Heftet Ringerike 2006

H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
1
Årets hefte
Årets hefte er nr. 78 i rekken. Tradisjonen tro spenner artiklene over store sprang i tid og emner. Redaksjonen har i år lagt vekt på å få inn artikler med stoff fra innvandring, utvandring, valfart og reiser.
I den senere tid er det gitt ut flere bøker med stoff knyttet til Krokskogen. Finneinvandringen var en spennende del av Krokskogens historie og årets hefte bringer en meget utfyllende historie om årsakene til denne
innvandringen, og om hvordan livet kunne arte seg for disse skogens menn og kvinner.
De gamle tingbøkene er viktige kilder for lokal historie. Thorleif Solberg har gjort et meget verdifullt arbeid i systematisk utgivelse av de gamle tingbøkene. I årets hefte skriver han om noe av det man kan finne i
disse tingbøkene.
Tradisjonelt har vi også med noen oppveksthistorier, og noe vi kan karakterisere som overraskelser, både
på godt og vondt.
I nærmiljøet finnes det en rekke lag og foreninger som har eksistert lenge og hvor mer eller mindre runde
års-jubileer kan feires. Noen slike kommer med i årets hefte. Vi har også hendelser i distriktet som det er
verdt å ta et tilbakeblikk på.
I forhold til det utseende heftet fikk i fjor, har vi bare gjort ubetydelige endringer.
Også til årets hefte har redaksjonen hatt et luksusproblem i og med at flere artikler er mottatt enn vi hadde
plass til. Så noen av dem ligger klar til neste års utgave.
Liv Skretteberg har sluttet i redaksjonen efter seks års trofast innsats, og Else Marie Abelgård har overtatt
for henne. For øvrig er redaksjonen den samme som i fjor.
Redaksjonen benytter igjen anledningen til å takke de mange trofaste bidragsyterne og alle de nye som har
gjort det mulig å utgi Heftet Ringerike som nok et interessant bidrag til lokalhistorien. Vi retter også en
spesiell takk til alle de skoler og elever og andre frivillige som bidrar i salget av Heftet Ringerike, og som
gjør at vi fortsatt har kunnet holde en lav utsalgspris.
Redaktøren
Redaksjonelle adresser:
Bjørn Geirr Harsson
E-post: [email protected]
Tlf/Faks: 91 56 30 03 / 32 11 81 01
Torbjørn Paule
E-post: [email protected]
Tlf/Faks: 92 85 61 50 / 32 12 06 16
Sigurd Huseby
E-post: [email protected]
Tlf/Faks: 97 70 80 20 / 32 13 52 46
Else Marie Abelgård
E-post: [email protected]
Tlf: 32 14 52 03
Kristoffer J. Kristiansen
E-post: [email protected]
Tlf/Faks: 91 58 20 52 / 32 11 81 01
Frank Tverran
E-post: [email protected]
Tlf/Faks: 97 59 55 20 / 32 13 18 02
Redaksjonens postadresse:
Heftet Ringerike v/B. G. Harsson, Nedre Grøndokkvei 17, 3531 Krokkleiva.
Heftets hjemmeside:
www.heftet-ringerike.org
Forsidebilde:
Finnefamilie på vandring. Illustrasjon fra Trygve Christensens
bok “Skogfinner og finnskoger”. Tegner: Pål Sundhell.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
3
Finnenes eksistens på Krokskogen
har vært beheftet med myter og
historier. Her får vi bakgrunnen
for at de kom og litt om deres
virkelige liv.
Oversiktskart som i grove trekk viser hvor finnene utvandret.
Fra “Skogfinner og finnskoger”.
Vestover med håp om et bedre liv
Finnene på Krokskogen
Trygve Christensen
M
an regner 1570-tallet som
starten på skog-, rug- eller
svedjefinnenes vandringer fra
Finland til Sverige – og derfra til Norge.
De kom i hovedsak fra de sørøstre og
midtre deler av Finland, fra storsognet
Rautalampi og landskapet Savolaks,
samt deler av Tavastland og Karelen.
Sverige var på 1600- og 1700-tallet en
utpreget erobrerstat. Krigene foregikk
over store deler av Europa, fra Praha og
Poltava i sør og sørøst til Ishavet i nord,
fra Moskva i øst, til Strassburg i vest.
Finland var før, under og etter denne
perioden en del av Sverige. Mange
tusen finner, også utvandrede svedjefinner, sloss for svenske konger og
adelige feltherrers ære og berømmelse.
Andelen finner i de svenske styrker
varierte sikkert noe fra krig til krig,
men cirka en tredel finner og to tredeler
svensker er en sannsynlig fordeling.
Svedjebruk – hva er det?
Mange årsaker kan anføres for finnenes
vestovervandring, i hovedsak på 1600-
tallet. Viktigst var svedjebrukets arealkrav. Kort fortalt er svedjebruk, eller
svedjing, å hogge ned skog, la trærne
tørke vanligvis ett, sjeldnere to eller tre
år, for så å brennes med påfølgende såing
av rug som kan høstes året etter. En arealog arbeidskrevende prosess, vanligvis
over tre eller fire år, men ikke på langt
nær så arbeidskrevende som åkerbruket
med all steinplukkinga og pløyinga.
Svedjebrukerne måtte ha god innsikt
i hva som brant, når og hvordan. Tre
hovedfaktorer avgjorde om en svedjebrann ble vellykket eller ikke: skogbunnen, været og påtenninga.
Den mest brukte svedjeformen var
huuhta, svedjing av barskog, mest gran
og noe furu, på morenemark, områder
som det meste av det sørøstre Finland
består av. Morenemark med granskog
finner vi igjen i store deler av Sverige
og på Østlandet i Norge. Svedjing
av blandingsskog, med både løv- og
nåletrær, kalles kaski. Avkastningen fra
svedjebruket er langt høyere enn ved
annen korndyrking. Årsaken er frigjøring
av næringsstoffer ved avbrenningen. Fra
Savolaks meldes på 1600-tallet om
store svedje-avlinger, hver på over
hundre tønner rug. Men medaljen
hadde sin bakside. Dyrkningsmåten
krevde stadig nye store arealer da de
fleste svedjene ble nyttet bare én gang,
eventuelt om igjen etter flere tiår. De
enorme arealene, ødemarkene,
“erämaat”, strakk ikke til lenger.
Historisk går svedjingen tilbake til
ca 3000 år før Kristi fødsel, omtrent like
lenge som det har vært drevet jordbruk i
en eller annen form. De første århundrene etter Kristi fødsel regnes som
starten på den type svedjebruk vi kjenner til. Gjennom århundrene har klimaendringer, særlig klimaforverringer,
spilt en viktig rolle for svedjebrukets
utvikling. Vesentlige klimaforverringer
inntraff i følgende perioder: 3000 fKr
(neolittisk tid), 450–550 eKr (folkevandringstid), 750–850 eKr (vikingtid)
– og endelig “den lille istid” fra 1550
4
H
E
F
til 1650, nokså sammenfallende med
tidsrommet for det meste av finnevandringene vestover.
Andre viktige årsaker for å vandre
vestover var:
•
nødsår og farsotter
•
stadige krigerske innfall fra øst
•
Klubbekrigen, borgerkrigen over tre
måneder rundt årsskiftet 1596–97.
Svedjebruket, byggeskikken med
røykovner og språket er de tre hovedfaktorene som gjør finnekulturen mest
interessant og spennende. For alle tre
faktorenes del var det den østfinske
tradisjonen de tok med seg vestover.
Vestover
For noen, særlig ungdommen, kan
eventyrlysten ha vært et av motivene for
å vandre vestover, kanskje kombinert
med frykten for knekt- eller soldatutskrivningen; militærtjeneste og krigsdeltakelse
krevde mange unge liv. For de fleste var
det et valg mellom å bli, og kanskje sulte i
hjel, eller friste lykken i Sverige. Men valget kostet. De som dro, visste at de neppe
kom tilbake. Det var ingen liten marsj
de la ut på. Fra områdene rundt innsjøen
Konnevesi er det nærmere 350 km til
kysten ved Åbo, eller lenger nord, ved
Vasa. Apostlenes hester var løsningen for
de fleste, iallfall det meste av veien. Alt de
skulle ha med seg, måtte de bære.
Bottenhavet var en viktig etappe på
ferden vestover. Brorparten av
utvandrerne tok seg over Bottenhavet
med båt, store og mindre seilskuter. Den
vanligste skipsleia var under den første
utvandrertida fra Åbo-traktene, eller noe
lenger nord, over til Stockholm. Senere
ble Gävle ei minst like viktig mottakshavn for vestovervandrerne. Bønder
på begge sider av Bottenhavet sto for
det meste av skipstrafikken med små
seilskuter, som i ettertid har fått navnet
“bondeseglationen”.
Et fåtall løste transportproblemet med å
gå rundt Bottenvika, særlig utvandrere
fra nordligere deler av Finland som slo
seg ned i Nord-Sverige for kortere eller
lengre tid.
En vanlig misforståelse er at de første
svedjefinnene tok seg direkte fra
Finland til Finnskogen. Dette stemmer dårlig med de faktiske forhold. De
første tiårene etter 1570 bosatte svedjebrukerne seg sørvestover fra Stockholm til traktene rundt Norrköping
T
E
T
R
I
N
G
E
R
og Linköping i Östergötland, videre
vestover til området mellom Hjälmaren,
Vättern og Vänern i grenseland mellom
Västergötland og Närke – og nordover
mot Bergslagen.
De første bosetningene kalles for
oppmarsjområder, en plattform for
etableringen av nye finnegårder og
finneplasser. Noen av viderevandrerne
hadde som barn eller ungdommer kommet fra Finland, kryssa Bottenhavet og
vokst opp på et finnetorp et sted i MidtSverige. Men flertallet av de som dro
videre vestover, var nestegenerasjonen.
Å tallfeste vandringene vestover til
store deler av Sverige, og senere til
Østlandet i Norge, er ikke lett. Overslagene varierer fra 5–10 000 opptil
40 000, avhengig av kriteriene for
tallfestingen. Skal man for eksempel
bare ta med pionerbosetningene, eller
også annen og senere generasjoners
viderevandringer vestover? Et overslag
på 20–25 000 personer gir trolig et
brukbart bilde av omfanget.
Husvære – bygninger
Et middelstort finnebruk kunne bestå
av disse bygningene:
•
badstua, saunaen, av mange finner
sett på som den viktigste bygningen
•
ria, til å tørke kornet i
•
røykstua, pörtet, der de spiste,
sov og drev med ulike håndarbeid
•
kok- eller kokkhuset
(kokko = bål/ildsted)
•
boden, jordkjelleren, fjøset og stallen
•
kverna, gjerne i samarbeid med
en eller flere naboer
Svedjefinnenes første husvære var
barskuten eller gapahuken, et enkelt
skråtak foran bålet, nyingen. Et annet
pionerhusvære var kåta, som besto
av fire-fem meter lange stokker satt i
en sirkel med rotenden ned og med et
røykhull i toppen, en slags lavvo.
Det første ildstedet var et bål på bakken, midt i kåta. For å komme inn og
ut måtte de nærmest krype gjennom
ei lav og enkel dør. Neppe noe godt
vinterhusvære, men tilstrekkelig til å
overleve i, inntil de fikk lafta opp det
første huset, som oftest ria, tørkehuset.
Til taktekking brukte finnene mest
never som de la stokker og steiner
over, som hold mot vær og vind. Senere tok de også i bruk spon, trefjøler
av rettvokste trær, helst furu. Andre
typiske kulturspor som eksisterer, er i
I
K
E
tillegg til finske stedsnavn, redskaper
som finnplogen, neverkonten og andre
nevergjenstander. De fleste gjenstander
og bygninger som er å se i dag, stammer fra nyere tid.
Neveren
“Kniven var finnens dräng, näver og
vidjor den egendom, vilken hans
trogna dräng hjälpte honom att bruka”,
sier et gammelt svensk ord. Der
finnene slo seg til, ga bjerketrærne de
fleste steder god tilgang på never, et
gratis råmateriale, egnet til utallige
formål. I noen bygder var det lite bjerk
og neveren derfor en særs ettertraktet
vare. Never solgtes i store mengder på
markedene i Sverige og Norge. Never
og neverprodukter ble også brukt av
mange andre i samfunnet.
Det hendte at bøndene mente finnene
eller andre tok seg til rette på deres
nevermarker. Et fattiglem, som ble
tatt for ulovlig neverskjæring, svarte
slik: “Jag var icke med når skogarna
deltes, och därför har jag del i dem
alla”. Et vidsomsord i samme leia har
vi fra Nitaho-Jussi, Finnskogens siste
vandringsmann: “Detta är mina skogar.
Fast jag äger dom inte.”
Finnskogkosten
Historien bærer preg av å være skrevet
av menn og om menn. Kvinnehistorien er ofte nærmest uteglemt,
særlig den som knytter seg til mat og
klær, men også den mer sosiale kvinneog morsrollen. Svenskene snakker om
“de osynliga kvinnorna”.
De senere år har tilfanget på stoff om
finnekvinnenes rolle økt. Et viktig
bidrag er avhandlingen “Tranebær og
furuknopp”, Marte Torp Leikanruds
hovedfagsoppgave i ernæring, helse
og miljøfag ved Høyskolen i Akershus
i 1997.
Aske- eller svedjenepa, “kaskinauris”,
som skogfinnene dyrka innimellom
rugtuvene, var sannsynligvis den
viktigste c-vitaminkilden. Kaskinauris
betyr direkte oversatt lauv-svedjenepe.
Nepa, som utvandrerne hadde hatt med
seg, i likhet med det første såkornet,
holder langt bedre på c-vitaminet enn
poteter. Skogsbærene spilte også en
viktig rolle, særlig tranebær, tyttebær
og molter, som alle har et høyt innhold
av c-vitamin. Disse bærslagene kan
forekomme i store mengder og inneholder selvkonserverende stoffer.
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
5
Foto: Trygve Christensen
E
Foto: Åse Irene Haugseggen
H
Mannen til v. arbeider med en neversko. Legg merke til eske, lue og kurv som alt er laget av never. Damen til h. bærer en neverkont.
Foto fra “Skogfinner og finnskoger”.
Tranebær, tildels også tyttebær,
beholder næringsverdien på rot vinteren
gjennom og kan plukkes om våren,
når de fleste andre c-vitaminkilder var
oppspist eller gått tapt ved lagring. Andre
ville vekster, som knopper og deler av
barken, hørte også med i kostholdet.
Som kosterstatning er innerbarken på
furua, som bruktes til barkemel, mest
kjent. Andre “råvarer” er frø av rumex
(syreplanter) og tyttebærlyng. Viktig
innmat er nyrer, lever, hjerne og hjerte.
Av drikkevarer nevnes særskilt einerbærdrikke, et slags lettøl, melk fra ku
og geit, urtedrikker laget av nåler eller
nye bladskudd. C-vitaminrike blader
inngikk i mange matretter som kjøttmat, supper, grøter, men ble også spist
rå. Blader ble sanket inn om høsten og
tørka, men tapte mye av næringsverdien ved lagring. Det samme gjelder
tørkede bær. Om våren, da faren for
skjørbuk og andre mangelsjukdommer
var størst, spiste mange ferske skudd
fra gran- og furutrær og blader fra
rumex-familien.
Aktuelle skogsbær er blokkebær
(skinntryte), blåbær, bringebær, einerbær,
molter, tyttebær, tranebær og rognebær
– og endelig rotvekstene nepe og kålrot.
Kålrota, som trolig kom til Finnskogen
før poteta, er kalt “Nordens appelsin” på
grunn av sitt høye c-vitamininnhold.
Oppbevaringen av matvarene var like
viktig som innhøstingen. Matvarer som
måtte lagres frostfritt, la finnekona i
neverkledde groper i bakken,
ruispurnoia. Kålrot og nepe holder godt
på c-vitaminet under vinterlagring,
både i jordkjellere og under snøen.
på myrer langt av lei. Myrslåtten kunne
også skje på bar-frosten vinterstid om
fôrmangelen ble for ille. Opptegnelser
fra Nord-Värmland fra 1720-tallet
viser at myrslåttene kunne stå for rundt
to tredeler av vinterfôret.
Hillo var en mye brukt finnerett.
Tyttebæra koktes opp med litt vann og
sattes i tredunker. Utover vinteren tok
de fram bæra som rørtes ut kald med
havremel. Hillo spistes hver kveld, “så
lenge det räkte”.
Resk var en ovnstekt blanding av råreven
potet og mel. Med sitt store innhold av
stivelse var poteta en viktig energikilde
– og råstoff for brennevinsproduksjon.
Viktig som tilleggsfôr var også beit,
ris, lauv og skav. Skav er bark skavet
av lauvtrær. Beit er i “Norsk historisk
leksikon” definert som “krøtterfôr,
ungtrær helst av bjerk eller furu, som
ble tatt hjem om vinteren og lagt i tunet
slik at krøtter (mest sau og geit) kunne
ete kvister og knopper og gnage i seg
barken”. Ris er bjerkekvister uten lauv,
som ble gitt krøttera på båsen, eller lagt
på tallen (sammentrampa gjødsel) i
geite- og sauefjøset.
Skogbønder
Finnene gikk, mer og mindre motvillig,
over til mer tradisjonelt åkerbruk, ofte
kalt hakkebruk, da hakka var deres viktigste redskap, sammen med den mye
omtalte finneplogen. Den enkle plogen
ligner på arden, som bruktes over det
meste av Østlandet. Plogen og harva
dro de ofte selv, andre trekkdyr hadde
bare de færreste av dem.
Utover på 17- og 1800-tallet kom
februket til å bli hovednæringen på
mange finnegårder. Husdyra skaffet
seg fôret selv sommerstid ved å beite,
men vinteren igjennom måtte de fôres.
Høyet var viktig, selv den minste
grasdott ble tatt vare på, i utmarka og
Jakt og fiske
Skogfinnene var flinke jegere, naturlig
nok, og jaktmetodene deres skilte seg
lite fra den norske jegerens. Særlig i
etableringsfasen må jakt og fiske ha
spilt en vesentlig rolle. Funn av uthulte
stokkebåter, ofte kalt eiker, er noen steder
brukt som “bevis” på finnebosetning. Det
samme gjelder fiskeinnretningen kattissa,
fra det finske katiska som betyr ruse, et
slags gjerde med nedsatte pinner i
bunnen. Gjerdet ledet fisken inn i en
labyrint, som den ikke fant ut av.
Stokkebåt- og kattissfunnene kan
stamme fra finnebosetninger, men
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Finneflag på Krokskogen med Bålsteinen i forgrunnen
ikke nødvendigvis, da stokkebåter og
kattisser var i bruk lenge før finneinnvandringen til store deler av MellomSverige og Østlandet.
Natur- og erfaringstro
Bygdefolket trodde at finnene hadde
naturnære evner. Ord og uttrykk fremsagt på et uforståelig språk og med et
uvant tonefall har sterkere virkning enn
trolldomsord og -uttrykk på ens eget
språk. Vi har tradisjon for å kalle naturfolks levesett primitive, vel å merke
målt med vår tids målestokk. Finnene
måtte slite for det daglige brød, under
forhold vi i dag knapt kan tenke oss, og
neppe ville mestre om vi forsøkte.
En annen feil vi lett begår, er å betegne
naturfolks tro på det overnaturlige,
eller uforståelige, som overtro. Natureller erfaringstro ville være et riktigere
uttrykk, da mye av det de trodde på
bygde på erfaringer. For dem var selvopplevde hendelser og tegn i naturen
like gode bevis som de resultater vi i
vår tid fremskaffer gjennom forskning
og undersøkelser. De levde ikke bare
med og i naturen; de var en del av den.
For finnene og andre naturfolk var det
viktig å skille mellom hvit og svart
magi. Den hvite skulle hjelpe deg og
dine nærmeste i hverdagen, til fest og
høytider og på ulike merkedager, og
dem var det mange av.
Den svarte magien bruktes til å utøve
makt over mennesker og andre skapninger, som med trollskudd og ved å
stemme bjørn på noen. Trollskudd,
eller finnskott, kunne være å skyte på
en utskåren trefigur, “mieskuva” på
finsk, mannebilde direkte oversatt.
Figuren lignet en person som en ønsket
livet av. Trollskudd kunne også skytes
over dyr og hus for å holde mørkemaktene unna.
Rogna var og er finnenes hellige tre,
mange steder brukt som tuntre. Når
treet begynte å skrante av alder eller
andre grunner, planta finnen alltid et
nytt rognetre. Trevirket var et godt
botemiddel om du fikk tannverk. Da
kunne du først stikke en spiss pinne i
tannkjøttet og etterpå slå pinnen inn
i ei rogn som overtok smertene. Å
trekke sjuke barn tre ganger gjennom
ei kløyvd rogn var også et kjent knep.
Vestover fra Finnskogen
Skogfinnene slo seg ned over store deler
av Østlandet. Det er registrert ulike spor
etter finnebosetninger i disse større skogområdene. Finske bosetninger, trolig
etter svedjefinner, er registrert så langt
vest som mellom Sigdal og Krøderen,
og Kviteseid i Telemark. En grunn til
at skogfinnenes vandringer vestover
stoppet opp på Østlandet, var at de
møtte terreng, skog og mark som var
mindre egnet til svedjing. En like viktig
årsak var at bøndene og myndighetene
satte stopper for svedje-bruket som
driftsform. Bergverkene og de mange
sagbrukene hadde gitt skogen og
tømmeret en helt annen verdi enn
tidligere. Svedjebrenninga “gikk ut på
dato”, iallfall i sin opprinnelige form.
Vandringen vestover fra Finnskogen
er mindre kjent enn vandringen fram
til de svenske og norske finnskoger.
Foto: Trygve Christensen
H
Foto: Trygve Christensen
6
Ski brukt av finner. De har vidjebindinger
med dekorerte tupper både foran og bak.
En årsak er at viderevandringen var
av mindre omfang enn vandringen fra
Finland gjennom Sverige til grensetraktene mot Norge. I tillegg tilpassa
trolig de finnene som vandra vestover
seg raskere det norske samfunnet
enn finnene ved riksgrensa. Lenger
vest på Østlandet var de for få til å
etablere sterke finske miljøer, i samme
grad og varighet som det finnemiljøet
som holdt seg lenge på finnskogene i
Värmland og Solør. Bare finnemiljøene
i Hurdal og i fellesområdet EidskogAurskog-Nes og Sør-Odal holdt stand
over en viss tid. Årsaken til finnenes
vestoversøken er flere. Håpet om et
bedre liv var drivkraften for de aller
fleste, særlig bedre tilgang på mat,
altså samme hovedgrunn som for deres
forgjengere, de som dro vestover fra
Finland. Svedjebruket, med brenning av bråter og såing av rugkorn i
aska, ga gode avlinger, men krevde
stadig nye arealer. Det er forståelig at
bygdefolket reagerte når finnene kom
og tok i bruk områder der bøndene før
hadde hatt enerett, eller allmenningsrett, til setring, vedfang, jakt og fiske.
Mystikken rundt finnene, med trolldomskunnskap og et uforståelig språk,
gjorde det ikke lettere for bøndene å
akseptere inntrengerne på sine enemerker. Bøndenes klager over finnene
til myndighetene førte til en viss grad
fram; finnemanntallet i 1686 er ett av
flere eksempler på det.
Finnene kunne sine steder stå på god fot
med bønder og bygdefolk. I kirkebøker
er det nedtegnet at bønder sto faddere
for finnebarn som skulle døpes. Ekte-
H
E
F
T
Kartet viser finneplasser på Krokskogen.
Fra “Skogfinner og finnskoger”
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
7
Kartet viser finneplasser i nordlige og vestlige del av Oslomarka.
Fra “Skogfinner og finnskoger”
skap mellom finner og nordmenn var
heller ingen stor sjeldenhet. Det finnes
også dokumentasjon på at skogfinner og
nordmenn gikk sammen om å rydde og
brenne svedjer. Dette positive samholdet
var likevel heller unntaket enn regelen.
De spor etter skogfinnene som finnes i
dag, er i første rekke finske stedsnavn. Det
er ofte vanskelig å fastslå om et navn er
av finsk opprinnelse eller ikke. Navn med
ukjent opprinnelse kan lett bli tatt for å
være finske uten å være det – og omvendt
kan finske navn være forvansket til det
ugjenkjennelige og tatt for å være norske.
rundt 450 000 (medregnet Jämtland,
Härjedalen og Bohuslän) og i 1701 til
nær 504 000, altså en ganske kraftig
befolkningsøkning på drøye hundre år,
det seklet finneinnvandringen grovt sett
kan regnes til. Finnene bidro til økningen
med ca 2000. Resten kan i hovedsak
tilskrives bondestanden, i det aktuelle
østlandsområdet til rundt 25–30 000
– og like mange flere munner å mette.
Selv om skogområdene finnene bosatte
seg i var store, var det nærmest naturgitt
at det måtte føre til kontroverser og
konflikter mellom dem og bøndene.
Naturgitt interessekonflikt
I finnelitteraturen kommer vi stadig
borti ulike navn knyttet til setring og
seterliv. For finnene var setring og
seterliv noe nytt, med sitt opprinnelige
levesett setret de på en måte året rundt.
Finnene møtte på 1600-tallet en bondestand i fremgang og vekst, og trolig
med økt tru på seg sjøl. Samtidig skulle
innvandrerne, eller inntrengerne, finne
seg boplasser i utmarka, i den utmarka
bøndene regnet som sin – og som de
trengte for å sikre sitt levebrød.
Folketallet i innvandringstida, særlig
befolkningsveksten, er en viktig
faktor. Folketallet i Norge sist på 1500tallet anslås til snaue 400 000, i 1665
Finner på Krokskogen
Sognepresten i Hole tok allerede i 1664
og 1666 opp et særskilt manntall over
finnene. Holepresten kaller 1664-manntallet for “opptegnelse på de finner
eller svensker som rydder rugbråter på
Krokskogen”. Han, og sikkert mange
med ham, så på finner og svensker som
ett folkeslag, noe de for så vidt hadde
rett i, da Finland dengang hørte under
Sverige, Danmark-Norges erkefiende.
Antall voksne finner på Krokskogen
rundt 1665 er ut fra manntallene anslått
til ca femti, med barn noe over hundre.
Finnenes rettslige stilling
Hvordan forholdet finner kontra nord-
menn på Krokskogen var for drøye tre
hundre år siden, er i dag vanskelig å
fastslå med sikkerhet. Tvistespørsmål
og andre kontroverser kan leses ut av
tingbøker og andre dokumenter. Men
mye av det som er fortalt gjennom
generasjoner, bygger på myter, det
samme gjelder det meste av det som er
nedtegnet i markalitteraturen og andre
steder. Seriøs forskning på dette viktige
feltet finnes det sørgelig lite av. Markas
historie har, iallfall så langt, med få
unntak, hatt lavstatus innen historiefaget og andre aktuelle fagkretser, til
eksempel landbruksforskningen.
Arkivkonsulent Gunnar Tank, som i
1924 kom med sin utredning “Skogfinners retslige stilling i det 17. aarhundrede”, er et hederlig unntak. Han
har gått til kilden, særlige tingbøkene.
Vi skal følge hans utredning om saker
som gjelder Krokskogen fra 1672 til
1684. I denne perioden sto trolig finner
og nordmenn sterkest mot hverandre
i striden om bruken av marka og dens
“herligheter”, eller “lunnende” som det
heter i deler av lovverket.
1672
Holeværingen Oluf Næs klager om
våren til stattholderen over fogd
Christen Christensen, “fordi han lod
8
H
E
F
finner og andre indfalde i Olufs skog
paa et skogstykke, som han af Jacob
Luth til sin gaards forbedring hadde
bygslet”. Saken mot fogden og Anders
By kommer opp på tinget sommeren
1678, der de innstevnede påstår: “...
at de havde sine rette sæter på Flagsætervold, som deres formænd hadde
brukt. Oluf Næs mente derimot, at
By hadde sin rætte sæter Bysæter,
medens Flagsæter var dem bevilget av
beborne på Næs.” 19. august samme år
stevner ringeriksfogden flere finner og
fire bønder fra Norderhov og Hole for
retten. Foranledningen er “en ulovlig
skogshugst i kongelig Majestæts
almenning på Krokskogen”.
Saken kommer opp på tinget en drøy
måned senere der dommeren sier at
“almuen paa dette sted (...) altid af
Arilds tid havde havt og nydt dere
fælles almenningsbrug paa forne
Krokskogen til hugst, beite og fæhavn”.
Dommen innskjerper overfor alle med
allmenningsrett plikten til å holde
veiene over skogen i orden og viser til
en lagmannsdom fra 1666 om bøndenes rett til mindreverdig trevirke i
allmenningen. Denne rett tilkjennes
ikke finnene, “som eji bruger gaarder at
skatte og skylde til kongelig Majestæt”.
Senhøstes, fortsatt i 1672, anlegger
fogden sak mot flere lausfinner, “disse
løse finner”, de mest forhatte av de
forhatte, “der opholdt sig hos de finner,
der hadde bygslet pladser paa Krokskogen. Blandt disse pladser var ogsaa
Stuvdal. Disse løse finner hadde ikke
faaet nogen bygsel, men paastodes at ha
brukt braater med rugsæd i kongens
almenning, høster der m.v., hvorfor fogden paastod, at de skulle ha det aavirkede
forbrudt efter loven. De finner, som
hadde huset og herberget de løse folk,
skulde efter loven bøte 1 mark sølv.”
1674-75
Finnene på Krokskogen påfører fogd
Christen Christensen mange problemer.
Vinteren 1674 tilskriver han stattholderen og spør: “... hvorledes der skulde
forholdes med de Krogskogsfinner på
Ringerike. Disse hadde besiddet sine
paaboende pladser i lang tid, ja endel
over 16 aars tid. Pladsene var lagt i landskyld og indført i kongens jordebok.”
Fogden vil vite om finnene etter
forordningen fra året før skal fravike
plassene sine eller forbli mot betaling
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
av kongelige rettigheter. Kort etter
“resolverer” stattholderen at de finner
som har oppført seg skikkelig den
tid de har oppholdt seg i riket, som
ikke har befattet seg med jakt, fiske
eller ulovlig bråtehogst, eller huset
lausfinner, og har overholdt kongens
forordning, “skulde tillates å forbli paa
sine pladse, saafremt de hadde tat dem
i førstebygsel og aarlig betalt skatter
til kongen”.
På senhøsten året etter, i 1675,
behandler tinget i Hole en sak mot
tre finner: Henrik Henriksen, Henrik
Eskildsen og Anders Skomager. En
tjuv skal ha hatt tilhold hos finnene.
De to Henrik’er hadde da bodd lenge
på sine plasser og betalt sine skatter
og avgifter. Verre var det med Anders
som hadde oppholdt seg ulovlig ett års
tid på Krokskogen – og for det havnet
i kasjotten.
1681
Henrik Petersen overtar dette året
som fogd etter Christen Christensen.
Nyfogden lar samme år bønder og
finner innstevne for ulovlig bråtehogst
og vanlig tømmerhogst. Resultatet blir:
“... alle de finnebraater og den avgrøde,
som fandtes i Krogskogens almenning
enten at være høstet eller uhøstet,
skulde være konfiskeret og forbrudt
overensstemmende med forordningene av 30. august 1648 og 20. juli
1673.” Saken mot bøndene utsettes “i
paavente av tilkjendegivelse av den
høie øvrighets vilje”.
1684
Bøndene i Norderhov klager til stattholderen over de skogfinner “som
hadde ruineret almuens skog og
eiendele med braatehugst og aavirke”.
Særskilt klages det over at finner hadde
“et stykke mark og braate” ved Spålen.
Skogeieren, Paul Torstensen i Christiania,
tar finnene i forsvar og sier at det var
hugget på hans eiendom med hans tillatelse. Bøndene mener at han ikke har
bevist eller kan bevise dette. Stattholderen bestemmer at Paul Torstensen skal
stille nøyaktig kausjon for rugen.
Samme år refereres det fra en viktig
rettsak: “... menige bønder og almue
i Norderhov og Haug, som av Arilds
tid hadde hatt sin sæter og almenning
paa Østmarken anla sak mot samtlige
finner, der hadde nedsat sig i disse
skoge med paastand om, at de maatte
straffes efter kongens forordninger, saa
at almuen kunde nyde sin sædvanlige
sætermark og skog som av gammelt.”
21. oktober 1684 avsier sorenskriver
Jens Tygesen dommen: “... hvorved
finnerne i henhold til de kgl. forordninger av 1648 og 1673 og fordi de
hadde tilføiet bønderne skade paa deres
utmarker, blev dømt til at forføie sig
væk og begi sig ned i bygderne og der
ernære sig ved redlig haandtering og
arbeide. Finnernes huse og vaaninger
skulde nedrives.”
Arkivkonsulent Tank skriver at dommeren i domspremissene ikke innlater
seg på å drøfte og avgjøre hvem som
eide skogen der finnene hadde slått
seg ned. Men sorenskriveren uttaler at
områdene hadde hatt og hadde navn
av allmenning, og han gikk ut fra at
bøndene hadde setre og setervoller
i nærheten av finneplassene. Tank
mener at det heller ikke var nødvendig
å avklare eierspørsmålet til allmenningene. Han sier at det var bevist at
bøndene hadde disse seterrettigheter
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
9
Finnefamilie på vandring. Illustrasjon fra “Skogfinner og finnskoger”. Tegner: Pål Sundhell
– og sier videre: “... finnerne hadde
hindret almuen i dens fra gammel tid
i utmarken utøvede bruk med sæter,
fæbeite, fiskeri og jagt, men denne
sorenskriverens uttalelse er kun bygget
paa almuens egne paastande og paa
den foretagne besigtigelse av sæterboderne.” Tank berører et viktig punkt,
før han konkluderer: “De mænd, der
i 1663 og 1668 hadde faat skjøter fra
kongen paa skogen, var heller ikke
stevnet. Deres eiendommer kunde
derfor ikke berøres av dommen.
(...) Bønderne brukte under processen i 1684 sine paastaaende almenningsrettigheter som et vaaben like
overfor finnerne, men dette førte ikke
til maalet. Kongeskjøterne av 1663
og 1668 paa den eiendom, i hvilke
finnerne hadde nedsat sig, har sorenskriveren overhodet ikke omtalt i sin
dom av 1684 og endnu mindre har han
gjort dem til gjenstand for fortolkning.
Man kan derfor ikke si, at det under
saken i 1684 var retslig erkjendt, at den
omprocederte strækning dengang var
en almenning.”
Lars Reinton, som taler setringas og
bøndenes sak og interesser, omtaler
også den viktige “Finnesaken” på 1680tallet i sitt verk “Sæterbruket i Noreg”:
“Verst synest det likevel å ha gått føre
seg på sætrane i Hole og Norderhov på
Krokskogen på Ringerike på 1600talet. Finnane hadde fått bygsla seg
nokre plassar der; men dei sette seg
ned på og like ved sjølve sætrane. Den
15. november 1681 vart det lagt sak
mot ei rad finnar som hadde busett seg
i sæterstroka der, og som hadde hogge
ned skogen og rudt seg skogbråtar
midt i beste beita. Sume av dei hadde
vore der i 18 år, vart det sagt. Dei
hadde rudt seg plassar ved Fjellsæter,
Flagsæter og fleire sætrar, kvar finne
hadde 3-5-7-10 rugbråtar. Då saka
kom opp, stod kornet endå delvis i
hesjar i bråtane, delvis hadde dei treskt.
Futen viste til Forordningane av 30/8
1648 og 20/7 1673, “som strengeligen
forbiuder slig schougfinder sig saaledes
paa Schougen at opholde Ko. Ma.
(kongelig majestet) och undersaatterne
til schade”. Finnane vart då mjuke og
“forschiød sig till Guds og øfrighedens
Mischund”.
Nokre år seinare, den 15. august 1684,
la Peder Hønen o.fl. som “aff Arilds
tid” hadde hatt sæter og ålmenningsbruk i “Østmarka”, sak mot 8 finnar
som hadde slegi seg til “paa øst Settermarchen som ligger til Norderhaug och
Hougsbøigden paa Ringerige”, og som
hadde ruinert skogen og “deris settervolde och fæbeed indheigned – – och
almuen deris sedvanlige Settermarcher
och schouge som aff gammelt av
hindret at nyde.”
De nevnte rettsaker og avsagte dommer
forteller mye om de spente forholdene
på Krokskogen for drøye tre hundre år
siden. Rettsavgjørelsene gjorde kanskje
sitt til å “normalisere” forholdet mellom partene. Finnene forsto at dersom
de skulle bli boende “på skauen”,
måtte de tilpasse seg norsk lov og rett,
iallfall til en viss grad. Bøndene på
sin side oppfattet trolig domsslutningene slik at innvandrerne fra øst også
hadde visse rettigheter, og at konge
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: Trygve Christensen
H
Foto: Roar Christensen
10
Finneplassen Monsebråtan på Krokskogen en gang på 1970-tallet
og stattholder, med fogden som sin
forlengede arm, så på finnene og deres
virksomhet ikke bare med negative
øyne. For bønder og finner ble det
over tid et spørsmål om å kunne leve
mer med enn mot hverandre.
Finnemanntallet
Finnemanntallet i 1686 var en kartlegging av “alle slags Finner” i hvert
fogderi “i vort Riige Norge”. Det skulle
tas opp av fogd, sorenskriver og seks
utvalgte menn, i henhold til kongelig
reskript av 5. desember 1685 til visestattholder Just Høegh. Registreringen
omfatter, medregnet familiemedlemmer
og andre tilhørende huslyden, i alt 1225
finner, 1065 der begge foreldrene er
oppgitt å være finske, 160 den ene av
foreldrene. Parforhold mellom finske
kvinner og norske menn er ikke, eller
bare unntaksvis, registrert. Manntallet omfatter også områder som har
lite eller intet med svedje- eller skogfinner å gjøre.
I nordisk sammenheng er
finnemanntallet unikt, Finland og
Sverige har ingen tilsvarende registrering om ut- eller innvandrerne. Og
manntallet inneholder, selv med sine
feil og mangler, et vell av opplysninger
som har kommet, og stadig kommer,
historikere og forskere av ulike slag
tilgode. Registreringen ble gjennomført
på tingene, nærmest som som et rettsforhør, der finnene måtte svare på ulike
forutbestemte spørsmål om:
•
hvor de bodde og deres familieforhold
•
hvor de stammet fra eller var født
•
de drev med (ulovlig) jakt og fiske
•
de fortsatt brente svedjer (bråter),
eller hadde gjort det før.
Finneplassen Finnstad i Nes. Den er en av få finneplasser
som ligger nordvendt.
•
de betalte bygselavgift, landskyld og
andre skatter
•
de gikk regelmessig i kirke og betalte
sin prestetiende.
Innkallingen med opplysning om tingets
tid og sted ble kunngjort på kirkebakken.
En del finner unnlot å møte på tinget;
av ulike grunner fant de det klokest å
utebli, særlig lausfinnene, som ikke
hadde noe hjem og derved unndro
seg skattlegging. Blant lausfinnene
kunne det nok forekomme en og annen
kriminell, men for finnesamfunnet var
de til stor nytte som sesongarbeidere,
særlig på svedjene og senere i onnene i
åkerbrukets tid, og som kull- eller kølabrennere. Lausfinnene gjorde også nytte
for seg som håndverkere, som skomakere
og skreddere, smeder, snekkere og
murere. Noen livnærte seg som gjørtlere
med produksjon av små metallting og
husgeråd, mest i messing.
I Norderhov ble manntallet i 1686 tatt
opp “paa Trøgstad tingstue i Nørdre
hougs prestegield” 9. mars – i Hole
dagen etter “paa gomnes tingstue”.
Begge steder var “fouget ofver Ringerige og Hallingdalen, Henrich Peterssen, Sambt kongl. Maj. Sorenschrifuer
der sammesteds Jens tygessen Lund”
tilstede. I tillegg møtte begge dagene
bygdelensmannen og seks lagrettemenn
fra hvert prestegjeld. De fremmøtte
finner er nummerert, seks i Norderhov
og seks i Hole. Til mennenes familier er
det protokollert 9 kvinner og 38 barn.
Etter omtalen av de enkelte er det gitt en
felles beskrivelse, her gjengitt i en noe
omskrevet og forenklet form:
“Over alle de før omtalte finner, og
deres forgjengere, klaget særlig den
ganske allmue av begge prestegjeld, som
ikke har annen utrast (marka lengst fra
gården) eller setermarker til sine gårder,
over at de (finnene) ikke bare skogene
helt har ruinert, til bråter nedhugget og
oppbrent – samt at de (finnnene) uti deres
(bøndenes) setre, fehavner, fiskevann og
skoger alldeles sitter til fortred og skade,
med megen til føyelig bemerkelsesverdig
fortrang, så også deres (bøndenes) setervoller, seterbuer, og de skogstykker hvor
deres fe og kreatur om sommeren skulle
ha sin beste næring, er tatt fra dem, og av
finnene til utslåtter og deslike innhegnet,
med mere og vidløftigere var allmuens
innstendige klagemål derover. Likeledes
forega allmuen at aldri har noen vitterligt
de nevnte finneplasser ved noens rettens
middel eller noen sikre grensedeler eller
grensemerker utvist, men således alene
etter eget forgodtbefinnende og til for
handlende latt innføre for anførtes skyld.”
For Norderhovs del finner vi innført
i manntallet Mattis Heggelie, Lars
flotteren (Storflåtan), Michell agudslie
(Ågårdslia/Langlia), videre: “Stubdall
hidtill beboede af en finde ved Nafn
Mattis (...), Spaalen en findeplatz tilforn
beboed aff Pofuell anderssen finde (...),
Jngebor Setter, en huusmands Sæde
beboes af en finde Enche, ...”.
Holemanntallet omhandler disse
finnene, skrevet slik manntallet gjengir
dem: Henrik Eschildssen som trolig
holdt til på Kneika (Rudsødegården),
Peder Henrichssen på Langen (Dammersplass), Seffri Jacobssen på Mattisplassen, Jørgen Hendrichssen på Toresplassen (det gamle Svartkiend/tjern),
Simen flagsetter (Finneflakseter), og
Mogens (Mons) Madtzen på Monsebråtan; plassene med visse forbehold.
Andre mulige finneplasser i Hole som
nevnes i andre kilder enn finnemanntallet, er Soterud, Fjellseter, Tårje (Torget eller Torgeseter), Attogframbråtan
ved Monsebråtan, Kjella nær Midtskogen,
Hiran (Benteplassen), Berntsegård og
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
11
Foto: Trygve Christensen
H
Hiran- eller Benteplassen på Krokskogen. Den opprinnelige finneplassen skal ha ligget lenger vest.
Niskinn, som kan være “Holmewandet”,
manntallsført under Vestre Bærum.
Kjeldeskriftfondet ved Riksarkivet
utga i 1990 “Finnemanntallet 1686” i
“oversatt” form ved faghistorikerne Erik
Opsahl og Harald Winge.
Myteskaping
Sagnet om Anne på Flagseter, senere
Finneflagseter, hører med til de mange
holdnings- og myteskapende sagnene om
finnene. Hun skulle i barnedåp og kjørte
på ski med ungen på ryggen ned
Manaskaret. Da hun kom ned kleiva og
kikka etter, var hodet på ungen borte.
– Å, jeg veit hvor det ligger hen, sa Anne.
Samme Anne er også kjent som “pioner”
for aktiv dødshjelp. For å få en slutt
på dødskampen til mannen sin, “salig
Samuel”, satte hun kneet i brystkassa og
fingrene i halsgropa på’n.
Livet på Krokskogen og i andre finnemarker var ingen dans på roser, og
mors beste barn var neppe alle finner.
Historiene om Anne og andre markerte
finner, omtalt i markalitteraturen
gjentatte ganger, har bidratt til å skape
bilder av finnene som et tøft folkeslag,
som raskere enn andre trakk kniven
– og heller ikke unnlot å rydde sjuke
ektemenn og andre av veien.
Ettertida har gitt et nokså feilaktig
inntrykk av finnene som et nærmest
usivilisert folkeferd ved å overfokusere
på visse dramatiske hendelser. De
fleste av finnene var vel som folk flest,
som jobba og sleit seint og tidlig for
å brødfø seg og sine, da en ting var
viktigere enn noe annet: maten!
I dag snakker vi om primær-, sekundærog tertiærbehov. For våre forfedre og
formødre var maten, føda, det de levde
av og for. Den gang inneholdt bønnen
“Gi oss i dag vårt daglige brød” hard
virkelighet, beinhard virkelighet. Alt
annet var av mindre betydning; det har
senere generasjoner også fått erfare i
krisetider.
Fra tappaa til tapa
Navnet Tapatjern nord for Toresplassen
trekkes ofte fram når emnet er finner på
Krokskogen. Det idylliske tjernet kan
skjule en kriminell handling. De finske
ordene tappaa og tappo betyr drepe og
drap, mens tapa betyr sed, skikk eller
vane. På Finnehaugen, en snau kilometer
vest for Toresplassen ligger Finnegrotta,
der sagnet forteller at finnene bodde den
første tida.
Niskinn nord for Sollihøgda er et
av mange spennende stedsnavn på
Krokskogen, trolig omtalt som plassen “Holmewandet” i finnemanntallet.
Finnen Henrik Larsen skal ha rydda
plassen rundt 1660. Broren Lars står
oppført som kølabrenner for Bærumsverket noen år senere, et yrke mange
finner og finneætlinger hadde i deler
av året. Manntallet forteller at Henrik
flytta herfra til Sverige igjen, “oc efter
hans bortrejse hafver Lars Larsøn Faaed
Samme Plads igien, som Anna Kreftings
tilhører”. Lars og kona hans har begge
finske foreldre; han er født i Sverige, i
Filipstad prestegjeld, hun i Sørkedalen.
Navnet Niskinn kan være av finsk opprinnelse, men også en forvanskning
av Neskiend e.l. Endelsen -kiend eller
-kind er trolig avledet fra kjenn/tjern.
En tredje teori er at plassen var skyldsatt
til ni skinn. Borghild Niskinn, den første
kvinnelige innehaver av Holmenkollmedaljen, kommer herfra, med slektsrøtter
til flere av plassene på Krokskogen.
KILDE/LITTERATURHENVISNINGER
• Christensens, Trygve 2002: “Skogfinner og finnskoger”. Eget forlag, 198 s.
FORFATTEROMTALE
Trygve Christensen (1940) er forfatter bosatt i Sørkedalen. Han har skrevet en rekke artikler og bøker med lokalhistoriske emner, og han har utgitt
bøker om krigen. Hans bok om skogfinner og finnskoger dekker hele historien om finnenes vandring mot vest.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: ukjent
12
Tingbøkene er en unik kilde for å forstå
mennesker i eldre tider og deres tankemønster. I tingbøkene møter vi mennesker i alle
samfunnslag. Vi kan her lese om lett komiske
stridigheter og bagatellmessige ærekrenkelser uten relevans for dagens rettssystem,
og vi ser at folk ble dømt for forhold som
ikke lenger er straffbare. Størst inntrykk gjør
kanskje voldshandlinger med døden som
følge, saker der den dømte oftest endte sitt
liv på skafottet. Tingbøkene forteller detaljert
hva som skjedde i slike saker. Vi leser hvordan de tiltalte forklarte seg i retten, og får
ordrett gjengitt deres tidligere utsagn slik
vitnene husket dem.
“ Gud hielpe ham
som gaar i skoug og skiul”
Maleri av kong Christian V
En familietragedie på Sørum i Norderhov i 1704
Sten Høyendahl
N
atten til annen påskedag
1704 ble Syver Olsen Hovi
fra Tyristrand stukket ned
med kniv under et drikkelag på
Sørum i Heradsbygda, og han døde
noen dager senere. Syvers stefar
Halvor Eilevsen, som bodde på
Sørum, rømte umiddelbart til skogs,
og ingen hørte noe mer fra ham. I
oktober samme år ble det holdt ting
på Tandberg i Norderhov, der fogden
Lars Tønder hadde innstevnet Halvor
Sørum for drap på stesønnen. Fogden
fungerte som anklager i retten, mens
Anders Christensen stilte som fullmektig for Halvor.
Lovens bokstav
I kong Christian den femtes Norske
Lov av 1687 heter det:
Hvo som dræber anden, og det ikke
skeer af Vaade, eller Nødværge, bøde
Liv for Liv, og enten hand udstaar sin
Straf, eller rømmer, saa hand ej kand
opspørgis og betrædis, og dømmis
fredløs, da skal hans Hovedlod, undtagen Jord, være forbrut, halvdeelen
til den Dræbtis næste Arvinger og
halvdeelen til hans Herskab.
Halvors flukt skyldtes selvsagt at han
som drapsmann risikerte å miste sitt
hode under bøddelens øks.
Fortidens mørke skygger
Halvor Sørum var gift med Syver Hovis
mor, Berte Syversdatter. Syver var gift
med Kirsti Henriksdatter, og de hadde
tre barn sammen, den trettenårige Ole,
åtteåringen Johannes og datteren
Kari. Syver var Kirstis tredje ektemann, og drev gården Hovi i likhet
med hans to forgjengere i ekteskapet
som var gått bort i ung alder. Kirsti
var nå rundt de femti, og Syver trolig
noe yngre. I de dager var det ikke
uvanlig å gifte seg med en eldre enke
for å komme til en gård.
Det var ikke første gangen at liv var
gått tapt på Sørum. Kirsti Henriksdatter Hovi var en hardt prøvet kvinne
som hadde opplevd rikelig dramatikk i
sitt liv. Hun var i 1661 bare rundt seks
år gammel da hennes far, Henrik finne
på Sørum, ble drept i sitt eget hus
av to karer fra Modum. I april 1692
hadde hun og Syver mistet det meste
av det de eide, da gården Hovi brant
ned til grunnen. Forsikring ble ikke
tegnet i de dager.
H
E
F
”Fader har giort mig skade”
Fogden hadde innstevnet tre vitner.
Jørn Oppen forklarte at han var kommet til Sørum dagen etter at Syver
Hovi var blitt knivstukket. Syver lå da
forbundet inne i stua i Halvors seng,
og hostet stygt. Jørgen hadde spurt
hvordan det sto til med ham, men
Syver hadde bare svart at han havde
faaet skade.
Johannes Sørum bodde på gården og
hadde vært til stede under drikkegildet,
men ikke sett med egne øyne det som
skjedde. Syver hadde imidlertid vist
ham blodet på skjorten, og sagt: Fader
har giort mig skade. Syver hadde
kort etter i sterkt beruset tilstand gått
utendørs og satt seg på en jordbenk.
Johannes fant ham senere liggende i
snøen, og så da at tarmene var falt ut
gjennom et knivsår i magen, omtrent
to fingre bredt. Syver måtte bæres inn
i sengen.
Også Johannes Sørums hustru Guro
Trulsdatter var blitt innstevnet som
vitne, men hun møtte ikke på tinget.
Johannes erklærte at hun ikke hadde
annet å fortelle enn det han selv hadde
vitnet om.
”Op af sengen din hund”
Anders Christensen avhørte nå
forsvarets vitner. Den trettenårige
Ole Syversen Hovi fortalte at Halvor
hadde ligget i sengen mens Syver sto
på golvet og ropte: op af sengen din
Hund eller Fanden skal Regiere dig,
Vil du ej komme til mig skal ieg komme
til dig. Halvor reiste seg da, og Syver
gikk mot ham mens de tok hverandre
i armene. Ole hadde ikke sett at noen
av dem hadde kniv, ettersom han straks
hadde gått sin vei, og senere fant han
Syver liggende i snøen. Den jevngamle
tjenestegutten Søren Trondsen og
sekstenåringen Ole Eriksen forklarte
det samme som Ole Syversen. Ole
Syversen var sønn av Syver Hovi, men
dette oppgis ikke i rettsreferatet. De tre
guttene var for unge til å avlegge ed på
å fortelle den hele og fulle sannhet, slik
alle de voksne vitnene måtte.
Randi Persdatter og Mari Syversdatter
hadde dagen etter kommet til Sørum,
og gått til Syvers seng: Gud bædre
hvad er Eder kommen imellem. Syver
hadde sagt at han fortsatt håpet å bli
bra igjen av knivsåret, men at han
T
E
T
R
I
N
G
E
R
egentlig hadde større problemer med
andre smerter i brystet: ieg har hold og
sting igiennem mine Axle og mit brøst,
de tvinger mig langt haardere. Ingen
hadde hørt noe fra Halvor, som hadde
vært ute i skogen hele natten, og Syver
var oppriktig bekymret for ham: Gud
hielpe ham som i Skoug og Skiul gaar.
Påskegildet på Sørum hadde nok startet
tidlig med øldrikk og svir, ettersom det
før på kvelden var oppstått klammeri
mellom Halvor og Gudbrand Heieren.
Johannes Sørum hadde tatt Halvor med
seg inn og stengt døren, men Gudbrand
hadde snart kommet etter og høylydt
forlangt å få komme inn. Luk ham ind
den skarven, hand giør os ingen skade,
hadde Halvor sagt, og slik ble det.
Trettenåringen Ole Syversen fortalte
nå at han hadde hørt Halvor bebreide
Syver da han la seg i sengen: maa ieg
ei være tilfreds i mit eget Huus og min
egen Seng? Gudbrand Heieren kunne
fortelle at Halvor og Syver lenge
hadde sittet og trettet om en pike der
i huset. Syver hadde påstått at om han
ville, kunne han kysse henne hundre
ganger på rad, men det trodde ikke
Halvor noe på. De ble gode venner
igjen, og Syver hadde tatt Halvor
i fanget og kysset ham. Etter dette
hadde Gudbrand og Johannes Sørum
sittet og drukket for seg selv helt til
tumultene begynte.
Berte Syversdatter Sørum, Halvors
hustru og Syvers mor, hevdet at ektemannen ikke hadde hatt noen kniv
med seg i sengen. Til tross for at hun
var tunghørt, hadde hun oppfattet at
de to var begynt å trette. Hun hadde
derfor gått til Halvors seng for å se om
han hadde kniv i sliren, men hadde
bare funnet en syl som hun tok med
seg. Hun måtte innrømme at sønnen
Syver alltid hadde vært vanskelig og
urolig når han var drukken, og agtede icke hindis Formaninger til ham.
Ofte hadde både hun og Halvor måttet
rømme huset når det gikk over styr
for Syver. Halvor hadde alltid prøvd å
unngå stesønnen, thi hand var bange
for Fortræd og Ulycke.
Sorg og forsoningsvilje
Syvers enke Kirsti Henriksdatter
framla nå i retten sitt skriftlige innlegg,
hvor hun ga ektefellens stefar og banemann det aller beste skussmål:
I
K
E
13
Gud Størcke Retten!
Til Halvor Sørums Stevnemaal er
mit korte Svar som følger, Da ieg
nestabvigte 3die Paaskedag /: effter
at den ulyckelige hendelse afftenen
tilforn min Mand Siver olsen Hovind
var vederfaret :/ kom op til Sørum
og fant hannem liggende paa een
Seng, tilspurde ieg hannem hvorleedis
denne Hændelse sig var tildragen,
svarede min Mand dito Siver Hovind
mig disse ord: Det maa Gud viide.
Dernest tilspurde ieg hannem med videre, hvem skaden havde giort, sagde
hand Halvor Sørum, og Gud hielpe
hannem som gaar i Skoug og Skiul;
Derpaa befalede min Mand ieg skulle
forføye mig hiem og vel passe paa
eendeel tylfter last hand havde til
drifft og var udj veje, og at ieg Fredagen eller Løverdagen dereffter
skulle saa komme op til hannem
igien; Reiste ieg hiem til mit Huus, og
om anden Dagen fick de Sørgelige
tidende, berørte min Mand ved
Døden var afgangen; Viidere er mig
herom i Sandhed icke vitterligt. Og
formedelst Halvor Sørum siden des
har værit fraværende, og Sagen i
øvrige icke videre blev mig bekiendt,
med disse min Salige Mands ord ut
supra melt, har ieg des aarsage skyld,
icke herforinden kundet paatale Sagen, hvilked mig /: som een eenfoldig
Qvinde :/ er berættet Lovens 6 bogs 6
Capit: 3 Art: skal tilholde. Ellers effter
den kundskab ieg siden haver erholdet, sigis der, at Halvor Sørum skal
have i sin Druckenskab og fast som i
Søvne sig u-afviidende, tilføyed min
Mand skaden, hvilked vel beroer paa
Sagens examination. I øvrige, dersom
den stackels højtbedrøvede og vildfarende Mand kunde komme til Rette
igien, skal det icke være mig og mine
Børn ukiærdt, mens af Hierted ønsker
hannem Syndernis forladelse hos den
allerhøyeste Gud; Dernest een Naadig
og gunstig øvrighed saasom ieg med
god Sandheds skiæl kand sige, hand
haver værit een from Stefader imod
mig og mine Børn; Hvorover og til
Slutning Jeg ej alleene besørger
min Mands Død mens og drager
medynk over Halvor Sørums fald og
befindende Daarlighed. Forblivende
Rettens Allerydmygste Tienerjnde
Kiersten hindrichsdaatter,
afgangne Siver olsen Hovinds bedrøvede effterleverske.
Tandberg Tingstue d: 14 Novembr 1704
14
H
E
F
Margrete Andersdatter, som åpenbart
holdt vertshus ved Hønefossen, fortalte
at Syver en aften samme vinter var
kommet til henne i beskjenket tilstand.
Etter en stund ville han dra opp til
Sørum, men Margrete mente at han
heller burde overnatte i hennes hus.
Det ville ikke Syver: i denne Nat vil
ieg til Sørum til Halvor, den Skielm og
den Hund hand er, ieg skal see hans
Hierteblod førend ieg Sover for hand
har min Faders gods borte. Før Syver
gikk, hadde han tatt Henrik møller i
håret og slått ham.
Engebret Veien hadde morgenen etter
truffet Halvor Sørum, som beklaget seg
over at Syver samme natt med kniv i
hånden hadde tatt seg inn da hand laae
Nøgen i sin Seng, og tvunget ham til å be
for sitt liv. Flere andre vitner kunne fortelle at Syver også ved andre anledninger
hadde truet og mishandlet stefaren.
Anders Christensen spurte Berte
Sørum om det var noe jordegods eller
andre formuesgjenstander etter hennes
forrige mann, Syvers far. Det benektet
hun på det sterkeste. Syvers far hadde
bare etterlatt seg gjeld.
En barberer utøver sin profesjon
Neste morgen fortsatte vitneavhørene.
Bernhard Henrik Uhden ved Hønefossen, som hadde lært Barbier Konsten
hos stadsbarbereren på Kongsberg,
hadde inngitt en lang skriftlig redegjørelse i retten. Han var blitt kalt
opp til Sørum for å forbinde Syver og
stoppe hans Tarmer ind igien, fordj de
vare udrundne og laae i hans skiorte.
Tarmene var allerede da stive og kalde,
ettersom Syver hadde ligget ute i snøen
i to timer. Kniven var gått inn under
navlen på venstre side av magen.
Barbereren måtte tine opp Syvers
tarmer før de kunne legges på plass,
og han hadde holdt på fra klokken ti
om aftenen til femtiden om morgenen.
Da han ville vite hva som var skjedd,
hadde Syver svart: Det maa Gud viide.
Ellers maa Halvor Sørum det have
giort, dog er hand uskyldig kommen
dertil, efftersom ingen trætte var
imellem hannem og mig. Syver hadde
vært svært opptatt av om han kunne
bli frisk igjen, og beklaget at Halvor
hadde rømt. Han ville ikke beskylde
stefaren for noe, og derfore veed ieg
icke hvoraf dette er kommen, thj der
var intet clamerie imellom os denne
T
E
T
R
I
N
G
E
R
tid. Han ville imidlertid ikke nekte for
at han altid haver baared nogen Had til
Halvor. Syver hadde avgått ved døden
onsdag middag ved elleve- eller tolvtiden, mens han var oppe på golvet for
å gjøre sitt fornødne. Helt til det siste
hadde han vært lei seg for at Halvor
frygtsom havde bortrejst.
Jørn Veien hadde holdt lyset for
barbereren mens Syver ble forbundet,
og hadde lagt merke til at tarmene var
stive og oppblåst av vind. Noen hull
på tarmene hadde han imidlertid ikke
sett. Anders Christensen opplyste at
Syver i januar samme år hadde vært
utsatt for en ulykke. Han hadde kjørt ut
i Storelva i Tyrifjorden, og Knut Berggarden fra Tyristrand hadde ved samme
anledning satt livet til. Rettsmøtet ble
deretter avsluttet.
Offentlig og privat påtale
I eldre tid var norsk rettsliv i langt
større utstrekning preget av at den
skadelidende måtte fremme privat
påtale. Norske Lov hadde ingen klare
regler for hvilke saker som skulle
påtales offentlig eller privat, men det
framgikk at drapssaker skulle fremmes
av øvrigheten dersom den dreptes
etterlatte ikke ville føre privat sak.
Alt konfiskert gods skulle i slike
til-felle gå til det offentlige. Det var
denne lovbestemmelsen som Kirsti
Hovi hadde vist til i sitt brev til retten.
Kirsti Hovi hadde mistet sin forsørger,
og satt igjen med tre mindreårige barn
og to ugifte døtre fra tidligere ekteskap.
Hun hadde en voksen sønn fra første
ekteskap som bodde på gården, men
hun ville åpenbart snart få økonomiske
problemer. Ved å ta ut privat påtale mot
Halvor, kunne hun kreve erstatning
ved at han ble dømt for drap. Hun
hadde likevel valgt ikke å gjøre dette,
ettersom hun hadde sterk sympati for
Halvor, og anså det som hadde skjedd
som et ulykkestilfelle.
Syver husket trolig lite eller ingenting
av det som var hendt. Hans oppførsel
på sengeleiet er likevel påfallende,
ettersom han ikke ville utpeke Halvor
som gjerningsmann, men derimot
gjentatte ganger uttrykte bekymring for
stefaren som nå måtte vandre rundt i
snøen under åpen himmel. Syver ville
trolig forhindre at Halvor ble henrettet som drapsmann, dersom han selv
skulle dø av skadene. Han kan nok
I
K
E
også ha innsett at han selv hadde mest
skyld i det som var hendt, og at han
derfor ønsket forsoning med stefaren,
selv om han åpenbart hadde et ambivalent forhold til ham. Det var avgitt
mange vitneprov om hvor brutal Syver
var under påvirkning av alkohol, men
han kan selvsagt ha vært et helt annet
menneske i hverdagen.
”Diævelen skal besætte dig”
Ingen hadde hørt noe mer fra Halvor
da saken i januar 1705 ble gjenopptatt på Tandberg med nye vitneavhør.
Torger Engebretsen forklarte at han ett år
tidligere hadde vært ute på Tyrifjorden
med Syver Hovi for å ta opp tøy som
hadde ligget i vannet, og da hadde Syver
sagt: de stinger og hold ieg har for mit
bryst som ieg fick i Gaar paa Iisbroen, da
Knud Bergaarden blev og ieg var i Fare
for mit Liv, følger mig til min Dødedag.
Karl Kauserud og hans hustru Mari
Gulsdatter fortalte det samme som
Torger. Syver hadde sagt at det svartnet
for øynene når disse stingene kom over
ham, og de hadde selv sett at han var
blitt helt mørk i ansiktet. Det ble også
framlagt et skriftlig innlegg fra Gudbrand
Olsen i Skjerdalen, der han bekreftet
at han hadde vært til stede da Syver
sammen med Knut Berggarden kjørte i
fjorden. Han hadde klart å få Syver opp
av isvannet, men Knut druknet. Syver
hadde den gang sagt: Gud hand velsigne
dig, mens ieg lever dog icke lenge.
Anders Christensen la nå fram sitt
skriftlige forsvarsinnlegg. Han viste til
at Syver gjentatte ganger hadde sagt
at han ikke hadde hatt en god dag etter
ulykken i Tyrifjorden, og at det var
disse smertene som han først og fremst
hadde beklaget seg over, selv etter
at han var blitt stukket ned. Anders
la vekt på at Syver selv ikke visste
hvordan han hadde fått knivsåret, og
at han hadde sagt at Halvor måtte være
uskyldig. Syver hadde dessuten oppført
seg truende mot stefaren, som hadde
måttet trygle om fred i sitt eget hus,
og selv hadde ikke Halvor hatt noen
kniv. Anders mente derfor at Syver i sin
overflødige Druckenskab selv kunne
ha stukket seg, ettersom de to hadde
forsont seg etter krangelen, og Syver
hadde til og med i andres nærvær kysset
Halvor som een venlig deprecation. Det
hadde dessuten vært uaktsomt av Syver
å gå ut og sette seg på jordbenken, der
han etter en stund falt ned i snøen og
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
ble liggende. Anders mente derfor at det
måtte findis Naade for een fattig Mand
der bestædiges i een Vaade gierning, og
nedla påstand om frifinnelse.
Fogden ville nå utsette saken til neste
dag, ettersom Guro Trulsdatter Sørum
fortsatt ikke hadde avlagt sitt vitnemål,
og det ville derfor bli nødvendig å
hente henne. Nå kom Guro likevel på
tinget før retten ble hevet. Hun fortalte
at Berte Syversdatter hadde bedt henne
gå inn og høre hva Syver og Halvor
trettet om, ettersom hun selv var så
tunghørt. Da hun kom inn i det mørke
rommet, sto Syver og holdt seg for
magen, mens han stønnet: Gud trøste
mig Moder, Fader stack mig. Guro hadde
vendt seg mot Halvor, som sto med en
kniv i hånden: Gud bevare dig Halvor,
hvad giør du? Og den sterkt opphissede Halvor hadde svart: hvad siger
du, Diævelen skal besætte dig; rømmer
de ej ud, skal ieg skiære Eder saa mange
i er. Deretter hadde han i raseri begynt å
hogge med kniven i stuetaket. Også de
to trettenåringene Ole Syversen og Søren
Trondsen hadde vært vitne til dette.
Guro hadde løpt ut etter lys, men da
hun kom tilbake var Syver gått ut på
gårdsplassen, der han ble liggende
en eller to timer på snøen. Han hadde
bedt om å få være i fred, og de hadde
ikke klart å få ham inn før de fikk
tilkalt hjelp fra andre gårder. Guro var
også til stede da barbereren fra Hønefossen kom, og hadde vært med på å
varme opp Syvers tarmer i tynt øl.
Ingen andre av vitnene hadde nevnt noe
om aggressiv oppførsel fra Halvors side,
eller at han hadde trukket kniv. Anders
Christensen tok ordet, og minnet om
at de to guttene ved tidligere forhør
verken hadde hørt eller sett noe av det
som Guro berettet om. Han viste også
til at Johannes Sørum hadde sagt at
Guro ikke hadde mer å vitne om i denne
saken enn han selv. Anders ville nå ha
rettens bekreftelse på at det forholdt seg
slik, og framstilte Guro som et partisk
vitne. Han tillot seg ellers å betvile at
Halvor hadde uttalt seg slik som hun
hevdet; i motsatt fall måtte han i sin
druckenskab upaatvilelig have fantasered nogen vilde Fange eller gribe
ham effterdj hand fornam Siver Hove
klagede sig at have faaed skade.
Vitne mot vitne
Guro Trulsdatter hadde åpenbart
15
Foto: Bjørn Geirr Harsson
H
Utsnitt fra Norge 1:50 000 - kartblad 1815 - 3 Hønefoss
forsøkt å unndra seg for å vitne om
at hun hadde sett Halvor med kniv
i hånden. Hun var trolig preget av
vissheten av om at den som hadde avlagt
ed i retten, risikerte sin sjels fortapelse
dersom den hele og fulle sannhet ikke
kom fram. Også ektefellen Johannes
Sørum kom nå i et merkelig lys, ettersom
han hadde forsikret om at Guro ikke
visste noe mer enn ham selv. Begge
må ha vært klar over at Guros vitnemål
kunne gjøre det verre for Halvor å
påberope seg nødverge.
I Norske Lov heter det: Vidne er ej
mindre end to Personer, over eens
stemmende, og udi een Ting. Guro
var den eneste som hadde fortalt at
Halvor hadde opptrådt aggressivt med
kniven, men to vitner måtte til for at
dette skulle anses bevist. Som anklager
burde fogden nå ha gått de andre
vitnene inn på klingen, men ifølge
rettsreferatet skjedde ikke dette. Ingen
av vitnene ser ut til å ha blitt kalt fram
på nytt. De to trettenåringene kunne
ikke avlegge ed, og ble neppe ansett
som fullgode vitner. Johannes Sørum
hadde derimot avlagt ed på sine utsagn.
Det burde også gått klarere fram av
tingbokreferatet at Ole Syversen var
sønn av Syver Hovi. Den dreptes
sønn kunne ikke forventes å være
et nøytralt vitne. Ifølge Norske Lov
kunne likevel vitner som var i slekt
med en av partene, også barn, under
visse omstendigheter framføre prov
på tinget. De skulle imidlertid ikke
anses som nøytrale med mindre ingen
anden Vidne kand havis, fornemmelig i
Drabs, Volds, eller dislige Sager: Ti da
skulle de vidne, som af veed.
Dommen faller
Fogden måtte erkjenne at Syver ved
den uChristelige adfærd og mange
undsigelser sampt Trudzlers ord paa
sin Stefaders Liv selv hadde vært opphavsmann til skaden, og han hadde
også på egne ben gått ut i kulden og falt
om slik at tarmene ble nedkjølt. Fogden
hevdet likevel at Halvor måtte anses
som Syvers banemann. Halvor kunne
ikke påberope seg nødverge ettersom
han kunne ha avverget ulykken ved å
skyve Syver overende, eller springe på
dør. Fogdens påstand var derfor at
Halvor burde lide lovens strengeste
straff. Retten la vekt på at Syver hadde
oppført seg svært aggressivt mot Halvor
den skjebnesvangre kvelden, og fått sine
skader under tumultene ved Halvors
seng. Barbereren hadde dessuten påvist
at knivsåret ikke i seg selv var dødelig,
men at det var nedkjølingen av tarmene
16
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
i tillegg til hoste, trang brøstighed og forkjølelse
som hadde vært dødsårsaken. Retten fant å måtte
legge til grunn at Syver da ej har æred sin Moders
Huus eller den som er sat ham i Faders stæd,
men ublueligen trued at see hans Stefaders
Hjerteblod, titulered han for een Hund, ej forundt
ham Fred og Rolighed i sit eget Huus end sige i
sin egen Seng; som een rasende forsømt sin Cur
og derover saa got som selv forkortet sine dager.
kan være at han ikke ønsket å legge stein til
byrden ved å bidra til at nok en mann i den hardt
prøvede familien måtte late livet. Likevel er
det vanskelig å avgjøre hvorvidt han unnlot å
anstrenge seg for å skaffe flere vitner på Halvors
aggressive oppførsel, eller om det var formelle
grunner som hindret ham: de to guttenes unge
alder, og at mann og hustru under ed hadde
avgitt ulike vitneprov.
Ut fra dette ble det avsagt kjennelse for at Halvor
burde beholde sin Fred, men han måtte bøte 40
lodd sølv til Syvers arvinger for drap i nødverge.
Retten valgte å se bort fra Guro Trulsdatters
vitnesbyrd, og lot alle formildende omstendigheter komme Halvor til gode: knivsåret var
tilføyd i nødverge, og det hadde ikke vært
dødelig. Det ble også lagt stor vekt på at Syver
grovt hadde forsyndet seg mot ett av de sentrale
Guds bud, et bud som virkelig ble tillagt vekt
på den tid: hedre din far og din mor. Det kan se
ut som om alle i lokalsamfunnet, kanskje også
anklageren, ønsket at Halvor skulle frifinnes.
Forbrytelse og straff
I sitt sluttinnlegg hadde fogden Lars Tønder
gått langt i å peke på sakens formildende omstendigheter, men han var likevel ikke i tvil om
at Halvor hadde vært opphavsmann til knivstikket. Han nedla naturlig nok påstand om lovens
strengeste straff, og kunne som anklager neppe
gjøre annet. Imidlertid hadde han bare ett vitne
som hevdet at Halvor hadde opptrådt aggressivt
med kniven. Om nok et vitne hadde bekreftet dette,
kunne det ha blitt mer problematisk for retten å
komme til at drapet var skjedd i nødverge.
Mye tyder på at Lars Tønder var en rettskaffen
mann som også tenkte utover jussens trange
rammer. Etnologen Kari Telste har sett på to
saker som han i 1704 og 1705 førte på bygdetinget mot to jenter fra Hallingdal, som ble dømt
til døden for fødsel i dølgsmål. Begge sakene
kom for lagtinget i Christiania, og etter Telstes
oppfatning skjedde dette på fogdens initiativ
ettersom jentene ikke hadde hatt råd til å koste
på seg forsvarer. Tønder opptrådte også ved
lagretten som anklager. Ved å reise til Christiania
med jentene for å føre disse sakene for lagretten
pådro han seg betydelige utgifter, som han hadde
store problemer med å få refundert. For den ene
av jentenes vedkommende ble saken vist tilbake
til bygdetinget, hvor hun ble frikjent. Dødsdommen ble opprettholdt for den andre jenta, som
likevel senere ble frikjent i høyesterett. Telste
antyder at Tønder til tross for dødsdommene
på bygdetinget ikke var overbevist om jentenes
skyld, og at han nærmest gikk utover sin rolle
som anklager for å få sannheten fram.
Tønder hadde vært fogd siden 1695, og kjente
Syver Hovi som et uromoment i bygda. Det
Etterspill
Frifinnelsen førte likevel ikke til noe godt for
Halvor, som ble funnet død i marka i april 1705,
tre måneder etter domsavsigelsen. Noen dager
senere ble retten satt på Sørum med åtte lagrettemenn for å avgjøre om dødsfallet skyldtes
naturlige årsaker, eller om Halvor hadde tatt livet
av seg af fri villie. En mann som hadde tatt livet
av seg selv, hadde begått en gjerning som det
ikke fantes tilgivelse for. Han kunne ikke legges
i vigslet jord, og måtte graves ned utenfor kirkemuren. For de etterlatte var en slik skjebne tung
å bære. En selvmorder fikk i tillegg konfiskert
hele sin formue. Dette skjedde ved at alt løst og
fast gods ble registrert, og dersom boet gikk i
pluss ble den avdødes del inndratt til fordel for
den kongelige kasse.
Amund Semmen sto nå fram på enken Berte
Sørums vegne, og talte for at Halvor måtte bli
gravlagt på kirkegården. Besiktelsesmennene
fant ikke noe som tydet på at Halvor hadde
begått selvmord, og retten kom til at Halvor
Sørums venner bør ej negtes at begrave hans
legeme i herrens agger eller Kierchegaard.
Gamle Berte Syversdatter på Sørum hadde
mistet dem som sto henne nærmest her i livet,
men hun slapp i hvert fall ydmykelsen ved å oppleve at ektemannen ble nektet kirkegårdens fred.
KILDER/LITTERATURHENVISNINGER
•
•
•
•
Erichsen, Bodil 1994: Privat påtale i norske straffesaker på 1600- og 1700-tallet. Rettspraksis 1:94, s. 53-76. Tingbokprosjektet. Oslo.
Kong Christian den femtes Norske Lov. 15de April 1687. Universitetsforlaget 1982. Oslo.
Ringerike og Hallingdal sorenskriveri: Aktsprotokoll 4, tingbok I-24 (42). Statsarkivet i Kongsberg
Telste, Kari 1993: Mellom liv og lov. Kontroll av seksualitet i Ringerike og Hallingdal 1652-1710. Tingbokprosjektet. Oslo.
FORFATTEROMTALE
Sten Høyendahl, født 1947 i Oslo. Seniorrådgiver i Riksrevisjonen med skatt som spesialområde. Han har skrevet artikler om lokalhistorie og
genealogi i diverse tidsskrifter og årbøker.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
17
Litt om og fra
tingbøkene for Ringerike
Ved kongelig forordning av 15.mars 1633 ble det påbudt å føre tingbøker ved underretten i
Norge (Norsk historisk leksikon). Den eldste bevarte tingboka for Ringerike og Hallingdal er fra
1652. Ringerike og Hallingdal hadde felles sorenskriver til 1826. Ringerike omfattet bygdene i
nordenden av Tyrifjorden, dvs. Hole med Tyristrand og Norderhov inkludert anneksene Haug,
Viker og Lunder. Kommunen, som heter Ringerike i dag, burde derfor etter min mening hete
Norderhov. Den omfatter nettopp det gamle Norderhov med sine annekser (med Tyristrand i
tillegg). Da hadde det ikke kunnet herske tvil om at Ringerike, som i gammel tid, også i dag er
betegnelsen på hele det gamle området Hole og Norderhov.
Thorleif Solberg
T
ingbøkene er en av de rikeste
kildene å øse av når det gjelder
gammel lokalhistorie. Det var vi
fullt klar over da Ringerike Slektshistorielag ble stiftet i 1984, først som
en underavdeling av Ringerike Historielag. Tingbøkene førte oss lengre bakover
i tid enn de fleste andre kildene vi hadde
til rådighet. Vi kunne følge våre aner i
hverdagen og ikle dem kjøtt og blod.
Noen brøt pålagte lover og forordninger,
og da fikk de ekstra omtale. Både leg
og lærd var også den gang på jakt etter
gods og gull. Vi har eksempel på at enkelte futer på uærlig vis prøvde å snike
til seg verdifulle skogarealer den gang
tømmeret begynte å bli verdifullt. Det
førte til avskjed, bøndene i Soknedalen
vant den saken.
Møtet med tingbøkene virket til å
begynne med hardt og brutalt. Vi møtte
to barrierer:
1. Innholdet så uuttømmelig ut og den
gotiske håndskriften syntes helt uforståelig.
2. Bøkene var oppbevart langt unna, på
Riksarkivet i Oslo. Vi måtte få dem
”hemmat“ for å kunne dra nytte av
dem. Da kom mormonerne oss til
hjelp. De hadde avfotografert bøkene
på mikrofilm som var å få kjøpt.
Filmer ble innkjøpt og leseapparater
til å lese dem på. Det ble satt i gang
kurs i å lese gotisk håndskrift, og
så kunne arbeidet med å transkribere eller oversette tingbøkene
til et forståelig språk settes i gang.
Til de første tingbøkene fikk vi hjelp
av nåværende redaktør av Norsk
Slektshistorisk Tidsskrift, arkivkonsulent, mag.art. Terje Gudbrandson. Slektsforskeren Jens Petter
Nielsen i Drammen har også transkribert noen. Til nå har vi transkribert de fleste tingbøkene mellom 1652
og 1700, men det er jo noen som
ikke finnes lenger.
Tingboka er først og fremst en rettsprotokoll. Tinget ble holdt på utvalgte
garder i bygda. Tingsteder som er
nevnt i Hole er Frøyshov, Hamnor,
Gomnes og Mo, og i Norderhov er
det Gusgarden, Tandberg, Li, Frok,
og Trøgstad. Her møttes skriveren og
lagrettemennene, 6 eller 12 i tallet,
og den oppnevnte bondelensmannen.
Tinget kunne også holdes på andre
steder, f.eks. ved grensesaker. Av og
til kunne også futen eller hans stedfortreder møte opp på tinget.
Her skal jeg vise noen eksempler på
hva en titt i tingboka kan gi oss.
Gardhistorie
Jeg velger her å konsentrere meg om
en gard, nemlig Hverven i Norderhov,
men først en liten visitt innom gamle
skattemanntall og jordebøker som
også er viktige kilder til gardshistorien.
I skattemanntallet i 1528 (Gjengerden)
nevnes en Anders på Hverven. I jordeboka 1542 får vi greie på at garden av
skyld 2 skippund malt og 10 lispund
rugmel, tilhørte Mariakirkens prosti
og communsbord i Kristiania. I årene
1576 til 1591 omtales Søren Hverven,
han er lensmann, og fra 1599 kommer
igjen en Anders Hverven, antakelig
en sønn av Søren. I 1614-16 er Lage
Hverven oppsitter. Han er også kirkeverge. Så har vi odelsjordeboka fra
1624. Da er hr. Christen kapellan oppsitter, og Hverven av skyld 50 lispund
er lagt til et kanoni under Mariakirken
som kansleren hadde (blant kanslerne
nevnes Jens Bjelke). Fra 1631 kommer igjen en ny Anders Hverven. Han
heter Anders Jensen, er skrivekyndig
og er kirkeverge. I skattematrikkelen
i 1647 er han oppsitter på Hverven,
men eier ikke noe i garden, ”canceller
følger samme gaard med bøxel“. Men
Anders eier gods i andre garder, et par
utenfor Ringerike. I manntallet 1666
er Anders Jensen 74 år, sønnen Frode
18 år og sønnen Lars 9 år. Til slutt skal
jeg ta med litt fra Landkommisjonens
jordebok 1660: Anders Hverven skylder
til velbårne hr. kanslerens kannoni
med bygsel 2 skippund malt ½ pund
mel. Han eier 15 lispund i Skogstad
engebol, rødstøen Øvre Jonsrud og
rødningsplassen Gunnersrud som
sagmester bor på.
18
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Hverven Gård, tegning i Steinhamars bok om Norderhov, 1914
Så tilbake til tingboka. Her dukker det
opp interessante opplysninger som
ikke er å finne i andre kilder. På tinget
på Li 19. juli 1652 stevnes Anders
Hverven etter en 12-manns dom fra
Hadeland for en hest og en okse taksert
for 15 riksdaler. Anders møtte og sa
han hadde regnskap med Hans Rasmussen. Mer får vi ikke greie på om
dette. På saketinget på Li 20. juli 1652
stevnet Amund Berg i Haug den forrige lensmannen i Norderhov, Anders
Jensen Hverven og lagrettemennene
for en urettmessig dom de har avsagt til
fordel for Lars Maler på Hedemarken.
Dommen var blitt underkjent ved en
lagtingsdom der Anders Hverven var
blitt pålagt å skaffe Amund Berg hans
”fraworderede“ gods igjen. Anders
Hverven med sine lagrettemenn ble
nå dømt til skaffe Amund tilbake
hans tapte gods, verd 50 riksdaler +
1 riksdaler i omkostning på hver av
dem, og det innen halvmånedsdag. På
saketinget 16. februar 1686 opplyses
det at Anders Jensen Hverven og Svein
Jensen Sætrang er brødre. (Svein eide
hele Søre Sætrang i 1647 og i manntallet 1664 sies han å være 60 år.)
På saketinget på Li 24. februar 1652
opptrer Svein Jensen Sætrang som
fullmektig for rådmannen i Christiania,
Christen Olsen. I 1664 skylder Anders
Hverven landskyld og julemark av Østby
i Vegårdsfjerdingen, men på tinget på
Tandberg 11. desember 1660 stevner
Anders Hverven sine sambygdinger
Ola Sjursen Nedre Vaker, Gudbrand
Vaker og Torbjørn Dæli som sto til rest
med både landskyld, tredjeårstake og
julemark og annen gjeld.
På tinget på Gusgården tingstue 16.
desember 1652 stevnet Svein Sætrang
med skriftlig fullmakt fra Anders Hverven
en rekke vitner, i alt 16, angående oppretting av dele og nedsetting av steiner
mellom Store og Lille Østby for noen år
siden. Lagretten ble stevnet for et brev
den hadde utstedt 6. juni 1650 om
Østbys eigedeler, delesteiner og delegards
oppsetting. Forrige futen Hans Rasmussen ble også stevnet i denne saken. De to
brødrene hadde også stevnet futen Hans
Rasmussen for en fjerding gods i Øde
Ton som futen uberettiget hadde bemektiget seg. De fremviste et bygselbrev av
11. desember 1630. Futen hadde også
tatt 10 tylfter tømmer i Østby skog uten
lov og dom fra Anders Hverven. Futen
stevnet i en rettergang på Tandberg 1.
januar 1666 en del bønder for at de
ikke hadde skaffet den ferskmat som
de pliktet, til kongehyldningen 30. juni.
Anders Hverven ble stevnet for en kalv
og en syltegris.
På saketinget på Trøgstad tingstue 8.
oktober 1686 tinglyste Engebret
Hesselberg et pantebrev av Harald Frok
og Nils Villadsen til ham utstedt på
deres hustruers søsterlodder i noen plasser i Vegårdsfjerdingen, nemlig Jonsrud
som Even påbor, Gunderud, Nedre
Jonsrud eller Åsa som Amund påbor,
og en sag østen fjorden, og det for16
riksdaler pantepenge. Brevet var datert
2. oktober 1686. Jacob Paulsen på
Bragernes protesterte, da det ennå ikke
var fullbyrdet noe endelig skifte etter
hans værfader Anders Jensen Hverven. Han kalte Harald og Nils for sine
svogre. Dette viser at Harald (Engebresen) Frok, Nils Villadsen (Trøgstad) og
Jacob Paulsen var gifte med hver sin
datter av Anders Hverven. I manntallet
1666 finner vi enda to barn av Anders,
Frode og Lars Anderssønner.
Den gamle slekta på Hverven får
økonomiske vanskeligheter
Det er ting på Tandberg 14. april 1681.
Seigneur Nils Gundersen av Bragernes
stevnet Frode Andersen Hverven for at
han i tre år ikke har betalt sin landskyld og 3. årstake. Han mente Frode
derfor måtte ”entvike“ gården. Frode
ble dømt til å betale skyldige 36 daler
innen halvmånedsdag med 6 daler i
omkostning.
På et ting i 1681 lot Nils Villadsen ved
Hønefoss tinglyse et skjøte av Frode
Andersen Hverven og hans hustru til
ham utstedt på to hus og våninger ved
Hønefoss som Hans Larsen før hadde
eid, datert 6. april 1681.
På saketinget på Tanberg tingstue
22. november 1681 fordret Hans
Kongelige majestets fogd, Sr. Hendrik
Pettersen Nils Tostensen, nu boende på
Hverven, for åbotsfall av hans og hustrus
forrig påboende gård Stein, som de nu
E
F
forleden var frafløtt. Samme gård Stein
var Kongelig majestet tilhørende. Det
opplyses at Nils Tostensen nå var gift
med Chatrine Ludvigsdatter, som før
hadde hatt salig Nils Stein på nordgarden
Stein til ekte. Nils Tostensen ble dømt
til å betale åboten på 70 riksdaler med
3 riksdaler i omkostning, og det innen
halvmånedsdag.
Så var det alminnelig saketing på
Trøgstad tingstue 7. mars 1687. Bygdelensmannen Villads Trøgstad fordret i
rette Nils og Sven Hverven som med
endel ”sammenrottede folk“ hadde
fratatt ham en bråtehugst i sameie skog
og mark til Trøgstad og Hverven. Nils
og Sven hevdet at eiedelene var skiftet
og delt fra hinannen og at Villads var
innfallen i Hvervens eiedeler. Saken
kom opp på nytt på tinget 28. juni
samme år. Nils og Sven fremstilte
”trende“ prov, Østen Alme, Peder
Valbekken og Hermann Åsen. Østen
Alme provet at salig Anders Hverven
for noen og ”førge-tiufge“ år siden
hadde fortalt ham at Trøgstads eige
gikk nordenfor og Hvervens eige gikk
sønnenfor veien som gikk ned mot
elven imot Dalsmarken. De to andre
vitnene som hadde hogd tømmer i området, provet omtrent det samme. Etter
endel for- og motinnlegg ble enden på
visa, ”at de efterdags som tilforn skulle
la de fornevnte eigedeler i moen forbli
sameie og felles mark, og at de herefter
skulle nyte og bruke som deres lodd og
anpart kunne tåle. Hvorom de ble venner og vel forlikt, som de her for retten
med hånderbånd stadfestet“.
Hverven på salg
På tinget på Trøgstad 14. mars 1682
lot hr. Michel Kjeldsen Stub tinglyse et
skjøte av Nils Gundersen til ham utstedt
på den gård Hverven, som skylder 2
½ skippund malt, likeså en engeplass
Vekkeren som skylder 6 lispund.
Brevet var datert 27. oktober 1681. På
saketinget på Trøgstad 14. november
1694 ble aller underdanigst publisert
hans ærverdighet hr. Jonae Rami skjøte
på den gård Hverven her i sognet,
skyldende 2 ½ skippund malt, samt 6
lispund tunge i Vekkeren i Hole sogn.
Skjøtet datert Christiania den 26. juli
1694.
På tinget på Trøgstad 5. juli 1697 lot Sven
Nilsen Hverven tinglyse en bygselseddel
av hr. Jonas Ramus på 5 fjerdinger tunge
i den gård Hverven, datert 24. april 1697.
Sven Nilsen provet i 1701 at han var født
på Stein i Hole. Han fulgte nok sin mor
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
19
Foto: Bjørn Geirr Harsson, 2006
H
Gården Hamnor var et av de faste tingstedene i Hole fra annen halvdel av 1600-tallet
og stefar, Nils Tostensen, da de flyttet til
Hverven. Han var nok en sønn i morens
første ekteskap med Nils på Nordgarden
Stein, for da det var skifte etter Nils
Tostensen Hverven i 1704, opplyses det
at han bare hadde utarvinger.
Slektsopplysninger
Tingbøkene er viktige kilder for å finne
gamle slektsopplysninger. Kirkebøkene
for Norderhov begynner i 1704 og for
Hole først i 1716. Opplysninger før den
tid er naturligvis verdifulle. Av og til
kan en finne vitneprov om ei ætt i flere
generasjoner, en ættlegg. Det er tilfelle
på tinget på Gomnes 11. oktober 1686.
Her vitner Knut Sørensen Ullern om
søskenlaget som var Pål Søhols barn og
om barna til dette søskenlaget. Han tar
også med noen opplysninger om neste
slektsledd (Hringariki 1998 nr.1). Pål
Søhol er nevnt som oppsitter på Søhol
i 1557/58.
Skatter og korntakst
Verdien av landeiendommer på Ringerike ble oftest satt i korn. Det var
alminnelig saketing på Trøgstad tingstue den 11. desember 1685. Her var
til stede amtmannen velbårne Mathias
Tonsberg og Hans kongelige majestets
fogd, Sr. Henrik Pettersen. Ble da opplest
for almuen den anordnede capittels takst
for nærværende år 1885 uti Akerhus
stift på alle slags landskyld, leding og
tiende korn, nemlig:
1 skippund rug eller bygg, malt eller
mel bør at betales med 7 riksdaler.
1 tønne rug, hvete eller erter, 3 riksdaler
1 skippund blandkorn,
malt eller mel 6 riksdaler
1 tønne bygg, 2 ½ riksdaler
1 tønne blandkorn 1 riksdaler 3 ort.
1 skippund havre,
havremel eller malt 5 riksdaler
1 tønne havre, 1 riksdaler 1 ort
Skatterestanser
Krav om betaling av utestående skatter
og avgifter var stadig oppe på tingene.
Den 11. februar 1688 var det ting på
Trøgstad. Der fordret Karen, salig
Jørgen Jørgensens i Christania, ved sin
fullmektig Threnus Christensen en del
bønder og almue i Norderhov for restans
av landskyld og rettighet. Kirsti, salig
Thomas Tandbergs, ble fordret for
60 riksdaler 2 ort og 18 skilling. Hun
møtte i retten og sa at hun var en
gammel og svak kvinne og hadde ikke
noe å betale med. Hun sa at i krigens
tid ville hennes salige mann søkt gården
fra seg, da de ikke kunne svare så
stor rettighet av den. Men landherren
gav dem lov til å bruke gården uten
å betale noen landskyld, mot å svare
kongelig skatt og rettighet. Denne
gang lot lagretten nåde gå for rett fordi
Kirsti ingen midler hadde, men var et
gammelt og skrøpelig menneske som
var i armod og fattigdom. På tinget på
Trøgstad 14. november 1694 ble over
80 bønder og andre krevd for skyldige
kongelige skatter. I Hole var tallet
samme året 50.
Skyssferd
Saketing på Trøgstad 4. juli 1690.
Assistentråd Jørgen Phillipsen fordret
i rette Bjørn Flekshaug for ulydighet
mot ham som sin landherre, da han
ikke ville gjøre skyssferd til ham
da han var tilsagt dermed i uken før
påske. Bjørn Flekshaug benektet ikke
at han ble tilsagt om skyssferd ”uti sin
20
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Utsnitt av Engebret Hesselbergs pantebrev fra 1686
fraværelse“. Han ble dømt til å betale
den skyssferd som han hadde sittet
overhørig med en halv riksdaler samt
en halv riksdaler i omkostning og dompenger, og det innen halvmånedsdag.
Ildebrann i Haug
Det er omtalt flere store gårdsbranner i
tingbøkene på 1600-tallet. 4. juli 1692
var det rettergang på Trøgstad. Monsr.
Jørgen Larsen på Hønen på vellærde
og hederlig mann Eiler Hirnklou,
Scola Christianias rektors vegne, og
Paul Alvsen Hval på egne vegne,
begjærte almuens vitnesbyrd om i
hva stand Nordre og Søndre Hval seg
befinner etter den skadelige ildebrann
forleden den 2. mai, hvor alle husene
på gårdene ble oppbrent. Nils Olsen
på Søndre Hval var blitt ganske forarmet. Søndre Hval hadde en skyld på
2 1/3 skippund og ½ qtr., og Nordre
Hval på 2 skippund 1 fjerding 9 setting. Søndre Hval tilhørte Recoratet
i Christiania. Det var ikke skog til de
bemeldte gårder og ikke bygningstømmer nærmere enn 1 ½ mil. Paul
Alvsen på Nordre Hval beklaget seg
over at hans gods og formue og alle
hans odelsbrev og skifte- og pantebrev
var ”i ildens lue fortært“. Almuen
vedgikk at slik var det.
Ildebrann i Hole
Kristen Frøougs kvinne fremkom for
retten under saketinget på Gomnes
den 14. desember 1685, og høyelig beklaget hvorledes deres påboende gård
Frøhaug nest forleden i fastetid før
påske ble ved en ulykkelig ildebrann
avbrent, så som laderne med hvis for
der var uti, en stall, et nytt fehus og
stabburet med alt der var uti, samt ni
tønner korn. Bare ei gammel stue og et
gammelt udøktig fehus ble berget.
Leiermål
Leiermålsaker er det mange av i tingbøkene. Her et par av dem: Saketing på
Tandberg 2. oktober 1683. Futen stevnet
Knut Eriksen og Inger Pedersdatter for
løst leiermål. Hun bekjente Knut som
sin barnefader, men han benektet det.
Dog nektet han ikke at han ”jo i så måte
hadde hatt med henne å bestille“. Men
Knut Eriksen ble dømt til å bøte sin sigt
= 12 riksdaler og 1 ½ riksdaler i omkostning. I lige måde måtte Inger Pedersdatter bøte 6 riksdaler, men da hun ingen
penger hadde, skulle hun derfor arbeide
og straffes på kroppen etter recessen.
I saketing på Trøgstad tingstue 14.
november 1689 lot Konglig majestets
fogd, Sr. Henrik Pettersen i rette fordre
et kvinnfolk ved navn Dårte Christensdatter, barnefødt ved Hønnefossen, for
begangne leiermål, likeså Rasmus Jørgensen boende på Frok, som hun hadde
utlagt som barnefar. Dårte bekjente at
hun ikke hadde noen annen barnefar til
sitt medhavende barn, som ble født dagen etter Olsmessedagen, enn Rasmus
Jørgensen. Hvilket Rasmus høyligen
benektet. Mange vitner var innkalt. Det
kom da fram at en kar ved navn Erik
Nilsen som før hadde tjent hos Erik
Tandberg, men nå hadde vervet seg
som soldat, hadde bekjent at han var
Dårtes rette barnefader.
Rasmus Jørgensen erbød seg her for
retten at ville med sin salighets ed
bekrefte at han hverken var Dårtes
barnefader eller noen sinne hadde hatt
legemlig omgang med henne, og han
avla frivillig sin ed, men Dårte gav seg
ikke og holdt på sitt. Rasmus Jørgensen
ble frikjent, men Dårte for sin ”falskelige og løgnaktige beskyldning“ ble
dømt til å straffes ”til kagen“ etter
lovens 6. boks 13. cap. 27. art.
En tyverisak
Det var saketing på Frok tingstue i
Norderhov 23. mars 1672. Fogden, Sr.
Christen Christensen, var selv tilstede og
fremfordret en person ved navn Narve
Tommesen Tandberg fordi han hadde tatt
to vadmelsskjørt fra Guri Eriksdatter,
Birgitte Tandbergs tjenestepike. Flere
vitner var kalt inn. Mads Gefrider som
bodde i et hus på Frokseie, vitnet at
Narve forleden uke var kommet inn til
ham om natten og gav disse to vadmelsskjørt til hans kvinne som het Lisbet. Det
samme vitnet hun. Hun sa at hun hadde
fått skjørtene i pant og visste ikke at de
var stjålet. For 8 dager siden kom Hans
Tandberg med to vitner, og Hans
Tandberg og Børge Skredder tok
skjørtene med seg. Hans sa de var
tyvstjålne fra hans moders tjenestepike.
Guri Eriksdatter som var frastjålet
skjørtene, tilsto at for tre uker siden
hadde hun og en liten jente ligget og
sovet i fehuset på Tandberg. De hadde
”draget disse skjørter av seg“ og lagt dem
på sengen. Om morgenen var de vekk.
Også Birgitte Rasmusdatter og hennes
sønn Hans Jørgensen provet. Birgitte sa
at Narve Tommesen i går ved middagstider var kommet inn til henne og bad
om en pot øl. Hun nølte, men han fikk
den likevel. Og som han satt og drakk
ølet sa han. ”Nu er jeg full og galen, så
nu bekjenner jeg at jeg har taget de to
skjørt fra de to jenter. Men jeg kunne vel
sige nei derfor om jeg ville“. Da svarte
Birgitte: ”Da kunne de vel sverge deg
til helvete“. Da bad han om at hun ville
forlikes med ham og ikke klage ham for
fogden, og sa: ”Hvor bonden intet klager,
der får fogden ingen sigt“. Men hun sa
at det var for sent, for fogden visste det
alt. Saken ble forflyttet til neste ting og
Narve Tommesen ble satt i arrest da
ingen av almuen eller lagrettemennene
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
Foto: Bjørn Geirr Harsson, 2006
H
K
E
21
Ordforklaringer
(Norsk historisk leksikon)
Gefrider:
Menig soldat som ledet et
korporalskap, en slags korporal.
Julemark:
Tilleggsavgift på 1 mark sølv som
leilendingen måtte betale dersom
han Ikke leverte landskylda innen
julaften.
Tandberg var et av de faste tingstedene i Norderhov fra annen halvdel av 1600-tallet
ville gå god for ham. De to skjørtene ble
vist fram for retten og vurdert til å være
verdt i det ringeste halvfemte riksort.
Bededag
På tinget på Trøgstad 4. okt.1682 ble
Lars Bergsund av Ådalen ved lensmanns stevnemål av den Kongelige
majestets fogd i rette fordret for at han
ei søkte kirken noen av de tre seneste
alminnelige bededage. Lars Bergsund
møtte ikke på tinget og ble tilfunden å
bøte til den Kongelige majestet 1 mark
sølv og en halv daler i omkostning.
Geistligheten
På saketinget på Trøgstad tingstue 25.
februar 1691 fordret den hederlige mann
hr. Jonas Ramus rettens kjennelse mot
Margrete, salig hr. Ottes, for kost og lønn
for at han hadde betjent kallet uti hennes
nådens år, hvorfor han ved fogden hadde
latt arrestere 30 tønner blandkorn av
tienden. Margrete lot ved Peder Rasmussen og Knut Villadsen kreve oppsettelse i saken inntil hun kunne få noen
av de geistlige til å svare for henne. Hr.
Jonas derimot ville ikke tåle noen lenger
forhaling, men om Margrete ville betale
innen en måned, skulle det være henne
forunt. Margrete ble dømt til å godt-
gjøre hr. Jonas etter hans forlangende.
Margretes mann, hr. Otte Jacobsøn, var
sokneprest i Norderhov fra 1660 til1690
(Steinhamar, 1914, s. 314).
Kirkeverger
I 1691 nevnes Mads Lerberg og Ole
Veholt som forrige kirkeverger i Norderhov. Deres formenn var Nils Hverven og
Nils Follum. Deres formenn var Kristoffer Røyseng og Lars Veisten, som igjen
hadde fulgt etter Hans Gullerud og Lars
Rakkestad. Det var strid om 4 kjørkekjør
som var blitt borte. Det skulle høre 20
kjørkekjør til kirken, nå var det bare 16.
I Hole er nevnt Lars Onsaker og Rolf
Øen (Storøen) i 1666, 1667 og 1668,
Jul Rud og Anders Sørum for 1669
og 1670, Tron Sørum og Knut Leine
for 1673, 1674 og 1675 og Kristoffer
Gomnes og Torbjørn Børgen for 1676,
1677 og 1678. I Hole var 2 kjørkekjør
kommet på avveie.
Av og til avsluttet sorenskriveren
tingboka for året med et dikt. Slik heter
det i 1684:
Det gamle Aar vi hermed Ende,
Gud os fremdelis sin Naade sende.
Kagen:
Kagen var byens skampel. Her
ble de bundet som var dømt til
hudstrykning, som ble utført av en
bøddel.
Landskyld:
Årsleie som leilendingen betalte til
jordeieren.
Leiermål:
Ulovlig og straffbart samleie, som
regel før ekteskapet.
Sig:
En slags bot.
Skippund:
Vektsystem brukt til veiing av f.eks.
korn.
1 skpd = omtrent 160 kg.
1 skpd = 20 lispund = 4 fjerdinger.
1 qtr = ¼ tønne.
Tredjeårstake:
En leilending betalte først
førstebygselen (førstetake) når
leieavtalen ble inngått, siden
betalte han avgift hvert tredje år,
tredjeårstake eller holding.
Åbot:
1. Den plikt leilendingen hadde til
å vedlikeholde husene på en gård.
2. Erstatning til jordeieren for
forsømt vedlikehold, også kalt
åbotsfall.
Sr.: Forkortelse for Seigneur.
Jens Tygesen.
KILDER/LITTERATURHENVISNINGER
• Imsen, S. & Winge, H. (red.) 1974: Norsk historisk leksikon, Cappelen. Oslo.
• Solberg, T. & al (red.) 1998: Hringariki, 1998 nr.1.
• Steinhamar, A. (red.) 1914: Norderhov. En fremstilling av herredets utvikling til 1914. Norderhov kommune. Hønefoss.
FORFATTEROMTALE
Thorleif Solberg er født på garden Vågård i Ullerålsfjerdingen i 1924, hvor han fremdeles oppholder seg som kårkall. Han har veterinæreksamen
fra 1951. Han har praktisert i Vestfold til 1957, og siden på Ringerike. Han har levert slektshistoriske artikler til Heftet Ringerike i 1970 - 80 åra.
Etter at Ringerikes Slektshistorielag begynte å utgi medlemsbladet Hringariki i 1991, har han vært medredaktør her. Han har transkribert tingbøkene for Ringerike fra 1670 til og med 1673 og fra 1681 til og med 1699. Han er æresmedlem i Ringerike Historielag fra 2003.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: Yasou Sakuma, Tokyo.
22
Hedalen stavkirke har relikvieskrin med drapet på Thomas
Becket som et av motivene
Valfart mellom Ringerike og Valdres?
Den som besøker Sør-Europa, kan ikke unngå å legge merke til alle kirkene med navn etter
forskjellige helgener. Også i Norge var det i katolsk tid helgendyrkelse som krevde valfart til
kirkene. Kirker i Valdres, og kanskje også på Ringerike, var gjenstand for Tomas-dyrkelse.
Ragnvald Lien
T
omaskirken på Filefjell skal
være viet engelskmannen
Thomas Becket som ble drept i
kirken i Canterbury 29.12.1170 av den
engelske kongens soldater etter en strid
mellom kongen og kirken. Allerede i
1173 ble han kanonisert som helgen av
den katolske kirken. Dette førte til en
sterk tilbedelse av St. Thomas i årene
som fulgte. Thomas Beckets festdag var
dødsdagen 29. desember, og rideveien
over Filefjell har blitt brukt da, ikke
minst av folk fra Lærdal, men også av
de som kom østfra, i valfart for å ære
St. Thomas. Vi må regne med mange
besøkende på vinterstid. Samtidig var
fastboende jernvinnere i Smeddalen
flittige kirkegjengere før samfunnet ble
utryddet med Svartedauden.
Etter reformasjonen i 1536, vedtatt
for Danmark-Norge i oktober det
året, forsvant mye av det rike utstyret
i kirkene. Relikvieskrinet av forgylt
kobberblikk på eiketre ble tatt vare
på og finnes på Historisk Museum i
Bergen. Skrinet har form som et hus
med dragehoder og er antagelig laget i
Bergen på 1200-tallet.
Fra 1630 ble det tradisjon å holde
messe her og feire Syftesok den 2. juli.
Syftesok har navn etter St. Svithun,
Stavangers skytshelgen. Kirken på
Filefjell var, selv etter reformasjonen,
en såkalt votivkirke eller lovekirke,
der folk lovet kirken en gave dersom
de ble friske. Det spesielle med kirken
øverst i Valdres er altså at det foregikk
en viss form for katolsk kultus der helt
til den ble revet i 1808. Hit valfartet
de fra et stort område: Foruten folk fra
Valdres og Sogn, hallingdøler og nordgudbrandsdøler. Det er ikke belegg for
at ringerikinger besøkte kirken.
I forbindelse med messa ble det holdt
marken. Tradisjonen var hardnakket
og det førte så mye festing og fyll med
treffpunktet på fjellet, at kirken måtte
rives etter vedtak i 1807. Ordtaket
lyder: ”Her vart mang ein hest sprengt,
mang ein sprek kar dengt og mang
ei møy krenkt.” Kirken ble bygd
opp igjen i nyere tid og innviet som
økumenisk kirke i 1971. Messe holdes
fortsatt på sommerstid i kirken ved
Kyrkjestølene.
Hedalen
Hedalen kirke har et relikvieskrin med
Thomas Beckets martyrium beskrevet
på den ene siden. Skrinet med Thomas
Beckets historie ble sannsynligvis laget
i Bergen på begynnelsen av 1200-tallet.
Det finnes en egen båre for å bære
relikvieskrinet. Sammen med den vakre
Madonnafiguren, må relikviene ha vært
viktige for de kristne i Middelalderen.
Figuren som måler 1,40 m i høyde,
dateres fra perioden 1230-1250.
Madonnaen og barnet har blitt restau-
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
23
Foto: Oldsakssamlingen
E
Foto: Oldsakssamlingen
H
Runer på krusifikset fra Lunder kirke.
Denne delen av teksten er fra høyre legg.
Krusifiks datert til 1250 må være fra Lunder gamle kirke. Kilde: Schutter 1961.
rert på Kulturhistorisk museum og
originalen er i 2005 ført tilbake til
kirken.
Dersom folk fra Ringerike skulle til
Hedalen, dro en tidligere gjennom
Soknedalen og deretter nordover mot
Songalien, det vi i dag kaller Strømsoddbygda. Først på vestsida av Sogna
og så på østsida fra Halvvad. Ved
elvemøtet mellom Frisvasselva og
Sandvasselva drar stien opp i lia, fram
til Sandvannet og inn i Vidalen. Vidøla
krysses og veien går over på vestsida
der Goplerudsetra ligger. Videre rundt
Storrustefjell og langs elva oppover i
Hedalen. Stien kan betraktes som en
ridevei slik den er avmerket på kaptein
Ramms kart fra 1826. På turkart SørValdres, utgitt i 2001, står veien tydelig
merket. Den kalles ”Kongevegen”.
I Reinli, ikke langt fra Bagn og nord
for Hedalen, har de tatt opp igjen
skikken med pilegrimsvandringer.
Ved vandringen i 2000 trengtes to
dagsmarsjer på hver 5,5 timer fra Reinli
til Hedalen kirke. Overnatting var ved
Hølersetra der kongeveien krysser Hølera.
I følge Ringerikes Blad 16.09.1905,
gikk Valdresveien fra Bagn gjennom
Hedalen, Vidalen, Soknedalen og videre.
Først i 1803 ble veien langs elva i Begnadalen utbygd og vanligst å bruke.
Vidalen
Vidalen hadde ikke egen kirke. Det er
det ikke skriftlige belegg for i følge
bygdebok for Valdres. Wiel (1743)
skriver riktignok om Vidalen:
Paa det store Fjeld, som gaaer imellem
Aadalen og Hallingdalen, er et lidet
Dalføre, Vidalen kaldet, hvilket siges i
gamle Dage at have været beboet og
hørt til Valdris, samt at man derfra ved
Hedals Kirke har regnet 16 ringskoede
Heste; en Talemaade, som betegner, at
Bygden har været nogenledes beboet.
Midt paa en Myr der beliggende, ligger
en stor Jordhoug som kaldes Kirkemyrhougen, hvor en Kirke eller Capel
skal have staaet. Der fortælles, at da
den sorte Død grasserede, skulde en
Kongl. Betjent være kommen med stor
Møje til denne Dal fra Bergen, hvor
da Alfarvejen gik, og havde med sig 7
Qvartere med Penge, men da han kom
did, vare alle ved den grasserende Sygdom uddøde, og de Heste, han hidtil
havde havt med sig, vare af den lange
Vej over Fjeldende deels udmattede,
deels styrtede, hvorfor han resolverede,
da han ingen Udveje saae at bringe
Pengene med sig, at nedgrave dem i
bemeldte Høj.
Dersom en sammenligner med
kirketettheten i Sør-Europa i dag,
kan Kirkemyra i Vidalen være tegn
på at det har vært kirke her uten at
dalen nødvendigvis var bebodd før
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: Bergen Museum
H
Foto: P. A. Røstad, Oslo
24
Den nye Tomaskirken på Filefjell reist i 1971 på stedet stavkirken stod
Svartedauden. Men vi skal huske at
Norge var et fattig land med mindre
kirketetthet enn lenger sør i Europa.
Det er heller ikke annet belegg for at
det har vært en slik kirke enn navnet
Kirkemyra og Kirkemyrhaugen.
Kanskje var hestene som er beskrevet
i sagnet knyttet til pilegrimer som kom
fra Ringerike eller lenger sørfra for å
besøke Hedalen kirke? Kanskje har
myra i Vidalen ikke fått navn fordi det
var en kirke her, men fordi kirkefølget
stoppet for å hvile eller overnatte? Det
er kanskje ikke bare tilfeldig at den
gamle ferdselsåra gjennom Vidalen
krysser Vidøla akkurat her? Det er
kanskje ikke bare tilfeldig at stedet
ligger omtrent midt i mellom Hedalen
og Lunder? Kanskje var det et overnattingssted, et selehus, som ble brukt
her ved Goplerudsetra?
Hvorfor et slikt sagn skulle oppstå, synes
kanskje rart. Men det er nødvendig å
vite at all helgentilbedelse var forbudt
i den reformerte lutherske kirken ”thi
hver ved jo at sådant intet annet er enn
avguder”, som det sto i loven. Etter hvert
kom det forbud mot pilegrimsreiser og
valfart. Ja, herredagen i Larvik forbød
i 1613 virksomheten med trussel om
dødsstraff. Derfor kunne det være viktig
og riktig å finne på historier som dekket
over den gamle og forlatte tradisjonen.
Lunder
Lunder kirke har svært begrenset med
minner fra katolsk tid, men hadde,
både i den gamle kirke og i den nye fra
1704, et kristuskrusifiks med runeinnskrifter. Middelalderkrusifikset er
oppbevart på Oldsaksamlingen fra
1882. Innskriften er datert til ca år
1240 og er risset på en kristusfigur
av tre. Det er sannsynlig at kirken,
den gamle, er fra samme tidspunkt.
Innskriften lyder:
Litteraturhenvisning: Norges innskrifter
med de yngre runer, behandlet av
professor Magnus Olsen. Runene er
altså skrevet med tegn fra den yngre
runerekke og nettopp disse er mer
grundig behandlet av Knirk og Nordby
i Heftet Ringerike 2005. Dersom en
ønsker å ”oversette” eller rettere transkribere, til mer moderne bokstaver,
trengs koden, og den er:
Teksten skrevet ut med latinske
bokstaver, gir følgende resultat:
Linje A: ekhæititesusna arenum
(skrevet på høyre fot)
Linje B: ek oldehar andau
(skrevet på lendekledet)
Linje C: to:mas
(skrevet på høyre arm)
Relikvieskrin fra Tomaskirken på Filefjell
Da er det lett å se overgangen til gammelnorsk, som var språket den gangen:
Linje A: Ek heiti Jesus Nazarensus
Linje B: Ek ol a har an dau
Linje C: Tomas
Så skrevet på moderne norsk:
Linje A: ”Jeg heter Jesus fra Nasaret”.
Linje B: ”Jeg led den harde død”.
Linje C: ”Tomas”.
Tomas var neppe navnet på kunstneren
som har utført krusifikset. Magnus
Olsen opplyser i Lunder kirkes historie
at Tomas ble brukt som mannsnavn
i Norge først ca. 1300. Det er mest
sannsynlig at teksten henspiller på
apostelen Tomas. Olsen påpeker at
navnet er anbrakt i nærheten av naglegapene og henviser til hva det er fortalt
om apostelen i Johannesevangeliet.
Han skriver videre:
Man kan spørre om Tomas’ tvil og hans
bekjennelse er blitt så levende for en
som da var i figurens nærhet, at han
ved synet av naglegapene uvilkårlig har
måttet riste apostelens navn med runer
i en stille andaktsstund….
Jeg siterer fra Johannesevangeliet
(kapittel 20 vers 24-29) om den
oppstandne Jesus:
Men Tomas, en av de tolv, han som ble
kalt Tvilling, hadde ikke vært sammen
med de andre disiplene da Jesus kom.
Da de nå fortalte ham at de hadde sett
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
25
Kilde: Lunden (1976).
H
Thomas Beckets død på relikvieskrin fra Hedalen stavkirke
Herren, svarte han: ”Før jeg får se
merket etter naglene i hendene hans
og får legge fingeren i merket og
hånden i siden hans, kan jeg ikke tro!”
Åtte dager etter satt disiplene igjen
sammen, og denne gang var Tomas
også med. Da – mens dørene er stengt
– kommer Jesus; han sto midt i blant
dem og sa: ”Fred være med dere!” Så
sier han til Tomas: Kom med fingeren
din, – se her er hendene mine! Og kom
med hånden og legg den i siden min!
Så vær ikke vantro, men troende!”
”Min Herre og min Gud!” svarte Tomas.
Da sa Jesus: ”Du tror fordi du har sett
meg? Salige er de som ikke ser, men
tror likevel!”
gravlagt nær Madras. Til minne om ham
markeres Tomasmesse 21. desember.
Dagen var lovfestet messedag på linje
med søndager, og det er fullt mulig at
folk kom langveisfra til kirken i den
forbindelse. Tomasmesse var også
juleølets dag. Tomas ble ølbryggingshelgen i Norge. Kirken kan ha blitt
flittig besøkt på vinterstid. Tida rundt
jul var en stille periode i det gamle
jordbrukssamfunnet. Da kunne en ha
tid til andre ting enn arbeid. At antall
fødsler er stort om våren, passer med at
kopulasjoner skjedde i ei roligere tid i
juli mellom våronn og skuronn. Mindre
kjent er kanskje at aktiviteten også
viser en topp i jula.
Hvordan kan en mene at runeteksten
har sammenheng med helgentilbedelse
og ikke en mer moderne kristustilbedelse? Religionshistoriker Jørgen
Haavardsholm har en mulig forklaring
(sitat fra bladet Humanist 1995(3)):
Magnus Olsen skriver i Lunder kirkes
historie at navnet Tomas kan ha en
annen, dypere betydning og gjør
oppmerksom på at det er et skilletegn
mellom runene, at den midtre runen i
navnet trer dominerende fram, og at
staven er fortsatt under linjen. Det kan
da være en sammenskriving av
Messias. Dersom Tomas ikke kan
knyttes til krusifikset, kan det ha vært
andre relikvier eller gjenstander som
har blitt tapt for Lunder kirke.
Vi har ikke grunnlag for å hevde at
det å være kristen i middelalderen
innebar å ha et spesielt inderlig eller
nært forhold til Gud eller Kristus.
Intimiteten var langt mer tilstede i
relasjonen mellom befolkningen og
dens helgener enn i deres forhold til
de overjordiske makter.
Apostelen Tomas, den ”vantro Tomas”,
arbeidet som misjonær i Persia og
India. Han led martyrdøden der og ble
Strømsoddbygda
Strømsoddbygda hadde ikke egen kirke
før kapellet ble bygd i 1957.
Fra fogd Wiel (1743) har vi følgende
sitat:
„Paa Aasen imellem Flaa i Hallingdal,
Aadalen og Sognedalen, gaaer et
lidet Dalføre, som kaldes Songalien, i
Strækning nordefter til Vidalen, hvor
der siges, for [før] den sorte Død, at
have været et beboet Bygdelag, og saa
folkerigt, at man regnede ved Sognedalens Kirke en Juledag 30 ringskoede
Heste, og ibland dem skulde LysaagerBroken [-borken] været den gjæveste. …“
Kan personene i sitatet ha kommet enda
lenger nordfra enn fra Strømsoddbygda?
Kanskje fra Hedalen eller enda lenger
nord i Valdres? Vinterføret var, til tross
for snøen, greit å komme fram på, ikke
minst med slede. Noe aktivitet i utmarka
kan en jo gjennomføre bare på den
tida marka er frossen. Sikkert er det at
framkommeligheten på vinterføre ble
lettere med is på myrer, elver og vann.
Det betydde mye på veien mellom
Lunder og Hedalen. Da kunne folk fra
nabobygder med såpass stor avstand
i mellom, klare en tur på vinterføre.
Kanskje det var nok med bare en tur i
året ved juleleite? ”Ringskodde hester”
skal vise at det var velstand god nok
til å sko hestene skikkelig. Det er ikke
belegg for at det var et tallrikt og
velbeslått folk av jernutvinnere i
Strømsoddbygda med god råd til
mange hester med skikkelig skoning.
Jeg er i tvil om at Strømsoddbygda var
bebodd før Svartedauden. Sagnet om
kirkebesøk til Lunder kirke er neppe
26
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
noe sannhetsvitne i denne sammenhengen. Det er lettere å forstå sagnet,
dersom en antar at det er blitt noe
forvrengt i den muntlige tradisjonen.
Forklaringen kan være at langveisfarende fra Valdres kan ha besøkt
Lunder kirke på valfart.
Konklusjon
Konklusjonen blir at tilbedelse av
helgener var vanlig også i Norge.
Det var en viktig del av religionen i
katolsk tid. Hedalen var en kirke man
ofret gaver til. Helt sikkert skjedde det
markering av Thomas Beckets dødsdag
29. desember i Hedalen kirke. Dit
kom sannsynligvis også folk fra
Ringerike. Bønn om hjelp i kriser
er behov som mennesker har hatt til
alle tider. Derfor var ikke avstander
noe hinder for at menneskene skulle
oppsøke andre kirker enn den nærmeste. Om det har vært en Tomasdyrkelse i gamle Lunder kirke, er mer
usikkert. Tegn tyder på at det har vært
en kultus knyttet til apostelen Tomas
og da var 21. desember en viktig dag.
Kartgrunnlag: N500 Raster, Statens kartverk
KILDER/LITTERATURHENVISNINGER
•
•
•
•
•
•
•
•
Alm, J. M. (red.) 1982: Vest-Oppland og Valdres. Bygd og by i Norge. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo. 504 s.
Frøholm, A. 1972: Valdres bygdebok. III. Fyrste delen. Valdres Bygdeboks Forlag, Leira, Valdres. S. 87
Hovland, K 1980: Filefjell – ein livsnerve mellom aust og vest. Den Norske Turistforenings årbok 1980 s. 116 - 123.
Lunden, K. 1976: Norge under Sverrreætten 1177-1319. Norges historie. J. W. Cappelens Forlag, Oslo. 464 s.
Schutter, H. K. 1961: Lunder kirke gjennom tidene. Utgitt av Lunder menighetsråd ved kirkens 200 års jubileum. 70 s.
Storsletten, O. 1993: En arv i tre. De norske stavkirkene. Aschehoug & Co, Oslo. 189 s.
Wiel, I. 1743: Beskrivelse over Ringeriges og Hallingdals fogderi. Faksimileutgave ved Per Terje Norheim 1970
Internettartikler
- PILEGRIMSBYEN TØNSBERG AV EIVIND LUTHEN http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/pilegrimsbyen/
- UNDERVEIS. SPOR AV KIRKE- OG FOLKELIV I SØR-AURDAL GJENNOM 900 ÅR http://www.hedalen.no./underveis/
- NORSKE RUNER CA 1050 – 1175 http://www.arild-hauge.com/nruner.htm
- RUNEINNSKRIFTER I NORSKE KIRKER http://www.arild-hauge.com/innskrifter2.htm
- TOMASMESSE 21.12 http://it-student.hivolda.no/prosjekt/h99/primstaven/18tomasmesse.htm
FORFATTEROMTALE
Ragnvald Lien er født på Sokna i 1951 og bor nå i Heradsbygda. Han er utdannet cand. real og har arbeidet ved Ringerike videregående skole
siden 1977. Liens slektshistoriske bidrag finnes det flere av i Ringerike slektshistorielags hefte ”Hringariki”. I Soknedalen lokalhistoriske
forenings blad ”Dalen vår” har han skrevet om gards- og bosettingshistorie. Heftet Ringerike har også tidligere hatt artikler av Lien, spesielt om
Strømsoddbygdas lokalhistorie
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
27
Foto: Pat og Ron Johnson
H
I 245 år har lunderværingene
eller soknedølene som vi sier
i dag, søkt til Lunder kirke på
Kirkemoen, Sokna.
Utvandrede lunderværinger
bygget sin Lunder kirke i
Minnesota. De markerte kirkens hundre år den 13. august
2006 med stappfull kirke.
Lunder Lutheran Church
Minnesota
LUNDER KIRKE I
Else Marie Abelgård
D
enne Lunder kirkes historie
er skrevet ned i 1977 av Cora
Stoveren Bakken til et treff
for konfirmanter gjennom tidene. Cora
Bakken var organist i Lunder i 44 år.
Cora Bakken var født 16. juni 1904 og
døde i juli 1984.
Historien fikk Soknedalen lokalhistoriske
forening fra Cora Bakkens niese, Pat
Johnson. Pat Johnson vokste opp som
nabo til Lunder kirke, og bor i dag i
Idaho. Begge er etterkommere etter
Elling Isaacsen, Røsby og kona Helle
Knudsdatter fra Heggen. 15 personer
besøkte slekt på Grønvold i Ådalen og
Lunder kirke i Soknedalen sommeren
2001.
Et flertall av de utvandrere som
kontakter Soknedalen lokalhistoriske
forening har sterk tilknytning til en
menighet og er svært ivrige etter å
besøke sine forfedres kirke, som altså er
Lunder kirke på Sokna. Jacob Johnsen
som var født på et Garhammereie,
“Nettopp” i 1856, uttrykte seg slik til
Ringerikslagets årsmøte i Fergus Falls,
Minnesota i 1919:
Og deilig stod kirken deroppe i nord,
om søndag vi gik for at høre Guds ord,
der presten han prekte og klokkeren
sang nei aldrig, nei aldrig jeg glemme
det kan. Og presten het Thurman og
kapellan Brock, de talte Guds ord både
tydelig og godt. De talte om barnet
i Betlehems stad og om hyrder på
marken de lovsangen kvad.
I O.S. Johnsons utvandringshistorier
fra Ringeriksbygdene leser vi at utvandrerne ofte slo seg sammen med
slekt eller sambygdinger. Spring Grove,
Twin Lake, Otter Tail er samfunn vi
forbinder med utvandrede soknedøler.
Fire soknedøler, Erik A Uggen med
kone og to døtre, ungkarl Ole Hansen
Korsdalen, ungkarl Ole O Juverud og
Elling O Strand med kone og 3 barn,
søkte nybyggerland i 1855 og sammen
med flere innvandrere dannet de
Norderhaug congregation i 1887 og
bygget kirke i 1892. I 2003 ga de ut
sitt jubileumshefte, One in the Spirit,
redigert av Soknavennen Clair Haugen.
Lunder Lutheran Church, like utenfor
byen Albert Lea, sydøst i staten
Minnesota, feirer i 2006 sitt hundreårsjubileum. Menigheten ble organisert i
1899 av de familiene som bodde fem
til åtte mil nord og vest for Round
Prarie Church. Der var kirken, som de
hadde benyttet. Presten, pastor Sauer,
støttet ønsket om eget gudshus. Han
holdt av og til gudstjeneste i skolehuset
til kirken stod ferdig. Tidlig høsten 1905
møttes to naboer, Anders Overland og
Paul Oppegaard over en kopp kaffe. Da
temaet kirkelige affærer kom opp, ble
de enige om å samle kirkeinteresserte
folk. Den daværende kirkeordning
var tungvint. Det tok mye tid å
organisere hesteskyss til Round Prarie
Church. I blant var veier og vær alt
for dårlig. Paul Oppegaard avsluttet
kaffeselskapet med å si: ”Hvis jeg gir
100 dollar, vil du gjøre det samme?
Så får vi se hva resten av medlemmene
gjør. Trolig kan vi bygge vår egen
kirke.” Flere naboer gjorde det samme
og kvinneforeningen, Ladies Aid, ville
gi 25 dollar.
Ikke lenge etter startet planleggingen.
Byggekomité var Paul Oppegaard,
Elling Isaacson og Guldbrand Moen.
16 familier var medlemmer da Lunder
kirke ble bygget. Byggesummen var
litt mindre enn 2000 dollar. Chartermedlemmene var familiene; Anders
Overland og Knudt Overland fra
Seljord. Paul Oppegaard, Elling
Stoveren, Sam Narveson, Gulbrand
Moen, Anders Stoveren, Elling
Isaacson, Christ. Hovland, Johannes
Hagen kom alle fra Soknedalen.
Oline Olson, Sigrid Larson, Theodore
Haroldson. Gundar Gunderson, I.G.
Moen mangler det opplysninger om.
Paul Oppegaard oppsøkte først Nels
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Oversiktskart Midtvesten
Hoyne for å spørre om han kunne selge
dem en halv acre jord, eller 2 mål, til
kirketomt. Hoyne tilhørte da The
Conference Church, og etter litt frem
og tilbake ga Nels Hoyne byggekomiteen
4 mål i nordvestre hjørne av sin gård.
Til nå var 760 dollar samlet inn og
mange hadde lovet dugnadshjelp når
byggingen kom i stand. Avgjørelsen
om bygging ble vedtatt og dugnadshjelpen ble organisert. Trær måtte hugges
for å rydde tomten. Halvor Selstad var
ansvarlig for grunnmuren og Ole Emstad
og Ole Thompson for snekkerarbeidene.
Thanksgiving 1905 ble byggingen
startet og allerede 1. februar 1906 var
det gudstjeneste i den nye kirkebygning. Til den første gudstjenesten la
kvinnene planker over spikerkassene
som kirkebenker og ei større kasse
tjente som prekestol. En lykkelig
menighet lyttet til Guds ord i egen
kirke. 30. september 1906 ble kirken
innviet av Dr. H.G. Stub. Prestene
O.T. Lee og O.A. Sauer assisterte Dr.
Stub ved innvielsen. Kirken fikk navnet
Lunder kirke til minne om den Lunder
kirke i Soknedalen som var hjemsted for
mange av grunnleggerne. Kirken skulle
være en norsk evangelisk luthersk kirke.
Hjemme hos Gulbrand Moen valgte de
menighetens tjenstemenn: Knudt Overland, sekretær for 1 år; Sam Narveson,
kasserer for 1 år, 3 trustees, kirkeverger,
Alfred Gunderson, Elling Stoveren og
Paul Oppegaard. Anders Thompson
ble ” KLOKKER” (ordet er uthevet
og så har Pat Johnson skrevet: Dette
må være norsk. En klokkers plikt var
å lede menighetssangen. Lunder kirke
var uten orgel i mange år. Klokkeren
innledet gudstjenesten med bønn.)
Christ. Hovland tok på seg å være vaktmester. Hver familie skulle betale ham
50 cent per år i lønn, med 16 familiemedlemsskap fikk han en årslønn på
8 dollar. Det var ikke enkelt å være
vaktmester. Det var ikke bare å skru på
termostaten for å starte fyringen. Han
måtte møte tidlig for å tenne vedovnen
som stod midt på nordre vegg. Der satt
kvinnene. Mennene satt på sydsiden.
De satt aldri sammen. Denne skikken
holdt seg i mange år.
”Dette må og ha vært en norsk skikk,
det var fortsatt slik da jeg var liten
jente. Everette Stoveren var frivillig
vaktmester i mange år. Min bestefar
Elling Stoveren førte registeret for
begravelser og gravsteder i mange år.
Da min far døde i 1996, fant vi alle
notatene og kostnadene i en liten svart
boks”, skriver Pat Johnson.
MENIGHETSARBEIDET
Martin Oppegaard var aktiv i ungdomsarbeidet og organiserte og ledet
trofast kirkekoret. Først med øvelser i
hans hjem, senere i kirken. Han lyktes
å skape et velklingende kor. På en av
øvelsene i 1945, sa han: ”Jeg synes vi
bør øve inn en salme som er passende for
en begravelse; vi vet aldri når behovet
oppstår.” Det ble gjort og så skjedde
det at Martins begravelse ble den neste.
Koret sang salmen han hadde øvet inn.
Han døde av slag da han var 61.
Foto: Tore Abelgård
Foto: Bjørn Geirr Harsson
28
Altertavlen i Lunder Lutheran Church
I 1927 vedtok menigheten å grave
kjeller. Det ble gjort for 2 960,88
dollar. Den ble innviet samme år. En
kombinert kull og vedbrenner ble og
installert. Noen sa at dette makter vi
aldri å betale, men det gikk. Byggeledere var Ingvald Moen og Elling
Stoveren.
Kvinneforeningen startet i 1900. Bare
fru Alfred Gunderson av grunnleggerne
var i live da dette ble nedskrevet i
1977. Hun var 93 år og kunne fortelle
at det norske språket ble benyttet til
salmesang, lovsang og tekstlesning.
Møtene ble holdt i hjemmene til kirken
var ferdig. Lunsjen bestod av smørbrød,
kaker og kaffe. Det var ikke enkelt å
få til serveringen etter at vi flyttet til
kirken. En gammel komfyr ble satt
opp i et skur der kvinnene kunne koke
kaffe. Over et par gamle sagkrakker
ble det lagt planker til bord. Vann ble
hentet i kanner og folk satt i gresset
og spiste. Inngangsbilletten var 10 og
5 cent, som steg til 15 og 10. Det var
alltid måter å tjene penger på uten alt
for mye arbeid og bekymring. Snart
ble det basarer med hjemmelagede
klesplagg som gevinster. Det var også
tombola og fiskedammer. Retter med
kylling, muslinger eller rømmegrøt ble
solgt for 25 cent. En sommer la medlemmene i kvinneforeningen til side et
egg om dagen. Det ga 52,24 dollar. Da
som nå, var det enkelte som ville betale
i stedet for å lage mat. Rentene av
disse innbetalingene var 58 cent og en
eller annen betalte 67 cent for å slippe
å stelle på kirkegården. Foreningen har
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
29
Fra kirkegården: Bror og søster, Marilyn Loshman og
Rodney Johnson, etterkommere etter Paul Oppegaard
støttet Ebenezer-hjemmet for eldre,
Wittenberg Indianer Misjon, et hjem
for piker i Minneapolis, gitt gave til
jubileer ved Luther College med mer.
I 1917 meldte kvinneforeningen seg
inn i Women’s Missionary Federation.
Levesett og livsstil har endret seg
gjennom årene. Til kirken reiste vi
i hestekjerre på humpete veier, ikke
med komfortable biler som i dag. Ofte
måtte kvinnene gå til møtene fordi
hestene trengtes i arbeid hjemme. De
tunge skjørtene og kjolene med 3-4
stivede underskjørt var ikke så enkle
å spasere med heller. Kvinnene hadde
i alle fall ingen bekymringer om hva
de skulle kle seg i. De hadde en pen
sommerkjole og en vinterkjole. De var
velstelte og blide og gledet seg over å
kunne tjene Vår Herre.
En dame, fru Narveson minnes
hvordan hun tok vare på pengene den
gang hun var kasserer. Når hun skulle
forlate gården, puttet hun pengene i
en tobakksboks, gjemte boksen i en
jordhule som hun dekket med kvist og
kvas. Når ingen kunne se boksen, var
den trygg både for tyver og brann.
I 1908 betalte kvinnene ned gjelden
Foto: Else Marie Abelgård
Foto: Tore Abelgård
H
Fra kirkegården: John J. Svenskerud, eller Johan Jakobsen,
Halkjenrudeie, som han het ved dåpen i Lunder kirke på Sokna
på kirkeklokkene og 15 dollar ble gitt
til døpefont, i 1909 ga de 42 dollar til
alterbilde. Altermaleriet kostet 70,12
dollar og ble kjøpt i 1912.
I 1909 ga kvinneforeningen 60 dollar
til orgel. Cora Stoveren Bakken skrev:
“ Det var det første orgelet jeg spilte
på. Jeg var kirkens organist i mer enn
40 år. For å få lyd i orgelet brukte jeg
føttene til å pumpe luft med. Jo raskere
jeg pumpet, jo mer lyd. Så var det altså
en ”arm” på hver side av kneet. Når jeg
presset kneet mot denne armen, ble det
mer lyd og. Det skulle øvelse til for å
beherske teknikken og spille melodiøst.
Orgelet lød virkelig fint.” 1969 ble det
vedtatt å bygge en undervisningsenhet
med 8-9 klasserom, utstyrt med bord,
stoler og bokhyller. Det største rommet
i kjelleren brukes som kirkestue, kapell
ved begravelser og som møterom.
Toalettanlegg er bygget.
Elmer Leroy Overland var det første
dåpsbarnet i desember 1906. Foreldrene var herr og fru Knudt Overland.
Bryllupet til Nels Hoyne og Clara
Overland i april 1907 var det første.
Den første begravelsen var høsten
1906. Den døde var fru Gulbrand
Moen og få uker senere døde fru
Elling Isaachson. Den 1. september
1907 ble Joseph Overland, Emma
Hovland, Clara Oppegaard, Bure og
Alvin Overland konfirmert. Den første
juletrefesten fant sted en ettermiddag
i desember 1908. Elektrisk lys var
ennå ikke installert. Juletreet strålte
i glansen fra levende lys. For at ikke
dagslyset skulle slippe inn, var vinduene
dekket med papp.
Lunder kirkes 25 års jubileum ble
markert 20. september 1931. 50-års
jubileet var 30. september 1956. Mange
tidligere medlemmer og andre var
gjester ved begge jubileene. Kvinneforeningen serverte middag. Fra 1920
til 1957 tjenstegjorde pastor A.C.
Korsrud. Han har selvfølgelig vært
vår prest lengst og organiserte begge
kirkejubileene.
Kirken har i 2006 vel 200 døpte
medlemmer. Søndagsskolen har 12
elever. To barn blir døpt og konfirmert
der per år. I 1906 hadde menigheten 16
familiemedlemskap, i 1977 var det 207
medlemskap og til da var 269 ungdommer konfirmert, 326 døpt, 89 par
viet og 134 personer gravlagt.
KILDER/LITTERATURHENVISNINGER
• Bakken, Cora Stoveren 1977: Lunder Church History, Minnesota.
FORFATTEROMTALE
Else Marie Abelgård (f. 1939) er fra Sokna, og barne- og ungdomsårene ble tilbrakt der. Hun har vært lærer, speiderleder og leder i Soknedalen
lokalhistoriske forening gjennom mange år. Lokalhistorie er en altoppslukende hobby for henne.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: Sigurd Huseby
30
Kristian Høistad; - ”Mr. Carnica - himself” – norsk birøkts fremste dronningavler
på slutten av 1900-tallet
Ringerikes birøkterlag
- GLIMT FRA 90 ÅR
Ringerikes Birøkterlag regner sine aner tilbake til Hønefoss
og Omegn Biavlerforening som ble stiftet 7. august 1913.
Virksomheten lå nede i en periode fra 1919, men laget ble
revitalisert som Ringerikes Birøkterlag (RB) i 1928.
Sigurd Huseby
H
kjøp av materiell og bier,
b) - å holde møter med foredrag
og samtaler og fremvisning av
praktisk arbeid i bigård,
c) - å arbeide for bedre forståelse
av at honning er billig og sundt
næringsmiddel,
d) - å støtte arbeidet med kontroll av
innføring og omsetning av honning.
ønefoss og Omegns Biavlerforenings første formann var
skoleinspektør Knut Gigstad,
og på det første møte var bl.a. lærer H.
Elvigen, byggmester S. Kinnerød og
gartner A. Schullerud tilstede. Aktiviteten i foreningen avtok imidlertid, og
da de fleste birøktere mistet sine kuber
i 1916, antagelig av bipest, ble det helt
slutt på møter. Man forsøkte å få birøkten på beina igjen, men med dårlig
resultat – “da bestanden nesten overalt
i det sønnenfjeldske var dårlig.”Postmester J. Tengelsen var lagets kasserer
og han betalte lagets kontingent til Den
norske biavlsforening fram til 1919.
til møte på Eikli skole. Tilstede var
foruten Gigstad, også A. Krogsrud,
gartner Peder Egge, E. Bråthen, M.
Hansen, J. Helgesen, J. Tengelsen,
byggmester Johan Moløkken, L.
Jørgensen og M. Klebo-Espe. Møtet
valgte K. Gigstad til formann, P. Egge
som nestformann, M. Klebo-Espe til
sekretær og kasserer og A. Krogsrud
og E. Bråthen som styremedlemmer.
Hr. Tengelsen hadde med seg arkiv og
kasse med en beholdning på kr. 128,25
– som basis for lagets videre arbeid.
Laget ble hetende Ringerikes Birøkterlag og den 17. januar forelå forslag til
nye lover, – herfra siteres § 1 og § 2:
§2. En kan bli medlem av laget ved å
betale de årlige lagspenger og ved å
forplikte seg til
a) - ikke la tomme kuber stå åpne
for bier,
b) - kun å selge moden honning.
Vi må til 1928 før behovet for samhold
blåste liv i organisasjonstanken igjen.
Den 10. januar sammenkalte K. Gigstad
§1. Laget vil arbeide for
a) - å støtte nybegynnere med råd
og hjelp og gi rettledning ved
Opplysningsarbeid og arbeid for
honningomsetning
RBs virksomhet ble lagt opp i samsvar
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
31
Foto: Privat
H
Karl Abelgård (t.v) og Karl Hermansen på ”svermfangst” ca. 1960. Hermansen var svoren tilhenger av ”snille
bier” – for ham synonymt med ”carnica-bier”. Hans ”glansnummer” var å rive av duken på toppen av kuben og
umiddebart deretter legge hodet ned på rammene, noe han demonstrerte gang på gang - uten stikk !
med formålsparagrafen og man hadde
en rekke lærerike og hyggelige møter
rundt om i bigårdene. Det ble også
kjøpt et par kubemodeller – en fra
Mjåvatn og en fra Lunde. Disse ble
utstilt slik at man kunne ta mål av – og
kopiere dem, – og de ble senere loddet ut.
Allerede 17. juli 1929 sendte RB en
henvendelse til Hønefoss og Omegns
Handelsstandsforening om å opprette
en honningmottakssentral i Hønefoss.
Hensikten var å få en grei omsetning
slik at den honning som ble produsert i
distriktet fortrinnsvis skulle omsettes
her. Man gikk også inn for å ta i bruk
”Den norske biavlsforenings” godkjente
emballasje som en garanti for fullgod
vare. Man fikk et imøtekommende
svar, og sentralen trådte i virksomhet
hos M. Klebo-Espe. Herigjennom
skjedde fellesinnkjøp av bimateriell,
byggevoks og emballasje, og man
skulle holde oversikt over tilbud og
etterspørsel. Sentralen fikk imidlertid
en kort levetid da Klebo-Espe opphørte
med sin forretning omtrent samtidig
med at landstiltaket Honningcentralen
(HC) kom i gang. Ved starten av HC
i 1932 tegnet lagets medlemmer 50
andeler samtidig som laget ytet HC et
lån på kr 100. Det er også verd å merke
seg at laget, ved M. Klebo-Espe, i 1930
stiftet Ringerike Bienæringsforbund,
som organiserte smånæringene kaniner,
fjørfe og bier. Lagets medlemmer
gjorde seg bemerket ved en rekke utstillinger i årene fram mot krigen; her
kan nevnes Stats- og Fylkesutstilling
for Buskerud (1930), Norges Birøkterlags (NB) Landsutstilling (1934) og
Ringerike Varemesses utstilling i forbindelse med Norderhov Sogneselskaps
125-års jubileum i 1935.
K. Gigstad fikk NBs sølvmedalje med
diplom i 1932.
Bipest 1931
I 1931 ble det konstatert bipest og
flere bigårder ble brent. P. Egge hadde
deltatt i bipestkurs i Eggedal og kunne
foreta kontroller. I løpet av vinteren ble
kubene også desinfisert med formalinsprit. I 1932 holdt konsulent Five et
to-dagers bipestmøte i Hønefoss. For
øvrig er bipest ikke konstatert i lagets
område siden 1931-angrepet.
1938-et begivenhetsrikt år
NBs årsmøte og stevne, samt nordisk
birøktermøte 1938, ble lagt til Ringerike og avviklet den 22.-24. juli på
Gladtvedt hotell. Det var utferd til
historiske steder og besøk i lærer Ola
Brændens bigård. I utferden deltok 45
personbiler, 2 lastebiler og 2 busser
– med til sammen ca. 300 personer.
I oktober ble det holdt et viktig møte
med småbrukslærer, senere professor
Rolf Lunder, som talte om moderne
birøkt og da spesielt vandrebirøkt
– noe som fenget og ga grunnlag for
organisert vandring til Sokna, Ådal og
Holleia fra 1944.
Krigsårende
Allerede i 1939 ble det innført sukkerrasjonering og birøkternes knappe
tildeling på 7 kg pr. kube ga vanskelig
fôrsituasjon og stort kubetap vinteren
1939-40. Våren 1941 kom sent – og
ga nok en vinter med stort kubetap.
Sukkertildelingen ble på 10 kg pr.
kube, men da mot 60 % avlingsleveranse til HC. I 1942 ble det slik at
det for hvert kg sukker måtte leveres
1,1 kg honning.
Møtevirksomheten var innskrenket
under hele krigen. Det var knapphet på
det meste, særlig voks, men man fikk
da ordnet et materiellager i Hønefoss.
Krigsårene var vanskelige år, i 1939
hadde laget 64 medlemmer med til
sammen ca. 700 kuber. Medlemstallet
gikk opp til 84 i 1945, men kubetallet
var sunket til ca. 390.
Glimt fra jevne arbeidsår
Årene etter krigen har stort sett vært
jevne arbeidsår. I 1947 ble den første
kontrollstasjonen opprettet hos J.
Moløkken på Benterud. I årene fram
til 1952 steg medlemstallet helt opp til
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
Foto: Sigurd Huseby
32
Foto: Sigurd Huseby
Lorentz Jenssen (t.v) og Kåre Hagen fikk Norges Birøkterlags bronsemedalje med diplom for sin
innsats for norsk birøkt ved RBs 80-års jubileum
Hærverk – en Ringeriksbirøkter har mange
utfordringer!
103 – med 778 kuber. Da ble sukkerrasjoneringen opphevet og medlemstallet sank til 81.
Johan Moløkken og Ola Brænden ble
hedret med NBs sølvmedalje med
diplom i henholdsvis 1953 og 1954.
I 1958 var Ringerike for annen gang
vertskap for NBs årsmøte. I tillegg til
styret besto arrangements-komiteen av
lærer Anders Aarebrot, O. Brænden,
herredsgartner Per Kolstad, E. Lundberg, Mads Ringen, A. Schullerud og
Peder Svarverud. Gjennomføringen av
arrangementet fikk gode ord både på
møtet og i pressen.
I 1960 ble det avholdt fellesmøte med
hagebruket hos Gustav Kleven. Rolf
Lunder foredro om giftige sprøytemidler og P. Kolstad underviste i riktig
bruk av midlene. I 1962 demonstrerte
og foredro Gustav Magnussen fra
Tønsberg om Snelgrove-metoden.
Tyristrand Birøkterlag gikk inn og
medlemmene ble tatt opp i Ringerikes
Birøkterlag fra 8. februar 1964.
I 1968 hadde laget årsmøte på hotell
Fønix. G. Kleven ble hedret med NBs
sølvmedalje med diplom, og R. Johansen,
Aa. Nordheim og Hans Petter Strande fikk
fortjenestemerke med diplom.
I årene 1969-72 hadde laget flere
besøk av formannen i Buskerud Fylkes
Birøkterlag (BFB), Hilmar Jaksland.
Han foredro om driftsmetoder i
moderne birøkt og demonstrerte vårarbeid i bigården til K. Magnussen
på Tyristrand, og i 1972 holdt han
foredrag med demonstrasjon i Marie
Muggeruds bigård om svermhindring
og bruk av toppavlegger.
Med bakgrunn i den økende innføring
av ulike biraser, ble det i 1977 sendt
K
E
en enstemmig anmodning fra årsmøtet
til NB om å etablere et reinavlsområde
for brun, nordisk bi. I årene 1977-79
stormet det også rundt bruk av glyfosat
i skogbruket, – helsefare og beiteforringelse var sterkt oppe i diskusjonen.
Fra og med 1984 har RB utgitt eget
medlemsblad med 2-6 numre i året.
Her kommer viktige meldinger og
møte- og styrereferater. I en lang periode
utgjør disse utgavene den viktigste
kilde for både toppaktuell og historisk
informasjon. I spesielle tilfelle – som
når informasjonen bør nå alle birøktere,
går bladet også til ikke-medlemmer i
lagets omåde. Eksempler her er nytt
regelverk for birøkten, registreringsplikten ved egenmelding og utbruddet
av parasitten Varroa destructor i Norge
og på Ringerike. Astrid Nørsterud
foredro om “Pollentilskudd og annen
drivforing, – hvorfor, når og hvorledes”,
– og laget demonstrerte bier under
Riddergårdsdagene. 1984 var også det
året da Fredrik Hildisch ble frastjålet
to kuber.
Lagets lover ble revidert i 1985, styret
arbeidet systematisk for å bedre lagets
økonomi, og RB ble prøvekanin for
den landsomfattende kartlegging av
bigårder som var igangsatt av NB med
midler fra Tiltaksfondet. Sigurd Huseby
var prosjektleder for hovedprosjektet
og en del metodikk ble utprøvet på
Ringerike. Buskerud var valgt til
årsmøtefylke for NB i 1986 og møtet
ble bestilt på Sundvolden Hotel. Det
ble valgt en lokal arrangementskomité
med Lorentz Jenssen, Per Homb, S.
Huseby og fylkesformann Kåre Hagen
som medlemmer. Laget var også berørt
av de arbeider som kartla utbredelsen
av bipest i Vikersund dette året og
engasjerte seg i diskusjonen om birøkten burde omfattes av Omsetningsrådets virksomhet.
I 1986 ble lagsarbeidet preget av HC
& NBs årsmøtearrangement, som laget
fikk mye ros for. Dette var 3. gang
i lagets historie at RB sto som NBårsmøtearrangør.
I 1987 dro laget på tur til NBs museum
til foredrag av Odd Rosenberg. Ellers
avga laget uttalelse om den nye
avlsplanen for bier. Dette året ble det
også advart mot vandring til bestemte
områder pga. risiko for høyere radio-
H
E
F
aktivitetsnivå i honningen etter
Tsjernobylutslippet i 1986. Laget
dannet egen gruppe for avlsarbeid på
carnicabien, og startet arbeidet med et
reinavlsområde rundt en reinparestasjon på Holleia. Ildsjelen i dette arbeidet
var Kristian Høistad.
1988-89 brakte mer innsats for carnica
og kurs i dronningavl. Laget avga
uttalelse til NB om Organisasjonsutvalgets innstilling. Geir Flatabø kom
på besøk med foredrag om biplanter.
Dessuten publiserte laget de nye forskriftene for birøkten i medlemsbladet
og sendte dem ut til alle registrerte
birøktere i lagets sområde.
I 1990 var RB vertskap for årsmøtet i
Buskerud Fylkes Birøkterlag (BFB),
som ble avviklet i Kartverkets auditorium og kantine. Alle birøktere i lagets
område ble informert om registreringsplikten og oversendt egenmeldingsskjema. Laget avga uttalelse om forslaget
til NBs nye formålsparagraf og diskuterte ny styrestruktur for eget lag.
Styrestrukturen ble foreslått endret slik
at styremedlemmene skulle velges som
ansvarlige for visse hovedoppgaver
(økonomiansvarlig, sykdomsansvarlig,
registreringsansvarlig, informasjonsansvarlig etc.) i laget. Dessuten bearbeidet laget NBs forslag til langtidsplan og utpekte 5 satsningsområder for
eget lag.
I 1991 begynte samtalene med
Krødsherad birøkterlag med sikte på
sammenslåing. NBs avlskonsulent Liv
Sæther foredro om avlsarbeidet i NB
og Carnica-gruppen startet arbeidet
med “Lukket populasjonsavl”. Ny
styrestruktur ble tatt i bruk i lokallaget.
Parasitten Varroa destructor ble oppdaget i fastlands-Sverige.
Årense etter sammenslåingen
med Krødsherad
Fra 1. januar 1992 var Ringerike &
Krødsherad Birøkterlag (RKB) et
faktum. Den ”altoverskyggende saken
var Varroa” og RKB drev et aktivt
opplysningsarbeid etter at midden ble
rapportert i England ved påsketider.
Forsøket med “lukket populasjonsavl”
fortsatte og laget deltok aktivt i HCs
salgskampanjer for norsk honning.
Styret vedtok å innstille på jubileumsfeiring i 1993. Carnica-gruppen meddeler at K. Høistad heretter vil drive
T
E
T
R
I
N
G
E
R
parestasjonen på Holleia i privat regi.
1993 begynte miserabelt med meldingen
om Varroa i Bærum – og fortsatte
enda mindre festlig med funnene i
RKBs eget lagsområde. Sommeren 1993
kjente laget til 5 varroainfiserte bigårder
og tok fatt på å skolere hjelpetilsyn og
medlemmene til aktiv bekjempelse
med det merarbeid dette medførte. I
årsmeldingen for 1993 heter det ”Vi må
nå regne med at hele ”Hole-halvøya” og
områdene nord for Steinsfjorden fra Åsa
til Hønefoss som ”gjennomsmittet.” Det
står også at ”Parestasjonen på Holleia
har ikke vært i drift i 1993 pga. flytterestriksjonene som ble innført for å sinke
Varroa-spredning.”
Ved 80-års jubileet hadde RKB 44
medlemmer og 5 støttemedlemmer.
Det var registert ca. 80 bigårdseiere
som hadde kuber i lagets område med
et totalt kubetall på ca. 1050 stk. I begynnelsen på 90-tallet var det gode
avlinger på Ringerike – så vel som i
resten av landet og det var en viss
overproduksjon. Leveransene til HC ga
et overfylt reguleringslager og dermed
høye kapitalkostnader. HC signaliserte
nedjustering av lageret ved billigsalg,
samt ”to-pris”-regulert inntak i 1993 og
1994. Dette siste ble det heldigvis ikke
noe av. HCs nye direktør A. Moe viste
seg å være en god selger, og så ble det
dårlige honningår.
80-års festen gikk av stabelen hjemme
hos S. Huseby den 13. juni 1993. Det
var mellom 20 og 30 medlemmer
og gjester tilstede. Været var fint og
spekefatet “på topp”, maten ble fortært
med sang og taler. Kolbjørn Stokkeland
fortalte litt fra lagets tidlige historie
supplert av Huseby for de senere år.
Gledelig var det at laget kunne hedre
to av våre fortjente medlemmer, – Kåre
Hagen og Lorentz Jenssen med NBs
fortjenestemedalje i bronse m/diplom.
Hedersbevisningene ble utdelt av
fylkesformann S. Huseby som framhevet deres store innsats som foregangspersoner ved utholdende arbeid både i
lokal- og fylkeslag. Som vanlig – når
birøktere er sammen, – gikk praten
om røkt og avl – og med vel så mange
meninger som birøktere!
Varroasituasjonen og opplysningsarbeid for Varroabekjempelse var
sentrale arbeidsoppgaver også i årene
1994-95. BFB hadde sommerstevne
I
K
E
33
hos K. Høistad som foredro om emnet
”Avlsarbeid i varroa-tider”. Det var en
begynnende murring fordi vandringsrestriksjonene gikk ut over lønnsomheten i birøkten, og Bjørn Rustad fra
NB-styret var invitert på medlemsmøte hos Johan Johansen i Krødsherad
for å snakke om ”Hva kan vi gjøre
for å bedre lønnsomheten i honningproduksjonen i disse Varroa-tider?”
Det hjalp visst ikke, kubegjennomsnittet ble oppgitt til 16 kg! Totalt
kom det inn 575 tonn til HC i 1995,
og behovet for økt produksjon ble
sterkt synlig, HC solgte 1300 tonn i
1993 og 1150 tonn i 1994.
I juni 1996 meldes i RKB-blad at
Varroa-midden hadde nådd Sokna,
og det var bare Krødsherad og Nes i
Ådal som kunne regnes som middfrie
områder. Dette året fikk RKBs biavlsfaglige foregangsmann K. Høistad NBs
sølvmedalje m/diplom. Høistad var
en ivrig forkjemper for carnica-bien
og en utrettelig foredragsholder og
kursinstruktør som lot seg flittig bruke
både på sentrale møter og i de minste
lokallag.
1998 var det året HC måtte fôre
publikum med faktaopplysninger etter
at avisene hadde oppslag om spebarnsbotulisme som følge av inntak av
honning. Bakteriene ble sporet til et og
samme parti argentinsk honning, men
uansett HCs dokumentasjon, ble det
til lagets store sorg innført advarselsmerking også på norsk honning. Lokalt
var vi plaget av pøbelstreker både i
1997 og 1998.
I 1999 gjennomførte RKB nybegynnerkurs for 11 påmeldte ved Astrid
Nørsterud og Leif Riis Strøm. En
viktig hendelse dette året var opprettelsen av lagets hjemmesider på
Internett som vi kan takke L.R. Strøm
for. Sidene hadde en meget brukervennlig utforming, mye bra stoff og
gode linker.
I 2000 fortsatte treffene hos forskjellige birøktere den første onsdagen
i sommermånedene for å utveksle
erfaringer ”over kubene”. NB avholdt
sitt årsmøte på Klækken Hotell, og
flere av RKB-medlemmene deltok i
gjennomføringen av arrangementet.
RKB-leder Bernt Lund og BFBleder S. Huseby var i arrangements-
34
H
E
F
komiteen, og laget innbød årsmøtedeltagere og medlemmer av Faggruppen
for yrkesrettet birøkt og andre interesserte til ”Besøk en birøkter” med stort
oppmøte i S. Husebys bigård.
Fra 1. januar 2001 ble ansvaret
for forebyggende og bekjempende
sykdomsarbeid overført til Statens
Dyrehelsetilsyn, for RKB ved distriktsveterinær Åsmund Tuntland – og laget
avga høringsuttalelse ad nye sykdomsforskrifter. Dette året minner RBK
også om at honning ikke lenger er
naturprodukt, men mat – og at birøkterne må etterleve Næringsmiddeltilsynets krav til matproduksjon. S.
Huseby utviklet, og fikk godkjent et
enkelt søknadsskjema om slyngeromsgodkjenning til bruk i Ringerike
Næringsmiddeltilsyns arbeidsområde,
som ble utsendt til medlemmene.
E
T
R
I
N
G
E
R
I
E
Det startet med honningcanapeer
av ulike kjekstyper med honning
og reker, skinke eller ost. Hertil ble
det servert en ”drink” med honning,
presset sitron, lime, vann og Mozell.
Til forrett ble det servert abborfilet
marinert i honning og sitronpepper,
og grønn salat med honningdressing,
urtebrød og smør. Det ble servert hele
3 hovedretter;
• Honning/-rødvinsmarinert skinke
med honningglaserte ringerikspoteter, rødvinssaus og grønnsaker
stekt i ”honningsmør”.
• Oksefilet marinert med honning og
rødvin.
• Svinefilet marinert m/kløverhonning
og urtemarinade.
Til dessert ble det servert kremis med
dempet smak av honning og kanel samt
kompott av ringeriksbær, og under
måltidet foredro Guldal om ingredienser og tilberedning – enestående og
fortreffelig !!!
90-årsfesten
Fredag 10. oktober ble i alt 30 birøktere
m/ledsagere og gjester mottatt av lagets
leder P. Sand til 90-års jubileumsfeiring
på Gjesval Gård, Vik i Hole. Blant gjestene var NB-leder Odd Tårneby m/frue,
BFB-leder S. Huseby m/frue, tidligere
RB-ledere/NB-bronsemedaljeinnehavere K. Hagen og L. Jenssen m/fruer
og Ingrid Sandsæter, NB-sølvmedaljeinnehaver K. Høistads mangeårige medhjelper (Høistad var av helsemessige
årsaker forhindret fra å delta).
Bikuber i hvitkløveråker
K
Den røde tråd i gjennomføringen av
jubileumsmiddagen var ”Honning i
mat og drikke”. Guldal Mat med
innehaveren Nils Guldal sto for
tilberedning og servering.
I jubileumsåret 2003 startet RKB med
årsmøtet i januar hvor det ble vedtatt
utfyllende vedtekter til NBs normalvedtekter av 2002. Disse er i §§ 1 og
2 de samme som i RBs lover fra 18.
januar 1928, fordi det har vært viktig å
ta vare på kulturarven i laget. Det ble
også besluttet å ta tilbake det tidligere
lagsnavnet ”Ringerikes Birøkterlag”
med den begrunnelse at det ikke
lenger var medlemmer i Krødsherad.
Utvintringen gikk greit, men enkelte
birøktere hadde unormalt stor vinterdødelighet, sannsynligvis fordi de
startet innfôringen i 2002 for sent. På
lyngtrekk i Strømsoddbygda var det
dessverre to birøktere som ble frastjålet
henholdsvis 2 og 20 kuber. Dette året
gikk laget til innkjøp av egen vokssmelter og B. Lund påtok seg vervet
som materialforvalter. I 2003 har laget
i henhold til bestemmelsene i de nye
sykdomsforskriftene etablert egen
felles bigård på Kilemoen for innsett,
og senere dronningbytte/sertifisering
av svermer.
Foto: Arild Støa
Etter årsmøtet i 2002 holdt Marianne
Kristiansen fra Dyrehelsetilsynet foredrag om ”Nye regler og forskrifter, – er
de til fordel eller ulempe for birøkten?”
Fra salen ble det påpekt mye arbeid med
skjematikken og vansker med å få med
småbirøkterne i sertifiseringsordningen.
RBK la dette året også til rette for en
egen festmiddag i Ringerike Matforum
der lokal honning var ingrediens i matrettene og tema for kåseri. Middagen fikk
god pressedekning i Nationen, Ringerikes Blad og Hjemmet. RKB-styret
besluttet å feire lagets 90 års-jubileum
høsten 2003 og oppnevnte leder Paal
Sand og kasserer Arne Svarverud som
arrangementskomité.
T
En jubileumsfeiring bør også ha et
retrospektivt perspektiv, og S. Huseby
ga til beste glimt fra historien gjennom
de 90 år. Han hadde også laget et lite
sanghefte med lokale favoritter og
noen bisanger som ble benyttet i
serveringspausene. Gratulasjoner ble
bl.a. overbrakt av L. Jenssen og NBleder O. Tårneby. Tårneby hadde også
med seg en overraskelse i form av
NBs sølvmedalje med diplom som ble
tildelt S. Huseby for fremragende virke
for norsk birøkt.
I jubileumsåret hadde RB 31 medlemmer, 4 støttemedlemmer og 3 kursdeltagere som var gratismedlemmer i 2003.
Det var registrert ca 50 bigårdseiere
med et totalt kubetall på ca 600 stk. i
lagets område. Det vil si at det er en
betydelig nedgang i antall birøktere og
kubetall de siste 10 år. Av de 81 som var
registrert i 1993, gjenstår 28, men så er
det heldigvis kommet til 16 nye. Laget
har god økonomi, noe som skyldes en
bevisst kontingentpolitikk, enkelte styremedlemmer som steller RKB-kuber med
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
35
Foto: Bjørg Huseby
H
Bi-blåsing, moderne metode for å tømme skattekassene under innhøsting
Formenn fra 1913 til 2006
salg av honning til HC, overskudd ved
årlige salg på Felleskjøpets Vårslepp og
et nøkternt forbruk.
Langt tilbakeblikk
Avslutningsvis kan det nevnes at
Ringerikes Blad den 24. juni 2003 i sin
spalte ”FRA GAMLE DAGER” gjenga
en annonse fra 1853:
”Bier er at faae tilkjøbs hos Undertegnede, enten nye Svermer eller gamle
Stader. Norderhovs Præstegaard. Niels
H. Klemmestad.”
– og RB kunne også feire at det har
vært minst 150 år med kommersiell
birøkt på Ringerike !
Ringerikes Birøkterlag:
Knut Gigstad
Knut Gigstad
Leiv Knotterud
R. Johansen
Ola Brænden
Gustav Kleven
Marie Muggerud
Kåre Hagen
Lorentz Jenssen
Sigurd Huseby
Kolbjørn Stokkeland
Krødsherad Birøkterlag:
1913 - 1919
1928 - 1932
1933 - 1935
1936 - 1937
1938 - 1953
1954 - 1970
1971 - 1976
1977 - 1983
1984 - 1986
1987 - 1990
1991 - 1992
Ringerikes Birøkterlag
Paal Sand
Pia Gulbrandsøy
2003 - 2006
2006 –
Wilhelm Bøe
Knut Brekka
Bjarne Flatin
Knut Brekka
Jan Erik Kristensen
Knut Brekka
Johan Johansen
1951 - 1953
1954 - 1957
1958 - 1961
1962 - 1976
1977 - 1979
1980 - 1986
1987 - 1991
Ringerike & Krødsherad
Birøkterlag:
Kolbjørn Stokkeland
Kåre Hagen
Bernt Lund
Leif Riis Strøm
Paal Sand
1992 - 1993
1994 - 1996
1997 - 2000
2001
2002
FORFATTEROMTALE
Sigurd Huseby (f. 1937) er utdannet geolog, bosatt på Ringerike siden 1973 og har med birøkt som hobby en rekke organisatoriske oppgaver
i norsk birøkt. Som geolog har han arbeidet med hydrogeologiske oppgaver i Norges geologiske undersøkelse, herunder også internasjonalt i
OECD/NEA og for den svenske regjering, samt arbeidet i privat rådgivende virksomhet (Østlandskonsult, Apis Norge). Han har vikariert som generalsekretær i Norsk Forskerforbund, vært direktør for Naturressursavdelingen i Statens kartverk, senere verneleder og kvalitetsrevisor samme sted
- før han ble Museumsleder for Norsk kartmuseum. Han har ledet Ringerike Historielag i 4 år, deltatt i Elling M. Solheim-prosjektet som sekretær,
og er nå forretningsfører for Heftet Ringerike. Han jobber også som kvalitetsrevisor i Landbrukets kvalitetssystem - KSL.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: ukjent
36
Jørgen Moes barnebok ” I Brønden og i Kjærnet” fra 1850 (på
tittelbladet står det 1851) regnes
som den første norske barnebok.
I brønnen og i tjernet
-småhistorier for barn
Jørgen Moe
Ole-Jørgen Moe
I
etterordet i Bokklubbens barns utgave av ”I brønnen og i tjernet” fra
1973 skriver den kjente barnebokforfatter Jo Tenfjord følgende: ”Dette er
fremfor noen en klassisk norsk barnebok. Her fører en dikter ordet og det er
på en slik måte at erindringsbildene fra
en barndom i begynnelsen av 1800-tallet
står fram som noe duggfriskt ekte også
for lesere mot slutten av 1900-tallet.
En av Jørgen Moes hemmeligheter er
at han – i motsetning til mange andre
forfattere – aldri taler ”ned” til leserne
selv om de er barn, men heller ikke over
hodet på dem. Jørgen Moe henvender
seg direkte til barn på en måte som var
enestående i samtiden og er sjelden den
dag i dag.” Didrik Arup Seip skriver:
“Den første egentlige barnelitteratur vi
har om barn og for barn”.
Sonja Hagemann er vel den som har
gjort den bredeste analysen av Jørgen
Moes barnediktning i sin bok ”Jørgen
Moe, barnas dikter” utgitt i 1963. Hun
skriver: ”Eneste norske fortellingsbok
for barn som i uforandret skikkelse
- bortsett fra endringer i rettskrivningen
- har overlevd sine 100 år.” Videre
heter det: ”Boken har fått alderens
patina, men dens menneskelige innhold
lever”. Før dette hadde flere beskrevet
og gjengitt hans barnediktning. Det kan
nevnes Elling Holst, Fredrick Paasche,
Christen Dahler, Sigurd Aa. Aarnes,
Kristian Elster d.y. og Sigurd
Bretteville-Jensen. P.A. Jensens
lesebok fra 1863 og Nordahl Rolfsens
lesebok langt opp i vår tid inneholdt
fortellinger av Jørgen Moe med utdrag
fra ”I brønnen og i tjernet”.
Jørgen Moe gjennomlevde flere dype
depresjoner. Ettertiden har tolket det
slik at han kom gjennom disse ved å
søke trøst og styrke i sine egne barndomserindringer, og det er belegg for
å hevde at ”I brønnen og i tjernet” er
en selvbiografi. I forbindelse med en
bispevisitas på 1870-tallet fortelles det
at en liten pike spurte Jørgen Moe om
Viggo var blitt general. Jørgen Moe
svarte da: ”Nei barnet mitt, han ble
ikke general, han ble biskop”. Professor Knut Liestøl skiver i Heftet Ringerike i 1951 - 52 : ”Det kan ikkje være
tvil om at Viggo i boka er Jørgen Moe
sjølv. Fleire ting som hender Viggo
hadde hendt Jørgen”.
Beate var Jørgen Moes to år eldre
søster. Det nære forholdet de hadde
som barn skulle vise seg å vare livet
ut. Brevene de skrev til hverandre viser
med all mulig tydelighet dette. Beate
var det ømme og omsorgsfulle barnet
(lille kvinnen) med en våken samvittighet. Hun er en sentral person i
hans barnediktning.
Jørgen Moe var Viggo Viking som
ønsket å bli general. Allerede i dette
ligger det en antydning om hans
barndoms fantasier, noe han levde ut
i sin diktning, men sikkert også i sitt
virkelige liv under oppveksten på Mo.
Ikke bare sammen med sine foreldre og
søsken, men også ”Gamle Gunhild” eventyrfortellersken, tantene, husmannen Hans Grenader, og ikke minst alle
de veifarende som til en hver tid fant
veien til gården. Astrid Lindgrens Emil
i Lønneberget har mange likhetstrekk
med Viggo. Selv om de standsmessig
springer ut fra helt ulike miljøer, kan
man på mange måter si at Viggo – ”en
vill og uregjerlig knekt” – var datidens
Emil, nesten 100 år tidligere.
De tre første kapitlene i boka omhandler forholdet mellom søsteren Beate
og Viggo (Jørgen). En spennende
skildring der Beate faller i brønnen og
i siste liten blir reddet av Lille-Beate
(Beates dukke). I neste kapittel får man
en virkelig høydramatisk skildring av
Viggos villskap og utspekulerthet som
ender med at han halshugger LilleBeate. Den flytende øya er fortellingen
om barns drømmer, moral og samvittighet, hva som er rett og galt, flettet
inn i en vakker naturskildring. Denne
historien viser Jørgen Moes vare og
innlevende evne til å forstå barns
følelsesliv, noe som gjør kapitlet til det
vakreste i boka.
E
F
Det vi vet om Hans Grenader har vi
fra Jørgen Moe. Han må ha vært en
fantast med store fortellerevner som
kunne sette fantasien i sving hos en
gutt som Jørgen. Han fortalte med
innlevelse om krigen han neppe hadde
deltatt i. Tidligere soldat, nå husmann,
mutt og bisk. Mens han nok var dårlig
likt av de fleste, var det noe ved han
som appellerte til Jørgen, og han ble
på en måte en autoritet. Han var ikke
bare snill mot Jørgen og kalte han
både ”hvalp” og ”ungkylling”. Samtalene som fant sted mellom de to ga
tydelig inntrykk av at det var Jørgen
som var den intellektuelle: ”Snakk
har vi nok av” sa Hans Grenader, ”det
står på prent”. ”Du må lære meget,
svært meget” sa Hans. ”Matematikk
mener du” sa Viggo “det kan jeg noe
av og språk også”. ”Ja, det er bra nok,
men du må lære meget mer, du må
lære reglementet, og det er det som er
kjernen gutt!”
Fortellingen avsluttes med Jørgens
inderlige ønske om å bli general, men
da måtte nesen ifølge Hans Grenader
først få den riktige skabelonform
(lang kroknese). Mens dette kapitlet
er preget av fortelleren Hans Grenader
og samtalene mellom han og Viggo
(Jørgen), er det nest siste kapitlet om
Jørgens hund Alarm en dramatisk
skildring av kampen mellom tre ulver,
hunden og Viggo som var i ferd med
å gå løs på ulvene med øks. Hans
Grenader likte ikke dette og kjeftet
på ham, hvorpå Viggo repliserte med
Hans Grenaders egne ord: ”En ting er
skam og det er å vise ryggen før man
har slått retrett.”
I det siste kapitlet får vi ta del i
skøyteleken på Svarttjern. Tilsynelatende en vanlig fortelling om gutters
vågale lek sammen med den noe eldre
Per Friskfant. Han var en riktig kløpper
på skøytene og vanskelig for de andre
å kappes med, men i konkurranse med
Viggo kom han til kort. Dette tålte ikke
Per Friskfant, kastet bevisst et eple ut
mot råken i isen og oppfordret de andre
til å hente det, noe Viggo advarte mot.
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
37
Foto: Inger Moe
H
Samtlige utgaver av “I brønnen og i tjernet” fra 1851 til 1987.
Førsteutgaven er den lille i midten.
Per slo da opp en latter, noe som Viggo
ikke kunne ha sittende på seg og han
sprang ut mot råken, isen brast og han
i vannet. Per Friskfant var feig og redd
og forsvant, mens Alarm fikk ta i
Viggos lue og løp til Hans Grenader
som straks kom til og reddet Viggo.
Jørgen Moes budskap til barn (og
foreldre) i denne fortellingen er hvor
sårbart et vennskap er når nederlaget er
et faktum og feigheten blottstiller oss.
Vi kjenner oss igjen den dag i dag.
Mange har siden 1851 spekulert over
hvorfor Jørgen Moe bare skrev denne
ene barneboken. Det faktum at han i
tillegg til ”I brønnen og i tjernet” også
skrev andre fortellinger om og for barn
og ikke minst en rekke dikt, viser jo at
han var interessert i barn og barnelitteratur. Svaret på spørsmålet er vel at
han fra begynnelsen av 1850-taller viet
seg hundre prosent til prestegjerningen
og ikke tok seg så mye tid til annet.
Det er nå over 150 år siden boken ble
utgitt. Det har kommet i alt 7 utgaver:
1851; 1880; 1898; 1928 med Henrik
Sørensens illustrasjoner; 150-årsjubileumsutgaven for Jørgen Moes
fødsel i 1963; 1972 og 1987. Alle er utgitt på Aschehougs forlag. I tillegg kom
Bokklubbens Barn med en utgave i 1973.
Språket er forandret noe opp gjennom
tidene. I forbindelse med disse endringene har kommentarene vært hvor klart
og lettfattelig det opprinnelige språket
egentlig var. Det har derfor ikke vært
bare innholdet i bøkene som skulle vise
seg å være aktuelt helt opp i vår tid,
men også språket. Likevel er det nok
nødvendig å modernisere språket i en
eventuell ny utgivelse.
Boken finnes ikke i bokhandlene
lenger, heller ikke i forlagene. Det har
vært arbeidet med en ny utgivelse,
men ingen av de store norske forlagene
viste interesse for å utgi en 150-årsutgave i 2001. Det er imidlertid stadig
forespørsler etter boka, ikke minst her
på Ringerike. En ny utgivelse må nok
skje lokalt og det er krefter i gang for å
få til dette. Det bør være et lokalt ansvar
å støtte opp om dette, om enn ikke før i
2013, på Jørgen Moes 200-årsdag.
Boken er tilgjengelig antikvarisk, helst
1928-utgaven, se: www.antikvariat.net.
FORFATTEROMTALE
Ole-Jørgen Moe (f. 1941) er fra Ringerike. Han er barnelege på Ringerike sykehus, har vært med i Hole kommunestyre i to perioder, og er historisk interessert, særlig i lokalhistorie.Moe har vært med i Hole bygdebokskomité siden 1991, som leder fra 1995.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: Bjørn Geirr Harsson
38
Ringerike sett fra Kronprinsens utsikt (en del hvor elven ikke er synlig)
Ringerike
Om ring og ringer på
Ringerikes kommunevåpen har en stor gul ring som symbol. Det er forståelig, for i Ringerike er
det mye som går på ring. Det er ringene sitt rike, det er navnet Ringerike, det er kongen som
het Ring, og det er elva som går i ringer. Et spørsmål som naturlig melder seg er hva som kom
først: folkene, riket, kongen eller elva. I denne artikkelen gir forfatteren sitt svar på det, og ser
nærmere på hva disse ring-navna kan fortelle om eldre tider.
Margit Harsson
R
ingerike er et gammelt landskapsnavn brukt om bygdene
omkring den nordlige del
av Tyrifjorden og bygdene vestover
og nordover fra Tyrifjorden. Navnet
Ringerike er sammensatt av to ord, av
folkenavnet ringer (eldre hringar) og
rike, og ble brukt om ringene sitt rike
eller ringene sitt område. Går vi 1450 år
tilbake i tid, til år 550 etter Kristus, vil vi
første gang møte navn som vi kan knytte
til Ringerike. I år 551 satt historieskriver
Jordanes i Konstantinopel og skrev
historien om goterne og folkestammer
i Skandinavia, de som bodde langs
kysten fra Skåne i Sverige og vestover
og nordover til Hardangerfjorden.
Jordanes navngir blant annet grener
(fra Grenland), egder (fra Agder), ryger
(fra Ryfylke?), horder (fra Hordaland) og samner (fra Samnanger), og
folkeslag som ranrikinger «Ragnaricii»
og raumarikinger «Raumarici».
“Ragnaricii” er til vanlig tolket som
folket fra Ranrike, et navn som på
1400-tallet ble erstattet av Båhuslen, det
svenske landskapet sør for Svinesund
som var norsk fram til freden i Roskilde 1658. “Raumarici” er brukt om
folk fra Romerike som er landskapet
mellom elvene Vorma og Glomma i
Akershus. Ringerike eller ringerikinger
er altså ikke nevnt hos Jordanes, men
det er også mulig å forklare skriftforma
“Ragnaricii” som feilskriving for
“Ringericii”. Men om Jordanes omtaler
ranrikinger eller ringerikinger i sin
historiebok, er ikke så viktig, for det
som er viktig er at områdenavna
Ringerike, Romerike og Ranrike må
være fra samme periode og brukt om
samme type organiserte samfunn.
Ringerike, Romerike og Ranrike
(Båhuslen) har det felles at de er
fruktbare jordbruksbygder og kan sies
å ligge relativt nær Oslofjorden.
Folkenavnet ringer
Det er i dag enighet om at de tre rikenavna har et folkenavn som forledd. I
Ranrike bodde renir, på Romerike bodde
raumer og på Ringerike bodde ringer.
Men det er usikkert om det er folkestammer som har gitt navn til landskapet,
eller om det er landskapet som har gitt
navn til folkestammene. Har folkestammene fått navn etter topografiske
H
E
F
forhold der de bodde, har de fått navn
på grunn av et spesielt utseende, eller
er navna gitt etter spesielle forhold som
vi ikke har forutsetning for å forstå i
dag? Historiker Claus Krag mener at de
fleste norske stammenavn er laget av
naturnavn, f.eks. et elvenavn, og viser
til at raumene er folket som bor rundt
Raumelva.
Under navnet Ringerike blir det i
Norsk stadnamnleksikon (s. 363)
konkludert med at «opphavet til
folkenavnet er ukjent», og professor
Fjeld Halvorsen skriver i 2004 at
det ikke er «lett å forklare hvorfor
de folkene som bodde på Ringerike
ble kalt ringer, men de ble altså det».
Parallelle stedsnavn, dvs. navn med
samme forledd Ring-, Ringa- eller
Ringe-, tyder på at topografiske forhold
kan ligge til grunn, som et rundt tjern,
et rundforma berg eller noe annet
med rund form sentralt i landskapet.
Historiker Halvdan Koht foreslo i 1921
at ringene «budde ikring eller i ring
um eit vatn», og tenkte seg Tyrifjorden
som dette vannet, men denne forklaringen vil få akseptere i dag.
Elvenavnet Ringa
Nordover fra Tyrifjorden, som er Norges
femte største innsjø, må det gamle
Hringaríki ha ligget. Det er et fruktbart
slettelandskap mellom innsjøene
Sperillen og Randsfjorden. Rundt ei mil
nord for Tyrifjorden renner elva Begna
fra Sperillen og Randselva fra Randsfjorden sammen. Etter elvemøtet renner
elva, som nå heter Storelva, i kroker
og ringer sørover og ut i Tyrifjorden.
Storelva renner gjennom et område
som kan ha vært sentralt i det gamle
Ringeriks-landskapet, og det er mulig å
tenke seg et stedsnavn på Ring- knyttet
til det ring-forma elveløpet til Storelva
(se kartutsnitt).
Elvenavn på Ring- er forklart av ordet
ring brukt om elver som går i svinger
og kroker. Et elvenavn Ringa eller
Ringja er det spor etter flere steder i
hele Norden. Forleddet i soknenavnet
Ringarum i Østergøtland er foreslått
å inneholde et elvenavn på ring, for
Ringarum ligger ved «den ringlande
ån, ån vars lopp bildar slingor som
liknar ringar». I Selbu i Sør-Trøndelag
renner elva Ringja fra Ringtjørna til
Selbusjøen (Norge i 1:50 000 kartblad
1621-1), og tre elver i Øystre Slidre
i Oppland er kalt Ringåni, Nordre
Ringåni og Søndre Ringåni (kartblad
1617-2). I 1947 skildrer lokalhistoriker
T
E
T
R
I
N
G
E
R
Olav Rogne elveløpet til Nordre eller
Søndre Ringåni slik: «Ringåni ringar
seg fram i store svingar». Det er derfor
mulig å se en sammenheng
mellom folkenavnet hringar og elva som
«ringer seg fram» i ringene sitt rike.
Runesteinen på Alstad
Navnet Ringerike er godt belagt i
skriftlige kilder fra middelalderen, og
navnet har sikkert vært kjent og i vanlig
bruk både i og utenfor Ringerike i hundreårene etter Kristi fødsel, og kanskje
lenge før det også. Men skriftlige kilder
som kunne fortelle om dette, har vi ikke.
På gården Nedre Alstad på Østre Toten
sto det fram til 1913 en runestein
midt i gårdstunet. I 1913 ble steinen
flyttet til Oldsaksamlingen i Oslo. Det
heter at steinen hadde stått på Alstad
“i uminnelige tider”. Alstadsteinen er
en runestein som er datert til første
halvdel av 1000-tallet. Noe av
innskriften på runesteinen er tolket slik:
Jorunn reiste denne stein etter - - som (ei)de henne,
og førte (den) utenfra Ringerike, fra
Ulvøy.
Noe av tolkingen er usikker, men
navnet Ringerike skal være sikkert
tolket. På steinen står det “hrikariki”,
og dette er første gang vi sikkert møter
navnet Ringerike i skrift.
Runologer har funnet ut at Alstadsteinen kommer fra Ringerike. Det viser
bergarten steinen består av, som er
rødbrun sandstein. Flere runesteiner på
Hadeland og Ringerike er av rødbrun
sandstein, og en teori går ut på at de
kan komme fra Ulvøya i Steinsfjorden.
For Hadeland og Toten er nærmeste
forekomst av rødbrun sandstein faktisk
Ringerike. Har det kanskje vært eksport
av sandstein (på vinterføre) fra Ringerike til Hadeland og Toten?
Mange skrivemåter
På Alstad-steinen er navnet som nevnt
skrevet «hrikariki» med initial h, en
skrivemåte som er i samsvar med
den tids skriveskikk. Fjeld Halvorsen
forteller at runeristerne ofte utelot
nasal n foran g og k, og at stemt g ble
skrevet med samme tegn som ustemt k.
Senere forekommer navnet Ringerike i
flere norrøne sagaer med skriftformer
som «Hringariki» og «Hringa Riki»,
og fra 1200-tallet og framover i ulike
diplomer (brev) med skriftformer som
«Ringariki» og «Ringæriki». Fram
til 1200-tallet skrives navnet med H-,
I
K
E
39
men i løpet av 1200-tallet faller initial
H bort og Hringa- blir til Ringa-. Her
følger noen skriftformer med årstallet i
parentes etter navnet:
•
Hrikariki (ca. 1000)
•
Hringariki (ca 1190)
•
Hringa Riki (ca 1220)
•
Ringarike (1291)
•
Ringæriki (1371)
•
Ringarike, Ringariki (1422)
•
Ringerickæ (1514)
•
Ringericke (1633)
•
Ringeriige (1686)
•
Ringerige (1743)
•
Ringerike (1886)
Kong Ring og Ringerike
Kong Ring blir ofte nevnt som opphav
til navnet Ringerike. I sitt historieverk
om de gamle norske kongene skriver
Snorre Sturluson på 1220-tallet om
Ring Dagsson som småkonge både
på Ringerike og Hedmark. I Olav den
helliges saga skriver Snorre:
På denne tida var det mange opplendingkonger; de rådde for fylker, og de
fleste av dem hørte til Harald Hårfagres
ætt. På Hedmark rådde det to brødre,
Rørek og Ring; i Gudbrandsdalen var
det Gudrød.
Og i Harald Hårfagres saga skriver
Snorre:
Kong Harald hadde mange koner og
mange barn. - - - Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong
Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres
barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og
Ingegjerd.
Men slår vi opp i moderne historiebøker
eller leksikon, kan vi lese omtrent følgende om samme kong Ring Dagsson:
Norsk småkonge på Hedmark omkring
1015. Planla opprør mot Olav Haraldsson
sammen med de øvrige småkongene
på Opplandene, men tapte for Olav og
måtte forlate landet og drog til Sverige.
Vinteren 1030 kom Olav Haraldsson fra
Novgorod til Sverige for å samle folk
til gjenerobring av Norge. Da fikk han
støtte av kong Ring – den samme som
15 år tidligere hadde tapt for kong Olav.
Som lønn for innsatsen skulle han få rettighetene sine tilbake.
Flere historiske kilder omtaler Ring
Dagsson på Hedmark, men ikke Ring
Dagsson på Ringerike. Historikerne
40
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
mener derfor at Snorre tar feil, at han
bruker stedsnavn på Østlandet ukritisk,
for der var han ikke kjent. Islendingene
oppholdt seg mest i Trøndelag og langs
kysten når de besøkte Norge. De kan
derfor lett ta feil av navn og sted. Videre
hevder historikerne det er usannsynlig
med to stormannsætter (kongsætter) på
Ringerike samtidig. Fra før var Halvdan
Svarte og hans etterkommere småkonger
på Ringerike. Videre er det usannsynlig
at det har eksistert to stormannsætter på
samme tid og med samme navn både på
Ringerike og på Hedmark.
Fridtjovs saga
Fridtjovs saga er en såkalt fornaldersaga
som vil more og underholde slik som
eventyrene, og ikke fortelle noe som
nødvendigvis er sant. Det er to versjoner av Fridtjovs saga, begge trolig fra
1300-tallet. Den ene versjonen foregår
i Sverige, den andre i Norge, noe som
viser at det er en vandre-fortelling.
I 1825 skrev den svenske dikter Esaias
Tegnér en fortelling som bygde på
fornaldersagaen om Fridtjov. Tegnér
forteller om romantisk kjærlighet i
kong Rings rike, og mange oppfattet
dette som Ringerike. Tegnérs eventyrfortelling ble oversatt til flere språk og
ble populær i hele Europa. Det heter at
mange turister kom til Ringerike for å
se hvor kong Ring og hans dronning
Ingebjørg hadde bodd. Dette forklarer
mye av kong Rings popularitet og hans
antatte tilknytning til Ringerike.
Peder Claussøn Friis (1545-1614) er
en av få lærde menn vi kjenner fra
1500-tallet. Han var prest, men var
også sterkt opptatt av språk og historie.
Mest kjent er han for å ha oversatt de
islandske kongesagaer til dansk. I sine
historiske skrifter har Peder Claussøn
Friis mange navnetolkinger. Noen
tolkinger er akseptert også i dag, mens
andre forslag bare har historisk interesse
(slik tenkte de altså den gangen). Om
navnet Ringerike skriver han: “som
haffuer sit Naffn aff Kong Ring”. Ideen
til navnetolkingen har han sikkert fått
etter å ha lest Snorres kongesagaer.
Det er også en språklig grunn til at forleddet i navnet Ringerike ikke kan være
mannsnavnet Ring. Da hadde navnet sett
slik ut: Ring + s + rike = Ringsrike.
Hva var et rike?
Hva er den historiske virkeligheten bak
rike-navna? Ordet rike har keltiske
røtter, og betydningen er generelt forklart
som ‘makt, maktområde, landskap’.
Storelva markert med ekstra farge for å få fram de karakteristiske elvebuktningene.
Utsnitt fra kartblad 1815-3 i Statens kartverks kartserie: Norge 1: 50 000.
Historikere og navneforskere har diskutert
hva ordet rike i forhistoriske stedsnavn
kan bety. Forteller de om et politisk
organisert samfunn, kanskje erobret med
våpenmakt i krig, eller forteller rike-navna
mer generelt om et landskap der én eller
flere organiserte folkestammer har slått
seg ned? Vi må tro at folkene på Ringerike har utgjort et fellesskap, selv om vi
ikke vet hva som er bakgrunnen for dette
fellesskapet. Vi kan merke oss andre ord
i landskaps-navn, som -land (Hadeland,
Oppland, Hordaland) og -mark (Hedmark,
Telemark, Finnmark). Navna kan indikere
forskjell i alder og i organisering, men det
vet vi altså lite eller ingenting om.
Vi vet også lite om hvordan samfunn
var organisert i forhistorisk tid, uten
at de må ha vært sterkt sosialt lagdelt
med en jordeiende overklasse, noe rike
gravfunn forteller om. Landskapsnavna
Ringerike, Romerike og Ranrike er
enestående i Norden. Ordet rike i navn
som Svearike, Danarike, Noregsrike,
Gardarike, Romarike, Jorsalarike og
Frankarike har et klart politisk innhold,
men disse navna blir regnet som betydelig yngre enn landskapsnavna.
Et rike på Veien?
Hvis det er slik at den «ring-gående»
Storelva har gitt navn til ringene, må vi
gå ut fra at området nær Storelva var
sentralt i det gamle Hringaríki. Flere
forhold viser nettopp dette. Området vest
og nord for Storelva med de sentrale
gårdene Ve og Veien peker seg ut som et
slikt sentralt boområde i tidlig romertid.
I 1996 ble det funnet rester etter et 47
meter langt og 8 meter bredt hus fra eldre
romertid på gården Veien, og dels på og
dels nær samme gård ligger et gravfelt
med over 150 gravhauger datert til de
første hundreårene etter Kristi fødsel
(Heftet Ringerike 2005). Videre ligger
gården Veien strategisk nær et vegkryss
der vegene fra Hallingdal og Valdres
møtes, slik det trolig også var i romertid.
Et tegn på sentralt område i det gamle
Hringaríki kan navnet Heradsbygda
også være, i dag brukt om bygda
nordvestover fra Hønefoss der Veien
med langhuset ligger sentralt. Navnet
Heradsbygda er brukt som bygdenavn
i tingbøker fra slutten av 1600-tallet, og
så langt vi kjenner de historiske kildene,
har Heradsbygda ikke vært noe
H
E
F
T
administrativt område som tingkrets eller
kirkesogn. Navnet Heradsbygda kan
forklares av ordet herad med
betydningen ‘bygd, distrikt’.
Herad i Gol, ei bygd som ligger rundt 150
kilometer nordvest for Heradsbygda, er på
grunn av navnet forklart som «den tidligst
bebyggede Del af Distriktet» (Norske Gaardnavne V 106). Vi kan dermed bruke beliggenhet nær Storelva, stort gravfelt, langhus fra
romertid, og til slutt navnet Heradsbygda som
indikatorer på at Heradsbygda var sentralt
boområde i det forhistoriske Hringaríki.
I de første hundreårene etter Kristi fødsel
var jernproduksjonen kommet godt i gang,
og jordbruksredskaper av jern som hakke,
sigd, ljå og trespade med jernskoning var
en teknologisk nyvinning som kan ha lagt
grunnlaget for den første gårdsbosettingen
vi ser hovedlinjene av i dag. Sammen med
gravfunn, gårdsnavn og beliggenhet kan vi
på Ringerike lokalisere flere såkalte tidlige
gårdssentra, der gårdene Ve og Veien i
Heradsbygda er ett av dem.
Vi kan tenke oss at bedre redskaper førte
til større avdrått (produkt av husdyrhold)
og folkeøkning, og dermed større press på
gode jordbruksområder. Ved overgangen fra
romertid til folkevandringstid bygges også
en rekke bygdeborger, også på Ringerike,
noe som forteller om urolige tider.
Bygdeborgene fungerte først og fremst som
tilfluktssteder. Mot denne bakgrunn er det
naturlig at folkestammer organiserte seg, og
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
at de største jordeierne som kunne verne folk
og område mot ytre fiender, fikk makt og
status. Kanskje det var slik et makt-sentrum
(et rike?) oppsto, der folkene fikk vern og
kunne føle seg trygge. Mot denne bakgrunnen kan folkene på Ve og Veien ha vært
ringer og del av ringene sitt rike alt i tidlig
romertid, dvs. fra tiden rundt Kristi fødsel.
Det er klart at kong Ring som ifølge Snorre
levde på 1000-tallet, er altfor ung til å ha gitt
navn til landskapet Ringerike. De fruktbare
bygdene rundt og nordover fra Tyrifjorden
fikk sitt navn mange hundre år før kong Ring
ble født. Dessuten hadde navnet som nevnt
vært Ringsrike om kongen var opphav til
navnet. Vi kan sammenlikne med Ringshaug
i Sem i Vestfold, en gård som har navn
etter en mann kalt Ring. Det er også klart
at folkeslaget kalt ringer kom før navnet
Ringerike, for det er mest sannsynlig ringene
sitt rike ved Tyrifjorden som er forutsetningen for Ringeriks-navnet. Hvis det er slik
som jeg tror, men som ingen kan bevise,
at Storelva som går i ringer ble kalt Ringa
i forhistorisk tid, ja, så var det elvenavnet
som kom først, deretter folkenavnet Ringer,
så navnet Ringerike og til slutt kong Ring.
Eller kanskje vi skal gå helt fram til i dag og
la telefonkatalogen få det siste ordet, med
firmanavn som Ring Bygg, Ring Elektriske,
Ring Forsikring, Ring Hårsenter, Ring
Regnskap, Ring Renhold, Ring Tekstil og
GeoRing, alle firmanavn som er inspirert
av gamle ord og navn på ring.
E
41
Alstadsteinen
(Oldsaksamlingen nr 22007)
KILDER/LITTERATURHENVISNINGER
• Andersen, Per Sveaas 1972: Landskapsnavn på –land og –rike.
En kort kommentar til Claus Krags artikkel. I: Norsk Historisk Tidsskrift. Bind 51. Oslo.
• Andersson, Thorsten 1976: Hringaríki, Ranríki, Raumaríki. Till diskussionen om ordet rike i gamla nordiska ortnamn. I: Saga och Sed.
• Andersson, Thorsten 1996: Götar. I: Från göterna till Noreens kor.
Hyllningsskrift till Lennart Elmevik på 60-årsdagen 2 februari 1996. Uppsala. S. 33-50.
• Gustafson, Lil 2000: I Oluf Ryghs fotspor på Veien, Ringerike. Langhus, graver og stedsnavn. I NORNA-rapporter 70B. Red. av Berit Sandnes,
Jørn Sandnes, Ola Stemshaug og Lars F. Stenvik. Uppsala.
• Halvorsen, Eyvind Fjeld 2004: Hringaríki - Ringerike: I: Hringariki. Medlemsblad for Ringerike Slektshistorielag. Nr. 1 - 2004. S. 13-17.
• Jordanes: Getica. Om goternas ursprung och bedrifter. Ved Andreas Nordin. Stockholm 1997.
• KLNM = Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. I-XXII. 1956-1978.
• Koht, Halvdan 1921: Innhogg og utsyn i norsk historie. Kristiania.
• Krag, Claus 1971: Landskapsnavn på -land og -rike. Norsk Historisk Tidsskrift 50. Oslo.
• Krag, Claus 1972: Landskapsnavn på -land og -rike. En replikk. Norsk Historisk Tidsskrift 50.
• Krag, Claus 2000: Norges historie fram til 1319. Oslo.
• NSL = Norsk stadnamnleksikon. Redigert av Jørn Sandnes og Ola Stemshaug. 4. utgåva. Oslo 1997.
• Olsen, Magnus 1941: Norges innskrifter med de yngre runer, 1. bind. Oslo.
• Rogne, Olav: Stadnamn frå Rogne sokn, (Øystre Slidre). Hovudfagsoppgåve i norsk 1947. Oslo.
• Rygh, Oluf 1904: Norske Elvenavne. Kristiania.
• SOL = Svenskt ortnamnslexikon. Redaktör Mats Wahlberg. Uppsala 2003.
• Tingbøker for Ringerike 1687, 1690 og 1691. Transkribert og utgitt som kompendium ved Thorleif Solberg 1995-1997. Hønefoss.
FORFATTEROMTALE
Margit Harsson (1943) er født i Ål og bosatt i Hole fra 1976. Hun er ansatt som navneforsker ved Seksjon for navnegransking, Universitetet i
Oslo. Der arbeider hun blant annet med innsamling og bearbeidelse av norske stedsnavn. Hun har tidligere skrevet flere artikler for Heftet Ringerike, blant annet om gamle gårdsnavn i Hole, Storøya i middelalderen og forfatteren Johannes Thrap-Meyer på Stein. Margit Harsson er leder av
Hole historielag og har siden 1997 laget Hole-kalenderen.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: Buskerud fylkesfoto
42
D/S Tyrvi ved brygga på Sundøya i 1900
“Ta elva tilbake”
Turistbåter i Hønefoss
Det er over 100 år siden dampbåtsirener kunne høres i Hønefoss. Nå kan det skje igjen.
Kolbjørn Gulliksen
L
okale entusiaster vil utnytte
byens naturgitte fordel, fossen
og elva til noe mer enn bare å
ligge der. I fjor ble stiftelsen Glatved
brygge dannet med en startkapital på
400 000 kroner. Senere har flere meldt
seg på. De lokale idealister bak prosjektet, Terje Andersen, Terje Dahlen
og Erik Stokke, har gjort et imponerende forarbeide. De har innhentet historisk bakgrunnsmateriale og lansert et
prosjekt med analyser og prisoverslag.
De inviterer til et bypatriotisk spleiselag som kan gi Hønefoss en ny æra.
Stiftelsen har lansert tre faser i arbeidet
med å gjenreise elvas posisjon i byen;
•
Etablere Glatved brygge med
kulturelle aktiviteter.
•
Gjøre Storelva tilgjengelig for
allmenn båtferdsel.
•
Restaurere og ta i drift dampbåten
”Tyrvi”.
Glatved Hotel
Ærverdige Glatved Hotel, kjent for
sin romantiske beliggenhet på odden
der Randselva og Begna går sammen
til Storelva, er det naturlige startsted
for prosjektet. Hotellet hadde celebre
gjester, som to amerikanske presidenter,
Ulysses Grant og Woodrow Wilson,
keiser Wilhelm II og kong Oscar II,
foruten norske kjendiser som Fridtjof
Nansen og Ole Bull. Stedet ble bygget
av sagfoged Lars Ridder, senere
kjøpt av Nils Christian Glatved som
landhandleri. Hans sønn, Lars Malsten
Glatved, startet gjestgiveri i 1838 og
hans kone, Maren Asledatter Semmen,
”Madam Glatved”, utviklet stedet til
landets mest fornemme hotell. Etter
ombygging i 1872 var det Norges
fineste i sveitserstil, med 60 rom og
tre store salonger. Som eneste norske
ved siden av Victoria hotel i Oslo kom
det med i Baedkers internasjonale
reiseførerbok. Glatved Hotel brant i
1941.
Stiftelsen vil lage et bryggeanlegg med
servering og plass for minikonserter
og andre kulturaktiviteter. Storelva
må mudres på to steder for å sikre en
tilstrekkelig vanndybde på to meter
ved liten vannføring. Problemet var
der også i gamle dager, da båtanløp
ved Glatved ofte måtte oppgis ved for
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
43
Skisse; Sæther og Gythfeldt
H
Glatved brygge slik den er planlagt rekonstruert
lite vann i elva. Historien forteller at
da den tyske keiser Wilhelm II med
kongelig følge besøkte Glatved i juli
1890, måtte man bruke hesteskyss over
Krokskogen, båt fra Nes i Hole til
Tyristrand og tog til Hønefoss stasjon.
Dampskip
Det første norskproduserte dampskipet ble faktisk bygget i Hønefoss.
Byggingen foregikk på ”Øya” (i dag
Stormarkedet) og sjøsettingen skjedde
ved Glatved brygge 9. juli 1837 med
et stort publikum til stede. Båten
”Kong Ring”, var bygget som hjulbåt
for tømmertrekking i Tyrifjorden ved
siden av gods og passasjertrafikk. Men
motoren på ti hestekrefter ble for liten
og den fikk kort levetid. Flere båter
trafikkerte elva og fjorden før 1866,
da ”D/S Tyrvi” ble satt i drift. Dokumenter viser at denne båten i 1874
fraktet 6700 passasjerer over Tyri-
fjorden. Båten ble solgt i 1900 da den
ikke lenger ga lønnsom drift. Den ble
bygget om, fikk dieselmotor og ble
rutebåt på Randsfjorden under navnet
”Trygve”. I dag ligger den på land,
men skroget er intakt. Den første
dampmotoren er borte. Men ”Tyrvi”
fikk ny dampmotor i 1916, og den
befinner seg nå i Drammen Museum.
Man håper å kunne tilbakeføre båten
på 55 fot til original tilstand, slik den
ble bygget ved Aker Mekaniske Verksted i 1866. Opprinnelig kunne båten ta
60 passasjerer, men nye sikkerhetskrav
gjør at dette nok må reduseres en del.
De originale tegningene av båten er
sikret.
Stiftelsen Glatved brygge
Stiftelsen har satt seg ambisiøse mål.
Men med entusiasme og patriotisk
engasjement er planene fullt ut
realiserbare. Å utnytte byens unike
muligheter med fossen og elva bør
fenge alle som er glad i byen og
omgivelsene. Initiativtakerne har realistisk beregnet ca fire år før planene
er gjennomført. Forprosjektet er
velfundert, med forundersøkelser og
kalkyler, til en beregnet kostnad på 7
-8 millioner. Med lokale leverandører
av eksempelvis ringerikspoteter, erter
fra Hole, tyttebær fra Sokna, kreps
fra Steinsfjorden og bearbeidet sik fra
Sperillen, kan et spisested ved elva gi
et kulinarisk tilbud av beste lokale attraksjonsverdi. Initiativet har møtt en
positiv velvilje hos kommunen og det
lokale næringsliv. Et lokalpatriotisk
spleiselag kan gi byen et nytt innslag
som øker interessen både for innbyggere og besøkende. At man utvikler
byens største attraksjon, fossen og
elvene, gir framtidsperspektiver.
Måtte ildsjelene absolutt lykkes!
FORFATTEROMTALE
Kolbjørn Gulliksen (1931) er født på Østre Toten. Etter artium gikk han på infanteriets befalsskole og var ansatt i Forsvaret i 15 år. Siden var han
journalist i Ringerikes Blad og Drammens Tidende og var redaktør i Hadeland. Han avsluttet yrkeslivet som journalist i Aftenposten. Han har hatt
idrett som hobby i alle år. I egenskap av internasjonal hoppdommer hadde han mange utenlandsturer og dømte i to verdensmesterskap. Han er
bosatt i Hønefoss.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: Bernhard Bache
44
Frakt av folk og gods:
Vannveien og videre til Lærdal med hest gjennom Ådalen
I dag er det svært lite aktivitet i Ådalselva og Sperillen, men før i tiden var dette
helt annerledes. Det var elva som skapte liv og røre fordi elva ga muligheter til
ferdsel – med båt sommerstid og isveien om vinteren. Så lenge elva og fjorden
var isfrie, var det menneskekraften som ble satt inn i arbeidet.
Ingar Svensrud
E
lvestrekningen hadde mange
stryk, og her var det så stritt
å ro at man gikk langs land
og dro båtene oppover. Tre mann dro
foran i et langt tau, én holdt ”føringsbåten” ut fra land og én gikk bak og
dyttet med en stang festet i bakstevnen.
For det meste var det korn, salt, sild og
enkelte kolonialvarer som ble fraktet,
og varene ble dyrere jo lengre opp i
dalen de skulle. Av og til var det også
en tilreisende som ble med på lasset.
Fra Drammen (Branes) ble varene først
kjørt med hest gjennom Lier til Svangstrand. Så var det å ro over Tyrifjorden
opp til Busund. Herfra med hest til
Stavlundstøa (vis-a-vis Hen) og videre
med båt oppover. Over de to innsjøene
ble det ofte nyttet seil. Når uvær satte
inn, hendte det ofte ulykker. Historien
om disse ”røyertene” er beskrevet i
Ådalsboka og i tidligere utgaver av
heftet Ringerike.
”Danskebåtene”
21. juli 1868 er kanskje den viktigste
datoen i Ådals historie! Da ble Ådalselva og Sperillen åpnet for dampskipstrafikk, og strekningen ble gjennomgangsveien til Valdres og videre inn i
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
45
Foto: Jernbanemuseet
H
fjellheimen. Fra 1880-årene ble båten
av mange kalt ”danskebåten”, og
grunnen var enkel; – det var nettopp
danskene som følte seg tiltrukket av
den spennende turen til innlandet av
Norge. Men også nordmenn og folk
fra andre land lot seg friste. Ettersom
trafikken økte mot århundreskiftet,
trodde man at det skulle bli behov for
drift av to skip. I 1896 satte man inn
”Sperillen” i tillegg til ”Bægna”, men
etter at jernbanestrekningen ”Valdresbanen” (Gjøvik – Fagernes) ble
ferdigbygd i 1902, begynte trafikken å
gå tilbake.
I dag høres det imponerende ut at det i
årene 1868 – 1918 ble fraktet
800 000 mennesker på disse flotte
båtene! Det største av dampskipene,
”Sperillen”, kunne frakte 200 passasjerer i tillegg til 25 tonn varer, og halvparten av passasjerene kunne bespises
samtidig i spisesalen. ”Bægna” var
opprinnelig sertifisert for 127 passasjerer, men dette ble utvidet til 162. I
tillegg kunne det laste inntil 20 tonn
med varer. Bemanningen besto av
skipper, tre mann på dekk og to i
maskinrommet. De varierende vannog strømforholdene skapte hvert år
en god del problemer. Variasjonen i
vannføringen kunne være fra 67 til 770
kbm i sekundet. Dette gjorde at tidstabellene ofte hadde store avvik.
”Sperillen” ble solgt i 1909 og overflyttet til Krøderen. ”Bægna” gjorde
sin siste tur i 1929. Av offisielle tall
vet vi at inntil 1914, hadde skipene
gjennomført 13 500 turer. I gjennomsnitt ble det fraktet 34 passasjerer
daglig gjennom disse årene.
Slep av båter like store som
Osebergskipet
På hver tur fraktet man 10 tonn varer i
gjennomsnitt. Det var slik at turistene
likte dårlig å bli fraktet sammen med
stykkgods og kreatur. Derfor begynte
man å ta med store føringsbåter på
slep med last som ikke kunne plasseres
på selve skipet. G. P. Bråten (18991969) bodde i ”Strømma” ved Ådalselva. Han har fortalt at hans bestefar,
”Kjerstigubben”, sammen med noen
av Ådalens ”storkarer” i 1890-årene
skaffet seg to slike store båter.
Tar man turen til Jernbanemuseet på Hamar, er det fullt mulig å beskue akterdelen og gå ned
i salongen på ”Bægna”. Det befinner seg i et båthus og er tilgjengelig for publikum kun ved
forespørsel.
”Disse var ganske store og bygd som
en vanlig ådalsbåt, men i mye større
dimensjoner. Båten var ca 20 meter
lang og ca 6 meter bred på midten
og lastet ca 10 tonn. Disse båtene ble
brukt til å frakte varer fra Hen, hvor
det var jernbane, med sidespor ned til
brygga. Båtene ble slept av “Statens
båter” som gikk i fast rute mellom Hen
og Sørum i Valdres, hvis vannstanden
var stor nok og ikke for stor. Ellers kom
de ikke lengre enn til Nes i Ådal. Det
ble fraktet alt mulig med disse båtene:
Murstein, takstein og andre bygningsmaterialer, samt en masse høy. Varer til
handelsmennene i Ådal og Sør-Aurdal
ble det fraktet en hel del av med disse
båtene. Statens to båter var kombinerte passasjer- og fraktbåter, drevet
med dampmaskiner. Kraftige maskiner
måtte til på grunn av den strie strømmen i elva fra Hval til Bergsund, som
ble kalt Strømma, og fra Nes til Sørum,
kalt Valdresstrømmen.
På disse stedene var det mudret (gravd)
en ca. 18 meter bred kanal. Det ble lagt
opp murer på begge sider av stein som
ble tatt opp fra elvebunnen. Det ble
satt opp såkalte bøyer på murene med
ca. 50 meters mellomrom for at man
kunne klare å holde seg i kanalen når
vannstanden var så stor at vannet gikk
over murene. Bøyene var festet med
kjettinger i muren slik at de kunne gå
opp, og være synlige selv om vannet
steg mange meter. Det hendte ved
stor flom at man så bare siste meteren
av disse stokkene som var ca. 5 meter
lange, og sto nå nesten rett opp. Den
som skulle stå ved roret på båtene på
Ådalselva og Begna, måtte være godt
kjent med de forskjellige strømkast
(strømvirvler). På stor vannstand var det
bestandig to mann ved roret. Strømmen tok ofte så hardt i roret at det
hendte det ble revet ut av hendene på
den som sto til rors, hvis det bare var
én mann.
Med disse Statens båter reiste folk fra
bygdene langs vassdraget utover på
formiddagen, og opp igjen på ettermiddagen. Fra Hen var det som før nevnt
jernbaneforbindelse videre. Men det
var ikke bare bygdens folk som reiste
med båtene. Det var ganske stor turisttrafikk i vassdraget, mest engelskmenn
og franskmenn. Det var sikkert en fin
tur å stå og se båten forsere seg fram i
den veldige strømmen, som det var på
mange steder. På stor vannstand gikk
det på sine steder så sakte at en måtte
sikte på to punkter for å se om det i det
hele tatt gikk oppover. Nedover gikk
det derimot med meget stor fart.
H
E
F
Turistene som reiste her skulle nok
lengre enn båtene gikk. Med båten kom
de ikke lengre enn til Sørum i Valdres.
Tilbake til min bestefar som drev på
med denne fraktingen med disse storbåtene i mange år, og ble omsider kalt
Kjerstigubben. Omkring år 1900 ble
det av skogeiere i Ådal og Sør-Aurdal
dannet et aksjeselskap, og kjøpt en
liten men tung og sterk dampbåt til
tømmerfløtingen over Sperillen. Denne
båten het Telegraf. Bestefar var ansatt
som sjef på denne båten i mange år, ja
helt til den ble solgt og det kom andre
båter til dette arbeidet. Da var bestefar
en tilårskommen mann.”
Føringsbåtene hadde sin begrensing
gjennom slusa ved Killingstrømmen.
Når vi vet at Osebergskipet var 22
meter langt og 5,10 meter bredt, så
forstår vi at båtene det berettes om
ikke var noe småtteri og at de hadde
stor betydning for frakt av varer
gjennom Ådalen.
Ferden videre oppover dalen
Men hvordan artet turen seg når båtreisen tok slutt oppe ved Sørum brygge?
Herfra var det mange turister som dro
videre opp gjennom Valdres og til
Lærdal med kalesjevogner. Vognene
kunne ta opp til fire passasjerer og
hadde gjerne to spreke hester til å dra.
Det var mange som ernærte seg ved
å sitte på kuskesetet om sommeren.
Strekningen var 23 mil og veiene var
meget dårlige, nesten ufremkommelige
med et tungt hestelass. Vedlikeholdsarbeidet ble pålagt de enkelte gårdeiere, i
forhold til skylden på de enkelte eiendommene. Merkesteiner ble satt opp
med gårdens navn, gårds- og bruksnummer og hvor mange alen vedkommende hadde å gjøre i stand. Vegen
måtte gruses hver sommer og masse
kjøres med hest, ofte lange strekninger.
Tre dager tok turen over fjellet. Da de
var kommet fram, måtte hestene hvile
en dag før man startet returen. Første
etappe gikk enten til Fagernes eller
Fossheim. Andre natta var det overnatting på Nystuen. Her ville turistene
T
E
T
R
I
N
G
E
R
ofte stikke oppom Tyin for å se litt av
den flotte naturen i Jotunheimen. Ola
Dølvensæter het en av disse vognmennene. I et intervju med Ringerikes
Blad i midten av forrige århundre
forteller han:
”Det var ofte vansker med språket,
men på hotellene og endestasjonene
var det alltid tolker. Det var alt en del
hoteller oppover Valdres da, men der
var det heller få av utlendingene som
bodde i lengre tid. Det var helst faste
norske gjester som bodde der. Turistene var forresten svært begeistret for
Valdres, og da særlig danskene. De ble
bestandig veldig imponerte når de kom
opp på Filefjell. Det hendte jeg måtte
stoppe både titt og ofte så de kunne få
stige ut og se seg omkring.
– Alle som ønsket seg jobb som vognmann, møtte opp med hester og
vogner på Sørum om våren, hvor vi
skreiv oss opp på ei liste. Slik fikk vi
kjøring etter tur alle sammen. Noen
ganger kunne det selvsagt være bare
noen få turister som skulle så langt
som til Lærdal. Men da fikk vi småturer
til hotellene oppover. Utpå sommeren
samlet vognkjørerne seg i Lærdal, for
da skulle turistene tilbake igjen”.
G. P. Bråten forteller også om ferden
videre oppover med hest:
I
K
E
”På Sørum var det hotell, og her måtte
de overnatte. Om morgenen ble det
rigget opp kalesjevogner med fire
hester forspent, og så bar det oppover
Begnadalen. På Bagn var det hotell
og her ble det en god hvil før det bar
oppover Bagnskleivene og videre til
Fagernes. Her var det hotell og overnatting. Neste morgen reiste de videre
med samme flotte skyssen. Det ble kjørt
på samme måten helt fram til Lærdal,
og turen frem og tilbake tok mange
dager for disse skyssguttene.”
Det var slik at man måtte søke lensmannen om tillatelse, og det ble regnet
som forholdsvis god fortjeneste å kjøre
kalesjevogn. Turen til Lærdal kostet
80 kroner for to personer, 100 kroner
for tre og 120 kroner for fire personer.
Det var ofte en temmelig stri tørn for
hestene, men det ble holdt strengt oppsyn med dem. På våren ble alle hestene
sjekket av dyrlegen og på endestasjonen
var det også folk som skulle se etter
om de var halte eller magre. Det fortelles at da svenskekongen tok turen
gjennom Ådalen og over fjellet, hadde
han tre fine kalesjevogner og tre triller
i sitt følge.
I dag tar turen over fjellet bare noen få
timer. Hvem som fikk oppleve mest på
turen, kan vel neppe diskuteres.
Foto: Bernhard Bache
46
Om morgenen ble det rigget opp kalesjevogner med fire hester forspent,
og så bar det oppover Begnadalen.
FORFATTEROMTALE
Ingar Svensrud (f. 1949) er fra Hønefoss. De siste 27 år har han bodd i Vestre Ådal. Svensrud har i halvparten av sitt yrkesaktive liv vært i avisbransjen. Den andre halvparten har han tilbrakt i reklamebransjen og har blant annet drevet eget firma. Han har vært prosjektleder for utgivelse av
jubileumsbøker om lokale bedrifter i Ringeriksregionen, Hønefossboka 2002 og nå i høst jubileumsboka til Follum Brugs Arbeiderforening.
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
47
Fotograf ukjent.
H
Arbeiderne i verkstedene på A/S Kistefos Træsliberi, rundt 1920. Bakerst fra venstre: Anton Ellingsen, Anton Pedersen,
Reidar Johansen. Foran fra venstre: Formann Karl Olufsen, smed Alfred Hansen, August Johansen.
(Foto tilhører Kistefos-Museet)
Om oppvekst på
Kistefoss
Et lite glimt fra livet i og ved fabrikken A/S Kistefos
Træsliberi fra en som er oppvokst i bestyrerboligen
Finn Hurum
K
istefoss ligger i Jevnaker, på
grensen mellom Oppland og
Buskerud fylker. Selve navnet
tror vi kommer fra den sammensatte
benevnelsen kiste og foss. En stor sten
utformet som en kiste, fantes nederst i
fossen, i det 10 meter høye fossefallet.
Før industrien gjorde sitt inntog, var
området skogbevokst, bortsett fra en
husmannsplass under Øvre Berger på
Jevnaker. I slutten av 1800 vokste det
frem et stort antall tresliperier som ble
plassert ved egnede fossefall, fra Østfold i sør og opp til Nord-Trøndelag.
Oppstarten
Konsul Anders Sveaas var en fremragende industrimann, som i forbindelse
med sitt arbeid for opprettelsen av Ådal
tresliperi, fattet interesse for Kistefoss.
Det var konkurranse mellom Anders
Sveaas og disponent Lied ved Randsfjord tremassefabrikk, som ble etablert
noe før Kistefoss. Anders Sveaas fikk
tilslaget fra begge grunneierne på hver
side av fossen. A/S Kistefos Tresliberi
ble grunnlagt i 1889 av ovennevnte
konsul Anders Sveaas for fabrikasjon
av tremasse til bruk i papirindustrien.
Selve fabrikken ble bygget av byggmester Hansen fra Drammen, på kort
tid, noe over ett år. Alt maskineri ble
innkjøpt fra Kristiania Maskinverksted, og besto av fire slipeapparater
som ble drevet av fire Francis-turbiner,
hver på 500 HK. Fabrikken kom fint
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
Fotograf: Ukjent
48
Fotograf: Chr. Hurum
Fra tømmeropplaget til Kistefos på Randsfjorden. Bildet viser to ansatte som river tømmermosene. Trolig fra 1940-tallet.
Fabrikkområdet sett fra bestyrerboligen. Bildet er tatt i slutten av 1930-årene.
i gang og hadde konjunkturene med
seg, med stor etterspørsel fra England
og øvrige Europa. Det viste seg fort
at kapasiteten i fabrikken ble for liten,
og det ble bygget en ny fabrikk i 1896
ca. 100 meter fra den gamle. Det kan
her nevnes at den første fabrikken ble
bygget komplett for 360 000 kroner,
deri også en taubane på 1800 meter
over til Bergergrinda og Lager, som
hadde sidespor til Randsfjordbanen.
Den nye fabrikken ble bygget for
130 000 kroner, hadde to slipeapparater
og var ellers utstyrt med samme utstyr
som i den første fabrikken.
Grantømmeret til fabrikken kom for
K
E
det meste fra egne skoger i Land,
Nordmarka og på vestsiden av Randsfjorden. Tømmeret fra nordenden av
fjorden ble fløtet ved hjelp av dampbåter, og lagret i sopper nord og syd for
Randsfjord bru. Derifra var det fløting
ned til fabrikken.
Modernisering
Fabrikkene var gjennom årene gjenstand for store og små moderniseringer,
hvorav de største var i 1929 og 1938,
hvor åtte såkalte pappmaskiner ble
erstattet av kun én oppfangingsmaskin,
som ble kalt pressverk. Treslipingen i
det som gikk under navnet Nybruket
ble nedlagt i 1941, og elektrisk
generator på 1500 kW ble installert.
På det meste var det ansatt nærmere
90 arbeidere ved fabrikken. De kom
fra nærområdene. Helt frem til 1917
ble det arbeidet 12 timers skift, så gikk
man over til 8 timers skift. Produksjonen var varierende. Det kunne
skyldes lite vann i elven som drev
turbinene, eller det kunne skyldes
arbeidskonflikter eventuelt leveranseproblemer. En god årsproduksjon
kunne være 20-25 000 tonn tremasse.
Det sosiale livet
Kistefoss var et lite samfunn for seg,
hvor det vanligvis bodde mellom 80 og
100 mennesker. I dette samfunnet var
det en stor arbeiderbolig og til sammen
12 hus, som nesten alle tilhørte bedriften. Sosialt fungerte det etter datidens forhold bra, men det kunne også
være kummerlig når bedriften sto, av
årsaker som nevnt ovenfor. Til disposisjon hadde de fleste jordparseller, hvor
det ble dyrket bær, frukt og grønnsaker.
Mange hadde husdyr som kaniner,
høns og gris. Alt dette kom familiene
til stor nytte, og særlig under de to
verdenskrigene. Det var egen idrettsklubb som hadde navnet gutteklubben
“Kjapp”, som drev med fotball, friidrett
og skisport. Særlig om vinteren var det
stor aktivitet, da vi hadde skibakke,
hvor det ble hoppet over 40 meter. Det
var mange dyster som ble utkjempet
med naboklubbene, i første rekke mot
“Skjold” ved Randsfjord Papirfabrikk,
som dessverre brant i 1930. Men stedet
var fullt bebodd i årene fremover.
Randselven var særlig populær om
sommeren. Etter hvert som vi lærte
oss å svømme, gikk vi langs stranden
opp til Randsfjord Papirfabrikk hvor vi
fant tømmerstokker og seilte på dem
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
49
Fotograf: Christoffer Gade Rude.
nedover elven. Da vi merket dragsuget
mot Kistefossen begynte å melde seg,
var det på tide å hoppe av tømmerstokken og svømme i land.
Skolen
Kistefoss hadde egen skole helt opp
mot 1930-årene, og den dekket behovet
både for Kistefoss og Randsfjord
Papirfabrikk. Men så ble skolegangen
flyttet til Randsfjord skole på Nesbakken, 3 km vekk. I all slags vær kunne
skoleveien bli lang. Særlig kalde
vinterdager, da ski mye ble benyttet,
og sommer- og høstdagen når regnet
plasket ned, og man måtte gå de 3 km.
Det var mange våte elever som møtte
om morgenen, klissvåte, for regnfrakk
var det få som hadde.
A/S Kistefos Træsliberi, området sett fra vest mot Åsbygda i øst.
Fotograf: trolig fabrikkbestyrer Christian Hurum.
Nedleggelsen
I 1954 inngikk A/S Kistefos Træsliberi en leieavtale med A/S Follum
Fabrikker, for et tidsrom på 30 år.
Avtalen gikk ut på at virksomheten
skulle nedlegges og fabrikken skulle
stå intakt, med mulighet for å settes
i drift igjen om forholdene tillot det.
All produksjon stoppet ved fabrikken
i 1955, og ny kraftstasjon på 5000 kW
ble bygget for å utnytte vannkraften.
Det var stabile arbeidsforhold ved
fabrikken i de 66 år den var i drift, som
eksempel kan nevnes at under hele
denne tiden var det bare to fabrikkbestyrere, Wilhelm Rydgren og
Christian Hurum. Fabrikkanlegget er
nå blitt museum, og er av de få i
Skandinavia som kan vise frem et
gammelt intakt tresliperi.
Kunstutstillinger
I 1996 ble stiftelsen Kistefos-Museet
etablert ved hjelp av grunnleggerens
sønnesønn Christen Sveaas og
Jevnaker kommune. Hvert år foregår
det kunstutstillinger, av kjente innenlandske og utenlandske kunstnere, i
den sist bygde fabrikken.
Kistefos-Museet er blitt et meget kjent
og populært utfartssted, som besøkes
av mange tusen mennesker hvert år.
Interiør Kistefos Træsliberi, sliperisalen. Sliperiarbeider/ ilegger Karl
Andreassen (f.1885) er i arbeid bak slipeapparatet.
(Foto tilhører Kistefos-Museet)
KILDER/LITTERATURHENVISNINGER
• Alsvik, Henning: “Kistefos Træsliberi 1889-1964”.
FORFATTEROMTALE
Finn Hurum er født i 1923, vokste opp i bestyrerboligen på Kistefoss som sønn av fabrikkbestyreren fra 1919 – 1965. Han er utdannet maskiningeniør, og har arbeidet på Kistefoss, Charles Walmsleys England, Tinnfoss, Hofsfoss tresliperi og papirfabrikk og til slutt på Follum. Finn Hurum
er bosatt i Haugsbygd.
50
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Veienmoen
OPPVEKST PÅ
Som lokalkjente folk kjenner til, ligger Veienmoen på et platå
mellom Nyveien/Askveien og området rundt Hønefoss jernbanestasjon. Terrenget stiger bratt opp fra begge sider. Avstanden
til Hønefoss sentrum er kort, enten ned den bratte Riperbakken
eller den noe slakere Nyveien. Før kommunesammenslåingen
hørte Veienmoen til Norderhov kommune, og var som en slags
”forstad” til Hønefoss by. Glimtene nedenfor skriver seg fra
slutten av 1930-tallet og fram til ut på 1950-tallet.
Nyklippet og pyntet til besøk hos fotografen.
Hårsløyfe og matroskjole var “in”
på 1940-tallet.
Astrid Røste Nyhus
V
i flyttet til Veienmoen i 1938,
og bygde hus på ei tomt som
ble kjøpt av Andreas Oppen.
Når en fortalte at en bodde på Veienmoen, kom ofte følgende kommentar:
”Å, Tatermoen, ja!” Det ble sagt at
tidligere hadde taterfølger brukt å
oppholde seg her. Med den tidas ofte
negative holdninger til ”de reisende”
kunne det være fristende i stedet å
oppgi Nyveien som adresse, men det
var jo ganske misvisende.
To snarveier gikk ned fra Veienmoen
til Nyveien. Den ene var Barbro’n, den
kom ned ved Jonsebutikken. Hva dette
navnet kommer av, er usikkert. Så var
det Gropa som gikk ned ved huset til
Sykebil-Hansen. Å gå rundt Ringen når
en skulle til byen, var adskillig lenger.
Bebyggelsen på Veienmoen
Bebyggelsen på Veienmoen er fra
forskjellige tidsepoker. Den gamle
Bergens-veien gikk opp Riperbakken
og over moen, så det er naturlig at folk
tidlig hadde bosatt seg langs ei slik
ferdselsåre. Der Vesle-Riper’n kommer
opp på flata, lå det en eiendom som
Nils Larsen Oppenhagen, født 1853,
(han var bror av den kjente Anette
Berga) hadde kjøpt i 1889 for å drive
smedvirksomhet der. Denne eiendom-
men hadde tidligere tilhørt den såkalte
Kvernbergsund-ødegården. Nils var en
av de dyktige ”Hagasmedene”. Hans
far og bestefar hadde drevet smie på
husmannsplassen Oppeneie eller
Oppenhagen siden først på 1800-tallet.
Nils døde i 1905, og sønnen Knut
og familien hans overtok eiendommen. En annen sønn, Lauritz, bygde
hus på andre sida av veien, bortenfor
’transmator’n, som vi sa.
krigen kjøpte Karen og Kristian Røste
Slettmoen. Karen ble bare kalt søster
Karen, hun hadde vært sykepleier i
Heradsbygda og gått rundt i hjemmene
ved fødsler og ellers når det var
sykdom. Mange ble pleiet hjemme i
den tida. St. Fransiskus-nonnene drev
et lite lokalsykehus på Vesterntangen,
det katolske, som det ble kalt. Men
fylkessykehuset lå i Drammen, og dit
ble bare de alvorligste tilfellene sendt.
Svartbråtan ligger litt lenger inn på
sletta. Den var kommunal eiendom. De
gamle uthusa var forfalne og tilholdssted for mus og rotter, så ingen sørget
da de ble revet. Byggmester Olaf
Nøkleby kjøpte tomta der uthusa hadde
stått og bygde her på slutten av 1950tallet. Våningshuset på Svartbråtan
som var atskillig nyere enn uthusa, ble
leid bort til to familier. Det kjempestore lønnetreet foran huset står ennå
og må være svært gammelt.
I Jordbrusvingen ligger fremdeles den
gamle Jordbrustua, og der gikk det en
sidevei nedover forbi huset til gamle
Anne Heieren og til Havna, et populært
akeområde om vinteren. Ble vi for
frosne, kunne vi gå inn til familien
Solvang og varme oss foran komfyren
på kjøkkenet.
Omtrent midt inne på moen lå huset til
Anna Botilrud, og dette huset var også
av de eldste i området.
Enda lenger inne på flata ligger
Slettmoen, der det var ei lita enetasjes
stue med tre rom, og dessuten et stort
og nyere uthus, som står ennå. Under
På Ringen lå det et stort kråkereir av
et hus. Egentlig hadde det nok vært
et staselig bygg, men det var begynt
å forfalle etter hvert. Huset var delt
opp i mange leiligheter. Over veien lå
Ringen-stua, antagelig svært gammel.
Der var det to leiligheter. Begge disse
husa er borte nå, likedan slakterbua til
Sørensen.
Ellers besto mesteparten av bebyggelsen på Veienmoen av hus som var
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
51
bygd i 1920 og -30 åra, de fleste nokså
like i form og innredning med 1,5
etasje. De som eide disse husa, var
vanlige arbeidsfolk, og mannen i huset
hadde i mange tilfeller arbeidet sitt på
en av fabrikkene i og rundt Hønefoss,
for eksempel Follum eller Hofsfoss
papirfabrikker. For å komme seg på
jobb brukte de sykkel om sommeren
og gjerne spark, eller gikk til fots, om
vinteren. Kona var hjemmeværende
husmor i de aller fleste familiene, og
tida gikk med til barn, hus og hage. En
kaffetår hos naboene om formiddagen
ble det også tid til, rett som det var.
For å bedre på økonomien, leide
mange ut 2. etasjen, helt eller delvis.
Enkelte steder kunne det være flere
barn i familien, slik at boforholdene
var ganske trange. Selv om barna ikke
hadde egne rom, var vi velkomne til å
leike inne, og da kunne det bli ganske
fullt. Men det tenkte vi ikke over. De
som hadde slått seg ned her, var solide
og arbeidsomme folk, og arbeidsledighet var det lite av.
Privatbiler eksisterte ikke, og drosje
tok vi nesten aldri. Men Karl Johansen,
eller Kal Fålafoss, hadde lastebil. Der
hadde de også telefon, og Johansenungene måtte nok rett som det var gå
med telefonbeskjed til naboene. Det ble
nærmest tatt for gitt at folk kunne ringe
og få budsendt den de ville snakke
med. Huset til Johansen sto på en av de
fineste tomtene på Veienmoen, et
typisk funkishus med flott utsikt
sørover helt mot Skaret.
Dyrking av bær, frukt og
grønnsaker
Tomtene var gjennomgående ganske
store, og det var vanlig å dyrke både
bær, frukt, grønnsaker, og ikke minst
poteter. Sylting og safting foregikk i
stor stil om høsten, under krigen for
det meste uten sukker. Bær fra skog og
mark utgjorde også en ikke uvesentlig
del av vinterforsyningen. Dessuten
vokste det markjordbær på våre hemmelige steder, men de ble fortært med
en gang. Syltetøy var vanlig pålegg, og
desserten, ettermaten, besto gjerne av
søtsuppe eller fruktgrøt. Det var stor
Sjette og sjuende klasse på Veien skole 1945. Første rekke fra v.: Astrid Røste, Karin Hansen,
Jorunn Bendiksen, Ingrid Rønning. Andre rekke: Astid Solvang, Ingeborg Pettersen, Reidun
Heieren, Evelyn Nyhus. Tredje rekke: Torstein Flaten, Roald Flaten, Ivar Fredriksen,
Alf Mathisen, Gunnar Hunstad, Rolf Olsen. Fjerde rekke: Torfinn Kristensen,
Bjarne Godtfredsen, Egil Rolid, Sverre Grønvold, Leif Heieren.
stas når sommerfrukten, særlig glasseplene og ’transparangen’, begynte å
bli modne. Etter som de fleste hadde
frukttrær, var det ikke nødvendig å
gå på epleslang. Apropos slang, det
hendte nok at ungene forgrep seg på
noen turnipser eller kålrabier på åkrene
langs skoleveien. Det fantes jo nesten
ingen godsaker under krigen, og lysten
på på no’ godt var alltid til stede. En
annen populær godbit var go’kvae som
en kunne finne på grantrærne. Det var
den tidas tyggegummi.
Tomta vår
På tomta vi kjøpte, sto det ei gammel
stue og et stabbur. Det ble nødvendig å
rive halvparten av huset for å få gravd
ut tomta, men kjøkkenet ble midlertidig stående, og ble brukt i bygge-
perioden. Dessuten sov vi på det gamle
stabburet som sto på tomta. Der var det
ganske ukoselig og mørkt, uten vinduer.
Vannforsyningen var problematisk,
dette var før det kommunale vannverket ble bygd. Vannet måtte hentes i
Busebakk, det vil si i skogen ned mot
godsstasjonen, der det lå ei sikker og
god olle. Alt vann til støping av grunnmur ble båret med bøtter og vass-sæla
derfra. En gang ble vasstønna veltet
som en guttestrek, men det skjedde
bare én gang, vedkommende ble tatt
på fersken og satt til å fylle opp tønna
igjen!
Husholdning og husdyr
Mye vann gikk det også til husholdningen og til husdyra. Vi var en av
de få på Veienmoen som holdt ku.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: Ukjent
52
Astrid Røste og Olav Eide foran huset i Høybyveien ca 1939
Ettersom vi hadde husdyr på Oppenhaugen der vi kom fra, ble det samtidig
med det nye huset også bygd et ganske
stort uthus med fjøs/grisehus, høyløe og
hønehus, og så naturligvis utedo. Det
ble ikke anskaffet høner med en gang,
og hønehuset ble lenge brukt som
leikerstue, noe det egnet seg ypperlig
til. Den eneste som kunne konkurrere med
meg på det området, var Ruth, venninna
mi, som disponerte et stort uthusloft!
Vi hadde fra begynnelsen ei ku, i en
kort periode to, samt gris, og altså etter
hvert høner. Det kan nevnes at mange
av familiene på Veienmoen hadde en
eller to griser i uthuset. Under krigen
holdt flere også kaniner. Fôret til
dem ble skaffet ved å slå gras langs
veikantene, og særlig i skråningene
langs jernbanelinja. Dessverre hadde
ikke vi kaniner, men mange av venninnene fikk fine luer, muffer og andre
klesplagg av kaninskinn. Når det
gjaldt fôr til kua, leide vi det på rot
i Go’dokka som tilhørte Oppen gård
og lå i nærheten av Oppenhaugen.
Havn leide vi også av Oppen, i det før
nevnte Busebakk. Kua til Kari og Knut
Oppenhagen beita også her, og det ble
bygd to utebåser til melkinga om sommeren. En gang kom en liten gutt fra
Oslo på besøk. Han fulgte storøyd med
på melkinga, og kunne ikke dy seg for
å spørre: ”Si meg melker dere søt melk
eller sur melk nå?”
Villagrisene ble foret opp på poteter og
skulir, dvs. matavfall. Under krigen gikk
alle småpotetene til grisefôr, mjølet ble
det jo slutt på. Det var ikke mye plener
i hagene, jorda måtte nyttes til matauk.
En gris var antagelig årsaken til et tragisk
dødsfall på Veienmoen under krigen.
Tyskerne hadde erklært unntakstilstand
i 1944, med forbud mot å gå ut etter
mørkets frambrudd. Da Nils Knutsen
skulle ut med kveldsmat til grisen, ble
han anropt av en vaktpost i nærheten.
Antagelig stoppet han ikke raskt nok og
ble skutt rett ned. Hans kone og svigermor sto i vinduet og så det hele, men fikk
ikke gå ut av huset før neste morgen.
Leik og sport
Fjernsyn hadde vi naturligvis ikke,
men radioen ga oss mye underholdning, helt til den ble beslaglagt av
tyskerne. Likevel var det nok å foreta
seg. Leikerstua er nevnt, og der gikk
det i dokker og ”husarbeid”, etter
mønster av mødrene våre. Stor stas var
det når vi kunne by på ordentlig mat,
ikke bare sølekaker. Innpå moen lå
plassen der vi slo ball om ettermiddagene, både gutter og jenter. Typiske
jentegreier var papirdokker. Klær
til dem klipte vi ut fra ukeblader,
og heldig var den som fikk tak i en
motejournal. Bytte glans foregikk
ved å brette inn sidene i ei skrivebok
eller lignende og legge glansbildene
inni, og så var det spennende å se om
vi trekte det vi hadde lyst på. Å kaste
ball på veggen, hoppe gryte (paradis),
nibbe pinne, hogge land (da måtte en
ha kniv) var andre sommeraktiviteter.
Om vinteren kom skiene, kjelken og
sparken fram. Biltrafikk var det nesten
ikke, så Nyveien var ufarlig å ake i.
Riperbakken var altfor bratt og farlig og
munnet jo rett ut i Stabellsgata. Så var
det Firkløver’n, syklubben vår! Ellers
var vi ofte på landtur om sommeren,
med mat og drikke, da plukka vi gjerne
bær (mesteparten gikk i magen) eller
blomster. Det var om å gjøre å finne
de første blåveisene, hvitveisene eller
Maria nøklebånd om våren.
Bading var en populær sommeraktivitet. Men på Veienmoen var det ingen
mulighet til det. Alternativene var
likevel flere: Røsholmstranda, Sogna
ved Heieren eller ned for Sørum (i
Sogna var det alltid godt vann). Det
hendte vi badet i Begnaelva ved
Molvald også, men selv om det lå
nærmest, var vi ikke så ofte der, vannet
var gjerne kaldt der. Etter svømmekurs
på Juveren med frøken Faye Vevle fra
Oslo, var vi klare for å svømme på
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
53
Foto: Odd Sigmund Røste
H
Huset slik det ser ut i 2006. Huset har i dag adresse Høybyveien 34.
djupet, og de modigste prøvde seg også
på stup i Sogna fra berga ved Heieren.
Krigsåra
Selv om det var matmangel i krigsåra,
tror jeg Veienmo-folket greide seg stort
sett bra, ikke minst takket være alt de
dyrket i hagene i tillegg til grisene og
kaninene. Mange hadde jo også slektninger på bygda som kunne avse en matbit.
På den tida var det ennå svært vanlig å
bruke fløte (eller melk) i kaffen. Vi som
hadde ku, var heldig stilt i så måte, og
det var ikke få som under krigen kom og
fikk en liten kopp melk så de kunne ha i
kaffeerstatningen sin. Å skumme fløten
forsiktig av melka og vispe krem, var en
ettertraktet beskjeftigelse. Anskaffelse
av kjøleskap lå ennå et godt stykke fram
i tida, så melkemugga som ble oppbevart i kjøkkenskapet, virket ikke alltid
like fristende med sitt innhold av lunken
melk med fløte på toppen.
Etter frigjøringen
I 1945 var det første gang mange
av oss gikk i 17. mai-tog. Slikt var
naturligvis forbudt under krigen. Vesla,
venninna mi og jeg stilte i nye hvite
matroskjoler, min var for øvrig sydd
av et laken. Veienmoen hørte til Veien
skolekrets. Ungene gikk til skolen,
nesten ingen hadde egen sykkel, og
om vinteren brukte vi noen ganger ski,
sjelden spark, antagelig på grunn av
dårlig brøyting om morgenen. Skoleveien krysset storskjæringa på Bergensbanen over Skjæringsbrua. Bort til brua
gikk en snarvei langs linneskråningen,
noe som var ganske ufarlig, men det
var forbudt å oppholde seg innafor
jernbanens gjerde. Når en var seint ute,
var det fristende å sløyfe omveien bort
til Skjæringsbrua og i stedet krysse
jernbanelinja ved å gå ned den bratte
skjæringa, over sporet og så opp igjen
på andre sida. Toget var ikke største
trusselen, syntes vi, det var mye
skumlere med trallemannen, han som
visiterte linja med dressin. Hvis han kom
kjørende og så noen uvedkommende, var
hundre og ett ute. Ellers kan jeg ikke
huske så mye som var direkte farlig.
Da tomta til vannverket ble gravd ut,
var det veldig populært, men selvsagt
ulovlig å hoppe i sanden. Rett som det
var, raste det, og det gjorde det enda
mer spennende. Men om kveldene var
det sjelden noen som passet på.
Det var ikke mye byggevirksomhet på
Veienmoen i den tida jeg bodde der,
men det kom et bygg vi satte lite pris
på. Det var da den store murvillaen ble
bygd på Sofiastupet, ei slette i skogen
som var mye brukt som leikeplass.
Etter folkeskolen
Etter at folkeskoletida var slutt, og
vi begynte på videregående skole
eller jobb i Hønefoss, flytta vi aktivitetene våre mer og mer til byområdet.
Interessene tok andre retninger, bl.a.
ble gutter etter hvert noe vi ikke bare
kjeika med. Leikeplassene på Veienmoen ble forlatt til fordel for fest og
moro på Håndverkeren, Bebe’s tivoli på
Hvervenkastet og Sjongslunden. Det er
imidlertid en annen historie, men fremdeles var det fint å bo på Veienmoen på
grunn av den korte avstanden til alt som
foregikk.
1950- OG 1960-ÅRA
Utover 1950- og 60-åra kom det igjen
fart i boligbygginga rundt Hønefoss.
Da var det naturlig at Veienmoen
med sin nærhet til byen, pekte seg
ut som et attraktivt område. Nye
tomtefelt ble lagt ut, og det kom både
eneboliger og rekkehus. Dessuten
ble mange av de tidligere hagene
bebygd, slik at der det før var poteter
og grønnsaker, står det nå villaer.
Slik sett er Veienmoen blitt mye
”trangere”, og leikeplassene våre
er borte. Likevel er litt av det særpreget en fant her bevart. Mange av
husa fra mellomkrigstida er overtatt
av etterkommere etter de ”gamle”
familiene. Riktignok har noen skiftet
til store termopanvinduer og bygd på
”velstandsvorter”, men en kan i alle
fall ennå treffe på kjentfolk når en går
tur bortover Mo’n.
FORFATTEROMTALE
Astrid Røste Nyhus (f. 1932) er fra Norderhov. Hun er nå bosatt på Røros. Hun er cand.mag med historie og spesialpedagogikk. Hun arbeidet som
lærer i rundt 20 år, og begynte så på Rørosmuseet der hun var til hun gikk av med pensjon. Hun har fortsatt endel oppdrag på museet. Nyhus har i
en årrekke vært med i redaksjonen av Fjell-Folk, lokalhistorisk årbok for Rørosmuseet.
54
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Det var stor lokal interesse for å fange morderne. Her ser vi letemannskaper ved Saksentjern på Sokna. I bakre rekke ser vi: Elling Røsby, Elling
Tuft, Anton Tuft, Peder Sverre, Ellef Kristian Berg og Torsten Meyer.
Foran: Bernt Åsen, Torstein Havik, Herman Dalen, Kristian Klev, Stigsrud Liggende foran: Arvid Stalsbråten.
Originalbildet tilhører Annette Meyer. Vårt bilde er utlånt fra registeret til Buskerud Fylkesfoto.
80 år siden lensmannsmordene på Ringerike:
Redaktør på morderjakt
I
år er det 80 år siden to lensmenn ble myrdet på Vågård. Det
begynte med at pengeskapet hos
landhandler Vegger Strømmen ved
Røste i Ådalen ble sprengt. Lensmann
Solumsmoen og politibetjent Grylling
fra Hønefoss, fulgte etter tyvene
til Vågårdsåsen. Klokka tre natt til
søndag 22. august måtte de gi opp
på grunn av mørket. Dagen etter fikk
Grylling forfall, så lensmann Aalde ble
med i stedet. Lensmennene Oluf Aalde
og John Solumsmoen overrasket de
to tyvene Sigurd Henning Madsen og
Anton Emanuel Oscar Svensson alias
Harald Ekløv alias “Østa-Linas Poik”
som hadde rastet oppe i Vågårdskauen.
Det de ikke visste, var at karene var
bevæpnet. Lensmann Aalde kastet seg
mot Svensson for å ta våpenet, men
ble skutt. Det samme ble Solumsmoen
som også kom styrtende til for å
hjelpe. Solumsmoen døde straks, men
Aalde ble hardt skadet.
Koordinatene for drapsstedet er:
60° 13’ 44” N, 10° 17’ 10” Ø.
Lensmann Aalde ble fraktet til Torkild
Waagaard på gården Øvre Vågård
hvor han døde ved 5-tiden tirsdag
morgen. Det ble satt i gang en stor
etterforskning og utlovet en belønning
på kr 3000 til den som kunne gi opplysninger som førte til at morderne ble
tatt. Det ble satt i gang en mobilisering uten sidestykke. Hvordan morderjakten to måneder senere endte, kan
du lese om nedenfor. Vi har skrevet
av redaktør Chr. Aalborgs artikkel i
Rakkestad avis.
Redigert av Frank Tverran
Rakkestad Avis, 26. oktober 1926, skrevet av redaktør Chr. Aalborg:
En dramatisk avslutning paa jagten
efter lensmandsmorderne!
Sigurd Madsen Arrestert ved Skodsborg i Aremark fredag eftermiddag. Arthur Svenson skyter
sig selv ved Skollenborg bruk lørdag formiddag. En hidsig jagt paa morderen. Mellem 200 og
300 mand deltar i jagten. Svenson blev tilslut omringet av væbnede mænd.
H
E
F
Endelig er de berygtede lensmandsmordere paagrepet. To maaneder
efterat de begik den frygtelige udaad
ved Heen st. i Aadalen. Sidste akt i
dette blodbestængte drama skulde altsaa
utspilles i vore ellers saa fredelige
tragter. Resultatet, som allerede vil
være kjendt av de fleste, blev altsaa at
Madsen havnet i fængselet og Svenson
faldt for en kule fra sin egen revolver.
Nedskiveren av disse linjer hadde selv
anledning til at delta i de to dagers
spænende jakt, med al sin uhygge og
da Svenson faldt for sin egen revolver,
var nedskriveren herav, sammen med
Johs. Sandtorp fra Degernes, kun
5-6 meter fra ham, med begge haner
spændt paa det dobbeltløpede gevær
gik vi ind paa ham.
En saa spænende forbryderjakt hører
heldigvis til sjeldenheterne og vi vil
derfor fortælle vore lesere om hele
jaktens nøiaktige forløp.
Fredag eftermiddag ved 4-tiden
ringer kjøbmand Bye i Rakkestad op til
redaksjonen og spør om vi er underrettet om at lensmandsmorderne er i
Aremark og at Madsen er arrestert av
lensmand Holter.
Vi hadde ingenting hørt og er selvfølgelig taknemmelig for alle mulige
oplysninger. I de neste 10 min blir
telefonen flittig brukt og de nødvendige oplysninger indhentet. Planen
blir hurtig lagt. Vi maa være med paa
dette. Lensmand Solerød med begge
sine betjente var allerede tat avsted pr.
Bil saa langt øst i Degernes som veiene
kunne bringe dem. Videre var det at ta
skogene fat tilfods.
Alt hvad hele indre Østfold eide av
politi var mobilisert. Madsen var
nemlig allerede arrestert i Aremark og
Svenson var stukket av tilskogs; men
sandsynligvis saaret. Nu kunde vi naarsomhelst vente ham over til Degernes
og Rakkestad. Ret vestover fra Skodsborg bro og til Degernes kunde nok
en mand som Svenson være fremme i
løpet av 3 timer.
Vi mottok snart besked om at etpar
opdagere fra Oslo med sine politihunde
hvert øieblik var ventendes til Rakkestad, med bil fra Oslo og her stod en
bil færdig til at kjøre videre indover
samme vei som Solerød. Her maatte vi
T
E
T
R
I
N
G
E
R
med. Imidlertid lar Oslobilen vente paa
sig og imens kommer lensmand Oustorp med sin betjent og sin politihund
”Kara” susende gjennem Rakkestad. Vi
blir anmodet om at gjøre turen med og
hopper op i bilen.
Nu bærer det østover med en svimlende fart. I svinger og naar vi møter
nogen maa selvfølgelig farten reduceres
noget men den er ellers fænomenal.
Vi er snart fremme ved Storetorp. Her
møter vi lensmand Solerød og hans
mænd. Lensmanden har netop hat
en samtale med Aremark og politiet
derinde mente vi burde ta skogene
fat længer syd, da det var rimeligere
at møte Svenson der. Bilene startes
atter op og saa gaar turen til Sandbæk
skole. Nu gjaldt det at faa fat i nogen
kjendtmænd i skogtragtene mellom
Degernes og Aremark. Johs. Paulsrud,
Johs. Sandtorp og Hans Elnes er villige til at bli med. Efter yderligere
bedst mulig orientering pr. telefon til
Fr.haldpolitiet, som hadde Torpedalen
og tilstøtende distrikter at bevokte,
samt til Aremark, drar vi tilskogs.
Veien gaar op gjennem smaa
sænkninger i tærrenget, over myrer og
aasrygger. Vi har nu delt os i 3 forskjellige partier og gaar hver vor vei ind i
de store skoge. Det er blit fuldstændig
klarveir og herlig maaneskin. Mange
kuldegrader er det ogsaa; men det merkes ikke. Myrene er kun halvt tilfrosne
og vi synker ofte i halvt op paa læggen.
Vi passerer en liten vakker jakthytte
ved et smilende tjern. Stedet heter
”Fjeldly” og eies av nogen Rakstinger
fortæller kjentmanden. Døre og vinduer findes at være hele og igjenlaast
og vi farer videre, forbi Djuptjern og
Holmtjern til Laabysætra. Alt vi fandt
i disse tragter var nogen forskræmte
storfugle som flakset op hist og her og
forsvandt i den maaneklare nat.
I Laabysætra laa der to mand paa vedhugst. De blev selvfølgelig opskræmt
av vor beretning om at Svenson var i
farvandet.
Fra Laabysætra drog vi videre i natten
til Haugsætra. Her laa også to vedhuggere. Opskræmt – de om paa forrige
sæter. Paa denne sæter støtte vi sammen
med 1 av de andre partier. Det blev en
I
K
E
55
kop kaffe og videre bar det. Vi fandt
maarspor og en masse elgspor indover.
”Kara” var ny god at ha med om nogen
skulde ligge i bakhold.
Nu var det over midnat og vi hadde
trasket omtrent 5 timer i et. Trætte
var vi og sultne ogsaa. Dog frem til
Holtsætra paa Aremarksiden maatte vi.
Vi gik og gik. Natten var særlig vakker,
men vort maal var jo at fange en av vor
kriminalhistories farligste forbrydere
og dette la sin stemning over det hele.
Ved en stor stenrøis paa delet mellem
Degernes og Aremark tok vi os en
liten, men fortjent hvil. ”Kara” sitetr
spent og lytter mot øst. Saa farer hun
pludselig tilskogs og halser sterkt.
Hvad nu? Er vort bytte i farvandet? –
Det er ikke frit for andet end at vi er
spændte. Revolverne holdes i beredskap; men det bllir atter stilt. Vi drar
videre indover. Finder friske spor efter
raadyr. Det var nok disse ”Kara” var
efter. Ved 1-tiden om natten var vi
ved Holtsætra. Vi forstaar straks vi
nærmer os hytten at det er folk derinde.
I skinnet fra lommelampen ser vi en
mand ligge sammenrullet i sengen. Er
det Svenson? Manden blir anropt og
han svarer paa svensk. Han er alene i
hytten, milevidt fra folk og han taler
svensk?
Lensmand Oustorp beordrer døren
oplaast. Langt om længe knirker det i
rustne hængsler og vi venter os lit av
hvert. En søvngrætten ruskete utseende
ung mand kommer frem i dørgløtten
og møter flere revolvermunninger.
Han tumler tilbake ind i hytten og vi
fikk senere spurgt at vi holdt paa at
skræmme vettet av gutten.
Han sa litet til os. Kun at han var
tjenestegut paa vestre Holt i Aremark.
Han og en mand til laa der oppe og
lunnet tømmer. Gutten laa alene i hytten
da den andre reiste tilgaards med
hestene om kvelden.
Vi blev der i hytten nogen timer. Fik
os litt mat og fik tørket vort fottøi, sov
etpar timer og saa gikk turen videre.
Det blev kun hvile fra kl. 3 til 5 og saa
paa’n igjen.
Den 3. patrulje, lensmand Solerøds
betjente støtte her til og vi la vore
56
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
John Solumsmoen
Politi, lensmænd og skyttere fulgte i
hundens spor efter losen saa godt de
kunde, men ingen saa Svenson.
Plutselig blir de tapt i en dalsøk nord
for Skolleborg.
Kl 6 lørdag morgen var vi fremme paa
vestre Holt. Telefonen var i uorden der
og vi maatte til Rive gaard for at ringe.
Efter en god frokost tok vi saa bygdeveien fat sydover. Fra hovedkvarteret ved
gaarden Maarholdt var der sendt en bil
opover for at hente os. Vi møtte denne og
snart var vi fremme ved Maarholdt.
Paa den tid er det vor patrulje kommer
nordenfra støter og til de øvrige.
Kolstads Mira II, Windviks Dolly,
lensmand Solerøds Recia og lensmand
Oustrups Kara, sammen med sine eiere
gjennemstreifer nu tærrenget paa kryds
tværs men alt forgjæves.
Ved 10-tiden fredag kveld kom opdagelsesbetjenter fra Oslo med sine
politihunde. Bl. A. Kolstad med Mira
II. Hundene blev sat paa sporet efter
Svenson og man holdt paa til kl 2 nat
til lørdag; men uten resultat.
Saa ved 8-tiden lørdag morgen fik
hundene et nyt spor av morderen ikke
langt fra det sted hvor han var set fredag. Snart efter hadde Mira II fuld los
paa Svenson. Denne varte i ca 2 timer
og gikk fra skogen omkring Skodsborg
bro nordover paa Aremarksjøens vestside mot Skolleborg bruk.
K
E
Oluf Aalde
planer for næste dag. Den ene halvdel
av styrken skulde avsøke terrenget
videre mot syd og den anden skulde
dra til Aremark for at komme i kontakt
med de derværende politistyrker.
Dette var selve brændpunktet i den
hidsige jakt. 30-40 biler og snesvis av
folk var samlet her.
I
Svenson er borte. Han er som sunket i
jorden. Det er politi, militærer og civile
folk overalt paa veier og i skogtragtene
omkring; men den jagede morder er
ingen steder at se.
“En klynge staar i bygdeveien litt nord
for Skolleborg”, sier sønnen der paa
gaarden. ”Nedenfor det skogholtet der,
ned mot sjøen, ligger baade saghus og
mølle. De husene er ikke undersøkt.
Og i dette skogholtet her kan han ogsaa
godt være. Vi har gaat igjennem det en
tre fire stykker av os, men det er saa
tæt at han gjerne kan være der for alt
det vi vet”, sier han.
”Ja, dere som staar her tar og undersøker de huse som her er nævnt og
skogholtet”, sier lensmand Lie fra Idd.
”Men det er for faa, jeg skal sende
flere mand opover”, sier han og drar
sydover i sin bil.
Straks efter kommer en del mænd
nordover og vi er ca 15 mand som drar
ivei ned mot skogholtet paa sydsiden
av Skolleborg. Vi gaar ut fra gaarden
og sydover. Skogholtet var svært tet.
Baade store trær og en hel del tæt
kvistgran indiblandt.
Johs. Sandtorp Degernes og nedskiveren herav gaar ifølge ind i skogen.
Omtrent tvers igjennem skogholtet.
Midt inde i holtet svinger Sandtorp,
som ikke hadde skytevaaben med, paa
vestsiden av et brat fjeld en 5-6 meter
høit. Nedskriveren herav krabbet op
paa fjeldryggen for at kunde se baade
nedover heldingen til sjøen og indover
sletten. Sandtorp er en 8-10 meter
længer ned i lien og litt bakut. Pludselig roper han:
”Her er’n!”
Vi ser nedover og i det samme knalder
et revolverskud fra en tæt liten gran
like ved foten av fjeldskænten vi staar
paa. Hanerne paa det dobbeltløpede
gevær vi har under armen spændes
øieblikkelig. Idet skuddet gikk ser vi
kvistene bøie sig tilside nedenunder
granen; men granen er saa tæt til den
kant vi staar at manden kan vi ikke se.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
Oscar Svenson
Sandtorp roper paanyt i det samme
skuddet gikk:
” Nei nu skjøt han sig.”
”Pas dig Sandtorp”, roper vi igjen, ”saa
han ikke skyter dig”.
Sandtorp hadde som foran nævnt ikke
skytevaaben med og kunde ikke gaa
ind paa morderen. Vi kom i en fart ned
av fjeldknatten og med begge haner
spændt, sigtende paa bylten indunder
granen nærmer vi os det stakkars mennesket som ligger der. Det er ikke frit
for at det kribler i hver eneste nerve i
hele kroppen og ved den allermindste
bevægelse derindefra gaar det to skud.
Fingrene laa ferdige paa avtrækkerne og
den mindste bevægelse fra granen vilde
det ingen anden utvei vært end at skyte.
Paa denne maate kom vi helt frem til
granen og bøide kvistene tilside.
Der laa lensmandsmorderen. Sammenbøiet, med hodet over venstre haandled.
Høire haand laa slapt og halvaapnet
litt længer nede. Revolveren var faldt
ut av denne hånd. Det piplet blod og
hjernemasse ut fra saaret efter kulen
midt i panden. Venstre øie var lukket.
Det høire stod helt oppe. Han pustet
endnu da vi kom bort til ham og hjertet
slog. Dog utaandet han straks efterpaa.
Kulen var ikke trængt ut igjen.
Paa en stige blev saa Svensons
avsjælede legeme baaret frem til
Skolleborg. Dr. Dæhli kom straks efter
tilstede og likskue blev foretat. Kiste
G
E
R
I
K
E
57
Sigurd Madsen
blev rekvirert fra Fr.hald og liket
transportert dit.
Svenson saa fæl ut. Han hadde langt
graablondt haar og skjæg. Han hadde
sorte tykke benklær, tynde sorte skindsko og sorte strikkede gamasjer, brun
vest, graa jakke og mørkegraa vinterfrak samt sixpenslue. Hvit uldsviters
inderst paa kroppen. Paa venstre haand
hadde han en guldring. Guldkjæde
og søluhr (sandsynligvis lennsmand
Solumsmoens) i vesten.
En tegnebok med en del amatørfotografier. En portmonæ med en del penge
og flere revolverpatroner. Han hadde
kun den ene som han skjøt sig selv
med, i revolveren. Han saa blek og forfrossen ut men var ikke særlig mager.
Hans hænder og ene laar bar merker
efter flere haggel fra de avfyrte skud
dagen i forveien. Disse skudsaar særlig
det ene i laaret hadde selvfølgelig
plaget ham forfærdelig og det var nok
aarsaken til at han ikke var kommet sig
længer av sted nat til lørdag.
Lensmand Holter fortæller:
Det var fredag morgen ved 6- 7-tiden
at Kristian Ødegaard paa Løkka i
Aremark blev var at det brændte et
baal et stykke ind i skogen i nærheten
av der han bodde.
Han trodde det kunde være skyttere eller
brændevinsbrændere og gikk for at se
nærmere efter. Han faar da se at to mand
holder paa med at koke kaffe i et spand.
De sitter og læser aviser og han finder
det mistænkelig, da de saa ruskete ut.
Da de blir der utover dagen varsler han
lensmanden og Holter faar da samlet
sammen 5 mand, alle med skarpladde
geværer og vil se nærmere paa karene.
Man har de mistænkt for at være de
længe eftersøkte lensmandsmordere.
Sammen med disse 5 mænd gaar
saa Holter ind paa dem med hanerne
spændt paa sine geværer. Han anmoder
de to om at bli med, da politiet vil se
nærmere paa dem.
Med en gang de ser sig overrasket reiser
de sig fort op. Svenson griper en tollekniv
han har staaende i en stubbe og tar kaffespandet og drikker det idet han holder
kniven i veiret mot lensmanden og hans
folk. Pludselig griper han sin vinterfrak,
gjør et veldig sprang over nogen store
nedfældte aspetrær og forsvinder i skogen.
Lensmanden og en 3-4 av hans mænd
fyrer av et skud hver efter ham og det blir
blodspor i sneen; men borte blev han.
Madsen overgav sig straks og fik
haandjern paa. Nogen maatte saa ta
vare paa ham og de andre satte efter
Svenson. Jakten pågikk som foran
nævnt til langt paa nat. Madsen, som
ser ut som rene gutungen, er nu transportert til Fr.hald. Han er fremdeles
uvidende om sin kamerats skjæbne.
Han nægter for at ha skudt nogen av
lensmændene Aalde eller Solumsmoen
ved Heen søndag 22. august i aar; men
han tilstaar at han var med der.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: Frode Johansen
58
Ingen hadde noen gang trodd at Ibsens gamle
kakkelovn skulle dukke opp igjen. Men det gjorde
den. I Kong Rings gate i Hønefoss. Helt tilfeldig.
Ibsens kakkelovn
funnet i Hønefoss
Ibsens kakkelovn ferdig montert i Arbiens gate i Oslo
Anne Gro Christensen
M
useumsbestyrelsen i Ibsens
siste bolig i Arbiensgate i
Oslo har gjort et møysommelig arbeid med å tilbakeføre Ibsens
klenodier til den 300 kvadratmeter
store leiligheten før gjenåpningen 23.
mai 2006. Møbler er rekvirert tilbake
fra Venstøp i Brekkeparken i Skien og
mange andre steder. Ibsens badekar
ble funnet på Gran. Men den genuine
majolika-ovnen fra Ibsens røde salong
var ikke å finne. Trodde alle.
Eksperthjelp
Derfor rekvirerte man kakkelovnekspert Harald Sjødalstrand fra Svartskog for å mure opp en kopi etter et
gulnet interiørfotografi fra Ibsens
siste leveår. Han som er lidenskapelig
kakkelovn-kreatør og svært historisk
interessert, gikk grundig til verks.
– Det er bare en bitte liten bit av ovnen
som synes på fotografiet, sier
Sjødalstrand.
– Jeg visste at ovnen jeg skulle ha tak i,
måtte ha en over- og underdel som var
mørk grønn.
Museet i Arbiens gate averterte i
svenske aviser etter ovnen. Sjødalstrand
trålet Sverige, som på Ibsens tid hadde
mer enn 207 kakkelovnfabrikker,
og han gikk spesielt nøye gjennom
storprodusenten Rørstrands arkiver
og konsulterte Margareta Kramer
som har skrevet doktoravhandlinger
om temaet. Sjødalstrand kom til
samme konklusjon som henne. Den
spesielle kakkelovnen, som sto i
Ibsens leilighet, og som skulle være
mørk grønn med brunt islett og ha et
bikakemønster, den er ikke produsert
i Sverige. For der ble det ikke laget
ovner i den fargen. Basta! Til tross for
at det ble laget en halv million
kakkelovner i Sverige.
Helt tilfeldig
– Jeg murte en kopi i Ibsens røde
salong, sier Sjødalstrand.
– En hvit ovn med bikakemønster. Så
skjedde det plutselig noe helt merkelig.
En dag ringte nemlig Jan Braseth fra
Hønefoss til Sjødalstrand. Han hadde
kjøpt det gamle huset til Foreningen til
Bægnavassdragets Regulering i Kong
Rings gate og var i ferd med å pusse
opp innvendig til kontorer.
– Den mer enn tre meter store brungrønne kakkelovnen passet ikke inn i
planene, sier Braseth.
– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å se på
den engang, sier Sjødalstrand.
– Jeg regnet med at det var en polsk
ovn, og de blir du ikke kvitt. Dårlig
kvalitet. Men så var jeg tilfeldigvis på
en av Tandberg-gårdene for å mure en
krone på en kakkelovn, og tenkte jeg
kunne stikke innom. Så tok jeg ovnen
med meg, for den så bra ut. Dessuten
var den veldig spesiell.
Sjødalstrand satte i gang prosessen
med å rense ovnen.
– Da jeg senket den ned i vann, kom det
fram et stempel. Da forsto jeg at dette var
noe helt annet enn det jeg hadde trodd.
Stempelet viste Rørstrand og tre kroner.
Ovnen hadde en underdel og en overdel.
Underdelen var laget i 1881. Overdelen
ble spesiallaget i 1885. Etter mye leting
fant jeg papirene og så at ovnen var laget
på bestilling og for et helt spesielt formål
og at den etter alt jeg kan bedømme er
den eneste i sitt slag i verden. Høyst
sannsynlig var det Ibsens ovn.
Museumsbestyrelsen beordret kopien
revet. Sjødalstrand satte i gang med å
mure opp originalen, og fant det siste
uomtvistelige beviset.
– Det var rød maling på deler av
ovnen. Den samme røde malingen var
på Ibsen-leilighetens innervegg. Akkurat der ovnen hadde stått. Laboratorieundersøkelser fastslo sannheten. Ibsens
ovn er kommet hjem.
F
Fantastisk
Birte Sandvik er prosjektleder for
tilbakeføringen av Ibsens leilighet
til original stand. Hun er svært godt
fornøyd med funnet.
– Dette er bare fantastisk. Nå er ovnen
montert i den røde salongen, akkurat
der den hører hjemme, og vil, sammen
med mange andre klenodier, bli beundret av alle dem vi håper vil besøke
Ibsen-museet. Sandvik og hennes medplanleggere har hatt en stri tørn. Ibsens
store leilighet ble fullstendig omgjort
etter kona Susannas død i 1916. Gulv
ble hevet, tak ble senket, vegger revet
og inventar fjernet. Håndverkere pusset
opp små leiligheter til utleie, blant annet
til Norges geografiske oppmåling.
Sandvik tror en av håndverkerne kan
ha tatt med seg Ibsens ovn og montert
den et annet sted. Kanskje i Hønefoss.
Sjødalstrand har funnet spor etter en
murermester Ask som kanskje kan ha
hatt en finger med i spillet. Trolig på
oppdrag fra Follum fabrikker.
Verdt en formue
– Denne ovnen er verdt en formue, sier
Sjødalstrand.
– Den kunne like gjerne havnet hos
en riking i Holmenkollåsen eller hos
en Ibsen-beundrer i USA som på sin
rette plass i Arbiens gate. Det ville vært
fryktelig synd om den ikke hadde
kommet hjem igjen.
Det bifalles av Jan Braseth.
– Det er veldig morsomt at ovnen
kommer hjem til Ibsen-leiligheten og
museet, slik at mange kan få se den,
sier han.
– Jeg skulle selge ovnen uansett. Den
passer ikke inn i lokalene her i dag.
Men jeg ante ikke at jeg hadde et slikt
klenodium i besittelse. Uansett synes
jeg slike gjenstander skal komme
tilbake dit de hører hjemme og at det
er fint at ingen skal tjene mange penger
på slikt, sier Braseth.
Ibsens leilighet
Nå er Ibsens leilighet i Arbiens gate
for lengst restaurert og tilbakeført
til nesten helt identisk stand, og i
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
59
Foto: Utlån fra Harald Sjødalstrand
E
leilighetens røde salong, står det en
kakkelovn. Den røde salongen var
med sine tre store vinduer leilighetens
lyseste og hyggeligste rom. Dette var
antakelig familiens dagligstue, skriver
museumsnett.
De fleste som har fortalt om Henrik
Ibsens store løvemanke, har de siste
årene sett ham sitte ved hjørnevinduet
i denne stuen. Salongen var blant annet
møbler med bekvemme lenestoler,
sofa, sjeselong, bord, sekretær, pidestaller med kandelabrer, og i hjørnet
en vakker majolika-ovn (funnet igjen i
Hønefoss) med glasserte fliser dekorert
i flere farger.
Spennende
For den som besøker Ibsens leilighet,
er det mye mer å se. Leiligheten var
svært stor. Når folk kom på besøk,
ble de vist rett inn i arbeidsværelset.
Der skrev Henrik Ibsen også sine to
siste dramaer, John Gabriel Borkman
i 1896, og Når vi døde våkner i 1899.
I skrivebordsskuffen oppbevarte Ibsen
sine små hemmeligheter, det såkalte
“Djævelorkester” med arbeidende
smådjevler og spillende katter.
Figurene tok han fram når han sto
fast i diktningen, fordi det skulle
være troll i det han skrev.
Videre besto leiligheten av den omtalte
røde salong, en blå salong, der
Suzannah stelte i stand til jul, en
spisestue, et bibliotek og leseværelse,
Suzannahs soveværelse og Henriks
soveværelse, korridor, pikeværelse,
badeværelse, kjøkken, anretning og
klosett.
Mørkt og mettet
Ifølge branntaksten var alle værelser
“betrukne og malede” i ulike mørke,
mettede farger etter tidens smak.
Gulvene hadde linoleum, som var
høyeste mote, bortsett fra i den røde
salong, hvor det lå et stort, mønstret
teppe på gulvet. Takene var smykket
med rosetter, malte dekorasjoner og
forgyllinger. I arbeidsværelset og alle
stuene var veggene tett behengt med
malerier.
Restaureringen, med kakkelovn-ekspert
Harald Sjødalstrand på stillaset,
nærmer seg slutten.
Foto: Utlån fra Harald Sjødalstrand
H
Kakkelovnen monteres
Bok og film
Norsk folkemuseum står bak både
bok og film om Ibsens eiendeler
som ble lansert 16. august 2006.
“Ting om Ibsen” er utgitt på
Andrimne forlag og inneholder
mer enn 30 artikler forfattet av
kjente, norske kulturskribenter.
Filmen er produsert av Erling
Borgen og viser hvilket detektivarbeid som ligger bak oppsporingen av Ibsens mange eiendeler,
bl.a. den store, flotte majolikaovnen som ble funnet i Hønefoss.
FORFATTEROMTALE
Anne Gro Christensen (1952) vokste opp på Blybergshaugen i Hønefoss. Hun har vært journalist i Ringerikes Blad i en årrekke. Hun er forfatter
av bymusikal til Hønefoss byjubileum i 2002, bidragsyter til historiske bøker om Hønefossbedrifter og artikkelforfatter til “historieboka.no” i regi
av Buskerud fylke.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: fra I. M. Løchens bøker
60
Somrene og vintrene på Ask var som en drøm for Ingeborg
Motzfeldt Løchen. En til og fra tilværelse med mormor, dufter,
smale bygdeveier – og Fridtjof Nansen til hest i Tyrifjorden.
Nansen
på Ringerike
Ingeborg Motzfeldt Løchen
Henning Log
N
år en kommer kjørende
storveien fra Sundvollen om
sommeren, den lange rette
Steinsgata bortover, slår det en duft
mot en fra de lyse engene og de vide
åpne slettene. Sånn kjennes det bare
på Ringerike!”, skriver Ingeborg
Motzfeldt Løchen (1865-1946) i sin
erindringsbok ”Somre og vintre på
Ask. Optegnelser fra en Ringeriksgård”, utgitt på Aschehoug forlag i
1940. Så lenge siden er det, at boken
vil være ukjent for mange, men for den
interesserte fortsatt lett å få tak i hos
landets antikvariater. I sin tid må denne
boken dessuten ha vært en populær
bok. Den kom i minst to opplag, og kan
ha blitt solgt i flere tusen eksemplarer.
I løpet av sin forfatterkarriere utga
Motzfeldt Løchen ytterligere to bøker:
”Minner fra et vennskap. Eva og Fridtjof
Nansen”, og ”To unge i en svunnen tid.
Brevveksling mellom Else Gram og
Ernst Motzfeldt.” Manuskriptet til førstnevnte bok skrev hun på begynnelsen av
1940-tallet, men boken ble først utgitt i
1962, 16 år etter hennes død.
Hva er så fellesnevneren for disse
bøkene? For den lokalinteresserte
ringeriking er det selvsagt den plassen
og de historiene som er viet distriktet.
”Somre og vintre på Ask” er som
tittelen forteller en bok spekket med
opplysninger og anekdoter fra Ringerike.
I tillegg er den også en slektskrønike.
Ingeborg Motzfeldt Løchen ble født
på Ask og døpt i Norderhov kirke,
men hun bodde aldri på Ringerike.
Allikevel gikk hun gjennom hele livet
under tilnavnet ”Askungen”. Hvordan
kunne det da ha seg at hun hadde en
slik sterk tilknytning til nettopp Ask og
Ringerike? Hennes foreldre var Ernst
Motzfeldt og Else Gram, datter av
general Johan Georg Boll Gram på
Ask. Generalens far, sorenskriver Jens
Gram (1780-1824) kjøpte Ask gård
i 1816, og det var på grunn av denne
handelen at Ingeborg skulle få så sterke
barndomsminner om lag femti år senere.
Trollpakk meg førte til Fyrileiv,
aldri jeg villig
var til striden.
Meg pilene bet
fra buen den seige.
Aldri jeg monne
til Ask mer komme.
Da Jens Gram kjøpte Ask gård lå husene
slik til at sorenskriveren mente det ville
bli vanskelig for folk å besøke sorenskriverkontoret. Plassert i en skråning
fremsto husene som så lite tilgjengelige
at Gram til slutt bestemte seg for å
flytte bebyggelsen til sletten som lå like
nedenfor. Her ble det så oppført en ny og
staselig hovedbygning med et barokkinspirert mansardtak. Først i 1873 ble
den ruvende murbygningen oppført, som
i dag har gjort Ask gods til et av de mest
kjente landmerkene på Ringerike.
Bygget i Oscarshall-stil med tre etasjer
og tårn, mange stuer, store soverom, og
med lange og brede ganger. Iskaldt var
det om vinteren, bortsett fra når bjørkeveden sprakte i de mange etasjeovnene
spredt over hele huset. I julehelgen, når
femten rom var i bruk, kunne det gå med
en hel favn om dagen.
Men om Ingemar av Ask aldri mer kom
tilbake, har desto flere andre kjente
personer og deres navn blitt en del av
Ask gods sin historie. Utover 1800-tallet
holdt et hus av en slik størrelse mange
store selskaper med kjente navn på
gjestelisten. Hans Gude (1825-1903),
Camilla Collet (1813-1895), Harriet
Backer (1845-1932), Christian Skredsvig
(1854-1924) og Eilif Petersen (18521928) var noen av datidens profilerte
personligheter, foruten mer opplagte
gjester som Peter Chr. Asbjørnsen og
Jørgen Moe. Blant disse skulle sistnevnte
utvikle et nært vennskap til Johan Gram,
Ingeborg Motzfeldt Løchens bestefar.
Ask gård var i sin tid en av Norderhovs
tre høvdingseter som besto av Ask, Veien
og Tandberg. I Sigurd Jorsalfarers tid
bodde lendmannen Ingemar av Ask på
gården. Lendmannen var på den tiden
en betrodd person som hentet inntekten
sin fra et bestemt geografisk område,
mot at han utførte oppgaver for kongen.
Ingemar av Ask ble senere en av iren
Harald Gilles høvdinger, og i 1134
fulgte han Gille i slaget ved Fyrleiv i
Bohuslän. Her fikk han sitt banesår av
en pil, og da han skjønte at døden var
nær skal lengselen til Ringerike og Ask
ha blitt så stor at han kvad følgende ord:
Johan Gram hadde en særdeles stor trang
til jakt, og det gikk mange historier om
hans iver etter å felle vilt som hare, rev,
gaupe – og ulv. I 1840-årene skal det
ha vært så stor innvandring av ulv til
Ringerike at det for mange fastboende
ble sett på som utrygt å ferdes på veiene.
Selv når jaktlagene var ute i skogen, skal
ulven ha vært svært nærgående. Ikke
minst var man redde for jakthundene,
noe Johan Gram selv fikk erfare da han
mistet de to harehundene sine – ”Jæger”
og ”Alarm” like bak uthusene på Ask.
I Jørgen Moes klassiske barnebok ”I
Brønden og i Kjærnet” finner vi også en
hund ved navn ”Alarm”. Som guttunge
fikk Moe denne hunden i gave av
familien på Ask.
Jørgen Moe var ikke alene om å bli
inspirert av folkene på Ask gods. Også
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Fridtjof Nansen til hest
andre forfattere hentet inspirasjon her,
og da spesielt gjennom Johan Gram. Det
sies at Peter Asbjørnsens fortelling ”En
tiurleik i Holleia” fra 1847 ble til etter en
av de mange turene Asbjørnsen og Gram
hadde felles. I denne konkrete fortellingen blir Gram gjort til kjenne gjennom
uttrykket ”Min venn kapteinen”.
Dikteren Johan Sebastian Welhaven (1807
-1873) var også en som fulgte Johan
Gram i skogen. For Welhavens del kom
en av disse turene til uttrykk gjennom
fortellingen ”Fra Vasdrag og Skovmarker”
fra 1851. Turen gikk fra Ask til Sperillen
og Skjellbreia og over til Randsfjorden.
Foruten skildringer av Hønefossen,
forteller Welhaven om den praktfulle
Hofsfossen med dens to fall. Etter å ha
passert Hensfossen går så ferden videre
med båt. ”Baadene i disse Egne have en
eiendommelig smuk Bygning. (…) De
ere fladbundede, smale og skarpstevnede,
og vise i Hovedlinjene nogen Lighed med
den grønlandske Kajak, Stavntræerne ere
brede, og have til Hold for Fanglinen et
hult snit udad, der giver dem en
usædvanlig Form”, skriver Welhaven.
Men hvor er det så at polfareren og
eventyreren Fridtjof Nansen passer inn
i bildet med alle disse ”kjendiser”? Det
skulle ha seg slik at Ingeborg Motzfeldt
Løchen, nesten ved en tilfeldighet, skulle
få et nært forhold til Nansen og hans
kone, sangerinnen Eva Sars. De møttes
gjennom musikken ved at Nansens kom
61
Foto: fra I. M. Løchens bøker
Foto: fra I. M. Løchens bøker
H
Ask Gods, ferdig ca. 1873
på besøk på Lysaker hos Ingeborgs
onkel, Eilif Peterssen. Ved det første
møtet oppsto det en kontakt som skulle
utvikle seg til et livslangt vennskap som
Motzfeldt Løchen har beskrevet i boken
”Minner fra et vennskap”.
Det er her vi finner den fascinerende
fortellingen om Nansens ridetur til
Ringerike. ”Virkelig strålende var en
tur til Ringerike som varte i flere dager.
Da drog vi av sted en deilig sommerdag
mens nyperosene blomstret langs alle
veier – et helt følge av ridende og
kjørende.” Det blir ikke sagt noe om når
denne turen fant sted, annet enn den må
ha blitt foretatt før 1903. Trolig skjedde
rideturen på Ringerike like rundt
århundreskiftet. Nansen hadde da sitt
hjem på Lysaker, og det var herfra turen
startet. Første stopp for overnatting var
den gamle skysstasjonen Homledal. Her
spiste de lutefisk om kvelden, før de
neste dag dro videre til Sundvollen.
”Der var også alt gammeldags og
hyggelig dengangen, ingen nye hus
og ingen trafikk av støyende turister”,
skriver Motzfeldt Løchen.
Med Sundvollen som utgangspunkt gikk
følget flere småturer i området. Blant
annet tok de turen opp Krokkleiva for å
nyte utsikten fra ”Kongens utsikt”. Så
fant Nansen ut at hestene skulle ha seg et
bad etter å ha gått på støvete landeveier.
”Vi fulgte da alle sammen i stort opptog
efter hesteflokken ned mot fjorden, og
tok av til høyre fra veien ned på en lav
gresslette mot vannet, – i nærheten av
den nåværende Sundøya restaurant,
– hvor det var brådypt like utenfor.
Nansen kastet jakken, og hadde da ikke
annet på seg enn sine pene, lange grå
sommerbenklær og brune sko, men
begge deler spanderte han på moroen.”
Og moro var det nok helt til Nansen
fikk for seg at han skulle ri i vannet.
Han svingte seg opp på en av hestene,
men plutselig forsvant både hest og
rytter under vannet. Borte ble de, og
Eva Sars ble stående kritthvit i ansiktet
fordi hun straks trodde at hesten hadde
sparket Nansen i hodet mens de var
under vannet. Men Nansen kom seg
velberget fra det ville rittet.
Dagen etter dro de fleste i følget hjem
igjen fra Sundvollen, mens ekteparet
Nansen, Motzfeldt Løchen og Moltke
Moe red oppover til Stubdal i Åsa.
”Den lille grå gården hvor vi skulle
overnatte, lå der så vakkert og fredelig i
det siste lysende skjæret fra aftenhimmelen som rødmet i vest, – det
glimtet i alle de smårutede vinduene,
og husbondsfolket selv ønsket oss så
trohjertig velkommen. (…) Hele Ringerike lå foran oss, eventyrlig vakkert i
det skiftende spill av farver, som fra det
rike dyptklingende blå svant i dempede,
svakere toner og smeltet inn i
sommernattens bløte skumring.”
Stort vakrere er det vel ikke mulig å
beskrive hva Nansen fikk se da han
gjestet Ringerike.
KILDER/LITTERATURHENVISNING
• Løchen, Ingeborg Motzfeldt 1940: Somre og vintre på Ask. Optegnelser fra en Ringeriksgård, Aschehoug. Oslo.
• Løchen, Ingeborg Motzfeldt 1945: Minner fra et vennskap. Eva og Fridtjof Nansen. Oslo.
• Løchen, Ingeborg Motzfeldt 1962: ”To unge i en svunnen tid. Brevveksling mellom Else Gram og Ernst Motzfeldt.” Oslo. 219 p.
FORFATTEROMTALE
Henning Log er født i Flekkefjord (1964) og bor nå på Lillehammer, Han har historie og samfunnspolitikk som fag fra høgskolen på Lillehammer og
Norsk Journalisthøgskole. Han har arbeidet i Hamar Arbeiderblad og Ringerikes Blad, og er nå engasjert i den nye ukeavisen Ringerike Budstikke.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: Forsvarets arkiv
62
Befal og messebetjening utenfor Hallingmessa 1898
Helgelandsmoen
– ET TILBAKEBLIKK
Sommeren 1868 rykket de første rekrutter inn på Helgelandsmoen! I nærmere 50 år hadde
2. Akershusske Infanteribrigade slitt med den alt for trange ekserserplassen på Jensebråten,
eller Tandbergmoen som den senere skulle hete. Infanteribrigaden hadde to Musceterchorps, det Hallingdalske og det Valdreske, og da ny ekserserplass skulle finnes, var det
viktig å lande på en ”nøytral” plass, hvor også avstanden til Brigadens hovedkvarter i
Kristiania var akseptabel.
Reidar Aslaksrud
V
alget falt på en tørr, fin furumo
ved bredden av Storelva, og
dermed også med stabil tilgang
på vann, og i desember 1867 var
leiekontrakten mellom det Kongelige
Armedepartement og daværende eier
av Helgeland, Candidat Dietrichson
undertegnet. Kontrakten omfattet ca
400 mål av den såkalte Stormoen,
inkludert husmannsplassen Østre
Sløga. Leie ble fastsatt til 300 spd de
to første år, og deretter 75 spd årlig,
– og kontrakten var uoppsigelig for
eier (og framtidige eiere), mens den
for leietager av oppsigelig med 6
måneders varsel!
I bygda ble nok etableringen møtt med
en viss skepsis, de dro så mye uvesen
med seg disse militære! Karene i bygda
kunne heller ikke lukke øynene for den
risiko flere hundre spreke mannfolk
representerte, mens den yngre kvinnelige del av befolkningen nok var av en
annen oppfatning! Men samtidig viste
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
63
Utsnitt av kart fra 1908 over Helgelandsmoen, Forsvarets arkiv
det seg jo etter hvert at utsiktene til å
tjene seg ekstraskilling var åpenbar.
Gårdenes produkter var snart et etterspurt
supplement til soldatkosten, og etter
hvert ble det jo arbeidspasser å få også!
Relativt snart ble det bygget et tun
bestående av to forlegningsbrakker, en
til hallinger, og en til valdriser, og noe
senere også en egen befalsbrakke. Etter
at plassen ble utvidet ble valdrisene eneherskende på dette tunet, som den dag i
dag består som ”Valdrestunet”. Omtrent
samtidig ble ytterligere to bygninger
reist, en sykestue og et depot. Sistnevnte
var et ”kornmagasin” som Norderhov
Sogneselskap hadde reist oppe ved
Norderhov kirke i 1820-årene. Bygningen
ble kjøpt av Forsvaret på auksjon for
1200 spesidaler, og satt opp på Stormoen,
hvor det står den dag i dag, – en stor,
ruvende bygning på seks etasjer.
Husmennene på vestsiden av Sløgamyra
hadde lenge vært engstelig for at
Stormoen skulle vise seg å bli for liten,
og de fikk rett! I august 1876 lå en
ny kontrakt på bordet på sjefsgården
Sørum. Den omfattet hele Lillemoen,
med plassene Sløgabråten og Trillerud,
dessuten plassene Pettersplass og
Pedersplass på østsiden. Plassene
Midtimellom, Netop, Midtre- og
Søndre Kjernet mistet en del av jordvegen. Det leide arealet utgjorde etter
dette ca 1600 mål.
Etter hvert ble den nye del av leiren,
Lillemoen, tatt i bruk av hallingene, som
i perioden 1888-90 fikk sitt ”Hallingtun”
tilsvarende det valdrisene hadde på
Stormoen. Den første bygning på Lillemoen var imidlertid et messelokale for
underoffiserer, etter sigende bygget
av den nystiftede ”Helgelandsmoen
Underofficerforening”. Bygningen ble
innviet med stor festivitas St. Hansaften
1881, – omhyggelig omtalt i Ringerikes
Blad, – hvor en bl. a. kan lese: ”Gennom
en smuk indhegning kom man ind i en
park som med sine ganges slyngninger
og de herlig plaserede lysthuse, gjorde
et smukt inntrykk. Man maa tilstå at
her er ikke gjordt lite til stedets forskjønnelse, thi furumoen var omdannet
til en park med store løvtrær innplantede”.
Hallingmessa har vært på saneringslisten mange ganger opp gjennom
årene, men har hver gang blitt reddet
av velvillige plasskommandanter og
andre bidragsytere, og er den dag i dag
et yndet samlingssted ikke minst for
den stedlige pensjonistforening. Med
utvidelsen ble det også en vesentlig
økning av salgsbodene, og regulering
måtte til. I Ringerikes Blad kunne det
i den sammenheng leses at ”der på
Helgelandsmoen framtidig kun skal
være 5 boder hvorfra kan selges spiseog drikkevarer. Tillatelse hertil er givet
Hønefos Bryggeri, Hønefos Brug,
Bagermester Blyberg, Gaardbruker
Fjeld og Handelsmann Bråstad”.
Året etter var det på ny klart for en
utvidelse av arealet. Først ble ennå et
stykke på ca 300 mål leiet av Helgeland, omfattende bl. a. Søndre- og
Midtre Kjernet. Og ikke nok med det,
omtrent samtidig kjøpte Armedepartementet 300 mål av Moe gård mot øst.
Den disponible grunn for ekserserplassen var nå på drøye 2000 mål!
I 1887 var det det dessuten bestemt
at det også skulle utdannes ingeniørsoldater på Helgelandsmoen, og året
etter var de første rekruttene på plass
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: Forsvarets arkiv
64
Kornmagasinet er en vakker og ruvende bygning
i den nord-vestre del av Lillemoen.
Her gjør Storelva en sving, og tangen
kalles den dag i dag for ”Sappørtangen”
etter ingeniørsoldatenes aktiviteter. Fra
starten var nok bekvemmelighetene
svært begrenset for ingeniørene, men
det gikk ikke lang tid før kjøkkenskur,
latriner og forlegningstelt var på
plass på den store sletta. Snart kom
også et nyttig samarbeid i stand med
infanteristene. Ingeniørene bygget i
opplæringsøyemed både bomberom,
skyttergraver og kanonstillinger, og her
kunne infanteribataljonene få førsteklasses forhold for sine stridsøvelser.
Oversettingsøvelser på elva ble også et
verdifullt samarbeidsprosjekt.
I ingeniørenes periode på Helgelandsmoen så et helt spesielt byggeprosjekt
dagens lys. En av offiserene, lt. Hald,
hadde merket seg en forsenkning i
terrenget på Stormoen, trolig en
”dødis-grop”. Han foreslo å grave den
ut, og i årene som fulgte ledet han
selv det store arbeidet, som da det var
ferdig ca 1893, fikk navnet ”Furuhald”.
Det sies at dette skal være vigslet
grunn, men dette er ikke bekreftet
fra kirkelig hold. Ikke desto mindre
er ”Furuhald” gjennom årene flittig
benyttet som friluftskirke, og
Ringerikes Blad beretter i en kronikk
om Helgelandsmoen i 1909, at
”inntil 4000 mand har bivaanet
Gudstjenesten i Furuhald, og alle
har fundet sitteplads paa de anlagte
naturbenke”. Kirken er i senere år
opprustet med både alter og klokketårn, og er utvilsomt et spesielt og
særpreget minne vel verd å ta vare på!
Det samme gjelder forøvrig et prosjekt fra 1983. Et gammelt stabbur,
opprinnelig reist på Tandbergmoen
ble tatt ned, og gjenoppsto som vigslet
kapell på Stormoen. Også et annet
av ingeniørenes gravearbeider har
satt spor etter seg, et funn av håndledds-
ringer og sølvmynter, av Universitetets oldtidssamling tidfestet til
ca 1060, – et sikkert tegn på tidlig
interesse for dette området.
Ingeniørene ble på Helgelandsmoen
til 1894, da de henla sin virksomhet til
Hvalsmoen, hvor det var enda bedre
forhold for bro- og oversettingsøvelser.
Etter hvert som tiden gikk, og våpenutviklingen med den, ble det problemer
med skytebanetjenesten. Skytingen ble
etter hvert oppfattet som en trussel i
bygda, prosjektiler ble rapportert
pipende mellom husene, og historien
forteller at en hest en dag ble truffet
mens den gikk foran plogen. Det samme
gjaldt, i følge leserinnlegg i avisen,
en hest som gikk på beite på Sørum!
Sorenskriveren nedla skyteforbud, og
nå var gode råd dyre, – uten skytemuligheter måtte plassen avvikles! Etter
noen tid ble det gitt grønt lys for å snu
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
skyteretningen 180 grader, det vil si
utover mot utløpet av Storelven. Men
man hadde glemt tømmertrafikken på
Tyrifjorden! Stadige opphold i skytingen ble nødvendig, og situasjonen
tilspisset seg kraftig. Flere forslag til
flytting av ekserserplassen ble vurdert,
men saken fant endelig sin løsning
da generalmajor Holtermann i 1906
kunne avslutte forhandlinger med
grunneiere i Åsa, og Fleskerud skytebane var et faktum!
I 1940 var Helgelandsmoen mobiliseringssted for de fleste av Regimentets
oppsetninger, men av hensyn til trussel
om luftangrep mot lett synlig mål på
plassen, ble det meste av materiellet
evakuert til Brandbu, hvor mobiliseringen ble fullført. Plassen ble da også
som antatt snart utsatt for rekognosering, og senere angrep av tyske fly.
Skadene var relativt begrenset, verst
gikk det ut over Hallingmessa og en
latrinebygning på Lillemoen.
I begynnelsen av 1900-tallet var det
tidvis svært stor aktivitet på moen,
i perioder over 2000 mann fra de to
bataljonene. Den 22. mai 1903 ble
en stor dag. Midt ute på den tidvis
oversvømmede myra mellom Stor- og
Lillemoen ble det innviet et soldathjem. Hjemmet hadde to innganger,
en fra vest og en fra øst, og historien
vet å fortelle at dette ikke bare var av
praktiske hensyn, men snarere fordi
hallinger og valdriser vanskelig kunne
forenes om samme dør!
Etter avsluttede krigshandlinger i området ble plassen liggende ubenyttet, og
fylkesmann og landbruksmyndigheter
bestemte at den skulle brukes til landbruksformål, da en antok at det var mye
godt jordsmonn etter de mange husmannsplassene. Slik skulle det imidlertid ikke gå, tyskerne fattet interesse
for området, og i løpet av forholdsvis
kort tid ble det oppført ca 40 større og
mindre bygninger, og Helgelandsmoen
ble til ”Lager Hønefoss Süd”.
I 1911 ble 2. Akerhusske Infanteribrigade overflyttet til Gardermoen, og
Vestre Akershus Regiment nr 2, med
rekrutter fra Kristiania, Drammen og
Vestfold ble brukere av moen fram
til 1930, da hallinger og valdriser, nå
tilhørende Vestoppland Infanteriregiment, etter mye om og men
vendte tilbake. Rekruttskolen det
året ble avsluttet med en øvelse på
Waagaardsmoen, og tilbakemarsjen
gjennom Hønefoss er beskrevet som
en ”triumfferd uten like”, – distriktets
regiment var på plass igjen! Taktfast
og spenstig gikk soldatene gjennom
gatene, og da Regimentsmusikken dro
til med ”Bjørneborgernes Marsj” på
torget, ville jubelen blant de mange
tilskuere ingen ende ta!
Etter krigen ble øvingsordningen i stor
grad lagt om. IR 6 rykket på ny inn,
men regimentets rekruttopplæring ble
lagt til andre steder, og hallinger og
valdriser skulle ikke lenger sette sitt
preg på moen og distriktet. Infanteriregimentets engasjement på moen ble
mest av forvaltningsmessig karakter.
I steden ble det Hærens Forsyningstropper som rykket inn, og etter hvert i
stigende grad overtok, og mens
infanteristene hadde nyttet plassen
sommerstid, ble det nå virksomhet på
moen hele året. Verkstedsgruppens
øvingsavdeling rykket inn med rekrutter, Hærens Bilskole kom på plass, og
etter hvert også Hærens Yrkesskole
for våpenteknisk befal, som fra første
stund ble en suksess både for Hæren,
og ikke minst for distriktets tilgang på
I
K
E
65
velkvalifisert arbeidskraft og ledere.
Senere kom også befalsskole og våpenskole, og yrkesskolen ble oppgradert til
Teknisk fagskole.
Parallelt med forsyningstroppenes
vekst (senere Våpentekniske korps)
ble moen beriket med flere tidsmessige
bygninger, både forlegninger, og ikke
minst verksteder. Med innvielsen av
den siste store verkstedbygning først
i 90-årene, framsto Helgelandsmoen
som et meget velutrustet kompetansesenter for opplæring i våpentekniske
disipliner i Hæren.
I 1985 ble virksomheten utvidet med
ansvar også for oppsetting av mobiliseringsavdelinger i Østlandsområdet,
og avdelingen fikk status som Våpenteknisk Regiment.
Ikke mange år senere ble det klart, at
det som følge av rasjonaliseringsbehov,
brant i blått lys for fortsatt drift på
Helgelandsmoen, og en sommerdag
i 1992 var det slutt for det ærerike
Vestoppland Infanteriregiment. Ikke
lenge etter var også de våpentekniske
avdelinger på flyttefot. 1. juli 2002 ble
splittflagget firt på Helgelandsmoen,
– pussig og karakteristisk nok (om helt
tilfeldig) mens klokkene ringte fra den
nærliggende Hole kirke.
Og i skrivende stund er Stormoen for
lengst solgt, og en lokal kjøpergruppe
er godt i gang med spennende prosjekter for etterbruk, – og snart følger
Lillemoen etter. Og her slutter historien
om Helgelandsmoen ekserserplass.
Men ”Regimentseika”, og ikke minst
minnesteinen ”Bjørnebinna” vil
forhåpentlig bli holdt i hevd, og for all
framtid fortelle kommende generasjoner om Helgelandsmoens stolte
historie.
KILDER/LITTERATURHENVISNINGER
• Aslaksrud, R. og Løken, E. 1993. Helgelandsmoen 125 år – 1868-1993. 183 s.
FORFATTEROMTALE
Reidar Aslaksrud er født i Norderhov i 1931. Til Helgelandsmoen kom han første gang i 1952 som sersjant. Han tok krigsskolen i 1954 – 1956.
Etter tjenestgjøring i Oslo og Trondheim, fikk han en ny periode på Helgelandsmoen, blant annet som sjef for øvingsavdelingen før kursen ble satt
mot Bardufoss i Troms. Etter noen år i Hærstaben, overtok han i 1975 som våpenskolesjef. I 1978 ble han sjef for Hærens våpentekniske korps’
skole- og øvingsavdeling og senere Det våpentekniske regiment. Han avsluttet sin tjeneste som treninspektør fra 1987 inntil avskjed for aldersgrensen i 1991.
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Tegning: Ketil Magnussen
66
Avisoppslag om sjøorm i
Loch Ness og Seljordvannet
er velkjente. At slike uhyrer
skal ha vist seg i Tyrifjorden
er nesten ukjent. Blant
mange beboere langs Holsog Tyrifjorden verserte tidlig
på 1800-tallet fortellinger
om en stor sjøorm.
Sjøorm i Tyrifjorden
Raymond Sørstrøm
E
n vakker sommerdag i 1852
skal flere på gården Bønsnæs
og Frognøya ha sett et uhyre
som svømte i vestlig retning for Svartøyene mot søndre ende av Frognøya.
På Svartøyene var det tilfeldigvis
samme dag to menn fra Svarstad som
kunne betrakte uhyret på forholdsvis
kort avstand. Deres forklaring stemte
godt overens med beretningen fra
to menn på Storøya som 14 dager
tidligere hadde sett et dyr svømme ut
fra land i stor fart. De anslo lengden av
dyret til å være minst 30 alen, så tykk
som den største tømmerstokk og med
et hode stort som på en hest.
Mange år tidligere, like før jul i 1822,
ble det iakttatt et besynderlig fenomen
på et sted omtrent 200 – 300 alen (en
alen er 62,75 cm) utenfor munningen
av Skjærdalselven. Fjorden var frosset
til og isen var flere tommer tykk.
En natt hørtes et bulder så sterkt at
beboerne på plassene under gården i en
avstand på et par tusen skritt, forferdet
våknet og sprang ut. De trodde et jordskjelv var på gang. Om morgenen fant
de en stor råk i isen. Videre hadde en
del tømmerstokker og hon som hadde
ligget i vannet under isen blitt kastet
opp på isen, så det hadde vært store
krefter i sving.
På samme sted så en ofte om sommeren at vannet plutselig, og med et
kraftig brak, løftet seg loddrett opp i
en høy søyle for så å falle ned igjen
som et springvann og spre seg til alle
kanter. De som hadde observert dette,
hadde også sett at vannet boblet og
kokte en tid etterpå selv om fjorden
ellers var helt stille. Mange mente at
dette kunne være en sjøorm som hadde
løftet hodet fra dypet.
Årsaken til fenomenet er senere funnet,
i hvert fall når det gjelder fenomenet
ved Skjærdalen. Ettersom det hadde
vært sagbruk her i mange år, hadde
mye av sagflisen og planterester blitt
med vannet ut i fjorden. Dette har
ligget og råtnet i vannet og det har
derfor blitt dannet metangass, eller
sumpgass som det også kalles. Når
gassen samler seg opp over en tid inne
i bunnavsetningene, vil den etter hvert
bryte ut og nå overflaten med stor
kraft. Johan Melbye husket godt at de
som barn var ute på isen om vinteren
og så etter gassbobler under isen. De
hugget da hull på isen og tente på
gassen, som brant lystig.
KILDER/LITTERATURHENVISNINGER
• Elgmork, Kåre 1943: ”Et besynderligt Phænomen iagttaget i Tyrifjorden på Ringeriget.” Ringerikes Blad 21/9-1943.
• Melbye, Johan – muntlig overlevering.
• Ringerikes Blad 1853: ”Et besynderligt Phænomen iagttaget i Tyrifjorden på Ringeriget.” Ringerikes Blad 1/9-1853.
FORFATTEROMTALE
Raymond Sørstrøm (1945), er født i Kristiansund, men bodde i Hønefoss fra 1972 og har bodd på Tyristrand fra 1983. Han er reparatør på A/S
Skjærdalen Brug og sekretær i fagforeningen og har skrevet bok om bedriften. Foruten administrativ innsats innen korpsbevegelsen, er han aktiv
leder i Nakkerud og Tyristrand historielag. Han har redigert 3 lokalhistoriske hefter, kalendere og arkivert lokalhistorisk billedmateriale.
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
67
Foto fra boka Norderhov (Hønefoss 1915).
H
Hovedbygningen på Hov med inngangsparti i sveitserstil
Hov
Sensasjonen på
I løpet av etterjulsvinteren 2006 mistet Ringerike et av sine viktigste kulturminner. Hovedbygningen på Hov gård var den eldste kjente bygning knyttet til utviklingen av Hønefoss og var gjennom et par hundre år bolig og administrasjonssted for flere markante personer som stod sentralt i
utviklingen av bysamfunnet. Dertil representerte selve huset en bygningshistorisk sensasjon.
Jo. Sellæg
R
ivingen av den store sveitserstilsbygningen på Hov skapte
store overskrifter og høye
bølger i media. Allerede et par år før
huset ble revet ble kommunen gjort
oppmerksom på at bygningen var langt
eldre enn eksteriøret bar bud om, og
det ble utført en dendrokronologisk
undersøkelse (dendrokronologi er
datering ved hjelp av årringer i trær)
som fastsatte byggeåret til 1718. Det
ble også forgjeves lett etter dekorerte
interiører, men dessverre var det ingen
av de tilkalte eksperter som oppdaget
at det 120 år gamle panelet skjulte
et usedvanlig sjeldent hus med laftet
karnapp. Denne bygningshistoriske
sensasjonen skal vi komme tilbake til,
men la oss først se hva historien vet å
berette om livet på Hov.
Huset fra 1718
Hov gård står sentralt i industri- og
byutviklingen i Hønefoss. Det var
sagene i Hovsfossen som fra omkring
1500 la grunnlaget for gårdens velstand og etter hvert sentrale posisjon i
sagbruksvirksomheten. La oss hoppe
fram til slutten av 1600-tallet. Da var
Hov eid av Jørgen Larsen på Hønen,
en sagbrukseier som satt med betydelige eiendommer på Ringerike.
Etter hans død i 1716 ble Hov overtatt
av sønnen Anders Stranger.
Anders overtok et bruk som hadde
vært bebodd av leilendinger i flere
generasjoner. Vi må tro at bebyggelsen
var beskjeden. Hovedbygningen passet
i hvert fall ikke som bolig for en av
bygdas rikeste menn. Med farsarven
i ryggen hadde Anders råd til å koste
på seg et standsmessig bolighus på
gården. Han satte umiddelbart i gang
med å bygge nytt. En dendrokronologisk undersøkelse har påvist at
tømmeret til det nye våningshuset ble
hugget vinteren 1717-1718.
Anders Stranger og hans bror Lars
overtok omkring 1720 farens sag
og kjøpte til ytterligere tre sagbruk.
Brødrene gjorde gode forretninger
sammen, og familien var i 1730- og
1740-årene den ledende blant sagbrukseierne på stedet. På sine eldre dager
løste Anders kjøpmannskap i Christiania
(Oslo). Det gav ham mulighet til å øke
fortjenesten på eksport av eget sagtømmer. Enken Maren Stranger fortsatte
virksomheten etter mannen død i 1728,
men ti år senere bygslet hun bort gården
til fogden Iver Madsen Wiel.
Wiels fogdegård
Iver Wiel var nyutnevnt fogd i Ringerike og Hallingdal og en ung mann på
27 år da han bosatte seg på Hov. Han
kom fra en av de rikeste handelsfamilier i Drammen. Fogden Wiel er
blitt kjent for sin beskrivelse av Ringerikes og Hallingdals fogderi. Beretningen ble forfattet i 1743 som svar på en
spørreliste fra kanselliet i København.
Amtmenn og stiftsamtmenn over hele
landet måtte besvare 43 spørsmål om
lokal topografi, flora og fauna, min-
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Foto: Jo. Sellæg
68
eraler og bergverk, landbruk og annen
næring, sæd og skikk, rare ord og
talemåter, “Curiositeter og Mærkværdigheter” og mye mer.
Wiels levende og leseverdige beskrivelse gir et godt bilde av Ringerike og
Hallingdal, og er i ettertid blitt et viktig
historisk dokument. Som den eneste av
de mange besvarelsene som kom inn til
kanselliet, ble Wiels beretning senere
trykt (Topografisk Journal 1802-05).
Wiels lokale beskrivelse ble skrevet
ned mens han bodde på Hov. Det er
ikke kjent hvor lenge han drev gården,
men på sine eldre dager (han ble bare
45 år!) bodde han på Raa. Der satte
han omkring 1750 opp en stor og
vakker hovedbygning, og der døde han
i 1756. Etter Wiels død ble Hov solgt
på auksjon til Søren Johansen Moss.
Spiker fra Moss
Søren Moss var sønn av en sagfogd. Nå
så han muligheten til å sikre seg en gård
strategisk plassert ved en foss. Fra 1759
forpaktet han Øvre Kvernhus sag, og fikk
dermed innpass i den bastante gruppen
av sagbrukseiere fra Drammen. Ni år
senere kjøpte han saga. Han hadde også
mølle i fossen, og en god del eiendommer i distriktet. Moss er kanskje
mest kjent for å ha stått for byggingen
av ny bru over Hønefossen etter at den
gamle ble tatt av flom i 1754. Den nye
brua var ikke bedre enn at den falt
sammen i 1788, og nok en gang ble
byggearbeidet satt bort til sageier
Moss. Like før “Mossebrua” kunne
innvies i 1792, forsvant hele kjørebanen i en ny storflom. På toppen av
det hele oppstod det strid om oppgjøret
for byggearbeidet, men brua ble fullført.
Sønnen Fredrik Christian Moss overtok
Hov i 1793 og fortsatte en allsidig
næringsvirksomhet på stedet. I tillegg
til å drive farens sag ved Øvre Kvernhus
hadde han fra slutten av 1700-tallet en
spikerfabrikk i virksomhet. Fabrikken
hadde tre hammere som ble betjent av
hver sin spikersmed. De tre smedene
var husmenn på Hov. Medregnet de
øvrige syv husmannsfamilier bodde det
52 husmannsfolk på gården den gang. I
tillegg til spikerproduksjonen etablerte
Moss også et teglverk.
Assessor Moss spilte en betydelig
sosial og økonomisk rolle i samfunnet
rundt Hønefossen. Økonomien var
det ingen ting i veien med. Den lille
familie på to voksne og to barn samt
svigerfar og en gammel korporal ble
f.eks. vartet opp av fem tjenestejenter
og en husholderske. Gårdsdriften ga
dessuten arbeid for seks gårdsdrenger.
Foto: Jo. Sellæg
Hovedbygningen på Hov under riving i januar 2006
Laftearbeidet hadde høy kvalitet. Bildet
viser et hjørne med laftehoder i karakteristisk bølgeoval form.
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
69
Foto: Jo. Sellæg
H
Hovedbygningen på Hov under riving i januar 2006
Fredrik Moss døde som en holden
mann i 1813. Som bygdas rikeste måtte
enkefrue Moss betale hele 400 specier
i sølvskatt (1816), nesten dobbelt så
mye som det nestemann på skattelisten
måtte avlegge. Moss ble etterfulgt på
Hov av svigersønnen, løytnant Nikolai
Dunker. Nå ble kverna og andre eiendommer solgt fra, slik at gårdsdriften
ble den viktigste inntektskilden. Etter
Dunkers død og nærmere hundre års
drift i Moss-familiens eie ble Hov solgt
til Hans Adolf Rasch i 1856.
Røsholm
Rasch har ikke satt store spor etter seg
på selve Hov, men han fikk da i gang
en beinmølle ved Hoffsfossen. Denne
ble utvidet til bein- og kruttmølle, og
fra 1862 ble det bygd en luntefabrikk
på stedet. Industriutbyggingen var et
samarbeid med bl.a. kjøpmann Ole
Røsholm, og det ble han som fra 1872
overtok Hov gård.
Ole Røsholm (1839-1925) skulle bli en
foregangsmann i næringslivet på Ringerike. Han bygde opp Hofs Brug til en
mønsterbedrift. Ti år senere etablerte
han tresliperi, og i 1891 startet han
Hofsfoss papirfabrikker. Dette var den
første papirfabrikken på Ringerike. Ved
folketellingen i 1900 hadde bruket to
store og to små arbeiderboliger med til
sammen 79 beboere.
I tillegg til egen industrivirksomhet
hadde Røsholm tid til å engasjere seg
i en rekke andre industribedrifter. Han
deltok også i offentlig styre og stell,
bl.a. som formannskapsmedlem i hhv.
Hønefoss og Norderhov kommune
nesten sammenhengende fra 1864 til
1901. De siste syv årene var han ordfører i Norderhov, og han representerte
Ringerike på Stortinget 1907-09.
Røsholm satte mange spor etter seg
– også på Hov. Her bygde han i 1883
bl.a. ut og moderniserte hovedbygningen i en overdådig sveitserstil. Huset fikk
et elegant og utradisjonelt inngangsparti
med omfattende løvsagdekor. Det var
også Røsholm som omkring 1875 reiste
det store og elegante stabburet, noe som
også fremgår av initialene på vindfløyen
på taket. Det var uten tvil stil over Hov
i Ole Røsholms tid. Han holdt seg bl.a.
med en svensk “herskabskusk”, tre
tjenestejenter og en visergutt.
Sønnen, ingeniør Otto Grundt Røsholm,
overtok Hov gård og familie-bedriftene
i 1905. Dessuten kjøpte han Follum i
1909 og drev også denne bedriften i
en rekke år. Omkring første verdenskrig arbeidet ca 220 mann ved de tre
bedriftene ved Hofsfoss. Ingeniør
Røsholm kjøpte nabogården Hønen
og bosatte seg der. Han satt dermed
på de to mest sentrale gårdene ved
Hønefoss. Etter hans tid (1942) gikk
“imperiet” i oppløsning.
Kommunen kjøpte Hov i 1950 og drev
eiendommen med hjelp av forpaktere.
Karnapphuset
Hovedbygningen som Anders Stranger
satte opp i 1718 ble 288 år gammel.
Bygningen må ha vært blant de større
på Ringerike, men det var nok først og
fremst planløsningen og det usedvanlig
elegante laftearbeidet som imponerte
datidens gjester på gården. La oss se litt
nærmere på hvordan huset var bygget.
Hov-bygningen var opprinnelig en svalgangsbygning, en bygningstype som
vi kjenner fra flere større gårdsbruk på
1700-tallet, men som har sitt forbilde i
byene. Det karakteristiske ved hustypen
er at rommene er gjennomgående fra
langvegg til langvegg, og at de ligger
på rad og rekke langs en svalgang mot
tunsiden (celleplan). Hvert rom har dør
direkte ut til den helt eller delvis åpne
svalgangen, og her ligger også trappen
som forbinder etasjene.
For byggherren på Hov var det ikke
nok å bygge et ordinært svalgangshus.
Han ønsket seg et ”moderne” hus slik
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
Tegning: Jo. Sellæg
70
Plan over første etg.
han kjente byggeskikken i byene, først
og fremst i Drammen og Christiania.
Der hadde han sett handelshus med
karnapp, utbygg som brøt fasadelinjen
og strakte seg 2-3 meter ut i gata. De
to rommene i karnappets 1. og 2. etasje
hadde vinduer på tre sider, og ble
dermed lyse og vennlige. Forbildet for
denne byggeskikken i byen finner vi i
de dype og smale bygårdene i MellomEuropa hvor karnappene bidro til å øke
lysflaten på gatefasaden og dermed
kaste mer lys inn i de mørke rommene
lenger inne i bygningen.
I norske byer ble karnappet først og
fremst et motefenomen, men bidro
selvfølgelig til at kjøpmannen fikk god
oversikt over ”livet i gata”. Etter hvert
som det ble reist stadig nye bygårder
med karnapp, ble denne byggeskikken et
hinder for ferdselen i gatene. Et forbud i
1745 satt en stopper for motefenomenet,
og med årene ble karnappene bort fra bybildet. I kvadraturen i Christiania (Oslo)
finner vi fortsatt noen få bevarte karnapper i mur, mens samtlige laftebygninger
med karnapp er borte. To karnapphus er
likevel bevart som museumshus – Schølberggården i Trondheim og Elstergården
i Drammen. På bygårdene var karnapprommet trukket ut i gata slik at det ble
plass til ytterligere et mindre rom i husets
bredde mot svalgangen. Planløsningen
ble dermed mer variert enn den vi finner
i et ordinært svalgangshus. Storstua lå
gjerne på den ene siden av karnappet,
Plan over annen etg.
mens vi på den andre siden finner et
overbygget portrom. Karnappet stod
derfor asymmetrisk på fasaden.
Bygningen på Hov skulle ikke inngå i
en sammenhengende fasaderekke med
bygårder, men skulle ligge fritt på den
markante haugen over sagbrukssamfunnet. Da var det viktig at fasaden ble
symmetrisk utformet, og karnappet
derfor plassert midt på fasaden. I forlengelsen av karnapprommet mot tunet ble
det plass til et mindre rom. Disse to rommene representerte husets midtakse. De
ble flankert av nøyaktig like 67 kvadratmeter store saler på hver side og i begge
etasjer. I første etasje mot nord ble det
store rommet delt på langs til et kjøkken
og et kammer. Dermed får vi en romplan
med 5 rom i 1. og 4 rom i 2. etasje.
Et kvalitetshus
Våningshuset på Hov hadde betydelige
dimensjoner til å være et hus fra tidlig
1700-tallet. Lengden var på vel 20
meter og bredden vel 10 meter inkludert
svalgangen. Med et karnapp på 2,4 x 4,7
meter gir dette et hus med en grunnplan på over 210 kvm. På Hov har ikke
svalgangen hatt funksjon som husets
utvendige ”korridor”. Bare det midterste av rommene i annen etasje har hatt
atkomst til svalgangen. Sannsynligvis har
trappen til 2. etasje ligget i svalgangen,
mens resten av arealet har vært benyttet
til boder. Vi må også regne med at deler
av sval-gangen har vært åpen, slik at
kjøkkenet i 1. etasje kunne få arbeidslys.
Laftearbeidet på Hov var et kapittel for
seg. Sjelden møter man en slik presisjon i håndverksutførelsen. Tømmeret
var margsprengt og laftehodene tett
og presist utført. Det gode håndverket
ble ytterligere understreket av den
elegante, ovale formen på laftehodene.
Den bølge-ovale formen var ikke
vanlig i vårt distrikt på denne tiden.
Første generasjon vinduer i huset var
uten tvil utført i blyglass og de fleste
vinduene var plassert på fasadene
mot vest og syd. Blyglassvinduene
ble skiftet til rokokkovinduer i annen
halvdel av 1700-tallet.
Ved moderniseringen til sveitserstil
i 1883 ble svalgangen revet og huset
forlenget mot nord. Mange vindusåpninger ble flyttet, og det ble tatt en
rekke nye og større åpninger slik at
huset kunne tilfredsstille tidens krav
om mer lys inn i rommene. På samme
tid ble huset forhøyet med tre omfar
og fikk nytt sveitserstilstak. En
elegant veranda med rik løvsagdekor
ble montert midt på fasaden mot
gårdstunet. På langveggen mot hagen
inngikk karnappet som et naturlig
element i sveitserstilens formspråk.
Ingen kunne lenger se at hovedbygningen på Hov innerst inne var
et 1700-talls byhus med en uvanlig
planløsning. Før huset ble revet i
2006 var Hov-bygningen det eldste
kjente hus i Hønefoss og ett av en
håndfull bevarte hus med laftet
karnapp i Norge.
KILDER/LITTERATURHENVISNING
•
•
•
•
•
Folketellinger 1801, 1865 og 1900.
Lagesen, A. 1930: Ringerikske slekter b. 2. Oslo.
NIKU 2003, Rapport om dendrokronologisk undersøkelse av hovedbygningen på Hov. Oslo.
Norges Bank: Sølvskatten 1816.
Ropeid, Andreas 1952 og 1965: Hønefoss, b. 1 og 2. Oslo.
FORFATTEROMTALE
Jo. Sellæg er født i 1949, og bosatt i Drammen hvor han driver egen praksis som rådgiver i bygningsvern. Han har skrevet og utgitt en rekke lokalhistoriske bøker og redigert det lokalhistoriske tidsskriftet Rundt om Drammen 1988-2002.
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
71
Foto: Adolf Johansen
H
Radiokåseri julaften 1952
Hilsen
TIL HEIMENE
Elling M. Solheim
Elling M. Solheim
S
å brenner lysene ned ett for ett
og julekveld blir julenatt. Den
stilleste og lydvareste natta i
året. Nå venter søvn og hvile.
Ja, det er nok mange som venter å få
hvile etter all stria. For stri har det vært
– i år som ellers. Og skulle så være. Det
hadde ikke blitt skikkelig jul uten den.
rette dåm og glans. God mat og godt
drikke – trivsel og heimens hygge. Det
er slik vi alle vil ha en julekveld. Og
nå, da julenatta snart tar oss inn i sin
stillhet, takker vi alle de slitte hender
og trøtte rygger. Takk for velgjort
arbeid.
Helt fra de første vintertegn tok til å
vise seg har nesten alt som ble gjort
hatt sitt siktepunkt i jula. Det løfta
liksom alt opp fra det trivielle planet
og gav selv den minste ting betydning.
Slik ble høytiden forberedt gjennom
sure og grå høst – og vinterdager. Noe
stort og avgjørende var i vente, og
travelheten auka etter som tida gikk.
Så er det helg over heim og yrke. Han
far som ellers har det så travelt med
arbeidet sitt med møter og andre ting
– i kveld sitter han med veslegutten
eller veslejenta på fanget, blar i billedbøker og forteller eventyr og har tid
til alt mulig. Det er ikke til å tru. Og
mor – ja, hun bærer ut de tomme fat og
setter innat de fulle. Slik er nå hun. Det
ligger lykke omkring henne der hun
går og deler ut sine milde gaver.
I år som ellers har det stått velmente
råd til husmødrene i avisene: La ikke
julestria ta overhånd, stod det. Spar på
kreftene. Gjør det hele mer enkelt og
lettvint. Det stod riktig mange gode råd
og formeninger, og husmødrene kasta
kanskje et fort blikk over dem mens
de venta på at smultgryta skulle koke
opp. Fattigmannsbakkelsen stod for tur.
– Ja, det var vel slik en skulle gjøre det,
sa de med et ørlite sukk og la de første
kakeemnene opp i det sydende smultet.
Men de sukka ikke fordi de hadde det
travelt – langt i fra – men heller fordi
andre er så mye klokere. Nei, julestria
– det er glede og munterhet i den. Og
resultatet er den høytid og fest som
omgir oss. Hver minste ting har fått sin
Nå hører jeg noen som sier: dette er
romantikk. Søt, stuevarm juleromantikk. Har du glemt hvilken verden vi
lever i? Å, nei da – det har jeg nok
ikke glemt. Seint og tidlig er det noen
som banker på døren – noen i mørket
der ute. Det er alle dem som har det
vondt i verden – som sulter og fryser.
Flyktningene. De store og mektige la
heimene deres i grus. Nå banker de
på hos oss og ber om nådegaver. Og
her i vårt eget land – alle dem som
ikke kan feire julen i egen heim. Som
sliter på hverandre og legger lykken
øde. Store problemer tårner seg opp
og krever løsning. I kveld, i hvilen og
freden, henter vi styrke til å møte disse
kravene i dagene som kommer.
Så ligger landet der i midtvinternatta.
Månen er oppe – det er ikke helt mørkt.
I det skume halvlyset ligger de tusen
heimene med sitt lys. I by og bygd, i
skog og på fjell, i øygarden og så langt
nord som landet rekker er det lys å
finne. Elektrisk lys som har makt til å
trasse vinternatta. Ja, nesten rår over den
– og så det gulrøde mildere skjæret fra
parafinlampene. Alle disse tusen lysblink
bærer bud fra heimer og heimsens liv.
Livet lever – trass i alt. Her banker de
pulsslag i travelheten som Bjørnsson
synger om. Her skapes landets framtid.
Nordover og nordover strekker landet
seg. En uendelighet av mørke mil. Et
gammelt fint instrument – ei fele med
strenger som vibrerer for det minste
buestrøk. Det er Vårherre som spiller
på den i gode og vonde dager – i storm
og stille. En varm, levende tone. I
kveld er det satt sordin på strengene.
“Men Norge er større enn mange vet
av”. Overalt på kloden er det nordmenn
å finne. De har heimlandet i tankene
i kveld: Gruvearbeiderne på Svalbard
– fangstmenn under polarhimmelen i
nord og sør. Vår egen stamme der borte
i Vesterheimen og under alle himmelstrøk. Men først og sist Norge på havet:
Skuter på langreis,
hjemve ombord.
Havnen som venter,
brevet fra mor.
Tonen fra Norge synger rundt jord
72
H
E
F
T
E
T
R
I
N
G
E
R
I
K
E
“Gjør mot andre hva du vil at andre
skal gjøre mot deg.” Dette var en ny og
underlig lære som bød dem i mot, de
som var vant til å la sverdet tale. Men
hjertene lyttet og lengtet. Det er snart
to tusen år siden underet i Betlehem
hendte, men sangen om fred på jord
toner ennå i menneskenes hjerter.
Måtte den snart favne all jorden.
Solheim, Ellings hjem til 1954. Maleri i Terje Sandums eie.
Tonen fra Norge rekker langt i kveld.
Bærer bud fra barndommens julekvelder og ungdommens lyse netter.
Fra skog og blåner og hav i sol. Og
hør: Nå svarer det der ute fra. Et fint
brus av vingeslag i natten. Det er hvite
lengselsfugler som stimer mot heimlandet – tusen på tusen. De kjenner
veien til by og bygd, til gard og grend,
ja til det minste hus og den skrøpeligste
hytte. Stille daler de ned og lever med
oss denne natta. Men før daggry er de
borte igjen, vake og vare som de er.
Slik kjenner vi det i en stund som
denne. Lev vel alle der ute. Vi er på
bunnen av vinteren her oppe i Norden
og tyr sammen rundt lyset og varmen.
Akkurat nå er det solvendingstid. Vi
har den tyngste og mørkeste tida bak
oss. Og vent litt – snart tar store ting til
å skje. Umerkelig til å begynne med,
men tydeligere etter hvert som tida går.
Det er sjølve livet som tar til å røre på
seg igjen. Solvogna på himmelen gjør
stadig større og større svinger oppover.
Lyset og varmen vokser. I frø og røtter
ligger livskimer gjemt og venter på den
forjettede dag da de kalles opp til livets
glede. Midtvinternatta bærer løfte om
midtsommerdagen i sin favn.
Det er dette det har vært holdt fest for
i uminnelige tider. Sola som seirer
– livsåndene som vender tilbake til en
død og frossen jord. Men først med
kristendommen fikk julen sitt åndelige
innhold. Den onde sirkel ble brutt – det
ble utgang og oppgang for stengte og
kua menneskesinn. Langveisfra kom
budet som fortalte om noe underlig som
hadde hendt i fjerne land et steds: Noen
fattige gjetere ute på beitemarkene
hadde fått syn og sanser fulle av overjordisk lys og hørt den skjønne sangen
om fred på jord. Kjærlighetens milde
lys tok til å skinne over Nordens barske
ansikt. Skinne for mennesker i nød.
Det siste lyset brenner snart ned og jeg
skal slutte nå. Men først er det et lite
barneminne som ber om å få være med:
Som smågutt lista jeg meg ut i julenatta for å se hvordan bygda tok seg ut
akkurat da. Det var lys i hvert vindu så
langt jeg kunne se, og i tankene var jeg
innom på hvert sted og ønsket dem god
julenatt. Der og der og der og der. Den
vesle pekefingeren ble blå av kulde.
Jeg måtte skynde meg for snart ville
mor rope meg inn. Jeg rakk det så vidt.
Rakk å dele julekveldsgleda med hele
bygda.
Av mange grunner kan jeg ikke stå ute
i natt og gjøre det samme. Blant annet
av den grunn at håret ved tinningen tar
til å gråne og da gjør man ikke slikt.
Men her har kringkastingen kommet
meg i møte, så nå rekker jeg ikke bare
hvert hus i heimbygda, men hele landet
og mer til. Barndommens frysende
julenattseventyr er blitt til virkelighet.
Fred i hjertet og hugnad i heimen er
juleønsket mitt til dere alle. Må lys fra
lykkelige heimer alltid funkle i vinternatta. Flere og flere.
Det blaffer blått borti lysestaken.
Natta hvelver seg stor og skjønn over
landet.
God julenatt.
KILDER/LITTERATURHENVISNINGER
• Solheim, Elling M. 1992. Radiokåseri funnet blant Elling M. Solheims etterlatte papirer og tilrettelagt av Else Marie Abelgård
FORFATTEROMTALE
Forfatteren Elling M. Solheim ble født 17. januar 1905 i Solheim på Veme. Her vokste han opp og var skogsarbeider, journalist og dikter. Han
debuterte i 1934 med diktsamlingen ”Jeg lever i dag”. Siden kom ”Natta og nyingen” i 1938, ”Gro Norge” i 1941, ”Landet lever” i 1946, ”Leik i
grålysningen” i 1954, ”Synnali” i 1958 og ”Dagningen” i 1960. Novellesamlingen ”Vesle Jonas” ble utgitt i 1950 og erindringsboken ”Fotefar” i
1965. Noen av hans utallige prologer og leilighetsdikt ble utgitt i 1948 under tittelen ”Ord gjennom årene”. Han skrev og skuespill i sine politisk
aktive år samt føljetongen ”Slit” i avisa Fremtiden i 1937. Elling M Solheim var plaget av multippel sklerose i mer enn tretti år og mange år lenket
til sengen. Av Heftet Ringerike ble han kåret til “ Århundrets ringeriking” i 1999. Hundreårsjubileet for hans fødsel ble markert av Ringerike
Historielag og Soknedalen lokalhistoriske forening med flere arrangement og utgivelse av biografien ”Kvae på nevene, dikt i hjertet” skrevet av
Christopher Hals Gylseth samt diktsamlingen ”Eld i snø, dikt i utvalg”. Han har vært en av Heftet Ringerikes flittigste bidragsytere.
Formålet med Heftet Ringerike
er å
fremme interesse for, samle og formidle
folkeminne og lokalhistorie
med tilknytning
til Ringerike.
Pris kr. 50,-
ISBN-13: 978-82-996833-5-7
ISBN-10: 82-996833-5-1