INNHOLd - Oslo Museum

Comments

Transcription

INNHOLd - Oslo Museum
Nr. 1 - 2008
UTGITT AV OSLO MUSEUM,
avd. Bymuseet
FROGNERVEIEN 67
POSTBOKS 3078
ELISENBERG
0207 OSLO
TLF: 23 28 41 70
FAX: 23 28 41 71
E-post: [email protected]
Hjemmeside: www.oslomuseum.no
REDAKTØR:
Anne Birgit Gran Lindaas
I REDAKSJONEN:
Hans Philip Einarsen
Vegard Skuseth
Knut Sprauten
FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik
UTFORMING: Terje Abrahamsen
INNHOLD:
Lars Roede
Gatelangs i Oslo gjennom
400 år
side 2
Arne Danielsen
Prinsen av Motzfeldts gate
side 24
Jorunn Sanstøl
Fredrikke Tønder-Olsen – grunnlegger
av Kristiania Visergutkontor
side 32
Lars Emil Hansen
Fryd og frykt i den flerkulturelle
storbyen
side 36
Lars Emil Hansen
Det engelske kvarter
side 42
Byminner framstår i 2008 i ny drakt. Høsten 2007 ble Oslo Museums nye logo og
designprogram tatt i bruk, og Byminner har i den forbindelse endret utseende både
utvendig og innvendig.
Innholdet i årets første nummer spenner fra gategulvets 400-årige historie i Oslo
via oppvekst i Motzfeldts gate på Tøyen på 1950- og 1960-tallet, til saneringen av
Det engelske kvarter. Du kan også bli kjent med gründeren Fredrikke Tønder-Olsen
som startet virksomheten Kristiania Visergutkontor i 1894, og vi presenterer Oslo
Museums prosjekter i mangfoldsåret 2008.
Vi ønsker alle lesere av Byminner et riktig godt nytt år!
1
Gatelangs i Oslo gjennom
400 år
Lars Roede
«Hovedstadsaksjonen» med innspurt i jubileumsåret 2005 var bare ett
i den lange rekken av forsøk på å forbedre standarden på gatedekkene
i Oslo. Men det som skulle bli så fint, ble til dels ganske dårlig. Nå
er den nye brolegningen i Stortingsgaten fjernet igjen. Gaten har
fått tilbake asfaltdekket, til glede både for kjørende og gående, men
særlig for busspassasjerer og ikke minst bussførere, som under store
lidelser forserte det de opplevde som en berg- og dalbane. De nye
gatedekkene rundt «byens storstue» er eksempler på velmente grep
som er realisert uten tilstrekkelig historisk, teknisk og praktisk innsikt.
Mye som er gjort i senere år har karakter av fikse påhitt som viser seg
lite bærekraftige, og som kommunen i sin armod ikke klarer å holde
ved like.
I denne artikkelen skal vi se nærmere
på gategulvet både i Christiania og
Oslo, en historie om nesten permanent
ressursknapphet og mange skippertak. Denne «vandringen» gatelangs
gjennom historien viser hvordan skiftende
brukerbehov alltid har vært begrenset
av tekniske, materielle og økonomiske
muligheter. Det har ligget mye rart på
gatene våre, og på bortgjemte steder kan
vi fremdeles se eksempler på for lengst
avlagte kommunaltekniske løsninger. Det
2
vil kanskje overraske noen at «moderne»
asfalt fantes på byens fortau allerede før
1880, mens smågatestein i buemønster,
som mange oppfatter som minner fra riktig
gamle dager, første gang ble lagt så sent
som i 1908. Og hva med paradegaten
Karl Johan? Istedenfor dagens overdimensjonerte og lite trafikantvennlige
brostein, hadde den mellom 1911 og 1929
støyfri brolegning av kreosotimpregnerte
trekubber.
Ett år etter «Hovedstadsaksjonen»
var fotgjengerfeltet i Stortingsgata
allerede lappet med asfalt. Heller og
brostein tålte ikke tungtrafikk og er
nå erstattet med asfalt.
Foto: Lars Roede/privat eie
Utenfor kommandantboligen på
Festningsplassen ligger kampesteinsbrolegning av ukjent alder,
men med utførelse som på 1600og 1700-tallet.
Foto: Lars Roede/privat eie
200 år med «kampestein»
Klager over gatenes slette tilstand er minst
like gamle som Christiania by. Kongen
hadde gitt de motvillige Oslo-borgerne
en ny by med brede og snorrette gater,
men det tok sin tid å få brolagt dem.
Byfogd Boyesen skrev i 1648 at visse
gater var «fast som et morads uden fyld
og sten, som spottelig er af fremmede
at sees …»
Gatedekkene var og ble overveiende
dårlige. Vedlikeholdet var gårdeiernes
sak, hver utenfor sin gård til midt i gaten,
og vedlikeholdsplikten tok de akkurat
like alvorlig som vår tids gårdeiere har
tatt plikten til å holde fortauene fri for is
og snø om vinteren. Gjennom 1600- og
1700-årene ble det utelukkende brukt
«kampestein» eller kuppelstein til brolegning. Dekkene ble lagt med fall fra begge
sider til rennesteinen midt i gaten. Den
engelske reiseberetter Clarke skildret i
1799 rennesteinene som stillestående
kloakker hvor man fra husene kastet
3
Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum
Hjørnet av Dronningens gate og Tollbugata i 1830-årene. Gatebildet er rekonstruert i
akvarell av den aldrende Anna Diriks i 1882. Gatene har kampesteinsbrolegning med
rennestein i midten og vannposter på hvert hjørne. Midt i bildet ligger Krigsskolens bygning
i Tollbugata 10. Menneskemylderet er begrenset, men dyrelivet yrende.
allslags avfall, både fast og flytende.
Langs husveggene ble fortauene lagt på
litt høyere nivå, men trapper, kjellerhalser
og karnapper gjorde dem til hinderløyper.
Mot slutten av 1700-tallet ble det gjort
store anstrengelser for å få gatene i bedre
stand, og de fleste fikk nå noenlunde
ordentlig brolegning, mens fortauene fikk
skiferheller. Men i 1814 løp rennesteinene
fortsatt midt i alle gater unntatt Storgata.
Kampestein og midtrenner ble langsomt
fordrevet, men det siste dekket av typen,
i Smalgangen på Grønland, forsvant ikke
før hele gaten ble borte i mellomkrigstiden.
Nå kan kampesteinsbrolegning bare
oppleves noen steder på Akershus festning og dårlig rekonstruert i «Gamlebyen»
på Norsk Folkemuseum.
4
Kommunalteknikken i byens første 200
år ble ivaretatt av magistraten, assistert
av kommisjoner bemannet med valgte
borgere og noen embetsmenn. Veianlegg
og gatebrolegning var underlagt hver sin
separate administrasjon. Veibestyrelsen
besto av magistraten og politimesteren,
men det praktiske arbeidet ble utført av
huseierne som pliktarbeid under ledelse
av en inspektør valgt for tre år. Det var
altså amatører som skulle opparbeide
gatene, og det sier seg selv at det ble
lite effektivt. Den siste veiinspektøren
etter denne ordningen, O.M. Hauge,
klaget mot slutten av sin funksjonstid
over den umulige oppgaven: «Den nye
Veiinspektør har [ ] intet at begynde med
og mangler desuden al Sagkundskab,
der kun kan samles ved Erfaring og
Praxis, og saaledes kan man antage,
at det første Aar som mindst gaar tabt
uden virkelig Nytte for de Sysler, der
ere ham overdragne.» (Beretning 1892).
Brolegningen var derimot fra gammel tid
et offentlig ansvar, og dekkene ble lagt
for byens regning av innleid arbeidskraft
under ledelse av en egen brolegningskommisjon.
Kommunalt selvstyre
Det kommunale selvstyret som ble
innført med formannskapslovene av
1837 la grunnlaget for en mer profesjonell
kommunalteknikk. Allerede samme år
foreslo veiinspektøren at hans stilling
burde gjøres fast og lønnet, men forslaget
ble ikke realisert før i 1845. Da ansatte
kommunen sin første tekniske sjef med
550 speciedaler i lønn, 50 spd. til hestehold og 120 spd. til kontorhjelp. Dette
vendepunktet innledet en rivende utvikling
av kommunens tekniske etater. Særlig
fortjener ingeniørløytnant J.B. Klingenberg
å bli nevnt, inspektør fra 1850 til 1856.
Han innførte mange tekniske forbedringer
og sørget for at borgernes pliktarbeid falt
bort. Ved byutvidelsen i 1858 ble tittelen
endret til Stadsingeniør, og stillingen ble
bedre lønnet og bemannet. Allerede i
1843 avskaffet man den gamle ordningen
som påla huseierne å ha ansvaret for
fortauene, og fra da av var det kommunen
som anla og vedlikeholdt dem.
De tekniske etatene som ble bygget
opp i kommunens første år, overtok en by
i elendig forfatning. Mye var ennå som i
Christian IVs tid – gater med ujevn brolegning av kampestein, rennesteiner uten
avløp, og fortau anlagt av gårdeierne etter
Foto: Oslo Museum
Graving i gata – på hjørnet av Prinsens
gate og Nedre Slottsgate. Xylografi etter
tegning av arkitekt Wilhelm von Hanno
i Illustreret Nyhedsblad nr. 10, 1860.
Redaktør Botten-Hansen kommenterte i
billedteksten byens «fredløse» brosteiner:
Naar de vel ere ordnede, trampede og
stampede fra Brolægningsvæsenets Side,
kommer Vandvæsenet og bryder dem op
igjen. Ere de saa smukt lagte paany, har
Gasvæsenet Brug for en Løbegrav. Er nu
ingen af disse Væsener saa heldig, strax
igjen at finde Paaskud til at forurolige disse
taalmodigt og taust lidende Stene, saa
kommer Kloakvæsenet og gjør saa at sige
reent Bord i Gadens hele Bredde.
innfallsmetoden. Faste brosteinsdekker
fantes bare i byens eldste del, Kvartalerne,
og på de viktigste innfartsveiene.
Men det skulle vise seg vanskelig å
holde følge med byveksten som for alvor
skjøt fart i 1840-årene. I tillegg til den
veksten som fulgte av at byen var blitt
hovedstad, kom nå også en økonomisk
5
Foto: Caroline Colditz, ca 1900/ Oslo Museum
Smalgangen på Grønland var den siste gaten med kampesteinsbrolegning av 1700-talls
type og rennestein i midten.
oppgangstid og en rask industrialisering.
Folketallet økte og førte både til fortetting i de eldre bydelene og til at byen
sprengte sine gamle grenser. Trafikken
økte tilsvarende. Til tross for de beste
forsetter klarte man ikke å opparbeide og
brolegge det voksende gatenettet i takt
med byggevirksomheten. I kommunens
25-årsberetning fra 1892 klages det
over at «det siden 1837 nybrolagte Areal
forsvinder aldeles i sammenligning med,
hvorledes Byens Folkemængde, Areal
og Veilængde – og dermed selvfølgelig
ogsaa Færselen – har tiltaget i de samme
50 Aar». En medvirkende årsak var at
6
kvalitetskravene i samme tidsrom ble
skjerpet, og utgiftene tilsvarende høyere.
Derfor formådde veivesenet ikke stort mer
enn «at ombytte den ældre Brolegning
med ny og mere tidsmæssig».
Kommunen arbeidet målbevisst for
å fornye dårlig brolegning, men gammel
kampestein fantes ennå i 1885 i deler av
Nedre Slottsgate og i forstedene. Ved
omlegging av gatene ble rennesteinene
flyttet fra midtlinjen til fortauskantene, og
med avløp etter hvert som kloakknettet
ble utbygget.
I 1840-årene ble stein til brolegning
hugget av grønnstein eller diabas, som
Foto: Lars Roede/privat eie
Foto: Lars Roede/privat eie
Brolegningen rundt Slottet ble lagt i 1841
med stein fra «en Grønstensgang ved
Siden af den nye Vei» – Wergelandsveien.
Legg merke til den varierende størrelsen
med sidekanter fra 10 til 30 cm. Hver stein
er formet som en pyramide på høykant.
Utenfor Tollpakkhuset nederst i Tollbugata
ligger fremdeles en øy av grønnsteinsbrolegning i et hav av asfalt. Brolegningen er
antagelig lagt i 1870-årene med gjenbruk
av eldre stein.
forekommer lokalt i Oslo-området som
ganger i fjellgrunnen av kalk- og leirskifer.
En av de første forekomstene som ble
utnyttet var gangen som vi nå kaller
Wergelandsgrotten. Stein herfra ble brukt
til kantbrolegningen rundt det nyoppførte
Slottet, den eldste brolegningen som
fremdeles eksisterer i Oslo. Grønnstein ble også brutt i «Dragehullene» i
Akersberget ved Maridalsveien, hvor
det antas å ha vært gruvedrift etter sølv
i middelalderen. Et minne om enda
et grønnsteinsbrudd er skrenten på
østsiden av St. Hanshaugen nedenfor
Geitmyrsveien. Grønnsteinen ble til å
begynne med hugget med toppflater av
varierende størrelse, helt opp til 30 cm i
kvadrat. Sideflatene smalnet av nedover,
slik at steinene fikk form som pyramider
på høykant. Stein med ulike formater ga
brolegningen et mosaikkpreg, slik vi ennå
kan se rundt Slottet. I sentrumsgatene
ble grønnsteinen lagt diagonalt på gateretningen, og til å begynne med bare i
midtfeltet, mens gammel kampestein inntil
videre ble beholdt på sidene, nærmest
som et «parkeringsfelt». På den tid var
ikke trafikken verre enn at man kjørte midt
i gatene. Høyrekjøring ble ikke innført før
i 1874. (Thingsrud 1997).
Omkring 1850 ble gatesteinen hugget
med prismatisk form og tilnærmet standard bredde. Veiinspektør Klingenberg
satte i gang store utbedringsarbeider i
sentrum, hvor han mente at den gamle
kampesteinsbrolegningen «var under
al Kritik og i Grunden verre end ingen.»
Han fikk lagt ny, regelmessig brolegning
med bredde 7 alen (4,4 m) i midtfeltene.
Steinen ble satt diagonalt på kjøreretningen i rette skifteganger som møttes i rett
vinkel langs midtlinjen.
7
Foto: L. Szacinski/Oslo Museum
Hjørnet av Nedre Vollgate og Tollbugata med Stortinget i bakgrunnen. På dette fotografiet
fra ca 1890 ser vi at midten av gaten er brolagt med grønnstein diagonalt i fiskebeinsmønster, slik det ble gjort omkring 1850. På sidene ligger eldre kampesteinsbrolegning.
Fortauet har skiferheller fra Hardanger, og kantsteinen har det gamle smale formatet på
bare 5 tommer.
Brolegning fra tiden rundt 1850 finnes
nesten ikke lenger i gatene, men noen
rester ligger antagelig ennå under nyere
dekker. Grønnstein fra den tid ble imidlertid
brukt om igjen på fortauer og noen mer
bortgjemte steder, og vi finner den bl.a.
på Festningsplassen foran kommandantboligen. Et lite felt med grønnstein ligger
fremdeles som en øy i asfalten nederst i
Tollbugata utenfor Tollpakkhuset. Omkring
1980 ble bakken fra Kontraskjæret til
Sortieporten inn til Akershus Festning
brolagt med gammel grønnstein.
8
Storstaden Kristiania
Ordentlig brolegning var lenge forbeholdt
sentrumsgatene i «Kvartalerne». Det
var ikke råd til faste dekker i det nye
gatenettet som raskt bredte seg utover
i de gamle forstedene, bortsett fra de
viktigste innfartsveiene. Ellers måtte
folk i nybyggerstrøkene nøye seg med
grusdekker.
Makadamisering ble utviklet omkring
1820 av den skotske veiingeniøren
John McAdam, som også har gitt navn
til engelsk tarmac. Dekket blir bygget
Ukjent fotograf, 1890-årene/Oslo Museum
Foto: Anders B. Wilse/ Oslo Museum
Dampveivalse fra slutten av 1800-tallet
i ferd med å makadamisere en gate i
utkanten av byen. Dekket ble bygget opp
av flere lag pukk, grus og sand.
Frognerveien sett fra Solli plass i 1903.
Kristiania Elektriske Sporvei har nylig
anlagt trikkelinjen til Frogner plass,
forel-øpig ensporet med møteplasser.
Bare trikketraseen er brolagt, resten
av kjørebanen har grusdekke –
makadamisering. Kommunen hadde ikke
råd til å brolegge gatene i samme tempo
som bebyggelsen bredte seg utover, heller
ikke på Vestkanten.
opp av flere lag pukk, grus og sand
som valses sammen i fuktig tilstand.
I Kristiania kom teknikken i bruk da
inspektør Klingenberg anskaffet den
første hestetrukne veivalsen i 1848.
Kvaliteten ble vesentlig forbedret da
tre 6 ½ tonns steinvalser ble innkjøpt i
1864. I 1874 bevilget kommunen 14.000
kroner til innkjøp av en 15 tonns dampveivalse, og i 1878 kom enda en på 10
tonn. «Ved Hjælp af disse fortrinlige
Redskaber kan der gives Veibanerne
en Haardhed, Jevnhed og Stabilitet, der
langt overgaar, hva der kunde opnaaes
med de tidligere Hestevalser», forteller
femtiårsberetningen.
Et grusdekke kostet bare 1/3 av
brolegning, og dette sikret noenlunde
ordentlige gater i de nye bydelene. Men
selv de beste grusdekker er utilfredsstillende og krever mye vedlikehold. De
sterkt trafikkerte innfartsveiene ble så
raskt nedslitt at dekket måtte fornyes
flere ganger årlig for å holde seg. Opfindelsernes Bog omtaler grusdekkene slik i
1900: «De makadamiserede Gader give
en Kørsel, der ikke er videre larmende,
men de ere ikke vandtætte, og de have
den store Ulempe, at de i fugtigt Vejr ere
overordentlig smudsede, medens de i tørt
Vejr, og naar det blæser, kunne afgive et
ulideligt Støv».
9
Foto: S. Worm-Petersen/Oslo Museum
Hjørnet av Karl Johans gate og Dronningens gate i 1901. Gatene har høy teknisk standard
med stor gatestein av granitt lagt vinkelrett på kjøreretningen, delvis asfalterte fortau med
30 cm bred kantstein, og elektriske gatelykter på hjørnene. Basarene av arkitekt Christian
H. Grosch var da rivningstruet fordi det var planlagt et nybygg for Børsen på tomten rundt
Vår Frelsers kirke. Byen unngikk så vidt å gjøre «børs og katedral» til virkelighet.
Da de første hestesporlinjene ble lagt
i 1870-årene, ble skinnene til å begynne
med lagt oppå grusdekket i gatene, til stor
ulempe for all annen trafikk. Snart ble det
nødvendig å bruke nedgravde skinner, og
da måtte gaten samtidig brolegges. Slik
fikk noen av de viktigste ferdselsårene
i de ytre bydelene fast gatedekke for
første gang.
Inne i sentrum ble det samtidig nødvendig å heve standarden på gatedekkene.
Nå ble kampesteinen i sidefeltene etter
hvert fjernet, og kjørebanen ble ordentlig
10
brolagt i hele bredden. Der midtfeltet
allerede hadde brolegning diagonalt i
fiskebeinsmønster, ble dette utvidet. I
gater hvor hele dekket ble fornyet, gikk
man etter hvert over til å sette skiftegangene vinkelrett på gateretningen.
Omkring 1870 var byens egne forekomster av grønnstein stort sett uttømt.
Kommunen måtte hente materialer fra
andre lokaliteter, og det ble eksperimentert med nye steinsorter. Sandstein var
for lite slitesterk, men granitt viste seg å
være ideell. I en viss utstrekning ble det
Foto: K. Knudsen, ca 1890/Oslo Museum
Kommunen hadde lager av brostein i Pipervika nedenfor Kontraskjæret. Hit kom skuter
med granitt fra Iddefjorden og Fredrikstaddistriktet.
nok brukt lokal «grorudgranitt» (egentlig
nordmarkitt eller grorudsyenitt), men
stort sett finner vi denne karakteristiske
rødbrune brolegningen på privat grunn
i bakgårder og innkjørsler. Men mye
rød granitt ble brukt til kantsteiner og
fortausrenner.
Vanlig gatestein hentet man etter
hvert fra steinbrudd rundt Fredrikstad
og Iddefjorden. Behovet for gatestein i
Kristiania og andre byer i inn- og utland
var opphavet til den veldige steinindustrien
som gjennom to menneskealdre var en
hovednæring i Østfold. Fra omkring
1880 ble det også stilt strengere krav til
utførelsen. Gatestein ble nå hugget med
nesten loddrette sider og ens bredde.
Et regelmessig, rettvinklet format gjorde
brolegningen lettere å legge og mer stabil,
slik at den ble jevnere slitt.
Frem mot forrige århundreskifte var
brolegning eller makadamisering standardløsningene på byens gater. I sentrum
og de viktigste innfartsårene var det
storgatestein på et 40 cm tykt bæredekke
av valset grus og sand. Fugene ble fylt
med jordbek eller sementmørtel. Storgatestein ble dessuten lagt mellom og langs
trikkesporene dersom trikkelinjene gikk i
gater som for øvrig hadde grusdekke.
11
Finnes det rester av gatedekker fra
denne kommunalteknikkens storhets-tid?
Bare én kort gatestrekning har fremdeles
brolegning av gammel storgatestein –
Myntgata mellom Nedre Slottsgate og
Kongens gate. Ellers finnes det spredte
forekomster i noen få andre gater, og
kanskje noe skjult under asfalt. Langs
trikkelinjene ligger det fremdeles stor
gatestein, men av et bredere format
fra 1900-tallet. I noen gater som ellers
har asfalt eller smågatestein, ligger det
imidlertid fortsatt rennesteiner av tre rader
stor gatestein langs fortauskanten. Mye
av steinen her er gammel storgatestein
som må ha ligget ute i kjørebanene
hundre år tidligere.
Hvordan kan du se forskjell på
gammel Kristiania-brostein og moderne
sporveisstein? Moderne brostein er
som nevnt noe bredere. Og den er slitt
av bilhjul, som gir den en nesten plan
overflate, bare svakt hvelvet, men med
skarpe kanter mot sideflatene. Brostein
fra hestealderen er smalere, men det
tydeligste kjennetegnet er den sterkt
hvelvede oversiden med nokså rundslitte
kanter mot sideflatene. Slitasjemønsteret
skyldes de jernskodde hestehovene som
ofte slo små stykker av steinen, særlig
langs kantene.
Brolegningsproblemer:
støy og hestelort
Slutten av 1800-årene var en vekstperiode
uten like i mange av verdens storbyer, og
Kristiania var intet unntak. Den vokste
ikke bare i utstrekning, men ble også
tettere og høyere bebygget. Samtidig ble
kravet om modernisering og utbygging
av vann- og kloakkledninger en stor
12
kommunalteknisk utfordring. I tillegg kom
tekniske nyvinninger som gassbelysning,
elektrisitetsforsyning, telefonlinjer og
sporveier, og hele denne kompliserte
infrastrukturen skulle innpasses i
gatenettet. Og hele tiden økte trafikken
tilsvarende – og gode gamle hester
og vogner måtte fremdeles ta den
unna. Jernbeslåtte vognhjul slet hardt
på gatedekket, men enda verre var
rundslitasjen som hesteskoene forårsaket.
Norske hestesko med haker og grev var
i så måte verre enn utenlandske og slet
spesielt hardt på brosteinsdekkene.
Rundslitasjen skapte ett av bylivets verste
problemer, vognrammelen.
En samtidig autoritet skrev i Opfindelsernes Bog «Lægevidenskaben har
været i Stand til at paavise, at den stærke
Vogntummel i Gaderne er en væsentlig
Aarsag, til at Nervesygdomme i vor Tid
ere blevne saa almindelige». Om dette
skrev veivesenets avdelingsingeniør P.
Bassøe i 1910: «I millionbyerne har man
derfor forlængst været nødt til at anvende
lyddæmpende veidækker, særlig træ
eller asfalt». Men disse alternativene
ble foreløpig betraktet som lite aktuelle
i Kristiania.
Det andre store problemet var hestene,
som det ble stadig flere av i datidens sterkt
økende bytrafikk. Det sies at amerikanske
pessimister advarte om at det bare var et
tidsspørsmål når storbyene bokstavelig
talt ville drukne i hestemøkk. Én ting var
å få den spadd unna – vanskelig nok
når den stadig ble tråkket ned under
den uopphørlige strømmen av stadig
flere hestehover og vognhjul. Det største
problemet var trusselen mot folkehelsen
dersom gatedekket ikke var tilstrekke-
Tverrsnitt av en typisk bygate med leiegårder fra omkring 1900. Den moderne
«Storstaden» med all sin infrastruktur var en kommunalteknisk utfordring. Ledninger for
vann, kloakk, gass, telefon og elektrisk strøm skulle føres fram til hver eiendom. Noen
gater fikk i tillegg skinner og luftledninger for trikken. Opfindelsernes Bog, 1900.
lig tett. Eksperten mente at «Gadens
Overflade bør være uigennemtrængelig
for Vand, thi da vil alt Regnvand, der
opløser en Del af Gadesmudset, ad den
korteste Vej løbe til Kloakerne, medens
det i modsat Fald søger ned i Grunden
og gennemtrænger denne med forskellige Stoffer, der opløses i Grundvandet
og blive skadelige for Sundheden». Ut
fra dette hensynet var grusdekker helt
forkastelige. Men brosteinsdekker var
heller ikke tilfredsstillende uten at fugene
ble tettet med bek eller sementmørtel.
Et materiale som ville ha eliminert
begge problemer, var asfalt. Asfaltdekker
fantes i mange europeiske storbyer.
Paris fikk sine første allerede i 1854, og
London fulgte etter i 1869. Opfindelsernes Bog forteller at «Asfalten synes at
have den bedste Udsigt til efterhaanden
at fortrænge al anden Brolægning …
Asfalten er absolut uigennemtrængelig
for Vand, den giver en Kørsel næsten
uden Støj og kan let renholdes, men
Asfaltbrolægning er paa den anden Side
meget kostbar, da den trænger jævnlig og
13
Ukjent fotograf/Oslo Museum
Hestene holdt lenge ut i bytrafikken. Dette fotografiet fra Pipervika i 1936 viser en av
pudrettvognene som fraktet last fra byens mange tørrklosetter til bedrifter som foredlet den
til fin gjødsel. Hestesko og jernbeslåtte hjul på rundslitt brostein skapte en infernalsk støy.
grundig Udbedring». I Kristiania var det
kommet asfalt på noen fortau allerede i
1870-årene, men kjørebanene fikk ikke
asfaltdekker før i 1922. Og da var det
ikke kostnadene som var den største
innvendingen. Det som gjorde asfalt
umulig her, var byens kuperte topografi
og kalde vinterklima. Asfaltdekker var for
glatte til å gi hestene fotfeste, mente man.
Det var en alvorlig ulykke når en hest gled
og falt, og den kunne trekke andre hester
14
og kjøretøyer med seg. Overingeniør
Roshauw skrev i 1917: «Asfalt kan som
bekjendt ikke anvendes naar stigningen er
sterkere end 1:60 à 1:50, og det er jo ikke
mange gater i byen som opfylder dette
krav». Det var da bilene for alvor inntok
gatene i mellomkrigstiden at asfalten
også fikk innpass.
Trebrolegning var et annet alternativ
som kunne eliminere ett av problemene,
støyen fra hestesko og vognrammel.
Kubber av kreosotimpregnert furu i 12 cm
lengde ble satt på høykant på et 20 cm
tykt fundament av pukkstein og betong.
Hver kubbe målte 3 tommer i kvadrat. Det
var ikke noe billig dekke; varigheten var
bare ti år, og også trebrolegning ga dårlig
fotfeste for hestene inntil de hadde slitt det
ujevnt. Men støyen ble betydelig dempet.
Derfor fikk vi fra 1896 trebrolegning i noen
paradegater, men bare på horisontale
strekninger. Karl Johans gate var en av
dem; der var det tredekke fra 1910 til
1929. (Veivesenets protokoll). «Kristiania
staar i denne henseende endnu langt
tilbake, da den kun har ca. 600 løpende
meter gater brolagt med træ. Men den
tid er ganske visst ikke fjern, da man
ogsaa i Kristiania blir nødt til at tage under
alvorlig overveielse efterhvert at utskifte
stenbrolægningen i den centrale del av
byen med et lydddæmpende veidække»,
mente ingeniør Bassøe i 1910.
Kommunalteknikk i krisetider:
kleinfpflaster
Kristiania-krisen i 1899 lammet byggevirksomheten i byen og satte en foreløpig
stopper for byens vekst og behovet for
nye gater og veier. Men krisen rammet
også kommunens egen økonomi, og de
tekniske etatene måtte tåle nedskjæringer
i vedlikeholdsbudsjettene. Veivesenets
krafttak for å skaffe byen tidsmessige
gatedekker måtte oppgis. Fra 1900
til 1910 ble det nesten ikke lagt nye
brosteinsdekker, til tross for at 75 % av
gatenettet fortsatt var uten fast dekke
– «et forhold som saavidt vites ikke har
noget sidestykke i andre europæiske byer
av Kristianias størrelse, naar muligens
undtages Rusland», uttalte overingen-
Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum
Bjerregaards gate, midt mellom østkant
og vestkant, med leiegårdsbebyggelse fra
siste del av 1800-årene. Grusdekker var
det eneste kommunen kunne tilby folk i
de nye boligstrøkene – støvete i tørrvær,
sølete i høstregn og vårløsning, som på
dette bildet fra 1904. Gatebelysning var det
heller ikke noen overflod av.
iør Roshauw i et foredrag i 1916. Han
fortsatte: «Under denne herskende
nødstilstand har veivæsenet paa alle
maater søkt at skaffe utvei til at forbedre
forholdene med de til raadighet staaende
midler». Veivesenet eksperimenterte med
nødløsninger som tjæremakadamisering,
men fant slike dekker uegnet i gater med
sterk trafikk.
En annen nødløsning viste seg så
vellykket at den snart ble oppgradert til
standard veidekke – «smaastensbro15
Skjematisk tegning av «småsteinsbrolegning» eller «kleinpflaster», en tysk oppfinnelse fra 1885. Buemønsteret gjør det
mulig å utnytte stein med betydelige avvik
fra normalformatet på 10 x 10 x 10 cm. De
største steinene legges i toppen av buen,
de minste der buene møtes. Mot fortauskanten avsluttes brolegningen med en halv
bue, slik at brosteinene møter kantsteinen i
rett vinkel. Dermed blir det sjelden nødvendig å hugge tilpasningsstein. Etter Curt von
Jessen, 1980.
lægning» eller «klein-pflaster», som
dette dekket ofte ble kalt med et tysk
lånord. I dag omtaler vi slike dekker
bare som alminnelig steinbrolegning
og kjenner knapt noen annen utførelse,
men for hundre år siden ble de bare
betraktet som erstatninger for «virkelige» brosteinsdekker. Den avgjørende
forskjellen var prisen, som lå midt imellom
steinbrolegning og makadamisering.
«Varigheten vil jo bli det avgjørende,
og kan denne, hvad der er al grund til
at anta, sættes til henved 15 aar, saa vil
smaastensbrolægning med de nuværende priser bli et økonomisk veidække»,
mente overingeniør Roshauw. (Som vi
vet i ettertid, skulle mange slik dekker
16
komme til å vare mange ganger lengre
uten nevneverdig vedlikehold).
Småsteinsbrolegning ble lagt med
kubisk stein som målte bare 10 cm på
hver kant, men leggemønsteret tillot
avvik på inntil 2 cm. Det lure med slik
småstein var at den kunne legges på et
tynt sandlag oppå gammel og nedslitt
makadamisering etter skraping og avretting. Dermed hadde man løsningen for
de lange innfartsveiene som det hittil
aldri hadde blitt råd til å gi fast dekke. De
første forsøkene med «kleinpflaster» ble
gjort i 1908, men «dette veidække var
ikke synderlig tilfredsstillende», mente
Roshauw. Hans kollega Bassøe mente
derimot at «de lagte forsøksstrækninger
holdt sig udmerket og har blant andet vist
sig at være betydelig mer lyddæmpende
end almindelig brolægning». Fra 1910
ble smågatestein tatt i bruk for alvor og
lagt bl.a. på sterkt trafikkerte gater som
Drammensveien og Oslo gate. Dette
ble mellomkrigstidens standarddekke i
bygater og på innfartsveier, og ganske
mange strekninger er fortsatt i behold,
mer eller mindre vanskjøttet eller lappet
med asfaltklatter.
Vi kjenner småsteinsbrolegning
hovedsakelig i «wienermønster», men
til å begynne med ble steinen like gjerne
lagt i rette skifteganger diagonalt på
kjøreretningen. I Storgata fantes til for
få år siden et slikt dekke. «Chausséebrolegning» i «wienermønster» ble snart
enerådende på grunn av sine mange
fordeler. Teknikken og buemønsteret skal
ha vært oppfunnet av den prøyssiske
Baurat F. Gravenhorst i 1885 for å skaffe
et holdbart dekke for de lange tyske
chausséer. (Salmonsen).
Ukjent fotograf/Oslo Museum
Broleggere i arbeid omkring 1950.
Småsteinsbrolegning ble redningen for
en nødstedt kommune som ikke hadde
råd til «ordentlig» brolegning. Fra 1910 til
rundt 1950 var dette standard gatedekke i
bygatene utenfor sentrum. Legg merke til
de små enbente krakkene som broleggerne
sitter på. Krakkene gir dem maksimal
bevegelsesfrihet i hvert sitt arbeidsområde
mellom snorene.
Det geniale med «småsteinsbrolegning» i buemønster er at buene gjør
det mulig å utnytte stein med betydelige
avvik fra ideelle mål og ren kubisk form.
Større stein kunne legges ved toppunktet
midt i buen, mens mindre og skjev stein
kunne innpasses der buene møttes. Her
lå brosteinene diagonalt, og diagonalen i
en stein med minstemål tilsvarte omtrent
sidekanten på en stein med overmål.
Dekket ble avsluttet mot rennesteinen
med et halvt buefelt på hver side, slik at de
ytterste steinene møtte rennesteinen i rett
vinkel. Dermed ble det sjelden behov for å
hugge tilpasningsstein. Mønsteret kunne
også problemfritt følge kurver i gaten. Det
lå også til rette for rasjonell fremdrift, siden
bredden av hvert buefelt på mellom1,2
og 1,5 m tilsvarte én manns rekkevidde.
Broleggerne kunne derfor arbeide parallelt bakover i hvert sitt felt, sittende på
små enbente krakker. Utspente snorer
markerte linjen hvor buene møttes i
omtrent 45 º vinkel, og linjen begrenset
samtidig hver manns arbeidsområde.
Håndlangere sørget for å legge opp en
passende mengde stein å velge mellom.
Til slutt gjensto å fylle fugene, stampe
med «jomfruen» og komprimere dekket
med dampveivalse.
Bilens århundre
De første automobiler viste seg i byens
gater rett før 1900. De ble snart flere,
men i 1910 var det fremdeles bare ca.
300 biler i hele landet. Tre år senere
var antallet mer enn fordoblet, og så
tok det helt av. I 1919 var det 4000
motorkjøretøyer i landet, og mange av
dem fantes i Kristiania. Byen fikk for
alvor trafikkproblemer, og trafikkregler
ble nødvendige. I 1920 ble fartsgrensen
i byene satt til 15 km/t ved fullt dagslys.
Kollisjonsfaren i gatekryss gjorde at
Kristiania som eneste kommune i landet
innførte vikeplikt for trafikk fra høyre.
(Baalsrud 1920).
Den økende biltettheten bød på nye
problemer for veiingeniørene. Slitasjen
på veidekkene økte voldsomt, særlig på
grunn av tunge lastebiler med kompakte
gummihjul. Grusdekker var særlig utsatt,
men ble noe mer holdbare med tjæremakadamisering, en forløper for senere
tiders oljegrus. Det ideelle veidekke for
biltrafikk viste seg å være asfalt. Og
innvendingene mot asfalt som skyldtes
at hestene ikke fikk godt nok fotfeste,
17
Så vakkert og
velstelt var
gatedekket i «byens
storstue» ved Karl
Johans gate så
sent som i 1963,
før biltrafikken helt
tok overhånd og
lapping med asfalt
avløste vedlikehold
av brolegningen.
Fotgjengerfeltet er
oppmerket med
striper av mørk og
lys stein.
Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museum
forstummet mens hestene ble færre og
bilene flere. Nyttetrafikk med hest varte
helt til 1960-årene, også på asfalt, så
hestene må raskt ha lært seg å møte de
nye utfordringene.
Asfalten begynte fra 1922 å bre seg i
bygatene som et alternativ til småsteinsbrolegning. Men brolegning ble lenge
foretrukket på grunn av bedre holdbarhet.
Enda mer slitesterke var betongdekkene
som Aker kommune begynte å legge på
de mest trafikkerte hovedveiene fra 1925.
Grusdekkene forsvant stort sett fra Oslos
gater i mellomkrigstiden. I 1947 var over
halvparten av byens kjørebaner brolagt,
18
mens 18 % var asfaltert. (Thingsrud
1997).
Resten av historien kjenner vi. Da
bilsalget ble frigitt eksploderte biltallet.
De gamle brosteinsgatene var for svakt
fundamentert til å tåle den økende trafikken, særlig av tunge busser og lastebiler.
Legging og vedlikehold av brolegning ble
også for kostbart, og asfalten overtok til
slutt helt. Og det er ikke til å komme fra at
både biler, busser, sykler og fotgjengere
faktisk ferdes mer behagelig på asfalt
– til den blir slitt, hullete og nødtørftig
lappet.
«Estetisk plan» innførte «veggkanting» i møtet mellom bygninger
og fortausheller. Et bredere
brosteinsfelt kunne ha fanget opp
alle ujevnheter langs husveggene,
men her i Christian Augusts gate
er den tilfeldige koblingsboksen
fremhevet på en måte den ikke
fortjener.
Foto: Lars Roede/privat eie
«Gatetun» var 1980-årenes
velmente forsøk på å prioritere
myke trafikanter. Men det gikk helt
galt her i Mauritz Hansens gate,
hvor hundre år gamle fortausheller
av granitt ble brutt opp og satt på
høykant for å lage blomsterkasser.
Slike hindere gjør renhold nesten
umulig.
Wessels plass er fikst pyntet med
ufunksjonelle striper av stein,
mens brolegningen mellom trikkeskinnene i løpet av sitt første
leveår er lappet med asfaltklatter.
Foto: Lars Roede/privat eie
Foto: Lars Roede/privat eie
19
Reaksjon
Miljøvern og bybevaring fikk økende
oppslutning midt på 1970-tallet som en
reaksjon mot omdanningen av bybildet
som fulgte med biltrafikk, forurensning
og «sanering». Sansen for de estetiske
kvalitetene og det fine håndverket som
preger gamle brosteinsdekker våknet
parallelt med sansen for gamle hus.
Asfalten ble en fiende, særlig fordi den
ofte var i dårlig stand.
Omkring 1980 nådde interesse for
mer forseggjorte gatedekker av solid stein
også frem til politikere og fagfolk med
ansvar for kommunalteknikk. Et av de
tidligste utslagene av denne reaksjonen
var gatetunene, hvor bilene ikke lenger
var prioritert, men fotgjengere og syklister. Et annet utslag fra 1980-årene var
«estetisk plan» for sentrumsområdene i
Oslo. Som de fleste planer ble den bare
delvis realisert, men de medtatte restene
som fortsatt er levnet i Kristian Augusts
gate og Kristian IVs gate demonstrerer
hvor tvilsomt det er å la ivrige amatører
få utfolde seg i det offentlige miljø.
Asfaltalderen hadde ført med seg at
mye kunnskap om tradisjonelle gatedekker gikk tapt, og da den igjen ble
etterspurt, var det ikke lenger noen å
spørre. Mange velmente tiltak i gatene
ble planlagt av folk uten tilstrekkelig
kjennskap til de historiske forbildene og de
tekniske og funksjonelle forutsetningene
for dem. Mange feilgrep må også tilskrives
sviktende koordinering og dårlige kontaktlinjer fra teoretikerne ved tegnebordet til
guttene på gategulvet.
Samtidig som kommunen gikk over
fra manuelt til mekanisk gaterenhold,
ble det anlagt gatetun med så mange
20
Foto: Lars Roede/privat eie
Fortauet i Eugenies gate utenfor Bolteløkka
skole ble opparbeidet rett før 1900, kort
tid før kommunen måtte oppgi det vakre
og funksjonelle fortausdekket som ble
standard omkring 1870 – 30 cm bred
kantstein og to eller tre 42 cm brede striper
av granittheller. Mellom hellene ble gammel
gatestein gjenbrukt. Her er gammel grønnstein blandet med nyere granitt.
kroker, hjørner og utplasserte hindringer
at de bare kan holdes rene med feiekost.
Men folk med feiekost er mangelvare,
og derfor er mange gatetun helt vedlikeholdsfrie – eller rettere, de kan ikke
vedlikeholdes rasjonelt, og blir derfor ikke
vedlikeholdt.
Oslo eller
Kaliningrad?
Gimleveien på
Frogner er et
minnesmerke
over den høye
kommunaltekniske
kvaliteten som
preget gatebildet i en
nær fortid, men også
over forfallet som
satte inn da bilene
erobret gatene.
Lappverk med asfalt
er en uverdig måte
å behandle et edelt
stykke håndverk.
Foto: Lars Roede/privat eie
Et vedvarende problem er at det er
lettere å få politisk tilslutning til store
og iøynefallende nysatsninger enn til
kjedelige rutiner som å vedlikeholde det
vi allerede har. Det gjør det ekstra farlig
å skape vedlikeholdskrevende miljøer, og
særlig slike som er avhengige av spesielle
materialer og teknikker. Tett sammenvevet
med skippertakseffekten er problemene
som melder seg når planleggere uten god
bakkekontakt gir etter for ambisjonene om
å være banebrytende og nyskapende og
originale. Slik selvhevdelse har ofte ført til
gøyale påfunn som ikke står seg i lengden.
21
Typiske eksempler er fotgjengerarealer
som får brostein fordi det er så pent å se
på at man glemmer at det ikke er like godt
å gå på. Den nypyntede Wessels plass
byr på et annet skoleeksempel. Der er
et ellers rasjonelt og regelmessig dekke
av steinheller umotivert brutt med tynne
striper av stein som følger trikkesporet
parallelt gjennom kurvene. Det er unyttig
pynt som bare fordyrer arbeidet og gir
steinhellene mange spisse hjørner som
lett kan brekke.
Det er mye å lære av forgjengerne
som på 1800-tallet målbevisst arbeidet
seg frem til gode standardløsninger
som tilfredsstilte datidens praktiske og
funksjonelle krav. Kommunens beretning
fra 1892 illustrerer dette poenget godt:
«Fortogenes Indramning med Bordursten
(kantstein) daterer sig allerede fra 1853,
men Bordurstenen anvendtes da kun
raat tilhugget og ganske smal, 13 cm;
senere er man gaaet over til finhugget
Sten, og Bredden, der ligeoverfor
Omkostningsspørgsmaalet spiller en
underordnet Rolle, medens den i høi
Grad letter Færselen, er efterhaanden
forøget til 30 cm». Den fornuftige bredden
man kom frem til omkring 1870 er fortsatt
en standard, selv om kommunen i en
periode gjennom 1970- og 80-årene
forsøkte seg med smalere kantstein
og kantstein av betong. Fagfolkene i
Veivesenet og senere Samferdselsetaten
har gjenoppdaget det fornuftige i å holde
fast ved en standard på 30 cm, slik at
man alltid har reservedeler på lager når
noe må skiftes ut.
Vi avslutter der vandringen gatelangs begynte, med et kritisk blikk på
«Hovedstadsaksjonen». Denne siste
22
store satsningen ga oss en Stortingsgate
som ikke tålte trafikk. Det er fare for at
vi etter hvert vil oppdage at heller ikke
paradegaten Karl Johan har vunnet ved
innsnevring til samme bredde som en
småbygate, til tross for dobbelt så brede
fortauskanter. Og finnes det reservedeler
på lager når en av de spesialtegnede 60
cm brede kantsteinene blir ødelagt av en
løpsk anleggsmaskin?
Lars Roede er seniorrådgiver ved Oslo
Museum, avdeling Bymuseet
Takk til Jan Reime Kristiansen og Hans
Egede-Nissen for mange nyttige data om
Oslos historiske gatedekker.
Litteratur
Bassøe, P.: «En Sammenligning mellem de i
Kristiania anvendte Veidækker særlig hva den
økonomiske Side av Saken angaar». Teknisk
Ukeblad 1910, s. 254-256.
Beretning om Kristiania Kommune 1886-1911.
Kristiania 1911, s. 209-240.
Baalsrud, A.: «Automobilenes Forhold til Veiene».
Teknisk Ukeblad 1920, s. 193-198.
«Brolægning». Salmonsens Konversationsleksikon,
annen utgave 1915-30, bind IV, s. 69.
Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune
1837-1886. Christiania 1892, s. 192-249.
Helland, Amund: «Topografisk-statistisk beskrivelse
over Kristiania». Kristiania 1918, s. 89-96.
Lütken, André (red.): «Anlæg af Stæder». Opfindelsernes Bog, København 1900, bind II, s. 5-38.
Veivesenets protokoll «Gader og Veie i Christiania»,
Samferdselsetaten, Oslo kommune.
Roede, Lars: «Brolegning i Christiania». Fortidsvern
nr. 1, 1988, s. 6-14.
Roshauw, J. C.: «Gader og Sporveie. Spredte
Meddelelser fra en Stipendiereise». Teknisk Ukeblad 1908, s. 55-56.
Roshauw, J. C.: «Gatebygning og Trafikfor-holdene i
Kristiania». Teknisk Ukeblad 1917, s. 100-102.
Thingsrud, Leif: «Kristianias gater – Gjørmehav og
kampestein». Tobias nr. 2, 1997, s. 14-15.
von Jessen, Curt m.fl.: «Byhuse – Byggeskik i
købstaden». København 1980, s. 8-11.
23
Prinsen av Motzfeldts gate
Arne Danielsen
”5. juni 1962, den dagen jeg fylte sju,
åpnet fattern den tunge porten og
vinket meg ut av den trange og mørke
bakgården der muttern alltid holdt øye
med meg fra vinduet i verkstedet. Sola
fulgte meg opp Motzfeldts gate til jeg
dukket inn i Heimdalsgatas skygge ved
Fredstiehjørnet.
Tre barn sto ved sokkelen til den store
statuen, så jeg snek meg langs utkanten
av plassen, lot som jeg så på bladene
i vinduet til den lille tobakksbutikken,
strente opp langs luseanstaltens grå mur
der jeg kjente eimen fra pissoaret som lå
som en utlagt tarm rundt hjørnet, fortsatte
til høyre ved nettinggjerdet mot Vahl
skole og videre ned langs Boligslottets
kjempefasade. Ti minutter senere var jeg
trygt hjemme igjen.
- Fort gjort, sa fattern, - traff du
ingen?
- Joa, jeg dro på det, - men jeg kjente
dem ikke.
Han sukket.
24
- Da får vi gå opp sammen.
De var to jenter i sommerkjoler, den
ene lys og den andre mørk, og en rødlett
gutt med halmlugg.
- Kanke dere leke med han her? spurte
fattern, og dyttet meg uvørent fram. Før
noen rakk å svare, var han på vei tilbake
til loddebolten.”
På denne måten starter oppvekstromanen ”Åttenderaden” (Cappelen
2002), der jeg benytter mange elementer
fra min egen barndom på nedre Tøyen,
blant annet livet i familiegården Motzfeldts
gate 14.
Koloss på leirføtter
Min barndoms leiegård er en relativt
typisk representant for den bebyggelsen
som vokste på Østkanten på slutten av
attenhundretallet. Foranledningen var at
Universitetet, som hadde fått skjenket
Tøyen hovedgård av kong Fredrik VI
i 1811, nå ønsket å selge området på
sørsiden av Botanisk hage.
Selveste Prinsen, før han
fikk regulering på tenna.
Foto: Privat
Christiania kommunes representantskap vedtok reguleringen av gatenettet
i 1864, men en utfordring man måtte se
på før utbyggingen kunne starte, var
dreneringen av grunnen. Strøket – som
tidligere gikk under navnet Lerengen – var
tidligere havbunn, og besto for det meste
av blåleire. Løsningen for mange gårder
– også vår – var å la hele konstruksjonen
flyte i gjørma på flottører av tre.
Søren Andersen
I Truls Aslaksbys ”Grønland og Nedre
Tøyens bebyggelseshistorie” kan man
lese at Nylandarbeidernes byggeforening var blant de første som investerte i
Motzfeldts gate. Initiativtakeren til byggeforeningen var mekanisk arbeider Søren
Andersen, og det er grunn til å tro at den
samme Andersen fikk såpass dreis på
investeringene at han fortsatte privat
25
Fra bakgården, med
bryggerhus og utedasser.
Bildet er fra midten av
syttitallet, og dassene er
fortsatt i bruk.
Foto: Privat
som boligspekulant, i hvert fall var det
nettopp en Søren Andersen som senere
kjøpte tomter og lot oppføre gårder i
samme gate, blant dem nr. 14 som ble
byggemeldt i 1877. To år senere ble den
ferdige gården solgt til handelsborger A.
Johannessen for 28.000 kroner.
”Andersengårdene” var for det meste
variasjoner over en enkel idé; nemlig
en oppgang med torommere på ene
siden og tre værelsers leiligheter på
den andre. Ut mot gata i nr. 14 fantes et
butikklokale, med bakrom mot bakgården.
Gården hadde fire etasjer, og et portrom
førte inn til bakgården, der inngangen til
oppgangen befant seg. Midt i bakgården
tronet et enetasjes uthus av tre. Dette
rommet fire utedassavlukker – ett på
deling til hver etasje – og en binge for
26
torvstrø. Ved siden av sto et toetasjes
bryggerhus av mur. Folketellingen fra
1900 viser at det bodde 55 sjeler i gården,
de fleste arbeidsfolk og håndverkere
med familier.
Farmor var avisbud
Rett etter århundreskiftet begynte min
farmor Camilla Marie Jansen (f. 1893) å gå
med avisa Social-Demokraten i Motzfeldts
gate, det var før elektrifiseringen og kun
parafinlamper i oppgangene. Hun vokste
opp på Grønland og gikk på Vaterland
skole i Tilla Walstads tid. Så vidt jeg vet
er dette den første kontakten familien
min hadde med M14.
Siden skulle det bli langt mer. Gården
havnet nemlig i slektas eie alt før krigen,
gårdeierne var søsteren til min farfar
foto: Erling n.christiansen, 1965/ oslo museum
Grønland mellom Steplagården og Asylet. Motzfeldts gate går nordover fra gavlveggen
midt på bildet.
(farmors senere ektemann), Anna (f.
Danielsen i 1897) og hennes mann Oscar
Hagen (f. 1890). De bodde også selv i
gården til sin død, i 4. etasje til høyre.
Skredder Aron
Antakelig som en følge av eierforholdet,
hadde min oldefar Aron Danielsen (f.
1864) skredderverksted i kammerset
over porten, der jeg senere skulle få
mitt gutteværelse med utsikt til Frelsesarmeens mannsherberge. Min mor
fortalte at oldefar inntok lotusstillingen
på et bord foran vinduet og sydde, sånn
som skreddere gjorde i de dager.
Særlig under krigen var det praktisk
å ha en skredder i familien, han kunne
gjøre de flotteste gevanter ut av det
mest loslitte. Som så mange andre
Kristiania-beboere på den tiden var Aron
innvandrer, han kom over grensen fra
Värmland som 15-årig skreddersvenn
sammen med sin far, Daniel Gustafsson.
Mor og far
Slektsbåndene lokket også min nygifte
mor og far, Kjellaug f. Ruud (f. 1916)
og Alf Danielsen (f. 1914) til Motzfeldts
gate 14. Begge var ekte østkantfolk,
fra henholdsvis Vålerenga/ Torshov
og Sagene, de møtte hverandre på
dansefest på Solvang hagekoloni i 1933
og giftet seg i 1940.
27
mer), som muttern broderte de flotteste
skjermer til.
Fattern var imidlertid en kriger, han
hadde vært med på motstandskampen
i 1940, og ville ikke sitte stille og godta
naziregimet. Han fant ut at tyskernes
forsegling kunne forseres ved rett og
slett å skru ut hengslene på døra til
loftsboden. På den måten fortsatte
han å omsette radioer, blant annet til
motstandsbevegelsen.
Foto: Privat
Muttern og fattern giftet seg i september
1940.
Fattern hadde dilla på radioer, han
bygde sine første krystallapparat som
attenåring. Hans største drøm var å åpne
radioforretning, og åpnet også Timco i
butikklokalene i Motzfeldts gate. Den første
tiden bodde de på bakrommet.
Tyskernes radioforbud
Å drive radiobutikk under annen verdenskrig
var lite gunstig, i og med at okkupantene
raskt forbød radioer, hele varebeholdningen hans ble beslaglagt og forseglet
i en loftsbod. Dermed måtte de forsøke
å livnære seg på salg av lamper (med
28
I fangenskap
Virksomheten gikk bra en stund, men
en dag han kom med en radio innpakket
i gråpapir under hver arm, stirret han
rett inn i munningen på en Schmeisser.
Dermed bar det først til Møllergata 19
og siden til Grini, der forbrytelsen ble
rubrisert som kontraspionasje.
Mens fattern satt inne, måtte muttern
passe butikken, noe som kunne være
en utfordring, men dama var tøff, hun
smalt blant annet en gang skuffen
igjen over hendene på en tysk soldat
som var på vei til å bemektige seg
vekslepengene.
Gode år
Etter krigen ble tidene bedre, og i en
periode disponerte familien begge
leilighetene i annen etasje, selv om
den ene for det meste ble brukt som
radioverksted av fattern, og fløt av
lagervarer og reservedeler. På grunn
av bolignøden fikk de ikke lov til dette
arrangementet, og måtte gi fra seg den
minste leiligheten. Jeg har ofte lurt på om
de samme kravene til arealnøkternhet
ble stilt til beboerne av patrisierhusene
på Vestkanten?
foreldrene mine oppfattet i så fall neppe
sarkasmen, og i hvert fall ikke farmor,
som stadig kom tilbake til at jeg skulle
arve gården.
Noen kalte meg også ”Timco” etter
radiobutikken, mens grandonkel Oscar
– gårdeieren i 4. – konsekvent titulerte
meg ”Boblikoff”. Ikke vet jeg hvorfor.
Foto: Privat
Familiens radiobutikk Timco, antakelig på
førti- eller femtitallet, siden det ennå ikke
finnes noen reklame for fjernsyn.
Arveprinsen kommer
Sommeren 1955 ble omsider jeg født, etter
at foreldrene mine hadde vært barnløse i
nesten femten år, og vel nærmest hadde
gitt opp å få noen arving. Jeg ble derfor
degget for på alle måter, og bakgården
ble min første lekeplass i selskap med
skilpadden Napoleon. Gårdene var rene
festningen, og porten ble tidlig låst for å
holde strøkets mange uteliggere vekk fra
loftstrapper og kjellerhalser.
Gården hadde mange fargerike
beboere, jeg husker spesielt to tjukke
kjerringer, en bodde i tredje til venstre
– den andre i fjerde til høyre, de pleide
begge å henge ut av sine respektive
kjøkkenvinduer og hauke til hverandre.
Lange passiarer foregikk på denne måten,
og jeg undret meg alltid på om det ikke
hadde vært lettere å besøke hverandre
i stedet.
Tidlig fikk jeg oppnavnet ”Prinsen av
Motzfeldts gate.” Om dette ble uttalt med
en spydig undertone, vites ikke, men
Ingen papirer
Intensjonen var nemlig at fattern skulle
arve tante Anna og onkel Oscar, som var
barnløse. Så gikk også de gamle bort.
Jeg husker at jeg som ganske liten gutt
skulle være med og besøke onkel Oscar
på sykehuset, og jeg gledet meg, for han
pleide alltid å spøke og le og kalle meg
”Boblikoff”, men til min store skuffelse lå
han bare blek og innsunket i senga, og
muttern fortalte meg at han ikke hadde
lenge igjen.
Etter begravelsen viste det seg at det
verken forelå noe testamente eller annet
papir som bekreftet at fattern var påtenkt
som arving. Dermed ble M14 lagt ut til
salgs. Hva skulle foreldrene mine gjøre?
Ikke en gang en leiekontrakt hadde de,
verken på leiligheten eller butikken, alt
var tidligere ordnet muntlig i familiær
forståelse. De risikerte å bli stående på
bar bakke.
Knall og fall
Det var da fattern tok sats, lånte til pipa
og kjøpte hele kostebinderiet. Det var en
dristig beslutning, de store kjedene – ikke
minst forbrukersamvirket – var på full fart
inn på markedet, og mange småkjøpmenn
på Østkanten gikk enten konkurs eller ble
kjøpt opp. En del kunder forlangte også
å få kjøpe på kreditt, og ikke alle var like
29
foto: Henrik ørsted, 1967 / oslo museum
Heimdalsgata med nr 26 i forgrunnen. Gården er kjent som Rudolf Nilsens ”Nr. 13”.
Motzfeldtsgate er første kryssende gate.
gode betalere. Men fattern følte nok likevel
at han ikke hadde noe alternativ.
Denne gangen sto dessverre ikke
lykken den kjekke bi. Sommeren 1963
fikk fattern et kraftig slag og ble midlertidig
lammet i halve kroppen. Mens han slet
med å gjenvinne førligheten, skjedde
en teknisk revolusjon i bransjen, ved at
rørene ble byttet ut med transistorer. Og
30
fattern, som var en trollmann med rør,
ble utdatert i takt med varebeholdningen.
Butikken sto derfor stengt, inntil den ble
utleid til stifterne av kjeden El Spectra.
Ingen konkurs
Foreldrene mine var av den gamle skolen,
og selv om forretningen var organisert
som aksjeselskap, var det utenkelig å slå
den konkurs – ikke minst skulle sønnen
deres slippe å lide en slik vanære. Muttern
skaffet seg jobb i forsikring, mens fattern
– som ikke lenger var i stand til å innordne
seg et vanlig arbeidsregime – forsøkte
seg både som brødkjører, lastebilsjåfør,
bilopphugger og skraphandler.
Deler av forretningsvirksomheten tok
han med hjem til gården, han fikk gravd
ut kjelleren og lagd ei lasteluke ned fra
portrommet. I bryggerhuset smeltet han
blant annet bly. Til sammen klarte de med
et skrik å betjene lån og avdrag, men
økonomien ellers var så som så.
Gården selges
Da jeg fylte fjorten – i 1969 – fikk muttern
anledning til å overta sitt barndomshjem
på Rosenhoff, og familien ble enig om å
flytte fra Motzfeldts gate. Dermed var det
heller ingen grunn til at vi lenger skulle
eie gården. Det var bare ett problem: De
hadde vitterlig lovet at jeg skulle arve den,
og løftet ønsket de å respektere.
Til slutt var det jeg som måtte forsikre
dem om at jeg slett ikke så for meg noen
tilværelse som eiendomsbesitter, og at de
bare måtte selge for min del. Dermed ble
hele stasen avhendet til et advokatfirma,
og familiens økonomiske byrder letnet
betraktelig.
Tilbake for en stund
En fordel utnyttet jeg imidlertid som gårdeiersønn. På gymnaset hadde jeg truffet
ei jente, som jeg ønsket å flytte sammen
med etter artium. Vi fikk fattern til å skaffe
oss en toroms leilighet i 3. etasje i M14, til
en husleie av 100 kroner måneden.
Jeg husker særlig en ny gårdeier ringte
på og presenterte seg. Han lurte på om
det var noe vi trengte, og vi sa at vi kunne
trenge et nytt dasslokk. Dermed ble han
med i gården og målte hølet omhyggelig
med en tommestokk. Det var en snål
type, som fikk et sørgelig endelikt: Han
sprengte seg selv i lufta i vestibylen på
Politihuset på Grønland.
Vi bodde der fra sommeren 1974 og
ut 1977 – i en periode med stor fraflytting fra og forslumming av distriktet. Vi
fulgte strømmen og havnet i OBOS på
Lambertseter. Dermed var familiens æra
i Motzfeldts gate 14 slutt.
Epilog
Eller - ikke helt: Midt på nittitallet ble hele
gården totalrenovert, og alle leilighetene
ble lagt ut til salgs. Min mor hadde da
akkurat blitt enke, og jeg inviterte henne
med ned for å se hvordan det nå hadde
blitt på det stedet vi hadde tilbrakt så
mange år av vårt liv. Hun gikk rundt med
store øyne og sukket i beundring over
bad med vannklossett og splitter nye
kjøkkeninnredninger i alle leilighetene.
Flytte ned igjen ville hun likevel ikke.
Først etter at også hun var borte,
fikk jeg skrevet ”Åttenderaden”, som
blant mye annet også er en hyllest til
de gamles strev for familiens beste. I
anledning utgivelsen ble jeg blant annet
intervjuet av Morgenbladet, og over en
hel gammeldags Aftenpostside tronet
overskriften: ”Prinsen av Motzfeldts
gate”.
Arne Danielsen er forfatter og journalist og
har utgitt seks bøker, deriblant romanen
”Åttenderaden”. I 2007 kom lokalhistorien
31
Fredrikke Tønder-Olsen –
grunnlegger av Kristiania
Visergutkontor
Jorunn Sanstøl
Da Fredrikke Tønder-Olsen døde, skrev
Sofie Heyerdahl i ”Minneord ved båren”
at med henne var en av våre merkeligste
kvinner gått bort. Begavet og målbevisst,
viljesterk og dristig var karakteristikker
som ble satt på henne. Som pioner startet
hun et firma som var det første i sitt slag
i landet. Til tross for handikap som hun
slet med gjennom hele livet, utførte hun
et langt livsverk. Hun hadde dårlig hørsel
og var nesten blind i de siste fem og tyve
årene av sitt liv.
Fredrikke Tønder-Olsen var født i
1856 i Kobberdal på øya Lekta i Nesna
i Nordland. Her vokste hun opp på en
stor gård med gjestgiveri, handelssted
og dampskipsekspedisjon. Hun ble sett
på som både oppvakt og humørfylt i
oppveksten. I motsetning til hva som ble
forventet av unge kvinner på denne tiden,
var hun lite interessert i huslige sysler.
32
Hun foretrakk mer maskuline sysler som å
være høvedsmann om bord på båten eller
drive ute i skog og mark. Moren hadde
nok sett at hun var mer huslig orientert.
Selv uttalte hun at de ville ”at jeg skulle
sitte i en krog og strikke på en hose”.
Hagearbeid var imidlertid noe hun
likte. Moren må ha gitt inspirasjon innen
dette feltet. Hun hadde vært en foregangskvinne bl.a. når det gjaldt hagebruk og
hadde det største hageanlegg nord for
Trondheim. Her dyrket hun blomster, bær
og grønnsaker som aldri før hadde vært
dyrket på de breddegradene.
Det sier noe om en original og selvstendig personlighet at Fredrikke tidlig
fikk ha sin egen fiskebåt med mannskap,
og hun hadde ord på seg for å være en
dyktig seiler. Etter opplæring av familiens guvernante og ett års skolegang i
Bodø dro hun til Trondheim for å lære
Portrett av Fredrikke Tønder-Olsen,
utført av Jens Munthe Svendsen,
1935. Relieff i bronsemalt gips.
søm. Men med anlegg for tegning var
det hennes ønske å bli maler. Hun fikk
derfor gå på tegneskole og kom så i
gravørlære. Fredrikke hadde hatt dårlig
hørsel fra barndommen, og nå ble synet
gradvis verre. Denne geskjeften ble for
anstrengende for hennes svake øyne.
Hun måtte derfor reise hjem og begynte
så i farens landhandleri. Å stå bak en
disk i en landhandel bød imidlertid ikke
på nok utfordringer. Med sin energi fikk
hun snart stilling som forsikringsagent,
som den første kvinne i Norden. Dette
ble regnet som et riktig mannfolkarbeid,
men som hun skjøttet med stor dyktighet
og arbeidslyst.
Etter syv år sviktet dessverre synet,
og hun måtte oppgi kunstnerdrømmen
og flyttet til Kristiania hvor foreldrene nå
var bosatt. Her drev hun med forskjellige
virksomheter, glassmaling og agenturer
Foto: Rune Aakvik / oslo museum
for molter, sild, fisk og ryper. Disse leveransene ga henne ideen om å starte et
viserguttkontor, og i april 1894 åpnet hun
Kristiania Visergutkontor i Grensen 19.
Ved kontorets 50-årsjubileum for
stiftelsen i 1944 kunne man lese i Aftenposten (5.4.1944):
”For femti år siden hendte det seg en
dag det høyst usedvanlige at en dame
innfant seg i Aftenpostens redaksjon med
fem skolegutter, og fortalte at det var
hennes plan å begynne viserguttkontor.
Damen så dårlig og hørselen var også
skral, men virkelysten feilet ingen ting,
og de fem guttene hadde hun allerede
utstyrt med blå gensere med firmanavnet
over brystet og gilde luer med gullbokstaver.”
Fredrikke Tønder-Olsen hadde sett
behovet for å bringe pakker ut i byen.
Bybudene tok 80 øre for sine ærend,
33
Ukjent fotograf/Oslo Museum
Kristiania Visergutkontor i Pilestredet , 1938.
mens skolegutter var billigere. Denne
konkurransen med bybudene var nok ikke
bare populær. Hun og Helga Andersen
ble ropt etter på gaten.: ”Kristianias verste
kjerringer”.
De første årene holdt Visergutkontoret
til i Grensen 19. Kontoret var i stadig
vekst og fikk en økende anseelse. Etter
hvert utvidet det til å omfatte transport
og flytting. Det ble anskaffet hester og
vogner, og i 1913-14 flyttet virksomheten
til nye lokaler i Pilestredet 8. I 1921 ble de
første fem bilene innkjøpt, siden vokste
vognstallen. Under jubileumsutstillingen
i 1914 drev KVK med opptil 200 mann
og 50 hester, 32 kontordamer og 60
34
visergutter. Fra 1921 ble hestene etter
hvert avløst av biler.
Fredrikke Tønder-Olsen var en original, men respektert bedriftsleder som
krevde mye både av seg selv og andre.
Hun hadde flere originale ideer som
bedriftsleder, bl.a. var hun den første
som innførte vinterferie for de ansatte.
Hun arrangerte videre sammenkomster
etter arbeidstiden. Gifte menn fikk høyere
lønn enn enslige, og tillegget gikk direkte
til konen. Og hestene ble stelt pent
med – bare én gang behøvde dyrevernforkjemperen Lisa Kristoffersen å heve
paraplyen mot en av kjørerne.
Ukjent fotograf/Oslo Museum
Visergutt utenfor Nedre Vollgate 20, 1912.
Videre støttet hun legater og ga startkapital til utgivelsen av bladet Norges
Kvinner. Bladet arbeidet bl.a. for ”større
makt og innflytelse hos kvinner” og mot
”den overhåndtagende materialisme og
senkede moral”. 1918 opprettet hun legat
for unge nord-norske jenter.
På 70-årsdagen ble hun tildelt Kongens
fortjenstemedalje. Etter hennes død i
1931 fortsatte virksomheten med samme
personale.
Til graven på Vår Frelsers gravlund fikk
Oslo Handelsstand laget en bronseplate
med hennes profil i relieff.
Jorunn Sanstøl er mag.art. i kunsthistorie
og konservator ved Oslo Museum, avd.
Bymuseet.
35
Fryd og frykt i den flerkulturelle
storbyen
Lars Emil Hansen
I Mangfoldsåret 2008 (St. melding 17) starter Oslo Museum opp
forskningsprosjektet Fryd og frykt i den flerkulturelle storbyen.
Prosjektet vil gjennom forskjellige delprosjekter belyse noen sider
ved den moderne storbyens mangfold. Delprosjektene vil bestå av
dokumentasjon og forskning og skal munne ut i utstillinger og en felles
publikasjon. Prosjektet vil løpe frem til 2013.
Fryd og frykt
Begrepene fryd og frykt beskriver manges
møte og erfaring med storbyen, og er
tematisert i kunst og litteratur fra midten
av 1800-tallet til i dag. Byen lokker og
frister med et mangfold av muligheter
som interessante arbeidsplasser, mange
utdanningsinstitusjoner, en rekke underholdningstilbud og spennende sosiale
møter. Her er det mulig å gjemme seg
bort i mengden av mennesker, den sosiale
kontrollen er svakere, og toleransen
for ”annerledes” livsstiler regnes som
større enn på landsbygda. Samtidig
oppfattes byen – eller deler av den – som
truende, skummel eller heslig. Frykten
36
for å drukne i mengden, forestillinger
om kriminalitet og skepsis mot ukjente
livsstiler og befolkningsgrupper gjør at
enkelte opplever byen som helhet, eller
bestemte bystrøk, som truende.
Dette ambivalente forholdet til storbyen ønsker museet å tematisere i den
kommende femårsperioden.
Gjennom delprosjekter med forskjellige temaer vil vi rette søkelyset mot
steder, fenomener eller grupper som
ofte blir stigmatisert eller marginalisert
i den offentlige debatten. Vi vil utforske
hva forestillingene om disse gruppene
eller stedene består i, og om det finnes
alternative oppfatninger av dem. Samtidig
å sammenlikne med, både i og utenfor
Norge. Delprosjektene vil ha ulikt fokus,
noen tar utgangspunkt i bestemte steder
eller byrom, andre retter søkelyset mot
bestemte grupper i bysamfunnet som
ofte stigmatiseres. Tidsperspektivet i
prosjektene vil også variere, noen av
delprosjektene vil ha en klar samtidsorientering, andre tar utgangspunkt i
forhold i samtiden og diskuterer dem i
et historisk perspektiv.
Foto: Fredrik Birkelund/Oslo Museum
Grønland 2007.
ønsker vi å se nærmere på den urbane
fryden: Hva er det som gjør byen så
attraktiv som bosted og reisemål? Hvorfor
flytter stadig flere personer til Oslo, og
hvorfor er ”storbyferie” mer populært enn
noen gang? Et viktig tema i prosjektet
vil også være å studere spenningsfeltet
mellom de to ytterpunktene fryd og frykt.
Hvorfor oppfattes noe av noen som
spennende og interessant, mens andre
ser på det samme stedet eller fenomenet
med frykt eller avsky?
I tråd med museets formålsparagraf
vil Oslo være vårt empiriske nedslagsfelt.
Likevel vil vi i flere av delprosjektene
trekke linjer til andre byer det er naturlig
Etnisk mangfold og sosiokulturelt
mangfold
Kulturelt mangfold er stikkordet for den
politiske satsingen i Mangfoldsåret. Slik
begrepet brukes i Stortingsmelding 17, er
kulturelt mangfold synonymt med etnisk
mangfold. Det er forholdet mellom etniske
minoriteter og etniske nordmenn som politikerne ønsker at museer og andre aktører
i kulturfeltet skal belyse og diskutere på
forskjellige måter. Oslo Museum deler
myndighetenes oppfatning av at det er
viktig å dokumentere og formidle historier
om Norge som et flerkulturelt samfunn,
men legger en videre forståelse til grunn
for mangfoldsbegrepet. Slik vi ser det, må
mangfold handle om forholdet mellom
majoriteten og alle typer minoriteter,
etniske, nasjonale, seksuelle osv. Denne
brede forståelsen av ”mangfold” ligger til
grunn for Fryd og frykt - prosjektet.
Delprosjekter i 2008 og 2009
Følgende delprosjekter vil startes opp
i 2008:
Alderdom i storby: fryd eller frykt?
Alderdom i samtid og fortid er ett av
museets hovedsatsningsområder i 2008
37
fotograf Ukjent/Oslo Museum
Drabantbyen kommer til Rødtvet, 1962.
og 2009. Med bakgrunn i de mange
negative beskrivelsene av eldres livsforhold i media, ønsker museet å lage et
prosjekt som belyser forskjellige aspekter
ved å eldes i dagens Oslo. Gjennom
fotodokumentasjon og intervjuer med 20
eldre over 65 år vil vi samle inn materiale
som sier noe om hvordan alderdommen
oppleves som livsfase. Informantene vil
rekrutteres fra forskjellige steder i byen
og ha ulik sosial og etnisk bakgrunn. Det
innsamlede materialet skal formidles i en
større kulturhistorisk utstilling.
38
Drabantbyen kommer!
I april 2008 åpner museet utstillingen
Drabantbyen kommer! som belyser
urbaniseringen av Akerbygda fra 1948
til i dag. Hovedfokuset i utstillingen vil
være utbyggingen av drabantbyene og
drabantbyen som bolig- og livsform.
Utstillingen vil også problematisere
holdningene som knytter seg til disse
omdiskuterte byområdene. For å få ny
kunnskap om hvordan drabantbyene
oppleves og erfares, har museet startet
opp et dokumentasjonsprosjekt der vi
Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum
Bakgården på Blitz, 2007
fotograferer ulike drabantbymiljøer og
intervjuer drabantbybeboere om deres
forhold til eget bosted. Deler av materialet
vil presenteres i utstillingen.
ratur, samtaler med ulike generasjoner
beboere og bybrukere. Prosjektet er i
første omgang tenkt å munne ut i en eller
flere artikler.
Fra frykt til fryd? Bilder av Grønland
1970-2008.
Prosjektet tar sikte på å belyse hvordan
synet på Grønland som bolig- og byområde har endret seg fra 1970-tallet til i
dag. Materialet vil hovedsakelig bestå
av avisartikler, annonser, kommunale
dokumenter, boligprospekter, skjønnlitte-
Frykt og fryd i storbyen Oslo.
For å få mer kunnskap om hvilke forestillinger som knytter seg til ulike steder og
miljøer i Oslo, planlegger vi å gjennomføre
en større spørreundersøkelse i løpet av
2008. Vi ønsker å oppsøke 5-6 forskjellige steder i byen og gjennomføre korte
enquête-intervjuer.
39
Foto: Rune Aakvik/oslo museum
Veggdekorasjoner i Blitzhuset, 2007
40
Oslo utenfor Oslo
Som en utvidelse av prosjektet ovenfor,
ønsker vi å få til et samarbeid med
Norsk etnologisk granskning (NEG) om
å dokumentere hvordan folk utenfor Oslo
oppfatter byen. NEG har lang erfaring
med å sende ut spørrelister til medarbeidere ulike steder i landet, og vi tror
denne metoden vil være fruktbar for å
få kunnskap om hvordan Oslo oppfattes
utenfor dens grenser. Materialet vil danne
utgangspunkt for en eller flere artikler.
utgi en antologi ved prosjektperiodens
slutt, der vi presenterer resultater fra
delprosjektene.
Kontaktperson for prosjektet er Lars
Emil Hansen, e-post: [email protected]
oslomuseum.no
Lars Emil Hansen er etnolog/kulturhistoriker og konservator ved Oslo Museum
Blitz
I 2007 begynte museet å dokumentere
ungdomsmiljøet Blitz. Vi gjennomfotograferte Blitzhuset i Pilestredet, slik
at vi fikk dokumentert bygningen før
Statsbyggs restaurering av huset. I 2008
vil vi videreføre dokumentasjonsprosjektet
ved å intervjue personer som er aktive,
eller som har vært aktive, i miljøet.
Fordomsfri sone?
Mange homofile opplever Oslo som et
frirom der de har større muligheter til
å leve det livet de ønsker enn i mindre
byer og tettsteder. Museet ønsker å løfte
fram denne dimensjonen ved byen i en
utstilling der vi belyser Oslos historie som
”homoby” og hvordan denne friheten
oppleves av homofile. Prosjektet er tenkt
startet opp i 2009. I forbindelse med
utstillingen planlegger vi også et dokumentasjonsprosjekt relatert til temaet.
Antologi i 2013
De ulike delprosjektene vil organiseres som selvstendige prosjekter og
formidles på forskjellig måte underveis
i prosjektperioden. I tillegg ønsker vi å
41
Hvorfor ble ”Det engelske
kvarter” revet?
En historie om estetikk, politikk og kulturminnevern
Lars Emil Hansen
I den faste utstillingen i Bymuseet på Frogner står det en modell av
et fasjonabelt bygningsmiljø fra 1880-årene, ”Det engelske kvarter”.
Anlegget hadde adresse Drammensveien 26-421 og lå på Solli plass.
På begynnelsen av 1960-tallet ble husene revet og erstattet av et
moderne høyhus. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på dette
spesielle bygningskomplekset og ta for meg diskusjonene som gikk
forut for og parallelt med rivingen av anlegget.
Byens beste adresse
Det engelske kvarter var ett av de mange
nybyggene som reiste seg langs Drammensveien i 1880- og 1890-årene. Drammensveien var da som nå en av byens
beste adresser og et av Kristianias mest
representative strøk. Langs gaten var
det vakker trebeplantning etter forbilde
fra boulevardene i større europeiske
storbyer2. I boligkompleksets umiddelbare
nærhet lå Det kongelige slott og Slottsparken, Karl Johans gate og Universitetet
og rikmannsvillaer med vakre parkanlegg,
i tillegg til den fornemme leiegården
Victoria terrasse, som ble oppført i samme
periode (1884-1890).
Området rundt Drammensveien hadde
fram til siste halvdel av 1800-tallet hatt et
42
landlig preg med løkkeeiendommer tilhørende byens embetsstand og borgerskap.3
Så sent som i begynnelsen av 1870-årene
hadde strøket i følge samtidsvitnet og
byhistorikeren Alf Collett fortsatt ”Præg af
en vakker Udsigtsvei, indramet af frodige
Haver”.4 Med urbaniseringen som satte
fart fra midten av århundret, ble løkkeeiendommene i løpet av en 30-årsperiode
forvandlet til et mer tettbebygget bystrøk
med store bygårder og villaer.
Det engelske kvarter var et produkt
av urbaniseringen. Folketallet hadde blitt
mangedoblet i løpet av en hundreårsperiode og hadde økt fra ca 12 000
rundt 1800 til 220 000 i 1900. Samtidig
hadde byen vokst i utstrekning. Byens
grenser var blitt utvidet både i 1859
Foto: Rune Aakvik, 1990/Oslo Museum
Parallelt med at Det engelske kvarter ble revet, ble det laget en modell av anlegget i
målesokk 1:50. Billedskjærer A.E.Friedstrøm & sønn sto for utførelsen. Modellen viser
bygningskomplekset rundt 1900 med leiegårder på hvert hjørne, villaer i rekke i midten og
forhager. Arkitekt Dues tegninger, samt oppmålinger og fotografier av bygningene like før
de ble revet, ble brukt som kildemateriale.
og i 1878. Kristiania var i løpet av en
femtiårsperiode gått fra å være en
småby til å bli en europeisk storby. Den
kraftige veksten var forankret i større
samfunnsmessige endringsprosesser
og ble fulgt av høykonjunktur i industri
og handel.5
Parallelt med byveksten hadde det
skjedd en indre byomdannelse. Fram
til midten av 1800-tallet hadde byens
borgerskap holdt til i byens sentrum, i
Kvadraturen. Nå ble dette byområdet
mer og mer preget av kontorer og forretninger, og borgerskapet flyttet vestover
til Skillebekk, Homansbyen, Majorstuen
og Frogner. Kristiania fikk dermed en
ny sosial topografi, der disse områdene
ble borgerskapets by og etter hvert ble
identifisert som ”vestkanten”. I denne
prosessen ble Drammensveien den mest
fasjonable av innfartsveiene til Oslo.6
Arbeiderklassen etablerte seg i motsatt
ende av byen, i de østre bystrøkene
– Grønland, Tøyen, Grünerløkka og
Sagene.7 Kristiania ble dermed en delt
by, der øst- vestskillet materialiserte
klassesamfunnet og ulikheter i økonomisk
og kulturell kapital.
Engelsk på norsk8
Det engelske kvarter ble bygget på den
tidligere løkkeeiendommen Solli. Som
så mange av de andre gamle løkkene i
området, var den på 1800-tallet blitt delt
opp i en rekke parseller. Hovedanlegget
lå på Solli plass. I 1840-årene hadde
Solliløkken vært et kjent utfarts- og
fornøyelsessted, der det blant annet var
blitt holdt maskeradeball for ”honnette
Personer” og arrangert andre selskapeligheter. I 1880-årene ble løkkebygningen
revet for å gi plass til Det engelske
kvarter.
Det engelske kvarter ble oppført
mellom 1882 og18869 og bestod av tre
bygningsvolumer. I midten lå en lengre
43
Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum
toetasjers bygning, som på hver side
var flankert av en treetasjers bygård.
Bygårdene hadde en stor leilighet i hver
etasje i tillegg til en toroms leilighet uten
kjøkken på kvisten. I den ene leiegården
var det også innredet en kjellerleilighet.
Midtpartiet bestod av til sammen syv
eneboliger – eller villaer, som arkitekten
selv omtalte dem som10 – med hver sin
inngang, plassert vegg i vegg. Disse lå
tilbaketrukket fra gaten med forhager.
I våre dagers språk ville vi si at boligene
var bygget som rekkehus. Denne måten
å bygge på var inspirert av engelske
forbilder, og det var rekkehuspreget som
ga eiendommen navnet ”Det engelske
villakvarter”11, senere forenklet til ”Det
engelske kvarter”. I Storbritannia, Belgia
og Nederland var rekkehus i to til fem
etasjer en utbredt borgerlig boform på
1800-tallet, i motsetning til resten av
Europa, der leiligheter i bygårder var
vanligst.12
44
Det engelske kvarter
Solli plass med Det
engelske kvarter i
bakgrunnen, fotografert
i 1906.
Bygningene var oppført av teglstein
på en grunnmur av gråstein. Fasadene
mot Drammensveien og Solli plass var
dels pusset og dels upusset. Fasadelivet
var i synlig tegl, mens de arkitektoniske
leddene som skulle illudere huggen
stein var pusset. I følge Teknisk Ugeblad
1886 utmerket bygningskomplekset seg
”ved en for vore fattige arkitektoniske
forhold rig udsmykning af facaderne”.13
Som kunsthistorikeren Stephan TschudiMadsen har pekt på, var man nå lei de
homogene italiensk inspirerte renessansefasadene som hadde dominert
historismearkitekturen. I stedet søkte
arkitektene mot den nordlige renessansen, særlig den dansk-nederlandske
varianten med upussede teglfasader,
sandsteinsbånd og fantasirike gavler. Det
engelske kvarter er et uttrykk for denne
stilen, og Tschudi- Madsen karakteriserer
anlegget som ”et av retningens fremste
eksemplarer”.14
I tillegg var anlegget med sine høye
tak og store kupler inspirert av fransk
renessansearkitektur. Vekslingen mellom
pussede og upussede elementer og den
rike utsmykningen med gavler, kraftige
pilastrer, kvaderimitasjoner, portaler,
fremskutte midtpartier, tårn og balkonger
ga liv til fasaden. Den rike utsmykningen og forhagene understreket også
anleggets representative og fornemme
preg. Bygningenes bakside var pusset,
men ikke dekorert. Den store forskjellen
mellom fasaden og baksiden gjenspeilte
seg også i bygningens planløsning og de
ulike rommens status og beliggenhet.
Villaer i ”west end”
Både leilighetene i hjørnegårdene og
rekkehusleilighetene var store og beregnet for byens øvre sosiale lag. Og det var
også overklassefolk som flyttet inn i det
nye boligkomplekset. I presentasjonen av
bygningskomplekset i Teknisk Ugeblad
i 1886 skrev arkitekt Paul Due at målet
med prosjektet var å bidra til å øke antallet
villaer i ””The west end”, hvor den mer
velhavende del af befolkningen søger sine
boliger”15, og hvor det i hans samtid bare
fantes 40 villaer av totalt 4900 bygninger
i byen. Dette tallet sto i sterk kontrast til
England, der villa og rekkehusbebyggelse
var mer utbredt. Det lave antallet villaer i
forhold til leiligheter i Kristiania forklarte
han både med ”gamle nedarvede sociale
skikke og forholde”, med økonomiske
forhold og det kalde klimaet. Men nå,
skriver han, hadde den nye teknologien
– ”centralopvarmingsmetoden” – gjort
det mulig og lønnsomt å bygge villaer i
mer enn én etasje. Å bygge eneboliger i
rekke ville i det lange løp ikke falle dyrere
enn ”størrelsen af den leie, der betales
for beboelsesleiligheder i leiegårder, hvis
beliggenhed og indre udstyr indtager
en tilsvarende rang”. Dette var også
bakgrunnen for byggingen av Det engelske kvarter:
”centralapparatet tillader os at indrede
vore villaer i to eller flere etager med
samme komfort som tilforn i én etage;
det tilader os at redusere bygningsomkostningene og det tillader os – hva der
er af væsentligst betydning – at reducere
byggetomtens areal og derved dennes
kostende. Renterne af den til en sådan
villa anvendte kapital vil med skatter og
vedligeholdelsesudgifter da neppe overstige størrelsen af den leie, der betales
for beboelsesleiligheder i leiegårder, hvis
beliggenhed og indre udstyr indtager en
tilsvarende rang. Det er på disse motiver,
at anlægget af det engelske villakvarter
på Drammensveien er bygget.16
Herskapelig!
Leilighetsstørrelsen i anlegget varierte,
men flertallet av leilighetene var store,
ja blant de største i byen.17 I bygårdene
Drammensveien 26, 26 b og 28 fantes
det til sammen fem leiligheter på fire rom,
pikeværelse og kjøkken, en leilighet på
seks rom, pikeværelse og kjøkken, to
leiligheter på åtte rom, pikeværelse og
kjøkken, en leilighet på to rom og kjøkken
samt to kvistleiligheter på to rom uten
kjøkken. I rekkehusene, Drammensveien 30, 32, 34, 36, 38 og 40, varierte
romantallet mellom åtte og ni, og så kom
kjøkkenet i tillegg. Bygården på hjørnet
Drammensveien – Observatoriegata
(Drammmensveien 42) hadde tre leiligheter på seks rom, pikeværelse og kjøkken,
en leilighet på fire rom, pikeværelse og
kjøkken, og en kjellerleilighet med ett rom
45
og kjøkken. Som kontrast kan nevnes
at samtidige gjennomsnittsleiligheter i
arbeiderstrøk som Tøyen, Sagene og
Grønland var på ett rom og kjøkken og på
Grünerløkka på to rom og kjøkken!18
Rekkehusleilighetene strakte seg
over toetasjer. Første etasje rommet tre
stuer, ”Salon”, ”Cabinet” og ”Spisestue”,
samt kjøkken og anretning. I andre etasje
fantes tre soverom, bad og tjenerværelse. I midtleiligheten var loftet innredet
med soverom, og badet var også lagt til
denne etasjen. I hver av etasjene fantes
det privet. Leilighetenes fasiliteter var
blant byens mest moderne: De hadde
innlagt vann og var blant de få med
eget baderom. Den siste teknologien på
oppvarmingsfronten, sentralvarme, ble
benyttet til å varme opp leilighetene. I
tillegg til radiatorene var leilighetene også
utrustet med vedovner og kaminer.
Stuerommene var innredet med
brystpanel og tapetsert, flere av soverommene var også tapetsert eller malt, mens
kjøkken og bad var panelt og malt. På
gulvene var det parkett, linoleum – som på
1800-tallet var moderne og eksklusivt – og
glaserte fliser. Badene hatt fått blygulv.
Fra gangen og inn til stuene ledet doble
fløydører. Slike var det også mellom
de representative rommene. Noen av
dørene hadde blitt påkostet speilglass. I
kjelleren var det innredet bryggerhus med
bryggepanne, tøyrulle og strykeovn.
På og bak scenen
Måten boligene var planlagt og organisert på var ikke tilfeldig. Interiøret og
planløsningen var nøye iscenesatt. Bak
innredningen lå det en klar boligideologi,
der både mennesker og ting hadde sin
46
faste plass. Som blant annet historikeren Knut Kjeldstadli har pekt på, var
den borgerlige leiligheten rundt forrige
århundreskiftet nærmest organisert
som et teater: Noe skulle foregå på
scenen, andre ting skulle være usynlig
og foregå bak scenen.19 Formulert med
andre ord fantes det deler av leiligheten
som var representative, hvor man tok i
mot gjester, og andre deler som var mer
privat. Ofte hadde disse leilighetene
en L-formet planløsning: store rom for
selskapelighet ut mot gaten, og lange
korridorer med kjøkken, soverom, bad,
privet og ”kjøkken- eller baktrapp” innover
i leiligheten. Leilighetene i det engelske
kvarter føyer seg inn i dette kulturelle
skjemaet.
Mange av leilighetene i hjørnegårdene
fulgte L-planen med selskapsrom mot
gaten og andre rom innover i leiligheten.
Siden rekkehusene gikk over to etasjer,
fikk det borgerlige bomønsteret her en
litt annen variant enn i leilighetene. De
var likevel en del av det samme kulturelle
skjemaet. I rekkehusene var første
etasje mot gaten det mest representative
området. Her lå stuerommene på rekke
og rad, med spisestuen som det mest
representative. I spisestuen ble familieog festmiddager avholdt i en formell
ramme av lysekroner, sølv, krystall og
porselen og en mengde pyntegjenstander. 20 I spisestuen ble både familiens
økonomiske kapital i form av de kostbare
tingene, og den kulturelle kapitalen, i
form av kunnskap om måltidenes ritualer,
demonstrert og stilt til skue. Kjøkken,
spiskammer og anretning var henvist til
husets bakside og skulle være ”usynlig”,
akkurat som de som arbeidet der.
foto: rune aakvik / oslo museum
Illustrasjon fra Teknisk Ugeblad 1886, som presenterte Det engelske kvarter over tre
fulle sider. I midten rekkehusene – eller villaene – som arkitekten omtalte dem som, og
på hver side hjørnegårder med flere leiligheter. Legg merke til leilighetsplanen som viser
eneboliger over to etasjer, med en klar funksjonsdeling mellom etasjene. Selskapsrom og
kjøkken nede, soveværelser og bad oppe – helt i tråd med 1800-tallets nye boligideologi.
Denne planløsningen preget villabyggingen langt inn på 1900-tallet.
Det private soverommet
De private rommene – soverom og
bad – var vanligvis lagt lengst inn i de
borgerlige leilighetene. I rekkehusene i
”Det engelske kvarter” har arkitekten valgt
en annen løsning som uttrykk for den
samme tankegangen. Her er soverom
og bad lagt til andre etasje. De største
soverommene lå på fremsiden ut mot
gaten, mens bad og tjenerrom vendte
mot bakgården.
Tidlig på 1800-tallet hadde egne
soverom og barneværelser fortsatt vært
lite utbredt, men mot slutten av 1800-tallet
vant de innpass i det borgerlige hjemmet.
Soverommet og baderommet – hvis det
fantes – var husets mest private rom.
En annen grunn til at soverommene ble
skilt ut som egne rom og lagt bort fra
selskapsrommene enn de symbolske,
var de nye kravene til hygiene og sunnhet
som vant innpass i boligplanleggingen
på 1800-tallet. I følge medisinere og
boligideologer skulle soverommene
være separate rom, kjølige og godt
utluftede.21
Soverommets historie i den borgerlige
leiligheten speiler også 1800-tallets syn
på familie, ekteskap og seksualitet. Som
de svenske etnologene Jonas Frykman
47
og Orvar Löfgren har påpekt, ble foreldresoverommet ”en manifestasjon av familiens grunncelle: ekteparet. Hit trekker de
seg tilbake, her kan de diskutere dagens
begivenheter, og her forankres den eneste
formen for legitim seksualitet, den som
foregår i ektesenga”.22 Dette var i tråd
med tidens familieideologi og dyrkingen
av paret, hjemmet, barna og ikke minst
viktoriatidens seksualmoral.
Mot slutten av 1800-tallet ble det også
vanligere med egne barnerom, og siden
flere soverom er tydelig inntegnet i hver
villa og leilighet i Det engelske kvarter,
tyder det på at disse leilighetene nettopp
er planlagt med egne barnerom. Dette
var noe nytt – og noe av det moderne
ved disse boligene. Så sent som på
1870-tallet var det fortsatt uvanlig med
egne barnerom i Skandinavia. Barna sov
enten med foreldrene eller i samme rom
som tjenestefolkene. Da barnerommene
vant innpass i hjemmene var det først
som fellesrom, deretter ble barna delt
etter kjønn. Først et godt stykke inn på
1900-tallet ble det vanlig at hvert barn
fikk sitt eget rom.
Minst og innerst
Blant de minste rommene i Det engelske
kvarter var pikeværelsene. Disse var
plassert inn mot gården og var enkelt
møblert. I tillegg til en eller flere senger
rommet pikeværelsene sjelden annet enn
et bord og et bakgårdsvindu.23Ofte bodde
også flere tjenestepiker på samme rom.
Pikeværelsets størrelse og plassering
gjenspeiler pikenes lave status i den
borgerlige husstanden.
Den sterke differensieringen av boligene som vi ser i Det engelske kvarter, og
i andre leiligheter beregnet for tilsvarende
48
samfunnsklasser i samme periode, ga
ulike deler av boligen forskjellig status.
Leilighetene ble utstyrt med ”sosiale
sluser” som både trakk skiller mellom
beboerne og verden utenfor, og mellom
de forskjellige husstandsmedlemmene.24
Det var klare regler for hvem som fikk
ferdes hvor i leiligheten. I leiligheter med
mer enn én adkomst var det også strengt
regulert hvem som brukte hvilken inngang.
Bud og tjenestefolk måtte benytte seg
av bakgangen og baktrappen. Slik ble
det skapt et slusesystem i leiligheten
som bidro til å opprettholde de sosiale
forskjellene.
De tydelige grensedragningene vi
finner i Det engelske kvarter og liknende
borgerlige boligmiljøer, hadde sammenheng med den økende sosiale mobiliteten
i 1800-tallssamfunnet.25 Tidligere hadde
samfunnet vært mer statisk, og det var
klart hvor i samfunnshierarkiet den enkelte
hørte hjemme. Nå ble alt mer flytende, og
det ble lagt større vekt på å distansere
seg fra de andre for å markere sin egen
plass på den sosiale rangstigen.
Borgerskap, men også
arbeiderklasse26
Beboerne i Det engelske kvarter i siste
del av 1800-tallet og på begynnelsen av
1900-tallet kom fra samfunnets absolutt
øverste sosiale lag. Blant beboerne i
1901 var den fraskilte Dr. Gude, lege og
professor i medisin, arkitekten selv, Paul
Due og hans kone Franzisca, fabrikkeier Axel Holm med kone og fire døtre,
forhenværende statsråd, bankdirektør
Georg August Thielsen med kone og
fem barn, skipsreder Anders Jacobsen
med kone og tre barn, handelsborger
og fabrikkeier Georg Richard Fuglesang
Ukjent fotograf, ca 1915/Oslo Museum
Spisestuen var ett av hjemmets mest representative rom. Her er spisestuen i en av ”villaene” i Det engelske kvarter fotografert rundt første verdenskrig. I tillegg til familien som er
samlet rundt bordet, legger vi merke til de doble fløydørene som førte ut i hallen eller inn til
en av de andre stuene, brystpanelet, det blomstrede tapetet og bufféten med alle tingene.
med kone og syv barn, hvorav to av barna
var i henholdsvis London og Paris, samt
admiral Jacob Børresen med kone og
en sønn.
De gifte kvinnene er uten unntak
oppført som ”hustru” i folketellingen,
noe som indikerer at de ikke var utearbeidende. De var typiske for tidens
borgerlige kvinneideal. ”Hustruen” skulle
ikke delta i produksjonslivet, og bare i
begrenset grad i hjemmets produksjon.
Fruen var ansvarlig for hjemmets drift
og de ansatte tjenestefolkene, planla
selskaper og kontrollerte kvaliteten på
husarbeidet. Selve husarbeidet ble utført
av tjenestepikene. Kvinnens hovedrolle
var å sørge for ”hjemmehygge”, kjærlighet og omsorg for mann og barn. Hun
skulle bruke tiden sin på å spille piano,
lese romaner, male, brodere, pynte og
plante.27
I tillegg bodde det en del velhavende
pensjonister, ”rentierer”, og enker som
levde av ”formue” i bygningskomplekset.
De fleste hjemmene hadde én tjenestepike, mange hadde to, og noen sågar
tre, inkludert en egen ”kokkepige”. I hjem
med syke eller eldre pleietrengende ble
49
sykepleiersken også regnet som en del
av husholdningen.
På hjørnegårdenes loft og i den ene
kjelleren (hjørnegården Drammensveien
42) var det også innredet mindre leiligheter. Disse hadde lavere status enn
resten av boligene i bygningskomplekset.
Her var det mulig for arbeiderklassefamilier og mindre formuende middelklassefolk
å bo. I kjellerleiligheten i hjørnegården,
som var på ett rom og kjøkken, bodde
det svenske regningsbudet Fredrik Olsen
med kone og syv barn. I de to loftsleilighetene, hver på to rom uten kjøkken, bodde
henholdsvis den ugifte legatieren Helene
Münster og den unge arkitekten Einar
Raum og kontorfullmektig Alf Alfsen.
Det engelske kvarter speilte dermed
1800-tallets klassesamfunn på mikronivå,
selv om forholdet mellom borgerskap og
arbeiderklasse her var tallmessig motsatt
av forholdene i byen sett under ett. Den
blandede beboersammensetningen peker
også på et annet interessant forhold:
Vestkanten var mer sammensatt enn vi
ofte tror, og rommet ikke bare borgerskap,
selv om borgerskapet var i flertall.
En staut, vakker og retlinjet mand…
Due var en staut, vakker og retlinjet mand,
en representativ forgrundsfigur gjennem
mange aar, en typisk ingeniørarkitekt, som
de tyske høiskoler i sekstiaarne syntes
at utdanne som type.28
Slik beskrev Carl Berner arkitekt Paul
Due (1835-1919), syv år etter hans død.
Due, som var en av periodens mest
kjente norske arkitekter, tegnet ikke bare
Det engelske kvarter, men eide også
eiendommen som anlegget ble oppført
på og bodde selv i boligkomplekset.
50
Som så mange av sine samtidige
kolleger, var Due utdannet i Hannover
hos den kjente professor Conrad Wilhelm
Hase.29 Hase var læremester for mer enn
53 norske arkitekter, og tysk 1800-tallsarkitektur har hatt stor innvirkning på norsk
arkitektur og byggeskikk. Due oppholdt
seg også i lengre perioder i USA, men
kom tilbake for godt i 1879. Fra da og fram
til 1888 arbeidet han tett sammen med
arkitektkollega Bernard Steckmest, som
også hadde studert i Hannover. I tillegg
til Det engelske kvarter hører Sehesteds
plass og Det norske selskap i Akersgata
til blant Dues mest kjente arbeider.
Due er også kjent som jernbanearkitekt. Fra 1891 til 1910 arbeidet han
for statsbanene og laget ikke mindre
enn 2000 bygningstegninger.30 Stil- og
materialmessig arbeidet Due både i mur
og tre, og han holdt seg hovedsakelig til
ulike varianter av historismen. Historismen
var den dominerende arkitekturretningen
i siste halvdel av 1800-tallet og sprang
blant annet ut av romantikken og det nye
arkitekturhistoriefaget.31 Det var nå man
begynte å dele inn arkitekturhistorien
i perioder som gotikk, renessanse og
barokk – og arkitektene hentet inspirasjon
i disse epokene, som de nytolket eller
kombinerte i sine verk. Denne interessen
for arkitekturhistorien er som allerede
nevnt tydelig i ”Det engelske kvarter”, der
det hentes inspirasjon fra både nordisk
og fransk renessansearkitektur.
Fotoatelier, automobilbutikk
og renseri
Fra å ha vært et nærmest rent boligmiljø
rundt forrige århundreskifte, ble flere
og flere av leilighetene ombygget til
Foto: Anders B. Wilse, 1926/Oslo Museum
Fra forrige århundreskifte og framover ble Det engelske kvarter mer og mer omdannet til et
kontor- og forretningskompleks. Blant forretningene som holdt til her i mellomkrigstiden var
Bertel O. Steens automobilforretning, Solli Conditori og Harald Bruns kunsthandel.
kontorer og forretninger i løpet av mellomkrigsårene. Inn flyttet blant annet flere
tannleger, et bakeri, en automobilbutikk,
en fotograf, en antikvitetshandel og et
renseri. På 1950-tallet hadde Norsk Hydro
kontorer i anlegget, og flere informanter
jeg har vært i kontakt med har også fortalt
at de gikk på danseskole i Det engelske
kvarter. Med kontoriseringen av bygget
forsvant forhagene. Omdanningen av
bygningene fra boliggårder til forretningsgårder var i tråd med utviklingen i resten
av denne delen av Drammensveien, som
nå mer fikk karakter av forretningsstrøk
enn boligstrøk.
Planer om riving og nybygg
På 1950-tallet begynte det å komme
rapporter om at deler av Det engelske
kvarter var mangelfullt vedlikeholdt.
Malingen flasset og fasaden så ut som en
”fillerye” i følge en av kommentatorene.32
Flere mente at forfallet var tilsiktet, og
at noen av eierne lot være å pusse opp
51
fordi de ønsket å rive. 18. februar 1958
kunne Aftenposten bekrefte mistankene.
Arkitekt John Engh hadde nå utarbeidet
planer for ny bebyggelse i hele kvartalet. En forutsetning for å realisere den
nye bebyggelsplanen var at den gamle
bygningsmassen ble revet. Artikkelen var
illustrert med en modell av nybygget: Fire
modernistiske lameller i syv etasjer mot
Drammensveien, bundet sammen to og to
av et lavere mellombygg. Bygningene på
modellen var klart i kontrast til de eksisterende, og talte et moderne språk. De
høye, smale skiveblokkene symboliserte
utvikling og vekst – noe som var i tråd
med oppdragsgiverens intensjoner.
Bak planene stod kapitalsterke og
ekspansive organisasjoner som Norges
Industriforbund, Norges Eksportråd,
Den norske bankforening og Norske
Forsikringsselskapers forbund. Organisasjonene hadde gått sammen om å
reise et felles bygg. Forslaget utløste en
lengre debatt som pågikk i avisene, i de
antikvariske miljøene og i de kommunale
organene, og sikkert også i samfunnsengasjerte og kulturinteresserte oslohjem.
En analyse av debatten avdekker at den
dreide seg om to forhold: Det ene var om
Det engelske kvarter kunne rives, det
andre var høyden på det nye bygget.
Debatten handlet med andre ord om
vern og utvikling, og om høyhusenes
plass i Oslos bylandskap – temaer som
heller ikke er ukjente i dagens byutviklingsdebatt.
Et bystrøk til skrekk og advarsel?
Ønsket om å rive Det engelske kvarter
kom fra flere grupper. Både eiere, utbyggere, arkitekter og politikere ønsket
52
å erstatte det gamle bykvarteret med
noe nytt og mer ”fremtidsrettet”. Som
det het i en av de første omtalene av
de nye byggeplanene, ”ønsket man å
åpne kvartalene mot Drammensveien”
og ”å gi kontorene gode lysforhold”.33
Lokalene i de gamle bygningene var
uhensiktsmessige, mørke og lite egnet
som moderne kontorer.
Arkitekt John Engh som hadde fått
i oppdrag å utforme nybygget, så ikke
noen kvaliteter i de gamle husene, selv
om han la til grunn ”sin godeste vilje”.34
De var ”verdiløse” og kunne godt rives og
erstattes av noe nytt og bedre. Videre ble
det hevdet at området var uten arkitektoniske kvaliteter og manglet visuell
helhet. Til og med en skribent som så
mange positive kvaliteter i anlegget,
konkluderte med at dette var ”et av de
mange hederlige, men mislykkede forsøk
på å koordinere flere eiendommer til en
samlet arkitektonisk helhet. Arkitekter, ta
skrekk av dette eksempel. Forsøk aldri
noe lignende!”35
Nok et argument for riving var at
gårdene var blitt ombygget de siste tretti
årene og forvandlet fra boliggårder til
forretninger. Når de i tillegg var mangelfullt
vedlikeholdt, var dette ikke noe å bevare.
Som Arbeiderpartiets bystyrerepresentant
Oddvar Solberg uttrykte det, ”er [det] vondt
for meg i dag å kunne si at Det Engelske
Kvarter i den stand det befinner seg i og
for seg ikke er noe å bevare. Det var noe
å bevare for 30 år siden, men siden er det
delvis blitt ødelagt”.36 Dette synet ble delt
av kommunikasjonsrådmannen:
La meg først si at jeg har vært meget
sjarmert av Det engelske Kvarter og at
jeg skjønner godt dem som ønsker å
bevare det. Men da må det bevares i sin
opprinnelige skikkelse. Det arkitektoniske bybildet som Det Engelske Kvarter
representerer var bolighus med forhage.
Det øyeblikk man raderer bort forhavene
og innreder butikker i første etasje er det
ikke noe igjen av stilpreget, det er bare et
konglomerat. Enten må bystyret erkjenne
at Det Engelske Kvarter må bort eller
må det ta de økonomiske konsekvenser
det fører med seg å føre Det Engelske
Kvarter tilbake til sitt stilpreg. Det tror jeg
ikke bystyret vil gjøre.37
Liknende standpunkter ble inntatt
av det store flertallet av politikerne. 38
Bare høyrepolitikeren Bjørn Bjørnseth
engasjerte seg for å bevare ”Det engelske
kvarter”, eventuelt som en ”skjerm”, med
et nytt bygg lenger bak. Også i andre
rivingssaker tok han verneinteressenes
parti. I denne, som i en rekke andre
saneringsspørsmål, fikk han få andre i det
politiske miljøet til å gå inn for bevaring.
Selv om fornyelsen av kvarteret var
oppe til politisk behandlingen en rekke
ganger, var det ikke rivingsspørsmålet
som fikk hovedoppmerksomheten. Slik
jeg leser sakspapirene og referatene som
er gjengitt i avisene, var politikerne mest
opptatt av nybyggets form og høyde. I det
politiske miljøet sto med andre ord den
gamle bebyggelsen lavt i kurs.
Dette gjaldt ikke bare Det engelske
kvarter, men store deler av 1800-tallsbebyggelsen. Løfter vi blikket og ser på Oslo
som helhet, ser vi at 1950- og 1960-årene
var den store ”saneringsperioden” i byens
historie. En rekke strøk som vi i dag ville
karakterisert som verneverdige, ble i
denne tjueårsperioden offer for gravemaskinene. Blant disse områdene var Vika,
Vaterland, Hammersborg og Enerhaugen.
I tillegg ble en rekke områder foreslått
revet og erstattet med nybygg, blant
annet Kampen, Vålerenga, Grünerløkka,
Grønland, Rodeløkka og Homansbyen.
Selv deler av Karl Johans gate, det
såkalte Karl Johan-kvartalet som i dag går
under navnet ”Paleet”, og Nationaltheatret
ble ønsket revet og erstattet av moderne
bebyggelse.39 Rivningsforkjemperne var
stort sett de samme, unge modernistisk
og funksjonalistisk orienterte arkitekter
og arbeiderpartpolitikere.40 Motstanden
kom fra den verdikonservative høyresiden, enkelte kulturvernere og utover på
1960-tallet nye generasjoner arkitekter og
kulturhistorikere. Også i andre nordiske og
europeiske byer raste denne ”saneringsog moderniseringsfeberen”.
Historismehatet
Sett med mellomkrigstidens og 1950tallets øyne er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at mange ønsket å erstatte
trange bakgårdsleiligheter på Kampen og
Grünerløkka med noe nytt og moderne.
Der vi i dag får assosiasjoner til nyop�pussede pittoreske trehus med vakre
bakhager, designleiligheter og kaffebarer
i urbane leiegårder, gikk tankene hos
politikere, mange arkitekter og byborgere
i mellom- og etterkrigstiden heller til
trangboddhet, små mørke bakgårder,
utedoer, sykdom og fattigdom. Ved å rive
denne bebyggelsen skulle både boligene
og uterommene utbedres, og symbolene
på klassesamfunnet fjernes. Men kan
ønsket om å rive Det engelske kvarter
forstås ut fra samme tankegang?
Boligforholdene i Det engelske kvarter
kan ikke sies å ha vært kritikkverdige;
53
både i størrelse og med henblikk på
fasiliteter var de motsetningen til arbeiderleilighetene på Kampen og Grønland.
Mer lå kritikken her – som jeg allerede
har vært innom – på det estetiske plan.
Helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet,
men særlig fra 1920-årene, hadde det
blant arkitekter og andre fagfolk vokst
fram en negativ holdning til 1800-tallets
arkitektur. Kritikken gikk både på byplanleggingen og planløsningene med mørke,
trange kvartaler og dype leiligheter, og
på selve fasadeutformingen. Det var
en utbredt oppfatning at historismens
bygningsmiljøer var ”falske, overlessede
og stilforvirrede”.41
”Stilforvirring” var også den gjengse
betegnelsen på historismens arkitektur
i mellom- og etterkrigstiden. Først på
1970-tallet vant det mer deskriptive
begrepet historisme allment innpass42.
Den negative vurderingen av arkitekturen
fra siste del av 1800-tallet hang til dels
sammen med modernismens krav til
materialekthet og autentisitet.43 Arkitekturen skulle speile arkitektens samtid – ikke
bare ”kopiere” de foregående periodene.
Som arkitekten Lars Backer formulerte det
i en programmatisk artikkel i Byggekunst
i 1925, var målet å ”skape en arkitektur
i pakt med tiden vi lever i”.44 De nye
generasjonene arkitekter fra 1920-årene
og framover ønsket å finne fram til et
universelt og allmenngyldig formspråk,
tuftet på vitenskapelige prinsipper.45De
”svermet” lite for fortiden, men var, som
sosiologen Dag Østerberg har pekt på,
opptatt av samtiden og framtiden.46
Med fasader inspirert av arkitekturhistorien, ble dermed historismearkitekturen sett på som verdiløs og lite interes54
sant. Etnologen Arne Lie Christensen har
også trukket fram at historismen kom
i vanry på grunn av de holdninger og
samfunnsforhold stilen representerte.47
Historismen ble sett på som borgerskapets og klassesamfunnets stil, og et
uttrykk for de nyrikes markeringsbehov. I
tillegg mente mange at den var et uttrykk
for industrialisme og masseproduksjon.
I mellom- og etterkrigstiden spredte
disse holdningene seg til flere miljøer,
og den sene 1800-tallsarkitekturen ble
rett og slett oppfattet som stygg og
lite bevaringsverdig. Med sine mange
negative assosiasjoner passet den ikke
inn i det moderne velferdssamfunnet som
var under oppbygging.
Det generelle synet på det sene
1800-tallets arkitektur som lite verdifull,
og det faktum at bygningene var blitt
ombygget til forretningsgårder og hadde
forfalt de siste årene, var nok de viktigste
argumentene for riving. I tillegg var det nok
også et stort ønske hos mange politikere
å bygge et nytt moderne symbolbygg på
en av byens beste tomter, for derigjennom
å synliggjøre Norge og hovedstaden som
et senter for vekst og utvikling.
De antikvariske motstemmene
Rundt 1960 kom antivarene og kulturvernene aktivt inn i diskusjonen om
bevaring av Det engelske kvarter. Deres
vurderinger fikk nå stor oppmerksomhet
i media, og avisenes overskrifter presenterte Det engelske kvarter som ”Oslos
morsomste 80-års strøk” og som et ”strøk i
fare”.48 Daværende førstekonservator hos
Riksantikvaren og senere Riksantikvar,
Stephan Tschudi-Madsen, ble intervjuet
i flere aviser om anlegget. Han tillegges
stor faglig autoritet og presenteres som
en kjenner av perioden, en som kan skille
”det gode fra det mindre gode”. TschudiMadsen ga i intervjuene tydelig uttrykk for
at det var viktig å bevare anlegget med
begrunnelse i dets gode arkitektoniske
kvaliteter og dets sjarm:
Oslo er så fattig på god arkitektur, så
arkitektonisk gold, så sjarmløs – at de
få personlige trekk som finnes i byens
fysiognomi, de må man ta vare på.
Dues kompleks, enten man kaller det
”Den franske halvtime” eller ”Det engelske kvarter” er nettopp et slikt pittoresk
innslag. Og det er god arkitektur. Det
eier vesentlige kvaliteter som rytme og
harmoni, det har dette som hus i Oslo som
regel savner – sjarm. Dues kompleks er
ikke noe som kan fredes. Så gammelt er
det ikke, men fikk huset stå noen år til,
ville nok dagen komme. Man skal ikke ta
vare på alt som er gammelt, men blant det
gamle skal man finne det som er godt, og
det skal man verge mot overgrep”.49
Samtidig pekte han på at Riksantikvaren manglet midler for å redde denne
bebyggelsen. Den var for ung til å kunne
gis formelt vern gjennom fredning. Dette
innebar at politikerne måtte omvendes
dersom bygningene skulle reddes fra
riving. Tschudi-Madsen kom i intervjuene
også med et alternativt forslag til utvikling
av eiendommen: Man kunne både bevare
og bygge nytt. Ved å vise til et nybygg i
form av en smal høyblokk som var reist
inne i et kvartal bak Dronningens gate
11, argumenterte han for en liknende
løsning for Det engelske kvarter.50 Også
Morgenbladet var positiv til dette forslaget,
og kommenterte at man nesten ikke
merket det nye huset, dersom man ikke
så etter det.51 Heller ikke denne løsningen
fikk tilslutning hos politikerne.
Tschudi-Madsen var ikke alene om
å gå inn for bevaring av Det engelske
kvarter. Positive uttalelser kom også fra
Fortidsminneforeningen, Oslo Byes Vel,
Byantikvar Arno Berg og unge arkitekter
som begynte å bryte med den modernistiske tradisjonen.52 Likevel er det tydelig
at Det engelske kvarter ikke var noe
hjertebarn for flere av disse instansene.
F.eks kom det ingen eksplisitte og sterke
uttalelser fra Byantikvaren om at riving
av det engelske kvarter ville være et
stort tap for byen. Ytringene hans er mer
ambivalente og resignerende: ”Det er trist
at det måtte gå slik… Men av og til må
man resignere. På en måte var vel også
tiden løpt fra dette kvarteret, men alle i
fortidsvernet ville foretrukket om dette
morsomme, karakteristiske partiet kunne
blitt bevart. Nå går vi imidlertid i gang med
å lage en stor fin modell av kvartalet – så
kan vi glede oss over minnet.”53
Denne resignerte holdningen kan ha
sammenheng med at kulturminnevernerne hadde få maktmidler å ta i bruk
i denne saken, siden komplekset var
for ungt til at fredningsinstituttet kunne
brukes. Heller ikke Plan-og bygningsloven kunne tas i bruk, da denne først i
1965 fikk bestemmelser om ”regulering til
spesialområde bevaring”.54 En medvirkende faktor kan også ha vært at flere
innen fortidsvernet fortsatt var lite opptatt
av det sene 1800-tallets arkitektur, og
at historisk helhet og ”stilenes enhet”
fremdeles veide tungt i bevaringsspørsmål. Som det het i uttalelsen fra Den
antikvariske bygningsnemnd knyttet
det seg:
55
”slike kulturelle verdier [til det Engelske
Kvarter] at det er ønskelig at kvarteret
bevares. Det representerer også estetiske
verdier for den lokale byplan. Dette
utelukker dog ikke at de nevnte verdier
kan måtte vike for en bebyggelse som
både estetisk og på annen måte ansees
å være helt overlegen”.55
Den fremlagte fornyelsesplan (planen
for Index-huset) tilfredsstilte ikke nemndas
krav til estetiske kvaliteter, men uttalelsen
deres viser at de var villige til å ofre
kulturminnet Det engelske kvarter for noe
de mente var bedre estetisk sett.
Ny ”skyskraper” på Solli plass56
Natt til 3. januar 1962 begynte riveprosessen. Natten ble antagelig valgt som
startpunkt for å unngå ytterligere protester
mot rivingen. Arbeidet pågikk etappevis og
var først fullført etter fire år. Avisene fulgte
rivingen og rapporterte gjennom tekst og
store bilder om fremdriften. Tydeligvis var
dette et prosjekt som angikk og berørte
mange. Også reisningen av nybygget,
den nye ”skyskraperen” som det ble
omtalt som, ble aktivt fulgt av pressen. I
1964 stod bygget ferdig og strakte seg
17 etasjer til værs. Fra det opprinnelige
utkastet med fire syvetasjers lameller,
var bygget blitt omarbeidet til et høyt og
smalt bygg godt tilbaketrukket fra Drammensveien med to lavere bygg foran.
Samtidige arkitekter og aviser hyllet det
nye bygget, og året etter at det var ferdig
ble det premiert med arkitekturprisen
”Betongtavlen”. I dag er det dette bygget vi
ser når vi beveger oss langs Drammensveien. Og bygningen engasjerer fortsatt.
Meningene er mange. Flere fremhever
bygningens arkitektoniske kvaliteter og
modernitet. Andre lengter nostalgisk
56
tilbake til Det engelske kvarter. I en
uformell meningsmåling i Aftenposten
i 2006 ble det kåret til byens styggeste
bygning.
Nytt syn på historismearkitekturen
Selv om vernekreftene ikke vant fram i
kampen om Det engelske kvarter, ble en
annen seier vunnet: Man fikk offentlig
oppmerksomhet rundt 1800-tallets arkitekturarv og fikk satt vern av kulturminner
fra denne perioden under debatt. På
lengre sikt førte dette til en revurdering
av 1800-tallsarkitekturens status og en
oppvurdering av historismens kulturhistoriske verdi. Som Tschudi-Madsen
selv kommenterte, da det var klart at Det
engelske kvarter ville bli revet, hadde
denne saken også positive sider:
Det er reist en opposisjon som har
ført så langt som jeg tror man ikke har
nådd i en slik sak tidligere her i landet,
nemlig at først Fortidsminneforeningens
Oslo-avdeling og så Den antikvariske
bygningsnemnd har kommet med hver
sin meget sterke uttalelse for bevaring av
kvarteret. Dette er meget mer bemerkelsesverdig og gledelig som 1880-årene
egentlig ligger utenfor i alle fall Den
antikvariske bygningsnemnds område.
Jeg ser hele denne opposisjonen som
et meget gledelig tidens tegn, og selv
om vi taper Det engelske kvarter så tror
jeg vi har fått en god posisjon for neste
runde. Og jeg tror vi kan få slått fast at
de verdier vi har fra denne perioden
må ses som et hele, slik at vi nå kan
regne med at Homansbyen og Victoria
terrasse kan få stå. Opposisjonen i
denne saken har vært et skudd for
baugen for Byplanrådet. Nå må man
ta seg i akt.57
Indekshuset
og Solli plass
fotografert i
1973.
Foto: Knut Eng/Oslo Museum
Kampen om Det engelske kvarter
ga støtet til en holdningsendring både i
det antikvariske og det politiske miljøet.
Også i det kunst- og arkitekturhistoriske
fagmiljøet våknet nå interessen for denne
perioden. Ikke bare Tschudi-Madsen,
som var en av de viktigste aktørene i
”gjenoppdagelsen” av historismen, men
også andre forskere og en rekke studenter
skrev nå avhandlinger, bøker og artikler
om det sene 1800-tallest arkitekturhistorie. I løpet av det kommende tiåret ble
det etablert nye holdninger til bevaring av
1800-tallets kulturarv. Det nye synet på
1800-tallsarkitekturen fikk viktige følger
for Oslo, hvor store deler av bylandskapet
var utformet i siste halvdel av 1800-tallet.
Sentrale bystrøk som hadde vært truet,
som Victoria terrasse og Homansbyen,
ble nå sikret for framtiden. Men ikke
bare monumentalbygg og særpreget
arkitektur fra denne perioden ble tillagt
kulturhistoriske verdier. Også den mer
anonyme leiegårdsbebyggelsen ble
fra slutten av 1970-årene sett på som
bevaringsverdig.
Det nye synet på historismens arkitektur var en del av en større kulturell og
politisk vending. Fra 1960-årene hadde
nye generasjoner kommet inn i politikk
og samfunnsliv. Samtidig gikk mange
studenter i arkitektur, sosiologi og etnologi
inn i byutviklingsdebatten. Som en reaksjon på etterkrigstidens saneringspolitikk
og drabantbyutbygging ble de gamle
bystrøkenes kvaliteter gjenoppdaget
og satt på den offentlige dagsorden.
Modernismens arkitektur og sosialdemokratiets samfunnsplanlegging ble satt
under debatt. Hatobjektet var ikke lenger
1800-tallsarkitekturen, men ”modernismens betongstil”.58 Unge mennesker kom
nå inn og forsvarte kulturminneverdier, i
motsetning til tidligere, da først og fremst
57
eldre hadde engasjert seg i bevaringsspørsmål.
Parallelt med denne debatten skjedde
det et skifte i kulturminnevernet. Med
debatten om Det engelske kvarter som en
viktig katalysator, og den politiske vendingen som bakteppe, ble vernekriteriene og
verneinteressene endret. Fra tidligere å
ha vært nærmest utelukkende opptatt
av alder, sjeldenhet, estetikk, stilhistorie
og bevaring av monumentalarkitektur,
ble oppmerksomheten fra 1960-årene,
og særlig på 1970-tallet, rettet mot vern
av bygninger fra alle historiske perioder,
fra ulike sosiale lag, og mot helhetlige
bygningsmiljøer.59
I dette sammensatte politiske og
kulturelle klimaet ble historismen
omdefinert. Fra å ha vært uttrykk for
noe pompøst, usmakelig og overlesset,
ble den et uttrykk for skaperglede og for
en urban arkitektur. Det nye synet på
denne periodens arkitektur kom konkret
til uttrykk både ved at hus fra denne tiden
ble vernet og ved at perioden skiftet
navn. ”Stilforvirring” gikk nå ut av bruk
som periodebetegnelse og ble avløst av
det mer nøytrale begrepet ”historisme”.60
Historismen var ikke lenger ”stygg”, men
”interessant”, ”fascinerende”, ”særpreget”,
”fantasifull” og ”tiltalende”.
Tids- og kulturbestemt historieforståelse
Historien om Det engelske kvarter sier
noe viktig om historieproduksjonen i et
samfunn. Denne er aldri tilfeldig eller
uskyldig, men farget av politiske, ideologiske og kulturelle føringer. På ethvert
punkt i historien finnes det bestemte
rådende tanker og holdninger som er
58
avgjørende for hva vi ønsker å innlemme
i kulturarven, og hva vi ekskluderer fra
den. Disse holdningene er både bevisste
og ubevisste.
Diskusjonen rundt rivingen av Det
engelske kvarter viser hvor nær sammenheng det er mellom kulturminnevern,
estetikk og politikk. Da spørsmålet om
riving av Det engelske kvarter dukket
opp, var ikke tiden moden for å verne hus
fra denne perioden. De var rett og slett
for nye, hadde ”feil” estetisk uttrykk og
gale sosiale og kulturelle konnotasjoner
i forhold til de dominerende ideologiene
blant myndigheter og arkitekter. Hadde
saken kommet opp 10-20 år senere,
hadde saksutfallet antagelig vært et helt
annet!
Spørsmålet om hva som skal vernes
og inkluderes i kulturarven er stadig
aktuelt. Samfunnets historieproduksjon
er en kontinuerlig prosess. Selv om
verneperspektivet er blitt utvidet siden
kampen om Det engelske kvarter, er det
fortsatt relevant å stille spørsmål ved hva
som skal innlemmes i den samfunnsmessige minneproduksjonen og hva som skal
utelukkes. Dette er ikke bare et spørsmål
om hva, men om hvorfor. Det er også et
spørsmål om hvilke og hvem sine historier
som skal dokumenteres og fortelles. Her
har museene og kulturminneforvaltningen
et stort ansvar.
Lars Emil Hansen, etnolog/kulturhistoriker og konservator ved Oslo Museum,
avdeling Bymuseet.
Takk til Lars Roede for gjennomlesning
og nyttige kommentarer til artikkelen.
Noter
I Oslo Byleksikon oppgis ”Det engelske kvarters
adresse å være Drammensveien 28-42. Jeg
har her også inkludert Drammensveien 26 og
26b i ”kvarteret”, da disse bygningene var en
del av det samme kvartalet (Drammensveien
– Observatoriegt – Solligt – Cort Adelers gt.)
og ble bygget i samme periode og stil, samt
var tegnet av samme arkitekt. Hele kvartalet
er også med på Bymuseets modell.
2 Nordhagen 2005[2003]: 231.
3 Collett 1893:331.
4 Collett 1893:331.
5 Myhre 1990, Kjeldstadli 1990, Indahl 1980.
6 Indahl 1980:176.
7 Myhre 1990, Indahl 1980.
8Der ikke annet er angitt bygger bygningsbeskrivelsen på branntakster, folketellinger,
beskrivelse av anlegget i Teknisk Ugeblad
1886, fotografier av anlegget i museets arkiv,
samt modellen av anlegget.
9 Røsoch 1953.
10Due 1886.
11 Presentasjonen i Teknisk Ugeblad 1886.
12 Indahl 1980:132.
13 Teknisk Ugeblad 1886: 239.
14 Tschudi-Madsen 1981:43.
15Due i Teknisk Ugeblad 16.12.1886: 239.
16Due i Teknisk Ugeblad 16.12.1886:240.
17 Beskrivelsen av leilighetsstørrelsene bygger
på branntakster 1887-1923 og folketellingen
for 1901.
18 Bull 1961.
19 Kjeldstadli 1990.
20 Jf. Christensen 1995:222.
21 Frykman og Löfgren 1994[1979]: 108.
22 Frykman og Löfgren 1994[1979]:108.
23 Frykman og Löfgren 1994[1979].
24 Frykman og Löfgren 1994[1979]:104.
25 Frykman og Löfgren 1994[1979], Christensen
1995:223.
26 Folketellingen 1901.
27 Frykman og Löfgren 1994[1979]: 111.
28 Berner 1926.
29 Tschudi-Madsen 1981: 35f, Berner 1926.
30 Tschudi-Madsen 1981:35, Berner 1926.
31 Tschudi-Madsen 1981, Nordhagen 2003.
32 Aftenposten 16.03.1957, Aftenposten
18.02.1958, Aftenposten 12.06.1958.
33 Aftenposten 18.02.1958.
34Dagbladet 17.10.1960.
35 Aftenposten 12.06.1958.
36 Referat fra møte i bystyret 22.juni 1961.
37 Referat fra møte i bystyret 22.juni 1961.
38Dagbladet 12.06.1961, Arbeiderbladet
12.06.1961 Morgenbladet 07.03.1961.
39 Christensen 2007a, Christensen 2007b.
40 Benum 1990, Guttu 1999, Hansen 2004,
Christensen 2007a.
41 Aslaksby 1998:13.
42 Thue 1987.
43 Glambek 1995.
44 Backer 1925.
45 Christensen 1989, Christensen 2007b.
46 Østerberg 2001 [1999].
47 Christensen 2007:135.
48 Morgenbladet 30.07.1960, Dagbladet
17.10.1960, Dagbladet 12.01.1961.
49 Morgenbladet 30.07.1960.
50 Morgenbladet 30.07.1960, Dagbladet
17.10.1960.
51 Morgenbladet 30.07.1960.
52Dagbladet17.10.1960.
53 Aftenposten 1961.
54 Opplysning fra dr. ing Lars Roede.
55 Uttalelse fra Den antikvariske bygningsnemnd
referert i saksdokumenter til bystyret, sak nr.
190/1961.
56 Aftenposten 08.11.1965.
57Dagbladet 12.01.1961.
58 Christensen 2007b:102.
59 Se for eksempel. Roede 1979, Lidén 1991,
Hansen 2004, Christensen 2007b.
60 Thue 1987.
Kilder og litteratur:
Aslaksby, Truls 1998: Byestetikk i Oslo 1950-2000.
I. St. Hallvard 3/1998. Oslo.
Backer, Lars 1939 [1925]: Vor holdningsløse
arkitektur. I: Lars Backer. Arkitektens arbeider
omtalt i dagspressen og fagskrifter. Skisser,
utkast, byggverk. Oslo.
Benum, Edgeir 1994: Byråkratienes by. Oslo bys
historie, bd. 5. Oslo. Cappelen.
Berner, Carl 1926: Paul Due. I: Bull, Edv. og Jansen,
Einar (Red.) 1926: Norsk biografisk leksikon, bd.
3 Christiansen – Eyvind Urarhorn. Aschehoug
& co. Oslo.
Bull, Edvard 1961: Grünerløkka – beste østkant. I:
St. Hallvard. Oslo.
Christensen, Arne Lie 1995: Den norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalder
til vår egen tid. Pax. Oslo.
59
Christensen, Arne Lie 1999: Murbyen. I: Christensen, Arne Lie et. al (Red): Murbyen Kristiania
1850-1900. Spesialutgave av Fremtid for fortiden
3/4-1999. Fortidsminneforeningen Oslo og
Akershus. Oslo.
Christensen, Arne Lie 2007a: Karl Johans fasader.
Et kulturhistorisk nærbilde. Pax. Oslo.
Christensen, Arne Lie 2007b: Kampen om Karl
Johan. Om synet på kulturminner under modernismen. I: Christensen, Arne Lie et. al (Red.):
Funkis! Funksjonalisme i Oslo og Akershus.
Spesialutgave av Fremtid for fortiden 3-4/2007.
Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus.
Oslo.
Christensen, Lone Rabek 1989: Funksjonalismens
sociale program – et etnosentrisk selvbedrag? I:
Holbæk, Bengt et. al (Red.)1989: Folk og kultur.
Foreningen Danmarks Folkeminder.
Collett, Alf 1893: Gamle Christiana-billeder. Cap����
pelen. Christiania.
Frykman og Löfgren 1994[1979]: Det kultiverte
mennesket. Pax. Oslo.
Glambek, Ingeborg 1995: Arkitektur og ideologi. I:
Nytt Norsk Tidsskrift 3/1995. Oslo.
Guttu, Jon 1999: Hvordan byfornyelsestanken
vokste fram. I: Christensen, Arne Lie et. Al (red.):
Murbyen Kristiania 1850-1900. Spesialutgave
av Fremtid for fortiden 3/4 -1999. Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus. Oslo.
Hansen, Lars Emil 2004: Bydelen som ”skiftet ham”.
Kulturhistoriske bilder av 1900-tallets Grünerløkka. En studie av Grünerløkkas diskursive og
symbolske forvandling på 1900-tallet.
Hovedoppgave i etnologi, Institutt for kulturstudier,
UiO.
Indahl, Trond 1980: Christiania vokser: Victoria
Terrasse – en drøm om kosmopolitisk storby. I:
St. Hallvard, årg. 58, 1980.
Kjeldstadli, Knut 1990: Den delte byen. Oslo Bys
historie, bd. 4. Cappelen. Oslo.
Lidén, Hans-Emil 1991: Fra antikvitet til kulturminne.
Trekk av kulturminnevernets historie i Norge.
Universitetsforlaget. Oslo.
Myhre, Jan Eivind 1990: Hovedstaden Kristiania
1814-1900. Oslo bys historie, bd. 3. Cappelen.
Oslo.
Nordhagen. Per Jonas 2003: Borgarskapet sitt
hundreår. I: Brekke, Nils Georg et.al 2003: Norsk
arkitekturhistorie. Frå steinalder og bronselader
til det 21. hundreåret. Det Norske Samlaget.
Oslo.
60
Roede, Lars 1979: Restaurering og rehabilitering.
I: Fortidsminneforeningens årbok 1979. Fortidsminneforeningen. Oslo.
Røsoch, Henry 1953: På vandring i Christiania.
Cappelen. Oslo.
Thue, Anniken 1987: ”Da antikken og rokokkoen
ble likeverdige”. En introduksjon til historismens
epoke. I: Thue, Anniken (Red.)1987: Plysj, palmer
og pomponger. En hyllest til historismens epoke.
Kunstindustrimuseet i Oslo. Oslo.
Tschudi-Madsen, Stephan 1981: Veien hjem. Norsk
arkitektur 1870-1914. I: Tschudi-Madsen, Stephan
et. al 1981: Nasjonal vekst. Norges kunsthistorie,
bd. 5. Gyldendal. Oslo.
Østerberg, Dag 2001[1999]: Det moderne. Et
essay om Vestens kultur 1740-2000. Gyldendal.
Oslo.
Arkivalia
Byarkivet i Oslo: Folketellingen 1901, Branntakster
Drammensveien 26-42, Aktstykker for Oslo
kommune 1961: Forhandlinger, referater og
dokumenter.
Oslo Museum, avdeling Bymuseet: Klipparkivet
og fotosamlingen. Oppslagsord ”Det engelske
kvarter”.
Riksantikvaren: Saksdokumenter og klipparkivet,
oppslagsord ”Drammensveien”.