Dynastiene. Evig rikdom

Comments

Transcription

Dynastiene. Evig rikdom
| Lørdag 1. september 2012
34 Dynastiene
vig
rikdom
Første generasjon tjener pengene, andre generasjon
lever det gode liv, tredje generasjon gjør slutt på det
hele. Glemte slekter gjorde Norge rikt. 
Lørdag 1. september 2012 |
Mektig: Leopold Axel
Løvenskiold har 270 mål med
skog, nesten 1,5 ganger arealet til
Bærum kommune.
35
| Lørdag 1. september 2012
36 Dynastiene
„„ Alt om dynastiene
som skapte Norge
„„ Formuer går tapt,
mektige slekter forvitrer
Her er superslek
Norsk økonomisk historie må
omskrives. Familier har spilt
en mye større rolle enn hva
historikerne har trodd, mener
Knut Sogner, professor i
næringslivshistorie.
Ole Asbjørn Ness
Eivind Yggeseth (foto)
De store mennene. De mektige familiene.
Overalt har de vært viktige.
Rockefeller, Ford, Buffett, Gates og Jobs i USA. Rotschildene, Wallenbergene og Kruppene i Europa.
Men Norge har vært annerledes, tilsynelatende.
Her er den offisielle historien at de store forretningsmennene aldri var spesielt viktige.
Norge ble skapt av embedsmennene, skrev Jens Arup
Seip. Norge var et eksempel på den demokratiske kapitalismen, en allianse av småborgerskap og lokalt demokrati på
rettsstatens grunn, skrev Francis Sejersted. I Fritz Hodne
og Ola Honningdal Gryttens tobindsverk om norsk økonomisk historie siden 1800 er de store forretningsmennene
fraværende.
I bindet om det tyvende århundre er ikke navn som
Andresen, Astrup, Olsen eller Fearnley nevnt. Ei heller
Røkke og Fredriksen.
Disse menneskene er eller var rike, men dette er underordnet når historien om hvordan Norge ble rikt skal
fortelles, har historikerne ment.
Den virkelige historien dreier seg ikke om mennesker,
men om prosesser: om industrisamfunnets gjennombrudd og primærnæringer i støpeskjeen, fra seil, til damp,
til diesel, en slags nødvendig evolusjon. Finanspressen
skriver om familiene, om menneskene, men når historien
skal skrives er de uviktige.
Knut Sogner, professor i nærlingslivshistorie ved Handelshøyskolen BI, mener at den offisielle norske historieskrivningen er feil. Norge er mer egalitært enn andre land,
og kanskje har enkeltpersoner spilt en mindre rolle her,
men å dermed slutte at de har spilt en underordnet rolle
blir for ham uforståelig.
Sogner har tidligere skrevet bøker om Elkem, Orkla
og om den såkalte plankeadelen. Like før sommeren kom
den store boken om Andresen-familien.
Historiebøkene tar feil
– Det er helt åpenbart at enkeltpersoner og slekter har
spilt en meget viktig rolle. Disse menneskene opererte
ikke i et vakuum. De omgikk hverandre, de giftet seg med
hverandre, de satt i hverandres styrer og lånte hverandre
penger. De er viktige og de spilte en konstruktiv rolle:
Uten deres bidrag ville Norge vært et fattigere land, sier
Sogner.
På initiativ fra Finansavisen har Sogner laget et utvalg
av de 16 viktigste patriarkene og slektene i norsk økonomisk historie siden 1800. Uten å forstå den rollen disse
familiene har spilt, blir forståelsen av norsk økonomisk
historie meget begrenset, mener Sogner.
Tre forhold forklarer hvorfor de store forretningsmennene og familiene har forsvunnet ut av historiebøkene.
– Den første årsaken er at svært få rike har klart å bevare formuen gjennom flere generasjoner (møt unnta-
dagens konge: Vil John Fredriksens etterfølgere greie å bevare verdiene?. ket i egen sak). I norsk økonomisk historie har vi hatt to
hundreårsbølger – etter Napoleonskrigen og etter første
verdenskrig – og da gikk så mange familieformuer tapt
eller ble svekket at ettertiden har glemt hvor sentrale familiene var.
Den andre forklaringen er at den rådende historieskrivningen har passet aktørene godt.
– De mektige familiene har ikke ønsket fokus på
dette. Da vil det komme frem ikke bare hvor rike de
var, men også hvor mektige. Og det offentlige Norge
har omfavnet fortellingen om at alle gjorde landet rikt,
sier Sogner.
En tredje forklaring ligger i historiefaget selv. Generelt
har historikere de siste tiårene vært kritiske til å gi enkeltpersoner for stor plass, jevnfør marxisten Hobsbawms
toneangivende historiebøker. Økonomisk historie har,
noe forenklet, konsentrert seg om statistikk.
Løfter vi frem fortellingene om enkeltpersonene og familiene deres, vil flere mønstre bli tydelige, mener Sogner.
Da vil vi se i hvilke næringer mennesker blir rike,
hvordan formuer går overende, og hva som vokser frem i
kjølvannet etter en krise.
I begynnelsen var Anker
– Vi kan ta utgangspunkt i det første navnet på listen,
Peder Anker. I dag lever han først og fremst i folks bevissthet som mannen som bygde Bogstad. Men i tiden før 1814
var han den førende mannen i Norge, og hans svigersønn
Herman Wedel Jarlsberg (lederen for svenskepartiet på
Eidsvold) videreførte verket.
Under og etter Napoleonskrigen opplevde imidlertid
Anker at formuer gikk overende rundt ham, og svigersønnen Herman Wedel Jarlsberg virket gjennom en tyve år
lang deflasjonsperiode.
De ulike familiene hadde gitt hverandre vekselkreditt.
Gikk en overende, tok han fort med seg andre. En parallell
til dagens finanskrise.
Fortsatt lever store deler av Ankers verdier videre.
Nordmarkagodsets nåværende eier, Carl Otto Løvenskiold, er en etterkommer av Anker.
– Norge hadde det fryktelig vanskelig, men etter at
trelasthandlerne hadde gått overende, vokste det frem et
handelspatrisiat og bankierer etter dem.
Blant disse var Heftyene, Andresen-familien og Thorvald Meyer. Sistnevnte lever i dag først og fremst videre
37
Lørdag 1. september 2012 |
„„ Forretningsmennene som
la grunnlaget for vår rikdom
„„ – Neste hundreårsbølge
vil ramme alle
16
ektene
De
familiene
Professor Knut Sogner ved Handelshøyskolen BI har valgt de
16 viktigste forretningsmennene og slektene i norsk økonomisk
historie på oppdrag fra Finansavisen.
1. Peder Anker (1749–1824):
Norges mektigste mann. Godseier og politiker. Herre til Bogstad, 550.000 mål med skog. I
1810 beskjeftiget Peder Anker
2.600 mann. Hans rike er forklaringen på at etterkommeren
Carl Otto Løvenskiold fortsatt
er milliardær, og sto med en
formue på 2,1 milliarder kroner i fjorårets Kapital. Broren
Bernt Anker var enda rikere,
men døde barnløs, og boet
gikk konkurs.
MEKTIG: Peder Anker med familie
var et staselig skue. Og den unge
datteren Karen ble godt med gift
med Herman Wedel Jarlsberg. Foto: Wikipedia
SLITSOMT: Herman Wedel Jarlsberg slet med
vanskelige markeder hele sin levetid, men klarte
å berge formuen. Slektens tendens til å få døtre
gjorde at Løvenskiold-navnet overtok
Nordmarkagodset. Foto: Oslo Museum
2. Herman Wedel Jarlsberg (1779–1840): Peder Ankers svigersønn og leder for Unionspartiet (svenskepartiet) på Eidsvold. Slet
med deflasjon og krevende markeder hele sitt liv.
3. Thorvald Meyer (1818–1909): Trelasthandler og tomtespekulant som slo seg
opp og fikk Christianias største enkeltformue. Virket som et finansieringsinstitutt i seg selv. Fikk fem døtre, og
navnet forsvant dermed ut av daglig
bruk. Døtrene ble imidlertid meget godt
gift, blodet levde videre i familier som
Schweigaard, Heiberg og Heftye.
GLEMT: Thorvald
Meyer var mektig og rik,
men med fem døtre gikk
navnet i glemmeboken.
Foto: iván kverme
som et gatenavn, men var svært viktig.
– Meyer var en av de rikeste personene i Norge.
Huset hans er i dag representasjonsboligen til den
britiske ambassaden, men han fikk fem døtre, og
dermed forsvant navnet.
En av hans svigersønner var Christian Schweigaard, sentral i oppbygningen av partiet Høyre.
Mot slutten av 1800-tallet trekker Sogner frem
et annet navn.
– Hans Olsen var forretningsmannen fra
Drammen som gjorde suksess i Russland, og som
ble gift med niesen til Alfred Nobel. Hun var visstnok pukkelrygget, men han elsket henne likevel,
og han tok både henne og formuen hjem til Norge.
Her spilte han en viktig rolle som bindeledd mellom norsk og internasjonalt næringsliv, ikke minst
som aksjonær i Norsk Hydro.
Supergründer Eyde
Parallelt med Olsen virket den kanskje største
gründeren i norsk historie, Sam Eyde. Gründeren
av både Elkem og Norsk Hydro.
– Biografien over Eyde fikk tittelen «den grenseløse gründer». Det er en meget god tittel, for overalt
i Eydes virke så finner vi at han presser grensene
enten de er teknologiske, forretningsetiske eller
ekteskapelige, sier Sogner.
Eydes biograf Grimnes spekulerer i at Eydes
ekteskapelige lykke i ekteskap nummer to er forklaringen på hvorfor hans forretningsmessige
kreativitet avtok.
Sogner forklarer dette med noe annet enn en
svekket libido.
– Eydes navn ble etterhvert tilsmusset, han
ble for kjent for å ta for godt betalt. Spesielt Wallenbergene gikk trett av ham. Dessuten var Eydes
virksomhet konjunkturdrevet og eksportrettet. I
deflasjonstiden etter 1. verdenskrig ble nok hans
formue hardt rammet.
I dag finnes ingen store norske formuer med
Eyde som opphavsmann. Den internasjonalt orienterte Olsen, ikke i slekt med rederfamilien Olsen,
flyttet til Sverige.
Men på samme måte som handelspa- 
Foto: SNL
4. Thomas Johannessen Heftye (1822–
1886): Thos. Joh. Heftye & Søn ble av
ham gjort til landets ledende bankierhus.
Den nåværende representasjonsboligen
til Den britiske ambassaden var hans
hjem. Viser at næringslivsledere med
blodsmak i munnen ikke er et nytt fenomen. Heftye var nemlig initiativtager til
Den Norske Turistforening.
BANKIER: Ville du ha
5. Hans Andreas Nicolai Olsen (1859– penger på 1800-tallet,
1951): Drammenseren dro til St. Petersburg gikk veien om Thomas
Foto: Wikipedia
og ble der direktør for de svenske brødrene Heftye. Nobels oljefirma, og gift med Alfred Nobels
niese. I 1908–1924 bodde han så igjen i Norge, hvor hans forbindelser i
den internasjonale finansverdenen kom andre norske forretningsmenn
til gode. Dagens amerikanske ambassadørbolig var hans privathjem.
6. Elias C. Kiær (1863–1939): Familievirksomheten And. H. Kiær & Co, trelast
og skipsfart, ekspanderte enormt under
hans ledelse, og han var i perioden før
den russiske revolusjon den mektigste
mannen i norsk næringsliv. I 1918 skal
de fire direktørene i Kiær ha kontrollerte
bokførte verdier tilsvarende 1 prosent av
brutto nasjonalprodukt. Men den russiske
revolusjonen frarøvet selskapet enorme
verdier, og mye av restene forvitret i mellomkrigstiden. Han døde likevel ikke
fattig.
PLANKEADEL: Den russiske revolusjon er mye av
forklaringen på hvorfor Elias
C. Kiær er nesten glemt. Foto: Wikipedia
| Lørdag 1. september 2012
38 Dynastiene
16
De
familiene
7. Sam Eyde (1866–1940): Supergründeren i norsk økonomisk historie. Ingeniøren og skipsredersønnen hentet inn Wallenbergene slik at
norsk vannkraft kunne benyttes til
å lage kunstgjødsel. I 1905 ble Norsk
Hydro etablert med Eyde som generaldirektør. Han var også mannen
bak Elkem, og hans verk som gründer
står uten like i norsk historie. Noen
større familieformue klarte han ikke
å etablere.
vannkraft: Sam Eyde
var den grenseløse gründeren
av Norsk Hydro og Elkem. MEKTIG: Thomas Fearnley var mannen som norsk
shipping stolte på under
begge verdenskrigene.
Foto: Wikipedia
Foto: NTB Scanpix
8. Thomas Fearnley (1880–1961):
Bygde opp Fearnley & Eger til et av
landets ledende rederier, samtidig
som han var sentral i det nasjonale
redersamarbeidet. Forhandlingsevne, språkkunnskaper og gode
britiske kontakter gjorde ham til
nøkkelperson i de norsk-britiske
tonnasjeforhandlingene under begge
verdenskrigene. I den krisepregede
mellomkrigstiden ledet han arbeidet
med å reorganisere og refinansiere
noen av Norges største gruve- og industriforetak.
10. Johan H. Andresen (1888–1953):
Norges kanskje rikeste og mest innflytelsesrike forretningsmann i mellomkrigstiden, og en nyskapende industrialist. Han
var også en fremtredende Høyre-politiker,
bestefar til dagens Ferd-eier og fetteren
til Thomas Fearnley. Det var etter ham at
tradisjonen med å overlate familiefirmaet
til eldste sønn ble etablert.
BESTeFAR: Johan H.
Andresen viste verdien
av en stabil kontantstrøm
når krisene rammer.
ANDERS JAHRE:
Ettermælet er blitt
overskygget av den
evigvarende jakten på
hans utenlandsformue.
Foto: NTB Scanpix
Foto: Wikipedia
11. Anders Jahre (1891–1982): Foregangsmann innen pelagisk hvalfangst (med flytende kokerier) og
industriell foredling av hval- og spermolje. Han bygde også opp en omfattende
rederivirksomhet innen tank- og kjemikalietransport og passasjertrafikk. En av
tidenes største donatorer i Norge, gjennom opprettelsen av flere fond til fremme
av vitenskap og humanitære formål og
ved store gaver til hjembyen Sandefjord.
Etter hans død ble forretningsvirksomheten delt og overtatt av andre eiere, mens
staten har jaktet på utenlandsformuen.
12. Thomas Fredrik Olsen (1897–1969): Far til Fred. og Petter
Olsen, og styremedlem i en rekke selskaper innen industri, handel
og bankvesen. Bygde under 2. verdenskrig opp det som skulle bli
Timex sammen med Joakim Lemkuhl, og var mannen som begynte
å samle på Munch-malerier i familien Olsen. Noe Petter Olsen nøt
godt av da «Skrik» nylig ble solgt for 119,5 millioner dollar.
13. Nils Ebbessøn Astrup (1901–1972): Nevøen
til Thomas Fearnley. Medeier i rederiet Fearnley &
Eger og styremedlem i en rekke industri bedrifter,
sentral i norsk industri og skipsfart i etterkrigstiden.
Hans initiativ viste seg på mange felter, fra skogsbruk til oljeleting i Nordsjøen. Eldstesønnen endte
i fengsel, men yngstesønnen Hans Rasmus Astrup
er fortsatt milliardær, og ikke minst Norges trolig
fremste private kunstsamler.
MEKTIG: Nils
Astrup var den
mektigste mannen
i norsk næringsliv.
Foto: NTB Scanpix
OPPRØREREN: Knut Sogner er næringslivshistorikeren som vil omskrive norsk økonomisk historie. trisiatets fall etter Napoleonskrigene ga
muligheter til Meyer, Heftye og Andresenfamilien, ble nå en gren av Andresen-familien igjen
en av vinnerne.
– De to bankiergrenene av Andresen-familien
mistet formuen på tyvetallet. Men den tredje grenen, ledet av Johan H. Andresen, bestefar til dagens Ferd-eier, kjøpte tilbake Andresens Bank og
refinansierte den. Han hadde trygge inntekter fra
tobakksfabrikken, og hans jevne kontantstrøm var
veldig mye verdt i deflasjonstiden.
Johan H. Andresen var blant annet formann
for Høyre i perioden 1934–37.
Parallelt med Johan H. Andresen virket fetteren
Thomas Fearnley, mannen som
hadde overtatt familierederiet Fearnley & Eger. Under både 1. og 2.
verdenskrig var det han som ledet
forhandlingene om hvordan den
norske handelsflåten skulle kunne
benyttes av Storbritannia.
Mellomkrigstiden, krigsårene og årene etter
krigen er tiden da de store rederfamiliene er de
viktigste.
– Thomas Olsen, far til dagens Fred. og Petter
Olsen, er en ledende skikkelse, med eierposter i
mange selskaper. Under krigen bygger han opp
Timex sammen med Joakim Lemkuhl.
Joakim Lemkuhl var mannen som tok initia-

tiv til Fedrelandslaget; samlingen på borgerlig side
som skulle hindre sosialistisk maktovertagelse, og
som etterhvert fikk et fascistisk preg.
Mellomkrigstiden var også perioden da Anders
Jahre tjente seg en formue på pelagisk hvalfangst. Etter
krigen gikk han inn i tankfart og kjemisk industri.
Nils Astrup og sønnen
– På 60-tallet hadde Norge en meget sentral forretningsmann, en mulig Wallenberg: Nils Astrup, han
overtok onkelen Thomas Fearnleys ledende rolle i
familierederiet Fearnley & Eger. Han var engasjert
i en mengde selskaper og hadde blant annet tunge
aksjeposter i Orkla, Elkem og Dyno.
Hans posisjon skulle bli overtatt av sønnen Nils Jørgen Astrup.
Det endte med det dypeste fallet i
norsk økonomisk historie.
I 1977 var familierederiet nær
ved å gå overende for første gang
da shippingkrisen endelig innhentet det. Det overlevde med nød og neppe, men
den mektigste mannen i norsk næringsliv het ikke
lenger Nils Jørgen Astrup; dog var han fortsatt en
nær venn av Kronprins Harald, og selvfølgelig
ennå gudfar for prinsesse Märtha Louise.
I 1986 hadde Astrup klart å bygge opp deler
av posisjonen, men krisen mot slutten av 80-tallet
gjorde endelig slutt på rederiet Fearnley & Eger.
Kriser gir
muligheter
for nye aktører
Lørdag 1. september 2012 |
16
De
familiene
14. Jens P. Heyerdahl d.y. (f. 1943): I løpet av 20 år bygde han opp
Orkla-konsernet fra å være en middels stor industribedrift til å bli
det fjerde største selskapet i Norge. Heyerdahl er kjent som en forsiktig, men målbevisst strateg,
som la stor vekt på å skape en
egen Orkla-kultur. Han uttrykte
ved flere anledninger sin sans for
Wallenberg-dynastiets idealer:
langsiktighet, lojalitet, grundighet og sparsommelighet. Det siste
gjorde seg også gjeldende på det
personlige plan: Heyerdahl gjorde
i flere år et stort poeng av at dresBLODSBÅND: Jens P. Heyersene han gikk med, var arvegods dahl d.y. (t.v.) tar seg en prat med
etter hans bestefar, forretnings- sin slektning Johan H. Andresen jr. Foto: NTB Scanpix
advokaten. Tapte tilslutt kampen om Orkla mot Stein Erik Hagen,
en strid som av vittige tunger er beskrevet som en kamp mellom
kompetanse uten penger og inkompetanse med penger.
15. John Fredriksen (f. 1944): Sønn av en sveiser og kantinebestyrer
som er blitt Norges desidert rikeste mann. Slo seg opp som tankreder, men
er idag storeier av Subsea 7, Marine Harvest, Golden Ocean og Frontline.
I 1961 startet shippingkarrieren som bud hos
skipsmegler Blehr & Tenvig i Oslo. I juni 1986
slo politiet til mot Fredriksen for mulig oljetyveri og forsikringssvindel. Mistankene ble
bekreftet og toppledelsen arrestert. Etter en
tid i skjul meldte Fredriksen seg for politiet og
satt i varetekt i over fire måneder. Etter tallrike
utsettelser og fire års juridisk trenering endte
det hele sensommeren 1990 med at John Fredriksen godtok en bot på 2 millioner kroner for RIKEST: Men holder
å ha satt mannskapenes liv i fare ved å bruke det til at John Fredriksen
råolje som drivstoff. I fjor mente Kapital at han får grunnlagt et dynasti?
Foto: NTB Scanpix
var god for 59,7 milliarder kroner.
Foto: Eivind Yggeseth
Det gikk konkurs i 1991.
Da var Nils Jørgen Astrup allerede dømt for
å ha misbrukt midler fra ulike familiestiftelser,
kongevennen måtte i fengsel.
– Igjen ser vi hvordan kriser gir muligheter
for nye aktører. I 1977 ble Jens P. Heyerdahl d.y.
konsernsjef i Orkla, og oppkjøpene og konsolideringene hans ble muliggjort av at så mange av
konkurrentene var blitt redusert, sier Sogner.
Allerede på 70-tallet skal Astrupene ha vært
med på et initiativ til en konsolidering i dagligvarebransjen gjennom EPA-kjeden, men de klarte
det ikke. Trolig var de for tidlig ute.
Resultatet ble at det var aktører fra bransjen
selv som stod for konsolideringen, Reitan, Hagen
og Johannsson.
Penger og kjærlighet
Familiene har spilt en større rolle enn man har
forstått, og dessuten har den norske næringslivseliten utgjort et sosialt miljø.
Nils Jørgen Astrup, Jens P. Heyerdahl d.y. og
dagens Johan H. Andresen har alle Nicolai Andresen (1781–1861) som én tipptipp-oldefar.
Av de 16 navnene på vår liste, kan man etablere et slags slektskapsbånd mellom i hvert fall ni
av dem.
– Disse menneskene har utgjort et sosialt miljø.
De har omgått hverandre, sittet i hverandres styrer
og pleide tidligere ofte å gifte seg inn i hverandres
familier.
Fra de to seneste tiårene trekker Sogner frem to
nykomlinger.
– Kjell Inge Røkke og John Fredriksen skapte
begge formuen i utlandet, men de gjorde det innen
to næringer som lenge har vært viktige, fiskeri og
shipping. Men forskjellene er også store. Fredriksen er blitt kypriot, og er på utsiden av det norske
systemet. Røkke spilte på lag med Ap, og prøvde
kanskje å bli den Wallenbergen som Ap alltid har
drømt om i Norge.
Drømmen om en Wallenberg: En langsiktig,
tålmodig, teknologisk avansert kapitalist som spiller på lag med de ansatte. Virke, men ikke synes, er
Wallenbergenes motto. Virke, men synes, er kanskje
Røkkes.
Spørsmålet man nå kan stille seg er hvilke familieformuer som vil overleve når den neste hundreårsbølgen rammer?
– Det fascinerende nå er at innen olje- og gassvirksomheten så er det staten og dermed oss alle
som sitter på den virkelige store formuen. Når hundreårsbølgen kommer, vil den ramme oss alle, sier
Sogner.
Kanskje vil da igjen de med en trygg kontantstrøm fra beskyttet virksomhet kunne plukke opp
restene. Vil Reitan-brødrenes storhetstid

komme da?
16. Kjell Inge Røkke (f. 1958): Røkke vokste opp i en industriarbeiderfamilie. Dyslektikeren gjorde seg ikke bemerket med gode skoleresultater. I idrettsmiljøet ble han kjent med den to år eldre Bjørn Rune
Gjelsten. Tjente seg en
formue som fisker i
Alaska. For å omgå lovgivningen som sa at bare
amerikanskbygde skip
kunne fiske i amerikanske farvann, kjøpte han
utrangerte forsyningsskip og bygde dem om
OPPKOMLINGEN: Kjell Inge Røkke elsket å
ved norske verft. I løpet
pleie båndene til Arbeiderpartiet. Foto: NTB Scanpix
av en tiårsperiode var
fiskeren fra Molde blitt rik, og hadde såvidt begynt med eiendomsinvesteringer. Dette ble satt i større system i Norge, der han gikk i partnerskap med Bjørn Rune Gjelsten. I 1996 tok Gjelsten og Røkke steget inn
i toppdivisjonen i norsk næringsliv. I løpet av kort tid hadde de kjøpt 40
prosent av aksjene i Aker. I 2000 tok Kjell Inge Røkke neste skritt, idet han
ble Kværners største aksjonær. I 2002 ble det tatt ut tiltale mot Røkke for
bestikkelser og falsk forklaring i forbindelse med et ulovlig kjøp av båtførersertifikat i Sverige. Oslo tingrett dømte i juli 2005 Røkke til 4 måneders
ubetinget fengsel. Ifjor regnet Kapital seg frem til at han var god for 9,8
milliarder kroner.
Andre meget gode kandidater: En slik liste blir alltid subjektiv. Bergesen eller Reksten er gode kandidater. Wilhelmsen-familien likeså.
Freia-gründeren Johan Throne Holst er en annen kandidat, og kjøpesenterkongen Olav Thon har satt sitt preg på nordmenns hverdag som få
andre. Dagligvarebaronene Odd Reitan, Johannsson-familien og Stein
Erik Hagen er også sterke kandidater. Christoffer Hannevig, rederen som
er blitt symbolet for jobbetiden under 1. verdenskrig, bør også nevnes.
Kilder: Samtaler med Knut Sogner, Store Norske Leksikon og Norges Biografiske Leksikon.
39
| Lørdag 1. september 2012
40 Dynastiene
økte med 100:
Leopold Axel Løvenskiold er god for 670
millioner kroner.
Leopold Axel Løvenskiold gir oppskriften
på evig rikdom
Ole Asbjørn Ness
Eivind Yggeseth (foto)
Dette er Leopold Axel Løvenskiolds rike.
270.000 mål med skog, nesten 1,5 ganger
arealet til Bærum kommune. To innsjøer, et
utall andre vann. Et rosa slott. Verdier nok til
å bringe pappa Herman Løvenskiold inn som
den 268. rikeste mannen i Norge, med et anslag i fjorårets Kapital på 670 millioner kroner,
forøvrig en økning på 100 millioner kroner fra
året før.
Det er Leopolds nå.
Vi er kommet hit for å fravriste ham
Løvenskioldenes hemmeligheter. Mens andre
slekter forgår, sitter Løvenskioldene fortsatt
trygt siden de kom hit i 1739.
Herregården, bygd i 1811, er fortsatt i bruk
som bolig av pappa Løvenskiold.
Masse penger, lavt forbruk
Afghanistan-veteranen, etterretningsoffiseren
og godseieren Løvenskiold begynner med et
regnestykke som kan få enhver ødeland av en
forretningsadvokat eller finansmann til å miste
Leopold Axel Løvenskiold
i
Født: 1971, Fossum Hovedgård, Skien.
Utdannelse: Befalskolen 1991, Edinburgh University
1992 – 1996.
Karriere: Den Britiske Ambassade, Oslo og Geelmuyden.Kiese 1996-1999.
KFOR I (Kosovo) 1999.
Krigsskolen 2000 – 2002.
Afghanistan 2003 – 2004.
munn og mæle.
– Hvor stor bør formuen være hvis du skal tillate deg å forbruke én million kroner etter skatt?
– Det vet vi ikke.
– Mitt lille regnestykke er at da bør formuen
din være på minst 240 millioner kroner. Regn
med fem prosents avkastning i året, kanskje
for mye med dagens renter. Da har du 12 millioner kroner i avkastning. Trekk 28 prosents
beskatning. Da er du nede i 8,64 millioner kroner. Trekk fra den ene prosenten du må betale
i formuesskatt. Nå er du nede i 6,24 millioner
kroner. 5 millioner bør du investere slik at du
setter av litt til barna, hvis du har tre som jeg,
og for å kompensere for inflasjonen. Vips har
du rundt en million kroner igjen til forbruk,
sier Løvenskiold.
Han har oppskriften klar for hvordan man
skal kunne bevare en familieformue.
– Det begynner med en formue. Noen må
ha tjent nok penger, nok penger til å utgjøre
den kritiske massen. For vår del begynte det
med at slektens stamfar Herman Leopoldus
Lövenskiold innvandret til Christiania fra
Lübeck engang på 1600-tallet og begynte å
importere isenkram. Han og sønnen, som
slekten kaller «Urgubben», minnet mye mer
om Fredriksen enn meg. De tok enorm risiko.
Hvis du ikke arver eller gifter deg til det, så er
det den eneste måten å få en stor formue på,
sier Løvenskiold.
Men når formuen vel er tjent, forandrer
perspektivet seg.
– Forfaderen vår hadde ingenting å tape. To
tomme hender, da er det rasjonelt å ta mye risiko. Dessuten var de pengene han hadde tjent
hans egne, ingen andre kunne legge seg i hva
han skulle gjøre med dem. For en som meg er
det annerledes. Ikke bare må jeg ta hensyn til
de som har kommet før meg, jeg vil jo nødig bli
han som skusler vekk alt sammen, men jeg må
i tillegg tenke på de kommende generasjonene.
Risiko er farlig
Dermed skyr Løvenskioldene risiko.
– Tar man høy risiko, blir man til slutt
kvitt. Og det er ikke lett å unngå risiko. På
tredvetallet tapte vi syv millioner kroner da
Landbruksbanken gikk overende (tilsvarende
over 200 millioner kroner i dagens pengeverdi), men hvem hadde trodd at bank var høyrisiko? Den gang var hele bruket nær konkurs. Samtidig er det ikke veldig spennende
å redusere eget liv til et møte med banken i
halvåret hvor man får høre at avkastningen
har vært 3,5 eller 4 prosent. Oppskriften er
å finne noe å holde på med som er rimelig
trygt, samtidig som man bruker noen midler
til å ta noe mer risiko. Selv har jeg for eksempel investert litt i et vinimportfirma som
nå begynner å tjene gode penger. Det har jo
den tilleggsverdien at vin er litt morsomt å
holde på med.
Det tredje elementet er evnen til å omstille
seg.
– Dette godset begynte med et jernverk. Da
det ikke lønte seg, gikk man over til sagbruk.
Da det ikke lønte seg, gikk man over til shipping og cellulosefabrikk. Men status og prestisje kan gjøre det vanskelig å legge ned. Da
papirfabrikken brant, bestemt vi oss for ikke
å bygge den opp igjen. Hadde vi gjort det, ville
det blitt den minste cellulosefabrikken i Norge.
«Kill your darlings» er dermed viktig for
en godseier.
– Selv forsøkte jeg å lage bedrift av viltkjøtt,
men det kostet mer enn det smakte. Hvis det
var bare det jeg skulle holde på med, så ville
jeg nok ha klart å lage butikk av det, men gitt
hvor mye fokus det ville ha tatt fra alt annet,
kunne jeg ikke forsvare å pumpe mer penger
inn i det, sier Løvenskiold.
Nå er kraftproduksjon det viktigste for
selskapet.
– Vi produserer omlag 65 GWh i året, og vi
har startet et investeringsprogram for nesten
å kunne doble produksjonen.
Det er en langsiktig investering som Lø-
Lørdag 1. september 2012 |
41
Bokanmeldelse
«SE HVA SOM SKJEDDE» AV GØRAN SKAALMO OG BJØRN ECKBLAD
FORFATTERNE: Bjørn Eckblad (til venstre) og Gøran Skaalmo. Foto: NTB Scanpix
Med et glimt i øyet
Rimi-Hagen truet med boikott og Kåre Dette er TV 2
Valebrokk mente TV 2 sendte «mye
„„ Startet sendingene i september 1992 i Bergen. Største eiere den gang
var Schibsted, Egmont, Vital Forsikring og Selvaag Invest. Kvartetten
dritt». Kanalens uautoriserte historie
eide til sammen 70 prosent av aksjene.
„
„
Omsatte for 111 millioner og fikk et resultat før skatt på minus 145 miler fylt med kontroversielle glimt.
lioner i 1992. I fjor stoppet omsetningen på 3,2 milliarder og overskuddet
MADS KVERNEN KLEPPE
De siste årene har bøker
venskiold føler seg rimelig trygg på, selv med
dagens ekstremt lave strømpriser, men ingenting er risikofritt.
– Det viser historien vår. Alt kan skje. Plutselig oppfinner man kaldfusjon, og investeringene
våre i vannkraft vil aldri betale seg tilbake. I dag
virker en krig fullstendig virkelighetsfjernt, men
det er ikke mer enn 60 år siden at gutta på skauen
hadde tilhold i hver eneste tømmerkoie i skogen
vår.
Dermed er vi fremme i det siste elementet
i Løvenskioldenes overlevelsesstrategi som
godseiere.
Ikke del godset
– Hvis du er Fredriksen, da kan du alltids dele
formuen mellom døtrene dine. Begge vil ha
kritisk masse. Men hvis en som jeg gjør det, risikerer man å komme under kritisk masse. Da
kan man bli som en av de godseierne i utlandet
som sitter med hullete sokker mens man lurer
på hvordan man skal kunne bevare godset. Jeg
setter av penger til alle tre barna. Alle skal få
en god slump penger, men virksomheten her
er det min eldste sønn som skal overta, og han
skal overta bruket i minst like god stand som
da jeg overtok det.
Å dele aksjene på flere hender er ikke en
fremgangsmåte Løvenskiold anbefaler.
– Det går kanskje godt i en generasjon, muligens to. Og så skal plutselig tremenninger sitte
sammen på generalforsamling å bestemme
sammen? Nei, det ender alltid med tragedie.
om Se og Hørs ufine metoder
og Dagbladets fall pådratt seg
uventet mange lesere. Overraskende er det derfor ikke at
også tyveårsjubilanten TV 2 nå
er behandlet i bokform. De to
Dagens Næringsliv-journalistene bak utgivelsen gir kanalen
røff behandling i en konfliktpreget og spennende samling
av anekdoter og avsløringer.
– TV 2 er simpelthen en
lisens til å trykke penger, fortalte en forvalter Schibsteds
Kjell Aamot før kanalen gikk
på luften.
Slik var det ikke til å begynne
med, og gründer-sjef Bjørn Atle
Holter-Hovind varte bare et
halvt år etter lanseringen. Da
hadde åpningsshowet til Dan
Børge kostet fire ganger mer
enn de budsjetterte 800.000
kronene, reklamepengene kom
tregt inn og kanalen måtte reddes fra konkurs av aksjonærene
Schibsted og Egmont.
Romper i stolen
Men allerede i 1994 leverte TV
2 plusstall, og under reklamemannen Arne A. Jensens ledelse ble det solide overskudd
med et glimt i øyet frem mot
årtusenskiftet.
TV-businessen beskrives
av innkjøpssjef John Ranelagh som «romper i stolen og
øyne på skjermen», og Jensen
får mye av æren for å ha bygd
opp allmennkringkasteren fra
Bergen som merkevare. Men
han var også en tøff redaktør,
som blant annet sendte daværende Rimi-Hagen på dør da
matvarekjeden varslet reklameboikott dersom TV 2 viste
et kritisk program om Rimi.
Såpesuksessen «Hotel Cæsar» ble født under Jensens
vakt, og er den lengstlevende
dramaserien i Norden. Kanalen skal ha brukt mer enn
en milliard på føljetongen
så langt, selv om hotelldramatikken nå kun trekker en
tredjedel av antall seere den
leverte på sitt beste.
– Fy faen så mye dritt vi
sender, skal etterfølgeren Kåre
Valebrokk ha uttrykt etter å ha
sett gjennom ett TV 2-døgn.
Mens fallskjermjegeren
Arne A. Jensen (han fikk med
seg fem millioner ut av TV
2) kommer rimelig godt ut i
denne boken, er forfatterne
mer kritiske i håndteringen av
både Valebrokk og nåværende
TV 2-sjef Alf Hildrum
Valebrokks bauta
Bladfyken fra Sørlandet ble annonsert som ny kanalsjef på TV
2s egne kveldsnyheter – før han
hadde varslet Dagens Næringsliv
om sitt kommende jobbskifte. Så
var det også nyheter som skulle
prioriteres under Kåre Valebrokk,
mens mange flinke TV-folk forsvant til konkurrentene. Blant
annet havnet nestsjef Finn H.
Andreassen i åpen konflikt med
den nye topplederen, og fikk en
betalt exit.
Nyhetskanalen ble Valebrokks bauta, og han kjøpte
før skatt ble en drøy halv milliard.
„„ Har de siste årene vært eid av Egmont og A-pressen, og er nå heleid av danske Egmont. Tidligere A-pressen-sjef Alf Hildrum har siden 2007 ledet TV 2.
også Nettavisen og Kanal24
for å skape et «nyhetshjul»
med nyheter døgnet rundt på
ulike medieplattformer. Nyhetshjulet ble en kostbar affære, og Hildrum vraket begge
småsøsknene. Undertegnede
jobbet et par år i Nettavisen,
og minnes at storebror ofte
ikke ville leke sammen med
lillebror, og heller ikke ville
låne lillebror lekene sine.
Kåre Valebrokk takket for
seg i 2007, og inn i direktørstolen kom mannen som fant seg
selv i jakten på etterfølgeren,
TV 2-styreleder Alf Hildrum.
Som A-pressens toppsjef var
han mest kjent for å kutte og
spare, og det fikk også TV 2 erfare. Og sosialisten spiller høyt.
Høyt fotball-spill
Mens det ble kuttet i nyhetsog dokumentarsatsningen skal
Hildrum ha gått bak ryggen
til sitt eget styre og signert en
intensjonsavtale om kjøp av
engelske fotballrettigheter
høsten 2009.
Fullmakten hans på 20 millioner ble overskredet med 370
millioner, men TV 2 sikret seg
de kostbare rettighetene, som i
en årrekke har tilhørt Canal+.
Alf Hildrum overlevde.
Boken tar grundig for seg det
kontroversielle salget av kanalen
til danske Egmont og utfordringene TV 2 sliter med fra kabelselskapene, de fragmenterte og
Vår mening
i
«Se hva som skjedde.
Historien om TV 2.»
Gøran Skaalmo og Bjørn Eckblad
Font Forlag
380 sider
+
÷
„„ Svært kunnskapsrikt fortalt, og forfatternes mer enn
100 kilder gir bred
stofftilgang.
„„ Smart inndelt etter
de fire toppsjefene,
og med rolleregister
og tall-oversikt for
hver sjefsperiode.
„„ Mange av bildene i
boken er trykket så
mørkt at de like gjerne
kunne vært droppet.
„„ Anekdotene bærer
boken, men tidvis kan
det bli litt for mange
korte bihistorier.
endrede seervanene og andre
skjermkonkurrenter. Det er likevel et lite savn at forfatterne
ikke skriver mer om konkurransen mellom de to allmennkringkasterne, ikke minst hvilken innvirkning TV 2 har hatt
på NRK.
Det er ikke tilfeldig at NRK
nå bruker pauser under barnetv for de aller minste til å reklamere for hva som kommer på
barne-tv neste dag.