antikvarisk dokumentasjon av

Laksevåg gnr. 153 bnr. 1 m.fl. – Laksevåg verftsområde Plan nr. 4002 0100 ‐ Rapport 3.1 Rapport 3.1
ANTIKVARISK DOKUMENTASJON AV
BMV-LAKSEVÅG
BYANTIKVAREN oktober 2005
FORORD
Antikvarisk dokumentasjon BMV- Laksevåg
Den foreliggende antikvariske dokumentasjon over bygningene ved BMV-Laksevåg er laget
på oppdrag av Marin Eiendom AS i forbindelse med at det skal utarbeides en reguleringsplan
for verftsområdet. Dokumentasjonen er utarbeidet av Byutvikling, Byantikvaren ved
spesialkonsulent Tone Merete Takvam. Spesialkonsulent Rigmor Huus har laget kartene, og
spesialkonsulent Johanne Gillow har ledet arbeidet.
Bergen 15. oktober 2005
Siri Myrvoll
DEL 1 ................................................................................................................................. 2
Arbeidsområdets avgrensning, topografi og tidlige historie .............................................. 2
Graneverftet........................................................................................................................ 3
Flageverftet og Berentsens verft ....................................................................................... 4
Laxevaag Værk .................................................................................................................. 4
Laxevaag Dok Co............................................................................................................... 5
Martens, Olsen & Co.......................................................................................................... 6
Oppsummering ................................................................................................................... 6
Mot sammenslåing med BMV ........................................................................................... 7
DEL 2 ................................................................................................................................. 8
Bygningsbeskrivelser ......................................................................................................... 8
1) Tørrdokken på Tørrisneset (10) ................................................................................... 10
2) Kjele- og tynnplateverkstedet (30)............................................................................... 10
4) Tømmermanns- og riggerverkstedet (16) .................................................................... 12
6) Verktøylager og kontorbygg (29) ................................................................................ 13
7) ”Mayback-verksted I” og snekkerverksted (12 og 13) ................................................ 14
8) Trelastlager med materialtørk (64) .............................................................................. 15
10) Smien (58).................................................................................................................. 16
12) Lagerbygning (48) ..................................................................................................... 18
14) Kran............................................................................................................................ 20
DEL 3 ............................................................................................................................... 21
Oppsummering av antikvariske verneverdier .................................................................. 21
Kildehenvisninger: ........................................................................................................... 24
1
DEL 1
Arbeidsområdets avgrensning, topografi og tidlige historie
Laksevåg, eller Laxevagr, som det opprinnelig het, var navnet på en av buktene som går inn
på hver side av Laksevågneset og som nå kalles Søndre og Nordre Våg. Etter sagaen å
dømme, må vågen ha vært en lun bukt hvor små skip kunne søke nødhavn. Senere ble
Laksevåg navnet på hele det omkringliggende distrikt. Den første rydning og bebyggelse var
Damsgård, opprinnelig kalt Haasteinar og nevnes første gang i en fortegnelse over Munkelivs
klosters mange jordeiendommer i 1426. Munkeliv kloster var da eier av hele strekningen fra
Uren til Gravdal med Damsgårdsfjellet samt øvre og nedre Fyllingsdalen. Som alt klostergods
ble Laksevåg etter reformasjonen inndratt til kronen, men ble så av kong Fredrik II i 1566
igjen skjenket til Tønnes Claussøn, og ble i hans slekt i 150 år. Seinere var det forskjellige
eiere, blant annet Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz, som bygget om hovedhuset
på Damsgård til et lite rokokkoslott. Inntil Gyldenkrantz død i 1795 hadde hele området vært
under en eier. Hoffagent Herman Didrich Jansson kjøpte Damsgård hovedgård, mens resten
av den store eiendommen kom på forskjellige hender. Kjøpmann Peter Lexau kjøpte den
nordre del, og ble eier av blant annet Bakken. I 1806 leide han bort den nedre del av fjæren til
sin slektning, kjøpmann og skipsreder Jens Gran.
Laksevåg-bygden ble fra slutten av 1700-tallet i stadig økende grad trukket inn i byens
pulserende liv, økonomisk og kulturelt. Etter år 1800 økte den direkte kontakten mellom bygd
og by på ulik vis.
Det var naturlig at den første industrialiseringen i Bergensområdet kom innen jern- og
metallsektoren. Forbindelsen mellom den nye industrien og en av byens hovednæringer,
skipsfarten, var tydelig. Det er videre grunn til å merke seg at de første store
industribedriftene ble lagt utenfor bygrensene, i Solheimsviken og på Laksevåg, til tross for at
anleggene var finansiert av handelsnæringen i Bergen. Det var åpenbart først og fremst
kraftproblemet som fikk gründerne til å trekke ut av bykjernen. Inne i byen var det ingen store
vannfall, samtidig som myndighetene hadde nedlagt forbud mot bruk av større dampmaskiner
innenfor det sentrale byområdet. Både på grunn av brannfaren og støyplagen hersket det en
2
utbredt motstand mot maskiner av denne typen i Bergen. For lokaliseringen kan det også ha
spilt en rolle at arbeidslønningene var lavere utenfor byen.
Arbeidsområdet for den antikvariske dokumentasjonen dekker området hvor Jens Gran
allerede i 1805 etablerte ”Grans Træskibsbyggeri”, og hvor det siden har vært drevet
skipsbygging og reparasjon, i Søndre Våg og på Tørrisnesset. Området hvor det har pågått
verftsindustri har økt i omfang siden den spede begynnelsen i 1806. Det er fremdeles mulig å
ane sporene fra om ikke den aller tidligste verftsindustrien, så i allefall fra sent på 1800-tallet.
I løpet av de siste 200 årene er strandlinjen blitt endret i takt med behovet for større kaiplass.
Det er likevel fremdeles mulig å se den opprinnelige bukten i Søndre Vågen.
Graneverftet
Grans træskibsbygger, Graneverftet, ble
grunnlagt i 1805 av Jens Gran. Han anla
et reparasjonsverksted i Sørevågen for
sin flåte av handelsfartøyer. Dette kom
til å bli kimen til verftsindustrien på
Laksevåg, og opptakten til en
virksomhet Gran aldri kan ha drømt om.
I 1810 bestod Graneverftet av en
trebrygge med maste- og
kjølhalingskran, ”Løbende-Spil”, et 1015 meter langt materialhus og et
Graneverftet 1809 (K. Ormhaug, Dreiers Bergen 1998)
bekkokeri (tjærehus). Hans virksomhet
som skipsreder må ha vært nokså omfattende. Under krigen 1807-1814, da den bergenske
handelsflåte ble redusert med to tredjedeler fra 241 til 88 skip, ved blant annet kapring, mistet
Gran alene 50. Da Petter Lexau døde i 1818 ble også hans del av Damsgård gods stykket opp.
Jens Gran kjøpte da hele Bakken. Som 18 åring ble Hermann Gran, sønn av Jens, sendt til
Rewers & Søns Verft i Kristiansand, hvor han gikk i lære i tre år. Etter endt læretid dro han til
København for videre utdanning. I 1820 kom han tilbake til Bergen og søkte om å borgerskap
som skipsbyggmester på Laksevåg, noe som ikke ble innvilget før i 1829. 1. januar 1824
overtok han hele ble det beskjedne reparasjonsverkstedet som ble lagt om til skipsbyggeri i
stor stil, og ble dermed en pioner på området.
3
Skipsbyggerverkstedet brant ned i 1830. Det som ble bygget opp igjen, stod bedre rustet til å
etterkomme kravet om større skip som nå begynte å gjøre seg gjeldende. I 1839 ble verftet
ytterligere utvidet ved at Herman Gran kjøpte Grønlandskompaniets eiendom på sørvestsiden
av Tørrisneset.
Tredje generasjon ved Graneverftet, Jens Gran, ble utdannet som skipsbyggmester i Boston på
Donald MacKay’s skipsbyggeri. USA var da den ledende nasjon i verden når det gjaldt
skipsbygging. Jens Gran overtok Graneverftet i 1854 sammen med sin bror Henrik.
Flageverftet og Berentsens verft
Med sin kamp mot privilegiene1 gjorde Herman Gran det mulig for nye skipsbyggemestere å
begynne for seg selv. Etter uttjent læretid som tømmermann på Graneverftet, etablerte Knut
Sjursen Flage seg som skipsbyggemester på nordsiden av Sørevågen, rett overfor
Graneverftet. Dette var i 1844. Andreas Berentsen Aamot begynte også på Grans verft, men
fortsatte som skipsbyggmester i Alvøen. Etter femten år ved den Fasmer-finansierte bedriften,
anla Berentsen et verft på vestbredden av Sørevågen i 1840.
Laxevaag Værk
I 1855 ble Laxevaag Værk stiftet på Bergen Børs. Den drivende kraften i foretaket var
infanterikaptein Georg Prahl som i 1843 hadde anlagt det første jernstøperiet i Bergen,
lokalisert i Marken. Infaterikaptein Prahl fikk med seg kjøpmennene Svanø, Voss og Angell.
Det opprinnelige Laxevaag Værk lå ved siden av Graneverftet, på Tørrisneset. Graneverftets
vekst skapte muligheter for andre bedrifter som produserte rekvisita og artikler for
skipsfarten.
Det nye anlegget var til å begynne med meget enkelt; en støperibygning av tre og en liten kai
ut mot Puddefjorden. Driften begynte allerede i desember 1855. Fiskeren Albregt Johannesens
hus ble til kontor ( han fikk seg et nytt tømret hus ved veien). På nordsiden av støperiet ble det
1
I henhold til kgl. Resolusjon av 10. januar 1824 fikk verftet bevilling som privilegert, med rett til å utføre
kjølhaling og reparasjoner mot å betale avgift til ”de Søefarendes Fattig Huus” på samme måte som eierne av
Georernes Verft. Denne avgiften skriver seg fra 1602, da det på Bradbenken ble anlagt et ”Bol-Værk” for
kjølhaling av skip. Bradbenken fikk eneprivilegium slik at ”Ingen andetsteds noget Skib i Byen maatte kiølhales
eller Master indsættes, under 8 Ortugers og 13 Marks Straf til Kongen og Staten, og alligevel betale til BradeBænken. Til gjengjeld skulle en del av inntekten tilfalle de ”Søefarende Fattige”. Fra 1839 nektet Gran å betale
avgift til de ”Søefarendes Fattige Huus” og dette ga direkte støtet til en offentlig diskusjon om opphevelse av
privilegiene. I 1844 forelå det en komitéinnstillilng som konkluderte med å oppheve privilegiene, i en
erkjennelse av at ”sådanne monopoler og privilegier var uoverstemmende med viktige lovgivningsprinsipper”.
(Myran og Fasting, 1955: 14-15)
4
ført opp en stor trebygning hvor det ble installert sirkelsag, høvelmaskiner for bord og planker
samt listemaskiner.
I 1862 brant Laxevaag Værk ned, og i løpet av de neste to årene reiste det seg et stort og
moderne verk på Tørrisneset. ”Selve bygningene er staute å se til, hensiktsmessig ordnet og
dertil vakre” (Norsk Folkeblad). Støperiet ble oppført i mur, på nordsiden ble det oppført en
smie i to etasjer. I 1867 fikk verket ny ledelse og nye utvidelser ble iverksatt. Blant annet
bygget man ny trebygning for kjeleverksted, smie og storhammer. På det meste engasjerte
Laxevaag Værk 140-150 arbeidere, og det ble produsert støpegods til skipsbyggings- og
bygningsindustrien, samt at verket spesialiserte seg på ovner.
Laxevaag Dok Co.
Jens Gran hadde lenge tenkt å anlegge en tørrdokk for å holde tritt med utviklingen. Da
Annanias Dekke bygget ”Dikkedokken”, på Georgernes Verft, fikk han endelig fart på, og
finansiert, prosjektet sitt. I 1872 stodtørrdokken på Tørrisneset ferdig, og ble drevet gjennom
selskapet Laxevaag Dok Co. Dokken fikk en lengde på 260 fot og ble tatt i bruk 23 august
1872. I 1888 ble dokken forlenget med 60 fot. I årene fra 1880 og inn i 90-årene hadde
skipsfarten en rivende utvikling. Seilskipene ble en saga blott, og dampskipene bygdes større
og større. Allerede i 1898 måtte man ty til ytterligere utvidelse, og denne gang både i lengde,
bredde og dybde. Tørrdokken ble dermed 364 fot lang, 55 fot bred og 21,6 fot dyp. Den siste
utvidelsen ble utført av ingeniør Sontum.
Laksevåg Dok Co bestod som eget firma fra opprettelsen i 1872 til 1943, da de gikk sammen
med daværende A/S Bergens Mekaniske Verksteder, et eiendommelig trekk med tanke på at
dokken var lokalisert midt på verkstedstomten som i løpet av ev den perioden var under ulike
eiere. Graneverftet disponerte dokken inntil 1882, da den ble overtatt av Martens, Olsen & Co
som leide dokken for 5 år mot en årlig leie på 12000,- kr. Da Martens, Olsen & Co opphørte
som selskap i 1887, overtok Henrik Gran disponeringen av dokken. Etter ham overtok
sønnen, Johan N. B. Gran inntil 1930, da det nye sammensluttede selskapet A/S Bergens
Mekaniske Verksteder overtok ledelsen av dokkens forretninger.2
2
H. Myran, 1943: 22
5
Martens, Olsen & Co
I 1882 ble de tre uavhengige bedriftene som hadde lagt ved siden av hverandre (Graneverftet
1806, Laxevaags Værk 1855 og Laxevaags Dok 1872)3 slått sammen til én stor bedrift under
navnet Martens, Olsen & Co. Ved en gjennomgripende omlegging ble det dermed skapt et
stort, moderne jerndampskipsbyggeri som i løpet av kort tid ble landets største industrielle
anlegg med en arbeidsstyrke på 14-1500 mann. Verftet ble plassert på Tørrisnesset i Søndre
Våg på Laksevåg, hvor havnen var naturlig godt beskyttet. Beliggenheten ville gi
jernskipsverftet en rekke fordeler, blant annet kaiplass til utrustning, reparasjon og direkte
mottak av råvarer. Plasseringen utenfor byområdet var, som tidligere nevnt, nødvendig ut fra
kraftbehovet. Spesielt av hensyn til brannfaren var det fram til 1875 særlig strenge restriksjner
for bruk av dampmaskiner i byen.
(Først i 1900 fikk Bergen eget
dampdrevet kraftverk).
Allerede ved etableringen av
Martens, Olsen & Co, ble noe av
behovet for produksjonsutstyr
dekket, i og med overtagelsen av et
tidligere mekanisk verksted og leien
av en dokk og et byggeområde. Det
tidligere Laxevaag Værk hadde et
fullt intakt kjele- og maskinverksted,
Fig. 2: Martens, Olsen & Co, ca 1885 (Bergen Sjøfartsmuseum)
samt støperi. Ellers hadde
eiendommen kaiplass og kjelekran for innsetting av maskineri i skip. Anlegget tilfredsstilte
likevel ikke fullt ut kravene til et moderne verksted. Det tidligere Graneverftet hadde
beddinger, byggeskur og lagerplass beregnet på treseilskip, det krevdes derfor relativt store
endringer for å bygge jerndampskip her. Lite av det eksisterende utstyret kunne anvendes.4
Oppsummering
På 1800-tallet økte den direkte kontakten mellom bygd og by på ulik vis. Det var naturlig at
den første industrialiseringen kom innen jern- og metallsektoren, da forbindelsen mellom
3
4
Som tidligere nevnt, bestod Laxevaag Dok Co som eget selskap, utleid til Martens, Olsen & Co.
A.M. Hansen, 1988: 72-73.
6
denne industrien og skipsfarten var tydelig. Sentrale momenter som krafttilgang, brannfare og
lavere arbeidslønninger, var avgjørende for at de første store industribedriftene ble lagt
utenfor bygrensene.
På Laksevåg har det pågått skipsindustri i 200 år, og Grans Træskibsbyggeri (1805),
reparasjonsverksted for skipsreder Grans handelsfartøyer, representerer den spede begynnelse.
Grans Træskibsbyggeri gikk i arv i tre generasjoner, til Martens, Olsen & Co overtok (1882)
og ved en gjennomgripende omleggingen, skapte et moderne jerndampskipsbyggeri som
kunne imøtekomme datidens krav i skipsfarten. I en periode var dette Norges største
industrielle anlegg, med en arbeidsstyrke på 14-1500 mann. Laxevaag dok Co ble startet i
1872 av Jens Gran d.y. og eksisterte som eget selskap fram til 1943. I 1855 ble Laxevaag
Værk stiftet på Bergen Børsen av infanterikaptein Georg Prahl. Det opprinnelige Laxevaag
Værk lå på Tørrisneset, og på det meste engasjerte bedriften 140-150 arbeidere, og det ble
produsert støpegods til skipsbyggings- og bygningsindustrien, samt at verket spesialierte seg
på ovner.
Mot sammenslåing med BMV
Martens, Olsen & Co’s ”eventyr” bestod i fem år – til 1887. Etter fem år med intens
virksomhet ved landets største skipsbyggeri, var det slutt. En av årsakene var de lave
konjunkturene. I likvidasjonstiden for Martens, Olsen & Co ble det ikke sluttet avtale om
noen nybygninger eller større arbeider, men driften opphørte aldri helt. Det gjenstod noen
gamle kontrakter, men til det arbeidet var behovet for arbeideider minimalt. Arbeidsstokken
sank derfor til omkring 150 arbeidere. Det lyktes de to administratorene oppnevnt av Bergens
Privatbank, ingeniør N.H. Bruun og kjøpmann Thomas Angell, å opprette Interessentskapet
Laxevaags Maskin- og Jernskipsbyggeri. Dette var en fem-årsavtale. I 1892 ble
Aktieselskabet Laxevaags Maskin- & Jernskibsbyggeri stiftet, og ble drevet godt til 1929. I
november 1929 gikk likevel de to store, konkurernde verftene i Bergen; A/S Bergen
Mekaniske Værksted i Solheimsviken og Laxevaags Maskin- & Jernskipsbyggeri A/S,
sammen i en stor bedrift: A/S Bergens Mekaniske Verksteder.
7
DEL 2
Bygningsbeskrivelser
Bygningsmassen på BMV-Laksevåg er et konglomerat av ulike bygninger fra slutten av 1800tallet og frem til i dag. Bygningsmassen visualiserer på en unik måte skipsverftets historie. Av
spesiell historisk interesse er blant annet tørrdokken, som er et resultat av Graneverftets
virksomhet, og stod ferdig i 1872. Bortsett fra tørrdokken, er det ingen åpenbare spor etter den
tidligste fasen av områdets skipsbyggervirksomhet, men likevel er en relativt stor tidsdybde
representert. Hele området, bestående av 23 store og små bygninger, samt 7 kaianlegg og 1
tørrdokk, er av stor betydning som et viktig teknisk industrielt kulturminne. Alle bygninger og
anlegg blir ramset opp nedenfor, og et utvalg av disse vil få en bredere omtale. De omtalte
bygningene fremstilles kronologisk
Bygninger og bygningsmessige anlegg på Laksevåg verft as.: 5
Kai 1: Massivkai, av gråstein - 47 x 4,2 m
Kai 2: Utstikkerkai, av betong - 160 x 14m
Kai 3: Utstikkerkai, av betong – 95 x 10 m
Kai 4: Massivkai, av gråstein - 27 x 4,2 m
Kai 5: Massivkai, av gråstein – 97 x 4,2 m
Kai 6: Massivkai, dels av gråstein og dels av betong – 100 x 5 m
Kai 9: Massivkai, av gråstein – dels av gråstein, dels av betong – 210 x 4,2 m
10: Tørrdokk (nærmere omtale nedenfor)
11: Mayback-verksted I (nærmere omtale nedenfor)
12: Mayback-verksted II/ Trelastlager (nærmere omtale nedenfor)
13: Snekkerverksted og trafo (nærmere omtale nedenfor)
14: Vedlikeholdsverksted/kjelehus
5
Nummereringen av bygningene er basert på et assuransekart utarbeidet av Mjellem & Karlsen i 1997. Se kart
side: 23
8
15: Flissilo og skorstein
16: Tømmermannsverksted og riggerloft (nærmere omtale nedenfor)
19: Tilfluktsrom med trafo
27: Kanonbåthall
28: Skipsbygg- og sveisehall (1946- 1965 – 1970 – 1977)
29: Verksted- og kontorbygning (nærmere omtale nedenfor)
30: Kjele- og tynnplateverksted (nærmere omtale nedenfor)
38: Maskinverksted (nærmere omtale nedenfor)
40: Trafo- og verktøyavdeling
47: Kontorbygning (nærmere omtale nedenfor)
48: Lagerbygning, 1951
49: Brannstasjon, garasje, kullsilo og sykkelskur
51: Acetylen- og oksygenstasjon
52: Personalbygg (nærmere omtale nedenfor)
53: Kontorbygg – Forbruksforeningen (nærmere omtale nedenfor)
58: Smie og rørleggerverksted (nærmere omtale nedenfor)
64: Trelastlager med materialtørk (nærmere omtale nedenfor)
68: Prøvestasjon (bunkers)
9
1) Tørrdokken på Tørrisneset (10)
I 1872 står tørrdokken på Tørrisneset ferdig (fig. 3). Dokken fikk en lengde på 260 fot og ble
tatt i bruk 23. august 1872. I 1888 ble dokken forlenget med 60 fot. I årene fra 1880 og inn i
90-årene hadde skipsfarten en rivende utvikling.
Seilskipene ble en saga blott, og dampskipene bygdes
større og større. Allerede i 1898 måtte man derfor ty til
ytterligere utvidelse, og denne gang både i lengde, bredde
og dybde. Størrelsen ble dermed 364 fot lang, 55 fot bred
og 21,6 fot dyp. Denne dokken er håndmurt med vegger
av gråstein og bunn og dokkport av betong. Det går
trapper ned på hver side av dokkveggene. I disse trappene
plasseres stokker for å støtte opp skipene når de skal inn
og overhales. Dokken er relativt uforandret siden
utvidelsen i 1898. Laxevaag Dok Co bestod som eget
firma fra opprettelsen i 1872 til 1943, da de gikk
sammen med daværende A/S Bergens Mekaniske
Fig. 3: Tørrdokk. (Foto: Tone M.
Takvam)
Verksteder. Tørrdokken har stor antikvarisk verneverdi, både som enkeltobjekt og som del av
et helhetlig industrielt kulturmiljø. I og med at dokken så å si er uforandret siden siste
utvidelse i 1898, er autentisitetsverdien samt den
historiefortellende verdien svært høy.
2) Kjele- og tynnplateverkstedet (30)
Da Laksevåg ble utsatt for bombeangrep høsten 1944, ble
det gjort omfattende skader på bygningene i
verftsområdet. Deler av bygningsmassen kunne likevel
bygges opp igjen, men svært mye av 1800-talls
arkitekturen gikk tapt. Et par av bygningene som ble
bygget da Martens, Olsen & Co skapte et stort, moderne
jerndampskipsbyggeri i 1882, står delvis fremdeles, om
enn i noe ombygget form. Den ene av disse bygningene
er kjele- og tynnplateverkstedet som er oppført i mur i en
etasje. Taket er av tre, båret av stålkonstruksjoner og
Fig 4: Kjele- og tynnplateverksted
(Foto: Tone M. Takvam)
10
tekket med papp. Taket avsluttes med en hevet gesims, slik
mange av bygningenes tak på verftet gjør (Fig. 4).
Bygningene preges ellers av mange, store smårutete
vinduer. Vinduene avsluttes i øvre kant av en svak bue. På
fasaden mot tørrdokken har det tidligere vært to sirkulære
vinduer som nå er murt igjen. Samme type vindu eksisterer
fremdeles på en bakfasade til maskinverkstedets sideskip
(Fig. 5). Kjele- og tynnplateverkstedet samt
maskinverkstedet er bygninger som representerer områdets
eldste periode, og har dermed høy historisk kildeverdi.
Bygningene ble oppført da Martens, Olsen & Co overtok i
1882.
Fig. 5: Vindu,
maskinverkstedets bakside
3) Maskinverkstedet (38)
Maskinverkstedet har et hovedskip av stålkonstruksjoner med vegger av bindingsverk og
utvendig, liggende trekledning. Tretaket er tekket med papp. Bygningen ble opprinnelig
oppført da Martens, Olsen & Co overtok i 1882, men ble delvis ødelagt under krigen. Under
gjenoppbyggingen etter krigen ble den noe endret. Blant annet fikk taket en annen form enn
det opprinnelige med hevet gesims, med åpning som fungerte som lufting. Dette går fram av
historiske bilder (fig.6). Bygningen har rektangulær hovedform, store åpninger på hver
kortside med port, og tre rader med vinduer på
langsidene. Sideskipet mot vest er delvis åpent
mot hovedskipet.
I motsetning til flere av verftets andre
bygninger, har ikke denne bygningen
båndvinduer, derimot enkeltstående, sprossede
vinduer . Men tilbyggene (sideskipene) har
båndninuer, dvs. store vidusfelt med smårutete
vinduer. Maskinverkstedet er et av områdets
eldste bygg og har antikvarisk verdi som en
sentral del av verftets lange historie, og som del
Fig. 6: Maskinverkstedet, ca 1885 (Bergen
Sjøfartsmuseum)
av et helhetlig teknisk industrielt kulturminne.
11
4) Tømmermanns- og riggerverkstedet (16)
Tømmermanns- og riggerverkstedet er en enetasjes
murbygning med skifertak, deler av taket har trådglass, dette
for å få overlys inn i verkstedet. Takstoler og søyler av stål.
Alle vinduer og dører ser ut til å være originale, bygningens
eksakte byggeår er noe usikker, men ut fra form og detaljer
kan det se ut til at den er bygget i perioden 1900-1910.
Dermed er dette en av områdets eldste bygninger som mer
eller mindre er bevart i sin opprinnelige form. På grunn av
bygningens funksjon som verksted var det stort behov for
godt arbeidslys, dette løste man ved å benytte store og mange
vinduer og, som nevnt, overlystak. Vinduene i
tømmermannsverkstedet er store, men inndelt i små ruter og
Fig. 7: Vindu,
tømmermannsverksted.
har en buet avslutning i øvre kant (fig. 7). Denne vindustypen
kan kjennes igjen på eldre fotografier fra 1800-tallet av
bygninger som nå er revet. De store dørene har kraftige
jernbeslag både i øvre og nedre kant, over døren er det et buet
vindusfelt som gjentar formen vinduene har (fig. 8).
5) Kontorbygg – Forbruksforening (47)
Denne bygningen er antagelig bygget rundt 1910-15. Det er
en murbygning i to og en halv etasje, med tak av tre tekket
med skifer. Bygningen har typiske nybarokke trekk, som buet
vindu i første etasje med solskivedekor og muranker som
dekorativt fasadeelement. Inngangspartiet har originalt
Fig. 8: Dør,
tømmermannsverksted.
smijernsgelender og trappeløp. Inngangsdøren er original
med en portal i granitt (Fig. 9). Portalen er utformet av to vertikale søyler med kasetteformet
dekor, og avsluttes med en kjegle-/kuleform øverst. I overkant av døren er det et halvsirkulært
vindu, dermed gjentas formen fra det buede vinduet med solskivedekor. Taket har ulik form
på kortfasaden mot Puddefjorden; valmet tak, og fasaden på motsatt side; vanlig saltak. På
fasaden mot verftsområdet er det en ark som nå delvis er skjult på grunn av personalbygget.
Fra denne arken er det montert en gangbro til overnevnte bygg. På takfasade mot sørøst er det
12
åtte takoppbygg i tre som har en lett svunget avslutning, noe
som tyder på at disse kan være opprinnelige.
Bygningen har gjennomgått noen endringer, antakelig på
1930-tallet da Fergehallen, bygningen ved siden av, ble
bygget. Dette gjelder et lite, firkantet vindu i overkant av
inngangspartiet, samt et kvadratisk vindu i første etasje
mellom det buede vinduet med solskivedekor og
inngangspartiet. Det ”nye” vinduet i første etasje har et typisk
funksjonalistisk dekorativt trekk ved seg; en gesims i
overkant som markerer vinduet.
På tross av at bygningen har gjennomgått en del endringer er
den fremdeles i besittelse av viktige autentiske
bygningselementer og detaljer, og er med på å tydeliggjøre
Fig 9: Inngangsparti i
Forbruksforeningen
områdets mangefasetterte historie.
6) Verktøylager og kontorbygg (29)
Verktøylageret er sannsynligvis bygget rundt 19306.
Bygningen, som er av betong og i tre etasjer, har en rekke
arkitektoniske trekk som henleder til
mellomkrigsarkitekturen. Blant annet den enkle, geometriske
bygningsformen og de typiske båndvinduene som
kjennetegner funksjonalismen. Her er det både vertikale og
horisontale vindusrekker (Fig. 10). Bygningen har
antikvarisk verdi som del av et helhetlig, industrielt
kulturminne, og som uttrykk for mellomkrigstidens
industriarkitektur.
Det bør også
nevnes at på
Fig. 10: Fasade, verktøylager
nordfasaden henger
en minnetavle i bronse over verftsarbeider som falt i
2. Verdenskrig (Fig. 11).
Fig. 11: Minnetavle
6
I følge Randolf Larsen og Trygve Magnussen, intervju 18.08.05
13
7) ”Mayback-verksted I” og snekkerverksted (12 og 13)
Under 2. Verdenskrig overtok tyskerne verftsområdene på Laksevåg. Grunnet plassbehov ble
det tilstøtende verftsområdet til BMV Laksevåg og reparasjonsverkstedet til BDS stadig
utbygget, men nå som ”Kriegsmarinewerft Bergen – Danziger Werft”. En mengde sivile
bygninger og hus ble rekvirert til forlegninger og kontorer, men dette var ikke nok til å huse
både verftspersonell og den stadig økende mengde mannskaper. Derfor satte tyskerne tidlig i
gang store byggearbeider rundt og i nærheten av ”Danziger Werft” og ubåtbunkeren ”Bruno”.
Flere av disse bygningene, som ble oppført på verftsområdet til BMV Laksevåg, er stadig i
bruk. Det dreier seg om tre teglsteinsbygninger og en trebygning. Alle disse bygningene er
typiske for arkitekturen som ble oppført under krigen, dette gjelder både byggeteknikk og
materiale. Slik det ser ut i dag er de fleste originale bygningsdetaljene fremdeles intakt. Og er
gode eksempel på kulturminner fra krigens dager. Etter krigen kaltes bygningene for
Mayback-verkstedet.
Bygningene ligger parallelt med kai 9. Dette er
teglsteinsbygninger som henger sammen, men som likevel er
to selvstendige bygg. Felles for disse bygningene er at de har
en enkel, rektangulær hovedform og er oppført i mur i dels 2
etasjer, med etasjeskiller av betong og tak av tre som er
tekket med skifer. Vinduene er høye og smale, og delt opp i
fjorten små ruter. Disse vinduene er originale. Bygningene
har en enkel ornamentikk; dette uttrykkes gjennom
steinsetting rundt vinduer og dører. Ellers preges bygningen
av store døråpninger og dører i tre. Det kan se ut til at de
fleste bygningsdetaljer er originale (fig. 12).
Fig 12: ”Mayback”-verksted,
vindu.
14
8) Trelastlager med materialtørk (64)
Neste bygning er en rød trebygning i to etasjer hvor taket er
tekket med eternittplater. Bygningen har vært brukt som
trelastlager med materialtørk. Bygningen har tre deler, hvor
hver enkelt del er avdelt med brannvegger i betong. Disse
brannveggene gir bygningen et karakteristisk uttrykk på
grunn av avtrappingen av den delen av brannveggen som
kommer utenfor fasaden (fig.13) Bygningen har liggende
panel, bortsett fra vindusfelt hvor der er stående panel.
Dørene, som har likhetstrekk med store låvedører, har
planker på skrå. Dette gir bygningen et karakteristisk
fasadeuttrykk. Vinduene, som er hengslet på sidene, er ikke
så store og mange som i teglsteinsbygningen. Årsaken til
dette er at det har vært
Fig.13: ”Mayback”-verksted,
brannvegg.
benyttet som lager og
ikke verksted, med et
mindre behov for dagslys.
Også denne bygningen
har flere autentiske
bygningsdeler, blant
annet vinduer og dører. I
hver av de tre
bygningsseksjonene er
det en stor,
låvedørlignende åpning
sentralt på fasaden som
Fig. 15: ”Mayback”-verksted,
døråpning 2. etasje.
Fig. 14: ”Mayback”-verksted,
detalj av skinnesystem.
kan åpnes ved hjelp av et sinnrikt skinnesystem (fig. 14). På hver av de tre fasadedelene er
det en døråpning i andre etasje med en lem/rampe foran. Dette forsterker bygningens særegne
fasadeuttrykk (fig. 15)
15
9) ”Mayback-verksted II” (11)
Den siste bygningen på kai 9 skiller seg fra de to foregående teglsteinsbygningen, med at
denne kun har en etasje. Vinduene er høye og smale, og dermed slippes mye lys inn i
verkstedet. På endeveggen mot vest er det et stjerneformet relieff (fig. 16). Formen på stjernen
tangerer formen på den tyske ørn som ble brukt av nazistene, men det finnes ingen klare
indikasjoner på at det har vært en slik ørn der. Uansett er det uvanlig at verksteds- og
lagerbygg får en slik utsmykning. Det er foretatt endringer på bygningen i senere tid; noen av
vinduene er skiftet ut og et tilbygg i betong er tilføyd på
fasaden mot kaiområdet.
Det er flere fellestrekk ved bygningene på kai 9. Først og
fremst det faktum at alle er bygget av tyskerne under krigen,
noe som gir dem antikvarisk verdi som krigsminner. Et annet
fellestrekk er at alle har fått beholde originale bygningsdeler,
og at det arkitektoniske uttrykket er karakteristisk. Til
sammen er disse bygningene med andre ord i besittelse av
antikvarisk verneverdi som del av et helhetlig,
historiefortellende kulturmijlø med en særdeles høy
Fig. 16: Relieff på endevegg
autentisitetsverdi.
10) Smien (58)
Smien, som ligger vegg i vegg med den tidligere
personalbygningen, ble bygget etter krigen.7 Bygningen er
oppført av stålkonstruksjoner i en etasje med vegger og tak i
lettbetong. Taket har overlysvindu og er tekket med papp.
Bygningen er langt på vei en slags hybrid. Tradisjonen med
hevet takgesims slik man har sett på de tidligste bygningene
på verftet, blir videreført. Det hevete takets funksjon var å
slippe inn lys og i enkelte tilfeller luft (fig. 17). De sprossede
båndvinduene som går langs fasaden er originale, og har en
form og størrelse som også har gitt mye lys inn i den tidligere
Fig. 17: Smie, hevet takgesims
med overlystak.
7
Intervju med Randolf Larsen og Trygve Magnussen 18.08.05. I følge disse to tidligere arbeiderne ved verket
ble alle bygningene på østsiden av tørrdokken revet etter krigen, bortsett fra ”Forbruksforeningen”.
16
smien.
Som alle bygningene i området har også smien antikvarisk verdi som del av et helhetlig
industrielt kulturmiljø.
11) Administrasjonsbygningen (47)
Administrasjonsbygningen er tegnet av arkitekt Bjørn Trumpy
og oppført i 1947. Dette er en bygning med typiske
funksjonalistiske trekk. Bygningen har en additativ form med
geometriske bygningsvolumer som er satt sammen, og et
vertikalt vindusparti i fasaden som indikerer det innvendige
trappeløpet. Første byggetrinn ble utført før 1940 og ble under
krigen benyttet som tilfluktsrom. Bygningen hadde da en etasje
med en observasjonskuppel på toppen hvor det var plass til en
person8. Bygget ble som nevnt, ferdigstilt i 1947, og ytterligere
påbygget med en fjerde etasje i 1978. Den siste tilføyde etasjen
har mindre vinduer uten krysspost. På fasade mot
verftsområdet har bygningen store tre- og firefags
Fig. 18:
Administrasjonsbygning
krysspostvinduer.
Trappeoppgangen kan tydelig leses i eksteriøret ved
et felt i fasaden som er ”oppløst” i glass, og den
halvrunde, siloformede bygningsdelen som danner
en overgang fra den rektangulære bygningsdelen til
den svakt buede delen av bygningen som følger
gateløpet opp Damsgårdsveien (fig.18)
Administrasjonsbygningen har to hovedinnganger.
Publikumsinngangen fra Damsgårdsveien har en
enkel, original teakdør med skråstilt, sylinderformet
Fig. 19: Adm.bygg, inngang og horisontalt
vindusbånd
dørhåndtak i tre og ett enkelt, rundt vindu. Inngangen er plassert som et innhukk i fasaden
uten listverk hvor veggene er kledd med teglstein. Ved siden av inngangen er veggen
”oppløst”og erstattet av et horisontalt vindusbånd med fem store vindusflater med smale lister
mellom (fig. 19) Denne horisontale vindusrekken står i en virkningsfull kontrast til det
8
Under krigen ble observasjonskuppelen brukt for å holde vakt, en person som befant seg der under et flyangrep
mot verftet i 1944, ble drept av en splint som traff han. (Intervju med R.L. og T. M.)
17
tidligere omtalte vertikale vinduet. Disse arkitektoniske grepene er karakteristisk for den
funksjonalistiske stilen (fig.20) Den andre inngangen er fra verftsområdet, og er plassert i
tilknytning til vakten, som er et rektangulært tilbygg på nordvestfasaden av bygningen. Fra
gateplanet mot verftsområdet går det et trappeanlegg opp til
inngangen. Trappe- og inngangspartiet er et helstøpt,
autentisk modernistisk anlegg. Både ytter- og innerdører er
originale teakdører (fig. 21) Interiøret i
administrasjonsbygningen er godt bevart, og sammen med
eksteriøret gir det bygningen et helhetlig preg. Listverk,
gelender, gulv, trapper, dører, dørhåndtak etc. er mer eller
mindre autentisk. Det er benyttet materialer som edeltre,
skifer og linoleum. De hvite veggene mot de gråsvarte,
blankpussete skifergulvene, teakgelendrene og det røde
linoleumet i trappene gir et solid helhetlig, estetisk uttrykk
(fig. 22). Det vurderes som viktig at disse interiørdetaljene, så
Fig 20: Administrasjonsbygning
langt det er mulig, bevares i sin opprinnelige tilstand.
Administrasjonsbygningens verneverdi er høy, både hva arkitektonisk- og autentisitetsverdi
angår. Personalbygningen og administrasjonsbygningen er begge bygget etter 2. verdenskrig i
et funksjonalistisk uttrykk. Disse byggene er i besittelse av høye arkitektoniske kvaliteter og
relativ høye autentisitetsverdier, og er representative for verftets ut- og gjenoppbygging etter
krigen.
12) Lagerbygning (48)
I følge opplysninger ble lagerbygningen oppført i 1951. Det er
ikke usannsynlig at bygningen ble oppført allerede rundt 191020, men ble bygget om i 1951. Det er blant annet en
bygningsdetalj som gir denne indikasjonen; et rundt vindu med
sprosser på kortfasade mot nordvest (fig. 23). Denne
vindustypen er et typisk jugend-trekk (1890-1920).
For øvrig er lagerbygningen oppført av stålkonstruksjoner i 2.
etasje med vegger og tak av lettbetongelementer. Taket, som er
tekket med papp, har den karakteristiske hevete gesimsen med
Fig. 23: Lagerbygning, detalj
18
overlys som flere andre bygninger på området har. Volumet er bygget opp av buet tak og to
sideskip. I eksteriøret har taket en karakteristisk avslutning som følger den innvendige buen.
Det ser ut til at bygningen fikk nye vinduer under ombyggingen på 1950-tallet, det er nå
nesten-båndvinduer på alle synlige fasader.
13) Personalbygningen (52)
Den tidligere personalbygningen (fig. 24), som ble bygget på midten av 1950-tallet, og mest
sannsynlig også tegnet av arkitekt Bjørn Trumpy, er i dag lokaler for en vernet bedrift. I følge
tidligere arbeidere ved Laksevåg Verft var det en
ny æra ved verftet etter det nye personalbygget
ble oppført.9 Her var det stor kantine i tredje
etasje (den er der fortsatt), legekontor, garderober
og ordentlige toalettfasiliteter. Dette gjorde
arbeidsforholdene for verftsarbeiderne mye bedre.
Bygningen har klare funksjonalistiske trekk, og
har en rekke gode, arkitektoniske kvaliteter både
Fig. 24: Personalbygningen
eksteriør- og interiørmessig. I likhet med
administrasjonsbygningen er det to hovedinnganger i bygningen; en fra verftsområdet og en
fra Damsgårdsveien. Går man inn fra verftsområdet, kommer man inn i en trappeoppgang
som går svakt på skrå oppover i etasjene. Veggene i
trappeoppgangen er dekorert med fresker malt av kunstneren
Bjørn Tvedt. Freskenes motiver er hentet fra
skipsbyggerindustrien på Laksevåg (fig. 25 a, b, c, d og e, se
bilder neste side)Fra hovedinngangen på fasade mot
Damsgårdsveien, som er publikumsinngangen, kommer man
inn i vestibylen hvor ekspedisjonen fremdeles befinner seg.
Ekspedisjonslokalene er utformet med avrundete hjørner og
store vindusflater; et typisk funksjonalistisk trekk. Ytterdøren
er ikke original, men døren innenfor er en opprinnelig
teakdør med originale dørhåndtak. I tillegg til dører i teak og
dørhåndtak som er typisk for detaljeringen i
9
Fig. 26: Ekspedisjon,
personalbygningen.
Intervju med Randolf Larsen og Trygve Magnussen 18.08.05
19
etterkrigsarkitekturen, er vestibylen med dens detaljering svært godt bevart og har høy
autentisitets- og arkitektonisk verdi (fig. 26). I kantinen, som er plassert i den øverste etasjen
(med fantastisk utsikt), er det gjort en del endringer. Dette har svekket interiørets
autentisitetsverdi.
Bygningens hovedform er i utgangspunktet rektangulær, men fasaden mot Damsgårdsveien
følger veiens svake krumming, dette gjør at bygningens form blir irregulær. Der
administrasjonsbygningens fasade mot Damsgårdsveien har en konveks form, er
personalbygningens fasade mot samme gate konkav. Begge bygningene følger topografien i
området, og bygningsstukturene danner med litt godvilje en ’S’.
På grunn av stigning i terrenget er det to etasjer mot Damsgårdsveien, mens bygningens
øvrige fasader har tre etasjer. Hovedfasaden mot Damsgårdsveien har et stramt, vertikalt
uttrykk som understrekes av smale felt i glattpusset mur mellom trefagsvinduer med
krysspost. Vinduene og den lett fremspringende gesimsen, som avslutter bygningens øvre del,
kontrasteres til bygningens vertikale preg. De mørke feltene i under- og overkant av vinduene
mellom de smale feltene med glattpusset mur, gir i tillegg bygningen et rytmisk preg.
Fasaden mot verftsområdet har også et stramt uttrykk, med tre vindusrader og pillastre i
glattpusset mur mellom vinduene. Personalbygningen og administrasjonsbygningen er begge
bygget etter 2. verdenskrig i et funksjonalistisk uttrykk. Disse byggene er i besittelse av høye
arkitektoniske kvaliteter og relativ høye autentisitetsverdier, og er representative for verftets
ut- og gjenoppbygging etter krigen.
14) Kran
Løftekranen er fra 1973, den ble fornyet da verftet begynte å
utruste oljeplattformer. Samtidig ble kai 2 (utstikkerkai)
forlenget. Anlegg og installasjoner knyttet til oljeproduksjonen
er blant vår tids viktigste tekniske kulturminner.
Fig. 27: Kran
20
DEL 3
Oppsummering av antikvariske verneverdier
Anlegget som helhet, er et viktig teknisk industrielt kulturminne som representerer en tidlig
fase av industrialiseringen i Norge. Den samlede bygningsmassen har klare kvaliteter som
historiefortellende, industrielt kulturmiljø. På området er det bygninger fra forskjellige epoker
fra stedets 200 år lange historie som arena for skipsreparasjon og –bygging. I dette
perspektivet er dette en stor tidsdybde som på en unik måte visualiserer skipsverftets historie.
Det er viktig at områdets industrielle karakter opprettholdes, og at de historiefortellende
strukturene ivaretas. Verftet har også en sterk identitetsverdi for beboere på Laksevåg og har
vært, og er fremdeles, et viktig symbol som hjørnesteinsbedrift i et samfunn som har vokst
fram som et direkte resultat av en virksomhet.
Bruk av kulturminner og kulturmiljøer er i denne sammenhengen blant annet bidrag til en
bærekraftig utvikling, og de historiske sporene kan være viktige for etablering eller
videreføring av næringsvirksomhet. Det kan ligge verdier for samfunnet i å benytte det som
allerede eksisterer framfor å bygge nytt.
Tørrdokken har stor antikvarisk verneverdi, både som enkeltobjekt og som del av et helhetlig
industrielt kulturmiljø. I og med at dokken så å si er uforandret siden siste utvidelse i 1898, er
autentisitetsverdien samt den historiefortellende verdien svært høy. Kjele- og
tynnplateverkstedet samt maskinverkstedet er bygninger som representerer områdets eldste
periode, og har dermed høy historisk kildeverdi. Bygningene ble oppført da Martens, Olsen &
Co overtok i 1882. Maskinverkstedet er et av områdets eldste bygg og har antikvarisk verdi
som en sentral del av verftets lange historie, og som del av et helhetlig teknisk industrielt
kulturmiljø. Når det gjelder Forbruksforeningsbygningen, er den fremdeles i besittelse av
viktige autentiske bygningselementer og detaljer på tross av at bygningen har gjennomgått en
del endringer, og er dermed med på å tydeliggjøre områdets mangefasetterte historie.
Verktøylageret har antikvarisk verdi som del av et helhetlig, industrielt kulturminne, og som
uttrykk for mellomkrigstidens industriarkitektur. Det bør også nevnes at på nordfasaden
henger en minnetavle i bronse over verftsarbeider som falt i 2. Verdenskrig.
De fire bygningene på kai 9 (Mayback-verkstedene og trelastlageret) ble bygget av tyskerne
under krigen, da som del av Danziger-Werft, har høy antikvarisk verneverdi som industrielle
21
kulturminner fra krigen. Det er også verdt å merke seg det faktum at man her har fire, mer
eller mindre autentiske bygninger som sammen danner et helhetlig, autentisk kulturmiljø.
Personalbygningen og administrasjonsbygningen er begge bygget etter 2. verdenskrig i et
funksjonalistisk uttrykk. Disse byggene er i besittelse av høye arkitektoniske kvaliteter og
relativ høye autentisitetsverdier, og er representative for verftets ut- og gjenoppbygging etter
krigen.
Samlet sett har BMV- Laksevåg relativt høy kultuhistorisk verdi, da man ved hjelp av
bygningsmassen kan ane den 200 år lange historien til stedet. Det vil være av stor betydning
og forsøke å ivareta disse kulturminneverdiene som de ulike bygningene på området
representerer.
22
Kart med nummererte bygninger på BMV
23
Kildehenvisninger:
Fossen, Kjell: Laksevågs historie, bind II, Bergen 1986
Hansen, Arild M.: Fra damp til seil, Sjøfartshistorisk årbok, Bergen 1987
Myran, Henrik: Fra seil til damp, Bergen 1943
Myran, Henrik og Fasting, Kåre: Herfra går skibe, Bergen 1955
Intervju med to tidligere arbeidere ved BMV; Randolf Larsen (t.h.) og Trygve Magnussen.
24