docTEGNESERIENS HISTORIE
download 
Report Transcription
TEGNESERIENS HISTORIE
tema Lucky Luke er den snille cowboyen som klarer å snakke seg ut av enhver knipe. TEGNESERIENS HISTORIE TEGNESERIEN oppstod som følge av en aviskrig mellom Hearst og Pullitzer i New York på slutten av 1800-tallet. Det var et kappløp om å være først ute med firefargers trykk, noe som var vanskelig fordi den gule fargen ikke ville henge på papiret. I 1896 vant Pullizer kappløpet. Avisen trykte Down Hogan’s Alley, en serie som raskt ble døpt om til ”the yellow kid”, et symbol på trykketekniske framskritt. Av Heidi Hattestein Å ret etter slo Hearst hardt tilbake. Avisen trykte The Katzenjammer Kids, tegnet av Rudolph Dirks. I Norge er serien bedre kjent som Knoll og Tott. I begynnelsen skrev Dirks teksten utenfor bildene, men det varte ikke lenge før serien fikk talebobler. Det engelsk-tyske pidginspråket kunne få en lærer til å grine blod, men fordelen var at serien ble forstått av ikke-engelskspråklige lesere; en ikke ubetydelig gruppe i ”the melting pot” på slutten av 1800-tallet. Seriens moralske vakuum er kanskje grunnen til at den stadig vekk lever i beste velgående! OMKRING 1930 forandret leserne smak. De ville ha mer eventyr og mindre hverdag. Vendepunktet kom da eventyrskikkelsen over alle eventyrskikkelser, Tarzan, svingte seg i lianer inn i tegneserieuniverset. I kjølvannet fulgte et utall helter: Detektiver, magikere, superhelter, flyvere og riddere. Men få av dem fikk gjennomgå like mye som Tarzan. Fra å være romanfigur, ble han tegneseriefigur og filmhelt. Han ble utsatt for skuespillere som var omtrent like gode på å illudere villskap som en veldressert cocker spaniel, og som dessuten var så feite at det nødvendigvis må ha vært stålvaier i lianene. Heldigvis OMKRING 1930 FORANDRET kom han bedre fra det i tegneserieformatet. LESERNE SMAK. DE VILLE HA MER MAN KAN IKKE forlate 30-tallet uten å EVENTYR OG MINDRE HVERDAG nevne Fantomet – den første helten i trikot – og Disney med sine personifiserte dyr. Tegneseriene delte seg i to: Avisstriper som tradisjonelt ble lest av voksne, og album som i grove trekk ble lest av barn. Det skulle vise seg å bli et problem. ANDRE VERDENSKRIG sto for døren, og det preget seriene. 30-tallets helter måtte bidra med sitt i kampen mot den tyske og japanske fasismen. Selv Tarzan tilbød sin assistanse i de alliertes tjeneste. Dessuten kom serien Mall Call med formålet å tilfredsstille soldatenes behov for å se på damer! Superheltenes teatralske heltemot og lettbente morsomheter forekom tamme ved siden av den virkelige heroismen som soldater og motstandsfolk hadde utvist i krigen. Seriene ble råere, særlig detektivserier og grøssere kunne hengi seg til groteske voldsbeskrivelser. Disse seriene ble KUNST FOR ALLE NR. 1 2007 9 Ånden som går var den første helten i trikot. rikanske. Minst fire bør nevnes: Tintin av den belgiske serieskaperen Hergé. Sprint basert på en karakter skapt av Robert Velter, senere ført i pennen av forskjellige tegnere. Lucky Luke, et belgisk-fransk samarbeid. Asterix, en fransk serie av forfatter René Goscinny og tegner Albert Uderzo. DET ER UNDERGRUNNEN som plasserer Norge på seriekartet, med bladet KOnk på 60-tallet. Humoren var både grovkornet og snill i en crazyhumoristisk tradisjon. Kjente bidragsytere var Tande P, Knut Borge, Steffen Kvernland og John Arne Sæterøy (pseudonym Jason). Flere av dem gikk videre til arvtagerne Pyton og Norsk Mad med et ikke ubetydelig innslag av rompehumor og kroppslyder. Èn av dagens store serieskapere var med på laget: Frode Øverli. Med Pondus på 90tallet banet han vei for en ny generasjon noske serieskapere. I dette temanummeret har vi intervjuet tre av dem: Lise Myhre, Jason og Mads Eriksen. SUMMA SUMMARUM: Tegneserier har opp gjennom tiden blitt sett på både som skadelige og umoralske. Selv ble undertegnede påført en barndom uten Donal Duck, ettersom oppdragende instans mente at den hissige anda med alle lydordene i stedet for velartikulerte setninger kunne virke hemmende på språkutviklingen. På grensa til barnemishandling, spør du meg. for en stor del utgitt i albumer som hadde unge lesere, og mange bekymret seg for deres sjelelige sunnhet – i enkelte tilfeller med god grunn. Tegneseriesalget gikk inn i sin første virkelige bølgedal. DET BANET veien for en ny æra. Tegnerne ga seg i kast med filosofiske, moralske og politiske spørsmål, ofte i satireform. Seriene bød på parallellverdener og motsetninger som leserne aldri hadde sett maken til. Plutselig kunne de tidligere så plettfrie superheltene få dypt menneskelige problemer, mens skurkene kunne få noe i nærheten av sympatiske trekk. KILDER: Tegneserien – I Knøttene (originaltittel Peanuts) overførte Charles Schulz voksenverdenen på MED PONDUS PÅ 90-TALLET BANET FRODE ØVERLI VEI fortælleteknik, funktion og udvikling av Jens barn, noe som gjorde det mulig å karrikere Peder Agger og Ole voksne på en helt ny måte. Schulz fortsatte FOR EN NY GENERASJON NOSKE SERIESKAPERE Hansen Borgen. å tegne Knøttene til kort tid før sin død i www.tegneserie.info, 2000. Serien ble lenge trykt i Aftenposten. www.wikipedia.org På ett punkt skiller de britiske tegneseriene seg ut. Helt fra 30-tallet har det blitt utgitt såkalte strip-strips; serier hvor kvinnefigurene bruker enhver anledning til å kaste tøyet! DE EUROPEISKE seriene var mer tekstrike og stort sett trykt på bedre papir enn de ame- 10 KUNST FOR ALLE NR. 1 2007 MOTSATSEN Dette er en reportasje om en iransk prinsesse og hennes bunn ærlige selvbiografi. Og så er det historien om hvor vanskelig det kan være å få audiens. Av Heidi Hattestein I Iran kjenner gjestfriheten ingen grenser. Det er en æressak å ta godt vare på gjestene. Iranere flest byr på det beste de har, og noen ganger det de ikke har, også. Som gjest må man takke nei hele tre ganger. Først hvis verten spør en fjerde gang, kan man være sikker på at tilbudet er oppriktig ment. På den måten taper ingen ansikt. Har man først vært i Iran, er det lett å bli blasert. Man kan komme til å tro at alle iranere ruller ut den røde løperen og setter på tevannet så snart man stikker hodet inn forbi døra. Og da kan man komme til å bli overrasket hvis man prøver å få en prat med Marjane Satrapi. Hun gidder ikke engang å svare. DET ER TIL og med skrevet avisartikler om hvor vanskelig det er å fa fatt i henne. I den britiske avisen The Telegraph: ”Å arrangere et intervju med den iranskfødte serieskaperen Marjane Satrapi er vanskelig. I flere dager prøvde jeg å ringe de to numrene jeg hadde fått oppgitt, men hver gang svarte en gretten franskmann. Forleggeren var heller ikke til stor hjelp. Satrapi er ikke kjent for å svare på e-post, og ikke engang forleggeren har mobilnummeret hennes.” Det samme problemet støter Kunst for alle på. Satrapi er i USA for å filme inn selvbiografien Persepolis, og ifølge den norske forleggeren bør vi ikke regne med å få tak i henne det neste halvåret. Han har prøvd selv, uten å lykkes! OK. Er det ikke hennes soleklare rett å bruke tiden på annet enn journalister? Marjane Satrapi har gitt oss tegneserieverkene Persepolis og Kylling med svisker og de snakker mer enn godt nok for seg selv. Altså gir vi dere her et skyggeintervju med Marjane Satrapi: TELEGRAPH-JOURNALISTEN var nervøs da han endelig fikk en avtale med serieskaperen på et av hotellene i den franske hovedstaden: ”Tegnerens selvportrett viser en svartkledd kvinne som skuler opp på deg i røyken fra en sigarett. Jeg var bekymret for at hun skulle vise seg å være vanskelig” skriver han. Bekymringene ble gjort til skamme. Satrapi var tvert imot svært pratsom og benyttet enhver anledning til å gi Tony Blair inn så ørene flagret for måten han taklet Irak-krigen på: - Jeg er ikke spesielt aggressiv, men hvis jeg blir fornærmet, kan jeg bli veldig vill, sier hun til journalisten. På kunstskolen i Iran forbød islam å tegne kropper. Det har Marjane Satrapi utviklet til sin helt egen stil. Satrapi har uten tvil litt av et temperament. Som 14-åring ble hun sendt hjem fra skolen etter å ha slått læreren, noe som blir behørlig omtalt i den tegnede selvbiografien Persepolis. I SELVBIOGRAFIEN forteller Satrapi om en oppvekst i en tid med store tumulter: Sjahen blir styrtet og den islamske revolusjonen seirer. Hun forteller med humor og alvor om dagliglivet i Iran og om gapet mellom det private og offentlige; som at iranere flest bak lukkede gardiner hiver av seg skautet og drikker alkohol, stikk i strid med presteskapets regler. For å brodere ut bildet kan det nevnes at Marjane Satrapi er tippoldebarnet til en av irans tidligere keisere. Riktignok hadde keiserne i Qajar-dynastiet et titalls koner og hundrevis av barn, noe som betyr at det finnes mange prinsesser og prinser, men likevel gir slektskapet Satrapi et skjær av eventyr. TEGNINGENE ER svart-hvite og todimensjonale, og de sier vel så mye som taleboblene om hva som foregår i hodet på den unge Satrapi. Hun har selv sagt til det engelske forlaget: KUNST FOR ALLE NR. 1 2007 11 I Kylling med svisker forteller Satrapi historien om grandonkelen Nassar Ali Khan som legger seg ned for å dø etter at kona knekker taren hans. - Folk spør hele tiden hvorfor jeg ikke skrev en bok. Men det er akkurat det Persepolis er; beslektede sider mellom permer. En grafisk roman er ikke tradisjonell litteratur, men det betyr ikke dermed at den er annenrangs. Bilder er også en måte å skrive på, slår hun fast. Tegningene er mer enn et skjematisk hendelsesforløp. Innimellom blir de mer abstrakte, for eksempel av biler som flykter fra bomberegnet som om de er i flammer. Krigens ofre blir framstilt som en gruppe identitetsløse, helt like ansikter, og drømmen om bestefaren som var prins, er hyllet inn i eventyraktige kruseduller. Satrapi har mange ganger – og med god grunn – blitt sammenlignet med serieskaper Art Spiegelmans, noe hun synes er en ære, men stilen hennes er mer resultat av tilfeldigheter enn en bevisst etterligning av forbildet. - Jeg lærte aldri å tegne kropper på kunstskolen i Iran, fordi islam ikke tillater det. Jeg hadde store mangler, men var smart nok til å bruke manglene til å lage en stil, sier hun i intervjuet med The Telegraph. SATRAPIS ANDRE bok i norsk oversettelse, Kylling med svisker, kom nylig i bokhandelen. Den handler om Satrapis grandonkel Nassar Ali Khan som var en berømt musiker. Kylling med svisker er en kjent iransk matrett, og for øvrig også grandonkelens favoritt. Asbjørn Øverås har oversatt begge bøkene. Vi ringer for å høre om han har nummeret til Satrapi, men heller ikke han har snakket med henne. Han har selvsagt innhentet ekspertise ved behov, men 12 KUNST FOR ALLE NR. 1 2007 den har kommet annenstedsfra. Likevel må han sies å kjenne Satrapis univers bedre enn de fleste. - Streken er lik og lett gjenkjennelig, og sånn sett har bøkene mye til felles, sier han. – Men mens Persepolis er en utviklingsroman, er Kylling med svisker en personlig tragedie. Historien handler om en mann. Man kan like ham, eller ikke. Han får ødelagt taren sin (et persisk instrument, red.anm.) i en krangel med kona. Etter flere forsøk på å få fatt i en ny tar, innser han at han ikke kommer til å finne et like godt instrument. Han legger seg ned for å dø. Boken forteller om hans siste åtte dager, samtidig som den også gir et tilbakeblikk på livet hans, forteller Øverås. Ifølge Øverås kan Satrapis bøker bringe nye lesere til tegneseriemediet. - Altfor mange mennesker har fordommer når det gjelder tegne-serier. Med Persepolis drar Satrapi inn temaer som folk overhodet ikke forventer, og det tror jeg gjør at den når ut til flere. Persepolis er motsatsen til alt det som folk tror om tegneserier. BEGGE BØKENE er gitt ut på No Comprendo Press, tegneserieforlaget som ble grunnlagt i 1992. Forlegger Espen Holtestaul har flere ganger invitert Satrapi til Norge, men det har aldri passet. - Hun er en travel dame, unnskylder forleggeren. Bare tiden vil vise om de norske leserne noensinne får stifte bekjentskap med den iranske prinsessen. Kilder: Forlegger Espen Holtestaul i No Comprendo Press Oversetter Asbjørn Øverås, www.telegraph.co.uk, www.randomhouse.com Bygger delvis på erfaringer fra reportasjereise til Iran i 2005. OM MARJANE SATRAPI: Bosatt: Frankrike Fra: Iran Alder: Født i 1969 Aktuell: I 2005 kom selvbiografien Persepolis i norsk oversettelse. Nå er hun ute med sin andre bok på norsk, Kylling med svisker. I den selvbiografiske boken Persepolis forteller Satrapi om sitt slektskap med en av irans tidligere keisere. Keiserne hadde mange koner og hundrevis av barn, men likevel gir slektskapet Satrapi et skjær av eventyr. KUNST FOR ALLE NR. 1 2007 13 tema Tenk selv! Jason vil at leserne skal tenke selv. Det fører noen ganger til at de begynner å gråte. Av Heidi Hattestein B ak pseudonymet Jason skjuler det seg en kar som heter John Arne Sæterøy. Pseudonymet er satt sammen av initialene hans + ”on”, men har ingenting å gjøre med helten i gresk mytologi med samme navn. - Jeg valgte pseudonymet fordi jeg syntes det fungerte. Det fungerer kanskje mindre bra i engelskspråklige land, men det er det for sent å gjøre noe med nå, forteller Sæterøy, heretter kalt Jason. Det er ingen overdrivelse. Tegneseriene hans er oversatt til engelsk, svensk, dansk, finsk, tysk, spansk, italiensk, fransk og koreansk. Jason er ganske enkelt tegneserie-Norges største eksportsuksess, og da koketterer man ikke med navneskifte. DET BLIR SAGT at seriene hans har noe eksotisk over seg, noe melankolsk som blir forbundet med Skandinavia. Han blir også kalt ”tegneserienes svar på dramatikeren Jon Fosse”. Det høres unektelig ut som gode, gamle fjernsynsteateret, men selv har Jason aldri lest Fosse og føler seg ikke helt hjemme i karakteristikken. - For meg er seriene simpelthen historier, sier han. Historier om lavmælte vesener som vikler seg inn i hverdagslige melodrama uten å ty til de helt store ordene av den grunn. For eksempel i ett av Mjau Mjau-heftene, der hovedfiguren får en baby i postboksen etter å ha hatt sex med en tilfeldig dame. Ikke på noe tidspunkt får vi vite hva den nybakte faren tenker om livets nye vending, han tar bare på seg farsrollen. Resten får vi tenke oss til selv. SKAL VI VÅGE en påstand – og det må nesten bli for egen regning, ettersom Jason ikke går rundt og sysler med tanker om hva som ligger til grunn for suksessen – så må det være denne ”kontrakten” med leserne: Tenk selv! - Jeg vil gjerne overlate noe til leseren, at han eller hun ikke blir fortalt alt, men må tolke på egen hånd. Nettopp derfor er det bemerkelsesverdig at så mange sier de gråt da de leste Vent litt. Boken handler om to barndomskompiser som leker. Den ene utfordrer den andre til å hoppe utfor et stup og gripe fatt i en grein, men han bommer og raser i døden, hvorpå den andre blir gående ensom gjennom livet og til slutt dør han også. Følelsen av sorg blir paradoksalt nok forsterket av de uttrykksløse tegningene. Ønsker Jason at vi skal gråte? 14 KUNST FOR ALLE NR. 1 2007 OM JASON: Navn: John Arne Sæterøy Bosatt: Montpellier, Frankrike Fra: Molde Alder: 41 Sivilstatus: Ugift Aktuell: I tillegg til å ha gitt ut en bråte egne titler på Jippi Forlag og Schibsted Forlagene har seriene hans vært trykt i Larsons gale verden, Smult, Dagbladt og Morgenbladet. Etter en periode med stumme serier, er han nå begynt å bli mer tekstrik. Her har Jason tegnet seg selv mens han actionpainter en tegneserie. Men er han kunstner? Det er knekkende likegyldig for ham. - Jeg vil absolutt at leserne skal føle noe når de leser albumet. Noe som sitter igjen etter at de har lagt det fra seg. Jeg synes personer med uttrykksløse ansikter er mer effektive. Leseren må i større grad legge sine egne følelser inn i personene og historien, sier han. Selv klarer ikke undertegnede helt å fri seg fra spørsmålet: Er figurene spesielt ensomme og utstøtte, eller er det tvert imot slik livene våre ser ut alle som ett, hvis vi bare løfter blikket? Handlingene våre redusert til dagligdagse oppgaver som å koke mat og hente posten? Selv livets store spørsmål, som døden og kjærligheten, blir liksom litt puslete i Jason sitt univers. Men serieskaperen nekter å gi noe svar: - Dette er én mulig tolkning, og like bra som hva jeg måtte mene. MEN ER DET kunst? Spørsmålet er knekkende likegyldig for Jason. Selv foretrekker han at tegneserieformen blir betraktet som b-kultur. - I mine øyne er ”kunst” et negativt begrep. Jeg forbinder det med jåleri hengt opp på gallerier. Det er ikke noe jeg føler tilknytning til. Det er selvsagt bra at tegneserier nå får støtte fra Kulturrådet på linje med andre kunstformer, men ellers savner jeg nesten perioden da serier ble sett på som skadelige, sier han. For de ble faktisk det. Det hang sammen med at seriene ble råere etter andre verdenskrig. Atter andre tider har serier blitt avskrevet som tidtrøyte for barn. Hvordan står det til i dag? – I Frankrike blir tegneserier sett på som en kunstform allerede i utgangspunktet. Man slipper å måtte gå gjennom en lang forklaring på hva tegneserier egentlig er, noe som ofte skjer i Norge. Men det har begynt å forandre seg i det siste. Tegneserier får som sagt penger av Kulturrådet og er i større grad kommet inn i varmen i bokhandlene og bibliotekene. Serier er i dag mer et JASON ER SOM seriene sine; kort og konsis. Absolutt hyggelig, men ikke noe overflodshorn. Han sier det som trengs, verken mer eller mindre. Det slår meg hvor genialt det er, det blir liksom ikke rom for misforståelser. JEG SAVNER NESTEN PERIODEN DA SERIER BLE SETT PÅ - Å tegne er det eneste jeg kan, sier han. – Jeg har hatt dagjobber, men ingen jeg har likt. Jeg liker å fortelle historier, og serier er SOM SKADELIGE, SIER JOHN ARNE SÆTERØY et rimelig medium. Du trenger kun tusj og papir. Det koster ikke 20 millioner som en film gjør. Du har total frihet til å fortelle akkurat hva du vil, sier medium for voksne. Tiden som massememannen som ikke helt vet hva han hadde vært, hvis han ikke var serieskaper. dium for barn er vel i stor grad over. I dag Filmanmelder kanskje. Heldigvis for oss ble han ikke det. vil barn heller ha dataspill enn tegneserier. KUNST FOR ALLE NR. 1 2007 15 tema Macho med mjukt interiør Mads Eriksen innrømmer det gjerne: Tegneserien M hadde aldri eksistert uten samboeren. Hver dag kan folk lese om deres elleville samboerskap i form av alter egoene M og Madammen. Av Heidi Hattestein D en muntert selvbiografiske serien handler om tegneren M og hans lempelige forhold til deadliner, både i jobbsammenheng og på hjemmefronten. Leseren får innblikk i det alt annet enn glamorøse samboerskapet mellom M og Madammen, en grilldresset sofatilværelse milevis unna den minimalistiske hjemmehyggen i Bohus-katalogene. Ifølge tegneserieskaperen er forholdet mellom fantasi og virkelighet noe sånt som 40/60 prosent. - De stripene som handler om samboerskapet, er de mest virkelighetsnære, sier tegneserieskaperen. – I begynnelsen innhentet jeg samtykke fra samboeren, men etter hvert har det utviklet seg en slags forståelse mellom oss om at jeg skal være forsiktig i omgang med visse personalia. Hvis jeg går for langt, straffer hun meg hardt og nådeløst. Som kvinner flest er hun utspekulert og i stand til å ta grusom hevn. Jeg kunne ikke laget serien uten henne, men hun får ufortjent lite lønn og ære for strevet, sier serieskaperen. I tillegg handler stripene om gutteting: Star Wars-figurer og dataspill. M er full av sprø innfall, blant annet lanserte han sitt eget kandidatur til pavestillingen utstyrt med en rosa bløtkakehatt. Det gikk som så ofte ellers; nedenom og hjem igjen. GOOGLER DU Mads Eriksen, vil du finne det legendariske nettmøtet mellom Mads og leserne på start.no i 2004. Her kan du lese: ”Litt ut på ettermiddagen begynte vi i redaksjonen med spake hentydninger om at han kanskje kunne gi seg. Det er mer enn nok nå, Mads, du har sittet i fire timer, og du trenger virkelig ikke svare på alt. Men ville han høre? Håneidu!” Sier dette like mye om tegneseriefiguren som – skaperen; snill og litt svak for skryt? - Æ...., sier Mads, en lyd han innleder de fleste setninger med, som om han må sparke i gang stemmebåndene. Kanskje ikke så rart tatt i betraktning hvor mye han ifølge eget utsagn sitter hjemme alene med bare sine egne sprø innfall som selskap! - Først og fremst er det fryktelig hyggelig å ha kontakt med leserne, sier han og høres oppriktig ut. 16 KUNST FOR ALLE NR. 1 2007 Mads Eriksen, mascot Navn: Mads Eriksen. Bosatt: Trondheim. Fra: Nabokommunen Malvik. Alder: 29. Sivilstatus: Lever i Norges mest offentlige samboerskap. Aktuell: M kan leses i Dagbladet, Adresseavisa, start.no – og endelig i eget blad på Schibsted Forlagene! Tidligere Schibsted-figur Pondus har tatt turen over til nytt forlag, og M har overtatt enkelte av gjesteseriene. I første nummer kan man lese hva en furtende gjestetegner Lars Lauvik (Eon) mener om saken under tittelen ”Mission: Murder Mads”! I NETTMØTER får Mads tusen spørsmål om hvor han henter de sprø ideene fra, hvorpå han svarer med den ene uhyrligheten etter den andre. For eksempel: ”Fra et krympet hode jeg har stående på hylla, som en gang tilhørte en portugisisk misjonær.” ”Ideene kommer jeg over mens de står og sover. Så er det bare å ta fart og kroppstakle dem, og mens de kjemper for å komme seg på beina, smeller jeg til dem i hodet med telefonkatalogen for Oslo og Akershus.” - Mads. Nå skal du få en gyllen anledning til en gang for alle å gi oss sannheten! - Æ.... Nei altså. Jeg sitter mye hjemme alene, og noe må jeg jo gjøre for å slippe unna hverdagens tristesse. Jeg så nettopp et TVprogram om hunder som raserer huset mens eierne er borte. Det er litt samme greia. TEGNINGENE ER ekstremt detaljrike, for eksempel får M stadig nye T-skjorter med kule motiver. Øynene til madammen er derimot alltid de samme; kryss som ser ut som stjerner. - Ved ikke å gi henne vanlige ping-pong-med-prikk-i-øyne blir sinnsstemningen mye vanskeligere å lese. Litt sånn som når folk tar på seg solbriller. Dette fordi jeg – helt ærlig – halvparten av tiden ikke har noen anelse om hva som foregår bak hennes yndige blå. Jeg håper dette er noe de fleste menn kan kjenne seg igjen i, sier tegneren. Selv mistenker vi ham for å fore sitt eget ego ved å la madammen se på ham med stjerner i øynene. - He-he. Kanskje det. Men når jeg gjentatte ganger de tre siste ukene har lovt å vaske huset uten å gjøre det, er det nettopp dette tomme, uttrykksløse blikket jeg får. Som sagt er jeg ikke sikker på hva det betyr, men jeg har en viss anelse... MADS TAR hevn på leserne. Han finner en pervers glede i å lure oss med fyrstikkgåter som ikke går opp, og 3D-bilder som ikke finnes. - Tja. Det er et forsøk på å framprovosere en reaksjon hos leserne, med varierende hell. Noen ganger reagerer leserne på ting jeg ikke hadde forestilt meg, som for eksempel da jeg lot Madammen slå i hel onkel reisende Mac (barne-TV-fraglene, red.anm.) med et balltre. Da fikk jeg en del hissige reaksjoner, gitt. DET HELE begynte med at Mads vant tegneseriekonkurransen i Dagbladet. Sakte men sikkert gikk tegningen fra å være hobby til å bli levebrød. - I mitt tilfelle har tegneseriekonkurransen i Dagbladet hatt mye å si. Det er et viktig utstillingsvindu for nye serier, sier han. Mads produserer en stripe om dagen. Jobben tar mellem seks og åtte timer, og han gjør alt selv. - Er du en kontrollfreak. - Oh yes. Men derfra til å kalle det han driver med for kunst, er et kvantesprang for serieskaperen. - Noen ganger kan serier krysse over til å bli kunst, som for eksempel i Alan Moore sitt tilfelle. Selv ser jeg ikke på det jeg driver med som kunst, men i mine beste øyeHeidi blikk et godt stykke håndverk. Hattestein KUNST FOR ALLE NR. 1 2007 17 tema – mer enn bare en stripe – Tusen takk for at dere vil skrive om oss, sier Lise Myhre etter intervjuet. Hun sikter til seg selv og seriefiguren Nemi; tegneserieuniversets mest vampete jente. Av Heidi Hattestein D en ene utelukker liksom ikke den andre. Ikke fordi de er så forbaska like – mens Nemi aldri har hatt kjæreste, er Lise Myhre lykkelig forlovet – men fordi det er blitt en myte at de er så like. Vi tok kontakt med Lise for å høre hva som vil skje med Nemi hvis Lise noensinne får barn og stasjonsvogn. Vil Nemi også stifte familie da? Jeg mener, kan Jokke – den legendariske kvinnenedleggeren i Pondus – så kan vel også Nemi? - Det kommer ikke på tale, sier serieskaperen. - Ikke fordi Nemi ville gitt slipp på personligheten sin om hun fikk barn og stasjonsvogn, men fordi hun aldri har hatt lyst på noen av delene. Det er selvfølgelig jeg som bestemmer over Nemi, men på samme tid er hun ikke bare min figur. Det er mange som liker henne, og det ville bli feil å gjøre henne til noe annet enn hun er. Jeg har en plan for hva som skal skje med Nemi. - Og hva går den planen ut på? - Sånt må man aldri fortelle om på forhånd, er det kryptiske svaret. Foto: Per W. Schulze. OM LISE MYHRE: Bosatt: Ekeberg i Oslo, i en leilighet med svært dårlig mobildekning. (Og nei, du får ikke mobilnummeret hennes.) Fra: Skedsmokorset Alder: 31 Sivilstatus: Forlovet Aktuell: Et hundretalls aviser og nettsteder trykker Nemi. Hun har eget månedsblad, og bok nummer tre, Monstre og Meteorer, kom på markedet like før jul. TIL HVER UTGAVE tegner Lise en framside som gjenspeiler temaet. Nummeret på bladet gjemmer hun i tegningen, noe som har gitt opphav til nerdehobby nummer én blant tegneseriefans: Finne det. På ulvenummeret glemte hun å tegne det inn. Hun ble nedlesset av frustrerte reaksjoner fra lesere med sverte på nesen og vondt i nakken. Det var da Lise for alvor skjønte at hun ikke eier Nemi helt alene. Nemi er pro tempore det mest gjennomførte bladet på markedet. I hvert nummer henter redaksjonen inn skribenter som skriver om temaet, og gjesteseriene følger ofte opp. - De norske tegnerne får vite hva som skal være tema en stund på forhånd. Hvis de har lyst, kan de lage noe som går på det samme. NEMI ER ET bevis på at harde pakker kan være mjuke inni. Ordene tilhører Mode Steinkjer i Dagsavisen, og er ifølge Lise den mest presise beskrivelsen av Nemi. Samtidig som Nemi er storforbruker av menn og et mareritt for småbarnsmødre som prøver å oppdra barna sine til gode samfunnsborgere, er hun også opptatt av dyrevern og genuint snill med de som har vett til å mene det samme som henne. Hun kan være hardtslående, men så snart hun får sjokoladekake, blir hun mjuk som smør. Nemi er slem bare når hun ”må”; når hun møter mennesker som har I BLADET SKUM glemt kunsten å bli fascinert. 3/06 stiller en av anmelderne sin bittelille kanon på Lises hode, Hver måned kommer Nemi ut i eget blad; legemliggjøringen av morsomt nok uten å skille henne fra Nemi: hva tospannet selv liker. Det vil si drager, vampyrer, mytologiske ”Nemi har gjort ubotelig skade på norsk seriemarked generelt og vesener med slangehår og så videre. Ting som gjør livet litt mindre spesielt på kvinnelige serietegneres status i Norge. Med stakkato A4. NUMMERET PÅ BLADET GJEMMER HUN I TEGNINGEN, NOE SOM HAR - Men Lise, finnes disse magiske vesenene i virkeligheten? GITT OPPHAV TIL NERDEHOBBY NUMMER ÉN BLANT TEGNESERIEFANS - Nei! Men det ville være fryktelig trist hvis man våknet en dag, og det ikke var mer å la seg fascinere av. tegninger og poenger som har gjort selv Hårek flau, har denne svartDessuten har vi trykt en lang liste virkelighetsnære temaer også, som kledde tøsen fått den gemene nordmann til å se på tegneserier som kirkegårder, ulver og synsbedrag. like spennende og utfordrende som tapet.” 18 KUNST FOR ALLE NR. 1 2007 Å skyte spurv med kanon, mener Lise. - Dette er komisk dårlig journalistikk. Én ting er å skrive at man ikke liker Nemi, og det har jeg ikke noe problem med, men det er et faktum at Nemi er en populær serie som har økt jenters interesse for tegneserier i og utenfor Norge. Jeg vet ikke hvem som har uttalt seg, men ingen kler den grønnfargen, sier hun herlig frekt. - Men står du i veien for andre, norske talenter? - Også Frode Øverli (Pondus) har fått kritikk for at han stiller andre i skyggen. Det er tull. Det gagner alle at for eksempel Nemi og Pondus er populære. Det er jeg et levende bevis på. Norske tegneserier var inne i en dødperiode da Frode Øverli gjorde braksuksess med Pondus. Det åpnet øynene til forlagene og er én av grunnene til at jeg fikk mitt eget blad. Og når jeg først har mitt eget blad, er jeg opptatt av å gi plass til andre norske talenter, sier hun og nevner Ronja og Rex Rudi. - Etter at Nemi kom på markedet er det mange flere jenter som bidrar til Dagbladets tegneseriekonkurranse. Før var det kanskje et par, nå kommer halvparten av bidragene fra jenter. I Nemi er det like mange kvinnelige tegnere som mannlige. Jeg synes det er gøy at flere jenter leser og tegner, det betyr noe for meg. LISE HAR ORD på seg for å ha et ”nemisk” dårlig forhold til kunstnere. "Art is simply tolerated vandalism" sier Lise Myhre. Her drodler hun rundt hva som er kunst og ikke. - Det er jeg feilsitert på! bedyrer hun. - Men det stemmer at jeg synes ”kunst” er et veldig flytende og uhåndgripelig begrep. Art is simply tolerated vandalism, sier hun og siterer Type O negative, LISE SVARER tålmodig på spørsmålene våre med myk stemme, helt til vi ber henne et gotisk metalband fra New York. sette en merkelapp på Nemi. Da setter hun seg på bakbeina. - Når folk hører ordet ”kunstner”, ser de ofte for seg noen som - Nemi hadde ikke overlevd lenge på markedet hvis jeg hadde låst lukter terpentin og går med kilt. Men se for eksempel hva barn kan henne til en sjanger, sier hun. lage. De uttrykker følelsene sine og har gjerne en fantastisk fargeVi har ikke lyst å gi oss og klarer så vidt å lokke henne utpå, komposisjon, men å kalle tegningene deres for kunst er visst fy-fy, som såpass at hun i alle fall sier hva Nemi ikke er. Vi spør om Nemi er fanom det er aldersgrense på kunst. For min egen del, og slik jeg selv bruker ordet, mener jeg selvfølgelig at tegneserier kan være kunst. Det tasy. Da har vi allerede utelukket goth. - Nei, det synes jeg ikke. Jeg har plassert henne i Oslo, i Norge, i betyr ikke at alle tegneserier er det; i likhet med andre kunstformer verden. Det finnes ikke tidsmaskiner og marsboere som kommer på finnes det godt og dårlig håndverk. At Nemi har en så mangefasettert personlighet, gir Lise stor frihet. besøk. Leserne forventer at hun skal leve i vår verden. - Om enn noe motstridig innimellom. Når hun møter fantasiløse Hun kan eksperimentere. Noen striper er direkte triste, eller uten mennesker for eksempel. humoristisk poeng. Dette er med på å løfte serien opp fra den gjengse – Hi-hi! Ja, det kan du godt si. humorstripe. KUNST FOR ALLE NR. 1 2007 19
