docByminner, no 2 - 2011
download 
Report Transcription
Byminner, no 2 - 2011
Nr. 2 - 2011 / Årgang 56 UTGITT AV OSLO MUSEUM avd. Bymuseet FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: 23 28 41 70 FAX: 23 28 41 71 E-post: [email protected] Hjemmeside: www.oslomuseum.no REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Hans Philip Einarsen Lars Emil Hansen Lars Roede Vegard Skuseth Knut Sprauten FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik Fredrik Birkelund UTFORMING: Terje Abrahamsen Bernadotte-dynastiet har satt sitt preg på Slottet. Trond Norén Isaksen gir oss et innblikk i Oscar IIs dynastiske utsmykkingsprog ram. Langs aksen opp til Slottet finner vi Studenterlunden og Eidsvolls plass, som har utviklet seg fra å være landlig idyll til et sentralt og urbant byrom. Ingvild Simers Moe går nærmere inn på Lund og Slaattos helhetsplan fra 1970- og 80-årene for utformingen av dette parkbeltet. Marte Boro har besøkt den britiske ambassadørboligen på den tidligere løkken «Frognæs». INNHOLD: Trond Norén Isaksen Minner om et kongehus – Oscar IIs dynastiske utsmykkingsprogram Side 2 Marte Boro Et maleri i Oslo og ei seter i Vågå Side 16 Museumsbutikken Side 22 Ingvild Simers Moe Forutsetninger og forandringer – Lund og Slaatto former Eidsvolls plass og Studenterlunden Side 24 Per Helge Martinsen Det røde Milorg og samarbeidet med Max Manus og Asbjørn Sunde i 1943 Side 36 I et av de praktfulle rommene med veggmalerier utført av maleren Johan Fredrik Eckersberg, oppdager hun fjellmotiv hun kjenner godt. Hun forteller oss om maleriet i Oslo og historie knyttet til en seter i Vågå. Det røde Milorg i Stor-Oslo øst for Akerselva og deres samarbeid med Max Manus og Asbjørn Sunde om sabotasje, forteller Per Helge Martinsen om. Det han skriver er basert på nytt kildemateriale som ikke tidligere har vært brukt av okkupasjonshistorikere. 1 Minner om et kongehus – Oscar IIs dynastiske utsmykkingsprogram Trond Norén Isaksen Carl Johan-statuen på Slottsplassen er kjent for alle Oslos innbyggere. Mindre kjent er det at statuen inngår i et dynastisk utsmykkingsprogram som innebærer at Bernadotte-dynastiet over 100 år etter unionsoppløsninga fortsatt setter et klart preg på Slottet også innendørs. Et kongelig dynastis eksistens begrunnes ofte med henvisning til kontinuitet og legitimitet. Bernadottene var per definisjon oppkomlinger, og på tross av at Carl Johan i sin politiske retorikk stadig viste til «Stortingets frie valg» i 1814, var det i realiteten under trusler om fortsatt krig at Stortinget ble presset til å velge Carl XIII til konge. Carl Johan var dessuten ikke kongens biologiske sønn, men en av Napoléons marskalker som var blitt valgt til svensk tronfølger av Riksdagen og deretter adoptert av kongen. Den prøyssiske kansleren, August von Hardenberg, betegnet ham som «en bastard omstendighetene har tvunget oss til å legitimere»,1 og ennå på 1920-tallet møtte kronprinsesse Märtha en dame av gammel fransk adel som ikke ville hilse på revolusjonsgeneralens tippoldebarn med annet enn venstre hånd.2 2 Flere av de gamle kongeslektene, med huset Bourbon i spissen, hadde gjerne sett at bernadottene var gått med i det samme dragsuget som napoleonstidas øvrige dynastiske tilskudd. Også av det danske kongehuset ble bernadottene «betragtet som noget nytilkomne», sier dronning Margrethe.3 Bernadottene hadde derfor en ekstra utfordring i å markere sin dynastiske legitimitet og likeverdighet. På Drottningholms slott utenfor Stockholm lot dronning Josephina innrede Rikssalen med portretter av hennes mann og alle de samtidige europeiske keiserne og kongene.4 Som et ekstra poeng har både den svenske og den norske kongekrona fått en framtredende plass i Carl Staaffs portrett av Oscar I. Dermed ble det poengtert at han ikke bare var sine kollegers like, men i motsetning til de Foto:oslo museum Initiativet til rytterstatuen av Carl XIV Johan ble tatt av Carl Johans-Forbundet i 1864, men kan allikevel ses som utgangspunktet for Oscar IIs dynastiske utsmykkingsprogram. Statuen ble avduket 7. september 1875 og som bildet viser, var statueavdukinger den gangen sanne folkefester. Xylografi av F.B. Jensen etter tegning av Wilhelm Bergstrøm, gjengitt i Ny illustreret Tidende, 1875. fleste av dem regjerte over to selvstendige kongeriker. I Norge var det i hovedsak Oscar II som bevisst valgte å utsmykke de kongelige residensene med kunstverker som skulle vise at hans slekt hadde en historie i landet og dermed en legitimitet som norsk kongehus. Han satte dermed et preg på Slottet som den dag i dag gjør at ingen som kommer dit, kan unngå å bli minnet på at huset Bernadotte i flere generasjoner satt på Norges trone. Carl Johan-statuen Få monarker har vært mer bevisst sin ikonografi enn keiser Napoléon I av Frankrike. David, Ingres og Canova var bare noen av de mest navnkunnige kunstnerne som sto til keiserens rådighet. Rivalene Napoléon og Carl Johan hadde nok mer felles enn noen av dem var komfortabel med å innse, og på flere måter forsøkte Carl Johan, bevisst eller ubevisst, å etterligne sin tidligere herre. Bevisstheten om egen ikonografi var en av de mange tingene Carl Johan tok med seg nordover.5 Men i 1836 avviste han klart et forslag om at det skulle reises et monument over ham selv i Christiania mens han ennå var i live.6 Ved unionsjubileet i 1864 tok det norske Carl Johans-Forbundet initiativ til å reise en slik statue. Carl XV involverte seg sterkt i prosjektet, til den grad at han forsøkte å detaljstyre både valget av kunstner og utforming av statuen. Kong3 Foto: A.B.Wilse/Oslo museum Tronsalen (i dag Speilsalen) var et sentralt rom i det dynastiske utsmykkingsprogrammet, og der samlet Oscar II portretter av Bernadotte-slektas konger og dronninger. Som fotografiet viser, ble portrettene hengende også etter at tronstolsarrangementet ble demontert i 1876-1878. Etter unionsoppløsninga ble de flyttet til en salong i gjesteleiligheten, som fikk navnet Bernadottesalongen. en ønsket at farfaren skulle avbildes i kroningsdrakt, noe Erik Mørstad har tolket som at kong Carl «ønsket […] å fremheve sin forgjengers kroning til norsk konge, samt Bernadottenes dynastiske rettigheter».7 Da Brynjulf Bergsliens rytterstatue av Carl Johan i marskalkuniform var ferdig i 1875, var Carl XV død, og det falt på broren Oscar II å avduke statuen. Den opprinnelige tanken var at statuen skulle stå ved den nye Stortingsbygningen, men Oscar II insisterte på at den skulle plasseres utenfor Slottet og reiste 4 nærmest demonstrativt et prøvestillas for å vise hva han mente.8 Stortingets budsjettkomité falt til slutt ned på samme syn som kongen. Det må kunne sies å være en heldig avgjørelse – Slottsplassen framstår som en mer naturlig plassering enn Eidsvolls plass, også med tanke på Carl Johans turbulente forhold til Stortinget. Selv om initiativet ble tatt i Carl XVs tid, kan Carl Johanstatuen sees som begynnelsen til Oscar IIs dynastiske utsmykkingsprogram, som snart skulle sette sitt uutslettelige preg på Slottet. Slektsgalleri i Tronsalen Det mest sentrale rommet i Oscar IIs dynastiske utsmykkingsprogram var naturlig nok Tronsalen (i dag kalt Speilsalen), hvor veggene ble smykket med portretter av Bernadotte-dynastiets konger og dronninger. Fra Paleet lot kong Oscar overføre Fredric Westins portrett fra 1837 av dronning Desideria i det som skal forestille hennes kroningskjole, og i 1875 bestilte han to portretter av Carl Johan fra den danskfødte kunstneren Cathinca Engelhart. Det største av dem fikk plass i Tronsalen, det mindre i Stiftsgården i Trondheim. Carl Johans positur er åpenbart hentet fra François Gérards berømte portrett fra 1810-1811 av den nyvalgte svenske tronfølgeren. Det dreier seg om et ganske klassisk statsportrett9 hvor kongen, iført marskalkuniform og ordener, står foran et vindu som åpner seg mot det som åpenbart skal forestille et typisk norsk landskap. Landskapet stemmer ikke med Oslofjorden, men på et høydedrag ser man en borg som stemmer godt overens med hvordan Akershus slott så ut i Carl Johans regjeringstid. Å ha med Akershus virker i seg selv legitimerende ved at det knytter båndene bakover til middelalderen og norsk selvstendighet – Carl Johan poengterte gjerne at det var han som hadde gjenreist Norge som et selvstendig kongerike. På den mindre versjonen i Stiftsgården er Akershus skiftet ut med Nidarosdomen. Kongeborgen og kroningskirka må på denne tida kunne betegnes som de to norske byggverkene av størst historisk betydning og symbolverdi. Foto: Kjartan Hauglid, Det kongelige hoffs fotoarkiv På oppdrag fra Oscar II utførte Cathinca Engelhart i 1875 to portretter av Carl XIV Johan, ett til Slottet og ett til Stiftsgården. På Slottets portrett kan man i bakgrunnen se Akershus slott, på Stiftsgårdens versjon ser man Nidarosdomen. Dermed knyttes eldre norsk historie og grunnleggeren av et nytt dynasti sammen. Av kong Oscar I og dronning Josephina fantes det allerede gode portretter på Slottet. Sommeren 1849 hadde kongeparet invitert den bayerske hoffmaleren Friedrich Dürck til Stockholm for å utføre offisielle portretter av flere av kongefamiliens medlemmer,10 og han fulgte dem også da de reiste til Christiania for å innvie det nye Slottet.11 I november 1850 leverte han sju originalportretter og én 5 Mens portrettet av Carl Johan virker legitimerende gjennom å knytte an til historien, kunne dynastiets andre generasjon, kong Oscar I, henvise til samtida. På Friedrich Dürcks portrett er det Oscarshall, sommerslottet kongen selv bygde, som synes i bakgrunnen. Foto: Kjartan Hauglid, Det kongelige hoffs fotoarkiv kopi til den astronomiske summen 4 700 riksdaler banco – samtidige svenske portrettmalere fikk vanligvis 150 riksdaler banco per maleri.12 Dürck har avbildet dronning Josephina sittende på en av Slottets to troner, iført svart kjole med hermelinskanter og en tiara som gjennom arv til kronprinsesse Märtha seinere har tilfalt det norske kongehuset og dermed i seg selv er blitt et symbol på dynastisk kontinuitet på tross av unionsoppløsninga. Portrettet av 6 Oscar I følger samme mønster som Engelharts av Carl XIV Johan – kongen er iført uniform og står foran en vindusåpning. I bakgrunnen ser man Oscarshall, slottet kongeparet hadde latt oppføre for private midler og som ble Oscar Is foretrukne oppholdssted i Norge.13 Av sin bror og svigerinne måtte Oscar II bestille nye portretter. Oppdraget med å male Carl XV ble gitt til Peter Nicolai Arbo, som i 1877 fullførte et halvfigursportrett av den avdøde kongen ikledd uniform og Foto: Kjartan Hauglid, Det kongelige hoffs fotoarkiv ordener. Dronning Lovisas portrett ble i 1878 malt av den svenske kunstneren Mathilda Kristina «Kerstin» Cardon og er åpenbart sterkt inspirert av et portrett Amalia Lindgren hadde malt mens dronningen ennå var i live. Portrettet er sterkt forskjønnet, til den grad at det nærmest ikke har noen relasjon til dronning Lovisas egentlige utseende. På det tidspunktet Cardon fullførte sitt verk, hadde Tronsalen trolig mistet sin funksjon. I motsetning til sine forgjengere Kerstin Cardons posthume portrett av dronning Lovisa er sterkt forskjønnet, men baserer seg på Amalia Lindgrens samtidige portrett av den tidlig avdøde dronningen. Brosjen inngår i dag i det danske kongehusets smykkesamling, mens tiaraen trolig er et fantasifoster. oppfylte Oscar II Grunnlovens krav om at kongen skulle tilbringe deler av hvert år i Norge, og i 1876-1878 gjennomgikk Slottet sin første større ombygging med den hensikt å gjøre det mer beboelig. Trolig var det også da Tronsalen ble omgjort til salong – i hvert fall omtales den som tronsal i 1873,14 men har fått status som forhenværende i 1880.15 Slektsportrettene fikk allikevel bli hengende og rommet fikk deretter navnet «Billed-Salen». 7 Kroningsmalerier Det dynastiske programmet fortsatte i Tronsalens naboværelse, i dag kalt Daglige spisesal. Her hadde slottsarkitekt Linstow latt dekorasjonsmaleren Peder Wergmann fylle vegger og tak med lette, fargerike dekorasjoner, trolig inspirert av de pompeianske interiørene arkitekten Jean-Baptiste Métivier i 1836-1838 skapte på Schloss Ismaning i München,16 som tilhørte dronning Josephinas familie.17 I de blå midtfeltene malte Wergmanns assistent August Thomsen dansende kvinnefigurer. I følge en usikker tradisjon skal disse ha blitt i dristigste laget for den pietistiske dronning Sophia og ble derfor dekket over med tre monumentale malerier av bernadottenes norske kroninger. To av dem anskaffet Oscar II selv, mens det ene hadde hengt i Paleet helt siden 1822. Carl XIV Johans kroning i 1818 var blitt malt av Jacob Munch, en av de norske kunstnere Carl Johan favoriserte. Oppdraget med å forevige den svenske kroninga gikk til Per Krafft d. y., og det er ikke vanskelig å si seg enig med hans biograf Evald E:son Uggla i at selv om Kraffts maleri gjennom «en konventionell uppställning och diffus, tung färg» har sine svakheter, «äger dock Kraffts bild stora förtjänster» om man sammenligner det med Munchs «tafatta skildring».18 Mens Krafft tok 6 000 spesidaler for sitt maleri, fikk Munch bare 1 000.19 Munch hadde neppe hatt anledning til å stifte særlig bekjentskap med sjangeren kroningsmaleri. Siden det var 304 år siden forrige norske kroning, hadde man her til lands ingen erfaring med storslagne kroningsmalerier, som nettopp på denne tida nådde sitt høydepunkt med Le 8 Sacre, hvor Jacques-Louis David har frosset øyeblikket noen sekunder før Napoléon I skal sette krona på den knelende keiserinne Joséphines hode. Det er imidlertid mulig at Munch kan ha sett Le Sacre mens han i 1807-1808 oppholdt seg i Paris ved begynnelsen av den store utenlandsreisen, som først i mai 1814 skulle føre ham tilbake til Norge.20 Grunnet Nidaros-bispen Hans Riddervolds motstand mot å krone den katolske dronning Josephina, var Oscar Is kroning blitt utsatt hele seks ganger, og på grunn av kongens sykdom ble den aldri noe av før han døde i 1859. Dermed ble de neste kroningene kong Carl XVs og dronning Lovisas i 1860 og kong Oscar IIs og dronning Sophias i 1873. Oppdraget med å male Oscar IIs egen kroning ga han til Knud Bergslien, som fullførte det i 1875. Carl XV hadde ikke selv fått utført noe kroningsmaleri, og kong Oscar ga derfor Peter Nicolai Arbo i oppdrag å utføre et posthumt. Arbos er klart det beste av de tre kroningsmaleriene. Mens de to andre viser kongen sittende med krona på hodet, framstiller Arbo en livfull scene hvor Carl XV majestetisk skrider tilbake til tronstolen, ikledd hermelinskappe, med kongekrona på hodet og scepter og rikssverd i hendene, fulgt av offiserer som bærer riksbanneret og rikssverdet. Herolder i praktfulle drakter og hvitkledde hoffdamer danner forgrunnen i maleriet, og sammen med de mørkerøde draperiene som dekker domkirkas sidevegger, danner de en effektfull kontrast til oktogonens grå steinvegger i bildets midtparti. Det er det eneste av de tre kroningsmaleriene hvor man kan fornemme en viss feststemning. Foto: Kjartan Hauglid, Det kongelige hoffs fotoarkiv I Daglige spisesal fikk Bernadottenes kroningsmalerier plass, blant dem Peter Nicolai Arbos maleri av Carl XVs kroning, utført i 1882. Blant kongelige, hoffolk, herolder og embetsmenn kan man blant ei gruppe offiserer til venstre, nærmest tronen, skimte Thomas Konow, som ved sin død året før maleriet ble fullført var den siste gjenlevende av eidsvollsmennene og dermed fungerer som en symbolsk påminnelse om 1814. Slottets vestibyle og Oscarshall Mens rytterstatuen av Carl Johan fikk hedersplassen foran Slottet, plasserte Oscar II i 1882 en byste av Oscar I, utført av Christian Daae Magelssen, i en nisje over hovedtrappa i Slottets vestibyle. Plasseringa finner sin begrunnelse i at Oscar I var kongen som innviet Slottet, og slik bysten nå står, skuer den ut gjennom døra til slottsbalkongen og ned på rytterstatuen av faren og paradegata som i 1852 fikk Carl Johans navn. Hver av kortveggene i vestibylen lot Oscar II pryde med relieffer som viser symbolsk viktige seremonier i huset Bernadottes norske historie. Kommer man opp trappa, ser man til høyre et gipsrelieff av Stephan Sinding fra 1879 som forestiller Carl Johan som legger ned grunnsteinen til Slottet i 1825. På motsatt vegg har Mathias Skeibrok i 1882 framstilt Oscar II i det øyeblikket han avduker rytterstatuen av dynastiets stamfar femti år etter grunnsteinsnedleggelsen. Men det dynastiske programmet begrenset seg ikke bare til Slottet. På sin fødselsdag i januar 1881 bestemte Oscar II at Oscarshall, som han i motsetning til faren ikke fant egnet som sommerbolig, skulle bli et museum over Bernadottedynastiet. «Oscarshalls historiske Museum» åpnet på kronprins Gustafs fødsels9 Blant kunstverkene Oscar II bestilte til Øvre vestibyle, var Stephan Sindings relieff av grunnsteinsnedleggelsen til Slottet i 1825. Det var kong Carl Johan som tok initiativet til å bygge et slott i den dag i juni samme år, og i åpningstalen sa professor Ludvig Daae: «For det første er Hensigten her at bevare Minder om Kongehusets egne Medlemmer, deres Billeder og Gjenstande, der have tilhørt dem og været dem kjære, [samt] Frembringelser af det literære og kunstneriske Talent, der har udmerket vort Dynasti».21 Til museet ble det blant annet overført flere gjenstander fra Stockholms slott og fra Paleet, samt kongelige drakter fra Regaliekammeret på Akershus. Dronningene Lovisas og Sophias norske kroningskjoler var blant høydepunktene. Flere portretter og byster inngikk også i samlingene. 10 Utsmykkingsprogrammets skjebne etter 1905 Mot slutten av Oscar IIs regjeringstid tilkom det også et portrett av ham selv, utført av Wilhelm Peters og datert 1903. Maleriet er et fullblods statsportrett, som viser Oscar II iført den norske kongekrona, kroningskåpe, ordenskjeder og rikssverdet, stående foran en vindusåpning. På et bord til venstre i bildet ligger scepteret og rikseplet og kongen støtter hånda på ei bok som trolig skal forestille Norges Lover. Vindusåpninga er i dette tilfellet døra til slottsbalkongen og man ser ned på Carl Johan-statuen – utsmykkingsprogrammets utgangspunkt – og Foto: Kjartan Hauglid, Det kongelige hoffs fotoarkiv norske hovedstaden, men på relieffet ser man ikke bare byggherren, men også Slottets arkitekt, Hans D. F. Linstow. Til venstre sitter dronning Desideria. videre nedover Karl Johans gate til Stortinget, altså det hovedstadsbildet som ble skapt av dynastiets grunnlegger.22 I ettertid kan maleriet sies å danne et sluttpunkt for det dynastiske utsmykkingsprogrammet og det oppsummerer også hele legitimitetsspørsmålet gjennom at det framhever både den kronede monarken, forbindelsen til Grunnloven og til Stortinget og Oscar IIs avstamming fra Carl Johan. Det er ikke kjent hvor maleriet var plassert før 1905, men i dag er det magasinert. En tilsvarende skjebne rammet det dynastiske museet på Oscarshall, som stengte dørene ved unionsoppløsninga. Det meste av samlinga er i dag deponert og magasinert på Norsk Folkemuseum. I forbindelse med 100-årsjubileet for unionsoppløsninga ble utvalgte gjenstander igjen vist på Oscarshall som deler av utstillinga «Oscar II og Sofie – Unionens siste kongepar», hvor høydepunktene var dronning Sophias svenske og norske kroningskjoler. Statuen av Bernadotte-dynastiets grunnlegger ble stående utenfor Slottet, selv om Olav Midttun, som i 1905 var en ivrig agitator for republikken, i memoarene sine fortalte at han og andre i Studentmållaget «særs alvorleg» drøftet å sprenge statuen i lufta, eventuelt mens 11 «ein leikarring frå Bondeungdomslaget i nasjonaldrakter» danset rundt den.23 Også under krigen verserte det rykter om at statuen skulle fjernes, noe som fikk Knut Hamsun til å skrive til ministerpresident Vidkun Quisling: «Vi har altid hat Kongemakt i vaar Historie. Saa skulde vi ogsaa rive ned Slottet fordi det nu og da har vært Bolig for vaare Konger? Lat os ikke ribbe os for vaar Historie».24 Når det gjaldt Slottets inventar, hadde Carl XV i 1863 overdratt alt som da fantes der til staten. Av det som var tilkommet etter det, lot Oscar II ved booppgjøret i oktober og november 1905 noen møbler og eiendeler av mer privat karakter sende til Stockholm, men noe lot han også stå igjen eller solgte til staten etter takst.25 Omtrent 170 malerier i kongens private eie var blant det som ble sendt til Sverige.26 Et tvilsspørsmål var den samlinga av sytten malerier av framtredende norske kunstnere som i 1882 hadde vært en sølvbryllupsgave til kong Oscar og dronning Sophia. Den kunne regnes som deres private eiendom, men var også en gave de hadde fått nettopp som norsk kongepar. Saken ble diskutert i kongefamilien ved en familiemiddag 15. oktober. Kronprins Gustaf «tyckte det var alldeles onödigt ge dem kvar silfverbröllopspresenterna», fikk dronning Sophia vite i et brev fra prins Eugen, som trodde brorens motvilje berodde på en misforståelse om at nordmennene hadde «begärt det o. önskar det så mycket». Kong Oscar skulle tenke på saken en stund til, «men det blir nog som först var meningen. Rättighet har man förstås att taga allt men det är fråga om man inte gagnar sig själv bättre 12 om man lemnar kvar eländet o. tager det hela lite bredt!» Prins Eugen tilføyde at kronprinsen «tog det som en slags välvilja mot norrmännen som han fann malplacerad. Kröningstaflorna kunna de gerna få behålla, sade han; det kan vara nyttigt för dem att titta på!»27 Nordmennene fikk ikke bare sølvbryllupsgaven, men også kronprins Gustafs historieleksjon. Oscar II donerte de to kroningsmaleriene han hadde betalt for til den norske staten, sammen med portrettene han hadde anskaffet til det bernadotteske slektsgalleriet.28 Sett i et lengre historisk perspektiv var dette naturligvis klokt av ham – på den måten sikret han at man på Slottet ennå et århundre seinere finner flere tydelige påminnelser om ham og hans dynasti. Den tidligere Tronsalen ble etter unionsoppløsninga musikksalong, mens Bernadotte-portrettene ble flyttet ned til en salong i gjesteleiligheten i første etasje, som i dag kalles Bernadottesalongen. Portrettene fra Tronsalen ble supplert med to akvareller av kong Oscar II og dronning Sophia, utført av den populære maleren og illustratøren Andreas Bloch, som sammenlignet med de monumentale oljemaleriene av deres forgjengere, framstår som ganske beskjedne. Under den omfattende restaureringsprosessen på 1990-tallet bestemte man seg for at Wergmanns og Thomsens pompeianske dekorasjoner i Daglige spisesal igjen skulle få komme til sin rett. Det medførte at kroningsmaleriene ble flyttet til det som nå kalles Speilsalen. Der påminner de både om rommets tidligere funksjon som tronsal og om dynastiet som regjerte i Norge fra 1818 til 1905. Foto: Kjartan Hauglid, Det kongelige hoffs fotoarkiv Wilhelm Peters portrett av Oscar II er malt i 1903 og oppsummerer legitimitetsspørsmålet gjennom henvisninger til riksregaliene, loven, Carl Johan og Stortinget, men kan i ettertid også sies å symbolisere et regime foran undergangen. Da kong Carl XVI Gustaf, dronning Silvia og kronprinsesse Victoria i juni 2005 kom på offisielt besøk for å markere 100-årsjubileet for unionsoppløsninga, poserte de før gallamiddagen sammen med sine norske slektninger foran Jacob Munchs maleri av kroninga av deres felles forfar, kong Carl XIV Johan. Og mens 13 kong Carl Gustaf nedstammer fra bare tre av de fire unionskongene av huset Bernadotte, er kong Harald faktisk en direkte etterkommer av alle fire. Forfatteren har valgt å bruke de samtidige, offisielle svenske versjonene av de kongeliges navn. I Norge brukte man ofte norske navneformer, for eksempel Sophie (Sofie), Louise og Josephine (Josefine). Disse norske formene finnes også i gatenavn. Red. Trond Norén Isaksen er historiker og har skrevet biografier om kronprinsesse Märtha, kong Olav og prinsesse Astrid, en avhandling om kongevalget i 1905 og omtrent sytti artikler for norske og utenlandske publikasjoner. Han har også jobbet som omviser på Slottet og Oscarshall. 14 Noter 1 Adam Zamoyski: Rites of Peace: The Fall of Napoleon & the Congress of Vienna (London: Harper Collins Publishers 2007), bildetekst. 2 Intervju med avdøde grevinne Ruth av Rosenborg, Charlottenlund, 5. november 2007. 3 Intervju med Hennes Majestet Dronningen av Danmark, Amalienborg, 11. april 2008. 4 Se Eva-Lena Bengtsson: «Minne och samtid – Representativa nyinredningar under Oskar I och Josephina», i Göran Alm og Rebecka Millhagen (hovedred.): Drottningholms slott, bind II: Från Gustav III till Carl XVI Gustaf (Karlstad: Votum förlag 2010), ss.232-246). 5 For en (ufullstendig) oversikt over Carl Johans ikonografi, se Gunnar Ekholm: «Karl XIV Johan i samtidens porträttkonst – En orientering», i Karl Johans Förbundets Handlingar för åren 1943-1947 (Uppsala 1948), ss. 1-60. 6 Sverre Steen: Det frie Norge, bind V: Konge og storting (Oslo: J. W. Cappelens Forlag 1962), s. 370; Torvald T:son Höjer: Carl XIV Johan, bind III: Konungatiden (Stockholm: P. A. Norstedt & Söners Förlag 1960), s. 560. 7 Erik Mørstad: «Kampen om Carl Johan-monumentet» (Byminner, nr. 4 – 1985), s. 6. Om Carl Johan-monumentets tilblivelseshistorie, se også Erik Mørstad: Fra politikk til politur – Carl Johan-monumentet og det offentlige monuments funksjon og betydning på 1800-tallet (magisteravhandling i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1980). 8 Alf Kaartvedt: «Carl Johan-statuen – En politisk manifestasjon», i Carl Johans Förbundets Handlingar för åren 1994-1998 (Uppsala 1999), s. 21. 9 Om statsportretter, se Christopher Lloyd: «Portraits of Sovereigns and Heads of State», i Citizens and Kings: Portraits in the Age of Revolution, 1760-1830 (utstillingskatalog, Royal Academy of Arts, London, 2007), ss. 58-79, og Daniel Johansen: «Kongelige portretter i spennet mellom tradisjon og fornyelse», i Harald Stanghelle (red.): Speil for tidens ansikt – Gullvåg-portretter 1979-2009 (Oslo: Labyrinth Press 2009), ss. 98-111. 10 Solfrid Söderlind: Porträttbruk i Sverige, 18401865 – En funktions- och interaktionsstudie (Stockholm: Carlssons Bokförlag 1993), s. 341; Solfrid Söderlind: «Den leuchtenbergska kopplingen – Kungliga och konstnärliga förbind- 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 elser mellan Stockholm och München» (Artes, nr. 4 – 1997), s. 41. Guthorm Kavli og Gunnar Hjelde: Slottet i Oslo – Historien om hovedstadens kongebolig (Oslo: Dreyers Forlag 1973), s. 301. Söderlind 1993: 341-342; Söderlind 1997: 41. Se Trond Norén Isaksen: «Det undersköna Oscarshall – Hoffliv på sommerslottet 1855» (Byminner, nr. 3 – 2010). Mindeblade fra Deres Majestæter Kong Oscars og Dronning Sofies Kroninger i Stockholm og Throndhjem 1873 (Christiania: Waldm. Kriedt 1873), s. 138. [Herman Major Schirmer]: Bidrag til fremstilling af Kristiania arkitektur i det nittende aarhundrede – Slottet, Universitetet, Logen (Kristiania: B. M. Bentzens Bogtrykkeri 1880), s. 14. Hermann Rau: Jean Baptiste Métivier. Architekt, kgl. Bayerischer Hofbaudekorateur und Baurat (1781-1857), Thurn und Taxis-Studien XIX (Kallmünz: Verlag Michael Lassleben 1997), ss. 133-137, og Fritz Lutz: Schloß Ismaning, 1803-1839. Schicksal eines Schlosses. Von der säkularisierten Sommerresidenz der Freisinger Fürstbischöfe bis zum Rathaus Ismanings (Buchendorf: Buchendorfer Verlag 1989), ss. 63-64. Tidligere slottsforvalter Guthorm Kavli attribuerte feilaktig interiørene på Schloss Ismaning til Leo von Klenze og feildaterte dem til 1816. (Kavli og Hjelde 1973: 139). Det kan være verdt å merke seg at både daværende kronprins Oscar og Linstow besøkte München nettopp på det tidspunktet de pompeianske interiørene på Ismaning ble skapt. Evald E:son Uggla: Per Krafft d.y. och samtida svenskt porträttmåleri (Sveriges Allmänna Konstförenings publikation XXXVI, 1928), ss. 143-146. Brev fra Jacob Aall til Lovise Aall, 27. juni 1823, gjengitt i Wilhelm Munthe (red.): Jacob Aalls stockholmsreise 1823 – Brev til hjemmet fra stortingsdeputasjonens reise til kronprins Oscars bryllup mai-juli 1823 (Oslo: Foreningen for norsk bokkunst 1944), ss. 161-162. Sigurd Willoch: «Omkring Jacob Munchs kroningsbilde», i Magne Malmanger (red.): Malerisamlingen på Bygdø Kongsgård – Carl Johans samling av norsk kunst (utstillingskatalog, Nasjonalgalleriet, 1982-1983), s. 19. Sitert i Gunnar Hjelde: Oscarshall – Lystslottet på Bygdøy (Oslo: Dreyers Forlag 1978), s. 109. 22 Se Trond Norén Isaksen: «Kongens nye hovedstad: Carl Johan, Christiania og arkitektene i Norges demring», i St. Hallvard, nr. 3+4 – 2010, ss. 22-47. 23 Olav Midttun: Livsminne (Oslo: Det Norske Samlaget 1971), s. 60. 24 Brev fra Knut Hamsun til Vidkun Quisling, 2. mars 1942. Kopier av de tapte originalene av dette og et annet brev fra Hamsun til Quisling om samme sak ble nylig funnet i den tidlig avdøde historikeren Sverre Kjeldstadlis papirer i Hjemmefrontmuseets arkiv og gjengitt i sin helhet i Jon H. Rydne: «Fant ukjente Hamsunbrev» (VG, 28. september 2009, s. 34). 25 Gunnar Hjelde: «Velkomstgaver til Dronning Maud 1905 – Omkring noen sølvgjenstander i Det Kongelige Slott samlinger», i St. Hallvard (48) 1970: 164. 26 Kavli og Hjelde 1973: 278. 27 Brev fra prins Eugen til dronning Sophia, 19. oktober 1905 (Prins Eugens Waldemarsudde/ Prins Eugens arkiv/Brevsamlingen). 28 Kavli og Hjelde 1973: 278. 15 Et maleri i Oslo og ei seter i Vågå Marte Boro Noen ganger kan tilfeldigheter knytte mange tråder sammen. Det opplevde jeg da jeg besøkte en av byens fornemste villaer. I et praktfullt rom med veggmalerier så jeg mine forfedres fjelldal i Gudbrandsdalen. Men her møttes også menneskelige relasjoner på tvers av svært ulike samfunnslag. På Frogners tidligere grunn, nede ved Drammensveien, ligger villa «Frognæs», den nåværende britiske ambassadørbolig. Den ble oppført for en av byens ledende menn, bankier Thomas Heftye, i 1856-59. Arkitekt for den flotte bygningen var Hermann E.Schirmer. Han kom til Norge som assistent for slottsarkitekt Linstow og tegnet bl.a. Botsfengslet, Gaustad sykehus og Nasjonalgalleriet. Om denne villaen sto det i Skilling Magazinet i 1865: Den er «… en av de største og prægtigste, for ikke at sige den største og prægtigste i Byens Omegn og beboes både Sommer og Vinter.» Her utfoldet Heftye, som en av byens fremste menn, en stor del av sin berømte storslagne gjestfrihet. Inne i denne bygningen, i havestuen, finnes flotte veggmalerier utført av maleren Johan Fredrik Eckersberg. Dette huset og dette rommet er beskrevet av tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen 16 i heftet «The British ambassador`s recidence in Oslo». Om rommet skriver Tschudi-Madsen: «Dette rommet inntar en spesiell plass i norsk kunsthistorie, det er et av de første forsøk i nyere tid på å skape en helhetlig romkomposisjon i et privat hus. Dernest representerer det et romantisk natursyn, båret av det illusjonistiske spill mellom det å være ute i naturen – og allikevel inne. » På veggene er det fire store motiver fra norsk natur. De er malt i olje direkte på murveggen. To av motivene kjenner vi: Heftyes landsted Sarabråten i Østmarka og Tessefossen i Vågå. De to andre er kalt Høyfjellsmotiv og Østlandstun. Sistnevnte framholder Tschudi-Madsen at sannsynligvis kan føres tilbake til et motiv i Gudbrandsdalen. Som byantikvar i Oslo hadde jeg gleden av å få besøke denne villaen. Jeg ble invitert til lunsj i dette rommet. Og mens vi sitter der og snakker om den flotte byg- Frognæs, Heftyes villa ved Drammensveien. Havestuen ligger midt på bygningen med utgang til terrassen og hagen. foto: A.B. Wilse 1931 /oslo museum Foto: L.Szacinski, ca 1885/oslo museum Thomas Johannessen Heftye. Havestuen med et par av veggmaleriene. Fotografert i 1931. foto: A.B. Wilse 1931 /oslo museum ningen og om veggmaleriene, oppdager jeg at dette jo er et motiv fra «mine fjell»! Her er Høgdebråtet, Knutsø, Besshø og Nautgardstind. Kunstneren må, en nydelig sommerdag, ha stått i lia opp mot Valdresflya. Han ser nedover mot Sjodals- vatnet og Bessetra−Øst-Jotunheimens første turiststasjon. Her er vi i hjertet av den gryende turismen i Norge, en utvikling Heftye engasjerte seg sterkt i. Og en utvikling som min tippoldefar var en del av. 17 Foto: Marte Boro/Riksantikvaren Veggmaleriet av Eckersberg. I midten ruver Besshø med Gjendefjellene til venstre og Nautgardstind og Sjodalsvatnet midt i bildet. Lengre til høyre ser vi inn i Sikkilsdalen med Sikkilsdalsvatnet. Forgrunnen er overdramatisert, slik man ofte gjorde det i malerier på den tida. Utsnitt. Foto: Marte Boro/privat eie Det samme motiv som over, men fra en litt annen vinkel. I midten til venstre ruver Besshø med Gjendefjellene mot venstre og med den karakteristiske kvasse ryggen til Knutshø i forgrunnen. I bakgrunnen til høyre ligger Nautgardstind dekket med snø. Sjodalsvatnet lengst til høyre hvor Bessetra ligger langs venstre side av vannet. Hvem var Heftye, og hvorfor valgte han dette motivet i stua si? Thomas Heftye var forretningsmann, politiker, konsul og filantropist. Han hørte til blant Christianias absolutte øvre klasse. Hans kone var søster av Thorvald Meyer, en av landets rikeste menn. 18 I 1864 kjøpte han setra til Frogner gård, der Frognerseteren restaurant ligger i dag. Her oppførte han det som er blitt hetende «Heftyehuset», og som ligger rett nedenfor Frognerseteren kafe. Arkitekten for denne bygningen var den samme som for huset ved Drammensveien, Schirmer. Her kunne turfolk få servering. Heftye var en ivrig antikvitetssamler, og her åpnet han i 1884 et friluftsmuseum med gamle bygninger, flyttet hit fra Hallingdal og Telemark. Det er sagt at dette var verdens første friluftsmuseum, men faktum er vel at kong Oscar var ett år eller to tidligere ute på Bygdøy. Heftye var et friluftsmenneske, og han ivret for at mange flere skulle få del i friluftslivets gleder. Han var en av drivkreftene for å etablere Den norske Turistforening. Foreningen ble stiftet på hans eiendom Sarabråten i 1868, og Heftye var formann fram til sin død i 1886. Hans ønske:«Lad os gjøre det let og billigt, at rigtig mange kan komme og se, hvad der er stort og vakkert i vort land!», ble foreningens rettesnor. Vitenskapsmenn og kunstnere til fjells På begynnelsen av 1800-tallet, etter bruddet med Danmark, våknet for alvor en ny nasjonal bevissthet. Man ønsket å bli kjent med landet på en ny måte. Grepet av oppdagelsesbegjær og romantikkens naturbegeistring, dro vitenskapsmenn og kunstnere til fjells. Landet skulle dokumenteres, og naturen skulle avbildes. Jotunheimen fikk sitt navn. Sjodalen og Gjendetraktene ble et kjerneområde for den tidlige fjellturismen. Engelskmenn, unge menn fra overklassen, var blant de første fjellvandrere. Men også kunstnere dro til fjells. Johannes Flintoe gikk mye i fjellet allerede på 1820-tallet. I 1846 dro tre unge kunstnere til Gudbrandsdalen. Dette var Hans Gude, August Cappelen og Johan Fredrik Eckersberg. Sistnevnte er «vår mann» i ukjent fotograf/privat eie Petter med familien antakelig foran en av bygningene på Pettersbessa. Omlag 1878 det ovale rommet på Frognæs. På denne reisen bodde malerne bl.a. på ei av Storrvikgardene i Vågå. Dette er like ved Tessefossen, som er det ene motivet blant maleriene i hagestuen. Ett av Eckersbergs malerier viser at han besteg Trollhø og malte motivet sørover mot Glittertind og fjellene innover ved Gjende. Historien forteller ikke at de var i Sjodalen, men kanskje var de det. Ei av Bessetrene tilhørte gården de bodde på i Vågå, kanskje var Eckersberg med en tur til setra og tok seg en tur opp på Valdresflya. Eller kanskje besøkte han området først seinere. Sjodalen og Gjendetraktene Fram til 1850-tallet var Sjodalen, Gjendetraktene og Valdresflya lite kjent av andre en bygdafolk og fekarer. Her var setrer og ei og anna steinbu, brukt under jakt og fiske. Men hit kom etter hvert engelske eventyrere for å jakte, fiske og drive røft friluftsliv. De første godt kjente er Cambridge-studentene Blackwell og Rathbone som etter sigende hadde et 19 ukjent fotograf/privat eie Til venstre Hoffjegermester Fearnley, den seinere eieren av Frognæs, kronprins Gustav og Jens Tronhus etter en vellykka reinsjakt i Gjendefjellene. utsvevende liv ved Gjende. Ryktene gikk om at de både isbadet og drakk reinsblod! Noen år seinere, i 1859, kom Wyndham, som har skrevet en flott illustrert reiseskildring. De ble alle godt kjente med fjellkaren Jo Gjende som i noen år hadde bodd fast ved Gjendeosen, og som levde av reinsjakt. De ble og kjent med Peter Tronhus, som fulgte dem på jaktturer og forsynte dem med proviant. Sikkilsdalens interessentselska kjøpte opp eiendommer i dette området, en av dem var Bessetra. Bak dette selskapet sto en del framtredende personer fra Kristiania. De sentrale personene i selskapet var apoteker Ditten, gardbruker Young, 20 advokatene Bruun og Kildal og bokhandler Cammermeyer. Formålet med kjøpet av eiendommene var primært at medlemmene skulle få lett tilgang til jakt og fiske. Men de samarbeidet tett med Turistforeningen og Heftye om å gjøre det enklere for folk å ferdes i fjellet. Det førte til at det ble ansatt en mann, som skulle drifte Bessetra som turiststasjon på foreningens vegne. Mannen de ansatte var Petter Tronhus, min tippoldefar. Det er ingen tilfeldighet at Heftye ville ha nettopp dette fjell-motivet på veggen. Interessentselskapet gjorde en formell avtale med Petter Tronhus om leie av setra, slik at han kunne drive den som ei privat eie Petter Tronhus tegnet av Erik Werenskiold (feilaktig påskrevet som Jens Tronhus) turisthytte og tilby husly og mat til turistene, som det etter hvert var blitt mange av. Før hyttene til DNT kom i drift var «Petter-Bessa» den første turiststasjonen i Jotunheimen, og den best kjente. Dikteren Caspari skildrer Petter-Bessun: «Store bekvemmeligheder havde han og konen, den snilde troværdige Kari, ikke at byde paa; men på venlighet og god vilje til at gjøre det hyggelig skortede det ikke. Tre ikke meget store værelser i hovedsæteren og saa den lille uanseelige bagstue tversover setertunet tjente samtidig som privatbolig for ham og hans familie og som kjøkken, koncertsal og dansgulv for turisterne. … Men sjelden har vel lavere og mørkere stuer været skueplassen for lysere og muntrere sammenkomster.» Petter var av preste- og bondeslekt i Vågå, men gifta seg med husmannsdatra fra Heidalen. Slik falt han i unåde, og måtte klare seg med lite. Men i fjellet var han i sitt ess, som reinsjeger og følgesmann for mange engelskmenn. I tillegg til rollen som turistvert på Petters-Bessun. Etter at forretningsmannen Thomas Heftye dør, overtar etter hvert hoffjegermester Thomas Fearnley Frognæs. Han har nok satt stor pris på maleriene, han var godt kjent i Øst-Jotunheimen. Som hoffjegermester tok han Kronprins Gustav av Norge-Sverige med på reinsjakt med Petters sønn Jens som kjentmann i dette området. Og han besøkte sikkert også sønnen til Heftye, som på den tida hadde kjøpt Bessetra. Det ville sikkert forundre tippoldefar Petter og oldefar Jens at jeg, 150 år seinere, skulle spise lunsj med den britiske ambassadøren i boligen til deres bekjentskaper, med utsikt til «våre» fjell. Og så får vi håpe at ambassadøren en dag får besøk av noen som gjenkjenner det siste motivet; «Østlandstun»! Marte Boro er arkitekt og har blant annet vært byantikvar i Oslo. 21 foto: rune aakvik/oslo museum Vår museumsbutikk har et oppdatert utvalg bøker om Oslo, et lite utvalg oslodvd’er og cd’er, og andre aktuelle bøker. Butikken fører også ullplagg som sjal, luer og jakker fra Du Store Alpakka, tekstiler i silke og ull/silke fra Tyrihans, smykker, spill og leker. Lekene er i naturmaterialer av god kvalitet. Utvalget består av tradisjonsrike og gammeldagse leker som bl.a. gnav, Jacobs stige, Mikado, kjeglespill og puslespill. Hver måned vises utstilling med månedens kunstner, eller produkter fra virksomheter med tilrettelagt arbeid for yrkeshemmede. I løpet av våren vil vi ha en utstilling med produkter fra Balder tekstil. Utstillingene ellers viser hele bredden innen kunsthåndverk og billedkunst. Museumsbutikken er åpen tirsdag-søndag kl. 11-16. Telefon: 23 28 41 90, eller ta kontakt med Siri Baalsrud pr. e-post : [email protected] Noen av våre faste leverandører: Isandi, Du store Alpakka A/S, Tyrihans, Høvda Sølvsmie, Brunt Hus, Bergtatt, Hasla smykker, Victoria Berge, Ottoman smykker, Jon Liestøl, Silvia McLoughlin, Pål Roland Janssen, Image Toys, Glass og Glimt og Anne Flohr. Velkommen! Medlemmer av Oslo Museums venneforeninger får 10 % rabatt på ordinære varer. 22 Fra museumsbutikkens vareutvalg. foto: rune aakvik/oslo museum 23 Forutsetninger og forandringer Lund og Slaatto former Eidsvolls plass og Studenterlunden Ingvild Simers Moe Eidsvolls plass og Studenterlunden ligger som et sammenhengende parkbelte i krysningspunktet mellom noen av de viktigste statsfunksjonene i Norge. Ikke bare et sentralt byrom i Oslo, men også for Norge. Plassrommets historie skriver seg tilbake til perioden da Oslo ble hovedstad i den nye staten Norge og har i flere omganger blitt videreutviklet og forandret. Byrommet utviklet seg langsomt fra en landlig idyll og populært utfluktsmål, til å bli et sentralt og urbant byrom. Eidsvolls plass og Studenterlunden har blitt et kjent og kjært sted for mange nordmenn og beskrives gjerne som byens hjerte eller storstue. Forandringer på slike steder går ikke upåaktet hen. Så skjedde heller ikke da arkitektene Kjell Lund (1927-) og Nils Slaatto (19232001) i løpet av 1970- og 80-årene la en helhetsplan for utformingen av parkbeltet. Lund og Slaatto får oppdraget Eidsvolls plass og Studenterlunden utgjør tre kvartaler, men oppfattes som et sammenhengende parkbelte langs Karl Johans gate. Eidsvolls plass er det offisielle navnet på de to kvartalene som deles av Rosenkrantz’ gate, hvorav den østlige delen fremstår som en forplass til Stortinget. Studenterlunden er det tredje kvartalet lengst vest, som ligger vis a vis Universitetet, hvor Nationaltheatret er bygget. Lund og Slaattos viktigste bidrag var på den vestlige delen av Eidsvolls plass 24 og Studenterlunden. Denne artikkelen vil i hovedsak omhandle disse to delene. I 1973 vant arkitektkontoret Lund og Slaatto Nationaltheatrets konkurranse om tilbygg for teateret. I konkurransebidraget viste arkitektene en spesiell omtanke for hele området og avslørte en interesse for Studenterlundens øvrige utforming. Arkitektene hadde tegnet et tilbygg som framsto som en integrert del av Studenterlunden, med forbindelser også til universitetsplassen og Karl Johans gate. Som i flere av Lund og Slaattos Foto: Oslo Museum Karl Johans gate med det sammenhengende parkbeltet på gatens sydside. Litografi av F.Loos, ca 1850. prosjekter var det ingen begrensning i bygningens fire vegger, tvert i mot ble uteog innerom behandlet som en sammenhengende helhet. I konkurransebidraget foreslo arkitektene at Studenterlunden skulle forbeholdes fotgjengere ved å avskaffe daværende parkering og utkjøring, samt skape en markert avslutning av Studenterlunden mot Abelhaugen med en permanent friluftsrestaurant og overdekket ankomst til Holmenkollbanen (i dag Nationaltheatret stasjon)1. Omtrent samtidig som Lund og Slaatto seiret i arkitektkonkurransen, begynte Park- og idrettsvesenet å planlegge rehabilitering av parkbeltet i forbindelse med anleg- gelse av ny bane for NSB og T-banen. De sammenfallende begivenhetene førte til at arkitektene fikk i oppdrag av staten og Oslo kommune å utarbeide en reguleringsplan for hele området mellom Tullinløkka og Nationaltheatret, Slottet og Stortinget. Fra landlig idyll til urbant plassrom De stedlige utfordringene som møtte arkitektene Lund og Slatto da de tok fatt på planleggingen av Eidsvolls plass og Studenterlunden i 1973, kan ses i sammenheng med byrommets historiske tilblivelse. Området der Eidsvolls plass og Studenterlunden ligger i dag var frem 25 foro: Sverre Heiberg/oslo museum Midt på 1980-tallet ble tunnelen som skulle binde østlige og vestlige baner sammen bygget. til rundt 1800 et myrlendt jaktterreng gjennomskåret av Bislettbekken. Hit dro byens borgere på utflukt for å komme bort fra de trange, forurensede middelaldergatene. Området vest for Egertorget lå utenfor bygrensen, men etter hvert ble det etablert såkalte løkkeeiendommer hvor overklassen hadde sine sommerhus. Eidsvolls plass og Studenterlunden tilhørte Ruseløkken. Da Christiania ble valgt som ny hovedstad i det selvstendige Norge i 1814, ble det igangsatt omfattende utbygging av området mellom den gamle bygrensen og det planlagte Slottet på Bellevuehøyden. Slottsarkitekt H. D. F. Linstow anla i tillegg til Slottet, også Karl Johans gate 26 som en akse som skulle forbinde den nye byen med den eksisterende. Dette klassiske grepet ble avgjørende for byens videre utvikling og ekspansjon. Linstow planla at paradegaten skulle bebygges på begge sider avbrutt av et plassrom der Storting og universitet skulle ligge, men tilfeldigheter førte til at utbyggingen av Karl Johans gates sørside stoppet opp. I tråd med Linstows planer ble Universitetet bygget og sto ferdig i 1852, men like etter ble det avgjort at stortingsbygningen skulle plasseres lenger øst, på det som er dagens tomt. To år før Stortinget ble innviet, i 1864, fikk Eidsvolls plass sitt navn. Samtidig ble tomten vis-à-vis Universitetet et yndet tilholdssted for studentene – derav navnet Studenterlunden. Eidsvolls plass var på 1800-tallet et sammenhengende område som ble kjøpt av paléeierne på nordsiden av Karl Johans gate for å sikre utsikt til sjøen. Mens områdene omkring ble bygget igjen, forble dette kvartalet en grønn lunge med blant annet musikkpaviljong og konditori. I 1858 ble huseiertomten solgt til staten med forbehold om at det ikke skulle bygges der. Dette ødela følgelig Linstows plan om den klassiske paradegaten balansert med bebyggelse på begge sider. Etter hvert skulle det også bygges nytt nasjonalteater, og sterke krefter talte for en plassering i Studenterlunden. I 1891 startet byggingen, noe som i ettertid av flere har blitt betegnet som uheldig, og som skulle øke kompleksiteten ytterligere for de som senere skulle utforme området.2 Teaterbygningens plassering var ikke på linje med verken stortingsbygningen eller Universitetet, og var et stort inngrep i det daværende friområdet Foto: sverre bergli/oslo museum Karl Johans gate med Eidsvolls plass og Studenterlunden. Fotografert fra Stortingsbygningen. Studenterlunden. Til sist umuliggjorde den Linstows plan om en plassdannelse i tilknytning til Universitetet – en utvidet universitetsplass. Perioden fra slutten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet ble for Eidsvolls plass preget av en rekke urealiserte konkurranser, både for plassens utforming og for nye monumenter planlagt tilført området. En smaksdreining fra klassisk til romantisk retning gjorde at forslagene fordelte seg mellom to stilmessige ytterpunkter; de nyklassisistiske forslagene benyttet aksen som et ordnende element, mens andre forslag hadde den romantiske og frie naturpark som forbilde. Hvorvidt parkområdet skulle få en romantisk eller klassisistisk utforming, har blitt et stadig tilbakevendende dilemma helt frem til i dag. I 1920-årene ble Studenterlundens stilling som byens rekreasjonssted utfordret. Først forsvant de høye trærne som hadde preget lunden, siden ble det bestemt å legge endestasjonen for Undergrunnsbanen til enden av parken. I 1969 bestemte man at det skulle opprettes en felles stasjon for tog og T-bane her. Med den nye stasjonen forandret Studenterlunden seg fra å være et møtested for rekreasjon til et møtested primært for kommunikasjon. Parkbeltet skulle dermed få en tredje bygning som henvendte seg mot plassen i tillegg til Stortinget og 27 foto: fredrik Birkelund / Oslo museum Eidsvolls plass med Spikersuppa sommeren 2009. Nationaltheatret, bygninger med ulike og viktige funksjoner som på hver sine måter var viktige og krevde betoning. Eidsvolls plass, som siden 1858 hadde vært statseid, fikk i 1958 en opprustning som blant annet innbefattet opprettelsen av et basseng finansiert av Christiania Spigerverk. Derav kommer kallenavnet Spikersuppa. Blant de historiske forutsetningene var altså for det første om parkbeltet skulle betraktes som en helhet eller som uavhengige deler, slik det er navngitt og definert gjennom gatestrukturen. For det andre kom spørsmålet om hvorvidt byrommet skulle utvikles til park eller plass, sett i lys av områdets historiske utvikling fra et landlig utfluktsmål, siden som en frodig 28 oase for rekreasjon, og så til et sted med urbane funksjoner og stor publikumsgjennomstrømming. For det tredje må utformingen avveie det klassiske opp mot det romantiske, der Linstows aksiale grep og planer for en utvidet universitetsplass måtte forenes med Nationaltheatrets asymmetriske plassering. Til sist lå det i tillegg en naturgitt forutseting i områdets topografi, som er svakt skrånende fra nord mot syd ved at Karl Johans gate ligger merkbart høyere enn Stortingsgata. Sentrumsplanen og Eidsvolls plass Lund og Slaattos helhetlige plan for parkbeltet ble presentert i den såkalte Sentrumsplanen fra 1974. Brytningen foto: fredrik Birkelund / oslo museum Eidsvolls plass med skøyteis i Spikersuppa høsten 2009. mellom det klassiske og romantiske ble fremhevet som et spesielt særtrekk i arkitektenes beskrivelse av byrommet: «Karakteristisk for strøket Stortinget – Slottet/Studenterlunden - Karl Johans gate er møtet og brytningen mellom romantiske og klassiske idealer, slik miljøet langsomt endrer seg fra landlig til urbant.»� Planene fra Sentrumsplanen 1974 viser et rutenett trukket over hele området fra Eidsvolls plass og Studenterlunden til Universitetshagen. Det innføres to hovedakser; en parallell med Karl Johans gate fra Stortingets midtakse til Abelhaugen og en tverrgående gjennom Nationaltheatrets kuppel til midtaksen i Universitetets Domus Media. Disse komposisjonslinjene bandt hele området sammen, og fungerte dessuten som et verktøy som parkbeltets ulike elementer kunne justeres ut fra. Lund og Slaattos forslag var således i hovedsak en omstrukturering av gitte elementer.4 Store deler av Eidsvolls plass sto ferdig i 1976. Det tidligere serveringsstedet Saras telt ble erstattet av friluftsrestauranten Henrikke som ble satt opp mellom bassenget og Rosenkrantzgate i 1978. De to Narvesenkioskene mot Stortingsgaten ble konstruert etter samme prinsipp som Henrikke med demonterbare stålrør. Disse er senere bygget om. Den gamle kiosken på hjørnet Rosenkrantz’ gate og Karl Johans gate ble flyttet fra Kirkegaten 29 foto:henrik ørsted/oslo museum Friluftsrestauranten «Henrikke» på Eidsvolls plass, midt på 1980-tallet og utvidet med ca en meter i lengden. Statuen av Wergeland ble flyttet ti meter nordover og ble med sin nye plassering en del av parkbeltets sentralakse. Innenfor promenoaret langs Karl Johans gate og Stortingsgaten bidro buskbeplantning til å skjerme bassengområdet mot biltrafikken og til å utjevne høydeforskjellene i terrenget. Mens langsiden mot Karl Johans gate har sammenhengende hekker og strengere karakter, gir den varierte beplantningen og gressfeltene på motsatt side et mer romantisk tilsnitt. Men omleggingen på 1970-tallet bidro til at større arealer på Eidsvolls plass fikk fast gulvdekke. 30 Gulvbelegget på Eidsvolls plass kombinerer bruk av granittheller og brostein. Ulike mønstre markerer ulike deler av plassen; kombinasjoner av brostein og firkantede heller ble lagt i bestemte mønstre som kan gi assosiasjoner til labyrinter fra gammel hagearkitektur. I plantegningene for Eidsvolls plass og Studenterlunden fra 1974 er et rutenett fremtredende. Det komplekse mønsteret i brolegningen gjør likevel at det markante rutenettet fra plantegningene blir mindre poengtert i den faktiske utformingen. Den største fysiske endringen på Eidsvolls plass var at vannbassenget ble utvidet med 25 % og justert nærmere Karl Johans gate. Dessuten lå bassenget over den nye tunnelbanen og måtte derfor heves. Bassenget hadde tre deler, hvor den midterste sonen var smalere i lengderetningen og noe høyere enn sidesonene, slik at man fikk et lite vannfall ned til hver side. Her var vannflaten omtrent på gatenivå, mens sidebassengene lå lavere, slik at man kunne sitte på kanten og ha føttene i vannet. Vannspeilet som tidligere hadde en enkelt stråle, fikk et større fonteneanlegg med én høy stråle omkranset av fire mindre, sentralt plassert i bassenget og som et endepunkt for Tordenskiolds gate. Om sommeren skulle spruten fra fem vannstråler gi naturlig liv til plassen. Det ble laget nye gangarealer rundt fonteneanlegget som et tillegg til promenoaret langs Karl Johans gate. Det store bassenget med fonteneanlegget tilførte plassen et samlende motiv som spesielt tilrettelegger for aktiviteter for opphold og rekreasjon. Med sin rike beplantning og bassenget som naturelement, fikk plassen dermed karakter av å være en grønn lunge i bysenteret. Studenterlunden Det skulle ta 15 år fra Lund og Slaattos første ideer ble utkrystallisert i Sentrumsplanen til Studenterlunden fikk en slags kortvarig ferdigstillelse i 1989. Den langvarige byggeprosessen gjorde at arkitektenes første planer og ideer ble endret underveis, og det er derfor mye som skiller de to kvartalene. Hvert kvartal har en fontene, et plassrom og en uteservering, men utformingen er preget av ulike estetiske valg og funksjonelle krav. Dette kan ha sammenheng med at de to kompanjongene hadde hatt hovedansvar for hver sin del. Lund og Slaatto startet fell- es kontor i 1958, men jobbet alltid med hver sine prosjekter. Deres intensjoner for arkitekturen var ulike, og dette kom mer og mer frem. Kjell Lund regnes for å være den mest bevisste strukturalisten, mens Nils Slaatto etter hvert orienterte seg vekk fra den generelle arkitekturen den strukturalistiske stilen innebar. Eidsvolls plass og den opprinnelige Sentrumsplanen illustrerer hovedsaklig Kjell Lunds arkitekturstil, mens Studenterlunden ble preget av Nils Slaattos ideer. Nils Slaatto startet planleggingen av Studenterlunden i 1979, et par år etter at Eidsvolls plass var ferdigstilt. Fra 1979 til 1980 ble teaterplassen, musikkpaviljongen og serveringspaviljongen sluttført. På teaterplassen ble statuene av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson plassert på lavere sokler og flyttet nærmere teateret. Musikkpaviljongen, som hadde vært midlertidig fjernet, ble gjenreist. Den ble nå plassert ute på siden, mot hjørnet av Universitetsgaten/Karl Johans gate, og inngangen ble dreid i motsatt retning i forhold til tidligere. Med denne plasseringen bidro den til å forsterke teaterplassens romdannelse. I stedet for serveringsstedet Pernille, som tidligere var å finne lengst vest i Studenterlunden, ble serveringsstedet Paviljongen oppført i tilknytning til teaterets forplass (teaterplassen). Friluftsrestauranten, med en kapasitet på omkring 460 gjester, skulle demonteres utenom sesongen. Fire store parasoller, omkranset av flere mindre, dannet tak. Parasollene var av laminerte bøkespiler og oransje plastduk. Deres farge og form ga restauranten kallenavnet Moltemyra. I gulvbelegget på teaterplassen og på Johanne Dybwads plass brukte Nils 31 Slaatto kombinasjonen av sirkler og ruter. Rutene skapes med kraftige linjer av brostein og granittsteiner og med kvadratiske felt av betongheller imellom. Blomsterbedene og de store feltene med gressplen gjorde at Teaterhagen fremstår som frodig. Som stasjonsplass ble Johanne Dybwads plass først og fremst utformet med tanke på dem som reiser med kollektivtrafikk i Oslo. Johanne Dybwads plass ble avgrenset av opphøyde bed som sammen med nedgangene til stasjonsområdet og Narvesenkiosken dannet en oval form. Nivåforskjellen fra Karl Johans gate til Stortingsgaten ble løst ved å etablere en trapp på nordsiden og beplantning i en opphøyet blomsterrabatt som avgrensning mot teaterbygningen. Som hovedansvarlig for detaljutformingen av Studenterlunden endret Nils Slaatto på de opprinnelige planene og tilførte plassrommet en friere og mer fremtredende motivbruk. I løpet av tiden det tok å ferdigstille Eidsvolls plass og Studenterlunden, hadde arkitekturtrendene beveget seg mot et postmodernistisk ideal. Man kan tenke seg at denne ledige referansebruken vitner om en postmodernistisk tidsånd. Studenterlunden er preget av betydelig gjennomarbeiding; fra et overordnet nivå ned til minste detalj. Kantavslutningene er gitt en voluttlignende avrunding som refererte til teaterets nybarokke stil, det samme gjelder de lave soklene for belysning som er plassert på hver side av benkene. Et gjennomgående sirkeltema refererer til Universitetsplassen, som har sirkelmotiver i gulvdekket. Den mer ledige formen og vekten på grønne elementer gjorde 32 at Studenterlunden åpenbarte seg som teaterets hage. Samtidig var Slaatto tro mot parallellaksen som strakte seg fra Stortinget til Abelhaugen, og han skapte en sammenheng i hele parkbeltet ved å lage en fondbygning hvis grunnplan minte om den til stortingsbygningen. Det fremgår av arkitektenes prosjektbeskrivelse fra 1988 at utformingen er et forsøk på å skape et byrom mellom Universitetets tre bygninger og Nationaltheatret for å videreføre Linstows opprinnelige plan med en «utvidet Universitetsplass».5 I praksis ble dette gjennomført ved å fokusere på den tverrgående aksen gjennom teaterets kuppel til midtpunktet i den motstående universitetsbygningen. Paviljongen i øst og stasjonsbygningen i vest skulle være med å danne sidefløyer til teaterbygningen som tilsvarte sidebygningene i Universitetet. 6 Samtidig ble det laget en åpning i trerekkene mot Karl Johans gate og i gressfeltet i Studenterlunden. En krum ganglinje spente seg ut mot Karl Johans gate og skapte kontakt til Universitetet, samtidig som formen speilet teaterets kuppel. Aksen ble forsterket ytterligere med Holbergmonumentets plassering. Lund og Slaattos ønske om å videreføre Linstows opprinnelige plan med en utvidet universitetsplass, og samtidig referere til omkringliggende bygninger, først og fremst Nationaltheatret, viser at arkitektene var svært bevisst de mange og dels motstridende forutsetningene. Løsningen ble et kompromiss ved at aksiale elementer viser tilbake til Linstow og den opprinnelige byplanen han utformet, mens detaljer i den fysiske utformingen foto: rune aakvik/oslo museum Fontene «Påfuglen» foran kiosken ved nedgangene til Nationaltheatert stasjon, 1991. refererer til bygningene rundt, og da i særlig grad til Nationaltheatret. Man kan regne Lund og Slaattos engasjement som avsluttet og Studenterlunden som ferdigstilt da Påfuglfontenen, tegnet av Nils Slaatto, ble montert på Johanne Dybwads plass i 1989. Motstanden og de første endringene Da Sentrumsplanen som tok for seg viktige deler av Oslo sentrum, ble lansert i 1974, ble det selvsagt debatt. I 1975 fremmet arkitekt Håkon Mjelva et motforslag til Lund og Slaattos plan. Mjelvas forslag er fremfor alt et angrep mot drømmen om «den utvidede universitetsplass» og den aksiale orden. En annen kritiker, Egil Gabrielsen, påpekte at arkitektene ikke har etterstrebet en mer helhetlig utforming av den gamle «huseiertomten» som i dag deles av Rosenkrantz’ gate.7 Stridstemaene var også denne gangen knyttet til de historiske problemstillingene som alltid hadde fulgt byrommet. Funksjonsmessig ønsket Lund og Slaatto å dele parkbeltet inn i ulike brukssoner, og i planene for Eidsvolls plass kommer det frem at arkitektene 33 opprinnelig så for seg en rekke ulike aktivitetstilbud. Til tross for at Lund og Slaatto fikk det nødvendige gjennomslag for sine ideer, var det den dårlige økonomien som gjorde at detaljeringen ikke ble slik arkitektene helst hadde ønsket. På Eidsvolls plass ble det lagt betongheller og brostein hentet fra andre steder i byen. Benkene ble en forenklet versjon av arkitektenes skisse og var uten ryggstø. Også lyktene fikk dårligere kvalitet enn Lund og Slaatto hadde ønsket. De trange økonomiske rammene tillot heller ikke kunstpaviljongen, sjakkrutene, fuglebadet og de andre miljøskapende elementene som ble foreslått.8 I 1980 ble for første gang forslaget om en glasspaviljong i tilknytning til de nye stasjonsnedgangene i vest lansert. I utgangspunktet var den foreslåtte glasskuppelen ni meter høy, men forskjellige utkast viser mer eller mindre dominerende bygningsforslag. Glasspaviljongen skulle markere den underjordiske stasjonsbygningen og være et fondmotiv vis-à-vis Stortinget. I motsetning til det opprinnelige fra Sentrumsplanen skulle glassbygningen gi et lettere preg enn den opprinnelig planlagte betongbygningen. Lund og Slaattos arbeid på Eidsvolls plass og Studenterlunden hadde også tidligere vært gjenstand for diskusjon, men motstanden nådde et høydepunkt med mediedebatten som raste i årene 1984 og 1985 som følge av den foreslåtte g l a s s p av i l j o n ge n . M ot s t a n d e r n e mente at glasspaviljongen ville bryte med omgivelsene, og at den viste manglende forståelse for stedets historie.9 Til slutt ble det politikerne og 34 Miljøverndepartementet som avgjorde saken; de sa ja til arkitektenes utkast, men avviste senere glasspaviljongen. Utbyggingen stoppet opp i byggetrinn 1, men Narvesenkiosken ble utvidet noe i forhold til det som opprinnelig var planlagt. Kiosken, som er den eneste bygningen som direkte vender mot Johanne Dybwads plass, fremstår dermed som diskret innfelt i bakken. Bygningen blir fondmotiv vis-à-vis Stortinget og skjermer plassen fra bilveien bak. Til tross for at resultatet av Lund og Slaattos arbeid fikk varierende mottagelse, gjenvant plassrommet etter en tid den posisjon i folks bevissthet som det tidligere hadde hatt. Arkitektene oppnådde med sin utforming å fastholde byrommets tema og karakter, samtidig som de har klart å sette sitt spesielle preg på parkdraget i Oslo sentrum. Fra Påfuglfontenen kom på plass i 1989 fikk Lund og Slaattos utforming av Studenterlunden stå i fred i kun ett år. Allerede i 1990 ble Moltemyras oransje parasoller, som gjentok Påfuglfontenens runde form, erstattet med alminnelige parasoller.10 Senere har det kommet flere endringer, og parkbeltet er i dag ikke lenger i overensstemmelse med Lund og Slaattos planer. I forbindelse med markeringen av 100-årsjubileet for unionsoppløsningen mellom Sverige og Norge i 2005 har deler av området omkring Karl Johans gate vært gjenstand for opprustning. Arbeidet har medført en rekke endringer også på Eidsvolls plass og i Studenterlunden. Det er blant annet foretatt oppgradering og justering av gulvbelegg og møbler, to nye Narvesenkiosker som forsterker parallellaksen til Karl Johans gate er plassert mellom bassenget og Nationaltheatret, den såkalte Tordenskiolds terrasse er opprettet som en forsterket gangforbindelse til Tordenskiolds gate. Også Johanne Dybwads plass er vesentlig forandret med åpning mot Nationaltheatret og betoning rundt en ny statue av Per Aabel i sør. Eidsvolls plass og Studenterlundens historie viser at byrommet har vært i en langsom utvikling hvor funksjonene har endret seg. Behovene som stilles til gode byrom vil variere, og byrommene bør derfor kunne endres for å tilpasses skiftende behov. Forandringer som dette er en del av byrommets natur, og fleksibiliteten kan være en del av dets styrke. Det helhetlige grepet som ble planlagt av Lund og Slaatto, som er beskrevet i denne artikkelen, tilhører således allerede en svunnen tid. De historiske utfordringene er likevel de samme og vil gjøre seg gjeldende på nytt hver gang parkrommet skal oppgraderes. Noter 1 «Nr. 190, norske arkitektkonkurranser, Idékonkurranse om tilbygg til Nationaltheatret» i Norske arkitektkonkurranser 181-190, 1972-73, tillegg til Arkitektnytt nr. 5, 1973, s. 6f. 2 Se blant andre Knut Berg: «Studenterlunden blir til» i St. Hallvard..., 62. årgang, 1984, s. 193 og Arne Brenna: Eidsvolls plass, Studenterlunden og glasshuset, 1985, s. 18. 3 Kjell Lund og Nils Slaatto: «Sentrumsplan. Tullinløkka – Nationaltheatret/Slottet - Stortinget» i Byggekunst nr. 1, 1975, s. 24f. 4 Ulf Grønvold: Lund & Slaatto, 1988, s. 354ff. 5 Nils Slaatto: «Studenterlunden m/Nationaltheatret stasjon/Oslo» i Byggekunst nr. 7, 1988, s. 532. 6 Kjell Lund: «Sentrumsplan for Oslo…» i Landskap, 1977, s. 59. 7 Egil Gabrielsen: «Eidsvolls plass, Oslo. Anmeldelse» i Landskap, 1977, s. 64ff. 8 Ulf Grønvold: Lund & Slaatto, 1988, s. 377. 9 Arne Brenna: Eidsvolls plass, Studenterlunden og glasshuset, 1985, s. 47ff. 10 Ulf Grønvold: «Multemyra som forsvant» i Byggekunst nr. 5-6, 1990, s. 245. Ingvild Simers Moe har hovedfag i kunsthistorie, og er for tiden ansatt i Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune. 35 Det røde Milorg og samarbeidet med Max Manus og Asbjørn Sunde i 1943 Per Helge Martinsen Etter forhandlinger gikk NKPs militærorganisasjon Nasjonalgarden inn i Milorg i Oslo senhøsten 1942. Tilveksten skal ha omfattet 1200 mann. Mange var ikke kommunister og soknet politisk til DNA. Det de hadde felles var at de sluttet opp om NKPs aktive motstandslinje med sabotasje og gerilja som militære kampformer. Nasjonalgarden ble innlemmet i Avsnitt Øst. Det var Milorgs organisasjon i Stor-Oslo øst for Akerselva. Avsnittets avdelinger var D1311, D1312 og D1313. De betegnet områder og var bygget opp med lag, tropper, kompanier og grupper. Byområdene var D1311 og D1312. Innbyrdes grense var Trondheimsveien. D1311 lå sønnenfor og D1312 nordenfor. D1313 lå utenfor bygrensen og omfattet Østre Aker og Nordstrand. Sentrum for NKPs innflytelse var D1311 og D1312. Ryggraden var aktivistiske befal og mannskaper som støttet partiets motstandslinje. Det gav NKP en sterk posisjon i områdene. Partiets hegemoni fratok slik Milorg all innflytelse av betydning. Det ble særlig synlig forsommeren 1943. Da var kontakten til Milorg brutt og områdene gjenoppbygget etter en stor tysk opprulling på vinteren. I D1311 og D1312 blomstret aktivismen, og mest aktiv var D1312. Denne artikkelen beskriver områdets samarbeid med Max Manus og Asbjørn Sunde om sabotasje. Mye av kildematerialet er nytt og har ikke tidligere vært brukt av okkupasjonshistorikere. Artikkelen bygger på forfatterens bok – Rød Skygge over D13. Kommunistene og Milorg i StorOslo 1940-45. 36 Mardonius I 1943 hadde Linge-kompaniet tre hovedoppdrag i Norge, blant annet var det viktig å bistå Milorg militært. Organisasjonen måtte bygges opp med instruktører, radiotelegrafister og forsyninger for å være forberedt til sluttkampen mot den tyske okkupanten. Agentene ble også brukt i sabotasjeaksjoner mot spesielle mål av stor betydning for den tyske krigføring. De militære planleggerne omtalte dette som Coup de main-operasjoner. Slike operasjoner skulle utføres i uniform dersom det var mulig. Milorg skulle ikke trekkes inn. Agentene skulle omhyggelig unngå å blande seg med motstandsbevegelsen hjemme og etterlate bevis på at sabotørene var sendt inn utenfra. Videre skulle operasjonsområdet utvides til Nord-Norge. Der var lite gjort hittil.1 Mardonius var en Coup de main-operasjon mot tysk skipsfart i Oslofjorden. Den 12. mars ble agentene Max Manus og Gregers Gram sluppet i fallskjerm over Østmarka. Etter å ha slitt med sykdom de første dagene, fikk agentene forbindelse med kontaktmannen Kjell Staff. Med Staffs hjelp ble de innlosjert på Ljan hos Halvor Haddeland.2 I tiden som fulgte ble havneområdet rekognosert og den tyske vaktordningen for skipene undersøkt. Planen var å utdanne 20 mann i skipssabotasje og gå løs på Oslo havn med opptil 10 kanoer som skulle angripe hvert sitt mål. Planen måtte oppgis da Manus og Gram fant det umulig å få mobilisert så mange folk av det rette slaget.3 Det ble så tatt kontakt med en kamerat av Manus, Arne Sten Fredriksen, som arbeidet på Akers Mek.. Han kunne gi viktige opplysninger fra havnen og skaff- et kontakt til personer som agentene ønsket å bruke. En som sa seg villig, var Sigurd Jakobsen.4 Han arbeidet på Akers Mek og var troppssjef i D1312.5 Bruk av Milorg-medlemmer stred mot operasjonens forutsetninger, men det ser ikke ut til at agentene var klar over Jakobsens forbindelse til Milorg. Militært var kontakten til Jakobsen en stor fordel. Med hans inntreden i aksjonsgruppen åpnet det seg muligheter for et angrep mot skip ved verftet, samtidig som det ble foretatt aksjoner fra kanoer i selve havnen. Det ble laget en ny plan basert på 7 sabotører rekruttert lokalt, men denne måtte frafalles da flere trakk seg. Agentene ble derfor stående igjen med Halvor Haddeland, Einar Riis Johansen og Sigurd Jakobsen.6 Av sikkerhetshensyn ble sabotørene trent hver for seg. Manus trente Haddeland og Riis Johansen, mens Jakobsen fikk trening av Gram. Dette omfattet bruk av maskinpistol, pistol, kampkniv og batong. De lokale sabotørene fikk også opplæring i bruk av limpets, små magnetiske miner som skipene skulle sprenges med. 7 Planen var at Manus og Gram i hver sin kano, Manus og Riis Johansen sammen og Gram sammen med Haddeland, skulle angripe skip i havnen. Oppdraget til Sigurd Jakobsen var å slå til fra land mot skip i verftsområdet. Havnen var imidlertid tom for skip da planen ble klar tidlig i april, og aksjonen måtte utsettes. Natten til 28. april tok sabotørene seg ubemerket frem til sine mål og fikk plassert limpetene. Så trakk de seg ut og ventet på resultatet. Det ble dårligere enn ventet. Av 22 limpets som ble brukt, gikk kun 8 av. På Tuguela var det flere som ikke 37 Foto: Norges Hjemmefrontmuseum Gregers Gram (1917-1944). Deltok i felttoget i 1940. Deltaker i Mardonius, Bundle og Bundle/ Derby 1943-44. Medlem av Oslo-gjengen. Tildelt Krigskorset m/sverd for Mardonius. Hadde illegal propaganda som spesiale og en viktig bidragsyter i Derby-organisasjonens arbeid blant tyske soldater. Utsatt for provokasjon og drept i et tysk bakhold på Plasskafeen i Oslo 14. november 1944. Tildelt sverd nr. 2 til Krigskorset m/sverd post mortem. detonerte, og ingen gikk av på Sarpfoss, Taiwan og en tysk minesveiper. Tyskernes tap var at Ortelsburg sank mens Tuguela og en oljelekter ble skadet.8 Limpetene som gikk av var plassert av aksjonspartiene til Manus og Gram. På Akers Mek. ble Sigurd Jakobsens limpets funnet og undersøkt av tyske eksperter. Problemet med limpetene som ikke gikk av ble viet stor oppmerksomhet av britene da aksjonen ble evaluert. Uerfarenhet hos sabotørene ble sett på som en mulig årsak. Helt oppklart ble problemet aldri. En tysk kilde forteller at på limpetene som ble funnet på Akers Mek., hadde detonatoren eksplodert, men uten å antenne sprengstoffet.9 Det tyder på at limpetene var riktig plassert, men at detonatoren kan ha vært for svak. 38 Max Manus er inne på det samme når han forteller at limpets som ble brukt senere, hadde en detonator av kraftigere type.10 Hva hadde skjedd med Sigurd Jakobsen?11 Britiske kilder viser at han hadde en hjelper under aksjonen. Det fremgår også av Max Manus’ bok Det vil helst gå godt, uten at hjelperens identitet eller rolle under aksjonen kommer frem. Jakobsens plan var å smugle limpets inn på verftsområdet og sette disse på tre skip – det tyske Levant på 12000 tonn, det norske Taiwan på 10 000 tonn og en ny tysk minesveiper på 800 tonn. Han hadde 12 limpets til rådighet. 6 for Levant, 4 for Taiwan og 2 for minesveiperen. Et tilbud om å arbeide nattskift passet ham godt. Det ga mulighet til å oppholde seg lovlig på verftsområdet frem til aksjonstids- punktet, som var ved midnatt 27. april. Ved 15-tiden samme dag fikk han klarsignal om at operasjonen var i gang. Været var ikke det beste, og Jakobsen ventet hele kvelden på signal om at operasjonen skulle avbrytes, men holdt seg til ordre. Ved 23-tiden flyttet han minene fra gjemmestedet og ned til kaiområdet. Uvisst av hvilken grunn bestemte han seg for å slå til mot Levant på et senere tidspunkt. Når skipet forlot Akers Mek. kl. 23.30 ble tennerne aktivert. Disse var tidsforsinkede og ville detonere minene først åtte timer senere. Planen var nå at Jakobsen og hjelperen skulle møtes. Det skulle skje på et avtalt sted etter at hjelperen hadde padlet inn fra Lindøya i kajakk. Jakobsen skulle så overta kajakken, padle ut til skipene og sette limpetene på. Hjelperen ankom til avtalt tid kl. 23.45. Av frykt for at støy skulle varsle vaktene mens Jakobsen tok plass i kajakken, ble planen for hvem som skulle plassere limpetene endret. Hjelperen overtok og skulle utføre oppdraget etter Jakobsens instruksjoner. Først mot minesveiperen, og så, etter å ha padlet tilbake til Jakobsen og hentet limpetene som var igjen, mot Taiwan. Etterpå gjennomgikk de det som var gjort. Hjelperen var usikker på om limpetene var satt riktig på minesveiperen, siden en vakt hadde forstyrret ham. På Taiwan mente de at alt var gjort riktig. Så avsluttet sabotørene oppdraget: Hjelperen ved å bringe de limpets som skulle brukes mot Levant til et avtalt gjemmested, mens Jakobsen la en våt engelsk uniformsjakke på et flytende plankestykke. Tyskerne skulle forledes til å tro at britene stod bak, i håp om å unngå represalier mot arbeiderne ved verftet. Dette var en del av planen til Foto: Norges Hjemmefrontmuseum Max Manus (1914-1996). Finlandsfrivillig 1939-40. Deltok i felttoget i 1940. Tildelt Krigskorset m/sverd for Linge-ekspedisjonen Mardonius. Leder for Linge-ekspedisjonene Bundle og Derby/Bundle 1943-45. Medlem av Oslo-gjengen. Hadde skipssabotasje som spesiale og stod sammen med Roy Nielsen for senkningen av det tyske troppetransportskipet Donau i Drøbak-sundet i januar 1945. Gjennom Derby-organisasjonen drev Manus også utstrakt og viktig propaganda-arbeid blant tyske soldater. Tildelt sverd nr. 2 til Krigskorset m/sverd. Manus og Gram, som hadde lagt opp til samme effekter i sin del av aksjonen. Så forsvant Sigurd Jakobsen og hjelperen ubemerket hver til sitt. Den tyske etterforskningen etter aksjonen bygget på at Asbjørn Sundes gruppe stod bak. Det førte til at det 39 foto: Riksarkivet Sigurd Jakobsen (1911-1943). Troppssjef i D1312 og arbeidet på Akers Mek. da han i mars 1943 sa seg villig til å delta i Mardonius-ekspedisjonen. Fikk oppdraget med å plassere limpets på skip innenfor verftsområdet. Instruert i behandling av våpen og limpets av Gregers Gram. Etter aksjonen la Gram og Jakobsen planer for videre samarbeid. Under opprullingen av Avsnitt Øst sommeren 1943 ble Jakobsen arrestert. Den 14. oktober 1943 ble han henrettet i Trandumskogen. var kommunistavdelingen, Referate IV A, og Gustav Barschdorf som fikk etterforskningsansvaret. Samtidig pekte funn av engelske uniformseffekter på at sabotørene hadde forbindelse til britene.12 Hvem var Sigurd Jakobsens hjelper på Akers Mek.? Verken Max Manus eller Gregers Gram ser ut til å ha fått klarhet i dette. Identiteten til hjelperen går heller ikke frem av britiske eller tyske kilder. Hjelperen kan imidlertid ha vært områdesjef Olaf Østerud i D1312, som skal ha deltatt i en sabotasjeaksjon i Oslo havn våren 1943.13 Sabotasjegruppens virksomhet Sent i mai ble det et abler t en sabotasjegruppe i D1312. Bak initiativet stod Asbjørn Sunde, som på dette tidspunktet var i Oslo etter å ha blitt såret 40 under aksjonen mot Arbeidskontoret i Pilestredet 31 tidligere på våren. Denne aksjonen hadde rammet gruppen til Sunde hardt, og flere sentrale medlemmer var drept eller arrestert. For Sunde ble dette et vendepunkt i synet på hvordan sabotasjekrigen måtte føres. Han ville ikke lenger arbeide med grupper på 5-6 mann. Sabotasjekrigen måtte videreføres med større enheter. Det ville han få til ved å utdanne sabotører i store mengder.14 Sundes plan forutsatte tilgang på mannskaper, og de fantes i NKPs militærorganisasjon i D1311 og D1312. Samtidig måtte han få aksept fra ledelsen. Sundes problem var at NKPs krigsledelse satt langt unna. Peder Furubotn og partiets sentralforlegning var i Valdres. Det var imidlertid linjer som kunne utnyttes. Sunde hadde vært NKPs sabotasjeleder fra høsten 1942. På forsommeren 1943 Foto: Riksarkivet Olaf Østerud (1917-1943). Innsatt av kommunistene som områdesjef i D1312 våren 1943. Kan ha vært Sigurd Jakobsens ukjente hjelper på Akers Mek. Samarbeidet med Asbjørn Sunde forsommeren 1943 om oppbygging av en sabotasjegruppe i D1312. Anonymt angitt og arrestert i juli 1943. Utsatt for brutal tortur av Gestapo. Henrettet i Trandumskogen 14. oktober 1943. (Foto: Riksarkivet) stod partene uten kontakt, og samarbeidet måtte gjenopptas hvis Sundes plan skulle kunne gjennomføres. Kontakten til sentralforlegningen ble formidlet av Thorkild Jacobsen. 15 For Furubotn må Sundes initiativ ha vært etterlengtet, da det åpnet for å iverksette partiets program for sabotasje og geriljakrig. Trolig fikk NKPs militærleder Rolf Schyberg ordre av Furubotn om å samarbeide med Asbjørn Sunde og stille folk til hans disposisjon. Schybergs ordre til D1312 tyder på dette. Fra kompaniene i områdets gruppe 1 skulle 24 mann tas ut til en sabotasjegruppe.16 Det ble også rekruttert utenfor området. Tilveksten ser ut til å ha kommet fra en tropp i D1311 som fulgte Olaf Østerud inn i området da han ble områdesjef.17 Kjernen i troppen var en gruppe arbeidskamerater fra en verkstedsbedrift i Malmøgata. Gruppen ble til høsten 1942 etter initiativ fra en av arbeidskameratene og Sverre Lindegård fra NKP.18 Sjef for sabotasjegruppen ble områdets sjefsinstruktør, Kaare Gundersen. Kort tid etter kom det i stand sprengningskurs for mannskapene i Heggedal. Tilrettelegger var områdesjef Olaf Østerud i D1312, og Asbjørn Sunde var instruktør.19 Hvilke oppdrag var sabotasjegruppen tiltenkt? Dette skal ha vært jernbanesabotasje, skipssabotasje og likvidasjon av angivere.20 Et videre samarbeid med Linge-agenter kan også ha inngått i planene. Etter Mardonius-aksjonen møttes Gregers Gram og Sigurd Jakobsen for å evaluere oppdraget på Akers Mek. Gram og Jakobsen drøftet også mulige aksjoner i fremtiden.21 Hva disse besto i, vet vi ikke, men det er sannsynlig at samarbeid om skipssabotasje var tema. Vi må også gå ut 41 Asbjørn Sunde (1909-1985). Krigserfaring som sabotør og partisan under den spanske borgerkrigen. Fra høsten 1938 leder for Wollwebers organisasjon i Norge. Stod under ledelse av NKVD. Samarbeidet med Milorg, SOE og 2A i løsning av spesialoppdrag og likvidasjoner 1941-43. NKPs sabotasjeleder fra høsten 1942 til våren 1944. Organiserte tallrike sabotasjeaksjoner mot jernbanenettet i Sør-Norge og krigsviktig tysk industri 1941-1944. Instruktør for sabotasjegruppen i D1312 sommeren 1943. Overtok flere av sabotørene fra D1312 etter Gestapos opprulling av Avsnitt Øst. Foto: Svensk Riksarkiv i Arninge i fra at samtalen ble rapportert videre til NKPs militære ledelse og Asbjørn Sunde. Trolig høstet tanken om et samarbeid stort bifall. Mye lå til rette. Begge parter kjente Oslo havn ut og inn. Sabotører kunne også dra nytte av nettverket som Avsnitt Øst hadde på arbeidsplassene i havneområdet. Max Manus’ og Gregers Grams oppdragsgivere i britenes organ for støtte til motstandsbevegelsen i de okkuperte land, SOE, ville neppe være avvisende til å bidra. Kildene viser at britene i 1943 uttrykte misnøye med omfanget av hjemmefrontens sabotasje i Norge. Det ble klart kommunisert at det var forventet at Milorg gjorde mer, og britene viste til Milorg i Oslo.22 Et samarbeid om sabotasje med kommunistiske militære grupper ville med stor sannsynlighet 42 ha fått SOEs støtte. Politiske forskjeller var underordnet når krigsviktige mål hos den tyske fienden kunne rammes militært, og SOE samarbeidet allerede med kommunistene i andre okkuperte land. Det var regelen mer enn unntaket. Sabotasjegruppens første aksjon var mot Samvirkelagets lager i Skjoldgt. Oppdragsgiver var Rolf Schyberg og aksjonen skulle være en prøve for å se hvordan guttene reagerte når det ble alvor.23 Natten til 19. juni slo gruppen til. Ledet av Kaare Gundersen og Reidar Wilhelmsen brøt flere menn seg inn i lokalene og tok med seg 20 sekker kaffe og 30 sekker sukker.24 Totalt var det 1700 kg som ble kjørt bort på to lastebiler som var stjålet for anledningen. Foto: Riksarkivet Kaare Gundersen (1914-1943). Tømrer. Deltok i felttoget i 1940. Sammen med Svenn Martinsen bygget han sommeren 1940 opp en militær motstandsgruppe basert på kamerater og kolleger fra Brække Brug på Kjelsås. Involvert i etterretningsvirksomhet 1941-42. Deltok på Bittern-ekspedisjonens kurs for befal i Avsnitt Øst høsten 1942. Sjef for D1312s sabotasjegruppe sommeren 1943. Oppdragsgiver for likvidasjoner. Arrestert i juli 1943. Utsatt for brutal tortur av Gestapo. Henrettet i Trandumskogen 14. oktober 1943. Målet hadde vært hermetikk, men dette var for vanskelig å få tak i.25 Avslutning Tidlig i juli slo Gestapo til mot D1312 etter et anonymt angiveri av områdesjef Olaf Østerud. I alt var 45 personer arrestert da opprullingen ebbet ut i slutten av august 1943. Seks ble henrettet i Trandumskogen 14. oktober 1943. Det var Olaf Østerud, Kaare Gundersen, Sverre Halvorsen, Sverre Andersen, Sigurd Jakobsen og Eugen Grønholdt. De hadde alle vært sentrale skikkelser i sabotasjevirksomheten i D1312. Opprullingen ble imidlertid slutten for et videre samarbeid med Max Manus og Asbjørn Sunde. Samtidig overtok Manus og Sunde flere av de mest fremtredende medlemmene i D1312s sabotasjegruppe. Roy Nielsen og Ric hard ZeinerHenriksen satte spor etter seg i senere aksjoner for Max Manus. Det gjorde også Harry Sønsterød, Olav Førland, Arvid Haugene og Roar Stub Andersen for Asjørn Sunde. Det kommunistiske D1312 ble slik en viktig styrkebrønn for Linge-kompaniets og Sunde-gruppens senere aksjoner og sabotasje i Oslo og omegn. Et bidrag som det ikke er for sent å hedre dette aktivistiske og offervillige motstandsmiljøet for. Per Helge Martinsen (f.1959) er statsviter og forfatter. Han er bosatt på Sotra og arbeider som rådgiver i Bergen kommune. Artikkelen bygger på hans nylig utkomne bok - Rød skygge over D13. Kommunistene og Milorg i Stor-Oslo 1940-45. 43 Noter 1 Arnfinn Moland: I hemmelig tjeneste. Kompani Linge sett med britiske øyne. Orion forlag 2001: 57-58. 2 Max Manus: Det vil helst gå godt. P.F. Steensballes Boghandels Eftg. 1946:178. 3Ibid:185. 4Ibid. 5 Opplysninger i Jakobsens nekrolog i Milorgposten 1945. 6 Manus op. cit.:185. 7 The National Archives, det britiske riksarkiv i Kew, heretter TNA: HS 2/191: Operation Mardonius: Report on Operation Mardonius, datert 11th July 1943. 8 Moland op. cit.: 69. 9 Riksarkivet, heretter RA: L-sak D nr. 4404 Harald Andersen, dok. 52: Avskrift av Gestapos sluttrapport datert 21/9-43, utarbeidet av Gustav Barschdorf, Kurt Lubinsky, Josef”Sepp” Schneider og Gertrud Thielicke Karlsen. 10 Manus op. cit.:215-216. 11 Fremstillingen av Jakobsens rolle i aksjonen bygger på SOEs sluttrapport, se TNA: HS 2/191: Operation Mardonius: Report on Operation Mardonius, datert 11th July 1943. 12 RA: L-sak D nr. 4404 Harald Andersen, dok. 52: Avskrift av sluttrapport datert 21/9-43 op. cit. 13 Kilden ønsker å være anonym. 14 Asbjørn Sunde: Menn i mørket. Dreyers Forlag. Oslo 1947: 154. 15 Terje Halvorsens intervju med Thorkild Jacobsen fra 1975. Materialet er stilt til disposisjon av Terje Halvorsen. Thorkild Jacobsen (1894-1975) var NKPs faktiske leder i Stor-Oslo i 1942/43. 16 Gruppe 1 i D1312 hadde på dette tidspunktet seks kompanier. Hvert av disse skulle avgi fire mann til sabotasjegruppen. I alt skulle 24 mann tas ut. Se ellers: Norges Hjemmefrontmuseum, heretter NHM, MI-IV arkivet: Avhørsrapport 7/301 på Frank A. Johansen og Olav E. Johansen, datert 6/12–43. Rolf Schyberg (1904-1983) var NKPs militære leder i 1943. 17Det fremgår videre at »Østerud forsvant plutselig med sin tropp. Det viste seg at han hadde gått over til en høyere stilling i annet område», se NHM, MI-IV arkivet: Rapport fra SL til MI IV, «1124-1140», datert 11/4-44. 18 RA: L-sak H-5931 Georg Angerer, dok Z 20, avhørsrapport på Kristian Ragnvald Johansen, datert 17/9-46. Sverre Lindegård flyktet til 44 19 20 21 22 23 24 25 Sverige tidlig i 1943. Vinteren 1944 vendte han tilbake som NKPs leder i Buskerud. I januar 1945 ble han arrestert i Drammen og skutt under et fluktforsøk. Lars Borgersrud: Wollweber-organisasjonen i N o r g e . A c t a H u m a n i o r a n r. 7 . Universitetsforlaget 1997: 477. NHM, MI-IV arkivet: Avhørsrapport på Frank og Olaf Johansen op. cit TNA: HS 2/191: Operation Mardonius: Report on Operation Mardonius, datert 11th July 1943. Forventningen om økt sabotasjeaktivitet i Oslo hadde opphav i SOEs Sabotage Directive for Norge, utformet i mai 1943. Se Ian Herrington: The Special Operations Executive in Norway 1940-1945: Policy and Operations in the Strategic and Political context op. cit.: 73-74. Se også Ole Kristian Grimnes: Hjemmefrontens ledelse. Norge og den 2. verdenskrig. Universitetsforlaget 1977: 243. NHM, MI-IV arkivet: Avhørsrapport på Frank og Olaf Johansen op. cit. Stein Ugelvik Larsen, Helge Paulsen og Beatrice Sandberg: Meldungen aus Norwegen.Die Berichte der Sicherheitspolizei und des Sicherheitsdienstes. (manuskript): Nr. 57 datert 12/7-43. Materialet er stilt til disposisjon av Stein Ugelvik Larsen. NHM: MI-IV arkivet: Avhørsrapport 7/273 på Chr. Westre, datert Stockholm september 1943.
