Kirkens Bymisjon 150år

Tittel
tekst
Kirkens Bymisjon 150 år
������
�����������
�����������
Med hjertet midt i byen
Kirkens Bymisjon er 150 år. Det er hyggelig
å invitere til jubileumsår med mange fine og
spesielle markeringer. Organisasjonen har all
grunn til å feire dette jubileet. Vi er en av landets eldste organisasjoner og har vært og er
en viktig bidragsyter i både kirke og samfunn.
”Takknemlighet er hjertets hukommelse” sier
et gammelt uttrykk. Ved en 150-års markering
er det naturlig å rette vår takknemlighet mot
alle dem som har vært pionerer og foregangspersoner i Bymisjonens historie. Det er mange
enkeltpersoner som har preget organisasjonen
i løpet av disse årene. Og det har vært en rekke
samarbeidspartnere som har inspirert og muliggjort arbeidet på forskjellige måter. Her har Oslo
kommune stått i en særstilling.
Vi som har planlagt dette jubileumsåret, har
noen klare drømmer. Vi ønsker å formidle noen
glimt av Bymisjonens historie. Historien er viktig for å forstå vår egen samtid. Derfor har vi
utfordret Dag Kullerud til å skrive bok. Denne
boken kommer i august og det er all grunn til å
være forventningsfulle. Men det er umulig å forstå Bymisjonens historie uten samtidig å fatte
interesse for kirkens utvikling og samfunnets
utvikling i den samme periode. Her tror vi også
at historieboken vil fortelle oss noe viktig. I tillegg vil dette være tema på ulike seminarer og
kurs dette året.
Men vi skal ikke bare se oss tilbake. Det viktigste
vi skal gjøre i vårt jubileumsår er å være opptatt
av bymisjonens oppdrag i dagens og morgendagens samfunn. Det er ingen hemmelighet at vi
er særlig opptatt av velferdsstatens utvikling. Vi
ønsker å bidra til en debatt om verdigrunnlaget
og prioriteringer i dagens samfunn.
Det er barn og unge som lever uten forsvarlig
omsorgstilbud og mange sliter på grunn av
psykisk eller sosial nød. Vi skal tale sant om hva
nød, krenkelse og urettferdighet gjør med menneskers liv og verdighet.
Våre virksomheter skal kontinuerlig arbeide til
beste for beboere og brukere. Vi håper at året
skal stimulere til fagutvikling og nytenkning. Vi
vil gjerne at alle som er i kontakt med vårt arbeid
skal vite at de møter fagfolk, ansatte og frivillige
som yter sitt aller beste og som har nødvendig
kompetanse.
Det vi ser og erfarer må vi kontinuerlig formidle
videre til de som har makt og ansvar i samfunnet. Vår erfaringsbaserte kunnskap må formidles
til ulike fagmiljøer, politiske miljøer og byråkrati.
Vi ønsker å utvikle gode samarbeidsrelasjoner
hvor den konstruktive kritikk er mulig og ønskelig og hvor vi hele tiden er på jakt etter svar
som er gode for våre brukere. Kirkens Bymisjon
skal være en politisk aktør. I jubileumsåret vil
vi derfor invitere til debatt i forbindelse med
Stortingsvalget til høsten. Alle politiske partier
vil bli utfordret av Kirkens Bymisjon på områder
som vi anser som viktige. Vi ser fram til disse
debattene.
4-7 bymisjonsfolk nå
Møt den ansatte som leter etter
gyldne øyeblikk, beboeren som gjør
jobben sjøl, den pårørende – og den
frivillige som får mer enn han gir
I 150 år har Kirken Bymisjon bidratt til å virkeliggjøre Den norske kirkes diakonale oppdrag.
Vi tror og håper at Guds velsignelse vil følge oss
videre. Gjennom våre holdninger og handlinger
skal vi bidra for å virkeliggjøre visjonen om at
alle mennesker skal erfare respekt, rettferdighet
og omsorg.
GODT JUBILEUMSÅR !
Vi har formulert vårt oppdrag med tre korte ord;
avdekke – lindre – forandre.
Det er fremdeles nødvendig å se og avdekke
krenkelse og nød. De fleste av byens mennesker
lever godt og har gode dager i byen. Men mange
lever i ensomhet og fattigdom.
38-39 lys i mørket
Helen Bjørnøy
generalsekretær
bymisjon
Informasjonsblad
for Stiftelsen Kirkens
Bymisjon Oslo
Tollbugata 3,
0152 Oslo
Telefon 22 36 55 00
2
Layout:
IhlCom, Torstein Ihle
Jorunn Waaler
Foto forside:
Torstein Ihle
Redaktør:
Per Frogner
Hjemmeside:
www.bymisjon.no
Journalist:
Margrethe Høydalsvik
E-post:
[email protected]
Trykk:
Glomvik trykkeri
Opplag:
56 000
NIK-kontrollerte
innsamlingskonti:
Post- og bankgiro 105
eller 7011 05 18
Bilder og puls fra en
innholdsrik advent
kirkens bymisjon
Innhold:
24-26 med bymisjon som arv
8-12 …men sjela er bevart
Med presten Hans Chr Lier som
mann og far var løpet lagt:
Bymisjonen ble et livsløp.
Møt Ragna og Esther Marie Lier
Fyldig dialog mellom Bymisjonens historikere Dag Kullerud og Knut Lundby. Hva har
Kirkens Bymisjon betydd gjennom 150 år.
Hva er endret og hva er bevart.
18-21
med hjertet
midt i byen
– tett fulgt av
et kamera
Se bildeserien om
et hverdagsliv i
storbyen, som
styrker seg både
i fattighus og
bymisjon
14-15 bymisjonshistorien på langs
Historisk tidslinje i tekstglimt og bilder
16-17 øvrigheten gratulerer
27-28
– det har vært
som en film
Erfarne seniorer
forteller fra livet
som ansatt i
Kirkens
Bymisjon
Statsminister, byrådsleder og biskop
gratulerer og utfordrer
13 ordensmannen
Tidligere generalsekretær Aage Müller-Nilssen
får St. Olavs orden
20-23 hellig urokråke
Et freidig møte med Helen Bjørnøy, dynamisk
generalsekretær for urokråka Kirkens Bymisjon
29 jubileumskryssord
30-31 med stil blant slitne liv
Historien om Jenny Haugen som ”gjenoppstår”
som jubileumsprofil
33 gråbeinsengel
Historien om Tøyenkirken og Mikael Hertzberg
34-35 styrets lys
36-37 givernes sider
40 jubileumsprogram
Dette skjer i jubileumsåret
Bymisjonsfolk: Ansatt
Det gjelder
å finne de
gode
øyeblikk
Gode kolleger og bymisjonærer på
Nanna Maries hjem (FORUS):
Wenche Hauge (tv) og Helene Fosheim.
Kirkens Bymisjon er først og
fremst et fellesskap av levende
mennesker. I et jubileumsår er
noe av det viktigste å vise hvor
det tradisjonsrike arbeidet har
bragt oss, og hvem som er
bymisjonsfolk nå. På de neste
sidene møter vi mennesker
som gjør Kirkens Bymisjon til
det den er gjennom innsats og
fellesskap som ansatt, bruker,
pårørende og frivillig.
4
Møtet med dem gir oss en følelse av raushet og
trygghet som må komme både foreldre og barn
til gode.
Helene Fosheim er sosionom og var lenge ikke
klar over at det var Kirkens Bymisjon som stod
bak Nanna Maries Hjem. – Jeg jobbet et annet
sted og besøkte Nanna Maries Hjem sammen
med en mor som trengte hjelp. Den varmen vi ble
møtt med var medvirkende til at jeg i dag jobber
her. Jeg er stolt av å jobbe i Kirkens Bymisjon.
Verdiene våre gir oss trygghet. Og håpet er alltid
levende. Derfor er det ikke først og fremst tungt
og trist å jobbe her, det er givende og meningsfullt. Jeg føler at jeg får mer enn jeg gir.
Bak navnet Nanna Maries hjem ligger en historie
om en familie som mistet sin datter alt for tidlig.
Mange år senere bestemte familien Scheibler
seg for å hedre hennes minne med å gi bort en
stor eiendom til et viktig formål – ”foreldreløse,
begavede unge piker”.
- Vi vil hjelpe foreldrene til
å finne de gode øyeblikkene i samværet med
barna sine, forklarer pedagogen Wenche Hauge.
En av metodene vi jobber etter på Nanna Maries
Hjem er ”Marte meo”-metoden.
Marte meo betyr ”av egen kraft”. Det går ut på,
ved bruk av film og analyse av den, å finne den
enkeltes unike evne og kraft til utvikling og forandring. Det kan for så vidt minne mye om det som
kalles ”empowerment”.
Det var opprinnelig et ”mødrehjem”. I dag kan
både mødre og fedre få hjelp til å gi sine barn en
god start i livet. Det bidrar Helene og Wenche til.
I barnehagen på Nanna Maries Hjem forstørrer vi de små, gyldne øyeblikk – beskriver det
som skjer, skriver det ned og henger dem opp
som små, røde hjerter på veggen. Vi ønsker at
brukerne av barnehagen, både store og små,
skal føle seg sett på det de mestrer. Slik kan de
senere videreføre dette til situasjoner som oppleves strevsomme.
Skovheim-området på Nordstrand rommer mer
enn Nanna Maries Hjem. Skovheim barnehage
brukes av flere enn Nanna Maries hjem. Rett over
tunet ligger Allsenteret og eldreboligene. Selve
”hjemmet” som bærer navnet fra Nanna Marie
består av flere boenheter i et hyggelig rekkehusområde. Rundt et fellesrom ligger leilighetene
for den enkelte småbarnsfamilie.
Her må institusjonspreget letes godt etter - ikke
minst i ”villaen”. Denne gamle, praktfulle bygningen ga Scheibler-familien også til Kirkens
Bymisjon. Innenfor villaens vegger er det rom for
de store anledninger – barnedåp, bryllup og julelunsj. Men også ukentlige samlinger rundt brødskiver eller grøt.
Jakten på de gode øyeblikk
handler ikke om å finne
den ene, store skatten.
Skattene ligger som perler på en snor – de skal
bare finnes.
Av Børre Arnøy
Bymisjonsfolk: Beboer
Gjøre
jobben
sjøl
Staale Berger er stolt av hva han har fått til på
snekkerverkstedet på Veslelien. Nå har han
også vært med og laget kulisser til jubileumsfesten for Kirkens Bymisjon.
- Kan du tenke deg at jeg som er
fra Vålerenga skulle havne her på
landet og trives som avløser med
dyrestell! Jeg er stolt av det jeg
har fått til på snekkerverkstedet
også. Jeg kunne blitt møbelsnekker jeg!
Staale Berger (38) er beboer på Veslelien behandlingssenter (Brummundal) som drives av Kirkens
Bymisjon. På fritida har han jobb som avløser på
en nabogård. Han flirer litt over sin egen situasjon, og gleder seg over egne evner og ressurser.
Han har en 20-årig rushistorie bak seg. Nå setter
han alt inn på at den skal være over. Han synes
han får god støtte til det på Veslelien. Han er optimist nå.
- Her er behandlingen optimal. Det legges opp
en individuell behandlingsplan på 12 måneder
med tverrfaglig samarbeid. Det er rikelig med
tid både til samtale, praktisk arbeid og fysisk
trening. Og hele tida legges det vekt på at det
viktigste er egen behandling. Jeg skal gjøre jobben sjøl! sier Staale.
Han har vært aktiv i RIO – (Rusmisbrukernes
interesseorganisasjon), og håper å ta opp igjen
engasjementet. Han er sterkt engasjert av intergreringsforholdene etter en rusbehandling.
Mye mer enn en narkoman
Kulisser
Ingen tror at du kan feie bort 22 års rusavhengighet på tre måneder. Det er en mye lenger
prosess, som du må ta ansvar for sjøl, men da
må forholdene ligge til rette. Tenk deg hva som
skjer hvis du går av toget på Oslo S med bare en
plastpose i hånda og havner på nærmeste hospits! Jeg må ha et ordentlig sted å bo, jeg må ha
arbeid å gå til og vite at det jeg gjør er noe nyttig
og akseptabelt. Jeg må føle at jeg blir akseptert
som andre folk. Alle er mye mer enn det du ser,
og jeg er mye mye mer enn en narkoman, sier
Staale.
Nå handler det om festkulisser på snekkerverkstedet på Veslelia. Beboerne har i flere uker
arbeidet med oppdraget om å bygge kulisser til
den store jubileumsfesten for Kirkens Bymisjon
i Oslo spektrum. De er snart ferdig. Gutta skal
selv følge kulissene innover til hovedstaden – og
være med på festen. Staale synes det er flott at
Bymisjonen satser på deres kapasitet i stedet for
å sette jobben bort til andre. Det er gøy å få
delta og det har vært spennende å jobbe sammen med scenografen Even Børsum.
Ordrikt og engasjert går han løs på ruspolitiske
opplegg og konsekvenser. Han liker ikke ordene
”vern” og ettervern. Vil ikke
kalles pasient. Han vil ha
krav og forventninger,
ikke medisiner. Det
er intergrering og
aksept det skal
handle om i tida
etterpå.
Selv
regner han med
å få en midlertidig leilighet i
Oslo
gjennom
Vesleliens ”to-basesystem" som letter
veien til et selvstendig
liv etter behandlingen.
I Oslo Spectrum skal Staale opp på scenen. Han
håper han får tid nok til både å fullrose Veslelien
– og komme med et ruspolitisk innlegg. Foran
kulisser han selv har vært med å lage.
Tekst: Per Frogner
Foto: Even Børsum
5
Bymisjonsfolk: Frivillig
Ikke ei
krone i lønn
- men god
betaling!
Kaj Hafr er blant de mange frivillige
som bruker dager og netter i telefonen på Kirkens SOS.
Helt frivillig skjer det.
Kaj Hafr setter seg ved telefonen
ved Kirkens SOS i Oslo. For å
være tilgjengelig, og lytte mer
enn å snakke.
- Jeg trodde en stund jeg skulle være med for å
bære andres nød, sier han. Men jeg tror heller
det handler om å tilby en skulder å lene seg inntil.
Gode råd gir vi ikke. For løsningene finner folk
best selv.
Kaj hadde lenge tenkt på å melde seg til tjeneste. 49-åringen har bakgrunn fra markedsføring
og reklame. Han vet mye om kommunikasjon.
Da Kirkens SOS annonserte: ”Er du en mann å
snakke med når livet er som verst?”, tenkte
reklamemannen: - Jo, det tror jeg at jeg er.
Høsten 2002 begynte han på innføringskurset
over ti kvelder. Siden har han jevnlig vært på vaktrommet i Tøyenkirken, der Kirkens SOS i Oslo
holder til. Han er aldri på vakt alene. De vanskeligste opplevelsene kan han alltid dele med de
andre medarbeiderne på vakt, men selvsagt ikke
med noen andre. For alt han hører på telefonen er
jo taushetsbelagt. Fast veiledning i gruppe sikrer
også at de vanskeligste tingene legges av og at
erfaringene bearbeides slik at medarbeiderne
stadig kan bli bedre og tåle å stå i denne
tjenesten.
6
- Jo, det kan nok være tøft iblant. Men det er jo
tøffest i den andre enden av telefonledningen.
Kirkens SOS i Oslo er Bymisjonens viktigste selvmordsforebyggende tiltak. Så det sier seg selv at
problematikken ofte er den tyngste vi kan tenke
oss.
- Noen ganger får jeg klare oppmuntringer i tjenesten. En natt gjenkjente jeg stemmen til en jeg
hadde pratet med tidligere. – Jeg er blitt bedre
nå, sa han. Og jeg kunne høre det på stemmen hans! – Jeg hadde ikke vært i live
uten dere på Kirkens SOS, fortalte
innringeren.
Kaj har lys i øynene når han forteller. Det får oss
til å tenke at når lysene brenner i kapellet, unngår
han selv å brenne seg ut som frivillig ved Kirkens
SOS.
Folk kan synes at det er
et stort offer å bruke tid
som frivillig ved Kirkens
SOS, uten å motta lønn
for arbeidet. Kaj mener
jobben er godt lønnet. –
Jeg får jo dypere innsikt
i livet og modnes som
menneske. Det er god
betaling!
Fellesskapet med de andre
140 frivillige medarbeiderne er
også viktig. – Vi begynner alltid vakten i kapellet, der vi tenner lys for innringere som har bedt oss om det. Å tenne lys holder
håpet levende. Og det hjelper meg å legge av
bekymringen og ansvaret for andre menneskers
liv.
Av Børre Arnøy
Bymisjonsfolk: Pårørende
Et godt
møte her
og nå
- i fortiden
Per Ovlien er pårørende og følger gjerne
svigermor Randi Holm inn i erindringsrommet
på Paulus sykehjem.
Hver uke kommer han.
For å besøke svigermor.
Da er han vel svigermors drøm?
Det er i hvert fall ingen tvil om at Randi Holm
setter pris på besøket. Hun er 94 år og har
alltid bodd på Grünerløkka. - Nei, ikke alltid,
retter hun svigersønn Per Ovlien. “Alltid” var
en forsnakkelse. For svigersønnen hadde
jo nettopp fortalt at Randi var født i USA.
Og hun hadde også noen år i Lørenskog.
Poenget til Per var å få fortalt hvor godt det er
for Randi å fortsatt få bo på Grünerløkka. Nå
skulle nok Randi ønsket at hun hadde kunnet bo
lenger i aldersboligen sin, men Paulus sykehjem
er jo også på “Løkka”. Nå har hun bodd her i
fem år.
Per og kona kjører alltid Randi en tur ned i
“Erindrings-salongen” når de kommer på besøk.
Etableringen av rommet er et samarbeid mellom
sykehjemmet og Pårørendeskolen i Oslo. Som
pårørende brenner Per sterkt for dette rommet.
Ja, han har til og med bidratt med en og annen
gjenstand til rommet selv - en gammel melkeflaske, litt gammel tobakk og sånne ting, forteller
han.
Å komme inn i denne salongen er virkelig å
komme inn i fortiden. - For beboerne på sykehjemmet består jo livet gjerne av 90 % fortid,
oppsummerer Randi Olstad. Hun er ergoterapeut
og har hovedansvaret for erindringsarbeidet på
sykehjemmet. - Vi vil skape et slikt rom, et “sansestopp” i hver etasje her. Erindringssalongen gir
oss et bedre bilde av hvem beboeren har vært
- og dermed hvem han eller hun er.
- Samspillet med de pårørende er viktig, skyter Kirsti Hotvedt inn. Hun er leder for
Pårørendeskolen i Kirkens Bymisjon.
Erindringssalongen er også åpen
for pårørende fra andre bydeler.
Vi arrangerer erindringstreff
for hjemmeboende personer
med demens og deres
nærmeste.
Et større erindringsprosjekt
er igang på flere av eldreinstitusjonene i kirkens Bymisjon.
Her er også Vålerengen bo- og
servicesenter og St. Hanshaugen
Eldresenter med.
- Når en person rammes av demens mistes “fotfeste” i livet, fortsetter Kirsti. Vi må spille på det
personen husker for å kommunisere og skape
trygghet. Både for den som er syk og pårørende
er det viktig å ha positive opplevelser sammen.
Og det er jo de pårørende som kjenner beboerne
best. Vi vil gjerne gi støtte til dem når en av
deres kjære er blitt syk, for eksempel med en
eller annen form for demens.
- Det er så godt å trille Randi ned i Erindringssalongen, sier pårørende-Per. Og ergoterapeuten
forklarer: - Dette rommer gir ofte en mye bedre
ramme for et godt besøk enn på et mer sterilt
rom. Å arrangere en fødselsdag her er svært
populært.
Han har en lang vei fra Sørum til svigermor.
Per Ovlien tenker sjelden på det. Det
er en vei han vil fortsette å ta. Og
veien inn til det gode møtet blir
kortere når det kan skje i
Erindringssalongen.
Av Børre Arnøy
7
“...men sjelen er i god behold”
For noen av gründerne fra 1855 ville Bymisjonens historie kanskje ha sett ut som en 150 år lang ferd
ut i de teologiske rennesteinene. - Ingen grunn til anfektelse, mener to av organisasjonens kronikører.
Bymisjonens sjel, sier de, er sprellende intakt.
De må ikke akkurat nødes til å mene noe om
saken, forfatterne Knut Lundby (56) og Dag
Kullerud (52). Lundby har fortsatt mye bymisjonshistorie liggende på harddisken etter innsatsen
med historieskriftet ved 125-årsjubileet i 1980,
“Mellom vekkelse og velferd.”
Den tidligere redaktøren i bymisjonsorganet Vår
Kirke skrev senere sin doktoravhandling i sosiologi om Tøyenkirken, en av Bymisjonens småkirker i Oslo. I dag følger han Bymisjonen blant annet
fra sin plass i organisasjonens representantskap,
dit han er oppnevnt av Oslo bispedømmeråd.
Dag Kullerud, lederskribent og journalist i
Dagbladet, graver seg for tiden stadig dypere
ned i Bymisjonens arkiver. Oppdrag: “Skriv 150årsboken - på din måte”. Manusfrist: våren 2005.
Etter de to biografiene om Hans Nielsen Hauge
og Ole Hallesby har han en viss kompetanse på
slikt.
- Ikke spør meg hvor langt jeg er kommet,
stønner Kullerud, han lider valgets kval. - Her er
så ufattelig mye å ta av. Ta Laura Nadheim, for
eksempel, som i 40 år, kveld etter kveld, gikk
gatelangs for å være der for jentene på strøket
i Oslo. Det er det nærmeste Den norske kirke på
1900-tallet kommer en helgen. Hun har sannsynligvis betydd mer for kirkens overlevelse enn 95
prosent av det andre i kirken har holdt på med.
Han legger til:
- Når jeg nå, etter bøkene om Hauge og
Hallesby er ferdig med boken om Bymisjonens
historie, mener jeg å ha dekket de tre viktigste
kraftsentrene i kirkelivet de siste 200 årene. Det
jeg ser er at dagens Bymisjon står mye nærmere
Hans Nielsen Hauge enn dagens Indremisjon gjør
- og liker å tro. Hauge var opptatt av hele mennesket, også av det praktiske, ikke bare det åndelige.
Han var á jour, slik Bymisjonen i dag er det. Som
hos Hauge nærmer Bymisjonen seg mennesker
8
uten først å vifte med Bibelen.
Omsorg i handling
- Men Bymisjonen startet mer som en ordmisjon enn som gjerningsmisjon?
- Det er nok riktig at vekten i begynnelsen lå
mest på det første. Her har det skjedd en langsom forskyvning av tyngdepunktet, på 1970- og
-80-tallet tegner det seg som et brudd: Det første
man møter mennesker med er ikke andakter og
teologi, men med omsorg i handling, og en vilje til
å lytte seg inn, finne ut hvor de er.
- Men, til dere begge: Hva slags anledning er
egentlig et 150 årsjubileum? Hva er det godt for
Mange kirkelige bevegelser hadde sin bakgrunn i Bymisjonen. Her fra en gospelkveld i
Trefoldighetskirken på 1970-tallet der Guds
Fred fylte kirken ukentlig i en lang periode.
- mer enn å klappe seg selv på skulderen?
Lundby: Med Bymisjonen som jubilant blir det
ikke mye av den typen skulderklapping. Jeg er
ikke et sekund i tvil om at organisasjonen vil
bruke anledningen til å ransake seg selv. Spørre:
Hvor er vi nå? Hvor går veien videre?
Kullerud: Ja, det vil bli mange slike spørsmål.
Hva slags samfunn er Norge i dag? Hva fordrer
det av Bymisjonen?
Lundby: Ikke for det, Bymisjonen er verd en
fest! Jubileet trenger jo ikke bare dreie seg om
ettertanke og selvransakelse. Det er ikke ofte
Bymisjonen slår på stortromma, sist var vel ved
125-årsjubileet. Jeg er forresten nysgjerrig på
hva du, Dag, får fram fra perioden etter min bok,
altså fra 1980 og til 2005. På vei til dette intervjuet bladde jeg litt i min egen bok fra dengang.
I det siste kapitlet så jeg fremover, og mye har
slått til. Men jeg bommet nok på hvor flerkulturelt Norge, og ikke minst Oslo, skulle bli frem
mot årtusenskiftet, og hvordan det ville utfordre
Bymisjonen.
Kullerud: Et jubileum er først og fremst en
anledning til å se fremover.
- Men for å forstå dagens dilemmaer må man
se seg tilbake?
Kullerud: Selvfølgelig. Men det avgjørende er
å trekke frem det som har betydning for veien
videre.
Lundby: Det hører jo med til bildet at selvgranskning ikke er noe Bymisjonen har forbehodt
til jubileene. Den foregår hele tiden. De er nødt til
det, så tett som de er på det som skjer i byen,
og hvordan den hele tiden forandrer seg. Da jeg
bladde i boken fra 1980 ble jeg eksempelvis minnet på hvor mange av bygningene og institusjonene fra 1970-tallet Bymisjonen har brutt opp fra.
Solgt unna. Skapt nytt.
- For eksempel?
Lundby: Det store Sosialbygget, en av de tyngste eiendommene i Oslo på den tiden, er solgt.
Det digre bygget i Maridalsveien 31b var jo selve
symbolet på 1960- og -70 årenes Bymisjon, på
det tette, moderne samvirket med sosialhjelps-
releder. Han har stått bak mange taktisk viktige
beslutninger. Du har Tor Lein, administrasjonssjefen på 1970-tallet, som understreket at organisasjonen måtte være like proff på økonomi som
innen sosialt arbeid: Hvis vi ikke er proffe nok, sa
han, får vi ikke tillit hos det offentlige eller hos
dem vi skal låne penger av. Og uten denne tilliten
får vi kort og godt ikke gjort det vi vil.
Født i et tidsskille
- Hva var det som drev stifterne i 1855, av det
som den gang het Foreningen for indre Mission i
Christiania?
Kullerud: Jeg er kanskje ikke dypt nok i stoffet
enda til å gi et dekkende svar. Men det er ikke tvil
om at de var drevet av en nød for kirkens situasjon i hovedstaden: Her var alt for få prester og
kirker til den raskt voksende befolkningen, samtidig som den materielle nøden var stor. 1850-tallet
er jo ett av tidsskillene i norsk historie, vi er midt
i fremveksten av Thranebevegelsen, den tidlige
arbeiderbevegelsen. Men
stifterne var vel mest påvirket av det som hadde skjedd
i Tyskland, med fremveksten
av
Innere Mission, et alternativt, kirkelig svar på den
voksende nøden i byene.
Lundby: Teologisk dreide det seg - eksempelvis
hos sentrale folk som Gisle Johnson - om en nød
for at det blant de mange døpte var så få som var
omvendte, i den vekkelseskristne forståelsen av
ordet. Men nøden var ikke bare en “åndelig nød”,
den hadde mange ansikter i den raskt voksende
byen - med sin industrialisering og sine mange
tilflyttere.
Kullerud: Man må nok si at vekkelsesaspektet
sto i forgrunnen, omsorgsarbeidet kom senere.
- Dreide omsorgen seg altså primært om, som
man ofte sa det i vekkelseskretser, “å bane vei til
hjertene for evangeliet”?
Kullerud: Jeg vil vel heller si at matutdelingen mer og mer også ble forstått
som en del av forkynnelsen. Her har
det opp gjennom Bymisjonens historie
utviklet seg et nytt syn - at det viktigste
ikke er om det er ordmisjon eller gjerningsmisjon, men at man skal finne ut
hvor folk er, lytte, finne ut hva de trenger, og så møte dem på det.
Lundby: Den teologiske profilen
Bymisjonen har i dag ville nok ikke stiftere som Gisle Johnson og hans likesinnede kjent seg særlig komfortable
med. Til det er den altfor radikal.
Knut Lundby (tv) og Dag Kullerud utveksler
bymisjonshistorie. Dag Kullerud gir i høst ut en
jubileumsbok om Kirkens Bymisjon historie og
betydning.
staten. I dag har Bjørn Rune Gjelsten bygget
leilighetskompleks der. Og på en annen, symbolsterk adresse, Calmeyergaten 1, er det nå
Helsetilsynet som holder hus. Bymisjonen har
i det hele tatt hatt en usentimental holdning til
slike merkesteiner, de har ikke fått hindre nødvendig omstilling.
Kullerud: Det er riktig, de store eiendomskompleksene man rådde over tidlig på 1900-tallet er
frigjort til startkapital for nyskapning - i mindre
bygningsenheter.
Lundby: Uten den kapitalen som misjonen den
gang fikk frigjort ville handlingsrommet de siste
tiårene vært mye mindre. Bymisjonen har i det
hele tatt hatt noen gode kapitalister med på
laget.
- Hvem tenker du på?
Lundby: Her er flere. Finn Fadum, for eksempel. Finansmannen som i en årrekke har ledet
Bymisjonens representantskap og også vært sty-
Matudeling og forkynnelse var sider av samme sak fra begynnelsen.
9
Bymisjonen har ønsket å lytte til folks nød, og å gjøre noe med den.
Fra Indremisjonens sosialkontor midt i forrige århundre.
Kullerud: Og det er en radikalisering, også sosialpolitisk, som har skjedd med betydelig tempo
de siste tiårene. Så sent som på 1950- og -60tallet var det mye skepsis i organisasjonen mot
ideologien bak velferdsstaten. Den daværende
Oslo Indremisjon profilerte seg snarere som et
kirkelig svar, et alternativ, til de statlige velferdsordningene. Leser du Vår Kirke, bymisjons-organet på den tiden, får du bekreftet dette.
Lundby: Her kom folk som generalsekretær
Andreas Grasmo inn på 50-tallet og gjorde banebrytende ting. Sånn litt på kammerset bygde han
opp kontakter med nøkkelpersoner i den arbeiderpartistyrte Oslo kommune. Over tid etablerte
han et fruktbart tillitsforhold mellom byledelsen
og Bymisjonen.
- Og oppdaget at man kunne komme langt med
toppbyråkrater som sosialrådmann Cappelen?
Det heter seg at Grasmo antydet et behov, og
Cappelen foreslo hvordan han skulle vinkle forslaget slik at det fikk flertall i bystyret?
Lundby: Nettopp. Bymisjonen skaffet seg på
denne måten en rolle som operatør for kommune
og stat, som har betydd svært mye for begge
parter. Også overgangen fra medlemsorganisasjon til selvstendig stiftelse i 1971 tror jeg best
forstås i lys av dette.
Kullerud: Ja, det var et svært fremsynt trekk.
- Hvordan?
Kullerud: - Man hadde skjønt at velferdsstaten ikke var en trussel, noe man måtte konkurrere med; snarere gjaldt det å samarbeide. Da
måtte også organisasjonsformen svare til tiden
og situasjonen. På den tiden satt det igjen noen
ganske få aldrende medlemmer som på årsmøtene skulle håndtere kompliserte saker, ting man
ikke kunne vente de skulle ha greie på. Det ble for
tungrodd. Noe nytt måtte til.
10
Nøden var stor.
Gategudstjeneste: - Her er en vilje til å gå nye veier, der folk er – med det sentrale i troen.
Jeg er bymisjonær
Lundby: Den nye, proffe stiftelsen bidro også
etter hvert til en tydeliggjøring av organisasjonens egenart: “Det er bymisjon vi driver med”.
Derav dagens navn, Kirkens Bymisjon.
- Når kom dét?
Kullerud: I 1985, og...
Lundby: ...det har jo forlengst blitt sånn at
mange som ikke regner seg som “personlig
kristne” identifiserer seg med bymisjons-ideen.
“Jeg er bymisjonær”, sier de, med stolthet.
- Men det er misjon i en litt annen forstand enn
den vekkelseskristne?
Kullerud: Dagens bymisjonærer står jo for noe,
slik misjonærer skal. Men de gjør det med stor
respekt for dem de møter. Å holde sammen disse
to sidene er uhyre vanskelig, det er få som klarer
det så godt som Bymisjonen. Idealet er det likeverdige møtet.
Lundby: Det dreier seg jo om en endring i menneskesynet, en større vektlegging på det felles
menneskelige, kontra en oppfatning av at noen
står innenfor og skal nå dem som er der ute.
- I det pietistiske synet på mennesket ble syndigheten så dominerende at det er lite plass igjen
til alt det andre, det gode, at vi alle er skapt i
Guds bilde?
- Nei, kategorien “syndere” er ikke den første
De frivillige har alltid vært en sterk og utemmet kraft i organisasjonen. Her er det strikketid i en av de mange kvinneforeningene.
Bymisjonen henter frem. Her dreier det seg mer
om likeverd. Hva er det som gjør at så mange
mennesker i norske byer føler respekt og tilhørighet overfor Bymisjonens arbeid? Jo, de føler
at det her dreier seg om en kirke som vandrer
sammen med dem, som møter dem der de er, og
som - for å si det sånn - oppfører seg ordentlig!
Kullerud: I Bymisjonen begynner man
med det konkrete, med det praktiske, med hva som må gjøres. Så
kommer teologien i fjerde rekke.
Lundby: ...og så kan du si at det
jammen ligger en teologi bak en
slik prioritering. Og den er ikke
mindre kristen. Det er teologi som
handling. I møte med en ny utfordring,
er den første impulsen: “Vi gjør det. Vi kan gjøre
det fort”.
Kullerud: Ta situasjonen da aids dukket opp
midt på 80-tallet. Da snudde Bymisjonen seg så
fort at biskopene satt svimeslått tilbake. Mens
biskopene snakket tøv hadde Bymisjonen rukket
å skaffe seg masse praktisk erfaring i møte med
dem det gjaldt. Bymisjonen reagerte kontant, på
en helt annen måte enn kirk..
Lundby: ...Dag!, ved dette har Bymisjonen vært
kirke, ikke sant, riktignok som et redskap på en
bestemt arena.
Kullerud: Ja, selvfølgelig. Den er kirke, slik kirken burde være.
- Som ellers i Den norske kirke har hopehavet
med det offentlige vært tett. I boken din, Lundby,
siterer du en replikk fra en av de mange innvielsene av nye institusjoner på 70-tallet, et opplegg
staten finansierte og bymisjonen drev. Statens
representant sa noe om at “Oslo Indremisjon er
blitt kalt kirkens forlengede arm, men kan vi ikke
få kalle den statens forlengede arm også?” Har
organisasjonen gått i surr med sine lojaliteter?
Laura Nadheims oppsøkende virksomhet har betydd mye for kirkens
overlevelse.
Lundby: Relasjonen til bevilgende myndigheter
er nok ikke fullt så tett i dag... Ut fra hva jeg har
sett mener jeg at Bymisjonen har bevart sin integritet. Den kirkelige egenarten er intakt.
- Men operatørrollen har sine begrensninger.
Blir det ikke lett slik at man “gjør det man får
penger til”?
Stor troverdighet
Lundby: Mitt inntrykk er at man har
gått klar av den type tvangssituasjon.
Bymisjonen har ikke vært nødt til å vente
på statlige bevilgninger. Som vi har vært
inne på: Ved å frigjøre eiendomskapital
har man kunnet handle. Og så har man
hele veien hatt stor troverdighet blant giverne;
gaveandelen har jo økt kraftig de siste tiårene.
Kullerud: Omgivelsene har ikke hatt grunn til å
tvile på hvor man hadde Bymisjonen; blant folk
på gata var det vel heller ikke særlig tvil om at
Bymisjonen hadde med kirken å gjøre. Problemet
med en slik assosiasjon har jo heller vært at dem
misjonen ville bety noe for ikke var vant til at kirken ville dem vel, de hadde ikke særlig grunnlag
for å stole på den. Her kan man jo si at Bymisjonen
har gjort et brobyggerarbeid for hele kirken, den
har gitt kirken en legitimitet som den etablerte
embedskirken ikke har vært i nærheten av.
Lundby: Jeg vet ikke om det du sier der om
“embedskirken” er sakssvarende i dag?
- For å spinne litt videre på forholdet til kirken for øvrig: Diakonhjemmet, etablert i 1890,
var også en diakonal avlegger av den meget
selvbevisste, lavkirkelige vekkelseskristendommen. Grunnleggeren, Hartvig Halvorsen, sa om
Diakonhjemmets plassering i kirken at den var “i
kirken, men ikke under den”? Dette litt trassige,
kan man spore det også i Bymisjonens oppkomst?
Laura Nadeheim åpnet dører og ble kalt
“tante Laura”.
Lundby: Det kan nok ha vært noe der, i starten.
Men det passer ikke på dagens Bymisjon. At man
opprettholder sin selvstendighet, at man ikke
venter på ordre fra biskopene betyr ikke...
Kullerud: ...Jeg vil jo heller si at det er
Bymisjonen som drar kirken etter seg, at den er
en plogspiss og veiviser. Den gjør det en kirke
skal gjøre, på kirkens vegne. Men her har det jo
selvsagt vært brytninger i organisasjonen opp
11
gjennom historien, og rom for mange syn. Men
den teologiske og sosialpolitiske radikaliseringen
som fant sted på 70- og 80-tallet falt nok mange
av veteranene tungt for brystet.
Lundby: Ja, vi hadde en del skarpe diskusjoner
i min tid som redaktør i Vår Kirke på slutten av
70-tallet.
Kullerud: Vår Kirke ble jo nærmest satt under
administrasjon av de mer konservative kreftene.
Det ble oppnevnt et råd som skulle “hjelpe redaksjonen”. Fenomenet “kristne sosialister” farget jo
Vår Kirke ganske sterkt. Hos mange ansatte og i
opplandet av støttespillere lå det politiske tyngdepunktet i KrF. Slikt blir det jo skarpe motsetninger av. Striden rundt Hauglin og abortstandpunktet hans førte til kontroverser. Senere ble det
nye brytninger rundt homofili-standpunktet
til Bymisjonen. Generalsekretær Aage
Müller-Nilssen var vel den første, kirkelige lederen som holdt gudstjeneste for
Åpen Kirkegruppe.
- Mens noen få ildsjeler og de mange
frivillige dro lasset i det første hundreåret,
ble Bymisjonen kraftig profesjonalisert fra
1960-tallet og utover?
- Dette bildet er ikke entydig. Kirkens SOS i
dag viser hvor avhengig organisasjonen har gjort
seg av engasjerte frivillige, uten dem går det ikke
rundt. Slik er det mange steder i organisasjonen,
det jobbes frivillig over en lav sko.
Kullerud: Men du har jo rett, i den forstand at
det var en periode for noen tiår siden da man ikke
ville høre tale om frivillighet, da alt skulle gjøres
av folk som var formelt utdannet til oppgaven. I
dag tenker man helt annerledes om slike spørsmål. De frivillige er en avgjørende kraft i arbeidet,
en kraft som ikke bør temmes.
- Hvor forankrer man den diakonale eller kirkelige identiteten, når mange av medarbeiderne
ikke deler kirkens tro? Sitter identiteten i rammeverket, “i veggene”?
Lundby: Her skal man ikke ha for enkle kategorier. Helt siden 1950-tallet har mennesker uten
en personlig, kristen bekjennelse fått stort spillerom i Bymisjonen; dette innslaget er bare blitt
tydeligere siden da. Kravet har flyttet seg fra en
kristen bekjennelse til lojalitet overfor det organisasjonen står for.
Kullerud: Så er da Bymisjonens oppdrag av en
slik art at ikke-kristne kan delta på en utmerket
måte. Med sin handling utfordrer de jo mange
passive kristne; det står jo noe i Skriften om at
den som ser sin bror lide nød og ikke handler, han
synder. Nei, trosplakaten er ikke avgjørende.
Kirke i byen
- I 125-årsboken tegner du, Lundby, en linje der
utviklingen i organisasjonen i stor grad fremstår
som en reaksjon på ytre omstendigheter. Hvor
12
har den indre styringen vært? Hvor finner du det
konstante?
Lundby: Den er der i den kirkelige integriteten.
Gjennom 150 år har organisasjonen hatt et konstant fokus på hva det vil si å være kirke i byen,
nettopp der og da, i denne byen, i disse omstendighetene. Det konstante ligger i viljen til å se
menneskers behov og nød, og handle.
Kullerud: Det vil falle helt galt ut å presentere
Bymisjonen som noe ytrestyrt - i negativ forstand. Innerst inne har det hele tiden ligget et
oppriktig, kristelig anliggende, et hjerte for mennesker i nød.
- Bymisjonen har i sine 150 år avlet en drøss
med avleggere: Alt fra diakonisseanstalter via
kristelige arbeiderforeninger og KFUK/KFUM til
Blå Kors og Guds Fred og Forum Experimentale
- senere kjent som Kirkelig Kulturverksted. Hva er
det som har åpnet for en slik fri formering?
Kullerud: Som hos gode foreldre har man i
Bymisjonen hatt en kultur for å slippe barna løs,
slippe unge krefter til. De har gitt de enkelte
arbeidslag stor frihet til å gå sine egne veier,
våget å stole på at de som står midt oppe i det
evner å drive ting frem på sin måte. Dette er et
frapperende trekk som er i full sving, også i dag.
Lundby: Det er jo også slik Bymisjonen har
spredt seg, i dag til ti byer over hele Norge. De
nye bymisjonsenhetene jobber svært selvstendig,
med stor frihet til å takle de lokale utfordringene
på sin måte. Å bli vist denne typen tillit skaper jo
inspirasjon.
Lundby: Jo, da har jeg i hvert fall ett inntrykk å dele, selv om det langt fra forteller
alt. Det sterkeste stammer fra en kveld i
Trefoldighetskirken i Oslo under Jesus-vekkelsen på 70-tallet. Hans Christian Lier
ledet oss - Kirken var fullstappet av ungdom - i det man kalte for “sang i Ånden”;
det dannet seg en sildrende, vâr tone i
de som var der, en tone som etter hvert
bredte seg til den fylte hele det store
kirkerommet. Det var så utrolig vakkert,
jeg kjenner ilinger nedover ryggraden når
jeg forteller om det. Det var karismatikk, ja,
men på en utrolig vâr måte, og den utfoldet
seg i et miljø som absolutt også var opptatt
av den sosiale nøden, tok seg av narkomane... Så kommer man vel heller ikke
utenom gategudstjenestene, der bymisjonens gateprester og frivillige stiller
seg på torget og deler ut vin og brød til
alle som vil. Her er en vilje til å gå nye
veier, være der folk er, med det sentrale
i troen.
Kullerud: Når du spør om spiritualitet
frykter jeg at det ligger en konservativ agenda
bakom.
- Hvordan det? “Spiritualitet” er vel en nokså
åpen kategori? Er det utidig å spørre om dét?
Kanskje handler det bare om at jeg ikke liker
det ordet. Bymisjonen er i hvert fall ute med Guds
Ord, med vin og brød, på steder der ingen bisp
har vært.
Lundby: Jo, men biskopene har kommet
etter. Jeg mener det er et treffende uttrykk for
Bymisjonens egenart når den slår opp et alter der
folk flest ferdes - og deler ut nådemidlene.
- For gründerne i 1855 dreide nøden seg om
en hovedstad full av “åndelig vankundighet”
og stadig flere sultne, syke og fattige. Hvordan
ser nødsbildet ut for bymisjonene i Norge anno
2005?
Lundby: Færre lider materiell nød, mens flere
kanskje lider av isolasjon, ensomhet, av ikke å bli
tatt på alvor - at de ikke slipper til, heller ikke i
kirken.
Kullerud: Jeg hørte på Dagsnytt nå for en time
siden at forskjellene i livsvilkår mellom øst og
vest her i byen bare øker, til tross for alle tiltakene de siste årene. Den sosiale nøden arter seg
på andre måter enn før, men hjelpebehovet er
enormt.
Lundby: For å si det litt i Bymisjonens ånd: Det
spørsmålet skulle du ikke stille til oss to velbergede, som dessuten lett får et forskerperspektiv
på saken. Det spørsmålet skulle du stille til de
slitneste sjelene i Skippergata.
Av Asle Finnseth
Foto: Torstein Ihle,
arkivfoto Kirkens Bymisjon
St. Olavs Orden til
Aage Müller-Nilssen
Prest og tidligere generalsekretær i Kirkens
Bymisjon, Aage Müller-Nilssen er utnevnt til
Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St.
Olavs Orden. Han får ordenen for sin humanitære
innsats, etter sitt sitt virke som generalsekretær
gjennom 24 år. Han er fortsatt i arbeid som prest
og seniorkonsulent i organisasjonen.
I anbefalingen som bla er undertegnet av biskop
Gunnar Stålsett, justisminister Odd Einar
Dørum og styreleder Berit Wenaas
heter det bla. at det er få innen
kirken som har betydd så mye
på det sosialetiske område som
Aage Müller-Nilssen. Hans innsats går langt ut over kirkens
rom. Også i samfunnsdebatten
har han vært et sterkt talerør for
de svake i samfunnet og han har
gjennom et vedvarende engasjement og stor innsats bidratt til å endre
samfunnets holdninger til svake grupper.
I sin tid som generalsekretær ledet han organisasjonen mot et sterkt og tydelig engasjement på
”gatenivå”.
Aage Müller-Nilssen representerer profesjonalitet
og nytenkning, og han har bidratt til å gi begrepet diakoni et profesjonelt innhold. Hans linje har
vært at god hjelp setter krav til kunnskaper, erfaring og vilje til nytenkning.
Han har også bidratt til aktivt å fornye frivillighetsarbeidet i Norge. Hans arbeid har bidratt til å
synliggjøre det som nå kalles ”den tredje sektor”,
frivillige og ideelle organisasjoner som driver
sosialt arbeid uten å være profitt-basert. Dette
har vist og utvidet mulighetene til bruk av frivillige
både i storbyen Oslo og flere andre norske byer.
Organisatorisk har vært en ”imperiebygger”.
I hans tid som generalsekretær gikk Kirkens
Bymisjon gjennom en formidabel vekst og utvikling. Da han tiltrådte i 1974 hadde organisasjonen
150 ansatte og 10 virksomheter.
25 år senere var det 1200 ansatte og 900 frivillige medarbeidere. Han har også ledet etableringen av nye bymisjonsstiftelser i 10 av de største
byene i Norge.
I sin ledelse har Aage Müller-Nilssen markert
seg ved å slippe ildsjeler til og gi dem mye rom.
Medarbeidere har fått stor tillit og mye ansvar.
Under Aage Müller-Nilssens ledelse var det
viktig for Kirkens Bymisjon å beholde
og utvikle evnen til å raskt å kunne
fange opp nye grupper og hjelpebehov som samfunnsutviklingen ga opphav til – samt å
kunne handle raskt når nye
behov dukket opp.
Aage Müller-Nilssen har også
vært sentral i oppbyggingen og
styrkingen av Kirkens Bymisjons
internasjonale kontakter knyttet til
bla. sykehusdrift i Jerusalem, diakonal
kompetansebygging i Den serbisk ortodokse
kirke, bistandsprosjekter i Malawi og vennskapsarbeid med grupper i Guatemala.
Müller-Nilssen representerer et lederskap og en
innsats som har skapt omfattende sosial og diakonla hjelpeinnsats for mannge mennesker som
samfunnet lett kan glemme og overse. Samtidig
har denne diakonale innsatsen sammen med
nyutviklende kirkelig arbeid i Bymisjonssenteret,
og med gateprester bidratt sterkt til å senke kirkens dørstokker og gjøre dem mer åpen og lyttende til mennesker som trenger hjelp.
Tidligere generalsekretær Aage Müller-Nilssen
er utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige
Norske St. Olavs Orden.
Den Kongelige Norske St. Olavs Orden
ble stiftet av Kong Oscar I i 1847, og
tildeles som “belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og
menneskeheten”. Kongen er ordenens
Stormester. St. Olavs Orden er oppkalt
etter vår helgenkonge, Olav den hellige.
Aage Müller-Nilssen får overrakt
St. Olavs orden ved en tilstelning i
Bymisjonssenteret i Oslo
2. februar 2005.
1313
Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo er 150 år i 2005. Organisasjonen ble stiftet 22. januar 1855 under navnet ”Foreningen
for indre Mission i Christiania”. Senere skiftet organisasjonen navn til Oslo Indremisjon, og bymisjonsarbeidet var kjent
Bymisjonshistorien på langs
under dette navnet helt fram til 1985 da navnet ble endret til Kirkens Bymisjon. Da var organisasjonen også for lengst
14
14
1855
1865
1855
22. Januar 1855
”Foreningen for
indre Mission
i Christiania”
stiftet.
Søndagsskolene i
Bymisjonen startet, i 1904 var det 7
søndagsskoler med
rundt 1500 barn.
Startet med
utdeling av
bibeldeler og
bibellesning.
1913
1891
Centrallokalet
innviet i
Møllergaten 43,
dette blir det
nye hovedkontoret.
Gatemisjon, et
arbeid for ”unge
piker på skråplanet, eller som
er på vei utenfor”
startet.
1956
1958
1961
Vedhuggeriet i
Maridalsveien
33 ble nedlagt.
Sosialbygget i
Maridalsveien
33 sto ferdig,
det billigste
storbygg i Oslo
siden krigen.
Den første husbåten
la til kai. Et hjem for
hjemløse menn.
Organisasjonen har
180 ansatte.
1974
1985:
Aage Müller-Nilssen
overtar som generalsekretær etter avdøde Olaf
Hillestad. Det blir innledningen til en kraftig vekstperiode i organisasjonen.
Navneendring
fra Oslo
Indremisjon
til Stiftelsen
Kirkens
Bymisjon.
1993:
Vennskapskontakt
med kirkelige miljøer i
Guatemala blir starten på
en nær og varig nord-sørkontakt som berører alle
lag i organisasjonen.
1988:
Kirkens Bymisjon i Oslo overtar den
legendariske Tøyenkirken og etablerer
Bymisjonssenteret. - De første gatepresetene
blir ansatt og gategudstjenester blir et trekk
i bybildet. Aksept starter opp som et pionertiltak i møte med mennesker som er berørt av
hiv og aids.
1999
Bymisjon og NSB
inngår en 3-års avtale
med oppsøkende
arbeid på Oslo S.
Helen Bjørnøy overtar
som generalsekretær.
2001:
Det nye
Verdidokumentet
blir vedtatt med
visjonsordene ”respekt, rettferdighet
og omsorg”.
e
endret til en stiftelse. Organisasjonen er en av de eldste diakonale organsiasjonene i Norge og
har i hele sin tid hatt fokus på å bedre menneskers livsvilkår. Her følger noen glimt og hovedpunkter fra organisasjonens 150-årige – sett på langs gjennom tidslinjen fra 1855 til i dag.
1862
1865
Fattigpleie
etablert.
1916
1932
Hovedkontoret
flyttes til
Maridalsveien 33.
Mødre blir også slitne.
14 dagers gratis
opphold på landet:
”Ferie for
slitte mødre”.
1965
1887
Søndagsskolene i
Bymisjonen startet, i 1904 var det
7 søndagsskoler
med rundt 1500
barn.
1970
«Hotell
Ammerudhjemmet
Gjennomtrekk»
bygges.
på Filipstadkaien.
Bymisjonæren
utkommer på trykk,
det kom ut hver uke
og hadde 8 sider,
organisasjonen har
ca. 20 ansatte.
1946
1952
Oslo indremisjon lånte ut
prest til Hasle,
drabantbyene
vokste.
Andreas Grasmo
begynte som
sekretær i organisasjonen
Organisasjonen har
30 ansatte.
1971
1972
1974
Endring av organisasjonsform
fra medlemsorganisasjon til
stiftelse
Det sosiale arbeidet
blant narkomane videreføres i oppstarten av
Behandlingshjemmet
”T5” .
Kontoret for Sjelesorg
Og Samtale blir
Kirkens SOS.
1989:
1994:
1991
Stiftelsen Kirkens Bymisjon
Tromsø blir startet som den
første bymisjonsstiftelsen
utenfor Oslo.
Oslo menighetspleiers fellesutvalg får felles styre med
Kirkens Bymisjon og bymisjonen får driftsansvar for flere
sykehjem.
Åpning av Mangelsgården
eldresenter. Organisasjonen
har 580 ansatte.
2002:
Tollbugata 3
blir det nye
administrasjonsbygget.
2003:
Konkurranseutsetting og store endringer i oppdragstildelingen fra offentlige myndigheter.
Flere av Kirkens Bymisjons virksomheter settes
ut på anbud og det gjøres nye avtaler om drift.
Organisasjonen vinner bla. konkurransen om
driften av det kommunale Paulus sykehjem.
2004:
Kirkens Bymisjon er
mottaker av TV-aksjonen
Hjerterom sammen med
Rådet for psykisk helse.
Resultatet er ca 152 mill
kroner.
2005:
150-års jubileum.
Organisasjonen har
ca 1500 ansatte over
hele landet og mer
enn 1900 frivillige.
15
15
kirkens bymisjon
Kirkens fortropp i storbyen
av statsminister Kjell Magne Bondevik
Det er 150 års arbeid som kirkens fortropp i storbyen vi feirer når Kirkens Bymisjon nå
jubilerer. Det handler om diakoni – kirkens omsorg for dem som lider.
Alkoholikeren, den prostituerte og den narkomane møtes med fysisk omsorg, varme
hjerter og levende lys. Mennesker gis mot til å leve og tro, til å holde fast i håpet og
livslysten.
Mye som senere er blitt faste arbeidsgrener i Den norske kirke, ble først startet av det
som i 1855 ble stiftet som Foreningen for Indre Mission i Christiania. Indremisjonsarbeid,
ungdomsarbeid, diakonissehus, småkirkebevegelse og blåkorsarbeid – alt sprang ut av
det som i dag er Stiftelsen Kirkens Bymisjon.
Et særtrekk var og er at Bymisjonen raskt omsetter nye tanker i praksis. Slik har
Bymisjonen ofte vært ledende i hovedstadens sosialomsorg.
På regjeringens vegne gratulerer jeg Kirkens Bymisjon med 150 års livsviktig tjeneste for
mennesker som lider. Lykke til i nye årtier som kirkens fortropp i landets storbyer!
Stort hjerte og tålmodig sinn
av biskop Gunnar Stålsett
Ingen kjenner nødens ansikt i byen bedre enn de som arbeider i Kirkens Bymisjon. De vet noe om
fortellingene bak hver enkelt av de mange som utgjør Bymisjonens menighet. Venner kaller jeg dere,
sier Jesus om sine disipler, både de bostedsløse, de rusavhengige og de prostituerte. Noen av disse
har tunge og tause historier med seg. I møte med Bymisjonen opplever de kanskje for første gang
å bli møtt med respekt. Den som skal være tilstede for de vanskeligst stilte, må ha et klart blikk, et
stort hjerte og et tålmodig sinn.
Ved Guds mangfoldige nåde er nestekjærlighet båret av evangeliet, av bønn og nattverd. I mine syv
år som biskop har feiringen av nattverden i onsdagsmessen i Tøyenkirken og gategudstjenesten på
Jernbanetorget hørt med til de dypeste åndelige erfaringer.
Bymisjonen har en profetisk røst i samfunnet. Den har ofte måttet ta deres side, de som opplever
seg som plaget og jaget av makter og myndigheter. Det skal stor styrke til både å være en samarbeidspartner og en sosial samvittighet. Bymisjonen har hatt fremragende ledere og andre medarbeidere som med klokskap og integritet har maktet denne balansegang.
Kirkens Bymisjon flytter grenser og åpner hjerter. Den er et uromoment overfor alle stivnede former
for diakonal virksomhet. Derfor gir den sterke impulser til den fornyelsen av diakonien som merkes
i vår kirke.
En varm takk til Bymisjonens mangfoldige styrer, ledelse, ansatte og frivillige. Takk for den troverdighet dere gir til vår kirke som en evangelisk, åpen og inkluderende folkekirke.
16
Foto: Morten Krogvold
Inkluderende
og brysom
av byrådsleder
Erling Lae
Kjære Kirkens Bymisjon!
Dere er inkluderende og barmhjertig til stede. Av og til er dere
brysomt til stede. Dere er nødvendige.
Jeg smisker ikke når jeg sier
at Kirkens Bymisjon er den
organisasjonen jeg er særlig
glad i blant kommunens mange
samarbeidspartnere, og jeg
liker mange av dem. Jeg våger
å si det fordi jeg også kan si fra
når dere i blant kan gjøre meg
skikkelig hissig. Derfor er jeg
sikker på at vi trenger Bymisjonen. Det er ikke mulig å forholde
seg likegyldig til dere!
Den sterkeste opplevelse som politiker, hadde jeg en gang på
”Aksept – senter for alle berørt av hiv”, hvor jeg kom litt spent,
kanskje med en moralsk bekymret rynke i pannen for å høre om
virksomheten. En av medarbeiderne åpnet besøket med disse
ordene:
”Alle mennesker har lengsler, alle mennesker har hud, alle mennesker trenger ømhet, alle har vi gjort noe vi angrer”. Så enkelt,
og så sant. Det var satt en tykk strek over ord som synd, anger,
skyld og skam.
I dette huset, som i så mange andre av Bymisjonens hus, kan den
besøkende oppleve å bli trukket opp av fornedrelsen og inn i det
inkluderende og gode fellesskap og møte verdighet, omsorg og
respekt. Det er når dette lykkes, vi ser glimtene av Det Gode.
Bak organisasjonens virksomhet ligger høy faglig profesjonalitet.
Det er vel derfor Bymisjonen stadig får nye oppdrag i kommunens moderne anbudsverden.
– Dette var fete ord, ville nevøen min sagt nå. Det får ikke hjelpe.
De er sanne.
Gratulerer med dagen!
Det Norske
Kammerorkester
Vinternattsfestival 2005
fredag 11. – søndag 13. februar
Leder/dirigent: Terje Tønnesen
Leder/solist: Leif Ove Andsnes, klaver
Solist: Håvard Gimse, klaver
Kordirigent: Grete Pedersen
Medvirkende: Det Norske Solistkor
Åpningskonsert fredag 11. februar
kl. 19.30 i Universitetets Aula
Hør bl.a. Mozarts Klaverkonsert nr. 17 og
Haydns Symfoni nr. 45
Musikalsk gjestebud i Kulturkirken Jakob
lørdag 12. februar kl. 18.00 og 22.00
Bli med på vårt musikalske gjestebud med
konserter, servering og Leif Ove Andsnes i
samtale med Anders Rogg. Vi byr på alt fra
4-hendig samspill til større kammermusikalske
verk av Schumann, Debussy og Sjostakovitsj
Pris for hele kvelden: kr. 440,- Denne billetten kjøpes direkte
hos Det Norske Kammerorkester, Tlf. 22 12 26 80.
Avslutningskonsert søndag 13. februar
kl. 19.30 i Universitetets Aula
Hør bl.a. Beethovens Korfantasi og Schuberts
Symfoni nr. 5
Samarbeidspartner: Kirkens Bymisjon
For mer informasjon se:
www.detnorskekammerorkester.no
150 ÅR
MED HJERTET
MIDT I BYEN
Billetter til den enkelte konsert kjøpes hos Billettservice
tlf. 815 33 133/ Posten
Hovedsponsor:
Sponsor:
17
17
Med hjertet midt i byen
Egentlig skulle Per Dahl bare på en malerjobb. Nå er det gått snart to
år og Per jobber som daglig leder på Fattighuset. Vel – egentlig så er
han ikke ansatt der lenger, ansettelsen opphørte ved nyåret og nå gjør
Per jobben av ren idealisme.
– Det er ikke en dag som er lik den andre her på
huset. Plutselig ringer de fra en stor matgrossist
og sier at nå har hatt en feilbestilling, ”Er dere interessert i å overta 4000 bokser med asparges?”.
Det kan vi vel altid bruke tenker Per og tar en tur
med varebilen for å hente overskuddslageret.
Andre dager kan kan dagen gå til å hjelpe mennesker som har problemer med å få hjelp på
sosialkontoret. På Fattighuset har man ennå ikke
satt kryss i taket i ren jubel over regjeringens fattigdomstiltak. Mange flotte ord. Men virkeligheten
for mange er å klare seg på 70 kroner dagen,
etter at husleia er betalt. I stua på fattighuset får
Bondevik sitt pass påskrevet.
Det er er et varmt hjerte for byensfattigste som
driver Per til å stå dag etter dag – Gode medarbeidere og vennskapet med folk her nede er en
stor inspirasjon, forteller han.
Erfaringen fra å jobbe som dansemusiker kommer
godt med. På danskebåten møter en alle typer
mennesker. Men å drive en organisasjon krever
sitt. Derfor har Per deltatt på kurs drevet av
Batteriet, et servicekontor for selvhjelp, drevet av
Kirkens Bymisjon. Her lærer deltagerne om kommunikasjon, konfliktløsning og mediahåndtering.
– Batteriet er et veldig positivt tiltak og jeg føler
jeg får ny inspirasjon til daglig arbeid, forteller Per
Dahl.
– Du vil ikke ha med deg noen kilo lutefisk med
deg? , spør Per i det vi er ferd med å pakke sammen sakene etter en dag som ”flue på veggen” på
Fattighuset.
En tidlig morgen på vei til Fattighuset.
På hjørnet Torggata og Hausmannsgata finner du Fattighuset.
18
Ingen prangende entré.
Dagens første sigarett...
.
... ingen ferdigrulla mentholsigaretter der i gården.
En av dagens faste gjøremål.
En tur innom velferdssentralen hører også med.
19
Et møte med Kai Rune Myh
der Per deltar på kurs.
Det er unntakstilstand for røykeloven på stua i Fattighuset.
20
hrer på Kirkens Bymisjons “Batteriet”,
Hilsen fra
”storesøster”
i Tromsø
Kirkens Bymisjon har ti stiftelser fordelt
på byer over hele landet. ”Storesøsteren” i
flokken utenfor Oslo er Kirkens Bymisjon i
Dagens e-post må sjekkes.
Tromsø, som ble etablert i 1989. Her
gratulerer de moderstiftelsen med 150årsjubileet.
Kjære Kirkens Bymisjon i Oslo!
4000 bokser asparges skal omsettes.
Fattighuset
må flytte fra
Torggata. Hele
gården skal
renoveres og
arbeidene er
allerede i gang
forteller Per
Dahl.
Etter en lang dag på Fattighuset er Per
på vei til bussstasjonen for å ta bussen
hjem til Moss.
Tekst og foto: Torstein Ihle
Gratulerer hjerteligst med jubileet!
Gratulerer til alle dere som har arbeidet, sloss, forhandlet og vist
veg gjennom 150 år!
Gratulerer til alle som med kjærlighet og mot har vist at det nytter
å sloss for menneskers verdighet. Dere hilses alle som har båret
fram tro og håp som levende realiteter, og vært kirke for alle
slags folk, - også for dem som ofte ellers ville gå inn i Guds hus
med hua i handa og snike seg ned på bakerste benk. Gratulerer
til dere som med ukuelig vilje har forhandlet fram løsninger med
kunnskap og innsikt og har påvist og protestert mot svakheter
og ødeleggende strukturer i vårt samfunn.
Så mange, mange har opplevd at dere ikke bare ”taler vel” – men
også strekker dere etter å ”gjøre rett” og for å møte mennesker
med respekt og kjærlighet. Dere har gått foran og skapt tilbud
som gir omsorg og gode vekstvilkår, glede og verdighet og
inspirert andre til å følge etter. Med verdighet har dere uopphørlig formidlet at mennesker kan, og har en likeverdig og gudegitt
rett til å gå oppreist gjennom livet.
Vi i Tromsø, eldst
av ”bymisjonsbarna” deres,
er stolt av dere!
Mest av alt vet vi
at dere er der
– også for oss!
Takk og Hipp hipp
hurra!
Hilsen Stiftelsen Kirkens Bymisjon Tromsø
Ann Karina Sogge, daglig leder
21
21
Hellig urokråke
I 150 år har Bymisjonen gjort det Jesus ville gjort, dersom han hadde
bodd i Oslo. Arbeidet utrettelig for å vise at de utstøtte er like mye
verd som resten.
Det er jul i hovedstaden, og mørkt og snøløst.
Vinden stresser rundt hjørnene og skriker i butikkenes skilt. De fleste i byen har søkt tilflukt.
Gatene ligger beslått med lange trikkespor og
humpete asfalt mellom kvartaler av bygårder og
nesten tomme fortau. Her er banker og hoteller,
kafeer og kontorer. De fleste som bedriver en eller
annen virksomhet i denne delen av byen, hadde
nok sett at de av innbyggerne som livnærer seg
på å selge seg selv, lot være å gjøre det nettopp
her, på leting etter kveldens omsetning. Eller at
en skeiv og hutrende heroinslave fant ly akkurat i
deres portrom. Men, så gjør de det likevel.
I en av bygårdene, en etasje opp, med utsikt til
gata og til himmelen over, sitter en kvinne som
tenker annerledes om dette.
- De skal synes, tenker hun. - Fordi de er en del
av virkeligheten i byen, og folk som lever vanskelig liv har samme rettigheter til å ferdes i det
offentlige rom som alle andre. Det er da ikke
bare de som er pene i tøyet og som har lange
CV´er og sånne ting som har rett til erobre det
offentlig rom?, sier kvinnen, som er grå i håret og
snakker vestlandsdialekt. For seks år siden tok
hun på seg oppdraget å lede en horde av sjeler
som har satt seg fore å forklare byens nød, roe
smerten som nøden skaper og forvandle den til
noe bedre. Hennes CV er for øvrig lang, og har
overskriften Helen Bjørnøy, generalsekretær.
- Det er sterke krefter som ønsker å fjerne den
synlige sosiale nøden i byen. Det synes jeg rett å
slett ikke noe om, avklarer hun.
- Det virker som det er en kraftig allianse mellom politi og handelsstand og turistbransjen og
sånn for å fjerne det. Men, det å tro at folk får
det bedre ved å gjøre nøden usynlig for folk flest,
synes jeg ikke noe om. Det å hjelpe folk handler
ikke om å jage dem, da må man ha ned ventelistene på avrusing, gi boliger til de bostedsløse.
22
Altså, vi vet hva som nytter, det er behandling,
nye sosiale nettverk, at folk har et sted å høre til
og et bosted. Myndigheten vet egentlig hva som
må til, men de lar seg forføre av kapitalens råe
makt.
Hun blir svart i blikket.
De som var
Helen Bjørnøy beundrer flere av de som har gått
foran henne. For, dette er ikke et nytt arbeide.
Nøden har hengt over byen i generasjoner. Og,
mange er de som har satt alle kluter til for å
hjelpe. Kvinner og menn hun setter høyt. Blant
dem, Norges første kvinnelige teolog, Valborg
Lerche, som engasjerte seg sosialt i Kristiania
Indremisjon fra 1901. Eller Laura Nadheim. Laura
var til for de prostituerte i Oslo, og nøt en respekt
i byen som gjorde at hun kunne gå med veska
åpen.
- Det er overraskende mange likhetstrekk mellom arbeidet nå og i 1855, påstår hun som hver
dag har ansvaret for Kirkens Bymisjon i Oslo.
- Organisasjonen ble startet fordi man så mye
nød rundt seg, og de kirkelige miljøene som
Bymisjonen har utspring i var opptatt av den
nøden som var, mange kom tilflyttende, det var
store endringer i Oslo, industrialisering langs
Akerselva, fattigdommen økte, alkoholproblemer
økte, prostitusjonen økte, og dødelighet blant
barn økte. Det er mye av den samme nøden i
dag, og det jobbes fortsatt for prostituerte, fattige, barn og ungdom.
Brukerne
Hun møter dem ofte. Senest denne dagen har
hun truffet på noen av dem Bhymisjonen er til for.
De kommer innom. Særlig når det er jul. Da vet
folk i byen at det går an å få litt ekstra her.
Hun trives ekstremt godt blant folk, og når det
råkes at hun kommer i dialog med slitte mennesker på gata kan hun bli både trist og lei seg og
sinna og følelsemessig berørt, og kjenner hvor
store forskjeller det kan være i livet for enkeltmennesker. Noen ganger tenker hun at det bare
er Herren som kan hjelpe.
- Det er opprørende at det aksepteres at forskjellene er store og at det er noen som sitter
nederst ved bordet, forteller kvinnen, som gjerne
går i sort. Hun etterlyser et mye sterkere politisk
opprør mot holdninger. Holdninger som henger ut
grupper av mennesker. Som tillater at forskjellen
øker. Hun vil at både leg og lærd skal engasjere
seg mer for å få bukt med den fortsatte fattigdommen i et land som sies å være rikt.
- Det er lite opprør for tida mot fattigdom og for
de svakest stilte, sier hun, og adresserer utspillet
til alle og en hver. Men, også de styrende. - Det
er bra at det er en tiltaksplan mot fattigdom, men
det er noen sider ved den vi bør diskutere, og det
er at vi går i retning av målrettede tiltak som kan
bety en økende indiviudalisering av fattigdom.
grunn i Bymisjonens arbeid, og da må disse verdiene også være merkbart internt. Vi kan ikke bare
snakke om verdier, uten å praktisere det, og vi
snakker mye om det. Men, vi testes i det ytterste
ledd, av brukerne.
Der slaget står
Det er ille nok å være narkoman. Enda verre om
du i tillegg skulle ha HIV-smitte eller skulle være
prostituert. Men, å bli gammel er ingen spøk det
heller.
- Den største nøden nå er i eldreomsorgen, advarer Helen Bjørnøy. - Der har vi minst ressurser,
blant de som er innlagt på sykehjem, på personell, kompetanse og økonomi. Derfor er de eldre
utsatt, og gruppen blir større og dårligere. Dette
er et område vi ikke har tatt alvorlig. Selv driver
vi fem sykehjem, og overtok det sjette nå fra
nyttår.
Misjonskvinnen forteller at de av oss som har
passert middagshøyden med noen lengder i snitt
har fire diagnoser, mens legetilgangen ser ut til å
lide av en mangelsykdom. Få sykehjem har kompetanse på alle områder, og det er få ansatte per
bruker.
- De eldre er nå dårligere prioritert enn prostituerte og HIV-smittede. Både innen rus og psykiatri
har man hatt stor oppmerksomhet de siste åra.
Så jeg tenker at det nå er de eldre som må få
mer.
Bispekall
Det er overraskende mange likhetstrekk mellom bymisjonsarbeidet nå - og i 1855, påstår
generalsekretær Helen Bjørnøy.
Det vil si at man ønsker å gi til fru Hansen og ikke
i form av generelle ordninger og som fordelingsspørsmål.
En brysom misjonær
Selv blir hun nok sett på som litt av en opprører.
Ei urokråke med beina på hellig grunn. På linje
med organisasjonen hun leder. Den som har til
hensikt å bryte ny mark. Hun tror Kirken i bunn
og grunn er glad for det som skjer her, men at
bymisjonærene til tider har vært plagsomme for
deler av den.
- Det utelukker jeg ikke, anslår hun med en viss
mengde utildekket fryd. Men, først og fremst
tror hun at Kirken er glad og stolt for Kirkens
Bymisjon. - Selv om den til tider kan være provoserende, og kanskje har gått litt for fort fram på
noen områder.
Nå er det imidlertid slik at bymisjonærer ikke er
helt som andre misjonærer. De har sine egne
metoder. De forkynner nok, men ikke uten skjellig
grunn.
- Det skal aldri være noen betingelse for å få hjelp
at man skal få slengt etter seg et bibelord i en
eller annen sårbar livssituasjon for å manipulere
med folks tro, banker Bjørnøy fast i asfalten. Men,
så er det ikke sånn at de ikke har et Gudsord å
by på. I vrimmelen av byvandrere deler de med
jevne mellomrom ut gatas sakrament til den som
finner det godt å ta i mot.
Om å lede
Hun har blitt priset for sitt lederskap. Det kommer av to ting, skal vi tro selvinnsikten.
- Jeg er en nærværende leder, og så er jeg veldig god til å delegere. Den kombinasjonen tror
jeg er god. Nå har jeg dårlig hukommelse, men
jeg blander meg ikke opp i hvordan folk gjør
jobben. Er opptatt av å se resultater, og følger
med. - Respekt, rettferdighet og omsorg ligger til
Spørsmålet er om de eldre får mer av henne fra
denne utsiktsposten. For, kvinnen i andre etasje i
gata med trikkeskinner og prostituerte kan tenke
seg å bli biskop. I så fall må hun gi dette misjonsarbeidet på båten. Noe hun er svært usikker på
om hun egentlig vil. Det tærer å tenke at hun skal
forlate en jobb som har gjort henne glad siden
før tusenårsskiftet. Men, så viser det seg at der
kjødet holder igjen, er ånden både villig og sterk.
Hun er rede til å entre ei ny skute, om Herren vil.
- Kirkas diakonale side må bli tydeligere på å ta
de svakes standpunkt, være en vaktbikkje, ikke
bare gjennom Bymisjonen. Så må Kirka bli mer
tilgjengelig for flere. Mange sier at de egentlig vil
innom Kirka, og det tror jeg det er mulig å få til i
Norge også. Kanskje med et kapell på Karl Johan,
eller i Bjørvika, eller på Aker Brygge. De får det
til i andre land.
Kanskje kan hun gjøre noe med det. Om hun nå
blir biskop.
Av Lars Håkon Pedersen
Foto: Torstein Ihle
23
Med Bymisjonen
som arv
To unge prestedøtre opp kirkegulvet arm i
arm med en av strøkets uteliggere.
Han satt gjerne bakerst i kirken.
Lukt og utseende gjorde at han holdt seg der.
Men når det var nattverd ble han ført til alters
av prestens døtre. For de var alltid der når
faren Hans Chr. Lier hadde gudstjeneste i
Bogstadveien kapell. De ble bymisjonærer i ung
alder, og det preget dem for livet. – Noe av det
viktigste vi lærte var å se hvor sterkt håpet er
når fernisset er borte, sier Esther Marie som har
fått bymisjonen i arv.
Vinterskumringen daler utenfor huset på Tåsen i Oslo mens mor Ragna Lier
og datteren Esther Marie lar ord og minner strømme. Ragna sitter i
stolen som fortsatt har slitemerker etter mannen Hans Christians
skjelvinger. Den dynamiske og legendariske bymisjonspresten
døde i 1998 etter nesten 25 år med Parkinsons sykdom. Før
det hadde han satt sitt preg på byen og bymisjonen i mange
år med sin forkynnelse, sine ideer, sitt strålende humør og
- Jeg ville leve livet sammen med min mann,
og det ble et liv med bymisjonen.
sin menneskekunnskap. Familien var alltid rundt ham. Det var en
del av ”tjenesten” for hele familien på fem. – Ja, jeg var gift med
bymisjonen, nikker Ragna. Jeg ville leve livet sammen med min mann,
og det ble et liv med bymisjonen. – Esther vet at hun bærer arven videre,
og er glad for oppveksten førte henne inn i et spor som ”håpets bærer”.
I 24 har hun vært ansatt som sjelesørger og veileder i Kirkens Bymisjon,
først som ansatt på ”Sjelesorghjemmet,” nå i Kirkens SOS i Oslo. Hun tok
imot sin første krisetelefon som 13-åring fordi faren hadde utvidet Kirkens
Dag- og Natt-tjeneste med kontortelefon hjemme. Hun husker enda hvordan hun ba en selvmordstruet person kaste pilledosen i do mens hun selv
ventet i telefonen. Episoden ble selvsagt samtaletema ved middagsbordet.
– Fars arbeid ble en naturlig del av hjemmet, forteller Esther. Vi ble på en
måte lært opp underveis, og skjønte at vi kunne bidra med mange ting på
vår måte.
24
Søstrene Esther Marie Lier og Ellen
Synøve Stray ble tidlig vant til samvær og
fellesskap med byens utslåtte.
(foto ukebladet Familien).
Aldri julaften hjemme
I 12 strake år feiret hele familien Lier julaften sammen med utslåtte alkoholikere på ”Kroghen” – det kommunale herberget i Storgaten. Rammen kunne
av og til være dramatisk. En gang de ankom til julefest var resepsjonen
full av blod etter et slagsmål. De pyntede barna var forskrekket, men ikke
redde. - Vi forsøkte alltid å forklare, ikke dysse ned, sier Ragna. Det handlet
om sunt vett og sunn kristendom. Alle i familien skjønte at vi var sammen
med mennesker som hadde det vanskelig.
– Vi var aldri med bare for pappas skyld, minnes Esther. Barna hadde sine
oppgaver også på julaften. Fra farens tid i sjømannskirken hadde barna
lært seg til å sette seg ved hver sine bord for at flest mulig skulle få noen å
evne til å se nye behov, til å sette i gang – og inspirere. Han fikk folk til å
ta seg av drift og videreføring – og gikk videre til nye oppgaver selv. Liers
visjoner er blitt familiehistorie: Te-treffene i kretsfengslet med lånte NSBkanner. Kvinnefengslet på Bredtveit. Esther husker ennå følelsen av dørene
de låste bak henne mens hun gikk med far innover i korridorene, og hørte
andakten om at Gud også er tilstede i de låste rom.
Lier var en av dem som gjorde helsemyndighetene oppmerksom på at Oslo
hadde et narkotikaproblem på slutten av 60-tallet. Det ble til Ungdommens
sosialteam med 80 unge frivillige - og Club Contact – et viktig, men krevende samlingssted for rotløs ungdom i bykjernen.
Bogstadveien kapell
Bogstadveien kapell var hovedarena. Dette var bymisjonsskirken for både
ansatte, brukere og publikum. Hit kom bymisjonens ansatte til bibelstudium, her hadde de mange kvinneforeningene basarer gjennom hele høstog vinterhalvåret, her møttes dunstende uteliggere og fine vestkantfruer ,
her gjorde Olaf Hillestad og Kirkelig Kulturverksted sine første forsøk med
”Forum Experimentale”, her startet hovedpresten med temamøtene om at
”Gud har mer å gi” – det som senere ble til Oase-bevegelsen, – og i samme
bygg bodde familien Lier i flere år.
Esther er oppfostret på sjelesorg og lyttende medmenneskelighet. Hun har
til og med hatt ”sjelesorghjemmet” som bolig. Også det en pionervirksomhet fra faren. Når hun selv i mange år har vært med å videreutvikle sjele-
Ragna Lier (75) er fortsatt aktiv i Bymisjonens seniorklubb og drøfter det
meste med datteren Esther Marie som har vært sjelesørger i ”farens”
organisasjon i 24 år.
snakke med. – Vi kunne konversere i ung alder, smiler Esther. – Det var høytidene som var viktigst, sier Ragna. Vi var med for å la andre oppleve fest.
– Ble det ikke for mye? Mistet dere ikke noe også?
– Nei, dette var vårt liv, vi kjente ikke til noe annet. Når jeg ser meg tilbake
vet jeg at vi fikk mye mer enn vi ofret. Det var store opplevelser og vi fikk i
pose og sekk: Familiejulen gjorde vi f.eks unna hjemme på lille julaften, forteller Esther. Minneboka om bymisjonslivet sammen med hovedprest, ektemann og pappa Hans Christian er tykk. Han var en gründer. Han hadde en
- Når jeg ser meg tilbake vet jeg at vi fikk
mye mer enn vi ofret.
Hans Christian Lier var hovedprest og bymisjonsgründer fra
1966 til han bleuføretrygdet i 1979/80.
25
sorgstilbudet i Bymisjonen har hun presise ord om hva hun egentlig lærte
gjennom omsorgsarven:
– Allerede som barn fikk jeg med meg det kristne menneskesynet om at
alle er unike og like for Gud. Fasade, utseende, lukt og språk er ikke så
viktig – hvert menneske er unikt. Dette er veldig ”bymisjonsk” og jeg ser på
det som en gave i mitt voksne liv: Evnen til å møte forskjellige mennesker, å
se lys i vanskelighetene, å holde ut med andres smerte, å få være en bærer
av håpet. Gjennom all vandring i bymisjonen har jeg lært ”å se bakenfor”,
våge å være nær og ikke miste troen om det ser håpløst ut.
Å bli sett. Å bli favnet. Å bli inspirert. Det er Esthers hoveduttrykk i eget
omsorgsarbeid.
Kirkens forlengede arm
Mor og datter Lier er enige om at det som en gang var Oslo Indremisjon og
som i 1985 ble til Kirkens Bymisjon, har forandret seg – også når det gjelder forkynnelsesformer. – Det er den store forskjellen, sier Ragna. Mannen
Hans Christian var en glødene karismatisk forkynner som snakket konkret
om åndsopplevelser og gudsveiledning. Dagens bymisjonsforkynnere er
mer lavmælte om dette. Ragna forstår og godtar det: - Jeg er veldig opptatt
av at Bymisjonen skal være Kirkens forlengede arm. Og da må den være
annerledes nå enn før, sier hun. Men hun vil gjerne høre mer forkynnelse i
bymisjonssammenhenger. - Det er en oppgave for troende å gi andre del i
Jesustroen. Vi kunne godt snakke mer om troen og spørre hverandre om
den, sier Ragna - og forteller at Jenny Haugen som var en markert bymisjonær på 60-tallet fikk spørsmålet da hun ble ansatt: ”Kan du be?”
Esther lever godt med endringene i organisasjonen:
- Kirkens Bymisjon er i takt med tiden og samfunnet. Det har vært en periode der det faglige var tydeligere enn det evangeliske. Men troen er alltid
der som en ramme uten at den nevnes hele tiden. – Det er spennende å
se en ny utvikling med lystenning, symbolbruk og stillhet, sier Esther og
minner om at diakoni er og skal være Jesu liv uttrykt i handling. – Og det er
bymisjonen full av!
Det blir til en ettermiddagsprat om tro, hverdagserfaringer og bymisjonsarbeid mellom de to kvinnene. Under det store maleriet av faren og ektemannen er de enige om at nye tider krever nye uttrykk, og at troen hører
- Jeg ser på det som en gave i mitt voksne liv:
Å få være bærer av håpet.
hverdagen til. - Hans Christian var syk så lenge. Hvis jeg ikke hadde kunnet
be i alle de årene, hadde jeg ikke klart meg sier Ragna. Esther minner om
at egen motgang styrker møtet med andre mennesker som sliter. Og kanskje er det dette som gjør at Bymisjonen har hatt og har evnen til å være
i forkant i møte med utsatte grupper: Prostituerte, hiv-aids-syke – og med
støtten til homofile.
På maleriet av Hans Chr Lier er det ett parti som er skarpere enn resten av
bildet: Det blå blikket som er rettet framover.
Tekst og foto: Per Frogner
26
Ragna Lier og datteren Esther Marie. Maleriet i bakgrunnen er et
portrett av Hans Chr. Lier (malt av Ingjerd Pettersen-Hagh).
Ragna Lier (75)
Sykepleier/pensjonist
Enke etter hovedprest Hans Chr. Lier
Frivillig i Oslo Indremisjon/Kirkens Bymisjon fra 1966
Medlem av organisasjonens representantskap i en årrekke
Aktiv i Kirkens Bymisjons seniorklubb i Oslo
Esther Marie Lier (50)
Pedagog, sjelesørger, veileder
Frivillig i Oslo Indremisjon/Kirkens Bymisjon fra 1966
Ansatt i Kirkens Bymisjon i Oslo fra 1981
1981 – 1990: Nestleder og sjelesørger ved
Sjelesorghjemmet
1990 – Sjelesørger og veiledningsansvarlig på
Kirkens SOS i Oslo
Flerårig tillitsvalgt til styrearbeid i Kirkens Bymisjon i Oslo
kirkens bymisjon
Som en film…
Utrolig hvor mye man har opplevd! Det er som
en film. En indre strøm av bilder farer forbi mens
vi sitter i Kroa og prater, vi to gamle bymisjonærer: Jeg, tidligere informasjonsmedarbeider
med en blokk, og Bjarne Lien, tidligere personalsjef Med Meget Mer. Og vi snakker om Gamle
Dager, selvsagt. Helt siden daværende generalsekretær Andreas Grasmo tok en telefon og
tilbød Bjarne jobb. Som ekspedisjonsleder for
ukeavisa Vår Kirke. Første arbeidsdag var 15.
januar 1957. Han ble værende i organisasjonen
til 1988 – i 31 år! Nå har han, med sine 83 år,
ansvar for Bymisjonens Seniorklubb.
- Utrolig hvor mye man har opplevd, sier Bjarne
og ser drømmende ut. – For et rikt liv!
Og dermed ruller filmen.
- Det var den senere prestelærer Stephan
Tschudi som satt på redaktørpulten. Det var han
som hadde gjort ”Vår Kirke” til et annerledes
kristelig blad. En særpreget personlighet, en
ekte kulturpersonlighet, midt blant gatearbeidere, bymisjonærer og all slags fotfolk.
Og redaksjonssekretær var salmedikteren Svein
Ellingsen. - Tenk på det, sier Bjarne Lien – jeg,
som er så glad i sang, har fått jobbe sammen
med vår tids tre store salmediktere – Svein
Ellingsen, Olaf Hillestad og Eyvind Skeie!
Nærmere ledelsen
Sjefen var Andreas Grasmo. Han var jo en ganske formell person. Han fikk seg aldri til å bli
du’s med damene som
jobbet der, det var forbeholdt gutta. Men for
en teft han hadde! Og
for en dyktig administrator! Det var han som
tok kontakt med Oslo
Kommune, og foreslo
samarbeid – og som
dermed la grunnlag for
det som i dag er storparten av virksomheten.
Så etter fem år fant sty- Bjarne Lien og Lise Vislie er vandrende historiebøker med stor kunnskap
ret ut at Grasmo trengte om Kirkens Bymisjons historie.
en assistent, og så ble
jeg satt til det – med tittelen Organisasjonssjef. Særlig fikk jeg ansvar
”for seg selv”. Jeg tenker på Diakonissehuset,
for barnehjemmene våre.
og med det hele den norske sykepleien – og
Blåkors, samt det som het Oslo Lille Indremisjon,
Det har jo alltid vært slik i Bymisjonen – eller
som rev seg løs fordi de syntes at det ble for
Oslo Indremisjon, som det den gang – at vi ofte
”høykirkelig” i moderorganisasjonen: Det skulle
ble bedt om å overta administrasjonen av ulike
ikke så mye til, den gang, humrer Bjarne Lien,
tiltak. Den såkalte ”Alfredheim Stiftelse” hadde
som selv hadde familiebakgrunn i denne ”Lille”
4-5 barnehjem i Oslo og omegn. Jeg tenker på
indremisjonen. – Bestefar August Johansen var
det nå – når tidligere barnehjemsbarn tar blakullhandler i uka og lekpredikant på søndagen.
det fra munnen og forteller hvordan de egentFamilien var ikke bare henrykt over unge Bjarnes
lig hadde det. Vi hadde jo ”tilsynsdamer” som
engasjement, nei!
skulle se til at alt gikk rett og riktig for seg – og
de gjorde jo så godt de kunne, med datidens
Fargerike ”bymisjonærer”
forutsetninger. men...
Bjarnes øyne røper bekymring, og han tar en
60-tallet var på mange måter en brytningstid.
tenkepause.
Det ble stilt nye faglige krav til de ansatte, og
Så fortsetter han:
de gamle ”bymisjonærene” var på vei ut. Martin
- Samtidig som andre tiltak rev seg løs og startet
Fuhr, Johan Halvorsen, August Ingvald Jensen,
Personalsamlinger har i flere
årtier vært viktig for bymisjonsidentiteten blant de mange
ansatte .
Til høyre: Avisen Vår Kirke
var et profilert kirkeblad og
sentralt bymisjonsorgan. Fra v.:
Bjarne Lien, redaktør Karl Hafstad
og redaksjonssekretær Svein
Ellingsen (også kjent
salmedikter).
27
Arne Tolman… Tolman gikk rundt og samlet penger. Og han var ganske pågående! Han hadde en
amerikansk presteutdannelse, og brukte amerikanske metoder i sitt evangeliseringsarbeid. Ikke
alle var så begeistret for det…Han fikk i gang
mange bibelgrupper, blant annet en for forretningsfolk – ingen kunne si nei til Tolman. Og sånt
ble det penger av.
Og Jensen – han giftet seg med en av ”de
kvinnelige arbeiderne” – damer fikk ikke hete
Bymisjonærer – men ulykken var at hun hadde
vært gift før, - et meget ulykkelig ekteskap på
mange måter. Men da styrets formann fikk
høre om romansen, satte han foten ned: Oslo
Indremisjon kunne ikke akseptere ekteskap med
en fraskilt – så det ble avskjed på grått papir.
Stakkars, hun ble nokså snart enke, og ble så
inderlig ensom. Jeg var ofte og besøkte henne,
sier Bjarne Lien ettertenksomt.
Bogstadveien kapell
Midt på Majorstua lå det store forsamlingshuset
vårt – Bogstadveien kapell. Der var det regelmessige evangeliske møter, samt store månedsfester med møteplikt for de ansatte. Når jeg tenker
tilbake, er det noe jeg virkelig satte pris på. Jeg
fikk selv ofte bidra med sang – sang har vært en
viktig hobby for meg gjennom hele livet. Og ikke
minst – kvinneforeningenes store årlige basar.
Det å holde andakt i kvinneforeningene hørte til
jobben for mange av oss. Vaktmesteren der, som
også hadde en leilighet i huset, hadde helbredelsens nådegave. Han ba for folk! Og vitnet for alle
som ville – samt noen som ikke ville – høre på.
”Jeg har fått et ord fra Gud til deg,” sa han gjerne
når man kom. Ikke alle var like begeistret for det,
som sagt.
Et annet trekk ved Bogstadveien kapell var ”presten i porten” – en prest som skulle være tilgjengelig på gateplan. Den første var den senere soknepresten i Majorstua kirke, Wilhelm Throndsen,
så kom Hans Grydeland, og endelig ”hovedpresten” Hans Chr. Lier. Det var i hans tid man
begynte med de såkalte ”oasekvelder” – og det
var også i Bogstadveien at hele Oasebevegelsen
ble født
Personalarbeid
- I 1970 var det igjen behov for forandring.
Organisasjonen hadde vokst, fått ny struktur,
mange nye medarbeidere. Det var behov for et
mer bevisst personalarbeid. Det dreide seg mye
om vanlig omsorgsarbeid, ikke minst for de eldre
– det var ikke alltid så gode pensjonsordninger og
den slags – men også om mer festlige tiltak, som
Lifjellmøtene. Jeg hadde ansvar for disse personalmøtene i 25 år! Det var festlige og kreative
samlinger, som bidro sterkt til å skape det vi kalte
”korpsånd”. En langweekend på hotell i Telemark
– det var ikke hverdagskost for alle medarbeidere! ”Lifjellkomiteen” – med representanter for
mange ulike virksomheter, jobbet i månedsvis for
å finne fram til nye og spennende temaer, og
ikke minst, kreative og overraskende fester på
fredagskvelden! Den faste hotell-musikanten fikk
fri vi stilte med eget danseorkester!
snakk om dansemusikk, nei: Det var gode, gamle
evangeliske sanger som gjaldt.
Kaffekrusene er tømt for lenge siden. Filmen
av minner bare fortsetter. Mange mennesker
og menneskeskjebner har passert revy. Laura
Nadheim, Jenny Haugen, Kristine Thorbjørnsen,
”Tilfluktshjemmet“. Det var Kameratklubben, med
aksjoner rundt i menighetene, det var Østmarkkapellet, det var Drabantbyarbeid, det var nye,
store institusjoner som reiste seg.
Om det var slutt med de 31 årene? Langt ifra.
Da kom Seniorklubben. Med regelmessige møter,
sommerturer, teaterkvelder.
- Men nå er vi blitt gamle, de fleste. De ”unge”
pensjonistene har ikke lenger så stort behov for
et slikt samlingssted. Så det spørs vel hvor lenge
vi holder ut, sier Bjarne Lien til slutt.
Av Lise Vislie
Foto: Margrethe Høydalsvik og
Kirkens Bymisjons arkiv
Og apropos musikk – i gamle dager hadde
vi ikke mindre enn to sangkor, som medvirket på møter og ”aksjoner”: ”Lysglimt”
og ”Vekteren”. Men den gang var det ikke
Lise Vislie (75)
Pensjonist og frilansmedarbeider
Bjarne Lien (83)
Leder av Seniorklubben i
Kirkens Bymisjon Oslo
Ansatt i organisasjonen gjennom
31 år som ekspedisjonssjef i ”Vår Kirke”,
organisasjonssjef og personalsjef.
Bogstadveien kapell var et viktig
samlingssted for både ansatte,
brukere og publikum.
28
Ansatt i organisasjonen gjennom 20 år
som redaksjonssekretær i Vår Kirke,
nestleder i Kirkens SOS, redaktør av bladet
”Bymisjonæren”, informasjonsmedarbeider.
Bymisjonskryssord
Klipp ut kryssordet , og send det til Kirkens Bymisjon, Tollbugata 3, 0152 Oslo, innen 1.3.05
Husk å skrive på navn og adresse.
TA NØDEN I BYEN PÅ ALVOR
Vinnere
Premien er også denne
gangen CD-platen
”Solskinnsdypet” med
tekster av Kolbein
Falkeid og musikk av
Ketil Bjørnstad
Vi gratulerer vinnerne av
kryssordet i forrige nummer:
Anne-Ma Nilssen, 0486 Oslo
Anny Halvorsen, 1481 Hagan
Odd Bjørn Kiil, 1453 Bjørnemyr
- Og det er ikke eksperter vi er på
jakt etter! Du blir med i et team av
mennesker innen alle yrkes- og
alders-grupper.
Vi ønsker å være medmennesker
med en bevisst innstilling om å
vise forståelse, ha respekt og evnen
til innlevelse. Vi tilbyr en velordnet
tjeneste med forberedende kurs og
veiledning underveis.
Kirkens SOS
i Oslo
Vinterens inntakskurs begynner 1.2.
Informasjon og søknadsskjema:
www.kirkens-sos.no/Oslo, ring 22 57 89 00 eller på
e-post: [email protected]
Adresse: Tøyenkirken Herslebsgate 43, 0578 Oslo
29
Jenny Haugen
– legendarisk bymisjonsprofil ”gjenoppstår”
I jubileumsåret 2005 kommer Jenny Haugen
tilbake på bymisjonsarenaen.
Den legendariske kvinnen med bymisjon som livskall gjenskapes som jubileumsfigur.
En nokså påseilet kar kommer bortover veien.
Da ser han kameraten sin ligge hjelpeløs nede i
grøftekanten.
Han stanser og står og vipper på veikanten, og
mannen i grøfta vrir på seg og sier:
- Du?
Han andre:
- Ja.
- Du, kom og hjelp meg opp av grøfta.
Han andre går ned i grøfta og begynner og hale
og dra i kameraten som ligger der, men han er for
full til å komme seg opp i noen annen stilling enn
liggende, og hjelperen er for påseilet til å kunne ta
et sterkere krafttak enn det han gjør.
Lenge sliter og bakser de på denne måten.
Til slutt gir han opp, han som skulle være hjelperen.
Stønner til han som ligger der:
- Du, jeg makter ikke å hjelpe deg. Til det er også
jeg for full. Men jeg kan i hvert fall gjøre en ting
for deg.
Han puster tungt og setter forsiktig kneet sitt ned
hvor den andre ligger.
- Jeg kan legge meg ned ved siden av deg og dele
grøftekår med deg.
Denne historien forteller Jenny Haugen i boken
”En kvinnes kjærlighet” fra 1982. Hun forteller
historien for å synliggjøre samholdet blant gatas
folk. Egoisme er bannlyst, solidaritet og lojalitet er
selve grunnloven blant dem. Jenny Haugen så opp
til dem for sitt samhold, men hun hadde en tommefingerregel. Hun skulle aldri ta farge av de miljøene og de menneskene hun møtte på livets lange
vei. Hun skulle ha respekt for dem, men Jenny ville
være Jenny.
30
Jenny Haugen ble født 10.
januar 1907 i Strandgaten
6 i Larvik. Hennes far var
tatt av ishavet to måneder
før hun ble født. Jenny fikk
derfor en oppvekst hos sin
tante og onkel på en gård.
Som femtenåring tok hun
seg arbeid som pike. Hun
lærte seg stil og dannelse.
Jenny lærte seg tidlig å
føre seg med stil og eleganse, men det tok ikke
lang tid før Jenny ville noe
annet. Som syttenåring
tryglet hun bestyrerinnen
på aldershjemmet i Larvik Jenny Haugen var kjent og respektert for sin spesielle evne til kontakt med byens
om å ta henne inn. Jenny vanskeligstilte, og møtte dem med stil og verdighet.
fikk jobben, var der noen år
og pleiet dem.
team. Jenny startet straks opp i jobben, og gjenSommeren 1932 stoppet Jenny Haugen over en nom 13 år arbeidet hun dag og natt i gatemisjoneannonse som skulle endre hele hennes liv. I bladet
nes tjeneste. Med en stor ullkåpe og hatt av typen
For Fattig og Rik sto en liten annonse:
bolle med svære bremmer, den hadde bånd med
inskripsjonen ”Oslo Indremisjons Gatemisjon” – det
Oslo Indremisjons Gatemisjon
var uniformen.
Søker
Allsidig utstyrt menneske til
Jenny Haugen sluttet ikke sitt arbeid her.
Sitt oppsøkende arbeide i Oslo by.
Administrasjonen i Bymisjonen satte henne til nye
utfordringer og kalte henne til tjeneste på aldersJenny Haugen reiste til Oslo og ble overrasket over
hjemmet på Haugen, nærmere bestemt aldersbyen hun møtte. Det første hun fikk se etter hun hjemmet på Schultzehaugen. Aldershjemmet var
kom ut av toget på Vestbanen var to fulle kvin- nok av en litt annen karakter enn andre aldershjem
ner som hang i hverandres hår, mens de skrek i byen, en stor del av byens gamle uteliggere fikk
og kjeftet på hverandre. Var det dette hun skulle
bo her. Stedet var preget av raushet og varme.
komme til, var dette en by for henne? Hun stilte Men det var også disiplin og folkeskikk på aldersdagen etter opp på kontoret til Gatemisjonen
hjemmet, Jenny etablerte viktige spilleregler. Alle
i Hegdehaugsveien 1. Her møtte hun to andre
som kom skulle få en grundig vask, et langt og
av Bymisjonens kjente skikkelser, nemlig Laura
varmt bad. De skulle få rene klær og god mat,
Nadheim og Kristine Thorbjørnsen. De ble litt av et
og de skulle kalles ved etternavn. Jenny så på seg
Musikalsk monolog
om Jenny Haugen
Kristin Kajander skal i jubileumsåret ”gjenskape” Jenny Haugen. Her er hun på
Schulzehaugen i Maridalsveien der Jenny i mange år ledet aldershjemmet for menn.
selv og de andre som jobbet på hjemmet som en
slags tjener for de som bodde der, og som en tjener
sømmer det seg å vise en viss form for ærbødighet
ovenfor dem en er satt til å tjene for, derfor ikke
noen fornavn eller kallenavn. Det førte til en stor
overgang for mange av mennene som i årevis ikke
hadde blitt behandlet på denne måten, de skulle føle
at de hadde en verdi.
Jenny Haugen var en sterk kvinne, en kvinne som var
trofast mot sitt kall og viet hele sitt liv for andre. Hun
så mennesker for det de var, og hentet det beste
frem i dem. Hun så de gamle uteliggerne på tross
av sine historier og sitt liv, hun så kvinnene på gata.
Hun møtte dem alle med respekt og raushet. Hun
har vært en av dem som har vært med å påvirke
Bymisjonens identitet. Hennes idealer og hennes
måte å vise omsorg på, har påvirket organisasjonen
både i form og i tankemåter.
Som en av bymisjonshistoriens tydelige profiler ”gjenoppstår” hun i jubileumsåret i skuespiller Kristin Kajanders skikkelse.
Hans Olav Mørk, tidligere bymisjonsprest,
har tidligere skrevet kabareten ”Gater av
gull” om Jenny Haugen. Til Jubileumsåret
2005 har han samlet deler av stoffet, skrevet noen nye sanger og satt sammen en 30
minutters musikalsk monolog. Stykket blir
tilbudt alle bymisjonens virksomheter i jubileumsåret. De får altså Jenny på besøk – som
Kristin Kajander.
Herre!
Jeg visste at du ville meg det beste.
Jeg visste at mitt liv skulle bli rikt.
Så dro jeg fra min barndoms hvite by
for å finne deg langs disse gater og smug,
og finne din smerte i grimete ansikt,
bak øyne som er fjerne av rus.
Jeg vil kjempe mot forakt
og mot harde, kalde blikk.
Jeg vil rette ryggen på de små!
Så her har du meg da, by!
Vi skal jobbe, du og jeg,
og jeg vet at Gud skal passe på oss.
ER DET MEG?
Her er jeg!
Jenny: Er det meg du tenker på?
Er det meg du roper på?
Er det meg du viser dine sår?
Hvorfor kom du meg så nær?
Hvorfor gav du meg din gråt?
Hvorfor viste du meg at du trenger hjelp?
Hans-Olav Mørk
Av Hans Olav Mørk og Tord Haugstvedt
31
Mikael Hertzberg
– ”gråbeinsengel” med arbeidskirke
Tøyenkirken med Bymisjonssenteret i Oslo er i dag et av Kirkens Bymisjon mest brukte og sentrale
hjertekammer. Mannen som sørget for å få det bygget i 1907 var bymisjonsmannen Mikael Hertzberg.
Noen kalte han ”gråbeinsengel”. Her er en historisk ”meditasjon” slik Benn Torget, som nå er kokk ved
Hertzberg kro, tenker seg den legendariske presten og hans arbeid.
Lukk øynene dine, finn roen og drøm deg tilbake i
tida , stopp opp ca 1910
På brosteinene utenfor hører du hestesko og
vogner trille forbi, folk skynder seg hjemover til
middag etter lange skift på Nyland mek, barn
roper og leker i gårdsromma, det ligger en eim
av hestemøkk og utedo i lufta sammen med sot
og røyk fra kol og vedfyring. Her i kirka er det
rolig . Bortsett fra noen lette skritt i trappa fra
tårnværelsene der presten bor. Det knirker litt i
døra og en tynn mannsperson kikker inn til oss.
Den ene skoen er uten såle og vesten er i sterke
farger, den tynnslitte frakken og hatten har han
i hånden, han er på vei ut for å se til at barna
kommer seg inn når kirkeklokkene ringer kl.
åtte. Nå kikker han bare innom for å se om alt er
gjort klar til menighetsmøtet som blir holdt her
hver onsdag! Han legger frem flere bibler, kikker
opp på Vigelands altertavle og tenker litt over
ordene på buen, som han selv har valgt ut ” han
gir den trette kraft.” Så går han ut på sin faste
aftentur , for å se at barna er kommet seg inn
og for å slå av en prat med alle han treffer. Får
høre nytt om fru Olsen i Motzfeldsgt, formaner
Isaksen som han treffer småfull utenfor butikken
i Heimdalsgata. Menigheten dekker bare 45 gårder her på Tøyen, men i disse gårdene bor det
nesten 6000 mennesker. Det var stor fattigdom,
barnedødelighet og mange i hver familie.Over
halve menigheten var til tider på fattigsorgen.
Hertzberg kjente godt til forholdene, for før han
ble prest i Tøyenkirken tok han arbeid på Nyland
mekaniske verksted i et halvt år. Der gikk han
og strevde sammen med arbeiderne og var ganske anonym og ingen visste at han var prest.
Denne erfaringen hjalp han sikkert da han
sammen med arkitekt Berle planla kirkebygget her. Han hadde stor sosial samvittighet og
engasjement, men hadde også blikket sitt rettet mot verden og hentet ideer fra andre land.
Tøyen hadde f.eks menighetsråd lenge før det ble
påbudt. Sammenlignet med andre kirker som ble
bygd på den tida, Tøyenkirken ein spesiell utforming med gode rom til menighetsarbeid og fellesskap. Det var ikke plass til foreningsarbeid
i heimane. Tøyenkirken var ein av landets første
arbeidkirker
Behovet viste seg snart å være stort for tilbygg,
så etter få år ble det oppført en sidefløy.
Denne rommet ny prestebolig, kontorer for både
prest og diakonisse og en ”barnekrybbe”
Noen plasser blir Mikael Hertzberg omtalt som
”gråbeins engel”.
Han var respektert og godt likt, og kunne gi fra
seg tøyet sitt på gaten, og diakonissen søster
Marie og kona Valborg måtte passe på slik at han
i alle fall hadde noen klær.
Hertzberg slet seg ut her på Tøyen og måtte til
slutt sykmelde seg.
Han døde 55 år gammel 21.august 1929 i
Lausanne i Sveits.
Tekst: Benn Torget
Foto: Gjennfunne bildeklisjeer fra Tøyenkirken
”Gråbeinsengelen” Mikael Hertzberg
samlet mye folk, og drev bla. barnearbeid i
arbeidskirken på Tøyen fra 1907.
32
Du visste det kanskje ikke, men hvert annet år
foregår Norges kanskje minste festival midt i
Oslo noen vinterdager i februar (11.-13.2). Det
Norske Kammerorkesters Vinternattsfestival er
for mange en godt bevart hemmelighet i Oslos
musikalske jungel. Dette året skal festivalen nå
flere, og den skal vise at under en klassisk korrekt overflate banker et varmt hjerte. Festivalen
arrangeres i samarbeid med Kirkens Bymisjon.
Leif Ove Andsnes møter Anders Rogg i
Vinternattfestivalen i Kulturkirken Jakob.
Vinternattsfest
Musikalsk gjestebud med Leif Ove
Andsnes , Det Norske Kammerorkester
og Kirkens Bymisjon
Gjennom mer enn 25 år har Det Norske
Kammerorkester (DNK) vært et friskt pust innen
den klassiske musikken. Terje Tønnesen har vært
med siden starten, og er fremdeles kunstnerisk
leder.
mak. En rockemusiker er ikke bare en rocker, en
verdenspianist er ikke bare klassisk musiker – for
å bruke Bymisjonens terminologi.
Nå har Leif Ove Andsnes trådt inn i den musikalske ledelse som orkestrets faste gjesteleder.
I årets Vinternattsfestival er han også festivalmusiker som spiller i det meste av det som skjer
under de tre dagene festivalen varer.
Samarbeidet mellom Kirkens Bymisjon og
Kammerorkesteret er lagt rundt to konserter
lørdag kveld i Kulturkirken Jakob, det hele er
anrettet som et musikalsk gjestebud. Et gjestebud skal i tillegg by på mat og drikke, og hva er
vel mer naturlig å servere enn Bymisjonens egen
suppe. Men først og fremst er vårt gjestebud
foruten de to konserter, en samtale rundt og om
musikken. Det er her de to institusjoner møter
hverandre til dialog.
Musikk skal varme, røre og glede. Ingen kunstform representerer så tydelig vår egen identitet
som musikken, samtidig som få ting kan overraske mer enn et annet menneskes musikks-
Musikalsk gjestebud i Kulturkirken
Jacob
Foto: Margrethe Høydalsvik
Andsnes møter Rogg
To profiler fra to forskjellige musikalske miljøer.
Klassikeren som liker Zappa, rockeren som liker
Mozart –og helst med Andsnes. Denne kvelden
stevner de hverandre i møte der de begge trives
– på podiet foran et publikum, men nå i dialog om
musikkens mange fasetter. Vi andre benker oss
tilbake i kirkerommet etter å ha hørt første konsert denne kvelden. Med suppe og brød på fanget
for å høre og la oss underholde, men også gjerne
for å ta del i dialogen mellom herrene Andsnes og
Rogg. Være uenig eller enig, eller ganske enkelt
nysgjerrig spørrende.
Tekst: Per Erik Kise Larsen
33
Styrets lys
Det er styret i Stiftelsen Kirkens Bymisjon som har det øverste
ansvaret i bymisjonsvirksomheten. Styret er satt sammen av
engasjerte folk med ulik faglig bakgrunn og kompetanse.
Tre av styremedlemmene er representanter for de ansatte.
I god bymisjonstradisjon utfordrer vi styret for SKBO til å tenne lys
for noen de tenker på, og til å sette ord på sitt engasjement.
1. Tenn et lys for noe eller noen du er opptatt av.
Hvem tenner du ditt lys for?
2. Hvorfor deltar du i bymisjonsarbeidet som styremedlem?
3. Hva ser du som den viktigste utfordringen for
Kirkens Bymisjon i tida som kommer?
Berit Wenaas
(styrets leder, pensjonist,
tidligere personaldirektør næringslivet)
1. Jeg vil tenne et lys for de
statsledere som både har
makt til å snu utviklingen i
skjevhetene mellom rike og
fattige land, og som har klarsyn, mot og vilje til å kjempe
for en mer rettferdig verden.
Kirkens Bymisjon kjemper for et
mer rettferdig samfunn og den enkeltes egenverd. Den globale utfordringen er bare så mye
større.
mer fremtredende. Det er en kjempeutfordring!
For Kirkens Bymisjno er det en kontinuerlig prosess å se hvilke grupper som trenger hjelp og
som faller utenfor det offentlige hjelpeapparat.
Samtidig skal vi kjempe for den enkeltes verdi
og egenrespekt, noe som blir stadig viktigere i
et samfunn og et arbeidsliv som i stigende grad
bruker mennesket instrumentelt!
Åge Petter Christiansen
et diakonalt prosjekt. Denne dobbeltheten trives
jeg godt med. Styrevervet gir meg også mulighet
til å treffe mange sterke personligheter med mye
engasjement og handlekraft, og slike folk er jo en
mangelvare i livet etter de femti...
3. Bymisjonen må fortsette å utfordre det rike
Norge til å vise respekt for alle dem som ikke får
sin del av rikdommen.
(styrets nestleder, leder
og partner i lederrekrutteringsbyrå)
Anne Austbø
2. Etter å ha arbeidet i en såkalt vellykket
bedrift i mange år, var det viktig for meg å engasjere meg i en kirkelig organisasjon som jobber
med og for mennesker som på en eller annen
måte strever med livene sine. Dette har skapt
gjenklang i mitt eget liv: Jeg har sett på nært
hold at arbeidet nytter og at det gir resultater.
Styrearbeidet har gitt meg utrolig mye! Og i tillegg til det tradisjonelle styrearbeidet har vi hatt
god kontakt med de menneskene vi er til for, noe
som har vært en forutsetning for å forstå de veivalg et styre må gjøre.
1. Jeg tenner et lys for
mannen med pappkoppen
som jeg gikk forbi nesten
hver dag i advent. Han fikk
noen småpenger og jeg
fikk et smil og et hyggelig
“ha en god dag”. En dag jeg
kom seint på jobben og hastet forbi, ropte han til
meg; Jaså, du er seint ute i dag!
1. Jeg vil tenne et lys for alle
trofaste og modige medarbeidere.
3. Kirkens Bymisjon står overfor flere store
utfordringer. Jeg vil fremheve at Oslo er en multikulturell storby, der nyfattigdommen blir mer og
2. Bymisjonen har et inspirerende styrefellesskap der jeg får like mye som jeg gir. Jeg får være
med på en viktig samfunnsoppgave som også er
34
Fint for meg å vite at jeg ble passet på i
mørketida.
(sorenskriver Asker og
Bærum tingrett)
2. Det er en spennende utfordring å være styremedlem i Bymisjonen. Dette er en meningsfylt
oppgave og jeg er imponert over mangfoldet og
kreativiteten i organisasjonen.
3. I et jubileumsår hvor vi seiler i medvind må
det være viktig å holde fast ved å være Kirkens
utstrakte og rause hånd til de aller svakeste. Av
de mange konkrete utfordringer, vil jeg nevne
kravet til å levere god kvalitet og beholde vår
egenart i en tid hvor stadig flere virksomheter blir
konkurranseutsatt.
Trond Bakkevig
Martin Ekelund
(prost)
(psykolog, ansattrepresentant)
1. Jeg tenner lys for dem som arbeider på gateplan i Bymisjonen
2. Det gir en anledning til å delta i byens viktigste arbeid for rettferdighet og barmhjertighet..
3. Viktige utfordringer er
for det første å være der
hvor behovet for rettferdighet og barmhjertighet
utfordres på nye måter.
For det andre: Å finne
frem til et mer organisk
samarbeid med byens menigter og Oslo bispedømme.
1. Jeg tenner et lys
for de barna som ikke
blir sett.
2. Som ansatt i over ti år
h a r
jeg hatt lyst til å bli bedre kjent med organisasjonen som helhet, og mener jeg har noe å bidra
med fra grasrota i forhold til hva Bymisjonen bør
gjøre og mene.
he-
3. Fortsette å “være der ingen andre er”, som
jeg synes er et godt motto for vårt arbeid. Det
betyr bl.a. å avdekke og bidra til endring av de vanskelige livsvilkår som ikke er så synlige, fordi mye
fungerer på overflaten.
Bjørnar Bakker
Jens Vig
(finansanalytiker,
nyinnvalgt styremedlem)
1. Jeg ønsker å tenne
et lys for alle barna som
er blitt berørt av
tsunamien i Sørøst-Asia.
2. Bymisjonen gjør etter
min mening en fantastisk og viktig
innsats for å hjelpe de i vår nærhet som trenger
det. For meg er det å hjelpe min neste til et verdig
liv viktig – og min neste som er i min nærhet. Selv
om Norge er et av verdens beste land å bo i for
mange av oss, er det dessverre også her, i Oslo
eller i Drammen, noen som må slite med større
utfordringer enn de kan takle. Ved å være et engasjert medlem av styret i Bymisjonen i Oslo håper
jeg at jeg med min bakgrunn og mennskesyn kan
bidra til at Bymisjonen oppfyller sin visjon.
3. Jeg er nyvalgt medlem av styret i Kirkens
Bymisjon Oslo. Jeg har enda ikke vært på mitt første styremøte. Jeg vet derfor ikke hva som er den
eller de mest aktuelle utfordringene. Imidlertid er
jeg svært opptatt av barns situasjon og oppvekst.
Det er lett å glemme barna når foreldre eller foresatte sliter. Vi må sørge for at barna ikke starter
livet med et bananskall under beina.
(sosionom, ansattrepresentant)
Peder Nustad
1. Akkurat nå vil jeg tenne lys for ofrene etter
flomkatastrofen som nettopp rammet så mange
og så hardt.
2. Det er spennende og lærerikt, og jeg kan forhåpentligvis komme med innspill som kan komme
SKBO til nytte.
3. Vi bør fange opp urimeligheter og formidle
disse videre til de som
har makt og mulighet til
å forandre. Være tydelige
på hva vi mener, uavhengig
av om temaet ikke skulle være
politisk korrekt.
(lærer, forfatter)
1. Jeg tenner lys for de
som kommer til Norge for
å forsøke å få et bedre liv.
Mennesker som ønsker å
bli en del av det norske samfunnet, men som blir møtt med
fremmedfrykt og avvisning.
2. Jeg deltar i styrearbeidet fordi Kirkens
Bymisjon er en organisasjon som kombinerer
fremragende omsorgsarbeid med evnen til å forfølge viktig spørsmål: Hva er verdighet? Hva er
respekt? Hva er rettferdighet?
3. Det er en viktig utfordring å ikke miste seg
selv i rollen som tjenesteleverandør i omsorgssektoren. Kirkens Bymisjon må kontinuerlig utfordre
omsorgsbegrepet i samfunnet og stadig pirke
borti grensene som settes for inkludering og verdighet.
Den tredje ansattrepresentanten i styret var
ikke valgt da bladet gikk i trykken.
Foto: Margrethe Høydalsvik/Per Frogner/Torstein Ihle
35
Alternative
Julegaver
– gaver med
mening
Brosjyren om alternative julegaver
gikk ut til næringslivet i slutten av
november. Her kunne man kjøpe 500
kopper kaffe til 3000 kroner, 100
middager til 3500 kroner, 20 gaver til
barn til 4000 kroner, og så videre. Ved
å kjøpe ”produktene” i brosjyren kunne
bedriftene på denne måten være med
Kirkens Bymisjon fikk god
og bidra til konkrete prosjekter lagt til
respons på årets katalog med
tilbud om “alternative julegaver” rette for mennesker som har det vanfor næringslivet.
skelig. Responsen var svært god, og vi
opplever at bedriftene i stadig økende
grad ønsker å gi penger til organisasjoner framfor å kjøpe gaver til sine kunder, ansatte og kontakter. Hittil har
det kommet inn 763.500 kroner på denne kampanjen. Brosjyren kostet oss
ikke dyrt – den ble produsert med god hjelp fra Owen Willis, Arne Hjeltnes
og Alf Børjesson. Kapital, FinansAvisen og Næringslivets Ukeavis sørget for
distribusjonen. Takk for hjelpen!v
Adventkonsertene i
Gamle Logen
Adventkonsertene er blitt en kjær tradisjon for både Kirkens Bymisjon,
hovedarrangør Finn Røgenæs og publikum. Denne gangen ble det presentert utdrag fra ”La Boheme” i første avdeling. I pausen var det hyggelige
samtaler, gløgg og pepperkaker. Andre avdeling besto av norske og internasjonale julesanger. Toppen Bech ledet hele arrangementet på en engasjert,
varm og flott måte. Og til tross for lite snø, tror vi likevel publikum gikk
hjem med følelsen av julestemning! Totalt ble det solgt 830 billetter – noe
som ga nesten fullt hus på hver konsert. Billettinntektene på kr 165.900,går uavkortet til arbeidet blant prostituerte i Oslo sentrum. I tillegg har vi
mottatt støtte fra næringslivet på kr 683.000. Se bilder fra konsertene på
side --!
Kirkens Bymisjon takker disse firmaene for stor støtte, varer, gaver og
deltakelse ved gjennomføringen av Lys i Mørket-aksjonen 2004:
36
Giversiden
Rett fra hjertet
Kokeboken ”Rett fra hjertet” ble en stor salgssuksess, og det første opplaget gikk unna på rekordtid. Målet var å samle 100 oppskrifter som kostet
under 100 kroner å tilberede for fire personer.
Resultatet har blitt en helt unik kokebok som gjenspeiler den matgleden som finnes både på Kirkens
Bymisjons serveringssteder og på kjøkkenet hos
mesterkokkene. Her finnes masse inspirasjon;
Hva med å prøve vintergryte med lam, tunfisklasagne eller Arne
Brimis fiskegryte?
Mange nye givere
til Lys i Mørket
Innsamlingsresultat 2004
Kirkens Bymisjon har et stort støtteapparat av
givere som er med å finansiere vårt arbeid. Vi
henvender oss i år til mange mennesker gjennom
aksjonen, og vi fikk inn gaver fra 7.700 nye givere.
Vi er svært godt fornøyd med dette!
Gjennom Lys i Mørket-aksjonen når vi mange nye
mennesker som er engasjert i arbeidet for de som
har det særlig vanskelig i samfunnet.
Statistikk 2004
Budsjett akkumulert Resultat akkumulert
Vi håpet at boken
skulle selge godt,
men hadde ikke regnet med at den ville
gå som ”varmt hvetebrød”.
Vi takker alle som har støttet oss
gjennom Lys i Mørket-aksjonen!
Jan
Feb
Mar
Apr
Mai
Jun
Jul
Aug
Sep
Okt
Nov
Des
Dermed fikk vi det
svært travelt med
å få et nytt opplag
i hus. Til nå har vi
Lekkert design og meningssolgt kokebøker for
fylt innhold har gitt salgsnærmere én milsuksess.
lion kroner! Og vi
har mange bøker
på lager, så det er bare å ta kontakt dersom du
ønsker å kjøpe!
721 667
2 263 334
3 485 001
4 840 001
5 961 668
6 983 335
7 955 002
9 010 002
10 022 335
11 702 066
12 923 733
19 628 733
658 188
1 308 788
2 353 408
3 184 238
3 984 144
5 110 657
7 646 907
8 103 965
9 067 137
11 132 964
13 842 877
20 632 877
Gode gaveinntekter i november og
desember og en større testamentarisk gave resulterte i et totalresultat for 2004 som vi er godt
fornøyde med.
På telefon 02005, eller på internett:
www.bymisjon.no.
Innsamlingsleder
Hans Jacob Torkildsen
✂
halvår
år.
Svarskjema «Bymisjon»
måned
avtalegiro
avtalegiro
Svarsending
Avtale nr. 140212/437 OMD
Kirkens Bymisjon
tilsendt giro
(fylles ut av Kirkens Bymisjon)
Jeg ønsker å bli FAST GIVER med kr: ________
per:
vil
Jegbetale
vil betaleg jennom
gjennom
kvartal
Jeg
Poststed:
Ditt kontonummer ved avtalegiro (11 siffer):
Givernummer
Navn:
Adresse:
Postnr.:
Underskrift:
Jeg ønsker ikke bladet ”Bymisjon” tilsendt,
Andre beskjeder til Kirkens Bymisjon:
men vil fortsette å være giver.
Jeg ønsker å få tilsendt informasjon om:
Kirkens Bymisjon (verdidokument)
Fast givertjeneste - LYSGLIMT
Anledningsgaver
Minnegaver
Testamentariske gaver
Annet:
Mottakers kontonummer 7011 05 18593
Porto
er
betalt
SENTRUM
0109 Oslo
37
Lys i Mørket 2004
- med gode resultater
Lys i Mørket-aksjonen 2004 gikk av stabelen etter godt gammelt
merke, med god oppslutning både fra ansatte, brukere, frivillige,
givere, publikum – og medier.
Fra katedral til stall med Lucia
13. desember gikk Kirkens Bymisjons
St. Luciatog tradisjonen tro fra Oslo
Domkirke til stallen på Jernbanetorget.
Hvitkledde, syngende barn fikk folk til
å stoppe og smile i julerushet.
Det var Lysejordet skoles barnekor som ledet
det stillferdige toget ned gjennom hovedstadens hovedgate mot Betlehemsstallen midt
på Jernbanetorget. - Det er en sterk og vennlig
kontrast å se 50 barn med lys og glitter vandre
gjennom den travle julehandelsgaten med både
politihester og prester i front, sier informasjonssjef Per Frogner.
Ved stallen ventet levende dyr, krybbe, lys og
høy som seg hør og bør i en Betlehemsstall.
Bymisjonens gateprester, generalsekretær Helen
Bjørnøy og domprost Olav Dag Hauge åpnet stallen med å holde fram symboler: Halm for det
myke, forsvarsløse og sårbare. Brosteinen for
det harde og vanskelige. Rosen for det varme og
kjærlige, og det brennende lyset for det skjulte
og gåtefulle.
Adventkonsert
Gamle Logen:
Utdrag av operaen
”La Bohéme” ble fremført på Gamle
Logen i Lys i Mørket. Sangere er
hentet fra blant annet den Den norske Opera, og arrangementet er til
inntekt for arbeidet i prostitusjonsog rusmiljøene. Aksjonsdag og
mateskeutdeling var også en del av
aksjonen.
38
Lysejordet skoles barnekor ledet det stillferdige St. Luciatoget ned gjennom hovedstadens
hovedgate mot Betlehemsstallen i den kalde
vinterkvelden.
Aksjonsstart
med Kristian Valen: - Jeg gledet meg til å være
med på åpningen av Kirkens Bymisjons Lys i
Mørket-aksjon, sa Kristian Valen som spredte
glede og humor under sin gratiskonsert på
Bymisjonssenteret.
Det var gledelig å se det gode frammøtet
ved Betlehemsstallen på Jernbanetorget
lille julaften, da julestarten ble feiret med
gudstjeneste og nattverd. Biskop Stålsett
holdt også denne gangen en utfordrende
tale som særlig utfordret folk og myndigheter på ansvaret for flyktninger og
asylsøkere som bokstavelig talt ikke har
”rom i det norske herberget”.
Mange feiret også jul med Kirkens Bymisjon
i de åpne julaftensarrangementene i flere
byer.
Helt fram til lille julaften var det stor pågang
fra folk som trengte mat og økonomisk støtte
før jul. Rønningen folkehøgskole stilte trofast opp og pakket de 1100 mateskene som
ble delt ut fra Bymisjonssenteret, hvor det
også ble arrangert Lys i Mørket-cafe med
hjemmelaget bymisjonssuppe, kaker og
kaffe.
Lys i Mørket er også en stor innsamlingsaksjon og det er gledelig å se at resultatene
økte også i år, til tross for at mange ga så
det monnet under TV-aksjonen noen uker
i forveien. I tillegg fikk vår kritikerroste
kokebok ”Rett fra hjertet” terningkast seks
i både Dagbladet og Aftenposten, og salget
passerte 5300 bare på noen uker!
Brosteinpris til Mohammed Sheik
Den årlige brosteinprisen fra Kirkens
Bymisjon i Oslo ble 15. desember tildelt
Mohammed Sheik. Med sin kompetanse
bidrar Sheik i Batteriets referansegruppe,
og han har sammen med andre somaliere
etablert SUKAO - et nytt og annerledes tiltak
for å bedre situasjonen for somalisk ungdom
i Oslo.
Mohammed Sheik har et brennende engasjement
og en ustoppelig kreativitet og idérikdom i sitt
arbeid. En av hans styrker er å fange en idé og
omsette den i handling. Han har satt tydelige spor
etter seg i Tromsø, Oslo, Skien, Horten, Asker
og Bærum. Alle disse stedene har han startet
prosjekter, bofellesskap for enslige mindreårige
flyktninger og ungdomssentra som inkluderer og
aktiverer ungdom. Aldri alene, men i samarbeid
med kommune, fagfolk, innvandrermiljøer, UDI og
frivillige organisasjoner. - Muhammed Sheik har et
imponerende nettverk, som han bruker målrettet
til ungdommenes beste. Han er en førsteklasses
relasjonsbygger, såvel innad i fagfeltet som i
møte med den enkelte ungdom. Gjennom utradisjonelle innfallsvinkler utfordrer han norske sosialarbeideres arbeid i møte med somalisk ungdom,
sa generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Helen
Bjørnøy, da hun delte ut prisen til Mohammed
Sheik.
- Jeg er kjempeglad og hadde aldri trodd jeg
skulle få en slik pris. Jeg takker alle jeg har kunnet samarbeide med - både Kirkens Bymisjon og
offentlige organer, sa en glad prisvinner.
- Jeg er kjempeglad og hadde aldri trodd
jeg skulle få en slik pris. Jeg takker alle jeg
har kunnet samarbeide med - både Kirkens
Bymisjon og offentlige organer, sa en glad
Brosteinprisvinner Mohammed Sheik.
Gripende lystenningsstund aksjonsdagen
Det ble en høytidsstund midt i mylderet da Bymisjonen 9. desember inviterte
til lystenning i ventehallen på Oslo S. Rammen var den årlige aksjonsdagen
med bøsseinnsamling og informasjonsstand for vårt arbeid. Politikere,
artister, samfunnsledere og andre var invitert til å tenne lys for håp
og omtanke i en ellers hektisk hverdag.
- Jeg vil tenne et lys for barna, spesielt for de barna som ikke får oppleve
at de blir løftet opp som enestående og verdifulle, sa stortingspolitiker
Inga Marte Thorkildsen til de mange tilhørerne. Byrådsleder Erling Lae
vektla i sin appell at vi alle er ganske like til tross for tilhørighet i mange
forskjellige grupper, og tente lys for likhet i ulikheter.
Stortingspolitiker
Inga Marte Thorkildsen
oppfordret til å tenne lys
for alle barn.
Laes partifelle Erna Solberg ønsket å tenne lys for
burmesiske flyktninger, og for de ca 1000 nye
”medborgerne” som kommer til Norge neste år.
Våre medmennesker var også tema for politidirektør
Ingelin Killengren, som fokuserte på den mellommenneskelige varmen i en hverdag der også politiet må forholde seg til mange tragedier. - Det vi alle vil er å vise omsorg,
sa Ingelin Killengren på aksjonsdagen.
Av Margrethe Høydalsvik
Foto: Torstein Ihle og Margrethe Høydalsvik
39
Returadresse: BYMISJON
Stiftelsen Kirkens Bymisjon,
B-BLAD
Tollbugata 3, 0152 Oslo
Jubileumsåret 2005
Kirkens Bymisjon feirer sitt 150-årsjubileum med en rekke arrangementer og tiltak gjennom hele 2005. Her er jubileumsprogrammet!
22. januar: Jubileumsfest
15. august: Jubileumsbok
Journalist og forfatter Dag Kullerud skriver jubileumsbok om
Kirkens Bymisjons 150 år. Boken utgis på Aschehoug fakta.
På stiftelsesdatoen markerer Kirkens Bymisjon sitt 150-årsjubileum med stor
jubileumsfest i Oslo Spektrum.
21. august: Diakoniens dag
23. januar: Jubileumsgudstjeneste
Kirkens Bymisjons jubileum markes i alle domkirker i byer der
Kirkens Bymisjon har arbeid.
Jubileumsgudstjeneste i Oslo Domkirke kl. 11.00
Etter gudstjenesten vil det være kirkesuppe og mottagelse på Stortorget.
04. februar: Frimerkeutgivelse
27. august: Rundebordskonferanser
i bymisjonsbyene
Frimerkeutgivelse med jubileumsmotiv fra Kirkens Bymisjon
I forbindelse med Stortingsvalget blir politikere utfordret av
Kirkens Bymisjon om velferdssamfunnets utvikling.
11.– 13. februar: Vinternattfestival
27. august: Gatefest
Det Norske Kammerorkester og Kirkens Bymisjon samarbeider lørdag
12. februar om et musikalsk gjestebud i Kulturkirken Jakob.
Dialog mellom Leif Ove Andsnes og Anders Rogg: ”Fra portrom til podie”.
For mer informasjon se www.detnorskekammerorkester.no
Kirkens Bymisjon markerer sine 150 år med gatefest midt på
Stortorget i Oslo.
03. mars: Fagseminar
”Musikk i livets siste fase”
August: Fagseminar: Rettferdighet
Som det andre verdiseminaret i rekken arrangeres fagseminar om
rettferdighet. For mer informasjon se: www.bymisjonen.no/fagseminarer
Prosjektet ”Musikk i Livets siste fase” er nå avsluttet (prosjektleder
Audun Myskja) 3. mars arrangeres erfaringsseminar i Kulturkirken Jacob.
For informasjon og påmelding se: www.bymisjonen.no/musikk
September: Filmuke
04. april: Fagseminar: Verdighet
November: Fagseminar: Fellesskap
I en egen seminarrekke tar Kirkens Bymisjon for seg noen av de sentrale
verdiene som organisasjonen bygger sitt arbeid på. For mer informasjon
og påmelding se: www.bymisjonen.no/fagseminarer
Som det tredje fagseminaret i rekken arrangeres fagseminar om verdien
felleskap. For mer informasjon se: www.bymisjonen.no/fagseminarer
03. juni: Kulturnatt i Oslo
Fredag 3. Juni starter markering av unionsoppløsningen 1905 - i Oslo.
Dette gjøres med en Kulturnatt i Oslo sentrum.
Kirkens Bymisjon vil være tilstede og prege byen.
I tillegg til de store arrangementer vil Kirkens Bymisjon sitt jubileum bære
preg av ulike faglige og sosiale markeringer på institusjoner og virksomheter
i flere byer. En teatermonolog om bymisjonslegenden Jenny Haugen, vil bli
framført av skuespilleren Kristin Kajander på hver enkelt virksomhet
17. juni – 27. Juni: Europride
Du kan også følge www.bymisjon.no/jubileum
I 2005 arrangeres Europride i Oslo. Kirkens Bymisjon er tilstede gjennom
Aksept (senter for alle berørt av hiv) sin stand på Rådhusplassen.
I samarbeid med Cinemateket i Filmens Hus i Oslo, blir det filmuke i
september. Tema: Byen- og menneskers møte med det offentlige rom.
Virksomhetsmarkeringer