SLAGET VED TRANGEN - Norges Forsvarsforening

historie
Slaget ved Trangen
Et kjent bilde fra ”gamle” historiebøker. Kaptein Dreyer på stubben ble dyrket som en helt, særlig i den nasjonale bølgen fram mot
unionsoppløsning i 1905
Kaptein Dreyer på
­stubben ble en nasjonal
helt etter slaget ved
­Trangen for 200 år
­siden. Men vel så imponerende var trøndernes
vintermarsj Trondheim –
­Flisa i mars 1808.
Av Nils Jensrud
30
D
anmark-Norge og Sverige
havnet på hver sin side i
Napoleonskrigen og gamle
drømmer om å erobre Norge ble
vakt til live i ledende kretser i
­Sverige. Utover høsten og vinteren
1807-08 begynte Sverige å bygge
opp styrker langs grensen i SørNorge. I Norge økte øvingsaktiviteten og grensebevoktningen ble
styrket.
Ved 2. Trondhiemske Nationale
Infanteriregiment, satte man opp
en grenaderbataljon – sammensatt
av grenaderer og skarpskytere fra
alle regimentets 18 kompanier
samt ca 100 mann fra de to gevor­
bne (gevorbne = vervede) grena-
derkompanier i Trondheim.
Bataljonen som ble mobilisert i
februar 1808 ble ledet av Major
Ræder, og organisert i 4 grenaderdivisjoner og en skarpskytter­
divisjon. (Tilsvarer dagens kompanier i bataljonsforband). Totalt ca
660 mann. Det var folk fra Romsdal, Nordmøre og Trøndelag så
det å ta seg fram til fots vintertid til
Trondheim, var en kraftanstrengelse i seg selv.
Da avdelingen sto klar, startet
overføringen til det sentrale Østlandet. Den 9. mars satte første
gruppe fra Trondheim i marsj,
med området Elverum - Flisa som
mål. Bataljonen var inndelt i 3 marNorges Forsvar 3/2008
historie
det at bataljonen var ”fulltallig”.
Dette er meget imponerende og
jeg tviler på at det finnes avdelinger i dag som er i stand til å gjennomføre noe tilsvarende. 14 dagers marsj med ca. 660 mann vinterstid på ubrøytede veier, med en
gjennomsnittshastighet på 34 km.
Harde marsjer på dårlig brøytete vinterveier. Trønderne gikk Trondheim- Flisa på 14
dager. En snittfart på 34 km pr dag , og med en oppakningen var over 15 kg.(Bildene
av Bloch er en del av den nasjonale bølgen. Trønderne hadde gule, ikke grønn oppslag
på uniformene)
sjgrupper, med en dags pause mellom hver gruppe.
Overnatting
Overnattingen og forpleiningen
under marsjen, bygget i stor grad
på rekvisisjoner fra lokale bønder
der de overnattet, og den ene
­dagen med opphold mellom gruppene, var for at bøndene skulle få
litt tid til å etterfylle på stabburene. Det var sikkert ikke en enkel
oppgave å forpleie disse soldatene
som ble nærmest tvangsinnkvartert på gårdene, selv om det ble
gitt oppgjør i rede penger fra avdelingens krigskasse.
På Røros fikk avdelingen en
hviledag før marsjen fortsatte sørover Østerdalen og Storelvdal.
Totalt tok marsjen 14 dager, hviledagen inkludert. Dagsetappene
varierte noe, men de tre siste var
på henholdsvis 57, 55 og 40 km.
Det må også nevnes at vinteren
hadde vært usedvanlig snørik. Veiene var ikke brøytet i den tiden,
det vanligste var at det ble benyttet
truger på hestene, og sleder. Det
er derfor lett å se for seg at dette
ikke var det beste underlaget for
marsjerende soldater. (Kun noen
få skarpskyttere var trolig utstyrt
med ski)
Norges Forsvar 3/2008
Utstyret
Hvis vil legger dagens standard til
grunn var utstyret dårlig. Påkledningen bestod av uniform av ullstoff, skjorte, sokker, sko (lave sko
med rett lest, som i henhold til
reglementet skulle brukes en dag
på hver fot for å redusere slitasje),
og støvletter, som var en forløper
for østerdalssokken sydd av lerret,
farget sort og illuderte høye støvleskaft. Som hodeplagg hadde grenaderene bjørneskinnslue med messingskilt og en hvit luefjær med blå
tupp. De fleste hadde også hjemme­
lagde votter av ull. Det sies i flere
kilder at det kun var ett fåtall som
hadde kapper, og undertøy var ikke
vanlig i bruk
Hver mann bar med seg sin muskett på ca 5 kg, patrontaske med 24
skudd, en ransel- lignende sekk
som inneholt personlige ­effekter,
samt reglementerte ekstra skjorte
og ett par ekstra sokker. I tillegg
hadde de et livgeheng eller belte
hvor de hadde bajonett og sabel.
Alt i alt vil jeg anslå oppakningen
til å være mellom 15 og 20 kilo.
Ut fra det som kildene sier, og
som det i dag har vært mulig å
verifisere, var frafallet under marsjen svært lite, kun 3 – 4 soldater
ble etterlatt underveis, og tre
­dager etter fremkomst rapporteres
De første trefninger
Trønderbataljonen inngikk i
oberst Staffeldts brigade, som var
venstre (nordre) brigade av forsvarsstyrken og ble utgruppert
med skarpskytterne fremskutt som
feltvakt inn mot svenskegrensen på
det som i dag kalles Finn­kogen.
I begynnelsen var det rolig, men
8 april ankom oberst Gahn med en
styrke på ca 550 mann fra Dalaregimentet til Midtskogen, på den
svensk side av grensen. Hans ordre
gikk enkelt sagt ut på å angripe
mot Kongsvinger og forstyrre mest
mulig, for å få nordmennene til
overføre tropper nordover, og derigjennom lette mulighetene for
den svenske hovedstyrken som
skulle angripe lenger sør, og gå
mot Christiania. Svenskene startet
straks etter ankomst med opp­
klaringsvirksomhet og sendte
­patruljer og mindre styrker over
grensen. Den første trefningen av
betydning utviklet seg.
Etter disse trefningene kom den
norske brigadesjefen med noen
ikke alt for rosende kommentarer.
Ut fra deler av rapportene virker
det som at han spesielt mente at
kaptein Peter Nikolai Dreyer, ikke
hadde vist tilstrekkelig pågangsmot. Dette er ett forhold som kanskje var av betydning for de hendelser som senere ­fulgte.
Det fremstår også som om forholdet mellom brigadesjefen og
trønderne kanskje ikke var det
aller beste. Fra bataljonens side ble
det feks tidlig anmodet om at de
måtte bli tildelt en annen brigade
enn Staffeldts. Enkelte kilder tyder
på at trønderne betraktet han som
”en arrogant Dansk adelsmann”.
En annen medvirkende årsak til
denne negative omtalen av Dreyer
kan også være at han tidligere
­hadde fått en reprimande av Commanderende general, Prins Carl af
Hessen, for ettergivenhet i tjenesten, mens Dreyer fungerte som sjef
31
historie
for Sunndalske Kompani. Denne
rapporten og reprimanden var noe
som Staffeldt sikkert kjente til, og
Dreyer stod da kanskje laglig til for
hugg.
Den neste hendelsen av betydning utspiller seg den 25 april. Om
morgen ble det fra feltvakten varslet om at en større svensk styrke er
på marsj sør for Flisa elv. Dette
utviklet seg senere til det vi om­
taler som ”Slaget ved Trangen”.
Kort fortalt endte det med norsk
seier, men det var store tap på
­begge sider, deriblant falt kaptein
Dreyer.
Slaget ved Trangen
Kaptein Dreyer tjenestegjorde ved
3. grenaderdivisjon i Premierleutnants stilling (NK ved avdelingen). I henhold til ekserserreglementets bestemmelser var hans
posisjon i kampformasjonen på
venstre flanke av avdelingen, og en
av hans hovedoppgaver i tillegg til
å lede sin del av avdelingen, var å
holde kontakt med naboavdelingen. Ut fra dette er det nærliggende å anta at dette også var hans
posisjon i slaget.
Flere kilder, også blant over­
levende både på svensk og norsk
side, beskriver at en norsk offiser
stod oppe på en stubbe og derfra
kommanderte sine menn. Muntlige kilder vil ha det til at han stod
der og skjøt, mens tre mann stod
bak og rakte ham ladde musketter.
Etter min vurdering er kanskje
dette noe mer tvilsomt, men at han
stod på stubben ansees som sannsynlig av flere årsaker. På grunn av
ildgivningen og det fuktige og
Kaptein Dreyer på dødsleiet
32
Kongen kommer
Svartkrutt vil ligge tykk over
”Dreyerhøyden” når ”Slaget
ved Trangen” i 1808 skal
­gjenskapes i et stort krigsshow
26. april i år. Dette er hoved­
markeringen i 200-årsjubileet
som vil strekke seg over tre
hele dager, et arrangement
hvor også kongen vil være tilstede.
I striden vil det delta soldater fra Trøndelag og Solør i
sine fargerike uniformer, men
også svensker og finner vil delta i slaget. Rommet på Sønsterud
Gård, hvor kaptein Dreyer døde tre dager etter slaget, er restaurert
med historisk korrekt interiør og effekter, og vil bli åpnet 25. april.
­ alde været, lå kruttrøyken tett
k
langs bakken. Oppe på stubben,
ville han ha oversikt både over sine
egne, naboavdelingen til venstre,
og de fiendtlige styrkene. Dette var
en klar fordel for å treffe riktige
beslutninger, og gi de riktige
­ordrer. At det fortsatt i dag kan ses
rester av ”Dreyerstubben” og at
den ligger ”riktig” i terrenget i
forhold til hans posisjon i henhold
til reglementene, mener jeg også
taler for dette.
Dreyer mente kanskje også at
dette ville renvaske ham for mistanker fra brigadesjefen noen
­dager tidligere, om ikke å ha det
nødvendige pågangsmot, noe som
i tidens ånd var en viktig offisersegenskap. Det skulle vise seg å være
en fatal vurdering. Han ble i løpet
av slaget truffet av flere skudd.
Tradisjonen vil ha det til at det var
sju, men dette er ikke beviselig.
Hardt såret ble han brakt tilbake
til Sønsterud gård, hvor han døde
fire dager senere, 29 april 1808.
Han ble begravet ved Åsnes Kirke
under full militær honnør. Der var
også de øvrige falne på begge sider
begravet i en fellesgrav to dager
tidligere.
Hvorvidt Dreyers opptreden var
så betydningsfull for utfallet, som
den heltestatus han fikk etterpå, er
litt usikkert, men hans eksponering
av seg selv satte sikkert litt ekstra
mot i de soldatene som så ham stå
der. Samtidig skaffet han seg oversikt, noe som var av betydning for
hvordan avdelingen kjempet.
At han var den første offiser
som mistet livet i disse kampene
kan ha hatt betydning for hans
”kultstatus” som spesielt ble vakt
til live i den nasjonale bølgen fram
mot 1905. Bildet av kaptein Dreyer
på stubben ble et fast innslag i
­norske historiebøker og han ble
eksempel på en heltmodig norsk
offiser.
Som et lite apropos til marsjen
sørover, kan jeg også nevne, at
kaptein Elias Nægler om kvelden
etter slaget, med majoriteten av sin
avdeling, 50 skarpskyttere og Elverumske skiløpere, marsjerte fra
Trangen til Midtskogen, hvor svenskene hadde satt en liten styrke
igjen. Styrken returnerte etter ett
og et halvt døgn med 2 kanoner,
en del proviant, samt 1 offiser, 3
underoffiserer og 45 menige fanger. Totalt en marsj på mellom 6
og 7 mil på halvannet døgn direkte
i fortsettelsen av slaget.
Til sammen var det nesten 500
svenske soldater som ble tatt til
fange under disse kampene, og
trusselen mot den norske venstre
flanke var eliminert.
Dette var den første alvorlige
trefningen, og utfallets betydning
for resten av felttoget var nok stor,
spesielt moralsk for styrkene. Dette
var også av betydning for at myndighetene i 1814 som visste at de
kunne stole tilstrekkelig på hærens
styrke til at de startet arbeidet med
Grunnloven og det som etter hvert
ledet til en selvstendig nasjon.
Nils Jenstad er pensjonert major
og bor i Trondheim
Norges Forsvar 3/2008