Salmesangens nødvendighet - Norsk hymnologisk forening

Transcription

Salmesangens nødvendighet - Norsk hymnologisk forening
SALMESANGENS NØDVENDIGHET - foredrag 24./5. 2013.
!
!
Av Arne Rodvelt Olsen.
Hvorfor må Kirken synge? Vi skal utover i det følgende spisse
spørsmålet litt: Hva er det aller nødvendigst for Kirken å synge om? Min
biskop, Laila i Tunsberg, har et motto som gjerne må klinge med: «En
kirke som ikke overleverer, overlever ikke!»
1)
!
Det var første påskedag i min barndoms kirke. Gammelprosten var
kommet på stolen og skulle innlede til høytidsverset. Vi er vel flere som
alltid synes at dette leddet, det såkalte exordium, er litt spennende. Han
tok utgangspunkt i fuglesangen i trærne utenfor, og det hele munnet ut i
følgende konklusjon: «Men nå er det ikke bare fuglene utenfor kirken
som skal synge. Nå skal også vi synge, idet vi reiser oss og synger vårt
høytidsvers.» Det syntes å ligge under at fuglene med sin sang takket og
lovet Gud, eller i det minste uttrykte glede og takknemlighet over livet.
I skolens biologiundervisning ble imidlertid enhver illusjon i denne
retning ettertrykkelig ryddet av veien, idet fuglesangen ble tillagt rent
fysiologiske funksjoner. På den annen side kunne en av mine lærere
komme med uttalelser som: «Vi sier at trærne ikke kjenner noe når vi
skjærer i dem. Hva vet vi om det? Vi sier det fordi det passer oss.» Da er
det unektelig litt fristende å lansere følgende motstykke: «Noen sier at
fuglene med sin sang ikke uttrykker livsglede og takknemlighet. Hva vet
de om det? De sier det fordi det passer dem.»
!
Hvordan nå alt er, så er hele naturen full av sang og klang. Kanskje
også hele universet. Hva vet vi om det? Pythagoras, musikktenkningens
far, oppdaget at matematikkens lover gjør seg gjeldende i musikken. Det
slo ham at de forskjellige tonetrinnene i skalaen er bestemt av tallforhold.
Deler man en streng i to, tre, fire, etc, oppstår intervallene oktav, kvint,
kvart etc. Denne iakttagelse ble overført på hele tilværelsen, ja, på
universet, idet disse tallforhold syntes å avspeile forholdet mellom
planetene ute i det store himmelrum. Derfor talte pythagoreerne om
sfærenes harmoni, og Pythagoras' etterkommere oppfattet dette som en
klingende musikk ute i det store verdensrom.
!
Men tilbake til Moder jord. Kan kanskje også den helt umælende
natur, så som trærne og fjellene, prise Gud? Salmisten synger jo: «Da
jubler alle trær i skogen.» Og vår Herre og Mester sier, om menneskenes
lovsang skulle utebli: «Om disse tier, så skal stenene tale».
!
Ja, når vi først er begynt å sitere Bibelen, så la oss undersøke litt
nærmere hvordan sang og instrumentalmusikk har vært en nødvendighet i
det gamle Israel fra de eldste tider av og videre i kristenheten. Det som
stadig undrer meg, er den merkelige puritanismen Østkirken alltid har
lagt for dagen når det gjelder instrumentalmusikk. Som vi skal se, klinger
jo instrumentene med hele tiden. Og Skriftens første vidnesbyrd om
musikk handler om instrumenter. Vi finner det allerede i 1. Mos. kap. 4,
hvor det fortelles om Kains tipp-tipp-oldebarn, Lamek, som tok seg to
koner og fikk sønnene Jabal og Jubal. Den sistnevnte ble stamfar til alle
som spiller på lyre og fløyte.
Ved de store begivenheter bryter sangen løs. Umiddelbart etter
utfarten fra Egypt, mens de ennå stod på stranden, sang Moses og
israelittene denne sangen for Herren: «Jeg vil synge for Herren, for han er
høyt opphøyet; hest og rytter kastet han i havet. Herren er min kraft og
min styrke, han er blitt min frelse.» Og så følger ytterligere 16 vers, hvor
Herrens veldige gjerninger beskrives og lovprises. «Og så tok Arons
søster Mirjam, som var profet, en tromme i hånden, og alle kvinnene
fulgte etter henne, slo på tromme og danset. Mirjam sang i vekselsang
med dem: «Syng for Herren, for han er høyt opphøyet, hest og rytter
kastet han i havet!»» Dette finner vi i 2. Mosebok, kapitel 15.
I 4. Mosebok, kapitel 10, berettes det om de to sølvtrompetene
Herren bød Moses å få laget. De skulle brukes til å sammenkalle
menigheten. «Det er Arons sønner, prestene, som skal blåse i trompetene.
Dette skal være en evig ordning for dere, fra slekt til slekt.»
Før han skulle dø, frembar Moses for alt folket sin avskjedssang,
som fyller hele 43 vers i 5. Mosebok, kapitel 32.
I første Samuelsbok møter vi et eldgammelt vidnesbyrd om det vi
med et moderne ord kaller musikkterapi: David spiller på sin harpe for
Saul, til helsebot for hans sjel.
I første Krønikebok berettes det om et stort oppbud av sangere og
musikere i forbindelse med innvielsen av Salomos tempel. Først når
paktkisten blir hentet, videre når den så senere blir båret til Jerusalem. Fra
kapitel 15: «Slik førte hele Israel Herrens paktkiste opp med jubelrop og
støt i bukkehorn, med musikk fra trompeter og symbaler, harper og
lyrer.» Og David satte noen av levittene til å gjøre tjeneste foran Herrens
paktkiste, til å påkalle, takke og lovsynge Herren, Israels Gud, med
harper, lyrer og trompeter. «Den dagen satte David for første gang Asaf
og sangbrødrene hans til å prise Herren: Pris Herren, påkall hans navn,
gjør gjerningene hans kjent blant folkene! Syng for ham og spill for ham,
syng om alle hans under!» Og så fortsetter sangen om Herrens veldige
gjerninger.
Ennå før innvielsen av tempelet utnevner David sangere til
tempeltjenesten: sønnene til Asaf, Heman og Jedutun. Kapitel 25 vers 7:
Tallet på dem og brødrene deres som var opplært til å synge for Herren,
var 288, dyktige sangere allesammen.
I 2. Krøn. 5 fortelles det så om selve tempelinnvielsen.
Høydepunktet er når paktkisten blir satt på plass, og det går ikke lydløst
for seg: Fra vers 12: «Alle levittsangerne, både Asaf, Heman og Jedutun
med sønner og brødre stod på østsiden av alteret, kledd i lin, med
symbaler, harper og lyrer, og sammen med dem hundre og tyve prester
som blåste i trompeter. På samme tid stemte trompetblåserne og sangerne
unisont i for å takke og love Herren til lyden av trompeter, symbaler og
andre musikkinstrumenter. De lovet Herren: «For han er god, evig varer
hans miskunn». Da ble tempelet, Herrens hus, fylt av en sky. Prestene
kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet
fylte Guds hus.» 2)
!
Hele Psalteret, Salmenes bok, er jo i seg selv et eneste stort
vidnesbyrd om sangen i det gamle Israel. Sangens nødvendighet kommer
vi kanskje særlig nær i disse versene: «Han drog meg opp av
fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og
gjorde mine trin faste.. Og han la i min munn en ny sang, en lovsang til
vår Gud». (Ps. 40, 3-4.)
!
Noen ganger er det som om et forheng revner, og mennesker får et
glimt av den himmelske gudstjeneste. Slik skjedde det for profeten Jesaja
(Jes. 6, 1-5): «I det året kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og
opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. Serafer stod
overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet,
med to dekket de føttene, og med to fløy de. De ropte til hverandre:
«Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans
herlighet». Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til å riste, og
huset ble fylt av røk.»
Denne sangen klinger fremdeles i kristenheten hver gang vi
istemmer Sanctus under feiringen av den hellige nattverd.
!
Den nye pakt ble innvarslet med sang, og da var det hyrdene på
marken som fikk en grensesprengende opplevelse (Luk. 2, 13-14): «Med
ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og
sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker
Gud har glede i!»» Og vi forener fremdeles våre røster med englenes i
messens Gloria.
!
Det er evangelisten Lukas som gjengir englenes sang. Det er også
han som gjengir de 3 nye salmene som ble til ved innledningen til den
nye pakt, og som snart fant sine faste plasser i Kirkens tidebønntradisjon:
Marias lovsang, Magnificat til Vesper, Sakarjas lovsang, Benedictus til
Laudes, og Simeons lovsang, Nunc dimittis til Completorium.
!
Salmenes bok, Psalteret, var Jesu og apostlenes salmebok.
Lidelseshistorien innledes slik: «Da de hadde sunget lovsangen, gikk de
ut til Oljeberget» (Matt. 26,30). Det siktes her til Salme 113 – 118, som
ble sunget i to avdelinger under påskemåltidet. Av Jesu 7 ord på korset er
2 hentet fra Psalteret: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt
meg?» (Ps. 22,2 / Matt.27,46) og «Far, i dine hender overgir jeg min ånd»
(Ps. 31,6 / Luk. 23,46).
!
At sangen har hatt en sentral plass i menighetenes gudstjenesteliv,
ser vi av apostelen Pauli formaninger.
Første Kor. 14, 26: «Hva mener jeg da, søsken? Jo, når dere
kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en
åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til
å bygge opp.»
Ef. 5, 18 – 20: «Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til
utskeielser, bli heller fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner
og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid
vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn.»
Kol. 3, 16-17: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og
rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger
til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren
Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.»
!
Det nye testamente åpner og slutter med sang. La oss nå gå til
Bibelens siste skrift, Johannes’ åpenbaring, også kalt «Bibelens
krone» (Skovgaard Petersen). Johannes hilser de 7 menighetene i Asia og
innleder med å sitere fra en hymne (1,7): «Se, han kommer med skyene!
Hvert øye skal se ham, / også de som gjennomboret ham, / og alle
folkeslag på jorden / skal bryte ut i klagerop over ham.»
Så forteller han at han var på øya Patmos og fikk synene på
Herrens dag – altså på en søndag, oppstandelsens dag! Gjentatte ganger
skuer han inn i den himmelske gudstjeneste og hører sangen for tronen.
Første gang i kapitel 4, og da er det den samme sang som profeten Jesaja
fikk høre: De 4 livsvesener roper dag og natt uten stans: «Hellig, hellig,
hellig / er Herren Gud, den allmektige, / han som var og som er / og som
kommer (4,8).» Og de 24 eldste kaster sine seierskranser frem for tronen
og roper: «Verdig er du, vår Herre og Gud, / til å få pris og ære og makt. /
For du har skapt alt, / ved din vilje ble alt til, / skapt av deg.»(4,11)
I kapitel 5 har de harper og gullskåler fulle av røkelse, og synger en
ny sang for ham som sitter på tronen og Lammet, og englene slutter seg
til – myriader på myriader og tusener på tusener.
I kapitel 7 ser han den store skaren som ingen kan telle, som står i
hvite kapper med palmegrener i hendene og synger Lammets seierssang.
«Seieren kommer fra vår Gud, / han som sitter på tronen, / og fra
Lammet.» «Amen. / All lov og pris og visdom, / takk og ære, / makt og
velde / tilhører vår Gud i all evighet. / Amen.»
Når vi synger våre lovsanger, forener vi våre røster med den store
skare som står for tronen – for å si det med Landstad: «At vi alt her
begynner på / for tronen dag og natt å stå». Vi gjør vel i å merke oss at det
er snakk om å stå for tronen. Den store skare sitter ikke. Nå er det snart
på tide at vi kommer oss opp av kirkebenkene! Kommer kongen, så reiser
vi oss. Men når Kongenes konge kommer, skal vi sitte mest mulig!
«Menigheten, som Tobias, ble i alderdommen blind, / så ei på de store
fester / sine himmelhøye gjester.» Gjelder dette oss?
I kapitel 15 istemmer de som har seiret over dyret – med harper i
hendene - den lovsangen som Guds tjener Moses sang, den som også er
sangen for Lammet: «Store og underfulle / er dine gjerninger, / Herre
Gud, du Allmektige. / Rettferdige og sanne / er dine veier, / du konge
over folkeslagene. / Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, / og ære ditt
navn? / For du alene er hellig. / Alle folkeslag skal komme og tilbe for
ditt ansikt, / fordi dine rettferdige dommer / er blitt åpenbart.»
Og endelig fra kapitel 19 (1-2a): «Deretter hørte jeg noe som lignet
et mektig kor fra en stor skare i himmelen. De sang: «Halleluja! / Seieren,
æren og makten / tilhører vår Gud, / for sanne og rettferdige / er hans
dommer.»»
Flere ganger lyder det også hymner fra tronen! 3)
!
For nå å se hvordan hymnetradisjonen utvikler seg videre i
urkirken, går vi et øyeblikk tilbake til apostlenes brev, hvor vi finner en
rekke større eller mindre hymnefragmenter. Tekstoppsettet i vår nye
bibeloversettelse tydeliggjør hva som er prosa og hva som er poesi, så de
er lette å finne. Og de er tallrike. La oss her bare nøye oss med noen få:
!
Ef. 3, 14 – 21 (konfirmantene får tilsigelse etter en eldgammel
hymne!):
«Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen,
han som har gitt navn til alt som heter far i himmel og på jord.
Må han som er så rik på herlighet,
gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
Må dere sammen med alle de hellige
bli istand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,
ja, kjenne Kristi kjærlighet,
som overgår all kunnskap.
Må dere bli fylt av hele Guds fylde!
Han som virker i oss med sin kraft
og kan gjøre uendelig mye mer
enn det vi ber om og forstår,
ham være ære i Kirken
og i Kristus Jesus
gjennom alle slekter
og evigheter! Amen.»
!
Ef. 5, 14: «Derfor heter det:
Våkn opp, du som sover,
stå opp fra de døde,
og Kristus skal lyse for deg.»
!
Første Tim. 3, 16:
«Samstemt bekjenner vi
at gudsfryktens mysterium er stort.
Han ble åpenbart i kjøtt og blod,
rettferdiggjort i Ånden,
sett av engler,
forkynt for folkeslag,
trodd i verden,
tatt opp i herlighet.»
!
Første Tim. 6, 15-16:
«Det skal han la oss oppleve når tiden er inne,
han, den salige og eneste hersker,
kongenes konge og herrenes herre,
den eneste som er udødelig,
som bor i et lys dit ingen kan komme,
han som intet menneske har sett
og ingen kan se.
Ham tilhører ære og evig makt! Amen.»
!
Fil. 2, 5 -11:
«La det samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!
Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,
men gav avkall på sitt eget,
tok på seg en tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.
Da han stod frem som menneske,
fornedret han seg selv
og ble lydig til døden,
ja, døden på korset.
Derfor har også Gud
opphøyd ham til det høyeste
og gitt ham navnet
over alle navn.
I Jesu navn skal derfor
hvert kne bøye seg,
i himmelen, på jorden
og under jorden,
og hver tunge skal bekjenne
at Jesus Kristus er Herre,
til Gud Faders ære!»
!
Kol. 1, 15-20:
«Kristus er den usynlige Guds bilde,
den førstefødte før alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt,
i himmelen og på jorden,
det synlige og det usynlige,
troner og herskere,
makter og åndskrefter –
alt er skapt ved ham og til ham.
Han er før alt,
og i ham blir alt holdt sammen.
Han er hodet for legemet,
som er Kirken.
Han er opphavet,
den førstefødte fra de døde,
så han i ett og alt kan være den fremste.
For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig,
og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv,
det som er på jorden,
og det som er i himmelen,
da han skapte fred ved hans blod på korset.»
!
I Ef. 1 finner vi en større hymne, vers 3 – 12, men vi nøyer oss her
med vers 10:
«Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde:
å sammenfatte alt i Kristus,
alt i himmel og på jord i ham.»
!
«Sammenfatte alt i Kristus»: Her er vi ved kjernen i den gamle
kirkes sang. Det hendte en gang at noen som hørte denne, vendte tilbake
til sine venner og utbrøt: «De synger hymner til Kristus som til en Gud!»
Kristendom er jo nettopp dette, at Kristus er – og tilbes og æres som –
Gud! Om to dager skal vi igjen feire festen for den hellige treenighet. Vi
hører stundom treenighets-dogmet omtalt som et negativt ladet begrep,
noe som kirkefedrene fant på. Men hele poenget med treenighetsdogmet
er noe som det var maktpåliggende for den gamle kirke å fastholde: At
Kristus er Gud. Dette har ikke kirkefedrene suget av eget bryst. Herren
sier det jo selv: «Jeg og Faderen, vi er ett». Og tilføyer vi et annet av hans
egne utsagn: «Gud er ånd», så har vi vel egentlig hele treenighets-dogmet
«av Herrens egen munn»!
!
Vi rører nå ved spørsmålet: Hva var det nødvendig for Oldkirken å
synge om? Vi kan i samme åndedrett spørre: å preke om? For salmesang
og preken, hymnologi og homiletikk, har fra de eldste tider av ikke bare
vært søsken, men nærmest tvillinger! I de store rom med lang
etterklangstid antok prekenen helt naturlig hymniske former. Og i
Østkirken ble den mer lovprisning enn belæring. Selve sentrum i hymne
og preken var: Kristus. Landstad har grepet poenget: « ..all min sang / er
Herren, Herren ene.» Og salmisten synger: «Min sang er om en konge!»
Før noe nytestamentlig skrift var skrevet, og lenge før Kirken
hadde fremlagt sin kanon , levde Kirken i beste velgående: Mennesker
ble døpt og lagt til menigheten, og de feiret den hellige messe. Midt i alt
dette var det nødvendig både å synge og preke. Av brevene ser vi at en rik
hymnetradisjon allerede er i full utvikling. Og den fortsatte. De gamle
grekere sang sine kontakier, og romerkirken sine hymner og sekvenser.
Etter hvert sang også angel-saxerne på de britiske øyer sine sterke kvad.
Den som har bragt mye av alt dette til vårt sprogområde, er den danske
presten, historikeren, mytologen, skolemannen og salmeskalden Nicolaj
Frederik Severin Grundtvig (1783 – 1872). Midt i potetprestenes tid var
det nødvendig å tilrettelegge for en annen sang enn hva Evangelisk
christelig Psalmebog muliggjorde. Derfor skapte han sitt «Sangverk for
den danske kirke», som rommer over 1.500 salmer, for en stor del
gjendiktninger fra oldkirken. Gjennom alt dette reiser det seg et veldig
Kristus-bilde. Ledetråden gjennom det hele er påskebegivenhetene, Kristi
heltedåd, som han utøver ”under jevndøgnstormens brak”, slik det i
fortettet form kommer til uttrykk i vår trosbekjennelse: pint under Pontius
Pilatus, korsfestet, død og begravet, for ned til helvede, stod opp fra de
døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige
Faders høyre hånd. Om disse ”Herrens veldige gjerninger” er det altså at
Grundtvig synger med den gamle greske, latinske og angelsaksiske kirke.
Forfatterme er for det meste anonyme, eller: Grundtvig lar dem være det.
Han anfører bare «efter det greske», «en latinsk kirkesang» eller «Fra
Exeter-boken». Munken Kedmon fra 600-tallet nevnes dog: «efter AngelSakseren hos Cædmon».
!
Om Herrens lidelse og død synger han «efter greske vers» med en
poetisk kraft som ikke står tilbake for Adam Oehlenschläger:
!
Som et stille offerlam
gikk vår drott i døden,
enset ikke korsets skam,
bar tålmodig brøden,
vendte ei sitt ansikt bort
fra all verdens ve og tort,
ville alt utsone:
gjorde i et gyllen-år
jorden til en rosen-gård,
under tornekrone.
!
«Likeledes efter det greske»:
!
!
Kongers konge, drotters drott
selv er offerlammet.
Gjestebudet, evig godt,
er i dag berammet,
ti hans kjød er sjeleføde,
og hans blod er liv av døde,
Herrens bord er himmerik!
4)
En gammeltestamentlig profeti om det som her skjer, på Moria
berg, samme sted hvor Jesu kors ble reist, fra en latinsk påskesang,
« Zyma vetus expurgetur» - «Gamle surdeig, ut av huset!»:
!
Isak lå på veden bundet,
livet hengte i et hår,
dog ble offerlammet funnet,
han gjenløst til fyrste-kår!
Så Guds Lam, vår trøst i nøden,
gikk for oss i offerdøden,
har til kronen oss gjenløst!
!
Barnehaver og skoleklasser må gjerne holde pinsegudstjenester og
feire «Kirkens bursdag». Kirken har mye å feire. Kanskje har hun, i likhet
med oss, to fødselsdager: fødselsdag og dåpsdag.
Den gamle forståelsen er at Kirken ble til på langfredag. I det
øyeblikk soldaten stikker et spyd i den korsfestedes side, og det veller ut
vann og blod, oppfylles en profeti som ligger skjult allerede i skapelsesberetningen i første Mosebok. I det mytiske sproget som her er brukt,
leser vi at Adam blir skapt på den sjette dag, fredagen. Men det er ikke
godt for mannen å være alene, og Gud Herren lar en dyp søvn falle på
ham, åpner hans side, tar ut et ribben og skaper derav Eva, hans brud.
Mange slektledd senere faller dødens søvn på den nye Adam på
langfredag, den sjette dag i uken, hans side blir åpnet, og det veller ut
vann og blod, de to elementer som konstituerer Kirken. Da blir hun til.
Dette har kirkefedrene prekt om, og dette har oldkirken sunget hymner
om.
!
!
!
Av den latinske kirkesang «Jesus & Sion filiæ», vers 3:
Alle kristne det skal vite:
skapt igjen har guders Gud
Eva fin av Adams side,
det er Kirken, Kristi brud.
Sært men sant det er å sige:
Dronning er hun i Guds rike,
skjær og ren,
skapt av Herrens kjød og ben!
(GSV I, nr. 351, v. 3)
Herrens død, nedfart, oppstandelse og himmelfart fremstilles videre
som en eneste stor, triumferende bevegelse. Og skikkelsene fra det gamle
testamente trer frem og utdyper påskens enorme drama: Kristus er den
rette David, som feller Goliat. Han er den rette Daniel, som stiger uskadd
opp fra løvehulen. Han er den rette Samson, som river porten av
hengslene og befrir fangene. Han er den rette brudgom, som gjør de store
sprang over fjellene, Guddomsmannen som tar kjempeskritt. Den latinske
«Summi triumphum Regis prosequamur», med hensyn på Høysangens 2.
– vers 17: Spring som gasellen, min kjæreste, / som en ung hjort/ over
kløfter og fjell!
!
Kjempeskritt, som ingen annen
tager Kristus, guddoms-mannen,
alle berge som på vinger
!
!
!
drabelig han overspringer;
evig derav bærer spor
himmel, helvede og jord.
Først fra solberg over skyen
sprang han ned til Davids-byen:
sprang fra guddoms-herligheten
til et barnesvøp herneden;
det med engler kaller fritt
Adams barn et kjempeskritt.
Så han sprang fra blomster-tuen
dristig ned i mørke-stuen,
brøt ei hals, ei ben og arme,
kom til Hel med liv og varme;
det med sukk selv djevler titt
kalle må et kjempe-skritt.
Sist han sprang fra djevle-kroken
lukt igjennom helved-tåken,
jord forbi, opp over solen,
opp på himmel-kongestolen;
og med Gud vi kaller fritt
makeløst det kjempeskritt.
!
!
!
(GSV 1, nr. 242.)
********
På Grundtvigs tid ble «helvede» erstattet med «dødsriket» i
«Troens Ord», den apostoliske trosbekjennelse. Hva Grundtvig mente om
dette, og om at leddet mangler i den nikenske trosbekjennelsen, fremgår
tydelig av dette verset:
!
Om Troens ord fra Arils tid
man pruttet har med kjetter-vidd,
og budt oss snart en neder-del,
og snart et hull for helhjem hel,
og byder nu med overlegg
oss for vår Herres nedfart prek.
Men han til helvede nedfór,
og før avknappes skal et ord,
til himmels vi vil fare!
!
Det var nemlig intet mindre enn selve helvede, ondskapens og
dødens fyrstes borg og bastion, Herren inntok og beseiret! «Helvede
greder, himlen seg gleder.»
Det nytestamentlige belegg for dette er svært sparsomt. Vi finner
vel egentlig bare dette ene verset – faktisk et hymnefragment - i apostelen
Peters første brev, kapitel 3, vers 18: «For Kristus selv led for våre
synder, / én gang for alle, / den rettferdige for urettferdige, / for å føre
dere frem til Gud. / Med kroppen døde han, men ved Ånden ble han gjort
levende, / og slik gikk han bort / og forkynte for åndene som var i
varetekt.»
Skal vi finne ut noe mer, må vi gjøre som Herren selv og apostlene
og kirkefedrene: gå til skriftene, det gamle testamente, og hente frem det
store, skjulte Kristus-vidnesbyrd som gjemmer seg der. Og da føres vi til
flere skikkelser: dommeren Samson, hyrden og kongen David, profeten
Daniel og profeten Jonas.
!
!
Om Samson berettes følgende i Dommernes bok, kapitel 16 (1-3):
Da folk i Gasa fikk vite at Samson var kommet dit,
omringet de huset og lå på lur etter ham ved byporten hele
natten. Men de holdt seg i ro natten igjennom og sa:
”Vi venter til det lysner i morgen; da slår vi ham ihjel.”
Samson ble liggende til midnatt. Da stod han opp.
Han tok tak i begge fløyene av byporten og begge portstolpene. Han rykket dem opp sammen med portbommen og
la dem over skuldrene. Så bar han dem opp på toppen av det
fjellet som ligger i retning av Hebron.
Vers 8 fra den før nevnte latinske påskesang «Zyma vetus
expurgetur» - «Gamle surdeig, ut av huset»:
!
Samson i filisterfelle
fengselsporten rykket opp,
bar den i sin kjempevelde
makelig til bergetopp.
Men til berget over skyen
porten svar fra helved-byen
bar vår Frelser i triumf!
(GSV I, nr. 238 v. 8.)
!
Om David og Goliat leser vi 1 1. Samuelsbok, kapitel 17 (34-37; 48-51):
!
«Da sa David til Saul: « Din tjener har gjett småfeet for sin
far. Både løve og bjørn har jeg felt, og det skal gå denne
uomskårne filisteren som dem, for han har hånt den levende
Guds hær.» Og David la til: «Herren, som har berget meg fra
løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.»
Da sa Saul til David: « Gå, måtte Herren være med deg!»
Da nå Goliat fór opp og kom bortover mot David,
sprang David brått frem fra fylkingen, mot filisteren.
Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en sten,
kastet den med slyngen og traff filisteren i pannen.
Stenen gikk dypt inn i pannen på ham,
og han stupte med ansiktet mot jorden.
David sprang bort til filisteren,
tok sverdet hans og drog det ut av sliren og drepte ham.»
!
!
Vers 6 av den latinske påskesangen « Ecce dies celebris»:
!
!
Fra profeten Daniel, kapitel 6 (20-24):
Elskelig kaltes
David i vrimlen,
Jesus i himlen,
folket ei taltes,
bjørne og løver
lam han berøver.
Og da det gjaldt,
Goliat falt.
Betlehemitten har frelst sitt folk!
(GSV I, nr. 239 v. 6)
«Tidlig neste morgen, så snart det lysnet, stod kongen opp og skyndte seg
til løvehulen. Da han kom bort til den, ropte han bekymret på Daniel og
sa til ham: ”Daniel, du som er tjener for den levende Gud,
har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet frelse deg fra løvene?”
Da svarte Daniel: ”Kongen leve evig! Min Gud sendte sin engel og lukket
løvenes gap, så de ikke har gjort meg noe ondt. For jeg er funnet uskyldig
for ham, og mot deg, konge, har jeg heller ikke gjort noe galt.” Da ble
kongen overmåte glad og bød at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da
de hadde dratt Daniel opp, fantes det ingen skade på ham, for han hadde
satt sin lit til sin Gud.»
Her har Grundtvig en hymne som mangler henvisning til noe
forelegg, så den må nok være hans egen. Men den er like god som de
andre:
!
!
!
!
Daniel i løver-kulen
slumret under fiendens segl,
og uskadd han steg av hulen,
for hos ham ei fantes feil:
lukkede var løvers munne,
bite, brøle de ei kunne,
en Guds engel så dem bandt.
Han oppstod, da sank hans fiender,
og opplatt var løvers munn,
den dem slukte uten hinder,
de kom ei til hulens bunn:
vidt om land gikk med det rykte
kongens lov, den Gud å frykte
som beskjermet Daniel.
Frelseren i ormegården
slumret under fiendens segl,
men mot synd-naturens orden
fri var han for alle feil:
derfor ham ei orme-munne,
ei oppløsning røre kunne,
søtt uthvilt stod fag’r han opp.
Jorden rundt på ryktets vinger
gikk og går det nådens ord:
Englemuren så omringer
Jesu venner under jord:
søtt i ormegård de hvile,
kan i kveld ad døden smile,
skal i gry oppstå med glans.
(GSV I nr. 307)
Profeten Jonas’ tegn er det eneste Jesus selv nevner i evangeliene.
Etter hva jeg har latt meg fortelle, har våre teologiske fakulteter av den
grunn advart mot ytterligere allegoriske fortolkninger. Og de er jo så godt
som helt fraværende i vår preken-tradisjon, så det kan nok stemme. Det
har de forresten mer eller mindre vært i de siste tre hundre år, til tross for
Grundtvigs store innsats på midten av 1800-tallet. Så vi skal ikke bare
skylde på våre fakulteter!
Allegoria er den andre av de fire nøkler til Skriften, som bar hele
hymne- og prekentradisjonen fra Oldkirken og frem til ortodoksien.
Første og tredje nøkkel lever fremdeles i beste velgående: den historiske
– historia – og den aktualiserende – tropologia. Den fjerde, den
eskatologiske – anagogia, har lidd samme skjebne som allegoria.
Hos bl. a. Luther, Dass og Brorson finner vi fremdeles alle nøkler i
funksjon. Noen av de siste vidnesbyrd om allegoria på våre
breddegrader er ellers den islandske biskop Hallgrim Peturssons
«Pasjons-salmar», som har vært folkekjær eiendom for islendingene frem
til denne dag. Og fra samme tid, 1600-tallet, har vi Johann Arndts
postille, som snart ble oversatt til dansk og fremdeles er å finne på norske
loft! Predikanten leser evangeliet, og går så umiddelbart til det gamle
testamente og henter frem det skjulte Kristus-vidnesbyrdet. Vår tids
«gammeltestamentlige prekentekster» er godt ment, men egentlig en
fallitt-erklæring. Det virker som om den gamle kunsten er gått i
glemmeboken – i preken-tradisjonen, men heldigvis ikke helt i
salmediktningen. «Skriftens skjulte ord og dunkle løfter / brister nå som
knoppene om våren /og det dufter alt av paradiset. Du være lovet,
Kristus!» (NoS nr. 118, v. 2.) I den kristne kirke må evangeliet alltid
belyse de gammeltestamentlige tekster. Hvis ikke det skjer, er vi tilbake i
synagogen! Når Kirken tok med hele det gamle testamente i sin kanon,
skyldes det antagelig først og fremst den allegoriske anvendelsen. Tolket
som blott og bar historia er det mangt og meget i det gamle testamente vi
bare må ta avstand fra, slik Kristus selv har lært oss, han som sa: «Dere
har hørt at det er sagt til de gamle: ….. Men jeg sier dere: … Og: «Et nytt
bud gir jeg dere: …» Mister vi nøklene – og kunnskapen om de
forskjellige språktypene som er ute og går i det gamle testamente, kan vi
lett havne i en bokstavtro som kan få de mest fatale konsekvenser.
Stikkord: Hellig krig!
Allegoria er heller ikke kirkefedrenes påfunn. Tenk om det kunne
komme en fornyelse fra våre fakulteter, hvis de tok inn over seg at Jesus
har sagt og gjort så uendelig mye mer enn hva evangelistene kunne makte
å berette. Johannes avslutter jo sitt evangelium slik (21, 25): «Men også
mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror
jeg ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives.» Tenk
bare på hva som rommes i dette ene verset fra beretningen om Emmausvandrerne (Luk. 24, 27): «Og han begynte å utlegge for dem det som står
om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.» Og han
sier til de skriftlærde: «Dere ransaker skriftene, og de vidner om meg.
Men meg kjenner dere ikke.»
Det store kvadet om Herrens nedfart heter «Ikveld ble der banket
på helvedes port» - «efter Angel-Sachseren hos Cædmon».
5)
!
Et annet,mindre kjent, men sterkt kvad om det samme, er «en gresk
sang, fritt oversatt». Her ligger et eldgammelt liturgisk fenomén på lur:
Påskelatteren. På påskedagen ler Kirken av den onde, som sitter ribbet
tilbake på ruinene av sin stolte borg:
!
!
!
!
!
!
Idag sukker helved og klager:
”O, gid han dog aldri var født,
den sønn av Maria, min plager.
O, gid han dog aldri var død!
Hvor er mine kjemper så bolde!
Hvor er mine porte og volde!
Hvor er nu min styrke så prud!
Han sprengte det alt som en Gud.”
Ære være Guddoms-mannen,
korsfestet og oppstanden!
Idag sukker helved og klager:
”O ve, at jeg tok ham i favn.
O ve, hvor dog skinnet bedrager:
hans tårer, hans farve, hans navn.
Han kalte seg Menneskesønnen,
jeg trodde ham, høster nu lønnen:
som fuglen til buret han kom,
nu fløy han, og reden er tom.”
Ære være Guddoms-mannen,
korsfestet og oppstanden!
I dag sukker helved og klager:
”Jeg før var så rund og så fet,
nu ble jeg en benrad full mager;
hvorfor, den lyslevende vet:
min mat i utallige dage
jeg måtte nu give tilbake;
her sitter jeg naken og krum,
o ve, hvor den kjempe var grum!”
Ære være Guddoms-mannen,
korsfestet og oppstanden!
I dag sukker helved og klager:
”O død, du min enbårne sønn.
Hva nytter det, du deg umaker,
kun spott er ditt arbeides lønn:
de ler, når du hånden utrekker,
!
de vet, han dem alle oppvekker.
O ve meg! på kroken jeg bet!
O ve meg, at han kom her ned!”
Ære være Guddoms-mannen,
korsfestet og oppstanden!
Triumfen krones med den store festen vi feiret for to uker siden:
Kristi himmelfart. Palmesøndag synger Kirken fra Ps. 24:
!
!
Løft hodene, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører,
så herlighetens konge kan dra inn.
Hvem er denne herlighetens konge?
Det er Herren, den veldige helt,
Herren, den sterke i strid.
På Kristi himmelfartsdag blir Herrens inntog i Jerusalem
palmesøndag en profeti, samtidig som selve himmelfarten peker frem
mot det store inntog som en gang skal skje. Fra nyere engelsk tradisjon:
«Wesleys «Our Lord is risen from the dead», lidt annerledes:»
!
!
!
!
!
!
Vår Frelser oppstod fra de døde,
vår Herre til himmels oppfór.
Fordervelsens hjem er lagt øde,
gjenfødt er den fruktbare jord.
Triumfen, o, hvor den er fager:
Hvor er det et kostelig syn:
På solstrålekarmen han aker,
Guds engler ham følger som lyn.
I skyhøye toner de sjunge:
Oppspringer, I porte, på stand!
Ti her aker herlighets konge
med byttet fra dødningeland!
Hvem er vel den herlighets konge,
som iler til Faderens favn?
Det himmel og jorden utsjunge,
seg bøye hvert kne i hans navn.
Hans navn skal de diende lære,
og oldinger prise i bønn;
ti Herren til Faderens ære
er Jesus, er Menneskens Sønn!
(GSV I, nr. 255)
Som vi allerede har sagt, og som vi vel nå også har merket: Det
som trer frem midt i denne diktningen, er et enormt Kristus-bilde. Tanken
ledes hen på de to krusifiksene, det romanske og det gotiske: Den
triumferende Kristus og den lidende Kristus. Det siste må sies å ha
dominert bildet i vår tradisjon i de siste 300 år. Og denne ensidige
fokuseringen har i sin ytterste konsekvens ført til læren om menneskets
totale syndeforderv – en lære som vår salmeskatt heller ikke er uten preg
av. Men Kristus er stor, og det er ikke nødvendig å svartmale mennesket
for at vi skal se hans storhet. Skal vi – med Åndens hjelp - få gjort noe
med synden, så må vi plassere den der den er. Det var da underlig om
Gud skulle være den eneste som ikke ser forskjell på Adolf Hitler og
Moder Theresa! Nå kan det være på tide å gjenreise det romanske
krusifiks, bildet av den seirende, triumferende Kristus. Og da trenger vi
ikke svartmale mennesket for å gjøre Kristus stor! 6)
Det Kirken kanskje først og fremst trenger idag, er en fornyelse av
kristologien. For er der noe som angår oss som mennesker, så er det en
fulltonende kristologi! Kristus yndet å kalle seg Menneskesønnen – slik
Daniel hadde profetert i en hymne, og slik Stefanus vidner om det i sin
dødsstund. Og når han inntar sin plass ved Faderens høyre hånd, er det
som både Gud og menneske. Siste vers fra en himmelfartshymne fra
Exeter-boken:
!
!
!
Med vårt legem fór han opp
over himmelbergets topp,
fyller så gulltronen.
Så og vi med Ånden hans
stige skal fra glans til glans,
til vi når gullkronen!
(GSV I, nr. 245 v. 9)
Og Brorson synger – i en salme vi dessverre mistet i 1984:
Halleluja, vårt hoved
seg ved Guds høyre hånd har satt,
tilbedet og høylovet
av alle himler dag og natt!
I sådant herresete
vårt kjød og blod vi ser.
Ti må vi oss vel glede,
og aldri sørge mer,
da alle rikers rike
vår broder forestår,
og vi engang tillike
med våre kroner går.
!
Etter de tre store høytider, hvor fylden av Kristus og all hans
gjerning rulles opp: : jul: Faderens fest, påske og himmelfart: Sønnens
fest, og pinse: Åndens fest, skal vi i den helgen vi nå går inn i, feire festen
for dem alle tre, festen for den Hellige Treenighet, hvor vi feirer at alt
dette blir vårt. Dagens gamle evangelium er nemlig Jesu samtale med
Nikodemus, og essensen samles i få ord: «Du må fødes påny». Dette sier
han som selv er «født av Faderen før alle tider, født, ikke skapt» - og han
sier det til Nikodemus, som i likhet med Adam og oss alle er skapt av
Gud, til forskjell altså fra Kristus, den enbårne, den eneste som er født av
Gud. 7)
Hva sikter han til med dette? Til det de gamle kalte «gjenfødelsens
bad», den hellige dåp, hvor vi også blir Guds fødte barn og får det samme
barnekår hos Gud som Kristus selv har. Det er derfor han lærte oss å be
«Fader vår». Og den Hellige Ånd, som vi får i dåpen, kalles nettopp
«barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper Abba, Far!» Elias Blix’ synger om
det midt i julesalmen «Kling no, klokka»: «Barn er bore, barnekåret,
barnekåret ved det me vann. Anden no føder oss til hans brøder, oss til
hans brøder, Guds born som han.»
Mennesket får altså en verdighet som selv Adam i Eden bare kunne
drømme om. Gjennom århundrene har Kirken sunget i påskenattsmessens
innledende, store lovsang «Exsultet»: «Sannelig: nødvendig var Adams
synd, / den som Kristi død har utslettet. Å, salige synd / som vant oss så
stor en gjenløser!»
Kristus måtte komme, ikke for å gjenåpne det gamle paradiset. Nei,
nå lyder det: «Se, jeg skaper noe nytt!» Vinen han satte på bordet, og alle
hans undergjerninger – alt dette er forvandlingens tegn! Og haven i første
Mosebok er forvandlet til byen, det nye Jerusalem, i Johannes’
Åpenbaring. «Derfor er den nye herlighet så mye større enn den første.»
!
Kom over vannet med Ånden og freden!
Gjenfød de små til ditt barnekårs rang,
ja, til en verdighet Adam i Eden
aldri har kjent eller drømt om engang:
søsken til Kristus blir smågutt og –pike,
lærer av Ånden å kalle deg Far.
Pris være deg, som gjør himlenes rike
langt mere herlig enn Paradis var!
!
Her kastes det lys over Jesu gåtefulle ord om døperen Johannes,
idet han lar ham representere den gamle pakt: «Johannes er den største
som er født av en kvinne, men den minste i himlenes rike er større enn
han.»
Kristus, som selv er konge og prest til evig tid etter Melkisedeks
vis, kom for å gjøre oss mennesker til det apostelen kaller «et kongelig
presteskap». Eller, som en av kirkefedrene sier i en julepreken: «Gud ble
menneske, forat mennesket skal bli guddommelig».
Derfor toner Bachs juleoratorium ut i en triumferende koral, med
pauker og trompeter: Død, djevel, synd og helvede er beseiret, mennesket
har sin plass hos Gud:
!
«Tod, Teufel, Sünd und Hölle / sind ganz und gar geschwächt.
Bei Gott hat seine Stelle / das menschliche Geschlecht.»
!
Ære være Faderen ved Sønnen i den Hellige Ånd, han som var og
som er og som kommer! Amen.
!
!
!
!
!
!
!
!
!
!
Appendix:
1)
Biskop Laila stiller seg 100% bak utsagnet, men hevder at det opprinnelig
stammer fra domprost David Gjerp – «æres den som æres bør»!
!
2) – fyldigere versjon:
I forbindelse med innvielsen av Salomos tempel berettes det om et
utrolig oppbud av sangere og musikere. Først når paktkisten blir hentet,
1. Krøn. 13, 8: «David og hele Israel danset og lekte av all kraft for Guds
ansikt, og de sang til toner fra lyrer og harper, trommer, cymbaler og
trompeter.» Når den så senere blir båret videre til Jerusalem, 1. Krøn. 15,
16: «Nå sa David til de øverste blant levittene at de skulle la sine brødre
sangerne gjøre tjeneste med musikkinstrumenter, med harper, lyrer og
symbaler. De skulle spille og la sangen lyde til glede og fest.» 15,28:
«Slik førte hele Israel Herrens paktkiste opp med jubelrop og støt i
bukkehorn, med musikk fra trompeter og symbaler, harper og lyrer. Slik
gikk det til da Herrens paktkiste ble ført inn i Davidsbyen.»
16, 4: «Han satte noen av levittene til å gjøre tjeneste foran Herrens
paktkiste, til å påkalle, takke og lovsynge Herren, Israels Gud. Asaf var
den øverste; etter ham kom Sakarja, så Asiel, Sjemiramot, Jehiel,
Mattitja, Eliab, Benaja, Obed-Edom og Je’iel, alle med harper og lyrer.
Asaf skulle slå på symbaler, og prestene Benaja og Jahasiel skulle ha som
fast oppgave å spille på trompeter foran paktkisten. Den dagen satte
David for første gang Asaf og sangbrødrene hans til å prise Herren: Pris
Herren, påkall hans navn, gjør gjerningene hans kjent blant folkene! Syng
for ham og spill for ham, syng om alle hans under! ……………..» Og så
fortsetter sangen om Herrens veldige gjerninger. Vers 37: «David lot Asaf
og sangbrødrene hans bli der foran Herrens paktkiste. De skulle ha som
fat oppgave å gjøre tjeneste foran kisten, slik det var bestemt for hver
dag.»
Ennå før innvielsen av tempelet utnevner David sangere til
tempeltjenesten: sønnene til Asaf, Heman og Jedutun. Kapitel 25 vers 7:
«Tallet på dem og brødrene deres som var opplært til å synge for Herren,
var 288, dyktige sangere allesammen.»
I 2. Krøn. 5 fortelles det så om selve innvielsen av Salomos tempel.
Høydepunktet er når paktkisten blir satt på plass, og det gikk ikke lydløst
for seg: Fra vers 12: «Alle levittsangerne, både Asaf, Heman og Jedutun
med sønner og brødre stod på østsiden av alteret, kledd i lin, med
symbaler, harper og lyrer, og sammen med dem hundre og tyve prester
som blåste i trompeter. På samme tid stemte trompetblåserne og sangerne
unisont i for å takke og love Herren til lyden av trompeter, symbaler og
andre musikkinstrumenter. De lovet Herren: «For han er god, evig varer
hans miskunn». Da ble tempelet, Herrens hus, fylt av en sky. Prestene
kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet
fylte Guds hus.»
!
3) – fyldigere versjon:
Det nye testamente åpner og slutter med sang. La oss nå gå til
Bibelens siste skrift, Johannes’ åpenbaring, også kalt «Bibelens
krone» (Skovgaard Petersen). Johannes hilser de 7 menighetene i Asia og
innleder med å sitere fra en hymne (1,7): «Se, han kommer med skyene!
Hvert øye skal se ham, / også de som gjennomboret ham, / og alle
folkeslag på jorden / skal bryte ut i klagerop over ham.»
Så forteller han at han var på øya Patmos og fikk synene på
Herrens dag – altså på en søndag, oppstandelsens dag! Gjentatte ganger
skuer han inn i den himmelske gudstjeneste og hører sangen for tronen.
Første gang i kapitel 4, og da er det den samme sang som profeten Jesaja
fikk høre: «De 4 livsvesener roper dag og natt uten stans: «Hellig, hellig,
hellig / er Herren Gud, den allmektige, / han som var og som er / og som
kommer (4,8).» Og de 24 eldste kaster sine seierskranser frem for tronen
og roper: «Verdig er du, vår Herre og Gud, / til å få pris og ære og makt. /
For du har skapt alt, / ved din vilje ble alt til, / skapt av deg.»»(4,11)
Fra kapitel 5 (8-14): «Da Lammet tok boken, falt de 4 livsvesener
og de 24 eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og
gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner. De sang en ny sang:
«Verdig er du til å ta imot boken / og bryte seilene på den. / For du ble
slaktet, / og med ditt blod har du frikjøpt for Gud / mennesker av alle
stammer / og tungemål, / av alle folk og nasjoner. / Du har gjort dem / til
et kongerike / og til prester for vår Gud, / og de skal herske som konger
på jorden.» Og jeg så, og jeg hørte lyden av mange engler omkring tronen
og de 4 livsvesener og de eldste – det var myriader på myriader og
tusener på tusener. De ropte med høy røst: «Verdig er Lammet som ble
slaktet / verdig til å få all makt / og rikdom, visdom og styrke, / ære og
pris og takk.» Og hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden
hørte jeg si: «Ham som sitter på tronen, / ham og Lammet være takk og
ære, / pris og makt i all evighet.» De 4 livsvesener svarte: «Amen.» Og de
eldste kastet seg ned og tilba.»
Fra kapitel 7 (9-12): «Deretter så jeg en skare så stor at ingen
kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De stod
foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegrener i
hendene. Og de ropte med høy røst: «Seieren kommer fra vår Gud, / han
som sitter på tronen, / og fra Lammet.» Alle englene stod rundt tronen og
de eldste og de 4 livsvesener. De kastet seg ned for tronen med ansiktet
mot jorden, tilba Gud og sa: «Amen. / All lov og pris og visdom, / takk og
ære, / makt og velde / tilhører vår Gud i all evighet. / Amen.»»
I kapitel 15 klinger atter Moses’ sang (v. 2-4): «Og jeg så noe som
lignet et hav av glass blandet med ild. På glasshavet stod de som hadde
seiret over dyret og bildet av det og tallet som står for dyrets navn. De har
Guds harper i hendene og synger den lovsangen som Guds tjener Moses
sang, den som også er sangen for Lammet: «Store og underfulle / er dine
gjerninger, / Herre Gud, du Allmektige. / Rettferdige og sanne / er dine
veier, / du konge over folkeslagene. / Hvem skulle ikke frykte deg, Herre,
/ og ære ditt navn? / For du alene er hellig. / Alle folkeslag skal komme
og tilbe for ditt ansikt, / fordi dine rettferdige dommer / er blitt
åpenbart.»»
Og endelig fra kapitel 19 (1-2a): «Deretter hørte jeg noe som lignet et
mektig kor fra en stor skare i himmelen. De sang: «Halleluja! / Seieren,
æren og makten / tilhører vår Gud, / for sanne og rettferdige / er hans
dommer.»»
Det lyder også hymner fra tronen, som denne i kapitel 21 (3-4): Og
jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos
menneskene. / Han skal bo hos dem, / og de skal være hans folk, / og Gud
selv skal være hos dem. / Han skal være deres Gud. /Han skal tørke bort
hver tåre fra deres øyne, / og døden skal ikke være mer, / heller ikke sorg
eller skrik eller smerte. / For det som engang var, / er borte.»
!
!
!
4)
Flere vers av «Langfredags-psalme, efter det græske»:
!
!
!
!
!
!
Ti, alt kjød for åsyn hans
som på korset blekner!
solen mistet har sin glans,
for hans hoved segner,
jorden bever, dødelige!
jordisk lyst fra hjertet vike
her for himmelsk ærefrykt!
Kongers konge, drotters drott
selv er offerlammet.
Gjestebudet, evig godt,
er i dag berammet,
ti hans kjød er sjeleføde,
og hans blod er liv av døde,
Herrens bord er himmerik!
Hvor til altret under krans
det Guds Lam mon fare,
foran går, med sky om glans,
himlens engleskare,
kjerubim med øyne blide,
serafim med vinger hvite,
dempet, dypt Halleluja!
Øyne lukke ved det syn
sol og serafimer,
tør ei se på vredens lyn
i de mørke timer;
gjøre så óg frelste sjele,
lukke øyne, tro og knele,
sukke dypt Halleluja!
(Fra GSV I, nr. 216.)
!
!
!
!
!
!
!
!
5)
Det store kvadet om Herrens nedfart heter «Ikveld ble der banket på
helvedes port» - «efter Angel-Sachseren hos Cædmon»:
I kveld ble der banket på helvedes port,
så dundrer den rullende torden.
Herolden var sterk og hans budskap fullstort,
ti lyttede alt under jorden.
Fra himlen jeg melder nu helvedes kryp:
fra jorden nedstiger en kjempe,
han springer i gry over svelgende dyp
for gråt selv i helved å dempe!
Han vandrer på gløder som jomfru på gulv,
han tramper på øgler og drager,
huggormen han knuser, og helvedes ulv
han binder, mens avgrunnen braker!
På albu seg reiste hver fange så bratt,
det kunne ei djevler avverge.
Som stormer de hylte i belgmørke natt
og fnøs som ildsprutende berge!
På albu seg reiste hver fange så bratt,
ei før ble i helvede lyttet.
De lurte om dag og de lurte om natt,
de enset ei ilddrage-spyttet!
Og tredjedagen, da Hel-hanen gol,
og gjenferd kom alle tilbake,
da skinte i helvede himmeriks sol,
i drømme slett ingen så make!
Som skyene hvite med stjernehop blek,
gikk englene foran den bolde,
og bratt som en sol han fra dypet oppsteg,
med gullrøde skyer til skjolde.
I helvede skinte Guds herlighets glans,
gullfarvet de djevler kullsorte,
men murene revnet for stråler i dans,
av hengsel fløy helvedes porte!
!
!
!
!
!
!
!
!
!
Seg reiste de fanger nu alle på stand,
men dog kun for dypt å nedknele.
Velkommen, velsignet, vår Frelsermann!
det lød fra utallige sjele!
Nu ”Adam, hvor er du?” ble hørt med en røst
som lerkens en pinsedagsmorgen.
Da fødtes i helved den evige trøst,
sin hel-sott fikk menneske-sorgen!
Da Eva tok ordet, gikk Frelseren nær, og sagde:
”Min Sønn og min herre!
Jeg ene det voldte at vi ligger her,
for jeg lot meg dåre, dessverre!
Den slange som krymper i flammer seg nu,
seg buktet om kløkt-treets grene,
den glimret som gull, og den skjøt meg i hu:
vi rådet for verden alene!
I råde for himmel, I råde for jord,
så hvislet den smigrende stemme.
Da bleke og blå vi til helvede fór,
langt annet vi fikk å fornemme.
Men er du den sæd, meg ble lovet til bot,
unnfanget og født av en kvinne,
da faller ei moder omsonst deg til fot,
forlates ei grusom herinne!”
Fra sol-øyne milde to tårer nu falt,
og underfullt var det å skue,
med deilige farver i krone-gestalt
seg dannet om Eva en bue!
Så kysset sin moder Guds herligets glans,
til under for alle de døde,
og opp stod, som dronning, med regnbue-krans
skjønn Eva, som angret sin brøde.
Titusene mile enn dypere ned
sank djevler da Eva seg hevet.
!
!
!
!
!
De turde ei hyle, i leppe seg bet,
og sitret, så jorderik bevet!
Fra helvede steg nu den Herre så bold,
ham fulgte så fager en skare,
som solen på skyer, han sattes på skjold,
profetene alle ham bare!
Triumf ble der nu, hvor kun gråt hørtes før,
kun død satt i helved bedrøvet.
Kjeruben opplot den forseglede dør,
skjoldvakten seg kastet i støvet!
Så herlig oppstod på den tredje dag
vår Frelser, uskyldig korsfestet.
Ti er det på jord nu en salighetssak:
Guds Sønn haver helvede gjestet!
(GSV I, nr. 243.)
6)
Disse to krusifiksene har også sine forbilder langt tilbake i tid. På
den store forsoningsfesten – 3. Mos. 16 – ble to bukker fremstilt for
ypperstepresten Aron. Han la sine hender på dem begge og bekjente over
dem folkets synder. Den ene ble ofret som sonoffer (: det gotiske
krusifiks). Den andre ble sendt levende ut i ørkenen for å møte den onde
ånd Asasel (: det romanske krusifiks). Med få unntak er det vel flere
århundrer siden Jesu møte med den onde i ørkenen på 1. søndag i faste
ble tolket i lys av dette, og som en ytterligere profeti, ennå et tegn på
oppgjøret som skulle skje i påskenatten! Her har nok 3. nøkkel vært
enerådende – tema: Fristelse.
!
!
7)
Vi er vel flere som husker klistremerkene rundt 1977. I den nye
ringpermen var det gjort en liten endring i trosbekjennelsen: «Jeg tror på
Jesus Kristus, Guds eneste Sønn ….». Etter en tid kom klistremerkene
med enbårne, til å klistre over eneste. Jesus – eller er det Paulus
(bibelordboken hjelper meg ikke!) - sier: «Har dere ikke lest hva profeten
sier: Dere er alle gudesønner.» Da blir det feil å omtale Kristus som
«Guds eneste Sønn». Men han er altså den enbårne: den eneste som er
født av Gud. Når slike gamle ord og begreper – det gjelder også
gjenfødelsens bad – aldri blir utlagt, står vesentlige sider ved teologien ( i
dette tilfelle: dåps-teologien) faktisk i fare for å forvitre.
Nå ser jeg i ettertid at evangeliet om samtalen med Nikodemus er
flyttet til søndagen etter, og «forvist» til 3. rekke! I foredraget hadde jeg
opprinnelig tenkt å omtale Treenighetsfesten som «Kirkens glemte
høytid». Men jeg kan jo gjøre det her, i en fotnote. Inntrykket forsterkes
ved at dagen nå bare heter «treenighetssøndag». Vi er mange som husker
at den i gamle dager het «Trefoldighets Fest», og at resten av kirkeårets
søndager ble nummerert som den og den søndag «efter Trefoldighets
Fest». I vår tid kunne den hete «Festen for den hellige treenighet». Men
fest-momentet er jo gjennomgående avstreifet i vår tids betegnelser. «Jesu
navnefest» (1. nyttårsdag) er blitt til «Jesu navnedag». Siste søndag i
kirkeåret heter i moderkirken «Kristi kongefest». Hos oss er det blitt
«Kristi kongedag». Høytidene blir i praksis sterkt forkortet. I mange
kirker er juletreet ute før vi feirer de hellige tre kongers fest, og i
romjulen kan prester si i begravelser at julen er slutt! For ikke å snakke
om påsken, som egentlig krones med pinsen, som igjen feires uken ut og
krones med sin oktav. Men, verst av alt: den gamle inndelingen av
kirkeåret i julekretsen og påskekretsen er erstattet med festhalvåret og det
festløse halvår. Som om det kan være «festløst» når vi hver søndag feirer
oppstandelsens fest, og som om Olsok og Allehelgen ikke skulle
eksistere! Hvem vet – kanskje mitt neste foredrag vil hete: «Den festløse
kirke». Må Gud forby at man blir en gammel grinebiter med et stadig
økende antall kjepphester! Men det er ikke bra å se Kirkens skatter
forvitre på denne måten. Menighetene fortjener da virkelig bedre. For:
«Av hans fylde har vi alle fått!»
!
!
!
!
!
!
!
!
!
!
!
!
Fine. Deo gratias!
!
!