Europas jaktskyttarkonge Ekstremjakt på Vestlandet

Transcription

Mitt
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
Jaktblad
1. utgåve • mai 2014 • 1. årgang
Europas jaktskyttarkonge
Ekstremjakt på Vestlandet
Polarsirkelens MacNab
Høgfjellsjakt i Kirgisistan
Elgokser i Yukons villmark
Diana Jagtrejser i førti år1
Mitt
Jaktblad
Utgjeve av Sofaliv AS, i samarbeid
med Hetland Media
Mitt Jaktblad er heilt gratis for lesarane, og
blir finansiert av annonser og samarbeid.
I magasinet er det difor lenkja til ulike produsentar,
leverandørar, butikkar og arrangørar.
REDAKTØR/GRAFISK DESIGN
Morten Hetland er ansvarleg for å
fylla magasinet med redaksjonelt
innhald. Ta kontakt med han viss
du vil levera tekst og/eller bilete til
magasinet. Tips gjerne om kva du
syns Mitt Jaktblad bør skriva om i
komande utgåver.
45 43 69 05
[email protected]
DAGLEG LEIAR/ANNONSESAL
Når Håkon Kyllesø ikkje jaktar, testar
utstyr eller driv Sofaliv AS, sel han
annonser og samarbeidsavtalar for
Mitt Jaktblad. Ta kontakt med han
for ein hyggeleg samtale og ein god
avtale!
909 76 058
[email protected]
mittjaktblad.no
Hjelp oss å gjera Mitt Jaktblad kjent!
Lik og del oss på Facebook:
facebook.com/MittJaktblad
Mitt Jaktblad tek ikkje ansvar for innsendt materiale som me
ikkje har bestilt på førehand. Tekst og bilete blir lagra digitalt,
og kan bli brukt til marknadsføring eller i våre søstermagasin.
2
Høgfjellsja
Kirgisi
050-0
akt i
istan
065
INNHALD
Nummer
01/2014
Leiaren: Lidenskap til jakt............ 004-005
Europas jaktskyttarkonge...............006-012
Land Rover Defender LXV................... 014-015
Mat: Saftig hjorterygg......................... 016-019
Ekstremjakt på Vestlandet..............020-031
Mat: Grillsesongen er her................ 032-035
Polarsirkelens Macnab.........................036-048
Høgfjellsjakt i Kirgisistan...........050-065
God service hos Jaktsport AS..........066-067
Elg og hjort på same jakttur......... 068-079
Laserkorreksjon av alderssyn.....080-083
Elgokser i Yukons villmark........... 084-097
Jaktreiser i førti år.............................098-105
Schmidt & Bender-nyheiter............... 106-107
Våpen: Blaser R8..........................................108-115
Kan man nyte en bourbon?.............116-118
Mitt
Jaktblad
3
Mitt
Jaktblad
TOPPTEKST
LEIAREN
Lidenskap til jakt
Så fekk me det endeleg til! Du sit no med den
første utgåva av Mitt Jaktblad på skjermen din.
Mitt Jaktblad kjem ut fleire gonger i løpet av 2014,
og kjem naturlegvis til å vera gratis for lesarane!
Kvifor skal me gje ut eit gratis jaktblad på norsk?
Det er mange gode grunnar, faktisk så mange
at det er vanskeleg å finna grunnar til å la vera!
Etter vårt syn er tida over for papir, trykksverte,
portokostnader og eit vått, krøllete jaktblad i postkassen. For det handlar slett ikkje om abonnementskostnadene, som me heller vil at du skal få
bruka på jakt…
Kostnadene me sparer på produksjon og
distribution er så omfattande at det fint lét seg
gjera å finansiera utgjevinga av eit godt jaktblad
utelukkande med inntekter frå annonser i bladet.
Mitt Jaktblad er 100 prosent uavhengig av ulike
interesseorganisasjonar, og me har ingen som
helst ambisjon om å blanda oss inn i jaktpolitikk.
Vårt redaksjonelle fokus er på sjølve jakta – på livsstilen, opplevingane og utstyret. Me vil opplysa,
underhalda og ikkje minst gje næring til norske
jegerar sin lidenskap for jaktog friluftsliv. Det
burde vera ei enkel oppgåve, for jaktog friluftsinteressa er stor hjå oss som står bak...
Det er nærast uendelege muligheiter med dette
nye mediet, og Mitt Jaktblad vil garantert gjennomgå ei utvikling allereie frå denne spede starten.
Me håpar du blir fornøgd med Mitt Jaktblad, og set
pris på både ris og ros.
God lesing!
Håkon Kyllesø
dagleg
leiar
4
Morten Hetland
redaktør
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
5
FRANZ-A
Mitt
Jaktblad
TOPPTEKST
FOTO: SÖDERÅSENS SHOOTING & EVENTS
6
LBRECHT
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
EUROPAS JAKTSKYT TARKONGE
Før eg møter Franz-Albrecht Öttingen kjenner eg meg litt
skepsis. Eg har sett at han svinger rifla i filmane frå Hunters
Video, men det er vel ingen som er så dyktige med børsa?
Det er jo enkelt å klippa vekk bommertane frå filmen.
TEKST OG FOTO: MATS GYLLSAND
7
44•45
Mitt
Jaktblad
E
g tar turen til på Söderåsens Shooting & Events
i Billesholm, litt utanfor Helsingborg. Dei har
netopp opna eit fantastisk innandørs skytesenter,
og det er dei som har invitert skyttarkjendisen på
besøk.
– At han har valt å samarbeida med oss, ser eg
på som ei anerkjenning av at me satsar hardt på utdanning av gode jaktskyttarar, seier eigaren, CarlWilhelm Stiernblad, når han ynskjer meg velkommen.
Inne i salongen sitter Franz-Albrecht Öttingen. Han
er betydeleg mindre enn eg hadde førestilt meg.
Han reiser seg raskt opp, rekkjer ut handa
og presenterer seg. Han utstråler
professjonalisme og byrjar
straks å snakka om
skytekinoar.
– Eg har glad for at det finst skytekinoar. Dei gjer
oss til betre skyttarar. Det er alle jegerar sitt moralske
ansvar å bli betre skyttarar, slik at ingen treng vera
skeptiske til det me gjer, meiner Franz-Albrecht
Når eg ser han i filmane sit eg igjen med ei kjensle
av at han må vera fødd med ei rifle i handa. Det er
ikkje langt frå sanninga: Familien hans eig eit stort
gods sør i Tyskland, og jakt har alltid vore ein del av
livet hans.
– Det einaste foreldra mine kunne kontrollera
meg med, var å truga med at eg ikkje fekk vera
med på jakt om eg ikkje gjorde som dei sa, ler
Franz-Albrecht.
Faren er Franz-Albrecht si
største inspirasjonskjelde
og viktigaste instruktør.
FRANZ-ALBRECHT
Fullt namn: Franz Albrecht Alois Christian Ferdinand Maria Notger
Tittel: Arveprins av Öttingen-Öttingen og Öttingen-Spielberg
Fødd: 1982 i München i Tyskland
Familie: Far: prins Albrecht. Mor: Angela Jank. Tre yngre systre:
Theresa, Antonia og Nora.
8
tref
.300 Win. Mag, skyt førti skot og påstår, at det
kjennest godt, så lyg han!
Franz-Albrecht påpeikar heile tida kor viktig det
er å halda treninga ved like, og han samanliknar det
gjerne med treninga hjå toppidrettsutøvarar.
– Alle kan læra seg tennis, men berre nokre få
kan bli så gode som Roger Federer. Det handlar
ikkje utelukkande om talent, for alle må trena og
læra seg å meistra våpen, sikte og ammunisjon. Me
jaktar på levande dyr, så me har eit stort ansvar for
å skyta så godt som mulig, slår skyttarprofilen fast.
– Du skal ikkje testa evnene dine på dyra i
skogen, men gjennom trening kan du finna dine
eigne grenser. Viss du kjenner dine eigne svakheiter,
så veit du kor langt du kan skyta i ulike situasjonar,
legg han til.
Når eg kikkar på filmane der Franz-Albrecht skyt
etter villsvin, finn eg det ganske overraskande at
han bruker ganske vanleg utstyr: Éi heilt vanleg
repeterrifle med rødpunktsikte. Så kva meiner han
eigentleg om jaktutstyr?
t
– Han har alltid støtta meg, og tok meg tidleg med
på jakt. Av og til spurde han om eg kunne skyta eit
dyr som han peika på. Viss eg svarte at eg kunne
prøva, fekk eg aldri lov. Svaret skulle vera eit klart
«ja», elles måtte eg berre liggja unna.
Franz-Albrecht er no 31 år, og har opplevd meir
jakt enn dei fleste kjem til å oppleva i løpet av eit
heilt liv, men han trenar framleis flittig for å bli ein
betre skyttar.
– God skyting er ei ferskvare. Eg er alltid nervøs
framfor sesongen, og grublar på om eg vil vera
ein betre skyttar enn tidlegare. Så langt har det
gått svært godt, men det kjem nok ein dag når eg
skyt dårlegere enn tidlegare sesongar, seier FranzAlbrecht tankefullt.
Skyttarprofilen fortel at han gjerne vel eit mindre
kaliber, som til dømes .222, når han trenar.
– Med eit mindre kaliber kan du trena meir og
øva inn ein betre teknikk. Dessutan blir du ikkje
ruinert på skytebanen. Viss ein jeger
kjem inn på banen med ein
Mitt
Jaktblad
ffsikker
9
Mitt
Jaktblad
– Eg samanliknar igen med Roger Federer. Han
kan garantert slå oss i tennis med ein tre-rekkert
frå 1905 og den eine handa bak ryggen, sjølv om me
bruker det nyaste og dyraste utstyret. Men viss han
spelar mot ein jamngod tennisspelar, som har betre
utstyr enn han, så tapar sjølv Federer.
Utstyret er altså viktig, men det
er viktigare å vita kva ein gjer, og
meistrar naudsynte teknikkar for å
skyta godt. Kleda er òg viktige, for
det er lettare å utfalda evnene sine
fullt ut viss ein kjenner seg god og
varm, enn viss du er våt og frys.
– Det same gjeld med våpen: Kjøp
noko som fungerer frå starten av.
Viss du er nybyrjar bør du velja eit
våpen som passar til deg, og ikkje
berre det billigaste våpenet. Den beste
investeringa er å få kolben tilpassa
dine personlege mål. Viss du kjøper
eit våpen som du trivst med, treng du
ikkje skifta det ut allereie om eit par år. Då er det
langt billegare å velja rett våpen allereie frå starten.
Ikkje sjå på kva andre brukar. Det er viktigare at
våpenet passar for deg, slår han fast.
– Kva våpen likar du best sjølv?
– Eg har slutta å bruka rifla frå filmane, og er på
jakt etter noko anna. Merket har ikkje noko å bety,
men den skal vera driftsikker og ha god presisjon.
Fem skot innanfor 2,5 centimeter på 100 meters hald
er eit minimumskrav. Den skal òg ha relativt lite
rekyl, anten i form av eit lite kaliber eller ved å
bruka ein lyddempar i land der det er tillate.
No har me sete i salongen og snakka i ein times
tid, og det er på høg tid å koma seg på skytebanen. Franz-Albrecht byter om til ein jakke og trer
ein skinnhanske på venstre hand for å få betre grep.
Han viser meg korleis han held rundt forskjeftet,
med peikefingeren retta mot målet langs skjeftet.
– Det er ennå ein ting eg har lært av faren min.
Han var hagleskyttar, og i det miljøet er dette grepet
meir vanleg, forklarer han.
10
I dag skal han skyta med ein Merkel Helix, med
ein Aimpoint på toppen.
– Den viktigaste skytetreninga kan du gjera heime
i stova: Fokuser på eitt punkt og løft våpenet i anlegg
tjue gonger om dagen, så lærer du teknikken. Du
skal kunna utføra heile anleggsbevegelsen med lukka auger, og
når du opnar dei skal målet vera
i siktet utan justering, elles er det
ikkje godt nok, slår Franz-Albrecht
fast, mens eitt par villsvin spring
fram på lerretet. Han løftar rifla,
føl villsvinet og fyrer av. Skotet
er perfekt, og fingerspissen er
det einaste som rører seg. Han
blunkar ikkje, men held skarpt
fokus på målet.
– Ein av dei viktigaste føresetnadene for god skyting er
å ikkje bevega noko anna enn
avtrekksfingeren. Du skal sjå kva som skjer med
dyret når du fyrer av skotet. Dette får ein berre til
gjennom mykje trening, påpeikar jaktskyttarkongen.
Viss Franz-Albrecht har jakta mykje i løpet av ein
dag med drivjakt, kan han plutseleg føla at augene
ikkje lengre er heilt med. Då avsluttar han jakta med
å skyta litt med rifla utan ammunisjon, for å koma
tilbake til hektene.
Etter å ha sett Franz-Albrecht avfyra det eine
skotet etter det andre, med like stor sikkerheit kvar
gong, innser eg at han skyt like godt i verkelegheita
som på film. Kanskje til og med betre…
Det ser så naturleg ut når han skyt. Eg veit ikkje
heilt korleis eg skal forklara det, men eg innser at
dei fleste av oss må trena betydeleg meir for å vera
i nærleiken av å oppnå dette nivået. Franz-Albrecht
meiner at filmane som han medverkar i er ei viktig
inspirasjonskjelde for unge jegerar, og oppmuntrar
dei til å øva for å bli betre skyttarar.
– Kor mange dagar bruker du eigentleg til å jakta?
– Alt for få, avsluttar Europas jaktskyttarkonge,
Franz-Albrecht Öttingen, med eit smil rundt munnen.
treffsik
Mitt
Jaktblad
«EG T R EN A R I K K J E FO R Å
KO N K U R R ER A . EG T R EN A R FO R Å
TRE FILMAR MED FRANZ-ALBRECHT SINE SKYTETIPS PÅ NESTE SIDE
t
kker
B L I EI N B E T R E J EG ER .»
11
Mitt
Jaktblad
Franz-Albrecht sine
BESTE SKYTETIPS
FILM
#1
FRANZ-ALBRECHT gjev deg tips
om den beste teknikken for
god rifleskyting. Han demonstrerer mellom anna pusteteknikk og anlegg…
FILM
#2
...korleis han siktar, og kvifor
det ifølgje han sjølv er betre
enn det dei fleste av oss har
lært seg...
FILM
#3
...til slutt er det tid til litt
instruksjon i skytekinoen. Her
viser han òg kva som skjer
viss ein ikkje gjer alt korrekt.
12
Vi leter etter jegerprøveinstruktører…
Sofaliv AS ønsker å bygge et landsdekkende
nettverk av jegerprøveinstruktører.
Er du interessert? Ta kontakt med oss i dag!
Håkon Kyllesø,
daglig leder
tlf. 909 76 058
[email protected]
jaktopplevelser • jaktkurs • events
slaktekurs • opplæringsjakt
www.sofaliv.no
Mitt
Jaktblad
Land Rover Defender LXV:
NY JUBILEU
I ærverdige omgivelser på Packington Estate,
sørøst for Birmingham, feiret Land Rover sitt
65-årsjubileum tidligere i år. På festen ble
en ny jubileumsutgave av den klassiske
Defenderen vist frem: Land Rover Special
Edition Defender LXV. Med to millioner
Defendere solgt reflekterer romertallet i
navnet (LXV) den stolte historien Land
Roveren har i DNAet sitt. Bilen kommer i kun
17 eksemplarer til Norge.
Spesialutgave med spesialutstyr
Under panseret sitter en 2,2 liters dieselmotor, og bilen er utrustet med en 6-trinns
manuell girkasse. Men det er på design det
blir tydelig at Special Edition Defender LXV
14
er laget for å skille seg ut, også blant andre
Defendere: Den kommer blant annet kun med
16-tommers «Sawtooth» felger i Santorinisvart og farget frontfanger.
Bilen kommer med sorte premium skinnseter med LXV brodert på hodestøttene,
og også ratt og midtkonsoll er kledd i lær.
Det er gjennomgående detaljer med unik
brodering i oransje som gir bilen sitt
spesielle utrykk. For den anglofile kan det
nevnes at bilen har det britisk flagget som
emblem i hekken. Den leveres også med en
helt spesiell LXV jubileumsnøkkelring.
Besøk landrover.no for mer informasjon.
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
UMSMODELL
I 1948 rullet den første Land Roveren, «HUE 166»,
ut på de engelske landeveier. Nå feirer 65-åringen
med en Special Edition Defender LXV.
T E K S T: M O R T E N H E T L A N D
FOTO: LAND ROVER
15
Mitt
Jaktblad
TOPPTEKST
MØYR OG SAF
Får du vatn i munnen berre ved å tenkja på å setja
tennene i eit saftig, raudt kjøtstykke? Her er ei
enkel oppskrift på korleis du kan laga middag
med det beste kjøtet i frysaren.
T E K S T: M O R T E N H E T L A N D
F O T O : W W W . M I N J A K T. S E
16
hjortery
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
T I G H J O RT E RYG G
ygg
17
Mitt
Jaktblad
MØYR OG SAFTIG HJORTERYGG
Sausen – slik gjer du
Ein god raudvinssaus kler alltid eit saftig kjøtstykke. Denne enkle
oppskrifta har me etter stjernekokken Leif Mannerström:
Hell raudvinen i ei gryte og tilset sjalottlauk, laurbær, timian,
salt og pepar. Reduser blandinga til den tjuknar, tilset kalvefond
og la sausen koka vidare. (Viss du ikkje har ekte kalvefond, kan du
bruka konsentrert fond, og blanda ut til 3 dl ferdig buljong.)
Smak på sausen! Viss den er for lite syrleg kan du tilsetja ein
liten skvett raudvinsedikk. Rør litt smør inn i sausen når den
har fått rett smak og konsistens. Sil av sausen før servering.
Ingrediensar
3 dl kalvefond
3 dl raudvin
2 stk. hakka sjalottlauk
1 stk. laurbærblad
1 kvist timian
Salt
Pepar
1 ss. raudvinsedikk
1 ss. smør
18
MØYR OG SAFTIG HJORTERYGG
Mitt
Jaktblad
Kjøtet – slik gjer du
hjorterygg
Finreinsk kjøtet, fjern alle synlege hinner og sener.
Gni kjøtet inn med salt, pepar og litt rapsolje, og la
kjøtstykket liggja i romtemperatur i eit par timar.
Varm opp grillpanna. Panna skal vera så varm
at kjøtet nesten hoppar. Legg kjøtet nedi og steik
i eit par minutt. Snu kjøtet og skru ned varmen.
Grill kjøtet til det har ein kjernetemperatur på 56OC.
Bruk steikjetermometer for å få eit perfekt resultat.
La kjøtet kvila i nokre minutt før du skjer det opp
og serverer det.
Server med raudvinssausen, hasselbackpoteter
og dine favorittgrønsaker.
Du treng
Eit godt kjøtstykke av hjorterygg
Salt
Pepar
Rapsolje
Ei grillpanne
Steikjetermometer
19
Mitt
Jaktblad
TOPPTEKST
Ekstrem jakt p
VEST
ekstrem
20
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
på
TLANDET
Norge er meir enn olje og tørrfisk. Det fekk eg erfara
då eg fekk tilbod om å vera med på jakt etter kronhjortane på Vestlandet. Det blei ei tøff oppleving for dei
jaktinteresserte gjestene frå Sverige.
jakt
TEKST OG FOTO: MATS GYLLSAND
VAKKERT OG TØFT: Terrenget langs dei
norske fjordane er utfordrande.
21
Mitt
Jaktblad
EKSTREM JAKT PÅ VESTLANDET
okker må koma heim
Tom kjører båten inn til eit
til meg på hjortejakt
naust nedanfor eit stup. Han
til hausten, seier Tom
hoppar opp på bryggja og
Jensen til meg ein sommarrekkjer meg handa for å hjelpa
dag på telefon frå Norge.
meg i land.
– Men dokker må vera
– Velkommen til Hammaren,
førebudde på at det er
seier han.
ekstremt tøft og fysisk
Eg kikkar skeptisk på han,
krevjande.
og lurer på om han spøkjer
BAGGASJEN er på veg opp.
Ja, ja, kor tøft kan det
med oss. Fjellet over Hammaren
vera, tenkte eg, viss storrøykaren Tom klarer reiser seg som ein vegg. Det viser seg at me
det, men takka i alle fall ja til invitasjonen.
utruleg nok er på rett plass. Det er her me
Væpnaren Per Elvin nølte ikkje med å skal jakta.
hengja seg på, og tidleg ein haustdag sit me
– Korleis skal me koma oss opp til garden
i bilen på den lange vegen frå Sverige mot med all baggasjen, spør Per.
nabolandet i vest.
Det viser seg å vera det minste problemet.
Tom er kjapp med å lessa baggasjen oppå
FØR AVREISA har me sjekka ut kor me skal. ein taubane som går opp til garden. Me må
Ein gard på sørsida av Hundvikfjorden i derimot ta beina fatt.
Garden ligg om lag hundre meter opp i lia.
Gloppen kommune, langt ute på Vestlandet.
For å koma oss opp dit, må me gå på tvers.
På kartet ser det ut til å vera ein grei plass.
Nok ein gong får me erfara at det der med
Det er heller ikkje så langt dit i luftlinje, men rett luftlinje ikkje passar med verkelegheita.
luftlinja er noko heilt anna enn verkelegheita, Me har gått drygt 400 meter når eg får ta ein
spesielt når ein skal ta seg gjennom Norge på pust i bakken ved huset der me skal bu. Tom
tvers. Me må passera bruer, ferjer og lange startar motoren til taubanen, og snart kjem
tunellar under havbotnen. Det tar tid, lang tid. baggasjen vår glidande oppover lia.
Tolv timar etter avreise er me i alle fall
framme ved bryggja der Tom skal henta oss HAMMAREN ER EIN GAMMAL gard, som manglar
med båten sin.
både innlagt vatn og straum, men Tom har
Fjorden ligg speglblank, og no får me eit opp gjennom åra gjort det skikkeleg fint. Det
forvarsel om terrenget som me skal jakta i.
er rett nok eit lite kraftverk på garden, men
Fjella er høge, somme stader loddrette.
det blir berre brukt i naudstilfelle.
– Kanskje det er flatare der me skal jakta,
– Eg vil ha det litt primitivt. Det gjer godt
seier Per og kikkar spørjande på meg, mens
for
sjela, seier Tom, og opnar hyttedøra. Inni
Tom kjem farande i båten sin. Me helsar på
stova
er det godt og varmt, og det er jaktkvarandre og flyttar baggasjen over i båten.
Båten glir ut på fjorden, mot øya og Tom si stemning i atmosfæren. Daisy, dachshunden
jaktmark ved garden Hammaren. Båtreisa tar til Tom, kjem byksande mot oss.
oss gjennom eit stykke forbløffande natur.
– Ho er alltid med, men det er for bratt for
Snøkledde fjelltoppar over tregrensa, og berg ho å jakta her ute, forklarer Tom.
som stupar rett ned i vatnet. Me ventar på
Skumringa kjem sigande. Me sit ved
at landskapet skal flata ut, og at me skal sjå peisen og et hjortepølse, laks og andre
staden der me skal jakta, men det skjer ikkje. delikatesser.
22
t
D
Mitt
Jaktblad
”FJ EL L E T OVA N FO R H A M M A R EN R EI S ER S EG
S O M EI N V EG G . D E T ER H ER M E S K A L J A K TA .”
ekstrem jakt
DER LIGG Hammaren. Jaktmarka
går heilt opp til toppen.
23
Mitt
Jaktblad
TOPPTEKST
TOM MED éin av hjortane han skaut under besøket vårt.
Tom plukkar fram litt heimelaga brennevin. Det
er det sterkaste eg har drukke nokon gong – men
det er ganske godt i moderate mengder.
Etter ei stund går eg ut ein tur. No er det bekmørkt ute. Det er stjerneklart og kaldt, men i det
fjerne kan eg skimta lynnedslag frå ein storm
som nærmar seg. Eg lettar på trykket før eg går
inn til dei andre igen.
– Det kjem til å bli utvêr i natt, seier eg til dei.
– Eg såg det. Ifølgje yr.no skal det regna i tre
dagar, svarer Tom.
TRØYTTE AV REISA, maten og drikka til Tom, kryp me
t
inn i soveposane våre oppe på loftet. Det siste eg
høyrer før eg sovnar, er regnet som piskar på taket.
Tidleg neste morgon vaknar eg til lukta av nykokt kaffi og steikte egg. Det knitrar allereie i
peisen i stova. Ute er det grått og regnet ausar ned.
I det litle kjøkkenet står Tom.
– God morgon! Er du sugen på jakt? Me skal
berre eta litt, og så går me ut, seier Tom mens
han viftar i lufta med steikjespaden.
Me pakkar ryggsekkane våre med mat, drikke
og ekstra klede, alt me treng for ein dags jakt på
fjellet.
24
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
ekstrem jakt
PRIMITIVT, men med litt hjelp går det fint å jobba i mørket.
25
Mitt
Jaktblad
ET OK PS TP RT E M
K S TJ A K T P Å V E S T L A N D E T
Tom plukkar fram eit kart og går gjennom dagens
strategi for oss.
– Eg håpar dokker har god kondis, for i dag blir
det tøft. Me skal koma oss opp til eit høgdedrag og
jaga hjortane ned mot garden, fortel han.
Mi oppgåve er å koma meg over ein bekk i grensa
til naboeigedommen, og ta meg opp i fjellet for å
kunna jaga eventuelle hjortar fram til Tom og Per
som tar ein annan veg.
EG TRASKAR I VEG, regnet ausar ner, og etter eitt par
minutt er eg gjennomvåt. Eg kjem meg over bekken,
som grunna regnet sist natt liknar mest på ein
brusande foss. Vatnet strøymer inn i støvlane, men
føtene er allereie blaute så eg bryr meg ikkje.
Når eg kikkar opp har eg fjellsida ein halvmeter
frå ansiktet. Så bratt er det her. Eg prøver å lesa
terrenget, og finna den raskaste og slakaste vegen
opp, men etter ei stund gjev eg opp og byrjar å krypa.
Sveitten renn, men sakte og sikkert kjem eg
meg oppover fjellsida. På ein del plassar sklir den
blaute jorda av fjellsida, og eg glir ned eitt par meter før eg får feste igjen.
Etter å ha krope nokre timar, er eg endeleg på
plass. Eg tar av meg den heilt nye ryggsekken, og
opnar den for å finna fram litt tørre og varme klede.
Sekken er fylt med vatn. Det dryp vatn
av både lunsjen, kleda og kameraet. Det
er berre å gje opp og heller fokusera på
jakta.
t
EG KIKKAR utover terrenget gjennom kikkerten. Eit
stykke unna skimtar eg ei hjortehind, men det er
på naboeigedommen. Jaktradioen fungerer i alle
fall framleis, og eg plukkar den opp for å kontakta
dei andre. Ingen svarar.
Eg går litt lengre oppover fjellet, for å finna ein
plass der eg kan sjå betre. Plutseleg høyrer eg eitt
skot, og etter eitt par minutt vaknar radioen til.
– Tom her. Eg har skote ei lita hind. Dokker får
koma hit og hjelpa meg med å få den ned frå fjellet.
26
I LYSET FRÅ HOVUDLYKTA tryllar
Tom fram eit makelaust måltid.
Mitt
Jaktblad
”N Y KO K T K R A B B E O G H U M M A R . M E I N N S ER
AT L I V E T I K K J E K A N B L I S Å M Y K J E B E T R E .”
HUMMAR OG KRABBE blir eit herleg måltid.
RYKANDE VARME, det er berre å hogga innpå.
27
Mitt
Jaktblad E K S T R E M J A K T P Å V E S T L A N D E T
Lettare sagt enn gjort, tenkjer eg, men ved
Om ettermiddagen kjem Per og Tom tilhjelp av Tom sine instruksjonar greier eg å bake. Dei har kjempa på fjellet heile dagen,
koma meg ned til plassen der hjorten ligg.
men har ikkje fått skote noko.
Undervegs sklir eg nedTom tykkjer me skal ta
over fjellet fleire gonger.
båten ut for å sjekka eitt
Støvlane er så fulle av vatn
par hummarteiner som me
at dei knapt sit fast på
sette undervegs når me
føtene.
reiste til Hammaren for to
Når eg kjem fram til dei
dagar sidan. Me går ned til
andre, har Per og Tom allebåten, og seglar ut i regnet.
reie byrja å dra hjorten
Den første teina er tom,
ned mot garden. Det er
men i den andre kryp det
berre eitt par hundre
rundt ein stor, fin hummar.
meter igjen, men det
Etter å ha sjekka nokre
går fleire timar før me
teiner til, har hummaren
endeleg er framme. Me
fått selskap av eitt par fine
får hjorten inn i ein liten
krabbar, og me legg kursen
låve, og Tom startar krafttilbake med fangsten.
verket så me får litt lys PER testar kamuflasjen.
Tilbake på garden byrjar
når me skal flå byttet.
Tom å førebu middagen. I dag
Den same kvelden nyt me middagen, som skal han by på lammesteik som hovudrett,
Tom har laga. Me drikk vin til maten, og har og til forrett blir det delikatesser frå havet,
det veldig bra, trass i dagens strabasar.
som me sjølv har plukka opp tidlegare.
28
TOM LAGAR MIDDAGEN over open eld inni eit lite
uthus. Me hentar fram gin og tonic, men isbitar må me greia oss utan, og blandar saman
kvar sin GT. Elden varmar raskt opp det litle
uthuset, og GTen kan ikkje smaka betre enn
den gjer akkurat no, akkurat der.
Maten kan heller ikkje smaka betre – nykokt
krabbe og hummar – og me innser at livet ikkje
kan bli så mykje betre, ein dag midt i ingenmannsland, på Vestlandet. Det blir ein kveld
å minnast for resten av livet.
Den siste dagen bestemmer eg meg for å
vera med ut, så eg stappar i meg eitt par
smertestillande tablettar før eg blir med dei
andre oppover lia. Kneet verkar, men når eg
får opp varmen går det litt betre.
Vêret er mykje finare i dag. Skyene har
letta litt, og sola trengjer gjennom no og då.
Oppe på fjellet skil me lag. Eg skal gå langs ei
kløft, og opp mot eit høgdedrag.
t
KLEDA VÅRE HENG til tørk ved peisen, og me
håpar at dei og støvlane har tørka til me skal
bruka dei igjen. Kvelden blir ikkje spesielt
sein før me seier god natt og kryp slitne ned
i soveposane igjen.
Om morgonen klarer eg berre så vidt å koma
meg ut av soveposen. Ein gammal kneskade
har meldt sin gjenkomst etter traskinga dagen
før. Eg kjenner ein frykteleg smerte i venstre
kne, og innser eg at eg ikkje kjem meg opp
på fjellet i dag. Tom og Per kikkar skeptisk på
meg, men det verkar som om dei trur meg,
og legg ut på den neste jaktturen utan meg.
Heile dagen ligg eg i stova saman med
Daisy, som ikkje vil gå ut i regnet. Me les
og høyrer på radio. På radioen fortel dei om
ekstremvêret på Vestlandet. Vegar har blitt
vaska vekk og hus har blitt oversvømde. I
løpet av to døgn har det kome 220 millimeter
regn!
TOPPTEKST
TUNGT TAK: Tom Jensen slepar heim ein hjort.
Mitt
Jaktblad
KJØT PÅ VEG ned til båten, og reisa til slaktaren.
ekstrem jakt
29
Mitt
Jaktblad
Eg må stoppa no og då for å massera
kneet. Sakte men sikkert kjem eg meg oppover lia, og etter eitt par timar er eg nesten
framme. Då høyrer eg eitt skott, og eitt
minutt seinare knitrar det i jaktradioen.
– Tom her. Eg har skote ein liten spissbukk.
Dokker får koma hit og hjelpa meg med å få
den ned.
I jaktradioen spør eg om han ikkje kan
venta, så me andre òg kan få sjå ein hjort.
Jo, det er heilt greitt, så eg set meg ned på
ein trestamme og kikkar utover landskapet.
Ikkje veit eg korleis det skjedde, men på ein
eller anna måte greidde eg å sovna der på
trestammen.
Ei stund seinare vaknar eg til med eit rykk.
Eg strekk meg og geispar, og i augekroken ser
eg ei rørsle. Nesten rett ved sida av meg, berre
fem meter unna, går ei hind og beitar. Eg sit
musestille og funderer på korleis eg skal klara
å løysa denne situasjonen. Hinda er innanfor
skothald. Rifla står inntil stammen der eg har
sove. Hinda beitar vidare, og eg prøver roleg
og forsiktig å få opp rifla. Det klarer eg sjølvsagt ikkje, og på ein liten augneblink har hinda
lagt på sprang og forsvunne ut av syne.
Den siste dagen på Hammaren går mot
slutten. Me drar spissbukken til Tom ned til
garden, eller rettare sagt: Det er stort sett Per
og Tom som slepar, mens eg skuldar på det
vonde kneet og haltar etter dei andre.
Me lessar baggasjen oppå taubanen igjen,
men denne gongen får sekkane selskap av to
hjortar som skal fraktast til slakteriet for vidare
behandling. Det er med eit snev av vemod
at me hoppar om bord i båten, og legg ut på
den lange reisa heim til sivilisasjonen.
Når me sit i båten, og kikkar mot krevjande
og vakre Hammaren, kjenner me at Vestlandet
for alltid kjem å vera «Bestlandet» når me
tenkjer tilbake på eitt par fantastiske dagar
heime hjå Tom.
nn
ekstrem
30
Mitt
Jaktblad
”D E T ER M ED EI T S N E V AV V EM O D M E H O PPA R O M B O R D I B ÅT EN,
O G L EG G U T PÅ D EN L A N G E R EI S A H EI M T I L S I V I L I S A SJ O N EN .”
jakt
31
PÅ TIDE Å TENNE GRILL
Vinteren har endelig sluppet taket, og vi kan igjen hente
fram grillen. Inviter vennene dine hjem på grillfest. De blir
ikke misfornøyde med denne møre og smakfulle retten.
T E K S T O G F O T O : W W W . M I N J A K T. S E
grillmat e
32
LEN
• Grilla spareribs
• Baconsurra asparges
• Fetaostdressing
er best
33
Mitt
Jaktblad
PÅ TIDE Å TENNE GRILLEN
Det er lov å spise spareribs og asparges med fingrene.
Det er selvsagt mye enklere enn å bruke bestikk!
grillmat
34
PÅ TIDE Å TENNE GRILLEN
Mitt
Jaktblad
Grilla spareribs og asparges
Tynne spareribs, gjerne av svin eller villsvin
En hvitløk
4 ss. sojasaus
Ett par kryddermål chiliflak (kan erstattes med hakket chili)
Ett par laurbærblad
5 dl fond eller kraft
Salt
Pepper
Asparges
Bacon
BBQ-glaze, se egen rute
Slik gjør du:
Del hvitløken på midten, og legg den sammen med
de andre ingrediensene i en stor kasserolle. Legg
kjøttet i kasserollen, og fyll over med vann, slik at det
dekker kjøttet. Kok på svak varme til kjøttet slipper
fra beinet. Dette tar vanligvis en times tid, men kan
variere avhengig av hvor tykke spareribsene er og
hvor møre de var. Ta de forkokte spareribsene ut av
kasserollen, og la de kjølne og renne av. Så er forarbeidet gjort, og nå er det på tide å grille.
Surr litt bacon rundt noen asparges, og legg de på
grillen. Pensle spareribsene med BBQ-glazen, og legg
de også på grillen. Husk at spareribsene allerede er
tilberedt, og at grillen bare skal gi smak og varme. Før
du serverer, pensler du litt mer glaze på spareribsene
for å gi de ekstra smak. Spareribsene er garantert
gode, ekstremt saftige og møre. Spis og nyt sammen
med godt brød, for eksempel focaccia.
Asparges er best om
våren. Forkok den,
surr den inn
i litt bacon, grill og
nyt!
er best
BBQ-GLAZE
1,5 dl ketsjup
1 ts. sojasaus
e)
1 ts. flytende røykaroma (Liquid Smok
1 ss. Tiger Sauce
2 tsk Worcestersaus
1,5 dl sukker
1/ ferskpressa sitron
2
2 ss. hvitvinseddik
1 stk. finhakket løk
2 fedd knust hvitløk
Slik gjør du:
Bland sammen ingrediensene i en
gryte. Småkok på lav varme til
sukkeret har smeltet. Glazen
pensles på kjøttet like før
det er ferdig grillet, og en
siste gang rett før servering.
Fetaostdressing
2,5 dl crème fraîche
2 ss. majones
100 gram fetaost
1 fedd hvitløk
Timian, helst fersk
Salt og pepper
Slik gjør du:
Visp sammen crème fraîche og majones.
Fetaosten smuldres og tilsettes blandingen
sammen med knust hvitløk. Ha oppi hakket
timian, og smak til med salt og pepper.
35
Mitt
Jaktblad
TOPPTEKST
Polsirkelens
grøn
Viss du vurderer å jakta på Grønland, må du førebu deg
på tøffe vêrforhold – men jaktopplevinga er heilt klart
verdt det. Det er ikkje mange andre stader i verda du har
sjanse til å skyta moskusokse.
TEKST OG FOTO: THOMAS LINDY NISSEN
[email protected]
UTTRYKKET MACNAB handlar om å skyta ein
hjort og ei rype, og fanga ein laks – alt i løpet
av éin dag. Uttrykket stammar frå romanen
«John Macnab», som er skriven av skotten
John Buchan.
36
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
MacNab
nland
37
Mitt
Jaktblad
POLARSIRKELENS MACNAB
grønl
”D ER L I G G D E T EI N K A R I B U B U K K .
D EN K A N M E D EF I N I T I V T S K Y TA .”
38
Mitt
Jaktblad
T
homas Olsen, guiden frå North Safari, ser det først.
– Der ligg det ein karibubukk. Det kan me definitivt skyta, kviskrar han mens han går ned på kne og
peikar mot den vestre stranda ved havet. Den sørafrikanske jaktgjesten, Micheal Joubert, er klar:
– Gje meg rifla, så kan eg skyta den herifrå,
kviskrar han med overtyding i røysta.
Etter ei kjapp avstandsmåling svarer Olsen at det
er meir enn 500 meter bort, og dermed for langt unna.
I staden for legg dei ein improvisert plan, og kort
tid etterpå innleiar dei snikmanøveren. I ly av ein ås
traskar dei seg framover. Snart kryp jeger og guide
dei siste metrane fram til den beste skotposisjonen,
som i dette tilfellet er eit platå over der bukken ligg.
Bukken har selskap av både simle og kalv, og enn så
lenge ligg dei alle stille utan å ana noko som helst.
No er det berre 150 meter mellom jegrane og dyra.
Micheal gjer seg klar og nikkar til Olsen, som lokkar
nokre gonger for å få dyra til å reisa seg. Først skjer
det ingenting, men så brøler han eitt par gonger til,
og dyra reiser seg. Bukken vender seg mot lyden,
og blir ståande med blikket rett mot dei for å sjå
kva som skjer. Etter nokre minutt snur den seg litt til
sida, og jegerane får sjansen dei har venta på. Pang!
Skotet blir avfyrt, kula treff den høgre skuldra, og
kulesplintane sender karibuen rett inn i døden.
land
problem å berga kjøtet ut av den grønlandske
villmarka, og kjem seg tilbake til det oppvarma
teltet. Der byter dei om til tørre klede, og varmar
seg framfor teltkaminen, mens dei nyt kvar sin pose
med frysetørka mat. Grasmatta som utgjer golvet i
teltet liknar meir på ei myr etter dei uvanleg store
nedbørsmengdene den siste sommaren, men heldigvis har dei gode teltsenger som beskyttar mot den
verste bløyta.
Forholda blir ikkje direkte betre når årets første
snøstorm pløyar seg gjennom landskapet i løpet av
natta, og den planlagte jakta etter moskusokse neste dag blir eigentleg berre ei øving i å jakta i dårleg vêr. Allereie når dei løftar av påhengsmotoren,
og saman med underteikna ber den flatbotna båten
frå det eine vatnet til det andre, kviler dei ei overhengjande kjensle av fiasko med tanke på den
komande jakta. For sørafrikanske Micheal er det
noko spesielt med å jakta i snøvêr. Dette er kanskje
det einaste lyspunktet – sjølvsagt utanom naturopplevinga og kjensla av fridomen på vidda.
SØRAFRIKANAREN HAR nemleg berre to gonger tidlegare i sitt 42 år lange liv stifta bekjentskap med
denne vêrtypen, og då i mykje kortare periodar.
Han er difor overvelda av ei nærmast euforisk
kjensle, men denne kjensla er heilt fråverande når
me åtte timar seinare – våte og kalde – kjem tilbake
til teltet. Det såkalla golvet i teltet er no dekt av
ikkje mindre enn 20 centimeter vatn, og håpet om
å få ei god natts søvn karakteriserer Micheal som
«fucked up». Ja, ja… Slik kan det gå.
t
MICHEAL OG THOMAS greier utan noko særleg
PÅ GRØNLAND er det ikkje uvanleg å oppleva fire
årstider i løpet av den same dagen.
39
Mitt
Jaktblad
grø
”B U K K EN V EN D ER S EG M OT LY D EN, O G B L I R S TÅ A N D E M ED
B L I K K E T R E T T M OT D EI FO R Å SJ Å K VA S O M S K J ER .”
40
NOKRE DAGAR SEINARE er me på ein heilt annan
stad i den grønlandske villmarka. Me har reist om
lag 35 kilometer ute ved Søndre Strømfjord, der me
no har stelt i stand ein ny, primitiv leirplass. Vêret
er bra, men sjølv om sola skin akkurat no, kviler
eit skuffande mørke over leiren. Me har nemleg
ikkje sett ein einaste moskusokse langs fjorden
KARIBUBUKKEN ligg livlaus. No gjenstår berre den
store jobben med å få den med oss heim.
eller i nærleiken av den nye leiren. Jakttrykket
har tydeligvis vore enormt i dette området òg den
siste tida. Ikkje misforstå meg, det finst massevis
av moskus i området rundt Kangerlussuaq, men
då må ein først gå ein del timar inn i villmarka.
Den neste morgonen får me endeleg visuell
kontakt med éin einsam moskusokse, men dessverre står oksen sjølvsagt på den motsatte sida
av elven, og den kan ein ikkje kryssa til fots, med
mindre ein er villig til å risikera liv og helse.
ønland
t
Sidan me berre hadde sett moskusoksar i dette
området nokre få gonger i løpet av dei to første
dagane av jaktturen – og at moskusoksane allereie var skremde av høgt jakttrykk frå både lokale
jegerar og troféjegerar – bestemmer me oss for å
endra planane.
Det er relativt få moskusoksar her, så Micheal
er heilt samd når Olsen føreslår at me skal pakka
karibukjøtet og den flotte rifla i ryggsekkane og slå
leir på ein ny plass. Me syns idéen blir ennå meir
gjennomtenkt når me studerer leirplassen som
held på å drukna heilt i smeltevatn, etter at snøfallet først gjekk over til sludd, og seinare til regn
når plussgradene gjorde sitt inntog. Me pakkar
dei to båtane og legg i veg.
Mitt
Jaktblad
JAKTSESONGEN
Troféjakta på moskusokse har to sesongar:
•Sommar/haust – 1. juli til 15. oktober
•Vinter – 11. mars til 11. april
Jaktsesongen på karibuen er frå 1. august til 15.
oktober. Den beste tida er likevel frå 1. september til
15. oktober, for å unngå bastbukkane i august.
41
Mitt
Jaktblad
KARIBUEN blei skoten ti
kilometer frå næraste
veg og tretti kilometer frå
næraste hus...
grøn
42
Mitt
Jaktblad
Etter å ha studert moskusoksen på avstand,
både den imponerande kroppshaldningar og dens
langsame jakt etter mat, må me fint finna oss i å
berre gå vidare, forbi det mystiske dyret.
IGJEN GÅR DET LANG TID utan at me ser noko vilt,
og ti kilometer inn i villmarka konsumerer me kvar
vår rasjon med tørka kjøt, grov kjeks, tørrfisk, kvalkjøt og te. Olsen spanar ut i det kringliggjande terrenget
lenge og vel, men utan å sjå noko interessant på den
«rette» sida av elva. Sjølv oppdagar eg ein liten flokk
med éin moskusokse, tre kyr og to kalvar, men nett
som den einsame oksen, er òg desse på motsatt
side av elva, og dessutan eit stykke inn i villmarka.
Me bestemmer oss for å gå tilbake til leiren ved elveosen, pakka ned utstyret, ta båten over elva ved
neste flo og deretter kryssa fingrane for at den einsame oksen framleis vankar i det same området...
Ein time før solnedgang får eg eit skikkeleg napp,
bokstavleg tala! Etter at me flytta leiren føreslo Olsen
at me skulle bruka kveldens siste, skimrande lys til
å fiska etter fjellaure. Området der me hadde sett
moskusoksen tidlegare ligg nemleg om lag seks
kilometer oppover elvebreidda, og det hadde ikkje
vore mogleg å flå dyret og berga kjøtet før mørket
kom sigande. Difor la me riflene frå oss, og fann
heller fram fiskestengene.
nland
Thomas og Micheal drar òg i land sterke og kraftige
aurar i femkilosklassen denne magiske kvelden.
Trass i nederlaget med moskusoksane tidlegare om
dagen, er humøret på topp når Micheal legg seg i
teltet for å sova, mens eg og Thomas rullar ut soveposane og legg oss til ro i botnen av kvar vår båt.
– PÅ DENNE SIDA av elva kan eg kjenna permafrosten koma snikande nedanfrå, seier sørafrikanaren
med eit skeivt smil rundt munnen, når me samlast
neste morgon for eit lite måltid kanelkrydra mysli.
Sjølv hadde eg nytt ei god natts søvn, som berre
blei avbroten ei kort stund av ein fjellrev som drog
fordel av at tidevatnet hadde plassert båten min på
elvebotnen, og smaug seg ombord i ly av mørket.
Dei to fiskane eg hadde valt å behalda viste seg å
vera for lekre til at Mikkel ville la dei vera i fred, og det
faktum at eg låg og sov venleikssøvnen min berre
éin halvmeter bortanfor, var openbart noko den litle
rakkaren ikkje brydde seg om. Men reven var relativt
veldressert, i alle fall til å vera ein arktisk «polarhund», for den hadde ingen problem med å forstå
kommandoen min, då eg vakna og skjønte kva som
heldt på å skje:
– Kom deg vekk!!!
43
t
EIT TRETTITALS FJELLAURAR, med vekt på alt frå
kiloet til 2,5 kilo, har allereie blitt fiska opp og sluppe
ut i elva igjen. Fisket i elva er med andre ord like
intensivt som lyden av slurebremsa på snella, når
snøret fyk av spolen i rasande fart og den sterke
muskelbunten drar oppstraums. Kampen blir hard
for den lette sjufotsstanga, som vaiar fram og tilbake i fleire minutt, før eg lukkast i å hala den om
lag fem kilo tunge fjellauren i land på dei blanke
steinane ved elvebreidda. Ein fantastisk fisk, fanga
under eit fantastisk fiske i fantastiske omgjevnader!
Det finst få plassar i verda, om nokon, som kan
måla seg med dei grønlandske elvane når det gjeld
å fanga så mange og så sterke fjellaurar som her.
PÅ GRØNLAND må ein stort sett eta maten frå ein
pose, sova i ein pose og skita i ein pose...
Mitt
Jaktblad
Litt seinare fekk eg greie på kvifor Micheal
hadde frose om natta. Han hadde slett ikkje fått
med seg at det oppblåsbare liggjeunderlaget var
nettopp det, ja, oppblåsbart altså… Kunnskapar
om å overleva i arktiske område kjem tydelegvis
ikkje heilt naturleg for ein sørafrikanar med varmt
blod i årene.
– Der er den, der er den jo for pokker, fresar
Micheal, gripen av den momentane spenninga. Han
peikar mot ei lita, myrlendt slette, godt og vel halvannan kilometer unna. Olsen oppdagar kva Micheal
har sett når moskusoksen vrir seg og viser breisida.
Gløden frå morgonsola speglar seg i den tjukke ulla
over skuldrene, mens strålespelet i dei lange brystog bukhåra avslører at det verkeleg er snakk om
ein moskusokse og ingenting anna. I løpet av desse
sekunda er den staselege oksen like uvitande om
dei smygande jegerane sin eksistens, som den er om
sin eigen forsegla skjebne. Moskusoksen veit heller
ingenting om dette når Olsen seinare guidar Micheal
dei siste metrane fram til ein perfekt skotposisjon.
grønl
t
RESOLUTT OG RÅDSNAR bestemmer sørafrikanaren
seg nokre minutt seinare for å fella den arktiske
kjempen, midt på den blaute myrsletta, kanskje
ein smule upraktisk. Om lag 50 kilometer måtte
han leggja bak seg til fots, før han endeleg fekk den
etterlengta moskusoksen sin. Olsen og eg lukkast
med kunststykket det var å partera det uhandterlege
dyret midt på den litle myrsletta, og i fellesskap
svingar me det gjennomvåte, nær femti kilo tunge
troféet på ryggen til Micheal. North Safari har
nemleg ein etisk og praktisk forholdsregel: Jegeren
må sjølv bera heim troféet sitt. Micheal er det som
kan kallast kraftig bygt. Dei siste åra har han tydelegvis levd godt – som har sett sine spor i form av nokre
titals overflødige kilo – men det ser overraskande
enkelt ut når han sprett i veg mot leiren. Han er
unekteleg sterkare og i langt betre form enn det me
kunne ha førestilt oss. Skinnet kan bedra…
44
JAKTA på Grønland er ei jakt på naturens vilkår.
NORTH SAFARI
North Safari blei etablert i 2008, av jaktguiden Thomas
Olsen som er stasjonert i Kangerlussuaq på Grønland.
Olsen arrangerer jakt på moskusokse, karibu og villrein, samt småvilt som fjellrev, hare og rype. I tillegg
til jakt kan North Safari tilby andre turistaktivitetar
som moskusoksesafari, guida turar til innlandsisen og
isbrear, samt eit fantastisk fjellaurefiske i verdsklasse.
Olsen har òg starta den einaste butikken i byen med
villmarksutstyr og -klede, noko som verkeleg var sakna
tidlegare, sidan ein stor del av turistane besøkjerKangerlussuaq nettopp for å oppleva naturen i området på
nært hald. Les meir på www.northsafari.com
Mitt
Jaktblad
land
SØRAFRIKANSKE Micheal Joubert måtte kryssa både
ekvator og polarsirkelen i jakta på moskusoksen sin.
45
Mitt
Jaktblad
t
ME LEGG HALVPARTEN av kjøtet i ei steindekt hole, slik at ravnar og fjellrevar ikkje får tak i det mens
me ber så mykje kjøt som me orkar tilbake til leiren. Me svingar dei 40 kilo tunge ryggsekkane våre
opp på akslene, og legg i veg etter Micheal. Når me endeleg kjem fram, er den første delen av det
harde arbeidet overstått, men like mykje ligg framleis og ventar. Dette blei ikkje vår einaste tur med
kjøtt på ryggen.
Slik enda altså desse åtte dagar lange strabasane for sørafrikanaren Micheal Joubert. I løpet av opphaldet i den arktiske villmarka nordanfor polarsirkelen fekk han éin representativ karibubukk, ein flott
fisk i femkilosklassen og ein moskusokse – som krevde vel mykje arbeid å overmanna.
grønland
MOSKUSOKSEN er eit svært fasinerande dyr,
og det er mange av dei rundt Kangerlussuaq.
46
Mitt
Jaktblad
KALIBER OG VÅPEN
Kaliber: Det minste lovlege kaliberet i
karibujakt er .222 for både lokale jegerar
og for tilreisande troféjegerar. For moskusoksar er minste lovlege kaliber 6,5 x 55 mm
for lokale jegerar, mens troféjegerar er
tilvist kaliber .30-06 eller grovare. Vil ein
lada rifla med eit kaliber som passar til
både moskusokse og villrein, så er .30-06,
.308, .300 WM eller 7 mm Rem Mag
passande alternativ. Skothaldet på
moskusoksen er relativt kort. Terrenget
byr òg på gode sjansar til posteringsjakt, eller til å koma innanfor 200 meters
avstand til karibuen.
Våpen: Grønland er eitt av få land i verda
som har eit verkelegheitsnært og avslappa forhold til jegerar som reiser dit
med våpen. Dermed treng du ikkje forventa deg problem med styresmaktene
ved ankomst, men sjølvsagt bør du
ha med deg jaktkort, våpenlisens og
europeisk våpenpass, i tilfelle dei
grønlandske styresmaktene likevel vil
gjennomføra ein kontroll.
AV ETISKE OG PRAKTISKE årsaker må
troféjegeren sjølv bera troféet sitt. Viss
ein kan fella dyra i villmarka, må ein
òg kunna ta hand om troféet.
47
Mitt
Jaktblad
PÅ BERRE 20 MINUTT tok me tre røyer i
denne storleiken. Ei jaktreise til Grønland byr ofte på unike fiskemuligheiter
som avveksling mellom jaktøktene.
J A K T PÅ N AT URENS EIGNE V IL K Å R – HEILT ENK ELT!
Med litt godvilje kan ein vel oppsummera det
heile med at Micheal, med stor forteneste, lukkast i
å oppfølgja kriteria for ein arktisk «MacNab».
DET BØR FOR ordens skuld leggjast til at bestanden
av moskusoksar i villmarka rundt Kangerlussuaq er
svært stor – kanskje til og med for stor – og at dyra
dette året var litt vanskelegare å finna enn vanleg.
I enkelte område har dyra blitt jaga vekk eller jakta
ut. Bestanden er likevel ikkje truga på nokon som
helst måte, og vanlegvis er det ingen problem å
finna gamle troféoksar som er utstøtt frå flokken
av ein yngre og sterkare okse. Dei få dyra som blei
sett ut i området på 1960-talet er blitt opphavet til
tusenvis av individ, men villmarka er stor, og innimellom må ein vandra store avstandar for å fella
viltet sitt. Men slik skal det vera når ein er ute på
arktisk safari – heilt enkelt jakt på naturens eigne
vilkår!
nn
48
SOLKREM OG MYGGNETT
• Den grønlandske jakta skjer som sagt utelukkande på villmarkas vilkår. Det er viktig at du
allereie før avreisa avklarer med jaktguiden din
kva du treng av klede til jakteventyret. Temperaturskilnaden mellom ei moskusjakt i juli og ei
villreinsjakt i oktober kan fort bli bortimot 40 OC
(+20 OC om sommaren og –20 OC i oktober).
• Nedbørsmengdene er til vanleg forholdsvis
moderate i området rundt Kangerlussuaq, som
har fastlandsklima og er eit ganske tørt område
samanlikna med gjennomsnittet for Grønland.
Likevel er det aldri feil å pakka med seg gode
regnklede. Dessutan kan det vera lurt å pakka
med seg solkrem og myggnett i baggasjen.
• Generelt kan det seiast at nokre av dei viktigaste
tinga til ein safari nord for polarsirkelen er eit
par godt inngådde støvlar, eit godt isolert liggjeunderlag av lettvektsmodell, samt ein god,
ergonomisk ryggsekk. Sjølv bruker eg den beste
ryggsekkjen eg nokon gong har testa – ein 130
liters Bergans Alpinist.
• På jaktreisa er det òg ein svært god idé å ta med
seg fiskeutstyret. Som eg har skrive i teksten, er
det mogleg å fiska dei fleste plassane på Grønland, og Grønland byr unekteleg på godt fiske.
Mitt
Jaktblad
- en verden av naturopplevelser
sto
Du
lt
Villmarksopplevelse i
Canada med jakt på
bjørn og ulv
luk
Dr
ivj
eja
rvi
Verdens beste
duejakt i Argentina
fis
sus
ker
saf
ari
Luksussafari i Namibia
med fokus på
jaktområde og
innkvartering
kt
t
Spesialist på drivjakt
i Polen, Kroatia
og Ungarn
Ba
De
eis
e
Atlantik – Fiskereiser
Gruppetur til USA –
Hardcore kystfiske.
Pris NOK 13.995,-
ak
fer
ie
Safari Eksperten
7 dagers badeferie i
Kenya ALL INCLUSIVE.
Priser fra NOK 9.999,-
Atlantik
TrAVEL
www.limpopo.dk
Telefon 62 20 25 40
www.diana.dk
Telefon 62 23 11 10
www.safarieksperten.dk
Telefon 56 36 25 45
www.fiskerejser.dk
Telefon 70 20 38 86
49
Kontakt: Frank robert Lund · Tlf. (0047) 91 36 11 44 · [email protected]
Mitt
Jaktblad
TOPPTEKST
im
KIRGIS
3.756 METER OVER HAVET
50
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
mponerande
TEKST OG FOTO: SIMON K. BARR
SISTAN
51
Mitt
Jaktblad
HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN
Å
jakta på forvilla tamgeiter
til Kasakhstan i nord, Kina i aust,
i Skottland, er ei ganske
Tadsjikistan i sør og Usbekistan
komfortabel jaktform. Å jakta
i vest. Kirgisistan har i dag eit
steinbukk i eit avsidesliggjane
kulturelt mangfald, med både
Kirgisistan, midt i Sentral-Asia,
tydeleg påverknad frå Vesten
er derimot ikkje så veldig komog frå naboland som framleis
fortabelt. Å ri med kirgisiske
lever mykje som i Sovjet-tida.
nomadar langs den gamle
Mellom anna finn ein alltid
Silkevegen i ti dagar, sova HØGDEJAKT snautt 4000 meter over havet eit svært imponerande vodkaer tøft for dei som ikkje er vande med
i grotter, drikka hestemjølk
sortiment på kvar einaste
forholda, og krev ein del medisinering.
og overleva på avgrensa matbensinstasjon.
rasjonar, ja, det er sanneleg
ingen leik – verken fysisk eller mentalt. Etter eitt års POLITISK KORRUPSJON er utbreidd i heile landet, og
planleggjing blei likevel denne reisa ein realitet som viss me reknar med dei betente og stadig meir oppheta kampane mellom Kina og Russland om dei rike
verkeleg skulle overgå alt eg har gjort tidlegare…
I løpet av dei siste jaktsesongane har lidenskapen mineralskattane som ligg gøymde i fjella, så kan ein
min svinga litt vekk frå hagleskyting på fugl til kule- slå fast at Kirgisistan har ein heil del utfordringar
jakt på litt større vilt. Det er langt frå slik at eg har å baskast med dei komande åra. Likevel kan ein
forlatt andejakta heilt, men hjarta slår nok endå litt vestleg i det minste slappa av, nesten som ein gjest,
raskare når eg får sjansen til å jakta på ville dyr, i denne forholdsvis trygge muslimske republikken,
som framleis har dei naturlege instinkta bevarte, trass i at namnet på landet endar på –stan. Det er
med dei ekstra utfordringane det inneber. Dette ikkje farlegare å reisa til Kirgisistan enn til andre
har gitt meg ein ny dimensjon av spenning, og har land i Aust-Europa, eller Tyrkia for den saks skuld.
Allreie før eg la ut på denne jaktekspedisjonen til
dessutan ført meg til nye, fasinerande plassar der eg
elles ikkje ville ha sett føtene. Kirgisistan endar nok Kirgisistan, visste eg at den skulle kunna bli krona
opp som høgdepunktet på heile konseptet med å med eit trofé frå den spektakulære sentralasiatiske
steinbukken (capra sibirica alaiana). Desse hardjakta på eksotiske plassar.
horna, skjeggete beista lever i relativt små grupper
SÅ LENGE KROPPEN toler det, noko den vonleg høgt oppe i dei sentralasiatiske fjellkjedane, mellom
kjem til å gjera i nokre år til, har eg tenkt å driva anna i Tien Shan-massivet på grensa mellan Kirgimed denne fantastisk kjekke og gjevande fjelljakta. sistan og Kina. Steinbukken er eit drøvtyggjande
Høgt oppe i fjellveggen, med bratte bakkar og klauvdyr, og denne sentralasiatiske underarten er
lurande farar, er det mogleg å jakta på bestandar den største, med praktfulle horn som svingar bak
av geiter i capra-slekta og sau i ovis-slekta i nesten og over ryggjen i ein imponerande og majestetisk
kvar einaste fjellkjede av betydning kringom i heile kurvatur. I tillegg til Kirgisistan kan éin få jaktløyve
verda. Utruleg nok finst det om lag førti jaktbare på den sentralasiatiske steinbukken i Usbekistan,
underartar av capra spreidd over jorda, inklusive Tadsjikistan og Kasakhstan. Det er mindre forskjellar
åtte gemseartar og fjorten steinbukkartar. Likevel i både kropps- og hornstorleik blant bestandande i
overgår saueslekta ovis dette med 46 underartar.
desse tidlegare Sovjet-republikkane, men vanlegvis
Kirgisistan, offisielt Republikken Kirgisistan, er ein blir dei aller største trofédyra felt i Kirgisistan. Det
tidlegare sovjetstat som fekk fridomen sin i 1991. er ikkje uvanleg at horna blir lengre enn éin meter,
Midt i Sentral-Asia ligg dette fjellandet, som grensar men prakteksemplara sine horn blir om lag 1,3 meter.
52
t
imponeran
nde
Mitt
Jaktblad
ÉI DRYG VEKE PÅ HESTERYGGEN kan vera ekstremt tøft
for den som ikkje er vand med slikt. Mitt Jaktblad
tilrår å trena heime før ei slik reise.
53
Mitt
Jaktblad
« O M M O R G O N EN S A L A M E O PP H E S TA N E O G
R EI I ÅT T E T I M A R FO R Å KO M A O SS T I L J A K TO M R Å D E T S O M B L I R K A L L A FO R M O L D O B EL .»
Jaktsesongen varierer noko mellom dei ulike landa,
men den er vanlegvis mellom september og februar.
FLYTUREN TIL BISJKEK, hovudstaden i Kirgisistan,
kunne svært gjerne ha gått mange andre plassar
enn via Istanbul. Denne gongen blei det heller ikkje
lettare å reisa med våpen, sidan dei «lyse hovuda»
ved innsjekkingsskranka på Stanstead hadde gløymt
den litle detaljen å senda baggasjen og våpenet
mitt til min endelege destinasjonen, noko eg meiner
burde vore sjølvsagt når flyruta inneheldt ei mellomlanding. Med andre ord var det ikkje anna å gjera
enn å stilla med lua i handa og søkja visum i Tyrkia,
for å kunna forlata det inngjerda transferområdet på
54
flyplassen i Istanbul og få tilgang til resten av flyplassen før eg kunne finna baggasjebandet.
Men no, når eg endeleg hadde fått igjen mine kjære
eigedelar, var eg plutseleg i den prekære situasjonen
det er å vera bevæpna i Tyrkia utan å ha med naudsynte papir og godkjenning. Forhandlingsteknikken
min blei sett på ein vanskeleg prøve, men etter
mykje om og men greidde eg likevel å koma meg om
bord på flyet til den siste etappen. Ein kan trygt seia
at dette intermessoet la til ein dose med stress, men
på den andre sida blei det ein passande start på reisa.
Det er ikkje for ingenting eg kallar det jakteventyr…
Det var mørkt ute då eg døgnvill landa i Bisjkek
tidleg om morgonen. Kirgisistan ligg i ei tidssone
Mitt
Jaktblad
KIRGISISTAN HAR DEN SAME tidsrekninga som dei vestlege landa, men ofte kjennest det som om tida har
stått stille – lenge…
NOKRE TIMAR SEINARE hindra dagslyset alle ytterlegare forsøk på å ta igjen litt søvn. Omtåka byrja eg
sakte å vakna til liv igjen, takka vera den fantastiske
utsikta som eg neppe har sett maken til tidlegare.
Borte i horisonten skimta eg ein dal som såg ut til
å ha klemt seg ned midt i det ujamne fjellmassivet.
Dei forblåste fjellsidene var kledde av halvt uttørka
buskas, og her og der kjempa flekkar med gulna
gras for å få fotfeste.
Somme plassar passerte me meir eller mindre utmagra husdyr, som gjorde sitt beste for å finna ein
og annan flekk med næring som framleis ikkje hadde
gått tapt under dei utfordrande forholda. I nærleiken
av buskapen såg me såkalla jurtar, kuppelforma telt-
55
t
seks timar før Europa, og eg har alltid hatt vanskar
med å fly austover. Deretter legg ein til skrekkopplevinga i Istanbul og total mangel på søvn på flyet,
så sit ein igjen med oppskrifta på korleis ein skal gå
fram for å starta på ei reise heilt utmatta…
Heldigvis fekk eg gå rett gjennom tollkontrollen,
takka vera dei vennlege kirgisiske tollarane. Endeleg
var eg framme – med våpen og resten av baggasjen.
I ankomsthallen møtte eg jaktguiden Rinat. Utan
fleire problem la me ut på den ti timar lange reisa søraustover mot dei høgare fjellområda. Sidan augo
mine ikkje hadde noko å festa seg til i bekmørket,
tok det ikkje mange minutt før eg endeleg slokna og
kunne nyta den avslappande søvnen.
Mitt
Jaktblad
UTAN GOD KIKKERT er det vanskeleg, ja
nesten umogleg, å sjå dyra i fjellsidene.
56
im
hus som er dei sentralasiatiske nomadane sine halvmobile heimar, med røyken som pittoresk og roleg
bukta seg opp frå skorsteinen i midten og mot den
klåre himmelen. Eg kjende meg plutseleg veldig
langt heimefrå, litt som om eg var hamna midt i ei
gammal utgåve av National Geographic.
Etter sju timar kom me fram til vår første stopp,
Naryn, ein liten by ved foten av Tien Shan-massivet.
Her fekk eg dei naudsynte jaktlisensane og godkjenningane utskrivne av det kirgisiske jegerforbundet, som har tilhald i Naryn. Den kirgisiske
regjeringa overvakar og har ein svært streng kontroll på jakta etter den sentralasiatiske steinbukken,
ikkje av kommersielle interesser, men for å sikra
at uttak av dyr ved jakt skal vera gunstig for vidare
bevaring av bestanden.
MED PAPIRARBEIDET UNNAGJORT, la me ut på dei
siste tre timane av vandringa mot leiren. Vegane på
det siste stykket fekk dei mest belasta grusvegane
heime til å framstå som nyasfalterte motorvegar, og
den siste halvtimen fekk fjøringa på Land Cruiseren
sanneleg visa seg fram, då me utelukkande reiste
langs eit uttørka elveleie – bokstavleg talt over både
stokk og stein.
Endeleg fekk eg eit glimt av nokre gulgrøne
bygningar i ein lysning lengre framme, innramma
av høge fjellveggar som raga opp langs sidene. Etter
kvart som me humpa oss nærare, kunne eg skimta
to gamle jernbanevogner som hadde fått avmontert
hjula sine, og i staden for blitt plasserte oppå jernbanesvillene. Heim – kjære heim! Dette skulle altså
fungera som leirplass for dette jakteventyret.
Ankomsten førte til febrilsk aktivitet: Leirverten,
kokken og taksidermisten storma alle ut for å hjelpa
meg med å få baggasjen inn i vogna som skulle bli
mitt losji for natta.
Eg pakka opp det aller viktigaste i baggasjen, og
innsåg at rifla trengde ei ny innskyting. Steinbukken
kjem sjeldan innanfor 200 meters avstand.
Frå den improviserte skytebanen gav smella frå
min Mauser M 03 i kaliber .300 Win Mag ekko i fjella,
Mitt
Jaktblad
og varsla heile dalføret om min ankomst til leiren.
Ivrige etter å få møta den nye jaktgjesten, kom dei
nomadiske guidane galopperande på hestane sine
frå jurtane lengre oppe i dalen.
KLEDDE I EI UVENTA blanding av tradisjonelle ullplagg og vestlege jaktutstyr, var dei verkeleg eit
syn når dei nesten sladda inn på hestane med eit
smil av gulltenner. Eg fekk umiddelbart sansen for
dei. Det gjekk ikkje an å ta feil av deira openbare
fasinasjon av jaktutstyret mitt, som i deira auger var
ekstremt høgteknologisk.
Kvar vår flyttar nomadane bustadane sine frå
låglandet og opp til dei grønkledde dalane når snøen
har smelta vekk. Der bur dei med flokkane av beitedyr til oktober, når det kalde klimaet kjem tilbake.
Av dei 5,2 millionar innbyggjarane i Kirgisistan, er
det framleis ti prosent som har dette enkle livet
som sitt levebrød. I total mangel på internett,
telefonar, kredittkort, søppelmat og halvfabrikat
lever dei lukkelege utan andre utfordringar enn å
forsyna familiane sine med mat og halda ulvane
borte frå husdyra. Hm… Somme gonger er det nesten
slik at ein undrast på kva som er det beste livet…
Nomadane funne fram ein passe tjukk, flekkete,
grå hest som skulle bli min staselege springar på reisa. Dei hadde døypt den Kyok-at, «den himmelgrå
hesten». Den unge vallaken hadde svært mykje erfaring i den edle kunsten å driva fjellklatring.
I desse landskapa er det berre hest som gjeld.
Det finst nemleg ikkje eit einaste kjøretøy, uansett
bakkeklaring eller utstyrspakke, som hadde greidd å
ta seg fram i dette fjellendte terrenget.
t
mponerande
57
Mitt
Jaktblad
FULL AV FORVENTING kjempa eg heile natta for å
DEI KOMANDE DAGANE jakta me etter det same
kunna sova litt før morgondagens jakt. Trass i at eg
hadde vore føre var, og knaska på Diamox for å motverka høgdesjuke, byrja eg allereie å kjenna meg
påverka av høgda på nærare 3.000 meter. Men sjølv
om eg kjende ei sporadisk prikking i både tunga og
føtene, var eg framleis trygg på at medisinene skulle
halda symptoma på høgdesjuke i sjakk, slik at eg
kunne fortsetja reisa.
Om morgonen sala me opp hestane og rei i åtte
timar for å koma til jaktområdet som blir kalla Moldo
Bel. Rideturen tok oss gjennom eit vakkert og storslått landskap som var endå meir fantastisk enn området rundt leiren, og med skikkeleg fin utsikt! Langs
vegen byta guidane på å halda utkikk etter steinbukkar på dei utstikkande fjellknausane over oss, og
seinare på føremiddagen såg me endeleg dei første
geitene. Me hadde kome til rett plass.
mønsteret: Me starta dagen med å speida etter dyr
i dalføra, før me klatra oss oppover fjellsidene med
nokre avleiingsmanøvrar, for å koma oss innanfor
skothald ovanfrå. Steinbukken har nemleg ingen naturlege fiendar å halda utkikk etter ovanfrå, så dei
flyttar seg instinktivt oppover for å koma i tryggleik
når dei kjenner seg truga. Med dette i tankane var
jaktstrategien vår heilt opplagt.
Mot slutten av den første jaktdagen hadde me
nådd eit platå eit stykke oppe, der me slo leir for
natta i ei grotte. Kveldsmaten vår bestod av kalde,
hermetiserte sardiner og tørt pitabrød, saman med
varm chai (kirgisisk te). Denne dietten var i hovudsak det einaste som
var tilgjengeleg
mens me
venta på
å oppnå
impon
58
målet vårt, og dermed gjera kosthaldet vårt rikare
på protein, med ei proteinkjelde av høg kvalitet.
Om natta stupte temperaturen raskt, heilt ned til
ti kuldegrader, så ein kan trygt seia at kulda beit når
kveldens teslurping tvingde meg ut av den behagelege, varme soveposen, for ein rask luftetur ut i den
bitande kalde natta.
I løpet av dei fire neste dagane såg me ein heil del
vilt, men det blei berre med synet og ingenting anna.
Dessutan byrja eg igjen å kjenna på
den fysiske utmattinga. Dette
var kanskje ikkje heilt trygt,
for me levde verkeleg på
kanten, både biletleg
og bokstavleg talt.
Mitt
Jaktblad
Det blir unekteleg spennande når ein veit at hovegrepet til eit dyr med ein hjerne på storleik med ei
valnøtt, er det einaste som skil ein frå stupet og
ein grusom død. På den andre sida kjenner ein seg
ekstremt levande når eit fatalt fall heile tida er berre
eitt lite feilsteg unna. Midt oppi alt hadde eg likevel
ekstremt stor tillit til ferdigheitene til både hestane og nomadevennene mine, som hadde tatt meg
under sine beskyttande vengjer.
t
nerande
HESTANE ER VANDE med fjellandskapet, men påkjenninga frå terrenget er enorm. Då er det godt å få litt service.
59
Mitt
Jaktblad
JAKTA SJØLV?
Besøk www.artemis-hunting.com for meir informasjon
om jakta i Kirgisistan. Vil du vita meir om ulukkesforsikring med muligheit for evakuering frå kva plass
som helst i heile verda? Sjekk www.globalrescue.com.
NATTLEIREN der Simon K. Barr gjer seg klar for ei natts søvn under open himmel.
«H EI L E D EN V ER K A N D E K R O PPEN M I N S K R EI K O G B A D O M AT D EN B RU TA L E
Det hittil mest lovande jaktforsøket viste seg om
morgonen den sjette dagen, då me kunne sjå tre dyr
liggja og døsa i skuggjen på ein fjellknaus høgt over
oss. Det skulle ta heile dagen å koma seg til ein god
skotposisjon på de tre bukkane Bruse. No gjenstod
det berre å sjå om me ville lukkast.
ikkje korleis det gjekk til. For første gong i løpet av
turen kom eg no uventa til å tenkja på den globale ulukkesforsikringa, med ein spesiell klausul om
evakuering ut av terrenget dersom det skulle skje ei
ulukke. Ein god venn tipsa meg spontant om denne
forsikringa då eg fortalde litt fleire detaljar om turen.
Å TA SEG OPP til toppen av fjellet var utan tvil
den vanskelegaste styrkeprøven eg nokon gong har
utsett min relativt hardt utfordra kropp for. I den
tynne lufta på nesten 4.000 meters høgde kjendest
det ut som om hjarta mitt skulle eksplodera av det
harde slitet når som helst. Det brann i brystkassen
og lungene, og kvart andedrag kjendest ut som
å suga inn eld. Terrenget var så bratt at ikkje ein
gong hestane kunne bera oss, så me måtte gå frå
dei halvvegs og klatra oppover dei bratte knausane
med rein armkraft og viljestyrke. På forunderleg vis
følgde likevel hestane etter oss. Eg forstår framleis
HEILE DEN VERKANDE KROPPEN min skreik og
bad om at den brutale stigninga snart måtte vera
overstått. Eitt par siste desperate gisp etter ekstra
oksygen gav meg kraft til å løfta meg opp over den
siste kneika, før det endeleg flata ut. Før eg fekk tid
til å trekkja pusten, eksploderte buskane rundt meg
i eit virvar av fjører, då eit tjuetals fuglar flaksa vekk i
løpet av eit tidelssekund. Til mi store overrasking
høyrde eg den karakteristiske lyden av skogshøns
som flaksa opp. Det var ikkje akkurat denne lyden
eg hadde forventa etter å ha klatra opp på det som
kjendest som verdas høgaste fjell. Ein nærare kikk
60
imp
Mitt
Jaktblad
AVSTANDEN TIL BYTTET er målt opp, og Simon legg seg til rette for å skyta. Dette blir eit skot frå langt hald.
S T I G N I N G A S N A R T M ÅT T E V ER A OV ER S TÅT T.»
avslørte at det var steppehøner. Snakk om at dei
kunne fly! Desse små kruttpakkane av nokre fuglar
fauk langs fjellsida som små jagarfly, når dei unngjekk kvar einaste utstikkande knaus, som om
dei hadde innebygde gyroskop som styrte dei lågtflygande sveva. Eg betrakta desse
fjørete luftakrobatane til eg ikkje
lenger kunne sjå dei i kontrast mot
den fengslande postkortutsikta.
Den sprekaste av guidane hadde
allereie kome seg avgarde, for å sjå
etter om dei tre dyra framleis var
på den same plassen. No kom han
galopperande tilbake i tilsvarande
tempo som ein sprintar på 400meteren. Tankane om korleis det
hadde sett ut viss eg skulle ha
prøvd på det same i min tilstand,
blei brått avbrotne av at guiden
vifta vilt med armane. Etter å ha forsøkt å tyda den
diskré miminga hans, greip eg våpenet og la i veg
etter han. Tempoet vårt var noko meir verdig når
me bevega oss fram mot kanten der han hadde sett
dyra tdlegare.
ponerande
smyga meg fram dei siste metrane,
og eg kjende at den store augneblinken nærma seg. No såg eg alle
tre. Steinbukkane visste ingenting
om vårt nærvær, men eg merka at
dei byrja å bli urolege, truleg fordi
skumringa byrja å trengja seg på.
Heldigvis var kikkertsiktet mitt utrusta med integrert laser for avstandsmåling, samt innebygd
ballistikkdatamaskin som rekna ut
kor mange klikk eg måtte justera
61
t
GUIDEN GAV TEIKN til at eg skulle
Mitt
Jaktblad
siktet, ut frå faktorar som vinkel til målet, lufttrykk
og temperatur, samt ballistiske data for patrona
i kammeret. Etter seks døgns intensiv jakt skulle
denne høgteknologiske nyvinninga maksimera
sjansane mine for å få det første skotet til å gjelda.
«D E T T E ER U TA N T V I L D EN M E S T
GJ E VA N D E J A K TO PP L E V I N G A
I H EI L E M I T T L I V.»
EG VEL NØYE UT målet mitt, den aller største
NATTA I LEIREN blei både lang og kald, men
til slutt kom det etterlengta morgonlyset sakte
men sikkert opp over horisonten. Me var knapt
nok vakne før me la i veg nedover skråningen,
mot åstaden for gårsdagens ekstremt spanande
hending. Nedstiginga mot knausen var definitivt
ingen god praksis på arbeidsmiljøtryggleik. Eg var
langt frå interessert i å møta den same skjebnen
som det felte byttet mitt. Fjellsidene stupte nesten
loddrett nedover. Kvar minste litle rørlse på det glatte
og lause underlaget måtte gjerast med ekstrem
62
t
bukken Bruse. Avstanden blir målt til 305 meter,
og ballistikkdataen fortel at eg må justera høgden
på siktet med åtte klikk for å kunna plassera det
opplyste trådkorset akkurat der eg vil ha det. No
opplever eg sekunda som minutt, men med dei
matematiske kalkulasjonane fullført, og siktet ferdig
innstilt, treng eg ikkje venta lenger. Eg strammar
grepet rundt kolben, før eg forsiktig klemmer ut
skotet. Hornady InterBond-patrona på 150 grains
sender umiddelbart ei melding i retur frå avsatsen
der nede, i form av det kjedelege dunket når kula
trengjer gjennom huden på dyret.
Steinbukken tar eitt par ustøe skritt framover,
og glir på nokre skiferplater, noko som får den til å
tumla i veg nedover skråningen og utanfor vår synsvidde. Sidan skumringa allereie har slukt dei fleste
solstrålene, vil det vera for farleg å gje seg ut på ein
redningsaksjon etter det felte viltet, så me avgjer
å slå leir for natta og venta til morgonen etter. No
kunne eg berre håpa at skotet sat så bra som det
kjendest, og at me skulle finna dyret igjen heilt. Det
kom garantert til å bli ei veldig, veldig lang natts
ferd mot dag.
Mitt
Jaktblad
STEINBUKKEN ER FELT, og Simon kan
posera i magiske omgjevnader.
63
Mitt
Jaktblad
varsemd. Me rørte oss – som i sakte film – fram til
staden der bukken stod då eg fyrte av skotet
kvelden før. På bakken var det tydelege teikn etter
eit godt treff, og då eg kom fram til kanten der den
hadde ramla utanfor, trekte eg eit letta sukk: Horna
hadde kilt seg fast mellom eitt par steinar på ei noko
mindre fjellhylle like nedanfor, sjølvsagt berre ved
rein flaks, sidan neste stopp hadde vore eit stup på
om lag 150 meter.
EIN BØLGJE AV LETTE og lykkekjensle skylde
gjennom kroppen min – eg hadde tatt dette
fantastiske dyret av dage med eitt velplassert skot.
Eg hadde heller ikkje sendt kroppen tumlande nedover skråningen, heilt ned til dalen, som eg hadde
frykta for. Ein av guidane klatra ned for å festa
eit tau rundt bukken, og alle hjelptes til med å dra
den 150 kilo tunge kroppen opp igjen. Det var berre
minimale skader på kjøtet, og kva einaste del av
bukken kunne brukast. Heile opplevinga var overveldande, og eg kunne nesten ikkje venta med å
koma tilbake til leiren og ringa til kona via satellitttelefon for å formidla dei fantastiske nyheitene.
64
Kjøtet og troféet blei lasta opp på hestane, noko
som minna meg om jakta i Skottland, der ein fraktar
hjortekjøtet ned frå dei frodige åsane med hest.
Når me kom tilbake til leiren blei den seks timar
lange triumfturen krona med eit aldeles nydeleg
måltid, med ei høgverdig proteinkjelde til forrett
– steinbukkhjarte – følgt av ein svært lekker lungestuing til hovudrett. Eg tvilar på om den russiske
imp
Mitt
Jaktblad
GEITEGRYTE har aldri smakt betre enn kvelden i den klassiske jurten til vertskapet.
vodkaen som me skylde ned maten med kan
reknast som dessert, men eg reiste i alle fall ein
skikkeleg skål for den passande avsluttinga på ei
episk jakt.
Jakta i høgfjella i Kirgisistan er utan tvil den
mest gjevande jaktopplevinga i heile mitt liv! Etter
heimturen har eg hatt vanskar med å forklara alle
dei ulike aspekta ved reisa, og kva som gjorde den
så fantastisk. Dessutan har eg full forståing for at
det meste av forteljingane frå denne jakta nesten
høyrest oppdikta ut, men eg håpar i det minste at
bileta kan gje litt støtte til hovudtrekka i historia.
Sjølv om prisane er meir overkommelege enn
ein kanskje skulle tru, så er ikkje dette ei reise for
alle. Ein bør ha stor eventyrlyst, vera i god fysisk
form og kunna gje avkall på det meste av kvardagsluksusen som ein er vand med. Først når desse
faktorane er på plass kan ein byrja å vurdera ein
liknande tur. Men viss dette er ei passande skildring
av deg, og du kanskje byrjar å bli lei av til dømes
haglejakt etter fugl, ja, då kan eg varmt tilrå at du
innstiller deg på ei real utfordring som vil setja deg
på ein hard prøve. Den søte smaken av belønning
blir nemleg større etterpå – sann mine ord!
ponerande
nn
65
Mitt
Jaktblad
– PERSONLIG SERVIC
– Vi utfører service for DFS-skytterne, og
mange av kundene har vi kjent i mange år.
Utenom DFS-skytterne er mange av våre
kunder jegere som vi har et langt kundeforhold til, sier Steinar til Mitt Jaktblad.
Butikken ble startet av Steinars foreldre
som en liten kjellerbedrift på Hommersåk
utenfor Sandnes i 1985. Steinar er nå på
plass i familiebedriften, men kan se tilbake
på en karriere på over 20 år som offiser i
hæren. Etter den militære karrieren var han
personalsjef i Kverneland-gruppen, som har
avdelinger spredt over hele verden. Hvorfor overtok han butikken som foreldrene
hans åpnet for snart 30 år siden?
– Min store drøm var å kombinere yrke
og hobby. Jeg har en omfattende interesse
for jakt og friluftsliv. Allerede i 1975 skjøt
jeg i mitt første stevne, så jeg har lang
fartstid som både skytter og jeger. Da jeg
fikk anledning til å overta det som mine
foreldre hadde startet, var jeg ikke i tvil,
forteller Steinar.
80
66
Jaktsport AS har et fyldig utvalg av både
nye og brukte våpen. Selv om det er mest
våpen og ammunisjon i butikken, har
Steinar også et rikholdig utvalg av optikk,
ladeutstyr, pusseutstyr, reimer, futteraler,
kamuflasjeutstyr, telt, klær og lokkeutstyr.
– Vi lagerfører mange forskjellige rifler,
hagler, konkurransevåpen og håndvåpen.
Til enhver tid har vi også inne en hel del
brukte håndvåpen, hagler og rifler, sier
Steinar.
I tillegg til butikken med våpen og utstyr,
har Jaktsport AS sitt eget børsemakerverksted som står for en betydelig del av omsetningen. De aller fleste oppdragene går
på gjenging og montering av lyddempere
og optikk. Jaktsport AS sitter inne med stor
kunnskap for å kunne gi de beste rådene
om valg av rett utstyr, og de hjelper gjerne
til med å sette sammen komplette pakkeløsninger.
– Vi skreddersyr hele pakker, komplett
med jaktrifle, kikkertsikte, lyddemper,
Mitt
Jaktblad
CE ER MIN DRIVKRAFT
Steinar Bødtker hos Jaktsport AS ønsker oss
varmt velkommen når vi besøker butikken hans i
Sandnes. Det er ikke ofte man får en slik velkomst
når man stikker innom en butikk lenger, men
personlig og god service er Steinar sin drivkraft.
hagle og salongrifle. Da tilpasser vi pakken
etter kundens budsjett, ønsker og ikke
minst veiledning innen utstyrsvalg og om
ønskelig skyteteknikk.
Prosessen kan gjerne ta flere timer, men
Jaktsport AS akter å la dette fortsatt være
en del av deres tilbud.
– Utvalget innen jaktutstyr er stort, og
mange kunder trenger assistanse for å
kunne velge det optimale utstyret. Vi forsøker å få kundene til å tenke gjennom
selve jaktsituasjonen før de reiser på
sine første turer. Man må forberede seg
mentalt før jakta. Dette gjør konkurranseskytterne foran hvert eneste stevne, og
det bør også jegerne gjøre, mener Steinar.
– Hva bør man tenke på når man skal
velge våpen?
– Den normale skytteren klarer ikke
overgå presisjonen i børsa i dag. Valget
av våpen handler mer om følelsen våpenet
gir deg, spesielt under bruk, konkluderer
Steinar Bødtker i Jaktsport AS.
Sjekk nettbutikken på jaktsport.no.
Våpenutstillingen hos Jaktsport AS.
Steinar Bødtker ønsker velkommen bak disken.
81
67
Mitt
Jaktblad
TOPPTEKST
ELG I LAPPLAND
STORVIL
KRONHJORT I NORD-NOR
Ett par hundre mil i bilen er ingen hinder når man
skal på jakt. Per Andersnäs fra Linköping pakka
bilen og kjørte av gårde mot kronhjortene i NordNorge, med ett stopp i Lappland for litt elgjakt.
TEKST OG FOTO: PER ANDERSNÄS
68
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
LTJAKT
RGE
69
Mitt
Jaktblad
F
TOPPTEKST
orventningsfulle som barn før julaften
setter vi oss i bilen og forlater Linköping en
fredagsmorgen i september. I passasjersetet
sitter min gode venn og jaktkamerat, Janne.
Høstens store jaktreise ligger foran oss, første
etappe er byen Bellvik i Lappland. Det har blitt
en tradisjon å tjuvstarte elgjakta med å reise
dit sesongen begynner først. I år er planen
tatt til nye høyder, og et nytt sted er lagt til i
reiseruta. Etter Bellvik venter en tur til Namsos,
hvor min venn Bo har invitert oss til å jakte på
Nordens nordligste kronhjortbestand.
Etter flere timer i bil når vi første etappe på
reisen – elgjakt i Lappland hos min onkel, Hasse.
Det er mørkt når vi stiger inn i hytta på slektsgården som Hasse eier med sin samboer Ingeborg og tre elghunder. Vi blir innlosjerte foran
den sprakende peisen i stua, og stuper i seng
vel vitende om at i morgen venter en grytidlig
start på dagen. Veden knitrer i peisen, men vi
sovner lenger før flammene brenner ut.
70
BELLVIK I LAPPLAND
Morgengry. Tanken på skog og jakt gjør det
enkelt å komme seg opp. Vi spiser en enkel
frokost, smører matpakker og heller kaffe på
termosen, før vi møtes til samling i jakthytta.
Samlet rundt varmeapparatet og jaktleder
Hasse venter vi på at tåka skal lette. Jeg skal
innrømme at jeg leker med en morgentrøtt
tanke om at vi kunne ha sovet litt lenger, men
den sedvanlige karslige sjargongen brer seg
kjapt når folk blir kjent og innser at to sørlendinger har dukket opp.
120 millimeter regn har falt over skogene her
i løpet av det siste døgnet. Det er restene av
Atlanterhavets tunge regnskyer som tømmer
sto
seg etter ferden over norske og svenske fjell.
Det er tredje uka man jakter på lagets 4.300
hektar store SCA-skog, etter tre ukers pause
under brunsten. De fleste oksene har feid
geviret og lukter allerede brunst. Jaktlaget har
skutt fem av de seks voksne dyra de er tildelt,
før den frie kalvetildelingen blir brukt som
motivasjon på senhøsten når jegere ofte går
alene med hunder.
Når klokka nærmer seg halv ni begynner det
å klarne opp. De som har lengst å gå, eller skal
ro, stikker en halvtime
før vi andre tar
av sted.
Mitt
Jaktblad
Ivrige begir vi oss ut i skogen. Jeg har
smisket meg til å bli med onkel og hunden
hans. Janne blir sluppet av ved ei myr, mens
jeg og Hasse drar opp til Fågelberget og går
nedover fjellsiden med marka nordvest for
oss. Elghunden Pass søker hurtig i terrenget,
og vi går langsomt etter for å gi ham fritt spillerom. Brått tar hunden ut. Han har åpenbart
ikke bare funnet spor, men virkelig fått ferten
av dyr. 250 meter, 400 meter, en kilometer, to
og en halv kilometer – han fyker av sted på
en skogsvei. Hasse tror det er storoksen, og at
orvilt
71
t
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
JAKT PÅ ELG OG KRONHJORT
den foretrekker veien på grunn av det svære
geviret. Spenningen stiger når jeg forestiller
meg bildet av de svære 400 kilos elgoksene
som av og til blir skutt her oppe. Elgstammen
her har vokst langsomt, etter å ha vært utsatt
for hardt jakttrykk rundt 2008-2009. Litt tøffere
bjørnejakt de siste årene har gjort at til og
med kalvene har økt i antall.
SOM ET LOKOMOTIV
Plutselig står vi på en vakker høyde og kikker
nedover ungskogen, og peileren viser at hunden
kommer mot oss igjen. Hasse hysjer på meg,
og minner om hvor langt foran hunden elgen
kan være. Plutselig brytes stillheten, og det
braker skikkelig inne mellom trærne. Et svært
dyr kommer rett mot oss, kanskje 200-300
meter unna. Jeg hører det først, siden Hasses
ører bærer preg av 50 år med jakt, og 300 nedlagte elger uten hørselsvern.
Lyden av et digert dyr som peiser som et
lokomotiv gjennom en stille skog er utrolig.
Spenningen er intens når det nærmer seg
i slik fart. Kroppen er i helspenn, den tunge
sikringen trykkes opp, alt kan skje fryktelig
fort. Men så, på 50-70 meters avstand svinger
elgen av og går parallelt med fjellsiden, fortsatt usynlig i skogen nedenfor oss. Hadde den
bare løpt 20 meter til hadde vi hatt den i siktet.
To-tre minutter senere kommer hunden slukøret tilbake, og det bærer av sted videre.
Våpenet sikres og kroppen slapper av igjen. Vi
veksler skuffede blikk, men samtidig er det en
glede å oppleve slike magiske øyeblikk hvor
store dyr kommer så nære. Den kan ikke ha fått
ferten av oss, for det var helt vindstille. Den
kan neppe ha hørt oss heller, i det tempoet
gjennom skogen. Vi rapporterer til Janne at
han skal være parat hvis den kommer forbi.
15-25 minutter senere får vi høre at elgen
svømmer over en 200 meter bred elv, 300
meter fra en jaktpost. Det var ikke en okse,
men en elgku med kalv. Likevel hadde opplevelsen satt fantasien i sving, og en ku med
kalv hadde heller ikke vært dumt å få i siktet.
Elgen vet nøyaktig hvordan den skal stikke av
fra hunden ved å ta seg ned til vannet. På
andre siden av elva jakter vi ikke i dag, så nå
er det venting som gjelder. Vi nyter en kaffetår
og smørbrød mens hunden jobber. Plutselig
ser den ut til å være på sporet av noe igjen.
Senere viser det seg at hunden fant nye elger,
men at de vandret langs sjøkanten forbi en
ubemannet post.
På vei tilbake rapporterer den andre hundeføreren om en elgkalv som er drept av bjørn to
kilometer unna. Bjørnen har bare spist litt av
kalven, men virkelig revet den fra hverandre.
Beina spriker til alle kanter, og bjørnen har i
tillegg revet av store deler av en furu like ved.
Kanskje den trengte en tannpirker?
Klokka er rundt ett, og det er for sent å
begynne på ny, så vi samles for å oppsummere
dagen. Etterpå forsvinner alle hver til sist, vi
for å hamstre proviant og forberede morgendagen.
72
t
storvil
MODIG HUND MØTER MOTSTAND
Igjen er vi oppe klokka seks. Dagen er tåkefri,
og vi nører et håp om å komme kjapt i gang.
Slik blir det også, allerede halv åtte er vi på
plass. Fire av oss skal sitte på post, og tre
skal ut å gå med to hunder. Jaktlaget på ti
personer boltrer seg i et område på drøyt 4.200
hektar, og vi skal dekke omtrent halvparten av
dette. Jaktlaget betaler ca. en tidel av hva vi
ville betalt hjemme, men så må de også nøye
seg med seks-syv uker med jakt. Kjøtt blir
det likevel nok av, for det store området har
mange dyr, som også er større enn hva vi har
lengre sør i Sverige.
Vinden er bra i dag. Vi har en to år gammel
hund med oss. Den har aldri tatt elg, selv om
den har vært nære et par ganger. Med sin iver
lt
Mitt
Jaktblad
73
Mitt
Jaktblad
og umodenhet går det kjapt i svingene, men vi
håper at den kan få ferten av noe og lede det
mot Janne, som sitter et stykke lenger borte i
terrenget.
Bare 20 minutter senere gir hunden lyd fra
seg. Har den fått ferten av noe? Det høres ikke
helt ut som det skal, og vi mistenker at han
bjeffer på en storfugl. Brått blir det stille. Etter
noen runder rundt oss hører vi den bjeffe et
stykke lenger borte, kanskje 100 meter unna.
Vi går forsiktig nærmere, ikke for fort eller for
nære. Da kommer hunden løpende til eieren,
Hasse, som merker at hunden virker nervøs for
å nærme seg dyret på egenhånd. Han blir med
nærmere, mens jeg blir stående igjen, siden
vi allerede er litt for nære. Hasse nærmer
seg sakte, men høres plutselig knurring. Han
ser noe brunt bare ti meter fra huden. En
bjørn! Det er en binne med unger, som derfor
ikke viker unna, men står på sitt. Hasse hvisker
til meg at vi bør står samlet dersom
noe skulle skje. Jeg kommer meg kjapt, men
ikke så lydløst, frem til ham, siden jeg tror
dyret er forsvunnet. Så gjør bjørnen retrett,
og det rasler i krattet når hun og de to små
ungene blir borte. Ikke rart at unghunden var
nervøs. Men den lille tøffingen stod på sitt!
Vi går gjennom det tette krattet, og ser tydelig
at binna har gravd groper og laget et rede, slik
de gjør når de har unger.
KJAPP PÅ AVTREKKEREN
Vi går videre gjennom skogen, over myrer og
skogsholmer. Hundens søk er ikke på topp
enda, så vi følger den rundt i området. En kort
pause med kaffe og matpakke gir energi til å
traske videre i det bløte terrenget, som ikke
har klart å ta unna de siste dagens nedbør.
Vi kommer opp i høyden, hvor vi bare har én
eneste jaktpost innen en halv mil. Plutselig
smeller det to skudd. Lyden er høy og nær.
Noen få sekunder senere kommer en elgokse
storvil
74
lt
på post som bommet, er lettet og glad for at
vi felte elgen, så slapp han å bruke kvelden
på å fundere på bomskuddet eller at elgen var
skadeskutt.
ERGERLIG BESØK
Dagen har inneholdt det meste: Bjørn, elg,
overraskelser og action. I tillegg har jeg tatt
noen gode bilder til min planlagte jaktartikkel.
På radioen hører jeg at stakkars Janne nettopp
opplevde noe av det heftigste kan man oppleve på elgjakt. Han satt i 15-20 minutter og
lyttet til et stort dyr som trasket omkring med
geviret skrapende mot trærne og grener som
knekker. Sakte nærmet dyret seg veien, og
skuddhold. Da er pulsen høy! Så høres plutselig
motordur langs veien, og en bobil kommer til
syne. Ut kommer to jegere med et kart, som
lurer på om de kan jakte her med sitt nykjøpte
småviltdagskort? Skuffet, sint og opprørt, men
likevel avbalansert, forklarer Janne dem
at det ikke går, for vi jakter på elg
og har hunder løs i skogen.
Han tipser dem om
skogen vi var i
t
stormende langs myra, bare 20 meter unna. Det
er bare noen få trær mellom oss og elgoksen,
som ser helt frisk ut, til tross for skuddene.
Jeg rekker bare å løfte geværet for å vurdere
sjansene for å treffe, tatt i betraktning elgens
tempo og trærne mellom oss. Så smeller det
fra geværet til Hasse. Han trengte ingen
betenkningstid, men skjøt sin elg nummer 305.
Riktig nok blir det passe øredøvende, siden jeg
har glemt hørselvernet, og .30-06-kula suser
forbi øret mitt før den treffer elgens ryggrad. Elgoksen lander pladask, med rumpa i myrkanten,
og Hasse stråler av stolthet over hunden,
som gjorde et improvisert og spontant fremstøt
mot elgen like før det smalt. Jeg rister kjapt av
meg trykket, men det ringer i øret, og jeg innser at ørepluggen til radioen reddet hørselen
min denne gang. Neste gang skal jeg, som har
lyddemper, skyte først, eller i hvert fall ha på
meg hørselsvern.
Vi går frem, og mens Hasse prøver å binde den
ivrige hunden, avliver vi den unge elgoksen.
Den har nylig feiet geviret, og er ganske liten
til dette området å være. Den er nok rundt tre
år gammel, og veier rundt 180-200 kilo. Jegeren
Mitt
Jaktblad
75
Mitt
Jaktblad
dagen før, samtidig som han undres hvordan
jegerne kunne være dumme nok til å kjøre
frem og komme ut til en jaktende jeger. I
ettertid er de riktig nok unnskyldt, siden vi
fikk vite at de burde ha fått informasjon der
de kjøpte dagskortet.
Etter å ha kommet hjem og byttet klær, avsluttes den hendelsesrike dagen med luksus.
Vi nyter en herlig elggryte, supplert med en
rekke gode jakthistorier før vi tar kvelden foran
peisen i hytta.
VERDENS NORDLIGSTE KRONHJORTREVIR
Mandag morgen kjører vi via Gäddede, over
fjellet til Namsos. Selv om det er slående
vakkert, særlig i høstdrakt, så er det alltid litt
deprimerende å se alle de forlatte gårdene på
den norske siden av grensa. I Norge er landbrukspolitikken mer sjenerøs og basert på mer
direkte støtte enn i Sverige. Man kan sikkert
diskutere lenge hva som er mest fornuftig,
men jeg lurer virkelig på hvordan det vil se
ut i Sverige om 20-30 år, når alle som nå
befolker landsbygdene er borte, og de fleste
ungdommene flyttet til byene. I mine øyne er
det viktig å ta vare på hele Sverige. Hvordan
vi skal skape forutsetningene er et annet, og
vanskeligere spørsmål. Akkurat nå gjør vi i
hvert fall sørgelig lite.
Vi når Namsos om ettermiddagen, og blir tatt
godt i mot av Bo og hundene hans. Bo er med
i ett av tre jaktlag som deler på et område
eid av kirken på Otterøya, som har Nordens
nordligste kronhjortbestand. Om kvelden tar vi
en kjøretur for å se hvor mye kronhjort som er
ute. Det skal visst være ganske mye enkelte
kvelder, men de kommer sent ut, oftest ikke
før i nitiden.
Jakthytta ligger i en bratt dal midt på øya.
Landskapet er vidunderlig vakkert, men bratt
og ulendt for en svenske som er vant med fjell
som er betydelig mer nedslipt av innlandsisen.
Vi rigger oss til for kvelden, fordeler senger,
tenner varmeapparatet og tar en tidlig kveld
etter en lang dag i bilen.
EN MAGISK MYR
Etter frokost er vi på vei ned fra hytta for å
ta en rundtur på øya. På turen får vi se et
fantastisk lys over en frossen myr mellom de
bratte dalsidene. Vi gjør vårt beste for å fange
det magiske øyeblikket som oppstår i lysspillet. Frost og tåke danser mellom trærne,
før solen ruller videre og øyeblikket passerer.
Resultatet blir over all forventning, særlig med
Jannes gode fotoutstyr og trente kameraøye.
Vi drar videre ut mot havet, forbi noen lakseoppdrett, før vi når et for øyeblikket stengt og
øde ferieparadis. Bak noen større øyer strekker
havet seg helt ut til Shetlandsøyene. Etter en
ettermiddag med litt proviantering i Namsos
sentrum, blir vi servert en fantastisk rådyrgryte med utsikt over fjorden i Namsos.
76
t
storvil
HJORTEJAKT PÅ OTTERØYA
Tid for jakt! Vi står opp rett over fem og pakker
kaffe og matpakke, før vi beveger oss ut i
mørket. Vi finner stien i lys av hodelyktene,
og tar fatt på stigningen oppover fjellet. Det
er omtrent 400 høydemeter til toppen. Vi
kommer opp andpustne og varme, og møtes
av morgenlyset og en magisk utsikt.
De første timene byr på posteringsjakt
over dalen. Det er ikke noe særlig til skuddhold,
men hvis vi ser noe han hundeførerne lede
dyrene mot oss. Etter et par timer med
speiding i kaldt morgenvær, får vi instrukser
om å bevege oss videre til ny post. Vi setter
oss på andre siden, mot en vakker dal hvor
de to hundeførerne står klare. Jeg og Henning
dekker tre raviner som leder opp mot toppen,
i tilfelle dyrene forsøker å rømme den veien.
En basset-hund får kjapt ferten av noe. Det
viser seg å være rådyr, men de sniker seg forbi
lt
Mitt
Jaktblad
77
MAGASIN
Mitt
Min
Jakt
Jaktblad
R
T OI GP GP AT D
E K FS ÖT R T J Ä D E R
«D E B E S T E T R O F ÉEN E ER A L LT I D J A K T M I N N EN E, O G D E H A R V I FÅT T M A N G E
to jegere på post som ikke får skuddhold. Rådyrene forsvinner ut av området, og hundene
hentes inn igjen. Oskar har med seg en dachshund, og den sporer opp en elg. Dessverre er
det en ku, og kvoten gjelder bare elgokser og
kalver.
To timer senere gir vi oss og går tilbake til
hytta for å spise lunsj. Etter en kort pause i
varmende sol skal vi jakte i et mindre område,
hvor det ofte står hjort. Vi kjører noen kilometer, og går så stille som mulig hvert til vårt.
Hundene blir straks ivrige, og drar mot fjellpasset der hjorten pleier å stå. Det viser seg
straks at vi hadde rett – en hjorteflokk stod
der, men de hørte oss tidlig. De passerer foran
tre jegere på post. Lederhinden står med bredsida foran resten av flokken, og vi må avstå
fra skudd.
Hundene undersøker området, men de
har nesene fulle av gode lukter, og jegerne
er frustrerte. Vi samles med Skallepasset og
går gjennom hendelsesforløpet, før pakker
sammen og drar tilbake. Ved hytta forbereder
vi gjestene middag til nordmennene, i form av
villsvin med sennepssaus i pitabrød.
SPISSBUKK OG BIL-JANNE
På kvelden blir det posteringsjakt etter kronhjort. Vi har lov å skyte en spissbukk, en hind
og to kalver. Som gjest fikk jeg æren av å
sitte på en av de beste postene, der det er en
skikkelig jakthytte. Stille smyger jeg meg inn
den lille enmannshytta, med åpning ut mot en
grønn mark. Før jeg aner det kommer en spissbukk langsomt gående ut på marka. Jeg venter
mens den går bak et tre, og bruker tiden til å
måle avstanden og finne riktig positur. Så fort
den kommer ut i fritt lende, skyter jeg. Dessverre treffer jeg litt langt bak. Det var nesten
140 meters hold, og jeg hadde dårlig støtte,
men skuddet er greit nok.
Hjorten ruser av sted ti meter, før den blir
stående vendt mot meg. I det den snur seg
skyter jeg på ny. Hjorten galopperer fem meter,
før den faller om i en stor grøft. Senere viste
det seg at Janne, som satt på post 300 meter
lenger borte, satt med en annen hjort i siktet
i det en bil kom durende forbi. Nok en gang
måtte min stakkars gode venn se byttet bli
skremt bort av en bil.
Jeg ringer Bo, som kommer med hundene og
storvil
78
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
AV PÅ D EN N E T U R EN .»
får trene før vi drar opp hjorten og slakter den
i mørket, som raskt har senket seg over det
steinete og kalde landskapet.
lt
ENDELIG, JANNE!
Påfølgende dag sover vi frempå litt. Likevel er
vi oppe til frokost før sju, før vi samles ved
kirken nede i dalen. Der går vi gjennom
plasseringer og strategi, når vi nå skal til et
område som er kjent for mye kronhjort. Jeg
får være med den erfarne hjortejegeren Knut,
som har kommet på besøk sammen med elghunden sin. Allerede på veien ut støter vi på
hjort. Jeg får nesten lagt an til skudd, men
klarer ikke å avgjøre om det er hind eller kalv.
Underveis ser vi mange veltrafikkerte hjortetråkk som bekrefter at hjorten liker seg i disse
trakter. Når alle er utplasserte går Bo og Knut
gjennom marka. Etter en halvtime høres et
skudd. Det er Janne som har fått øye på en ku
og en kalv på 40 meters avstand. Kalven falt
på en velplassert skudd, og endelig fikk Janne
uttelling etter all ulykken. Før Janne i det hele
tatt rekker å begynne og bevege seg, har Knut
tatt seg av kalven. Jakta fortsetter en stund,
men blåses av da vi innser at hjorten har forlatt skogen. Alle samles, og en lykkelig Janne
tar i mot gratulasjoner.
Etter lunsj bærer det opp i høyden igjen. Vi
skal våke over et større området, og la hundeførerne gå nedenfra og opp mot oss. Det er
et stort område, og vanskelig å spå hva som
vil skje. Det er dyr som beveger seg i nærheten, men vi finner dem ikke. I stedet blir
beholdningen påfyll av frisk luft og vakker
utsikt. Etter et par timer samles vi igjen nede
ved hytta, og dikter oss i mellom om hva som
skjedde, eller kunne ha skjedd.
HJEMME MED FLERE TROFEER
De beste troféene er alltid jaktminnene, og de
har vi fått mange av på denne turen. Vi tar av
sted samme ettermiddag, for å legge bak oss
i hvert fall noen av de 110 milene det er til
Linköping. Med i bagasjen har vi noen hjerter
som skal røkes, og tunga, som det er tradisjon
å gi til jegeren i disse trakter. Trofeet av kronhjorten får også bli med. Det skal monteres,
om ikke grunnet størrelsen, så fordi den er
forbundet med mange gode jaktminner. n n
79
Revolusjonerende nyhet:
LASERBEHAND
MOT ALDERSS
Når vi blir eldre vil de
fleste av oss oppleve
å få såkalt a
Dermed får noen brill
er for første gang,
mange må gå
progressive briller – m
ens andre må legge en
lesebrille på ne
legg til kontaktlinsen
e. PMP Synskirurgi i
Stavanger tilbyr
revolusjonerende nyhet
for å smidig og effektivt
få bukt med ald
Synskorreksjon ved bruk
av laserbehandling.
DLING
SYN
alderssyn.
over til
esen i tilr nå en
derssynet:
Mitt
Jaktblad
Markedets ypperste utstyr for synskirurgi med laser er på plass i Kongsgaten i Stavanger. Petter MontaguPettersen i PMP Synskirurgi har jobbet
med øyekirurgi siden 2000, og er i dag
blant verdens mest erfarne spesialister innen synskirurgi med ca. 20.000
gjennomførte øyelaseroperasjoner.
– Som ivrig jeger vet jeg hvor viktig det er
å se godt når elgen skimtes mellom treleggene, og hvor kjedelig det er når brillene
er duggete akkurat når rypeflokken letter
tyve meter unna. Når man er aktiv ute i
naturen i all slags vær, er det gunstig å
slippe å være avhengig av briller eller
kontaktlinser, forteller Petter MontaguPettersen i PMP Synskirurgi, den eneste
aktøren i Norden som tilbyr alderstilpasset
laserkorreksjon av synsfeil helt uten bruk av
implantater.
Tradisjonelt har man kun tilbudt synskorrigerende laserbehandlinger til yngre
pasienter før behovet for lesebriller har
meldt seg, men PMP Synskirurgi kan tilby
skreddersydd laserbehandling med en velprøvd og svært presis metode som er utviklet av Carl Zeiss Jena i samarbeid med
Professor Dan Reinstein hos London Vision
Clinic.
– Jeg kan således korrigere nærsynthet,
langsynthet og hornhinneskjevhet, i tillegg
til synsproblematikken som melder seg for
alle rundt 50-årsalderen. Behandlingen er
trygg, hurtig, presis og aldersuavhengig,
slik at pasientene kan se utmerket både
på avstand og på nært hold, og ikke lenger
være avhengig av briller eller kontaktlinser.
Implantater er ikke nødvendig, siden
laseren svært presist optimaliserer øynenes
eksisterende optikk for både avstand,
mellomavstand og nært hold. Metoden er
hurtig og skånsom, resultatet er permanent. Man beholder det gode synet uten
at man trenger ny operasjon senere i livet.
Gjennom laserbehandlingen hos PMP
Synskirurgi blir kontrastsyn og mørkesyn
optimalisert, og tilhelingstiden fra operasjon
til du ser godt er ca. fire timer. Resultatene
er dessuten svært presise.
Petter Montagu-Pettersen forteller at han
personlig tar seg av alle forundersøkelser,
operasjoner og etterkontroller. Operasjonen
blir gjennomført som femtosecond LASIK,
som betyr at man bare bruker lasere.
– Før operasjon blir øynene undersøkt
svært nøyaktig for å presisjonsmåle optikken,
samt å utelukke eventuelle øyetilstander
som skulle være til hinder for en operasjon.
Jeg setter av god tid til både undersøkelse
og en god prat omkring operasjonen, forventninger og resultater. Mine resultater blir
fortløpende statistikkført, og tilhører toppsjiiktet internasjonalt. Uavhengig av brillestyrke og alder kan du forvente deg et
meget godt synsresultat allerede få timer
etter operasjonen, og allerede dagen etter
operasjonen kan du kjøre bil og gå på jobb,
garanterer Montagu Pettersen.
Hos PMP Synskirurgi er alle for og etterkontroller inkludert i prisen. Om man skulle
oppleve at det trengs en finjustering av synskorreksjonen i etterkant av operasjonen, er
dette også inkludert i prisen. Dette er imidlertid svært sjelden nødvendig.
– Resultatene med den nye laseren (MEL90)
fra Carl Zeiss er utrolig gode. Jeg har operert
over førti pasienter siden jeg fikk den i
mars, og alle ser mer enn 100% både på
avstand og på nært hold. Uavhengig av
alder ser alle bedre nå enn de gjorde med
brillene sine før operasjonen, forteller en
stolt Montagu-Pettersen.
De fleste konkurrentene hans bruker en
slags «grå stær»-operasjon, hvor man fjerner
den medfødte øyelinsen og erstatter den med
en kunstig multifokal linse. For de fleste som
ønsker bedre syn, er det helt unødvendig å
bytte øyelinsen. Dette gir en rekke ugunstige
optiske forstyrrelser. Selve metoden med å
fjerne en del av øyets anatomi og erstatte
med en kunstig protese er temmelig risikabelt.
– Min metode er svært effektiv, meget
skånsom og viser overlegne resultater, oppsummerer spesialist i øyesykdommer, Petter
Montagu-Pettersen i PMP Synskirurgi.
Femtosecond
LASIK:
37.500,-
Presbyond
alderstilpasset
laserkorreksjon:
44.700,-
976 58 664
Velkommen til en uforpliktende forundersøkelse i hyggelige omgivelser!
[email protected]
www.pmp-synskirurgi.no
Mitt
Jaktblad
TOPPTEKST
STORE ELG
YUKONS V
EN VILLMARKSDAL i Yukon-terriroriet i Canada – i all sin høstlige prakt.
84
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
GOKSER I
VILLMARK
To norske jegere realiserer sine drømmer om lokking og
jakt på alaskaelg i den kanadiske villmarka. Mye er skrevet
om jakt på det største hjortedyret i Nord-Amerika. Nordmennene skal derimot få oppleve at det ikke alltid er så
enkelt som mange av jakthistoriene skal ha det til.
TEKST OG FOTO: MORTEN BREKKE
85
Mitt
Jaktblad
ELGJAKT I YUKON
– Oksen er for liten! Jon snur seg og snakker
lavt til guiden Brad, som senker neverlokken
og retter seg opp i det høstgule vidjekrattet.
– Du får snart en ny sjanse Jon! Brad smiler
optimistisk og snakker høyt til den tolvtakkede elgoksen som nærmer seg bare tretti
meter unna. Ungoksen stopper gryntingen og
stanser på en liten slette i den glisne fjellskogen. Spyttet renner fra kjeften på elgen.
Den er klar til å hoppe på den kåte elgkua,
som oksen tror er like foran seg.
– Ååhhhhhhhh! Brad gørper et kort, nasalt
grynt, som etterligner det grove målet til en
storokse. Ungoksen ser usikker og skremt ut,
før den tverrvender og forsvinner i den fargerike høstskogen. Er det noe en ung okse
har respekt for, så er det en erfaren, gretten
storokse.
Jon og Brad har hatt god tid til å studere
oksens ferd mot jegerne. Brad oppdaget dyret
i kikkerten på over 200 meters hold, før han
startet med å lokke oksen nærmere den furukledte kollen de satt på. Selv om geviret hadde
like mange takker som på en gjennomsnittsokse i Norge, var oksen for liten for en norsk
jeger på førstegangsbesøk i Canadas villmark!
Kameratene Jon Nygaard og Fred-Roger
Ness fra Enebakk hadde lenge drømt om å
jakte hver sin store elg i Canada. Etter flere
års planlegging og sparing kan jakta endelig
realiseres gjennom et jaktreisebyrå i Norge.
Med seg hadde de også jaktfotograf Morten
Brekke, som skulle dokumentere det hele på
video og med bilder.
Etter en lang flyreise via London og
Vancouver endte jegere og fotograf opp i
Whitehorse, hovedstaden i Yukon-territoriet.
Dette området et nesten dobbelt så stort som
Norge, men har en befolkning på størrelse
med Hamar, med cirka 30.000 innbyggere.
Da sier det seg selv at villmarka nærmest
begynner utenfor bygrensa.
yukon
86
ELGJAKT I YUKON
Mitt
Jaktblad
nokse
TAKKET VÆRE en gammel
flystripe i dalbunnen, får
jegerne tilgang til en avsidesliggende villmark.
87
Mitt
Jaktblad
ELGJAKT I YUKON
ALCES ALCES GIGAS – VERDENS STØRSTE ELG
I dette området finnes verdens største underart av elg, alces alces gigas. Den er utbredt
i Alaska og i Yukon, derav navnet alaskaelg.
Opprinnelig kom den fra det østlige Sibir
over Beringstredet for ca. 10.000 år siden.
Nord-Amerika har i tre underarter av elg, hvor
alaskaelgen er den største og det mest ettertraktede jakt-troféet.
Fra Whitehorse fløy Jon og Fred-Roger østover inn i villmarka med jaktselskapet Lone
Wolf Outfitting. I jaktcampen ved South Big
Salmon River ventet to erfarne kanadiske jaktguider og høyst sannsynlig ti spennende jaktdager på de norske jegerne.
Jakt og valuta for pengene skal de få begge to,
men de må jobbe for det – det er sikkert. I
villmarka i Canada og Alaska gis det vanligvis
ikke ved dørene. Suksess er ofte en kombinasjon av felles anstrengelser av jegere, guider og
tilfeldigheter som vær, temperatur og naturens
lunefulle adferd.
Allerede samme dag som Jon og Fred-Roger
fløy inn hørte de ulvene og så storelgen fra
tømmerhytta i en fantastisk villmarksdal. Jaktreglene i Canada er derimot strenge og loven
sier du ikke har lov til å jakte før seks timer
etter at du har landet med fly i villmarka. Dermed måtte jaktstart vente til neste morgen.
JAKTOMRÅDE STØRRE ENN SØR-TRØNDELAG
Jaktområdet til Lone Wolf Outfitting er over
20 000 kvadratkilometer stort, større enn både
Sør-Trøndelag og Vestfold fylker tilsammen.
Elgtettheten derimot, er langt mindre enn vi
er vant med fra Norge. Den mest effektive
jaktmetoden under brunsten er vanligvis
lokking. Dessuten brukes hest og kløv for å
effektivisere forflytningene i terrenget og til
transport av kjøtt og troféer.
Allerede to dager etter jaktstart var FredRoger på sporet av storoksen. Han og guiden
88
Wes oppdaget en stor okse fra leiren etter
frokost. De red over hele dalbunnen og krysset
elven for å komme inn på skuddhold av elgen.
Deretter tjoret de hestene og snek seg mot et
stort skogholt der de sist så oksen. Wes hadde
med seg en elglokk laget av en stor brusflaske
med bunnen skåret av. Fred-Roger bar tungt
på sin velbrukte Sako .375 Holland&Holland.
Det var nesten umulig å gå lydløst i det tette
vidjekrattet, men under brunsten kunne denne
lyden sammen med litt knekking av kvist derimot trekke til seg en brunstig og arg elgokse.
En utfordrende okse møtes best ved å bryske
seg mest mulig og forsøke å intimidere inntrengeren. Problemet denne høsten var at
brunsten var forsinket på grunn av varmt vær.
Vanligvis startet elgbrunsten i begynnelsen av
andre halvdel av september. Som regel etter et
par, tre frostnetter.
– Aaahhhhhhhhhhhååååååhhhh! Ahhhhhhhåååååhhhh!
Wes forsøkte seg med et par lange etterligninger av elgkuas kalling. Etterpå slo han
forsiktig i buskene med en liten fjøl av et elggevir han hadde funnet på bakken. Wes og
Fred-Roger verken så eller fikk noen reaksjon
fra den store elgoksen. Når du lokker på elg
må du være tålmodig. Etter tjue minutter
gjentok Wes kallingen, men både lokking og
speiding var forgjeves. Spøkelseselgen var
sporløst forsvunnet i den tette vegetasjonen
i dalsiden.
De neste dagene var Jon og Fred-Roger ute
med sine respektive guider fra tidlig morgen til
sent på kveld. Wes måtte opp lenge før frokost
for å hente hestene. For at de skulle få nok
fôr, ble hestene sluppet løs hver kveld for å
gresse med fotlenker på forbeina. Selv med
lenker hadde ulvene i dalen for stor respekt
for hestene til å tore å angripe dem.
Først etter at nattefrosten kom den femte
jaktdagen, tok brunsten til for alvor. Oksene
ELGJAKT I YUKON
Mitt
Jaktblad
yukonokse
OFTE FÅR DU bare et lite glimt av elgen,
når det nyfeide geviret reflekterer sollyset i
vegetasjonen.
89
Mitt
Jaktblad
GUIDEN BRAD og Jon speider etter elg
i en fantastisk høstlig natur.
90
Mitt
Jaktblad
91
Mitt
Jaktblad
ELGJAKT I YUKON
satte seg endelig i bevegelse for å oppsøke
villige elgkuer. Dette ville forenkle speidingen
etter de større oksene. Men disse var samtidig
de vanskeligste å komme på skuddhold av, i
hvert fall før høybrunsten tok til om noen få
dager. Jon, som hadde den dyktigste guiden,
så flest okser og kuer. De fikk dermed gleden
av å kunne få en skuddsjanse på småoksen
Brad lokket helt inn på posten. Dessverre uteble storoksene.
FØRSTE ELGFALL
Under frokosten den åttende dagen, griper fortvilelsen tak i både Jon og Fred-Roger. Selv om
naturen har vært fantastisk og Jon dagen før
så 17 dyr: ni elger og seks reinsdyr – har de
betalt en liten formue for å få en skuddsjanse
på en stor okse.
– Brad og jeg kommer ikke tilbake før vi har
skutt en okse.
Jon er bestemt i stemmen. Han og Brad skal
ha med en pakkhest og litt mat for å ri over et
fjellpass og inn i en sidedal.
På vei opp i fjellpasset i 1.700-1.800 meters
høyde skremmer de opp hundrevis av fjellryper. Som den ivrige fuglejeger Jon er, får
han kriblinger langt nedover korsryggen. Men
konsentrasjonen hans er nå 100 prosent på elgjakta. De fortsetter. Allerede samme ettermiddag i dalen på andre siden, tar Jon og Brad
til med speidingen etter elg.
– Jon, ser du ikke elgkua?
Brad senker kikkerten og peker opp mot
vidjebeltet mellom grantrærne oppe i lia. Jon
finner raskt elgkua i kikkerten.
– Der kommer oksen, sier Jon med skjelvende
stemme.
– Den ser stor ut, smiler Brad bredt.
Begge sniker seg nærmere i den tette undervegetasjonen. I utkanten av en skogtykning
kan de ikke komme nærmere uten å forlate
skjulet av trærne.
Brad forsøker å lokke oksen nærmere med
neverlokken sin, men det er nesten umulig å
lokke en okse bort fra en elgku som er klar for
oksen. En elgku er kun brunstig i 72 timer, så
BRAD HAR ENDELIG oppdaget en stor
nok elgokse som Jon skal gå på.
92
ELGJAKT I YUKON
her må oksen kjenne sin besøkelsestid. Hvis
ikke, så vil han først få sjansen igjen på den
kua under ombrunsten, tre-fire uker senere.
– Jon, klarer du å skyte sikkert på 250 meter?
Brad har et spørrende uttrykk i ansiktet.
– Jo, det skal gå bra, svarer Jon overbevist,
selv om han må skyte på skrått oppover.
Sakte nærmer elgoksen seg elgkua, og stopper
til slutt med brystpartiet mot Jon med senket
hode. Oksen åpner kjeften og smaker på luftmolekylene fra kua med tungen. Er hun klar?
Elgkua flytter seg plutselig inn blant noen
små grantrær. Jon må skyte raskt hvis han skal
få inn et skudd før oksen følger etter elgkua.
Raskt skrur Jon opp forstørrelsen på Leopoldkikkertsiktet sitt til åtte ganger.
– Brad… Så snart oksen snur hodet etter elgkua, skyter jeg, hvisker Jon og legger straks
trådkorset godt opp i halsgropa, så snart oksen
snur på hodet. Skuddet smeller og rekylen fra
Winchester-riflen med kaliber .375 Holland&Holland gjør at Jon et øyeblikk mister øyekontakt med oksen.
Mitt
Jaktblad
– Oksen datt rett ned. Good shot, jubler Brad,
og gratulerer Jon med det perfekte skuddet.
Dyret blir liggende nede. Den falt i skuddet.
Den 19,4 gram tunge kulen har blåst gjennom det
som var av bein i brystet, gått gjennom halve
elgen, penetrert hjerte og lunger og stanset
i skinnet bak svangen. Fabrikkammunisjonen
hadde gjort jobben. Kulen har dannet en fin
soppform og ved senere veiing viste kulen seg
å ha en restvekt på 98 prosent. Elgen har derimot seilt ned en liten skråning, og kilt det 50
tommer store geviret fast til en granlegg. Jon
er i mål med sin elgokse, selv om mye arbeide
gjenstår. Oksen er ikke den største – men opplevelsen, den er stor nok!
STORELG GANGER FIRE
Klokken er halv syv på kvelden, like før mørket
kommer sigende. Fred-Roger og Wes viser seg
å være like heldige som Jon og Brad. FredRoger skyter sin storokse nøyaktig klokken
syv samme kveld. To – tre timer før hadde
Wes oppdaget en elgku fra hesteryggen langt
VARMT VÆR OG VIND vanskeligjør jakta, men
Fred-Roger og guiden Wes får likevel mange
flotte naturopplevelser.
93
Mitt
Jaktblad
TIL SLUTT har Jon felt elgoksen sin, etter mange dagers
vanskelig jakt.
94
STOROKSEN ER SKUTT, og guiden Wes (t.v.) og jegeren
Fred-Roger (t.h.) poserer fornøyde bak byttet.
Mitt
Jaktblad
GEVIR OG KRANIE skjæres løs
fra resten av elgen mens FredRoger følger med.
Fred-Roger hjelper til med å feste geviret på pakkhesten. Det må festes forsvarlig for
at ikke hesten skal få gnagsår under transporten.
STOLTE JEGERE: Jon (t.v.) med sitt 50 tommer
store gevir (127 cm utlegg) og Fred-Roger
(t.h.) med sitt gevir på 57 tommer (145 cm
utlegg).
95
Mitt
Jaktblad
ELGJAKT I YUKON
oppe i lia nord for leiren. Wes ville dra videre,
men Fred-Roger ville vente for å se om elgkua
kunne ha følge med en stor okse. Ventetiden
bar frukt og en kjempestor okse kom frem fra
det høye vidjekrattet.
– It’s a big one, sier Wes og senker kikkerten.
Øynene lyser av iver. De lysebrune, store skovlene skiller seg klart fra de grønne bartrærne
og det høstgule løvet. En drømmeokse! Skal
Fred-Roger endelig få storoksen han har drømt
om i mange år? Det største problemet som
kan hindre ham i å nå målet, er den store avstanden mellom dem og elgen. I tillegg er det
en dyp forsenkning i dalbunnen. Dette gjør
det vanskelig, om ikke umulig å snike inn på
oksen. De venter en stund for å se om dyrene
vil beite seg nærmere dalbunnen. Nei, dyrene
legger seg derimot ned i vidjekrattet for
å hvile. Wes og Fred-Roger benytter seg av
anledningen til å forflytte seg litt nærmere og
finne et bedre utgangspunkt, på en høyde i
terrenget.
– Jeg forsøker å lokke dem nærmere!
Wes setter plastflasken til munnen og etterligner lyden av en brunstig elgku. Han håper
å få litt bevegelse på oksen og kua. Resultatet
lar ikke vente på seg. Umiddelbart reiser ikke
mindre enn tre store elgkuer seg fra vidjekrattet. Storoksen reiser seg også, litt bortenfor kuene. Wes lokker igjen, men elgene setter
seg ikke i bevegelse. De bare stirrer i retning
av lyden.
SKUDD FRA LANGT HOLD
Jeg skyter fra denne avstanden. Fred-Roger
legger seg til rette med Sakoen foran seg og
sikter på oksen.
– Are you crazy? Wes ser tvilende på FredRoger. Han vet ikke om det han hører er fleip
eller fakta. Men Fred-Roger mener alvor. Dette
er kanskje den eneste skuddsjansen han vil
få på en så stor AlaskaYukon-elg. Han vet at
96
kulen detter 40 centimeter på 300 meter og
at avstanden til elgen er over 400 meter. Ved
å sikte over ryggraden på oksen vil han forhåpentligvis kunne skyte seg inn på dyret.
Fred-Roger må imidlertid vente litt på at
elgoksen skal komme frem fra vidjekrattet,
slik at han får fri skuddbane. Han legger an,
venter litt før han sikter over oksen og trekker
forsiktig av. Den hjemmeladde swiftkulen slår
ned for lavt, bak forbeina på oksen.
– Skyt igjen, i høyde med toppen av geviret!
Wes fortsetter å studere elgen i kikkerten.
Fred-Roger sikter på nytt og trekker på av med
et jevnt drag på avtrekkeren.
– Oh shit, you hit him! Wes høres overrasket
ut. Denne gangen slår den 300 grains tunge
kulen inn bak bogen på oksen. Oksen rykker
til, men blir stående.
– Skyt igjen, for sikkerhets skyld!
MORTEN BREKKE
På bildet over poserer videofotograf og artikkelforfatter Morten Brekke bak elgen til en av de norske
jegerne.
Brekke har gjennom sitt firma, Taiga Media, produsert ca. 30 jaktog villmarksfilmer fra Norge, Europa,
Nord-Amerika og flere andre jaktdestinasjoner rundt
omkring i verden.
Trykk på det røde «spill av»-symbolet over for å se et
gratis videoinnslag fra elgjakta i Yukon på TaigaTV.
ELGJAKT I YUKON
Skudd nummer tre treffer litt lavere enn
det forrige. Dyret vakler mot et vidjekratt og
blir med ett borte for jegerne. De tre elgkuene
blir bare rolig stående som om ingenting hadde
skjedd. Fred-Roger antar oksen er nede for
telling. For sikkerhets skyld avtaler de at Wes
skal nærme seg stedet der dyret forsvant,
mens Fred-Roger dirigerer ham inn på dyret
ved å følge med i kikkerten fra skuddstedet.
Wes blir borte i den høye vegetasjonen, men
kommer til syne igjen lenger nede i dalen.
Når Wes er usikker på retningen, dirigerer
Fred-Roger ham opp mot fallstedet med et
hvitt lommetørkle. Wes blir borte en stund før
Fred-Roger hører et skudd og gledesropet til
Wes. Elgen er sikret. Fred-Roger har endelig fått
drømmeoksen sin. En halvtime senere sitter
han stolt ved siden av sin brunstluktende
storokse med et kjempemessig gevir. Utlegget
måles til hele 57 tommer, 145 centimeter bredt.
Mitt
Jaktblad
Fred-Roger har all grunn til å si seg fornøyd
med dette, selv om den uoffisielle rekorden
fra Alaska i Nord-Amerika er på hele 209
centimeter!
Jon og Fred-Roger skjøt begge sine dyr på
den åttende dagen, kun to dager før de skal
reise hjem til Norge. I følge Brad, som har
mange års erfaring med elgjakt i Yukon og
British Columbia, har elgjakta denne sesongen
vært spesielt vanskelig. Brunsten kom sent i
gang, det var regnfullt og ekstremt mye vind.
Til tross for dette, så lykkes både Fred-Roger
og Jon med å oppfylle sine jaktog villmarksdrømmer. Nå reiser begge hjem til Norge med
hodet fullt av spennende jaktminner. Lysten til
å reise på en ny jakttur, vil nok bare øke på
etter som årene går. Dette kan fotografen selv
bekrefte, etter å ha bodd i Yukon-territoriet i
over ett år – og senere vært tilbake i Canada
og Alaska hele tjue ganger.
I JAKTCAMPEN den siste kvelden. Fra venstre:
guiden Brad, Jon, fotograf Morten, kokken
Claus, Fred-Roger og guiden Wes.
97
Mitt
Jaktblad
DIANA JAGTREJSER:
VERDENS STØR
JAKTREISEBYRÅ
98
Mitt
Jaktblad
RSTE
Å
For de fleste er 40 år nesten et helt arbeidsliv.
For Diana Jagtrejser – som for lengst har tatt sin plass i
det internasjonale markedet – er det bare en god start.
T E K S T: V E G A R D T E R Ø Y
FOTO: DIANA JAGTREJSER
99
Mitt
Jaktblad
40 ÅR MED JAKTREISER
Å
ret var 1974. Danske jegere hadde
så smått begynt å få øynene opp
for jakt i utlandet. Sjefen for campingplassen på Vindebyøre Strand, Jan Krossteig fra Svendborg, var en av disse ivrige
jegerne. Han hadde allerede vært på
jaktreiser til både Polen og Skottland,
med blandet hell. Særlig den siste turen,
for å jakte på storhjort i Skottland, hadde
vært en spesiell opplevelse. Krossteig
og de andre reisende kunne styre sin
begeistring når de kom frem og fikk vite
at det ikke under noen omstendigheter
måtte skytes store hjorter, fordi jaktområdet bare tillot at én av jegerne i
gruppa bar våpen om gangen.
01
Jan og et par jaktkamerater fikk en
idé. De var overbevist om at de kunne
drive et jaktreisebyrå med bedre kundeservice enn det byrået som hadde monopol på markedet i 1974. Samme året
grunnla de Diana Jagtrejser. Egentlig var
det en tåpelig idé. Ingen av dem visste
noe særlig om jakt, og i hvert fall ingenting om jaktreiser. Språkkunnskaper var
det dårlig med, og økonomien var skral.
Av den grunn datt de to partnerne hurtig
av lasset. Bare Krossteig tviholdt på
idéen om å bygge opp et jaktreisebyrå.
– Det var som å hoppe utenfor et stup
med bind for øynene. Jeg hadde ikke
peiling på hvor jeg ville lande, eller hvor
vondt det ville gjøre å treffe bakken, for-
teller Krossteig når han i ettertid bes om
å reflektere over oppstartsfasen.
EN TØFF START
Oppgaven skulle vise seg å være vanskeligere enn han kunne ha drømt om. Alle
hans henvendelser til Polen, som vokste
i popularitet blant danske jegere, ble møtt
med en mur av taushet. Det statlige
jaktmonopolet i Polen, Chasse Orbiz,
hadde allerede en samarbeidspartner i
Danmark, og det kom ikke på tale å
åpne for flere aktører. Krossteig var derfor nødt til å reise til Skottland for å lete
etter nye jaktmarker.
Mitt
Jaktblad
Å gjøre suksess i Skottland var også
lettere sagt enn gjort. Eneste mulighet
var å kjøre fra gods til gods for å forhøre seg om mulighetene, og prosjektet
ble gjort dyrere og vanskeligere av at
han måtte ha en dansk-engelsk tolk
med på ferden. Når godseierne spurte
hvilke andre godseiere Diana hadde avtaler med, var svaret lite imponerende.
Byrået kunne verken skryte av mange
år på markedet eller mange jegere på
kundelista. De fleste distrikter Jan fikk
avtaler med, var områder som andre
europeiske jaktreisebyråer hadde valgt
vekk. Ikke overraskende var de første
101
Mitt
Jaktblad
driftsårene preget av en bratt læringskurve, med mange klagesaker og hyppige
problemer.
Krossteig satset alt. Han investerte
hver innkommende krone i å utvikle
virksomheten, med særlig fokus på å
utvide tilbudet. Han jobbet dag og natt.
Likevel ble det tidlig klart at én ansatt
var for lite, dersom både den daglige
driften og produktutviklingen skulle
ivaretas. Etter et par år ble den første
administrative medarbeideren ansatt,
i håp om at vedkommende skulle øke
omsetningen og slik betale sin egen
lønn. Og det lyktes!
GJENNOMBRUDDET
De første turene var ikke noen suksesshistorier. Diana var pent nødt til å lære
av sine feil og vokse sakte, men sikkert.
Gammeldagse skrivemaskiner, telefakser
og telefoner ble benyttet, men den
viktigste ingrediensen i driften var lidenskap for jakt. I bunn lå en urokkelig vilje
til å få forretningen opp å stå, uansett
hvor lang tid det ville ta.
Skritt for skritt vant det lille byrået fotfeste. De la til Tyrkia i den korte lista
over destinasjoner, og arrangerte kombinerte familieferier og villsvinjakt for jaktgrupper på våren og høsten. Krossteig
var selv med på alle gruppereisene for
å forebygge problemer av ulik art. På en
av disse turene møtte han en svensk
kunde med gode kontakter innen polsk
jaktforvaltning. Svensken påstod at han
kunne åpne opp noen lukkede dører.
Etter noen måneder kom det plutselig
en beskjed. Svensken hadde sikret Diana
Jagtrejser deres første polske jaktområde.
Krossteig ble oppringt av direktøren for
Chasse Orbiz. Direktøren var på beklage102
lig vis blitt tvunget av en høytstående
politiker til å samarbeide med Diana,
men nå kunne han jo like godt gjøre det
beste utav det. Han tilbød derfor Diana
noen jaktområder, og det polske eventyret var dermed i gang. Dette skjedde
i 1978, og ble et viktig vendepunkt for
den ferske virksomheten.
DET POLSKE EVENTYRET
Jakt i Polen ble fort Dianas hovedforretning. Samarbeidet med polske
myndigheter gikk utmerket, og det ble
fortløpende lagt til flere ettertraktede
jaktområder i byråets voksende portefølje. Men akkurat da forretningen gikk
som best, rammet ulykken. I desember
1981 førte uroligheter i Polen til militær
unntakstilstand, og grensene ble stengt.
Diana hadde naturligvis solgt mange
turer til Polen, og befant seg nå i en
lei knipe. Hadde det ikke vært for gode
relasjoner til jaktadministrasjonen, ville
historien om Diana Jagtrejser trolig ha
stoppet her. Slik gikk det som kjent ikke.
Den politiske krisen i Polen ble løst, og
Diana fortsatte sin vekst. I 1986 bød en
gyllen mulighet seg. Diana kjøpte opp
det gamle og ærverdige jaktreisebyrået
Weyer Jagdreisen i Hamburg. Med på
kjøpet fikk de store mengder goodwill
på det tyske markedet, et tysk kundeklientell og flere fantastiske jaktområder
i Polen. På under ti år hadde Diana lagt
under seg de beste polske områdene,
og kundene strømmet til. I slutten av
1980-årene ble mer en 4.000 tyske og
danske jegere sendt på jaktreise til Polen.
VERDENS STØRSTE
Situasjonen var likevel ikke bare rosenrød. Ettersom mer enn 90 prosent av alle
byråets reiser gikk til Polen, stod man
utsatt til dersom landet ble rammet av
nye kriser. Diana mobiliserte derfor for å
spre virksomheten til flere områder. Nye
partnere ble koblet inn, og i disse årene
vokste Diana Jaktreiser til å bli verdens
største jaktreisebyrå. Flere av byråets
nåværende ansatte ble med på laget på
1980-tallet, og har dermed vært med på
å gjøre Diana til hva det er i dag.
I 1998 solgte Jan Krossteig selskapet til Anders Hillerup, som
kjente virksomheten etter å
ha sittet flere år i ledelsen.
Jan ville vie seg til utviklingen av et stort jaktog naturområde, som
han hadde kjøpt i det
nordlige Sør-Afrika.
Med Hillerup som
eier fortsatte Diana
å ta nye steg. I 1999
ble Wilson Jagtrejser
kjøpt opp. Wilson var
Danmarks eldste, og i
mange år eneste jaktreisebyrå, og natur-
Mitt
Jaktblad
ligvis også Dianas største konkurrent i
oppstartsårene. Wilson fortsatte som en
selvstendig avdeling i konsernet, med
base i Roskilde.
I 2003 stiftet Jan Krossteig selskapet
Limpopo Travel AS, for å bedre mulighetene til å lokke besøkende til sin
afrikanske gård. Selskapet hadde et godt
103
Mitt
Jaktblad
forhold til Diana Jagtrejser helt fra starten
av, og en samarbeidsavtale kom fort på
bordet. Resultatet ble at Limpopo Travel
tok seg av Dianas antilopejakt-reiser i
det sørlige Afrika.
DE MØRKE ÅRENE
I 2006 solgte Anders Hillerup Diana Jagtrejser til Mads V. Jørgensen. Det skulle
vise seg å bli skjebnesvangert for
bedriften. Jørgensen hadde rikelig med
ideer, men de var lite bærekraftige. Den
ærverdige bedriften gikk på en skikkelig smell. I 2008 ble Diana på oppsiktsvekkende vis erklært konkurs. Flere
jegere, partnere og småaksjonærer ble
sittende igjen med store tap. Det var en
104
mørk periode for alle som opp gjennom
årene hadde ofret blod, svette og tårer
for å bygge opp det verdenskjente jaktreisebyrået.
Logisk sett burde historien ha
sluttet her. Det var nesten utenkelig å forestille seg at Diana
Jagtrejser noen gang kunne
vende tilbake til glansen fra
storhetsdagene. Bare Dianas
grunnlegger, Jan Krossteig,
var av en annen oppfatning.
Krossteig lot seg ikke avskrekke, og beholdt troen
på at jegere først og
fremst husket Diana
som et stort og seriøst
jaktreisebyrå, og at kundene med tiden
ville se mellom fingrene på den mørke
tiden og konkursen. Han valgte derfor å
kjøpe de immaterielle eiendelene
som var igjen. De bestod hovedsaklig av kundelisten og det
lettere ramponerte navnet.
Diana Jagtrejser ble en
del av Limpopo Travel,
som valgte å bruke
Diana-navnet til
alle jaktreiser
utenfor Afrika.
Slik er det
fortsatt.
Mitt
Jaktblad
TILBAKE I RAMPELYSET
Det ble snart klart at jegerne, særlig
hjemme i Danmark, både var forståelsesfulle og tilgivende. Diana Jagtrejser ble
igjen verdens ledende jaktreisebyrå,
kjent og respektert blant jegere og eventyrere over hele verden.
Mye har skjedd siden byrået ble stiftet
for 40 år siden. Dagens teknologi overgår hva selv de sprøeste science fictionforfattere kunne ha diktet opp i 1974.
Verden har blitt mindre, og muligheten
er uendelige – også innen jakt. Diana
Jagtrejser eksisterer fremdeles, først og
fremst fordi byrået har slått følge med
kundene inn i den nye verdenen. Og der
akter de å bli, også i de neste 40 årene.
105
Mitt
Jaktblad
SCHMIDT & BENDER:
FØRSTEKLASSES
PRODUKTSORTIMENT
PÅ VILLMARKSMESSEN
Med ei utstilling beståande av 64 forskjellige kikkertsikte til jakt, forsvar og
sport – samt ti nye produkt, mellom
anna nattsynbriller – stadfesta Schmidt
& Bender sin påstand om å ha verdas
mest allsidige, kundetilpassa produktutval av førsteklasses kikkertsikte.
Besøkande på Villmarksmessa i Lillestrøm
fekk ein ypparleg sjanse til å testa ulike
kikkertsikte, men òg til å læra meir om
det familiedrivne, tyske selskapet som har
produsert handlaga kikkertsikter sidan 1957.
Tilreisande frå hovudkontoret i Tyskland
brukte tid på å forklara eigarane sin filosofi,
kort summert med to setningar: «Presisjon
utgjer forskjellen» og «Kunden er Kongen».
Denne tankegangen ligg bak heile porteføljen til Schmidt & Bender. Dei tilbyr kikkertsikte av høg kvalitet, til forskjellige bruksområde og i ulike prisklassar. Kikkertsikta
varierer med tanke på konfigurasjon, farge
og tilbehør, men er skreddarsydde med
kundane i tankane – anten det er jegerar,
sportsskyttarar, politiet eller militæret.
På Villmarksmessa blei alle kikkertsikta i
sortimentet vist fram. På nedre del av prisstigen kan Klassik-Hungaria og resten av
Klassik-serien, med fast styrke og zoom, vera
eit godt alternativ for unge jegerar. Serien
106
er rimeleg, men har god optikk, passar til
ulike bruksområde og har i mange år vore
eit solid tilbehør for fleire generasjonar av
jegerar over heile verda.
Kikkertsikta i den prislønna jaktserien
Zenith har ein unik lyspunktteknologi, såkalla FlashDot. Dette gir ein heilt transparent og rund, rød prikk i siktet. Stratosserien er utstyrt med eit belysningsutstyr
som ein kan skreddarsy etter personlege
behov ved å kopla kikkerten til ein PC med
ei USB-tilkopling. Ein kan justera talet på
steg i dag- og nattbelysninga, lysstyrken ved
reaktivering, kor fort den automatisk skal
slå seg av når siktet ligg i ro, lågt batterivarsel og vinkelsensor for deaktivering.
Mange kundar hadde glede av å sjå det nye
1-8x24 Exos-siktet, som kan skilta med opptil
åtte gonger forstørring. Det gir imponerande
høg styrke i langdistanseskyting. I tillegg har
siktet såkalla CC-Mode, som er parallaksefri
på dei kortaste avstandane, og i prinsippet
gjer kikkertsiktet om til eit rødpunktsikte
berre ved å vri lett på forstørrelseshendelen.
Trådkorset ligg i det andre bildeplanet, og
har ekstremt tynne strengar. Trådkorset er
både godt synleg, samtidig som det berre
dekkjer ein liten del av målet, sjølv på lange
avstandar.
Mitt
Jaktblad
Til militært og taktisk bruk kunne Schmidt
& Bender presentera heile ti nye produkt,
som òg fanga merksemda til sportsskyttarar
og langdistanseskyttarar. Ved sida av dei
nye produkta blei fleire gamle slagerar
presenterte, mellom annan dei velkjente
PMII-produkta – 5-25x56 PMII og 3-20x50 PMII
DMR – som blir brukt av den tyske hæren,
og snikskyttarsiktet 3-27x56 PMII.
Til nærkamp og dynamisk sportsskyting blei
det utstilt éin 1.1-8x24 PMII High Power i første
bildeplan, éin 1-8x24 PMII Short Dot CC i
andre bildeplan og éin 1.5-8x26 PMII Short
Dot. Langdistanseskyttarane fekk presentert
to svært korte kikkertar med supertynne
høgdejusteringsskiver: 5-20x50 PMII Ultra
Short og 3-20x50 PMII Ultra Short.
I tillegg fekk dei besøkande på messa sjå
demontrasjonar av teknologiske prototypar.
3-27x56 PMII Digital og 5-25x56 PMII Digital
var bevis på utvikling både på den militære
og den sivile marknaden. Kommunikasjon
med eksterne innretningar, som ballistiske
datamaskinar, avstandsmålarar og digital
informasjon om felten, er noko av det som
kjenneteiknar dei nye konsepta. Schmidt &
Bender viste òg fram sine nye nattbriller,
noko som tyder på at firmaet meistrar
andre områder enn berre kikkertsikter.
På Villmarksmessen fekk kundane høve til å
kjøpa kikkertsikte direkte frå produsentane.
Schmidt & Bender var sjølv svært fornøgde
med utstillinga, og håpar å gjenta suksessen
med direkte kundekontakt ein gong i nær
framtid. Etter ein prat med dei tilsette om
tilgjengelegheit og leveringstid, går det fram
at alle standardkonfigurasjonar no er klare til
utsending rett frå lager. Dette skuldast omlegging av logistikken, og tett samarbeid
med den norske distributøren Jakt & Friluft.
Dermed er det òg mogleg å kjøpa produkt
med spesiell konfigurasjon til overkommeleg
leveringstid.
Les meir på www.schmidtundbender.de
107
Mitt
Jaktblad
BLAS
PERFEKSJO
En jakttur til Canadas nordligste villmark
er på trappene, og en kjær drøm er i ferd
med å bli virkelighet. Jaktkamerater kommer
stadig med velmente råd, som oftest handler
om hvilket kaliber som bør brukes.
Men hva er egentlig det viktigste
når man vil lykkes på nye jaktmarker?
T E K S T: G U N T H E R S T O S C H E K
FOTO: ERICH MAREK, SEBASTIAN
OFFEL OG HARRO OBST
108
SER R8
Mitt
Jaktblad
ONERT SUKSESS
109
Mitt
Jaktblad
BLASER R8: PERFEKSJONERT SUKSESS
M
ange jegere kommer stolte og fornøyde
hjem fra jaktreisen. Andre med en bitter
ettersmak av skuffende fiasko. Profesjonelle
jegere og guider på alle kontinenter kan
bekrefte at tilreisende jegere noen ganger ikke
tar seg nok tid til å jakte, mens andre ganger
er det været som ikke samarbeider. En sjelden
gang kan jegeren til og med miste fatningen,
særlig under jakt på dyr som kan angripe. De
fleste jegere mangler også nok kjennskap til
de sjelden brukte grovkalibrede riflene, enten
rifla er lånt eller den er jegeren sitt eget gevær.
Når jegere spør våpenhandlere om hvilken rifle
og hvilket kaliber de bør bruke under jakt
på fremmede jaktmarker, blir svaret ofte at
jegeren bør ta med seg rifla som han foretrekker å bruke når han jakter hjemme. (Selvsagt ikke under jakt på bøffel eller annet
større vilt.) Vi vil ikke gå så langt som å si
at for eksempel .30-06 er den universelle
løsningen på spørsmålet om kaliber. Hvis man
jakter på elg, grizzlybjørn eller eland er .30-06
den patronen med desidert lavest kraft som
det fortsatt er forsvarlig å skyte med. Den er
heller ikke spesielt egnet til å skyte rådyr,
grunnet for mye kjøttsvinn. Etter vår mening
drar man det for langt om man bruker den
samme patronen til jakt etter små rådyr her
hjemme og på jakt etter store elger i det nordlige Canada. Det går selvsagt an å bruke .30-06
på både ti kilos rådyrkje og elger på bortimot
et halvt tonn, men det er langt fra en ideell
løsning! Dette fører oss bare tilbake til det
opprinnelige dilemmaet: På grunn av kaliberet
kan den mest brukte og pålitelige rifla noen
ganger være upassende for jakt i utlandet.
Det er fortsatt høst og
sesong for rådyrjakt, men
i sine drømmer er jegeren
allerede i Canada.
110
Mitt
Jaktblad
R8 har ikke noe imot litt
turbulens når den er slått
sammen og pakket ned
i den kompakte reisekofferten.
111
Mitt
Jaktblad
Heldigvis finnes en veldig praktisk løsning: En rifle med utskiftbare løp i kaliber som passer til
ulike formål! Mange jegere er klare
over denne enorme fordelen, men
lar være å dra nytte av det i frykt
for at deres trofaste rifle ikke vil
treffe målet når de skifter løp.
Blaser R8 fjerner derimot alle
disse bekymringene, siden den
skiller seg vesentlig fra sine konkurrenter. Takket være det geniale
Blaser-salfestet er kikkerten
montert direkte på løpet, rett
over kammeret, slik at løpet kan
beveges fritt uten å bli påvirket
av kikkerten eller festet.
Kikkerten og løpet danner én
«skyteenhet» for å sikre presise
treff, liknende det man har på
kombivåpen eller våpen med
brekkløp. Dette er også en prismessig god løsning. Hvis man
eksempelvis har en rifle med løp
i 6.5x55, og kjøper et ekstra løp i
9.3x62, trenger man ikke et ekstra
bolthode. Dette skyldes at begge
kalibrene bruker standardpatroner,
og har dermed den samme hodediameteren. Og Selv om du velger
et ekstra R8-løp i et magnumkaliber, er det ikke nødvendig å
kjøpe en komplett boltenhet i tillegg. Det er svært enkelt å skifte
mellom ulike bolthoder, slik at
man alltid får rett størrelse til rett
kaliber.
Løpet og kikkerten danner
én «skyteenhet». Selv etter
demontering eller skifte
av løp skyter R8 perfekt
uten å endre treffpunktet.
112
Mitt
Jaktblad
Én for alle, alle for én.
Én pålitelig rifle kan bli
utrustet for nesten hvilket
kaliber som helst.
Universell eller spesialisert?
UNIVERSELL ELLER SPESIALISERT?
Man kan jakte på mange forskjellige storvilt energi enn .243 Win., bemerkelsesverdig lite
med en 8x57 eller .30-06, men er universalkaliberet også det ideelle kaliberet? Absolutt
ikke, siden jaktsituasjoner og individuelle
krav til avstand, bremsekraft og kjøttsvinn er
svært varierende. To nye kalibre har spesielle fordeler som det er verdt å fortelle om:
6XC
Flere steder i verden har såkalte
rådyrkaliber nesten blitt glemt,
takket være den utbredte eksplosjonen av villsvinpopulasjoner.
Norma har utviklet en patron for
presisjonsskyttere, med den
futuristiske betegnelsen 6XC,
som har noen ekstraordinære
egenskaper som bør være av
interesse for enhver jeger:
Den gir litt mindre fart og
rekyl og oppsiktsvekkende nøyaktighet med
6.5 grams kuler (100 grains). Siden den
har standard patrondiameter kan 6XC
brukes i en hvilken som helst R8
uten å måtte skifte bolthode.
.338 Blaser Magnum
Et dramatisk bevis på at en kraftig
magnumpatron kan være behagelig å skyte med, selv uten
munningsbremse, finner vi i .338
Blaser Magnum. Med kulevekt på 13-13,3 gram (200-210
grains), og høyere fart enn .375
H&H, er den en selvfølge på
jakt etter større vilt som eland
og bjørn. I tillegg sørger det
moderne randløse hylsedesignet
for smidig mating fra magasinet.
113
Mitt
Jaktblad
Overraskelse! Er du klar
for action?
Det er ikke nødvendig å ha to kikkertsikter, men det er lite praktisk å bruke
det store kikkertsiktet, som du vanligvis bruker hjemme, til dagslysjakt utenlands. Likevel er det fortsatt mulig å
klare seg med bare ett kikkertsikte.
Hvis man likevel vil skifte kikkert
kan den, takket være de innebygde
justeringsskruene i salfestet, monteres
i løpet av få sekunder. Når kikkerten
er festet, kan det nye nullpunktet
markeres på dreieskivene, slik at man
slipper å testskyte etter skifte av løp
eller kikkert.
Jakten etter råbukk kan være utrolig
spennende, enten man sitter på post
med rådyrlokk, godt i skjul bak høyt
gress en tidlig morgen ved en åkerlapp, eller vaktsomt forsøker å forfølge
disse nesten usynlige fantomene i
skogen. Bukkejakten er en helt annen
type jakt, fylt med ren spenning. I løpet
av disse dagene begynner jegerens
tanker å fokusere på hans kommende
tur til en fjerntliggende del av jorden.
Om våren skal han reise til British
Luksuriøs valnøtt med ei
klassisk form, eller ergonomisk utformet syntetisk
kolbe. Her kan man velge
det man selv foretrekker!
114
Mitt
Jaktblad
I situasjoner som dette er
det godt å kjenne rifla si!
Columbia, nord i Canada, og
drømmen om å felle en svær,
gammel bjørn i den kanadiske
villmarken vil snart bli en
realitet.
Det er en god følelse å jakte
på disse bukkene med den
samme rifla som han vil ha
med til Canada. Hver eneste
hjort han skyter øker tilliten
til våpenet, og han får følelsen
av at ingenting kan gå galt, så
lenge han bruker akkurat den
rifla. Så når tiden kommer, og
den utvalgte grizzlybjørnen
endelig stopper innen skudd-
Klikk her for å se film fra
hjortejakt i de tyrolske
alper med en Blaser R8.
hold, reagerer han instinktivt,
akkurat som han har gjort hele
sensommeren og høsten på
jakt i kjente skoger. Han bærer
tross alt sin pålitelige rifle,
som alltid skyter like perfekt,
bare at den nå har et annet
løp i et annet kaliber.
Meir informasjon på
www.blaser.de
Meir informasjon på
www.blaser.de
115
Mitt
Jaktblad
TOPPTEKST
Kan man nyte en b
J
a, det er et spørsmål jeg ofte blir stilt.
Svaret mitt er alltid det samme: Ja, man
kan i aller høyeste grad lære seg å nyte en
god bourbon! Hvorfor stilles spørsmålet i
det hele tatt? Jeg vet ikke, men mistenker
at det skyldes at mange bare har drukket
bourbon på feil måte, i tvilsom tilstand og
i dårlig selskap. Det er i hvert fall den beste
forklaringen jeg kan finne. La oss nå starte
med å grave frem noen historiske fakta
om denne mangesidige kulturdrikken.
I USA finnes det en rekke forskjellige
whiskeysorter. Råvarene er ofte mais, rug,
bygg eller hvete. Destilleringen skjer som
på ganske enkle anlegg med lav virkningsgrad, noe som resulterer i et smakfullt
destillat med alkoholprosent på mellom
47,5 og 80.
Den mest kjente amerikanske whiskeytypen er bourbon, som har fått sitt navn
etter opphavsstedet i Kentucky. I våre
dager fremstilles bourbon over alt. Mange
av sortene er såkalte straight whiskey. Det
innebærer at produktet skal fremstilles av
51-80 prosent av en viss type korn, og skal
lagres på nybrente eikefat i minst to år. De
vanligste typene er:
Straight bourbon: Den dominerende
ingrediensen er mais, og resten er utgjort
av bygg, rug og/eller hvete. Ofte kan man
kjenne en tydelig snert av vanilje, og et
hint av tørket frukt.
Straight rye: Den eneste forskjellen her,
er at hovedingrediensen er rug. Straight
116
rye fremstår ofte som mer robust enn
bourbon, men også her kan man kjenne
vaniljesmaken fra fatlagringen.
Straight Tennessee: Også denne er
primært laget av mais, men den nydestillerte alkoholen filtreres gjennom kull av
sukkerlønn (sugar maple). Ofte føles denne
typen litt mildere i smaken enn bourbon.
Uttrykket sour mash (sur mos) brukes
ofte om amerikansk whiskey. Det betyr at
de sure restene i destillasjonsapparatet
brukes til å starte den neste omgangen.
Restene brukes rett og slett som gjærstarter. Fremgangsmåten kommer av at
vannet er hardt og trenger PH-regulering
for å sikre den rette smaken. I henhold
til amerikansk lov kan produsentene bare
bruke eikefatene til whiskeylagring én
after hu
gang. Deretter selges fatene videre, for
eksempel til skotske whiskyprodusenter
eller til romdestillerier i Vestindia.
Heter det whiskey eller whisky? Ja, det
er et godt spørsmål! I 1618 ble ordet uisge
brukt i et skotsk dokument. Dette ordet har
i ettertid blitt omgjort til dagens stavemåte. I Skottland og Canada skriver man
whisky, mens irene og amerikanerne sier
whiskey. I USA finnes det imidlertid unntak som sies å irritere skottene: Firmaet
Makers Mark skriver nemlig whisky på
sin etikett.
Er du forvirret? La oss hoppe frem til
1909, da en kongelig kommisjon fikk i
oppgave å fastslå hva som kjennetegner
skotsk whiskey. Nei, du leste ikke feil.
På den tiden skrev man det slik også i
Skottland. Det finnes til og med pålitelige
historiske vitnesbyrd som sier at skottene kalte sin egen maltwhisky for Irish
whiskey! Det var først tidlig på 1900tallet at den skotske stavemåten ble slik
vi kjenner den i dag.
La oss så vende tilbake til amerikansk
whiskey. Bourbons historie er nemlig tett
knyttet til USAs historie. Etter frihetskrigen
i 1776 oppmuntret regjeringen folket til
utvandring mot vest. Nybyggerne hadde
ingen tradisjon for å forkulle eikefatenetil sin whiskeyproduksjon. Historien forteller at metoden oppstod ved en ren tilfeldighet. En kar i Bourbon County holdt
på å bøye tønnestaver over damp, og noen
unt
Mitt
Jaktblad
AFTER HUNT
med Micke Lundén
av dem ble forkullet ved et uhell. Gjerrig
som han var, brukte han de brannskadde
eikefatene i produksjonen av sin egen
whiskey. Fersk destillert whiskey – white
dog – ble helt på fatet og sendt via Ohioelven til New Orleans. Da fatet ankom
både luktet og smakte whiskeyen bedre
enn forventet. Den hadde også fått en fin
mørk farge. Metoden spredde seg kjapt i
Bourbon county, og jungeltelegrafen begynte å gå om den gode smaken og den
lett gjenkjennelige brente essensen. Med
ett var navnet bourbon whiskey på alles
lepper.
Hvilke konklusjoner kan
man dra av denne historien?
Du kan for eksempel glemme
alle fordommer og dårlige
førsteinntrykk, og i
stedet gi den amerikanske bourbonen
en real sjanse?
Prøv å behandle
en utvalgt bourbon
slik du pleier å behandle din favoritt
single-malt, eller
t
bourbon?
TOPPTEKST
117
128•129
Mitt
Jaktblad
TOPPTEKST
en fin konjakk! Jeg vil anbefale at du
tester noen av de smakfulle typene som
står beskrevet under her. Alle kommer fra
Kentucky, USA:
Bulleit Bourbon
Alkoholinnhold: 40,0 %
Sukkerinnhold: mindre enn 3 g. pr. liter
En smakfull whiskey med fatkarakter, innslag av salmiakk, fløtekaramell, muscovadosukker, krydder og vanilje.
Knob Creek Bourbon
Produsent: Beam Global Spirits & Wine Alkoholinnhold: 50,0 %
Evan Williams Straight Bourbon
Produsent: Evan Williams Distillery Alkoholinnhold: 43,0 %
Wild Turkey 81 Proof Bourbon
Produsent: Austin Nichols Alkoholinnhold: 40,5 %
118
La meg avslutte med å fortelle hvordan
jeg nyter en god bourbon: Et konjakkglass
er bra, hvis du vil nyte maksimal glede av
alle de gode brente vanilje- og karamelltonene som du ofte finner i bourbon. Om
sommeren bruker jeg store JR Ewing-glass
med tykk bunn, som jeg fyller med store
isbiter, og naturligvis rikelig med bourbon.
Dette ritualet blir alltid utført på sommerens herlige grillkvelder. Kulden av isbitene
demper sødmen en hel del. Samtidig er
det ingen grunn til å utsette bourbondrikkingen til sommeren. Invester i en
god flaske eller flere, fyr opp i peisen og
sett deg til rette i husets beste lenestol
med et fyldig glass. Lukk øynene og nyt!
Du vil oppleve smaken helt annerledes,
og langt bedre enn du husker den fra russetiden, utdrikningslaget eller det lugubre
stedet i Hamburg som du egentlig hadde
fortrengt.
Cheers!
//Micke
Mitt
Jaktblad
TOPPTEKST
Mitt
Jaktblad
NESTE UTGÅVE AV MITT JAKTBLAD KJEM I JULI.
DÅ KAN DU BLI MED PÅ NYE JAKTOPPLEVINGAR.
FØLG MED PÅ NETTSTADEN VÅR:
mittjaktblad.no
119

Europas jaktskyttarkonge Ekstremjakt på Vestlandet

Transcription

Similar documents

Les meir om utstillinga her.

Forinjeksjon med styrt aksellerert herding av

Forvaltingsplan - Aurland Fjellstyre

Auksjonskatalog 2016