MS-syke May Rita har fått et bed re liv med nytt ko st hold

Comments

Transcription

MS-syke May Rita har fått et bed re liv med nytt ko st hold
MS-syke May Rita har fått et bed­re liv med nytt ko
Ma­ten har
gjort meg
FRISK
Som ung mor be­gyn­te
krop­pen til May
Rita Vildgren (45) fra
Gi­bo­stad i Troms
å vis­ne. Si­den fikk
hun dia­gno­sen MS.
Et­ter syv år med
syk­dom tok hun grep
om kost­hold og
tre­ning, og det
end­ret alt.
Tekst: Julia
Schreiner Benito
Foto: Ma­ri­an­ne
Ot­ter­dahl-Jen­sen
Hjemmetreportasje
dag er jeg skip­per på
N – I
egen sku­te. Jeg tren­g er
mann­skap, men det er jeg som
sty­rer. Jeg kjør­te meg selv i kjel­
le­ren, å stop­pe opp vil­le vært et
ne­der­lag. Kan­skje had­de jeg noe
å be­vi­se, el­ler jeg føl­te at jeg ikke
had­de noe valg, sier 45-åringen.
May Rita Vildgren had­de to små
barn, var 22 år, og skul­le ta ar­ti­um
på ett år — med topp ka­rak­te­rer.
Til fem om mor­ge­nen satt hun
med mat­te­styk­ker, spis­te drue­suk­
ker og drakk kaf­fe for å hol­de seg
vå­ken. Hun tap­pet både kropp og
sjel, men holdt tem­po­et.
– Det var da jeg gikk på den før­
s­te smel­len, og bare gråt i en må­
ned av ut­mat­tel­se. Jeg blir kvalm
av å ten­ke på det. Had­de jeg ener­
gi, så bruk­te jeg den og litt til, for­
teller hun.
Storm tru­er i kas­te­ne, og bil­
dekk har fått pig­ger. Gi­bo­stad på
Sen­ja står mot uvær og ut­flyt­ting.
106
HJEMMET NR. 1/11
st­hold
Det­te gjør
May Rita:
• Spi­ser
så ren m
K
jøtt, fis
at som
og frukt. k, fugl, grønn­sa mul­ig:
­ker
vi­ta­mi­ne Får i seg rik
­ e­lig
ome­ga- r og mi­ne­ral­er, med
At kost­h3 og D-vi­ta­minesær­lig
r.
er godt old kan på­virk
­e
forsk­nin do­ku­ment­ ert gje MS,
nn
­ om
D-vi­ta­m g. For eks­emp
­e
og ome iner, ant­ i­ok­si­da l kan
­ a-3 vir
• Hol­derg
­ke guns nt­ er
t­ ig.
hyd­ra­ter seg unna rask
­ e kar­bo
s
o
m
b
po­te­ter
rø
og s ­ d, past­ a, ris, ­
• Tren
er.
­ er jevn ukk
t og går
fy­sio­te­ra
til
p
­
• Job­be eut.
r
m
e
n
t
­
a
mu­lig­he
lt, med å
grip
­e
­
og mål­b t­ er, tenk
e­visst. e po­si­tivt
▸ NÅ DANSER DE:
– Før lå mamma på
sofaen, nå danser vi
hip-hop, forteller
Edel Marie (12).
Mul­tip­pel
skle­ro­se
Multippel sklerose,
MS, er en kro­nisk
syk­dom som skyl­des
be­ten­nel­se i sen­tral­
ner­ve­sy­ste­met.
Kvin­ner ram­mes
dob­belt så ofte som
menn, og snitt­al­de­
ren ved dia­gno­se er
ca. 30 år. I dag le­ver
om lag 8000 nord­
menn med syk­dom­
men.
Kil­de: ms-for­bun­det
Nå en prikk på kar­tet, tid­li­ge­re
kom­mu­ne­sen­ter.
– Kom inn og gi meg en klem
selv om du er for­kjø­let — jeg blir
ald­ri smit­tet, smi­ler May Rita.
Uten­for stue­vin­du­et le­ker ­his­si­ge bøl­ger mot evi­ge fjell —
et land­skap hun nå kan nyte. Ved
kjøk­ke­net står ennå sto­len med
hjul. Den hun måt­te syn­ke ned
i når bena svik­tet midt i mat­la­
ging. Gjen­nom år lå hun vis­sen på
so­fa­en, i dag sit­ter hun i den med
gi­ta­ren hun kjøp­te for å tre­ne opp
fin­mo­to­rik­ken i hån­den. Den er
et na­tur­lig hjel­pe­mid­del, et­ter­som
hun er blitt mu­si­ker et­ter at syk­
dom­men ram­met hen­ne.
– San­gen var som en klump
som vil­le ut. Men had­de det ikke
vært for at jeg fikk MS, så ville jeg
ikke tort.
May Rita be­stem­te seg for
å våge da hun en dag i 2002 ­hør­te
et ra­dio­pro­gram om den ame­ri­
kan­ske san­ge­ren Eva Cas­si­dy, som
døde av kreft 33 år gam­mel. Plut­
se­lig viss­te hun: Jeg skal syn­ge!
Bro­ren Geir, som er etab­lert mu­
si­ker, trod­de ikke sine egne ører
da hun sam­me høst troll­bandt
pub­li­ku­met på ute­ste­det Skar­ven
i Trom­sø: «Jeg viss­te jo ikke at du
kun­ne syn­ge.» Nå opp­trer de ofte
sam­men, på vi­se­klub­ber og fes­ti­
va­ler.
– Syk­dom­men har lært meg at
om jeg vil gjø­re noe, så må jeg
gjø­re det nå. Tid­li­ge­re var jeg flink
til å fin­ne unn­skyld­nin­ger. MS-en
har gitt meg er­fa­ring og kunn­
skap, og gjort meg ster­ke­re og
mo­di­ge­re.
En mam­ma på so­fa­en
Åre­ne i Trom­sø var hek­tis­ke. May
Rita og bar­ne­fa­ren flyt­tet et­ter
hvert fra hver­and­re. Hun ut­dan­net
seg til er­go­te­ra­peut. Els­ket job­ben,
men rakk ikke å ar­bei­de len­ge før
HJEMMET NR. 1/11
kraft­løs­he­ten tvang hen­ne til re­
du­sert stil­ling. I 1994 traff hun en
ny mann. De fikk to uker sam­men
som kjæ­res­ter før hun ble innlagt
på sy­ke­hus med symp­to­mer in­gen
for­sto. På det vers­te var det dra­
ma­tisk: «Vi fin­ner ikke puls på
hen­ne,» hør­te hun en lege rope.
Men mest er det den­ne vis­ne
krop­pen. Og so­fa­en. Og det blir
ver­re.
– Jeg had­de in­gen­ting å gi, hver­
ken fy­sisk el­ler men­talt.
Da Edel Ma­rie kom til ver­den
i 1998, var May Rita takk­nem­lig
for at pap­pa­en hen­nes had­de den
ener­gi­en hun selv mang­let. Lese
for dat­te­ren kun­ne hun, men ikke
sær­lig mer.
– Det har jeg tenkt mye på: Jeg
var ikke den mam­ma­en jeg øns­
ket å være. Men jeg kan ikke ha
dår­lig sam­vit­tig­het.
De ufor­klar­li­ge symp­to­me­ne
fort­sat­te: Hun var så svim­mel at
hun stun­dom måt­te hol­de seg fast
til sen­gen. Rul­le­trapp og heis var
uten­ke­lig. Hun had­de bom­ull i ho­
det og smer­ter i led­de­ne. An­gre­
pe­ne kom og gikk, og i 2000 fikk
hun dia­gno­sen MS.
– Jeg våk­net en mor­gen med
vis­sen hånd. Trod­de jeg kun­ne
­ris­te den til, men nei. Et­ter må­ne­
der med en smer­te­full, krøl­let og
spas­tisk hånd sa jeg til le­gen at
det var bed­re om han tok den av.
Sva­ret hans var som en rullgardin:
«Det­te må du leve med.»
Bar­na blir hjel­pe­re
Han tok feil, le­gen, men det viss­te
jo ikke May Rita. Or­de­ne hans
send­te hen­ne inn i en døs. Hun
kjem­pet ikke, hå­pet ikke. Det var
vondt, men trygt.
– Spør meg om de åre­ne, og
sva­ret mitt er at jeg ikke hus­ker.
De er bor­te. Jeg var vel­dig redd,
og jeg ga opp litt.
Sam­bo­er­ska­pet led, og da dat­
te­ren Edel Ma­rie var fire år, flyt­tet
May Rita med bar­na.
– Av hen­syn til oss beg­ge. Jeg
føl­te jeg var en byr­de. Nå kun­ne
jeg til­la­te meg selv å være syk, sier
hun, og fortsetter: – Had­de jeg
visst det jeg vet i dag, ville jeg
vært en bed­re mam­ma, for­di jeg
vil­le tatt mer vare på meg selv.
In­gen slapp inn i min sfæ­re, jeg
var luk­ket, be­skyt­tet. Jeg sa nei til
mu­lig­he­ter og nei til li­vet. Nå skal
jeg ikke si nei mer.
Det var ald­ri slam­ring med dø­
rer og dis­ku­sjo­ner om opp­vas­ken
hos May Rita. Søn­nen Ni­co­las, da
14 år, ble fy­sio­te­ra­peu­ten hen­nes.
Og den 10 år gam­le Edel Ma­rie
lær­te seg å gle­de seg over bra
ting, i ste­det for å kla­ge over mot­
gang. Hun sam­let stei­ner i fjæ­ra
og ­kal­te dem «takknemlighetsstei­
ner». For­bi­pas­se­ren­de kun­ne ta
en, og ­skri­ve litt om takk­nem­lig­
het i boken som lå ved.
Edel Ma­rie er ikke i tvil om hva
hun selv er takk­nem­lig for: – Hun
var så sli­ten. Nå er det bra. Vi
­plei­er å dan­se hip-hop sam­men,
jeg går på kurs og læ­rer hen­ne.
Når mor lå på so­fa­en, gjor­de
bar­na det de måt­te for å hjel­pe til.
Og May Ritas mor var der også.
Snu­ope­ra­sjo­nen
Så be­stem­te May Rita seg for at
nok var nok. Hun måt­te gjø­re noe!
Hun star­tet med kost­hol­det.
– Et­ter mål­ti­de­ne plei­de jeg å få
hjer­te­bank, og ble så slapp at jeg
nes­ten sov­net. Jeg be­gyn­te å se
sam­men­hen­ger mel­lom ma­ten og
for­men, kom til at ras­ke kar­bo­
hyd­ra­ter var verst. Jeg kut­tet dem
ut, og la opp en di­ett sammen
med en na­tur­te­ra­peut. Fire da­ger
se­ne­re fikk jeg ener­gi.
May Rita vil­le lære mer om er­
næ­ring, og bli enda fris­ke­re. I dag
stu­de­rer hun til er­næ­rings­te­ra­
peut, og job­ber med en ho­ved­
oppga­ve om MS og er­næ­ring. Når
hun er fer­dig ut­dan­net til vå­ren,
vil hun hol­de hel­se­kurs.
– Jeg vil lære folk om kost­hold
og hel­se, hvor­dan de skal byg­ge
krop­pen opp, ikke ned.
Sin egen opp­byg­ging opp­sum­
me­rer hun slik: –Tre­ning og fy­sio­
te­ra­pi, nytt kost­hold og nytt tan­
ke­møns­ter. Nå er jeg fris­ke­re enn
folk flest. Blir det for lite tre­ning,
be­gyn­ner symp­to­me­ne å mel­de
seg. Der­for vil jeg tre­ne hele li­vet.
Jeg har mine ned­tu­rer, men er
ikke len­ger redd. Når syk­dom­men
tar meg ned, fryk­ter jeg ikke len­
ger at jeg skal bli stå­en­de der. Og
jeg sier ja til mu­lig­he­ter, tør å be­
ve­ge meg ut av den be­kvem­me
so­nen. Om man flyt­ter blik­ket, tar
et skritt ut, vil det skje noe. I dag
ten­ker jeg at in­gen­ting er umu­lig.
Selv i syk­dom fin­nes det all­tid noe
i krop­pen som er friskt. ◆
[email protected]
107

Similar documents