Johan O. Smiths etterlatte brev

Transcription

Forord
Min far, Johan Oscar Smith, ble født i Fredrikstad 11. oktober 1871 av troende foreldre. I 15
års alderen dro han til sjøs og gikk i 1889 inn i den norske marine, hvor han tjenestegjorde i ca. 40 år.
I 1898 ble han omvendt til Gud og i året 1900 døpt med den Hellige Ånd. Fra denne stund ble
Skriftene levende for ham, og da han hadde hjerte og øre for sannhetens røst, fikk han tidlig del i
Guds visdom.
Disse brev er skrevet i fortrolighet til hans venner og bør leses i lys av dette. Hans
omsorgsfulle arbeid med den enkelte blir nå til velsignelse for mange ved utgivelsen av disse brev.
De fleste brev er skrevet til hans 9 år yngre bror, tannlege Aksel Smith, som ble omvendt til Gud i
l905, og døde i sitt hjem året 1919 i Drøbak, hvor det fremdeles spirer og gror etter hans
velsignelsesrike arbeid.
Da far i hele sin livsferd søkte å ære Kristus og gjøre seg selv så usynlig som mulig, etterlater
han seg ingen selvbiografi med reiseskildringer og fotografier eller beretninger om alt det han gjorde;
men disse brev, skrevet til de enkelte i nidkjærhet for Kristi sak, er blitt et verdifullt klenodie for
likesinnede både nå og siden. Her er det virkelig føde og veiledning for slike som søker Gud av hele
sitt hjerte. Vi er derfor meget takknemlig for at disse brev ved Guds gode styrelse er blitt oppbevart.
For å få mest mulig ut av denne gedigne og innholdsrike bok er det nok tilrådelig ikke å fare
for fort gjennom den, men grunde på hvert brev.
Dersom noen ønsker å vite mer om hans liv og gjerning, så kom Skjulte Skatter ut med et
minnenr., som kan bestilles ved bladets ekspedisjon.
Aksel J. Smith
Etter 35 års fortrolig samfunn- og medarbeiderskap med Johan Oscar Smith er det både min glede og
plikt å uttale meg kort og greit og sant om ham, slik at enhver som leser disse hans brev, kan ha et
riktig begrep om hvem han var og er, han som har skrevet dem.
Hans eneste, levende interesse var Kristus og menigheten, å fylles med all Guds fylde som er i
Kristus, å yte mest mulig bidrag til å fjerne all den synd og ufullkommenhet som henger ved det
enkelte lem på Kristi legeme, ja å treffe det rette, det fullkomneste i alle deler i liv og tjeneste, å få
brutt ned alt som var av Satan og mennesket for å gi rom til all Guds fylde.
For dette ofret han alt, for dette var det han våket og bad, og således alltid var rede til å falle
inn som en god Jesu Kristi stridsmann, sanndru, rettferdig, uegennyttig, uten personsanseelse,
trofast, med stor forakt for vinning og ære av mennesker, selv om han som en følge derav kom på
kant med så å si alt og alle.
Hvor han kom og hva det enn gjaldt, fant han blant de troende ulydighet, utroskap, vantro og
menneskeverk. Hans usvikelige hjerte tillot ham ikke å godta noe som helst av alt dette.
Således kom han nødvendigvis utenfor alt det alminnelige styr og stell.
Men nettopp denne hans usedvanlige troskap og hengivenhet til hans sjels brudgom fylte
ham med salighet og Åndens kraft. Og så valgte han da for bestandig dette inderlige samfunn med
Kristus, fremfor all verdens gunst og ære selv om han ble alene i denne verden, som det jo også til å
begynne med så ut til at han skulle bli. Men han ble langt fra alene! Ære være Gud!
Aldri ellers så jeg sådan mann! Aldri har jeg i min samtid hørt eller sett noen annen som
kunne berette om en annen sådan mann, hverken i dette land eller i noe annet land! Derimot har
han ved Guds store nåde i pakt med sin ualminnelig store troskap oppnådd å få sanne etterfølgere.
Disse hans brev vil som bok sikkert bli en av alle tiders mest innholdsrike og eiendommelige
bøker, som hvert menneske under solen vil kunne lese med større eller mindre utbytte, alt etter som
den enkelte selv er innstillet og får nåde til å ta det.
1 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Ikke en gang som en sjelden unntakelse har jeg merket noe ondt hos ham, hverken i liv eller
tjeneste. Ære være hans dyrebare minne!
Alle de som ikke fikk den lykke å kjenne ham personlig, kan da her få en anledning til å finne
noe erstatning for dette tap.
Gid hvert menneske på jorden hadde en sådan leder! Gud velsigne hver den som får den
nåde å lese disse brev, at han må få rikt utbytte av dem.
Elias Aslaksen
Horten, 19. mai 1898 — # 1
Kjære foreldre og søsken.
Mange takk for eders brev som jeg har mottatt. Nå er jeg ombord i Thor. – Jeg kan nå
fortelle, kjære foreldre og søsken, en stor nyhet, nemlig at jeg er så lykkelig, og hvorfor, jo, fordi jeg
har fått Jesus til venn og bror, han er nå mitt alt. Før hadde jeg ingen steds fred, men takket være
himmelens Gud så har jeg nå fred over alt. Hvordan fikk du denne fred, vil I vel spørre. Jo, jeg har i
lang tid forstått at det uten Gud ingen sann glede finnes. Så hendte det en søndag ettermiddag at jeg
traff O. som kom inn i tjenesten samme dag som meg, og vi gikk begge i Metodistkirken. Mens vi satt
der, spurte jeg om han hadde lyst til å bli med hjem og spise aftens, hvilket han gikk med på. Under
samtalen hjemme ble jeg så rørt, og gråtende tok vi hverandres hender, og han bad til Gud for oss
begge. Jeg kan ikke glemme hvordan jeg da følte det. Djevelen kom som vanlig naturligvis, men
bønnen hadde dog sin virkning, for natten etter hadde jeg hundevakt ombord i monitoren, og inne i
et lite rundt tårn bad jeg til Gud. Det så så mørkt ut, men med ett ble jeg så glad at jeg syntes neppe
å røre dekket når jeg gikk. Ja, Gud alene kan gjøre oss så glade, og han være priset over alt.
Det er visstnok ikke så godt for oss som ferdes ute blant så mange, men Gud vil hjelpe oss til
stadig å holde fast. Dere kan tro det var underlig første gang jeg kom ned på vakt og skulle skaffe, for
min akt var nemlig å takke Gud for maten, men jeg hadde ikke mot. Etterpå fikk jeg bebreidelse for
det, og gangen etter foldet jeg for første gang blant underoffiserene mine hender og takket Gud. Be
til Gud for meg at han må bevare meg.
Hils mine søsken og be dem søke Herren, for først da får vi noe å leve for.
En vennlig hilsen
Johan
Marviken, 20. desember 1903 — # 2
Kjære bror Aksel.
Den boken jeg fikk av deg har jeg lest en del av, og det skulle være morsomt å se litt på dens
innhold og grunnvoll. Det er ikke boken som presang jeg vil tillivs, men boken som læremester og
oppdrager på en annen grunnvoll enn den som er lagt, hvilken er Jesus Kristus.
Forfatteren anstrenger seg til det ytterste for å grave frem det gode i mennesket, og for
derav å forme og bygge en grunnvoll, hvorpå det bygges en festning som skal motstå og beseire alt
ondt i mennesket.
Mennesket er blitt som en av oss til å kjenne forskjell på godt og ondt, sier Gud. Dette at vi
kjenner forskjell på godt og ondt, gjør derfor ikke at vi på en gang kan være både onde og gode. Gud
kjenner forskjell på godt og ondt, men "ingen er god uten én, det er Gud." Altså står mennesket
innesluttet i dette "ingen" i fallet med kjennskap til godt og ondt.
Rom. 3, 10 og flg. Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke én; det finnes ikke en som er
forstandig; det finnes ikke en som søker Gud; alle er avveket; alle tilhope er de blitt udugelige; det
finnes ikke noen som gjør godt, det finnes ikke en eneste. Deres strupe er en åpnet grav; med sine
tunger gjorde de svik, osv.
Vi ser altså av dette at det i mennesket ikke finnes det minste materiale til noen god
grunnvoll hvorpå noe godt skulle kunne bygges.
Mennesket er av naturen med sin hele eksistens i døden borte fra den som er god, nemlig
Gud.
Alle som graver og studerer i denne menneskets dødsgryte, arbeider forgjeves. En kan gjerne
ofre hele sitt liv uten å komme til noe resultat. Gud har innesluttet alle ting under synd for at han kan
forbarme seg over alle. Alle ting som er lagt under synd, er også skapt ved ham og til ham. Dersom
mennesket i hele sitt liv dikter om og lovpriser skapningen, naturen etc. som er innesluttet under
synd, hva gagn har det derav, når det aldri lærer å kjenne disse tings opphav, Gud. Verden og dens
lyst forgår, hva gagn har man da av å ha lovprist det som ikke er mer? Og hvorfor må det forgå? Jo,
fordi det er innesluttet under synd.
En ond kilde kan ikke gi godt vann. Ingen er god uten én, nemlig Gud. Han er den kilde
hvorfra vi må drikke vann og bli slik tilfredsstillet at vi aldri tørster mer. Dette er noe annet enn som
det står i omtalte bok, la seg nøye i dødsøyeblikket med en stripe klar himmel.
I det naturlige menneske er intet godt, derfor må et menneske fødes på ny. Det nye som
fødes i oss, er ikke noe mindre enn Jesus Kristus selv. Han er god, for han er ett med Faderen; og det
gjelder heller intet annet enn en ny skapning i Jesus Kristus. Hvorfor gjelder intet annet? Jo, fordi det
ikke finnes noe godt utenom ham.
Mennesket har syndet, og derfor må det dø. Dersom det i det naturlige menneske fantes noe
godt, så skulle da dette ikke dø; men nå dør jo hele mennesket, det blir ikke en eneste levning av det
tilbake. Det samme er også tilfelle med den som tror på Jesus Kristus, for hans kjød og blod skal
heller ikke arve Guds rike; men forskjellen er den at den som tror, bærer i seg Jesus Kristus pga. sin
tro. Dette nye liv som ikke er til å peke på eller ta på, er det som lever når vår jordiske hytte
nedbrytes.
Man må jo være ganske blind og henfallen i den dypeste søvn dersom man ikke kan forstå at
himmel og hav, berg og dal ikke kan gjøre oss lykkelige i bunn og grunn. Det er innerst inne i hjertets
dypeste vrå en skrikende trang etter tilfredsstillelse; men ikke kan noen underordnet skapning
tilfredsstille denne trang, for vi er jo selv den ypperste av alle skapninger. Kun Gud kan blåse balsam
inn i denne skrikende trang og helt tilfredsstille den. Når man slik er tilfredsstillet, da søker en ikke
hen til blåveisen etter tilfredsstillelse, for man er tilfredsstillet.
Kun den som ikke er tilfreds, finner på det mest utenkelige for å tilfredsstille denne sin
skrikende trang. De leter etter tilfredsstillelse hos blåveisen, hos den stjerneklare himmel, hos
naturen i det hele, men søker den ikke hos ham som skapte naturen.
Dersom mennesket finner ut av seg selv at naturen er herlig, hvor meget snarere skulle de
ikke da finne ut at han er enn mere overvettes herlig som skapte den.
Ingen roser og beundrer Ibsens og Bjørnsons verker uten å beundre disse verkers forfattere
enda høyere. Ikke fikk "Ja vi elsker dette landet" Nobelprisen, men dens forfatter. "Ja vi elsker dette
landet" kan aldri prestere mere enn hva den i seg selv innebærer, men dens forfatter kan fabrikkere
mere.
Altså, la oss slutte herav at skaperen er langt mere verd og langt herligere enn skapningen.
Om noen priste og forgudet "Ja vi elsker dette landet", men spyttet etter og foraktet dens
forfatter, så ville jo dette vise at vedkommende var en stor blindebukk, hvilket også alle de er som
lovpriser skapningen og ikke kjenner skaperen.
Du som er ung og interesserer deg for sannhet, forstå hva sannhet er i bunn og grunn, og la
deg ikke blende av den skjønne overflate så du forblir der.
Dersom du søker visdom, så søk den hos visdommens opphav, for denne verdens visdom er
dårskap for Gud. Alle ting er skapt ved Jesus Kristus og til Jesus Kristus, derfor kan vi hos ham lære alt
mulig.
Ingen visdom kan bli stående for Guds visdom; derfor er det Herrens tjeneres arv å få
domfelt alle sine motstandere.
Nå er det din tid. Nå kan du gro fast i falske teorier slik at du vanskelig kommer løs. Men nå
kan du også trenge deg slik inn i Guds dyrebare sannheter at du blir en uinntakelig professor i Guds
visdom. Du får selv velge, men mitt hjertelige ønske er at du valgte det siste. Døm selv hva rett er.
Din bror
Johan
Horten, 25. juni 1905 — # 3
Kjære bror Aksel!
Takk for ditt brevkort, hvis innhold var kort, men godt. Jeg ser derav at du har svart ja til
Jesus. Det var et gledens budskap. Det er glede i himmelen og glede på jorden over hver synder som
omvender seg. Nå først vil du få kjenne den glede og fred som ikke verden har kunnet skjenke deg.
Vandre nå kun rett frem på Guds vei, se deg ikke om som Lots hustru. Fortsett å si ja til Jesus; for han
overgår alle erkjennelse. Glem nå det som er bak og jag etter det som er foran, og il mot det klenodie
som er henlagt i himlene også for deg. Vrak verden under alle skikkelser, og trakt aldri etter ting på
jorden, men jag etter de ting her oventil; for himlenes rike består i rettferdighet, fred og glede i den
Hellige Ånd. Inn i dette rikes dypheter driver Guds Ånd oss, så freden blir som floden og
rettferdigheten som havets bølger.
Stå aldri Guds Ånd imot, men la deg alltid drive og lede av den; for den makter å veilede deg
til all sannhet. Frykt ikke om du kommer i ildprøvelser, for gull lutres i ilden. Ilden skal ikke fortære
deg og vannene ikke overskylle deg.
Søk alltid næring til åndslivet. Næring til åndslivet består i liv og fred, for Åndens sans er liv
og fred. Prøv dem som sier seg å være jøder, kanskje skal du finne at de er uomskårne på hjerte og
ører. Den som har øre å høre med, han høre hva Ånden sier til menigheten. Opplat derfor vidt ditt
øre mot Guds sønns røst, så du kan skille hyrdens røst rent og klart fra leiesvennens røst. La deg ikke
nøyes med å bli bare litt religiøs i det ytre og like verdslig innvortes. Sky slik dårskap. Før alltid rent
flagg, og stå aldri i unionsforhold til verden. Her trengs det å være radikal, for Kristus og Belial, Gud
og verden kan aldri forenes. Skam deg aldri for Jesus navn, men syng det ut, så din frimodighet kan
økes og belønningen bli stor. Husk at Paulus, Elias og alle Guds menn har vært mennesker i like vilkår
med oss. Stå derfor i rekken fast som stål og kjemp blant Daniels menn.
Mangler du visdom fra Gud, så be derom, for han gir gjerne uten å bebreide. Men til stor
bebreidelse sier apostelen: De fleste vet intet av Gud. Vil du lære av Gud, så omgås ham, for den du
omgås, blir du lik.
Fortsett da med å si ja til Jesus og nei til deg selv og nei til verden. Gjør du det, da blir din tale
blott ja og nei, og du vet at alt utenfor dette er av djevelen.
Mitt vitnesbyrd er: Gud har skjenket meg sin elskede sønn, som bor ved troen i mitt hjerte.
Ved troen på ham er freden som floden. Jeg vil ikke rose meg uten i ham og av min skrøpelighet, for
han har latt meg gå både gjennom ild og vann, men alltid har jeg vunnet seier ved vår Herre Jesus
Kristus.
Han refser den han elsker og hudstryker hver sønn han tar seg av. Jo større en vil bli i verden,
desto mere tukt og utdannelse. Akkurat slik i Guds rike også; jo lenger du vil trenge inn i det
guddommelige, desto trangere blir det for ditt liv i denne verden, men desto mere blir øyne og ører
opplatt for den tilkommende verdens krefter. Derfor heter det også: Den som mister sitt liv i denne
verden, finner livet.
Nå har du et utstrakt land og et vidt felt for deg, gå bare på og frykt ikke — Herren er med
deg. Jerikos murer skal falle og innbyggerne rømme, og hvert stykke du inntar, er ditt. Kristus har all
makt i himmelen og på jorden, han har dødens og helvetes nøkler. Selv helvete er under hans
kontroll, døden likeså. Derfor har vi gjort rett når vi har sagt ja til slik en veldig fyrste.
Din
Johan
Horten, 5. juli 1905 — # 4
Kjære bror Aksel.
Ditt meget velkomne brev mottok jeg i dag. Det var en stor glede for meg å få erfare ditt
vitnesbyrd i Kristus, at du elsker ham uten skrømt i all enfoldighet. Du har gjort et dyrebart valg,
kjære bror. Guds fred være alltid hos deg i rikt mål. Gud skal gi deg mere enn seier i Jesus Kristus. Det
gleder meg at du finner din trøst i Ordets grunn, og at du har seier over djevelen og hans vesen.
Djevelen kan kun komme til syne i mennesket. I luften eller skyene åpenbares han ikke. Djevelen har
intet med oss å gjøre — et Guds ord kan ham binde — sier Luther. Lys fordriver mørke, sannhet jager
løgn, rettferdighet beseirer urettferdighet osv.
Vi har mottatt et rike som ikke rystes eller gripes med hender, for likeså lite som løgn kan
gjendrive sannhet, likeså lite kan vi beseires av løgnens far — djevelen, for vi befinner oss i et rike
som består av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. "Dersom I kunne tro, skulle I se Guds
herlighet." Tro kommer det an på. Vi går inn til hvilen vi som tror. Hva er hvile, vil du spørre? Jo, hvile
er full overgivelse i Gud, å ligge blikk stille i hans hånd som leiret i pottemakerens hånd. — Kristus har
dødens og helvetes nøkler, så vi har intet å frykte.
Gud er den som virker i oss både å ville og å utrette. Vi bærer denne overvettes kraft i leirkar,
for at rosen skal være av Gud og ikke av oss. Kristus er livet i oss, vi er intet. Ham bør det å vokse, oss
å forringes.
Du henviser meg til 1. Joh. 3, 9. "Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi hans sæd
blir i ham, og han kan ikke synde, fordi han er født av Gud." Ja, det er dyrebart. Det blir med oss som
med Josef: Hvordan skulle vi gjøre den store ondskap å synde mot Gud? Vi kan ikke, fordi hans
kjærlighet (sæd) er utøst i våre hjerter. En kan ikke gjøre den imot som man elsker. Les 1. Davids
salme.
Jeg har aldeles intet imot ditt brev, tvert om gledet det meg å se din nidkjærhet og
bestemthet. Når jeg, som du kanskje vet, kommer på kant med nesten alle mennesker, så er det fordi
Ordet virker på dem som sverd og ikke som ånd og liv. — Alle ting er blottet og utspent for hans øyne
med hvem vi har å gjøre, så vi kan la være å hykle og fare med skrømteri. Etter tiden skulle en hel
hop være lærere i Kristus, men de er avvekne fra sannhetens vei og har bare navn av å leve tilbake,
tross deres død. Slike er en sann pest. Sky slike. Hva hjertet er fullt av, taler munnen. Er hjertet fullt
av Gud, så taler man guddommelige ting. Er det fullt av verden, så taler man av verden. Her er ingen
mellomvei. Enten får vi tjene Gud eller også verden. Å tjene begge deler er en umulighet. Gud lar seg
ikke lure. Han er skarp som lut. Hans øyne farer over all jorden for kraftig å stå den bi, hvis hjerte er
helt med ham.
Derfor la oss rense våre hjerter i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, så vi
kan elske hverandre inderlig av et rent hjerte.
Les Job 32, 1 og flg. og du skal få se at ikke alltid de gamle er vise eller oldingen forstår hva
rett er, men at det er Herrens Ånd i mennesket som gjør oss forstandige. Jeg er Gud takknemlig for
hans gode Hellige Ånd. Den lærer meg og bereder meg i sannhet. Den gir meg forstand på åndelige
ting, og pga. den blir ingen meg for sterk. Jeg har ikke dette av meg selv, men jeg sier atter at det er
Guds Ånd som er i meg. Derfor, kjære bror, vil du søke visdom, så lyd alltid Guds Ånd. Den vil nok
påføre deg tukt, men vit så at tukt bringer visdom. Trengsel bringer tålmodighet osv. Gud er en
kunstner til å greie oss.
Guds ord er min hele lyst. Jeg er så glad i Guds ord at jeg er rent vekk fra alt annet i lange
tider. Er dette ros, så får det være ros, for det er sannhet, og Kristus er sannheten, og det står
skrevet: "Den som roser seg, rose sig i Herren". Det er lovlig. Med Guds ord forstår jeg ikke bare
skriftene, men det som gjør meg i bunn og grunn salig, og den som kan gjøre salig, er alene Jesus,
derfor heter det også at Ordet ble kjød og bodde i blant oss. Han ble gjort til synd for oss for å få
tilintetgjort synden.
" Og tar de enn vårt liv,
gods, ære, barn og viv,
la fare hen, la gå,
de kan ei mere få.
Guds rike vi beholder."
Dette er full overgivelse.
Slik som du nå har mottatt Kristus, således omgås ham, og jeg kan ikke nok påminne om at du
ikke mere må se deg tilbake. La oss stevne fremad og hjemad. La oss ikke tape motet i trengselen og
tukten, for vi vet hva de bringer av herlighet. "Gull lutres i ild, og den som Herren antar seg, i
fornedrelsens ovn." Helt ned — ikke bare litt. Jo større du er, desto mere ydmyk deg, står det
skrevet. Dette er veien, sannheten og livet. Han har gitt oss et eksempel, verdig å etterfølge. Her er
den smale vei. Kan du se den??? Her må kjødets sans forstumme i lidelser og død. Vil du følge ham
her? Dersom vi lider med ham, skal vi også herliggjøres med ham. Nå gjelder det om å ha gjort
ordentlig beregning, at en ikke når en har lagt grunnvollen, da skal slutte, og folk le fordi en begynte
å bygge og ikke hadde nok å fullende med. — Gleden i Gud er kraften i alt dette. Hvilken
hemmelighet, skjult for vise og forstandige, men åpenbart for umyndige.
Hjertelig hilsen fra din bror
Johan
Horten, 20. juli 1905 — # 5
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred i Kristus Jesus vår Herre.
Ditt meget dyrebare brev har jeg mottatt, og det er en stor glede og trøst for meg å se din
glede og fred i Kristus Jesus. Gleden i Gud er vår styrke. Gleden gir oss kraft og styrke til å forsake
verdslige begjæringer. Jeg hører at du var på bedehuset, og at der var tregt og tungt og seigt og
slepende. Ja, jeg kjenner også til dette, men det er sant hva du skrev, de har det slik fordi de er
vantro.
Så skrev du om at du hadde sagt et utilbørlig ord på en sykkeltur da du holdt på å gå på hode,
og enda fikk du ingen bebreidelse av Gud. Ja, slik er det, og det er underlig for våre øyne. Jeg la
merke til dette da jeg ble omvendt, og jeg fortalte det til pastor N. N. for om mulig å få vite årsaken
til at jeg ikke fikk bebreidelse når jeg slik ufrivillig gjorde det som galt var, men han svarte ikke på det.
Men Gud, som er mektig på undervisning og lærdom, han har vært min læremester og intet
menneske. Hva Gud har gitt meg, har han gitt ved åpenbarelse i sin kunnskap, og nå kjære bror, skal
jeg si deg årsaken, men ikke alle fordrar slike sannheter. Må Gud gi deg innsikt og forstand og
åpenbarelses Ånd i sin kunnskap. Ef. 1, 17. Les dette.
Når jeg synder frivillig, og denne synd er en frukt av begjærligheten, så blir slik synd: Synd til
døden. For man lever da etter kjødet og må dø — åndelig. Begjærligheten unnfanger og føder synd.
Men det er synd som ikke er til døden, f. eks. slik som du gjorde på sykkelturen. Du gjorde
det som du hatet, og da var det ikke deg, men synden som bor i deg. Rom. 7, 17. Slike ting kommer
hele livet igjennom, og dette studerte Paulus på det nøyeste, og etter å ha overveiet alt kom han til
det resultat i Rom. 7, 25: "Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! — Så tjener da jeg Guds lov
med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød."
Vårt sinn tjener Gud, men vårt kjød kan ikke annet enn tjene syndens lov, for hva som er født
av kjød, er kjød. Men likevel er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus, som ikke vandrer
etter kjødet, men etter Ånden. Å vandre etter kjødet vil jo si å leve etter sine lyster. Men det heter at
de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Og når da lyster
og begjæringer er korsfestet, så kan det umulig unnfange og føde synd. Unnfangelsen består i at
begjærligheten får sinnets samtykke. Fødselen av synd er legemets utførelse av den syndige gjerning.
Men når vi nå tjener Guds lov med sinnet, så avviser jo sinnet alle kjødets begjæringer, og disse blir
ufruktbare, da ingen gjerning fremkommer. Men gjør jeg det jeg hater, da er det ikke mere jeg som
gjør det, men synden som bor i meg.
På denne måte blir nåde nåde. Tenk for kjærlighet av Gud. All vår ros utelukkes. Gud gledet
deg med sin velsignelse tross det du gjorde. Kunne ikke det bløtgjøre hjertet slik at du hatet til og
med ditt eget liv i denne verden, når det kunne være så stygt tross Guds uendelige kjærlighet. Men
da er vi jo hans disipler, når vi hater til og med vårt eget liv. På denne måte kommer vi alltid til å
hengis i døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.
Hvor inderlig dyrebart og kostelig å finnes i ham — ikke med vår rettferdighet — den av
loven, men den ved Jesu Kristi, Guds sønns tro.
Det er meg en stor fryd at du begynner å høre forskjell på røsten, å skille hyrdens røst fra
leiesvennens, som flyr når ulven kommer. Vi kan aldri få vært radikale nok her. Syng ut sannheten på
ethvert sted, og følgen skal bli den at du selv skal bli overvettes glad, men folk skal si om deg at du
har djevelen og er gal. De støtte den blindfødte ut av synagogen fordi han æret Jesus, men da han
kom utenfor, møtte han Jesus. Utenfor møter vi Jesus, når vi utstøtes og vrakes fra synagogene. Gud
har ved sin store nåde og barmhjertighet gitt meg av sin visdoms og åpenbarelses Ånd i sin kunnskap,
men når jeg taler, da er de ferdige til krig — tross det at mitt hjerte jubler av fryd. Jeg forsøkte å tie,
sier profeten, men da ble ordet i meg en kraft som ville sønderslite mine ben. Halleluja for slik kraft.
Paulus vek aldri med underdanighet for noen. Det står om Elisa at ingen fikk overhånd over ham eller
ble ham for sterk.
Du sa: jeg har Ånden og følger den. Halleluja for det bror. Åndens sans er liv og fred, men
Satan sanser ikke hva Guds er. Så mange som drives av Ånden, er Guds barn, og Ånden driver oss
sannelig ikke til å gjøre det som galt er.
Skriv da snart igjen, det er så morsomt å høre hvordan det går deg.
Din i Kristus medforløste bror
Johan
Horten, 25. juli 1905 — # 6
Kjære bror Aksel.
Jeg lenges etter å få sendt deg ennå noen ord i Kristus Jesus.
Den rettferdige, ved tro skal han leve. Altså blir vi rettferdiggjort ved tro likesom vår far
Abraham. Nå er det kun én tro — én dåp — én Gud — alles Far. Det er ikke slik at hver blir salig i sin
tro, når denne er av hundreder slags beskaffenhet. Men hver blir salig ved sin tro når denne tro er
Jesu Kristi, Guds Sønns tro. For ikke engang troen er vår egen, men det er Guds Sønns tro. Dette er
den ene tro. Denne tro hadde Abraham og alle de gamle Guds menn, for de så hen til forjettelsen.
Denne tro hadde gamle Simeon, for han sa: Herre! nå lar du din tjener fare herfra i fred, etter ditt
ord, for mine øyne har sett din frelse. Ved tro fikk de gamle godt vitnesbyrd. Hebr. 11, 2.
Når man har fått troen, så er tro uten gjerninger død. Troens gjerninger er Åndens frukter.
Ved tro fullbyrdes lovens krav i oss. Ved tro er det at vi helliges ganske og aldeles. Ved tro er det at vi
vokser opp til hodet, til manns modenhet i Kristus. Uten at vi blir som barn, kommer vi ikke inn i Guds
rike, men etterat vi er kommet inn, så er det meningen at vi skal vokse den vekst Gud gir. Å vokse
opp i dette rike er å vokse opp i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd, for deri består Guds
rike.
Tukt bringer visdom. Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som
han tar seg av. Om du tuktes av Herren, så er ikke dette fordømmelse. Den som ikke tuktes, er uekte
og ikke barn.
Å gi akt på tilrettevisning bringer forstand, og en vel opptuktet sjel viker fra det onde. Ikke
den som regnes med års tall innehar den rette alderdom, men gudsfrykt er sann alderdom. Derfor sa
Paulus til Timoteus: La ingen forakte deg for din ungdoms skyld. Ikke forstår alltid oldinger hva rett
er.
La oss lære av den unge Elihu hva visdom og forstand vil si. Job 32 og videre. Dersom noen
fattes visdom, han be Gud som gjerne gir uten å bebreide, sier Jakob. Men den som begjærer visdom
av Gud, må berede sin rygg til tukt, for tukt bringer visdom. Visdommen tar oss med på omveier til å
begynne med, men siden, når den kan betro seg til oss og den har prøvd oss med sin tukt, da går den
med oss på de rette stier. Sirak 4, 18–21. Den som søker visdom, skal flittig ransake de gamle skrifter
og profetene. Visdom vinnes ved beleilig fritid. Ikke blir den vis hvis tale er om unge stuter og som
roser seg av en kjepp med pigg i. Sirak 38, 25–27.
Djevelen forstår og sanser godt hva menneskets er, men aldri hva Guds er. Den nye skapning
er av Gud, og den kan aldri djevelen nå. Satans hode ble knust på korset. Den nye skapning kom til
etter Kristi død, derfor har djevelen ikke kjennskap til det som er skjedd etter at hans hode er knust.
Han sanser kun hva menneskets er. Derfor heter det: Den som mister sitt liv i denne verden, finner
livet. Det er kun livet i denne verden som djevelen har forstand på, men jo mere vi setter livet til,
desto mere blir Satans hode knust under våre føtter. Derfor heter det: Alle dem som tok imot ham,
dem gav han rett til å bli Guds barn. Han som er i eder, er større enn han som er i verden. Den
åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen, for hvem har kjent Herrens sinn, så at han
skulle lære ham?
Disse ting er så herlige, kjære Aksel, at jeg skulle gjerne tale om dem natt og dag, for mitt
hjerte har funnet stor hvile og fred i hans liflige veier og i hans kunnskap. Daniel ble av engelen kalt
en såre elskelig mann, og hans bønner ble hørt fra den dag da han hengav sitt hjerte til å forstå
visdom.
Ettersom du allerede nå har begynt å forstå Guds vilje og veier, så vil jeg råde deg til at du
hengir ditt hjerte til å forstå visdom fra Gud, for du skal ha stor glede av den. Du skal ved den glede
deg over dine forstandige svar. Når du kommer på møtet, skal folk vente på at du vil tale. Når du
begynner å tale, skal de legge øret til, og når du fortsetter, skal de legge hånd på sin munn. Ære og
rikdom er i dens venstre hånd og langt liv i dens høyre.
Hans veier er i sannhet liflige veier, og hans stier er fred. Guds rike består ikke i tørr lære,
men i Ånd og liv og kraft. Man kan ikke lese seg til Guds visdom. Det man leser og lærer, kommer inn
ved menneskets sans eller kjødets sans, men kjødets sans er i fiendskap med Gud.
Guds åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig. Jo mere lydige vi er, desto mere av Guds
kunnskap blir til gagn for oss, og dess mere får vi.
Guds rike består heller ikke i mat og drikke. Heller ikke kommer vi sammen for å ha hygge —
men bygge. Enhver tunge som står opp imot deg, skal du få domfelt, dette er Herrens tjeneres arv. Ta
denne arv i besittelse hurtigst mulig, kjære Aksel.
Stå med saliggjørelsens hjelm på hodet, rettferdighetens panser om lendene, ombundet med
ferdighet i fredens evangelium, med troens skjold hvori alle Satans gloende piler slukkes, og grip så
dertil Åndens sverd, som er Guds ord. Slik rustet kan vi nok holde stand og si med Luther:
" Og tar de enn vårt liv,
gods, ære, barn og viv,
la fare hen la gå,
de kan ei mere få —
Guds rike vi beholder."
Kristi lære er radikal og skarp som lut. Ve dem som setter seg mot. Selv Paulus maktet intet
mot sannheten, men bare for sannheten.
Kristus kom ikke for å skape fred, for to blir mot tre og tre mot to i ett og samme hus. To riker
— mørkets og lysets rike — kan ikke holde fred, for det er erklært krig mellom dem. Kjærligheten
gleder seg ved sannhet. Paulus var en dødsens lukt til død for dem som ble fortapt og en livsens lukt
til liv for dem som ble frelst på hvert sted. Og så spør han: Hvem er dugelig til dette?
Jeg var som en dampkjele som holdt på å sprenges, eller som du vil lese i Job 32, 19 og ut. Nå
er jeg fri, for jeg har talt sannhet i Kristus Jesus, og ingen kan makte å gjendrive hva jeg har skrevet.
Dette er min ros og arv i Kristus. Jeg vil ikke søke min ære, men hans ære, for slike som det gjør, er
sanndrue, og svik er ikke i dem. Motsigelser og lidelser av alle slags beredte vår saliggjørelses fyrste.
Hele Kristi liv var en eneste rekke motsigelser og kamp, især mot religiøse. Han vek aldri hverken til
høyre eller venstre med sin Ånd, men han lot dem rykke seg i skjegget og tålte spott og hån, men
aldri sa han: "Jeg angrer hva jeg har sagt og tar alt tilbake i støv og aske." Dette vil Satan og verden.
Men, "de ord de skal vel lade stå og utakk dertil have."
Skriv snart. Din bror i samme nåde, under samme vilkår og under samme trengsel, tukt og
oppdragelse.
Johan
Horten, 31. juli 1905 — # 7
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt meget kjære brev som bærer vitnesbyrd om at du har det godt i Kristus
Jesus.
Ånden levendegjør — kjødet gagner intet. Herren er Ånden, og hvor Guds Ånd er, der er
frihet. Den som har Guds Ånd, har intet under luggen som skal skjules, derfor kan alt komme frem i
lyset. Når vi vandrer i dette lys, da har vi samfunn med hverandre, og Kristi, Guds Sønns blod renser
oss fra all synd. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, hva mere er, som også
er oppstanden.
Jeg hører at du har vært ute for én som ville tukte. Det var ant. en av de ti tusen. Om I enn
har ti tusen tuktemestere i Kristus, så har I dog ikke mange fedre, sier apostelen. Men tingen er at
nåden skal opptukte oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster — ikke de ti tusen
tuktemestere.
Så taler du om det selskap du var sammen med, at de var verdslige osv., men at du finner
stor glede i å forkynne dem Ordet. Ja, her kan ingen regel oppstilles, "for jeg har lov til alt — men jeg
skal ikke la noe få makten over meg", sier apostelen. "Og dersom noen av de vantro ber eder til gjest,
og I vil gå dit, da kan I ete alt som settes frem for eder, uten at I for samvittighetens skyld spør mere
etter det." Men nå er tingen den: Vi tjener Guds lov med sinnet og syndens lov med kjødet, men de
ugudelige tjener syndens lov med både sinn og kjød — her ligger forskjellen.
Dersom vi som apostelen fullt ut kan si: "For vi er en Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir
frelst, og blant dem som går fortapt, for disse en duft av død til død, for hine en duft av liv til liv. Og
hvem er vel dugelig til dette?" 2. Kor. 2, 15. Dersom vi er dugelig til dette, da kan vi gjerne gå i de
verste buler og i kongens pauluner, for vi er som ild i tørr halm.
Men dersom man er svak, og har tilbøyelighet til å trekke i fremmed åk med de vantro, da
gjør man rettest i å skille seg vekk hurtigst mulig, for hva overensstemmelse er det mellom Kristus og
Belial — Gud og verden — vantro og tro? 2. Kor. 6, 14 og flg. "Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra
dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder." Vårt sinn og verdens sinn går stikk
mot hverandre. Kjødets sans har verden, og den er døden, men vi har Åndens sans, og dens sans er
liv og fred. Vi har å rense ut den gamle surdeig og bli til en ny deig. "La oss da rense oss fra all
urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt!"
Den som rører ved bek, besmittes, rører man ved ilden, brenner man seg, og rører man ved
synden, så får man kjenne dens stikk. Vår frihet er stor i Kristus, men den skal aldeles ikke benyttes til
anledning for kjødet. "Skal vi holde ved i synden, forat nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi
som er avdød fra synden, hvorledes skulle vi ennå leve i den?"
La oss aldri spørre etter de brede veier, hvor langt vi kan strekke oss ut i verden med armer og
ben og enda være en kristen! Slikes sinn og hu står til verden og Egyptens kjøttgryter, og hva de hiker
og trakter etter, skal lykkes dem. Men la oss trakte etter Guds visdom og kraft og etter de ting som er
oventil og glemme det som er i verden. Gid du var kald eller varm, sier Herren, men fordi du er
lunken, så vil jeg spy deg ut av min munn. Noe halvt om halvt nytter ikke, man blir da en religiøs
trellebukk som ligner en saltstøtte som har mistet sin kraft. Kald eller varm. Gud lar ingen hykle for
seg, han har øyne som ildsluer, og alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med. Han
har ikke behov for noen ugudelig. Han tjenes ikke av menneskehender som den der trenger noe, han
gir selv alle liv og ånde.
Dersom vi vil være Herrens tjenere, da får vi tale som Herrens ord, og det er for det første
levende, dernest skarpt, skarpere enn noe tveegget sverd. Det er ikke butt og sløvt, men det skiller
inntil ledemot og marg, og det dømmer over hjertets skjulte tanker og råd.
I ditt siste brev ser det ut til at du vil forsøke å beholde dine verdslige kamerater og enda leve
i Kristus. Men det vil jeg si deg, kjære Aksel, at enten må du vinne dem eller også vinner de deg. Gud
og verden har utallige mennesker forsøkt å forene, men alltid har det mislykkes, og det er blitt
vedkommendes fordervelse. Er du lykkelig og glad i Kristus, så selg ikke denne din førstefødselsrett
for en rett linser — som Esau. Han søkte den senere med gråt, men forgjeves. Vil du bli sunn og sterk
som en ung løve, og hoppe som en gjødet kalv, da sett godt av på verden og dens herligheter og prek
slik for dine venner at de tar bena fatt eller også smelter for din ilds tale.
Jeg kan ikke annet enn tale som jeg gjør. Må Gud gi deg innsikt og Ånds åpenbarelse til å
forstå hans hemmeligheter, som denne verdens vise og forstandige ikke forstår seg på. Sannheten
skal ikke rette seg etter oss, men vi etter den. I skal erkjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre
eder.
Kristus er veien, sannheten og livet. Han overgår all erkjennelse. Erkjenner vi løgn, så blir løgn
vår del, og erkjenner vi sannhet, så blir sannhet vår del.
Visdommen skal føre oss både i ild og vann. Sannheten er radikal og hensynsløs like overfor
vårt eget liv i denne verden. Gud sparte heller ikke sin Sønn.
Les Luk. 11, 37 og ut. Her sitter Jesus tilbords hos en fariseer, men se hvorledes han tar dem
fatt. Et måltid mat gjorde ham ikke til trell under sine verter.
I Ap. gj. 6, 10 står det om Stefanus: "Og de var ikke i stand til å stå seg mot den visdom og
den Ånd han talte av." I Ap. gj. 7, 57 holdt de for sine ører, og stormet alle som en inn på ham.
Stefanus var godt skikket til å predike for verden, for ingen kunne motstå ham. Men deri lå
fiendskapet. Stefanus var en kraftig anstøtssten.
Abraham satt i Guds råd. Han gjorde innvendinger da Gud ville ødelegge Sodoma, og Gud gav
stor akt på hans tale. Lot var nok også rettferdig, men Gud kunne ikke tale slik til ham som til
Abraham. Slik også nå. Det går an å hengi seg ganske og aldeles i Gud så man får sitte i hans fortrolige
råd. Der er det interessant å være. Der får man greie på tingene. Der er man ikke usikker i sine saker,
men er fullt ut sikker og kan tale fullt ut sikkert. Vi tror, derfor taler vi. Er man usikker, så taler en
usikkert. Men tro er full overbevisning om det som ikke sees. Det er ingen løs forvissning.
Det var dyrebart at du fikk det klart at vi nødvendigvis må tjene Guds lov med vårt sinn og
syndens lov med vårt kjød, og for dette takker Paulus Gud. Det er underlig, men i dette blir alltid vår
ros utelukket, og den stadige nåde opptukter oss. Man behøver ikke å være uvitende om disse ting,
men for de fleste er dette skjult. De tør ikke tro det. Bare feighet. Det skal litt dristighet til. Norges
frihet fikk vi ved et raskt kup. Likeså får vi friheten i Kristus ved raske kup. Vekk med alt unionsvesen
og forbindelse med verden. De setter opp betingelser. Blås også i dem. Satan er knust, og betingelsen
er å tro det.
Hils hjemme. Det er så alminnelig å ville virke, men tingen er: "Gud er den som virker i eder
både å ville og å virke." Vår virkning etter det utvortes er ingen ting — bare dårskap.
Kommandørkaptein N. N. talte jeg med i dag og for noen dager siden. Han kunne ikke greie
slike som hadde Guds ord på leppene stadig. Det kunne vi ha i lønnkammeret. Jeg svarte ham da at
det skulle ikke bli rart med å komme ut i all verden og gjøre alle folk til hans disipler når alle skulle
krype inn i lønnkammeret. Han bet seg i leppene og holdt tett.
Arsenalforvalteren taler jeg meget med om disse ting, for jeg sitter på hans kontor om dagen.
I dag leste jeg Luk. 11 for ham, der hvor Jesus er middagsgjest, og han lo og frydet seg.
Skriv snart, for det er meget morsomt å høre fra deg.
Din
Johan
Horten, 2. august 1905 — # 8
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt brev.
Det er interessant å skrive til deg om de ting der oventil. Intet gleder meg så meget som å
ransake i de uhyre rikdommer som Gud har skjenket oss. Jeg vil ikke bytte med all verdens visdom,
for denne verdens visdom forgår. Ikke vil jeg rose meg selv, men Gud skal ha all ære som drog meg ut
av dødens gap og mørkets hule. Han vendte mitt sinn fra dårskap og uforstand og festet mine føtter
på klippen. Jeg vet intet av meg selv, for jeg er dummere etter denne verdens vis enn folk i
alminnelighet. Hva jeg har, har jeg mottatt av Gud — uten gjerninger og uten betaling. Etter kjødet er
jeg ond fra fotsåle til isse. Mine beste gjerninger er svulmende av egoisme, min kjærlighet flyter over
av selvbeundring. Min kristendom polerer enn mere den ytre glans hvormed all ære innhøstes til
selvets ufyllelige lader.
Dette liv ble meg en vemmelse. Jeg forsto at jeg var en gjennomsyret ondskaps surdeig. Jeg
sa til Gud: jeg kan ikke være noen kristen. Mitt liv er en sann vederstyggelighet, og jeg kommer alt
sammen tilkort.
Fra det øyeblikk ble Kristus mitt liv. Jeg var kommet til den forståelse at han var livet. Jeg var
fra det øyeblikk vrak. Jeg hater mitt liv i denne verden, for det er ondt, og jeg vil aldri mere forsøke å
drive det til noe.
Salig er hver og en som har gildet seg selv for himlenes rikes skyld. "Den som kan fatte dette
ord, han fatte det!" sier Jesus. Matt. 19, 12. Ved den Guds nåde som er i meg vil jeg fortelle deg litt
om dette. La alt føre til gudsfrykt.
Hva er en gilding? Jo, det er en mann som er "skåret". En slik mann kan intet ha å bestille
med kvinner. Hva er kvinnen? Jo, det er verden. Hva eller hvem er mannen? Jo, det er kjødet. Kjødet
har lyst til verden, likesom mannen til kvinnen. Men når en har gildet seg for himlenes rikes skyld, så
vil det si at man har gjort seg selv udyktig til alle verdslige korrespondanser. Man har skåret over alle
forbindelser med verden. Kjødet er da gildet, for det blir alene. Den som hører Kristus til, har
korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Guds visdom skal ikke inn i hodet likesom
verdenshistorie, men den skal inn i hjertet, for med hjertet tror man — ikke med hodet. Kristus —
Guds visdom — bor ved troen i hjertet — ikke i hodet. Salig er de som ikke har besmittet seg med
kvinner, disse er som jomfruer. Først det naturlige, deretter det åndelige. Mesteren sier at når I ikke
kan forstå de naturlige ting, hvorledes kan I da forstå de åndelige — om jeg fortalte eder dem. Derfor
talte han i lignelser. Vårt ordforråd er kun til bruk for naturlige ting. Dersom man da vil si de
himmelske, så får en bruke de ord som den Hellige Ånd lærer oss, og i lignelser fremføre den
åndelige betydning.
Å tale i tunger vil si å tale i Ånden uten å bruke sin forstand, men det må da være en tilstede
som kan utlegge det. Å tale profetisk er å tale slik at en taler i Ånden og med forstanden. Gud
strekker seg langt over vår forstand, så vi når ham best ved ikke å bruke forstanden. Men for de
andre som hører på, er det bedre å tale fem ord med forstanden enn ellers ti tusen ord med tunger.
En kan også bede med tunger, men også da er forstanden ufruktbar. Les om dette i 1. Kor. 14. Nå til
dags grunner man for lite på Herrens lov, derfor hører en aldri folk taler om tungetale og profeti.
Men den eksisterer ennå; dog vet de fleste ikke en gang hva dette er for noe.
Det er uhyre meget rart i Guds herlige visdom. Vi skal få se større ting enn disse, for Kristus
overgår all erkjennelse. Midleren er ikke éns, men Gud er én. Det er midleren som bor i hjertet, men
når ikke han er éns, så kan heller ikke vi være éns. Dog mener vi ett, så langt vi er kommet.
Min største glede er som sagt å skrive og tale om disse ting. Vil du, kjære Aksel, gå inn i full
hvile og tillit og få kraft og visdoms styrke, så gilde du deg selv for himlenes rikes skyld. Du skal ikke
ha de som kaller seg kristne til eksempel, men selve personen Kristus. Først når du ser utgangen av
dens liv som tror på Kristus, kan du etterfølge hans tro. Jeg er blitt sørgelig skuffet over slike som har
navn av å leve, så jeg har lært ikke å ta slikt for godt. — Hver den som gjør rettferdighet, er født av
Gud. Den som omgås en hovmodig, blir ham lik. Guds Ånd er lettbevegelig. Den trenger inn i den
fattiges hytte og i kongens slott. Å være åndelig — eller Ånden lik — er ett og det samme.
Verden går kun til en kant, og de kappes alle om å bli stor, større, størst. Men for å nå dette,
må en forakte det lavere og gå mot det høyere fra herlighet til herlighet til all Satans fylde. Men det
er ikke denslags herlighet og denslags fylde vi skal ettertrakte. Det er ikke hovmod i Gud, men fullt
opp i djevelen. Gud har sine interesser midt i komposthaugen, hvor han føder de små insekter som
ellers ville forgå. Men slikt er jo en gru for denne verdens store, derfor har også Gud rettelig dømt
mennesket til selv å bli skarn og ormeføde.
Skriv snart og bli snart en av de eldste, for klokskap er den rette alderdom. Bli aldri prestetrell
eller klokkertrell eller noe annet menneskes trell, for du er dyrt kjøpt.
Som du ser, kjære Aksel, så fører jeg et fritt språk. Jeg har forsøkt begge deler, men
foretrekker frihet fremfor trelldom. Vil noen høre på meg, så vel. Hvis ikke, så også vel, for jeg lever
ikke meg selv, det er mitt vitnesbyrd. Vil du vitne det samme — og kan du vitne det samme?
Jeg har skrevet brev til kommandørkaptein N. N. og forkynt ham hva jeg har sett og hørt. Må
Gud gi ham lys, for Guds Ånd har arbeidet meget på ham. Han har vært ergerlig, men han må høre
igjen. Vi kjenner heretter ingen mere etter kjødet. Han gir meget bort til de fattige, for han er rik på
gull.
Lev vel. Hils hjem, og vær selv på det beste hilset fra din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
I går var jeg syk og lå tilkøys, men i dag er jeg bedre og er oppe. Det er godt å vite at enten vi
lever eller dør, så hører vi Herren til. Det herlige håp beskjemmer oss ikke, for Gud er sanndru om
hvert menneske er en løgner. Det står til oss selv om vi vil benytte oss av den kraft vi har fått av Gud.
Vi kan øke vårt pund og bli rike i vår Herre Jesu Kristi erkjennelse. Vi kan trenge oss inn med makt og
således rive Guds rike til oss. Og Guds rike — hva er det? Jo, dette rike består i rettferdighet, fred og
glede i den Hellige Ånd. Derfor la oss trakte etter fred og glede i den Hellige Ånd, for dette er å trenge
inn i Guds rike. Synden brakte inn i verden sykdom, sorg og død, og vårt legeme er underkastet dens
lover. Men vi har noe i oss som ikke er synlig og som ikke er til å peke og ta på, nemlig: Kristus i eder,
herlighetens håp. Vårt legeme er kun et skall eller Åndens bolig. Vi bærer denne skatt i leirkar.
Likesom vårt legeme før sto til tjeneste for synden, således skal det nå stå til tjeneste for
rettferdigheten. Rom. 6, 19. På denne måte blir vårt legeme Kristi lem, for det står i Guds Ånds
tjeneste og utfører hans vilje. Vi taler stykkevis og forstår stykkevis. Det er meget å si om vårt
legeme, for det tjener også syndens lov. Men som David sier: "Salig er det menneske som Herren ikke
tilregner misgjerning og i hvis ånd det ikke er svik." Det var uhyre lærerikt det du skrev om angående
det utilbørlige ordet på sykkelturen, for med dette som utgangspunkt kan en komme til herlige
resultater. Det var ikke svik i din ånd, og derfor ville Herren ikke tilregne deg denne overtredelse, og
så var du salig, som David sa. Men hadde det så sant vært svik i din ånd, så hadde du ikke sluppet
klar før du hadde betalt endog det siste øre. Du tjente syndens lov med ditt kjød, men ditt sinn var
ikke med på det; for du hatet hva du hadde gjort, og da var det ikke deg, men synden som bor i deg.
Når vi kan gjøre slike ting, og vi enda føler at Guds nåde dekker over dette, og han ikke
bebreider oss, så kommer vi til et skriftsted som sier at Guds nåde opptukter oss til å fornekte
ugudelighet og de verdslige lyster. Her ser vi tukten. Det er Guds nåde. Om du elsker et menneske
høyt, og du ganske ufrivillig kommer til å gjøre dette menneske imot, ville du da ikke hate din egen
gjerning? Og dersom din venn ikke engang bebreidet deg, ville det da ikke gå over alle gode grenser.
— Din venns overbærenhet ville bli deg en voldsom stor tukt — langt sterkere enn 8 dagers arrest. På
denne måte tukter Gud. Guds nåde opptukter oss. Nå taler Paulus om en del mennesker som også
hadde lyst til å fare omkring og tukte, for å få gjort dem til treller. Men om I enn hadde ti tusen slike
tuktemestere, sier han, så har I dog ikke mange fedre. Av disse ti tusen eksisterer det fullt opp den
dag i dag. Men det er Guds nåde som skal tukte, og ikke disse tuktemestere. Dersom en lar seg tukte
av dem og retter seg etter dem, så vil det gå som skrevet står i Esaias 66, 17: "De som helliger og
renser seg for havene etter en som er midt i blant dem, de som eter svinekjøtt og vederstyggelige
dyr, endog mus, de skal omkomme alle sammen, sier Herren." En skal hellige og rense seg etter Gud
og ikke hellige og rense seg etter mennesker som eter dyr og mus. Dersom din samvittighet ikke
dømmer deg, så la deg aldri tukte av de ti tusen tuktemestere. Det ligger til mennesket å ville tukte
for om mulig å vinne en, så de kan rose seg av ens kjød. Men ve dem som retter seg etter slike. Salig
er den mann som grunner på Herrens lov dag og natt.
Så får jeg da slutte for denne gang, for det er ikke godt å vite hva en skal skrive om før man
får vite hvordan det går. Åpenbarelse i Guds kunnskap gis enhver til det som er nyttig, men etter
dette vil man forstå at det ikke er nyttig å få alt med en gang. Men sikkert er det: I skal få se større
ting enn disse.
Skriv snart igjen, for det er dine brev som gir meg utgangspunkt og data å arbeide med. Vik
ikke for noen med underdanighet, men vik alltid for sannheten. Meget mere skal vi tale om — kjære
Aksel — som skal tjene til frigjørelse og oppbyggelse. Din i lyset og Kristi samfunn hvilende bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Ditt meget dyrebare brev mottok jeg i dag. Jeg ser derav at lyset skinner klarere og klarere
imot høylys dag. Gud er et lys, og det er aldeles intet mørke i ham. Han bor ved troen i hjertet, derfor
blir det lyst der inne. Men lyset inneholder også varme, derfor blir det lys og varme i hjertet. Når vi
da til alt dette er plantet ved vannbekker, så vokser vi nok den vekst Gud gir — uten noen bekymring.
Hva du skrev om Guds Ånds overbevisende arbeid, var ganske klart. Hos synderen virker denne
overbevisning smerte — dyp smerte — inntil man mister livet, men da finner en også livet — det
evige. Når vi da har latt oss grundig overbevise om synd, og mottar Mesteren, da blir vi grundig
overbevist om rettferdighet, fordi Jesus er oppreist og er gått til Faderen, og vi ser ham ikke mere.
Johs. 16, 10. Da er troen kommet, for hvorledes kan noen tro det han ser. Derfor er vi også salige, for
salige er de som ikke ser og dog tror. Guds ord er det som gjelder, derfor er det gledelig å se at du
graver etter lys der. Den som leter, han finner. Jeg for min del har lett og gravd meget, men har også
funnet meget som gjør meg sikker og sterk i Gud, men uhyre meget mere er det å lete etter, for han
overgår all erkjennelse. Hans ord slår aldri feil. Det løser seg opp, som gåter og lignelser oppløses.
Skriftene er lukket for oss inntil han som opplot skriftene for de to på vei til Emmaus, åpner dem for
oss, og da blir våre hjerter brennende, for lys og varme trenger inn. Men slike åpenbarelser gis kun til
det som er gagnlig. 1.Kor. 12, 7. Dersom vi er nidkjære, blir snart mer og mer av disse åpenbarelser
nyttig for oss, men for den likegyldige er det han har, meget mere enn nok. Ja, han skal endog fratas
det han har. En kan øke sitt pund og på hin dag få godt vitnesbyrd av Mesteren og inngang til
Faderens glede.
Det er bare et eneste samfunn, og det er bare en eneste tro. Dette samfunn er med Faderen
og med hans sønn Jesus Kristus. Gud er ikke katolikk eller presbyterianer eller mormon eller baptist
eller luthersk eller metodist, man han er: "Jeg er!" Nå skal vi bli fullkomne likesom vår himmelske
Fader er fullkommen. Gud lar seg ikke oppkalle etter et menneske, for han gir selv alle liv og ånde.
Ingen tør våge å kalle ham opp etter Luthers navn eller Pauli navn eller Kefas navn, for aldri har noen
hørt at den eldste oppkalles etter den yngste, men han er den rette far for alt som kalles barn i
himmelen og på jorden. Nå er vi Kristi brud, derfor har vi fått hans navn i våre panner. Dersom min
kone ville kalle seg opp etter en annen mann, så fikk hun gå til den mann hvis navn hun bar, likesom
mynten Mesteren så på og sa: Gi Gud hva Guds er og keiseren hva keiserens er. Hvorfor skal man
kalle Kristi brud for fru Luther, fru Wesley og fru Josef Smith? Er Luther og Wesley og Josef Smith
døde for oss? Nei og atter nei. Hor og mord og partier er av djevelen. Det finnes ikke noe annet navn
under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst enn Jesu Kristi navn. Åndens sverd
som er levende og skarpt, skal nok vite å holde klart farvann om dette dyrebare navn. Det skal nok bli
avgrunn mellom Kristi navn og sektnavnene. Den rike mann og Lasarus skal ikke ha noen forbindelse.
Dersom du leser Johs. åpenbaring 17, 3, så finner du skjøgen som sitter på dyret. Sitter ikke
også alle statskirker på statene? De "geistlige" får derfra sin lønn. Og hva er det annet enn å bli båret
oppe av dyret. — Vi tok intet av hedningene, sier Paulus.
Å ha presten, som er ansatt etter et kjødelig buds lov, til sjelesørger er ikke rart. Vi er jo selv
konger og prester og har til yppersteprest Kristus som ikke er blitt det ifølge et kjødelig buds lov, men
ifølge et uforgjengelig livs kraft. Hebr. 7, 16. Fra denne yppersteprest stammer vi, for vi er av hans
kjød og hans ben. Dette er Kristi lære. All annen lærdom er rett og slett av djevelen, selv om
tradisjonene søkes nokså kraftig opprettholdt. — Kun å holde fast ved Kristi navn er nok. Men en kan
jo bli litt ansett i kjødet ved å anta statskirkens navn og stille seg i den skjød. Sikkert er det:
Statskirkens grunnvoll er staten, men ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er
Jesus Kristus. Dersom noen kan overbevise meg i Guds Ånd og ved skriftene om at jeg har skrevet
løgn, og at statskirken er noe som er av Gud, da vil jeg gjerne la meg si, for jeg formår intet mot
sannheten.
Jeg har ikke bebreidet deg, kjære Aksel, fordi du står i statskirken, langt derifra. Jesus
bebreidet ikke engang kvinnen som var grepet i hor, men en ting sa han etter at hun var overbevist:
gå hen og synd ikke mere. "Hver den som meget er gitt, av ham skal meget kreves." Enhver er
velbehagelig for Gud i forhold til det han har, ikke i forhold til det som han ikke har.
Paulus sier til Timoteus: Overbevis, irettesett og forman. Dette er også vår gjerning. Ikke først
straffe, men først overbevise. Det er kun den som er overbevist, som kan straffes. Tukt hagler fra alle
kanter, men uhyre liten overbevisning.
Det var meget gildt å høre at også Selma har fått det godt. Jeg forstod i fjor høst i Arendal på
henne at hun ikke var langt fra Guds rike. Må hun bli radig, åpen og grei også på den nye vei hun har
betrådt.
Vi skal aldri behøve å hykle for hverandre. Bare synge ut alt som ligger på hjertet, og rense ut
alt sammen, så vi kan elske hverandre inderlig av et rent hjerte. Det er kun rene hjerter som smelter
sammen. Smuss er isolasjon. Det nytter ikke å grave noe ned i jorden. Ånden som ransaker alle ting,
finner det øyeblikkelig.
Lev da så inderlig vel. Det er en uhyre god undervisning en selv får når man skriver om disse
ting, for ofte kommer lyset når en skriver. Og så lærer man seg til å fatte seg så klart som mulig og
kort som mulig.
Det skulle være morsomt å tale muntlig sammen. — Hils Selma og alle hjemme. Fars brev har
jeg mottatt.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
"Bedre er det å høre skjenn av en vis enn å høre sang av dårer." Pred. 7, 5. "Den som elsker
tukt, elsker kunnskap; men den som hater refselse, er dum." Ordspr. 12, 1. "De rettferdige skal aldri
rokkes, men de ugudelige skal ikke få bo i landet." Ordspr. 10, 30.
"Visdommen er strålende og uvisnelig; den er lett å se for dem som elsker den, den finnes av
dem som søker den." Visd. bok 6, 13. "Alt det som er skjult, og alt det som er åpenbart, har jeg lært å
kjenne; visdommen, som kunstferdig virker alle ting, har lært meg det. For i den er en ånd som er
forstandig, hellig, ene i sitt slag, mangfoldig, fin, lettbevegelig, klar, ren, lys, ukrenkelig, glad i det
gode, skarp, virkende, velgjørende, menneskekjærlig, fast, sikker, ubekymret, en som makter alt,
våker over alt, og trenger gjennom alle de forstandige, rene og fineste ånder. For visdommen er
mere bevegelig enn all bevegelse, den går inn i og trenger igjennom alle ting ved sin renhet." Visd.
bok 7, 21 og flg. Om du vil komme i besittelse av denne ånd, så skal den møte deg på dørterskelen.
Om du lyder den, skal den berede og danne deg, men er du ulydig, da skal den forlate deg. Den
bereder Guds hellige fra slekt til slekt.
Guds Ånd er ikke avhengig av inngrodde skikker og seremonier, for den er lettbevegelig, og
den gjør dem lettbevegelig som dannes av den. Visdommen er den som skal regjere evindelig. Vil vi
derfor komme i besittelse av den verdighet å få regjere med ham, så får vi også bli delaktig i
visdommen. Kristus er Guds visdom. Det verk som er utfoldet i Kristus, er Guds visdom. Å frykte
Herren er begynnelsen til visdom. Men i Kristus er ikke bare visdoms begynnelse; nei, i ham er alle
visdommens og kunnskapens skatter skjult. I ham bor hele guddommens fylde legemlig.
Guddommens fylde er Ånden som er mektig til å veilede oss til all sannhet, og sannhetens fylde er
Kristus, men Kristus og Faderen er ett. Kristus er midleren mellom Gud og mennesket, derfor kalles
han også "veien". Faderen er ikke "veien". Gud er én, men midlere er ikke éns. Om vi tenker oss en
ung gutt som skal gå igjennom skolen fra først til sist for å bli professor, så er jo ikke alle hans lærere
éns, men professoren er én. Dette bilde var nok ikke så fullkomment, men det kan dog lede til
forståelse. Således heter det også at ingen kan komme til Sønnen — uten Faderen får draget ham;
men den som lærer av Faderen, kommer til Sønnen. Den unge gutt ser først på professoren og setter
professorstillingen som mål. Dernest begynner han å gå gradene hos de forskjellige lærere. Sønnen
er veien til Faderen. Han er læreren til rettferdighet. Ingen kan komme til Faderen uten ved Sønnen.
Den som fornekter Sønnen, fornekter også Faderen. Kristus lærer oss trin for trin. Vi har adgang
gjennom forhenget, det er hans kjød. Vi må dø med ham. Den som stjal, hengir denne begjærlighet i
døden. Den forfengelige hengir seg i døden. Tobakkens begjærlighet i døden. Drukkenskaps og
dovenskaps begjærlighet i døden. På denne måte blir vi dannet til å ligne ham i hans død. Fil. 3.
Trellen ber om tilgivelse og tilgivelse i det uendelige. Men vi derimot ber Gud om kraft til å
døde den begjærlighet som er årsak i synden. Derved hengis vi stedse i døden for at Jesu liv kan
åpenbares i vårt dødelige kjød.
Dette er inngangen gjennom hans kjød. Hvor mange har lyst til å gå igjennom her???? Kjød
og blod arver nok ikke Guds rike, for her kan ikke kjødets sans få pusterom. Røsten: Spar deg selv! er
alltid av djevelen.
Paulus sa med tårer i øynene at de fleste var fiender av Kristi kors. La oss alltid forbli i den
lærdom som fører til gudsfrykt, for dette er Kristi lære.
Vi kjenner heretter ingen etter kjødet, men etter ånden. De som er kjødelige, kan ikke tekkes
Gud, og da kan de selvfølgelig ikke tekkes oss. Derfor søker vi ikke å tekkes mennesker og få deres
dakapo, likesom verden, men søker Guds ære, og så får vår ære være verdens hån og spott.
Alt som vil binde og snøre oss, er ikke av Gud, men av djevelen. Sønnens oppgave er alltid å
frigjøre. Det er ikke det samme hvordan vi farer frem i verden. Setter jeg meg inn i en kupé, så
risikerer jeg at vognen ruller avsted med meg, men setter jeg meg i kjelleren, så kommer jeg nok
ingen vei. Setter jeg meg inn i statskirken, så bærer den avsted med meg, og setter jeg meg inn i
Guds Ånd, så fører den meg. Men at det er forskjell på Guds Ånd og statskirken, derom tviler vel
ingen. Guds Ånd skriver meg inn i livsens bok med den levende Guds finger, men statskirken skriver
meg inn med blekk og penn i ministerialboken ved en av sine prester. "Men I er en utvalgt ætt, et
kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder
fra mørket til sitt underfulle lys." Altså ser vi at de er prester, som er ført til hans underfulle lys.
Prestene i den gamle pakt skulle lære folket å skille rent fra urent. Likedan nå.
Guds Ånd driver oss ikke inn i noe menneskeverk, men så mange som drives av Guds Ånd,
disse er Guds barn. Vi har fått del i et rike som ikke rystes eller gripes med hender; men at partiene
kan rystes og gripes med hender ser vi nok av. De er ikke mere abstrakte enn som så. Ånden gjør
levende, kjødet gagner intet. Altså henhører alt partivesen under det som ikke gagner. Men det som
ikke gagner, er ikke av Gud.
Tal ille til en adventist om adventismen, og han blir rasende — mere rasende enn om du taler
ille om Kristus. Men kommer du ut for en Jesu disippel, så ler han når du river ned både
lutheranismen og metodismen og alt ihop, bare du taler vel om Jesus. Det har ingen ting å bety, sier
man, hvor en står. Men se til om det ikke har stor betydning. Menneskene jenker seg sammen i hver
sin synagoge, men I skal utelukkes av synagogene, står det. Det fryder mitt hjerte at også denne
sannhet er blitt min del, for jeg er blitt utelukket av alle synagoger. Nå tilhører jeg den sekt som alle
steds finner motsigelse. Ap. gj. 28, 22. Les dette. I denne sekt puster jeg godt og fritt, for hverken
presten eller klokkeren skal ta min sjels temperatur og bedømme meg etter sine læresetninger. I
denne sekt gjelder bare en ny skapning. Kirkens stas og prestens kors duger intet her, da ingen har de
synlige ting for øye. Ikke er den stor som har lest og studert meget, men den er stor i hvem Herrens
Ånd er, for Gud alene er stor og er den som virker i oss både å ville og å utrette etter sitt behag. Våre
ordrer kommer fra ham som har lært oss å adlyde Gud mere enn mennesker.
I skal erkjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder. Hver den som gjør rettferdighet,
er født av Gud. Vår ånd dannes ved korsets lydighet. Et kar blir til ære, et annet til vanære. Vi får ikke
skrike og løpe vår vei når Gud tar i oss og vil danne oss. Gud sparte ikke sin sønn, men Sønnen lærte
lydighet av det han led. Skal vi forenes i Sønnens død, så må vi først forenes i hans lidelse. Dette er
hans lidelsessamfunn. Fil. 3. Dersom vi lider med ham, skal vi også herliggjøres med ham. Er ikke alt
dette enkelt? Gro aldri fast i former og skikker og ytre anseelse. Kast hele æren overbord, så vil Gud
lære deg og undervise deg og gi deg ære. For den som Gud ærer, han holder prøve. Ja, det er mange
ting å tale om, kjære Aksel, men vi forstår stykkevis og profeterer stykkevis. Men å profetere er å tale
i Ånden og med forstanden.
Ja, nå får jeg slutte for denne gang. Skriv snart igjen, for det er gildt å høre fra deg hvordan
det går.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Ditt meget kjærkomne brev har jeg mottatt i dag. Jeg har lest ditt brev flere ganger og får det
ut av det at du lenges etter mere innsikt og åpenbarelse i Guds kunnskap. Du har på følelsen at det er
mere å oppnå i Kristus Jesus. Apostlene tilhørte Gud før pinsen; men de hadde ikke Guds Ånds fylde i
seg som etter. Nå er du kommet derhen at du selv sier at du føler deg så dum. Føler du deg dum, så
er du i den tilstand at du fattes visdom. Til slike sier Jakob: "Men dersom noen av eder mangler
visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham." Jesus hadde
ikke den følelse, for han sier at dronningen fra Syden forundret seg over Salomos visdom, og se her
er mere enn Salomo. Elihu hadde heller ikke denne følelse, for han sier til Job: For sannelig, mine ord
er ikke falske; en mann med fullkommen kunnskap har du for deg. — En glede er det dog at du
forstår at du fattes visdom, for de fleste er vise i sin uvitenhet. Se Johs. Åp. 3, 17. "Fordi du sier: Jeg
er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og
naken." Derfor er det bra å vite om at man fattes visdom, for det er kun den som vet om at han fattes
noe, som i sannhet kan be om noe. Guds ord er levende. Men nå vet du også at Gud gir gjerne og
bebreider ikke. Dette er en herlig utvei fra dumheten som du nevnte.
Jeg for min del fikk fred med Gud 17. mai 1898. Jeg hadde det godt, men jeg visste ikke om at
jeg manglet den forgjettede Hellige Ånd. Den var ennå ikke falt på meg. Se Ap. gj. 8, 15–17. Ånden
fikk jeg først to og et halvt år senere. Først med den ble skriftene levende, så det ble med meg som
med de to Emmausvandrere. Hjertet brente i meg når Guds Ånd utla skriftene for meg.
At dette stemmer med skriftene, vil du videre se av Efes. 1, 15 og videre. Her var noen som
hadde fått troen, se vers 15, men enda holdt Paulus på å be for dem, vers 16 og 17, "at vår Herre Jesu
Kristi Gud, herlighetens Fader, måtte gi eder visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg." Her
kjenner du deg igjen, kjære Aksel. Dersom du hadde fått denne Ånd, så ville du umulig kunne si: Jeg
føler meg dum; for den som har salvelsen av ham, kjenner alle ting. Det skulle være morsomt å tale
muntlig om disse ting, for jeg tror du har et oppriktig sinn mot Kristus.
Spørsmålet er om du er kommet alt til kort. Om du har lagt alt på hans alter og venter på
hans ild. Om du er ler og han pottemaker, så han får danne deg som han vil. Du kan ikke greie å leve
som en kristen; det vil bare være hykleri å forsøke. Du kan aldri bli ren og from og god. Du er svart
som sot og råtten helt igjennom. Alle dine beste gjerninger er som et besmittet kledebon.
Underskriver du alt dette? Ja, svelg disse piller og la dem virke dødsdommen i deg, og legg hånd på
din munn og forsøk aldri å svare. Loven er kommet til forat hver munn skal lukkes og hele verden bli
skyldig for Gud. Tror du ikke at også din munn er innesluttet her, eller vil du forsøke å klyve
annensteds over? Her er døren. Jeg er døren, sier Jesus. Er vi døde med ham, da tror vi at vi også skal
leve med ham. Det er kun et liv til, dette liv er Kristus. Kristus i eder, herlighetens håp. Hans liv skal
leve i oss, og vårt liv skal dø. Vårt liv i denne verden skal ikke gå og henge på hodet og agere
kristeligsinnet. Det skal dø. Han skal vokse, jeg skal avta. I ham er alle visdommens og kunnskapens
skatter skjult tilstede. "Og dog er ingen steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra
himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen." Å ha dette klart er en uhyre stor glede.
" Du som treller og strir,
ei annerledes blir,
gå i dag over floden Jordan."
Er du kommet over det Røde hav og frelst fra Egypten og egypterne, så gå ikke 40 år i
ørkenen i lange ellipser, men sett kursen for landet med en gang, for der er drueklasene store.
Jeg tviler ikke på at du har fått dine synder forlatt, men når du skal leve videre, så kommer du
tilkort. Israels barn kom ikke inn i dette land pga. vantro, likedan er det nå. De fleste kristne holder
seg rundt Sinai og studerer lovtavler. Men da budet virker vrede, så bør en holde seg langt unna slike
mennesker. Annerledes er det med de i landet. De går rundt Jerikos murer og synger halleluja så
murene ramler, og de svære kjemper fordufter. De bærer sine lys i leirkar, de sønderslår krukkene,
og fienden tar benene fatt, hvortil han også er bestemt.
Ved foten av Sinai ligger en masse synagoger, og i hver av dem finnes alltid fra gammel tid av
den som leser Moses. Men Mose øye blir ikke matt og hans arm ikke vek, så lenge ikke hver tøddel i
hans lov oppfylles. Her gjelder det om å drive seg så det kan bli noe av det. De i landet har det på en
annen måte, for i hvile og tillit er deres styrke. Og jo mere de tror, desto mere går de inn til hvilen. Og
da er det så besynderlig at de hviler fra sine gjerninger, de samme gjerninger som Moses krevde til
blodet. Dette er da underlig. — Men så må det jo gå i oppfyllelse at loven er blitt vår tuktemester til
Kristus. Men etterat vi er kommet i Kristus, så er vi ikke mere under tuktemesteren. Nå forstår vi også
at loven kun kom til, forat synden skulle bli kjent. Gud steller alt underlig. Han gjør det så bakvendt,
eller også er vi bakvendte, som ikke kan behandles rett frem.
Så skrev du om 2. Pet. 1, 5 og flg. Ja, her er en grundig skole. I eders tro å vise dyd, sier han,
og i dyden skjønnsomhet. En skal ikke vise seg altfor dydig, men bruke skjønnsomhet. Men når en har
fått skjønnsomhet, så skal man ikke strekke seg for langt ut i friheten den vei heller, men være
avholdende, men når man er avholdende, skal man ikke bli utålmodig, men være tålmodig; men i
tålmodigheten igjen være gudfryktig så man heller den vei istedenfor å klage. Men i gudsfrykten
broderkjærlighet, for man tvinges til å elske dem som går samme skole. Og i broderkjærligheten
kjærlighet til alle. Man entrer her skritt for skritt nærmere ham som lar det regne over rettferdige og
urettferdige.
Du taler om eldre og yngre kristne. Jeg får inntrykk av at du mener at den er ung som er 24
år, og den er gammel som er 70 år. Men slik er det ikke.
Les Visdommens bok 4, 8 og 9. For en hederfull alderdom er ikke den som teller mange
dager, og den måles ikke etter årenes tall; men for menneskene er visdom det rette grå hår, og et
plettfritt liv er den rette oldingalder.
Timoteus var ung av år. 1. Tim. 4, 12. La ingen forakte deg for din ungdoms skyld. Men tross
dette skulle han forkynne og lære, v. 11 og 13. Legg vinn på opplesningen av Skriften, på
formaningen, på læren, inntil jeg kommer!
En kan gjerne være 100- årig såkalt kristen og enda intet vite om Gud, fordi den 100- åriges
interesser ikke har vært åndelige ting. Han har kanskje vært ulydig i alle disse 100 år. En ung gutt
derimot på 18 år kan ha vært Gud lydig og ha satt alt til og funnet nåde for Guds øyne, og fått visdom
og klokskap fra Gud. Den 18- årige er den eldste og den 100- årige den yngste.
Paulus befaler Titus, som er hans ekte sønn i troen, å innsette eldste på hvert sted. Titus 1,
4–5. Han bad ham tale, formane og irettesette med all myndighet og ikke la seg forakte. Tit. 2, 15. —
Josef var den nest yngste av 12 brødre, men han var dog den eldste i klokskap.
Nå har jeg skrevet et langt brev til deg, kjære Aksel. Må Gud gi deg visdoms- og åpenbarings
Ånd i sin kunnskap. Se bort fra alt menneskelig og alle fabler nedarvet fra fedrene. Tenk deg kun
stående like overfor Gud, som den der skal begynne forfra og lære alt av ham. Paulus vraket all sin
lærdom og aktet det for skarn, forat han kunne motta Guds kunnskap.
Skriv snart. Det er så godt å høre fra deg. La far lese dette brev. Hils ham og alle hjemme.
Din i Kristus
Johan
Horten, 6. september 1905 — # 13
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt meget kjærkomne brev som jeg mottok i dag. Det gleder meg at dine
brev bærer preg av større forståelse og dypere innsikt etterhvert som tiden går. Du har rett i din
innsigelse at Rom ikke ble bygget på én dag, dog vil du erkjenne at man bør bygge så meget som
mulig av Rom på én dag. Vi har nemlig kun "i dag". I dag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders
hjerter. Hebr. 3, 7–8. Vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen, Hebr. 4, 3. Man bør trenge seg
inn i Guds rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.
Alt som fører til unnfallenhet og slapphet er ikke av Gud. Kristi lære fører til gudsfrykt.
Så talte du om at du var av den mening at den som var født av Gud, ikke kunne fortapes.
Dette har jeg mange ganger hørt bl. a. F. har talt om, men aldri har jeg hørt noen har kunnet
stadfeste dette med skriftene. De kommer alltid med de ord av Jesus, Johs. 17, 12, men les dette, og
du vil straks forstå at han taler om sine disipler — de elleve — og den tolvte som det fortapelsens
barn. Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt meg, og jeg voktet dem, og
ingen av dem gikk fortapt, uten hint fortapelsens barn, forat Skriften skulle oppfylles. Det var altså da
han var hos dem i verden. Les om det fortapelsens barn i Davids salme 109.
Lots hustru ble en saltstøtte. Salomo ble overveldet av sitt legeme. Jesu Sirak 47, 26. Han
bøyde sitt hjerte til kvinner. "Hvor vis du var (Salomo) i din ungdom, og full som en elv av forstand!"
Jesu Sirak 47, 20. Men han var av Davids ætt, derfor holdt Gud sin hånd over ham alle hans
levedager. "Og Salomo sov inn og gikk til sine fedre og etterlot seg av sitt avkom den uvettigste blant
folket, en mann som manglet forstand, Rehabeam, som førte folket til frafall ved sitt råd." Jesu Sir.
47, 33–34. Her var altså frafall.
Les så Rom. 8, 13. "For dersom I lever etter kjødet, da skal I dø." Ikke legemlig død, men
åndelig. Utslukk ikke Ånden og forakt ikke profeti. Men har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke
ham til. Når det formanes til ikke å utslukke Ånden, så kan den naturligvis utslukkes, men når den er
utslukket, så har vi ingen Ånd, og da hører vi selvfølgelig ikke Kristus til. Så tales det om noen som
hadde kastet troen fra seg. Men da Kristus bor ved troen i hjertet, og man kaster troen fra seg, så
kaster man selvfølgelig Kristus fra seg. Vi er frelste i håpet — Kristus i eder — herlighetens håp. Men
når en lever etter verdens vis, så utslukkes håpet selvfølgelig og dermed frelsen. For synder vi med
vilje etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mere tilbake noe offer for synden, men bare
en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige. Hebr. 10, 26–
27.
Her ser du at tross det at de hadde mottatt sannheten, så kunne de ved å synde med vilje
komme derhen at de hadde en fryktelig forventning om dommen. En slik fryktelig forventning har
ikke hans elskede barn, for de er gått over fra døden til livet og kommer ikke for dommen.
Nå må det være talt nok om dette, og først må alt hva jeg nå har skrevet om dette, grundig
gjendrives, før jeg kan gå med på den "lære" at en kan leve så ugudelig man vil og enda bli frelst. Slik
lære er Nikolaiters lære som Kristus hatet. Den bringer folk til frafall og til trygghet i kjødet. En kan
ikke noksom våke at ikke Satan skal putte inn soveputer.
Det er morsomt å se at du greit og radig kaster fra deg det som du skjønner ikke kan bestå.
Dette er ganske rett, og det vil snart bringe deg mere forstand enn dine jevnaldrende er i besittelse
av.
Du talte om at visdommen ikke kommer dampende ned med en gang. Visdommens Ånd er
nede, kjære Aksel, men det er oss som må dampe ned til den, for vi er dessverre alt for høyt oppe.
For i ild prøves gull og i ydmykelsens ovn de mennesker som tekkes Gud. Jesu Sirak 2, 5. Nede i
denne ovn lærer man visdom. Fra dette standpunkt opphøyer visdommen sine barn og tar seg av den
som søker den. Jesu Sirak 4, 12. Visdommen møter den på dørterskelen som søker den.
Ikke minst godt var det å høre at du er fullt ut på det rene med at det er langt mere å få av
Gud, enn det som "i alminnelighet" forkynnes.
" Mitt hjerte jubler, for han meg gleder.
Jeg har min Jesus, jeg har ham selv."
Du synes visstnok at mine brev er altfor sterkt forserende, så du føler trang til å bremse. Men
du kan tro det gjør godt å få et klart blikk på livet straks, for det vil bevare fra meget som en ellers
kanskje ville komme opp i. Vi vokser den vekst som Gud gir, i forhold til hvert lems tilmålte
virksomhet. Vi har bruk for hverandre, fordi vi er hverandres lemmer.
Gud har innsatt i menigheten hyrder, evangelister, apostler og lærere for at de hellige kunne bli
fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse. — Menneskene innsetter også
hyrder, evangelister og lærere, for de velger seg lærere i hopetall ettersom det klør dem i ørene.
Jeg er ennå hos forvalteren. Vi kommer godt ut av det. En og annen av de jeg taler med sympatiserer.
— Så får jeg da slutte for denne gang med en broderlig hilsen til deg og hilsen til alle hjemme.
Din
Johan
Fredrikstad, 24. september 1905 — # 14
Kjære bror Aksel.
Ditt meget kjære brev er mottatt. Det er godt å høre at du holder fast i troen ved den
usynlige, men som dog skal åpenbares. Likeså er jeg glad at du arbeider med å dra folket til Jesus. Det
er et herlig arbeid, kjære Aksel, og et arbeid som bærer med seg evighetsfrukter. Hvor tomt verden
har det. Ja, nå forstår du det selv.
Vi ligger her i Putten ved den søndre ende av Kragerøen ved Fredrikstad. Her ligger en hel del
gamle fartøyer. Vi har i dag hørt gode etterretninger fra Karlstad, at forhandlingene er endt med godt
resultat. Ja, Gud er god, hans navn være lovet evindelig. Folkenes skjebne er i hans hånd.
L. kan nok vinnes ved godhet. Glødende kull på hodet brenner opp alt mulig. Dersom han gav
Gud sitt hjerte, ville nye livsinteresser komme tillive i ham. Hils ham så meget fra meg. Her har jeg
ingen å samtale med; men Gud er med, og han gir meg av sin nåde og sin fred i fullt mål. Oftest
under de verste vanskeligheter vinner man de herligste seire.
Vi er lovet trengsel i verden og fred i ham. Guds fred består ikke i visdoms overtalende ord,
men i Guds kraft. Himlenes rike består i kraft. Jesus betyr frelser, for han skal frelse sitt folk fra dets
synder. Kristus betyr den salvede. På jorden heter han Jesus, men som oppstanden Kristus. Under
loven heter han Jesus, men som triumferende over synd og død heter han Kristus. Har vi lært å
kjenne ham som Jesus, så er han for oss den som har frelst oss fra våre synder. Kjenner vi ham som
Kristus, så er han for oss den som har salvet oss med sin Ånd og nåde. Frelsen er forskjellig, som far
skrev i sitt siste brev. Men dette er skjult inntil man får det åpenbart, for uten meg, sier Jesus, kan I
slett intet gjøre. Han har i seg alle slags gaver. La oss begjære av ham – la oss overvinne av ham. La
oss vrake alt for å nå hans yndest.
Lev inderlig vel, kjære Aksel, og fortsett i Herren. Han skal stå deg bi og skjenke deg visdom i
det gode og bortta din forstand til det onde, og skjenke deg øvet sans til å skille mellom godt og ondt.
Din i Kristus hvilende og hengivne bror
Johan
Horten, 15. oktober 1905 — # 15
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred. Ditt meget kjære brev skal du ha takk for. Det vitner om at du mer og
mer, ettersom tiden går, lærer å elske Gud og føle verdens tomhet.
Hvert kne skal bøyes for Gud, og de skal bekjenne at Kristus er Herre til Gud Faders ære.
Derfor er det som du sa, best å bøye kne før jo heller. Verdens glede er tilfredsstillelse av kjødelige
begjærligheter. Men slike begjærligheter er synd, for all synd er i verden pga. begjærlighet, og det
heter i loven: Du skal ikke begjære. All overtredelse av loven er synd, for loven er kun til for
overtredere. Loven kan ikke virke på den rettferdige, for loven er rettferdig, hellig og god. Det samme
er også den rettferdige, så disse to er ett. Derfor heter det også at den som taler ille om sin bror,
taler ille om loven og dømmer loven.
Likesom et regnestykke kan bevises, således kan også alt Guds ord bevises; for Ordet kan
oppløses i alle sine bestanddeler og kløve og dele i det uendelige, inntil ledemot og marg, og det
forstår å dømme over hjertets skjulte tanker og råd.
En ting er av uhyre stor viktighet, og en kan rett og slett ikke være en Jesu disippel uten at
man lider med ham, det vil si at man tar sitt kors opp og følger etter ham og setter sitt liv til.
Den som kan fordra lidelse med Kristus og for Kristi navns skyld, en sådan overvinner seg selv
og dermed Satan og all hans velde. Gjennom lidelse går vårt "jeg" til grunne, og vårt nye "jeg" vokser
opp, og det er bare kraft. Derfor kunne apostelen si "jeg", dog ikke "jeg". Ja, slik tale er underlig, men
han kalles under, rådgiver og freds fyrste.
Verden og dens lyst er intet — kun tomhet. Verdens gleder er kun en herlig port,
hvorigjennom man går for å komme ut i enda større tomhet.
Det som forgår, kaller verden glede — når begjærligheten unnfanger. Når begjærligheten
unnfanger, føder den synd; men den som tiltar i synd, forandres etter sin faders (djevelens) bilde fra
fordømmelse til fordømmelse.
Men ikke så med oss i Kristus, vi forvandles ved å skue inn i Kristi åsyn, fra herlighet til
herlighet. Satan har ingen makt over oss. Hans regimente er i mørke og ikke i lyset. Men vi er lysets
barn. Lysets barn er uovervinnelige. Sannhet er deres feltrop, og kraft deres løsen. Unionsavvikling
foregår stadig, men dette gjør at vi får en øvet sans til å skille mellom godt og ondt. Gud er en
nidkjær Gud, derfor blir også vi nidkjære, for nidkjærheten skal fortære oss.
Gud har lagt enhver kraft på sitt sted, og uten kraft kan ikke krefter tilintetgjøres. Det er
krefter i lyset og krefter i mørket, for vi er overført fra Satans makt til Gud. Herav ser vi at Satan har
makt, men når den sterkere kommer inn i huset, da binder han den sterke og kaster ham ut.
Jeg er meget glad fordi du begynte på den vei som fører til livet. Gud gir de ydmyke nåde. La
oss derfor alltid ydmyke oss under Guds veldige hånd, så han i sin tid kan opphøye oss. La oss alltid
oppgi selvviljen og løpe med glede i den oss foresatte kamp, da vi vet at vi alltid befinner oss bak ham
som banet veien for oss.
La oss alltid hengi hjertet til å forstå visdom, og la alltid innsikt være vår pryd. La oss aldri bli
mennesketreller, for vi er dyrt kjøpt. La oss aldri pleie kjødet så begjærlighet vekkes, men alltid stå
som seierherre over oss selv. Gud drar alle til seg. Han vil at alle mennesker skal bli frelst og komme
til sannhets erkjennelse. Tingen er bare at vi ikke motstår hans dragelse og hans vilje.
Kjærlig hilsen fra din bror
Johan
Horten, 1. november 1905 — # 16
Kjære bror Aksel.
Ditt meget kjære brev mottok jeg i dag. Det var en sann fryd å lese ditt brev; for mere enn
noensinne før var det spekket med innsiktsfulle sannheter.
Det er godt å resonnere selvstendig. Den ene slutning kan man dra frem av den annen.
Visdommen er kjent i de ting som er skjedd, og den gjør slutninger om fremtidige ting.
Du talte om lyset og skyggen. Jo nærmere man kom lyset, desto skarpere og mere markert
ble skyggen. Når man befinner seg i mørket, finnes ingen skygge, og når man befinner seg i lysets
indre, da gis det heller ingen skygge. Heri er vi enige. Men nå spør vi: Hva er det som står mellom
lyset og skyggen? Jo, det er syndens legeme. Eller om du vil: Kristus på korset, da han ble gjort til
synd for oss. Hva er selve skyggen?? Jo, det er jo rett og slett avbildningen av Kristus på korset, eller
syndens legeme. På hva måte skal vi da få se selve lyset?? Jo, han har beredt oss en ny og levende vei
gjennom forhenget, det er hans kjød. Når det blir åpning gjennom det som kastet skyggen, da forstår
vi at også skyggen forsvinner, ettersom åpningen tiltar.
Nå kommer vi til enda en ting som er vel verdt å gi akt på.
Loven er kun en skygge av de tilkommende goder og ikke selve bildet av tingene. Loven er
blitt vår tuktemester til Kristus. Når vi er kommet til Kristus, er vi ikke under loven eller
tuktemesteren, men vi er kommet inn i en ny prosess, nemlig dette: "Men de som hører Kristus Jesus
til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer." Vi vet om at vi er korsfestet med ham, forat
syndelegemet skal bli til intet, og forat vi skal bli dannet til å ligne ham i hans død. Nå skal selve roten
gå til grunne! Loven kunne nå de syndige gjerninger, men Kristi verk på korset knuser selve opphavet
til de syndige gjerninger — eller som det heter: Syndelegemet. Loven kunne bare plukke av treet de
onde frukter, men det som var umulig for loven, det gjorde Gud da han rykket treet opp med røtter.
Nå tilbake til skyggen igjen, idet vi husker på at all synd som mennesket begår, er utenfor
legemet. Alle overtredelser som er utenfor legemet, kan lyset nå — ikke sant, men ikke selve
syndelegemets skygge. For å få vekk hele skyggen, må man tilintetgjøre syndelegemet. Da først — og
først da, forsvinner skyggen. Herav sees atter at det som var umulig for loven, idet den var maktesløs
ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og
fordømte synden i kjødet. Utenfor kjødet kunne loven fordømme, men i kjødet maktet den intet.
Skriv til meg, kjære bror, om du fatter den dyrebare sannhet. Om du fatter den, så vil du
samtidig forstå at Gud i sin nåde har gitt meg innsikt i Kristi hemmeligheter. Dette er også min eneste
ros i denne verden, men jeg holder Guds visdom dyrebarere enn gull og kostbare stener. Jeg har bedt
Gud om innsikt og forstand, og min bønn er oppfylt, for han selv har ved Jakob sagt: "Dersom noen
av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis
ham." Det gleder meg at du har begjært det samme. Du har ikke fortalt meg det, men jeg ser det av
ditt siste brev at visdoms Ånd er kommet over deg, for den lar seg lett kjenne av dem som har den.
Du har gjort et godt valg, kjære Aksel. Lyd alltid dens råd og gi akt på dens vink, og den skal være deg
en kjær livsledsager.
Nå behøver du ikke å tro for den og dens tales skyld, for du har selv visdoms kilde å øse av.
Frykt ikke for motstanderne, for visdom skal avvikle enhver sak og bringe alt inn i rette spor.
En og annen gir Gud meg anledning å tale med, og det jeg aller innstendigst ber dem om, er å
søke Guds visdom.
Alle ting har sin motsetning, som du sa. Og Gud har gjort det så, derfor skal vi ikke knurre
over trengslene, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, og tålmodigheten et prøvet sinn, og det
prøvede sinn håp, og håpet gjør ikke til skamme. En fullvoksen mann i Jesus Kristus har en øvet sans
til å skille mellom godt og ondt. Adam før fallet kjente kun godt, men Gud kjente både godt og ondt,
derfor er vi herligere stillet enn Adam før fallet. Likesom et elektrisk batteri har en positiv og negativ
pol, således har det seg også i det åndelige liv. Det ene liv avtar relativt til det andres tiltakende, og
deres resiproke forhold er hat; for den som ikke hater til og med sitt eget liv i denne verden, kan ikke
være hans disippel.
På den dag du eter av det, skal du visselig dø, sa Gud til Adam. Kristus måtte lide døden for
oss. Han døde, det vil si: hans legeme hensov, men det foregikk nok en død til i ham, for
syndelegemet blev tilintetgjort og døde. Halleluja! Satans hode ble knust, for Satan kan bare
korrespondere med mennesket gjennom kjødet (syndelegemet), men når syndelegemet er dødt, så
er også Satan død eller knust under våre føtter.
Kristus er Guds visdom, det vil si: Hele sin visdom har Gud utfoldet i det verk han gjorde i og
med Kristus. Derfor bor alle visdommens og kunnskapens skatter legemlig i ham. Når vi nå alltid
ombærer Kristi død, så må vi forstå at når døden er Kristi død, så har også Kristus påtatt seg årsaken
til døden, nemlig synden. Men han har aldri vært syndens tjener.
Nå får jeg slutte for denne gang med en broderlig hilsen.
Hils hjem. Din i Kristus forbundne bror
Johan
Elskede bror Aksel.
Ingen makt formår å sønderslite det bånd som av Gud knytter oss fast til Sønnen. Hans krafts
virkninger i oss er til et evig liv. Hans tjeneste i oss er midlertjeneste, så Guds natur etterhvert skal
komme over oss og i oss, ved erkjennelse av ham som kalte oss med et hellig kall. Guds ord er ikke
dødt, men levende; derfor kan Guds ord kun tales av levende. Den åndelig døde kan nok lese innenat
i Bibelen, men han kan ikke tale levende ord. Den annen Adam er blitt til en levendegjørende Ånd;
men dette hadde han aldri blitt, dersom han ikke hadde tilintetgjort synden ved død, og tilintetgjort
døden ved liv. Derfor er det en nødvendighet at hans verk skjer i oss, så synden i oss kan tilintetgjøres
ved død, og døden tilintetgjøres ved liv. Kun på denne måte går det i oppfyllelse hva som er skrevet:
"For ennå mens vi lever, overgis vi stadig til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i
vårt dødelige kjød."
Det er en vederstyggelighet og en stor feighet å skrike og jamre seg når ære og liv i denne
verden skal gå, for livet fremsprudler derved og gir en usigelig trøst i trengselen. Trengselen gjorde
nytte derved at Satans fristelse til hovmod, pga. det lys som var i gudslivet, ikke kunne få makt på
grunn av lidelse. Derfor heter det at dersom vi lider med ham, skal vi også herliggjøres med ham.
Kunnskap bringer smerte, men smerte bevarer fra hovmod. Når smerten har kuliminert,
avføder den død, men døden avføder visdom. Visdom er lys, og i lyset er livet. "Du dåre! det du sår,
blir ikke levendegjort uten det dør." Døden er nødvendig for at kunnskapen om godt og ondt skal bli
fullkommen. Først ved døden har fruktene av kunnskapens tre gjort sin fullkomne virkning, og vi har
rett til å ete av livsens tre og leve evindelig. Førstegrøden er Kristus, dernest de som hører ham til i
hans tilkommelse. Likesom Eva var tatt av Adam, således blir vi tatt av Kristus, så vi er kjød av hans
kjød og ben av hans ben. Derfor skal vi som Kristi brud kalles for manninne, for vi er tatt av mannen.
Likesom Adam blev skapt først og dernest kvinnen, således er også nå Kristus blitt førstegrøden,
dernest de som hører ham til i hans tilkommelse. Men likesom all førstegrøde er kraftigere enn andre
grøden, således er også mannen kraftigere enn kvinnen, og Kristus kraftigere enn bruden. Herav
fremgår atter at ingen kan bli større enn sin mester.
Hva vi først og fremst har å sørge for er at vi ikke unndrar oss Guds nåde. Å unndra seg nåde
er å unndra seg lydighet og lidelse. Intet vesen slipper ildovnen. Vil man ikke spasere inn i den
frivillig, så får man ingen nåde. "Undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse."
Dersom en finner prøvelsen hård, så er felles skjebne en trøst, og at skjebnen er felles, ser vi derav at
de samme lidelser er lagt på brødrene i verden.
Det er dyrebart og kostelig å skrive om dette. Jeg vet om, kjære bror, at prøven — ildprøven
— står foran deg — vær ikke forsagt når du tuktes av ham; for han hudstryker hver sønn han tar seg
av. Unndra deg ikke, men tål i tålmodighet lidelse og trengsel, så Guds natur kan bli plantet dypt i din
bevissthet, så du ikke bare skal bli en overfladisk person, men en Guds støtte i hans tempel. Etterfølg
ikke dem som er fiender av Kristi kors og som intet vet av Gud. La Gud få fullbyrde sin operasjon i
dine hjerterøtter, så fred og fryd og visdom kan bli ditt eie evindelig og alltid.
Mitt vitnesbyrd i Kristus er dette at jeg hater meg selv. Da jeg hverken kan leve meg selv eller
døde meg selv, så har Gud fått ta min sak.
Kraften som puffer oss frem i Kristi erkjennelse, er nidkjærhet. De som sover, sover om
natten. Derfor bør de som er dagens barn, arbeide så lenge det heter i dag. En bør forarbeide sin
saliggjørelse med frykt og beven, idet man kommer i hu at Gud er den som virker i oss både å ville og
utrette. Derfor er det for oss å være lydige mot Guds røst. Det er den eneste måte vi kan forarbeide
vår saliggjørelse på. Slikt arbeid er troens frukter til motvirking av lovens gjerninger som er trelldom.
Lev så inderlig vel. Hils hjem.
Din i trengselen, håpet og herliggjørelsen meddelaktige bror
Johan
Horten, 12. desember 1905 — # 18
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt kjærkomne brev. Gud er med oss både i medgang og motgang. Han
trøster oss med sin trøst til et evig liv i Kristus Jesus vår Herre. Intet er så usselt uten han er der, og
intet så rikt uten han er der. Gud i mennesket er Kristus Jesus, men Gud utenfor mennesket kan ikke
begripes. Sønnen har åpenbaret Faderen, og Faderen er åpenbaret i Sønnen. Sønnen er
menneskesønn for å få tilintetgjort mennesket, og han er Guds sønn for å få frem et gudemenneske.
Det mennesket synes er best, finnes innen naturens område. Men da det finnes noe enda bedre, så
må mennesket slippe det beste det vet for å gripe og henge fast ved det som er evig og
guddommelig. Synd er egenvilje. Egenvilje er en vilje utenom Guds vilje. Gud er ikke hode for
egenviljen, men man stiller seg opp som hode selv. Dette gjorde også djevelen. Han trakk seg til side
med all sin herlighet og fikk sin herlighet i seg selv istedenfor i Gud. Dette var synd. Han splittet seg
fra Gud, og da Gud ikke er splittet, så kom han utenfor Gud og i seg selv. Istedenfor å betrakte sin
herlighet i Gud, så beundret han sin herlighet i seg selv. Guds vilje var at Adam ikke skulle ete av
treet, men Adam annammet en vilje i seg selv og la en basis som var utenfor Gud. Han fikk bevissthet
om seg selv og beundret seg selv, derfor fikk han også se at han var naken. Dette merket han ikke da
han kun beskuet Gud.
Dannelsen etter Guds bilde består nå deri at vi oppgir vår egenvilje og går opp i Guds vilje.
Når dette skjer, så er den hvis vilje vi adlyder, vårt hode; og vi befinner oss i det rike hvori Guds vilje
skjer, nemlig himlenes rike. I himlenes rike er samvittigheten god, da kun hans vilje skjer. All egen
ære og egen kjærlighet er utenfor Gud; det tjener kun til opphøyelse av jeget. Gud er et hele, og han
er ikke splidaktig med seg selv. Derfor er det ene parti som står i disharmoni med et annet parti, ikke
av Gud, uten forsåvidt at den ene stridende part befinner seg i Gud og strider mot mørkets makt.
Du leser romerbrevet, hører jeg. Ja, deri er rettferdiggjørelsen uten lovens gjerninger klart
fremstilt, men det er meget som er svært å forstå. Loven kom jo til for at synden skulle bli kjent, og
når våre beste gjerninger er som et besmittet kledebon, så kan man tenke seg hvordan de verste er.
Altså kan man ikke vinne noe den vei. Men ved fullkommen selvoppgivelse, og la Gud virke i seg både
å ville og å utrette, så skjer Guds vilje. Når jeg skal være så god at jeg nok skal holde Guds bud, så
skjønner vi at kraften ligger i meg selv. Men når jeg har oppgitt alt, så er det klart at skal det da gjøres
noe, så får Gud virke det selv og selv gi kraften. Når da Gud gir kraften, så blir den i overflod, for hele
himlenes rike består i bare kraft.
Den som treller etter loven, har god tro på sin egen dyktighet, og han blir rasende fornærmet
om man sier ham at han får se å komme vekk fra troen på seg selv til troen i Gud. Den som har lært
seg selv å kjenne, har oppgitt tilliten til seg selv. Han har sluttet å agere kristen, men han lever
Kristus, og så får de kalle ham hva de vil.
Er du død med ham? I slike åpenbares livet, det evige. De var før selv livet, men nu er Gud
deres liv, for de fant sitt eget liv uverdig. I to og et halvt år gikk jeg og trellet så voldsomt at jeg tilslutt
ga opp hele stasen, og sa til Gud at jeg ikke kunne greie å være noen kristen. Og det samme holder
jeg fast ved den dag i dag. Den som kan greie det, han er gutten. Men det er bare hykleri med ham.
Prøv på å skjelle deg selv huden full, og du skal finne mere glede derved enn du aner, for når du taler
det verste om deg selv, vil du nå nærmest hen i mot sannheten.
Gud har gitt meg av sin nådes rikdom, og det er nok. Satan har utspent sine garn, men Gud
har fridd meg av dem alle. Undertiden sier de at jeg er av djevelen, og andre tider sier de: skulle du
ha hørt noe så herlig. Men hva enten de sier det ene eller det andre, så er min tillit til Gud, som skal
frelse meg både i ære og vanære, i ondt rykte og i godt rykte. Mitt vitnesbyrd i Kristus Jesus er at han
er min frelser og Satanas min fiende. Mitt kjød er min fiende, og mitt ønske er at hatet til det måtte
bli fullkomment. Verdens herrer og urettferdighetens yngel smerter min sjel og skaper i den en kraft
av harme, hvis styrke fortærer meg selv i min egen nidkjærhet. Slik gudsfrykt har jeg, og ingen skal ta
min glede fra meg, og ingen kan ta min tro fra meg, og ingen kan ta min lærdom fra meg, og ingen
formår å trykke meg i støvet, og ingen formår å overmanne meg i denne min tro, som er Kristi tro. Er
dette ros, så er det Kristi ros. Er dette ære, så er det Kristi ære. Og er dette kraft, så er det Kristi kraft.
Dersom noen sier at jeg roser meg etter kjødet, så har vedkommende liten forstand på Guds kraft.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt kjære brev som jeg mottok i dag. Du skriver om kjærligheten, at den er
hode for både visdom og kunnskap. I dette kan jeg ikke være enig med deg, skjønt jeg forstår at du
mener det sunt og godt.
Gud måtte ved visdommen skape alle ting, og da tingene var skapt, da så han på dem og så at
de var såre gode, og da kom kjærligheten. Altså er visdommen mor til kjærligheten, som det står
skrevet i apokryferne. Gud kunne ikke vise sin kjærlighet før det var noe materielt å vise den på. Men
for å frembringe noe som intet var, måtte det skapes og dannes ved visdommen. Gud er kjærlighet,
står det. Ja, slik må han forklares oss, så vi ikke skal være bange for ham. Han nærmer seg oss ved
kjærlighet. Dog skal vi huske at vi er dannet av jord, så visdommen behandlet oss før vi fikk kjenne
kjærlighetens varme.
At kjærligheten overgår all kunnskap, deri er vi enige, for kunnskap er ikke livet, men visdom
er selve livet. I Kristus er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult tilstede, står det. Dette vil si:
Kristus er Guds visdom, så det er ikke det som menes, men menneskenes ervervede visdom og
kunnskap er oppbevart i Kristus. Dette er de samlede skatter som møll og rust ikke kan fortære.
Visdom avføder kjærlighet, for når man får grundig innsikt i sin egen dårlighet, så er det det første
skritt til visdom. Dette første skritt virker så kraftig at man uvilkårlig tilgir og glemmer også sine
nestes feil, for man erindrer hvor fæl en selv er. Således avføder visdom kjærlighet. Visdom gjør oss
så lykkelige at vi ønsker alle mennesker skulle bli det samme. Altså er visdommen mor til
kjærligheten. Guds kjærlighet bringer oss til å hate og forakte oss selv pga. vår egen hårdhet til
motsetning av Guds uendelige kjærlighet. Dette kjennskap til egen dårlighet er det første skritt på
visdommens vei, og at man får hat til seg selv, bevirker atter at man får kjærlighet til kjærligheten.
Gud finnes ikke samlet i det gode, men han er godheten. Om en tenker å gripe ham i det
herlige, så er han ikke delt, for han er kjærligheten.
Kun disse få linjer for å klargjøre mellom visdom og kjærlighet. Kjærligheten tar man storlig
feil av. Den alminnelige mening om kjærlighet er at den ikke straffer ondskap – ser gjennom fingrene
med et utglidende liv til verden og ugudeligheten. Den som straffer dette, blir betraktet som ukjærlig
og vrang. Fru N. N. sa at hun hadde liten kjærlighet til meg, fordi jeg sa henne imot og ikke holdt
henne for profetinne, som jeg hørte hun skulle være. Jeg spurte da om hun hadde kjærlighet til br. N.
N. Nei, det hadde hun heller ikke slik som til mange andre, skjønt ingen i hele byen stemte med
henne i lære som han. Skulle du ha hørt på make til lære i ditt liv. Mon ikke slik lære som bringer
ukjærlighet, er av en fader djevelen. Når man opplyser om dette, så blir en holdt for å være ukjærlig.
Mon ikke kjærligheten gleder seg ved sannhet? Derpå kjenner vi at vi elsker Gud at vi elsker
brødrene. Men nå elsker fru N. N. ikke meg, og hun tror dog at jeg er en bror. Selvfølgelig må det
være noe galt hos henne, for hun makter intet mot sannheten, og det er ikke det behageligste. Vokt
deg for slik religion. Sky sådant.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt kjærkomne brev.
Takk skal du ha fordi du sier meg imot når du ikke er enig, for derved kan man bedre få tak i
tingen.
Dersom man vil tale om hva som er den første egenskap i Gud, så får man tale om den
egenskap som først er i virksomhet for å frembringe noe. Visdommen er mettet med kjærlighet, så
kjærligheten er ikke utenfor visdommen, men i den. Trekker du kjærligheten ut fra visdommen, så får
du blott kunnskapen igjen. Kjærligheten benytter ikke visdommen, men visdommen er kjærlighetens
regulator. Kjærligheten er en enkelt faktor, men visdommen inneholder alle faktorer og er derfor
selve livet. Det går an for en mor å elske sitt barn slik at hun overser dets feil til skade for barnet,
men en mor med visdom tukter det i rette tid og på rette måte.
Visdom og kunnskap må en skille skarpt mellom. Åpenbarelse i Guds kunnskap gis enhver til
det som er gagnlig, og Guds kunnskap fåes ved erkjennelse av Kristus, og beundring av det som
erkjennes, virker kjærlighet, og kjærligheten gjør at vi holder hans bud, og da blir vi vise. Kol. 2, 2–3.
Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn osv. Guds kjærlighet går ut over hele verden og
drar alle til Kristus (Guds visdom). Ingen kan komme til Sønnen uten Faderen får dratt ham. Faderens
dragelse til Sønnen skjer ved en kjærlig overbevisning om synd, rettferdighet og om dom. Når så
Sønnen har fått tak, kan vi ved Sønnen komme til Faderen; for ingen kommer til Faderen uten ved
Sønnen. Kjærligheten drar til visdommen, for uten den kan kjærligheten intet makte, og Sirak sier at
Gud elsker ingen — uten den som henger ved visdommen. Gud i evighet har ingen kjent uten Sønnen
og den hvem Sønnen vil åpenbare det. Veien gjennom Sønnen er visdommens skolegang og tuktens
og trengselens vei. Denne vei og denne herlige dannelse er en hel hop frigjort fra, og de jubler over at
Kristus har lidt alt, og nå kan de leve etter kjødet så hårdt de kan.
Hils hjemme og skriv snart.
Din bror
Johan
Horten, julaften 1905 — # 21
Kjære bror Aksel!
Dine meget kjære brev har jeg mottatt, og det er med stor takknemlighet i Ånden til Gud vår
Fader ved vår Herre Jesus Kristus at jeg tenker på din overgivelse i Guds vilje. Fra den dag du gav opp
deg selv med alt hva i deg er, har du funnet en fred som overgår all forstand. – Nå kan du ganske rolig
hvile i salvelsen og forbli i ham, som den har lært deg. Du har ikke behov å spørre om noe, for den
samme salvelse lærer deg alt og er sann. Således som du nå har mottatt Kristus, så vedbli å vandre i
ham.
Første gang sa du "ja" til Jesus, men nå er din kraft svunnet hen, så du ikke engang makter å
si "ja" til ham; men ditt alt er på hans alter, og du venter på hans ild. Han er veien, sannheten og
livet. Noe annet liv finnes ikke. Han ble født under loven for å frikjøpe dem som var under loven. Så
lenge arvingen er et barn, er det ingen forskjell på ham og trellen, skjønt han er herre over alt godset;
men han står under formyndere og tuktemestere inntil den av Faderen bestemte tid. Men nå er vi
ikke lenger under tuktemesteren, for loven er blitt vår tuktemester til Kristus. Etter at vi er kommet i
Kristus, er vi frigjort fra tuktemesteren. Hvor dyrebart. Vi befinner oss i livets Ånds lov, som har
frigjort oss fra syndens og dødens lov. Salig er den mann som taler så, og gjør så, som dem som skal
dømmes etter frihetens lov.
Den som er betrodd noe, dømmes etter frihetens lov, og de som treller og arbeider, dømmes
etter loven. Dersom noen synder under loven, han skal dømmes ved loven, og dersom noen synder
uten loven, han skal og dømmes uten loven. Den umyndige tuktes av formynderen, men den
myndige dømmes av frihetens lov. Kristus er født i hjertet, mens vi ennå befinner oss under loven;
men han er født under loven for å frikjøpe dem som er under loven. Gud kan ikke gi oss full frihet
med en gang, for vi er ikke opptuktet. Derfor står enhver av oss under tuktemesteren den av Faderen
bestemte tid. Tiden er så forskjellig ettersom Gud ser vi er skikket til å få noe selv å eie. Noen får det
aldri. Nå vil noen le og si: du dåre, vet du ikke at Kristus ble født under loven for 1900 år siden osv. Til
slike vil jeg svare: Først det naturlige, dernest det åndelige. Nå er vi sønner, og Gud har utsendt sin
Sønns Ånd i våre hjerter, som roper: Abba, Fader! Denne Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn.
Det forundrer meg ingenlunde at du allerede er kommet i batalje. Kristus er gitt oss som et
tegn til motsigelse, og det er vitterlig at denne sekt finner motstand alle vegne. Kristus er ikke
kommet for å skape fred, men strid, for tre skal han sette mot to og to mot tre i ett og samme hus.
I Salme 120, 7 står det: "Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de ferdige til krig." — Her er
det ikke års mangfoldighet det kommer an på, men den i hvem Herrens Ånd er.
Nå vet jeg om at det er formaning i Kristus, og derfor vil jeg be deg, kjære bror, å stå hårdt
fast i den frihet hvormed Kristus har frigjort deg. Vel vet jeg at det finnes i tusenvis av tuktemestere i
Kristus, men av fedre er det ikke mange. Fedrene kan tukte de også, men de tukter ikke som
tuktemestrene. De tukter med smerte og i kjærlighets håp, men for tuktemestrene er det bare om å
gjøre å behage seg selv.
Det gleder meg usigelig at Gud har fått deg inn i sin Ånds salvelse og kraft, og at han har
skjenket deg visdoms og åpenbarings Ånd i sin kunnskap. Han er en ildmur omkring sitt folk.
Friheten i Kristus kan ikke tvinges på noen. En kan preke så meget man vil uten å bli forstått,
dersom ikke den av Faderen bestemte tid er inne. Skulle Gud frifinne den ugudelige, så kom denne til
å gjøre uhumskheter i de rettferdiges land, derfor må man gå en tid under loven eller tuktemesteren.
Det gleder meg meget at du elsker sannheten mere enn ditt eget liv, og at du vraker det som
ikke kan stå. "I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder."
La oss alltid forbli i den første kjærlighet og fryde og glede oss i oppstandelseshåpet.
Tro ikke enhver ånd, for mange gir seg av med å preke om frihet, men det er Satans frihet.
Nevner du ordet "lydighet" til dem, så freser de av harme, for deres frihet er til å synde. Knus og
tilintetgjør slikes tale, og du skal ha en glede i ånden over et vel utført arbeid. Du skal aldri vike med
underdanighet for slike.
Kom Saul i hu! Fordi han ville spare, mistet han sin kongekrone. Forstå meg rett i ånden,
kjære Aksel. Ditt kall og din utvelgelse skal stadfestes, om du er Gud lydig. Kom Bileam i hu til
advarsel! Han ville innforlive seg med ugudelige for vinnings skyld og forbanne Herrens utvalgte.
Kjærlighet til Gud gjør at man hater verden. Bileams kjærlighet og Samsons kjærlighet gjør at det går
galt.
Vil du bevare deg selv ren, så iaktta disse formaninger. Men vil du smøre deg til og miste din
fred, så kan du bare si ha og ja til alle dem som innbiller seg selv og andre at de har frihet.
Lev da så inderlig vel, og forbli alltid i ham, og du lever vel og har det vel.
Din i ham bevarte
Johan
Kjære bror Aksel.
Nå har jeg anledning og vil benytte den til å sende deg noen ord. Det var ganske rett hva du
skrev om den meget lovpriste frie vilje. Det er bare én vilje i himlenes rike, og det er Guds vilje. All
vilje utenom Guds vilje er frafall og synd. Innenom Guds viljes horisont er fred og glede og et evig liv.
Innenfor denne ramme befinner alle Guds hellige fra alle tider seg. Guds vilje er vår helliggjørelse.
I ditt hus vil du at din vilje skal skje. Loven er virksom mot den som har sitt eget liv og sin egen vilje.
Men loven er kraftesløs mot den som har Kristi liv og Guds vilje, for syndens kraft er loven. Etterat vi
er kommet i Kristus, er vi ikke lovløse, men vi befinner oss i Åndens lov, for det var den lov som fridde
oss fra syndens og dødens lov. "Vi er ikke uten loven for Gud, men i loven for Kristus." Åndens lov,
hvori vi nå befinner oss, er langt kraftigere enn den lov som var vår tuktemester til Kristus. Den
overbevisende lov var kun mot de ytre gjerninger: drukkenskap, tyveri, slagsmål osv., men det som
var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i
syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Den overbevisende lov er
utenfor legemet, derfor heter det at all synd mennesket begår, er utenfor legemet. Men Åndens lov
er i legemet, Kristus i eder, herlighetens håp. Den overbevisende lov var den hånd som pekte på
treets onde frukter, mere kunne den ikke. Men det som var den lov umulig, det gjør nå Åndens lov
som tilintetgjør synden i legemet — eller om du vil — dreper treets rot, og da opphører det å falle
frukter av et slikt tre. Derfor heter det også: "Da vi jo vet dette at vårt gamle menneske blev
korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden." Dette
er jo ganske klart og liketil.
Når vi nå er kommet over fra den lov som førte til Kristus og inn i Åndens lov, så har vi kjent
ham og hans oppstandelseskraft. Det neste vi får kjenne, er "hans lidelses samfunn", så vi kan bli
dannet til å likne ham i hans død, Fil. 3, 10. Dette er noe underlig og dyrebart. Hva er Kristi lidelses
samfunn? Jo, det er den lidelse som oppstår i treets rot, når den skal tilintetgjøres. Eller sagt på en
annen måte: Det er den lidelse som oppstår i syndelegemet under syndelegemets tilintetgjørelse.
Undersøk og prøv om ikke denne lærdom fører til gudsfrykt. Jeg har ikke min lærdom fra meg selv,
men Gud har lært meg, og som for hans åsyn lærer jeg fra meg igjen. Dette er en kostelig
undervisning som de aller færreste kjenner til. Men sant er det som det står skrevet, at dersom vi
lider med ham, skal vi også herliggjøres med ham. Paulus sa med tårer i øynene at de fleste var
fiender av Kristi kors. Og hva vil det si å være en fiende av Kristi kors? Jo, det er å være bange for de
lidelser som oppstår ved syndelegemets tilintetgjørelse. Dersom en unndrar seg dem, får man
beholde sitt syndelegeme, akkurat som en som ikke vil trekke ut sin onde tannrot pga. smerten, får
beholde den.
Den djevelen minst av alle kan greie, er den som kan fordra lidelser.
Verden legger jo bare an på å pleie seg selv, ære seg selv og behage seg selv. Dette er å berge
sitt liv i denne verden. Men den som setter livet til, finner sitt liv, det evige.
Ettersom du er lært av Gud, så betenk dette vel i ditt hjerte, så du aldri unndrar deg Kristi
lidelser. Lidelsene er fullbrakt i Kristus og skal fullbringes i oss.
Det svever rundt i folkemunner en hel liten bibel av løgnaktige skriftsteder. F. eks.: "Enhver
blir salig ved sin tro". "En skal ta alt opp i den beste mening" osv. Disse ting kan også bli sanne,
dersom man tolker dem rett. Derfor heter det: "Alt er rent for de rene; men for de urene og vantro
er intet rent". Men at alle er rene som har alle disse uttrykk, stemmer vel neppe med virkeligheten.
Derfor får en søke å forstå det slik som de forstår det, og ut derfra forklare det gale; for det er en
sann glede å være jøde for jødene, for dem som er under loven, som en som er under loven, for dem
som er uten lov, som en som er uten lov — om vi enn ikke er lovløse for Gud, men lovbundet for
Kristus. Og det siste kan vel være av den grunn at midleren (Kristus) ikke er éns, men Gud er én. Slik
er vårt fremadskridende liv i Kristus ikke éns, men fullkommenheten er én.
Nå får jeg slutte for denne gang. Skriv snart, for det er alltid godt å høre fra deg. Hils hjemme.
Din bror
Johan
Horten, 18. januar 1906 — # 23
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt kjære brev. Jeg er nå ombord i Tordenskiold som skibssersjant og skal
være med den på Middelhavsturen.
Det kan være mangt og meget å skrive om, men hva vi først og fremst trenger, er Åndens
styrke og kraft. Teorier om tingen skal ikke hjelpe oss, men Guds kraft. Teologi er læren om Gud; men
personen Gud er meget mere enn læren om ham. Å utvikles i Gud fører til Ånds overbevisning og
kraft, men læren om Gud gir ingen styrke. Hjertets styrke er bedre enn musklers styrke. Hjertets hvile
er balsam fra Gilead.
Man er bestemt til å avkledes. Hvor vidunderlig. Når en synes å eie noe, så er man moden til
å avkledes enda et plagg, for en modnes og leges etter hver avkledning.
Derfor er verket av Gud og ikke av oss. Var det av oss, så ville vi ikke avkles, men overkles.
Dvs., vi ville vokse fra herlighet til herlighet uten å avkles. Da du var ung, sier Jesus til Peter, bandt du
selv opp om deg og gikk hvor du selv ville; men når du blir gammel, skal en annen binde opp om deg
og føre deg dit du ikke vil.
Vi ser herav at det å gå frem i Kristus er å føres den vei vi ikke vil. Du vil vel neppe forlate den
klikk du befinner deg i, som jeg også hørte T. tale om. Det er Gud og ikke klikken en har å bygge på,
derfor må du ikke forundre deg over at hele klikken ramler i stykker en dag. Du får holde deg fast i
klippen, selv om det er stenskred rundt omkring deg. Når Gud prøver oss, gjelder det å holde fast.
Det er ganske lett så lenge Gud tilsteder hva som går i retning med endog verdslig ære, hvilket han
ofte gjør med oss til en begynnelse, så vi ikke skal knekkes. Ganske annerledes skal en nok få føle det
når Guds vilje med oss begynner å drive oss i den retning som verden synes er vanære; da spørs det
om vi holder Guds ære høyere enn menneskets ære. Gud bygger opp et verk og river det ned på en
dag, og hvem tør si: Hva gjør du? for Guds rettferdighet er endog tilstede når han tar vårt liv.
Alt dette kan man vite om; men en må dog handle som om man intet visste derom. Derfor
gjør du vel når du har møter hjemme hos deg, og du gjør vel i å omslutte enhver med kjærlighet.
Kanskje du da i prøvens stund også kunne ha vunnet slik tak i dem at de ble stående ved din fasthet.
Lev da så inderlig vel, og forbli i kjærlighet med fordragsomhet mot alle du har med å bestille, så skal
ditt arbeid i Herren ikke være forgjeves for deg og dem.
Hils hjemme og vær selv på det beste hilset.
Din
Johan
Horten, 4. februar 1906 — # 24
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt kjære brev. I dag sitter jeg ombord. Vi har ennå ikke fått avseilingsordre,
men venter hvert øyeblikk. Guds trofasthet står meg kraftig bi midt i trengselen, som er såre
nødvendig for meg. Derfor er jeg meget vel tilfreds, for Herren skal utfri meg i sin behagelige tid. Gud
gir meg lykke i min tjeneste ombord, men aldri over og aldri under. Å komme over ville gjøre meg
hovmodig, og å komme under ville gjøre meg fortrykt, derfor er alle Guds veier jevne veier og banete
og rette veier. Hovmod og forsagthet har ikke fremgang i hans utvalgte, men ydmykhet og kraft har
lykke.
Du gjør vel i å trenge inn i Guds rike med makt for på den måte å rive det til deg. Alt må
ofres. Hjertet må omskjæres — helt rundt. Alle forbindelser med verden oppheves og avskjæres.
Øynene og ørene lukkes for verden og åpnes for de ting som er oventil. Å miste sine kjødelige sanser
er å hengis i døden for Jesu skyld, men da vil også hans liv åpenbares i vårt dødelige kjød. Guds Ånd
tar aldri hensyn til kjødelighet og ære på den grunnvoll, derfor er Kristus blitt en anstøtssten og
forargelsens klippe, og alle de som tror på hans navn, blir dannet etter samme bilde. I Guds rike er
den størst som er intet, den derimot er intet som vil være størst.
I skal ikke la eder kalle lærere, for én er eders lærer, Kristus, men I er alle brødre. Alle disse
ting kommer først til sin rett når man får Guds Ånd i sin pinsekraft, som sitt liv og sin drivkraft. Ellers
kan man visstnok preke slik at syndere får sine synders forlatelse, men å amme noen opp i Kristus,
kan man ikke. Hvordan er det med "flokken"? Kan I tale som Guds ord? Har I solgt alt? Har
omskjærelsens tjener Kristus fått skåret hjertet 360° rundt? Du vil kanskje svare som fru N. N.: "Jeg
lar meg ikke eksaminere." Vel; jeg tror ikke du svarer slik, for jeg har en sterk følelse av at du er glad i
sannheten. Det koster når man av hjertet skal si: Mitt alt er på ditt alter, jeg venter på din ild.
Det er godt for hver og en som har sagt "ja" til Jesus – Gud velsigne dem – jeg vil dem aldeles
ikke tillivs, men jeg vil kun minne om, at etterat Israel var frelst fra Farao og egypterne ved Det røde
hav, ble de frelst fra ørkenen ved Jordan. Landets frukter var herligere enn ørkenens manna. Men
ingen kom inn i landet av den gamle slekt uten de to som trodde. Visstnok kom den yngre slekt inn,
men de var døde i sine fedre, for død måtte til. Men da de ikke personlig var døde, så fikk Josva ikke
brakt dem til en åndelig hvile. Men Josva hadde åndelig hvile ved sin tro, for han aktet ikke at han var
som en gresshoppe i innbyggernes øyne. Og dette kunne han bare gjøre derved at han var død fra
seg selv og sin egen styrke.
Samsons styrke lå i hans tro. Da han lot seg klippe, var han vantro, og kraften svant. Da han
sønderslet løven, var vel kampen hård, men seierens frukter lå i løvens døde kropp (honning). Herav
ser vi at etter død kommer honningen frem, og hva er søtere?
Hils hjemme.
Vær på det hjerteligste hilset fra din bror
Johan
Horten, 2. mai 1906 — # 25
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred styrke deg til legem, sjel og ånd. Gud er vår styrke, for i hvile og tillit til
ham er vår styrke.
Jeg hører at du er svak på legemet, men Gud vil styrke ditt legeme, samt at du føler deg svak
i sjelen, men Gud vil styrke din sjel. Ikke formår luften på Voksenkollen å gi deg styrke i sjelen og kraft
i lemmene, men Guds kraft formår det. Ikke behøver du å reise til Genf for å finne vederkvegelse, for
Gud er deg nær i ditt hjerte og i din munn. Ikke behøver man nå lenger å reise til Jerusalem eller til
Garisims berg, heller ikke behøver man å hente Kristus fra himmelen eller fra avgrunnen, for han er
sannelig ikke langt fra noen av oss.
Misforstå meg ikke, for den reise du har hatt til Voksenkollen beviste deg vel at du hverken
reiste fra eller til Kristus.
Mange takk for de tilsendte kr. 770,00 som du sendte, men jeg håper at du ikke vil være så
hårdhjertet å berøve meg den frukt som blir meg til del i Herren, ved å sende deg rentepengene i de
forløpne år tilbake. Mine rentepenger er mere enn betalte ved den nyttige anvendelse du har gjort
av pengene, samt ved ditt gode hjertelag mot din bror. Herren, hvis øyne er som ildsluer, han skal la
deg vederfare barmhjertighet på hin dag, fordi du lot dine henders frukt også komme andre til gode.
Altså tillater jeg meg å sende kr. 210,00 tilbake.
Jeg var bange at du var vred på meg, siden du ikke skrev; men så er jo ikke tilfelle. Jeg
innrømmer at jeg er svært hård og bus frem, men Gud har skapt meg slik, og jeg føler det er min
gjerning i Kristus å buse frem uten skånsel der hvor det trenges, for derved finner jeg en kostelig fred
og seier. Og enhver som eier noe av Gud, vil forstå at det ikke er for å gjøre dem ondt, men for å rive
fra dem den onde ånd eller det gale de holder på. — Lev vel og skriv snart.
Hils alle hjemme og hvil trygt i Herren, for det går ikke i stykker om du ikke alltid er med over
alt.
Jeg er nå i land i middagstiden, for Pauline fikk i går en datter – stor og kjekk.
Hilsen fra Pauline og Kristian, samt fra din alltid hengivne bror
Johan
Horten, 7. mai 1906 — # 26
Kjære bror Aksel.
Takk for kortet av guttene i Egsheien. Måtte Guds Ånd få gjøre sin gjerning i dem. Vi er ennå
ombord, men skal mønstre av 15. ds. Håper da å komme i land.
I går var jeg i land og hadde stor glede av å tale med Ellefsen og hans kone. De er ivrige og
går frem i forståelse av Guds veier med dem. Kjærligheten tiltar ettersom korrespondanseevnen
tiltar. Korrespondansen med Gud øker med livets vekst. Kristus har oppgitt alt for oss, derved har han
bevist sin kjærlighet. Vi beviser vår kjærlighet til ham ved å oppgi alt for å vinne ham.
Vårt liv er kun et pust ut i verdensrommet, derfor bør vi utnytte vårt liv på den mest gagnlige
måte; for resultatene av vårt liv er ved livets avslutning i denne verden den åndsfylde vi er nådd til i
Kristus. Vår rikdom er de skatter vi har samlet i himlene. Og våre renter de antall talenter vi har ågret
til oss.
Streb alvorlig, heter det. Avstå fra synden under alle skikkelser. Verdens storhet er en
vederstyggelighet i Guds øyne. Derfor skal ikke du anse det for stort som verden synes er stort. Du
skal ikke la deg dåre og besnære av Satan i silke og fløyel. Du skal ikke spare hovmodsånden, du skal
knuse den. Du skal ikke se opp til personer som øver hovmod, men forakte dem i ditt hjerte — dog
ikke dem, men den. Språket er keitet og kantet, men ånden behendig, skarp og klar. Derfor kan kun
språket betegne hva man mener, som dunkle streker som avmaler i figurer et omriss av det virkelige.
Da jeg var i Kristiansand sist, led I alle som én av en god dask stormannsgalskap. I var besnæret og
delvis fanget av en Satans hovmodsånd. Måtte Guds frelse også bortrydde dette. I slipper ikke ut
derfra før enn I har betalt endog den siste øre. Håper du Aksel er forstandig og avviser galskapen, for
det er de ringe og uanseede i verden som Gud utvelger for å beskjemme det som tykkes seg å være
noe. Glem aldri dette.
Kristus lider ikke av stormannsgalskap. Han beundrer ikke fløyel og silke og skinnende
kledebon og dem som har ring på fingeren; for alt sølvet og gullet hører Herren til. La deg ikke bedra,
kjære Aksel, bli ikke en dåre. Jag og forfølg dem til filisternes ytterste grenser. Sparer du dem, så skal
de ikke spare deg. Alle fiender skal utryddes av landet. Personsanseelse innen de religiøse kretser er
av djevelen. Fly disse som driver med slikt. Slå alt sådant ned med Åndens sverd, for i Kristus Jesus
gjelder ikke fattig eller rik, jøde eller greker, men en ny skapning. Det som ikke gjelder, skal heller
ikke ansees for å være noe.
Det skulle være morsomt å tale muntlig med deg om mange ting. Hils hjemme og vær selv på
det beste hilset fra din bror.
Johan
Horten, 26. mai 1906 — # 27
Kjære bror Aksel.
Mange takk for dine brev. Jeg har arbeide med å rothugge i hagen om dagen. Kristian vokser
og blir rent en løve. Tulla sier ikke stort ennå, men hun er snill.
Jeg håper nidkjærheten ennå er hos deg og at du går frem i visdom og kunnskap. For mitt
vedkommende så har mange spåmenn spådd at jeg snart får rent hornene av meg, at jeg snart får
kjørt meg trett, at iveren snart daler osv., og det de mener, er vel at også snart djevelen seirer og
søvnen inntrer. Slik har de som kaller seg kristne, spådd meg, men Gud skje lov og ære: Nidkjærheten
er like stor, måskje større, hornene stanger like meget, og kraften er større enn noensinne, så disse
spåmenn har spådd løgn. Guds rike består i kraft, kjære Aksel. Det er svære krefter i Gud. Porter av
kobber duger intet, murer av jern er for vekt, for intet som er dannet, kan stå seg for ham som
dannet det. Gud er en helt mot sine fiender, og skrekken for ham bringer syndere til å blekne. Håper
du hengir deg ganske og aldeles i Gud, så du ikke blott og bart blir slik en religiøs dåsmer og religiøs
lasaron for hvem mørke og mulm er bevart til evig tid. Våkn opp som rett er, sov ikke som de sover
som intet vet av Gud og dog sier seg å vite noe. Innbill deg aldri at du kan tekkes Gud og mennesker.
Gud står slik humbug imot. Men fra støvet kaller han oss i sin Sønn. Det nytter ikke å kaste blår i
øynene på Gud. En religiøs maske er ham en vederstyggelighet. Han hater lunkenhet, for han brenner
selv av nidkjærhet. Har vi gjort alt som det bør gjøres, så har vi blott vært unyttige tjenere. En
fullkommen erkjennelse om at vi kommer alt tilkort, gjør at vi kommer intet tilkort. Vi er støvets
leirkar hvori Gud virker å ville og å utrette, og som oftest virker han slik tale at man tror vi har
djevelen og er gale. Men tingen er at djevelen og det gale blir så tydelig vist tilskue at mennesket tror
at den som taler sådant, er i besittelse av djevelen og er gal. Men når man blir "omvendt", da blir
også alt sådant omvendt.
Mitt ønske er at du ville strebe alvorlig for å komme inn gjennom den trange port, og ikke
begynne å være dum og agere frigjort før loven har tuktet deg til Kristus. Slike er det nå mange av. En
grundig tilintetgjørelse går forut for alt herlig. Guds Ånd må du adlyde i tykt og i tynt — selv om det
går så hårdt innpå at det svartner for øynene, for dette er livets vei. Bry deg aldri om å ta råd av de
religiøse, for de fleste er bedre kjent og erfaren i kjødet enn i Ånden. Snakk om poteter og flesk og
kjøtt, da er de hjemme og kan svare, men går du utenom det håndgripelige, da står de der og måper
og vet hverken ut eller inn. Spør derfor aldri dem tilråds, men gå rett frem i ånden, da skal det gå deg
vel. Går det galt da, så må du skrive meg det til regnskap, for med meget besvær har Gud fått meg til
å lystre, og ved dette er Guds kraft kommet over meg så jeg er rent til å sprenge i stykker av krefter i
Gud, og skulle gjerne kjempe mot hele regimenter av filistere. Hils da alle sammen som føler seg
verdig til en hilsen i Kristus.
Din i anstøtsstenen hvilende bror
Johan
Horten, 24. juni 1906 — # 28
Gud gir oss alltid en og annen å tale med, dette er også et arbeid i Herren. Det er en her og
en der som gjerne vil tale med oss. Det er jubel hver gang vi treffer en sådan, for av dem er det ikke
tykt. Br. N. N. og jeg har hatt store brytninger innbyrdes, og disse brytninger må ha utbrudd. Det har
da brutt ut i dette:
Br. N. N. er av den forståelse at Jesus, da han gikk her nede, ikke hadde en vilje som oss å
kjempe mot, og jeg mener han hadde det, men at han alltid vant seier over den. Enhver fristes idet
han dras og lokkes av sin egen lyst, og Kristus ble fristet. Fader, skje ikke min vilje, men din. Her ser vi
at han hadde en vilje som var mot Guds vilje, og som han ved Ånden fornektet. "For det som var
umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig
kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet." Det var synden i kjødet — i Kristi
kjød — som ble fordømt. Nå er den samme synd fordømt i alt kjød, derfor overbevises verden om
dom, fordi verdens fyrste er dømt i kjødet.
Br. N. N. sier at fristelsen kom til Jesus utenfra og at synden blev lagt på ham utenfra. Dette
høres smukt ut, og slik forståelse har de fleste før de har tenkt noe større på det. Men Kristus var dog
kvinnens sæd, og som sådan hadde han noe i seg å fornekte. Han ble lydig inntil døden, ja korsets
død. "Han lærte, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav
til evig frelse for alle dem som lyder ham." Over alt hvor det kan være tale om lydighet, må det være
tale om selvfornektelse — og hvor selvfornektelse, der er synd; for den som ikke har dette — har
ingen ting å fornekte. Seier over synden i kjødet må til, og det skjedde i Kristi legeme, for det ble ikke
funnet svik i hans munn. Det er meget å si om dette. I Hebr. 4, 15 står at Kristus er blitt prøvd i alt i
likhet med oss, dog uten synd. Herav sees at han ikke syndet, men sto prøven. Men for å prøves i
likhet med oss, måtte han ha det samme kjød, ellers kunne han ikke prøves som oss.
Loven kunne bare nå synden utenfor legemet, men Kristus knuste synden i legemet. Derfor
hører legemet Herren til. Han er knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha
fred. Dog, enten jeg slår ihjel en eller tusen, så kan jeg ikke miste mere enn ett liv. Således også med
Kristus; han led hva et legeme kunne lide; men ikke kunne flere menneskers lidelser komme på et
legeme, deri tar man feil. Johannes og Jakob skulle døpes med den samme dåp og drikke den samme
kalk som Kristus.
Om vi tenker oss en fårehjord innestengt av fire tykke murvegger, og et av fårene bryter hull i
veggen og bryter ut, så har det dermed også åpnet adgang for alle til å komme ut av det samme hull.
Men finnes det noen stivsinnet bukk som ikke vil gå akkurat den samme vei, så får den dø hvor den
er. Finnes det noen som ikke tror at det er åpning, så får de dø i sitt fangenskap. Således er Kristus
blitt døren inn til fårestien. Gjennom ham må vi, hver og en person. På denne måte er han hele
verdens frelser. Vi har adgang gjennom forhenget, det er hans kjød. Nå forstår vi også bedre hvorfor
han kan kalle oss brødre.
Altså: "likesom éns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, således ble også éns
rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker." Man ærer ikke Kristus ved å
stille ham opp som én som ikke har hatt det som oss. Men nå ble Kristus frivillig gjort til synd for oss.
Han aktet det ikke for et rov å være Gud lik, men han fornedret seg selv og ble oss lik.
Kristi verk er et dypt verk som englene begjærte å skue inn i. Det er ikke å undres over at
man kun forstår litt om gangen. Altså forstår jeg det slik at Kristus ble regnet for en overtreder og
døde som én — ikke som alle — men at vi kan dømme slik at er én død for alle, da er de alle døde.
Slik syndet også én for alle.
Alle har adgang til å passere den samme vei — han er veien. Hos den Herre, Herre er utgang
fra døden. Ved den enes død er adgang og utpassasje fra døden for alle. Ut i den samme dåp og den
samme kalk må vi alle som vil frelses. Derfor heter døden Kristi død. Denne død (port) må passeres,
og man slipper ikke igjennom uten ved å betale endog den siste vid.
Kristian, Johanne, Pauline og jeg lever vel. Vær på det beste hilset.
Eders sønn og bror
Johan
Horten, 1. juli 1906 — # 29
Jeg takker deg far for ditt kjære brev av 26/6. Jeg ser derav at du er av samme forståelse at
Kristus hadde den menneskelige vilje å overvinne, men at han alltid seiret over den. Ja, Kristi Ånd har
vi, og den arter seg i oss som den artet seg i ham, derav kan vi slutte at han hadde å kjempe med det
som vi har kamp mot. Denne Ånd er det som har overvunnet verden, for den som er i eder, er
sterkere enn den som er i verden. Ved denne Ånd er det at vi skal mere enn seire. Men Gud fordrer
absolutt ubetinget lydighet og underkastelse av sin vilje. Ved å være ler i hans hånd mottar vi en
underlig kraft og fylde. Denne kraft svinner dersom man har det aller minste for seg selv. Åndens
salvelse gir kraft og støhet til arbeide, men ikke før har mennesket begynt å anse noe for stort i
verden, eller å ha noe som det ikke vil oppgi, før samme menneske er udugelig som redskap og er
kun vrak i verden, skjønt hele verden ligger i det onde. Derfor er det av den aller største betydning å
bli i ham, som Ånden har lært oss.
Apostlene hadde meget kunnskap, men de skulle ikke dra ut i tjeneste før de var ikledd kraft
fra det høye. Jesus selv måtte først motta kraft fra det høye, før han begynte sin gjerning. Aldri har
jeg før hatt slik forståelse av å være varsom og forbli i Åndens salvelse som just nå. For jeg ser mange
som er kommet bort fordi de er glidd av veien i et eller annet. Avveiene er mange, men veien kun en.
Inntil denne dag har Gud bevart meg i sin Ånds salvelse, og Guds kraft er over meg som den har vært
fra den tid jeg kom til troen. Esau foraktet sin førstefødselsrett og Samson sitt hår. De lot det gå.
Dette vil si at de lot sin innvielse med Gud gå. Esau var innviet fra fødselen og Samsons nasareerbånd
var i hans hår. Nå foraktet han dette guddommelige bånd, og kraften svant. Dersom vi forakter
Åndens ledelse og ikke helt ut er lydige, så bryter vi paktenes bånd — løftets bånd — og kraften
forsvinner til den som gav den. Vil man få denne kraft igjen, så får man la håret vokse til, la de bånd
man brøt, atter bli knyttet, og kraften kommer igjen. Gud er uhyre nøye, for slik som Kristus måtte gå
veien, slik driver Guds Ånd oss. Kan noen tenke seg noe mere radikalt.
Jeg kjøpte i går en bok som heter: "Den Hellige Ånds dåp" av R. A. Torrey oversatt fra
engelsk. Boken er meget god å lese, og jeg anbefaler den på det beste. Den er lettleselig og grei å
forstå og inneholder mange kostelige lærdommer. I boken forklares hvordan kraften (Åndens dåp)
fåes, hvordan den virker og hvordan den kan tapes. Dette forklares enkelt, greit og effektivt, uten
omsvøp og kunster.
Det er mangt og meget å gi akt på. Hvilken uhyre tørrhet det hersker rundt om i
forsamlingene. Hvorfor gjør det det? Jo, fordi Åndens kraft og salvelse er borte. Det er kun én her og
én der som med kraft og myndighet kan fremstille Guds ord. Guds ord har myndighet i seg selv, for
Herren er Herre, og en herre bruker myndighet, da helst når det kun er én Herre — én dåp — én
Gud, alles Fader. Åndens dåp, sier Torrey, er en ting; men vil man utføre noe, så må det en særskilt
åndsutgydelse til. Etter at apostlene var fylt med Ånden på pinsefesten, kom det over dem noe som
heter: De blev fylt av Ånden. Det vil si: mottok kraft til å utføre det som stod fore. Han sier også at et
menneske kan være født av Gud og ikke kjenne noe til Åndens dåp. Den samme erfaring har jeg hatt.
Jesus var også født av Gud, før han mottok Åndens dåp til kraft i arbeidet, likeså apostlene, Apollos
og de i Samaria. Åndens dåp tilintetgjør ikke som noen lærer, vår syndige natur, sier han, og deri har
han rett.
Lev da så vel.
Eders Johan
Kjære bror Aksel.
Mange takk for dine to brevkort. Vi lever alle bra her, og jeg håper I gjør det samme. Du er
ikke så ivrig til å skrive nå som i den første tid; måskje er din iver mindre. Nidkjærhet bevirker full
befestelse i håpet. Gud er en nidkjær Gud. Visstnok kommer trengsler og motganger av alle slags,
men trengslene virker tålmodighet, og tålmodigheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp, og
håpet gjør ikke til skamme. Altså tjener da alle ting den tilgode som frykter og elsker Gud. Men det er
et selvfornektende og korsbærende liv å være Jesu disippel. Dog skal han ikke prøve oss over evne.
Gud har fredstanker med oss, og hans veier er ikke alltid våre veier. Når da vi skal oppgi vår vei for i
lydighet å følge Guds vei, da kan det nok svi, helst når man har anledning til å unndra seg. Men
Herren sier: Dersom han unndrar seg, har min sjel ikke lyst til ham.
Han prøver nok sine i ildprøvens luer,
men aldri forskyter han noen av dem,
og derfor den trengsel hvorover du gruer
er nettopp velsignelser omkledd, min venn.
Prøvene er velsignelser omkledd, det er sant. En menighetens tjener bør først prøves, og
dersom han finnes å være tro, da kan han tjene i menigheten. Gull lutres i ild, og det folk som Herren
antar seg, i fornedrelsens ovn. For å bli smidig og lettbevegelig, så må vi kunne bevege oss nedad, like
så vel som oppad.
Den som bare trakter etter det som verden synes er stort, er svært tung, trellbunden og
ubevegelig. Men visdommens Ånd er behendig, og den gjør dem som mottar den, likedan. For Gud
ser til krypet i støvet ved landeveien likeså visst som han ser til kongen i sitt slott. Der ser du frihet.
Tenk å forakte mennesker skapt i Guds bilde fordi man i blindhet innbiller seg å nå det høyere ved å
kue de lavere under føtter. Nei, men ved å ydmyke seg til det lavere, får man en sunn forståelse fra
grunnen, og er fra denne grunnvoll dyktig til å bedømme de høyeste spisser, for disse spissers
grunnvoll er det brede lag. For ethvert tårn må ha noe å stå på. Man skal alltid legge an på skarp
selvkritikk og selvkontroll i Guds Ånds lys. Så vil man være en uinntakelig festning og et ærens kar —
Herren helliget og husbonden nyttig. Man bør alltid stelle seg slik at man er uangripelig, for dette er å
overvinne den onde. All synd er i verden på grunn av begjærlighet. Når lysten har unnfanget, føder
den synd; når synden er fullmoden, føder den død. Derfor må man seire over lystene og leve i Ånden.
Den som gir etter for lystene i kjødet, er av verden og gjør kjødets og tankenes vilje, han sår i kjødet
og vil høste fordervelse av kjødet.
Kun disse få linjer til ettertanke og trøst, om du befinner deg innen trøstens horisont, for Gud
er trøstens Gud.
Hils hjemme, og vær selv på det beste hilset. Skriv et brev og fortell hvordan du har det. Vær
ikke bange for å si ut, for jeg akter ikke å bite hodet av deg, men hykleri er av djevelen.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Jesus sier: "Gjør eder venner ved den urettferdige mammon, for at de når den svikter, må ta
imot eder i de evige boliger." Luk. 16, 9. Dette vil si at man ved jordisk gods, som er "den urette
mammon", skal skaffe seg venner for derved å vinne dem for de evige boliger. Den rette mammon er
Kristus. Dette er en rett måte å anvende "den urette mammon" på; men en bør ta sikte på å få brakt
dem inn i de evige boliger, når man skaffer seg venner ved den urette mammon, så en ikke bare
skaffer seg en hel del venner som blott og bart beundrer en selv, for dette er ikke gagnlig. En bør
utnytte tilliten som er vakt ved meddelelse av jordisk gods, til å peke hen til de skatter som kan
samles i himlene, hvor møll og rust ikke tærer og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler.
Jeg kan ikke begripe hvorfor de hjemme spør om de kan komme. Det er ikke noe å spørre om
– bare kom hvem som vil. Vi har intet hotell, men jeg tror dog at det vi har, står på en solid basis. For
ved Guds nåde har jeg forsøkt å legge an mitt hus' grunnvoll med rettferdighet, så Herrens
velsignelse ei skal vike derfra. For en bespottelse er det når man på en veggtavle leser: "Gud velsigne
vårt hjem", og så har fullt opp i sitt hus av ting man urettelig er kommet i besittelse av. Hver den som
gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom han er rettferdig. Pauline synes jeg skriver for hårdt, men
sant å si, jeg kan ikke annet; og enhver som vil ha noe med meg å bestille, får tåle det slik som jeg har
det. Man børster med en børste, slår med en hammer, hugger med en øks, sager med en sag. Øksen,
hammeren, sagen og børsten kan ikke bytte tjenester; likesålitt kan vi, så mange som er i Kristus,
bytte tjeneste. Dette til trøst og balsam i det hårde.
Du hilses på det beste fra Pauline, Kristian, Johanne, samt fra din alltid hengivne bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Idet jeg skrev datoen, så rant det meg ihu at vår avdøde søster Anna i dag hadde vært 38 år.
Hun har allerede vært borte i 23 år og 5 mnd. — Således går det oss alle. Vi er her en liten stund, og
så er vi borte fra jorden.
Du skal ha mange takk for ditt kjære brev som jeg mottok i dag. Jeg ser derav at loven —
tuktemesteren — har brakt deg en tilstoppet munn. Du er brakt til å se hulheten og tomheten —
tross det at du har fått syndenes forlatelse. Du makter ikke å leve som en kristen. Du kommer tilkort
og atter tilkort, og mitt hjerteligste ønske er at du snart ville gå konkurs, for det er fallittspillerne som
trenger nåde. "Jeget" kan ikke leve og holde budene, men loven kom til for at hver munn skulle
tilstoppes og all verden bli skyldig for Guds domstol. Loven tukter oss til Kristus. Men etterat vi er
kommet i Kristus, er vi ikke mere under tuktemesteren. Hvert menneske har ved Kristi død fått
udugelighetsattest, og alle ens beste gjerninger er som et besmittet kledebon, for Ånden vitner mot
alt hva vi etter kjødet kan prestere. Først da, når vi erkjenner oss å være hva Ånden vitner om at vi er,
kan Ånden trenge inn i leirkaret. Er vi døde med ham, da tror vi at vi også skal leve med ham.
Syndenes forlatelse er ikke noe å leve på. Man synder igjen og igjen, for syndenes forlatelse er kun en
rensning fra de gjorte synder. Vil man leve ren og ubesmittet, så må man ha Ånden, som du og dine
venner har bedt om. Men hverken du eller dine venner får noen gang Guds Ånd hvis I ikke helt og
holdent kaster eder Guds Ånd i vold for å drives av ham. Så mange som drives av Guds Ånd, disse er
Guds barn. Ånden driver oss slik at lovens krav oppfylles, for den står ikke i disharmoni med seg selv.
Du trodde at du hadde denne salvelse fra begynnelsen, men du sier selv at du har tatt feil.
Nesten alle sier at de har Ånden, derfor kan de ikke be om hva de tror de har. Men når man
er blitt tom og tilintetgjort, da først kommer Ånden. Man har ikke troen så lenge man er under loven.
Gal. 3, 12. Loven har ikke noe med troen å gjøre, men: Den som gjør det, skal leve derved. Loven, vil
noen si, vi har aldri vært under loven. Jo, nettopp under loven, for alt kjød er dødt i Kristi død, og
Ånden vitner imot alt hva man foretar seg etter kjødet. Dette er loven i hjertets kjødtavler. Under
denne lov kan man trelle og det ordentlig. Moses og profetenes gjerning fortsettes i Kristus, for han
kom ikke for å oppheve dem, men for å stadfeste. Men før troen kom, blev vi holdt innestengt i
varetekt under loven til den tro som skulle åpenbares. Gal. 3, 23.
Israels barn kom ikke inn i landet på grunn av vantro. Men vi går inn til hvilen, vi som tror.
Landet var fullt av store kjemper av mange slags folk, men de skulle alle overvinnes ved troen på
Guds kraft. De fleste går frem og tilbake og driver i ørkenen hele sitt liv. De lever på manna for dagen,
og de knurrer og ønsker seg mangen gang bort i Egyptens kjøttgryter, men så er det jubel igjen når de
treffer på en oase. Opp og ned, opp og ned. Men i landet flyter melk og honning, og man kan i tro gå
rundt Jerikos murer og synge halleluja, så ramler murene som de forlot seg på, og de flykter over hals
og hode. Således kan man gå fra sted til sted. Men en ting må man ta seg ivare for, man må ikke
grave ned noen babylonisk kappe med verdisaker i. For hjertet skal i landet være omskåret fra all
slags begjærligheter i kjødet. Ingen retrettvei over Jordan, alle broforbindelser er borte, og Jordan
går over alle sine bredder — bare frem, frem.
" Du som treller og strir,
ei annerledes blir,
gå i dag over floden Jordan."
Det var et gledelig resultat du er kommet til. Du knytter neven i bukselommen, sier du. Det er gode
tegn. Jeg for min del har så mangen gang knyttet nevene og fektet i luften, så om noen hadde sett
meg, hadde de nok trodd jeg var gal.
Det gjelder nå hverken omskjærelse eller forhud, men kun en ny skapning, og den som går
frem etter denne regel — over ham være fred og over Guds Israel. La oss da ikke gå frem etter noen
annen regel.
Det skal glede meg snart å få høre at du har fått salvelsen.
Når den kommer, så skal du se du får lærdom, og Bibelen blir som ny. Men du får også
motsigelse, for Kristus er gitt oss til et tegn til motsigelse — en anstøtssten og en forargelsens klippe.
Så kjenner vi da heretter ikke noen etter kjødet, men den er vår far og mor og søster og bror som
gjør Guds vilje. Dette er den nye husholdning som er opprettet i de siste tider. Job var en gudfryktig
mann, men han måtte tilintetgjøres.
Vær da på det hjerteligste hilset fra oss her, og mitt ønske er at du snart måtte få hva du har
bedt om, og du får det det øyeblikk som du gir opp helt og holdent. David sier: Mitt alt er på ditt
alter, jeg venter på din ild.
Hils hjemme. Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Ditt kort er mottatt, og takk skal du ha for samme. Du sa på et kort for ca. ett og et halvt år
siden at du hadde sagt ja til Jesus. Nå sier du at Jesus har sagt ja til deg. Jeg forstår meget vel hva du
mener; men om man skulle utlegge dette i sin fulle utstrekning, så ble det en lang historie. Jeg er glad
over det først "ja", men enn mere over det siste. Tross disse to "ja" så vet jeg at i ham er ikke "ja" og
"nei", men i ham er kun "ja". Hans "ja" har stått urokkelig den hele tid, kun har vi ikke vært modne til
å gripe hans "ja".
Livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. Loven har gjort sin
gjerning — tuktet oss til Kristus; men etter at vi er kommet i Kristus, så er vi ikke mere under
tuktemesteren. Dog er vi ikke uten lov, for da var vi som villfarne stjerner (dette er antikrist); men vi
skuer inn i frihetens fullkomne lov og blir ved dermed, og da blir vi ikke en glemsom hører, men
gjerningens gjører, Jakob 1, 25. Ingen tar dette av seg selv, men vi står under husholdere og
formyndere inntil den av Faderen bestemte tid. Gal. 4, 2. Men når tidens fylde kom, utsendte Gud sin
Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle frikjøpe dem som var under loven, for at
vi skulle få barnekår. Og fordi I er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter, som roper:
Abba, Fader! Så er du da ikke lenger trell, men sønn. Men vi bærer denne overvettes kraft i leirkar,
for at æren skal være av Gud og ikke av oss.
Les 1. Kong. 8, 10, 11 og 12. Så skjedde det at da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte
skyen Herrens hus. Og for skyens skyld kunne prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste; for Herrens
herlighet fylte Herrens hus. Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i mulmet.
Slik også i Herrens hus nåtildags — vi er hans hus. Når Herrens herlighet fyller oss, så må
presten på dør hurtigst mulig med alle sine gjerninger. Dette er frelsen fra døde gjerninger. Vi blir
leirkar, og et leirkar er av mørk materie, derfor heter det: Herren vil bo i mulmet, og han vil bo der
for at hans ære ikke skal deles med oss. For er verket av ham og ikke av oss, så ville han være
urettferdig om han delte æren med oss. Dette er rettferdigheten av troen; den er så grundig at alt
lapperi og prestegjerning fra vår side må forsvinne når Herrens herlighet fyller hans hus.
Du henviser til 2. Krøn. 20, 12. Vår Gud! Vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke kraft
nok til å motstå denne store hær som kommer imot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre; men til deg er
våre øyne vendt.
Ja, det er godt å føle seg uten kraft til å stride, for da får man Herren til å stride for seg. Se
samme kap. v. 13, 14, 15, 16 og 17. Så sier Herren til eder: Frykt ikke og reddes ikke for denne store
hær! For dette er ikke eders krig, men Guds.
Men det er ikke I som skal stride her; I skal bare stille eder opp og stå og se på hvorledes
Herren frelser eder.
Jeg har tenkt meget på å reise til Kristiansand straks over jul og før nyttår, for jeg skulle ha
moro av å tale med deg og de øvrige. Jeg får se hvordan det går. Har du nå fått den fred som overgår
all forstand, så er Herren også mektig å bevare deg ustraffelig til sin egen dag.
Det skal glede meg å få høre fra deg straks. Hils hjemme og være selv på det hjerteligste
hilset fra din i Kristus Jesus bevarte bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Just som jeg stod og skulle gå på kontoret i dag, fikk jeg ditt brev. Det var med spenning jeg
åpnet det; men ved å lese det, begynte mitt hjerte å juble av fryd, og jeg kunne ikke holde gråten
tilbake. Jeg takker Gud og priser hans hellige navn fordi han i sin nåde også har skjenket deg denne
hellige gave, som er mektig til å tilfredsstille alle våre behov i hvile. Stor er denne gudfryktighetens
hemmelighet: Kristus åpenbart i kjød. — Dersom Kristus er i eder, da er vel legemet dødt på grunn av
synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Røsten er Jakobs — men hendene er Esaus. Det
innvortes menneske bør det å vokse, og det utvortes å gå til grunne. Høis. 1, 5. Sort er jeg, men
yndig, I Jerusalems døtre, som Kedars telter, som Salomos telttepper. Leirkaret er sort, men skatten
inne i karet er yndig. 1. Kong. 8, 12. Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i mulmet. (Han bodde
før i telter.) Kedars telter var av sort hårduk, sies det.
Kristus er blitt omskjærelsens tjener for Guds sanndruhets skyld. Han omskjærer hjertet og
avskjærer alle broforbindelser, for at vi skal lære å sanne at det gjelder kun en ny skapning i Kristus,
det gamle er forganget, og alt er blitt nytt.
Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive nå, for du har jo selv salvelse av Gud, og salvelsen skal
lære oss alt og minne oss om alt hva Jesus har sagt. Han skal ta av mitt, sier Jesus, og forkynne eder.
Det er ikke noe riktig dårlig opplag den tar av når den tar av Kristus, for han helliget seg selv, for at vi
også i sannhet skulle være hellige. Hvor underlige er Herrens veier med oss. Han fører oss ned, dypt
ned, og han løfter oss opp. Han lar oss prøve vår styrke på lovens hellige bud, for at vi skal lære å
kjenne oss selv som udugelige til alt godt. Dette gjør han for at synden skal bli kjent; men der hvor
den er blitt kjent, der er nåden enn mere blitt kjent. Da vi var i kjødet, bar vi frukt for døden; men nå
er vi gått ut av døden og inn i livet for å bære frukt til et evig liv. Åndens sans er liv og fred, kjødets
sans er døden. Så mange som drives av Guds Ånd, disse er Guds barn, men Ånden driver oss i lovens
Ånd, derfor oppfylles lovens krav i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Rom. 8, 4.
Likesom nå Kristus er blitt oss til rettferdiggjørelse, så vil han også, når vi vandrer i Ånden, bli oss til
helliggjørelse og til slutt forløsning.
Dersom det er noen formaning i Kristus, så vil jeg minne deg om 1. Johs. 2, 24. La det bli i
eder som I hørte fra begynnelsen!
Jeg hilser deg i Kristus med Ordspr. 4, 10 og ut kapitlet. Legg deg disse ord nøye på hjertet.
Nå har du fred, ja, den fred som overgår all forstand; men vil du beholde denne, så hold deg beredt
til krig. Sett på deg saliggjørelsens hjelm, omspenn deg med sannhetens belte, ta Åndens sverd, vær
snar med føttene i evangeliet, og grip foruten alt dette troens skjold, hvori Satans gloende piler må
slukkes. Slik rustet kan du motta fiender av enhver art. Selv den store hop, som du talte om kom imot
deg, må vike for sådan utrustning. For som skrevet står i Ordspr. 25, 26: Som en grumset kilde og en
utskjemt brønn er en rettferdig som gir etter for en ugudelig. — Du har ikke lov å gi etter. En kan
være velvillig likeoverfor sin motstander, som skrevet er, men aldri gi etter. Jeg har seiret, og I skal
seire, heter det.
Hils dine venner som har samme dyrebare tro. Må Gud gi eder nåde og fremgang i friheten
så I fremdeles kunne skue inn i frihetens fullkomne lov og bli ved dermed, for da blir man ikke en
glemsom hører, men gjerningens gjører. Han er mektig til å bevare eder ustraffelige til sin egen dag.
Johannes sier flere steder at han ikke ville skrive mere med penn og blekk, men han håpet
snart å komme til dem for å tale muntlig. Måskje Gud kunne gjøre det så også for meg, ja, jeg vet han
kan, hans vilje skje også i dette.
Ordspr. 20,6. Mange mennesker roper høyt, hver om sin kjærlighet; men hvem finner en
trofast mann?
Så får jeg da slutte for denne gang med å be deg hilse hjemme. Jeg må atter si deg at jeg
gleder meg usigelig over at du ved Guds nåde er kommet til hvile i Gud. Vi går inn i hvilen, vi som
tror.
Din i hvilen arbeidende og i friheten pliktende bror
Johan
Eders brev er med takk mottatt. Det er nå lenge siden jeg skrev. Jeg vil fortelle litt i all hast
om hvordan det er gått Aksel og oss her.
Aksel kom hit fra Oslo og var hos oss ca. 8 dager. Gud brukte ham til stor velsignelse og
styrke i troen blant vennene. Gud gav ham tungemålsgaven, og han priste Gud i tunger. Vi hadde
flere møter, bønnemøter, og kraften var så stor til stede at mitt hjerte jubler av fryd ved tanken
derpå.
Aksel kommer nå snart til Kristiansand fylt av den Hellige Ånd og kraft. Må Gud velsigne hans
inngang iblant dere. Tro på Gud, han vil gjøre store ting. Hold ved i bønn og påkallelse.
Jeg skriver dette brev for å berede eders hjerter, for at I skal motta Aksel i hjertets enfold, for
han kommer ikke med noe av seg selv, men med Kristi evangelium og Kristi lærdommer.
Hils så hjertelig enhver som har et åpent hjerte for sannheten.
Kun disse få linjer til oppmuntring i Herren.
Eders i Kristus medstridende bror
Johan
Horten, 5. mars 1907 — # 36
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt kjære brev som jeg mottok i dag. Det har gledet oss i hele dag å tenke på
Guds kraftige gjerninger i blant dere. Pauline har lest brevet opp og opp igjen, og de har lest det
rundt omkring.
Hvor dyrebart det var å høre om br. N. N. Holder dette på, så forstår jeg ikke annet enn
aposteldagene ruller opp på ny. Ja, hvorfor ikke, vi har jo de samme betingelser, for de var under
samme vilkår som oss. Vi har hatt den ære å bli talt ondt om også her på Horten. Forleden kom vi —
om enn ikke navngivne — i avisen for å ha talt i tunger i metodistkirken. Presten hadde etter endt
preken gitt frihet for to à tre i forsamlingen å bede, så det var ingen skrikende disharmoni mot det
sømmelige — tvert imot, for han hadde om formiddagen talt om Åndens dåp og skulle om
ettermiddagen tale om de åndelige nådegaver, og da var det jo på sin plass at han fikk høre dem —
tross det at han var en god del fiendtligsinnet. Forresten får det stå til om menneskene synes så eller
så, bare det er forenlig med visdoms og åpenbaringens Ånd.
Jeg vil ønske dere all rik fylde av Kristi velsignelser. Ånden vitner om trengsler, hold fast. Etter
en undren kommer forargelsen, og når den kommer, kommer den med nidkjærhet. Ikke et hår på
eders hode skal gå tapt. La Satan bare rase. Hans horisont er ikke så svært stor, for han sanser bare
hva menneskers er. – Helvetes porter skal ikke få overhånd over eder.
Fikk nå brev fra far. Halleluja! for hva Gud har gjort med ham. Må Guds rike velsignelse fylle
mor fra hodeisse til fotsåle. Vi gråt her da vi fikk høre om henne at hun ber om Åndens fylde. Vi vil be
for henne og trenge inn på Gud av alle livets krefter. Jeg hører det er talt hånlig om far i en av stedets
aviser. Frykt ikke min kjære far. Hold ut. Din ære skal du få igjen med renter! Mitt hjerte bruser i
meg.
Hils mor særskilt. Hils alle hjemme, og vær selv på det beste hilset fra oss her.
Din bror
Johan
Horten, 18. mars 1907 — # 37
Kjære bror Aksel.
Dine brev er mottatt, og det har vært meg og oss en stor glede å høre hvordan det går dere.
Felles kamp i samme sak og felles forsmedelse for samme ting styrker samholdet og brorskapet.
Fredag aften hadde vi et lite møte her. To staute orlogsmatroser, gifte menn i ca. 26 á 28 års
alderen, som hadde funnet Jesus for ca. tre uker siden, fikk Guds Ånd og begynte å tale i tunger. De
jublet av fryd og gikk arm i arm hjem den aften. – Gud velsigner oss vidunderlig på disse bønnemøter,
så folk ber om å få lov til å komme. Det går strengt åndelig for seg, og kraften er så sterkt tilstede, så
jeg synes noe må hende.
Jeg hører du har vært i batalje med N. N. Ja, slik oppvask er hovedrengjøring i hjertets
dypeste kammere og bringer en yndig duft av renhet. Feighet er den verste surdeig en kan komme ut
for. Et sant mot gir sann fred og inngyder motstanderne respekt, så det blir med oss som med David
at han gir oss fred for alle våre fiender rundt omkring. De lar oss ikke være i fred fordi de har ondt av
oss, men de lar oss være i fred, fordi de ikke har lyst til å få sverdhugget over sin nakke. En fred
bygget på at fienden ikke tør annet enn holde fred, den er yndig. Slik fred overgår all forstand.
Freden innenfor saliggjørelsens hjelm og rettferdighetens panser samt med sverdet i neven er meget
kostelig. All annen fred er ingen sann fred, for man er bytte for den første og beste som vil ete en
opp.
Det er svært hvor fattige på kunnskap en hel hop av disse avisskribenter er. Mitt hjerte
brenner inneni meg, når jeg ser slik kolossal uvitenhet påta seg en viktig mine midt i all sin dumhet.
Mitt hjerte brenner i meg, for mine motstandere har ikke ditt ord blivende i seg, sier David. Når slike
folk opptrer som motstandere, så er det jo omtrent som en papirhaug vil opptre mot ilden.
Det skulle være gildt å få tale med N. N. Han er skarp, og det må til. Det blir aldri noe av de
som går rundt og preker om fred, fred, stillhet, stillhet, kjærlighet, kjærlighet. En bøtte kaldt vann er
det eneste som kan få slike til å våkne. Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, sier Jesus. Det er nok
av dem som løper rundt med vannslangen og skal slukke. La oss derfor være dobbelt nidkjære til å
stikke fyr over alt.
Det vil være av stor nytte om det ble utgitt en sann forklaring om tungemålsgaven og dens
virkelige nytte. Måtte Gud gi visdom i denne sak så noe av misforståelsen måtte fjernes hos de som
har begynt på veien. Verden er det ingen råd med, så å forklare dem noe om slike ting, duger ikke.
Hjertelig hilsen til deg og de hjemme.
Din bror
Johan
Horten, 19. mars 1907 — # 38
Guds fred, som overgår all forstand, bevare eders hjerter og tanker i Kristus Jesus.
Mitt beger flyter over av bare jubel, for Gud har fylt meg. Jeg trives best når jeg kan sitte for
meg selv i fred og la Ånden arbeide; det er så frydefullt. Guds rike består ikke i ord, men i kraft. Jeg
roser meg ikke, men taler sannhet, når jeg sier at kraften i meg holder på rent å sprenge meg. Dette
er mitt personlige vitnesbyrd i Kristus Jesus.
Nå gjelder det om å bevare seg selv ren. Ikke hykle, ikke være feig, men sette alt på spissen
for at Kristi kors kan aktes høyt. En skal ikke utslukke Ånden, og ikke bedrøve Ånden, for det er å
bedrøve seg selv. En skal ta mot til seg og gå skånselsløst frem mot avgudene og ikke spare høydene.
Det gis ingen retrett, men frem, frem, frem; alt må vike, alt må overvinnes; alle må ha følelsen av at
det ikke engang er umaken verd å forsøke å stritte imot. For ved tro, tro, tro, må alle festninger falle.
Gud holdt intet dulgt for sin venn Abraham, og han holder intet dulgt for oss, når vi intimt innforlives
i hans råd. Tenk, sitte i Guds råd! Det er vel mere enn å sitte i kommunestyret eller på
stortingsbenken. Vi skal opplæres til å styre i Guds husholdning her på jorden, for det er et styre så
stort at våre jordiske styrer kun er skygger og forbilder av det.
Jeg har sett med sorg på at br. N. N. har gått med både den ene og annen på møter her og
der. De haler ham med for å trekke folk, men jeg er bange for han snart vil tape i kraft, dersom han
lar seg lede i hornene på den måte. Balak tok Bileam i ørene og halte ham med, fordi han hadde den
gave å profetere. Her får man holde seg våken.
Gud gi oss visdom i alle ting, så vi ved den kan få sitte i Guds hemmelige råd og få
gjennomskue alle ting. — Vi har å holde til utenfor leiren og operere selvstendig. Ingen skal lede oss i
ørene, men vi skal lede dem i ørene når de ikke vil gå etter veien (Jesus).
Utenfor leiren med Gud alene kan man høre og forstå hva Ånden sier. Man får avhugge
leirboerne fra sitt kjød, ellers blir man likeså kraftesløs som dem. Det er av den høyeste betydning å
gi akt på dette. Går man inn i leiren, så skal man gå inn med de ord som Herren har forkynt oss
utenfor leiren. En skal opptre med myndighet og ikke vaklende — tukte, veilede og oppmuntre; men
intet klin og heng om halsen, ellers blir man ett kjød med dem. Derimot skal man henge ved Herren
og være en Ånd med ham. Forstå dette, og gjør deretter, så skal kraften vokse, og fiendene skal
forskrekket holde seg langt borte.
Hilsen til eder alle i Kristus.
Eders sønn og bror i Herren — utenfor leiren —
Johan
Horten, 5. april 1907 — # 39
Kjære bror Aksel.
Ditt kjære brev av 1. april er mottatt, hvorfor så mange takk. Det er alltid en glede for oss her
å høre fra dere. Imorgen aften skal vi ha møte hos meg. Vi har herlige møter, og det samme hører jeg
dere har. Det trenges godt i våre dager den formaning som Paulus gav Timoteus: "Forkynn ordet,
være rede i tide og i utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære," 2. Tim. 4, 2,
for en skal nok få erfare at det er et arbeide innen hjorden. Det er ikke bare å omvende seg — og så
er man fullt ferdig. Lammene må voktes, og fårene må voktes, hvilket Jesus innstendig formaner
Peter til. Ikke alle er evangelister, noen er også profeter, hyrder og lærere. Enhver må vareta sin
gjerning. De fleste har ikke noen fremtredende gjerning, men de er lemmer på det samme legeme.
En Kristi tjener skal først prøves om han er tro, siden kan han tjene i menigheten. Visstnok er det som
du sier, mangt og meget å avklippe, men det er nettopp her det trenges visdom fra Gud. Her er en
gjerning å vareta som er av den viktigste art. En har her for seg den levende Guds menighet som en
er betrodd tilsynet av. En skal vokte den for ulven, for fariseernes og saduseernes surdeig, vokte den
slik at den får føde osv. Måtte vi på hin dag få skussmålet: "vel gjort, du gode og tro tjener", for
denne meget vanskelige gjerning.
Det er alltid godt å ha sin gjerning klart for sin bevissthet. Ikke at en gleder seg over
gjerningen, men at en kan gripe an sin gjerning med full forståelse og med fullt ansvar både for Gud
og mennesker. Derfor er det av den aller høyeste betydning, at den som skal lede andre, ikke selv lar
seg lede av noen. Kristus leder direkte menighetens tjenere. For å ledes av Kristus må en holde til
utenfor leiren, for der kan man høre Åndens røst. Selv om det synes lite ut hva virket angår der
utenfor leiren, så blir det mere ut av dette enn om man preker for tusener innenfor leiren. Se Jesus,
hvilken gjerning — blant kun tilsynelatende få.
"Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av, de som tjener ved teltet." Hebr. 13, 10. På
dette alter befinner Kristi legeme seg, hans kjød og hans blod. Vår ånd eter av dette alter, ikke vårt
naturlige menneske. Vårt naturlige menneske er innesluttet i Kristi dødelige legeme på alteret, for
det er vår mat å gjøre Guds vilje, og Guds vilje er vår helliggjørelse. Vi går tilgrunne med ham og
levendegjøres med ham. Dette alter er inneni oss. Vi har rett til å ete av dette, og jo mere vi eter
desto mere levendegjøres vi etter ånden, og desto mere fortæres og dødes vi etter kjødet. Men den
som bare er renset utvortes for utvendige synder, tjener ved teltet og har intet alter inneni seg å ete
av. En må være død med ham for å kunne leve med ham.
Hold fast i Kristus! Frykt ikke om Satan raser! Bind flokken sammen i den sunne tro og den
sunne lærdom! La ingen forakte deg for din ungdoms skyld! Vern om flokken, og Gud skal gi deg
mere enn nok av visdom.
Hjertelig hilsen både til deg og brødrene samt søstrene i Herren. Lidelse felles bringer
kjærlighet felles. Halleluja.
Din i Kristus stridende
Johan
Horten, 30. april 1907 — # 40
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt siste brev. Vi lever — Gud være lov — meget bra her. Sist søndag og
bededag hadde vi møte, og det var stuvende fullt av mennesker. Vi tok opp kollekt til husleie første
gang og fikk inn kr. 13,60, så siste gang hadde vi penger nok til hus og tok da ikke opp kollekt. Her er
en hel del "Nikodemuser" som holder av oss, men hemmelig av frykt for sitt gode navn og rykte.
Bededag var et par oppe og talte falsk frihet, men da antakelig ikke så mange forstod det, kunne vi
for mengdens skyld ikke svare dem igjen. Søndag troppet en hel hop av dem opp, men Gud gav oss
overtaket, så ikke en eneste av dem sa noe — tross det at vi talte om falsk frihet og advarte mot den.
Merkverdig, en må gjøre som profeten som arbeidet på muren med den ene hånd og svingte sverdet
med den annen. Det er svært greit at vi har leid lokale, for nå kan da ingen ta ledelsen fra oss. Vi
kunne gjerne for den saks skyld leie det største lokale i byen, for på penger skorter det ikke. Folk stod
søndag helt ut i gaten.
Br. N. N. var i Sarpsborg i vinter. På et møte hvor han talte i tunger, stod en lappisk dame opp
og fortalte at han på lappisk språk hadde sagt: "Rydd av veien alle hindringer, Jesus kommer snart."
Denne dame reiste rundt og holdt foredrag. — Merkverdig hvor tykk luften kan være undertiden av
motstandsånd, vantro etc. Det er nesten umulig å få anvende de åndelige nådegaver til oppbyggelse
før vantroens ånd er gjort maktesløs. Gud har gitt meg fullstendig makt over vantroens ånd og
motstandsånden, så den er underdanig og maktesløs når den bys å være uvirksom eller også å
forsvinne. Fra slike øyeblikk blir Guds Ånd sterkere virksom enn ellers, og min ånd fryder seg
uendelig. De mennesker som sto i forbindelse med vantroen og spotten, blir aldeles lamslått og
udyktige. De står der som om de vet hverken ut eller inn og begynner å høre etter og interessere seg.
Min glede ligger ikke deri at åndene er underdanige, men i den kraft som underlegger seg alle ting
(dvs. legger alt under seg selv) og går selv under alle ting. Heri ligger en dobbelt styrke som
innebærer både det positive og negative. For Åndens kraft bevirker vårt kjøds ydmykhet under deres
kjød som ikke har Ånden. Men Ånden som er oss gitt, er sterkere enn den ånd som er virksom i
vantroens barn.
Det er tre som vitner på jorden: Ånden, vannet og blodet. Disse tre utgjør ett, og hver den
som tror, har dette vitnesbyrd i seg selv. Vannet er til utvortes rensning, blodet renser innvortes.
Ånden forener seg ikke med annet enn vann og blod, og det hjelper ikke å prute. Dette utelukker
ganske og aldeles den falske frihet — frihet til å synde. Hva er legemets gjerninger? Jo, det er de
gjerninger jeg hater og som jeg dømmer. Er legemets gjerninger det samme som å synde —
overtredelse av loven? Nei! Loven overtredes med fri vilje og alltid etter forutgående fristelse, men
legemets gjerninger er ikke en frukt av fristelse. Hva som er født av kjød, er kjød og kan ikke være
Guds lov lydig, og hva som er født av Ånd, er Ånd. Vi er begravet med ham ved dåpen til døden, og
alle legemets gjerninger er en gang for alle dømt til døden ved dåpen. — Vi er korsfestet med Kristus,
og forbannet er hver den som henger på et tre. Vi er altså forbannet med ham. Men det som er
korsfestet og forbannet, må dø, derfor skal vi dø med ham; men er vi død med ham, da tror vi at vi
også skal leve med ham.
Jeg kommer ant. ut med Sleipner som regnskapsfører 21. mai.
Lev vel, og hils hjemme. Hils vennene og vær selv på det hjerteligste hilset fra din bror i det
som går tilgrunne, men meget mere i det som vedblir.
Johan
Horten, 11. mai 1907 — # 41
Kjære bror Aksel.
Hjertelig takk for ditt meget kjære brev. Det er alltid som en frisk bris som følger dine
meddelelser fra Kristiansand. Det gleder meg og oss alle at det går dere vel samt at I har hatt fullt hus
i Arbeiderforeningen. Halleluja, Herren vedkjenner seg sine tjeneres arbeid. Vi lever så stille og isolert
her på Horten. Flere som tidligere har levd et formørket kristenliv, er kvikket opp og har begynt å
juble.
Gud er god. Han har forlikt oss i sin elskelige Sønns død med seg selv, idet han oppreiste ham
fra de døde til vår rettferdiggjørelse. Rettferdiggjort ved troen har vi fred med Gud.
Rettferdiggjørelsen føles og fornemmes før en egentlig har begynt å leve rettferdig. Men når en
begynner å leve rettferdig, blir dette vår frukt til helliggjørelse. Ånden overbeviser om synd,
rettferdighet og dom. Men tross det så er Kristus blitt oss til visdom fra Gud, rettferdighet,
helliggjørelse. Helliggjørelse fåes ved å vandre i Ånden. Uten hellighet skal ingen se Gud. Det er
mange som lærer å kjenne Kristi rettferdighet, men som aldri blir helliggjort. Ånden overbeviser først
om synd, fordi man ikke tror på ham (man er altså vantro). Så overbeviser den oss om rettferdighet
(vi tror da og er oppreist med ham), fordi han går til sin Fader. Dernest overbeviser den om dom,
fordi denne verdens fyrste er dømt (helliggjørelse). Det er overbevisningen om synd som fordømmer
den ugudelige. Det er overbevisningen om rettferdighet som bringer den troende til å juble. Det er
overbevisningen om dom som bringer den sjel som helliggjøres, til å kjenne Kristi lidelsessamfunn.
Om noen vil være Jesu disippel, må han daglig fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge etter
ham. En kan være rettferdiggjort uten å være hans disippel, men man kan ikke helliggjøres uten å
være hans disippel. Rettferdiggjørelsen er utelukkende et Kristi verk i oss — uten vårt levnet.
Helliggjørelsen er et verk hvor personen selv, ved Ånden, setter livet til. Alt er jo Kristi verk, men vi
hører Kristus til, derfor kan man skille ut hvor man er med og hvor man ikke er med.
Det er meg en sann fornøyelse å skrive til deg om Kristi hemmeligheter, for jeg vet at du
forstår hva jeg skriver. Det er en fryd for hjertet å stå til Guds disposisjon og å få lære av ham i hans
hellige råd. Salig hver og en som lærer av ham. Han vil gjøre oss til støtter i sin Guds tempel, i det
tempel som består av levende stener, hvor Kristus er hovedhjørnestenen og apostlene grunnstenene.
Når hver levende sten (person) vokser, da vokser hele templet. Vi bygges opp sammen med de andre
til en Guds bolig i Ånden. Halleluja!
Den traktat du sendte meg, var utmerket. Det er sjelden å se slike sannheter på trykk –
utenfor Bibelen. Han har dog utelukket vår personlighet vel meget. "For dersom "I" døder legemets
gjerninger ved Ånden, da skal "I" leve," heter det. Personligheten må regnes med. Vil "noen" være
min disippel, han må ta "sitt" kors opp osv. Hva er frelsen om personen utelukkes; at Gud er frelst, at
Kristus er frelst, og Ånden er frelst (for å bli forstått), det vet vi, men "vi" skal frelses — "jeg" skal
frelses. Men når man er bange for pronomenet "jeg", så kommer det derav at "jeget" i kjødet har
voldt så megen forargelse. Nå derimot lever ikke dette "jeg", dog lever "jeg", og det er dette siste
"jeg" man ikke må døde, ellers blir det null opp og null i mente, og det hele blir til intet. Det er jo
nettopp deri vår glede ligger at vi har fått et rettferdig "jeg", et "jeg" som ikke skal dø. Den som
mister livet, "jeget", finner livet, "jeget". Det er jo så klart alt dette.
Hils hjemme. Hils Ludvig. Jeg så ham så tydelig i ånden en aften jeg bad for ham. For øvrig hilsen i
Kristus til alle vennene.
Det er kommet skrivelse fra kom. admiral om at Sleipner ikke skal ut før i midten av juli.
Johan
Horten, 17. mai 1907 — # 42
Mange takk for eders brev som jeg har mottatt i dag.
Jeg skriver ikke dette brev for å gjendrive deg far, men for å skue saken fra en annen kant. Du
skriver i ditt brev: "Det er bra nok at vi avstraffer hverandre, men vi må være varsomme så ikke vi
selv blir fristet og innsnørt i et nett vi ikke selv merker for sin finhets skyld."
Herom kan være meget å si, og det er alltid godt å tale om ting som kan bli til lærdom. Jeg for
min del har ingen tro på Satans nett enten de er fine eller grove. Tilliten og troen på Gud gjør oss
sterke og seierrike, så Satans nett blir som edderkoppens vev, det holder ikke. Heller ikke kan man si
"halleluja" til tykt og tynt som kommer frem på møtene, for da er jeg bange for at alt ihop om en kort
tid kom til å kveles av ugress. Det må luking til. Om vi bespottes av verden, så skal vi bespottes for vår
åndelighet, for da er vi seirende. Men om vi begår så megen galskap at vi blir fanget likesom Samson
og surret og da bespottet, så er ikke dette til Guds ære, men heller til vanære. Du fortalte selv at det
så "broket" ut å se en hel hop likesom opparbeide seg selv til en åndelig tilstand. Dette kan nok være
noe i, men hva som ser "broket" ut, det sier jeg rett frem så vedkommende kan rette på det. Det er
alltid noe å rette på.
Jeg går altså ut fra at hvis det hele ikke skal gro opp i vanskudd, så må man beskjæres — og
det i tide. Her på Horten går det i sunne spor, og Satan har ikke megen anledning til å anfalle, for man
er for det meste edruelig og situasjonens herre. Vi tukter ikke som de ti tusen tuktemestere som
søker å slå ihjel, men Gud har gitt oss et annet sinn. Når det blir rettet på noe, så er det for å gagne
vedkommende. Våre fedre tuktet til gagn, men de ti tusen tuktemestere tukter av hat for å slå ihjel.
Det var nok best at alt kunne gå så ufeilbarlig for seg at man slapp å rette på noe, men slik har det
aldri vært og kommer ei til å bli heretter.
"Den som påtar seg for megen myndighet, blir forhatt," sier ordspråket. Men når man ikke
påtar seg mere myndighet enn den Gud har gitt en, da skjer alt sømmelig og er som det skal være.
Men den som ikke benytter sitt pund, men graver det ned i jorden, er dum. Dersom den som har fått
tildelt gave av Gud til å styre, ikke styrer, så vil andre dukke opp og styre alt ut på den brede vei før
en vet ordet av det. Derfor bør man benytte sitt pund. Har jeg før vært svak, så har min svakhet
bestått i for megen ettergivenhet. Satans tjenere kan du tro ikke gir meget etter om de først får kloen
i noen, men da er det vel sent.
Jeg forstår at du mener det vel, og det samme gjør jeg. Det står: "Forkynn ordet, vær rede i
tide og utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære!" 2. Tim. 4, 2. Om noen har
denne gjerning og gjør dette i all langmodighet, så strekker han seg ikke for vidt, men arbeider innen
om sin egen ramme; han trenger seg ikke inn i en fremmeds bestilling. Dersom en forteller hva han
bestiller om dagen, så sier vi ikke til ham: "Du må passe deg for det, for du kan utsette deg for å
skryte og falle i Satans fine garn." Slik og i det åndelige. Når vi ikke strekker oss utenfor troens mål, så
befinner vi oss innenfor vår bestillingskrets. Om denne krets horisont inneslutter i seg noen hvis
horisont ligger innenfor dette område, mon en derfor strekker seg for vidt?
En mor kan ha slik kjærlighet til sine barn at hun overser alle deres feil, men hun oppdrar da
slanger i sin egen barm.
Det var nok en alminnelig tanke blant korinterne at de ikke hadde Kristus i seg uten at de var
udyktige. (2. Kor. 13, 5.) Det er likedan nå. En må være så snill og vennlig at man lar seg trå på nesen
og la allslags galskap florere, da er man kjærlighetsfull og gudfryktig, da er Kristus i oss. Når man er
udyktig, da er Kristus i oss, sier folk. Intet under da at de krevde bevis for at Kristus talte i Paulus, når
han straffet dårskapen.
Paulus kunne gjerne sitte der som den som var udyktig, bare de kunne være dyktige; for han
formådde intet mot sannheten. Men i motsatt fall sier han: "Men jeg håper at I skal få kjenne at vi
ikke er de som ikke holder prøve." 2. Kor. 13, 6.
Nå er kl. 3,30 etterm., og jeg har tenkt meg en tur ut, kanskje til Ellefsen og Berg.
Vær alle på det hjerteligste hilset fra eders sønn og bror
Johan
Horten, 27. mai 1907 — # 43
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt kjære brev, hvor jeg ser at I lever vel i alle måter. Gud være takk som
alltid gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus, som er et lys sendt til verden. "Dette er dommen at
lyset er kommet til verden." Å gå fra lys til lys blir altså å gå fra dom til dom; men da dommen er Kristi
død, så blir følgen derav at Kristi liv åpenbares i vårt dødelige kjød. Eller om man vil: Den annen
Adam er blitt til en levendegjørende Ånd. Guds vilje er vår helliggjørelse. Denne vilje må vi fullt og
helt underkaste oss time for time, dag for dag. Det har høylig forbauset meg at jeg har truffet på en
hel del kristne som bare ryster på hodet når man taler om å gjøre Guds vilje i praksis i ånd og
sannhet. Dersom en gjør Guds vilje, da først får man kjenne den lærdom som er av Gud. Det er
mange lærdomsvær i våre dager, men det er kun én lære som fører til gudsfrykt. Denne lære kan ikke
skilles fra livet. Intet under at de fleste intet vet av Gud; for ingen kan komme til Faderen uten ved
Sønnen; men å komme til Faderen (fullkommenheten) ved Sønnen (veien, mellommannen) er å gå
lydighetens vei uten å prute og uten å spare seg selv. Her det det fritt for enhver å gå frem. Men jo
mere man går frem, jo mere delaktig i hans lidelsessamfunn — og jo mere dom, jo mere
saktmodighet; for man vandrer i Herrens nærhet, og det bevirker at man blir saktmodig. Det fantes
ikke en mann som var så saktmodig i Israel som Moses, men så var det til gjengjeld heller ingen som
vandret slik ansikt til ansikt med Gud.
Gud nedla all sin visdom i den beredelse og det verk han utførte i Kristus. Kristus heter
derfor: "Guds visdom". Denne visdom bor legemlig i Kristus, fordi hele verket skjedde i legemet.
Derved er Guds visdom blitt overført til oss mennesker ved Kristi legeme, og Kristi verk i oss er vår
delaktighet i Kristi visdom. Visdommen er sluttproduktet av dom og lidelse, derfor bærer visdommen
i seg selv alle gode dyder som tålmod, overbærenhet, langmodighet, saktmodighet osv., og et for
verden og Satan uangripelig liv. Visdommen er min største lyst. Den er meg bedre enn utsøkt gull, for
den gjør meg uangripelig. Den gjør meg dyktig til å avvikle vanskeligheter, den gir mot og sikkerhet,
seier og alt som hederlig er. Gudsfrykten er en fast vedhengen ved Herren, og den er størst av alt her
på jorden. Visdommen er det man har lært ved Herrens omgang. Gudsfryktens frukter er visdom.
Den vise Salomo kunne falle; men om han hadde vært gudfryktig, hadde han aldri falt. Derfor kan
man si at gudsfrykten er det største, for det ligger i den en bevarende kraft som aldri svikter. Men da
gudsfrykten avføder visdom, så må en jo si at visdommen er et produkt av gudsfrykten, og som sådan
kan man vanskelig skille dem ad. Det er derfor best å være gudfryktig og la visdommen formeres
tillike med gudsfrykten, så det ene kan avføde det annet og alt bli i harmoni.
En kvinne som var falt fra Gud i sitt hjerte ved å motta en forfengelighetens ånd, kom frem
på møtet og bad oss be med seg så hun kunne få det godt igjen. Hun følte Gud så langt borte, sa hun,
og spurte hva det kunne være. Jeg forklarte henne da at hun litt etter litt hadde gitt etter for sine
verdslige tilbøyeligheter, og derved hadde en annen ånd litt etter litt trengt inn i hennes hjerte og
gjorde at Gud ble langt borte. Hun erkjente at så var tilfelle.
Nei, nå blir klokken mange. Hils alle hjemme. Hils vennene og vær selv på det hjerteligste
hilset fra din bror
Johan
Horten, 6. juni 1907 — # 44
Kjære bror Aksel.
Vi lever vel, håper du gjør det samme. Vi har ennå gode møter, hvor Guds kraft er mektig
tilstede. Søndag har vi tenkt å ta en landtur hele flokken som pleier å gå sammen.
Vi er midlertidig tilbudt to store værelser midt i byen gratis til møter. Vi har ikke benker, men
vi får se å få tak i noen lange bord og legge dem over stoler.
Jeg har lest igjennom den lille bok. Han skriver at kjærligheten er den største nådegave.
Dette tar nesten alle feil av. 1. Kor. 12, 31 viser oss den ypperligste vei til nådegavene, og det er
kjærligheten. Nådegavene skal forgå, men kjærligheten forgår ikke. Tenk om én hadde fått
nådegaven "tungetale" og en annen "kjærlighet", så skulle talen med tunger opphøre, men
kjærligheten bli ved. Den som hadde fått tungemålsgaven, var da ille ute.
Nå vil jeg sende deg noen ordspråk:
Vær taus mot den som tretter mot deg, inntil du har overvunnet deg selv. Din taushet vil
forbause ham, og dine ord vil deretter tilintetgjøre restene av hans høye anslag.
Vær taus i en forsamling og gi nøye akt på Ånden. Når den driver deg, da tal, for du ser kun
inntil øyeblikket, men Herren gjennomskuer hele møtet og vil la deg falle inn i en beleilig tid.
Vær taus når du ikke er sikker, for tausheten skal skjule din uvitenhet og gjøre at man endog
nærer håp om at din taushet bærer i seg kunnskap.
Tro bedre om et menneske enn det er verd, for det er bedre at vedkommende kjenner din
tillit, enn at han kjenner din mistro. Treffe det rette kan du så aldri likevel.
Vær ikke snar til å tukte din bror; men tukter du, da ransak deg selv og legg alltid i tukten håp
og utgang så han atter kan forenes med deg, for det tuktes til liv; men den som slår ihjel, dreper.
Er du rettferdig, da vær det for deg selv, for ingen annen enn Gud kan så allikevel belønne
deg.
Gudsfrykt er den ugudelige en vederstyggelighet, men visdommen tilintetgjør ham.
Kun så langt med ordspråkene, men nå videre til Guds kunnskap og innsikt ved den Hellige
Ånd i Kristus Jesus vår Herre, som også er innsiktens herre og stormester, som for den herlighet som
ventet ham, led tålmodig. Trengslene er syndelegemets trykk og tålmodet Åndens første frukt i
lidelse, hvilket går over til et prøvet sinn, hvis herlige utgang er håp.
Kristus er veien gjennom syndelegemets tilintetgjørelse. Han har innvidd oss en ny og
levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Til dette kjød kunne man skue i den gamle pakt ved
Kristi Ånd som var i dem. De kunne også skue dette kjøds lidelse og død og derpå følgende herlighet.
Dette kunne de ved troen med håp og mot håp, for Kristi Ånd vitnet forut. Da Kristus vandret her
nede, hadde han himlenes rike inne i seg i det mon han hadde lidt døden etter kjødet. Kristus var
gjennom hele sitt liv korsfestet for kjødet og beseiret det ved Guds Ånd. Derfor er Gud Kristi hode,
men nå beseirer vi det ved den Ånd som Kristus ervervet seg, derfor er Kristus vårt hode. Også vi blir
levendegjort etter ånden etterhvert som vi lider døden etter kjødet. Dette er hans lidelsessamfunn
og hans herlighetssamfunn.
Ja, nå er det sent på kvelden, og jeg får slutte for denne gang med en kjærlig hilsen til deg og
alle hjemme.
Din bror
Johan
Horten, 25. juni 1907 — # 45
Kjære bror Aksel.
Ditt meget kjære brev har jeg mottatt, og du skal ha mange takk for samme. Det var et
merkelig brev. Jeg ser av dette at du er kommet inn i hans lidelsessamfunn, Fil. 3. Du sier at du aldri
før har sett din rot så svart (syndens rot), og at det er bevisstheten om denne synderots avskyelighet
som gjør at du kan elske andre høyere enn deg selv. Ja, heri ligger den dypeste forståelse av
Kristuslivet, og heri ligger overbevisningen om dom. Nå går det dom over denne verden, nå skal
denne verdens fyrste kastes ut. Ånden overbeviser oss om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.
Dommen hviler over syndelegemet, som skal tilintetgjøres. Dette blir og er en hjertesak og ikke
hodesak.
Det var en sann fornøyelse å lese ditt siste brev, for jeg vet at Gud ved denne velsignelse eller
åpenbarelse skal skjenke deg forståelse av Kristi hemmeligheter i en langt dypere forstand enn hittil.
Derved at Ånden i deg har begynt å tære på syndens rot (syndelegemet), vil du settes i stand til
større tålmodighet, større innsikt, til bedre å styre og lede, til å være en støtte i Guds tempel.
En tid etter at jeg hadde fått Guds Ånd, ble jeg ført inn i Kristi lidelsessamfunn, men siden
denne tid har jeg gått uten å bli forstått. Dog ære være Gud, hans Sønn har gått samme vei, og han
forstår oss. Det er en lidelse i det å ikke bli forstått. Barna forstår ikke fedrene. Herrens Ånd gjør oss
forstandige — ikke mange år — men Herrens Ånd kan i løpet av mange år danne oss.
Som du vil forstå av brevet, så ser du at Gud også har gitt meg disse sannheter og disse
åpenbarelser. Men fra det øyeblikk Jesus vendte sitt ansikt til å gå mot Jerusalem, da forlot de ham
alle. Således også nå. Fra det øyeblikk vi vender vårt ansikt mot Jerusalem (vender våre hjerter til å
lide med ham), blir vi alene. Halleluja. Det trenges blant de åndsdøpte noen menn som har vendt sitt
ansikt mot Jerusalem, for slike menn vet kursen og vet veien, veien gjennom forhenget, det er hans
kjød. Jeg blir aldri trett av å tale om disse herligheter. Dersom vi lider med ham, skal vi og herliggjøres
med ham.
Vi blir ikke så snare til å fordømme når vi i Åndens lys ser oss så elendige. Deri ligger vår
skrøpelighet og styrke. Ja det er rosverdig, kjære bror, at du har trengt inn i himlenes rike, inntil å lide
med ham. Heri har vi et samfunn i Ånden av en langt dypere art enn vi noensinne før har hatt. Den
første jord gikk under ved vann. Den jord som nå er, oppbevares til ilden. Herav følger igjen at vi ved
dåpen har begravd kjødets legeme (kjødets ledelse), uten å være renset fra kjødets urenhet. Den jord
som nå er, kjødets urenhet (syndelegemet, vår egenvilje), skal forgå ved ild. Vi er døpt med den
Hellige Ånd og ild. Når ilden fortærer syndelegemet, oppstår lidelse, Kristi lidelsessamfunn.
Selma fortalte at du og Helga var blitt så dypsindige i det siste. Dere hadde alltid noe å prate
om og tenke på. Dette var meg en sann glede å høre.
Hils alle hjemme og vær selv på det hjerteligste hilset fra din bror i Herren
Johan
Horten, 9. juli 1907 — # 46
Kjære bror Aksel.
Mange takk for dine 2 brevkort. Jeg ser far skriver i brev at du ofte besøker en bibelskole.
Det er om å gjøre å bevare seg selv i den frihet hvormed Gud har frigjort oss. "I er dyrt kjøpt,
bli ikke menneskers treller!" Det er jo ganske klart at skal man være elev, så må man høre; men
dersom ikke læreren er en lærer av Gud, så blir lærdommen ikke for ånden, men for kjødet. Det
finnes ikke mere enn én måte å komme i besittelse av Guds kunnskap på, nemlig ved å få Guds
kunnskap ved og igjennom åpenbarelses Ånd. Efes. 1, 17. Gud er en Ånd, og hans kunnskap meddeles
i Ånden, likeså hans kjærlighet og alle andre guddommelige egenskaper. Vi har fått læreren til
rettferdighet, Ånden som skal lære oss alt og minne oss om alt som Jesus har sagt oss. Det gjelder å
bevare offensiven i livets kamper.
Jeg vet at du er nidkjær i Herrens tjeneste. La denne nidkjærhet bli ved inntil enden, for
nidkjærhet bevirker full befestelse i håpet. La ingen bli deg for mektig, og la ingen Dalila klippe ditt
hår, så du mister kraften. La håret vokse fritt og langt og åpenbar aldri hvori kraften ligger — vi skal
ikke vende om til dem, men de skal vende om til oss. Noen av Israels fiender gikk imøte med Josva og
forestilte seg som veifarende som kom langveisfra. Josva lot dem leve, men Gud syntes ikke om det,
for han hadde sagt: "Men dersom I ikke driver landets innbyggere bort foran eder, da skal de som I
lar bli tilbake av dem, bli torner i eders øyne og brodder i eders sider, og de skal plage eder i det land
som I bor i." 4. Mos. 33, 55. Josva hadde svoret at de skulle få leve, så han måtte gjøre dem til treller,
vannbærere.
Således også med oss. Vi har ingen rett til å godta hva som helst, men vi har rett til å bevare
rent det vi har, og sette veldig av på alt urent hvor det enn kommer fra.
Vi er den nye pakts tjenere, og det går ikke mindre strengt for seg i den nye pakt enn i den
gamle. Syndelegemet skal gå tilgrunne — ikke spares, hverken hos meg selv eller andre; for Kristus er
ikke syndens tjener, men dens tilintetgjører i både rot og frukt.
Nå har vi fått to store værelser til møter. Vi har hatt noen gode møter i det siste. Vi venter far
hit 11. og 12. ds. Det skal bli morsomt.
Det gledet meg at du har benyttet de åndelige nådegaver der nede. Vær mandig og sterk, og
ingen skal makte å kaste skygge over din frihet. Hva jeg ber om, er at du må forbli i den frihet
hvormed Kristus har frigjort deg, for jeg vet av erfaring at det ligger nær til å bli bundet.
Gud være lov for alle ting i Kristus Jesus, hvem makten og æren tilkommer i all evighet. Han
er trofast som har kalt oss med et evig kall. Vi makter ikke på noen måte å utsi hans pris. Om man
enn ber om visdom og innsikt, så kan han dog bare prises i det mål vi forstår av hans verk og hans
gjerninger, derfor kan heller intet menneske prise ham fullkomment, for en ære og pris uten forstand
er jo intet. Derfor, om vi ber om mere visdom og mere forstand, så er det for å gjennomskue mere av
hans verk, og derved blir hans pris og ære desto større. For fyrstedømmer og makter i himmelen
forkynnes nå Guds visdom ved menigheten. Vi er hans verk, som han har innpodet sitt verks
hemmeligheter i, så langt som vi er dannet i Mesterens hånd. —
Hils de kjære brødre og søstre, og vær selv på det hjerteligste hilset i Kristus Jesus fra din i
ham hvilende, styrkede, arbeidende, døende og levendegjorte bror
Johan
Moss, 3. august 1907 — # 47
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære brev, hvori du ber meg reise til København. Jeg takker deg så meget for
din viste tillit, som gjør meg meget godt i ånden, men å reise ut av landet har jeg ikke lov til. Min
permisjon er innskrenket, så jeg en dag hver uke må tilse fartøyet og avlegge rapport. Dessuten er
det andre og viktigere ting som her spiller inn.
Det var tale om å opprette en skole (profetskole), en av de gamle gode. Det er en uhyre
vanskelig sak å finne elever til en slik skole, for elevene må være åndelige, da Gud er en Ånd, og Guds
kunnskap kun kan mottas i Ånden. Jesus sier: I har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt eder. —
Elevene til en slik skole måtte utvelges av en meget åndelig person. Dessuten er lærdommene i
Kristus av en slik art at kanskje de som har pengene i sin hånd, først måtte brytes ned.
Det er en brennende nidkjærhet til som ikke er av Gud, men for Gud: Peter hugg øret av
tjeneren; disiplene bad at ild måtte falle ned fra himmelen og fortære dem som ikke mottok Jesus.
Således kan de også i denne første begeistring sette i gang med skole etc. En skole i Ånden er en såre
vanskelig affære å sette i gang, for det må nedbrytes før det kan oppbygges. Disse brødre som har
tenkt å sette i gang dette, mener det visselig godt og er nok såre nidkjære, men neppe med
skjønnsomhet.
Mitt hjertens ønske er nok å arbeide i Kristus, men det må en solid grunnvoll til. Om jeg
reiste til Danmark og merket en hel del uforstand, og da gav dem dette tilkjenne, mon de da ville tåle
dette? Min tjeneste i Kristus er av den beskaffenhet at jeg er bange for at jeg kom til å befinnes av
dem slik som de ikke ønsket. Fremfor alt må syndelegemet tilintetgjøres; men neppe underholder
man noen i denne tjeneste, ihvertfall måtte Paulus både arbeide med sine hender og forkynne ordet.
Fastholder de bestemmelsen om å opprette en skole, da vil Gud, om han er drivfjæren i
dette, og han vil ha meg dit, virke i deres hjerter til å skrive til deg og spørre etter min adresse, og at
de så setter seg i forbindelse med meg, eller også at en av dem tar en tur til meg. Ingenlunde drar jeg
der ned uten først å ha instruert dem grundig om hva det vil si å begynne en åndelig skole. Å begynne
med noe som om kort tid brister, er ikke grunnlagt i Guds visdom, men kanskje i nidkjærhet for Gud
— uten skjønnsomhet. Gud vil ikke beskjemme sine tjenere, derfor gir han oss forstand til å unngå
det som vil gå i stykker.
Du og Helga er hjertelig velkommen; det skal bli morsomt å tale sammen. Nå reiser jeg til
Fredrikstad noen få dager.
Hjertelig hilsen til Helga og deg fra din alltid i Ånden hengivne bror
Johan
Kjære Aksel.
I går aftes hadde vi et meget godt møte. Vi kom ikke fra lokalet før kl. 12,30 om natten. Det
var lovprisning til Gud, som hadde løst bånd og lenker. N. N. bad innstendig at Gud måtte ransake
ham og løse ham fra alt. Ja, det var et sjeldent godt møte. Gud gav meg å tale om at det fine lin er de
helliges rettferdige gjerninger. Åp. 19, 7 og 8. Gud hadde gjort dette klart for meg før møtet.
Hva er så det kostelige lin som bruden skal ikle seg? Jo, det er hennes dyder.
Den fortapte fortapes til legem. Han tar med seg sine onde gjerninger (skitne klær), og han
kan ikke få næring til sitt syndens legeme (den rike mann).
Den frelste frelses til legem. Hans gode gjerninger er hans kostelige klær, og han mettes i
Kristi ansikts beskuelse. —
Ethvert liv må ha klær og næring til sitt legeme.
Vi har før talt om at all synd som mennesket begår, er utenfor legemet, men det er skjedd
ved legemet. Dette legger seg utenpå legemet som en skitten kledning.
Alt godt som et menneske gjør, er også utenfor legemet, men det er skjedd ved legeme,
derfor er disse dyder det helliges kostelige og skinnende klær. — Dette skulle oppmuntre og tilskynde
oss til gode gjerninger, så vi kan bli funnet ikledd og ikke nakne. Vi spinner og syr her i tiden vår
kledning for evigheten. Har vi lyst til pene klær, så vet vi nå måten å arbeide dem på.
En bror sa forleden at den gren som står på nordsiden av treet bærer mindre frukt enn den
på sydsiden. Men grenen på nordsiden må stå der, og den har ikke selv skylden for at den står på
nordsiden. Det var ikke godt å si noe om dette, men jeg sa til ham at det ikke var noen nordside på
Kristus, da han selv var lyset, solen, hvori vi måtte vandre. Kanskje det om talentene kunne passe
bedre inn her, for den som hadde ti talenter, kunne vinne andre ti, men den som bare hadde én
talent, kunne bare vinne én talent til.
Så talt vi om Fil. 3., at vi skulle kjenne ham og hans oppstandelseskraft og hans
lidelsessamfunn, så vi kunne bli dannet til å ligne ham i hans død. Les dette i den tyske bibel.
Hjertelig hilsen fra oss alle her.
Din
Johan
Kjære bror Aksel.
Mange takk for kort og bilde som jeg mottok i dag.
For å pløye rett må man se rett frem. For å gå rett på den smale vei må man se rett frem. For å gå
rett frem i Kristus må man se rett frem og gjennom kjødet. En må se tvers igjennom tilintetgjørelse
og fast besluttet dom. Es. 10, 23. Fordi vårt anker er kastet innenfor forhenget (d. e. hans kjød), så
ser vi veien klart foran oss. Veien vet vi. Herrens folk er et uforferdet folk, deres styrke er Herrens
styrke. Den ene trykker ikke den annen, men de går rett frem hver på sin egen vei. De springer opp
på murene og løper mot skjoldene. Alt fortæres foran dem, og bak dem er døden og tilintetgjørelsen.
Vi kjenner ingen mere etter kjødet. Om en i skinnende klær og med ring på fingeren kommer
inn i forsamlingen, så byr vi ham ikke en utsøkt plass fremfor den fattige, for bare en ny skapning er
noe i Kristus Jesus. Høydene skal senkes og dalene heves, for veien er banet og rett. "For våre
stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festningsverker, idet vi omstyrter
tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke
tilfange under lydigheten mot Kristus." 2. Kor. 10, 4–5. Om vi enn skulle være ulærde i talen, så er vi
det dog ikke i kunnskap.
Kamp opptas i Ånden ved Ånden av den som har Ånden. — Ær visdommen, og visdommen
skal ære deg. Den skal gjøre at du vil forstå deg på mørke taler og renker i ord. Visdommen bærer i
seg: Visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt
for ham. Es. 11, 2. Kristus er Guds visdom. Alle disse Åndens egenskaper må sees relativt til oss som
er under Guds arbeide i Mellommannen.
Jeg fulgte br. N. N. utover til et møte forleden og fremholdt for ham det gale i å gå på møter
hvor ikke friheten kunne råde helt og udelt. Han på sin side bebreidet meg sterkt for å være for
isolert og for nøyeregnende. Han gikk på møtet og jeg hjem. På dette møte ble det veldig kamp. Disse
motstandere hadde jeg kjent lenge, men de vågde aldri stå frem og oppta en ærlig kamp; men nå, da
K. og E. var alene, skulle de få for alt sammen. Både K. og E. hadde lenge ment at jeg var for hård og
radikal, men nå da fienden ble sluppet løs på deres egen nakke, lærte de å forstå litt av den møye og
kamp jeg har hatt for å holde disse mennesker nede, så K. og E. ingen kamp skulle føle. Men da de
ikke skjønte dette, så tillot Gud at disse krefter stormet løs mot dem, og de erkjenner nå mere enn
før hvilken tjeneste Gud har gitt meg i Kristus Jesus for deres skyld. K. sa samme aften: "Nå forstår jeg
Smith bedre enn før; han har vært hård, men nå forstår jeg hvorfor." Gud viste meg i Ånden at jeg
skulle holde meg borte fra møtet denne aften, og var møtet gått hen som et alminnelig møte, da var
jeg blitt beskjemmet, men Gud gjorde meg stor i deres øyne fra denne kveld, for de kjempet nesten
over evne uten å seire.
Guds veier er forunderlige veier. På siste møte fortalte jeg vennene at Gud hadde gitt meg
åpenbarings Ånd i sin kunnskap like fra første stund av i 1900, da jeg mottok Ånden, og at det var
nødvendig å si dette for at tilliten skulle styrkes. Paulus sier også: "For vi forkynner ikke oss selv, vi
forkynner Kristus Jesus som Herre, oss derimot som eders tjenere for Jesu skyld." Altså, han måtte
predike seg selv som tjener for deres skyld. Jeg sa samtidig at jeg ikke sa dette for å rose meg, men
om noen ønsket å ta det for ros, så sto jeg blottet for Guds og alle menneskers åsyn, så de kunne få
det som de ønsket. — Legger vi vinn på i alle ting å søke Guds ære, så vil Gud velsigne vår tjeneste så
det lykkes. Jeg er over all måte glad og styrket i troen, hans navn til ære og pris.
Mitt ønske for eder alle er: Joh. 17, 17. Formaning til de unge i Kristus: 1. Tes. 4, 3–6. Til de
reiselystne: 1. Tes. 4, 11–12. Til de løsslupne i munnen: Ordspr. 17, 27. Til de rike i verden: Ordspr.
18, 11. Til deg å iaktta: Es. 26, 10. Hils alle de hjemme og vennene dersom de rekkes, og så langt de
rekkes i sannhetens nidkjærhet under kjødets fortærelse og åndens levendegjørelse i det samme
legeme — i Mellommannen ved Kristi Ånd av Faderen.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Ditt meget kjære brev av 11. ds. har jeg mottatt. Det er alltid kjært å høre fra deg. Mange
takk for det engelske nytestamente; det var en kjær gave.
Guds kraft har vært vidunderlig tilstede på våre møter i det siste.
Det er av den aller største betydning når det er blitt en menighet, at man innsetter noen til å
vokte hjorden, så man legger ansvaret på noen som er dyktige til det, og som er bosatt på stedet.
Paulus var ett à to år på hvert sted, og fikk i denne tid sammen en flokk hvor han senere lot innsette
eldste osv. Ikke slike ærgjerrige tyranner som vil herske over hjorden, men slike som til enhver tid
kan si: etterfølg meg som jeg etterfølger Kristus. — For riktig å rette en appell til deg, så vil jeg
henvise til tysk oversettelse, 2. Tim. 2, 15.
Hvor nødvendig det er for en Herrens tjener ikke å bryte odden av Ordet. Man skal bruke det
med sin fulle skarphet. La det virke hva det vil — til død og til liv. Det er bare menneskefrykt og
feighet som bringer folk til å bryte odden av Ordet, og så sier man seg selv og andre at det er
kjærligheten som har brakt dem til dette. Dette har alltid vært og er løgn fremdeles. Hvem er vel
dugelig til å være en duft av død til død for dem som går fortapt, og en duft av liv til liv for dem som
blir frelst.
Salig å så ved alle vann, salig å høste i Kristi høst, så vi kan som et fnugg i tiden fullkomme vår
gjerning før vi farer hen og intet mer kan utrette.
Pløyer vi dypt, møter vi mere motstand enn om vi pløyer grunt. Motstanden avhenger av
hvor meget vi graver i dybden. Farer vi lett over, så slipper vi lett fra det. Det er meget overfladiskhet
rundt omkring; men Kristus grov dypt. Å grave dypt i Kristus er å grave dypt i selverkjennelse. For i et
hvert menneske ligger de fornødne data til levendegjørelse, bare en vil levere det ut i Mesterens
hånd til behandling.
Br. G. var en meget kjær bror. Jeg skulle bare ønske at han var mere frimodig, og at han ikke
ville hugge seg så fast i bokstaven som i ånden i tingen. En må være ledig for å være stridsmann. Dog
er han godt skikket som en lærer i Kristus Jesus, når han bare lærer den kunst å være ledig — ikke
tvungen. Vi kom meget godt ut av det, og jeg bad ham å ta seg av de ubefestede og lære dem
grundig opp, jage motstanderne og fiender av alle slags, så lammene kunne gresse i fred.
Vi har meget å lære, kjære bror. Når vi ikke bryr oss om å tekkes mennesker, så skal vi lære.
Den som søker Guds ære alene, han er sanndru, og svik er ikke i ham.
Frykt ikke for motstanderne, men beseir dem med visdom fra Gud. Ingen må bli deg for sterk
— uten sannheten alene. Anse ingen person, så skal kraften fra Gud bli hos deg og økes, for heller
ikke Gud anser personer.
Lev da så inderlig vel, og ha god fremgang både personlig og i arbeidet. Det skal være gildt å
høre hvordan det går.
Hjertelig hilsen Ap. gj. 4, 12. Skal hilse fra alle her. Skriv snart igjen.
Din
Johan
Kjære bror Aksel.
Ditt siste brev av 18. ds. har jeg mottatt, og det var en sann fornøyelse å se og erfare hvordan
Gud har latt deg skue inn i de herlige sannheter som kommer oss imøte ved inntredelsen gjennom
forhenget, det er hans kjød. Just her er all kunnskap og all visdom begravet. Det alminnelige er at en
vil ha visdommen ute i luften, oppe i skyene eller noe lignende. Men tingen er at alle visdommens og
kunnskapens skatter, ja hele guddommens fylde bor legemlig i Kristus Jesus, og der kan vi grave etter
skjulte skatter. Vi må ete hans kjød og drikke hans blod, for i det er sannelig mat og drikke. Kan dette
forståes med hodet? — etter en uopplyst forstand? Nei, ikke mere med hodet enn med bena. Guds
Ånd kommer med Guds kunnskap. Men likesom Kristus i kraft av en evig Ånd ofret seg selv, kan vi i
kraft av Kristi Ånd ofre oss selv. Kristus som mellommann inneslutter i seg selv hver enkelt person i
Kristus. Derfor er mellommannen ikke bare for en. Han er veien til Faderen (fullkommenheten). På
denne vei fortæres hans kjød og blod i kraft av en evig Ånd. Derfor gjorde Gud det som ikke loven
maktet. Det er gjennom kjød og blod at djevelen kan friste, men når kjød og blod er ofret, har
djevelen ingen materie å la sin innflytelse gå ut over.
Det står tale om de hensovede i Kristus. Herav forstår vi at frukten av vår tilværelse her på
jorden kun er det mål hvortil vi når opp ved å levendegjøres av den annen Adam. Våre legemer
hensover i ham. Men når våre legemer hensover i ham, og hans legeme er oppreist, må absolutt vi
oppreises i ham, for han er ikke lenger i graven. Tidsintervallet spiller nok rolle for oss, men ikke for
Gud som regner de ting som ikke er, som om de var. Hvor er så vår horisont? Jo, innen Kristi legeme.
Kan vi utvide vår horisont? Ja, innen legemet. Kan vi ikke strekke oss utenfor legemet? Nei, Kristus
ofret seg selv helt, derfor gis det ikke rom til noe utenfor. Heller ikke kan vi løpe ut av skinnet og si:
her er jeg, men hele vårt "jeg" befinner seg i Kristus, for livet er meg Kristus. Men hvordan kan da
Jesus være yppersteprest? Jo, han har ofret seg selv inntil siste vidd, derfor kan han komme dem til
hjelp som ennå ikke er ferdig med å ofre seg. Men den som ofret seg, og de som ofrer seg, er alle av
én, derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre.
Vi har intet fortrinn fremfor noen, men for oss gjelder det å være innfor Guds åsyn for derfra
å hente kunnskap til veiledning. Dette er en profets tjeneste; for en profet står mellom Gud og folket.
Gud har også nå i våre dager profeter i sin menighet. Enhver profet skal operere selvstendig og hente
sine ordre direkte fra Gud gjennom Ånden. Det er ikke en profets gjerning så meget å gå opp i
mengden som å leve i Herrens fortrolige samfunn og stå i hans råd og meddele folket hva Gud
åpenbarer. Les 2. Mos. 18, 13 og videre, hvorav det fremgår at Moses lot innsette øverster blant
folket til å dømme; men når det var noen vanskelig sak, da først skulle de henvende seg til Moses, v.
26.
Slik også nå. En bør legge vinn på å opplære lederne, idet man selv bevarer seg innenfor Guds
åsyn og mottar ved en åpenbarings Ånd hva en skal si. Lederne får igjen vokte sine avdelinger, og
man får gripe inn hvor fare er på ferde og hvor vanskeligheter oppstår. Er man midt oppe i alt mulig,
kan man ikke skjøtte denne så viktige tjeneste. Det er nok av dem som kan løpe, det gjelder om å få
noe å la dem løpe med.
En bør være seg sin tjeneste i Herren bevisst, så en kan gjøre mest mulig ut av enhver ting,
idet en forblir i lidelsen. Derfor som jeg sa sist, så vidt jeg husker, dersom du treffer på noen åndelig
bror som du anser særskilt dyktig og tro, så gjør det straks begripelig for ham at han må ta seg av den
flokk han er i blant. Legg ansvar på hans skuldrer, og legg ham ordentlig på hjertet hva han har å
gjøre. Orden må det være; man kan ikke bare sveve rundt som en flokk sauer. En må lære å lyde før
en lærer å byde. Vil noen innen flokken ikke lyde, da må en manøvrere forsiktig med en slik, så han
ikke drar flere etter seg.
Br. G. har skrevet til meg om det som også du skrev, nemlig om utgivelse av et blad. Han
tenkte på å utgi et 16-sidig blad. Jeg skrev til ham og foreslo å begynne med et mindre blad. Samtidig
sa jeg ham at skal vi utgi et blad, da må vi arbeide for sannhetens fremme og ikke for bladets
fremme, og så vil nok Gud sørge for bladets fremgang. Vi kunne inntil videre få sagt meget gjennom
et mindre blad. Jeg har svært god lyst til en slik gjerning, og jeg tror nok Gud vil bruke meg til å
gjendrive — overbevise, straffe og formane i et slikt blad. Religiøse nyhetsblad har vi nok av, så dette
måtte gå i en skarp retning.
Nå blir det sent på kvelden. Lev så hjertelig vel, og med hensyn til motstanderne du skrev
om, så trøst deg med Josva 10, 24 og 25.
Det er gledelig å høre fra deg at det går deg vel, og at du kan være til nytte.
Hjertelig hilsen i Kristus Jesus med Sak. 11, 4.
Din
Johan
Kjære bror Aksel.
Mange takk for dine to brevkort. Det siste kom akkurat nå. Jeg ser at Gud er med og velsigner
arbeidet, idet han utdeler nådegaver. Det er salig å være med å underminere. Det vesentligste er at
noen blir grundig opplært, for én er mere verd enn ellers 20, når bare den ene er solid. Abraham fikk
velsignelsen kun gjennom den ene, Isak. Det er såre nødvendig å begjære av Gud visdoms og
åpenbarings Ånd i Guds kunnskap, og dette bør man fremholde sterkt, så noen kan få lyst til å
opplæres. Undervisning må til, for de fleste vet intet om Gud. Hva vi har fått for intet, skal vi gi for
intet. Vi hadde det riktig godt på siste møte. Vi har nå et værelse ovenpå i den indre gård hos meg.
Forøvrig har vi husmøter. Vennene blir mer og mer befestet. To kvinner var svære til å hengi seg på
møtene, så de oppbygget seg selv uten å ta tilbørlig hensyn til sine omgivelser. En dag fikk jeg slik lyst
til å gå utover og samtale med dem. Under det vi talte sammen, gikk det fullt lys opp for begge to at
man på møtene ikke bare måtte tenke på seg selv og på egen oppbyggelse, men at en måtte være
med å løfte hele forsamlingen og kun ta hensyn til andre i alle sine foretagender. Begge praktiserte
dette på siste møte, og det var særdeles godt det hele. Mon ikke mange rundt omkring plages av folk
som tenker på egen oppbyggelse i den grad at de forstyrrer møtene. Slike folk må tilrettevises, for de
gjør det som oftest i uvitenhet. Begge disse kvinner blev hjerteglade ved å få greie på dette. De
hadde ikke engang drømt om at de skulle delta med alle de andre, da de syntes at det var om å gjøre
for dem selv å få kjempet seg frem.
Hva profetisk gave angår, så formanes vi i Rom. 12, 6 å bruke den i overensstemmelse med
troen. Dette er høyst påkrevet å minne om, så ikke noen skal løpe løpsk, bli åndelig beruset og
fremkomme med ting som hverken henger i sekk eller tau.
Jeg har skrevet til Misjonæren om "Kjærlighet". Det kommer antakelig til uken. Det var
nemlig en mann som skrev at det ikke fantes kjærlighet i våre dager, det var bare i apostlenes dager
at slikt fantes. Slike tanker er det gjennomgående hos mange, så jeg tror det var gagnlig å se litt på
hva kjærlighet er for noe. Jeg skrev blant annet at det vel neppe finnes unyttigere vesener til, enn
slike som bare setter seg til i sofahjørnet og skriker etter kjærlighetsbevisninger. Skomakeren skal sy
støvler til dem for intet, skredderen klær osv., kort sagt alle er skyldige å vise dem kjærlighet, for de
er den såre verd. Samtidig skrev jeg om at den ekte kjærlighet aldri krevde, den bare gav uten en
eneste gang å tenke på belønning. Helt siden jeg fikk Guds Ånd og kjærlighet, har jeg aldri hørt annet
enn at jeg er så ukjærlig osv. Slike folk går omkring og søker etter noen som kan elske dem etter
kjødet naturligvis, og når de ingen finner, ja da finnes det ingen kjærlighet. Apostelen sier: Han gav
meg eders kjærlighet i Ånden tilkjenne. – Slike snylteplanter er skikket for alt unntagen for Guds rike.
Vi trenger menn og kvinner i våre dager som har kjærlighetens kilde i seg selv å øse av, og som har
nok der, selv om spott og spytt blir deres lønn.
Far fikk jeg nylig brev fra. Han spør etter deg, og jeg har forklart ham hva Gud har gitt deg å
bestille nå i Tyskland. Jeg tror dette vil glede ham meget.
Johan
Kjære bror Aksel.
Ditt kjære brev samt bøker og blad har jeg mottatt. Det er da svært så forskremt D. er blitt.
Sch. har nok formådd å slå ham grundig i marken med sine argumenter.
Jeg skrev til K. at slike folk som lik værhaner dreier seg rundt for hvert vindpust, har Gud aldri
kunnet bruke i sin tjeneste. Og hva Sch. påstår om håndspåleggelsen, at "Los Angeles Ånden", som
han så vederstyggelig kaller det, ble forplantet ved håndspåleggelse gjennom Amerika, Norge og
Tyskland, sa jeg at jeg fikk Åndens dåp i 1900, men gavene til å tale i tunger, tyde og profetere i 1907;
men at jeg har den samme Ånd nå etterat gavene er skjenket meg, som i 1900, samt at en mengde
har fått Ånden og gavene uten håndspåleggelse, at de som har fått Ånden, lever et gudfryktig liv og
skyr synden under alle skikkelser, og at det ingen fare er med den Ånd som leder oss til å avstå fra
det onde. Dernest sa jeg til ham at den Ånd som på pinsefesten ble utgytt i Jerusalem — etter Sch. og
D. uttale — da skulle kalles "Jerusalemsånden", og den Ånd Luther ble drevet av, for
"Wittenbergsånden", osv. Hva 1. Kor. 14, 2 angår sa jeg at det er klart at den som taler i tunger, taler
for Gud; for ingen vet jo hva alle de rare ord betyr. Når tydningen kommer, så er det jo til
oppbyggelse, og det angår da mennesker. Det var jo det som var så uhyre galt. Til dette svarte jeg at
det var i "Kristi Ånd" man talte, og "Kristi Ånd" er av den beskaffenhet at den alltid har mennesker for
øye — deres ve og vel.
Forøvrig er alt dette "hjernespinn" og alle disse "kløktige fabler" som de har for seg, kun
naturlig og menneskelig. Jeg skrev til Kr. at det er kun ut fra stort mulm og mørke at en kan våge seg
til å bruke slike uttrykk som D. har brukt. — Sch. har nok satt foten på hans nakke.
Hva det angår å skrive i avisene om de feil som det er begått i de forskjellige byer, så tror jeg
dette er meget farlig, for en vil lett gi motstanderne en sjanse til å falle inn, og de svake kunne trekke
seg tilbake.
Gud legger ikke kampen på alle, det er kun hyrdene som har å holde fienden borte. Fårene
bør gresse videre — uten å vite om disse kamper. Ikke bør en slippe ulven inn i fåreflokken og der
oppta kampen med ham, for derved spres fårene. En får kjempe ut sin kamp i stillhet for seg selv, og
når fienden, ulven, er slått ihjel, da kan man bære den inn i fåreflokken og vise fårene den, for derved
styrkes tilliten til deres hyrde. Gud er den som har ansatt i menigheten "hyrder" osv. En bør alltid vise
sin kraftigste side ut til fienden, for han frykter, — og sin kraftigste side ut til de man vokter, for
derved styrkes de. Sin svake side kan man vende til Gud som passer oss alle. Jeg har lengtet etter å
skrive dette brev til deg.
Vi har åndskamp, men når vi har seiret i Ånden, skal det bare noen få pennestrøk til for å
sette en hel hær av fiender på flukten. Han gir oss makt til å trede på skorpioner og slanger og til å
vinne seier over all helvetes hær. "Menneskelære" må man skille vel ut fra Guds kunnskap. Det var
en veldig skorpion disse tyskere hadde satt inn i fronten. D. hadde jo samrådd seg med flere eldre
brødre, og han ville enn ytterligere samrå seg med noen "fedre i Kristus". Bare han ikke treffer på
noen av denslags fedre som satt i rekke og rad på Nationaltheatret i Oslo under prestekonferansen.
Mon ikke også denne slags fedre ville ha tatt seg godt ut som tilskuere på den romerske arena, da de
kristne ble pint til døde. Det er fælt når Samson mister lokkene, da kan de stikke øynene ut på ham så
han ingenting ser. Gud gir dem hen til et sinn som intet duger.
De som skal vokte Guds hjord, må være folk som ikke blåser overende ved de første
djevelske anslag. — Hva angår de ting som er forekommet innen menigheten, da kan også meget
skrives på disse kontoer: "Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød."
"Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik." Det var
nok synd tilstede, men Herren ville ikke tilregne den, da det ikke var svik i ånden. Dette må vi også ha
for øye. Hva angår den bror du talte om, så er det ingen fare med ham, når han bare selv vil avstå fra
galskapen.
Det er gjennom kamp vi skal lære å kjenne hverandre. Kamp er bare moro, for det følger
alltid seier etterpå. "Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus." Så om de "går oss
etter i sømmene" (F. S. i Misjonæren) eller de vil oss grundig ausfegen (Slå oss ut) (D.), så står vi dog
like pal i Guds kraft, og de skal "utakk dertil have".
Hils alle hjemme. Hils vennene. Være selv på det hjerteligste hilset fra din alltid i Kristus Jesus
i kamp og seier meddelaktige bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Ditt kjære brev av 17. ds. mottok jeg i dag — hele 8 tettskrevne ark spekket med spørsmål.
Det gleder meg å se kampen har lagt seg og seieren er vunnet inntil nå, men likesom Gud har gitt oss
seier til i dag, så skal vi alltid seire i Kristus Jesus. Jeg følte en ikke ringe kamp i mitt indre ved å lese
de data du gav meg, men Gud være lovet, han gav seier. Men seieren består ikke deri at vi gjendriver
alle våre motstanderes ord, men deres kraft. Den grunnvoll som både Sch. og R. legger for sine
tankebygninger, er meget markstukken. De samler begge til sitt eget nivå og advarer sterkt mot det
åndelige. Når man leser en slik bok, kan en så snart se om forfatteren samler til Kristus eller om han
adspreder.
Hva profeter angår, så er man jo ikke profet fordi om en har gaver til å fremsi profetiske ord.
De 12 i Ap. gj. 19, 6 og 7 skulle da ha vært profeter. I Ap. gj. 13, 1 finner vi noen profeter og lærere,
deriblant var Saulus og Barnabas. Disse var virkelige profeter. En profet er en mann som står i Guds
hemmelige råd. Det er en som står på egne ben og ikke voktes av noen hyrde uten av Jesus, men som
selv er hyrde. En profet er en mellommann mellom Gud og folket og er Guds talerør. Abraham var en
profet for Lot. En profet må alltid ha noen å være profet for. Paulus var en profet og apostel. "Er jeg
ikke apostel for andre, så er jeg det i det minste for eder", sier han til korinterne. Han var seg sin
stilling bevisst, og det bør også vi være så mange som da har noen stilling i Ånden. Du kunne gjerne
ha gått som tannlegeelev i all din tid, uten å bli selvstendig og bevisst, dersom du ikke hadde brutt av
og begynt på egenhånd. Men da du begynte selvstendig, følte du det personlige ansvar, og dette
ansvar gjorde deg dyktigere enn da du var elev. Således bør vi også i Kristus være oss vår gjerning
bevisst, vi bør tenke om oss selv som vi bør tenke. Ikke høyere, for det oppblåser, men heller ikke
lavere, for det gjør forsagt, og en annen som er mindre skikket til å behandle roret, vil snart trede i
stedet til skade for Guds rike. En skal ikke skjule sin visdom til unnseelse, ei heller skal man te seg
altfor vis, for da forderver man seg selv.
Moses og Johannes den døper var profeter. De var støtter som folkene kunne støtte seg på,
men neppe kan man støtte seg til noen som nettopp har begynt, som de 12. Tross dette, så tror jeg
dog at en profet er det fra mors liv av som Samuel og som Saulus av Tarsus, tross det at de kan ha
levd i verden til en tid. En profet kan dra slutninger og i Ånden forutsi hvordan det vil gå dersom
folket handler så og så. Han står i Guds hemmelige råd og kjenner Guds nidkjærhet og Guds måte å
styre på likesom ministrene lærer å kjenne kongen og kan på en prikk si hva han ynder og hva som
mishager ham. Johannes kunne si: "Se der Guds lam som bærer verdens synd." Dette kunne han si i
Guds kunnskap, for alle ting og alle åndelige tegn konsentrerte seg i personen Kristus. "Han som
sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg," osv. Der ser du, han satt i Guds råd, for han var en
direkte utsending fra Gud. Gud talte til ham direkte likesom til Samuel. Eli var også en profet som
skulle ha vært Samuels oppdrager, men han var så sløv at Gud måtte henvende seg til Samuel om Eli.
Vi ser at den unge gutt Samuel ble en profet for den gamle Eli som selv var profet, men en slik som
ikke sto på høyde med sitt kall. Det er forskjell på profeters størrelse. Ingen var større profet født av
kvinner enn Johannes.
I den nye pakt er det også profeter som vi nå har sett. Dersom en profet gjør det som er galt,
da oppsetter Gud øyeblikkelig en profet over ham. (David og Natan — Samuel og Eli osv.) En profet er
en myndighet så lenge han forblir tro i sitt kall. Kristus var en profet. En profet bør kun oppdras av en
profet (Jesus og disiplene — Elias og Elisa). En profet har å være tro i alt Guds råd. Gud har ansatt i
menigheten apostler, profeter, hyrder, evangelister og lærere. En profet kan både være hyrde, lærer
og evangelist. Det at han er profet, gjør ham nettopp skikket til disse gjerninger. — Dersom Gud har
gitt oss noen å verne om i menigheten, da bør vi vokte disse med omhu. Det hender nok her som på
hvalfangst, at en må stikke ut en 2 à 300 favner line når de løper riktig grassat, men når man har skutt
"fast fisk", så kan en hale inn slakken igjen, når de riktig har maset seg ut. Hovedtingen er at man ikke
sprenger holdet. Det er et stort tålmodighetsarbeid, men salig.
Det er meget godt her nå og en enighet og orden som aldri før. Det er blitt frykt for å sladre,
og det er en sann fryd å se hvordan alle gleder seg. Det er kun med sverdet i hånden og alle kanoner
klare at vi får lov til å ha det slik. De lurer på oss fra alle kanter, men Gud har gitt oss makt.
Dersom ikke den åndelige vil styre, så kommer de kjødelige og tar ledelsen øyeblikkelig, og
de sparer ikke, det har jeg sett. De gir seg ikke før de har drept alt liv. Av en herlig flokk er det nå ikke
to tilbake som holder sammen. Dette kan være verd å merke seg. Deres fører tillot dem alt mulig galt
og bare lo av det hele, men så kom resultatet.
Verst av alt er det å holde det rent innen flokken. En kan ikke gå bums løs på galskapen, for
da vant man ikke seier, men la dem løpe ut noen hundre favner line for ikke å sprenge holdet. Det å
være Åndens tjener er en manøver som krever uhyre langmodighet og uforferdet inngrep når det
kreves.
"Men dødens brodd er synden,..." 1. Kor. 15, 56. Det er jo klart at dødens brodd er borttatt
for oss, for synden som er brodden, er vi frelst fra. Brodden (synden) er borte. Derfor heter det: De
hensovede i Kristus. Kristus kjente dødens brodd da han ble gjort til synd for oss. Han ble regnet
blant overtredere.
Å tale profetisk er å tale menigheten til oppbyggelse, 1. Kor. 14, 4. Jesu vitnesbyrd er
profetordets ånd. Hva vil dette si? Jo, Jesus vitner om syndelegemets tilintetgjørelse, og Jesus vitner
om sitt eget legemes oppbyggelse, for han avskaffet synden med det ene offer. Alle profetiske ord
eller taler må gå i denne retning, for i denne Ånd skal man profetere menigheten (det er hans
legeme) til oppbyggelse. Dersom ikke de profetiske ord går i retning av syndelegemets tilintetgjørelse
og åndslivets oppbyggelse, da kan en med rolig samvittighet stoppe munnen på den som profeterer,
for Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd. I denne Ånd kan man ikke søke sitt eget eller profetere sitt
eget hjertes syn, men kun tjene andre, for dette er Jesu Ånd.
Hva spørsmålet om 1. Kor. 14, 7 og flg. angår, så sier Paulus dette for å klargjøre for dem
hvor galt det er bare å komme sammen og tale med tunger, når ingen tyder. Det er omtrent, mener
han, som når en sigøyner ville komme inn i vår forsamling og begynne å preke. Han ville preke hen i
været, for ingen forsto det.
Paulus talte mere med tunger enn alle. Hermed mener han ikke at han stadig gikk og talte
med tunger. Han forsto å legge an sin tungetale der hvor den gjorde effekt. Om en taler med tunge i
tide og utide, så er det bare der hvor tungetalen kan slå an, at gaven har virket det hvortil den er gitt
(tegn for vantro). Paulus hadde annet å bestille enn å sitte og tale med tunger om dagen. Men han
maktet med det han talte med tunger å gjøre mere virkning enn de alle.
En må søke å utvikle nådegavene, akte dem høyt, istedenfor å forkaste disse herlige ting som
Gud har gitt oss.
Hva vi trenger fremfor alt er ro til å hengi våre hjerter til å forstå hva Gud vil åpenbare for
oss. En trenger å bli mere innadvendt, for speider en stadig utad, blir en verdslig, men speider en
innad, blir en åndelig.
Hvorledes forstås dette v. 15 "jeg vil bede med ånden, men jeg vil også bede med
forstanden"? Jo, det er motsetningen til v. 14, hvor det heter: "For dersom jeg beder med tunge, da
beder min ånd, men min forstand er uten frukt." Når han beder med ånden og med forstanden, så
menes her at han beder på alminnelig måte i motsetning til med tunger.
Har du noengang merket synlige beviser på v. 25? sier du. Ja, det var jo det mannefall R. var
så imot. Om en ikke direkte alltid faller på sitt naturlige ansikt, så faller man dog tilfote i
erkjennelsen, og det har jeg sett flere ganger og hørt dem selv forkynne.
V. 19. Her mener Paulus direkte hva han sier. Han vil heller tale fem ord forståelig enn ti
tusen ord med tunge. For Paulus tenkte aldri på sin egen oppbyggelse, han tenkte bare på andres.
Han tilhørte fedrene. Fedrenes glede er bare dette at det går barna vel, selv om de selv lider derved.
Kristus tjente ikke seg selv, men andre. Fedrenes oppbyggelse er at barna oppbygges. De ti tusen ord
kunne kanskje ha oppbygget Paulus meget, skulle en tro, da jo den som taler med tunger, oppbygger
seg selv. Men han renonserte på denne oppbyggelse, dersom han bare heller med fem ord kunne få
oppbygge menigheten. La oss ha samme sinnelag.
Jeg er enig med deg at det er mest kjødelighet som vil spille inn i Guds forsamling. Dersom en
mottar en annen ånd, heter det. En må altså godvillig motta den. Den kan ikke komme uten vårt
vitende. Vi må da fornekte den Ånd vi har, og motta "en annen ånd". Dette er å bli "opprykket med
rot" og "to ganger død". Dette er imidlertid ikke ofte tilfelle. En kan være sterkt under innflytelse av
"en annen ånd" uvitende, idet hjertet er rett for Gud. Dette har jeg erfaring på. Men Gud ser til
hjertet, og vet å utfri oss, så vi ikke blir opprykket med rot. Mest vil man unndra seg lidelsene og
lydigheten — dette er kjødelighet og kan forstyrre freden og hindre sterkt den åndelige vekst.
Nå har jeg uttømt mitt hjertes forråd for denne gang. Alle spørsmål har jeg nok ikke fått
besvart, men du får la det skure med det som er nå.
Om vi kunne utgi et lite blad ved arbeid i fristundene, så tror jeg det ville være bra. Vi kunne
gjendrive galskaper og uåndelige foreteelser. Dette blad burde være "En hyrdestav". Vi måtte ta av
hva Gud gav oss og ikke bare bruke saksen i andre aviser.
Hils hjemme. Hjertelig hilsen med Titus 2,1.
Din bror i Kristus
Johan
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt kjære brev av 22. ds. som jeg mottok 2. dag jul.
Nå vil jeg skrive til deg om ting som er av uhyre betydning, men som bare bør meddeles åndelige, for
man har forpliktelser på seg til å husholderere med Guds mangehånde nåde.
En bør ha greie på tjenesten innen Guds menighet. Johs. Åp. 1, 16 og 20. Les fra 12. vers og
ut. Menighetens engel er den person som Gud har gitt makten i menigheten. Han har hele ansvaret,
men med ansvar følger også makt. Menighetens engel får all daddel og all ros. Skal noe rettes og
ordnes innen menigheten, så må det skje gjennom menighetens engel. Det kan ikke nytte å snakke til
noen annen, for ingen annen har makt til å få rettet noe. Fra Guds side sett heter det "menighetens
engel", men fra menighetens side kalles han for "tilsynsmann", se 1. Tim. 3. Altså er "tilsynsmann" og
"menighetens engel" det samme. For å være tilsynsmann i en menighet kreves:
1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
Å være ulastelig.
En kvinnes mann (for at ikke kvinnene skal influere på ham til skade for menigheten).
Edruelig (årvåken over hele linjen).
Sindig.
Verdig.
Gjestfri (hans hjem bør være sentralstasjon).
Dugelig til å lære andre osv. Ikke en nyomvendt. Han bør ha et godt vitnesbyrd av dem som
er utenfor.
Det kan kun være én tilsynsmann i en menighet, men flere menighetstjenere.
Menighetstjenerne har også sine betingelser som ligner meget tilsynsmannens betingelser. Apostler
var slike som reiste rundt og grunnla menigheter og tilså dem. (Apostel betyr utsendt).
Tilsynsmannen er fast bosittende på stedet. Titus 1, 5 og flg. Titus ble etter på Kreta for å innsette
tilsynsmenn (eldste) i hver by.
Man bør ikke være blind for disse ting, og der hvor en menighet oppstår, fremstår disse
tjenere ganske av seg selv. Og kunne de innsettes i apostlenes dager til disse stillinger, så kan de det
også i våre dager. Gud har gitt meg en tilsynsmanns gjerning her på Horten, og har lagt alle tråder i
mine hender. Gud har gitt meg makt til å avgjøre stridigheter og la den få rett som har rett. Han har
gitt meg makt til å løse alle vanskeligheter osv. Ingen har ansatt meg i denne gjerning uten Gud selv.
Da jeg har forståelse av og full klarhet i at Gud har gitt deg den samme gjerning i K., så vil jeg be og
formane deg til at du skjøtter denne vanskelige gjerning, men dog så velsignede gjerning, med all
skjønnsomhet. Stjernen er i hans høyre hånd og med denne styrer han. Tilsynsmannen har å prøve
på det nøyeste de tilreisende, for ikke alle av dem er apostler. Ja, noen sann apostel som har kunnet
lære disse ting og føde hjorden fra ende til annen, har jeg ennå ikke truffet på, for de som kommer,
trenger selv undervisning. Det var endog falske apostler og svikefulle arbeidere som reiste rundt.
Disse kunnskaper bør ikke spres til andre enn de som trenger dem, så de kan ha full sikkerhet
for sin ferd i alle ting. De kjødelige vil oppta disse ting som selvros, men de åndelige vil forstå det.
I en by hvor det er en god tilsynsmann er det også god orden. Men halter tilsynsmannen, så
halter det hele.
Tilsynsmannen skal være en som ikke er nyomvendt. Dette punkt vil kanskje være et av de
vanskeligste for deg — tross du jo ikke er så ganske nyomvendt. Men det er så meget at du bør
anvende megen årvåkenhet med deg selv. Gjerningen som Gud har gitt deg, er høy og ansvarsfull, så
du må be om ydmykhet — stor ydmykhet og nåde, at du behandler de gamle menn som fedre og
gamle kvinner som mødre, at ikke autoritet skal støte dem bort, for derved glir trådene ut av
hendene, og man er ingen rett tilsynsmann.
Jeg skal ut i mai med et panserskip. Hva det trenges nå rundt i menighetene er først
tilsynsmenn (eldste), dernest tjenere. En trenger dog mest av alt apostler som kan innsette og finne
ut de rette menn til disse store gjerninger.
Ja, nå har jeg skrevet til deg om ting som antagelig ikke har vært praktisert meget siden
apostlenes dager.
Skriv som sagt snart tilbake, for jeg ønsker å vite hvordan det går deg i disse ting. Hjertelig
takk for det gamle år, og Guds fred og velsignelse i det nye ønskes deg av oss alle her.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt kjære brev. Likeså var det kjært å se din artikkel. Det er alltid godt å være
medstridere for sannheten. Jeg hadde alt sendt min siste artikkel da jeg fikk se din. Jeg måtte legge
store bånd på meg selv for å svare så pent, for jeg var bange for at det ikke skulle bli inntatt om jeg
riktig hadde utøst mitt hjerte over "humbugen". Når en ser sikkert, kan en tale sikkert. Men når en
ser ut i tåken, da taler man ut i tåken. Den som feiler i synet, vakler i dommen. Men klart syn gir klar
dom. Det skal noe til å holde prøve der i det klare lys.
Hva ditt brev angår så må jeg si at du svarte meget forstandig og beskjedent på hva jeg skrev
om. Men tross dette at du intet vet om deg selv, som du kaller det, så visste Paulus heller intet med
seg selv, men dermed var han ikke rettferdiggjort. Heller ikke var han dugelig til å tenke noe som av
seg selv, men hans dugelighet var av Gud, 2. Kor. 3, 5. Det er den dugelighet som er av Gud, vi alltid
heretter taler om. Paulus kalte seg selv en Herrens apostel, for det var en sannhet. Det gjelder å ta
vare på den gjerning Gud har gitt oss å vareta, for ingen annen vil kunne vareta den. Hva jeg skrev,
skrev jeg ikke på en slump, men i Ånd og sannhet, og ingen skal heller makte å gjøre denne sannhet
til intet. Derfor gjør du vel i å vareta den gjerning som Gud har innsatt deg i, hvilket jeg er viss på at
du hittil også har gjort med all iver og lyst. Jeg har undertiden tenkt å overlate den gjerning Gud har
satt meg i til noen annen, for jeg ville så gjerne sitte der og se på det hele og gjerne gjelde for å være
udugelig, bare de kunne styre det hele med dyktighet og selv være dugelig. Men det går ikke lenge.
"Og I tok ikke vare på det som var å vareta i mine helligdommer; men I satte andre i stedet
for eder til å ta vare på det jeg ville ha varetatt i min helligdom." Altså er her ingen avløsning. En kan
heller ikke vente å få noen anerkjennelse for vår tjeneste i Kristus, for korinterne krevde bevis for at
Kristus talte i Paulus. De gamle profeter ble holdt for å være falske og de falske ekte. Det å være i
Åndens tjeneste for å fremme troens lydighet, Rom. 1, 5, er ikke et hverv som gir anledning til megen
hederlig omtale. Tross det, så bør enhver som har fått en tjeneste i Kristus, være seg sin tjeneste
bevisst, og opptre så viselig som mulig. Det er mange vanskeligheter i en menighet, og en må ha gode
skuldrer for å bære dem.
Her på Horten er det en bror som har vært under Åndens nedbrytelse en tid, og som absolutt
har villet ha andre inn i samme tilstand. Når ingen ville høre på ham, ville han trumfe seg frem, fordi
han mente vi var vrangvillige osv. Det gikk så vidt at flere forstyrret. I dag hadde jeg en kamp med
vedkommende på 2 timer hvoretter han erkjente sine feil i henhold til disse skriftsteder:
"For enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt. Salt er en god ting; men
når saltet mister sin kraft, hva vil I da salte det med? Ha salt i eder selv, og hold fred med hverandre!"
Mark. 9, 49–50.
Han ba om å bli et fullt offer, og det heter om offeret at det skal saltes med salt, men at man
skal ha saltet hos seg selv og holde fred med hverandre. Dette hadde han ikke gjort, han beholdt ikke
saltet hos seg selv, og følgen var at det ble ufred over hele linjen. Alle de unge ble meget bange. Han
erkjente å ha feilet her, og vi får håpe at det blir bra igjen.
Det gjelder for oss å våke og ikke la djevelen få rom i menigheten.
Det var en stor trøst for meg å se din siste artikkel, Penger til Guds sak. Ikke fordi jeg fikk
medhold, for jeg er vel vant til motsigelser fra alle kanter, men fordi Guds sak fikk et puff fremover
også ved dette. Dersom man uten å prute, uten personsanseelse, uten hensyn til kjødet i noen
retning, går løs med sannheten, skal man snart bli uovervinnelig. Frukt i denne retning gledet det
meg å se gjennom linjene i din artikkel. Jeg vil ikke rose meg selv over all måte, men jeg tror dog jeg
tør påstå at siden jeg fikk Guds Ånd, har jeg alltid lagt vinn på å være velbehagelig for Gud, og har
hele tiden hatt en vemmelse for å tekkes mennesker. Dette har brakt meg så rike belønninger at mitt
hjerte hopper av fryd over at ingen av disse kjødelige mennesker kan fryde seg over å ha overmannet
meg. Men alltid har disse ord gått i oppfyllelse: "Intet våpen som blir smidd mot deg, skal ha
fremgang, og hver tunge som går irette med deg, skal du få domfelt; dette er Herrens tjeneres arv og
den rett de får av meg, sier Herren," Es. 54, 17. Kan ikke dette fryde hjertet? Jo visselig. Dersom ikke
vi slår dem, så stikker de øynene ut på oss og spytter oss i ansiktet. Dette kan de gjøre — om Gud
tilsteder det — med våre legemer, men aldri må de beseire vår ånd. Derfor, slå ned uten
personsanseelse, for derved æres Faderen at vi bærer megen frukt. Om slike ting "meget lett kan
misforstås", som N. N. sa, så gleder jeg meg ved i nærværende tilfelle å bli forstått.
Hilsen med Salme 149. Din i Kristi kjærlighet og kraft trygt hvilende bror
Johan
Horten, 26. april 1908 — # 59
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og dyrebare fred bli deg mangfoldig tildel i vår Herre Jesu Kristi erkjennelse. Det
ville være frafall fra Gud å søke å tekkes mennesker. Derfor forsto jeg godt at det var et svelg mellom
br. P. og meg, det samme forsto nok han også. Å utjevne dette svelg ville være frafall.
Min oppgave er å stå for Gud og gjøre hans gjerning. Det er slett ikke sagt at alle de en treffer
på og som kommer langveisfra for å høre, kan eller vil motta det vitnesbyrd som Gud har gitt oss å
vitne.
Det tilhører døden å gå inn i helligdommen. En venter å bli ført derinn uten gjennom død, og
blir derfor skuffet gang på gang. Men en får holde på inntil en lærer. Vil en bli lik Jesus, får en ta sitt
kors opp og gå etter ham. Visstnok kan hjertene bli brennende når skriftene opplates, men man
vender snart tilbake til sine vanlige følelser.
Gud får styre våre veier etter sitt råd. Han forstår best hva vi trenger. Det er mange ting som
skal ribbes av oss. Vi er nok ikke så ferdige som vi skulle tro, men Gud tar oss litt om gangen. Det
gjelder å være Ånden lydig på ethvert punkt i vårt liv, for da først har vi kraft. Guds rike består ikke i
ord, lære om frigjørelse og Åndens dåp, men i kraft. Det er kraften som arbeider. Det kan ikke nytte å
rose seg av alle sine velsignelser dersom man ikke fortsetter å være Herrens innviede. En må også
holde seg ren for den døde verden, selv om det er ens egen slekt etter kjødet. Vi er nå blitt av Kristi
slekt og Abrahams avkom, idet vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme. Men dette legemet er
Abrahams ætt. Vi er kjød av hans kjød. Våre legemer er Kristi lemmer. Så mange som ikke er døpt
med denne Ånd, tilhører ikke legemet og er heller ikke Abrahams barn, selv om de er jøder av fødsel.
Hjertelig hilsen til dere alle med 3. Mos. 20, 26.
Din bror
Johan
Horten, 10. mai 1908 — # 60
Kjære bror Aksel.
Hans veldes makt og rikdom på godhet gjør oss til hva vi bør bli.
Mange takk for ditt kjære brev som jeg mottok i dag. Det gleder meg meget at du vil ha
samfunn med Kristus i hans lidelser; for de fleste vil bare dele gleden med Kristus, men er fiender av
hans kors. Dersom vi lider med ham, skal vi og herliggjøres med ham. Dersom lidelsen kan øke
herlighetshåpet, hvorfor da ikke — som Kristus — lide tålmodig for den glede som venter oss. Les i
siste Misjonæren stykket av F. B. Meyer oversatt, og du skal se han skriver om de ting som vi så ofte
har samtalt.
Fra br. P. har jeg hatt to brev siden han reiste tilbake til Danmark. Jeg har skrevet to brev til
ham og fremholdt for ham at han må ofre alt i Kristi død, slekt, vennskap, bladet og alt. Han talte
nemlig ofte om sine gode venner (store folk etter kjødet). På Moss talte han om det samme til W. Jeg
sto tett ved og sa øyeblikkelig at det å ha bevissthet om personsanseelse, er å ha bevissthet om synd,
at det gjelder bare en ny skapning og at alt annet er strøket med i Kristi død. Br. W. slo øynene ned,
han syntes visst det var hårdt. Men br. P. tok det for godt, og jeg hørte ikke mere av denslags hos
ham. Nå har jeg skrevet om dette rett ut av posen, og det var med stor glede jeg nylig mottok hans
brev, hvori han erkjenner at det jeg skrev om ham, var sant. Han ville gjennomlese brevene flere
ganger og søke rettet hva som var å rette på. Etter dette har Gud gitt meg innpass hos br. P. Han har
en stor tillit til meg. Mens han var her, måtte han være i min nærhet så meget som mulig og ville ikke
forlate Horten — uten jeg fulgte med ham. Men nå er tingen den at han er omgitt av en hel del
mennesker som hindrer ham i helt å gå utenfor leieren. Det er nå om å gjøre å få frelst ham som en
brann ut av ilden, for han er en Kornelius som ber meget og gir almisser. Neste gang jeg skriver til
ham, har jeg tenkt å peke på alle disse "haier" som svever omkring ham, og som forsøker å binde og
hindre ham; for han vet neppe om det selv.
Jeg kan nå godt forstå at det var Guds vilje han skulle heropp. For jeg har hatt megen kamp
for ham i min ånd, og slik føler jeg ikke uten at det skal tjene til noe. Gud har nå gitt meg tak i ham så
han endog kan tåle motsigelser. Alle hans omgivelser søker å hindre meg fra å komme til Danmark til
høsten — og tross det — at det er hans egne forretninger, så sier de at det er fullt opp av assistenter
over alt. Jeg må nemlig ha noe å bestille for å få permisjon i 3 mnd. De kan imidlertid gjerne beholde
sine saker for seg selv, for jeg har ikke behov av noen av dem og har ikke tenkt å trenge meg inn i en
fremmeds bestilling. Men er det Guds vilje å få meg til København, så kommer jeg nok dit, selv om
djevlene var så mange som taksten på husene, som Luther sa. Be for br. P. at han må bli reddet som
en brann ut av ilden, som en kamel gjennom nåløyet; for den port er trang som fører til livet for den
fattige, og for den rike blir den et nåløye. Men Gud er mektig.
Jeg hører at det er motstand hos N. N., og det kan jeg nok tenke meg. Bjørnen søker hen til
sitt gamle hi. Kjeppen som var bøyet, søker å rette seg. En liten avvikelse fra veien blir stadig større
etter hvert. Det gjelder for oss å stå fast i det vi hørte fra begynnelsen og ikke inngå på noe som helst
kompromiss, ikke slå av en tøddel, men stå for Guds åsyn (Jer. 35, 19). Jeg har forsøkt å gi litt etter
for ikke å være så hård, men dette har gjort at jeg har mistet kraften, og jeg er blitt bare til spott for
dem jeg gav etter for. Dette var dog kun før jeg ble mere befestet. Derfor er jeg nå uhyre nøye med å
gi etter; for jeg vet at dette vil være mitt frafall fra Herren, for hvis åsyn jeg har fått min tjeneste.
Derfor torde jeg heller ikke annet enn å si bums ut til br. P. For å unndra seg er frafall. Vi har å
forkynne hva Gud vil, og ikke hva vi selv vil. En kan være listig som en slange og enfoldig som en due,
men aldri i sitt hjerte svikte sannheten. Den dag man gjør det, er det forbi med kraften. Det er nok en
hård prøve for deg nå, men du må aldri gi etter for dem, de skal vende om til deg. Man kan være
kjærlig, men sannheten tro. Den som Gud har gitt ansvaret, har også fått kraften til å bære det.
Hermed er intet å gjøre. Gjør din gjerning som for Gud og ikke som for mennesker, og enn ikke
helvetes hærers mangfoldighet skal kunne styrte deg fra din gjerning i Kristus Jesus. Stå du kun som
en Herrens ambassadør, som en som står i hans hemmelige råd, og som en som ikke kan blåses over
ende. Men viker du en håndsbredd fra denne tjeneste, og gir du etter, da er det forbi med deg. Gud
skal rikelig styrke deg og gi deg nåde i alle ting.
Jeg er ombord om dagen. Vi skal mønstre den 20.
Hjertelig hilsen i Kristus Jesus med Esek. 44, 16. Hils vennene og hils hjem.
Din bror
Johan
Horten, 27. mai 1908 — # 57
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred i den elskede Kristus Jesus. Mange takk for ditt kjære brev, som jeg fikk i
går under landlov. Det er en stor glede å se din fremgang i Guds kunnskap, den som Paulus aktet alt
for tap og skarn for å vinne. Især var det en glede å se din erkjennelse om synden utenfor legemet og
rensningen i legemet. Kristus kom med legemet. Utenfor Kristi legeme er all synd. Herren er for
legemet, og legemet for Herren. Legemet kom første gang tilsyne da loven ble gitt. For all synd som
er utenfor legemet ble kjent i det lovens lys avslørte den, men dermed ble også selve legemet kjent.
Derfor heter det at fedrene kjente ham som en stor, allmektig Gud; men i ørkenen åpenbarte han seg
som Herre (Herre er en som har legeme). I vårt indre åpenbarer han seg som Fader.
Vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme. I dette legeme foregår Kristi verk, det verk som
englene attrådde å skue inn i. Lyset utenfor legemet (loven) dømmer synden utenfor legemet; men
lyset inneni legemet dømmer synden i legemet. Lyset utenfor legemet gjør folk til kalde planeter,
som mottar sitt lys utenfra (Månen, Jorden, Mars, Jupiter, asteroidene, Venus, Merkur osv.), men
lyset i legemet gjør oss til fiksstjerner som er selvlysende. Den første slags har et jordisk kall, de siste
et himmelsk. De første befinner seg foran korset, de siste er korsfestet med ham. De første er jøder
(åndelig forstått) for hvem Jesus er konge, de siste innehar kongeverdigheten med ham. Jo mere lys
vi tilegner oss ved erkjennelse, desto flere kommer vi til å regjere over i evigheten. Den som har et
større lys, opptar i seg selv de mindre og forlegger lyshorisonten enn mere utad. Derfor kan et
mindre lys aldri komme til å herske over et større. Kristus har tatt et fullkomment lys opp i sitt
legeme og vil derfor regjere over alle. Solen har pletter, men rettferdighetens sol (Kristus) har ingen
pletter. Vi derimot har nok mange solpletter som skal bortfjernes.
Vår inngang er gjennom forhenget, det er hans kjød. Vår lidelse med Kristus, vår dom med
ham og vår tilintetgjørelse med ham tjener alt sammen til vår helliggjørelse. De som unndrar seg
lidelsen, er fiender av Kristi kors. Slike vil gjerne dele gleden med Kristus, men ikke dele lidelsen med
ham. Man kan godt ha kjent hans oppstandelseskraft og enda unndra seg samfunnet med hans
lidelser — altså fiender av Kristi kors. Disse mennesker taler alltid om sin jubel, men en føler kvalme
ved denne jubel, for den er ikke ren. Vi har å stå fast i det lys Gud har gitt oss og trenge oss inn i Guds
rike med makt. Vil noen pleie sitt kjød og sin buk, så får han bli akterutseilt, han kan ikke følge med
på løpebanen, for kjærligheten til kjødet hindrer ham. Denne kjærlighet er og har alltid vært av
djevelen. Men noen gråter og påstår hårdnakket at det er Guds kjærlighet.
For meg er det blitt om å gjøre å trenge mest mulig inn i Kristus, inn i hans lidelser og kraft,
inn i hans kunnskaps lys; for jeg har i sannhet lært å akte alt for tap mot det ypperlige å eie Guds
kunnskap. Ombord i Tordenskiold ga Gud meg seier ved å oppta kampen. Her ombord gir han meg
seier ved å be for mine over og underordnede, og ved at jeg tier der hvor jeg ellers slo. Seier gir Gud
på alle måter. Kampen kan føres på mange måter, men seieren og kampprisen vinnes, være seg på
den ene eller annen måte. Jo dypere vi trenger inn i Kristus, jo lengre og dypere blir vår gjerning i
ham.
Vi oppbevares til den gjerning Gud har bestemt. Minerer vi grunt, så sprenger vi på
overflaten. Minerer vi dypt, så sprenger vi dypt. Gud har aldri beskjemmet noen, men jo større
gjerning, desto større utdannelse og langvarigere utdannelse. Vi selv er Guds verk. Vi må gjøre
forskjell på Guds verk i oss og vår gjerning i Kristus. Pottemakeren må først danne karet, før karet kan
gjøre nytte for seg. Jo finere kar, desto mere arbeide på det og lengre tid, men desto større ære for
den pottemaker som dannet det. Personen æres etter sin gjerning. Derfor vil Gud æres mest når vi
lar oss danne mest mulig. Vårt liv vil da bli Guds forherligelse, likesom Kristi liv var det. Dersom vi
ærer Gud, så skal Gud ære oss, for vi æres etter vår dannelse.
Hele vårt liv må bestå av en rekke seire. Ingen må bli oss for sterke. Seire må vi når vi blir
slått, og seire må vi når vi slår, for den rettferdige slår til liv. Vi har en personlig Gud og et personlig
ansvar, hvorfor vi alltid har å være ham velbehagelige, være seg ved vårt liv eller vår død. Lever vi, så
lever vi for Herren, og dør vi, så dør vi for Herren. Enten vi lever eller dør, så befinner vi oss i legemet.
Derfor heter det: De hensovede i Kristus.
Gud vil bestemme ditt liv og ditt virke. Overlat bare alt til ham og vær lydig i alt uten å spørre
hvorfor. Åndens sans er fred og glede; dette er kjennetegnet på Guds vilje.
Jeg er nå ombord og sitter i lugaren og skriver dette brev. Det er først gang jeg har et rom for
meg selv ombord i noen skute, men hvor godt det er.
Du nevner noen som ikke kan følge med. Slik folk kan man ikke la seg hefte av, de forstyrrer
mere enn de er til nytte. Alltid er de fornærmet over hundre ting. Aldri kan man få tilfredsstillet alle
deres fordringer og krav. De har sin tid og spiller sin rolle, men de får ikke fremgang. De kan gjerne
kalles for søskenbarn til den falske frihet, for også disse avvek ved å være fiender av Kristi kors. Når
frukten er moden, så faller den av. Således vil også disse falle av når de blir modne. Inntil denne tid
får man holde seg selv ren fra disse vanærens kar.
Så får jeg slutte for denne gang med en kjærlig hilsen til deg og alle hjemme, med Sefanias 3,
12.
Din bror
Johan
Horten, 2. juni 1908 — # 61
Kjære foreldre.
Jeg sitter nå ombord i Sleipner. Gud står meg mektig bi fra dag til dag. Visstnok lever vi i
svermen, men jeg må vel ha det slik for å bli dannet som Gud vil ha meg. Alle ting tjener oss til gode.
Leiren kan ikke ha noen formening om hvordan den skal bearbeides. Vi har bare å ta alt som fra Gud,
være seg ondt eller godt, for vi kan være forvisset om at han gjør alt til det aller beste for oss, selv om
han arbeider med oss utenfor vår syns- og forstands krets. For deri beviser han nettopp at han er så
meget større enn oss, at han bearbeider oss der hvor vi ennå ikke kan fatte hvortil det skal tjene.
Herved forstår vi også at vi er hans verk som er skapt i Kristus Jesus (legemet) til gode gjerninger.
Disse gjerninger blir vi dannet til, og den som først gjør den gode gjerning med oss er Gud. Den som
helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én (Gud), derfor skammer han seg ikke ved å kalle oss
brødre. Men det at Gud dyktiggjør et menneske til gode gjerninger, er allerede en god gjerning. Guds
gjerning prøves og er ferdig når vi utfører den. Enhver god gjerning er forut lagt ferdig av Gud selv, og
vi har å vandre i dem. Alt dette er blitt virket først i Kristus selv. Derfor er hele legemet
gjennompløyet av Guds Ånd i Kristus Jesus. Herved har djevelen tapt slaget på hvert punkt innen
legemet og har måttet vike plassen for Guds Ånd som nå bor legemlig i Kristus.
Han er den skjønne morgenstjerne for den nyomvendte og lys dag for den fullkomne og alt i
alle for alle. Han er kald planet for den som er under loven. Han er selvlysende fiksstjerne for den
som er korsfestet med ham, og tiltar i glans for den fremadskridende. Alt dette finnes i den samme
person. Kristus har lagt alt det forgjengelige inn under sin person, for å føre alt tilbake til det
uforgjengelige hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge. Derfor er Mellommannen ikke
bare for én, men Gud er en. Vi som befinner oss på veien, er underkastet forvandlingens lover i
Kristus, vi forvandles etter Kristi billede fra herlighet til herlighet. Men den som skal forvandles, kan
ikke bedømme den som skal forvandle ham, derfor bør vi lide tålmodig og overgi våre sjeler til Gud
ved å gjøre det gode.
Det forekommer nå i disse dager etter den siste Åndsutgydelse en masse fiender av Kristi
kors. Når vi vil dele gleden med Kristus, så får vi også være villig til å dele lidelsen med ham. En bør
merke seg disse som kun lever for sin Åndsdåp og ikke vil lide med Kristus, for deres ende er
fordervelse og deres gud er buken. Det er ikke til å ta for godt alt som slike varter opp med, for deres
nærmeste slektninger befinner seg foran dem i den falske frihet. Deres jubel er full av kvalme, og
deres "halleluja" skurrer i ørene. Om disse ting får nå hver og en gjøre seg selv opp sin mening, men
det man ser, må man forkynne. —
Lille Johanne kan ikke bli riktig klar over hvordan jeg nå har det, for så er jeg hjemme en
stund og så er jeg borte igjen. Hun er meget glad i meg og springer om min hals så snart jeg kommer i
land en tur. Kristian er flink og forstandig. Rakel smiler og ler til oss. Berg farer privat som 2.
styrmann med D/S Union på England. Ellefsen har permisjon og har tegneplass i nærheten av
Mjøsen. Møtene går sin jevne gang. Gud bruker en marinematros (gift mann) til å lede møtene. Han
har fått en sjelden stor visdom fra Gud, så jeg er som oftest helt forbauset over ham.
Kjærlig hilsen fra sønn og bror med 4. Mos. 31, 23.
Eders
Johan
Horten, 2. pinsedag 1908 — # 58
Kjære foreldre.
Gratulerer så meget med eders 40 årige bryllupsdag 7. juni samt med fars fødselsdag. Årene
ruller hen i evigheten, og snart er vårt timeglass utrunnet her på jorden. Det gjelder derfor å legge an
all sin gjerning med det evige og ubevegelige for øye, og om vi enn dør, skal vi dog leve. Vår utgang
av verden skal bli vår utgang av det forkrenkelige og inn i det uforkrenkelige. De grå hår er en fager
krone på de rettferdiges hode. Derfor kan vi med raske skritt skride fremad på den banete vei, som
fortsetter endog bakom de forkrenkelige grenser og fører oss helt inn i de evige boliger. Intet skal
kunne hindre vår fremfart på denne vei, når vi bare selv vil gå på den.
I går hadde jeg landlov og var da sammen med noen få hjemme i stuen. En mann fra Skien
var også til stede. Vi samtalte om Rom. 8, og Guds Ånd kastet så herlig lys over det at vi alle forundret
oss og jublet. Her på Horten er det nå flere som ikke lenger trives i den overfladiske jubel. De
begjærer grunnfeste i Guds ord og finner ingen næring utenom dette. De beste møter vi har, er
derfor samtalemøtene, hvor Guds Ånd på en merkelig måte åpenbarer for oss Kristi herlighet, så våre
hjerter blir brennende. Det kreves en stor ro og selvbeherskelse for at Kristi hemmeligheter skal
komme frem, men flere har nå lært den kunst å si fra når noe forstyrrende vil hindre Guds verk.
Det er kun ved den aller største sinnsro og den aller største venten og lengten etter Guds lys i
sakene at Ånden kan få åpenbart for oss sine hemmeligheter. Ånden trekker seg tilbake øyeblikkelig
uforstanden råder. Ånden, som den som åpenbarer visdom fra Gud, er såre fin og viker for den
minste mislyd. Det skal stor trening til i en forsamling hvor Guds visdom skal virke. Guds Ånd kan
virke jubel under det verste rabalder, men Ånden er uhyre vàr når den skal virke visdom fra Gud.
Dette er såre nødvendig å merke seg.
Ånden kan være tilstede på mange forskjellige måter. Blant nybegynnere kan den virke jubel,
blant de mere fullkomne belærende osv. Derfor skal man ikke bare la seg nøye med jubelen, den
overfladiske, men søke å gripe visdommens jubel, den fullkomne. Kun ufullkomment kan jeg skrive
om dette, men jeg håper dog at det forståes mellom linjene.
Paulus arbeidet stridende ved hans kraft som virket i ham med styrke for å fremstille hvert
menneske fullkomment i Kristus. Således bør også vi stride, for vi er kommet inn i utviklingens lover
som levendegjør i Kristus Jesus. Blomstene er underkastet utviklingens lover, likeså vi i Kristus.
Synderen er underkastet utviklingens lover til døden, men vi utviklingens lover til livet. Hvilken
herlighet! — Når den ugudelige blomstrer, da er det til døden. Men når den rettferdige blomstrer, da
er det til liv. Den herlighet som forandrer oss, gjør oss identisk med seg selv. Likesom herligheten bor
i legemet, så bor også det objektive i legemet; men legemet hører Herren til, og han er sitt legemes
frelser. — Peter og apostlene forøvrig forsto hva de forsto ved Guds visdom; men denne visdom bor
legemlig i ham. Ved den samme Ånd kan vi forstå hva apostlene forsto, for Gud gjør ikke forskjell på
folk, da kjød er kjød og Ånd er Ånd.
Kraften består i samfunnet med Gud; men samfunnet brister ved utroskap, hvorved igjen
kraften tapes (tenk på Samson).
Inderlig samfunn hensetter oss i Guds råd, og ved å omgåes den høyeste instans blir vi faste
og selvstendige og seierssikre.
Nå får jeg slutte for denne gang. Gud gir meg alltid seier i Kristus. Også her ombord får jeg
fryde meg i hans samfunn.
Hils alle hjemme med Salm. 19, 8–12.
Eders sønn og bror
Johan
Horten, 22. juni 1908 — # 62
Kjære bror Aksel.
En av mine kolleger i land spurte i går minøren her ombord hvordan han likte å fare sammen
med meg, om han ikke ble overøst med religiøst prat osv. Minøren sa da at kanoneren ombord i
Sleipner var den mest rettskårne mann han hadde fart sammen med. Dette fortalte minøren meg i
dag, og det var meg — uten hans vitende — til megen trøst, for det vitnet da om at de hadde hørt.
Deres ros og deres last er meg like kjært, når bare vitnesbyrdet i hvert enkelt tilfelle peker mot målet.
Jeg har en følelse av at det er best å være skrøpelig, men en kan heller ikke gripe den av seg selv.
Skrøpelighet gir styrke, men styrken arbeider seg ut lik dampen, så man endog vil gå for vidt; men en
følelse av å ha gått for vidt gjør en atter skrøpelig. Således får man også her frem en sirkulasjon. Jeg
tror at denne sirkulasjon tiltar i styrke med tiden, så skrøpeligheten endog blir så stor at vi må innse
at livet henger i oss ene og alene ved Guds kraft. Jo mere åndelige vi blir, desto mere dom og desto
mere skrøpelighet og mere kraft. Kraften ytrer seg som oftest til å tie, og da sitter man der som
udyktig, hvilket er hårde prøver for kjødet.
Lyset skinner bakfra og forfra, undenfra og ovenfra. Vi ser stykkevis og taler stykkevis, for at
vi skal få anledning ved anstøt å lære oss selv å kjenne og den kraft å kjenne som slik i detaljer har
frelst oss, og den nåde som ved langmodighet blir oss til del. Det er jo kun i nye og ukjente farvann en
støter på grunn som regel. Men nå er jo veien kartlagt, så en får navigere frem med all årvåkenhet og
skjønnsomhet. Orlogslivet har vært meg til uhyre stor nytte. Alle ting tjener oss tilgode. En ting har
jeg begjært av Gud, at jeg må gå frem i Gud. At dom, lidelse og lys må komme til meg, ikke for å
knuse meg, men for å bryte vei frem på veien.
Til br. P. har jeg skrevet akkurat rett ut av hjertet og ikke tatt spor hensyn. Dette virket så
kraftig at han skulle utbre mine brev for Herrens åsyn, sa han. Men nå i siste brev er han mere blid
enn noensinne. Han var nemlig bange for å ha innbudt meg til Danmark. Jeg skrev da at slike
Danmarksreiser ikke var så svært uvant for meg, så jeg av den grunn skulle hike etter å få en lystreise.
Han skrev likeså at i Danmark tålte man ikke tukt, så det nyttet det ikke å komme med. Hertil svarte
jeg at aldri har jeg hørt at leiret kan ha noen formening om hvordan pottemakeren skal behandle det.
Og at danskene ikke var dannet som Gud ville ha dem, var han jo selv enig i. Etter flere slike bataljer
er vi nå blitt bedre venner enn noensinne før. Dessuten trøstet jeg ham med at jeg aldeles ikke skulle
reise til Danmark uten etter Guds uttrykkelige vilje — og da bare søke en måneds permisjon. Dette
fordrev frykten og mildnet ham betydelig, for han var bange for at jeg skulle komme til Danmark og
bare virke forstyrrelse — og tenk da hele halvåret.
Hils så meget hjem. Hilsen med Es. 54, 17.
Din bror
Johan
Kiel, 28. juni 1908 — # 63
Kjære bror Aksel.
Ditt meget kjære brev har jeg mottatt før avreisen fra Horten. Det er alltid, især i den senere
tid, en glede å se din fremgang i Kristus Jesus, at du elsker samfunnet med ham — ikke bare i gleden
— men også i lidelsen; for først herved beviser vi at vi elsker ham. Denne lidelse er skjult, derfor blir
herligheten vi får derav, skjult. Her er den skjulte manna. Det er alltid en lidelse med alt skjult som
gjøres i Kristus. For menneskets vis er å vise seg for mennesker.
I Esek. 44, 10 og flg. leser vi om to slags prester. Noen skulle bare få gjøre tjeneste ved husets
port og i huset, men andre skulle få tjene for Herrens åsyn. Slik er det den dag i dag. Noen gjør bare
tjeneste ved porten. De preker sent og tidlig begynnelseslæren i Kristus. Eller de tjener ved huset dvs.
streber alltid med avståelse fra døde gjerninger. Alt dette skjer for folket utenfor. Det er en tjeneste
for folket. Derfor blir de også så godt kjent av folket, hvilket kanskje for dem er den hovedårsak som
avholder dem fra å komme dypere inn i Kristus. Dette er en tjeneste i Kristus med ansiktet vendt mot
folket.
De prester som er nevnt i vers 15 hadde en helt annen tjeneste. Deres åsyn var vendt mot
Guds åsyn, og de gjorde sin tjeneste for ham. Disse er de som fortsetter å skue inn i frihetens lov og
ofrer seg selv med Kristus for Guds åsyn. Man må iføres rene linklær for å gjøre tjeneste her i
helligdommen; men når en går ut til folket, skal man ta av de hellige klær og ta på andre klær. Gud vil
ha dette intime forhold skjult for folket. Disse prester er det som forstår seg på rettssaker og som kan
felle dom, disse er det som kan lære hans folk å skille mellom rent og urent, hellig og vanhellig.
Ettersom du nå mer og mer får del i den siste prestetjeneste, så gled og fryd deg. Selv om du
bare skal vende den vanlige side til folket, så kan du dog juble for Guds åsyn i hvite linklær og ete av
den skjulte manna der. Det ligger alltid en viss kjødelig trang til å ville gjøre tjeneste for folket og bli
ansett av dem. Men å gjøre tjeneste for Herrens åsyn gir ikke kjødet den minste tilfredsstillelse. Man
blir en skjult gåte.
Hold fast ved denne tjeneste; for der inne for Herrens åsyn lærer vi alt mulig og forvandles
etter det bilde vi beskuer. De som gjør tjeneste i porten, kommer aldri videre. De holder på med
begynnelsesgrunnene år ut og år inn, og taler kun om husets renselse — renselse fra døde
gjerninger. Det er ikke en ringe straff å bli stående her. Det er disse folk som etter tiden burde ha
vært lærere, men som knapt kjenner begynnelsesgrunnene, slike utadvendte, overfladiske
mennesker som alltid har folket for øye, og som aldri kan lære å vende blikket mot det fullkomnere.
Altså er vår tjeneste nå for Guds åsyn. Etter dette regner vi, dømmer vi og forstår vi. Her inne
for hans åsyn henter vi vårt lys, der inne mottar vi vår dom og alt. Dette er å være kommet til Gud —
alles dommer. Den domfelte er alltid mindre enn den som dømmer ham. Kristus beviser sin storhet
derved at han er alles dommer. Han hersker over levende og døde og er gitt all dom.
Fullkomment lys gir fullkommen dom, men fullkommen dom gir fullkomment herredømme.
Herav slutter vi at så meget som Kristus får gjort lys av oss, så meget skal vi dømme med ham, og så
meget skal vi regjere med ham. Så meget som selvlivet er gått tilgrunne i meg selv, så meget kan jeg
regjere med ham over andre hvis selvliv ikke er gått så meget tilgrunne som hos meg selv. Dette er
en vis og rettferdig ordning. — I Kristus fikk alt kjød sin dødsdom. Som menneskesønn seiret han
fullkomment i alle livets prøver, og derfor er det gitt ham makt til å holde dom over alle. Som den
som har oppfylt lovens krav, er han jødenes konge, for ingen har gjort det bedre.
Det er en stor glede å skrive til deg om disse ting, da jeg vet at du elsker Guds sannheter og
akter å komme videre i Kristus enn til å gjøre portvakt.
En skam er det for disse folkefriere at de ikke en gang kan lære. Men det er vel kjødet som
gjør sine krav gjeldende. Massemøter og svære forsamlinger elsker de, men den skjulte omgang med
Gud for hans åsyn har de lite kjennskap til.
"Den hemmelighet som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav, men nå er blitt
åpenbart for hans hellige," Kol. 1, 26. Denne hemmelighet åpenbares i Ånden og er den dag i dag en
hemmelighet for alle som ikke har søkt Åndens opplysning. Også for dem som holder på med
begynnelsesgrunnene er disse ting en hemmelighet. Ja også for oss som beflitter oss på å skue inn
ved Ånden i visdommens skatter, er hemmeligheter i mengde ennå skjult, for Gud har aldri latt noe
menneske tilfulle forstå alle sine gjerninger. Men alle Guds gjerninger er skjedd ved Kristus og til
Kristus.
Du sier at det er "ugler i mosen". Ja, det samme har også jeg merket på Horten og andre
steder. Jeg tror vi har bare å stevne rett frem og bli ved med vår tjeneste for Guds åsyn og ikke slå av
hverken her eller der, men bli tro i det lys Gud har skjenket, selvom det kjører på skakke alt sammen.
Vi har bare å lyde Ånden og ikke ta spor hensyn til personer. La ramle det som ikke kan stå. Vi har å
gripe inn når som helst og hvor som helst og på hvem som helst. Ånden må ha fri disposisjonsrett
over oss, og vi behøver ikke å frykte for følgene.
Brevene til Paulus var mektige og hårde, men legemets nærvær var skrøpelig og talen
ringeaktet. Her kan man se det skjulte liv og de skjulte krefter. Disse "kloke" menn så naturligvis hen
til det utvortes og store. Paulus var endog ulærd i tale, men så var han det dog ikke i Guds kunnskap.
Disse kjødelige personer hørte naturligvis bare på hans ulærde tale og ikke på kunnskapen deri,
derfor ble den ringeaktet. Slike utenpåmennesker kryr det av over alt. Men Gud har behag i å
gjemme de mest dyptgående og fine sannheter i en ulærd tale, for at de enfoldige skal forstå og de
kloke få skrekk for talen og vende seg bort. Halleluja! for en Gud full av beregninger vi har.
Så får jeg slutte for denne gang. Om Gud vil, så skal det være godt å komme sammen til
høsten. — Går herfra til Libau. Kommer ikke til København.
Hils hjemme.
Din i Kristus meddelaktige bror
Johan
Flekkefjord, 28. juli 1908 — # 64
Kjære bror Aksel.
Ditt meget kjære brev har jeg mottatt. — Du skriver om mange ting blant vennene, som
påstår at de ikke har behov av noen lærdom, da de alle er lærte av Gud.
Dersom vi leser Johs. 6, 45, hvor dette omhandles, så lyder det: "Det står skrevet i profetene:
Og de skal alle være lært av Gud. Hver den som hører av Faderen og lærer, han kommer til meg."
Vi er alle lært av Faderen å komme til Sønnen. Faderen er Ånden i sin fylde som overbeviser
verden om synd, rettferdighet og dom. Det var før vi kom til Sønnen at vi lærte av Gud. Men hver den
som hører av Faderen og lærer, han kommer til Sønnen, som igjen er veien til Faderen. — I Sønnen er
det formaning og lærdom.
Legemet (menigheten) sammenføyes og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og
vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt
hver del især. (Efes. 4, 16.)
Før en kommer til Kristus, opptreder Gud som lærer selv; men etter at en er kommet i
Sønnen (menigheten som er hans legeme), har Gud gitt oss noen til apostler, noen til profeter, noen
til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli fullkommengjort til
tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i
kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde. (Efes. 4, 11 og flg.).
Guds Ånd hviler over alt kjød og overbeviser alt kjød som lever i synd. På denne måte er alle
lærte av Gud. For det er som følge av Kristi død og oppstandelse at Ånden kan gjøre denne gjerning.
Men når et menneske har latt seg overbevise og er kommet inn i legemet som er hans menighet, så
får han finne seg i de anordninger Gud har innstiftet i menigheten, og det står uttrykkelig at han har
innsatt lærere i menigheten. Det er naturligvis pur uvitenhet og forvrengelse av Skriften som kan
bringe folk til slik villfarelse, at de skal være lærte av Gud fortsettende også i menigheten. Alt er av
Gud — både den som undervises og den som underviser; men man får ha en orden og retning på alt.
Den som forakter Guds vitner, forakter Gud selv.
"Heller ikke skal I la eder kalle lærere, for én er eders lærer, Kristus." Dette sies for å utskille
kjødelige læremestere som søker sin egen ære. Slike er selvfølgelig ikke innsatt av Gud, og det settes
derfor straks en bom for dem. Paulus sa om seg selv at han var en lærer for hedningene i Ånd og
sannhet. Men det var ham ikke om å gjøre å bli hyldet og kalt lærer eller rabbi, rabbi. Det at han var
en lærer i Ånd og sannhet, forbød ham også dette.
Det er en stor virksomhet i Kristi legeme. Noen er mere, andre mindre utviklet i dette
legemet. De som læres av Gud å komme til Sønnen, vises hen til Kristi død og forsoning. Men de som
læres i menigheten, vises hen til Faderen, det er fullkommenheten. Disse to lærdommer må en gjøre
forskjell på, hvis man da over hode vil lære noe. Disse som pukker på at de er lærte av Gud, skulle
altså stå enten helt utenfor Kristus eller nettopp ved inngangen til ham. For etter at vi er kommet i
Kristus, veiledes vi av Åndens redskaper til all sannhet.
Gud har satt i menigheten profeter, det vil si folk som får direkte forbindelse og åpenbarelser
av Ånden. Disse lærer igjen folket. Det var noen slike i Antiokia. Slik som Gud har ordnet det i
menigheten, får vi la det være, og om vi ønsker det helt annerledes, så blir dog våre ønsker til intet
mot Guds ordning. Den som innsetter, innsetter hvem han vil til hva han vil, og selv om Satan raser,
så får han la det stå slik som Gud har gjort det og dertil ha utakk. Å slå seg til ro og være tilfreds med
alt som det er, og kaste alle sorger og bekymringer på Herren, er det beste en kan gjøre. Det er likeså
fåfengt å ville krysse Guds planer og hans ordning som det er å vredes i hele sitt liv over at man ikke
er blitt Kong Haakon.
Vi vandrer ikke i mørket, men i lyset og har derfor intet under lugg. Det skulle av den årsak
være kjært om du ville lese opp dette brev hos R. på et møte, så får de som blir vrede, vredes, og de
som blir glade, gledes, for man bør prøve alt og beholde det gode.
Det er godt å forlate seg på Gud, det er frydefullt å la ham få rett i alle ting.
Det var velsignet å få si noen ord om Jesus i Arendal søndag formiddag i baptistlokalet. Da de
fikk høre at jeg var sønn av Smith i Kristiansand, sa forstanderen: "Ja, da er det ikke å undres over."
Guds Ånd var nemlig mektig over meg, og forsamlingen var levende interessert. Det er salig etter
opphold ombord å få tale litt om Kristus Jesus.
Hilsen til alle venner og alle hjemme med Ef. 4, 4 samt til deg selv med 1. Tim. 6, 3–5.
Din bror
Johan
Molde, 8. august 1908 — # 65
Guds nåde og fred.
Hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, hvorfor vi er skyldige
å takke ham. Jesus er det hvetekorn som falt i jorden og bar megen frukt. Også vi skal modnes i akset,
og som modent hvetekorn falle i jorden og dø for å bære frukt for Gud. Derved at hvetekornet dør og
avsetter liv etter seg til neste generasjon, lever det faktisk opp igjen, det lever sitt liv i yngre
generasjoner. Hva ville det ellers ha vært for Abraham å få løfte om at hans sæd skulle bli så tallrik
som havets sand, dersom ikke Abrahams liv hadde kunnet utfolde seg i de mange. Derfor er vi
Abrahams barn, så mange som har Abrahams tro og liv. Det døde hvetekorn lever ikke seg selv, men
de mange. Når hvetekornet står i akset eller ligger i laden, er det alene og lever seg selv. Det må dø
for å bringe frukt. Men når det som dødt har satt spire etter seg, så er det blitt av de rette fedre, for
det satte sitt liv til for den avling som kom etter.
Vi må i jordens skjød for å lide og dø med Kristus for så å bære frukt. De frukter som da
kommer opp av jorden, er ikke annet enn liv av det døde, men ikke tillegger man det døde hvetekorn
æren for de nye; det er dødt og kan ikke æres. Det gav sitt liv og dermed sin ære og sitt alt, det bærer
nå bare frukt. Så mange som har Abrahams tro, er Abrahams barn. Når det første hvetekorn er falt i
jorden og har båret frukt, så fortsettes den samme prosess om og om igjen slektledd etter slektledd.
Derfor sier Jesus at verden er åkeren. Førstegrøden er Kristus.
Dersom en leser Es. 54, 7 så heter det: "Et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor
barmhjertighet vil jeg samle deg." Dette "samle deg" betegner flere (kornene i aksene). Hvorfor
forfølger du meg, sier Jesus til Saulus av Tarsus. Her ser vi atter Jesu liv i de mange. En kan
selvfølgelig frelses som ett hvetekorn uten å lide og dø, for hvetekorn er det jo; men dersom vi legges
ned i det sorte muld med Kristus og lider med Kristus og dør med Kristus, så vil vi også bli herliggjort
med Kristus. For er ikke en far med mange lydige barn aktet og æret fremfor en gammel ungkar? Og
er det ikke større å være en stamfar i evigheten enn blott og bart selv å bli frelst ene? "Sannelig,
sannelig sier jeg eder: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men
hvis det dør, bærer det megen frukt."
Det er ikke meget slit og kav for hvetekornet der nede i jorden, — det har kun å ligge der
stille og lide og sprekke og bære frukt i tålmodighet. Derfor skal også de mange bli hvetekornet til
del, fordi det uttømte sin sjel til døden. Es. 53, 12.
Nå har vi nettopp ankret i Molde, og jeg har landlov. Vi passerte Ålesund i dag, den var pen
fra sjøen. Har skrevet til br. P. at jeg antakelig ikke kommer til å reise til K.havn til høsten. Gud vil ikke
beskjemme meg og gjøre meg til dåre for denne verdens mammon; men han vil gi meg kraft til endog
å holde den rike i tømme. Den som har et godt navn er stor, den rike er mektig, men ingen er større
enn den som frykter Herren; for han tør ikke forlate seg på andre enn sin Gud. Derfor la oss trakte
etter det beste. Kjærlig hilsen til eder alle med Es. 54, 2–6.
Eders sønn og bror
Johan
Haugesund, 11. august 1908 — # 66
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred i Kristus Jesus.
Mange takk for ditt kjære brev som jeg mottok i Stavanger. Det gleder meg at vennene mer og mer
forsoner seg med Kristi lidelser. Jesus selv led mest etter kraftige gjerninger og når folket opphøyet
ham. Les Luk. 9, 42 og videre. Her ble han gjenstand for folkets beundring, men han minnet disiplene
straks om at Menneskesønnen skulle overgis i menneskers hender. Han ville hermed si at denne ære
de nå gir meg, er av såre kort varighet, de skal snart drepe meg. Likeså kan vi se i Luk. 9, 20 hvor
Peter sier at du er Guds Messias. Straks begynner Jesus å fortelle at han skulle forkastes av de eldste
og yppersteprestene og de skriftlærde og slås ihjel. Jesus kunne ikke glede seg i at han var Guds
Messias uten gjennom lidelser og død. Der hvor Jesus fikk motbør etter kraftige gjerninger, fremkom
han med en lærdom eller lignende.
Vi kan lære av dette ikke å motta ære av mennesker; for den er av så kort varighet, neste
øyeblikk spytter de etter oss. Men dersom vi æres, da må vi minne oss selv om at vi som Mesteren,
skal lære lydighet av det vi lider, og likesom vår frelses høvding ble fullendt gjennom lidelser, skal
også vi fullendes ved og gjennom lidelser.
"For enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt. Salt er en god ting; men
når saltet mister sin kraft, hva vil I da salte det med? Ha salt i eder selv, og hold fred med hverandre!"
Mark. 9, 49–50.
Det er især det siste en bør gi akt på. Dersom en personlig er ute i lidelser, og saltet svir i
kjødet, så bør en ikke prakke denne lidelse over på andre; for gjør en det, høster man bare ufred.
Denne lidelse og dette salt får en ha for seg selv og holde fred med hverandre. Det er
menneskelig å ville dele lidelsen med andre, men en har ingen rett til å gjøre så. Jesus trådte
persekaret alene. Den rike mann måtte til motsetning lide alene. Han forsøkte nok å dele lidelsen
med Lasarus, men det gikk ikke. Å forkynne Kristi lidelsessamfunn som en almen sannhet er tillatt;
men å forkynne sin egen lidelse for å finne lindring og medynk er ikke tillatt. For min egen del har jeg
erfaring for at ingen har kunnet trøste meg i lidelsen, de har bare betraktet det hele som galskap. Jeg
har måttet ta saken for meg selv og Gud og har da fått trøst av ham.
Nå, da Kristi lidelsessamfunn er begynt å bli virksomt på vennene, kunne disse ting også være
av interesse, da en så lett vil ta på avveier til kjødets mettelse både under glede og lidelser. Skal en
lide, så skal en lide alene og lide ut — ikke lide halvt, for Kristus la ikke noen av sine lidelser over på
disiplene. Å ha lidelse sammen med Kristus er altså å lide selvstendig som han led. Å unndra seg
lidelsen er å være fiende av Kristi kors. Det gjelder nå å ha beregnet omkostningene. Er vi delaktig i
lidelsen, så er vi det og i trøsten, dette gir utgang fra døden.
Vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme. Den samme lidelse oppstår i vårt kjød som den
var i Kristi kjød, for vi er av hans kjød. Den samme Ånd som var i Kristus, er i oss. Denne Ånd har ført
kjødet i døden før, derfor makter den også å føre oss gjennom døden. Vi har adgang gjennom
forhenget, det er hans kjød. Disse sannheter er sant i ham og i oss. De dødes oppstandelse skal vise
hvor dypt den enkelte har fulgt sin Herre og Mester, for én gis solens glans, én månens — og den ene
stjerne skiller seg fra den andre i glans.
Vi trenger meget ro for å grunde på Herrens lov natt og dag. Vi trenger å oppøve øret, så vi
kan høre hva Ånden har å si til menigheten. Vi må holde oss borte fra å studere ytre religiøse
foreteelser, for det er selve personen vi trenger. Omgang med ham er omgang med livet. Omgang
med ham gjør oss lik ham.
Vårt håps anker er kastet innenfor forhenget, det er hans kjød. Ved nå å hive inn på
kjettingen (lidelser) kommer vi tomme for tomme gjennom.
Trøsten i Kristus er mere enn rikelig til lidelsene. Ja, den er endog så overveldende at en
gleder seg og er vel tilfreds i alle slags trengsler.
Dine brev er meg alltid en stor vederkvegelse, og du kan være viss på at ditt arbeid i Kristus
ikke er forgjeves.
Noe særskilt har jeg ikke å fortelle. Vi damper langs kysten og ankrer hver natt. Nå ligger vi et
stykke nord for Haugesund. — Kristian, Johanne og Rakel lever bra. Johanne løper så hun holder på å
miste pusten når en av underoffiserene i gården kommer hjem fra skipet, for nå kommer pappa også,
sier hun. Kristian kan ikke forstå hvorfor jeg skal reise vekk på den måte.
Hilsen til alle hjemme samt til deg selv fra din i Kristi oppstandelseskraft og lidelsessamfunn
meddelaktige bror
Johan
15. august 1908 — # 67
Kjære bror Aksel.
Guds nåde er hver dag ny, og vi kan alltid fryde oss i Guds frelse.
Guds nåde har vært mektig hos meg her ombord. Han har stått meg bi i alle ting, så jeg har
fått leve et stille og rolig liv. De bøker du gav meg av J. Penn-Lewis, har jeg lest flere ganger, og de er
utmerket gode. Det er morsomt å lese mange ting der som også Gud har åpenbart oss.
I 2. Kor. 5, 19 står det at Gud har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Dette er korsets ord; for
på korset drepte han fiendskapet og gjorde de to til ett. Altså: Gud har nedlagt i oss korsets ord, det
ord som for jøder er et anstøt og for hedninger en dårskap, men for oss som tror, er det en Guds
kraft. Altså: Gud har nedlagt i oss av sin kraft. Han har gitt oss sin Hellige Ånd. Det var i kraft av en
evig Ånd at Jesus ofret seg selv. Det er i kraft av en evig Ånd at vi også kan ofre oss selv. Vi er hans
legemes lemmer og ofres i kraft av en evig Ånd. Dette offer behager Gud, og vi har adgang gjennom
forhenget, det er hans kjød. "For et testament kommer først til å gjelde etter døden, da det aldri har
kraft så lenge den lever som opprettet det." Men den som opprettet kors og død i legemet, har også
opprettet liv der, for det heter at hver den som tror på Kristus, er gått over fra døden til livet. "Eller
kjenner I ikke eder selv at Kristus Jesus er i eder?" Vi er alle Guds barn ved troen på hans navn; men
Gud har ikke døde barn, men levende. "For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens
og dødens lov." Den døds- og lidelsesprosess som nå foregår i legemet, henhører helt og holdent til
legemet som legeme. Jesus trådte persekaret alene, vi får lide ut alene hver for oss med Kristus. Her
er det kun to som kan ha samfunn — alltid den enkelte sjel med Jesus, likesom det alltid var Jesus og
Faderen (en evig Ånd) i Jesu kjøds dager. Fordi Jesus har lidt, får han de mange til bytte. Men en ting
er dog skjedd; Kristus (mannen) har forlatt far og mor og er blitt fast hos sin hustru (bruden) som ett
kjød med henne, for disse to skulle være ett. Dersom en ad kjemisk vei kan forene to til ett, hvor
meget mere må da ikke Gud kunne gjøre ett av to. Ef. 5, 30 og flg.
All denne lidelse og dette kors bæres alt i Kristi legeme, hvor alle utviklingsmuligheter er
oppbevart og hvor hele guddommens fylde er skjult, og hvor all den sannhet som Ånden bærer i seg,
er oppbevart. Derfor kan verden ikke delta i denne lidelse, for vi må være døpt med én Ånd til å være
ett legeme. Hele Kristi legeme er dødt i seg selv; men det tilhører vår utdannelse at vi går veien som
Mesteren gikk den. Vi får kun så meget glans i oppstandelsen som vi har oppnådd ved legemets vekst
i Herren. Ved å være i Kristi legeme er vi delaktig i den første oppstandelse, og da har den annen død
ingen makt over oss. Hva er den annen død? Jo, døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen, dette er den
annen død. Men da vi nå befinner oss i legemet og Kristus er sitt legemes frelser, så er vi frelst fra
den annen død, for døden hersker ikke mere over oss. Vi er gått over fra døden til livet, for vi elsker
brødrene.
Det er alminnelig snakk at Kristus er vår stedfortreder. Dette er ikke ganske korrekt; for var
han blott og bart stedfortreder, da kunne vi være som vi var. Nei, han er ikke bare stedfortreder, men
han er "veien", og denne "vei" får vi selv gå på om vi vil frem. Vi skal nok bli vàr at Kristus ikke har
gått veien for oss, så vi skulle slippe. Dette er korsets fienders lærdommer.
Nå lakker det mot høsten. Den 26. ds. skal vi inngå i eskadre, og den 26. september mønstre
av. Vi ligger nå til ankers ca. 5–7 mil nord for Stavanger. Jeg tror neppe det blir noe av
Københavnsreisen, for jeg ønsker ikke å være avhengig av P.'s penger. Han er ikke så frigjort at han
kan gjøre en sådan gjerning som den som ikke gjorde den.
Hjertelig hilsen til dere alle — 1. Tes. 3, 8.
Din bror
Johan
Lervik, 2. september 1908 — # 68
Kjære bror Aksel.
Ditt kjære brev av 25/8 mottok jeg i dag. Jeg ser av dette at du nå er kommet hjem fra
"Sommerhjemmet". — Førstk. lørdag skal vi i følge eskadresjefens ordre av i dag gå til Marviken, hvor
vi da antakelig kan være mandag.
For mitt eget vedkommende har jeg mest utbytte av å være alene med Gud, for han lar ikke
alltid sin røst høre på gatene og på torvene. Men likesom livet selv er skjult med Kristus i Gud, så er
også hans undervisning og hans oppbyggelse i det skjulte.
Som Herrens tjenere blir våre indre sanser mer og mer nyttet og våre ytre sanser mere
unyttet når det gjelder alt verdslig og unyttig. Dette må vi nøye overvåke i det daglige liv og særskilt
når vi er sammen under møter og stevner. Ved overfladiskhet kommer man lett ut av forbindelse
med Gud som løser alle dunkle spørsmål. Det er menneskelig å ville slippe seg mere løs når en er
sammen med brødre og da delta i både løst og fast. Dette duger imidlertid ikke. Om en beholder
forbindelsen med Gud og gir en god dag i de ytre foreteelser, så skal man få se underlige ting hos
ham som kalles Under.
Å holde forbindelsen med Gud som hans barn er en ting, men å holde forbindelsen til
"tjeneste" er noe annet. Her må gjøres grundig forskjell.
Vi sees kanskje i Kristiansand. Gud står meg bi ombord så alt går bra. Jeg har bedt Gud om å
få falle inn med min tjeneste på rette sted og i rette tid, og det har han hørt og alt går perfekt. Vi har
en mektig Gud. Han vil hjelpe i detaljer, for derved æres han mest. Og hva er vel livet annet enn
detaljer.
Hils hjemme. Hjertelig hilsen fra din bror
Johan
Sandefjord, 13. september 1908 — # 69
Kjære bror Aksel.
Guds dyrebare fred.
Hjertelig takk for sist. Gud er god, hans navn være alltid æret ved oss i Jesus Kristus. Ved hans
blod forlikes alt både i legemet og i naturen og bringes inn i skjønn harmoni for Guds åsyn ved den
Hellige Ånd. La oss derfor trakte etter dypere og inderligere forbindelse med hverandre ved dette
blod, idet vi alltid erindrer at vi også er skyldig å sette livet til for brødrene. Hvert fjell og hver haug
skal senkes og hver dal heves, for denne helligdommens vei er banet og rett, og intet rovdyr finnes
på den. Høye anslag sammen med forsagthet finner hverandre ved Kristi blod. Ved dette blod møtes
den stolte og den fortrykte, her enes så skjønt fyrsten med trellen, jøden med grekeren.
Kan hilse så meget fra hulgasten og O. I går var de i land her alene. O. var mange steder og
vitnet om Gud. Først i en metodistkirkes sakristi for et par kvinner som han bad med. Så på en kafé.
Dernest kom han inn på en kristelig sjømannsfest som var arrangert for et stort fartøy, som lå
seilklart for Sydishavet. På denne fest var to prester og en mengde folk. O. ble oppfordret til å løpe
rundt på gaten og fiske orlogsgaster, og det gjorde han, så det ble en hel del av dem på festen. Etter
prestene talte O. Guds Ånd var mektig over ham. Han var rikt velsignet. Senere avla han vitnesbyrd
ved bryggen da han skulle ombord. Nå ber han Gud om visdom til å svare enhver viselig. Hulgasten er
mere stille, men holder fast. Vi har en bønnestund sammen av og til i lugaren hos meg. Forleden
aften var også kadett Aslaksen med.
Jeg ble nå fra kompaniet tilbudt en fordelaktig plass som regnskapsfører i ekserserhuset,
hvor jeg hver måned kunne tjene atskillig ekstra og bo i statens bygning. Men da jeg må være til
stede omtrent hver aften, og dette ville føles som en lenke om foten, så sa jeg posten fra meg. Denne
stilling skulle jeg bare hatt i to år for så å avløses av en annen kanonér. Neste lørdag og søndag skal vi
til Oslo, sies det. — Nå vil O. skrive noen ord.
Kjære bror i Herren.
Kun noen få ord fra meg. Herren er god og hans miskunnhet varer til evig tid. Ja det er
virkelig sant, han har vært og er fremdeles god mot meg. Han velsigner meg mere og mere for hver
dag som går, og jeg kan stadig føle de evige armer rundt meg. Han er meg et vern i fristelsen og et
hegn på den onde dag. Jeg var på en herlig fest for sjømenn i går aftes. Der var det riktig velsignet, og
Guds Ånd var mektig til stede. Mange sjeler var urolige for sin synd og lengtet etter fred med Gud.
Herren har lovet at hans ord ikke skal vende tomt tilbake, og derfor tror jeg også at den sæd som ble
sådd i går, skal spire og frembringe frukter for evigheten. Gud har hjulpet meg og brukt meg som et
vitne for seg. Han skal ha all ære og pris. Gud være takk som gir oss seier ved Jesus Kristus. En vennlig
og kjærlig hilsen til deg bror og alle hans hellige i Kristiansand. Bed for oss. Gud er trofast som gav
løftet.
O., Nr. 73, Sleipner
Hils vennene og alle hjemme. Fryd deg ved Salme 125, 1–3. Tenk især på 3. v. Vær på det
hjerteligste hilset fra din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Hjertelig takk for ditt meget kjære brev som jeg mottok i dag. Fikk også brev fra far i dag hvor
han taler om at en må være edru og våke. Br. P. skriver et meget "kjærlig" brev som noksom vitner
om at han elsker oss i Ånden. N. N. må også ha fattet tillit til oss i Herren, for han har rådet br. P. til
nå og da å ta en tur til Norge for å besøke oss. Guds veier er underlige. Straks etter at du reiste, skrev
jeg til Misjonæren om forholdene som de nå arter seg. Jeg er fullt ut enig med deg i at Guds folk ikke
har vært åndelig modne nok til å benytte de store nådegaver de søkte og mottok. Det vil da også nå,
når motstanden begynner, vise seg at en hel del av dem som ikke er modne nok, vil miste gavene
igjen på grunn av vantro.
Det er jo slik også i naturens rike. Trærne står om våren hvite av blomster, men når stormene
kommer og regn kommer, så blåser og regner en hel del av, og bare et fåtall av blomstene bærer
frukt — og ennå mindre blir det av sunn, god og stor frukt. En mengde nådegaver vil nok nå blåse
bort, men desto mere kostelige blir de for dem som holder fast ved Gud, og det han har skjenket.
Det kommer just an på festet om blomstene snart blåser av. Således også med gavene. Har
man søkt gavene av ærgjerrighet, så vil gavene blåse av for den første og beste forsmedelse. Men har
man søkt gavene for å forherlige Gud og bygge hans menighet, så har gavene dypt feste, og de blåser
ikke straks bort. Gud renser sin lo. Alt dette er Guds verk. En kan hverken gjøre fra eller til, dog kan
man kun stå og se og trekke lærdom av det hele. Men her gjelder Jesu ord mer enn noensinne: "For
den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det
han har." Hvor meget vi har å takke Gud for.
Vi har en stor gjerning i denne tid, kjære Aksel, for nå er tiden inne at Gud kan få benytte
forstand og kunnskap, for forfølgelsene skal bringe folk til å bli edru og høre. Måskje har Gud derfor
også sendt deg inn til Oslo for å bo i det stille og iaktta situasjonen på noen avstand, så en kan
dømme desto klarere. De som forfølger, står på avstand, derfor er det nødvendig å ha ro når en skal
ha føling med det hele.
De halvkristne har fred så lenge de lar verden få være med å bygge Guds rike. Se Esras 4, 1–2.
Men så snart man intet vil ha med dem å gjøre, søker de å skremme og forferde Herrens folk til å la
hendene synke, så Guds rike ikke skal bygges. Esras 4, 4–5. Verden vil gjerne være med å bygge noe
for Gud, når det bare er av den beskaffenhet at Herren vemmes ved det; men så snart Guds folk vil
bygge alene, da søker de å forferde og bringe hendene til å synke.
I Johs. ev. 2, 24 og 25 står det: "Men Jesus selv betrodde seg ikke til dem, fordi han kjente
alle, og fordi han ikke trengte til at noen skulle vitne om et menneske; for han visste selv hva som
bodde i mennesket." Her har vi meget å lære — ikke betro oss til noen som kun vil og kan kjenne oss
som blott og bart menneske, og som derfor kun vil omtale og rose selv det guddommelige vi har
mottatt, som menneskelig. Kjødet gagner intet. Les Job 13, 10.
Vi lever nå stille og rolig her. Jeg er fri annenhver dag i alminnelighet. Gud legger Ånd og
nidkjærhet i hjertet for å utføre en gjerning — være seg i skrift eller tale. Når gjerningen er utført, er
det en stille hvile tilbake. Vi behøver ikke å trenge hverandre til side, for Gud har lagt enhvers
gjerning tilrette slik at en kan seile klar av hverandre. Vi har bare å ta vare på "hans gjerninger".
Spør far om han har det slik som det står i Johs. 3. brev v. 13.
Hjertelig hilsen til deg og alle hjemme fra din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Mange takk for ditt kjære brev.
Hva menighetene trenger nå, er Åndens åpenbarelse i Guds kunnskap. En må søke å lære
vennene opp til å søke sin jubel i skriftenes opplatelse, for dette makter, nå som før, å gjøre hjertene
brennende. En har i årrekker vært vant til tørr "lære", og det er årsaken til at man er bange også for
Guds kunnskap, da en ikke vet å skille disse to ting fra hverandre.
Br. W. skrev til meg om å være forsiktig med hva jeg skrev i bladet. Men nå er saken den at vi
har ingen "bevegelse" å støtte og verne om. Vi har å stå i sannheten, selv om "bevegelsen" ramler
hodekulls omkring. Bevegelser kommer og går, men Guds ord blir evindelig. La oss derfor prøve hva
som er Guds gode og velbehagelige vilje, og handle deretter. La oss også stadig ransake i skriftene
om alt hva vi ser og hører, har seg således.
Brenn inn i eget og andres hjerter 1. Samuel 3, 10 og Åp. 3, 22, for det er fra Herren alle ting
utgår.
Hjertelig hilsen til alle hjemme og vennene, samt til deg selv.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Ditt meget kjære brev mottok jeg i dag, likeså bladet. Jeg har lest igjennom brevet 2 ganger
allerede. Jeg må ha ånden i enhver ting, bokstavene er det ikke nøye med, derfor må jeg lese sakte
og studere og lese om igjen.
Du taler om at en tilsynsmann "skal" være én kvinnes mann osv. Jeg har undersøkt i den
tyske og engelske oversettelse hvor det også heter "skal" eller "må". I den gamle norske heter det
"bør", men i den nye norske "skal". Når det nå videre heter at han bør ha lydige barn med all
sømmelighet, så kan det vel neppe være sådanne barn på henholdsvis 3 og 1 1/2 år som de jeg har,
for de har neppe greie på hverken lydighet eller sømmelighet. Så det ser dårlig ut til at vi skal kunne
utfylle betingelsene for å være tilsynsmenn. Men hva er så hermed å gjøre? Jeg vet ingen annen utvei
enn at vi får ta vare på den tjeneste vi har fått, inntil vi blir behørig avløst. —
Paulus var selv en tilsynsmann for menighetene tross det at han var ugift. Når han gav
sådanne anordninger, så visste han vel hva han gjorde; for han hadde ved erfaring lært hvor kjødelige
menneskene er. Når han gir befaling om at han skal være én kvinnes mann, ha lydige barn (Tit. 1, 6
ha troende barn) osv., så mener han dermed å ha for seg en mann som folk kan ha tillit til og stole
på, en mann som ikke så snart vil skeie ut. Men tenk nå om en sådan mann plutselig mistet sin
hustru, hva så? Kanskje kunne også hans barn som alle andre dødelige vesener falle bort, så stod han
der da som den som ikke lenger kunne oppfylle betingelsene. Hva så, skulle han da si takk for seg og
gå? Nei! jeg antar ikke det. Hadde Gud lagt alle tråder i hans hender, så fikk han nok ha dem så lenge
han var tro. For Gud er det bare om å gjøre å finne en tro tilsynsmann. Finner han ikke en som nevnt i
brevene til Titus og Timoteus, så tar han en annen, for det er ingen annen enn Gud som ansetter i
sine menigheter hyrder, evangelister og lærere. Menneskene gjør jo likedan, har de ingen
piassavakost å feie med, så tar de en lime, har de ingen lime, så finner de på å ta noe annet. — Tenk
om det i en menighet ingen skulle være som hadde alle disse egenskaper, så skulle altså denne
menighet ingen tilsynsmann ha. Timoteus og Titus måtte ha et mønster for en i alle deler ekte
tilsynsmann.
23. desember
I går kom B. og brøt av og så hadde vi et litet, godt møte i den indre gård hos meg, hvor det
er et tomt værelse som jeg brukte til skoleværelse før jul. Det er flere som har lyst til å lære norsk nå
også, men det hindrer min fullstendige tankegang på det åndelige, hvorfor jeg ikke har begynt nå
etter jul. Får se hva Gud vil senere.
Men nå tilbake til tilsynsmannstjenesten. 1. Tim. 3, 4–5: "En som styrer sitt eget hus vel og
har lydige barn med all sømmelighet — men hvis noen ikke vet å styre sitt eget hus, hvorledes kan
han da ha omsorg for Guds menighet?"
Herav læres at når han vet å styre sitt eget hus vel, vil han også opplæres til å sørge for
menigheten.
Men om noen er ugift og således ikke har noe hus å styre, men har åndelige barn, og det
viser seg at han kan styre Guds menighet, mon en sådan ikke burde stå på høyde med en gift mann
med barn, men som aldri har hatt barn i Kristus. Har han oppdratt åndelige barn, så har han deri
oppslukt de timelige. Paulus formante de gifte hvordan de skulle forholde seg endog han var ugift.
Paulus hadde sønner i troen, Timoteus og Titus og naturligvis mange fler. Paulus reiste som apostel
og tilså menighetene; men dersom han som ugift kunne reise rundt og formane og tilse alle
menighetene, så skulle en da anta at han som ugift og fast bosittende, kunne tilse én menighet.
Hva dette angår, så er Menneskesønnen herre også over sabbaten.
"Ved Abraham er endog Levi, som tar tiende, blitt lagt i tiende! for han var ennå i sin fars
lend den gang da Melkisedek møtte ham."
Således også Paulus, han er ved å innsette tilsynsmenn selv blitt tilsynsmann; for den som
innsetter, må absolutt være større enn den som blir innsatt. Når den ugifte kan innsette den gifte, så
må verdien av personen ikke ligge i ekteskapet, men i forholdet til Gud. Men ligger det i forholdet til
Gud, hvorfor la seg hindre av det som skulle befordre min dyktighet. For er dyktigheten kommet uten
befordringsmiddel, da er jo hensikten nådd. Hvorfor la seg da hindre av midlet.
Men sant er det at en tilsynsmann bør være en gift mann med troende barn, for en sådan er
mere bundet til et sted enn f. eks. du nå i Kristiansand. Du tenker jo på å forlate stedet, hvilket du
neppe hadde gjort i en mere fremskreden alder og med voksne barn.
Dog, i mangel av den ene bruker Gud den annen uten hensyn til idealet for en tilsynsmann,
og det er denne Guds styrelse vi bør ha innsikt i. Selv menneskene står jo ikke rådville om de just ikke
har det passende materiale for hånden — langt mindre da Gud.
Det er stort behov for virkelige utsendinger som er utsendt av den Hellige Ånd og som kan
veilede innen menighetene. Det kreves uhyre megen autoritet hos og av sådanne menn. De må ha
stålsatte nerver og en jerntro hvormed de kan bøye galskapen, og visdom til å avvikle vanskeligheter,
kjærlighet til å lide tålmodig og mange andre egenskaper.
Jeg hører at I studerer og ransaker i Guds ord. Ja der er dybder. Guds Ånd har arbeidet med
meg i flere år sent og tidlig — ustanselig med åpenbarelser i Guds kunnskap, og jeg blir mere
begjærlig jo mere Gud gir meg. Kjærligheten overgår kunnskapen, heter det. Dette forvrenger man
svært. Guds kunnskap tråkkes ikke ned i dynnet av kjærligheten. Men, jo mere kunnskap vi får om
Gud, desto mere forstår vi hans kjærlighet. Når kunnskapen om Gud øker enda mere, så forstår vi
hans kjærlighet enda bedre, og selv om kunnskapen om Gud blir aldri så stor, så er dog kjærligheten
enda større. På denne måte står kunnskap og kjærlighet hånd i hånd.
Jeg har meget å skrive om, mitt indre trenger meg, for Gud har gjort store ting, og hans
kunnskaps vellukt fyller hans utvalgte med fryd.
(Resten av brevet mangler.)
Horten, 1. juledag 1908 — # 73
Kjære bror Aksel.
Ditt meget kjære brev har jeg med stor glede omhyggelig og gjentagne ganger gjennomlest.
Jeg har også gått igjennom henvisningene — ikke for å ransake skriftstedene — men for å forstå
uttømmende hva du vil ha sagt.
Det er ingen lett sak å skrive sådant som jeg skrev i forrige brev til den man minst av alle vil
støte fra seg. Jeg skrev derfor også to brev og rev i stykker før jeg syntes å ha funnet de rette uttrykk,
for jeg merket såre vel at der var ting som truet med å forstyrre vårt samfunn i Ånden. Du håper at
jeg en annen gang "drister" meg til straks uten lurestreker og lange indirekte talemåter å blotte
fienden så du kan få ekspedert ham dit hvor han hører hjemme.
Du er tannlege og har som sådan trukket ut en mengde tenner. Da du en gang trakk ut en
tann på meg, undersøkte du først ved hjelp av et finere stålinstrument og speil hvordan den
bedervete tanns tilstand var, hvor den satt i munnen osv. Du tok endog R. med på råd siste gang.
Men nå råder du meg til å gripe tangen med det samme og gå løs. Kan dette riktig forsvares? Kan
man ikke komme til å trekke ut en feil tann, måskje to? Din gjerning i livet ligger jo nærmere en leges
enn min, derfor forstår du nok hva det vil si at en lege "stiller sin diagnose". Men nå råder du meg til
å utsi min prognose (forutsigelse) uten forutgående diagnose.
Så meget kan jeg selv si av erfaring at i et ukjent farvann bruker enhver forstandig skipsfører
å lodde dybden før han seiler frem med sitt kostbare fartøy. Josva sendte speidere inn i landet for å
undersøke.
Når jeg nå har kommet med indirekte talemåter og beveget meg i sirkler som stadig har
nærmet seg sentrum, så burde du derav ha forstått at her på dette felt er han ikke fullt ut kjent, her
lodder han osv.; for dette var tilfelle i nærværende tilfelle. Dersom indirekte talemåter kan føre meg
nærmere et direkte resultat, hvorfor da ikke benytte alle de midler og talemåter som står til
disposisjon?
Når fienden skal utskilles fra vår bevissthet og vårt liv, så er det som å skyte bamsen som
brytes med ens beste venn. En får nok innta stilling og rette avstand hvis en ikke vil skyte begge to.
Etterpå kan nok vennen bebreide at en ikke fyrte løs med det samme en fikk øye på bamsen.
Kun disse få linjer til overveielse i denne sak, og når dette er omhyggelig lest og
gjennomtenkt, så vil det nok forstås at det ikke er så meget "på" synderen en er nidkjær, som "for"
synderen og Herrens frykt. Ordspr. 23, 17.
Hils alle hjemme samt vennene. Jeg har mere å skrive, men ikke for øyeblikket. Din alltid i
Kristus hengivne bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred.
Ønsker atter å sende deg noen ord om Guds godhet og kraft.
Her på Horten har vi i det senere lagt merke til at Åndens virkninger har vært forskjellig i
forsamlingen. I går virket Ånden kraftig til å bekjenne synder; men dessverre fikk den ikke seier.
Forleden kunne vi tydelig merke at Ånden virket til helbredelse, og en søster ble også helbredet fra
sår i maven. Hun hadde blodoppkastninger og vanskelig for å gå, kunne ikke fordøye all slags mat. I
går var br. Berg og jeg ute hos henne. Hun er ganske frisk og spiser både surt, søtt og salt. Vi har altså
lært at det er forskjell på virkninger, men Ånden er den samme. Denne søster har vært nokså
snakkelysten, hvorfor Gud tydelig gjennom brødrene på en særskilt måte har gitt tilkjenne at hvis
hun vil beholde sunnhet, så må hun kun bruke sitt legeme til Guds ære. — Hun har nemlig vært
helbredet før for samme sykdom, men er atter blitt syk. Hun var en gang hos Bolzius i Sverige med
sitt ben, som var en eneste verk, og hun ble helbredet. Hun ble også hos ham tilsagt at hvis hun ville
beholde sin helbred, så måtte hun vokte seg for å synde.
Gud kan ikke fordra det onde, derfor tillater han at mennesket blir sykt. Les Jak. 5, 14–17. V.
15 tilkjennegir at sykdom ofte kan stå i forbindelse med å ha gjort synder. Les også 1. Kor. 11, 29–33.
Søsteren var meget opprørt da vi sa henne at hun måtte avstå fra å snakke om folk osv., men hun har
nå tatt alt som fra Gud.
Du ser at br. P. vil helst ønske at du skrev til fru P. hvis det falt seg så. Jeg har nemlig skrevet
til br. P. om at hans hustru måtte omvende seg fra sin forfengelighet. Hvis du skriver til fru P., så var
det ønskelig om du ville holde deg så nære Es. 3, 16 og flg. som mulig, for sådanne gjør som skrevet
er i v. 15. — Vi må være sannheten tro i kjærlighet i alle deler om vi vil ha fremgang.
Kun disse få linjer med ønsket om et velsignet nytt år.
Hils alle hjemme samt vennene.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Håper du har mottatt mitt brev av 8. ds. I dag fikk jeg et meget godt brev fra far. Sender nå
tilbake brevet fra T., hvori han innbyr deg til å bli hans intime venn. Til dette spørsmål kan jeg kun
svare med Matt. 12, 50, for den som gjør min Faders vilje som er i himmelen, han er min bror og
søster og mor, og mon ikke ordene "intim venn" også bør være tilfreds med å være innesluttet her.
Men vil T. ha en venn etter kjødet, så bør han gjøres oppmerksom på at vi ikke lenger kjenner noen
etter kjødet. Dette burde i sannhet en Herrens tjener forstå, og det er stor skam at man skal skrive
sådan. For mitt eget vedkommende er jeg inderlig glad for å få leve, at jeg ikke blir hengt — langt
mindre ha noen "intim venn" etter kjødet. Sådant sludder bør ikke passere uten en god skrape.
Det synes meg å bli klarere og klarere at man i K. ikke tilstrekkelig har hatt omsorg for de
svakere får, derfor kommer nå Herren og vil dømme mellom de fete får og de magre får. Esekiel 34,
20. For man kan så lett komme til å støte de svake får med side og bov og horn, så de blir atspredt og
drevet utenfor, vers 21. De ringere lemmer er vi jo skyldig å tillegge mere ære. Vel vet jeg om at
dette ikke er skjedd med vilje, men av uvitenhet og uårvåkenhet, hvorfor man på det strengeste bør
dømme disse forgåelser.
Hva angår tilsynsmanns embete, så bør jo den som begjærer et slikt, ved eget personlig
arbeid i menigheten ha formådd å samle om seg vennene og ha deres fulle tillit. En slik person må
vokse frem på en naturlig måte av seg selv. Vær nå ikke for snar til å ordne med disse ting, så det hele
kan bli en åndelig menighet. La nå dommen gjøre sin virkning, og se etter hvordan enhver tar den
over seg. La så deretter livet vise hvem av brødrene er dyktig til en slik gjerning.
Far taler om at man hindrer nådegavenes bruk. På dette punkt bør man være varsom, så
Guds rike kan vokse på alle måter. Kjære bror, jeg har full tillit til deg i Kristus Jesus. Du har her et
stort arbeid å utføre. La enhver få oppreisning som skal ha oppreisning, og la enhver dømme seg som
bør dømme seg. Gjør intet av hensyn til personer, men gjør alt for Guds åsyn. Vær som Moses tro i
hele hans hus. Nå er det din time. Utfør din gjerning i Åndens ledelse og kraft, og la tingene komme
på deg og til deg før du handler. La det gå som med Michelsen i 1905, der han sa at forholdene
forandret seg hurtigere enn noen kunne ha tenkt og nødvendiggjorde at det ble handlet.
Det er varsomt å handle i Guds menighet, men det er en salig gjerning om en befinnes ren i
alle sine handlinger. La derfor det hele ordne seg selv og ta tiden til hjelp. Må Gud velsigne vennene i
K. Jeg har stor tiltro til deres redelighet for Guds åsyn. Men det er ting som har besmittet
menigheten, og som nå Gud ved dom vil rense bort. La derfor ingen bli forsagt, men med frimodighet
gå under dommen til frelse og fred.
Hjertelig hilsen. Skriv snart.
Hils vennene. Hils far og alle hjemme.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Fordi jeg kan forstå at du i ditt hjerte har satt deg fore ikke å skrive til meg, så er det at jeg
dog likevel i Kristi kraft og navn vil sende deg noen linjer. Om jeg har bedrøvet noen, hvem er det da
som kan gjøre meg glad, uten den som jeg har bedrøvet. Men ikke var det min hensikt å bedrøve
noen, og det er jo hensikten en skal dømme etter for å kunne dømme en rettferdig dom. Vi har nå
om dagen en jurist i rett og rettspleie, og han forklarer oss at det er sinnelaget og hensikten det
kommer an på når en forbryter skal dømmes. Skjer en forbrytelse uten at forøverens sinn har vært
med, blir forbryteren frifunnet. Hermed er det ikke sagt at jeg skulle bli frifunnet i denne sak, uten så
er at likesom jeg er åpenbar for Gud, at jeg også måtte være det i din samvittighet. Det var meg alltid
en glede å høre fra deg, og det vil bli det heretter. Dog er ikke denne glede større enn sannheten
selv, så jeg for sannhetens skyld ikke skulle kunne ofre den. Men fordi Kristi sannhet er blitt meg så
kostelig, så er også enhver bror og søster av sannheten blitt kostelig for meg. Og dersom min
ydmykhet kan befordre samfunnet i Kristus Jesus, så er det meg en hjertens fryd å ydmyke meg
endog der hvor jeg i Kristi nidkjærhet kjempet for sannhetens fremme.
Ikke at dette blir min ære for eder, men for Gud som skuer linjene endog gjennom dommen.
Så håper jeg at vi atter vil treffes i Kristus Jesus, om just ikke der hvor taket glapp, så dog et steds
inne i det forgjettede land, hvor ansiktet alltid bør være rettet for å gå mot Jerusalem.
Vi har for tiden også noe her på Horten, men ved doms — og fortærelses Ånd vil nok alt rette
seg. "Den som forviller seg fra klokskaps vei, skal hvile i dødningeforsamling." Ordspr. 21, 16. Vi får
finne oss i kamp i de levendes forsamling — for uten kamp ingen seier. Alltid lærer Gud oss noe i
kampen. I dødningers forsamling er det naturligvis stor ro.
Kun disse få ord underveis. Hjertelig hilsen til deg med 1. Kor. 4, 2. Til ihukommelse 1. Kor. 1,
26–30. Hils far og mor og søsken. Din i dommen og frigjørelsen, bedrøvelsen og gleden alltid
meddelaktige bror
Johan
Horten, 18. mars 1909 — # 77
Kjære bror Aksel.
Takk for sist og takk for ditt brevkort. — Gud er nådig og mektig. Han bryter baner der hvor
det ellers er ufremkommelig, og vi kan bare stå stille og beundre hans vidunderlige frelse. Alt som
heter frelse, er nå å få i Kristus Jesus. Men den som oppreiste Kristus, hvori all frelse er å få, er Gud,
Faderen. Da Gud oppreiste Sønnen fra de døde, oppreiste han også oss. Altså oppstod ikke Sønnen
alene, men også menigheten, som er hans legeme. Gud oppvakte oss med ham og satte oss med
ham i himmelen, i Kristus Jesus. Ef. 2, 6. Kristus i eder, herlighetens håp. Vårt liv er skjult med Kristus i
Gud. Vi ser altså at Kristi oppstandelse er av en utstrakt betydning.
Kristi oppstandelse skjedde for 1900 år siden. Siden den tid har ingen ny oppstandelse funnet
sted. Herav forståes at vi befant oss i Kristus Jesus allerede for 1900 år siden i oppstandelsen. Men
for å gå lengre tilbake, så la oss se på Ef. 1,4: "Likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll
blev lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn, idet han i kjærlighet forut bestemte
oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus etter sin viljes frie råd." I Jesu oppstandelse oppstod
altså alle de som var forut bestemte.
"Og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige
kraft, som han viste på Kristus da han oppvakte ham fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i
himmelen," kan vi kun begripe en smule av, når vi tenker oss sammen med ham i oppstandelsen.
Men ikke alene i oppstandelsen må vi tenke oss i ham. Også mens han vandret her på jorden, var vi i
ham. Derfor helliget han seg selv for oss, for at vi i sannhet skulle være hellige.
Han var det sanne hvetekorn som måtte falle i jorden og dø for å bære frukt. Men likesom
hvetekornene i akset kommer ut av det hvetekorn som ble lagt i jorden, således kommer også vi ut
av Kristus. Dette hvetekorn bruker århundrer for å modne sine korn, fordi han er frelser for alle
slekter gjennom alle tider. Nå skal vi — likesom det første hvetekorn — ikle oss kjærligheten som er
fullkommenhetens sambånd, så Kristi fred kan råde i våre hjerter, den som vi og ble kalt til i ett
legeme. Kol. 3, 14–15.
Jeg håper å komme til Oslo i påsken om Gud vil.
Vær på det beste hilset fra din bror i Kristus Jesus
Johan
Horten, 28. mars 1909 — # 78
Kjære bror Aksel.
Hjertelig takk for ditt kjære brev som jeg mottok i dag. Ser av Byposten at du har satt inn et
av mine private brev. Ja, det skader ikke å få frem Guds kunnskap på enhver måte, så Gud kan bli
forherliget i alle ting og på alle måter ved oss i Kristus Jesus.
Jeg har skrevet et stykke til Byposten om urene ånder. Vi ser av Matt. 8, 28 og flg. at de onde
ånder bad og sa: "Dersom du driver oss ut, da gi oss lov til å fare inn i svinehjorden! Og han sa til
dem: Far avsted!"
Jesus talte her med de onde ånder og ikke med de besatte. De besatte var overvunnet av de
onde ånder, som endog hadde tatt både sinn og talegaver i bruk. Ap. gj. 19 forteller oss om Skevas
sønner som forsøkte å mane de onde ånder, "men den onde ånd svarte dem: Jesus kjenner jeg, og
Paulus vet jeg om; men I, hvem er I?" Her var det atter den onde ånd som førte ordet.
For ca. 2 år siden var jeg ute på landet og besøkte en kvinne. Denne kvinne var blitt noe rar
av seg p. gr. a. noen pengeutpressninger fra slektens side. Hun gremmet og ergret seg slik over dette
at hun kjente noe glapp, sa hun. Fra samme stund sa hun at hun ikke kunne bli frelst. Jeg talte med
henne personlig og spurte om vi ikke skulle be. Jo, De kan gjerne det, sa hun, men De behøver ikke be
for meg, for jeg kan ikke bli frelst. En eldre dame som også var tilstede, bad den gamle kvinne om
hun ville gjenta og si etter ord for ord, når hun bad. Jo, De kan vel skjønne at jeg kan si ordene etter,
sa hun, men det hjelper jo ingen ting for meg. Min svigermor hadde senere vært der ute. Hun var
også meget fortvilet for henne, men la — nesten ubevisst — hendene på hennes hode og bød den
onde ånd i Jesu navn fare ut. Den gamle kvinne så forundret på henne og var helbredet fra samme
stund. Ca. en måned senere døde hun i troen på sin Frelser.
Du forstår altså at jeg ikke hadde talt med den gamle kvinne, men med den onde ånd som
besatte henne.
Det er såre nødvendig for oss å vite at vi kan komme ut for folk hvis ånd en kan få i tale, men
ikke personen selv. Mon det ikke er fullt opp på sinnsykehusene av sådanne? Jeg tenkte det kunne
være bra gjennom Byposten å utbre litt kunnskap om dette, hvorfor jeg sendte inn et stykke. I Jesu
navn kunne vi da drive onde ånder ut og således komme disse stakkars mennesker til hjelp.
Det er et godt kjennetegn når den onde ånd sier at den ikke kan bli frelst.
Ofte blir folk besatte ved å gå og gruble over spesielle ting inntil det går rundt — det glipper.
Vedkommende er da fullstendig beseiret, og en får med den ånd som har beseiret vedkommende å
bestille, og ikke personen selv.
Vi ser altså forskjellen mellom den onde ånd og personen hvori den onde ånd har tatt bolig.
Måtte Gud oppvekke sitt folk så man også kunne komme slike stakkarer til hjelp, for det er
visstnok flere sådanne rundt omkring enn vi har anelse om. Men de går naturligvis for å være fra
forstanden.
Peter var ikke besatt, men han lot seg dåre så meget av Satan at Jesus måtte si: Vik bak meg
Satan! For det var Satan som talte i Peter om at Jesus skulle spare seg selv. Selv blant troende gjelder
det derfor å prøve hva som blir sagt.
Du får hilse hjem når du kommer dit. Vær selv på det hjerteligste hilset fra din bror og
medarbeider i Herren.
Johan
Horten, 15. april 1909 — # 79
Kjære bror Aksel.
Hjertelig takk for samværet i Oslo.
Jeg har skrevet et trøstens brev til bror W., for jeg forstår at de har meget å kjempe med. Har deri
bevist av skriftene at det er Ånden og ikke bokstaven alene vi trenger. Har også skrevet et stykke til
Misjonæren om den forpestede læren som taler om å hoppe fra Rom. 7 og inn i Rom. 8. Jeg traff
nemlig i et spisehus på Moss en bror som også hadde hoppet inn i Rom. 8. En annen bror derimot
hørte spent etter hvordan jeg forklarte dette. Han gjorde mange spørsmål frem og tilbake, men
erklærte til slutt at han var fullstendig enig og at det gledet ham meget å høre det på den måte.
Hva det nå skal bli til for mitt vedkommende, vet jeg ikke. Det synes stengt alle vegne. Kun et
par kristelige blad måskje gir avløp. Gud er den som stenger til, og Gud er den som lukker opp, her er
intet å gjøre.
Vi lever i merkelige tider, må Gud gi oss å være våkne i alle ting.
Hils vennene, og vær på det hjerteligste hilset fra din bror i Kristus Jesus
Johan
Horten, 20. april 1909 — # 80
Kjære bror Aksel.
Gud er god.
Takk for dine kjære brev hvori jeg ser at br. N. N. fra Bergen tar en tur hit til Horten. Min
gjerning er ikke korrespondanse utad, men innad. Jeg kan derfor lite med diplomatiske forhandlinger,
som visstnok er såre nødvendige for driften, men som dog alt sammen bæres oppe ved det som en
kan hente fra de guddommelige kilder. Da nå det ene — for kjærlighetens skyld — ikke kan unnvære
det annet, så har vi å stille oss til disposisjon — ikke så meget for nyttens skyld — men for at Guds
folk desto hurtigere skal lære å forstå at vi er forskjellig lemmer på legemet og at ikke alle lemmer
har samme gjerning. I henhold til ovenstående er også br. N. N. hjertelig velkommen, for også han
bød meg velkommen da jeg var i Bergen.
Du taler om bladet. Det bør fødes i hvile og fremkomme av trang; for Gud er den som fyller
all vår trang i Jesus Kristus. Alt i bladet må føre direkte til gudsfrykt. Vi har nok av "fortellende" blad.
Vi trenger et "arbeidende" blad, fullt av Ånd og liv. Kan man ved Guds nåde få et sådant i gang, vil det
bli "lederen" for det åndelige liv her i landet — ikke noe mindre; og det vil i seg selv bære initiativ til
utbredelse. Det trenges høylig i vårt land et belærende og rettledende blad, så trangen er der
allerede, bare at den trangen konsentreres i oss som byrde. Og har man først fått det som en byrde,
vil selve byrden være kraften som ved Guds Ånd driver avviklingsarbeidet. — Når Gud skal fylle all vår
trang i Kristus Jesus, så ser jeg snart ingen utladelse for min trang uten nettopp gjennom et blad. Gud
har gitt meg en sterk trang til å utbrede den samme undervisning hvormed han selv har undervist
meg. Men min trang krever avløp, hvilket Gud etter sitt ord skal legge tilrette for å avhjelpe "all
trang".
Jeg legger ikke større vinn på å forklare meg, men skriver rett ut av posen, da du jo forstår
hva jeg mener.
Broderlig hilsen,
Johan
Horten, 29. april 1909 — # 81
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred.
Takk for ditt meget kjære brev, hvorav jeg ser at du lever vel og at du ønsker å bo for deg selv
i stillhet. Ja det er det beste av alt. Lev vel kun i Guds nærhet i hvile og tillit. Stå for Guds åsyn og høre
hans røst, kan man tenke seg noe høyere og noen mere utdypet hvile her på jord. En skal ikke
bekymre seg for gjerningene; for det er ikke gjerningenes kvantitet, men deres kvalitet det kommer
an på. Gud vil gjerne ha noen til å stå for sitt åsyn; for det er nok av dem som står for folkets åsyn. Og
når vi i alle ting søker Guds ære, så vil Gud heller ikke beskjemme oss. Derfor var jeg glad da du talte
om å leve i stillhet. Men nå er det to slags stillhet — en dødens stillhet og en hørende stillhet. La oss
velge den siste med all årvåkenhet.
Br. Andresen (Den glade murer) var her noen dager, og jeg kan ikke noksom rose ham. Han
bad til Gud natt og dag og var til stor velsignelse. Han la sine hender på min sønn som var syk, og han
ble helbredet i samme stund. Br. Andresen er nå i Larvik og Kongsberg. Jeg tror han ville være til stor
velsignelse i Kristiansand, for han lærer folk opp til å bede.
Du taler om artikkelen i Misjonæren. Det var gledelig å høre at noen har mannet seg opp og
begynt å tenke. Naturligvis kan en slik liten artikkel ikke romme alt mulig i seg, så dens grenser vil nok
kunne tangeres og gi motstanderne anledning til å tale om ting som ikke en gang er nevnt i
artikkelen. Men vi forstår stykkevis og taler stykkevis. Dog har jeg latt det hele hvile i Guds hånd, for
det er ikke meg selv jeg akter å forsvare. Det er for sannhetens skyld som sannhet at jeg i den nåde
Gud gir, har forsøkt å fjerne noe av den absolutt falske lærdom som har gjennomsyret de aller fleste
blant de fra loven frigjorte Guds barn. Flere har endt i falsk frihet og kommet ut i synder av alle slags.
Så det er høyst påkrevet at det sies noe i denne retning. Nå er det en masse brødre og søstre som har
fått Ånden under den siste vekkelse, og det ville være sørgelig om alle disse skulle komme bort i slike
elendige lærdommer. Det er av frykt for trelldom at man griper fatt i slik lære. Dog, sannheten har i
seg selv den egenskap å frigjøre, så man behøver ikke være bange for å erkjenne den.
Broderlig hilsen.
Din i Kristus
Johan
Horten, 14. mai 1909 — # 82
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred.
Takk for ditt kjære brev som jeg først nå besvarer. Jeg har meget å bestille. Det må arbeid til
på alle hold. Br. Ellefsen er nå ute med Norge. Alt går så greit ombord, sier han. Br. Aslaksen
(kadetten) har nå fått eksamen og ble nr. 1 med et stort forsprang for annenmann. Krigsskolens sjef
— kommandør Dawes — gratulerte ham. Han blir mere og mere grei for hver gang vi taler sammen.
Det er en bestemt natur. Han har en grei forståelse på mange ting, og hva han har, er rent. Han har
lett for å prøve de forskjellig ånder. Det er morsomt å høre hvor greit han kan gjøre forskjell.
Merkverdig nok har ennå ingen i Misjonæren svart eller skrevet noe om Rom. 7 og 8. Mitt
hjerte fryder seg ved stillhet, som er kvegende manna for sjelen. All jagen er vind og forfengelig
tomhet. Men omgang med Herren gir styrke i benene og tilfredshet i hjertets dypeste vråer. Å ligge
opp til Herrens bryst vederkveger legem, sjel og ånd.
Våre legemer eldes og brytes omsider ned. Dette er bevis nok på at syndens og dødens lov
virker i legemet. Det er jo syn for saken. Derfor er ikke våre legemer frigjort fra syndens og dødens
lov, men vårt sinn er frigjort derfra. Merkelig at det skal være så vanskelig å forstå.
Fikk forleden brev fra far hvor han var så sørgmodig. Han syntes alle søkte sitt eget. I dag fikk
jeg atter brev, og han var nå meget frimodig og glad. Vi har ikke rett til å bli forsagt om noen søker
sitt eget. — Så får vi forsøke å dra til Kristus.
Hjertelig hilsen i Jesus Kristus.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev.
Vi har nå hatt br. N. N. fra København hos oss. Han bodde her fra torsdag til søndag morgen,
da han reiste til Oslo. Det var en meget kjær bror. Han sa selv at han hadde vært svær til å kritisere;
men vi fant ut at den som på en faderlig måte kunne rette de feil han så, i all kjærlighet, var større
enn den som kritiserte. Vi ble altså enige her, og jeg ville ønske at alle som har fått nåde av Gud til å
skille mellom edelt og uedelt, ville bruke denne evne til å hjelpe Guds folk i stedet for å kritisere og
jage dem ennå mere bort. Tuktemestere har vi nok av, men det er stor mangel på fedre i Kristus
Jesus. Må vi huske dette!!!! Det skal et modent sinn til for å overse fornærmelser, betydningsløse
feiltagelser og meget annet, som Guds folk kan besnæres av. 2 à 3 knagger på rattet kan forandre
skipets kurs, men megen kritikk over kursen hjelper intet.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi hviler aller best når våre tanker og vårt sinn er fordypet i
Gud. Det er jo ikke teologiske hodestudier vi driver, men kun hva som åpenbares oss i den Hellige
Ånd. Et sted må jo tanken være, og i kjødet kan man jo ingen hvile finne, det vet du nok. Men saken
er vel den at br. N. N. ikke synes om denne hårde føde, og så foreslår han hvile; men denne hvile
(feriehvile) har nok mere hjemmel i kjødet enn i Åndens verden. Må Gud gi deg nåde til ikke å gi dem
du kommer i berøring med, hvile, før de hviler i sannhet. Feriehvile er det aller minst tid til. Str. P.
ville vel helst også hatt hvile, men nå fikk hun ingen hvile, før hun hvilte i Guds underbare sannheter.
Den visdom som er ovenfra, er først ren, dernest fredsommelig. Ikke først fredsommelig og
siden ren. Mennesket ønsker nok gjerne fredsommelighet som de er, men visdommen der ovenfra
forlanger først renhet.
Vær på det hjerteligste hilset fra din i Kristus stridende bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred.
Takk for ditt brevkort fra Lyngør. I går var bror N. N. her. Vi hadde samtale om mangt og
meget, og især gjorde han mange spørsmål i Rom. 7. Han spurte bl. a. om hvordan Paulus kunne si at
budet ble ham til død og senere igjen si at ikke budet ble ham til død, men synden. Dette ser jo noe
broket ut, men jeg tror nok at han ble noenlunde tilfredsstillet med svaret.
Jeg forklarte ham at budet, synden og jeg var tre forskjellige ting. Da synden og jeg var
forenet, virket budet, inntil jeg merket og forsto at jeg slepte på en byrde (synden) som aldri kunne
nå opp til lovens krav. Budet virket nå så lenge på meg, så all slags begjærlighet kom frem for min
bevissthet. Budet gjorde det slik at jeg fikk skue all min elendighet, og følgen ble nå at jeg la ned mitt
mandat. Budet var gitt til liv, men det ble funnet å være meg til død. Men just da jeg døde, ble jeg
levende og i harmoni med budet. Så vi ser at budet ble meg til liv, virkelig liv, men dvs. bak døden
(selvoppgivelsen). Men alt dette skjedde for syndens skyld, så den skulle bli åpenbart som synd. Altså
ble synden ham til død ved det som er godt, nemlig budet. Det vil atter si: Før var jeg forenet med
synden, men nå er jeg forenet med budet.
Dernest kunne han ikke begripe v. 20: "Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mere
jeg som gjør det, men synden, som bor i meg." Dette kom han dog til full klarhet over og frydet seg
derved. Han var forøvrig en skarp tenker. Men du vet at det går an å være skarp tenker, men treg til å
fatte. Jeg vil ikke anvende dette på br. N. N., men nevner det kun til ettertanke i denne forbindelse.
Vi kom for øvrig meget godt ut av det. Han var ikke nøye med å blotte seg selv. Han kom kl.
11:30 og reiste ca. kl. 18:30. Merkelig nok sa han at han ikke forsto hva jeg skrev. Likeså fortalte han
at det siste brev jeg skrev om "Kristi legeme" (menigheten) og "Mennesket" ikke ble forstått. Just
dette lille brev inneholdt mange dyrebare sannheter, men han sa det var meget sammentrengt og
mange tanker på hverandre.
Jeg tror at vi ikke kan tale om disse dypere ting til folk i sin alminnelighet, men kun lede dem
fra det standpunkt hvor de står. Jeg sa også til br. N. N. at ikke alt Guds folk var Jesu disipler, men
bare de som tok korset opp. Dette var han enig i. Han var nå bestemt på å ta korset opp. Han hadde
en stor tillit til deg, og følte seg alltid dømt når han var sammen med deg. Dette var ikke så behagelig,
men det måtte til, sa han.
Kun denne lille "rapport" om vårt samvær. Hils alle hjemme. Håper vi treffes når denne
vestlandsreise er endt. Det er alltid så godt å tale med deg om Kristi hemmeligheter. Br. N. N. er et
godt objekt om han bare kunne fordra korset.
Hjertelig hilsen fra oss alle her.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Ditt kjære brev har jeg mottatt nå nettopp. Du taler en del om F., at han er ferdig med
syndelegemet osv. Jeg tror at når du gjentatte ganger har overbevist ham om hva rett er, så bør du
hvile fra den sak, for den idelige kamp vil anstrenge ditt legeme uten tilsvarende frukt. Jeg har selv i
det uendelige minnet F. om disse ting, men han vil ikke. Formodentlig er det noe i hans liv som han
ikke vil legge frem i lyset, for med mørke og ved forvrengninger søker en da å slippe utenom. Vi er fri
fra ansvar i dette, da vi jo i det uendelige har minnet om at det bør oss gjennom mange lidelser å gå
inn i herligheten, at vi må gå korsets vei.
Det er meg en stor glede, kjære bror, å erfare din nidkjærhet for Gud og din kjærlighet til
sannheten — selv hvor den virker lidelse. Hold trofast ut både personlig og tjenstlig med hva du har,
så skal Gud gi deg en rik inngang i Guds evige rike.
Jeg har nå hatt kasernevakt og har da hatt tid til å lese flere av de engelske skrifter du gav
meg. Mrs. Penn-Lewis skriver aldeles utmerket: "Vink for arbeidere." Likeså har jeg lest i Die
Heiligung.
Treffer en trege folk til å fatte, så anstrenges legemet under den idelige gransking etter
overbevisende midler, men en lun samtale med likesinnede styrker både legem, sjel og ånd. Jeg tror
du som har et svakt legeme, bør være på vakt nettopp her, så du ikke unødig skal overanstrenge deg.
For du vet at det ikke alene var på Pauli tid at en traff folk som stod hårdt imot; det er fullt opp av
slike folk som kobbersmeden også i vår tid. Jeg kan ikke skjønne at en bør spille sine krefter på slike
folk, uten forsåvidt at en til gjengjeld kunne få den tilfredsstillelse at en hadde fått tatt dem grundig
av dage. Intet er jo så nerveslitende som overbevisende møye uten frukt. Slike halsstarrige objekter
får man la drive om uten kurs og mål. Jesus ofret hverken tid eller krefter på slike folk, han svarte
dåren etter hans dårskap og lot ham seile videre. Slik åndelig hårdhendthet trenger vi å øves opp i.
Fru L. er her og har besøkt meg en gang. Hun har også vært på et møte. Hun opptrådte vel
meget mandig og belærende både her hos meg og ved begynnelsen av møtet. Den sarte åndelige
takt som pryder den åndelige kvinne, bør hun undervises om. Likeså bør hennes blikk flyttes bort fra
gavene til giveren. Men denne jobb får F. ta på seg, for hun hadde mest tillit til ham. Hvis ikke disse
ting blir rettet straks, vil oppblåsthet forderve henne, og hun vil atter være å treffe ute i verden. Her
har den som tror seg å være hyrde, noe å bestille. Det er ganske rimelig at frk. H. nå har myndighet.
Den godfjottete snillhet kan en takke for det. Her kan en se hvor nødvendig det er helt fra
begynnelsen å holde alt usunt borte.
Hjertelig hilsen
din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Nåde og fred fra Jesus Kristus vår Herre.
Takk for ditt kjære brev, som jeg mottok i dag. Det er alltid en glede å motta dine brev,
ettersom du alltid beflitter deg på å komme Gud mer og mer nær i erkjennelse og liv.
Søndag var jeg hos br. Ellefsen, som hadde landlov. Han hadde med seg en ganske ung 3. kl.
konstabel som har fått fred med Gud ombord. Br. Ellefsen er nå mere nidkjær enn noensinne. Livet
ombord og motstanden har bare ført ham nærmere Kristus.
Br. B. som har vært med det andre panserskip Tordenskiold, kunne fortelle om en ung
maskinelev som var frelst ombord. Hans far og mor samt alle hans søsken, 9 i tallet, var frelste, bare
denne ene gutt var igjen. Men da han nå kunne fortelle at han hadde funnet Jesus ombord, ble
jubelen stor i hans hjem. De turde ikke fortelle hans svake mor det, da de var bange for at det ville
virke for overraskende. Br. B. sto i går med tårer i øynene og sa at han lengtet så etter å få en samtale
om mangt og meget.
Det er merkelig hvordan Gud arbeider, ja merkeligere enn jeg kan utsi. Hans godhet blir mere
og mere åpenbar, så jeg i de siste dager har tenkt så meget på Ef. 2, 7: "Forat han i de kommende
tider kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus."
Ved en samtale hos N. N. kastet Gud et herlig lys for oss over 2. Pet. 1, 19 og ut kapitlet, hvor
en tydelig ser at skriftene (profetordet) aldri er skrevet ved menneskelig vilje og kan derfor heller
ikke tydes ved menneskevilje, men ved og i den Hellige Ånd.
Du har trang til å gå troens vei. Denne trang vil Gud også tilfredsstille etter sin rikdom; for
han har en stor rikdom på situasjoner, hvori han kan sette oss for å prøve troen, som ved utstått
prøvelse er kosteligere enn det forgjengelige gull, som jo prøves ved ild. Men hos den Herre Herre er
det utgang fra både ild og vann og dødsrike — inn til en evig og vektig herlighet. Derfor skal nok Gud
finne en utvei også her. I stillhet og hvile skal vår styrke være. Vi skal stå stille og se Herrens frelse. Du
vet nok selv vi har talt sammen om det.
Takk for hilsenen. Den passet så utmerket og var meg til velsignelse. Gud har flyttet porter av
kobber og sønderbrutt bommer av jern, og han vil fremdeles gjøre det.
Det er kun vårt arbeid i Ånden som bærer en evig frukt, og det er gull, sølv og kostelige
stener som tåler ilden når dagen kommer. La oss erindre det og minne andre om det, så vi mer og
mer kan bli Guds medarbeidere og kan si med Paulus: "Vi er Guds medarbeidere, I er Guds akerland."
Nå er Gud en Ånd og hans arbeid åndelig, derfor, når vi skal være hans medarbeidere, må vi prestere
noe i Ånden. Å være Guds aker er én ting, men å være arbeider på denne aker er noe helt annet.
Hjertelig hilsen,
din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære brev samt telegrammet. I dag, samtidig med ditt brev, fikk jeg også et
langt brev fra br. N. N. Du får avpasse reisen slik at du kommer hit lørdag, for det kan nok være
atskillig å samtale om. Br. N. N. har store kamper, hører jeg, men han får la det svi ut. Du må skrive til
ham og gi ham oppstramninger nå og da. Jeg skrev til ham i dag at åndelige vrak har vi nok av fra før
(dvs. slike som ikke har kjempet seg gjennom til full seier), og at man som redaktør av såvidt stort
blad trengte en mann med full seier.
Det var en glede å høre at de skulle sammen for å drøfte helliggjørelsesspørsmålet. Det har,
som du vet, i slutten av forrige måned vært helliggjørelseskonferanse hos N. i K.havn, hvortil br. P. og
R. var invitert. Jeg har nå skrevet til br. R. og bedt ham fortelle meg litt om hvordan dette møte løp
av, hvilke emner var oppe og hvilke resultater.
Hva det nå trenges både her i landet og i hele Skandinavia er et rasjonelt
helliggjørelsesarbeid. Konferanser og stevner har man hatt nok av. Skulle man ha mere av den slags,
så måtte det være en helliggjørelseskonferanse, hvor man drøftet nødvendigheten av å utbre
kjennskap til det som følger oppstandelseskraften etter, nemlig lidelsessamfunnet med Kristus. Og så
trenger man et blad om helliggjørelse. Flere av de kristelige blad som nå utgis, er neppe i lengden
levedyktige. Dertil kaver de for meget til seg selv og styres ikke i sunne åndelige spor.
Dersom nå br. E. og br. B. ikke følger med inn i helliggjørelsens dype spor, vil de komme til å
innta en passiv eller kanskje motstrebende stilling, hvilket ganske snart vil bringe dem på overflaten.
Nå fredag kommer ant. et stykke jeg har skrevet til Misjonæren inn i bladet. Dette stykket er mere
radikalt i sitt slags enn de stykker jeg før har kunnet driste meg til å skrive. Det er under følelse av at
redaktøren er mere med, at slike ting kan passere min sensur. Du vet selv at man må skrive sådan at
en kan slippe inn i organet, selv om man derved skulle renonsere på de mest rammende kraftsatser.
Det skorter i høy grad på ærlighet hos de menn som har ført inn i landet læren om overgang
til Rom. 8. Det er denne ting som jeg særlig har hatt lyst til å dra frem i lyset, siden de ikke forsvarer
sin lærebygning, men lar den falle uten motsigelse. Men lar de sin lære falle uten motsigelse, så v. d.
s. det samme som at de slipper roret. Den åndelige ledelse glir ut av deres hånd, da de ikke makter å
styre skuten den rette kurs. Har du egentlig tenkt på dette? Dette er og blir enden på den åndelige
kampanje; for alltid styrer de seirende både timelig og åndelig. Men neppe forstår de sin
besøkelsestid. Tiden kom for Nebukadnesar at kongedømmet skulle rives av hans hånd. Vi lever
under sterke åndelige evolusjoner, hvorfor vi i høy grad trenger å være våkne og bedende. Da Gud
har gitt deg nåde til å arbeide meget både i skrift og tale mot de arbeidere som har søkt å holde
roret, hvor de ikke forstår å styre, så er det godt for oss å drøfte disse ting. Jeg har i de siste dager
følt Kristi lidelsessamfunn sterkere enn på lange tider. Dette har tvunget meg til mere bønn for å
finne trøst. Håper å få se deg snart og tale mere muntlig.
Din i arbeidet meddelaktige bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for dine brev. Manuskriptet har jeg lest igjennom og finner intet å merke ved det —
uten at jeg kun ønsker at disse sannheter må bli spredt vidt og bredt. Det vil gjøre godt i Byposten.
Jeg leser i Madame Guyons Lefnad høyt om kvelden for Pauline, og vi finner den begge av
stor verd å lese for en fremadskridende troende. Det heter bl. a.: "I vårt tidligere kristenliv er vi mere
tilbøyelige til å glede oss over vår glede enn over Gud selv." Jeg har nå lest ca. 110 sider av de ca. 500
som boken inneholder. Brev fra F. har jeg lest, og det ser ut som om han gleder seg meget over at
han er glad. Denne rot til glede må opprykkes, og da kommer reaksjonen. At vi ånder inn Guds Ånd
osv., bør du oppriktig rive fra ham. Luften består av surstoff, kvelstoff osv. og kan dekomponeres ad
kjemisk vei i sine enkelte bestanddeler. Luften tilhører det skapte i naturen og er aldeles ikke
skapningens herre. Du bør analysere luften grundig for ham og vise den frem så materialistisk som du
formår. Om F. hver gang han trekker pusten, fryder seg over den følelse han erfarer, så er jo det kun
en fryd over fryden, som ovenfor nevnt, og har intet med Guds person å gjøre.
Md. Guyon sier at det indre arbeid i sjelen og det ytre må gå hånd i hånd. Dette er en stor
sannhet. Vi må vokte oss for å forsere arbeidet utad i den grad at arbeidet innad forsømmes. For på
et åndelig nivå vil vi da kun prestere de samme ting om og om igjen. Visstnok kan dette være bra nok,
men en må ikke glemme seg selv, så de første skal bli flere enn de siste.
Nå var jeg nede og talte med N. N. så lenge at Bastø gikk fra ham med kofferten ombord. Han
måtte da telegrafere til Fredrikstad, og spiste så hos oss, hvoretter han reiste nå kl. 8.
Ja, br. N. N. har nok sine kamper, dog hadde han nå fått det godt, sa han. Jeg fikk dog en
følelse av at han ikke i minste måte hadde den ringeste forstand på, ei heller var det ringeste med i
de åndelige brytninger som nå gå for seg. Han syntes fullstendig utenfor alt dette. Merkverdig nok
hvor skjult dette er. Det er så skjult at en kan bli rent syk ved å måtte bære det alene.
Gud har ført oss inn i en sfære, hvor vi ikke kan finne mange å meddele oss til. Jeg synes
dette blir mer og mer underlig, men det er skjedd av Herren.
Br. N.N. var litt skeptisk overfor md. Guyon, sa han. Hun forserte for meget, og en hadde
neppe godt av å lese for meget i den, mente han. Jeg sa at vi måtte rive himlenes rike til oss med
makt. Han var bange for at du tenkte og arbeidet for meget, at du ville brenne livslyset for hurtig ut
ved så meget forsert åndelig arbeid.
Alt dette får nå være hva det er. Jeg for min del har i hvert fall ingen plage av å hengi meg for
meget i Gud. Hans lov er min lyst, og jeg vet også det er din lyst. Men om du arbeider så meget at det
tar på kroppen og svekker din helbred, så bør du jo selv passe måten her. Du kjenner deg jo selv best.
I hvert fall vet jeg at hvilen i Gud styrker oss både åndelig og legemlig, for sinnets ro og fred influerer
på det hele.
Jeg hadde meget lite å si til br. A. i aften. Jeg visste nære sagt ikke hva jeg skulle si. Md.
Guyon forteller at to kvinner var en dag hos henne. De begynte å diskutere skriftene, men md. Guyon
satt stille og kunne intet si, hun var opptatt i Ånden for seg selv. Siden en dag kom den ene kvinnen
tilbake og fortalte at hun var bedrøvet etter frelse. Md. G. spurte da om den annen kvinne hadde fått
overbevist henne. Nei, det var Deres taushet, sa hun, som brakte meg i denne stilling. Md. G. ble helt
forundret.
Herav kan vi lære at når Ånden virker taushet, så har den sin mening med det. En taushet er
av mangel på kunnskap, men en annen i åndelig hengivenhet. Det er den siste taushet som er så
effektiv.
Visstnok kan det være mange katolske særmeninger som følger med md. G., men vi har jo
fått lys av Gud til å skille hamsen fra nøtten. Jeg for min del er av den faste formening at beskrivelser
av gudhengivne sjeler, deres kamper og gjenvordigheter for å vinne frem til lys, er godt og sunt å
lese. Men én ting må en legge seg på hjertet, nemlig ikke gang på gang å sitere f. eks. md. Guyon.
Tingen er at Gud har ført oss derhen at vi gleder oss ved å kunne lese at andre har hatt samme
erfaring, men det er det ikke alle som forstår.
Med hensyn til de åndelige kamper som nå pågår, så får vi la oss lede av Gud uten å tenke at
andre skal forstå noe av det. Jeg er forvisset om at det skal gjøre sin virkning hos en her og en annen
der uten at de selv forstår det.
Jeg synes livet i Gud blir mere dyrebart for hver dag, og jeg forundrer meg bare over at ikke
alle vil gå denne herlige og banete helliggjørelsens vei. Md. Guyons bok har for meg vært en sann
velsignelse, for jeg sporer hos henne en nidkjærhet som gjør mitt hjerte godt. Ikke mange mennesker
hvert århundre hengir seg sådan til Gud. Likeså finner jeg igjen mange av de kamper jeg selv har
måttet gjennomgå.
Peter var en mann som forsto hva det gjaldt, derfor kunne han også i sine levedager si:
"Allikevel akter jeg det for riktig, så lenge jeg er i denne hytte, å vekke eder ved påminnelse."
Tenk, vekke ved påminnelser. Det er noe annet enn å dra bort fra Kristus. Siden sier samme apostel:
"men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser, Jesus Kristus!"
Jeg tenker denne resept er mest verd å akte på, når alt kommer til alt.
Til ettertanke: Ordspr. 21, 16. Til trøst: Ordspr. 22, 4.
Du hilses med Ordspr. 4, 20 og ut kap. Legg merke til vers 22. Dette vers taler om annet enn å
nedbryte legemet, når en legger seg Herrens ord på hjertet.
Din
Johan
Kjære bror Aksel.
Nåde og fred.
Takk for dine to brev som kom nå. Jeg skrev nå nettopp til br. N. N. om min artikkel, at han
måtte bare handle etter Guds vilje også i denne sak, og enten han brente den opp, la den tilside eller
tok den inn, så skulle Kristi kjærlighet ikke skille oss ad for det. Dernest talte jeg noe om at han burde
legge bladet på alteret og la Herrens ild fortære det, så han kunne få det igjen i fornyet stand som et
blad en ville bære respekt for. Han talte nemlig til meg om at bladet var hans levevei osv.
I går kveld var jeg på møte hos N. N. hvor Berg samt flere venner var samlet. Jeg delte ut fars
sangbok, og etter et godt møte fortalte jeg at du og jeg hadde hatt en vidunderlig åpenbarelse av
Gud om brudgommen og bruden. Under stor taushet forklarte jeg dette, og tenk, det gled inn i
hjertene, og det ble en hellig fryd og glede over hele forsamlingen. I dag har jeg talt med tre av dem
som overvar dette møtet, og de frydet seg usigelig. Br. Berg mottok dette og frydet seg. Han sa at det
var nettopp dette han trengte nå. Jeg talte om helliggjørelse, og interessen ble meget stor, så man
under bønnen bad om dette så godt som over hele linjen.
Merkelig å lese brev fra br. Å. han har i sannhet fått det rette tak på Kristi lidelsessamfunn.
Nå skal du bare se far går den samme vei.
Der er nå en helliggjørelsesbevegelse, og det i større skala enn vi tror, i gjære. Merkelig er
det å se hvor støtt og godt dette skrider fremad. Her på Horten er man grepet av en sterk trang etter
helliggjørelse. Måtte Gud få sin skikkelse i oss og i sitt folk!
Brev fra N. N. i anledning stykket om "Bevegelsen" sendes vedlagt for at du virkelig kan se at
han er engstelig for bladet. Jeg bad ham helst ikke ta stykket inn, da hans tro og gjerninger må følges
ad, og at han ikke måtte gjøre gjerninger som satte seg ut over bruddbelastningsgrensen.
Jeg er fullt ut enig med deg i at en bør gå løs på muren, men du vet at prosjektilet er like så
lite skikket til å grave som spaden til å sprenge. Men da begge deler er såre nødvendig og virker
positivt på muren, så får Herrens vilje skje være seg med spade eller prosjektil.
Hermed en hjertelig hilsen til deg der oppe i Herrens studiekammer. Jeg kunne nok merke på
brevene at du er råprodukt for undervisning.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred.
Mottok nå brev fra br. N. N. hvori han forteller at han er skyldig flere tusen kroner på sitt
blad, hvorfor han ikke er fri. Han anser seg forpliktet til å redigere bladet slik at han kan komme ut av
det i pengeveien. Mitt stykke skulle få en hederlig plass på hyllen, sa han. Ja, herom er meget å si,
hvorfor man intet bør si.
Nok er det; det grunngravende arbeid som absolutt er nødvendig for en sann helliggjørelse,
er hermed stanset på ovennevnte pengeaffærer. Min tjeneste i Kristus har alltid gått i retning av først
å rydde grunnen helt og holdent, deretter å bygge opp. Å bygge på en fremmed grunn har vært meg
likeså avskyelig — ja, jeg vet ikke hva uttrykk jeg skal gi det, men jeg anser det rett og slett for åndelig
hor. Av denne grunn har alle nedbrytningsarbeiderne sett hårde og ufølsomme ut. Men de personer
som i kjærlighet til sannheten har latt seg bryte ned, har nok senere fått erfare at min gjerning i
Kristus ikke bare har vært å bryte ned, men også å bygge. Dog, det er dessverre ikke mange som har
kunnet gå med hele veien her. Men de som har gått med, kan vitne om det salige samfunn vi har
med hverandre i den Hellige Ånd.
Gud har tatt meg hårdt like fra førsten av, nesten mere enn jeg trodde det kunne gå an med
et menneske. Han lot meg gå igjennom ildprøver som jeg har for meg selv og Gud. Ved nå å bli så
grundig tatt av dage og rotopprykket kom jeg på et tidlig stadium inn i et dypt Kristi lidelsessamfunn.
Alle de verste prøver var av en frivillig art, så jeg uten videre kunne kaste alt over bord og ha sluppet
lidelsene, men jeg hadde alltid en følelse av at hvis jeg gjorde det, ville jeg for alltid komme i et
forkjært forhold til Gud, miste hans kraft og hans intime samfunn. Følgen ble at jeg av Gud fikk nåde
til å gå igjennom alle disse strabaser med seier, under svære lidelser.
Når jeg nå selv har måttet gå denne vei, så er også en gjerning med min person skjedd just
her — en dannelse, åndelig dannelse, som kun Gud kan utføre. Nettopp av denne grunn blir alt hva
jeg skriver så hårdt, hva jeg taler, så hårdt, og arbeidsfeltet blir mindre og mindre. Når jeg har skrevet
til dette blad, har jeg forsøkt å bremse av alle krefter, så når det er kommet så lempelig frem til
bladet, er det ikke uten atskillig møye med å holde igjen. Jeg har måttet holde måte for andres skyld.
Just det stykket som kom på hyllen, var frukten av et lengre rydningsarbeid. Det var nå
kommet derhen at brekkjernet var satt under særdeles viktige forhold, som for
helliggjørelsesarbeidet er av høyeste betydning å få ryddet opp i. Gud har hele tiden vært med, og
jeg er viss på at Gud skulle ha gitt en herlig seier, selv om fiendene av Kristi kors hadde rast av
forargelse. Uten å legge vinn på det, har det åndelige arbeid i bladet vært drevet fullt ut rasjonelt,
med bestemte linjer pekende mot et bestemt mål. Men, det kommer alltid for meg hver gang jeg blir
stoppet, at mine hender er bundne, hvorfor jeg er vel tilfreds også i dette stykke.
Det er et herlig arbeid Gud har gitt oss å utføre, og jeg setter meget pris på det. Det trenges
en sjel her og en annen der for at deigen fra mange kanter kan bli gjennomsyret. Det skal gå, du kan
være ganske sikker. Bare folk elsket sannhet, skulle det gå hurtig.
Det er allerede en liten skare på helliggjørelsens vei, og det kan senere bli tale om en liten
intim "helliggjørelseskonferanse" og om utgivelsen av et lite blad Helliggjørelse. Dette bør være
førstegrøden eller den ypperste saft av "bevegelsen".
Vi trenger et blad som er fri av alt og alle. Et blad som kan rive ned til grunnen og bygge opp.
Et upartisk blad som ikke tar noe standpunkt uten det har sine kilder i guddommen. Bygge opp og
bygge opp vil man, men man får da virkelig se til hva grunnvoll man bygger på. Jeg la grunnvollen
som en vis byggmester, sier Paulus, og en annen bygger videre, men enhver se til hvorledes han
bygger videre! — Dersom vi søker å tekkes mennesker, er vi ikke Kristi tjenere. Under slike
omstendigheter sparer man seg for å rydde grunnen. Men takk til Gud, ingen kan bygge på en annen
grunnvoll enn den som er lagt, nemlig Kristus. Om noen har en annen grunnvoll, så går det ikke an å
bygge på den. Derfor er det jo absolutt nødvendig å legge den sanne grunnvoll først.
Hermed en hjertelig hilsen. Jeg har denne gang skrevet noe personlig, da det kan være på sin
plass just nå. Din alltid i Kristi sannhet forbundne bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Nå er jeg nettopp kommet fra kontoret, og tross at vi har talt så meget sammen, må jeg atter
få sende deg noen ord. Takk for i går, ja for i dag med.
Hva betreffer md. Guyon, så er vi jo enige om at hun var en hellig kvinne som av Gud fikk
nåde til på prent å fremsette en mengde sannheter. Tross det, så tror jeg dog at man for å bevare
den individuelle originalitet bør lese md. Guyon med prøvende blikk, så man alltid selv blir
hovedpersonen som prøver og dømmer alt. Vi er jo forskjellige lemmer på legemet og hvert lem har
sin tilmålte virksomhet; derfor er det ikke sikkert at md. Guyons virksomhet og vår er den samme. Nå
er det vår personlige virksomhet som skal gjøres mer fullkommen, og den må ikke hindres ved at vi
går for meget opp i en annens virksomhet. Det er tendenser i oss til å hengi oss fullstendig under de
personer vi har tillit til. Men her ligger en fare som er temmelig stor, for man risikerer å miste sin
personlighet og la den man beundrer, være hovedperson. Herved reduserer man seg selv i den grad
at man til slutt blir en biperson, en snylteplante. En kommer på denne måte også utenfor Guds vilje
med seg. Gud vil vite at hver levende sten skal være noe for seg, hvorfor man i Åp. 21, 19 kan se at
grunnvollen i staden var av tolv forskjellige stensorter.
Selv om en fullt ut har dette for øye, så skulle naturligvis dette ikke hindre oss i å lese hva
som kan gagne og utvikle oss. Men å hengi seg med hjerte og sinn uten ovennevnte forståelse, tror
jeg er usunt og kan berøve oss våre medfødte karaktertrekk og originalitet.
Kristus led tålmodig for den glede som ventet ham. Jo større det mål han hadde for seg, var,
desto mere kunne han lide. Derfor gjelder det nå for oss ikke å redusere den herlighet vi har for oss,
ned under nullpunktet. Vi kunne da komme til å sanne apostlenes ord: "Har vi bare i dette liv satt
vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker." Som skrevet er: "Hva øyet ikke så og
øret ikke hørte, og hva ikke oppkom i noe menneskes hjerte, hva Gud har beredt for dem som elsker
ham." Dette håp gir mot. Den som har dette håp, han rense seg selv, likesom han er ren. Det er ved
et godt håp vi kan rense oss selv.
Når Paulus ønsket å være en forbannet ting borte fra Kristus for sine frender — sine brødre
etter kjødet, så hadde han dermed et stort mål — nemlig alle sine frender etter kjødet. Han vitnet
dette i den Hellige Ånd, i den samme Ånd som Kristus hadde, han som ble en forbannelse for oss. Det
ligger store mål bakom disse forbannelser, og uten det hadde man ikke holdt ut.
Det er alltid så velsignet å tale med deg, kjære bror. Det er jo ingen jeg så forståelsesfullt og
jevnbyrdig kan tale med som deg om guddommelige ting. Jeg trodde nesten du hadde vært bange for
N. N. at jeg skulle ha vært for hård. Derfor lot jeg deg også vite alt fra begynnelsen, så du kunne få
full forståelse føre du uttalte deg. Du vokste en hel fot i min aktelse, da du fant det nettopp på sin
plass at man med full rett kunne undersøke i dypet helt til roten, når vedkommende slik gav
anledning til det.
Ja, min oppgave er ikke nettopp å rose, uten så er at ros er likeså påkrevet som å bryte ned,
derfor tror jeg nok du med redelig hu kan motta den.
En broderlig hilsen i Herren. Lev vel.
Din
Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for brev og kort samt for bladene. — I går hadde vi et velsignet møte. Br. Berg og de
øvrige er helt med i helliggjørelsesarbeidet. Jeg tror det skal spre seg til stor velsignelse rundt
omkring. N. N. er visstnok nå kommet på andre tanker, og det er ikke for tidlig. Etter tiden skulle han
ha vært lærer i Kristus, men nå forstår han seg kun på begynnelsesgrunnene. Sørgelig at man i
uforstand og feighet for lidelsen med Kristus skal ødsle hen de kostbare år og dager, så man endog i
høy alder ikke kan fatte de enkleste sannheter.
N. N. sa en gang til fru R. at man jo ikke kunne si annet enn at vi talte sant. Tenk han forsto
hva sannhet var; men for ikke å komme på kant med R. og frue, så vraket han denne for kjødelig fred.
Dette kan man ikke kalle kjærlighet til sannheten. Just dette har holdt ham fangen år og dag.
Kjærlighet til sannheten driver all frykt ut, og vi gir vennskap og familieskap og alt annet en god dag
for den. Vårt hjerte og sinn må av kjærlighet til den tåle alt, ellers er en ikke skikket for himlenes rike.
Når alt kommer til alt er det kjærlighet til sannheten som gjør oss dyktige og driver oss over
alle hindringer. Den gjør oss stålsatt og urokkelig. Den gjør oss kjærlig mot alle av sannhet, selv om
de befinner seg på avgrunnens rand, når man blott erkjenner og forener sin fordervethet med
sannheten om at det er slik.
Hvor usselt og feigt det er pga. menneskefrykt å fornekte sannheten. Kan man undres på at
slike folk blir akterutseilt. Hva er et menneskes vennskap? Hva er et menneske at vi for dets skyld
skulle sende fra oss Kristus. Jeg har ikke skrevet hjem nå på lenge. Å sende en bunke gode følelser er
meg en motbydelighet. Ja, jeg vet ikke hva jeg skal si, for jeg tror å ha sagt nok. Min samvittighet er
ren for deres blod, hvilket de gang på gang har sagt meg at jeg skal være fri. Det er ingen
personsanseelse hos Gud. Den som unndrar seg, har hans sjel ikke behag i, hvem han enn er!
Ettersom tiden går, får jeg mer og mer klarhet over at man ikke skal true sannheten på folk,
for Guds Ånd gjør det ikke. Dette gjør meg igjen tilfreds i den snevre krets hvor man i sannhet elsker
sannheten. Kan man vinne en som vil noe, så er det bedre enn å vinne hundre som ikke vet hva de
vil. En Paulus har gjort mere i Guds rike enn alle Kristi kors's fiender tilsammen.
Som du ser, skriver N. N. noe om å ta korset opp, men en må vokte seg for å rose ham for
det, for en slik ros driver ham bare opp på overflaten igjen der hvor han er vant til å holde seg. Her
må mere til enn en ettermiddagsbedrøvelse over et og annet som ikke går etter ønske. Dette kaller vi
ikke for Kristi lidelsessamfunn, men heller en rotopprykning av planter som vår himmelske Fader ikke
har plantet. Ja, kanskje ikke det en gang. Kan hende det kun er sorg over at et ondt tre ikke kan bære
gode frukter.
Hermed en hjertelig hilsen i Kristus Jesus.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære brev som jeg mottok i dag.
Ditt brev til N. N. var mere enn sedvanlig fullt av gedigent stoff. Gud har jo gitt deg nåde til å
spinne ham inn, som edderkoppen gjør med sitt bytte. Jeg tror han vanskelig kommer ut derfra, om
du fortsetter dermed en tid utover, inntil du får hans erkjennelse om at han føler seg tilfreds i garnet,
da kan man gi ham medhold — ikke før.
Som du nok har følelse av må man være listig som en slange og enfoldig som en due. Dersom
man er Ånden hørig i ett og alt, så går det av seg selv.
Hva du talte om L. og det som måtte ofres, var mitt hjerte helt med på. Alt må ofres hvis en
vil ha fred. Alle kjødelige tårer kunne spares, om man en gang for alle slapp offeret og lot det ligge
der. Når Gud gir meg nåde til å skrive til far, så vil jeg be ham oppbevare de brev du har sendt ham i
disse dager, for jeg tror de er levedyktige. — Jeg hører br. N. N. er trett både til legem og sjel. Jeg tror
han må yte et offer som er mektig stort, om han vil komme helt med. Jeg tror det vil gå ham som den
rike yngling, om han ikke gir opp alt.
Jeg var nettopp ute hos N. N. og leste opp ditt brev til far. Hun begynte å gråte, da hun
nettopp i dag hadde hatt kamp som stod omtalt i brevet, at man skal la offeret ligge på alteret når
det engang er lagt der.
Siden leste vi om dobbeltbekken, Esek. 47, hvorledes alt ble liv hvor den kom frem, og
hvorledes trærne bar frukt som ikke skulle få ende, v. 12, men bekkens myrer og pytter skulle være
usunne og gis saltet i voll, v. 11. Blir man stående stille og ikke lyder Guds Ånd, så blir man en slik myr
og pytt som gis saltet i voll, og da kan det ikke bli liv og vegetasjon langs de salte bredder. Saltet
bevarer vannet i pytten fra forråtnelse, men det gjør samtidig at intet kan vokse i nærheten. Man
strør jo salt i havegangene for å drepe gresset. Således tror jeg nok en sjel kan bli bevart ved saltets
kraft, selv om han blir stående stille, men han blir ikke mere fruktbar. Sjelen kan — ved saltets
oppholdende kraft — bli frelst på vår Herre Jesu Kristi dag. Man salter aldri noe levende, men det
som er dødt. Rinnende saltvann har jeg aldri hørt tale om, men dobbeltbekken var rinnende.
Dobbeltbekken må jo absolutt være Guds Ånd, men når det ikke var salt i dobbeltbekken, så må
heller ikke saltet ligge i Ånden. Men hvor ligger det da? Herren er Ånden, og Ånden vitner kun om
offeret — ikke om saltet på offeret. Offeret er Jesus, og Ånden vitner om ham. Saltet hvormed
offeret skulle saltes, er jo utenfor offeret. Hva er så saltet? Her står min forstand stille, her finner jeg
ingen utvei. Jo — måskje det oppgår et lys. Saltet bevarer offeret som offer, så det kan gjelde som
offer for alle slekter og i alle tider. Men for å bevares som offer ved saltet må det stadig være noe
objekt, og det er mennesket. Derfor heter det: Ha salt hos eder selv. I er jordens salt. Altså har
mennesket salt hos seg selv. Mark. 9, 50. Uten salt intet offer. Skal vi kunne overlevere våre
etterkommere et helt offer, må vi ha salt hos oss selv, så vi kan overbringe ham (Jesus) som offer.
Han overbringes kun av de hellige — av dem som er jordens salt. Altså er de hellige jordens salt som
oppbevarer Jesus som offer for slektene. Halleluja, nå fikk jeg lys. Dette vidunderlig lys gav Gud meg
just nå. Jeg skrev og resonnerte meg frem inntil fullt lys. Du ser selv gangen i det.
Hvor liflige er Herrens veier. Tenk hvilket hellig verv å få være salt som oppbevarer Jesus som
offer ned gjennom tidene. Apostlene var salt til å oppbevare offeret til sine nærmeste og de igjen
videre og så fortsettende. Ja, i sannhet, nå forstår jeg Jesu dype ord: I er jordens salt. Intet under at
det salt som mister sin kraft, intet duger. Merkelig, hvordan Guds Ånd analyserer for oss alt mulig.
Når vi er saltet, så kan saltet ikke frembringe liv og vegetasjon, men dobbeltbekken kan det.
Når du legger merke til gudfryktige menn og kvinners verker ned gjennom tidene, så er det
de hellige som har tatt vare på dem. De hellige er saltet. Men så må også de verker som er skrevet
være offer!!! For hvert offer skal saltes med salt, dvs. oppbevares! Dette er Herrens ord, og vi kan
også hvile fra omsorg for hva det skal bli etter oss når vi er vandret bort. Er vi ikke frigjort fra det, så
er vårt arbeid intet offer og kan selvfølgelig ikke saltes, og kan som følge derav ikke oppbevares. Her
er et vidstrakt felt, hvor fruktene varer ved når de er ofret og saltet. Merkelige forjettelse, merkelige
skjulte skatter på lønnlige steder. Vi kan ikke noksom beundre Guds visdom og majestet.
Som offer tror jeg ditt legeme kan bevares ved saltet. Ved din gjerning i Kristus vil mange
hellige (saltet) være i virksomhet med å be for ditt liv pga. den gjerning Gud har gitt deg å utføre fordi
du er ofret. Akkurat må det være. Gud forener alt med kors. Når sunnhet kan forenes med kors, da
vet vi at Guds vilje er sunnhet, og da gir han sunnhet. Mange av de hellige hensov (døde) fordi de
levet et slurvet liv.
Visdom fra Gud forlenger ens dager. Ja, her er meget å lære. Når våre legemer er fremstillet
som levende, Gud velbehagelige offer, så er det sikkert at også disse offer er saltet med salt,
ettersom det heter at hvert offer skal saltes med salt. Men legemet er kun saltet med salt så lenge
det er offer. Taper saltet sin kraft, går offeret i forråtnelse, i dette tilfelle legemet. Likedan går det
med alle andre offer. (Har I lidt så meget forgjeves.)
Nå får du leve så inderlig vel, og vær på det hjerteligste hilset fra din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred.
Takk for ditt kjære brev, takk også for boken Tomas a Kempis. Jeg har lest en del av den, og
den inneholder meget godt. Visstnok er der noe om helvete som jeg ikke vet hvorfra han har, men en
får jo selv skille det edle fra det uedle.
Jesus sier i Matt. 21, 22: "Og alt det I beder om med tro i eders bønn, det skal i få."
Siden hin søndag formiddagsmøte og etter kamp i bønnen hjemme straks etter, har jeg fått
en full tro på at Gud vil helbrede deg, så jeg nå er kommet derhen at jeg i Ånden takker Gud for at
han vil helbrede deg. Nå får du også vise Gud tillit i denne sak og la han få fullbyrde sin gjerning. Det
vil styrke meg overmåte i troen å se Guds gjerning med deg. Gud kan ikke bryte min tro og tillit
sønder og sammen, for det ville være å knekke meg, og jeg har aldri lært Gud å kjenne på den måte.
Derimot har Jesus lært oss å gjøre vold på Guds rike, og han har lært oss å ikke gi opp hverken i bønn
eller begjæring.
Det er i tillit til Kristi lære og den Ånd som går gjennom skriftene og de løfter som er gitt oss
når vi ber, at jeg tør tro og takke som om det allerede var skjedd. Hva Gud virker i deg, må du
selvfølgelig lyde, som du ville lyde en jordisk leges råd, ja meget mere. Og hva han virker og
forordner, må du selvfølgelig være tilfreds med, hvordan det enn kan se ut. Det gledet meg at du har
sovet godt de siste netter. Så overlater vi da denne sak i Herrens hånd.
Brev fra søster P. leste jeg ombord i dag. Jeg tror hun bekymrer seg meget om ånder, som
hun ikke har noen forstand på. I det siste har man hatt meget med ånder å bestille, og en har
opptrådt meget barnaktig her, tror jeg. En skremmer barn med troll og nisser, noe sådant har også
vært tilfelle her. Visstnok har vi kamp mot åndemaktene i luften, men jeg tror en må være seg bevisst
disse makter og ikke bare ha dem i innbilningen.
Hva så T. og G. angår, så tror jeg at en ikke må komme til dem med noe som skal være
flagrende nytt, men tvert om ganske naturlig søke å vende deres blikk hen i Jesu fotspor.
En er så tilbøyelig til å ville gjøre noe nytt av tingen, noe som ingen har sett make til eller hørt
før. Ved å gripe saken an på denne måte, fjerner man seg fra Guds folk, og de som skulle motta det,
vil bli oppblåst og stille seg opp som dem som er kommet et hode høyere enn alt folket.
Tror nok at str. P. bør høre litt om dette. Likeså bør hun ikke vente på at hennes artikkel skal
gjøre noen verdensomveltning, for man er treg når det gjelder fremgang i Gud. Jeg har også ofte
trodd å skulle snu opp ned på de religiøse forhold, men det har bare ført til at jeg er blitt enn mere
isolert. Kanskje hennes nidkjærhet skal føre henne derhen. Hun synes selv å ane noe, ser det ut for.
Hjertelig hilsen.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Nåde og fred.
Takk for ditt brev som jeg mottok just nå. Det gleder meg å høre at du gjør fremgang også i
legemlig henseende, men ett fattes deg ennå, du har ikke tilkjempet deg full tro på at Gud skal
helbrede deg. Din helbred kan Gud restaurere i et nu, men vantro er verre å helbrede.
Du ber oss fortsette å be for deg — og vi fortsetter. Jeg tror Herren skal seire.
Jeg tror ingenlunde at sykdommen i seg selv eier motstand, så Gud skulle ha vanskeligheter
ved å seire over den. Hans kraft er ikke svekket så den er på et lavere nivå enn sykdommen. Når du
tror Herren skal seire, så må du vel mene over vantroen i hjertet; for han er mektig til å helbrede og
vil helbrede.
Guds helbredelse tilsikter ikke bare legemet, men han har en tilsvarende sykdom i hjertet å
helbrede. Derfor kan du overalt hvor Jesus helbredet, se at de jublet og priste Gud av hjertet, for det
var noe derinne som var helbredet. La nå det bli din oppgave å tilkjempe deg full tro på helbredelse,
så skal Herren helbrede deg.
Da søster R. ble helbredet, kunne vi føle i vår ånd at hun trodde, derfor skjedde det også. Det
står nå på deg selv. Du er mannen som skal bryte igjennom.
Denne tro vil øke din fred og glede og tilhører derfor himlenes rike, som består i
rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Og om himlenes rike står det at en skal rive det til seg
med makt. Nå er tiden inne til det. Kom, la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Han vil at vi skal
trenge hårdt inn på ham. Han vil at vi skal prøve om hans løfter er sanndrue eller om de bare er pure
fabler. Han vil se saken satt på spissen; for Gud er selv radikal, og han elsker ikke at vi går der uten
mål og med i en sak som ligger oss på hjertet. "Bed, så skal eder gis, let, så skal I finne, bank på, så
skal det lukkes opp for eder!" Matt. 7, 7.
Tror du dette, så har du allerede hva du begjærer og kan fremføre din bønn med takksigelse.
Hjertelig hilsen. Din i Kristus stridende
Johan
Kjære bror Aksel.
Troen gir seier.
Takk for ditt kjære brev samt boken Veien i Lammets spor, som jeg mottok i dag. Det var med
glede jeg leste ditt brev, da jeg var litt engstelig for at jeg skulle ha vært noe hård, men i tillit til din
kjærlighet til sannheten skrev jeg hva jeg skrev.
Fru R. sa en gang til meg at det nok kunne hende at jeg hadde fått en gjerning av Gud, men
hun for sin del var glad for at hun slapp å ha en slik gjerning. Dette har jeg tenkt ofte på, for rett som
det er får jeg ting å fremføre som just ikke er av det behageligste for et menneske, men i tillit til Gud
må jeg være tro i min gjerning.
I den bok du sendte meg, fant jeg også merkelig nok noe som passer godt på denne tjeneste.
Det står nemlig:
"Den som vandrer i Guds bud, han elsker; for han drar ved sin lydighet sine brødre og søstre
inn på Guds veier, og det er sannferdig kjærlighet. Sådan kjærlighet seirer til sist og bli anerkjent, om
den enn sitt liv igjennom ble utskreket som hårdhet."
Ja, som hårdhet blir det betraktet når en i kjærlighet til sannheten søker å rette en sjel inn i
Jesu fotspor. Sannheten lider overlast her i verden, og dens tjenere må lide med den. Men en herlig
tjeneste er det dog, for den skal — om ikke før — så dog tilsist anerkjennes.
"Hør, min sønn, og ta imot mine ord, så skal dine leveår bli mange, om visdoms vei lærer jeg
deg" osv. Ordspr. 4, 10–11.
"Men den rettferdige skal leve ved sin tro." Hab. 2, 4. Du har bedt så meget om tro, kanskje
du nå skal få leve ved tro, dvs. at ditt liv her i verden skal vedlikeholdes ved tro.
Jeg har lagt merke til at når vi beflitter oss på å gjøre det gode, så nekter Gud oss intet godt.
Mange av mine småønsker i huset har Gud oppfylt til punkt og prikke, så min tro på den måte er blitt
meget styrket. "Hva hans hjerte ønsket, har du gitt ham, og hva hans leber bad om, har du ikke
nektet ham. Han bad deg om liv; du gav ham det, et langt liv evindelig og alltid." Salme 21, 3 og 5.
Herren har sine bestemte tider for enhver gjerning, og når hans time er inne, så handler han.
Samtidig gir han oss i Ånden å være opptatt med samme ting som gjærer hos ham selv, for han skal
ta av sitt og forkynne oss. Ånden tar av hva som gjærer i Kristus, og beskjeftiger oss dermed. På den
måte kan vi alltid holde oss ajour med tidene for Guds gjerninger. For å akte på tiden er noe av det
viktigste for en gudhengiven sjel i tjeneste. Gud har mange ting å ordne før han kan sette kronen på
verket; men vi skjønner til slutt at alle virkninger har samarbeidet mot det endelige resultat. Salig
derfor den som allerede av virkningene kan skue hen mot resultatet før dette foreligger. Her kan man
få være Guds medarbeider, om en forstår det. Her kan man få profetere forut om ting som skal skje,
fordi alle virkninger går i den retning. Jeg tror en bør øve og skjerpe sine sanser på dette felt, og av
hva en ser og opplever, lære Guds arbeidsmåte bedre å kjenne. For hvordan kan man være Guds
medarbeider, når en ikke vet hvordan Gud gjør det?
Takk for Byposten. Har lest stykket av T. og G. Jeg tror de har meget å gjennomgå før de er
skikket til tjeneste i Ånd og sannhet. For den ytre nåde til tjeneste som først fulgte dem, var ikke
deres egen — men Guds. Denne nåde kan de fremdeles ikke regne med; men de kan ved lydighet og
ydmykhet erverve seg et indre liv og en indre nåde som i lengden er langt kraftigere og mere
utholdende enn den ytre nåde i en vekkelsesperiode.
Mangen sjel bedrar seg selv, idet den tror seg å eie den nåde og kraft Gud virker, når han
benytter sjelen som redskap, just som øksen ville tro seg å eie den kraft mannen svinger den med. På
disse slutninger drar mange avsted til misjonsmarken, endog de har vanskelig for å overvinne de små
vanskeligheter som kan forefalle hjemme — enn si ute. En kan tenke seg hvor lite prøvet og skikket
en sådan sjel er for misjonen.
Det var akkurat så med K. Han trodde å kunne utrette alt og å være skikket for å reise langt,
langt ut til hedningene; men han hadde vanskelig for å greie ting som var mindre. Jeg tror
plankeknubben og bananskallet vil være en god øvelse for sådanne misjonskandidater. Det tør nok
hende at hedningene vil se noe mere enn avholdelse av møter, og da var det godt å ha gjennomgått
et kursus i troskap i det små.
Lev vel, og god fremgang ønskes deg.
Hjertelig hilsen,
din bror Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt usedvanlig lange brev som jeg i går leste opp for vennene i en godt besøkt
forsamling, og i dag oversendte far.
I dag fikk jeg også et langt og godt brev fra far. Jeg har nettopp skrevet hjem og svart på noen
av de spørsmål som ligger nærmest. Såvidt jeg kan forstå, kommer far nærmere og nærmere for hver
gang han skriver.
Far sier at syndelegemet og dødens legeme er ett. Jeg tror at syndelegemet er det syndige i
vår menneskelige ånd, som forplanter seg til legemet, men at dødens legeme er det jordiske leirkar.
Dødens legeme har sine referanser i syndelegemet. La oss si at syndelegemet er det subjektive, og
dødens legeme det objektive. Syndelegemet har ennå ikke passert revy for min bevisste domstol,
men det har dødens legeme. Ja, dette er nok et vanskelig spørsmål å tolke, men jeg skrev noe om det
til far, ettersom han nevnte det.
Det lider nå mot jul, og det skal glede oss om du kunne komme hit juledagene. I går hadde vi
brødsbrytelse.
Kun disse få linjer med en broderlig hilsen fra din i Kristus alltid hengivne bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære brev som vitner om at Gud har gitt deg nåde til å være og føle i Åndens
verden. Med ansiktet vendt mot Jerusalem og tjenende for Guds ansikt tror jeg vi skal lære
vidunderlige ting av Gud. Det var skjønne sannheter hva du nevnte om åndelige karakterer. Jo mere
fullkommen en blir, desto mere vil de menneskelige karaktertrekk utviskes, og en fremstiller kun
Kristus, likesom Kristus fremstilte Faderen. Eller fortalt på en annen måte:
"Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.
Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten." Efes. 5, 31 og 32.
Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss. Deretter ble Kristus rettferdiggjort i Ånd. Nå kommer
først Ånden til oss, dernest Ordet. Ordet motsvarer kjødet. Faderen drager til Sønnen, Ånden drager
til Ordet. Ordet ble kjød. Derfor kunne Jesus si: "Mitt kjød er i sannhet mat." Hele Jesu person var
Ordet, dvs. hans kjød var Ordet. Hva han talte, var Guds ord, og all hans opptreden var Guds vilje.
Når det nå heter at Kristus og menigheten (bruden) skal være ett kjød, så vil det si at Guds
ord er blitt til kjød i oss. Det var ikke bare én Ånd med ham, men også ett kjød.
Ved å høre, tro og lyde blir vårt liv så akkurat, vår tale så fullkommen og vår omgjengelse så
ren som om Ordet var blitt kjød.
Når Ordet blir kjød, vinner man også uten ord, som kvinnen ved sin rene ferd, eller som Jesus
for Pilatus, da han tiet.
Her kan man bedre forstå bruden når hun skal være ett kjød med Kristus. Denne
hemmelighet er stor, sier Paulus, og vi kan nå forstå hvor godt gjemt denne sannhet ligger.
Altså, jo mere vårt kjød er blitt Ord, desto mere kommer Kristi karakter frem i oss, just som
du skrev om, bare forklart på en annen måte og med feste i skriftene.
Det lider nå mot jul, og det skal bli herlig å få tale sammen om de ting som ligger hjertet
nærmest.
Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt brev i dag. Tror ikke du bør sende det cirkulærbrev til F., da det inneholder
tilrettevising. Dette vil bare såre ham og ha en motsatt virkning av det tilsiktede. — I det militære er
en tilrettevising i andres overvær langt skarpere enn på to manns hånd. — Du vet at i 60 - 70 års
alderen blir man som menneske lett såret. Jeg for min del har alltid hatt ord for å være hård, og nå
har jeg hørt det så ofte at det er gått meg rent i blodet, så jeg tror om meg selv at jeg er hård. Det
gleder meg derfor for en gangs skyld å råde til mildhet.
Vi trenger råd, for man er ofte i nidkjærhet for sannheten utsatt for å begå ting som kan
skade for lange tider.
Kadett Aslaksen kom her i går og sa farvel. Han skulle reise hjem kl. 5 etterm. Br. Aslaksen
gjør fremgang, men han trenger omgang med Guds folk for at han kan komme inn i den innbyrdes
hjelp.
Cirkulærbrev passer når alle står på like fot, men ikke når én hvem cirk. gjelder, skal rettes
på. Lærdommer i sin alminnelighet sendte Paulus til lesning i flere menigheter. Men i dette tilfelle
tror jeg det vil være vanskelig for F. å kunne ta det opp slik at han kan legge seg det på hjerte som
rettesnor, og gjør han ikke det, så er jo hensikten ikke oppnådd. Han vil kanskje bli forarget, og da var
det jo verre. — Nå er det ikke mange dager til jul, så jeg tror det vil være best å la omtalte brev ligge
her hos meg så lenge, og så kan du jo senere ta bestemmelse om du vil ha det frem.
For mitt eget vedkommende er jeg aldri så utsatt for å feile som når jeg er mest nidkjær for
sannheten; men just derfor har også Gud mangen gang stoppet mine foretagender. Det er en
nidkjærhet for Gud som må temmes og få virke som langmodighet og tålmod hos oss selv. Denne
nidkjærhet skulle ha virket utad, men da den ikke kan annammes, virker den tilbake på oss selv som
en fortærende kraft, d. e. "nidkjærhet for ditt hus har fortært meg".
Kun disse få ord i farten.
Hjertelig hilsen. Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære besøk i julen. Det er alltid fruktbringende å grave sammen etter skjulte
skatter.
Br. J. talte jeg med i går. han er nå i ildprøver så sterke at han ikke kunne gå på møtet hos N.
N., men måtte gå til køys tidligere enn sedvanlig. Ingen bønner og ingen trøst duger noe mot Guds
beslutning med meg, sier han, kun å gå igjennom ilden gir fred.
Vi gikk sammen til K., hvor vi ganske privat talte sammen om kjøreturen og det hele. Besøket
ble ganske vellykket. Jeg har lagt merke til at når en kaster sten på hunden, så kommer den logrende
rett mot stenkasteren, som da ikke mere har hjerte til å kaste på den. Slik tror jeg nok vi kan
avvæpne dem som kaster sten på oss også. Det lykkedes ganske bra i går i hvert fall. Kanskje kan det
være litt ydmykende, men en restaureres fullt ut ved den nåde og de resultater som det gir.
Når en går inn på å miste livet, smerter det å måtte gå fra alt. Men når en etterhvert ser
hvordan det man hang ved, fordunkles og går til grunne, så står en igjen med en stor glede over at
hjertet ikke går tilgrunne med og i det forgjengelige. Dette var forgrunnen.
Så til bakgrunnen. I går var det juletrefest i metodistkirken. Der så jeg ansikter som før bar
ungdommens ynde, men som nå allerede var markert av tidens tann. Det var en tid i mitt liv da jeg
måtte si alle disse glade ansikter farvel i mitt hjerte, og vende meg bort for å gjøre Guds gode og
fullkomne vilje. Denne bortvenden tente en ild av smerte i mitt indre. Men i går, når jeg så på hva
som var smertelig å forlate, oppdaget jeg at mitt hjerte kun var løst fra det som falmer og forgår. —
Hermed lærte jeg at den som ikke lar seg løsrive i sitt hjerte, med årene må lide skuffelse og
gremmelse, idet det han forlot seg på, går tilgrunne. Men den som lar seg løsrive fra det
forgjengelige når det står i full blomstring, vil når det går tilgrunne, ikke bli skuffet, men tilfreds.
Herav lærer vi at alle ting kommer tilbake til oss i sin tid. Det som brakte sår, bringer etter års
forløp legedom. Eller, det en mister for Jesu navns skyld, får man igjen.
Br. P. må også ta tiden til hjelp for å lære oss å kjenne. Ennå kjenner han oss ikke tilbunns,
men han kan komme til det, når han riktig får øynene opp for at det ikke er hans gods vi søker, men
ham selv. For på dette punkt har han, som pengemann, sett mere enn kanskje de fleste. For når alle
søker sitt eget, så må de søke hvor det finnes, og da er det ikke godt å ha penger å forvalte.
Ja, hermed får jeg slutte med å si deg takk for alt i det gamle år og ønske deg et rikt på
velsignelser og fremgang i Jesus Kristus. Likeså vil jeg ønske deg helbredelse og velsignelse i det
timelige.
Du hilses fra oss alle her.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Sender herved brev fra far. Han ønsker du skal lese det. Det ser ut til at han har mottatt
cirkulærbrevet med beredvillig hu. Slike upersonlige cirkulærbrev tror jeg også vil være gagnlige i
fremtiden om Gud styrer det så. Det gleder meg hver gang far skriver noe som tyder på at han har
mottatt noe av Guds kunnskap.
Her på Horten har vi atter hatt en åndelig "byge". Br. N. N. gjennomhaglet meg grundig for
det siste festmøte, hvor også du var tilstede. Men jeg kunne jo også ha godt av pryl, fordi jeg ikke tok
det minste hensyn til at det var folk tilstede som siktet alle mine ord som hvete. Dog, br. N. N. ikke
alene prylte, men han drev pumpespikeren inn med den største slegge og all den kraft han eide. Av
alt dette lærer jeg å tåle mer og mer. Br. N. N. sa at når jeg ikke hadde kjærlighet, så var all min
tjeneste intet, all min kunnskap intet, og alt ble redusert til intet. Jeg følte det som et slag av en
mokker i hodet, og tenkte på det hele førstevakten, men er nå kommet til det resultat at jeg har
bedre av det enn av en skjeppe smiger. Og forresten er det jo egentlig meg som fra først av har
begynt denne kampmetode, så jeg får finne meg i å ta en støt.
Vennene her har litt etter litt vennet seg til dette, så de i dag tåler noe ganske annet enn i
førstningen, og da peker i hvert fall alt den rette vei.
Lev da så inderlig vel, og vær hilset fra
din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære brev. I går mottok jeg fra br. N. N. en stor, fin silkesydd husbibel med
følgende inskripsjon:
Til
Johan O. Smith
i dyp erkjentlighet for åndelig bistand ydet
din ringe bror
N. N.
Jeg har nylig gjennomgått atskillige åndelige brytninger, så dette virket både trøstende,
legende og som om Gud ville beskjemme meg med all sin miskunnhet og nåde.
Merkeligere og mere underlig blir Herrens veier dag for dag, for jeg merker i sannhet at det
bitre blir meg søtt. At noen sådan "Herrens ære" skulle times meg, lå utenfor mine begreper.
Ikke den som ærer seg selv, holder prøve, men den hvem Herren ærer.
Må vi alltid søke Herrens ære, da vil Guds vilje ligge oss alltid for hånden.
Det skulle ha gledet meg meget å få tale med søster P., for jeg har en følelse av at hun vil
noe, og at hun streber alvorlig. Slike mennesker er jo likeså sjeldne som diamanter.
Du leste om mitt forrige møte hvor br. B. angrep. Jeg har studert meget på dette, men br. B.'s
påstander har ikke tilfredsstillet meg. Jeg hadde en følelse av at jeg nok hadde forgått meg, men
hvori kunne jeg ikke begripe. Men i går ble det klart.
Det er med tale som det er med å ete kjøtt. Dersom en bror sitter der og ikke kan ete for sin
samvittighets skyld, så bør en ikke ete kjøtt. Min samvittighet tillot meg å tale som jeg gjorde, men
br. B. og flere andre kunne ikke ha sagt det samme uten å bli såret i samvittigheten. Derfor ble jeg og
min tale dømt med deres samvittighet som målestokk. Men når det nå heter at en skal være alles
trell, så har jeg forgått meg på dette punkt, og jeg erkjenner herved min feil.
Men likesom de tre venner ikke kunne overbevise Job om hans feil, og Job fikk domfelt dem,
fordi deres dom var urettferdig, således fant jeg heller ikke br. B.'s tale beføyet, fordi han ikke fant
det rette moment. Dog, så har Gud åpenbart meg det, og jeg er vel tilfreds. Vi skal lære av alt.
Hjertelig hilsen fra oss her.
Din bror
Johan
Horten, 19. januar 1910 — # 103
Kjære bror Aksel.
I dag mottok jeg ditt kjære brev, hvorfor takkes. Gud har gitt oss nåde fra dag til dag ved den
forløsning som er i Kristus Jesus. Jo, det er sant hva du skrev: Det er linjer i kristendommen. En skal
nok mer og mer føle tomheten "uten disse linjer". Linjene er visdommens og innsiktens linjer, som
fører som solstråler inn i Guds faderhjerte. Det er det personlige liv det kommer an på. Dette liv må
leves i alle sine enkeltheter, i kamp, i seier, i sorg, i glede, i ondt rykte, i godt rykte, i lidelser, i
forfølgelser osv. Vi trenger "enkeltmannsutdannelse" like så vel på det åndelige felt som på det
militære.
Vi kommer litt etter litt tilbake til Bibelens lære om nødvendigheten av å ha tjenere i
menigheten. Hvis ikke, dukker kjødelige elementer opp og styrer det hele hen mot avgrunnens rand. I
enhver menighet finnes mange som trenger lett føde, hvorfor en evangelist er mest skikket som ytre
leder. Det kan nemlig tales om ytre og indre ledelse. Paulus betrodde Titus det viktige verv å innsette
eldste i hver by. Se hvor langt i det indre av tjenesten Paulus stod. Var det hederlig å være
tilsynsmann, hvor meget mere var da ikke han som ansatte tilsynsmannen. Men ennå større var den
person som kunne gi befaling til den som ansatte tilsynsmannen. Men bakom alle kommer Kristus
Jesus selv. Jo større menneskene i verden er, desto mere er de atskilt fra mengden. Nettopp slik også
i Kristus Jesus. Den som søker å tekkes mennesker, må holde til på overflaten hvor menneskene er.
Men jo mere vi søker Guds ære, desto mere trekker vi oss bort fra alle hedersverv i menneskelige
øyne, for å tekkes Gud. Dette medfører igjen at en blir dyktiggjort mer og mer til den indre tjeneste.
Tit. 1, 5 og flg. Moses satte øverster over tusen, over hundre, over femti og over ti. 2. Mos. 18, 25.
Dette er skrevet oss til forbilder.
"Så sier Herren, hærskarenes Gud: Hvis du går på mine veier og holder mine bud, da skal du
også få styre mitt hus og vokte mine forgårder; og jeg vil gi deg førere blant disse som står her." Sak.
3, 7. Guds hus er vi. Dette hus skal dømmes med en åndelig rettslig dom, for nå er tiden at dommen
skal begynne med Guds hus.
Men en skal ta vare på hans forgårder. Forgården er de som har fått syndenes forlatelse.
Disse skal man ta vare på, for man kan ikke dømme dem.
Nå er det ikke sagt at vi kan greie alt dette, eller at vi har gave til det; men Gud skal gi oss
førere. Salomo ble også gitt førere i de forskjellige arbeider; men han måtte holde det hele sammen.
Jeg tror og er sikker på at det i Kristus Jesus forholder seg akkurat slik. Hvor uendelig skjønt
dette er. Jo mere enn blir, desto mere kan en regjere med ham. Vi har en stor prest over Guds hus,
hvorav vi forstår at Guds hus regjeres av Kristus, men vi er Guds medarbeidere.
Det var en tjeneste innenfor forhenget, og det var innenfra Israels barn forventet sine ordrer
og sine svar. La oss trenge inn både i liv og gjerning.
Les 2. Mos. 28, 30. På livkjortelen over hjertet skulle Aron bære urim og tummim, hvilket
betyr lys og fullkommenhet. Ved disse ting kunne man adspørre Herren. Således også nå. Har vi lys i
en sak og er vi fullkomne (etter samvittigheten), kan vi adspørre Herren, og han vil svare oss.
Vi samtalte i går om at vi skulle få et nytt navn som ingen kjente, uten den som fikk det. Åp.
2, 17. Likesom Jesus betyr Frelser og Kefas klippe osv., så vil i det nye navn vi får, ligge en konsentrert
betegnelse av hele vår eksistens i Kristus. Ingen hverken i fortid, nåtid eller fremtid vil ha akkurat
samme egenskaper og gjerning som f. eks. du har. For nå på en gjennomgripende måte å betegne
hele ditt vesen og livs innhold, så gir Gud deg et navn som ingen uten du selv kjenner. Dette navn er
så fullkomment at du grant forstår at han som gav deg det, forlengst har gjennomskuet ditt hjerte og
dine nyrer. Dette medfører igjen at du vil bære en ærefrykt helt i dypet av din sjel for den Gud som
har kunnet gi deg et sådant navn.
Vær nå på det hjerteligste hilset fra din bror
Johan
Horten, 27. januar 1910 — # 104
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære brev og for innbydelse til å komme til Mjøndalen førstkommende søndag.
I dag kl. 11 form. fikk Pauline en stor, kraftig gutt.
Vi har nå leid et lite lokale for kr. 8 pr. mnd., og det har vært meget folk.
Gud er under og rådgiver, og hans gjerninger er uutgrunnelige. For oss gjelder det å være tro
i vårt kall og vårt virke, så skal Gud velsigne og befeste vårt kall, vår gjerning og vår utvelgelse. Herren
stadfestet Davids kongedømme, og det vil han også gjøre med oss om vi hører hans røst og er lydig.
Hvorledes Guds sinnelag og råd hadde gjennomtrengt Samuel, kan man forstå om en leser 1.
Sam. 11. og 12 kap. Han sto så helt på Guds side og i hans råd, at han ropte til Gud, og Gud sendte
torden og regn midt i hvetehøstens dager fordi Israel hadde valgt seg en konge.
Av det gamle testamente kan man lære godt å kjenne Guds sinnelag. Og hos ham er det ikke
skiftende skygge. En kan se hans styrelse, og hvorledes han lot sine tjenere bli meddelaktige med seg
i sin styrelse.
Ettersom tiden går, lærer jeg mer og mer å forstå at det ikke er den øyeblikkelige eller
øyeblikkets inngripen i vanskelighetene som er Guds styrelse. De innviklede ting, som vi nok forstår
er feilaktige, skal først virke tålmod hos oss. Når de så har gjort sin gjerning, vil Gud kanskje avvikle
vanskeligheten. Moses var den saktmodigste blant menn, og han hadde lært den store kunst å "sove
på ugreiene". Den som fører krig, bør motta råd, og hele vårt liv er jo en eneste krig. Men den
forstandige har i alle sine råd visdommen for øye. Ordspr. 17, 24.
Det gleder meg å høre at flere syndere i Mjøndalen har fått fred med Gud, samt at Guds Ånd
arbeider sterkt.
"For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål
på overmål."
Hermed en hjertelig hilsen fra din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for sist. Det var godt å være sammen, og ennå bedre er det å drøfte resultatene av
samværet.
Da Jesus skulle fullende sitt løp, satte Faderen alt inn på at det skulle lykkes. Jesus sa: "Min
Fader! er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, ikke som jeg vil, men som du vil." Dog, det
var ikke mulig. Gud forlot ham og lot Jesus beholde kalken for seg selv. Nåden hadde hittil skjult
denne kalk; men nå skulle den tømmes, for at alt det som var i Guds hjerte, skulle gå ut over Sønnen.
Her ble det enten eller. Faderen satte alt på spissen. Men just da sier Sønnen: "Fader! i dine hender
overgir jeg min ånd!"
Når nå Gud har gitt oss noen å arbeide med, så må vi just som ovenfor nevnt, sette alt på
spissen. For helt å få noen dit hvor Gud har ført oss, må vi helt sette vennskap, fortrolighet og alt på
spill, ja, drive det derhen at de i sin fortvilelse må utrope: "Men Aksel! hvorfor har du forlatt meg?"
Dette er helt å utrydde avguderi på høydene.
Hva deg selv angår, så vil all denne tale fra prekestolen ødelegge deg, så du mister de indre
fine tråder; for du kan ikke stå der som om du ikke sto der, og når du ikke kan det, så må Åndens
linjer bli brutt, og du vil ta skade av den ære det medfører å stå for folkets åsyn.
Alt dette medfører kamp og indre uro, og man leter forgjeves etter de indre fine linjer.
Det er ikke for folket du skal tjene, men for Gud. Det er ikke av folket du skal æres, men av
Gud. La heller folkets vanære pryde ditt hode enn dets ære, når kun din tjeneste for Gud dekker ditt
hjerte med den dype fred som kun en forbliven hos ham kan medføre.
Ta vare på hva Gud vil du skal vareta. Vårt dypeste samfunn med Gud — som hans
medarbeidere — er forbundet med så fine strenger at en må utføre sitt arbeid i det stille og skjulte
om ikke det hele skal briste.
Det var med smerte jeg følte at disse indre strenger ikke var helt stemte. N. N. gjør fordring
på at de skal være helt stemte, for at den innbyrdes hjelp som Gud gir menigheten, må falle alle
tilgode. Når en er årsak i at disse strenger slappes, så har man begått en indre synd og søkt egen ære,
og det har man ingen rett til. Just derfor blir en også udyktig til tjenesten, og denne udyktighet lider
de venner ved som just blir fostret ved ens dyktighet.
Håper du kommer til neste søndag — om Gud gir deg anledning. Hjertelig hilsen og takk for
alt.
Din bror
Johan
Horten, 7. mars 1910 — # 106
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred.
Du kan tro vi hadde en velsignet ettermiddag hos br. Ellefsen i går. Br. Aslaksen var riktig i
høytidsstemning, og han bad med megen kraft til Gud om å bli fylt av Guds Ånd og kraft til den
gjerning Gud hadde utvalgt ham.
Hva du skriver om å forbli i Kristus Jesus og gå frem i ham, og samtidig utføre den gjerning
Gud virker på syndere, er jeg selvfølgelig helt enig i.
Det er ikke arbeidet med syndere som skiller, men kanskje heller det at de religiøse ledere
skrur oss opp på ærens tinder når en kommer i deres berøring, og dette kan man ikke bære uten å
lide skade.
Derfor er det aller best å unngå alt samarbeid med kjødelige ledere og arbeide for seg selv
som for Gud. En skal være et atskilt kar om man vil være et kar til ære. Denne måte å ta tingen på gir
også mest autoritet, for deres kjødelige æresbevisninger er kun edderkoppens spindelvev og Dalilas
saks. Har de først fanget oss, ler de oss midt i ansiktet og stikker med glede øynene ut på oss. Det
høyre øye er åndelig innsikt, sier md. Guyon. Tre skritt fra livet må en holde alle mulige mennesker,
og aller mest religiøse ledere, om en skal beholde fekteavstand og plass for å kunne svinge Åndens
sverd. Denne gudløse sammensmelten med alle mulige mennesker er en sann vemmelse. En blir ikke
ren av deres urenhet uten man har renset seg i syv dager utenfor leiren. (De skal vende om til oss —
ikke vi til dem.)
Br. Aslaksen blir en sann stridsmann, og det er en fryd å høre ham. Jeg føler han har en
inderlig kjærlighet til oss i Ånden. Br. Ellefsen kan jeg neppe kjenne igjen. Hele hans tale er om i sitt
resterende liv å vandre i Kristi fotspor.
Br. Torrey sier at man ofte må ha en ny åndsfylde for å kunne arbeide, og dette er aldeles på
sin plass. Han sier at de folk farer vill som fortsetter videre i det uendelige på den gamle kraft og
erfaring. Det er vel å legge merke til dette. Jeg tror også vi trenger større kraft til vårt arbeid.
Broderlig hilsen.
Din
Johan
Horten, 12. mars 1910 — # 107
Kjære bror Aksel.
Takk for brevet som jeg mottok, og hvor jeg ser at du ikke tenker på å reise hjem. Fikk nylig
brev fra far. Han tror så smått at vi begge kommer og vil møte oss på bryggen.
Vi hadde i går en meget instruktiv samtale om Rom. 7 hos br. Ellefsen. Gud har riktig
velsignet oss av disse sannheter. Br. Aslaksen var her for et par dager siden. Han er sikkerlig et av
Gud utvalgt redskap som er under utvikling.
Str. N. N. fikk også atskillig lys i Kristi lidelsessamfunn, legemets gjerninger og kjødets
gjerninger. Guds Ånd la det så klart tilrette for oss, så vi jublet av fryd. Br. Ellefsen sa at det blir
klarere og klarere.
Ja, Guds veier er forunderlige. Mitt ønske er at Guds folk riktig ville bli grunnfestet og
rotfestet i sannheten.
Md. Guyon sier at Guds førerånd hviler på enkelte mennesker. Denne Ånd er ikke den
gjenfødende, men til førelse av andre mennesker. Om noen har denne Ånd og er utro, så vil den
forlate vedkommende og hvile på en annen, den kan ikke gå tapt. Som eks. fra Bibelen tar hun Saul
og David samt Judas — en annen fikk hans embete. Hun kaller denne førerånd for "Apostolisk".
Jeg skriver dette ned, for det er vel verd å overveies. Den som skal lede og dømme etter
denne Ånd, må være fri for å resonnere når Guds vilje åpenbares, likesom den menneskelige fornuft
må holdes utenfor, sier hun.
Ja, dette er jo det samme som at Gud har satt i menigheten apostler, profeter, hyrder,
evangelister, lærere osv. til de helliges fullkomne beredelse.
Sikkert er det at det må Ånd fra Gud til for å ha omsorg for andre og kunne lede dem, det kan
man ikke av seg selv. Hun sier at Gud fordrer ubetinget lydighet og troskap av slike sjeler som skal
vokte andre, og det er sant. En må ikke ta hensyn til seg selv eller sin egen behagelighet, men stå som
for Guds åsyn med all troskap og kjærlighet. Peter fikk alvorlig påminnelse da han fikk i oppdrag å
vokte Guds hjord.
Dersom du ikke reiser, så er du jo velkommen hit i påsken, men jeg tror far venter deg hjem.
Hans brev vedlegges, så får du dømme selv.
Hjertelig hilsen,
din bror
Johan
Horten, 2. mai 1910 — # 108
Kjære bror Aksel.
Guds nåde og fred.
Embarkeringen på Norge er blitt utsatt på grunn av Bjørnsons hjemførsel, men nå har vi
ordre om å møte ombord kl. 6 i morgen etterm.
Br. Aslaksen var her i går. Gud gav meg nåde til å tale mere fritt til ham enn noensinne før,
om å løsne og slite over alle bånd. Han lo av fryd og mottok ordene i sitt hjerte. Fritt ut av posen har
jeg ikke kunnet tale til ham før, som just nå. Det er nok stoff i den karen, ser det ut til. Br. Ellefsen var
også her i går; han går støtt og jevnt "forwärts".
Gud skal stå meg bi ombord og gi med nåde under undervisning og under kamp. Det er Guds
krefter vi forlater oss på; det er hans visdom som avvikler vanskeligheter og demper vrede. Ja, det er
et herlig liv, et sunt liv, et liv fullt av fred, av seier, av forståelse, av kraft, av smidighet og alt hva
ønskelig er for et liv. Kanskje er det også derfor det heter "Liv".
Har sendt sangboken til far, samt skrifter og traktater ombord i Fram.
Hermed en hjertelig hilsen fra oss alle.
Din
Johan
Horten, 22. mai 1910 — # 109
Kjære bror Aksel.
I dag (søndag) har jeg tur til å ha vakt ombord. Gud har stått meg bi og gitt nåde og seier.
Historien i båten resulterte i at det nå er "dveiler" til å tørre med i hver dampslupp. Denne ordre er
gitt av sjefen, og jeg har intet mer hørt om den sak.
Det har også senere vært noen brytninger, men Gud har gitt meg makt, så i går forekom det
meg at vedk. gjorde atskillig tilløp for å komme på god fot. Merkelig er det at en ikke kan få være i
fred uten alle disse brytninger. Dog, jeg vet at Gud skal ganske og aldeles gi meg makt over ham, så
kun hans kjødelige ansiennitet levnes ham tilbake, og annet har han ikke å fordre hverken av Gud,
mennesker eller meg. Uviselig og barbarisk er det å ville befale folk å sette seg ned i båten som
flommer av vann, når den forøvrig er stor nok til å stå i. Du kan tro det er meget å (ja nå kom N. N.
inn) kjempe med. Mitt indre bruser i meg over all den elendighet som jeg ser og hører, for Satan
regjerer kraftig i og blant de vantro.
Ja, N. N. kom inn i lugaren. Han har ofte villet være her inne sa han, men han har vendt ved
døren. Nå bad vi sammen, og han gråt og bad Gud frelse sin sjel og tilgi ham hans synder. Han har
vært påvirket av Gud helt siden morens død, sa han. Det er en troverdig og alvorlig sjel.
Ja, så får jeg slutte for denne gang. Gud har styrket min sjel, hans navn være æret. Den
ugudelige pønsker på å bryte meg ned, men Herren styrker meg med sin kraft og gir nåde til å seire
over deres høye anslag. For så sant Kristus seiret, så skal og vi seire ved ham.
Hvortil alt skal tjene, vet ikke jeg; men Gud vet det, han som gir styrke.
Hermed en hjertelig hilsen til deg og venner fra din i Kristus stridende bror
Johan
Horten, 25. mai 1910 — # 110
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære brev som vitner om forståelse og derfor bar i seg balsam.
Hvorav kommer det? og hva skal det tjene til at jeg natt og dag føler i mitt indre en hellig
kamp mot makter som synes å munne ut i verdens herrer? At det er Guds Ånd inneni meg som
forårsaker kampen for å beholde og utvide sitt territorium, er jeg ganske viss på. Freden i hjertet og
den gode samvittighet forbyr meg ganske og aldeles å gi gode miner til slett spill. Forholdet til de
overordnede blir herved skjerpet, og alvor og kamp inntrer istedenfor "slett over". Her ombord har
jeg nå ved Guds nåde begynt å få fred for overgrep. Denne fred er ikke en frukt av smigreri, men en
frukt av kamp. Du forstår nok såre vel forskjellen mellom disse to måter å ha fred på.
Det er også flere andre måter å ha fred på, men Guds fred der hvor Satan bor, fåes kun ved
lovmessig kamp. Alt dette er Guds tilskikkelser, og jeg tar alt som fra ham. Gud har hjulpet inntil i
dag, og han vil være med oss alle dager inntil verdens ende. Vår karakter herdes og stålsettes ved
kamp. Det er ved å komme på fekteavstand at en kan kjempe og gå tilgrunne eller kjempe og seire.
Gir en tapt, blir man fordervet i sinn, men ved Guds kraft og i Guds Ånd å seire gir sjelen dobbelt
styrke.
Vi skal være fullkomne likesom vår himmelske Fader er fullkommen, han som ikke gjør
forskjell på folk. Denne fullkommenhet vil, om den praktiseres, redusere den stores ære og opphøye
den ringe av sin vanære. Dette har igjen til følge at de små vil føle seg æret og de store vanæret,
endog de ikke blir vanæret. Men fra fantasiens tinder og ned på virkelighetens sletteland bør en hver
opphøyet styrtes.
For å tale om fred, så er det mangfoldig: "Nådens fred", hvor en hviler ubevæpnet midt iblant
sine motstandere og aner ikke faren. Så kommer lyset, og man begynner å se, og med synet kommer
kamp. Fred i denne tilstand må tilkjempes. Denne fred kan kalles for "seierens fred", for man får
aldeles ikke fred på annen måte enn ved å tilkjempe seg den. Om det så til slutt skulle komme en
"lidelsens og tålmodighetens fred", vet jeg ikke. I så fall vil det ikke bli en "uvitenhetens fred".
Ja, det er på alle måter vi har å trakte etter fred, selv om en så skal kjempe for den med sverd
i hånd. Det er for freden jeg har måttet kjempe her ombord, og Gud har skjenket meg den. Men
denne fred har kostet så meget at jeg har følt meg rent ut sagt elendig. Vedk., som kampen har vært
hardest med, begynner nå å retirere. Han går ikke lenger på med den dumdristige freidighet som i
førstningen. Just der hvor han var svakest, gav Gud meg nåde å falle inn. Ærgjerrigheten forbyr ham
nå å utsette seg for hyppig for denslags, da han heller ønsker fred enn kamp med så usle resultater,
og just i denne fred kan vi så godt forenes.
Dette er også den eneste fred som er sunn og reell. Denne fred holder enhver på sin matte.
Så får du hilse så meget, og vær selv på det beste hilset fra din i Kristus bevarte bror
Johan
Horten, 12. juni 1910 — # 111
Kjære bror Aksel.
"For så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen,
Gud til ære ved oss." 2. Kor. 1, 20.
Guds løfter til oss får sitt "ja" i Kristus, og utenfor Kristuslivet er intet "ja". Når de dernest har
sitt amen ved ham i oss, da blir Gud æret ved oss.
Gud har i sin store nåde gitt meg ro — en velsignet ro. Vel føler jeg trengslene midt i hvilen,
men ingen forsøker mere å innlede noen kamp. Dette har vært en Herrens krig, hvorfor det også er
blitt en Herrens seier, hans navn til ære og opphøyelse. Vi får i førstningen fred uten kamp, senere
må hver eneste kana'anitt bekjempes før vi kan få fred. Slike kana'anitter bor alltid utenfor legemet,
men seieren og freden nytes i legemet. Jeg måtte i begynnelsen innta en defensiv holdning. Senere
gikk jeg over til angrep, som resulterte i at jeg nå ved Guds nåde har en usigelig fred midt i alle denne
vrimmel av vantroens barn og verdens herrer. Jeg bad og kjempet inntil Gud tomme for tomme
hadde gitt meg seier. Håper du forstår. Br. Aslaksen følte i sin ånd at den samme kamp foresto ham,
og han imøteså den med glede.
"Derfor taper vi ikke motet, men om og vårt utvortes menneske går til grunne, så fornyes dog
det innvortes dag for dag."
Under alt dette har jeg lært at all vår kamp og seier er tilrettelagt av Gud selv, for at Gud skal
æres ved oss og for at hans rike skal komme i ry. Dog — midt under kampen er det en
grunnbetingelse at en med nidkjærhet og nøyaktighet utfører all den tjeneste en er satt til. Dette
anstrenger meget ved siden av all annen åndelig friksjon, men må til om en skal bringe seieren hjem.
Br. B. har jeg atskillige samtaler med, og vi har følge sammen under landgang. For øvrig lever
vi som sedvanlig. En underminør her ombord har nå fått full fred med Gud.
Det er jo ikke godt å vite hvor du nå oppholder deg, men brevet blir vel sendt etter.
Kun disse få ord i farten med hilsen i Jesus Kristus.
Din bror
Johan
Horten, 15. juni 1910 — # 112
Kjære bror Aksel.
Nåde og fred.
Takk for ditt kjære brev som i sin helhet virket vederkvegende, fordi jeg ser at du lever vel og
har bevart de sunne spor. Du sendte Esaias 27, 3 til trøst, men jeg kunne ikke øyne noen trøst i dette
skriftsted på nærværende standpunkt. Derimot er Salme 139, 16 som du sendte til ettertanke, blitt
både til ettertanke og trøst. Nå overlater jeg til deg å finne ut årsaken, for også dette tilhører Guds
visdom og må ikke forbigås.
Du har lagt merke til ugudelige, hvor korte de er i tanken, de tenker ikke på følgene. Men jo
mere åndelig, jo mere langtenkt og resonnerende. Altså, når man går i retning av fullkommenheten,
finner vi at Guds tanker, da han er fullkommen, må være såre vektige, v. 17. For min egen del har jeg
lenge trodd just som Salme 139, 16 sier, og som stemmer med Es. 63, 19 og Jer. 1, 5. "For da de ennå
var ufødt og ennå ikke hadde gjort hverken godt eller ondt — for at Guds råd etter hans utvelgelse
skulle stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller — da ble det sagt til henne: Den
eldste skal tjene den yngste; som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg." Hermed er intet å
gjøre. Han kunngjør sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til
herlighet. Har du ikke erfart noe av denne herlighetens rikdom? som du ser er utøst over oss.
Efes. 1, 17.
Vi kommer tilbake til Gud med de såre vektige tanker og den overvettes store herlighet, han
som har tenkt på oss fra evige tider, og latt oss komme tilsyne i sin tid til det verk han har lagt tilrette
for oss.
Han har lagt tilrette for oss gjerninger å gjøre, fiender å beseire, mål å oppnå og har sett oss
fullende alt dette just på den måte vi fullender det. Alt dette er meg en stor trøst, men ikke kan
denne trøst frigjøre meg fra trengselen, som fremdeles gjør sin gjerning. For en kjempende er intet
trøst uten seier, det bør man merke seg med en gang. All annen trøst er i sin rot falsk. Når
vanskelighetene er overvunnet, kan man glede seg med en berettiget og sunn glede. Før den tid har
man kun å kjempe.
Norges uavhengighet var ifølge Guds visdom planlagt lenge før den kom. Men den kom brått,
fordi man ikke har tilstrekkelig av Guds innsikt. Men for Gud kom det ikke brått. Det vi lever i dag er
kun et ledd i det store resultat, og vår fullendelse av Guds vilje påskynder kun herligheten.
Gud være takk, som hittil har vært meg nådig, — en synder, frelst av nåde, har han hjulpet
igjennom store vanskeligheter. Hans vilje er ikke at hans barn skal ligge under. Guds vilje er at vi skal
springe mot murene og hoppe mot skjoldene og gå den rette vei like frem for oss.
For vår undertrykkelse virker Guds nidkjærhet over undertrykkerne, så han vender sin nåde
fra dem og lar den hvile over miskunnhetens kar, som derved blir uovervinnelig. "Ved min Gud
springer jeg over murer," sier David.
Hadde ikke Gud vært med her ombord, hadde jeg ikke seiret. Men hans gode, langtenkte og
innsiktsfulle Ånd har stått meg kraftig bi under avviklinger og vanskeligheter og tjenesteforhold.
Dertil har hans umiddelbare nåde vært hos meg ved å la leilighetene falle inn i rette tid. Nå har jeg
fred, men midt iblant ulver som pønsker på revansje. Jeg har bedt meget om seier her ombord.
Angsten har ofte grepet meg, for fienden har vært kloss inn på livet. Hva alt skal tjene til, vil Herren
vise i sin tid. Men det merkes at lugar og ikke lugar, vanskelige tjenesteforhold og frihet, nærmer seg
hverandre med raske skritt. — Hermed en hjertelig hilsen med Ef. 1, 22 i forbindelse med brevet til
ettertanke.
Din
Johan
Horten, 29. juni 1910 — # 113
Kjære bror Aksel.
Skriver noen ord i middagshvilen og minner om Jakob 4, 4. "I utro! vet I ikke at vennskap med
verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende."
En mann som David, som var etter Guds hjerte, hadde ikke noe intimt vennskap med verden
og dens høvdinger, han lå tvertom i stadig krig med dem.
N. N.'s brev til deg foranlediger meg til å påpeke det "utro" i å ha samfunn med ugudelige
slektninger. Hva skal de til S. å gjøre uten å tilfredsstille sine kjødelige lyster? Er det et fjell i veien for
å komme dit, så vil sann tro flytte berg, men neppe tror jeg dette berg (måskje pengeberg) kan flyttes
i tro. Da tante levde i sine velmaktsdager, ble hun forunt besøk. Men nå da fattigdommen har gjestet
huset, har de holdt seg borte. Denslags frieri til verdens storhet og mammon er utroskap mot Kristus.
Jeg har talt til N. N. om Gud, og han og hans kone maktet neppe å ha følge med meg 2 kvartaler. Men
de kan ha interesse av å bo i hans palasser og la seg kjøre av hans omtalte 4 hester.
Forfengelighet markerer vår tid, og en kan holde tett med både diktning og alt hva som heter
åndelig tjeneste så lenge man tilber og beundrer verdens storhet. Hadde de fremholdt Kristus for N.
N. så hadde han ikke dristet seg å innby dem. Kun slappe, overordentlig slappe gudsforhold, kan drive
våre fiender til å gjøre slike tilnærmelser. Den som ikke hater far og mor, søsken osv. er meg ikke
verd. Du bør sende dem et alvorlig formaningsbrev i denne anledning.
Så var det lovprisningen av "inderen". En må vokte seg for å forgude noe menneske, for det
er engledyrkelse. Man forlater da hodet: Kristus.
Kun disse få ord i kjærlighet bedes sendt — om mulig — videre til rette vedkommende.
Din hengivne bror
Johan
Panserskipet Norge — Arendal,
12. juli 1910 — # 114
Kjære bror Aksel.
Guds fred.
Takk for at du kom hit til Arendal. Det er alltid godt å få utviklet tanker sammen.
Livet er kort, det gjelder å våke. Det blir alvorligere dag for dag, synes jeg. Br. Ellefsen glir nå
mer og mer inn i de spor å være en Herrens tjener. Siden hans hustru døde, er han mere målbevisst
enn noen gang før.
Pastor P. kan jeg nok ikke dele mitt ja og amen med. Hans fortolkninger strekker på langt nær
ikke til. Det han ikke forstår, forklarer han med den største freidighet; men just herved glir han av
veien. Der er mange menneskelige, dype tanker, men disse godkjennes aldeles ikke av Åndens
undervisning. Han steiler både her og der når han skal søke støtte for sine tanker i skriftsteder. Boken
er mildest talt forkastelig.
Når vi har fått Ånden, så er både synden og dens rot borte, og mennesket er ganske hellig,
mener pastor P. — Vår Ånd er nok ikke levendegjort med en gang, men den levendegjøres litt etter
litt. Dette er pastor P. imot. Vi overgis stadig til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal
åpenbares i vårt dødelige kjød.
Rom. 7 er for et menneske som ikke har Guds Ånd, mener han. Vi må vokte oss vel for ikke å
holde kjød for vår arm, men holde fast ved hodet Kristus, og lære av ham som er bedre læremester
enn alle mennesker tilsammen. Se bare etter hva ende det tar med den slags lærdommer. Det er
falsk frihet i sin indre kjerne, selv om han formaner til gode gjerninger utad — så halvt om halvt.
Når mennesket selv vil opphøye seg, går det alltid galt. Vi må høre etter Åndens røst og lære
av ham, om det skal gå oss vel.
Det er en menneskelig religiøs visdom, som aldri Gud har sanksjonert. Dens lyd er hul og
mangler kjærlighetens malmfulle klang. Leser du Katharina Booths visdom, så kan du høre en ganske
annen malmfull klang. Guds kjærlighet sprudler alltid av kjærlighet og inneholder tusener av veier inn
til Guds Faderhjerte. Guds visdom vitner alltid om blodets stedserensende makt, og om at vi alltid er i
behov av renselse, både ytre og indre. Denne yndige lærdom vil man forkvakle på alle måter for å få
blodets virkning ut av virksomhet.
Hør på lyden, kjære Aksel. Prøv dem som sier seg å være apostler. Ta ikke alt for god vare.
Nei, jeg vet du ikke gjør det.
Hermed en broderlig hilsen til deg og de hjemme. Vi skal herfra til Lillesand og derfra til
Bergen.
Din hengivne bror
Johan
Fredrikstadleret, 10. august 1910 — # 115
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære brev. Vi ligger nå her og har manøver.
Gud har sin mening med alt, således og med dette. Vi kan lære av alt i livet. Dette tokt er ved
Guds nåde blitt meg til stort gagn. En hårdnakket kamp har det vært, men Gud har gitt seieren.
Jeg føler undertiden trang til å komme for meg selv, men det er fullt opp av folk over alt.
Dog, Gud gir nåde, så jeg ofte kan føle meg som alene midt i flokken.
Det går mer og mer i oppfyllelse hva Paulus sier, at han var svak i Kristus, men måtte alene
leve ved Guds kraft. Denne svakhet har jeg ved Guds nåde fått smake noe av, så jeg i kampens hete
kun har måttet forlate meg på Guds kraft. Men hvilken lidelse i kjødet. Kjødet ryster, men på korset
skal vi seire. — Kraft utad er prisverdig; men om denne kraft ble anvendt til egen nedbrytelse, idet en
overlater alt til ham som dømmer rettferdig — så er dette av langt mere fremadskridende verd.
På korset vinnes seieren over Satan. Kristi blod er seieren og kraften. Men før blodet er
kampen. Korset er kampplassen hvor Satans hode ble knust, der er seierens triumf og hjemmel. —
Det en kaller "det timelige", skal hengis i døden. — Det "timelige" som kleber ved hjertet skal
tilintetgjøres i hjertet, for at en kan få det igjen i hjertet. For en får ikke mere igjen enn det en har
mistet.
Lørdag og søndag førstkommende skal vi være på Horten.
Hils far og mor, og vær selv på det kjærligste hilset fra
din bror
Johan
Panserskipet Norge — Horten,
27. august 1910 — # 116
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt brev fra Larvik. De ting jeg sendte i første brev, er ikke oppkommet i mitt sinn i
det aller siste, men jeg har lenge forstått at det innenom Guds folk må graves betydelig dypere. Det
var ikke overskrift eller fete typer over eller i dine artikler som lå til grunn for hva jeg skrev, men
måskje heller det at tankene på det overfladiske atter kom til liv ved å høre fra de forskjellige kanter
og især da, når som du sier, kun fløten blir servert i bladet. Men denne fløte er etter mine begreper
bare en halv sannhet.
Bortsett fra alt er jeg fremdeles av den formening at vi bør gjøre all vår gjerning som for Gud i
sannhet. Vi bør ta tingene som de er (være realister) og ikke bare holde oss til det evindelige bra!
bra! for faktum er at det er litt av hvert. Men det bringer forsmedelse å være sann. Det er så lett å gå
i de gjengse fotspor og si at alt er såre vel.
Ditt siste brev fra Arendal har jeg mottatt, og kan nok danne meg tanker om hvorfor du
skriver om at kraft — bevisst kraft — ikke utretter det samme som tro. Dog, jeg tror likevel på bevisst
kraft, for ubevisst kraft er uregulerbar og farlig, først i naturen og siden i Ånden.
Himlenes rike består i kraft. Jesus var seg sin åndelige kraft bevisst, likeså Paulus. Alt fra Gud
må inn i bevisstheten. Kraft uten tro eksisterer ikke. Og det er ikke noen lett sak å bedømme hva som
virker best i Guds rike. Utenfra ser det best ut når sæden faller på stengrunn og vokser hurtig opp.
Vårarbeidet avgir ikke straks frukt, en må bie tålmodig.
Tirsdag 1. november strykes kommandoen, og det skulle være gildt om du kunne komme til
Horten da, så kan vi ta ryggtak om det vi ikke blir enige om. Men jeg tror vi skal enes i disse ting som i
alt før, når vi først drøfter tingene i Ånden og med forstanden.
Min tjeneste i sommer har vært å bryte og brekke ned befestninger og høye anlegg som har
satt seg mot Guds kunnskap. Gud har satt meg til en sådan gjerning, og jeg får fullføre den i Kristi
nåde og kraft. I denne sak står det ikke til meg å forandre noe. Fru R. gledet seg over at hun ikke
hadde en slik gjerning, men jeg takker Gud for den. Vel møtt. Skriv når du kommer.
Din i Kristus hengivne bror
Johan
Panserskipet Norge — Sandefjord,
16. september 1910 — # 117
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære brev som jeg mottok i dag, samt ditt brevkort fra Hamburg.
Guds visdom er bunnløse kilder og skiller seg fra verdslig visdom deri at jo mere en graver,
desto mere finner en av sådanne ting som gleder og tilfredsstiller dypet av hjertet.
Ditt siste brev inneholdt en sådan kilde som jeg har gledet meg ved. Du sier bl. a. at Ånden
overbeviser oss (troende) om alt som er i disharmoni med vår trosstilling i ham. Dette er meget sant.
Vi må gjøre forskjell på et menneskes gjerninger og dets tilstand. Tilstanden er foranderlig.
Dens langsomme forandring skjer ved erkjennelse av Kristi død, hvoretter gjerningene relativt
kommer etter, dog alltid så at gjerningene ikke alltid er noe barometer for tilstanden — enskjønt de
ikke kan avvike så svært meget.
Du taler om en ved dom vunnet positiv trosstilling som man personlig holder, inntil
syndelegemet er gått tilgrunne på dette punkt.
Ja, det er så. Gud være takk for sin store nåde at han endog lar oss vinne seier når våre
fiender kjemper positivt etter kjødet. Den negative defensiv kan knuse ham, hvilket Jesus noksom
beviste på korset, idet han var som et lam som føres hen for å slaktes.
Våre fienders kraft absorberes ved tålmod, så der tilslutt ikke finnes kraft i dem tilbake som
kan gjøre fortred; dette er å knuse slangens hode. Og Gud skal i hast knuste Satan under våre føtter.
Halleluja!
Denne negative defensiv fremkaller skrøpeligheten og gjør at en må forlate seg på Guds
kraft, som er den mest virksomme av alle krefter. Altså: Vår negative defensiv fremkaller Guds
positive offensiv, for når jeg er skrøpelig da er jeg sterk.
Far sendte meg et brev som bestefar skrev til meg i 1881. Dette brev er greit skrevet og
inneholder atskillige gullkorn, som viser at han har tenkt selvstendig og klart. Du vil ha glede av å lese
det. Han taler om Guds visdom.
Det gleder meg at du får anledning til å arbeide i Guds rike. Hils venner i København når du
kommer dit.
Din hengivne bror i Kristus
Johan
Kjære bror Aksel.
I dag (søndag) sitter jeg ombord og er med på å passe skuta. Takk for ditt kjære brev, hvorav
sees at du nå er underveis østover. Jeg blir fri "fraborde" ca. 1. november. Det skulle av flere grunner
være gildt om du ventet med turen hit til den tid. Kanskje jeg får noen dagers permisjon, vil i hvertfall
søke om 8 a 14 dager, for vi har jo ikke vært fri en eneste dag i hele sommer. Det er nå meget arbeid
som venter meg i land; men jeg føler meg akkurat opplagt til å ta fatt.
Ditt stykke i Misjonæren har jeg lest, likeså B.'s reiseskildring i Korsets seier. Det ser ut som
om reiseskildringer er den kost som setter ryggrad i nåtidens kristne. Det er kanskje av den grunn de
gir etter for ethvert vindpust. Det finnes ennå ikke en mann, ei heller en kvinne, som med virkelig
omhu griper inn i menighetslivets dybder, kanskje fordi det omtrent ikke finnes individer med et
virkelig indre liv. Alle disse evindelige reisebeskrivelser synes meg å ha meget tilfelles med
tømmermannens polerfille. Han fyller skjellakk i huller og sprekker og gnir over det hele med politur,
og så skinner det så bra. Over alt står det utmerket til — det vil være mot god tone å si noe annet.
Ennå står dog Kristi ord fast, og jeg kommer heller nærmere dem enn lenger fra: "Og I skal
hates av alle folkeslag for mitt navns skyld." Kristi tjenere skal ikke reise rundt og nyte mosten av
Åndens arbeid, for det er å klippe ullen av menigheten og varme seg selv med. Apostlene grep saken
an i et dypere spor enn vår tids "apostler" som sammenlignet med hine ikke er annet enn
kalkstrykere, som aldri virkelig reelt reparerer muren og utbedrer skaden. Man bruker verdens glans
til å kaste glans over Åndens arbeid. De som synes store i verdens øyne, fremheves til stadighet når
de har vendt seg til Kristus. En bruker deres ytre glans til å ville forherlige Kristus. Når en fattig
arbeidsmann eller en fattig kone blir omvendt til Gud, så nevner man ikke meget om det; men når
noen som er ansett i verden kommer, da roper man halleluja i kor, som om en slik sjel var mere
kostbar i Herrens øyne.
Men dette er hva Jakob formaner imot: "Mine brødre! la ikke eders tro på vår Herre Jesus
Kristus, den herliggjorte, være forenet med at I gjør forskjell på folk!"
Når en gjør slik forskjell hos seg selv, er man dommer etter onde tanker, sier apostelen.
Det apostoliske menighetsliv og de gamle gode apostler finnes ikke mere. En må finne seg i
lidelser og trengsler midt i menigheten — om man skal kunne hjelpe dem. Men når man kommer,
oppholder seg og reiser igjen som den store mann de mere beundrer etter kjødet enn etter Ånden,
så har man ikke gjort annet enn å klippe ullen av fårene.
Ja, nå var jeg i messen og spiste aftens, og der utspant seg en livlig samtale. Gud gav meg
nåde til å ta frem Bibelen og overbevise ut fra den, samt til å avlegge vitnesbyrd (med sverdet i hånd)
om en personlig tro. De fleste lot seg visstnok være tilfreds med forklaringen — tross det var meget
"om" og "men".
Løytnant Aslaksen hadde siste dag ombord i Frithjof som kadett (eldstemann) stått opp og
avlagt vitnesbyrd for sine kamerater. Flere hadde tårer i øynene. Han spurte sist han var hjemme, om
vi i vinter kunne gå igjennom brevet til Romerne, da han nå ville få mere foredrag og ikke så meget
lesning på sjøkrigsskolen.
Dette tokt har vært et kampens tokt; men Gud være takk, alt er skjedd til det gode. Vi har nå
skiftet sjef og nestkommanderende, og forholdene ombord er ikke til å kjenne igjen.
Den som bygger et hus, bør grave dypt og legge grunnvollen på klippen. Likeledes bør en i
menigheten grave dypt, så den kan bli sikkert rotfestet og grunnfestet i Kristus. Men likesom
gravning i jorden volder arbeid og møye, så volder gravning i hjertets forvendte jordbunn enn mere
møye.
Så håper jeg at vi — om Gud vil — skal få anledning til å tale sammen i de nærmeste dager.
Slik som det nå er, så krever jo skipstjenesten all min tid. Visstnok har vi litt landlov om aftenen, men
vi må ombord igjen ved 6 tiden om morgenen, altså stå opp kl. 5, og da er man heller ikke opplagt
etter dagens slit.
Hermed en hjertelig hilsen,
din bror
Johan
19. oktober 1910 — # 119
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt brev som jeg fikk idag. Det var gledelig å høre fra Arendal.
Hva ditt brev til pastor N. N. angår, så tror jeg det går ham over hodet. Guddommelige
sannheter må mottas i Ånds og krafts bevis og ikke som visdoms overtalende ord. Gud har gitt oss
det i Ånds og krafts bevis, for du vet selv vi har jublet i Ånden for hver sannhet vi har mottatt, og det
har ikke gått fort. Vi har fått bare litt om gangen. Dersom pastor N. N. skulle motta hva du skriver, så
kom han til å motta det som menneskelig visdom. Det vil ikke bli Åndsåpenbarelse. Men når hans
menneskelige yteevne skal motta og beholde sannheter som ikke er blitt levende for ham i Ånden, så
blir visdommen statisk-menneskelig istedenfor statisk-guddommelig. Sml. 1. Kor 2. kap.
"Dog, visdom taler vi blant de fullkomne, men en visdom som ikke tilhører denne verden
eller denne verdens herrer, de som forgår; men som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den
skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet."
Over alt herlig ligger der et dekke. Bare korsets ord formår å rive dette dekke i stykker.
Derfor er det ordet om korset, Guds kraft, som skal bane inngang gjennom dette dekke (forheng)
som skjuler Guds visdom.
At N. N. er pastor og har lært meget, betyr aldeles intet. Dekket åpner seg likeså snart for
den ulærde som fordrar og elsker korsets ord som for den lærde, som gjør det samme. Guds visdom
er ikke en frukt av menneskestrev, derfor gir heller ikke Gud den bort for menneskestrev. Guds
visdom er en frukt av lydighet og tro og bevares ved lydighet og tro — for jøder et anstøt og for
hedninger en dårskap. Altså, om vi forsøker å plante Guds visdom inn i et naturlig sinn, så blir det hos
ham menneskelig visdom som han ingen bruk har for på det åndelige felt.
I følge dette må pastor N. N. læres til å fordra korsets ord i sannhet og la realitetene realisere
hjertet så det kan bli et reelt resultat, for først da kan det bli tale om reell visdom. Før dette skjer,
ligger dekket over Guds visdom likesåvel for pastor N. N. som for andre dødelige vesener, for Gud
gjør ikke forskjell på folk.
Hjertelig hilsen. En bror sitter og venter på meg, så jeg har litt travelt.
Din bror
Johan
22. oktober 1910 — # 120
Kjære bror Aksel.
Nåde og fred.
Sender noen få ord i farten i anledning av din siste artikkel i Misjonæren. Du skriver bl. a.
"...og små ånder gjør disse ting til splittende hovedlærdommer, osv."
Det ser her ut som om du har vært litt ivrig for å treffe sømmen på hodet; men når du tenker
deg om noe nøyere, så vet du jo så inderlig vel at en liten ånd og en stor ånd hverken kan gjøre fra
eller til for at de er som de er. En mann som er høy av vekst, kan ikke roses og en liten mann lastes,
for det var å gå i rette med Gud som skapte ham. Dessuten, ved å nevne ordet "ånder" så tar man
forstanden og det bevisste ansvarlige vesen bort, og en ånd som sådan kan hverken lastes eller
anklages.
I verden taler man om store ånder. De mener da mennesker som ser stort på tingen, som en
forfengelig kaller det, og så kaller man de mennesker for små ånder som er sneversynte osv., men
ikke så i Guds rike.
En ånd kan selv ikke gjøre for enten den er stor eller liten. Åndenes Fader har dannet den slik
og hermed er intet å gjøre.
Jeg fant det påkrevet å si litt om dette, og du forstår det så selv når du nå leser dette.
En åndelig skrivelse vil ofte ha et eller annet dødt punkt, hvor en ikke har våket tilstrekkelig.
Dette har jeg grepet meg selv i mer enn en gang. Port Arthur hadde sine døde linjer, og japanerne
søkte klokelig å dirigere sine fartøyer opp i disse.
Str. N. N. har kunnskap nok, nå får hun begynne å praktisere. Det kan komme mark (tenker
her på jødenes manna) i kunnskapen også, dersom en ikke realiserer kunnskapen i det praktiske liv.
Noe i den smak vil jeg kanskje skrive til henne. Nå har du fått mange brev.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for samværet i Mjøndalen og takk for brevet.
Det er ikke godt å blande seg opp i slike saker. Det må i hvert fall skje en grundig
omvendelse. N. N. har vist i aller høyeste grad unnfallenhet, og det er meget sannsynlig at hun er
medskyldig i de ulemper som har funnet sted.
Vi lærer av dette at vi ikke straks skal betro oss til noen, men å være gode og tro husholdere
over Kristi hemmeligheter, og ikke la den kjødelige dannelse være en bro hvorpå Satan kan spasere
inn i hjertets kammere.
Korset mot verdslig visdom!
Korset mot verdslig dannelse!
Korset mot ugudelighet av enhver art!
"Ikke enhver som roper Herre, Herre skal komme inn i Guds rike, men den som gjør Faderens
vilje." "Dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han
gi evig liv." Rom. 2, 7.
Korset vil nekte oss enhver forbindelse med alle mennesker utenfor Kristus, hvorfor den
eneste redning til forbindelse blir å forkynne evangeliet for dem.
Br. Aslaksen sa i går på hjemveien at han ofte hadde bebreidet seg selv for at han ikke hadde
talt mere til folk om Gud enn han hadde gjort; men nå forsto han at også Kristus bare var sendt til de
fortapte, bare til dem som hadde legedom behov, hvorfor det samme også kom til å gjelde for oss.
Kun disse få linjer denne gang. Det var velsignet i Mjøndalen. Hjertelig hilsen fra oss alle her.
Når du har lyst eller du har noe spesielt på hjertet, så kom herned, så skal vi tale sammen om
tingene, og Gud skal gi klarhet.
Din i Kristus hengivne bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for sist. Det var en herlig dag sist søndag 27/11. Br. Aslaksen jublet på vei hjem fra
stasjonen. I går hadde vi atter en av disse skjønne oppløsende bibeltimer. Guds Ånd detaljerer og
spalter for oss, så vi blott kan forundre oss og takke Gud for all hans nåde i og ved Jesus Kristus.
Dagen etter vi hadde vært i vannet, følte jeg meg litt stiv i benene, men det gikk over. Br.
Ellefsen føler seg også vel. Karl Pedersen sier han fikk det godt med Gud søndag. Byrden har
forsvunnet, sier han. På siste møte bad han til Gud.
Br. Aslaksen fortalte at han har skrevet hjem at de får være forberedt på at han en dag i nær
fremtid går helt ut av marinen for å ofre seg helt i Herrens tjeneste. Han ber Gud å handle hurtig med
seg, at han må komme inn i Kristi lidelsessamfunn, og at han må bli forunt å lide for Kristi navns skyld.
Det er en merkelig mann. Han sier selv at han i den siste måned har gjort store fremskritt, og det er
sant. Han har fått en vidtgående oppfattelsesevne og bønnens Ånd. Mon hva det blir av denne
mann?
Guds Ånd arbeider som sedvanlig utfortrødent, og jeg tror den nå vil åpenbare for oss
hemmeligheter i tjenestegjerninger, om resultater av bønn etc. Gud går systematisk frem når det
gjelder vår utvikling, og en modnes til å tro og tjene. Å tjene i Guds rike ubevisst uten de bestemte
troens linjer er visstnok det sedvanlige; men jeg tror at likesom Gud har åpenbart bestemte linjer for
oss i sin kunnskap forøvrig, så vil han også gjøre det med hensyn til tjenesten. Det blir da noe helt
annet bestemt. En kan da handle i virkelig tro, uten alt dette evindelig slumpverk. Jeg tror Gud er
mektig til å gi klare linjer her, vi skal bare modnes til å motta dem.
Du forstår da at vi kommer inn i "tjenestens linjer" til motsetning av nå "utviklingens linjer i
det personlige liv". Ja her forstår jeg så lite, dog forstår jeg at apostlene i sin tjeneste arbeidet i
bestemte troens linjer og ikke i det blå. Just dette er det som har virket trang i meg til åndelig klarhet
på dette ukjente og i vår tid så dårlig kartlagte felt. Vi er jo i grunnen bare oppdagelsesreisende, og
det må ikke forundre oss om vi treffer på det for oss hittil ukjente.
Hjertelig hilsen.
Din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære brev som jeg mottok i går.
Angående den sak vi har omskrevet, så har jeg grundig undersøkt i mitt hjerte for, om mulig,
å gi dem rett som tror seg å ha lidt urett.
Gud har gitt meg et sådant sinn at det er mitt hjertes ønske å gi det rett som er rett, men jeg
har sett at mine motstanderes dom ikke dekker mine forgåelser.
Ofte har jeg i nidkjærhet for sannheten løpt over streken, og mine motstandere har da frydet
seg og hengt seg fast; men Gud har alltid gitt meg nåde til atter å overvinne dem og få dem på
avstand.
Jeg er bange for at de kom til å behandle meg som filisterne behandlet Samson, om de fikk
overtaket. Men Gud har ikke tillatt det, og han vil ikke tillate det så lenge jeg står fast i sannheten.
Vel vet jeg og erkjenner at mine ufullkommenheter er mange, og at der i kampens hete kan falle slag
som just ikke kan sies å være lovmessige. Men det er slett ikke sagt at dette skal gi mine motstandere
anledning til å gå av med seieren for senere å stikke øynene ut på meg. Jesu motstandere lurte på
Jesus for om mulig å fange ham i ord, og denne luring praktiseres den dag i dag. Dog, det er ånden i
tingen som skal bedømmes og ikke ordene. Er ånden svikaktig, da kan man gjendrive selv om ordene
er lovmessige. Men er ånden rett, så kan man ikke få tak, selv om ordene faller rent på tvers.
Jeg tror det er en frihet blant fortrolige, som ikke kan praktiseres blant uinnviede. Du fortalte
selv at du måtte legge bånd på deg når du var sammen med br. N. N. Disse bånd kan du kaste når vi
er sammen. Men jo mere en er fjernet fra hverandre i Ånden, desto sterkere må en legge bånd på
seg for ikke å strekke seg utover en annens samvittighet. Der hvor Guds Ånd er, der er frihet. Denne
frihet elsker jeg såre høyt og vil gjerne at vi skal praktisere den blant brødre. Dog forstår jeg mer og
mer at en må legge bånd på seg over alt og kun gjette seg frem til hva som kan behage andre.
Friheten blir derved mindre og mindre, og en blir atter trellbunden — ikke for sin egen skyld, men for
andres.
Profeten Elias gjorde dyktig narr av Ba'als profeter. Han bad dem rope høyere, for kanskje var
deres gud ute på reiser eller også var han falt i søvn. Ut fra dette var det jo også du talte, da du i
Misjonæren angrep dem som hadde "hoppet" fra Rom. 6 til 8.
Jeg tror ikke at denne harselas av profeten Elias bunnet i djevelen, tvert om tror jeg den var
grundig på plass. Altså må vi søke motivene også for harselasen. Når overbevisningen og lyset skinner
grundig klart over galskapen, da ligger harselasen rett for hånden.
Dog, jeg forstår din mening, og jeg vil for fremtiden gi mer akt på meg selv, for det kan ligge
en tilfredsstillelse i å blotte andres feil, så endog kjødet kan få næring. En bør la en sådan avsløring
ledsages av lidelse, hvilket vil ha en gagnlig innflytelse på den som overbevises, og det vil bringe ham
tillit og fortrolighet. Lar en derimot overbevisningen etterfølges av kjødelig tilfredshet, vil den
overbeviste bli enn mere forherdet, og det hele går galt.
Altså må en ta hensyn til om en kan vinne vedkommende eller ikke, for en dåre skal svares
etter sin dårskap, så han ikke skal bli vis i egne øyne.
Hovedtingen i det hele er dog tilslutt at når vi elsker Jesus Kristus og vil hva rett er, så skal det
gå oss godt selv når alt står på ende.
Johan
Kjære bror Aksel.
Nåde og fred fra Gud ved Jesus Kristus.
Takk for ditt kjære brev. I én time er det skjedd forandringer her. Br. Aslaksen innleverte i
dag kl. 1 sin avskjedsansøkning som var et eneste vitnesbyrd om Jesus Kristus, hvem han for
fremtiden aktet å tjene helt og udelt — eventuelt som misjonær. Kl. 2 ble han sendt bud etter, og ble
da anmodet om å ta noen dagers permisjon for å tale om tingene med sine foreldre før han gjorde
noe mere med ansøkningen, som var stilet til kongen. Han mottok permisjon til søndag aften, og vi
har nettopp fulgt ham på jernbanestasjonen.
Kl. 2, just da Aslaksen var inne hos sjefen for sjøkrigsskolen og talte om sin avskjed som skulle
gjelde fra 1. januar, ringte vår korpssjef, kommandør Kjelland, opp Sjøkrigsskolen og bad meg komme
opp på Korpskontoret med det samme. Da jeg kom deropp, fortalte han at han gjennom kom.
admiral var anmodet om å skaffe general Seiersted en pålitelig mann til tjeneste ved
utskrivningsvesenet, og han spurte om jeg ville ha denne bestilling. Jeg måtte foreløpig søke
permisjon i 2 år fra 1. januar. Jeg kunne gå sivil, da tjenesten var ganske privat. Generalen skulle ha
sitt kontor på Sjømilitære samfunn og kom til å bli meget borte fra Horten, så jeg kom til å operere
meget alene. Jeg syntes dette tilbud var meget bra og tok imot det med det samme.
Guds styrelse er underbar. General Seiersted har vært i Kristiansand, du kjenner ham nok.
Enten jeg skriver for generalen eller admiralen er jo det samme, og når en så pen plass tilbys, hvorfor
da ikke ta den. Jeg slipper da utkommando i de 2 år.
Br. Aslaksen kan jeg ikke noksom rose, han er en av de få. Gud må ha en særskilt hensikt med
ham. Det er underlig å høre den visdom han har mottatt av Gud. Det følger med ham en vekkende
Ånd, og jeg tror det er mere enn alminnelig gjæring blant oss her nå.
Vær velkommen hit lørdag aften om Gud leder det så. Ønskelig var det om Aslaksen også
hadde vært hjemme. Jeg bad Aslaksen ta en tur bortom Mjøndalen — han hadde god lyst, men tiden
var knapp.
Bibeltimene — 2 ganger i uken — har Gud rikelig velsignet. Skriv noen ord om du kommer.
Det er alltid velsignet å tale og arbeide sammen. Takk for telegrammet. Dets henvisning ble drøftet.
Vi holdt på til 12 midnatt og hadde det herlig.
Pauline hilser. Hilsen med Ordspr. 22, 4.
Din
Johan
Horten, 2. mars 1911 — # 125
Kjære bror Aksel.
Nåde og fred fra Gud ved Jesus Kristus vår Herre.
Takk for to brev. Det siste må jeg grunde mere på.
Br. Andresen fra Oslo er nå her og ber natt og dag. Vi hadde et velsignet møte her hos oss i
går. Det skulle ha vært kjært om du kunne komme hit mens br. Andresen var her. Det er med ham
som med alt herlig, det ligger et dekke over; men i Kristus trekkes dekket av. Han har bedt høyt for
seg selv her for tannlege Smith i Mjøndalen, og bedt at du skulle føle at han bad for deg.
"Herrens bud er rent, det opplyser øynene." Salme 19,9. "For alle hans lover hadde jeg for
øye, og hans bud lot jeg ikke vike fra meg." Salme 18,23. Det er bud midt i friheten. Det er kors midt i
evangeliet. Det er en lengsel i hvilen, og selv i den oppnådde velsignelse ligger det en higen.
Ustanselig fremad, fremad, fremad.
Den gudfryktige ser Herrens bud, men de ugudelige "lukker sin munn vidt opp imot meg, de
sier: Ha, ha! Der ser vårt øye!" Salme 35, 21.
Guds bud må vi følge nøye. "Samuel svarte Saul: ... for du har forkastet Herrens ord, og så har
Herren forkastet deg ... " Det er altså det personifiserte Ord som Gud attrår. Herrens bud må "gå oss i
blodet", så vi kan mottas i de evige boliger.
Herrens Ånd har sitt tilhold i Herrens ord. Utenfor Ordet er det mange ånder, men ikke
Herrens Ånd. Ordet er kjød i Kristus og forvandler oss ved den levendegjørende Ånd i — og etter det
samme bilde. Men husk! Ånden og Ordet kan ikke skilles. Ånden og Ordet er vidt forskjellig.
Forskjellen ligger deri at Ordet kunne bli kjød, men Ånden er Ånd og blir Ånd. Ordet blir til ved
Ånden, og ikke Ånden ved Ordet. Men da Ånden er fullkommen, blir dens ord også fullkomne.
Menneskene danner seg hus og revene huler. Men Herren gjør seg en bolig av sitt Ord. Og, hans hus,
det er vi.
"Hans kraft, den gjør oss til hva vi bør bli."
Hjertelig hilsen, din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære brev. Det var velsignet å lese mrs. Penn-Lewis' uttalelser om et seirende
liv i tro. Det er denne alt sønderknusende tro som formår å bryte og brekke i stykker all høyhet og
alle høye anslag som setter seg opp imot Guds kunnskap.
Du refererer noe av misjonsprest J.'s tale i "de dannedes forening" — en i sannhet virksom
basis for mørket å være forenet på — den var fæl. Men slik må til når en ikke i enfold vil tro Ordet.
Etterpå skulle det jo være samtale, hvilket det antagelig var, ettersom han ble imøtegått. Men, sier
du, oppvartningen etter kjødet tillot ikke å sende hans tanker dit "pepperen gror".
Dette forstår jeg derhen at oppvartningen etter kjødet hindret en fullkommen seier over
dårskapen. Men er det rett? Skal vi ikke i Kristi troskap sette oss utover alt som blir ansett og æret av
verden, ja, endog la vår egen ære gå dit pepperen gror for å kunne vinne en knusende seier i slike
formørkede og innbilte dannede kretser. Det er bare utroskap mot Kristus ikke å sønderbryte og
knuse alt som ikke kan stå for lyset, når en har anledning til det. Det er å spare seg selv. Legemet må i
praksis fremstilles som offer, så vi i full forvissning om at ingen kan gjøre oss fortred, kan hugge løs i
mørkets rekker. Dertil skal Gud gi oss nåde ved å avribbe oss all vår egen ære og anseelse.
Hva rett har vi til å ynkes over kjødet? eller til ikke å synge ut? Ingen. Kjempene i Guds rike er
frelst fra personsanseelse. De kan derfor også som ledige (frigjorte) vesener, i Guds kraft, ved troen,
slå sønder og sammen det Satans byggverk som tårner opp i fiendskap mot den kunnskap Gud gir.
Dette er det kampforum hvor Guds uovervinnelige i alle dager har tumlet seg. Halv seier gir halv
tilfredshet, men halv tilfredshet er intet annet enn misnøye. Betingelsen for å kunne seire er hård for
kjødet; men er legemet fremstilt for Gud som et offer i kampens hete, så er seieren sikret. Men tar
en hensyn til kjød, så kan en pakke sammen — jo før jo heller.
Det gleder meg at vi skal få være sammen i julen. Julaften er jo på en søndag i år, så du må da
ikke komme senere enn lørdag.
Skjulte Skatter vil virke som en sneplog, for folk kan ikke se veien, det er hvitt alt sammen —
oversnedd. Satan regjerer riktig i en lysets engels skikkelse.
Hils br. Aslaksen. Du skrev et brev om at du ville leve og dø fattig. Les i denne forbindelse
Salme 15 fra vers 1 og stans ved v. 4 hva som står etter siste komma, og sett det i forbindelse med v.
1. Forøvrig følger alle gode ting Guds visdom, ettersom den vil gjøre oss til hode og ikke til hale. Så
riktig fattig kan man ikke bli, det vil visdommen som har rikdom og ære i sin hånd forbyde. Rik kan
man heller ikke bli, dersom en med den urette mammon skal handle slik at de skal ta imot oss i de
evige boliger.
Broderlig hilsen.
Din
Johan
N.B.
En bunke brev er i årenes løp på en eller annen måte kommet bort. Se datoen på neste brev.
August 1914 — # 127
Kjære bror Aksel.
Det er en fryktelig tid vi lever i, men Gud har gjemt oss i sin hytte på den onde dag. Han har
ved havet skilt oss fra det krigende kontinent. Du taler om en falsk fred etter denne krig, og det tror
jeg også at en farlig fred vil komme. En fred som vil trosse Guds sverds dommer og gjøre
ugudeligheten levedyktig. En fred hvis basis er kjærlighet til det nærværende liv og de jordiske ting.
En fred som forsøkes gjort levedyktig. En etterlignet fred av den Kristus gir.
I denne fred vil lovløsheten trives, for humanitetens tidsalder er inne og øvrigheten vil delvis
bære sverdet forgjeves. Denne ånd øyner vi tydelig innen disiplinen her i marinen. Alle gjør snart alt
etter eget tykke. Det vil bli en vanskelighet for Guds folk, da det vil overlates til en selv i en altfor stor
grad om man vil pålegge seg den sømmelige lovlighet eller ikke.
De verdslige lover hjalp tidligere til å temme kjødet noe, men denne større frihet gir en
tøyeligere samvittighet og gjør det vanskeligere for Guds Ånd hvis veiledning er idel lover og
veiledende bud.
Det vil bli grojord for sosialisme, anarkisme og gudsforakt. Det vil berede veien for Antikrist,
likesom Johannes beredte veien for Jesus. Johannes vendte fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte
til fedrene. Denne antikristelige ånd vil bringe ulydighet mot foreldrene hvilket er det bråe brudd
med det som var, og den raske overgang i den nye lovløse tid.
Vi er dagens barn, så denne tid skal ikke komme overraskende over oss. Og hvorledes bringes
fedrenes hjerte bort fra barna og barnas hjerte bort fra fedrene i denne tid? Jo, derved at man skiller
seg og gifter seg som i Noahs dager, ikke bare en gang, men flere ganger. Familiene blir opprevet og
hat innplantet hvor kjærlighet skulle råde.
Folket styrer og autoritetene søker å tekkes det folk som har gitt dem myndighet. Derved
kommer flertallets mening til å influere på avgjørelsen av hver dom, og når flertallet lever i kjødet, vil
dommen være formørket.
Hva er så å gjøre? Jo, vi må ved liv og lære innprente den oppvoksende slekt, og de som vil
høre oss, troens lydighet. Vår tro er den seier som har overvunnet verden. Et uutslettelig merke bør
vi sette etter oss iblant den vanartede slekt. Noen levende brev bør vi etterlate til den kommende
generasjon. Jeg mener ikke brev skrevet med penn og blekk, men menn og kvinner i hvis hjerte den
Hellige Ånd har fått skrevet og fullbyrdet sin vilje. Får Gud fullbyrdet dette ved og i oss er vårt liv ikke
forfeilet.
Din bror
Johan
N.B.
Ovenstående brev ble funnet i 1982 blant forskjellige eldre brev. Dette brev er skrevet helt I
begynnelsen av første verdenskrig av Johan O. Smith til hans bror Aksel.
Det er skrevet profetisk fremover til vår tid hvor lovløsheten stadig mer får utfolde seg.
A. J. S.
Trondheim, 12. oktober 1914 — # 128
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære brev som jeg mottok i dag. Lørdag aften hadde vi en velsignet bibeltime
hos N. N. Vi har nå talt meget sammen, og han er grei til å forstå. Han fatter straks de herlige
sannheter; men jeg tror neppe han formår å vinne noen for sannheten, da det er med ham som med
så mange andre, han er tilbøyelig til å holde sitt sverd fra blod. Dette er årsaken til at så få vinner
noen for Kristus. Man vil gjerne undervise, men man kvier seg for å bruke sverdet. Salig hver den som
tør bruke det, som tror på bruken av det, og som bruker det rettmessig. Ånden fryder seg ved det
blod som er frembragt ved Åndens sverd. Men det er bare øvrigheten som bruker sverd, de som har
lært å dømme en rett dom. Måtte vi ikke bære det forgjeves.
Skal vi vinne noen for menigheten, må det være ved rett og dom: "Dømmer ikke også I bare
dem som er innenfor?" Men ingen utenfor har selv forstand på å komme innenfor, det må skje
derved at sverdet blir mettet med blod. Kun dette tilfredsstiller sannhetens Ånd. Mannen utenfor
legemet må slås ihjel. La oss lære av David, mannen etter Guds hjerte. Måtte det bli mange menn
etter Guds hjerte i dag, mange som vil føre Herrens kriger. Men dessverre er det for meget feighet,
man er redd for å se blod. Kunne man på en forstandig måte få innført denne høyst viktige
undervisning i menigheten, skulle snart fremgang spores i betrakteligere grad enn hittil. Men det skal
øre til for å kjenne loven rett og for å kunne bruke sverdet rett.
På siste bibeltime samtalte vi om Rom. 8, om forskjellen mellom legemets gjerninger og
kjødets gjerninger. De hadde ikke hørt tale om det før. Vi talte om å fare vill fra klokskaps vei og
havne — og finne hvile — i dødningers forsamlinger, der hvor man slet benkene. Motstanden holdt
på å bryte løs, men det var en så velsignet Ånd tilstede at ingen hadde makt til å si imot. N. N. frydet
seg. Han kunne gjøre god nytte her om han bare hadde forstand på å bruke sverdet. Sørgelig er
denne mangel på forståelse. Paulus forstod denne kunst, og han brukte det flittig, likeså Mesteren
selv.
Mon ikke den gammeltestamentlige prest stikker frem i ny skikkelse ved bruken av dette
sverd. Og har man rett og frimodighet til å komme frem for Gud uten dette blod og dette sverd? Jeg
tror det ikke. Det viser seg atter og atter i praksis at den person som i sin tjeneste for Gud holder sitt
sverd fra blod, bare får gjort halv tjeneste. Ånden vitner om dette. Enhver erfaren Jesu Kristi
stridsmann har følt det og vil forstå. Og hvorfor skal vi kalles Kristi stridsmenn, når vi intet har å stride
med og ingen å stride imot. Jo, har Gud satt på oss navn som Jesu Kristi stridsmenn, så har han
utrustet oss til kamp, og han har også fiender vi skal bekjempe.
Hjertelig hilsen.
Din bror
Johan
Valkyrjen, 15. juli 1915 — # 129
Kjære bror Aksel.
Guds fred.
Vi forlot nettopp Ålesund og er nå underveis til Haugesund, hvor vi blir noen dager. Siden
skal vi til Bergen, hvor vi antagelig blir i 4 a 6 uker for å legge inn nytt ankerspill. Underlige ting har
Herren gjort i Ålesund. De stengte dørene, men andre venner lukket opp, og alt gikk sin vanlige gang.
I dag middag var jeg i land, og hørte da at de nå hadde erklært dørene åpne igjen, skjønt de hele
tiden har vært åpne.
Motstanderne er i disse dager blitt åpenbare ved sine mange uetterrettelige uttalelser og ved
sin store uro, mens vennene har jublet av fryd. Slike dager har de aldri opplevd her, sier de. Jeg har
vært ulv i fåreflokken, og selv har de ikke vært på møtene. Under et møte spurte jeg hva slags hyrder
man hadde i denne forsamling, siden de tok bena fatt når ulven kom. De forsto meningen.
Har skrevet til deg før om å fare over disse felter hvor vi har vært, for å styrke vennene i
troen. Dette ville være påkrevet. Du får selv overveie tingene hvorvidt du kan rive deg løs.
Nest siste aften jeg var i land, gav vennene meg en pakke med en presang og erindring fra
Ålesund. Da jeg åpnet den ombord, var det en meget pen kremskje av sølv, hvorpå det stod:
Erindring fra Ålesund 1915. På den annen side bokstaven S. For nå ikke å gjøre deres godhet til intet,
har jeg måttet ta imot skjeen og vil beholde den som en erindring fra disse kjære venner og de
kampens dager i Ålesund 1915. Må Gud velsigne dem.
Det har i lengre tid vært profetert om disse ting som nå er skjedd; men ingen har trodd det
på denne måte. Likeså har vennene fått åpenbarelser, drømmer og ord fra Herren på mange måter,
som rikelig har styrket deres tro. En motstander trakk et mannakorn og leste: Stå opp fra de døde du
som sover osv. En søster trakk et for meg, hvorpå det stod: Rop av strupen og spar ikke. En bror som
en aften satt i dype betraktninger over det som var skjedd og følte seg noe forstemt, trakk et
mannakorn og fikk Jer. 51, 10-12. Både han og de øvrige i huset begynte å juble av fryd.
Motstanderne har nemlig eksistert hele tiden, men vennene har ikke fått slik makt over dem som nå,
derfor gleder de seg. Senere tok jeg disse vers til tekst på møtet. Se samme kapitel vers 30, som
passer utmerket på de veldige motstandere i Ålesund. Herren strider for oss, og alt går etter hans
vilje i denne sak.
Kjærlig hilsen,
din bror
Johan
Valkyrjen — Måløy, 23. september 1915 — # 130
Kjære bror Aksel.
Takk for ditt kjære brev og for manuskriptet; det var meget greit. Kun skulle du benytte
anledningen når overbevisningen er klar, til å irettesette og formane, for det heter: Overbevis,
irettesett og forman.
Dette nr. av Skjulte Skatter blir et kampnummer. Det er naturlig at vi får lov å forsvare hva
Gud har åpenbart av sin kunnskap. La det bare bli prøvd, så viser det seg desto bedre å holde. En har
i årevis gitt seg av med å være lærere, og når Gud en dag tenner sine vitners Ånd til nidkjærhet,
ramler deres lære midt for deres elevers åsyn. Det er et farlig spill å slå fast hva en i Ånden ikke har
hørt og sett. Fra første stund av har Gud lært meg å være meget varsom og aldri lære bort annet enn
hva Herren har åpenbart ved sin Ånd. Det har derfor også vært en stor glede å erfare at alt er blitt
stående fast. Intet er kullkastet. Må Gud lære oss troskap, så vi aldri gir oss av med ting vi ikke har
sett.
Men la nå denne deres lære ramle sønder og sammen på alle mulige måter. Skån ikke og
frykt ikke. La den bli jevnet med jordens grus, så Gud kan bli æret ved Kristus Jesus og hans kunnskap
stråle og skinne klart på all høyhets ruiner. Anledningene må benyttes, og den minste "slakk" må
hales inn, så de stadig har føling av at vi er på vakt. Guds verk har alltid begynt i det ringe, men
kraften har vært uimotståelig.
Vedlegger et brev fra br. Ellefsen. Send ham av og til et ord, han trenger noe der oppe i det
øde Finnmarken. Er blitt enig med br. Aslaksen at alle nye sanger sendes til meg, og deretter for
musikkens skyld til br. Berg. Vi trenger en sangbok. Det er godt at dere arbeider på Hurumlandet og
at syndere frelses i Drøbak.
Hils din hustru og vennene.
Kjærlig hilsen.
Din bror
Johan
Valkyrjen — Ålesund, 23. november 1915 — # 131
Kjære bror Aksel.
Guds fred.
Er nå atter ombord i Valkyrjen. Br. Th. Hansen og br. G. møtte opp på stasjonen i Oslo. Vi gikk
hjem til Hansen og talte sammen en times tid. Tilstede var Hansens hustru og søster. Det er velsignet
på sin ferd å treffe en og annen trofast sjel, og jeg tror br. Hansen vil være til velsignelse hvor Gud
sender ham. Det var første gang jeg så br. G. Han så ut til å være en av de slags mennesker som har
en ransakende ånd — etter hans blikk å dømme. Gud attrår med nidkjærhet vår ånd, enten vi er
begavet på den ene eller på den annen måte. Guds ord er skarpt; det skiller sjel og ånd, ledemot og
marg, men det står ikke at Ordet skiller den samme ånd. Vår menneskeånd er, hvor den ennå ikke er
gjort levende, forbundet med synden i kjødet.
Jeg tror vår herlighet med Kristus avhenger av hvor meget levendegjort vi er blitt i ånden. Et
menneske med syndenes forlatelse uten noe mer, får sin ånd skilt fra syndelegemet som en ren
menneskelig ånd. Det samme gjelder den del av vår ånd som ikke er levendegjort. Den utskilles
sammen med den levendegjorte ånd som ren menneskelig. Men nå blir spørsmålet: Kan den rene
menneskelige ånd og vår levendegjorte ånd som én ånd eksistere i ett legeme? Ja, den gjør det nå da
synden er i kjødet, hvor meget mer og bedre når synden er borte.
Når nå Kristus ikke så forråtnelse fordi hans Ånd var helt skilt fra synden i kjødet, har ikke vi
da krav på delvis så langt vi er levendegjort — ikke å se forråtnelse? Nei! Det eksisterer ennå hos oss
legemets gjerninger hvori hele legemet er meddelaktig, og lider ett lem, så lider de alle —
gjennomsyret av det samme som forårsaket lidelsen: synd. Derfor, om vi enn spalter og forstår
stykkevis og taler stykkevis, så opererer dog Gud med det fullkomne, med stykkene som faktorer.
Vår trøst og vårt håp blir da tilslutt at er én død for alle, så er de alle død. Når nå den
ugudelige dør og hans legeme med synden i blir skilt fra hans ånd, står da ikke han på samme trinn
som et menneske, som har fått sine synders forlatelse — med en ren menneskelig ånd? Jo, la oss si
det, men så kommer dertil fordømmelse for de synder han har gjort, og hvorfra han ikke er renset.
Dette vil forårsake dom og fordømmelse gjennom hele hans ånd, så gleden over å være frigjort fra
syndelegemet ikke kan nytes for den forbannelse som hviler over ham. Hermed blir det sant at
enhver skal få etter sine gjerninger, etter hva han har gjort, enten godt eller ondt. Når nå den
ugudelige føler dom gjennom hele sin ånd for sine onde gjerninger, vil til motsetning den
gudfryktiges gjerninger som også følger ham, forårsake glede i Ånden. Har tenkt på disse ting i det
siste. Har du noe å bemerke til disse ting, så skriv om det.
Hils ditt hus og vennene. Kjærlig hilsen din bror
Johan
Valkyrjen — 21. juni 1916 — # 132
Kjære bror Aksel.
Guds fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev. Det var en glede å høre om stevnet på Østlandet. Br. N. N.
oppsøkte Valkyrjen i Bergen. Han lyste av bare glede over slikt herlig stevne, som han ikke ville ha
unnvært for noen pris, sa han. Han fortalte da også grundig fra ende til annen om stevnet, for jeg
hadde landlov om aftenen. Br. Ellefsen skrev også et langt og utførlig brev om stevnet.
Forsamlingene vokser og dermed ansvaret. Det gjelder da for de som står i teten å vise
urokkelig fasthet; det krever forsamlingen. Kun dette befordrer den indre fred. Alle kan ikke styre. Jo
flere kokker, desto mere søl, sier ordspråket. Gud har heller ikke gitt alle gaver til å styre. Forstår at
Gud har uttatt seg støtter i menigheten. Står disse urokkelig fast i det de hørte fra begynnelsen, vil
det hele gå bra.
Vi kan nå se at Gud har arbeidet med, endog utover det vi har kunnet tenke oss. Satan er
heller ikke uvirksom, hvorfor Paulus også sier at han visste om at det etter hans bortgang ville
komme ulver inn i fåreflokken som ikke ville spare hjorden, at det innen menighetens midte ville
oppstå menn som ville tale forvendte ting. Paulus holdt i Guds kraft disse elementer borte; men når
ledelsen ble svakere, ville disse krefter komme opp og gjøre seg gjeldende.
Det kommer nå til etter hvert mange sterke ånder, og disse krever ikke minst at alt skal gå for
seg som det hør og bør. Hvis ikke, tar de uten barmhjertighet selv ledelsen, så meget kan en øyne på
forhånd. Hører det ennå er meget tvil om hvorvidt synden ble fordømt i Jesu kjød. Dette er en stor
gudsfryktens hemmelighet, og vi får finne oss i at ikke alle er gitt å forstå det. Men de som ikke
forstår det, får en holde på den plass de rettelig bør være. For det er troen som skal seire, og ikke
vantroen.
De lever vel her. I går hadde vi møte. De var nå mere nidkjære enn før; for de hadde hørt
forskjellen hvor korset ikke forkynnes. De priste høylig Gud fordi de var blitt åpenbart denne korsets
hemmelighet.
Følte at det var Guds vilje jeg denne gang var borte fra stevnet. Dog var jeg der i min ånd, og
Gud arbeidet — tross brytninger — i den retning det burde arbeides. Hilsen i Kristus.
Din bror
Johan
Viking — Vardø, 27. september 1917 — # 133
Kjære bror Aksel.
Fred.
Takk for ditt kjærkomne brev. Hører dere driver søndagsskole og bibeltimer. Det er begge
deler meget nødvendig. Gud vil lønne arbeidet i sin tid. Det er noen som vil høste med det samme de
sår, men de høster bifall i form av halleluja, amen osv. Vi derimot må ofte så med gråt og gremmelse
i hjertet; men vi skal i sin tid høste med frydesang.
Denne lære finner motsigelse alle vegne. "Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus,
kommet i kjød, er av Gud." Skal man i sannhet bekjenne Kristus å være kommet i kjød, må det
bekjennes av den menneskeånd som er løsrevet fra kjødet og som har erfaring for at Kristus måtte
komme i kjød for å kunne bibringe ham denne frelse. Denne ånd er av Gud; for ikke kan djevelens
ånd gi denne bekjennelse, ei heller kan menneskeånden i kjødet gjøre det. Også denne kunnskap har
sitt sete i legemet sammen med all den øvrige skjulte Guds visdom.
Denne ånd, som ved Kristi blod er frigjort fra kjødet, er den drivende kraft i den nye
skapning. Det er den lovede sæd i Isak. Men den som er født etter kjødet, forfølger den som er født
etter Ånden.
Det ser ut til at Kristus åpenbart i kjød skal danne skillet i disse siste dager.
"Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart
i kjød, rettferdiggjort i ånd osv." Den rettferdiggjorte ånd bekjenner Kristus åpenbart i kjød, for den
er gått ut av kjødet. Vi er ikke lenger i kjødet, men i Ånden.
Den lille flokk som hører oss, er ikke stor; men den har seieren på sin side, derfor er den
kraftigere og mere sammensveiset enn de masser som står imot oss. Vi går derfor de fremtidige
kamper i møte med stor frimodighet og legger ikke som Moses noe dekke over vårt ansikt. "For våre
stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festningsverker, idet vi omstyrter
tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke
tilfange under lydigheten mot Kristus." Den lille surdeig Gud har vakt tillive, syrer allerede godt alle
vegne. Uten bram og brask, uten predikanter, uten at noen lever derav, veller disse sannheter inn
blant folkene i all stillhet fra Nordkapp til Lindesnes, fra Stadt til Kjølen. Og hvem vil stoppe den
rullende sneball? Gud være takk som alltid gir oss seier ved Jesus Kristus, vår Herre.
Legg merke til at det står: "Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av
Gud." Satans ånd kan som før nevnt ikke bekjenne det. Mennesket bekjenner undertiden Kristus å
være kommet i kjød, men Skriften tar ikke for godt et menneskes vitnesbyrd. Mennesket består av
legem, sjel og ånd. I dette menneske er syndens lov i lemmene tilstede. Noe vitnesbyrd tar ikke
Sønnen imot av et sådant menneske. Ånden skal bekjenne Kristus kommet i kjød. Det er den
rettferdiggjorte menneskeånd som er frelst ut fra kjødet. Derfor heter det hver ånd. Hvis det bare var
Guds Ånd, kunne en ikke bruke ordet "hver". Dette er den rettferdighet som kommer fra Gud,
hvorved hver tunge skal bli domfelt, når de står opp imot oss.
Hils ditt hus og de unge kjære venner.
Kjærlig hilsen,
din bror
Johan
Vadsø, 30. november 1917 — # 134
Kjære bror Aksel.
Fred.
Takk for ditt kjære brev, hvorav jeg ser at 60 mennesker var samlet i ditt hjem til en fest. Det
var jo en hel forsamling. Det gleder meg at fremgangen er så god i Drøbak. Jeg tenker H. nå forstår
bedre enn noen gang før at en nok kan gripes av interesse for arbeidet og at lærdommene er
levedyktige og fører til gudsfrykt.
Det er nå lett å arbeide over alt. De troende i Vardø står maktesløse overfor dette. De har
sluttet å tale om farlig lære, for deres beste krefter er blitt med.
En dag jeg hadde vært i store kamper med noen her ombord, og hadde lagt meg ned for å
hvile, slo jeg opp i en engelsk bok av md. Guyon, og mine øyne falt på disse ord:
"I am your protector wherever you go." ("Jeg er din beskytter hvor som helst du går.")
Vanskelighetene forsvant, og jeg måtte fryde meg i Ånden. Det passet på situasjonen. Fra det
øyeblikk vendte situasjonen seg her ombord. Kampfellene har mistet makten. Jeg kan ikke smigre
folk, og når de forlanger det, ikke direkte, men indirekte, da kommer jeg i kamp med dem. De som
har makten, har da lett for å vise dette, snart i det ene, snart i det annet, inntil krigen er i full gang.
Men da styrer Gud hvert skritt. Han knuser den ugudeliges nakke og lar all frykt komme over ham, så
han bare har èn utvei til fred, og det er å forsone seg.
Gud har gitt underlig nåde og seier i kampene ombord. Satan har mistet sin makt i den grad
at når noen har noe å si som de vet vil bli motsagt, da ser de seg rundt om de tør komme med det for
de som er tilstede. N. N. er nå og da i ilden når han er alene; men kommer det flere av oss inn, da blir
det stilt som i graven. Når Gud arbeider med, da ligger seieren i luften, og motstanderne sjeneres av
den, endog før de åpner sin munn til kamp. Ikke alene blant de ugudelige er det så, men også på
møtene. Jeg har ofte undret meg over dette, men det er så.
Når en skal tale om følelse, da føler jeg meg elendig, nærmest "never mind", har intet å
hevde, ingen ære å forsvare, ingen posisjon å verne om, intet parti jeg er bange for skal komme i
vanrykte for min skyld. Dette gjør igjen ledigheten og friheten så meget større, så når kampen
begynner, behøver en ikke å ta hensyn til kjød på noen kant. Kampen blir hensynsløs og fryktelig,
men seieren blinker allerede i kampens hete, og alt kjødargument må ramle. Det er en for kjødet
fryktelig stilling å befinne seg i, men ve meg om jeg ikke ferdes der. Dette er mitt vitnesbyrd i
tjenesten. Ånden, vannet og blodet godkjenner dette, om det enn ikke blir godkjent av mennesker.
Vi må innom Vardø på oppturen, da vi har vaktmannskap der. Br. Ellefsen er lokalkjent over
så godt som hele Finnmarken. Han kjenner husene og folkene, men så er han også på farten i nær
sagt all slags vær.
Hils vennene og ditt hus. Kjærlig hilsen,
din bror
Johan
Haugesund, 26. januar 1918 — # 135
Kjære bror Aksel.
Guds fred.
Takk for ditt kjære brev i dag med innlagte brev. Det gleder meg meget å se at syndere blir
frelst og troende helliggjort i Drøbak. Gud har velsignet rikelig på Østlandet forstår jeg. Br. Aslaksen
har vært på Horten og vitnet med stor visdom og kraft, skriver Pauline.
Vi kommer ut for så mange nye tilfeller under arbeidet. Vi er jo ikke kjent fra før av i alt
dette, derfor må vi med desto større iver høre etter ham som taler fra himmelen, så vi kan treffe det
rette og få velsignelsen.
I legemet (menigheten) og ved legemet kan Gud velsigne. Men slår en seg løs fra dette, blir
det bare klokkertjeneste alt hva en kan prestere. Det kan aldri gå godt når Åndens lover og
forbindelser blir brutt på så vitale felter at en ikke makter å bringe noen frem til paktens blod, ingen
frem til forhenget, ingen til alteret. Det er som sagt meget nytt å treffe på. Dog er Åndens lover ikke
nye for meg — om jeg enn ikke kan øyne alle dens forbindelser, så tror jeg dog å forstå dens grunnlov
og basis for virkninger.
Nå har jeg vært på Vestlandet i snart 4 år, hvorav 6 måneder på Finnmarken. Ingen av mine
jevnaldrende har vært så langt avsted i så lang tid.
Det er nå god orden på Måløy. I Bergen er det fotfeste, idet br. Madsen er blitt meget grei og
ydmyk.
Kjærlig hilsen til deg og din hustru samt vennene.
Din bror
Johan
Haugesund, 16. februar 1918 — # 136
Kjære bror Aksel.
Fred.
I dag, lørdag ettermiddag, har mannskapet hatt lappedag. Jeg var da fri og fikk lyst til å skrive
noe til Hortens avis om rikmennenes tyranni, hvorledes de har forholdt arbeideren hans lønn. Da
stykket var ferdig, tenkte jeg at det også kunne passe for Skjulte Skatter. Slike ting forstår folk i sin
alminnelighet seg på.
Arbeidet øker fra dag til dag. Men det er et salig arbeid. Jeg er Gud takknemlig for hans lys og
for hans kostelige kunnskap. Anvendt i krig viser det seg som seierherre.
Her arbeider vi trutt og jevnt. Jeg tror de blokkes mere og mere sammen; om de ennå ikke
sier så meget, så kan det komme etterpå. For G. som skal til Hardangerfjorden, gjør jo alle disse
bibeltimer meget godt.
Skjulte Skatter diskuteres og drøftes alle vegne. Der tviles og kjempes, men så lysner det da
endelig, og så kommer kampen med slekt og venner. Det er den sedvanlige gang.
Br. Ellefsen er meget ivrig. Han går opp i arbeidet med hele sin sjel. La oss arbeide mens det
er dag, natten kommer da ingen kan arbeide. Det som kommer på skrift, kan leses om og om igjen
mange år heretter. Skjulte Skatter arbeider nå som kapitalen i en bank. Jeg har hørt mange fortelle at
de har hentet lys derfra. Eders arbeid i Herren er ikke unyttig.
Kjærlig hilsen
din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Fred.
Takk for ditt kjære brev. Det syder og gjærer nå alle vegne.
Det er jo så at det kommer til stadighet en hel del mennesker på møtene som ikke kommer
inn i det dypere liv; men de vil ikke gå bort fra oss, de trives der. Det ville jo være urett å jage bort
slike mennesker. En får la dem gå der, men alltid iaktta at de forblir på sin plass, og ikke får det
minste å si. La det aller helligste være og forbli det aller helligste, la helligdommen være helligdom,
og la forgården være forgård og bli betraktet som sådan. I det lange løp vil det rett og slett være
umulig å unngå at det kommer inn blant oss en hel del fra forgården.
Jeg har da skrevet til br. B. at han får ta vare på Herrens forgårder og ikke støte dem ut. Men
alle bør vite at helligdommen og det aller helligste ikke ligger i forgården. På denne måte tror jeg en
får satt alt i rette skikk: Syndere frelses, Guds barn helliggjøres. Men aldri må en komme derhen at
forgården får lov å trampe ned helligdommen.
Hold eder til det lave, sier Skriften. Vi bør ikke ha det travelt i denne tid med å bygge i
høyden, bare ta grundig med seg undenfra. En kommer tidsnok i høyden, det gjelder bare å ha god
grunnvoll. Heller ikke bør en flette inn i bygningen enhver løsgjenger, men se til at enhver får en solid
oppdragelse og utdannelse. Om noen driver på og arbeider, så la dem arbeide, det blir tid til å prøve
deres arbeid. Men ikke skal en svelge som godt alt hva de foretar seg uten å ha sett fruktene og
prøvet det hele.
Sender et brev fra str. Hilda Broks, som nå ser ut til å få nok å bestille. Hun blir alene igjen
med en åpen dør. De får be for henne både i Oslo og i Drøbak. Hun er litt engstelig for å ta fatt, men
jeg har skrevet til henne at hun etter sin visdom får se til å klare situasjonen. Selv Priskilla og Akvilas
kunne jo utlegge veien nøyere for Apollos, og da kan saktens hun også utlegge veien nøyere for disse,
uten dermed å gi skinn av å ville være mannens herre eller lærer.
I middagstiden ombord har jeg hatt velsignede møter med en skipsbygningshåndverker i
Marinen. Han heter Karl Martinsen. Jeg har meget god tro på denne kjære bror.
Gud arbeider nå med alle vegne. Ordet ter seg virksomt i dem som tror.
Kjærlig hilsen.
Din bror
Johan
Horten, 24. mai 1918 — # 138
Kjære bror Aksel.
Fred.
Takk for samværet under siste stevne i Drøbak i pinsen. Det var velsignede møter, og jeg tror
det vil bære sine frukter langt inn i fremtiden. En av søstrene fra Horten sa at hun hadde lagt fra seg
en hel del byrder i Drøbak. Håper mange har gjort det samme.
De to predikanter var visstnok mindre tilfredse med stevnet. De kom ikke tilsyne som
predikanter pleier det. Bare hver kommer på sin rette plass, så kan de derfra arbeide seg frem; men
når de inntar en innbilt høyere plass, blir det til vemmelse og forargelse for alle som er av sannheten
og elsker den.
En kunne på alt mulig forstå at de innbyrdes forbindelser var gode blant vennene, og jeg tror
samfunnet etter dette stevnet vil styrkes. — "Enighet gjør sterk", sier et verdslig ordspråk; men vi kan
si: Samfunn gjør sterk. Ved synet av dette samfunn skal mange bli brakt til troen. Hvor gjerne Satan
ville sette kiler inn i dette samfunn, så de vantro kunne styrkes i sin vantro; men nå under stevnet
lyktes det ham ikke. Gud gi at denne stålring av Ånd, vann og blod måtte styrkes enn mere, så
fienden ikke kunne finne et eneste svakt punkt hvor hans anslag skulle lykkes. Styrken i samfunnet
innbyrdes viser seg som styrke utad, og denne styrke forferder de vanhellige og seirer hvorsomhelst
bølgeringen bryter seg frem. Når først den indre lydighet er fullkommen, kan en gå videre.
Sender 2 brev vedrørende stevnet på Måløy. Det er i sannhet en glede å høre om hvor godt
de har hatt det. Hvor godt en har det når Gud får lov til å styre og lede oss i alle ting, da blir det fred,
dyp fred. Underlige har Herrens veier vært med oss, og underlig synes jeg fremgangen har vært. Intet
under at Herrens navn kalles "Under". Av en håndfull foraktete og utelukkete menn blir det et helt
folk, et kjempesterkt folk — et lovlydig folk.
Hils de kjære venner og dine. Kjærlig hilsen din bror
Johan
Mandal, 4. november 1918 — # 139
Kjære bror Aksel.
Fred.
Vi er nettopp gått fra Mandal styrende vestover i atskillig høy sjø. Jeg skal til Bergen og over
fjellet tilbake til Horten antagelig onsdag. Grunnet miner ble vi i natt i Kristiansand. En mine sprang i
skjærene aktenom oss under innseilasen til Kristiansand. Båten skulle ikke gå før kl. 6 morgen neste
dag. Jeg besøkte vennene om kvelden, og de ble glade over dette rent uventede besøk. Vi talte
sammen til kl. 1 om natten. Siden ble en av brødrene med nedover, og vi gikk i gatene til kl. 2 natt og
talte om tjenesten i Kristus.
Br. Ellefsen er ombord i Tordenskiold, Bergen. Vi får nesten en dag i Bergen, så jeg håper å
treffe ham. Det er velsignet med disse reiser.
Håper, om Gud vil, å være i Drammen onsdag aften. Hvis jeg kunne treffe Th. Hansen, skulle
jeg gjerne ha reist om Oslo. Får se.
Hils vennene. Kjærlig hilsen,
din bror
Johan
Kjære bror Aksel.
Guds gode fred.
Hjertelig takk for alt under samværet i Drøbak i tiden mellom jul og nyttår. Det var ondt å se
deg så syk og elendig. Men Gud som er mektig til å styrke deg, vil stå deg bi, likesom det jo gikk
fremover mens vi var sammen. Det var noen gledelige dager jeg fikk sammen med vennene i Drøbak
— om enn sorgen over din sykdom føltes som et trykk over dem alle. Vi har nå bedt til Gud for deg
også på Horten.
Vedlegger et par brev. Det fra Nils E. Fosse vitner om at han har fått hjelp av bladet. Han er
av og til ute og forkynner Guds ord.
Ønsker snarest å høre hvordan det går. Kjærlig hilsen til deg og Helga og vennene.
Din bror
Johan
# 141
Følgende er uttatt fra Skjulte Skatter's januarnummer 1919:
Min og vår høyt elskede bror og medarbeider Aksel Smith hensov i troen på sin kjære frelser
Jesus Kristus lørdag den 18. ds. 38 år gammel.
Hva jeg føler og mange med meg føler ved vår kjære, trofaste brors bortgang kan ikke og skal
ikke her beskrives. Kun skal vi si noen ord om utgangen av hans ferd, så vi kan etterfølge hans tro. Jeg
var tre ganger i Drøbak etter jul, men svakere ble han etter hvert. Vi trodde han hadde fått hjemlov
på sin 38- årige fødselsdag den 16. januar. Unge menn og kvinner, ja eldre med, som han ved Guds
nåde og kraft hadde fått føre til Kristus, lå bedende og gråtende omkring i værelsene. Vi bad om å få
beholde ham, men det har behaget Gud å ta ham til seg.
Vennene stod om formiddagen den 16. rundt omkring hans seng. Hans øyne var halvt
tillukket og halvt brustne av den ustanselige søvnløshet, ansiktstrekkene markerte og røsten svak. I
denne trykkende sorg ber han en søster spille på pianoet, "Trindt omkring Jerusalem er der høie
bjerge". En uomvendt kvinne ligger i dette øyeblikk på kne ved hans leie og søker frelse i Jesus
Kristus, og vennene gråt. Så peker han på en ad gangen og gir dem alle en kjærlig og treffende
formaning, så vi var alle slått av forundring over, hvor inngående han kjente hver enkelt, og hvor
klare hans tanker var så langt inne i døden. Da hans hustru spurte ham: Hva vil du jeg heretter skal
gjøre? sa han: Ta korset opp. En søster spurte: Hvorledes skal jeg best kunne takke Dem for hva De
har vært for meg? Han svarte: Ved å gjøre godt over alt hvor det trenges.
Til en sa han: Vik aldri fra Herrens tempel. Til en annen: Bed bestandig. Til en tredje: Den som
er tro i det minste er også tro i det store, vokt lammene. Endog smågutter og småpiker ble ført hen til
hans leie. Han hadde et formanings- og trøstens ord til dem alle, og de gikk alltid gråtende fra ham.
Ved middagstider samme dag kom doktoren. Vi stod atter en hel flokk om ham. Aksel spurte:
"Hvor lenge kan dette vare — et par timer?" Legen sa at det var lite håp, men tiden kunne han ikke
bestemme. Aksel pekte da på sitt bryst og sa: "Her inne har jeg et evig liv. Jeg tror på Jesus Kristus."
Så bad han en søster spille: Lik bekker i sydlandet hjemad det går. Doktoren gråt sammen med oss
alle. "Jesus er her og englene trindt omkring meg," sa Aksel. Når jeg spurte ham om han hadde noe å
meddele vennene gjennom Skjulte Skatter, sa han: "Ja, ta imot lærdommene som hører til gudsfrykt,
de holder." Skal jeg hilse vennene i bladet? "Ja."
Av tjenestlige grunner måtte jeg reise fra Drøbak den 17. om ettermiddagen. Vi hadde da en
smule håp om at Gud ennå en gang ville gjøre en vending til livet. Dog, det skulle ikke være så.
Hermed er denne min høyt elskede brors liv avsluttet. I Drøbak hvor han bodde de siste 4 à 5
år av sitt liv, sørger en hel ungdomsflokk over hans bortgang. Dog, vi sørger ikke som de som ikke har
håp. Han er gått hjem til sin Fader og vår Fader. Vi skal se ham igjen. Gjentagne ganger talte han om
lammene i Drøbak og la oss på hjertet å vokte dem, for jeg elsker dem, sa han. Hva han lærte og
skrev og kjempet for, vil du finne i Skjulte Skatter's innbundne årganger fra 1912 inntil nå. Det var
ved hans iherdige arbeid at vi kom til å utgi dette lille blad. Skjønt han alle disse år bar på et svakt
legeme, fikk han dog av Gud nåde til å sette dype merker etter seg. Meget kunne skrives om hans liv
og virke, men vi skal kun nevne disse nødvendige ting for å belyse denne trofaste Herrens tjeners
bortgang, for at en kan etterfølge hans tro. Velsignet være hans minne og velsignet være fruktene av
hans arbeid. De skal vare ved, som han så ofte vitnet om. Noe av det siste han vitnet om for vennene
var, at de skulle beflitte seg på troens lydighet.
Kjærlig hilsen til alle vennene. Eders bror
Johan O. Smith
Horten, 13. april 1911 — # 142
Kjære bror Elias Aslaksen.
Nåde og fred i Jesus Kristus vår Herre.
Takk for ditt kjære brevkort, hvorav vi ser du har det godt i alle måter. Der er en vei fremad
mot lys og liv; salig hver den som går denne vei. Den som begjærer Guds lys, får først lys over sine
egne vemmeligheter, og fra smusset blir gullet gravd frem. Vi trenger lys for å kunne tekkes Gud i liv
og gjerning; men for å få lys må man være på vakt etter det. Det er lysstreif som blir upåaktet. Vekst i
Kristi erkjennelse kan bare skje ved lys og i lys. Men lys kan umulig skinne i våre hjerter uten å
forårsake dom. Vi må derfor med villig sinn slutte oss til lyset og gi dommen medhold, så det til slutt
kan gå over oss en fullkommen dom i Kristus Jesus; for Jesus er også veien inn i dommen. Må vi være
villige, kjære bror, å skride frem på denne underlige vei som fører til slike vidunderlige rikdommer
både på lys, Guds kunnskap og visdom.
Gud har i sin store nåde gitt deg et villig hjerte og lagt muligheter i din sjel både til det onde
og det gode. Velg derfor alltid det gode, så din rikdom i Gud kan tilta, og din fattigdom etter kjødet
vokse, så Guds kraft kan bli deg storlig til del. Livet er kort, vi bør benytte oss av de krefter som kan
befordre veksten: sol, lys, luft, og vann, eller om du vil: Ånden, vannet og blodet.
Dersom Gud styrer din vei slik, så ville du nok ha interesse av å få en samtale med mrs. PennLewis. Dersom du får tale med henne, så hils henne i Jesus Kristus fra meg. Jeg har aldri sett henne,
men forstår hun har atskillig lys.
Vær på det hjerteligste hilset fra oss alle her på Horten. Vi kommer deg alltid ihu i Kristus
Jesus, idet kjærligheten gjør seg gjeldende og krever sin rett på bekostning av kjødet, som får bære
smerten. Må dette åndssamfunn — hvorfor jeg takker Gud — alltid vedvare og utdypes til Guds ære.
Til Gud har vi adgang i den samme Ånd, enten vi er fraværende eller nærværende.
Legg deg på hjertet 2. Tim. 4, 1–6, og la oss lyde rådet i Åp. 3, 18.
Din i Jesus alltid hengivne bror,
J. O. Smith
Horten, 19. mai 1911 — # 143
Nåde og fred i Kristus Jesus.
Takk for ditt meget kjære brev. Det var en glede for meg og oss alle å høre fra deg, at du gjør
fremgang i Kristi erkjennelse. Må vi ved Guds nåde alltid forbli og utdype oss i ham.
I går hadde vi bibellesning, og samtalte da om Kristi gjenkomst, om vår forening med ham
osv., 1. Kor. 15, 21 og ut kap.
Da Gud har gitt deg nåde til å hengi deg i arbeidet for Gud, så tror jeg det vil være gagnlig
både for deg selv og andre at du beflitter deg på å ransake de indre veier i livet ved åpenbarelses Ånd
i Guds kunnskap, Guds ord. De fleste som har gått ut som Kristi tjenere, står for menneskenes åsyn,
hvorfor det høylig trenges noen som kan ta vare på hva Gud vil ha varetatt i helligdommen. Se Esek.
44, 15 og videre.
Den indre tjeneste er visstnok usynlig i menneskenes øyne, men den er dog verdsatt av Gud
for hvis domstol vi skal få vår lønn. All fremgang utenfra går innover, hvorfor da ikke forbli der og
være tilfreds med denne gjerning. Vårt mål er jo ikke å få en ytre glans, men å være æreløse i Kristus
Jesus. Over alt herlig ligger det et dekke, og jo herligere det skjulte er, desto mere uanselig er dekket.
Men det kjødelige øye ser bare det ytre og øyner ingenlunde de skjulte skatter bakom. Det finnes én
her og én der som river himlenes rike til seg med makt; men det er ikke mange av dem.
Takk for dine trøstefulle ord — fulle av kunnskap og forstand. Må Gud lønne deg bedre enn
jeg kan tolke det. Sann forståelse er kjærlighets lønn, og virker som ord talt i rette tid. Må Gud finne
oss tro i vår gjerning, så ofrer vi så gjerne all misforståelse og ondt rykte på Kristi lidelsers alter; for
lider vi med ham, skal vi også herliggjøres med ham.
La ingen professor i teologi frarøve deg enfoldet i Kristus, for deri ligger styrken til å velte de
vise og deres visdom. Det ringe fra Gud er sterkere enn menneskenes styrke. La oss vokte oss både
for kjødets og åndens besmittelse, så vi ikke blir overvunnet av noe menneske uten av sannheten
selv. Kjærlig hilsen fra oss alle her. Din alltid i Kristus hengivne bror
J. O. Smith
Nåde og fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev og for hilsninger gjennom Aksels brev. Gud er med oss her.
Det går ikke fort, men sikkert og jevnt fremad.
I går hadde vi drøftelse av hva en menighetens tjener har å iaktta like overfor slike som søker
råd og har fattet tillit i Kristus Jesus. En må vise uryggelig fasthet mot slike, og aldri vise dem egne
svake sider, som må vendes mot Gud og mot slike personer som kan makte å bære det.
Vårt mål er Kol. 1, 28: "Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert
menneske med all visdom for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus".
Just fordi dette ikke blir praktisert, går det som nevnt i Matt. 5, 13 siste del. Saltet mister sin
kraft, det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tredes ned av menneskene. I blant Guds
folk er man unyttig — har intet å si fordi det ikke finnes kraft. Blant verdens mennesker duger man
intet, fordi man er halvt religiøs og ikke makter å drive noen av dem til veggs. Man er som salt som
tredes under føtter, den mest elendige stilling og den mest intetsigende stilling et menneske kan
komme i her i denne verden. Og dog er flesteparten av de såkalte troende salt uten kraft, så verden
ser med avsky på slike tilstander.
Ved å fremstille og lære Kristus fra først til sist som 1. Tess. 1, 5, skulle en ha håp om å kunne
få fremstillet en ren jomfru for Kristus. Dette gikk alle Paulus bestrebelser ut på. Kjære bror, Gud har
rikelig velsignet deg ved erkjennelse av den sannhet som fører til gudsfrykt. La din tjenergjernings
mål og bestrebelse alltid gå i retning av å fremstille "en ren jomfru for Kristus". Ikke bare en ren
jomfru i uvitenhet, men en "bevisst" ren jomfru, fylt med Guds kunnskap; for dette er den "dannede,
intelligente" jomfru Kristus beiler til.
Tjenere som tar sikte på så høye mål, trenges hårdt. Sett deg ikke lave mål, men sett dem
høyt, så når du høyt. Her tenker jeg ikke på å kvele dette skriftsted: "Attrå ikke det høye, men hold
eder gjerne til det lave." Det er nettopp ved å holde seg til det lave at man formår å nå det høye.
Men den som forbigår det lave, når aldri det høye, da Gud aldri tillater noe "hopp over".
Det skal være en glede å se deg og Aksel her før du reiser. Vi har tenkt å ha en liten festlig
tilstelning i den anledning — om Gud vil — i losjelokalet.
Aksels brev fikk jeg i går aftes, og det var velsignet å lese om fremgangen der nede i Danmark —
kana'ans språk i danske munner.
Motta som fra Herren formaningen i 1. Tim. 4, 16.
Aksel likeså hva skrevet står i Jer. 1, 17.
Hjertelig broderhilsen.
Din
J. O. Smith
Nåde og fred fra Gud ved Jesus Kristus vår Herre.
Hjertelig takk for ditt kjære brev fra Oslo.
Gud har velsignet ditt arbeid, og jeg tror han vil gjøre det fremdeles. Bare vær ham tro i alt.
Gud har gitt deg lys, bruk det til kamp og seier. La ingen få overhånd over deg — uten sannheten
selv. Vik aldri med underdanighet for mennesker som ikke tjener vår Herre Jesus Kristus. Frykt ikke
for de du kommer sammen med. Dersom de elsker Gud, så har du jo samfunn med dem, men gjør de
ikke det, så slipp dem aldri inn på livet. Hold dem på avstand, for du vet ikke hva øyeblikk de vil
overfalle deg. Selg alt hva du har og kjøp deg et sverd, og øv deg i å bruke det lovmessig. Ja, jeg vet
du elsker sannheten av hele ditt hjerte, men du vet en kan ikke advare og påminne nok om alt det
elendige i verden som kan snare sjelen og stjele kraften.
Hjertelig hilsen. Din alltid hengivne bror i Herren,
J. O. Smith
Hjertelig takk for sist. Din fremgang i vår Herre Jesus Kristus, og din nidkjærhet for ham og
hans rike, har vært oss alle her til stor trøst og oppmuntring. Ditt arbeide i ham har ikke vært
forgjeves.
Gud har gitt deg meget av både kunnskap og visdoms innsikt, så du må ikke være bange for å
oppta undervisning alene, om Aksel ikke har anledning til alltid å være der. Dette vil også være en
grundig skole for deg selv, og din vesentligste gjerning i Herren vil formodentlig bli å undervise —
med ansiktet vendt mot Jerusalem. Grip fatt just her, kjære bror, og la ikke din ungdom hindre deg i
den gjerning eldre burde ha tatt opp. La av samme grunn ingen av de eldre forakte deg, som Paulus
formante Timoteus i 1. Tim. 4, 12. For ikke alltid er de eldste eldst. Ei heller er alltid de yngste yngst.
Men visdom, som ikke skjules, parret med forstand, er den rette alderdom. Ta derfor fatt, før jo
heller i bibelundervisningen, så den skare kan økes som bærer sitt kors. Konsentrer all din kraft i
hellig, målbevisst arbeid, som tilslutt vil bli din æres krans og krone.
Setter vi målet høyt, så når vi noe høyt. Men alt dette nåes ved å holde seg til det lave, til det
som ingen anseelse har; for over alt herlig ligger det et dekke.
Veien til sann lykke anvises av den Hellige Ånd og bevises å være sannferdig ved Guds ord.
Veien til ulykke anvises ved store plakater på gatehjørner og ved enhver ettergivelse av
kjødets lyster. Hils Aksel, og vær selv hjertelig hilset fra din bror,
J. O. Smith
Horten, 14. mars 1912 — # 147
Kjære bror Aslaksen,
dypt forenet i vår Frelser, Jesus Kristus, som kalte oss fra mørket til sitt underfulle lys.
Takk for ditt meget kjære brev. Det er alltid en stor glede å høre fra deg og få kjenne din
kjærlighet i Ånden. Må Gud lønne deg for din store trofasthet, og gi deg nåde til alltid å stå for hans
åsyn og til alltid å frembære åndelige retter fra hans bord. Vi må lukke øyne og ører utad og åpne
hjertets øyne og ører, og på denne måte lære å skille det edle fra det uedle.
Aksel var her sist søndag, og vi hadde en herlig samtale om å prøve — ikke ordene — men
åndene.
Takk for formaningen i Esek. 28, 17 og Es. 4, 5. Det er vel verd å legge seg på hjertet. Hva meg
selv angår, så hadde jeg nærmest lyst til å sitte for meg selv borte på et takkammer for kun å høre
min dyrebare Herre og Mesters røst. Og til denne røst står all min hu, midt i livets travelhet. Bed til
Gud for meg at han styrer min vei gjennom livet — også nå med hensyn til valg av nasjonal eller fast
stilling i marinen — så alt kan skje til Guds ære og til mitt sanne gagn, at jeg kan komme enn
nærmere det mål Gud har satt for meg.
Kl. er nå 8.30 fmd., og jeg skal snart på kontoret. Vær derfor hjertelig hilset fra din i blodet og
kjærligheten mer og mer forbundne
J. O. Smith
Horten, 27. mars 1912 — # 148
Takk for ditt meget kjære brev.
Du sier at våre åndelige stridsvåpen kan alle innbefattes i dette ene: Den enfoldige troskap
mot Kristus. Ja, det er sant. Just heri ligger den dype hvile som både vanskeligheter og onde makter
må fly for; og heri forenes enfold og visdom som ikke verden kan få smeltet sammen, men som er
mulig for Gud. Hva som synes stort og uovervinnelig blir med letthet beseiret når man alltid finnes
ydmyk stående for Herrens Åsyn.
Vi lever i stillhet. Forøvrig synes jeg vi blir mer og mer isolert fra det hele. Vi er også vel
fornøyd med det, når vi bare kan få hengi oss til ham som kan kvege vårt hjerte og undervise oss i sin
lov.
Det gleder meg at du bevarer hva du har mottatt fra begynnelsen — det troverdige ord som
kan gjøre oss vis til salighet, og som makter å lede oss fremover ved Åndens lys til de store verdier i
Kristus. Dog, vi vet at over alt herlig ligger det et dekke, så det som er herlig, blir ikke ansett for herlig
før vi blir åpenbart med ham i herlighet.
Gud setter stor pris på "troskap i ørkenen". En sjel overøst med nåde kan ikke annet enn
være tro. Men troskap i fristelse og gjenvordigheter av alle slags er meget kostbar for Gud.
For øvrig bør vi legge oss på hjertet at dersom vi søker å tekkes mennesker, kan vi ikke være
Kristi tjenere. Legemet blir ved troskap et offer og får lide med Kristus, men blir derfor også delaktig i
forjettelsen om å herliggjøres med ham. Ja ikke alene legemet, men hele mennesket med legem, sjel
og ånd.
Åndens dåp, som kan kalles for nådens dåp, skal ved ilddåpen gjennomtrenge oss med
rettferdighetens dåp. For det som er døpt med nåde, oppbevares til ilden. Ved ilden gir Gud tilbake
den yndest til mennesket som han hadde tiltenkt det. Den benådete er fanget i nåden til videre
behandling av ilden. Nåden er ikke det endelige, men rettferdigheten og sannheten. Åndens dåp er
den besegling vedkommende menneske har fått for å behandles videre av den samme Gud, som
heretter vil være oss en fortærende ild.
Gud kan døpe med Ånden fordi han har fått tilfredsstillet sin nidkjærhet på Kristus; men hans
nidkjærhet på oss i den elskede står tilrest å fullføre ved ilden — Kristi lidelsessamfunn.
Lev vel, kjære bror, og vær på det hjerteligste hilset fra oss alle her.
Din
J. O. Smith
Horten, 18. april 1912 — # 149
Nåde og fred i Kristus Jesus, vår Herre.
Takk for ditt kjære brev. Det gleder meg alltid å se og erfare din nidkjærhet, som Gud vil
belønne ved en dypere erkjennelse i livet. — Mitt ønske er at du ved Guds nåde må få flette en stor
krans av levende sjeler som vil være deg til pryd i vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.
Du taler om menigheten og dens trivsel. Måtte Gud få danne seg levende menigheter på
ethvert sted. Men det er en apostels liv og gjerning som kreves til redskap i Guds hånd for å skape
menigheter. Er den først fremkommet, vil den senere eksistere ved den innbyrdes hjelp som hvert
lem yter i forhold til sin tilmålte virksomhet.
Jeg skrev et brev til Aksel og bad at du måtte lese det; men da du reiste så fort fra Oslo, har
du vel neppe sett det. Det var om lyset Gud i sin nåde gav meg noe å skrive om og som jeg her vil
gjenta, for at du kan prøve og praktisere hva du måtte finne deri. Det var kun et litet brev, men ikke
desto mindre var det en herlig åpenbarelse av det som for tiden er nyttig for oss. Gud er god, hans
miskunnhet varer evindelig.
Skal vi følge lyset (det lys Gud gir) og gjennomføre hensynsløst alt hva vi deri ser, så blir vi
tyranner — åndelige tyranner. Lyset skal være vår medarbeider. I lyset skal vi se og forstå hvorledes
vi skal gripe saken an. For vi er dagens barn og ikke nattens. Vår troskap skal prøves etter den visdom
hvormed vi utfører vår gjerning i lyset. I lyset kan vi se megen galskap, men ikke har vi pålegg av Gud
å gi oss av med å rette alt dette. Vi har å gripe sakene an med all åndelig visdom og forstand. Lyset vil
dertil hjelpe oss, så vi ved det kan se forholdene fra forskjellige kanter.
Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig, og jeg tror denne åpenbarelse av
sannheten nettopp er på sin plass nå.
Vær en sann menneskefisker som forstår å bruke de rette midler. — Kjærlig hilsen fra din i
Kristi tjeneste medstridende bror
J. O. Smith
Horten, 17. mai 1912 — # 150
Hjertelig takk for ditt brev som jeg mottok for en tid siden, og som nå sammen med ditt
fotografi av deg er underveis til Amerika. Hensikten med dette er å gjøre deg litt kjent derover med
en del venner som ofte skriver brev hit, for om Gud engang styrer din vei derover — du da kan være
kjent.
Det gleder oss her at du har fått inngang i Hønefoss. Det er velsignet å arbeide i Herrens
vingård. Du ser av det hele at Gud arbeider med. Jeg er glad for at Kristus har fått gripe deg sådan at
du legger ditt arbeid lavt an, så noen vil, og andre kan, snuble på det. Det er en Kristi hemmelighet å
holde seg til det lave, for det undergraver, og undergraves må alt dette religiøse virvar som nå råder.
Alt ligger øde, og det er nå just en tid hvori man bør arbeide. Kanskje du kommer nedover i
pinsehelgen. Det kunne nå være atskillig å drøfte sammen.
En bror følte i sitt indre — så snart han fikk øynene opp for dette liv — en voldsom kamp som
var av djevelen, sa han, og som han bad Gud ta bort. Det er visstnok noen hver som tror det samme,
når Gud sender sin rensende ild over dem. Kanskje du også i din vei vil treffe noen slike. Det er da
best de åpenbarer for deg hvori det består, så vil du snart kunne forstå hvordan det hele henger
sammen. For noen vil Gud utdanne til tjenere, og disse skal først prøves om de er tro. Andre har
urenheter som skal fjernes osv.
Det skal nå være morsomt å høre fra deg. Hjertelig hilsen fra oss her.
Din hengivne bror
J. O. Smith
Horten, 9. juni 1912 — # 151
Guds nåde og fred i Kristus Jesus.
Takk for ditt kjære brev. Det lider nå til din bryllupsdag, som for en Kristi brud bør være en
dag i all enkelhet. Dertil vil hvilen i Gud styre det hele. For alt ståhei er av — og etter kjødet.
Hva loddsalg osv. angår, så har vi opphørt med det, for det er heller ikke så rent som det bør
være. Bedre mindre og rent.
Vær fri for alt og alle — for Herren skal sørge for deg. Dette sier jeg med henblikk på
forholdene i Hønefoss. Behold den autoritet du har fått av Gud, og la ingen gaveyter få berøvet deg
myndigheten til å refse der hvor tukt er påkrevet. Du er nå kommet inn i forhold hvor Gud fordrer av
deg en uhyre troskap, så du ikke anser noens person, og at du ikke lar deg forderve ved gaver. Dette
skriver jeg ikke fordi du ikke vet det, men for å minne om tingene, og for at Gud ved din hånd skal få
utført så meget som mulig.
Kjærlig hilsen fra din alltid hengivne bror i Jesus Kristus,
J. O. Smith
Horten, 16. juli 1912 — # 152
Takk for kortet.
Gud har gitt deg en "kraftig start", kjære bror, og er du tro til å ta vare på hva Gud vil ha
varetatt, så er din fremtid sikret. Surdeigen arbeider kraftig rundt om. Men likesom surdeigen gjærer
partikkel for partikkel, således må også dette arbeid forplante seg fra person til person.
Det er nå en tid til å arbeide som det tidligere ikke har vært make til. Benytt derfor tiden,
kjære bror, og du skal få se et rikt utbytte av ditt arbeid. Aldri har jeg tvilt på at du benytter tiden,
men jeg mener at Gud også vil benytte deg annetsteds. Jeg tror du har gjort rett i å pleie vennene på
Hønefoss inntil de er grunnfestet, men forbindelsene til lands og til sjøs er i våre dager så gode at en
kan komme fort av gårde — både frem og tilbake.
Aksel er nå i Kristiansand. Han skulle benytte tiden til å skrive. Han har sendt flere
abonnenter på bladet. Gud har gitt Skjulte Skatter en rik inngang, og jeg tror han fortsettende skal
velsigne det. Kun har vi å arbeide målbevisst i denne tid, da folk hverken har mål eller med for sitt
arbeid.
De som har mottatt Åndens dåp, men ikke gått inn i Kristi lidelsessamfunn, må nå enten la
seg overtale, eller går det aldeles galt, ettersom det ikke finnes mere føde på deres avette
gressganger.
Hils din hustru og hils vennene med 1. Pet. 5, 6–12. Les du 2. Mos. 32, 25 og hva som står i
forbindelse med dette. Du ser derav at det må brukes trofasthet og en fast vilje. Du hilses hjertelig
med Salme 5, 4.
Din bror
J. O. Smith
Guds fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev som var til megen glede. Jeg leste opp for brødrene og
sendte det videre til T. som også trengte luft under vingene.
Kjære bror, det er ikke å være ung av år som spiller rollen, for forstand er den rette alderdom
i de vises forsamling. Det er mange eldre brødre i S. Det er vanskelig med slike, da de gjerne vil ha
med seg noen gammel lære (surdeig). Det gjelder å få pumpet dem lens for sådant, gjøre "lære" etter
kjødet riktig vemmelig for dem.
Når en har begynt å motta, og Ordet spirer, spirer også ugresset, som en uten barmhjertighet
— om en vil være tro — må rykke opp med rot. Her gjelder ingen personsanseelse, her må en sette
sin stilling, sitt alt, på spissen. Utroskap i dette stykke bringer Satan seier. En stadig øvelse i dette gjør
at det blir natur. Stridsspørsmål såsom dåp, religionsundervisning for barn osv., bør man for det langt
nødvendigere la fare. Hva vi først og fremst må opplære folk til, er gudsfrykt, atskillelse, at de opptar
korset og kampen og driver feighet på dør, at de lærer å tenke selv, og lære dem til å bli våkne. Kan
man ikke få lært dem å bli våkne, så får man riste dem. Om noen vil være noe og har tilbøyeligheter i
den retning, så må en sådan stadig ha følelsen av at man har øye med ham. Han bør aldri føle seg
trygg i denne stilling. For slike er for feige til å angripe selve Guds redskaper, men de søker å oppete
de stakkars sjeler man arbeider med.
Du skrev engang omtrent så at det var forfengelig å arbeide utenfor menigheten, men at alt
arbeid måtte utføres med den for øye. Jeg er ganske enig med deg i dette. Gud har gitt deg nåde, la
ingen slippe forbi med ditt samtykke. La oss holde småtterier borte og konsentrere vår kraft om det
nødvendige. For enighet gjør sterk, og ikke minst enighet i Ånden.
Kjærlig hilsen.
Din bror
J. O. Smith
Horten, 2. mars 1913 — # 154
Guds fred.
Takk for kort. Ser at noen har tatt bena fatt. Det er den gamle historie opp igjen, når en
forkynner hjertets renselse. Enten løper de da bort og renser seg, eller forherder de seg. Guds ord må
virke det ene eller det annet. Hermed er intet å gjøre. Det gleder meg og oss alle at du gjør din
gjerning som for Gud. Virkningene skal han sørge for. Her på Horten har de ofte tatt bena fatt
omtrent alle mann, men Gud har sendt dem som har villet noe, tilbake igjen. Så vidt det står til oss,
bør vi naturligvis bruke fiskemetoden istedenfor å jage dem inn i sannheten. Men står det ikke til oss,
så får Guds vilje skje selv om en preker slik at huset blir tomt. Her får det enten være det ene eller
det annet. Gud er med, kjære bror, frykt ikke, han skal gi nåde og seier til slutt.
Aksel er nå antagelig i Sarpsborg og vil tale om det påtenkte stevne i Porsgrunn 1. og 2.
påskedag.
Hils brødrene. Kjærlig hilsen.
Din bror
J. O. Smith
Horten, 13. mars 1913 — # 155
Nåde og fred i Kristus Jesus.
Aksel telefonerte i går og gav tilkjenne at det for tiden ikke fantes noe mere beleilig sted enn
Horten til å ha stevne i påsken. Vi får da gjøre hva vi kan for å få det istand her.
Her på Horten er ingen velstandsfolk, så enhver må være forberedt på å sørge for seg selv.
Har noen ikke anledning av økonomiske grunner, får vedkommende enten bli støttet av venner i sin
hjemby eller også bli hjemme. Vi kommer dessuten ikke sammen for å pleie legemet, men for å høre
Guds ord. Gjør man seg opp en grundig forståelse av hva man kommer sammen til, så unngår man
illusjoner, skuffelser, fornærmelser og denslags som bør knuses allerede før det ser dagslyset.
Dette skriver jeg ikke for å holde noen borte fra å komme sammen, men for å bringe det hele
ned til realiteten, så vi kan se de nakne forhold i øynene og ruste og niste oss deretter.
Vi lever i trange tider, så skal enhver gjøre rett for seg, bør alle mulige hensyn tas. Dette vil
heller øke broderkjærligheten enn å svekke den. For kravene til andre vil utgå, og yteevnen heller bli
virksom. Dette gjelder også Horten.
Kjærlig hilsen.
Din
J. O. Smith
Elsket i Kristus Jesus.
Takk for ditt meget kjære brev. Det er alltid en store glede å lese dine brev og føle omsorgens
utøvende kjærlighet til de lam Gud har gitt deg nåde til å bære og lede. Må Gud alltid få bevare deg i
dette skjønne forhold og gi deg styrke til å bære og tåle, så du med hensyn til ansvar og styrke må bli
til en støtte i Guds tempel. Hva mer kan vi ønske oss å oppnå her i verden enn dette å bli Guds
medarbeidere. Gud er trofast i sitt arbeid; må da også vi bli tro i vårt medarbeidende forhold. Jeg
skjønner i sannhet mer og mer at intet duger uten det som er parret med visdom.
Må Gud få bevare oss i årvåkenhet og tukts erkjennelse i bønnen, så Guds kunnskap og
innsikt kan få rom. For hva hjelper det å be natt og dag, når vi bare ber for å øde det i våre lyster. Gud
vil vi skal be og få og beholde det vi har fått. Disse ting vi beholder, tjener til å gjøre tjeneste for Gud
med. Men ber man for å løpe avsted og vinne ære og anseelse, så øder man det i kjødelige lyster. Ber
man og beholder, så er endog Guds gaver et kors, et kors som er forunt bare hans intime trofaste å
bære.
Det viser seg mer og mer at livet i Gud er skjult, og neppe kan det åpenbares bedre enn ved
Guds kunnskap i Ånden. Ved denne kunnskap forstår vi at livets vei oppad betinges av dødens vei
nedad, hva legemets vekst angår. De utenfor skal Gud dømme. Deres dom består deri at de samles
som fiender til en skammel under Kristi føtter, inntil fiendskapets fylde, djevelens mesterverk,
Antikrist, legemliggjøres som selve skammelen ved Kristi føtter, han hvem Kristus skal tilintetgjøre i
sin tilkommelses åpenbarelse. Gud ble legemliggjort i Kristus, Satan blir legemliggjort i Antikrist. Alle
åndsretninger og all kamp går i retning av det ene eller det annets legemliggjørelse.
Må Gud få bevare oss ydmyke, hørende, våkende og aktpågivende for tukt, idet vi begjærer å
fylles av ham i hvem all Guds fylde har sitt sete. — Aksel var her i går.
Hilsen i Kristi kjærlighet til deg og eder alle.
Din bror
J. O. Smith
Kjære bror Aslaksen.
Guds dyre fred.
Hjertelig takk for ditt brev som jeg mottok i dag. Brevet fra str. R. var et av de beste brev jeg
har lest fra kvinner. Må Gud gi henne store nåde og kraft derover i Amerika. Jeg forsto under et
stevne her at hun var fylt av nidkjærhets Ånd, og det er slike folk som trenges. Vi trenger Josvas og
Kalebs pågående ånd for å vinne terreng i Kana'an mot alle de svære kjemper. Men til skam må det
sies at endog flere av vennene som har hørt sannhets ord, nær ligner det store folk som knurret og
satte seg opp mot Josva og Kaleb og som henfalt i mismot og forsagthet. Vi skal aldri se på
vanskelighetene som noe uovervinnelig, men vi skal vurdere de for hva de er, og så regne med Guds
kraft og i Herren Sebaots navn gå på.
Gud har gitt oss seier til i dag, kjære bror, og vi skal fremdeles seire. Vi har bare å holde hans
ord nøye og ta vare på hans bud (les 5. Mos. 8, 7 og følg.); for heri ligger den skjulte kraft til seier.
Dette er gudsfryktens hemmelighet — Gud åpenbart i kjød — og hvem kan stå seg for ham! Måtte vi
med nidkjærhet forberede oss selv med dette mål for øye.
Aksel har sendt deg to brev som var tiltenkt ham. Vi er hverandres lemmer, og vi kan ikke
skrive til den ene som til den annen, ettersom vi er forskjellige. Derfor vil du nok forstå at slik som jeg
skriver til Aksel, ville og kunne jeg ikke skrive til deg. Men da det hele har gudsfrykt og selvfornektelse
som mål, vil alt arte seg som renhet og bli rett forstått av den rene. Og derover gleder jeg meg at du
har tatt det som en vekkelse av det oppriktige sinn og ikke som noe som skulle tydes annerledes.
For en tid siden var jeg på et møte utenbys, og dersom noe heter: forvillet i ånden, så måtte
de være det; for det ble bedt om alt mulig uten hensyn til linjer og forståelse. Da jeg kom til Horten,
jublet mitt hjerte av fryd, da jeg passerte br. Karl Pedersens vindu som var åpent, og hørte vennene
forsamlet. Der kan man få luft, bli forstått og få tale fritt.
Har søkt og fått fri 14 dager for å reise til Kristansand. Reiser herfra torsdag til Drøbak, hvor
Aksel nå praktiserer som tannlege, og derfra om natten vestover etter å ha talt med brødrene.
Kanskje går jeg av i Grimstad og blir der om aftenen for å samtale med vennene. Bed Gud gi meg
nåde til å forkynne hans ord på en rett måte.
Hils vennene samt ditt hus. Kjærlig hilsen,
J. O. Smith
Horten, 3. juni 1914 — # 158
Guds fred.
Stevnet som vi nå hadde, var påkrevet. Br. Ellefsen og Skiaker var der, likeså de fleste av
vennene fra Horten. Br. Skiaker har gjort merkelige fremskritt og deltok med iver. Gud velsignet
møtene som var preget av dyp fred.
X. er et merkelig sted. Der er det meget av gudfryktighets skinn, men liten kraft. Især hersker
forfengelighetsånden meget der borte. Jeg tror ikke en kan bli kvitt denne ånd uten ved å blotte den
ganske og aldeles. Kvinnene er især rundt besmurt. Å få brakt sjelene igjennom dette kaos ned på
grunnvollen, den hårde klippe, krever både tålmod og overbevisnings kamp.
Vi har talt meget her nå om dødens lov. Syndens lov fører mennesket inn i dødens lov. I
denne dødens lov bindes den ugudelige med jernrep av Satans makter. Samvittigheten er død.
Syndens lov supplerer dødens lov. Hver gang et menneske er ulydig mot Guds vilje, befruktes synden
i kjødet, og man dør hen i synder og overtredelser.
Når man derimot er lydig og utfører troens gjerninger, vil åndslivet befruktes og føde liv,
Kristi liv. Se Rom. 8, 2.
Troen er død uten gjerninger. Men i forbindelse med gjerninger fødes det liv. Dette liv er
Kristus åpenbart i kjød, eller Kristus i eder, herlighetens håp. Etterat troen har avfødt gjerninger,
inntrer et rettferdig liv. For dette liv er det håp. Her er forskjellen mellom tro og håp.
Det gleder meg at du og br. Th. Hansen er i Kristiansand. Må Gud velsigne eders virke. Hils
hjemme. Hils br. Hansen. Hils hver enkelt av vennene. Søndag den 14. juni kommer noen fra Oslo og
Drøbak hit. Noen vil la seg døpe.
Kjærlig hilsen.
Din bror
J. O. Smith
Valkyrjen — Horten, 17. juli 1914 — # 159
Guds fred.
Ser i Aksels brev at du kommer til Kristiansand fra Danmark. Et menneskes åndelige tilstand
kan sies å være permanent og å utgjøre den individuelle basis for åndelig styrke. Den kan ikke
formanes eller lastes, det er innvunnet liv og kraft. Derimot kan vi som bevisste vesener roses eller
lastes ettersom vi supplerer døden eller livet i vårt dødelige kjød.
På samme måte kan heller ikke syndelegemet angripes, men det gamle menneske kan holdes
korsfestet, og så vil syndelegemet bli til intet. Hvor synden i legemet får parret seg helt og
fullkomment med sinnet, fremstår "syndens menneske" (Antikrist). Men hvor Guds vilje ved tro i alle
deler ble utført, fremsto Kristus, i hvem hele guddommens fylde bor legemlig.
Det er aldeles nødvendig å lide og trøstes for å kunne trøste. For en i sannheten og lydighet
lidende sjel trøstes aldri av annet enn den trøst hvormed en annen er trøstet under samme vilkår.
Lære om trøst er hul og fordobler smerten og øker avstanden.
Men vi har ikke å søke trøst for trøstens skyld, men for vår svakhet, så vi i ilden ikke skal gå
helt tilgrunne. For der hvor trøst ikke gis, utfører Gud det største arbeid. Men hvem har nådd den
grad av svakhet, at døden er en trøst?
Det mest fullkomne er å tåle sannheten uten nåde; men når nåden ikke blir forgjeves, vil
dens trøst oppholde livet til døden, så "tilstanden" i levende live kan utvikles og syndelegemet bli
fordrevet av Kristi liv. Ble dette forhold i nåde og sannhet forskjertset, ville mennesket forherde seg
og frelsen ikke være fullkommen. Men hva er nåde uten Guds langmodighet? Denne langmodighet
får sitt opphør på hevnens dag på alle dem hvor nåden har virket forgjeves. For hvor nåden virker
forgjeves, vil hevnen ikke virke forgjeves.
Derfor, la ikke vårt løp være forgjeves så vi skulle innhentes av hevnen, for både nåde og
hevn er utsendt fra én og samme herre, og begge skal innhente dem hvortil de sendes.
La oss supplere den åndelige tilstand hver time og hver stund, for i denne er gehalten av vårt
liv og lønnen for vår møye bevart.
Livet ombord er trengsel etter kjødet, men har alltid vært til stor velsignelse for meg. Gud
står bi og danner hjertene i de rette folder, så hver og én bidrar sitt til vår åndelige utdannelse.
Hils hjem. Hils Aksel og vær selv hilset på det kjærligste i Åndens samfunn.
Din bror
J. O. Smith
Valkyrjen — Trondheim, 5. oktober 1914 — # 160
Hjertelig takk for brev og kort. Vi ligger i Trondheim nå og blir her til den 15.ds. Karl Pedersen
er nå på Oscarsborg og besøker ofte Aksel og de andre venner i Drøbak.
De liker Skjulte Skatter her i Trondheim, og jeg ble pga. bladet straks kjent.
Nå, når Gud er med og venneflokken øker, må vi sterkt holde fast ved hva vi fra begynnelsen
av har krevd for å ha samfunn, nemlig renhet. Dette er både du og vi alle som har vært med fra
begynnelsen av, ansvarlig for. For du vet selv hvor lett det går for seg å gli ut i alminnelig religiøsitet,
som omsider havner i dødningers forsamling. Det er ikke mengden som går av med seieren, men den
personlige gudsfrykt. Bedre én gudfryktig enn hundre som ikke er til å stole på. Måtte dette være på
vårt fremtidige program. Fra samfunnets sentrum må det våkes, for periferien makter det ikke. Ja,
jeg vet jo at du allerede lenge har praktisert og omtalt disse ting, men det kan være nødvendig å
minne hverandre om dette for at vi i fellesskap kan våke.
Gud vedkjenner seg og velsigner ærlig arbeid, og når vi beflitter oss på innbyrdes å vise
langmodighet, tålmodighet og barmhjertighet, vil broderkjærligheten øke og samfunnet styrkes.
Hils de kjære venner. Hils Judith. Kjærlig hilsen,
J. O. Smith
Valkyrjen — Haugsholmen, 5. januar 1915 — # 161
Guds fred.
Vi bør minnes hvorledes Jesus tre ganger spurte Peter om han elsket ham, og hver gang fikk
en ny befaling om å føde hans lam, vokte hans får, og føde dem. Samme tjeneste har vi fått, hver
etter sitt mål. La oss da ikke løpe fra disse lam og får for å fiske syndere på gater og streder. Rekker vi
alt dette, så er det bra; men la aldri Herrens lam og får lide overlast for at vi skal være opptatt med
en mere ytre tjeneste, som hovedsakelig er overlatt andre.
La oss ikke på den måte hike etter den ære å få ord for at Gud er med oss. La folk tro hva de
vil, selv om de tror at Gud hater oss; bare la oss gjøre vår plikt i all utholdenhet. I det lange løp vil det
vise seg om vi har gjort vår gjerning i troskap. Med én sjel kan man jo gjerne arbeide mange år. For
det er langt frem til å bli dyktiggjort til tjenestegjerningen.
Broderlig hilsen i Kristi kjærlighet.
Din bror
J. O. Smith
Valkyrjen — Ålesund, 16. mars 1915 — # 162
Guds fred.
Far hensov i Kristus natten mellom 1. og 2. mars. Hans siste ord var: "Jeg ønsker å fylles mer
av ham som er veien, sannheten og livet". Gud velsigne hans ånd og hans gjerning. Fars bortgang har
brakt sorg i mitt hjerte. Dog, ved Guds nåde vil vi treffes igjen i et bedre hjem — i de evige boliger.
Far elsket sin herre og mester, og han var den som lærte oss at verden var idel tomhet uten Gud. Han
gledet seg over å være satt i det himmelske i Kristus Jesus, og nå er han hjemme hos Herren, hvor vi
skal få møtes igjen. Måtte vi alle berede oss mer enn noensinne på å møte vår Gud.
Jordlivet er kort, måtte vi benytte det vel, så vi hører hans røst og gjør Guds vilje. "Dersom vi
lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden!" Gal. 5, 25. Dette vers har vært meg en stor trøst; for det
er nettopp vandringen i Ånden vi alle i disse år har forkynt — ofte under stor motsigelse. Og er det
tale om å vandre i Ånden, da må det være på en vei. Men da Ånden bare vedkjenner seg én vei, den
nye og levende, Jesus Kristus, da er det dødens vei for alt kjød, så Kristuslivet kan åpenbares i vårt
dødelige kjød.
Vi kan kun gå frem, alltid frem, ingen stans, for bare å leve i Ånden — alltid vandre i Ånden.
Ånd, vann og blod, Ånd, vann og blod, så lenge vi er tilhuse i dette paulun. Her på slagmarken er intet
hvilens sted, skjønt vi alltid går inn i en dypere hvile. Mens vi er i legemet, er det noe som heter:
legemets vekst, og vi bør følge Jesu råd om å trenge inn i Guds rike med makt. Jeg vet ingen annen
vei og vil ingen annen vei. For denne saks skyld var Paulus valgt til apostel for å forkynne troens
lydighet blant alle hedningefolkene til hans navns ære. Rom. 1, 5.
Det har vært og er fremdeles mitt hjertes begjær å forkynne troens lydighet; for jeg vet at
dette er hemmeligheten og kilden til alt som heter åndelig fremgang og velsignelse. Jeg kan ikke bare
leve i Ånden og juble over alle herlighetene, det ville være utroskap. Må Gud gi både meg og oss alle,
hvem Herren har gitt lys dertil, nåde til alltid å vandre frem i Ånden, alltid fremad — ustanselig så
lenge vi er i legemet og kan erkjenne. Når så legemet brytes ned, da kan vi ikke lenger vandre i
Ånden, men da skal vi få leve i Ånden og glede oss over hva vi vant mens vi var tilhuse i legemet.
Dette er mitt lys på livet her nede, og jeg tror enhver som har Guds Ånd, har samme vitnesbyrd
dersom man vil høre hva Ånden sier i menigheten. Ved Guds nåde kan jeg kun formane både meg
selv og så mange som vil og kan høre: Frem, frem, stadig frem. Det er ingen tid å spille, tiden haster
rastløs, fort. Gudsfrykt i alle ting, renselse fra både kjødets og åndens besmittelse. Snart er striden
slutt, og da skal vi få igjen hva som er skjedd ved legemet.
Det gleder meg å se og erfare din vedholdende nidkjærhet og kjærlighet til sannheten og alle
de hellige. Gud skal belønne enhver etter hans gjerninger på hin dag. I verden har vi — og skal vi ha
trengsler, men i ham har vi fred, kostelig fred, en fred som ikke verden kan berøve oss. Vi derimot
kan berøve verden dens fred ved Åndens sverd som er Guds ord.
Fikk for et par dager siden brev fra Th. Hansen i Oslo. Han er nå forlovet. Det er en meget
sannhetselskende mann. Må Gud gi ham stor nåde i sin kamp mot synden. Det er en kamp på liv og
død å stå imot synden inntil blodet, men ved Guds kraft skal det lykkes.
Hadde noen møter på Måløy, og det var fullt hus. Men da jeg forsto at de kun ville ha meg til
prest, ba jeg sammen de troende til nærmere samtale. Det viste seg snart at de intet forsto av det
hele, og flokken ble straks mindre. Vi kan rettlede og undervise; men de må selv leve livet.
Lev da så inderlig vel.
Hils vennene. Kjærlig hilsen,
din bror
J. O. Smith
Odda i Hardanger, 21. april 1915 — # 163
Guds fred.
Det er meget å ordne og greie med blant Guds folk. Det trenges kjærlighet, offersinn,
selvfornektelse, forstand, upartiskhet og visdoms innsikt samt styrke til å dømme om de forskjellige
ting. Man kan gjerne spørre: Hvem er dugelig til dette? En sådan må ikke gjøre noe av tilbøyelighet,
og han bør ha det som Sirak sier: "Som fettet var skilt fra takkofferet, var David skilt fra Israels barn."
Vi har meget å lære innen legemet for ikke å pleie legemet, men fremstille det som offer til
en Gud velbehagelig gudsdyrkelse. Her blir Guds mangfoldige visdom åpenbart ved de mangfoldige
offer som avkreves en nidkjær prest for Gud i hans gjerning.
I Guds rike vinner vi de store seire ved i detaljer å vise troskap, og det er denne troskap som
skal omstyrte vår tids religiøse lovløshet og likegyldighet. Vi bør målbevisst gå på i denne krig; for
Gud har selv lagt i våre hender kunnskapens nøkler og krefter til å omstyrte tankebygninger og all
høyhet som setter seg opp mot Guds kunnskap. Det er ikke vår gjerning å lappe på det gamle, men å
forkynne Guds ord i sin skarphet, så det kan avføde et kraftig folk som kan forkynne hans pris.
Kjærlig hilsen,
din bror
J. O. Smith
Valkyrjen — Haugsholmen, april 1916 — # 164
Guds fred.
Takk for ditt kjære brev hvorav jeg ser at du lever vel. Har lest din skrivelse om trelldom og
frihet. Br. Th. Hansen skrev til meg om den uklarhet som rådet vedrørende trelldom og frihet. Har
svart ham på dette og sender i morgen et lite stykke til S. S. om dette. Ser forøvrig du har klarhet, og
det bør ethvert åndelig menneske ha. Men det er sant hva du skriver, at vil man bort fordi det blir for
hårdt, så finner man en eller annen anledning til å stikke av. Dog, for oss gjelder det å stå som ett
hjerte med èn mening og ett blikk rettet mot samme mål.
Ikke vinner man noe ved å pynte seg utover det sømmelige, og ikke vinner man heller noe
ved å ribbe av seg, så man blir bemerket på den måte. Å forsvinne ubemerket i mengden er vel det
største kors for kjødet, som gjerne vil ha mettelse ved pynt eller avribbing. Slike spørsmål er jo mest
fore blant kvinnene, og det er da også disse som taler om trelldom. Jeg tror de lærdommer Gud ved
sin nåde har gitt oss å forkynne, er av den beskaffenhet at de skal frelse oss både fra trelldom etter
kjødet og frihet for kjødet, da hele forkynnelsen går ut på lidelse og død. Har derfor ikke tatt hensyn
til all den forfengelige jammer som har rådet i anledning trelldomsspørsmålet. Det hele kommer
antagelig fra noen forfengelige kvinner, som synes det er trelldom å omvende seg til sømmelighet.
Slike bør ikke støttes, men tuktes, kanskje de kan komme til ettertanke. Enten skal de vekke oppsikt
ved det ene eller ved det annet til kjødets mettelse. Har søkt å forklare noe om dette i nevnte stykke
til Skjulte Skatter.
Kjærlig hilsen,
din bror
J. O. Smith
Valkyrjen — Haugesund, 17. oktober 1916 — # 165
Guds fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev. "Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren, at I
vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet" osv. Efes.
4, 1.
Enhver av oss har sitt særegne kall innen legemet, den ene så og den annen så. Meningen er
at man skal bevare seg ren på sin plass og der vokse frem. Har ofte lagt merke til blant brødrene at
det ikke er full forståelse i disse ting. Uten at man selv tenker over det, hever kjødet seg til en grad av
oppblåsthet, så man tror seg dyktig og forstandig til å gå inn i andres kall og gjerning for der å foreta
grundige revisjoner. Denslags uforstand har jeg for min del fått føle gang på gang. Kunnskapen
oppblåser, men kjærligheten oppbygger. I unge er sterke, heter det, men vi beder om at I må bli
fullkomne. 2. Kor. 13, 9.
Vi ser stykkevis og profeterer stykkevis. En kan slå i bordet i sin ungdoms kraft og mene på at
man ikke er redd for å si noe menneske sannheten. Det høres djervt, kjekt og uforferdet ut, for det
stykket en ser, fremholder man. Men når det fullkomne kommer, da avskaffes det som er stykkevis.
Således også når det stykkevise skal benyttes som et ledd i det mer fullkomne, så forsvinner stykket
opp i det hele. En tror i sin nidkjærhet for sannheten å kunne ha sitt stykke for seg selv, men det
duger ikke, alt må ofres for det hele. Styrke er bra, men når styrken opponerer mot visdommens
sammensetning til et fullkomment hele, da vil styrken, hvor sterk den ellers tror seg å være, få sin
knekk for Guds kraft, som åpenbares i den skrøpelige.
Da jeg nå har truffet på slike sterke i nidkjærhetens navn, nevner jeg dette, for en kan lett bli
selvklok i all sin styrke. Men under alt er det uviselig å tro seg så sterk at en skal kunne plassere
fedrene i Kristus etter forgodtbefinnende og gripe inn i deres gjerning. Jeg er bange for at man på
den måte står Gud imot i sitt sinns overmot. Men sant er det: "Om I enn har mange læremestere i
Kristus, så har I dog ikke mange fedre." Jeg har rost brødre som neppe var modne for all denne ros;
men har min tillit gått for vidt i så måte, vil jeg heretter også søke det mer fullkomne i dette, så jeg så
vidt mulig i alt kan tale sannhet. For neppe strekker jeg meg for vidt, når jeg sier at innen mine
grenser i Kristus og innen mine felter og tjeneste, har jeg merket oppsetsighet i ånden. Men ved Guds
kraft — den som er tilmålt — er atter alt brakt til taushet. Mot meg kan de godt gjøre sine stormløp,
for hva er et menneske; men jeg er bange for de strekker seg som læremestere, utover sitt kall. Dog,
kanskje skal noen på denne måte brytes ned for å bli skrøpelige, men jeg tror det neppe, da
ydmykhetens vei til skrøpelighet er anvist i skriftene.
Ved polen finnes mere enn nok lys, men det gror intet pga. mangel på varme. En kan godt slå
og slå med sannheten, det skal bare virke ødeleggende på dem selv om ikke den nåde som alltid
følger Kristi sannhet, er med. Kunnskap uten kjærlighet er lydende malm og klingende bjelle. — Kristi
lære sier at de som er skrøpelige lemmer, skal gis større ære. Gjør man det, da forsvinner avind.
Johannes kom for å vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene. Men den
ånd som søker å dra barnas hjerter bort fra fedrene, er av Satan.
I Sion har Gud lagt en anstøtssten. Har skrevet dette til deg for at du bør vite om det, for det
kan falle ting i ens gjerning som ikke alle kan fatte med en eneste gang. Men kan man ikke forstå det
før etter mange og lange forklaringer frem og tilbake, da er en forhastet dom kun etter kjødet.
Lev vel, kjære bror. Din omsorg for menigheten har vært meg og andre til stor glede. Hils ditt
hus og de kjære venner i Hønefoss.
Din i Herren stridende medtjener.
J. O. Smith
Valkyrjen — Ålesund, 16. januar 1917 — # 166
Guds fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev og for oppholdet i ditt hjem 12. til 13. ds. Vi hadde møte om
aftenen. Din mor vitnet om Gud, og det var godt å høre.
"Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighetssamlingene; for det
tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier," 1. Kor. 14, 34. Nå sier den
samme apostel at hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, vanærer sitt hode.
1. Kor. 11, 5. Han sier videre at den som taler profetisk oppbygger menigheten, 1. Kor. 14, 4, og taler
for mennesker til oppbyggelse, formaning og trøst.
Jeg må gå ut fra at det ovennevnte "tie" skal bety tie med unyttige spørsmål, tie med
kjerringaktig prat, tie med å ville undervise og belære mennene, tie med oppsetsighet.
De tillates å profetere, for det er en ordnet tale under Åndens ledelse, denne Ånd som driver
både mann og kvinne til å tale hva som sømmer seg.
I praksis viser denne forståelse av tingene seg å slå til; for ofte vitner kvinnene under Åndens
drift til megen oppbyggelse, og når Ånden gir vitnesbyrd, kan jo ikke vi si imot.
Det vil bli meget trykkende om man i menigheten forbød kvinner å be og profetere (vitne),
hvilket ikke engang skriftene forbyder. En sådan makt har jeg for min del aldri mottatt av Gud. Men
når en kvinne har satt seg opp, da har jeg anmodet henne om å tie, hvilket skriftene også påbyder.
Utenfor menighetssamling er intet påbudt om at kvinnen skal tie, og da formoder jeg at
heller ikke vi har rett til å påby noe. Om en kvinne taler til mennesker "utenfor", da er dette et arbeid
som må betegnes for en "dragelse" til Sønnen. Gud bruker til dette arbeid alle mulig ting, såsom
kirkeklokker, åndelig sang og musikk, dødsfall og meget annet, hvorfor jeg tror han heller ikke
utelukker en kvinne i dette arbeid, som må betegnes som: Faderens dragelse i motsetning til
Sønnens arbeid. Det er i Sønnens arbeid — i menigheten — at skillet mellom mann og kvinne
forekommer.
Som medarbeidere hadde Paulus Priska og Akvilas. Rom. 16, 3. Tryfena og Tryfosa har
arbeidet i Herren. Rom. 16, 12.
Guds Ånd vitner om at ordet "tie" står i forbindelse med "å underordne seg".
Jeg har ikke forandret mening i denne sak, har heller ikke tenkt å heve kvinnen over mannen
eller over sitt mål, men vil for rettferdighets skyld arbeide for at også kvinnene får den rett de ifølge
skriftenes Ånd tilkommer. I en underordnet stilling kunne de være Pauli medarbeidere, og kunne de
være hans medarbeidere, kan de vel saktens være medarbeider i våre dager.
Bokstavens mening i disse ting slår ihjel, men Ånden i saken gjør levende. Det vil lite glede og
gagne en mann å ha en hustru som aldri taler. Derimot gleder og gagner det meget å ha en hustru
som i all sin tale og ferd underordner seg som Sara underordnet seg Abraham og kalte ham "herre".
Likeså med Kristus og menigheten, og den billedlige sammensetning av menigheten med mann og
kvinne i menigheten.
Den som tror seg å være en profet eller åndelig, han skal forstå dette Herrens bud. Men om
noen ikke forstår det, han la det være, sier Paulus.
Har konferert med br. Hansen i Oslo om disse ting, og han er av samme forståelse. Vi bør
over hele linjen arbeide i samme retning og ha samme skikk og orden. Skulle Gud senere gi enn mere
opplysninger i disse ting, da er vi ham takknemlig for det, og jeg er forvisset om at det ikke skal bryte
i stykker den forståelse vi nå har av tingene.
Vil gjerne dette skulle leses av flere brødre som har med menigheter å gjøre.
Br. H. og jeg kan nå glede oss sammen ombord, når vi samtaler om det Guds ord som er oss betrodd.
Kristus være æret og høyt opphøyet, Faderen til ære.
Hilsen i Kristi kjærlighet,
din bror
J. O. Smith
Viking — Haugesund, 30. januar 1918 — # 167
Fred.
Nesten i hver by sitter det innen vår egen midte en hel del venner som har antatt læren, de
har underkastet seg på menneskelig vis, og vi har ikke kamp med dem, men de færreste tror jeg får
sin ånd levendegjort etter rensning i paktens blod. Hvis de gjorde det, ville det ikke være så megen
passivitet. Hva en skal gjøre med dette, vet jeg ennå ikke. En får vel la dem gå der, da det jo ikke er
godt å sette den ene på den høyre side, og den annen på den venstre. Dog kan man være
oppmerksom på forholdet.
Jeg har truffet på flere sådanne tause mennesker som er med på en måte, men som jeg sant
å si hverken vet ut eller inn med. Jeg har følt meg dødssyk i min ånd etter arbeidet med slike
mennesker; jeg har gått som i jord til knes. Jeg har vært bange for å ødelegge dem ved å ta i dem for
hårdt, men de herligste skatter kan ikke bringe dem til glede, da de ikke tilhører dem. Å samle
sammen en hel del slike på all menneskelig vis overvundne mennesker går vel an, men er det til noe
gagn??? Er det ikke bedre å sove i dødningers forsamlinger enn i vår??? På den annen side er jeg
bange for å nedtrede Herrens forgårder.
Jeg har nå vært ca. 3 1/2 år her på Vestlandet og 6 mnd. på Finnmarken. Det skal bli en glede
å komme østover igjen, skjønt vi jo etter Guds vilje har vært her på Vestlandet. Du får hilse ditt hjem
og de venner du måtte ha hos deg. Vær du selv hjertelig hilset fra din bror
J. O. Smith
Fred.
Hjertelig takk for ditt sirkulære brev. N. N. vil gjerne ha tak i tråden helskinnet. Ja, det er
mange som vil det, men Gud være takk at det aldri lykkes. Det er vel vanskelig han selv setter seg rift
i skinnet, så det blir nok vår gjerning. Vi er tjenere for en ny pakt, for Ånd. Det er sikkerlig høyder nok
også innenfor N. N.s hud som man kunne få gripe tak i og bryte ned, så han derved kunne få tak i den
tråd han nå lenges etter å få tak i helskinnet. Men alt må skje i Ånden. Man kan ikke bygge opp uten i
Ånden, således kan man heller ikke bryte ned uten i Ånden, for uten meg, sier Jesus, kan I slett intet
gjøre.
Sant er det at man får så med gråt. Det skal bli herlig å få høste med frydesang. Bare jeg
visste et middel mot treghet, mot åndelig dødkjøtt. Taushet er et fælt skjul. Det finnes ikke tak å få
for noe brekkjern. Dette ja, ja til alt hva man sier, er jeg snart mett av. Jeg tror snart mer på den rene
motsigelse, for man kan da brytes til en må gi opp. Jeg har truffet på flere slike tause. De vil det så
godt og mener det så bra, men vi står likevel maktesløse overfor dem. Paktens blod, Ånd og liv —
kommer ikke til dem som vi kunne ønske det. Ja, du kjenner nok til det av erfaring.
Hils vennene hvor du ferdes.
Broderlig hilsen i Kristi kjærlighet fra din i tjenesten medarbeidende bror
J. O. Smith
Haugesund, 11. april 1918 — # 169
Fred.
Tukt skal drive dårskapen fra den unge langt bort; men når man trekker på dårskapen langt inn i den
alder hvor man burde æres som fedre, da blir det vanskelig å tåle tukten. Men blir den vanskelig å
tåle, og den er jo selve livet, hvor vanskelig blir det da ikke å tåle livet. Derfor skal man søke sin
skaper i de unge dager før en når hen i den alder da man må si: Jeg har ikke lyst dertil (nemlig til
gudsfrykt).
Tror, som du sier, at et grundig enkeltmannsarbeide avkaster større frukter enn et
overfladisk arbeid med massene, for én David var bedre enn ti tusen. Gud vedkjenner seg ikke
massene uten som masser. Men de enkelte som mottar en nøyere utleggelse om veien, gjør han til
støtter i sitt tempel. Jo flere støtter, desto større hus, og desto større masser. Vi skal bare ikke søke
massene. De kommer av seg selv hvor det virkelig er en eneste mann verd å høre på. Dette er også
en av Kristi hemmeligheter, gjemt bak kjødet og åpenbart ved gudsfrykt.
Hils vennene og dine.
Kjærlig hilsen, din bror
J. O. Smith
Fred.
Hjertelig takk for samværet på Horten. Det var både til glede og oppbyggelse å komme
sammen nå etter et så mangeårig fravær. Du vet vi talte mest sammen om tjenesten og
husholdningen. Jeg tror kunnskapen om disse ting vil fjerne meget ondt. Vi kan se en masse feil hos
en nybegynner, men vi må husholderere med vårt lys, så vi ikke dreper ham. Bare det at man
husholdererer og har noe å husholderere over, viser at man allerede har et fond å ta av. Kunnskap
om husholdningen kommer først når man har oppsamlet et åndelig fond, og når man er betrodd noe.
Skrev i går et stykke til Skjulte Skatter om "Husholdningen". Håper kunnskapen om disse ting
skal rette en masse feilgrep. Hvor der ikke er åpenbarelser, farer folket vill og blir tøylesløst. Det kan
man jo tydelig se.
Hjertelig hilsen til deg og søstrene i ditt hus samt Judith.
Din i tjenesten og trengslene meddelaktige bror
J. O. Smith
Horten, 19. januar 1919 — # 171
Fred fra Gud.
Meddeler deg herved at min og vår høyt elskede bror Aksel hensov i Kristus Jesus i går. Jeg
var hos ham den 17. ds. Han var da meget svak. Det var rørende å se de unge i Drøbak, hvor
deltagende de alle var med i sorgen. De eldre likeså. Velsignet være hans minne og hans arbeid.
Hils dine og vennene hos deg. Kjærlig hilsen,
din bror
J. O. Smith
Horten, 21. januar 1919 — # 172
Fred.
Fikk nettopp nå brev fra Helga. Hun skriver at de ønsker at Th. Hansen og jeg skal tale i
hjemmet, og at du skal tale ved graven. Jeg synes det passer godt. Det vil glede oss om du vil gjøre
det. Begravelsen foregår fra hjemmet kl. 2 em. førstkommende lørdag. Vel møtt.
Kjærlig hilsen til deg og alle vennene.
Din bror
J. O. Smith
Guds gode fred.
Takk for ditt meget kjære brev, hvorav sees at du snart skal flytte til Hønefoss igjen, samt at
dere har kjøpt hus der oppe. Det er nok Guds vilje du skal være der midt i landet. Er glad ved å høre
at I nå vil ta fatt på arbeidet i Hønefoss og omegn. Har hatt brev fra br. O. Han er meget ivrig.
Jeg var nylig på et møte. Etter at lederen hadde talt over 2. Pet. 1. kap., tok jeg vers 3 og 4
opp igjen og forklarte nøyere om dette. Jeg var høylig forbauset over at ordet gled inn. Predikantene
hadde sist søndag talt om å høre på "Jesus alene". De skulle lære av ham alene. Men så forsnakket de
seg visst, for en stund etter fortalte de om at de gikk på bibelskole i Oslo for å lese mest mulig om sin
kjære Frelser. Dette tok jeg opp i går, og de satte store øyne kan du tro. Sa dem at jeg tror nok det er
flere til å undervise på den bibelskolen enn "Jesus alene", og det kan vel heller ikke sies å være galt,
etter som han har satt i menigheten apostler og lærere osv. og alle disse befinner seg i "Jesus alene".
Dette slagord forsvant, så jeg tror de fikk se menighetstjenerne i "Jesus alene", for under
bønnemøtet på slutten fremkom det megen erkjennelse av sannheten.
Det er så rart at Aksel er borte. Jeg kan nesten ikke fatte det. Begravelsen var nesten som et
stevne og ikke som sorg og begravelse. Dog, Aksel har vunnet meget ved sin bortgang. I to foreninger
her på Horten gråt de når de leste Skjulte Skatter nr. 1 om Aksels bortgang.
Tror ved Guds nåde og hjelp det nå skal gå bra rundt om. All strid er rett og slett lystene i
kjødet. Vil man være gudfryktig, og kappes om å hedre hverandre, vil ikke sådant forekomme. Den
største blant eder være alles tjener. Vi bør ved undervisningen like fra først av innprente at storheten
består ikke deri at man kryper over hodet på hverandre, men deri at man går under hverandre og
betjener hverandre. Vi ser jo hvorledes de ødelegger seg som tenker på å nå til stor verdighet ved å
trå ned de som synes å stå dem i veien. Det har aldri lykkes, og det vil heretter aldri lykkes; lovene i
Ånden forbyr det. Disse lover binder fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene, som vi jo
muntlig har talt sammen om.
Husk Drøbak om du noen gang får anledning. Vi har plikt på oss når det gjelder å ta vare på
vår elskede bror Aksels arbeid. Vi bør legge all mulig vinn på å gjøre godt arbeid og meget arbeid. Det
beste av alt i dette vårt målbevisste arbeid er at Gud er med.
Velsignede visdom fra Gud. Jeg priser høyt min Gud og Fader ved vår kjære Herre Jesus
Kristus, at han i sin uendelige nåde har åpenbart sin kunnskaps vellukt for oss og gitt oss del og arv
sammen med de hellige i lyset.
Aksels bortgang har befordret vår vekst; for jeg, og vel du og andre brødre, har måttet
tilegne oss noe av det som var i ham, for at hans del i arbeidet skal kunne holdes vedlike av oss.
Underlige råd og visdom hos Gud. Nå står han som en urokkelig støtte der han er. Vi skal ses igjen i
uforkrenkeligheten med forherligete legemer. O, hvilken trøst. Må vi telle våre dager, så vi kan få
visdom i hjertet. Aksel gjentok til stadighet Skiakers ord: "Tiden er vårt liv." La oss huske det, kjære
bror.
Hils dine og vennene hos deg. Kjærlig er du hilset i Åndens kostelige samfunn.
Din bror
J. O. Smith
Horten, 15. mai 1919 — # 174
Fred fra Gud.
Takk for ditt meget kjære brev. Det er mange trengsler i denne verden; men alt tjener oss til
gode.
Jeg har i dag skrevet til str. N. N. og forklart henne at i menigheten er vi alle ett, der er ingen
rangforskjell. Men utenfor menigheten er vi forpliktet til å vise enhver den ære og respekt vi skylder
ham. Om 2 brødre i Kristus er militære, den ene general og den annen menig, det passer seg jo dårlig
da for den menige å tiltale generalen med "du Hans". Eller politimesteren "du Per".
Br. Berg er eldre enn meg i ansiennitet, derfor har jeg i alle dager holdt meg på hans venstre
side, når vi går sammen, likeså har jeg hilst først på ham. Det har falt naturlig.
Nå kan man tenke at det vil oppstå fine fruer som gjør krav på verdighet. Det er ikke så
mange av dem, og det får vi holde øye med at de ikke brammer av hva de er etter kjødet. Verre er
det når massene slippes løs med "du" og fornavn. Det virker oppblåsthet som man senere nesten
ikke kan bli kvitt. I Drøbak er det mange nyfrelste unge gutter og piker. Det er usmakelig når alle disse
skal si du og fornavn til eldre brødre og søstre. Dette "De" er jo et uttrykk for heder og aktelse.
Håper ved Guds hjelp vi skal få bukt med denne ånd i sin spede barndom. Vi får plukke ugress
på begge sider så snart det viser seg. Annerledes er det når to blir enige om å være dus.
Hils ditt hus og vennene. Hilsen i kjærlighet fra Gud.
Din bror
J. O. Smith
Fred.
Takk for ditt meget kjære brev.
Det er en overgang fra å være tilhører og til å bli tjener. Dette er mannens farlige alder. En
bør hjelpe slike; men en bør hjelpe dem til selvhjelp — ellers blir de aldri støtter i Guds tempel. En
kan stelle med dem så lenge at de aldri tør stå på egne ben. Ørnen kaster sine unger ut av redet, sa
Aksel, fra de høyeste tinder, men så griper den dem om det går galt. Her er nå flere som snart må
hives ut at redet, om det skal bli skikk på dem. De får heller gjøre noen krumspring.
Sist søndag hadde vi en merkelig samtale her om Salme 118, 19 og ut. Det vesentlige var at
andre binder høytidsofferet fast til alteret. Denne samtale ble til velsignelse for flere.
Hilsen i Kristi kjærlighet.
Din bror
J. O. Smith
Norge — Horten, 22. november 1919 — # 176
Fred.
Skal nå være regnskapsfører for første gang på panserskip, og det er meget å sette seg inn i.
Når Gud er med i alle ting, da er det velsignet å leve. Han avklarer tankene og konsentrerer
dem om det som er dunkelt, så det kan begripes av forstanden, hva enten det er åndelige eller
naturlige ting. Hans navn være ære nå og i evigheten — av oss og ved oss.
Jeg har ved Guds nåde holdt på med bibeltimer så lenge noen tok imot og var dyktige til å ta
imot. Men det ble i det lange løp for meget. Lærdommene gikk forbi deres fatteevne i livet, så det ble
lære av det. Sa derfor til dem en dag, da dette var blitt riktig klart for meg, at vi fra nå av skulle
omlegge det hele. Enhver især av dem fikk gå i vei og arbeide med det fond han hadde, begynne
evangelisk, avle barn og oppdra barn. Kanskje det ville bringe dem mer forståelse av livets vei enn en
fortsettelse av bibeltimer.
Alle var enige heri. Nå driver br. K. Martinsen på med møter for barn, ca. 50, mest gutter. 3
av mine barn bekjenner Jesus Kristus som sin personlige frelser.
Br. Th. Ellefsen er min trofaste medhjelper både med bladet og mange andre ting.
Hils ditt hus og vennene.
Kjærlig hilsen, din bror
J.O. Smith
N.B.
En bunke brev er på en eller annen måte kommet bort. Se datoen på neste brev.
Horten, 17. juni 1925 — # 177
Fred.
Takk for ditt kjære brev fra Hemsedal. Det var godt å høre du har besøkt br. Løken på hans
hybel. Men det beste av alt er at du kan glede deg over én sjel, som om det var en hel skare. Dette er
en nåde som ikke er gitt enhver. Tror det må bli noe utav br. Løken. Håper han blir noe mer enn en
død mann proppet med "lærdomsformer".
Jeg har skrevet til venner i København og spurt om de virkelig tror det er nødvendig vi
kommer til Danmark, da vi ikke er reiselystne i den forstand, ettersom vi flere ganger har vært i
København.
Du anser det for en lykke å bli med til København, men du tror ikke dette passer inn nå. Det
passer også dårlig for meg økonomisk sett, derfor skrev jeg og spurte om de anså det nødvendig. Nå
får vi da høre nærmere. Ved Guds nåde har jeg litt etter hvert fått venne meg til det som man kaller
"den hellige likegyldighet". Her skal man ikke bli skuffet.
Forøvrig er det å si at jeg er Gud meget takknemlig for hans styrelse med meg i alle ting. Ved
enden av livet vil vi forstå alt bedre enn i begynnelsen. Men allerede nå synes jeg å øyne at visdom er
langt bedre enn rikdom, ettersom rikdom følger visdommen hakk i hel som dens tjener. Visdommen
må for å være visdom bære i seg rettferd, kjærlighet og sannhet. Den trekker altså til seg av de
stoffer som skal til for å utøve rettferd, kjærlighet og sannhet akkurat som en høne eter skjell og kalk
for å få til skall, og stenfrukttrær trenger kalk til sine stener. Alle gode ting følger med visdommen av
den grunn at visdommen trenger alle gode ting for fortsettende å kunne være visdom. Av denne
grunn er visdom bedre enn rikdom. Alle tings ende nærmer seg. Over dette kan vi fryde oss, da det
for oss vil si at alle tings sanne begynnelse er i anmarsj.
Hils Moe og hustru samt vennene.
Kjærlig hilsen fra din i tjenesten for sjelers evige vel meddelaktige bror
J. O. Smith
Horten, 19. juni 1925 — # 178
Fred.
Takk for dine kjære brev fra Nesbyen. Gleder meg over å høre det går godt enten man mottar
ordet eller ikke. Saken er at de får høre, så de kan være uten unnskyldning.
I går kom den kjente predikant N. N. inn i stuen vår og presenterte seg. Han spurte etter
Bønnen, som han hadde lest for flere år siden, og som han fant god. Etter å ha fått boken, bad han
om å få en samtale om Jesu person, hvorvidt han hadde synd i kjødet osv. Jeg forklarte ham, og han
hørte godt etter. Deretter forklarte han hvorledes han hadde forstått dette. Han sammenlignet som
sedvanlig Jesus med Adam før fallet. Etterpå sa jeg ham at Adam før fallet ikke hadde kjennskap til
godt og ondt, men at vi som frelste skulle ha dette kjennskap, samt at vi skulle være guder, og dette
kunne man ikke si om Adam før fallet osv. Talte om Jesu vilje som måtte fornektes og ofres. Om
passiv og aktiv synd osv.
Han hørte en stund, men så utbryter han: "Er det Deres dypeste mening av saken at Jesus
hadde en vilje å ofre, da beklager jeg dypt at både jeg og mange med meg har miskjent Dem." Han
spurte om vi hadde skrifter om dette emne. Jeg lot ham få Fire Trin, Efeserbrevet og Ruts bok. Han sa:
"Disse bøker skal jeg lese med den største interesse, og når jeg har lest dem, skal De få høre fra meg.
Jeg gjør regning med ikke å forstå alt, men vil under alle omstendigheter bevare Guds kjærlighet i
mitt hjerte." Bemerket hertil at jeg ønsket møte ham i denne kjærlighet. Tiden for samtalen var kort,
straks før han skulle ha møte, men samtalen ble direkte.
Hils vennene i Ål. Kjærlig hilsen fra din hengivne bror
J. O. Smith
Horten, 23. juni 1925 — # 179
Fred.
Takk for dine kjære brev fra Hallingdal, det siste mottatt nå middag. Det gleder meg at det
har gått deg og vennene vel der oppe. Sant er det at Guds Ånd bare kan arbeide der hvor det er
fattigdom i Ånden.
Det er nå ca. 25 år siden arbeidet for disse sannheter om korset tok sin begynnelse fra vår
side, og jeg undres ofte når jeg ser fruktene. Mange sjeler har fått en stø bane gjennom livet,
ekteskaper er inngått og barn født til verden på grunnlag av denne forkynnelse. Kamp har det vært,
men også rike velsignelser. Men hva det fortsettende skal bli, beror på de tjeneres troskap som i
fremtiden skal vokte den Guds hjord. Uten hyrder farer hjorden vill. Alle større bevegelser har gjerne
begynt stort og er senere svunnet inn. Dette har begynt i all skrøpelighet med én for én og har øket
på til en stor forsamling. Lærdommene har stått sin prøve, om bare livet hos de enkelte følger etter.
Gud arbeider med, dette er vår trøst. Hvis ikke vi gang på gang hadde fått erfare det, da kunne vi ikke
holdt ut i all vår motstand. Men nå fortsetter vi i tro på at dette er Herrens kriger!!!
Gleder meg til turen til Danmark. Tror sikkerlig det vil bli utbytte av den. Br. Ellefsen og Karl
Pedersen blir også med.
Hils vennene i Hønefoss samt ditt hus.
Kjærlig hilsen,
J. O. Smith
Horten, 30. juni 1925 — # 180
Guds gode fred.
Takk for ditt kjære brev. Hører det er mindre sannsynlig du blir med til Danmark. Det vil si at
det er litt sannsynlig.
Det skulle virkelig glede meg om det iblant oss oppstod noen banebrytende menn og kvinner
— "gjennombrytere". Det er dessverre meget få av dem. Forstod på br. Løken at han hadde lyst til å
våge en dyst der oppe i Hallingdal. Det kan jo komme slike menn før vi vet av det. Mitt hjertes ønske
er at også Gud i Danmark måtte utruste seg redskaper til Herrens kriger.
Ja, her er mangt og meget i livet. Det ser ut som om Satan har store og mange interesser å
ivareta, især like overfor oss. Det er som arven mellom oss og han skal deles. Det er skifterett.
Vi har talt her om Åp. 22, 14, til forskjell fra Åp. 19, 8. Alle har fått en kjortel som må tvettes i
Lammets blod, likesom Adam og Eva etter fallet fikk en kjortel av skinn. Men foruten denne kjortel
har bruden fått en brudedrakt som er gjerninger virket ved den Hellige Ånd.
Hils vennene der oppe hos eder samt ditt hus. Kjærlig er du selv hilset fra din i striden og
herligheten meddelaktige bror
J. O. Smith
Fred.
Sender nå brev nr. 2 fra N. N. Vet nesten ikke hva jeg skal si til det. Vil nærmest holde meg til
dine ord, som i fortolking lyder omtrent så: "Man kan ikke, og bør ikke, tro seg å forstå alt. Å tykkes
seg å vite noe og slå det fast som aldeles sikkert, er feilaktig og viser kun hvor umoden man er."
Dette passer bra alle vegne hvor man opptrer som den som vet og forstår.
Jeg vet bare hva Skriften sier om å så. Man sår ikke det som skal bli, men kun et frø. Således
såes det et naturlig legeme og oppstår et åndelig. Hvorvidt det er en livsspire i det naturlige legeme
som såes, så Gud av denne spire danner et Åndelig legeme eller ikke, kan jeg ikke si noe om. Kun vet
vi at det skal oppstå et åndelig legeme, og det er oss jo nok. Vi vet også at de skal gå frem av gravene
både de som har gjort godt og ondt. Det er jo lite å gjøre seg skrupler for enten Gud gjør det så eller
så. Saken er heller ikke i sin dypeste rot denne, men heller det at man tykkes seg å vite noe.
Tiden for ansøkninger til å bli hovedarsenalforvalter utløp 23. oktober, men jeg har ikke søkt.
Det ville evt. beslaglegge sinn og tanker, og det byr meg imot. Mitt kall har aldri vært å gå helt ut i
arbeidet, men det er dog sådan at jeg må være mest mulig ledig.
Hils vennene. Du er selv hilset med et ord jeg på slump fant i Bibelen til deg just nå, nemlig
Pred. 9, 10. Legg merke til "gjøre med din kraft", sml. Dom. 6, 14.
Din hengivne bror
J. O. Smith
Horten, 17. januar 1925 — # 182
Hvor skal forsamlingslokalet
i Oslo ligge???
Til br. Elias Aslaksen:
Ha takk for brevet som jeg fikk.
Å sette alt i rette skikk
i Oslo er en gåte.
Dog vil i alt oss Herren råde,
når vi vårt øye lukker til
for hva vår sans oss vise vil.
Nå gjelder hus å samles i,
hvor værer dog og snøfter vi
i sentrum og på kanten.
På Grefsen så man fant en;
men byggekommisjon kasserer
så snart en tegning seg presterer.
Nå lurer man og vet ei hva,
mon sentrum, jeg vel vite gad,
er rette sted for huset,
enhver er som beruset.
Man famler frem som best man kan,
som blindebukk hver kvinne, mann.
Hver i sitt bryst jo tempel har,
så dra til Furukoll hver narr.
Jeg kroppen min vil spare;
den lange vei å fare
er ei for kvinner, spede små,
for svake og for gamle, grå.
Nei! just ved siden hvor jeg bor
er stedet for et hus, jeg tror,
så sier man i Rosteds gate.
Ei Furukoll jeg vil forlate!
en røst jeg hører høyt fra toppen,
så rød som hane i kalotten.
Hva tror nå du, man spørger meg.
Jo, vil jeg svare i en fei,
i Grand hotell i Karl Johan
vi lemper ut hver kvinne, mann;
all drikk og svir skal ha en ende,
ei noen der sin sigar tenne.
Og vil de ikke lystre brått,
vi driver ut med stav og stokk
hver kelner og hver kokke,
ei noen munn skal pokke;
for her skal feies rent og pent,
har noen annen tenkt og ment,
da skal vi krefter prøve.
Nå ingen mann må tøve;
for innen søndag møte skal
i denne store, fine sal
avholdes av en skare
som er bevant å fare.
Nå er vi ferdig ad den vei;
forlengst jeg synes grundig lei,
forstanden vil helst stanse,
ved denne kjødets skanse.
De vise uti Østerland
var tre, dog kom de som én mann
til Betlehem hvor stjernen stod
og nitti grader seg måle lot.
De målte, og de brukte lodd,
om barnet var det tidlig spådd.
Nå stod de ved hans krybbe *)
hvor hver sitt hus får bygge.
Blant stjernene i tusentall
kun én bar frem til denne stall. *)
Blant guttebarn i massevis
de fant den rette på den vis
som Ånden selv dem lærte.
Nå myrra de forærte,
og lot Herodes med stjernehim'len
seg famle frem i denne vrimlen.
Dog fant han hverken barn eller stjerne,
det lå for høyt for hans kongehjerne.
Så samler sammen den kloke mann
hvert guttebarn fra land og strand,
og dreper disse for én å ramme,
dog kommer mannen helt på skamme,
for mens blodet i Judea rinner,
den lille seg trygt i Egypten befinner.
*) Det underlige er at det ble en stall som ble ombygget til lokale. Stallen ble kjøpt 15. april 1925.
Når hus du vil bygge i Oslo by,
gjør ei som Herodes, nei gjør ei, o fy!
Grip ikke alle stjerner med ett,
kun mot den ene du kikkerten rett.
Ved bønn fjernes skyen, og stjernen vil blinke
rett over stedet hvor lykken deg vinke.
På Åndens himmel din morgenstjerne
ved ydmykhet seg finner gjerne.
Den lyser alltid hvor barnet ligger,
her finnes retten foruten smiger.
Hvor denne stjerne i Zenit lyser,
for intet man i verden gyser.
Det rette sted ligger like under,
det sted hvor Herren seg selv miskunner.
Der bygge du huset, legg ryggen til,
for over deg hviler det himmelske smil.
Så vil du spørre hvem stedet skal finne,
det må I selv sørge for der inne.
Jeg har kun vært en pekefinger
som flyr avsted på lette vinger.
Kjærlig hilsen til deg og alle vennene.
Din hengivne
J. O. Smith
Horten, 2. mars 1926 — # 183
Fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev. Det var en hel rapport om turen til Kristiansand, Brevik og
Sandefjord. Jeg leste opp for vennene i går. Det ser ut som våre motstandere ikke får fred uten ved
åpenlyst å bekjenne sine baktalelser om oss. Dette stemmer med Åp. 3, 9.
Gud vil selv la de ord som er utsådd, spire og vokse til frukt for deg på hin dag. Hva du sår,
skaffer deg lønn, og hva en annen sår, skaffer ham lønn. Og når den ene kommer inn i en annens
arbeid til frelse, da får de lønn tilsammen.
Ordet om korset, er for oss som tror, en Guds kraft. Dette "kraft" oversettes også med
dynamitt. Dynamitten trenger motstand for å eksplodere. I fri luft brenner den uten eksplosjon med
en rødgul flamme. Herav kan vi trekke den lærdom at korsets ord trenger motstand for å sprenge
istykker. Det går an å stå på prekestolen og fortelle om dynamitt, og det går an å tenne fyr på den i fri
luft, så det hele blir et lystig fyrverkeri uten nytte. Dynamitt er ikke bestemt til fyrverkeri, for
denslags fornøyelser egner andre ting seg bedre. Dynamitten er til for å sprenge istykker.
Dessuten tror jeg at en manns opptreden like overfor den enkelte, hvordan han da holder
fast på sannheten, er av uhyre stor betydning. På prekestolen kan man si meget godt, men på
tomannshånd tror jeg ofte det kniper, og så blir resultatene deretter.
Hils hustru og barn samt vennene. Håper du kommer til påskestevnet. Anna Holtze og Emma
Hansen fra København kommer antagelig til stevnet.
Kjærlig hilsen fra oss her ved din bror
J. O. Smith
Horten, 3. mars 1926 — # 184
Fred.
Det forekommer meg at ugudeligheten ute i verden øker i en uhyggelig grad, så en har all
grunn til å engstes. Sporten drives i retning av lystskuespill, så verdens løp og åndsmaktene i luften
driver massene som kveg. Man gifter seg og skiller seg fort vekk. Den ene skal overgå den annen i
storaktighet. Barna er herrer, foreldrene et nødvendig onde. Gad riktig vite hvor lenge alt dette kan
vedvare.
Blant Guds folk råder alt annet enn kjærlighet på mange hold. Det kan da heller ikke være
megen kjærlighet til Gud. For når en ikke elsker sin bror som en ser, hvorledes kan man da elske Gud
som man ikke ser? Desto mer kan vi sette pris på den broderkjærlighet som eksisterer og på
samfunnet i den Hellige Ånd. Dette blir meg mer dyrebart for hver gang jeg utad blir møtt med
motstand og hårdhet.
Det er sprengt et hull i muren, og det ser ut til at man må gå igjennom dette hull. Flere nye
hull er det visselig ikke godt å få gjort — skjønt man kunne ha lyst til å rive ned hele muren.
Her lever vi vel og har det godt. Det har ikke tidligere vært sådan disiplin og orden innen
menigheten på Horten som nå. Ungdommen vokser til, og de har sine særegne møter. De unge
forstår visselig mer enn hva som er blitt liv for dem. Det er en god ting at de har lokalet å samles i.
Det er flere som er blitt velsignet ved å lese Efeserbrevet. Så det hjelper å nedskrive hva Gud
gir.
J. O. Smith
Horten, 20. april 1926 — # 185
Kjære bror i Herren E. Aslaksen.
Fred.
Hjertelig takk for dine to brev fra Brevik og et fra Sandefjord. Det gleder meg meget at
Herrens gjerning har fremgang ved din hånd, og jeg håper dette skal vedvare så lenge du lever.
Dersom min ros er noen virkelig ros fra Herren, da vil jeg gi deg den ros at du i alle dager i ditt forhold
til meg og menigheten har utvist et særdeles rosverdig eksempel. Dette har i mine kamper ofte vært
meg en stor trøst. Som du har sådd et godt eksempel, vil jeg be Gud å gi deg en rik høst av sjeler som
i sitt forhold til deg utviser det samme eksempel på trofasthet og kjærlighet.
Hva Gud har gitt oss i Kristus Jesus, er levedyktig. Det må frem over ruinene av "det kvalte"
inntil blodet stiger opp til bislene på hestene. Altfor lenge har "pavens hellighet" rådet blant Guds
folk. Dvs. pent kjød har mestret helligdommen, så Guds vitnesbyrd: Ånden, vannet og blodet har
vært utenfor. Men nå skal Guds vitnesbyrd ved Herrens kriger frem i dagslyset. Det er disse kriger
som nå begynner å bringe seieren hjem. For når Kristus drar ut, så er det til seier og for å seire.
Jeg tror det er blitt et festepunkt i København. Virkefeltet for Herrens virkninger er stort,
hvorfor prestekallet også blir stort — spredt. Det er gledelig å høre om fremgangen i Brevik. Må tro
det blir noen sjeler der som kan bli tjenere for Ånd. Det er en lang skolegang før man kan gjøre noen
nytte for seg, før man kan som Timoteus være til noen virkelig hjelp og ha kjærlighet og omsorg for
andre. Det går år og dager, da man har fullt opp å gjøre med seg selv (de søker alle sitt eget). Dog, jeg
tror og ser at Gud også i våre dager formår å danne seg tjenere etter sitt sinnelag.
Håper å se deg i pinsen. Stevnene er som Israels høytider. Hils vennene og vær selv kjærlig
hilset fra din bror og medarbeider
J. O. Smith
Fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev fra Fredrikstad, hvor jeg ser at I har hatt det godt og hvor
mange har vært samlet. Jeg er glad for at det også i Fredrikstad blir folk som tar opp sitt kors og
setter kurs for det himmelske Jerusalem.
"Se, jeg legger i Sion en hjørnesten." 1. Pet. 2, 6. Denne sten er for de vantro blitt til en
snublesten. Stenen må altså ligge rett for foten siden det snubles i den. Når nå stenen ligger i Sion, da
må også Sion ligge lavt nede. Når dette settes i forbindelse med at Jesus fór ned til jordens lavere
deler, Ef. 4, 9, da forstår vi hva han gjorde der nede. Han la grunnvollen til det tempel som hviler på
apostlenes og profetenes grunnvoll og hvor Jesus Kristus selv er hovedhjørnestenen.
Jesus ble ikke født hos Herodes, hvor de vise fra Østerland søkte ham. Gud måtte stikk imot
deres antagelser føre dem hen til jordens lavere deler, og der fant de ham i en stall og i en krybbe.
Det var allerede ved hans fødsel ikke rom for ham i herberget. Allerede da var han utenfor leiren,
utenfor all anseelse. Derfra, etter at han som menneske hadde fornedret seg dypt under alle, fór han
opp over alle himler.
Nå er det menneskets attrå å fare opp, men de kommer ikke en eneste tomme oppover,
fordi de ikke vil gå ned til jordens lavere deler. Først herfra blir det mulig for oss å fare opp med ham.
Når vi da tenker på verdens prestevelde som ikke vil gå ned med ham, ned fra Herodes og
Pilatus, ned fra rådsherrer og skriftlærde, ned i det lave, hvor forfengelig blir ikke alt deres byggverk,
da det ikke er lagt på grunnvollen. Den sten bygningsmennene forkastet, er blitt til en
hovedhjørnesten. Her er den klippe som de forstandige graver dypt for å få fatt i, hvorpå de så
bygger.
Det er forunderlig for mine øyne å se denne sten ligge i Sion, og at Sion ligger så snublende
nær. Man forakter altså også Sion. Gud heter Under, og underlige er alle hans gjerninger. Når Sion er
så nær oss, da kan vi ikke undre oss over at vi er kommet til Sion.
Når du har møte i Drøbak, da vær vennlig å lese opp for dem disse linjer med en kjærlig
hilsen fra meg til enhver især.
Det siste stevnet har virket i særlig grad til velsignelse for vennene på Horten. Det gleder meg
at du får anledning til å besøke vennene. Også det er Guds godhet. Jeg slo opp i Bibelen på slump for
å finne et ord til deg, og jeg fant med en gang noe som ikke var på slump, nemlig dette: 1. Tim. 6, 13
og flg. Mitt vitnesbyrd er: Ap. gj. 24, 16. Menigheten i Drøbak hilses med Ap. gj. 2, 42.
Kjærlig hilsen. Din
J. O. Smith
Fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev i dag med vedlagte brev fra brødrene Bekkevold og Andreas
Nilsen. Har også hatt brev fra Drøbak og Oslo, samt hørt gjennom andre fra Fredrikstad. Over alt er
de blitt styrket, og det er jeg meget glad for. Gud har gitt deg en ypperlig tjeneste, kjære bror, og det
etter sin forutviten og sitt kall fra evighet av.
Jeg har også, som du skriver, tenkt meget på ydmykhet. Mitt hjertens ønske og begjær er å
gå ned samtidig som menighetene vokser frem. Det var i menneskets skikkelse at Jesus fornedret
seg. Dette er hemmeligheten med all fremgang: "Være skjult" og "gå ned". Menighetene skal og må
frem. Lovene for surdeigen og sennepsfrøet skal oppfylles. Her er ingen vei utenom. Guds ord skal og
må oppfylles til punkt og prikk. Men alt skjer i den retning og på den måte som det er begynt. Det er,
som du sa på stevnet, en bygning dette.
Br. Th. Ellefsen vitner om at det er såre meget å gjøre på Vestlandet. Det er mulig det kan bli
stevne i Molde i sommerferien.
Str. N. N. hadde fredag en hård tørn. Vi talte om Kristi vanære. Hun formelig skalv og rystet
når hun tenkte på å bli delaktig i denne vanære. Da hun gikk hjem om aftenen, visste jeg ikke om hun
kom igjen. Det stod på ende alt sammen. Dog, hun lengtet hit igjen og kom i går, søndag aften. Da var
hun bestemt på å ta en dag ad gangen, sa hun, og la det stå til. Nå kan man tale til henne så meget
man vil om alt mulig. Under dette arbeid med henne er det blitt så levende for meg hva det vil si å
legge grunnvollen i et menneske. Paulus la grunnvollen som en vis byggmester. Mennesker som ikke
søker mer enn tilgivelse for synd, har ikke fått grunnvollen lagt i sitt liv. Derfor heller intet byggverk.
Grunnvollen må legges under full kjennskap til Kristi vanære. Tror str. N. N. er en meget oppriktig sjel.
Jeg forstår Åndens kjærlighet til vennene har grepet henne.
Når grunnvollen skal legges i et menneskehjerte, da levnes det hverken rot eller gren for
mennesket. Det er en hårdhendt behandling, om det skal gjøres grundig. Og uten grundighet blir alt
haltende og halvt.
Hils Andr. Nilsen og vennene. Kjærlig hilsen. Salme 104, 10.
Din bror
J. O. Smith
Fred.
Takk for manuskriptet til Skjulte Skatter. "Hva jeg har sett." Det er sant at motstanderne
løper før man drar sverd. Det er alt sammen gode tegn. Slik bør det være. Da er det moro å være
krigsmann. Dette er Herrens kriger. Selv en Nabals hustru forsto seg på disse kriger. Derfor fikk hun
også en bedre mann enn Nabal.
Det er svært få her i verden som er skikket for himlenes rike. Det er gjerne så at man vil tjene
seg selv og synden hele sitt liv, og så til slutt ved det endelige livsoppgjør få tilgivelse for alt sammen.
Men hvor blir det så av den Guds bygning, de helliges rettferdige gjerninger, gullet, sølvet og de edle
stener. Man taper uendelige verdier i form av liv og gjerninger.
N. N. har gjennomgått atskillig i Amerika. Da han traff br. B., ble han overmåte glad. Kanskje
han ennå kan vinnes. La ham stå ennå et år. Likeså de andre. La oss søke å redde hva reddes kan. Den
straff de allerede har fått, antar jeg har gjort sin kraftige virkning. Guds dom har falt i sakene, og det
er svært. Vi har ennå løpebanen liggende foran oss, og vi vet jo ikke hvor hver især vil befinne seg på
banen, når løpet er slutt. Men det vet vi at barmhjertighet roser seg mot dommen. Derfor vil vi mens
vi ennå selv er i kjødet, vise all barmhjertighet mot alle mennesker. Dog, Guds dom i saker og ting,
hvem kan forhindre det.
Br. N. N. trakk seg bort fra møtene etter mange basketak. Så traff en av søstrene ham på
gaten en dag og sa: Vi savner deg på møtene. Dette virket så på ham at han ble rørt til tårer. Tenk at
noen savnet ham — urostifteren. Også de vrangvillige har Gud satt i blant oss, for at vi på dem skal
prøves og lære tålmodighet. Den endelige dom over dem står i Guds hånd.
Josva var nidkjær for Moses og ville hindre folket i å profetere, men Moses svarte: "Gid alt
Herrens folk var profeter." Disiplene var nidkjære for Jesus. De ville at ild skulle fortære hans
motstandere, men Jesus sa: "I vet ikke av hva ånd I er." Peter hugg øret av Malkus i nidkjærhet for
Mesteren, men Jesus helbredet det igjen. Det er ikke nidkjærhet for personene (de hellige) vi skal ha,
men nidkjærhet for det sinnelag som vil frelse menneskesjeler til det ytterste.
Hils br. Andreas Nilsen samt øvrige venner. Vær selv kjærlig hilset fra din bror og medtjener
J. O. Smith
Guds gode fred.
Ditt meget kjære brev av 6. ds. er mottatt. Takk for de ubeskrivelig gode etterretninger som
jeg i går leste høyt for vennene. Ditt arbeid i Herren er ingenlunde forgjeves — tvert om såre
nødvendig og gagnlig. Du kan tro min ånd har vært i Oslo i disse dager, men på en underlig sukkende
og bedende måte. Må Gud rikelig velsigne det hele. Ordet om "korset" skal og må ha fremgang. Du
kan gjerne all din levetid preke "på korset" med alt kjød, all menneskevisdom, all fornuft og
snusfornuft, alt fråtseri, all drukkenskap osv., osv., osv. Skal du først ha et navn av verdi, da kunne du
ikke bedre navn få, men dem om det. Det vi gjør for Gud, skal og må frem. Oslo, ja hele Norge,
trenger å høre "Opp på korset". Dersom jeg kjente det slik, så ville jeg gjøre alt for å komme til Oslo
førstk. lørdag, men foreløpig synes jeg å forstå at Gud har uttatt deg til det arbeid, og så vil jeg be til
Gud inderlig for deg at han vil fylle deg med visdoms, krafts, kjærlighets — og styrkes Ånd til å
fullbyrde det påbegynte arbeid. Hvis Gud sender meg, da vil jeg gå.
Str. L. ble nektet av sin ufrelste mann å gå på møtene, og hun ble hjemme. Da hun aldeles
sluttet å gå på møtene, spurte han om hun ikke skulle gå. Nei, svarte hun, jeg får ikke lov. Han fikk da
ansvaret på seg og følte det så sterkt at han nå kjører sin hustru med hest til møtene og passer selv
på at hun kommer avsted. Dette var vel atter et pent utslag av at str. L. tok opp sitt "kors". Da kunne
Gud ta fatt i mannen.
Vi talte sammen i går om legem, sjel og ånd. Det er merkelig velsignet å drøfte. Spaltning av
disse tre bringer en veldig klarhet og fred, men det er langt å tale om og ennå lenger å skrive om. Hos
den kjødelige kommer begjærlighetene inn gjennom sansene og river med seg sjel og ånd. Hos den
åndelige kommer lyset ovenfra ned i vår menneskeånd. Sjelen gir sitt samtykke og legemet
fremstilles som redskap for rettferdighet — tross lyster og alt som er i det. Det blir dødt på grunn av
synd. Man regjeres enten nedenfra gjennom sansene eller ovenfra gjennom Ånden. Her får vi
grundig med korset å gjøre. Korset setter en stopper for all verdslig visdom, ja for alt som kommer
gjennom sansene nedenfra. Men det åpner for kunnskap ovenfra. Det virker som en ventil som
stenger for kraft nedenfra, men åpner for kraft ovenfra.
Kjærlig hilsen til deg og eder alle fra din hengivne bror
J. O. Smith
Fred.
Takk for ditt kjære brev skrevet underveis fra Oslo — Hønefoss. Ser derav, likesom jeg jo vet
om, at det går bra. Det gjelder det samme for oss som for Josva: Vær frimodig og sterk!!! Ta vare på å
gjøre etter alt hva Herren har befalt!!! Da skal vi ha fremgang!!! Dette er et troens ord, og det må
tros, og i tro settes om i gjerning. For det er Herrens tjeneres arv og rett fra Herren at de skal få
domfelt alle sine motstandere. Tror du det? Jo, Gud være takk, jeg vet du tror det!!! Dette skjer ikke
ved hær eller makt, men ved Herrens Ånd. Men vi har Kristi Ånd.
Var verden enn av djevler full
et ord fra "korset" slår omkull
de uinnbudne gjester
mens vi i Ånden fester.
Derfor, kjære bror, da din seier er min seier, så strid troens gode strid som en ekte sønn av Sara, hvis
sønner ikke kjenner til frykt, da skal dette ditt troens mot knesette motstanderne så deres mot
synker. La dem først høre rykter, siden kommer vepsesvermen og så folket med klingende spill. Det
er allerede hull i muren, og det blir større og større for hver dag. Motstanderne er utrygge, og snart
faller muren. Men "vår mur", "Sions mur", må gjøres stor og sterk, så ingen kana'anitt får komme
innenfor den.
Jeg tror på surdeigens forplantningsevne inntil alt er gjennomsyret etter Herrens ord. Jeg tror
ikke på veldige hopp, men på den måte det hele tiden har gått, og som du også nevner. Dette er en
både hurtig og grei "seiers metode", og denslags gedigen krigsførsel er ikke kjent av ondskapens
åndehær i himmelrommet der alle som en stopper opp foran korset. Ei heller er den kjent av
"kjødelige kristne" (småbarn i Kristus) eller sjeliske kristne. Den er kun kjent hvor Guds Ånd leder.
I går på møtet talte vi om å smake Guds godhet. At Jesus smakte døden osv. At når vi
kommer sammen med et menneske, så smaker vi vedkommendes ånd. Ved denne smak gjør vi oss
opp en mening om hva vedkommende trenger, og så begynner Ånden i vårt indre å finne frem de ord
som skal til for å hjelpe vedkommende. En kan kunne "lærdomsformen" på fingrene uten derfor å eie
evnen til å smake. Når ting skal avgjøres på egenhånd, så griper en som oftest aldeles feil an, nettopp
fordi en ikke har øvelse i å smake Guds godhet, så en ved denne smak har fått avsmak på sjelisk
anstaltmakeri og alt kjødelig oppkom.
Kjærlig hilsen med Salme 94, 11–16.
Din bror
J. O. Smith
Horten, 5. mars 1927 — # 191
Guds gode fred ønskes deg.
Hjertelig takk for dine 2 kjære brev og for manuskripter.
Guds ord er levende og skarpt, det skiller og kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og det
dømmer over hjertets skjulte tanker og råd. Det ser ut for mine øyne som om man må slite seg ut
som en sjelisk kristen for å bli en åndelig kristen, akkurat på samme måte som da man av all makt
søkte å holde loven, og den da ble en tuktemester til Kristus. Det er det sjeliske vesen som holder
rabalder innen Guds forsamlinger. En kan ikke si at den sjeliske kristne synder, gjør kjødets
gjerninger, Gal. 5, 19, men han vandrer heller ikke etter Ånden, så han kan bli åndelig.
En kan gå ut fra med sikkerhet at det kun finnes få åndelige mennesker i blant de troende. All
selvsikkerhet, selvbevissthet, selvgodhet, selvklokskap osv. tilhører det sjeliske menneske. Sentrum
er det sjeliske jeg. Visstnok kan man være gjenfødt; men da forbindelseslinjene til verden på langt
nær er avbrutt ved korset, så mottar man inntrykk fra omgivelsene (det jordiske) og resonnerer og
dømmer ut fra hva øyet ser og øret hører. Dette blir på ingen måte en rettferdig dom. Det er denne
dom som for det meste har dommersete innen forsamlingene. Derfor all ugreie og høy sjø.
Skal man la hodet, Kristus, råde, da vet man intet, forstår intet, kan ikke dømme om noe, før
han som er gitt all dom, gir seg tilkjenne. En blir intetsigende og må bære intetsigendes kors, hvilket
er svært for den som tykkes seg å vite noe. På den måte blir det sjeliske satt ut av funksjon, og det
fattige i ånden trer i stedet. Kristus som hodet blir benyttet, og "mitt kløktige hode" blir kun et
mottagerapparat for ham — Jesus Kristus, ypperstepresten. En blir som den som intet vet, intet eier
og intet kan foreta seg. Mine gjerninger forsvinner, men Guds gjerninger kommer for dagslyset. Det
kjødelige menneske (gamle) er korsfestet, det naturlige menneske (sjeliske) blir korsfestet, og det
åndelige menneske (Guds menneske) kommer nok engang tilsyne her på jord som et tro bilde av
Menneskesønnen. Derfor kors over alt nedenfra, kors over alt fra meg selv — etter naturen.
Ja, kjære bror, dette er hva som hårdt har beskjeftiget mine tanker i de siste dager. Og det
beste Gud har gitt meg, er sitt lys som oppklarer mitt mørke.
Ordspr. 31, 9. Må Gud velsigne deg og ditt hus. Kjærligst er du hilset fra din i dette lys og
denne nåde alltid glade bror
J. O. Smith
Horten, 12. mars 1927 — # 192
Fred.
Takk for ditt kjære brev. N. N. er meget ofte hjemme hos oss. Hun har lyst til å tale om det
som hører Guds rike til. Måtte bare Gud få frelst og få bevart henne fra gudfryktighets skinn — uten
kraft — parret med verdslig storhet og verdslig visdom. I dette har vel Satan en veldig inntektskilde!!!
Især blant den klasse som tror seg å være et hode over alt folket. I går ettermiddag var N. N. hjemme,
og da var ovenstående emne på tale. Hun sa at det var noe for henne å gi akt på.
Underlig hvor dette "fine", "storartete" sjeliske — den første Adams glimmer — skal henge
igjen. Alt sammen belyst av satanisk sollys, hvis glans synes så yndig og tiltalende med alt sitt
religiøse anstrøk. Må Guds sverd ved den Hellige Ånd snarest mulig bli plantet med kraft i all denne
beundrete djevelskap, som jeg ved Guds nåde har lært å hate av hele mitt hjertes styrke.
Småbarn i Kristus er kjødelige, de er umyndige, de står under formyndere inntil den av
Faderen bestemte tid. Det spiller så liten rolle om de tar seg en tår av melkeflasken, velter et bord,
slår mamma på kinnet, biter seg selv i fingrene, ler eller gråter. Kun bør man ta hensyn til deres
åndelige trivsel og ta fra dem ting som kan skade osv. Det undrer meg ikke at brødre gleder seg over
alt det ovennevnte som en mor over sine barn; men får mange barn, da blir det ikke tid til denslags
beundring. Tjenesten krever realiteter: oppdragelse, gi næring, formaning osv. En skal i sin tjeneste
for Gud ikke lenger være barn, men fullvoksen.
J. O. Smith
Horten, 29. mars 1927 — # 193
Guds fred i Kristus Jesus.
Søndag aften hadde vi et velsignet møte i Oslo. Om formiddagen hadde vi en underlig
samtale om gjerninger ved tro. N. N. ble så grepet av dette at hun holdt på å tale om det resten av
dagen. Hun ville endog gjøre sitt til at disse lærdommer ble kjent.
Åndelig krig er dessverre lite kjent også blant våre venner. Dette er et stort tap, for Satan kan
på den måte få snike seg inn og ødelegge, og store ulver kan komme inn i fåreflokken. Jeg vet nær
sagt ikke hvordan man skal få lært dem opp til krig, hvordan man skal få lært dem til å "snøfte" Satan
når han vil trenge inn i forsamlingen, så man kan få ham ut på et tidlig stade. Det er en virkelig
bedrøvelse i mitt hjerte fordi det innen menigheten er store og vesentlige mangler i den retning. Som
et bevis herfor skal anføres:
Br. T. ba om råd i en sak. Det var en telegrafist som låste inn sine tepper og andre saker med
hengelås. Han var bange for at T. skulle bruke det på vakten, sa han til de andre. Br. T. spurte noen av
vennene hva han skulle gjøre, og de svarte at han skulle bare tie og lide. Nå går denne telegrafist et
skritt lenger fordi T. er taus, og det er nå snart uutholdelig, sier T. Jeg rådet ham da til å seire på en
stikk motsatt måte: Når flest mulig er samlet, syng da ut, og spør hva han mener med at han låser
sine tepper for din skyld. Han vil på den måte bli grundig avvæpnet i alle manns påhør, og du vil få en
langvarig fred, og de andre får redsel for deg. Br. T. frydet seg ved dette og ville nå gjøre det på den
måte. Har selv forsøkt lignende, og det bringer stor frykt. Har rådet br. E. i samme retning, og han har
strålt av seiers glede. Det at man ikke skal kjempe for sin egen rettferdige sak, er også et Satans
mesterverk som dårer Guds folk. Alt blir nemlig ansett for å forsvare seg selv i kjødet, men vi er ikke i
kjødet, men i Ånden, og derfra kan vi rette Herrens skarpe sverd ut mot de Satans ånder som på langt
nær ikke er så sterke som den Ånd som bor i oss.
Så lenge en venneflokk ikke forstår seg på krig, kan de ikke greie seg alene, men må ha hjelp i
det uendelige. Men hvordan skal man få lært dem opp? Her er det store og vesentlige spørsmål.
J. O. Smith
Horten, 19. april 1927 — # 194
Fred.
Hjertelig takk for stevnet som ennå holder på å arbeide i mine tanker, og som jeg tror gjorde
underverker. Vennene fra Fredrikstad sa at det verste ved disse stevner er at det er så vondt å reise
hjem igjen. Gad vite om ikke det var en fulltreffer.
Det var en underlig sterk nåde, ja en vekkelsens Ånd over møtene. Jeg tror det skal velle frem
der inne i Oslo. Hjelpen kommer fra Herren — uanet hjelp. Må Gud gi deg rik nåde til å skille og kløve
i det uendelige, så korset kan få gjort det umulig for alt kjød å trekke ånde. Vi vil stå deg bi i våre
bønner, og jo verre krigen raser, desto større er hjelpen. I de første gjennombrytningens dager lærte
Gud meg under nattevaktene å krige. Det var med hjertens lyst og glede av sterkeste grad i mitt
hjerte at jeg ved Guds nåde gikk til krig. Det kjentes ut i mitt hjerte, sinn og ånd som om herdete
stålplater kunne slås igjennom som om det var smør. — Jeg skriver dette for at du skal vite at ingen
skal holde stand for ditt åsyn, når du står fullt væpnet til krig for Herrens åsyn. Vær en gjennombryter
alle dine livs dager. Vær en frelser for utallige sjeler. Må slekter være deg takknemlig for dine kriger.
Slakt og et, for en såre stor hær er på din side, og fler og fler blir det. Skaff den fattige og elendige
rett. Redd ham ut av voldsmannens klør. Gud har gitt deg ånd og et skarpt sverd, bruk det alle dine
levedager.
Takk for alle dine gode ord til meg i en stor forsamlings påhør. Jeg tok det som fra Gud selv,
ettersom det var sagt til Guds ære og med visdom. Også dette bidro til å styrke enheten innad og
utad. Jeg er meget lykkelig og glad ved å se alle disse kjære venner. Det er nesten verre å bære enn
all motstand i de hardeste krigens dager. Dog, jeg vil ved Guds nåde holde meg til mitt kall og
utvelgelse, der nede med én sjel ad gangen. Ut derfra vil jeg ved Guds nåde søke å styrke deg i ditt
kall og din utvelgelse. Og dette skal være fredspakten mellom oss, den som livsnødvendig ved Guds
forordning er sluttet, og som til dagenes ende må stå fast. Og dette skal til evig tid være vårt
valgspråk: "Den største være som den minste i blant eder".
Hermed er du hjertelig hilset og takket for alt inntil i dag. Hils ditt hus og vennene. Din i
Ånden, vannet og blodet og for dette stridende bror
J. O. Smith
Horten, 20. juni 1927 — # 195
Fred.
Hjertelig takk for brev mottatt nå til middag. Det var en virkelig glede å høre om resultatene
etter de første møter i Bergen. Jo, det går nok der som i Oslo. Det trenges sann opplysning, og dette
er den ild Jesus kom for å kaste på jorden og som han ønsket var tendt. Den fortsetter å virke som
dom over Guds hus like frem til helliggjørelsens fullendelse. Derfor, kast ild, og spar ikke!!! Den er nå
tendt. Ingen skal få overhånd over deg i denne din tjeneste for Gud. Vær bare såre frimodig og sterk.
La oss stå for Guds åsyn, så rives de med som han har utsett til evig liv. De andre fordrives ved sin
motstand, enten de har undersøkt hva det gjelder eller ikke. Det var godt at br. Madsen fikk være
med noen dager i starten. Det var visselig på tide at man i Bergen fikk høre noe mer enn det
sedvanlige.
Es. 3. kap. fra ende til annen passer godt på vår tids Jerusalem. Enhver tid har sitt Jerusalem,
også vår. Enhver tid har sine profeter — også vår tid. Enhver tids profet har i oppdrag å vitne om
frafallet — også vår tids profeter. Profeten er et tuktens ris i Herrens hånd, en svøpe i kjød og et
redskap til å vise folket veien. Hvem av profetene ihjelslo ikke eders fedre, sier Jesus. Det er en
fremskutt stilling disse inntar, de går grundig etter i sømmene, og just derfor blir de hatet. Dette hat
virker innadvendthet, og man må som David styrke seg i Herren sin Gud. I fornyet styrke kan de da
atter gripe fatt og som David si: Med Gud springer jeg over murer.
J. O. Smith
Horten, 26. juni 1927 — # 196
Fred.
Det var en stor glede å motta dine to brev. Takk for disse. Gud styrer våre veier etter sitt råd,
og det er Herrens tjeneres arv å få domfelt alle sine motstandere. Jo, der er motstandere, men bare
det at de er motstandere, gjør at de intet duger. For vi formår intet mot sannheten — bare for den og
i dens kraft. Folk rives med og reises mot. Det virvles atter med støv under ropet: Stor er efesernes
Dianna. Dog, hennes storhet øyner vi ikke mer, kun efesernes dumhet sees ennå på prent. Hva er så å
gjøre? Jo, forkynn ordet, hold ved i tide og utide, jødene til forargelse og grekerne en dårskap, men
for oss som tror, en Guds kraft. Her er holdepunktet for all utholdenhet.
Min 3 ukers ferie begynner 4. juli. Gud vil styre min vei, hans navn være lovet og priset.
Det er gledelig å høre om møtene i Bergen. Det vil alltid gå bra så lenge vi selv er bra. All
fremgang avhenger av oss selv; for Guds verk for oss er fullendt og ferdig. Det gjelder å gripe det som
er oss gitt, gripe Åndens lover ved tro. Benytte Åndens lover ved tro, slå Satan tilbake ved Åndens
lover og tro. Bli stående etter å ha overvunnet alt ved Åndens lover og tro. Men ligger det lover i
Ånden, da er all personsanseelse utelukket, kun den som griper det, kan benytte det.
Det er lover for benyttelse av kraften i en motor og i en dampkjele. Det er lover som følger
tyngdekraften, og det er lover som opphever den. Finn lovene, og vi er hjulpet. Lovene benevnes
med dens navn som oppfant dem. Dog, Gud la dem der århundreder i forveien. Således er det lover i
Ånden som frigjør fra syndens og dødens lov, døder legemets gjerninger og all Satans makt. Salig
hver den som ser disse lover og benytter dem riktig. Esek. 34, 16.
Hils vennene i Bergen. Vær selv kjærlig hilset fra din bror og medarbeider
J. O. Smith
Horten, 28. juni 1927 — # 197
Hjertelig takk for dine to siste brev. Det gleder meg meget at det går frem — tross all
motstand.
Real motstand er grei og liketil å oppta kampen mot, men Satans list er verre. En glatt sklie
for føttene kan være slem. Dog, du har fått visdom fra Gud. Jeg sier ikke dette fordi du ikke vet det,
men for å minne deg om å holde Satan i alle skikkelser på tilbørlig fekteavstand. Dra derfor i striden
væpnet for Herrens åsyn, for Gud er med deg. Spar ikke, bruke Åndens sverd til høyre og til venstre
— dit hvor dets egg er bestemt; for krigen er Herrens!!!
Man taler etter munnen på lettferdige predikanter uten å gidde å undersøke saken. Stå du
derfor i det lys de ikke kjenner, og refs dem etter det de forstår å ha forsyndet seg. Vær en gåte for
dem, inntil de ydmyker seg. Det er Herrens ære og vår at vi får en grundig seier slik som det sømmer
seg på kampens dag. La ikke deres intriger gjøre seieren halv, for intet våpen som dannes mot deg,
skal ha fremgang. De skal ikke kunne stå seg for den kraft og visdom du får av Gud. Forkynn derfor
full seier på betingelse av full overgivelse. Intet mindre.
Må Gud fremdeles være med deg og gi deg stor nåde i arbeidet — og ikke minst i krigen og
årvåkenheten like overfor de som kaller seg jøder og ikke er det.
Neh. 4, 15 og ut kap., og Neh. 6, 15–16. Sådan er det vår oppgave å bygge Jerusalems murer.
Kjærlig hilsen fra din i striden delaktige bror
J. O. Smith
Horten, 23. januar 1928 — # 198
Fred.
Br. Ellefsen og jeg kom nå fra Fredrikstad, hvor vennene var glad for besøk.
Gud har gitt deg en stor oppgave i livet, dog ikke større og vanskeligere enn at den går an å
løse. Mitt hjertens ønske er at Gud vil gi deg medhjelpere blant de yngre krefter, for det ser ut som
om man ikke kan stå i preste- og slaktertjenesten lenger enn mellom 25 og 50 år. 4. Mos. 8, 25–26.
Tjenesten deretter blir av mere indre art ved huset. Dette stemmer også med mannens naturlige
kraft, som er størst i disse år.
Antar du har fått mitt brev, hvor jeg skriver om at jeg har søkt avskjed fra 15. oktober. Om
Gud vil, får jeg da friere hender, men noen predikant har jeg aldri vært og kommer nok ikke til å bli
det heretter. Dog kan det være noe annet å gjøre innen menighetene — om så Gud vil. I hvert fall blir
det en ny periode i mitt liv.
Kjærlig hilsen fra din hengivne bror
J. O. Smith
Horten, 24. januar 1928 — # 199
Fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev i dag. Det var meg til megen glede. Jo, jeg tror på fremgang
blant de oppriktige av hjertet, men de må dras ut av skarnet som filspon av jern med en stor magnet.
Dersom det er mulig, så gjør ikke bakken for bratt for dem. Gjør stigningen mindre med sikte på
samme mål. Sier dette dersom det er mulig. Hvis det ikke godt lar seg gjøre, da la det gå som det går.
Dog kan slangens list parret med duens enfold gjøre underverker, når man alltid befinner seg i
Ånden.
Jo, dette går langsomt og sikkert frem fra en ganske ringe begynnelse. Det ligger så lavt at
man snubler i det, og så høyt at det svimler, og man taler i ørsken om at det sikkerlig må være
trelldom, dette som dog er den mesterlige og alt beseirende frihet. Gud har lagt bakken meget skrått
an for oss. Stigningen har vært ringe. Av samme grunn har veien blitt tålelig å gå. Men nå nærmer vi
oss de høyder, hvor de dyrker ba'alerne, og da kan det komme til et oppgjør. Her kan man forlyste
seg av hjertet i å slå ned, for det er Herrens kriger vi fører. Intet kan stanse den. Sørg bare for at den
ånd som har holdt oss utenfor, alltid blir holdt utenfor. Den skal aldri bekle noe presteembete innen
vår midte. Ut med den. Ve den som her holder sitt sverd fra blod.
Det gleder meg at jeg snart blir fri tjenesten i marinen. Kan nesten ikke tro det går an.
Må Gud gi deg fremgang alle vegne, så du i hans kraft kan bryte ned alle høye anslag som
setter seg opp mot Guds kunnskap, så det i ditt kjølvann må gro opp krigsmenn som fortsetter
kampen i det uendelige, så lenge det finnes Satan og ondskap å kjempe mot. For det er ikke bare det
at man selv kjemper; det blir i kampens hete oppvakt kjemper, som tar parti og del med i krigen.
Hils vennene. Vær selv kjærlig hilset fra din for Herrens kriger dypt interesserte bror
J. O. Smith
Fred.
Takk for ditt kjære brev fra Hønefoss. Tror Fredrikstad nå er moden for en kraftigere
påkjenning — et fullfart kjør inn i de rette spor.
Tiden er nå annerledes enn for noen år siden. Vi står ved et tidsskille. Må Gud hjelpe oss til å
forstå og benytte vår tid. Når du sier at hele Bibelen vitner mot kalkveggen og kalkstrykeriet, da er
det fordi det skal avsløres. I Kristiansand behøvde jeg bare å åpne Bibelen, så var den full av
"fulltreffere". Dette er Guds verk, og det er underlig for våre øyne.
Vi har ennå ikke hørt noe om avskjeden, men jeg lengter etter den. Br. Ellefsen har også søkt
avskjed. Dermed har vi begge søkt avskjed — uten å bli enige derom. Vet ikke hva alt dette skal bety.
Det skal vel noe skje, noe uforutsett som vi ikke kan øyne. For jeg kan ikke tro at alt dette usedvanlige
skal passere som noe helt sedvanlig. Aldri har noe slikt skjedd i marinen, og det passer akkurat på
oss.
Ja, vi er dumme nok til å være optimistiske, og jeg ville dog likevel så gjerne se fullt ut
nøkternt på saken, da min forståelse av tingene gang på gang er blitt endevendt. Av den grunn vil jeg
bie på Herren og speide ut i tåken etter landkjenning (hva tjeneste angår).
Hils vennene. Kjærlig hilsen fra din ut fra tåken håpende bror
J. O. Smith
Horten, 8. mars 1928 — # 201
Kjære bror E. Aslaksen.
Guds gode fred.
Takk for dine to kjære brev fra Hønefoss, og takk for din nidkjærhet og for alt det gode arbeid
du ved Guds mangfoldige nåde har fått utføre etter Guds virkninger i Fredrikstad.
Jo, nå er gjæringens tid kommet. Nå er krybben tom. Nå skriker de hungrige etter brød. Så du
er heldig stillet som har friheten. Det Gud har latt oss få vite om ham gjennom den Hellige Ånd, det
rinner uopphørlig videre frem fra helligdommen og bringer helse og sunnhet til alle som drikker av
dette levende vann.
Har skrevet et stykke om "Jesus som yppersteprest". Det berører meget Kristus åpenbart i
kjød.
Jo, jeg ønsker å bli ung igjen som ørnen, med de erfaringer jeg har som gir kjennskap om ham
som er fra begynnelsen, for det er best å få med seg alt.
Vi venter dig hit til påskestevnet, for da kan en masse fluer slås i en smekk, som man sier.
Dessuten bør du passe kroppen din så den kan vare lenge. Nedbryt ikke Guds tempel — selv
om legemet er fremstilt som et offer. Disse sene nattemøter kunne sikkerlig gjøres kortere med
nærsagt samme resultat. Minner om dette, da jeg tror du ikke i det lange drag kan holde ut sådant
uten å svekkes — selv om kroppen er nokså sterk.
Kjærlig hilsen til deg og ditt hus fra din i arbeid og tjeneste delaktige bror
J. O. Smith
Horten, 13. mars 1928 — # 202
Fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev, hvor jeg ser at du nå er i G. og antagelig har hatt mange
opplevelser. Du er alene der borte, og det kan nok føles tungt å stride troens gode strid blant så
mange elementer. Dog, Gud er med deg, og de hellige strider med deg i sine bønner.
Det er en herlig tjeneste, og ved utholdenhet og tro vil lønnen også bli herlig. Vi har fått vår
gjerning i Guds rikes arbeid og må gjøre vår plikt, andre får gjøre sitt. Men jeg er forvisset om at
ordet om troens lydighet, om kors over kjød, om seier i fristelsen osv. skal slå hull i all denne falske
forkynnelse som bringer søvn og død inn i kristendommen. Vær derfor såre frimodig, da du jo vet at
Gud har utvalgt deg til et redskap i denne strid for å bringe sannheten frem i dagslyset og gi den sin
rett i forsamlingen. Dette er en stor gjerning, og det skal stor ydmykhet, kjærlighet til sannheten,
troskap og utholdenhet til for å få tilendebrakt en sådan gjerning. Men som dagen er, skal styrken
være.
Den hårde motstand alle vegne har i årenes løp gjort sitt til — og vesentlig til — at jeg føler
meg meget ensom. Men i Ånden har jeg fullt selskap. Det er forbindelsen utad som så totalt er brutt,
og det er til og med blitt en stor mur omkring oss, og innenfor denne mur er det vi ferdes. Men selv
innenfor muren kjenner man gradsforskjell i det samfunn som burde være såre intimt. Dette kommer
vel av at vi har med vårt kjød innenfor muren. Hensyntagen til dette i mer eller mindre grad
forårsaker mer eller mindre samfunn.
Jeg vil ønske deg all velsignelse og Guds kraft og visdom til å tolke Guds ord i G. og ellers hvor
du ferdes.
Kjærlig hilsen med Es. 21, 6–10.
Din
J. O. Smith
Horten, 19. mars 1928 — # 203
Trofaste bror i Herren Elias Aslaksen.
Fred som overgår ... !!!
Hjertelig takk for dine brev fra G. Jo, vær du ganske sikker, ditt besøk i G. vil ikke være
forgjeves. Noe har de hørt, og det skal de svare for, være seg til liv eller død. Den lille motstand vi får,
er for intet å regne mot den overvettes herlighet som skal åpenbares på oss. Ja, motstanden øker
endog glansen, som en polerskive den skive som blir polert. Derfor, halleluja til vår Gud som
verdsetter oss til en så stor nåde. For her er felles sak felles lidelse. Ingen sak — ingen lidelse. Men vi
er ikke av dem som ingen sak har å fremme, da Guds sak er blitt vår sak. Derfor, og just derfor, taper
vi ikke motet. Men vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier, for de finnes ikke i ham. Kun rett
frem på rettens stier, på den banete vei. Dette er troens vei og håpets vei, den vei hvorpå
kjærligheten gleder seg ved sannheten. Derfor fremad krigsmenn, korsmenn, hærmenn, menn av
sannhet og tro. Intet er eder for svært. I Guds kraft springer vi over murer.
Alle våre fiender er stumme hunder som ikke kan gjø, men i sine huler taler de ondt og viser
tenner. Dog, Gud være takk, vår krig er Herrens krig, og den føres ikke i krokene, men på åpen mark
og etter Guds vilje. "Forfulgt, men ikke oppgitt, nedslått, men ikke tilintetgjort", vil si det samme
som: Vi får nåde og kraft til å komme igjen. Hadde det stått: Alltid oppgitt, alltid motløse osv., da
hadde vi all grunn til å gi opp. Men nå står det: Gud være takk som alltid gir oss seier. Det vil si det
samme som: Gud være takk at han alltid gir oss noen og noe å beseire. Vår stadige hengivelse i
døden er der kun for at Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Men der hvor det åpenbares, blir
det seiersglede, liv og sunnhet. Herom er meget å si, når dette trer frem i sin kraft.
Hils vennene, og vær selv kjærlig hilset med Es. 61, 9 fra
din bror
J. O. Smith
Horten, 21. mars 1928 — # 204
Fred.
Hjertelig takk for brev fra Fredrikstad i dag. Det gleder meg og oss alle at Gud gir deg nåde og
fremgang i denne by. Frem går Herrens kriger, intet kan stanse dem. Guds kunnskap skal fylle jorden.
Mørket viker allerede, og det sanne lys stråler frem i all sin enkelhet, varme og skjønnhet. Mange skal
i disse dager fryde seg i dette lys. Ingen formår å stoppe det, fordi det har liv i seg selv, og den som
mottar dette lys, behøver ikke å spørre hver sin landsmann og bror. Det slår an i fattigdommen, i det
som intet er i denne verden, i det som blir oversett. Opp fra jorden vokser sannheten, og ned fra
himmelen kommer rettferdigheten, og disse to kysser hverandre. Ve den som kommer i klemstilling
mellom disse to makter. Dette er evangeliets kraft og kjerne som sprenger skallet, så livet bryter frem
og skyter røtter i deres hjerter som tror Ordet.
Her fortsetter barn og ungdom å be til Gud og vitne. Det er en velsignet vekkende Ånd i blant
dem. Jeg må bare stå stille i stum forundring og se på all denne velsignelse og herlighet. Annen
tjeneste har jeg snart ikke enn bare å være stille og se på Guds frelse. En merkelig måte å ha det på.
Det ser nå ut som om det velsignede arbeid i det skjulte begynner å virke utover. Vannet gikk
ut fra helligdommen, og over alt hvor det kom, ble det liv og rørelse. Slik også med dette arbeide. Det
blir såre mange mennesker.
Hils vennene i Fredrikstad. Du selv er kjærlig hilset med 1. Mos. 41, 4–7. "Da våknet Farao."
Merk dette.
Din bror av annet kull kjør og aks.
J. O. Smith
Horten, 2. april 1928 — # 205
Guds gode fred.
Takk for dine kjære brev.
Rundt omkring Jerusalem er det høye murer!!!
Enhver sannhetselsker og sannhetsforkynner er med å bygge muren. Innenfor muren er
sannhet og rett, men utenfor er fiendskapet. Muren står som vern mot hatet utenfra. Innenfor er det
stille. Ingen urettferdig kan komme innenfor. Åp. 21, 10 og flg. Intet hull i muren skal lette adgangen
for noen. Der er reglementerte porter å gå igjennom. Den som går annetsteds over, er en tyv og en
røver. De må ut. Når du i K. ble nektet lokale, da var det for murens skyld. Velsignede mur —
Jerusalems mur!!! La den alltid være vårt sterke vern og sterke festning. Innenfor denne skal den
veke kunne si: Jeg er en helt.
Vi har en og annen som synes det er ondt at denne mur skal være der, fordi de kjenner så
mange gode kristne utenfor muren. Dog, jeg er bange for at disse "gode kristne" driver avguderi på
høydene, og at det nettopp er grunnen til at de befinner seg utenfor. Og avguderi på høydene, hva er
det uten beundring av "alt stort" i denne verden. I dette møtes kristne og ikke kristne i god
forståelse, for de dyrker sammen avgudene på høydene, dvs. verdslig dannelse, Ibsen, Bjørnson,
musikk, storslagne prekener, universiteter og akademisk dannede. Religiøse som dyrker disse guder,
befinner seg utenfor muren.
Ja, nå har vi snart stevne, og det skal være meg en glede å se alle vennene igjen. Min sønn
Kristian hadde bryllup den 31. mars. Det er nr. 1 som går ut av hjemmet. Alt minner om livets
kortvarighet.
Det skal glede meg å se og høre deg på stevnet. Vel møtt, kjære bror. Ditt virke er stort i
mine øyne.
Hils ditt hus og vennene. Kjærlig hilsen fra din i æren og vanæren hvilende bror
J. O. Smith
Min trofaste og utholdende bror Elias Aslaksen.
Hjertelig takk for dine to brev.
I dag var en stor dag i mitt liv. Gud er nådig og barmhjertig. Mellom kl. 10:30 og 11 i form. var
jeg hos korps- og kompanisjef og sa farvel og takk for meg. Hermed er 39 3/4 år avsluttet i marinens
tjeneste. Jeg har alltid lengtet og stundet etter helt å kunne være til disposisjon for den tjeneste Gud
måtte legge i min vei.
Nå har vi utvidet kjelleren i lokalet, så det til stevner blir plass til to bord til. Det var godt å
høre om stevnet i Fredrikstad. Ja, nå lider det igjen mot bededagsstevnet. Årene ruller så sakte hen,
og vi blir eldre. Må Gud gi oss nåde og kraft til å benytte tiden vel. Jeg er Gud takknemlig for at han
har gitt oss deg, kjære bror. Ditt arbeid vil sette evighetsfrukter etter seg.
Hils vennene. Hils br. S. Bratlie hos hvem du antagelig bor.
Kjærlig hilsen. Din alltid hengivne bror
J. O. Smith
Bergen, 20. november 1928 — # 207
Guds gode fred.
Sitter nå på postkontoret i Bergen og skriver. Vi har allerede hatt tre møter her. I Oslo,
Nesbyen og her har vi forkynt seier over synd, frigjort fra synd og trått i rettferdighetens tjeneste.
Forstår det trenges. Både i Oslo og her i Bergen står de opp og vitner om sin svakhet for
forsamlingens åsyn. Dette forkastelige er nå rettet på, så i går var det en hel annen sving i møtet.
Fullt bevisst talte de Guds ord — og Kristi dyder. Sine egne svakheter får de åpenbare for Gud i
lønnkammeret. Onsdag aften har vi tenkt å reise til Måløy. De private samtaler har vært mest
velsignet. Det gjelder både her og i Nesbyen. Gud har lagt alt til rette, så det går aldeles utmerket.
Det ene smeller i lås etter det annet.
Brødrene her har nå full klarhet over at de skal tale som Guds ord, og det gleder de seg over.
Ja, også jeg fryder meg, for i går var de som små helter i krigstjeneste. Det første møte vi hadde her i
Bergen, var av en helt annen natur, da de sto opp og fortalte om sine ufullkommenheter. Det var
hverken saft eller kraft eller tro i det. Vi som er tjenere for Ånd, vi forvandles etter det samme bilde
fra herlighet til herlighet. Forkynner vi Kristi dyder, så vil nok disse også forvandle vårt liv og vesen. I
ettermiddag har flere bedt seg fri for å komme til br. Skutle. Håper at også br. N. N. nå slutter med å
stå i forsamlingen og gråte over alle sine nederlag. Det får han gjøre annet steds enn på
krigsmarkedet.
Br. Ellefsen hilser. Ja, kjære bror, nå får jeg slutte med de kjærligste hilsener fra din i
tjenesten for Guds åsyn stridende og medstridende bror
J. O. Smith
Horten, 29. januar 1929 — # 208
Fred.
Hjertelig takk for brev og manuskript i dag. Gratulerer med sønn. Må Gud gi deg glede av
ham.
Br. S. Bratlie hadde ikke anledning til å bli med til Danmark. Derimot ble min hustru med, og
jeg tror det var gagnlig. Vi hadde bibelsamtaler en stor del av dagen til langt på natt. Thora Windeløv,
Elisabeth Christiansen og Rikke Andreasen levde vel. De var overmåte glade for å få besøk. I Odense
hadde vi samtaler i 3 dager.
I København ble vi innbudt til et møte hos L. hvor jeg ble oppfordret til å si noe. Guds Ånd
hadde talt kraftig til meg natten forut om alt hva vi forsto og maktet ved tro ut fra det som står i
Hebr. 11. Stor var derfor min forundring, da L. tok frem en skrivelse hvor det sto at emnet for aftenen
skulle være Hebr. 11. Gud ga da også stor nåde og kraft til å tale om alt det vi forsto ved tro. Talte om
seier over synd ved tro, om å herske ved tro, om å bli likedannet med Kristus ved tro, om nedbryting
av partiskranker ved tro osv. Alt hva Gud ga meg i hjertet, talte jeg ved hans nåde rent ut uten
omsvøp. Vennene frydet seg, og de andre så også ut til å være enige.
Søndag hadde vi også et velsignet møte i K.havn, hvor det gikk opp lys for et yngre ektepar og
en søster. Forøvrig vet jeg ikke hva Gud gjorde i hjertene.
N. N. ville nå ha en grundig samtale med en av de kristelige ledere der nede om mangt og
meget, bl. a. om at hyrden i forsamlingen til stadighet oppholder seg i Belgien. Ja, nå får de tale og
greie som de kan. Det får komme det ut av det som det kan. I hvert fall forstår jeg at sannheten
forsvarer seg selv, og at ingen formår noe mot den. Forstår også at det er virkefelt i Danmark. Hils
vennene.
Kjærlig hilsen fra din for menighetens oppbyggelse stridende medarbeider og bror
J. O. Smith
Horten, 5. juni 1929 — # 209
Fred.
Vedlegger et brev fra Br. S. Bolsønes i Molde. Han innbyr deg til Vestlandsstevnet i juli eller
august. Jeg har nå vært i Skien og Brevik, hvor venner fra Kristiansand også møtte opp.
Vi lever vel. Guds nåde og miskunn er hver morgen ny, mens vi hver morgen blir en dag
eldre. Hans navn være ære og pris. Det er godt å vandre i det lave når Herren velsigner og gir
fremgang. For lavt nede blir det små fall, men høyt oppe er det farlig. På denne måte, og ved nøye å
gi akt på Herrens bud, vil fremgangen og velsignelsen enn mere tilta. For snublestenen i Sion ligger
lavt, like for foten.
Må Gud fortsettende rikelig velsigne alt ditt arbeid. Vær tro mot Gud til dagenes ende, så
skal din lønn bli stor, og de mange du førte til rettferdighet, skal bli din ære og seierspris på hin dag.
Visstnok er motstanden stor, men Guds kraft og nåde er alltid større. Og fra Guds akerland
oppvekkes endog hjelp i rette tid.
Kjærlig hilsen fra din alltid hengivne bror i den samme strid og den samme seier.
J. O. Smith
Guds kraft og miskunn i ditt arbeid.
Takk for brev og sanger. Ettersom nå all motstand av betydning er slått tilbake i Oslo, tror jeg
en kan få mer ro på seg til det indre arbeid, både hva synderes frelse og indre oppbyggelse angår. Og
det tror jeg trenges nå. Ser Gud arbeider i den retning. På møtet i går ba vi om vekkelse i Oslo. Jeg
kjenner i min ånd en dragende makt til bønn om vekkelse. Jeg tror du gjør vel i å legge ditt arbeid an i
den retning, som du jo også nå har begynt å gjøre.
Gud er med, bare vær frimodig og sterk. Ingen bom av jern og ingen port av kobber skal være
deg for tung og for svær. Under selvkontroll og i Guds kraft vil alt kunne reguleres og avbalanseres, så
stabiliteten alltid kan vedlikeholdes som hos de gamle profeter.
Min datter Lydia må alltid ha pass. Hun kan ikke engang sitte i en stol uten at noen må passe
henne, da hun fort kan få krampe og stupe i gulvet eller mot en gjenstand. Jeg har derfor måttet
passe henne nå mens Pauline har gjort rent.
" Hver har sitt
stort eller litt
him'len alene for sorger er fritt."
Dog, jeg ønsker ikke å ha det annerledes. Det ville være å frarøve meg guddommelige krefter.
Akkurat sådan er meget interessant og passe, hva meg angår. Dog, hva Lydia angår, da ville jeg nok
gjerne se henne frisk og rask. Hun er 17 år i dag. En barndom er svunnet hen i lidelser og uvitenhet
om alt. Må Gud gi henne dobbelt miskunn på hin dag.
J. O. Smith
København, 5. mars 1931 — # 211
Fred.
Du venter nok på få høre litt fra oss her. Vi har nå hatt 2 off. møter og 2 bibeltimer. I går
hadde vi et velsignet samtalemøte hvor mange deltok. Dagen før hadde vi off. møte om de troendes
enhet. Den søndag aften vi kom hadde vi møte med emne: "Et budløst evangelium", "En budløs
Kristus", "Lovløshet" og "Lovlydighet".
Br. S. Bratlie har vært sin vanskelige oppgave moden. De er hjertelig glad i ham, likesom de
også har respekt for alle hans avgjørelser i vanskelige spørsmål. For mannen har både visdom og
innsikt.
Her er nå en fast menighetsblokk som står støtt, med br. Bratlie som sentrum og støtte, og
med Kristus som hode og styrer. Det er en særdeles god tilstand her etter tid og forhold å bedømme.
Nå skal vi fredag og lørdag ha til emne: "Kjødets legeme, syndens legeme, dødens legeme. Kjødets
gjerninger, legemets gj., døde gj. Guds gj. Åndens lov, syndens lov, dødens lov, loven i lemmene og
loven i sinnet. Det gamle menneske, det nye menneske og syndens menneske." Alt dette er avertert.
Allerede ankomstdagen advarte de mot oss. Halleluja! Kristi vanære er oss en veldig rikdom.
Hils vennene. Kjærlig hilsen, din i vanæren fortrolige og hengivne bror
J. O. Smith
Horten, 1. april 1931 — # 212
Nåde og fred.
Ja, nå lider det sterkt til stevnet, og vi får alle håpe du får anledning til å komme. Du har jo
din egen oppgave og misjon på stevnene både i lokalet og i spisesalen under samtaler dag som natt.
Derfor håper jeg og vi alle at du gjør ditt beste for å komme.
Får håpe det står vel til hos dig og at alt går bra. Jeg har nå lest ut de tre første bøker av
Wetterlunds Andens Lag. Må si han skriver i en gudfryktig og rett ånd. Underlig hvordan Gud har
åpenbart mange ting i profetiene og Åpenbaringen for ham.
Gad vite om det blir noe av turen til Stockholm? Jeg har nå meget arbeid med maling. Men
Guds vilje og hans sak fremfor alt.
Det går bra i Oslo. Gud velsigner på en underlig måte. Vi hadde noen gode møter sammen.
Talte til dem om Åndens dåp, nådegavene og bruken av nådegavene.
Har hatt brev fra br. Bratlie som sier det går bra i København.
Under motstand går det hele frem og atter frem. Måtte den indre gudsfrykt i hvert enkelt
lem gå tilsvarende frem.
Jeg slo opp i Bibelen etter et ord til deg og fant ved første oppslag: Esek. 3, 16 og flg.
Vær kjærlig hilset du og ditt hus fra din hengivne bror
J. O. Smith
Horten, 11. april 1931 — # 213
Fred.
Takk for kortet. Gud arbeider mer enn vi aner i disse dager. En kunne trenge til å være i
stillhet for riktig å få øye på Herrens gjerninger. I går var vi samlet en del venner til en liten fest hos
Ester Ellefsen. Det ringte på døren, og en mann ville tale med meg. Det var en sjåfør. Han sa: "Jeg er
kommet hit drevet av Guds Ånd for at De skal be for meg." Han var med for 16 år siden, men falt fra.
Han var da konstabel i marinen. Han så våre navn i Tønsberg blad, og fra den tid var han meget
urolig, og nå hadde han overgitt seg til Gud. Han var meget bange for å møte oss. På vei hit gråt, ba
og kjørte han. Han kom riktig som den forlorne sønn; for det ble glede i festen, og hadde vi hatt en
kalv, så var den nok blitt slaktet. Han husket oss alle og erindret hva vi hadde talt om ved visse
anledninger. Han hadde også fått brev fra deg. Han kjørte oss hjem om natten, og han trodde aldri at
han hadde fått slik mottagelse, sa han. I alle disse år hadde han vært fryktelig bange for å møte noen
av oss. Men det var ingen han hadde slik tillit til.
Jeg har vært opptatt med arbeid siden stevnet og har f. t. meget å gjøre. Tror de i Oslo kan ha
godt av å være alene litt, så de kan få ta sine evner og krefter i bruk. Vi har nå hatt så mange møter.
De må få tid til å leve og praktisere også, ellers går det galt med dem på annen måte. Det er ikke bare
vårt arbeid det kommer an på, men vesentligst Guds arbeid. Han er nr. 1, og vi nr. 2 eller helst nr.
sjakk. Hvilen i Gud og i arbeidet fremfor arbeid og rastløshet. Men når Herren kaller til arbeid, da blir
det arbeid og fred og glede i den Hellige Ånd. Ja, det forstår du jo likeså godt som jeg, kjære bror.
Vær da kjærlig hilset med ditt hus samt vennene, fra din hengivne bror, i hvile, tillit og arbeid
meddelaktige,
J. O. Smith
Fred.
Takk for brev i dag samt for sangene som herved returneres med påskrift. Flere av sangene
er vakre dikt passende til opplesning, men til å synges i en åndelig forsamling passer de ikke. De må
da legges an mindre drømmende. Følelsene må fjernes, realitetene må frem i dagen. Har hatt brev
fra gamle br. Carl Flodberg i Stockholm. Han er meget fornøyd med vårt besøk og ber meg hilse
varmt. Han skriver: "Du kan ej tro vilken glädje för mig att vi träffades, även din broder som var med
dig, hälsa honom varmt. Jag har en förblivande välsignelse, då jag träffade icke blott såningsmannen
utan evighetsmänniskan. Hebr. 12, 22–23." (Flodberg er den gamle lyktetender som står omtalt i
Wetterlunds Andens lag. Det var en gudfryktig mann og var en av Wetterlunds beste venner. Det var
godt å høre fra ham.)
Det var utmerkede møter i Drøbak. Flere er nå frelst. Vi får håpe det blir gode ettervirkninger
av Sverigeturen. Forstår både av Flodbergs brev og av andre, at ordet om korset har virket.
En velsignet julehøytid ønskes deg og ditt hus.
Kjærlig hilsen fra din i lutringens ild gjennom år og dager forblivende og fremadskridende
bror
J. O. Smith
Fred.
Min sønn Aksel og jeg reiser, om Gud vil, til København i neste uke. Det skulle være meget
velsignet og godt om du da kunne være med.
Jeg har lest boken om "David Petander", som ble kalt "Vandrepresten". Den er skrevet av
Seger, som vi traff sammen med i Stockholm. Petander var en merkelig mann. Han søkte avskjed som
prest i Hernösand, og vandret med ransel på ryggen og var kledt i arbeidsdrakt helt til sin dødsdag i
1914 eller 1915. Han var født i 1875. Han forkynte om himlenes rike. De åpnet bedehus og kirker for
ham 2 à 3 møter, men stengte dem atter da de så han voldte splittelse. Noen fikk nemlig lys, og det
kalte de splittelse.
Jeg har skrevet av litt av ham til Skjulte Skatter.
Kjærlig hilsen.
Din bror
J. O. Smith
Fredericia, 1. mars 1932 — # 216
Fred.
Ja, nå er vi her. I natt lå jeg lenge og tenkte på skipper Ivar Trondsen fra Helgeråen. Det var
en i alle deler bra mann, og han skjøttet sitt verv til rederiets fulle tilfredshet. Men så ble Ivar gift, og
det meldte seg atskillig hjemlengsel hos ham når han farte der ute på de fremmede hav. Hans
fortjeneste var ganske god, så familien hadde nok å leve av. En dag mens Ivar Trondsen lå i London,
fikk han brev om at hans kjære hustru Maria var syk og sengeliggende. Det sved i den kjære mann, og
han tenkte og han tenkte. Så plutselig bestemte han seg til å søke rederiet om permisjon i et par
måneder. Dette fikk han, og 1. styrmannen overtok skipperplassen. Etter utløpen permisjon kom Ivar
Trondsen tilbake til sitt kjære skip. De reiste sydover. Men alltid dreiet skipperens tanker seg om
hjemmet. Hjem, hjem, mitt kjære hjem, lød det alltid i hans indre. Hans livskall ble ham nærmest en
hindring. Neste gang de kom til Europa, var den eldste datter syk. Nei, det gikk ikke. Ivar søkte atter
permisjon, og det fikk han. Til slutt ble det en ren vane for ham å søke permisjon, da familien ble for
ham mer enn det opprinnelige kall og livsgjerning. På det siste andragende om permisjon svarte
rederiet:
" Hr. kaptein Ivar Trondsen.
Deres andragende av 17.ds. er mottatt, og De innvilges hermed permisjon for godt.
1. styrmann vil fra 1/1 n. å. overta stillingen som skipsfører. Håper så De vil få rikelig
tid til å være hjemme og skjøtte Deres hus."
Kapt. I. Trondsen var ingen hedning; han ville først og fremst skjøtte sitt eget hus. Da noen
måneder var gått, begynte det å bli smått med penger. Man hvisket mann og mann i mellom at
mannen måtte ha en skrue løs som oppga sitt livs virke for å passe hjemmet. Til slutt endte det hele
på fattigkassen. Han ofret alt på familiens alter, det hele endte på fattigkassens alter, for ryggraden,
sitt livs kall og virke, måtte vike for den såkalte kjærlighet til familien.
Slik går det enhver som ikke først og fremst tar vare på sitt kall. Han ødelegger sin familie.
Kjærlig hilsen fra din alltid hengivne bror
J. O. Smith
Horten, 25. juni 1932 — # 217
Fred.
Vi kjemper og strider og lider så godt vi kan — alle mann her også. Det er intet nytt under
solen. Synden i kjødet er ikke tilintetgjort og Satan derfor ikke død. Men just i denne kamp økes
livsverdier og knuses makt større enn mennesker uten ånd kan klare. Derfor om enn døden kjennes
ut som det grelle nederlag og lidelsen som Satans hån over forspilt årelang møye, så trives jeg dog så
langt Guds nåde rekker inn i det bevisste og ubevisste. Veien vet jeg nok, og hvor Jesus gikk hen, vet
jeg, men i alle de prøver som faller på veien, er jeg delvis kjent, og meget ukjent på andre felter. For
alt dette siste er jeg lykkelig uvitende, men lykken avbrytes rett ofte av det spaltende sverds
virkeligheter, og da blir mange for meg ukjente tanker den rene virkelighet. Dette er kunnskap,
førstehåndskunnskap som bringer smerte, ofte så stor at vekten svinger på to sider av nullpunktet.
Ja, heri er du vel erfaren, just derfor kan jeg skrive til deg om dette. Ikke for å trøste deg i din
ensomme persekarskamp som må fullbyrdes, men for å minne deg om broderskapets felles skjebne,
når vekten slenger på to sider av null. Denne trøst er du berettiget til å få, tillike med den trøst som
ligger i Kristi utholdenhet, helt frem til evig seier — gjennom lidelse — bort fra lidelsen. For det er jo
den eneste måte å komme bort fra lidelsen på.
Håper du kommer til stevnet for ungdom 1. juli. Vær vel møtt. Hils alle dine. Kjærlig hilsen fra
din bror
J. O. Smith
Fred.
Gratulerer med sønn. Hjertelig takk for brev i dag med gode etterretninger fra Hønefoss. Alt
arbeid lønner seg. I tidens fylde kommer fruktene. All motstand brister under fruktenes modning, for
livet er sterkere enn døden. På livssiden er vi overvinnere. Under vanærens dekke spirer livet som
under gartnerens glassruter.
Her lever vi stille og rolig. Vi har gode møter og vennene møter godt frem. Noe må det vel bli
ut av det.
Forøvrig er det jo så at når bonden har sådd sæden, så gror det, for Gud gir veksten. — Jeg
tror på fremgang for dette arbeid. Det må gå frem, fordi vi forkynner troens lydighet.
Over alt herlig ligger et dekke. Det må være en masse herligheter siden vanærens dekke blir
så stort. Glade kan vi være. Det skal mange presenninger til for å dekke alt dette velsignede stoff
Herren har gitt oss. Vi vil gjerne være sammen med dem, men de tør for sitt bare liv ikke krype under
presenningen til oss.
Så får du hilse alle hos deg samt vennene.
Kjærlig er du hilset fra din i samme arbeid — borte og hjemme — stridende bror
J. O. Smith
Kristiansand S., 8. mars 1933 — # 219
Guds gode fred!
Jeg kom hit mandag aften i regn og slapseføre. Mange underlige tanker krysset mitt hode og
hjerte da jeg alene med kofferten i mørke og regn passerte barndomsminnene. Livets forkrenkelighet
våknet slik hos meg, at jeg hadde mest lyst til å sette meg ned og gråte. Men livet er mer enn døden,
og jeg måtte manne meg opp. Br. Frivold og hustru ble hjerteglade da jeg kom. Her i losjiet er det så
stille, akkurat en ønskeplass for meg. For jeg elsker stillheten. Mennesker, kamp og vanskeligheter er
mange års hård føde, hvorfor det er velsignet å være i det blikk stille. Da, når denne stillhet er parret
med Guds uendelige hvile, da er man på Sion, høyt over alle larmens barn.
I går hadde vi vårt første møte. Jeg talte om rettferdighet og atter rettferdighet, at vi er kalt i
rettferdighet, og at alt annet faller og verker seg ut av legemet. Økonomien er en viktig faktor. Jeg
talte til dem om ikke å stille krav, men at den som hadde noe, skulle holde seg våken, så han selv av
eget frivillig hjerte kunne få øye på dem som led mangel og da komme dem til hjelp. At det måtte bli
slutt på det evindelige lån av penger, og dette løp med bankpapirer osv. Forstår det trengtes, og at
de selv ble lettet ved det. Br. N. N. vitnet om at vannet løp inn og ut av skoene hans. Jeg sa til dem at
de ikke måtte legge an sitt vitnesbyrd slik at det ble et eneste tiggeri.
Hils ditt hus og vennene. Nidkjærheten for Guds hus leve! Duekremmerne ut! Border og
stoler overende, og pengevekslerne ut!
Kjærlig hilsen fra din bror i samme sinnelag og samme tjeneste.
J. O. Smith
Horten, 27. januar 1934 — # 220
Guds nåde og fred.
Hjertelig takk for brevkortene, det siste fra Brevik. Det gleder meg at du er i Porsgrunn og i
traktene der omkring. Det er visselig meget å gjøre og arbeiderne er få. Men Gud være takk som har
gitt oss noe å arbeide med og noen å arbeide med.
Etter Danmarksturen har jeg ikke vært riktig bra til mitt legeme. Jeg tåler ikke alle disse sene
nattemøter, luftforandringer og kostforandringer. Det er selvfølgelig alderen som gjør seg gjeldende.
Ånden og interessen ligger langt foran kroppen, som alt påvirkes av nedbrytende krefter. Du må be
om at jeg kan bli frisk og rask til ennå å leve og virke etter Guds velbehagelige vilje.
Du må også gi akt på deg selv så du ikke ødelegger deg med sene nattemøter. Du er allerede i
den alder at det går an, og når det kommer, så kommer det hurtig. Husk det!!!
Her lever vi ikke så meget i den evangeliske sfære som i smeltedigelen. Når skyen hvilte over
teltet, da skulle Israel ta vare på tjenesten.
Folket krever at man atter og atter skal slå klippen for å få vann. Dette kaller man evangelisk
tjeneste. Og etter dette retter predikantene seg. For den saks skyld kom Moses, Herrens tjener, ikke
inn i landet. Neste gang skulle han tale til klippen for å få vann. Vi må i vår forkynnelse huske det; for
vi har nå med en levende, oppstanden Frelser å gjøre. La ikke folkekivet ved Meribas vann få virke på
oss, så vi daler ned i den folkelige telttjeneste, og derved sinker oss selv i løpet innover i det herlige
land som flyter av melk og honning.
Misbruk av nådegavene har gjort at man er bange for å bruke dem man har og å søke nye.
Det er mangel på slike som kan ta seg av de syke og be med dem og for dem. Flere andre ting kunne
også nevnes. Men saken er at vi må strebe etter de åndelige nådegaver. 1. Kor. 14, 1.
Må Gud velsigne ditt arbeid samt br. Andr. Nilsens arbeid og alle de andres arbeid. Det er
ikke forgjeves. Det vil være gagnlig under Guds ords forkynnelse at en lar profeten i seg komme mer
til sin rett enn predikanten. Tal til "klippen", så vil den tale til deg. Dette er profetordets ånd.
Kjærlig hilsen til deg, br. Andr. Nilsens hus samt vennene. Salme 44, 4–6.
Din i troens lydighet hvilende bror
J. O. Smith
Horten, 7. mars 1934 — # 221
Fred.
Takk for ditt kjære brev og for manuskriptene. Det lider nå mot påskestevnet. Årene flyr så
hurtig. Vi har denne gang tenkt å benytte skjærtorsdag og langfredag til et bønnestevne for brødre.
På denne måte vil brødrene få anledning til å trenge seg nær til Gud, og det trenger vi så høylig. Det
vil virke på stevnet og ellers rundt omkring til alle menighetene.
Vi har nå daglig hatt bønnemøter her på Horten i over 3 uker. Hva virkning det har hatt på
oss selv, og vil få på andre, vet alene Gud. Men vi er blitt glad i å be, så det faller lettere. De unge
brødre har stor kraft i sin bønn. Flere av dem taler i tunger og tyder.
En av brødrene fra Sandefjord kom en aften til Horten midt under bønnemøtet. Han ble
grepet kraftig av bønnens Ånd og begynte å tale i tunger så lenge og så kraftig at vi alle syntes det var
et rent under.
Når vi begynner å be, da kommer det tilsyne hvorledes det har seg i et menneske, om man er
vantro eller troende, om man vil overgi seg helt til Gud eller ikke.
Det er stevne f.k. søndag i Brevik, men det er for lang vei og for kort tid. Under stevner blir
ofte de unge menn bare tilhørere, da de eldre brødre opptar omtrent all tid. Dette er
"predikantenes" synder mot den oppvoksende slekt, hvor de eldste skulle være som de yngste.
Derfor bør profeten, som taler menigheten til formaning og trøst (hvilket kan skje i løpet av 15 à 20
minutter), komme mere frem, og predikantene som preker 1 à 2 timer hver, bør trykkes i hodet, når
alle repetisjonene begynner. Dette er ikke vanskelig å forstå. Aller best forstår man det som tilhører.
Hva som overskrider det som oppbygger menigheten, er utenfor visdommens lover, selv om den
snakkesalige selv befinner seg i den syvende himmel. Litt større frihet til å tale får man jo ha når det
tales omtrent utelukkende til syndere. Men er det flere brødre som har et ord til syndere, da må ikke
hver enkelt av dem holde en høymessepreken, for da er de prekende selv syndere — uten visdom og
forstand. Derfor må den seier man har i det daglige liv, få vokse, så den også kan spenne over "seier i
tjenesten".
Kjærlig hilsen fra din i mange stykker store beundrer
J. O. Smith
Oslo, 5. mai 1934 — # 222
Fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev fra Kristiansand S. Det gleder meg at det gikk bra der borte.
Vedlegger en del brev som vil glede deg. Jeg har korrespondert en del med N. N.; men det er med
ham som med oss, han er misforstått. Jeg skrev at både du og jeg gledet oss over hva han skriver.
Dette har styrket ham og gjort ham glad.
Som du ser av brev fra S. Bratlie og Andr. Nilsen, går det utmerket i Brevik. Br. Bratlie har stor
kraft i sin bønn, så jeg tror han vil komme til å gjøre stor nytte for seg.
Jeg tror vi bør gå mot festningsverkene som er oppstilt mot oss, på knærne. Be ned all
motstand. Be frem de oppriktige av hjertet, de som er fanget i partilenkene. Ikke gjøre propaganda
utover, men la ryktene bryte vei. Slik var det i Israels dager. De hørte rykter og var engstelige. Vi har
allerede begynt å be om vekkelse utover. I går i Vogts gt. 35 ble det med stor kraft av mange brødre
bedt om vekkelse. Tror du bør legge møtene i "Idrettens hus" an som bønnemøter med korte
vitnesbyrd og små taler i pausene, for at ikke krampen i knærne skal bli altfor stor. Det er godt her i
Oslo. På Horten fortsetter bønnemøtene. Vi ber om vekkelse for syndere og at Gud vil utruste sine
vitner med stor kraft og visdom i disse dager.
Snart går vel de levende vannstrømmer over muren, og jeg gad vite om det da ikke blir en
"Tafjord" omveltning.
Kjærlig hilsen fra din i arbeidet, innenfor muren, stridende bror.
J. O. Smith
Fred.
Hjertelig takk for samværet i Oslo og for brevene.
Vi lever ved Guds nåde godt. Kamp og strid som vanlig, men det tilhører vår utdannelse. Det
er meget jeg ikke kan fatte, dog hører jeg torden og ser lynild langt borte i det ukjente. Guds vei er
såre lang. Hans rettferdighet er for oss ubegrenset.
Som du vet var jeg i Oslo i 6 dager. Vi hadde bibeltimer sammen. Det mangler dessverre —
tross all bearbeidelse — ennå innsikt over det indre livs veier. Jeg trodde de visste alt, så jeg nær sagt
skammet meg for å holde bibeltimer, men etter alt å dømme er det just det som trenges.
Det er orden og fremgang i tjenestegjerningen som det skorter på. Disse forferdelig lange
bønner i menighetssamling er jo rent forkastelig, likeså disse alt for lange bønnemøter. Annerledes
stiller det seg under vekkelsestider, da får vi ta det annerledes. Gud er ordens Gud, og alt hos oss skal
skje til oppbyggelse.
Ja, kjære bror, dette skjønner du selv, men nå må det gjennomføres i praksis. Når lydigheten
er blitt fullkommen innenom menigheten på et sted, kan vi dra videre — til de på den andre siden av
havet.
Hvis vi bare arbeider utover, eller for meget utover, da fortynnes menighetslivet innover. Og
dette liv er dog kjernen i all vår virksomhet. For Jesus vandrer midt i mellom de syv gull- lysestaker.
Det er til menigheten Gud legger sjeler, derfor må den være i orden.
Ja, herom er visselig meget å si. Men når vi er oppmerksom på dette, så tror jeg vi på dette
felt kan bli mer fullkomne i tjenestegjerningen. Dertil gi Gud oss nåde, styrke og visdom.
Din fra synden, døden og helvete, mot lyset, livet og Guds visdom slitende og higende og
kravlende bror
J. O. Smith
Kjæreste bror E. Aslaksen.
Nåde og fred.
Hjertelig takk for dine to brev. Vårt arbeid i Herren er ikke forgjeves, selv om det en tid ser ut
som forgjeves. La oss bare se oss om, hva Gud har gjort i alle de år som svant: Våre barn er blitt frelst.
Menighetene rundt om i landet blomstrer og bærer frukt. Også i Danmark spirer og gror det natt og
dag. I Amerika er sæden sådd. Derfor kan vi være glad. Og hva forestår i fremtiden: Våre barn og
barnebarn vil bære sæden videre. Menighetens barn vil fortsette å bære frukt og sæd langt inn i
fremtiden. Guds rike vil komme og hans vilje skje. Selv om vi er få, så er dog Guds kraft til å spire stor
i de få. Derfor, bli ikke trett, kjære bror, men fortsett med samme kurs og fart som alltid.
Jeg tenker ofte på Hallingdal. Det er en vekkende ånd over dalen, og flere er begynt å arbeide
der oppe.
Hils ditt hjem og vennene.
Kjærlig hilsen fra oss alle her ved din bror
J. O. Smith
Kjære bror Aslaksen.
Fred.
Takk for brev med forslag for nyttårsstevnet.
Stevne er menighetsmøte, dvs. menighetens møte. Alle som Ånden driver dertil, har ordet.
Predikantene har ikke mere å si enn de stammende. Derfor bør ikke gedigne emner oppsettes, så kun
en eller to får komme til orde og resten bli sittende der for kun til slutt å si "amen" som klokkeren i
"kjerka". Derfor: Bort med predikanten, frem med de stammende. Frem med apostlene, profetene
og lærerne som hjelper frem de små og tilbaketrukne. La den minste få størst ære, så blir det
menighetsmøte og stevne.
Det ville være kjært å få høre hvordan det går i Nesbyen.
Hils vennene og ditt hjem. Kjærlig hilsen fra din "ikkepredikende bror" i Åndens kjærlighet for
andres frelse strebende
J. O. Smith
Horten, 15. januar 1935 — # 226
Fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev fra Bergen. Det gleder meg at du er ute på farten.
Min sønn Aksel og Elihu Pedersen virker nå i Flisa, hvor det er stor søkning til møtene. Flere
tar i mot, og det ser lovende ut.
Gamle svigermor hensov lykkelig i troen på sin Frelser 8. ds. 86 år gammel. Hun ble begravd
fra vårt lokale, og om aftenen hadde vi en god minnefest. Hun hadde jo vært gudfryktig fra
ungdommen av, så det var mange som hadde et minneord om henne, samt et vitnesbyrd med takk til
Gud for alt.
Her har vi møter som vanlig. Jeg tror dog disse stadige møter virker mer enn noen har anelse
om, især på barna og ungdommen. Når de kommer ut blant folk, da forstår de hva de har fått i
åndelig arv.
Så får du ha det riktig godt, kjære bror. Må Gud rikelig signe ditt arbeid, så Guds lys må
skinne klart til frelse og helliggjørelse.
Hils da vennene, og vær selv hilset fra din i fornedrelsen og vanæren og herligheten
meddelaktige bror
J. O. Smith
Horten, 12. mars 1935 — # 227
Fred.
Hjertelig takk for brev i dag og for sangene i går. Jeg har dessverre påtegnet: "Bør ikke
trykkes" på nær sagt alt i hop. Vi kan jo ikke synge lærdomsformene, formaningene osv. For lange
sanger med kor bør avknappes. Krigssanger og lovprisningssanger er berettiget. En kan lære meget
av Davids salmer. Etter å ha gått gjennom store kamper, faller det lett å dikte en sang. Jeg tenker på
Luthers: "Vår Gud, han er så fast en borg" eller Brorsons: "Opp I kristne, ruster eder." Men når man
sitter der i ro og mak og fabrikerer sanger i hopetall, da er også innholdet deretter. Kun de færreste
sanger er levedyktige — også i vår sangbok. Derfor må vi nok være litt hårdhendt med hva vi trykker.
Tror man under dikting av sanger bør bruke sterke sprang i tanken, så det ene kan skilles klart ut fra
det annet uten studie, mens man synger sangen. For øvrig vet du vi er ulærde folk i den slags, så jeg
vil og kan ikke si noe større om det. Kun bør vi prise Gud på alle måter, og etter beste evne, enhver
især av oss.
Kjærlig hilsen med mannakorn Es. 25, 1–4. Håper vi til slutt kan si som David: 1.Krøn. 23, 25–
26.
Din bror
J. O. Smith
Guds gode fred.
Hjertelig takk for ditt meget kjære brev om liv og fremgang i Oslo. Det er flere der som
tegner godt.
Skjulte Skatter går nå inn i sin 25. årgang. Jeg har i den anledning skrevet et ganske kort
stykke.
En liten tue kan velte et stort lass. Håper at tuen er hård og sterk nok, så lasset virkelig kan
velte. Som du vet og ser, så formår ingen noe mot sannheten. Og det er jeg glad for. Så finnes det da
midt i all urede og løgn noe bestående, noe virkelig som ikke kan rokkes — et Sions berg, Guds ord.
Flagget i topp og luene av for det!
Vi har i alle disse åndelige krigsår sett svært lite til våre motstandere. Gud har drevet dem
bort ved veps og rykter og frykt. Men dette er slik og blir slik for at Guds ord også skal oppfylles på
oss. Derfor blir det slik som det er sagt i sangen.
" Krigen tar til uti massenes leir.
Det hele er planlagt, og fører til sei'r."
Når så krigen tar til på en naturlig måte etter Guds vilje, da er vi på den sikre side. Vi er på
seierssiden midt i vanæren. Selv om vi tilsynelatende taper slagene, så vinner vi dog krigen.
Har hatt brev fra min sønn Aksel. De har hatt møter i Drammen, Hokksund, Vestfossen og
Mjøndalen. I Mjøndalen var det en dame som sa at min bror Aksel var den første som kom til
Mjøndalen og forkynte Åndens dåp.
Så en hjertelig hilsen fra din bror i Herren
J. O. Smith
Fred.
Hjertelig takk for ditt kjære kort i dag.
Når man ikke vil forstå, men legger vinn på å vri, da kan man jo ingen vei komme. Sytti veier
taler for seg selv, den behøver intet forsvar eller anbefaling. Og forstår man ikke boken, så må det
fattes et eller annet hos vedkommende person. Takk for boken Å være kristen. Den er jo skrevet til
syndere og nybegynnere, men må anta det er hård føde også for mange troende. Alt som heter
sannhet er "for hårdt".
Jeg har lest igjennom alle dine tre bøker med oppmerksomhet, men jeg finner intet
anstøtelig i dem. Tvert om har jeg funnet dem spekket av Guds lys og kunnskap. Så jeg er særdeles
glad og fornøyd for at disse dine bøker nå kommer ut. Det vil hjelpe søkende sjeler. Og det er jo disse
vi søker å nå.
Hjertelig hilsen.
Din bror
J. O. Smith
Brevik, 20. februar 1936 — # 230
Fred.
Hjertelig takk for manuskriptene. Som du ser er jeg nå ute på farten. Har vært i Fredrikstad,
Sandefjord, Porsgrunn og Brevik. Brødrene vokser alle vegne. Her i distriktet kan man med rette si at
markene er hvite til høsten, men arbeiderne er få. Andreas Nilsen har rent ut sagt overarbeide. Flere
og flere steder åpnes. Advarslene duger ikke lenger. Guds nåde og kraft overvinner alt. Vi har alt for
få arbeidere. På stevnet skjærtorsdag og langfredag i Horten blir det bønnemøter og bibeltimer for
menn.
Den "prestelige forvaltning" av Guds evangelium blant de fullkomne — Rom. 15 — blir det
også mer og mer behov for, hvis det hele ikke skal stoppe opp. Men det skal stor nåde til denne
tjeneste. Må Gud få utruste tjenere i disse dager, så ofrene hos hedningene i vårt land kan bli Gud
velbehagelig.
Jeg er Gud takknemlig for de unge brødre som er ute i arbeidet. De gjør sine saker godt.
Likeså de fastboende menighetstjenere. Slik fremgang og så mange åpne dører har det aldri vært.
Gud være pris og ære for alt. Jeg har vært i tvil om hvorvidt vi skulle erklære krig til alle sider, men
Guds bud om at vi ikke skal sette oss opp imot det onde, drar avsted med seieren. Måskje er det den
taushet som åpner dørene og gir den største kraft.
Hils ditt hus og vennene. Kjærlig hilsen fra din medarbeider i Kristus
J. O. Smith
Nåde og fred i Kristus Jesus!
Hjertelig takk for ditt kjære brev mottatt i dag. Underlige er Guds veier, hans stier fred. Kom
hjem mandag fra Brevik, hvor vi hadde velsignede møter. Vi var også i Langesund, Porsgrunn, Herøya,
Skien og Skottfoss. I Skottfoss hadde vi et stort kommunelokale. Mange folk og stor nåde over møtet.
Flere troende fikk litt å tenke på. I Skien gikk det likedan. Br. Øvrum vitnet slik at landets biskoper
kunne misunne ham det.
Flere nye ansikter dukker opp alle vegne. Motstanden er som blåst bort, og vi brukte deres
våpen for ytterligere å rense luften. Ikke en eneste lyd imot. I Brevik hadde vi mere inngående
bibeltimer, og brødrene var glade. Turen begynte med Fredrikstad, så Tønsberg og Sandefjord hvor vi
hadde det godt hos br. Isak Evensen. Vennene var der så snart de hadde anledning.
For øvrig er å si: Hvem vet hva slags fisk det er i denne store not som nå snart er full av fisk?
Gud alene vet det! De fryder seg nok i lyset så lenge de hører det og ser det, men når de selv skal
bestemme og styre etter sitt syn, da forbauses jeg ofte over hvorledes de tar storlig feil. Når deres
råd skal virke, da klikker det. Er det i dypet av hjertet man ikke er frelst??? Er det hjertets skjulte
tanker og råd som ikke er helt med Gud? Ja, er det tilfellet, da kan virkelig spedalskheten bryte ut når
som helst. Det var vel grunnen til at Paulus sier: De søker alle sitt eget. Det var dette som skapte
udugelighet i tjenestegjerningen. Når jeg kommer fra en åndelig bror som nær sagt forstår alt, og rett
bort til en kjødelig bror, da er det en lidelse i ånden, for alt blir dratt ned i kjødet og omsatt i en
annen forståelse der.
Hils ditt hus og vennene. Det kjennes sterkt, når man er ute, at arbeiderne er få.
Kjærlig hilsen fra din hengivne bror
J. O. Smith
Horten, 14. januar 1937 — # 232
Guds gode nåde og fred!
Hjertelig takk for dine to gode stykker til Skjulte Skatter samt for brev.
Jeg må si med Tersteegen: "Jeg er dum og håper å bli ennå dummere." Ja, det blir jeg nok uten å
håpe det.
Ved å gå opp i det åndelige, mister man nær sagt all erindring og forståelse av ting på jorden.
En blir rent ut sagt dum. Dog klok nok til å seire over verden og de ting som er i den.
Ja, slik er det, og slik er den visdom som løser oss og kjøper oss fra jorden og menneskene.
Godt er det da å være pensjonist, så en kan slippe å konkurrere.
Måskje vi ved å stige ned gjennom den åpne dør dernede, kan bli så usynlige at det er lite å
slåss om plassen etter oss. Det er vel det mest fullkomne. Da blir det bare Mesterens ord igjen etter
oss:
"Følg du meg."
Hjertelig hilsen fra din i tjenesten og lidelsen meddelaktige bror
J. O. Smith
Ålesund, 31. desember 1914 — # 233
Kjære bror Th. Ellefsen.
Guds fred.
Takk for ditt kjære brev i dag. Det er så godt å høre om ditt arbeid i Herren, at han er med og
åpner Ordets dør. Du vet at himlenes rike er likt et sennepskorn som er mindre enn alt annet frø,
men som når det vokser, blir så stort at himmelens fugler kan bygge rede i det. Sådan går det også
med oss. Vi gikk der alene, miskjent av alle, men nå, Gud være takk, vokser sæden.
Her i Å. gikk jeg flere ganger i en forsamling; men det gikk meg som med Paulus i
synagogene, han måtte omsider gå fra dem idet han tok med seg disiplene. Det er mange som i sin
tid har mottatt Guds Ånd, men som har hatt mindre forstand på å motta Ordet i den Hellige Ånd.
1.Tess. 1, 6. Dette er gjennomgående en mangel over alt. Var også på to steder hvor de endelig ba
meg komme igjen. De synes til å begynne med at Ordet er dem en skjønn musikk, men når det så
begynner å rive ned og bygge opp, da kommer gjerne motstanden.
Gud har fordelt oss så underlig langs kysten. Må han selv velsigne vårt arbeid. Jeg gleder meg
ved de to søstre du omtaler, samt de to brødre hvorav den ene er reist sydover. Gud gjør underlige
ting. Men nå er saken at de er meget svake til å begynne med, så de har vel vanskelig for å stå seg for
påvirkning av ånder utenfra.
Det er nå så lenge siden jeg talte med deg at jeg lengter etter en muntlig samtale.
Lev vel, kjære bror, og vær kjærlig hilset fra din bror
J. O. Smith
Valkyrjen — Måløy, 8. mars 1915 — # 234
Guds gode fred.
Her har vi hatt møter for fullt hus; men jeg har sluttet med det for kun å samtale med de
færre om det indre liv i Gud. Dog, flokken svinner inn jo dypere man går innover.
Ja, nå er far hensovet i Kristus Jesus. Hans siste ord var: "Jeg ønsker å fylles mer av ham som er veien,
sannheten og livet", og så sov han rolig hen. Begravelsen skulle være tre dager senere, så jeg kunne
ikke reise de 80 mil på den tid. Det var et hårdt slag. Han har i sin levetid vært nidkjær for Gud, og
gudsfrykt var hans lyst. Visstnok maktet han ikke å føre oss inn i et dypere åndsliv; men han viste dog
veien hen i mot det. Må Gud velsigne hans ånd og hans gjerninger. Han var en høvding i sin art, og de
små og fortrykte fikk i ham alltid en trofast støtte og hjelp. Må vi nå nytte vårt liv i Guds tjeneste, og
må det nye mennesket mer og mer bli iført etterhvert som det gamle går til grunne.
Jeg er glad for at brødrene kjemper trofast hver på sin kant. Skiaker skal være mere syk nå.
Verden er mørk og trang, det er godt vi stevner mot et bedre hjem, som far sa i sin sang. Mitt
inderlige ønske er mer enn noensinne å kaste av alt som tynger og løpe på banen. Ja, jeg må si med
Paulus at jeg akter alt for skarn mot ypperligheten av kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre.
Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal vi bli ham like og se ham som han er, halleluja. Da skal
vi møte våre kjære. La oss alltid den resterende del av vår levetid leve etter Guds vilje og ikke etter
menneskelige lyster. Snart er det hele forbi, og da skal vi få vår lønn etter vår trofasthet og vårt
arbeid.
Gud har vært med deg og velsignet ditt arbeid. Legg deg derfor alltid på hjertet å forbli i
dette arbeid og i denne trofasthet, så din lønn kan bli stor i de evige boliger. Bed også for meg, at
Herrens ord kan få fremgang og at jeg må forkynne det som seg bør i renhet og verdighet, som
apostelen formaner til.
Kjærlig hilsen. Din hengivne
J. O. Smith
Valkyrjen — Haugsholmen, 31. desember 1915 — # 235
Guds fred.
Takk for ditt kjære brev mottatt for en tid siden. Du har nå hatt en lang tørn på Finnmarken
igjen.
Br. Thorleif Hansen har vært ca. 8 dager i Måløy, og nå er han i Ålesund, hvor han har vært i
julen. Julaften og begge juledager var vi i Måløy, hvor det nå er en liten forsamling — om enn svak, så
elsker de dog sannheten. Det var tydelig å merke at br. Hansen hadde styrket dem i troen og bundet
dem fastere sammen. 4. og 5. juledag var vi i Å., hvor jeg sammen med br. Hansen overvar to møter.
Vi talte om at det nok går an å fryde seg i lyset til en tid uten å bære lysets frukter, men at vi nå må
arbeide i lyset, så andre kan få kjennskap til den godhet som er i oss, virket ved Jesus Kristus vår
Herre. Når lyset blir kastet over de forskjellige sannheter, da fryder man seg, men når kravet om å
følge lyset blir stillet, da kniper det. De tok dog mot Ordet også i dette, skjønt vi følte det var hårdt.
I Bergen har jeg ikke funnet noen å tale med, men to ganger har fulle menn begynt selv å tale
til meg om sine anliggender. Måskje det er en pekepinn fra Herren for denne bys vedkommende at vi
skal begynne med de dypest falne. Vil du ha dette for øye når du kommer til Bergen.
I aften er det den siste kveld i året. Et grufullt år for krigens land, men et velsignet år for oss.
Gud har gjort store ting dette år; derfor vil vi prise ham.
De hadde i Å. leiet et værelse til br. Hansen. Jeg var oppe hos ham en ettermiddag, og vi talte
meget sammen. Har aldri hatt større anledning til å tale med ham. Det er en meget nidkjær og grei
gutt som gjør et solid arbeid. Hva det gjelder, er å være utholdende med de man har med å gjøre,
ikke slippe dem før Gud har befestet dem og Kristus fått sin skikkelse i dem.
Lev vel. Det skal glede meg å høre fra deg. Velsignet nyttår ønskes deg, og takk for det
svundne.
Kjærlig hilsen.
Din bror
J. O. Smith
Til pinsestevnet i Drøbak 1916 — # 236
Brødre og søstre, elskede i Herren.
Guds fred.
Under mitt fravær vil br. Ellefsen frembringe stevnet i Drøbak mine hjerteligste hilsener med
bønn og ønske om velsignede møter.
Noen av de kjære Vestlandsvenner vil for første gang møtes med venner fra Østlandet, og
min bønn til Gud er at det samfunn vi ved Guds nåde har stiftet — allerede før stevnet — nå under
samværet i Drøbak enn ytterligere må befestes og befinnes å være sannhet.
Gud har i de forløpne år arbeidet med på mange måter — endog langt utover hva vi har
kunnet tenke. Mange har villet knuse oss i vår barndom i Herren for å gjøre Guds kunnskap til intet;
men Gud sto bi når som verst det gjaldt, og vi kan i dag prise Herren fordi motstandernes makt er
brutt, så vi i fred kan grunde på Herrens lov.
Skal det innvundne terreng beholdes, må hver enkelt på sitt sted være en støtte i Guds
tempel, som sammen med de andre danner en ugjennomtrengelig mur i Åndens fredssamfunn. For
dette er vårt samfunn — ikke innskrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd.
Vi tilhører Kristus og er ikke lenger våre egne. Likesom Kristus er gitt som hode og gave til
menigheten, er vi i like måte gitt som gave til hverandre. Derfor har enhver å tjene andre til bevarelse
og utdypelse av Åndens enhet i fredens sambånd. Bryter noen denne lov, stiller han seg selv til skue
som overtreder i menigheten.
Så langt Gud har fått føre oss, har han gitt lys i sitt Ord og åpenbart for oss Kristi
hemmeligheter. Det er derfor vår plikt å forsvare hva han har skjenket oss, likesom folkene i dag
forsvarer sine fedres jord. Apostlene og masser av de hellige har gitt sitt liv for dette herlige Guds
ord, og vi må ikke tenke på å komme gjennom verden seirende uten å kjempe.
Frykt derfor ikke for de som kan slå legemet ihjel; men frykt for ham som har makt til å kaste
både legeme og sjel i helvete.
Siden venneflokken er økt, har det alltid vært noen som har dratt sammenligning mellom det
vi forkynner og det som blir forkynt innen leiren. De har hatt en viss lengsel og dragelse til leiren med
dens telttjeneste. Dette kommer av at man ikke seirer. Man trenger atter og atter til avtvettelse på
legemet, så det blir mindre tale om å vandre på den nye og levende vei, hvor det 3. vitne, blodet,
kommer til sin rett.
At noen har det på denne måte, er ikke lærdommenes skyld, men deres egen sløvhet og
manglende vilje til å sette livet til.
"Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet." Når hele ens
gudsdyrkelse kun omfatter tjeneste til legemets ytre renhet, da kalles dette telttjeneste. Sådanne har
ikke rett til, ja kan ikke ete av det alter som er innenfor forhenget.
Likesom noen vendte tilbake til den fattige og usle barnelærdom, så har vi noen blant oss
som har utvist tilbøyeligheter til å vende tilbake til telttjenesten.
Gud være takk, det finnes dog trofaste sjeler som har aktet Kristi vanære for den største
rikdom og som er vel tilfreds med sin skjebne utenfor leiren — der hvor han er, og hvor vi mettes fra
alteret av hans kjød og hans blod, hvorom Jesus selv sier at det er sannelig mat og drikke.
Sålenge det forreste telt står, gir den Hellige Ånd tilkjenne at veien til helligdommen ennå
ikke er åpenbart. Men innenfor forhenget vitner Ånden sammen med vannet og blodet om dyp hvile
— Guds hvile.
Stevnet hilses med Johs. 9, 7 og v. 35–39 samt Hebr. 13, 13–14.
Hjertelig hilsen i Kristi kjærlighet.
Eders
J. O. Smith
Valkyrjen — Ålesund, 27. juni 1916 — # 237
Guds fred.
Takk for dine to meget kjære brev som var meg til stor glede, det siste om stevnet i
Lillestrøm. Tror disse stevner har sin betydning for ettertiden. Man blir litt engstelig for å gå over
streken, da det viser seg at tukten kommer i sin tid. Flere av vennene er nå så fremskredne i
forståelse at de vet selv å dømme om de forskjellige ting. Det er også såre godt at ikke en enkelt
mann kan omstyrte denne Guds bygning, hvem så enn denne måtte være. Ikke at jeg tror noen har
villet dette; det kan ved uårvåkenhet vises slapphet overfor kjødelige mennesker, og disse vil gjerne
forstyrre hele huset. Slike elementer må holdes nede, og vil noen forsvare deres atferd, blir det deres
egen sak og til skade for dem selv. Forsamlingen blir nå så stor at det må vises fasthet av dem som
står i spissen, det kreves også det. Tror at hele stevnets resultat pekte i den retning som ovenfor
nevnt, endog i den grad at det ble merkbart for de mest åndelige. Forøvrig frykter jeg ikke for det
som er oppbygget, men for dem som ødelegger seg selv ved å ville fingre på denne bygning. Dersom
verket ikke kan stå, så la det ramle, men la det ramle for den Guds kunnskap som er mektig til å
omstyrte festningsverker. Men er bygningen oppført ved Guds kunnskap, er det galmannsverk å ville
ødelegge den ved kjødelige talemåter. Det blir jo resultatløst, som om en spurv vil med sitt nebb
hakke hull i en panservegg.
Vil ønske at enhver for fremtiden ville arbeide sammen i én ånd mot det samme mål, nemlig
dette å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus Jesus. Hittil må det jo sies å ha gått
forholdsvis godt — under stor motstand og megen kamp; for Gud har arbeidet med.
Har i den senere tid tenkt meget på å akte seg som levende for Kristus. Rom. 6, 11.
Mange takk for ditt kjære kort og for samtalen i Haugesund. Det var en velsignet time. Vårt
borgersamfunn er i himmelen, derfor kan man kun fryde seg sammen med borgere av samme
samfunn.
Lev vel i Herren og vær kjærlig hilset fra
din bror
J. O. Smith
Horten, 14. juli 1918 — # 238
Fred.
Takk for dine to kjære brev, det siste mottatt i dag. Hører du har vært syk, hvorfor det gleder
meg at du er i bedring. Jeg har hatt den spanske syke noen dager, men er nå til bedring. På Horten
raser denne syke svært, og det har vært mange dødsfall.
Ja, du kan tro jeg forstår ditt brev. Det er vel fullt opp å gjøre, og det gleder meg meget at du
i din bedømmelse av tingene treffer sømmen meget godt på hodet. Du gjør rett i å gå rett på saken,
det gir respekt. Øv deg i det å være tjener for en ny pakt, for Ånd. Sett hver på sin plass, den de
virkelig inntar. Om noen i fantasien svever i de høyere regioner, så la en sådan få vite hvor han hører
hjemme, for det gjør folk så liketil og greie. All denne taushet er et Satans skjul. Det er i grunnen
forfengelighet, for de ønsker ikke å blotte seg; for de vil gjerne være noe mer enn det vil komme
frem at de er, om de åpnet sinn munn. Det er skjult stolthet.
Aksel og Helga er nå i Sverige. Har hatt brev fra ham. De unge fra Drøbak var her søndag,
likeså en del venner fra Sandefjord. De unge fra Drøbak blir mer faste etter hvert.
Hils vennene. Kjærlig hilsen
din bror
J. O. Smith
Horten, 10. april 1935 — # 239
Kjære sønn Aksel.
Fred.
Hjertelig takk for brev og manuskript mottatt i dag. Må si det er en stor glede for oss å høre
om fremgang i arbeidet. Jeg vet jo selv hvor hårdt det er der oppe. Det var et underlig skriftsted du
fikk fra Job 12, 22. Ja, i sannhet drar Gud det skjulte frem av mørket, og han fører dødsskyggen frem
til lyset. Dette hårde, barske, ugjennomtrengelige må frem for lyset, det kan ikke lenger skjule seg.
Det taper kraften til å holde på sitt bytte, og så brister det for sjelen. Det skjulte kommer frem fra
mørket. Mørkets fyrste må slippe sitt bytte. Alt skjer ved Kristi evangeliums forkynnelse. Vær derfor
glad at du ved Guds nåde har fått del i et slikt ransakende herlighets evangelium. Vi skal jo ikke se alt
det skjulte arbeid som skjer i hjertene; men at det skjer en masse ting for sjelens indre bevissthet, er
aldeles sikkert. Vi sår, andre kommer inn i arbeidet, og da vil det skjulte komme helt frem i lyset.
Derfor er vårt arbeid i Herren ikke forgjeves. Med denne tro og i denne kraft kan vi være tjenere for
ånd. Husk det!
Her står det jo til som vanlig. Vi nærmer oss påske, og vi skal nå ha noen bønnemøter. Ja, det
er meget arbeid rundt omkring som du sier, men arbeiderne er få. Jeg synes det er et Guds under at
det er blitt så meget ut av det.
Du hilses hjerteligst fra oss alle her. Hils vennene.
Din far
J. O. Smith
Kjære sønn Aksel.
Guds gode fred!
Hjertelig takk for ditt meget gode brev med alle gode etterretninger mottatt nå nettopp.
Underlig hvordan Gud velsigner. Jeg tenkte på det i dag at det er gått så mange år hen for å
få utdannet tjenere, men nå går det raskt fremover, da mange kan arbeide. Jeg tror det er bra for
dere å late som om motstand ikke eksisterte. For det er Guds kriger I fører. Det er bare død over det
gamle menneske som duger i fremtiden. Du ser selv hvor falske de kan være etter å ha vært
predikant en hel menneskealder. Forkynn det som Guds Ånd forkynner: "Men er Kristus i eder, da er
vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet."
Kun korsets ord over det gamle mennesket duger noe. Det gjør ende på djevelens gjerninger.
Alt annet er aldeles ikke det fulle evangelium. En fullkommen død over synden i kjødet er et fullt
evangelium, og det må forkynnes. I det er det næring. Mitt kjød gir jeg for verdens liv, sier Jesus. "For
mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke." På denne måte får Guds folk næring. Og
hvor maten er, der samles folket, som det sees hos eder. Hvor åtselet er, samles ørnene. Kristi kropp
er det sanne åtsel, det er sannelig mat. Syng dette ut overalt hvor dere ferdes, selv om Satan raser,
for seieren er eders.
Gud vil åpenbare for eder hvor lenge I skal være der I nå er, og hvor I skal hen senere.
Overhyrden har ledelsen. Jeg for min del har hatt ham til leder i alle år siden jeg fikk noenlunde vett
og forstand. Og du ser selv på denne dag at ledelsen har vært guddommelig og ikke menneskelig.
Derfor tilkommer han all æren. Vår ære blir det da å høre hans røst. Det må også du gjøre, kjære
Aksel. Det bringer sann balanse i livet. Ja, jeg vet du allerede hører, men øv deg enn mere deri. Gjør
intet av tilbøyelighet; for det er kjødets vei.
La denne tur og eders trofasthet bli til "standard" eksempel for yngre brødre som vokser opp,
så de kan se at det lønner seg å være trofaste, og at det er det eneste som Gud gir fremgang. For jeg
tror at eders fremgang vil bli større enn vi nå kan ane, og ikke bare eders fremgang, men deres som
kommer i eders fotspor med eder som eksempel. Søk alltid Guds ære, så vil det skje.
Jeg reiser ant. en tur til Brevik f.k. søndag. Det er nå stor fremgang der i distriktet.
Hils de kjære brødre som er sammen med deg. Predik kors over eget kjød til hver tid og
stund, så vil det falle lett å predike det samme over andres kjød. Dette er troens og korsets
hemmelighet, dette er veien, maten og livet.
Kjærlig hilsen fra oss alle her. De var alle glade for brevet.
Din far
J. O. Smith
Horten, 18. juni 1906 — # 241
Kjære br. N. N.
Mange takk for ditt kort. Du sier at Gud også kan helbrede legemet. Ja, det kan du være
sikker på. Han kan restaurere det og nedbryte det, for han har all makt i himmel og på jord. Men
hvilen i Gud er mektig til å fordrive nervøsiteten. For åndelig styrke styrker også legemet, da legem,
sjel og ånd hører sammen. Da jeg fikk ro i ånden, ble mitt legeme rolig, for er ånden urolig, løper man
både hit og dit; men den som tror, haster ikke. Han har det ikke slik at han skal hente Kristus hverken
ned eller opp, men han er nær i hjerte og munn, og da behøver man ikke å løpe.
Vet du virkelig hva det vil si å ha oppgitt alt for Kristi navns skyld. At du bør gi opp alt, det vet
du nok; men jeg spør om du har solgt alt for å vinne Kristus. Dersom du det har gjort, kan du ikke
være nervøs. Den som søker visdom, skal forminske sine bestillinger, for han har fått kunnskap om at
visdom vinnes ved beleilig fritid. Derfor er det ikke visdom i å ødelegge seg selv, men det kan være
begjærlighet etter å få det til å gå som man selv har satt i gang. Så mange som drives av Guds Ånd,
disse er Guds barn, men driften er ikke av den art at vi blir nervøse.
Derfor kan du trygt forlate deg på Gud i alle ting, så skal din hvile og tillit bli stor. Du skal
komme til å kjenne den fred og glede som overgår all forstand, og det skal undre meg om da ikke
nervøsiteten skulle fordufte.
Jeg har ikke meget å skrive om nå, for du har ikke åpnet ditt hjerte så jeg har fått vite
hvordan du har det — uten dette at du er dårlig.
Du vil nok ha meget å kjempe deg igjennom før du når frem til det at du sier rett frem av
posen uten personsanseelse hva Guds Ånd vil ha fremsagt. Ved dette kommer du til å bli forhatt av
alle mennesker. Er du villig til det? Er du villig til å være lyset tro i alle ting — koste hva det vil? Er du
det, da halleluja. Jeg har hele tiden likt godt den ånd som er i deg, for det er noe realt og skvært. Gå
frem i sannheten, så skal du bli som en ny, skarp treskevogn. Frykt ikke, men bruk lyset som gis deg,
så mere lys kan bli deg nyttig.
Lev vel, må Gud fylle deg slik med fred og fryd at ordet "nervøs" for deg gjerne kan gå ut av
språket — eller om du vil benytte det, da bare som en erindring om noe som ikke er mere.
Din alltid hengivne bror
J. O. Smith
Kjære bror i Herren, N. N.
Du skriver i dine brev at du bare har vært på møte en gang hos N. N. siden du kom hjem. Det
er absolutt uheldig å trekke seg bort fra tjenesten og likesom kong Oscar II opphøre å fungere. Det vil
i slike tilfeller gå oss som ham, han fikk avskjed. Menighetens engel i Efesus fikk Åndens vitnesbyrd
om at han hadde hatt meget å bære for Jesu navns skyld, men var ikke blitt trett. Det gjelder også for
oss å bevare dette Åndens vitnesbyrd, så ikke vår tretthet skal bli oss til dom.
Hva legemet angår og sykdommen deri, så vet vi at da Kristus døde, så døde også hans
legeme. Altså er også våre legemer døde i Kristi død. Legemet er dødt pga. synd. Rom. 8, 10. Vi
befinner oss på oppstandelsens grunn, bak korset, derfor hører legemet Herren til og er dødt.
Legemet må benyttes for tjenestens skyld, derfor er legemet for Herren og Herren for legemet. 1.
Kor. 6, 13. Det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme.
Når det heter at han tok våre skrøpeligheter på seg og bar våre sykdommer (les endelig Matt.
8, 16 og 17), så vil det si at han bar hele legemet i døden. Når legemet ble brakt i døden, så ble også
alle våre sykdommer med legemet, brakt i døden.
Jesus led ikke av hodepine, skarlagensfeber, difteri, tannpine, kolera osv. i det uendelige,
men han bar det legeme som kunne bli sykt, inn i døden og tilintetgjorde derved sykdommene, for
aldri har jeg hørt at et dødt legeme er blitt sykt.
Av alt dette må det noksom forståes at legemet er dødt og hører Herren til. Herren gjør altså
med legemet hva han vil. Når vi er syke, så vil dette stå i forbindelse med at der finnes onde ånder
som vi ikke har full seier over. Jesu død i legemet fjerner enhver ond ånd fra legemet. Men en
ufullkommen seier gir anledning til at legemet kan lide under sykdom. Du sier selv at du er mest
dyktig til åndelig arbeid når legemet er friskt. Altså er din sykdom en direkte hindring for din tjeneste
i Herren. Denne hindring bør fjernes.
Verden er full av onde ånder. N. N. apet forleden dag etter en styrmann som var halvt blind
på det ene øyet, og straks ble hans øye hovent og formet seg som vedkommende styrmanns øye. Da
jeg sist så B. hadde den verste hevelse gått ned, for han dømte seg selv, men øyet var ennå ikke
normalt. Han lot seg betjene av en ond spottens ånd, for i Guds Ånd hadde han ikke kunnet spotte.
Paulus drev ut en spådomsånd, Ap.gj. 16, 18. Således må en betjene seg av en løgnens ånd for å få
kraft til å lyve, en tyvaktig ånd for å stjele, en forfengelighetens ånd for å være forfengelig osv. i det
uendelige.
Likedan er det mange slags gode ånder: Bønnens Ånd, åpenbarelses Ånd, visdoms Ånd, råds
Ånd, styrkes Ånd, doms Ånd osv. Han vil være doms Ånd for dem som sitter til doms og styrkes Ånd
for dem som driver krigen tilbake til porten.
Herav lærer vi at dersom vi er ettergivende på noe punkt, så lar vi oss beseire, eller lefler
med noen av disse onde ånder, så vil denne ånd få innpass i vårt legeme og gjøre forstyrrelser der. En
kan jo med et halvt øye se utenpå folk når de huser i seg en forfengelighetsånd.
Jeg tror imidlertid ikke at du har adoptert en forfengelighetsånd, men jeg tror at du til en viss
grad beundrer det som er stort i denne verden, derved lar du denne ånd få litt innpass, og dette vil
igjen ha innflytelse på ditt legeme.
Hva er altså å gjøre annet enn å stå denne ånd hårdt imot i troen, så nåde og dermed
sunnhet kan fylle dens plass. Før du får seier over denne ånd, er det ikke tale om å bli frisk, for gjorde
Gud deg frisk før, så ville du med sunt legeme ennå mere bli overgitt i forfengelighetsåndens makt.
Sykdommen setter nå til en viss grad stopper, så den er deg til mere åndelig gagn enn skade. Dette
gjelder din person, men det er jo en fortvilet stilling, for tjenesten lider, og frukten blir derved igjen
ikke mangfoldig.
Fra det øyeblikk du lar gjelde: legemet for Herren og Herren for legemet, så skal du se at
sunnhet skal bryte inn over deg som en flod, for det er mest gagnlig både for deg og Guds sak at du
er legemlig frisk. Men lar du forfengelighet råde, så belag deg på sykdom, for Gud gjør ikke forskjell
på folk.
Fordi jeg vet at du elsker sannhet, så er det at jeg tør driste meg til å skrive sådan til deg, for
kjærlighet til sannhet kan frelse fra døden.
Lev da så inderlig vel, og prøv denne åndelige kur, og dersom dette ikke er den rette medisin,
så har Herren ikke talt i denne sak.
Men hjelper det, og du blir friskere og friskere ettersom du setter foten på forfengelighet, da
har Herren talt, og du vil styrkes i troen og bli mere dyktig til tjenesten.
Hermed en hjertelig hilsen fra din bror i Kristus
J. O. Smith
Valkyrjen — Haugesund, 27. september 1916 — # 243
Kjære bror N. N.
Guds fred.
Takk for ditt kjære brev og takk for samværet i Bergen. Det var en glede for meg å få tale
muntlig med deg om de ting som tilhører livet, det evige. Tenk evig liv, hvilken herlig gave. Om vi da
bare en kort tid holder ut i lidelser, idet vi fristes, så skal Gud skjenke oss en evig og vektig herlighet.
Kjødet strider mot Ånden og Ånden mot kjødet for at vi ikke skal gjøre det vi vil. I mitt kjød bor intet
godt. Derfor skal denne mellomvegg, dette fiendskap som ble nedbrutt i Kristus, også nedbrytes i
meg. Etter denne nedbrytelse fremkommer den nye skapning som er skapt etter Gud i sannhet,
rettferdighet og hellighet. I Kristus gjelder bare en sådan ny skapning. Derfor, om vi stadig hengis i
Kristi død, så er det for at Kristi liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Det kommer an på trofasthet i
Ånden. Mange taler høyt hver om sin kjærlighet, men en trofast mann, hvem finner ham.
Br. Ellefsen på Viking har vunnet en bror ombord. Det går ikke fort og det er ikke mange, men
Gud være takk, det går fremover. Korsets ord er en Guds kraft til frelse for hver den som tror; men
dessverre er de fleste fiender av Kristi kors.
Hilsen i Kristi kjærlighet fra din bror i Herren
J. O. Smith
Valkyrjen — Ålesund, 21. februar 1917 — # 244
Kjære bror N. N.
Fred.
Gud være lov, han gjør store ting for sitt navns skyld. Vennene her lever godt. Det var en
sann velsignelse å treffe dem sist søndag etter en måneds fravær. Dersom vi holder oss rene fra
vanærens kar, skal vi være et kar til ære, helliget, nyttig for husbonden, rede til all god gjerning.
"Ta eder først og fremst i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri!" En vil gjøre alt til ett,
skape fred og velvære uten lidelser — uten blod. Men det skal aldri lykkes. Det er bare den store
kalkkost som er ute og maler over. Gud sender et plaskregn, og så står den nakne virkelighet der like
godt. Vi har ikke bruk for hykleri og overmaling, men for sannhet og Guds kraft. Vi har ikke bruk for:
fred, fred, når der ingen fred er. Men vi trenger å få se oss selv som vi er, så vi deretter kan bli fattig,
blind og naken, for det er for de fattige i ånden at Gud åpenbarer sin frelse. "I er alt blitt mette; I er
alt blitt rike; uten oss er I blitt herrer!" sier Paulus. En ynkelig tilstand, hvori også menigheten i
Laodikea befant seg.
Når Skriften sier at i meg, det er mitt kjød, bor intet godt, så blir det ikke bedre om noen
forteller meg at nå er alt bra helt igjennom. La oss se virkeligheten i øynene, så vi ikke blir bedratt.
Synden skal fordømmes i kjødet; legemets gjerninger dødes ved Ånden. For det ble banet en ny og
levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Han kom ikke bare med vannet; nei! han kom med
vannet og blodet. Blodet renser innvendig, likesom vannet renser utvendig. "Men dersom vi vandrer i
lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss
fra all synd." Den renselse det her tales om, er ikke gjørlige synder som er frukt av fristelse; for vi
vandrer jo i lyset; men det er den renselse fra synd som kommer ved lysets dom, renselse fra den
iboende synd. Lyset fordømmer synden i kjødet, og vi gir det medhold. For dommen begynner nå fra
Guds hus, fra oss. Dette er dommen at lyset er kommet til verden.
Om Gud vil, reiser vi ant. lørdag til Haugsholmen.
J. O. Smith
Kjære bror N. N.
Fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev mottatt i dag. Det var en gang i mitt liv Gud sendte meg til
Vestlandet med et fartøy; det ser ikke ut til å bli så godt å komme dit igjen. Jeg er Gud takknemlig for
den tid jeg fikk være i blant de kjære venner på Vestlandet, og jeg er glad for at dere holder trofast
ved i samme troens spor.
Her på Horten blir stuene for små til møter nå. Er glad for vi snart skal få lokale. Vi har
allerede begynt å kjøre sten til tomten. Vedlegger en blåkopi av huset.
Ang. N. N. så brukte hun en myndighet som lå utenfor alt hva jeg anser for rett og
guddommelig. Mitt arbeid har i alle år vært å opplære mennesker til gudsfrykt og til å tjene
hverandre, så selv den største blir som den minste. Dette har jeg ved Guds nåde søkt å praktisere; og
all annen herskerstav — enn gudsfryktens — den søker vi av all makt å sønderbryte — hvor som helst
vi treffer den.
Tenk nøye over dette, og du skal selv finne ut hva rett er. Må Gud velsigne eders
sammenkomst i nyttårshelgen. Hils vennene.
J. O. Smith
Kjære bror N. N.
Fred.
Takk for dine to kjære brev. Du sier at du har fått lys over så mangt og meget i det siste. Du
ser altså at disse brytninger har gitt deg og flere mer lys. Vær derfor Gud takknemlig for alt. Gud er
såre nidkjær innen menigheten. Den minste forseelse straffes. Vær derfor varlig i all din ferd, for Gud
gjør ikke forskjell på noen av oss. Så lenge tukten varer, ser det mørkt ut; men la ikke det forferde
deg, det lysner snart mer enn noen sinne før. Tukten bringer, når man derved er blitt oppøvd,
rettferdighets salige frukt. Forhold deg rolig i denne tid og bi på Herren, så vil han vise deg utgang. Jo
mer "ståhei" man gjør, desto lenger varer mørket. Vær derfor stille som vekteren som venter på
morgenen.
Også for N. N. er det utløsning ved Jesus Kristus, selv om han nå er under tukten. Dog, slike
ting krever sin tid. En kan tilgi et menneske i et nu, men man kan ikke opprette samfunn i et nu. Det
er det samme som rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Det første kan skje hurtig, det annet kommer
etter hvert. Det er godt å være lydig, men en må selv se til hvem man er lydig. Det heter: Lyd eders
veiledere i Herren. Kun i Herren skal vi adlyde dem, og betingelsen er at de virkelig har veiledet meg i
Herren. For øvrig står det til enhver å prøve alt og beholde det gode. Det er bare det jeg kan fordøye,
som blir meg til næring og vekst, det andre får jeg la fare.
Vær hørsom for hva Ånden taler i menigheten. Sett en strek over alt som ikke stemmer med
skriftene — likegyldig hva kant det kommer fra. Ta vare på det Gud vil ha varetatt, så vil alt ordne seg
av seg selv.
Guds rike nåde i arbeidet ønskes deg, kjære bror. Vær frimodig og sterk. Hils din hustru og be
henne være snar til å rette alle dine feil — også ha øye med sine egne.
Kjærlig hilsen til deg og vennene.
Din bror
J. O. Smith
Horten, 18. mars 1924 — # 247
Kjære bror N. N.
Takk for ditt kjære brev mottatt i dag.
Hva som gjør uro er: Kristus åpenbart i kjød. Stor er den gudsfryktens hemmelighet. Dette må
oppleves, det kan ikke begripes ad teoretisk vei. Hvis så var, da var det ingen gudsfryktens
hemmelighet.
Når du vet med deg selv at du lyder Guds Ånd, lar deg lede av den, da er saken klar for ditt
vedkommende. Når du kom i besittelse av Ånden eller hvorledes, kommer ikke saken ved, bare du
har den.
Hva håndspåleggelse angår da kan det hjelpe brødrene til tro og til å gripe det man søker.
Det er forskjell på håndspåleggelse. Håndspåleggelse på en nybegynner er ikke det samme som
håndspåleggelse på de eldste. Menigheten la hendene på Paulus og Barnabas idet de sendte dem ut.
Håndspåleggelse kan være en særlig velsignelse og godkjennelse av den tjeneste en allerede innehar,
at en skal styrkes til fortsatt arbeid. Den kan være til hjelp for å trenge igjennom og motta den Hellige
Ånd. Det kommer an på hva hver enkelt søker og trenger. Sådan forstår jeg for min del
håndspåleggelsen. Siden det er en hel lære om håndspåleggelse, så må en kunne si litt om den. Det
er også håndspåleggelse til sykes helbredelse.
Vil noen gå og høre N. N., så la ikke det bekymre deg, la dem bare gå og la dem ha full frihet.
Vi skal ikke lage noe parti. Hold bare du fast ved det du har, så ingen tar din krone. Gjør din tjeneste
som for Gud. Når de har gått seg trett her og der, så vet de vel selv å finne et hvilens sted. Det forsto
selv den due som Noah slapp ut.
Forøvrig er å si at jeg er helt ut enig med deg — slik som du forklarer det i brevet. Ikke alle får
Åndens dåp på samme måte. Hvis du ikke hadde fått Guds Ånd, da ville vi visselig ha merket
fiendskap på en eller annen måte. Men du har det du tror deg å ha, når denne tro er Jesu Kristi, Guds
Sønns, tro.
Det er bare én tro, én dåp, én Gud. Vær derfor frimodig og sterk. Ta også håndspåleggelsen
til hjelp i den retning.
Han er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. Nå kan vi undersøke hvordan vi blir
prøvd, og hvordan vi må lide for å befinnes uten synd som ham. Han led i det han ble fristet. Han
iførte seg kjød og blod, etter som barnene var delaktig deri. Etter kjødet var han av Davids ætt. Han
måtte derfor lide døden etter kjødet, men ble gjort levende etter Ånden. Frivillig iførte han seg kjød
og blod, og det gjorde han for å fri oss ut fra fallet. Adam før fallet trengte ingen frelser. — Disse
teorier om at Jesus var som Adam før fallet, er bare løst flåseri som ikke har noen som helst hjemmel
i Guds ord.
Kjærlig hilsen til deg og alle de andre.
Din bror
J. O. Smith
Kjære bror N. N.
Fred.
Takk for ditt kjære brev mottatt i dag. Ser derav at I har funnet en stall som kan ominnredes
til lokale. Ja, se det er noe som det er mening i. Vi skal gjerne holde oss til det lave, for i dette
åpenbares Guds vilje. Gjør man seg opp en mening om hvordan alt skal være, og hvor huset skal ligge
osv., og hjertet er fylt med alle disse tanker, meninger og bestemmelser, og man så deretter spør
Gud for å få hans bifall til alt dette, da er man på villspor. En må stille seg uvitende, ubehjelpsom, fylt
med trang etter det en ber om og etter Guds hjelp — takknemlig for alt slik som han gjør det. Da kan
Gud åpenbare sin vilje og gi nødvendig hjelp, da forstår en at det virkelig er Gud som har skjenket
gaven, og da blir det mening i å gi ham æren for det. Sant er det som skrevet står: "For uten meg kan
I intet gjøre."
Jeg har ofte tenkt å besøke dere i Oslo, men en må ofte la seg nøye med tanken. Når vi en
gang kan få kroppen med på tankens flukt, da blir vi mer lettbevegelige. — Vi lever bra, og bedre blir
det etter hvert, ettersom vi går inn til hvilen fra all bekymring over dyrtid, motsigelse og alt annet
nødvendig for vår utdannelse. For vår tro er seier. Men var der ingen vanskeligheter, da kunne man
stryke ordet "seier".
Dersom br. Aslaksen kunne få med seg alle tjømlingene til stevnet, da tror jeg han ville gjøre
et godt kup. For vel er de loser der ute, men de vet ikke å finne frem til sannhet og rett, de trenger
selv en los.
Hils alle vennene. Din i Herren søkende bror
J. O. Smith
Horten, 30. april 1926 — # 249
Kjære bror N. N.
Fred.
Takk for brevet og for abonnentene. De av dem som ikke har råd til å betale bladet, skal i år
få bladet gratis. For et annet års vedkommende, får vi konferere nærmere.
Takk for innbydelsen om å komme til Brevik. Det synes ikke å falle seg slik denne gang at jeg
skal komme til dere. Har en følelse av at I bør arbeide med det I har, og at enhver må øve seg i å tro
og å ligge nær inn til Gud i bønn. Når I er sammen, da be meget, for alene Gud kan holde alle disse
nyfrelste på de indre veier oppe. Det gledet meg å høre om hver enkelt. Håper å få se dem på
stevnet. Motstanden i hjemmet må overvinnes. Det går ikke an å være Jesu disippel og samtidig være
mennesketrell.
En hver især bør vokte seg for å bli oppblåst av den kunnskap han nå har fått. Derfor bør de
alle formanes til å be meget og til å holde seg borte fra unødige diskusjoner. I bør bryte brødet når I
er samlet alene, og gjøre alt for å styrke samfunnet. På denne måte vil I alle styrkes og vokse.
Hils ditt hus og hver især av de kjære venner med Esek. 28, 25. Du er selv kjærlig hilset.
Din bror
J. O. Smith
Kjære bror N. N.
Fred!
Vi hadde et meget velsignet stevne også denne gang, men vi savnet deg, kjære bror. Dog, jeg
vet du var kommet, hvis du hadde hatt anledning. En kjenner tilliten, brodersamfunnet og Åndens
enhet sterkere for hvert stevne ettersom årene går. Jeg tror om brødrene, som Gud har satt i sine
respektive byer, at de virkelig er Guds tjenere; for i årenes løp er de blitt prøvd og lutret, og de har
holdt ut. Dette er jeg Gud meget takknemlig for. Også din trofasthet i tjenesten for Guds rikes
fremme er blitt åpenbar, og jeg vil ved Guds nåde oppmuntre deg til trofasthet videre fremover i det
lille Gud har gitt deg å ivareta. Den store dommer vil da på hin dag si til deg: "Vel gjort, du gode og
tro tjener, du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget." Guds lønn og Guds ære står sin
prøve.
Hils søster N. N. med disse Jesu ord: "Den som legger hånden på plogen og ser seg tilbake, er
ikke skikket for Guds rike." Hun bør vite at det er større herligheter i helligdommen enn i forgården. I
forgården er det flere folk, fordi den ligger nærmere verden. I det Allerhelligste gikk ypperstepresten
inn bare én gang om året. Han kom da inn i Guds nærvær, og det var for ham mer verd enn hele
folkets nærvær. Med min Gud, sier David, springer jeg over murer. Mon ikke søster N. N. også bør
forsøke å springe over de murer som ligger til hinder i hennes vei??? Det vil lykkes når hun tar Gud
med.
Br. Aslaksen sa han ville besøke Sandefjord og Brevik før jul. Han har nå vært i Fredrikstad,
Drøbak og Oslo, og vil snart besøke dere. Vennene i Fredrikstad strider tappert. Det var 15 til stede
på Aslaksens møter, og det er jo en gedigen forsamling for en — én for én — arbeider.
Ja, la oss ta vare på den ene. Kan vi ikke det, da kan vi umulig ta vare på to — enn si en hel
forsamling.
Hils vennene i Brevik med Esaias 55, 8 og ut kapitlet. Vær selv kjærlig hilset med 2. Tim. 2, 15.
Hils ditt hus.
Din bror
J. O. Smith
Horten, 13. april 1927 — # 251
Kjære bror N. N.
Fred.
Takk for ditt kjære brev, som var det første til meg, mottatt i dag. Det gleder meg at I har det
godt i Drøbak og at kjærligheten får råde. Det sies om Johannes at når han var gammel og ble båret
til menighetene, sa: Mine barn elsk hverandre!!! Kortere og greiere kunne han ikke få sagt det.
Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. Jeg skriver om dette til deg, kjære bror, fordi jeg
tror du vil ha din aller største styrke i "kjærligheten". Den er en bærende, utviklende og
fremadførende kraft. Grip den til evig eie; for den blir ved når tro og håp forgår. Kjærligheten
oppbygger, mens dens motsetning "ukjærligheten" nedbryter.
Gud har gitt deg et godt sinnelag og en god stilling i sin menighet. Vær derfor takknemlig —
og i Herrens frykt gi ham tilbake med renter hva du har mottatt fra ham. For alt vårt er hans, likesom
alt hans er vårt i kjærligheten, som er Gud selv. Vår personlige utvikling, og all den frukt vi kan bære
ved Ånden, den er Faderen til glede og ære. Men da "kjærligheten" som jo er Faderen, ikke søker sitt,
så kommer det oss tilgode — ikke i oss selv og for oss selv, men i ham. Alt godt kommer ovenfra, fra
lysenes Fader; men alt ondt kommer nedenfra, gjennom kjødets sanser. Velg da det ovenfra, og død
det nedenfra, så passer du vekten godt og vil selv aldri bli funnet for lett, da det er det ovenfra som
veier noe.
Hils din hustru og vennene. Vær selv kjærlig hilset fra din hengivne bror
J. O. Smith
Horten, 15. mai 1927 — # 252
Kjære br. N. N.
De spør om hvad det menes med "Åndens lys i vårt indre", og hva det menes med
"Morgenstjernen", 2. Pet. 1, 19.
Disse to ting går ut på det samme. En gjør vel i å akte på det profetiske ord som på et lys som
skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp i ens hjerte. Dvs. en gjør
vel i å akte på Guds lys selv om de er små og langt borte. Snart vil man på denne måte se dagslyset
stråle frem, og sist av alle, blir han, Kristus, Morgenstjernen, igjen i vårt hjerte når alle de andre
stjerner pga. dagslyset er forsvunnet, Åp. 22, 16. Stjernene kan sammenlignes med Guds bud, men
Morgenstjernen opptar i seg selv alle budene ettersom lovens krav blir fullbrakt i ham. Dagslyset kan
da sammenlignes med Faderen. Dagslyset og Morgenstjernen møter hverandre. Dvs. Sønnen blir
tilslutt underlagt Faderen. Morgenstjernen blir usynlig i dagslyset. Men den er der dog. Den som
støter an mot ett bud, blir skyldig i alle. Til motsetning vil den som gir akt på ett bud og holder det
nøye, snart også komme til å holde et flertall av bud nøye, inntil loven blir hans tuktemester til
Kristus. Da går alle andre bud opp i den ene person "Morgenstjernen". Lyset kommer inn i hjertet.
Det var før utenfor. Kun den som "gjør Guds vilje", får lys. Den som vet den og ikke gjør den, blir i
mørket. Det er frigjørelsen i Kristus som er i anmarsj for Dem, og den som søker, skal finne frem. Jeg
er glad fordi jeg merker at De er en søkende sjel som gir akt på det profetiske ord. Hold på med det
inntil dagslyset kommer, og De får øye på Morgenstjernen. Les Galaterbrevet og Rom. 6. og 7. kap. —
Kjærlig hilsen fra Deres bror i Herren
J. O. Smith
Kjære br. N. N.
Fred.
Takk for ditt brev av 18. ds.
Vi forkynner ikke mennesker som hode, men Kristus, han som ble unnfanget av den Hellige
Ånd og født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, døde og ble begravet, oppsto fra de døde og
sitter ved Faderens høyre hånd, hvorfra han skal komme igjen for å dømme levende og døde. Noen
annen Jesus og noe annet hode har vi ikke.
Jeg har i fem år hatt mer kamp for N. N. enn du aner. Jeg har mere enn noen annen forsvart
dem. To ganger har vennene i X. sagt meg farvel for godt, men jeg har ennå ikke oppgitt håpet for
dem. De har holdt meg for avvikende, svak og ettergivende, fordi jeg ikke som paven i Rom har
trumfet meg frem og døyvet med vold og makt andre meninger. Legg merke til Guds Ånd, hvordan
den arbeider overbevisende og langmodig. Annen fremgang bør ikke åndelige mennesker benytte.
Feilen ligger ikke hos vennene i X, den stikker kun hos N. N. som holder på sin lederstilling og
vil ha den verdighet som følger dermed. En skal ikke ville la seg kalle for lærer eller leder. Heri stikker
det ømme punkt som forårsaker uro. Legg ned alle våpen, og freden kommer av seg selv. Jeg har selv
aldri gjort krav på at noen skal anse meg for leder. Jeg har gjerne satt meg nederst alle vegne, ikke
bare på krakkene, men også søkt ved Guds nåde å bøye meg under, for at Guds time i sin tid skulle
avgjør hva rett var. Jesus fornedret seg selv, dette er veien opp til hodet. La oss møte hverandre i et
bøyelig sinnelag.
Du for din del får gjøre hva din samvittighet tilsier deg. Jeg søker ikke noen tilhengere, hvis så
var, da var jeg ikke Kristi tjener. La nå tiden gå hen over det hele, så vil det bli åpenbart hvor feilen er.
Bi på Herren. — Jesus kalte Judas for venn, og han oppførte seg sådan mot ham at disiplene ikke
visste hvem det var som skulle forråde ham. Han holdt ikke tordentaler mot ham i alles påhør. Han
overlot alt til Faderen. Overlater også vi alt til ham, så går det bra. — Vi skal ikke bøye oss for
vennene på Østlandet, som du nevnte; men vi skal bøye oss for Gud, og så får vi samfunn med
vennene på Østlandet.
La dette brev bli lest hvor som helst det kan gjøre nytte for seg; for vi ønsker ikke at noe skal
være hemmelig.
Kjærlig hilsen til deg og vennene.
Din bror
J. O. Smith
Kjære br. N. N.
Fred.
Takk for ditt brev.
Vi har br. Aslaksen her. Han holder møter hver aften, og jeg tror nesten all ungdommen som
gikk på møtene, er blitt frelst, og flere utenom er blitt velsignet. Alle disse unge hadde hørt meget,
men nå vippet de over. Gud skje evig ære for all denne frelse.
Gud frelser våre barn, for Skriften sier: "For løftet hører eder til og eders barn og alle dem
som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til." Disse unge har lett for å fatte, mens de
eldre ofte ikke skjønner noe.
Det gleder meg at arbeidet har lykkes for dere. Ta alt naturlig og liketil som det kommer, så
vil alt gå bra. Gud vil lede bort til sine tjenere de personer som han finner er oppriktige.
På møtet hadde vi fremme om at Jesus ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og
forskrifter. Ef. 2, 15. Han led døden etter kjødet, og han ofret seg i kraft av en evig Ånd. Loven var gitt
for overtredelsenes skyld — utslag fra kjødet. Men når nå kjødet døde, da avskaffet han jo loven som
lov. Jeg tror de fleste forsto det.
Tror det gjorde sin virkning dette med sømmelig påkledning. Bare de ikke nå går den
motsatte vei ved å pryde seg for meget. Midt på rettens stier er det vanskelig å holde seg.
Hils vennene. Alle her hilser. Kjærlig hilsen fra br.
J. O. Smith
Kjære bror N. N.
Fred.
Takk for ditt kjære brev i dag. Br. Aslaksen er her, og det er vekkelse blant ungdommen. Br.
Aslaksen kom hit til vårt sølvbryllup 27. oktober og har vært her siden. Mange utenforstående har
også fått noe å tenke på.
Det er forherdelse og ugudelighet å forherde seg mot brødrene. Den som hater sin bror, er
en manndraper, og vi vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg. Du for din del må vise all
kjærlighet mot dem. Det er kristelig og mandig. Det at man forherder seg mot brødrene på
kommando fra et eller annet hold, viser at man hverken er åndelig, selvstendig eller tør gjøre seg opp
sin egen mening. Ei heller går man tilbunns i saken.
Jo, stevnet var utmerket. Gud gir fremgang på alle måter, ære være hans navn. Vi lever alle
vel her og har det riktig velsignet. Lokalet gjør nå nytte for seg. Vi holder det gående til ca. 12 midnatt
hver dag, så jeg er atskillig sliten nå. Hils din hustru.
J. O. Smith
Horten, 17. mars 1928 — # 256
Kjære br. N. N.
Fred.
Takk for ditt kjære brev mottatt i dag. Br. O. som du omtaler i ditt brev, kom hit i går aftes, og
reiste videre i dag. Jo, det var en nidkjær og grei mann. Men nå kommer prøvene!!!
Kan man hvile når noe står på og ikke bruke menneskehjelp, men la Gud råde, da har man
seier. Velsignet være den som hviler fra sine gjerninger.
Abraham hadde fått løfte om en sønn, men han hvilte ikke i det. Derfor tok han Hagar og
avlet Ismael, som i alle år har vært Israel til stor plage ned gjennom århundrer. Således har jeg
erfaring for at all uro og bekymring kun avler en Ismael, et ørkenens barn, en motstander av Isak. I
sådan atmosfære kan det ikke avles åndelige barn.
Derfor, kjære bror, hvil ut i alle ting fra alle ting, så vinner du en Isak og alt med ham.
Her lever vi så godt vi kan alle mann, ja kvinnene med. Håper å få se mange av dere på
stevnet.
Hils vennene og vær selv kjærlig hilset fra din bror mot hvilens land stevnende
J. O. Smith
Horten, 9. juni 1928 — # 257
Kjære br. N. N.
Fred.
Takk for ditt kjære brev av 7. juni mottatt i dag. Hører du har kamp på ditt arbeidssted. Og
såvidt jeg forstår, er det selvangivelsen som forårsaker uro. Din selvangivelse skulle altså ha røpet
fortjeneste som de andre ikke har oppgitt. Er det ikke så???
Må tro du har gått viselig frem i denne sak, så du alltid har holdt deg til dine egne ting, og så
vidt gjørlig har holdt andre utenfor. Har du det gjort, da kan du ha god samvittighet, og deres angrep
på deg vil prelle av mot troens skjold. For øvrig må en menighetstjener være forberedt på lidelser av
alle slags. Vanskelighetene må gjennomleves for å virke gagnlig på en selv og for å kunne hjelpe
andre. I er jordens salt. Saltet virker i deres nærhet hvor man befinner seg.
Du har også fått oppleve at kjødelig slektskaps kjød ikke står høyere i kurs enn alt annet kjød.
Det kan aldri ventes hjelp fra Egypten.
For øvrig er å si at alt kjød har fordervet sin vei. Den eneste sanne hjelp finnes i Åndens
virkninger og veiledning og ved Guds ord. Alt annet er "klikk" og "bom" og menneskeverk. Derfor
gjelder det i alle ting å bie på Herren. Dette er både riktig og gagnlig, ettersom han alltid finner en
sann og uimotståelig avgjørelse i enhver sak. Og dette bringer sann hvile og fred, samt en god
samvittighet. Hvem er så dugelig til dette???
Enhver skal prøves, og det med ild. Salig hver den som blir stående. Her vil den fulle
overgivelse i Guds hånd fri oss og frelse oss, når vi midt i prøvene lar han styre. Om enn mellom
himmel og jord du er festet, vær stille med Jesus på korset enda. Stille min sjel, hvorfor bruser du i
meg. Jeg har brakt min sjel til å være stille som det avvente barn hos sin mor. Denne stillhet på et
opprørt hav må du venne deg til som en Kristi tjener. Hvis ikke vil du tumle om i bølgene og skylles
mot stranden, og der blir totalt forlis. Derfor gjelder det å stå fast og støtt og bie på Herren. Ikke
foreta seg noe på menneskelig vis. På denne måte vokser Guds rike innad og utad. Hils vennene.
Kjærlig hilsen fra br.
J. O. Smith
Kjære br. N. N.
Fred.
Jo, jeg er fullt ut enig i hva du skriver. Det er synden i kjødet som volder skilsmisse, dvs. når
den får lov å influere på sinnet.
Kan glede deg med, kjære bror, at det her har vært ungdoms- og barnevekkelse. Gutter fra
8–18 år ber høyt til Gud den ene etter den annen med sine spede og skarpe stemmer. Flere utenbys
gutter, som kom hit, er også blitt frelst. Guttene har møter for seg og pikene for seg. Så har de felles
ungdomsmøter hver lørdag aften. Men saken er at på våre voksne møter tropper all ungdommen
opp, og så blir det ungdomsmøter alt sammen.
I Oslo har vennene leiet Brogt. 24, 2. etg., og der har vært fullt hus på Aslaksens møter.
Sender et brev og et brevkort fra br. Aslaksen, som ser svært optimistisk på saken.
Marinens befal skal reduseres, og jeg har da søkt avskjed fra 15. oktober f.k. med redusert
gasje. Jeg skrev til br. Aslaksen at jeg aldri blir noen predikant, just derfor har han skrevet predikant J.
O. Smith på brevkortet. Du får ta det som en spøk.
Så får du hilse ditt hus og alle de kjære venner som vil motta en hilsen.
Br. Aslaksen er av Gud blitt benådet med en særegen evne til å tale Guds ord, så alle får en
tilstoppet munn og må høre.
Hjertelig hilsen fra din i striden og freden forenede bror
J. O. Smith
Kjære bror i Herren, N. N.
Hjertelig takk for Deres brev i dag.
Vi har intet imot noen av de andre troende, men det er å merke at de fleste ikke vil vite av
Kristi lidelsessamfunn. Åndskraften skal omsettes til lidelses- og dødssamfunn med Kristus, om
kraften skal være oss til gagn. Fil. 3, 10. Det er en forgård (syndsforlatelse), det er et "det hellige"
(Åndsdåp), og det er et allerhelligste (dannelsen til likhet med Kristi død). For det er tre som vitner:
Ånden, vannet og blodet. Jesus kom ikke bare med vann, men med vann og blod. Vi skal i Åndens
kraft stride mot synden inntil blodet. Da har Åndskraften ikke vært forgjeves. Sarpsfossen tumlet i
århundreder utover fjellet nær sagt til ingen nytte. Menneskene fikk senere kunnskap til å utnytte
disse krefter til lys og andre nyttige ting. Således også med Åndens kraft. Den må utnyttes, hvis den
ikke skal bli forgjeves. Det er denne utnyttelse av kraften til troslydighet som finner motstand hos så
mange troende. Derfor mangler også lederne lys over "Kristus åpenbart i kjød", ja, de motsetter seg
endog et videregående verk i Gud. Vi skyter ikke på dem, men på den åndsretning som hater korset,
da vi vet av erfaring at alt sådant fører ut i falsk frihet.
Det er rett å søke: 1) syndenes forlatelse, 2) Åndens kraft, som gis til hver den som lyder
ham, 3) Kristi lidelsessamfunn, som enhver mot Ånden lydig sjel ganske naturlig må komme inn i. Vi
har intet å stride om hvis bare alle vil følge i Jesu fotspor. Men det blir jo en individuell sak.
Forsamlingsvis kan man ikke få folk til å leve gudfryktig.
Kjærlig hilsen fra Deres i Herren forbundne bror
J. O. Smith
Horten, 31. mai 1933 — # 260
Kjære br. N. N.
Fred!
Takk for brev av 30. ds., hvorav jeg forstår De er en etter sannhet søkende sjel.
For å kunne svare rett på Deres spørsmål, må jeg si: Vi har intet navn. "Smiths venner" er noe
utenforstående har pålagt oss. Vi er kun en fri vennegruppe uten navn og uten menneskelig
organisasjon.
For å forstå dette må jeg få si noen ord om starten. Og da det var meg som begynte dette
arbeid, må jeg få si litt om hvorledes det ved Guds nåde gikk til.
Helt fra barns ben var jeg draget sterkt av Guds Ånd. Min far var en rettferdig mann (døde
som arsenalforvalter i Kristiansand S. 1915). Han plantet en god sæd i oss i barneårene. 15 1/2 år
gammel gikk jeg tilsjøs og kom 2 år senere inn i marinen, hvor jeg var i 39 3/4 år og tjente i de
forskjellige grader opp til overkanonér. Etter å ha levet i marinen i 6 år som menig ombord i skip og
på kasernen, kom jeg i byen. Alle kamerater var borte. Det ble stille rundt omkring meg. Guds Ånd
begynte å tale veldig i mitt indre, og jeg orket ikke å stå imot. 17. mai 1898 ombord i monitoren Thor
på hundevakten om natten overga jeg meg til Gud og fikk en indre dypt forvissning om at jeg tilhørte
ham. Jeg gikk i metodistkirken ved den tid, men fant ikke tilstrekkelig næring. Begynte så noen
småmøter med ungdom. Vi ba og leste i Bibelen. Guds Ånd arbeidet kraftig på meg at jeg skulle rense
meg. Det gikk ikke så fort, men jeg tok alt som fra Gud, og han ga meg kraft. 2 år etter omvendelsen i
år 1900 kom Guds Ånd over meg ombord i kanonbåten Sleipner. Skriftene ble langt mer lettforståelig
enn før. Men det merkelige var at ingen av de troende jeg kjente, forsto meg. Jeg ble ensom. Men så
traff jeg en her og en annen der på skip og på marineverftet. Vi kom sammen om kveldene og bad til
Gud og leste i skriftene. I 1905 ble min bror tannlege Aksel Smith, frelst. Vi kom sammen i 1907 på
Horten. Vi bad og ransaket skriftene. Så traff jeg i 1908 kadett Elias Aslaksen ombord i Sleipner. Vi
bad og leste i Bibelen. Min bror Aksel var den første som bad meg om å døpe seg. Han skrev seg ut av
statskirken samme dag. Så kom vi sammen og brøt brødet. Under krigen kom vi til Finnmark og
Vestlandet. Under landlovene holdt vi møter hvor vi fikk inngang. Gud velsignet mer enn vi hadde
anelse om, så det idag er en mengde venner rundt omkring.
Håper, kjære bror, at denne lille redegjørelse gir Dem et litet innblikk i vårt arbeid. Vi har
alltid lagt vinn på å holde oss til gudsfrykt. Vi har ikke noen gang tenkt på å lage noe parti. Men Guds
velsignelse har gjort at det er som i dag.
Vi har ikke innskrevet oss noe steds, og vi innskriver heller ikke andre. Men vi er innskrevet i
Livets, Lammets bok. Vårt samfunn består i Ånden ved vandring i det lys Gud gir. Ikke alle som regnes
for våre venner, er like gudfryktige; men vi søker å gjøre gode mennesker av alle de som Gud sender i
vår vei.
Det skulle glede meg å få en mer inngående samtale med Dem om "Guds vei".
Hva pinsevennene angår, så må De ikke tro vi har noe imot dem. Men vi har søkt å la dem
forstå at det er ikke bare om å gjøre å få Ånden, men også å være lydig mot Ånden. At det er
gudfryktige pinsevenner, det tviler jeg ikke på.
Skjemaer til utskriving av statskirken har jeg ikke. Det må for øvrig være nok å si at jeg akter
ikke å innskrive meg i noe av mennesker ordnet samfunn. Vi vet jo at all partidannelse er av djevelen.
Det er kjødets gjerninger. Det utelukker andre Guds barn som vil leve Skriftsmessig — uten parti. Gal.
5, 19 og flg.
Kjærlig hilsen fra Deres i Herren forbundne bror
J. O. Smith
Horten, 10. juni 1933 — # 261
Kjære bror N. N.
Fred!
Takk for Deres kjære brev mottatt i dag. De spør:
1) "Var det Jesu knuste egenvilje som gjorde ham til verdens lys?"
Det står med rene ord i Joh. 5, 30, at Jesus ikke søkte sin vilje, men hans vilje som sendte ham. Likeså
i Joh. 6, 38: "For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje
som har sendt meg." Jesu vilje etter kjødet måtte altså knuses for Guds vilje. Dette gjorde ham til
verdens lys. Han fremskaffet knuste oliven til lysningen.
"Vil noen gjøre hans vilje, han skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg
selv." Joh. 7, 17.
Guds Ånd svevet over vannene før vi ble skapt, så vi får innstille våre spørsmål om Guds
opprinnelse. Han bor i et lys hvortil ingen kan komme, og han er far for alt som kalles barn i
himmelen og på jorden. Eller for hvem skulle han knuse oliven??
2 og 3) "Og m. h. t. Åndens dåp — får Deres venner i alminnelighet del i denne, når den omtales
overseende, — eller endog nektes kjennskap til den?"
Vi omtaler ikke Åndens dåp overseende, ei heller nekter vi kjennskap til den. Tvertom, vi
setter alt inn på å eie Ånden og å lyde den. Men alt dette vanhellige prat om Ånden uten hverken å
eie den eller å vandre i den, det er en vemmelse for både Gud og mennesker. Det er Ånden som
driver oss inn i Kristi lidelser, til lys og Guds kunnskap.
4) "Skal ikke Guds barn ordne seg til menigheter?"
"For vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten
vi er træler eller frie; og vi har alle fått én Ånd å drikke." 1. Kor. 12, 13. Legemet er menigheten. Tenk
på ordet "legeme". Det er Ånden som døper til ett legeme. Men dette legeme er dødt pga. synd; men
Ånden er liv pga. rettferdighet. Ånden døper ikke til Smiths menighet eller pinsemenighet, men til
Guds menighet.
Men nå vil jeg be Dem svare meg på følgende:
1) De erklærer ikke å ha fått Guds Ånd. Hvorledes skal De da kunne fatte den enhet i legemet hvortil
Ånden døper? Det naturlige menneske fatter jo ikke de ting som hører Guds Ånd til.
2) Hvorledes kunne Jesus elske de 70, men fremfor disse de 12, og blant de 12 de 3 og av de 3 den
ene?
3) I hvis kjød ble synden fordømt? Rom. 8, 3.
4) Fil. 2, 7. Hva vil det si at Jesus ga avkall på å være Gud lik? Og hvorfor gjorde han det?
Vær vennlig å svare åpent og ærlig på det.
Kjærlig hilsen fra br.
J. O. Smith
Horten, 16. juni 1933 — # 262
Kjære bror N. N.
Nåde og fred!
Hjertelig takk for brev mottatt i dag. De sier deri: Mine tre spørsmål, oljen til belysningen,
Åndens dåp, og ordnet lokal menighet står ennå ubesvart for mitt øye.
2. Mos. 27, 20 og 21. Knuste oliven til lampene skulle ypperstepresten kreve av Israels barn
så lampene til enhver tid kunne være i orden. Dette svarer selvfølgelig til knust egenvilje. Den som vil
ha sin lampe i orden så den lyser, må skaffe seg dette lys ved at egenviljen blir knust. Jesus kom for å
innsette det annet: Guds vilje, Hebr. 10, 5 og flg. Guds vilje er vår helliggjørelse.
Åndens dåp. Herom kan skrives i det uendelige. "Og vi er hans vitner om disse ting, og likeså
den Hellige Ånd, som Gud ga dem som lyder Ham." Ap. gj. 5, 32. Ånden er villig, men kjødet er
skrøpelig. Ånden trenger inn i enhver person som lyder Ham. Vi må be om den Hellige Ånd, og Gud
gir den heller enn foreldre gir sine barn brød. Joh. 14, 14 og flg. Her er det ikke noe knusleri fra Guds
side, men fra menneskets side er det fullt opp av vantro, og dette stenger for Åndens dåp. For Ånden
fåes ved tro. Jeg har selv bedt med flere som momentant har fått den Hellige Ånds dåp og
øyeblikkelig talt i tunger. Men jeg selv fikk Åndens dåp ved å lyde Ånden. Tungemålsgaven og tydning
av tunger fikk jeg senere. Selvfølgelig tror jeg på den førpinselige Ånd, om man vil kalle den så. Men
denne må lede oss til pinsen. Da har vi fått kraft til å gå vår påske i møte. Heri ligger den store feil hos
så mange at de bare vil juble i pinsens kraft — uten å gå sin personlige påske i møte.
Gi offeret så kommer Ånden av seg selv. Kom til Moria med Isak. "For er vi død med ham,
skal vi og leve med ham."
Lokalmenigheter.
Alle menigheter må være sammensatt etter Åndens ledelse og drift. Er de det, da kolliderer
ikke menigheten i Korint med menigheten i Efesus. Heller ikke menigheten i Horten med den i Oslo.
Jeg tror selvfølgelig på lokalmenigheter, på apostler, profeter og lærere samt hyrder. Men jeg tror
ikke på teatralske menigheter sammensatt av mennesker etter bibelsk mønster. Jeg kjenner slike
menigheter med såkalte eldste og profeter og apostler som ikke på langt nær holder seg ren for hor
og pengegriskhet. Gud fri oss fra slik elendighet. Det er slike lokalmenigheter som hater korset og
ordet om korset.
Det er ikke godt for en ung bror som N. N., som har vært omvendt et par års tid, å gi
fyllestgjørende svar på alle spørsmål. Må si han er en av de få som på kort tid har fått så stort lys.
Han må ha vært flink til å knuse oliven. Derom er ingen tvil.
Nei, kjære bror, jeg legger ikke inn i mine svar en omgående bevegelse. Men jeg tror De selv
gjør mange omgående bevegelser med Deres Isak. Hvis ikke, da hadde De for lengst fått Åndens dåp.
De sier:
"Det er som om der på sett og vis skal legges inn i ordet 'Åndens dåp' et innhold som kun
svarer til de gjenfødtes eie av Ånd."
Ja, så tro burde man være at når man ble gjenfødt, da var man totalt død for alt gammelt.
Men det er man ikke. Den Ånd man har og lyder, står derfor på høyde med Johannes dåp, han som
døpte øgleungene og andre til syndenes forlatelse. Men Johannes henviste jo alltid til ham (Jesus)
som kom etter ham.
Den som har fått Ånden, spør ikke mer etter det. Akkurat som en hungrig har spist seg mett,
han spør da ikke etter mat. En mann søker en stilling og får den. Han holder da opp med å søke
stillingen. Derimot søker han senere å dyktiggjøre seg i sin stilling.
Min kjære bror N. N., De er vantro, og det er dette som hindrer Dem. Lev i Ånden, tro i
Ånden, bed i Ånden, strid mot kjødet i Ånden og i alle deler vær lydig mot Ånden, ja da har De Ånden.
Dette er ingen omgående bevegelse, men direkte aksjon mot alt kjød og kjødelighet. Dette er greit og
lettfattelig.
Jeg kan intet garantere for alle de venner som går på våre møter; men det vet jeg at følger
man de lærdommer som blir forkynt av de eldste, da blir man lykkelig både i tid og evighet.
Likesom fossene gikk med meget bulder utfor stupene i århundrer, således ledes de nå
gjennom turbinrør og utfører en masse arbeid.
Slik også med Åndens dåp. Ånden skal veilede oss til all sannhet. Den skal utføre arbeid, ikke
bare boltre seg utfor stupet. Det vitner om liten Guds kunnskap.
Kjærlig hilsen. Jeg forstår vi kommer nærmere og nærmere det virkelige som formodentlig
ender i en katastrofe i selvoppgivelse — i Kristi død, og dermed i en endeløs velsignelse i den Hellige
Ånd. Fil. 3, 10.
Deres i før- og i pinsen og i etter- pinsen med kurs for påsken stridende bror
J. O. Smith
Horten, 22. august 1933 — # 263
Kjære br. N. N.
Fred!
Vi har ingen predikende brødre i Oslo. Heller ikke noen i nærheten av K. Vi legger ikke vinn på
å få gjort brødrene predikende; men vi legger all flid på å få gjort dem til disipler, slik som Jesus
påbyder. Følg meg, sier Jesus, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere. Menneskefiskernes arbeid
virker i det uendelige; men de fleste predikanters arbeid blir det lite og intet av. Menneskefiskerne
holder seg til de fattige i Ånden, og de gleder seg over én sjel. Men predikantene ser etter massene.
J. O. Smith
Kjære bror N. N.
Fred!
Det var med glede jeg leste Deres brev. Det vitnet om større forståelse og lys enn noensinne
før. Dog var der en ting å bemerke, og det er derfor jeg skriver. De skriver omtrent så:
"Min hustru forteller meg at de andre venner her oppe synes jeg er noe hård og ukjærlig.
Måskje er jeg noe for nidkjær og ukjærlig osv."
Nå er saken den at hva vennene der oppe kaller kjærlighet, kanskje slett ikke er kjærlighet.
Det er ofte kjærlighet til kjødet man kaller kjærlighet. Guds kjærlighet strir mot den kjødelige
kjærlighet. For ånd og kjød står hverandre i mot. Fra nå av skal 2 være mot 3 og 3 mot 2 i ett og
samme hus. For Jesus kom ikke med fred for kjødet, men med krig. Det er godt å være nidkjær, for
det fortærer selvlivet. "Nidkjærhet for ditt hus har fortæret meg."
Altså: Guds virkninger i Dem er aldeles riktige, men De tror det er feilaktig. Tro mer på Guds
vitnesbyrd enn på menneskenes vitnesbyrd, så går det aldeles riktig.
Det var virkelig en glede å lese Deres brev. Må Gud velsigne Dem til fortsatt fremgang.
Etter stevnet har jeg tenkt å reise til Danmark, om Gud vil. Det oppgår lys for mange der
nede.
Kjærlig hilsen fra Deres bror i Herren
J. O. Smith
Drøbak, 4. januar 1934 — # 265
Kjære bror N. N.
Fred.
Hjertelig takk for samværet under stevnet. Jeg er rent forbauset over hvilken tilslutning det
blir fra alle kanter. Gud velsigner på alle måter. Dypere og mer inderlig blir også forkynnelsen. Hans
navn være lovet.
Vi skulle bli fullkommen dyktiggjort til tjenestegjerningen. Heri innbefattes også dette at
brødre som ikke har Ordets tjeneste, er for ivrige til å tale. Dette ble jo også nevnt to ganger mens jeg
var i X., men det ser ut til ikke å bli forstått av rette vedkommende. Det er særlig et par brødre som
taler alt for lenge. N. N. dukker opp og preker i utide. På vitnemøter kan jo alle tale eller vitne, men
selv der må en ikke plage folk. Alt skal skje til oppbyggelse. Dersom du kunne få disse to til å være
mer beskjedne, da ville menigheten få mindre plage, og alt ville bli mer oppbyggende og visdomsfullt.
Antar du har merket dette for lenge siden. Jo mer visdomsfullt alt går for seg, desto mer fremgang.
Søk ved Guds nåde å få bor alt som forderver. Vær ikke bange for å ta fatt. En bør jo helst si det til
dem i stillhet. Hvis de ikke retter på det da, får de tas offentlig.
Når Åndens virkninger er borte i en tale, eller de opphører, og da mannen fortsetter, da er
det bare kjøtt. Sverdet er for slikt kjøtt. Idelige gjentagelser og snusfornuftig religiøst prat er bare til
fordervelse.
Kun disse linjer for å fremme det hele.
J. O. Smith
Kjære bror N. N.
Hjertelig takk for brev av 6. ds. Det gleder meg meget at De ser mer fortrøstningsfullt på livet
enn noen sinne før, og at De hadde godt av nyttårsstevnet.
Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans
skapninger. Jak. 1, 18. Herav ser vi at sannheten føder til førstegrøde. Den frigjør og forløser. Jesus er
sannheten, derfor må hans brud være av sannheten. Kristi Ånd er sannhetens Ånd. La oss derfor ta i
mot sannheten, så vi kan bli frelste; for alle de som ikke tar i mot kjærlighet til sannheten, vil gå
fortapt, fordi de har velbehag i urettferdigheten. 2. Tess. 11 og 12.
La oss derfor være varsomme med hva vi tror på og tar i mot. Guds ord ter seg virksomt i
hver den som tror på Jesus Kristus, for det utvikles et liv der inne. All annen tro er som luft og vind.
Der fødes intet.
Hjertelig takk for innbydelsen om å komme og ha noen bibeltimer. Jo, jeg har ingen annen
lyst enn å arbeide i Ordets og Åndens tjeneste. Og især har jeg tro for å samtale med folk i mindre
kretser og på tomannshånd. Men tiden kan jeg ikke nå bestemme så nøyaktig. For tiden er br. S.
Bratlie her. Han var etter nyttårsstevnet i Hønefoss og på Hen, hvor der var vekkelse.
12. februar. Nå har vi hatt bønnemøte og bedt om nådegavene. Vi har tenkt å fortsette
dermed. Det var meget velsignet. Bl. a. ble det bedt om helbredelsens nådegave og tungemålsgaven.
Vi har møte hver aften, og alle møter går innover mot større lys og Guds åpenbarelser.
Så skal jeg skrive og spørre om det passer for Dem at jeg kommer, når det passer her. Om jeg
kan bli så lenge som åtte dager, kan jeg ikke nå svare på. Det vil kjennes i ånden, når vi først kommer
sammen.
I hvert fall gleder jeg meg til å komme sammen med dere til bønn og bibeltimer. Bed på
forhånd for disse møter, så hjertene er åpne og mottagelige.
Søndag f.k. er det stevne i Sandefjord. Håper mange kommer fra Tønsberg, Brevik og
Porsgrunn. Forleden dag ble fem omvendt på en kveld blant vennene i Brevik. Av disse var to ektepar
og en mann. Der er vekkelse rundt omkring i Brevik.
Kjærlig hilsen til Dem og Deres hus samt vennene, fra bror
J. O. Smith
Horten, 4. mars 1934 — # 267
Kjære bror N. N.
Fred!
Hjertelig takk for ditt kjære brev. Ja, nå har vi hatt det mest underlige stevne jeg har
opplevet. Som du vet, bad vi i ca. 1 1/2 mnd. før stevnet. Mange på Horten ble døpt med den Hellige
Ånd og talte med tunger. Så kom skjærtorsdag og langfredag med brødrestevne. Der ble bønn som
jeg aldri har hørt make til. Det var nødrop. Den ene etter den annen ble fylt med den Hellige Ånd. Vi
fikk ikke tid til annet enn å be. Bønnens Ånd grep alle.
1. og 2. påskedag kom også søstrene til stevnet. Det var et eneste bønnehav alt sammen til
langt over midnatt. Må anta at ca. 100 av vennene fikk tungemålsgaven foruten alle de som ble fylt
av den Hellige Ånd. Flere syke ble helbredet. Også i privathusene og på hotellene bad de. Hverken i
1907 eller senere har jeg sett maken.
Jo, det hjelper å be og ikke bli trett. Alle reiste hjem fra stevnet med store verdier, og jeg er
forvisset om at bønnens Ånd vil spre seg rundt om til mange byer.
Når du leser dette brev for alle vennene, da hils dem alle hjertelig fra br. S. Bratlie og meg. Vi
minnes alle de gode dager hos eder. — Hils din hustru og dine barn.
Kjærlig er du selv hilset fra din hengivne bror
J. O. Smith
Horten, 24. april 1934 — # 268
Kjære bror N. N.
Guds gode fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev med 7 nye ab.
Hva du skriver om at du er tørr, ikke nok uttømt osv., da er dette veien til fattigdom i ånden. Det er
undergrunnsarbeidet i bygningen. Vær ikke engstelig for det. Gud bereder, han uttømmer, han gir
oss nåde og tro, og han gjør ydmyk av hjertet. Følg blott hans virkninger, så fører alt til målet. Bi, med
årvåkenhet og bønn, på Herren, så kommer hjelpen (sildigregn og tidligregn) når du minst aner det.
Gud er ikke urettferdig så han skulle skuffe dem som roper til ham dag og natt; nei han skal skynde
seg å gi dem deres rett. Hver den som ber, han får, den som banker på, for ham skal det lukkes opp.
Bare hold på, gi aldri opp før du blir full av den Hellige Ånd og tro.
Husk at alt hva Gud gjør, er en "vei". Det er en vei til å bli ydmyk og fattig i ånden. Altså er
det ikke egne gjerninger, men Guds verk. Dette må tros, og så kommer gleden og freden.
Fattigdommen i ånden er et bekkeleie hvori det levende vann skal strømme. Du sier: "Gled eder i
Herren! Kan jeg selv skape denne glede?" Jo, du tror på fattigdommen i Ånden, og så tror du
samtidig: Salige er de fattige i ånden. Dermed kommer gleden, for himlenes rike hører sådanne til.
Halleluja! Dette er glede midt i bedrøvelsen. Jo, kjære bror, det går bra som det går. Tusen ganger
verre er det for den som er rik og mett og har i overflod og fattes intet, og dog er blind, fattig og
naken, og ikke vet om det. Åp. 3, 14–22.
Vi fortsetter bønnemøtene her. Vi ber om helbredelsens nådegaver og om vekkelse. Gud gjør
store ting rundt omkring.
Hils så vennene og ditt hus. Vær selv kjærlig hilset med: Joh. 15, 3–8.
Din bror i Herren
J. O. Smith
Horten, 3. juli 1934 — # 269
Kjære bror N. N.
Fred!
Hjertelig takk for ditt kjære brev. Ser derav at du påny innbyr meg og min hustru. Jeg minnes
jo din hustrus innbydelse, da vi satt ved bordet, og hvorledes du samtykket til dette. Men vi er ikke av
den slags mennesker som så lett tar i mot våre medmenneskers godhet. Vårt arbeid består i å hjelpe
folk etter den godhet og visdom Gud gir. Og jeg ville også gjerne hjelpe deg, kjære bror.
Hva ditt åndelige liv betreffer, da søk personlig Gud. Henvend deg ikke til de mange; for de
kan som regel ikke hjelpe seg selv, langt mindre andre. Det var bare en av de tusen som kunne hjelpe
på nødens dag, sier Elihu. Job. 33, 23.
Det er ved troens lov vi blir rettferdige for Gud. Men troen har intet med loven å gjøre. Gal.
3, 4. Var det gitt noen lov som kunne gjøre levende, da var virkelig rettferdighet å få ved loven. Men
nå har Gud lagt alt under synd, for at det som var lovet, ved tro skulle bli gitt dem som tror. Altså må
du tro. Gal. 3, 21–22.
Det øyeblikk du tror, da er løftene dine. Ånden får vi ved tro, og ikke ved lovgjerninger. Jeg
tror virkelig du er besmittet av galaternes vantro og lovgjerninger. Gud vil løse deg fra dette, idet du
blir overgitt til Åndens lov, som gjør levende. Den gjør vår menneskeånd levende; for den 2. Adam er
blitt til en levendegjørende ånd. Vi blir altså levendegjort av den 2. Adam. Bare ved denne lov kan vi
få tak i rettferdighet.
Min hustru og jeg takker deg og din hustru hjerteligst for eders oppriktige kjærlighet og
innbydelse, som vi dessverre ikke nå kan motta.
Kjærlig hilsen til eder begge.
Eders bror
J. O. Smith
Kjære bror N. N.
Guds gode fred.
Br. S. Bratlie og jeg har vært i Telemark, Brevik, Porsgrunn og Skien. I morgen reiser jeg via
Brevik til Kristiansand S. Gud har velsignet alle vegne. Flere og flere får lys i de nevnte byer. I Skien
hadde vi avertert: "Hvorfor er pinsevekkelsen stagnert." Der møtte fullt hus, så de satt på
plattformen og sto ute i gangen. De fleste var visstnok pinsevenner. Vi forklarte at vekkelsen var
stagnert i pinsevennene selv, idet de ikke gikk inn i Kristi lidelsessamfunn, så de kunne få det tredje
vitne, blodet, osv. Det var frie vitnesbyrd, og ingen sa en eneste lyd i mot. Men de gikk ut og sa: Det
var sant. Det nytter ikke å stride mot sannheten. Får håpe alt gjør sin virkning til det gode.
Mange er fiender av Kristi kors. Ikke fiender av "syndsforlatelse", ei heller av "Åndens dåp",
ei heller av "nådegavene", ei heller av "at Kristus bar sitt kors"; men fiender av "selv å ta korset opp"
og følge ham. Derfor blir man stående "på stedet marsj" år etter år uten å komme av flekken. Guds
ord skal gjøres og læres, Ap. gj. 1, 1–2. Først da blir Ordet kjød.
Guds Ånd er en lærer til rettferdighet. Når Jesus ga løfte om at Ånden skulle komme, så var
dette en meddelelse og ingen lære. Læren får vi av Ånden, ved å følge den og lyde den. De fleste har
ingen lære, men holder fast ved "meddelelsen".
Hils din hustru, barn og vennene. Vær alltid glad, be bestandig. Det gleder meg at du vil høre
etter Åndens virkninger i ditt indre. Herved vil du lære å skille grundig mellom godt og ondt. Dersom
du da elsker det gode og hater det onde, så går du inn på den vei hvorpå Jesus ble fylt med gledens
olje fremfor sine medbrødre. Glede får vi ved å gjøre Guds ord. Vik aldri fra det; for det er Kristi lære,
og den har jeg valgt til min lære.
Kjærlig hilsen fra din i Herren hengivne bror
J. O. Smith
Horten, 27. sept. 1934 — # 271
Kjære bror N. N.
Jeg tror en først og fremst bør ta vare på fårene og lammene innen menigheten, så de kan
føle å ha et hjem der.
Det trenges en menighet i X., hvor de oppriktige kan samles i stillhet for å bli bygget opp
sammen med de andre til en Guds bolig i Ånden. Men ivrer man for meget utover, da må det indre
lide. Når du holder møtene vendt innover, menighetsmøter, så vil tuktens ånd og salvelse hjelpe deg
til å holde de mer utadvendte elementer i ave. Likeså vil alle oppriktige føle seg tilfreds og få næring.
Disse ekstra ugudelige elementer må behandles av livets skjebne slik at de høster en masse
fordervelse av det de sår. Kanskje de da kan komme på andre tanker. Om en eller annen av dem
tenker bedre, da vil han skille lag med de verste av dem.
Du føler, sier du, at jeg av og til står noe på avstand. Jeg føler det ikke slik. Men livets skole
har lært meg å innstille livet og forholdet slik at det blir det mellomrom som Guds Ånd lar være der.
Sådan kjenner nok du det også like overfor den enkelte. Dette er ikke brudd på samfunnet i lyset,
men det er den sanne innstilling til hverandre i Kristi lys. Uten dette faller all respekt for hverandre
bort, men just heri og herved økes og trives kjærligheten og samfunnet. Alt blir fremadskridende.
Den tjenestlige avstand må altså nødvendigvis være der, og bare utroskap kan fjerne den. Dette er å
ta vare på sin høye stand, den englene forlot.
Dette er noe man aldri taler om, men du har selv avesket meg en forklaring, og jeg tror du
forstår det så inderlig vel, da jo også du står i forhold — tjenestlig — til mange andre.
Altså skilles vi ikke ved dette, men den ene trekker på den annen i Kristus, han som drar alle
til seg. For som skrevet står: "Men den som binder oss tillikemed eder fast til Kristus, og som salvet
oss, det er Gud." Her er det sikkert mange boliger i det ene samfunn og den ene Herre og den ene
tro. Her løp Paulus som om bare han alene vant prisen. Avstanden minsker jo mer farten øker. Men
dette egger til å løpe enn mere.
Jeg vet du forstår dette, derfor skriver jeg også. Gid du ville løpe forbi meg, så jeg måtte føle
avstanden pinlig.
Kjærlig hilsen fra din alltid i tjenesten hengivne og interesserte tjener
J. O. Smith
Kjære bror N. N.
Fred.
Hjertelig takk for brev. Jo, vi har nok av anbefalingsbrev, men av tjenere skorter det.
Korinterne var apostelens brev; men de var ikke hans medarbeidere. Det var derimot Timoteus. Av
slike har vi dessverre ikke mange.
Det gleder meg at du kommer til stevnet. Jeg har nylig vært i Oslo, Drøbak og Tønsberg og
holdt bibeltimer. Det var visselig i høy grad påkrevet; for det er meget skjult i det legeme hvori alle
visdommens og kunnskapens skatter er skjult tilstede. Dersom vi var likeså ivrige for å få fatt i disse
skatter innover som vi er til å fiske sjeler utover, da tror jeg vi fikk langt større resultater innover og
ble langt bedre skikket som menneskefiskere utover. For det er den vise som fanger sjeler. Visstnok
kan en vekkelse ved en eller annen person lykkes; men har han ikke visdom, da forstår han ikke å
beholde sin fangst. Det har vi sett nok av.
For øvrig er å si at jeg sliter med å få brødrene foran meg inn i himlenes rike, også deg kjære
bror, du som fornylig dyrket avguder av tre.
Gud er god, hans miskunnhet varer ved evindelig. Han bryter ned alt stort og høyt og setter
den fattige hos fyrster, hos sitt folks fyrster. Ære være hans rettferdighet og kjærlighet.
Hils ditt hus og vær selv kjærlig hilset fra din bror i samme nåde og under samme vilkår
J. O. Smith
Horten, 19. januar 1935 — # 273
Kjære bror N. N.
Fred.
Takker deg hjertelig for brev.
Her lever vi som vanlig. Ungdommen driver møter. Guds tempel, alteret og de som tilber der,
skulle engelen måle; men forgården utenfor templet skulle ikke måles; for den skulle nedtredes av
hedningene. Åp. 11.
Det er to slags kristne: 1) Tempelkristne og 2) Forgårdskristne. Templet er legemet, de kan
vokse legemets vekst; men de som kun lever på syndenes forlatelse, er forgårdskristne, og hos disse
kan ikke måles en eneste millimeter i vekst. Og dog sier de seg å være rike og mette.
Derfor, ta ikke hensyn til forgårdens advarsler og baktalelser, for den lever i 300 à 400
partier. Jesus ba at vi alle måtte være ett. Det er tempelkristendom (hans legemes tempel). Hvor må
ikke en oppriktig sjel slite for å komme seg løs fra alle partier og inn i templet, hvor alle skranker er
nedbrutt. Gud være takk for hans herlige frelse. Verden kan ikke tro pga. de kristnes uenighet og
partivesen. Og dog, er det kun én Herre, én tro, én dåp, én røst (talsmannens røst), ett legeme, én
Gud, alles far. For Kristus er ikke delt. Partier er grov synd. Og så strider de mot
tempelkristendommen av alle livets krefter. De tror å gjøre Gud en dyrkelse ved å slå ihjel (etter
ånden) enhver som går ut fra dem og til Ham — utenfor leiren.
Jeg har skrevet noe herom til mars nr. av Skjulte Skatter. Br. Aslaksen har vært i Bergen og er
nå i Måløy. I København er et ektepar blitt omvendt. Det går fremover alle vegne.
Kjærlig hilsen til deg, ditt hus og vennene fra din hengivne bror
J. O. Smith
Kjære bror N. N.
Fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev. Det gleder meg at det går bra hos eder og i byene rundt
omkring. Trofasthet i det lange løp gir god belønning.
Kom nå nettopp fra møtet. Der ble talt om skjøgen som forderver jorden. Når Guds Ånd
kaster lys over disse ting, da blir en rent engstelig. Velsignet er det å komme seg bort fra henne.
Ved Guds nåde lever vi bra her på Horten. Det nærmer seg jul i år også. Årene ruller avsted,
og våre gjerninger ruller ut av vårt liv. Og en dag kommer da vi skal stå med alle våre gjøremål like
overfor vår store herre og dommer.
Når jeg tenker på vennene rundt omkring, da er det nå så mange, men jeg kan se de går ut og
inn i sine hjem der hvor jeg har besøkt dem. Slik er det på Vestlandet og i Danmark også.
Kjærlig hilsen til deg og din familie samt vennene. En velsignet julehøytid ønskes eder alle.
Din bror i Herren
J. O. Smith
Brevik, 21. februar 1936 — # 275
Kjære bror N. N.
Nåde og fred.
Det er velsignet å få nåde og kraft til å besøke vennene. Underlig hvor frisk jeg føler meg
tross disse sene nattemøter. Jeg har nå vært i Fredrikstad, Sandefjord, Brevik, Porsgrunn og
Langesund. I aften har vi tenkt oss til Herøya, lørdag til Skien. Det er underlig å få besøke vennene og
få dele livsens brød sammen med dem. De våkner opp for større verdier i Kristus, og til bevissthet om
arvelodd i ham. Der er meget å gjøre på alle steder, men det er nærmest et skjult arbeid for det
skjulte liv i Kristus i Gud. For dette arbeid har vi vår ros i Kristus i vår tjeneste for Gud. Rom. 15, 17.
Derfor er jeg tilfreds med min arvelodd bak kulissene, og ønsker å være der til dagenes ende, da det
gir det beste utbytte av min gjerning. Av samme grunn kan jeg ikke si så stort om ytre resultater. Men
hva som innvortes virkes ved tro og lys, vil i sin tid bli synlig utover. Men da er det gått hen så lang
tid, at æren glir over i Guds hender. Og det er jo også rettferdig, ettersom det er ham som virker i oss
å ville og utrette.
Dog kan det sies som en almengyldig regel, at alle vegne har man større virketrang utover
enn innover. Derfor blir det for oss en sedvanlig tjeneste å arbeide for å drive menighetene innover
mot Kristi vitnesbyrd: Ånd, vann og blod. Til veien gjennom forhenget inn i helligdommen.
Offerpresttjeneste til troslydighet. Uten dette blir vårt arbeid forgjeves.
Her er åpne dører, og etter våre forhold meget folk. Det lysner alle vegne. Våre motstanderes
advarsler og bråk blir til intet i nådens mangfoldige lysvirkninger. Læren om gudsfryktens
hemmelighet fortærer den antikristelige motstand alle vegne. Dette er vår glede og kraft til videre
seier. Hils ditt hus, og vennene.
Kjærlig hilsen fra oss alle her.
Din bror
J. O. Smith
Kjære bror N. N.
Fred.
Hjertelig takk for ditt kjære brev. Jo, du har gjort rett i ditt forhold til julespørsmålet, og at du
fant frem de gamle Skjulte Skatter hvor der var tale om det.
Nå er saken den at Gud har lagt alt inn under synd, for at han kunne forbarme seg over alle.
Ta eksempler i øst og vest, i nord og i syd, og du kan få laget til synd av det.
To brødre fant ut i sin tid at det var synd å si: "Vær så god", likeså "Takk", da man skulle si
Faderen takk for alle ting. De firte straks på det, da jeg forklarte dem at det kun var en høflighetsform
å si "vær så god". Jeg mente ikke dermed at de var så gode, for kun én er god, nemlig Gud.
En bror ville ikke ha gardiner, da de tok bort lyset og var upraktiske. Nå har han hatt gardiner
i mange år. La oss ta stivetøy om halsen. Det kan vi si er forfengelighet og avguderi, da et skjerf er
langt mykere og varmere. Å spise laks og biff er avguderi, da sild og poteter er langt billigere. Slik kan
vi holde på i det uendelige.
Det er "kusma", åndelig kusma. Og de som har kusma, må holde seg isolert til de blir bra, for
det smitter.
Havesyke, hor osv. er avgudsdyrkelse, fordi det ligger i kroppen og krever hele året rundt.
Men et juletre en gang om året blir man lei av etter 14 dager à 3 uker, og så kaster man det ut. Det er
ingen ny Guds åpenbarelse dette med å forkaste treet. Det er noe gammelt finnpåmakeri som ikke
har hjemmel i Guds ord.
Hold fast ved det du har hørt og lært, og vik aldri derfra. Det er bedre man holder minnefest
for Jesu fødsel, enn at man lager hedensk danse- og drikkelag midtvinters. Og hvor står det at Jesus
ble født om sommeren? Eller hva rolle spiller det? For oss passer det best i mørketiden å feire julen.
Vi må være litt bevegelige i ånden, så forstår vi alt meget bedre.
Hils ditt hus og vennene.
Din bror
J. O. Smith
Horten, 25. april 1941 — # 277
Kjære bror N. N.
Guds gode fred.
Hjertelig takk for ditt gode brev og for den iver du legger for dagen. Det var en glede for meg
å høre om eders gode stevne i Bergen. — I pinsen blir det stevne for brødre i Horten, og brødrene fra
Stavanger er hjertelig velkommen.
Mitt kall og min utvelgelse er å være i stillhet. Jeg kan ikke med god samvittighet reise rundt
og drive møter for mengden. Kunne jeg ved Guds nåde vinne en og annen disippel, så er jeg
takknemlig og glad for det. Så får de igjen følge sitt kall. Håper du forstår. En skal ikke forlegge
sentrum av sirkelen ut i periferien, ei heller skal en laste skuten så den står med baugen eller
akterenden i været. Det skal være riktig amning.
Et stevne er som en stor fest med fyrverkeri, men det er de rolige timer med Åndens ledelse i
skriftene som gir marg i benene. Derfor, om Gud gir nåde, helse og anledning, da ville jeg gjerne
komme til eder i all stillhet — uten stevne; for jeg har hørt meget godt om vennene i Stavanger. Bare
I ikke blir skuffet over all min skrøpelighet; for jeg kan ikke lenger se å lese. Synet falt fort for ca. 2
mndr. siden.
Vi hadde gode stevner i Brevik og Drammen i påsken. Her på Østlandet er det også meget å
ta vare på. Mest vanskelig er det å finne dugelige arbeidere. De får inn en masse kunnskap, men ikke
tilsvarende ballast. Så setter de til alle seil og kantrer tross sin megen lærdom. Det er om å gjøre for
dem å bli mest mulig synlig. Også dette er tom ære. Å fryde seg i andres lys og føre store seilarealer
står ikke i stormen på prøvens dag.
Hils ditt hus og vennene. Kjærlig hilsen, din bror
J. O. Smith
Horten, 28. mai 1942 — # 278
Kjære bror N. N.
Fred.
Takk for brevet.
Hva N. N. angår, da må jeg forstå ham derhen at han var en meget ivrig bror som la all vinn
på å gjøre hva rett var, men han gjorde det på en lovisk måte istedenfor etter Åndens virkninger. En
følge av dette var at han arbeidet meget og spiste lite, og når han så på de andre venner, syntes han
de ble så langt etter ham selv.
Det er for mange år siden utkommet en bok på dansk, oversatt fra tysk, som heter Deutsche
Teologia. Antar denne bok er skrevet ca. 100 år før Luther. Denne bok omtaler personer som farer vill
i troen, og som vil være lik Jesus Kristus i evigheten, eller som Gud selv. De hever seg over
menigheten og vil være profeter for den. Så er det bare det som mangler at de ikke ad åndelig
naturlig vei er vokset opp til ham som er hodet, men bare det at den åndelige villfarelse i
innbilningen er nådd dit opp. En følge derav blir at de blir egenmektige, selvrådige og selvgode. De
inntar ikke sin rette plass som lem i menigheten, og kan heller ikke på en naturlig måte samarbeide
med de andre lemmer. De er mere enn hele menigheten, står over den som den åndelige diktator.
Dette er oppblåsthet. Jeg må anta at br. N. N. har vært i en tilstand som ovenfor omtalt, og
dette forhold ble uutholdelig for ham når det gikk opp for ham at han hadde tatt feil.
Jeg ser i ditt brev at du har advart ham og formant ham til å ta det på en annen måte, dog
uten resultat, så du kan jo ikke tillegges noen last for det som er skjedd, men bare dra lærdom ut av
det og våke sterkt over at noe lignende ikke gjentar seg.
Br. Th. Ellefsen hensov i troen på sin Frelser 21. ds. kl. 16:05, 66 år gml. Han ble begravet fra
lokalet vårt i Horten, den 26. kl. 14:00. Straks etter begravelsen samledes vennene i lokalet til
minnefest. Der var tilreisende venner fra mange steder. Br. Ellefsen ble skildret som en stillfarende
og meget arbeidsom bror. Hans virke under verdenskrigen var henlagt til Finnmark og Vestlandet.
Etter avgangen fra marinen flyttet han til Fredericia, hvor han arbeidet fire år rundt om i
Sønderjylland. Over alt har hans virke båret frukter. Han forsto seg på å trøste og oppmuntre, så hans
gjerning ble nærmest en hyrdetjeneste.
Jeg ser ikke å skrive lenger nå, så dette brev er skrevet etter diktat.
De kjærligste hilsener fra oss alle her til deg, ditt hus og menigheten.
Din bror
J. O. Smith
Kjære bror N. N. og venner i Stavanger!
Guds gode fred ønskes eder alle!
Jeg var i dag på passkontoret for å få reisetillatelse til Stavangerstevnet; men det ble straks avslått. Så
får vi da gjøre som Brorson synger i en sang: La det gå som det må, Ordet evig skal bestå. Allerede
lenge har jeg merket eders kjærlighet i Ånden, og det skulle ha vært meg en glede å få besøke eder;
men for tiden vil Gud det annerledes, og så får vi alle hvile i det.
Menigheten i Stavanger er jo forholdsvis ny; men likevel har den fått et godt ord på seg for
sin nidkjærhet og gudsfrykt. Likesom Kristus ikke kunne klare seg uten veiledning fra Faderen, således
kan heller ikke menigheten (Kristi legeme) klare seg og bestå uten Åndens veiledning. Uten Guds
Ånds åpenbarelser blir det splid, trette og sønderskjærelse. Det oppstår sekter og partier, og Åndens
samfunn blir borte. Forstanden hos mennesket tar ledelsen, og så kommer personsanseelsen og det
å søke sitt eget av seg selv. Menigheten synker, og restene av den blir dødningeforsamlinger.
Det må ikke bli så med eder i Stavanger. I er døpt med én Ånd til å være ett legeme, og dette
ene legeme er Kristi legeme. Dette ene legeme står til Åndens disposisjon, og kjødet med dets lyster
og begjæringer er korsfestet. Guds Ånd skal råde, og kjødet har intet å si. Her har de eldste i
menigheten en alvorlig oppgave å våke over både for seg selv og den hele menighet, så ingen
kjødelige elementer står opp og tar ledelsen. Husk menighetens engler i Lilleasia, hvor de som oftest
var svake og ettergivende for sterke ånder med særmeninger, som avvek fra Kristi Ånd og lære. Min
bønn og mitt hjertens ønske til eder i Stavanger er derfor at det alltid hos eder må finnes menn som
har øre å høre med, så han kan våke over hva Ånden har å si til menigheten. Dette vil befordre og
bevare Åndens enhet, og menighetens trivsel og vekst vil bli åpenbar både for Gud og mennesker.
Menighetens grunnvoll er lagt utenfor leiren; sørg alltid for at den blir liggende der; for der
ferdes han som er menighetens hode, tilsynsmann og saliggjører. Der utenfor får vi føle vanæren fra
alt kjød, dog trives vi såre vel der, idet vi forlater oss på at den som tror, hører æren til, og denne tro
kommer fra Gud og hans elskelige sønn Jesus Kristus. Hva gjør det da om alt kjød gjør seg møye med
å tildekke dette herlige og kostbare Kristi legeme med sitt vanærens dekke. Mon ikke Kristi vanære
for oss er en stor rikdom, likesom det var for Moses. Vi får anledning til å være ensom der utenfor
leiren hos ham som i sitt kjøds dager vandret der utenfor, og som ennå i dag har sitt legeme der
utenfor.
Jeg vil derfor, som apostelen Paulus sier til menigheten i Efesus, be for eder at I måtte få
visdoms og åpenbarelses Ånd til kunnskap om ham. Dette fås ved tro, hørsomhet og lydighet. Dette
kan være ting å øve seg på.
Så vil jeg til slutt ønske eder alle en rik fremgang i vår Herre Jesus Kristus, samt et velsignet
bededagsstevne.
Kjærlig hilsen til eder alle fra eders i ære og vanære vel fornøyde bror og medarbeider
J. O. Smith
Horten, 19. april 1943 — # 280
Kjære bror N. N.
Guds nåde og kraft i arbeidet ønskes deg!
Hjertelig takk for tre brev som jeg har mottatt fra deg! Det er alltid en glede å få høre om ditt
arbeid i Herren. Vi forstår alle sammen i grunnen svært lite av legemet, hvori alle visdommens og
kunnskapens skatter er skjult tilstede. Og dersom vi tror oss å vite noe, så har vi aldri visst noe slik
som vi bør vite det. Selv et eneste lite skritt på Kains vei er fra Satan, og det minste gravhull vi graver
for en annen, vil være stort nok til at vi selv kan falle opp i det. Dog en ting sier jeg eder, og det sier
jeg til alle: "Våk!" Vi trenger alle nå og da en formaning for ikke å komme inn på et sidespor fra den
nye og levende vei.
Jeg er meget glad for ditt arbeid der du nå er blant både nye og gamle venner. Når da dertil
kommer arbeid med sjeler som ennå ikke er født ved sannhets ord, så har du for deg gammelt og
nytt som krever en manns energi, kjærlighet, kraft og visdom.
Det ville være gagnlig nå og da å få tale litt muntlig sammen; men de siste dagers vrange
tider og forhold gjør alt vanskelig. Derfor trenger vi til å være dobbelt årvåkne.
Her lever vi stille og rolig etterat vi er begrenset av 30 km. sonen, som begrenses av Drøbak,
Stokke og Sande. Vi har hatt gode stevner i Hokksund med mange folk. Etter siste stevne besøkte jeg
min sønn Helge og hans hustru i Mjøndalen og velsignet deres lille datter Eva. — Stevnene i
Hokksund har virket kraftig på ungdommen i Drammensdistriktet, så det er nå langt mere fart og iver
i dem enn tidligere.
Jeg har nylig vært på et lokalt månedsstevne i Porsgrunn, og jeg kunne merke stor fremgang
blant vennene der i distriktet.
Her skal du få en oppskrift på utmerkede tekster om urim og tummim (lys og
fullkommenhet): 2. Mos. 28, 28; 5. Mos. 33, 8–11; 3. Mos. 8, 6; 4. Mos. 27, 18; 1. Sam. 28, 5; 1. Sam.
3,1; 1. Johs. br. 2, 27; Esras 2, 63 og Jak. 1, 17. Sett dette urim og tummim i forbindelse med de syv
menigheter i Lilleasia, så får du se hvor vanskelig det er å være fullkommen i tjenestegjerningen. Vi
har vårt urim og tummim i den Salvede, Jesus Kristus, for i salvelsen vet vi alt.
Hils vennene og vær selv kjærlig hilset fra din bror
J. O. Smith
UTDRAG AV FORSKJELLIGE BREV
Gud er såre nøye, så vi må holde hans bud nøyaktig, ellers går det galt. Dette gjelder hver
enkelt person, og det gjelder menigheten. Gud prøver hjerter og nyrer hos hver enkelt. Han leter
etter den gudfryktige, den som elsker ham av hele sitt hjerte. Slike opphøyer han; men de troløse blir
fornedret. Ingen formår å gjøre noe hverken fra eller til i den retning. Derfor gjelder det å være
bunnærlig, så man ikke velter. For Gud er en hevner over all svik, troløshet og løgn. Han kan ikke
fordra det onde. Men han tar den fattige som er trofast og oppriktig, opp av skarnet og setter ham
hos fyrster, sitt folks fyrster. Derfor må vi se til å bli førstebudskristne, som Wetterlund sier.
* * *
Gud ga oss sin Sønn, Jesus Kristus, som hode over alle ting til menigheten som er hans
legeme. Ef. 1, 20 og flg. Over makter, over myndigheter, over velde og herredom, over vantro, over
et nedslått sinn, over mennesker. Kristi legeme, menigheten, er satt over alt dette. Og i denne
himmelske høyde har vi samfunn med hverandre. Hvorfor da la seg plage av onde åndsmakter i
himmelrommet? Hvorfor la seg gjøre mismodig av vantroens barn i hvem denne ånd råder? Det er
pure vantro. Tro Guds ord, og la det stå fast. Se Kol. 1. kap.
* * *
Vær hørsom og lydig mot det himmelske kall og mot ledelsen ovenfra. Vær et selvstendig
menneske — tenk selv og hør selv, les selv i skriftene og døm og bedøm selv i alle ting, da vil De bli
åndelig og nyttig i Herrens tjeneste.
* * *
1)
I menighetssamling skal kvinner naturligvis tildekke sitt hode når de ber. For englenes skyld,
heter det. Guds mangfoldige visdom skal ved menigheten bli kunngjort for maktene og
myndighetene i himmelen. Ef. 3, 10. Det ser ut som om englene betrakter menigheten utenfra og
derav får et innblikk i Guds mangfoldige visdom. De attrår å skue inn i Kristi hemmeligheter; men de
makter det ikke. De må derfor følge med og se på det hele utenfra. Dette kommer vel av at englene
ikke har kjød og blod som oss, og at Jesus ikke iførte seg englenatur. Se 1. Pet. 1, 12 og Hebr. 1, 5 og
flg. Hebr. 2, 5 og v. 16.
Derfor bør kvinnen ha undergivenhetstegn på sitt hode.
2) Når man ber i familien (andakt), da ville jeg — om jeg var kvinne — tildekke mitt hode. Herom skal
man ikke tviste. Englene er vel også da tilstede.
3) Når man ber i lønnkammeret, får enhver følge sin samvittighet.
4) Vi skal jo be bestandig, og da kan man jo ikke alltid gå tildekket, det ville jo være meningsløst.
5) Sann gudsfrykt vil i alle tilfeller tilsi hvordan man skal ta det. Når jeg ber og står for Guds og
englers åsyn, da tar jeg alltid hatten av, selv om jeg er alene. Annerledes er det når jeg
arbeider eller går på en vei, da lar jeg hatten sitte på, idet jeg betrakter dette for en "be bestandig
bønn".
* * *
Hører forståelsen er god mellom dere. Det blir den også når enhver især står direkte i
forbindelse med hodet, Kristus. En kan da bedømme det hele langt klarere, og man kan bære over
med hverandres skrøpeligheter. Kristus har tid til å tale med oss alle, og ved tro kommer man i
direkte føling med ham.
Åndens tjeneste er mangfoldig fordi Guds visdom er mangfoldig og fordi manglene er
mangfoldige. Forstår at mange kristne har Åndens og vannets vitnesbyrd, slik som Apollos, som lærte
grundig om Jesus, skjønt han bare hadde Johannes' dåp. Men Jesus kom ikke bare med vannet, han
kom med vannet og blodet. Blodet ble båret inn i helligdommen. Også vår ånd blir sammen med
blodet ført inn i helligdommen. Dette forårsaker en forherliget glede. Under vannets og Åndens
vitnesbyrd er legemet sammensatt og helt med syndelegemet uskadd i seg. Men blodets vitnesbyrd
går til angrep på synden i kjødet og baner vei gjennom forhenget. Dette er årsaken til at det blir skille
mellom kristne med vannets vitnesbyrd og kristne som har begge disse vitner i den Hellige Ånd.
Årene går så hurtig. Allerede er 56 år av mitt liv henrullet. Hvor nødvendig da å tenke på
evigheten og gjøre seg beredt for den. Gud har gjort alt såre vel. Vi har ikke de israelittiske fester,
men vi har stevner og høytider som kommer som vederkvegende avvekslinger i det sedvanlige liv.
* * *
Brevet fra str. N. N. var ikke meget oppmuntrende. Men slik går det når man "slingrer fra
stokk til vegg" mellom mennesker og spør dem tilråds og ikke søker hen til Gud og ber om hans lys i
saken. Forøvrig skal man ikke være snar til å tro folk som bare gleder seg i lyset. Det gjorde også
folket på Johannes døperens tid. Når en sjel er oppriktig, da trenger lyset inn til marg og ben i
vedkommende, så han blir ganske avkledd og naken. I denne tilstand er han skikket til å beholde
lyset. Først nedbrytes, siden oppbygges. En kan ikke oppbygge en Guds bolig i Ånden på en
gammelmenneskelig vulkan. Den utspyr igjen sin lava, og det hele er forgjeves. De vet jo selv av
erfaring hvor lang tid det gikk hen for komme ned i dyp erkjennelse. En blir som oftest skuffet i sin
tjeneste, men det må ikke gjøre oss motløse. Vi må forsøke oss igjen, men dra lærdom av innvundne
erfaringer.
Hold fast ved hva I har, det som har gjort dere lykkelige og det som en gang skal gjøre dere
salige. Ingen motstander skal få overhånd over dere når I står uryggelig fast. Gud har gitt dere av sin
kunnskap, den som er mere verd enn menneskekunnskap, om Gud. Lid ondt som Jesu Kristi
stridsmenn. Grip det evige liv.
* * *
Den Sønnen får frigjort, han er virkelig fri. Altså er alle bånd — uten Sønnen — ikke frihet.
Men det er også bånd som knyttes i Kristus, bånd hvorved vi vokser opp til hodet. Dette er velsignede
bånd. Paulus hadde ingen likesinnet uten Timoteus, for de søkte alle sitt eget. Dette gjaldt tjenesten.
Altså må vi i vår tjeneste for Kristus løse alle bånd og la sjelene være fri, så de i denne frihet kan
vokse opp til manns modenhet. Men i friheten må lammene og fårene voktes så de ikke kommer inn i
nye bånd og forviklinger eller blir utsatt for ulven.
Guds veier er underlige. Alt kommer an på troskap og å forbli i Guds hvile. Går man utenom,
kan snart forskyvninger finne sted så man kommer bort fra sitt faste stade. På den måte kan de
første bli av de siste og de siste bli av de første. Også her kommer Guds rettferdighet i forgrunnen —
selv om Gud ikke angrer nådegavene og sitt kall.
Må sannheten gripe oss slik at vi nærmer oss til å bli personifiserte sannheter, likesom vår
Herre Jesus Kristus jo er "Sannheten".
Hengi deg ganske og aldeles til tjeneste for andre og glem deg selv, så vil du deri finne din
glede og utløsning. — For mitt eget vedkommende har jeg fullt opp av arbeid både sent og tidlig. Gud
er god som gir helse og styrke.
* * *
Jo, det går an å komme nær dødens porter midt i menigheten. Det er kun sann gudsfrykt som
kan holde oppe og føre frem. Men det er også Guds underlige vei som er lagt så nær skrenten for alle
hans trofaste, som hverken skal støte seg eller fare vill. Jeg har ofte undret meg meget over hvordan
De kunne finne vei ut av dette nett av vanskeligheter; men når Gud gir lys, da er intet umulig. Jeg for
min del elsker i bunnen av mitt dypeste vesen sannhet og rett; men jeg har ikke alltid funnet frem
hurtig nok, synes jeg. Dog har jeg ved Guds nåde søkt å hjelpe den som led nød — om jeg bare øynet
skarpt nok hvem denne var, og hvor han var. Be Gud klarne mitt blikk i den retning. Her står store
verdier på spill, og meget kan reddes hvor ellers meget går tapt. Alltid nye felter, nye vanskeligheter
og ny hjelp. Det er dette som krever så stor grad av årvåkenhet. Må Gud hjelpe oss å våke just her.
* * *
Hører du er meget syk. Vi har bedt for deg på møtet, og jeg strider for din helbred i bønn til
Gud når jeg ber til ham. Det er prøvelse, vær bare tålmodig og sterk så skal Gud gi en god utgang fra
det hele. For Gud skal gjøre prøvelsen og dens utgang så vi kan tåle den. Gud hudstryker hver sønn
han tar seg av. Dersom vi ikke får del i tukten, da er vi uekte.
Jeg tror ikke denne din sykdom er til døden. Vær kun sterk i håpet og i troen. Satan er også
vred for det Guds verk som har foregått i din hjembygd. Jeg var for et par år siden et sted i Jylland
sammen med br. Aslaksen. Sent om kvelden kom vi hjem i det hus hvor vi bodde. Konen i huset holdt
på i det uendelige å eksaminere meg, særlig ang. Rom. 7. Mannen hørte på. Jeg var sliten og meget
trett, og konen ville ikke la seg overbevise, ei heller ville hun gi seg.
Jeg lå i et rom og br. Aslaksen i et annet. Da jeg endelig fikk lagt meg, ble jeg angrepet av en
usynlig makt som presset mitt legeme så jeg både frøs og skalv noe uhyggelig. Det var som om jeg
måtte dø. Det måtte være onde åndsmakter som i vrede angrep meg. I min nød bad jeg til Gud om
befrielse. Jeg ble da plutselig (i et nu) varm og sovnet inn. Neste dag fortalte jeg dette til br. Aslaksen,
som sa at han hadde merket jeg var meget blek, og han bad for meg om natten.
Når store åndelige forskyvninger har funnet sted, har jeg også tidligere merket Satans
angrep, så hans anslag er heller ikke meg ubekjent.
Jeg vil gjerne du skal vite dette, for når lys kommer inn i saker og ting, da mister mørkets
fyrste sitt tak og blir maktesløs. — Så får vi håpe Gud i sin nåde gir deg all den hjelp du trenger.
I K. arbeider Gud kraftig for tiden. Men når Gud arbeider, da raser ondskapen i menneskene.
Det er Satan som er vred. Men la oss stå ham imot fast i troen, så skal han fly fra oss; for hans hode,
hans ledelse, er knust under Kristi føtter. Legemet er dødt pga. synd. Nå søker han å angripe legemet;
men det er dog et Herrens tempel. Kristus oppsto med sitt legeme, og vi kan finne hjelp også for vårt
legeme, fordi Kristus seiret da han var i legemet. Derfor er våre legemer Kristi lemmer, hvorfra Satan
kan drives bort ved tro.
* * *
Nå åpnet jeg Bibelen for å finne et ord til deg, da jeg ikke visste riktig hvordan jeg skulle
begynne. Uten å lete, ved første øyekast, fikk jeg dette: "Hvis du vender deg til Gud og ber den
Allmektige om nåde, hvis du er ren og oppriktig, da vil han våke over deg og gjenreise din rettferds
bolig, og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor." Job. 8,
5–7.
Ditt kall og din utvelgelse står fast fra Guds side, men du skal befeste det. Du må ikke være
vantro og tvile. Be ydmykt om nåde og vær for fremtiden nøye, såre nøye, med å ta opp korset hver
dag. De andre venner gjør krav på at du tar vare på ditt kall og din utvelgelse. For deres forhold til
deg og legemets sammensetning krever dette. Vær derfor såre frimodig og sterk. Rett de vaklende
knær, og gjør sikre trinn med dine føtter.
Hva følelser angår, så må du ikke fare vill. Et menneske med ansvar har ikke tid til å hengi seg
til følelser. Ansvarets glede er å få alt i rette skikk så andre kan glede seg. Det er denne glede du bør
søke. La alle andre juble i barnslig frelsesjubel. Du bør juble i det som er ditt kall verdig. Jeg for min
del har aldri kunnet hengi meg i jubel. Ansvaret og arbeidet med det hele har vært for overveldende
til det. Men trosfreden, trossikkerheten og arbeidsgleden i Ånden bærer i seg frelsesfryden og mer
enn det.
Kast nå overbord alle disse dystre erindringer og grip fatt som tjener og ikke som menig. Det
er en trossak å stå Satan imot så han flyr fra oss. — Husk at Jobs lidelser som oftest er den største
nåde.
* * *
Takk for Deres kjære brev. Det gleder meg at De er kommet inn i hvilen. Nå er det å merke at
hvilen i Gud er tilstede tross det at vi nå og da får sterke kamper mot ondskapens åndehær under
himmelrommet. Som regel kommer disse kamper fra mennesker som lar seg påvirke av
åndsmaktene. Når da slike kamper kommer, da må De ikke tro at hvilen blir borte. Når seieren er
vunnet, er hvilen ennå dypere. Husk det! Og vær frimodig og sterk! Taler her ut fra erfaring og ut fra
skriftene.
* * *
Hva dåp og brødsbrytelse angår, så er det meget bra om du forretter den slags tjeneste med
de du har med å gjøre. Ingen av oss har noe monopol på å utføre denne tjeneste; men når det kreves
og det ligger forhånden, bør vedkommende tilsynsmann på hvert sted utføre denne tjeneste. Altså
anser jeg for min del det for rett hva du allerede har gjort.
* * *
Takk for dine to brev. Angående br. N. N., da vil jeg si min mening i saken. En bør alltid være
god mot de fattige, især innen sin egen midte, se 2. Kor. 9, 6–15; men å pålegge vennene mer enn de
kan bære, hverken bør eller må man gjøre. Alt må skje frivillig — ikke av tvang.
Vi betaler alle inn til kommunen. Denne er igjen en Guds husholder som deler ut hvor det
trengs. Det er en øvrighet innsatt av Gud. Når denne gir av sine midler til de trengende, og br. N. N.
er en sådan, så bør han derfor ta i mot den hjelp han kan få fra den kant. Vennene er fattige, de
betaler sin skatt; men når nå noen innen menigheten gjør seg samvittighet for å motta av
kommunen, så blir jo vennene bebyrdet enn mere med skatt enn andre borgere av samfunnet. Man
kan gjøre seg samvittighet. Ravnene kom til Elias med mat. Mon ikke de som utdeler midler i
kommunen, er bedre enn mange ravner.
Når noen er i tvil om noe slikt som dette, da bør man søke råd før noen endelig bestemmelse
tas. Forresten er dette noe så liketil, så det forundrer meg at man kan steile i slike ting. Jeg har
mottatt av staten mitt levebrød snart en hel menneskealder, andre av kommunen. Om jeg blir
gammel, får jeg pensjon. Skulle jeg da nekte å ta i mot denne og gjøre meg samvittighet?? Skulle jeg
da begynne å pumpe de fattige i menigheten? Hverken som tjener, ei heller som lem har br. N. N. det
minste krav på menigheten. En annen sak er det at hver især, ettersom anledning gis, kommer de
fattige i hu.
Hils br. N. N. og si at han med rolig samvittighet kan motta av kommunen hva den bevilger,
langt roligere enn å ilegge en fattig venneflokk skatt.
* * *
Takk for ditt kjære brev mottatt i dag. Du og N. N. har gitt det lån I taler om, i god tro, så jeg
vil ikke bebreide eder; det straffer seg selv hårdt nok. Dog vil jeg si at man ingen som helst rett har til
å låne bort til andre av det man ikke selv eier — men må låne. Dessuten er lån av penger og
påskrivninger av vekselobligasjoner noe man bør søke å unngå, for det kommer stadig noe kluss ut av
det. Du sitter nå i gjeld som du vanskelig kan klare, og ber om råd. Skriften sier at man ikke skal bli
noen noe skyldig uten det å elske hverandre. Det arbeidet du tenker å sette i gang med, tror jeg vil
lykkes, og du er jo forpliktet til å gjøre alt for å betale din gjeld.
Vær forsiktig i pengeaffærer, og innlat deg aldri på noe slikt innen menigheten uten å søke
råd. Dette råd vil omtrent alltid bli avvisende. Almisser og gaver til nødlidende kan man gi og bør man
gi etter de midler man har; men kommer noen og vil ha tusener, da si nei! uten videre. Du ville ha
sluppet denne historie om du hadde søkt råd. Det vrimler av slike svindlere — hold dem på avstand,
hvorfor skal de ta bord og stol og seng fra deg. Jeg vet at du kommer til å passe deg en annen gang,
men en trenger å høre opp og om igjen.
Setter du deg fore i hjertet å klare dine utgifter og betale disse penger, da vil Gud velsigne
ditt arbeid, men du må be derom, og du skal se vanskeligheten skal ikke være større enn du klarer
den. Må Gud velsigne deg dertil.
* * *
Har fått en del brev fra X., og de peker i den retning at det gjenstår ting som trenger et
hjerteoppgjør — ikke et oppgjør etter bokstaven. Enten det nå er skjedd bevisst eller ubevisst, så har
det ligget et menneskelig trykk over menigheten i X. At dette trykk er utøvet av br. N. N., er vel ingen
i tvil om. Dette bør og må N. N. erkjenne av hjertet og vende om fra, så blir forholdet godt. Forstår
han det, men ikke vil bøye seg for det, da er han ennå mindre noen menighetstjener. Men forstår
han det og tar skylden av hjertet over seg selv, da vil tilliten til ham atter bli opprettet.
Menigheten skal betjenes, man skal ikke herske over den. Vennene skal føle seg fri for alt
trykk og alt krav. Gudsfrykten skal være frivillig, derfor skal de formanes og tilskyndes som frivillige
vesener og ikke trues som treller og slaver.
* * *
Ang. N. N. så er min mening den at han har tatt over seg så meget av dommen som tilfaller
ham. Dog ikke all skyld skal ramme hans hode. Flere av de eldre søstre har trodd på br. N. N. som på
en Gud. De har ikke beregnet hans ungdom av år og som menighetstjener. Tross det at det har vært
forkynt så meget, så har de forventet alt av denne unge Herrens tjener. Og uten å prøve tingene selv,
har de svelget alt og dermed kommet i en klemstilling. For dette bør og må de eldre venner dømme
seg selv. Når de det gjør, da vil alt ordne seg.
Jeg vil råde enhver til å vokte seg for ubarmhjertighet og kreve ting av br. N. N. som hans
samvittighet ikke bebreider ham for.
"Salig er de barmhjertige; for de skal finne barmhjertighet." Matt. 5, 7. Husk dette Guds ord
og la alt klagemål fare; for det kommer en tid for en hver av oss da vi trenger barmhjertighet, det er
da godt selv å ha vist barmhjertighet.
Skulle det nå etter dette oppgjør likevel finnes noen som ikke er tilfreds med denne ordning,
da vil jeg ikke på egen hånd avgjøre sakene, men vil ta med de eldste brødre innen menigheten, og vi
vil da ransake tingene videre, men vil også ransake motivene til hvorfor noen stiller større krav enn
det er fremkommet ved dette oppgjør.
Derfor, om nå noen føler seg brøstholden utover dette oppgjør, da lid heller ondt, det er min
formaning til en hver — i all kjærlighet.
Guds rike nåde og fred være over oss alle. Eders alltid for fredens skyld stridende bror.
* * *
Den som har barn, får selv se til å forsørge sine barn. Aldri har jeg lest at apostelen Paulus
tigget til Peter og Peter til Paulus. Men Paulus samlet til de fattige, hellige i Jerusalem. Vi har å
arbeide for Gud, og så vil han gjøre sin plikt mot oss. Det er vantro å ikke stole på det. En arbeider er
sin lønn verd. Men det er den man står i arbeide hos, som skal gi lønnen. Og han har sagt: Jeg vil
ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg.
Et pengepress over menigheten virker stikk motsatt sin hensikt. Man får motbydelighet for å
gi noe, det man helst ville ha gjort frivillig og med glede.
Det gjelder om å være våken, så ikke bekymringer for hva en skal ete og hva en skal drikke,
bringer søvn over den som skal være forløper. Det hele kan da ende i en katastrofe. Det kan gå
derhen at ingen riktig fattig tør besøke en, men bare sådanne som har noe å gi eller som kan skure og
vaske for en.
Ang. N. N. så trodde han det var meget om å gjøre for oss å beholde ham og den andre.
Dette var en plattform hvorpå Satan søkte å trenge inn. Dersom vi hadde hatt bruk for deres penger
og deres kjød, så var han også kommet inn, og glupende ulver kunne ha fordrevet fåreflokken. Da
situasjonen ble noenlunde klar for meg, svarte jeg da også at vi ikke hadde bruk for deres penger og
at de kunne føle seg fri for oss, så de for den saks skyld kunne reise til Bloksberg. Dette så og hørtes
fælt ut, men det avvæpnet, så det senere ikke var kraft i dem til krig, men bare kjødelig "grauling".
Du ville ha fått med alt dette onde å gjøre i sin tid om det nå ikke var kommet frem. — N. N.
innrømmet at han var blitt bitter på en han tidligere hadde vært sammen med, men bitter
nidkjærhet over andre er onde ånders verk.
Jeg vil be deg — kjære bror — å oppøve deg til å oppspore onde ånder gjennom mennesker,
så du straks kan gå til krig mot dem. Vi trenger krigsfolk om ikke "ulvene" skal få trenge inn. Ta dem
før jo heller, derved kommer det skrekk inn hos alle. Øv deg i å høre, forstå og "føre krig". På den
måte kan I ha fred. Krig er for øvrig alt for lite kjent. Men det må bli kjent. Det er "Herrens kriger" vi
fører. Husk det og lær det. Vær frimodig og sterk. Frykt ikke, for Herren vil gi deg seier. Først når du
har lært den "aldeles påkrevde krigskunst" vil du fullt og helt ha alle trådene som bringer seier, i din
hånd. Du har visselig anlegg for å bli en krigsmann, men du må være oppmerksom i den retning og
øve deg opp.
* * *
Det kommer en endelig oppgjørsdag for alt som er skjedd ved legemet. Da vil også all godhet
og velgjerning få sin vekt i vektskålen. All trofasthet, utholdenhet og godhet vil veie tungt, ettersom
Gud elsker alt dette. Mot alt dette vil all dårlighet, uforstand og feilgrep ikke makte stort, når
sinnelaget ikke er forblitt i det, men man har vendt seg mot gudsfrykten og godheten. For den som
henger ved Herren, er én Ånd med ham.
* * *
Med femti år kulminerer et menneske, og etter seksti begynner alderdommen. Men jeg er
enig med oberst Brengle i Frelsesarmeen, som sier: "Gled eder med meg, for hvert år er meget
verdifullt, ettersom man nå bedre kan følge med i utviklingen og Guds styrelse, og derved innhøste
større rikdommer i Gud."
Ja, jeg vil tilføye: Vi blinde er fornøyde med å være blinde, inntil Gud på hvert eneste punkt
finner behag i å åpne våre øyne. Også i dette er det hvile, selv om vi fullt bevisst vet at dårligheten
henger ved oss inntil nytt syn og ny morgenstjerne og nytt dagslys opprinner i våre hjerter. Da er
timen kommet til ny dom, ny død, ny oppstandelse, ny vekst i det ene, Jesu Kristi legeme.
Under alt dette bier vi med håp mot håp og lærer på den måte å være tålmodig og
langmodig. Og så glir vi inn i sabbatshvilen som er beredt for Guds folk. I denne hvile fra våre
gjerninger møtes vi forståelsesfullt og hensynsfullt med våre brødre i denne verden og fortsetter inn i
de helliges samfunn i all evighet.
* * *
Det er en vei å vandre for å komme fra verden, gjennom Guds forgård og inn i Guds tempel.
De fleste når vel aldri så langt, så det er den rettferdiges lange alderdom. For det er to slags kristne:
Forgårdskristne og tempelkristne. I forgården er alle partiene. Men er vi lydhøre mot Ånden, da
vandrer vi ut fra det hele hen til det sted hvorfra Guds røst lyder, og det er til templet, legemets
tempel. Her døpes vi med én Ånd til å være ett legeme (tempel), her hører vi bare én røst
(hyrderøsten). — Ja, her er Guds hvile. Her er Guds ord, én tro, én Far, én dåp. — Salig hver den som
får kjempet seg igjennom, så han blir "tempelkristen".
* * *
Hjertelig takk for ditt kjære brev mottatt i dag.
Du for din del bør betrakte de eldre søstre som var før deg i disse sannheter og som har vist
god ferd, for dine medhjelpere. Dog må du selv bære ansvaret for det hele, hvilket jo vil falle deg lett,
når du i alle deler fører det hele inn i gudsfrykt.
Hvorvidt du bør avertere musikk eller ikke, får du selv avgjøre. Som list og agn for å fiske inn
folk kan det være så sin sak. Men det er jo Guds ord som gjør folk til hva de bør bli. Dere bør ikke
gjøre noe nummer av noe. Dog kan det være en god avveksling i møtets gang når N. N. spiller litt for
dem. Det kan bidra til at flere kommer igjen. Forøvrig er å si at en ikke bør heve musikken til skyene,
da spillemannen lett kan følge med der opp. Tillat ikke folk å preke over streken om de forsamlinger
de kommer fra. Likeså bør vi selv holde oss strengt til skriftene og tolke ut derfra vår tids synder.
La visdommen styre i alt, for den skal styre i evigheten. Må Gud rikelig velsigne deg i din
gjerning. Vær tro mot ham. Vi har alle hatt glede av deg til i dag, må du fortsette i det lave og med å
tjene.
* * *
Det er jo en Guds velsignelse at forretningen går godt og at I kan leve av den. Når man
bevarer troskap i det små, da tror jeg Gud velsigner. Det er også godt å ha passe meget å gjøre. Dog,
visdom fås ved beleilig fritid, sier Sirak. Det er en forretning som må gå foran all annen forretning, og
den forretning kjenner du nok.
Aller best jeg går her hjemme og arbeider, så får jeg plutselig innskytelse om å reise ett eller
annet sted, især har det vært til Oslo. Jeg forstår i sannhet at jeg ikke er min egen. Og merkelig nok
passer det alltid på en prikk. Gud er såre nøyaktig.
* * *
Når det gjelder råd i vanskelige spørsmål som går en selv i mot, da bør en være varlig, så man
ikke unndrar seg.
* * *
Hva de brytninger angår som De merker, da vil Herren selv la dens stav blomstre hvem han
utvelger. Strid derfor ikke med kjødelige våpen, men bi på Herren i tålmodighet. Overbevis om det
som er feil dersom man er mottakelig for det. Men under alt må man selv se til å holde balansen. En
Herrens tjener må være i stand til å tåle ondt. Litt dårskap kan forderve den som raker frem i visdom,
og en død flue kan bringe salvelagernes salve til å stinke. Vær derfor varsom i alt under tjeneste
innenfor, for den krever alt hva vi eier av tålmod og langmodighet. Ja, ennå mer.
* * *
I Oslo var jeg i fire dager. Vi hadde velsignede møter hver aften og samtaler hele dagen. Vi
talte om Staden som var kubisk, og om Ånden med de syv Guds ånder (Es. 11), som også er kubisk
samt om: Gi akt på hundene (Fil. 3), som alltid gjør mot alle ytre ting. Vi har en hel del av
hundenaturen i oss, men Gud har aldri satt hunden i menigheten. Den må dø, så kun den gode hyrde,
fårene og lammene blir tilbake.
* * *
Jesus er "døren til fårestien". Nær sagt all forkynnelse er en "peken på døren" til folk utenfor
døren. Det er et gagnlig arbeid og til gagn for alle som befinner seg utenfor. Men de som er kommet
"innenfor", blir ikke på langt nær betjent som seg hør og bør. Ja, det blir endog betraktet som noe
ensidig og skakkjørt å befatte seg med annet enn dette utenfra å peke på døren. Mens evangeliet for
syndere forkynnes alle vegne, dør de som en gang kom til troen, vekk i hopetall på grunn av mangel
på næring. Ja, de som vil ta seg av disse stakler, blir endog utropt som forførere. Under slike trange
kår skal menigheten fostres. Salig hver sjel som kommer helskinnet gjennom denne "spissrotdans".
Det er en svær oppgave dette å være tjener for ånd. Hvem er dyktig til det???
* * *
I salme 43 står det: "Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg, la dem føre meg til ditt
hellige berg og til dine boliger, så jeg kan komme til Guds alter, til min fryds og gledes Gud ... "
Ved Guds lys og sannhet kommer vi til hans hellige berg (atskilt fra alt vanhellig), vi blir alene.
Vi kommer i forbindelse med hans boliger, dvs. de personer i hvem Guds Ånd bor og virker. Vi
kommer til Guds alter hvor all vår egenvilje skal ofres, og vi kommer til vår fryds og gledes Gud.
Dersom man elsker glede, så kommer den ved å elske rettferd (sannhet) og hate urett. Dette er veien
til vår "Fryds og gledes Gud".
* * *
Sist onsdag talte vi om de stygge kjør som åt opp de syv fete og vakre, men da våknet Farao.
Mon det ikke går slik også i våre dager. Hans Nilsen Hauge var et sådant stygt kreatur i sin tid, men nå
lyser han, og de andre er fullstendig oppspist. Det er ikke mere igjen av dem enn en svart bakgrunn.
Likeså var også fariseerne på Jesu tid noen vakre kjør og Jesus hadde ingen anseelse. Men se om ikke
disse vakre kjør er oppspist, så han som hadde ringe anseelse, lyser. La oss derfor være fornøyde
med vår lodd som noen stygge, magre kjør. De vakre, fete blir oppspist.
Etterskrift
Utdrag av Skjulte Skatter's minnenr. 1943
Johan O. Smith.
Natt til 1. mai hensov denne vår elskelige og høyt elskede bror i Herren, han som har vært
vår årvåkne, ypperlige og trofaste leder og tilsynsmann gjennom så mange år.
Dermed har den største Guds mann vi kjenner i vår samtid, avsluttet sitt løp i denne verden.
Han døde i sitt hjem. Det siste som ble hørt av ham, var at han litt før på natten bad til Gud
og lovpriste ham. "Ja, takk og lov!" var de siste ord som ble hørt. Det passet også svært godt som
avslutning på et sådant liv og et sådant løp.
Hans troskap mot Gud, og det lys som Gud gav ham, overstiger i høy grad det alminnelige, ja i
så stor grad at han må regnes som en reformator. —
Da Gud åpenbarte ham sin vei, den nye og levende, som gjennom Jesu kjød går inn i
helligdommen, Hebr. 10, 19 og 20, var han tro mot dette lys og meddelte det både muntlig og
skriftlig til andre troende, og deriblant til de ledere som han tenkte hadde størst betingelser for å
kunne motta det. Men de ble hans motstandere. Det er meget betegnende hva en av dem sa:
"Det er nok sant, men på den måten blir det ikke mange."
Man fant det altså bedre å fortie sannheten, å stå den i mot, ja å advare mot den og
fordømme den, enn å ta imot den og forkynne den, når det virket slik at det ikke ble så mange
tilhengere og medlemmer! For en uhyggelig troløshet!
Desto mere må vi høylove og prise Gud for br. Smith's troskap! Til tross for at han møtte
motstand hvor han enn vendte seg, holdt han trolig fast ved det lys Gud så tydelig og klart hadde gitt
ham. Han valgte — om så skulle være — å stå alene resten av sitt liv, utenfor leiren, i troskap mot sin
Herre og Mester, fremfor å være utro for derved å bli anerkjent av mengden.
Hva var det da som var så sant, men som virket slik at man ikke vant mengden, men at man
heller fikk omtrent alle religiøse mennesker og ledere i mot seg?
Jo, at vi skulle fornekte oss selv og ta vårt kors opp og følge i Jesu Kristi fotspor, at vi virkelig
skulle gjøre Guds vilje med vårt legeme, at det både kunne gå an og at det skulle gjennomføres, at
det var dertil vi var kalt og at det var til dette Gud vil gi nåde og hjelp, at det var meningen vi skulle
beseire oss selv og all synd i denne verden, tale sannhet, gjøre rettferdighet, fornedre oss selv, og i
det hele tatt holde Guds bud, alle livets ånds lover i Kristus Jesus, som skriftene så tydelig lærer og
formaner til alle vegne!
Og dette var man altså motstandere av, og er fortsettende motstandere av?! Ja, dette står i
en rund sum hele den religiøse verden hårdt i mot. Det må sies til skam for dem alle, fremfor alt til
skam for deres ledere, som jo bærer hovedansvaret for denne skjebnesvangre tåpelighet!
Men desto mere ærefullt lyser og funkler br. Smith's urokkelige troskap, den som er blitt så
rikelig belønnet, både hva hans eget innvortes livs herlighet angår, og hva fruktene utad —
virkningene i andres hjerter og liv angår! Ære være Gud!
Br. Smith har i sannhet gjort noe annet enn å leve forgjeves, noe annet enn å fare vill, noe
annet enn å fare med stridsspørsmål!
Han selv:
I stedet for å diskutere om, og forfekte, noen teorier, og selv i praksis være som andre
mennesker, og ende som så mange andre ledere, tomme og tørre på sine gamle dager, slik at man
nærmest ønsket å slippe å høre dem — så var det selve livets vei, helliggjørelsens vei, forvandlingens
vei, som br. Smith både fant og vandret, så han både var, og fortsatte å være, en Åndens mann, en
brennende nidkjær og sterk mann, alltid overgydt med frisk olje, med nytt lys og nye åpenbaringer i
Guds kunnskap angående livet og tjenesten i menigheten like inntil enden!!! Det er nok ikke lett å
finne maken i denne verden!
Han fikk på denne livets vei i sannhet del i guddommelig natur, overensstemmende med
Skriftens lære. En usedvanlig rettferdig, nøyaktig og sanndru mann, sterk og djerv til å synge ut hva
sant og rett var både overfor høy og lav samtidig som han også var en utpreget saktmodig, langmodig
og overbærende mann, ydmyk og ringe i sine egne øyne, en fullstendig motsetning til religiøse ledere
og "størrelser" i sin alminnelighet!
Akk, hvor meget alle disse kunne ha lært og mottatt gjennom denne dyrebare bror og leder!
Men i stedet sto de ham i mot! Og nå er det for sent!
Med våkent øye og hjerte, og med en ånd uten svik, skjøttet han sitt kall og sine nådegaver,
sin tjeneste mot alle menighetene rundt om i landet og i utlandet like til det siste. Vårt siste samvær
med ham var på stevnet i Hokksund like før påske. Det var ånd og liv, velsignelse og herlighet, som
vanlig. Og dette samfunn og denne herlighet har jeg for min del ved Guds usigelige nåde fått dele
sammen med ham uavbrutt i ca. 35 år, uten brist. Hva dette vil si, er det jo en del som har anelse om.
—
Han er, uten sidestykke den mest innholdsrike, trofaste, elskelige og velsignede mann jeg
noensinne har sett og hørt. Hans minne er en evigvarende velsignelse. Høylovet være Herren! Snart
skal vi atter samles med ham, iført uforgjengelige legemer, så sant som også vi er tro inntil enden. —
Frukten av hans virksomhet:
Fra å bli motsagt, motstått og forkastet av alle, alle vegne, er det nærmest gått som det står i
Esaias 60, 22: "Den minste skal bli til tusen og den ringeste til et veldig folk; jeg Herren vil la det skje
hastig, i sin tid."
Det gikk nok ikke hastig til å begynne med, nei — men først i sin tid. Da kom den ene
vekkelse etter den annen, og det ene gjennombrudd etter det annet, og by etter by og bygd etter
bygd åpnet seg for disse herlige, frigjørende sannheter. Mangfoldige sjeler er blitt frelst ifra verden,
og mangfoldige sjeler fra de forskjellige leire har fått opplatte øyne for et dypere liv i Gud. Usigelig
megen frelse har funnet sted. —
Til å begynne med var det ikke lett å vinne noen. Det er vanskelig å ta i mot noe av en mann
som blir motsagt og forkastet av alle som gjelder for å ha rede på sakene, selv om det han sier er
både sant og edelt og godt! Men Gud ledet de rette menn i br. Smith's vei, én for én, og sannheten
ble etterhvert mottatt av flere og flere som elsket den, etterfulgte den og forkynte den.
Men det var allerede gått flere år innen resultatet ble så stort som en liten flokk i en liten
stue på Horten. Dog, som skrevet står, skal den ringe begynnelse ikke foraktes. Og om flokken var
liten, og det var vanskelig å bli med i den, så var den til gjengjeld — ifølge sakens natur — så meget
mere levedyktig og full av livssæd, og kunne derfor ikke annet enn å vokse og utvikle seg. Det var jo
selve livet i Gud vi hadde funnet, og ikke bare noen læresetninger.
Således er den ene ved sin urokkelige troskap blitt til tusen og vel så det, fordelt rundt
omkring i Norges land og rundt om i Danmark og andre steder.
Likevel er det ikke antallet som veier så tungt i vektskålen, for om så var, er det nok andre
som er større, men det er vidden og bredden og dybden av det gudsliv som den enkelte er blitt ført
frem til, og det derav følgende inderlige, guddommelige samfunn som disse har fått med Gud og
hverandre, eller den seier over synd og den helliggjørelse som ved Guds rike nåde er oppnådd, og
som alt sammen kan føres tilbake til denne velsignede, trofaste Herrens tjeners liv og virksomhet.
Hvilken usigelig herlig frukt av en enkelt manns liv! For en herlig krans og krone han har i
vente! Det er gått ham som anført i Esaias 49. kap. —
Han fikk også nyte disse dyrebare frukter: å se alle sine barn med på den samme vei, og at
den ene av hans sønner endog er en dyrebar, betrodd medarbeider på Guds vei. —
Uten noen som helst slags anledning til motsigelse står disse Jesu ord fast: "Således bærer
hvert godt tre gode frukter, men det dårlige tre bærer onde frukter. Et godt tre kan ikke bære onde
frukter, og et dårlig tre kan ikke bære gode frukter." Matt. 7. kap.
Vi står i en evig takknemlighetsgjeld til vår høyt elskede bror J. O. Smith. Ære være hans
uutslettelige minne!
Eders,
Elias Aslaksen
Den rettferdiges minne
lever i velsignelse
Ordspr. 10, 7.
Far gikk fredfullt hjem til Jesus 1. mai kl. 2 natt, 71 1/2 år gammel.
I den senere tid har han vært litt skrøpelig til legemet, og synet var svekket så han ikke kunne
se å lese og skrive. Men om legemet var skrøpelig, så var han åndskraftig som aldri før, og hans
åndelige syn ble ikke svekket.
Skjærtorsdag besøkte han vennene i Tønsberg og deltok i brødsbrytelse. Han talte da
velsignet og kraftig om Guds vei og Kains vei. Da han kom hjem etter denne turen, følte han seg trett
og sliten og måtte holde sengen noen dager. Dagen før sin bortgang følte han seg nokså bra og var
oppe.
Ved Guds forunderlige styrelse kom min bror Helge og jeg reisende hjem helt uventet, ca. 4
timer før fars bortgang. Han tok oss kraftig og hjertelig i hånden og ønsket oss velkommen hjem og
spurte interessert om møtene i Hallingdal, hvor jeg hadde virket. — Han gledet seg over at det sto
bra til med venneflokkene rundt om, og frydet seg særlig over de unges kraft og iver.
Ved midnatt lå han og priste Gud, og det siste min bror hørt fra ham idet han gikk for å legge
seg, var:
"Ja, takk og lov." Vel to timer senere ble han hentet hjem til Gud idet han skulle gå over
gulvet. Det var hjerteslag. — Fars bortgang kom uventet på oss, da han jo var ganske kjekk dagen i
forveien. Men Gud visste nøyaktig tiden, og far sto våken og beredt. — Om det var usigelig smertelig
å skilles her, så er det jo bare for en kort tid, og så skal vi møtes igjen.
Alle i vårt hjem er frelst, og det var en store glede for far. Vi kunne alle bøye kne der ved fars
seng om natten og prise Gud for hans velsignede liv og eksempel. Jeg har aldri sett far urolig eller
utålmodig. Han var i Guds velsignede hvile og fred, og det var en vederkvegelse å være i hans
nærhet. Han hadde et stort åndelig utsyn og var derfor langmodig og overbærende.
Jeg trakk et mannakorn straks etter fars bortgang og fikk 1. Joh. 4, 15. "Den som bekjenner at
Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud." Far var nå i Gud, og Gud var i ham. Far levde sitt liv
i Gud. Det var i Guds klare lys han talte og handlet, og han støttet seg ikke til menneskemeninger.
Han kjente ingen etter kjødet og kunne derfor felle upartiske og rettferdige dommer. Jeg har ikke sett
noen som har frydet seg slik av hjertet over de guddommelige sannheter som far. Når det under
samtale gikk opp lys for noen, så slo han seg på knærne og jublet høyt. Ja, lovet være Gud fordi hans
glede nå er fullkommen.
Det er få som lik far i skrift og tale har opphøyet Jesus Kristus både som Guds Sønn og
menneskesønn. Far opphøyet og æret Jesu navn ved hele sin livsferd. Han formante også oss helt til
det siste at vi nøye måtte overvåke at alt det vi sa og gjorde, måtte være til Guds ære.
Far har attest fra de militære kontorer at han arbeidet raskt og sikkert, og slik var far i all sin
ferd, både i det timelige og åndelige. Han handlet raskt og sikkert etter Åndens virkninger i sitt hjerte
og spurte ikke kjød og blod til råds. — Han hadde fått stor livsvisdom ved alt det han hadde
gjennomlevd, og hadde utrolig meget interessant og velsignet å fortelle, som var til oppbyggelse og
lærdom. Far hadde alltid det åndelige arbeid for øye under samtale med mennesker, både overfor
ufrelste, nybegynnere og viderekomne. Han hadde en særskilt nådegave til å tale i gåter og lignelser
og fikk derved på en treffende måte kastet lys inn i alle slags kroker og kriker i de forskjelligste
forhold, for at de enkelte skulle bli utfridd fra synd og selvliv.
Min bror Kristian trakk også et mannakorn etter fars bortgang og fikk Luk. 12, 35–38. Disse
ord passet godt. Far hadde sitt sinns lender ombundet og sitt lys brennende til det siste. Han sto
oppreist på gulvet, fullt våken både åndelig og legemlig, midt på natten da Gud hentet ham hjem.
"Salige er de tjenere som Herren finner våkne når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han
skal binde opp om seg og la dem sette seg til bords og gå frem og tjene dem. Og om han kommer i
den annen vakt, og om han kommer i den tredje og finner det så, salige er de." V. 37–38.
Far har etterlatt oss en rik arv, idet han har plantet livets ord i våre hjerter og opplært oss
grundig til rettferdighet og gudsfrykt. — Det var velsignet med alle de bordtaler han holdt mens vi
satt og spiste hjemme. — Savnet etter ham vil bli stort på alle måter.
Hans minne vil leve i rik velsignelse i våre hjerter til vi møtes igjen.
Aksel J. Smith
Velsignet være
Johan o. Smiths's minne
Gud har nå tatt sin høyt elskede og tro tjener hjem, etter at han i sin tid har tjent Guds råd.
Hva Gud har fått utført gjennom denne troens mann, vil først tilfulle bli åpenbart på oppstandelsens
morgen. Men også nå ser vi svære resultater av Johan O. Smith's virke, og en kjenner seg ordfattig
når en vil si noe om det.
Gud har gitt meg den store nåde å få være sammen med br. Smith og lære ham personlig å
kjenne, både offentlig og privat. Når jeg tenker på br. Smith, vil jeg gjøre Davids ord om Saul til mine:
Aldri kom Smith's sverd umettet hjem. 2. Sam. 1, 22. Han var en krigsmann, og når han talte Guds
ord, måtte alle høre. Det kløvde og skilte og dømte hjertets tanker og råd, selvlivets blod fløt. Det var
ikke bare offentlig, men og privat. Han brukte å si: Det er kjød nok, på korset med det. Korsets ord,
som er en Guds kraft til frelse, var da og helt igjennom hans forkynnelse. Selv var han i all sin ferd det
beste bevis på korsets kraft. Det står at Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. I br. Smith ble Ordet
kjød, han levde det, og vi kunne føle og ta på det. Likesom Guds ord aldri blir gammelt, men det blir
nytt og gir liv for hver gang vi leser det, slik var det og med br. Smith. Han ble aldri gammel. Hans
legeme ble skrøpelig på slutten, og han så lite, men han var alltid ny og livgivende. Like til det siste
hadde han svære åpenbaringer i skriftene. De mest alminnelige skriftsteder ble nye når han siterte
dem. Hans tale natt og dag var bare Guds ord. Talte han om jordiske ting, anvendte han det alltid på
det åndelige, og det var betegnende hva en bror sa til meg: "Smith's brever er interessante, ja om
han bare skriver om en koffert, er det oppbyggende." Grunnen til dette var at han levde Ordet. Når vi
leste om at den største skulle være alles tjener og trell, da så vi det oppfylt i br. Smith. På stevnene
gikk han stille og ubemerket i blant oss. Så han en enslig stå der unnselig og tilbaketrukket, gikk Smith
bort til ham og gav ham tro og mot. Han kjente den enkelte og tok seg selv av den ringes sak. Og når
vi leser: Attrå ikke det høye, men hold eder gjerne til det lave, så ser vi det oppfylt i Smith. Det var
ikke de store forsamlinger han attrådde å preke for. Nei, han var fornøyd med noen få i en stue. Der
utla han Guds vei nøyere. Når Gud opplot våre hjerter så vi kunne forstå det han sa, da frydet han
seg. Visdom er det største, brukte han å si, be Gud om å få visdom og åpenbarings ånd til kunnskap
om seg.
Når Smith snakket om Guds gjerninger i naturen, sa han:
"Se hvor vakkert alt er som Gud har gjort, og jo mere en forstørrer det, desto vakrere blir det.
Slik er det og med Gud, jo mere en lærer ham å kjenne, desto større blir han." Det ord passer på br.
Smith selv, og det er jo naturlig siden han levde sitt liv i Gud. Jo mere en lærte br. Smith å kjenne,
desto større ble han. Når en i omgang med ham fikk se inn i hans private liv, ble en ute av seg selv av
forundring, hvorledes han i de minste enkeltheter gjennomførte rettferdighet og barmhjertighet. Ved
et tilfelle fortalte han: "Jeg sitter og skriver ved statens kontorer, og i min fritid skriver jeg brever og
til Skjulte Skatter; men jeg kan ikke få meg til å dyppe pennen i statens blekk. Jeg holder mitt eget
blekk." Når vi var ute og reiste sammen, og vi var inne på kafeer og spiste, var han den første til å
betale. Jeg vet aldri det ble opptatt en kollekt til ham. Kunne det lykkes for oss å gjøre ham en
tjeneste, så passet han anledningene og betalte den flerdobbelt tilbake. Med et slikt liv som
bakgrunn forstår vi at han kunne la lyset skinne. Livet er menneskets lys, sa han ofte. Joh. 1, 4. Det
var ikke døde læresetninger, men liv han forkynte. Det var ikke noe rart i at den religiøse verden med
alle sine urettferdigheter reiste seg til motstand mot det lys br. Smith lot skinne. Om de påberopte
seg blodet og nåden aldri så meget, så trengte lyset igjennom. Blodet er nemlig ikke til å dekke over
synden, men til å rense den vekk, og nåden er til å opptukte oss. Tit. 2, 11–12. Når Smith bar frem
budskapet om Jesu blod og nåde, var det ikke sjelden å se disse religiøse syndere fare på dør i fullt
sinne.
Som den troens mann Smith var, forsto han å være i Guds ledelse. Vi var så trygge bare han
var med, eller hadde gitt sitt råd. Selv om det likevel kom vanskeligheter, så visste vi det ville ordne
seg. En gang vi bestemte friluftsmøte på Tonsåstoppen, var værforholdene dårlige, men br. Smith
skulle være med, og vi var trygge. Dagen kom med fint vær, og vi dro opp der i lastebiler. En masse
folk møtte opp fra fjernt og nær. Ettersom møtet nærmet seg, begynte det å tykne til på himmelen,
og da Smith sto frem for å vitne, småregnet det med snefiller inniblant. Kafeen der var altfor liten til å
romme alle disse mennesker. Da rakte Smith hendene i været og bad Gud å drive skyene vekk så vi
kunne holde møtet. Så tok han Bibelen opp og leste. Da var det slutt på regnet, og solen skinte. To
ufrelste menn stakk hodene sammen og sa: Det var kraft det!
Dette evangelium er riktig noe for ungdom, sa han ofte. Frukten av hans forkynnelse er da
også blitt en ungdomsskare rundt om i landet og andre land. Og det er betegnende hva en eldre
mann sa en gang han kom på stevnet: "Det er jo bare ungdom her, så jeg er visst blitt for gammel."
Dog det er da eldre innimellom, og de blir unge igjen som ørnen, og de løfter vingene for å gjøre
Guds vilje den tiden de ennå har igjen.
Ungdommen flokket seg om br. Smith, og minnet om denne staute, hvithårete mann midt i
ungdomsflokken viskes aldri bort. Han fanget alles interesse når han spurte og svarte, spøkte og
underviste. Han ble likesom aldri trett. Når vi kom hjem etter møtet om kvelden, og vi satte oss til å
spise, ble klokken mange før vi kom fra bordet igjen. Ofte varte samtalene til langt over midnatt. Han
manglet aldri stoff, slik var han like til det siste. Derfor tenkte vi ikke at han så snart skulle gå fra oss,
og det er tungt å tenke på at vi aldri mere her i livet skal få se og høre ham. Men vi som er igjen, vil
gjøre som han selv skriver i en sang: Vi vil gå i fedres spor, og innta løftets land. Den ungdomsskaren
som han underviste, forsøkte han ikke å binde til seg, men til Kristus, som han så ofte sa: Det er Jesus
som er hodet, og I skal vokse opp til ham. Derfor har vi livskraft i oss til å sette lyset i staken. Vi vil
holde frem livets ord til ros for br. Smith på Kristi dag, at han ikke har løpt forgjeves eller arbeidet
forgjeves. Fil. 2, 16.
Sigurd Bratlie
Begravelsen
Br. J. O. Smith's særdeles vel benyttede og uttjente jordiske legeme ble gravlagt lørdag
ettermiddag den 8. mai. Lokalet på Horten var jo, som rimelig kunne være, overfyllt av folk, tross de
usedvanlig store reisevanskeligheter.
Br. Smith var jo veldig høyt elsket av alle vennene landet rundt, så man anstrengte seg for å
kunne møte frem, enten det ble på den ene eller den annen måte. Det ble blant annet syklet i
milevis.
Likfølget var det største man hadde sett på Horten. Hva ville det da ha blitt om det hadde
vært normale forhold. Telegrammer, brev og kranser kom fra forskjellige steder rundt om i landet.
Ved båren talte E. Aslaksen ut fra Hebr. 13, 7–9: "Kom i hu eders veiledere som har talt Guds
ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfølg så deres tro! ... for det er godt at hjertet
blir styrket ved nåden, ikke ved mat som ikke har gagnet dem som gav seg av dermed."
Ved graven talte br. Sigurd Bratlie til den store forsamling ut fra Fil. 2, 13: "For Gud er den
som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag."
Deretter var det fellesmåltid på lokalet, og så minnemøte om kvelden. Vi fortsatte så neste
dag, søndag, med minnemøte både fmd. og emd., så det ble i alt 3 minnemøter i trekk. Det virket
som det dyrebareste stevne. Ære være Gud!
FRA MINNEMØTENE:
Etter at en del telegrammer fra fjerne steder var blitt opplest av br. Bratlie, leste han også
opp et brev som br. J. O. Smith på sin 9 års fødselsdag fikk fra sin farfar, og forklarte dette
eiendommelige brev.
Det ble profetert om Jesus helt fra Adam av. Det er blitt profetert om forskjellige Guds menn
ned gjennom tidene. Dette brev til br. Smith er en profeti om hans gjerning og kamp. Hans farfar som
skrev dette brev, var en gudfryktig mann, langt fremme for sin tid, ydmyk og modig til å si sannheten.
Brevet lyder slik:
Fredrikstad, den 11. april 1881.
Da det er den første gang jeg skriver til min kjære sønnesønn Johan Kristiansen Smith, så
sender jeg, din elskverdige bestefader og bestemoder vår hjertelige takk for ditt godhetsfulle og
aktverdige og innsiktsfulle brev til oss gamle. Du har en god hånd, og Gud har gitt deg et sterkt hjerte,
men glem ikke å takke Gud og hans sønn Jesus, og gi alltid tilbake ditt hele hjertes styrke i kristelige
dyder, i Jesu kjærlighets kors' dyder. Thi alle dyder som er utenfor Jesus, er onde lyter, og min bønn
er til Gud og Jesus at han vil bevare deg fra det solmørke som skinner midt på dagen. Men jeg vil
bede Gud og Jesus at han vil gi deg sin Hellige Ånds lys, at du, min sønnesønn Johan Kristiansen, må
bekomme Jesu lys som skinner inn i mørket om middagen.
Jeg ser at du har vært en flittig sønn på skolen, og at din kjære faders krone som ble lovet
deg, er satt som et mål for deg. Og således har Gud også satt sin krone for hvert menneske til vår
lodd. Og vi får ikke kronen med mindre enn at gå til kronen. Og det er den salige gang — Jesu korsets
vei er kjærlighetens, Faderens, til kronen. Og den som arbeider for kroner, han får også mange
stjerner til sin krone.
"Et lite frø i jorden legges. Ved sol og luft og vann et tre av frøet trekkes. Med him'lens dugg
det skyter blomster først. Og siden moden frukt til Jesu rikes høst." Dette rim har din bestefar
forfattet. Og du min sønnesønn, øv deg i diktning. Dermed skjerpes det åndelige sinn som skuer inn i
hemmelige ting som et menneske ikke har forstått før. Og det har alltid vært de store Guds menns
arbeid å få sin åndelige tankekraft satt på papiret, og til Guds æres utbredelse. (Husk det.)
Dette brev vil jeg bede deg Johan Kristiansen bevare all din levetid. Skriv snart.
Byggmester Johan Kristiansen
Som vi ser er dette et originalt brev. Br. Smith's far, som også var en meget gudfryktig mann,
oppbevarte brevet, og br. Smith fikk det først i 1915. Da hadde han allerede utgitt Skjulte Skatter i 3
år sammen med sin bror, tannlege Aksel Smith. Br. Smith fortalte selv en gang hvor stor trøst dette
brev ga ham. Da var jo hans livsverk så langt fremskredet at en kunne se oppfyllelsen av det
profetiske i brevet.
Betegnende er det at br. Smith allerede som 8–9 år gammel hadde skrevet et godhetsfullt og
aktverdig og innsiktsfullt brev. Disse tre dyder har preget Smith's liv. Han brukte å omgås alle med
aktverdighet og godhet, og hans innsikt i Guds hemmeligheter og i det praktiske liv var overveldende.
Br. Smith hadde et sterkt hjerte, og han fulgte formaningen. Han ga det tilbake i kristelige dyder, i
Jesu kjærlighets korsets dyder. Det er som en profeti om det korsets evangelium Smith med slik
styrke frembar.
"Det solmørke som skinner midt på dagen." Paulus skriver at menneskene i den siste tid skal
ha gudfryktighets skinn, men fornekte dens kraft. Bekjennelse uten liv og skinn uten kraft er et
solmørke. Bedre uttrykk er det ikke lett å finne. Det er likesom bestefaren utpeker br. Smith til å bli
en reformator på dette område. Det er gått i oppfyllelse, kanskje langt mere enn bestefaren hadde
kunnet tenke. Br. Smith har med stor kraft latt Jesu lys skinne inn i dette solmørke om middagen, i
dette religiøse skinn. Derfor er det gått ham som alle sanne profeter. De er blitt stemplet som
forførere og er blitt forfulgt. Smith's navn er en skrekk for disse levebrødspredikanter, og slike som vil
bli storkarer på evangeliet. Ja, det er gått med ham som med Jesus: Forkastet av mennesker, men
utvalgt og kostelig for Gud. 2. Kor. 6, 8. 1. Pet. 2, 4.
Bestefaren skriver: "En får ikke kronen uten å gå til kronen, og det er den salige gang, Jesu
korsets vei." Som et eksempel på hvor kraftig Smith har holdt frem denne vei, kan nevnes: En
troende mann hadde kommet litt i forbindelse med oss og vært på et av våre stevner. En tid etter var
det et kristelig stevne i dalen der han var, og da han jo hørte til dem, møtte han opp. Under en
samtale med noen der bemerket denne mann: "Ja, men det er jo en vei å gå." "En vei", lød svaret,
"du er vel ikke smithevenn?" Mere skulle det ikke til. De religiøse vil ikke gå veien til kronen, nei, de
sitter med hendene i skjødet og venter det skal dale ned over dem. Vi priser Gud fordi at br. Smith
har fått nåde til å forkynne den nye og levende vei, som Jesus banet gjennom forhenget, som er hans
kjød. Hebr. 10, 19–20. Og profetien er gått i oppfyllelse, han har fått mange stjerner i kronen.
Også det lille dikt bestefaren har forfattet, er en kortfattet profeti om den bevegelses
utvikling som br. Smith var redskap til. En må si det var et lite frø. Begynnelsen var så ringe som den
vel kunne være, og utviklingen i det ytre er gått smått. Slik gjør Gud det når han uttar seg et folk. Det
tok lang tid før Abraham ble til et folk. Ismael og Esau derimot ble straks til et stort folk med mange
høvdinger. 1. Mos. 25, 16 og 36, 31. Nå må en si at dette lille frø som Smith var til å begynne med, er
blitt til et tre. Det både blomstrer og bærer moden frukt til Jesu rikes høst. Vi lever i den siste tid, og
det er høst i dobbelt betydning. Dette tre er i sterk vekst og utvikling. Alle de stormer som har rast
mot dette tre ned gjennom årene, har gjort at det har fått sterke røtter, som kraftig har festet seg i
Jesus Kristus. Og de stormer som ennå kan komme til å gå over treet, skal heller ikke formå noe før
Jesus henter førstegrøden.
Bestefaren formaner Smith til å øve seg i diktning og få sin åndelige tankekraft satt på papiret
til Guds æres utbredelse. "Husk dette", sier han. Dette er nettopp hva br. Smith har gjort. Han har
skrevet en mengde artikler i kristelige blader, skrevet bøker og mange sanger. Bestefaren profeterte
dermed også om Skjulte Skatter. Og br. Smith har fått skue inn i hemmelige ting som har vært skjult i
de siste tidsaldre. Dette er i sannhet blitt til Guds æres utbredelse.
Bestefaren må selv ha kjent at det var noe profetisk i det brev han skrev, for han ber Smith å
bevare det så lenge han lever. Det har han og gjort, siden han fikk det utlevert i 1915, til stor glede
for alle oss som er igjen etter ham.
* * *
Kristian Smith
(hans eldste sønn)
Far var glad for at også jeg var blitt frelst. "Vær alltid glade!" Han var selv alltid glad, og dette
ord har også jeg tatt til meg, og det sto for meg da far var død den natten, så jeg kunne likevel prise
Gud. Far sa nylig: "Jeg blir gammel og skrøpelig, og det er snart slutt her nede, men velkommen etter
skal dere være". Vi må be for å kunne etterfølge far. Han fylte så ut. Alle spurte etter ham fra den
største til den minste. Etter at han var begynt å se dårlig, ble posten lest opp for ham, og han gledet
seg storlig over de gode etterretninger fra arbeidsfeltet, og bad gjerne min søster Rakel å lese
brevene om igjen så også andre kunne få del i gleden.
Så lenge han så godt, gjorde han selv alt, da han ikke likte å bry noen. Far var aldri mismodig.
Jeg takker Gud for den kraft han var. Han levde under korsets krafts skapende virkninger. En foss som
styrter fritt utover stupet, er nok praktfull å skue, men kraften ødes. Men når den ledes i turbinrør, så
kan den utføre en mengde nyttige ting, og bringe lys og varme og annet nyttig for dagen. Jeg takker
Gud for alt.
* * *
Rakel Bratlie
(hans datter)
Jeg må takke Gud for vår kjære fars liv — for hans velsignede liv i hjemmet — for den gode
far han var. I fars liv kom alltid Åndens frukt, kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet
osv. klart tilsyne, og slik var hans liv til siste slutt. Han var takknemlig for det minste. Han bar
fullmoden frukt, og gikk seirende hjem.
Far har nå fullendt sitt løp i helliggjørelse og Guds frykt. Han har stridt den gode strid og
bevart troen, og rettferdighetens krans er rede for ham. Noe av det siste han sa til mor, var: "Den
rettferdige, ved tro skal han leve, og det gjør jeg til det siste."
Han sa så ofte at det er om å gjøre å søke Guds ære i alt det vi gjør og sier, og slik levde han.
— Det er min bønn til Gud at han må hjelpe meg til å etterfølge fars tro, slik at også jeg må bli en
stjerne i hans krone.
* * *
Johanne Sandvik
(hans datter)
Den dagen da vår elskede far døde, følte jeg at vi ble fattige — usigelig fattige. Far fylte sin
plass i vårt hjem til fullkommenhet. Han var god og kjærlig mot oss alle. Det var så trygt og godt med
far. Når vi var syke, la han sine velsignende hender på oss og bad for oss, og vi lærte å sette vår lit til
Gud. Da min datter Liv var syk inntil døden for 2 år siden, kom han og salvet og bad for henne, og vi la
henne i Guds hender, og hun ble frisk. Han lærte oss å tro på Gud fra vår barndom av og å sky all
verdslighet og storhet. Og dette er min trang at jeg må vandre i fedres spor, og innta den arv som jeg
har fått. Vi har allerede fått kjenne at fars velsignelse følger oss, og den vil fortsette inntil vårt løp er
fullendt, og vi alle er samlet hjemme hos Gud.
* * *
Trygve Sandvik, Horten
(hans svigersønn)
Han svang sverdet over alt kjød; men hans hvile i Gud var som havblikk, natt og dag, f. eks.
under evakueringen. "Det vi trenger er visdom," sa han. Ja, de vises ord sitter fast i hjertet som
brodder.
* * *
Mel.: Hjem, hjem, mitt kjære hjem.
Nå gleder seg hvert hjerte
i himmelsk harmoni;
for lyset fra hver smerte
skal livet innhold gi.
Nå Sions vitneskare,
den vinker meg der hjem,
jeg ønsker helst å fare
til ham med kropp og sjel.
Kor:
Sion, du skjønne borg!
I deg Guds vitneskare
vil slukke all sin sorg.
Vel ser jeg grant i troen
det sted hvor Herren bor.
Jeg trekker av meg skoen,
ved tanken på den jord,
hvor hellighet skal råde,
og kjærlighet bli ved,
hvor hver en livets gåte
oppklares i hans fjed.
Her sommer, sol og væte,
og høstens fargeprakt,
her vinter med sin glede,
forsvinner uforsagt.
Her fedre, barn og elsket
av døden rives bort,
hver liten blomst du stelte
henvisner innen kort.
Forfengelig er verden,
dens glans er kun bedrag.
Det ser vi nå på ferden;
Gud blotter det hver dag.
Derfor vi samler skatter
hvor møll og rust ei gror.
Forgjeng'lighet bør fatte
at Gud i den ei bor.
Johan O. Smith

Johan O. Smiths etterlatte brev

Transcription

Similar documents

Fremtidige utfordringer for norsk landbruk

Memorial Sites and Democracy

File - Hjelpekilden

Last ned presentasjon. - Gardermoen Rotary Club

Aceton - OPPVASKKUM.NO

tysfjord menighetsblad - Tysfjord kirkelige fellesråd

Barn og unge som pårørende ved kreft Hvordan kan barns situasjon

"PALS på Nøklevann skole" med regelmatrise og informasjon.

Les utdrag fra - AuraTransformation

Firmabil - Kundesider

Bamse Produkter AS

Erindringer - Kristenbloggen