Utallige ganger er Stina Merethe Lund (28) blitt

Utallige ganger er Stina Merethe Lund (28) blitt

Når ydmykelser
brennes bort
Utallige ganger er Stina Merethe Lund (28) blitt stilt de samme
spørsmålene. Er hun blitt slått? Har hun hatt et uhell? Hun har
for lengst gått lei av å svare.
Tekst og foto: Anne Cecilie Lund
Et lysglimt, som en blitz, og
jenta på behandlingsbordet
rykker til. Et lysglimt til – men
den første krampetrekningen
har ennå ikke rukket å slippe
taket. En spasme avløses av en
ny idet det glimter til, igjen og
igjen. Til slutt ligger hun der,
forvridd, og gisper etter luft.
Det lukter svidd.
Da senker Gro Mørk, overlege ved
Rikshospitalets hudavdeling, pigmentlaseren. Hun drar hurtig en tåre
vekk fra kinnet sitt, og spør:
– Skal jeg stoppe? Er du sikker på at
jeg skal fortsette?
Pasienten kniper leppene sammen,
prøver å strekke ut beina igjen og
nikker. Vet at dette bare er den første
av flere behandlinger. Det må gjøre
vondt når ydmykelser gjennom et
helt liv skal brennes bort.
Annerledesbarnet
Jan Arne og Astrid Lund sitter ved
et bord inne på hovedkontoret til
adopsjonsbyrået Holt Childrens
Services i Seoul, Sør-Korea. De er
ikke alene. Tjue barn skal få møte
sine nye foreldre for første gang.
Hvor stort rommet er, hva som skjer
rundt ved de andre bordene – hun
er så spent at hun ikke registrerer
det. Han like så. Fostermødre toger
inn med barn på armen. De små har
vært til helsekontroll. «Lund» blir
ropt opp, og de gir seg straks til
kjenne. Fostermoren kommer bort
til dem med en spinkel jentunge på
armen. Hun er ikke stort mer enn et
par sorte øyne.
– Åh! Stakkars dem! Kommentaren
drukner nesten i alt som skjer, men
Astrid husker den veldig godt.
Stina Merethe Lund vrir seg under laserbehandlingen. Overlege Gro Mørk, ved Rikshospitalets hudavdeling, er svært klar over hvor
tøff en slik operasjon er for pasienten. Dette er Stinas første.
Disse opplysningene gikk igjen i
tidligere brev: «Skin and prominent marks: Blue nevus on the lt.
half of face» og «dark blue mark
on her right cheek spread over her
right forehead, but is hardly noticeable». Familiens fastlege gikk gjennom papirene for
å komme med en
helsemessig helhetsvurdering.
Han trodde ikke
disse merkene ville bli noe problem.
De ville uansett
kunne fjerne dem i Norge, når hun
ble litt eldre.
– Hun var så bleik da fostermoren
bar henne inn, så flekken ble veldig
blå. Jeg så jo det. Men jeg tenkte
ikke, herregud, hva er det her for
noen greier. Og vi satte oss ikke ned
og snakket om det etterpå. Det vi
tenkte mer over, var at denne ungen
var fryktelig tynn, forteller Astrid.
standardkommentaren: «Å, stakkar,
har hun slått seg?» Så er det å si
hver gang: «Neida, det er et fødselsmerke». «I Norge blir de røde,
men hos asiater blir de blå.» Det er
stort sett eldre damer som spør.
Verre blir det når jentungen begynner å gå selv. Da
blir de nærgående, skal bort på
henne, oppi ansiktet og ta på.
– Hun stod der
med store øyne,
fordi hun hadde
jo ikke slått seg. Så rygget og rygget hun, til hun stod klemt opp i et
hjørne. Men dette skjedde jo ikke
daglig, sier Astrid.
«Sjøltilliten min var
null. I perioder følte
jeg ikke for å gå ut
døra en gang.»
Storken kom til den snaue blindgata
på Raufoss med et brev, datert den 1.
september 1978. Det inneholdt det
endelige «tilbudet» om ei lita jente på ni måneder, min eldre søster,
som kunne hentes i Seoul måneden
etterpå. I brevet var det lagt med tre
rapporter med bilder og legeerklæringer. Det stod noe om «blå flekker Jan Arne og Astrid døper datteren
på venstre kinn og utslett i hodet». Stina Merethe og blir snart vant til
Bedøvelseskremen har ikke rukket og virke. Overlegen er nødt til å ty til isposer, for å
lindre smertene.
Så var det den gangen de skulle på
helsestasjonen. Som liten hadde
Stina også flere blå merker på ryggen, såkalte mongolske flekker som
forsvinner når barnet blir større. En
helsesøster spør forsiktig: «Har hun
hatt disse blå flekkene lenge?»
– Hva i all verden?! Tror hun at vi
har slått ungen? husker Astrid at
hun tenkte.
– Jeg oppfattet at hun tok alle flekkene under ett, men samtidig kviet
seg for å spørre. Det var ubehagelig,
rett og slett.
ent.
Min søster har en såkalt brun flekk.
Den ligger dypt nede i huden – en
betydelig lesjon. Men for hver runde på bordet, blir fødselsmerket lysere. Utstyret ble først tatt i bruk da
«nye» Rikshospitalet stod ferdig i
2000. Nå er det oppgradert ytterligere. Stina ventet i 11 år.
– Et sant helvete. Og jeg som trodde jeg hadde høy smerteterskel. Det
er ikke en døden-nær-opplevelse,
men.., nei, jeg vet ikke hva jeg skal
kalle det.
Stina er nøktern i sin beskrivelse av
laserbehandlingene. Hun er spesialpedagog og lærer i grunnskolen,
aktiv idrettsutøver, instruktør både
på et treningsstudio og i en taekwondo-klubb og selvutnevnt sjef
i nyinnkjøpt hus. Trening er drivkraften i livet hennes. Det var noe
å være opptatt av da hun valgte bort
så mye annet.
– Sjøltilliten min var null. I perioder følte jeg ikke for å gå ut døra en
gang. Jeg var ikke med på så mye,
men satt heller inne og så på RSfilmer (rytmisk sportsgymnastikk).
Jeg dristet meg til å være med på
russetreffet. Så var det selvfølgelig
en fyllefant som måtte kommentere
det. Han var russ og tøff. «Fy, faen!
Sjå på hu’ der a’!»
Stina trekker etter været, lurer på
om eplekaken skal ha perlesukker
på eller bare vanlig farin. En sjampanjefarget katt gjør seg kjekk på
golvet.
– Jeg hadde lyst til mye rart, men
orket ikke utsette meg for kommentarene – bli minnet på hvor stygg
jeg var. Fødselsmerket var en sosial
hemsko.
Ut til gribbene
Legen forsøker fortvilet å ise ned
pasientens kinn. Bedøvelseskremen
er smurt på for sent. Den har ikke
rukket å virke. For hvert skudd med
laseren vrir pasienten seg i en smerterie, som om kroppen forsøker å
komme lengst mulig vekk fra kilden.
Laserenergien trenger ned i huden
og knuser pigmentet slik at det kan
fraktes til leveren og bli skilt ut av Hvor gammel Stina var da hun
kroppen. Antall behandlinger som skjønte at hun var annerledes, mer
kreves varierer fra pasient til pasi- enn hva vår koreanske bakgrunn
får vær så god betale sminken hen- sov bestandig med.
nes. Hun blir dertil glad når moren
kommer hjem med en litt tykkere Sommeren 2004 drar Roger, Stina
krem.
og jeg på fjellet. Vi klarer å overtale
henne. Båt inn over Gjende, kort
– Det er vanskelig å finne den smin- fottur, en natt i telt, og gå tilbake
ken som sitter. Før turte jeg ikke til båten dagen etterpå. Det regner,
komme bort i noe som helst. Dun men Stina har sminkesakene på
og støv klistret seg på kinnet, selv- plass – alt under kontroll.
følgelig, og jeg lurer på hvor mange Men ekspedisjonen ender opp i en
fluer jeg har tatt livet av. De har hasardiøs kjøretur nedover fjellkommet deisende ned på meg og veien, en sjåfør oppløst i tårer og to
blitt sittende fast. Så fikk jeg riper i bistre passasjerer. Det hviner i deklakken, bokstavelig talt.
kene, bilen seiler av gårde på grusen
i minst 90 kilometer i timen.
Stina studerte på Høgskolen i Hed- Selv i fjellet får hun ikke gå i fred,
mark. I oktober 1999 blir hun syk og en lillesøsters skarpe «la det
og lagt inn på sykehuset i Hamar være», er ikke nok til å stoppe munmed mistanke om blindtarmbeten- nen på nysgjerrige fjellturister.
nelse. Formen er elendig, hun faster og får intravenøst. Men klokken Stina nådde bunnen året før fjelltu05.00 spretter hun like fullt opp for ren. Mange forhold spilte inn, men
å dusje og sminke seg – ingen må se det hjalp ikke at hun «følte seg som
henne uten.
en stygg, liten dritt.» Hun ønsket at
Sjampis har liten forståelse for oppstyret rundt laserbehandlingene Stina må gjennom.
–
Skrekken
er
ikke
faktisk
det
å
hun heller var en «feit dundre», så
For ham, og Pusemor i vinduet, er hun kun matmor. Og det er mer enn nok.
komme på sykehus. Men å bli så kunne hun i det minste ha forsøkt å
skulle tilsi, vet hun ikke. Men en
de starter de reneste utspørringer akutt dårlig at jeg ikke rekker å få slanke seg. Hun maktet ikke alltid
gang, som barn, tusler hun over leom flekken, slik at Stina nærmest med meg sminkepungen, sier hun å reflektere over at det finnes dem
keplassen. Hun skal hjem og passesom har det verre enn henne. Sykflykter ut av vikarbyråets kontor, de like til.
rer noen damer som satt på et memeldingen ble levert hos arbeidsgispør om hun har falt på fjellturen,
tallrør. Et slikt til å krype igjennom.
ver høsten 2003, så var hun litt til
for ansiktet hennes er jo helt ho- Nedtur og befrielse
Plutselig ser Stina damen komme
Samboer
Roger
forstod
aldri
hvorog fra arbeidsplassen.
vent og blått. Og de stirrer. Retter
mot seg, hun griper tak rundt jentmistenksomme blikk mot samboer for Stina ikke kunne ha hodet under
ungens hode med begge hendene og
Roger Løkken (28). Skuler, så han vann når de svømte, hvorfor hun Fjellturen er bare ett nederlag blant
hyler: «Herregud! Hva har skjedd
skutter seg og leser spørsmålene i ble forbannet hvis han sprutet på mange. Familien fortviler like mye
med deg?»
tankene deres: «Er det du som har henne, hvorfor camping, rafting og som eldstejenta. Vi har skjønt for
Stina river seg løs, beinflyr hjem
go-kart var utelukket for dem – hun lengst hvor stort problemet er. Vi
gjort dette? Er du voldelig?»
igjen, ser seg selv i speilet – og lusom var så tøff ellers.
prøver å støtte og trøste, men når
rer på hva det er som er galt.
Den 15 år gamle jenta løper gråten- De hadde bodd sammen i ett år, før ikke frem. Vi snakker sammen. Hva
– Tenk hva det gjør med en unge.
de vekk fra jubileumsfeiringen. Den han fikk se henne uten sminke. Hun sa de den gangen på sykehuset?
Jeg lurer på hva det var som skjedde
voksne kvinnen hun er i dag, spesiakkurat der og da med meg?
alpedagogen og treningsinstruktøHun ler litt, men vet det bare er fordi
ren, gråter av og til hun også.
hun muligens kun har to behandlinger igjen. Ellers ville hun ikke orket
En tvangsmaske
å prate om fødselsmerket i det hele
For meg er min eldre søster trening
tatt – flekken, som hun kaller det.
og sminke. Det tar en stund før familien blir klar over at Stina ikke
Jan Arne og Astrid har en veldig
er komfortabel med utseendet sitt,
bestemt følelse av hva det var som
men hvilken tenåring er vel det? Vi
skjedde den gangen på lekeplassen
forstår omfanget først når hun be– og alle de andre gangene.
gynner å eksperimentere med smin– Stina var alltid så utadvendt og
ke. Selv da, ikke fullt ut.
sprudlende som barn, hadde aldri ro
Halve ansiktet blir sparklet over
i kroppen, forteller de.
med tykke lag dekkrem og pudder.
Nesten umerkelig ser familien
Hun går ingen steder uten, klemmer
hvordan eldstejenta flykter inn i seg
aldri noen med venstre kinn, og lilselv. Det finnes farer som foreldre
lesøster lærer fort at det er livsviktig
ikke kan beskytte ungene sine mot.
å gi detaljerte tilbakemeldinger om
Astrid spør seg hvordan Stina ville
hvorledes sminken sitter. «Hvordan
hatt det, hvis hun hadde blitt spart
er sminken? Er det merker i den?»
for andres taktløshet.
Evig tilbakevendende spørsmål et– Om bare folk kunne lære seg å
terfulgt av nitid kontroll i sminkeholde kjeft!
speilet.
– Kanskje noe av grunnen til at vi
Fremmede mennesker oppleves
aldri har tenkt så mye over dette
som en trussel. Å sette foten over
fødselsmerket, er at vi har jo bedørstokken er en ekstremsport for
standig syntes at Stina er sånn en
sjelen. Fødselsmerket blekner for
pen jente. Men når jeg ser på bilder
øynene til Stinas daglige omgangsav henne nå.., den sminken, det ser
krets, men «nye» mennesker ser
jo helt vanvittig ut, sukker Astrid.
bare den «digre flekken i fjeset» og
ikke henne. Blikkene deres henger
Stina hater alt som har med bilder
alltid igjen. De stirrer. De skriker
å gjøre. Blitzen lyser opp den overopp, slik at praten rundt langbordet
sminkede halvdelen av ansiktet
stilner, slik at alle de andre gjestene i
hennes slik at det hvite pudderet
30-årslaget også får høre utbruddet:
og den blå flekken konkurrerer om
«Herregud, er du blitt slått?!» De
oppmerksomhet. En gang slenger Trening har alltid vært en viktig del av Stinas liv - til tross for vansker med å finne
peker og sier til barna sine at taekhun ut til Astrid at det «faen, ikke er sminke som sitter.
wondo tydeligvis er en farlig sport,
min skyld at jeg ser sånn ut!» Astrid
Astrid Lund og Stina ser gjennom familiens gamle album, for å sammenlikne hvordan fødselsmerket ser ut i dag med hvordan det ser ut på bilder av Stina som liten. Hun har ikke
tatt seg bryet med å sminke seg etter treningsøkten. Fødselsmerket er kun en svak skygge i ansiktet hennes nå.
Stina var på Rikshospitalet da hun
var 15. De hadde laser på utlån fra
USA, slik vi husker det, og behandlingen hjalp. Men sykehuset hadde
ikke midler til å kjøpe inn utstyret
selv. Det har gått elleve år. Har noe
skjedd?
Stina forsyner seg av mamma Astrids kjøttkaker og blar i familiealbumet. En lett rødme synes på det
venstre, sminkeløse kinnet hen-
nes. Den kommer delvis av en vel
gjennomført treningsøkt, delvvis
av brannsåret som forrige laserbehandling etterlot.
Stina finner bilder av seg selv som
liten, lubben unge, godt fornøyd
med kveldsbadet – intetanende om
det blåsvarte fødselsmerket i ansiktet. Det merket som såvidt er synlig på 28-åringen som nå sitter ved
kjøkkenbordet. Den 19. juli 2004
fikk Stina komme inn til prøvebe-
Så er det på med sminken igjen, for å dekke over det som er igjen av fødselsmerket.
handling. Oktober samme år ble
hun laseroperert for første gang. Utsiktene er gode, forhåpentligvis har
hun bare fem behandlinger igjen
total.
– De kommer ikke til å ta noe på
øyelokket, siden huden er så tynn
der. Og området like under øyet er
ennå ikke behandlet, men fødselsmerket blir så godt som borte. Fra
den første operasjonen har jeg hatt
trua, sett for meg at det blir borte og
vært så positiv. Jeg ser resultater fra
hver gang. Kunne vise det til Roger,
fordi jeg vet det ikke skal se sånn
ut for alltid. Det er slutt på å veie
alle aktiviteter opp mot fødselsmerket, men den største forandringen er
at jeg kjenner meg selv bedre etter
nedturen. Jeg vet hva jeg vil, hva
jeg klarer og ikke klarer, og mye av
lettelsen, at jeg har det bedre nå, er
at en stor bit av bildet som er meg,
endrer seg – nye dører blir åpnet.
Stina (1 1/2) nyter et kveldsbad på familiens hytte. Foreldrene husker henne som en
livlig unge.