Kastesamfunnet - Fotojournalist Erlend Berge

lørdag
[email protected]
Foto: Erlend Berge
Kastesamfunnet
Elektronikk, møbler og nips. Det meste
havner til slutt på dynga. Bakenfor vårt forbruk
jobber renovasjonsarbeiderne i det stille.
VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 – side
19
hovedsaken
Haraldrud gjenbruksstasjon
Stein Arild Grønn trenger nye vinterdekk, men kjøper ikke slikt. Problemet er at det alltid er feil
­sesong på Haraldrud. Folk kaster vinterdekkene på våren og sommerdekkene på høsten.
Christian
Nicolai Bjørke
[email protected]
Morten Melby har lett for å holde
er han oppsiktsvekkende
Nattmennene
En gang var de nattmenn. De
tømte doer, fjernet døde dyr og
gravde ned lik. De tok søppelet
med seg til utkanten av byen. Og
vi andre slapp å se de triste restene
av det som en gang hadde verdi
for oss. Nattmenn het de, siden
de arbeidet i mørket. Men vi kalte
dem bare rakkere, og barna deres
rakkerunger. Helt til 1800-tallet.
Da ble de renovasjonsmestere.
En gang het det søppelfylling.­
Den gangen var vår eneste
­bekymring at søppelet tok så mye
plass. Nå er vi mer redde for alt
som siver ut fra store søppelberg,
som rotter og miljøgifter. Derfor
putter vi maten i grønn pose i
­Oslo, papiret i rød pose i Tromsø
og hageavfallet i brun dunk i
Kristiansand. Og det som det ikke
finnes poser for, kjører vi til gjen-
side
20 –
VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013
bruksstasjoner som Haraldrud.
Den ligger midt i dalbunnen i
Groruddalen, omringet av bil­
butikker, trelastutsalg, skraphandlere og motorveier. Det eneste
som minner om noe annet enn
forbruk, er tårnet på Vålerenga
kirke som så vidt skimtes mellom
stabler av kasserte kjøleskap og
gamle ­vinduer som har måttet vike. En håndfull menn i signaloransje ­frakker går hvileløst omkring.
En har kost i hånden. En annen
peker mot en haug med brannslukningsapparater. En annen
igjen venter på at noe skal skje.
Nattmennene jobber nå om
­dagen.
n 3. oktober, 2012
Det høljeregner på Haraldrud.
Utenfor bommen står det en
liten kø med personbiler. Når
bommen åpnes, ledes de i en
rettvinklet U av gule striper på
asfalten. I midten­av U-en står
romslige containere i en firkantet
formasjon med munnen vendt
mot veien. Med hvit skrift på
blå bakgrunn står det hva du kan
kaste. ­Brennbart. Ikke-brennbart.
­Madrasser. Gips. Metall. Impregnert trevirke.
På utsiden av U-en er det kasser
for annet avfall. Småelektronikk,
sykler, vaskemaskiner, vinduer.
Og et lite, rødt hus med svært
god ventilasjon. På skiltet står det
«Farlig avfall».
Magne Strand planter begge
knyttnevene i metallbordet og
lener sin lange og kraftige kropp
fremover. Striper av malingsrester
lager et viltert mønster på den
matte flaten. Foran ham står det
halvfulle spann med lakk, sparkel
og beis, bokser med impregneringsmidler og hårspray, poser
med batterier og skismøring.
Fra det røde huset ser Strand
ut på plassen. ­Kollegene trekker
mot de brede parasollene som er
satt opp langs containerne. Han
er bas på stedet. Altså sjef for
­arbeidsskiftet, som består av åtteni mann. For de er det, menn –
alle de ansatte her.
Han setter seg i en stol. Det er
lite å gjøre i dag. Da går tiden
ekstra sakte. På veggene henger
bilder som folk har kastet. Massasjestolen i hjørnet ble funnet i en
container. Boksesekken som henger fra taket i en annen. En radio,
funnet i en av elektronik­kassene,
surrer i bakgrunnen. Strand snak-
Erlend Berge
[email protected]
(foto)
seg varm. Han har ADHD. Derfor
effektiv når han jobber.
Magne Strand er stolt av jobben sin. Det er tross alt bedre at folk kaster ting her enn i skogen.
Og det er godt å ha et sted å gå til. Selv om kundene iblant kan være ubehagelige.
Vi har fulgt gutta som tar imot det du ikke vil ha.
ker ikke mye. Lenge er det stille.
Han går bak huset for å ta seg en
røyk. Der står et bord og to stoler
i smijern og tre. Funnet, de også.
n 18. oktober, 2012
Grove, svarte never fikler med en
lighter. Gutta har samlet seg på
trappen utenfor brakka for en røyk
og morgenkaffen. Det er mildt i
dag, hele ni grader. Ingen har lue
eller votter.
Tåken har senket seg over
­dal­sidene. Stein Arild Grønn
snakker om at vinteren kommer
snart. Han trenger nye vinterdekk. Ansatte på Haraldrud kjøper
ikke slikt, de finner­det på jobb.
Men det er alltid feil sesong. Folk
kaster vinter­dekkene på våren og
sommer­dekkene på høsten.
Han tar den siste slurken av
k­ affen. Sier at han får se om det
dukker opp noe. Klokken er litt
over sju. Snart åpner bommen.
De er morgenskiftet. Etter dem
kommer ettermiddagsskiftet. Til
slutt tar nattskiftet over. De bryter­
seg inn og stjeler. ­Tyvene er her så
og si hver natt. Men virksomheten
er ulønnet, hvis man ser bort fra
­utbyttet.
Fire biler står i kø. Bommen
går opp og førstemann ruller inn
på plassen. Tre polakker med
­arbeidsklær sitter i en umerket,
hvit varebil.
– Privat, sier sjåføren.
Einar Langskau trekker på det,
og ber sjåføren lukke opp bak.
Idet luken går opp, faller et tomt
malingsspann ut. Bagasjerommet
er fullastet med bygningsavfall.
Privat­personer kan kaste inntil
tre kubikkmeter avfall gratis på
Haraldrud. Langskaus­oppgave
er å passe på at ingen kaster mer.
Dessuten skal firmaer betale 400
kroner. Ikke alle­biler er like
opplagte firma­biler. Langskau er
­dommer og gud.
– Privat, sier sjåføren igjen.
Langskau rister på ­hodet.
Polakken­må stikke kortet i
­automaten og betale 400 kroner.
– «Privat» er det første norske
ordet de lærer, sier Einar når den
hvite bilen har kjørt.
68-åringen ser opp mot de to
høye pipene. Røyken går nordover. Det betyr at det er sønna­
vind. Hans favoritt. Når det
blåser østavind fra Sibir nedover
Grorrud­dalen, liker han seg ikke.
Hver dag reiser han hjemmefra
halv seks. Da slipper han rush og
kan ta seg en rolig morgen med
kaffe og radio på jobben før han
begynner. Han kunne pensjonert
seg i fjor, men vil stå til han er 70.
Enda en bil i rekken ruller forbi.
Mannen i førersetet ruller ned
­vinduet, stanser ikke, bare siger
forbi mens han roper:
– Ingen epler i dag heller!
Einar Langskau smiler og ser
ned. Dette er en av stamkundene.
Han har et epletre i hagen og vet
at Langskau liker å fore rådyrene
hjemme i Enebakk med epler.
Det er en investering. Snart er det
jakttid. Men tidene er ikke som
før. Ulven har funnet seg til rette
i Enebakk. De smale skogsholtene
mellom riksveien og bebyggelsen
har ikke plass til både rådyr og ulv.
Rådyret presses ut, mener han.
VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 – side
21
OVER: Brennbart. Ikke-brennbart. Madrasser. Gips. Metall. Impregnert trevirke. Alt har sin container. Og noe havner siden i egne beholdere.
UNDER: Alle brakkene på Haraldrud er innredet med ting som er kastet. Boksesekker, bilder, biljardbord og bøker.
I spisebrakkene er det lunsjtid.
Man må ha med matpakke, men
kaffe, te og sjokoladedrikker skjenker man gratis fra en automat.
Magne Strand forteller at sjefen på
området, Rolf Syversen, har fått
hjerteinfarkt. For andre gang visst
nok. Men han overlever nå også.
Utenfor har trafikken tatt seg
opp. Den gjør som oftest det utover dagen. Ved siden av bua står
en lastebil og bærer inn møbler fra
en vinrød Fretex-container. Hver
morgen tar gutta en tur innom for
å se om det er noe som kan brukes.
Der står det ting som folk synes
det er for ille å kaste. Så de håper
side
22 –
VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013
at noen tar det med seg hjem.
Sannheten er at mye er så
­ubrukelig at Fretex kaster det i
nærmeste container. Men kanskje
det nettopp er poenget. Det er
lettere­at noen andre kaster det.
Da har du ikke gjort det selv.
n 27. oktober, 2012
Oslopolitiet skriver på Twitter:
«Funn av mistenkelig gjenstand
i forb med avfallssortering på
Brobekk gjenbrukstasjon. Politiet
sperrer av området til gjenstanden
er sjekket».
En liten stund senere:
«Haraldrudvn: Politiets bombe­
gruppe har undersøkt og tatt
hånd om gjenstanden; viste seg
å være ufarlig. Politiet oppretter
­undersøkelsesak.»
n 7. desember, 2012
Kulden er kommet. Det er rundt
åtte minus, men det var verre
­tidligere i uka. Ned mot 16 og
17. Røyken står rett opp fra de to
­fabrikkpipene. Det er deilig, da
blir ikke minusgradene effektive.
Morten Melby har lett for å holde seg varm. Han har ADHD. Det
er noe av det første han sier til alle
som snakker med ham. Det gjør
ham oppsiktsvekkende ­effektiv
på jobb. Samme hvor mange som
spør om noe, klarer han alltid å
koste plassen samtidig som han
viser dem riktig container. Han
kobler bare ut når noen kaster
hi-fi-utstyr. Da er han i sin egen
verden. Melby tar alle forsterkere
og høyttalere med seg hjem. Han
snakker om watt og rørforsterkere
og andre ord man knapt får med
seg. Det handler om at lyden skal
være så høy som mulig.
Noen containere lengre bort
s­ itter Magne Strand. Han er så
varm at det ryker av ham. Under
den grønne uniformen har han
Haraldrud sover aldri. Morgenskiftet begynner klokken sju. Kveldsskiftet går på klokken to. Når de ansatte går hjem, går nattskiftet på.
Nattskiftet er tyvene som bryter seg inn i ly av mørket for å stjele fra containerne.
flere lag ull som er kronet med en
tjukk, svart genser. Fra knærne og
halsen står en tynn stråle av damp.
Han drar ned glidelåsen i halsen
for å jevne ut temperaturen.
Det var han som fikk bomba på
sitt bord. En annen ansatt hadde
funnet den i pappcontaineren. En
firkantet sak med tastatur og fire
ledninger i ulike farger. Som tatt
ut av en film der helten legger seg
ned med avbitertangen og dras
­mellom hvilken farge han skal
klippe før tiden er ute.
Men Strand la seg ikke ned.
Han ringte politiet og evakuerte
­området. To politibetjenter kom,
tok en rask kikk på den og ringte
rett til bombegruppen. Ingen
fikk lov til å bevege seg inn på
­området. En fjernstyrt robot ble
sendt inn for å sprenge den.
Det var ikke sprengstoff inni.
Men den så akkurat ut som en
hjemmelagd bombe, sa politiet.
Filminnspilling? En terrorist­
som hadde ombestemt seg?
­Vanskelig å vite.
Alle her virker å være uberørte
av hendelsen. Det eneste som er
nytt er at de har begynt med luer.
En mann parkerer foran con­
taineren der Strand sitter. Bilen
har henger og fullt bagasjerom.
Mannen­kaster to strøkne golf­
bagger, slalåmstøvler, et par male­
rier, to verandastoler og noen klær.
Magne Strand er uberørt. Etter
ni år bryr han seg ikke om hva folk
kaster. Det var annerledes før. De
tre første månedene hadde han
­bilen full hver dag. Nå tar han
nesten ikke med seg noe. Dagen
før tok han med seg noen meise­
boller og litt fuglemat.
Han begynte på Haraldrud etter
å ha fått sluttpakke i e-verket han
jobbet i. I to år hadde han pusset
opp hjemme, vasket klær og lagd
middag til kona hver dag. «Blitt
en moderne mann», som han sier.
Han er stolt av jobben sin. Det er
bedre at folk kaster ting her enn
at de gjør det i skogen. Og det er
godt å ha et sted å gå til. Selv om
kunder kan være ­ubehagelige. Får
de beskjed om at de ikke kan kaste
gips i brennbart, blir de rasende.
Når den tidsstyrte bommen går
ned klokken halv åtte om kvelden,
kan de de ansatte bli skjelt ut av
folk som har ventet lenge i kø.
På fredager er det alltid pølser,
og Haraldrud-sjef Rolf Syversen
må sørge for at en del av dem er
laget av kylling. Det er ikke alle
VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 – side
23
som spiser svin. Syversen er for­
resten på beina igjen etter hjerte­
infarktet. Han snakker om å gå av
med AFP, reise litt mer. Kona er
glad i det. I fjor var de på Cuba.
Folk er varmere der, mener han.
Om en måned drar han til Bali.
Det begynner å blåse, nordavind.
Ikke den kaldeste vinden, men
likevel. Einar Langskau har fått
ny bod. Eller, utvidet bod. Med
vindu så han kan se hvordan køen
bukter seg nedover veien på travle
dager. Han har vinduet åpent og
fører hånda opp og ned langs der
den kalde lufta møter den varme.
«Gardina», kaller han den.
– Hoho, kjenn her. Det er som
en gardin.
Et nytt stereoanlegg står på
benken.­Skjønt, nytt og nytt, det
er funnet i en container sammen
med en safe. Koden henger på
utsiden. Einar prøver å åpne den.
4 venstre 78. 3 høyre 33. 2 ­venstre
90. 1 venstre 38. Inni safen er det
­ingenting. Den er til og med kledt
i plast, så den har nok aldri vært
brukt. Safen skal han bruke til
jaktammunisjon­.
n 24. januar, 2013
En av vinterens klareste dager.
Ikke mer enn sju minusgrader.
Dagen­før var det 18. Selv i
sprengkulden er strømmen av
­søppelkastere jevn.
I det røde huset med farlig avfall
har boksesekken fått selskap av
et biljardbord. Et ungt par hiver
en madrass med lakenet på. Einar
Langskau er litt oppkavet. Det
har kommet nye regler fra Fylkes­
mannen om at de som kaster­
betong skal fylle ut et skjema
som opplyser om den inneholder
­farlige stoffer som asbest og PVC.
Han snakker om en miljøpistol
til 300.000 kroner som kan ana­
lysere betongen på ett sekund.
side
24 –
VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013
Søppel
Vi kaster mer avfall for hvert år
som går. Avfallsmengden har økt
med 45 prosent de siste ti årene.
I 2011 kastet vi 2,2 millioner tonn
husholdningsavfall, mesteparten
er mat- og matavfall.
Det tilsvarer 438 kilo per person
årlig. Det vil si at hver og en av
oss kaster 1,2 kilo per dag.
Kun 40 prosent av avfallet blir
gjenvunnet.
10.600 personer jobbet i sektoren
«Vann, avløp og renovasjon» i
2011, ­nøyaktig antall renovasjons­
arbeidere er ikke tilgjengelig.
Kilde: Statistisk Sentralbyrå
Langskaug vil leie en og prøve på
50 lass for å se om den er verdt
pengene.
En av gutta rygger en lastebil
inn mot en container og heiser
den opp på lasteplanet. Det er
«Bosnier'n». De som ikke har
norsk opphav får navn etter hvor
i verden de kommer fra. Ved en
annen container står «Zanzibar»,
som egentlig heter Ali Abdullah
Mohammad og har vært safari­
guide på øya utenfor Tanzania.
Det er én som ødelegger denne
logikken. Han er svensk og heter
Lasse Normann.
– Señor!
Lasse Normann roper og små­
løper etter en liten mann med bart
og rettleder ham til riktig kasse.
Snart viser det seg at mannen med
barten er en libanesisk flyktning,
utdannet­lege og snakker fem
språk. Svensken er Haraldruds so­
siale dyr og det tar ham få minut­
ter å lokke ­livs­historien ut av folk.
Selv snakker han spansk etter ha
bodd i Madrid og på Las Palmas
i barndommen. Faren var rektor
på den skandinaviske skolen og
­startet et reisebyrå på 70-tallet.
Lasse Normann var reiseleder på
Ibiza og Mallorca fra 1972-74.
Han begynner å ­beskrive
­datidens Ibiza som et paradis for
hippier og utagerende sjeler. Men
så traff han noen hyggelige damer
fra Oslo («hvis du skjønner hva jeg
mener, hehe»), og dro for å slå seg
ned i Norge.
Med langt hår og åletrang sleng­
bukse med metallstjerner, banket
han på døra til Olav Thon og ba
om et lokale for å starte plate­
butikk. Thon tok ham i armen. Nå
blir jeg kastet ut, tenkte han. Men
Thon geleidet ham inn på et annet
kontor og presenterte ham for sin
nevø, Halgrim Thon.
– Denne unge mannen vil ha et
lokale på Karl Johan. Gi ham det,
sa Olav Thon.
Det var starten på den legenda­
riske vinylbutikken Electric Circus
i Karl Johans gate 5-7. Stedet alle
musikkinteresserte handlet på den
tiden. Skulle du ha billett til Bob
Dylan i Drammenshallen, måtte
du innom Lasse Normann.
Butikken brant ned i 1980.
Svensken­fikk med seg investorer
fra kleskjeden BikBok og startet­
godteributikken Lucky Lips.
­Logoen var to røde lepper, rappet
fra Rolling Stones.
I dag tar han æren for å ha inn­
ført smågodt i storskala til Norge.
Normann importerte hyller og
godteri fra østblokkland og satte
opp vaskeservanter for å tekkes
dem som mente at smågodt var
uhygienisk. Snart solgte Lucky
Lips et tonn godteri i uka på
kiosken­ved Klingenberg kino
i Oslo. «Ungdommer kjøper
gjerne for 20-30 kroner», skrev
Aftenposten­, lett sjokkert.
En kvinne i slutten av førti­årene
bryter inn i Lasses historie.
– Hvor kan jeg kaste… neimen,
hei!
Stein Arild Grønn bruker gravemaskin for å gjøre plass til mer papp. 530 biler har vært innom denne morgenen. Dagen er ennå ung.
VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 – side
25
Ali Abdullah Mohammad har vært safariguide på Zanzibar utenfor Tanzania. På Haraldrud kalles han «Zanzibar».
De som ikke har norsk opphav får navn etter hvor i verden de kommer fra.
Hun lyser opp når hun ser hvem
det er. De to går nesten 30 år tilbake i tid. Hun er et minne fra en
tid hvor svenskene var eksklusive i
Norge. Lasse Normann var kongen på haugen. Kvinnen kvitrer
blidt når hun går, Normann smiler
og ser langt etter henne. Alle han
har blitt kjent med i Norge møter
han igjen her. Det er et sted alle
må innom før eller siden.
Historien til Lasse Normann
er uendelig mye lengre. Den
inneholder lyssky forretninger i
Miami, drift av tre Fina-stasjoner
og bilverksteder på 90-tallet, noen
side
26 –
VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013
år på loffen i Benidorm-området
i Spania, oppkjøp og drift av
­Herregårdskroa og to kafeer i
Frognerparken fra 2003 til 2010,
samt restauranten Den røde mølle
på Grønland de to siste årene.
Nå er han klar for en A4-tilværelse. Jobbe på Haraldrud og komme hjem til kone og to barn på syv
og fem år. Dessuten er han klar for
å slippe moms, arbeidsgiveravgift,
mattilsyn og arbeidstilsynet.
Det er bare det at han har blitt
så interessert i alternativ energi.
Hadde han bare vært 20 år yngre,
skulle han fått en fot inn der.
n 15. april, 2013
En tung dag. Gammelt støv har
blitt slått til bakken av regnet og
flyter nå bort mot kumlokkene.
Ingen vet hvor vinden blåser, for
de høye pipene forsvinner i tåken.
De to enorme røykspyerne
­ligger der, midt i Norges mest
folke­rike dal, som et tegn på
­bruk-og-kast-samfunnet vi lever i.
Den hvite røyken er en påminner­
om at vi kaster enorme mengder
søppel.
Det er som i de gamle ­maleriene
der det alltid er en hodeskalle et
sted, for å minne oss på, midt i
all glede, sorg og hverdagsliv, at
vi skal dø. Memento mori. Husk
at du kaster søppel. Memento te
­purgamenta everrere.
Det er bare de oransje frakkene
som setter farge på Haraldrud
i dag. Stemningen på plassen
er n
­ edtrykt. Lasse Normann er
­permittert. Magne Strand og
­Morten Melby er begge sykmeldte.
Einar Langskau står ved
­bommen. Han er aldri syk. To
­unge trøndere stopper en bil
­fullastet med pizzaesker. På
­hengeren ­ligger svarte plastposer.
– Har du spist alle disse, sier
Langskau.
Hovedsaken er presentert av Mads Størdal Vegstein
OVER: Lasse Nordmann liker A4-livet på Haraldrud. Vidar Vangen og Magne Strand holder varmen i det lille røde huset for farlig avfall.
UNDER: På lørdager vokser køen seg lang. Vi har fri og skal kaste. Da står Einar Langskau klar ved bommen.
Trønderen ler.
– Ja, har hatt opprydning i
garasjen.­Nå blir kjerringa glad.
Einar Langskau skygger med
den ene hånden og ser inn i bilen,
så rusler han bakover til hengeren
og begynner å pirke i posene.
– Du driver ikke kiosk, da?
– Nei, nei.
Trønderen ler igjen.
– Så det er ikke mat i disse
­posene?
– Nei, nei.
Langskau løfter opp en boks
­leverpostei.
– Oi, ja, jeg skal plukke det ut.
Skal bare kaste det andre. Ikke noe
av maten skal kastes. Lover!
Trønderen snakker fortere og
fortere ettersom flere og flere matvarer tas opp fra de andre posene.
– Dette er bare dritt. Du får
snu og kjøre et annet sted, sier
Langskau og følger bilen med
øynene mens den tar en U-sving
rundt vaktbua og forsvinner.
Rolig skritter han tilbake til
­plassen sin. Trønderen prøvde å
lure ham. Da er det rett ut.
530 biler har vært innom denne
morgenen. Stein Arild Grønn
kjører gravemaskinen inntil noen
containere og presser skuffen
ned for å gjøre plass til mer. I en
pause kommer han bort til portvokter Einar Langskau. De skuler
bort på nabobygget, der noen
arbeidere er i ferd med å legge ny
isolasjon og nye vinduer. Snart er
nemlig deres egne lunsjbrakker­
historie. R
­ enovasjonsetaten
­pusser opp bygget som skal huse
alle ansatte, både de som jobber i
­administrasjonen og de som jobber­
på gulvet.
Stein Arild Grønn mener det
ikke er plass for «sånne som oss»
der. Langskau nikker. Man må
være «tam» for å gå inn der. I­ ngen
av gutta er hjemme blant lett
parfymerte­kontorfolk. De vil bare
føle seg møkkete og fæle. Utilpass.
Det kommer ikke på tale.
Langskau har hatt matboks
og termos hele sitt yrkesaktive
liv. Han kommer til å fortsette
å spise i bua si. Og når dagen er
over kjører han hjem til roen på
gården­i Enebakk. Denne vinteren
har han foret rådyra i skogbrynet
med 1.500 kilo gulrøtter. Over
­sommeren begynner jakta.
En kortklipt mann med arbeidsbukse og svart hettegenser stopper
bilen foran bommen og skrur av
tenninga.
– Privat, sier han.
VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 – side
27