Misjonsbladet nr 3 - 2013

Transcription

3-13
Årgang 110
Hovedsak:
Liv & Vekst
LEDER I EN KVINNEALDER:
Ida Basilier (84)
MENIGHETEN:
Det
bobler i
Larvik
Organ for Misjonsforbundet
Grunnlagt 1904
FUNG. ANSVARLIG REDAKTØR:
Trond Filberg
[email protected]
I REDAKSJONEN:
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
[email protected]
Jorunn Sørlie Hagen
[email protected]
GRAFISK FORM:
Ravnbø design [www.ravnbo.com]
ADRESSE: Misjonsforbundet,
Chr Krohgs g 34, 0186 Oslo
Tlf: 23 32 57 50 | Fax: 22 98 01 69
[email protected]
ABONNEMENT:
Misjonsbladet er et gratisblad for
hele Misjonsforbundet og andre
som er interessert. Frivillig abonnement kan betales.
ANNONSER:
Per spalte-mm: kr 12,–
Fire utgivelser i året.
TRYKK:
Wera, Porsgrunn
Svanemerket
trykkeri
REDAKSJONELL PLATTFORM:
Misjonsbladet arbeider etter
Vær-Varsom-plakatens regler for
god presseskikk og er underlagt
Redaktørplakaten
FORSIDEFOTO: Andreas Rønningen
Stiftet 1884
VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse.
NASJONALT ARBEID:
Misjonsforbundet er et fellesskap
av nesten 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge.
INTERNASJONALT ARBEID:
Kina, Kongo-Brazzaville, Hong Kong,
Colombia, Sentral-Asia, Romania
og Polen.
BANK: 3000 15 10300
www.misjonsforbundet.no
BIBELSKOLE OG HØGSKOLE:
Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00
www.ansgarskolen.no
Stiftet 1912
VISJON: Barn og unge for Kristus og
menigheten
NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med
ledertrening, trosopplæring og
disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid,
og inkluderer Misjonsforbundets
Speiderkorps.
INTERNASJONALT ARBEID:
Colombia
BANK: 3000 15 09000
2
M i sjons bladet 3-13
Trettenåringene Mathilde Kristiansen (t.v) og Alice Øvergaard var
førstegangs-Stagedivere – og de er storfornøyd! Jentene har hatt
hyppige klesskift i den høyst frivillige aktiviteten vannkrig. Mathilde
mener at de beste målene for vannkrigen er leirpastor Aleksander
Gundersen, Andreas Kvilesjø og storesøster Isabel Kristiansen.
Innhold 3-13
24
Foto: Reidun Hagir Bilstad
Hovedsak:
liv & vekst
6
24 Sommerfesten
Bilder og inntrykk fra
festivalen i Stavern
Grimstad i prosess
32
Faste poster:
38
40
46
4
Kommentarer
Leder – Generalt – Ord&Bønn
6
Menigheten:
Det bobler i Larvik
12 www.misjonsforbundet.no
36 FOLK
38
VI MØTER Jorunn Hummelsund
39
KryssORDET
40 Portrettet: UNGs
Svein Aksel G. Nakkestad
59 Skråblikk og Punktum
Glimt fra små og store hendelser lokalt,
nasjonalt og internasjonalt siden sist
Aktuelt:
20
22
46
50 Misjonsforbundets dag
Misjonskonferansen
Vekst 2020 - se på menigheter
Nytt fra Marte og Christer Rahm i
Colombia - Prosjektkatalogen
Neste nummer av Misjonsbladet kommer i første halvdel
av desember. Deadline for stoff til bladet er 1. november.
generalt
vÅre røtter I
FORANDRINGene
leder
Kjære leser, som ny fungerende redaktør det neste året har det
vært spennende å møte nye og kjente medarbeidere. Dette har
også fått meg til å reflektere over min egen bakgrunn. Min far
og min farfar vokste opp i Christian Krohgs gate i Oslo, på
andre siden av gaten der Misjonsforbundets kontor holder hus.
Hovedstaden har endret seg dramatisk siden trebåtene med
seil lå til kai og trebygningene stod skakke langs Akerselva. Velstanden gir folk en annen hverdag i dag. Veksten i norsk
økonomi virker ustoppelig. Hva bevarer vi underveis?
Det siste året har jeg bodd i Etiopia. Jeg la merke til at det
var særlig én tresort som dominerte store deler av naturlandskapet. Tresorten er populær fordi trærne vokser fort og gir
folk raskt ved til fyring og materialer til bygging. Ulempen er
at fordi treet vokser så raskt blir røttene korte. Når regntiden
satte inn ble jorda vasket ut i snauhogde skogområder. Dyrket
mark eroderte, og biotoper for de naturlige vekstene ble slukt i
elvegapet. Hva slags vekst er vi opptatt av i våre liv?
Jeg lærer stadig noe av Jesus. Livserfaringene med Ham gir
sterkere trosrøtter og tryggere steg. Jeg vokser sammen med
Ham. I dag vet jeg mer om livet med Jesus, men jeg hadde
kanskje ikke kommet så langt uten de første minneversene jeg
fikk av søndagsskolelæreren min i Møllergata 38.
Jesus gir oss et nytt liv som tåler forandringer og motgang.
Jesus tåler presset fra et moderne samfunn, og Han står fortsatt
med utstrakte hender for alle som trenger Ham. Det er derfor
Jesus setter seg ned ved bordet sammen med oss.
Jesu menighet er dagens menighet for nåtidens mennesker.
Vår menighet er som et levende tre som skyter friske skudd og
får nye grener. Sammen vokser vi, generasjon for generasjon.
På samme tid trenger vi både gode røtter og grønne skudd. Vi
blir aldri de vi var, og voksesmerter er naturlig for mennesket
og menigheten. Er vi rause og gir vi plass til hverandre?
Jeg kikker ut av kontorvinduet på den samme gaten der min
far lekte og hestene dro kjerrene. I dag står el-bilene tett parkert og tilkoplet en felles strømboks. Hvordan henter vi kraft
for å vokse videre?
I dette bladet vil vi vise fram boblende glede i menighetsliv,
sterke minner fra sommerens festivaler og engasjement for
vekst og misjon. Misjonsforbundets dag i oktober gir oss identitet og røtter. En ny generasjon kommer, men hva vil de høste
fra våre liv som leves i dag?
FUNGERENDE ANSVARLIG REDAKTØR
OG KOMMUNIKASJONSLEDER
Handlelist
D
et hender jeg går til butikken uten liste. Eller rettere sagt, det hender en sjelden gang jeg har med
meg handleliste. En liste gjør at det kommer mer
av det som trengs i handlevogna og noe mindre av det
som skjer på impuls. Men jeg er ikke så firkantet at jeg
ikke kan kjøpe annet enn det som er på lista om jeg har
en liste. Listen hjelper til fokus, men låser meg ikke. Jeg
skulle nok oftere hatt en handleliste.
En pastor jeg hørte for ikke lenge siden var så raus at han
gav hele menigheten formuleringen han brukte å si når
han skulle avvise en idé eller tenkte det ikke var mulig å få
til. Da ville svaret være: ”Ja, det må vi få til en gang”.
”Ja, det må vi gjøre en gang”-ting har verken kommet på
en liste eller i kalenderen, det er plassert på et sidespor
enn så lenge. Som oftest blir det stående der, men ikke
alltid.
”Generalsekretæren har som hovedoppgave å utøve åndelig, visjonært og strategisk lederskap i samsvar med
Misjonsforbundets oppdrag og verdier” står det i min arbeidsbeskrivelse. Personlig knytter jeg dette opp mot bønnen i Fader vår; ”La ditt rike komme, la din vilje skje”.
Vi ser en tendens i dag til å komplisere lederskap. Det er
en rekke ulike modeller og teorier, også innen kirkeliv.
Det synes som om lederen Moses hadde en enklere tilnærming. Søke Gud og handle på Guds tiltale. Og så var
han åpen for innspill fra mennesker han hadde tillit til,
som for eksempel sin egen svigerfar.
I 2014 har vi igjen generalforsamling i Misjonsforbundet,
og en av sakene vi skal debattere og forhåpentligvis vedta
er Misjonsforbundets fireårsstrategi for 2015 – 2018.
Ordet ”strategiplan” høres så utrolig kjedelig ut. Men i
praksis handler det om intet mindre; å utøve åndelig, visjonært og strategisk lederskap.
De siste månedene har jeg sittet sammen med en rekke
personer og jobbet med å skrive det første forslaget til vår
4
Foto: Shutterstock
ten
Foto: Jorunn Sørlie Hagen
ord & bønn
Å være
i s†illhet
hos Gud
”Strategiplan”. Spørsmålet som har vært utgangspunktet er;
”Hva opplever vi at Gud taler til oss i Misjonsforbundet om
veien vi skal gå de neste årene?”
Sammen lytter vi til Gud og til hverandre. Det er en spennende
og i dypeste mening en åndelig prosess. Hva er Guds vilje med
Misjonsforbundet i et 2015–2018 perspektiv? Vi synes å ha
kommet et lite stykke på vei, men mye arbeid gjenstår frem
mot samtalen om dette i generalforsamlingen neste år.
Hva skal vi med en strategi? Hvorfor skal vi bruke tid på det?
Man kan kanskje si at det høres mer åndelig ut å si: ”I Misjonsforbundet skal vi alltid sette Guds vilje først og søke Guds vilje
i alt vi gjør hver dag”. Det kan virke lettvint og fort ende opp i
overfladiskhet.
For det første tenker jeg at dette arbeidet gir god mulighet til å
virkelig jobbe med Gud. Gjennom innspill og samtaler vi har
hatt, finnes det en stor grad av enighet om hva som skal være
våre satsningsområder. Det oppleves bekreftende. Vi blir sikrere på hvor Gud vil ha oss og hva han ønsker vi skal gjøre og
prioritere.
For det andre så gjør det at vi får noe på vår ”handleliste”. En
formulert strategi som har blitt til over tid og i et arbeidsfellesskap er noe mer enn ”ja, det må vi får til en gang”. Det er noe
som forplikter oss og hjelper oss til å velge det beste og ikke
bare det som dukker opp i ens tanke eller umiddelbart høres
bra ut. Det gode er som kjent det bestes fiende.
For det tredje, skal en strategiplan ha noen mening må den
brukes. Ikke som en tvangstrøye, men som en veiviser. For selv
ikke en god prosess og en god plan kan garantere at vi ser alt
og forstår alt. Vi må likevel leve og tjene i bønn om at Gud må
vise oss sin gode vilje!
Intensjonen var å sette meg ned og bare være i stillhet
hos Gud. Du verden så vanskelig det var. Jeg kunne
kjenne uroen og rastløsheten i kroppen, tankene som
raste fram og tilbake og jeg slet med å være stille. Det
var bekymringer, riktige tanker, gale tanker, gjøremål,
alt det jeg ikke hadde fått gjort og det jeg burde gjøre.
David skriver i en av sine salmer at han har fått sin sjel til å bli
stille og rolig som et lite barn hos sin mor. Er det mulig? Når jeg
leser en del av salmene David skrev, synes jeg de er preget av alt
annet enn fred. Det er rop, det er nød, det er glede, det er sorg,
det er livet i sin helhet som får ord som rettes til Gud. I boken
”den indre rytmen” skriver Charles Ringma om bønn:
”Bønn har ingenting med høflighet å gjøre. Det er ingen prat
foran peisen. Bønn er ofte et rop fra hjertet. Følelsesladde ord.
En anledning til å øse ut det som plager oss og det vi lengter
etter, i en salig blanding av tvil og håp, frykt og tro. Hjertespråket er slett ikke alltid stille, bekreftende og vennlig. Heller ikke
alltid fullt av tro og velvilje. Noen ganger er det fullt av fortvilelse. Det kan til og med være irrasjonelt og usammenhengende.
Men det roper etter svar. Det søker lindring. Det er født av håp,
ikke av harme. Det er født av smerte, ikke bitterhet. Det springer
ut av en relasjon som er sterk nok til å hanskes med den harde
virkeligheten og ikke trenger skjule noe av frykt for å bli avvist.”
Å stille sin sjel til ro er nettopp å kunne sette ord på det som jager
gjennom tanke og sinn og rette ordene mot Gud. Guds relasjon
til deg og meg er sterk nok til å hanskes med virkeligheten og vi
trenger heller ikke skjule noe av frykt for å bli avvist. Veien til
å ”gjøre sin sjel stille” var for David bønnens vei. En bønn hvor
han ikke tiet, men kledde sine tanker og følelser med ord. På den
måten kunne han få sin sjel til å bli stille.
Bønn: Takk kjære Gud at din relasjon med meg tåler den harde
virkeligheten og at jeg ikke trenger skjule noe av frykt for å bli
avvist. Takk at det i din favn er plass for hele meg, alt hva jeg er.
La meg få stille min sjel til ro innfor deg.
Øyvind haraldseid, generalsekretær
Tekst: Kjell Birkeland
M is j o n s bladet 3 -1 3
5
menigheteN
Larvik misjonsmenighet
Det bobler
i Larvik
6
Over: På strikkekafeen lages det mye fint
til årets julemesse. Til høyre: Barna Simon,
Anne Marte og Rakel sammen med pappa Jon
Anders Jørgensen på korøvelse i kirken.
Den 130 år gamle menigheten har fått en ny giv med
to barnekor og strikkekafé. Menigheten engasjerer
seg også i byens fattigdomsproblematikk.
–D
et er stort engasjement og
mye latter i strikkekafeen i
misjonskirken i Larvik. Siden
mars i år har en god gjeng damer møttes
en gang i uka for å lage ting til årets julemesse i november og for å ha det sosialt
og hyggelig. Denne onsdagen i september
er tolv kreative damer til stede på strikkekafeen.
Mange strikker, men det blir også dekorert på fyrstikkesker og kubbelys.
Else Marie Madsen er trofast med i
strikkekafeen og går også på gudstjenester
i menigheten.
– Det er kjempekoselig å være her, og
det er verdifullt med denne kreative siden
også, sier hun, mens hun viser fram lommetøfler, som hun strikker.
– Man kan putte disse tøflene i lomma
og ha dem med når man skal på besøk,
forklarer hun.
Turid Pedersen har vært med i menigheten i alle sine år. Hun strikker kluter i
dag.
– Det er kjekt med små håndarbeid,
da kan man sitte og se på tv samtidig, sier
hun.
Turid er trofast med i søndagsskolen, og
medlem av styret i menigheten.
Damene dannet styre. Etter en times
strikking og håndarbeid, er det klart for
mat og drikke. Misjonbladets utsendte
setter seg sammen med de som danner
menighetens styre.
Det nåværende styret består av fem
damer. Styret har ingen leder og ble dannet
høsten 2011. I februar 2012 ble de valgt på
årsmøte.
– Da vi fikk pastor for ett år siden, ble vi
veldig glade. Fram til det hadde vi
styremøte annenhver uke, forteller de.
7
Ethvert møte med mennesker her skal være et løft i hverdagen. Du skal være et hakk gladere når du har møtt oss."
Ben Solberg, pastor
Startet søndagsskole. Damene forteller at det første året med styret, måtte de
finne noen til å tale på gudstjenestene.
– Det var ikke noen artig situasjon, men
det var fint å ha ulike talere på møtene, sier
de.
Det var i denne perioden de startet søndagsskole igjen etter at den hadde ligget
nede i flere år.
– Vi ble enige om å legge den til annenhver søndag kl. 17. Første gang møtte det
rundt 15 barn og det øker stadig. Kvelden
avsluttes med kveldsmat for store og små.
Nytt fra høsten er at vi legger gudstjenesten annenhver søndag samtidig med søndagsskolen, forteller damene i styret.
I perioden uten pastor organiserte de
besøkstjeneste.
– Vi fikk med oss 14 personer som
gikk sammen to og to. De fikk ansvar for
å besøke en til tre av dem som ikke lenger
greide å komme til møtene våre.
Nå blir pastoren med på besøk når de
ber om det. Besøkstjenesten står også for
en årlig pensjonistfest om høsten og julebesøk med blomst fra menigheten.
Trvisel og lav terskel. Styret har mange
tanker om hva slags menighet de ønsker
å være og hvilke verdier som er viktig i
menigheten.
– Vi ønsker å være en levende menighet. Trivsel er viktig, vi vil ha en lav terskel
og vi ønsker at dette skal være en menighet for alle generasjoner, sier Gro Bigseth.
– Vi har Misjonsforbundets motto:
Guds barns enhet og menneskets frelse,
og Vekst 2020 har vi med oss. Vi er ikke så
opphengt i fine setninger og formuleringer, men opplever at veien blir til mens vi
går, sier Turid Pedersen.
De forteller at barne- og ung-
F.v: Else Marie Madsen,
Marit Frantzen og Turid
Pedersen produserer og
hygger seg på strikkekafé.
8
domsarbeid og speider preget menigheten
en tid tilbake. Pastorene Knut Moholt
(Misjonskirken Nesodden), Erik Andreassen (Oslo misjonskirke Betlehem), Jannicke Kjølås Ludvigsen (Os misjonskirke)
og Dag Flermoen (Haugesund Nordre
misjonsmenighet) var aktive speidere i
Larvik misjonsmenighet på 1990-tallet.
Flere barn og unge. – Vi er veldig glade
for det nye pastorparet vi har fått nå. Når
det er søndagsskole, prater de med foreldrene mens de venter, forteller Bjørg Teigen Johnsen.
Styret forteller at de har intensjon om å
starte opp en Between-gruppe, for de som
er mellom barn og ungdom. Pastorfrue
Tove Solberg vil jobbe i 20 prosent stilling
med Tweens-arbeid.
– Vi hadde en periode da mista vi
mange barn og unge. Men nå har vi fått
Gjennomført stil fra 1970-tallet og bakover i Jakob's salonger.
Styret: F.v: Bjørg Teigen Johnsen,
Turid Pedersen, Astrid Naper
Pedersen, Gro Bigseth og Bjørg Wold.
flere barnefamilier inn i menigheten, sier
Bjørg Teigen Johnsen.
Lang historie. Larvik misjonsmenighet er en menighet med en lang historie.
Den ble stiftet for 130 år siden, i 1883.
Menigheten er en av de eldste frimenigheter i landet og var fra begynnelsen av en
vekkelsesmenighet. På 1890-tallet startet
menigheten en privatskole, og kvinner
gikk på evangelistkurs, som ble støttet av
menigheten.
Søndagsskolearbeidet har vært en viktig
del av menighetens arbeid, helt fra menighetens oppstart. Med unntak av noen års
pause på 2000-tallet, har søndagsskolen i
Misjonskirken vært et sted mange av Larviks bysbarn har vært med på.
Speiderarbeidet startet i 1937. På
1990-tallet var det på sitt største med om
lag 100 aktive speidere. Speidergruppa har
vært nedlagt siden 2004 på grunn av ledermangel.
I 1972 kjøpte menigheten et nedlagt
gårdsbruk ved Farrisvannet: Skautvedt. I
årene etter kjøpet har det blitt gjort et stort
bygge- og restaureringsarbeid. Stedet blir
brukt av ungdomsgrupper, skoleklasser og
selvsagt menigheten. Det er overnattingsmulighet for om lag 40 personer. En aktiv
gjeng holder stedet ved like.
Misjonsringen (tidligere Ansgarringen) ble startet i 1967. Siden har rundt
20 damer vært samlet annenhver onsdag
kveld til andakt og sosialt samvær med
Barnekorene Pre Soul og Soul Children øver
hver onsdag. T.v. dirigent Carina Nøstrud
Isaksen. Hjelpeleder er Torunn Nøstrud.
utlodning. De er viktige støttespillere for
menighetens økonomi. I tillegg støtter de
et misjonsprosjekt i Colombia.
Atmosfæren i menigheten. Ben Sol-
berg er pastor i menigheten og har vært
det i ett år. Han har lang fartstid som
pastor i Misjonsforbundet med tre år i
Trysil, 16 år i Kristiansund og tre år på
Moflata, før han takket ja til pastorstillingen i Larvik misjonsmenighet. Sammen
med kona Tove er de hjertelig til stede i
misjonskirken.
I forhold til menighetens visjoner
ønsker han å jobbe med atmosfæren i
menigheten.
– Jeg har gått løs på verdiene vi bygger på her ut fra Galaterne 5,22: Åndens
frukt. Her tillater vi ikke konflikter, vi
har midler til å løse det, sier han.
Han ønsker å gjøre kirken til et vennlig sted.
– Ethvert møte med mennesker her
skal være et løft i hverdagen. Du skal
være et hakk gladere når du har møtt
oss. Det har frigjort mye kreativitet og
arbeidsglede i menigheten, forteller pastoren.
Den første tida i menigheten har pastorparet sett på hva som rørte seg av ressurser og engasjement.
– Bare gleden kom på banen blomstret det ene opp etter det andre. Den
synlige effekten er sang- og musikklivet
som har skutt fart, nå har vi både bar-
nekor, kor for voksne og lovsangsteam, sier
han entusiastisk.
Han forteller om et konsept de har som
heter Jakob’s på lørdag. Dette er en slags venners venners fest i Jakob’s salonger, et stilfullt
rom med møbler og salonger fra 1970-tallet
og bakover. Her serveres det middag og arrangeres quiz. Jakob’s på lørdag arrangeres to
til tre ganger hvert semester.
– Vi har vært 40–45 personer der hver
gang, blant annet kommer en del barnefamilier. Det er mange som ikke går i menigheten som kommer dit. Noen av disse dukker
opp i andre sammenhenger i menigheten,
forteller Ben Solberg.
Menighetsplanting. Han ønsker at menigheten skal være en menighet for folk flest,
et sted for Gud og hvermann.
– Det primære er at atmosfæren her på
huset bærer preg av utadretta vennlighet,
sier han, og fortsetter:
– Jeg synes vi skal ha menighetsplanting
i ryggmargen. I en by som Larvik er vi ikke
ute etter en veldig stor menighet, men vi ønsker å være med på en eventuell nyplanting.
Han forteller at menigheten ikke har noen
strategi for menighetsplanting ennå.
– Men vi må ha en visjon som er større
enn kirkebygget vårt, forklarer han.
– Først må vi kollektivt ha opplevelsen
av at menighetsplanting er en positiv måte å
vokse på, sier Solberg.
Det første året av hans pastortjeneste i
Larvik misjonsmenighet har han fokusert
9
Turid Pedersen sammen med barn på søndagsskolen.
Tove Solberg og Astrid Naper Pedersen gjør klar maten til strikkekafeen.
på menigheten. Nå stiller han spørsmålet:
– Hvem ville merke om menigheten ble
borte? Bare vi som går her, eller har vi betydning for andre?
Han forteller at de har et godt samarbeid med andre pastorer i byen.
– Vi har begynt å tenke på hva vi kan
gjøre for byen vår. Predikantringen samler
inn penger gjennom menighetene til et
fond som skal brukes til foreldre som ikke
har råd til å sende barna på ferie og aktiviteter, i samarbeid med Frivilligsentralen.
Predikantringen og politisk ledelse i byen
har hatt møte med blant annet NAV og
barnevern.
– Der har vi presentert hverandres arbeid for å prøve å gjøre noe for fattigdomsproblematikken, sier Solberg.
Engasjert pastorpar.
– Hvordan er det å være pastor i denne
menigheten?
10
Menigheten feirer sankthans på leirstedet Skautvedt.
– Det er kjempemoro. Jeg har blitt
veldig godt mottatt, og jeg føler at menigheten og jeg har vært en god match for
hverandre.
Han forteller at de i en vokseprosess har
utfordringer, men med godt humør og en
holdning om å løfte hverandre, løser de
utfordringene på en positiv måte.
– Hvilken retning ønsker du at
menigheten skal ta?
– Vi har fortsatt mye vi skal vokse på
her. Det vesentlige for meg er å ha det
moro. Hvis vi har en kultur der det er mye
glede løser vi ting på en annen måte og det
gir energi.
Han ser enormt med ressurser i menigheten. Folk ser hva som trengs å gjøres
og gjør det. Han føler ikke han har måttet
streve for at ting skal være bra.
– Mye skal utvikle seg her. Jeg ønsker et
levende miljø der det er liv i kirken også
utenom søndag, forteller han.
Pastoren viser meg rundt i kirken,
som har mange og store rom med plass til
mange mennesker og ulike aktiviteter.
Så setter pastorfrue Tove seg ned
sammen med oss.
Ben og Tove Solberg stortrives med å
være pastorpar i Larvik misjonsmenighet.
– Det er dette – menigheten – som er
livet for oss, sier Tove.
– Vi har blitt veldig glad i menigheten
her. Hvis vi ikke hadde vært engasjert begge
to hadde dette ikke gått, konstaterer de.
Ben er til stede på alle aktiviteter i menigheten nå. Han ønsker å bekrefte det
som foregår.
Trofaste hjelpere. Hilde og Toralf
Øyslebø har vært trofaste i menigheten i
mange år.
– Jeg begynte i menigheten da jeg var
16–17 år gammel. Nå er jeg 52 år og mannen min er 54. Toralf begynte å gå i me-
Pastor Ben Solberg ser
enormt med ressurser i
menigheten som han har
vært pastor i et drøyt år.
nigheten da de giftet seg for 30 år siden.
– Hvordan trives dere i menigheten?
– Vi trives veldig godt. Vi har et miljø,
vi har venner rundt oss og er inkludert i
noe. Etter at vi fikk pastor har menigheten
blitt løfta på en ny måte. Han tar tak i ting.
– Er dere engasjert i aktiviteter?
– Jeg har mye ansvar for den praktiske
biten, jeg skriver kjøkkenlister, er mye på
kjøkkenet, og lager kveldsmat på Alphakurs. På Liv & Vekst har vi vært frivillige i
kiosken og kafeen, vi har vært med alle år
som sommerfestivalen har vært i Stavern.
Jeg er med på det som har med mat å gjøre
på Jakobs salonger. Det er jo en del jobb
med det praktiske, forteller Hilde Øyslebø.
Barnekor. Hver onsdag er det barnekorøvelser i kirken. Først ut er Pre Soul
Children, og så øver Soul Children. Carina Nøstrud Isaksen leder barnekorene
sammen med hjelpeleder Torunn Nøstrud.
Ivrige små og litt større barn
varmer opp og synger med stor
innlevelse, blant annet sangen
“Jeg er en superhelt”.
Jon Anders Jørgensen
er en av foreldrene som er til
stede på korøvelsen. Han har tre
barn med i barnekorene: Anne
Marte, Simon og Rakel. I tillegg
til koret, er familien også med på
andre ting som skjer i menigheten, men de har ikke meldt seg
inn som medlemmer.
– Ungene synes det
er kjempegøy å synge og være
sammen med de andre. Også er
Soul Children et kult ord, da,
sier Jon Anders Jørgensen og ler.
Det er til vanlig hans
kone som har ansvar for å krysse
av for hvem som kommer på
øvelsen og gi barna klistremerker på navnekortet sitt, men i
dag er det Jon Anders som har
ansvaret for det.
Barna har vært med i
koret siden det startet, og foreldrene følger
dem når de opptrer på gudstjenester og
andre arrangementer.
– Ungene synes det er gøy å opptre og
vise fram sangene, når de har øvd så mye.
Jeg synes det er kjempebra at barna er med
i koret, i alle fall når de synes det er så gøy
å synge. Det har blitt mange med i koret
etter hvert, og de blir kjent med hverandre,
forteller Jon Anders.
Både han og kona kommer fra en kristen bakgrunn.
– Vi setter pris på det som vi vokste opp
med og fikk være med på, og vi er glade
for at ungene får den samme opplevelsen
til kirken, sier han.
Det kan være vanskelig for aktive
små barn å stå lenge stille og synge, men
energien får utløp i en lek på slutten av
korøvelsen. Så tar alle hverandre i hendene
og synger velsignelsen. Pre Soul Childrenøvelsen er ferdig for denne gang.
Fakta
Litt om Larvik
Larvik er en by og en kommune i Vestfold fylke.
43000 innbyggere bor i Larvik.
Larvik er en kystkommune, som også omfatter
store jordbruksarealer, skog og fjell.
Bøkeskogen er Larviks fremste symbol, og var
motivet i byens gamle kommunevåpen.
Larvik er blant annet kjent for tørstedrikken
Farris og bergarten larvikitt.
Det har blitt avdekket flere steinalderboplasser
i Larvik kommune.
Kilde: Wikipedia
Fakta
Larvik misjonsmenighet
Lokaler: Misjonskirken i Oskarsgate i Larvik
sentrum og leirstedet Skautvedt ved Farrisvannet
Medlemmer: 195
Ansatte: Pastor Ben Solberg, fra høsten 2013:
barne- og familiearbeider Tove Solberg (20 prosent stilling for Tweens)
Visjon: En menighet for folk flest, et sted for
Gud og hvermann.
Aktiviteter: Gudstjeneste, søndagsskole,
barnekorene Pre Soul og Soul Children, strikkekafé, Alphakurs, bønnegruppe, lørdag på
Jakob’s (venners vennefest), konserter på
Jakob´s, besøkstjeneste, misjonsringen, prosjektkor, lovsangsteam, bibelgrupper.
www.misjonskirken.net
Tekst: Jorunn Sørlie Hagen
Foto: Jorunn Sørlie Hagen, Sverre Isaksen
11
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Lærerikt, inspirerende
og ikke ensomt
Torbjørg Oline Nyli bare lo da hun ble
spurt om å være fungerende daglig
leder i UNG. Hun trodde ikke hun
kunne klare det. Et drøyt år etter får
hun mye ros for sitt lederskap.
– Hva kjennetegner året som ligger bak
deg?
– Velvilje! Det er Guds velvilje at andre
ser til oss, vi opplever velvilje i Misjonsforbundet og blant andre organisasjoner. Ja,
vi er til og med etterspurt i Skandinavia.
Det er gøy å være med på noe som vokser.
Vi i UNG merker Vekst 2020. Det er flere
menigheter, flere småbarn og familier og
flere UNG-grupper, sier Torbjørg Oline.
Hun kan se tilbake på et år med mye
personlig læring.
– Det har vært en kremjobb med mye
ansvar. Jeg har fått ha et overblikk over
Torbjørg Oline Nyli avsluttet 15.
august sitt vikariat som daglig
leder i UNG.
12
mye og har truffet mange trofaste mennesker, sånne som Merete Drønen på Lista.
En mor som betyr mye for barn og unge.
Jeg blir ydmyk og beveget av å se så mange
trofaste mennesker. Jeg har kjent dette at
"alt makter jeg i ham som gjør meg sterk."
Man kan også alltid spørre noen andre
som kan det du lurer på. Det er velsignelsen ved å være en del av et fellesskap. Selv
en øverste leder er ikke ensom!
15. august overtok Svein Aksel Guttormsen Nakkestad jobben som daglig
leder i UNG. Torbjørg Oline Nyli fordyper
nå seg i studier og i rollen som nybakt ektefelle. Hun er i gang med masteravhandlingen med tematikken "åndelige foreldre".
Det blir pendling mellom bostedet Arendal og Ansgar Teologiske Høgskole.
Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Les hele saken på: www.misjonsforbundet.
no/2013/7/lererikt-inspirerende-og-ikke-ensomt
En epoke er ov
Pastor Wang Huairen ledet en
stor og voksende kirke i Kina til
han nærmet seg 80 år. Nå har
Gud tatt ham hjem til seg. På bildet er han sammen med tidligere
misjonsforstander Sveinung Lorentsen i 2003.
Han gjorde inntrykk på meg, da jeg
møtte ham under mitt første besøk i
Kina for snart 20 år siden. Han var over
70 år, hvithåret, lutrygget, det ene øyet
litt skadet. Pastor Wang Huairen var
leder for Shaanxi Christian Council, en
del av den registrerte menigheten. I min
uforstand tenkte jeg: Var han helt til å
stole på?
Men allerede under det første besøket
lærte jeg ham bedre å kjenne. Jeg fikk
vite at han hadde sittet i fengsel for sin
tros skyld i 14 år under og etter kulturrevolusjonen i Kina.
Les mer på www.misjonsforbundet.no/nyhetsarkiv
Nytt kirkebygg i Luonan
ver i Shaanxi
Undergrunnsmenighetene
Jeg tok mot til meg og spurte ham om forholdet til undergrunnsmenighetene, eller de
uregistrerte menighetene som en sier der, jeg
var oppdratt til å tro at de ikke hadde noe med
hverandre å gjøre. Stor var overraskelsen min
da jeg fikk høre at hans kone var pastor i en
husmenighet, og når han var ferdig med gudstjenesten i den registrerte menigheten om formiddagen, fulgte han henne ofte om kvelden
for å delta der. Og jeg lærte at alt ikke er like
svart-hvitt som vi noen ganger liker å tro.
Gud tok ham hjem til seg i slutten av juni.
Da er det godt å se nye ledere stå frem, ta ansvar og gå inn i tjeneste for Guds rike i Kina.
Det er godt å se at barne- og ungdomsarbeidet
vokser og at nye menigheter ser dagens lys.
Misjonsforbundets samarbeid med kirken i
Shaanxi fortsetter, vi gir veiledning og råd og
gjør det enklere for dem å fortsette og utvide
det arbeidet de allerede står i.
Tekst: Viggo Koch. Foto: Misjonsforbundet
Les hele saken på: www.misjonsforbundet.no/2013/7/
en-epoke-er-over-i-shaanxi
Misjonsforbundet drev misjonsarbeid i Shaanxi-provinsen i femti år. Da
hadde de reist fem misjonsstasjoner med kirker, en av disse var i Luonan.
I 1951 måtte den siste av våre misjonærer
forlate landet på grunn av revolusjonen.
Da vi kom tilbake på midten av 1990-tallet, var eiendommene ekspropriert, kirker
revet og andre bygg reist på tomtene. Etter
ønske fra lokal kirke som er ansvarlig for
alt arbeidet nå, har vi støttet gjenreisning
av fire kirkebygg på de stedene der det
før fantes misjonsstasjoner, men i Luonan
har dette vært vanskelig. Det var bygd et
boligkompleks på kirkens eiendom. For to
år siden ble menigheten tildelt en erstatningstomt samt en liten godtgjøring fra
myndighetenes side; regelmessige besøk
fra Norge var nok en medvirkende årsak til
at det gikk i orden. Gleden var stor!
I sommer fikk vi melding om at alle
formaliteter i forbindelse med bygg av ny
Gøy på Nesodden
Folk fra nabolaget stod i kø for å slippe inn da Misjonskirken Nesodden inviterte til gøyale timer på uteområdene
foran kirkebygget. Pastor Knut traff mange nye mennesker mens de skjøt på blink eller klatret til værs.
Over hundre og femti besøkende kom til "Alværngøy", som arrangementet kalles. I sola stortrivdes barna med lekene mens voksne
kirke i Luonan i Kina nå er oppfylt: Sett i
gang, sier myndighetene!
Budsjettet er på en million kroner.
Misjonsforbundet, Søster Annie Skaus
Minnefond og Christian Little Angel Kindergarden i Hong Kong har til sammen
gitt 800 000 kroner. Resten skal de finansiere lokalt. De skal bruke ett år på å bygge,
og de regner med at innvielse kan finne
sted neste høst. Kirken vil bli et synlig tegn
på at menigheten er til stede i Luonan, den
vil gjøre det enklere for de kristne som finnes der å samles, og vil bli et fint redskap
til å nå andre mennesker med evangeliet.
Tekst: Viggo Koch. Foto: Misjonsforbundet
Les hele saken på: www.misjonsforbundet.no/
2013/8/nytt-kirkebygg-i-lounan-kina
pratet med svele eller vaffel i hånda.
Misjonskirken Nesodden har i flere år invitert til dette arrangementet. Nytt i år, 8. september 2013, var at det skjedde på en søndag.
– Dette ble en annerledes gudstjeneste der vi fikk være noe for
andre på en praktisk måte, forteller dagens speaker, pastor Knut Moholt.
Målet med arrangementet er kontakt til lokalsamfunnet og bygge
nettverk med mennesker.
Tekst og foto: Trond Filberg
Les hele saken og se bilder på: www.misjonsforbundet.no/nesodden-goy
13
Verdighet og
rettigheter
Vi vil gi verdighet og sørge for
økte rettigheter til urfolk i Kongo.
Jeg fikk et brev fra en urfolksgruppe i
Kongo da jeg var der sist. I det heter det
blant annet:
”Vi er den befolkningsgruppen som
har minst anseelse i den kongolesiske
staten…. Bantubefolkningen voldtar
kvinnene våre og begår ekteskapsbrudd;
de truer med å skyte oss med gevær
i skogen. De sier: ”Hvis du forteller i
landsbyen hva jeg har gjort, kan du aldri
gå i skogen mer, da vil jeg i tilfelle skyte
deg ned”…. De gjør det uten strafferettslig forfølgelse fra myndighetenes side,
bantuene dreper oss som dyr i skogen. De mishandler oss, de ser
på oss som objekter, som ”ting”, selv om vi også går med hodet
øverst og føttene nederst. Om vi skal velge en hvilken som helst
vare vi vil kjøpe på et marked, f eks fersk eller røkt fisk, kan vi ikke
røre varene med hendene våre. Har vi rørt varen, tvinger bantuene
oss til å kjøpe den, mens de derimot kan velge og vrake og røre ved
alt (for å undersøke kvaliteten) på våre markeder uten problem.”
Misjonsforbundets misjonærer forsøkte å ta tak i problemet
ganske tidlig. Men som vi ser av brevet ovenfor, er mye fremdeles
ugjort. Kongokirken har sammen med Misjonsforbundet søkt om
midler fra Norad om støtte til et prosjekt som gjelder urfolks rettigheter og kultur i Kongo. Rapporten fra forprosjektet ligger nå
klar, den viser at situasjonen fremdeles er vanskelig. Forprosjektet
ble gjennomført i tre ulike områder av landet. For å vinne erfaring,
vil vi starte med et pilotprosjekt, og da har kirken valgt områdene
rundt Ngo og Gamboma i Nord-Kongo som pilotprosjektområde.
Skal vi lykkes, må urfolket være med og styre prosjektet selv. Vi
ønsker å bidra til at de får kjennskap til sine rettigheter, at deres
kulturelle skatt – ikke minst kunnskap om plantemedisiner – blir
tatt vare på, at de får tilgang til helse, utdanning, at de får arbeid
på lik linje med andre. Prosjektet vil i like stor grad rette seg mot
bantubefolkningen for å forsøke å bearbeide deres holdninger til
urfolkene. Det er en forutsetning for at prosjektet skal lykkes på
lang sikt.
Tekst: Viggo Koch Foto: Misjonsforbundet
Les hele saken på: misjonsforbundet.no/2013/8/verdighet-og-rettigheter
14
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Suksess med
Summer camp
Menighetsplantingen Follow’s første utadrettede
aktivitet ble en suksess: 23 barn var 12.–14. august
med på leir bestående av musikk og sport på Greverud i Follo.
Barna som kom på leiren var både lokale barn fra nabolaget
og Follo-området, og også reisende som kjenner til menighetsplantingen fra modermenigheten Misjonskirken Oslo syd på
Holmlia.
Får støtte av Salem i New York
Espen og Regina Øvergaard er ledere for menighetsplantingen
Follow, og er sammen med flere andre familier i et startteam.
Espen forteller at Summer camp har sine røtter fra USA.
– Regina og jeg jobbet i Salem Evangelical Church i New
York, da Ivar Øvergaard var pastor der, for 13 år siden. Vi var
med å starte opp Summer camp der.
Espen og Regina har holdt kontakten med Salem i New
York etter at de flyttet tilbake. Salem ønsket å støtte menighetsplantingen Follow, så nå er menighetsplantingen Salems
misjonsprosjekt.
Leiren på Greverud fant sted på Østlikollen, huset Follow fikk
overta kostnadsfritt av idrettslaget på stedet.
– Huset ligger rett ved siden av Østli skole, så vi fikk bruke
gymsalen der, forteller Espen.
23 barn var med på tredagersleiren. På formiddagen var alle
barna sammen. På ettermiddagen kunne barna velge om de
ville drive med musikk (sang og band) eller sport og idrett.
Mission trip to Norway, avslutningskonsert og
nabolagsfest
Fra Salem i New York kom elleve personer på team til leiren.
Les mer på www.misjonsforbundet.no/nyhetsarkiv
Hanna Hovden koser seg
med sukkerspinn.
Yngstemann i teamet var 14 år, eldstemann var 65 år.
– Det er et vitnesbyrd om å stå
sammen. De var på en mission trip to
Norway! Noen av dem jobba med leir
og andre var med å pusse opp huset,
sier Espen.
Ny leir neste sommer
Leiren var Follows første utadrettede
aktivitet, og den har vært en suksess.
– Vi er kjempefornøyd. Vi har
knyttet noen nye kontakter, blant
annet med en familie som hadde sett
annonsen for leiren i avisa. De var
usikre på hva det var – de ble med på
leiren, og det endte opp med at de vil
være med neste år, forteller Espen.
Foto: Regina Øvergaard, Ken Gregory
Les hele saken på: misjonsforbundet.no/
2013/8/suksess-med-summer-camp
Fornøyde deltakere på Follow's Summer
camp.
Gode relasjoner
med Danmark
Utveksling av erfaringer og gjensidig inspirasjon kommer ut av fellesskap med Misjonsforbundets søsterkirke i Danmark. Sist i august 2013
møttes lederne John og Øyvind for å dele siste nytt fra sine hjemland.
Ute ved Vesterhavet står de med vind i håret
og skuer utover havets bølger som slår innover den lange sandstranden. John Nielsen
og Øyvind Haralseid (foto) står i spissen
for Misjonsforbundet i Danmark og Norge.
Begge har en lengsel om at misjonskirkene
skal bygges på fjell, godt rustet for vekst og
morgendagens utfordringer.
Foruten de to topplederne deltok Misjonsforbundets nasjonale leder, Torben M.
Joswig, som utvekslet gode erfaringer med
Rasmus Elkjær Larsen, som er pastor i Aabenraa og medlem av forbundsrådet i Det
Danske Missionsforbund med særlig ansvar
for "Mission i Danmark". Dessuten var de
norske menighetsrådgiverne med på samværet.
– Vi spør lederne hva det betyr å ha et
godt fellesskap over landegrensene?
– Jeg tror at et godt fellesskap er en forutsetning for et godt samarbeid, og samarbeid over landegrensene kommer til uttrykk
i gjensidig inspirasjon. Sammen kan vi i
større grad utnytte sterke sider hos hverandre, sier missionsforstander i Det Danske
Missionsforbund, John Nielsen. Han kjenner Norge godt og har i sin tid studert ved
Ansgarskolen.
– Å bygge gode relasjoner til ledelsen i
Danmark oppleves viktig og ikke minst
opplever jeg hvordan det er godt å ha en
god nær kollega som på en særlig måte
forstår min hverdag som generalsekretær
og jeg kan dele liv og tjeneste med, svarer
Øyvind Haraldseid, generalsekretær i
Misjonsforbundet.
– Hvilke relasjonsbroer ser dere mellom
misjonskirkene i Danmark og Norge?
– I de senere år bygges det flere broer
mellom oss. Vi er sammen i partnerskap
om misjonsarbeid i Romania. Vi utveksler
erfaringer og ideer omkring utvikling av
våre menigheter og om det å være misjonale kirker, forklarer John.
– Ansgarskolen i Norge har i mange år
vært en viktig brobygger mellom Norge og
Danmark, og det ser ut til at den vil kunne
være det også i fremtiden, forteller Øyvind.
– Vårt årlige nordiske generalsekretærtreff der også representanter fra baltiske
land deltar, har bygget en viktig bro mellom våre kirker. I tillegg deltar vi av og
til på nasjonale arrangementer, forklarer
Øyvind.
Tekst: Trond Filberg
Les hele saken på: misjonsforbundet.no/2013/9/
gode-relasjoner-med-danmark
15
Endringer i Misjonsforbundets stab
Kommunikasjonsleder og redaktør for Misjonsbladet, Anne Margrethe
Mandt-Anfindsen, går nå ut i ett års studiepermisjon, mens Trond Filberg vil vikariere for henne. Ved årsskiftet slutter Rune Fridell.
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen og Trond Filberg.
Jon Arne Hoppestad
Rune Fridell
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen har
jobbet som redaktør for Misjonsbladet
siden 1998, og hun ble kommunikasjonsleder og begynte å bygge kommunikasjonsavdelingen i 2009. De to siste årene
har hun studert master i kristendom ved
siden av jobben. Hun går ut i studiepermisjon for å jobbe med en avhandling
om det erfarte gudsfraværet. Studiepermisjonen varer til 31. august 2014. Men
helt borte fra Misjonsforbundet vil hun
ikke være. Hun vil jobbe med Kvinnefestivalen som skjer i januar 2014.
Den vikarierende kommunikasjonslederen, Trond Filberg (50), er gift, har to
barn og bor på Nesodden. Han har mer
enn tolv års yrkeserfaring i informasjons-
16
faglige stillinger, som informasjonssjef,
redaktør og journalist. Han har tidligere
jobbet i Blå Kors, Pinsebevegelsen og
Utenriksdepartementet.
– Mitt mål for dette året som kommunikasjonsleder er å hjelpe og styrke de
prosesser og oppgaver som allerede har
stor oppmerksomhet i Misjonsforbundet,
forteller Trond. Han har gode relasjoner
til Misjonsforbundet, både fra lokal kirke
på Nesodden og personer som han har
møtt i ulike sammenhenger.
Rude Fridell, som er økonomileder og
IKT ansvarlig ved kontoret, har sagt opp
sin stilling og slutter ved årsskiftet. Foruten sin lange fartstid i Misjonsforbundet,
er det med ansvar for økonomiavdelingen
og IT som Rune Fridell nå takker for seg.
Han har vært ansatt ved kontoret siden
august 1999, og har vært både hjemmemisjonssekretær og administrasjonsleder.
Siden 2007 har han hatt stillingen som
han nå slutter i. Fridell har fått jobbtilbud
i administrasjonen hos Compassion International fra januar 2014, men han fortsetter som pastor i Askim misjonskirke.
Jon Arne Hoppestad er ansatt som
innsamlingsmedarbeider i femti prosent
stilling i Misjonsforbundet for en toårsperiode fra 15. september.
I internasjonal avdeling er det også
noen endringer. Viggo Koch har oppnådd
pensjonsalder, men vil fortsette i 35 prosent stilling. Han skal jobbe med diakoni i
Kongo og rådgivningsarbeid i Kina.
Øyvind Slåtta har overtatt ansvaret
for den internasjonale diakonien. Kjersti
Gulli Petersen har redusert sin stilling til
femti prosent.
TEKST OG FOTO: JORUNN SØRLIE HAGEN
Les saken på misjonsforbundet.no
Nytt om nav
Det har vært flere nyansettelser og
endringer i Misjonsforbundets menigheter så langt i høst.
Espen Valsø (22) er ansatt i en 50 prosent
stilling som ungdomsarbeider i Misjonskirken Drammen, og skal jobbe med å utvikle
ungdomsarbeidet i menigheten. Espen er
oppvokst i Stjørdal misjonskirke, og avsluttet våren 2013 sin bachelorgrad i praktisk
teologi ved Ansgarskolen.
Fernando De Ornelas (37) ble innsatt
som pastor på fulltid i Moflata misjonskirke 1. september. Han er tidligere fotballspiller for Odd og Urædd-trener. Han
er opprinnelig fra Venezuela. Fernando og
kona ble kristne i Portugal i 2002.
Gjermund Igland er innsatt som pastor
i 50 prosent stilling i Salem Kristiansand.
Pastorinnsettelse foregikk søndag 18. august 2013. Han er for øvrig hovedpastor i
Fevik misjonskirke og har fram til våren
2014 en prosjektstilling (20 %) i Misjonsforbundet for å rydde i protokollen i Trossamfunnet.
Heidi Brosstad (20) startet 1. september
i 40 prosent stilling som barne- og ungdomsarbeider i Nesodden misjonskirke.
Hun skal samtidig ta årsstudiet Kristendom ved NLA Høgskolen Staffeldtsgate i
Oslo. Heidi har jobbet ved et barnehjem i
byen Viljandi, Estland, og hun har vært på
DTS i Ålesund, Ungdom i Oppdrag.
Alf Dagfinn Hovland, som de siste
årene har vært pastor i Porsgrunn misjonsmenighet, har avsluttet sitt lønnede engasjement. Han jobber nå med etableringen
av et senter for rusmisbrukere i Porsgrunn,
og samtidig han er åpen for forkynneroppdrag i misjonskirkene. De som ønsker
besøk kan kontakte ham på [email protected]
eller telefon 450 30 080.
Kristin Jørgensen Bakke (26), er ansatt
som ny ungdomspastor i Arendal misjonskirke i 30 prosent stilling. Hun har to års
vn i menighetene
Misjonsforbundet er en sammenslutning av 94
selvstendige menigheter med ca 8 800 medlemmer.
Misjonsforbundet UNG er vår selvstendige barne- og
ungdomsorganisasjon med ca 6 300 medlemmer.
Hovedkontoret ligger i Oslo. Vår visjon er «Guds barns
enhet og menneskers frelse». Ansgar bibelskole og
Ansgar teologiske høgskole er våre skoler, og internasjonalt har vi virksomhet i Afrika, Sør-Amerika, Asia
og Europa. Misjonsbladet er vårt hovedorgan med et
opplag på ca 4 000 eks.
Misjonsforbundets (ekskl. Ansgarskolen) årsomsetting er omkring 17 millioner. Konsernet, inkl Ansgarskolen, har en omsetting i størrelsesorden 45 mill.
Bergen misjonsmenighet med fokus på
utadrettet tjeneste og forkynnelse.
arbeidserfaring som menighetspedagog
i Ullensaker kirke, og har det siste året
vært leder av ungdomsarbeidet i Arendal
misjonskirke.
Jorunn Hummelsund er ansatt i 50
prosent stilling som menighetsarbeider
i Bergen misjonsmenighet, med fokus
på forkynnelse, møteledelse, redaktør av
Bethel-Nytt og noe kontorarbeid.
Pål Pedersen er ansatt som pastor i 50
prosent stilling i Porsgrunn misjonskirke.
Han har bakgrunn i Pinsebegevelsen og
har også en 50 prosent stilling i Sion pinsemenighet på Herre. Pål har i mange år
virket som evangelist og har hatt mange
kampanjer i inn- og utland.
Økonomileder
Heidi Lundsett er ansatt som barne-
John Malvin Eriksen er ansatt i 20
prosent stilling som menighetsarbeider i
Espen Valsø
med IKT-ansvar
Adr: Chr Krohgs g 34, 0186 Oslo
og familiearbeider i 30 prosent stilling
i Gjerpen misjonskirke. Fra 1. januar
2014 vil hun øke stillingen til 50 prosent. Hun er utdannet førskolelærer og
har erfaring fra arbeid i menighet.
Kristin Jørgensen Bakke
Fernando De Ornelas
Vår økonomileder og IKT-ansvarlig slutter,
og vi søker hans etterfølger.
Økonomilederen har ansvar for å samordne og lede arbeidet
med Misjonsforbundets økonomiforvaltning slik at ressursene til enhver tid blir best mulig utnyttet for å nå de mål
som er satt for virksomheten.
IKT-ansvaret handler om å sikre kvalitet i planlegging og
drift av Misjonsforbundets IKT-systemer for å imøtekomme
krav og forventninger om sikkerhet, tilgjengelighet og
anvendelighet.
Økonomilederen er avdelingsleder for økonomiavdelingen og
har personaloppfølging av medarbeidere. Økonomilederen
inngår i generalsekretærens ledergruppe.
Lønn etter avtale. Den som ansettes må arbeide i samsvar
med Misjonsforbundets formål og verdier.
Spørsmål om stillingen kan rettes til generalsekretær Øyvin
Haraldseid, mob 909 49 782,
e-post: [email protected] eller
administrasjonssjef Yngve H. Brosstad, tlf 404 35 423,
e-post: [email protected]
Søknad med CV sendes til:
Misjonsforbundet v/administrasjonssjef,
Chr. Krohgsg 34, 0186 Oslo
eller på e-post: [email protected]
Pål Pedersen
Søknadsfrist: 23. oktober 2013
Alf Dagfinn Hovland
UNG-ansatt fra 15. august:
Hellen Elisabeth Mosvold
Pedersen (24), kontorsekretær
50 prosent i Ettåringsstillingen
på kontoret i Oslo.
Heidi Brosstad
17
5443 Bømlo
Et av Norges største utvalg
av campingbiler og bobiler!
Steinsprutskade ordnes
EFFEKTIVT
ogordnes
KOSTNADSFRITT for deg*,
Steinsprutskade
uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.
Effektivt og kostnadsfritt for deg*
...og
du:
uansett
bilmerke og
trenger du bil mens du venter,
betale
får du
låne en egenandel.
av oss!
Steinsprutskade
ordnes
modell.Venter du til ruta sprekker, må du
EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*,
....og
du: trenger
du Venter
låne bildumens
dusprekker,
venter, får
enegenandel.
av oss!
uansett
bilmerke
og modell.
til ruta
mådu
du låne
betale
*
v/kasko eller delkasko
Skriv inn adresse
...og*v/kasko
du: eller delkasko
trenger du bil mens du venter,
får du låne en av oss!
*
v/kasko eller delkasko
Besøk oss på www.ktf-as.no
eller ring oss på tlf 23 68 39 00
inn adresse
Glassmester EkraSkriv
& Voie
AS, tlf- 37024188
Frolandsveien 6, 4847 Arendal
www.caravansenter.no
Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 970 55 666
Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no
Trenger du god formgiving?
Kontakt Morten Ravnbø
Sætren på 91 73 73 56
www.ravnbo.com
• Betongsaging
• Kjerneboring
••
Betongsaging
•Betongsaging
Meisling
Betongsaging
••Kjerneboring
•Riving
Kjerneboring
Kjerneboring
•
• • Meisling
www.dybdahlbetong.no
Meisling
• Meisling
••Riving
• Riving
• Riving
18
Mi s jons bladet
Kreative løsninger, Commissioning, Service,
Programmering Robot / PLS
[email protected]
PANTONE 281C
Tel: 47 38 11 22
GULL
Disippelkorset
Klikk inn for
en hyggelig
handel!
www.nyttig.no
– et felleskristent symbol
Disippelkorset
er til salgs både
som sølv og gullsmykker og pins.
Ring 23 32 57 50
eller bestill på
www.disippelkors.no
Les mer om
Disippelkorset på
våre hjemmesider!
www.disippelkors.no
M i sj o n s bladet
19
aktuelt
Misjonsforbundet
i menighetene
Misjonsforbundets dag 27.oktober
nærmer seg, og menighetene har
begynt å planlegge sine arrangementer.
G
rimstad
misjonskirke
vil bruke
dagen til å markere
at et godt stykke
strategiarbeid er
gjort.
–Vi har hatt en
videre vekst-strategi over et par år nå. Strategiarbeidet er avslutta, og vi vil markere
dette på Misjonsforbundets dag. Vi ønsker
å holde fram de fire fokusområdene som vi
har kommet fram til, forteller pastor Kjell
Birkeland.
Feire oss selv. De vil bruke slides med
tekst for å vise dette på gudstjenesten
klokka 11. Etter gudstjenesten inviterer de
menigheten til en bedre middag.
– Vi ønsker å skape litt positivitet rundt
at vi har gjort et godt stykke arbeid og feire
oss selv litt over at jobben er gjort, og å se
framover, sier Birkeland.
Fokusområdene er nær Jesus, med hverandre, til vår neste og til modenhet.
– Fokusområdene er ikke så revolusjonerende, men det er veien vi har gått, prosessen vi har hatt og alle samtalene vi har
hatt, sier Birkeland.
Menighetsplanting. I Oslo misjonskirke
Betlehem blir temaet menighetsplanting.
– Vi har startet vår første menighetsplanting på over 20 år nå, på Romerike. Vi
ønsker at dette skal være fokus på våre to
gudstjenester på Misjonsforbundets dag,
og det er Torben Joswig som skal tale, forteller pastor Erik Andreassen.
Forrige menighet Oslo misjonskirke Betlehem
startet var Misjonskirken Oslo syd på
Holmlia.
Tekst: Jorunn Sørlie
Hagen
Mer informasjon om Misjonsforbundets dag finner du her: www.misjonsforbundet.no/misjonsforbundets-dag-2013
20
Foto: OmB
ts dag
Vår identitet
i Misjonsforbundet
Hvem er vi? Hvert år på Misjonsforbundets dag utfordres
menighetene til å sette lys på menighetens og fellesskapets identitet. I år skjer dette søndag 27. oktober.
B
Fakta
Misjonsforbundet & UNG
Offisielle tall per 31.12.2012
Ressurser for gudstjenesten
Antall menigheter
2010: 100 menigheter
2011: 97 menigheter
2012: 94 menigheter
2013: 94 menigheter (pr. 01.09.2013)
Av 94 menigheter er 77 registrerte menigheter
i Trossamfunnet Det Norske Misjonsforbund.
Endringer
2011: Nedlagte menigheter; Svolvær, Berlevåg,
Misjonskirken Innlandet
2012: Nedlagte menigheter; Smedvik og Gulskogen. I tillegg fusjonerte to av Heddalsmenighetene (Eben Ezer og Salem) og ble til
Heddal misjonskirke. Ingen nye menigheter.
2013 (pr. 01.09.2013): 2 menigheter nedlagt; By
misjonsforening og Vennesla misjonsmenighet, 2 menigheter etablert; Justnes misjonskirke og Ytre Randesund misjonskirke.
Antall medlemmer i Misjonsforbundets
nigheter
ruk denne søndagen til å invitere
til bords, skape felleskap og være
sammen med mennesker i nabolag og nærmiljø, oppfordrer generalsekretær Øyvind Haraldseid.
–Vær gjerne med på å peke på vårt
felles arbeid og samtidig bety noe for
det lokalsamfunnet vi er i, oppfordrer
Haraldseid.
me-
På Misjonsforbundets nettside er det
laget en egen ressursside der alle kan
laste ned ny presentasjon av Misjonsforbundet, brosjyren "Hvem er vi?" og
aktuelle filmer. Blant annet kan man
vise eller bli inspirert av filmen med
menighetsrådgiver Roy Elling Foss
som taler over temaet.
I tillegg er det laget tips, bakgrunnsstoff og veiledning for søndagens
taletekst. Menighetsrådgiver Geir Johannessen har utarbeidet to prekenutkast som man kan benytte.
Tematekster
Årets tema og fokus henter vi fra to
tekster om Jesus som likte å være
sammen med mennesker. Det står i
Lukas evangelium 15, 1–2:
"Alle tollere og syndere holdt seg
nær Jesus for å høre Ham. Fariseerne
og de skriftlærde klaget og sa: Denne
mannen tar imot syndere og spiser
sammen med dem."
En parallelltekst til temaet er fra
Lukas 5, 29–32:
«Levi holdt et stort selskap for ham
hjemme hos seg, og en hel del tollere
og andre var sammen med dem til
bords. Fariseerne og de skriftlærde
blant dem murret og sa til disiplene:
«Hvorfor spiser og drikker dere
sammen med tollere og syndere?» Men
Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske
som trenger lege, men de syke. Jeg er
ikke kommet for å kalle rettferdige,
men syndere til omvendelse.»
Tekst: TROND FILBERG
På hjemmesiden vår kan du
se reklamefilmen "Festen"
for Misjonsforbundets dag.
2011: 8.734
2012: 8.855
UNG
UNG grupper: 154
UNG medlemmer: 6.320
21
aktuelt
David Flanders
(venstre) fra
England ble tolket
av ungdomspastor
Johnny Omdal.
Misjonskonferansen i Randesund
Snakker du med noen?
De fleste deltagerne var født
etter 1990 som deltok på
Misjonskonferansen i Randesund i september. På ungdomssamlingen gav om lag
tjue unge respons for å leve
med Jesus, og innlederne utfordret sterkt til hvordan vi
kan gjøre en forskjell for
mennesker vi møter.
Da misjonskonferansen 20. og 21. september samlet misjonsinteresserte, vartet
Randesund misjonskirke opp med flott
servering og gode lokaler. De over femti
oppmøtte konferansedeltagere satte pris på
variasjon i programmet med inspirasjon,
informasjon og samtaler i seminarene.
Bånn ærlig. –Da jeg første gang kom til
Colombia som misjonær, tenkte jeg at her
skal jeg leve til jeg dør. Det ble ikke slik.
For vi klarer ikke å hjelpe og frelse alle de
22
vi skulle ønske, sa pastor Kristin Lie. Hun
satte ord på spriket mellom våre idealistiske mål og det vi faktisk får til. Åpenhjertig delte hun av egne erfaringer om kall,
slitenhet og glede i tjenesten.
John Nielsen, som er leder av søsterkirken
i Danmark, formidlet egne opplevelser og
historiske begivenheter for Guds ledelse i
misjonsengasjementet i Romania. Øyvind
Slåtta fortalte videre om dagens muligheter
i Romania, mens Kongo-misjonær Magnar
Totland tok forsamlingen med på menighetsplanting under afrikanske forhold.
Pastor Stein Bjørkholt intervjuet generalsekretær Øyvind Haraldseid om hvordan vi
kan gjøre en forskjell og om hans erfaringer fra misjonærtiden i Japan.
Våre valg. Fredag kveld ble kirken full-
satt av ungdommer. Over 200 unge og
voksne lyttet til pastor David Flanders
som ble tolket av ungdomspastor Johnny
Omdal. Den engelske forkynneren leste
om Jesus og den unge mannen som fulgte
alle budene, men som hadde problemer
med å selge alt han eide og gi til de fattige.
– Jesus lagde ikke et kompromiss med
ham. Kanskje jeg ville gjort det av forståelse. Hvorfor gjorde ikke Jesus det? Det
handler om en av Guds viktigste prinsipper da han skapte mennesket. Vi har en fri
vilje, og Gud tvinger oss ikke når vi gjør
valg, talte David Flanders som er pastor i
menigheten Souls Harbour Church i Camelford.
– Vi bruker for ofte vår frie vilje til å gjøre
dårlige valg, framfor å ta valg som fører
oss nærmere til Gud, utfordret Flanders
så ungdommene responderte til frelse og
forbønn.
Nestekjærlighet. – Å elske sin neste er
ikke alltid så lett når vår neste er noen som
er lite hyggelige, påpekte Flanders før han
fikk oss til å tenke gjennom hva vi ville
gjort om vi skulle starte en ny menighet
i en ny by et sted i verden. Han forklarte
at mange av de tradisjonelle svarene som
kanskje fungerte tidligere, ikke er brukbare
i dag. Særlig gjelder dette i urbane strøk.
– Vi må forstå at vi ikke bygger menighet med virkemidler for massene, men vi
må rette oss inn på enkeltpersoner som vi
møter i hverdagslivet. Ved å se mennesker,
Synnøve Lorentzen (til
venstre) og Margrethe
Heggheim
Pastor Jarle Råmunddal og misjonssekretær
Eilif Tveit var vertskapsledere for konferansen.
Misjonskonsulent i Misjonsforbundet, Øyvind
Slåtta, om mulighetene i Romania.
Pastor Kristin
Lie delte ærlig av
sine misjonærerfaringer fra tiden
i Colombia.
snakke med dem og tilby vennskap, er ofte
dette de første menneskene i vår nye menighet, illustrerte Flanders med erfaringer
på godt og vondt fra eget liv. Han har forkynt evangeliet i over tjue land og plantet
menigheter i fem av dem etter evangelistiske framstøt.
Relasjonsmisjonærer. – Disiplene gikk
fra hus til hus og snakket med dem de
møtte på veien. Resultatet vet vi, fordi vi er
her i dag som Guds menighet.
Dette handler derfor ikke om hvilken nasjonsgrense du har passert, men hvordan
du handler overfor de rundt deg. Personlig
relasjon er en nøkkel.
Vi kan alle gjøre dette, men hvordan bygger vi en slik livsstil? Ber vi for mennesker
som bor nær oss, spurte Flanders som ga
konkrete råd for å skape gode relasjoner.
– Skal du ha innflytelse på mennesker må
vi være vennlige og holde ut. Men vi er
ofte redde for å bli avvist, at noen blir sinte
på oss eller ikke liker oss. Jesus var den
som virkelig ble avvist, og Han vil hjelpe
oss, avsluttet Norgesvennen Flanders.
Tekst OG FOTO: trond filberg
Mer tent for turen
Synnøve Lorentzen og
Margrethe Heggheim er på
konferansen med lærer og
medelever fra disippellinja på
Ansgar Bibelskole.
– Det gjorde sterkt inntrykk å høre David
Flanders tale om å være engasjert for Gud
istedenfor å være cool. Det har gitt meg
nye tanker, sier Synnøve like før neste
samling starter.
– Ja, det var veldig inspirerende å høre og
se ham være så tent for evangeliet, fortsetter Margrethe. Dessuten var det fint å høre
Kristin Lie som var så ærlig om sin misjonærtjeneste. Ofte blir rapportene bare om
det som går fint, men Kristin snakket også
om å gi seg og være sliten.
Margrethe skal være med elevgruppa som
skal reise på teamtur til Romania.
– Jeg har også lært her at jeg også må være
forberedt i tankene på det uventede som
kan skje, sier hun og er spent. Synnøve skal
til India.
– Selv om de ikke har snakket konkret om
misjon i India, er det veldig mye jeg vil ta
med meg i mine forberedelser for teamturen, sier Synnøve.
Ved siden av ham står Astrid Fjeld fra
Gjerpen misjonskirke.
– Det var sterkt å høre Kristin Lie om de
vanskelige sidene ved kallet, og så var det
spennende å lære mer om bakgrunnen
og misjonsarbeidet i Romania, er Astrids
spontane respons på inntrykk fra konferansen.
Øyvin synes misjonskonferansen var en
god bekreftelse på viktigheten av innvandrerarbeidet som menigheten har i bydelen Holmlia i Oslo.
– Det handler jo om å bry seg om vår
neste, og vi har mye å ta av rett utenfor
stuedøra vår, bemerket han.
Astrid reflekterer over hva hun vil ta med
seg tilbake fra Randesund.
– For meg ble det en påminnelse om å se
mer etter de som er usett av andre og å ha
brannen i meg, slik vi hørte om i talene,
sier Astrid før avreise etter to inspirerende
dager.
Astrid Fjeld og Øyvin Sandby
Nok å ta av!
– Dette utfordret meg selv til huske at misjonsfeltet starter ved kirkens utgangsdør.
Vi glemmer det så lett. Jeg likte godt eksemplene fra dagliglivet og alle talene, sier
Øyvin Sandby fra Misjonskirken Oslo syd.
23
hovedsaken
SOMMERFEST
Det er blitt høst etter en lang, lang sommer. For
mange handler sommerlivet om festival, leirer,
bibelcamp – denne blandingen av kristent fellesskap, bading, soling, mennesker, musikk, frivillig
arbeid og mye mer i lange dager.
Til Stavern var invitasjonen tydelig: KOM.
Sommerens Liv & Vekst hadde drøye 1200 deltakere
– herav nesten halvparten barn og unge. Hver
eneste deltaker har sin egen festivalerfaring – for
mange ulike typer dager kan leves – valgmulighetene er jo mange. På samme tid skjer det noe
for både barn, unge og voksne i parallelle verdener
med store, gode generasjonsmøteplasser.
Barne- og familiepastor i Skien misjonskirke, Linda
A. Johannesen, har vært med på Liv & Vekst i
mange, mange år – flere ganger med ansvar på barnefronten. Nå tegner hun bildet av en festivaldag –
med camping- og familielivet som utgangspunkt.
Inn i den store fortellingen kommer mange småglimt, intervjuer og beretninger. Og ikke minst
mange herlige bilder fra fotograf Andreas Rønningens sikre kameralinse. God leseopplevelse!
24
EST
Lyngdal misjonskirke vant en knepen seier i Alle-sammenmøtenes
konkurranse. På målstreken slo
pastor Jim Foss laget til Justnes
misjonskirke og broderpastor Roy
Elling Foss.
Daniel Brændeland leder Åpent
hus-aktiviteter.
Mi sj o n s bladet 3 -1 3
25
Mye deilig sang musikk på
Sommerfestivalen – her
er Torfinn Thorsen & Co på
storsamlingscenen.
hovedsaken
FESTIVALBILDER
En sommerfestival er mange festivaler – med omtrent like mange erfaringer og beskrivelser som
det er mennesker. Her kommer glimt fra noen mennesker, situasjoner og stemningsøyeblikk.
Hoppeslott er blant
favorittaktivitetene for
Supersommerbarna.
26
F
or fjerde året på rad pakket familien
Andernach Johannesen telt og soveposer for å være med på sommerens
store begivenhet: Misjonsforbundets sommerfestival i Stavern. Ok, så er jeg kanskje
ikke helt uhildet når jeg skal skrive noen
inntrykk fra uken i Vestfold. Men det får
stå sin prøve. Jeg skal i hvert fall forsøke
å gi et bilde av hvordan en spekket dag
kunne se ut – med noen glimt fra både den
ene og den andre dagen. Here we go!
Førstereis. Allerede da vi ankom
leirplassen kl 17 mandag ettermiddag,
begynte campingen å bli full. Folk må jammen være tidlig ute! Jeg trodde vi hadde
pushet det så tidlig det gikk an; vi fulgte
i hvert fall anbefalingen fra brosjyren om
å møte opp fra klokka 17. Men her hadde
visst vaktene vært litt slepphendte. Greit
det! Vi forstår godt behovet for å komme
tidlig for å gjøre klar teltleiren!
Fra Skien var vi cirka tyve enheter som
var spredt på like mange telt og campingvogner. Noen var garva Liv & Vekst’ere,
andre var førstereis. Den yngste førstereisen, bare tre måneder gammel, tilhørte familien Hageberg. For første gang deltok de
på Liv & Vekst, etter at de har gått i Skien
Misjonskirke i et snaut år. Det er imidlertid ikke første gang de har vært med på
Fredtun. I flere år har de nemlig vært med
på Frikirkens sommerstevne, men da de
flyttet til Skien, valgte de å gå i Misjonskirken. Dermed valgte de Liv & Vekst i år.
De ”greide” å la det gamle fare, og ble med
Liv og Vekst i 3 kanaler
på tur med sin nye menighet. For som far
Arne Olav sa: ”Vi lever jo ikke bakover!”
Og etter endt uke, var de fornøyde med
valget sitt. For lillemor på tre måneder var
det trolig uvesentlig om uken i telt het det
ene eller det andre, men de tre andre barna
og de to voksne, kunne konstantere at de
hadde gjort et godt valg. Ikke minst var
eldstejenta Johanne tydelig på at Stagedive
var bra!
Men dette var et litt for raskt sprang! Nå
skal det handle om starten av festivalen.
Ettersom vi fikk teltene opp, og vi møtte
stadig flere nye og gamle venner fra i fjor,
begynte leirfølelsen å melde seg. Og da vi
alle ”toget” av gårde til Stavernhallen tirsdag kveld for å være med på åpningsmøtet,
var vi i gang.
>>
Debriefing bak scenen. Martin Nøstrud (nr 2 fra
høyre) takker sin store og gode tekniske stab.
En av de største forskjellene mellom årets Liv & Vekst og tidligere stevner, var omfanget av det tekniske, ikke minst med
tanke på bilde og film.
film/video til daglig, i tillegg til at vi har
noen nye; ungt blod som ser med nye
øyne. Noen av dem er rett og slett gullfunn, sier han, og peker dem ut for meg.
Sammen med crewet sitt, jobber Martin lange dager. Veldig lange dager! – Ja,
men det gir jo så vanvittig mye. Jeg er
privilegert som får lov; jeg blir fylt opp av
dette!, er Martins respons på spørsmålet
om han blir sliten.
Til daglig jobber han som IT-ansvarlig
i en butikk, og i menigheten bruker han
sin tekniske kompetanse. – Jeg kjenner
at Gud fyller meg opp i dette arbeidet, og
jeg kjenner jeg blir veldig velsigna – og at
andre også blir det.
aFoto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Alle møtene ble filmet og kringkastet til
rommet der de yngste barna lekte. Det
skulle gjøre det mulig for foreldre å følge
med i øyekroken.
Det er Martin Nøstrud, Larvikskar
bosatt utenfor Ålesund, som er teknisk
sjef på årets stevne. Med seg har han ti
medarbeidere innen lyd, lys, bilde og
kameraproduksjon. Ikke færre enn sju
kameraer sørger for å feste det som skjer
til digitale spor. Men det tekniske crewet
er også aktivt i løpet av dagen. Da lages
det dagsplaner, det gjøres invtervjuer, og
opptak redigeres.
– Dette er veldig, veldig bra! svarer
Martin når jeg spør hva han mener om
satsingen på det tekniske.
– Her blir det skapt mange ressurser
som kan brukes til inspirasjon i menighetene. Dessuten er folka som jobber med
videodelen så proffe. Flere jobber med
”Kamera 1, kamera 1 nå!” Lars Nikolay
Riksheim var den skjulte regissør for
trekameraproduksjonene.
27
hovedsaken
>>
Mulighetenes morgen. Å våkne opp
i et telt… det kan være en veldig god følelse! Det kan også være en veldig varm
følelse. Helt avhengig av når du våkner,
egentlig, og hvor heldig du har vært med
plasseringen av teltet i forhold til sola.
Å bo på familiecamping gir uansett ikke
mange muligheter for å sove lenge. Det er
noe med det at barn våkner relativt tidlig,
og teltduken ikke er lydtett. Det gode med
det, er at man kommer seg opp og i gang!
Og når du er oppe og i gang, har du flere
muligheter på et sted som Liv & Vekst:
Du kan ta en joggetur langs den fantastiske kyststien, bli overveldet av hvordan
landskapet åpner seg mot Rakkebåene, og
se sjøen glitre i morgensolen. Dette kan
du gjerne kombinere med et forfriskende
morgenbad før du inntar dagen. Eller: du
kan sette deg i hagekroa sammen med en
håndfull andre, og legge dagen i Guds hender – forbønnsgjengen som er med på et
slikt stevne gjør en utrolig bra jobb! Begge
deler er gode måter å starte en sommerdag
på!
Når så oppvåkningen er unnagjort, er
det tid for frokost. Noen spiste den i fellesskap med andre i hagekroa, på skolen
eller ved JKØ, mens andre hadde frokost i
teltåpningen. Noen spiste akkurat i tide til
å rekke bibeltime med Asbjørn og Solveig
Johansen , andre spiste akkurat i tide til
å rekke Alle sammen-møtet. De mest effektive fikk med seg både bibeltimer og
møter!
Formiddagsopptur. I teltet hos oss
var det noen dager med full pakke, andre
dager med litt roligere tempo. Begge
deler var helt greit. Personlig syns jeg Alle
Sammen-møtene alltid har vært en opptur! Gjengen som har jobbet fram møtene
sammen med Viggo Klausen har gjort en
kjempejobb, og det er inspirerende å se de
ulike aldrene i aksjon sammen.
>>
Alle sammen smitter!
Målet for årets Alle Sammen-møter var at vi som var der skulle blI bevisste at vi er
smittebærere. Uansett hvordan vi lever: vi smitter noe. Spørsmålet er bare hva vi smitter!
Tradisjonen tro, var det voksne og barn
som i fellesskap skapte Alle Sammen på
Liv & Vekst. Det ligger i møtets natur:
dette er for alle sammen, av alle sammen:
unge, voksne, barn i skjønn forening.
Viggo Klausen hadde jobbet ut tema og
vinklinger, og så var det opp til arbeidsgruppa å øve på dramastykker, lage
konkurranser og annet praktisk.
Familiearbeid. I år var det fem familier
fra Søgne som var engasjert i dette, og
barna var fra to til 13 år. Jeg møter representanter fra tre av familiene i resepsjonen
på Fredtun en tidlig morgen, nemlig
Gabrielsen, Ramsland og Vassnes. Nå har
de nettopp spist frokost, og er straks på vei
til hallen for å gjøre siste forberedelser før
festivaldeltakerne dukker opp klokka 10.
Når jeg spør barna hva som har vært
det gøyeste med dette – for ja, de har først
bekreftet at dette har vært gøy! – svarer de: – ALT på scenen har vært gøy!
Og den gøyeste sangen har vært Livsglede. 28
– For da ser vi ut på ALLE folka!, forklarer barna ivrig.
I år var AS-møtene organisert litt annerledes enn tidligere. Noen minutter uti
møtet gikk nemlig de under skolealder ut
av hallen, og til sin egen samling. Det var
nytt.
– Utfordringen har vært å få til en
forkynnelse som passer for alt fra tre- til
fjorten-åringer, og det er ikke så lett å få
til noe som fenger alle. Derfor forsøkte
vi denne prøveordningen i år, forklarer
Kristin Ramsland. – Jeg tror vi har landet
på at det har vært ok for ungene å være i
SuperDuper-teltet.
Etter første AS-møtet ble det imidlertid
noen reaksjoner på at de yngste gikk ut.
Derfor ble det en liten justering fra og med
dag to: da ble det opp til foreldrene å vurdere om barna skulle ut i teltet eller ikke. – Jeg tror det var fint at folk fikk et valg,
presiserer Kristin Ramsland.
Barnas prosess. Å være på Liv & Vekst
med ansvar for flere møter, gjør så klart at
festivalopplevelsen blir en annen enn om
du ikke har ansvar, og gjengen fra Søgne
kjenner at de er litt slitne nå.
– Ja, vi har jo vært tidlig oppe hver
morgen, så vi er litt slitne. Men det har gått
utrolig greit! Vi har hatt det kjempegøy!
De tre voksne er enige, og utfyller hverandre: – Det har vært sterkt å se at barna
våre har hatt en prosess på dette å være
med. I fjor var det litt vanskeligere å få
de med til å gjøre noe – i år har de stadig
våget seg på nye utfordringer. Det har vært
en veldig vekst for dem å være med!
Mødrene er enige i at hovedgrunnen
til å være med på å lage AS-møtene, er
nettopp alt det verdifulle som legges ned i
barna deres.
– De eldste barna våre kan ikke få gjort
nok – de syns det er kjempegøy!, forteller
sørlandsgjengen i det de fyker av gårde; nå
må de rekke morgenens lydsjekk!
Jaaa! Alf Thor Abrahamsen
(eller noen han heier på) har
suksess med blikkbokskasting
på Internasjonal dag under sommerfestivalen.
Liv & vekst for alle generasjoner.
Her er voksne og unge samlet
i Stavernhallen. Rundt 1200
deltakere deltok på at av sommerfestivalens arrangementer
(Liv & vekst, Stagedive, Across,
Åpent hus og Supersommer)
29
hovedsaken
>>
Noe av det jeg har likt aller best med Alle
Sammen, er gruppesamlingene på tvers av
alder i etterkant av møtene. Så også i år.
Hos oss har det blitt en vane å gå tilbake til
teltet, finne fram litt kosemat og benke oss
i ring. Hvor mange vi har vært i gruppa,
har variert litt ut fra hvor mange som ønsker å være med. I år utvidet vi med noen
nye bekjentskaper fra Tønsberg – hyggelig.
Erfaringsformidling. Liv & Vekst er
fellesskap, noe også visjonen for stevnet
sier (”Et sted for fellesskap og styrket Jesustro”). Det er vel kanskje derfor jeg syns
nettopp disse gruppesamlingene er så fine.
Her opplever vi fellesskap mellom barn
Campinglivets gleder velges av mange.
Her er Kim, Silje og Vilde Føreland.
30
og voksne, mellom nye og gamle venner,
mellom kjente og ukjente – og alle har vi
det til felles at vi ønsker å lære mer om
Jesus og livet med ham, og om hverandre.
Det inspirerer når et barn forteller sitt lille
vitnesbyrd om noe som har betydd en
forskjell. Jeg blir glad når en voksen forteller hva som er bra med Jesus, sånn at også
mitt barn kan høre det.
Fellesskapet går også utover disse gruppesamlingene – ja, de varer på en måte
gjennom hele dagen, om enn i ulike former. Noen ganger formelt, andre ganger
fullstendig uformelt. Noen ganger planlagt, andre ganger spontant.
Nattverd
i teltet
En dag satt de der, småbarnsforeldrene fra Skien, og snakket
sammen i teltet. Samtalen var god,
livsnær, om livet, Gud.
Og etter en stund førte samtalen dem inn mot sentrum: fellesskapet med Jesus og hverandre.
Det førte til at de der og da delte
nattverd sammen. Sju voksne
i småbarnsfasens travelhet, sju
voksne med ulike liv, men med
felles lengsel: nærmere Jesus og
hverandre. Sju voksne, brød og vin
– i form av det som var tilgjengelig
i campingvognen den dagen.
Grete Bjørntvedt var en av dem
som opplevde dette, og hun sier: –
Det var helt fantastisk!
Kan hun målbindes? Ingrid Eskilt nyter
historiefortellingen og tre Acrossere
forteller om prinsessa som ingen
kunne målbinde – med en lokal snert.
og i år viste endelig sommerbyen Stavern
seg fram fra en god side. Det betydde
at flere enn tidligere benyttet seg av de
nærliggende strendene. Den dagen vi dro
på stranda, fant vi oss en fjellskorte over
brygga. Ikke veldig mye ledig plass igjen,
men nok til oss. På brygga lå ungdommer strødd utover, på rekke og rad. De
nøt sola, de nøt fritiden, de nøt badelivet,
de nøt musikken. Og etter å ha vært der
lenge nok til å oppfatte hva slags musikk
de spilte, forsto vi at dette var Across’ere og
Stagedive’ere som hadde en pause i et ellers
ganske tett program. Det var lovsang som
rant ut av høytalerne, og som de unge, fine,
sang med på. Og i fra minnelageret mitt
spratt det opp bilder fra sommerdager på
80-tallet: sommer, svaberg, sjø og venner,
musikk og glede, venner – og Liv & Vekst
i Grimstad. Jo, jeg tror jeg vet litt av hvordan de hadde det, denne dagen i Stavern! >>
Andaktsmekking
”Hei!” sier hun blid, i det hun skal forlate
brygga. Det er Emeline Gulbrandsen (16 år).
Hun har nydt sommersola på brygga og forteller at nå er det tid for å dra tilbake til Across
hvor det er tid for ”Andaktsmekkeverksted”.
– Hva for noe?
Emeline ler, og forklarer at det er et sted
hvor deltakerne skal lære litt om det å lage andakter. – Vi skal lage andakter som er cirka fem
minutter lange, og så skal vi fremføre det for
hverandre. Det er veldig kult.
– Hva har du skrevet om?
Emeline stopper opp litt, tenker… akkurat
det husker hun ikke i øyeblikket.
– Men det er veldig moro! Og utfordrende
og spennende – og litt skummelt!
Foto: Reidun H. Bilstad
Sommerminner. Stavern = sommer,
Emeline Gulbrandsen
31
hovedsaken
På dypet i Grimstad
Ville man på seminar på årets Liv & Vekst, var det mange
muligheter! Man kunne fordype seg i bønn, i fordelingspolitikk, i kommunikasjon, i sosiale medier – strategi.
Pastor Kjell Birkeland og leder for menighetens strategiske prosess, Sjur Brændeland, delte noe om hvordan de har jobbet
fram en ny plan for menigheten.
Er endring mulig? Vi snakker om
Grimstad Misjonskirke, og om følgende
problemstilling: ”Er det vanskelig å implementere en endring i en menighet fordi
menigheten egentlig vil ha alt som det er?”
Over flere år har lederskapet i menigheten jobbet med denne problemstillingen
på mange nivå, både i menigheten som
helhet, og i mindre fora. Det er også det
som er blitt tema når pastor Kjell har
skrevet sin masteroppgave i praktisk teologi parallelt. Og det var denne prosessen
Brændeland og Birkeland snakket om i sitt
seminar.
– En menighet er som et isfjell, forklarer Kjell. – Det du ser av menigheten, er
ti prosent. De resterende 90 prosentene er
usynlig. Det usynlige er verdier, holdninger og antakelser. Disse 90 prosentene er
det som gir styringskraft i en endringsprosess, derfor må vi jobbe på dypet. Gjør vi
ikke det, vil vi ikke ha kulturell bærekraft.
Kjell og Sjur nikker bekreftende på
spørsmålet om det er en tung jobb å jobbe
32
på dypet. Og i Grimstad har de jobbet
lenge og møysommelig.
– Vi ønsket å selge inn visjonen til alle.
Vi er jo Jesu kropp – å jobbe sammen om
dette er jo drømmen! Får vi det til, blir
vinneren eierskap og engasjement!
Tre dimensjoner. Både Sjur og Kjell er
engasjert når de prater; dette brenner de
for. Det har blitt viktig for dem at menigheten både er sendt ut til verden, og at
den er bygd på fellesskap. Ideologien deres
handlet om opp mot Gud, inn mot hverandre, ut mot samfunnet. Men det store
spørsmålet var: hvordan ville det se ut hos
dem?
Før noe annet begynte, fikk menigheten
en del undervisning om hva lederskap er.
En god ting, i følge Kjell, fordi det å jobbe
med kultur involverer bredt, noe som
igjen gir en stor grad av eierskap. Neste
steg var å spørre menigheten om de ville
være med på å starte en endringsprosess.
De fikk mulighet til å svare ”ja”, ”nei” eller
”vet ikke”. Svarene viste at folks frykt først
og fremst handlet om at de var redde for at
endringene ville føre til fremmedgjøring,
og at menigheten kun ville bli for de få.
Dermed besluttet ledelsen å la dette bli en
Kjell Birkeland og Sjur Brændeland hadde et
av de mange valgfrie seminarene.
bred prosess; ta folks frykt på alvor, rett og
slett. Og ledelsen satte Kristi kropp i sving.
Dette var ting ikke lederskapet hadde noen
direkte hånd om. I stedet ble det nedsatt en
arbeidsgruppe som tok tak i strategiarbeidet.
– Vi slapp det på en måte løs, og lot det
skje, forklarer de sammen. – Vi begynte
med det akutte, og la opp strategier i
forhold til det. Det var nemlig de nære
tingene som hindret folk i å tenke langt.
Folk står i en konkret situasjon, og man er
nødt til å ordne opp der først. Jeg tror det
var klokt, sier Kjell.
Og derfra rullet det i vei. Men ikke for
fort. Hele tiden brukte de tid på å få med
seg hele ”flokken”.
– Det er ikke alle i en menighet som
elsker endringer. Det er viktig å bruke lang
tid på forberedelsesfasen – tine-fasen. Man
kan unngå mye motstand med det, sier de to.
Og menigheten jobbet seg videre, pusset på ordlyd og fokusområder. Og etter
mange runder fram og tilbake, endte de
med fire fokusområder med følgende
ordlyd: Nær Jesus, Med hverandre, Til vår
neste, Til modenhet. Der har du Grimstad
Misjonskirke anno 2013!
Valglista. I løpet av en Liv & vekst-dag,
er det mye som skal skje. Man kan vrake
ting. Men man kan også velge. På valglista
står det blant annet mange ulike seminarer. Egentlig er det mulig å velge alle; det er
mye interessant!
Boost-plassen. På Liv & Vekst i år var
det om lag 1200 deltakere. 200 av disse var
ungdom på Stagedive eller Across. 350 av
disse var barn på SuperDuper eller Åpent
Hus. Med andre ord: har du kun vært på
”voksen-Liv & Vekst” har du bare opplevd halve Liv & Vekst. Gjelder det deg,
anbefales du herved å sjekke inn på enten
barne- eller ungdomsavdelingen neste år.
Her skjer det nemlig bra saker! Da jeg var
med som medarbeider på Åpent Hus den
ene kvelden, var det som å få en boost med
energi! Makan til trøkk i sangen – både
den fra lovsangslederne på scenen, og den
fra ungene i salen. Lovsangsbandet som
spilte på Åpent Hus var det samme som
spilte på Stagedive/Across’ PowerStation;
ikke no’ tull, med andre ord, men skikkelig
band og skikkelig lovsang!
Det samme kan sies om undervisningen! Her er det valuta for pengene, og livsnært budskap som angår barna som følger
med.
Da jeg var innom, var det Andrea Solgaard som gav jernet, og det var ingen tvil
om at hun ble tatt vel imot av ungene. Det
Foreldre-peek
på Powerstation
Noen voksne fikk sneket seg til en smak av ungdomslivet.
Bønnevandring på
Supersommer. Liv &
Vekst byr på påfyll
for små og store.
Om lag 300 ungdom (Stagedive + Across)
var på Powerstations (=møter) daglig gjennom uka i Stavern. De som tilfeldigvis
gikk forbi Nesjarhallen når de satte i gang,
kunne ikke unngå å høre. For maken til
trøkk i lovsang. Maken til energi blant folket. De færreste voksne på Liv & Vekst fikk
med seg dette. Men noen klarte å snike seg
ned en liten tur, bl.a. Kristin Brændeland,
mor til noen av deltakerne.
– Det var helt fantastisk!, utbryter hun
når vi spør hvordan hun opplevde sniktitten. – Det var en lovsang og en forkynnelse jeg aldri har hørt maken til! Det var
kvalitet! Det var gode tekster! Det var ny
tonesetting! Jeg blir så takknemlig for at
ungene mine får oppleve dette!
Powerstation en morgen i Liv & Vekstuka.
Her er ungdom fra Stagedive og Across
sammen, undervisning og sang er knallbra – høydepunkt for mange.
33
hovedsaken
var første gangen Andrea hadde dette ansvaret, og i løpet av uka ble hun fulgt tett
opp av mentor Viggo Klausen. Hver dag
hadde de oppfølgingssamtaler, noe Andrea
opplevde som en gavepakke.
Menneskemøter. Det er kanskje særlig
alle de spontane menneskemøtene som
setter gode spor, mange over en kaffe i hagekroa. En ting som slår meg, er hvor hyggelig det er å møte mennesker man nesten
aldri ser! Mange av de jeg prater med, er
venner jeg ser en gang i året, nemlig på
Liv & Vekst. Vi er blitt Stavernvenner. Jeg
liker Stavernvenner. Og jeg liker at det går
an å gå på dypet med slike Stavernvenner.
Og jeg liker at det går an å fjase med de
samme! At det går an å le fra magen mens
vi hører på kveldens underholdning i Hagekroa, enten den kommer fra Stavanger
og Per Henning Uppstad, eller det er østlandspastorene Erik og Knut som inviterer
til Først og Sist. Eller det er Hagekro med
et mer alvorlig tilsnitt som gir en noe å
grunne på, eller en konsert som gir varme
i hjertet. Uansett: konseptet med Hagekro
tar på alvor at vi er hele mennesker!
Seminarer, møter, bibeltimer - det er én
side av Liv & Vekst. Hagekro, middagskø,
strandliv - det er en annen side av det
samme. Og spør du meg, er begge sider
viktige! Ikke minst er samtalene som kan
oppstå i de uformelle settingene, en god
ting. Og de er ikke begrenset av dagslyset.
Latter, gjenkjennelse
og erkjennelsestøys
I ”vår” leir, for eksempel, er det som om
det skjer noe med oss når klokka passerer
23. Da har de fleste ungene sovnet, inntrykkene fra dagen har roet seg, og trøttheten kommer sigende. Men ikke nok til at
det skal soves. Nei, da trekker campingnaboene fram camptingstolene og pleddene,
lyktene tennes og kaffen og godsakene
kommer på bordet.
Det er tid for nok en
runde med god prat,
tøyseprat, latter og –
om nødvendig – gråt
før natta inntar oss, og
vi samler krefter til en
ny festivaldag.
TEKST: Linda Andernach Johannesen
FOTO: Andreas Rønningen
Melankomikeren Per Henning
Uppstad fikk Hagekroas
trofaste til å både le og gråte.
I halvannen time klarte han å holde latteren i Hagekroa i gang,
Per Henning Uppstad, og det på ekte stand-up vis.
Skjønt ikke helt vanlig stand-up. Selv kaller
han sjangeren for melankomikk, og sier det
er en blanding av å være rasende festlig og
dypt tragisk.
– Vi prøver å finne situasjoner som alle
har sett, men som de ikke er seg bevisst.
Vi prøver å få folk til å se seg selv, uten at
de blir fornærma eller lurt inn i ”stand-upfella”.
Når Per Henning sier ”vi”, sikter han
til seg selv og makkeren Odd Ragnar
Ommundsen Waade. De er et radarpar
innen humor på Vestlandet, og har turnert
med showene sine til stor suksess. Alt de
sier mykes opp av musikk de har skapt
sammen. På mange måter minner de om
Odd Børrezen og Lars Martin Myhre – på
stavangersk, og hakket morsommere. Men
34
i Stavern gikk altså Per Henning solo. Og
folk kjente seg igjen i det de hørte, og de
lo – og ble rørt.
– Ja, det hender at folk også blir rørt.
Dette handler ikke bare om å få folk til å
le, det handler om å få dem til å tenke over
noen ting; det handler jo om livet. Det
kan være godt å le av seg selv uten at man
trenger å bli pinlig berørt av det, sier Per
Henning, og sikter til det som ofte kan skje
i tradisjonell stand-up.
– Vi ønsker å bevege oss på rett side, vi
vil unngå ”plump” humor. Ja, vi risikerer
å bli for snille, men det får heller stå sin
prøve,” gliser han.
Gud med humor. Det er ikke første gang
det skjer morsomme ting i Hagekroa på
Liv & Vekst. Men det er første gang en
”proff humorist” har et eget show der. Og
det fra en som tidligere var misjonær i
Kongo (ja, for Per Henning jobbet for Misjonsforbundet UNG i Kongo sammen med
kona si en periode på 90-tallet).
– Har Gud noe med humor å gjøre?
– Ja, det går an å formidle Gud med
humor, men det er viktig å si at dette ikke
er noe andaktsprosjekt. Samtidig, vårt
univers handler om å erkjenne nederlag og
begrensninger, på en munter måte, og vårt
trosstandpunkt ligger ganske nært det. Ja
til mer sjølironi der mye blir åndeliggjort!
Vi kaller det ”erkjennelsestøys”. Vet ikke
om det virker, men….he he!” humrer melankomikeren.
…for når vi er sammen, sammen alle
sammen… da kan vi fatte høyden,
bredden dybden, ja hele Kristi Kjærlighet!
Sammen-sangen er morgen-slager.
Fakta
Festivaluka er sammensatt av program for alle
generasjoner.
Liv & Vekst: Voksenfestivalen med rundt 650–
700 deltakere
Across: Rundt 50 unge voksne i alderen 16 til
20 år hadde egen camp, egen undervisning,
temaspor og powerstation sammen med Stagediverne.
Stagedive: Egen leir for 13.–16.åringene. Her kan
du komme det året du fyller 13 år, og mange
gleder seg i årevis til de er gamle nok. På Stagedive er det en leder per to deltakere slik at
alle blir sett. Rundt 150 kids og ledere deltok på
årets Stagedive.
Supersommer: For de rundt 350 barna mellom
null og 12 år var det ulike tilbud: Krabbekrok,
SuperDuper og Åpent hus. Ulike aktiviteter på
dagtid. Åpent hus er for de eldste barna, de fikk
nyte samme musikk som Stagedivere og Acrossere – en skikkelig teaser til tenåringslivet.
KOM
Tema på sommerfestivalen Liv & vekst var KOM.
På våre nettsider www.misjonsforbundet.no/
om-oss/faste-arrangementer/livogvekst kan du
se og høre talene.
35
folk
85 år
Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst
om folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.
Jubilanter
Tor Ingulf Diesen
Tor Ingulf Diesen fyller 85 år 26. november. Ingulf ble født i 1928 i Ullensaker og
vokste opp på Hamar. Han ble kristen i
ung alder og etter å ha satt seg inn i de
ulike kirkesamfunnenes bibelsyn og historie bestemte han seg for at det var i Misjonsforbundet han ville tjene.
Ingulf gikk i gang med sin første menighetsforstandertjeneste i Kongsberg
misjonsmenighet i 1947, i en alder av
19 år. Her var han forstander frem til
1952. Etter dette betjente han flere lokalmenigheter både i Norge og i USA
frem til 1959: Kvitseid misjonsmenighet
(1952–55) Salem Evangeliske Frikirke,
Chicago (1955–57), Den Norske Evangeliske Misjonsforsamling, West Orane, N.J.
(1957–1959). Etter oppnådd pensjonsalder ble Ingulf engasjert som forstander i
Kongsberg misjonsmenighet igjen, her var
han forstander frem til han fylte 79 år.
Ingulf har alltid vært glad i å studere og
studerte til Master of Divinity i 1957 ved
Trinity Evangelical Divinity School i Chicago. Sin cand. theol. har han fra Universitetet i Oslo (1964). I 1970 ble han dessuten
utnevnt til æresdoktor ved Trinity Evangelical Divinity School, Chicago. I perioden
1975 –76 var Ingulf forskningsstipendiat
ved Norges Allmennvitenskaplige Fors-
36
M
M ii sjons
sjons bladet
bladet 4-12
3-13
kningsråd.
Ingulf overtok som rektor på Ansgarskolen i 1959 og var rektor frem til 1970.
I denne perioden gjennomgikk skolen en
stor utvikling og fundamentet for det som
i dag er Ansgar Bibelskole og Ansgar Teologiske Høgskole ble lagt. I perioden 1971–
1981 var Ingulf misjonsforstander. Dette
var en viktig tid for Misjonsforbundet og
fellesskapet opplevde et tiår med vekst,
sterk profil og retning. Fra 1881–1995 var
Ingulf landsekretær og hadde omfattende
reiseperiode over hele Norge, men var også
engasjert i forhold til undertrykte kristne i
det som da var Øst-Europa.
Han var også direkte involvert i arbeid
med myndigheter i flere østeuropeiske
land for å få løslatt kirkeledere fra fengsel
og indre eksil, og frigivelse av konfiskerte
kirkebygninger. Han tok i denne sammenheng også initiativ til omfattende bistandsog nødhjelpsarbeid både til Ukraina
(1995) og Bulgaria (1997).
Ingulf har vært en usedvanlig aktiv og inspirerende forkynner og bibellærer. Mange
har erfart hvordan hans klare forkynnelse
har vært til stor inspirasjon og hjelp for
troslivet. Han har særlig prioritert de mindre menigheter og steder og har gjennom
mange år bygd opp sterke relasjoner til
mange menigheter og kristne også langt
utover Misjonsforbundet.
Ingulf har også et sterkt engasjement
for det felleskristne, økumeniske, arbeid.
Han var helt fra 1957 engasjert som medarbeider for Billy Graham-organisasjonen.
Diesen var også leder for den norske
gruppen som startet den norske Lausannebevegelsen i 1974. Ingulf var dessuten
leder for Den Evangeliske Allianse fra
1992–2000. Under World Evangelical Alliance verdenskongress i Kuala Lumpur
i 2001 mottok Ingulf Diesen bevegelsens
økumenikkpris for sitt arbeid på tvers av
nasjonale og konfesjonelle grenser gjen-
nom 30 år.
Senere i forbindelse med sin 80-årsdag
mottok også Ingulf kongens fortjenstemedalje i gull. Medaljen fra Kong Harald fikk
han for sin store innsats i norsk kristenliv.
Et arbeid så omfattende at det måtte to
bind til for å sammenfatte det i hans selvbiografi.
De senere årene ved siden av en fortsatt
utstrakt reisevirksomhet har Misjonsforbundets historiske selskap og arkiv (HSA)
vært ett av Ingulf sine hjertebarn. Da han i
vinter valgte å fratre styret i HSA gav han
likeså godt bort mye av sitt unike private
bibliotek til Ansgarskolen.
Ingulf Diesen er en bemerkelsesverdig
mann som har satt dype spor etter seg i
Misjonsforbundet igjennom et langt liv i
tjeneste. Han har formet og utrustet flere
generasjoner med pastorer og misjonærer,
han har som kirkeleder hatt stor betydning
ikke bare for Misjonsforbundet, men også
for flere andre kirkesamfunn og for det
økumeniske arbeid.
Misjonsforbundet vil takknemlig takke
Ingulf Diesen for hva han har betydd for
fellesskapet gjennom en helhjertet og
trofast tjeneste. Vi ønsker Guds rike velsignelse over dagen og dagene som ligger
foran.
En stor takk går også til Astrid som
alltid har stått ved hans side.
Øyvind Haraldseid, generalsekretær
70 år
Minneord
bjørn owesen
REIDUN VEFALD
Misjonær Reidun Vefald fyller 70 år 28.
oktober. Hun er født på Bardufoss og
utdannet sykepleier og jordmor. Hun har
også gått ett år ved Ansgar bibelskole.
Sammen med sin mann Håkon reiste
hun til Kongo-Brazzaville våren 1972.
På Inkouélé helsesenter i Nord-Kongo
deltok hun aktivt i helsearbeidet sammen
med flere andre misjonærer der. Det var
alltid god bruk for hennes omsorg og faglige dyktighet. Sammen reiste Reidun og
Håkon ut til deres andre periode i Kongo,
men denne gang på misjonsstasjonen ved
Kongofloden - Mpouya. I de årene var
hun særlig engasjert i barne- og kvinnearbeid i menigheten på stedet. Det ble sju
års misjonærtjeneste i Kongo til sammen.
Hun kom til Norge siste gang i 1980.
Misjonsforbundet vil takke Reidun
Vefald for hennes gode innsats som misjonær og helsearbeider i Kongo. Vi gratulerer henne med dagen og ønsker Guds rike
velsignelse over år som kommer!
Tidligere misjonær, rektor og misjonssekretær, Bjørn Owesen er død, 87 år
gammel. Han ble født i Tomter i Østfold. Med sin bakgrunn som rørlegger
begynte han på Misjonsforbundets misjonsskole i 1945 og ble innviet til pastor
to år senere. I 1950 ble han innviet til
misjonær, og sammen med sin Karin
dro han til Kongo for misjonstjeneste.
I Kongo ble det tre misjonærperioder
til 1969. Det var nybrottstid i Kongo,
og mye tid gikk med til praktisk oppbygging. Mye av fokuset ble på det
menighetsbyggende arbeidet og i undervisningen på Kirkens Teologiske Seminar som var og fortsatt er så viktig for
Kongokirkens utvikling.
I hjemmeperiodene tok han videreutdanning, og underviste også ved Ansgarskolen. Han ble konstituert som rektor i
1971, og året etter ble han av Årskonferansen valgt som rektor for skolen. Det
kom så en utfordring fra Hong Kong og
på bakgrunn av hans allsidige erfaring
var det naturlig å spørre ham om å lede
oppbyggingen av nye Holm Glad College, et ansvar han hadde i tre år.
I 1981 ble han valgt til misjonssekretær, og med bakgrunn fra både Kongo
og Hong Kong, fikk Misjonsforbundet
en erfaren misjonsleder i Bjørn Owesen.
Denne stillingen hadde han frem til
1988.
Humor har preget Bjørn Owesens liv
og tjeneste. Den gode historien var alltid
en del av både forkynnelse og samtale, og
den gode replikken lå bestandig på lur.
Få som han har kunnet inspirere til innsats og givertjeneste for misjon. Samværet med ham har alltid vært inspirerende.
Engasjementet for misjon og Guds rike
var hovedsaken for ham.
Misjonsforbundet minnes i takknemlighet Bjørn Owesen og det han fikk
bety for misjonen og Guds rike – ute og
hjemme. Må fred være med hans minne!
Eilif Tveit, misjonssekretær
Eilif Tveit, misjonssekretær
For ettertiden
Har du eller menigheten protokoller, foto, film,
lydopptak eller gjenstander av historisk verdi?
La i såfall Misjonsforbundets Historiske
Selskap og Arkiv ta vare på det.
Ta kontakt med arkivleder Ingunn Rui på
970 12 405 eller skriv til [email protected]
for ytterligere informasjon.
Historisk selskap og arkiv
M is j o n M
s bladet
i sj o n s bladet
3 -1 3
37
Vi møter
Familie, bøker
og Hovedstyret
Jorunn Hummelsund fra Bergen misjonsmenighet
er avhengig av å bruke mye tid i Guds nærvær.
– Hva i oppveksten har preget deg mest
som menneske?
– Jeg mistet min mor som tre-åring, og
det har satt sine spor selv om jeg har hatt
en god oppvekst.
Det har betydd mye for meg å vokse
opp i et kristent hjem. Jeg har fått oppleve
troen som en naturlig del av livet, uansett
om ting har vært vondt eller godt.
Jeg har vært heldig og hatt mennesker
rundt meg i hele oppveksten som har fått
bety mye i de forskjellige faser i livet. Jeg
vil trekke frem en Yngres-leder som lærte
meg å bli glad i Bibelen i veldig tidlig alder
og som fikk meg til å erfare at Bibelen var
like viktig for mitt trosliv, som maten for
kroppen.
– Driver du med noen idrett og kunne
du blitt skikkelig god?
– Jeg spilte mye basketball i oppveksten,
og var på skolelaget, men den interessen
forsvant nok av seg selv. Jeg driver ikke
med noen spesiell idrett nå, men trener
jevnlig på treningsstudio, er glad i å gå tur
i skog og mark og padler litt kano da jeg
bor helt i vannkanten.
– Har du noen hobbyer?
– I tillegg til å trene og gå turer, må det
være bøker. Jeg har aldri tid til å lese alt jeg
skulle ønske. Trives ellers med å treffe venner, og å stelle i hagen.
– Hvis du måtte være medlem i et annet
kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor
ville du havne?
– For meg er et varmt og levende fellesskap viktigere enn navnet på kirkesamfunnet, så det kunne nok vært flere. Men
det måtte vært et kirkesamfunn som heier
frem damene, og der er jo Misjonsforbundet gode!
38
– Hvilken bok utenom Bibelen har gjort
størst inntrykk på deg?
– «Når himmelen inntar jorden» av
Bill Johnsen. Livsforvandlende for mitt
kristenliv. En bok som lærer meg å «leve«
Bibelen, og bryte med et stivnet kristenliv
uten kraft og seier.
– Hvilke bøker har du på nattbordet nå?
– Gods generals - Roberts Liardon. The
Missional Leader - Alan J.Roxburgh, Fred
Romanuk (lekse i Nasjonalt råd).
– Hvis du skulle bo i et land utenom
Norge, hvor ble det da?
– Vet ikke, men det måtte ha vært et
land med mer sommer og varme. Ønsker
ikke å flytte fra Norge, men kunne tenkt
meg en tid for å tjene et annet folkeslag.
– Ville du takket ja til et tilbud om å
hoppe i fallskjerm?
– Nei, der har jeg aldri kjent på lyst.
– Hva betyr fotball for deg?
– Veldig lite, er jeg redd. Men jeg må jo
selvsagt heie på Brann!
– Hvilke inspirasjonskilder har du for
liv og arbeid?
– Jeg er avhengig av å bruke mye tid
i Guds nærvær. Uten det blir jeg lett irritabel, stresset, bekymret og tar feil valg.
Jeg har lært at ved å søke han først, tar han
hånd om det andre rundt meg, slik bare
han kan. På den måten kan jeg leve med
fred og takknemlighet i livet uansett om
jeg står midt i stormen. Jeg har fått erfare
at Guds løfter holder, og jeg proklamerer
mye Guds ord over mitt liv og mine næres
liv. Mye i livet mitt hadde nok vært annerledes uten Jesus.
Ellers er gode venner viktige for meg.
Venner som løfter og som jeg kan slappe
av sammen med. Jeg liker å reise og opp-
leve nye steder, og det er viktig for meg å
kunne bruke nok tid sammen med min
kjære mann og ungdommene våre, samt
familie ellers.
– Hvilken nålevende person ser du mest
opp til?
– Jeg tror nok det kan være flere, og jeg
kunne jo ramset opp flere store helter, men
den første jeg tenker på er Anne Christiansen. Etter å ha hørt hennes vitnesbyrd om
hvordan hun har slitt med dårlig selvbilde
og menneskefrykt, og opplever henne i
tjeneste i dag, er hun virkelig en jeg ser
opp til. Gud bruker henne mektig til å nå
kvinner/jenter i en tid som dette. Hennes
forkynnelse er relevant og vekkende. Har
blitt mange mil på veiene med tale-cd’er av
henne..
– Hvilke fem hverdagsting klarer du deg
ikke uten?
– Guds ord, familien (hvis de kan kalles
ting), vann/dusj, mobiltelefon, lesebriller.
– Hva tror du preger livet ditt om ti år?
– Fortsette å leve i Guds plan, være
en disippelgjører og åndelig mor for den
yngre generasjon, kanskje barnebarn…
– Hvorfor er du med i Hovedstyret?
– Jeg jobber i menighet og er opptatt
av å nå ut til nye. Det er spennende med
Vekst 2020, og jeg opplever at det er en
visjon som gir inspirasjon og glede å jobbe
med. Misjonsforbundet har tatt noen viktige grep, og jeg vil gjerne være med i den
utvikling og prosess vi er i nå.
Det gir meg også mye å få treffe andre
misjonsforbundere fra andre steder i landet, og kunne dele erfaringer, kunnskap og
liv med hverandre.
Foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
KryssOrdet
10 kryssordløsere sendte inn svar på oppgaven i nr 2 – 2013. 8 svarte riktig, og den
heldige vinneren er Svein Ringsby fra Mjøndalen, som får en valgfri CD. Gratulerer!
Løsningen på forrige kryssord sto ved en feiltagelse i forrige nummer.
Løsningen på denne utgavens kryssord må være oss i hende 1. november.
Sendes til Misjonsforbundets adresse. Lykke til!
SØSTER
ANNIE
FORDYPNING
NMULEDER
PÅ 80TALLET
REDSKAPENE
TILLATER
MALERI
GAMMEL
FORFATTER
TUSEN
KILO
AVVISTE
JESUS
UTDØDD
YRKE
GJERDE
HOVEDSTAD
UGREDD
VEKST
FØYK
TERA
STATIV
MILLION
GRAM
GJENTAKELSE
ATOM
DISTANSE
RETNING
HIVING
ETTER
PUSTEN
ELV I
USA
FRUKTDELEN
GRAM
HILSEN
NEVNT I
JOSVA
19:20
GJENGITT
PÅ
TV/KINO
EKSPANDERT
MATRETT
GULBRUN
FEM
THRILLERNE
DEPARTEMENT
KINESISK
FOLK
NEVNT I
LUKAS
3:30
KNIVDELENE
VEKSTENE
HOLBERGFIGUR
HJELPER
IBSENFIGUR
BEDRA
SINNE
NEVNT I
MATTEUS
5:37
BOKORMER
VESEN
ITAL.
FORFATTER
SMISKE
GREI
GIGA
TRESORT
FEMTI
FISK
OKSYGEN
DIALOG
FASE
PLATE
RETNING
NYDELIG
MÅNE
EUROP.
ELV
HOVDYR
ASTEROIDE
PREPOSISJON
ENDE
EKSPERTEMNE
BY I
THAILAND
FINNMARKSNABO
TO
YTTRIUM
BRYGGE
TYNNE
OLVINNER
1968
INDIANER
OKSYGEN
BOMBARDERE
FINNES
KRISTEN
UNIVERSET
NETTOPP
BY I
IRAK
KJØLIG
GRESK
OLDTIDSBY
KRISTEN
SKOLE
FAGFORENING
LEDIG
UTMERKET
RETNING
JOTNE
HØYTID
ALTSÅ
PROFET
ARTIKKEL
REKKE
HALV
DIAMETER
EVNE
FLUOR
39
portrettet
Opptatt av
livets gang
og overganger
40
I august fikk kontoret til daglig leder i UNG en ny sørlandsrøst. Lyngdølen Svein Aksel G. Nakkestad på nesten en nitti
på strømpelesten strekker seg bakover i kontorstolen. Overgangen til Misjonsforbundet motiverer ham til å bygge
trosliv hos unge mennesker – helt til de blir hundre.
S
ommerfestivalene, stabstur og det første Landsstyremøtet i UNG er allerede unnagjort. Svein Aksel
Guttormsen Nakkestad (32) ser lengre framover.
Sammen med staben i UNG er han ivrig etter å bygge
stein på stein for et sterkere UNG.
– Mine forgjengere i lederjobben i UNG, Anne Margrethe Ree Sunde og Torbjørg Oline Nyli, har gjort en
fantastisk jobb. Jeg opplever at jeg står på skuldrene til alle
UNG-medarbeidere som har gått foran, uttrykker Svein
Aksel.
Han forteller mer om sin kirkebakgrunn mens vi holder oss fast på T-banen fra Oslo sentrum. Folk er trøtte
etter arbeidsdagen, og det er mange som vil hjem. Vi blir
stående mens Svein Aksel snakker.
– Jeg har en sterk felleskirkelig tankegang. For fire år
siden begynte jeg i Oslo misjonskirke Betlehem og har
vært med i styret der i halvannet år nå.
Siden 2005 jobbet han fire år som leder i Frikirkens
ungdomsarbeid. Deretter tok han ansvar som Lagsarbeider i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag,
mens han studerte Executive Master of Bussiness Administration på Handelshøyskolen i Bodø.
Mobilen ringer. Det er Viggo Klausen som søker
UNG-lederen. Svein Aksel svarer villig og stanger nesten i
taket der reiseguiden henger for alle T-banelinjene i Oslo.
Ut i verden. Han forbereder seg for tiden til to utenlandsreiser. I oktober skal han besøke misjonsarbeidet i
Romania og Colombia.
– Jeg har ikke brukt passet så mye den senere tiden,
men på bryllupsreisen i 2009 dro vi rett fra Flekkerøya til
India. Snakk om overgang, bemerker sørlendingen.
– Jeg tror internasjonalt engasjement er viktig for barn
og ungdom i Norge. Det lærer oss mye om oss selv, vår
egoisme og vår evne til å ofre goder til fordel for andre.
Kona Rakel Guttormsen Nakkestad har gått på Ansgar Teologiske Høgskole og vært vikarpastor i Narvik
misjonskirke. Sammen har de sønnen Elias på ett år, og
en leilighet på Lambertseter.
Svein Aksel er glad i familien sin. Samtalen med ham
har derfor en begrenset tidsfrist.
– Jeg må være hjemme til kvart over fire, forklarer han
Daglig leder i UNG, Svein Aksel G. Nakkestad, startet i
stillingen i august 2013.
uten å unnskylde seg.
Nytt fellesskap. Han flyttet fra det blide Sørlandet til
den travle tigerstaden.
– Hva var viktig for deg når du kom til hovedstanden og
skulle etablere et nytt liv som student?
– Jeg hadde veldig behov for å finne tilhørighet, særlig
til et kristent fellesskap. Bare halvannet år tidligere hadde
jeg min omvendelse til kristen tro mens jeg var i
>>
41
Å bli far til Elias har
berørt Svein Aksel på
flere områder i livet.
Svein Aksel har hatt sitt
første møte i Landsstyret
for UNG med styreleder
Elisabeth Kolbjørnsrud.
Mitt eget farsansvar for Elias gir meg samtidig et
sterkere bilde av hvor avhengig jeg er som barn av Gud."
Svein Aksel
>>
militæret. Nå trengte jeg å ha mennesker rundt meg som
hjalp meg videre i troslivet.
– Hvilke kriterier satte du til et nytt fellesskap?
– Jeg var ikke så opptatt med å velge riktig trossamfunn, men at det var mennesker som virkelig trodde på
Jesus. Jeg hadde noen venner fra folkehøyskolen Sagavoll
som etablerte seg i Oslo samtidig med meg. Da ble det
naturlig å henge meg på et bofellesskap med dem. Det var
bra for meg.
På lag med unge. Vi må forlate Lambertseterbanen på
grunn av byggearbeider. Det er overgang til rødbussen
som kan ta oss den siste strekningen. Da hilser ei jente
på ham og veksler ord om hva som har skjedd i det siste.
Hun var en av ungdommene i Laget som Svein Aksel
fulgte opp for få år siden.
– Jeg savner å være midt i ungdomsmiljøet. Jeg så unge
mennesker som flyttet som meg selv fra utkant-Norge til
studielivet i storbyen. Det var spennende å kunne bety
noe for ungdommene i en slik fase der de var både sårbare, men også nysgjerrige. Tilliten av å bli en åndelig
42
farsfigur for mange av dem, utfordret meg selv på mange
måter.
Vi velger apostlenes hester framfor bussen i den fine
ettermiddagssola. Vi passerer Karlsrud skole og nærmer
oss ungdomsklubben på Lambertseter, Oslos første drabantby. Bilene stopper pent for oss ved fotgjengerovergangen, og vi krysser over til grøntområdet.
Å være far. – Nå er du selv blitt far, hva har det gjort med
deg?
– Å løfte opp en liten baby på Ullevål sykehus og vite
det er vår sønn, var en fantastisk opplevelse. For meg har
farsrollen lært meg en del om avhengighet. Sønnen vår
Elias som nå har passert ett år, er så fullstendig avhengig
av oss foreldre. At vi er tett på ham hele tiden. At vi aldri
kan glemme ham. Vi må velge å la alle andre avtaler bli
mindre viktige fordi vi har et prioritert ansvar.
Svein Aksel ser på barna som leker i nærheten og reflekterer over hverdagen.
– Livet med Elias har fått meg til å se mer av hvor fint
livet kan være når ingenting skjer og jeg ikke har noen
- Det er store overganger
for et menneske å håndtere forskjellige livsfaser,
sier UNG-lederen og snakker både om alder, relasjoner og åndelig utvikling.
planer som skal følges opp i øyeblikket. I stedet kan jeg
glede meg over hverdagsepisoder og merke hvor mye et
lite ansiktsuttrykk fra Elias kan berøre meg.
– Mitt eget farsansvar for Elias gir meg samtidig et
sterkere bilde av hvor avhengig jeg er som barn av Gud,
og hvor mye jeg betyr for ham.
Når jeg møter utfordringer i mitt liv, trenger jeg Gud.
Da vet jeg også at han tar ansvar i min situasjon. Det gir
meg en god trygghet.
Svein Aksel er bevisst på å ha gode personer rundt seg.
– Min tidligere pastor fra Lørenskog møter jeg med
jevne mellomrom for å snakke om livet mitt. Han er en
medvandrer som betyr mye for meg for det lange løpet.
I nye livsfaser. Det er store overganger for et menneske
å håndtere i forskjellige livsfaser. Fra å leve et selvstendig
singelliv skjer det noe med tankeliv og håndtering av
hverdagen i det man blir ektefelle der to skal enes om planer og gjøremål. En ny fase inntrer når barnet tar hovedfokus i hjemmet.
– «Jern sliper jern» heter det i et ordtak som jeg synes >>
43
>>
sier noe om hvordan de tette fellesskap i parforhold
og familieliv påvirker oss. Jeg kjenner at jeg slipes på
en annen måte i dag. Det er både godt og vondt, og
mørke sider i meg selv dukker opp og blir tydeligere i
de tette relasjonene. Da må jeg jobbe med dette.
UNG-lederen tror på ydmykhet sammen med vilje
til hele tiden å utvikle seg.
– Jeg har sett voksne mennesker som stagnerer
helt når de går mot siste delen av livet. Det er som de
ikke forventer videre vekst i sitt liv og vil slå seg til
ro. Dette kjenner jeg ikke igjen fra Bibelen. Sammen
med Gud er vi alltid i en åndelig utvikling. Vi blir
aldri fullt ut modne.
Trosopplærere. Svein Aksel håper å kunne bidra
til at barn og unge får et trosliv som varer i alle livets
overganger.
– Det kan høres så veldig omfattende ut når vi
skal gi opplæring i troslivet til våre barn i hjemmet.
For meg handler det om å gjøre de små tingene over
44
lang tid. Det er det lille bibelverset ved maten, den enkle
kveldsbønnen eller sangen som synges pånytt og pånytt.
Vi vet det gir resultater, forklarer han og legger ikke
skjul på overbevisningen om hjemmet som avgjørende
for utviklingen av en stadig mer levende tro hos barna,
sammenlignet med menighetens og barnearbeidets påvirkningskraft.
– Vi trenger begge deler, men foreldrenes rolle er langt
større. Derfor vil vi først og fremst være med å utruste
foreldrene til å bli gode formidlere. Her har vi nettopp fått
en ny god ressurs, ”Foreldreboka”, der blant annet Viggo
Klausen har bidratt mye.
Svein Aksel peker på at hjemmene er blitt enda viktigere, siden skolens rolle er blitt mye svakere i opplæring
og praktisering av kristentro. Fagene i skolen er mer religionsbasert og nøytrale. Samtidig har salmesang, feiring
av kristne høytider og andre uttrykk for kristentro blitt
redusert radikalt på noen tiår.
– Vi må gjøre et løft nå. Det holder ikke å bare se hva
som er galt og fortelle hva som bør gjøres. Nå må enda
- Det kan høres så veldig omfattende ut når
vi skal gi opplæring i troslivet til våre barn i
hjemmet. For meg handler det om å gjøre de
små tingene over lang tid, sier den nybakte
pappaen.
Jeg drømmer om å lage
en helhetlig trosopplæring
for alle livets faser."
flere voksne starte å handle og investere i den unge generasjonen på en langt sterkere måte. Menighetene trenger
modne ungdommer og voksne som sammen gjør disipler
av dagens barn og unge. Og vi må som storfellesskap
støtte opp om menighetsarbeiderne som jobber for barna
våre.
Svein Aksel bruker lange armer for å understreke alvoret.
– Før vi vet ordet av det er de små, søte barna blitt verdensvante tenåringer som vil utforske egne grenser og alt
det spennende langt utenfor foreldrenes rekkevidde. Hva
slags balast har vi da gitt dem til å møte de utfordringene?
Hårete mål. Svein Aksel har en drøm som er større enn
bare å hjelpe de unge.
– Jeg drømmer sammen med flere andre om å lage
en helhetlig trosopplæring for alle livets faser, fra null til
hundre år, smiler han med overbevisning i blikket.
– Dette er et stort, hårete mål som passer godt med at
vi er i en veldig driv nå i Misjonsforbundet. Det er blitt
gjort en fantastisk jobb med Vekst 2020. Vi skal doble
Misjonsforbundet! Derfor trenger vi også en dobling i
dybden, i kvalitet.
– Vi kan ikke satse på at en gudstjeneste i uka alene
skal føre til vekst i den enkeltes liv. Jeg tror det trengs en
mye tettere oppfølging i dagliglivet, både relasjonelt og
med ressurser. Her står vi overfor en stor oppgave, sier
Svein Aksel.
Hjemmets gjøremål kaller. Sørlendingen tar farvel mellom høyblokkene i storbyen. Klokka er snart kvart over.
- Sammen med Gud er vi alltid i en åndelig
utvikling. Vi blir aldri fullt ut modne.
45
Vekst 2020 er en satsning med målsetting om å
doble Misjonsforbundet i perioden 2010 til 2020.
- Det er spennende
med samarbeidet
med våre tyske
venner om Vekst
2020, sier Torben M.
Joswig i Misjonsforbundet.
Om Sunne og
misjonale
menigheter…
Med sunn mener vi at vi søker Kristus.
Med misjonal mener vi at vi søker det som
ligger på Kristi hjerte for verden.
Se på ulike
menigheter
Når vi i Vekst 2020 satser på å plante flere menigheter må
vi styrke de som står i spissen for dette, ivrer leder for nasjonal avdeling, Torben M. Joswig. I slutten av november er
han reiseleder med Tyskland som mål.
–
-R
eisen har tre funksjoner. Vi
skal blir klokere på hva det
vil si å plante menighet. Samtidig jobber vi som gruppe underveis for
å bygge nettverket mellom de norske menighetsplanterne og entreprenørene for
nye menigheter, forklarer Torben.
– I tillegg har vi fått en spesiell invitasjon
fra det tyske misjonsforbundet for å bli
inspirert, sier han og uttaler navnet på
tysk, Der Bund Freier evangelischer Gemeinden (FeG).
De er blitt inspirert av vårt Vekst 2020
program, og nå skal vi se hvordan de har
omsatt dette i nordtyske misjonsmenigheter. I Hamburg og Bremen har FeG tre
forskjellige typer menigheter som vi skal
kikke nærmere på.
I Hamburg har de en typisk urban menighet med fokus på unge voksne. I
46
denne byen har FeG også en annen menighetstype som kan karakteriseres som
nærmiljøkirke med kaféen «Why not?».
I Bremen er den tredje typen som er en
europeisk variant av multisite kirke. Torben utdyper dette.
– På norsk kan vi kanskje kalle det for
«flerstedsmenighet». Det er én menighet
med felles kirkeprotokoll og hovedledelse, med de er fordelt på flere lokaliteter i byen, gjerne i boligfelt eller en del av
en forstad med stor botetthet.
Den norske håndplukkede gruppen som
skal krysse Skagerak den 22. november,
begynner å fylles opp. Torben signaliserer at det ennå er et par ledige plasser for
de i Misjonsforbundet som står i menighetsplanting eller går med en menighet
«i magen».
De viktigste grepene for den sunne og
misjonale menigheten er:
• Fortsatt fornyelse av hjerteforholdet til
Jesus
• Fortsatt fornyelse av den utadrettede
virksomheten
• Del det dere har lært med andre
•Sørg for stadig tilførsel av ny energi
• Reprodusér dere gjennom
menighetsplanting
(Fra undervisning i Vekst 2020 Modul 1,
menighetsrådgiver Geir Johannessen)
Hva skjer
i Vekst 2020?
Misjonsforbundets ledelse gleder seg over
nyplantinger som er godt i gang i Misjonsforbundet. Nå bruker de ressurser for oppfølging
av disse, men sporer også nye steder der det
kan bli snakk om menighetsplanting.
Høsten 2013 er satt av til å utvikle flere
ressurser i dette satsningsområdet. Generalsekretær Øyvind Haraldseid er nå mer
engasjert for å følge opp satsningen, sammen
med nasjonal avdeling, menighetsrådgiverne
og nasjonalt råd.
Det planlegges flere steder for Menighetsskolen, det utvikles en egen menighetstest
for å si noe om menighetens helse, og det
lages verktøy for å lede menighetene videre
mellom de tre modulene som er i Vekst 2020.
I tillegg ser ledelsen nærmere på hvordan forberedelsesfasen kan forbedres for nye, interesserte menigheter som vil benytte Vekst
2020 som hjelpemiddel.
«Kirken er den lokale uttrykket av Jesu nærvær. Vi er Jesu legeme.
Og siden mennesker som slett ikke lignet Jesus likte Jesus, så
burde mennesker i dag som ikke ligner Jesus, like oss også.»
Andy Stanley Lederutvikling
Lars Råmunddal (foto), dosent ved Ansgar Teologiske Høgskole om …
… hva lederskap er i menighets-perspektivet.
– Med lederskap forstår jeg i denne sammenheng personer i menighetsfellesskapet
som i kraft av sin natur- og nådegaveutrustning ser det som sin primære oppgave å
påvirke og lede menigheten slik at den kan
være det den er kalt til å være – og gjøre det
den er kalt til å gjøre.
… behovet for ledelse i menigheten.
– Jeg tror vi på lederskapsfronten i dag har
et stort behov for å utvikle det jeg kaller
menighetsstrategisk lederkompetanse. Slik
kompetanse handler både om at en leder til-
egner seg kunnskap om menighetens bibelsk
beskrevne natur og funksjon, samt kunnskap
om hvordan menigheten i dag kan fungere
som menneskelig
fellesskap og organisasjon. Dessuten
handler menighetsstrategisk lederkompetanse om å oppøve
ferdigheter til å lede
og utvikle menigheter. i vår tid og i vår
kulturelle kontekst.
Ny masterlinje om ledelse
og menighetsutvikling
Aktuelt
GLS november 2013
Willow Creek arrangerer Global Leadership Summit med samlinger 1.–2. og
8.–9. november i henholdsvis Oslo, Kristiansand og Stavanger. «Led der du er» er
tittelen på samlingene som har som mål
å utruste ledere som skaper den framtiden Gud ønsker seg. Mer informasjon på
nettsiden til Willow Creek Norge:
www.willowcreek.no
Boken
“The Missional Leader – equipping your
church to reach a changing world” av
Alan J. Roxburgh og Fred Romanuk (A
Leadership Network Publication).
Web-ressursen
Bill Hybels nettside med ressurser:
www.billhybels.org/resources.asp
Gratis ressurser for nedlasting fra North
Point Ministries med Andy Stanley.
www.store.northpoint.org
www.northpointministries.org
Fem lederspørsmål
I oktober 2013 starter det første kullet med om lag 15 studenter på den
nye masterlinjen i Praktisk teologi
ved Ansgar Teologiske Høgskole ATH.
Dette skjer i samarbeid med Høyskolen for Ledelse og Teologi og Örebro
Teologiska Högskole.
– Vi går sammen for å tilby en utdanning
som utruster, utvikler og istandsetter menighetsledere for vår tid, forklarer rektor Harald
Nygaard ved ATH.
Studiet «Master i ledelse og menighetsutvikling» er et helt nytt tilbud innen fagområdet
praktisk teologi. Studiet konsentrerer seg om
menighetsutvikling og menighetsledelse, spiritualitet i et menighetsperspektiv, samt forkynnelse og formidling i et menighetsperspektiv.
– Dette er et deltidsstudium over fire
år med konsentrerte undervisningsuker.
Studentene kan selv velge en 30 eller 60
poengs masteravhandling, og undervisning
vil foregå på ulike steder i Norge og Sverige
etter en nærmere angitt plan, sier en stolt
rektor. Praktisk teologi har omkring 50 studenter totalt der ganske mange nå arbeider
med masteroppgaven.
Sentrale fagpersoner i studiet er Dr. teol.
Roland Spjut som er lektor i systematisk teologi Örebro Teologiska Högskola, Karl Inge
Tangen som er førsteamanuensis i praktisk
teologi ved HLT, dosent Lars Råmunddal
som er dosent i praktisk teologi ved ATH og
Professor Jan Inge Jensen ved ATH og ved
Universitetet i Agder.
Spørsmål som utgangspunkt for en eller
flere samtaler i menighetens styre, i et
lederteam eller i mindre ledergrupper.
Du kan også jobbe med dem selv til
refleksjon og utvikling.
a) Som leder, hvilke sider av ditt eget
lederskap strever du mest med? Er det et
gjentagende mønster? Hva kan du endre
for å streve mindre med dette?
b) Hvordan snakker dere om sterke og
svake sider ved dere selv i et lederteam?
c) Er det riktig at en leder tør vise fram
sine svakheter? Hvorfor, hvorfor ikke?
d) Er det situasjoner eller steder/fora en
leder ikke bør snakke om sine svakheter?
e) Mange har meninger om en leder, ikke
alle er positive. Samtidig har vi egne forventninger til oss selv om hvordan vi vil
være som leder. Hvordan påvirker dette
deg som leder?
47
Ikke helt A4
Vi tar jobben fra
logo, profil, idé og
design til trykk og
innbinding.
www.wera.no
48 Mi s jons bladet
Bestiller du én av hver før 1. nov 2013,
betaler du samlet pris kun 800,-.
Pakken består av to DVD’er og ett disippelkors.
DISIPPELKORSET I TINN - NYHET!
KAMPANJEPRIS KR 149,Samtaleopplegget «VIGGO FOR TWEENS» VIGGO KLAUSEN
KAMPANJEPRIS KR 299,Materiellet består av en dvd med sju
inspirerende andakter og opplegg for
samtale, alt utarbeidet av Viggo.
Tilbud
kr 800,-
Oppgradér
lederne dine!
Ressurspakke «LEVENDE TRO»
KAMPANJEPRIS KR 399,Hele ressurspakken Levende tro, som
normalt koster kr 1.000,-, inneholder:
• en DVD
• en pedagogisk trosopplæringsplan
BESTILLING AV KAMPANJEMATERIELLET:
Tlf: 23 32 57 50 E-post: [email protected]
For mer info om produktene, se UNGs hjemmeside.
Oslo misjonskirke Betlehem
24 - 26 januar
Illustrasjon: Frans Sjöberg Foto: Dalen
Nå har du muligheten til å skaffe deg videoer og nytt disippelkors til en fantastisk samlepris. Kanskje du spanderer det på en
eller flere av menighetens ledere i barne- og ungdomsarbeidet?
Medvirkende:
Marie Farstad
Anne Lie Andersson
Solveig Johansen
Anne May Holme Abrahamsen
Hildegunn M. T. Schuff
Merete Benestad (musikk)
Tjodun Felland (forteller)
Kristin Lie
Påmeldingen åpner
1. september
”Det mest sanne som kan sies om et menneske er
at hun er elsket av Gud”.
M i sj o n s bladet
49
prosjektet
Prosjektkatalogen
- om Misjonsforbundets prosjekter nasjonalt og internasjonalt
Marte og Christer
Rahm på grillfest
hos noen av de
amerikanske
misjonærene i
Medellin.
Colombia
22
Misjonærene
fra tiende etasje
Planen om jobb og studier i Norge lå klar.
Så banket Gud på og åpnet dører. Nå bor de
i tiende etasje i storbyen Bogota. Kirken i
Colombia får hjelp fra Marte og Christer
Rahm til å skape ny vekst.
50
M isjons bladet
På topplan. I et land som i disse dager er preget av
streik, protester i flere av landets store byer, stengte veier,
lite matforsyning og mange drap, er ekteparet Rahm fullt
opptatt med å danne menighetsplantingskomiteer og et
nasjonalt menighetsplantingsfond.
– Det er flere prosjekter på gang, blant annet er det
spennende tider i regionen Antioquia som har plantninger både i Cali og i Chocó, forteller de oppglødd.
«Det er ikke noe sted jeg har felt så mange tårer, men det er
heller ikke noe sted hvor jeg har ledd så mye som i Colombia.»
Marte Rahm
Christer jobber tett med Álvaro Escallón, tidligere generalsekretær i det colombianske misjonsforbundet. Han er nå leder
av bibelskolen FECEMPEC på nasjonalt
nivå. I tillegg bruker Christer tid med den
amerikanske misjonen og representanter
for menighetsplantingskomiteene i de
ulike regionene.
Jeg jobber mest med lederne for pastorgruppene i de ulike regionalene. Spesielt
god kontakt har jeg med pastoren Luis
Barrientos fra regionen Costa Sur, og
Javier Gomez som nylig ble innsatt som
generalsekretær i Misjonsforbundet her i
Colombia, forklarer Marte.
Gud åpnet dørene. Ekteparet er engasjert på topplan blant søsterkirken i Colombia, men for ikke lenge siden satt de i
Skien klare for jobb og studier. Da serverte
Gud tjenesten i Colombia for dem. Det
startet med kallet fra en stillingsannonse
på Misjonsforbundets nettside. Marte husker godt tiden da Gud fikk dem på sporet
for oppdraget.
– Etter mye om og men bestemte vi oss
for å ringe misjonssekretær Eilif Tveit for
å forhøre oss om misjonærstillingene. Vi
ønsket ikke å være dem som lukket denne
døren.
–Så opplevde vi at Gud åpnet dør etter
dør, og Han viste oss gang etter gang at vi
var på riktig vei. Til slutt var vi overbevist,
og vi var klare til å reise!
Før de ringte Eilif hadde Marte tilfeldigvis sett stillingsannonsen på Misjonsforbundets hjemmeside. De trengte folk i
Colombia. Det var bare et halvt år etter at
de kom hjem fra et studieopphold i Barranquilla, så Marte tenkte at dette var uak-
tuelt.
–Jeg viste stillingsannonsen til Christer,
og til min store forundring tente Christer
på denne ideen.
Da Marte og Christer noen uker senere
ble innkalt til intervju ba de Gud om å
stikke kjepper i hjulene hvis dette ikke var
Hans vilje. Men dette skjedde ikke. Tvert
imot gikk ting på skinner.
–Vi solgte, mot alle odds, vårt nyinnkjøpte hus med fortjeneste til en tidligere
misjonær som ønsket å støtte oss. Vi fikk
bo gratis to hele måneder hos min tante og
onkel, og vi fikk lagret alle være eiendeler
til en god pris på et lager hvor eieren også
hadde vært misjonær, sier Marte takknemlig som også på mirakuløst vis fikk fullført
bacheloren sin. Helt fra hun var ei lita
jente har hjertet banket for Colombia. Nå
skulle hun ut igjen, men før de flyttet tok
>>
Foruten oppfølging av bibelskolen bruker Christer
tid sammen med medarbeidere i den amerikanske
misjonen og representanter for menighetsplantingskomiteene i de ulike regionene.
Mi sj o n s bladet
51
prosjektet
Prosjektkatalogen
- om Misjonsforbundets prosjekter nasjonalt og internasjonalt
de to måneders sommerferie sammen med
familie og venner.
Sammen med pastorer. Marte og
Christer Rahm jobber i dag med ledertrening, menighetsplanting, bibelskolen FECEMPEC og mentortjeneste for ledere.
– Hovedtyngden av mitt arbeid er blant
pastorene i Colombia. Jeg fyller en rolle
som menighetsrådgiver og mentor, og jeg
følger opp pastorer og menigheter på nasjonalt nivå, forklarer Marte.
Christer har særlig fokus på bibelskolen
FECEPEC, der de står i en prosess for å
desentralisere skolen slik at fagene undervises i hver enkelt menighet.
Plass til flere. – Christer savner gode
pølser og sprøstekt løk fra Norge, og det
hender han får skikkelig lyst på kneip med
leverpostei, røper Marte smilende.
Hver morgen våkner de av lydene fra
biler, busser og fly. De bor ved en av byens
hovedgater, Avenida Esperanza, i den
TEKST: tROND FILBERG
Utdrag fra Bloggen:
11. mai: For noen uker siden hadde vi besøk av Eilif Tveit og Øyvind Haraldseid, og det var
spesielt en opplevelse som gav oss sterke inntrykk. Da vi kjørte bussen inn i Bronx, et av de
tristeste områdene i sentrum av Bogotá, begynte tårene å trille. Hundrevis av mennesker
side om side i ei lita gate. Barn, ungdommer, voksne og eldre. Kvartalet er preget av tungt
rusmisbruk, vold, drap, og utrygghet. Vi møter mennesker som allerede i ung alder er slitne
og trøtte og som har mistet håpet om en bedre framtid for seg selv og familien sin. Så
trist, men samtidig så flott at vi får muligheten til å gjøre noe godt for disse menneskene
som så sårt trenger det.
26. juni: Elisabeth og Andreas har landet trygt på norsk jord! Våre kjære volontører har
reist tilbake til Norge etter flotte måneder i Colombia! Jeg vil takke dere for alt det fine dere
har gjort her i Colombia, og alt det dere har fått være med å bety for så mange mennesker.
Vi har blitt veldig glad i dere, og dere er alltid hjertelig velkomne hjem til oss i Ciudad Salitre!
7. august: I slutten av juli var mer enn 70 ungdommer samlet til ungdomsleir i Barbosa,
like utenfor Medellín. Det var deltakere fra USA, México, Colombia, Ecuador, Chile, Uruguay
og Norge. Tema var «Forvandlet for å kunne forandre», og det var tre dager fylt med bønn,
samtaler, undervisning, god mat, lovsang og aktiviteter. Sammen diskuterte vi spørsmål
som “Hva er en menighet?”, “Hvordan planter vi menigheter?”, “Hva er kirkens fremtid?”.
Det var fantastiske dager hvor vi både ble oppmuntret og utfordret!
52
M isjons bladet
Monika Espeland
(25) er volontør
hos Marte og
Christer denne
høsten.
travle bydelen Ciudad Salitre. Like utenfor
husveggen selger et dusin småbutikker kyllingfileter, kjøtt, dopapir og dagens ferske
brød. Frukt- og grøntmarked rigges i stand
hver lørdag formiddag like utenfor blokka.
– Leiligheten vår er romslig, så vi har
god plass til å ta imot besøk. For vi er veldig glade i å ha folk hos oss. Støtt og stadig
har vi noen på overnatting.
I vår var Elisabeth Kvilesjø og Andreas
Forsetlund Danielsen volontører sammen
med dem.
–Det var veldig kjekt. De jobbet hovedsakelig i Esperanza-prosjektet med de
eldste barna. I september kom Monika Espeland til Bogotá for å jobbe sammen med
oss dette semesteret.
Monika skal hjelpe søndagskolelederne
i Bogotá, for å få til et etterlengtet samarbeid på tvers av menighetene i regionen,
sier Marte begeistret som gjerne vil ha flere
volontører. Det er også et ønske fra den
nasjonale ledelsen i Colombia.
Fakta
Marte og Christer Rahm
Misjonærer i Bogota
Land: Colombia
Utreiseår: 2012
Tjenestetid: 3 år
Hovedoppgave: Ledertrening
Marte: Fra Skien misjonsmenighet
Christer: Fra Gjerpen misjonsmenighet
Fartstid: Begge vært på team i Colombia
for Misjonsforbundet UNG.
Marte var to år i Bogota og Medellin
(2007–09) mens Christer var et semester
i Baranquilla (2010).
Privat blogg: www.rahmicolombia.com/
Prosjektkatalogen:
Dekning av innsamlingsmål 2013:
Christer (nr 7050): 11 prosent
Marte (nr 7200): 49 prosent
1
2
3
4
5
6
7
Norge
Colombia
Kongo
Sentral-Asia
Kina
Polen
Romania
22
www.prosjektkatalogen.org
ABC om Prosjektkatalogen
Vil du finne ut mer om hvilke prosjekter Misjonsforbundet er engasjert i?
Prosjektkatalogen er en nettversjon av Misjonsforbundets store og små prosjekter nasjonalt og internasjonalt. UNG har også egne prosjekter som presenteres
her. Her kan du lese om de ulike landene vi er engasjert i, og hvordan vi som fellesskap berører menneskeliv. På hjemmesidene får du informasjon om hvordan
du eller ditt fellesskap kan gi en gave til prosjektene.
Det er en egen informasjonsfilm som viser deg hvordan du kan bruke nettsiden og hvordan du kan gi en
gave direkte med bankkort eller melde interesse for å
bli fast giver til et prosjekt.
Slik gjør du ved å gi direkte med kort:
1 Klikk inn på det prosjektet du ønsker å støtte
2 Klikk på feltet «Gi en gave til prosjektet»
3 Fyll inn opplysninger om deg/giver og beløpet du vil
gi, evt. markér skattefradrag og oppgi fødselsnummer
4 Videreføres til nettside for sikker betalingsmetode
(DIBS) med Mastercard eller VISA kort
Du kan avbryte underveis i prosessen.
Behovene i 2013
Ta kontakt
I 2013 har Misjonsforbundet
47 giverprosjekter fordelt på
seks misjonsland, UNG og nasjonale innsatser.
Det totale innsamlingsmålet
for året er 8,6 millioner kroner.
Vil du eller din menighet ha
mer informasjon eller har
spørsmål til hvor behovene
er størst?
Ta gjerne kontakt med
Misjonsforbundets prosjektleder for giveroppfølging,
Jon-Arne Hoppestad (foto),
telefon 951 57 977 eller
epost jhoppestad@
misjonsforbundet.no.
Nasjonale prosjekter
Antall prosjekter: 11
Innsamlingsmål: 2,12 mill. kr
Internasjonale prosjekter
UNG-prosjekter
Mi sj o n s bladet
53
aktuelt
Terje Haukeland deler ut brød.
Fra landsbyen Poduri.
Teamet utenfor pensjonatet de bodde på i Onesti: Bak f.v: Solveig Schjelderup, Vegard Schjelderup, Karoline Hummelsund, Jorunn Hummelsund, John Malvin
Eriksen, Terje Haukeland, Torgeir Engjom. Foran f.v: Daniel Schjelderup, Alexandra (pensjonatets eier), Maria S. Askeland, Maria I. Risanger, Jack Schjelderup.
"Når det stormer" i landsbyen Poduri.
54
Cornel Pascu leder lovsang.
Givende teamtur
til Romania
- Misjonsforbundet gjorde et klokt valg da de valgte å satse på Romania. Ikke bare
vitner levekårene i landet, som er blant Europas fattigste, om et stort behov for
hjelp, men også menneskene uttrykker en sterk lengsel etter et fast holdepunkt å
sette sin lit til i livet, forteller Maria Indrøy Risanger fra Bergen misjonsmenighet.
E
t team på elleve fra Bergen misjonsmenighet dro denne sommeren for
andre gang til Romania. I samarbeid
med pastor og misjonær Cornel Pascu
hadde vi en uke med et tettpakket program
bestående av familiebesøk, landsbymøter
og ulike former for kirkesammenkomster. Det fremstod tydelig for teamet at både
Onesti og landsbyene rundt har et her-ognå behov, og i løpet av uken fikk vi kjenne
på sterke møter med rumenere i ulike livssituasjoner.
Forandring i riktig retning
Vi har sett barn som vokser opp i uverdige boforhold, og hvor foreldrenes liv
(og kanskje i særlig grad mors) preges av
bekymringer knyttet til det å være uten
fast inntekt, mangel på medisiner og det å
ha lite mat, men mange å forsørge. Hos de
rett i underkant av 20 familiene vi besøkte
fikk vi anledning til å gi en pose med mat,
lytte til deres historier og legge familiene
og deres situasjon i Guds allmektige hender. Flere av familiene vi besøkte i år ble
også besøkt i fjor, og teamdeltakerne som
var med for andre gang kunne meddele
at ting hadde forbedret seg. En viktig del
av forandringen er fokus på livskompetanse. Hjelpen har større virkning dersom
familiene selv er med å yte for å endre
levekårene, ved å for eksempel ta vare på
ting og holde orden i huset. Klare tegn til
forandring i riktig retning tyder på at hjelpen strekker til i Romania, og viser nytteverdien av satsingen på Onestiområdet.
Pastor Cornel og medarbeiderne kan med
hjelp fra både Norge og Danmark opprettholde familiebesøk og utgjøre en forskjell i
familienes harde hverdag.
Åpen for Jesus
Fra den nære rammen i familienes små
hus ble arenaen større, men like åpenhjertig, da vi tok turen til to landsbyer for
å forkynne evangeliet og å dele ut brød.
Folket samlet seg for å høre våre vitnesbyrd, og unge som eldre var ivrig med da
vi sang og lærte bort barnesangen ”Når det
stormer”. Til slutt, under forbønnsstunden
opplevde vi at Gud svarte med helbredelse. Vi ser at ordet om Jesus og hans kjærlighet trenger inn i flere av de fremmøtte,
til et folk i trengsel. Hos de som enda ikke
har tatt imot Jesus, enten det er i landsbyen, hos familiene eller andre vi har
møtt i løpet av uken, ser vi lengselen etter
noe mer. Flere tok et bevisst valg under
landsbymøtene, og åpnet døren for Jesus
som banket. Teamet har sett at Romania er
åpen for holdepunktet Jesus.
“Når det stormer”
Misjonsforbundets satsning i Romania har
en diakonal profil, samtidig som det også
tilrettelegges for menighetsplanting i Onesti. Det er en gryende menighet som holder til i et nedlagt kafélokale i sentrum av
byen. Gjennom barnemøte, ungdomsmøte
og gudstjeneste sang vi, og gjentok stadig
suksessen med ”Når det stormer”, og delte
egne tanker og vitnesbyrd, samt hadde
leker og dramastykke med de minste. To
av familiene vi besøkte kom på møtene
for første gang. Moren i den ene ble frelst,
mens barna i den andre trivdes så godt på
barnemøtet at de kom igjen på gudstjeneste dagen etter. Flere i menigheten er
ferske kristne, og mange var blant dem vi
hadde besøkt tidligere i uken.
Vi har sett hvordan de bor og hvordan
de strever med å få endene til å møtes,
likevel bemerker de seg så sterkt med sin
glød, sin optimisme og sitt håp. De har
funnet livets avgjørende holdepunkt.
Liv forvandles
For det er Jesus som utgjør hele forskjellen.
Uansett situasjon, uansett hva de har vært
gjennom og uansett hvilken storm som
rager i livet, setter de Jesus og tilliten til
Ham først. Det er rart hvor treffende den
er på situasjonen i Romania, denne barnesangen som har fulgt oss hele uken: ”Når
det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring. Han er sterk når jeg er
svak, hjelper meg å ta nye tak”. Situasjonen
for menneskene vi har møtt handler nettopp om liv som preges av stormfulle hverdager, og hvor de har erfart at det eneste
som kan gi framtid og håp er å vende seg
mot Gud. Det er Han som gir styrke til nye
tak hvor håpløs situasjonen enn ser ut, og
Gud griper inn.
Liv forvandles, og forandringene synes.
Det er tydelig at Gud jobber med det vakre
landet Romania.
TEKST: Maria Indrøy Risanger, Bergen
misjonsmenighet
FOTO: Maria Indrøy Risanger, Cornel Pascu
55
prosjektet
Ida Basilier (84) er et oppkomme av
historier fra et langt og spennende liv.
Ida
teller
velsignelsene
- Jeg har så mange gode minner at jeg går og smiler dagen lang. ”Count your blessings,
name them one by one”, siterer Ida Basilier (84) og nynner den gamle sangen.
I
yngre år var hun en kjent lederskikkelse i Misjonsforbundet. Tydelig, men
diplomatisk i sine uttalelser. Belest og
samfunnsengasjert. Åpen og nytenkende,
men også klippefast i troen på de sentrale
sannhetene.
Pasjon for menighet og misjon bragte
henne inn i Betlehems (i dag Oslo
misjonskirke Betlehem) styre, senere blant
Misjonsforbundets og Ansgar forlags
valgte ledere. Et sterkt økumenisk engasjement ga henne styreverv i Bibelselskapet,
Bibelselskapskomiteen for Oslo, samt
Kristelig Kringkastingslag (nå Familie &
Medier).
I en kvinnealder og inntil for et par år
56
siden ledet Ida Basilier ”Eku. ”Eku” er Oslo
misjonskirkes legendariske misjonsforening
med røtter tilbake til 1800-tallet. Fortsatt
skal det mye til å holde misjonsentusiasten
Ida borte fra de månedlige samlingene.
På søndagsmøtene i Betlehem er hun
trofast på plass. På ukens formiddagstreff
likeså.
Mangfoldig liv. Ida er et oppkomme av
historier fra et mangfoldig liv. Hun er født
i Oslo, men flyttet som spedbarn til Hegra
festning utenfor Trondheim hvor faren var
kommandant. Fra Trøndelag bar det til
Sarpsborg. Noen av hennes sterkeste minner fra Østfold er teltmøter med evangelis-
ten Frank Mangs.
– Det var stappende fullt. Jeg var firefem år, satt fremst sammen med pappa og
fikk fargeblyanter og papir mens Mangs
talte. Atmosfæren har jeg aldri glemt.
Fargerik familie. Basilier-navnet er
fransk og har fulgt familien på morssiden
fra Frankrike via Sverige og Finland til
Norge.
Idas farfar, Johan S. C. Magelssen, var
redaktør i Aftenposten og farmoren, Ida
Basilier Magelssen, en svært kjent operasangerinne. ”Finlands nattergal” ble hun
kalt, ettersom hun var finskfødt og den
første som sang opera på finsk. Begge
var overbeviste kristne. Sønnen Johan B.
trengte tid for å komme til samme overbevisning. Da han først kom til tro, tok
han den på alvor og ble en brennende
evangelist. I unge år gikk løytnant Basilier
på sine ben fra Kristiania til Jerusalem.
Med kun småpenger i lomma la han i vei
for å realisere sin visjon: Å utbre Bibelen i
Midtøsten.
Vel framme ble han ansatt av det britiske bibelselskapet som bibelselger i vekselvis Egypt, daværende Palestina, Syria og
Armenia. Han snakket de fleste verdensspråk, arabisk inkludert og solgte bibler
samt bibeldeler fra en spesiell frakk han
hadde fått sydd. En kortere periode voktet
han ”Gordons Golgata” i Jerusalem og det
mange tror kan være Jesu gravkammer.
Pappa var en uvanlig mann, erkjenner Ida.
– Han kunne gå ut med skjorte, men
komme hjem uten. Noen han hadde møtt
trengte den bedre, forklarte han da.
Som småjente leste han høyt for henne, oftest bibelfortellinger. Fortellingene gjorde
sterkt inntrykk. – Jeg kan ikke ha vært
mer enn fem år da jeg ga hjertet mitt til
Jesus, forteller Ida.
Vardøhus. Fra Sarpsborg flyttet familien
til Vardø og til Vardøhus festning hvor
Johan Basilier ble kommandant.
– Mine beste barndomsminner har jeg
derfra. Det var et fantastisk sted å bo, sier
Ida om den nordligste festningen i verden.
På de åttekantede og forblåste festningsvollene fra 1738 hadde hun sin lekeplass.
Innenfor murene hadde hun egen lekestue,
men også historiske bygninger, hester og
spennende stier. Samt forbudte ammunisjonslagre, minnes Ida.
Til hverdagen i de fem årene familien
bodde nordpå hørte mange og spennende
gjester.
– Alle som var på gjennomreise bodde
hos oss. Frank Mangs, biskop Johan
Lunde, Gerd Egede Nissen (skuespiller,
red.anm.) og Nordahl Grieg – for å nevne
noen. Min oppgave ved middagene var
alltid å hente familiebibelen og legge den
foran pappa så han kunne lese et ord.
Vardø var og er et værutsatt sted. Det
fikk også unge Ida erfare. Ett minne sitter som spikret: – En gang vi skulle vise
en gjest rundt, oppsto et forferdelig uvær
mens vi var ute i båt. Pappa grep rorpinnen, jeg ropte til Jesus og på mirakuløst vis
nådde vi land.
Ida har mange venner. Her er Jarle
Abelson fra Misjonsforbundets
Historiske Selskap og Arkiv på
besøk og blir geleidet gjennom
et av familiealbumene.
Gerda Karijord. I Vardø hadde Misjons-
forbundet Misjonshuset Betel. Der var
legendariske Gerda Karijord forstander
og ”kommandant”. Gerda var en myndig
administrator, en dyktig forkynner og en
barmhjertig fiskerhjembestyrer.
– Mens pappa var økumen, var mamma
misjonsforbunder fra Narvik og gikk alltid
på misjonshuset.
Betel var et toetasjes hus som nå er
borte. I andre etasje hadde Gerda sin stue
og under var det forsamlingssal.
– Det var høytid når Gerda holdt andakt, alltid i svart kjole med hvit besetning,
minnes Ida.
Ved siden av lå fiskerhjemmet, med
overnatting og serveringstilbud til besetningene som kom inn med skøytene til
Vardø havn. Julaften var det en særegen
stemning. Betel var alltid fullstappet av fiskere som ikke nådde fram til jul.
– Pappa og jeg brukte å gå i kirken på
julaften, men kvelden feiret vi alltid på
Betel. Gerda dekket festbord og jeg fikk
dele ut gaver til mange titalls fiskere.
Ida har flere minner knyttet til Gerda
Karijord.
– Tosca het hunden hennes og jeg gikk
ofte tur med den. En gang kom jeg for sent
tilbake etter avtalen vår og fikk skjenn.
Ikke lenge etterpå inviterte Gerda meg på
kaker og ba om tilgivelse fordi hun hadde
vært sint. Det gjorde inntrykk.
”Sprengstoff” Familien var returnert
til Oslo da rikskommissær Josef Terboven
heiste det tyske flagget på Vardøhus.
Johan B. Basilier hadde som et av sine
store prosjekt i livet å trykke og dele
ut små kort med bibelvers om Jesus.
En mengde slike med tysk tekst pakket
han inn og sendte til Terboven, merket
”sprengstoff ”. Kort tid etterpå banket tyske
soldater på døra og førte ham til Victoria
Terrasse, Gestapos hovedkvarter. Etter åtte
timer kom han tilbake, euforisk lykkelig
både over å ha bli sluppet fri, men ikke
minst fordi han hadde fått vitne om Jesus
for forhørerne.
– Pappa stilte i en egen trosdivisjon,
fastslår Ida.
Moren var også frimodig. Senere kom
nemlig tyskerne tilbake for å arrestere
Johan Basilier fordi han var tidligere militær.
– Jeg husker de jernskodde hælene som
vandret rundt i huset og lette etter pappa.
De erklærte huset for omringet og minnet
mamma om at de var bevæpnet. ”Det er
jeg også” sa hun og viste fram Bibelen.
Betlehem og Terje. Betlehem ble det
nye åndelige hjemmet til tenåringen Ida.
På ny dukket Frank Mangs opp i livet hennes, nå sammen med Ludvig Johnsen, i
teltmøter på Majorstua. Den voksne Ida
gir Mangs ros for å være flink til å gi men-
57
Ida Basiliers foreldre,
Frida og Johan B. Basilier.
Ida som småjente på Vardøhus
festning, flankert av sine foreldre
og besøkende offiserer. Hennes far
var kommandant på festningen.
(Foto: Privat)
Idas far Johan B. Basilier
hadde som et av sine store prosjekt i
livet å trykke og dele ut kort med bibelvers om
Jesus. En bunke av disse på tysk pakket han inn
og sendte Josef Terboven, merket ”sprengstoff”.
nesker ikke bare en utfordring i forhold til
evigheten, men næring og hjelp til hverdagslivet.
I Betlehems ungdomsmiljø møtte Ida
Terje Svendsen, som skulle bli hennes livs
kjærlighet. Hun var i gang med universitetsutdannelse med tanke på å bli lektor,
men valgte å bryte studiene da de fikk
barn. Sammen fikk de tre jenter; Aina,
Monica og Jofrid.
Terje var den første norske psykiateren
som jobbet blant døve. Han var en ettertraktet foredragsholder og reiste mye,
alltid med Ida som sin fremste medspiller,
kritiker og korrekturleser.
Stor var sorgen da Terje ble rammet
av sykdom. Etter fire og et halvt års sykdom døde han, knapt 46 år gammel. På
begravelsesdagen mottok Ida roser fra sin
elskede Terje. Buketten hadde han bedt en
venn ordne på forhånd.
Så engasjert og kunnskapsrik var Ida i
døvearbeidet at hun steppet inn og holdt
en av Terjes avtaler etter at han var død.
– Jeg gruet meg veldig, men holdt foredraget, smiler Ida.
Belest og engasjert. Arnebråtveien på
Røa har vært Idas adresse mesteparten
av livet. Opprinnelig en generasjonsbolig
hvor foreldrene også bodde, og hvor hun
pleide moren Frida til hennes død.
58
Mange gode venner har vanket i det hvite
huset som blant mye annet rommer Idas
gedigne boksamling. Litteratur er nemlig
hennes store interesse. De store mesterne
har fulgt henne hele livet: Nathan Söderblom, Fjodor Dostojevskij, Leo Tolstoj,
Johan Falkberget, Søren Kierkegaard,
Sigrid Undset, Blaise Pascal og Grimberg –
for å nevne noen.
I mange år var hun et sentralt medlem i
en uformell litteratur- og diskusjonsgruppe
med utgangspunkt i Betlehem-medlemmer som Else og Willy Olsson, Barbro og
Per Nilssen, Arnold og Marit Mediaas,
Hildur og Thorolf Berg, Inger Johanne og
Torleif Kjær. Der var mangt et utfordrende
spørsmål i familie, menighet og samfunn
oppe til debatt, langt utover tema som var
vanlig å ta opp i frikirkelige kretser.
Elsker Finland. Selv om familien ikke
bor i nærheten bedyrer Ida at hun aldri er
ensom. Bøkene holder henne med selskap.
- Nå leser jeg ”Pateren”, en minnebok
om Halvard Rieber-Moen.
- Din yndlingsbok?
- Bøkene til Johan Falkberget har fulgt
meg på en spesiell måte, men skal jeg
nevne en enkeltbok må det bli ”Mathilda
Wredes testamente” av Esther Ståhlberg.
Mathilda var en finsk baronesse som
brukte det meste av sin tid til å bringe
evangeliet til fanger og kjempe deres sak.
Jeg elsker Finland. Det skyldes nok både
at min farmor var finsk og at min far var
sterkt knyttet til landet.
Sang og musikk betyr også mye for Ida.
Pianoet under portrettet av ”Finlands nattergal” benytter hun flittig.
– Jeg synger mye for meg selv, ikke minst
de gamle evangeliske sangene.
”Hur ljuvligt att få vara en ton från himmelen”, stemmer Ida i og lar erfarne fingre
springe over tangentene. – Kan du ikke
den? Det er en av mine yndlingssanger.
Glad i livet. – Hva har formet deg mest
som menneske?
- Foreldrene jeg fikk. Jeg møtte aldri
annet enn kjærlighet hjemme.
– Noe du skulle ønske du hadde gjort annerledes?
Igjen nynner Ida Basilier den amerikanske sangen.
– Tell velsignelsene, det er min sang
og leveregel. Terje oppfordret meg til det.
”Count your blessings, name them one by
one” and it will surprise you what the Lord
has done.” Jeg er velsignet og har veldig lyst
til å leve litt til. Jeg har min familie, mange
gode venner og får stadig flere. Og så har
jeg mange bøker jeg ennå ikke har lest!
Tekst og foto: Ingunn RuI
Om grådige
geiter og
andre slags
måker
O
dd Børrezens sang om «måkene» som «skal ha, skal ha!» minner
meg veldig om geitene som Jesus beskriver i Matteus kapittel 25.
Forskjellen er bare at Jesus brukte «sauer» og «geiter» som metaforer på oss mennesker. Odd synger egentlig bare om måker.
Jesus sammenligner oss mennesker med sauer og geiter i en av Bibelens
mange historier (Mt. 25: 31 ff). Det er jo i utgangspunktet ikke så rart, for
veldig ofte snakker Jesus om seg selv som den gode gjeteren. Om dagen tar
gjeteren med seg både sauer og geiter ut på beite. Men problemet med å
sette sauer og geiter sammen, er at geitene er grådige dyr og spiser all maten
slik at sauene ikke får sin del. Så når kvelden kommer skiller den gode gjeteren dyrene og tar sauene til side slik at de får ekstra mat å spise.
Jeg kjenner det igjen – gleden over å få mest mulig for minst mulig. Skikkelig geite-stil! Tanken og refleksjonen går ikke lengre enn til vår egen nese,
idet vi lukker ørene og øynene for det faktum at det står flere titalls slavearbeidere bak enhver nordmanns krav til maten, klærne, teknologien og
ferien. Ingen har det bedre enn oss, og likevel får vi ikke nok. Vi heier frem
produkter i butikkene som gir oss mest mulig for minst mulig.
Hva gjør vi med dette som menigheter og Guds folk? Er vi så opptatt av å
«skal ha, skal ha» også i menighetene at vi mister litt perspektivet når vi
gjerne vil anskaffe oss teknologiske hjelpemidler, gardiner i riktig farge,
bygge ut og servere kirkekaffe – på et stramt budsjett?
Jeg tror absolutt ikke Jesus mente at vi skulle slutte å bruke penger. Men det
er ikke så vanskelig som vi ofte tror å se etter mer rettferdige alternativer
enn de produktene som står fremst på hylla.
Den som leter skal finne. Litt mindre geite-stil. Litt mer rettferdighet.
Og vet du hva? Det fins en sjokolade som er hundre prosent rettferdig.
Maria Morfjord
Maria (34) er pastor i Farsund misjonskirke, sammen med
mannen, Martin. Hun er fra Vesterålen, har vært bosatt i
København i en årrekke og kom til Farsund for et par år siden.
Feste blikket
Som ny daglig leder i UNG har det
vært viktig for meg å gå dypere ned i
betydningen av verdiene våre: raus,
rotfestet og relevant. Ikke minst har
jeg tenkt en del på hva som gjør oss
relevante.
Tankene går for meg seks-sju år tilbake til da jeg
møtte den mest relevante ungdomsarbeideren jeg
noen gang har møtt: Edin Løvås. Jeg hadde vært
ungdomsarbeider i Lørenskog frikirke i ett til to år.
Nesten hver fredag i denne tida hadde jeg vært med
ungdommene. Så en dag får vi besøk av en mann på
over 80 år. Det var som når vi på barneskolen helte
jernspon over et ark og tok en magnet under: virkningen var magnetisk.
Den kvelden ble en merkestein for meg. Jeg skjønte
for det første at her var det dybder i troen jeg ikke var
klar over. Videre skjønte jeg at jeg var irrelevant for
ungdommene jeg ledet. Det var noe med Edin Løvås
som gjorde at han fikk større innpass etter to timer
med ungdommene enn jeg hadde fått på ett til to år.
p u n k t um
Geiter er ofte populære dyr for barna i dyrehager. De er nysgjerrige dyr som
du gjerne kan komme nær og klappe. Men min sønn, Theodor på fire år,
har fått oppleve at til og med små, søte geitekillinger ikke alltid er like snille.
Selv om Theodor hadde funnet et fint sted hvor han satt stille og rolig, så
kommer disse «små søte» killingene og tror at hele gutten nærmest er spiselig. Jakke, nese, sko, ører, caps – ja alt skal nappes og tygges på.
Illustrasjon: Morten Ravnbø Sætren
SKRÅBLIKK
Edin hadde en god porsjon bestefar-humor. Bortsett
fra humoren var han blottet for det som normalt vil
være relevant for ungdommer. Dermed ble det enda
tydeligere hva som gjorde den magnetiske virkningen; vi merket at foran oss hadde vi en mann som
hadde latt blikket dvele lenge nok ved Jesus, til at det
hadde slått seg til ro. Edins blikk famlet ikke. Det var
trygt festet på snekkersønnen: Jesus.
Lukas skriver om Jesus at ”alle tollerne og synderne
holdt seg nær til Jesus for å høre ham”. Den store
kampen for å være relevante for omverdenen, går
forut for møtet med ”tollerne og synderne”. Kampen
handler om blikket vårt. Den kampen tar år, og den
er ikke uten sår og motstand. Men ser vi på de
som har gått foran, så gir det en lønn for
oss og for verden som gjør at innsatsen
blekner i forhold.
Edin: Jeg ser Jesus i deg.
Svein Aksel G. Nakkestad
59
HVEM FÅR DELTA
I LIVET DITT?
FESTEN
Misjonsforbundets dag
Søndag 27. oktober 2013

Misjonsbladet nr 3 - 2013

Transcription

Similar documents

Last ned brosjyren til kvinnefestivalen her.

Nyhetsbrev fra Skien Misjonkirke

Bethel-Nytt

Våre relasjoner - Misjonsforbundet

Misjonsbladet nr 1 - 2015

Misjonsbladet nr 4 - 2014

Misjonsbladet nr 3 - 2014

Last ned pdf - Misjonsforbundet

Nr 1, 2010 - Arendal misjonskirke

MenighetS- planting

Vårprogram - Porsgrunn Frikirke