Kjetil Olaussen om

14
MENINGER
Torsdag 5. februar 2015
KLASSEKAMPEN
Hvor kom den egentlig fra, alle denne positiviteten? Kjetil O
Regjeringskun
FAKTA
Entreprenørskap
n Rapporten «Kunstens autonomi
Kjetil Olaussen
MED ANDRE
ORD
Mandag i forrige uke ble rappor-
ten «Kunstens autonomi og
kunstens økonomi» overlevert
regjeringen. Rapporten identifiserer hvordan dagens kunstnere
og kulturarbeidere ligner mer og
mer på entreprenører, på forsøksvis nyskapende forretningsmenn
og -kvinner.
Det betyr at flere i kunst- og
kulturfeltet enn før former seg
selv – sine kropper, tanker,
handlinger, følelser og opptredener – i overensstemmelse med
entreprenørenes praktiske
leveregler, som sier: Ta personlig
ansvar for alle sider ved deg selv
og din virksomhet; projiser en
fremtid for deg selv, vær positiv,
aksepter risiko i søken etter
suksess, maksimer dine krefter,
vær fleksibel, lidenskapelig og
ambisiøs, kalkuler i møte med
verden, led deg selv med energi,
styrke og mot, og med en sterk
vilje til å nå dine mål. Bygg
nettverk og en suveren persona.
Hvordan ble det sånn?
Entreprenørialiseringen av
vestlige befolkninger og arbeidsstyrker er en disiplinerende og
politisk villet prosess som ble satt
i gang av radikaliserte britiske og
amerikanske regjeringer på
åttitallet. I Norge startet denne
prosessen på begynnelsen av
dette årtusenet, og er nå kommet
inn i en ny fase. Den vidstrakte
bruken av begrepet ‘komfortsone’ i kultur og samfunn – noe
man skal våge å bevege seg ut av
– er ett uttrykk for dette. Regjeringsrapporten et annet. Det som
en gang var en svært kontroversiell politisk fornuft, er i dag noe
tilnærmet common sense – noe de
færreste stiller spørsmål ved.
Den brede oppslutningen om
entreprenørialiseringen vitner
om at den økonomiske maskinen
har inkorporert den kunstneriske
kritikken av seg selv; den som en
gang sammen med den sosiale og
rettighetsorienterte kritikken
utgjorde kapitalismens argeste
motstander. Entreprenørskap og
det tilknyttede buzzordet
«kreativitet» står minst like
sterkt blant venstresidefolk som
og kunstens økonomi» ble bestilt
av kulturminister Thorhild Widvey i
fjor og ble overrakt regjeringen 26.
januar.
n Widvey har uttalt at kunstnere i
mye større grad må begynne å se
på seg selv som entreprenører, som
innovative og nytenkende næringsdrivende.
n Innlegget er en forkortet og
bearbeidet versjon av et innlegg
som ble holdt på Kunstnernes Hus
under lanseringen av Norsk
Kunstårbok 2014.
Forfatteren:
n Kjetil Olaussen er utdannet
sosiolog ved London School of
Economics (LSE) og er ansatt på
Markedshøyskolen. Han arbeider
med en doktorgradsavhandling om
relasjonen mellom politikk,
entreprenørskap og psykologisk
ekspertise ved Universitetet i Oslo.
Klassekampen 29. januar
blant høyresidefolk, og grunnen
er åpenbar: Den politiske fornuften som satte i gang denne
prosessen, tilskrev en forførende
moralsk verdi til et bestemt bilde
av mennesket.
Bildet av individet som nettopp
entreprenør ble formulert av
høyresiden, men fikk bredt
gjennomslag på venstresiden
fordi det resonnerte med etterkrigstidens motkulturelle
humanistiske forestilling om hva
mennesker i siste instans bør
være: kreative og selvrealiserende individer. I skjæringspunktet
mellom høyresidens endimensjonale økonomiske menneske og
venstresidens komplekse,
meningssøkende og selvrealiserende individ, oppsto en sosial
bevegelse som i dag har antatt
ekstraordinært sterk politisk
kraft.
Det samtidige øyet konstruerer
lett falske historiske kontinuiteter. Innovasjonsmyten bygges av
de entreprenørskapsforskerne
regjeringsrapporten støtter seg
på, og forteller oss at innovasjon
og entreprenørskap er like
gammelt som menneskeheten
selv. Men å si noe sånt tangerer
det absurde. Ikke utelukkende
fordi den fremstiller vår egen tids
politiske regime som naturlig,
men også fordi den impliserer at
det markedsliberale samfunnet
troner på toppen av historiens
utviklingspyramide. I et slikt
perspektiv blir Sokrates til
verdens første business-coach og
en omdømmeekspert blant unge
aristokratiske menn i Antikkens
Aten.
Kritisk-historiske analyser
viser oss at innovasjon nettopp
ikke er en praksis like gammel
som menneskeheten selv.
Selvfølgelig fantes det
nyskapende individer
og grupper også før i
tiden, men den nietzscheanske genealogien
viser oss at grekerne
ikke hadde noe begrep
om innovasjon og at
middelalderens kristne
kirkefedre forsto
be- grepet som ensbetydende med moralsk
omveltning. Og derfor som
ugudelig ondskap.
Det er først med den
moderne østerrikske
økonomen Joseph Schumpeter, selve Paven i dagens
innovasjonsforskning, at
nyskaping og det han så
vakkert kalte «kreativ
destruksjon» knyttes
direkte til det å kalkulere
seg frem til nye lønnsomme
forretninger innenfor rammene
av en markedsøkonomisk orden.
Fortellingen som har satt seg i
Norge i dag, sier at den systematiske politiske produksjonen av
entreprenører representerer en
strategisk politisk respons på en
fremtidig nasjonaløkonomisk
krise: Hva skal vi leve av etter
oljen? Beskjeden som er sendt
ned til befolkningen er at vi må
omstille oss; at synkende oljere-
«Sokrates blir verdens
første business-coach og
omdømmeekspert i Aten»
server, tiltakende internasjonal
konkurranse og en aldrende
befolkning fordrer markedsbetinget fleksibilitet og tilpasning.
Entreprenørsjelen som ikke gjør
suksess, men som svarer med å
drømme enda litt hardere, er
regimets hellige skikkelse.
Det er nærliggende å tro at
entreprenørialiseringen først og
fremst er en del av en internasjonal politisk doktrine og en trend.
Og at den kommer på et sølvfat,
Under vignetten «Med andre ord» presenterer Klassekampen lengre tekstar frå eksterne skribentar, om aktuelle emne innan politikk, vitskap, kultur og samfunn. Kronikk- og debattredaktør vurderer
bidrag til sidene: Send tekstframlegg til [email protected]. Maksimal lengd: 10.000 teikn inkludert mellomrom. Legg ved bilete av artikkelforfattaren. Klassekampen honorerer normalt ikkje innsendt stoff.
MENINGER
KLASSEKAMPEN
Torsdag 5. februar 2015
15
Olaussen om entreprenørialiseringen av Norge.
nst
heter i OECDs innovasjonsmeldinger. Slik
blir hver enkelt entreprenørs øyne til den
politiske maktens egne.
Og det er dette styringstekniske grepet den filosofen og den politiske
analytikeren Michel
Foucault mot slutten av
sitt liv identifiserte som
‘nyliberal’ regjeringskunst.
Hvordan skal vi forstå
som en programmatisk instruks
fra institusjoner for internasjonal
økonomisk styring.
Hva har så disse mektige
politiske institusjonene tenkt?
Jo, at for å optimalisere økonomisk liv må man frigjøre kreftene som ligger latent i det
Abraham Maslow har lært dem å
gjenkjenne som hvert enkelt
individs begjær etter selvrealisering, og så styre gjennom – ikke
mot – autonome aktørers private
entreprenørskap. Når individer,
firmaer og organisasjoner først er
sluppet ‘fri’, er blitt ansvarliggjort og entreprenørialisert, skal
de så styre seg selv innenfor et
statlig garantert rammeverk av
lov og orden.
Det er nettopp her
entreprenørenes praktiske
leveregler, deres etikk, kommer
inn. Entreprenørialiseringen kan
altså like gjerne forstås som en
rearrangering av statens makt,
som statens faktiske tilbaketrekning.
Dette er særdeles godt politisk
håndverk: Staten selv vil aldri
kunne ha nok av den type
informasjon som kan sette den i
stand til å vurdere ethvert
mikro-event i et fritt markedssamfunn. Kun individuelle
økonomiske aktører besitter
informasjon og kunnskap nok
av den typen som tillater
dem «å se muligheter og
gjøre noe med
dem!», som det
begrepet ‘nyliberalisme’, rent bortsett fra at
det har tjent som et
samlende blockbusterbegrep for den politiske
venstresiden det siste
tiåret – et tegn på nær
sagt alt som er galt med
verden?
Vel, nyliberalismen er
noe langt mer enn en
ideologi. Den er en
smart, kalkulert og
kunnskapsbasert
styringsteknikk som
baserer seg på markedets absolutte forrang.
For de nyliberale, eller
kanskje heller avansert
liberale, vestlige
regjeringer er det
markedets sannheter
som legger premissene
for politikken. Slik blir
virkeligheten den
politiske makten er satt
til å svare til, endret. Den avanserte liberalismen har snudd opp
ned på forholdet mellom marked
og samfunn: i dag legges det opp
til at samfunnet skal tjene
markedet, ikke omvendt.
Det som gjør det vanskelig for
liberalister og marxister å gripe
denne maktformen, er at den
skiller seg fra simpel dominans.
Denne maktutøvelsen er indirekte og positiv, i den forstand at
den søker å gi retning til begjær,
viljer og produktive virksomheter. Den forsøker nettopp ikke å
knuse befolkningers evne til å
handle, tvert imot: den anerkjenner denne og utnytter den til sine
egne formål. Slik blir unge
aspirerende entreprenørsjelers
personlige engasjement og
entusiasme til noe den politiske
makten ønsker hjertelig velkommen, og som den smilende lar
seg avbilde ved siden av.
Jeg kommer til å tenke på den
direktesendte debatten om
økonomisk politikk på NRK1 nå
sist stortingsvalg. Programlederen stilte dette spørsmålet til
Erna og Jens: – Hva skal vi leve
av i fremtiden? Solbergs svar var
forglemmelig, men hun korrigerte seg selv i overensstemmelse med Stoltenbergs entusiastiske og skoleguttaktige svar
bare dager etter valgseieren. Hva
svarte han så?
– Det er IKKE opp til oss
politikere å bestemme! Det skal
tusenvis av gründere fortelle
oss!!!
Hva betyr dette? Ser man bort
fra den demokratiserende retorikken, betyr det enkelt og greit at
gründere og entreprenører er
tenkt å spille rollen som små
økonomiske mikro-sensorer,
opportunistiske og risikovillige
markedssatellitter, selvgående
menneskelige vekst-detektorer,
som muliggjør en fleksibel
økonomisk styring på avstand.
Det er lov å la seg imponere av
mindre.
Men hva så med kunsten og med
kunstnerne? Jeg er ingen kunsthistoriker eller fremtidsforsker,
men er det vel ikke usannsynlig at
den avgjørende salgsdimensjonen vil tvinge frem mer opportunisme og mer kunst som det
umiddelbart finnes et marked
for? Så kan man minne om at en
Friedrich Nietzsche, en Nick
Drake og en Vincent van Gogh
alle sto trygt plassert bakerst i sin
egen samtids rabatthyller.
Kunstnerisk utvikling tar ofte tid,
og samtidens horisont er ofte
begrenset. Kanskje vil man få
færre verker som oppleves tatt ut
av tiden.
Jeg tror at etter hvert som
kunstfeltet omreguleres og
omarrangeres vil det oppstå
forretningsmuligheter for nye
gallerister, den typen som over tid
kan tilby kunstnere beskyttelse
vis-à-vis markedet og som er villig
til selv å ta ansvar for den hverdagslige økonomisk-administrative delen av virket.
Jeg tror at det vil oppstå enda
sterkere etterspørsel etter nye
praktisk-tekniske ferdigheter
(knowhow) som kan ta unge
entreprenørkunstsjeler oppover
og fremover i markedets mulighetsrom. Mer coaching og
nordamerikansk prestasjonsbasert psykologi for unge norske
samtidskunstnere, altså, også for
de negasjonsorienterte.
Kunstnere vil begynne å ligne
individualiserte markedsspillere,
og vil nok i enda større grad enn
før settes opp mot hverandre i
rivaliserende konkurransesituasjoner, der alle ønsker å fremstå
som suverene vinnere. Det vil
oppstå nye former for fremmedgjøring og skuffelsesrelaterte
erfaringer. Forbrukerne har ikke
nok penger til at alle, som vi sier i
det motiverte næringslivet, kan
«bli best!»
Og parallelt med at den amerikanske suksessmyten penetrerer
også kunst- og kulturfeltet, vil
narsissismen vokse seg høy og
mørk. Den avansert liberale
regjeringskunsten muliggjør slik
sett at fortidens borgerlige
melankoli sakte, men sikkert
transformeres til fremtidens
småborgerlige misantropi.
Kjetil Olaussen
Se også kultur, side 26–27