Innledning - Trans-European Division of the Seventh

Innledning
Historisk bakgrunn for
Syvendedags Adventistsamfunnet
Det var som en del av den guddommelige plan at adventbevegelsen
begynte sin profetiske ferd mot Guds rike i året 1844. Pionerene i
adventbevegelsen var få i antall, og mange hadde vonde minner etter å ha blitt
utelukket fra sine menigheter fordi de hadde tatt imot adventtroen, og de gikk
med usikre skritt i begynnelsen. De hadde en fast overbevisning om det de
trodde på, men var usikre på hva slags organisasjons-mønster de skulle velge,
hvis de i det hele tatt skulle ha noen organisasjon. Faktisk var det mange som
instinktivt var redd for alle typer sentral organisering og styring, nettopp fordi
de hadde så smertefulle minner om hvordan sterke og vel organiserte
menigheter hadde brukt sin styrke til å bekjempe adventbudskapet. Likevel
var det noen av de tidlige lederskikkelser som ble mer og mer klar over at det
var absolutt nødvendig med en eller annen form for styring hvis det skulle
herske ro og orden og bevegelsen skulle kunne vokse seg sterk. Denne
overbevisningen fikk solid støtte gjennom budskaper som kom fra Ellen G.
Whites penn.
Resultatet var at det i 1860 ble valgt et navn for menigheten –
Syvendedags adventister – og en juridisk enhet ble opprettet som skulle stå
som eier av menighetens eiendommer. I 1861 ble neste skritt tatt:
Organiseringen av Michigan som det første distriktet. Dette medførte at de
lokale menighetene måtte organisere seg ved at medlemmene undertegnet et
avtaledokument, og at de forskjellige menighetene slo seg sammen slik at de
utgjorde det vi nå kaller et distrikt. [Tidligere kalt konferens på norsk, i tråd
med den amerikanske betegnelsen ”conference”. overs. anm.] Det ble også
besluttet å gi tjenestebevis til predikantene, slik at menighetene hadde
beskyttelse mot bedragere som ville prøve å utnytte dem til egen fordel.
I 1863 ble Generalkonferensen opprettet, og på den måten ble alle de
distrikter som var opprettet inntil da, samlet i en organisasjon. Dette staket ut
en samordnet og organisert kurs for adventbevegelsen.
Historisk utvikling av Menighetshåndboken
Ved de årlige generalforsamlinger i Generalkonferensen ble det gjort
vedtak angående forskjellige sider ved menighetsordningen. Dette ble gjort
som et forsøk på å utarbeide et godt regelverk for forskjellige situasjoner i
menighetslivet. Ved Generalkonferensens generalforsamling i 1882 ble det
1
vedtatt å utforme ”retningslinjer for menighetens embetsmenn” og at disse
skulle komme på trykk enten i Review and Herald eller som traktater.
(Review and Herald, 26. des. 1882) Dette vedtaket viste at man ble mer og
mer klar over at en menighetsordning var uunnværlig hvis menighetens
organisasjon skulle virke effektivt, og at dersom man skulle oppnå enhet på
dette område, måtte veiledningen gjøres tilgjengelig i trykt form. Følgelig ble
disse artiklene utgitt. Men da det ved generalforsamlingen i 1883 ble foreslått
at disse artiklene skulle samles i bokform som en menighetshåndbok, ble
dette nedstemt. Brødrene fryktet for at dette skulle gjøre menigheten for
bundet av regler, og at det ville frata predikantene deres frihet til å håndtere
spørsmål som gjaldt menighetsorden slik som de personlig måtte ønske å
gjøre det.
Men denne frykten – som uten tvil var en refleksjon av motstanden
mot alle former for menighetsorganisasjon som hadde vært så sterk tjue år
tidligere – forsvant tydeligvis ganske raskt. De årlige generalforsamlingene i
Generalkonferensen fortsatte med å gjøre vedtak i spørsmål om
menighetsorden. Med andre ord produserte de sakte men sikkert materiale til
en menighetshåndbok. Til tider var det enkelte av de ledende brødre som
prøvde å samle de alminnelig godtatte ordninger for menighetslivet i bokform
eller som et hefte. Det som kanskje var det mest avanserte av disse
forsøkene, var en bok på 184 sider, utgitt i 1907 og ført i pennen av ingen
ringere enn pioneren J. N. Loughborough, med tittelen Menigheten, dens
organisasjon, ordninger og disiplin. Selv om denne boken på en måte var et
personlig initiativ fra pastor Loughborough, tok den opp mange av de emner
som nå er inkludert i Menighetshåndboken, og den hadde i lang tid en
anerkjent plass i Adventistsamfunnet.
I mellomtiden vokste adventistmenigheten raskt både innenfor og
utenfor USAs grenser. Det var derfor til sakens beste og for å oppnå og ta
vare på den orden og enhet som lenge hadde vært vårt mål at styret i
Generalkonferensen i 1931 vedtok å utgi en menighetshåndbok. J. L.
McElhany som på det tidspunkt var Generalkonferensens viseformann for
Nord-Amerika, og som senere var Generalkonferensens formann i fjorten år,
ble bedt om å utforme manuskriptet. Dette manuskriptet ble nøye
gjennomgått av styret i Generalkonferensen før det ble utgitt i 1932. Den
første setningen i forordet i denne første utgaven bemerker at ”det er blitt mer
og mer klart at en håndbok i menighetsledelse er påkrevet for at den praksis
og de styringsprinsipper vi har som en menighet, kan bli kunngjort og holdt i
hevd.” Legg merke til uttrykket ”holdt i hevd”. Dette var nemlig ikke et
forsøk på i ettertid plutselig å skape et helt mønster for styring av menigheten.
Det var snarere et forsøk først og fremst å holde i hevd alle de gode vedtak
2
som var gjort gjennom årene, og dernest å føye til slike vedtekter som måtte
bli nødvendige etter hvert som menigheten vokste og ble mer kompleks.
Når det gjelder Menighetshåndbokens rolle i Syvendedags
adventistmenigheten, henvises til kapittel 1, Menighetens autoritet og
Menighetshåndboken.
Innholdet i Menighetshåndboken
Ved Generalkonferensens generalforsamling i 2000 ble det gitt grønt
lys for at noe av stoffet i Menighetshåndboken kunne omklassifiseres, og det
ble gjort vedtak om framgangsmåten for hvordan slike modifiseringer kan
gjøres. Innholdet i denne utgaven av Menighetshåndboken, slik som det
foreligger i kapitler og seksjoner i kapitlene, er delt opp i to typer materiale.
Hovedinnholdet i hvert kapitel er av betydning for hele verden og anvendbart
i alle menigheter. Men fordi det er behov for enkelte variasjoner, foreligger
det tilleggsmateriale av mer forklarende art som merknader på slutten av noen
kapitler. Disse er ment som veiledning. Merknadene har undertitler som
svarer til undertitlene i selve kapitlene, og det henvises til de aktuelle
sidenumre.
Prosedyre for endringer i Menighetshåndboken
Med bakgrunn i en økende forståelse for hvor viktig det er at ”alt må
gå sømmelig og ordentlig for seg” i vårt verdensvide arbeid og at vedtak om
menighetsorden ikke bare skal uttrykke menighetens tankegang, men ha
menighetens fulle autoritet, ble det ved Generalkonferensens
generalforsamling i 1946 vedtatt følgende prosedyre: ”Alle endringer eller
justeringer av retningslinjer i Menighetshåndboken, må godkjennes av
Generalkonferensens generalforsamling.” General Conference Report, No 8.
s. 197 (14. juni, 1946)
Men lokale forhold i forskjellige deler av verden gjør det noen ganger
nødvendig å sette i verk spesielle tiltak. Derfor ble det ved
Generalkonferensens årlige styremøte i 1948, der det var blitt vedtatt å
oversende forslag til revideringen av Menighetshåndboken til
generalforsamlingen i Generalkonferensen i 1950 også gjort følgende vedtak:
”At hver divisjon i vårt verdensfelt, den Nord-Amerikanske divisjon
inkludert, skal utarbeide et ”Tillegg” til den nye utgaven av
Menighetshåndboken uten på noen måte å forandre den, men det skal
inneholde slikt tilleggsmateriale som kan anvendes på de forhold og vilkår
som er framherskende i divisjonens område. Manuskriptet til disse ”Tillegg”
3
skal godkjennes av Generalkonferensens styre før det blir publisert.” (Autumn
Council Actions, 1948, s. 19)
Endringer i eller revidering av Menighetshåndboken, med unntak av
Merknadene (se nedenfor), kan bare gjøres av generalforsamlingen i
Generalkonferensen, der delegerte fra hele verdensfeltet er til stede og kan bli
hørt når det blir foretatt endringer. Hvis noe organisasjonsledd anser det
nødvendig å foreta endringer i Menighetshåndboken, skal forslaget henvises
til det neste høyere organisasjonsledd for videre studium og vurdering. Hvis
forslaget blir godkjent, skal det sendes videre til neste høyere
organisasjonsledd for videre vurdering. Alle forslag til revideringer skal så
sendes til Generalkonferensens komité for Menighetshåndboken. Denne
komiteen skal vurdere alle forslag til endringer og revideringer og skal, hvis
de blir godkjent, legge dem fram som saker ved Generalkonferensens årlige
styremøte og/eller generalforsamlingen i Generalkonferensen.
Hvis noen av organisasjonsleddene mener det er nødvendig å revidere
Merknadene i slutten av noen av kapitlene i Menighetshåndboken, skal de
sende sine forslag til endringer til vurdering i det neste organisasjonsledd.
Hvis forslagene blir godtatt, skal de videresendes via det neste
organisasjonsledd til videre vurdering til de kommer til Komiteen for
Menighetshåndboken. Denne komiteen skal behandle forslagene, og hvis de
blir godtatt, vil de ble bli stemt over i Generalkonferensens styre ved det siste
årlige styremøte i femårsperioden, slik at de kan samordnes med forandringer
i hovedinnholdet som styret vil foreslå for den neste generalforsamling i
Generalkonferensen. Generalkonferensens styre kan behandle forandringer til
Merknadene ved alle sine årlige styremøter.
Det blir utgitt en nye utgave av Menighetshåndboken etter alle
generalforsamlinger i Generalkonferensen. Det anbefales at lederne på alle
nivåer i menigheten alltid benytter den nyeste utgaven av
Menighetshåndboken.
Avklaring av mening
Menighetene bør henvende seg til sitt lokale distrikt for å søke råd når
det gjelder styringen av menighetene eller med spørsmål angående
Menighetshåndboken. Hvis man ikke kommer fram til felles forståelse eller
enighet, henvises saken til unionen for avklaring.
Bruk av uttrykket distrikt etc.
4
Alle organiserte syvendedags adventistmenigheter er medlemmer av et
fellesskap av menigheter som vi kaller et distrikt, som er en organisert
sammenslutning av menigheter innenfor en delstat, et land eller område. I
tiden før full distriktsstatus er oppnådd (se General Conference Working
Policy) kan andre uttrykk som misjon, seksjon, delegasjon eller felt bli brukt
for å beskrive den organiserte sammenslutning av menigheter. I
Menighetshåndboken kan uttrykket distrikt eller union også henvise til en
misjon eller unionsmisjon.
Foreliggende utgave
Denne utgave tar med alle revideringer og tillegg som er vedtatt til og
med generalforsamlingen i Generalkonferensen i år 2005.
5
KAPITTEL 1
Menighetens myndighet
og Menighetshåndboken.
Myndighetsspørsmålet i den første kristne menighet.
Som skaper, forløser og opprettholder, Herre og konge over all
skapningen, er Gud alene kilden til og grunnlaget for myndighet i
menigheten. Han delegerte denne myndighet til sine profeter og apostler (2
Kor 10,8). Disse hadde derfor en avgjørende og enestående plass når det
gjaldt formidlingen av Guds ord og menighetens oppbyggelse (Ef 2,20).
I den første kristne menighet hadde de eldste og tilsynsmennene stor
myndighet. En av deres hovedoppgaver var det alminnelige tilsyn og den
pastorale omsorg (Apg 20,17-28; Hebr 13,17; 1 Pet 5,1-3), i tillegg til
spesielle oppgaver som undervisning i den sunne lære og imøtegåelse av dem
som motsa denne lære (1 Tim 3,1.2; Tit1,5.9). De som styrte menigheten på
en god måte, ble ansett til å fortjene ”dobbel belønning, framfor alt de som
arbeider med forkynnelse og undervisning” (1 Tim 5,17).
Menigheten hadde ansvaret for renhet i liv og lære. Den hadde som
oppgave å prøve ”åndene om de er av Gud” (1 Joh 4,1), eller som Paulus
uttrykte det: ”Prøv alt og hold fast på det gode” (1 Tess 5,21). Det samme
gjaldt utøvelsen av disiplinære tiltak i menigheten (Matt 18,15-17). Disse
kunne innbefatte alt fra personlig og omsorgsfull formaning (se Matt 18,16;
Gal 6,1) til utelukkelse av menigheten (Matt 18,18; 1 Kor 5,11.13; 2 Kor 2,511). Menigheten hadde myndighet til å avgjøre betingelsene for medlemskap
og hvilke regler menigheten skulle styres etter.
Myndighet i Syvendedags adventistmenigheten
Vedtaket som ble gjort ved generalforsamlingen i Generalkonferensen
i 1946 om at: ”Alle endringer eller justeringer av retningslinjer i
Menighetshåndboken
må
godkjennes
av
Generalkonferensens
generalforsamling” (General Conference Report, No 8. s. 197 (14. juni,
1946), avspeiler en oppfatning om den myndighet generalforsamlingen i
Generalkonferensen har, en oppfatning som lenge har vært framherskende.
Ved Generalkonferensens generalforsamling i 1877 ble det gjort følgende
vedtak:
6
”Vedtatt, at den høyeste myndighet nest etter Gud blant Syvendedags
adventistene ligger hos medlemmene slik det kommer til uttrykk i de
beslutninger som treffes av Generalkonferensen når den handler innenfor sitt
rettmessige myndighetsområde. Slike beslutninger skal følges av alle uten
unntak, med mindre det kan påvises at de er i strid med Guds ord og
enkeltmenneskets rett til å følge sin egen samvittighet.” Review and Herald,
årg. 50, nr. 14, s. 106.
Ellen G. White skrev i 1909: ”… når brødre fra alle deler av
arbeidsfeltet er samlet til en generalkonferanse og der holder fram sin
mening, må man ikke holde fast på personlig uavhengighet og personlige
meninger, men må oppgi disse. Aldri må en arbeider betrakte det som en dyd
at han fortsatt hevder sitt standpunkt om selvstendighet på tross av beslutning
av Generalkonferensen.” Veiledning for menigheten, bind 3, s. 318.
Allerede i 1875 hadde Ellen G. White skrevet noe som gikk i samme
retning: ”Guds menighet er alltid i fare. Satan prøver å ødelegge Guds folk,
og tankegangen og dømmekraften til en person er ikke tilstrekkelig til at vi
kan stole på den. Kristus ønsker at hans etterfølgere skal samles som en
menighet der det er orden, regler og disiplin, og der alle underordner seg
hverandre og akter hverandre høyere enn seg selv.” Testimonies, bind 3, s.
445.
Det er på grunnlag av disse inspirerte uttalelsene og vedtaket ved
Generalkonferensen i 1877 og dessuten behovet for klart definerte regler som
er en forutsetning for ordnede forhold, at vi finner grunnlaget for denne
Menighetshåndboken, og for de rettmessige kravene den stiller til oss alle,
både predikanter og øvrige menighetsmedlemmer.
Innholdet i Menighetshåndboken er et uttrykk for Syvendedags
Adventistsamfunnets forståelse av hvordan det kristne liv skal leves og
hvordan menigheten skal styres og disiplin utøves med basis i bibelske
prinsipper. Den er et uttrykk for den myndighet som finnes når
Generalkonferensens generalforsamling er lovlig innkalt. ”Gud har ordnet det
slik at når representanter fra hans menighet fra alle deler av jorden er samlet
til generalkonferanse, skal de ha myndighet.” Veiledning for menigheten, bind
3, s. 319.
7
KAPITTEL 2
Den levende Guds menighet
Å være medlem av Guds menighet er en enestående forrett og et
åndelig privilegium. Det er Herrens hensikt å samle et folk fra jordens fire
hjørner og binde det sammen til ett legeme, Kristi legeme. Alle som er Guds
barn i Kristus Jesus, er medlemmer av hans legeme, og Kristus er hodet. I
denne sammenheng har de gleden av fellesskap med hverandre så vel som
fellesskap med sin Herre og Mester.
Menigheten er i Skriften betegnet som «Guds menighet» (Apg 20,28),
”Kristi legeme” (Ef 4,12) og ”den levende Guds menighet” (1 Tim 3,15). Det
er denne siste betegnelsen vi har valgt som tittel for dette kapitlet.
Uttrykket ”menighet” er brukt i Den hellige skrift i minst to ulike
betydninger: en generell betegnelse for menigheten i hele verden (Matt 16,18;
1 Kor 12,28), og mer spesielt for menigheten i en by eller et område. I de
følgende skriftsteder er lokale menigheter nevnt: Menigheten i Roma (Rom
1,6.7), menigheten i Korint (1 Kor 1,2), menigheten i Tessalonika (1 Tess
1,1). Legg også merke til omtalen av regionale sammenslutninger av
menigheter: Menighetene i Galatia (1 Kor 16,1), menighetene i Asia (1 Kor
16,19), menighetene i Syria og Kilikia (Apg 15,41).
Kristus har, som hode for menigheten og som dens levende Herre, en
dyp kjærlighet til medlemmene av hans legeme. I menigheten skal han æres
(Ef 3,21). Gjennom menigheten vil hans mangfoldige visdom bli åpenbart (Ef
3,10). Hver dag gir han menigheten næring og pleier den (Ef 5,29). Hans
lengsel er å ”stille den fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe
slikt; hellig og uten feil skulle den være” (Ef 5,27).
Ingen gjerder som skiller Kristus forsøkte ved undervisning og eksempel å holde fram den
sannhet at hos Gud kan det ikke være noen skillevegg mellom Israel og de
andre nasjoner (Joh 4,4-42; 10,16; Luk 9,51-56; Matt 15,21-28). Apostelen
Paulus skrev: ”Også hedningene har fått del i arven; de hører med til det
samme legeme og har del i løftet – i Kristus Jesus og i kraft av evangeliet”
(Ef 3,6).
Heller ikke blant Kristi etterfølgere skulle det være noen
forskjellsbehandling på grunn av klasse eller nasjonalitet, rase eller hudfarge.
Alle mennesker er av ett blod. ”Hver den som tror på ham, … skal [ikke] gå
8
fortapt, men ha evig liv.” Guds utvalgte er et universelt brorskap, en ny
menneskehet. ”Dere er alle én, i Kristus Jesus» (Joh 3,16; Gal 3,28.)
”Kristus kom til denne verden med et budskap om nåde og tilgivelse.
Han la grunnvollen for en religion der jøde og hedning, svart og hvit, fri og
trell er knyttet sammen i ett felles brorskap, anerkjent som likeverdige i Guds
øyne. Frelseren har en uendelig kjærlighet til hvert eneste menneske.” –
Testimonies, bind 7, s. 225.
”Gud anerkjenner ikke noe skille på grunnlag av nasjonalitet, rase
eller kaste. Han skapte hele menneskeheten. Alle mennesker danner en stor
familie i kraft av skapelsen, og alle er ett i kraft av forløsningen. Kristus kom
for å rive ned hver eneste skillemur, åpne på vid vegg hver eneste avdeling av
tempelet, for at hver sjel skal kunne ha absolutt fri adgang til Gud. … Hos
Kristus finnes det ikke ”jøde eller greker”, ”ikke trell eller fri”. Nei, nå er
hver og en ”som fordum var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod” (Gal
3,28; Ef 2,13). – Ord som lever, s. 256
Det fremste mål for Kristi oppmerksomhet
De som i Herrens tjeneste er kalt til lederskap i Kristi menighet, må ha
”omsorg for Guds menighet” (1 Tim 3,5). De må føre tilsyn med ”hele
hjorden” (Apg 20,28). Enkelte vil få det særlige oppdrag som hedningenes
høyt elskede apostel hadde: ”omsorgen for alle menighetene” (2 Kor 11,28).
De følgende avsnitt fra Ellen G. Whites skrifter illustrerer Kristi dype
kjærlighet til sitt folk, det folk han har samlet i menighetens fellesskap:
”Jeg vitner for mine brødre og søstre at Kristi menighet, svekket og
mangelfull som den måtte være, er det eneste på jorden som er gjenstand for
hans fremste oppmerksomhet. Selv om han gir hele verden innbydelsen til å
komme til ham og bli frelst, ber han sine engler gi guddommelig hjelp til hver
sjel som vender seg til ham i selverkjennelse og anger, og han kommer
personlig, ved sin Hellige Ånd, midt inn i sin menighet. ”Hvis du vil gjemme
på syndeskyld, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen,
derfor må vi frykte deg. Jeg venter, ja håper på Herren, jeg venter på hans
ord. Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, vaktmenn
etter morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn, hos ham
er full forløsning. Herren vil forløse Israel fra alle deres synder.”
”Predikanter, og hele menigheten, la dette være vårt utsagn fra hjerter
som tar imot Guds store godhet og nåde til oss som et folk og som
enkeltmennesker: ”Vent på Herren, Israel, fra nå og til evig tid.” ”Dere som
gjør tjeneste i Herrens tempel, i forgårdene til vår Guds hus! Pris Herren, for
han er god, lovsyng hans navn, for det er herlig! For Herren har utvalgt Jakob,
9
gjort Israel til sin eiendom. Ja, jeg vet at Herren er stor, vår Herre er større
enn alle guder.” Tenk over, mine brødre og søstre, at Herren har et folk, et
utvalgt folk, sin egen menighet, sin egen festning som han holder trygt i en
syndbefengt og opprørsk verden. Han hadde ikke til hensikt at noen annen
autoritet skulle være kjent i den, eller at noen annen lov skulle bli anerkjent i
den, enn hans egen.” – Testimonies to Ministers, s. 15, 16.
Motstand fra fienden
”Satan har en stor sammensvergelse, som er hans menighet. Kristus
kaller den Satans synagoge, fordi medlemmene er syndens barn.
Medlemmene av Satans menighet har alltid forsøkt å kaste av seg den
guddommelige lov, og å utviske skillet mellom godt og ondt. Med sterk makt
virker Satan i og gjennom ulydighetens barn for å opphøye trossvik og frafall
til sannhet og lydighet. Ved hans sataniske inspirasjon påvirkes i vår tid
levende skapninger til å gjennomføre det store opprøret mot Herren som
begynte i himmelen.” —Testimonies to Ministers, s. 16.
”På denne tid må menigheten ta på seg sine vakre klær – ”Kristus vår
rettferdighet.” Det er klare, avgjorte kjennetegn som må gjenopprettes og
vises for verden, ved at Guds bud og Jesu tro blir opphøyet. Hellighetens
skjønnhet må komme til syne i sin opprinnelige glans, i motsetning til den
ufullkommenhet og det mørke som preger dem som har gjort opprør mot
Guds lov. På denne måten stadfester vi hvem Gud er og anerkjenner hans lov
som er grunnlaget for hans herrevelde i himmelen og på jorden. Hans
autoritet må forkynnes klart og utvetydig for menneskeheten. Vi må ikke
anerkjenne noen lov som er i konflikt med Jehovas lov. Dersom verden får
påvirke våre avgjørelser og handlinger på en måte som er i konflikt med Guds
vilje, vil Guds hensikt lide nederlag. Hvis menigheten vakler her, selv hvor
spesiell sammenhengen enn synes å være, vil himmelens regnskap registrere
et svik mot det helligste av alle ansvar. Det vil være et forræderi mot Kristi
rike. Menigheten må fast og bestemt holde seg til sine prinsipper overfor hele
det himmelske univers og overfor denne verdens makter. Ved å holde
urokkelig fast på Guds lovs hellighet og ærverdighet, vil det vekke
oppmerksomhet og beundring til og med i denne verden. Ved de gode
gjerninger som vil bli sett, vil mange bli ledet til å ære vår Far i himmelen. De
lojale og trofaste bærer himmelens, og ikke de verdslige herskeres,
kjennetegn. Alle mennesker skal forstå hvem som er de utvalgte og trofaste
Kristi etterfølgere, og vil gjenkjenne dem når de blir kronet og herliggjort
som dem som æret Gud og som han igjen ga ære ved å gi dem en evig
herlighet i eie.” —Testimonies to Ministers, s. 16, 17.
10
Menigheten fullendt i Kristus
”Herren har gitt sin menighet evner og velsignelser slik at den kan
vise verden et gjenskinn av hans allmakt, og at hans menighet kan være
fullendt i ham. Den er som en stadig framstilling av en annen, ja, en evig
verden, og av lover som er høyere enn jordiske lover. Hans menighet må være
som et tempel bygd etter et himmelsk mønster. Den himmelske arkitekt har
brukt en gyllen, himmelsk målestokk, slik at hver stein er blitt tilhogd og
tilpasset etter de himmelske mål. Hver sten blir polert for å lyse som et
himmelsk emblem som sender ut og sprer de klare, lysende strålene fra
rettferdighetens sol. Menigheten vil bli styrket med manna fra himmelen. Den
ledes kun ved hans nådige innflytelse. Kledd i lysets og rettferdighetens fulle
rustning, går menigheten inn i sin siste konflikt. Slagget, det verdiløse
materialet, vil bli tilintetgjort. Innflytelsen av sannheten vil være et vitne for
verden om dets helliggjørende og foredlende karakter....”
”Den Herre Jesus virker på menneskers hjerter ved å åpenbare sin
barmhjertighet og uuttømmelige nåde. Han utfører så forbløffende
forvandlinger at Satan med alt sitt triumferende skryt, og med alle sine onde
sammensvergelser samlet mot Gud og hans rikes lov, blir stående og se på
dem som uinntakelige festninger, hvor hans mest utsøkte metoder og
forfalskninger kommer til kort. For Satan er disse omvendte et uforståelig
mysterium. Guds engler, både serafer og kjeruber, som er de krefter som er
beordret til å samarbeide med mennesker, ser på med forundring og glede at
falne mennesker som en gang var fortapelsens barn, ved Kristi undervisning
utvikler en karakter etter det guddommelige mønster. De blir sønner og døtre
av Gud og vil spille en viktig rolle i himmelens aktiviteter og glede.
”Kristus har gitt sin menighet tilstrekkelige hjelpemidler, slik at han
kan få tilbake en overflod av herlighet fra dem han har gjenkjøpt som sin
eiendom. Menigheten som er fylt med Kristi rettferdighet, er hans
opplagssted hvor rikdommen av hans barmhjertighet, hans kjærlighet og hans
nåde vil vise seg i den fulle og endelige utstrekning. Jesus erklærer i sin
øversteprestelige bønn at Faderen elsker oss mennesker like høyt som han
elsker sin egen enbårne sønn, og at vi skal være sammen med ham der han er.
For all tid skal vi være i samfunn med Kristus og Faderen. Dette fyller den
himmelske skare med en grenseløs forundring og glede. Den Hellige Ånds
gave, rik, fullkommen og overveldende, er for hans menighet en mur av
beskyttende ild som helvetes makter ikke kan trenge gjennom. Jesus ser på
menighetens ubesmittede renhet og lytefrie fullkommenhet som belønningen
for all sin lidelse, sin ydmykelse og sin kjærlighet. Kristus, det store senteret
11
som all herlighet skinner fra, ser i sitt folk frukten av sin herlighet. «Salige er
de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid. ” – Testimonies to Ministers, s.
15-19.
Syvendedags Adventistsamfunnet er forpliktet på disse prinsippene
for enhet i Kristi menighet. Ved den nåde og kraft som Kristi rettferdighet
fører med seg, er menigheten forpliktet til å bryte ned ethvert skille som
synden har skapt mellom mennesker.
12
KAPITTEL 3
Syvendedags adventistenes grunnleggende tro og lære
Syvendedags adventistene har Bibelen som sin eneste trosbekjennelse,
og mener at Skriften inneholder en del fundamentale læresetninger. Disse
læresetningene, slik de er gjengitt i det følgende, uttrykker Syvendedags
Adventistsamfunnets forståelse av Bibelen. Endringer av de følgende
punktene kan bare skje ved en generalforsamling i samfunnets
verdensorganisasjon (the General Conference of Seventh-day Adventists), når
Den Hellige Ånd leder menigheten til en fullere forståelse av bibelsk sannhet,
eller man finner at Guds Ords lære rent språklig kan uttrykkes på en bedre
måte.
1. Den hellige skrift
Den hellige skrift, Det gamle- og Det nye testamente, er Guds skrevne
Ord, gitt ved guddommelig inspirasjon gjennom hellige Guds menn, som talte
og skrev ledet av Den Hellige Ånd. I sitt Ord har Gud gitt menneskene den
nødvendige kunnskapen for at de kan bli frelst. Den hellige skrift er den
ufeilbarlige åpenbaringen av hans vilje. Den er karakterens rettesnor, normen
som menneskets handlinger kan prøves mot, den autoritative åpenbaring av
læresetninger og den pålitelige framstilling av Guds gjerninger i historien. (2
Pet 1,20.21; 2 Tim 3,16.17; Sal 119,105; Ordsp 30,5.6; Jes 8,20; Joh 17,17; 1
Tess 2,13; Heb 4,12.)
2. Treenigheten
Der er én Gud: Fader, Sønn og Hellige Ånd, en enhet av tre personer i
evig sameksistens. Gud er udødelig, allmektig og allvitende. Han står over alt
og er allestedsnærværende. Gud er uendelig og står utenfor rekkevidden av
menneskelig fatteevne. Likevel er han kjent, for han har åpenbart seg selv.
Han er for evig verdig at hele skapningen tilber, opphøyer og tjener ham. (5
Mos 6,4; Matt 28,19; 2 Kor 13,13; Ef 4,4-6; 1 Pet 1,2; 1 Tim 1,17; Åp 14,7.)
3. Faderen
Gud, den evige Fader, er skaperen, kilden, opprettholderen, og
herskeren over alt det skapte. Han er rettferdig og hellig, barmhjertig og
13
nådig, sen til vrede og alltid rik på kjærlighet og trofasthet. De egenskaper og
den makt som kommer til syne hos Sønnen og Den Hellige Ånd, er også en
åpenbaring av Faderen. (1 Mos 1,1; Åp 4,11; 1 Kor 15,28; Joh 3,16; 1 Joh
4,8; 1 Tim 1,17; 2 Mos 34,6.7; Joh 14,9.)
4. Sønnen
Gud, den evige Sønn, ble menneske i Jesus Kristus. Ved ham ble alle
ting skapt. Han åpenbarte Guds karakter og gjennomførte menneskets frelse.
Ved ham skal verden dømmes. Som sann Gud fra evighet til evighet ble han
også sant menneske, Jesus Kristus. Han ble unnfanget ved Den Hellige Ånd
og født av jomfru Maria. Han levde og ble fristet som et menneske, men var
et fullkomment eksempel på Guds rettferdighet og kjærlighet. Ved sine
mirakler åpenbarte han Guds kraft og var i seg selv en bevitnelse på at han
var den Messias Gud hadde lovt. Frivillig led og døde han på korset for våre
synder og i vårt sted. Han ble oppreist fra de døde og fór opp til himmelen for
å gjøre tjeneste i den himmelske helligdom på våre vegne. Han skal komme
tilbake i herlighet for den siste utfrielsen av sitt folk og gjenopprettelsen av
alle ting. (Joh 1,1-3.14; Kol 1,15-19; Joh 10,30; 14,9; Rom 6,23; 2 Kor
5,17-19; Joh 5,22; Luk 1,35; Fil 2,5-11; Hebr 2,9-18; 1 Kor 15,3.4; Hebr
8,1.2; Joh 14,1-3.)
5. Den Hellige Ånd
Gud, den evige Ånd, var aktiv sammen med Faderen og Sønnen i
skapelsen, inkarnasjonen og gjenløsningen. Han inspirerte de mennesker som
skrev Den hellige skrift. Han fylte Kristi liv med kraft. Han kaller og
overbeviser mennesker. De som reagerer positivt, fornyer og forvandler han
til Guds bilde. Han er sendt av Faderen og Sønnen for alltid å være hos Guds
barn. Han gir menigheten de åndelige gaver, utruster den med kraft til å vitne
for Kristus, og leder den til hele sannheten slik den finnes i Skriften. (1 Mos
1,1.2; Luk 1,35; 4,18; Apg 10,38; 2 Pet 1,21; 2 Kor 3,18; Ef 4,11.12; Apg
1,8; Joh 14,16-18.26; 15,26.27; 16,7-13.)
6. Skapelsen
Gud har skapt alt, og i Skriften har han gitt den autentiske beretningen
om sin virksomhet som Skaper. På seks dager skapte Herren ”himmelen og
jorden” og alt liv på jorden. Han hvilte på den sjuende dagen i den første
uken. Slik innstiftet han sabbaten som et vedvarende minne om sitt fullendte
14
skaperverk. Den første mann og kvinne ble skapt i Guds bilde som kronen på
skaperverket. De mottok herredømmet over verden og fikk ansvaret for å ta
vare på den. Da verden var ferdig var skaperverket ”overmåte godt” og
forkynte Guds herlighet. (1 Mos 1,2; 2 Mos 20,8-11; Sal 19,2-7; 33,6.9; 104;
Hebr 11,3.)
7. Menneskets natur
Mann og kvinne ble skapt i Guds bilde med personlig særpreg og med
evner og frihet til å tenke og handle. Selv om de ble skapt som frie vesener, er
de en udelelig enhet av legeme, sjel og ånd som er avhengige av Gud for liv
og ånde og alt annet. Da våre første foreldre var ulydige mot Gud, fornektet
de sin avhengighet av ham og falt fra sin høye stilling hos Gud. Guds bilde i
dem ble skjemmet og de ble underlagt døden. Deres etterkommere er
underlagt denne falne natur og følgene av dette. De blir født med svakheter
og med tilbøyelighet til det onde. Men i Kristus forsonte Gud verden med seg
selv, og ved sin Ånd gjenoppretter han Skaperens bilde i angrende dødelige
mennesker. Skapt til Guds ære, kalles de til å elske ham og hverandre, og til å
ha omsorg for verden omkring seg. (1 Mos 1,26-28; 2,7; Sal 8,5-9; Apg
17,24-28; 1 Mos 3; Sal 51,7; Rom 5,12-17; 2 Kor 5,19.20; Sal 51,12; 1 Joh
4,7.8.11.20; 1 Mos 2,15.)
8. Den store konflikt
Hele menneskeheten er nå involvert i en stor konflikt mellom Kristus
og Satan vedrørende Guds karakter, hans lov og hans herredømme over
universet. Denne konflikten begynte i himmelen da et skapt vesen som var
utrustet med frihet til å velge, i selvopphøyelse ble til Satan, Guds
motstander, og fikk en del av englene til å gjøre opprør. Han førte opprørets
ånd inn i denne verden da han fikk Adam og Eva til å synde. At mennesket
syndet den gang, førte til at Guds bilde i menneskeheten ble forvrengt, at den
verden Gud hadde skapt, kom i ulage og senere gikk til grunne i en
verdensomfattende vannflom. Alt det skapte er vitne til at denne verden er
blitt en skueplass for den universelle konflikten som til slutt vil vise at
kjærlighetens Gud er rettferdig. For å hjelpe sitt folk i denne kampen sender
Kristus Den Hellige Ånd og lojale engler for å gi veiledning, beskyttelse og
støtte på frelsens vei. (Åp 12,4-9; Jes 14,12-14; Esek 28,12-18; 1 Mos 3; Rom
1,19-32; 5,12-21; 8,19-22; 1 Mos 6-8; 2 Pet 3,6; 1 Kor 4,9; Hebr 1,14.)
15
9. Kristi liv, død og oppstandelse
I Kristi liv med fullkommen lydighet mot Guds vilje – i hans lidelse,
død og oppstandelse – skaffet Gud til veie det eneste som kan sone for
menneskets synd, slik at de som i tro tar imot denne soningen, kan få evig liv.
Derved vil hele universet bedre forstå Skaperens uendelige og hellige
kjærlighet. Denne fullkomne soningen bekrefter Guds lovs rettferdighet og
hans nådefulle karakter, fordi den både fordømmer vår synd og gjør det mulig
for oss å få tilgivelse. Kristi død i menneskets sted soner, forliker og
forvandler. Kristi oppstandelse forkynner Guds seier over det ondes makt og
garanterer den endelige seier over synd og død for dem som tar imot
soningen. Oppstandelsen utroper Jesus Kristus som Herre. For ham skal hvert
kne i himmel og på jord bøye seg. (Joh 3,16; Jes 53; 1 Pet 2,21.22; 1 Kor
15,3.4.20-22; 2 Kor 5,14.15.19-21; Rom 1,4; 3,25; 4,25; 8,3.4; 1 Joh 2,2;
4,10; Kol 2,15; Fil 2,6-11.)
10. Frelsens erfaring
I Guds uendelige kjærlighet og nåde gjorde han Kristus, som ikke
visste av synd, til synd for oss, slik at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.
Ledet av Den Hellige Ånd, innser vi vårt behov, innrømmer vår syndighet,
angrer våre overtredelser og viser tro på Jesus som Herre og Kristus som
stedfortreder og eksempel. Denne troen, som mottar frelsen, kommer ved
Ordets guddommelige kraft og er en gave av Guds nåde. Gjennom Kristus
blir vi rettferdiggjort og tatt imot som Guds sønner og døtre og befridd fra
syndens herredømme. Ved Ånden blir vi født på nytt og helliggjort. Ånden
fornyer vårt sinn, skriver Guds kjærlighets lov i vårt hjerte, og vi får kraft til å
leve et hellig liv. Ved å bli i ham får vi del i guddommelig natur og har
forsikringen om frelse både nå og i dommen. (2 Kor 5,17-21; Joh 3,16; Gal
1,4; 4,4-7; Tit 3,3-7; Joh 16,8; Gal 3,13.14; 1 Pet 2,21-22; Rom 10,17; Luk
17,5; Mark 9,23.24; Ef 2,5-10; Rom 3,21-26; Kol 1,13.14; Rom 8,14-17; Gal
3,26; Joh 3,3-8; 1 Pet 1,23; Rom 12,2; Heb 8,7-12; Esek 36,25-27; 2 Pet
1,3.4; Rom 8,1-4; 5,6-10.)
11. Vekst i Kristus
Ved sin død på korset seiret Jesus over ondskapens krefter. Han som i
sitt jordiske liv hadde myndighet over de onde ånder, har brutt deres makt og
sikret deres endelige dom. Jesu seier gir oss seier over de onde maktene som
fremdeles prøver å utøve kontroll over oss, slik at vi kan vandre med Ham i
16
fred, glede og trygg forvissning om Hans kjærlighet. Nå bor Den Hellige Ånd
i oss og gir oss kraft. Når vi til enhver tid er overgitt til Jesus som vår Frelser
og Herre, er vi satt fri fra byrden av tidligere gjerninger. Vi lever ikke lenger i
det mørke, den frykten for onde makter og den uvitenheten og
meningsløsheten som tidligere kjennetegnet våre liv. I denne nye friheten i
Jesus er vi kalt til å vokse slik at vår karakter formes etter hans bilde, ha
samfunn med Ham gjennom daglig bønn, finne næring i Hans Ord, grunne
over Ordet og den måten Han har ledet oss på, synge til Hans pris, samles i
tilbedelse og ta del i menighetens oppdrag. Når vi gir oss selv i kjærlig
tjeneste for andre og vitner om Hans frelse, vil Hans stadige nærvær hos oss
ved sin Ånd forvandle hvert øyeblikk og hver oppgave til en åndelig erfaring.
(Sal 1:1, 2; 23:4; 77:12, 13; Kol 1:13, 14; 2:6, 14, 15; Luk 10:17-20; Ef 5:19,
20; 6:12-18; 1Tess 5:23; 2Pet 2:9; 3:18; 2Kor. 3:17, 18; Phil 3:7-14; 1Tess
5:16-18; Matt 20:25-28; Joh 20:21; Gal 5:22-25; Rom 8:38, 39; 1Joh 4:4;
Hebr 10:25.)
12. Menigheten
Menigheten er fellesskapet av de troende som bekjenner Jesus Kristus
som Herre og Frelser. Som en videreføring av Guds folk i Det gamle
testamentes tid, er vi kalt ut fra verden. Vi kommer sammen for å tilbe, for å
oppleve fellesskap, for å bli undervist i Ordet, for å feire Herrens nattverd, for
å tjene menneskeheten, og for å forkynne evangeliet over hele verden.
Menigheten har sin myndighet fra Kristus, Ordet som ble menneske, og fra
Bibelen, som er det skrevne Ord. Menigheten er Guds familie, vi er adoptert
som hans barn og lever på grunnlaget som ble lagt i den nye pakt. Menigheten
er Kristi legeme, et troens fellesskap der Kristus selv er hodet. Menigheten er
bruden som Kristus døde for, så han kunne hellige og rense den. Når han
kommer tilbake som seierherre, vil han personlig ta imot en herliggjort
menighet, de trofaste fra alle slektledd, de som er frikjøpt med hans blod og
som ikke har flekk eller rynke, men er hellig og uten feil. (1 Mos 12,3; Apg
7,38; Ef 4,11-15; 3,8-11; Matt 28,19.20; 16,13-20; 18,18; Ef 2,19-22;
1,22.23; 5,23-27; Kol 1,17.18.)
13. Menigheten i endetiden og dens oppgave
Den universelle menighet består av alle som oppriktig tror på Kristus,
men i de siste dager vil det på grunn av et utbredt frafall bli kalt ut en ”rest”
som skal holde seg til Guds bud og troen på Jesus. Denne ”resten” forkynner
at dommens time er kommet, at frelsen finnes i Kristus, og at hans gjenkomst
17
er nær. Forkynnelsen er symbolisert ved de tre englene i Åpenbaringsbokens
14. kapittel. Den foregår samtidig med domshandlingen i himmelen og fører
til et arbeid for anger, omvendelse og reformasjon på jorden. Hver enkelt
troende er kalt til personlig å være med i denne verdensomspennende
vitnetjenesten. (Åp 12,17; 14,6-12; 18,1-4; 2 Kor 5,10; Jud 3.14; 1 Pet
1,16-19; 2 Pet 3,10-14; Åp 21,1-14.)
14. Enhet i Kristi legeme
Menigheten er ett legeme med mange lemmer som er kalt fra alle
nasjoner og stammer, tungemål og folk. I Kristus er vi en ny skapning.
Særpreg i rase, kultur, utdanning og nasjonalitet eller ulikheter mellom høy
og lav, rik og fattig, mann og kvinne må ikke få splitte oss. Vi er alle
likeverdige i Kristus, som med én Ånd har knyttet oss sammen i ett fellesskap
med ham og med hverandre. Vi skal tjene og bli tjent uten å være partiske og
uten å stille betingelser. Gjennom Skriftens åpenbaring av Jesus Kristus deler
vi den samme troen og det samme håpet. Vi går ut med et felles vitnesbyrd til
alle mennesker. Denne enheten har sitt opphav i den samstemmige treenige
Gud, som har tatt imot oss som sine barn. (Rom 12,4.5; 1 Kor 12,12-14; Matt
28,19.20; Sal 133,1; 2 Kor 5,16.17; Apg 17,26.27; Gal 3,27.29; Kol 3,10-15;
Ef 4,14-16; 4,1-6: Joh 17,20-23.)
14. Dåpen
I dåpen bekjenner vi vår tro på Jesu Kristi død og oppstandelse, og
vitner om at vi er døde for synden og har til hensikt å leve et nytt liv. Vi
erkjenner at Kristus er Herre og Frelser. Vi blir hans folk og opptatt som
medlemmer i hans menighet. Dåpen er et symbol på at vi er forent med
Kristus, at vår synd er tilgitt, og at vi har mottatt Den Hellige Ånd. Den
foregår ved nedsenking i vann og er betinget av bekjennelse av tro på Jesus
og anger over synd. Dåpen skjer etter at vi er blitt undervist i Den hellige
skrift og har akseptert det den lærer. (Rom 6,1-6: Kol 2,12.13; Apg 16,30-33;
22,16; 2,38; Matt 28,19-20.)
16. Herrens nattverd
I Herrens nattverd får vi del i symbolene på Jesu legeme og blod og
uttrykker dermed troen på ham som vår Herre og Frelser. Vi opplever et
fellesskap der Kristus møter og styrker sitt folk. Når vi tar del, forkynner vi
med glede Herrens død til han kommer igjen. Forberedelsen til nattverden
18
innbefatter selvransakelse, anger og bekjennelse. Mesteren innstiftet
fotvaskingen som et uttrykk for fornyet renselse, for å symbolisere villighet
til å tjene hverandre i Kristus-lik ydmykhet, og for å forene våre hjerter i
kjærlighet. Nattverden er åpen for alle troende kristne. (1 Kor 10,16.17;
11,23-30; Matt 26,17-30, Åp 3,20; Joh 6,48-63; 13,1-17.)
17. Åndens gaver og tjenester
I enhver tidsalder gir Gud åndelige gaver til medlemmene av sin
menighet. Disse gavene skal de enkelte medlemmer bruke i kjærlighetens
tjeneste til det beste for menigheten og menneskeheten. De deles ut av Den
Hellige Ånd, som gir hvert enkelt medlem etter som han vil. Disse gavene gir
de nødvendige egenskaper og tjenester som menigheten behøver for å
oppfylle sine gudgitte funksjoner. Skriften forteller at disse gavene
innbefatter tjenester som tro, helbredelse, profeti, forkynnelse, undervisning,
administrasjon, forsoning, barmhjertighet, og selvoppofrende tjeneste og
nestekjærlighet til hjelp og oppmuntring for mennesker. Noen medlemmer er
kalt av Gud og utrustet av Ånden til anerkjente funksjoner i menigheten som
pastorer, evangelister, apostler og lærere som trenges spesielt for å utruste
medlemmene til tjeneste, for å føre menigheten fram til åndelig modenhet, og
for å fremme enhet i troen og kunnskapen om Gud. Når medlemmene som
trofaste forvaltere for Guds mangfoldige nåde, bruker disse åndelige gaver,
blir menigheten beskyttet mot den ødeleggende virkningen av falsk lære. Den
vil oppleve en vekst som er fra Gud, og bli oppbygd i tro og kjærlighet. (Rom
12,4-8; 1 Kor 12,9-11.27.28; Ef 4,8.11-16; Apg 6,1-7; 1 Tim 2,1-3; 1 Pet
4,10.11.)
18. Den profetiske gave
En av Den Hellige Ånds gaver er den profetiske gave. Denne gaven er
et kjennetegn på den siste menigheten og viste seg i Ellen G. Whites
virksomhet. Som Herrens budbærer, er det hun skrev en varig og autoritativ
kilde med sannhet som trøster, veileder, underviser og irettesetter
menigheten. Hennes skrifter gjør det klart at Bibelen er standarden som alle
læresetninger og all erfaring må testes mot. (Joel 3,1.2; Apg 2,14-21; Hebr
1,1-3; Åp 12,17; 19,10.)
19. Guds lov
19
De store prinsippene i Guds lov er uttrykt i de ti bud og kom til syne i
Kristi liv. De uttrykker Guds kjærlighet og vilje og forteller hvordan
menneskene skal leve og behandle hverandre. De gjelder for alle mennesker
til alle tider. Budene danner grunnlaget for Guds pakt med sitt folk og er
Guds målestokk i dommen. Gjennom Den Hellige Ånds påvirkning påpeker
de synd og får oss til å føle behovet for en frelser. Frelsen er fullt og helt av
nåde og ikke av gjerninger, men dens frukt viser seg i lydighet mot budene.
Denne lydigheten utvikler kristen karakter og gir en følelse av velvære. Den
er et tegn på vår kjærlighet til Herren og vår omsorg for våre medmennesker.
Troens lydighet demonstrerer Kristi kraft til å omdanne liv og slik styrker den
det kristne vitnesbyrd. (2 Mos 20,1-17; Sal 40,8.9; Matt 22,36-40; 5 Mos
28,1-14; Matt 5,17-20; Hebr 8,8-10; Joh 15,7-10; 1 Joh 5,3; Rom 8,3.4; Sal
19,6-13; Ef 2,8-10.)
20. Sabbaten
Etter skapelsens seks dager hvilte Skaperen på den sjuende dagen og
innstiftet sabbaten som en gave til alle mennesker og som et minne om
skapelsen. Det fjerde budet i Guds uforanderlige lov krever at vi helligholder
denne sjuende dags sabbaten som en dag til hvile, tilbedelse og tjeneste i
harmoni med den undervisning og det eksempel Jesus gav, han som er Herre
over sabbaten. Sabbaten er en dag hvor en kan glede seg over fellesskapet
med Gud og hverandre. Den er et symbol på vår gjenløsning i Kristus, et tegn
på vår helliggjørelse, et uttrykk for vår troskap og en forsmak på en evig
framtid i Guds rike. Sabbaten er Guds varige tegn på hans evige pakt mellom
ham og hans folk. Ved å overholde denne hellige tiden med glede fra kveld til
kveld, fra solnedgang til solnedgang, feirer vi Guds gjerning i skapelsen og
gjenløsningen. (1 Mos 2,1-3; 2 Mos 20,8-11; Luk 4,16; Jes 56,5.6; 58,13.14;
Matt 12,1-12; 2 Mos 31,13-17; Esek 20,12.20; 5 Mos 5,12-15; Hebr 4,1-11; 3
Mos 23,32; Mark 1,32.)
21. Kristen forvaltning
Vi er Guds forvaltere. Han har betrodd oss tid og muligheter, evner og
eiendeler, og jordens grøde og ressurser. Vi er ansvarlige overfor ham for at
alt dette blir brukt på en riktig måte. Vi erkjenner Guds eiendomsrett ved at vi
trofast tjener ham og våre medmennesker og ved å tilbakebetale tiende og gi
gaver til evangeliets forkynnelse og hans menighets underhold og vekst. Å
være forvalter er en forrett Gud har gitt, så vi kan bli styrket i kjærlighet og
seire over selviskhet og begjær. Forvalteren gleder seg over de velsignelser
20
andre får på grunn av hans troskap. (1 Mos 1,26-28; 2,15; 1 Krøn 29,14; Hag
1,3-11; Mal 3,8-12; 1 Kor 9,9-14; Matt 23,23; 2 Kor 8,1-15; Rom 15,26.27.)
22. Kristen livsførsel
Vi er kalt til å være et gudfryktig folk som tenker, føler og handler i
harmoni med himmelens prinsipper. For at Ånden skal kunne gjenskape
Herrens karakter i oss, må vi bare være med på det som fører til Kristus-lik
renhet, helse og glede i våre liv. Det betyr at all vår fornøyelse og
underholdning må svare til den høyeste standard for kristen smak og
skjønnhet. Selv om vi erkjenner kulturelle ulikheter, må vi kle oss enkelt,
sømmelig og smakfullt, som det passer seg for dem som oppfatter at den
sanne skjønnhet ikke består av ytre stas, men av den uforgjengelige
skjønnheten i et mildt og rolig sinn. Det betyr også at vi må ta vare på
kroppen vår på en forstandig måte, for den er et tempel for Den Hellige Ånd.
Sammen med tilstrekkelig bevegelse og hvile, må vi velge den sunnest
mulige kost, og holde oss borte fra å spise det Bibelen klassifiserer som uren
mat. Fordi alkoholholdige drikker, tobakk, og en uansvarlig bruk av
medikamenter og narkotiske stoffer skader kroppen, må vi også holde oss
borte fra dette. I stedet bør vi være med på slikt som leder både våre tanker og
vår kropp til lydighet mot Kristus, som ønsker at vi skal ha god helse, glede
og alt godt. (Rom 12,1.2; 1 Joh 2,6; Ef 5,1-21; Fil 4,8; 2 Kor 10,5; 6,14-7,1; 1
Pet 3,1-4; 1 Kor 6,19.20; 10,31; 3 Mos 11,1-47; 3 Joh 2.)
23. Ekteskapet og familien
Ekteskapet ble innstiftet av Gud i Eden og bekreftet av Jesus til å være
en livslang forbindelse mellom en mann og en kvinne i et fellesskap preget av
kjærlighet. For den kristne er ekteskapsløftet gitt både til Gud og ektefellen.
Ekteskap bør kun inngås mellom parter som har den samme tro. Dette
fellesskapet er bygd på gjensidig kjærlighet, ærbødighet, respekt og
ansvarlighet. Det skal gjenspeile kjærligheten, helligheten, samholdet og det
ubrytelige fellesskapet mellom Kristus og hans menighet. Jesus lærte at den
som skiller seg fra sin ektefelle for annen årsak enn utukt, og gifter seg med
en annen, driver hor. Selv om forholdene i enkelte familier ikke svarer til
idealet, kan ektefeller som fullt ut knytter seg til hverandre i Kristus, oppnå et
fellesskap preget av kjærlighet ved Åndens ledelse og menighetens støtte.
Gud velsigner familien og det er hans hensikt at dens medlemmer skal hjelpe
hverandre fram mot full modenhet. Foreldre skal oppdra sine barn til å elske
og lyde Herren. Ved ord og eksempel skal de lære dem at Kristi disiplin er
21
grunnlagt på en kjærlighet som alltid bærer preg av medfølelse og omsorg, og
at han ønsker at de skal bli lemmer på hans legeme, som er Guds familie. At
samholdet i familien blir bedre, er ett av kjennetegnene på det evangelium
som forkynnes i de siste dager. (1 Mos 2,18-25; Matt 19,3-9; Joh 2,1-11; 2
Kor 6,14; Ef 5,21-33; Matt 5,31.32; Mark 10,11.12; Luk 16,18; 1 Kor
7,10.11; 2 Mos 20,12; Ef 6,1-4; 5 Mos 6,5-9; Ordsp 22,6; Mal 4,5.6.)
24. Kristi tjeneste i den himmelske helligdom
I himmelen er det en helligdom, det sanne tabernakel som Herren har
reist, og ikke et menneske. Der gjør Kristus tjeneste for vår skyld; han gjør
godene av sitt sonoffer som én gang for alle ble ofret på korset, tilgjengelig
for de troende. Han ble innsatt som vår store øversteprest og begynte sin
tjeneste som mellommann ved sin himmelfart. I 1844, ved slutten av den
profetiske perioden på 2300 kvelder og morgener, begynte Jesus den andre og
siste fasen av sin soningstjeneste. Den innebærer en undersøkende dom som
utgjør en del av den endelige utryddelsen av all synd, slik det ble symbolsk
framstilt ved renselsen av den gamle hebraiske helligdommen på den store
soningsdagen. I den forbilledlige tjenesten ble helligdommen renset med blod
fra offerdyrene, mens de himmelske ting blir renset ved det fullkomne offer,
av Jesu blod. Den undersøkende dom vil åpenbare for himmelske vesener
hvem blant de døde som sovnet inn i Kristus, og hvem som derfor i ham er
verdige til å få del i den første oppstandelsen. Den vil også vise hvem blant de
levende som er i Kristus, hvem som holder seg til Guds bud og troen på Jesus,
og derfor i ham er klar til å bli tatt med til hans evige rike. Denne
domshandlingen stadfester at Gud er i sin fulle rett når han frelser de som tror
på Jesus. Den forteller at de som har forblitt lojale mot Gud, skal motta riket.
Avslutningen av denne tjenesten til Kristus vil markere slutten av
menneskenes nådetid før Kristi annet komme. (Hebr 8,1-5; 4,14-16; 9,11-28;
10,19-22; 1,3; 2,16.17; Dan 7,9-27; 8,13.14; 9,24-27; 4 Mos 14,34; Esek 4,6;
3 Mos 16; Åp 14,6.7; 20.12; 14,12; 22,12.)
25. Kristi annet komme
Kristi annet komme er menighetens salige håp og evangeliets store
høydepunkt. Frelserens gjenkomst blir virkelig, personlig, synbar og
verdensomspennende. Når han kommer tilbake, blir de rettferdige døde
vekket opp. Sammen med de rettferdige som lever, blir de herliggjort og ført
til himmelen, mens de urettferdige vil dø. Det at nesten alle profetier som
dekker historien fram til de siste tider, på det nærmeste er fullstendig oppfylt,
22
sammen med de rådende forholdene i verden, indikerer at Kristi gjenkomst er
nært forestående. Tidspunktet for denne begivenheten har ikke blitt åpenbart,
og vi er derfor blitt oppfordret til alltid å være beredt. (Tit 2,13; Hebr 9,28;
Joh 14,1-3; Apg 1,9-11; Matt 24,14; Åp 1,7; Matt 24,43.44; 1 Tess 4,13-18; 1
Kor 15,51-54; 2 Tess 1,7-10; 2,8; Åp 14,14-20; 19,11-21; Matt 24; Mark 13;
Luk 21; 2 Tim 3,1-5; 1 Tess 5,1-6.)
26. Døden og oppstandelsen
Syndens lønn er døden, men Gud som alene er udødelig, vil gi evig liv
til de frikjøpte. Inntil den dag er døden en ubevisst tilstand for alle
mennesker. Når Kristus, vårt liv, åpenbarer seg, vil de rettferdige som er blitt
levende, og de rettferdige som lever, bli herliggjort og rykket opp for å møte
Herren. Den andre oppstandelsen, som er oppstandelsen av de urettferdige,
finner sted tusen år senere. (Rom 6,23; 1 Tim 6,15.16; Fork 9,5.6; Sal
146,3.4; Joh 11,11-14; Kol 3,4; 1 Kor 15,51-54; 1 Tess 4,13-17; Joh 5,28.29;
Åp 20,1-10.)
27. Tusenårsriket og utryddelsen av synd
Tusenårsriket er den tusenårige perioden mellom den første og den
andre oppstandelsen, hvor Kristus hersker i himmelen sammen med sine
frelste. I denne tidsperioden blir de onde døde dømt. Jorden vil være
fullstendig forlatt, uten noe levende menneske, men bebodd av Satan og hans
engler. Ved avslutningen av de tusen år kommer Kristus sammen med de
frelste og den hellige by ned fra himmelen til jorden. De urettferdige døde blir
vekket til live, og sammen med Satan og hans engler omringer de byen. Men
ild fra Gud vil fortære dem og rense jorden. Da vil universet for all tid være
befridd for synd og syndere. (Åp 20; 1 Kor 6,2.3; Jer 4,23-26; Åp 21,1-5; Mal
4,1; Esek 28,18.19.)
28. Den nye jord
På den nye jord, hvor rettferdighet bor, vil Gud skape et evig hjem for
de frelste, og i fullkomne omgivelser skal de oppleve evig liv, kjærlighet,
lykke og utvikling sammen med ham. Gud skal selv bo sammen med sitt folk.
Lidelse og død er borte. Den store konflikten er slutt, og synd finnes ikke
lenger. Alt, fra det levende til det livløse, erklærer at Gud er kjærlighet, og
han skal herske i all evighet. Amen. (2 Pet 3,13; Jes 35; 65,17-25; Matt 5,5;
Åp 21,1-7; 22,1-5; 11,15.)
23
KAPITTEL 4
Organisasjon grunnlagt på
guddommelige prinsipper
Den rette form for organisasjon har sitt opphav hos Gud og er
grunnlagt på guddommelige prinsipper. ”System og orden preger alt Guds
verk i hele universet.” – Testimonies to Ministers, s. 26. Stjernenes myriader
beveger seg gjennom universet i fullkommen orden. I oppbygningen av hver
plante som vokser i naturen og av hver levende skapning finner vi en
fantastisk demonstrasjon av orden og system.
I himmelen er det perfekt orden og system. ”Engler samarbeider i
harmoni. Fullkommen orden preger alle deres bevegelser.” Testimonies to
Ministers, s. 28. ”Orden er himmelens lov, og det samme må være loven for
Guds folk på jorden.” – Testimonies to Ministers, s. 26.
Bibelsk grunnlag for organisasjon
Da Gud kalte Israel ut av Egypt og valgte dem som sitt spesielle folk,
gav han dem et imponerende organisasjonssystem som skulle styre deres
opptreden både i samfunnsmessige og religiøse forhold. Herrens budbærer
sier at ”styreformen i Israel var preget av grundighet. Den var på samme tid
både omfattende og enkel. Den orden som så tydelig kommer til uttrykk i
Guds fullkomne skaperverk, kjennetegnet også det hebraiske
samfunnssystem. Gud var midtpunktet for myndighet og forvaltning. Moses
var den synlige lederen som Gud hadde satt til å håndheve lovene på sine
vegne. Blant de eldste i stammene ble det senere valgt et råd på sytti
medlemmer som skulle bistå Moses i den alminnelige saksbehandling.
Dernest kom prestene som rådspurte Herren i helligdommen. Høvdinger stod
i spissen for de forskjellige stammene. Under disse var det andre ledere for
avdelinger på tusen, hundre, femti og ti. Og endelig var det betrodde personer
som skulle ta seg av spesielle oppgaver.” Alfa og Omega, b. 1, s. 349.
Når vi ser på den nytestamentlige menighet, finner vi den samme
organisasjonsmessige fullkommenhet. Annerledes kunne det heller ikke være,
for systemet er av guddommelig opprinnelse. Kristus selv, som stiftet
menigheten, har «gitt hvert enkelt lem sin plass på legemet, slik han ville det»
(1 Kor 12,18). Det var han som utrustet dem med de nådegaver og talenter de
behøvde til de oppgaver som ble lagt på dem. Han organiserte dem i en
levende og virksom enhet, et legeme der han selv var hodet.
24
”Vi har ett legeme, men mange lemmer, og alle lemmene har
forskjellige oppgaver. På samme måte er vi alle ett legeme i Kristus, men
hver for oss er vi hverandres lemmer” (Rom 12,4.5).
”Han [Kristus] er hodet for legemet, som er kirken. Han er opphavet,
den første som sto opp fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste”
(Kol 1,18).
”Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er
forskjellige tjenester, men Herren er den samme.” ”Likesom legemet er ett,
selv om det har mange lemmer, og alle lemmene danner ett legeme, enda de
er mange, slik er det også med Kristus.” ”Dere er Kristi legeme, og hver
enkelt er dere hans lemmer. Gud satte i kirken først noen til apostler, for det
andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, nådegaver til
å helbrede, hjelpetjenester, styringsoppgaver, ulike slag av tungetale” (1 Kor
12,4.5.12.27.28).
Organisasjon – en livsnødvendighet
På samme måte som en menneskekropp ikke er livskraftig og aktiv
uten at lemmene er organisk sammenføyd og virker sammen under felles
kontroll, slik kan heller ikke en menighet være levende, voksende og
framgangsrik uten at medlemmene er organisert i et samlet fellesskap
(legeme) der alle utfører sine gudgitte plikter og oppdrag under ledelse av en
guddommelig konstituert autoritet.
Uten organisasjon kan ingen institusjon eller bevegelse ha framgang.
En nasjon uten en organisert regjering vil raskt ende i kaos. Et firma uten
organisasjon vil snart mislykkes. Slik vil det også gå med menigheten; uten
organisasjon vil den smuldre opp og forsvinne.
For at menigheten skal utvikle seg på en sunn måte, og for at den skal
kunne utføre sin storslåtte oppgave med å bringe ut evangeliet om frelse til
hele verden, ga Kristus et enkelt, men effektivt organisasjonssystem til sin
menighet. Dersom menigheten skal lykkes i å utføre sin oppgave, må den
være lojal mot dette guddommelige mønster.
”Noen har kastet fram den tanken at når vi nærmer oss tidens
avslutning, vil ethvert Guds barn opptre uavhengig av alle religiøse
organisasjoner. Men jeg er blitt undervist av Herren om at i dette arbeidet er
det utelukket at noen skal arbeide uavhengig av andre. Himmelens stjerner er
alle underlagt lover, og hver av dem påvirker de andre, slik at alle følger
Guds vilje i samstemt lydighet mot den lov som styrer deres bevegelser. Og
for at Guds verk kan ha en sterk og solid framgang, må hans folk slutte seg
sammen.” – Testimonies to Ministers, s. 489.
25
”Satan ville virkelig fryde seg dersom han kunne lykkes i sine
anstrengelser for å komme inn blant dette folk og skape uorden. Nettopp i
denne tid er gjennomført organisasjon absolutt nødvendig og vil vise seg å
være den sterkeste faktor til å holde falske opprør borte og avvise påstander
som ikke har hjemmel i Guds Ord! Vi ønsker å opprettholde samholdets
linjer, slik at det system av orden og organisasjon som kloke og omhyggelige
anstrengelser har bygd opp, ikke skal bryte sammen. Uregjerlige elementer
som ønsker å kontrollere arbeidet i denne tid, må ikke få handlefrihet.” –
Testimonies to Ministers, s. 489.
Organisasjonens guddommelige hensikt
”Etter hvert som medlemsantallet økte, ble det klart at uten en eller annen
form for organisasjon ville det bli stor forvirring, og det ville ikke bli noen
virkelig framgang i arbeidet. Organisasjon var nødvendig for å kunne lønne
predikantene, for å starte arbeid på nye felter og for å beskytte både
menighetene og predikantstaben mot uverdige medlemmer. Også for å stå
som eier av menighetens eiendommer, for å forkynne evangeliet ved
litteratur, og av mange andre hensyn var organisasjon helt nødvendig.” –
Testimonies to Ministers, s. 26.
”I vårt arbeid må hver enkelt ta hensyn til det samarbeidsforhold som
bør eksistere mellom de forskjellige arbeidere i Guds verk. Vi må huske at
ikke bare vi, men også andre har en oppgave å utføre i vår bevegelse. Vi må
ikke stenge vårt sinn fra å motta veiledning. Når vi skal legge planer for å
føre arbeidet videre, må vår forstand samarbeide med andres.
La oss framelske en tillitsfull holdning til den innsikt våre brødre har.
Vi må være villige til å lytte til råd og advarsler fra dem vi arbeider sammen
med. Når vi arbeider for Herren, må vi hver for oss huske at vi er deler av et
stort hele. Vi må søke visdom fra Gud, og vi må lære hva det vil si å ha en
avventende og årvåken holdning, og gå til vår Frelser når vi er trette og
mismodige.” – Testimonies to Ministers, s. 500.
”Som medlemmer av Herrens menighet på jorden og som arbeidere i
hans vingård må alle som bekjenner seg til å være kristne, gjøre sitt ytterste
for å bevare freden, harmonien og kjærligheten i menigheten. Legg merke til
hvordan Kristus ba: ”Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg
og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt
meg.” Menighetens enhet er det overbevisende tegn på at Gud har sendt Jesus
til verden som dens Frelser.” – Testimonies, bind 5, s. 619, 620.
”Ved bånd flettet sammen av kjærlighetens ømhet og sympati har
Herren knyttet alle til seg. Om oss sa han: Dere er ”Guds medarbeidere, og
26
dere er Guds åkerland, Guds bygning.” Dette forhold må vi anerkjenne.
Dersom vi er forbundet med Kristus, må vi stadig vise en Kristuslik sympati
og overbærenhet overfor dem som med alle de evner Gud har gitt dem,
strever med å bære sine byrder, på samme måte som vi gjør vårt beste for å
bære de byrder som er lagt på oss.” – Testimonies to Ministers, s. 495.
27
KAPITTEL 5
Organisasjonsmodellen i
Syvendedags Adventistsamfunnet
Frelserens befaling til menigheten at den skulle bringe evangeliet til
hele verden (Matt 28, 19. 20; Mark 16, 15) innebar ikke bare at budskapet
skulle forkynnes, men også å sørge for trivselen hos dem som tok imot
budskapet. Dette omfattet en hyrdetjeneste i tillegg til å sørge for husly til
flokken og dessuten å løse eventuelle mellommenneskelige problemer. En
slik situasjon forutsetter organisasjon.
I begynnelsen utgjorde apostlene et råd som styrte den første
menighetens virke fra Jerusalem (Apg 6,2; 8,14). Da menigheten i den byen
ble så tallrik at administreringen av de praktiske oppgaver ble et problem, ble
det utpekt diakoner som skulle ha oppsyn med menighetens anliggender
(Apg. 6,2.4).
Senere vokste andre menigheter fram, ikke bare i Asia, men også i
Europa,
og
dette
gjorde
det
nødvendig
å
videreutvikle
organisasjonsmønsteret. Vi finner at i Lilleasia ble det valgt ut eldste ”i hver
menighet” (Apg 14,23). Det synes også klart fra de inspirerte nedtegnelsene
at etter hvert som kristendommen spredte seg til de forskjellige provinsene i
Romerriket, ble menighetene organisert i det som kan kalles ”distrikter”, og
det ser ut til at disse omfattet menighetene i en spesiell provins, for eksempel
”menighetene i Galatia” (Gal 1 2). På denne måten ble den tidlige kristne
menighet organisert steg for sted. Etter hvert som det oppstod behov, veiledet
og styrte Herren de som var ledere i hans verk på en måte slik at de i
samarbeid med den enkelte menighet kunne utvikle en organisasjonsmodell
som ivaretok interessene i Herrens verk idet det bredte seg ut til alle land.
Forskjellige typer kirkelig organisasjon
Det er fire allment anerkjente former for kirkelig organisasjon. De kan
oppsummeres på følgende måte:
1.
Episkopal: den formen for kirkeorganisasjon som styres av
biskoper og der presteskapet som regel er inndelt i tre klasser – biskoper,
prester og diakoner.
2.
Pavelig: den formen for kirkeorganisasjon hvor paven er den
øverste autoritet. Fra ham styres kirken av kardinaler, erkebiskoper, biskoper
28
og prester. Den lokale menighet eller det enkelte medlem har ingen
myndighet i administrasjonen av kirken.
3.
Uavhengig: en styreform hvor den lokale menighet er den
suverene og absolutte myndighet innenfor sitt lokale område. Denne formen
kalles også kongregasjonalisme.
4
Representativ: den formen for kirkeorganisasjon som
anerkjenner at kirkens myndighet har sitt utgangspunkt i menighetens
medlemmer, der den utøvende myndighet er blitt delegert til representative
enheter og embetspersoner som står for ledelsen av menigheten. Denne form
for kirkelig styre anerkjenner også en ensartet og likeverdig ordinasjon av
hele pastorstaben. Den representative formen for kirkeorganisasjon er den
som gjelder i Syvendedags Adventistsamfunnet.
Fire nivåer med representative generalforsamlinger
i Syvendedags Adventistsamfunnets organisasjon
Blant syvendedags adventistene er det fire konstitusjonelle
organisasjonsnivåer som tar sitt utgangspunkt i den enkelte troende og fører
opp til den verdensomspennende organisasjonen av menighetens arbeid:
1.
Den lokale menighet, en organisert sammenslutning av
enkelttroende.
2.
Det lokale distrikt, en organisert sammenslutning av
menigheter innen en stat, en provins eller et område.
3.
Unionen, en sammenslutning av distrikter eller misjoner innen
et større område.
4.
Generalkonferensen,
den
største
organiserte
sammenslutningen, omfatter alle unioner i alle deler av verden. Divisjonene
er seksjoner innen Generalkonferensen som har fått tildelt administrativt
ansvar innenfor definerte geografiske områder.
”Hvert medlem i menigheten har en stemme ved valg av embetsmenn
for menigheten. Menighetene velger embetsmenn til de lokale konferensene.
Delegerte valgt av de lokale konferensene velger embetsmenn for unionene,
mens delegerte som er valgt av unionskonferensene, velger embetsmenn for
Generalkonferensen. Ved denne ordningen har hver konferens, hver
institusjon, hver menighet og hvert medlem enten direkte eller ved
representanter en stemme ved valget av de menn som bærer de viktigste
ansvar i Generalkonferensen.” —Veiledning for menigheten, bind 3, s. 189190.
29
Menighetens institusjoner
Innenfor rammen av disse fire nivåene med representative
generalforsamlinger driver menigheten mange forskjellige institusjoner.
Syvendedags adventistene ser i misjonsbefalingen og i eksemplet fra Herren
og hans apostler at Kristi etterfølgere har et ansvar for å tjene hele mennesket.
I oppbyggingen av institusjoner for utdanning, helseomsorg,
forlagsvirksomhet og andre formål, har de derfor i sin verdensomfattende
misjonsvirksomhet fulgt det mønsteret som går helt tilbake til begynnelsen.
Etter syvendedags adventistenes teologi og forståelse av menighetens
virksomhet, har slike institusjoner helt fra de ble opprettet, vært integrerte
deler av menigheten. De medvirker direkte i å sette den guddommelige
misjonsbefaling ut i livet. Derfor bruker Syvendedags Adventistsamfunnet
sine institusjoner som både eies og drives av kirkesamfunnet, så som
helseinstitusjoner, forlagshus, helsekostindustri og skoler, som integrerte
enheter i tjeneste for helse, litteratur og undervisning. Derfor er disse
institusjonene nødvendige og uatskillelige deler av menighetens totale
aktiviteter for å føre evangeliet ut til hele verden.
De mange enhetene innen den verdensomspennende menigheten,
enten man tenker på lokale menigheter, distrikter, helseinstitusjoner,
forlagshus, skoler eller andre enheter, finner sin organisasjonsmessige
tilhørighet i Syvendedags Adventistsamfunnets Generalkonferens hvor de er
representert. Gjennom disse strekker den verdensomspennende menigheten ut
en hjelpende hånd i Kristi navn for å stille en såret og lidende verdens behov.
Generalkonferensen den øverste myndighet
Generalkonferensens generalforsamling, og Generalkonferensens styre
i tiden mellom generalforsamlingene, er den øverste instans i
administrasjonen av menighetens verdensomspennende arbeid. Gjennom sine
vedtekter er Generalkonferensen gitt myndighet til å organisere underordnede
enheter for å fremme spesielle formål i de forskjellige deler av verden. Det er
derfor en forutsetning at alle underordnede enheter og institusjoner, overalt i
verden, vil anerkjenne Generalkonferensen som den høyeste myndighet, nest
etter Gud, blant syvendedags adventistene. Når uenighet oppstår innen eller
mellom enheter og institusjoner, vil den rette saksgang være å anke saken til
det neste høyere organisasjonsnivå helt til den når opp til
Generalkonferensens generalforsamling eller til styret for Generalkonferensen
på den store årlige samling (Annual Council). I tiden mellom disse
sammenkomster skal Generalkonferensens styre utgjøre den instans som har
30
øverste myndighet til å avgjøre saker hvor forskjeller i oppfatning har
oppstått. Styrets avgjørelse kan bli tatt opp til fornyet behandling ved en
generalforsamling for Generalkonferensen, eller ved styrets store årlige
samling.
”Herren har ofte undervist meg om at det ene menneskes dømmekraft
aldri skal bli underlagt et annet enkelt menneskes dømmekraft. Aldri må en
mann eller noen få menn tenke at de eier tilstrekkelig visdom og makt til å
kontrollere virksomheten og si hvilke planer som alene skal følges. Men når
brødre fra alle deler av arbeidsfeltet er samlet til en generalkonferanse og der
holder fram sin mening, må man ikke holde fast på personlig uavhengighet og
personlige meninger, men må oppgi disse. Aldri må en arbeider betrakte det
som en dyd at han fortsatt hevder sitt standpunkt om selvstendighet på tross
av beslutning av Generalkonferensen.
Når en liten gruppe menn som er blitt betrodd den alminnelige ledelse
av virksomheten, har forsøkt i Generalkonferensens navn å gjennomføre
ukloke planer og å begrense Guds verk, har jeg til tider sagt at jeg ikke lenger
kan betrakte Generalkonferensens røst som Guds røst, slik som den er
representert av disse få menn. Men dermed er ikke sagt at man ikke skal
respektere de beslutninger som blir tatt av Generalkonferensen i en
forsamling av lovmessig valgte representanter fra alle deler av arbeidsfeltet.
Gud har ordnet det slik at når representanter fra hans menighet fra alle deler
av jorden er samlet til generalkonferanse, skal de ha myndighet Den feil som
noen står i fare for å gjøre, er at de tillegger en manns eller noen få menns
mening og bedømmelse det fulle mål av autoritet og innflytelse som Gud har
lagt ned i sin menighet gjennom Generalkonferensens beslutning og stemme,
når den er samlet for å legge planer for utviklingen og fremgangen for hans
verk.
Når den makten som Gud har lagt ned i menigheten, blir overdratt til
en enkelt mann og han blir utrustet med myndighet til å avgjøre ting for
andre, betyr dette en endring av den sanne bibelske orden. Den måten Satan
virker på overfor en slik manns sinn kan i aller høyeste grad bli lumsk, til
tider nesten overveldende, fordi fienden håper på at han gjennom hans sinn
kan påvirke mange andre. La oss gi den høyeste organiserte autoritet i
menigheten det som vi har så lett for å overlate til en mann eller til en liten
gruppe menn.” – Veiledning for menigheten, bind 3, s. 318-319.
Menighetens autoritet og Menighetshåndboken – (se kap. 1.)
31
KAPITTEL 6
Medlemskap i menigheten
Medlemskap på et åndelig grunnlag
De alvorlige og høytidelige forpliktelser som følger med medlemskap,
må bli klart og tydelig framlagt for alle som søker om å bli tatt opp i
menigheten. Alle må få en nøyaktig undervisning om hva det betyr å være et
lem på Kristi legeme. Bare de som klart viser at de har opplevd den nye
fødsel, og som virkelig har en levende åndelig opplevelse i Kristus Jesus, er
klar til å bli tatt opp som menighetsmedlemmer. Før dåp og opptak i
menigheten, må alle kandidater for medlemskap bli omhyggelig undervist i
menighetens grunnleggende læresetninger og hvordan disse praktiseres. Alle
som søker opptak i menigheten må bli informert om hvilke prinsipper
menigheten står for.
Dette er et åndelig forhold. Bare de som er omvendt kan komme inn i
et slikt fellesskap. Kun på denne måten kan menighetens renhet og åndelige
nivå bli opprettholdt. Hver predikant har plikt til å undervise dem som tar
imot sannhetens prinsipper, slik at de kan gå inn i menigheten på et solid,
åndelig grunnlag. Det er ikke fastsatt noen nedre aldersgrense for dåp, og det
blir derfor anbefalt at barn som i meget ung alder uttrykker ønske om å bli
døpt, blir oppmuntret og meldt inn i et undervisningsopplegg som kan føre
dem fram mot dåp.
”Han har kalt menighetens medlemmer ut fra mørket til sitt underfulle
lys for at de skal vitne om hans herlighet. Menigheten oppbevarer Guds rike
nåde i Kristus, og gjennom den vil Guds kjærlighet til slutt og i hele sin fylde
komme til syne for ”maktene og myndighetene i himmelrommet.”” – Alfa og
Omega, bind 6, s. 11.
Evangeliet krever dåp
Det nye testamente fastslår at dåpen er den seremoni som gir adgang
til menigheten. ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper
dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde
alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens
ende” (Matt 28,19.20).
32
”Peter svarte dem: Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver
og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige
Ånds gave!” (Apg 2,38.).
Dåpen en betingelse for medlemskap i menigheten. – ”Kristus har
gjort dåpen til tegnet på inngang i hans åndelige rike. Dette har han gjort til et
uttrykkelig vilkår som må etterkommes av alle som ønsker å bli anerkjent for
å stå under Faderens, Sønnen og Den Hellige Ånds myndighet. Før et
menneske kan finne et hjem i menigheten, før det kan gå over treskelen til
Guds åndelig rike, må det bli preget med det guddommelige navn:, ’Herren
vår rettferdighet’(Jer 23,6).
Dåpen betyr en overmåte høytidelig forsakelse av verden. De som blir
døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds trefoldige navn når de trer inn
i sitt kristelige liv, erklærer offentlig at de har forsaget Satans tjeneste og er
blitt medlemmer av den kongelige familie, barn av den himmelske konge. De
har lydt befalingen: ’Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, … rør ikke noe
urent’ Og på dem blir løftet oppfylt: ’… dere skal være mine sønner og døtre,
sier Herren, Den Allmektige’ (2 Kor 6,17.18).
Prinsippene i kristenlivet bør legges klart fram for slike som nylig har
tatt imot sannheten. Man kan aldri bygge på deres bekjennelse til troen som et
bevis på at de har en frelsende forbindelse med Kristus. Vi må ikke bare si:
’Jeg tror’, men vi må leve etter sannheten. Det er ved å etterkomme Guds
vilje i vår tale, vårt liv og vår karakter, at vi beviser vår forbindelse med
ham.” – Veiledning for menigheten, bind 2, s. 311.
Dåpens form. – Syvendedags adventistene tror på dåp ved
neddykking, og godtar som medlemmer i menigheten bare dem som er blitt
døpt på denne måten. Alle som anerkjenner at de er fortapt på grunn av synd,
og som oppriktig angrer sin synd og erfarer en omvendelse, kan bli akseptert
som kandidater for dåp og medlemsskap i menigheten etter fullverdig
undervisning.
Predikanter må undervise kandidatene grundig før dåpen. – En
predikant må ikke fremstille noen kandidater til dåp og medlemsskap før han
ved en offentlig eksaminasjon kan overbevise menigheten om at kandidaten
er grundig undervist og er klar til å ta et slikt skritt. (Se side ??) I menigheter
hvor hyppige dåpshandlinger kan svekke betydningen av en offentlig
eksaminasjon, må en bruke en alternativ framgangsmåte. Predikantens
gjerning er ikke fullført før han har undervist kandidatene så grundig at de er
blitt kjent med og har bestemt seg for å anerkjenne alle menighetens
33
grunnleggende trospunkter og hvordan disse praktiseres, samt å være
forberedt til å påta seg det ansvar som følger med menighetsmedlemskap.
Våre menigheter må forlange at dette blir gjennomført som hovedprinsipp når
nye medlemmer skal opptas. Våre menigheter, ved menighetsstyret, bør
insistere på at kandidatene blir undervist enkeltvis og også deltar i en
dåpsklasse der dette er mulig.
”De som skal døpes, får ikke en så inngående eksaminasjon som de
burde. Det bør komme klart fram om de bare antar navn av syvendedags
adventister eller om de stiller seg på Herrens side for å komme ut av verden
og skille seg ut og ikke røre ved noe urent. Før dåpen bør det foregå en
grundig eksaminasjon angående dåpskandidatenes erfaring. Denne
eksaminasjonen bør ikke foregå på en kald og fjern måte, men i vennlighet og
ømhet, og man bør henvise til Guds Lam som bærer verdens synd. Vis den
som skal døpes, hvilke krav evangeliet stiller..” – Veiledning for menigheten,
bind 2, s. 314.
”Når de tydelig gir til kjenne at de fullt ut forstår det standpunkt de har
tatt, skal de bli godtatt.” – Testimonies to Ministers, side 128.
Offentlig eksaminasjon. – Menigheten har rett til å få vite om troen
og holdningen hos alle som søker medlemskap i menigheten. Det er helt på
sin plass at alle kandidater offentlig blir stilt en del spørsmål før de blir døpt,
fortrinnsvis mens hele menigheten er tilstede. Dersom dette skulle vise seg å
være vanskelig å gjennomføre, kan det skje i nærvær av menighetsstyret eller
en komité utpekt av menighetens styre, som for eksempel. forstanderskapet,
som da rapporterer til menigheten før dåpen finner sted. Dersom man benytter
en alternativ framgangsmåte, slik som nevnt i foregående avsnitt, bør det gis
anledning for de kandidatene som ønsker det, til offentlig å uttrykke sitt ønske
om å slutte seg til menigheten og å bli identifisert med og bli godtatt som en
av menigheten.
Dåpspakt. – Et sammendrag av trospunktene som er utarbeidet
spesielt for undervisning av dåpskandidater, er sammen med dåpsløfte og
dåpsbevis, blitt tatt i bruk innen Adventistsamfunnet som en dåpspakt. Et
trykt dokument som inneholder dåpspakten med ferdig utfylt dåpsbevis, skal
gis til alle som blir opptatt som medlem i menigheten ved dåp. For dem som
blir tatt opp på grunnlag av bekjennelse av sin tro, skal det også gis en
passende attest.
Dette sammendraget av trospunkter er utarbeidet spesielt med tanke på
undervisning av dåpskandidater. Alle kandidater bør ha grundig kjennskap til
de læresetninger som er innbefattet i denne oversikten, og kjenne de plikter
34
som de troende er pålagt. I sin livsførsel må kandidatene vise at de virkelig
har godtatt alle syvendedags adventistenes læresetninger og de prinsippene
for livsførsel som er det synlige uttrykk for disse læresetningene rent ytre sett,
for "på fruktene skal dere kjenne dem.”
Vordende medlemmer av syvendedags adventistenes menighet skal
før dåp eller før opptak på grunnlag av bekjennelse av tro, undervises grundig
fra skriften om de grunnleggende trospunkter som er gjengitt i kapittel 3 ( se
side ??) i denne menighetshåndboken. For å gjøre det enklere for evangelister,
pastorer og andre å gi denne undervisning, og for å gjøre den bibelsk og
praktisk, er en særlig redigert oversikt tatt med som tillegg til denne
menighetshåndboken på sidene ???-??? og i Minister's Handbook.
Dåpserklæring og dåp
Dåpserklæring. – Dåpskandidater og de som skal opptas på grunnlag
av tro, skal bekrefte at de aksepterer Syvendedags Adventistsamfunnets
fundamentale trospunkter i nærvær av menigheten eller i nærvær av en annen
rettmessig utpekt komité (se side ??). Pastoren eller forstanderen stiller
følgende spørsmål til kandidaten(e), som gir sitt samtykke enten muntlig eller
ved å rekke opp hånden.
Dåpserklæring
1. Tror du på én Gud: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, en enhet
av tre personer i evig sameksistens?
2. Tar du imot Jesu Kristi død på Golgata som en soning for dine
synder, og tror du at du er frelst fra synd og syndens straff ved Guds nåde og
gjennom troen på at Jesus ga sitt blod for deg?
3. Tar du imot Jesus Kristus som din Herre og personlige Frelser, idet
du tror at Gud i Kristus har tilgitt dine synder og gitt deg et nytt hjerte, og tar
du avstand fra verdens syndige livsførsel?
4. Tar du ved tro imot Kristi egen rettferdighet; han som er din
talsmann i den himmelske helligdom? Tar du imot hans løfte om
forvandlende nåde og kraft til å leve et Kristus-sentrert liv i ditt hjem og i
verden?
5. Tror du at Bibelen er Guds inspirerte ord, den eneste rettesnor for
den kristnes tro og liv? Lover du at du regelmessig vil bruke tid til bønn og
bibelstudium?
6. Anerkjenner du de ti bud som et uttrykk for Guds karakter og en
åpenbaring av hans vilje? Er det din hensikt ved den kraft Kristus gir deg, å
35
holde denne loven, inkludert det fjerde bud som krever helligholdelse av
ukens sjuende dag som sabbat for Herren og som et minne om skapelsen?
7. Ser du fram til Jesu snare komme, og til det velsignede håp når
dette dødelige vil bli kledd i udødelighet? Vil du, mens du forbereder deg til å
møte Herren, bruke dine talenter i personlig sjelevinnende anstrengelser der
du vitner om den frelse han i kjærlighet har gitt deg, slik at du kan hjelpe
andre til å være beredt når han kommer til syne i herlighet?
8. Aksepterer du Bibelens lære om åndelige gaver, og tror du at den
profetiske gave er et av kjennetegnene på den siste menighet?
9. Tror du at menigheten skal være organisert? Er det din hensikt å
tilbe Gud og å støtte menigheten ved din tiende og dine gaver, og ved din
personlige innsats og innflytelse?
10. Tror du at kroppen din er et tempel for Den Hellige Ånd? Vil du
ære Gud ved å ta vare på kroppen, idet du unngår å bruke det som er skadelig;
holder deg vekk fra all uren mat; fra bruk, framstilling og salg av
alkoholholdige drikkevarer; fra bruk, framstilling og salg av tobakk i alle
dens former laget for bruk av mennesker; og fra misbruk av eller spredning av
narkotika og annen rusgift?
11. Kjenner og forstår du de grunnleggende bibelske prinsipper slik de
blir presentert av Syvendedags Adventistsamfunnet? Er det din hensikt, ved
Guds nåde, å gjøre hans vilje ved å innordne ditt liv i samsvar med disse
prinsipper?
12. Godtar du Det nye testamentes lære om dåp ved neddykkelse?
Ønsker du å bli døpt på denne måten, som et offentlig uttrykk for din tro på
Kristus og at han har tilgitt dine synder?
13. Godtar og tror du at syvendedags adventistenes menighet er
”resten” som også kalles ”de andre av hennes ætt” i bibelprofetien (Åp 12,
17), og at mennesker fra hver nasjon, rase og tungemål innbys og tas opp i
dens fellesskap? Er det ditt ønske å bli medlem av denne lokale menigheten i
dette verdensomspennede kirkesamfunnet?
Dåpserklæring (Alternativ)
1. Tar du imot Jesus Kristus som din personlige Frelser og Herre, og
er det ditt ønske å leve ditt liv i et frelsende forhold til ham?
2. Godtar du den bibelske undervisningen slik den er formulert i
Syvendedags Adventist-samfunnets grunnleggende trospunkter, og lover du
at du ved Guds nåde vil leve ditt liv i samsvar med disse læresetningene?
3. Ønsker du å bli døpt og på den måten gi offentlig uttrykk for din tro
på Jesus Kristus? Ønsker du å bli tatt opp i fellesskapet i Syvendedags
36
Adventistmenigheten og å støtte menigheten og dens oppgave som en trofast
forvalter ved din personlige innflytelse, ved din tiende og dine gaver og ved å
leve et liv i tjeneste?
Dåpsbevis. - Det vil være avsatt plass på dåpsbeviset slik at det nye
medlem kan skrive under og dermed bekrefte sitt dåpsløfte. Etter dåpen vil
vedkommende få overrakt dåpsbeviset med dåpsløftet. Dette vil utgjøre et
paktsdokument. Dåpsløftet vil ha følgende ordlyd:
Mitt dåpsløfte
1. Jeg tror på én Gud: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, en enhet
av tre personer i evig sameksistens.
2. Jeg tar imot Jesu Kristi død på Golgata som en soning for mine
synder, og tror at jeg er frelst fra synd og syndens straff ved Guds nåde og
gjennom troen på at Jesus ga sitt blod for meg.
3. Jeg tar imot Jesus Kristus som min Herre og personlige Frelser, idet
jeg tror at Gud i Kristus har tilgitt mine synder og gitt meg et nytt hjerte, og
jeg tar avstand fra verdens syndige livsførsel.
4. Ved tro tar jeg imot den rettferdigheten som Kristus tilbyr meg, han
som er min talsmann i den himmelske helligdom, og jeg tar imot hans løfte
om forvandlende nåde og kraft til å leve et Kristus-sentrert liv i mitt hjem og i
verden
5. Jeg tror at Bibelen er Guds inspirerte ord, den eneste rettesnor for
den kristnes tro og liv. Jeg lover at jeg regelmessig vil bruke tid til bønn og
bibelstudium.
6. Jeg anerkjenner de ti bud som et uttrykk for Guds karakter og en
åpenbaring av hans vilje. Det er min hensikt ved den kraft Kristus gir meg, å
holde denne loven, inkludert det fjerde bud som krever helligholdelse av
ukens sjuende dag som sabbat for Herren og som et minne om skapelsen.
7. Jeg ser fram til Jesu snare komme, og til det velsignede håp når
dette dødelige vil bli kledd i udødelighet. Jeg vil, mens jeg forbereder meg til
å møte Herren, bruke mine talenter i personlig sjelevinnende anstrengelser der
jeg vitner om den frelse han i kjærlighet har gitt meg, slik at jeg kan hjelpe
andre til å være beredt når han kommer til syne i herlighet.
8. Jeg aksepterer Bibelens lære om åndelige gaver og tror at den
profetiske gave er et av kjennetegnene på den siste menighet.
9. Jeg tror at menigheten skal være organisert, og det er min hensikt å
tilbe Gud og å støtte menigheten ved min tiende og mine gaver, og ved min
personlige innsats og innflytelse?
37
10. Jeg tror at kroppen min er et tempel for Den Hellige Ånd. Jeg vil
ære Gud ved å ta vare på kroppen, idet jeg unngår å bruke det som er
skadelig; holder meg vekk fra all uren mat; fra bruk, framstilling og salg av
alkoholholdige drikkevarer; fra bruk, framstilling og salg av tobakk i alle
dens former laget for bruk av mennesker; og fra misbruk av eller spredning av
narkotika og annen rusgift.
11. Jeg kjenner og forstår de grunnleggende bibelske prinsipper slik de
blir presentert av Syvendedags Adventistsamfunnet. Det er min hensikt, ved
Guds nåde, å gjøre hans vilje ved å innordne mitt liv i samsvar med disse
prinsipper.
12. Jeg godtar Det nye testamentes lære om dåp ved neddykkelse, og
jeg ønsker å bli døpt på denne måten, som et offentlig uttrykk for min tro på
Kristus og at han har tilgitt mine synder.
13. Jeg godtar og tror at syvendedags adventistenes menighet er
”resten” som også kalles ”de andre av hennes ætt” i bibelprofetien (Åp 12,
17), og at mennesker fra hver nasjon, rase og tungemål innbys og tas opp i
dens fellesskap. Det er mitt ønske å bli medlem av denne lokale menigheten i
dette verdensomspennede kirkesamfunnet.
Dåpskandidatene ønskes velkommen – Når kandidatene overfor
menigheten eller en annen rettmessig utpekt gruppe, har svart bekreftende på
dåpserklæringen, eller menigheten har fått forsikring om at slike svar er
avgitt, skal menigheten stemme over forslaget om at de blir tatt opp i
menigheten når de er blitt døpt. Dåpshandlingen skal ikke utsettes unødig.
Opptak av medlemmer som ikke er kjent – Når en evangelist
forbereder dåp for dem han har vunnet, må han innby pastoren eller
forstanderen til å være til stede i dåpsklassen slik at han kan bli kjent med de
som skal døpes. Slik kontakt vil gjøre det mulig for menigheten å bli bedre
forberedt på at ta imot de nye medlemmene i menighetsfellesskapet. Denne
framgangsmåten vil ikke være retningsgivende når det gjelder personer som
bor så avsides at de ønsker å bli opptatt i distriktsmenigheten.
Dåpshandlingen – Ved denne seremonien skal menighetstjenerne
gjøre de nødvendige forberedelsene og hjelpe de mannlige dåpskandidatene
ned i vannet og opp igjen. (Se side ??.) Menighetssøstrene hjelper de
kvinnelige kandidatene. (Se s. ??.) Det må sørges for at kandidatene blir
utstyrt med passende påkledning under dåpshandlingen. Kapper av egnet,
kraftig stoff, er å foretrekke. Hvis slike kapper ikke er tilgjengelige, må det i
alle fall sørges for at kandidatene er anstendig påkledd. Dåpshandlingen
38
etterfølges av en velkomsthilsen der de nydøpte blir innlemmet i fellesskapet.
Pastoren eller forstanderen skal på vegne av menigheten ønske de nye
medlemmene velkommen.
Regulær medlemsstatus
Alle medlemmer som ikke er under menighetsdisiplin skal anses å ha
regulær medlemsstatus. (Se side ???-???)
Overflytting av medlemmer
Overflytting av menighetsmedlemmer. – Når et menighetsmedlem
flytter til et nytt område, bør sekretæren i den menigheten hvor
vedkommende har sitt medlemsskap, skrive til sekretæren i det aktuelle
distrikt og be om at en pastor på det nye stedet avlegger et pastoralt besøk hos
vedkommende. Denne pastorale handling kan legge forholdene til rette for
overflyttingsprosessen.
Sekretæren i den menigheten hvor medlemsskapet er registrert, skal
også gjøre medlemmet oppmerksom på at en vil gi hans eller hennes nye
adresse til en pastor på det nye stedet.
Et menighetsmedlem som flytter fra et sted til et annet for et tidsrom
av mer enn seks måneder, bør umiddelbart søke om å få sitt medlemskap
overflyttet til en menighet nær hans eller hennes nye bosted. Dersom
medlemmet bor isolert og det ikke er noen menighet i rimelig nærhet, er det
vanlig at vedkommende søker om å bli med i distrikts- menigheten. Et slikt
overflyttingsbrev er gyldig i seks måneder fra utstedelsen. Dersom det ikke
fører til opptak innen denne tidsfristen, mister det sin gyldighet.
Utstedelse av overflyttingsbrev. – Søknad om overflyttingsbrev gis til
sekretæren i menigheten der vedkommende ønsker å bli tatt opp. Sekretæren
sender så anmodning til menighetssekretæren i den menigheten medlemmet
ønsker å overflyttes fra. Ved mottakelse av anmodningen legger
menighetssekretæren i medlemmets tidligere menighet søknaden fram for
pastoren, dersom han er ordinert, eller til forstanderen, som så legger
anmodningen fram for menighetsstyret. Etter å ha vurdert saken vedtar
menighetsstyret en anbefaling, positiv eller negativ vedrørende anmodningen.
(Se videre side ??, og sidene ??, ??, ??, ??, ??, ???, ???.) Pastoren eller
forstanderen kunngjør søknaden og anbefalingen for menigheten, og
annonserer at dette er første gangs kunngjøring. Endelig vedtak gjøres av
menigheten uken etter når søknaden igjen kunngjøres. Hensikten med et
39
tidsrom på en uke mellom kunngjøringene er å gjøre det mulig å komme med
en innvending for ethvert medlem som måtte ha en gyldig grunn til å uttale
seg mot at overflyttingsbrevet blir sendt. En slik innvending bør vanligvis
ikke framsettes offentlig, men gis til pastoren eller forstanderen. Disse må da
kalle sammen menighetsstyret for å vurdere innvendingen. Den som har reist
en innvending, må få anledning til å legge den fram for styret. Dersom
innvendingen ikke er vel fundert, må vedkommende oppfordres til å trekke
den tilbake. Hvis det derimot skulle være gyldig grunn for innvendingen, har
menighetsstyret plikt til å iverksette de nødvendige undersøkelser i saken. I så
fall må det endelige vedtak om overflytting utsettes til en tilfredsstillende
løsning er funnet.
Dersom vanskelighetene involverer mellommenneskelige forhold, må
det gjøres alt som er mulig for å forlike partene. Dersom det dreier seg om
offentlige lovbrudd, er det mulig at det blir nødvendig med disiplinære tiltak.
Dersom det dreier seg om et åndelig fall, må det gjøres anstrengelser for å
hjelpe vedkommende medlem til rette.
Sekretæren skriver ut overflyttingsbrev. – Når menigheten har vedtatt
å utstede overflyttingsbrev, fyller menighetens sekretær ut det skjema som
benyttes til dette formål, og sender det til sekretæren for den menighet
medlemmet ønsker å bli tatt opp i. Sekretæren for denne menigheten gir
brevet til pastoren eller forstanderen som først legger det fram for
menighetens styre for anbefaling. På den neste regulære gudstjeneste blir så
anmodningen presentert for menigheten. En uke senere vedtar menigheten
ved avstemning om vedkommende skal opptas i menigheten. Sekretæren i
den menigheten der vedkommende blir opptatt, fører så medlemmets navn og
dato for opptak inn i menighetens medlemsprotokoll. Sekretæren fyller også
ut retur-delen av overflyttingsbrevet, bekrefter at medlemmet er tatt opp, og
sender denne delen tilbake til sekretæren for menigheten medlemmet er
overført fra (se side ??).
Alternativ metode for overflytting av medlemmer. - De enkelte
divisjoner kan godkjenne alternative metoder for overflytting av medlemmer
fra en menighet til en annen innenfor divisjonens eget område, men når
medlemmer ber om å bli overført til en menighet i en annen divisjon, skal en
følge den prosedyren som er beskrevet i avsnittet ”Utstedelse av
overflyttingsbrev”.
Medlemskap i overflyttings-perioden. – Ikke under noen
omstendigheter må sekretæren i den menigheten som anbefaler overføring,
40
fjerne medlemmets navn fra medlemsprotokollen før retur-delen av
overflyttingsbrevet er mottatt med bekreftelse på at vedkommende er blitt
opptatt i den mottakende menighet. Å følge en annen prosedyre ville frata
personen medlemskapet i overførings-perioden. Derfor må en slik
framgangsmåte aldri benyttes. Sekretæren, forstanderen, pastoren og
distriktslederen er alle ansvarlige for å se til at disse retningslinjer blir fulgt
nøyaktig i alle menigheter.
Medlemsopptak vanskeliggjort av verdensbegivenheter. – Forholdene
i verden gjør det noen ganger umulig å sende eller motta brev til eller fra den
menigheten hvor medlemskapet er registrert. I slike tilfeller kan menigheten
som vedkommende bor i nærheten av, samrå seg med det lokale distrikt, og
på den måten forvisse seg om hvor slike medlemmer står i forhold til
menigheten og ta dem opp på grunnlag av personlig trosbekjennelse. Dersom
det siden blir mulig å ta opp korrespondanse med den tidligere menigheten,
må det sendes brev fra den menigheten som har tatt opp vedkommende, med
opplysning om det som er blitt gjort.
Medregnes i statistisk rapport. – Ved slutten av kvartalet og av året,
når menighetens statistiske rapport lages, må alle medlemmer som det er
utstedt overflyttingsbrev for, uten at retur-skjema er mottatt, regnes med i den
menigheten som har utstedt overflyttingsbrevene. Når retur-skjemaet er
mottatt med bekreftelse på at medlemmet er tatt opp i mottaker-menigheten,
skal utsteder-menigheten stryke medlemmet fra sine lister, og ikke ta navnet
med i neste kvartalsrapport. Mottaker-menigheten vil føre navnet inn i sin
medlemsliste, og medlemmet vil bli inkludert i deres neste kvartalsrapport.
Dersom et medlem ikke blir opptatt. – Den menigheten som
overflyttingsbrevet sendes til, er forpliktet til å ta opp medlemmet, med
mindre det foreligger en god og rimelig grunn til ikke å gjøre det. I tilfelle
menigheten ikke opptar medlemmet, må menighetssekretæren sende
overflyttingsbrevet tilbake til den utstedende menigheten, med full forklaring
av årsakene. Vedkommendes medlemsskap forblir da hvor det var før det ble
bedt om overflytting, med andre ord i den utstedende menigheten.
Medlemmet må samarbeide med menigheten i å oppklare alle spørsmål som
måtte oppstå på grunn av avslaget om å oppta personen som medlem i den
menigheten vedkommende ønsket å bli tilsluttet.
Ingen overflyttingsbrev for medlemmer under menighetsdisiplin. –
Ikke i noe tilfelle kan en menighet vedta å utstede overflyttingsbrev for et
41
medlem som er under menighetsdisiplin. Å gjøre det ville være i strid med
den gylne regel.
Overflyttingsbrev bare for medlemmer med regulær medlemsstatus.
– Overflyttingsbrev utstedes bare for medlemmer med regulær
medlemsstatus. Det må aldri knyttes kommentarer til overflyttingsbrev.
Dersom et medlem som har flyttet fra en menighet, er blitt kald og likegyldig,
kan forstanderen ta kontakt med forstanderen i menigheten i det området
medlemmet er flyttet til, for å avklare aktuelle spørsmål før det fattes vedtak
om å sende overflyttingsbrev.
Overflyttingsbrev bare for medlemmer som ønsker det. – En
menighet må ikke vedta å sende overflyttingsbrev i strid med vedkommendes
eget ønske. Heller ikke må noen menighet godta et overflyttingsbrev for et
medlem som ikke ønsker overflytting.
Medlemskap i menigheten er et personlig forhold mellom den enkelte
og Kristi legeme. En menighet må godta dette forhold og ikke gjøre vedtak
som kan fortolkes som formynderi.
På den annen side er medlemmet forpliktet til å godta menighetens
ønsker og gjøre sitt beste for å unngå problemer med fraværende medlemmer.
Når en adventist flytter fra det område vedkommende har sitt medlemskap, er
det vedkommendes plikt å vise samarbeidsvilje ved å be om
overflyttingsbrev.
Dersom en menighet blir utelukket fra samfunnet ved vedtak på
distriktets generalforsamling, må medlemmene midlertidig bli overført til
distriktsmenigheten, forutsatt at de ikke protesterer. Dette for å beskytte
medlemsforholdet til lojale medlemmer. De som nekter å bli overført, må da
anses som utelukket sammen med den utelukkede menigheten.
Distriktsmenigheten har i slike tilfeller myndighet til å utstede
overflyttingsbrev for lojale medlemmer som ønsker det, og til å behandle
andre medlemsforhold om nødvendig (se side ??-??).
Menighetsstyret kan ikke vedta å sende overflyttingsbrev. – Et
menighetsstyre har ikke myndighet til å vedta å sende overflyttingsbrev eller
å oppta medlemmer fra andre menigheter på grunnlag av mottatte
overflyttingsbrev. Styrets fullmakt er her begrenset til å gi anbefalinger til
menigheten. Vedtak angående alle overflyttinger av medlemskap, enten for
eller imot, skal fattes av menigheten. (Se side ??.) Menighetens sekretær har
ingen fullmakt til å stryke eller føre inn navn i menighetsprotokollen uten at
42
det er blitt vedtatt av menigheten. Når et medlem dør, er det ikke nødvendig
med noe vedtak om å stryke navnet; sekretæren noterer da bare dødsdatoen.
Distriktsmenigheten
Medlemmer som bor avsides, bør slutte seg til distriktsmenigheten.
Denne er organisert med tanke på spredtboende medlemmer som ikke på
annen måte kan ha glede og nytte av medlemskap i en lokal menighet. Eldre
og svakelige medlemmer som bor i nærheten av en menighet, bør ha sitt
medlemskap i den lokale menigheten. Det er menighetens ansvar og plikt å ha
omsorg for disse medlemmer. De må ikke overflyttes til distriktsmenigheten
da denne ikke er opprettet for å utføre pliktene til den lokale menigheten. Selv
om embetspersonene i distriktet er embetspersoner i distriktsmenigheten, bør
de ha sitt personlige medlemskap i den menigheten de bor i nærheten av.
Hensikten med en distriktsmenighet er ikke å være en hjemmemenighet for
misjonsarbeidere. Pastorer og andre ansatte i SDA skal søke medlemsskap i
den menigheten der de lokalt hører hjemme.
Distriktslederen skal være distriktsmenighetens førsteforstander. Det
arbeid som vanligvis gjøres av en menighetssekretær, skal ivaretas av
distriktets sekretær. Distriktets kasserer gjør det som ellers gjøres av en
menighetskasserer. De funksjoner som vanligvis utøves av en lokal menighet
og dens styre, utføres for distriktsmenigheten av distriktsstyret, da en
distriktsmenighet i sakens natur er avskåret fra å ha eget styre. Dette styret
skal også utpeke de delegerte fra distriktsmenigheten til generalforsamlingen.
Organiserte grupper
Når flere spredtboende adventister bor forholdsvis nær hverandre, kan
det organiseres en gruppe som samles til fellesskap og gudstjeneste med det
langsiktige formål å vokse til å bli en organisert menighet.
Distriktsstyret kan godkjenne at en slik gruppe av troende blir formelt
organisert, og styret har også fullmakt til å oppløse en slik gruppe. Når
distriktsstyret har godkjent at en slik gruppe blir organisert, kan selve
organiseringen bli satt i verk av områdepastoren eller en annen pastor utpekt
av distriktsstyret. I samråd med de lokale medlemmene skal pastoren utpeke
en leder og en kasserer for gruppen.
Alle andre personvalg skal foretas ved avstemning blant gruppens
døpte medlemmer på et møte som blir ledet av distriktsformannen eller en
annen person med bemyndigelse fra distriktsstyret. Dette gjelder stillinger
som f. eks. ledere for sabbatsskolen, ungdomslaget og misjonsrådet.
43
Lederen for en gruppe skal ikke ordineres til stillingen og har heller
ikke myndighet til å fylle de samme funksjoner som en vanlig forstander, men
under spesielle omstendigheter kan distriktsstyret utpeke en person med
menighetserfaring og lederegenskaper til å fungere som forstander for en slik
gruppe.
Kassereren for gruppen skal føre nøye regnskap over alle penger som
er mottatt eller brukt. Kassereren skal punktlig og på de tidspunkter distriktet
har fastsatt, sende inn all tiende og alle misjonsgaver, bortsett fra bidrag til
lokale formål, til distriktets kasserer, som også fungerer som kasserer for
distriktsmenigheten.
Siden alle døpte medlemmer av denne gruppen tilhører
distriktsmenigheten, har gruppen ikke myndighet til å iverksette
menighetsdisiplin. Alle slike saker må henvises til distriktsstyret som er styret
for distriktsmenigheten, med distriktets leder som forstander.
En slik gruppe skulle gjerne vokse og etter hvert oppnå en størrelse
som gjør det hensiktsmessig å stifte en menighet. Lederne av gruppen må
derfor tilskynde og støtte medlemmene til alle de aktiviteter som en har i
vanlige menigheter. På denne måten vil medlemmene bli forberedt til å bære
større ansvar når de blir en fullt organisert menighet.
Andre spørsmål om medlemskap, inn- og utmeldinger
Opptak av medlemmer ved personlig trosbekjennelse. – Det er fire
situasjoner der personer som har tatt imot syvendedags adventistenes budskap
kan bli opptatt som medlemmer av en lokal menighet ved personlig
trosbekjennelse.
1. En hengiven kristen fra et annet kristent kirkesamfunn som i
forveien er døpt ved neddykkelse slik Syvendedags Adventistsamfunnet
praktiserer dåp (Se s. ??).
2. Et medlem av Syvendedags Adventistsamfunnet som på grunn av
verdenssituasjonen ikke er i stand til å skaffe et overflyttingsbrev fra den
menighet der vedkommende har sitt medlemskap. (Se s. ??)
3. Et medlem av Syvendedags Adventistsamfunnet som ikke har fått
svar på sin forespørsel om overflytting fra den menighet der vedkommende
står registrert som medlem. I slike tilfeller skal det søkes hjelp hos distriktet.
Hvis den menighet der vedkommende ønsker opptak, er i et annet distrikt,
skal det søkes hjelp hos begge distriktene.
4. En person som har vært medlem, men hvis medlemsskap er blitt
borte eller strøket fordi vedkommende ikke har hatt kontakt med menigheten,
men som i praksis har vært trofast mot sin kristne bekjennelse.
44
En viss tilbakeholdenhet må vises når det gjelder å ta opp medlemmer
ved personlig trosbekjennelse, særlig hvis de tidligere har vært med i andre
menigheter innenfor Adventistsamfunnet. Det hender at folk som er blitt
fratatt medlemskap i én menighet, siden søker medlemskap i en annen ved
personlig trosbekjennelse. Når en person søker opptak ved personlig
trosbekjennelse, må det gjøres grundige undersøkelser om hvordan
vedkommendes fortid har vært. Menighetens embetspersoner må søke råd og
hjelp hos distriktslederen. Det må brukes tilstrekkelig tid til denne
undersøkelsen slik at alle kjensgjerninger kan bli klarlagt.
Dersom en person ber om å bli tatt opp ved personlig trosbekjennelse,
og det viser seg at vedkommende er medlem i en annen adventistmenighet,
må man ikke ta noen skritt for å ta vedkommende opp i menigheten før den
menigheten der personen er registrert som medlem, utsteder et
overflyttingsbrev. Dersom en menighet avslår å gi overflyttingsbrev på tross
av at den korrekte prosedyre har vært fulgt (se s. ??), og medlemmet mener
dette ikke er rettferdig, kan saken ankes til distriktsstyret. Menigheten
vedkommende er medlem av, eller distriktsstyret, er den rette instans til å
avgjøre om søkerens tidligere vandel gjør det forsvarlig å utstede
overflyttingsbrev. Denne framgangsmåten vil føre til en større forståelse for
at medlemskap i menigheten er et hellig privilegium, og til at tidligere urett
blir gjort opp der dette er påkrevd. Ingen menighet har rett til å nekte å
utstede overflyttingsbrev med mindre personen er under menighetsdisiplin.
Når en person som har vært fratatt sitt medlemskap i menigheten,
søker om nytt medlemskap, skjer dette som regel ved gjendåp. (Se s. ???)
Ut av medlemslisten. – Navn kan fjernes fra medlemslisten bare etter
vedtak av menigheten, ved overflytting ved overflyttingsbrev eller ved
utmelding av menigheten. Unntak fra dette er ved dødsfall. (Se side ??.)
Bare én medlemsliste. – En menighet kan ha bare en medlemsliste.
Liste over ikke-aktive medlemmer må ikke under noen omstendighet føres.
Menighetslisten skal inneholde navnet på alle menighetens medlemmer. Navn
kan føyes til listen bare ved menighetens vedtak etter at vedkommende har
søkt medlemskap ved personlig trosbekjennelse, ved dåp eller ved
overflyttingsbrev.
Gjendåp
Gjendåp er direkte omtalt bare ett sted I Bibelen (Apgj 19-1-7), og beskriver
et tilfelle der Paulus bifalt det for en gruppe på omkring 12 disipler. De var
45
tidligere døpt med Johannes-dåpen som var en omvendelsesdåp. I tillegg til
omvendelsen er kristen dåp også forbundet med en klar forståelse av og
personlig overgivelse til evangeliet og Jesu undervisning samt med å ta imot
Den Hellige Ånd. Med denne økte forståelse og forpliktelse var det passende
for disse å bli gjendøpt.
Personer fra andre kristne trossamfunn – På bibelsk grunnlag kan personer
fra andre kristne trossamfunn, personer som har tatt imot Syvendedags
adventistenes budskap og som tidligere er døpt ved neddykkelse, be om å bli
døpt på nytt. De følgende eksempler antyder at gjendåp ikke nødvendigvis er
påkrevd. Eksemplet fra Apgj 19 er tydeligvis et særtilfelle, for om Apollos
står det at han var døpt med Johannes-dåpen (Apgj 18,25), men det er ikke
noe som tyder på at han ble døpt på nytt. Det kan også se ut som om noen av
apostlene selv var døpt med Johannes-dåpen (Joh 1, 35-40), men det står ikke
noe om at de ble døpt om igjen.
Ellen G White støtter gjendåp på grunnlag av at personer tar imot
betydningsfulle nye sannheter og at Ånden leder disse nye troende til å be om
ny dåp. Dette er i tråd med det utviklingsmønsteret vi finner i Apgj 19.
Personer som tidligere er døpt med troendes dåp bør vurdere sin nye religiøse
erfaring og avgjøre om gjendåp vil være ønskelig. Det må ikke være noen
form for press. ”Dette [gjendåp] er en sak som hver enkelt samvittighetsfullt
må ta stilling til inn for Gud. Emnet må presenteres grundig og med sympati
og kjærlighet. Plikten til å overtale er Guds alene. Gi Herren en anledning til
å påvirke sinnet med sin Hellige Ånd slik at den enkelte blir helt overbevist
og trygg når det gjelder dette videregående steg.” Evangelism, s. 373.
Frafall og gjendåp -- Selv om frafall helt klart skjedde i apostelmenigheten
(f. eks Hebr 6, 4-6) tar Skriften ikke opp spørsmålet om gjendåp. Ellen G.
White støtter gjendåp hvis medlemmer har falt fra troen og har levd på en slik
måte at menighetens lære og prinsipper åpenlyst er blitt satt til side, og de så
omvender seg og søker om nytt medlemskap i menigheten, må de komme inn
i menigheten igjen på samme måte som første gang, nemlig ved dåp. (Se
Evangelism, s. 189. 197.)
”Herren forventer en tydelig reformasjon. Og når en sjel virkelig er
blitt omvendt igjen, la ham så bli døpt nå nytt. La ham fornye sin pakt med
Gud, og Gud vil fornye sin pakt med ham”. Evangelism, s. 375. Det er klart at
her er det ikke snakk om en gjentakelse av åndelig fornyelse i en troendes
erfaring, men en radikal forandring av livet.
46
Upassende gjendåp – På bakgrunn av den bibelske undervisning og rådene
fra Ellen G White bør gjendåp bare finne sted i spesielle tilfeller, og det skulle
skje forholdsvis sjelden. Å bli døpt gjentatte ganger eller av følelsesmessige
grunner, svekker dåpens betydning og viser en misforstått oppfatning av det
alvor og den betydning som Skriften tillegger den. Et menighetsmedlem hvis
åndelige erfaring er blitt kald, trenger en omvendelsens ånd som fører til
vekkelse og reformasjon. Denne erfaringen vil bli fulgt opp med å delta i
fotvaskingen og Herrens nattverd og på den måten tilkjennegi fornyet
renselse og fellesskap i Kristi legeme. Derfor er gjendåp ikke nødvendig.
Når dåpen blir forstått og brukt på riktig måte, blir den inngangsporten til
menigheten. Dåpen er i bunn og grunn tegnet på at man er gått inn i Kristi
frelsespakt, det er meningen at dette skal være en permanent forbindelse og
bør anses som en gledelig og høytidelig velkomst inn i Guds familie.
47
KAPITTEL 7
Embetspersoner i menigheten og deres plikter
Valg av embetspersoner i menigheten og i distriktet er en viktig sak.
Framgang i arbeidet avhenger for en stor del av lederskapet. Det må utvises
den største omhu når menn og kvinner skal kalles til å bære hellig ansvar.
Personer som blir foreslått til verv i menigheten bør framvise de
kvalifikasjoner som her blir omtalt.
Kvalifikasjoner
Moralske kvalifikasjoner – ”Velg deg ut dyktige menn av hele folket,
menn som frykter Gud, er pålitelige og hater urett vinning! Sett dem til førere
for folket, noen for tusen, noen for hundre, noen for femti og noen for ti” (2
Mos 18,21).
”Brødre, velg nå ut blant dere sju menn som har godt ord på seg og er
fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven” Apg 6,3).
”Han må ha godt ord på seg blant de utenforstående, så han ikke
utsettes for spott og faller i djevelens snare” (1 Tim 3,7).
”Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du overgi til
pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre” (2 Tim 2,2).
Religiøse kvalifikasjoner – ”Dette er et troverdig ord: Om noen vil ha
et tilsynsembete, så er det en verdifull gjerning han ønsker seg. Derfor må en
tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, nøktern, besindig, høvisk,
gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig eller voldsom, men
overbærende, ikke kranglevoren eller pengekjær. Han skal kunne lede sitt
eget hus på en god måte, så hans barn viser lydighet og respekt. Dersom han
ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds
menighet? Han må ikke være nyomvendt, for da kan han bli innbilsk og
komme under samme dom som djevelen. Han må ha godt ord på seg blant de
utenforstående, så han ikke utsettes for spott og faller i djevelens snare.
Likeså skal diakonene være aktede menn, som står ved sitt ord, ikke ligger
under for drikk og ikke er ute etter skammelig vinning. De skal eie troens
hemmelighet i en ren samvittighet. Men også de skal først prøves, og dersom
det ikke er noe å utsette på dem, skal de settes til tjenesten. Likeså med
kvinnene; de skal være vel ansett, ikke fare med sladder, men være edruelige
og pålitelige i alt. En diakon skal være én kvinnes mann, og han skal lede
48
barn og familie på en god måte. For diakoner som har utført sin tjeneste godt,
vinner seg en aktet stilling og får stor frimodighet i troen på Kristus Jesus” (1
Tim 1,3-13).
”La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de
troende i ord og gjerning, i kjærlighet, troskap og renhet. Inntil jeg kommer,
skal du særlig ta deg av skriftlesningen, forkynnelsen og undervisningen. …
Gi akt på deg selv og din gjerning som lærer. Fortsett med dette! For når du
gjør det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg” (1 Tim 4,12-16).
”Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle bringe orden i de ting
som fremdeles var ugjort. Du skal innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.
En eldste må det ikke være noe å utsette på: Han skal være én kvinnes mann,
hans barn må være troende, ikke oppsetsige og ikke kunne anklages for å leve
et vilt liv. For en tilsynsmann er Guds forvalter, og det må ikke være noe å
utsette på ham. Han må ikke være egenrådig, bråsint, drikkfeldig, voldsom
eller ute etter skammelig vinning. Han skal være gjestfri, elske det gode, være
besindig, rettskaffen og gudfryktig og herre over seg selv. Han må holde seg
til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han både er i stand til å
rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier
imot. For det er mange som ikke vil underordne seg, særlig blant de
omskårne. De farer med tomt snakk og fører folk vill. Du må stoppe munnen
på dem, for de fører ulykke over hele familier når de for egen vinnings skyld
sprer sin forkastelige lære” (Tit 1,5-11).
”Men du skal tale i samsvar med den sunne lære. … Vær selv et
eksempel for dem i gode gjerninger! La læren være uforfalsket og båret fram
med alvor. Da blir din forkynnelse sunn og uangripelig, og enhver motstander
blir til skamme fordi han ikke har noe vondt å si om oss” (Tit 2,1.7.8).
Menigheten må voktes og næres – I sin administrative gjerning kalte
Paulus ”til seg menighetens eldste” (Apg 20,17), og han gav dem følgende
råd: ”Ta vare på dere selv og på hele den hjord som Den Hellige Ånd har satt
dere som tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved
sitt eget blod. For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn
hos dere, og de skåner ikke hjorden. Og blant dere selv skal noen menn stå
fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg. Våk derfor og
husk på at jeg natt og dag i tre år ikke holdt opp med å formane hver eneste
en med tårer” (Apg 20,28-31).
”Og nå ber jeg de eldste blant dere, jeg som selv er en eldste og et
vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær
hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av
tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men
49
med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd
dere, men være et eksempel for hjorden” (1 Pet 5,1-3).
Vi må vise aktelse og respekt for predikanter og embetspersoner i
menigheten – ”Vi ber dere, brødre, å vise dem anerkjennelse som arbeider
blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere. Dere skal
elske dem og sette dem overmåte høyt på grunn av den gjerning de har. Og
hold fred med hverandre” (1 Tess 5, 12. 13).
”Eldste som er gode menighetsforstandere, fortjener dobbel belønning,
framfor alt de som arbeider med forkynnelse og undervisning” (1 Tim 5, 17).
”Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk tilbake
på hvordan de levde og døde, og ta eksempel av deres tro!” ”Vær lydige mot
deres ledere og rett dere etter dem! For de våker over deres sjeler og skal en
gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke.
Ellers blir det ikke til gagn for dere” (Hebr 13, 7. 17).
”De kristne i Tessalonika var sterkt plaget av personer som brakte
fanatiske ideer og lærepunkter. Paulus skrev at noen av dem ikke passet sitt
arbeid, men drev med unyttige ting. Menigheten var blitt forskriftsmessig
organisert og hadde valgt forstandere og menighetstjenere, men noen
egenrådige personer lot seg ikke styre. De nektet å underordne seg dem som
hadde ansvarsfulle stillinger i menigheten. De hevdet retten til å ha egne
meninger og å dytte sine synspunkter på menigheten. Derfor gjorde Paulus
tessalonikerne oppmerksom på den respekt og ærbødighet de skyldte å vise
alle som var valgt til ansvarsfulle stillinger i menigheten.” Alfa og Omega,
bind 6, s. 181.
”Mange innser ikke hvor hellig menighetsforholdet er, og de er ikke
villige til å finne seg i bånd og disiplin. Deres handlemåte viser at de setter
sin egen dømmekraft over den samlede menighets skjønn, og at de ikke
omhyggelig vokter på seg selv så de ikke oppelsker en ånd som setter seg opp
imot dens røst. De som har ansvarsfulle stillinger i menigheten kan ha feil
liksom andre mennesker, og de kan ta feil i sine beslutninger. Men til tross for
dette har Kristi menighet på jorden fått en myndighet som ingen må forakte."
– Veiledning for menigheten, bind 1, s. 380.
Ingen forhastede valg – ”Mange steder treffer vi personer som for
raskt er blitt valgt til ansvarsfulle stillinger som forstandere uten å være
kvalifisert til det. De styrer ikke seg selv på riktig måte. De har ikke noen god
innflytelse. Menigheten er stadig i vanskeligheter på grunn av lederens svake
50
karakter. Altfor tidlig har man lagt hendene på disse menn.” – Testimonies,
bind 4, s. 406, 407.
”Apostelen Paulus skrev til Titus: ”Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at
du skulle bringe orden i de ting som fremdeles var ugjort. Du skal innsette
eldste i hver by, slik jeg påla deg. En eldste må det ikke være noe å utsette på:
Han skal være én kvinnes mann, hans barn må være troende, ikke oppsetsige
og ikke kunne anklages for å leve et vilt liv. For en tilsynsmann er Guds
forvalter, og det må ikke være noe å utsette på ham (Tit 1,5-7).” Det ville
være en fordel om alle våre pastorer fulgte denne undervisning så de unngår å
ordinere menn for tidlig til embeter, uten omhyggelig overveielse og grundig
bønn om at Herren måtte vise ved sin Hellige Ånd hvem han ville ha.
Den inspirerte apostel skrev: ”Vær ikke for snar til å legge hendene på
noen.” I noen av våre menigheter har organiseringen og ordinasjonen av
forstandere skjedd for tidlig. Bibelens regler er blitt satt til side, og følgen er
at menigheten er påført alvorlige vanskeligheter. En skulle ikke ha det så
travelt med å få valgt ledere at en ordinerer personer som ikke på noen måte
er skikket til den ansvarsfulle oppgaven." – Testimonies, bind 5, s. 617.
De som er imot enhet, er ikke skikket til å bli valgt – ”I den senere tid
har det stått fram menn iblant oss som bekjenner seg til å være Kristi tjenere,
men som arbeider stikk i strid med den enhet som vår Herre opprettet i
menigheten. De har originale planer og arbeidsmetoder. De vil gjerne innføre
forandringer i menigheten, slike forandringer som stemmer med deres
oppfatning om fremgang, og de mener at de på den måten skal nå fram til
store resultater. Disse menn kune trenge til å være elever i stedet for lærere i
Kristi skole. De er alltid rastløse, og de søker alltid å utføre et eller annet
stort, å gjøre noe som kan bringe dem selv ære. De trenger til å lære den
nyttigste av alle lærdommer. ydmykhet og tro på Jesus. …
Sannhetens lærere, misjonærer, embetsmenn i menigheten, kan utføre
en god gjerning for Mesteren dersom de vil rense sine sjeler i lydighet mot
sannheten. … Som lemmer på Kristi legeme er alle troende besjelet av den
samme ånd og det samme håp. Splittelser i menigheten vanærer Kristi
religion overfor verden og gir sannhetens fiender anledning til å forsvare sin
handlemåte. Paulus skrev ikke sin undervisning bare for menigheten på hans
tid. Det var Guds hensikt at den skulle sendes til oss.” – Veiledning for
menigheten, bind 2, s. 65,66.
Uforsvarlig å velge folk som ikke vil samarbeide med andre – I sin
menighet har Gud plassert hjelpere med ulike talenter. Slik får Ånden
gjennomslag for sin vilje ved den visdom de samlet representerer. Mennesker
51
som følger sine egne sterke karaktertrekk og nekter å samarbeide med dem
som har lang erfaring i tjenesten for Gud, vil bli blindet av sin egen
selvsikkerhet og være ute av stand til å skjelne mellom rett og urett. Det er
ikke forstandig å velge slike personer som ledere i menigheten, for de
kommer til å følge sine egne meninger og planer uansett hva andre måtte
mene. Det er en lett sak for fienden å bruke mennesker som i egen kraft påtar
seg å veilede andre mennesker uten å ha lært Kristi saktmodighet. De trenger
selv å motta råd.” – Alfa og Omega, b. 6, s. 192. (Se s. ??)
Medlemskap påkrevd for valg
Medlemmer av Syvendedags Adventistsamfunnet som har regulær
medlemsstatus kan velges til lederposisjoner i den menighet de har sitt
medlemsskap. (se s.???) Det kan gjøres unntak i følgende tilfeller:
Studenter og skoleelever med regulær medlemsstatus som mens de er
under utdannelse, ikke bor på sitt hjemsted og regelmessig går i kirke på
stedet der de bor midlertidig.
En person som er ansatt i distriktet og som har pastoralt ansvar for to
eller flere menigheter (se s. ??).
En menighetsforstander som når forholdene gjør det nødvendig og
med distriktets anbefalinger kan bli bedt om å tjenestegjøre i mer enn en
menighet. (Se s. ??)
Andre unntak kan vurderes av distriktsstyret.
Valgperiode.
Valgperioden for embetspersoner i menigheten og dens forskjellige
avdelinger er ett år, unntatt der den lokale menigheten på et forretningsmøte
har vedtatt å holde valg hvert annet år for å sikre kontinuitet og utvikling av
åndelige gaver og for å eliminere arbeidet med å holde valg hvert år. Selv om
det ikke er tilrådelig at en person skal holde et embete i ubegrenset tid, kan
det foretas gjenvalg.
Menighetens forstander
Et viktig embete – Dersom distriktet ikke har tilsatt en pastor, er
forstanderens embete rangert som det høyeste og viktigste i menighetens
virksomhet og organisasjon. I de foregående avsnitt er forstanderens, så vel
som de andre embetspersoners, moralske og åndelige skikkethet beskrevet.
Menighetens religiøse leder – Den lokale forstanderen må være
anerkjent av menigheten som en sterk åndelig og religiøs leder. Forstanderen
52
må ha godt omdømme blant mennesker utenfor menigheten. I pastorens
fravær er forstanderen menighetens religiøse leder. Ved undervisning og
eksempel må forstanderen hele tiden søke å lede menigheten inn i en større og
dypere åndelig erfaring.
Evne til å forkynne – Forstanderen må være i stand til å holde
gudstjenester i menigheten. Det er ikke alltid mulig for distriktet å sende
predikanter til hver menighet, og derfor må forstanderen være forberedt på å
gjøre tjeneste som ordets forkynner. Imidlertid må vedkommende ikke velges
hovedsakelig på grunn av sin sosiale status eller fordi vedkommende er en
god taler. Forstanderen må velges på bakgrunn av hengivenhet til Herren og
dyktighet som leder. Dette er noe valgkomiteen må ta i betraktning når den
utarbeider sin innstilling til valg i menigheten.
Valgperiode – Som alle andre embetspersoner i menigheten er
forstanderen valgt for ett eller to år etter vedtak i den lokale menighet. (Se
side ??) Det er ikke tilrådelig at én person skal gjøre tjeneste i ubegrenset tid,
men en forstander kan gjenvelges for flere valgperioder. Menigheten har
imidlertid ikke noen forpliktelse til å gjenvelge. Den kan stemme inn en
annen som forstander når som helst en forandring synes tilrådelig. Når en ny
forstander er valgt, fungerer ikke den tidligere som forstander lenger.
Vedkommende kan imidlertid velges til et hvilket som helst annet embete i
menigheten.
Ordinasjon av forstander – Å bli valgt til forstander kvalifiserer i seg
selv ikke til å fungere som forstander. Ordinasjon er påkrevd før en forstander
har myndighet til å tjenestegjøre i denne oppgaven. I tiden mellom valg og
ordinasjon kan den valgte forstander fungere som en menighetsleder, men kan
ikke foreta de handlinger som forutsetter ordinasjon.
Ordinasjonen kan kun utføres av en ordinert pastor som har bevilling
fra det lokale distrikt. Man kan gjerne som en høflig oppmerksomhet invitere
en besøkende ordinert pastor til å ta del i ordinasjonen, men det er kun etter
spesiell invitasjon fra det lokale distrikt at en besøkende eller pensjonert
ordinert pastor kan foreta ordinasjonen.
Den hellige ordinasjonshandlingen bør utføres i enkelhet når
menigheten er samlet, og den kan inneholde en kort gjennomgang av hva
forstanderens oppgaver innbefatter, de kvalifikasjoner som forventes og de
plikter som forstanderen får myndighet til å utføre for menigheten. Etter
denne gjennomgangen vil pastoren, assistert av andre ordinerte pastorer
og/eller lokale ordinerte forstandere som tar del, ved bønn og håndspåleggelse
ordinere forstanderen. (Se. s. ???) Når en person en gang er blitt ordinert som
53
forstander, er det ikke nødvendig at vedkommende blir ordinert på nytt ved
nyvalg, eller om man blir valgt til forstander i en annen menighet, dersom
vedkommende i mellomtiden har opprettholdt regulær medlemsstatus i
menigheten. En som er blitt ordinert til forstander, kan senere også
tjenestegjøre som menighetstjener uten ytterligere ordinasjon.
Opplæring og utdanning av forstandere – Predikantavdelingen skal, i
samarbeid med de andre avdelingene, oppmuntre til opplæring og utdanning
av forstandere. Det er imidlertid pastoren som har hovedansvaret for
opplæring av forstanderen. (Se merknader s. ???)
Forstanderens virkeområde er lokalt – En ordinert forstanders
myndighet og arbeidsområde er begrenset til den menighet som har valgt
ham. Et distriktsstyre kan ikke vedta å tildele en forstander samme status som
en ordinert pastor ved å anmode vedkommende om å fungere som forstander i
flere menigheter. Dersom det er et behov for slik utvidet tjeneste, kan
distriktsstyret anbefale for menigheten eller menighetene som trenger en slik
tjeneste, å velge vedkommende til forstander også i denne eller disse
menighetene. På denne måten kan en person ved valg om nødvendig
tjenestegjøre i mer enn én menighet samtidig. Hvis en slik ordning skal
gjennomføres, må det være i samråd med distriktsstyret. Myndigheten til slike
valg ligger imidlertid hos menighetene og ikke hos distriktsstyret. Den eneste
måten en person kan tjenestegjøre i menighetene generelt, er ved ordinasjon
som pastor. (Se avsnitt om forholdet til den ordinerte pastor.)
Forstanderen må fremme alle aktiviteter – Under pastorens ledelse
eller dersom menigheten ikke har en pastor, er den lokale forstander
menighetens åndelige leder og er ansvarlig for å fremme alle avdelinger av
arbeidet. Forstanderen må ha et gjensidig positivt forhold til alle menighetens
embetspersoner.
Forhold til den ordinerte pastor – Når distriktet oppnevner en
ordinert pastor til å arbeide som pastor i en menighet, må han anses som den
ledende embetsperson og den lokale forstander som hans assistent. Deres
arbeid er nært beslektet, og derfor må de ha et harmonisk samarbeidsforhold.
Pastoren må ikke ta alt ansvar på seg selv, men dele disse oppgaver med den
lokale forstander og andre av menighetens embetspersoner. Menighetens
regulære pastor fungerer som leder av menighetsstyret. (Se side ??.) Det kan
imidlertid være anledninger der det er hensiktsmessig at forstanderen innehar
denne funksjonen. Det pastorale tilsyn med menigheten må deles av begge.
54
Forstanderen må samrå seg med predikanten og hjelpe til med å bære det
pastorale ansvar, så som å besøke menighetsmedlemmer, holde kontakt med
de syke, arrangere eller ta ansvar for salving av syke og barnevelsignelser og
oppmuntre den som er motløs. Disse sider av forstanderens plikter kan ikke
understrekes for sterkt. Som underhyrde må forstanderen være årvåken for
menighetens medlemmer. Dersom pastoren er en ikke-ordinert pastor, skulle
den eller de menigheter vedkommende gjør tjeneste i, velge denne person til
forstander. (Se side ??)
Fordi pastoren er utpekt av distriktet til sin stilling i menigheten,
tjenestegjør pastoren i menigheten som en av distriktets misjonsarbeidere og
er ansvarlig overfor distriktsstyret. Samtidig står pastoren i et nært og
samarbeidsvillig forhold til den lokale menighet og arbeider etter alle dens
planer og vedtak. Fordi forstanderen er valgt av menigheten, er denne i
sakens natur ansvarlig overfor den lokale menighet og dens styre. (Se side.
??.)
Ledelse av gudstjenestene – Under pastorens ledelse eller i fravær av
en pastor er forstanderen ansvarlig for menighetens gudstjenester og møter.
Forstanderen må enten holde prekenen selv eller sørge for at en annen gjør
det. Nattverd må alltid forrettes av en ordinert predikant eller av forstanderen.
Bare ordinerte pastorer og valgte ordinerte forstandere kan forrette ved
nattverdgudstjenester.
Som regel er pastoren ordstyrer ved menighetens forretningsmøter,
men når han er fraværende, skal forstanderen gjøre tjeneste som møteleder.
Dåpsgudstjeneste – Dersom en ordinert pastor ikke kan være til stede,
må forstanderen anmode distriktets leder om å ta ansvar for å arrangere dåp
for slike som ønsker å slutte seg til menigheten. (Se side. ??) En
menighetsforstander må ikke forrette ved en dåpshandling uten først å ha
innhentet tillatelse fra distriktets leder.
Vielser – Bare en ordinert pastor kan foreta selve vigselsseremonien
med spørsmål, svar og vigselserklæring, unntatt i de områder der divisjonens
styre har vedtatt å godta at utvalgte predikanter uten pastoral ordinasjon, men
med forstanderordinasjon, kan utføre en vigselsseremoni. (Se side ??).
Enten en ordinert pastor, en pastor uten ordinasjon eller en lokal
forstander kan holde vigselstalen, holde bønn eller lyse velsignelsen. (Se også
merknad 2, s. ??)
55
Samarbeid med distriktet – Pastoren, forstanderen (forstanderne) og
alle embetspersoner i menigheten må samarbeide med distriktets
embetspersoner og avdelingsledere i å gjennomføre alle planer som er vedtatt
av distriktet, unionen, divisjonen og Generalkonferensen. De må holde
menigheten informert om alle regulære eller spesielle kollekter og fremme
alle programmer og aktiviteter innen menigheten.
Forstanderen må ha et nært samarbeid med menighetens kasserer og
føre tilsyn med at alle midler som hører distriktet til, blir sendt til kasserer til
de tider distriktet har fastsatt. Forstanderen må personlig føre tilsyn med at
menighetens sekretær sender sin rapport til distriktets sekretær ved slutten av
hvert kvartal.
Forstanderen må anse alle skriv fra distriktet som viktige. Rundskriv
som skal opplyses for menigheten, må legges fram i rett tid.
Hvis pastoren er fraværende, og ellers i samarbeid med ham, må
førsteforstanderen sørge for at det blir valgt delegerte til distriktets
generalforsamling, og at menighetens sekretær sender navnene til
distriktskontoret.
Forstanderen må gi råd og hjelp til alle embetspersoner i menigheten
slik at de fullt ut kan ivareta sitt ansvar og samarbeide med distriktet i å
gjennomføre alle planer og vedtak, og føre tilsyn med at alle rapporter er
korrekte og blir sendt inn til rett tid.
Fremme av det internasjonale arbeid – En annen viktig del av
forstanderens oppgaver er å fremme misjonsarbeidet over hele verden.
Forstanderen kan gjøre dette ved inngående å studere det
verdensomspennende arbeid og legge fram for menigheten de behov som
finnes. Forstanderen må oppmuntre menighetens medlemmer til personlig å ta
del i arbeidet både for å støtte og virke for misjonens sak. Ved en taktfull og
vennlig væremåte kan forstanderen gjøre mye for å oppmuntre til gavmildhet
hos menighetens medlemmer både ved de ukentlige gudstjenester og i
sabbatsskolen.
Oppmuntre til tiendebetaling – Forstanderen kan gjøre mye for å
oppmuntre menighetens medlemmer til trofast tiendebetaling. Men dette
forutsetter at forstanderen selv er en trofast tiendebetaler. (Se s. ???) En
person som ikke setter et godt eksempel i dette viktige forhold, må ikke
velges til forstander eller til noe annet embete i menigheten. Tiendesaken kan
fremmes ved å legge fram for menigheten det Bibelen sier om det privilegium
og ansvar den enkelte har som forvalter og ved personlig påvirkning av
menighetens medlemmer. Dette må gjøres med takt og omtanke. Forstanderen
56
har taushetsplikt når det gjelder menighetsmedlemmers finansielle forhold.
Uvedkommende må ikke få innblikk i slike saker.
Fordeling av ansvar – I arbeidet med å fordele ansvaret for
menighetens aktiviteter, må en være forsiktig slik at det ikke blir lagt for mye
ansvar på de som er villige til å gjøre en innsats, mens andre som kanskje har
et mer begrenset talent, blir forbigått. Én og samme person bør ikke velges til
flere embeter med mindre forholdene gjør det nødvendig. Særlig bør
forstanderen få frihet fra andre byrder for å få tid til å gjennomføre de mange
plikter i sitt viktige embete. I visse tilfeller kan det være formålstjenlig å be
forstanderen virke som misjonsleder, men bare dersom det ikke er andre som
kan påta seg den oppgaven.
Førsteforstander – I menigheter med mange medlemmer er det
hensiktsmessig å velge mer enn én forstander. Embetets plikter kan bli for
mange for bare en person, og bør deles på så mange som er nødvendig for at
arbeidet blir gjort. I slike tilfeller må en av forstanderne utpekes som
førsteforstander. Arbeidsoppgavene må fordeles blant forstanderne etter evner
og erfaring.
Forstanderen er ikke selvskrevet delegert – For å kunne fungere som
delegert ved distriktets generalforsamling, må forstanderen velges av
menigheten. Forstanderen er ikke delegert i kraft av sitt embete.
Begrensning av myndighet – Forstanderen har ikke myndighet til på
egen hånd å ta opp eller fjerne noen som medlemmer av menigheten. Dette
kan bare skje ved vedtak i menigheten. Forstanderen og menighetsstyret kan
anbefale at menigheten ved avstemming tar opp eller fjerner noen som
medlemmer. (Se side ???).
Menighetsledere
I nylig organiserte menigheter og av og til i eldre menigheter kan det
hende at det ikke er noen som har de egenskaper og den erfaring som
kvalifiserer til å være forstander. Under slike forhold må menigheten velge en
menighetsleder. Når menigheten ikke har pastor, er menighetslederen
ansvarlig for menighetens gudstjenester og møter, også forretningsmøtene.
Menighetslederen må enten selv lede disse møtene eller sørge for at en annen
gjør det. En menighetsleder har ikke myndighet til å forrette dåp, nattverd
eller vielser eller lede menighetsmøter der et medlem skal settes under
57
menighetsdisiplin. I slike tilfeller må det rettes en anmodning til distriktets
leder om at en ordinert pastor kan være tilstede og lede slike møter og
seremonier.
Menighetsledere
Menighetstjenerens embete er beskrevet i Det nye testamente, (se 1
Tim 3,8-13). Det greske ordet diakonos er brukt, et ord som blir oversatt
diakon eller menighetstjener. I kristen sammenheng har det fått den spesielle
meningen vi nå knytter til diakonitjenesten i menigheten. Skriften legitimerer
dette embetet i den nytestamentlige menigheten: ”For diakoner som har utført
sin tjeneste godt, vinner seg en aktet stilling og får stor frimodighet i troen på
Kristus Jesus” (1 Tim 3,13). På denne bakgrunn velger menigheten noen av
sine medlemmer til å tjene på viktige praktiske måter med ansvar for flere
sider av menighetens arbeid samt for menighetens eiendom.
Menighetstjenere blir valgt for en periode av ett eller to år etter vedtak
i den lokale menighet. (Se s. ??)
Et viktig verv – I beretningen om utvelgelsen av de menn som er kjent
som de sju diakoner i apostelmenigheten, står det i Apg 6,1-8 at de ble utvalgt
og satt til side for å ta vare på menighetens voksende omsorgstjeneste.
Men kallet til diakoniens embete omfattet mer enn arbeidet med
praktiske anliggender i den hurtig voksende menighet. Diakonene var
engasjert i et viktig aspekt av Guds verk, som forutsatte kvalifikasjoner som
bare i liten grad var mindre krevende enn forstanderens. (Se 1 Tim 3,8-13.)
”At disse mennene ble ordinert til å ta seg av de fattiges behov, avskar dem
ikke fra å forkynne sannheten. De var fullt ut kvalifisert til å undervise og
deltok begeistret i dette arbeidet og hadde stor framgang."– Alfa og Omega, b.
6, s. 64. Stefanus, den første kristne martyr, og Filip, som senere er omtalt
som ”evangelisten”, var blant de første sju diakoner som ble valgt i den
kristne menighet. (Se Apg, 6,5.6; 8,5-26; 21,8.)
Dette inspirerte tiltak resulterte i sterk framgang i oppbyggingen av
virksomheten i den første menighet. ”At det ble tilsatt sju menn til å ta seg av
særskilte arbeidsoppgaver, ble til stor velsignelse for menigheten.
Menighetstjenerne undersøkte nøye hvert enkelt medlems behov og
menighetens økonomiske situasjon. Med klok styring og sitt gode eksempel
på gudsfrykt ble de til stor hjelp for lederne ved å forene menighetens ulike
interesser." – Alfa og Omega, b. 6, s. 64.
Når menighetstjenere velges i menigheten i våre dager, blir tilsvarende
velsignelser tilført menighetens administrasjon ved at pastorer, forstandere og
58
andre embetspersoner blir avlastet for de plikter som menighetstjenerne
utfører. "Personer som Gud har gitt ansvarsfulle lederstillinger i menigheten,
bør bruke tid og energi på viktigere saker, som krever særlig visdom og
forståelse. Det er ikke Guds mening at slike personer skal belastes med
uvesentlige saker som andre har kapasitet til å ta seg av." – Alfa og Omega, b.
6, s. 66.
Et råd av menighetstjenere – Når menigheten har mange
menighetstjenere, vil det være formålstjenlig å organisere en komité eller et
råd for diakonien. Første menighetstjener er da leder mens en annen gjør
tjeneste som sekretær. Et slikt råd er et formålstjenlig organ for tildeling av
ansvar og samordning av menighetstjenernes arbeid med menighetens øvrige
virksomhet. Rådet blir også en anledning til opplæring og utvikling slik at
yngre menn som er blitt valgt til menighetstjenere, kan få en innføring i sine
plikter og oppgaver. Første menighetstjener er medlem av menighetsstyret.
Ordinasjon av menighetstjenere – En nyvalgt menighetstjener kan
ikke utføre alle sine plikter før han er blitt ordinert av en pastor som har
bevilling fra distriktet.
Ordinasjonens hellige handling må preges av enkelhet. Den utføres av
en ordinert pastor i nærvær av menigheten. Seremonien kan omfatte en kort
omtale av menighetstjenerens embete, de kvalifikasjoner som kreves for å
være en slik tjener i menigheten og de plikter han får fullmakt til å utføre på
menighetens vegne. Etter en kort appell til trofasthet i kallet skal pastoren,
eventuelt assistert av forstanderen, ordinere menighetstjeneren ved bønn og
håndspåleggelse. (Se side ??.) Dersom en mann en gang er ordinert som
menighetstjener og har opprettholdt sitt medlemskap i menigheten, er det ikke
nødvendig at han blir ordinert igjen hvis han velges til menighetstjener
senere, selv om dette skulle skje i en annen menighet. Når perioden han er
valgt for, går ut, må han gjenvelges dersom han skal fortsette som
menighetstjener. Skulle en som er blitt ordinert som forstander, bli valgt til
menighetstjener, er det ikke nødvendig at han blir ordinert som
menighetstjener. Ordinasjon som forstander gjelder også for tjeneste som
menighetstjener.
Begrensninger – En menighetstjener har ikke bemyndigelse til å
forrette noen av de seremonier som betinger ordinasjon og valg som
forstander, og kan heller ikke foreta vielser. Han kan ikke lede noen av
menighetens forretningsmøter og heller ikke møter der medlemmer blir
59
opptatt eller overflyttet. Når det ikke er noen i menigheten som har myndighet
til å utføre slike oppgaver, må menigheten be distriktet om hjelp.
Menighetstjenernes plikter – Menighetstjenernes gjøremål omfatter
mange praktiske oppgaver i menigheten, bl. a.
1. Assistere ved møter og gudstjenester. – Ved gudstjenestene har
menighetstjenerne vanligvis ansvar for å stå ved døren og ønske
medlemmer og besøkende velkommen, samt hjelpe dem til å finne en
plass om nødvendig. De er også tilgjengelig for å samarbeide med
pastor og forstander slik at møtene kan bli gjennomført på en grei
måte.
2. Besøke medlemmer – En viktig del av menighetstjenernes oppgaver er
å besøke menighetens medlemmer i deres hjem. (Se s. ??) I mange
menigheter ordnes dette ved at menigheten deles opp i områder og
hver menighetstjener får et område der det forventes at han vil besøke
alle medlemmene minst en gang hvert kvartal.
3. Forberede dåpshandlinger – Menighetstjenerne har som oppgave å
gjøre de forberedelser som er nødvendig slik at det ikke blir forvirring
eller forsinkelser i forbindelse med dåpsgudstjenesten. (Se s. ??) (Se
merknad 3, s. ??)
4. Hjelpe til ved nattverdgudstjenesten – I forbindelse med fotvaskingen
sørger menighetstjenerne eller menighetssøstrene for at alt som
behøves, er på plass, slik som håndklær, fat, vann (med passende
temperatur), bøtter, osv. Etter fotvaskingen har de ansvar for at utstyr
og håndklær blir vasket og lagt på plass. Etter nattverden har de
ansvar for at brød og vin som det er bedt over, blir håndtert på korrekt
måte. Vin som har vært på nattverdsbordet, skal helles ut på en verdig
måte. Brød fra nattverdsbordet som er til overs, skal graves ned,
brennes eller respektfullt tas hånd om på annen passende måte. Det
må ikke under noen omstendighet bli returnert til allment bruk.
5. Omsorg for syke og fattige – Et annet viktig ansvarsområde for
menighetstjenere er å ha omsorg for de syke, hjelpe de fattige og støtte
mennesker i en vanskelig livssituasjon. Menigheten bør ha et fond
med pengemidler til dette formål. Menighetens kasserer vil, med
autorisasjon fra menighetsstyret, gi menighetstjenerne eller
menighetssøstrene det de trenger i slike situasjoner. Dette er en
oppgave som spesielt er pålagt menighetstjenerne og
menighetssøstrene, men menigheten må ha full informasjon om
behovet, slik at det kan innhentes støtte fra menighetens medlemmer.
60
6. Oppsyn med og vedlikehold av menighetens eiendommer – I de
menigheter der ansvaret for oppsyn med og vedlikehold av
menighetenes eiendommer ikke er lagt til et husstyre, er det
menighetstjenerne som har dette asnvaret. (Se merkad 4, s. ??)
Menighetssøstre
Menighetssøstre var en del av den offisielle stab i de første kristne
menigheter. ”Jeg anbefaler vår søster Føbe for dere; hun gjør tjeneste i
menigheten i Kenkreæ. Ta imot henne i Herrens navn, slik det sømmer seg
for kristne. Gi henne den hjelp hun kan trenge å få av dere, for hun har selv
tatt seg av mange, også meg” (Rom 16,1.2).
Menighetssøstre velges til oppgaven for ett eller to år etter vedtak i
den lokale menighet. (Se s. ??) En menighetstjeners hustru blir ikke
automatisk menighetssøster, og menigheten er ikke forpliktet å gi henne dette
vervet fordi hennes mann er menighetstjener. Hun må velges fordi hun er
gudfryktig og har de kvalifikasjoner som setter henne i stand til å utføre de
oppgaver som pålegges en menighetssøster. Menigheten kan arrangere en
passende innsettelsesseremoni for menighetssøstre, utført av en ordinert
pastor med gyldig bevilling.
Menighetssøstrenes plikter – Menighetssøstrene tjener menigheten
ved mange forskjellige og viktige gjøremål, bl. a.
1. Hjelpe til ved dåpshandlinger – Menighetssøstrene hjelper til ved
dåpsgudstjenester, og sørger for at kvinnelige dåpskandidater får hjelp
både før og etter dåpen. De gir også råd og vink angående passende
dåpsdrakter, der dette måtte være nødvendig. Menigheten bør sørge
for dåpsdrakter av egnet stoff. Der slike drakter blir brukt, er det
menighetssøstrenes ansvar å sørge for at de blir vasket og gjort klar til
framtidig bruk. (Se side ??)
2. Forberedelser for nattverdgudstjenesten – Menighetssøstrene
assisterer ved fotvaskingen, der de spesielt må hjelpe til rette kvinner
som er besøkende eller som er nye i menigheten. Det er
menighetssøstrenes ansvar å ordne det som brukes til denne
gudstjenesten, f. eks at duker, håndklær osv. blir vasket og lagt på
plass. (Se s. ??)
3. Menighetssøstrene gjør forberedelsene i forbindelse med
nattverdsbordet, som å sørge for brød og vin, dekke nattverdsbordet,
helle vinen i glassene, legge det usyrede brød på fatene og legge duk
over. Dette må gjøres før gudstjenesten begynner.
61
4. Omsorg for syke og fattige – Menighetssøstrene skal være med og
dele på omsorgen for de syke, fattige og mennesker i vanskelige
livssituasjoner, og samarbeide med menighetstjenerne om disse
oppgavene. (Se s. ??)
Et råd av menighetssøstre – I menigheter der det er flere
menighetssøstre, skal det dannes et råd av menighetssøstre med første
menighetssøster som leder og en annen som sekretær. Dette rådet har
myndighet til å fordele oppgaver til de forskjellige menighetssøstre. Rådet har
et nært samarbeid med rådet av menighetstjenere, spesielt med å ønske
medlemmer og besøkende velkommen til gudstjenester og i hjemmebesøk.
(Se s. ??)
Menighetens sekretær
Et viktig embete – Menighetens sekretær innehar et av de viktige
embeter i menigheten, og måten sekretæren utfører sine oppgaver på har mye
å si for hvor effektivt menigheten vil fungere. Sekretæren velges i likhet med
alle andre embetspersoner i menigheten for ett eller to år slik den lokale
menighet har bestemt (se side ??), men på grunn av den viktige og
spesialiserte oppgave sekretæren har, er det viktig å velge en som kan bli
gjenvalgt for flere perioder. På denne måten kan man sikre kontinuitet i
menighetens protokollføring og rapportering. I store menigheter kan det
velges en visesekretær dersom behovet skulle være tilstede. Sekretæren
fungerer som sekretær ved alle menighetens forretningsmøter, og fører en
nøyaktig protokoll ved alle slike møter. Dersom sekretæren av en eller annen
grunn må være fraværende fra et slikt møte, må visesekretæren varsles for å
føre protokoll. (Se merknad 5, s. ???)
Ingen navn føres inn eller slettes uten etter vedtak i menigheten –
Det må alltid foreligge et vedtak i menigheten før et navn kan tilføyes eller
fjernes fra medlemslisten. Unntak fra dette er når et medlem dør. Ingen navn
kan tilføyes eller fjernes bare etter vedtak i menighetsstyret. Sekretæren har
ikke myndighet til å føye til eller fjerne navn fra medlemslisten uten etter
vedtak i menigheten. Når et medlem dør, skal sekretæren føre dette inn i
menighetsprotokollen. (Se også side ??.)
Overflytting av medlemmer – Menighetens sekretær ordner
korrespondansen mellom enkeltmedlemmer og menigheter ved overflytting
av medlemsskap. (Se side ??.)
62
Korrespondanse med medlemmer – Sekretæren må forsøke å holde
kontakt med fraværende medlemmer ved brevveksling. (Se merknad 6, s. ??)
Delegertbevis ved distriktets generalforsamling – Når menigheten har
vedtatt hvem som skal representere den som delegerte ved distriktets
generalforsamling, skal sekretæren med styrets godkjennelse skrive ut
fullmakter for de delegerte og umiddelbart sende fullmaktene til distriktets
sekretær. Alle skjemaer og blanketter for rapporter, fullmakter,
overflyttingsbrev m.m. fås fra distriktskontoret. (Se side ??)
Rapporter må sendes i tide – Det er sekretærens ansvar å sende visse
rapporter til fastsatte tider. Noen av disse skal sendes en gang i året mens
andre skal sendes hvert kvartal. Det er viktig at de sendes til sekretæren i
distriktet til fastsatt tid da innholdet i rapportene har betydning for
nøyaktigheten i de rapportene som andre organisasjoner i samfunnet skal
lage. Opplysninger som skal stå i noen av disse rapporter fås hos menighetens
kasserer, misjonslederen, menighetstjenerne, sabbatsskolens sekretær, fra
sekretæren
for
ungdomslaget,
fra
menighetsskolen
og
fra
menighetssekretærens eget arkiv.
Menighetens arkiv – Menighetens sekretær er menighetens arkivar.
Arkivet må oppbevares omhyggelig. Alle protokoller og regnskapsbøker som
er brukt av menighetens tillitspersoner, er menighetens eiendom.
Dokumentene og protokollene må leveres videre til den nye
menighetssekretær ved valgperiodens opphør, eller til menigheten i løpet av
perioden, på anmodning fra pastor eller forstander.
Menighetens kasserer
Et hellig arbeid – Menighetens kasserer er kalt til et betydningsfullt
verv og velges i likhet med de andre embetspersoner for en periode av ett
eller to år etter vedtak i den lokale menighet. (Se s. ??) I større menigheter
kan det være hensiktsmessig å velge hjelpekasserere etter behov.
Kassereren har store muligheter til å anspore menighetens medlemmer
til trofasthet i tiendebetaling, og til å styrke den enkeltes offervillighet. Et råd
gitt i Mesterens ånd kan hjelpe en bror eller en søster til trofasthet i å gi
Herren den tiende og de gaver som er hans, selv når vedkommende er under
økonomisk press.
63
Kassereren tar hånd om alle menighetens midler – Menighetens
kasserer tar vare på alle menighetens pengemidler. Disse er (1) penger som
tilhører distriktet, (2) den lokale menighets penger og (3) pengemidler som
tilhører menighetens avdelinger og organisasjoner.
Alle disse midler (distrikt, lokal menighet, grupper i lokalmenigheten)
skal settes i bank eller finansinstitusjon i menighetens navn, med mindre
distriktet har godtatt annen ordning. Dette må være en særskilt bankkonto
som ikke må blandes sammen med noen personlig konto. Menighetens
reservemidler kan settes inn på en sparekonto etter vedtak av menighetsstyret.
Dersom det foreligger store beløp i sammenheng med bygging eller andre
foretak, kan menighetsstyret vedta å bruke spesielle bankkonti. Disse konti
skal også forvaltes av kassereren.
Distriktets pengemidler – Disse omfatter tiende, alle regulære
misjonsgaver og alle gaver til spesielle formål i distriktet eller unionen eller
til institusjoner. De er forvaltningsfond som kassereren bare midlertidig tar
vare på. Ved slutten av hver måned, eller oftere dersom distriktets kasserer
ber om det, skal hele det beløp som i løpet av måneden er tatt imot på vegne
av distriktet, sendes inn. Menigheten må ikke låne, bruke eller holde tilbake
noen av distriktets midler til noe som helst formål.
Sabbatsskolegavene – Sabbatsskolens sekretær skal hver uke levere
alle misjonsgaver fra sabbatsskolen til menighetens kasserer. Kassereren skal
føre nøyaktig regnskap med alle slike misjonsgaver. Pengene overføres til
distriktets kasserer slik det er foreskrevet på sidene ??-??. De kollekter
sabbatsskolen tar opp til eget utstyr osv., skal leveres til menighetens kasserer
som tar vare på dem og betaler dem ut til dekning av sabbatsskolens løpende
utgifter, etter vedtak i sabbatsskolens styre. (Se side ??)
Ungdomsavdelingens midler – Adventistenes ungdomslags midler
innbefatter både ungdomslag og tenåringslag, og de penger som kommer inn
skal menighetens kasserer bokføre hver for seg. Lagenes gaver til misjonen
og til generelt menighetsarbeid eller til prosjekter i distriktet skal overlates til
menighetens kasserer så snart som mulig etter at de er kommet inn, slik at de
kan bli sendt videre til distriktet. Alle penger som er samlet til lagenes eget
bruk, skal snarest mulig overlates til menighetens kasserer som tar vare på
dem på vegne av lagene.
De penger som lagene bruker, skal betales ut av menighetens kasserer
etter vedtak i lagenes styre. (Se side ??) Midler som skal brukes i
tenåringslaget, utbetales etter anmodning fra lagets leder.
64
Menighetens egne midler – De fondsmidler som tilhører den lokale
menigheten omfatter bidrag eller kollekter til menighetens utgifter, bygge- og
vedlikeholdsutgifter, menighetens hjelpefond, osv. Slike midler disponeres av
menigheten og betales ut av kassereren etter vedtak i menighetsstyret eller
ved menighetens forretningsmøte. Fra menighetskassen skal kassereren betale
alle menighetens utgifter som styret har godkjent, så som husleie, vaktmester,
renhold, lys, oppvarming, forsikring, kommunale avgifter osv. Kassereren må
være nøye med å få kvitteringer for alle regninger som betales.
Midler som tilhører menighetens avdelinger – Slike pengemidler
innbefatter menighetsmisjonens penger, velferdslagets, ungdomslagets, hjemog familielagets og sabbatsskolens penger, menighetens andel av kollekter til
helse- og avholdsarbeidet og kan også innbefatte menighetsskolefond. Alle
disse penger må av avdelingens sekretær eller av menighetstjenerne overlates
til menighetens kasserer. Disse midler tilhører vedkommende avdeling og kan
bare utbetales etter vedtak av den enheten de tilhører.
Kassereren skal gi kvittering for alle penger mottatt, også de midler
som er innbetalt fra avdelingene. Når så sekretæren for en enhet får penger fra
menighetens kasserer, skal kassereren ha kvittering.
Midlene må gå til sine bestemte formål – Når en kollekt blir tatt opp
til verdensmisjonen eller et annet formål, allment eller lokalt, skal alle penger
som blir lagt i kollekten regnes som en del av den annonserte kollekt (dersom
den enkelte giver ikke har uttrykt noe annet). Det er av den største viktighet at
alle gaver og bidrag som kommer fra enkeltpersoner for å brukes av
menigheten til et bestemt formål, virkelig blir brukt bare til det formålet.
Verken menighetens kasserer eller menighetsstyret har myndighet til å bruke
penger til andre formål enn det de ble gitt til.
En stor del av avdelingenes midler består av gaver gitt til bestemte
formål, eller de er samlet inn til den spesielle delen av menighetens
virksomhet som avdelingen representerer. Slike midler blir bare oppbevart av
menighetens kasserer, og de kan heller ikke lånes eller på andre måter brukes
av kassereren eller menighetsstyret til andre formål enn det de er samlet inn
til.
Hvis en avdeling innen menigheten blir lagt ned, kan menigheten på
forretningsmøtet gjøre vedtak om hvordan eventuelle resterende midler skal
brukes.
65
Penger for bestillinger av litteratur til eget bruk – Penger for
bestilling av bøker, traktater, blad og abonnementer fra enkeltpersoner blir
også ekspedert av menighetens kasserer på steder der det ikke er noen
adventistbokhandel. (Se merknad 8, s. ??)
Hvordan menighetens medlemmer foretar sine innbetalinger –
Kassereren må henstille til alle menighetens medlemmer at alle innbetalinger,
bortsett fra de vanlige kollekter som opptas i kirken, blir lagt i tiende- og
gavekonvolutter. Kassereren må også minne om at det må anføres på
konvoluttene hva pengene skal gå til, og at totalbeløpet stemmer med det som
er anført på konvolutten. Navn og adresse på giveren må også føres på
konvolutten før den enten legges i kollektkurven eller gis til kassereren.
Kassereren oppbevarer alle slike konvolutter som bilag til regnskapene blir
revidert av distriktets revisor.
Medlemmer som betaler tiende og gaver med sjekk eller giro, skriver
ut beløpet til menigheten, ikke til enkeltpersoner.
Kvitteringer til menighetsmedlemmer – Det må umiddelbart skrives
kvitteringer for alle beløp kassereren mottar, uansett hvor lite beløpet er, og
det må føres nøyaktig regnskap over alle inn- og utbetalinger. Alle gaver og
kollekter som ikke er lagt i konvolutter, må telles av kassereren sammen med
en annen av menighetens tillitspersoner, helst en menighetstjener/-søster, som
så mottar en kvittering for beløpet.
Innbetalinger til distriktet – Når penger sendes til distriktet kasserer,
enten det skjer ved sjekk, giro eller på annen måte, skal distriktet og ikke en
enkeltperson oppgis som mottaker. En kopi av posteringene i kassererens bok
skal vedlegges forsendelsen. Distriktet sørger for innbetalingsskjemaer.
Oppbevaring av bilag og kvitteringer – Bilag og kvitteringer må
foreligge for alle inn- og utbetalinger, og de må sammen med andre
dokumenter vedrørende økonomiske forhold oppbevares i samsvar med det
system distriktet foreskriver.
Revisjon – Distriktets kasserer eller en person utpekt av distriktsstyret,
skal revidere menighetens bøker, vanligvis hvert år. Menighetskassererens
bøker og andre dokumenter som vedrører hans arbeid eller arbeidet til
menighetsskolens kasserer eller kasserere for andre avdelinger i menigheten,
skal kunne framlegges når som helst til gjennomsyn. Distriktets revisor,
menighetens pastor, områdepastoren, første menighetsforstander eller andre
66
som har fått fullmakt av menighetsstyret, kan be om dette, men bøkene skal
ikke gjøres tilgjengelige for uvedkommende personer. (Se også side ??.)
Et regnskap over alle inn- og utbetalinger skal framlegges på de
regulære menighetsmøtene. Menighetens ledende embetsmenn skal få
utlevert kopier av regnskapet.
Når man rapporterer antall tiendebetalere, skal ektefeller og
mindreårige barn som ikke er lønnsmottakere, men som er medlemmer av
menigheten, telles med blant tiendebetalere i tillegg til familieoverhodet når
man vet at vedkommende er trofast på dette området.
Fortrolighet og taushetsplikt – Kassereren må alltid huske at
hans/hennes forhold til de enkelte medlemmene må være strengt fortrolig.
Han eller hun må derfor passe nøye på at de aldri uttaler seg om enkelte
medlemmers tiendebetaling, inntekt eller noe som har med dette å gjøre,
bortsett fra at han/hun vil kunne tale om det med dem som deler ansvaret for
dette arbeidet. Stor skade kan skje dersom dette prinsippet ikke blir fulgt.
Interessekoordinator
Det er viktig at alle de interesserte en kommer i kontakt med gjennom
menighetens utadrettede virksomhet, umiddelbart blir tatt vare på. Med dette
for øye kan det velges en interesse-koordinator, som kan være en av
forstanderne, når menigheten holder valg. (Se s. ??) Denne person skal være
medlem av menighetsstyret og av misjonsrådet og arbeide i nær kontakt med
pastoren og misjonslederen. Interessekoordinatoren har bl.a. følgende
oppgaver:
1. Å føre en systematisk fortegnelse over alle de interesserte menigheten
kommer i kontakt med gjennom menighetens sosiale arbeid, den
årlige hjelpeaksjonen, offentlig evangelisme, bibelstudier, lekfolks
forkynnelse og andre former for kontaktskapende virksomhet,
misjonsblad,
sabbatskole-evangelisme,
litteratur-evangelisme,
avholdsarbeid, helsevirksomhet, radio og fjernsyn eller utdeling eller
omsetning av litteratur. [Disse personregistre må ikke stride mot
landets lover om personvern. Red. anm.]
2. Å samarbeide med pastoren og misjonslederen i å finne fram til og
lære opp egnede menighetsmedlemmer til å følge opp kontakten.
3. Å gi menighetsstyret en rapport hver måned om hvor mange
interesserte som er tilføyd arkivet og hvor mange som er fulgt opp.
Når interessen er tilstrekkelig utviklet, må pastoren informeres.
67
Når en embetsperson har vært fratatt medlemskap i menigheten
Når en person som holder et embete i menigheten, blir fratatt
medlemskap og senere igjen blir opptatt som medlem, betyr ikke dette at
vedkommende blir gjeninnsatt i sitt tidligere embete.
Innvielseshandling
Alle nyvalgte embetspersoner i menigheten kan ta del i en
innvielseshandling som blir ledet av en pastor som har gyldig bevilling. (Se
s.??) Hvis ingen pastorer er tilgjengelige for en slik handling, kan
menighetsforstanderen lede ut i denne seremonien.
68
Merknader
Disse merknadene inneholder forklarende materiale om hvordan en
lokal menighet kan gå fram i spesielle saker. En lokal menighet kan også
behandle slike saker på andre måter. Slike alternative løsninger må være i
samsvar
med
de
allment
aksepterte
organisasjonsog
administrasjonsprinsipper for Syvendedags Adventistsamfunnet.
1. Engasjer hvert medlem i tjeneste – (Se s. ??) – Det bibelske ordet laos
som vi får ordet ”leg” fra, inkluderer hele Guds folk, inkludert
pastorene. Ordet kan brukes i betydningen medarbeidere i tjenesten.
”Det er ikke bare den ordinerte predikants ansvar å oppfylle denne
befalingen. Alle som har tatt imot Kristus, er kalt til å arbeide for
andre menneskers frelse.” Alfa og Omega bind 6 s. 79.
”Nåden er gitt hver enkelt av oss alt etter som Kristi gave blir tilmålt.
Derfor står det:
Han steg opp i det høye og bortførte fanger, til
menneskene gav han gaver.” (Ef 4:7,8) ”Det er han som gav sine
gaver: Han satte noen til apostler, noen til profeter, noen til
evangelister, noen til hyrder og lærere. Han gjorde det for å utruste de
hellige så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges
opp,” (Ef 4:11,12).
Da Jesus dro vekk ble Den Hellige Ånd gitt til hans etterfølgere. Hver
enkelt fikk en gave som kan brukes i tjeneste. ”Alt dette virker den
ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt, slik han
vil.” (1Kor 12:11). Alle som mottar Den Hellige Ånd mottar en
tjenestegave som er tiltenkt brukt i tjeneste for Kristus. (Deler av dette
er hentet fra the Seventh-day Adventist Minister’s Handbook, kap. 11,
s. 121.)
Den Hellige Ånd påskynder oss til å finne en tjeneste hvor denne
gaven kan brukes i tjeneste for andre for å tiltrekke dem til Kristus. I
denne planen er det ikke noe hierarki. Alle er tjenere og utfører en
eller annen tjeneste som han eller hun er blitt spesielt utrustet til.
Gavebasert tjeneste – Alle menighetsmedlemmer skulle bli satt opp til
en passende tjeneste som en del av menighetens misjonsstrategi. Noen
menigheter kan velge å gi denne oppgaven til valgnemnda.
Nye stillinger som ikke er inkludert i Menighetshåndboken, må
godkjennes av menighetsstyret før valgnemnda legger fram slike
69
forslag. Hvert navn i menighetslisten skulle bli vurdert nøye sammen
med at en ber for den enkelte. Hvert medlem må kontaktes før han
eller hun blir involvert i en eller annen tjeneste.
Valgnemnda kan være nødt til å fungere gjennom hele året med
månedlige eller ukentlige møter (avhengig av menighetens størrelse)
for å fullføre denne oppgaven. Noen menigheter kan velge å kalle
valgnemnda for tjenesteutviklingskomité og gjøre det klart at det er
uvanlige forventninger om at alle medlemmer skal engasjeres. Dersom
valgnemda/tjenesteutviklingskomiteen gjøres til en stående komité, så
må dette gjøres med støtte fra menigheten som senere vil stemme over
forslagene fra komiteen.
Menigheten kan alternativt velge å utpeke både en valgnemnd og en
separat tjenesteutviklingskomité. Valgnemnda vil da foreslå personer
som skal fylle de vanlige oppgavene som omtales i
Menighetshåndboken mens tjenesteutviklingskomiteen vil foreslå
passende tjenester for alle andre menighetsmedlemmer.
Det er tilgjengelig eget materiell som er utarbeidet med basis i en
bibelsk forståelse av åndelige gaver og med sikte på å engasjere alle
medlemmene i tjeneste. Dette materiellet gir innføring i spesifikk
opplæring og framgangsmåter for tjenesteutviklingskomiteen.
Materiellet er laget på en slik måte at det kan brukes av menigheter
som velger å ikke ha en tjenesteutviklingskomité men heller velger en
mer tradisjonell tilnærming.
2. Smågruppearbeid – (Se s. ??) – Moses organiserte Israel i smågrupper
med ti i hver (2 Mos 18). Jesus valgte en gruppe på tolv og brukte det
meste av sin tjenestetid sammen med dem. Han underviste ofte i
private hjem (Matt 13,36; 17,25; Mark 9,33; 10,10). Det Nye
Testamentets menighet sentrerte sin aktivitet om smågrupper som var
sammen i fellesskap, studie, samtale, bønn og måltider (Apg 2,42.46).
I Nord-Amerika og i mange andre deler av verden begynte
Syvendedags Adventistsamfunnet med lokale menigheter som små,
uformelle grupper som møtte i hjemmene. Ellen G. White
understreker: ” Dannelsen av smågrupper som en basis for en kristen
innsats, er en plan som er blitt vist meg av en som ikke kan feile. Hvis
det er et stort antall i menigheten, la medlemmene bli delt inn i små
grupper for å arbeide ikke bare for menighetens medlemmer men også
for ikke-troende.” (Evangelism, s. 115)
70
Så tidlig som i 1871 skrev hun ned spesiell veiledning (”Hvordan lede
møter”) som var sammenfallende i mål og praksis med
smågruppearbeidet som det er i dag. (Se Review and Herald, 30. mai,
1871 – gjengitt i Veiledning for menigheten, bind 1, s. 234 – 238.
Livet i legemet er i cellene. Hvis cellene dør vil kroppen til slutt dø.
Hvis cellene er friske er kroppen frisk. Når cellene deler seg, vokser
kroppen. En studie av kirkebevegelser viser at alle virkelig store
vekkelser har vært influert av en nær tilknytning til Bibelen og av
samlingen av troende i små, nære grupper.
Fellesskap rundt bibelstudie
Hensikt - Fellesskap rundt bibelstudie har som siktemål både å gi nytt
liv til menighetsmedlemmer og tiltrekke seg ikke-medlemmer. Slike
fellesskap gir en utmerket mulighet til å komme i kontakt med
inaktive medlemmer. Slike grupper legger stor vekt på fellesskap.
Både den beskjedne størrelsen og den uformelle settingen legger
forholdene til rette for fellesskap, sammenlignet med den vanlige
situasjonen en har i menigheten. Til og med personer som ikke er klar
til å bli identifisert med menigheten føler seg vel i atmosfæren i en
smågruppe.
Format – Grupper skulle ikke være mindre enn fire og ikke større enn
femten. De skulle møtes regelmessig – ukentlig, hver 14. dag eller
minst en gang i måneden. De kan møtes i hjem, på en arbeidsplass
eller i et møterom i nærmiljøet. Møtene varer normalt en time eller to
og de inneholder typisk fire elementer:
a. Dele: Gruppen skulle legge inn tid for å dele i begynnelsen av sitt
program. Det å dele gleder, velsignelser og skuffelser, er en naturlig
måte å begynne et møte. Det får deltakerne til å slappe av, fører til
oppriktige oppmuntringer og skaper en varm atmosfære. Dialog er
nøkkelen til suksess. Ingen må tillates å dominere gruppen.
b. Bibelstudie: Gruppen kan velge en bok fra Bibelen eller bruke et
Bibelstudiehefte. Deltakerne studerer avtalte seksjoner gjennom uken
og diskuterer det med gruppen når de møtes. Lederen forsøker å få
deltakerne til å besvare spørsmål som: ”Hva sier forfatteren i denne
teksten?” og ”Hva sier Gud til meg gjennom dette avsnittet?”
c. Bønn: Gruppen lager en liste med bønneemner som inkluderer
ønsker og forhold en vil takke for. Det er viktig at de ber for
hverandre i tillegg til å be for spesielle prosjekter som gruppen kan
71
være engasjert i eller interessert i. Alle som ønsker å ta del skulle gis
anledning til å be en kort bønn.
d. Vitnetjeneste: Gruppen bruker tid til å diskutere muligheter for å
vitne og utvelgelse av programmer som de ønsker å bli engasjert i.
Det legges planer for gjennomføringen av programmet(ene) og
oppfølgingsmøter gir anledning for å dele hva en opplevde når en
vitnet og hva en ellers opplevde. Det skulle også settes av tid for
opplæring av gruppemedlemmer i effektiv vitnetjeneste. I grupper
hvor ikke-aktive medlemmer/ikke-medlemmer deltar regelmessig
skulle fokuset være på å presentere Jesus Kristus for dem.
Tjenestegrupper
Smågrupper kan møtes i menigheten og kan bestå av personer med
spesielle interesser. Noen eksempler på slike grupper kan være for
personer som er interessert i familieliv, oppgaven som forelder,
takling av livets utfordringer og bibelstudiegrupper som dekker fysisk,
mental og åndelig helse. Det kan også opprettes klasser i
sabbatsskolen med fokus på å støtte opp om personer med spesielle
behov, eller grupper som engasjerer seg i ulike aktiviteter.
Misjonsgrupper
Smågrupper kan støttes av en lokal menighet som første skritt i det
begynnende arbeidet i et nytt udekket område på samme måte som
utesabbatsskoler og husmøter har blitt brukt av syvendedags
adventister siden det nittende århundret.
Behovet for økonomi er svært beskjedent om det i det hele tatt er
behov for noe økonomisk støtte for å drive en smågruppe som samles i
et hjem for bibelstudie, fellesskap og tilbedelse. Dermed fjernes
kostnadsspørsmålet som en mulig barriere for å gjennomføre
menighetens misjonsgjerning. Dersom distriktet ikke har mulighet for
å skaffe budsjett for en ekstra pastor, kan en misjonsgruppe som
opererer i et storbyområde eller i et grisgrendt strøk, fortsette med å ha
kontakt med en etablert menighet. Distriktspastoren fungerer som
veileder for smågruppelederne.
Hvordan komme i gang?
Misjonsrådet vil vanligvis ta initiativet til smågruppearbeid.
Menighetsstyret godkjenner så det endelige programmet og utpeker
lederne. Det er en sikkerhet mot at det oppstår grupper som virker
splittende på menigheten.
72
Pastoren trenger ikke å være et permanent medlem av en slik gruppe.
Men pastoren skulle ha den generelle oversikten over alle gruppene.
Pastorens største bidrag er å skaffe og trene opp ledere blant
menighetens medlemmer. Disse leglederne inviterer venner, kjente og
naboer til å bli med i gruppen deres.
I det første møtet skulle det utarbeides en skriftlig uttalelse eller
gruppeenighet som forklarer målene og de grunnleggende reglene for
gruppen. Gruppen skulle inviteres til å være med å lage dette korte,
konsise dokumentet (vanligvis ikke mer enn en side). Typisk vil det
inkludere en avtale om å møtes ukentlig i et visst antall uker (6, 10, 13
eller 26 for eksempel), deltakelse på hver samling dersom en ikke er
syk eller bortreist, lesning av det avtalte studiematerialet mellom
samlingene, ikke spre informasjon som en er blitt betrodd i gruppen,
avholdelse fra å spre negative uttalelser om andre mennesker eller
organisasjoner og oppgaven med å invitere andre inn i gruppen. De
som ikke er i stand til å støtte opp om avtalen gis anledning til å trekke
seg på en verdig måte.
3. Opplæring av menighetsforstandere – (Se s. ??) – Selv om det er
pastoren som har det primære ansvar for å lære opp forstandere, bør
distrikter fra tid til annen arrangere kurser som er beregnet for slik
opplæring. For at det kan bli et nært samarbeid mellom pastor og
forstandere, anbefales det at pastorene også er til stede ved disse
møtene. Ledere for grupper som gjør tjeneste i stedet for forstandere,
bør også inviteres til samlingene.
4. Vielser – (Se s. ??) – I noen land og stater må en pastor være offentlig
registrert for å kunne foreta en ekteskapsvigsel. I mange land kan
pastoren utføre vielsesseremonien i kirken, men selve vielsesattesten
må underskrives av en offentlig embetsperson, som vanligvis sitter i
salen og lytter til den juridisk aksepterte form for vielsesseremoni. I
enkelte land er det ikke tillatt for en pastor å vie, fordi det er sett på
som et offentlig ansvar og akseptert bare som en sivilrettslig kontrakt.
I slike tilfeller vil våre medlemmer etter vielsen vanligvis samles i
hjemmet eller i kirken der pastoren holder en spesiell gudstjeneste og
ber om Herrens velsignelse over ekteparet. (Se også side ??)
5. Forberedelser for dåpshandlingen – (Se s. ??)– Menighetstjenerne
må hjelpe til ved dåpsgudstjenesten og sørge for at dåpsbassenget
(dåpsstedet) blir klargjort og at de mannlige kandidater får nødvendig
hjelp både før og etter dåpshandlingen.
73
6. Vedlikehold av menighetens eiendommer – (Se s. ??) –
Menighetstjenerne har ansvaret for vedlikehold og renhold av
kirkebygningen og se til at området omkring er holdt i orden og gjort
tiltrekkende. Deres plikter omfatter også å påse at
vaktmesteroppgavene blir utført. I større menigheter er det ofte
nødvendig å tilsette en vaktmester. Menighetstjenerne anbefaler en
kvalifisert person for menighetsstyret. Styret kan ved avstemning
vedta å ansette vedkommende, eller styret kan gi menighetstjenerne
fullmakt til å ansette en vaktmester. Menighetsstyret må godkjenne
utgiftene til alle større reparasjoner. Alle regninger for reparasjoner,
vann, lys, varme osv. betales av menighetens kasserer.
7. Et viktig embete – (Se s. ??) – Alle slike rapporter må føres inn i
menighetens egen styreprotokoll eller i annet passende system som
menigheten har valgt. Her må det føres dato og tid for møtet, antall
tilstedeværende og alle vedtak som ble fattet. Sekretæren må også føre
en fortegnelse over alle komiteer som blir utpekt. Komiteens leder får
utlevert en liste over medlemmene i komiteen og en fortegnelse over
dens mandat og arbeidsoppgaver.
Menighetsprotokollen kan skaffes fra SDA bokutsalget eller fra
forlaget i noen land. Menighetsprotokollen har registre for innføring
av menighetens medlemmer, med kolonner for datoen når de ble
opptatt og når de eventuelt ble overflyttet eller fratatt medlemsskap.
Disse opptegnelser må gjøres kronologisk, med nøyaktig gjengivelse
av alle nødvendige data. Menighetsprotokollen må oppdateres
kontinuerlig slik at medlemstallet alltid er offisielt korrekt.
8. Korrespondanse med medlemmer – Sekretæren må holde kontakt
med fraværende medlemmer ved brevveksling og sende dem melding
om menighetens utvikling og oppmuntre dem til å fortelle om sine
kristelige aktiviteter hvert kvartal. Det er ønskelig at sekretæren
holder hyppig brevkontakt med dem.
9. Punktlighet med rapporter – (Se s. ??) – Alle rubrikker i de
forskjellige skjemaene må fylles ut. Spesielt viktig er opplysningene
om overflytting av medlemmer, og medlemmer opptatt eller utmeldt
av en eller annen grunn. Sekretæren i distriktet må hvert kvartal
rapportere til unionens sekretær. Unionens sekretær må rapportere til
divisjonens sekretær, og han/hun må rapportere til det kontoret i
74
Generalkonferensen som tar seg av denne viktige informasjonen.
Dersom det forekommer unøyaktigheter eller utsettelser vedrørende
disse viktige opplysningene, blir det uorden langs hele linjen.
Nøyaktighet med detaljene spesifisert på skjemaene er en verdifull
hjelp til å føre nøyaktige statistikker for vår verdensomspennende
virksomhet.
10. Betaling for litteratur til eget bruk – (Se s. ??) – Der det ikke finnes
en bokhandel som drives av Adventistsamfunnet, kan menighetens
medlemmer fylle ut en bestillingsseddel for litteratur, bøker, traktater,
blad og abonnement for blad, legge det sammen med betalingen i en
konvolutt som de gir til menighetens misjonssekretær. Kassereren
sender så bestilling og betaling for all slik litteratur til forlaget eller til
distriktets bokhandel, avhengig av hvilket system som finnes i
distriktet. Ved utgangen av hvert kvartal rapporterer
misjonssekretæren til menigheten om saldo på menighetens konto ved
forlaget og gir en kopi til menighetens kasserer. (Se s. ??)
75
KAPITTEL 8
Menighetens gudstjenester og møter
Grunnleggende prinsipper
Tilbedelse i ånd – ”Selv om Gud ikke bor i templer som er laget av
mennesker, ærer han sitt folk ved sitt nærvær. Han har lovt å møte dem ved
sin Ånd når de kommer sammen for å søke ham, bekjenne sine synder og be
for hverandre. De som kommer sammen til gudstjeneste, bør legge alt annet
til side. Hvis de ikke tilber Gud i ånd og sannhet og i hellig skrud, er deres
samvær forgjeves. Herren sier om slike: "Dette folk ærer meg med leppene,
men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves” (Matt 15, 8.9).
De som tilber Gud, må tilbe ham "i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil
Faderen ha" (Joh 4, 23).” Alfa og Omega, b. 2, s. 344.
Hensikten med menighetens gudstjenester og møter – Den kristnes
erfaring omfatter en ny åndelig fødsel, glede over å være forlikt med Gud,
trofast tjeneste og ydmyk lydighet mot Gud (2 Kor 5, 17; Fil 2, 5-8). Alt den
kristne gjør eller deltar i, også menighetens gudstjenester og møter, er et
vitnesbyrd om dette nye livet i Kristus samtidig som han eller hun får del i
Åndens frukter. Hensikten med menighetens gudstjenester og møter er å tilbe
Gud for det han har skapt og for frelsens gave. Det er også for å forstå hans
ord, hans undervisning og hans planer; det er for å ha fellesskap med andre i
tro og kjærlighet; for å vitne om ens personlige tro på Kristi soningsoffer på
korset, og for å lære hvordan vi kan oppfylle misjonsbefalingen om å gjøre
alle folkeslag til disipler (Matt. 28, 19. 20).
Ærbødighet for Guds hus – ”For den ydmyke, troende sjel er Guds
hus på jorden himmelens port. Lovsangen, bønnen og de ord som Kristi
representanter taler, er de midler som Gud har forordnet for å berede folket
for menigheten hisset, for den høyere gudstjeneste som ikke noe urent får
adgang til.
Av den hellighet som var knyttet til den jordiske helligdom, vil kristne
kunne lære hvordan de bør betrakte det sted der Heren kommer sammen med
sitt folk. … Det var Gud selv som innførte ordningen angående hans tjeneste
og opphøyet den langt over det som hører det timelige til.
Huset er familiens helligdom, og lønnkammeret eller skogen er det
ensomme stedet for personlig andakt. Men kirken, eller forsamlingshuset, er
76
menighetens helligdom. Det bør være regler for tid og sted for gudstjenesten
og for måten den skal ledes på. Ikke noe som er hellig, ikke noe som her med
tilbedelsen av Gud å gjøre, bør behandles med likegyldighet eller sløvhet.
Dersom menneskene skal kunne gjøre sitt beste når det gjelder å forkynne
Guds ære, må deres omgivelser være slike at de leder sinn og tanker til å
skjelne mellom det hellige og det alminnelige. De som har opphøyde idéer og
edle tanker og mål, er slike som har omgivelser og omgang som kan styrke
enhver tanke om guddommelige ting. Lykkelige er de som har en helligdom,
enten den nå er høy eller lav, i byen eller blant fjellenes ujevne klippekløfter,
i den enkle hytten eller ute i ødemarken. Dersom det er det beste de kan stille
til Mesterens rådighet, vil han hellige den ved sitt nærvær, og den vil være
hellig for hærskarenes Gud.” – Veiledning for menigheten, bind 2, s. 158.
Barn må lære ærbødighet – ”Foreldre, løft kristendommens banner
høyt i deres barns bevissthet. Hjelp dem til å flette Jesus inn i sin erfaring.
Lær dem til å få den største ærbødighet for Guds hus og å forstå at når de
kommer inn i Herrens hus, bør det skje med hjerter som blir bløtgjort og
behersket av tanker som disse: ”Gud er her. Dette er hans hus. Jeg må ha rene
tanker og de edleste hensikter. Jeg må ikke eie noen stolthet, misunnelse,
avind, ond mistanke, hat eller falskhet i hjertet, for jeg trer inn for den hellige
Guds ansikt. Dette er stedet der Gud møter med sitt folk og velsigner dem.
Den Høye og Hellige som bor i evigheten, ser på meg, ransaker mitt hjerte og
leser de lønnligste tanker og handlinger i mitt liv.” – Veiledning for
menigheten, s. 160-161.
Andakt og stillhet i møtelokalet – ”Når de troende kommer inn i
møtelokalet, må de oppføre seg med andakt og stille gå til sine plasser. …
Samtaler, hvisking og latter må ikke tillates i møtelokalet, verken før eller
etter gudstjenesten. En ekte og hengiven andaktsstemning bør kjennetegne
dem som tilber.
”Hvis noen må vente noen minutter før møtet begynner, bør de være
preget av en andaktsfull atmosfære og taus ettertanke. De bør løfte sine
hjerter til Herren i bønn om at møtet må føre til særlige velsignelser for deres
egne sinn, og til overbevisning og omvendelse for andre. Husk at himmelske
budbærere er til stede. Vi går i stor grad glipp av det styrkende samkvem med
Gud ved vår uro, og ved at vi ikke bruker tiden til ettertanke og andakt. Vi
trenger til å reflektere ofte over vår åndelige tilstand. Vårt sinn og våre hjerter
må dras mot han som er rettferdighetens sol.
”Dersom folket har en sann ærbødighet for Herren når de kommer inn
i møtelokalet, og tenker over at de der står for Guds ansikt, vil den rådende
77
stillheten i seg selv være en herlig veltalenhet. Den slags hvisking, latter, og
samtaler som kanskje ikke ville være synd på en alminnelig arbeidsplass, bør
ikke tillates i det hus der vi tilber Gud. Sinnet bør beredes til å høre Guds
Ord, slik at det kan ha den rette virkning og gjør det riktige inntrykk på
hjertet.” – Veiledning for menigheten, bind 2, s. 159.
Menighetens møter – Hver menighet må arrangere sine gudstjenester
og møter slik de finner det nødvendig. Menighetens viktigste anledninger til
tilbedelse, studium og misjonsaktivitet er sabbatsgudstjenesten,
nattverdgudstjenesten, bønnemøtet, sabbatsskolen, ungdomsmøtet og
menighetens misjonsmøte. Møter der det tas hånd om menighetens
organisasjonsmessige virksomhet er også nødvendige.
Gjestfrihet – Alle menigheter bør utvikle en gjestfri holdning. Ikke
noe er så drepende for det åndelige liv i en menighet, som en kald, formell
atmosfære som kveler gjestfrihet og kristent fellesskap. Menighetens
medlemmer må utvikle gjestfrihet som et nødvendig element i den kristnes liv
og erfaring. Dette skulle spesielt komme til syne i forbindelse med tilbedelsen
av Gud. Alle besøkende som kommer til gudstjenesten, må møtes med
vennlighet slik at de føler seg velkomne. Menighetens ledelse må sørge for at
det er noen som har som sin oppgave å ønske velkommen de besøkende som
kommer til våre møter. ”Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen,
uten selv å vite det, hatt engler som gjester” (Hebr 13,2).
Talere uten fullmakt – Ikke under noen omstendighet må en pastor,
forstander eller embetsperson innby fremmede, eller ikke-autoriserte personer
til å tale i våre menigheter. Personer som er avsatt fra pastor-embetet, eller
som er blitt fratatt sitt medlemskap i andre SDA menigheter, eller beregnende
personer uten fullmakt fra menigheten, må ikke ved hjelp av besnærende
argumenter få adgang til våre talerstoler. Vi må være meget påpasselige så vi
unngår dette. Enhver som fortjener tillit hos våre menigheter, vil være i stand
til å vise fram tilstrekkelig fullmakt. Fra tid til annen kan det likevel være på
sin plass å innby en representant fra myndighetene eller en annen offentlig
person til å tale til menigheten. Alle andre må holdes borte fra våre talerstoler
dersom distriktskontoret ikke har gitt dem tillatelse. Alle forstandere, pastorer
og distriktsledere har plikt til å sørge for at denne regel blir fulgt. (Se også
side ????)
Musikk
78
Musikkens plass i gudstjenesten – ”Musikk kan være en stor kraft til
det gode, men vi utnytter ikke denne del av gudstjenesten på den best mulige
måte. Sangen foregår som regel etter innskytelse eller for å bli avpasset etter
spesielle tilfelle, og til andre tider blir det overlatt til dem som synger, å tumle
den igjennom. Musikken gjør da ikke den virkningen på de tilstedeværendes
sinn slik den burde. Sangen bør være preget av skjønnhet, følelse og kraft.
Stemmene bør løftes opp i lovsang og andakt. Ta musikkinstrumenter til hjelp
der det praktisk lar seg gjøre, og la herlig harmoni stige opp til Gud som et
velbehagelig offer.” – Veiledning for menigheten, bind 1, s. 391-392.
Syng med ånden og med forstanden – ”I sine anstrengelser for å nå
frem til mennesker, må Herrens budbærere ikke følge verdens skikker. På
møtene skal de ikke stole på verdslige sangere eller teatralsk framføring for å
skape interesse. Hvordan kan de som ikke har noen interesse for Herrens Ord,
og som aldri har lest hans Ord med noe oppriktig ønske om å forstå dets
sannheter, forventes å synge med ånden og med forstanden? Hvordan kan
deres hjerter være i samklang med teksten i en religiøs sang? Hvordan kan det
himmelske kor samstemme i musikk som er bare en ytre form? …… Velg ut
en gruppe som kan ta del i sanggudstjenesten. Og la sangen bli støttet av
musikkinstrumenter brukt med ferdighet. Vi skal ikke være motstandere av å
bruke instrumental musikk i vårt arbeid. Denne delen av gudstjenesten må
utføres med omtanke, for slik kan vi prise Gud i sang.
Det skal ikke alltid bare være noen få som synger. La hele
forsamlingen synge med så ofte som mulig.” – Testimonies, bind 9, s. 143,
144.
Valg av korledere – Vi må være meget omhyggelige når vi skal velge
ut korledere eller de som skal ha ansvar for musikken ved våre gudstjenester.
Bare de som vi vet er helhjertede kristne, bør velges til denne delen av
menighetens virke. Det kan ha uante skadevirkninger om dette blir overlatt til
personer som ikke er helt overgitt til Herren. De som ikke har sans for å finne
passende musikk til en gudstjeneste, må ikke velges. Verdslig musikk og
musikk av tvilsom art må aldri få innpass i våre gudstjenester.
Korledere må arbeide nært sammen med pastoren eller forstanderen
slik at den spesielle musikk som blir valgt, kan passe sammen med emnet for
prekenen. Korlederen må arbeide under tilsyn av pastoren eller forstanderen.
Korlederen må ikke utøve sitt embete uavhengig av dem, men må rådføre seg
med dem ikke bare om hva slags musikk som kan framføres, men også når
det gjelder utvelgelsen av sangere og musikere. Korlederen er ikke medlem
av menighetsstyret i kraft av sin stilling.
79
Medlemsskap i menighetens kor – Sakral musikk er en viktig del av
den offentlige gudstjeneste. Menigheten må være varsom i valget av
kormedlemmer og andre musikere. Disse må representere menighetens
prinsipper på en verdig måte. Kormedlemmer og andre musikere har en
iøynefallende plass ved menighetens møter. Deres musikalske evner er bare
en del av de kvalifikasjoner de må inneha. De bør fortrinnsvis være
medlemmer av menigheten, av sabbatsskolen eller eventuelt av
ungdomslaget, og i sin framtreden og påkledning sette et eksempel når det
gjelder sømmelighet og verdig opptreden. Overgitte personer med en karakter
som kan framstå som et godt eksempel, og med passende påkleding, har en
positiv påvirkning når de tar del i de musikalske innslag ved møtene.
Menigheten står fritt til å bestemme om spesielle kordrakter skal benyttes.
En menighet kan velge om den vil ha flere kor. Opprettelsen av
barnekor blir anbefalt, da dette er et effektivt middel til åndelig vekst, til å
knytte dem til menigheten og utadrettet vitnetjeneste.
Sabbatsgudstjenesten
Sabbatsskolen – Sabbatsskolen er med rette karakterisert som
menighetens studietime. Den er en av menighetens viktigste sammenkomster.
Sabbat etter sabbat kommer størstedelen av menighetens medlemmer og
tusenvis av venner til sabbatsskolen for systematisk å studere Guds ord. Alle
medlemmer av menigheten bør oppmuntres til å gå på sabbatsskolen og ta
andre med seg. Alle sabbatsskoler må prøve å skaffe til veie studiemateriale
som kan passe for alle og som er tilpasset forskjellige aldersgrupper.
Materiell og ressurser som kan være til hjelp i dette viktige arbeid, er
utarbeidet og kan skaffes fra distriktet, unionen og divisjonen. Sabbatsskolen
varer vanligvis en time og ti minutter. Dette er ikke til hinder for at man
lokalt kan velge å bruke kortere eller lengere tid hvis det er ønskelig. Når
programmet planlegges, må det legges vekt på at det bør være minst tretti
minutter avsatt til selve bibelstudiet.
Gudstjenesten – Sabbatsgudstjenesten er den viktigste av alle
menighetens sammenkomster. Da samles menighetens medlemmer uke etter
uke for i fellesskap å tilbe Gud med lovprisning og takksigelse, høre Guds
ord, finne styrke og nåde til å kjempe livets kamper og for å lære hva som er
Guds vilje for dem i sjelevinnende vitnetjeneste. Ærbødighet, enkelhet og
punktlighet må prege hele gudstjenesten.
80
Gudstjenestetimen er hellig tid – Tilbedelse av Herren er den mest
opphøyde og hellige opplevelse et menneske kan ha, og vi må utvise den
største omhu når vi legger planer for gudstjenesten.
”Har dere ikke plikt til å planlegge møtene med flid og omtanke, så de
kan gjennomføres på en måte som fører til størst mulig velsignelser og gjør
det aller beste inntrykk på dem som er til stede?” – E.G. White i Review and
Herald, 14. april 1885, s. 225.
”Vår Gud er en øm, barmhjertig Far. Vi må ikke betrakte vår tjeneste
for ham som en hjerteknugende, plagsom handling. Det bør være en lyst å
tjene Herren og ta del i hans gjerning. … Kristus og ham korsfestet – dette
bør være emnet for våre betraktninger, vår samtale, vår inderligste glede. …
Når vi gir uttrykk for vår takknemlighet, forener vi oss med de himmelske
hærskarer i deres gudstjeneste. ’Den som bringer takkoffer, ærer’ Gud. La oss
i ærefrykt og med glede tre frem for Herren med ’takkesang og strengespill!’
(Sal 50,23; Jes 51 3).” – Veien til Kristus, s. 123, 124.
Gudstjenestens form – Gudstjenesten sabbats formiddag har to
hoveddeler: Forsamlingens uttrykk for lovprisning og tilbedelse som kommer
til uttrykk i sang, bønn og gaver, og budskapet fra Guds Ord. (Se merknad 1,
s. ??)
I våre menigheter har vi ikke en fastlåst ordning for gudstjenesten. En
kortere gudstjenesteordning er vanligvis bedre egnet til å fremme den ekte
tilbedelsen. Innledningen må ikke være for lang. Åpningsritualet må ikke på
noen måte få oppta den tid som bør brukes til tilbedelse og Ordets
forkynnelse. (Forslag til gudstjeneste-program finnes i merknad 2, s. ??)
Kunngjøringer – Det bør utvises stor skjønnsomhet når det gjelder
lengden og innholdet i de kunngjøringer som blir gitt i forbindelse med
sabbatsgudstjenesten. Hvis de handler om ting som ikke har direkte
forbindelse med sabbatsgudstjenesten eller menighetens arbeid, må pastorer
og embetspersoner i menigheten være nøye med å holde dem utenfor. Slik
kan de bevare en riktig atmosfære under gudstjenesten i samsvar med
prinsippene for sann sabbatshelligholdelse. Mange av våre større menigheter
har trykte kunngjøringer, der de både har programmet for gudstjenesten og
ukens opplysninger. På den måten blir det lite eller ikke noe behov for
muntlige kunngjøringer. Når det ikke er en slik skriftlig mulighet, er det
mange menigheter som finner det hensiktsmessig å gi kunngjøringene før
selve gudstjenesten begynner.(Se Merknad 2, s. ??.)
En bør også ta passende hensyn til de forskjellige avdelinger i
menigheten slik at de får anledning til å fremme saker som de er ansvarlige
81
for. Her må en også vise stor skjønnsomhet når de får tildelt tid til å legge
fram sine opplysninger, slik at det ikke går ut over den tid som er beregnet til
forkynnelsen av Guds Ord.
Offentlig bønn – ”Jesus understrekte for sine disipler den tanken at
deres bønner skulle være korte og uttrykke akkurat det de ønsket, og ikke noe
mer. … Ett eller to minutter er lenge nok til enhver alminnelig bønn.”. –
Veiledning for menigheten, bind 1, s-237.
”Fatt dere i korthet når dere ber, og gå rett på saken. Hold ikke en
preken for Herren i deres lange bønner.” – Veiledning for menigheten, bind 2,
s. 49.
”Både de som holder bønn og de som taler, bør uttale ordene korrekt
og tale med en klar, tydelig og rolig stemme. Hvis bønnen blir framført slik
den skal, er den en kraft til det gode. Gud bruker bønn til å kommunisere med
menneskene og gjøre dem kjent med sannhetens dyrebare skatter. Men bønn
er ikke det den burde være på grunn av den utydelige stemmebruken hos dem
som ber. Satan fryder seg når nesten ingen kan høre de bønner som blir bedt.
Guds folk må lære å tale og be på en måte som yter rettferdighet til de store
sannhetene de har fått del i. framfør bønner og vitnesbyrd klart og konsist.
Da vil Gud bli æret.” – Testimonies, bind 6, s. 382.
Nattverdgudstjenesten
Syvendedags adventister holder vanligvis nattverdgudstjeneste en
gang hvert kvartal. Denne gudstjenesten omfatter også skikken med
fotvasking, før nattverdmåltidet. Nattverd- gudstjenesten skulle være en hellig
anledning som skaper glede både for menigheten og pastoren eller
forstanderen. Å lede ut i nattverdgudstjenesten er uten tvil en av de mest
høytidelige plikter en pastor eller en forstander er kalt til å utføre. Jesus,
verdens gjenløser, er hellig. Englene utbryter: ”Hellig, hellig, hellig er Herren
Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer” [Åp 4, 8].
Jesus er hellig, og derfor er symbolene på hans legeme og hans blod også
hellige. Det var Herren selv som valgte ut de dypt meningsfylte symboler,
usyret brød og ugjæret frukt av vintreet, og vasket disiplenes føtter på den
enkleste måten, og derfor må vi være ytterst tilbakeholdende med å bruke
andre symboler og handlinger (unntatt i absolutte nødstilfeller) slik at den
opprinnelige betydning ikke blir borte. Det samme gjelder rekkefølgen av de
forskjellige elementene i gudstjenesten og de rollene som tradisjonelt utføres
av pastorene, forstanderne, menighetstjenerne og menighetssøstrene, fordi
erstatninger og nye måter å gjøre tingene på, kan bidra til å alminneliggjøre
82
det hellige. Individualisme og egenrådighet i praksis og framgangsmåter kan
bli et uttrykk for manglende interesse for menighetens enhet og fellesskap i
forbindelse med denne hellige gudstjenesten som er så rik på velsignelse.
Ønsket om forandringer kan svekke bevisstheten om det vi blir minnet om i
denne hellige handling som Herren selv innstiftet like før sin lidelse og død.
Nattverdgudstjenesten er like hellig i dag som den gang den ble
innstiftet av Jesus Kristus. Jesus er fremdeles til stede når denne hellige
gudstjenesten holdes. Vi leser:
”Ved disse sammenkomstene, som Kristus selv har fastsatt, møter han
med sitt folk og styrker dem ved sitt nærvær.” – Alfa og Omega, bind 5, s.
211.
Fotvaskingen – ”Da han hadde vasket disiplenes føtter, sa han: ”Jeg
har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.”
Med disse ordene innskjerpet Jesus ikke bare nødvendigheten av å vise
gjestfrihet. Det betydde mer enn bare å vaske gjestenes føtter for å fjerne
støvet etter reisen. Han innstiftet her en hellig tjeneste. Ved vår Herres
handling ble denne … seremoni gjort til en hellig forordning. Disiplene skulle
overholde den, for at de alltid skulle bevare minnet om hans lære om
ydmykhet og tjeneste.
Denne handlingen innstiftet Kristus som en forberedelse for den
hellige nattverd-handling. Når stolthet, uenighet og en kamp om å være den
største får næring, kan hjertet ikke komme i samfunn med Kristus. Da er vi
ikke beredt til å få del i samfunnet med hans legeme og blod. Derfor var det at
Jesus sørget for at minnet om hans ydmykelse skulle feires først.” – Alfa og
Omega, bind 5, s. 204.
Da Jesus vasket disiplenes føtter, utvirket han en dypere renselse; han
renset hjertet fra syndens urenhet. Den som kommer til nattverden, føler seg
uverdig til å ta imot de hellige symboler før vedkommende har opplevd den
renselsen som gjør ”helt ren” (Joh 13, 10. NB). Jesus ønsket ”å vaske bort
uenigheten, misunnelsen og stoltheten hos dem. … Stolthet og selviskhet
skaper uenighet og bitterhet, men alt dette fjernet Jesus da han vasket føttene
deres. … Når Jesus så på dem, kunne han si: ”Dere er alle rene.” – Alfa og
Omega, bind 5, s. 203.
Den åndelige opplevelsen som er grunnleggende i fotvaskingen,
forvandler den fra å være en alminnelig skikk til en hellig forordning. Den
formidler et budskap om tilgivelse, aksept, sikkerhet og solidaritet, først og
fremst fra Kristus til den enkelte troende, men også mellom de troende. Dette
budskapet kommer til uttrykk i en atmosfære av ydmykhet.
83
Usyret brød og ugjæret vin – ”Kristus er fremdeles ved bordet som er
dekket til påskemåltid. De små, usyrede brødene som hører påsken til, er der
fremfor ham. Disse symbolene gjør Kristus bruk av som en fremstilling av sitt
eget lytefrie offer. Ikke noe som var blitt skjemt ved gjæring, symbolet på
synd og død, kunne fremstille ”Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil
og lyte.” 1 Pet 1,19. – Alfa og Omega, bind 5, s. 208.
Verken vinen eller brødet inneholdt elementer av gjæring, for om
kvelden den første dag i den hebraiske påskefeiringen ble all surdeig eller
gjæring fjernet fra husene deres (2 Mos 12,15,19; 13,7). Derfor er det bare
ugjæret druesaft og usyret brød som passer til bruk i nattverdgudstjenesten,
og vi må være meget omhyggelige med å sørge for at det er dette vi bruker. I
de områder av verden der druesaft eller konsentrat ikke kan skaffes, vil
distriktskontoret kunne gi råd eller være til hjelp.
Et minne om korsfestelsen – ”Når vi tar del i Herrens nattverd, det
brutte brød og druesaften, forkynner vi Herrens død til han kommer.
Begivenhetene i forbindelse med hans lidelse og død blir levende i våre sinn.”
– Early Writings, s. 217.
”Når vi tar imot brødet og vinen, som symboliserer Kristi legeme som
ble brutt, og hans blod som ble utøst, kan vi i tanken delta i
nattverdhandlingen i salen i Jerusalem. Det er som om vi går gjennom hagen
som ble helliget ved sjeleangsten til ham som bar verdens synd. Vi er vitne til
den kampen som var nødvendig for at vi skulle bli forsont med Gud. Vi ser
den korsfestede Kristus iblant oss.” – Alfa og Omega, bind 5, s. 214. 215.
En forkynnelse av Jesu gjenkomst – ”Nattverdhandlingen peker frem
til Kristi gjenkomst. Hensikten med den var å holde dette håpet levende i
disiplenes sinn. Hver gang de kom sammen for å minnes hans død, fortalte de
hvordan Jesus tok en kalk, takket, gav dem og sa: ’Drikk alle av den! For
dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.
Og det sier jeg dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt
før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.’ Når de
opplevde trengsler, fant de trøst i håpet om Herrens gjenkomst. Ubeskrivelig
dyrebar var denne tanken: ’For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker
av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.’ 1 Kor 11,26.” –
Alfa og Omega, bind 5, s. 212.
Kunngjøring av nattverdgudstjenesten. – Nattverd kan passende
feires i forbindelse med enhver kristen gudstjeneste. Men for å gi denne
begivenheten passende prioritet og for å gjøre den tilgjengelig for flest mulig
84
av menighetens medlemmer, er den som regel lagt til gudstjenesten sabbats
formiddag og da gjerne til den nest siste sabbat i kvartalet.
Den foregående sabbat bør det opplyses om nattverden med en
påminnelse av hvor viktig den er. På den måten kan alle menighetens
medlemmer gjøre sine forberedelser og sørge for at uoppgjorte forhold og
uoverensstemmelser med andre blir brakt i orden. Når de så kommer til
Herrens bord, kan gudstjenesten bli til større velsignelse for dem. De som
ikke var til stede da kunngjøringen ble gitt, bør bli underrettet og invitert til å
være til stede.
Gjennomføring av nattverdgudstjenesten. – Varighet. – Tiden er ikke
den viktigste faktor når man planlegger nattverden. Både deltakerantall og
åndelig velsignelse kan høynes ved å:
1. Utelate alle uvesentlige programposter fra gudstjenesten på denne
høytidsdagen.
2. Unngå forsinkelser både før og etter fotvaskingen.
3. Menighetssøstrene dekker nattverdsbordet i god tid før
gudstjenesten.
Innledningen. – Gudstjenestens åpning bør inneholde bare noen meget
korte opplysninger, sang, bønn, innsamling av gaver, og en kort preken før
fotvaskingen. Flere av de tilstedeværende kan bli oppmuntret til å overvære
hele gudstjenesten dersom denne første delen har vært kortvarig.
Fotvaskingen. – Alle menigheter må ha en plan for fotvaskingen, slik
at alle medlemmer har mulighet til å ta del. (Se merknad 3, s. ??)
Brødet og vinen. – Etter fotvaskingen samles menigheten igjen for å få
del i brødet og vinen. (Se merknad 4, s. ??)
Lovprisning – Gudstjenesten kan avsluttes med et musikkinnslag eller
forsamlings-sang før man skilles. Uansett hvordan en velger å avslutte, må
det alltid være på en glad tone. Nattverdgudstjenesten må alltid være
høytidelig, men aldri trist og dyster. Urett er blitt rettet opp, synder er tilgitt
og troen er stadfestet på nytt; nå er det tid til å prise Gud. La musikken være
lys og fylt av glede.
Ved utgangen blir det ofte tatt opp et offer til de fattige og trengende.
Etter gudstjenesten rydder menighetstjenerne og menighetssøstrene av bordet,
samler glassene, og tar hånd om brødet og vinen som er til overs på en verdig
måte ved å helle ut vinen og grave ned, brenne eller ta hånd om brødet på en
annen passende måte. Brødet må ikke under noen omstendighet bli returnert
til allment bruk.
85
Hvem kan ta del – Syvendedags-adventistene praktiserer åpen
nattverd. Alle som har gitt sitt liv til Frelseren, kan ta del. Barn kan lære å
forstå hva nattverden betyr ved å se andre ta del. Når de har fått den
nødvendige undervisning i en dåpsklasse, og har gitt sitt liv til Jesus ved dåp,
er de også beredt til å ta del i nattverden.
”Kristi eksempel forbyr at noen utelukkes fra Herrens nattverd. Det er
sant at åpenbar synd utelukker den skyldige. Det lærer Den Hellige Ånd klart
(1 Kor 5, 11). Men ut over dette må ingen felle dom. Gud har ikke overlatt til
mennesker å si hvem som skal være til stede ved disse anledninger. For hvem
kan lese hjertet? Hvem kan skille ugresset fra hveten? ”Enhver må prøve seg
selv og så spise av brødet og drikke av kalken.” ”Den som spiser brødet eller
drikker av Herrens kalt på urett vis, forgår seg derfor mot Herrens eget
legeme og blod.” ”For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er
Herrens legeme, spiser og drikker seg selv til dom” (1 Kor 11, 28. 27.29).
Når de troende samles for å feire disse anordninger, er det sendebud til
stede som mennesker ikke ser. Det kan være en Judas i forsamlingen. Hvis så
er tilfelle, er sendebud fra mørkets fyrste til stede. For de holder seg nær til
alle som nekter å bli ledet av Den Hellige Ånd. Himmelske engler er også til
stede. Disse usynlige gjestene er til stede ved enhver slik anledning. I
forsamlingen kan det også være personer som ikke i oppriktighet søker
sannhet og hellighet, men som gjerne vil ta del i handlingen. Man bør ikke
nekte dem å være med. Det er vitner til stede som også var til stede da Jesus
vasket føttene til disiplene og Judas. Det var andre enn bare mennesker som
var vitne til det som da skjedde.” Alfa og Omega, bind 5, s. 211.
Alle menighetens medlemmer bør ta del. – ”Ingen bør holde seg borte
fra nattverden, fordi noen som er uverdige, kanskje er til stede. Hver Kristi
etterfølger blir oppfordret til å ta del, og på den måten bære vitnesbyrd om at
han eller hun tar imot Kristus som sin personlige frelser. Ved disse
sammenkomster, som Kristus selv har fastsatt, møter han med sitt folk og
styrker dem ved sitt nærvær. Selv om de som forretter ved handlingen, gjør
det med uverdige hjerter og hender, er Kristus der for å tjene sine barn. Alle
som i tro kommer til ham, vil bli rikt velsignet. Dette er guddommelige
privilegier, og alle som forsømmer disse anledninger, vil lide tap. Om dem
kan det med rette sies: ’Dere er ikke alle rene.’” – Alfa og Omega, bind 5, s.
211. 212.
Hvem kan forrette nattverd – Nattverden kan bare forrettes av en
ordinert pastor eller forstander. Selv om menighetstjenere er ordinert, kan de
86
ikke lede en slik gudstjeneste, men de kan assistere ved utdelingen av brød og
vin til medlemmene.
Nattverd til syke. – Hvis noen av menighetens medlemmer er syke
eller av andre grunner ikke kan forlate hjemmet for å være med på nattverden
i menighetens møtelokale, kan det holdes en gudstjeneste for dem i deres
hjem. Denne gudstjenesten kan holdes bare av en ordinert pastor eller
forstander. Han kan assisteres av de menighetstjenerne og menighetssøstrene
som tar del i den vanlige nattverdhandlingen.
Bønnemøtet
”Bønnemøtene burde være de mest interessante sammenkomster som
blir holdt. Men de blir ofte dårlig ledet. Mange kommer til prekener, men
forsømmer bønnemøter. Også her er det nødvendig med omtanke. Vi bør søke
Gud om visdom, og vi bør legge planer for å lede møtene slik at de blir
interessante og tiltrekkende. Folket sulter etter livsens brød. Hvis de finner
det i bønnemøtet, vil de søke dit og ta imot det.
Lange, kjedelige taler og bønner passer seg ikke noen steder, og aller
minst ved vitnesbyrdsmøtet. De som har mot og alltid er beredt til å tale, får
lov til å fortrenge de unnselige og tilbakeholdne. De mest overflatiske har i
alminnelighet mest å si. Deres bønner er lange og mekaniske. De tretter
englene og de menneskene som hører på dem. Bønnene våre bør være korte
og liketil. De trettende bønner bør komme frem i lønnkammeret, hvis noen
har slike bønner å sende opp. Slipp Guds Ånd inn i deres hjerter, så vil den
feie vekk alt tørt formvesen.” – Veiledning for menigheten, bind 1. s. 391.
Det ukentlige bønnemøtet er så viktig at en bør gjøre en helt spesiell
innsats for at det skal bli vellykket. Møtet bør begynne presis, selv om det er
bare to eller tre som er kommet. En kan ha et kort bibelstudium eller lese noe
fra Vitnesbyrdene. Femten til tjue minutter er tilstrekkelig til denne delen av
programmet. La så de som er til stede bruke resten av tiden til bønn og
vitnesbyrd. Noen ganger kan det være en bønnestund etter studieperioden, en
annen gang kan det være vitnesbyrd før en avslutter med en bønnestund og en
fellessang.
Hvis det er vanskelig for menighetens medlemmer å møtes i kirken til
bønnemøter, kan det holdes husmøter. Disse kan bli til stor velsignelse for
alle som tar del.
Ungdomslaget
87
Ungdomslaget er organisert for å være et sted for fellesskap og
aktiviteter for de unge i den lokale menigheten. Menigheten velger en
ungdomsleder som skal lede de unge i å arbeide sammen for å skape et sterkt
ungdomsarbeid som omfatter åndelig, mental og fysisk utvikling for den
enkelte samt et kristent fellesskap og et aktivt vitneopplegg som støtter opp
om de andre planer for sjelevinning som finnes i menigheten. Ungdomslagets
målsetting må være å engasjere alle de unge i meningsfylte aktiviteter som
kan binde dem tettere til menigheten og gi dem opplæring i hvordan de kan
virke for andre.
Det bør holdes regelmessige møter for ungdommen hver uke. Fredag
kveld eller sabbats ettermiddag anbefales som passende tidspunkter for disse
samlingene. Møtene kan finne sted hjemme hos ansvarsbevisste medlemmer i
menigheten eller de kan holdes som større og offentlige arrangementer i
kirken. Ungdomsarbeidet må ikke være isolert fra menighetens øvrige virke,
og derfor bør ungdomslagets offentlige arrangementer være åpne for hele
menigheten. Ideelt sett må de imidlertid planlegges og gjennomføres av de
unge selv. I mindre menigheter vil ungdomsarbeidet i sakens natur får et
større preg av at hele familier er involvert. (Se merknad 5, s. ??)
Det er viktig at ungdomsarbeidet i en menighet er samordnet med alle
avdelinger som arbeider for barn og ungdom. For å oppmuntre til slikt
samarbeid og samordning, bør de følgende være representert i det lokale
ungdomsråd: Leder av misjonsrådet, leder av helse- og avholdslaget, lederen
for ungdomsklassen(e) i sabbatsskolen, speiderlederen, lederen av utforskerklubben, og lederne i andre aktuelle grupper og lag. Dette ungdomsrådet er en
paraplyorganisasjon som har ansvar for å legge planer for ungdomsarbeidet i
den lokale menighet. (Se merknad 6, s. ??)
En aktiv ungdomsklasse i sabbatsskolen er en viktig del av et godt
ungdomsarbeid, men likevel er det viktig at det også er en spesiell tid og et
sted der ungdommen kan samles til sosialt samvær, fellesskap, rekreasjon,
vitnetjeneste og lederopplæring. Alt dette er en del av de begreper og formål
som bør fremmes i menighetens ungdomslag.
Tenåringslaget
Formålet med tenåringslaget er nært sammenfallende med formålet for
ungdomslaget. Hensikten er å være karakterbyggende, å tilby sosialt samvær,
gi lederopplæring og aktivisere tenåringene i kristen vitnetjeneste. Der det
finnes menighetsskoler, er tenåringslaget ofte en del av skolens åndelige
undervisningsplan (Se merknad 7, s. ??)
88
Speiderlaget
Speiderlaget er et spesielt program tilrettelagt for barn og tenåringer,
og noen steder har det erstattet tenåringslaget i den lokale menighet. I
menigheter hvor begge lag er aktive, må det være nær samordning og
samarbeid mellom speiderlaget og tenåringslaget. Speiderlaget skal drives i
samsvar med distriktets retningslinjer.
Utforsker-klubben
Utforsker-klubben driver et program som er spesielt lagt til rette for
barn i småskolealder. Hensikten er å styrke foreldres engasjement i barnas
tidlige utvikling. Møter og andre aktiviteter blir gjennomført i samsvar med
retningslinjer som er framlagt i instruksjonsmaterialet fra distriktet. Det må
også være en samordning med andre ungdoms- og familiegrupperinger i den
lokale menighet.
Menighetsmisjonens møter
Jesu misjonsbefaling gir menigheten oppdraget med å forkynne
evangeliet til hele verden. Den gjør også hvert enkelt medlem i menigheten
ansvarlig for å dele budskapet om frelse med så mange som mulig. Frelseren
delegerer myndighet ”til tjenerne og gir hver av dem en oppgave” (Mark
13,34). Etter oppstandelsen innbød han disiplene til et møte der han ville gi
dem veiledning og oppmuntring, og det var den anledningen han benyttet til å
gi misjonsbefalingen til disiplene og de andre troende som var til stede, i alt
”mer enn fem hundre brødre” (1 Kor 15,6). Dette var menighetsmisjonens
første møte, og det var absolutt ikke det siste.
Som en permanent og fastlagt del av menighetens møter, har
menighetsmisjonsmøtet et guddommelig stempel som gjelder til alle tider.
Profetiens Ånd gir følgende råd: ”Herren har betrodd oss en hellig oppgave,
og vi trenger å komme sammen for å bli undervist om hvordan vi skal utføre
vår gjerning.” – Testimonies, bind 6, s. 32.
Tidspunkt for menighetsmisjonsmøtet – Den første sabbat i måneden
er gjerne viet menighetsmisjonen. Gudstjenesten fokuserer på
lekevangelisme, men andre av menighetens avdelinger kan også få legge
fram deres arbeidsprogram disse sabbatene. Dette forutsetter et nært
samarbeid mellom de forskjellige avdelingene. (Se merknad 8, s. ??)
89
Utdeling av litteratur på sabbaten – Det er alminnelig enighet om at
sabbaten er den beste dagen for menighetens misjonsleder å gi medlemmene
den litteratur de trenger. Dette må imidlertid gjøres på en måte som ikke
vekker forargelse eller svekker den ærbødighet og andaktsstemning som bør
kjennetegne sabbatsgudstjenesten.
Forretningsmøter
Menigheten kan holde forretningsmøter hver måned eller hvert kvartal
etter behov. Pastoren eller menighetsstyret i samråd med pastoren, kan
innkalle til slike møter. Medlemmer med regulær medlemsstatus har møte- og
stemmerett. Stemmer avgitt ved fullmakt eller pr. brev skal ikke godtas. For å
bevare et nært samarbeid mellom den lokale menighet og distriktet, vil
menigheten søke råd fra distriktets embetspersoner i alle større saker. Disse
embetspersonene (distriktets leder, kasserer og sekretær) kan være til stede
ved alle forretningsmøter i sitt område. De har imidlertid ingen stemmerett
med mindre menigheten velger å la dem få det. En forskriftsmessig innkalling
til forretningsmøte skjer ved kunngjøring i forbindelse med
sabbatsgudstjensten, og det må da også opplyses om tid og sted for møtet.
Møtet blir ledet av pastoren eller en av forstanderne. På møtet får menigheten
lagt fram fullstendige rapporter om menighetens virke. Ved årets slutt
avlegges det rapporter som dekker menighetens aktiviteter i hele året, og på
grunnlag av disse rapportene gjør menigheten vedtak om arbeidsplan for det
kommende året. Der det er mulig, bør alle rapporter og planer framlegges
skriftlig. (Se merknad 9, s. ??)
Menighetsstyret og styrets møter
Styrets oppgaver – Menighetsstyret består av de ledende
embetspersoner i menigheten. Styret har flere viktige ansvarsområder, men
hovedoppgaven er å sørge for den åndelige næring til menigheten og å
fremme evangelisme i alle aspekter.
Jesu misjonsbefaling gjør evangelisme, det å forkynne evangeliets
glade budskap, til menighetens hovedoppgave (Matt 28,28-20). Det blir
derfor også den viktigste oppgaven for menighetsstyret å være menighetens
fremste arbeidsutvalg. Når styret kan vie sin største interesse og sine beste
krefter til å fremme et evangelistisk program der alle medlemmer kan finne
sin plass, vil det redusere eller forebygge mange av menighetens problemer.
En sterk og positiv innflytelse vil da bli merkbar i menighetens åndelige liv
og utvikling.
90
Styrets ansvarsområder omfatter:
1. Åndelig pleie av menigheten.
2. Evangelisme i alle former.
3. Ivareta læremessig renhet.
4. Støtte kristen livsstil.
5. Anbefale justeringer i menighetens medlemstall.
6. Menighetens økonomi.
7. Tilsyn og vedlikehold av menighetens eiendommer.
8. Samordning av de forskjellige avdelinger i menigheten.
Menighetsstyret blir valgt av menigheten som en del av de regulære
valg i menigheten. (Se s. ??)
Styrets medlemmer – Styret bør bestå av følgende av menighetens
embetspersoner:
Forstander(e)
Menighetstjener
Menighetssøster
Kasserer
Sekretær
Leder for misjonsrådet
Sekretær for misjonsrådet
Koordinator for mannsarbeidet
Koordinator for litteraturarbeidet
Koordinator for bibelskolen
Dorkas/velferdsleder
Leder for sabbatsskolen
Leder for familieavdelingen
Leder for kvinnearbeidet
Leder for barnearbeidet
Skolesekretær
Hjem- og skolelagets leder
Leder for ungdomslaget
Leder for speidertroppen
Leder for utforsker-klubben
Interessekoordinator
Leder av informasjonsutvalget eller informasjonssekretær
Leder for helse- og avholdslaget
Forvaltningsleder
Religionsfrihetssekretær.
91
I mange tilfeller har en person to eller flere av disse oppgavene.
Menigheten kan om den ønsker det, velge inn flere medlemmer av styret.
Pastoren som menigheten har fått tildelt av distriktet, er alltid medlem av
menighetsstyret.
Styrets ledelse – Menighetens pastor er styreleder. Hvis pastoren
foretrekker ikke å ha denne oppgaven, eller er forhindret fra å være til stede,
kan han be menighetens forstander om å fungere som midlertidig styreleder.
Menighetens sekretær er også styrets sekretær og har ansvar for føring av
styreprotokollen.
Styremøter – Styrets funksjon er så viktig for menighetens liv,
velbefinnende og vekst at det bør ha møte minst en gang om måneden. I
større menigheter kan det være nødvendig med hyppigere møter. Det er godt
å ha en fast dato for styrets møter; f. eks første mandag i hver måned.
Styremøtene bør kunngjøres ved de vanlige sabbatsgudstjenester. Alle
medlemmer av styret må bestrebe seg på å være til stede ved alle styremøter.
De enkelte menigheter bør bestemme på et av sine vanlige
forretningsmøter hvor mange av styrets medlemmer som må være tilstede for
at styret skal være beslutningsdyktig. Stemmer avgitt ved fullmakt eller pr.
brev skal ikke godtas.
Styrets arbeid – 1. Legge planer for alle grener av evangelisme. Siden
evangelisme er menighetens viktigste oppgave, må første punkt på sakslisten
for alle styremøter være direkte relatert til hvordan menigheten kan drive
evangelisme i sitt tildelte ansvarsområde. I tillegg kan et styremøte hvert
kvartal være helt viet til å legge planer for evangelisme. Styret vil da studere
de anbefalinger for evangelistiske programmer og metoder som kommer fra
distriktsstyret, og gjøre vedtak om hvordan menigheten best kan sette dem i
verk. Pastoren og menighetsstyret vil også selv ta initiativ og legge planer for
offentlige evangeliske virksomheter.
2. Samordne det utadvendte arbeid i de forskjellige avdelingene i
menigheten. Menighetsstyret er ansvarlig for å samordne arbeidet til alle
avdelinger i menigheten. Dette innbefatter det utadvendte arbeid som gjøres
av menighetsmisjonen, sabbatsskolen, barnearbeidet, ungdomsarbeidet,
helsearbeidet og skolearbeidet. Disse avdelingene legger selv planer for egen
virksomhet. For å unngå konflikter med hensyn til tidspunkter og konkurranse
om frivillige medhjelpere og for å oppnå størst mulig positiv effekt, er det
viktig med samordning. De forskjellige avdelinger må derfor legge sine
92
planer fram for menighetsstyret til godkjenning før planene sluttføres og
programmene kunngjøres. De samme avdelingene må også avlegge rapport til
menighetsstyret om gjennomføringen og resultatet av det utadvendte arbeid.
Styret kan komme med forslag til avdelingene om hvordan deres programmer
kan bidra i planleggingen, gjennomføringen og oppfølgingen av en kampanje
med offentlig evangelisme.
3. Oppmuntre og støtte misjonsavdelingen i menigheten i deres
anstrengelser for å få alle menighetens medlemmer og barn til å være med i
en personlig vitnetjeneste. Det bør holdes kurs i forskjellige måter å utføre
vitnetjeneste.
4. Samarbeide med menighetens interessekoordinator for å sikre at all
interesse som er vist for adventbudskapet, omgående blir fulgt opp på en
personlig måte av personer som blir pekt ut til å gjøre det.
5. Oppmuntre alle avdelinger til å rapportere minst en gang i kvartalet
til menighetsstyret og til menigheten generelt enten ved et forretningsmøte
eller ved sabbatsmøtene.
6. Menighetens finansielle tilstand må også vurderes av styret, og
kassereren må til fastsatte tider avlegge rapport om menighetens finanser.
Medlemslisten må også gjennomgås for å få et bilde av den åndelige tilstand
hos de forskjellige medlemmer, samt legge til rette for at de syke, motløse og
frafalne medlemmer kan få besøk. Andre av menighetens embetspersoner må
også avlegge rapport angående det ansvarsområde de har fått tildelt.
Styrekomiteer – Styret må ikke tillate at andre saker opptar den tiden
som skal brukes til å legge planer for evangelisk arbeid. Hvis andre saker
viser seg å ta for mye tid, kan styret nedsette komiteer som tar seg av
spesielle områder av menighetens anliggender som finanser eller
byggeplaner. Disse komiteene vil så komme med sine anbefalinger til
menighetsstyret. På denne måte kan styrets ressurser brukes til det som er
deres viktigste oppgave – evangelisme. (Se merknad 10, s. ??)
Skolestyrets møter
I menigheter som driver menighetsskole er det vanligvis et skolestyre
som har oppsyn med dette arbeid. Det blir da valgt en styreleder som er
ordstyrer ved styrets møter.
Det velges også en sekretær som fører styrets protokoll. Dette styre
må møte til fastsatte tider. Ekstraordinære møter kan innkalles av styrelederen
etter behov. Noen menigheter velger å la menighetsstyret, eller et utvalg
under menighetsstyret, gjøre tjeneste også som skolestyre.
93
Hjem- og skolelaget
Hjem- og skolelaget blir opprettet av den lokale menighet for å
samordne aktiviteter i skole, hjem og menighet. Det er best hvis det blir holdt
møter hver måned, og det bør legges vekt på opplæringen av foreldre, i tillegg
til å hjelpe skolen med nødvendige ressurser som bøker, læremidler og utstyr.
Hjelpemateriale til hjem- og skolelaget kan skaffes fra distriktets
skoleavdeling.
94
Merknader
Disse merknadene inneholder forklarende materiale om hvordan en
lokal menighet kan gå fram i spesielle saker. En lokal menighet kan også
behandle slike saker på andre måter. Slike alternative løsninger må være i
samsvar
med
de
allment
aksepterte
organisasjonsog
administrasjonsprinsipper for Syvendedags Adventistsamfunnet.
1. Gudstjenstens form (Se s. ??) – Når de som leder ut i gudstjenesten,
kommer inn på plattformen og kneler i bønn, må forsamlingen i stillhet be om
Guds nærvær og velsignelse. En andaktsfull stillhet forbereder
gudstjenestedeltakerne for åpningssangen og de etterfølgende elementer i
gudstjenesten.
Gudstjenesten har to hoveddeler:
a. Forsamlingens svar med lovprisning og tilbedelse, og det kommer
til uttrykk i sang, bønn og gaver.
b. Budskapet fra Guds Ord. Den som formidler budskapet og bryter
livets brød må være klar over at dette er en hellig handling, og vedkommende
må være grundig forberedt. Det samme gjelder den som leder forsamlingen
inn for Guds ansikt i bønn. Vedkommende utfører det som kanskje er den
mest hellige handling i hele gudstjenesten og må i ydmykhet og med en
følelse av ærefrykt ha en bevissthet om hvor mye dette betyr. Det er vanlig at
den som ber, kneler med ansiktet mot forsamlingen, og forsamlingen kan så
langt det er mulig, knele med ansiktet mot plattformen. Bønnen bør være
kortfattet, og den bør gi uttrykk for tilbedelse og takksigelse, og for de
personlige behov hos forsamlingen så vel som behovene på verdensfeltet.
Umiddelbart før prekenen er det passende med et spesielt
musikkinnslag eller en fellessang som kan stemme til ettertanke. Deretter
følger det som må være et av de viktigste elementer i gudstjenesten – at
forsamlingen får åndelig føde fra Guds Ord. Det gir alltid gode og positive
resultater til Guds ære når en forsamling virkelig får åndelig næring og
opplever at "Gud har gjestet sitt folk" (Luk 7,16).
Offeret er også en viktig del av gudstjenesten. Herren oppfordrer oss
til å ”tilbe ham i hellig skrud”, og vi formanes også til å komme ”med
offergaver til hans tempelgårder” (Sal 96, 9.8)! Det blir dermed en naturlig
del av gudstjenesten at vi bærer våre offergaver fram for Gud.
Forstanderen må ha et nært samarbeid med menighetens pastor når
programmet for gudstjenesten blir planlagt. Hvis menigheten ikke har en fast
pastor, er det forstanderen som er ansvarlig og må enten selv holde prekenen
eller be en annen om å gjøre det. Fra tid til annen kan gudstjenesten få form
95
av et vitnesbyrds- og lovprisningsmøte, eller noen av menighetens
medlemmer kan fortelle om sine erfaringer i utadrettet misjonsarbeid.
2. Gudstjenestens form – (se s. ??) – Det gis her to forslag til
gudstjenesteprogram:
Forslag nr. 1 (et lengre program)
Preludium
Kunngjøringer
Kor og gudstjenestedeltakere kommer inn
Lovprisning
Inngangsbønn
Skriftlesning
Lovsang
Bønn
Korsang eller spesiell musikk
Offeret tas opp
Fellessang
Preken
Avslutningssang
Velsignelsen
Forsamlingen står eller sitter et øyeblikk i stille bønn
Postludium
Forslag nr. 2 (et kortere program)
Kunngjøringer
Åpningssang
Bønn
Offeret tas opp
Fellessang eller spesiell musikk
Preken
Avslutningssang
Velsignelsen
Forsamlingen står eller sitter i stille bønn
3. Fotvasking –(Se s. ??) – Til fotvaskingen må det ordnes med
atskilte lokaliteter for menn og kvinner. Der trapper eller avstand kan skape
problemer, bør det finnes spesielle ordninger for personer med et fysisk
96
handikap. Der det er sosialt akseptert og klesdrakten er slik at det ikke oppstår
noen upassende situasjon, kan det ordnes slik at mann og hustru eller foreldre
og døpte barn sammen kan ta del i fotvaskingen. Noen personer er sjenerte
og tilbakeholdne og kan dermed ha problemer med å finne en partner til
fotvaskingen. Derfor bør hver menighet utpeke noen personer som har ansvar
for å hjelpe slike til å finne en partner.
4. Brød og vin – (Se s. ??) – Når menigheten samles etter
fotvaskingen og menighetssøstre og menighetstjenere samt de som skal
forrette ved nattverdsbordet finner sine plasser, kan det være på sin plass å
synge en sang. Deretter fjernes dekket over nattverdbrødet. Her vil det passe å
lese noen vers fra Bibelen, som f. eks 1 Kor 11, 23.24; Matt 26,26, Mark
14,33 eller Luk 22,19. En kort preken kan også bli holdt her i stedet for
tidligere i gudstjenesten. Dette kan ha en spesielt god virkning hvis talen
understreker hva brødet og vinen betyr. På denne måten vil det være i friskt
minne når brød og vin blir delt ut. De som forretter, kneler som regel mens
det blir bedt om velsignelse over brødet. Forsamlingen kneler eller blir
sittende. Det meste av brødet er som regel brutt i små stykker i forveien, men
litt av det blir brutt av pastoren eller forstanderen før det blir delt ut. Pastor og
forstander gir fatene med brød til menighetstjenerne som så deler ut i
forsamlingen. Under utdelingen kan det framføres spesiell sang eller musikk,
vitnesbyrd, et sammendrag av prekenen, utvalgte bibeltekster, fellessang,
eller meditativ piano- eller orgelmusikk.
Nattverdgjestene venter med å spise brødet til pastor og forstandere
også har fått et stykke. Når alle har fått et stykke av brødet og har satt seg, vil
den som leder, innby alle til å spise brødet. Forsamlingen sitter i stille bønn
mens brødet blir spist.
Deretter leses et passende skriftsted, f. eks. 1 Kor 11,25.26; Matt
26,27-29; Mark 14,23-25 eller Luk 22,20. Igjen kneler de som forretter mens
det blir bedt om velsignelse over vinen. Så deler menighetstjenerne ut vinen.
Her kan man passende fortsette med de samme aktiviteter som da brødet ble
delt ut. Når alle, også forrettende pastor og forstander, har fått vinen, drikker
alle av den samtidig.
En annen variant av seremonien er at det blir bedt om velsignelse over
brødet som så blir brutt, at brød og vin blir lagt på samme fatet og delt ut til
forsamlingen. Nattverdgjestene tar så begge på samme tid. Brødet blir spist,
og forsamlingen sitter et øyeblikk i stille bønn. Så blir det holdt bønn for
vinen, den drikkes, og igjen sitter forsamlingen i stille bønn. Noen kirker har
plass til vinglassene i seteryggen, og da kan innsamlingen av glassene vente
til etter gudstjenesten.
97
5. Ungdomslaget – (Se s. ??) –Ungdomsavdelingen i divisjonen,
unionen og distriktet kan skaffe til veie forskjellig ressursmateriale til hjelp
for lederne av ungdomslaget. Her inngår Youth Ministry Accent, et blad som
utgis av ungdomsavdelingen i Generalkonferensen og som utkommer en gang
i kvartalet. Det finnes også mange brosjyrer som omhandler forskjellige
emner til hjelp i ungdomsarbeidet. Disse kan skaffes fra distriktets
ungdomsavdeling.
6. Ungdomslaget – Se s. ??) – Organisasjonsmønsteret for
adventistenes ungdomslag er oppsummert i kapittel 9, Andre grupper og lag i
menigheten og deres ledere. Detaljerte opplysninger kan skaffes fra distriktets
ungdomsleder. Det er viktig at alle menigheter kartlegger sin lokale ungdomsog familieprofil, hva som er tilgjengelig av ressurser, personell, lokaler samt
forholdet til skolen, og at man ut fra disse faktorer utvikler det best mulige
ungdomsarbeid. Noen steder velger man andre navn og betegnelser for
ungdomsarbeidet, men navnet adventist bør alltid være med for klart å
tilkjennegi tilhørighet.
7. Tenåringslaget – (Se s. ??) – Hver enkelt klasse anses som et
selvstendig lag; læreren leder og elevene velger de andre lederne. Der det
ikke er menighetsskole, er tenåringslaget en del av det totale ungdomsarbeid,
med vekt på at familier engasjerer seg.
8. Tidspunkt for møtene – (Se s. ??) – For å styrke og utvikle
misjonsånden blant våre medlemmer, kan misjonsavdelingen legge sine møter
opp etter ett eller flere av følgende alternativer:
a. Et ti minutters misjonsmøte som holdes hver sabbat, vanligvis rett
etter at sabbatsskolen er slutt og før gudstjenesten.
b. Et møte midt i uken i forbindelse med bønnemøtet. I dette tilfelle
kan første delen av møtet inneholde en andakt etterfulgt av en bønnestund.
Dette er en påminnelse om at tilbedelse er grunnleggende både for åndelig
vekst og som forberedelse til tjeneste. Resten av møtetiden kan så brukes til
opplæring i lekevangelisme der det blir gitt undervisning i sjelevinnende
metoder og deltakerne får anledning til å drøfte med hverandre problemer de
har møtt i sitt lekmannsarbeid.
c. Misjonsmøter kan holdes på forskjellige tider etter som det passer
med de lokale forhold. Misjonsrådet må planlegge nøye slik at menighetens
misjonsmøter blir anledninger for åndelig vekst og praktisk opplæring, og
98
sørge for at disse møtene har den samme regelmessighet og kontinuitet som
andre av menighetens møter.
9. Forretningsmøter. – (Se s. ??) – Rapportene kan være følgende:
a. Rapport fra menighetens sekretær som viser menighetens
nåværende medlemstall og antall medlemmer flyttet til eller fra menigheten
ved menighetsbrev. Antall utmeldinger skal også bemerkes, uten at navnene
nødvendigvis blir opplyst. Antall døde tas også med. En kort oppsummering
av vedtak i menighetsstyret vil også være av interesse for alle menighetens
medlemmer.
b. Rapport fra lederen av misjonsrådet der det opplyses om all
utadrettet virksomhet og om de planer som er lagt for tiden framover.
Sekretæren for misjonsrådet kan også rapportere her.
c. Rapport fra menighetens kasserer som viser hvor mye tiende som er
innbetalt og sendt videre til distriktets kasserer, likedan alle misjonsgaver som
er kommet inn og oversendt distriktet. Det må også foreligge en rapport over
alt som er kommet inn til lokale formål, og hvordan disse midler er brukt.
d. Rapport fra menighetstjenerne og menighetssøstrene om besøk hos
menighetens medlemmer, om det som er blitt gjort for de fattige og andre
aktiviteter som diakonien har vært med til.
e. Rapport fra sekretæren i ungdomslaget som forteller om de
utadrettede aktiviteter ungdomslaget har gjennomført og andre aktiviteter som
har funnet sted.
f. Rapport fra sekretæren i sabbatsskolen som inneholder opplysninger
om hvor mange medlemmer det er i sabbatsskolen og andre ting som har
forbindelse med sabbatsskolen.
g. Rapport fra menighetsskolen om skolens finansielle status og med
opplysning om skolens behov når det gjelder utstyr og andre ting.
h. Rapport fra menighetsskolens rektor eller lærer med opplysning om
elevtall, skolens pedagogiske framgang, antall elever døpt og resultater av
elevenes deltakelse i menighetsaktiviteter.
i. Rapport fra lederen i hjem- og skolelaget som forteller om gruppens
aktiviteter og behov.
j. Rapport fra informasjonslederen som forteller om aktiviteter i
forbindelse med presse og media og andre sider ved forholdet mellom
menigheten og offentligheten.
10. Styrekomiteer – (Se s. ??) – I meget store menigheter kan det være
formålstjenlig at styret oppnevner et råd for planlegging av evangelismetiltak.
Dette rådet vil ha en av forstanderne som leder og være sammensatt av
99
lederne for de avdelingene som driver utadrettet arbeid. Rådet rapporterer til
menighetsstyret og vil også være ansvarlig for å samordne avdelingenes
utadrettede programmer.
100
KAPITTEL 9
Foreninger, grupper og lag i menigheten
og deres ledere
Hvis menigheten skal kunne oppfylle sin misjon i verden og hvis dens
medlemmer skal oppleve en åndelig vekst, er det nødvendig at menigheten
har en organisasjons-struktur og at den er ledet av Den Hellige Ånd. Denne
struktur kan sammenlignes med skjelettet i et legeme. Hele legemet
”sammenføyes og holdes sammen av hvert støttende bånd, alt etter den
oppgave som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser legemet og blir bygd
opp i kjærlighet” (Ef 4,16). De viktigste elementene i den lokale menigheten
med dens struktur er funksjonene som blir ivaretatt av de forskjellige
embetspersoner (se kap 7) og de forskjellige foreninger, grupper og lag eller
avdelinger i menigheten. Dette kapittelet gir en beskrivelse av hvordan disse
er bygd opp, og av deres formål, funksjoner, ledelse og aktiviteter. Det
forventes at avdelingene i de lokale menighetene samarbeider med de
tilsvarende avdelingene i distriktet, unionen og divisjonen.
Arbeidet i menighetens lokale avdelinger er nært knyttet til pastorens
arbeid, for begge er like mye opptatt av menighetens program. Pastoren
fungerer også som en nær rådgiver for alle styrene i de forskjellige lag og
foreninger i menigheten, og avdelingene planlegger sine aktiviteter slik at de
tjener til å fremme menighetens mål. I akutte situasjoner eller når
omstendighetene krever det, kan pastoren sammenkalle alle styrene eller
gruppene i menigheten til møte for å treffe de beslutninger som er nødvendige
i menighetens interesse. Alle lokale menigheter bør benytte seg av de
tjenestene som avdelingene omtalt i dette kapittelet kan utføre med det formål
å støtte og gi næring til de enkelte medlemmer og for å fullføre det oppdrag
Kristus har gitt til den kristne menighet generelt og til menigheten i endetiden
spesielt (Matt 28,19, Åp 10,11; 14,6).
Menighetsmisjon
Menighetsmisjonen skaffer til veie utstyr og gir menighetens
medlemmer opplæring i hvordan de kan forene sine anstrengelser med
pastorens og menighetens embetspersoner i den avsluttende forkynnelsen av
evangeliet om frelse i Jesus Kristus. Målet med avdelingen er å engasjere alle
menighetens medlemmer i aktivt sjelevinnende arbeid for Gud.
101
Misjonsrådet – Misjonsrådet veileder menigheten i dens utadrettede
arbeid og arbeider under ledelse av menighetsstyret. Misjonsrådet bør møte
minst en gang i måneden. Følgende skal være medlemmer av rådet: Leder for
menighetsmisjonen (ordstyrer), misjonssekretæren, koordinator for
litteraturarbeidet, pastoren, en av forstanderne, menighetens kasserer, leder
for velferdslaget, sekretæren for velferdslaget, leder for mannsavdelingen,
interessekoordinatoren, leder for helsearbeidet, informasjonssekretæren,
sabbatsskolens leder, ungdomslagets leder, koordinator for arbeidet blant
handikappede, koordinator for arbeidet blant barn, leder for det lokale
kvinneforum, leder for velferdssenteret, koordinator for bibelskolen, og andre
som anses nødvendige. Misjonsrådet kan etter skjønn opprette andre
underkomiteer for spesielle oppgaver. Alle slike underkomiteer rapporterer til
misjonsrådet. (Se merknad 1, s. ???)
Leder for misjonsrådet – Lederen for misjonsrådet er valgt av
menigheten for å stå for opplæring og ledelse av menigheten i aktivt
utadrettet arbeid. Vedkommende er også leder for misjonsrådet. Lederen kan
også trenge assistenter som kan være koordinatorer for bibelbrevskolen,
bibelevangelisme,
litteraturutdeling,
misjonsinnsamlingen,
smågruppearbeidet, opplæring av menighetens medlemmer, og andre måter
som kan gjøre arbeidet med å vinne sjeler mer effektivt. Det er lederens plikt
å rapportere til menigheten om alle utadrettede aktiviteter ved de månedlige
misjonssabbater og ved forretningsmøtene.
Misjonssekretæren – Misjonssekretæren blir valgt av menigheten og
er mellomledd mellom alle avdelingene i menigheten og
forlaget/ressurssenteret. Misjonssekretæren må ha et nært samarbeid med
lederen for misjonsavdelingen når det gjelder utarbeidelse av planer for det
utadrettede misjonsarbeidet i menigheten. (Se merknad 2, s. ??)
Velferdslaget/Dorkas – Velferdslaget/dorkas er en viktig del av
menighetens utadrettede misjonsvirksomhet. Lederen, nestlederen (ved
behov), og sekretær/kassereren for dorkas/velferdslaget blir valgt ved det
regulære valget i menigheten. Velferdslaget/dorkas står for innsamling og
klargjøring av klær, mat og annet utstyr til fattige, nødlidende og
vanskeligstilte. Denne avdelingen har et nært samarbeid med menighetens
diakoni. Arbeidet til velferdslaget/dorkas omfatter imidlertid mer enn å gi
materiell hjelp. Det omfatter også voksenopplæring, besøkstjeneste,
husholdning, hjemmesykepleie, rådgivning og andre tjenester. Det er
menighetsmisjonen som har hovedansvaret for dette arbeidet.
102
Velferdssenteret – Der menigheten driver et velferdssenter, er det
misjonsrådet som utgjør styret for dette senteret. Lederen av velferdssenteret
utpekes av misjonsrådet og er også medlem av misjonsrådet. (Se merknad 4,
s. ??)
Mannsavdelingen – Mannsavdelingen er en annen underavdeling av
menighetsmisjonen. (Se merknad 3, s. ??)
Arbeid for personer med handikap – Gjennom arbeidet for personer
med handikap har misjonsrådet mulighet til å vise spesiell omtanke for
menighetsmedlemmer og andre som har forskjellige handikap. Rådet kan
legge planer for hvordan de kan vitne for personer med handikap, og legge
fram for menighetsstyret forslag til hvordan adkomsten til kirken kan bli
bedre tilpasset de handikappedes behov. Likedan kan misjonsrådet være
behjelpelig med transportordninger for handikappede, og de kan veilede
menighetens ledere og de forskjellige avdelinger om hvordan
menighetsmedlemmer med forskjellige handikap kan bli tatt med i
menighetens aktiviteter.
Den som er koordinator for arbeidet for personer med handikap er
kontaktperson til organisasjoner som har hjelpemidler for handikappede, som
Christian Record Services. Koordinatoren kan også opplyse om slike
programmer og hjelpemidler i den lokale menigheten.
Koordinator for bibelskolen - Koordinatoren for bibelskolen er valgt
for å organisere og koordinere menighetens bibelskole i lokalsamfunnet.
Koordinatoren for bibelskolen må ha et nært samarbeid med pastoren,
menighetens interessekoordinator og lederen for menighetsmisjonen. (Se
merknad 5, s.??)
Sabbatsskoleavdelingen
Sabbatsskolen er den viktigste institusjon for religiøs undervisning i
Syvendedags Adventistsamfunnet. Sabbatsskolen har fire formål: Studium av
Skriften, fellesskap, vitnetjeneste i lokalsamfunnet og støtte til
verdensmisjonen.
I
samarbeid
med
de
forskjellige
divisjonene
har
Sabbatsskoleavdelingen i Generalkonferensen som sin primære oppgave å
distribuere
sabbatsskolelekser
til
alle
aldersgrupper,
utvikle
sabbatsskoleprogrammer tilpasset kulturen i de forskjellige divisjonene,
103
skaffe til veie ressurser og opplæringsprogrammer for sabbatsskolelærere og
drive PR for sabbatsskolekollektene til verdensmisjonen.
”Sabbatsskolen er en viktig del av misjonsvirksomheten, ikke bare
fordi den gir unge og eldre kjennskap til Guds ord, men fordi den fremmer
kjærligheten til de hellige sannheter som finnes der og vekker et ønske om å
studere for egen del, men mest av alt fordi den lærer dem å innrette sine liv
etter det Skriften lærer.” – Counsels on Sabbath School Work, s. 10. 11.
”Hvis sabbatsskolen blir gjennomført på rett måte, er den et av
Herrens utvalgte virkemidler til å gi mennesker kunnskap om sannheten” –
Counsels on Sabbath School Work, s. 11.
Lederne, lærerne og alle medlemmene i sabbatsskolen må samarbeide
med de andre avdelingene i menigheten når det gjelder utadrettet arbeid og
sjelevinnende tiltak, samtidig som de må beflitte seg på å drive
sabbatsskoleevangelisme ved hjelp av de vanlige sabbatsskoleklassene, og
andre aktiviteter som pastorens bibelklasser, besøksdager, feriebibelskoler og
utesabbatsskoler. I menigheter som har en egen avdeling for arbeid blant
barn, vil feriebibelskoler og utesabbatsskoler for barn, være under ledelse av
denne avdelingen. (I Church Manual henvises til aktiviteter som Decision
Days, Neighborhood Bible Clubs og Story Hours, aktiviteter som vi ikke har
noe tilsvarende til i Norge. overs. anm.) (Se s. ??) På samme måten vil alle
avdelingene i menigheten samarbeide med sabbatsskolen for at alt arbeid i
menigheten kan bli gjort så effektivt som mulig.
Lederne i sabbatsskolen må være medlemmer av den lokale
menigheten. De blir valgt for perioder på ett eller to år etter vedtak i
lokalmenigheten. (Se s.??) Medlemmene av sabbatsskolestyret blir valgt på
samme måte og på samme tid som det vanlige valget i menigheten. De verv i
sabbatsskolen som skal velges av menigheten er: Sabbatsskoleleder med en
eller flere nestledere, sekretær med en eller flere hjelpesekretærer, ledere for
de forskjellige avdelingene i sabbatsskolen, både hos de voksne og i
utesabbatsskolene, koordinator for arbeidet blant barn og/eller leder for
feriebibelskolen og sekretær for ”investmentarbeidet”.
Sabbatsskolestyret – Det er sabbatsskolestyret som administrerer
sabbatsskolen. Det består av følgende: Lederen (ordstyrer), nestleder(e),
sekretær (er også sekretær for styret), hjelpesekretær(er), lederne for de
forskjellige avdelinger i sabbatsskolen, sekretæren for ”investmentarbeidet”,
ledere for menighetsmisjonen, leder for arbeidet blant barn og/eller leder for
feriebibelskolen, en av forstanderne (valgt av menighetsstyret eller av
forstanderrådet) og menighetens pastor. Umiddelbart etter valget må lederen
innkalle sabbatsskolestyret slik at de kan utpeke de medhjelpere som behøves
104
i de forskjellige avdelingene, men som ikke sitter i sabbatsskolens styre. Dette
kan være nestledere i de forskjellige avdelinger, sekretærer for disse
avdelingene, musikkledere, pianister og/eller organister samt verter.
I tillegg til de som er nevnt ovenfor, må sabbatsskolestyret velge
lærere til alle avdelingene. Disse må så godkjennes av menighetsstyret. Man
må ta nøye hensyn til behovene i alle gruppene. Det anbefales at man tar
kontakt med lederne i de forskjellige avdelingene, spesielt når det skal velges
lærere til barnesabbatsskolen.
Det er viktig at undervisningen i sabbatsskolen er av stabil god
kvalitet og i samsvar med menighetens lære, og derfor må det vises skjønn
når det skal velges lærere til sabbatsskolen. Det må være minst tretti minutter
til undervisningen i sabbatsskolen. Alle lærerne må har regulær
medlemsstatus i menigheten.
Sabbatsskolestyret ved lederen, har ansvar for at hele sabbatsskolen
kan fungere optimalt. Styret bør har regelmessige møter slik at arbeidet i de
forskjellige avdelingene kan samordnes. Styret må sikre seg at alle
hjelpemidler og leksehefter er tilgjengelige i tilstrekkelig antall og til rett tid.
Sabbatsskolens leder – Sabbatsskolens leder har det øverste ansvar i
sabbatsskolen. Umiddelbart etter valget må vedkommende starte
planleggingen for hvordan sabbatsskolen kan fungere greit og effektivt.
Sabbatsskolens leder må støtte opp om de planer og programmer som
sabbatsskoleavdelingen i distriktet ønsker å legge vekt på. Det forventes at
lederen for sabbatsskolen retter seg etter de vedtak som treffes i
sabbatsskolestyret angående driften av sabbatsskolen. (Se merknad 5, s. ??)
Nestlederen – Det kan etter behov velges en eller flere nestledere i
sabbatsskolen. Disse kan få ansvar for spesielle oppgaver som å være
talsperson for sabbatsskole-evangelisme og verdensmisjonen, samordne de
ukentlige misjonsberetninger, planlegging av mål for sabbatsskolegavene og
informasjon om dem, fremme og samordne evangelistiske planer og framstøt
i nærmiljøet, ha ansvar for medlemskapet i sabbatsskolen ved å sammenligne
oppmøtet med menighetens medlemslister, og så legge og gjennomføre planer
for å øke både oppmøte og medlemskap i sabbatsskolen. Slike planer bør
oppmuntre til at både enkeltpersoner og sabbatsskoleklasser tar kontakt både
med nye medlemmer i menigheten og slike som ikke kommer på
sabbatsskolen.
Sekretæren – Det er viktig at sekretæren utviser trofasthet,
nøyaktighet og kristen høflighet i sitt arbeid. (Se merknad 6, s. ??)
105
Hjelpesekretær – Når sekretæren ikke kan møte, tar en hjelpesekretær
over. Denne person bør også være til stede hver gang sabbatsskolen møter og
være klar til å gi lederen eller sekretæren den hjelp de måtte trenge.
Hvis det er ønskelig, kan hjelpesekretæren være til stede ved
lærermøtene og rapportere til sekretæren om vedtak som må protokollføres.
Sekretær
for
”investmentarbeidet”
–
Sekretæren
for
”investmentarbeidet” skal fremme ”investmentplanen” til støtte for
misjonsvirksomhet. Han/hun oppmuntrer til aktivitet i alle sabbatsskolens
avdelinger, og sørger for at alle medlemmer i sabbatsskolen blir oppdatert om
framgangen i dette arbeidet.
Leder for feriebibelskolen – Lederen for feriebibelskolen står for å
organisere, reklamere for og starte opp evangelisme i nærmiljøet gjennom den
årlige feriebibelskolen. (I noen menigheter er det koordinatoren av arbeidet
for barn som har denne oppgaven.)
Musikklederen – Sabbatsskolestyret kan utpeke en person som skal
lede musikken i sabbatsskolen og sammen med lederen legge planer for
denne del av tilbedelsen fra uke til uke.
Musikken er et uttrykk for vår tilbedelse, og derfor må det vises
skjønnsomhet i valget av musikalske uttrykk slik at de ærer og opphøyer Gud.
De som skal framføre sang, må utvelges med samme omhu som de som tar
del i andre deler av sabbatsskolen. Den samme standard må gjelde for alle.
(Se s. ??)
Pianist/organist
–
I
sabbatsskoler
der
pianister/organister, velges disse av sabbatsskolestyret.
man
benytter
Ledere for de forskjellige avdelinger i sabbatsskolen –
Menighetsstyret velger ledere for de forskjellige avdelinger i sabbatsskolen.
Sabbatsskolestyret kan velge nestledere etter behov. Flere opplysninger om
de aldersbestemte avdelinger, fra de aller minste og til de voksne, finnes i
”Sabbath School Handbook” som kan fås fra forlaget/ ressurssenteret eller
fra distriktets sabbatsskoleavdeling.
Lederne for de forskjellige avdelingene har ansvar for sabbatsskolens
ukentlige program. Hver avdeling bør følge det programmet som er foreslått i
”Sabbath School Handbook”. Det bør være tid til misjonsappell og til
bibelstudium og drøftelse tilpasset aldersnivået i avdelingen. Lederne for
106
avdelingene må sikre at lokalene er tjenlige og at det er tilstrekkelig med
leksehefter og av de blad som deles ut fra uke til uke, slik at både medlemmer
og besøkende kan få. Likedan må lederne sørge for utstyr som gir motivasjon
og annet nødvendig undervisningsmateriale.
Utesabbatsskoler – Utesabbatsskolene tar seg av dem som ikke er i
stand til å komme på sabbatsskolen enten på grunn av alder eller skrøpelighet.
Ytterligere opplysninger om oppgavene for lederen av utesabbatsskolen
finnes i ”Sabbath School Handbook”.
Lærere i sabbatsskolen – Sabbatsskolesstyret velger alle lærerne, og
de godkjennes av menighetsstyret for ett år om gangen. De bør ha evne til å
undervise og være villige til å utvide sine undervisningsferdigheter ved
opplæring. De må være flittige i sine forberedelser, være pålitelige og
punktlige i sin tilstedeværelse og sette et godt eksempel for sine klasser ved at
de daglig studerer sabbatsskoleleksen.
Når det gjelder lærere for barna og de unge, må det gjøres en spesiell
innsats for å finne slike som har spesiell interesse for disse aldersgruppene og
som har evne til å møte deres behov.
Alle lærerne må oppmuntres til å delta i de lærerkurs som er utgitt av
General-konferensen og/eller divisjonen og som kan skaffes gjennom
distriktets sabbatsskole-avdeling.
Lærermøter i sabbatsskolen – Det anbefales at alle sabbatsskoler har
et ukentlig møte for lærerne. Sabbatsskolelederen er ansvarlig, men han kan
be en annen om å gi en oversikt over bibelstudiet for kommende sabbat. Det
beste er å holde dette lærermøtet før sabbaten, slik at lærerne har anledning til
personlig studium både før og etter lærermøtet. Det blir heller ikke det samme
tidspress som hvis det holdes sabbats morgen. Det må beregnes nok tid til
lærermøtet, og minst tre ting bør oppnås: En god oversikt over bibelstudiet for
kommende sabbat, en kort oppsummering av ett eller flere av sabbatsskolens
mål og en drøftelse av eventuelle generelle problemer som krever
oppmerksomhet.
Sabbatsskolelekser – I erkjennelse av at ”bare de som har styrket
sinnet med Guds ord, kan klare seg gjennom den siste, store konflikten” (Alfa
og Omega, b, 8, s. 100), må ledelsen i sabbatsskoleavdelingen gjøre alt de kan
for å oppmuntre til regelmessig studium av Guds Ord. ”Bibelstudier for
sabbatsskolen” er laget for å oppmuntre til daglig å hente næring i Ordet.
107
Denne hevdvunne skikken har gjort mye for å bevare den kristne enhet i vår
verdensvide menighet.
Generalkonferensen utgir ”Bibelstudier” for alle avdelinger i
sabbatsskolen. Alle som er medlemmer av sabbatsskolen skulle ha adgang til
dette materialet via den utgaven av ”Bibelstudier” som tilsvarer deres
alderstrinn. Hjelpemateriale for ledere og lærere blir også utgitt av
Generalkonferensen og/eller divisjonen, og alle ledere og lærere i alle
avdelinger av sabbatsskolen bør ha adgang til det hjelpematerialet som finnes
for deres avdeling.
Sabbatsskolekollekter – Sabbatsskolens sekretær må føre nøyaktig
regnskap over alle kollekter og gaver i sabbatsskolen og snarest overlevere
pengene til menighetens kasserer. Når gaver fra utesabbatsskolen kommer
inn, må de legges til de gaver som allerede er mottatt fra sabbatsskolen.
Alle sabbatsskolekollekter, med unntak av det som er samlet inn til
sabbatsskolens egne utgifter, tilhører Generalkonferensen, og menighetens
kasserer må sende hele beløpet inn til distriktets kasserer slik at det kan bli
sendt videre til Generalkonferensen.
Dette gjelder alle de vanlige sabbatsskolegavene, 13. sabbats offeret,
sabbatsskolens ”investmentgaver” og takkeoffer i forbindelse med
fødselsdager. Alt dette er misjons-gaver, og de skal øremerkes som separate
gaver i alle regnskaper, helt fra den lokale menighet og til
Generalkonferensen. Dette er nødvendig for at Generalkonferensen kan
fordele midlene til forskjellige prosjekter ifølge menighetens retningslinjer.
Ingen misjonsgaver må bli holdt tilbake i den lokale menighet eller i
distriktet.
Sabbatsskolens utgifter – I mange sabbatsskoler blir det med visse
mellomrom tatt opp kollekter til sabbatsskolens egne utgifter. (Se merknad 7,
s. ??.)
Kollekter til dekning av utgiftene må ikke bli tatt opp som en felles
kollekt sammen med den vanlige sabbatsskolekollekten for så å bli fordelt
prosentvis eller etter en fordelingsnøkkel man har avtalt på forhånd. Kollekter
til sabbatsskolens utgifter må holdes helt atskilt fra misjonsgavene.
Kvartalsrapporten – Kvartalsrapporten skal utfylles umiddelbart etter
den siste sabbat i kvartalet og sendes til distriktets avdelingssekretær for
sabbatsskolen og menighetsmisjonen innen den fastsatte tidsfrist. Den skal
også legges fram på menighetens kvartalsvise forretningsmøte.
Sabbatsskolens sekretær skal fylle ut gjeldende skjema og sende det til
108
distriktets sekretær for sabbatsskolen og menighetsmisjonen, legge en kopi i
eget arkiv og gi en kopi til sabbatsskolens leder og til menighetens pastor.
Ungdomslaget
Ungdomslaget er en avdeling i menigheten der menigheten virker for
og ved sin ungdom.
”Moses svarte: ’Vi må fare alle, både unge og gamle. Våre sønner og
døtre vil vi ha med oss, og småfeet og storfeet. For vi skal holde høytid for
Herren’” (2 Mos 10,9).”Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du
bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du
sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.
Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en
minneseddel” (5 Mos 6,6-8). ”La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær
et forbilde for de troende i ord og gjerning, i kjærlighet, troskap og renhet”
(1Tim 4, 12).
”Vi har en hærskare ungdommer i dag som kan gjøre meget hvis de
får den riktige veiledning og oppmuntring. … Vi vil at Gud skal velsigne
dem. Vi vil at de skal ta aktivt del i velorganiserte planer for å hjelpe andre
ungdommer” – Ellen G. White i General Conference Bulletin, 29. og 30.jan.
1893, s. 24.
Ellen G. White oppfordret til opprettelsen av en ungdomsorganisasjon
i alle menigheter og fortalte oss hva slags organisasjon det skulle være. ”Det
bør opprettes en forening som er organisert i likhet med Christian Endeavor
Society, …” – Counsels on Health, s. 537. ”Vi bør opprette grupper i alle
menigheter som kan gjøre slikt arbeid.” – Ellen G. White i Signs of the Times,
29. mai 1983.
”Vårt ansvar for de unge opphører ikke når de gir Gud sitt hjerte. De
må bli interessert i Herrens verk og ledet til å innse at han venter at de gjør
noe for å fremme hans sak. Det er ikke nok å påvise hvor meget det er
nødvendig å gjøre, og å anspore de unge til å ta del. De må få undervisning
om hvordan de kan arbeide for Mesteren. De må utdannes og oppøves i de
beste metoder til å vinne sjeler for Kristus. Opplær dem til på en stille og
fordringsløs måte å forsøke å hjelpe sine unge kamerater. Framhold på en
systematisk måte de forskjellige slags misjonsarbeid som de kan ta del i og la
dem få undervisning og hjelp. Derved vil de lære å virke for Gud.” –
Evangeliets Tjenere, s. 155. (Gospel Workers, s. 210.)
”Med en slik hær av arbeidere som våre unge ville utgjøre dersom de
ble riktig opplært, kunne budskapet om en korsfestet og oppstanden Frelser
109
som snart skal komme igjen, hurtig bli brakt ut til hele verden!” – Ung i dag,
s. 168.
Samtidig som vi ser betydningen av et aktivt ungdomslag i alle
menigheter, må vi huske at det er viktig at ungdomsarbeidet ikke blir isolert
fra resten av menigheten. I tillegg til å delta i ungdommens egen
organisasjon, bør de unge bli integrert i ansvarlig lederskap og deltakelse i det
totale menighetsprogram. Menigheten bør velge unge forstandere, unge
menighetstjenere og menighetssøstre osv., som kan arbeide sammen med
personer som har erfaring i dette arbeidet. Ungdommen bør være aktivt med i
alle grener av menighetens arbeid. ”For at virksomheten må kunne fremmes i
alle sine forgreninger, gjør Herren krav på de unges styrke, nidkjærhet og
mot. Han har utvalgt de unge til å være behjelpelig med hans saks framgang.
Til å legge planer med en klar tanke og til å handle med modig hånd kreves
det friske, uforkrøplede krefter. Unge menn og kvinner innbys til å gi Gud sin
ungdoms styrke, for at de ved bruken av sine krefter, ved klar tenkning og
energisk handling må ære ham og bringe frelse til sine medmennesker.” –
Evangeliets Tjenere, s. 47. (Gospel Workers s. 67.)
Formålsparagraf – Det primære fokus for ungdomsarbeidet er at
ungdom skal bli frelst ved Jesus Kristus. Vi ser på ungdomsarbeidet som det
arbeid menigheten utfører for og ved ungdom.* (Fotnote. Denne uttalelsen er
vedtatt i juli 1993 av ungdomslederne i Generalkonferensen og divisjonene.)
Vår oppgave er å:
1. Hjelpe våre unge til å forstå sin egen individuelle verdi og til å
oppdage og utviklesine åndelige gaver og evner.
2. Utruste og bemyndige ungdommen til et liv i tjeneste sammen med
Guds menighetog lokalmiljøet.
3. Sørge for at ungdommen blir integrert i alle aspekter av
menighetens liv oglederskap slik at de kan være fullverdige deltakere i
menighetens misjonsoppdrag. (Se merknad 8, s. ??.)
Målsetting – Som svar på denne inspirerte veiledning ble
Ungdomsavdelingen organisert får å gi lederopplæring, sørge for hjelpestoff,
ressurser og planer for evangelismetiltak for adventistungdom i
lokalmenigheter. Ellen G. White presenterer
målsettingen for
ungdomsarbeidet på følgende måte: 1) Å lære de unge opp til å arbeide for
andre ungdommer; 2) rekruttere ungdommen for å være til hjelp i menigheten
og for ”dem som bekjenner seg som sabbatsholdere”; og 3) å arbeide for
”dem som ikke deler vår tro.” – Signs of the Times, 29. mai 1893.
110
For å kunne nå denne målsettingen oppfordres de unge til å 1) be
sammen, 2) studere Ordet sammen, 3) ha fellesskap med hverandre i kristen
sosial omgang, 4) arbeide sammen i små grupper for å sette i verk
gjennomtenkte planer for vitnetjeneste, 5) utvikle skjønnsomhet, dyktighet og
evner i Mesterens tjeneste, og 6) oppmuntre hverandre i åndelig vekst.
Formålet med ungdomslaget er: ”Adventbudskapet til hele verden i
vår tid.”
Mottoet er: ”Kristi kjærlighet tvinger meg.”
Medlemskap i ungdomslaget – Det er tre typer medlemskap i
ungdomslaget. (Se merknad 9, s. ???.)
Ungdomarbeidets misjonsråd – Ungdomsarbeidets misjonsråd er en
paraplyorganisasjon i den lokale menighet med ansvar for den grunnleggende
planlegging av ungdomsarbeidet. (Se s. ??) Følgende er med i dette råd: De
valgte lederne i ungdomslaget, misjonslederen, leder for ungdomsklassen i
sabbatsskolen, helse- og avholdslederen, speiderlederen, leder for utforskerklubben, rektor for menighetsskolen (dersom det er menighetsskole),
rådgiveren og menighetens pastor. Lederen i ungdomslaget, som også sitter i
menighetsstyret, er rådets leder.
Rådet bør møte etter behov for å planlegge og gjennomføre et effektivt
ungdomsarbeid i den lokale menighet. Rådsmøtene bør innbefatte tid til bønn,
til studium av hvordan en kan være til åndelig hjelp for ungdommen, og til å
legge planer for vitnetjeneste. Rådet har også ansvar for å sørge for at det
holdes regelmessige møter for ungdommen, og vil sammen med andre
avdelinger i den lokale menigheten koordinere programmet for ungdommen.
Det må være både kort- og langsiktige mål hvis ungdomsarbeidet skal kunne
lykkes i å nå sin målsetting.
Ungdomslagets styre – Ungdomslagets styre har ansvaret for
aktivitetene til de eldste ungdommene i menigheten og arbeider sammen med
de andre ungdomsgruppene i menigheten gjennom ungdomsarbeidets
misjonsråd. Hvis det ikke er speiderlag eller utforskerklubb i menigheten, vil
ungdomslaget ta disse yngre med i et juniorlag.
Ledere i ungdomslaget – Lederskapet har en nøkkelrolle hvis
ungdomslaget skal lykkes. Når lederne er aktive og hengivne kristne med
initiativ og evne til å organisere og inspirere andre, vil arbeidet ha framgang,
unge mennesker vil bli frelst og få opplæring til tjeneste for Gud, og hele
menigheten vil bli styrket.
111
Lederne i ungdomslaget som skal velges av den lokale menighet, er
følgende: ungdomslagets leder, nestleder, sekretær/kasserer, hjelpesekretær/kasserer, korleder, pianist eller organist, og rådgiver som kan være en av de
lokale forstanderne. Musikk er en meget viktig faktor for ungdommens
karakterutvikling, og derfor bør musikerne velges med like stor omhu som
resten av lederne i ungdomslaget. (Se s. ??.) Denne gruppen utgjør kjernen i
ungdomslagets styre som i samråd med ungdommen selv utpeker andre ledere
i ungdomslaget, som leder for sosiale aktiviteter, leder for andakter,
bibliotekar, PR-ansvarlig, og ledere for de forskjellige aktivitetsgruppene. I
mindre menigheter vil én person i sakens natur måtte ta på seg flere oppgaver.
Så mange som mulig av de unge bør være engasjert i planleggingen og
gjennomføringen av programmet for ungdomsarbeidet.
Ungdomslagets leder og nestleder – Lederen for ungdomslaget må
som en Jesu etterfølger være et eksempel i ekte kristen livsførsel, ha en byrde
for sjelevinning og en smittsom begeistring. Når det gjelder å motivere
ungdommen til å arbeide sammen og ta på seg ansvar, vil lederen holde seg i
bakgrunnen – gi råd og veiledning, oppmuntre de unge og hjelpe dem til å få
erfaring og oppleve gleden ved framgang. Det vil være nyttig å studere
sammensetningen av menighetens ungdomslag og bestrebe seg på å få alle de
unge med i ungdomslaget.
Lederen for ungdomslaget vil holde nær kontakt med pastorene og
rådgiverne og med distriktets ungdomsleder. Vedkommende vil benytte alle
anledninger for å få praktisk opplæring og på den måte kunne lede
ungdomslaget inn i et nært samarbeidsforhold med både menigheten og
distriktet.
Nestlederen i ungdomslaget skal hjelpe lederen i dette arbeid, og i
lederens fravær vil han eller hun være leder for ungdomslagets styre og utføre
lederens plikter. Nestlederen vil også få selvstendige oppgaver som blir
fastsatt av ungdomslagets styre. I mindre menigheter kan styret knytte
nestledervervet sammen med vervet som sekretær/kasserer.
Sekretær/kasserer og hjelpesekretær/-kasserer – I likhet med de
andre lederne må den første kvalifikasjonen til sekretæren/kassereren også
være åndelighet og hengivenhet. Denne personen må kjenne Herren, kunne
tale ut fra personlig erfaring og ha en byrde for ungdommen.
Sekretæren/kassereren skal føre protokoll over ungdomslagets aktiviteter og
sende in rapport hver måned på eget skjema til distriktets ungdomsleder.
Distriktets ungdomsleder vil også oppmuntre ungdomslaget til å rapportere
112
om sine vitneaktiviteter i misjonens ti minutter ved avslutningen av
sabbatsskolen. (Se merknad 10, s. ???)
Hjelpesekretæren/-kassereren (velges ved behov) assisterer
sekretæren/kassereren etter gjensidig avtale. Når sekretæren/kassereren er
fraværende, overtar hjelperen.
Ungdomslagets rådgiver – En av forstanderne eller en annen fra
menighetsstyret som har de nødvendige kvalifikasjoner, som har inngående
kjennskap til ungdomslagets formål og som er velvillig innstilt overfor
ungdommen og deres engasjement i menighetens vitnetjeneste, kan fylle
denne funksjon. Det innbefatter at denne personen skal være veileder og
rådgiver for ungdomslaget og møte til ungdomslagets styremøter. Rådgiveren
skal være en person som ungdommen har tillit til og vil oppsøke for råd og
veiledning, og vedkommende vil sammen med lederen for ungdomslaget
sørge for at lagets behov vil bli lagt fram for menighetsstyret.
Rådgiveren bør ha kontakt med ungdomssekretæren i det lokale
distrikt og holde denne underrettet om endringer i ledelsen og andre saker
angående ungdomslaget. Sammen med ledelsen i ungdomslaget bør
rådgiveren være tilstede ved de kurs som distriktet arrangerer for
ungdomsarbeidet, slik at han eller hun kan være oppdatert om utviklingen i
ungdomsarbeidet og på den måten være mer effektiv som rådgiver. Det anses
som gunstig for kontinuiteten hvis rådgiveren kan tjenestegjøre i en periode
som strekker seg over flere år.
Aspekter av ungdomsarbeidet – Etter hvert som unge mennesker
vokser i sitt forhold til Jesus Kristus, vil ungdomsavdelingen arbeide for å
skaffe dem programmer som er tilpasset deres alderstrinn, som er dynamiske
og levende slik at det skaper et miljø der de unge kan utvikle sine åndelige
gaver og på den måten forberede seg både for dette og for det framtidige liv.
Slike programmer vil inneholde følgende aspekter:
1. Åndelighet og opplæring – Morgenvakten, bibelleseplaner,
ungdommens bønneuke, bibelkonferanser for de unge, opplæring til
ungdomsevangelisme, kurser som gir opplæring i speiderarbeid, bokklubber
for de unge, gradsarbeid for speiderledere, annen ledertrening for
ungdomsarbeidet, osv.
2. Vitnetjeneste – Ungdomsstevner, sanggrupper, utesabbatsskoler,
aksjonsgrupper, osv
3. Rekreasjon – Sosialt samvær med evangelistisk siktemål,
ungdomsturer, naturstudier, osv.
113
[I Church Manual nevnes også en rekke programmer og aktiviteter
som vi ikke har på norsk. Overs. anm.]
Juniorlaget
Juniorlaget har som formål å gi de yngste ungdommene opplæring i
kristent lederskap og vitnetjeneste, og å hjelpe hver enkelt til å utvikle sitt
potensiale maksimalt. I menigheter som driver menighetsskole, er juniorlaget
en del av skolens undervisningsopplegg; læreren er lagets leder. Når
juniorlaget holder sine møter i skoletiden, er hver klasse betraktet som et lag,
og elevene i småskolen anses om medlemmer på et forberedende stadium.
Elevene i de høyere klassetrinnene er regulære medlemmer av juniorlaget.
Læreren er rådgiver for juniorlaget, men elevene har ansvar for å lede
møtene, som vanligvis holdes i første time en dag i uken. Klassen velger selv
sine ledere i samråd med læreren. Det velges leder, viseleder, sekretær,
kasserer, sangleder, pianist og andre ledere etter behov. Lederne er valgt for
et tidsrom av en måned eller et kvartal, og på den måten får alle elevene en
anledning til å lære å lede og ta ansvar. I menigheter som ikke har
menighetsskole kan denne aldersgruppen integreres som en naturlig del av
menighetens ungdomsarbeid, eller det kan være et eget juniorlag som holder
sine møter på passende tider. I noen menigheter har speiderlaget overtatt
juniorlagets rolle, i og med at speiderlagets program har de samme
målsettinger og i tillegg har andre muligheter for lederutvikling. I menigheter
som har både speiderlag og juniorlag må det være et nært samarbeid og tett
samordning mellom de to. Lederen for juniorlaget har en naturlig plass i
speiderlagets styre og speiderlederen i juniorlagets styre. (Se merknad 11, s.
??)
Medlemmene i juniorlaget vil lære juniorløftet og -loven, og ved Guds
nåde gjøre en innsats for å leve opp til de idealer som kommer til uttrykk i
løftet og loven.
Løftet
Ved Guds nåde vil jeg love å –
være ren, vennlig og sannferdig
holde juniorloven
være Guds tjener og menneskers venn.
Loven
114
Juniorloven krever at jeg
Følger morgenvakten
Gjør min plikt
Har omsorg for kroppen min
Er ærlig og frimodig
Er høflig og lydig
Er stille i Guds hus
Er glad og tilfreds
Går Guds ærender.
Mål og motto er det samme som for ungdomslaget.
Gradsarbeid – Juniorene får tilbud om et flertrinns program for
personlig utvikling: ”Friend”, ”Companion”, ”Explorer”, ”Ranger”,
”Voyager” og ”Guide”. [I Norge har vi tradisjonelt brukt fire grader, 1. 2. 3.
og 4. graden. Overs. anm.] De som fullfører de forskjellige gradene, får en nål
som viser hvilken grad de har nådd. Barn i alderen seks til ni år får også
tilbud om forskjellige grader de kan fullføre: Bier, solstråle, maur og hjelper.
HF-merker – Det finnes også et stort utvalg av HF-merker (hobby og
ferdighet) som tilbys på de forskjellige nivåer i gradsarbeidet både for yngre
og eldre ungdommer. Disse kan oppnås innenfor kunst og håndverk, helse og
naturvitenskap,
husstell,
mekanikk,
vitnetjeneste,
naturstudier,
utendørsaktiviteter og rekreasjon. Det finnes også en ledergrad som kan være
en ytterligere utfordring for ungdommen.
Speiderlaget
Speiderlaget er en aktivitet menigheten tilbyr og som kan være et
utløp for den eventyrlyst og utforskertrang vi finner hos alle unge mennesker.
Speiderlaget tilbyr omhyggelig tilrettelagte aktiviteter i friluftsliv,
naturstudier, forming, hobbyer, og andre aktiviteter som det ikke gis mulighet
for i det vanlige juniorlag. I en slik sammenheng vil det åndelige aspektet bli
godt mottatt, og speiderlaget har gitt gode bevis for sin sjelevinnende
påvirkning. I mange lokale menigheter har speiderlaget tatt over for det
tradisjonelle juniorlaget, og på steder der det er menighetsskole, bør
speiderlaget være et supplement til juniorlaget.
Som eksempler på aktiviteter i speiderlaget kan nevnes leirer,
utstillinger, hobbyarbeid, naturstudium, bibelstudier, vitneaktiviteter,
speiderturer, sykkelturer og mange andre spennende aktiviteter.
115
Unge mellom 10 og 15 år kan bli med i speiderlaget gjennom en
spesiell opptaksseremoni. Trekantsymbolet er blitt anerkjent i mange land
selv om språk og lokale forhold gjør at man noen steder kaller det noe annet
enn ”speider”. Speiderne bruker den reglementerte uniformen til alle
speidermøter – også det ukentlige møtet – på speiderleirer og andre
sammenkomster og også i kirken til gudstjenesten på Speidernes dag. I noen
menigheter har en delt speiderlaget opp i småspeidere og storspeidere, og når
eldre speidere blir 15 år gamle, kan de bli troppsassistenter etter at de har
deltatt i et opplæringsprogram.
Speiderledere og nestleder(e) velges for ett eller to år når det blir holdt
valg i menigheten. (Se s. ??) Hvis det blir valgt to nestledere, bør det være en
av hvert kjønn. Den ene nestelederen kan også være troppens sekretær og
kasserer. Speiderlederen er medlem av menighetsstyret og også av
ungdomsarbeidets misjonsråd.
Det må også velges personer som kan undervise i hobbyarbeid og
friluftsliv samt patruljeførere som har ansvar for grupper på seks til åtte
speidere.
Distriktets ungdomsleder kan skaffe et stort utvalg av hjelpemateriale
til dette arbeidet.
Utforskerklubben
Utforskerklubben er et samarbeidsprogram mellom foreldre og
menighet som gir foreldrene et virkemiddel i arbeidet for barn mellom seks
og ni år. Programmet er utviklet med tanke på å stimulere barnas voksende
nysgjerrighet overfor den verden de lever i. Programmet inneholder
alderstilpassede aktiviteter som involverer både foreldre og barn i
fritidssysler, enkle hobbyarbeider, som lærer dem å sette pris på skaperverket,
samt andre aktiviteter som kan være interessante for denne aldersgruppen.
Alle aktivitetene har et åndelig fokus som skal tjene som en forberedelse for å
være med i menighetens speiderarbeid. (Se merknad 12, s. ???)
Lederen for utforskerklubben og de nærmeste medarbeiderne velges
av menigheten for ett eller to år ved det vanlige menighetsvalget. (Se s. ??)
Ytterlige medhjelpere kan utpekes av klubbens ledelse. Lederen i klubben er
medlem av menighetsstyret og av ungdomslagets misjonsråd.
Ressursmateriale kan skaffes fra distriktets ungdomsleder.
Kristen utdannelse og menighetsskolen
116
Filosofi – Menigheten driver et skolesystem for å sørge for at
ungdommen kan få en balansert utdannelse på det fysiske, mentale, åndelige,
sosiale og yrkesmessige område, en utdannelse som er i harmoni med
menighetens standard og idealer og som har Gud som kilde til alle moralske
verdier og sannheter. Menigheten har en uttalt interesse av å gjenopprette
Skaperens bilde i mennesket, noe som vil føre til en optimal utvikling av hele
mennesket med tanke både på dette liv og det kommende.
Menigheten har sitt eget skolesystem, fra barnehage til
universitetsnivå, med det formål å formidle til barna sine egne idealer, sin tro,
sine holdninger, vaner og skikker. Verdslige skoler virker for å forberede
elevene til å bli patriotiske og lovlydige borgere, og lærer dem visse verdier.
Adventistskoler bestreber seg i tillegg på å frambringe lojale og
samvittighetsfulle syvendedags adventistkristne. Sann kunnskap om Gud,
fellesskap med ham i studium og tjeneste, og å utvikle likhet med ham i
karakterdannelse, er kilden, midlene og målet i syvendedags adventistenes
utdannelsesfilosofi.
Målsetting – Skoler som blir drevet av menigheten, vil strebe etter å
gi alle sine elever en utdannelse som faller innenfor rammene av frelsens
vitenskap. De grunnleggende og alminnelige kunnskapsområder må studeres
på en slik måte at elevene utvikler ferdigheter i å bruke dem.
I særdeleshet vil disse skolene anstrenge seg for å virke for den
enkelte elev, ved å holde et høyt nivå når det gjelder helse og
avholdsprinsipper, i beherskelse av grunnleggende læringsprosesser, ved å
undervise om god oppførsel i hjemmet, gi opplæring i praktiske fag,
samfunnslære, sunn bruk av fritid og modenhet i etiske spørsmål. Skolene vil
gjennom kvalitetssikret og Kristussentrert undervisning søke å nå sin
målsetting om troskap i åndelige spørsmål, selvutvikling, sosial tilpasning,
ansvarlighet i samfunnslivet, interesse for misjonsvirksomhet og økonomisk
uavhengighet.
Skolesekretær – Hver menighet skal velge en skolesekretær som har
til oppgave å fremme og skaffe støtte til kristen skolevirksomhet. Bakgrunnen
for dette er en erkjennelse av at en helhetlig forståelse og en klar oppfatning
av hva en kristen utdannelse er, bare kan utvikles og fremmes når menigheten
kontinuerlig blir minnet om hvor ytterst viktig en slik utdannelse er og at det
endelige målet med kristen utdannelse er i samsvar med målet for
frelsesplanen. Skolesekretæren skal være medlem av styret for hjem- og
skolelaget og utføre sine oppdrag i samarbeid med dem. (Se merknad 13, s.
??)
117
Hjem- og skolelaget
Formål – Hjem- og skolelaget har et dobbelt formål:
1. Å sørge for opplæring av foreldrene.
2. Å samle hjemmet, skolen og menigheten i bestrebelsene for å gi
barna mulighet til en kristen utdannelse etter syvendedags adventistiske
prinsipper.
Målsetting – 1. Å gi foreldrene opplæring i hvordan de kan
samarbeide med skolen og menigheten når det gjelder å fremme en helhetlig
utvikling av barna – ”den harmoniske utvikling av de fysiske, mentale og
åndelige evner.” – Education, s. 13.
2. Å fremme samarbeidet mellom foreldre og lærere angående barnas
skolegang.
3. Å gi veiledning om hvordan hjemmet kan få en atmosfære med
kjærlighet og disiplin, hvor barna får del i våre verdier gjennom bibellesning,
bønn, familieandakter og gjennom foreldrenes eksempel.
4. Å skape mulighet for at foreldre og lærere kan utvikle et positivt
forhold til hverandre i deres arbeid for barna.
5. Å gi støtte til menighetsskolen i dens innsats for på en mer
fullstendig måte å innarbeide prinsippene i en kristen utdannelse i skolens
filosofi, innhold og metoder.
6. Å styrke forholdet mellom hjem og skole ved å arbeide med saker
som:
a. Komme med forslag til skolens administrasjon og styre om hvordan
undervisningsplanen kan forbedres.
b. Oppmuntre til hyppig kommunikasjon mellom hjem og skole.
c. Oppmuntre foreldre til å besøke skolen.
d. Oppmuntre lærerne til å besøke elevenes hjem.
e. Sørge for frivillige hjelpere etter ønske fra skolen.
f. Være behjelpelig med å anskaffe utstyr og andre ting som
menigheten og distriktet ikke skaffer.
7. Å arbeide for å oppnå målsettingen om at alle barn i menigheten
skal gå på menighetsskolen. Det bør gjøres en grundig innsats for å gi
mulighet for at barn som kommer fra økonomisk vanskeligstilte hjem også
kan gå på menighetsskolen, slik at ingen barn fra adventisthjem skal være
uten mulighet til å få en adventistutdannelse.
118
Medlemskap – Menighetens medlemmer og andre som støtter skolen
er medlemmer av hjem- og skolelaget.
Ledelse – Alle foreldre som har barn på menighetsskolen oppfordres
til å være aktive i hjem- og skolelaget, men alle i ledende posisjoner må være
medlemmer av Syvendedags Adventistsamfunnet. Ledelsen skal utgjøres av
en leder, nestleder, sekretær/kasserer, bibliotekar samt menighetens
skolesekretær. (Se s. ??) For å sikre kontinuitet i ledergruppen anbefales det
at noen av disse gjenvelges for en ny periode.
Lederen – Lederen for hjem- og skolelaget må være medlem av
menigheten og ha god og positiv erfaring med å oppdra barn. Vedkommende
må være åpen for nye ideer, ha evne til å undervise og ha tro på betydningen
av kristen utdannelse.
Sekretær/kasserer – Sekretær/kasserer skal holde orden på lagets
protokoller og dokumenter og sende rapport til distriktets skolesekretær ved
skoleårets begynnelse og avslutning.
Lagets pengemidler skal gå gjennom menighetens, eventuelt skolens
kasserer, føres på egen konto og revideres i samsvar med
Adventistsamfunnets policy.
Ex Officio – Skolens rektor skal i kraft av sin stilling være medlem av
styret for hjem- og skolelaget.
Skolestyret
Medlemmer – Alle skoler som drives av en enkelt menighet skal ha et
styre som er valgt av menighetens styre. Dette styret kan dermed enten være
et særskilt skolestyre, menighetsstyret selv, eller en skolekomité som er
utpekt av menighetsstyret for å ivareta denne oppgaven.
Der to eller flere menigheter driver skole sammen, skal skolens styre
velges av menighetene i fellesskap. (Se merknad 14, s. ??)
Ett eller flere medlemmer av skolestyret kan velges blant
medlemmene av menighetsstyret, slik at en sikrer en nær kontakt mellom
menighetens og skolens styre.
Menighetens pastor skal være medlem av skolestyret. Der flere
menigheter sammen driver skolen, er det vanlig praksis at pastorene for alle
menighetene er medlemmer av skolestyret.
119
Rektor eller inspektør i barne- og ungdomsskoler bør også være
medlemmer av styret.
Styret bør også ha noen foreldrerepresentanter. Dette vil medføre at
styret kan dra nytte av foreldrenes synspunkter og få råd som kommer av
erfaring og observasjoner på nært hold.
Ledelse – Styret skal ha en leder og en sekretær. Dersom skolen drives
av mer enn én menighet, skal styret også ha en kasserer, en nestleder og en
hjelpesekretær. Når skolen drives av én menighet, skal styrelederen velges av
menigheten. Når skolen drives av to eller flere menigheter, skal styrelederen
velges blant styrets medlemmer på det første styremøtet etter at styret er
valgt. Hvis det viser seg umulig å nå til enighet mellom menighetene, skal
styrelederen utpekes av distriktets skolestyre eller distriktsstyret. Skolens
rektor er vanligvis sekretær for styret.
Skolestyrets forhold til menighetene – Alle vedtak i et skolestyre
valgt av flere menigheter som innebærer økonomiske forpliktelser for
menighetene, må forelegges styret for hver enkelt menighet til godkjenning.
Valgperiode – Når det velges et eget skolestyre, er det to
valgmuligheter med tanke på når styremedlemmene skal velges og hvor lenge
de skal sitte: 1) Alle medlemmene av styret velges ved slutten av kalenderåret
eller regnskapsåret, og de velges for ett år. 2) Medlemmene av det første
styret kan velges for ett, to og tre år, og de medlemmer som så velges i de
etterfølgende år, velges for en periode på tre år. Formålet med denne
framgangsmåten er å sikre at en har en del styremedlemmer med erfaring som
kan bevare kontinuiteten i et framgangsrikt skoleprogram.
Ledige plasser i styret suppleres på samme måte som i andre tillitsverv
i menigheten, slik at den som velges inn i en annens sted, forblir i styret til
utløpet av perioden den han/hun erstatter er valgt for.
Styremøter – Skolestyret bør ha faste møtetider minst en gang hver
måned i skoleåret.
Kvalifikasjoner – Medlemmene av skolestyret må velges på bakgrunn
av sin åndelige innstilling, sin tro på og lojalitet mot kristne
utdannelsesprinsipper, sin dømmekraft og takt, sin erfaring med skolesaker og
økonomiske innsikt og dømmekraft. De må tro på og være villige til å følge
Adventistsamfunnets skolepolicy og anbefalinger.
120
Fordi skolestyret er en viktig enhet i menigheten, må
styremedlemmene velges med stor omtanke. Personer som ikke tror på kristne
skoler eller stiller seg avvisende til et slikt program, bør ikke velges inn i
skolestyret. Tillit til de gudgitte planer, tro, mot og forstand er nødvendige
egenskaper for at skolen så vel som andre foretak, skal ha framgang.
Ledernes plikter – Styrelederen kaller inn til styremøter, er ordstyrer
og sørger for at styrevedtak blir satt ut i livet. Han/hun attesterer alle
bestillinger som gjøres av sekretæren.
Styrelederen er også ex officio medlem av inspeksjonskomiteen.
Denne komiteen har ansvar for å inspisere og vurdere skolen og dens
virksomhet.
Styrets sekretær fører protokoll ved alle møter. Protokollen arkiveres
på permanent basis. Sekretæren sørger for at regninger blir betalt og fører
styrets korrespondanse.
Når skolen drives av en enkelt menighet, er det som regel menighetens
kasserer eller hjelpekasserer som også utfører kassereroppdrag for skolen, slik
som å ta imot skolepenger og andre innbetalinger, samt å betale regninger på
oppdrag av sekretæren. Slike utbetalinger må attesteres av styrets leder.
Kassereren fører nøye regnskap med alle inn- og utbetalinger, og regnskapene
arkiveres på permanent basis. Kassereren avlegger detaljert rapport til styret
hver måned. Når skolen drives av mer enn én menighet, er det skolestyret
som utpeker kasserer.
Informasjonsavdelingen
Effektiv informasjon viktig – Gjennom årene har menigheten fått
gudgitt undervisning om hvor viktig det er å bruke moderne media for å utbre
evangeliet. Vi har fått følgende råd: ”Vi må bruke alle forsvarlige
(berettigede) midler for å bringe lyset ut til menneskene. Bruk pressen, og ta i
bruk alle reklamekanaler som vil få oppmerksom-heten vendt mot vårt
arbeid." – Testimonies, bind 6, s. 36.
”Vi må utvikle metoder for å nå menneskers hjerter. Noen av de
metoder som vil bli brukt i dette arbeidet, vil være forskjellige fra de metoder
som tidligere er brukt…” – Evangelism, s. 105.
Organisering – Å få denne gren av arbeidet til å fungere krever aktivt
samarbeid fra alle misjonsarbeidere, lekfolk og institusjoner innenfor
Syvendedags Adventist-samfunnet. Informasjonsavdelingen vil fremme
bruken av sunne planer for informasjon til offentligheten, samt bruken av
121
moderne informasjonsteknikk, bærekraftige teknologier og massemedia for å
utbre det evige evangelium. Dette gjør det nødvendig å velge en
informasjonssekretær i alle menigheter samt en informasjonskomité der det
måtte være nødvendig.
Informasjonssekretærens
arbeid
–
Menighetens
informasjonssekretær har ansvar for innsamling og utsending av nyhetsstoff.
Når det er anledning til det, vil sekretæren sørge for at personer som har
nyhetsinteresse blir intervjuet på radio, og at det blir sendt ut nyhetsmeldinger
om disse personene. Sekretæren vil bestrebe seg på å ha et godt
samarbeidsklima med redaktører og andre som arbeider med kommunikasjon
og media. (Se merknad 15, s. ??)
Informasjonssekretæren vil samarbeide med informasjonssekretæren i
distriktet om å gjennomføre de planene som er lagt i distriktet. Sekretæren vil
på oppfordring rapportere til distriktet og vil også avlegge rapport ved
menighetens forretningsmøte.
Informasjonskomiteen – I større menigheter kan en komité være mer
hensiktsmessig enn en sekretær som arbeider alene når det gjelder å ta seg av
de mange aspekter av menighetens PR- og informasjonsprogram. Denne
komiteen, der informasjons-sekretæren er leder, velges ved det vanlige
menighetsvalget. De enkelte medlemmer av komiteen kan få ansvar for
spesielle områder av informasjonsarbeidet, som f. eks. å være kontaktperson
overfor pressen, med produsenter og IT-personell, og med menighetens
interne informasjonsprogram. Hvis det er en av Syvendedags
Adventistsamfunnets institusjoner i området, bør en av deres
informasjonsmedarbeidere inviteres til å være med i komiteen. (Se merknad
16, s. ??)
Pastoren som har hovedansvaret for menighetens informasjonsarbeid,
vil virke som rådgiver for informasjonssekretæren og informasjonskomiteen.
Samarbeid med andre avdelinger i menigheten – For at
informasjonssekretæren kan tjene menigheten på best mulig måte, er det
viktig at vedkommende blir gjort oppmerksom på arrangementer som er
under planlegging. Alle grupper og lag i menigheten kan utpeke en person
som vil holde informasjonssekretæren eller informasjonskomiteen orientert
om aktiviteter og planer i deres gruppe eller lag.
I større adventistsentra – Hvis flere menigheter i en by går sammen
om å opprette en felles informasjonskomité, bør informasjonssekretæren fra
122
hver menighet være med i komiteen og arbeide i overensstemmelse med de
generelle planer slik at informasjons- og andre mediaaktiviteter i de
forskjellige menigheter kan bli samordnet. Distriktets informasjonssekretær
vil ta initiativet til at en slik komité blir dannet. Komiteen vil bli ledet av en
person gruppen selv velger, og vedkommende vil sammenkalle til møter i
komiteen.
Informasjonsavdelingen i divisjonen, unionen og distriktet vil sørge
for detaljerte instruksjoner til informasjonssekretærene i menighetene og ved
trykksaker, brev og på andre måter alltid være til hjelp og inspirasjon.
Kvalifikasjoner – Informasjonssekretæren må velges på grunn av 1)
sin evne til å representere menigheten på en verdig måte, 2) sunn
dømmekraft, 3) evnen til organisasjon, 4) evnen til å uttrykke seg skriftlig på
en måte som er overbevisende og språklig korrekt, 5) villighet til å utføre et
oppdrag, og 6) evnen til å møte mennesker.
Helseavdelingen
Menigheten har tatt på seg ansvaret med å gjøre Kristus kjent for
verden og tror at dette innbefatter en moralsk forpliktelse til å verne om
menneskets verdighet ved å nå fram til optimale nivåer for fysisk, mental og
åndelig helse. I tillegg til å være til tjeneste for de som er syke, vil dette
ansvar også omfatte forebygging av sykdom ved hjelp av effektiv
helseopplysning og ved å påta seg et lederskap i å fremme den best mulige
helse der mennesker er frigjort fra tobakk, alkohol, andre narkotiske stoffer
samt uren mat. Der det er mulig å gjennomføre vil menighetens medlemmer
bli oppfordret til å velge et hovedsakelig vegetarisk kosthold.
Leder for helseavdelingen – For å kunne planlegge og gjennomføre et
effektivt program må menigheten velge en leder for sin helseavdeling.
Personen som velges må være opptatt av helse og interessert i å fremme
menighetens prinsipper for sunt levevis både blant menighetens medlemmer
og i lokalmiljøet gjennom helseprogrammer gjennomført av menigheten.
Lederen må være i stand til å vurdere om programmer og informasjon er
representative for syvendedags adventistenes idealer og filosofi, og å innpasse
disse i en effektiv vitnetjeneste på det åndelige og fysiske plan. (Se merknad
17, s. ??)
Nestleder for helseavdelingen – Nestlederen vil ha som sin oppgave å
assistere lederen i utførelsen av hans/hennes plikter.
123
Menighetens råd for helsearbeid – Menigheten kan, når den finner
det hensiktsmessig, opprette et råd for helsearbeid. Hensikten med et slikt råd
er å ha et kvalifisert lederskap som kan gi veiledning både til menighetens
medlemmer og til lokalsamfunnet når det gjelder sunt levevis, og som kan
medvirke i sjelevinnende arrangementer med et praktisk gjennomførbart
program for helse og avhold og med et åndelig fokus. (Se merknad 18, s. ??)
Menighetens pastor er ex officio medlem av dette rådet.
Aktiviteter i helsearbeidet – Rådet for helsearbeid skal sammen med
menighetsmisjonen ta initiativ i utviklingen av en serie med aktiviteter i
helsearbeidet som vil omfatte bl. a. røykeavvenningskurs, kokekurs,
helseforedrag, stresskontroll-seminarer og andre lignende aktiviteter.
Helse- og avholdsforeninger – På noen steder kan det opprettes
helseforeninger og avholdsforeninger som separate enheter utenom
menighetens egne organisasjoner. Distriktets helsesekretær bør være med i
opprettelsen av slike foreninger.
Årlig offer til helserelatert arbeid – Dette offer skal i sin helhet
sendes til distriktet som vil fordele det slik policy foreskriver mellom
Generalkonferensen, divisjonen, unionen og distriktet. Inntil 25% av dette
offer kan etter søknad gis tilbake til den lokale menighet for å bli brukt i
helsearbeidet.
Forvaltningsavdelingen
Forvaltningsavdelingen er opprettet for å hjelpe menighetens
medlemmer til å bli effektive forvaltere og for å være til støtte i
gjennomføringen av Guds plan for en systematisk givertjeneste i hele
menigheten. Forvalteransvaret innbefatter en riktig bruk av livet i sin helhet.
Derfor oppmuntrer forvaltningstanken oss til å ha den korrekte omsorg for og
bruk av kroppen som Herrens tempel, og dessuten tid, evner og eiendeler.
Forvaltningsavdelingen gir veiledning i planlegging og bruk av menighetens
ressurser slik at verket kan bli fullført. Den åndelige og finansielle
målsettingen oppsummeres i det følgende: ”Når de våkner opp og legger sine
bønner, sin velstand, og alle sine evner og krefter ved Jesu føtter, vil
sannhetens sak vinne seier.” – Testimonies, bind 4, s. 475.
124
Leder for forvaltningsarbeidet – Lederen for forvaltningsavdelingen
velges av menigheten på grunnlag av sin evne til å sette ut i livet de begreper
og formål som er utarbeidet av forvaltningsavdelingen. Vedkommende må
også ha følgende kvalifikasjoner: 1) vise åndelig lederskap, 2) selv praktisere
prinsippene i kristen forvaltning, 3) ha innsikt i menighetens åndelige og
finansielle tiltak, og 4) være villig til å bruke av sin tid og sine krefter for å
planlegge, organisere og administrere de tiltak som faller innenfor
hans/hennes ansvarsområde i samarbeid med distriktets forvaltningsleder,
pastoren og menighetsstyret.
Lederen for forvaltningsarbeidet er kontaktperson mellom distriktets
forvaltnings-avdeling og den lokale menighet. (Se merknad 19, s. ??)
Avdelingen for hjem og familie.
Det overordnede mål for avdelingen for hjem og familie er å styrke
familien i dens rolle som et senter for utvikling av disipler. Det var Guds gode
skapervilje at familien ble til som den grunnleggende byggestein i
menneskesamfunnet. Det er først og fremst i familien vi tilegner oss verdier,
og det er der vi utvikler evnen til å ha et nært forhold til Gud og andre
mennesker.
Hjem- og familieavdelingen har en oppgave som er bygget på nåde og
som anerkjenner Bibelens undervisning om familien som normativ og som
holder Guds ideal for familielivet høyt i hevd. Men den har også forståelse for
den smerte som enkeltpersoner og familier opplever i syndefallets verden. På
denne måten vil hjem og familieavdelingen søke å hjelpe og utruste familier
til å strekke seg mot de guddommelige idealer, samtidig som den hele tiden
formidler de gode nyheter om Guds frelsende nåde og løfte om vekst som blir
gjort mulig når Guds Ånd får bo i menneskene.
Hjem- og familieavdelingen fokuserer på mellommenneskelige
forhold. Den er opptatt av behovene hos ektepar, foreldre og barn, av behovet
for familietilhørighet hos enslige og hos alle medlemmene av den utvidede
familie i de forskjellige faser av livet og når de må stri med uforutsette
forandringer i sin livssituasjon.
Hjem- og familieavdelingen skal styrke og oppmuntre til sunne
familier. Den skal hjelpe enkeltpersoner til å bygge og bevare sterke
familieforhold fordi den erkjenner at sunne kristne familier legger grunnlaget
for sterke innbyggere i Guds rike og er et effektiv vitnesbyrd overfor
samfunnet omkring. Hjem- og familieavdelingen skal fremme forståelse,
aksept og kjærlighet innenfor familiens rammer og i Guds store familie. Den
skal også muliggjøre den forsoning og helbredelse mellom generasjonene det
125
er gitt løfte om i Elia-budskapet slik vi finner det i Malaki 4,5.6. Den
formidler håp og støtte til dem som er blitt såret og skadet av misbruk, ”syke”
familiesituasjoner og ødelagte forhold. Hjem- og familieavdelingen skal
bygge opp ferdigheter på en rekke av de områder som er påkrevd i forholdet
mellom mennesker. Den legger til rette muligheter til vekst ved kurser i
familieliv og hvordan en kan forbedre familie-situasjonen. Den oppmuntrer
enkeltpersoner, ektepar og familier til å gjøre bruk av profesjonell rådgivning
når det er nødvendig.
En fyllestgjørende innsats for familien vil innbefatte: førekteskapelig
rådgivning til alle par som skal gifte seg, anledninger til å styrke ekteskapet,
veiledning til foreldre der man også vier oppmerksomhet til de spesielle
behovene som finnes hos enslige foreldre og ste-familier, opplæring i
evangelisme på familie-til-familie basis og støttetiltak for å hjelpe familier
med spesielle behov.
Hjem- og familieråd – For på en bedre måte å imøtekomme behovene
hos menighetens familieenheter kan menighetsstyret opprette et hjem- og
familieråd, og velge en person til å lede denne avdelingen. (Se merknad 20, s.
??)
Leder(e) for hjem- og familieavdelingen – En enkeltperson eller et
ektepar kan velges som leder(e) for hjem og familieavdelingen i menigheten.
Denne (disse) person(ene) må ha en positiv holdning når det gjelder Gud, seg
selv, andre og menigheten. Lederen (lederne) må være forbilder på sterke og
livskraftige familieforhold og vise oppriktig interesse i å utvikle trivselen i
alle familier. For å kunne virke på en effektiv måte må lederen (lederne) for
hjem og familie-avdelingen ha innsikt i Guds plan for å gi legedom for de sår
som synden har skapt i forholdet mellom mennesker. Det er også viktig at
lederen (lederne) forstår å overholde taushetsplikt og at de kan vurdere når og
hvordan de skal oppfordre personer i krisesituasjoner til å få profesjonell
hjelp og rådgivning. (Se merknad 21, s. ??)
SDA kvinneforum
SDA kvinneforum er opprettet for å støtte, oppmuntre og utfordre
syvendedags adventistkvinner i deres daglige ferd som Jesu Kristi etterfølgere
og som medlemmer av hans verdensvide menighet. Oppdraget til SDA
kvinneforum er i hovedsak det samme som for alle kristne: Å opphøye
Kristus i menigheten og i verden.
126
Målsetting – SDA kvinneforum har som formål:
1. Å fremme åndelig vekst og fornyelse blant kvinner.
2. Å fremheve at kvinner har en uvurderlig verdi i kraft av skapelsen
og gjenløsningen, utruste dem til tjeneste i menigheten og bidra med kvinners
perspektiv på menighetens anliggender.
3. Å være til tjeneste for kvinner i alle livets faser og i de mange
forskjellige behov som kvinner måtte ha, og samtidig ta hensyn til de
forskjellige kulturelle og etniske perspektiver i denne sammenheng.
4. Å ha kontakt og samarbeid med de andre avdelinger i menigheten
slik at kvinner på en bedre måte kan være til tjeneste for kvinner.
5. Å bygge positive relasjoner blant kvinner i hele Syvendedags
Adventistsamfunnet, slik at det skapes grobunn for sterke vennskapsbånd,
gjensidig støtte, og en kreativ utveksling av ideer og informasjon.
6. Å gi opplæring og støtte til kvinner i Syvendedags
Adventistsamfunnet slik at det åpnes muligheter for at de kan ta aktivt del i
menighetens arbeid etter hvert som de søker å utvikle sine muligheter i
Kristus.
7. Å finne måter og midler for å utfordre alle kvinnelige syvendedags
adventister til å bruke sine nådegaver slik at de kan utfylle hverandres talenter
og arbeide side ved side for å fremme menighetens verdensvide
misjonsoppdrag.
Leder for SDA kvinneforum – Lederen for SDA kvinneforum blir
valgt av menigheten for å utvikle spesifikke tjenester som kan støtte kvinner
og sette dem i stand til å være til tjeneste for Gud og for menigheten. Hun er
leder for rådet for arbeid blant kvinner, og oppmuntrer til å komme med ideer
og planer som fører til at kvinner fullt ut kan ta del i menighetens
misjonsoppdrag. Som leder har hun ansvar for å sette saker på dagsordenen,
være ordstyrer i drøftelsene og å arbeide for samhold i gruppen ved at hun
deler egne erfaringer, ved bønn og fellesskap.
Hun er også medlem av menighetsstyret, slik at aktiviteter og
arrangementer i kvinne-arbeidet blir innpasset i menighetens generelle
aktiviteter. Hun har ansvar for å holde menigheten informert om hva arbeidet
for kvinner betyr for menighetens trivsel. Lederens kontaktperson når det
gjelder opplæring og hjelpemateriell er distriktets leder for SDA
kvinneforum.
Kvalifikasjoner hos lederen for SDA kvinneforum – Lederen for
SDA kvinneforum bør være en kvinne som er fintfølende og omsorgsfull,
som har en byrde for hva kvinner er opptatt av og kan utrette, som er vel
127
avbalansert i sine synspunkter slik at hun kan være representant for
forskjellige kvinnetyper, og som har evne til å oppmuntre andre kvinner til å
utvikle sine nådegaver. Hun bør også ha evne til et godt samarbeid med andre
kvinner i menigheten, med pastoren og med menighetsstyret.
Styret for SDA kvinneforum – Lederen for SDA kvinneforum må
sammen med pastoren og menighetens styre arbeide for å opprette en
styringsgruppe for SDA kvinneforum som kan fremme arbeidet blant kvinner
i menigheten. Denne gruppen bør være sammensatt av personer som er
interessert i et bredt spektrum av de behov og de tjenester kvinner kan yte.
For å få balanse i dette teamet, bør medlemmene har forskjelligartede talenter
og erfaringer. (Se merknad 22, s. ??)
Avdelingen for arbeid blant barn
Avdelingen for arbeid blant barn er opprettet for å fremme og
samordne arbeid for barn i menigheten, og også for å engasjere barn i arbeid
for andre. Jesu undervisning om å fø lammene kan anspore menigheten til å
imøtekomme barns behov for støtte, fellesskap, tilbedelse, forvaltning og
vitnetjeneste.
Barn har et aktivt sinn som finner lærdommer i alt de opplever. ”Det
et barn lærer i de sju første leveår, har større innvirkning på
karakterdannelsen enn alt det lærer senere i livet.” – Child Guidance, s. 193.
De tidlige barneår er tiden til å lære barna opp til ”å tenke selvstendig og ikke
bare gjenspeile det andre har tenkt.” – Education, s. 17.
”Da Jesus sa til disiplene at de ikke måtte hindre barna i å komme til
ham, talte han til sine etterfølgere gjennom alle tidsaldrer – til embetspersoner
i menigheten, predikanter og til alle kristne. Jesus drar barna til seg, og han
pålegger oss: La dem komme! som om han ville si: De vil komme hvis dere
ikke hindrer dem.” – Alfa og Omega, bind 5, s. 73.
”Hvert barn kan tilegne seg kunnskap slik som Jesus gjorde.” – Alfa
og Omega, bind 4, s. 52.
Arbeid for barn av syvendedags adventister – Alle medlemmer av
menigheten har et ansvar for å øve en positiv innflytelse på barn. Det gir
barna en følelse av tilhørighet og av å ha verdi som medlemmer av
menighetsfamilien når de får anledning til å være deltakere, til å være med i
sosial sammenheng og til å få lederoppdrag i forskjellige situasjoner som gir
dem en følelse av å være med i menighetsfamilien. Dette kan også være med
128
til å føre dem til Jesus, og det lærer dem å betrakte tilværelsen fra et
syvendedags adventistisk perspektiv. (Se merknad 23, s. ??)
Arbeid for barn utenfor menigheten – Bibelen gjør det klart at Gud
har spesiell omsorg for barn som ikke er i menighetsfamilien. Et arbeid som
gjøres for barn som kommer inn under menighetens innflytelsessfære, vil ha
langtrekkende virkninger; en av dem vil være å vinne deres foreldre for
Herren. Avdelingen for arbeid blant barn har ansvar for de tradisjonelle
utadvendte aktiviteter som feriebibelklubber, utesabbatsskoler for barn,
bibelklubber i nabolaget, og ”Story Hours”. (Se merknad 24, s. ??)
I menigheter som ikke har en avdeling for arbeid blant barn, er det
sabbatsskole-avdelingen som vil lede ut i feriebibelklubber, utesabbatsskoler
for barn, bibelklubber i nabolaget og ”Story Hours”. (Se s. ??)
Syvendedags adventistbarn involvert i arbeid for andre – Å være
med i arbeid for andre ikke bare øker evnene og gir barna en forsikring om at
de er en viktig del av menigheten, men det som er viktigere, er at det spiller
en viktig rolle for barnas vekst i nåden. En kreativ innsats for å involvere barn
vil danne grunnlag for at det kan bli en livslang vane for dem å gjøre noe for
andre. (Se merknad 25, s. ??)
Barna må beskyttes – I Matteus 18,6 kommer Jesus med en sterk
uttalelse om dem som med overlegg vil skade barn: ”Men den som fører på
avveier en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var
senket i havets dyp med en kvernstein om halsen.” Den enkelte menighet må
vise ansvar og ta forholdsregler for å beskytte barn som er med i aktiviteter
arrangert av menigheten. De må velge ut ledere og deltakere i slike
arrangementer som har en høy åndelig og moralsk standard.
Komité for arbeid blant barn – Komiteen for arbeid blant barn virker
under ledelse av menighetsstyret eller misjonsrådet. Medlemmene av
komiteen velges med bakgrunn i deres interesse for og kunnskap om å
arbeide med barn. Antall medlemmer av komiteen vil avhenge av behovet i
den enkelte menighet. (Se merknad 26, s. ??)
Koordinator for arbeid blant barn – Koordinatoren for arbeid blant
barn velges av menigheten og bør være en gudhengiven person med gode
moralske og etiske kvalifikasjoner, som viser lojalitet mot menigheten og
barna, og som har evne og erfaring i arbeid med barn. (Se merknad 27, s. ??)
129
Avdelingen for offentlige anliggender og religiøs frihet.
Denne avdelingen arbeider for og opprettholder religiøs frihet med
spesiell vekt på samvittighetsfrihet. Religiøs frihet innbefatter den
menneskerett det er å ha eller tilslutte seg en religion etter eget valg, å
forandre religiøs tro ifølge egen samvittighet, å leve ut sin religion enten som
enkeltperson eller i fellesskap med andre troende i tilbedelse, overholdelse av
hellig- og høytidsdager, skikker, vitnesbyrd og undervisning, samtidig som en
tar hensyn til at andre har de samme rettigheter.
Fordi religionsfrihet innbefatter retten til å overholde hvile- og
festdager slik ens religion foreskriver, arbeider denne avdelingen aktivt for å
støtte syvendedags adventister i deres rett til å helligholde sabbaten i
samsvar med det fjerde bud i Guds ord. Avdelingen følger med i og tolker
aktuelle begivenheter som kan ses i sammenheng med oppfyllelsen av
profetiene.
For å beskytte religionsfriheten oppmuntrer avdelingen for offentlige
anliggender og religiøs frihet til atskillelse av stat og kirke der dette er mulig.
Dette gjøres under henvisning til Jesu uttalelse om å "gi keiseren hva
keiserens er, og Gud hva Guds er" (Matt. 22, 21.) "En forening mellom kirke
og stat, uansett hvor løs den måtte være, kan synes å føre verden nærmere
kirken. Men i virkeligheten fører den kirken nærmere verden." – Alfa og
Omega, bind 7, s. 256.
Staten bør aldri trenge seg inn på kirkens enemerker for på noen måte
å påvirke den totale samvittighetsfrihet eller retten til å bekjenne, praktisere
og utbre religiøs tro, og menigheten bør aldri trenge seg inn på statens
spesielle enemerker, bortsett fra å gjøre moralske prinsipper gjeldende i
offentlige anliggender der dette er på sin plass.
Avdelingen er på vakt mot krenkelse av religionsfriheten, spesielt med
tanke på de forfølgelser som er forutsagt i Åp 13. "Det er vår plikt å gjøre alt
som står i vår makt for å unngå den truende fare." – Veiledning for
menigheten, bind 2, s. 125.
Foreninger for religiøs frihet – Avdelingen for offentlige anliggender
og religiøs frihet utøver mange av sine funksjoner gjennom Den
internasjonale forening for religiøs frihet (The International Religious Liberty
Association) og dens tilsluttede organisasjoner over hele verden.
Foreninger for religiøs frihet i den lokale menighet – Hver menighet
blir ansett for å være en uformell forening for religiøs frihet, og alle
130
menighetens medlemmer er også medlemmer i denne forening. Pastoren eller
en lokal menighetsforstander er leder for foreningen i hver menighet.
Leder for arbeidet for religiøs frihet i den lokale menighet – Lederen
for religiøs frihet i den lokale menigheten blir valgt av menigheten og skal ha
et nært samarbeid med pastoren eller områdelederen i alle aspekter av
arbeidet for religionsfrihet. Han/hun skal også samarbeide med den samme
avdeling i distrikt og union. Denne person må ha en positiv åndelig
innflytelse, være i stand til å stå fram offentlig, være interessert i offentlige
anliggender, dyktig til å uttrykke seg skriftlig samt være opptatt av å bevare
Guds barns frihet til å gjøre Mesterens gjerning. (Se merknad 28, s. ??)
Innsettelseshandling
Dersom det avholdes en innsettelseshøytideliget for de nyvalgte
embetspersoner i menigheten (se s. ??), bør de som velges i de forskjellige
avdelingene også tas med i denne høytidelighet.
Litteraturavdelingen
Litteraturavdelingen er opprettet for å samordne og fremme
litteraturevangelisme i den lokale menighet under oppsyn av litteraturrådet og
litteraturavdelingen i det pågjeldende område. Den assisterer de lokale
avdelingene i menigheten når det gjelder å drive reklame for, gjennomføre
salg og spredning av abonnementsblader og annen misjonslitteratur.
Avdelingen arbeider sammen med pastoren og menighetens ulike avdelinger
for å legge planer for hvordan menighetens medlemmer kan bli involvert i
systematiske bestrebelser for å oppnå disse målsettingene.
”Det er mange steder der predikantens røst ikke kan bli hørt, steder
som bare kan nås ved hjelp av vår litteratur – bøker, blader og traktater som
er fylt med de bibelske sannhetene som folket trenger.” Colporteur Ministry,
s. 4.
Litteraturrådet - Litteraturrådet utpekes av menighetsstyret og
arbeider under dets ledelse. Koordinatoren for litteraturavdelingen er leder for
rådet. Pastoren, leder for misjonsrådet og sekretæren i misjonsrådet er
medlemmer av rådet i kraft av sin stilling. Andre medlemmer av rådet velges
på bakgrunn av deres interesse for og erfaring i litteraturevangelisme. (Se
merknad 27, s. ???)
131
Koordinator
for
litteraturarbeidet
–
Koordinatoren
for
litteraturarbeidet velges av menigheten for å ha en lederrolle i menighetens
aktiviteter i litteraturevangelisme. (Se merknad 28, s. ???)
132
Merknader
Disse merknadene inneholder forklarende materiale om hvordan en
lokal menighet kan gå fram i spesielle saker. En lokal menighet kan også
behandle slike saker på andre måter. Slike alternative løsninger må være i
samsvar
med
de
allment
aksepterte
organisasjonsog
administrasjonsprinsipper for Syvendedags Adventistsamfunnet.
1. Misjonsrådet – (Se s. ??) – Oppgavene til misjonsrådet er følgende:
a. Arrangere misjonsmøter i menigheten, studere menighetens
misjonsområde og få alle medlemmene i menigheten til bli aktive i å gjøre
misjonsarbeid.
b. Å få medlemmene involvert i misjonsaktiviteter arrangert av
menighets- misjonen, som f. eks.:
1)
Utdeling av litteratur og misjonsblad, heri innbefattet
abonnementer på slike blad.
2)
Skaffe innmeldinger til bibelkurs.
3)
Velferdsarbeid og/eller Dorkasforeningens arbeid.
4)
Arrangementer for å vekke interesse, som
røykeavvenningskurs, kokekurs, stress-seminarer og lignende.
5)
Utadrettede misjonsaktiviteter som bibelstudier og å
følge opp kontakter, offentlige evangeliske møter, evangeliske seminarer og
andre planer og prosjekter for å nå andre mennesker.
c. Å ha ansvar for planlegging og gjennomføring av den årlige
hjelpeaksjon.
d. Å gi opplæring og veiledning til menighetens medlemmer i kristen
vitnetjeneste, som f. eks.:
1)
Holde eller arrangere kurs i hvordan en kan gi
bibelstudier, metoder for personlig vitnetjeneste, og hvordan en gjennomfører
velferdsarbeid i nærmiljøet, og hvordan en kan bidra i katastrofe- og
nødhjelpsarbeid.
2)
Gi praktisk demonstrasjon av hvordan en gjør slikt
arbeid.
e. Oppmuntre til rapportering gjennom misjonssekretæren.
f. Føre tilsyn med menighetens velferdsaktiviteter og være
styringsgruppe for menighetens velferdssenter (Community Services Center).
g. Samarbeide med distriktets avdeling for menighetsmisjon i å utføre
deres program.
h. Godkjenne utbetalinger fra menighetens misjonskasse.
133
i. Planlegge og gjennomføre menighetens ukentlige og månedlige
misjonsmøter ifølge menighetskalenderen.
2. Misjonssekretæren – (Se s. ??) – Misjonssekretærens oppgaver er
følgende:
a. Være sekretær i misjonsrådet, føre protokoll over misjonsrådets
møter og være aktiv i gjennomføringen av avdelingens planer. Sekretæren må
også føre inn rapporter over det utadvendte arbeid som blir gjort av
menighetens medlemmer og hvert kvartal fylle ut og sende til distriktets
avdeling for menighetsmisjon alle rapporter og annen informasjon om slike
aktiviteter innen den fastsatte tidsfrist.
b. Rapportere til menigheten om aktivitetene i misjonsavdelingen ved
de månedlige misjonsmøter og ved menighetens forretningsmøter.
c. Være ansvarlig for alle transaksjoner med forlaget og andre
leverandører. Sekretæren skal føre nøye regnskap over alle slike transaksjoner
og ha kopier av alle bestillinger og sammen med menighetens kasserer sikre
at alle kontoer straks blir gjort opp, og utestående beløp blir betalt hver
måned.
d. Holde menigheten orientert om tilgjengelige ressurser og
hjelpemidler.
e. Planlegge kollekter som vil sikre at det finnes tilgjengelig materiale
som medlemmene kan benytte i sin personlige vitnetjeneste, dersom dette
ikke er tatt med i menighetens budsjett eller kollektkalender. En slik kollekt
til misjonsrådet kan passende tas opp den første sabbat i hver måned. Hvis
denne kollekten ikke er tilstrekkelig, kan det også tas opp en kollekt ved det
ukentlige misjonsmøte. Bruken av disse midler skal skje etter godkjenning av
misjonsrådet.
f. Informere om tilgjengelige tjenester og føre rapporter over
misjonsarbeid utført av menighetens medlemmer, og være punktlig med å
sende en oversikt til distriktets avdelingssekretær for menighetsmisjon til
fastsatt tid.
3. Mannsavdelingen – (Se s. ??) – De viktigste misjonsaktiviteter i
denne gruppen er lekmannsvirksomheter, fengselsarbeid og velferdsarbeid.
4. Velferdssenteret – (Se s. ??) – Når flere menigheter i et område i
fellesskap driver et velferdssenter, må de menighetene som støtter driften av
senteret oppnevne et styre for senteret. Alle menighetene skal være
representert i styret, og områdepastoren styreleder.
134
Når et senter drives av menigheter i to eller flere områder, skal styret
sammensettes av representanter fra de forskjellige menigheter som støtter
driften av senteret og med ytterligere representanter utpekt av distriktsstyret.
Styret velger sin egen leder, men kan også til tider ledes av distriktets
avdelingssekretær for menighetsmisjon eller velferdsarbeidet.
5. Bibelskolekoordinator – (se s. ??) – Pliktene til koordinatoren
inkluderer: skaffe frivillige, gi opplæring i å gi bibelstudier og gjennomføre
besøk, bestille bibellekser og annet materiell, etablere en plan for å få elever
og markedsføre skolen. Lekser for bibelskolen tilbys gjennom ulike medier
som blant annet trykte bibelstudier, smågruppemateriell, videoer, DVD og
Internet.
6. Sabbatsskolens leder – (Se s. ??) – Lederen skal:
a. På menighetens vegne administrere alle avdelinger i sabbatsskolen.
Han/hun er ikke leder av de voksnes sabbatsskole i kraft av å være leder av
sabbatsskolen, selv om han/hun også kan velges til å lede de voksnes
sabbatsskole eller en annen av avdelingene i sabbatsskolen.
b. Studere og følge de råd og veiledninger som finnes i Counsels on
Sabbath School Work av Ellen G. White og Sabbath School Handbook som
er utgitt av sabbatsskoleavdelingen i Generalkonferensen. Han/hun bør
henstille til menigheten om å gjøre disse bøkene tilgjengelige for alle ledere
og lærere i hele sabbatsskolen.
c. Sette seg inn i de planer som Adventistsamfunnet på verdensbasis
har lagt for fremme av misjonsvirksomhet og oppmuntre sabbatsskolen til
stor offervilje slik at misjonssaken får helhjertet støtte.
d. Sammenkalle og lede møtene i sabbatsskolestyret der umiddelbare
behov kan bli tatt vare på, deriblant anbefalinger angående behovet for ledere
og lærere.
e. Innhente punkter til sakslisten som gjelder sabbatsskolens drift og
finanser og legge disse fram for sabbatsskolestyret.
f. Gjennomføre vedtak gjort i sabbatsskolestyret.
g. Ha ansvar for sabbatsskolens lærermøte. Andre kan ha spesielle
oppgaver i lærermøte som f. eks. å undervise om bibelstudiet, men lederen
bør ta på seg oppgaven med å gjøre lærermøtet til en viktig del av
sabbatsskolens virke og på den måten søke å bygge opp en sterk og åndelig
lærerstab.
7. Sekretæren – (Se s. ??) – Sekretæren har følgende oppgaver:
135
a. Føre alle opplysninger inn på de offisielle rapportblanketter som
sendes ut fra distriktet, sende inn en nøyaktig kvartalsrapport fra
sabbatsskolen, og være punktlig med å sende rapporten til rette
vedkommende. Sekretæren skal også rapportere til sabbatsskolen om driften.
b. Fordele materiell til lærerne og samle inn medlemskortene og
kollekten fra de forskjellige avdelingene.
c. Sørge for at de forskjellige avdelinger i sabbatsskolen har det
materiell de trenger.
d. Føre regnskap over sabbatsskolens ukentlige kollekter, 13. sabbats
offer, fødselsdags- og takkeoffer, bidrag til investmentprosjekter og gaver til
sabbatsskolens egne utgifter, dersom disse ikke er tatt med i menighetens
budsjett. Alle innsamlede midler skal leveres til menighetens kasserer.
Sekretærens regnskap må stemme med regnskapet som føres av menighetens
kasserer.
e. Bestille gjennom misjonssekretæren det materiell, utstyr og de
ressurser som sabbatsskolens styre har vedtatt å anskaffe.
f. Føre protokoll over sabbatsskolens styremøter.
8. Kollekter til sabbatsskolens utgifter – (Se s. ??) Sekretæren skal føre
regnskap over alle disse midler og gi dem til menighetens kasserer. De skal
bare brukes til å dekke sabbatsskolens utgifter etter vedtak i sabbatsskolens
styre. I mange menigheter blir disse utgiftene tatt med i menighetens budsjett
og dekket etter vedtak i sabbatsskolens styre.
9. Formålsparagraf – (Se s. ??) – For å fullføre vår oppgave vil vi:
a. Oppnå et balansert arbeid ved å inkludere den bibelske dynamikk
med fellesskap, omsorg, tilbedelse og tjeneste.
b. Forplikte oss til alltid å være relevante og effektive i vår tjeneste
ved å forholde all vår innsats til behovene hos unge mennesker. Det er viktig
at vi lytter til dem og får innblikk i deres oppfatninger, det de er opptatt av og
deres forslag. Effektiv tjeneste for de unge blir mulig i et miljø preget av
kjærlighet, aksept og tilgivelse. Vi vil hele tiden være våken for å finne nye
områder som trenger vår oppmerksomhet. Vi vil forplikte oss på å være
eksperimenterende og søke fornyelse i våre programmer fordi vi erkjenner at
tidens ungdom er i konstant forandring.
c. Finne inspirasjon i Guds Ord og i vår egen historie og ha tillit til
Gud når det gjelder framtiden. Vår filosofi vil komme til uttrykk i en
mangfoldighet av programmer og stilarter i vår vitnetjeneste etter som Herren
leder oss.
136
d. Med regelmessige mellomrom evaluere det vi gjør for å sikre at vi
når opp til primære formål.
10. Medlemskap i ungdomslaget – (Se s. ??) – Det er tre kategorier
medlemskap i ungdomslaget:
a. Regulære medlemmer – Ungdom mellom 16 og 30 år som er
medlemmer i Syvendedags Adventistsamfunnet og har regulær
medlemsstatus og som godtar lagets formål, som ønsker å ta aktivt del i
tjeneste for Kristus, kan bli regulære medlemmer.
b. Assosierte medlemmer – Ungdom som ikke er medlemmer av
Syvendedags Adventistsamfunnet, men som har kristne idealer og ønsker å
være sammen med menighetens unge i deres misjonsarbeid, kan bli assosierte
medlemmer. De kan ikke ha tillitsverv, men de skal ønskes velkommen til
alle ungdommens aktiviteter og grupper, og de skal oppmuntres til å bli
regulære medlemmer så snart som mulig.
c. Æresmedlemmer – Voksne medlemmer i menigheten som støtter de
unge, kan bli æresmedlemmer. Mange som har passert 30 år vil gjerne
fortsette å komme på ungdomslagets møter og delta på alle måter de kan. De
kan få et medlemskort som viser at de er æresmedlemmer. Deres medlemskap
telles ikke med i sekretærens rapport, og selv rapporterer de sine
misjonsaktiviteter på vanlig måte gjennom menigheten.
Nye medlemmer avlegger følgende medlemsløfte når de blir med i
ungdomslaget:
”Fordi jeg elsker Herren Jesus, lover jeg å ta aktivt del i arbeidet i
ungdomslaget, og jeg vil gjøre det jeg kan for å hjelpe andre og fullføre
evangeliets verk i hele verden.”
11. Sekretær-kasserer og medhjelper – (Se s. ??) – En annen viktig del
av oppgaven til sekretær-kasserer er å føre en nøyaktig fortegnelse over alle
kvitteringer og utbetalinger fra ungdomslaget. Lagets midler oppbevares av
menighetens kasserer som betaler ut etter vedtak i ungdomslagets styre. Dette
styret skal også gjennomgå lagets regnskaper hvert kvartal samt sørge for at
regnskapene blir revidert årlig av menighetens kasserer. Mange menigheter
har en egen post for ungdomslaget i budsjettet.
12. Juniorlaget – (Se s. ??) – Aktiviteter i juniorlaget omfatter lesning
av god litteratur, bibelstudium og bibelske spørreleker, musikk og
programmer laget av de unge selv ut fra ressurser skaffet til veie av læreren
og ungdomsavdelingen i distriktet. Fordi musikk er en så viktig del av
ungdomsprogrammet, må en være omhyggelig med å skaffe musikk som vil
137
ære Gud. (Se s. ??) De unge lederne må også oppmuntres til å utvikle egne
ideer til programmer som vil føre til deltakelse fra klassen. Det må også
legges planer for utadrettet vitnetjeneste og hvert år kan laget ha et spesielt
misjonsprosjekt som de kan gi enn del av sine innsamlede kollekter til. Noen
av møtene i juniorlaget kan også benyttes til gradsarbeid og være forberedelse
til vigsling mot avslutningen av skoleåret.
13. Utforskerklubben – (Se s. ??) – Som eksempler på aktiviteter som
er omtalt i ”Adventurer Manual” kan nevnes spesielle dagsturer,
gjennomgang og anvendelse av fortellinger fra Bibelen, talentkonkurranser,
naturopplevelser, hobbyarbeid, utvikling av sosiale ferdigheter, samt mange
andre ting. Klubben har eget flagg, egne uniformer, emblemer, merker, nåler
og halstørklær som er forskjellige fra det som blir brukt i speiderlaget og som
ikke må blandes eller forveksles med det speiderlaget bruker. En av
komponentene i klubbens aktiviteter omfatter undervisning av foreldre
angående barns utvikling og en forståelse av hvordan kristne foreldre kan
være de rollemodeller alle ønsker å være.
14. Skolesekretæren – (Se s. ??) – Skolesekretæren har følgende
oppgaver:
a. Være ansvarlig for å markedsføre kristen utdannelse og for sammen
med pastoren og lederen for hjem- og skolelaget å legge planer for
regelmessige programmer og møter som framhever verdien av kristen
utdannelse.
b. Ta kontakt med alle adventisthjem med barn og unge i skolealder
for å oppfordre dem til å gå på den lokale menighetsskolen eller en av
Adventistsamfunnets videregående skoler, høyskoler eller universiteter.
Skolesekretæren skal forsøke å finne forslag til løsninger på mulige
problemer.
c. Der det ikke er noen menighetsskole, skal skolesekretæren gjøre en
innsats for å oppmuntre menigheten til å tilby en adventistutdannelse.
d. Opprettholde kontakt med elever og studenter som går på
adventistskoler eller andre skoler borte fra hjemmemenigheten.
e. Ta kontakt med menighetsmedlemmer som ikke selv har barn i
skolealder, for å oppmuntre dem til å gi økonomisk støtte til adventistelever
med vanskelig økonomi.
f. Føre en oppdatert fortegnelse over alle menighetens barn og unge.
15. Medlemmer i skolestyret– (Se s. ??) – Når det velges et særskilt
skolestyre, skal det bestå av fem eller sju medlemmer der hvor skolen drives
138
av bare én menighet, og sju eller flere medlemmer hvis to eller flere
menigheter er sammen om å drive skolen.
Hvis to eller flere menigheter går sammen om å starte skole, må det holdes
felles møte av menighetene sammenkalt i samråd med distriktets leder. På
dette møte må det gjøres vedtak om framgangsmåten for valg av skolestyre.
Det må vedtas hvor mange medlemmer styret skal ha og hvor mange som skal
velges fra hver menighet. Antallet skal avhenge av hvor mange medlemmer
det er i hver menighet, det økonomiske ansvar som hver menighet skal ta på
seg, og antall elever fra hver menighet.
16. Informasjonssekretærens arbeid – (Se s. ??) –
Informasjonssekretæren vil være behjelpelig med å skaffe støtte til
Adventistsamfunnets mediaprogrammer. Dette kan innbefatte formidling av
opplysninger og innrykk av annonser for radioprogrammer og kurs i
bibelbrevskolen, appeller i forbindelse med offer til mediaarbeidet og
medvirkning i arrangementer for utdeling av materiale for radio- og
fjernsynsprogrammer og bibelbrevskolen.
17. Informasjonskomiteen – (Se s. ??) – Andre aktiviteter som faller
innenfor informasjonskomiteens interesseområde er planlegging av spesielle
begivenheter og seremonier i menigheten, å lage utstillinger og materiell til
bruk i prosesjoner, innrykking av annonser for menigheten, sørge for at
biblioteker og andre informasjonstjenester har opplysninger om Syvendedags
Adventistsamfunnet. Fordelingen av oppgavene vil være avhengig av evner
og ferdigheter hos de enkelte medlemmer i komiteen. Komiteens leder vil
samordne alle aktivitetene i komiteen.
18. Leder for helseavdelingen – (Se s. ??) – Lederen for
helseavdelingen har bl. a. følgende oppgaver:
a. I samråd med pastoren, menighetsstyret, menighetens råd for
helsearbeid å lage retningslinjer, planer og budsjett for årsprosjekter som vil
vektlegge et helhetlig program for helse og avhold for både menigheten og
lokalsamfunnet.
b. Være talsperson for en kontinuerlig påminnelse i lokalsamfunnet
om de nedbrytende virkninger av tobakk, alkohol og andre stoffer som
ødelegger helsen.
c. Opprettholde et positivt samarbeidsforhold til lokale helse- og
avholdsorganisasjoner.
d. Oppmuntre til å studere de bibelske prinsipper og retningslinjene
gitt av Ellen G. White angående helse og avhold.
139
e. Oppmuntre menighetens medlemmer til å anvende prinsippene for
sunt levevis.
f. Sammen med distriktets helsesekretær å arrangere og reklamere for
kurs og programmer om helse og avhold i menigheten og for offentligheten.
h. [sic (engelske utgaven i 2000 og 2005). Skal være g] Være sekretær
i menighetens råd for helsearbeid. Dersom vedkommende blir bedt om å være
rådets leder, utgår oppgaven som sekretær.
19. Menighetens råd for helsearbeid — (Se s. ??) – Medlemmene av
rådet skal velges av menigheten, og kan innbefatte følgende personer:
a. Pastoren eller forstanderen er leder for rådet.
b. Lederen for helseavdelingen.
c. Lederen for velferdslaget/dorkas.
d. Lederen for ungdomslaget eller to representanter for de unge i
menigheten.
e. Tre representanter valgt fra følgende grupper: Lege, tannlege,
dietetiker, sykepleier, helsepedagog, leder for forvaltningsavdelingen eller
andre som er interessert i helse og avhold.
f. Lederen for aktive separate helse- og avholdsforeninger.
g. En representant fra en av Adventistsamfunnets lokale
helseinstitusjoner.
20. Leder for forvaltningsavdelingen – (Se s. ??) – Lederen for
forvaltningsavdelingen skal sette ut i livet avdelingens generelle
opplysningsprogram slik som det foreligger og blir oppjustert fra tid til annen
når behovene endres. Denne oppgaven innebærer å bistå pastoren i å legge
fram programmet på den årlige sabbat som er satt til side som ”Kristen
forvaltningsdag”. Han/hun vil også arrangere kurs om kristen forvaltning, gi
opplæring angående tiende og gaver, og ellers undervise om grunnleggende
forvaltningsbegreper ved sabbatsgudstjenester eller ved andre anledninger.
Lederens organisasjonsmessige ansvar omfatter at han/hun (a) er medlem av
menighetsstyret og er engasjert i og kjent med menighetens åndelige og
finansielle program, (b) er medlem av menighetens forvaltningskomité og
finanskomité, og (c) aktivt samarbeider med pastoren om det årlige
opplæringsprogram for forvaltning, samt i oppfølging av dette programmet
gjennom året, slik det er beskrevet i Stewardship Manual.
21. Hjem-og familieråd – (Se s. ??) – Selv om dette rådet ikke bør ha så
mange medlemmer at effektiviteten svekkes, bør passende ledere i
menigheten være med sammen med personer som forstår de forskjelligartede
140
behov som finnes hos menighetens familier. Personer som har stått overfor
traumatiske livs- og familiesituasjoner og som har opplevd åndelig vekst
gjennom disse, kan gjøre en verdifull innsats som medlemmer i dette rådet.
Man bør ha med både menn og kvinner i rådet. Hvis det er mulig, bør det
være minst én enslig, minst ett ektepar, en eller flere foreldre, samt et
representativt tverrsnitt fra de forskjellige aldersgrupper i menigheten. Rådet
skal ha følgende oppgaver:
a. Hjelpe menighetens ledelse med å samle demografiske
opplysninger om familiene både i menigheten og i det omliggende område
slik at man kan utpeke målgrupper i arbeidet for familier.
b. Hjelpe menighetens ledelse med å klarlegge behovet hos
menighetens medlemmer for opplæring, forbedring av familieforholdet og
rådgivning i familiesammenheng, og i å utforme en plan der man gjør bruk av
ressurser både i menigheten og i storsamfunnet for å dekke disse behov.
c. Virke for økt forståelse for den virkning menighetens forskjellige
aktiviteter kan ha på familielivet når det gjelder bruken av tid, krefter,
pengemidler og andre av familiens nødvendige ressurser.
d. Samarbeide med distriktets hjem- og familieavdeling om å
gjennomføre de familieprogrammer de anbefaler.
e. Samarbeide med menighetens ledelse i å utvikle, planlegge og
gjennomføre ytterligere aktiviteter og programmer etter behov, både for å
styrke familiene i menigheten og som et evangelisk tilbud til nærmiljøet.
f. Fremelske en atmosfære av varme og fellesskap, og på den måten
skape en følelse av familietilhørighet innenfor menigheten og en støttende og
hjelpende holdning til familier som trenger slik støtte og oppmuntring.
22. Leder(e) for hjem- og familieavdelingen – (se s. ??) – Lederen
(lederne) i hjem- og familieavdelingen har følgende oppgaver:
a. Lede komiteen for hjem- og familie.
b. Representere familienes behov og interesser ved medlemskap i
menighetsstyret samt samordne avdelingens planer med menighetens øvrige
program.
c. Holde pastor og menighetsstyre orientert og informert om det
avdelingen for hjem og familie har planlagt og gjennomført, og å oppmuntre
til økonomisk og praktisk støtte til det arbeid som gjøres for familier.
d. Finne fram til ressurser i menigheten og nærmiljøet som kan styrke
vekst i mellommenneskelige forhold og være til hjelp i å møte kritiske behov
og situasjoner og å øke bevisstheten om disse ressurser i menighetens
lederskap og i menighetens familier.
141
23. Styret for SDA kvinneforum – (Se s. ??) – De viktigste oppgavene
for styret i SDA kvinneforum er følgende:
a. Vurdere kvinners behov i menighet og nærmiljø ved å anvende
spørreskjemaer og intervjuer, og i samråd med pastoren og menighetens
ledere.
b. Ved idédugnader, utvikling av strategier og samarbeid med andre
avdelinger i menigheten, å skape programmer og aktiviteter som er til hjelp
for kvinner.
c. Planlegge og gjennomføre disse og andre initiativer som berører de
spesielle og forskjelligartede behov hos kvinner. Dette må skje i samarbeid
med pastoren, ressurspersoner i avdelingsarbeidet og andre av menighetens
ledere.
d. Legge til rette for at den lokale menighet kan ta del i årlige
programmer og aktiviteter som arrangeres av distriktet, unionen eller
Generalkonferensen, slik som Kvinnenes internasjonale bønnedag, ”Women’s
Ministries Day”, smågruppearbeid som støtter kvinner og oppmuntrer dem i
deres tjeneste for Kristus. Informasjon om disse programmene kan fås fra
SDA kvinneforum i distriktet.
24. Komité for arbeidet blant barn – (Se s. ??) – Hovedoppgaven for
komiteen for arbeidet blant barn er:
a. Å gjennomføre en barnebehovsvurdering i menigheten og
nærmiljøet ved bruk av spørreundersøkelser og intervjuer i samarbeid med
pastoren og menighetsledere.
b. Å gjennomføre idédugnader, utvikle strategier og samarbeid med
andre avdelinger i menigheten for å utvikle programmer og aktiviteter som
hjelper å utvikle barna og gjøre dem til disipler.
c. Å lage en årlig aktivitetskalender for barn hvor alle aktivitetene er
koordinert med menighetens kalender slik at det er balanse i programmet og
at en har unngått uheldige sammenfallende aktiviteter.
d. Å føre en oppdatert fortegnelse over alle barn som har tatt del i
aktiviteter sponset av menigheten. Denne fortegnelsen arkiveres hos
menighetssekretæren.
e. Å delta i gjennomføring av programmer for barn som distriktets
barneavdeling promoterer.
25. Koordinator for arbeidet blant barn – (Se s. ??) Oppgavene for
koordinatoren for arbeidet blant barn er:
a. Å være leder for komiteen for arbeidet blant barn.
142
b. Å gjennomføre sabbatsskolens lekseprogram og sørge for at ledere
og lærere får nødvendig opplæring i bruken av dette lekseprogrammet.
c. Å planlegge og gjennomføre en årskalender for barneprogrammene
som vil trekke dem til Kristus og legge til rette for barnas deltakelse i alle
menighetens aktiviteter.
d. Å lage et budsjett for gjennomføring av alle programmene og
aktivitetene for barna.
e. Å være en talsperson for barnas interesser og behov i:
1. Menighetsstyret – ved å holde styremedlemmene informert
om problemområder og det som er blitt gjort, ved å rapportere resultatene av
behovsvurderingen, og ved å oppmuntre til at det blir stilt midler til rådighet
for barnearbeidet.
2. Pastoren – ved å samarbeide med ham/henne i å gjøre de
forskjellige aspekter av menighetslivet tiltrekkende for barn.
3. Misjonsrådet – ved å ta del når de legger planer for
menighetens arbeid og foreslå måter å få barna engasjert.
4. Lederne i arbeidet for barn – ved å støtte og oppmuntre
dem.
f. Å ta rimelige forholdsregler for å opprettholde en høy moralsk og
etisk standard hos dem som leder arbeidet for barn ved å sjekke ledere og
lærere.
g. Å ha åpen kommunikasjon med foreldre og de som leder
aktivitetene for barn,
holde dem informert om kurs, konferanser, stevner og andre ressurser, og
oppmuntre dem til å utvikle seg i forståelsen av barn.
h. Å finne anledning til å bruke tid sammen med barn for å være
orientert om deres tankegang og deres behov.
26. Leder for arbeidet for religiøs frihet i den lokale menighet – (Se s.
??) – Lederen for arbeidet for religiøs frihet har følgende plikter:
a. Holde kontakt med avdelingssekretæren for religiøs frihet i
distriktet eller unionen, der det er aktuelt, og forholde seg til de forslagene
som kommer gjennom de autoriserte kanaler.
b. Gi råd i saker som påvirker religionsfriheten.
c. Fremme utbredelsen av tidsskrifter angående religionsfrihet og
annet materiale som er godkjent av divisjonen eller Generalkonferensen.
d. Organisere eller legge til rette for møter om religionsfrihet,
seminarer, programmer og andre aktiviteter som måtte være aktuelle.
143
27. Litteraturrådet – (se side ??) – Oppgavene for dette rådet kan
inkludere det følgende:
a. Assistere distriktet eller den forlagsorganisasjonen som dekker det
aktuelle området i arbeidet med å fremme litteraturarbeidet, være oppdatert
mht litteraturarbeidere og anbefale menighetsmedlemmer som har spesielle
gaver å arbeide som litteraturevangelister.
b.
Sammen
med
distriktets
litteraturavdeling
eller
forlagsorganisasjonen som dekker det aktuelle området, å arrangere seminarer
om litteraturevangelisme i menigheten og opptreningsseminarer for
medlemmer som har gitt til kjenne at de har interesse for å bli
litteraturevangelister.
c. Reklamere for kjøp og lesing av Ellen G. Whites bøker for
personlig åndelig utvikling.
d. Assistere menighetens ulike avdelinger i utvelgelse og distribusjon
av ulike typer litteratur som misjonsbøker og blader, samt Elle G. White
bøker.
28. Litteraturkoordinator – (se s. ??) – Oppgavene for
litteraturkoordinatoren inkluderer det følgende:
a. Tjenestegjøre som leder for litteraturrådet og være ansvarlig for
gjennomføring av vedtakene i rådet.
b. Identifisere menighetsmedlemmer som kan tjenestegjøre som
litteraturevangelister.
c. Bestille nødvendig litteratur gjennom sekretæren i misjonsrådet.
d. Sende inn rapporter om litteraturarbeidet i menigheten til distriktet.
e. Tjenestegjøre som medlem i det lokale menighetsstyret.
144
KAPITTEL 10
Pastorer og andre misjonsarbeidere
og deres forhold til menigheten
En guddommelig innsatt tjeneste
”Gud har en menighet, og han har selv utpekt sine tjenere. ”Det er han som
gav sine gaver: Han satte noen til apostler, noen til profeter, noen til
evangelister, noen til hyrder og lærere. Han gjorde det for å utruste de hellige
så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp, inntil vi alle
når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, og vi blir
den modne mann, som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde
…” (Ef 4,11-13)
Herren har sine utpekte representanter og en menighet som har overlevd
forfølgelse, konflikter og mørke. Jesus elsket menigheten og gav seg selv for
den, og han vil fornye den, rense den, foredle den og opphøye den slik at den
kan stå fast selv midt i de nedbrytende påvirkninger i denne verden. Personer
som er innsatt av Gud ,er blitt utvalgt til å våke over den med nidkjær
omsorg, med årvåken utholdenhet, slik at menigheten ikke skal overvinnes av
Satans onde planer, men bli i verden for å fremme Guds ære blant
mennesker.” – Testimonies to Ministers, s. 52. 53.
Distriktslederen
Distriktslederen må være en ordinert pastor som både har erfaring og
et godt omdømme. Han står i spissen for pastorstaben i distriktet, og han er
hovedforstander, eller oppsynsmann for alle menighetene. Han arbeider for
menighetenes åndelige ve og vel og for å styrke dem. Han gir råd angående
deres planer og aktiviteter. Han har adgang til alle menigheter, gudstjenester,
forretningsmøter og menighetsstyrer, men uten stemmerett med mindre
menigheten velger å gi ham slik rett. I kraft av sin stilling kan han lede ut i
alle møter i alle menigheter når dette er nødvendig. Han har adgang til alle
menighetens protokoller, rapportbøker osv.
Distriktslederen vil ikke overstyre de forskriftsmessig valgte
embetspersoner i menigheten, men samarbeide med dem. De på sin side vil
vise respekt for det fellesskap som må være tilstede i distriktet, slik at de vil
rådføre seg med ham i alle spørsmål som angår menighetens ve og vel. De må
ikke prøve å legge hindringer i veien for at han kan utføre sine plikter på rett
måte.
145
Distriktspastorer har ikke administrativ myndighet
Ordinerte pastorer som er ansatt av distriktsstyret som pastorer for en
eller flere menigheter, er ikke stedfortredere for distriktslederen i sine
områder. De har ikke administrative fullmakter på linje med distriktslederen,
men de samarbeider med ham i å gjennomføre de planer og retningslinjer
distriktet har vedtatt.
Distriktslederen og distriktsstyret har oppsyn med avdelingslederne
Avdelingslederne er ansatt av distriktet for å fremme viktige sider av
samfunnets virksomhet. For at de på best måte kan gjøre det arbeid de har fått
tildelt, må de ha adgang til menighetene. De må få anledning til å legge fram
og utrede sine planer for menighetene. Det forventes at avdelingslederne vil
ha forståelse for alle planer som er lagt i menighetene, selv om djet ikke
direkte angår deres avdeling. Avdelingslederne arbeider under generell
veiledning av distriktsstyret og i samråd med distriktslederen, som er den
ansvarlige leder for alle grener av verket.
Avdelingslederne har ikke administrativ myndighet
Avdelingslederne har ikke administrativ eller utøvende myndighet i
distriktets eller menighetenes virke, men de har en rådgivende funksjon. De
har ikke det samme forhold til menighetene som distriktsstyret eller
distriktslederen har. Deres arbeid er først og fremst innenfor et spesifisert felt,
og de virker i hele distriktet for å fremme sine grener av arbeidet. Det
forventes ikke at de gir råd til menighetene når det gjelder valg og andre
administrative oppgaver eller arbeid i menigheten, med mindre
distriktslederen
uttrykkelig har bedt dem om å gjøre det.
Ordinerte pastorer og deres forhold til menighetens arbeid
Når en ordinert pastor blir sendt som pastor til en menighet, er han
administrativt plassert over lokale forstandere; de virker som hans
medhjelpere. I kraft av sin ordinasjon som pastor er han bemyndiget til å
forrette ved alle menighetens ritualer og seremonier. Han er menighetens
åndelige leder og rådgiver. Han må undervise menighetens embetspersoner
om deres plikter og sammen med dem legge planer for alt arbeid og alle
146
aktiviteter i menigheten. Når distriktsstyret sender en pastor til en menighet,
er det med den forståelse at han er medlem av menighetsstyret og fungerer
som leder av styret. I tilfelle pastoren ønsker å bli fritatt for ansvaret som
styreleder, overtar forstanderen denne oppgaven. Det må være et meget nært
samarbeid mellom pastoren og menighetens forstander (Se s. ??) Det
forventes at pastoren, med hjelp av forstanderne, planlegger og leder alle
åndelige aktiviteter i menigheten, som sabbatsgudstjenester og bønnemøter,
og han forretter nattverd og dåp. Han må ikke omgi seg med en spesiell
gruppe rådgivere han selv har valgt, men må alltid arbeide sammen med de
forskriftsmessig valgte embetspersoner i menigheten.
Når en av de ordinerte pastorer i distriktet – eller en annen pastor som er
utsendt av
distriktet – besøker en menighet, blir det forventet at den lokale forstander vil
vise ham passende respekt ved å innby ham til å tale til menigheten. Dette
gjelder også når distriktet sender ikke-ordinerte arbeidere til en menighet. (Se
s. ??)
Menighetene velger ikke pastor
Det er ikke menighetene selv som velger pastorer eller pastorens
assistenter. Deres tilknytning til en menighet skjer etter vedtak i distriktets
styre, og slike plasseringer kan bli omgjort når som helst. (Se s. ??)
Pastorer som ikke er ordinert
For å gi unge mennesker en anledning til å vise sitt kall til
forkynnergjerningen, spesielt som sjelevinnere, får vordende pastorer
bevillinger fra distriktet. En slik bevilling gir mulighet og rett til å utvikle
nådegaven som pastor. En person med slik bevilling har myndighet til å
forkynne, til å drive evangelisk virksomhet og lede ut i utadrettet
misjonsarbeid og til å assistere i alle menighetens aktiviteter.
Mange steder kan det imidlertid være omstendigheter som gjør det
nødvendig for distriktsstyret å be en ikke-ordinert pastor om å ta på seg
ansvar som pastor eller assisterende pastor for en eller flere menigheter. For å
gjøre det mulig for vedkommende å utføre visse pastorale funksjoner, kan den
eller de menigheter han/hun skal betjene, velge ham/henne til forstander. Men
fordi vedkommende er ansatt og utsendt av distriktet, er han/hun distriktets
representant, og distriktet kan derfor, når behovet måtte være tilstede, vurdere
å gi vedkommende utvidede fullmakter i varierende grad slik at han/hun blir i
stand til å utføre sin oppgave på en tilfredsstillende måte. Retten til å gi slikt
147
utvidet ansvar og myndighet hviler i første rekke på divisjonens styre. Det er
påkrevd at divisjonens styre gjør et slikt vedtak før et distrikt kan gi utvidet
fullmakt og myndighet til en ikke-ordinert pastor. Et slikt vedtak skal nøye
presisere hvilke pastorale tilleggsfunksjoner vedkommende kan utføre, men
det må alltid være med den forståelse at både funksjonen som forstander og
de utvidede funksjoner utelukkende kan skje i den eller de menigheter
vedkommende er satt til å betjene. (Se s. ??)
Når et distriktsstyre gjør slike vedtak, må det ikke gå lenger enn det
divisjonens styre har godkjent. Distriktsstyret kan ikke gi en ikke-ordinert
pastor myndighet til å reise fra menighet til menighet ut over den eller de
menigheter hvor vedkommende er forstander, og forrette de seremonier som
hører til den ordinerte pastors rolle. Et vedtak i et distriktsstyre kan ikke
erstatte et valg i en menighet eller ordinasjon til pastor.
Bibelarbeidere
Bibelarbeideren har en meget viktig funksjon. Dette blir erkjent av
distrikter når de ansetter egnede personer til å utføre denne type arbeid.
Bibelarbeideren kan flyttes fra sted til sted etter behov. De kan få som
oppdrag å arbeide i forbindelse med en evangelisk kampanje, og i slike
tilfeller er de direkte underordnet den evangelisten som er ansvarlig for
kampanjen. En bibelarbeider kan også bli plassert i en by for å arbeide i en
lokal menighet, og da er de under direkte ledelse av menighetens pastor. Men
som allerede nevnt, er bibelarbeideren i hovedsak ledet av distriktet. En
bibelarbeider som er ansatt av distriktet, bør ikke uten spesiell avtale med
distriktet, bli pålagt embeter i en menighet, men være fri til å engasjere seg i
personlig sjelevinnende arbeid.
Lederne for adventistenes bokutsalg
Lederne for adventistenes bokutsalg er ansatt av distriktet og står
dermed under ledelse av distriktsstyret og distriktslederen. Selv om de på en
spesiell måte står i forbindelse med forlaget, er de ikke valgt, ansatt eljler
ledet av forlagets styre, men av distriktet. Når slike stillinger skal besettes, er
det en fordel å ta i betraktning personer som har hatt sin opplæring i
tilknytning til samfunnets forlag.
Pastoren må støtte evangelisten
148
Når en evangelist blir bedt om å holde en evangelisk møtekampanje i
et område eller en by der det er en menighet som har en pastor, må distriktet
invitere pastoren til å assistere evangelisten, slik at han på den måten kan få
anledning til å bli kjent med dem som kan bli fremtidige medlemmer i
menigheten.
Distriktets leder og styre har tilsyn med de ansatte i distriktet
Distriktslederen har sammen med styret oppsyn med distriktets ansatte
i deres forskjellige oppgaver. Det er hans plikt å gjøre dem kjent med de
planer og retningslinjer styret har fastsatt og å sikre at de vil samarbeide om å
gjennomføre dem. Lederen må vise spesiell interesse i å fremme det
evangeliske arbeidet i distriktet og gjøre alt han kan for å oppmuntre til at alle
misjonsarbeidere gjør en vedvarende innsats i sjelevinnende arbeid. Han må
gå aktivt inn for å rekruttere og lære opp ungdom til pastorgjerningen.
Avdelingslederne er ansatt av distriktet for å fremme viktige grener av
samfunnets arbeid.
Alle arbeiderne i distriktet – pastorer, bibelarbeidere, avdelingsledere
osv. står under tilsyn av distriktsstyret. De får sine bevillinger fra og er
ansvarlige overfor distriktsstyret og ikke overfor en lokal menighet i
distriktet. Menigheter kan søke om å få misjonsarbeidere stasjonert hos seg;
de sender slike søknader til distriktslederen, men det er alltid distriktets styre
som avgjør slike plasseringer. Arbeidere kan bli stasjonert i en menighet for å
arbeide der, og når distriktsstyret beslutter at en flytting er ønskelig, har styret
frihet til å vedta det. Den berørte person eller menighet kan be distriktsstyret
om å bli hørt angående beslutningen om forflytning. Styret vil nøye overveie
saken i lys av situasjonen og behovene i hele distriktet og treffe sin avgjørelse
på bakgrunn av dette. Hvis det skulle oppstå en situasjon der en
misjonsarbeider nekter å rette seg etter styrets beslutninger, vil det være å
anse som oppsetsighet og må bli behandlet deretter. Vedkommende må under
ingen omstendigheter appellere til den lokale menighet i slike saker. Den
menighet som støtter en ansatt i sin holdning i slike forhold, kan bli gjenstand
for disiplinære tiltak fra distriktet.
Bevillinger og tjenestebevis
Våre ansvarlige ledere på alle nivåer i organisasjonen, helt fra den
lokale menighet til Generalkonferensen, har plikt til omhyggelig å beskytte
Guds verk. For å hindre slike som er motstandere av verket i å få adgang til
våre talerstoler, må det på det sterkeste henstilles til at ingen som ikke har
gyldig bevilling utstedt av Adventistsamfunnet får tale i våre menigheter. Det
149
kan riktignok være tilfeller der det vil være riktig at representanter for
offentlige myndigheter eller andre ledere får anledning til å tale til våre
forsamlinger, men alle ikke-autoriserte personer må holdes borte fra våre
talerstoler. (Se s. ?????)
Det er menighetene, som gjennom fellesskapet i distrikter, tildeler
bestemte personer myndighet til å representere og tale på menighetens vegne
som pastorer og misjonsarbeidere. Denne myndighet kommer til uttrykk i de
skriftlige fullmakter som blir utstedt og underskrevet av distriktets
embetspersoner. Den myndighet som ligger i en slik fullmakt tilhører ikke
den person som har fått den tildelt, men den tilhører den organisasjon som har
gitt den, og den kan når som helst bli inndratt dersom det foreligger skjellig
grunn til det. De bevillinger og tjenestebevis som blir gitt til
misjonsarbeiderne, må aldri bli betraktet som deres personlige eiendom; de
tilhører den organisasjon som har skrevet dem ut. En arbeider er moralsk
forpliktet til å levere dem tilbake dersom organisasjonen ber om det.
Offisielle tjenestebevis blir utstedtj til alle autoriserte
misjonsarbeidere i Syvendedags Adventistsamfunnet, og blir gitt av styrende
organer for en avgrenset tidsperiode.
Bevillinger som er utgått på dato
Bevillinger blir utstedt for perioden mellom to generalforsamlinger i
distriktet, fra ett til fem år. Bevillinger blir fornyet ved avstemning i
generalforsamlingen. Hvis det av en eller annen grunn ikke anses for
tilrådelig å fornye bevillingen til en pastor, fungerer vedkommende ikke
lenger som misjonsarbeider i distriktet. Å inneha bevilling som er utgått på
dato gir ingen myndighet til å utføre pastorale funksjoner. I en slik situasjon
har en person ikke mer myndighet enn et vanlig menighetsmedlem.
Avskjed av pastorer
Et distriktsstyre kan vedta å løse en pastor fra hans stilling uten at
hans medlemskap i menigheten blir berørt. Hvis en pastor er utelukket fra
medlemskap i menigheten og senere blir tatt opp på nytt, er vedkommende
ikke dermed innsatt som pastor igjen, men kommer inn i menigheten igjen
som et vanlig medlem.
Pensjonerte misjonsarbeidere
150
I distriktene finnes det misjonsarbeidere som på grunn av alder eller
sviktende helse, har sluttet i aktiv tjeneste. Disse fortjener aktelse og
omtanke. Mange av dem har i en årrekke vært med til å bygge opp Guds verk.
Deres nærvær er til velsignelse og støtte i våre menigheter.
Pensjonerte misjonsarbeidere har vanligvis sitt medlemskap i den
menighet som er nærmest stedet der de bor. De kan velges til et hvilket som
helst embete i menigheten, og de kan da utføre alle de plikter som følger med
et slikt embete. De kan også utføre pastorale oppgaver under ledelse av
distriktsstyret.
Pastorer uten bevilling som tjenestegjør i våre menigheter
Det kan forekomme at det blant medlemmene i menigheten finnes menn som
engang har vært ordinerte pastorer, men som av forskjellige grunner ikke
lenger har bevilling fra samfunnet. Disse kan velges som forstandere i
menigheten, og hvis deres ordinasjon ikke er gjort ugyldig, behøver de ikke
ordineres på nytt som forstandere. I sitt verv er de imidlertid begrenset til de
oppgaver og privilegier som gjelder for forstandere.
151
KAPITTEL 11
Valg i menigheten
I lys av det ansvar som hviler på menighetens tillitspersoner og det
arbeid som er pålagt dem, er valget i menigheten meget viktig. Denne
oppgaven forutsetter at vi ber, og at vi går inn for den med orden og alvor. En
bør bare velge slike personer som er fullt ut innstilt på å utføre de spesielle
oppgaver som er knyttet til det verv de er valgt til.
Valgnemnda
I Syvendedags adventistmenighetene blir det holdt valg med ett eller
to års mellomrom (Se s. ??), og det skjer ved en utpekt valgnemnd. Denne
nemnda legger fram sin rapport for menigheten som så gjør vedtak om de
navnene som er foreslått. Denne framgangsmåten setter menigheten i stand
til å vurdere hvert navn før selve valget, og gjør at en unngår det element av
åpen konkurranse som kan oppstå hvis forslagene kommer fra salen.
Valgnemnda skal sette seg inn i menighetens behov og innhente
opplysninger om hvem som kan være skikket til å tjenestegjøre i de
forskjellige posisjoner. Dette er grunnen til at embetspersoner ikke skal bli
valgt ved benkeforslag eller direkte avstemning.
Menighetshåndboken har ingen bestemmelser om hvor stor
valgnemnda skal være. Den kan variere fra fem medlemmer i en liten
menighet til et større antall i en stor menighet. Det er opp til hver enkelt
menighet å avgjøre hvor mange som skal være i nemnda. Dette er en sak som
menighetsstyret bør vurdere før den blir lagt fram for menigheten. Så kan
man presentere et passende forslag for menigheten, og legge beslag på et
minimum av gudstjenestetiden.
Når valgnemnda blir utpekt – Valgnemnda bør utpekes tidlig i det siste
kvartal av menighetens arbeidsår, slik at den kan avlegge sin rapport senest
tre uker før den siste sabbat i arbeidsåret.
Hvordan valgnemnda blir utpekt – Det er menighetens pastor, eller
forstanderen hvis pastoren ikke er til stede, som tar saken opp med
menigheten. Menigheten utpeker så et spesielt utvalg som får i oppdrag å
komme med forslag til valgnemnd. Dette forslags-utvalget kan velges på en
av to måter:
152
1. Ved forslag fra gulvet, skriftlige eller muntlige. Hvis det kommer
muntlige forslag
fra salen, må det være enighet om at ingen kan foreslå mer enn en person. Det
er ikke akseptabelt at en enkelt person eller en liten gruppe skal kunne diktere
hele menigheten. Alt som smaker av politikk må unngås.
2. Menigheten kan bemyndige menighetsstyret med tillegg av fem til
sju personer som velges av menigheten, til å fungere som det spesielle
forslagsutvalget nevnt i pkt. 1 over.
framgangsmåten blir som følger:
a. Menigheten nedsetter et forslagsutvalg etter en av de to
metodene som er nevnt over.
b. Forslagsutvalget legger sitt forslag til valgnemnd med
navngitt leder og sekretær fram for menigheten.
c. Menigheten utpeker valgnemnda med navngitt leder og sekretær
ved å stemme over forslaget.
d. Valgnemnda møter for å arbeide med forslag til menighetens
embetspersoner. Forslaget legges fram for menigheten til avstemning.
e. Menigheten velger sine embetspersoner for den neste perioden ved
å stemme over forslaget fra valgnemnda.
Hvem kan være med i valgnemnda – Bare medlemmer med regulær
medlemsstatus kan være i valgnemnda. De må være personer med god
dømmekraft og som framfor alt er opptatt både av menighetens ve og vel og
av at den har framgang. Ingen er selvskrevne medlemmer av valgnemnda
bortsett fra menighetens pastor eller distriktslederen som er ordstyrer. Hvis
pastoren eller distriktslederen velger ikke å være ordstyrer i valgnemnda, eller
hvis menigheten ikke har noen pastor, vil forslagsutvalget som er oppnevnt av
menigheten, anbefale et av menighetens medlemmer som ordstyrer i
valgnemnda.
Arbeidet i valgnemnda – Den som er valgt til leder av valgnemnda, kaller
nemnda sammen så snart som mulig etter at den er valgt. Med oppriktig bønn
om Guds ledelse kan valgnemnda så begynne sitt arbeid med å utarbeide en
liste med forslag til navn på embetspersoner og medhjelpere. De personer
som blir foreslått, må være medlemmer med regulær medlemsstatus i den
menighet som holder valg. Et samlet forslag vil bli lagt fram for menigheten
enten ved en sabbatsgudstjeneste eller ved et forretningsmøte som er innkalt
for anledningen. Valgnemnda kan mens den arbeider med sitt oppdrag, søke
råd hos andre personer som er vel underrettet. Valgnemnda foreslår ikke
pastor eller assisterende pastor. Disse tilsettes av distriktsstyret.
153
Valgnemnda kommer med forslag til følgende stillinger:
Forstander(e)
Menighetstjener(e)
Menighetssøster, menighetssøstre
Sekretær
Kasserer
Hjelpekasserer(e)
Leder for barnearbeidet
Kordirigent eller sangleder
Organist eller pianist
Skolesekretær
Leder(e) for hjem- og familieavdelingen
Leder for arbeidet blant kvinner
Koordinator for arbeidet blant handikappede
Menighetsmisjonsleder
Menighetsmisjonssekretær
Koordinator for bibelskolen
Koordinator for litteraturarbeidet
Interessekoordinator
Sekretær for sosialt arbeid i lokalsamfunnet
Leder(e) for sabbatsskolen
Nestleder(e) for sabbatsskolen
Sekretær for sabbatsskolen
Hjelpesekretær for sabbatsskolen
Ledere for de forskjellige avdelinger i sabbatsskolen, innbefattet leder
for voksensabbatsskolen og leder for ute-sabbatsskolene
Investment-sekretær for sabbatsskolen
Leder for feriebibelskolen
Leder for hjem- og skolelaget
Sekretær/kasserer for hjem- og skolelaget
Leder for velferdslaget
Sekretær/kasserer for velferdslaget
Leder for tenåringslaget
Nestleder(e) for tenåringslaget
Leder for ungdomslaget
Nestleder(e) for ungdomslaget
Rådgiver for ungdomslaget
Sekretær/kasserer for ungdomslaget
Hjelpesekretær/kasserer for ungdomslaget
154
Musikkleder for ungdomslaget
Pianist/organist for ungdomslaget
Leder for speidertroppen
Nestleder speidertroppen
Leder for utforskerklubben
Leder for religiøs frihet
Informasjonssekretær eller informasjonskomité
Leder for helsearbeidet
Forvaltningsleder
Menighetsstyrets medlemmer
Menighetsskolens styremedlemmer
Ytterligere tillitspersoner som menigheten behøver, bortsett fra lærere
i sabbatsskolen. Disse utpekes av sabbatsskolens styre og godkjennes
av menighetsstyret.
Lederne i hjem- og skolelaget foreslås av valgnemnda når den lokale
menighet er alene om å drive skolen. Disse forslagene legges fram for
skolestyret som forestår valget. Når mer enn en menighet er sammen om å
drive skolen, er hele prosedyren overlatt til skolestyret. (Se side ??)
Menighetens størrelse vil avgjøre antallet embetspersoner som skal
velges. Dersom menigheten er liten, kan mange av nestlederne sløyfes. I en
stor menighet kan alle embetspersonene på listen ovenfor være nødvendige.
Valgnemnda må kontakte foreslåtte kandidater – Når valgnemnda har
funnet fram til trofaste og lojale medlemmer i den lokale menighet,* som de
vil foreslå til de forskjellige verv, må disse personer kontaktes og gjøres kjent
med forslaget, slik at valgnemnda har forsikring om at de er villige til å påta
seg oppgaven.
*Alle unntak fra denne praksis må skje etter godkjenning fra det lokale distrikt. (Se også
avsnittene
”Medlemskap påkrevd for valg” s. ?? og ”Forstanderens virkeområde er lokalt”, s. ??)
Foretrede for valgnemnda – Medlemmer av menigheten kan be om å møte
valgnemnda for å komme med forslag eller innvendinger, og dette ønsket bør
imøtekommes. Når vedkommende har lagt fram sine synspunkter og trukket
seg tilbake fra valgnemnda, må forslagene eller innvendingene som er
framsatt, bli vurdert. Når dette er gjort og valgnemnda føler at den har gjort
det den kan, er den ferdig til å rapportere til menigheten.
Drøftelsene i valgnemnda er konfidensielle – Det er et brudd både på
kristen etikk og den gylne regel at et medlem av valgnemnda kommenterer en
155
rapport, drøftelse eller samtale om navn som har vært oppe i nemnda. En slik
forseelse er grunn nok til å sette et medlem utenfor videre deltakelse i
nemnda. Alle undersøkelser og drøftelser om hvorvidt medlemmer er egnet til
å holde verv i menigheten, må være konfidensielle. Hvis det blir nødvendig å
innhente opplysninger utenfor nemnda, er det lederen som må gjøre slike
henvendelser.
Disse prinsippene gjelder for alle valgnemnder, enten valget skjer i en
menighet eller i distriktet.
Valgnemndas rapport – Denne rapporten legges fram for hele menigheten,
ikke bare for menighetsstyret. Styret har ingen myndighet i slike saker.
Rapporten kan legges fram enten ved en sabbatsgudstjeneste eller ved et
særskilt forretningsmøte i menigheten.
Når nemnda er klar til å rapportere, må pastoren eller forstanderen gi
lederen for nemnda anledning til å komme med nødvendige merknader til
menigheten. Et eksemplar av rapporten bør deles ut til menigheten, eller
nemndas sekretær kan lese opp rapporten. Lederen i nemnda opplyser at
avstemning vil skje en eller to uker senere.
Innvendinger mot valgnemndas rapport – Alle medlemmer i menigheten
har rett til å komme med innvendinger mot rapporten fra valgnemnda. Disse
innvendingene bør legges fram personlig for nemnda før avstemningen.
Vedkommende medlem gjør en avtale med nemndas leder eller pastoren om å
møte nemnda. Det er også en godkjent prosedyre at den som har
innvendinger, før avstemning finner sted, ber om at hele rapporten blir sendt
tilbake til nemnda uten debatt eller avstemning. Vanligvis vil nemndas leder
godta et slikt ønske. Hvis denne henstilling blir framsatt som et forslag, skal
det avgjøres ved avstemning, men uten debatt. Nemndas leder opplyser da når
og hvor nemnda vil møtes for å høre de innvendinger som kan framsettes
mot noen av de foreslåtte navn. Den som er kommet med innvendingen, eller
andre som ønsker å gjøre det, må da møte med nemnda. Hvis valget må
utsettes på grunn av innvendinger fra noen av medlemmene, er det en alvorlig
sak hvis vedkommende ikke møter opp i nemnda. Uvesentlige eller grunnløse
innvendinger må ikke framsettes mot noe navn, men hvis det er alvorlige
grunner til at et forslag bør forandres, må disse grunner komme klart fram.
Nemnda må grundig overveie de innvendinger som er kommet fram, og hvis
de viser seg å være velbegrunnet, må nemnda komme med et nytt forslag i
stedet for det som det var innvendinger mot. Når rapporten igjen legges fram
for menigheten, blir den tatt opp til avstemning. Alle menighetens
156
medlemmer bør stemme ved valg i menigheten. Valget avgjøres ved flertall
blant dem som er til stede og avgir stemme.
Suppleringsvalg – Hvis noen verv blir ledige i valgperioden som en følge av
død, fraflytting, at en person ønsker seg fritatt, eller andre grunner, kommer
menighetsstyret med forslag til en etterfølger for å fylle det ledige verv for
resten av valgperioden og legger sitt forslag fram for menigheten til
avstemning.
Valg av delegerte til distriktets generalforsamling
All administrativ myndighet i våre distrikter og unioner har
medlemsmassen som sitt grunnlag. De lokale menigheter velger delegerte til
generalforsamlingen i distriktene. Disse delegerte har full myndighet til å
representere menighetene i forhandlingene ved generalforsamlingene i
distriktet. Generalforsamlingen velger embetspersoner, gir bevillinger,
bestemmer vedtekter eller forandringer i vedtektene og gjennomfører andre
saker. En av de viktigste saker på dagsordenen er valget av distriktets styre.
Styrets oppgave er å handle på vegne av menighetene mellom
generalforsamlingene. Alle menigheter i distriktet har delegert myndighet og
fullmakter til det styret som blir valgt.
Valg av delegerte – ”Han [Gud] har ordnet det slik at det skal velges menn
som delegerte ved våre konferenser. Det skal være prøvede menn. De skal
være pålitelige menn. Valg av delegerte som skal overvære våre konferenser
er en viktig sak. Disse menn har den oppgaven å legge slike planer som skal
følges for at verket skal ha fremgang, og derfor skal de være forstandige
menn som kan tenke fra årsak til virkning.” – Veiledning for menigheten, bind
3, s. 320.
Antall delegerte som hver menighet kan sende til distriktets
generalforsamling, er fastsatt i distriktets vedtekter. Når tiden er inne til å
velge delegerte, skal pastoren eller førsteforstander i samarbeid med pastoren,
legge saken fram for menigheten. En kan enten nedsette et utvalg som
foreslår delegerte, eller menighetsstyret kan bli bedt om å foreslå delegerte.
Ingenting som smaker av politikk må få lov til å komme inn i bildet. Menn og
kvinner som er kjent for gudsfrykt og lojalitet og som har mulighet til å
overvære generalforsamlingen, bør foreslås som delegerte. (Se s. ???)
Når utvalget eller styret har fullført oppgaven, legger de fram en
rapport for menigheten der de foreslår de navn de er blitt enige om som
delegerte. Menigheten stemmer så over forslaget. Ingen av menighetens
157
embetspersoner er selvskrevne delegerte. Etter avstemningen skal
menighetens sekretær fylle ut delegertbeviser og sende dem tilbake til
distriktskontoret. De som er valgt som delegerte, representerer menigheten og
møter sammen med delegerte fra andre menigheter i distriktet for å velge
embetspersoner og behandle andre saker som angår distriktets arbeid.
Delegerte til unionens generalforsamling blir valgt av de lokale distrikter,
ikke av menighetene. Delegerte til generalforsamlingen i Generalkonferensen
blir valgt av divisjonene og unionene. Valgperiodene for de forskjellige
organisasjonsledd bestemmes av vedtektene for de enkelte organisasjonsledd.
Delegertes plikter – Delegerte til generalforsamlingen i distriktet
representerer ikke bare sin egen menighet og heller ikke bare distriktet. Under
generalforsamlingen må vedkommende se arbeidet som helhet og huske at
han/hun har ansvar for verkets framgang i alle deler av feltet. Det er ikke
tillatt at grupper av delegerte fra menigheter eller distriktet organiserer seg
eller på annen måte prøver å påvirke sine representanter til å stemme en bloc.
Det er heller ikke tillatt at delegerte fra en større menighet eller distriktet gjør
krav på å ha en særstilling når saker skal behandles. Alle delegerte må være
åpne for Den Hellige Ånds påvirkning og stemme etter personlig
overbevisning. Ingen embetsperson eller leder fra en menighet eller distrikt
som prøver å kontrollere stemmegivningen fra en gruppe av de delegerte, er
skikket til å inneha noe verv.
Distriktets embetspersoner og deres ansvar
Den lokale menighet har ingen myndighet utover de saker som angår
den selv. Sammen med andre menigheter i distriktet har den delegert
myndighet og ansvar til distriktets embetspersoner og styre. Disse skal lede ut
i distriktets arbeid mellom generalforsamlingene. Disse embetspersoner er
ansvarlige overfor distriktet som et hele og ikke overfor noen enkeltmenighet.
Medlemmene i distriktsstyret representerer hele distriktet
Medlemmene i distriktsstyret er valgt for å representere
arbeidet i hele distriktet, og de representerer dermed ikke bare en lokal
menighet, et bestemt område eller en enkelt institusjon i distriktet. Alle
medlemmer i styret må føle et spesielt ansvar for å fremme alle grener av
arbeidet i alle deler av distriktet. Styrets beslutninger eller stemmegivning må
ikke kontrolleres eller påvirkes av noen menighet, gruppe eller enkeltperson.
Vedtak blir gjort etter at en grundig og under bønn har gransket alle sider av
158
de sakene som blir lagt fram og som hører inn under administrasjonen av
arbeidet.
159
KAPITTEL 12
Finansiering av Guds verk
Det er den bibelske plan at Guds verk med å forkynne det evige evangelium
skal finansieres ved tiende og gaver fra hans folk. Syvendedags
Adventistsamfunnet har fulgt denne planen helt fra samfunnets begynnelse.
Det bibelske grunnlag for tiende og gaver finnes i følgende henvisninger:
3 Mos 27, 30; Mal 3, 8-12; Matt 23, 23: 1 Kor 9, 9-14; 2 Kor 9, 6-15. Legg
også merke til følgende uttalelser av Ellen G. White:
”Når de [israelittene] gav tidende og gaver, skulle de tenke på at Gud er
kilden til alle velsignelser, og at mennesket står i takknemlighetsgjeld til ham
for alle gode gaver han gir.” – Alfa og Omega, bind 2, s. 117.
”Tiende og offergaver til Gud er en erkjennelse av hans krav til oss i kraft
av skapelsen, og de er dessuten en erkjennelse av hans krav i kraft av
gjenløsningen. Fordi all vår kraft har sin opprinnelse hos Kristus, skal disse
offer strømme til Gud fra oss- De skal stadig minne oss om gjenløsningens
krav, det største av alle krav, det som innbefatter alle andre. Forståelsen av
det offer som ble gjort til beste for oss, bør alltid være oss i friskt minne, og
det bør stadig øve en innflytelse på våre tanker og planer. Kristus bør i
sannhet være som en som er korsfestet blant oss.” – Veiledning for
menigheten, bind 3, s. 62.
”Tienden er hellig, den tilhører Gud. Den skal bringes inn i hans
skattkammer og brukes til underhold av dem som arbeider med evangeliets
forkynnelse.” – Testimonies, bind 9, s. 249.
”Han har gitt sitt folk en plan til å samle nok midler for at dette verk skal bli
selvhjulpent. Guds plan for tiendesystemet er vakker i sin enkelhet og likelige
fordeling. Alle kan slutte seg til den med tro og mot, for den har en
guddommelig opprinnelse. Den knytter det enkle sammen med det nyttige, og
det er ikke nødvendig med et dyp av lærdom for å kunne forstå den og
gjennomføre den. Alle kan ha følelsen av at de er med på å fremme frelsens
dyrebare verk. Hver mann og kvinne og hvert ungt menneske kan bli en
Herrens skattmester og være et redskap til å imøtekomme de kravene som blir
stilt til skattkammeret. Apostelen sier: ’Hver av dere [skal] hjemme hos seg
selv legge til side det han får lykke til.’ (1 Kor 16,2 NB).” – Veiledning for
Menigheten, bind, 1, s. 316.
”Det som ifølge Skriften er satt til side som Herrens midler, utgjør en
inntekt til evangeliets forkynnelse, og det tilhører ikke lenger oss selv. Det er
ikke mindre enn helligbrøde for et menneske å ta fra Guds skattkammer for å
160
fremme sin egen sak eller for å tjene andre i deres verdslige foretak.”
Testimonies, bind 9, s. 246, 247.
” Hvert enkelt medlem av menigheten må bli undervist om trofasthet i å
betale en ærlig tiende.” – Testimonies, bind 9, s. 251.
”Dette er ikke et krav som kommer fra mennesker; det er noe Gud selv har
forordnet slik at hans verk kan bli underholdt og fremmet på jorden. … Ingen
kan komme med unnskyldninger for ikke å betale tiende og gaver til Herren.”
– Testimonies to Ministers, s. 307.
”Gud har gjort evangeliets forkynnelse avhengig av sitt folks arbeid og
gaver. Frivillige gaver og tienden utgjør inntektene til Guds verk. Av de
midler Gud betror mennesket, krever han en viss del – tienden, men han
overlater til hver enkelt å gi mer.” – Alfa og Omega, bind 6, s. 54.
”Gud har gitt oss spesielle retningslinjer om hvordan tienden skal brukes.
Han vil ikke at hans verk skal bli lammet fordi det mangler midler. Han har
gjort det klart for oss hva som er vår plikt slik at det ikke er tilfeldigheter og
feilaktige ideer som skal være avgjørende. Den delen Gud har forbeholdt til
seg selv, må ikke brukes på noen annen måte enn han har fastsatt. Ingen må
føle at de har frihet til å holde tienden tilbake, eller bruke den etter eget
forgodtbefinnende. De må ikke bruke den på seg selv i en nødsituasjon, heller
ikke tildele den etter eget skjønn, selv ikke i det de måtte anse for å være
Guds verk.” – Testimonies, bind 9, s. 247.
Forvaltning
Som kristne er vi Guds forvaltere. Herren har betrodd oss sitt gods, og som
hans medarbeidere har vi ansvar for å forvalte hans eiendom etter de
retningslinjer og prinsipper han har gitt oss i Skriften og gjennom Profetiens
ånd. Bibelen forteller oss at ”nå kreves det av forvaltere at de viser troskap”
(1 Kor 4,2). Når vi ser på begrepet forvaltning i sin helhet, dekker det mange
aspekter av den kristnes liv og tjeneste, som f. eks. vår tid, vår innflytelse og
vår tjeneste, men det hersker ingen tvil om at forvaltningen av våre midler er
et meget viktig aspekt av dette spørsmålet. Dette er noe som angår alle i
menigheten. Det har å gjøre med vår anerkjennelse av at Gud er hersker over
alle ting, at alt tilhører ham, og at han har gitt sin nåde i våre hjerter. Når vi
vokser i vår forståelse av disse prinsippene, vil det lede oss til en større
takknemlighet for den måten hans kjærlighet er virksom i våre liv.
Selv om denne siden av kristen forvaltning har å gjøre med våre materielle
eiendeler, er det ikke desto mindre noe som har en helt avgjørende innflytelse
på vår kristne erfaring. Herren forventer visse ting av oss slik at han kan gjøre
visse ting for oss. Vår lydighet mot det vår himmelske Far krever av oss,
161
løfter dette aspektet av forvaltning opp på et høyt åndelig nivå. Gud er ikke
krevende. Det skyldes ikke vilkårlighet fra hans side når han forventer at vi
skal tjene ham eller at vi skal ære ham med våre gaver. Men han har ordnet
det slik at når vi samarbeider med ham om disse tingene, så vil vi erfare store
åndelige velsignelser. Hvis vi på den annen side ikke samarbeider med ham i
å gjennomføre hans planer, berøver vi oss selv hans rikeste velsignelser når vi
trenger dem mest.
”Gud ønsker at alle hans forvaltere skal være omhyggelige med å følge de
guddommelige retningslinjer. De skal ikke forpurre Herrens planer ved å
gjøre en god gjerning nå og da eller gi en gave eller et offer når og hvordan de
i sin menneskelige visdom synes det er på sin plass. Det er en dårlig idé for
mennesker å prøve å forbedre Guds plan ved å finne opp en provisorisk
ordning der de prøver å veie sine egne gode innfall ved den ene og den annen
anledning opp mot Guds krav. Gud kaller alle sine barn til å følge det system
han selv har innsatt. Han har gjort sin plan kjent for oss, og alle som vil
samarbeide med ham, må gjennomføre hans planer i stedet for å prøve å
forbedre dem.” – Testimonies, bind 9, s. 248.
Tienden
Som en anerkjennelse av den bibelske plan og av at det hviler et stort
ansvar og et privilegium på menighetens medlemmer i egenskap av at de er
Guds barn og lemmer på hans legeme som er menigheten, blir alle oppfordret
til å betale en trofast tiende (10% av inntekten) til menighetens forrådshus.
Tienden blir ikke brukt eller fordelt av den lokale menighet, men blir sendt
til kassereren i distriktet. På denne måten kommer all tiende fra alle
menighetene inn til distriktskontoret som på sin side sender en tiendedel av
den tiende de får inn, videre til unionen. Unionen sender ti prosent av den
tiende som kommer til dem, videre til Generalkonferensen eller divisjonene.
På denne måten får distriktene, unionene og Generalkonferensen midler til å
lønne sine ansatte og til å betale de utgifter som er forbundet med Guds verk i
det området de har fått ansvaret for og arbeider i.
Ut over de ti prosent av tiendeinngangen sender distriktene via unionen også
en viss prosentsats av tienden, fastsatt av Generalkonferensens eller
divisjonens styre. Disse midler brukes også til å finansiere menighetens
arbeid.
Disse retningslinjer er blitt utarbeidet for å sikre tilgang og fordeling av
midler til hele verdensfeltet og for å ivareta menighetens administrative
arbeid. Disse økonomiske og forretningsmessige sidene av verket er av stor
162
betydning. De kan ikke ses atskilt fra forkynnelsen av det frelsende budskap,
men er en integrert del av det.
Systematisk givertjeneste og enhet – Adventistsamfunnets finansielle
ordning har et mer omfattende formål enn det som framgår av finansielle og
statistiske rapporter. Ordningen er mer enn bare et middel til å samle inn og
fordele midler. Under Guds ledelse er det en av de faktorer som sterkt bidrar
til å skape enhet i Adventbevegelsen. Guds folk er et forent folk. Menighetens
ordning med å fordele tienden mellom distriktet og unionene, og mellom
unionene og generalkonferensen og å dele disse midler med verdensfeltet har
hatt en enestående effekt med å skape enhet og samhold over hele
verdensfeltet.
Hvordan tienden skal brukes – Tienden er hellige midler som skal brukes
til ordets forkynnelse, til bibelundervisning, for å finansiere distriktets
administrasjon i deres arbeid med å støtte opp om menighetene og til
evangelisme i distriktet. Tienden skal ikke brukes til andre formål, til å betale
ned gjeld for menigheter eller institusjoner eller til byggeprosjekter.
”Jeg har fått et klart og avgjort budskap til vårt folk. Jeg har fått pålegg om å
si til dem at de gjør feil når de bruker tienden til forskjellige formål som i seg
selv kan være gode, men som ikke kommer inn under det Herren har sagt at
tienden skal brukes til. De som bruker tienden på denne måten, fraviker
Herrens ordning. Herren vil dømme i slike saker.” Testimonies, bind 9, s. 248.
Hvordan tienden skal innbetales – Tienden tilhører Herren, og skal bæres
til Herrens forrådshus som en del av vår tilbedelse. Tienden innbetales til
distriktet via den menighet der en er medlem. Der spesielle omstendigheter
gjør seg gjeldende, kan medlemmene søke råd hos distriktskontoret.
Misjonsarbeidere og menighetens embetspersoner må være eksempler når
det gjelder tiende – De som er ansatt i distriktet, menighetens forstandere,
andre som holder verv i menigheten samt lederne av våre institusjoner må
være klar over at det å sette et godt eksempel når det gjelder tiende, er et
viktig prinsipp for lederskap i Guds verk. De som ikke vil følge denne norm
for lederskap, kan ikke ha verv i menigheten eller fortsette som
misjonsarbeidere.
Tiende – en bibelsk forpliktelse – Selv om trofasthet når det gjelder tienden
ikke er en betingelse for medlemskap i menigheten, anses det som en
forpliktelse Bibelen pålegger alle troende i sitt forhold til Gud. Det er en av
163
de åndelige aktiviteter der troende kan gjøre krav på himmelens rikeste
velsignelser i sine liv og erfaringer.
”Bring hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus,
og prøv meg på denne måten, sier Herren, Allhærs Gud. Da skal jeg åpne
himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål” (Mal 3,10).
Gaver
Skriften legger vekt på at vi i tillegg til tiende også har en forpliktelse
til å bringe gaver til Herren. Å unnlate å gi gaver er like galt som å holde
tilbake tienden. Det er å rane fra Gud (Mal 3, 8). Syvendedags
Avdentistsamfunnet har helt fra starten fulgt skikken med å gi rikelige gaver
til Guds sak. Dette har resultert i stor framgang og mange velsignelser for
menighetens arbeid. Velstående personer, yrkesutøvere med høy inntekt,
bønder, industriarbeidere, pastorer og misjonsarbeidere, ja, også nye
medlemmer i land der lønningene er lave, har alle stått sammen og
rundhåndet støttet Guds sak ved å gi gaver i forhold til sine inntekter.
Sabbatsskolegaver – Den mest brukte metoden til systematisk givertjeneste
er gjennom sabbatsskolen. Sabbatsskolegavene brukes til misjonsarbeidet på
verdensfeltet. Hver sabbat kommer det inn store summer på denne måten.
Andre gaver – Fra tid til annen blir det tatt opp andre offer, både til
verdensmisjonen og for generelle eller lokale behov. Når det blir tatt opp slike
offer til verdensmisjonen eller for å dekke generelle eller lokale behov, skal
alle pengene som blir lagt i kollektkurven bli regnet som en del av dette offer,
med mindre den som gir, har gitt uttrykk for noe annet.
Spesielle gaver til bestemte områder – Den finansielle støtten til
menighetens virke rundt om i verden er basert på budsjettprinsippet. Midler
blir tildelt de forskjellige områder av feltet på grunnlag av budsjetterte behov.
Dette er en rettferdig måte å fordele midlene på, og det er en metode som
skaper likhet. Den sikrer at alle områder får sin rettmessige del. Hvis det
utenom budsjettet blir gitt spesielle gaver til utvalgte områder, skaper det
forskjellsbehandling til ulempe for alle de andre områder. Hvis slike gaver
blir gitt med tanke på at det skal startes opp nytt arbeid, vil dette arbeidet
kunne gå i stå når de spesielle midlene er brukt opp, dersom det ikke blir tatt
med når nye budsjetter skal legges. På denne måten vil andre områder som
har like store behov, men ikke har samme mulighet til å gjøre dem kjent,
kunne miste sin rettmessige del av midlene. De midler de kunne ha fått, må i
164
stedet brukes for å støtte det arbeidet som ble satt i gang ved hjelp av spesielle
gaver. Menighetens erfaring har gang på gang vist hvor hensiktsmessig det
har vært at våre medlemmer gir rundhåndet og trofast gir sine kollekter og
gaver gjennom de autoriserte kanaler. På den måten kan de ha
tilfredsstillelsen av å vite at alle deler av feltet nyter godt av det når midlene
blir gitt på den måten.
Hjelp til fattige og nødlidende – I menigheten blir det også samlet inn
midler for å hjelpe de av menighetens egne medlemmer som er fattige og
lider nød. Menigheten bør om mulig ha en reserve som kan brukes når det er
behov for øyeblikkelig hjelp. Menigheten bør imidlertid ha en velvillig
holdning til alle som er i nød, og menighetsstyret kan bevilge midler fra
hjelpekassen til det arbeid som menigheten gjør for trengende familier i
nærmiljøet.
Lokalt budsjett for menighetens utgifter – Den mest tilfredsstillende måte å
skaffe midler til veie for den lokale menighetens utgifter, er å legge et
budsjett. Ved årets begynnelse bør menighetsstyret legge fram et godt
forberedt budsjett for de utgifter som vil komme i løpet av året. Budsjettet bør
ta med i beregningen alle utgifter til reparasjoner, varme, lys,
vaktmestertjenester (hvis de er lønnet), utgifter til menighetsskole og
lærerlønninger, hjelpekassen, osv. Budsjettet legges fram for menigheten, der
det blir vurdert og vedtatt, samtidig som det blir lagt planer for at de
nødvendige midler er tilgjengelige slik at budsjettet kan gå i balanse. Midler
til å dekke de budsjetterte utgiftene kan skaffes ved kollekter eller faste
bidrag. Alle medlemmer i menigheten bør være med å støtte både den lokale
menighet og saken generelt – tilpasset den økonomiske situasjon for den
enkelte.
Eksempel på budsjett for en menighet – Det følgende budsjett kan tjene
som et eksempel og kan tilpasses situasjonen og behovet i menigheter av alle
størrelser.
Menighetens budsjett
Forventet inntekt
Kollekter til sabbatskolens utgifter
Hjelpekassen
kr
kr
165
1500
3750
Gaver til (menighetens) kombinert(e) budsjett
Velferdslaget
Til sammen
180250
kr 172000
kr
3000
kr
Forventete utgifter
Reparasjoner og vedlikehold av kirken
Rengjøringsmidler
Lys og varme
Forsikring
Materiale til sabbatskolen
Blomster
Kommunale avgifter
Kontorartikler og porto
Telefon
Menighetsskolen
Uforutsette utgifter
Utbetaling fra hjelpekassen
Til sammen
180250
kr
kr
kr
kr
kr
kr
kr
kr
kr
kr
kr
kr
20000
1250
75000
15000
1500
2000
12000
2000
3000
40000
5000
3500
kr
Alle menigheter må tilpasse budsjettet slik at det er dekning for alle utgifter,
og alle avdelinger i menigheten må tas med på råd når budsjettet skal settes
opp.
Generelle råd
Om pengeinnsamlinger – Spørsmålet om pengeinnsamlinger dekkes av
følgende regler:
1. Ingen distrikter, menigheter eller institusjoner må legge planer som
forutsetter innsamling av midler utenfor deres eget område med mindre de har
fått spesiell tillatelse til slik innsamling. Alle innsamlinger innenfor eget
område må være i samsvar med de retningslinjer som er fastsatt av distriktet,
unionen og Generalkonferensen.
2. For å beskytte våre menigheter mot uautoriserte og uærlige personer og
organisasjoner utenfor Adventistsamfunnet, gjelder følgende retningslinjer:
166
a. Pastorer og ledere i menigheten skal ikke tillate personer å agitere
fra talerstolen til fordel for pengeinnsamlinger som ikke er godkjent av
distriktets ledelse. (Se s. ?? og ??)
b. Uten slik godkjennelse er det ikke tillatt for noen å samle inn
penger, verken privat eller offentlig.
c. Litteratur og brosjyrer som utgis i innsamlingsøyemed, må bare
deles ut til ansvarsbevisste personer.
d. Alle pengemidler som blir gitt som svar på appeller, skal gå
gjennom menighetens regulære kanaler.
e. Misjonsarbeidere som representerer spesielle interesser i et bestemt
område, har ikke tillatelse til å samle inn penger til dette i et annet område
eller distrikt uten å ha spesiell tillatelse fra distriktets ledelse og denne
tillatelse foreligger skriftlig.
f. Ledelsen i distriktet og menigheten skal ta de skritt som måtte være
nødvendig for å hindre offentlige pengeinnsamlinger som er ulovlige eller
som ikke er godkjente.
3. Materiale av den typen som brukes i den årlige hjelpeaksjonen, slik som
brosjyrer eller bøsser med merkelapper, må ikke brukes til noen annen form
for innsamling verken til lokalt arbeid eller i misjonssammenheng. Unionen
og det lokale distrikt må ta de nødvendige forholdsregler for å hindre avvik
fra denne regel.
4. Misjonærer som er på besøk i sine hjemmemenigheter eller har kontakt
med dem pr. brev, skal bare samle inn penger til prosjekter som allerede er
innbefattet i de budsjettmessige bevilgninger. De må samarbeide med
menigheter og distrikter og på den måten skaffe de milder som er nødvendig
for å innfri de bevilgninger som hele vårt misjonsprogram er avhengig av.
Alle midler som blir samlet inn på denne måten, må gå gjennom de regulære
kanaler.
Om tvilsomme metoder for å skaffe penger til menigheten – Syvendedags
adventister har alltid tatt sterk avstand fra alle tvilsomme metoder å skaffe
penger på, enten det er til lokale formål eller til arbeidet i sin helhet.
”Hva slags midler er det mange kirker tyr til når de skal samle inn penger til
religiøse formål? Til basarer, soupéer, veldedighetsutsalg eller endog til
lotterier og lignende påfunn. Ofte blir det stedet som er innviet til
gudstjeneste, vanhelliget ved at man fester og drikker, kjøper og selger og tar
del i lystighet. Respekten for Guds hus og aktelsen for å tilbe ham blir
nedbrutt hos de unge. Selvbeherskelsens skranker blir svekket. Når de blir
føyet på denne måten, vokser egenkjærligheten, og lysten til stas blir
oppmuntret og styrket. – Veiledning for menigheten, bind 3, s.254
167
”Etter hvert som Guds verk vokser, vil det komme stadig flere anmodninger
om hjelp. For å oppfylle dem må de kristne følge Guds oppfordring: ’Bring
hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus’ (Mal 3, 10). Om
alle bekjennende kristne trofast gav Gud tiende og gaver, ville forrådshuset
være fullt. Da ville det bli unødvendig å ty til messer, lotterier og sosiale
arrangementer for å skaffe midler til evangeliets utbredelse.” – Alfa og
Omega, bind 6, s. 233.
Om at tiende og gaver ikke er innskudd på personlig konto – Tiende og
gaver som betales inn til menigheten, kan ikke betraktes som et fond som
giveren en gang i framtiden kan høste fordeler av. Disse midlene skal
benyttes til de formål som de er gitt til.
Om å unngå gjeld – Et menighetsstyre må alltid rådføre seg med ledelsen i
distriktet før de stifter noen form for gjeld. Mange menigheter er kommet i
pinlige økonomiske situasjoner fordi de har bygd eller kjøpt kirker eller
skolebygninger uten å ha lagt ordentlige planer. Slike situasjoner kan unngås
hvis en menighet rådfører seg med distriktet før de setter i gang og holder fast
ved de retningslinjer Adventistsamfunnet har for finansieringen av slike
prosjekter.
Om finansiering av kirkebygninger – Menigheter som planlegger å kjøpe
eller bygge kirkebygninger blir advart mot å påta seg finansielle forpliktelser
som kan sette medlemmene i en vanskelig situasjon. Når det gjelder slike
prosjekter, skal styrene i distrikt og union gi veloverveide råd i hvert enkelt
tilfelle der de tar i betraktning slike faktorer som menighetens størrelse, de
finansielle ressursene og bygningens beliggenhet.
Når det gjelder kjøp eller bygging av kirkebygg, må det ikke under noen
omstendighet inngås forpliktende avtaler eller byggearbeidet påbegynnes før
styrene i distriktet og unionen har godkjent planene. De må også først sikre
seg at alle finansielle forhold er i samsvar med gjeldende retningslinjer.
Om bruk og forvaltning av midler – Det er et hellig ansvar å skulle ta imot
og forvalte midler til Guds verk. Disse midlene går først den regulære veien
fra det enkelte medlem til den lokale menighet ved menighetens kasserer. (Se
s. ??) De midler som skal brukes lokalt, blir fordelt til de forskjellige lokale
formål. De som skal brukes av distriktet eller er beregnet til Guds verk
generelt, blir sendt videre til distriktets kasserer. Distriktets kasserer fordeler
så midlene som skal brukes i distriktet, men sender videre til unionens
kasserer de midler som skal brukes i unionen eller i verket generelt. Unionens
168
kasserer fordeler de midler som skal brukes i unionen, men sender videre til
divisjonen eller Generalkonferensen alle de midler som er til verket generelt.
Alle disse kassererne, fra den lokale menighet til Generalkonferensen
arbeider under ledelse av de respektive styrer. De fordeler ikke midlene
uavhengig av vedtak i de respektive styrer.
Om revisjon – Alle regnskapsbøkene, helt fra den lokale menighetskasserer
og misjonssekretær helt til kassererne i Generalkonferensen, skal revideres av
revisorer som er utpekt til oppgaven. Denne regelen om revisjon gjelder også
for alle institusjoner som drives av Adventistsamfunnet. Denne ordningen
sikrer at forvaltningen av midler skjer på den mest betryggende måte. (s. ??)
169
KAPITTEL 13
Kristne normer
Et høyt ideal
Det kristne liv er ikke en justering eller forbedring av den gamle livsførsel,
men en total forvandling av vår natur. Dette betyr at vi dør til selvet og
synden og at vi blir oppreist til et nytt liv som nye mennesker i Kristus Jesus.
Ved tro vil Kristus bo i den kristnes hjerte. Dette skjer ved at vi ”betrakter
Kristus, at vi ser på Kristus, at vi alltid setter vår kjære Frelser høyt, at han er
vår beste og mest dyrebare venn, slik at vi aldri vil ønske å såre eller krenke
ham ved noen av våre handlinger.” På denne måten kan kristne oppleve å
”føle fellesskapet med Kristus gjennom hans nærvær”, og det er bare når vi er
klar over at han er nær oss på denne måten, at vi kan ta ”hver tanke til fange
under lydigheten mot Kristus” (Testimonies to Ministers, s. 387, 388) og våre
livsvaner kan komme i harmoni med den guddommelige standard.
Vi bør alltid tenke på at ”det beste vern mot fristelse og den største
inspirasjon til renhet og sannhet er bevisstheten om Guds nærvær.” –
Education, s. 255.
Den samme tanken kommer fram i Alfa og Omega, bind 1, s. 198, 199:
”Hvis vi alltid tenkte på at Gud ser og hører alt det vi gjør og sier, at han
holder nøye regnskap med våre ord og handlinger som vi en gang skal stå til
rette for, ville vi vike tilbake fra å synde. De unge burde alltid tenke på at
hvor de enn er, og hva de enn gjør, så er de i Guds nærhet. Ikke noe i vårt liv
skjer ubemerket. Vi kan ikke skjule våre handlinger for ham. … Han legger
nøye merke til hver handling, hvert ord og hver tanke, som om det ikke fantes
andre mennesker i verden, og hele himmelens oppmerksomhet var rettet bare
mot denne ene personen.”
Guds kjærlighet gjelder alle, og særlig hans barn. Han lytter alltid til de
bønner som kommer fra hans folk, fra dem som har vendt seg bort fra verden
og gitt seg selv til ham. Ut fra dette nære gjensidige forholdet vokser det fram
en respekt og ærbødighet som vil komme til syne hver eneste dag hvor vi enn
er. Som kristne er vi medlemmer av en kongelig familie, vi er barn av
himmelens konge. Derfor bør vi ikke si et eneste ord eller gjøre en eneste
handling som vil bringe vanære over ”det gode navn som er nevnt over dere”
(Jak 2,7). I alle livets forhold bør vi ”studere den guddommelige og
menneskelige karakter nøye og alltid spørre oss selv: ’Hva ville Jesus ha gjort
hvis han var i mitt sted?’ Dette burde være målestokken for våre plikter.” –
Helse og livsglede, s. 376.
170
Det er gjennom menigheten i historiens sluttfase at Gud vil gi den endelige
demonstrasjon til hele universet om at evangeliet fullt ut kan frelse menn og
kvinner fra syndens makt. I våre dager er det nødvendig at vi som
medlemmer av denne menigheten, igjen framhever de høye idealer for kristen
livsstil, og at vi fornyer vår lojalitet mot disse gudgitte prinsipper. Alle bør nå
opp til den høye standard som kjennetegner kristen livsstil og skille seg ut fra
verden. Derfor legger vi vekt på det råd Herrens apostel gir oss: ”Elsk ikke
verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke
kjærligheten til Faderen i seg” (1 Joh 2,15).
Bibelstudium og bønn
Åndelig liv opprettholdes ved åndelig næring. Hvis vi skal kunne vokse i
helliggjørelse, er det nødvendig å ha et andaktsliv der bibelstudium og bønn
er en vane. I en tid hvor lesestoff strømmer fra trykkpressene over alt, og
eteren er fylt med tusenvis av stemmer som alle ønsker å bli hørt, er det vår
plikt å lukke øyne og ører for mye av det som søker adgang til våre sinn, og i
stedet vie vår oppmerksomhet til Guds bok – bøkenes bok, livets bok. Hvis vi
holder opp med å være et bokens folk, er vi fortapt og vår oppgave har vært
mislykket. Bare når vi hver dag samtaler med Gud i bønn og lytter til hans
stemme som taler til oss gjennom Bibelen, kan vi ha håp om å kunne leve det
liv som ”er skjult med Kristus i Gud” (Kol 3,3) og fullføre hans verk.
Bønn er en toveis samtale der de troende lytter til Gud og taler til ham. ”Å
be betyr å lukke hjertet opp for Gud som for en venn.” – Veien til Kristus, s.
69. ”Ved alvorlig bønn blir vi brakt i forbindelse med den Eviges tanke”, men
”uten uavlatelig bønn og stadig årvåkenhet står vi i fare for å bli likegyldige
og for å vike av fra den rette sti”. – Veien til Kristus, s. 72. 70.
Hjemmet er hjørnestenen i menigheten, og et kristent hjem er et sted med
bønn. ”Fedre og mødre! Samme hvor viktig arbeidet deres er, så unnlat ikke å
samle familien rundt Guds alter. … De som vil leve tålmodig, kjærlig og med
et lyst syn på livet, må be.” – Helse og livsglede, s. 297.
I lokalsamfunnet
Selv om ”vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter … Herren,
Jesus Kristus, som frelser” (Fil 3,20) er vi fremdeles i denne verden, og vi er
en uatskillelig del av menneskesamfunnet. Det betyr at vi har samme ansvar
som våre medborgere for å løse livets dagligdagse problemer. I alle
lokalsamfunn der det bor syvendedags adventister, skulle de som Guds barn
utmerke seg som gode samfunnsborgere og være kjent som helstøpte kristne
171
som gjør en innsats til beste for fellesskapet. Vårt høyeste ansvar er overfor
menigheten og det store oppdrag å forkynne evangeliet om riket for alle
folkeslag. Likevel må vi så langt vi har muligheter til det, med våre midler og
vår innsats støtte alle positive tiltak for å skape forbedringer i den
eksisterende samfunnsorden. Vi må heve oss over alle politiske og sosiale
konflikter, men likevel må vi alltid være kompromissløse og stå fast på rett og
rettferdighet i samfunnslivet, samtidig som vi holder fast på vår religiøse
overbevisning. Vi har et hellig ansvar for å være lojale borgere i det landet vi
hører hjemme, og det er vår plikt å "gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva
Guds er" (Matt 22,21).
Helligholdelse av sabbaten
Sabbaten er en hellig institusjon som skal minne oss om Guds kjærlighet til
menneskeheten. Den er et minnesmerke om Guds makt som kom til syne da
han skapte verden, og den er også et tegn på hans makt til å gjenskape og
hellige menneskenes liv (Esek. 20,12). Når vi helligholder sabbatsdagen, er
det et uttrykk for troskap mot vår skaper og for fellesskap med vår gjenløser.
Sabbaten er på en spesiell måte en prøve på vår lydighet. Hvis vi som
enkeltindivider ikke består denne prøven, hvordan kan vi da på en
overbevisende måte forkynne sabbatsbudskapet for verden?
Sabbatsdagen har en helt spesiell plass i syvendedags adventistenes liv.
Ukens sjuende dag, fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag (3 Mos
23,32) er en gave fra Gud, et bevis på at hans nåde også gjelder tiden.
Sabbaten er et privilegium, en spesiell anledning til å møte ham som elsker
oss og som vi elsker, en hellig tid som er satt til side i Guds evige lov, en
gledesdag til tilbedelse av Gud, og til fellesskap med andre (Jes 58, 13). De
troende hilser sabbatsdagen velkommen med glede og takknemlighet.
”Gud har i sin kjærlighet satt en grense for hvor mye vårt arbeid kan kreve av
oss. Han holder sin nådige hånd over sabbatsdagen. På denne dagen som
tilhører ham, har han lagt inn muligheter til at vi som familier kan ha samfunn
med ham, med naturen og med hverandre.” – Education, s. 251.
Sabbatens timer tilhører Herren og skal brukes for ham alene. I vår
helligholdelse av Herrens dag, er det ingen plass for vår egen fornøyelse, våre
egne ord, våre egne gjøremål eller våre egne tanker (Jes 58, 13). Når solen går
ned, kan familien samles og ønske den hellige sabbatsdagen velkommen med
bønn og sang, og på samme måten kan vi avslutte dagen med bønn, der vi gir
uttrykk for takknemlighet for den vidunderlige kjærlighet han har vist oss.
Sabbaten er en spesiell dag for tilbedelse både hjemme og i kirken, en dag
som bringer glede til oss selv og våre barn, en dag der vi kan lære mer om
172
Gud fra Bibelen og fra naturen som også er en stor lærebok. Det er en tid da
vi kan besøke de syke og virke for sjelers frelse. Arbeidsukens ordinære
sysler legges til side, og unødvendig arbeid får vente. Verdslig lesestoff eller
verdslige radio- og fjernsynsprogrammer skulle ikke få oppta tiden på
Herrens hellige dag.
”Sabbaten er ikke bestemt til å være en tid i uvirksomhet. Loven forbyr
verdslig virksomhet på Herrens hviledag. Det arbeid som man får sitt daglige
utkomme fra, må opphøre. Ikke noe arbeid for verdslig fornøyelse eller
vinning er tillatt på den dagen. Likesom Gud avsluttet sin skapergjerning og
hvilte på sabbatsdagen og velsignet den, skal menneskene forlate dagliglivets
sysler og vie disse hellige timer til sunn hvile, tilbedelse og gode gjerninger.”
– Alfa og Omega, bind 4, s. 173, 174.
Et program for dagen som inneholder aktiviteter i samsvar med sann
sabbatshelligholdelse, kan gjøre denne dagen til den beste dag i hele uken for
oss selv og for våre barn – en sann og ekte forsmak på hvilen i himmelen.
Respekt for Guds hus
Kristne som forstår hva det innebærer at Gud er allmektig, hellig og kjærlig,
vil alltid og under alle forhold legge for dagen en ånd som er preget av dyp
respekt overfor Gud, overfor hans ord og tilbedelsen av ham. ”Alle som
kommer fram for Gud, bør være preget av ydmykhet og ærefrykt.” – Alfa og
Omega, bind 1, s. 234. De vil innse at ”tid og sted for bønn er hellig, fordi
Gud er tilstede” – Gospel Workers, s. 178. Når de kommer for å tilbe, er det
ikke på en skjødesløs, likegyldig måte, men sinnet er stemt til bønn og
ettertanke, og de vil unngå all unødvendig samtale.
Foreldre bør på en respektfull måte lære sine barn ”hvordan en skal ferdes i
Guds hus” (1Tim 3,15). Hvis barn og unge får omhyggelig undervisning
hjemme, på sabbatsskolen og i kirken om tilbedelse og ærefrykt for Gud, vil
det være en sterk innflytelse i retning av å bevare deres troskap i senere år.
Den pastor som selv forstår at han står i en hellig tjeneste, vil ved sitt
eksempel, sin undervisning og sin opptreden på talerstolen, framelske
ærbødighet, enkelthet, orden og verdig opptreden i kirken. ”Herren er i sitt
hellige tempel; vær stille for ham, all jorden!” (Hab 2,20).
Helse og avhold
Legemet er et tempel for Den Hellige Ånd (1 Kor 6, 9). ”Både mental og
åndelig energi er i stor grad avhengig av fysisk styrke og aktivitet. Alt som
fremmer den fysiske helse, fremmer også utviklingen av et sterkt sinn og en
173
avbalansert karakter” – Education, s. 195. Det er på bakgrunn av dette at
syvendedags adventister bestreber seg på å leve på en fornuftig måte i
samsvar med de helseprinsipper som innbefatter fysisk aktivitet, korrekt
pusteteknikk, solskinn, frisk luft, bruken av vann, tilstrekkelig søvn og hvile.
Denne overbevisning fører også til at de går inn for sunne spisevaner, et fritt
valg i tråd med prinsipper for helsevern og selvkontroll. Derfor avstår de også
fra bruken av alkohol i alle former, fra tobakk og vanedannende narkotiske
midler. De prøver å ta vare på fysisk og psykisk balanse ved å unngå alle
ytterligheter.
Helsebudskapet og prinsippene om helse og avhold er uatskillelige deler av
adventbudskapet. Vi fikk undervisning gjennom Herrens tjenerinne om at ”de
som holder hans bud, må holde seg nær til ham, og ved måtehold i bruken av
mat og drikke holde sinnet i en tilstand som på best mulig måte gjør dem
skikket til å være hans tjenere.” – Counsels on Health, s. 132, 133. Vi er også
undervist om at ”Herren har planlagt at den positive innflytelsen av
helsebudskapet skal være en del av de siste framstøt for å forkynne
evangeliet.” – Medical Ministry, s. 259.
Vi tilhører Gud med legeme, sjel og ånd. Derfor er det en religiøs plikt å
overholde de lover som gjelder for helse, både for egen lykke og velvære og
for at vi kan yte en bedre tjeneste for Gud og mennesker. Vi må ha kontroll
over appetitten. Helsen styrkes når vi på en fornuftig måte gjør bruk av de
helseprinsippene som nyttiggjør bruken av frisk luft, hensiktsmessig
påkledning, renslighet, passende mosjon og avkobling, tilstrekkelig søvn og
hvile, og en sunn og fullverdig kost. Gud har sørget for at vi har adgang til et
utvalg av matvarer som er tilstrekkelig til å sikre alle våre behov for riktig
ernæring. Frukt, kornprodukter, nøtter og grønnsaker, enkelt tillaget, ”utgjør
sammen med melk eller fløte, det sunneste kosthold”. – Christian
Temperance and Bible Hygiene, s. 47.
Når prinsippene for sunt levevis blir fulgt, vil behovet for stimulanser ikke
være til stede. Bruk av rusmidler eller narkotika i noen form er forbudt ifølge
naturlovene. Helt fra adventbevegelsens første tid har avhold fra alkohol og
tobakk vært en betingelse for å være medlem av syvendedags
adventistmenigheten. (Se s. ???????)
Herren har gitt oss et stort lys angående helseprinsipper, og moderne
forskning har tydelig bekreftet at disse prinsippene er riktige. Vi kan derfor
ikke være trygge om vi ignorerer dem. Vi er blitt fortalt at de som ”velger å
følge sin egen forkjærlighet i dette spørsmål, kommer litt etter litt til å blir
likegyldige angående den undervisning Herren har gitt angående andre sider
av den nærværende sannhet, og de kommer til å miste forståelsen av hva som
er sannhet.” – Veiledning for menigheten, bind 3, s. 276.
174
Klesdrakt
Som syvendedags adventister er vi kalt ut fra verden. Vi er kalt til å
reformere. Sann religion griper inn i alle aspekter av livet og må prege alle
våre aktiviteter. De vaner vi legger oss til, må ha sitt utspring i prinsipper og
ikke i påvirkninger fra verden omkring oss. Skikker og moter forandrer seg
fra år til år, men prinsippene for korrekt atferd er alltid de samme.
Klesdrakten er en viktig del av kristen karakter. Tidlig i vårt samfunns
historie fikk vi undervisning om hvordan kristne skulle være kledd. Formålet
med denne undervisning var ӌ beskytte Guds folk fra den nedbrytende
innflytelsen i verden, samt å bidra til en bedre helse, både fysisk og åndelig”.
– Testimonies, bind 4, s. 634. Dette er i sannhet et vidtrekkende formål! Det
er ikke noe positivt i å kle seg annerledes enn menneskene omkring oss bare
for å være annerledes, men der det er et spørsmål om moral og høyverdige
prinsipper, vil en samvittighetsfull kristen være tro mot sin overbevisning
heller enn å følge dagens skikk og bruk.
Kristne skulle ikke kle seg på en glorete måte og bør unngå overdreven
pynt. Om mulig bør klærne være av god kvalitet, med avstemte farger og
egnet til sitt bruk. Man bør velge klær etter kvalitet mer enn etter et ønske om
å ta seg ut. Vår klesdrakt bør være preget av nøkternhet, skjønnhet,
anstendighet og egnethet til sitt bruk. For ikke å være iøynefallende, bør den
følge en konservativ men også tidsriktig stil. (Se Messages to Young People,
s. 351, 352.)
Når menn og kvinner aksepterer motens ekstreme luner, antyder dette bare
at alvorligere ting blir skjøvet i bakgrunnen. Uansett hvor fornuftig folk
vanligvis kler seg, finnes det alltid ekstreme moter som bryter
anstendighetens lover, og er dermed direkte medvirkende til den umoral som
hersker i dag. Mange som blindt følger moten, er til dels uvitende om disse
virkningene, men resultatene er ikke mindre skjebnesvangre. Guds folk bør
alltid være konservative i sin påkledning, og de vil ikke la ”spørsmålet om
klær fylle tankene”. – Evangelism, s. 273. De vil ikke være de første til å kle
seg etter siste mote eller de siste som legger bort den gamle.
”Å kle seg enkelt og å la være å pynte seg med kostbarheter og smykker av
enhver art hører med til vår tro.” Veiledning for menigheten, bind 1, s. 302
Bibelen lærer oss klart at bruken av smykker ikke er etter Guds vilje. ”… ikke
med flotte frisyrer, gullsmykker, perler eller dyre klær” er det råd apostelen
Paulus gir oss (1 Tim 2,9). Bruken av smykker er et forsøk på å oppnå en
form for oppmerksomhet som ikke er i harmoni med kristen selvfornektelse.
175
I noen land blir bruken av vielsesring sett på som obligatorisk, og i folks
tankegang er den et uttrykk for høyverdig moral og blir derfor ikke sett på
som et smykke. Under slike forhold har vi ikke noe ønske om å fordømme
bruken av vielsesring.
Vi må huske at det ikke er ”ytre stas” som er kjennetegnet på en sann kristen
karakter,
men ”det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er …
dyrebart for Gud” (1 Pet 3,3.4). Bruk av kosmetikk som ikke er i samsvar
med god smak eller prinsippene for kristen sømmelighet, bør unngås.
Renslighet og kristen atferd må kjennetegne den kristne i hele hans/hennes
framtreden og påkledning. Dette blir et uttrykk for at vi alltid og til alle tider
ønsker å være verdige representanter for vår Herre Jesus Kristus.
Kristne foreldre må bruke all sin innflytelse, sin undervisning og sitt
eksempel for å lære sine sønner og døtre å kle seg passende, slik at de på den
måten kan vinne respekt og tillit blant dem som kjenner dem. Våre
medlemmer bør anse seg selv som velkledd bare i den utstrekning de møter
kravene til anstendighet og de bruker en konservativ klesstil som vitner om
god smak.
Enkelhet
Enkelhet har helt fra starten vært et av de grunnleggende kjennetegn på
syvendedags adventistmenigheten. Vi må fortsette å ha en enkel livsstil. En
økende utfoldelse av stas og prakt i religionsutøvelsen går alltid parallelt med
en svekkelse av åndelig kraft. På samme måte som Jesu liv åpenbarte en
tydelig kontrast til datidens pomp og prakt, slik må enkeltheten og kraften i
adventbudskapet stå i markert kontrast til den forfengelighet vi ser omkring
oss i dag. (Se Education, s. 77) Herren fordømmer ”unødig, ekstravagant
utlegg av penger bare for å tilfredsstille stolthet og ønsket om å bli lagt merke
til.” – Testimonies to Ministers, s. 179. I harmoni med disse prinsippene bør
enkelhet og sparsommelighet kjennetegne alle våre skoleavslutninger,
brylluper og andre arrangementer i våre kirker.
Lesestoff
I likhet med kroppen trenger også vårt indre menneske næring til fornyelse
og styrke (2 Kor 4,16). Vi er hva vi tenker. Derfor er det så viktig for vår
karakterutvikling og for å gjennomføre hensikten med våre liv at sinnet får
den rette næring. Vi må være nøye med våre mentale vaner. Ingenting røper
vår karakter bedre enn det vi velger å lese eller lytte til. Bøker og annen
176
litteratur er av største verdi når det gjelder å formidle opplysning og kultur,
men disse kilder må velges med omtanke og brukes riktig. Det finnes et vell
av god litteratur, både bøker og tidsskrifter, men på samme tid oversvømmes
vi også av dårlig litteratur, og den er ofte skjult bak et meget tiltalende ytre,
men like fullt er den ødeleggende for tankegang og moral. Skildringer av
løsslupne eventyr og moralsk løsaktighet, som presenteres på trykk eller i
andre media, er upassende for unge og eldre, enten det er oppdiktet eller
hentet fra virkeligheten.
”De som har for vane å pløye gjennom spennende historier, forkrøpler
ganske enkelt sin åndskraft og mister evnen til våken tenkning og
granskning.” – Counsels to Parents, Teachers, and Students, s. 135. Vi er
også blitt undervist om at vanen med å lese oppdiktet litteratur ”gjør sjelen
uskikket til å vurdere og fatte dybden i de store spørsmål om livets hensikt og
mål” og ”skaper motvilje mot livets hverdagsplikter.” – Counsels to Parents,
Teachers, and Students, s. 383.
Radio og fjernsyn
Radio og fjernsyn har forandret hele vår tilværelse og har gitt oss
umiddelbar kontakt med menneskers liv, tankegang og aktiviteter over hele
kloden. Radio og fjernsyn er glimrende pedagogiske media. De er et middel
til å utvide vår kunnskap om det som skjer i verden, til å følge med i viktige
debatter og til å nyte det beste av musikalske begivenheter.
Dessverre er det også slik at radio og fjernsyn serverer lyttere og seere en
praktisk talt sammenhengende meny med teater- og dramaproduksjoner, og
dermed mange påvirkninger som verken er sunne eller oppbyggelige. Hvis vi
ikke bruker vår dømmekraft og er besluttsomme i våre valg, kan radio og
fjernsyn forvandle våre hjem til teatersaler og varietelokaler av en heller
tvilsom og snusket kvalitet.
Vi kan finne trygghet for oss selv og våre barn ved at vi beslutter oss til ved
Guds hjelp å praktisere det råd apostelen Paulus gir oss: ”For øvrig, brødre:
Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte,
all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det!” (Fil 4,8).
Rekreasjon og underholdning
177
Hensikten med rekreasjon er å bringe fornyelse til kropp og sinn. Et aktivt,
sunt sinn trenger ikke verdslige fornøyelser, men fornyer sine krefter ved
sunn rekreasjon.
”Mange av de fornøyelser som er populære i verden i dag, til og med blant
bekjennende kristne, fører til samme resultat som de hedenske festene gjorde.
Satan benytter de fleste av disse fornøyelsene for å føre mennesker i
fordervelsen. I århundrer har Satan gjort bruk av scenekunsten for å egge
lidenskapene og forherlige lasten. Han benytter også operaen med dens
fascinerende opptrinn og fengslende musikk, karnevalsdansen og kortspillet i
den hensikt å bryte ned prinsippenes skanser og åpne døren for sanselighet.
Alle slags fornøyelser som appellerer til stoltheten og begjæret, og som får
mennesket til å glemme Gud og tape de evige interesser av syne, er Satans
middel til å legge menneskesjelen i lenker.” –Alfa og Omega, bind 2, s. 59.
Vi vil advare så alvorlig vi kan mot kinoens forførende og ødeleggende
innflytelse. Kinoen er ikke et sted for den kristne. Spillefilmen med sine
dramatiske framstillinger, som både direkte og ved hentydninger beskriver
menneskenes synder og forbrytelser – mord, hor, tyveri og andre beslektede
synder – er i stor grad ansvarlig for den nedbrytning av moralen som finner
sted i våre dager. Vi henstiller til foreldre, barn og unge om å holde seg vekk
fra disse forlystelsessteder og de filmer som idoliserer skuespillere og
skuespillerkunst. Hvis vi i stedet kunne fryde oss over Guds store skaperverk
i naturen og i den kjærlighet som kommer til syne i samspillet mellom
guddommelige krefter og menneskelige redskaper, ville vi ikke bli tiltrukket
av de banale framvisninger på en teaterscene.
Dans er en annen form for fornøyelse som har en ødeleggende virkning.
”Dans som underholdningsform, slik den blir praktisert i våre dager, er et
arnested for fordervelse og en fryktelig forbannelse for samfunnet.” –
Messages to Young People, s. 399. (Se også 2 Kor 6,15-18; 1 Joh 2,15-17; Jak
4, 4; 2 Tim 2,19-22; Ef 5,8-11; Kol 3,5-10.)
La oss ikke støtte de kommersielle forlystelsessteder der vi er sammen med
verdslige, skjødesløse, forlystelsessyke menneskemasser som ”elsker lystene
høyere enn Gud” [2 Tim 3, 4].
Rekreasjon er nødvendig. Som et folk må vi prøve å trekke våre
vennskapsforhold
og
våre
rekreasjonsaktiviteter
inn
i
en
menighetssammenheng. Vi anbefaler at alle hjem som har barn, skaffer seg
hjelpemidler og utstyr som kan hjelpe ungdommen til å få utløp for sin
kreative energi på en positiv måte. Musikkgrupper, ungdomslags- og
speideraktiviteter, misjonsprosjekter og lignende kan være med til å gi sunn
rekreasjon og positivt sosialt samvær for de unge.
178
Musikk
”Musikken skulle tjene en hellig hensikt. Den skulle løfte tankene mot det
som var rent, edelt og høyverdig og stemme sjelen til andakt og
takknemlighet.” – Alfa og Omega, bind 2, s. 180. Jesus ”hadde samfunn med
himmelen i sang.” – Alfa og Omega, bind 4, s. 54.
Musikk er en av de mest opphøyde kunstformer. God musikk skaper ikke
bare glede, men løfter sinnet opp og framelsker de fineste egenskaper. Gud
har ofte brukt åndelige sanger til å røre synderes hjerter og lede dem til
omvendelse. Nedbrytende musikk derimot, ødelegger sjelens egen rytme og
bryter ned moralen.
Vi må utvise stor skjønnsomhet i vårt valg av musikk. Personer med
en ekte forståelse av kultur vil ta avstand fra alle melodier som er preget av
jazz, rock eller andre beslektede blandingsformer, samt alle tekster med
tåpelig eller banalt innhold. La oss bruke bare god musikk i våre hjem, i våre
sosiale sammenkomster og i kirken. (Se s. ?)
Sosiale omgangsformer
Gud har gitt oss et sosialt instinkt til glede og nytte. ”… ved innbyrdes
kontakt oppnår menneskesinnet slepenhet og dannelse. Ved selskapelig
omgang blir det stiftet bekjentskap og vennskap som fører til enhet i hjertet
og til en atmosfære av kjærlighet som er velbehagelig i himmelens øyne.”” –
Veiledning for menigheten, bind 2, s. 350. Begge kjønn høster fordeler av å
være sammen under passende former. Slikt samvær bør ligge på et høyt plan
der det tas hensyn til de normer og restriksjoner som er fastsatt for å beskytte
samfunnet og den enkelte. Satan ønsker naturligvis å forderve alt som er godt,
og når det beste blir bedervet, leder det ofte til det aller verste. Derfor er det
så uhyre viktig at kristne mennesker holder fast på helt klare normer for sosial
omgang.
De idealer som gjør sosial omgang trygg og gagnlig, blir i våre dager
undergravd i en skremmende grad. Samvær mellom kjønnene har i en
alarmerende grad utartet til normløshet og tøylesløshet, og dette skjer fordi
lidenskapen ikke blir styrt av moralske og religiøse prinsipper. Seksuelle
avvik, incest og seksuelt misbruk av barn har fått en skremmende utbredelse.
Millioner av mennesker har forlatt de kristne normer for atferd og byttet bort
de fineste og helligste følelser ved ekteskapet og foreldrerollen, og de må nå
høste de bitre og beklagelige konsekvensene av å følge sine lyster. Dette
skader ikke bare samfunnets familiestruktur, men oppløsningen av familien
fører igjen til at disse og andre onder vokser og blir mer utbredt. Resultatene
179
viser seg i ødelagte liv hos barn og unge, noe som volder smerte og
framkaller medfølelse hos oss. Virkningene på samfunnet er ikke bare
ødeleggende, de blir også stadig mer omfattende.
Disse negative effektene er blitt mer synlige og utgjør en stadig større
trussel mot det kristne hjem, mot de idealer og de formål som ligger til grunn.
Hor, seksuelle overgrep mot ektefeller, incest, seksuelt misbruk av barn,
homoseksuell og lesbisk praksis er blant de åpenbare forvrengninger av Guds
opprinnelige plan. Når intensjonen i Bibelens klare ord (se 2 Mos 20,14; 3
Mos 18, 2.29 og 20,13; 1 Kor 6,9; 1 Tim 1,10; Rom 1,20-32) blir benektet og
advarslene forkastet til fordel for menneskelige ideer, oppstår det mye
usikkerhet og forvirring. Det er slik Satan gjerne vil ha det. Det har alltid vært
hans plan at mennesker skal glemme sitt guddommelige opphav, og at da han
”skapte mennesket i sitt bilde”, skapte han dem til ”mann og kvinne”
(1 Mos 1,27). Det vi opplever i verden i dag, er en gjenoppblussing av de
perversiteter som fantes i tidligere tiders sivilisasjoner.
Verden i dag er sykelig opptatt av sex og av lysten og jakten på sanselige
fornøyelser. De nedverdigende resultater av dette er klart framstilt i Guds ord.
Men Kristus kom for å ødelegge djevelens verk og for å gjenopprette
forbindelsen mellom mennesket og Skaperen. Så selv om mennesket helt fra
Adams tid er en fallen skapning og fanget under synden, vil de som er i
Kristus, få full tilgivelse og retten til på nytt å velge en bedre vei, veien til
total fornyelse. Takket være korset og kraften i Den Hellige Ånd, kan alle bli
frigjort fra sine syndige vaner slik at Skaperens bilde kan bli gjenopprettet i
dem.
Foreldre og de som er åndelige ledere for de unge, har plikt til åpent og uten
falsk beskjedenhet å være bevisst på de sosiale tilstander omkring oss. De må
utvikle sympati og forståelse for de problemer vår tids ungdom møter og må
gjøre en iherdig anstrengelse for å skape det best mulige miljø for de unge.
De må få et så nært forhold til dem at de blir i stand til å formidle både
idealene for kristenlivet og gleden og kraften i den kristne religion, slik at de
kan bli frelst fra det onde som er i verden, det som kommer av begjæret.
Til våre unge menn og kvinner sier vi: Ansvaret er deres. Uansett hvilke feil
deres foreldre kan ha gjort, har dere fått det privilegium å kunne praktisere de
høyeste idealer for kristen livsførsel. Oppriktig og ærbødig bibelstudium,
inngående kjennskap til naturen, årvåkent vakthold over de gudgitte
kroppslige drifter, oppriktig målsetting, stadig bønn og uegennyttig tjeneste
for andre vil være med til å bygge opp en karakter som vil sette dere i stand til
å stå imot det onde og som vil gjøre at dere har en positiv innflytelse i
samfunnet.
180
Sosiale arrangementer for unge og gamle må ikke gjøres til stunder med
lettsindig og tåpelig underholdning, men i stedet gi anledning til hyggelig
fellesskap der kroppens og sinnets krefter kan bli oppkvikket. God musikk,
oppbyggende samtaler, god opplesning, passende filmer eller lysbilder, lek og
spill som er utviklende, og framfor alt planlegging og utførelse av praktisk
misjonsarbeid, kan bidra til at slike anledninger til sosialt samvær blir til
velsignelse og styrke for dem som er med. Ungdomsavdelingen i
Generalkonferensen har utgitt materiale som kan gi hjelp og ideer for sosiale
samvær og veiledning i andre relaterte spørsmål.
Adventisthjem er absolutt de beste stedene for sosiale samlinger. På større
steder hvor dette ikke kan gjennomføres, og hvor vi ikke selv har et sted som
egner seg til slike formål, kan en leie lokaler som ikke settes i forbindelse
med det vi anser som nedbrytende underholdning. Lokaler som brukes til
offentlige fornøyelser, er gjerne preget av en atmosfære som ikke er i harmoni
med en kristen standard.
Unge og eldre sammen
En vennlig og hjertelig omgangstone mellom eldre og yngre er en av de
beste måter å øve en god innflytelse over barn og unge. ”Det er fare for at
både foreldre og lærere … ikke har tilstrekkelig sosialt samvær med sine barn
og sine elever.” – Counsels to Parents, Teachers, and Students, s. 76. Våre
skoler og andre institusjoner har plikt til å verne om moral og omdømme hos
dem som de har omsorg for. Det er deres plikt å sørge for passende tilsyn.
Foreldre bør helhjertet støtte opp om de regler som gjelder ved de
institusjoner der våre barn og unge har tilhold, og de bør innføre lignende
regler i sine egne hjem. Hvis dette skal bli mulig, har de plikt på seg til å lære
hvordan de skal være sammen med sine barn på en naturlig måte. Likevel er
det hovedsakelig opp til de unge selv å gjøre et samvær der foresatte er til
stede, både hyggelig og givende, slik at de voksnes tilstedeværelse ikke
skaper irritasjon og motvilje.
Fast følge og ekteskap
Tiden mens et par har fast følge blir ansett som en anledning for en
mann og en kvinne som allerede er tiltrukket av hverandre, til å bli bedre
kjent med hverandre som en del av forberedelsene til et mulig ekteskap. Det
kristne ekteskap er velsignet av Gud og er en forening av en troende mann og
en troende kvinne for at de kan fullbyrde den kjærlighet de har til hverandre,
støtte hverandre, dele sin lykke med hverandre og at de kan få barn som i sin
181
tur også vil bli kristne. Gud har ordnet det slik at denne forening skal vare
helt til den blir oppløst ved at en av partnerne dør.
Ekteskapet er samfunnets grunnvoll, og den ekte hengivenhet mellom mann
og kvinne er gitt av Gud. ”De som har planer om å gifte seg, bør veie enhver
følelse og merke seg utviklingen av karaktertrekk hos den de tenker å knytte
sin livsskjebne til. Hvert skritt i retning av ekteskap bør være preget av
sømmelighet, enkelhet, oppriktighet og en fast bestemmelse om å ære Gud og
gjøre hans vilje. Ekteskapet har konsekvenser både for dette livet og livet
etterpå. En oppriktig kristen vil aldri legge planer som ikke Gud kan
godkjenne.” – Helse og livsglede, s. 272.
Å unnlate å følge disse prinsippene når en skal velge en partner for
livet, kan få tragiske følger. Bare når mann og hustru står sammen om idealer
og mål, oppfyller de betingelsene for å få et lykkelig og vellykket hjem.
Skriften gir oss følgende råd: ”Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro!”
(2 Kor 6,14) Ulike synspunkter i religiøse spørsmål kan ødelegge lykken i et
hjem der ektefellene har forskjellig tro, og kan lede til forvirring og
komplikasjoner i barneoppdragelsen.
”Familiebåndene er de sterkeste, ømmeste og helligste av alle bånd på jord.
Det var Guds hensikt at familien skulle høyne menneskeheten. Det skjer når
ekteskapet blir inngått på en forstandig måte, i gudsfrykt, og når forholdet
mellom mann og hustru kjennetegnes av en sterk ansvarsfølelse.” – Det
kristne hjem, s. 16.
Et lykkelig og harmonisk familieliv har mange komponenter. Blant
dem finner vi ting som andaktsliv, helligholdelse av sabbaten, avkobling og
rekreasjon, omgangskrets, bruk av økonomiske ressurser og
barneoppdragelse. Forskjellige synspunkter når det gjelder disse forhold, kan
ofte undergrave familielivet, det kan føre til motløshet og kan til og med gjøre
at en helt mister sin åndelige erfaring. Derfor er det så viktig å huske at en
grundig forberedelse til ekteskap bør innbefatte pastoral rådgivning før
ekteskapet blir inngått.
”’Går vel to i følge, når de ikke er blitt enige om det?’ (Am 3,3) Lykke og
framgang i ekteskapet avhenger av at de to er ett. Men mellom den troende og
den vantro er det en markert forskjell i smak, tilbøyeligheter og målsetting.
De tjener to herrer som ikke kan ha noe fellesskap. Uansett hvor rene og
riktige den ene partens prinsipper er, vil innflytelsen fra en vantro ektefelle ha
tendens til å lede bort fra Gud.” – Alfa og Omega, bind 1, s. 156.
Ellen G. White advarer gjentatte ganger mot giftermål mellom ”troende og
ikke-troende”, og hun råder også til forsiktighet med å gifte seg med andre
kristne som ikke har ”tatt imot sannheten for denne tid.” – Veiledning for
menigheten, bind 2, s. 100 (Testimonies, bind 5, s. 364). Ekteskapet har større
182
sjanse til å vare og familielivet har større sjanse til å oppfylle Guds plan hvis
mann og hustru er ett og er knyttet sammen i felles åndelige verdier og
livsstil. Derfor fraråder Syvendedags Adventistsamfunnet på det sterkeste
ekteskap mellom en syvendedags adventist og en som ikke er det.
Syvendedags adventistpastorer rådes på det sterkeste til ikke å utføre slike
vielser.
Menigheten anerkjenner at den enkelte har full rett til selv å treffe den
endelige avgjørelse når det gjelder valg av ektefelle. Likevel har menigheten
det håp at hvis en person velger å inngå ekteskap med en som ikke er medlem
av menigheten, vil de ha forståelse for at en pastor i Syvendedags
Adventistsamfunnet, som har forpliktet seg til å stå for de prinsipper som det
her er redegjort for, ikke kan forventes å ville foreta en slik vielse. Hvis en
person velger å inngå et slikt ekteskap, må menigheten vise kjærlighet og
omsorg med tanke på at ektefellene skal nå fram til full enhet i Kristus.
(For ytterligere informasjon angående spørsmålet om ekteskap, se kap 15,
”Ekteskap, skilsmisse og gjengifte”.)
Konklusjon
Vi står midt i farene i den siste tid. Vi har ansvar for hurtig å bringe
det siste frelsesbudskap til verden. Vi står overfor en dom som vil nå sitt
høydepunkt ved at rettferdigheten blir opprettet i hele universet. Derfor må vi
med oppriktige hjerter hellige oss selv helt og fullt til Gud med legeme, sjel
og ånd, og bestemme oss for å opprettholde den høye standard for livsførsel
som må kjennetegne dem som venter på sin Herres gjenkomst.
183
KAPITTEL 14
Disiplin i menigheten
Generelle prinsipper
Dette kapittel har noen viktige sitater fra Ellen G. White, og vi
oppfordrer alle pastorer, embetspersoner og medlemmer i menigheten til å
legge merke til dem. Vi bør granske disse uttalelsene omhyggelig og under
bønn, for de framholder i klare og entydige ordelag det alvorlige ansvar som
er pålagt Guds folk når det gjelder å bevare menighetens renhet, integritet og
åndelige begeistring. Hvis noen av menighetens medlemmer blir kalde og
likegyldige, må menigheten prøve å vekke dem fra deres sløvhet. Hvis noen
begynner å gli bort fra sannheten, må det gjøres en innsats for å få dem
tilbake på den smale vei.
Feilende medlemmer – ”Når man skal behandle feilende medlemmer i
menigheten, må Guds folk omhyggelig følge den undervisning som Frelseren
gir i det attende kapittel hos Matteus ” – Veiledning for menigheten, bind 3, s.
159
”Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på
tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke,
så ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver
sak stå fast. Hører han heller ikke på dem, så si det til menigheten. Men vil
han ikke engang høre på menigheten, skal han være for deg som en hedning
eller en toller. Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være
bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen”
(Matt 18,15-18).
”Menneskene er Kristi eiendom, kjøpt av ham for en høy pris og knyttet til
ham med den kjærlighet som han og hans far har åpenbart for dem. Hvor
forsiktige bør vi derfor ikke være i våre handlinger mot hverandre!
Menneskene har ingen rett til å tenke ondt om sine medmennesker.
Medlemmene i menigheten har ingen rett til å følge sine egne påfunn og
tilbøyeligheter når de behandler medlemmer som har begått feil. De bør ikke
engang la sine fordommer angående den feilende komme til uttrykk, for når
de gjør dette, bringer de den onde surdeigen inn i andres sinn. Ufordelaktige
rykter om en bror eller søster går fra det ene menighetsmedlemmet til det
andre. Det blir begått feil og øvd urett fordi en eller annen er uvillig til å følge
de anvisninger Herren Jesus har gitt.
184
’Dersom din bror gjør en synd,’ sa Kristus, ’så gå til ham og tal ham til rette
på tomannshånd’ (Matt 18,15). Snakk ikke med andre om feilen. Den blir
fortalt til en, dernest til en annen og så til en tredje, og stadig vokser ryktet
inntil hele menigheten kommer til å lide. La saken bli ordnet ’på
tomannshånd’. Dette er Guds plan. ’Vær ikke for snar til å reise sak. For hva
vil du gjøre til sist når din neste fører skam over deg? Før bare saken med din
neste, men røp ikke andres hemmeligheter’ (Ord 25,8.9). Se ikke gjennom
fingrer med synd hos din bror, men avslør ham ikke, for da øker du bare
vanskeligheten og gjør at irettesettelsen kommer til å se ut som en hevn. Tal
ham til rette på den måten som Guds Ord anviser.” – Veiledning for
menigheten, bind 3, s. 159.
Søk forlik – ”Tillat ikke at krenkede følelser blir utviklet til hat. Tillat ikke
at såret blir betent og slår ut i giftige ord som smitter tilhørernes sinn. Tillat
ikke at bitre tanker fortsatt fyller ditt og hans sinn. Gå til din bror og tal i
ydmykhet og oppriktighet med ham om saken.
Hva forseelsen enn går ut på, så bringer det ikke noen forandring i den
planen Gud har lagt når det gjelder ordning av misforståelser og personlig
forurettelse. Når man taler alene og i Kristi ånd med den som har feilet, vil
vanskeligheten ofte bli fjernet. Gå til den feilende med et hjerte fylt med
Kristi kjærlighet og sympati, og søk å gjøre opp saken. Resonner rolig og
behersket med ham. La ikke noen vrede ord komme over dine lepper. Tal til
ham på en måte som kan appellere til hans bedre dømmekraft. Husk disse
ord: ’Den som får en synder til å vende om fra sin gale vei, han redder en sjel
fra døden og dekker over en mengde synder’ (Jak 5,20).
Bring din bror det middel som kan helbrede misnøyens sykdom. Gjør din
del for å hjelpe ham. Betrakt det som et privilegium så vel som en plikt å
gjøre dette av hensyn til enhet og fred i menigheten. Hvis han vil høre på deg,
har du vunnet ham som en venn.
Hele himmelen er interessert i samtalen mellom den som er blitt forurettet
og den som har forsett seg. Når den feilende tar imot den irettesettelsen som
blir gitt i Kristi kjærlighet, erkjenner sin feil og ber om tilgivelse hos Gud og
hos sin bror, blir hans hjerte fylt med himmelsk lys. Striden er endt.
Vennskap og tillit er gjenopprettet. Kjærlighetens olje fjerner den sårheten
som forurettelsen har ført med seg. Guds Ånd binder hjerte til hjerte, og det er
jubel i himmelen over den enheten som er blitt opprettet.” – Veiledning for
menigheten, bind 3, s. 159-160.
”Når de som på den måten er blitt forent i kristelig fellesskap, sender opp
bønn til Gud og forplikter seg til å gå fram på en rettferdig måte, elske
barmhjertighet og vandre ydmykt for Gud, får de en stor velsignelse. Hvis de
185
har gjort noe galt mot andre, fortsetter de omvendelsens verk ved å bekjenne
og erstatte, fast bestemt på å gjøre hverandre godt. Dette er å oppfylle Kristi
lov.
’Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre
vitners utsagn skal enhver sak stå fast’ (Matt 18,16). Ta med deg slike som er
åndeligsinnet, og snakk med den feilende om hans feilgrep. Kanskje han da
vil bøye seg for de forente henstillinger fra disse brødre. Når han ser deres
enighet om saken, vil det kanskje gå opp et lys i hans sinn.
’Hører han heller ikke på dem,’ hva skal man da gjøre? Skal noen få i et
styremøte påta seg det ansvaret å utelukke den som feiler? ’Hører han heller
ikke på dem, så si det til menigheten’ (Matt 18,17). La menigheten fatte
beslutning angående sine medlemmer.” – Veiledning for menigheten, bind 3,
s. 160-161.
”’Men vil han ikke engang høre på menigheten, skal han være for deg som
en hedning eller en toller’ (Matt 18,17). Hvis han ikke vil gi akt på det
menigheten sier, hvis han motsetter seg alle anstrengelser som blir gjort for å
vinne ham tilbake, hviler det et ansvar på menigheten å fjerne ham som
medlem. Hans navn bør strykes av bøkene.
Ingen embetsmann i menigheten bør råde til, ikke noe styre anbefale eller
noen menighet bestemme at en synders navn skal strykes av menighetens
bøker før den undervisningen Kristus har gitt, er blitt nøye fulgt. Når man har
fulgt denne undervisning, står menigheten uten ansvar for Gud. Man må da la
det onde tre fram som det er, og få det vekk for at det ikke skal utbre seg
videre og videre. Sunnheten og renheten i menigheten må bevares for at den
må kunne stå uplettet for Gud, iført Kristi rettferdighets kledning. …
’Sannelig, jeg sier dere,’ fortsatte Kristus, ’Alt dere binder på jorden, skal
være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i
himmelen’ v. 18.
Denne uttalelsen står ved makt gjennom alle tider. Makten til å opptre i
Kristi sted er blitt overdratt menigheten. Den er Guds redskap som skal
opprettholde orden og disiplin blant hans folk. Til den har Herren betrodd
makten til å avgjøre alle spørsmål som har med dens velvære, renhet og orden
å gjøre. På den hviler det ansvar å utelukke fra menighetens fellesskap slike
som er uverdige og som ved sin ukristelige ferd ville bringe vanære over
sannheten. Alt det menigheten gjør i overensstemmelse med de anvisninger
som er gitt i Guds ord, vil bli stadfestet i himmelen.” – Veiledning for
menigheten, bind 3, s. 161-162. (Uthevelsene gjort av håndbokens forfattere.)
”Saker av alvorlig betydning vil bli lagt fram for at menigheten skal avgjøre
dem. Når Guds tjenere som er ansatt av ham som veiledere for hans folk, har
186
utført sin del, skal de overlate hele saken til menigheten for at det kan være
enighet om den beslutning som blir tatt.
Herren ønsker at hans etterfølgere skal vise stor omhu i sin behandling av
hverandre. De skal oppløfte, gjenoppreise og lege. Men i menigheten må det
ikke forekomme noen forsømmelse av den rette slags disiplin. Medlemmene
skal betrakte hverandre som elever i en skole og lære å danne en karakter som
er deres høye kall verdig. I menigheten her nede skal Guds barn bli beredt for
den store gjenforeningen i menigheten hisset [i himmelen, o.a.]. De som lever
i harmoni med Kristus her nede, kan se fram til et uendelig liv i de gjenløstes
familie.” – Veiledning for menigheten, bind 3, s. 162.
Menighetens autoritet. – Verdens Gjenløser har gitt sin menighet stor makt.
Han har gitt regler som menigheten må følge når det gjelder behandling av
menighetssaker. Etter at han har gitt tydelige råd angående fremgangsmåten,
sier han: ’Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i
himmelen, og alt dere (når det gjelder menighetsdisiplin) løser på jorden, skal
være løst i himmelen’ (Matt 18,18). Slik stadfester også den himmelske
autoritet menighetens disiplin angående dens medlemmer, når den bibelske
regelen blir fulgt.
Guds Ord tillater ingen enkeltperson å sette sin dømmekraft opp mot
menighetens skjønn, heller ikke blir det tillatt noen fortsatt å sette sine
meninger opp mot menighetens standpunkt. Dersom det ikke var noen
menighetsdisiplin eller noe styre, ville menigheten gå i stykker. Den kunne
ikke holde sammen som et legeme.” – Veiledning for menigheten, bind 1, s.
335.
Menighetens ansvar å ta stilling til synd. – ”Gud holder sitt folk ansvarlig
for synd
som eksisterer blant menighetens medlemmer. Hvis menighetens ledere
forsømmer å påpeke synd som bringer Guds mishag over menigheten, vil de
bli holdt ansvarlige for slike synder.” – Testimonies, bind 3, s. 269.
Han ønsker å lære sitt folk at ulydighet og synd er umåtelig anstøtelig i hans
øyne og må ikke betraktes som en bagatell. Han viser oss at når hans folk
finnes å leve i synd, bør det øyeblikkelig bli tatt bestemte forholdsregler for at
denne synden kan bli fjernet fra dem, slik at hans vrede ikke skal hvile over
dem alle. Men hvis disse synder blir oversett av dem som innehar ansvarsfulle
stillinger, vil han holde dem ansvarlige for disse synder. I sine handlinger
med sitt folk i fortiden viser Herren hvor nødvendig det er å rense menigheten
fra urettferdighet. En synder kan bre ut et mørke som vil lukke Guds lys ute
fra hele forsamlingen. Når folket merker at mørket faller over dem, og de ikke
187
vet noe om årsaken, bør de søke Gud alvorlig og ydmykt ransake seg selv,
inntil de synder som bedrøver hans Ånd, blir funnet og fjernet. …
Dersom det er åpenbare synder blant hans folk, og dersom Guds tjenere
stiller seg likegyldige overfor disse synder, støtter og forsvarer de i
virkeligheten synderen og er likså skyldige og vil likså sikkert bli gjenstand
for Guds mishag. De vil bli holdt ansvarlige for den skyldiges synder. I syner
er mange tilfeller blitt fremstilt for meg, der Guds mishag er blitt pådratt ved
at hans tjenere har forsømt å ta seg av de feil og synder som finnes blant dem.
De som har unnskyldt disse feilene, er av folket blitt ansett for å være meget
fredsommelige og kjærlige av sinnelag, bare fordi de vek tilbake fra å utføre
en tydelig bibelsk plikt. Oppgaven var ikke behagelig for deres følelser.
Derfor unngikk de den.” – Veiledning for menigheten, bind 1, s. 287-288.
Harde hjerter motsetter seg menighetens disiplin – ”Det finnes mange
medlemmer
som uten egentlig å være det, føler seg kalt til å undersøke menighetens feil
og mangler og straks påpeke dem uten å eie den hensynsfullhet som Josva la
for dagen. Slike må ikke legge hindringer i veien for dem som bærer byrdene
under disse forhold. De må ikke få stå i veien for andre som må gjøre sin
plikt. Enkelte har for vane å stille seg spørrende og tvilende til om andre er
kalt av Gud til en oppgave de selv ikke har fått, og de søker til og med å finne
feil hos disse. De er direkte hindringer for dem som Gud har gitt oppgaven
med å irettesette og fjerne synd for at Guds vrede ikke skal ramme hans folk.
Skulle det finnes en Akan blant oss, ville de som måtte spille Josvas rolle, av
mange bli anklaget for å være onde og kritiske. Gud lar seg ikke spotte, han
lar ikke et fordervet folk ringeakte hans advarsler ustraffet.
Det ble vist meg at Akans bekjennelse var lik de bekjennelser som noen av
oss har avlagt og vil komme til å avlegge. De skjuler sine feil og nekter å
bekjenne dem frivillig før Gud peker på dem. Da først innrømmer de sin
synd. Noen få fortsetter å følge sin onde kurs til de blir forherdet. Kanskje vet
de til og med at de skaper vanskeligheter for menigheten, slik Akan visste at
Israel stod svakt overfor fienden på grunn av hans synd. Likevel fordømmer
ikke samvittigheten dem. De kunne lette menighetens stilling ved å ydmyke
sitt stolte, opprørske hjerte for Gud og legge bort sine onde gjerninger, men
de gjør det ikke. Derfor hviler Guds mishag over hans folk. Han kan ikke gi
dem sin kraft fullt ut så lenge det finnes bevisst synd blant dem, og denne blir
tolerert av dem som sitter i ansvarsfulle stillinger.
De som i gudfryktighet arbeider på å rense menigheten for slike hindringer
og alvorlige feilgrep, vil alltid møte motvilje hos dem som ikke er helliget
Herren. Likevel er det deres plikt å lede Guds folk til å se nødvendigheten av
188
å avsky synd og vokse i renhet, slik at Guds navn kan bli herliggjort.” –
Testimonies, b. 3, s. 270, 271.
Regler og forskrifter er nødvendige – ”Brødre, la aldri noen få rokke deres
tro på at
orden og harmoni må råde i menigheten. … Himmelens Gud er en ordens
Gud, og han krever at alle hans etterfølgere skal ha regler og forskrifter for å
kunne opprettholde orden.” – Testimonies, b. 5, s. 274.
Selvoppnevnte grupperinger – Menigheten som organisasjon er Guds
redskap til å bevare orden og disiplin blant hans folk. Menigheten har et
budskap som den har fått fra Gud og som skal gis videre til verden, ikke bare
ved personlig vitnesbyrd fra det enkelte medlem, men også ved det vitnesbyrd
menigheten som et hele avlegger i egenskap av at den er Kristi legeme. Et
slikt samlet vitnesbyrd er avhengig av at det eksisterer en offisiell
administrativ struktur med en ledelse som er valgt på forskriftsmessig vis og
offisielt organiserte avdelinger som leder ut i arbeidet, slik som
sabbatsskolen, menighetsmisjonen, ungdomsavdelingen osv. I dette mønsteret
er det også plass til selvunderholdende institusjoner som med sine aktiviteter
bidrar til at menighetens mål og hensikt kan bli nådd. Men selv om alle
medlemmer har like rettigheter innenfor menigheten, må ingen enkeltperson
eller grupper av medlemmer starte en bevegelse eller danne en organisasjon
eller på annen måte søke å skaffe tilhengere for å oppnå bestemte ting eller
hevde læresetninger som er i strid med Syvendedags Adventistsamfunnets
lære og målsettinger. Slike tiltak vil gi næring til splittelse og fraksjoner og
vil ødelegge samstemmigheten i menighetens arbeid. På den måten blir det
lagt hindringer i veien for at menigheten kan utføre den oppgaven den er
pålagt av ham som er menighetens Herre.
Vern om enheten i menigheten.
Som kristne må vi bestrebe oss på å unngå tendenser som kan skape
splittelse og bringe vanære over Guds sak. ”Det er Guds hensikt at hans barn
skal holde sammen i enighet. Venter de ikke at de skal bo sammen i den
samme himmel?… De som nekter å arbeide i harmoni, vanærer Gud i høy
grad.” – Veiledning for menigheten, b. 3, s. 192. Menigheten må fraråde alt
som kan true enheten blant medlemmene, samtidig som den konsekvent må
oppmuntre til enhet.
189
Som regel må det være mulig å bilegge uenighet i menigheten og
blant medlemmene uten å måtte ty til verken rettsapparatet eller menigheten
for å megle mellom partene.
”Hvis uenighet og strid mellom to kristne mennesker ikke ble brakt videre til
andre, men åpent og ærlig drøftet dem imellom i ydmykhet og med et kristent
sinnelag, ville meget ondt kunne avverges. Mange bitre røtter som volder stor
skade, kunne på den måten rykkes opp, og Jesu etterfølgere ville få mer av
hans kjærlighet og komme hverandre meget nærmere.” – I naturens tempel, s.
63.
Bilegge uenighet blant medlemmer – Vi må gjøre det vi kan for å bilegge
uenighet blant menighetens medlemmer og løse konfliktene på lavest mulig
nivå. ”Strid, trette og rettssaker mellom brødre er en vanære for sannhetens
sak. De som velger en slik framgangsmåte, utsetter menigheten for å bli gjort
til latter blant fiendene, og mørkets makter gleder seg. De sårer Kristus på ny
og stiller ham fram til spott. Ved å ringeakte menighetens autoritet viser de
ringeakt for Gud, som ga menigheten dens autoritet.” – Veiledning for
menigheten, b. 2, s. 68.
Sivile rettstvister foregår ofte i en stridbar atmosfære som både
stammer fra og leder til egoisme blant menneskene. Det er denne form for
saksanlegg vi må unngå hvis vi ønsker å være kjent som en menighet som
legger for dagen et kristent sinnelag. De som følger Jesu uselviske eksempel,
vil heller lide et tap (1 Kor 6,7) enn å føre sak ”for hedninger og ikke for de
hellige” (1 Kor 6,1).
I det moderne samfunn er det saker som må avgjøres av sivile rettsinstanser.
Som kristne bør vi foretrekke å løse sakene innenfor menighetens
myndighetsområde og begrense bruken av de sivile rettsinstanser til saker
som klart hører hjemme i rettssystemet og ikke under menigheten, eller til
saker der en er enig om at menigheten ikke har noen regler for hvordan de
skal avgjøres. Slike saker som en tar til retten må aldri bli stridigheter med
ønske om hevn, men bli ført ut fra et ønske om å få en avgjørelse og å løse
problemet på en vennskapelig måte. Som eksempler på slike saker kan nevnes
spørsmål om forsikringsutbetalinger, eiendomsgrenser og -rettigheter, skjøter,
arveoppgjør og foreldrerettigheter. Selv om menigheten utarbeider regler for
hvordan man skal gå fram for å unngå den form for rettstvister som er omtalt i
1 Kor 6, må den hele tiden være påpasselig slik at den ikke blir avsporet fra
sin egentlige oppgave med å forkynne evangeliet, og i stedet tar på seg
oppgaver som hører hjemme i rettsapparatet. (Se Lukas 12, 13 og
Testimonies, b. 9, s. 216-218.
190
Guds ideal for menighetens medlemmer er uttrykt i Rom 12,18: ”Hold fred
med alle, om det er mulig.” Menigheten bør benytte den fordelen som ligger i
at den er lett tilgjengelig og forholdsvis raskt kan bistå til å løse mange av de
tvister som kan oppstå blant menighetens medlemmer. Hvis et medlem
likevel ikke lykkes i å få hjelp til å løse en tvist, eller hvis menigheten
innrømmer at saken er av en slik karakter at den ikke har myndighet til å
gjøre noe med den, må menigheten erkjenne at dette menighetsmedlem har
prøvd alle de metoder som Bibelen foreskriver for å bilegge stridigheter, og
hvordan han/hun velger å gå videre med saken, er noe hans/hennes egen
samvittighet må avgjøre. (Se SDA Bible Commentary, b. 6, s. 698.)
Når menigheten har prøvd å hjelpe til en rask og minnelig ordning i en
tvist mellom menighetsmedlemmer og legger fram et forslag til løsning, må
medlemmene ikke uten videre avslå den løsning som blir foreslått. Det er ikke
en uvesentlig sak hvis menighetsmedlemmer anlegger sak mot hverandre uten
å ta hensyn til det menigheten har gjort for å løse striden. ”Allerede det at
dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere” (1 Kor 6,7).
Menighetsmedlemmer som legger for dagen en utålmodig og egoistisk
holdning slik at de ikke vil avvente eller godta de forslag menigheten legger
fram for å løse stridigheter med andre medlemmer av menigheten, kan med
rette bli underlagt disiplinære tiltak fra menigheten (Se s. ??). Deres vegring
mot å anerkjenne menighetens valgte myndighet, vil ha en splittende effekt på
menigheten.
Når medlemmer har klagemål mot menigheten – De samme prinsipper
som gjelder for å finne løsning på konflikter mellom menighetens
medlemmer, kommer også til anvendelse når medlemmer av menigheten har
klagemål mot menighetens organisasjon eller institusjoner.
Menighetsmedlemmer bør ikke reise sak mot noe organisasjonsledd i
menigheten med mindre menigheten har unnlatt å gjøre forsøk på å løse saken
på tilfredsstillende måte innenfor menighetens egne organer, eller der saken
er av en slik natur at den helt tydelig ligger utenfor menighetens
myndighetsområde.
Når menigheten har klagemål mot medlemmer – Det kan oppstå
situasjoner der menighetens organisasjoner har klagemål mot medlemmer.
Hvis slike situasjoner oppstår, må menighetens administrasjon vise kristen
overbærenhet og huske den bibelske veiledning for hvordan kristne skal løse
innbyrdes konflikter. Disse prinsippene må også komme til anvendelse når
menigheten har klagemål mot sine medlemmer. Heller enn å søke en løsning
via rettsvesenet bør menigheten gjøre alt som med rimelighet kan forventes
191
for sammen med pågjeldende medlem å finne en tilfredsstillende løsning på
problemet.
Utøvelse av disiplinære tiltak
Hvis et medlem faller i synd, må menigheten anstrenge seg til det ytterste
for å få vedkommende til å vende om. ”Dersom den feilende omvender seg
og bøyer seg under Kristi disiplin, bør han få anledning til en ny prøve. Og
selv om han ikke omvender seg, selv om han står utenfor menigheten, har
Guds tjenere fremdeles en oppgave å gjøre for ham. De skal med alvor søke å
lede ham til omvendelse. Og dersom han bøyer seg for påvirkningen av Den
Hellige Ånd og ved å bekjenne og avstå fra sin synd, gir bevis på at han er
omvendt, skal man tilgi ham og by ham velkommen tilbake til menigheten,
hvor graverende hans forsyndelse enn måtte ha vært. Hans brødre skal
oppmuntre ham på den rette veien og behandle ham som de ville ønske å bli
behandlet hvis de var i hans sted, mens de selv må passe på at ikke også de
blir fristet.” – Veiledning for menigheten, b. 3, s. 161.
”Vi nærmer oss dagen da Gud skal dømme, og de som bærer
advarselsbudskapet fram for verden, må ha rene hender og rene hjerter. De
må ha en levende forbindelse med Gud. Deres tanker må være rene og
hellige, sjelen ubesmittet, og legeme sjel og ånd må være en ren og hellig
offergave til Gud, ellers vil han ikke ta imot den.” – Testimonies to Ministers,
s. 426.
”Vi må hurtig gripe inn overfor synd og syndere i menigheten, for at ikke
andre skal bli besmittet. Sannhet og renhet krever at vi gjør grundigere arbeid
for å rense leiren fra slike som Akan. La dem som har ansvarsfulle stillinger,
ikke tåle synd hos en bror. Vis ham at han enten må legge vekk sine synder
eller skille seg fra menigheten.” – Veiledning for menigheten, b. 2, s. 31.
Når det gjelder alvorlige synder, må menigheten ty til disiplinære tiltak.
Dette kan gjøres på to måter.
1. Ved vedtak om menighetstukt.
2. Ved vedtak om utelukkelse fra medlemskap i menigheten.
Vi møter situasjoner der menigheten ikke anser at feilgrepet er så alvorlig at
det er nødvendig å gå til det drastiske skritt å utelukke et medlem fra
menigheten. Samtidig kan det være så alvorlig at det er nødvendig for
menigheten å uttrykke sin misbilligelse.
Dette kan skje ved at medlemmet blir ilagt menighetstukt.
Menighetstukt har et dobbelt formål:
192
1. Menigheten får mulighet til å markere sin holdning overfor et alvorlig
feiltrinn, som bringer vanære over Guds sak.
2. Å gjøre det helt klart for den feilende at han/hun må forandre
livsstil og atferd, og samtidig gi vedkommende en prøvetid der de nødvendige
forandringer kan blir gjort.
Menighetstukt som disiplinært tiltak
Menigheten kan vedta å gi et medlem menighetstukt ved et
forskriftsmessig innkalt forretningsmøte, under forutsetning av at
vedkommende medlem er informert om møtet. Vedkommende har anledning
til å være til stede ved møtet hvis han/hun ønsker det. Et vedtak om
menighetstukt gjelder for en fastsatt periode på minst en måned og maksimalt
et år. Et slikt vedtak betyr at personen løses fra alle verv og oppgaver
vedkommende er valgt til i menigheten, og at han/hun ikke kan velges til noe
verv i det tidsrom menighetstukten gjelder. En person som er under
menighetstukt har ikke tale- eller stemmerett i menighetens anliggender, og
kan ikke medvirke i noen av menighetens aktiviteter som å undervise i
sabbatsskolen eller lignende. Medlemskapet kan heller ikke overføres til en
annen menighet i denne tidsperioden. Personen er likevel ikke avskåret fra å
være til stede på sabbatsskole og gudstjeneste, eller fra å delta i nattverd. Et
vedtak om menighetstukt må ikke inneholde noen klausul om at
vedkommende vil bli utelukket fra medlemskap i menigheten dersom han/hun
ikke imøtekommer de betingelser som er satt i vedtaket. Når den vedtatte
tidsperiode er omme, må det gjøres passende undersøkelser for å klarlegge
om den som har vært under menighetstukt har lagt om kursen. Hvis det er
skjedd på en måte menigheten finner tilfredsstillende, vil vedkommende, uten
noen ytterlige vedtak, bli ansett for å ha regulær medlemsstatus. Hvis atferden
ikke er tilfredsstillende, må saken tas opp på nytt, slik at nødvendige
disiplinære tiltak kan bli satt i verk. Eventuell gjenopptakelse av verv i
menigheten kan bare skje ved valg.
Utelukkelse av menigheten som disiplinært tiltak
Det er alltid en alvorlig sak å stenge en person ute fra medlemskap i
menigheten. Menigheten er Kristi legeme, og utelukkelse er den strengeste
form for disiplin menigheten kan utøve. Bare når den veiledning som er gitt i
dette kapittel, er blitt fulgt, og bare når en har anstrengt seg til det ytterste for
å vinne den feilende tilbake og føre vedkommende tilbake på de rette stier, må
denne form for disiplinære tiltak bli brukt. Når menigheten vurderer en slik
193
reaksjon, bør den, før vedtak blir gjort, søke råd hos sin pastor, eller hos
distriktets leder hvis menigheten ikke har en pastor.
Grunner til disiplinære tiltak
Blant de alvorlige synder som utløser disiplinære tiltak, er følgende:
1. Fornektelse av evangeliets grunnprinsipper og av menighetens
grunnleggende sannhetspunkter eller forkynnelse av en lære i strid med disse.
2. Overtredelse av Guds lov, som tilbedelse av avguder, mord, tyveri,
blasfemi, hasardspill, sabbatsbrudd, forsettlig og vanemessig omgåelse av
sannheten.
3. Overtredelse av det sjuende bud i Guds lov relatert til ekteskapet, det
kristne hjem og bibelske normer for moralsk levevis.
4. Overtredelser som utukt, løsaktighet, incest, homoseksuell praksis,
seksuelt misbruk av barn og sårbare voksne, andre seksuelle perversiteter,
gjengifte av en skilt person, bortsett fra en ektefelle som har fortsatt å være
tro mot sitt ekteskapsløfte, men er blitt skilt fordi den andre ektefellen har
drevet hor eller praktisert seksuelle perversiteter.
5. Fysisk vold, innbefattet utøvelse av vold i familien.
6. Svindel eller forsettlig uærlighet i forretningssaker.
7. Uregjerlig oppførsel som bringer vanære over Guds sak.
8. Tilhenger av eller deltaker i avvikende eller illojale bevegelser eller
organisasjoner. (Se s. ??)
9. Vedvarende motstand mot å anerkjenne menighetens lovlig opprettede
myndigheter eller å innrette seg etter krav om orden eller vedtak om
disiplinære tiltak i menigheten.
10. Bruk, framstilling eller salg av alkoholholdige drikker.
11. Bruk, framstilling eller salg av tobakk i noen form beregnet på bruk av
mennesker.
12. Misbruk eller omsetting av narkotiske stoffer.
Syvendedags Adventistsamfunnet erkjenner behovet for å være meget
omhyggelig med å ivareta en høy åndelig standard hos sine medlemmer, å
sikre at den enkelte får en rettferdig behandling, samt å beskytte menighetens
navn og omdømme.
I tilfeller der Guds bud er blitt overtrådt, men der det har vært dypfølt
anger og åpen bekjennelse som viser at en oppriktig omvendelse har funnet
sted, kan menigheten ilegge vedkommende menighetstukt i et nærmere
avgrenset tidsrom.
Utelukkelse av menigheten kan i visse tilfeller bli vurdert å være
nødvendig til tross for at en oppriktig bekjennelse har funnet sted. Dette kan
194
skje i tilfeller hvor åpenlys overtredelse av Guds lov har brakt offentlig skam
over menigheten. Menigheten gjør dette for å beskytte sitt eget navn og for å
opprettholde den kristne standard. Når det så senere blir åpenbart at
vedkommende lever et liv i samsvar med menighetens retningslinjer, kan
vedkommende igjen bli medlem av menigheten etter å ha blitt døpt på nytt.
Menigheten kan ikke tillate seg å ta lett på slike synder eller å la personlige
hensyn påvirke de beslutninger som blir tatt. Den må markere at den tar
avgjort og bestemt avstand fra slike synder som utukt, hor, alle former for
moralsk taktløshet og andre alvorlige synder. På samme tid må den gjøre alt
den kan for å vinne den feilende tilbake. I en tid der verden omkring oss
preges mer og mer av moralsk oppløsning, må menigheten ikke senke den
standard Gud har satt.
Disiplinære tiltak innen rimelig tid
Menigheten har plikt til å gjennomføre den disiplinære saksgang innen
rimelig tid og så formidle sin avgjørelse omgående og med vennlighet.
Utøvelsen av disiplin er i seg selv en smertefull prosess. En ting som skaper
frustrasjon og smerte både hos det enkelte medlem og i selve menigheten er
når det trekker ut med iverksettelsen av disiplinære tiltak.
Forsiktighet i utøvelsen av disiplinære tiltak
”Kristus har gitt klar undervisning om at de som blir ved med å synde
åpenlyst, må skilles fra menigheten. Men han har ikke satt oss til å dømme
karakterer og motiver. Han kjenner oss altfor godt til å betro oss et slikt verv.
Hvis vi skulle prøve å utelukke dem fra menigheten som vi mener er falske
kristne, ville vi sikkert begå mange feil. Ofte anser vi nettopp dem for å være
håpløse som Kristus er i ferd med å dra hen til seg. Dersom vi skulle behandle
disse sjeler slik vår egen mangelfulle dømmekraft tilskynder oss til, ville vi
kanskje slokke den siste gnist av håp. Mange regner seg selv for å være
kristne, men vil til slutt finne at de er blitt veiet og funnet for lette. På den
annen side vil det være mange i himmelen som naboene mente aldri ville
komme dit. Mennesket ser på det utvortes, men Herren ser på hjertet.
Ugresset og hveten skal vokse sammen inntil høsten. Når høsten kommer, er
prøvetiden forbi.
Av Frelserens ord kan vi også lære noe annet som viser oss hans store
overbærenhet og ømme kjærlighet. Liksom ugressets røtter kan være flettet
sammen med hvetens, slik kan også falske brødre i menigheten være nært
knyttet til de sanne disipler. Den sanne karakter hos disse såkalte troende er
195
ennå ikke blitt helt åpenbart. Hvis de ble utelukket av menigheten, ville
derved kanskje andre bli ledet til fall, som ellers ville ha vært trofaste.” – Ord
som lever, s. 40.
Pastorer og menigheter må ikke lage egne regler for medlemskap –
Verken en pastor, en enkelt menighet eller et distrikt har myndighet til å
fastsette eller gjennomføre egne regler for hvem som kan være medlem i
menigheten. Slik myndighet hviler på menigheten som et hele og utøves
gjennom Generalkonferensen som er menighetens øverste valgte
organisasjonsledd. Enhver som prøver å stille betingelser for medlemskap
utover de som er godkjent av denne instans, er derfor ikke noen rettmessig
representant for menigheten.
”Gud leder et folk, ikke noen spredte individer her og der, hvor én tror én
ting og en annen noe annet. Himmelens engler utfører den gjerning de er satt
til. Den tredje engel går i spissen og renser et folk, og de må følge ham i
samlet tropp. Noen løper i forveien for de englene som leder dette folket,
men de må gå samme veien tilbake og ydmykt følge i det tempo englene har.”
– Testimonies, b. 1, s. 207.
Forskriftsmessig innkalt forretningsmøte – Medlemmer kan ilegges
disiplinære forføyninger når det foreligger tilstrekkelig grunn for det, men det
kan bare skje ved et forskriftsmessig innkalt forretningsmøte etter at
menighetens styre har gjennomgått saken. Møtet må ledes av en ordinert
pastor eller en ikke-ordinert pastor som er ordinert til forstander i den
pågjeldende menighet. Hvis menigheten ikke har en pastor, kan menighetens
ordinerte forstander lede møtet etter samråd med distriktets leder.
Flertallet avgjør – Medlemmer kan utelukkes av menigheten eller ilegges
menighetstukt bare ved en flertallsavgjørelse blant de medlemmer som er til
stede og som avgir stemme ved et forskriftsmessig innkalt møte.
”Menighetens flertall er en myndighet som de enkelte medlemmer må rette
seg etter.” – Testimonies, b. 5, s. 107.
Menighetsstyret kan ikke vedta utelukkelse – Menighetsstyret kan anbefale
overfor menigheten at et medlem blir strøket av medlemslisten, men styret
har ikke i noen tilfeller anledning til selv å ta den endelige avgjørelsen.
Bortsett fra de tilfeller hvor et navn føres ut av protokollen på grunn av
dødsfall, kan menighetens sekretær bare føre navn ut av protokollen etter
vedtak i et forretningsmøte.
196
Medlemmer har rett til å forsvare seg – Det er et grunnleggende
rettsprinsipp at alle medlemmer har rett til å forsvare seg, legge fram bevis og
føre vitner. Derfor må ingen menighet gjøre vedtak om å utelukke
medlemmer fra menigheten dersom vedkommende ikke har fått anledning til
å benytte seg av disse rettigheter. En person må bli tilbørlig informert om at
menigheten vil behandle vedkommendes sak og på den måten få anledning til
å møte for menigheten.
Advokater kan ikke representere medlemmer i menighetssaker –
Menighetens oppgave med å sørge for ro og orden i menigheten, er en
kirkelig funksjon som ikke kan sammenlignes med en borgerlig domstol.
Derfor kan menigheten ikke tillate at medlemmer har en advokat til å
representere seg i et menighetsmøte, styre eller råd som en sammenkalt for å
behandle saker som angår orden og disiplin, eller i andre saker som angår
menigheten. Våre medlemmer må derfor få beskjed om at de ikke vil få
anledning til å møte menigheten hvis de ønsker å ha en advokat med for å tale
deres sak. Personer som ikke er medlemmer av menigheten, har heller ikke
anledning til å være til stede ved møter som behandler saker som gjelder
orden og disiplin, med mindre de er innkalt som vitner.
Medlemmer kan ikke utmeldes på grunn av fravær – Menighetens ledelse
bør være flittige til å besøke medlemmer som ikke kommer til kirke og
oppmuntre dem til å gjenoppta vanen med kirkegang. De må også hjelpe slike
til en forståelse av at det er en alvorlig sak hvis en over lengere tid bevisst
forsømmer å samles med menigheten og unnlater å gi tilbakemelding til
menigheten om sin tro og håp. Når medlemmer på grunn av alder,
skrøpelighet eller andre uunngåelige årsaker finner det umulig å komme
regelmessig til møter, bør de likevel holde hyppig kontakt med menighetens
ledere enten ved brev eller på annen måte. Men så lenge en person er lojal
mot menighetens lærepunkter, skal fravær fra møter og gudstjenester ikke bli
betraktet som grunn til utelukkelse av menigheten.
Medlemmer som flytter og ikke holder kontakt – Når et medlem flytter fra
menighetens område, har vedkommende plikt til å opplyse menighetens
forstander eller sekretær om sin nye adresse. Så lenge vedkommende er
medlem av den menigheten, har han/hun et ansvar for å rapportere jevnlig til
menigheten og å sende inn tiende og gaver. Det anbefales å sende en slik
rapport hvert kvartal. Hvis en person likevel flytter uten å oppgi sin nye
adresse og unnlater å holde kontakt med sin hjemmemenighet, og det ikke er
mulig for menigheten å finne fram til deres oppholdssted, kan menigheten
197
etter to års fravær gjøre vedtak om å stryke vedkommende fra medlemslisten.
Dette er under forutsetning av at menighetens ledere kan vise at de har gjort
hva de kunne for å finne fram til personen, men ikke har lyktes. Menighetens
sekretær skriver da i medlemsfortegnelsen: ”Oppholdssted ukjent. Vedtatt å
betegne som savnet.”
Ingen kan meldes ut av finansielle grunner – Et medlem kan aldri bli
fjernet fra medlemslisten fordi de ikke er i stand til eller ikke vil støtte
menigheten eller noen av menighetens prosjekter med sine midler.
Medlemskap i menigheten er i første rekke et åndelig forhold. Alle
medlemmer har plikt til å støtte menigheten med midler etter det hver
enkelt har evne til, men ingen må bli fratatt sitt medlemskap bare fordi de
ikke har evne eller vilje til å yte finansielle bidrag til menighetens
arbeidsoppgaver.
Utmelding etter eget ønske – Vi må alltid vise stor takt når det gjelder
medlemmer som ber om å bli meldt ut av menigheten. Selv om vi anerkjenner
at mennesker har rett til selv å bestemme om de vil tilhøre menigheten eller
ikke, må vi gi slike personer tilstrekkelig tid til ettertanke og vurdering, og vi
må gjøre alt som er mulig for å vinne dem tilbake til menigheten. Brev med
ønske om utmelding legges fram for menighetsstyret, som så legger det fram
for menigheten ved et forretningsmøte. Av hensyn til den person det gjelder,
blir vedtak gjort uten åpen drøftelse.
Melding om utelukkelse – Det er menighetens plikt å gi skriftlig beskjed til
en person
som blir utelukket fra menigheten. Vedkommende må også få forsikring om
at menigheten fortsatt vil være interessert i hans/hennes åndelige ve og vel.
Meldingen om dette vedtak bør, der det er mulig, overleveres personlig av
menighetens pastor eller en person som er utpekt av menighetsstyret. Den
som blir lukket ute av menigheten, bør også få en forsikring om at
menigheten alltid vil håpe at vedkommende vil komme tilbake til
menighetsfellesskapet, og at han/hun en gang vil være med i det evige
fellesskapet i Guds rike.
Opptak av medlemmer som tidligere er blitt utelukket – Når en person er
blitt utelukket av menigheten, bør menigheten der det er mulig, holde kontakt
med vedkommende og legge for dagen vennlighet og kjærlighet og prøve å
vinne vedkommende tilbake. En person som tidligere er blitt utelukket fra
menigheten, kan bli tatt opp som medlem på nytt når vedkommende har
198
bekjent sine feil, vist tegn på oppriktig anger, vist vilje til å forandre sin
livsførsel, og det er tydelig at han/hun vil innrette seg etter menighetens orden
og disiplin. Slikt gjenopptak bør fortrinnsvis skje i den samme menigheten
som vedkommende ble meldt ut av. Dette er imidlertid ikke alltid mulig, og i
slike tilfeller bør den menighet vedkommende ønsker å bli medlem av,
innhente opplysninger om grunnen til utelukkelse fra den menighet han/hun
tidligere var medlem av.
Fordi utelukkelse fra medlemskap i menigheten er den mest alvorlige
form for disiplinære tiltak, må det gå en viss tid før en person på nytt kan bli
medlem.
Denne tidsperioden må være lang nok til at det blir helt klart at de forhold
som gjorde at vedkommende ble utelukket, er løst på en tilfredsstillende måte.
Gjenopptak i menigheten skjer vanligvis ved gjendåp.
Rett til å anke i spørsmål om nytt medlemskap – I tilfeller der menighetens
ledelse avslår å overveie en søknad om gjenopptak, har vedkommende rett til
å anke til menigheten i forretningsmøtet. En slik søknad må imøtekommes.
Hvis den likevel blir avslått, kan vedkommende anke til distriktsstyret.
Dersom styret etter grundig overveielse finner at menigheten her begår en
urett, kan styret anbefale gjenopptak. Dersom menigheten likevel ikke ønsker
å ta vedkommende opp som medlem, kan distriktsstyret anbefale at han/hun
søker opptak i en annen menighet. Dersom distriktsstyret på den annen side
vedtar å støtte menigheten i den beslutning som er tatt, skal dette
protokollføres.
Overflytting av medlemmer under menighetstukt – Ingen menigheter må ta
opp som medlem en person som er under menighetstukt i en annen menighet.
En slik handling vil være å se gjennom fingrene med de forhold som ligger til
grunn for at en menighet har satt vedkommende under menighetstukt.
Å oppta en person som er under disiplinære tiltak, er en så alvorlig
tilsidesettelse av menighetens retningslinjer, at en menighet som gjør det,
setter seg i en slik situasjon at den selv kan bli gjenstand for disiplinære tiltak
fra distriktets generalforsamling.
199
KAPITTEL 15
Ekteskap, skilsmisse og gjengifte
Bibelens undervisning om ekteskapet
Ekteskapets opprinnelse – Ekteskapet er av guddommelig opprinnelse. Det
ble innstiftet av Herren selv før syndefallet, på et tidspunkt da alt, også
ekteskapet, var ”overmåte godt” (1 Mos 1,31). ”Derfor skal mannen forlate
sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett” (1 Mos
2,24). ”Gud viet det første ektepar. Universets skaper har altså innstiftet
denne ordningen. ”Ekteskapet skal holdes i ære av alle” (Hebr 13,4). Det var
en av Guds første gaver til mennesket. Etter syndefallet var det en av de to
forordninger som Adam brakte med seg ut fra paradiset.” – Alfa og Omega, b.
1, s. 25.
De to skal være ett – Det var Guds hensikt at ekteskapet mellom Adam og
Eva skulle være et mønster for alle framtidige ekteskap, og Jesus ga sin
tilslutning til denne opprinnelige tanken da han sa: ”Har dere ikke lest at
Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor
skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to
skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har
sammenføyd, skal mennesker ikke skille” (Matt 19,4-6).
Ekteskapet er permanent – Ekteskapet er en livslang forpliktelse mellom
mann og hustru og mellom ektefellene og Gud (Mark 10,2-9; Rom 7,2).
Apostelen Paulus peker på at den forpliktelsen Jesus har påtatt seg overfor
menigheten, er et bilde på det forhold som skal være mellom mann og hustru i
ekteskapet (Ef 5,31.32). Det var Guds hensikt at ekteskapet skal være like
permanent som det forholdet Jesus har til menigheten.
Seksuelt samliv i ekteskapet – Det seksuelle samliv i ekteskapet er en gave
Gud har gitt til menneskeheten. Det er en integrert del av ekteskapet, og det
hører hjemme alene i ekteskapet (1 Mos 2,24: Ordsp 5,5-20). Denne form for
intimitet er ment utelukkende å være mellom mann og hustru, og det vil føre
til at de to knyttes stadig nærmere hverandre, det skaper voksende lykke og
trygghet, og det sikrer at slekten blir ført videre. I tillegg til å være monogamt
er ekteskapet, slik det ble innstiftet av Gud, også et heteroseksuelt forhold
(Matt 19,4.5).
Fellesskap i ekteskapet – Enhet i ekteskapet oppnås ved gjensidig respekt
og kjærlighet. Ingen står over den andre (Ef 5,21-28). ”Ekteskapet, som er en
livsvarig forening, er et symbol på samfunnet mellom Kristus og hans
menighet. Den ånd Kristus åpenbarte overfor menigheten, er den ånd som
mann og hustru må åpenbare overfor hverandre.” – Veiledning for
200
menigheten, b. 3, s. 77. Guds ord fordømmer bruken av vold i personlige
forhold (1 Mos 6,11.13; Sal 11,5; Jes 58,4.5; Rom 13,10; Gal 5,19-21). Det er
i harmoni med Kristi ånd å elske og akseptere, å søke å bekrefte og bygge opp
andre, i motsetning til å misbruke og nedverdige (Rom 12,10; 14,19; Ef 4,26;
5,28.29; Kol 3,8-14; 1 Tess 5,11). Blant Kristi etterfølgere er det ingen plass
for maktmisbruk og tyrannisk kontrollerende atferd (Matt 20,25-28; Ef 6,4).
Bruken av vold i ekteskapet og familien er avskyelig (Se Det kristne hjem s
268).
”Verken mann eller hustru må gjøre krav på overherredømme. Herren har
gitt oss det prinsippet som må styre i et slikt forhold. Mannen skal elske sin
hustru likesom Kristus elsker menigheten. Hustruen skal respektere og elske
sin mann. Begge må fremelske vennlighetens ånd og være innstilt på at de
aldri vil såre eller skade den andre.” – Testimonies, b. 7, s. 47.
Syndefallets innvirkning på ekteskapet – Syndefallet har hatt en negativ
effekt på ekteskapet. Da Adam og Eva falt i synd, mistet de den enhet som de
hadde opplevd med Gud og med hverandre (1 Mos 3,6-24). Forholdet mellom
dem ble påvirket av skyld, skam, bebreidelser og smerte. Overalt hvor synden
har trengt seg inn, har den tragiske effekter på ekteskapet slik som
fremmedgjøring, at den ene av partene forlater den andre, utroskap,
forsømmelse, misbruk, vold, separasjon, skilsmisse, at den ene ektefellen
styrer den andre, og seksuelle perversjoner. Flergifte er også et resultat av
syndens virkning på ekteskapet. Denne formen for ekteskap er ikke i harmoni
med Guds plan, til tross for at den ble praktisert i den gammeltestamentlige
tiden. Guds plan for ekteskapet forutsetter at hans barn skal heve seg over de
rådende kulturelle skikker som går på tvers av Bibelens undervisning.
Gjenoppbygging og legedom – 1. Det guddommelige ideal blir
gjenopprettet i Kristus – Gud frelser verden fra synd og følgene av synd, og
som en del av dette søker han å gjenopprette ekteskapet så det blir slik det
opprinnelig var ment å være. Dette er målet for dem som er født på ny inn i
Guds rike, dem som har fått hjertene helliget ved Den Hellige Ånd og som
har som sitt viktigste mål i livet å opphøye Jesus Kristus som Herre. (Se også
1 Pet 3,7; I naturens tempel, s. 68.)
2. Enhet og likeverd skal gjenopprettes i Kristus – Evangeliet framhever at
mann og hustru skal underordne seg hverandre i kjærlighet (1 Kor 7,3.4; Ef
5,21). Rollemodellen for mannens lederskap finnes i den selvoppofrende
kjærlighet og tjeneste som Kristus gir til menigheten (Ef 5, 24.25). Både Peter
og Paulus taler om behovet for respekt i ekteskapet (1 Pet 3,7; Ef 5,22.23).
3. Nåden blir gitt til alle – Gud ønsker en total gjenoppbygging og at alle
som er kommet til kort i å oppnå den guddommelige standard, skal bli forlikt
201
med ham (2 Kor 5,19). Dette innbefatter også dem som har opplevd havarerte
ekteskap.
4. Menighetens rolle – Både Moses i Det gamle og Paulus i Det nye
testamente tar opp problemene som følger med oppløste ekteskap (5 Mos
24,1-5; 1 Kor 7,11). Samtidig som de opprettholder og bekrefter Guds ideal
for ekteskapet, bestreber de seg på å være konstruktive og forsonende overfor
dem som ikke har nådd opp til den guddommelige standard. På samme måte
er menigheten av i dag kalt til å opprettholde og bekrefte dette idealet,
samtidig som den skal være et fellesskap der mennesker opplever forsoning,
tilgivelse og legedom, og der de finner forståelse og medfølelse når hjem og
ekteskap går i oppløsning.
Bibelens undervisning angående skilsmisse
Guds opprinnelige hensikt – Skilsmisse går mot Guds opprinnelige hensikt
med å innstifte ekteskapet (Matt 19,3-8; Mark 10,2-9), men Bibelen er ikke
taus i denne sak. Fordi skilsmisse er en del av erfaringen til en fallen
menneskehet, gir Bibelen lover som skal begrense skadevirkningene av
skilsmisse (5 Mos 21,1-4). Bibelen prøver hele tiden å opphøye ekteskapet og
å fraråde skilsmisse ved å beskrive de gleder som følger med kjærlighet og
trofasthet i ekteskapet (Ordsp 5,18-20; Høys 2,16; 4,9-5,1), ved å henvise til
at Gud har et ekteskapslignende forhold til sitt folk (Jes 54,5; Jer 3,1), ved å
fokusere på muligheten for tilgivelse og fornyelse av ekteskapet (Hos 3,1-3)
og ved å antyde at Gud avskyr skilsmisse og den elendighet den er årsak til
(Mal 2,15.16). Jesus gjenoppretter synet på ekteskapet slik det var beskrevet i
skapelsesberegningen. Der står det at ekteskapet var ment som en pakt som
skulle vare livet ut mellom en mann og en kvinne og mellom paret og Gud
(Matt 19,4-6; Mark 10,6-9). Mye av den bibelske undervisning styrker
ekteskapet og søker å rette opp de problemene som har en tendens til å svekke
eller ødelegge grunnvollen for ekteskapet (Ef 5,21-33; Hebr 13,4; 1 Pet 3,7).
Ekteskap kan bli ødelagt – Ekteskapet er grunnlagt på prinsippet om at
kjærlighet, lojalitet, trofasthet mot den ene, tillit og støtte må bli opprettholdt
av begge parter i lydighet mot Gud (1 Mos 2,24; Matt 19,6; 1 Kor 13; Ef
5,21-29; 1 Tess 4,1-7). Når disse prinsippene blir brutt, er ekteskapet i fare.
Bibelen erkjenner at tragiske omstendigheter kan ødelegge et ekteskap.
Guddommelig nåde – Guds nåde er det eneste botemiddel mot den
oppsplitting en skilsmisse er årsak til. Når et ekteskap går i stykker, må de
tidligere ektefellene oppmuntres til å vurdere sin erfaring og til å søke Guds
vilje med deres liv. Gud gir trøst til dem som er såret. Gud aksepterer også
202
angeren hos dem som har begått de mest ødeleggende synder, selv om deres
synder har medført ubotelige konsekvenser (2 Sam 11;12; Sal 34,19; 86,5;
Joel 2,12.13; Joh 8,2-11; 1 Joh 1,9).
Grunner til skilsmisse – Bibelen anerkjenner hor og/eller utukt (Matt 5, 32)
i tillegg til det å bli forlatt av en ikketroende partner (1 Kor 7, 10-15), som
grunner til skilsmisse.
Bibelens lære om gjengifte
Bibelen gir oss ikke noen direkte undervisning om gjengifte etter skilsmisse.
Der er imidlertid en sterk antydning i det Jesus sier i Matt 19, 9 for at en
person som har vært tro mot sitt ekteskapsløfte, kan gifte seg igjen når det er
ektefellen som har vært utro.
Menighetens standpunkt angående skilsmisse og gjengifte
På bakgrunn av det Bibelen lærer oss om ekteskapet, er menigheten klar
over at det finnes mange ekteskap der forholdet ikke er som det kunne være.
Spørsmålet om skilsmisse og gjengifte kan bare bli sett i det rette perspektiv
dersom vi ser det fra himmelens synsvinkel og i lys av det som skjedde i
Edens hage. Gud skapte mennesker i sitt bilde for at de skulle være
mangfoldige og oppfylle jorden og leve sammen i renhet, harmoni og lykke.
Dette var sentralt i Guds plan for verden. Han skapte Eva fra et av Adams
ribben og ga henne til Adam som hans hustru. Slik ble ekteskapet til; Gud var
den som innstiftet det, han var den som forrettet den første vielsen. Etter at
Herren hadde gjort det klart for Adam at Eva virkelig var ben av hans ben og
kjøtt av hans kjøtt (1 Mos 2,23), kunne Adam aldri nære noen som helst tvil
om at de to virkelig var ett. Det kunne heller aldri oppstå noen tvil hos noen
av dem om at det var Guds hensikt at deres hjem skulle vare evig.
Menigheten holder ubetinget fast på dette synet på ekteskapet og hjemmet,
idet vi tror at i samme grad som vi senker denne opphøyde holdning, senker
vi også det himmelske idealet. Troen på at ekteskapet er innstiftet av Gud, er
grunnet på Den hellige skrift. Derfor må vi hele tiden justere all vår
tankegang og alt vårt resonnement angående dette vanskelige tema om
skilsmisse og gjengifte, slik at vi er i samsvar med det hellige idealet som ble
åpenbart i Edens hage.
Som en menighet tror vi på gyldigheten av Guds lov, og vi tror også på
Guds tilgivende nåde. Vi tror at seier og frelse kan bli dem til del som har
feilet i spørsmålet om skilsmisse og gjengifte, likeså vel som dem som har
feilet når det gjelder alle andre av Guds bud. Intet av det som kommer fram
her har til hensikt å redusere betydningen av Guds nåde eller hans tilgivelse. I
Herrens frykt presenterer menigheten her de prinsipper og den praksis som
bør gjelde i spørsmålet om ekteskap, skilsmisse og gjengifte.
203
Selv om den første vielse ble foretatt av Gud alene, anerkjenner vi at
mennesker i dag lever under sivile styresett, og derfor har ekteskapet både en
religiøs og en borgerlig side. Den religiøse siden styres av Guds lover, den
borgerlige siden av landets lover.
I samsvar med disse prinsipper, forklarer de følgende punkter
Syvendedags Adventistsamfunnets standpunkt:
1. Da Jesus sa: ”Det som … Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke
skille”, ga
han retningslinjer for menigheten i denne nådens tidsalder, retningslinjer som
må være overordnet alle borgerlige forordninger som måtte gå lenger enn
hans utleggelse av den gudgitte lov som styrer ekteskapet. Her gir han sine
etterfølgere en forordning som de må følge uavhengig av om borgerlige
myndigheter og alminnelig skikk og bruk gir større frihet. ”I bergprekenen
slår Jesus klart og entydig fast at ekteskapet ikke kan oppløses uten at det
foreligger utroskap.” – I naturens tempel, s. 67. (Matt 5,32; 19,9.)
2. Utroskap mot ekteskapsløftet har vanligvis blitt ansett som ensbetydende
med hor og/eller utukt. Det ordet som i Det nye testamente er brukt for utukt,
omfatter imidlertid også andre seksuelle avvik. (1 Kor 6,9; 1 Tim 1,9.10;
Rom 1,24-27.) Derfor blir seksuelle avvik som bl. a. incest, seksuelt misbruk
av barn og homoseksuell praksis også ansett for å være misbruk av de
seksuelle drifter og et brudd med Guds hensikt med ekteskapet. Dermed blir
disse også gyldig grunn for separasjon eller skilsmisse.
Selv om Skriften tillater skilsmisse av de grunner som er nevnt ovenfor, og
også hvis en kristen blir forlatt av en ikketroende ektefelle (1 Kor 7,10-15),
må menigheten og de involverte parter gjøre iherdige anstrengelser for å få
ektefellene til å komme til enighet. Man må oppmuntre dem til å vise en
Kristus-lik holdning preget av tilgivelse og villighet til å begynne på nytt. Det
henstilles til menigheten om å forholde seg til partene med kjærlighet og med
et ønske om å redde forholdet, slik at det kan være med til å støtte en prosess
som kan lede til forsoning.
3. Hvis det ikke kommer i stand forsoning, har den av ektefellene som har
vært tro mot sitt ekteskapsløfte selv om den andre ektefellen ikke var det, en
bibelsk rett til å søke skilsmisse, og også til å gifte seg på nytt.
4. En ektefelle som har vært utro mot sitt ekteskapsløfte (Se pkt 1 og 2
ovenfor), skal være gjenstand for disiplinære tiltak fra sin lokale menighet.
(Se kap. 14, Disiplin i menigheten, s. ???) Hvis vedkommende viser oppriktig
anger, kan han/hun bli satt under menighetstukt i en nærmere fastsatt
tidsperiode i stedet for å bli utelukket fra medlemskap i menigheten. En
person som ikke viser noen tegn på ærlig og oppriktig anger, skal utelukkes
fra medlemskap i menigheten. Hvis det foreligger omstendigheter som har
204
brakt offentlig vanære over Guds sak, kan menigheten, for å bevare sin høye
standard og beskytte sitt omdømme, utelukke vedkommende fra menigheten
selv om det har vært vist anger.
Uansett hvilken form for disiplinære forføyninger menigheten velger, må de
gjennomføres på en måte som kan fremme det dobbelte formålet med disiplin
i menigheten: Å irettesette og å frelse. I Jesu evangelium er den frelsende
siden av disiplinen alltid knyttet til en ekte forvandling av synderen slik at
han/hun blir en ny skapning i Jesus Kristus.
5. En ektefelle som har brutt sitt ekteskapsløfte og som er skilt, har ikke
moralsk rett til å gifte seg på nytt så lenge den av ektefellene som har vært tro
mot sitt ekteskapsløfte fremdeles lever, er ugift og lever et moralsk liv. Den
som likevel gifter seg, skal utelukkes fra medlemskap i menigheten. Den
person som han/hun gifter seg med, skal også utelukkes dersom
vedkommende er medlem av menigheten.
6. Vi erkjenner at forholdet i et ekteskap noen ganger kan forringes i den
grad at det
er bedre for et ektepar å skille lag. ”Til dem som er gift, har jeg dette påbudet,
ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin
mann. Men hvis hun skiller seg, skal hun leve ugift, eller forlike seg med
mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin kone” (1 Kor 7,10-11). I
mange slike situasjoner kan spørsmålet om foreldreretten, om retten til
eiendom, og også om personlig sikkerhet gjøre det nødvendig med en
forandring av den ekteskapelige status. I slike tilfeller kan det være tillatt å
søke det som i noen land er kjent som juridisk separasjon. I noen land kan en
slik separasjon bare oppnås ved skilsmisse.
En separasjon eller skilsmisse som er en følge av faktorer som fysisk vold
eller der det ikke har vært ”utroskap mot ekteskapsløftet” (Se pkt 1 og 2
ovenfor) gir ikke noen av partene bibelsk rett til å gifte seg på nytt, hvis den
andre ektefellen i mellomtiden ikke har giftet seg, drevet hor eller utukt eller
er avgått ved døden. Hvis et medlem av menigheten som er skilt av slike
grunner, likevel gifter seg på nytt, skal han/hun bli utelukket fra medlemskap
i menigheten. Den han/hun gifter seg med, skal også utelukkes hvis
vedkommende er medlem av menigheten (Se s. ???).
7. En ektefelle som har brutt sitt ekteskapsløfte, er blitt skilt og utelukket
fra medlemskap i menigheten og som har giftet seg på nytt, eller en person
som er skilt av andre grunner enn dem som er nevnt i pkt. 1 og 2 ovenfor og
som har giftet seg på nytt, og som er blitt utelukket fra medlemskap i
menigheten, skal ikke anses å ha rett til medlemskap i menigheten, bortsett
fra i de tilfeller som nevnes i det følgende.
205
8. En ektepakt er ikke bare et hellig løfte, men også langt mer kompleks og
vidtrekkende enn en vanlig kontrakt, f. eks når det gjelder barn. Derfor kan
valgmulighetene være sterkt begrenset når det gjelder ønske om gjenopptak i
menigheten av en person som er blitt utelukket på grunn av skilsmisse. Før et
endelig vedtak blir fattet av en lokal menighet, må menighetens pastor legge
ønsket om gjenopptak fram for distriktsstyret. Distriktsstyret gir så sine råd
og anbefalinger om hvilke betingelser den eller de som ønsker gjenopptak,
eventuelt må oppfylle for på nytt å bli medlemmer av menigheten.
9. De som er blitt utelukket fra medlemskap i menigheten av slike grunner
som er nevnt i det foregående, må som regel bli døpt på nytt før de igjen kan
bli medlemmer av menigheten. (Se s. ??)
10. Når en person som har vært utelukket fra medlemskap i menigheten,
igjen blir tatt opp som medlem slik pkt. 8 gir anledning til det, må man være
meget omhyggelig med å bevare enhet og harmoni i menigheten ved at man
ikke gir en slik person lederansvar, spesielt ikke i verv som krever ordinasjon,
med mindre det skjer i nært samråd og forståelse med distriktets
administrasjon.
11 Ingen syvendedags adventistpastor har mandat til å forrette en vielse for
en person som ifølge ovenstående regelverk ikke har bibelsk rett til å gifte seg
på nytt.
Den lokale menighet må ha et arbeid for familier
Som et av Jesu redskaper til å frelse mennesker, har menigheten en oppgave
med å være til tjeneste for sine medlemmer i alle deres behov og for å ta vare
på den enkelte slik at alle kan vokse og ha en fullt utviklet kristen erfaring.
Dette gjelder spesielt i situasjoner der menighetens medlemmer står overfor
avgjørelser som vil påvirke resten av deres liv, slik som ekteskap eller
smertelige erfaringer som skilsmisse. Når et par opplever at deres ekteskap er
i fare for å gå i oppløsning, må både ektefellene og deres familie samt de av
menighetens medlemmer som er satt til å hjelpe dem, gjøre alt de kan for å
forlike partene i samsvar med de prinsipper Herren har gitt oss for å
gjenopprette skadde familieforhold (Hos 3,1-3; 1 Kor 7,10.11; 13,4-7; Gal
6,1).
I den lokale menigheten eller andre av menighetens organisasjonsledd
finnes det ressursmateriale som kan være til hjelp for menighetens
medlemmer i å utvikle sterke kristne hjem. Blant disse ressursene er det 1)
materiale som kan hjelpe forlovede par til å forberede seg til ekteskapet, 2)
undervisningsmateriale til hjelp for ektepar og familier og 3) materiale som
kan gi støtte til skilte og til personer som kommer fra oppløste familier.
206
Menighetens pastor kan gi viktig støtte og veiledning når det gjelder
ekteskap og bringe legedom og oppmuntring i forbindelse med skilsmisse. I
sistnevnte tilfeller har pastoren en dobbelfunksjon, han skal både korrigere og
støtte. Dette innbefatter å viderebringe informasjon som kan ha betydning for
saken, men det er viktig å huske at offentliggjøring av sensitive opplysninger
må gjøres med den største diskresjon. En slik etisk bekymring må ikke føre til
at en unngår de disiplinære tiltak beskrevet i pkt. 1-11 i det foregående.
Menighetens medlemmer har et ansvar med å tilgi og godta de feilende i
samme grad som Gud har tilgitt dem (Jes 54,5-8: Matt 6,14.15; Ef 4,32).
Bibelen maner oss til tålmodighet, medfølelse og et tilgivende sinnelag når vi
som kristne skal ta oss av dem som har feilet (Matt 18,10-20; Gal 6,1.2). I den
tid personer er satt under disiplinære tiltak, enten ved menighetstukt eller ved
at de er utelukket fra medlemskap i menigheten, må menigheten som et av
Herrens redskaper, gjøre det den kan for å holde kontakt med disse på en
måte som formidler omsorg og åndelig kraft.
207
KAPITTEL 16
Organisering, sammenslåing og oppløsning av
menigheter
Organisering av en menighet
Menigheter blir organisert av en ordinert pastor etter anbefaling fra styret i
et distrikt. Fordi det er så mange ting involvert i organiseringen av en
menighet, bør distriktets leder så langt det er mulig, være invitert til å være
tilstede.
Når en gruppe troende som er døpt og grundig undervist, er klar til å ta på
seg ansvaret med å være en organisert menighet, må distriktets leder bli
rådspurt og det må avtales en dato for den formelle organiseringen.
Når de døpte i gruppen er samlet, vil det være på sin plass med en kort
gjennomgang av våre grunnleggende sannhetspunkter. Disse bør omfatte:
Troen på guddommen, med en personlig Gud: Faderen, Sønnen og Den
Hellige Ånd, frelse av nåde ved tro, den nye fødsel, Jesu gjerning som
øversteprest, Jesu gjenkomst, Guds lov, sabbaten, menneskets natur, de dødes
tilstand, dommen, menigheten, dåpen, nattverden, åndelige gaver, kristen
forvaltning, helse og avhold, at alle mennesker er ett i Jesus Kristus og kristne
normer for sosial atferd. To eller tre passende bibeltekster kan siteres som
støtte for hvert av disse punkter.
Når dette er gjort, gis det en invitasjon til alle som er enige i disse
prinsippene og som ønsker å slutte seg sammen i et menighetsfellesskap, om
å komme fram. Alle navnene blir skrevet ned. Hvis noen av de
tilstedeværende allerede er medlemmer enten av distriktsmenigheten eller en
annen menighet, vil den som leder møtet allerede ha brakt dette på det rene og
sørget for at det er utstedt overflyttingsbrev slik at de kan bli medlemmer av
den nye menigheten. Disse utgjør en kjernegruppe.
Hvis det imidlertid ikke er noen av de tilstedeværende som allerede er
medlemmer, velges det ut tre personer som danner en kjernegruppe. Dette
bør fortrinnsvis være etablerte sabbatsholdere. Så kan følgende spørsmål
stilles: Tror dere på Jesus Kristus som deres personlige frelser? Er dere helt
innforstått med de trospunktene som nå er blitt lagt frem? Er dere døpt ved
neddykkelse? Har dere et godt fellesskap med hverandre og har dere tillit til
hverandre?
Hvis det blir svart bekreftende på disse spørsmål, blir disse tre personene
erklært som kjernen i den nye menigheten. Så blir de andre navnene på listen
lest opp, ett for ett, og personene blir stilt de samme spørsmålene.
208
Kjernegruppen stemmer over hvert enkelt navn om å ta dem inn i
menighetsfellesskapet. Når en person er stemt inn, får vedkommende
stemmerett og kan stemme over det neste navn. En bør passe nøye på at det
rår søskenkjærlighet og full enighet blant dem som på denne måten blir
opptatt som medlemmer. Skulle det dukke opp vanskeligheter på grunn av
læremessige spørsmål eller i spørsmål om medlemskap, bør avgjørelsen i
slike spørsmål utsettes dersom en ikke på en vennlig og taktfull måte kan
ordne opp i forholdet med en gang.
Når alle er blitt opptatt i menigheten, er den blitt en samlet enhet og er klar
til å velge tillitspersoner. En valgnemnd blir nedsatt med pastoren som leder.
Denne nemnda skal komme med forslag til å fylle de forskjellige verv. Når
disse er blitt valgt, bør forstanderne bli ordinert. Først blir det gitt et
sammendrag av forstandernes plikter og det gjensidige ansvar som hviler på
medlemmene. Deretter blir forstanderne kalt opp på plattformen, og mens de
kneler i bønn, blir de satt til side til sin gjerning. Pastorene som tar del,
legger sine hender på dem som et tegn på at menigheten innvier dem til deres
spesielle tjeneste. Menighetstjenere blir også ordinert ved en lignende, men
kortere seremoni. Når dette er gjort, er organiseringen av menigheten fullført,
og menigheten er klar til å tre i virksomhet.
Før møtet blir avsluttet, bør man vedta å rette en henvendelse til distriktet
om å oppta den nylig organiserte menigheten i distriktets menighetsfellesskap
ved neste generalforsamling.
Alle som velges til verv i menigheten, må få full opplæring om sine plikter.
Menigheten må også få utstyr til å feire nattverd og det de trenger for å holde
fotvasking. Kassereren, sekretæren og de andre tillitspersoner må ha
protokoller og kvitteringsblokker. Slike detaljer må vies tilstrekkelig
oppmerksomhet, for menighetens fremgang avhenger for en stor del av hvor
omhyggelig en har vært i organisering og opplæring. Dersom det er mulig,
bør Herrens nattverd bli feiret samtidig som menigheten blir organisert.
Sammenslåing av menigheter
Når det er tilrådelig at to menigheter blir slått sammen, bør distriktets styre
gjøre et vedtak som anbefaler at dette blir gjort. I et forskriftsmessig innkalt
møte som blir ledet av distriktets leder eller menighetens pastor eller en annen
ordinert pastor, stemmer hver av menighetene over spørsmålet om
sammenslåing. Når begge menigheter har stemt for sammenslåing, kalles det
sammen til et felles møte med de to menighetene. Dette møtet ledes av
distriktets leder, eller, hvis han ikke kan være tilstede, av en annen ordinert
pastor utpekt av distriktet.
209
Det må settes opp en nøye utformet erklæring som redegjør for grunnen til
sammenslåing og de spesielle forhold dette fører med seg, f. eks. salg av
eiendommer, ansvar for økonomiske forpliktelser etc. Erklæringen bør gi
uttrykk for de betingelsene for sammenslåingen som en er blitt enig om. Den
bør inneholde navnet på den nye menigheten og frita alle tillitspersoner i de to
menighetene fra deres verv. Når denne erklæringen er vedtatt av et felles
forretningsmøte, er sammenslåingen av de to menighetene fullført. Det må så
velges en valgnemnd som skal komme med forslag til embetspersoner for den
nye menigheten for resten av valgperioden. Et kopi av den felles erklæringen
skal arkiveres ved distriktskontoret.
Ved en slik prosedyre kommer alle medlemmene i de to menigheter til å
være medlemmer av den nye menigheten. I en slik situasjon er det ikke tillatt
å fjerne noen medlemmer ved å unnlate å føre dem inn i den nye
medlemslisten. Den sammenslåtte menigheten får ansvaret for orden og
disiplin i forhold til alle medlemmene. Medlemmer som er under disiplinære
tiltak må behandles slik det er beskrevet annet sted i denne håndboken.
Bøker og protokoller fra begge de tidligere menighetene blir en del av
protokollene for den nye menigheten. Distriktet må informeres og sørge for å
gjøre de nødvendige vedtak ved neste generalforsamling.
Oppløsning eller utelukkelse av menigheter
”Kristus elsket kirken og gav seg selv for den for å hellige den og rense den
med badet i vann i kraft av et ord. Slik ville han stille den fram for seg i
herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt; hellig og uten feil skulle den
være. …Ingen har noen gang hatet sin egen kropp, tvert om gir en den næring
og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken. For vi er lemmer
på hans legeme” (Ef 5, 25-30).
Dette er den holdningen som alltid må være den rådende overfor menigheter
når det blir spørsmål om disiplinære tiltak, både overfor enkeltpersoner eller
menigheten som et hele – alltid å hjelpe og bevare for Guds sak. Visse
forhold kan gjøre det nødvendig å oppløse en menighet. F. eks. kan så mange
av medlemmene være flyttet at det ikke lenger er nok medlemmer til å
opprettholde organisasjonen. Til tider kan det oppstå vanskeligheter som
truer menighetens eksistens. Dersom det ikke synes mulig å løse disse
problemer uten at disiplinære tiltak blir satt i verk, anbefales det at det blir
holdt en serie med spesielle vekkelsesmøter. Slik møter kan holdes med det
formål å vekke menigheten opp fra sin sløve tilstand og hjelpe medlemmene
til å fornye pakten med Gud. Dette vil være bedre enn å iverksette tiltak som
vil splitte menigheten og føre til at den må oppløses.
210
Menigheter kan bli oppløst eller utelukket fra fellesskapet av følgende
årsaker:
1. Lavt medlemstall – Noen ganger kan menighetens eksistens være truet
fordi den til tross for innsats for å bevare medlemstallet, mister mange
medlemmer enten ved dødsfall, ved fraflytting eller ved frafall. I slike
tilfeller bør distriktsstyret gjøre et vedtak som anbefaler at menigheten blir
oppløst.
Før menigheten gjør det endelige vedtak om oppløsning, må de medlemmer
som er tilbake, få tilbud om å bli overflyttet til andre menigheter.
Hvis det er nok medlemmer, kan dette gjøres ved at distriktets leder eller en
pastor som han utpeker, kaller sammen til et møte. Ved dette møtet kan det
gjøres et vedtak om å gi overflyttingsbrev til alle medlemmer med regulær
medlemsstatus slik at deres medlemsskap kan bli flyttet til en annen
menighet. På denne måten oppløser menigheten seg selv etter anbefaling fra
distriktsstyret. På denne måten er veien åpnet for at distriktsstyret kan gjøre
vedtak om å oppløse menigheten.
Hvis distriktsstyret mener at det er for få medlemmer tilbake til at det er
mulig å holde et slikt møte, har styret myndighet til å anbefale at alle
medlemmer med regulær medlemsstatus blir opptatt i andre menigheter eller i
distriktsmenigheten. På denne måten er menigheten oppløst.
Dersom et medlem på dette tidspunkt er under disiplinære tiltak og dermed
ikke kan få overflyttingsbrev som opplyser at de har regulær medlemsstatus,
skal deres medlemsskap midlertidig overføres til distriktsmenigheten.
Distriktets administrasjon vil så snart som mulig gjøre det de kan for å hjelpe
slike medlemmer til å få en ny kristen erfaring. Hvis dette lykkes, kan
medlemskapet bli bekreftet i distriktsmenigheten, eller de kan få
overflyttingsbrev slik at de kan overføres til andre menigheter. Hvis
anstrengelsene ikke lykkes og de ikke blir vunnet tilbake, kan distriktsstyret
vedta å fjerne deres navn fra medlemslisten.
2. Disiplinære forhold – Det er heldigvis sjelden at menigheter må
utelukkes av disiplinære grunner. Menighetens oppdrag er å oppsøke og å
frelse. Når det oppstår alvorlige problemer, som frafall, vedholdende
motstand mot å drive menigheten i samsvar med Menighetshåndboken, eller
opprør mot distriktet, må det gjøres iherdige anstrengelser for å avverge
nødvendigheten av at menigheten må utelukkes. Pastoren må søke å styrke
menighetens åndelige liv ved sin forkynnelse og sitt personlige arbeid med
besøk hos medlemmene. I samarbeid med distriktet bør det holdes en serie
vekkelsesmøter i den hensikt å hjelpe medlemmene til å fornye sin pakt med
211
Gud. Hvis disse anstrengelsene mislykkes, må pastoren sammen med
distriktsstyret rådføre seg med menigheten og dens ledere i et forsøk på å lege
sårene og få til et forlik slik at menigheten kan bli bevart som et vitne om
Gud og hans frelse.
Kristi sinnelag må gjennomsyre både alle anstrengelser som gjøres for å
hjelpe en feilende menighet og alle disiplinære tiltak som måtte bli satt i verk.
Dette sinnelag er fremstilt på en gripende og overbevisende måte i Efeserne 5,
25-30 der Paulus forteller oss at Kristus elsker menigheten og ga sitt liv for
den slik at han kan få gleden av å fremstille den i herlighet for sin Far i
himmelen.
Slike tiltak for å hjelpe er langt å foretrekke fremfor å tillate at forholdene i
menigheten forverres i en slik grad at menigheten står i fare for å bli
utelukket.
Hvis derimot alle anstrengelser for å bevare menigheten slår feil, må
distriktsstyret alvorlig overveie om menigheten bør utelukkes. Hvis det blir
gjort vedtak om dette, må det protokollføres at styret anbefaler at menigheten
blir utelukket, vedtaket må grunngis, og følgende fremgangsmåte må følges:
a. Beslutningen om å anbefale utelukkelse, må sammen med
begrunnelsen legges frem for vedkommende menighet på et forretningsmøte,
slik at menigheten er informert og kan vurdere forslaget.
b. Hvis menigheten ikke aksepterer forslaget, kan den gi
tilbakemelding på følgende måter:
1. Ta skritt til å fjerne årsaken til de disiplinære tiltak, godta
distriktets betingelser og be distriktsstyret tilbakekalle sitt vedtak om å
oppløse eller utelukke menigheten.
2. Appellere til unionsstyret om å megle på vegne av menigheten.
c. Hvis menigheten fortsetter i sitt opprør eller unionsstyret
opprettholder distriktets anbefaling om å utelukke menigheten, skal
distriktsstyret møte og anbefale at menigheten blir utelukket ved neste
generalforsamling i distriktet. Anbefalingen må begrunnes.
d. Hvis generalforsamlingen vedtar utelukkelse, skal distriktet
gjennomføre vedtaket.
Omsorg for medlemmene – Blant medlemmene i en menighet som er blitt
oppløst eller utelukket, kan det være lojale medlemmer som ønsker å forbli i
Syvendedags Adventistenes menighetsfellesskap. For å sikre at disse blir tatt
vare på, skal deres medlemsskap foreløpig overføres til distriktsmenigheten
for et tidsrom av inntil nitti dager slik at de kan få anledning til å velge om de
vil bli stående i distriktsmenigheten eller bli overflyttet til en annen menighet.
Distriktsstyret skal vurdere deres medlemsstatus og hvis den anses å være
212
tilfredsstillende, vil de bli innstilt til medlemskap i distriktsmenigheten eller
en annen menighet etter eget ønske.
De som måtte være under disiplinære forføyninger i den menighet som blir
oppløst eller utelukket, skal henvises til distriktets sekretær, som umiddelbart
skal legge navnene frem for distriktsstyret i samsvar med avsnittet over om
oppløsning av menigheter på grunn av lavt medlemstall.
Distriktets generalforsamling tar alltid den endelige avgjørelsen – Alle
saker som gjelder oppløsning eller utelukkelse av en menighet, må legges
frem for neste generalforsamling i distriktet, uavhengig av årsaken til
oppløsning eller utelukkelse.
Alle sakens fakta må legges frem sammen med forslaget om å stryke
menighetens navn fra listen over distriktets medlemsmenigheter.
Menighetens aktiva, midler og protokoller – Når en menighet blir oppløst
eller utelukket på grunn av lavt medlemstall eller disiplinære årsaker, skal alle
kollekter, regnskapsbøker, eiendeler og eiendommer, enten de er registrert i
menighetens navn, på distriktet eller en annen av Adventistsamfunnets
organisasjoner, overlates til distriktet. Distriktet har dermed rett, myndighet
og plikt til å administrere, forvalte eller avhende disse aktiva. Alle bøker og
protokoller fra en slik menighet skal overlevers til distriktets sekretær
og/eller kasserer til forvaring.
213
KAPITTEL 17
Talerstolen må ikke misbrukes
Ingen pastor, forstander eller andre personer har rett til å gjøre
talerstolen til et forum for å framholde omstridte lærepunkter eller prosedyrer.
Menigheten gir ingen noen rett til å fremme personlige synspunkter og
oppfatninger på en slik måte.
De av menighetens medlemmer som mener de har nytt lys som går på
tvers av det som er alminnelig akseptert i Adventistsamfunnet, bør rådføre
seg med ansvarlige ledere i menigheten.
”Det ligger tusen forkledde fristelser beredt for dem som ikke har
sannhetens lys, og det eneste sikre for enhver av oss er at vi ikke tar imot
noen ny lære, noen ny utleggelse av Skriften uten at vi først har lagt den fram
for brødre som har erfaring. Legg den fram for dem i en ydmyk, lærevillig
ånd og under alvorlig bønn. Og dersom de ikke ser noe lys i den, så bøy dere
for deres avgjørelse. ’Hvor det er mange rådgivere, der er frelse’” Ordsp
11,14. –Veiledning for menigheten, bind 2, s. 86.
Det var denne planen de fulgte i den første kristne menighet. Da det
oppstod uenighet i Antiokia angående et viktig spørsmål, sendte menigheten
representanter til Jerusalem, og der ble spørsmålet lagt fram for apostlene og
de eldste slik at de kunne overveie saken. Den beslutning rådet i Jerusalem
kom fram til, ble tatt imot med glede av de troende i Antiokia, og på den
måten ble enheten og søskenkjærligheten bevart i menigheten.
Dette rådet som Herren har gitt oss, må ikke bli betraktet som på noen
måte å skulle avskrekke noen fra å være flittige bibelgranskere. Det må
snarere ses som en beskyttelse mot at menigheten skal bli infiltrert av falske
teorier og feilaktige lærdommer. Gud vil at hans barn skal være trofaste med
å søke i Ordet etter lys og sannhet, men han ønsker ikke at de skal bli ført vill
av falsk lære.
Bibelen er en sannhetens gullgruve. ”Jorden er ikke så fylt med gullårer som
Guds Ord er med åndelige kostbarheter.” – Ord som lever, s. 60. Vi må være
flittige til å lete etter denne skatten.
”La ingen mene at det ikke er mer kunnskap igjen å samle. Den
menneskelige forstand kan måles. Verker fra menneskelige forfattere kan vi
mestre. Men selv med den høyeste, dypeste og mest omfattende tenkning kan
vi ikke fatte Gud. Bak alt det vi kan gripe med vår tanke, ligger uendeligheten
selv. Vi har bare fått et gløtt inn i den herlighet, kunnskap og visdom som
hører Gud til. Dette kan nemlig ikke noe menneske utgrunne. Vi har arbeidet
på gruvens overflate, kan vi godt si. Men den gylne åren ligger nede i dypet.
214
Den venter bare på å gi sin rike lønn til enhver som orker å grave etter den.
Sjakten må senkes dypere og dypere ned i minen. Da vil de virkelige skatter
kunne vinnes ut. En sann og oppriktig tro er nødvendig for at menneskene
skal få del i den guddommelige kunnskap.” – Ord som lever, s. 66.
”Den som har en levende forbindelse med Rettferdighetens sol vil stadig få
nytt lys over Guds ord. Ingen må komme til den slutning at det ikke er mer
sannhet som skal bli åpenbart. Den som flittig og i bønn søker etter sannhet,
vil oppdage dyrebare stråler av lys som vil stråle fram fra Guds ord. Mange
perler er ennå spredt, og de må sankes sammen og bli en del av eiendelene til
Guds siste folk.” – Counsels on Sabbath School Work, s. 34.
Når nytt lys stråler ut fra Den hellige skrift som en belønning til den
oppriktige sannhetssøker, oppheves ikke allerede eksisterende lys. Det
smelter i stedet sammen med det gamle og får det til å stråle klarere og med
større glans. På den måten skjer det at de ”rettferdiges sti er som morgenens
lysskjær, det vokser til det blir høylys dag” (Ordsp 4,18).
Selv om Guds barn alltid må være beredt til å ta imot mer lys, må vi
aldri lytte til noen stemme som vil lede oss bort fra Bibelens grunnleggende
sannheter, uansett hvor from og besnærende den er.
”Vi må ikke godta uttalelsene fra dem som kommer med et budskap som
motsier våre spesielle trospunkter. De samler sammen mange skriftsteder og
stabler dem opp som beviser omkring de teoriene de forfekter. Dette har
skjedd om og om igjen i løpet av de siste femti år. Selv om Skriften er Guds
ord og må respekteres, så er det en feil å anvende det slik at man flytter en
eneste av pillarene fra den grunnvollen Herren har støttet opp om i disse femti
årene. Den som benytter Guds ord på den måten, er uvitende om de
vidunderlige beviser på at Den Hellige Ånd var med og ga kraft og styrke til
de budskaper som kom til Guds folk i tiden som nå ligger bak oss.” –
Counsels to Writers and Editors, s. 32.
De er viktig at vi bevarer ”enheten i troen” (Ef 4,13), og det er like
viktig at vi hele tiden legger ”vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som
binder sammen” (v. 3). Av den grunn er det viktig med forsiktighet og
grundig studium, og også at vi rådfører oss med brødrene.
”Gud leder et folk ut fra verden og opp til en opphøyet plattform med evige
sannheter; Guds bud og Jesu tro. Han disiplinerer og utruster sitt folk. Det vil
ikke være uoverensstemmelser blant dem slik at en tror én ting og en annen
har en tro og synspunkter som er totalt motsatte, og begge går de fram
uavhengig av fellesskapet. Ved hjelp av de ulike nådegavene og
styringsgavene Herren har gitt til menigheten, vil de nå fram til enhet i troen.
Hvis en person holder fast på sine synspunkter angående den bibelske sannhet
uten å ta hensyn til sine brødre, hvis han forsvarer sin handlemåte og hevder
215
at han har rett til sine spesielle synspunkter og søker å tvinge dem inn på de
andre, hvordan kan han da oppfylle Kristi bønn? Og hvis så en til og en til
står fram og hevder sin rett til å tro og forkynne det han selv vil uten å ta
hensyn til hva menigheten tror, hvor blir det da av det harmoniske samfunn
som var mellom Kristus og Faderen, og som Jesus bad om måtte finnes også
blant hans brødre?
Selv om vi har en individuell gjerning og et individuelt ansvar overfor
Gud, må vi ikke følge vårt eget uavhengige skjønn uansett hva våre brødre
mener og føler, for en slik framgangsmåte vil føre til uorden i menigheten.
Pastorer har plikt til å respektere sine kollegers synspunkter, men det
forholdet de har til hverandre og de læresetninger de framholder, må prøves
med Ordet og Vitnesbyrdet, og hvis deres hjerter er mottakelige for
undervisning, vil det ikke være splittelse blant oss. Noen har tendens til å
være uregjerlige, og er kommet på gli bort fra de store landemerkene i vår tro,
men Herren arbeider med sine pastorer slik at de kan være ett i lære og i sinn.
…
Når jeg ser tilbake på vår historie, og har lagt merke til hvert skritt vi har tatt
framover til vi er kommet dit vi er i dag, kan jeg bare si: Gud være lovet! Når
jeg ser hva Gud har utrettet, blir jeg fylt med forundring og tillit til Kristus
som vår leder. Vi har intet å frykte for framtiden, annet enn dette at vi skulle
glemme hvordan Herren har ledet oss.” – Testimonies to Ministers, s. 29-31.
I lys av disse betraktninger må det være klart at menigheten ikke kan
tillate en person å bruke talerstolen til å framholde sine personlige
synspunkter og meninger. Talerstolen er innviet til forkynnelsen av de store
sannheter vi finner i Guds Ord, og for å presentere menighetens planer og
retningslinjer for å føre Guds verk videre. (Se s. ??????)
Vi må hellige oss til Herren hver dag og be ham om visdom fra det
høye når vi studerer hans Ord. Han har selv gitt løfte om at Den Hellige Ånd
vil veilede oss til hele sannheten. Våre sinn og hjerter må alltid være åpne slik
at Ånden kan opplyse oss og at stråler av himmelsk lys kan skinne på vår vei.
Selv om vi må rådføre oss med våre brødre angående spørsmål som kan synes
problematiske for oss, bør vi avholde oss fra offentlig å legge fram slike ting
som ikke er i full harmoni med menighetens offisielle syn.
216
APPENDIKS
Sammendrag av trospunkter
Dette sammendrag av trospunkter er beregnet spesielt til undervisning av
dåpskandidater. (Se s. ???)
1. Den sanne og levende Gud, første person i guddommen, er vår himmelske
Far, som ved sin sønn Jesus Kristus skapte alle ting. (Matt 28,18.19; 1 Kor
8,5.6; Ef 3,9; Jer 10,10-12; Hebr 1,1-3; Ap gj 17,22-29; Kol 1,16-18.)
2. Jesus Kristus, andre person i guddommen og Guds evige sønn, er den
eneste frelser fra synd, og mennesker blir frelst av nåde ved tro på ham. (Matt
28,18.19; Joh 3,16; Mi 5,2; Matt 1,21; 2,5.6; Ap gj 4,12; 1 Joh 5,11.12; Ef
1,9-15; 2,4-8; Rom 3,23-26.)
3. Den Hellige Ånd, tredje person i guddommen, er Kristi representant på
jorden, og han leder syndere til anger og til lydighet mot alle Guds bud. (Matt
28,18.19; Joh 14,26; 15,26; 16,7-25; Rom 8,1-10; Ef 4,30.)
4. Gjennom Kristus får syndere tilgivelse for synd som blir bekjent og tatt
avstand fra, og som de, så langt det står i deres makt, har gjort opp for. (Ef
1,7; Kol 1,14.15; 1 Joh 1,7-9; Jes 55,6.7; Esek 33,15; Matt 5,23.24; 6,14.15.)
5. Bibelen er Guds inspirerte ord, og den fullstendige, tilstrekkelige og
eneste grunnleggende veileder for tro og liv. (2 Tim 3,15-17; 2 Pet 1,19-21;
Sal 119,9.11.105.130; 1 Tess 2,13; Jes 8,20; Jer 15,16; Hebr 4,12.)
6. Alle som kommer inn i himmelriket, må ha opplevd omvendelse, eller
den nye fødsel, som gir mennesket et nytt hjerte og gjør ham til en ny
skapning. På denne måten blir vedkommende medlem av hele Guds familie i
himmel og på jord, uavhengig av etnisk eller sosial bakgrunn. (Matt 18,3; Joh
3,3; 2 Kor 5,17; Esek 36,26.27; Hebr 8,10-12; 1 Pet 1,23; 2,2; Ap gj 17,26; Ef
3,15.)
7. Kristus bor i det nyskapte hjerte, hvor han skriver inn prinsippene i Guds
lov. Dette medfører at den troende både finner glede i å være lydig mot
budene, og mottar kraft fra Kristus til å leve i lydighet. (2 Kor 6,16; Sal 40,9;
Hebr 8,10-12; Joh 14,15; Kol 1,27; 3,16; Gal 2,20; Ef 3,14-21.)
8. Ved sin himmelfart begynte Kristus å gjøre tjeneste som øversteprest i
den avdeling av den himmelske helligdom som kalles Det hellige. Denne
himmelske helligdommen har sitt motbilde i den jordiske helligdom i den
gamle pakt. På samme måten som i den jordiske helligdommen begynte en
undersøkende domshandling da Jesus gikk inn i Det aller helligste og begynte
den andre fasen av sin tjeneste. Dette ble illustrert ved tjenesten i den jordiske
helligdommen på soningsdagen. Denne undersøkende domshandlingen i den
himmelske helligdommen begynte i 1844, ved avslutningen av de 2300 år og
217
vil være fullført når nådedøren blir lukket. (Hebr 4,14; 8,1.2; 3 Mos 16,2.29;
Hebr 9,23.24; Dan 8,14; 9,24-27; Åp 14,6.7; 22,11.)
9. Jesu annet komme er menighetens håp, evangeliets klimaks og målet
med
frelsesplanen. Jesu komme vil være bokstavelig, personlig og synlig. Sammen
med ham vil alle de hellige englene også komme. Mange tegn i tiden vitner
om at hans komme er nær. Og det faktum at alle profetiske tidslinjer nærmer
seg sin oppfyllelse, viser ”at han er nær og står for døren.” (Joh 14,1-3; Titus
2,11-14; Hebr 9,28; Ap gj 1,9-11: Åp 1,7; Matt 25,31; Lukas 9,26; 21,25-33;
Matt 24,14.36-39.33.)
10. De rettferdige døde vil bli vekket til live når Jesus kommer igjen.
Sammen med
de rettferdige som lever, vil de bli rykket opp i luften for å møte Herren, og
sammen med ham vil de bli tatt til himmelen. Der vil de tilbringe det tidsrom
på tusen år som også kalles tusenårsriket. (Åp 1,7; Joh 5,25.28.29; Hosea
13,14; 1 Kor 15,51-55; 1 Tess 4,13-18; Joh 11,24.25; 14,1-3; Åp 20,6.4.5; Jes
25,8.9.)
11. De ugudelige som lever når Jesus kommer igjen, vil bli drept ved
glansen av hans herlighet. Både disse og de ugudelige fra alle tidsaldrer vil
være døde fram til den annen oppstandelse som finner sted ved slutten av de
tusen år. (2 Tess 1,7-10; 2,8; Jud 14.15; Åp 20,5.12.15; Joh 5,28.29; Ap gj
24,15; Jes 24,21.22.)
12. Når de tusen år er omme, vil følgende skje: a) Kristus og de rettferdige
vil komme ned fra himmelen i den hellige byen, det nye Jerusalem (Åp
21,2.10), b) de ugudelige døde vil bli vekket opp til den endelige dom (Åp
20,11.12), c) de ugudelige vil høste syndens endelige lønn når ild kommer
ned fra himmelen, fra Gud og fortærer dem (Åp 20,7-10.14.15) og d) denne
ilden som ødelegger alle spor etter synden, vil også rense jorden. (2 Pet 3,1014.; Mal 4,1.3; Åp 20,8.4.)
13. Jorden, som er renset ved ilden og fornyet ved Guds kraft, vil være de
frelstes hjem i all evighet. (2 Peter 3,9-13; Jes 65,17-25; 35,1-10; 45,18. Matt
5,5; Mal 4,1-3; Ordspr 11,31.)
14. Den sjuende dag i uken er et evig minnesmerke om Kristi kraft som
skaper og frelser, og den er derfor Herrens dag, eller den kristne sabbat, og
den utgjør den levende Guds segl. Den skal holdes hellig fra solnedgang
fredag til solnedgang lørdag. (1 Mos 2, 1-3;2 Mos 16,23-31;20,8-11; Joh 1,13.14; Esek 20,12.20; Markus 1,21-32; 2,27.28; Jes 58,13; Lukas 4,16; 23,5456; 24,1; Ap gj 17,2; Hebr 4,9-11; Jes 66,22.23; 3 Mos 23,32.)
218
15. Ekteskapet som institusjon ble innstiftet av Gud i Edens hage før
synden kom inn
i verden. Jesus bekreftet ekteskapet som institusjon og stadfestet at det var
hellig og uoppløselig. Det nye testamente bekrefter også gjentatte ganger at
ekteskapet er hellig og underviser oss om at det innebærer en livslang
forpliktelse til troskap og moralsk renhet. Seksuell omgang mellom man og
kvinne utenfor ekteskapet eller mellom personer av samme kjønn er imot
Guds plan, og Bibelen fordømmer dette som synd. Jesu etterfølgere vil ved
hans nåde praktisere en livsstil der den moralske renhet ligger innenfor
rammen av de retningslinjer Bibelen gir for seksuelle forhold. ”For dette er
Guds vilje - deres helliggjørelse: Dere skal holde dere borte fra hor” (1Tess
4,3).
Kristne ektefolk vil elske og respektere hverandre likesom Gud elsker og
respekterer dem. De pålegges å elske og respektere deres barn, behandle dem
med mildhet og lære dem å elske og tjene Gud. For å oppnå dette vil de
benytte seg av familieandakt, de vil være til stede på sabbatsskole og andre
møter i menigheten, og så langt det er mulig, sende barna til de skolene som
drives av menigheten. På samme måte har barna en forpliktelse til å
respektere og lyde sine foreldre. (1 Mos 2,21-24; 5 Mos 4,6.7; Matt 19,3-9; 1
Kor 6,9-11; Ef 5,24.25.28; Kol 3,18-21; 1 Tess 4,3-8; Heb 10,23-35; 13,4; 1
Pet 3,7.)
16. Tienden er hellig for Herren, og det er den måten Gud har sørget for at
evangeliets forkynnelse skal finansieres. Frivillige gaver er også en del av
Guds plan for å støtte hans verk på verdensfeltet. (3 Mos 27,30-32; Mal 3,812; 4 Mos 18,20-28; Matt 23,23; Ordsp 3,9.10; 1 Kor 9,13.14; 2 Kor 9,6.7;
Sal 96,8; Se s. ????????).
17. Udødelighet er oppnåelig bare gjennom evangeliet, og den blir gitt til
menneskene som en gave fra Gud ved Jesu gjenkomst (1 Kor 15,21.22.51-55;
Sal 146,3.4; Fork. 9,5.6.10; 1 Tim 6,15;.16;2 Tim 1,10; 1 Joh 5,11.12.)
18. I døden er mennesket i en ubevisst tilstand. Alle mennesker, både gode
og onde, hviler i graven fra de dør og inntil oppstandelsen. (Fork 9,5.6; Sal
115,17; 146,3.4; Job 14,10-12.21.22; 17,13; Joh 11,11-14; 1 Tess 4,13; Joh
5,28.29.)
19. Kristne er kalt til å bli helliggjort, og deres liv må kjennetegnes av
varsomhet i atferd og sømmelighet og enkelhet i klesdrakt. (1 Tess 3,13;
4,3.7; 5,23; 1 Pet 2,21; 3,15; Jes 3,16-24; 1 Kor 10,31; 1 Tim 2,9.10. Se s.
????)
20. Kristne må se på kroppen sin som et tempel for Den Hellige Ånd. De vil
derfor ære Gud ved å ta vare på kroppen på en fornuftig måte og vise
måtehold i det som er godt og avstå fra bruk av det som er skadelig. Kristne
219
vil avstå fra all uren mat, fra bruk, framstilling eller salg av alkoholholdige
drikkevarer, fra bruk, framstilling eller salg av tobakk i alle former beregnet
for bruk av mennesker, og fra misbruk av narkotika eller narkotikahandel. (1
Kor 3,16.17; 6,19.20; 9,25; 10,31; 2 Kor 7,1; Gal 5,17-21; 6,7.8; 1 Pet 2,9-12;
1 Kor 10,1-11; 3 Mos 11,1-8. Se s. ????)
21. Menigheten skal ikke mangle noen av de åndelige gaver, og den
profetiske gaven vil finnes i menigheten som ett av kjennetegnene på den
siste menighet. (1 Kor 1,5-7; 12,1-28; Am 3,7; Hos 12,10.13; Åp 12,17;
19,10. Se s. ???)
Syvendedags adventistene tror at denne gaven var virksom i Ellen G.
Whites liv og tjeneste.
22. Bibelen lærer oss at menigheten skal være organisert. De som er
medlemmer av denne organisasjonen, vil ha en hellig forpliktelse til å innrette
seg under den, støtte den lojalt og medvirke til dens underhold. Kristne
formanes til ikke å holde seg borte når menigheten samles. (Matt 16,16-18; Ef
1,10-23; 2,19-22; 1 Kor 14,33.40; Tit 1,5-9; Matt 18,15-18; 1 Kor 12,12-28;
16,1-3; Hebr 10,25; Ap gj 4,32-35; 6,1-7.)
23. Dåp ved neddykkelse er et symbol på Jesu død, begravelse og
oppstandelse. Den som blir døpt, gir åpent uttrykk for sin tro på Kristi
frelsende nåde og for at vedkommende tar avstand fra synd og fra verden.
Dåpen er en betingelse for å bli opptatt som medlem av menigheten. (Matt
3,13-17; 28,19; Ap gj 2,38.41-47; 8,35-39; 16,32.33; 22,16; Rom 6,1-11; Gal
3,27; Kol 3,1-3. Se s. ????)
24. Herrens nattverd er et minne om Frelserens død. Det er viktig for kristen
vekst og kristent fellesskap at menighetens medlemmer tar del i nattverden.
Som en forberedelse til denne hellige handlingen praktiseres skikken med
fotvasking. (Matt 26,26-29; 1 Kor 11,23-26; Joh 6,48-56; 13,1-17; 1 Kor
11,27-30.)
25. I den kristnes liv er det full atskillelse fra verdslige skikker, som
kortspill, å gå i teateret, dans, osv. Disse aktivitetene har en tendens til å kvele
og ødelegge det åndelige liv. (2 Kor 6,15-18; 1 Joh 2,15-17; Jak 4,4; 2 Tim
2,19-22; Ef 5,8-11; Kol 3,5-10. Se s. ???)
26. Når vi studerer Ordet, taler Gud til oss og gir oss lys og styrke. I bønnen
blir vår sjel knyttet til Gud. Himmelen har gitt oss disse hjelpemidlene for at
vi kan vinne seier i vår kamp mot synden og for at vi kan utvikle en kristen
karakter. (Sal 19,8.9; 119,130; Joh 6,63; 17,17; 1 Pet 2,2; 1 Tess 5,17; Luk
18,1; Sal 55,18; Jes 50,4.)
27. Jesus har pålagt alle menighetens medlemmer en hellig forpliktelse til å
bruke sine talenter i personlig sjelevinnende arbeid og på den måten være
med til å bringe evangeliet ut til hele verden. Når dette arbeidet er avsluttet,
220
vil Jesus komme igjen. (Matt 25,14-29; 28,18-20; Åp 22,17; Jes 43,10-12; 2
Kor 5,17-20; Rom 10,13-15; Matt 24,14.)
28. I samsvar med Guds måte å behandle alle mennesker likt, og som en
advarsel om det som skal komme over jorden og som vil være av evig
betydning for alle mennesker, har han sendt ut en kunngjøring om at Jesu
komme nærmer seg. Dette budskap som skal hjelpe mennesker til å forberede
seg, er symbolisert ved de tre englebudskapene i Åp 14, og finner sin
oppfyllelse i den store adventbevegelsen i vår tid. Dette har vært spiren til
menigheten i endetiden, eller syvendedags adventistmenigheten som holder
Guds bud og har Jesu tro. (Am 3,7; Matt 24,29-34; Åp 14,6-10; Sef 3,13; Mi
4,7.8; Åp 14,12; Jes 26,2; Åp 22,14.)
221