Sonemodell (Burgess) Sektormodell (Hoyt) Flerkjernemodell (Harris

Sonemodell (Burgess) Sektormodell (Hoyt) Flerkjernemodell (Harris

 Byenes geografi
Bymodeller
På 1900-tallet ble det laget tre
klassiske modeller for arealbruksstrukturen i byer. Utgangspunktet
var den indre differensieringen og
utviklingen i en rekke amerikanske byer. De tre modellene er:
1. sonemodellen (Burgess) 2. sektormodellen (Hoyt) og 3. flerkjernemodellen (Harris og Ullman).
Alle de tre modellene forutsetter
at det er konkurranse om bruken
av arealene mellom ulike virksomheter og sosiale grupper. Forskjellen mellom de tre modellene gjelder mønsteret i arealbruken som
dannes av denne konkurransen.
Det kan være et konsentrisk sonemønster eller et sektormønster
omkring én bykjerne, eller et mer
flerkjernet mønster.
Sonemodell (Burgess)
Sektormodell (Hoyt)
Noen byer passer godt inn i én av
modellene, andre har likhetstrekk
med to eller alle tre av dem. Det
er først og fremst vestlige byer
som kan beskrives og forklares
ved hjelp av disse modellene. En
modell over bystrukturen i andre
kulturer, for eksempel en arabisk
eller indisk by, ville bli ganske annerledes.
Flerkjernemodell (Harris og Ullman)
Bykjernen (det sentrale forretningsstrøket)
Engrosvirksomhet og lett industri
Bosteder (lavere status)
Bosteder (midlere status)
Figur 3.33. Tre modeller for indre differensiering i byer, med mønsteret for arealbruk
vist som konsentriske soner rundt bykjernen
(Burgess), sektorer (Hoyt) og ved en flerkjernestruktur (Harris og Ullman). Modellene er
laget med grunnlag i amerikanske byer, og de
passer ikke nødvendigvis like godt i andre land
der byutviklingen har fulgt et annet historisk
forløp.
Bosteder (høy status)
Tungindustri
Forretningsstrøk i forsteder
Boligstrøk i forsteder
Bosteder med pendling
99
Samfunnsgeografi.indd 99
31.01.2011 14:25:47