LUKE 24 Natten har pakket inn Betlehem i sort og blått. Den har

LUKE 24
Natten har pakket inn Betlehem i sort og blått. Den har kastet perler på den mørke himmelen.
Millioner av lysende prikker har samlet dagen og gjort den til natt. Én stjerne lyser sterkere og
modigere enn alle andre. Det yrer av liv i gatene og det er lys i husene. Betlehem er fylt til
randen.
Da kommer de. To reisende. En mann og en kvinne. De stopper foran meg. De har noe ved
seg om jeg ikke kan forklare. Jeg har aldri kjent det tidligere. De snakker lavt sammen.
«Jeg tror ikke vi finner ledig plass her i byen, Maria. Det er så mange mennesker her. I samme
ærend som oss. Det er fult i alle hus»
«Det går bra, Josef. Vi skal klare oss allikevel»
De banker på. Et vennlig bank. Varmt, nesten. Miriams far lukker opp.
«Vær hilset!» sier Josef «Du skulle ikke tilfeldigvis ha et ledig rom til oss? Eller en seng?»
Faren rister på hodet. «Her er helt fullt dessverre.»
Miriam kommer bort til døra, hun også. Hun smiler til de fremmede. Maria smiler tilbake. Det
må være de to vakreste smilene verden har sett. «Men far, ser du ikke at hun skal ha barn?»
sier Miriam. «De trenger et sted å være» Hun tar på seg et sjal, det er en kjølig natt. «Kom!»
sier hun «Bli med meg til stallen. Det er nok det beste vi kan tilby, er jeg redd. Far, gi meg
den krukken med vann og oljelampa.»
Faren spenner på seg sandaler og henter en oljelampe. «Jeg blir med dere.»
Så går de av sted for å finne husrom i stallen. Så ser jeg dem ikke mer.
Stallen er kald og mørk, men Miriam har tent lykta. Snart ville øynene deres venne seg
til det svake lyset der inne.
«Jeg må skynde meg tilbake til far» sier hun «Jeg håper dere finner ro i natt. Jeg kommer
tilbake senere med litt mat til dere.»
«Gud velsigne deg og din far» hvisker Josef, men Miriam var allerede lang unna.
Josef samler høy og halm som han sprer utover gulvet. Med sterke armer løfter han Maria ned
fra eselryggen og hjelper henne varsomt ned på høyet.
«Josef, da» sier hun «selv om jeg er sliten kan jeg da gå selv!»
Men hun lar ham få lov, det er trygt å ha de sterke armene hans rundt seg
«Hvil deg nå, Maria» sier han. «Du må samle nye krefter. Du vil trenge det når barnet
kommer»
Maria sovner slik.
Josef ser seg om i den lille stallen. Han ser noen tørre kvister og litt ved. I hjørnet
ligger en gammel krybbe. Han løfter den opp og ser på den «Med litt arbeid vil den bli god
som ny» tenker han. Han retter på noen plankebiter. Så tar han av seg beltet rundt livet, og
med det strammer han de skjeve føttene på krybba. Josef er snekker, dette er hans fag. «Jeg
kan ikke mye om barnefødsel – det får komme når tiden er der – men jeg kan en hel del om
snekring. Og når gutten blir større skal jeg lære ham alt jeg vet og har lært.» Han kjenner at
han gleder seg til oppgaven.
Maria hviler på høyet. Hun holder sine små hender over magen. Hun ligger trygt, som om
ingenting kan skremme henne lenger.
Brått våkner hun og roper: «Josef, nå må du hjelpe meg!» Barnet er på vei. Josef skynder seg
å hente krukken med vann og et teppe fra eselryggen. Hendene hans skjelver som løv i
vinden. «Gud, nå må du hjelpe oss!» ber han. «Jeg er jo snekker, ikke jordmor»
Maria skriker i smerte. Josef skjelver og ber. Han trøster det han er kar om. «Gode, tapre
Maria!» sier han igjen og igjen.
Slik blir barnet født. Med et skrik hilser det verden. Josef blir nesten skremt av lyden, men
han løfter det fra Maria og tar til å vaske det. «Skal si det er mye lyd en så liten kropp» sier
han. Maria ler. Hun orker egentlig ikke, men klarer ikke å la det være.
«Jeg er stolt av deg, Maria» sier Josef. «Og av deg også, lillemann, som tør å komme ut i natt
når det bare er meg til å ta deg imot» Han henter noen tøystykker. Maria svøper den nyfødte
og legger ham i krybba.
«En krybbe til barnet! Har du laget den mens jeg sov? Så flink du har vært!»
«Bare reparert den» mumler Josef. «Gutten vår må jo sove godt»
Slik sitter de lenge, slik de ofte satt hjemme i Nasaret. Men det er annerledes i natt.
Det meste blir annerledes fra nå. «Du må sove litt, Maria. Du er sliten. Jeg skal passe på»
Josef kysser henne på kinnet. Maria lukker øynene og sovner i samme stund.
Ikke lenge etter våkner hun. Noen synger. Hun gløtter på øynene og ser Josef holde
barnet i armene sine. Han synger!
«Synger du, Josef?» sier hun. Han stopper brått. «Å, jeg trodde du sov» svarer han
forskrekket. «Det var liksom ikke meningen at du skulle høre det»
«Var det ikke du som sa du aldri ville finne på å synge?» spør Maria.
«Det var visst meg, ja. Jeg vet ikke hva som går av meg» Josef kjenner han blir rød
«Det er ikke noe å være flau over. Det var egentlig ganske fint»
Josef later som han blir fornærmet og sier «Jeg er faktisk veldig flink til å synge. Bare så du
vet det!»
«Ja vel. Hvis du sier det, så.» erter hun ham.
En stemme høres utenfra: «Hvem synger?» Det er Miriam. Hun kommer med mat og varme
tepper. Når hun ser barnet blir hun helt stille. Hun bare står og ser på den lille. Lenge står hun
slik. Uten ord, med tårer i øynene. «Nå er jeg full av glede.» sier hun omsider. «En sånn glede
som … som er umulig å forklare. Den er overalt. Jeg har aldri følt det sønn før»
Miriam får holde barnet og smiler like levende som lyset som fyller stallen. Mens hun står der
kommer den håpefulle inn. Han bærer på Hannah. «Hun vekte meg» sier han nesten
unnskyldende. «Hun nektet å gi seg før jeg sto i døra. Da grep hun hånda mi og nå står vi her.
Jeg forstår ingenting. Hva har skjedd?»
«Se der! En liten babygutt» sier Hannah. Den håpefulle og Miriam tror knapt det de hører.
Den håpefulle må sette seg. «Hun har ikke lyd» sier Miriam til Josef og Maria. «Vi har aldri
hørt henne snakke før nå.» Hannah går bort til barnet og stryker det på kinnet. «Hva heter
det?» spør hun. «Jesus» svarer Maria. Hun begynner å forstå at hennes sønn er mer enn et
vanlig lite barn.
Nå er det Hannahs tur til å holde barnet. Hun gløder der hun står. Den håpefulle får holde
barnet. Han har endelig fått fred nå. Han forstår ikke hva som skjer, men beveger seg som en
fjær.
Så trår noen gjeterne innenfor, med Natanael i spissen. «Natanel! roper Hannah «Kom og se
på Jesus!» Natanael skjønner like lite som de andre, men blir fanget av gleden. Han forteller
om engler på marken og stjerna på nattehimmelen. Stemmer og latter fyller den lille stallen.
Miriams far står plutselig der. Han har kommet for å hente Miriam, men blir stående i
ærbødighet når han ser Jesusbarnet. De trette øynene hans ser klart som dagen.
Josef og Maria har blitt stille. De ser på hverandre, på barnet og på den underlige
forsamlingen foran dem. De ser hvordan stjerna kaster gylne stråler inn der de står. Josef er så
inderlig glad i Maria. Maria er så inderlig glad i Josef. Nå har de fått et barn. Hele verden har
fått et barn. Nå kan livet begynne.
Den håpefulle, som er fulle av fred i natt, hever stemmen. «Vi må la barnet sove nå.
Det tar seg ikke ut at voksne folk, - ja også du da, Hannah – holder på til langt på natt uten at
vi spiser litt også. Og siden jeg er den eneste som ennå har litt plass hjemme tar vi maten hos
meg. Kom, kom!»
Uten noen som helst orden forsvinner de ut av stallen og inn i natten. De vinker god natt til
Josef og Maria som vinker tilbake.
Jeg er en gammel dør. Jeg så ikke alt dette. Jeg så en broket forsamling toge inn til den
håpefulle en tidlig morgentime. Jeg hørte sang og glede og felleskap.
Jeg har aldri sett stallen, der gleden kom fra, men jeg har blitt fortalt mange ganger hva som
skjedde. Jeg vet at mirakler finnes. Jeg vet at det jeg har hørt er sant.