Tekstutdrag Til tittelen: Ingen er alene

Comments

Transcription

Tekstutdrag Til tittelen: Ingen er alene
Michelle Gagnon
Ingen er alene
Oversatt av Rune R. Moen
Gyldendal
Til Esme´ og Taegan
Himmelen ble vakrere, med
stjernespekket
krumning i et purpurfarget
sentrum.
Hun hadde funnet en gud, et
fremtidig våpen.
Noe jeg ikke hadde sett på
engen
kjempet seg løs fra dypet og
tok henne.
Jeg rev vekk alle farger på
jorden,
fikk de minste gresstrå til å
visne. Ethvert hjerteslag
stilnet, jeg stoppet tiden.
De sier bare hva jeg tok, ikke
hva jeg ga:
røtter og sterkt lys, salighet
i hvert enkelt skudd, det
grønne livet
til den som nettopp er blitt til.
Fra det som ikke kan frelses,
det som er begravet – slik
oppstår et nytt selv.
Husk at dette mørket rommet
frøet
som var stengt inne i den røde
kloden.
Helvete brøt løs.
Cleopatra Mathis, «Etter Persefone»
Del én
På flukt
Kapittel én
Noa, våkne. Kom igjen, vi må stikke!»
«Gå vekk», mumlet Noa og viftet bort armen. Hun
hadde drømt en deilig drøm der hun satt midt ute på en
kjempestor eng med flammende røde valmuer. Lette,
hvite skyer drev forbi over henne mens hun strøk
hendene over det lange, vaiende gresset. Det luktet
blomster, og noe annet, noe surt og rart … Og så hadde
stemmen trengt seg inn, høy og insisterende.
Et kraftigere rykk rugget kroppen hennes fra side til
side. Flere stemmer mumlet inntrengende i bakgrunnen.
Hva i helvete? Hun ville jo bare sove litt.
«Noa, de kommer inn!»
Skarpheten i stemmen knuste de siste restene av
drømmen og oppløste valmuene til en uklar rødfarge.
Noa rynket pannen og tvang seg til åpne øynene. Hele
kroppen føltes fortsatt uutholdelig tung, som bly. Da hun
ristet på hodet for å komme til seg selv, klarte hun å
fokusere på ham som sto og røsket så irriterende i armen
hennes. «Peter. La meg være i fred.»
Det urolige ansiktet til Peter ble så vidt opplyst av
månelyset som sivet inn gjennom vinduet. Daisy og Teo
sto bak ham og så like engstelige ut. Alle var fullt
påkledd og hadde på seg ryggsekk. Teo kikket seg stadig
vekk over skulderen mot døra.
Da Noa så det, for hun opp i sittende stilling. «Faen»,
mumlet hun mens hun kom seg på beina. «Ikke nå
igjen.»
Peter ga henne ryggsekken med et strengt uttrykk i
ansiktet. «Jo da.»
«Hvordan klarer de å finne oss hele tiden?» tenkte hun
høyt. Teo og Daisy var allerede på vei nedover
korridoren. Hun prøvde å vekke den forvirrede hjernen
sin. Hvor er vi? Kansas? Nebraska?
«Ren flaks?» foreslo Peter. «Enten det eller så har de
helt fantastisk gode sporhunder.»
Arkansas, husket Noa plutselig. De var i Arkansas.
Det hørtes et høyt brak fra den andre enden av
leiligheten: Ytterdøra ga etter. Noa bannet igjen. Mørket
var nesten ugjennomtrengelig, det var så vidt hun kunne
skjelne veggene med fuktflekker og haugene med søppel
på gulvet. De siste månedene hadde de ikke gjort annet
enn å flytte fra det ene falleferdige gjemmestedet til det
andre. Selv om «gjemmested» ikke egentlig var det rette
ordet, for alle hadde blitt raidet i løpet av noen dager.
Uansett hvor de dro, klarte leiesoldatene som jobbet for
Pike & Dolan, på en eller annen måte å spore dem opp.
«Følg meg!» hvisket Peter strengt og la hånden over
lommelykten slik at den bare lyste opp et hull i veggen
som førte inn til naboleiligheten.
For noen uker siden hadde huset i Cleveland blitt
omringet. De hadde bare klart å unnslippe fordi en
politibil tilfeldigvis kjørte forbi i riktig øyeblikk.
Det hadde lært dem en lekse. Det siste gjemmestedet
deres var faktisk en leilighet i et større, stort sett forlatt
boligkompleks i utkanten av Little Rock i Arkansas.
Boligområdet lå for seg selv og grenset mot et
skogområde, noe som var en fordel for dem. Så fort de
kom seg bort fra bygningene, kunne de stikke seg vekk
mellom trærne.
Men først måtte de komme seg ut av leiligheten. Like
etter at de kom til stedet, hadde Peter og Teo slått hull
gjennom gipsplatene, slik at de fikk tilgang til
naboleiligheten. En rekke hull gjennom de neste fire
leilighetene førte til den siste, som vendte ut mot skogen.
Rett utenfor inngangsdøra til den siste leiligheten var det
en nødutgang, og fra en balkong var det uhindret utsyn
mot trærne.
Det ville kreve en liten hær for å dekke alle mulige
veier ut fra komplekset, så med litt flaks ville disse rutene
være åpne. Selvsagt var det alltids en sjanse for at
Charles Pike faktisk hadde sendt en liten hær.
Noa skyndte seg forbi Peter, og bøyde hodet for å
kravle gjennom hullet. Bak seg hørte hun lyden av en dør
som ble lukket, og det svake lyset forsvant. Det var satt
plater for alle vinduene i denne leiligheten. Hun famlet
seg frem så fort og stille hun klarte, med Peter i hælene.
Noa telte skrittene: Hullet inn til neste leilighet var tjue
skritt rett frem, og så femten til venstre. De hadde målt
det opp tidligere, rett før hun sovnet.
Bak dem hørtes trampende støvler. Uten å saktne
farten gravde Noa frem en Taser fra sidelomma på
ryggsekken og dro i bryteren for å lade den. Hun kunne
høre Teo og Daisy foran seg, de subbende føttene hørtes
godt i det stille bygget.
Sammen snublet og falt alle fire gjennom leilighetene,
mens de bannet med hviskestemme og freste til de andre
at de skulle skynde seg. Noa spisset ørene for å lytte
etter hva som skjedde bak dem. Minutt for minutt mistet
de forspranget. Kanskje dette hadde vært en dårlig idé.
Nå var det uansett for sent. De måtte holde seg til
planen.
Endelig kravlet de inn i den siste leiligheten. Teo og
Daisy stormet bort til skyvedøra som førte ut på
balkongen: Derfra var det en meter ned til bakken. De
var så vidt synlige, der de sto i silhuett fra det svake lyset
utenfra.
Peter hvisket: «Alle vet hvor vi skal møtes?»
De nikket, alle sammen.
«Okay», sa Noa med lav stemme. «Da stikker vi!»
Teo dro forsiktig opp balkongdøra og hjalp Daisy
gjennom. De hoppet ned fra balkongen en etter en. Så
fort de traff bakken, la de på sprang for å forsvinne
mellom trærne.
«Vår tur», hvisket Peter og åpnet ytterdøra fra
leiligheten. Noa fulgte etter ham ut i korridoren.
Det var bekmørkt. I et panisk øyeblikk skjønte ikke
Noa hvor hun var, men da hun kjente hånden til Peter på
skulderen, klarte hun å orientere seg. Hun nikket selv om
han ikke kunne se henne.
Han hvisket i øret hennes: «Jeg løper til venstre så fort
vi er ute, okay?»
«Okay.» Adrenalinet sendte en strøm av energi
gjennom kroppen hennes. Noa prøvde å se for seg
boligkomplekset i tankene. Skogen var til høyre for
henne, men hun hadde lyst til å få litt avstand mellom seg