dockronikk i Vårt Land den 20. mai
download 
Report Transcription
kronikk i Vårt Land den 20. mai
vårt land onsdag 20. mai 2015 22 Verdidebatt Tynn hinne: I slike tynne gummibåter fraktes flyktninger over havet fra Foto: Trond Stalsberg Mydland Tyrkia til Hellas. Det offentlige ordskiftet må ikke sentreres rundt spørsmålet om å ta imot 10.000 flyktninger fra Syria. I land: Inne på havneområdet i Mytilini på den greske øye Lesvos sitter folk som har kommet seg over fra Tyrkia i gummibåter, med drøm om å komme seg videre i Europa. Foto: Trond Stalsberg Mydland Håp i en gummibåt Kronikk Flyktninger Trond Stalsberg Mydland Sosialantropolog, Agderforskning. H ellas: Det ligger gummibåter i Kystvaktens mottak på kaia denne morgenen også. Her i byen Mytilini på øya Lesvos helt øst i det greske Egeerhavet har det også i natt kommet grupper av mennesker det korte havstrekket over Mytilini-stredet. Kun 10-20 kilometer skiller det tyrkiske fastlandet og kystlinjen til Hellas´ tredje største øy. En strekning som kan tilbakelegges i løpet av noen få timer. Det kan komme flere hundre mennesker i døgnet. Som forsker ved Agderforskning og Universitetet i Agder (UiA) har jeg gjennom flere år hatt opphold ved UiAs studiesenter Metochi og forskningssenteret Xristos, som begge ligger på Lesvos. De siste månedene, og særlig i løpet av april, har det vært en kraftig økning av folk som kommer fra syd og øst i retning Europa. Dette gjelder både i Middelhavet, som har fått mest oppmerksomhet, og Egeerhavet. Jeg bestemte meg derfor for å reise ned for å finne ut mer om hvordan dette foregår på et sted jeg kjenner godt. Bølger inn. Det er en migrasjonsstrøm som nå bølger inn over Hellas via Tyrkia. Familier i flere generasjoner, gutter fra 16-17 år og oppover og unge enslige menn strømmer til de greskeøyene. Øyene er blitt en viktig port til drømmen om et liv i E uropa. Etter uker og måneder på vei fra blant annet Syria, A fghanistan, Pakistan og Iran, ender de opp langs Tyrkias vestre kystlinje. Her er veien kortest fra det sørvestlige Asia til det sør østlige Europa. Men Europa er for de fleste et uoppnåelig mål, hvis de skal reiseinn på lovlig vis. Illegal innreise via det greske øyriket blir den muligheten som finnes – blant annet fordi den eneste landfaste grenseovergangen, vest for B osporos i nord, er strengt bevoktet. Smuglere. Det finnes nå et stort apparat av menneskesmu- glere på tyrkisk side. Billettertil Europa selges til de som kan betale. Det ser ut til å være et velutviklet system for produksjon og distribusjon av effektive farkoster som kun skal bringe folk over grensa. Ofte er det sekssju meter lange gummibåter, en liten påhengsmotor, et par padleårer, noen baderinger til barn. Noen forteller at de har vært over 40 personer om bord. Den korte avstanden over havet gjør også at bakmenn og mellom menn gjerne slipper å være med på selve grenseovergangen. De kan bare instruere folkene som sendes av sted om å sikte på lysene fra landsbyer på gresk side, eller rett og slett bare følge Google maps på mobiltelefonen. Gummibåtene er de beste båtene. I praksis er de kun et stort kammer med luft med tynt gummik lede og en pålimt bunn. En enkelt rift eller revne fra eller til er det som gjør forskjellen mellom båt eller ingenting. Det synes ganske godt her på kaia utover formiddagene. Det tar ikke så lang tid før nattens nye båter på kaia begynner å bli slappe i gummiduken. Andre tar seg også over i småbåter U Det viktigste er likevel den store diskusjonen om hvordan vi kan bidra til å finne løsninger for de akutte og langvarige krisene i stadig flere land. Trond Stalsberg Mydland i enda dårligere forfatning, for eksempel utdaterte fiskebåter. Kutte hull. Mange forteller at de har fått klare instruksjoner fra menneskesmuglerne om å kuttehull i båtene for å «skape» en nødssituasjon – dersom Kystvakten nærmer seg før de har nådd frem til øya. Beskjeden er at det kun er da de vil bli reddet. De blir forespeilet at hvis det ikke er en nødssituasjon, vil de bli a vskåret fra innreise, eller sendt tilbake til Tyrkia. I praksis gjør dette det vanskeligere å yte hjelp før båtene når land. Både myndigheter og hjelpepersonell fortviler over at det slik skapes en ytterligere risiko for drukning og skader, for både de som skal hjelpes og de som skal hjelpe til. Alle som ankommer samles i Kystvaktens mottak i Mytilini. De interneres deretter i en spesialbygd og bevoktet mottaksleir (kalt mottakssenter) utenfor byen. Her undersøkes og registreres de personopplysninger som lar seg registrere. I løpet av få dager på øya blir de fleste sendt til Aten. Noen forteller om klare reiseruter videre, for eksempel med vårt land onsdag 20. mai 2015 Verdidebatt 23 Søndagsåpne butikker – debatt og realitet Søndagshandel Kjell Magne Bondevik Tidigere statsminister K ristin Clemet bekrefter i Vårt Land 18. mai at tilhengere av søndagsåpne butikker undervurderer sprengkraften i saken, slik jeg har påpekt. Hun skriver nemlig at «spørsmålet om å tillate søndagsåpne butikker er ikke noe som har engasjert meg veldig. Men debatten om søndagsåpne butikker syns jeg er interessant». Jeg synes det er mer interessant at hun ikke ser viktigheten av selve saken. Det er riktig at det tidligere var en del fram og tilbake av forslag når det gjelder åpningstidsbestemmelser og helligdagslovgivning. Men resultatet ble et sterkt vern om søndagen som fri- og helligdag, som en «annerledesdag». Det er dette Regjeringen nå angriper. Det er bred motstand mot forslaget; organisasjonene i arbeidslivet, miljø bevegelsen, kirken og frivillige organisasjoner ønsker ikke denne endringen. Ifølge flere meningsmålinger er det også et klart flertall mot i befolkningen. Jeg vet ikke om Clemets manglende engasjement i selve saken er representativt for Høyre. Hvis så er tilfelle, må det være at Frp står hardt på siden Regjeringen tydeligvis vil kjøre saken gjennom tross bred motstand. Hvis Høyre, regjeringen og stortingsflertallet står fast på at søndagen skal bli en vanlig handelsdag, må vi andre konstatere at det betyr mye for dem å innta dette standpunktet. Men man må ikke da bli forbauset over den sprengkraft saken vil få. Dårlig idé å slå sammen menighetsråd Kirkevalg Gustav Danielsen Prost F småbåter fra Hellas vestkyst og videre inn i Italia. Men de fleste er bare lettet og glade for endelig å ha nådd Europa. De er klare for å reise videre nord-vestover til nye land. Men selv om de har klart å komme over havet til Hellas, er sjansen stor for at deres drømmer om å reise videre i Europa ikke er så realistiske som de tror. Akkurat det er noe av det som er vanskeligst å snakke med dem om, når en står der selv, som lyslugget reisende fra NordEuropa, når de takker for praten på f ergekaia og går forventningsfulle om bord for å reise videre. Folkeforflytning. Det som er sikkert, er at vi europeere står overfor en folkeforflytning i stor skala og at det ligger ulike årsaker til grunn for denne store strømmen av mennesker. Veldig mange av de som kommer, er på flukt fra krig og terror. Samtidig er det også folk som kommer for å oppnå bedre livsvilkår og/eller for å arbeide i Europa. De forteller gjerne at de reiser fordi de ikke lenger ser noen muligheter i hjemlandet. Det offentlige ordskiftet har den siste tiden vært sentrert om vi skal ta imot 10.000 flyktninger fra Syria, eller ikke. Det er viktig at diskusjonen ikke forblir sentrert rundt dette ene spørsmålet. Vi må også ta inn over oss og ta stilling til hvordan Norge kan bidra til det umiddelbare rednings- og hjelpearbeidet som pågår ved de ulike «portene» til Europa. Helt konkret må vi ta stilling til hvordan land som Hellas, Italia (og Spania) kan avhjelpes i den krevende situasjonen de nå må håndtere på toppen av en v anskelig nasjonaløkonomi. Hvordan den kyniske migrasjonsmafiaen kan hindres i å u tnytte og forsterke folks vanskelige situasjon må også diskuteres. Det viktigste er likevel den store diskusjonen om hvordan vi kan bidra til å finne løsninger for de akutte og langvarige krisene i stadig flere land. Det er disse krisene som fører til det vedvarende trykket av folk som er på flukt, eller som utvandrer av økonomiske årsaker. Dette krever en storstilt felles innsats der Norge er nødt til å samarbeide med resten av Europa. ra mitt eget bispedømme, Nidaros, har jeg mottatt et skriv med en oppfordring til menighets rådene om å slå seg sammen. Da jeg registrerer at samme sak er på gang i a ndre bispedømmer, vil jeg gjerne innby til en diskusjon. Hvis utfordringen er å skaffe nok personer til å sitte i menighetsråd, er det da sannsynlig at det er lettere å rekruttere til et råd for et større område, enn for et råd i lokalsamfunnet? Som prost i et område med mange bygdesogn, møter jeg mange rådsmedlemmer som vil gjøre en innsats for sin lokalmenighet. Menighetsrådene fungerer mange steder som drivkraft i menighetsarbeidet. De er valgt for fire år, og det gir en spesiell forpliktelse. Er det lettere å få noen til å melde seg til innsats på fritt grunnlag? Noen har begynt med et samarbeidende menighetsråd. Da opprettholdes fortsatt menighetene, men den dagen dette g jøres permanent, forsvinner de opprinnelige menigheten. Da blir det ett råd og en samlet menighet. Den dagen oppstår det nok et behov for menighetskomiteer for å støtte opp om livet rundt hver enkelt kirke. Er det noen gevinst? Jeg har en følelse av at dette handler om å spare administrativt arbeid. Menighetsråd er imidlertid ikke først og fremst et administrativt råd, men et råd med ansvar for det kristne livet i soknet, og da er det viktig å være lokal og nær soknet. Selv gjennomfører jeg en liten spørre undersøkelse blant de rådsmedlemmene som slutter i det prostiet der jeg er prost. Etter å få fått 70 svar fra 10 råd, ser jeg at 64 prosent synes arbeidet i rådet var mer tilfredsstillende enn forventet og 75 prosent trives svært godt. Hvorfor skal færre få sjansen til dette? Putins krig i Øst-Ukraina Ukraina Nils Tore Gjerde Molde 27. februar i år ble den russiske opposisjonspolitikeren Boris Nemtov skutt på åpen gate i Moskva like ved maktens sentrum, Kreml. Han a rbeidet med en rapport om den russiske medvirkningen i krigen i Ukraina. Det er ikke usannsynlig at dette var grunnen til at han ble tatt av dage. Rapporten på 64 sider ble ferdigstilt av hans tilhengere og publisert 12. mai. Den ble lagt ut og er foreløpig trykt i 2.000 eksemplarer. Det vil bli forsøkt samlet inn midler til videre publisering, en ingen enkel oppgave i dagens Russland. Rapporten hevder: • 220 russiske soldater er så langt drept i Ukraina, derav 70 i slaget om Debaltseve, • I 2014 ble det utbetalt 2 millioner rubler til soldatenes familier mot at de skriftlig lovet ikke å omtale tapene offentlig, og • Russlands støtte til opprørerne beløper seg til 53 milliarder rubler. Hovedkonklusjonen til de russiske opposisjonelle er at regjeringen gir aktiv politisk, økonomisk, personell og militær støtte til de såkalte separatistene i Øst-Ukraina. En mer korrekt betegnelse er etter mitt skjønn russisk-støttede opprørere. Nemtov og hans tilhengere ønsker å få fram sannheten. En sammenrasket opprørshær som ifølge Putin består av gruvearbeidere, landbruksarbeidere og gravemaskinførere som på kort tid både har og kan bruke mer moderne utstyr enn den ukrainske hæren, er en løgn som faller på sin egen urimelighet. «Vi vil fange Putin i hans løgner. Han lyver til Russland og hele verden», sannelig ingen lett oppgave i politistaten Russland.
