Åpne - Bibsys

Transcription

Åpne - Bibsys
Hvordan kan sykepleier bruke kommunikasjon og relasjon som verktøy i
møte med hjemmeboende eldre som sliter med angst?
Tillater du at oppgaven din publiseres i Brage?
http://www.diakonova.no/neted/services/file/?hash=559909d9d5e4c99f5f380290c547647f
(Sett kryss)
x
JA, jeg tillater
NEI, jeg tillater ikke
Dato for innlevering: 18.05.2015
Kandidat nr: 232
Kull: 183
Antall ord: 7794
Veileder: Ingun Pahr
1 Innholdsfortegnelse
1. Innledning ........................................................................................................................................... 3 1.1. Bakgrunn for valg av tema .......................................................................................................... 3 1.2 Problemstilling .............................................................................................................................. 4 1.3 Oppgavens hensikt ........................................................................................................................ 4 1.4 Oppgavens avgrensing .................................................................................................................. 4 1.5 Begrepsavklaring .......................................................................................................................... 4 1.6 Oppgavens oppbygging ................................................................................................................ 5 2. Metode og kildekritikk ....................................................................................................................... 6 2.1 Litteraturstudie som metode ......................................................................................................... 6 2.2 Litteratursøk ................................................................................................................................. 6 2.3 Kildekritikk ................................................................................................................................... 7 3. Teori ................................................................................................................................................... 9 3.1 Angst ............................................................................................................................................ 9 3.2 Årsaker til angst .......................................................................................................................... 10 3.3 Joyce Travelbee .......................................................................................................................... 10 3.4 Kommunikasjon .......................................................................................................................... 12 3.5 Den gode samtalen ...................................................................................................................... 14 3.5.1 Den lindrende samtalen ...................................................................................................... 14 3.5.2 Den bekreftende samtalen .................................................................................................... 14 3.6 Presentasjon av forskningsartikler .............................................................................................. 17 3.6.1 "Betydning av tid og samvær og vennligsinnet pågåenhet i kommunehelsetjenesten”
(Skatvet & Andvig, 2014). ............................................................................................................ 17 3.6.2 "Profesjonell kompetanse" (Karlsen, 2009). ........................................................................ 17 3.6.3 "Virksomme relasjoner i psykiatrisk sykepleie" (Sæterstrand, 2009). ................................. 18 3.6.4 "Older home nursing patients perception of social provisions and received care"
(Dale, Saevareid, Kirkevold og Söderhamn, 2010). ..................................................................... 18 4. Drøfting ............................................................................................................................................ 20 4.1 Tillit, trygghet og anerkjennelse ............................................................................................. 20 4.2 Sykepleier og pasientens forståelse av hvordan angsten kommer til uttrykk .......................... 21 5. Konklusjon ....................................................................................................................................... 26 6. Litteraturliste .................................................................................................................................... 27 2 1. Innledning
I dette kapitelet skriver jeg om bakgrunn for valg av tema, i tillegg til å legge frem den valgte
problemstillingen, oppgavens hensikt, avgrensningen, begrepsavklaring og innholdet i de
kommende kapitlene.
1.1. Bakgrunn for valg av tema
Bakgrunn for valg av tema kommer av en situasjon som jeg opplevde i hjemmesykepleien.
Mitt første hjemmebesøk hos denne pasienten ble ikke slik jeg hadde forstilt meg. Pasienten
hadde angst, og var lite åpen for å ta imot hjelp. Det var derfor en utfordring å forslå tiltak
fordi hun var så fylt av plager. Etter flere faste besøk viste det seg at nøkkelen var å bygge en
tillitsfull relasjon, Ved å være til stede for henne på en måte som gjorde at hun opplevde å bli
hørt, sett og forstått.
En rapport fra Folkehelseinstituttet viser at det er økning i forekomsten av angstsymptomer og
angstlidelser hos personer over 60 år (Langballe & Evensen, 2011). Kvaal (2010) viser til at
generalisert angst er den hyppigste angstlidelsen hos geriatriske pasienter. Han sier at mellom
20 % og 40 % av geriatriske pasienter over 80 år har angstsymptomer, mens mellom 3 % og
15 % har fått diagnosen angstlidelse (Kvaal, 2010).
Empiriske undersøkelser viser at eldre med psykiske helseplager får generelt lite
oppmerksomhet fra helsevesenet, i forhold til yngre (Skatvet og Andvig, 2014). Helsevesenet
har hatt en tendens til å blande naturlige aspekter ved alderdom sammen med sykdom som
kan behandles. Slik har det å oppleve angst hos eldre blitt betraktet som en del av det å bli
gammel, heller enn et psykologisk problem som krever oppmerksomhet, kunnskap og tiltak
for forbedring (Skatvet og Andvig, 2014).
3 1.2 Problemstilling
Hvordan kan sykepleier bruke kommunikasjon og relasjon som verktøy i møte med
hjemmeboende eldre som sliter med angst?
1.3 Oppgavens hensikt
Hensikten med oppgaven er å finne ut hvordan jeg som sykepleier i fremtiden kan skape en
god relasjon og utvikle et tillitsfullt forhold til denne pasientgruppen ved å bruke
kommunikasjon som verktøy.
1.4 Oppgavens avgrensing
Jeg avgrenser oppgaven til å omhandle hjemmeboende eldre som sliter med generalisert
angst. Pasientgruppen er enslige eldre over 60 år som bor hjemme. Det vil være fokus på
hvordan sykepleier bruker kommunikasjon for å bygge en relasjon, samt ulike måter å holde
en samtale på. Studier viser at angst og depresjon ofte henger sammen (Kvaal, 2010), men
med tanke på tid og avgrensingen velger jeg å fokusere på angst.
Jeg velger å belyse sykepleiers kunnskaper om lidelsen, og hvordan gå fram i møte med
denne pasientgruppen. På grunn av oppgavens omfang vil jeg ikke ha fokus på
medikamentbehandling.
1.5 Begrepsavklaring
Angst: Av latin angustusso, betyr å påføre smerte ved å kvele eller presse sammen. Språklig
sett betyr begrepet angst "trang". Begrepet forklares ved at det dreier som om en trussel. Jo
større vedkommende opplever trusselen, jo sterkere er angsten (Hummelvoll, 2012).
Kommunikasjon: Ordet "kommunikasjon" kommer fra det latinske ordet comunicare, som vil
si å gjøre noe felles, delaktiggjøre, og ha forbindelse med. Begrepet forklares som utveksling
mellom to eller flere parter der samtaler, tegn og signaler utveksles (Eide & Eide, 2012).
Relasjon: Ordet "relasjoner" kommer fra det latinske ordet relation som betyr at en gjenstand
står i forbindelse med en annen. Begrepet defineres som relasjon knyttet til et forhold,
forbindelse mellom mennesker eller kontakt. I et helseperspektivs sammenheng brukes
begrepet om den enkeltes hjelpers forhold til pasienter og pårørende (Eide & Eide, 2012).
4 1.6 Oppgavens oppbygging
Det følgende kapittelet er metodedelen, hvor jeg presentere litteratursøk og kildekritikk. I
teorikapittelet går jeg generelt inn på hva angst er, samt årsaker til angst. Jeg presenterer
Joyce Travelbee sin teori om menneske-til-menneske forhold. Deretter tar jeg for meg
hvordan den støttende samtalen kan brukes som et verktøy, og hvordan verbal og nonverbal
kommunikasjon kan tas i bruk som et hjelpemiddel.
5 2. Metode og kildekritikk
I innledningen til metodedelen velger jeg å gi en kort definisjon på hva metode er. I
metodekapittelet legger jeg frem litteratursøk og kildekritikk.
2.1 Litteraturstudie som metode
Definisjon på metode:
"En metode er en fremgangsmåte, et middel til å løse problemer og komme frem til ny
kunnskap. Et hvilket som helst middel som tjener dette formålet, hører med i arsenalet av
metoder" (Dalland, 2012, s. 110).
Jeg har brukt litteraturstudie som metode i denne oppgaven, da dette er et krav fra skolen. Å
utføre en litteraturstudie betyr at man samler inn data og litteratur systematisk om et spesifikt
emne, og lager en sammenhengende fremstilling av dette. Jeg har søkt etter studier som både
er kvantitative og kvalitative. På denne måten vil jeg få kvantitativ forskning som fange opp
tall og tallfestet informasjon (Dalland, 2012). Ved å supplere med kvalitativ metode, kan jeg
belyse tallene med pasientenes personlige meninger og opplevelser (Dalland, 2012).
2.2 Litteratursøk
I starten av søkeprosessen begynte jeg å søke i databaser på helsebiblioteket som Bibsys og
Ovid Nursing. Jeg brukte engelske søkeord som "anxiety", “home care", "aged", “home
nursing", "home care svervices", "nurse patient relationship". Ved å anvende disse søkeordene
fikk jeg opp alle mulige synonymer. Deretter kombinerte jeg søkingene med "AND" og
"OR”. Jeg fant interessante forskningsartikler, men mye av litteraturen var rettet mot demente
og sykehjem. Jeg valgte derfor å bare anvende SveMed+ som database, og jeg fant artikler
som er nærmere knyttet til min problemstiling.
På databasen SveMed+ anvendte jeg søkeordet "hjemmeboende", og fikk 25 treff. Ved et
tilfeldig klikk på en artikkel fikk jeg henvisning til en annen artikkel som kunne være relevant
til min oppgave. Slik kom jeg over artikkelen "Older home nursing patients perception of
social provisions and received care" (Dale, Saevareid, Kirkevold og Söderhamn, 2010).
Den andre artikkelen jeg brukte ble funnet gjennom bruk av søkeordet
"kummunehelsetjenesten". Jeg fikk opp 28 treff, da jeg kom over artikkelen "Betydning av
6 tid og samvær og vennligsinnet pågåenhet i kommunehelsetjenesten» (Skatvet og Andvig
2014).
Artikkelen "Profesjonell kompetanse" av Rune Karlsen (2009) kom jeg over når jeg leste en
tidligere bacholeroppgave (Gravdal, 2012). Artikkelen "Virksomme relasjoner i psykiatrisk
sykepleie" av Sæterstrand (2009) ble jeg tipset om av en medstudent. Ved å skrive
"virksomme relasjoner" på SveMed+ fikk jeg opp artikkelen. Artikkelen er valgt på bakgrunn
av dens fokus på relasjonsutvikling hos pasienter som har psykiske lidelser.
2.3 Kildekritikk
"Kildekritikk betyr både å vurdere og å karakterisere den litteraturen som er benyttet"
(Dalland, 2012, s. 72). Å finne relevant forskning som går ut på å skape en relasjon med eldre
hjemmeboende med angst har vært vanskelig, da forskning viser at eldre mennesker med
psykiske helseproblemer er et fraværende tema (Skatvet og Andvig, 2014). Jeg sitter igjen
med fire forskningsartikler som ikke dirkete trekker frem kommunikasjon, men jeg føler de
belyser ulike sider ved valgt tema.
Studien "Betydning av samvær og vennligsinnet pågåenhet i kommunehelsetjenesten" av
Skatvet og Andvig (2014) inkluderer geriatriske pasienter i hjemmetjenesten med tidligere
psykiske problemer. På bakgrunn av dette er deres erfaringer og tilbakemeldinger relevante å
inkludere i drøftedelen. Pasientene fokuserer på å bli hørt, sett og forstått. Dette er relevant for
min problemstilling. En ulempe med denne studien er at utvalget med pårørende ganske lite,
og som forfatteren trekker frem er det mulig at flere pårørende kunne bidratt med en mer
nyansert fremstilling av omstendighetene.
"Profesjonell kompetanse" av Karlsen (2009) er valgt på bakgrunn av dens fokus på
sykepleier sin kompetanse i møte med pasient. Med tanke på at sykepleier er en helt sentral
aktør knyttet til bruk av kommunikasjon som verktøy for å redusere angst, er det viktig å
kartlegge deres kunnskapsnivå. Denne studiens forsker har valgt å benytte fokusintervju som
metode fordi dette kan stimulere hukommelsen til deltakerne slik at de lettere kan fremkalle
relevant informasjon. Det er imidlertid mulig at dette kan ha motsatt effekt. Deltakerne kan
påvirke hverandre, og denne innflytelsen kan ha negative konsekvenser om de fører til at
deltakerne endrer sine opprinnelige opplevelser for å fremstå på en mer ønskelig måte.
Forfatteren legger imidlertid frem at det oppsto flere tilfeller der deltakerne også var uenige
om ulike emner. Dette kan bety at de ikke har latt seg påvirke av hverandre i så stor grad.
7 Artikkelen tar for seg viktigheten av tverrfaglig samarbeid. Jeg velger ikke å trekke frem
dette, da artikkelen tar frem andre områder som er mer relevante for min problemstilling.
En negativ side ved bruk av studien "Older home nursing patients’ perception of social
provisions and received care” av Dale, Saevareid, Kirkevold og Söderhamn (2010) er at den
trekker frem eldres oppfattelse av sosial støtte. Dette er ikke direkte relevant til min
problemstilling. Studien peker imidlertid på flere viktige elementer ved eldres tilværelse som
er aktuell til min oppgave. En annen ulempe er at det kan hende at de eldre i utvalget var alt
for like hverandre. Det kan hende at de mest sårbare pasientene ble ekskludert fra deltakelse,
enten av pasienten selv, eller av sjef ved institusjonen, selv om disse kunne bidratt med
verdifull kunnskap for å belyse denne problematikken. I tillegg var spørreskjemaet som ble
tatt i bruk i studien svært omfattende og bestående av flere ledd. Dette kan være problematisk
med tanke på de eldre sin kapasitet og energi til å fylle ut skjemaene som kreves for å få
tilstrekkelig svar på forskningsspørsmålet. Jeg har imidlertid valgt å inkludere studien
uavhengig av disse ulempene, fordi den tilbyr verdifull informasjon om eldre, og hvordan
sykepleier kan være en viktig sosial aktør. Det er også viktig å ha i bakhodet at dette er en
engelsk artikkel. På grunn av krevende språk, kan det være mulighet for at jeg har tolket
teksten på en annen måte enn det forfatterne sikter til.
En svakhet med boken "Mellommenneskelig forhold i sykepleien" (Travelbee, 1999) er at den
har blitt oversatt fra engelsk til norsk. Det kan være mulighet for at oversetteren har feiltolket
det forfatteren har skrevet.
8 3. Teori
I det kommende kapittelet skal jeg først presentere og redegjøre for hva angst er, samt årsaker
til angst, fordi kunnskap om dette fenomenet er sentralt for forståelse av implikasjoner og
mulige tiltak. Joyce Travelbee (1999) sin teori om menneske-til-menneske-forhold vil
redegjøres for. Her legges grunnlag for forståelsen for betydningen av menneskelige relasjon
og interaksjon. Basert på dette synet vil jeg videre redegjøre for hvordan kommunikasjon kan
brukes som er verktøy for å skape tillit og trygghet. Jeg vil spesielt trekke frem den støttende
samtalen, samt bruk av verbal og non-verbal kommunikasjon.
3.1 Angst
Angst oppleves som ubehagelig tilstand av indre uro, somatiske plager, og grubling som kan
være vag, men også voldsom i perioder (Kvaal, 2010). Nøkkelen til å forstå angst er at det
oppstår som et resultat av en opplevd trussel mot vedkommende sin velvære, identitet eller
selvbilde (Kvaal, 2010). Hummelvoll sier; " Desto større trussel-" innbilt" eller reell- jo
sterkere er angsten" (Hummelvoll, 2010, s. 153). Angst kan være passerende, men når det er
for mye og vedvarer over lenger tid, kan vedkommende lide av en angstlidelse (Kvaal, 2010).
Samlet brukes begrepet frykt og angst ofte om hverandre – det er tilstander sentrert rundt
fare eller ubehag som involverer negative følelser og sterke kroppslige tegn. Subjektivt vil de
imidlertid ta noe ulik form. Frykt betegnes som engstelse for kommende katastrofer, samt en
intens trang til å beskytte seg selv, gjerne ved å fjerne seg fra situasjonen. Klinisk angst
derimot, har blitt beskrevet som en ubehagelig følelse, spenninger og fysiologiske reaksjoner
(Kvaal, 2010).
Når det kun dreier seg om en angstlidelse, er ofte flere forskjellige angstsymptomer av en viss
grad til stede. Symptomene skal være til stede mesteparten av tiden. Det er en rekke
angstlidelser som er studert og forsket på i eldrebefolkningen. Generalisert angst med
vedvarende engstelse og bekymringer er mest utbredt blant geriatriske pasienter (Kvaal,
2010).
Ved generalisert angst er ikke angsten ofte knyttet til en bestemt situasjon eller opplevelse,
men urolighet, rastløshet, bekymringer og engstelighet for dagliglivets problemer står sentralt.
9 "Pasienter sier at de får aldri fred og ro; livet kan oppleves som å være på en uendelig flukt"
(Kvaal, 2010, s 385).
3.2 Årsaker til angst
Vi vet med erfaring og kunnskap at generalisert angst er et utbredt problem som ligger
spesielt hos geriatriske pasienter. En stressende livssituasjon som sykehusinnleggelse eller
kroniske sykdommer der pasienten får lite tilpasset hjelp fra hjemmesykepleien, kan utløse en
normal psykisk reaksjon som senere kan utvikle seg til angst. Lavt selvbilde og hjelpeløshet
kan også være knyttet til angst (Kvaal, 2010). Når angsten blir så kraftig og langvarig at den
tar kontroll over personer, kalles det patologisk angst. Angstplagene blir så invalidiserende at
de går utover den daglige fungeringen til individet (Heskestad, 2014).
Det er sentralt å ha i minne at angst og depresjon kan ha mange likhetstrekk, og fremtrer ofte
samtidig, med overlappende overgang. I en depressiv lidelse kan angst være et vanlig
symptom, på samme måte som at man kan finne depressive symptomer i en angstlidelse.
Angst i en yngre aldersperiode kan utvikle seg til depresjon på et senere stadium (Kvaal,
2010).
3.3 Joyce Travelbee
Travelbee (1999) sin definisjon av sykepleien som også er grunnlaget for resten av teorien,
bygger i hovedsak på et eksistensialistiske menneskesyn. Forebygging av sykdom og
fremming av god helse er sentralt hos Travelbee.
Travelbee (1999) sin sentrale sykepleietenkning trekker frem at fremming av god helse skjer
gjennom etableringen av et menneske-til-menneske-forhold, og at et slikt forhold kun
etableres mellom personer. Et menneske-til-menneske forhold etableres gjennom seks former
for samhandling. Først kommer det innledende møtet. Der vil møtet mellom sykepleier og
pasient basere seg på en generalisert og stereotypisk oppfatning. Å betrakte hverandre etter
vedkommendes roller – "pasient " og "sykepleier" – er noe Travelbee er svært kritisk til. Hun
hevder at disse stimulerer til stereotypiske rolleoppfatninger, og dekker over det unike i det
enkelte individet. Det er derfor avgjørende at de for alvor ser hverandre, og forholder seg til
hverandre som unike personer (Travelbee, 1999).
10 Fremveksten av identiteter er den andre fasen, og denne oppstår etter hvert som interaksjonen
mellom sykepleier og pasient utvikler seg. Nå vil både sykepleier og pasient betrakte
hverandre mer som individer, og mindre som kategorier. Sykepleier vil begynne å forstå
hvordan denne pasienten føler, tenker og opplever sin situasjon. Pasient på den andre siden vil
begynne å forstå at sykepleier er forskjellig fra andre sykepleiere, og oppfatte sykepleier som
en enestående og særegen person (Travelbee,1999).
Empati er den tredje fasen. Empati er evnen til å leve seg inn i og forstå vedkommendes
psykiske tilstand i øyeblikket. Empati er ikke en kontinuerlig prosess, det er noe som oppleves
en gang i blant. Det er en prosess der den enkelte er i stand til å se den andres indre
opplevelse av tanker og følelser på et bestemt tidspunkt. Evnen til å ha empatisk forståelse for
hverandre bygger på å ha visse likhetstrekk i erfaringer man har opplevd. Travelbee (1999)
legger frem at et menneske har vanskeligheter å forstå den andre dersom man på en eller
annen måte ikke kan knytte deres opplevelser til egen erfaring. Derfor hevder Travelbee
(1999) at det ikke er realistisk for en sykepleier å ha empati for alle.
Neste fase er sympati. Sympati er et resultat av den empatiske prosessen. Innsikten og
forståelse som ble utviklet i empatifasen er et grunnlag for å hjelpe pasienten nå. Sykepleier
kan formidle denne hjelpen gjennom sine holdninger og væremåte, både verbalt og
nonverbalt. Når sykepleier uttrykker sympati, formidles det at sykepleier bryr seg om
hvordan pasienten har det. Pasienten på den andre siden vil oppleve at sykepleier gjennom
sympati bryr seg om hvordan vedkommende har det, og denne opplevelse påvirker han eller
henne både psykisk og fysisk (Travelbee, 1999).
Den siste fasen i etableringen av et menneske-til-menneske-forhold er gjensidig forståelse og
kontakt. Denne fasen er et resultat av alle de andre fasene. Handling som tidligere har vist
både forståelse og et ønske om å hjelpe pasienten, og faktisk hjelpe ham nå. Pasienten vil nå
kjenne sterk tillit til sykepleieren (Travelbee, 1999).
11 3.4 Kommunikasjon
Travelbee (1999) beskriver kommunikasjon som en gjensidig prosess der meninger og tanker
utveksles mellom en avsender og mottaker. Sykepleier formidler omsorg gjennom
kommunikasjon, samt at sykepleier anvender kommunikasjon som et verktøy for å søke og gi
informasjon. Pasient på den andre siden bruker kommunikasjon som et verktøy for å motta
hjelp (Travelbee, 1999).
Kommunikasjonen vi bruker i dagliglivet er ikke den samme som vi utøver som sykepleiere.
Som sykepleiere kommuniserer vi med personer som av ulike årsaker søker, trenger eller er
henvises til vår assistanse (Eide & Eide, 2012). I internasjonale retningslinjer for sykepleiere
formuleres det at det overordnede formålet i hovedsak går ut på «å fremme helse, å forbygge
sykdommer, å lindre lidelse og sikre en verdig død» (Sneltvedt, 2012, s.100)
Profesjonell hjelpende kommunikasjon i et helsefaglig perspektiv bør derfor alltid være
hjelpende, ved at den hjelpen som ytes bidrar til å kunne skape tillit, trygghet, og
anerkjennelse, samt at pasienten og pårørende kan løse situasjonene på best mulig
måte. Pasientrettet kommunikasjon er en forutsetning for at pasienten skal ha mest mulig
makt og innflytelse på sin egen situasjon, også kalt empowerment (Eide & Eide, 2012).
Å yte god profesjonell omsorg gjennom kommunikasjon innebærer å kunne forstå pasientenes
opplevelser og følelser – Å kunne se hva pasienten har behov for, og ha en solid faglig
kjennskap for kunne utføre hva som er best for pasienten, for å nå profesjonens mål. I tråd
med dette legger forfatteren til at viktige egenskaper hos sykepleier derfor er å være empatisk,
ha nok fagkunnskap og være målorientert (Eide & Eide, 2012).
Empati en forutsetning for godt sosial og helsefaglig arbeid, samt for profesjonell hjelpende
kommunikasjon. Å skape betydningsfulle møter krever empati og forståelse. Empati
innebærer å sette seg selv i den andres subjektive verden, og legge vekt på den
følelsesmessige opplevelsen slik individet opplever det (Eide & Eide). Ved at noen lytter til
oss og lever seg inn i våre tanker og følelser, styrkes selvfølelsen vår, og det føles godt.
Psykiske og eksistensielle behov for tilknytning og nærhet til andre fylles (Hummelvoll,
2012). Som sykepleier er det viktig å handle ut fra den forståelsen til vedkommendes beste. I
en profesjonell sammenheng innebærer empati derfor at den følelsesmessige forståelsen av
vedkommende kommuniseres tilbake – gjennom handlinger, verbalt og nonverbalt (Eide &
Eide, 2012).
12 For å kunne leve seg inn i et annet mennesket er fagkunnskaper også viktig (Eide & Eide,
2012). Om har man har presis kunnskap om vedkommendes situasjon, sykdommen,
medisinene, doseringene og bivirkninger er det lettere for sykepleier å oppfatte hva den andre
tenker og føler, og dermed også letter å leve seg inn i situasjonen til pasientens bekymringer
og plager.
I følge Eide & Eide (2012) sies det at målorientering, ved siden av fagkunnskaper og empati
er den tredje grunnleggende forutsetning for omsorgsfull, hjelpende kommunikasjon.
Målorientering innebærer at sykepleie ut fra faglig perspektiv finner ut hva pasientens behov
er, og for å oppnå de mest optimale resultater, delaktiggjør sykepleier pasienten i
prosessen. Pasientens rett til å få nødvendig informasjon om sin helsetilstand understrekes i
pasient og- brukerrettighetsloven (1999) §3-2. Her heter det at pasienten skal ha nok
informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand, samt innholdet i helsehjelpen
vedkommende får. Videre, §3-5, understrekes det at informasjonen pasienten har krav på skal
gis på en hensynsfull måte. Dette ved at informasjonen er tilpasset vedkommende
sine individuelle forutsetninger som alder, modenhet, erfaring, kultur- og språkbakgrunn. Så
langt det er mulig skal helsepersonell sikre seg at pasienten har forstått innholdet og
betydningen av opplysningene. Pasientens rettigheter til informasjon om sin egen
helsetilstand er en etisk norm for all helsepersonell (Eide & Eide, 2012).
Det er viktig å nevne at å være etisk bevisst også er en forutsetning for å yte god omsorg og
kommunisere på en hensiktsmessig måte. "Etikk kan defineres som en systematisk refleksjon
over moralske problemer og sammenhenger" (Eide & Eide, 2012, s. 51). Med etisk bevissthet
forstår Eide & Eide (2012) at fagperson har evnen til å oppfatte hva som moralsk sett står på
spill, og kunne reflektere over hvordan man bør forholde seg til den aktuelle situasjonen.
I yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere (Sneltvedt, 2012) står det at sykepleier skal ivareta
pasientens rett på informasjon og muligheter for å ta egne valg. Sykepleier skal lindre lidelse.
Sykepleier har plikt til fremme helse og forbygge sykdommer, samt ivareta den enkeltes
verdighet og integritet. Som sykepleier skal man også sørge for at hver enkelt får helhetlig
omsorg tilpasset sine behov.
13 3.5 Den gode samtalen
Vi har nå etablert at å det å bruke kommunikasjon kan være avgjørende for å bygge tillit og
trygghet hos geriatriske pasienter. Kommunikasjon kan fungerer på flere plan. I følge Kvaal
(2010) finnes det flere former for en støttende samtale der kommunikasjon kommer til utrykk.
3.5.1 Den lindrende samtalen
Ved generalisert angst, er angsten veldig ofte kamuflerbar. Den er gjerne mindre påtagelig, og
mer frittflytende enn akutte og sterke angstanfall (Hummelvoll, 2012). Mange pasienter går
rundt med en følelse av at noe er galt. Dette kan i stor grad prege oppmerksomheten. Pasienter
vil ha vanskeligheter med å holde en samtale, virke distré og ukonsentrert (Hummelvoll,
2012). I den lindrende samtalen er derfor målet for pasienten å kunne redusere eller lindre
disse psykiske smertene ved å ta i bruk kommunikasjon som et støtteapparatet. Det kan gjøres
ved at sykepleier arbeider med pasientens bevissthet og opplevelse av problemene som preger
vedkommende (Kvaal, 2010). Det kan derfor være nødvendig for sykepleier å koble
pasientens atferd og holdninger sammen med selve angstfølelsen og tanker som oppstår hos
pasienten. Ved at pasienten forstår sammenhengen mellom angsten og tanker som oppstår, er
det mulig for pasienten å gjenkjenne og navngi problemet (Hummelvoll, 2012)
En forutsetning for å endre pasientens innstilling til angsten, er at pasienten også selv ønsker
en forandring. Her kan sykepleier hjelpe pasienten til å møte angsten på en offensiv måte.
Det vil si å lære pasienten å leve med angsten, og å kunne se positive og negative sider ved
den. Hummelvoll sier "Å tro at man kan bli totalt fri fra angst, er en livsfjern tanke"
(Hummelvoll, 2012, s 163). Løsningen til pasienten er derfor ikke å benekte at angsten er en
del av vedkommende, men heller å hjelpe pasienten til å forstå, erkjenne og tåle angsten.
3.5.2 Den bekreftende samtalen
Den siste formen for kommunikasjon som Kvaal (2010) legger frem kalles den bekreftende
samtalen: "Pasienten skal kunne snakke fritt om hva som helst, få bekreftet sin opplevelse og
situasjon, og oppleve trygghet i forbindelse med at det han eller hun opplever og forteller er
viktig" (Kvaal, 2010, s. 339).
14 Bekreftende kommunikasjon bygger på å vise at man ser og forstår (Eide & Eide, 2012).
Dette kan gjøres på to måter; med verbal kommunikasjon, og med non-verbal
kommunikasjon. Verbal kommunikasjon inkluderer alt som kommuniseres med ord og lyder.
For at bekreftende kommunikasjon skal være hjelpende og bekreftende er det viktig at
sykepleier viser pasienten at man lytter og forstår. Ved å gi et anerkjennende "ja" eller
bekreftende "jeg forstår", bruke korte småord eller bemerkninger viser man pasienten at man
lytter aktivt, følger med og forstår (Eide & Eide, 2012).
Eide og Eide (2012) beskriver oppmuntringer og anerkjennelse som en forlengelse av verbalt
følge. Å dele følelser og åpne seg kan skape motstand ved at pasienten kjenner på skam,
dårlig samvittighet, negativitet, og enkelte pasienter føler kanskje de forteller noe som er galt,
eller at det man har å si et uinteressant. I slike situasjoner er det viktig at sykepleier for
eksempel sier "fortsett videre" og "dette er helt naturlig, fortsett videre". Ved å gi en positiv
oppmuntring og anerkjennelse, formidles det interesse og respekt, som kanskje kan være det
som skal til for at pasienten skal kunne åpne seg, og våge seg frem med det pasienten har på
hjertet (Eide & Eide, 2012).
Å reformulere det pasienter sier kan ha flere positive funksjoner. I hovedsak vil reformulering
vise at man lytter og forstår det vedkommende har sagt, og det kan også være et hjelpemiddel
til å bevisstgjøre hva pasienten har sagt. Hvis pasienten hører det man har uttalt av en annen
med andre ord, kan dette ofte skape et nytt perspektiv, og kanskje bevisstgjøre den
underliggende meningen i det som har blitt sagt. Personer som lett springer samtalen fra den
ene til den andre retningen kan ha stor nytte av at sykepleier styrer samtalen i en bestemt
retning og går i detaljer omkring den bestemte situasjonen (Eide & Eide, 2012).
Som tidligere nevnt er bekreftende kommunikasjon en god måte å skape trygghet og tillit på,
og kan være en murstein i å bygge en god relasjon slik at pasienten kan klare å kunne åpne
seg, og dele tanker og følelser. Slik kan også god non-verbal kommunikasjon være et viktig
hjelpemiddel for å motivere pasienten til å bruke sine ressurser så godt som mulig (Eide &
Eide, 2012).
Som sykepleier er det nødvendig å være klar over at man responderer og signalisere for
eksempel nærhet eller avstand, imøtekommenhet eller fiendtlighet gjennom kroppsholdninger
og bevegelser. Disse sidene ved kommunikasjon er viktig å være klar over i arbeider med en
vanskelig pasientgruppe som for eksempel eldre som lider av angst, spesielt da det viser seg at
15 den nonverbale kommunikasjonen har sterkere gjennomslag enn den verbale (Eide & Eide,
2012). Også i relasjoner hvor sykepleier er i dirkete kontakt med pasientens kropp og
intimsone som for eksempel under personlig stell, vil den nonverbale kommunikasjonen være
særlig viktig.
Det er viktig å nevne at nonverbal kommunikasjon av tegn og signaler kan være av mange
slag, og det formidles på ulike måter. Vi har ansiktet hvor vi utrykker ulike uttrykk, blikk og
øyekontakt, i tillegg til kroppsholdninger og kroppsspråk. Stemmebruk kan påvirke gjennom
ulik klang, styrke og intensitet (Eide & Eide, 2012).
I følge Eide & Eide (2012) er blikk en av de viktigste formene for nonverbale kommunikasjon
vi mennesker har. Holdninger, følelser og oppmerksomhet kan man uttrykke gjennom blikket,
og blikket kan både skape reaksjoner og følelser eller motsatt – vekke engstelse. Pasienter
befinner seg ofte i en usikker og ustabil situasjon hvor sårbarhet fører til at de har et ekstra
behov for å beskytte seg. For at pasienten derfor ikke skal utsettes for påtrengende
observasjoner er det viktig at sykepleier blir mer bevisst på sitt eget blikk, og finner en god
måte å henvende seg naturlig overfor pasientene (Eide & Eide, 2012).
"Følelser er generelt smittsomme: vi vet at latter kan spre glede og sinne kan avle sinne"
(Kvaal, 2012, s. 392). Forsøker sykepleieren å innlede til en støttende samtale med et lite nikk
med hodet eller en enkel håndbevegelse som utrykker "jeg lytter, kom igjen, fortsett!" vil
kroppsspråket og ansiktsuttrykket kunne bidra til at pasienten vil snakke videre på en måte
som er mer nøytral og mindre pressende en verbale oppfordringer. Om sykepleieren bruker
store bevegelser og gester som ikke passer samtalen, kan dette i stor grad avlede
oppmerksomheten og overføre usikkerhet og skape enda større uro hos pasienten (Eide &
Eide, 2012).
16 3.6 Presentasjon av forskningsartikler
3.6.1 "Betydning av tid og samvær og vennligsinnet pågåenhet i kommunehelsetjenesten”
(Skatvet & Andvig, 2014).
En stor andel av eldre med psykiske helseproblemer i Norge bor hjemme. For at pasientene
og deres pårørende skal få optimal livskvalitet er det avgjørende at de får tilstrekkelig
med behandling og støtte. Hensikten med artikkelen er å få mer kunnskap om eldre
hjemmeboende med psykiske helseproblemer, og hvordan pasientene og pårørende erfarer
tjenestetilbudet i kommunen de befinner seg i. Skatvet og Andvig (2014) gjennomførte en
kvalitativ studie fra perioden november 2012 til april 2013. De samlet inn data fra 16 brukere
og fire pårørende, der tre var ektefeller og det var et barn.
Brukerne hadde en gjennomsnittsalder på 70 år, var hjemmeboende med erfaring med
psykiske helseproblemer, og mottok hjemmehjelp fra kommunehelsetjenesten. Funnene i
denne studien viste at det ikke skal så mye til for at eldre med psykiske helseplager skal
komme seg og få det bedre. Ofte er det svært enkle tiltak som skal til. Tid til samvær var et
tema som var sentralt i artikkelen. Det viste seg at en kombinasjon av korte besøk, samt flere
forskjellige som kom på besøk bidro til at mange av pasientene ikke følte seg trygge nok til å
åpne seg. Et sentralt emne som gjentok seg var vennligsinnet pågåenhet, som inkluderer å
stille krav, utøve press, invitere med, og møte opp.
3.6.2 "Profesjonell kompetanse" (Karlsen, 2009).
Formålet med studien er å belyse hva psykiatriske sykepleiere selv mener er deres spesielle
kompetanseområde innenfor psykisk helsearbeid. Karlsen (2009) utførte en kvalitativ studie i
periode mai - august 2008. Deltagerne bestod av 22 kvinner og 7 menn. Informantene hadde
en gjennomsnittlig erfaring på mellom 15 – 21 år som sykepleier/psykiatrisk sykepleier.
"Kunnskap om kropp, "handlingsorienterte tilnærminger" og "omsorg som hovedfokus" var
de tre hovedtemaene som kom frem i studiet.
Sykepleierne trekker frem at det er viktig for pasientene å kunne forstå hvordan psykiske
symptomer og kroppslige reaksjoner henger sammen, da temaet om fysiske plager lenge har
vært neglisjert. Artikkelen trekker også frem at kroppslige plager i liten grad blir fulgt opp av
17 helsearbeidere uten helsefaglig kompetanse. Muligheter for lærte om sin egen situasjon var
dette med på at pasientene følte seg verdifulle og påvirke brukernes syn på seg selv
3.6.3 "Virksomme relasjoner i psykiatrisk sykepleie" (Sæterstrand, 2009).
I psykisk helse er en viktig behandling å skape en relasjon (Sæterstrand, 2009). Formålet med
studien er å forklare hvordan samhandling og brukermedvirkning erfares av helsepersonell og
bruker. Forfatteren utførte en kvalitativ studie som bestod av en semistrukturert
intervjuguide. Det ble utført intervjuer med ansette i distriktpsykiatrien og
fokusgruppeintervju med brukerne. Informantenes fortellinger om erfaringer fra å være
brukere dannet grunnlaget for videre spørsmål og samtaler i intervjuet. Studien ble
gjennomført i løpet av 2005. Utvalget besto av seks ansatte med erfaring innenfor
psykiatrien, samt fem brukere som har hatt tilknytning til distriktspsykiatrisk senter.
Resultatet ble fremstilt i tre hovedpunkter: å bygge tillitsfulle relasjoner, å styrke brukernes
sterke sider og lære å bli handlekraftig i eget liv. For at pasientene skulle få hjelp til å gjøre
noe med sine livsproblemer mente ansatte at de først og fremst måtte skape et tillitsfull
relasjon. Ved at ansatte brukte sine egne personlige erfaringer styrket dette brukernes sterke
sider.
3.6.4 "Older home nursing patients perception of social provisions and received care"
(Dale, Saevareid, Kirkevold og Söderhamn, 2010).
I artikkelen “Older home nursing patients’ perception of social provisions and received care”
(2010) var fokuset til forfatterne Dale, Saevareid, Kirkevold og Söderhamn på sosial
ensomhet og isolasjon hos eldre, da dette er en fremtredende konsekvens knyttet til det å bli
gammel, og alle følgene denne livsendringen medfører. I tillegg var fokuset på sykepleiere, og
deres evne til å kunne identifiserte sosiale nettverk og behov hos denne gruppen. Forfatterne
utførte en kvantitativ studie. Utvalget bestod av 242 personer over 75 år fra syv kommuner i
Sør-Norge. Samtlige i utvalget mottok hjelp fra hjemmesykepleien. Studien sitt mål var å
beskrive deltakernes opplevde sosiale ressurser og nettverk, og å se på dette i forbindelse med
deres fysiske fungering, mentale tilstand og mottak av formell og uformell støtte og hjelp fra
familie. Alle disse variablene ble målt ved å ta i bruk strukturerte intervju med standardiserte
skala og spørreskjema.
18 Studiens resultater viste blant annet at redusert fysisk fungering, og negative mentale
tilstander var knyttet til lave nivå av sosiale ressurser. Hoveddelen av deltakerne hadde
hyppig kontakt med flere typer sosiale nettverk, og denne kontakten viste seg å være sterkt
knyttet til den enkelte deltaker sin opplevde støtte og samhold. I motsetning til dette, viste det
seg at reduserte sosiale ressurser var knyttet til et økt behov for hjemmehjelp. Forfatterne
(Dale, Saevareid, Kirkevold og Söderhamn , 2010) diskuterer at dette kan bety at eldre blant
annet tar i bruk krav om hjemmehjelp som en strategi for å oppnå sosial kontakt. På denne
måten kan avhengighet i det daglige liv muligens bidra til sosial kontakt, heller enn å redusere
den.
19 4. Drøfting
Problemstillingen min er: ”Hvordan kan sykepleier bruke kommunikasjon og relasjon som
verktøy i møte med hjemmeboende eldre som sliter med angst?” I følgende del skal jeg drøfte
denne problemstillingen ved å anvende teori, forskning og egne erfaringer.
4.1 Tillit, trygghet og anerkjennelse
I følge Travelbee (1999) er hvert enkelt menneske unikt på sin egen måte. Arv, miljø og
tidligere livserfaringer som preger individet og forståelsen av disse erfaringene forklarer
denne forskjellen. For å kunne yte den hjelpen pasienten har behov for, må sykepleier etablere
et menneske-til-menneske forhold uten å basere seg på en generalisert og stereotypisk
oppfatning. Profesjonell hjelpende kommunikasjon skal først og fremst knyttes til å være
hjelpende, og ivareta og sørge for å skape tillit, trygghet og anerkjennelse (Eide & Eide, 2012)
Dette støttes av yrkesetiske retningslinjer der det står at sykepleier har plikt til å fremme helse
og forbygge sykdommer, samt ivareta den enkeltes verdighet og integritet (Sneltvedt, 2012).
For en sykepleier kan det være utfordrende å møte pasienter som lider av angst. Pasienter
som lider av angst er sårbare, og de kjennetegnes ofte ved at de lider i stillhet, og krever
derfor vanligvis ikke så mye fra omgivelsene. De kan derimot være veldig sensitive ovenfor
holdninger og verdier de møter hos andre i omgivelsene (Kvaal, 2010). Å bygge en god
relasjon mellom pasient og sykepleier ved hjelp av kommunikasjon kan være nøkkelen. Det
innebærer å forstå pasientenes opplevelser og følelser og med respekt og varme respondere og
bekrefte pasienten (Kvaal, 2010). Dette støttes opp av Sæterstrand (2009) i artikkelen
"Virksomme relasjoner" som understreker at en sykepleier som person er en viktig aktør i
behandling av psykisk syke. Derfor må ansatte ha evne til å skape tillitsfulle og personlige
relasjoner. For sykepleierne i studien var det avgjørende å bygge tillit ved å se, lytte og vise
omsorg gjennom praktiske handlinger.
Betydningen av kommunikasjon med pasient har jeg selv erfart gjennom mine første møter
med angst hos eldre. Det er spesielt et besøk jeg har i minne med en eldre dame med angst.
Da besøket var ferdig reflekterte jeg over hvor forferdelig dette måtte være for henne, og hvor
20 ille møtet med henne var. Jeg følte at jeg ikke hadde klart å gjøre jobben jeg skulle fordi det
virket som om jeg aldri nådde frem til henne. I skrivende stund kan jeg si at jeg tok feil. Det
viste seg etter flere faste besøk at nøkkelen var å skape en tillitsfull relasjon. For henne var det
avgjørende at jeg var til stede for henne i hennes situasjon. Etablering av en trygg relasjon
mellom oss la grunnlaget for at vi sammen kunne samarbeide og håndtere og mestre hennes
plager. Dette støttes opp av Travelbee (1999) sin definisjon av sykepleien som også er
grunnlaget for resten av teorien hennes. Hun fremhever hvordan lidelse og smerte er en
uunngåelig del av menneskelivet. En sentral del av sykepleien sin funksjon vil da omhandle å
finne en mening i situasjonen den syke opplever. Sykepleie er knyttet til å hjelpe den syke
med å mestre og finne mening i de erfaringene som sykdommen følger (Travelbee, 1999).
For at relasjonen mellom meg og pasienten skulle utvikle seg videre, er det viktig å nevne at
det var avgjørende at jeg satte av tid til prat, samtaler og anledning til å bli kjent med
hverandre. Betydningen av dette reflekteres i studien "Betydning av tid til samvær og
vennligsinnet pågåenhet i kommunehelsetjenesten" (Skatvet & Andvig, 2014). Å ha tid til å
prate med pasienten skaper et grunnlag for å få kontakt, som igjen kan føre til
relasjonsutvikling. For flere av pasientene var det å bli kjent og snakke sammen en
forutsetning for en trygg og tillitsfull relasjon. Pasienten følte at de ble hørt, sett og
forstått. Dette illustrerer betydningen av sykepleier som en aktør i pasientens hverdag knyttet
til å være en sosial støttespiller. I flere tilfeller anså pasienten i artikkelen "Older home
nursing patients’ perception of social provisions and received care”
(Dale, Saevareid, Kirkevold & Söderhamn, 2010) sykepleier som mer enn kun en praktisk
hjelper – men også et medmenneske vedkommende kunne ha en gjensidig interaksjon med,
preget av betydningsfull sosial kontakt. Ved å bruke seg selv om et sosialt verktøy, kan
sykepleier dermed hjelpe pasienter ut av isolasjon.
4.2 Sykepleier og pasientens forståelse av hvordan angsten kommer til uttrykk
Fra et helseperspektiv innebærer profesjonell hjelpende kommunikasjon å kunne forstå
pasientens opplevelser og følelser, og kunne kommunisere ut fra denne forståelsen til
pasientens beste (Eide & Eide, 2012). Dette kan ses i lys av den tredje fasen i etablering av
menneske-til-menneske forhold, der empati er evnen til å sette seg selv i en annens situasjon,
og lytte og forstå den andres følelser (Travelbee, 1999).
21 Eide & Eide (2012) mener det er en forbindelse mellom empati og fagkunnskaper.
Fagkunnskaper er en viktig forutsetning for å kunne forstå et annet menneske. Dersom for
eksempel sykepleieren har kunnskaper om fysiologiske og psykiske aspekter ved angst, kan
det være lettere for sykepleieren å leve seg inn i pasientens situasjon og forstå hva som skal til
å bedre den (Eide & Eide 2012). Min erfaring tilsier at det kan være like viktig for pasienten
selv å forstå hvordan symptomer og kroppslige reaksjoner henger sammen. Sykepleieren kan
med fordel bruke sine kunnskaper for å forklare hvordan fysiologiske responser som
hjertebank, skjelving og svetting henger sammen med opplevelsene til pasienten. Pasienten vil
få en økt forståelse for hvorfor vedkommende føler seg som han eller hun gjør. Heskestad
(2004) nevner at pasienter med angst som kjenner på somatiske symptomer ofte kan
konkludere at det er tegn på en alvorlig sykdom. Som sykepleier er derfor nødvendig å
informere både pasient og de nærmeste om de somatiske plagene som vanligvis følger
lidelsen. Pasientens rett til å få nødvendig informasjon om sin helsetilstand understrekes i
pasient og- brukerrettighetsloven (1999) §3-2. Sykepleierne i studien til Karlsen (2009) mente
at det var nødvendig for pasientene forstå hvordan psykiske symptomer er et resultat av
hvordan kroppen reagerer. Sykepleierne opplevde også å komme nærmere pasienten, samtidig
som de oppnådde gode relasjoner med dem. I artikkelen "Virksomme relasjoner i psykiatrisk
sykepleie" (Sæterstrand, 2009) fikk pasientene kunnskap om sykdommen, og hva de har krav
på. Pasientene følte seg verdifulle med rettigheter og plikter i samfunnet. Min erfaring tilsier
at slik kunnskap hjelper pasienten med å føle seg som en viktig del av et større system, og at
dette gir deres hverdag mer mening.
I tillegg til å få kunnskap om fysiologiske og psykiske sider ved angst er det viktig at
sykepleier og pasient arbeider sammen for å øke forståelse og bevissthet rundt vedkommende
sine opplevelser (Hummelvoll, 2012). En ser spesielt ved generalisert angst at symptomene
ofte er uklare og mangetydelige. Vedkommende går rundt med vedvarende bekymringer og
indre uro (Kvaal, 2010). Dette kan føre til at pasienten selv ikke alltid er like klar over at det
er angsten som forårsaker dette (Hummelvoll, 2012). Når pasienten blir bevisst på sin
situasjon, kan de i større grad stå i angstprovoserende situasjoner. Her tenker jeg at det er en
stor mulighet for sykepleier til å bruke sine bekreftende kommunikasjonsferdigheter. Ved å
vise pasienten at man ser og forstår, skaper dette trygghet og tillit (Eide & Eide, 2012). Dette
samsvarer med mine opplevelser i praksis. Når pasienten min kjente på trygghet og tillit,
skapte dette rom for at hun kunne åpne seg og fortelle videre om sine plager. På den andre
siden har jeg også opplevd at pasienter kan stoppe opp midt i samtalen uten å fortelle videre,
og det kan tenkes at vedkommende tenker at det han eller hun sier er feil eller
22 uinteressant. Ved å oppfordre og oppmuntre pasienten, og signalisere at det er positivt å
snakke om sine plager kan dette føre til at han eller hun snakker videre (Eide & Eide, 2012).
Igjen kan vi trekke frem Joyce Travelbee (1999) sin etablering av menneske-til-menneske
forhold, nemlig sympatifasen. På dette punktet er sykepleier klar for å hjelpe pasienten
gjennom sin væremåte, både verbalt og nonverbalt.
Min erfaring er at det ofte kan være vanskelig å kun lytte og la pasienten fortelle uten at jeg
griper inn. En kjent utfordringer er at sykepleieren ofte har en tendens til å komme med egne
forslag til løsninger på de problemene pasienten kjenner på (Eide & Eide, 2012). For at
pasienten skal kunne snakke fritt om hva som helst og uttrykke sine tanker og følelser, er det
viktig at sykepleier klarer å sette egne tanker til side og kun komme med korte, bekreftende
tilbakemeldinger. Som student har jeg observert at sykepleiere kan bli for aktive i samtaler,
slik at det ikke skapes rom for at pasienten får snakke. Pasienten blir passiv. Eide og Eide
(2012) skriver "blir hjelperen for aktiv, kan dette bremse både pasientens vei mot
selvforståelse og ens egen mulighet til å danne seg et helhetlig bilde av den andres opplevelse
og behov" (Eide & Eide, 2012, s. 222). På den andre siden har jeg også erfart at sykepleier
noen ganger må gripe mer inn i samtalen, hvor det å følge verbalt ikke er tilstrekkelig.
Samtidig som det er viktig for pasienten å være bevisst på seg selv, tenker jeg at det er
avgjørende at sykeleier er opptatt av sin væremåte ovenfor pasienten. Eide og Eide (2012)
viser til nonverbale kommunikasjonsferdigheter. Det kan forekomme at det vi formidler
verbalt ikke alltid er i overensstemmelse med det vi uttrykker nonverbalt (Eide & Eide, 2012).
Min erfaring er at det ofte kan være vanskelig å holde fokuset på egen væremåte under en
hektisk vakt. Fokuset da blir først og fremst på å utføre daglige praktiske gjøremål, mens gode
samtaler og egen uttrykksmåte blir glemt. Hvis for eksempel sykepleier spør pasienten om
hvordan det går, og samtidig ser på klokken, kan det virke som om sykepleieren ikke er
interessert i pasienten. Pasienten på den andre siden vil svare at det går bra, men se oppgitt ut.
Her formidler pasienten nonverbalt det motsatte av det vedkommende sier. Pasienten opplever
ikke bekreftende kommunikasjon fra sykepleierens side, og dette kan være med på å skape
mistillit og utrygghet, og redusere relasjonen i mellom dem (Eide & Eide, 2012).
Bevisst eller ubevisst blir sykepleierens ansiktsuttrykk observert av pasienten (Eide & Eide,
2012). Det er viktig å nevne at ansiktsuttrykk ofte kan tolkes feil. Derfor er det viktig å være
klar over hvordan en reagerer i møte med pasienten. Når sykepleier blir bevisst på sin egen
reaksjon og egne uttrykk, har hun et større repertoar av reaksjonsmåter å velge mellom som
23 speiler pasientens opplevelser (Eide & Eide, 2012). Har jeg for eksempel et skjevt smil eller
en rynke i pannen kan det signalisere tvil eller skepsis. Reagerer jeg med å bite tennene
sammen eller å tygge på leppene i en situasjon, kan det uttrykke usikkerhet. Ansiktsuttrykk
kan derfor være flertydige. En situasjon der pasienten oppfatter en negativ innstilling hos
sykepleier kan i stor grad reduseremotivasjon, og føre til at pasienten ikke utnytter sine
ressurser så optimalt som mulig. Å bli med møtt med tillit er derfor avgjørende for å skape en
god relasjon (Kvaal, 2010).
På samme måte som vi uttrykker følelser gjennom ansiktsuttrykk, uttrykker vi også følelser
og holdninger gjennom kroppsspråk. Kroppsspråket, kombinert med ansiktsuttrykket,
øyekontakten og verbale signaler kan i stor grad prege kontaktsituasjonen (Eide & Eide,
2012). For pasientene i studiet “Betydning av tid og samvær og vennligsinnet pågåenhet i
kommunehelsetjenesten” av Skatvet og Andvig (2014) var det ofte nok at sykepleiere viste at
de hadde tid til dem gjennom kroppsspråket. Min erfaring med den angstpregende damen
støtter dette. I flere tilfeller merket jeg at hun var mye roligere bare ved at jeg holdt hånden
hennes, lente meg mot henne, eller lot knærne mine peke mot henne.
Et annet område som sykepleier kan forbedre seg på, omhandler det å fremstå rolig rundt
pasienten. Ved å ta i bruk små, rolige bevegelser og gester som understøtter at vedkommende
er interessert og oppmerksom, kan pasienten i større grad slappe av, føle seg bedre og oppleve
trygghet. (Eide & Eide, 2012).
Neste trinn dreier seg om opplevelsen av å mestre. For at det skal kunne skje må
vedkommende prøve å bryte angstsirkelen. Heskestad sier "Bare ved å gå inn det angstfylte
og dei angstfylte situasjonene kan ein få kontroll over angsten" (Heskestad, 2004, s 189). Her
har pasienten et stort behov for emosjonell og praktisk støtte av sykepleier. Pasient kan for
eksempel oppgi opplevelser og følelser i forbindelse med selve situasjonen, og på denne
måten vil pasienten kunne erfare og lære hva som bør gjøres neste gang (Hummelvoll,
2012). Eide & Eide (2012) mener at det også kan være nyttig at sykepleier deler sine egne
erfaringer med pasienten. Dette kan bidra til at avstanden mellom sykepleier og pasient
reduseres, og relasjonen styrkes. Dette støttes opp av funnene i studien "Virksomme
relasjoner i psykiatrisk sykepleie" (Sæterstrand, 2009). Sykepleierne mente at å bruke egne
personlige erfaringer og tanker, og evnen til å våge å slippe pasienten til, førte til at forholdet
ble styrket mellom dem. Igjen ser vi betydningen av Travelbee (1999) sin vektlegging av
empatifasen i menneske-til-menneske forholdet. Empati er evnen til å forstå pasientenes
24 psykiske tilstand i øyeblikket. Siden empati er noe som bygger på likhetstrekk i erfaringer,
kan sykepleier utnytte egne erfaringer og opplevelser for å lettere sette seg inn i pasientens
følelsesverden.
Egne erfaringer har også gitt meg innsikt i hvordan generelle mestringskunnskaper kan
redusere stresset som pasienten opplevelser, og øke mestringstro og trygghet i situasjoner der
det er lav terskel for at angsten utløses (Hummelvoll, 2012). Fysisk aktivitet bidrar til at
pasienter kjenner på at kroppen tåler mer, og bidrar til at man får erfaring og kunnskaper om
de somatiske opplevelsene. I tillegg er kroppslige symptomer som muskelanspenthet og
begrenset bevegelighet en normal påkjenning hos pasienten. Sykepleier kan lære pasienten å
praktisere enkle avspenningsøvelser eller dyp pustning som de kan benytte når de kjenner at
kroppen starter å svikte (Hummelvoll, 2012). Slik tenker jeg at pasienten selv kan oppleve
hvordan fysiske og psykiske henger sammen, og tilegne seg egne erfaringer om hvordan disse
påvirker hverandre.
25 5. Konklusjon
”Hvordan kan sykepleier bruke kommunikasjon og relasjon som verktøy i møte med
hjemmeboende eldre som sliter med angst?”
Eldre mennesker som lider av generalisert angst er i en sårbar situasjon. En hverdag preget av
bekymringer og urolighet forekommer ofte hos denne pasientgruppen. Det er avgjørende at
sykepleier møter den angstpregende pasienten med respekt, varme og er i stand til være til
stede for pasienten i vedkommende sin livssituasjon. Når pasienter blir sett, hørt og forstått,
opplever de en relasjon preget av trygghet og tillit. Sykepleier kan møte pasienten der han
eller hun er, slik at de kan jobbe sammen med å håndtere plagene som vedkommende
opplever. Et gjennomgående poeng er at kommunikasjon kan brukes som et verktøy for å
danne gode relasjoner. Dette underbygges av et teoretisk grunnlag, kombinert med egne
praktiske erfaringer. Betydningen av disse funnene er svært fremtredende. Ved å være
oppmerksom på alle faktorene som påvirker den angstrammede, kan man ved hjelp av enkle
tiltak forbedre vedkommende sin tilværelse betraktelig. Dette er viktig for å forebygge og
behandle angst hos eldre. Videre forskning kan forsøke å få et mer nyansert og helhetlig bilde
på normale følger ved det å bli gammel, og hvordan dette skiller seg fra psykiske lidelser.
Aller mest har jeg fått innsikt i hvordan jeg i mitt yrke kan møte pasienten der han eller hun
er.
26 6. Litteraturliste
Dalland, O. (2012). Metode og oppgaveskriving for studenter (5. utg.). Oslo: Gyldendal
akademisk.
Dale, B., Saevareid. H. i., Kirkevold, M. & Sønderhamn, O. (2010). Older home nursing
patients’ perception of social provisions and received care. Scandinavian Journal of Caring
Sciences 2010;24(3)523-32
Eide, H. & Eide, T. (2012). Kommunikasjon i relasjoner: samhandling, konfliktløsning, etikk
(2 utg.). Oslo: Gyldendal Akademiske.
Gravdal, B. M. Depresjon - relasjon - håp. Hentet 08.05.2015 fra
http://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/99161
Hummelvoll, J. K. (2012). Helt – ikke stykkevis og delt (7 utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Heskestad, S. (2004). Mennesker med psykiske lidingar. I K. A. Aarheim & M. Solheim
(Red.), Kan eg komme inn: verdiar og val i heimesjukepleie (2. utg.). Oslo: Gyldendal
Akademisk.
Karlsen, R. (2009). Profesjonell kompetanse. Sykepleien Forskning. 2009;4(3)198-204.
Kvaal, K. (2010). Angst og depresjon. I M. Kirkevold, K. Brodtkorb, & A. H. Ranhoff
(Red.), Geriatrisk sykepleie: God omsorg til den gamle pasienten Oslo: Gyldendal
Akademisk.
Langballe, E. M. & Evensen, E. (2011). Eldre i Norge: Forekomst av psykiske plager og
lidelser. Folkehelseinstituttet. Hentet 08.05.2015 fra
http://www.fhi.no/dokumenter/ea715a617c.pdf
Pasient- og brukerrettighetsloven. (1999). Lov om pasient- og brukerrettigheter (Pasient- og
brukerrettighetsloven). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63
Sneltvedt, T. (2012). Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. I B. S Brinchmann, (Red),
Etikk i sykepleien (3. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.
27 Skatvet, A. & Andvig, E. (2014). Betydning av tid og samvær og vennligsinnet pågåenhet i
kommunehelsetjenesten. Sykepleien Forskning 2014 9 (1):64-70.
Saeterstrand, T. ( 2009). Virksomme relasjoner i psykiatrisk sykepleie. Klinisk
Sygepleje 2009;23(3)4-11.
Travelbee, J. (1999). Mellommenneskelige forhold i sykepleie. Oslo: universitetsforlag.
28