Rettspluralisme og globaliseringen av retten.

Rettspluralisme og globaliseringen av retten.
Oppgaven fokuserer på sentrale spørsmål når det gjelder rettens enhet, internasjonalisering og
det flerkulturelle samfunn, som er blant de temaer som studentene skal ha god forståelse av,
jfr. emnesiden for Jus4122 – Rettssosiologi I;
http://www.uio.no/studier/emner/jus/jus/JUS4122/#learning-outcomes.
En stor del av hovedlitteraturen vil kunne være relevant for en meget god besvarelse. Stoffet
finnes dels i Mathiesen (2011) Retten i samfunnet (punkt 2.2.3 (s. 93 flg.), 5.3.3. (s. 158 flg.),
3.4. (s. 229 flg.), og i Etterordet (s. 255 – 270), og dels i artikler i kompendiet: Hellum (2005),
Merry (2001), Papendorf (2011) og Sand (2012). Også andre artikler i kompendiet, som
Graver (2012), Høigård (2007) og artikler om EØS-retten, der verken begrepet rettspluralisme
eller globalisering av retten blir brukt, kan det være relevant å trekke inn besvarelsen fordi de
indirekte belyser sider ved rettspluralisme og globalisering.
Rettspluralisme er et begrep som forutsetter at retten ikke er én, men flere. Hva dette kan bety,
blir diskutert i Mathiesens innføringsbok der han for det første knytter begrepet til skiller
mellom tre forskjellige rettskulturer (judisiell, byråkratisk og ikke-juristenes ). Spaltninger
mellom ulike rettskulturer innenfor et og det samme rettssystem betegnes av Mathiesen som
svak pluralisme. Et annet eksempel på svak pluralisme innenfor Islam diskuterer han i
lærebokens etterord vedrørende fatwaer (s. 264 flg.) En rettstilstand preget av sterk pluralisme
kjennetegnes derimot av at det finnes minst ett parallelt rettssystem ved siden av den formelle
retten. Et norsk eksempel er samisk sedvanerett versus den moderne norske retten (s. 239 og
s. 67-68), og i etterordet i samme bok diskusjon omkring shariaråd (s. 264 flg.) som et
alternativt rettssystem for muslimer i de europeiske nye hjemlandene. – Høigård (2007)
illustrerer også hvordan det lenge var to atskilte rettssystemer, et for inuiter og et annet for
dansker, i Grønland.
Som eksempel på særskilte rettslige parallelt til det ordinære rettssystemet nevner Mathiesens
innføringsbok idrettens sanksjonsregler i forbindelse med doping, og Fremskrittspartiets
interne rettsorden i forhold til eksklusjon/suspensjon av partimedlemmer fra sine tillitsverv,
og at noen har utfordret disse interne sanksjonssystemene ved å anlegge sak ved en ordinær
domstol. Mathiesen (2011) avslutter drøftingen av rettspluralisme ved å reise spørsmålet om
utviklingen i retning rettspluralisme er bra eller dårlig.
1
Globalisering viser til en kompleks internasjonaliseringsprosess der både økonomi, juss,
kultur, teknologi og internasjonal mobilitet inngår, slik at nasjonale særtrekk blir dempet eller
forsvinner. I retten illustreres dette på mange vis. Dels dreier slike prosesser seg om at
overnasjonale, vedtatte rettslige ordninger (menneskerettigheter, EU/EØS-rett, WTO-regler
og lignende) blir gjort gjeldende i nasjonalstater, og på en slik måte at handlingsrommet for
nasjonal lovgivning blir påvirket av overnasjonal rett/overnasjonale domstoler, og
tolkningsrommet for nasjonale domstoler påvirkes tilsvarende. Men globalisering innbefatter
også at svært mange mennesker flytter av ulike grunner fra egen kultur til en annen, og dette
kan medføre ulike utfordringer, også av rettslig karakter.
Hellums (2005) artikkel innfører en annen avgrensning mellom svak og sterk pluralisme enn
den Mathiesen valgte i sin pensumbok. Med svak rettspluralisme betegner Hellum for
eksempel situasjonen i tidligere europeiske kolonier hvor importert vestlig rett, ulike etniske
gruppers sedvanerett og religiøs rett kunne påberopes side om side, innenfor rammen av et
offisielt rettssystem. Med sterk rettspluralisme siktet Hellum til en situasjon hvor det formelt
foreligger rettsenhet men hvor den offisielle retten inngår i et samspill med andre uformelle
normsystemer. Den statlige retten kan da bli påvirkt av religiøse, sosiale og kulturelle normer.
Ulike sosiale og religiøse gruppers uformelle rett påvirkes igjen av nasjonal og internasjonal
rett. - Hellum diskuterer så rettslig pluralisme i Norge i forhold til menneskerettigheter, i et
makt og kjønnsperspektiv, med sikte på å belyse at menneskerettigheter og rettslig pluralisme
i form av ulike rettslige, religiøse og kulturelle normative oppfatninger med opprinnelse i
innvandrernes hjemland skaper normativ kompleksitet som kan gjøre integrasjon i det norske
samfunnet vanskelig. – Merrys (2001) artikkel belyser hvordan internasjonale nettverk av
kvinner, organisert i ulike NGOer, over et par tiår arbeidet for å etablere menneskerettslige
standarder til beskyttelse av kvinner på lik linje med menn.
Sterkt økende internasjonal handel har medført at store og internasjonalt opererende
advokatfirmaer og advokatnettverk har vokst fram som følge av det transnasjonale globale
markedets behov for kontrakter, og for konfliktløsning når det oppstår tvister i internasjonal
økonomisk virksomhet. Disse advokatene får på denne måten stor makt som rettshåndhevere
og – i noen tilfeller – rettsskapere. Den nye (?) transnasjonale avtaleretten – lex mercatoria –
diskuteres bl.a. av rettssosiologen Gunther Teubner som en slags ”law without a state”.
Papendorfs (2012) artikkel sammenliknes forretningsadvokatene i Norge og Tyskland i et
globaliseringsperspektiv. Spesialisering, vekst, fusjonering, bransjeforståelse og skjerpet
2
konkurranse er sentrale trekk ved denne utviklingen. Avslutningsvis diskuteres spørsmål om
advokatenes eventuelt økende makt.
I maktutredningen (Engelstad m. fl. 2003 og Østerud 2006) ble det hevdet at både
menneskerettigheter, WTO- regler og EØS-retten medfører at det norske folkestyret ble
utfordret, dels ved at Stortingets handlingsrom som lovgiver ble begrenset, og dels ved
begrensing av nasjonale domstolers tolkningsrom. Ulike sider ved og standpunkter til dette
blir igjen diskutert i andre pensumartikler (Graver 2012; Sand 2012).
Det er mye relevant stoff i hovedlitteraturen til å besvare oppgaven. Det er vanskelig å forutsi
hva som kan forventes av studentene i den konkrete besvarelsen. Den sentrale diskusjonen om
begrepene i Mathiesens innføringsbok må forutsettes kjent, men for at besvarelsen kan
vurderes som god, bør også andre pensumbidrag være trukket inn på en relevant måte.
Dersom for eksempel maktutredningens diskusjon av fenomenet rettsliggjøring tematiseres i
besvarelsen, er det koplingen til rettspluralisme og globalisering som må stå i fokus, ikke den
mer allmenne diskusjon av fenomenet som sådant. Selv om det finnes ansatser til normative
vurderinger av rettspluralisme og globalisering i pensumlitteraturen (for eksempel hos
Mathiesen), vil det være urimelig å tolke den relativt åpne oppgaveteksten slik at også
studentene må inkludere normative drøftinger i sine besvarelser for å få en god karakter.
3