Tevlingsregel

Tevlingsreglement
Eksteriørbedømming av storfe
Oppdatert 2014
EKSTERIØRDØMMING AV STORFE
Langt tilbake i tida var eksteriøret tillagt en helt dominerende rolle ved utvalg av avlsdyr.
Dengong hadde en ikke fjøskontroll, og en var derfor henvist til på grunnlag av eksteriøret å
danne seg en mening om dyrets avdråttsevne.
Sjøl om vi ikke lenger vurderer kyrnes mjølkeevne ut fra eksteriøret, har eksteriøret likevel
økonomisk betydning.
Ved vurdering av eksteriøret prøver vi å tenke på den målsetting vi har for storfeholdet, mjølk og kjøttproduksjon, kombinert med gode bruksegenskaper. Det betinger kyr med god
muskelfylde i rygg, kryss og lår, likeledes jur som sitter godt oppe. Det praktiske mjølkearbeidet er da lettere, dessuten er faren for jurskader og jurbetennelse mindre. Gode bein er viktig
for at kua skal fungere godt. Dette betinger gode vinkler både i haser og kodeledd.
Vi ønsker ei ku som har rimelig bra høgde og lengde og som kombinerer kjøttfylde, godt jur og
gode bein. Ei ku som oppfyller disse kravene, gir et godt helhetsinntrykk.
KROPPSBYGNINGEN
Hode og hals
Det foretrekkes et hode som samsvarer med kroppens dimensjoner, og med jevn
overgang til halsen og videre fra hals til manke. Horn og kollethet likestilles.
Bryst og bøger
Brystet skal være bredt og djupt med god ribbeinkrumming. Bøgene skal sitte fast
slutta til kroppen. Hvis det er tydelig (stor) spalte mellom bog og brystkasse, sier vi at
kua har løse eller framskutte bøger. I ekstreme tilfeller har uttrykket «kommodebein»
vært brukt.
Bredt bryst med god ribbeinskrumming
og faste bøger
Dyr med løse bøger får etter hvert en
tydelig spaltet manke
Rygg og lend
Rygg og lend er kroppsdelen fra manken og bakover til hoftene/korsbeinet (krysset).
Lenda er det brede, bakre partiet.
Rygg og lend vurderes både fra siden og bakfra. Sett bakfra er det ønskelig at rygg og
lend er rette og har god bredde med en rimelig bra muskulatur.
Det spiller neppe noen stor praktisk rolle om rygglinja ikke er helt snorrett. Men en
dårlig (ujevn) overgang mellom manke/rygg og/eller lend/kryss kan være et
svakhetstegn, og tar seg heller ikke særlig godt ut.
Det ønskelige er altså en bra lang, noenlunde rett rygg/lend med god bredde og god
muskulatur.
Rett rygg og overlinje
Låg rygg
Låg og markert lend
Krysset
Sammen med lår og bein utgjør krysset bakparten av dyret. Krysset begrenses av hofta,
hofteleddet, setebein og korsbein med halefeste (halerot).
Sett fra siden er det ønskelig med en rett linje eller svak helling bakover fra hoftepartiet.
Et kryss som er høyere bak enn foran (over hoftene) kalles i mer ekstreme tilfeller
vippekryss. En slik retning på krysset er uønsket, bl.a. fordi det kan føre til vanskelig
kalving. Høy halerot kan virke skjemmende på helhetsinntrykket, men kan neppe regnes
som en funksjonell feil.
Sett bakfra er det ønskelig at krysset er noenlunde jevnbredt foran og bak. En nokså
vanlig tendens er at krysset «spisser» bakover. Dette kan være tegn på at bekkenet er
trangt og kan være årsak til tung kalving. Krysset skal ha en moderat helling fra
korsbeinet og til begge sider (moderat takvinkel).
Det er også ønskelig at krysset har en rimelig god muskelfylde (må ikke være for skarpt).
Når det gjelder lengde og bredde, må dimensjonene ses i forhold til dyrets dimensjoner
forøvrig.
Langt, rett kryss
Hellende (avskytende kryss)
Vippekryss
Regelmessig kryss sett ovenfra
Normalt kryss sett forfra
Smalt, takforma, hellende og
muskelfattig kryss
Låra
Låra skal være godt muskelsatte og ha god bredde sett fra siden og rimelig god tykkelse
sett bakfra. Bakre lårlinje bør bare svinge svakt innover.
Brede lår
Tynne lår
Tykke lår
Smale lår
Jur og spener
Juret er en svært viktig del av eksteriøret. Det er viktig at juret sitter godt oppe, at det
ikke er større enn høyst nødvendig, at det er regelmessig med 4 noenlunde jevnstore
jur-kjertler som ikke er synlig delt fra hverandre (kløfta jur) sett fra siden. Spalta jur sett
bakfra er ønskelig da dette tyder på godt jurfeste. Spenene bør ikke sprike ut til siden,
og avstanden mellom framspenene bør ikke være for stor.
Juret skal være rommelig - langt og bredt, men ikke sidt. Den ideelle jurforma er traujuret. Alle
jurformer blir sidere med alderen. Jur på unge kyr må vurderes strengere enn på eldre kyr.
Trauforma jur
Bollejuret er kortere og sidere
Sekkejuret er en uheldig jurform
Sidt bakjur, lite framjur
Lite utvikla framjur
Godt jurfeste, tydelig spalte sett
bakfra
Rund jurbotn, dårlig jurfeste
Kløfta jur sett fra siden
Velplasserte spener
Vidtstilte, dårlig plasserte spener
Spener med sylinderform er holdt for å være best. Moderat kjegleforma spener er ingen
feil. Kølleforma spener er ofte tungmelka. Spenene bør være passe store for
maskinmelking. Store spener blir lettere utsatt for skader. En passende spenelengde på
ei voksen ku er 4,5-6 cm.
Utvida melkekammer regnes som en ulempe fordi spenekoppene kryper oppover på
juret. Ekstra spener med mjølkekjertel er en stor feil. Små «mari»-spener som er
plassert langt bak bakerste spene par, regnes som en ubetydelig feil. «Mari»-spener i
nærheten av spenene er feil som det skal trekkes for.
Marispener med kjertel trekkes med 1 poeng. Marispener uten kjertel, men som sitter
nær en ordinær spene trekkes 0,5 poeng.
Sylinderforma
Kjegleforma
Utvida mjølkekammer
Kølleforma
Bein og beinstilling
Ved vurdering av bein og beinstilling, er det først og fremst bakbeina som er
interessante. Det er på bakbeina påkjenninga er størst.
Hasevinkel: Både en for rett hase og en sterkt bøyd hase kan være til hinder for dyrets
funksjoner.
Krokete haser
Korekte haser
Rette haser
Kodeleddet: Både slappe og steile koder kan føre til belastningsskader både på ledd og
sener.
Steile koder
Korrekte koder
Slappe koder
Ved vurdering av kua bakfra er det ønskelig at bakbeina er stilt noenlunde parallelt. Hvis
innerklauver er mindre enn ytterklauver, vil hasespissene peke mot hverandre, kuhasa.
Korrekte bakbeinstilling
Kuhasa beinstilling
Av feilstillinger på frambein kan nevnes det som blir kalt «tåvid» eller «fransk»
beinstilling, det vil si at klauvene peker sterkt ut til sidene.
Korrekt frambeinstilliing
Tåvid eller ”fransk” frambeinstilling
Helhetsinntrykk
Når vi skal vurdere eksteriøret, konsentrerer vi oss først og fremst om det
funksjonelle. Det vil si at vi legger størst vekt på det som anses å være tjenlig for
dyret sel og for oss når vi vurderer dyret fra produksjonssynspunkt. Det må f.eks. sies
å være tjenlig for dyret sjøl at det står godt på beina og at det har gode klauver. Det
må også være en fordel for kua at den har et godt juroppheng som bidrar til å holde
juret oppe sjøl om det tynges av stor mjølkemengde.
Med bakgrunn i det som er nevnt her, har vi foran skissert visse kriterier for hvordan
ei bra ku bør se ut både når det gjelder helhetsinntrykk og de enkelte kroppsdeler.
NRF-kua skal være ei kombinasjonsku som skal produsere både melk og kjøtt. Dette
krever ei ku med god muskelfylde, rimelig bra beinlengde og god beinstilling. Juret
skal være regelmessig, godt festet til kroppen og med velplasserte spener.
Velbygd, godt muskelsatt ku med god overlinje, godt
jur og god beinstilling
Spedbygd, muskelfattig ku med smale lår og løse
bøger
TEVLINGSAVVIKLING
Som regel dømmer hver deltaker to dyr, helst av ulik alder. (Dyras alder og siste
kalvingsdato oppgis av tevlingslederen.) Dyra som brukes til tevlinga, bør velges med
omhu. Helst i samråd med minst en av dommerne. Kyrne kan gjerne være av forskjellig
type. En bør unngå dyr av «middelpoengtypen». Dyra blir dømt av en, to eller tre
dommere før tevlinga begynner. Under NM dømmer hver tevler fire dyr.
For å vise bruken av tevlingsskjemaet, skal en av dommerne foreta en «åpen dømming»
av et tredje dyr (under NM et femte dyr). Dermed får også tevlerne kjennskap til
dommernes vurdering, poengvariasjonen og poengnivået, slik at de har dette som
grunnlag for dømminga og poengsettinga.
Både dommerne og tevlingsdeltakerene bør dømme dyra under samme vilkår - helst på
en plan og åpen plass, hvor også bevegelsene kan studeres. Hver deltaker får til
disposisjon 10 min. til hvert dyr.
Under dømming går en ut fra middels poeng (se nedenfor) og trekker for svakheter og
legger til for positive trekk (dvs. det som eventuelt gjør dyret/kroppsdelen til bedre enn
middels).
Når det gjelder poengskalaen, brukes 1- 5 for de enkelte kroppsdeler, og en nytter tallet
3 for det «middels gode». For helhetsinntrykk brukes poengtall 1 - 10 med 6 for det
«middels gode».
Dersom det er tid til det etter tevlinga, vil det være bra om dommerne grunngir sin
poengsetting. Dette fører ofte til en lærerik diskusjon.