Årets programkatalog - Amazon Web Services

Transcription

Årets programkatalog - Amazon Web Services
14.–25. oktober
Kroppen kan avsløre
det uendelige
Skjønnheten
er det eneste
håpet vi har
CHRIS HARING
NACERA BELAZA
SØLVI EDVARDSEN
35 år som bevegelseskomponist
HETAIN PATEL
Imitasjonskunst for YouTube-generasjonen
Innhold • Contents
06
Sidi Larbi Cherkaoui /
Gilles Delmas
La Zon-Mai
19
Panta Rei Danseteater /
Hélène Blackburn
Lullaby
28
Mia Habis with Cynthia
Zaven & Øyvind Skarbø
ROOM
08
Torunn Liven
Communities of sense
20
Patrick Shaw Iversen /
Ismet Ruchimat
Migrations - North East
29
Kader Attou / Cie. Accrorap
The Roots
12
Liquid Loft / Chris Haring
Deep Dish
Interview: In the Garden of
the Ephemeral
21
Cie. Nacera Belaza
La Nuit - La Traversee
Interview: The poetics of
emptiness
30
Külli Roosna / Kenneth Flak
Wild Places : : Mountain
18
Cie. I.D.A. Mark Tompkins
Opening Night a vaudeville
27
Radouan Mriziga
55’
32
FRIKAR
Leahkit
33
Elle Sofe Henriksen
Jorggáhallan
50
Hege Haagenrud
Use my Body while it’s
still Young
58
CODA +
36
Sølvi Edvardsen / MAN
Daniel Proietto / WOMAN
Interview: A Balancing Act
51
Nasjonalballetten /
William Forsythe /
Alan Lucien Øyen
Back to the Future
59
CODA Workshop
43
Hetain Patel
American Boy
Interview:
Relational identity
52
Duda Paiva / Figurteatret
i Nordland
Blind
63
CODA Seminar
49
les ballets C de la B & KVS
Coup Fatal
53
CODAhaus
65
CODA Impro
1
CODA OSLO INTERNATIONAL
DANCE FESTIVAL
MØLLERVN. 2
N-0182 OSLO
WWW.CODADANCEFEST.NO
STYRET / MEMBERS OF THE BOARD
GRETHE FJELD HELTNE STYRELEDER/
CHAIRMAN OF THE BOARD
HELGE SKANSEN NESTLEDER/
ASSISTANT CHAIRMAN
TORKEL RØNOLD BRÅTHEN
LARS JACOB HOLM
VIGDIS LIAN
FESTIVALDIREKTØR & KUNSTNERISK
LEDER / CEO & ARTISTIC DIRECTOR
LISE NORDAL
ADMINISTRASJONSSJEF/
HEAD OF ADMINISTRATION
LIVE ROSENVINGE JACKSON
(PERMISJON / LEAVE FROM 17.8.15)
GRETHE BRÆKKAN (FUNG. ADM. SJEF
F.O.M. 18.7.15 / TEMPORARY H.O.A. FROM 18.7.15)
MARKEDSSJEF / MARKETING MANAGER
ELISABETH DE LANGE
PRODUKSJONSMEDARBEIDER /
PRODUCTION ASSISTANT
ASTRID BANG
PROSJEKTANSVARLIGE & PROGRAMKOMITÉ
KULTURHUSET HAUSMANIA
PROJECT MANAGERS & PROGRAM
COMMITTEE KULTURHUSET HAUSMANIA
INGER-REIDUN OLSEN, MARIANNE SKJELDAL
PROSJEKTKOORDINATOR/
PROJECT COORDINATOR
KAROLINE HEGGEDAL
CODA TEAM
KATHRYN BRESEE
TEKNISK SJEF / TECHNICAL DIRECTOR
STEFAN DOMBEK
TEKNISK STAB / TECHNICAL CREW
SHOWLAB
SAMARBEIDSPARTNERE / COLLABORATORS
BÆRUM KULTURHUS
DANSENS HUS
DEN NORSKE OPERA & BALLETT
KULTURHUSET HAUSMANIA
KULTURKIRKEN JAKOB
NORDIC BLACK THEATRE / CAFÉTEATRET
RIKSSCENEN
RIKSTEATRET
BYDEL STOVNER, BYDEL GAMLE OSLO
MUSIKKTEATERFORUM
NORGES DANSEHØYSKOLE
PRODA PROFESSIONAL DANCE TRAINING
PURO YOGA
SCENEKUNST ØSTFOLD / PRD
SKOLEN FOR SAMTIDSDANS
WESTERDALS OSLO SCHOOL OF ART,
COMMUNICATION & TECHNOLOGY
BIDRAGSYTERE / CONTRIBUTORS
KULTURRÅDET
OSLO KOMMUNE
GLOBAL HORIZON
DANSENS HUS
BÆRUM KOMMUNE
DET NORSKE KOMPONISTFOND
DEN KULTURELLE SPASERSTOKKEN
DEN NORSKE AMBASSADE PARIS
DEN NORSKE AMBASSADE LONDON
FFLB
FFUK
FRITT ORD
INSTITUT FRANÇAIS NORVÈGE
INTPA / DEN ØSTERRIKSKE AMBASSADE OSLO
PAVILION DANCE SOUTH WEST
UD / DANSE- OG TEATERSENTRUM
UD / MUSIC NORWAY
BERTEL O. STEEN
BILKOLLEKTIVET
DB SCHENKER
PS HOTELL
DOKUMENTASJON / DOCUMENTATION
ARTICLE 19 / NEIL NISBET
WEB & PRESSE/PRESS
KULTURBYRÅET MESÉN
REDAKTØR / WEB EDITOR
ELISABETH DE LANGE
DESIGN
ANAGRAM DESIGN
ANSVARLIG UTGIVER /
EXECUTIVE PUBLISHER
CODA OSLO INTERNATIONAL
DANCE FESTIVAL
REDAKTØRER / EDITORS
TORUNN LIVEN, LISE NORDAL
I REDAKSJONEN / EDITORIAL STAFF
ELISABETH DE LANGE
TORUNN LIVEN
LISE NORDAL
TONE WESTAD
OVERSETTELSE / TRANSLATION
DIANE OATLEY
KORREKTUR / PROOF
TORKEL RØNOLD BRÅTHEN
TONE WESTAD
Thank you
The CODA festival wishes to thank our
patrons, collaborating partners, colleagues
and volunteers, all of whom have contri­buted
to making this year’s festival happen.
Thank you!
I dansekunsten er språket som regel uten mange ord.
Kan hende er det derfor vi ikke så ofte får anledning til å høre
mer fra kunstnerne bak den ferdige forestillingen. Men det
er alltid personlige historier som ligger til grunn for ethvert
uttrykks­behov som etter hvert finner sin form på scenen.
I årets programkatalog har vi derfor ønsket å gå litt tettere
på skaperne for å bli kjent med deres fortellinger. Dansens
verden handler også om et unikt globalt fellesskap som
krysser nasjonale landegrenser og språk i kraft av et universelt
vokabular som vi alle forstår. Gjennom møtene med dansekunstnerne er det også program­­kata­logens ønske å la
leserne ta del i dette.
Velkommen!
As a rule the art of dance employs a language without many
words. It could be for this reason that we don’t often have the
chance to get to know the artists responsible for a production’s
ultimate expression. But there are always personal stories
behind each and every creative impulse that eventually finds
expression on stage. In this year’s programme catalogue we
have therefore wanted to take a closer look at the artists to
hear more of their stories. The dance world is also a unique
global community, crossing national borders and languages
on the force of a universal vocabulary understood by all.
Through the meetings with the dance artists the programme
catalogue also aims to enable readers to share this.
Welcome!
Greetings from the CODA team
Torunn Liven, medredaktør
Torunn Liven, associate editor
CODA-festivalen takker alle bidragsytere,
samarbeidspartnere, medarbeidere og alle
våre frivillige som har vært med på å løfte
frem årets festival. Takk!
Hilsen CODA-teamet
TRYKK / PRINT
KONSIS
Behind the Scenes
Nordic
Black
www.ladanse.no
DANSE INFORMASJONEN
Theatre
2
3
Dear audience
Photo: Tale Hendnes - Dansens Hus
Kjære publikum
Den offisielle åpningen av CODA Oslo International Dance
Festival foregår i år i Rådhushallen med den monumentale multi­
media-installasjonen La Zon-Mai av Sidi Larbi Cherkaoui og
Gilles Delmas. Verket ble laget til åpningen av Musée de l’histoire
de l’immigration i Paris, og belyser blant annet immigrasjonen
til Frankrike. 21 dansere fra hele verden ble utfordret til å koreografere sitt «hjem», og La Zon-Mai setter dermed i gang årets
festival som med en global horisont på ulike vis krysser grenser
rundt temaene identitet, tilhørighet og hjem.
Mens humor har vært et viktig våpen mot diskriminering
og fordommer i britisk-indiske Hetain Patels arbeider, øn­sker
algerisk-franske Nacera Belaza å skape forsoning gjennom
dansens spiritualitet og evne til å forene. Ulf Nilsengs Be-longing
handler om identitet og annerledeshet gjennom de homofile og
døves opplevelse av «hjem», hvor tilhørighet som et identitetsskapende element får nye betydninger.
Forestillingene Deep Dish og Wild Places :: Mountain berører
begge menneskehetens ansvar for naturen, og bruker film
og interaktiv teknologi for å forsterke uttrykket. Den norske
filosofen Arne Næss’ dypøkologi utforskes av Roosna / Flak,
mens Chris Haring gjennom dekadanse, forråtnelse og skjønnhet
reflekterer over mennesket som spiller Gud over naturen. Deep
Dish er åpningsforestillingen på Dansens Hus, hvor festivalen
også avsluttes med Alain Platel / les ballet C de la Bs Coup Fatal
– en forrykende opprørsk konsertforestilling med 13 kongolesiske
musikere og scenografi bygget av patronhylser fra krigssoner.
Programmet presenterer fremragende kunstnere som ikke tid­
ligere har vært vist i Norge, og inkluderer også fransk-arabisk
hip hop, indonesisk dans og gamelanmusikk, flere norske ur­premierer, workshops og seminarer tilknyttet festivalens temaer.
Nytt av året er CODA+, et tilbud for seniorer - og til eldre på
service- og bosentre. Det er festivalens ønske å skape nye rom
og fellesskap rundt opplevelsen av dansen og vår egen tid – for
hele befolkningen.
Jeg håper årets festivalprogram vil åpne nye dører for hva dans
kan være.
4
The official opening of the CODA Oslo International Dance
Festival takes place this year at Oslo City Hall featuring the
monumental multimedia installation La Zon-Mai by Sidi Larbi
Cherkaoui and Gilles Delmas. The work was created for the opening of Musée de l’histoire de l’immigration in Paris, and illuminates, among other themes, immigration in France. 21 dancers
from all over the world received the challenge to choreograph their
“home” and La Zon-Mai thereby launches this year’s festival,
which with a global horizon crosses borders in different ways
in connection with the themes of identity, belonging and home.
While humour has been an important weapon against discrimination and prejudice in British-Indian Hetain Patel’s works,
Algerian-French Nacera Belaza creates reconciliation through
dance’s spirituality and capacity to unite. In Ulf Nilseng’s Belonging the themes of identity and difference are addressed
through homosexual and hearing impaired individuals’ experience of ”home”, whereby belonging as an identity-creating
element acquires new meanings.
The productions Deep Dish and Wild Places :: Mountain touch
upon humans’ responsibility for nature and employ film and
interactive technology to intensify the expression. The Norwegian
philosopher Arne Næss’ deep ecology is explored by Roosna /
Flak, while Chris Haring through decadence, decay and beauty
reflects upon humans who play God in relation to nature. Deep
Dish is the opening production at Dansens Hus Norway, where
the festival will also be concluded with Alain Platel / les ballet
C de la B´s Coup Fatal – an explosively rebellious concert perfor­
mance featuring 13 Congolese musicians and scenography
constructed from cartridge cases from war zones.
The programme presents outstanding artists whose work has
never before been shown in Norway and includes as well FrenchArab hip hop, Indonesian dance and Gamelan music, several
Norwegian premieres, and workshops and seminars with a connection to the festival themes. New this year is CODA+, a programme for senior citizens - and for the elderly at residences and
service centres. Our wish is to create new spaces and connections
around the experience of the art of dance and our present time
– for everybody.
I hope the year’s festival programme will open up new doors for
what dance can be.
Lise Nordal
CEO & Artistic Director
Photo: Sturlason
Fabian Stang
Mayor Oslo City Government
Hilsen fra ordfører
Fabian Stang
CODA-festivalen 2015 kretser rundt temaene
identitet, tilhørighet og hjem. Uansett hvilket land
man kommer fra og hvilken kultur man tilhører,
uansett hvilket språk man snakker, så tror jeg
dette er aspekter ved det å være menneske som
betyr mye for oss alle.
Dans er en uttrykksform som naturlig nok inngår
i en kulturell kontekst, men som på en unik måte
er tilgjengelig for alle. Uansett hvilke forutsetninger
man har, så vil den enkelte av oss ha en sterk
opplevelse i møtet med dans.
Programmet for CODA-festivalen er rikt og variert,
og jeg noterer med glede nyheten CODA+,
et tilbud som rettes mot seniorer og til eldre ved
service- og bosentre.
Oslo rådhus er helt eksepsjonelt i år en av arenaene for festivalens program ved at multimedieinstallasjonen La Zon-Mai av Sidi Larbi Cherkaoui
og Gilles Delmas, som ble laget for Musée de
l’histoire de l’immigration i Paris, er utstilt i Rådhushallen i forbindelse med festivalen.
Som byens ordfører håper jeg at festivalen vil by
på uforglemmelige kulturopplevelser.
Greetings from
the mayor of Oslo
Fabian Stang
The CODA International Dance Festival 2015
revolves around identity, belonging and home.
Regardless of one’s nationality or culture, or the
language one speaks, I believe these themes are
aspects of being human that mean a lot to us all.
Dance is a form of expression specific to cultural
context, but in a unique way it is also available
to everyone. Independent of the basis each of
us has for understanding dance, we will have
powerful experiences in meeting with dance.
The programme for the CODA Festival is richly
diverse, and it is my pleasure to note the new
CODA+, designed for seniors and the elderly
at service and residential centres.
Oslo City Hall is one of the festival venues this
year, in that the multimedia installation La ZonMai by Sidi Larbi Cherkaoui and Gilles Delmas,
created for the Musée de l’histoire de l’immigration in Paris, will be exhibited in City Hall during
the festival.
As mayor of Oslo I hope the festival will offer
unforgettable cultural experiences.
Fabian Stang
Mayor Oslo City Government
5
OSLO RÅDHUS
WED. 14/10 Official opening
Seremonihallen
20 students from the Norwegian College
of Dance perform ”NOMADE”
Direction: Bibbi Winberg
THUR. 15/10 – SUN. 25/10 9.00 – 16.00
Free admission
Concept Gilles Delmas, Sidi Larbi Cherkaoui
Choreography Sidi Larbi Cherkaoui
Direction Gilles Delmas
In the beginning I had very low self-esteem, I was half this, half that,
and not wholly anything. But then I started to analyse: who is really
complete? I started to deconstruct everything around me, and I realised
that nothing was pure, there was no culture that was free of other
influences.
Sidi Larbi Cherkaoui (MA/BE)
Gilles Delmas (FR)
LA ZON-MAI
Zon-Mai er en multimedial installasjon skapt av koreografen
Sidi Larbi Cherkaoui og videokunstneren Gilles Delmas. I krysningspunktet mellom arkitektur, tredimensjonal kunst og dans
handler dette slående verket om identitet, territorium og grenser.
Zon-Mai er et hus uten dører og vinduer. Tak og vegger tjener
som skjermer hvor film blir projisert. 21 markante dansere fra
forskjellige land - alle har de på et tidspunkt i livet har vært
konfrontert med oppbrudd og migrasjon – blir stilt spørsmål om
hva «hjem» betyr. Samtidig blir de filmet hjemme hos seg selv.
Hver enkelt danser har sin livserfaring som kommer til uttrykk
gjennom bevegelse. Koreografen samler deres ulike syn på verden og formidler en essens av menneskelig mangfold. «Zon-Mai
er en slags refleksjon over verden», sier han selv.
Sidi Larbi Cherkaoui har base i Belgia, hvor han driver sitt eget
kompani Eastman. Han har fått stor anerkjennelse for sitt kunstneriske virke og skaper dans for de største kompaniene verden
over, og han har gjestet Norge flere ganger. Et gjennomgangs­
tema i hans verker er menneskelig identitet.
Gilles Delmas er filmfotograf og kunstner, blant annet kjent for
Phoker Chomo, The factory, Les six saisons, Héraclitus, the black
Ship og The Ferryman.
6
Photo: Hervé Abbadie
For me, home is a moment of suspension, not somewhere where you
put down roots forever, because I believe life entails travelling, migrating.
And the Zon-Mai is a place where people can come and spend an hour
or two, a place for contemplation: I can stay here a bit, I can gaze, think
– not only about what I see before my eyes, but also my own experience
– and then I can return to life, to movement and to migrating.
Sidi Larbi Cherkaoui
Zon-Mai is a multimedia installation created by choreographer
Sidi Larbi Cherkaoui and video artist Gilles Delmas. In the point
of intersection between architecture, three-dimensional art
and dance, this striking work is about identity, territory and
boundaries.
Dancers Iris Bouche, Sidi Larbi Cherkaoui,
Serge Aimé Coulibaly, Juan Kruz De Garaio
Esnaola, Lisa Drake, Lisi Estaras, Alexandra
Gilbert, Asa Lundvik Gustafson, Damien
Jalet, Akram Khan, Mimoza Koike, Satoshi
Kudo, Sri Louise, Gioia Masala, James
O´Hara, George Oliveira, Erna Omarsdottir,
Shantala Shivalingappa, Asier Uriagereka,
Nicolas Vladyslav, Shanell Winlock
Music Vladimir Ivanoff-Sarband
Singers Miriam Andersén, Fadia El Hage,
Marianne Kirch, Osnabrück Youth Choir,
Belinda Sykes
Voice off on soundtrack Nacera Berkani,
Marietta Beuchet, Rokhaya Camara, Rui
Chaves-Palhares, Dictino Ferrero, Wissam
Hojeij, Mickaël Morel, Tulika Srivastava
Production distribution Lardux Films
(Christian Pohl / Marc Boyer)
Production director Christian Pfohl
Image and sound editing Marc Boyer
Zon-Mai is a house without doors and windows. The roof and
walls serve as screens upon which film is projected. 21 outstanding dancers from different countries – all of whom have at some
time been confronted with disruption and migration – are asked
the question of what “home” means. They are simultaneously
filmed in their own homes. Each individual dancer’s life experience finds expression through movement. The choreography
collects their different views of the world and transmits
an essence of human diversity. “Zon-Mai is a kind of reflection
upon the world,” he says.
Sidi Larbi Cherkaoui is based in Belgium, where he runs his
company, Eastman. He has won broad recognition for his artistic work and creates dance for some of the largest companies in
the world. A recurring theme in his work is human identity.
Film Gilles Delmas
Technical direction Daniel Schutze
Computer programming Franz Hildgen
Structure conception Erwan Boulloud
Structure production Erwan Boulloud,
Pascal Lemaitre, Jeremy Lorenzato,
Javier Romero, Camille Schneider
Photo: Musée de l'histoire de l'immigration - Palais de la porte dorée, Paris
An installation programmed under a
AAASeed license. A Cité nationale de
l’histoire de l’immigration’s commision.
La zon-mai is presented in collaboration
with Oslo City Hall
Supported by Institut Français Norvège
Gilles Delmas is a cinematographer and artist, known for Phoker
Chomo, The factory, Les six saisons, Héraclitus, the black Ship
and The Ferryman.
7
Fordelingen
av det sansbare
Communities
of sense
It is no coincidence that some of the most
interesting artworks today engage with
matters of territories and borders.
Jacques Rancière
I en tid for det hybride og det interdisiplinære, presenterer
CODA Oslo International Dance Fest­ival 2015 en aktuell arena
for nye dansekunst­praksiser. Årets forestillinger fremviser en
heterogen blanding av ulike dansetradisjoner og nye uttrykksformer som oppstår i møtet mellom kroppen i bevegelse og
den bevegelige billedmessige representasjonen av denne.
Fra Sidi Larbi Cherkaouis multimediale videoinstallasjon til den
intertekstuelle samplingen av narrative elementer i Hetain
Patels American Boy og de mange bidragene fra den arabisktalende diaspora, behandler festivalens kunstnere motsetninger mellom ulike genre, performative tradisjoner, høykultur
og populærkultur, kroppen og dens mediering i en kontinuerlig
overskridelse av grenser som vesentlig kunst oppstår på grunnlag av i dag.
In an era of hybridity and interdiciplinarity, the 2015 CODA Oslo
International Dance Festival creates a compelling arena for
contemporary dance practices. Its performances display
a heterogeneous blend of different dance traditions and emerging forms of representation carved out within the intersection
between moving bodies and moving images. From the screen­
dance installation La Zon-Mai of Sidi Larbi Cherkaoui, choreographic master of disparate techniques, nationalities and
languages, to the intertextual clash of narrative elements
in Hetain Patel’s American Boy and the large contribution from
the Arabic-speaking diaspora, the festival’s artists negotiate
tensions between different art genres, performative heritages,
high and mass cultures and the body and its own mediation,
in a continuous border crossing that critical art thrives on today.
Det som er på spill er ikke bare en eklektisk miks av ulike
stilistiske elementer, men hva den franske filosofen Jacques
Rancière, i sin reformulering av kunstens etisk-politiske potensiale i dag, har kalt re-fordelingen av det sansbare som skaper
nye sanse-fellesskap, i form av distribusjonen av hva som
er synlig og hørbart for oss. For Rancière er kunsten politisk
fordi den kan bidra til å utfordre den bestående fordelingen
av hva som sees og høres, av hvem. Ved å sammenstille sansbart materiale gjennom ulike estetiske strategier og vekslende
media til kunstneriske ytringer som dermed utfordrer den ensartede meningsskapningen, kan kunsten åpne opp for nye
sansefellesskap som evner å endre vårt bilde av verden:
At stake is not an eclectic mix of stylistic elements, but what
French philosopher Jacques Rancière, in a rethinking of the
ethical-political potential of art production today, has termed
a redistribution of the sensible that creates new communities
of sense, meaning the sharing of a sensory fabric made visible,
intelligible and possible. Rancière sees art as a form of practice
that cuts deep into the definition of politics, in terms of what
can be expressed and seen, by whom. By construing clashes
of different aesthetic strategies and media that together resist
the homogeneity of meaning-making, art can open up communities of sense that manage to change our preconceived image
of the world:
«Art does not do politics by reaching the real. It does it by
inventing fictions that challenge the existing distribution
of the real and the fictional. Making fictions does not mean
telling stories. It means undoing and rearticulating the
connections between signs and images, images and times,
or signs and space that frame the existing sense of reality.»1
”Art does not do politics by reaching the real. It does it by
inventing fictions that challenge the existing distribution
of the real and the fictional. Making fictions does not mean
telling stories. It means undoing and rearticulating the
connections between signs and images, images and times,
or signs and space that frame the existing sense of reality.” 7
1) Jacques Rancière, Contemporary Art and the Politics of Aesthetics, (Durham&London: Duke University Press. 2009), 49.
2) Amy Greenfield, Filmmakers Newsletter 4.1 (Nov. 1970), 27.
3) Douglas Rosenberg, Screendance: Inscribing the Ephemeral Image (New York: Oxford University Press, 2012), 1.
8
9
Photo: Loizenbauer
Torunn Liven is an arts historian and an arts critic who
has also been working within the field of performative arts
over a number of years, and within the contemporary arts
in India. As a project manager at Black Box Teater, she was
in charge of an international repertory of contemporary
dance and theatre for young audiences.
Photo: Lars Botten
En slik reartikulering av forbindelser som ikke foregriper sin
egen virkning og effekt, foregår i utvekslingen mellom dansen,
video­projeksjoner og grønnsaker i Chris Harings Deep Dish.
Forskjellige lag av kunstferdig materiale og opptak av bilder og
lyd produserer uensartede metaforiske segmenter i dialogen
mellom egenskapene til vesensforskjellige media som virker
sammen. Kroppen mediert gjennom teknologien er et sentralt
tema for tenkningen omkring identitet og det hybride i dag,
og representerer en sterk tendens i årets utgave av CODAfestivalen. Det sammensatte forholdet mellom dansen
og filmen, «de eneste to kunstformene som beveger seg i tid
og rom,» i følge Amy Greenfield2, har skapt en distinkt utvikling
i historien om moderne og post-moderne kunstproduksjon.
Video­kunstneren og danseteoretikeren Douglas Rosenberg
plasserer det han med en samlebetegnelse kaller screendance
i en nøkkelposisjon på dagens kunstscene:
A rearticulation of connections that do not anticipate their own
effect takes place in the sense-system created between bodies,
video projections and vegetables in Chris Haring’s Deep Dish.
Layers of artifice added to recorded events each produce
a metaphoric value different from the other in the exchange
between the powers of the different media at play. The body
mediated by technology is at the forefront of theories of identity and hybridity today, and represents an intriguing current
in this year’s edition of the CODA festival. The complex and
interdependent sibling relationship between the practice
of dance and the technologies of representation, ”the only two
art forms that move in time and space”, according to Amy
Greenfield8, has shaped a distinct development in the history
of modern and postmodern art. Video artist and dance theorist
Douglas Rosenberg locates screendance at the centre of the
contemporary art scene:
«As movement migrates to the screen,
«Art can open up communities ”As movement migrates to the screen,
live dance collides with its mediated
of sense that mange to change live dance collides with its mediated
other, resulting in new and evolving metother, resulting in new and evolving
our preconceived image
hods of inscription. This complicated and
methods of inscription. This compliintricate duet takes place as the body in
cated and intricate duet takes place
of the world.»
motion inscribes itself within the confines
as the body in motion inscribes itself
and the edges of the camera’s frame: a collaborative, hybrid
within the confines and the edges of the camera’s frame:
undertaking.»3
a collaborative, hybrid undertaking.”9
I Deep Dish åpner de nye formene for inskripsjon opp for intimi­
tet gjennom mikroskopiske nærbilder eller lyden av dansernes
manipulerte stemmer, og skaper temporale forskyvninger
og nye hukommelses-teknologier i en multiplisering av narrative lag i forestillingen. I La Zon-Mai, et hus av skjermer skapt
som et nåtidig tilsvar til art deco-freskene som viser Frankrikes
storhet som kolonimakt i Palais de la Porte Dorée i Paris, bidrar
blandingen av bevegelsestradisjoner fra alle verdenshjørner
og medieringen av disse gjennom videokunst, arkitektur
og skulptur, til nye forbindelser og forskjeller i kontrast til våre
gjeldende forestillinger om hvordan historien henger sammen.
Med flamsk-marokkanske Sidi Larbi Cherkaouis særegne evne
til å snakke og sjonglere flere språk og kunstarter parallelt,
produserer videoinstallasjonen som en ikke-hierarkisk allegori
over det imperialistiske forelegget, isteden tenksomhet,
motstand og håp.
10
4)
5)
6)
As in Deep Dish, the new methods of inscription propose
intimacy by means of microscopic close-ups or the sound of
the dancers’ amplified voices, and add temporal displacement
and technologies of memory in a multiplication of narrative
zones transcribing dance into a mediated text. In La Zon-Mai,
a house of screens conceived as a contemporary response
to the Palais de la Porte Dorée art deco frescoes in Paris
depicting the splendours of France as a colonial power, the
blending of movement from around the globe and its remediation into video art, architecture and sculpture, mobilizes new
ideas of connection and difference that manage to alter our
gaze. By speaking different languages simultaneously, the
installation as a non-hierarchical allegory to the imperialistic
frescoes instead produces pensiveness, resistance and hope.
John Martin «Metakinesis» in What is Dance? ed. Roger Copeland and Marshall Cohen (Oxford and New York: Oxford University Press, 1983), 23.
Jacques Rancière, The Emancipated Spectator, trans. Gregory Elliott (London: Verso, 2009)
Robert Wilkinson, “On the Western Reception of Indian Aesthetics–The Grounds of Difference,” in Asian Aesthetics, ed. Ken-ichi Sasaki
(Singapore: Nus Press/Kyoto University Press, 2010), 219.
Dansekritikeren John Martin lanserte begrepet metakinesis for Dance critic John Martin coined the term metakinesis to
å beskrive sammenvevningen av kropper og identitet som describe the interconnectedness of bodies and identities that
ligger i dansekunstens essens og potensiale: «Because of the
creates the transformative power of live performance and coninherent contagion of bodily movement which makes temporary dance: ”Because of the inherent contagion of bodily
the onlooker feel sympathetically in his own musculature, the
movement which makes the onlooker feel sympathetically in
dancer is able to convey through movement the most intan- his own musculature, the dancer is able to convey through
gible emotional experience.»4 Mange av kunstnerne i årets movement the most intangible emotional experience.”10 Artists
festival omformulerer kontrakten mellom betrakterne i salen in this year’s festival refigure the relationship between the eyes
og subjektene på scenen. Likeverdighet i denne utvekslingen of the beholder and the I’s of the dancers in order to open
ligger til grunn for autodidakte Nacera Belazas forestillinger, up new ways of moving and eventually being in the world.
hvor det ikke finnes noen opposisjon eller hierarkisk system An equality of exchange takes place in Nacera Belaza’s performellom de som innehar kunnskap på scenen og de som mances where there is no such thing as a hierarchical system
passivt mottar og overværer forestillingen. Resultatet er et slags of dancers and onlookers, or any opposition between artists
sanse-fellesskap hvor tilskueren som en meningsskapende who know and viewers who passively receive. The result is
karakter er vevd inn i verkets fiksjon på en måte som nærmer a kind of community of sense where the spectator as a site
seg det Rancière kaller den emansiperte tilskueren.5 Den like- of meaning-making is woven into the composition of the work
stilte mottakeren blir isteden gjort
to create what Rancière calls emancipaom til en medsammensvoren og et
ted spectators.11 Turning the contemporary
«Artists in this year’s festival
vitne, gjennom motiver hentet fra refigure the relationship between beholder instead into an active witness,
tradisjonelle ritualer og estetiske traancient performative theories come to
the eyes of the beholder and the life, as also in Sølvi Edvardsen’s MAN,
disjoner, som også i Sølvi Edvardsens
MAN, hvor rasa-teorier fra klassisk
where elements of classical Indian dance
I’s of the dancers.»
indisk dans er berørt. Rasa-estetikken
reveal affinity to the aesthetics of rasa
representerer en vektlegging av den etiske dimensjonen ved
theories. Representing a move from aesthetics to ethics, the
opp­levelsen av et kunstverk, og definerer med stor presisjon artwork in rasa, directed in great detail toward nine defined
integreringen hos tilskueren som forestillingens mål, for å forene
experiences of the spectator as a ”focal point of emotional,
gjennom å skape «a release in the form of the temporal intellectual, and intuitive integration”,12 provides a «release
cessation of the demands of the phenomenal ego.»6
in the form of the temporal cessation of the demands of the
phenomenal ego»,13 in «dim recognition that I could be all
Bevegelsen som et universelt språk og samtidsdansens
because my being myself rather than another does not matter.”14
diasporiske natur krysser utvungent estetiske og nasjonale
grenser. Ved å utfordre hvilke kropper som er tillatt hvilken The universal language of movement and the diasporic nature
identitet gjennom omfordelingen av sansbart materiale, og ved of the dance community organically produces disciplinary
å utvide forståelsen av tilskuerrollen, utfordrer årets CODA-­ hybridization and the crossing of aesthetic borders. By forefestival tradisjonelle fortellinger om kroppen, og dermed om grounding the way identity is figured corporeally, challenging
verden, for isteden å skape nye sanse-fellesskap.
which bodies are allowed which identities, and by fracturing
the voyeuristic relationship between audience and performer,
Torunn Liven
the 2015 CODA festival refutes traditional constructions and
narratives of the body, and ultimately of the world, to open new
Original text in English
communities of the sensible.
Torunn Liven
7) Jacques Rancière, Contemporary Art and the Politics of Aesthetics, (Durham&London: Duke University Press. 2009), 49.
8) Amy Greenfield, Filmmakers Newsletter 4.1 (Nov. 1970), 27.
9) Douglas Rosenberg, Screendance: Inscribing the Ephemeral Image (New York: Oxford University Press, 2012), 1.
10) John Martin, «Metakinesis,» in What is Dance? ed. Roger Copeland and Marshall Cohen (Oxford and New York: Oxford University Press, 1983), 23.
11) Jacques Rancière, The Emancipated Spectator, trans. Gregory Elliott (London: Verso, 2009).
12) Gandhi, “Windowed Style of the Desktop Interface,” in Panikkar et al., New Indian Art History, 329.
13) Robert Wilkinson, “On the Western Reception of Indian Aesthetics—The Grounds of Difference,” in Asian Aesthetics, ed. Ken-ichi Sasaki
(Singapore: Nus Press/Kyoto University Press, 2010), 219.
14) Arindam Chakrabarti, “Ownerless Emotions in Rasa-Aesthetics,” in Sasaki, Asian Aesthetics, 209.
11
DANSENS HUS
THUR. 15/10 19.00
Hovedscenen
INTERVIEW
Chris Haring
Dance, choreography Luke Baio, Stephanie
Cumming, Katharina Meves, Karin Pauer
(original cast: Anna Maria Nowak)
Artistic direction choreography Chris Haring
Composition, sound design Andreas Berger
Light design, scenography, dramaturgy
Thomas Jelinek
Organic sculptures, consulting Michel Blazy
Stage management Roman Harrer
International representation Line Rousseau
Production management Marlies Pucher
Co-Production Tanzquartier Wien and
Liquid Loft in co-operation with Korzo
Den Haag and Le Centquatre Paris Duration 70 minutes
I forgjengelighetens hage
In the Garden of the Ephemeral
Liquid Loft/Chris Haring (AT)
Liquid Loft is supported by The Cultural
Section of the City of Vienna (Kultur­
abteilung der Stadt Wien) and the Austrian
Federal Chancellery for Arts and Culture
(Bundeskanzleramt Österreich,
Kunst & Kultur)
Deep Dish
Supported by INTPA Internationales
Netz für Tanz & Performance Austria,
the Austrian Foreign Ministry in Oslo
Bordet er dekket – ikke bare med frukt
og grønnsaker – her er det vannlopper og
sjøanemoner også; de slåss om plass i
vanntanken som projiseres på bakteppet.
Det er både vakkert og dekadent, ikke
minst når hvite småmark danser til en
arie av Händel!
The performance is presented in
collaboration with Dansens Hus Norway
I Deep Dish inviterer Chris Haring fire
dansere til et overdådig festmåltid.
Deep Dish er en barokk installasjon; en
raffinert iscenesatt blanding av dans og
film som tas opp der og da av danserne
med håndholdt kamera.
Hagemotivet kan ses som et uttrykk for
menneskenes streben etter kontroll og
vår fåfengte flukt fra egen forgjengelighet.
Samtidig er det et bilde på vekst og formering, som hele tiden fører til at noe
nytt trer frem.
Liquid Loft ble etablert i 2005 av blant
andre koreografen Chris Haring, musikeren Andreas Berger, danseren Stephanie
Cumming og dramaturgen Thomas Jelinek. De stiller samtidsdansen sammen
med annen samtidskunst for å skape
altomfattende kunstverk, både installasjoner og forestillinger. I 2007 ble de
tildelt Gulløven for beste forestilling
under Biennalen for dans i Venezia.
12
Text: Torunn Liven
Photo: Chris Haring
In Deep Dish Chris Haring invites four
dancers to a sumptuous banquet. The
table is set – not only with fruit and
veg­e­tables – here we see water fleas and
sea anemones as well, fighting for a place
in the environment projected onto the
backdrop. It is both beautiful and decadent, especially when thread worms
dance to an aria by Händel!
Deep Dish is a baroque installation,
a refined staging of dance combined with
film, created live by the dancers with
hand-held cameras. The garden motif
can be seen as an expression of humans’
struggle for control and the futile efforts
to escape their own mortality. At the
same time it’s an image of growth and
reproduction, which at all times leads to
the emergence of something new.
Liquid Loft was founded in 2005 by the
choreographer Chris Haring, together
with musician Andreas Berger, dancer
Stephanie Cumming and dramaturgue
Thomas Jelinek. In performances, as well
as installations, Liquid Loft combine
contemporary dance with other forms
of contemporary art to create comprehensive artworks. In 2007 they were
awarded the Golden Lion for the best
performance at the Biennale for dance
in Venice.
– Skjønnheten er det eneste håpet vi har, mener
Chris Haring.
Beauty is the only hope we have, according to
Chris Haring.
Den østerrikske koreografen har tilberedt en koreografisk film
som både feirer og kontemplerer det flyktige. Med ingredienser
og motiver fra filmhistorien og billedkunsten, fra Det store etegildet til den siste nattverd, er Deep Dish middagsselskapet som
utfolder seg som en barokkhage hvor dekadansen ugjenkallelig
snart vil opphøre å eksistere for evig og alltid. Men i menneskenes
forsøk på flukt fra sin egen forgjengelighet, oppstår også alle tings
evne til naturlig transformasjon, forstørret og reflektert gjennom
de levende bildene fra dansernes håndholdte kamera. Som i en
live nature morte-installasjon i billedkunstneren Michel Blazys
scenografiske verden av organisk materiale og mugg, har også
forråtnelsen en fascinerende farge og utvikling.
The Austrian choreographer has prepared a choreographic film
that both celebrates and contemplates the ephemeral. With
ingredients and motifs from film history and the visual arts, from
The Feast in the House of Levi to the Last Supper, Deep Dish is
a dinner party that unfolds like a Baroque garden, in which the
decadence will soon and irrevocably cease to exist forever. But
within humans’ attempts to escape from their own mortality,
arises as well all things’ capacity for natural transformation,
enlarged and reflected through the living images from the dancers’ hand-held camera. As in a live nature morte installation,
in visual artist Michel Blazy’s scenographic world of organic material and mildew, decay, too, has a fascinating colour and evolution.
– Ideen om en hage har vært et sentralt
“The idea of a garden has been a central
«In an instant sound can
tema i kunsten i årtusener. Det handler
theme in the arts for thousands of years.
change the experience of
om mennesket som på en måte spiller
It is about the human being who in a way
gud over naturen. I Michel Blazys arbeid
is playing god in relation to nature.
a small space into the
oppstår skjønnhet ned til den minste
In Michel Blazy’s work, beauty emerges
whole universe.»
detalj gjennom organiske prosesser som
down to the tiniest detail through organic
tar veldig lang tid og som igjen går mot
processes that take a very long time, and
sin egen utslettelse. Dansen er også forgjengelig, den finner sted
which in turn are evolving towards their own annihilation. Dance
i øyeblikket, for raskt å forsvinne. Vi har prøver gjennom et helt
is also transitory and takes place in the moment, only to quickly
år, og det som blir igjen i forestillingen er bare en brøkdel av dette
disappear. We rehearse throughout a whole year and what
som til slutt bare eksisterer som minner hos publikum. At alt en
remains in the production is just a fraction of that which in the
dag vil forsvinne kan vi ikke gjøre noe med, men gjennom Blazys
end exists solely as a memory in the spectator. The fact that
arbeid blir frykten for døden borte, sier Haring.
everything will one day disappear we can do nothing about,
but through Blazy’s work the fear of death is done away with,”
says Haring.
MULTIMEDIALT
Liquid Loft har gjennom forestillingene WELLNESS, Mush:
Room og Deep Dish i serien The Perfect Garden samarbeidet
med den monegassiske billedkunstneren, kjent for sine biologiske
installasjoner og levende skulpturer som en slags morbid hyllest
til livets gang. Haring kom over Blazys tårn av råtnende appelsinskall på en utstilling ved Palais de Tokyo i Paris i 2007.
På samme måte som hos Liquid Loft berører skulptørens arbeid
forholdet mellom det naturlige og det menneskeskapte.
MULTIMEDIA
Liquid Loft has through the productions WELLNESS, Mush:Room
and Deep Dish in the series The Perfect Garden collaborated with
the Monegassian visual artist known for his biological installations
and living sculptures as a kind of morbid homage to the cycle
of life. Haring came across Blazy’s tower of rotting orange peels
and organic mutations at an exhibition at the Palais de Tokyo
in Paris in 2007. In the same way as Liquid Loft, the sculptor’s
13
Photo: E. Esque
Dance is also transitory and
takes place in the moment,
only to quickly disappear.
– Jeg ble bergtatt av tidløsheten i verkene til Blazy. Han hjelper
oss til å se verden fra et mikroperspektiv, og han er også
en veldig inspirerende person å arbeide med for oss i kompaniet.
Dansende brokkoli kan invitere til den samme roen som en ballerina som løfter armene. Forestillingen tar ikke stilling til om det
er bra eller dårlig, men minner oss om at alt er forgjengelig.
For mannen bak Liquid Loft er tiltrekningen til andre kunstformer
sentralt for kompaniets uttrykk, og de har gjennom mange
år eksperimentert med multimediale og tverrkunstneriske samarbeid for å skape bevegelige gesamt-kunstverk.
Photo: xxx
– For meg finnes det ingen andre måter å gjøre det på; dansen
må være relatert til andre former for kunst. Konteksten er kunsten,
slik jeg ser det. Det er slik jeg tenker og hva jeg selv også liker
å oppleve. Ren dans er vakkert, men ikke interessant nok i seg
selv for meg.
Chris Haring studerte opprinnelig musikk med en pedagogisk
tilnærming, men kom raskt i kontakt med samtidskunsten i Wien
på begynnelsen av 1990-tallet. I nærmere tyve år arbeidet han
som danser, blant annet i New York og Amsterdam, men det
var alltid koreografien og det store bildet han ønsket å jobbe med.
I 2005 startet han Liquid Loft sammen med blant andre
musikeren Andreas Berger som fortsetter å bidra til kompaniets
særegne akustiske univers av lydbaserte forflytninger.
Chris Haring
14
is one of Austria’s leading choreographers
and he has worked with DV8 Physical
Theatre, Nikolais/Luis Dance Cie and Nigel
Charnock, among others. In collaboration
with the composer and multimedia artist
Klaus Obermaier, he has developed the
video-dance productions D.A.V.E. and
VIVISECTOR, which have been shown
in many parts of the world. He won the
Golden Lion at the Biennale di Venezia
in 2007 for the dance installation The Art
of Seduction.
As the artistic director of Liquid Loft he
has been responsible for all the company’s
productions since its foundation, such
as the opening production for the Austrian
pavilion at the World Expo in Zaragoza
in 2008. More recently he has worked with
international ensembles including Jin Xing
Dance Theatre, Les Ballets de Monte-Carlo
and Moscow Ballet.
– Andreas er et geni når det gjelder å samle lyd, og er en danser
med sine fingre på lydbordet. Når stemmen blir skilt fra kroppen
for siden å gjenoppstå i en modifisert utgave, gir det danserne
nye og uante muligheter. Men vi bruker også mye lyder som
vi ellers ikke legger merke til, som for eksempel knuste tomater
- eller lyden av det å spise en appelsin. Disse er lette å manipulere på scenen og har transformerende kraft som skaper ulike lag
i forestillingen. Lyd kan på et øyeblikk forandre opplevelsen
av et lite rom til å inkludere hele universet.
work touches upon the relation between the natural and
the man-made. While Deep Dish comes across as an artificial
paradise, the company will often deconstruct the idea that something can be artless on stage, including the human body.
“I was enchanted by the timelessness in Blazy’s works. He helps
us to see the world from a micro perspective and he´s also a very
inspiring person to work with for us in the company. Dancing
broccoli can invoke the same peacefulness as a ballerina
who raises her arms. The production does not address whether
it is good or bad, but reminds us that everything is ephemeral.”
For the man behind Liquid Loft the affinity for other art forms
is central for the company’s expression and they have for many
years experimented with multimedia and interdisciplinary
art collaborations to create moveable gesamt artworks.
“For me there are no other ways of doing this; dance must
be related to other forms of art. The context is the art, the way
I see it. That is how I think and what I personally like to experience.
Pure dance is beautiful, but not in and of itself interesting enough
for me.”
Chris Haring originally studied music with a pedagogical approach
but quickly came into contact with contemporary art in Vienna
in the early 1990s. For almost 20 years he has worked as a dancer,
in places such as New York and Amsterdam, but it was always
choreography and the big picture that he wanted to work with.
In 2005 he started Liquid Loft together with dancer Stephanie
Cumming, dramaturg Thomas Jelinek and the musician Andreas
Berger, who continues to contribute to the company’s unique
acoustic universe of sound-based displacements.
“Andreas is a genius when it comes to combining sounds and
he is a dancer with his fingers on the soundboard. When the voice
is separated from the body, only to be later resurrected in a modified edition, it gives the dancers new and undreamed of possibilities. But we also use a lot of sounds that we otherwise don’t
notice, such as crushed tomatoes, or the sound of eating
an orange. These are easy to manipulate on stage and have
15
– It often occurs that
somebody chooses to leave
during the performance
because they are offended by
our throwing fruit and lettuce
on stage. And in a way they’re
right, we could have eaten it,
says Chris Haring.
Photo: Loizenbauer
annen måte, blant annet gjennom sosiale media. Den organiske
kroppen blir tørst og sulten, men den digitale kroppen kan bli
akkurat slik vi ønsker at den skal fremstå.
I Deep Dish er det håndholdte kameraet et verktøy for å formidle
mellom et mikrokosmos og et makrokosmos, men også mellom
kroppene og teknologien i et bevegelig visuelt bilde som fra paradiset til purgatoriet kan minne om maleren Hieronymus Boschs
triptyk Lystenes hage fra begynnelsen av 1500-tallet.
Photo: Haring
Det akustiske arbeidet bidrar til syvende og sist til forvandlingen
av kroppen som det sentrale temaet for Liquid Loft.
– Hver eneste koreografi forsøker å sette kroppen i et bestemt
lys. Publikum må alltid tilegne seg et annerledes blikk på kroppen
gjennom forestillingene. Jeg elsker dansen og jeg vil veldig gjerne
se dans, men jeg trenger alltid en grunn for at det skal danses.
Vi er på en måte mesteparten av tiden på leting etter en grunn
for å forklare noe abstrakt med kroppen. På tysk kan «kropp»
bety flere ting. Jeg ser på kroppen som et slags fartøy eller
hardware som kan fylles av forskjellig software. Den er også
et fantastisk estetisk design. Som koreograf må jeg redusere
og ta bort, det kan ikke være én bevegelse for mye på scenen.
Det er det grunnleggende som vi vil komme frem til.
KROPPEN SOM INSTRUMENT
Science fiction og cyborg-teori var sentralt for kompaniet da det
ble startet, og deres første forestillinger reflekterer over hvordan
ny teknologi fundamentalt endrer vår persepsjon og forholdet
til kroppen. Navnet «Liquid Loft» gjenspeiler ikke bare at de
i begynnelsen holdt til på et byloft i Wien med assosiasjoner
til Andy Warhols Factory, men også den flytende kvaliteten til
bevegelse såvel som en viss type minne på datamaskiner.
– Vi er fortsatt opptatt av science fiction, men i dag er det
teknologiske perspektivet og forestillingen om den cybernetiske
kroppen integrert i livene våre med umerkelige grenser på en helt
16
a transformative power that creates different layers in the
production. In an instant, sound can change the experience of
a small space into the whole universe.”
The acoustic work contributes ultimately to the transformation
of the body as the central theme for Liquid Loft.
“Every single choreography seeks to put the body in a specific
light. The audience must always acquire a different perspective
on the body through the productions. I love dance and I like very
much to see dance but I always need a reason for the dance
to be there. Most of the time we are in a way seeking a reason
why we are trying to explain something abstract with the body.
In German “the body” can mean several things. I see the body
as a kind of vessel, or as hardware that can be filled with different
software. It is also a fantastic aesthetic design. As a choreo­
grapher I must reduce and eliminate, there cannot be one superfluous movement on stage. It is something fundamental that
we want to arrive at.”
THE BODY AS AN INSTRUMENT
– Maleriet er etter min mening et av de fremste science fictionbildene i kunsthistorien. Som hos Stanley Kubrick bruker vi
kameraet som et forstørrelsesglass til å vise en parallell verden.
Danserne er virkelig kunstnere i måten å bevege seg på med
kameraet - det krever enorm presisjon, både foran og bak
kamera. Vi forsøker å forholde oss til hva som skjer i omverdenen
i vår samtid, men det er ikke en politisk kropp vi er opptatt av.
Som musikken er kroppen et universelt instrument som arbeider
med kvaliteter og ideer det ikke alltid er mulig å beskrive med ord.
Men det er med en viss undergangsstemning og et motiv hentet
fra Lars von Triers film Melancholia at Deep Dish blåser opp
appelsinen som minner om planeten som forårsaker verdens
undergang i filmen. Forestillingen er den eneste Haring har laget
hvor kroppen til slutt forsvinner helt.
– Bare se på den dekadansen vi lever i i vår del av verden, når det
samtidig er så mye urett og smerte. Vi er fortsatt ikke i stand
til å gjøre planeten bærekraftig, men fortsetter å feire. Å dele den
kortlevde tiden som forestillingen representerer, er også en feiring
i seg selv. Men skjønnheten er det eneste håpet vi har, i livet som
i forestillingen, sier Chris Haring.
Photo: Haring
quality of movement along with a certain type of computer
memory.
“We are still interested in science fiction, but today the technological perspective and the idea of the cybernetic body is integrated into our lives with imperceptible boundaries in a wholly
different way, such as through social media. The organic body
becomes thirsty and hungry, but the digital body can become
exactly the way we want it to be.”
In Deep Dish the handheld camera is a tool for transmission
between a micro-cosmos and a macro-cosmos, but also between
bodies and technology, in a mobile visual image which from
paradise to purgatory recalls the painter Hieronymus Bosch’s
triptych The Garden of Earthly Delights from the beginning
of the 16th century.
“The painting is in my opinion one of the foremost science fiction
pictures in art history. Like Stanley Kubrick, we use the camera
as a magnifying glass to show a parallel world. The dancers are
artists who manage to move in this way, with the camera –
it requires extreme precision, both in front of and behind the
camera. We try to address what is taking place in the surrounding
world of our times, but it is not a political body we are interested
in. Like music, the body is a universal instrument that works with
qualities and ideas that can’t always be expressed in words.”
But it is with a certain doomsday atmosphere and a motif taken
from Lars von Triers Melancholia that Deep Dish inflates
an orange reminiscent of the planet, which causes the end of the
world in the film. The production is the only one Haring has done
in which the body disappears completely in the end.
“Just look at the decadence we are living in, in our part of the
world, and simultaneously, so much injustice and pain. We are
still not able to make the planet sustainable, but continue
to celebrate. To share this short-lived time which the production
represents is in itself a celebration. But beauty is the only hope
we have, in life as in the performance,” says Chris Haring.
Science fiction and cyborg theory were central for the company
when it was started and their first productions reflect upon how
new technology fundamentally changes our perception of and
relation to the body. The name “Liquid Loft” does not just reflect
that in the beginning they were based in a city loft in Vienna with
associations of Andy Warhol’s Factory, but also the fleeting
17
DANSENS HUS
KULTURKIRKEN JAKOB
WED. 14/10 20.30
THUR. 15/10 20.30
Studioscenen
FRI. 16/10 17.00
Mark Tompkins Momma, Mr. T
Mathieu Grenier Junior
Rodolphe Martin Rodo the dog,
Salomé, Athéna
Jean-Louis Badet Lulu
Concept Mark Tompkins in collaboration
with Mathieu Grenier
Set design, costumes Jean-Louis Badet
Light design, technical direction
Rodolphe Martin
Stage direction Frans Poelstra
Assistant Alix Denambride
Administration, touring Amelia Serrano
Administrative assistant Sandrine Barrasso
Production La Cie I.D.A. Mark Tompkins,
subsidised by la DRAC Ile-de-France /
Ministre de la Culture et de la Communication, with support from Micadanses Paris
and ImPulsTanz - Vienna International
Dance Festival
Premiere August 2nd, 2012
- Festival ImPulsTanz in Vienna
Duration 65 minutes
The performance is presented in collaboration with Dansens Hus Norway.
ENQUETE
Mark Tompkins
ON CULTURAL INFLUENCE
“I arrived in Paris from the United States
in 1973 at the age of nineteen. At the time
I planned to travel around the world
studying theatre in different cultures.
Forty years later, I’m still in Paris! I had no
idea I would stay so long, and as the years
went by, I realized how that simple move
had entirely changed my perception of
the world, creating a mutation in my
life and work.”
ON BELONGING AND HOME
“I do not feel French, but I am no longer
American. Today, I consider my status
to be a voluntary exile from any national,
social or political ties. This obviously affects
my work. Home is no longer an outside
space, but inside of me wherever I go,
and belonging is related to the personal
connections I develop with specific
18 individuals and groups in the world.”
Panta Rei Danseteater (NO)
Lullaby
Photo: Laurent Philippe
Cie I.D.A. Mark Tompkins (US/FR)
Opening Night a vaudeville
Opening Night er en samtids-vaudeville, der en aldrende scenekunstner (Mark
Tompkins) og hans unge medhjelper (Mathieu Grenier) snakker til oss om universelle
temaer - livet, kjærligheten og døden - med sine tragikomiske sang- og dansenumre.
Til å begynne med later forestillingen til å være ren underholdning. Etter hvert blir
en ambivalent og rørende historie synlig om den iblant vanskelige overføringen
mellom «en falmende stjerne» og hans begavede protegé. I denne verden handler
det om å få den plass man fortjener eller å overgi den ydmykt og uten savn. Dette
er de egentlige temaene i Opening Night; som en melankolsk betraktning over livet,
kjærligheten - og det å bli gammel.
Da George Bush i 2002 definerte Iran, Irak og Nord-Korea som ondskapens akse ga
han ikke mye rom for kompleksitet i kulturen og befolkningen. Kirkelig kulturverksted
reagerte på uttalelsen og ga ut en plate med flere vuggesanger fra ondskapens akse
som umuliggjorde stereotypen. Dette ble starten på Panta Rei Danseteaters reise
mot forestillingen Lullaby.
I den kreative prosessen beveget kompaniet seg bort fra fokuset på land og nasjoner
og over i hvordan brutalitet og maskulinitet ofte henger sammen, der naken sårbarhet er medvirkende, slik humoren også er noen ganger.
«How I wished during those sleepless hours that I belonged to a different nation,
or better still, to none at all. Is constant movement the solution? Between night
and day. Is there still a lullaby that can comfort me?
How I wished during those sleepless hours that I woke up from a bad dream.
Is constant laughter the solution? Between night and day, is there a moment of relief
we still can find comfort in?»
Mark Tompkins er danser, koreograf og pedagog, født i USA, men har bodd i Frankrike
i over 40 år. Han startet Cie I.D.A. Mark Tompkins i 1983, og han har reist verden
rundt med sine originale oppsetninger.
Opening Night is a contemporary vaudeville show, in which an aging performer (Mark
Tompkins) and his young protégé (Mathieu Grenier) speak to us of the universal
themes of life, love and death through their tragicomic song-and-dance numbers.
At first, the performance appears to be merely entertainment, but slowly an ambivalent and moving story becomes visible, about the difficult transmission between
a Star in decline and his gifted protégé, ready for anything to succeed. The alchemy
that takes place between these two showmen achieves another level of depth.
In this world, to win one’s legitimate place or to surrender one’s place humbly and
without regrets are the true themes of Opening night.
Choreography part 1 Anne Holck Ekenes,
Pia Holden
Choreography part 2 Hélène Blackburn
Composer Sverre Indris Joner
Musicians Gustavo Tavares,
Sverre Indris Joner
Dancers Matias Rønningen, Johnny Autin,
Robert Guy
Light design Joakim Brink
Dramaturgy Kjell Moberg
Production Panta Rei Danseteater
Co-prodused and financed by
Scenekunst Østfold
Supported by Nordre Aker Bydel, Oslo
The performance is presented in
collaboration with Kulturkirken Jakob.
The inspiration came originally
from the album released by Kirkelig
Kulturverksted, Lullabies from the
Axis of Evil (2004). The album is
a good example of the importance
of being reminded of how the world
is not as black and white as it tends
to be depicted by the media, not even
in war zones. During the process we
experienced a necessity to take the
project “home” to a familiar cultural
landscape. The theme we have
retained revolves around the duality
between brutality versus attentiveness
and vulnerability. The performers have
chosen lullabies they remember from
their childhoods, from France, England,
Norway and Latvia, which create an
auditory contrast to the exploration
of destructiveness and brutality.
Anne Holck Ekenes,
Artistic Director Panta Rei Danseteater
Mark Tompkins is a dancer, choreographer and teacher, born in the US and living
in France for over 40 years. He founded the Company I.D.A. Mark Tompkins in 1983,
and performed worldwide with his productions.
Photo: Trine Simes
19
RIKSSCENEN
FRI. 16/10 19.00
Concept and artistic direction
Patrick Shaw Iversen
Music Patrick Shaw Iversen, Ismet Ruchimat
Choreography Ahmad Farmis, Diah Agostini,
Imas Fatimah, Dr. Gugum Gumbira
Flutes, electronics Patrick Shaw Iversen
Gamelan Ismet Ruchimat
Trumpet Nils Petter Molvær
Keyboards Ståle Storløkken
Electronics, percussion, drums
Aleksander Kostopoulos
Gamelan Budi Silet
Kendang-drums, gamelan Atang Suryaman
Kendang-drums, gamelan Endang Ramdan
Gamelan, flutes Rudi Mukhram
Gamelan, flutes Asep Yana Karyana
Dancers Achmad Farmis, Diah Agustini,
Imas Fatimah, Salera Sari
Light design Ida Anderson
Duration 60 minutes
Supported by Fond for lyd og bilde,
UD/Music Norway, UD/Danse- og teater­
sentrum and Det Norske Komponistfond.
The performance is presented in collaboration
with the Norwegian Hub for Traditional
Music and Dance.
ON CULTURAL
INFLUENCE
ENQUETE
Patrick
Shaw Iversen
“One of the most important influences
has been without a doubt the work I have
done in Indonesia with the West Javanese
bamboo flute music over the course
of more than 40 visits to this country
since 1990. With a basis in the traditional
Javanese flute music, my focus has been
on being able to incorporate a musical
“mentality” in relation to time, movement,
phrasing and ornamentation in my own
way of playing the flute.”
ON FORMATIVE ELEMENTS
“When I was 19 years old I travelled away
from Norway and ended up living seven
years in other parts of Europe, from 1977
to 1984, in a period with huge turbulence
both politically and culturally. The youth
movements were in strong opposition and
in many places in direct rebellion against
the establishment. But parallel to this
there was an incredible cultural movement
that exploded with free jazz, improv
theatre, improv dance. All of Europe was
simmering and my career as a professional
musician started in such a scenario.”
20
DANSENS HUS
URPREMIERE
SAT. 17/10 19.00
Hovedscenen
Photo: Knut Utler
Photo: Antonin Pons Braley
Patrick Shaw Iversen (NO),
Ismet Ruchimat (ID)
Migrations – North East
Indonesisk dans og gamelanmusikk møter norsk elektrojazz
Fra det pulserende Indonesia kommer
Migrations – North East, et samarbeidsprosjekt mellom noen av Indonesias og
Norges mest profilerte musikere og dansere. Prosjektet springer ut fra et årelangt
samarbeid mellom den norske fløytist og
komponist Patrick Shaw Iversen og den
indonesiske gamelanmusikeren og komponisten Ismet Ruchimat. I det yrende
kulturelle mangfoldet som kjennetegner
Indonesia er det kanskje gamelanmusikken og den vakre danseformen fra Java
og Bali som er mest kjent.
I Migrations krysses grenser, ikke bare
mellom kulturer, men også mellom musikalske tradisjoner. Seks gamelanmusikere
fra Vest-Java i samspill med eliten av
norske jazz-/elektronikamusikere skaper
et egenartet musikalsk og visuelt landskap, sammen med fire av Vest-Javas
ledende tradisjonsdansere.
Shaw Iversen har arbeidet i Indonesia
siden 1990 og har tidligere produsert flere
samarbeidsprosjekter med norske og
indonesiske musikere og dansere: Bestillingsverk til Oslo World Music Festival,
London Jazz Festival, samt en rekke turnéer i Indonesia og Singapore.
From the vibrant Indonesia, homeland
to a multitude of breathtaking music and
dance styles, comes Migrations – North
East, a unique collaboration grown out
of a long-time musical friendship
between Indonesia and Norway. This
special project is the result of a yearlong
creative collaboration between musical
masterminds Patrick Shaw Iversen and
Ismet Ruchimat.
In Migrations, borders are challenged and
crossed, not only between cultures, but
also between musical traditions. Together
with four of the finest traditional dancers
of West-Java, six gamelan musicians
meet cutting-edge Norwegian jazz/electronica musicians in a truly unique musical and visual performance.
Shaw Iversen has been working in Indonesia since 1990 and has produced several collaborations with Norwegian and
Indonesian musicians and dancers. They
were commissioned by the Oslo World
Music Festival in 2006 and have toured
extensively in Europe and Asia.
Compagnie Nacera Belaza (DZ/FR)
La Nuit - La Traversée
Nacera Belaza kommer fra Algerie, men
har bodd i Frankrike siden hun var barn.
Etter litteraturstudier valgte hun dansen,
og i 1989 startet hun Compagnie Nacera
Belaza.
Nacera Belaza is from Algeria, but has
lived in France since she was a child.
Following literature studies, she chose
to pursue dance and in 1989 founded
Compagnie Nacera Belaza.
Belazas kunstneriske søken strekker seg
fra det intime til det universelle. Hennes
indre reise går hånd i hånd med at hun
undersøker kroppens nærvær i rommet,
dens forhold til andre, til alt. Det koreografiske arbeidet hennes er basert på
omhyggelig introspeksjon og refleksjon
over menneskenaturen.
Belaza’s artistic journey extends from
the personal to the universal. Her inner
journey moves hand-in-hand with
an exploration of the body’s presence
in space, its relation to others, to everything. Her choreographic work is based
on careful introspection and reflection
upon human nature.
Le Cri ble tildelt den franske Kritikerprisen
i 2008 for «Choreographic Revelation
of the Year», og i dette stykket begynte
hun å utforske en mulig dialog mellom
dans og tradisjonelle ritualer og samtidsdansens vokabular.
Le Cri was awarded as the “Choreographic
Revelation of the Year” by the French
Critics Prize in 2008, and in this work she
began exploring a dialogue between
dance and traditional rituals and contemporary dance vocabulary.
I hennes siste arbeider, som i La Traversée og La Nuit, skaper danserne poesi
gjennom repetitive bevegelser i et dunkelt scenerom – kun glimtvis opplyst
av et flakkende lysskjær. En sammen­
smeltning av Sufi-inspirert sensualitet
og meditative uttrykk skaper en sterk
følelse av tilstedeværelse – her og nå.
In her more recent work, La Traversée,
and in La Nuit, a solo by Nacera Belaza,
the dancers, in the flickering of half-light,
create poetry in motion, combining
Sufi-inspired sensuality with an acute
sense of the now.
LA NUIT
Choreography and dance Nacera Belaza
Sound and light conception Nacera Belaza
Production Compagnie Nacera Belaza
Co-production Festival d’Avignon, Le Parc de
la Villette (Artist-in-Residence), Bonlieu Scène
nationale d’Annecy, Mécènes du Sud,
Moussem (.eu), Fabbrica Europa (Firenze)
Supported by DRAC Ile-de-France / Ministère
de la culture et de la communication, Région
Ile-de-France, Ambassade de France en
Algérie, Union européenne, Institut Français,
Fondation Nuovi Mecenati, Institut Français
Deutschland-Bureau du Théâtre et de la
Danse / Ministère de la Culture et de la
Communication / DGCA (support for
co-production)
LA TRAVERSÉE
Choreography Nacera Belaza
Dancers Dalila Belaza, Aurélie Berland,
Anne-Sophie Lancelin
Sound and light design Nacera Belaza
Production Compagnie Nacera Belaza
Co-production Biennale de la Danse de
Lyon 2014, Arcadi – support for production
and touring.
In kind support from Centre chorégraphique
National d’Orléans – Josef Nadj, Centre
chorégraphique National de Nantes- Claude
Brumachon, Benjamin Lamarche, Centre
chorégraphique National de Belfort- Joanne
Leighton, Centre chorégraphique National de
Nancy/Ballet de Lorraine - Petter Jacobsson.
Supported by la DRAC Ile-de-France /
Ministère de la Culture et de la Communication, Région Ile-de-France, French Institute,
Bureau du théâtre et de la Danse
- Institut français Allemagne, Spedidam.
Total duration 75 minutes
POST TALK BY ECKHARD THIEMANN
Eckhard Thiemann is an independent
international curator, producer and arts
manager. He is currently Programming
Associate – Dance for The Lowry. He is
also interim producer for The Space, the
new commissioning platform for digital art,
and Artistic Director of Shubbak, the Londonwide festival of contemporary Arab culture.
Supported by Fritt Ord.
The performance is presented in
collaboration with Dansens Hus Norway.
21
INTERVIEW
Nacera Belaza
Tomhetens poetikk
The poetics of emptiness
Text: Torunn Liven
Nacera Belazas bevegelseskunst fyller det golde
scenerommet med et indre nærvær som skaper
tilknytning og fellesskap.
Nacera Belaza’s movement art fills the vacant
performance space with an inner presence that
creates connection and community.
Den universelle kraften i algerisk-franske Belazas arbeid kommer
fra en sterk personlig beretning: Da hun var knapt fem år gammel
emigrerte familien fra landsbygda i Algerie til Reims i Frankrike
for å finne arbeid, men i frykt for sine nye omgivelser isolerte
foreldrene barna fra det franske samfunnet. Bak lukkede dører
ble dansen en livsnødvendig metode for å overskride strenge
rammer, og barneværelset isteden gjort om til et hemmelig rom
for ubegrenset frihet, innenifra. På telefon
fra Paris forteller koreografen og danseren:
The universal force found in Algerian-French Belaza’s work comes
from a powerful personal story: She was no more than five years
old when her family emigrated from their village in Algeria
to Reims in France to find work, but out of fear of their new
surroundings the parents isolated the children from French society. Behind closed doors dance became an essential method for
transcending strict frameworks and transforming her bedroom
into a secret space with unrestricted freedom, from the inside out. Over the phone
«Beyond art there is life; art is from Paris, the choreographer and dancer
just a way of apprehending the elaborates:
Movement, rather than producing
choreography, can be an act of freedom.
And once representation has been
stripped away, movement can finally
create the connection between a state
of dance and a state of spirituality.
Nacera Belaza
Nacera Belaza
Born in Medea, Algeria, Nacera Belaza
arrived in France at the age of five. After
studies in literature, she decided to devote
herself to dance and created her own
company in 1989.
Established on her own inner development, her artistic path calls into question
the presence of bodies in space, the
relationship to the other, to the whole.
The willingness to share, an inseparable
dimension of her research as a choreo­
grapher and performer, is crystallized
in her commitment to strengthen the
link with the audience.
Her plays are presented worldwide and
Belaza is regularly invited to prestigious
22
festivals and venues in France, such as
le Festival Montpellier Danse, les Rencontres Chorégraphiques Internationales de
Seine-Saint-Denis, le Festival d’Avignon
and la Biennale de la danse de Lyon.
Alongside her creation and outreach
activities in France, Nacera Belaza currently
works on a euro-mediterranean project
to create a dance platform between
Algeria and France.
– Jeg opplevde allerede som 7–8 åring
at dansen var en måte å uttrykke meg på
mystery of life.»
som var helt unik for meg. Jeg kunne ikke
“Already at the age of 7−8 years, I found
gå ut, jeg kunne ikke utforske omverdethat dance was a means of self-expression
Nacera Belaza
nen, så jeg sa, OK, da får jeg grave i meg
that was wholly unique for me. I couldn’t
selv isteden. Det var en stor selvmotsigo outside, I couldn’t explore the world
gelse å bosette seg i et annet land for bare å lukke seg inne, men
around me, so I said, OK, then I’ll just dig into myself instead.
foreldrene mine kom fra en annen kultur, en annen religion, og
There was a great contradiction in the decision to settle in another
deres intuitive reaksjon var å beskytte oss mot det fremmede.
country only to shut oneself in, but my parents came from
Faren min sa hele tiden at vi skulle flytte tilbake neste år, og hver
another culture, another religion and their intuitive reaction was
sommer reiste vi til Algerie hvor folk hadde forandret seg, mens
to protect us from the unknown. My father said all the time that
foreldrene mine fortsatt tviholdt på en oppskrift som de ville
we would be moving back next year, and every summer we made
at vi skulle leve etter. Jeg er overbevist om at skjebnen vi møter
the trip to Algeria where people had changed, while my parents
i livet ikke er tilfeldig, og jeg har alltid vært klar over at frihet ikke
still clung to a formula that they wanted us to live by. I am
er en ekstern størrelse, men en dyp indre følelse. Det er lett
convinced that the destiny we meet in life is not a coincidence
å observere hvordan folk tilsynelatende kan gjøre og si hva de vil,
and I have always been aware that freedom is not an external
men allikevel er ufrie og ulykkelige.
condition, but rather a deep, inner feeling. It is easy to observe
how people can apparently do and say what they want, but are
Bakgrunnen din forbød deg å danse, men hvordan ble det nonetheless unfree and unhappy.”
allikevel mulig for deg å utvikle uttrykksformen?
– I oppveksten ble skolen en arena, og et slags tilfluktsrom. Jeg
studerte etter hvert litteratur og bestemte meg sent for å velge
dansen, men jeg husker ennå den dagen, det minuttet, da det
var klart for meg at jeg måtte tre ut av mitt gjemmested
og dedikere meg til dansen. Jeg var redd for valget, ikke bare
Your background forbade you to dance, so how was it possible for you to develop this form of expression?
“When I was growing up the school became an arena, a type
of refuge. Eventually I did studies in literature and decided later
to dedicate myself to dance, but I still remember the day, the
23
It is as if, throughout these years, I had sought
to accomplish one single thing, a single gesture
that covered, all by itself, the questioning of a
lifetime. By repeating the same gesture, you
work on yourself.
standard we as human beings measure ourselves against in order
to be able to fathom our full scope. By becoming a receiver for
emptiness, the body has the ability to reveal the invisible.”
How would you define this dimension beyond what is visible,
and what does it have to do with the divine?
på grunn av familien min, men fordi jeg opplevde at dansen som
fag var veldig lite sammenliknet med poesien, litteraturen
og filosofien som fortonet seg som ubegrenset i forhold. Jeg
er ikke spesielt sterk, men jeg gir aldri opp og har en enorm vilje
og evne til å stå imot. Jeg visste også at jeg ikke kunne være fri
ved å havne i konflikt med kulturen jeg kommer fra, men ville
isteden bruke dansen til å forsøke å forsone og forene. Min tro
viste også vei og gjorde det mulig å se meg selv og kroppen som
en åpen kategori og ikke en fysisk begrenset størrelse.
Arbeidet ditt fortoner seg som en personlig reise, men uttrykker seg som en omfavnelse av relasjonen til den andre, inklusive publikum. Hvilken rolle tilegner du tilskueren?
– Vi ønsker alle å være tilknyttet hverandre og noe som er større
enn oss selv, og jeg tror at jeg lager forestillinger for å skape
en slik forbindelse. Jeg hadde fra begynnelsen av vanskeligheter
med den tradisjonelle kontrakten mellom sal og scene, og ønsket
å arbeide med lys og rom på en måte som kunne gjøre tilskueren
bedre i stand til å oppleve at hva de føler er viktigere enn det
de ser. Men det tok meg mange år å komme frem til en annen
type relasjon for å unnslippe representasjonens logikk. Jeg ønsker
ikke å vise deg det som gjør meg forskjellig fra deg, men det
vi har felles. Arbeidet mitt har hjulpet meg til å knytte meg til
andre og å være helt åpen på en måte som er vanskeligere for
meg i livet forøvrig.
På hvilken måte fortsetter det begrensede rommet som
dansen opprinnelig oppsto i å være en avgjørende størrelse
i dine forestillinger?
– Alle mine forestillinger stiller på en måte det samme spørs­målet
– hvordan kan vi være frie og samtidig forholde oss til et definert
rammeverk? For meg eksisterer ikke et ytre rom, på samme måte
som kroppen ikke er begrenset til det vi kan se. Mange dansere
tror de trenger et stort rom for å utfolde seg og er ikke vant til
å jobbe på denne måten. Men når man for eksempel skal strekke
en arm eller et ben er det alltid den indre følelsen og ikke det ytre
rommet som gjør denne bevegelsen interessant fordi det uendelige bor i oss selv, og det er vår bevissthet som skaper det
egentlige rommet. Bevegelsen kan være et medium som kan
nå de største dybdene i vår eksistens, bortenfor innbilte begrensninger, så lenge vi hever det over vår menneskelige forfengelighet.
Danserne må bevege seg forbi tendensen vi har til å skulle re­parere og korrigere oss selv, som er grunnleggende i den vestlige
samtidsdansen. Uendelig tomhet er skalaen vi som mennesker
måler oss selv imot for å kunne fatte vår fulle dimensjon. Ved
å bli en reseptor for tomheten, har kroppen evnen til å avsløre
det usynlige.
24
“It is the feeling of being in a place that is right and good, and
of being a part of a larger landscape that one can share with other
people. When I was younger I used to speak about it in greater
detail, but I understood that it’s too intimate and personal and
that by doing this I contributed to planting something in the
heads of the audience which prevented them from being receptive to my work. I can’t stand being somebody who communicates ideas, and would rather not see my own limitations
reflected in my work.”
minute, when it was clear to me that I had to emerge from
my hiding place and dedicate myself to dance. I was afraid of the
choice, not just because of my family, but because I experienced
that dance as a discipline was very small in relation to poetry,
literature and philosophy, which in comparison appeared to be
unlimited. I am not particularly strong, but I never give up and
have an enormous will and capacity for resistance. I also knew
that I could not be free if I ended up in conflict with the culture
I come from, but instead wanted to use dance to explore reconciliation and unification. My faith also showed me the way and
made it possible to see myself and my body as an open category
and not a physically predetermined entity.
Your work manifests itself as a personal journey but finds
expression as an embracing of the relation to the other, including the audience. What role do you assign to the spectator?
“We all have a wish to be connected to one another and to something greater than ourselves, and I believe that I create my works
to produce such a connection. From the very beginning I had
difficulties with the traditional contract between the auditorium
and the stage and wanted to work with light and space in a way
that could better equip the spectator to experience that what
they feel is more important than what they see. But it took me
many years to arrive at another type of relation that would bypass
the logic of representation. I don’t want to show you what makes
me different from you, but rather what we have in common.
My work has helped me to connect with others and to be open
in a way that is more difficult for me in life otherwise.”
In what way does the defined space in which your dance
originally arose continue to be a significant aspect of your
dance productions?
“In a way, all of my works ask the same question – how can we
be free and simultaneously relate to a defined framework? For
me, an external space doesn’t exist, in the same way that the
body is not limited to what we can see. Many dancers believe
they need a large space in which to work expansively and are not
used to working this way. But when for example you are going
to stretch an arm or a leg it is always the inner sensation and not
the external space that makes this movement interesting because
the infinite resides within us, and it is our consciousness that
creates the actual space. Movement can be a medium that can
reach the greatest depths of our existence, beyond our conceived
limitations, as long as we succeed in raising it above our human
vanity. The dancers must move past the tendency we have
to seek to repair and correct ourselves − which is fundamental
in Western contemporary dance. Infinite emptiness is the
Can you describe what is needed to make the body a receiver
for this dimension?
– In my eyes the body is a transmitter between visible and invisible
dimensions and exists first and foremost through what it reveals to us.
Hvordan vil du definere denne dimensjonen bortenfor det
synlige, og hva har det med det guddommelige å gjøre?
– Det er følelsen av å være på et riktig og godt sted, og å være
del av et større bilde som man kan dele med andre mennesker.
Da jeg var yngre pleide jeg å snakke om det mer i detalj, men jeg
innså at det er for intimt og personlig, og at jeg ved å gjøre det
bidro til å etablere noe i hodene på publikum som igjen gjorde
dem utilgjengelige for arbeidet. Jeg kan ikke utstå å være en som
formidler ideer, og vil helst ikke se mine egne begrensninger
reflektert i arbeidet mitt.
Kan du beskrive det som skal til for å gjøre kroppen til en
mottager for denne dimensjonen?
– Hvis jeg skulle definere handlingen som jeg skaper utifra, vil jeg
si at det er det som skjer etter at jeg har nøytralisert også begjæret etter å skape. Den første handlingen er det å lytte, relatert
til en blind tillit til at jeg er i stand til å dykke inn i meg selv som
i en fremmed kropp. Det handler om å overgi seg , for å til slutt
bli det som unnslipper oss, som tar oss bort fra det vi egentlig
er. Kunstverket tar ikke form i underbevisstheten, men i kjernen
av vår væren. Kunsten må kunne besvare det enkle spørsmålet
– hvilken relevans eller mening har dette i livene til hver og en
av oss?
Hvordan arbeider dere for å fremkalle en slik tilstedeværelse
som minner om en meditativ tilnærming til en høyere
bevissthet bortenfor egoet?
– Vi arbeider med ulike ritualer ved hjelp av ord og bevegelse
som virker sammen for å kunne bli et slags hvitt lerret – tomt,
forent og åpent. Det kan kanskje minne om yoga og meditasjon,
“If I were to define the action that I create from, I would say that
it is what happens after I have also neutralized the desire
to create. The first action is to listen, related to a blind trust that
I am capable of delving into myself as an unknown body. It is
also about surrendering one’s self, to become in the end that
which escapes us, and about that which takes us away from what
we really are. The artwork does not take shape in the unconscious,
but in the core of our being. Art must be able to answer the
simple question – what relevance or meaning does this have
in the lives of each and every one of us?”
How do you work to summon up such a state that is reminiscent of a meditative path to a higher consciousness
beyond the ego?
“We work with different rituals using words and movement that
can work together to become a kind of white canvas – empty,
unified and open. It can perhaps be reminiscent of yoga and
meditation but I don’t actively practise that. We often work with
creating very demanding physical and emotional situations and
with simultaneously remaining calm, without fear and resistance.
Being an artist for me is not being creative, but rather porous.
I try first and foremost to listen to everything I come into contact
with, and my foremost work tool is restriction.”
What significance does your being self-taught have for your
work and do you experience being in a kind of opposition
to Western contemporary dance?
“I have always known that I would have to find my own way and
that I would not learn this from the outside world. Being selftaught forces you to work on the basis of a personal necessity,
and one develops a profound ability to listen to oneself and to
the other. I don’t feel like I’m a part of the Western contemporary
dance scene, but I hope that it doesn’t represent a conflict for
me. It’s just that stretching out an arm means two different
things. It is not better or worse, just different.”
25
DANSENS HUS
SAT. 17/10 18.00
Studioscenen
men jeg driver ikke aktivt med det. Vi jobber ofte med å skape
veldig krevende fysiske og mentale situasjoner, og samtidig forbli rolig og uten frykt og motstand. Å være kunstner er for meg
ikke å være kreativ, men porøs. Jeg prøver først og fremst å lytte
til alt jeg kommer i berøring med, og mitt fremste arbeidsverktøy
er begrensningen.
Hvilken betydning har det for arbeidet ditt at du er autodidakt, og opplever du å være i en slags opposisjon til den
vestlige samtidsdansen?
– Jeg har alltid visst at jeg måtte finne min egen vei, og at jeg
ikke ville lære fra utsiden. Å være selvlært tvinger deg til å arbeide
utifra en personlig nødvendighet, og man utvikler en dyp evne
til å lytte til seg selv og til den andre. Jeg føler meg ikke som
en del av den vestlige samtidsdansscenen, men jeg håper at det
ikke representerer en konflikt for meg. Det er bare at det å strekke
ut armene betyr to forskjellige ting. Det er ikke bedre, eller verre,
men annerledes.
I La Traversée jobber du for første gang med andre utøvere
enn din søster Dalila, som du har samarbeidet med siden
1994. Hva var bakgrunnen for det?
– Jeg hadde mistet troen på at det fantes dansere som ville
bevege seg i denne retningen. Mange forstår det mentalt, men
det skjer allikevel ikke på det fysiske planet. Det skapte derfor
nytt håp, og det ble veldig viktig for meg å møte de to danserne
som er med i La Traversée. Jeg føler meg svært heldig som
nå har kunnet overføre arbeidet vårt til andre mennesker. Det har
også bidratt til å skape en sterkere bro mellom de ulike kulturene
som er en del av meg.
Gjennom workshops og forestillinger arbeider du mye med
å nå et publikum også i Algerie, og du har kalt den kommende boken om ditt arbeid «A Body Between Two Shores».
Hva er ditt forhold til ditt første hjemland i dag?
– Det er vanskelig å skape en fredelig identitet i det politisk sammensatte og sensitive rommet mellom Frankrike og Algerie, men
jeg forsøker veldig hardt fordi det har stor betydning for meg
å arbeide med potensialet i denne relasjonen. I Algerie får jeg
aldri følelsen av at jeg ikke hører til, men de ville aldri ha støttet
meg som kunstner. Frankrike har alltid støttet arbeidet mitt, men
jeg opplever ikke at folk oppfatter at jeg egentlig hører hjemme
der. Livet mitt er her og en annen del av meg er der. Jeg skulle
ønske jeg kunne uttrykke dette bedre, men det er fortsatt veldig
komplekst for meg. Men det å vokse opp i dette mellomrommet
kan også ha hjulpet meg til å være opptatt av å skape et rom
som, når jeg lykkes, forener mennesker.
26
Choreography Radouan Mriziga
Dancer Radouan Mriziga
Production Moussem Nomadic Arts Centre
Co-production C-­mine (Genk), WP Zimmer
(Antwerpen)
In collaboration with Cultuurcentrum
Berchem, Pianofabriek (Brussel), O Espaço
do Tempo (Portugal), STUK (Leuven)
Duration 55 minutes
In La Traversée you work for the first time with performers
other than your sister Dalila, with whom you’ve collaborated
since 1994. What lies behind this choice?
“I had lost faith in the idea that there were dancers who wanted
to work along these lines. Many understand it intellectually, but
it still doesn’t happen on the physical level. It therefore created
new hope and was very important to me when I met the two
dancers who are in La Traversée. I feel extremely fortunate that
I have now been able to transmit our work to other people. It has
also contributed to creating a stronger bridge between the
different cultures that are a part of me.”
The performance is presented in
collaboration with Dansens Hus Norway.
Photo: Julie Verlinden
Through workshops and productions you work a lot with
reaching an audience also in Algeria, and you have called the
upcoming book on your work A Body Between Two Shores.
What is your relation to your first native country today?
“It’s difficult to create a peaceful identity in the politically complex
and sensitive space between France and Algeria, but I try very
hard because it has great significance for me to work with the
potential in this relation. In Algeria I never get the sensation that
I don’t belong, but they would never have supported me as an
artist. France has always supported my work but I don’t find that
people perceive me as truly belonging there. My life is here and
another part of me is there. I wish I could express this better, but
it is still very complex for me. But growing up in this in-between
space can also have led to my interest in creating a space which,
when I succeed, unites people.”
Radouan Mriziga (MA/BE)
55’
Hva er det du, som kunster, ønsker å dele med tilskueren? Gir du mye eller lite in­formasjon? Og hva prøver du å oppnå – vil du formidle meningen med verket, eller
ønsker du tvert om å la det være ubestemt? Radouan Mriziga leker hele tiden med
tilskuerens perspektiv og forventninger i denne 55 minutter lange soloen, som er
hans første koreografiske helaften.
Mriziga gir seg selv en rekke oppgaver, og setter seg i en stadig mer kompleks
situasjon underveis.
What is called spirituality is
what escapes us, that void,
that breath that gives us
the feeling that what we
resonate with the universe.
POST TALK BY ECKHARD THIEMANN
20.15 after the performance of
La Nuit - La Traversée.
Supported by Fritt Ord
Bevegelse i ordets bredeste forstand har alltid interessert Radouan Mriziga.
Han er marokkaner, danseutdannet dels i sitt hjemland, dels i Frankrike og Tunisia.
I Belgia studerte han ved P.A.R.T.S. / Anne Teresa de Keersmaeker. Siden 2008 har
han holdt til i Brussel, og i 2014 var han artist-in-residence ved Moussam Nomadic
Arts Centre, hvor denne soloen ble skapt. 55´ hadde premiere på KAAI Theater,
Studioscenen, i desember 2014.
As an artist what is it that you wish to share with the spectator? Are you providing
a little or a lot of information? What are you trying to achieve – do you want to communicate the meaning of the work or, to the contrary, allow it to remain undefined?
Radouan Mriziga plays continuously with the spectator’s perspective and expectations in this 55-minute long solo, his first full-length choreographic work.
Mrziga assigns himself a series of tasks, and in so doing puts himself in an increasingly more complex situation.
Movement in the broadest sense of the word has always interested Radouan Mriziga.
He is Moroccan, with dance training in part from his native Morocco, in part from
France and Tunisia. In Belgium he studied at P.A.R.T.S. / Anne Teresa de Keersmaeker.
Since 2008 he has been based in Brussels, and in 2014 he was artist-in-residence
at the Moussam Nomadic Arts Centre, where this solo piece was created. 55´ premiered
at the KAAI Theater, Kaaistudios, in December 2014.
ENQUETE
Radouan
Mriziga
ON CULTURAL INFLUENCE
“At a certain moment I stopped
questioning from where I get my
influences. Yes, I grew up in Marrakech
which is an amazing Islamic and Arab
city where, more than in other cities,
everything is in constant motion: the
architecture, the streets, the people.
Of course it influences possibly a lot
my aesthetics and choices. But I studied
in Tunisia, in Bordeaux and in Brussels
where I now live and work, and was
confronted all the time with different
cultural views and geographic perspectives. Cultural influence is vast and
I don’t want it to be too defined. Most
of the time my process is using all that
is around me as tools to create and
to make my work. I read a lot in Arabic
and have an educational access to the
rich Arabic-Islamic culture, but this
is just one of the tools I use to make
something universal.”
ON BELONGING AND HOME
“Home is where I can do my work, share
my ideas, and of course where I can have
inspiration, comfort and cats!”
27
KULTURKIRKEN JAKOB
BÆRUM KULTURHUS
SUN. 18/10 16.00
SUN. 18/10 18.00
Dance, choreography Mia Habis
Piano composition Cynthia Zaven
Drum composition Øyvind Skarbø
Duration 40 minutes
Choreography Kader Attou
Cast Babacar “Bouba” Cissé, Bruce
Chiefare, Virgile Dagneaux,
Erwan Godard,
Mabrouk Gouicem, Adrien Goulinet, Kevin
Mischel, Artem Orlov, Mehdi Ouachek,
Nabil Ouelhadj, Maxime Vicente
Set design Olivier Borne
Music Régis Baillet - Diaphane
Light design Fabrice Crouzet
Costumes Nadia Genez
Production CCN de La Rochelle/
Poitou-Charentes, Kader Attou/
Cie Accrorap
Co-producers La Coursive - Scène
Nationale de La Rochelle, MA Scène
Nationale -
Pays de Montbéliard, with
the support of Châteauvallon centre
national de création et de diffusion
culturelles during creation residencies
Duration 90 minutes
The performance is produced by Maqamat
Dance Theatre and CO2 Choreographers
& Composers in partnership with the
Norwegian Embassy in Beirut and
Performing Arts Hub Norway.
Mia Habis | Maqamat Dance Theatre (LE) /
Cynthia Zaven(LE) / Øyvind Skarbø (NO)
The performance is presented
in collaboration with
Kulturkirken Jakob.
ENQUETE
Mia Habis
ON CULTURAL
INFLUENCE
“The company was founded in Lebanon
and this specific cultural environment
of course has had a large influence on
Maqamat’s artistic choices and aesthetics.
However working and collaborating in
many different cultural contexts, a mixed
approach has most probably driven the
company, leading it to grow and mature
into the more complex vision of today.
Artistic work is always the sum of so
many influences, and this is also what
keeps creativity alive, seeking constant
challenge and freshness.”
ON BELONGING AND HOME
“Home would be where you feel in
agreement with your vision of things and
values in life. Home can be a person with
whom you share this vision. It can be a
dance performance that you are convinced
of as a performer or as a spectator. It is
a sum of correspondences that confirms
your existential presence in life. This being
said, it doesn’t matter where home is as
long as it feels like home.“
I view the artistic process as a
tapestry that is being created and
recreated each time for the audience, and therefore the physical
and sensorial aspect is crucial in
the performances that we propose.
It allows the sharing of a closer
experience with the audience.
28
Photo: Mohammed Azakir
ROOM
Room er en samtale mellom danseren
Mia Habis, pianisten Cynthia Zaven
og trommeslager Øyvind Skarbø. Forestillingen er et resultat av en to ukers
kreativ residens i Beirut i 2014. Den ble
første gang fremført i forbindelse med at
CO2 – en samarbeidsplattform for koreografer og komponister initiert av BIPOD
(Beirut International Platform of Dance)
– hadde sin debut.
Room is a conversation between dancer
Mia Habis, pianist Cynthia Zaven and
drummer Øyvind Skarbø. The performance is an outcome of a two week
creative residency in Beirut in 2014 pre­
sented at the Crypt of St. Joseph’s
Church during the debut edition of CO2Choreographers and Composers – the
collaborative performance platform
formed by BIPOD and IRTIJAL.
Habis skaper «kroppsinstallasjoner».
Hun er danser og «performance maker»,
og hun underviser i dans ved Maqamat
House i Libanon, som BIPOD springer
ut fra.
Since 2011 Habis has developed her work
in creating “body installations”. She is a
dancer, performance maker and dance
teacher at Maqamat Dance House in
Lebanon, directed by Omar Rajeh and
since 2015, the artistic director of BIPOD
- Beirut International Platform of Dance.
Cynthia Zaven holder til i Beirut. Hun har
opptrådt på forskjellige scener for samtidsmusikk og har komponert musikk og
lydspor for film, teater, dans og konseptkunstprosjekter.
Norske Øyvind Skarbø er trommeslager,
komponist og produsent. Han har gått
i lære hos Terje Isungset, og har studert
norske og kubanske musikktradisjoner.
Cynthia Zaven is an artist based in Beirut.
She has performed in various venues for
contemporary and improvised music and
has composed original scores and sound
designs for film, theater, dance, and conceptual art projects.
Øyvind Skarbø is a Norwegian drummer,
composer and producer. He studied with
Terje Isungset, and and has studied Norwegian, Cuban and Yoruba traditional
music. He has received several awards
and grants. Skarbø performs and records
regularly with his own bands 1982 and
Bly de Blyant.
Photo: Kader Attou
Kader Attou/Compagnie Accrorap (DZ/FR)
The Roots
Kader Attou og hans Cie Accrorap (etablert 1989) er blant de fremste representanter for fransk hip hop/samtidsdans,
som er blitt en viktig del av landets
kultureksport.
Danseuttrykket deres er en syntese av
streetdance, akrobatikk og samtidsdans.
I The Roots får vi se elleve eksepsjonelle
dansere på scenen, hver med sin egen
stil og særpreg. Universet på scenen
består av hverdagslige ting: et bord,
en LP som knitrer på platespilleren –
barndomsminner. Musikken spiller en
avgjørende rolle hvor den beveger og
samler danserne: Brahms, Beethoven,
elektro-funk; melodier som åpner dører
til et fellesskap. The Roots er en eksplosiv forestilling, som en reise i kjernen av
streetdance: fysisk prestasjon, samhold
og danseglede.
Attou har latt seg inspirere av mang­
foldige bevegelsesuttrykk og kunstneriske møter på reiser til mange land. Han
tror på det å utforske, utveksle, dele,
skape dialog og bygge broer.
Kader Attou har ledet CCN de La Rochelle
siden 2008, hvor han virker som koreograf
og kunstnerisk leder. The Roots hadde
premiere i 2013, og forestillingen turnerer
fortsatt i Frankrike og internasjonalt.
Kader Attou and his Cie Accrorap is one
of the foremost representatives of French
hip hop/contemporary dance.
Their dance expression is a synthesis
of street dance, acrobatics and contemporary dance. The Roots treats us to
11 exceptional dancers on stage, each
with a particular style. The universe on
stage is made up of everyday things –
a table, an LP crackling on a turntable –
childhood memories. The music plays
a key role as it moves and convenes the
dancers: Brahms, Beethoven and electro-funk – the melodies open doors to
a community in the dance. The Roots is
an explosive performance, like a journey
into the core of street dance: physical
accomplishment, cohesion and dancing
pleasure.
Inspired by a multitude of movement
expressions and artistic meetings,
Attoubelieves in exploration, exchange
and sharing, dialogue and building
bridges.
Kader Attou has been director of CCN
de La Rochelle since 2008, where he
is both a choreographer and artistic
director. The Roots premiered in 2013,
and the performance is still on tour
in France and internationally.
Le Centre Chorégraphique National de La Rochelle/Poitou-Charentes is supported
by the Ministère de la Culture et de la Communication - DRAC Poitou-Charentes,
Conseil régional of Poitou-Charentes, Ville de La Rochelle, and by the Institut français
when touring abroad.
The show will be premiered in Norway at RAS/Sandnes Culture House in collaboration
with Bærum Kulturhus – Regional Centre for Dance.
Photo: João Garcia
The performance is presented in colla­boration with Bærum Kulturhus Regional Centre for Dance.
ENQUETE
Kader Attou
ON CULTURAL
INFLUENCE
“I’m a child of mixed cultures, born in
Lyon in France to Algerian parents and
I’ve often returned to le bled in Algeria –
its interior – to never lose contact with
my roots. Travel equally inspires my work
with meetings, exchanges, contacts and
sharing. Wherever I go, I’m interested in
the local hip hop, because hip hop for me
is nourished by the culture where it is from,
making this such a passionate dance form.”
ON FORMATIVE ELEMENTS
“Dance is omnipresent in my family. We
dance for days of celebration at marriages
or baptisms, and most probably this is
where I received my first taste of dance.
I’m inspired by life, by what goes on around
me, and over the years this has helped
construct my artistic identity.”
ON BELONGING
“I’m before everything else a citizen of
the world, like every artist. My home port is
now La Rochelle, but I can still feel the pull
towards Lyon and Algeria. I also like touring
in France or abroad, showing my work to a
large number of people and to meet other
artists, dancers, people from all walks of life,
to share my passion for dance.”
29
BÆRUM KULTURHUS
TUE. 20/10 20.00
WED. 21/10 12.00
Underhuset
SEMINAR 13.30 – 15.00
Concept, choreography Külli Roosna
& Kenneth Flak
Dancers Külli Roosna, Kenneth Flak,
Thomas Flak
Music Joseph Hyde
Light design Thomas Dotzler
Dramaturgical advice Thomas Falk
Costumes Asalia Khadjé
Video Kenneth Flak
Sensor technique and programming
Joseph Hyde & Kenneth Flak
Text Külli Roosna & Kenneth Flak
Vocal coach Annemarie de Bruijn
Duration 55 minutes
Wild Places : : Mountain
Den norsk-estiske koreografduoen Külli
Roosna og Kenneth Flak dro til den
norske fjellheimen for å skape første del
av trilogien Wild Places : : Mountain. De
søkte inspirasjon i «dypøkologien» til
Arne Næss, hvor han behandler sammenhengen mellom menneske og miljø,
og maner oss til å ta ansvar for naturen
i stedet for å prøve å dominere den.
Ved hjelp av interaktiv teknologi presenterer de et røft ingenmannsland på scenen, sammen med danseren Thomas
Flak.
Supported by Arts Council Norway, Fond for
lyd og bilde, Ministerie van OC&W Nederland,
Eesti Kultuurkapital, VabaLava Tallinn,
Sõltumatu Tantsu Lava.
Külli Roosna er danseutdannet først
i Tallinn og senere i Rotterdam. I 2013 tok
hun en MA i koreografi. Hun har danset
for ulike koreografer i mange land og har
selv gjort seg bemerket som koreograf.
The performance is presented
in collaboration with Bærum
Kulturhus – Regional
Centre for Dance.
ENQUETE
Külli Roosna /
Kenneth Flak
Kenneth Flak er norsk danser, koreograf,
pedagog og selvlært komponist, utdannet ved KHiO og ved Amsterdam Arts
School.
ON CULTURAL
INFLUENCE
De prisbelønnede koreografene har samarbeidet siden 2008. Kjernen i arbeidet
deres er den dansende kroppens muligheter og begrensninger, i en stadig dialog
med digital teknologi. Utover egne arbeider har de hatt oppdrag for blant andre
Den Estiske Nasjonalballett og turnert
med en rekke koreografer, blant andre
Dansdesign, Richard Siegal og Charlotta
Öfverholm.
The Norwegian-Estonian choreographer
duo Külli Roosna and Kenneth Flak
travelled into the Norwegian mountains
to create the first part of the trilogy Wild
Places : : Mountain. They sought inspiration in the “deep ecology” of Arne Næss,
which addresses the connection between
humans and the environment and
encourages us to take responsibility for
nature rather than trying to dominate it.
Klarer du den daglige transporten uten bil, men vil ha tilgang til
en moderne, trygg og miljøvennlig bil en gang i blant?
Da kan bildeling være noe for deg.
Through use of interactive technology
they present a rough no-man’s land
on stage, in collaboration with dancer
Thomas Flak.
Bilkollektivet SA har over 200 biler i Oslo, fordelt på mer enn 80
oppstillingsplasser.
De fleste som bor i Oslo har nærmeste bil en liten spasertur fra
utgangsdøra eller ved et kollektivknutepunkt de passerer daglig.
Bilene er i flere størrelser og kan bookes for alt fra 1 time opp til flere
uker. Bilene bookes på nettet, og du får tilgang til bilen ved hjelp
av et personlige smartkort. Prisene er fra 26 kr pr time/190 kr pr
døgn. Kilometeravgiften starter på 2,90 kr, og inkluderer drivstoff og
bomavgifter.
Külli Roosna studied dance first in Tallinn
and later in Rotterdam. In 2013 she completed her MA in choreography. She has
danced for a range of choreographers
in many countries and has also made her
mark as a choreographer.
Kenneth Flak is a Norwegian dancer,
choreographer, educator and self-taught
composer, with studies from the Oslo
National Academy of the Arts and
Amsterdam Arts School.
CODA benytter Bilkollektivet. Det samme kan du.
Besøk oss på www.bilkollektivet.no og finn ut om du også kan sikre
deg mobilitet på en rimeligere og smartere måte.
The prize-winning choreographers have
been working together since 2008. The
core of their work is the dancing body’s
possibilities and limitations, in continuous dialogue with digital technology.
In addition to their own work projects
they have also had commissions for the
Estonian National Ballet and toured with
a number of choreographers, including
Dansdesign, Richard Siegal and Charlotta
Öfverholm.
www.bilkollektivet.no 2015 l Foto: Martin Siewartz Nielsen
“Like so many other artists, we draw
inspiration from various forms of cultural
expressions. The most important of
these are Asian martial arts, release-based
dance techniques, acrobatics, Feldenkrais
and the economy of movement associated with it; interactive technology,
ecological thinking as articulated by
Arne Næss, and power analysis as found
in the writings of Foucault and Nietzsche.
We are also interested in high physical
intensity, animal-like movements, and
a responsive and available body/mind.
This is obviously very difficult to place
in a specific cultural context.”
Bilkollektivet
- bil for hånden
Külli Roosna / Kenneth Flak (EST/NO)
ON BELONGING AND HOME
“We feel connected to very specific places:
our apartment and our street; Külli’s
grandmother’s house in the countryside;
Setesdalsheiene; certain theatres and
production houses, among which STÜ in
Tallinn and Korzo Theater in The Hague
are the most important ones. In general,
specific individuals are much more
important to us than places. That being
said, we do feel a special connection with
30 Norway, Estonia and the Netherlands.”
For mer informasjon: www.bilkollektivet.no
Photo: Robert Benschop
31
FRIKAR (NO)
RIKSSCENEN
WED. 21/10 21.00
Choreography, dance, costume design
Hallgrim Hansegård
Music Torgeir Vassvik
Light design Horst Mühlberger
Dramaturg Matthias Quabbe
Sound Herman Kvelprud
Costumes and set design by Teater Innlandet
Outer view Maja Ratkje, Karene Lyngholm
Producer FRIKAR
Co-producer Riksscenen (the Norwegian
Hub for Traditional Music and Dance),
Teater Innlandet, Beaivváš Sámi
Našunálateáhter and Fjelldansen
Premiere Rudolstadt 05.07.2015
Duration 50 minutes
Supported by Arts Council Norway, Oppland
County and Valdres Nature- and Culture Park.
RIKSSCENEN
WED. 21/10 19.30
THUR. 22/10 12.00
Leahkit
Choreography Elle Sofe Henriksen
Dancers Thomas Gundersen,
Marte Fjellheim Sarre
Composers Wimme
Light design, technical direction
Heikki Iskoski
Duration 50 minutes
Photo: Elle Sofe
Elle Sofe Henriksen (NO)
Jorggáhallan
The performance is presented in collaboration
with the Norwegian Hub for Traditional
Music and Dance.
ON CULTURAL
INFLUENCE
ENQUETE
Hallgrim
Hansegård
“My first meeting with the art of movement was a fascination with what I could
do on rocking tree trunks in the forest.
When I was seven I started playing the
Hardanger fiddle and dancing styles from
Valdres. I was at the beginning of my life
and learned from people who were at the
end of their lives. They showed me that
dance is something larger than our own
time. I studied and worked a few years
with film art in Italy, in a milieu that did
not create boundaries between tradition
and the avant garde, and I started to
develop a political engagement in the
arts. It was also a wake-up call for me to
create a production together with kung
fu monks in a Chinese temple. They had
no need to appear special, and put my
Western standards into perspective.”
ON BELONGING AND HOME
“The state of limbo between folk dance
and contemporary dance, between
Valdres and Oslo, between Norway and
the rest of the world is important in terms
of obliging me to redefine myself and
my art at all times. In the turmoil between
hate and love from the different communities I frequent, delving deep down into
one’s own artwork has become a place
to find belonging.”
32
The performance is presented in
collaboration with the Norwegian Hub
for Traditional Music and Dance.
ENQUETE
Elle Sofe
Henriksen
Elle Sofe Henriksen er fra Kautokeino. Hun er opptatt av å formidle genuine samiske
uttrykk til et stort publikum gjennom dansekunst og film. Hun er utdannet fra LabanTrinity i London og har en master i koreografi fra Kunsthøgskolen i Oslo.
Leahkit er nordsamisk for ‘å vera til stades’: ein fysisk, mental og spirituell tilstand
som har havna på gourmetdisken i ei tid der vi blir fora med «multitasking».
Hansegård og Vassvik har dykka ned i sine respektive tradisjonar for transe i dans
og musikk, som er stilna av fornorsking og kristning gjennom tidene. Leahkit er eit
sjeldent møte mellom norsk folkedans og joik. Verket utforskar ei reise mellom ulike
måtar å vera til stades på.
I forarbeidet til Jorggáhallan oppsøkte hun en rekke eldre samer i hjemmene deres
og fikk levende beskrivelser av danselignende bevegelser og skikker som ble brukt
før i tiden – i stuer og hjem, ved bålet og i bryllup og ved åndelige møter. I forestillingen løfter hun frem disse bevegelsene og lar dem transformeres på scenen.
Gammelt bevegelsesmateriale møter nytt i en reise gjennom tid og rom og gjennom
personlige tolkninger. Vi inviteres til sanseopplevelser som vibrerer i spennet mellom
kaffekoppen og drivende dans.
Hallgrim Hansegård etablerte FRIKAR i 2006 for å gje folkedansen større kunstnarleg fridom. Verka hans er spelt i 30 land og utallige tv-kanalar, og i 2013 fekk han
sølvprisen under Prix Italia. Han har lært av dei gamle meistarane, pusta støvet av
sjeldne skrifter, og søkjer alltid etter ny kunnskap om mennesket og nye sam­
arbeidsformer.
Musikken er skrevet spesielt til forestillingen av Wimme, verdenskjent finsk joiker
og musiker.
Torgeir Vassvik er ein av våre mest markante joikarar. Han representerer ein lang
kontinuitet i formidlinga av den kystsamiske musikken og fornyar denne med ein
lukkeleg kombinasjon av austlege og vestlege element.
Elle Sofe Henriksen is from Kautokeino. Her interest is in communicating a genuine
Sami expression to a large audience through dance art and film. Her dance training
is from the LabanTrinity in London and she also has a Masters in choreography from
the National Academy of the Arts in Oslo.
Leahkit means “to be present” in the North Sami language, a physical, emotional
and spiritual state that has become a luxury item in a time focused primarily on
multi-tasking. Hansegård and Vassvik have delved into their respective trance
traditions in dance and music, which were silenced by Norwegianisation and
christianisation. Leahkit is a unique meeting of Norwegian folk dance and joik that
cultivates the journey between different forms of presence.
Hallgrim Hansegård founded FRIKAR in 2006 to give Norwegian folk dance more
artistic freedom. His work has toured in 30 countries and in 2013 he won the silver
Prix Italia award. He has learned from the old masters, dusted off rare scriptures
and is ever seeking knowledge about people and new forms of collaboration.
Torgeir Vassvik is one of Norway’s most prominent joikers. He represents continuity
and renewal in the transmission of coastal Sami music, in a well-working combination of Eastern and Western elements.
Photo: Cathrine Dokken
Jorggáhallan har turnert både nasjonalt og internasjonalt og har høstet svært gode
kritikker.
In the preliminary work for Jorggáhallan she visited a number of elderly Sami people
in their homes and received first-hand explanations of dance-like gestures and
customs from days gone by – found in living rooms and homes, at the fireside and
in weddings and spiritual meetings. In this production she highlights these movements and allows them to be transformed on stage. Old movement repertoires meet
new in a journey through time and personal interpretations. We are invited to partake
in sensory experiences vibrating through the space between a cup of coffee and
dynamic dance.
ON CULTURAL INFLUENCE
“I am of the opinion that we are all very
influenced by the place where we live
and the places we have been. I live in
the middle of nowhere, on the Finnmark
highland. But I travel a lot and do a lot
of different things within choreography.
I created a dance work with children from
an orphanage in East Greenland, choreographed for two young dancers in China,
a dance marathon in Russia and a music
video in Lakselv. Contrasts in geography,
the air, and particularly in culture. All
journeys and projects contribute to
my development as an artist, whether
consciously or not.”
ON BELONGING AND HOME
“I guess I belong in Ávži, the place where
I grew up, where I live now. 70 people live
here, my family, relatives, neighbours.
I think that the global is completely natural,
a given, something I have felt since I was
16 years old and moved out of my childhood home and even more so when I was
19 years old and encountered the world
in London.”
The music has been written especially for the production by Wimme, a world
renowned Finnish joiker and musician.
Jorggáhallan has toured both nationally and internationally, to large critical acclaim.
33
Program 14.–25. oktober
CODA PERFORMANCES
CODA HAUS
CODA +
CODA WORKSHOP
CODA SEMINAR
CODA IMPRO
ONSDAG 14. OKT.
TORSDAG 15. OKT.
FREDAG 16. OKT.
LØRDAG 17. OKT.
SØNDAG 18. OKT.
MANDAG 19. OKT.
TIRSDAG 20. OKT.
ONSDAG 21. OKT.
TORSDAG 22.OKT.
FREDAG 23. OKT.
LØRDAG 24. OKT.
SØNDAG 25. OKT.
Sidi Larbi Cherkaoui /
Gilles Delmas
La Zon-Mai
Oslo rådhus
Offisiell åpning
Sidi Larbi Cherkaoui /
Gilles Delmas
La Zon-Mai
Oslo rådhus
09.00 - 16.00
Sidi Larbi Cherkaoui /
Gilles Delmas
La Zon-Mai
Oslo rådhus
09.00 - 16.00
Sidi Larbi Cherkaoui /
Gilles Delmas
La Zon-Mai
Oslo rådhus
09.00 - 16.00
Sidi Larbi Cherkaoui /
Gilles Delmas
La Zon-Mai
Oslo rådhus
09.00 - 16.00
Sidi Larbi Cherkaoui /
Gilles Delmas
La Zon-Mai
Oslo rådhus
09.00 - 16.00
Sidi Larbi Cherkaoui /
Gilles Delmas
La Zon-Mai
Oslo rådhus
09.00 - 16.00
Sidi Larbi Cherkaoui /
Gilles Delmas
La Zon-Mai
Oslo rådhus
09.00 - 16.00
Sidi Larbi Cherkaoui /
Gilles Delmas
La Zon-Mai
Oslo rådhus
09.00 - 16.00
Sidi Larbi Cherkaoui /
Gilles Delmas
La Zon-Mai
Oslo rådhus
09.00 - 16.00
Sidi Larbi Cherkaoui /
Gilles Delmas
La Zon-Mai
Oslo rådhus
09.00 - 16.00
Sidi Larbi Cherkaoui /
Gilles Delmas
La Zon-Mai
Oslo rådhus
09.00 - 16.00
Institut Français /
EUNIC Norway
Culture and Migration
Litteraturhuset
09.00 - 15.00
Martin Kilvady
Contemporary w
PRODA /Rom for Dans
09.00 - 14.00
Martin Kilvady
Contemporary w
PRODA /Rom for Dans
09.00 - 14.00
Mark Tompkins /
Mathieu Grenier
Be a star!
Musikkteaterhøyskolen
10.00 - 16.00
Mark Tompkins /
Mathieu Grenier
Be a star!
Musikkteaterhøyskolen
10.00 - 16.00
David Roche
Ashtanga vinyasa yoga
PRODA /Rom for Dans
08.00 - 10.00
David Roche
Ashtanga vinyasa yoga
PRODA / Rom for Dans
08.00 - 10.00
David Roche
Ashtanga vinyasa yoga
PRODA / Rom for Dans
08.00 - 10.00
Rasmus Ölme
Contemporary workshop
PRODA / Rom for Dans
09.00 - 13.00
Rasmus Ölme
Contemporary workshop
PRODA / Rom for Dans
09.00 - 13.00
Rasmus Ölme
Contemporary workshop
PRODA / Rom for Dans
09.00 - 13.00
les ballet C de la B
Coup Fatal
Dansens Hus
19.00
Martin Kilvady
Contemporary workshop
PRODA /Rom for Dans
09.00 - 14.00
Panta Rei Danseteater
I wish her well
Nordic Black Theatre /
Caféteatret
13.00
Panta Rei Danseteater
Lullaby
Kulturkirken Jakob
17.00
Semi-professionals
CODAimpro
Operataket
13.00
David Roche
Ashtanga vinyasa yoga
Oslo Opera House
14.00 - 17.00
Stella Zanou
Contemporary class
PRODA /Rom for Dans
10.00 - 12.00
Stella Zanou
Contemporary class
PRODA / Rom for Dans
10.00 - 12.00
Stella Zanou
Contemporary class
PRODA / Rom for Dans
10.00 - 12.00
Elle Sofe Henriksen
Jorggáhallan
Riksscenen
12.00
Sølvi Edvardsen /
Daniel Proietto
MAN | WOMAN
Oslo Opera House
18.00
Sølvi Edvardsen /
Daniel Proietto
MAN | WOMAN
Oslo Opera House
15.00
Mark Tompkins
OPENING NIGHT
Dansens Hus
20.30
Liquid Loft / Chris
Haring
Deep Dish
Dansens Hus
19.00
Patrick Shaw Iversen /
Ismet Ruchimat
Migrations - North East
Riksscenen
19.00
David Roche
Ashtanga vinyasa yoga
Oslo Opera House
14.00 - 17.00
Mia Habis | Maqamat
Dance Theatre
ROOM
Kulturkirken Jakob
16.00
Hege Haagenrud
Use my Body while
it’s still Young
Oslo Opera House
18.00
Hege Haagenrud
Use my Body while
it’s still Young
Oslo Opera House
18.00
Külli Roosna og Kenneth
Flak
Wild Places : : Mountain
Bærum Kulturhus
12.00
Duda Paiva
BLIND
Riksteatret
18.00
Semi-professionals SfSd
CODAimpro
Hausmania area
16.00 / 21.15
Mark Tompkins
OPENING NIGHT
Dansens Hus
20.30
CODAhaus
codadancefest.no
Kulturhuset Hausmania
18.00 / 19.00 / 21.00 /
21.30 / Page 53 - 57
Cie. Accrorap
Streetdance
Bærum Kulturhus
16.00 - 18.00
Kader Attou / Cie.
Accrorap
The Roots
Bærum Kulturhus
18.00
CODAhaus
codadancefest.no
Kulturhuset Hausmania
12.00 / 17.00 / 19.00 /
22.00 / 23.00
Page 53 - 57
CODAhaus
codadancefest.no
Kulturhuset Hausmania
18.00 / 18.30 / 20.00 /
21.30 / Page 53 - 57
Mini - seminar
Hva er galt med
naturen?
Bærum Kulturhus
13.30 - 15.30
William Forsythe /
Alan Lucien Øyen
Back to the future
Oslo Opera House
19.30
Hetain Patel
American Boy
Dansens Hus
17.00
Semi-professionals NDH
CODAimpro
Vulkan area
17.30
Külli Roosna og Kenneth
Flak
Wild Places : : Mountain
Bærum Kulturhus
20.00
Elle Sofe Henriksen
Jorggáhallan
Riksscenen
19.30
CODAhaus
codadancefest.no
Kulturhuset Hausmania
12.00 / 17.00
Page 53 - 57
Shanti Brahmachari
Post talk Hetain Patel
Dansens Hus
18.00
LØRDAG 10. OKT
4
Semi-professionals
CODAimpro
Operataket
13.00
Radouan Mriziga
55’
Dansens Hus
18.00
Dansekollektivet
Vin & Valsen
Uhørt
15.00
12
11
1
7 8
6
14
5
Semi-professionals SfSd
CODAimpro
Hausmania area
21.00
15
3
10
2
Nacera Belaza
La Nuit - La Traversée
Dansens Hus
19.00
Eckhard Thiemann
Post talk Nacera Belaza
& Radouan Mriziga
Dansens Hus
20.15
9
13
Hege Haagenrud
Use my Body while
it’s still Young
Oslo Opera House
18.30
CODAhaus
codadancefest.no
Kulturhuset Hausmania
14.00 / 19.00 / 20.00 /
22.00
Page 53 - 57
Tickets and
registration
codadancefest.no
CODA Oslo International Dance Festival
Møllerveien 2, 0182 Oslo
[email protected]
William Forsythe /
Alan Lucien Øyen
Back to the future
Oslo Opera House
19.30
William Forsythe /
Alan Lucien Øyen
Back to the future
Oslo Opera House
18.00
FRIKAR
Leahkit
Riksscenen
21.00
les ballet C de la B
Coup Fatal
Dansens Hus
19.00
Venues
1
Dansens Hus
Møllerveien 2
dansenshus.com
2 Den Norske Opera & Ballett
Kirsten Flagstads pl. 1
operaen.no
3 Oslo rådhus
Rådhusplassen 1
oslo.kommune.no
4 Riksteatret
16
34
Bærum Kulturhus
CODAhaus
codadancefest.no/
CODAhaus
Kulturhuset Hausmania
14.00 / 16.00 / 17.30 /
20.30 / 22.00 / 23.00
Page 53 - 57
Gullhaug Torg 2
riksteatret.no
5 Riksscenen
Schous Kulturbryggeri,
Trondheimsveien 2
riksscenen.no
6 Kulturkirken Jakob
Hausmanns gate 14
jakob.no
7 Kulturhuset Hausmania
Hausmannsgt. 34
hausmania.org
8 Grusomhetens Teater
Hausmanns gate 34
grusomhetensteater.no
9 Vulkanområdet
10 Nordic Black Theatre
Hollendergata 8
nordicblacktheatre.no
11 PRODA / Rom for Dans
Marstrandgt. 8
proda.no
12 Musikkteaterhøyskolen
Trondheimsveien 137
musikkteaterhoyskolen.no
13 Litteraturhuset
Wergelandsveien 29
litteraturhuset.no
14 Uhørt
Torggata 11
uhortistroget.no
15 SUBSDANS
Lybekkergata 3
subsdans.no
16 Bærum Kulturhus
Claude Monets allé 27,
Sandvika
baerumkulturhus.no
35
DEN NORSKE OPERA & BALLETT
ON CULTURAL INFLUENCE
“My earliest background is classical
ballet and I consider that I’m
definitely rooted in that language
and deeply influenced by its codes
and elegance. But I was always
a bit of black sheep in the ballet world,
breaking rules and going in an opposite
direction from most of my colleagues.
So, I don’t consider that I use ballet in
a traditional way. I believe the way it was
performed in the past is sadly lost now
and with true passion I’m on a constant
search to resurrect, with utmost nostalgia,
the spirit and the essence from those
bygone days.
FRI. 23/10 18.00
SAT. 24/10 15.00
Scene 2
ENQUETE
Daniel Proietto
MAN | WOMAN
DOUBLE BILL
MAN
Choreography and direction
Sølvi Edvardsen
Music Kim Sølve with Swarms
Light design Paul Vidar Ramon Sævarang
Dancer Sudesh Adhana
Duration 45 minutes
Supported by Arts Council Norway,
the Fund for Performing Artists and
Fond for lyd og bilde.
The performance is presented in collabo­
ration with Riksteatret – the Norwegian
National Touring Theatre and the Norwegian
National Opera & Ballet
INTERVAL 20 MINUTES
WOMAN
Concept, choreography Daniel Proietto
Performed by Kristin Hjort Inao, Yvonne
Øyen, Kate Pendry
Original music Olga Wojciechowska
Original text Kate Pendry
(Incl. adapted texts from Virginia Woolf
and Vita Sackville-West)
Costumes Stine Sjøgren
Set design Leiko Fuseya
Light design Martin Flack
Producer Grethe Henden
Movement material development with
Kristin Hjort Inao, Pia Elton Hammer
Duration 25 minutes
Supported by Fond for lyd og bilde.
Produced by Riksteatret/Daniel Proietto.
The performance is presented in collabo­
ration with Riksteatret – the Norwegian
National Touring Theatre and the Norwegian
National Opera & Ballet.
URPREMIERE
36
Photo: George Charles Bereford
Daniel Proietto (AR/NO)
Sølvi Edvardsen (NO)
MAN
WOMAN
Sølvi Edvardsen har helt siden unge
år hatt en spesiell interesse for klassisk
indisk dans. Gjennom sine 35 år som en
av Norges mest anerkjente koreografer,
har hun også lagt for dagen en dyp
interesse for enkeltmennesket.
Sølvi Edvardsen has had a lifelong interest in classical Indian dance. Throughout
her 35 years as one of Norway’s bestknown choreographers, her work has also
found expression for an interest in the
individual.
Virginia Woolfs essay A Room of One’s Own har inspirert koreograf og danser Daniel
Proietto i arbeidet med Woman. Hva om Shakespeare hadde en søster som var like
begavet som ham? Hun ville tatt livet av seg, foreslår Virginia Woolf, som selv valgte
å ta sitt eget liv elleve år etter at hun skrev om Shakespeares fiktive søster Judith.
I tråd med 1600-tallets forventninger til kvinner forblir Judith et uforløst geni, i motsetning til broren William.
I sin jubileumsforestilling MAN gjør
koreografen et dypdykk i én bestemt
dansekunstner, indiske Sudesh Adhana.
Koreograf og danser har utfordret hverandre underveis i arbeidet med å finne
et bredt spekter av uttrykk; både humoristisk og alvorlig, når de tar for seg livets
kompleksitet, enkeltmenneskets kamp
for å oppnå indre balanse, og det å være
tokulturell.
In MAN she delves deep in collaboration
with Sudesh Adhana. The choreographer
and dancer have challenged one another
throughout the work process by creating
a broad range of expressions, addressing
life’s complexity, the individual’s struggle
to achieve internal balance, and bicultural identity.
I soloen trekker Proietto paralleller mellom fortellingen om Judith og Woolfs eget liv,
med referanser til hennes oppvekst: Brødrene fikk skolegang, mens hun følte seg
som en fange i hjemmet.
Sølvi Edvardsen ble, som første koreograf, tildelt Kritikerprisen for Kimen i 1984,
skapt for Collage Dansekompani. Hun har
også koreografert for Nasjonalballetten,
Carte Blanche, Oslo Danseensemble,
Festspillene i Bergen og åpningen av Oslo
Lufthavn Gardermoen, for å nevne bare
noe fra hennes lange merittliste.
Sudesh Adhana har studert indiske
danse­former i sitt hjemland, og senere
er han utdannet i samtidsdans ved
Kunsthøgskolen i Oslo. Han ble nylig tildelt den indiske National Film Awards
for beste koreografi 2015.
Sølvi Edvardsen was the first choreographer to be awarded the Norwegian
Critics Prize, for the work Kimen in 1984,
created for Collage Dansekompani. Her
credits as a choreographer include productions for the National Ballet, Carte
Blanche, for the Bergen International
Festival and the inauguration of Oslo
Airport Gardermoen.
Sudesh Adhana has studied Indian
dance forms in India and contemporary
dance at the Oslo National Academy of
the Arts. He has recently been given the
Indian National Film Awards for best
choreography in 2015.
Photo: Trine & Kim Designstudio
Argentinske Daniel Proietto har turnert i mer enn 40 land – både som danser,
koreograf og pedagog – og han har vunnet en rekke internasjonale priser. Siden 2005
har han arbeidet tett med winter guests og Alan Lucien Øyen. Han har også gjort
seg sterkt gjeldende som danser i vår Nasjonalballett og som koreograf med
soloen Cygne.
Virginia Woolf’s essay A Room of One’s Own has inspired choreographer and dancer
Daniel Proietto in his work with Woman. What if Shakespeare had had a sister who
was just as gifted as he was? She would have killed herself, Virginia Woolf suggests,
who chose to take her own life 11 years after writing about Shakespeare’s fictive
sister Judith. In keeping with the 17th century’s expectations for women, Judith
remains an unfulfilled genius, in contrast to her brother William.
In recent years I have been studying
Kabuki in Japan, and this has truly
affected my work, my vision and my
process as a creator. Culture is made
by people and many artists I worked with
have influenced me. There’s also a Latin
influence to my work: the musicality, the
drama and the element of sensuality
that I look for in movements, but I think
by now this is blended with what I see
as my Norwegian influences: working
in a multidisciplinary fashion, without
boundaries between dance and theatre,
and with simple and clear aesthetics.”
ON BELONGING AND HOME
“I still think there are unique idiosyncrasies to countries like Argentina or Norway,
which is where I try to spend most of my
time. But in a global context where the
world grows smaller and smaller, I feel
I belong to anywhere where I can be
myself, be accepted and respected. I have
performed in more than forty countries,
I have lived in seven, and geography has
played a huge part in shaping my artistic
voice. I couldn’t call home a place that
judges race or sexuality, for instance. I’m
lucky to have many homes, to belong to
many places. But home to me is where
the people I love are.”
In the solo Proietto draws parallels between the story of Judith and Woolf’s own life,
with references to Woolf’s upbringing: her brothers received schooling while she felt
imprisoned in the home.
Argentinian Daniel Proietto has toured more than 30 countries as a dancer, choreo­
grapher and educator, and he has won a number of international awards. Since 2005
he has worked closely with winter guests and Alan Lucien Øyen. He has also made
a powerful impact as a dancer in the Norwegian National Ballet and as a choreo­
grapher with the solo Cygne.
37
Photo: Alan Lucien Øyen
Photo: Trine & Kim Designstudio
Sølvi Edvardsen / Sudesh Adhana
INTERVIEW
Balansekunst
A Balancing Act
Text: Torunn Liven
Den indiske danseren og koreografen Sudesh
Adhana var selvskreven da Sølvi Edvardsen
ville skape en soloforestilling som lodder dypt
i hennes urokkelige tro på enkeltmenneskets
og dansens sjelelige potensial.
– MAN er et ønske om å vise alle fasettene et menneske kan
ha gjennom de begrensningene vi gir oss selv og opplever at
vi blir pålagt, for å fortelle noe om individets kamp for balanse,
sier Edvardsen. Hun har ved hjelp av utviklingsmidler for koreografi arbeidet frem forestillingen siden 2011, i nært samarbeid
med Adhana. Med en genuin felles plattform i både indisk dans
og samtidsdansen, har de blant annet rodd i kano i motvind og
gjennomført prøver i et sandtak på Hadeland – for å skape en
opplevelse som reflekterer over rammene som det moderne livet
såvel som scenerommet representerer.
They share the sense of belonging
to the world as such more than
national borders, and the relationship
to dance as a constant inner
necessity and curiosity.
– Det er en stor gave å få jobbe så fritt og å gjøre et slikt dybdedykk for virkelig å kunne lande i hva jeg vil bruke dansespråket
til. Men jeg er helt avhengig av en utøver som er interessert
i å forske og som har mye materiale å forske i. Sudesh har en
enorm nysgjerrighet og en dyp bevegelsesrikdom. Hva han tør
er helt makeløst, og samtidig har han et finstemt indre språk
og en tilstedeværelse som jeg er veldig fascinert av. At han bærer
i seg indiske dansetradisjoner og filosofi og samtidig kjenner
samtidsdansen godt, gir et konglomerat av muligheter og en
forløsende grobunn for arbeidet og tematikken i forestillingen
som et likeverdig møtepunkt mellom oss.
PASSASJE TIL INDIA
38
Sølvi Edvardsen
Sudesh Adhana
is one of Norway’s leading choreographers and she debuted
in Collage Dansekompani in 1980. She has choreographed
for the National Ballet, Carte Blanche, Oslo Danse Ensemble
and television, and done commissioned works, including the
opening of the Oslo Airport Gardermoen and the Bergen
International Festival. Edvardsen received the Norwegian critics’
prize in 1984 as the first choreographer and has since then won
a series of awards for her work. She has previously worked with
Sudesh Adhana in the productions Beyond Borders (2002),
Signum Axis (2008) and Vårherres Klinkekule (2012).
studied at the Oslo National Academy of the Arts, and previously
studied the Indian dance forms Kathakali and Chhau. He has worked
within Indian dance since 1997, and choreographed among other
works the outdoor production Godaan – the gift of a cow (2012)
based on Munshi Premchand’s classic novel (1936), performed on
farms in Faridabad and Gjerdrum, and the opera A Flowering Tree
at Théâtre du Châtelet, Paris (2014). Adhana received a National Film
Award for the best choreography of the year for the Bollywood film
Haider (2014), and currently works in both India and Norway where
he has established R.E.D. Residency Eina Danz.
De har kjent hverandre siden 2002 da den norske koreografen
var invitert til New Delhi for å lage forestillingen Beyond Borders
som en markering av 50-årsjubileet for Norges bistandssamarbeid med India. Hun la merke til ham med en gang på auditionen
i regi av den norske ambassaden. Sudesh Adhana sto ikke stille
ett øyeblikk og avslørte en lidenskap for bevegelsen som den
norske koreografen kjente seg umiddelbart igjen i. Sølvi Edvardsen var et naturlig valg som koreograf for det norsk-indiske
prosjektet som en av norsk dans’ fremste bevegelseskomponister, som hun helst kaller seg, kjent for en sterk visuell tilnærming
til dansen som rituale. Men også fordi klassisk indisk dans har
vært en sterk inspirasjonskilde gjennom hele hennes kunstnerskap. Etter studier i Bharata Natyam ved Ballettinstituttet,
The Indian dancer and choreographer Sudesh
Adhana was an obvious candidate when Sølvi
Edvardsen decided to create a solo production
that explored in depth her unshakeable faith
in the spiritual potential of the individual and
of dance.
“MAN expresses a wish to show all of the facets a person can
possess, given the limitations we impose and feel are imposed
upon us, to say something about the individual’s struggle for
balance,” says Edvardsen, who with the help of developmental
funding for choreography has been working on the production
since 2011, in close collaboration with Adhana. With a genuine
common platform of both Indian dance and contemporary
dance, they have among other things paddled a canoe against
the wind and carried out rehearsals in a sand pit in Hadeland – all
to create an experience that reflects upon the frameworks which
modern day life as well as the performance space represent.
“It is an incredible gift to be allowed to work with the freedom
and an in-depth exploration that enables me to land in the
context where I want to apply the language of dance. But I am
completely dependent upon having a performer who is interested
in doing research and who is in possession of a lot of material
to be researched. Sudesh has an enormous curiosity and wealth
of movement that comes from profound depths. His daring
is completely unrivalled and simultaneously he has a finely tuned
inner language and a presence that I am very fascinated by.
He carries within him Indian dance traditions and philosophy and
at the same time knows contemporary dance well, and this provides a conglomerate of opportunities, and liberating and fertile
conditions for the work, along with the theme of the production
which is a meeting place of equality between us.”
PASSAGE TO INDIA
They have known each other since 2002 when the Norwegian
choreographer was invited to New Delhi to create the production
Beyond Borders as a commemoration of the 50-year anniversary
of Norway’s developmental aid collaboration with India. She
noticed him immediately at the audition, held under the auspices
of the Norwegian embassy. Sudesh Adhana did not stand still
for one instant and revealed an inner necessity and passion for
movement which the Norwegian choreographer could identify
39
tilbrakte hun allerede i 1981 en sommer i Chennai for å fordype
seg i tempeldansen.
– Jeg opplevde en stor ro i møtet med India, og det gjorde veldig
inntrykk å se den indre harmonien folk utstråler uavhengig
av hva de måtte ha materielt. For meg er dansen et uttrykk for
menneskets iboende spiritualitet, og ikke først og fremst en fysisk
mestring av kroppen, som ofte er tilfellet i vesten. Helt fra jeg var
barn har jeg vært dratt mot kulturer utenfor vår del av verden, og
som voksen har jeg brukt alle mine stipendier til å lete i dansens
etniske røtter. Men jo mer man forsker i det som er forskjellig,
jo mer oppdager man grunnleggende likheter. I min overbevisning
har alle bevegelser eksistert tidligere, men gjenoppstår i nye sammenhenger.
with right away. Sølvi Edvardsen was a natural choice as choreographer of the Norwegian-Indian project, as one of Norwegian
dance’s leading movement composers, which is what she prefers
to call herself, known for a strong visual approach to dance as
a ritual, but also because classical Indian dance has been a great
source of inspiration for her throughout her entire career as an
artist. Following studies in Bharata Natyam at the Ballet Institute,
in 1981 she spent a summer in Chennai to study the temple dance
in depth.
“In my meeting with India I experienced great peace and it made
quite an impression on me seeing the inner harmony people
emanate, regardless of what they might have in the way of material things. For me dance is an expression of human beings’ inherent spirituality and not first and foremost a physical mastery of
the body, which is often the case in the West. Ever since I was
MOTSTANDSKRAFT
a child I have been drawn to cultures outside of our part of the
Beyond Borders var bakgrunnen for at Sudesh Adhana noen år
world and as an adult I have invested all of my grants on the
senere flyttet til Norge med en av de norske utøverne i forestilsearch for the ethnic roots of dance. But the more one researches
lingen, Ella Fiskum, og i dag er de bosatt på Eina hvor paret har
what is different, the more one discovers
bygget opp danseplattformen R.E.D. Resifundamental similarities. It is my convicdency Eina Danz. Etter studier ved KHIO
«For me dance is an expression tion that all movements have existed
har han blitt en etablert utøver i Norge, og
before, but they resurface in new conof human beings’ inherent
i mai i år ble han dekorert av den indiske
texts.”
spirituality and not first and
presidenten med prisen for beste koreografi for Bollywood-adaptasjonen av Shaforemost a physical mastery
PRODUCTIVE RESISTANCE
kespeares Hamlet – Haider. Men veien dit
of
the
body,
which
is
often
the
er brolagt med urokkelig stamina og utforBeyond Borders was the event that led
case in the West.»
skerglede, med bakgrunn i en tradisjonell
to Sudesh Adhana moving to Norway
tilværelse på den nord-indiske landsbygda
a few years later with one of the NorweSølvi Edvardsen
hvor dansen var et helt umulig yrkesvalg.
gian performers in the production, Ella
Adhana hadde tidlig et stort behov for å
Fiskum, and today he lives in Eina where
røre på seg, og etter at han en dag fikk tak i en kassettspiller med
the couple have built up the dance platform R.E.D. Residency
musikk av Michael Jackson, skjedde det noe fundamentalt. Han
Eina Danz. Following studies at The Oslo National Academy of
satte i gang hver morgen klokka fem, til høylytte protester fra
the Arts, he is now an established performer in Norway and in
familien, og da han opptrådte på årsavslutningen på skolen, ble
May of this year he was decorated by the president of India with
lærerne forbløffet over ferdighetene, men også over at det fantes
the award for the best choreography for the Bollywood adaptation of Shakespeare’s Hamlet – Haider. But the road there was
tenåringsgutter fra Faridabad som var opptatt av noe annet enn
slåssing. Adhana ble med i en dansegruppe i New Delhi som
paved by an unwavering stamina and the joy of investigation,
øvde i et illegalt skur de fikk laget på en byggeplass, og på natta
and a background from a traditional life in a North Indian village
gikk han over tre mil for å komme hjem til landsbyen. Faren ville
where dance was a completely impossible career choice. Adhana
ikke bidra med en rupi fordi sønnen danset, men Adhana var fast
had at an early age a great need to move, and after he one day
bestemt på å bevise at han en dag skulle bli en av dem som
got hold of a cassette player with music by Michael Jackson,
opptrer i rekkene bak Bollywood-helten.
something fundamental occurred. He started working at five
o’clock every morning, to the loud protests of his family, and
when he performed at the end-of-year recital at school the
– Jeg er veldig glad for den motstanden faren min ga meg fordi
det gjorde at jeg måtte bli veldig sterk i mitt eget valg. Det var
teachers were astonished not only by his talents, but also by the
fint å gå sånn under stjernene for å komme hjem om natten, det
realization that there were teenage boys from Faridabad who
var en god måte å tenke på. Faren min har alltid beveget seg
were interested in something other than fighting. Adhana joined
mye, og jeg tror at jeg egentlig studerte ham lenge før jeg begynte
a dance group in New Delhi that was rehearsing in an illegal shed
å danse som Michael Jackson.
they had constructed on a building site and at night he had to
walk more than 30 kilometres to get back home to his village.
His father would not contribute a single rupee because his son
Det dukket snart opp kommersielle jobber, i den indiske filminwas dancing, but Adhana was determined to prove that one day
dustrien såvel som i USA og Japan, men det ble en åpenbaring
da han i 2001 ble valgt ut til å være med i en workshop ved et
he would become a member of an ensemble that performs
senter for samtidsdans i Bangalore. Adhana fant også et viktig
behind the Bollywood hero.
40
pusterom i den religiøse teaterdansen Kathakali, og i 2012 vendte
han hjem til Faridabad med premieren på sin egen utendørs­
forestilling om en fattig gårdbruker som ønsker seg en ku – med
faren på første rad.
– Jeg hadde mange spørsmål til dansen, og var ikke tilfreds med
formen, men lengtet etter å skape noe for et utrent publikum for
å forstå hva samtidsdansen potensielt kan gjøre. Jeg følte meg
fanget i studio, og det å arbeide utendørs gir en helt annen type
energi, hvis man vet hvorfor man gjør det. Folk lurte fortsatt
på når dansingen skulle begynne da forestillingen var over, men
faren min var veldig stolt av meg etterpå. Det var han som ringte
til Norge og fortalte at han hadde lest i avisen at jeg hadde
vunnet National Film Awards.
INDIVIDET SOM INSTRUMENT
“I am very pleased about the resistance my father gave
me because it forced me to become very determined about
my choice. It was nice walking like that under the stars on the
way home at night; it gave me a good chance to think. My father
has always been in movement, and I think I actually studied him
long before I started dancing like Michael Jackson.”
Commercial jobs soon popped up, in the Indian film industry as
well as in the USA and Japan, but a turning point occurred in
2001 when he was chosen to take part in a workshop at a centre
for contemporary dance in Bangalore. Adhana also found here
an important respite from the show dance jobs performing the
religious theatre dance Kathakali, and in 2012 he returned to
Faridabad with the première of his own outdoor production about
a poor farmer who wants a cow – with his father in the first row.
“I had many questions for dance and was not satisfied with the
form, but instead longed to create something for an uninitiated
audience in order to try and understand what contemporary
dance potentially can do. I felt trapped
the studio and working outdoors offers
«Sølvi has a dreamer’s belief in in
a wholly different type of energy, if you
the potential of human beings, know why you are doing it. People still
but in this world we don’t have wondered when the dancing would start
when the performance was over, but my
any other choice than
father was very proud of me afterwards.
believing.»
He was the one who called to Norway and
told me that he had read in the newspaper
Sudesh Adhana
that I had won a National Film Award.”
Sølvi Edvardsen møtte også sterke protester på Grorud
på 1970-tallet, hvor dansen var noe som hørte hjemme i familiesammenkomster.
– Jeg er veldig takknemlig for at mine foreldre støttet meg da de erkjente at jeg var
fast bestemt på dansen, men det var et
vanskelig valg som de ikke kunne forstå.
Som barn var jeg svært stille og innadvendt, men da jeg begynte å danse som
18-åring var det som en knopp endelig
blomstret. Bevegelsesspråket er mitt
egentlige språk, og jeg lever til enhver tid
med en konstant film av bevegelser
i hodet. Dersom bildene hadde stått stille, ville jeg nok ha sittet
på et atelier og malt. Min drivkraft er en intens kjærlighet til
uttrykket i bevegelsen og en dyp fascinasjon for livet og det
fineste og mest komplekse instrument som finnes - mennesket.
Enkeltmennesket har ofte blitt trukket ut av gruppen i vesentlige
partier i hennes koreografier, men det er sytten år siden hun sist
gjorde et helaftens soloverk, med Cecilie Lindemann Steen
i forestillingen Sort Vase.
– Et stort verk for én danser handler om å finne det maksimale
i det minimale, for å kunne åpne opp fortolkningsrommet for
publikum og deres egne historier. Jeg tror på kraften i enkeltmennesket, og på at hver og en av oss virkelig forsøker å bli den beste
utgaven av oss selv. Det er en naiv tanke, men jeg velger å tro på
den. Bare ved å jobbe med oss selv som individer kan vi fungere
fredelig i de relasjonene som livet og samfunnet består av.
For Sudesh Adhana var soloformatet et hittil uutforsket terreng.
– Tanken på å gjøre en soloforestilling var først ganske skremmende. Men frykten forsvant raskt da vi kom i gang med prosessen, og jeg opplever formatet som veldig tilfredsstillende fordi
jeg må forholde meg til noe som jeg kan unngå å bli konfrontert
med når vi er flere som danser sammen. For meg åpner det opp
et rom hvor veldig mye refleksjon kan finne sted.
THE INDIVIDUAL AS INSTRUMENT
Sølvi Edvardsen met with strong protests as well, in Grorud
in the 1970s where dance was something that belonged to family gatherings.
“I am very grateful that my parents gave me their support when
they realized that I had my mind set on dance but it was a difficult choice that they could not understand. As a child I was very
quiet and introverted, but when I started dancing as an 18-yearold it was like a bud finally blossomed. My movement language
is my true language and I live at all times with an ongoing film
of movements in my head. If the images had stood still, I would
probably have been in a studio painting. What drives me is an
intense love of the expression found in movement and a deep
fascination with life and the finest and most complex instrument
that exists – the human being.”
The individual has often been viewed in isolation from the group
in significant portions of Edvardsen’s choreographies but it is
17 years since she last did a full-scale solo piece, on that occasion
with Cecilie Lindemann Steen in the production Sort Vase.
“A large-scale work for one dancer is about finding the maximum
in the minimal, so as to be able to open up an interpretive space
for the audience and their own stories. I believe in the force of
41
DANSENS HUS
SAT. 24/10 17.00
Studioscenen
HUMAN BEING, NOT DOING
Gjennom alvor og humor blir undersøkelsen av lagene bak
pretensjoner og fasade forsterket av at karakteren på scenen
representerer to ulike kulturer.
– Kultur er kun en del av oss, og vi har alle egenskaper som
er uavhengig av det. Derfor er jeg så glad i dette prosjektet, fordi
det sier noe universelt om hva det vil si å være menneske.
Forbindelsene mellom mennesker er også uavhengig av tid og
sted. Det er den erfaringen vi leter etter her.
Koreografen selv opplever at kampen for indre harmoni er tilspisset av ytre forhold i dag.
– Jeg er veldig opptatt av hva som skjer med oss i urbaniseringen
og i den materialistiske orienteringen som verden beveger seg
mot. Baksiden av denne utviklingen er at veldig mange er
ensomme og ulykkelige fordi vi skal oppnå så mye. Urbane mennesker søker høyt og lavt etter måter å finne ro på. Kanskje har
det å gjøre med at vi må akseptere våre forutsetninger og
begrensninger bedre. Jeg tror det grunnleggende behovet i oss
er bestandig.
Opplevelsen av tid er således et sentralt omdreiningspunkt for
MAN som starter i en slags hektisk nåtid for å bevege seg mot
en tilstand av tidløshet. Men de to dansekunstnerne vil først
og fremst invitere publikum til et felles rom for refleksjon.
– Vi er alle offer for vår egen definisjon av tid. Karakteren i forestillingen finner ro i en tilstand bortenfor et «før» og et «etter».
Men hele livet er en reise. For meg som har forflyttet meg fra
India til Norge, har jeg lært at det aldri er slik at man kommer til
en endelig destinasjon, mener Sudesh Adhana.
– Jeg vil bruke min stemme til å si noe som jeg mener er viktig,
men jeg ønsker ikke å postulere hva som er galt og riktig her
i verden, til det er livet for sammensatt. Balanse er ikke en konstant størrelse. Hver dag må man arbeide for å gjenskape den,
sier Sølvi Edvardsen.
the individual and that each and every one of us is really trying
to become the best version of ourselves. It is a naïve idea, but
I choose to believe it. Only by working with ourselves as individuals can we be able to function peacefully in the relationships
that life and society are made up of.”
For Sudesh Adhana the solo format was up to now unexplored
territory.
“The thought of doing a solo performance was at first quite frightening. But the fear quickly disappeared when we got started with
the process. I experience the format as very rewarding because
I must relate to something I can avoid being confronted with
when there are several of us dancing together. For me it opens
up a space in which a great deal of reflection can take place.”
HUMAN BEING, NOT DOING
Through gravity and humour, the production’s exploration of the
layers behind pretension and façades is strengthened by the
character on stage representing two different cultures.
“Culture is only a part of us, as we all have qualities that are
independent of it. That’s why I am so fond of this project, because
it says something essential about what it means to be a human
being. The links between people are also independent of time
and place. That is the experience we are searching for here.”
The choreographer herself finds that the struggle for inner
harmony is heightened by external factors today.
Hetain Patel (IN/UK)
American Boy
Som gutt var Hetain Patel en ivrig imitator, og særlig rolleskikkelsene i de amerikanske
filmene øvet han seg på til han identifiserte seg fullstendig med dem. I American
Boy gjenoppliver han inntrykk av karakterer fra barndommen: Spiderman, agent
Smith fra Matrix, Eddie Murphy, Bruce Lee og mange andre – i en leken og sømløs
syntese av verbale og fysiske imitasjoner. Forestillingen er et humoristisk og personlig
blikk på hvordan identiteter formes, og vi blir ristet litt i vår oppfatning av hvem vi er.
“I am very interested in what urbanization and the materialistic
orientation of the world today are doing to us. The flip side of
this development is that very many people are lonely and
unhappy because we are supposed to achieve so much. Urban
people seek high and low for ways to find peace. Perhaps it has
to do with the fact that we must know better how to accept our
circumstances and limitations. I believe the fundamental need
we have inside of us is unchanging.”
”Både et selvportrett og en refleksjon over populærkulturen som langt på vei former
oss, enten vi er klar over det eller ikke”, sier han selv om American Boy.
The experience of time is as such a key fulcrum for MAN which
starts in a kind of hectic present moment to then move towards
a state of timelessness. But the two dance artists above all want
to invite the audience into a shared space for reflection.
As a boy Hetain Patel was an avid actor-impersonator; in particular he worked with
characters from the American movies until he identified with them completely.
In American Boy he brings to life characters from his childhood: Spiderman, Agent
Smith from Matrix, Eddie Murphy, Bruce Lee and many more in a playful and seamless synthesis of verbal and physical impressions. This work is a humorous
and personal take on how identities are formed and shakes up our conceptions
of who we are.
“We are all victims of our own definition of time. The character
in the production finds peace in a state outside of a ‘before’ and
‘after’. But all of life is a journey. For me, someone who has
moved from India to Norway, I have learned that it’s never the
case that you reach a final destination,” Sudesh Adhana states.
“I want to use my voice to say something I believe is important,
but I don’t want to postulate what is right and wrong here in the
world. Life is too complex to be able to do that. Balance is not
a constant entity. Every day one must work to recreate it,” says
Sølvi Edvardsen.
42
Photo: Hetain Patel
Hetain Patel har indisk bakgrunn, men er født og oppvokst i Storbritannia hvor han
primært jobber med foto, video, skulptur og installasjoner, og de senere årene også
som koreograf. Kropp og identitet er kjerneelementer i hans kunstneriske praksis,
og American Boy fra 2014 er hans første soloshow. Patel er siden 2014 New Wave
Associate Artist ved Sadler’s Wells I London.
Writer and performer Hetain Patel
Dramaturges Eva Martinez, Michael
Pinchbeck
Choreographic associate Lorena Randi
Light design Jackie Shemesh
Costume Hetain Patel
Video, set design Jackie Shemesh
& Hetain Patel
Production Manager Austin Lawler
Digital consultant Barret Hodgson
Hetain Patel Manager Gwen Van Spijk
Co-produced and commissioned
Sadler’s Wells, London
Co-produced BDE London 2012
Consortium
Duration 55 minutes
Development is supported by Mercy,
Liverpool, and Penned in the Margins,
London.
American Boy is supported with public
funding by the National Lottery through
Arts Council England.
POST TALK BY
SHANTI BRAHMACHARI
Shanti Brahmachari is currently working
in Norway as a freelance director, dramaturge and producer for the Artxchange and
Artistic Director of TekstLab/Artxchange.
She has 25 years of experience in the
performing arts in Norway, Great Britain
and internationally.
Supported by Fritt Ord
The performance is presented in
collaboration with Dansens Hus Norway.
“Both a self-portrait and a reflection upon the popular culture that to a large degree
shapes us, whether we are aware of it or not,” he says about American Boy.
Hetain Patel is of Indian descent, born and raised in Great Britain where he works
primarily with photography, video, sculpture and installation, and in recent years,
also as a choreographer. The body and identity are core elements of his artistic
practice and American Boy from 2014 is his first solo show. Since 2014 Patel
has been a New Wave Associate Artist at Sadler’s Wells in London.
43
Photo: Hetain Patel
Hetain Patel
INTERVIEW
Relasjonell identitet
Relational identity
Text: Torunn Liven
Hetain Patels humoristiske imitasjoner av popkulturelle forbilder reiser komplekse spørsmål om
identitet og fellesskap i You Tube-generasjonen.
– Jeg ønsker å lage noe som inviterer folk inn i en samtale
om hvem vi er som en utveksling på en likeverdig måte slik
at tilskueren selv kan føle seg som en del av verket, sier konseptkunstneren som har truffet tidsånden og begeistret dansescenen
med sitt subtile grep om menneskelig identitet som en bokstavelig talt bevegelig størrelse.
I britisk-indiske Patels særegne kombinasjon av dans, performance og teater, remixes kulturelt ladet materiale med forbindelser til spørsmål om rase og klasse på en måte som gjør at
latteren åpner opp for tankevekkende destabilisering av identitet.
Den produktive multikunstnerens samplede dansefortelling
Who am I? Think Again (2013) har snart tre millioner treff på TED
Global, og som billedkunstner deltar han på den prestisjefylte
Venezia-biennalen i år med en Spider-Man liknende skulptur
i gress. Men i Patels kunstneriske univers er den dokumentariske
bruken av imitasjoner verken parodi eller kulturkritikk.
– Jeg er veldig glad i å imitere fordi det krever at jeg lytter presist
til noe utenfor meg selv. Denne lyttingen er for meg nøkkelen
til å kunne ha en utveksling med andre. Imitasjonene er en antropologisk studie av meg selv og publikum i et forsøk på å komme
til klarhet i hvem jeg er på en mest mulig ærlig måte. For voksne
er ikke imitasjon sett på som like akseptabelt som hos barn, men
det er en usunn fornektelse av at vi som mennesker lærer best
gjennom å kopiere andre.
ISOLASJON OG FELLESSKAP
Hetain Patel
British-Indian visual artist and performing
artist, born in Bolton in 1980.
Since his debut in 2004 his work has won
international acclaim at The Royal Opera
House, Frieze Art Fair, Sadler’s Wells, Tate
Britain, Bodhi Art, Sydney Festival and at
Ullens Centre for Contemporary Art, Beijing.
44
Patel is represented internationally by
the gallery Chatterjee & Lal, Mumbai, and
participant in the year’s Venice Biennale
as a part of Doug Fishbone’s installation
Leisure Land Golf.
I oppveksten lurte han stadig søsteren sin ved å herme etter
slektninger i telefonen og etterlignet sine største helter, Bruce
Lee og Spider-Man. Men mest av alt utviklet han en kameleons
tilpasningsevne for å overleve rasisme i den nord-engelske indu­
stribyen Bolton dit hans indiske foreldre emigrerte fra Øst-Afrika
på slutten av 1960-tallet.
– Hele min eksistens og mitt arbeid springer ut av det faktum
at jeg har vokst opp i et veldig rasistisk samfunn. Som barn
Hetain Patel’s humorous impersonations of role
models from pop culture raise complex questions
about identity and community for the You Tube
generation.
“I would like to create something that invites people to take part
in a conversation about who we are, in the form of an exchange
on an equal footing so the spectator can feel like a part of the
work,” says the concept artist who has nailed the spirit of the
times and been received with enthusiasm in the dance world
with his subtle grasp of human identity as a literally mobile entity.
In Patel’s distinctive combination of dance, performance and
theatre, culturally charged materials connected to issues of race
and class are remixed in a way that incites laughter opening up
for a thought-provoking destabilization of identity. The productive multimedia artist’s sampled dance story Who am I? Think
Again (2013) has soon reached three million hits on TED Global,
and as a visual artist he is taking part in the prestigious Venice
Biennale this year with a Spider-Man-like sculpture of grass.
But in Patel’s artistic universe, the documentary use of impersonations is neither parody nor cultural criticism.
“I enjoy doing impersonations because it requires me to listen
acutely to something outside of myself. I experience this listening as the key to being able to have an exchange with others. The
impersonations are an anthropological study of myself and the
audience in an attempt to gain clarity about who I am in the most
sincere possible manner. For adults impersonations are not
viewed as being as acceptable as they are for children, but I see
that as an unhealthy denial of the fact that we as people learn
best by mimicking others.”
ISOLATION AND COMMUNITY
While he was growing up he tricked his sister all the time
by impersonating relatives over the phone and doing impersonations of his biggest heroes, Bruce Lee and Spider-Man. But most
of all he developed a chameleon-like adaptability as a strategy
to survive racism in the northern English industrial city of Bolton,
where his parent settled after emigrating from East Africa in the
late 1960s.
45
Photo: Hetain Patel
Photo: Hetain Patel
The Spider-Man pose also has
connotations to the Indian low
caste who where not supposed to
rise above the ground in the
presence of others.
In It’s growing on Me (2008) Patel tries to develop the same hairstyle as his dad when he came to England from Kenya at the end of the 1960s.
opplevde jeg mye fysisk og mental mobbing fordi jeg var den
eneste som var mørk i huden. Det verste med mobbing er opplevelsen av at det er noe grunnleggende feil med deg, man gir de
andre rett. Jeg var sint på moren min fordi jeg ikke var hvit
og skammet meg over alt som var indisk. Det var smertefullt
da, men i dag er det en uvurderlig erfaring, og jeg kunne ikke være
mer takknemlig. Mine foreldres historie som immigranter
er en uuttømmelig kilde til inspirasjon for meg. I dag er de alltid
tilstede på premierene mine. Når de opplever at jeg spiller for
fulle saler og de selv nærmest er de eneste mørkhudede blant
publikum, er det for dem en enorm aksept av deres liv.
Historien om sosial isolasjon og stigmatisering i den tidligere
kolonimakten fortsetter å være grunnleggende for kunstner­
skapet, og Patels uttalte ønske om å nå sitt publikum.
“My entire existence and my work stem from the fact that I grew
up in a very racist society. As a child I experienced a great deal
of physical and emotional bullying because I was the only darkskinned person at school. The worst thing about bullying is the
experience that there is something fundamentally wrong with
you, you allow others to define you. I was angry at my mother
because I wasn’t white and was ashamed about everything
Indian. It was painful then, but today the experience is invaluable,
and I couldn’t be more grateful. My parents’ history as immigrants
is an unending source of inspiration for me. Today they always
attend my premieres. When they experience me performing for
full-to-capacity theatres and they are virtually the only darkskinned people in the audience, for them this is an enormous
acceptance of their life.”
His history of social isolation and stigmatization in the former
colonial power continues to be fundamental for his work and
informs Patel’s explicit wish to reach his audience.
– Min intensjon som kunstner er å skape forbindelser til det som
på en eller annen måte er blitt marginalisert. Det er kjernen i alt
jeg driver med. Men jeg har selv et like stort behov som alle andre
for å kvitte meg med fordommer og stereotype forestillinger. Jeg forsøker nær«It is Patel’s skilled precision in
mest å riste av meg representasjonens
realising an almost seamless
byrde for å kunne arbeide med mer subtile
harmony
of his culturally and
lag ved mitt forhold til verden. Det er viktig for meg at kunsten aktivt gjør livet mitt
historically divergent source
bedre. For eksempel ble forholdet mitt til
material
that gives his installafaren min helt annerledes etter at jeg laget
tions a distinctive resonance.»
et par videoarbeider med han.
“My intention as an artist is to create
connections with those who in one way or
another are marginalized. That is the core
of everything I work with. But personally
I have as great a need as everyone else to
rid myself of prejudices and stereotypical
perceptions. I attempt in a sense to shake
off the burden of representation so as to
be able to work with more subtle levels of
my relationship to the world. It is importThe Guardian
ant to me that art actively makes my life
ET HELT NYTT ROM
better. For instance, my relationship to my
35-åringen er utdannet billedkunstner, og
father changed completely after I did two video works with him.”
han stiller ut ved ledende gallerier i Storbritannia og i India. Patel
var flink på skolen, men suveren i kunstfag, og kunne lage et
A WHOLLY NEW SPACE
identisk oljemaleri av et fotografi fra han var tenåring.
The 35-year-old is a formally schooled visual artist, represented
– Det var den ene egenskapen som fikk meg til å føle meg
by leading galleries in Great Britain and India. Patel was a good
spesiell som barn. Tegning og maling ble en slags forløsende
student, but he truly excelled in art subjects and could create
kanalisering av angst.
an identical oil painting of a photograph from the time he was
a teenager.
Men som billedkunstner opplevde han etter hvert at de populære
fotografiene hans med egen kropp som medium utviklet seg
“It was the one quality that made me feel special as a child.
til å bli et eksotisk objekt for tilskuerens utenforstående blikk.
Drawing and painting became a kind of cathartic channelling
Et vendepunkt ble at videoen Dance like your Dad (2009) førte
of anxiety.”
til sterke personlige reaksjoner fra publikum.
But as a visual artist, he eventually discovered that his popular
– Jeg var frustrert over fremmedgjøringen jeg opplevde med
photographs using his own body as a medium developed into
fotografiene, og ble veldig glad og opprømt da folk som så Dance
an exotic object for the spectator’s external gaze. A turning point
like your Dad begynte å snakke til meg om sin egen far, selv om
was the video Dance like your Dad (2009) which provoked strong
det for meg var et veldig personlig verk. Jeg følte meg plutselig
personal reactions from audiences.
46
mye nærmere betrakteren, og erfaringen ble retningsgivende
for det videre arbeidet mitt.
Det var en lykkelig tilfeldighet at han inntok scenekunsten da
et galleri i 2010 inviterte ham til å gjøre et videoverk om til en
forestilling som siden ble invitert med på en omfattende turné
til institusjoner som Royal Opera House og Southbank Centre.
“I was frustrated over the alienation I experienced with the
photographs, and was very pleased and elated when people who
saw Dance like your Dad began talking to me about their own
fathers, even though for me it was a highly personal work.
I suddenly felt much closer to the viewer, and the experience
subsequently came to define the direction of my work.”
It was by happy coincidence that he went into the performing
arts, when a gallery invited him to do a live work for a production
– Den umiddelbare kontakten med publikum åpnet opp et helt
nytt rom for meg. På scenen har jeg i større grad enn i galleriet
that was later invited on an extensive tour of institutions such as
muligheten til å ta folk med på en reise. Det føles som om jeg
the Royal Opera House and Southbank Centre.
har blitt omfavnet av scenekunsten som
har støttet meg og gjort det mulig å bruke
“The immediate contact with the audience
«My entire existence
tid på mediet.
opened up a wholly new space for me.
and my work stem from the fact I find that on stage I have to a greater
extent than in the gallery the opportunity
IDEBASERT KROPPSKUNST
that I grew up in a very racist
to bring people along on a journey. It feels
For eksempel opptrer Spider-Man-kostysociety.»
as if I have been embraced by the
met han selv laget til forestillingen Ameperforming arts in that I have received
rican Boy som et slags readymade objekt
financial support, which made it possible for me to dedicate time
i fotoutstillingen Baa’s House (2015), eller i en dekorert utgave
to the medium. But my work as a performer and as a visual
i Letter to Peter Parker (2015). Patel tilbragte fire måneder med
artist mutually feed each other.”
å påføre kostymet et nitid takkebrev i tekstilmaling hvor han
sammenstiller biografien til mannen under Spider-Man-drakten
CONCEPTUAL BODY ART
med sin egen.
For example, the Spider-Man costume he made himself for the
– Sannheten er at jeg elsker populærkulturen, og virkelig har et
production American Boy performs as a kind of readymade
dypt ønske om å oppleve hvordan det er å ha på seg en slik drakt.
object in the photo exhibition Baa’s House (2015), or in a decoJeg har hoppet fra sofaer siden jeg var fem år gammel, og jeg tror
rated version in Letter to Peter Parker (2015). Patel spent four
fascinasjonen for figuren kommer av at han er en av få supermonths applying a meticulous thank-you note in textile paint
helter som er basert på den typiske leseren; en slags nerd som
to the costume whereby he juxtaposes the biography of the man
er for beskjeden til å snakke med jentene og som blir plaget av
beneath the Spider-Man costume with his own.
de andre gutta, akkurat som meg som barn. Batman er millionær
og Superman er utenomjordisk, men Peter Parker er som tegne“The truth is that I love pop culture and I really have a deep desire
serielesere flest. Med en drakt som dekker hele kroppen går det
to experience how it is to wear such a costume. I have been
heller ikke an å lese hvilken hudfarge han egentlig har. Genistrejumping off couches since I was five years old, and I believe the
fascination with the character comes from his being one of the
ken er at den gir stor anledning til identifikasjon.
few superheroes who is based on the profile of the typical reader.
På scenen er Patel autodidakt, og han gir sin etniske bakgrunn
He’s a kind of nerd who is too shy to talk to girls and who is picked
mye av æren også for evnen til å overskride kunstneriske genre.
on by the other boys, just like I was when I was a child. Batman
is a millionaire and Superman extraterrestrial, but Peter Parker
is like most comic book readers. With a costume that covers the
– Jeg tror at det å være født tospråklig gjør at man tidlig blir klar
over at det ikke bare finnes én måte å gjøre ting på. Dette
entire body, it is not possible to determine the actual colour
47
DANSENS HUS
nedfeller seg som en intuitiv forståelse av mangetydighet og at
verden ikke er homogen. Utdannelsen min forfektet en idébasert
måte å arbeide på hvor det var helt opp til deg selv hvordan
du ville anvende ulike tilgjengelige medier. Styrken i en slik tilnærming er at det du gjør kommer fra en kjerne i deg, og ikke fra
mediet eller noe annet utenfor deg selv. Jeg har alltid hatt et stort
behov for å bevege meg, og den kanskje største utfordringen for
meg var å gi meg selv lov til å jobbe med noe som ble sett på
som ren underholdning innenfor billedkunsten. Men som alltid
handlet også det mest om mine egne fordommer.
Han føler allikevel et visst press knyttet til det å opptre på samtidsdansens fremste arenaer.
– Det må være så høy kvalitet at forestillingen ikke kommer med
en forklaring på at jeg ikke er utdannet danser. Hvis arbeidet er
bra nok tror jeg ikke folk egentlig bryr seg om hvilken genre man
skal plassere det i. Jeg klarer ikke å forestille meg at jeg kommer
til å arbeide med noe som ikke har å gjøre med kroppen min.
Den er det mest umiddelbare jeg har, og enhver kropp kan kjenne
seg igjen i en annen. En forestilling helt uten ord ville være det
mest skrekkinngytende for meg å gjøre overfor et dansepublikum,
men så liker jeg jo godt skremmende utfordringer, ler Patel.
Bruken av humor som metode, med Eddie Murphy som forbilde,
var et mer alvorlig skritt å ta enn å bevege seg inn i scenekunsten.
– Humor har alltid vært en viktig del av min personlighet, selv
om jeg var veldig sjenert som barn.
Men som kunstner var jeg bekymret for at folk ikke ville ta meg
alvorlig dersom jeg fikk dem til å le. Til slutt ble jeg mer selvsikker
med hensyn til det, fordi uttrykket ble mer personlig og nettopp
derfor traff tilskueren med større kraft. Da jeg vokste opp
på 1980-tallet fantes det ingen indere på TV. Det nærmeste
vi kom en person med min hudfarge var Eddie Murphy. Jeg elsket
hans utrolige måte å være morsom på om rasespørsmål uten
å innta noen slags offer-rolle. Til og med mine hvite venner ville
være Eddie Murphy.
Multikunstneren er i gang med et filmprosjekt og en bok,
og vurderer muligheter for å presentere arbeidet sitt utenfor
kunstinstitusjonene.
– Jeg ønsker å jobbe mer med å nå dem som ikke vanligvis ser
kunst eller dans, kanskje via kanaler som folk ikke føler seg
beklemt med å oppsøke, som kino, TV eller YouTube. Jeg vil nok
innerst inne gjerne at arbeidet mitt skal kunne utgjøre en politisk
forskjell. Uansett hvor gøy jeg synes jobben min er, så er det
jo en grunn til at jeg holder på med den.
On stage Patel is self-taught, and he attributes his boundless
audacity with regard to transgressing artistic genres to his ethnic
background.
“I believe that growing up bilingual causes you to understand
at an early age that there is not only one way of doing things. This
establishes in you an intuitive understanding of ambiguity, and
of how the world is not homogenous. My education advocated
a conceptual way of working, where it was completely up to you
how you would employ different available media. The strength
of such an approach is that what you do comes from a core inside
of you, and not from the medium or other things outside
of yourself. The need to move has always been a strong passion
in my body and the perhaps greatest challenge of working
on stage was rather about giving myself permission to work in
a field that was viewed as entertainment within the visual arts.
But as always, this was again mostly about my own prejudices.”
He nonetheless feels a certain pressure related to performing
in the leading venues of contemporary dance.
“The quality of the work must be of such a high calibre that
it need not offer an explanation about my not being a trained
dancer. If the work is good enough I don’t think that people really
care about which genre they should define it under. A production
completely without words would be the most terrifying thing for
me to do in relation to a dance audience, but then I do enjoy
scary challenges,” Patel laughs.
The use of humour as a method on the other hand, with Eddie
Murphy as a role model, was a more serious step to take than
that of moving into the performing arts.
“Humour has always been an important part of my personality,
even though I was very shy as child. But as an artist I was worried
that people wouldn’t take me seriously if I made them laugh.
Eventually I became more self-confident about it, because the
expression became more personal and therefore also had
a greater impact on the spectator. When I grew up in the 1980s,
there were no Indians on television. The closest we came to
a person with my skin colour was Eddie Murphy. I loved his
incredible way of being funny about racial issues without falling
into the role of a victim. Even my white friends wanted to be
Eddie Murphy.”
The multimedia artist is underway with a film project and a book
and is considering the possibilities of presenting his work outside
of the art institutions.
“I want to work more with reaching an audience who does not
usually see art or dance, perhaps through channels that people
don’t feel uncomfortable about seeking out, such as a cinema,
the telly, or You Tube. I guess deep down I would like my work
to make a political difference. Regardless of how much I enjoy
my job, in the end that is the reason why I am doing it.
48
SAT. 24/10 19.00
SUN. 25/10 19.00
Hovedscenen
of his skin. The stroke of genius is that the character provides
great possibilities for identification.
Photo: Chris Van Der Burght
les ballets C de la B & KVS (BE/CG)
Coup Fatal
Coup Fatal er først og fremst en konsert, skapt gjennom utveksling og møter,
på tvers av kulturer. Forestillingen gir uttrykk for en glede som trosser død og vold.
Alain Platel vil dele et budskap med mer kraft enn den sedvanlige markering av sorg
og medfølelse. På tross av at mange mennesker lever under uverdige og farlige
forhold - scenografien i Coup Fatal er bygget av patronhylser funnet i kongolesiske
krigs­soner - overlever de med gleden og livslysten i behold. En opprørsk livslyst!
13 utøvere fra Kinshasa og utfolder seg i Alain Platels koreografi. Komponisten
Fabrizio Cassol og gitaristen Rodriguez Vangama er de musikalske regissørene.
Musikernes bredde gjør at tradisjonell kongolesisk populærmusikk, rock og jazz blander seg med barokkfraser på naturlig og frodig vis. Det oppstår et nytt og spennende
samtidsunivers rundt kontratenoren Serge Kakudjis arier, både scenisk og musikalsk.
Alain Platel startet les ballet C de la B i 1984. Kompaniet knytter til seg en rekke ulike
kunstnere, og de har stor suksess i hele verden med forestillingene sine. Det er tredje
gang C de la B gjester Oslo og Dansens Hus.
Performers/musicians Serge Kakudji
(contertenor), Deb’s Bukaka (balafon),
Cédrick Buya (percussions), Tister Ikomo
(xylophone), Bouton Kalanda (likembe),
Silva Makengo (likembe), Bule Mpanya
(chorus), Jean-Marie Matoko (percussions),
Erick Ngoya (likembe), Costa Pinto (acoustic
guitare), 36 Seke (percussions), Russell
Tshiebua (chorus), Rodriguez Vangama
(electric guitar)
Conductor Rodriguez Vangama
Artistic direction Alain Platel
Musical direction Fabrizio Cassol
Concept Serge Kakudji, Paul Kerstens
Set design Freddy Tsimba
Light design Carlo Bourguignon
Sound Max Stuurman
Costumes Dorine Demuynck
Artistic direction assistant Romain Guion,
Isnelle da Silveira
Production KVS & les ballets C de la B
Co-production Théâtre national de Chaillot
(Paris), Holland Festival (Amsterdam),
Festival d’Avignon, Theater im Pfalzbau
(Ludwigshafen), TorinoDanza, Opéra de Lille,
Wiener Festwochen (Vienne)
Duration 1 hour 45 minutes
Supported by Ville de Bruxelles, Ville de
Gand, Brussels Hoofdstedelijk Gewest,
Vlaamse Gemeenschapscommissie,
Province de la Flandre-Orientale, Autorités
flamandes
The performance is presented in
collabo­ration with Dansens Hus Norway.
Coup Fatal is first and foremost a concert, created through cross-cultural exchanges
and encounters. The production expresses a joy that defies death and violence. Alain
Platel wants to share a message more powerful than the usual compassion and
commemoration of grief. Although many people are living under inhumane and
dangerous conditions − the scenography of Coup Fatal is built out of cartridge cases
found in Congolese war zones – they survive with their joy and hunger for life intact.
A rebellious zest for life!
The expressions of 13 performers from Kinshasa unfold in Alain Platel’s choreo­graphy.
The composer Fabrizio Cassol and guitar player Rodriguez Vangama are the musical directors. The musicians create a rich and natural mix of traditional Congolese
pop music, rock and jazz with Baroque phrases. A new and exciting contemporary
universe emerges from tenor Serge Kakudji’s arias, both theatrically and musically.
Alain Platel started les ballet C de la B in 1984. The company collaborates with
a range of different artists and their productions have had great success worldwide.
This is the third time that C de la B visits Oslo and Dansens Hus Norway.
49
DEN NORSKE OPERA & BALLETT
DEN NORSKE OPERA & BALLETT
SAT. 17/10 18.30
MON. 19/10, TUE. 20/10 18.00
Scene 2
WED. 21/10 19.30
THUR. 22/10 19.30, SAT. 24/10 18.00
Hovedscenen
Choreography Hege Haagenrud
Costumes Hege Haagenrud
Music/sound Rebekka Karijord
Light design Martin Myrvold
Photo Siren Lauvdal
Dramaturgy Mads Sjøgård Pettersen
Text/voice over Per Fugelli m.fl.
Dancers Aase With, Brian Toney,
Siv Ander, Gerard Lemaitre
One Flat Thing Reproduced
The choreographer has collaborated with
Stian Danielsen, Merete Hersvik, Camilla
Tellefsen and Annelise P. Shack in the
shaping of the movement material.
Choreography assistent Anne Lise
Pettersen Rønne
Co-production The Norwegian National
Opera & Ballet
Duration 50 minutes
Supported by Arts Council Norway
and Audio and Visual Fund.
The performance is presented in
collaboration with the Norwegian
National Opera & Ballet
URPREMIERE
Choreography, set design and light design
William Forsythe
Music Thom Willems
Costumes Stephen Galloway
Steptext
Choreography, set design and light design
William Forsythe
Music Johann Sebastian Bach
Photo: Siren Lauvdal
Back to the Future
Hege Haagenrud (NO)
Use my Body while it’s still Young
Hvordan kan man motarbeide stereotypien om det gamle mennesket som eksentrisk
eller skremmende? Den gamle kroppen er frarøvet sensualitet og degradert til noe
annenrangs som har tilbakelagt sin funksjon, mener Hege Haagenrud. Er vi redde for
vår egen forgjengelighet, er det derfor vi unngår den gamle kroppen? I Use my Body
while it’s still Young vil koreografen omdefinere vår tids besettelse av det nåtidige,
synliggjort gjennom dyrkingen av ungdommen og enkeltmenneskets ønske om
å fjerne fysiske spor av alder.
Rebekka Karijords sang «Use my Body while it’s still Young» og musikkvideoen
der Siv Ander danser, var utgangspunktet for forestillingens tittel og idé. I forestillingen medvirker fire legendariske dansere i alderen 65–79 år, tidligere dansere
fra Nasjonalballetten, Cullbergbaletten og Nederlands Dans Theater.
Hege Haagenrud arbeider i grenseland mellom dans og teater, med utstrakt bruk av
video og tekst. Forestillingene hennes vises hyppig på utenlandske scener, blant
annet gjestet forestillingen How to be alone Dance Umbrella i London i oktober 2014.
How can one counteract the stereotype of an elderly person as eccentric or frightening? The elderly body has been robbed of its sensuality and degraded to something
second-rate that has fulfilled its function, according to Hege Haagenrud. Are
we afraid of our own mortality, is that why we avoid the elderly body? In Use my
Body while it’s still Young the choreographer seeks to redefine our obsession with
the shiny and new, which finds expression in our cultivation of youth and individuals’
desire to remove any physical signs of aging.
Rebekka Karijords song “Use my Body while it’s still Young”, and the music video
where Siv Ander dances, was the starting point for the title and idea of the production.
In the performance four legendary dancers participate, 65–79 years of age, former
dancers in the Norwegian National Ballet, the Cullberg Ballet and Nederlands Dans
Theater.
Hege Haagenrud works within the areas of both dance and theatre, with extensive
use of video and text. Her productions are often staged in theatres abroad, and the
work How to be alone was presented at Dance Umbrella in London in October 2014.
50
Photo: Erik Berg
Nasjonalballetten (NO)
William Forsythe/Alan Lucien Øyen
Back to the Future
Dette programmet rommer to tøffe,
korte balletter av den amerikanske
koreograf­legenden William Forsythe og
et nytt verk av Nasjonalballettens hus­
koreograf, Alan Lucien Øyen.
This programme offers two short, edgy
ballets by the legendary American choreographer William Forsythe and a new
work by the Norwegian National Ballet’s
house choreographer Alan Lucien Øyen.
Forsythe viser oss hvilke uendelige
muligheter som finnes i ballettspråket.
Han bruker den klassiske teknikken til
å skape en dynamisk kunstform for vår
egen tid. Lyd, lys, mørke, bevegelser og
scenografi utgjør gjerne en rå og renskåren helhet i hans arbeider. I One Flat
Thing, reproduced danner 20 bord og
dansernes kropper og bevegelser et sinnrikt og pulserende system. Uttrykket er
fartsfylt, dynamisk og fascinerende.
Forsythe shows us the infinite possibilities found in the language of ballet.
He employs classical technique to create
a dynamic art form for our time. Sound,
light, darkness, movement and scenography often constitute a raw and
precisely sculpted whole in his works.
In One Flat Thing, reproduced, 20 tables
and the dancers’ bodies and movement
create an ingenious and pulsating
system. The expression is fast-paced,
dynamic and fascinating.
Steptext fra 1985 er et av Forsythes signaturverk, en ballett for tre menn og
en kvinne, til Bachs barokkmusikk. Den
høstet stor begeistring da den ble vist av
Nasjonalballetten i 2013.
Kvelden avsluttes med et nytt verk av
Alan Lucien Øyen. Tid, forventninger og
en tidsreise er stikkord for Back to the
Future, som byr på lekker, leken og stilren
dans.
Choreography and costumes
Alan Lucien Øyen
Set design Åsmund Færavaag
Light design Martin Flack
Dancers The Norwegian National Ballet
Total duration 2,5 hours
The performance is presented in
collaboration with the Norwegian
National Opera & Ballet.
URPREMIERE
Steptext from 1985 is one of Forsythe’s
signature works, a ballet for three men
and one woman to Bach’s Baroque
music. It was received with widespread
enthusiasm when it was presented by the
National Ballet in 2013.
The evening concludes with a new work
by Alan Lucien Øyen. Time, expectations
and a journey through time are keywords
for Back to the Future, which offers
exquisite, playful and stylistically pure
dance.
51
RIKSTEATRET
THUR. 22/10 18.00
Storegull
KULTURHUSET HAUSMANIA
CODAhaus
Concept Duda Paiva, Nancy Black
Performer Duda Paiva
Direction Nancy Black
Multimedia /technique Hans C Boer,
Mark Verhoef, Wilco Alkema
Co-production Figurteatret i Nordland NO,
Festival Mondial de Théâtre des Marionnettes FR, Black Hole Theatre AUS, Korzo NL,
Laswerk /DudaPaiva Company.
Duration 70 minutes
The performance is presented in
collaboration with Riksteatret the Norwegian National Touring Theatre
16.–18. oktober & 22.–24. oktober
GRUSOMHETENS TEATER / PODIUM / HIMMELROMMET / CAFÉEN
Photo: Petr Kurecka
Duda Paiva (BR/NL) i samarbeid
med Figurteatret i Nordland (NO)
BLIND
Dikteren Heinrich von Kleist ga på begynnelsen av 1800-tallet dansere og skuespillere det ikoniske rådet å gå til
dukketeatret for å lære hvordan man
skulle lage stor bevegelseskunst.
Nå er sjansen her! Den brasilianske danseren og dukkekunstneren Duda Paiva
er i Oslo.
52
In the early 19th century, the poet Heinrich von Kleist gave dancers and actors
iconic advice on how to learn to create
great movement art: attend a puppet
show. We now have our chance! The Brazilian dancer and puppeteer Duda Paiva
is in Oslo.
Duda er spesielt kjent for sine soloforestillinger, hvor han kombinerer nettopp dans og dukker. Hans forestillinger
er virtuose og estetisk vakre, fulle av lun
ironi og også provoserende i sin tematikk.
Duda is especially well-known for his solo
productions where he combines dance
and puppets. His productions are virtuous and aesthetically beautiful, full
of subtle irony and also thematically
provocative.
I BLIND benytter Duda energisk og
direkte interaksjon med publikum, dans,
musikk, figurteater og projeksjoner til
å bygge et portrett av en kunstner
og hans arbeid. Handlingen er dels selvbiografisk, dels universell. Duda eller
hvermannsen utforsker sine drifter, sitt
håp, sin frykt og sine feil i sin søken etter
en meningsfull plass i felleskapet.
In BLIND Duda uses energetic and direct
interaction between the audience, dance,
music, puppet theatre and projections to
build a portrait of an artist and his work.
The story is in part autobiographical, and
in part universal. Duda or everyman
explores his drives, hopes, fears and
mistakes in his search for a meaningful
place in society.
BLIND er en co-produksjon med Figurteatret i Nordland. Figurteatret ligger
i Stamsund i Lofoten og er et internasjonalt produksjonssenter for figurteater.
BLIND is a co-production with Figur­
teatret of Nordland. Figurteatret
is located in Stamsund, Lofoten and is
an international production centre for
puppet theatre.
Photo: Andre Wulf
Hausmania er et kunstnerdrevet kulturhus organisert på grunnlag av anarkistiske ideer. CODAhaus blander kunstnerkreftene
på Hausmania og andre aktuelle kunstnere og prosjekter som
klinger med stedets identitet. Programmet har fokus på queer
tematikk, med lokale og internasjonale kunstnere, konserter,
performance, workshop, samtaler og filmvisning. I tillegg får
vi se Grusomhetens Teater på hjemmebane, DE GRØNNE,
improviserte møter mellom scenekunstnere og dansere i battle
organisert i samarbeid med Soul Sessions Oslo.
Hausmania is an artist-run cultural center organized on the
basis of anarchist ideas. CODAhaus blends Hausmania-based
artists and other relevant artists and projects that coincide with
Hausmania´s identity. The program focuses on queer themes,
with local and international artists, concerts, performances,
workshops, discussions and film. In addition, we will see
Grusomhetens Teater - in their own theater, THE GREEN
ONES, improvised encounters between artists, and dancers in
battle - organized in collaboration with Soul Sessions Oslo.
Podium vil være sentral møteplass og festival-lounge med eget
program, fest med hotte DJs, mat og drikke. Bring your wig and
dancing shoes!!!
Podium will be the central meeting place and festival lounge
with its own program, parties with hot DJs, food and drinks.
Bring your wig and dancing shoes!!!
Kuratert av Inger-Reidun Olsen og Marianne Skjeldal.
Curated by Inger-Reidun Olsen and Marianne Skjeldal.
CODAhaus er støttet av Oslo kommune.
CODAhaus is supported by the Municipality of Oslo.
53
CODAhaus PROGRAMME
KULTURHUSET HAUSMANIA
FRI. 16/10
18.00 Festival lounge / PODIUM
18.00 – 19.30 Workshop House with Malkom / SUBSDANS
19.00 Lars Øyno «Lament» Prologue to a future play about Jesus Christ / GRUSOMHETENS TEATER
21.00 Marie Bergby Handeland – THE GREEN ONES / GRUSOMHETENS TEATER
21.30 - 01.00 Club with Dj Grøn / PODIUM
SAT. 17/10
14.00 - 19.00 Battle – House and Experimental CODAyouth / CODAhaus / GRUSOMHETENS TEATER NB! Alcohol & drug-free event!
19.00 Festival lounge / PODIUM
20.00 Improvising duo Ulrik Ibsen Thorsrud and Kristin Ryg Helgebostad / PODIUM
22.00 - 03.00 Club with Dj R-Zo, Paris. Directed by SSO, Soul Sessions Oslo / PODIUM
SUN. 18/10
18.00 Lounge / PODIUM
18.30 Maja Roel/Lowri Rees I slipped in between two wor(l)ds / GRUSOMHETENS TEATER
20.00 Gunnar Franck Lonely Souls Bar / PODIUM / CAFÉEN
21.30 Steffi Lund Absolutely untitled / GRUSOMHETENS TEATER
THUR. 22/10
12.00 - 17.00 Keith Hennessy / Queer failure & virtuosity workshop / HIMMELROMMET
17.00 - 21.00 Lounge / PODIUM
FRI. 23/10
12.00 - 17.00 Keith Hennessy / Queer failure & virtuosity workshop / HIMMELROMMET
17.00 Lounge / PODIUM
19.00 Sabina Jacobsson / The Confrontation - Video / PODIUM
22.00 Dromedar og Kompani F Performance concert / PODIUM
23.00 - 01.00 Club with Dj (TBA codadancefest.no/CODAhaus) / PODIUM
SAT. 24/10
14.00 Keith Hennessy A queered life - Artist talk / CAFÉEN (opens at 1 PM)
16.00 Ulf Nilseng – en TOYBOYS produksjon Be-longing, work-in-progress / PODIUM
17.30 Sara Vienna Queer Sarcasm exhibition / PODIUM
20.30 Mange Debauch Body High / PODIUM
22.00 Keith Hennessy and Svein Egil «Zweizz» Hatlevik Performance / PODIUM
23.00 - 03.00 PARTY! with Dj Deadswan / PODIUM
FRI. 16/10
18.00 Festival lounge / PODIUM
18.00 – 19.30 Workshop House with Malkom / SUBSDANS
In collaboration with Souls Sessions Oslo
Supported by Arts Council Norway
19.00 Lars Øyno
«Lament» Prolog til en fremtidig forestilling om Kristus
GRUSOMHETENS TEATER
Forestillingen konsentrerer seg om kvinnenes gråt ved korset.
Formmessig opererer vi med et helt nakent rom – uten dekor
og rekvisitter. To kvinner, i en musikalsk, stereofonisk dialog,
som skaper arketypiske tegn for sorg gjennom kropp og
stemme, inspirert av den moderne jazzens anarki.
As prologue to a future play about Jesus Christ, the performance
focuses on the women grieving by the cross. Compositionwise,
the stage is completely empty - without decoration and props.
Two women, in a musical, stereophonic dialogue, creating
archetypal signs of grief through body and voice, inspired by
the anarchy of modern jazz.
Cast Hanne Dieserud and Sara Fellman
Light design Jan Skomakerstuen
Director Lars Øyno
21.00 Marie Bergby Handeland
DE GRØNNE
GRUSOMHETENS TEATER
Vi kan strekke armene. Vi kan lukke øynene. Vi har gode skulderledd og kan stjele epler i noens hage. Vi popper popkorn med stort
engasjement. Koreograf og initiativtaker, Marie Bergby Handeland,
har lenge interessert seg for ikke-trente kropper og nå også
iscenesettelsen av disse.
THE GREEN ONES is a tribute to the attempt. Choreographer
and initiator, Marie Bergby Handeland, has for a long time been
interested in the qualities of the non-trained body and now the
staging of these bodies.
Choreography and initiative Marie Bergby Handeland
Performers Hallvard Surlien, Sissel J. Bakken, Bjarne Søltoft
and Kristoffer A. Kostveit
Photo and video Marie Bergby Handeland
21.30 - 01.00 Club with Dj Grøn
SAT. 17/10
14.00 - 19.00
Battle - House and Experimental CODAyouth/ CODAhaus /
GRUSOMHETENS TEATER
NB! Alcohol & drug-free event!
54
Soul Sessions Oslo / CODAhaus / CODAyouth/
GRUSOMHETENS TEATER
Calling all dancers with different backgrounds!
Host Camilla Tellefsen (NO)
DJ R-Zo (FR)
Battle info and sign up codadancefest.no/CODAhaus
and codadancefest.no/CODAyouth
14.00 Doors open
14.00 - 14.45 Registration and warm up
14.45 - 15.15 Preselection House
15.15 - 15.45 Preselection Experimental
Judges choose top 8 in both categories
HOUSE BATTLE
16.00 - 16.15 Quarterfinals
16.15 - 16.30 Semifinale
16.30 - 16.40 Judge solos
16.40 - 16.50 Finale
Judges Malkom (FR), Chriz Nypan (NO), Adrien Goulinet (FR)
Prize money 1500,- NOK
EXPERIMENTAL
17.00 - 17.15 Quarterfinals
17.15 - 17.30 Semifinals
17.30 - 17.40 Judge solos
17.40 - 17.50 Finale
Judges Malkom (FR), Chriz Nypan (NO), Hanna Mjåvatn (NO)
Prize money 1500,- NOK
18.00 - 19.00 JAM
CODAyouth is supported by Arts Council Norway.
20.00 Improviserende duo
Ulrik Ibsen Thorsrud og Kristin Ryg Helgebostad / PODIUM
Kristin Ryg Helgebostad er danser og koreograf. Kristin lager
egne stykker, samarbeider med andre kunstnere og er utøver.
Hun er blant annet aktuell med Jordjenta, Av Historisk Grunn,
LOUDSPEAKERS, ME TOO og Lulleli for Fruholmen Fyr.
Ulrik Ibsen Thorsrud er trommeslager med base i Oslo. Hoved­
prosjektet hans er trioen Parallax som siden 2008 har spilt i store
deler av verden. Han liker å samarbeide på tvers av kunstformer
og har jobbet med dans, teater, film og videokunst.
Kristin Ryg Helgebostad is a dancer and choreographer, producing
her own works, collaborating with other artists as well as being a
performer. She is currently presenting Soil Girl, On historical
ground, LOUDSPEAKERS, ME TOO and Lulleli for Fruholmen Fyr.
Ulrik Ibsen Thorsrud is a percussion improviser based in Oslo.
Since 2008 he has toured all over the world with his main project
Parallax. He likes to collaborate with other art forms, and has
worked with dance, theatre, film and video art.
22.00 – 03.00 Club with Dj R-Zo (FR) directed by SSO,
Soul Sessions Oslo (age limit 20 years) / PODIUM
55
SUN. 18/10
THUR. 22/10
SAT. 24/10
18.00 - 00.00 Lounge / PODIUM
12.00 - 17.00 Keith Hennessy Queer failure & virtuosity
To dagers workshop
HIMMELROMMET
14.00 Keith Hennessy A queered life – Artist talk
CAFEEN (Caféen åpner kl. 13)
18.30 Maja Roel/Lowri Rees
I slipped in between two wor(l)ds
GRUSOMHETENS TEATER
I slipped in between two wor(l)ds handler om karakteren «Hin».
Ulike forestillinger knyttet til det mannlige og kvinnelige under­
søkes, og prosjektet antyder muligheten for en større variasjon
av væremåter som mann, kvinne eller «in-between». Forestil­
lingen blander et filmatisk og scenisk uttrykk, og balanserer
mellom det komiske, tragiske og eksistensielle.
I slipped in between two wor(l)ds is about the character ”Hin”.
Various perspectives related to the male and female is examined,
and the project suggest the possibility of a greater variety of ways
to be a man, woman or in-between. The performance mixes
a filmatic and a scenic expression, and balances between
the comical, tragic and the existential.
With and by Søvnløs Maja Roel and Lowri Rees
20.00 Gunnar Franck Lonely Souls Bar
PODIUM / CAFÉEN
En dystopisk minimusical
De inviteres herved til å bevitne The Lonelely Souls Bars indre
liv og drama , på et sted like utenfor rotteracet. Innbyggerne
vil vise deg glimt av sine liv der, mens musikken spiller! Vi ønsker
å underholde, og vil gjøre vårt beste for å hindre ubehagelige
sannheter i å forstyrre forestillingen.
A dystopian minimusical
You are hereby invited to witness the inner life and drama
of The Lonely Souls Bar, a place just outside the rat-race. The
inhabitants will show you glimpses of their lives there, and the
music will play! We hope to entertain, and will do our very best
to keep unpleasant realities from disturbing the show.
- Master of Ceremonies
21.30 Steffi Lund
Absolutt uten tittel
GRUSOMHETENS TEATER
Forestillingen ble laget til Europride Oslo 2014, og vist som del
av Pride House-programmet på Litteraturhuset. Den udefinerbare karakteren i stykket er koreografens (sceniske) alter ego.
Forestil­lingen forteller ingen historie, og er helt improvisert.
Absolutely untitled
This performance was originally made for Europride Oslo in 2014
and was shown as part of the Pride House programme at the
House of Literature. The indefinable character in the piece is the
choreographer’s alter ego’. The piece tells no story, and is totally
improvised lasting 30 minutes. There will be a brief aftertalk.
Welcome!
By and with Steffi Lund
Set design Turid Ousland
Workshopen avholdes i samarbeid med PRAXIS Oslo.
Mer info på codadancefest.no/CODAhaus og codadancefest.no/
CODAworkshop
The workshop will be organized in collaboration with PRAXIS Oslo.
Read more at codadancefest.no/CODAhaus og codadancefest.
no/CODAworkshop
17.00 - 21.00 Lounge / PODIUM
FRI. 23/10
12.00 - 17.00 Keith Hennessy
Queer failure & virtuosity Workshop / HIMMELROMMET
17.00 Lounge / PODIUM
19.00 Sabina Jacobsson – Oppgjøret / The Confrontation
- Video / Podium
I Oppgjøret leker Jacobsson seg med en av episodene i David
Lynchs TV-serie Hotel Room, Getting Rid of Robert. Gjennom sine
personlige studier av andre kunstneres verk, viser Jacobsson frem
et bilde av vår evne og vilje til å ekskludere våre medmennesker.
Queer collapses when we try to frame or define it. That’s the
good news! In a performative talk of post-queer experimentation, Keith will talk about making queered art or being queered
by art and how to use queer to read white christian terrorism
and ISIS´ cultural production.
The performance band Dromedar has developed for the CODA
festival a unique concert in collaboration with Kompani F.
Dromedar
Vocal, Synth
Annette Stav Johanssen
Strings, effects
Carl Fredrik Berg
Drums Tommi Damstuen
Sound engineer, synth Tobias Eide
Kompani F
Dancers Ingvild Isaksen & Ping F. Storm
Director Pernille Lindstad
In collaboration with Svein Egil Hatlevik. Real time living and
dying using dance and noise, fucked up poetics and queer
presence.
23.00 - 03.00 PARTY! med Dj Deadswan / PODIUM
Ulf Nilseng – en Toyboys produksjon
I Be-longing tar de for seg maktstrukturer, særlige de språklige,
som de mener begrenser måten vi tenker på når det dreier seg
om kjønn og seksualitet.
Performancebandet Dromedar har utformet til CODA festivalen
en enestående konsert i samarbeid med Kompani F.
I samarbeid med Svein Egil Hatlevik. Å leve og dø i sanntid ved
å benytte fans og støy, føkka poetikk og skeiv tilstedeværelse.
17.30 Sara Vienna Queer Sarcasm exhibition / PODIUM
Directed and produced by Sabina Jacobsson
Sound Anthony Barratt
Starring Vitor Antonio Monico Truzzi, Terje Tjøme Mossige,
Karstein Solli, Marius Kjos, Ulf Nilseng
The bass is your guts, the voice is your oceans, the keys are
your fingernails, the drums are your heart. We are the instruments
embracing your bodies!
22.00 Keith Hennessy Untitled (Oslo 2015) I samarbeid med
Svein Egil «Zweizz» Hatlevik Performance / PODIUM
Hennessy directs CIRCO ZERO, and was a member of the
collaborative performance companies: Contraband (with Sara
Shelton Mann), CORE, Cahin-caha, and cirque bâtard.
Be-longing, work-in-progress
22.00 DROMEDAR og Kompani F
- Move the sound; Hit your body
Performancekonsert / PODIUM
A performance artwork looking to free the body from all taboos
and tethers. We are free and we will always be it.
16.00 Ulf Nilseng – en Toyboys produksjon
Be-longing, work-in-progress / PODIUM
In The Confrontation Jacobsson plays with an episode from
Lynch’s TV-series Hotel Room. Through personal studies of other
artists’ work, this work’s theme exceeds an interpersonal level,
- the drama set in a homosexual context, presenting an image
on our own ability and will to exclude our fellow humans.
23.00- 01.00 Club with Dj / PODIUM
56
Queer kollapser når en prøver å definere det. Det er den gode
nyheten! I en performativ snakk om eksperimentering i postqueer vil Keith snakke om å lage queer kunst eller å bli queer´
et av kunst, og hvordan benytte queer til å forstå hvit kristen
terrorisme og ISIS´ kulturelle produksjon.
20.30 Mange Debauch Body High / PODIUM
En forestilling som er ute etter å frigjøre kroppen fra alle tabuer
og fortøyninger. Vi er frie, og vil alltid være det.
Be-longing er et samarbeid mellom billedkunstner Kai Rennes
og danser Ulf Nilseng.
Ulf Nilseng har gjennom flere år blitt kjent med et døvemiljø
i Havanna og mye av videomaterialet som vises i forestillingen,
er filmet der. Nilseng har virket i gruppen Toyboys siden 2002,
sammen med Terje Tjøme Mossige.
Be-longing is a collaborative project by visual artist
Kai Rennes and dancer Ulf Nilseng.
Be-longing is about power structures, particularly those
in language, which the artists view as imposing limitations
on our thinking about gender and sexuality.
Ulf Nilseng has for a number of years spent time with a
community of the deaf in Havana and a good deal of the video
material shown in the production was filmed there. Nilseng
has been a member of the group Toyboys since 2002, along
with Terje Tjøme Mossige.
ON CULTURAL INFLUENCE
“Living and residing in Norway gives me the
ENQUETE
opportunity to be able to express and have
Ulf Nilseng
the opinions I want and that is not usual in
large parts of the world. That has given me
the possibility to be able to experiment as an
artist and to be innovative by taking the
chances that entail. But it also implies that on
many of my journeys, among these to Cuba, I have seen how
other people’s freedom of expression is restricted and what this
does to you as a human being. I am privileged to have been born
and raised in a country which to a great extent makes it possible
to be different and the person I want to be in the world. Even
though there are great differences here as well, and a lot of
prejudices.”
ON BELONGING AND HOME
“Belonging for me is the place where I can be at home and feel
free as a human being. Where the similarities are greater than the
differences. As a homosexual it is natural for me to find belonging
in gay communities, but I also feel at home in communities of
artists, as if they are my family.”
Concept Ulf Nilseng, Kai Rennes
Choreography, direction Ulf Nilseng
Set design Olav Myrtvedt
Performers Huy Le Vo, Ulf Nilseng
Video Kai Rennes
Photo: Kai Rennes
57
Photo: Trine & Kim Designstudio
Photo: Trine & Kim Designstudio
THUR. 15/10 13.00 NORDIC BLACK THEATRE / CAFETEATRET
Nordic Black Theatre
Panta Rei Danseteater (NO)
I WISH HER WELL
Forestillingen tar utgangspunkt i dagbøkene til en seksten år gammel jente
som i dag er 85. Hun har sjenerøst delt sine tanker og erfaringer med dansere
og koreografer. Hennes små, men samtidig universelle historier fortelles både
gjennom lydbildet og danserne på scenen.
I wish her well har høyt tempo, er intrikat og har mye kontaktarbeid.
En forestilling som beveger og engasjerer. Den britiske komponisten Nathaniel
Reed har tonesatt forestillingen med melodiøs og stemningsfull musikk.
SAT.17/10 - SUN. 18/10 10.00 – 16.00 MUSIKKTEATERHØYSKOLEN
Choreography Anne Holck Ekenes,
Pia Holden
Music Nathaniel Reed
Scenography Fiona Chivers
Costumes Caroline Drønen Ekornes
Light design Peter Albers
Dancers Julie Drønen Ekornes, Silje Bævre
Lian, Henriette Hamli, Berit Lundene
Producer Panta Rei Danseteater
Duration 40 minutes
Supported by Den kulturelle spaserstokken,
Oslo kommune.
The performance is presented in collaboration
with Nordic Black Theatre.
I wish her well vil turnere Cafeteatret, eldresentre og sykehjem i Oslo. Under
turneen vil Solbjørg Ekenes, kvinnen på 85 og dagbøkenes forfatter, delta.
Hun vil både gi en kort introduksjon til forestillingen og engasjere alle i en
enkel dans, som også kan gjøres sittende.
The production is based on the diaries of a 16-year-old girl who is now 85.
She has generously shared her thoughts and experiences with dancers and
choreographers. Her small, but at the same time universal stories are told
through the soundscape as well as the dancers on stage.
CODA +
I wish her well moves at a rapid pace, and is intricate with a lot of contact work.
It is a production that moves and engages. The British composer Nathaniel
Reed has written a melodious and evocative musical score for the production.
Nytt av året er CODA+, et tilbud for
seniorer - og til eldre på bo- og service
sentre. Det er festivalens ønske å skape
nye rom og fellesskap rundt dansen
– for hele befolkningen.
I wish her well will go on tour to Cafeteatret, to seniors’ centres and nursing
homes in Oslo. During the tour Solbjørg Ekenes, the 85-year old woman and
author of the diaries, will take part. She will give a short introduction to the
performance and also involve everyone in a simple dance which can also be
done while seated.
58
Photo: Rodolphe Martin
New this year is CODA+, a programme
for senior citizens - and for the elderly at
residences and service centres. Our wish
is to create new spaces and connections
around the experience of the art of dance
– for everybody.
Photo: Marlon Davidson
SAT. 17/10 - SUN. 18/10 14.00 - 17.00 / OPERA
CODA Workshop
CODA Workshop
Mark Tompkins & Mathieu Grenier
BE A STAR!
David Roche
ASHTANGA VINYASA YOGA
Med utgangspunkt i at alle er stjerner - de vet det bare ikke
- skal vi arbeide med å skape NUMRE, med alle ingredienser
som finnes når det kommer til kunsten å underholde!
David’s workshop introduserer Ashtanga Yoga i tradisjonen
av Sri K. Pattabhi Jois. Gjennom bruk av imaginære bilder
og utforskning av anti-gravitasjonsløft i kroppen, hjelpes
utøveren til å finne en effektiv bruk av pust på et høyere nivå
av bevissthet, rytme, balanse og flyt i utførelsen av asanas.
Med særlig svakhet for improvisasjon, humor og transfor­
masjon jobbes det med dans, musikk, sang, tekst, body
percussion og stepp – med kjente standardlåter
i bakgrunnen…
Tompkins & Grenier har samarbeidet siden 2010. I fire år
har de utforsket den amerikanske teaterhistorien og skapt
en forestillingstrilogi inspirert av de kjente sjangrene:
Black’n’Blues, et minstrel show, Opening Night,
en vaudeville og Showtime – en musikal.
Starting from the principle that everyone is a STAR but
simply ignores it, we will work on the creation of NUMBERS
with all the ingredients of the art of entertaining! With a
special affection for improvisation, humor and shift, we will
practice dance, music, song, text, body percussion, a zest
of tap dance, with a few standards as background sound…
David Roche har studert og undervist bevegelse i 45 år.
Undervisningen inneholder ulike metoder og praksis fra
egne erfaringer som danser, koreograf, artist og yogin.
David’s workshop introduces Ashtanga Yoga in the tradition
of Sri K. Pattabhi Jois. The workshop includes the use of
specific imagery to aid focus, incorporating the imagination
to guide the investigation of anti-gravity areas of lift within
the human body, thereby assisting the performer of yoga
in finding an efficient use of breath and a higher level of
awareness, rhythm, balance and flow in the execution
of asanas.
David has studied and taught movement for 45 years.
His teaching incorporates the lessons gleaned from his
career as a dancer, choreographer, artist and yogin.
Tompkins and Grenier have collaborated since 2010.
For four years, they have explored the history of American
theatre, creating a trilogy of shows inspired by popular forms:
BLACK’N’BLUES a minstrel show, OPENING NIGHT
a vaudeville and SHOWTIME a musical.
Presented in collaboration with Puro Yoga.
Entrance through the Opera’s administration by the seaside.
Registration www.codadancefest.no/kategorier/workshop
The workshop is presented in collaboration with
Musikkteaterforum
DAVID ROCHE
Registration www.codadancefest.no/kategorier/workshop
MON. 19/10 – WED. 21/10 / 08.00 – 10.00 /
ROM FOR DANS
59
Photo: JoãoGarcia
SAT. 17/10 / 16.00 – 18.00 / BÆRUM KULTURHUS
Photo: Bart Grietens
WED. 14/10 – FRI. 16/10 09.00 – 14.00 / ROM FOR DANS
Photo: Private
MON. 19/10 – WED. 21/10 10.00 – 12.00 / ROM FOR DANS
Photo: Håkan Larsson
THUR. 22/10 – SAT. 24/10 09.00 – 13.00 / ROM FOR DANS
Compagnie Accrorap
PRODA CODA Workshop
PRODA CODA Workshop
PRODA CODA Workshop
STREETDANCE
Martin Kilvady
CONTEMPORARY WORKSHOP
Stella Zannou
CONTEMPORARY CLASS
Rasmus Ölme
CONTEMPORARY WORKSHOP
Martin Kilvady er opprinnelig fra Slovakia og er en av
grunn­leggerne av Les SlovaKs Dance Collective. Han har
siden 2001 forberedt trening for profesjonelle dansekompanier, holdt åpne workshops og underviser jevnlig
ved danseutdanninger. Workshopen fokuserer på å arbeide
simultant med kropps­arbeid, teknikk, følelse av å danse,
kreativitet og frihet, utøvelse, glede og arbeidsetikk. Kilvady
ønsker å inspirere dansere til å utvikle sine egne metoder
gjennom kunnskap, observasjon og intuisjon.
Stella Zannou er opprinnelig fra Athen og grunnla Smack
Dance Company i sitt hjemland Hellas. Hun bor nå i Berlin
hvor hun arbeider som frilans danser, pedagog og koreograf.
Etter en karriere som danser grunnla Rasmus Ölme
kompaniet REFUG i Sverige (2001). Siden da har han
produsert egne verker og underviser verden over. Ölme
fullførte sin doktorgrad i koreografi ved Dans och Cirkushögskolan i mai 2014. Fra januar 2015 er han leder for danseutdanningen ved Den Danske Scenekunstskole i København.
Høsten 2015 skal han også undervise i kunstpedagogikk ved
et nytt studie­tilbud ved NTNU i Trondheim. Ölmes arbeidsmetode vektlegger koreografi som generator for struktur.
Kader Attou og hans Compagnie Accrorap er blant de
fremste representanter for fransk hip hop/samtidsdans
og er streetdans-pionerer i Frankrike. Kompaniets uttrykk
er en syntese av streetdance, akrobatikk og samtidsdans,
prinsipper som denne workshopen bygger på.
Attou har latt seg inspirere av mangfoldige bevegelsesuttrykk
og kunstneriske møter på reiser til mange land. Han tror på
det å utforske, utveksle og dele, skape dialog og bygge broer.
Kader Attou and his Compagnie Accrorap are among the
foremost representatives for French hip hop/contemporary
dance and are street dance pioneers in France. The company’s
artistic expression is a synthesis of street dance, acrobatics
and contemporary dance, principles on which this workshop
is based.
Attou has found inspiration in a diversity of movement
expressions and artistic encounters on journeys to many
countries. He believes in exploration, exchange and sharing,
in creating dialogue and building bridges.
For youth age 13 – 18. Intermediate / Advanced
Presented in collaboration with Bærum Kulturhus,
Regional Centre for Dance
I klassen eksperimenterer hun med ulike bevegelseskvaliteter som kombinerer teknikk og dynamikk med personlig
tolkning, med mye akrobatisk innflytelse og en forkjærlighet
for gulvet. Realisering av ekstern stimuli. Veksling mellom
passive og aktive roller og improvisasjonsoppgaver som
bidrar til å utvikle personlige kvaliteter vektlegges.
Martin Kilvady originates from Slovakia and is one of the
founders of Les SlovaKs Dance Collective. Since 2001 he
has been preparing training programs for professional dance
companies, guiding open workshops and being a regular
teacher in dance academies. The workshop simultaneously
cultivates body work, technique and sense of dancing,
creativity and freedom, performance, enjoyment and work
ethics. Kilvady aims to inspire dancers in building up their
own dance method using knowledge, observation and
intuition.
Stella Zannou originates from Athens, and she formed
Smack Dance Company in her native Greece. She currently
lives in Berlin, working as a freelance dancer, teacher and
choreographer. In her class she tries out different movement
qualities, combining technique and dynamics with personal
interpretation, with a lot of acrobatic influence and love for
the floor. Emphasis is on the switch between passive and
active roles and on improvisation tasks that help personal
qualities evolve.
Info: www.proda.no
Info: www.proda.no
After his career as a dancer, Rasmus Ölme founded his
group REFUG in Sweden (2001). Since then he produces
his own work and teaches worldwide. In May 2014 he
finished his PhD in choreography at Dans och Cirkushög­
skolan. Since January 2015 he is head of dance education
at the Danish National School of Performing Arts in
Copen­hagen. Ölmes working methods propose choreography
as that which generates structures.
Info: www.proda.no
Registration and info [email protected]
60
61
ANDRE WORKSHOPS (lukket) / OTHER WORKSHOPS
14/10 – 21/10
Mark Tompkins / Mathieu Grenier
BE A STAR!
For studenter i samarbeid med Norges Dansehøyskole / For students at The Norwegian College of Dance
Nacera Belaza
•
•
•
the human level (the body as part of an All)
the existential level (the state of mind of the interpreter)
the poetic level (discovery of a choreographic writing and universe)
Photo: Hervé Abbadie
WED. 14/10 09.00 – 15.00 / LITTERATURHUSET OSLO
Photo: Robert Benschop
WED. 21/10 13.30 – 15.00 / BÆRUM KULTURHUS
For studenter i samarbeid med Skolen for Samtidsdans / For students at Skolen for Samtidsdans
Külli Roosna / Kenneth Flak
Workshop for og med elever ved St. Hallvard vgs i samarbeid med Bærum Kulturhus, Regionalt Kompetansesenter for dans / Workshop for students at St. Hallvard vgs in collaboration with Bærum Kulturhus, Regional
Centre for Dance
Kultur og migrasjon
Mini - seminar
Europa står overfor svært viktige spørsmål om migrasjon,
mobilitet og identitet. Den politiske responsen på immigra­
sjonen har til nå vært begrenset til et spørsmål om sikkerhet.
Hva er galt med naturen?
Europa må imidlertid ta utfordringen som ligger i å få bedre
kunnskap og bevissthet om sitt eget kulturelle mangfold
og synliggjøre en mulig europeisk identitet, full av variasjon.
Hvordan kan kulturell dialog styrke vår forståelse av kulturelt
mangfold og migrasjon?
Culture and Migration
A European seminar
How can cultural institutions in Europe contribute
to an intercultural society?
An open conference organized by EUNIC Norway
Photo:Rodolphe Martin
Photo: Nacera Belaza
Photo: Robert Benschop
Conferancier Kyrre Texnæs, Creator of Movements
Supported by Fritt Ord
Europe is facing very important issues on migration, identity
and mobility. The political response on immigration has
until now been confined on a security problem. Nevertheless,
Europe must also step up to the challenge of deepening
its knowledge and awareness of its own cultural diversity
and also to bring out a possible European identity steeped
in diversities. How can the intercultural dialogue enhance
our understanding of cultural diversity and migration?
Urpremiere i Operaen, Oslo, 27. – 30. januar 2016.
Billetter: operaen.no | 21 42 21 21
62
FOTO :
Kom og ta del i uopplevde utfordringer med bevegende og uventede vibrasjoner!
Neolab by Knowit
En forestilling der dans og levende musikk møtes – signert Carte Blanche.
I «av carte blanche» utsetter vi oss for det uberegnelige, det oppstår en ‘live’ dialog
mellom publikum, kompaniet og de ulike musikalske gjestene. Dette møtet skaper
forskjellige opplevelser fra forestilling til forestilling og fra by til by.
Helge Hansen / Carte Blanche
av carte blanche
The seminar is part of the opening of the CODA festival
and the presentation of La Zon-Mai / Musée de l’histoire
de l’immigration / Paris-France.
Registration and info
codadancefest.no/kultur-og-migrasjon
Gjennom dypøkologien til Arne Næss har tenkning om
naturen fått en sentral plass i norsk filosofi. Mange forskere
sier at vi nå befinner oss i Antropocen, menneskets tidsalder.
Vi lever i en natur som vi mennesker for en stor del innretter
etter våre egne interesser. Men noe er tydeligvis galt med
naturen – ting går ikke etter planen. Hvor går vi herfra?
Er teknologi en del av løsningen eller selve problemet?
Og hvordan kan kunsten bidra til å sette miljøpolitisk
dagsorden?
I panelet
Nikki Schei, førstekandidat fra
Miljøpartiet De Grønne i Bærum
Morten Tønnessen, førsteamanuensis i filosofi ved UiS
Kenneth Flak, danser og koreograf
Konferansier Kyrre Texnæs, Creator of Movements
Støttet av Fritt Ord
What’s wrong with nature?
Through Arne Næss’ Deep Ecology, thinking about nature
has acquired a central position in Norwegian philosophy.
Many researchers say that we now find ourselves in
Anthropocene, the Age of Man. We live in relation to
nature largely by manipulating it to serve our own interests.
But something is clearly wrong with nature – things are
not going according to plan. Where do we go from here?
Is technology a part of the solution or the problem?
And how can the arts contribute to determining the
environmental policy agenda?
Supported by Fritt Ord
In collaboration with Bærum Kulturhus
- Regional Centre for Dance.
63
hotell
Det nye nabolagshotellet
for kulturnæringene langs
Akerselva.
Midt i den pulserende og kreative nye bydelen på
Vulkan, bare 10 minutters gange fra Karl Johan og
Grünerløkka, med Mathallen, DOGA og Dansens
Hus vegg i vegg.
Photo: Elisabeth de Lange
SAT. 10/10 & SAT. 17/10 / 13.00 – 14.00 / OPERATAKET
SAT. 17.10. / 17.30–18.00 /VULKANOMRÅDET
Danseimprovisasjon
på Operataket
Dans i Vulkanområdet
Dans i Vulkanområdet med studenter fra
Norges Dansehøyskole
Semiprofesjonelle dansekunstnere
12 dansestudenter fyller Vulkanområdet med over­
raskende bevegelse og dans.
CODA-festivalen arrangerer to store danseimprovisasjoner
med semiprofesjonelle dansere i samarbeid med Norges
Dansehøyskole.
Dance improvisation in the Vulkan area
With intriguing dance movements 12 dance students
from The Norwegian Dance College spread across the
Vulkan area.
Semi-professional dancers
The CODA festival creates two large-scale dance improvisations on the roof of the Opera building in collaboration
with the Norwegian Dance College.
Concept and student guidance Bibbi Winberg
Concept and student guidance Bibbi Winberg
Sign up [email protected]
SAT. 17/10 / 21.00 & SAT. 24/10 / 16.00 & 21.15 / HAUSMANIA OMRÅDET
Dans i bybildet
www.pshotell.no
64
Dans langs veien til neste forestilling
Opplev dans langs veien til neste forestilling! Studenter
fra Skolen for Samtidsdans viser stedsspesifikke arbeider
langs publikumstraseene mellom forestillinger.
Dance on the way to the next performance
Experience dance along the way to the next performance!
Students from Skolen for Samtidsdans present site-specific
works along the audience pathways between performance
venues.
Concept and student guidance by Skolen for Samtidsdans
65
peugeot.no
NYHET: Peugeot 208
MED PRISVINNENDE MOTOR!
Det enestående førstevalg
Du betjener verdensmarkedet.
Det gjør vi også.
208 Allure 1,2 PureTech 82 hk KUN KR. 199.9 0 0,L AV T FORBRUK ⁄⁄ SPORT Y DESIGN ⁄⁄ LET TK JØRT OG LET T Å PARKERE ⁄⁄ EKSKLUSIV T K JØREMIL JØ
L ANSERINGSTILBUD:
VINTERHJUL OG METALLIC L AKK INKLUDERT
SPAR TOTALT KR. 15.50 0,-
GODT UTST YRT MED: Automatisk nødbrems i bytrafikk • DAB+
radio, Berøringsskjerm • Blutooth handsfree • Gjenspeiling av smarttelefon i berøringsskjerm • Innvendige og utvendige kromdetaljer
Aluminiumsfelger • LED -kjørelys • Klimaanlegg • El-vinduer
Fjernbetjent sentrallås • Automatisk tenning av kjørelys
Priser inkl. frakt og leveringsomkostninger levert Drammen. CO2 utslipp fra 102 g/km. Drivstofforbruk v/blandet kjøring fra 0,45 l/mil.
Forbehold om trykkfeil. Bildet er illustrasjonsfoto og utstyr kan avvike. Importør Bertel O Steen as.
NYE PEUGEOT 208
Bertel O. Steen Skøyen/Maritim
Drammensveien
207-209
66
Tlf: 67 91 66 30 • www.bosskoyen.no
Bertel O. Steen Økern
Økernveien 147 • Tlf: 23 37 92 00
www.bosokern.no
Din viktigste prioritet er at varene dine kommer dit de skal
- ikke hvordan de kommer dit. Med vårt globale nettverk kan vi
Bertel O. Steen Buskerud
Vestre Linnesvei 8 • Lierstranda
Tlf: 32 22 61 00
Bertel O. Steen Jessheim
Energiveien 11 • Tlf: 63 97 93 00
www.bosjessheim.no
Bertel O. Steen Lillestrøm
Nittedalsg. 4 • Tlf: 64 84 75 00
www.boslillestrom.no
Bertel O. Steen Asker & Bærum
Løxaveien 5 • Tlf: 67 18 25 00
www.bosab.no
kombinere frakt via bane, sjø, vei og luft slik at varene dine kommer
frem uansett hvor i verden de skal. Sikkert, forutsigbart, raskt og til
riktig tid. Uansett ditt transportbehov, fra enkle forsendelser til
komplekse logistikkprosesser, har vi skreddersydde løsninger som
gjør din frakthverdag enklere.
La oss hjelpe deg, se : www.dbschenker.com/no.
67
NASJONALBALLETTEN PRESENTERER:
KULTUR HVER DAG
Vi gir deg kulturstoff hver dag, hele uka.
HØYDEPUNKTER
SESONGEN 15/16
På fredag gir vi deg i tillegg en avis spekket med
enda mer kulturstoff, samt en guide som gir deg en
oversikt over hva som skjer i helga.
n
vise
agsa
S
I
T
A
GR ker
D
Prøv
i 3 u s DA
sm
Send 012
til 2
• MANON 19. SEP.—16. OKT.
• BACK TO THE FUTURE 21. OKT.—8. NOV.
• NØTTEKNEKKEREN 4.—22. DESEMBER
• ANNA KARENINA 20. FEBRUAR—15. MARS
• MESTERAFTEN KYLIÁN: BLACK & WHITE
14. APRIL—10. MAI
• A SWAN LAKE 27. MAI—20. JUNI
• GALLA MED NASJONALBALLETTEN 16.—18. JUNI
Kjøp billetter på operaen.no,
på telefon 21 42 21 21 eller i vår billettluke.
68
OPERAEN.NO
Kári Freyr Bjørnsson, Claudia Schreiber
Sechs Tänse / Mesteraften Kylián: Black and White
Foto: Erik Berg
Alt du trenger på den tiden du har
69
CULLBERGBALETTEN (SE)
«HIGHLIGHTS»
11.-13. NOVEMBER KL. 19:00
DANSENSHUS.COM
Koreografi:
Trajal Harrell «the return of the modern dance»
Eszter Salamon «reproduction»