Livet langs en grense - Universitetet i Tromsø

Transcription

The Barents Institute/Barentsinstituttett
Everyday life on the border
Welcome to
the Barents Institute:
border identities
Aileen with her dog Hugo overlooking Kirkenes.
(Photo: GG)
By Aileen A. Espíritu, Director, The Barents Institute
Editor’s note:
We are 5!
And no more is it timely than now to
celebrate ourselves, The Barents Institute! We celebrate the fact that we are
in a community in Northern Norway
in the border zone with Russia that is
vibrant, inquisitive, frank, jovial, and
incredibly smart. It was this community that saw the need for a research
institute that explained and illuminated border relations and activities with
our enormous neighbour to the East,
Russia, and it is to them that we owe
our existence and identity. And so, on
our 5th anniversary we give you -- our
community, back what we have learned from you over the past 5 years.
These are your stories, your desires
to cross borders and transcend old
politics, and your wonder and inquisitiveness about the neighbourhood
in which you live -- our neighbours
to the East and South to our Barents
neighbours and to the European
continent.
Your inquisitiveness drives our research and development agenda. In
other words, we are listening and taking action to be more relevant to this
community in the High North on the
border with Russia and Finland, and
at the centre of The Barents Region.
Of course, what we have here in our
2
••• Universitetet i Tromsø
5th Anniversary Special Issue publication is but a very small part of what
we would like to present, but it gives
you an idea of The Barents Institute’s
direction in the future.
We also celebrate our inclusion into
the University of Tromsø family. For
us, and this community, it only signals
opportunities, opportunities, and
more opportunities. The Barents
Institute aims to be the window to
The University of Tromsø for the
community of East Finnmark, and the
window to Russia for The University
of Tromsø community. Our ambition
is also to be a significant player in the
regional development in Finnmark as
a research and outreach Centre of The
University of Tromsø. In this special
issue, we also offer you our Barents
20/20 Proust Questionnaire as answered bravely by Rector Jarle Aarbakke
Thus our vision for the future is
through knowledge production and
capacity building in Norway on the
European borderlands and the High
North located in the Barents Region,
with the aim to serve both the local
and the global, the community in
which we are located and those
around the world interested in border
and High North issues. At its core, The
Barents Institute at The University of
Tromsø aims to build excellent competence and expertise on borders and
border regions in The Barents Region
and beyond.
Our doors and our minds are open!
Welcome to The Barents Institute, a
research Centre at the University of
Tromsø!
Velkommen til
Barentsinstituttet:
grense-identiteter
Av Aileen A. Espíritu, Instituttleder, Barentsinstituttet
Redaktøren har ordet:
Vi er 5!
Og aldri har det vært så riktig som
nå å feire oss selv, Barentsinstituttet!
Vi feirer det faktum at vi befinner oss
i et lokalsamfunn i Nord-Norge, i en
felles grensesone med Russland, i et
samfunn som er pulserende, søkende,
åpent, hyggelig og utrolig smart.
Det var dette samfunnet som selv
så behovet for et forskningsinstitutt
som kunne forklare og belyse grenserelasjoner og samhandling med vår
enorme nabo i øst, Russland, og det
er dette samfunnet vi skylder å takke
for vår eksistens og vår identitet. Og
derfor vil vi på vår 5-årsdag gi dere,
menneskene i vårt lokalsamfunn,
tilbake noe av det vi har lært av dere
gjennom disse 5 årene som har gått.
Det er deres historier, deres trang til
å krysse grenser og overvinne gamle
forestillinger og politiske oppfatninger, og om deres undring og søken
etter kunnskap om nabolaget som
dere lever i – med Barents-naboer i
sør og øst, og med det Europeiske
kontinentet.
Det er deres undring som er driveren
for vår forskning og setter dagsorden
for hvordan Barentsinstituttet skal
utvikle seg videre. Med andre ord, vi
lytter og handler for at vi skal bli enda
mer relevant i og for dette samfun-
net i det høye nord, med grense til
Russland og Finland, i sentrum av
Barentsregionen. Det er selvsagt at
det vi presenterer her i dette spesielle
jubileumsheftet når vi fyller 5 år bare
er en liten del av det vi gjerne ville vist
fram, men vi håper det gir dere en idé
om Barentsinstituttets retning inn i
framtida.
Vi feirer også at vi er blitt en del det
store fellesskapet som utgjør Universitetet i Tromsø. For oss, og for
lokalsamfunnet signaliserer dette
bare muligheter, muligheter og atter
muligheter. Barentsinstituttet har som
ett av sine mål å bli vinduet til Universitetet i Tromsø for Øst-Finnmark, og
vinduet til Russland for Universitetet i
Tromsø. Vår ambisjon er intet mindre
enn å bli en betydelig aktør i den
regionale utviklingen i Finnmark som
et forsknings- og formidlingssenter for
Universitetet i Tromsø. I denne spesialutgaven tilbyr vi dere vårt Barents
2020 spørreskjema besvart på modig
vis av rektor Jarle Aarbakke.
lokalt og globalt ved å øke interessen
og kunnskapen her hvor vi er lokalisert, samtidig som vi vil være med å
skape større interesse for grense- og
nordområdespørsmål. Selve kjernen
i Barentsisnstituttet som en del av
Universitetet i Tromsø skal være å
bygge opp svært høy kompetanse og
ekspertise på grenser og grenseregioner - først og fremst i Barentsregionen,
men også utover den.
Våre dører og sinn er åpne! Velkommen til Barentsinstituttet, et
forskningssenter ved Universitetet i
Tromsø, lokalisert i Kirkenes!
Vår visjon for framtida er at vi skal
medvirke til samfunnsutvikling og
produsere kunnskap om Barentsregionen og Nordområdene, om det
norsk-russiske grenseområdet, og
andre europeiske grenseregioner. Det
er et mål for oss å være til nytte både
Barentsinstituttet 5 år 2011
•••
3
Contents
2
6
8
Editor’s Note
Aileen A Espiritu
Russian-Norwegian borderland?
Arvid Viken
The Kitchen Table as Research Tool
Aileen A. Espiritu
10 Hverdagsliv i grenseland
Stein R. Mathisen
13 Grensefortellinger I
«Sør Varanger Avis»
Jorunn Oddveig Haug, Ivar Jacobsen,
Synnøve Ackermann, Galina Rohde,
Tormod Hoel, Hildur Eikås,
Svenn og Edith Randa
22 Minner fra anleggsperioden 1960-62
for Boris Gleb kraftverk
Arvid Kjeldsen
24 Kjønn, Alder Og Fortellinger Om Den
Russisk-Norske Grense
Kjell Olsen
27 Neighbours, friends, partners Whither
The Barents Region and transborder
Barents Co-operation?
Barentssamarbeidet - Grenseløse muligheter
Rune Gjertin Rafaelsen
Formation of International Regime Theory
Fujio Ohnishi
Svanen, krepsen og gjeddda - om egen kollektiv
handelsvirksomhet i annen manns land
Mobile Kultur Byrå, Hilde Methi
4
36 Showcasing Border Research at
The Stoltenberg Seminar &
Forskningsdagene 2010
Religious Education on the borders, how religion
is taught and education thought – in northeastern European border communities
Jenny Berglund
Cross border conflict dynamics and security:
Challenges in Georgia
Kornely Kakachia
Borders of Understanding: Re-Making Frontiers
in the Russian-Norwegian Contact Zone
Marit Aure
Ethnicity vs. Citizenship in the Workplace Context: A Case Study of Macedonia
Harley Johansen and Michele O’Neill
43 Borders Research at The Barents Institute:
Present, Ongoing, and Future
Futures of Northern Cross-Border Collaboration
Urban Wråkberg
Historikersamarbeid På Tvers Av Grenser
Jens Petter Nielsen & Victoria V. Tevlina
Cross Border Dialogues: Advancing transnational
collaboration through research between East and
West, North and South
Aileen A. Espíritu
49 BARENTS 20/20 ...perfekt syn ...perfect vision
Jarle Aarbakke
•••
5
Russian-Norwegian borderland?
By Arvid Viken, Professor, University of Tromsø
In recent years there has been an
increased focus on border studies,
and a series of research centres and
organisation have been formed, and
both disciplinary and interdisciplinary
milieux exist coping with such issues.
One reason is the recognition of a
more international and global world,
another is the creation of new national
states and new international regions,
and therefore new borders with new
functions. Some borders that have
been much focused upon are those
created by the split of the old Soviet
Union, and between the new Russia
and the neighbouring countries. The
border in focus for this study is one of
those; the border between Russia and
Norway.
There are some significant approaches
to border studies. The focus classically
was on borders and boundaries as
lines and processes of demarcation
and delimitation, phenomena that
are seen as outcomes of historical
and political processes. More recently
scholars have focussed on transboundary cooperation and regions.
Borders have been seen as sources for
economic, social and cultural development. This has particularly been the
case within the European Union. Thus,
a series of studies has been done
based on recognition of borders as
dynamic and creative entities. There
is also a strong approach within the
realm of border studies that focuses
on borders as lines of separation and
opportunities for unification. Borders
are sources and symbols of separation
and power; “borders are indicative of
the binary distinctions (us/them; here/
6
there; inside/outside) between groups
as a variety of scales, from the national
down to personal spaces and territories of the individual» , according to
Newman. This leads to an approach
that gives attention to borders as
sources for identity formation, both
concerning how identities merge
and the creation of cross-border and
borderland identities, but also processes of nationalisation. It is argued that
opening of borders can both weaken
and strengthen national identities,
as well as cross-border antagonisms
and prejudices. Borderlands are “focal
points for emergences of hybrid identities that congeal as a result of overlapping relations, shifting boundaries,
regimented nationalities and overarching political practices» , claims
Akinwumi, who also emphasises that
borderlands are areas for commingling and areas where the antagonisms
are other than between the states in
question, if they exist at all. It is widely reckoned that the relations were
pretty good between people close to
the Russian-Norwegian border also
during the Cold War when the border
was closed.
Today, the area across the NorwegianRussian border obviously is a borderland, but it is far from a situation
where the borderlands constitute a
common and integrated society. At
first contact was established mostly
on a cross-cultural exchange level, and
still this is important. The other early
cross-border activities were represented by the many businessmen hoping
to make a fortune through activities
related to the border and the neigh-
bour country. A third appearance were
lots of Norwegians going to Russia for
cheap partying and Russian prostitutes that showed up in the border
areas, both phenomena getting media
attention and producing negative attitudes towards the neighbour. Today,
there is still a significant cultural exchange, more and more trade and lots
of people having contact on a personal level, for instance cross-boundary
marriages – and there is not much
prostitution and crime. Therefore, the
border is about to be normalised, and
Kirkenes is about to become a rather
typical border town. The iconography
of a border town is strong; in Kirkenes the street plaques contain both
Norwegian and Russian names, one
can hear the Russian language being
spoken all over the town, many local
people have learned some Russian.
There is also a shopping centre with
reasonable prices established basically
devoted to Russian customers and so
on.
However, Kirkenes is still a town on
the border between two very different countries – the socio-economic
gap is about the largest in the world
between neighbour countries. As
Paasi has observed for the FinnishRussian border, there are no signs of
the happy border-crossing consumers,
known from other borders around the
world. But there is a tendency towards
what has been called interdependent
borderlands; Kirkenes has become a
supply and maintenance harbour for
Russian trawlers and fishing boats.
There are also lots of people making a
living out of the many cross-national
projects that have been started. For
Kirkenes these activities have turned
out to substitute the close of the mining industry in 1996. And there are
Russians working in Norwegians firms
on both sides of the border. Due to
the salary differences there are only
few examples of Norwegians working
in Russian enterprises.
Politics of the North
For centuries, there have been strong
ties between Nortwest Russia and
Northern Norway. Before the 18th
century there were no national borders within what today constitutes
the Barents Region, a region covering
areas both in Russia, Norway, Finland
and Sweden. The area was primarily
inhabited by Sami nomads. During the
18th and 19th century a significant
commercial activity emerged between
the northern areas of Russia and Norway, known as the Pomor Trade. Thus,
there are long traditions for interaction across the national borders in this
area. Sør-Varanger is the only Norwegian municipality facing this border,
and during the Cold War, this was the
only northern border between North
Atlantic Treaty Organisation (NATO)
and The Soviet Union. In this period
the border was more or less closed. In
1993 the Barents region was created
as a common political and economic
zone for Russia, Finland and Norway.
The importance of and energy put
into this policy have varied during the
years, and the border has had a higher
priority in recent years than at first,
mostly due to the political recognition
of the importance of this area for future energy supply. The increased Norwegian awareness of the High North is
reflected in a national policy document from 2006 (Ministry of Foreign
of Affairs (2006). This also corresponds
to an EU policy giving priority to the
northern dimension.
Borders, in the meaning of frontiers,
are areas where the national states
are open to the world, and also let
the outer world have significance
for its own doing – they are areas for
economical, cultural and political
innovations and change. Thus when
referring to Kirkenes on the Norwegian-Russian border as a frontier town,
one indicates that this is a town that
has significance for national politics,
economic affairs, culture and identity. Many people in Kirkenes seem
to look at their town as the capital of
the Barents Region. Another token
of Norway looking at the border as a
forefront of its national politics is for
instance the regime that the country
has established for sea operations. Towards the end of 2005 the Norwegian
coast guard trapped a
Russian trawler that had caught fish
within the Norwegian fishery boundary that Russia contests. This stands
strongly in contrast to all the claims
about cross-border collaboration and
unity. Thus, there are counteracting
signals in Norwegian politics concerning the neighbour country. And so
are the signals concerning national
policy concerning the High North.
In many ways the areas across the
Norwegian-Russian border are marginal areas, areas that throughout history have been colonised and never
really de-colonised. Thus, when the
national awareness once more faces
the northern areas, it may be seen as
a continuation and strengthening of
the national colonial politics towards
the north. There is a widespread fear
in north that this means a southern
domain in northern politics. It is therefore of vital importance to provide the
political community with knowledge
about social and cultural conditions of
the border areas.
For Further Reading
Akinwumi, A.E. 2005 (Un)Making place, displacing community: the “transformation” of identity in a Russia-Poland borderland. Social &
Cultural Geography, 6: 951-956.
Donnan, H. (1999) Borders. Frontiers of Identity. Oxford: Berg Publishers.
Mathisen, S.R. (1998) Det farlige naboskapet i nord. Eksplisitte og implisitte fortellinger på en « ny» grense. Tradisjon, nr. 2, 11-23.
Newman, D. (2006) The lines that continue to separate us: borders in our "borderless"world. Borders. Progress in Human Geography, 30:
143-161.
Paasi, A. (2005) Boundaries as social practice and discourse. The Finnish-Russian border. In Ganstner, P. and Lorey, D.E. (Eds) Borders and
border politics in a globalizing world. Oxford: SR Books.
Viken, A., Nyseth, T. and Granås, B (2007) Kirkenes: The "bordered’ reinvention of a mining town. In Nyseth, T. and Granås, B. (Eds). Reinvention of place. Nordregio-rapport 2007.
Vila, P. (2003) Processes of identification on the U.S.-Mexico border. The Social Science Journal, 40, pp. 607-625.
•••
7
Arvid Viken (Left), Agnes Ackermann og Elvira Røst at Grensefortellinger, Centrum Café Kirkenes, Barents Spektakel 2009.
(Foto: Marit Wøhni)
The Kitchen Table as
Research Tool
By Aileen A. Espiritu, The Barents Institute/UiT
The idea of border stories came on a
cold and snowy December night before Christmas of 2009. Brain-storming
around a dining table in Arvid Viken’s
kitchen in Tromsø, he and I came up
with the idea of border story-telling
as an effective way of enriching our
8
research of border identities on the
Norwegian/Russian border between
Sør Varanger and Pechenga, Russia.
Thus, as a corollary to the Norwegian
Research Council-funded project
entitled “The construction and negotiation of borders. Discourses related
to the border between Norway and
Russia,” led by Professor Arvid Viken
of Høgskolen i Finnmark and the University of Tromsø, our research team
has been collecting -- and recording
by voice and photographs -- stories
of everyday lives on the Norwegian-
Russian border between Sør Varanger
and Pechenga.
Interviews of residents living on the
border began in December 2009 and
continues with the addition of Russian
stories of everyday life on the border.
For the most part, these interviews
have taken place at the family kitchen
table with individuals, couples, and families recounting their everyday lives
on the Russian border with Norway.
Many stories are extraordinary and
others, as one would expect, banal,
but all have been immensely valuable
as primary source evidence for our
research project on the construction
and negotiation of borders.
stories that belong to them. Indeed,
our hopes of getting the community
interested proved very successful
when we had a story-telling afternoon
during the 2010 Barents Spektakel
produced each year by Piken på Broen
in Kirkenes. Exciting and poignant
Norwegian and Russian stories were
told to a packed café on a very cold
day in early February. Guests from
Pechenga also came to share their stories and to listen to their Norwegian
neighbours in translation.
Additionally, the stories have been
published in journalistic interview format, done by journalist Marit Wøhni,
in the local newspaper «Sør Varanger
Avis» in order for us to communicate to the community what it is our
project is about, in hopes of attracting
more stories, but also in order to show
the community the value of these
Aileen A Espíritu and Arvid Viken at a dining room table brainstorming about borders during the Stoltenberg Seminar 2010 dinner at Gapahuken, 500 metres from the Russian border. (Photo: Michael Miller)
•••
9
Stein Roar Mathisen på Stoltenberg Seminaret 2010 & Forskningsdagene 2010. (Foto: Michael Miller)
Hverdagsliv i grenseland
Av Stein R. Mathisen, Høgskolen i Finnmark
Fra et offentlig politisk, militært og
økonomisk synspunkt framstår grenser mellom ulike nasjoner som harde
fakta, som linjer tegnet på et kart etter
år med forhandlinger, eller til og med
som et resultat av kriger. Grensen mellom Norge og Russland er bare 196
km lang, men den har likevel spilt en
svært viktig rolle i norsk politikk i det
20. århundre, og ser ut til å fortsette
å være viktig i det nye århundre. I
manns minne har dette grenseområdet rukket å gå fra å være skueplass
for krigshandlinger, til å bli et sterkt
overvåket og avstengt område i en
kald krig, for så å bli en region preget
av stadig større åpenhet og kontakt
mellom folkene på begge sider av
grensen.
Nasjonenes grenser baserer seg på
den nasjonalromantiske ideen om at
10
det befinner seg et spesielt folk som
deler en særegen, nasjonal kultur på
hver side av grensen. Det er ikke alltid
så lett å få dette kartet til å stemme
med terrenget, og arbeidet med å
bygge nasjonale identiteter innebærer
ofte at etniske og nasjonale minoriteter kommer under press.
Markeringer som grensegjerder, vakttårn og militære vaktposter deler naturressurser og geografiske landskap,
men også folkegrupper som tidligere
har vært i kontakt, eller som har felles
interesser. Mens nasjonene produserer
fortellinger om truende fiender, spioner, fremmede styresett og utrygghet,
har grenseområdenes lokalbefolkning
måttet forholde seg til denne grensen
i sitt hverdagsliv. Deres fortellinger om
dette gir ofte et annet inntrykk enn
det man møter i de nasjonale eller
dominerende fortellingene.
I forskningsprosjektet « The Construction and Negotiation of Borders.
Discourses related to the Border between Norway and Russia» (finansiert
av Norges forskningsråd 2008-2011)
har forskere fra Barentsinstituttet og
Høgskolen i Finnmark blant annet
intervjuet lokalbefolkning i grenseområdet, og samlet inn og hørt på de fortellingene som har blitt formidlet på
begge sider av grensen. I februar 2010
ble det arrangert en fortellersamling på Sentrum kafe i Kirkenes med
fortellere fra både norsk og russisk
side av grensen, og i april ble det fulgt
opp med et lignende arrangement
på Kirkenes bibliotek. Endelig tok
også biblioteket i Kirkenes initiativ til
en tredje fortellersamling dette året,
som ble arrangert i samarbeid med
biblioteket i Nikel i november. Alle
disse arrangementene hadde en overraskende stor oppslutning, med 60-70
deltakere, så det var tydelig at det
fantes et stort behov for arenaer der
grensefortellingene kunne formidles.
Fortellingene er naturlig nok preget
av de hendelsene som nasjonal politikk til enhver tid har iverksatt i dette
området. Men de formidler også noe
annet enn det som har blitt vektlagt i
offisiell politikk. Selv i fortellingene fra
krigshandlingene og fra den kalde krigens periode er det oftest de mellommenneskelige relasjonene og kontaktene med menneskene på den andre
siden av grensen som dominerer.
Grensen mellom «øst» og «vest» i
Europa er i dynamisk endring etter
nedtrappingen av den kalde krigen,
og de kulturelle konsekvensene av
denne endringen utspiller seg her og
nå. Barentsregionen er en slik grensesone, der det i tillegg til brytninger
mellom ulike politiske og økonomiske
system også finnes sterke brytninger
mellom tradisjon og moderne utvikling, mellom ulike etniske tradisjoner,
og mellom ulike næringstilpasninger.
Dette er brytninger som nedfeller
seg på mange ulike nivå. I samtiden
henter de prosessene som finner
sted i slike grensesoner sine kulturelle uttrykk både fra den lokale, den
nasjonale og den globale meningsproduksjonen. Derfor blir det viktig å
ikke bare undersøke det som foregår
på det internasjonale politikk-nivået,
men også de endringene som foregår
i hverdagslivet til de menneskene
som befinner seg i slike grensesoner.
Studiet av hverdagslivets arenaer
bringer ofte en annen type informasjon enn den som man kan få tak i ved
å studere offentlige diskurser.
Et slikt perspektiv bygger på at det er
viktig å få tak i hva som beveger seg
på et lokalt plan i en utviklingsprosess.
De politiske og offentlige diskursene
må i denne sammenhengen snarere
sees som dominante diskurser, som
påvirker hverdagslivet uten å alene
konstituere det. Mens den offentlige
arenaen stiller krav om kategorier
som er mest mulig klare, entydige og
avgrensede, kan man i hverdagslivets
arenaer tvert imot finne kategorier
som er mer tvetydige og utflytende.
De sonene som befinner seg mellom
de klare og avgrensede kategoriene
på hver side av grensen, er altså ikke
’hvite’ felt eller ’tomme’ områder. Men
de kan være heterogene, sammensatte og ambivalente. Derfor, hevdet den
amerikanske antropologen Renato
Rosaldo i 1989 med referanse til grensen mellom Mexico og USA, måtte de
kulturelle grenselandene ikke primært
forstås som analytisk tomme soner,
men som områder der det foregår en
aktiv og kreativ kulturell produksjon
av mening. De fortellingene og hverdagserfaringene som er samlet inn i
dette prosjektet avspeiler slike kreative meningsdannelser, og gir flere
innfallsvinkler til å forstå de premissene som mellomfolkelig samarbeid
over grensene kan bygge på.
Knut Tharaldsen, Svein H. Sørensen, Evelyn Olsen Lid, Jorunn Haug Grensefortellinger ved Centrum Kaffe Kirkenes, Barents
Spektakel 2009. (Foto: Marit Wøhni)
•••
11
Maria Nosova fra Pechenga, Grensefortellinger ved Centrum Kaffe Kirkenes, Barents Spektakel 2009. (Foto: Marit Wøhni)
12
10
TORSDAG 18. FEBRUAR 2010
Livet langs en grense
Høyskolen i Finnmark, Barentsinstituttet og Sør-Varanger Avis ønsker å få frem hverdagshistorier knyttet til den norsk-russiske grensen i gammel og ny tid.
Historier fra krigen, fra den kalde krigen og fra nyere tid som illustrerer kontakt, kulturforskjeller, språkproblemer og vennskap.
Hvordan har det vært å leve langs denne grensen? Hva er DIN historie?
Skriv og fortell til [email protected], eller til Sør-Varanger Avis, postboks 63, 9915 Kirkenes.
Hardt arbeid og kongebesøk
i Grense Jakobselv
Jorunn Oddveig Haug
(66) vokste opp i Grense Jakobselv og hadde
en barndom med mye
frihet, men også hardt
arbeid. Hennes mor,
Olga Hilja Johansen,
flyttet fra Øvre Pasvik
til Grense Jakobselv i
1943 og fikk oppleve
noen år med åpen
grense og godt naboskap. Det store høydepunktet i bygda var
kongebesøket i 1957.
Intervjuet av Marit Wøhni
Olga Hilja ble født i 1918 i Øvre
Pasvik, og her vokste hun opp
sammen med 13 søsken. Med
finsk mor, som kom fra Petsamo,
og norsk-finsk far, snakket Olga
Hilja kun finsk da hun begynte
på internatskolen på Strand,
hvor det kun var tillatt å snakke
norsk. Den gang var elevene på
skolen i fem til syv uker tre ganger i året.
Faren jobbet de første årene
med tømmerarbeid, og samtidig
bygde de seg en liten gård med
kyr, sauer og rein. Mormor Evelina bodde på finsk side av Pasvikelva. Dit dro de på besøk enten
på ski, til fots eller med båt.
Åpen grense
Olga Hilja flyttet sammen med
datteren Erly til Grense Jakobselv
i 1943 da hun giftet seg med Aage
Johansen. Det nygifte paret bodde
sammen med Aages mor og hans
to søstre. To av Olga Hilja sine eldre søstre hadde giftet seg med
menn fra Grense Jakobselv, og bosatt seg der noen år tidligere.
På den andre siden av grensen,
som den gang var finsk land, hadde de en russisk familie, en finlender med russisk kone og en skoltesamisk familie som nærmeste naboer. Alle behersket norsk. Den
gangen kunne de gå over grensen
for å besøke hverandre. Husdyrene beveget seg også fritt over
grensen. Beitet for kyrne var godt
på norsk side, men det hendte rett
som det var at kyrne gikk over elva
og beitet på finsk side. Kom de
ikke tilbake til kveldsstellet var det
bare å hente dem hjem igjen.
Naboene evakuert
Under den tyske okkupasjonen
lagde tyske soldater en gangbru
over elva. En sommerdag i 1944
gikk Olga Hilja over brua med
sin ett-årige datter, Jorunn, i vognen. Lite visste hun da at det var
siste gangen hun kunne krysse
elva for å besøke naboene. Høsten 1944 ble naboene evakuert til
Midt-Finland, og de kom aldri
tilbake.
Olga Hilja fortalte i 2003 i for-
bindelse med en utstilling på
Grenselandmuseet:
– De (familiene på finsk side)
pakket med seg så mye de kunne,
men måtte la mye stå igjen. Min
mann hjalp skoltefamilien å pakke. De hadde ikke så mye. Kona
sa at det var ikke meningen at de
skulle ha så mye. Hun hadde
nemlig nettopp vært hos en annen familie der kona gråt og pakket, pakket og gråt. Selv hadde
hun pakket fem pakker, det var
alt. Det var fort gjort og hun
slapp å forlate mye. Tyskerne
brente ned alle hjemmene på
finsk side. Det var mye skyting og
bråk langs grensen, men så en
dag var det helt stille. Det kom
russiske soldater og fortalte at
tyskerne var jaget vekk. Vi var
glade for at svigermor snakket
russisk, så hun kunne forstå de
russiske soldatene.
Kald fred
Etter at tyskerne var jaget og freden kom til Grense Jakobselv,
bodde det ikke sivile folk på den
andre siden av grensen lenger. Det
ble et problem å holde kyrne borte
fra Sovjetunionen. De måtte jages
til fjells. Det var et slit å få dem til
å trekke andre veier, som var mer
bratt og ulent. Etter en stund kom
grensegjerdet, og da ble det bedre.
Familiene slapp da å gjete kyrne.
Selv om det kun var russiske soldater på den andre siden av gren-
sen ville ikke Olga Hilja flytte fra
den lille bygda Grense Jakobselv.
De hadde det trygt og godt, men
syntes selvfølgelig at det ble tomt
uten naboer på den andre siden av
elva. Olga Hilja og Aage fortsatte
å bo i den lille bygda, hvor de fostret opp fire jenter og en gutt.
Frem til 1990-tallet var Olga Hilja
kirketjener i Kong Oscar II kapell,
samtidig som hun drev campingplass.
Huskestue
Jorunn Oddveig Haug, datter av
Olga Hilja og Aage (født 1943)
forteller at de som barn ble tidlig
innprentet at de ikke måtte gå over
grenseelva, som rant like ved gården deres og var lett å passere da
den var både smal og grunn. Men
det var ikke alltid like lett for de
yngste barna å forstå dette.
- En gang oppdaget vi til vår store forferdelse en yngre søster av
meg og et søskenbarn satt på
sandbanken på den andre siden av
elva. Der satte de og grov i sanda
etter skjell. Vi ropte at de måtte
komme tilbake, og etter en stund
kom de over elva – med skjellene
knyttet inn i skjørtene. Det ble
skikkelig huskestue etterpå, forteller Jorunn.
Opera
- Under krigen ble alle radioene i
Grense Jakobselv konfiskert. Det
var en av innbyggerne som fikk
oppgaven med å konfiskere radioene, og det var helt håpløst å
gjemme unna radioer. Men i 195051, da pappa begynte å jobbe på
kraftstasjonen på Kobbholmen,
fikk vi endelig råd til å kjøpe ny radio. Spesielt mamma var veldig
glad for endelig å få radio i hus.
Jeg husker veldig godt at når vi
jobbet med slåtta, hørte vi mamma lytte til de norske operasangerinnene Aase Nordmo Løvberg eller Kirsten Flagstad, på full styrke
hjemme på kjøkkenet.
Da Jorunn var syv år lærte hun å
sykle. Sykkelen var etterlatt av en
familie som hadde bodd på finsk
side før 1945. Hun husker at de
kalte sykkelen Sandra etter den
tidligere eieren – og at den var stor.
Fra hun var åtte år syklet hun over
en mil på dårlig kjerrevei til Heimdal for å handle i butikken. Hun
husker at hun var så liten at hun
måtte ha hjelp til å feste varene på
sykkelen.
- Det hendte at jeg syklet enda
lenger, helt til tante Gulli som
bodde et stykke forbi butikken,
forteller Jorunn. Rester av den
sykkelen henger fortsatt hjemme i
garasjen.
Grenseflørt
Jorunn husker at de russiske soldatene spilte fotball på sletta rett
over elva, og de danset og spilte
trekkspill oppe på fjellet. De var
også veldig gode ryttere, og hadde
LANGT GRENSELIV: Olga
Hilja Johansen foran en ustilling
på Grenselandmuseet i 2003.
(Foto: Ekatherina Gjetmundsen)
rene oppvisningen for ungdommene på den norske siden.
– Som ungjente oppdaget vi at
det var mange kjekke karer på
sovjetisk side, og det ble vel litt
uskyldig flørt over elva, men aldri
fysisk kontakt. Dette oppdaget
mamma og pappa, og ble rasende.
De var veldig redde for at dette
skulle få konsekvenser for oss på
en eller annen måte.
Kongebesøk
Det var en stor begivenhet da
kong Olav og hans datter prinsesse Astrid besøkte Grense Jakobselv i 1957. Bygda stod på hodet.
Jorunn, som da var 14 år, og hennes to år yngre søster ville også
pynte seg til dagen. De fikk tak i
lakenlerret som de selv sydde
svingskjørt av. Disse farget de
røde. Så møtte de opp, og den
eneste ledige plassen var nedenfor
kirketrappa.
- Ingenting slår det besøket.
Kong Olav var flott, men jeg var
mest opptatt av prinsesse Astrid,
som var så nydelig, forteller Jorunn, som synes det er morsomt at
konge-besøket ble filmet, og et lite
klipp viser to jenter som står nedfor kirketrappa i selvsydde skjørt.
•••
13
TORSDAG 4. FEBRUAR 2010
21
Med grensepass etter rein
Ivar Jacobsen var en av
fem reineiere på Jarfjordfjellet på 80-tallet.
Uten en egen avtale om
å hente tilbake rein
som krysset grensen til
Sovjet, hadde ikke reineierne kunnet leve av
flokken sin.
– Den gangen var vi fem reindriftsutøvere på Jarfjordfjellet.
Noen sluttet på grunn av alderen,
mens andre måtte gi seg på grunn
av forurensning som ble et stort
problem på 1980-tallet. Vinterbeitet ble rett og slett svidd vekk
av røyken fra Nikel og Zapolyarny, forteller Ivar Jacobsen i dette
intervjuet med Marit Wøhni fra
Barentsinstituttet.
Etterhvert som beitet ble dårlig
på 1980-tallet begynte reinen å
trekke mot Russland, eller Sovjet
som det hette den gang. Reinen
søkte selvfølgelig dit det var mat,
og mat var det mest av på den andre siden av grensen. Den gang
var også grensegjerdet veldig
dårlig. Om vinteren blåste det
ned og det var lett for reinen å
komme seg over gjerdet.
Grensepass
– Da fikk vi som reineiere en avtale med Grensekommisæren om
å melde i fra når reinen hadde
gått over grensen. De tok kontakt med russerne og forklarte
ved hvilket grensemerke reinen
hadde gått over. Så fikk vi klarsignal om å passere grensen. Vi
hadde egne grensepass for slike
turer. Denne ordningen var med
på å berge livsgrunnlaget vårt. Vi
hadde ikke overlevd som reineiere uten den avtalen, forteller
Jacobsen.
Å samle reinflokken kunne ta
en hel dag før reineierne fikk dyra
over igjen og tilbake i Norge.
Dersom de russiske soldatene
hadde tilgang til skuter, hjalp de
gjerne til med arbeidet. Samarbeidet gikk utmerket.
Grensevaktene hadde med sin
egen tolk. Han snakket veldig
godt norsk.
– Jeg tror mange av grensevaktene også kunne norsk – det er jeg
helt overbevist om. De fulgte
godt med når vi snakket oss i
mellom, mener den tidligere reineieren.
tull med grensepasseringene den
gang.
Bare en gang fikk de ikke lov til
å passere grensen. Ett år, på vårparten, var det tydelige spor av
rein som hadde krysset grensen
nede i Grense Jakobselv-dalen.
Det ble meldt fra på vanlig måte,
men reineierne fikk ikke komme
over. Meldingen tilbake var at
det ikke var rein der.
– Området ligger nært kyststripa, så vi regnet med at de sikkert
hadde installasjoner der som vi
ikke skulle se. Da mistet vi en del
rein. Det eneste vi kunne håpe på
var at reinen kom tilbake på
egenhånd.
Mange nysgjerrige
Det var mange som var nysgjerrige på disse grensepasseringene.
Jacobsen opplevde at helt fremmede mennesker kom bort til han
og ønsket å vite hva han hadde
sett og hørt på den andre siden.
– Hvordan de hadde fått greie
på at jeg hadde vært over grensen
vet jeg ikke. Vi som drev med rein
på Jarfjordfjellet hadde tidlig bestemt oss for at vi aldri skulle
snakke til noen om det vi opplevde på sovjetisk side. Hva skulle
egentlig de nysgjerrige med de
opplysningene? Undres han.
Det foregikk mye rart på grensen. Jacobsen og de andre observerte mye trafikk i området. Når
det var barmark var det mange
biler som kjørte uten lys helt ut til
grensen på Jarfjordfjellet. De så
også tydelige spor etter mennesker over grensen flere steder.
– Så vi hadde våre mistanker,
men vi var forsiktige med hva vi
snakket om. Vi hadde et godt
samarbeid med russerne og det
eneste vi ønsket var å få reinen
vår tilbake, forteller han.
Ikke penger
Det varierte fra år til år hvor
mange ganger reineierne kjørte
over grensen. Noen år var det
bare to turer over, andre år seks
ganger. Det var helst før slakting
i desember og på våren, like før
flyttingen av reinen til sommerbeitet på Holmengrå, at det var
behov for å samle reinen.
– Vi ble godt kjent med de russiske grensevaktene. Personlig ble jeg
godt kjent med to av dem som jeg
møtte mange ganger, og det var
trivelig. I fjor ble det skrevet i avisene at russerne vil at reineierne i
Pasvik skal betale når reinen beiter
på russisk side. I dag dreier det seg
om penger. På 80-tallet var det aldri snakk om penger. Den gang
var det heller ikke snakk om bestikkelser. Vi var jo litt spente angående bestikkelser når vi begynte
med grensepasseringene, men dette var ikke noe tema, sier Ivar Jacobsen.
Avsvidd
I 1988 sluttet Ivar Jacobsen med
reindrift. Svovelrøyken fra Nikel
og Zapolyarny hadde svidd bort
beitelandet på Jarfjordfjellet.
Den lille fortjenesten han hadde
igjen etter slakting gikk til bensin
som var nødvendig for å holde
flokken samlet. I dag er det kun
to reindriftsutøvere igjen på Jarfjordfjellet
– Senere begynte jeg som busssjåfør igjen, og denne gangen
kjørte jeg turister over til Russland. Da lærte jeg å kjenne Russland på en helt annen måte. Nå
ble grensepasseringene veldig
OVERTOK 1979: Ivar Jacobsen er født i 1949 og gift med reineierdatter
Solveig Marie Jacobsen. Han drev reindrift på hobbybasis sammen med
svigerfar i begynnelsen. Var buss-sjåfør fra 1972 – 79, men overtok reinflokken i 1979. (Arkivfoto)
problematiske. Jeg kjente meg
ikke igjen. De russiske tollerne
hadde alltid noe de kunne sette
fingeren på, og de så vel helst at vi
snudde og kjørte hjem igjen, tror
Ivar Jacobsen.
Godt mottatt
Det var som regel to eller fire reineiere som kjørte sammen over
grensen, avhengig av hvor
mange rein som hadde gått over.
I begynnelsen var det spennende
å skulle kjøre over til den andre
siden. De var alle spente på om
det ville skje noe de ikke var forberedt på, om de ville føle seg utrygge.
– Men vi ble godt mottatt av
russerne. De var alltid hyggelige.
De var også flinke og visste alltid nøyaktig hvor reinen vår var,
og de visste helt eksakt hvor
mange rein som var gått over.
De hadde sendt soldater ut for å
telle reinen. Det var aldri noe
14
LEVEBRØD: På slutten av 80-tallet var det slutt med reindriften for Ivar Jacobsen etter at reinbetene på Jarfjordfjellet var avsvidd av svovelforurensningen fra Nikel og Zapolyarny. (Illustrasjonsfoto)
10
TORSDAG 11. MARS 2010
GRUNT VANN: Større dyr hadde ingen problemer med å krysse den grunne grenseelva.
Kald krig, varm omsorg
Selv om Sovjet lukket
seg inne etter andre verdenskrig, forsvant ikke
medmenneskeligheten
hos dem som levde og
virket på begge sider av
grenseelvene, forteller
Synnøve Ackermann i
denne grensehistorien.
Små hendelser som å løsne en
fiskekrok fra ei russisk busk, eller å fiske opp ei lue som fløt
over mot norsk side ble utført,
og taus takknemlighet ble vist
fra motsatt elvebredd. Denne
pålagte stillheten rådet lenge etter oppmykningen av grensebestemmelsene. Min egen onkel
bar på en spesiell opplevelse i
nesten 55 år, før han anså det
som trygt å fortelle om den til
sine nærmeste. Episoden fant
sted i Grense Jakobselv på sensommeren, i 1950 eller muligens
året etter. Onkel var 18-19 år
gammel. I lag med med to andre
av dalens mannlige innbyggere
hadde han fått i oppdrag å male
skolehuset før starten på nytt semester. Skolehuset ligger lunt til
inne i bjørkeskogen. Omtrent
150 meter nedenfor går det
kronglete elveleiet mellom grensestolper og fine sandbanker.
Grensevakter i knipe
En morgen de tre karene stiller
til ny malerøkt, blir de oppmerksom på aktivitet nede ved
elva. Høyrøstede stemmer fyller
det ellers så tyste grenselandskapet. Nysgjerrigheten våkner, og
så stille som mulig går de nedover mot elva. Selv om de er rimelig godt skjult av skogen, føler de en viss uro. Da de skimter
elva mellom trærne, får de se to
russiske grensevakter som virker svært oppskaket over noe på
norsk side. Forbauselsen til de
tre malerne blir stor når de oppdager ei ku som går fredelig og
beiter på elvebredden. Gårdene
nedover dalen holder kyr, men
nordmennene skjønner fort at
dette er ei russisk ku som tilhører militærforlegningen. Ei ku er
et verdifullt dyr, både i kroner
og på matbordet, og nordmennene kan lett forestille seg hvilke
konsekvenser det vil få for de
russiske soldatene dersom kua
blir borte.
Strenge regler
Tilfeller som dette skal omgående meldes til grensepolitiet,
som videre skal rapportere til
grensekommissæren. Deretter
skal russiske myndigheter kontaktes og møte avtales for så til
slutt å løse saken i fellesskap.
Prosedyren er gjort grundig
klart for alle fastboende i dalen,
og de tre malerne vet at noe annet vil være strengt ulovlig og
straffbart dersom det blir oppdaget. Russernes fortvilte fjes
veier tyngre for nordmennene
enn restriksjoner og trusler, og
etter en kort rådslagning bestemmer de seg for å ta saken i
egne hender. Rømlingen som intetanende gomler i seg gress skal
hjem igjen. Onkel som er yngst,
springer tilbake til skolehuset.
Kort etter er han tilbake med et
langt tau. Imens har de andre to
fanget inn kua, og tauet bindes
rundt halsen hennes. De russiske soldatene følger spent med
fra sin side av elva. Alle fem vet
at dette må skje så fort som mulig. Grensepolitiet kan dukke
opp når som helst.
Kjærkommen hjelp
Onkel kler av seg sko og bukse
og vasser ut i den grunne elva.
Halvveis ute, der grensa går,
stopper han og kaster tauenden
over til russerne. De begynner
straks å trekke, men kua er lite
villig til å forlate sitt nye beite.
Nordmennene legger tyngda til
og dytter på henne bakfra, og
med et lite byks er kua i vannet
og på vei over. Når russerne endelig får tak i henne, løsner de
kjapt tauet og kaster det tilbake
til onkel, som venter ute i elva.
Ikke ett ord blir utvekslet, men
soldatene viser sin dype takknemlighet med kroppsspråket.
De forsvinner hurtig inn i skogen med kua mellom seg. Nordmennene skynder seg tilbake til
skolehuset. Der puster de lettet
ut og tar hverandre i handa på at
de skal holde tett om hendelsen.
Vel i gang med malinga ser de
UNDER OPPSIKT: Steinar Ingebrigtsen og noen kompiser opplevde å
være på isfiske på Pasvikelva bevoktet av en russisk Kalasjnikov. (Arkivfoto)
Bevoktet på fisketur
Steinar Ingebrigtsen var
ivrig fisker i unge år. I
1955 var han på påsketur og fisket på isen ved
Kobbfoss i Pasvik.
– Jeg tror det var i 1955. Nordens
Klippe hadde bygd feriehytter for
sine medlemmer på Kobbfoss. Vi
var endel ungdommer som hadde
fått leid hytter der i påsken.
Vi fisket endel på isen nedenfor
fossen. En dag vi kom på isen sto det
to russiske soldater på den andre siden av grensen. De fisket, de også.
Da vi kom ned på isen, sluttet
den ene soldaten å fiske. Han tok
sin Kalasjnikov av skulderen og
pekte på oss.
Vi syntes dette var ubehagelig,
men besluttet at vi ville fiske til
tross for dette. Og det gjorde vi.
De to på den andre siden av
grensen på elva skiftet om å fiske
og å holde oss under oppsikt. Dette sto på i noen timer, før de pakket sine saker og forsvant inn i
skogen.
Slikt kunne man også oppleve på
den tiden, forteller Steinar Ingebrigtsen.
•••
15
TIRSDAG 16. FEBRUAR 2010
19
Språket, et viktig instrument
Galina Rohde flyttet fra
Russland til Norge i
1997, 59 år gammel.
Her forteller hun hvordan det var å måtte ta
utfordringene på strak
arm. Både de språklige
og alle de andre tingene som var vanskelige
å takle i møtet med det
nye landet.
Det første problemet som oppstod med en gang jeg kom, var
språket. Så jeg bestemte meg fort
for å gå på norskkurs, og det så
fort som mulig. Da mannen min,
Einar, ringte til rektor på kompetansesenteret, fikk han til svar
at Galina kanskje var for gammel
til å lære seg et nytt språk. Da vitset Einar tilbake til ham; Galina
er mye yngre enn vi begge to tilsammen. Og en stund etter fikk
jeg plass på norskkurs.
Fra første undervisningstime
fikk jeg stor interesse for det norske språket. Vi jobbet mye selvstendig, hadde mange små tester
underveis i lesing og i skriving.
Selv om jeg aldri fikk noen individuell vurdering av mine stiler,
unntatt - nesten feilfritt-, synes
jeg at dette arbeidet med språket i
system, var bra. Derfor takker
jeg lærerne for det.
Tung opplevelse
Jeg jobbet med språket timevis.
Mitt mål var å beherske dette for
å bruke det som kommunikasjonsmiddel i jobben min og som
middel for å bli kjent med mennesker, kultur og med folketradisjoner i dette landet som jeg skulle bli en del av framover. Det var
ikke alltid så lett som jeg tenkte
og trodde. Nesten hver dag som
gikk, oppstod mange forskjellige
problemer: En gang i begynnelsen besøkte jeg en butikk i
Kirkenes uten å kjøpe noe. Da
ble jeg stoppet av en ekspeditrise
og bedt om å vise alt som jeg hadde i veska mi. Da kjentes det også
dumt å bare kunne tre ord,-nei,
ikke og ingenting, for å forsvare
meg. Det var en grusom opplevelse som også viste hvorfor det
er så viktig å lære språket for å
klare seg i andre land. Og i liknende vanskelige situasjoner.
Oppmuntring
Fra 1997 til 1999 tok jeg mange
forskjellige eksamener i norsk.
Både muntlige og skriftlige.
Grunnskoleeksamen, mellomnivåtest og Bergenstest. Alt gikk
bra. I løpet av denne perioden
fikk jeg hjelp, støtte og mange
oppmuntringer fra lærere på
Bjørnevatn skole, på Sandnes
skole og fra enkeltmennesker.
Alle oppmuntringer er jeg takknemlig for. En av dem spilte en
helt spesiell rolle for meg. Jeg
skulle løse oppgavene på
mellomnivåeksamen. Jeg fikk
panikk og trodde oppgavene var
for vanskelige for meg. Men en av
vaktmennene, Roy, spurte meg;
16
BARENTSPRIS: Galina Rohde (th) har funnet seg godt til rette i det norske samfunnet etter snart 14 år i landet. I 2004 fikk hun Kirkenes
Soroptimistklubbs Barentspris for sin innsats i Barentssamarbeidet. Daværende klubbpresident Anne Marie Dalmeyer Nilsen (tv). (Arkivfoto)
– Er du Galina Rohde? Er det
du som har skrevet et brev i boka
på Vardehytta, da du gikk på skitur?
Ja, svarte jeg.
– Du er flink i norsk, sa han.
Etter denne oppmuntringen
fikk jeg som en fugl, store vinger,
begynte å tenke og skrive. Jeg var
kommet i gang.
Ikke engelsk
Ordforrådet mitt var blitt bedre
for hver dag, men faste uttrykk
skjønte jeg ikke alltid. En gang
ble jeg invitert til en familie hvor
det blant gjestene var et engelsk
par. Da en av dem på norsk spurte meg; hvordan står det til, Galina, svarte jeg:
– Jeg kan ikke engelski.
Det var latterlig og komisk.
Liknende hendte med andre utlendinger også.
Det følgende skjedde på bussen
Bjørnevatn- Kirkenes. Jeg traff ei
dame fra et annet land. Hun var
kommet til Norge mye tidligere
enn jeg.
Da jeg spurte henne; kjører du
til Kirkenes, svarte hun; nei, jeg
bor i Bjørnevatn. Etterpå tenkte
jeg at det står ikke så verst til med
deg, Galina. Iallfall ikke med det
norske språket.
Pen før
Mange humoristiske historier
hendte da jeg jobbet med mine
elever. Ei jente fra 2. klasse på
Sandnes skole sa: Galina, kan du
snakke norsk med meg?
– Det gjør jeg, var mitt svar.
– Nei, faktisk ikke, svarte hun
tilbake.
– Galina, du er ei snill kjerring,
var det så en gutt som sa til meg.
De andre elevene begynte å le av
dette. Jeg ble sint og sa at, nei, jeg
er ikke kjerring, jeg er lærer og
har høy utdannelse.
En gang hadde jeg undervisning med en gutt fra Iran i 8.
klasse. Han fikk en oppgave å
lage en setning med et adjektiv i.
Han kunne ikke. Så sa jeg som
eksempel at Galina er pen. Han
svarte at nei, du er ikke pen. Kanskje du var pen før, sa han. Men
han forsto med en gang hva et
adjektiv var. Vi lo av dette begge
to.
Telefonsamtaler og klokkeslett
var spesielt vanskelig. En misforståelse oppstod da mor til ei jente
skulle hente henne kl. 13.30. Men
jeg oppfattet det som 14.30.
Mora kom til riktig tidspunkt ,
men jenta var ikke klar. Jeg var
nervøs og tenkte at mora ville bli
sint på meg. Men hun tok det
pent og jeg ble lettet.
Andre reaksjoner
Nordmenn reagerer helt annerledes enn russiske i slike situa-
sjoner. Nordmenn er rolige, høflige og blide. Under Bergenstesteksamen ble jeg sittende foran ei
pen, ung russisk jente. Hun hadde et stort gullarmbånd. Da hun
startet å skrive, slo armbåndet
på pulten og gav fra seg en høy
lyd, slik at jeg ikke kunne konsentrere meg. På min oppfordring om å ta armbåndet av,
svarte hun på russisk at du,
gamling, burde sitte hjemme i
stedet for å være her! Jeg svelget
fornærmelsen og konsentrerte
meg om mine oppgaver.
Arbeidet med norsk språk har
åpnet øynene mine for hvor viktig språk er i forholdet mellom
mennesker, nasjonalt som internasjonalt. Derfor er jeg nå godt
igang med engelsk. Det språket
vil åpne hele verden for meg.
Startet
skolesamarbeid
Galina Rohde kom i kontakt
med Norge gjennom skolesamarbeidet mellom Bjørnevatn
skole og skole 9 i Zapoljarnyi.
Einar Rhode, som var lærer ved
Bjørnevatn skole da samarbeidet kom igang for fullt fra 1996,
forteller at dette ikke var det første og slett ikke det eneste skole
til skole samarbeidet over grensen. Det var likevel spesielt på
grunn av sin nedfelte målsetting
om å bygge ned fordommer mot
russere, Russland og det russiske. Fordommer som var merkbart økende blant Bjørnevatn
skole sine elever. Prosjektet var
også litt spesielt fordi hvert skoleår hadde sitt eget tema. Alle
hadde noe med grensen og det å
være grenseboere å gjøre. En
stor fordel var det også at de to
skolene lå relativt nær, og reisetida dermed kort. Tiden til samvær ble derfor større. En liten sideeffekt av prosjektet var at Zapoljarnyi som turistmål ble
åpnet. Før starten i 1996 gikk
alle turistbusser direkte til Murmansk.
Ved tiårsjubileet i 2006 evaluerte vi samarbeidet i forhold til formålet om å få bygget ned fordommer over grensen, og kunne
konkludere at vi var kommet et
godt stykke på vei. Ved skolens
første besøk i Zapoljarnyi 1996,
var fem elever hjemme på grunn
av frykt. Andre året vi skulle reise krevde halvparten av elevene å
bli vaksinerte seg , i redsel for en
eller annen sykdom på den andre
siden. Etter noen år var alt sånt
borte.
Samarbeidet fortsetter fremdeles, om enn i en litt forenklet
form, også av økonomiske grunner. I alt har rundt 500 elever og
lærere på hver side av grensen besøkt hverandre, forteller Einar
Rohde.
10
TORSDAG 4. MARS 2010
Grensejeger på randen av krig
Tormod Hoel var grensejeger i juni 1968 da
en merkelig dur hørtes
gjennom tåkehavet ved
grensemerke 174. Det
viste seg at den sovjetiske hær stod oppmarsjert på den andre siden av Pasvikelva. Dette er Hoels historie.
mot kikkerten min. Jeg fikk tatt
et raskt overblikk over situasjonen som ble innrapportert til sjefen. Jeg nevnte tanksen som pekte rett mot oss. Jeg husker jeg
nevnte, kanskje i en liten bisetning, at man kan si hva man vil
om russerne, men våpenpuss, det
kan de.
Bare øvelse?
Vi som har bodd i området her
noen år, kjenner til at værgudene
kan være noe lunefull fra tid til
annen. Den sommeren jeg husker
best med glede var sommeren
1960. Motpolen til denne sommeren var nok 1968. I den grad
man kan bruke begrepet manns
minne, var nok dette året det dårligste hva været angår. Jeg kan
godt huske vi hesjet høy med ullvotter på.
På grensevakt
Jeg avtjente min verneplikt fra
1967 til 1968. Var grensejeger fra
januar til juli, da jeg dimitterte.
Den 6. juni opprant med kritthvit nysne som omkranset stasjonen på Brattli. Et enslig revespor
krysset gårdsplassen og forsvant
ut på myra. Ellers så det veldig
jomfruelig ut når man tittet lettere sjokkert ut av vinduet.
Jeg og Einar Welle var satt opp
på patrulje utpå ettermiddagen
til grensemerke 177 med en avstikker til 174. Allerede tidlig på
formiddagen begynte tåka å sige
på. Den ble tettere og tettere utover dagen. Å si at det var direkte
surt ute var ikke å ta særlig hardt
i. Vi parkerte syklene ved Nordmo Gård, og gikk ut til grensemerke 174. Vi kunne knapt skimte elva som stille passerte Fløternesset på sin vei ned mot Elvenes
og sjøen.
Rar dur
Mens vi sitter og lytter inn i tåkehavet synes det som en rar dur i
fjerne. Det er utrolig hvor lett lyder bærer når tåka er tett. Lyden
kommer fra Russland, i retning
mot Kontiosalmi, der hvor Ishavsveien møter dalbunnen i
Pasvikdalen – på russisk side. Lyden blir stadig sterkere. Egentlig
skulle vi fortsette ned mot 177,
men valgte å bli sittende en stund
til. Kanskje burde vi avbryte patruljen fortere enn planlagt, for å
melde fra til stasjonen. Hva var
dette for en lyd? Vi hadde ikke
hørt noe lignende tidligere. Etter
hvert ble det klart at dette var
kjøretøyer på larveføtter, som det
heter. Kjøretøyer som går på belter. Det var ikke ulikt en bulldoser som kjører på vei. Som patruljefører besluttet jeg da å avbryte patruljen for å rapportere
til sjefen på stasjonen om vår teori. Pansrede kjøretøy på vei langs
elva i retning Harefoss/Skoltefoss.
Nervøs stemning
Vi var ikke spesielt godt utrustet i
grensevakta den gang. Hvordan
skal man på raskeste måte få gitt
beskjed til stasjonen? Radiosam-
PÅ UTRYKNING: Grensevaktene Tormod Hoel (tv) og Sverre Nes sommeren 1968. (Privat foto)
band, hva var det? Det er da lokal kunnskap kommer til sin rett;
hvor finner en nærmeste telefon,
og hvor er korteste vei dit?
Endelig ble det litt action på
grensa. Vi løp korteste veien til
min hjemplass for å gi sjefen en
orientering om situasjonen. Vi
fikk beskjed om å komme tilbake
til stasjonen umiddelbart, og det
ble gjort en del omrokeringer i
forhold til oppsatt plan for dagen. Jeg ble, i likhet med mange
av mine kamerater, sendt nordover i teigen for å observere så
godt man kunne under de rådende forhold.
Jeg husker mange av guttene
hadde en noe nervøs holdning,
både i ord og gjerning. Og det er
vel ganske naturlig, da de fleste
kom fra steder lengre sør i landet,
og kanskje knapt hadde hørt om
Russland. Plutselig står de ansikt
til ansikt med stormakten – uten
å se de. Bare den sterke larmen.
Dette ga god grobunn for fantasien til mang en 20 åring.
I kikkerten
Jeg satt i tårnet ved grensemerke
185 morgenen etter. Selv om
tåka var tett, så fulgte man med
i kikkerten så godt man kunne.
Hva var dette? Et skimt av land
på andre siden, eller var det bare
innbilning? Pulsen steg noen
hakk. Jo, – tåka begynner å letne. Jeg gav beskjed til de andre,
og alle la seg i posisjon for å få et
overblikk over situasjonen når
tiden kom.
Plutselig var det som om noen
bare blåste tåka bort, og…. Oi,
oi! Pansrede kjøretøy i en uendelig kolonne på vei mot Skolte-
foss/Elvenes. I vannkanten, like
nedenfor porten til den russiske
grensevaktleiren Illepinlahti stod
en tank, T-54 med løpet peilet inn
Sjefen syntes ikke dette var det
minste morsomt, og kommanderte meg ut av tårnet, med kikkerter og det hele. Motvillig forlot jeg orkesterplassen, mens jeg
forundret ristet på hodet over
overilte reaksjoner. Dette er jo
bare en øvelse. Jeg hadde da vitterlig bivånet mange av disse opp
gjennom oppveksten. At denne
øvelsen hadde et stort omfang
var vel innlysende. Nå hadde jeg
som grensevakt i oppgave å følge
med i slikt. Hadde jeg vært sivilist, ville jeg aldri fått sett øvelsen
fra «første benk».
I ettertid kan man vel si at jeg
hadde både rett og feil. Det var
bare en øvelse (les: maktdemonstrasjon). Men aldri tidligere
hadde aktiviteten hatt et slikt
omfang. Enn videre, den norske
grensevakta har vel aldri, verken
før eller senere, hatt en mer realistisk øvelse langs deler av grenselinja.
Etter noen dagers maktdemonstrasjon så trakk de seg pent tilbake. Det er med en viss form for
humor jeg ser på dagens grensejegere som må ty til elgspor på
isen for å få til en «realistisk»
øvelse.
Når jeg snakker med dagens
grensejegere liker jeg å fortelle
om «vårres krig». Vi som tvang
russerne til retrett med kun US
karabin.
Alarm på Korpfjell
Også sivilist og bedriftselektriker Steinar Ingebrigtsen havnet midt
i begivenhetenes sentrum i junidagene i
1968. På Korpfjell.
Ingebrigtsen forteller at han jobbet ved Garnisonen som bedriftselektriker fra 1965 til 1980. Han
hadde ansvaret for alle installasjonene i tilknytning til GSV.
6. til 7. juni 1968 var han og en
kollega på Korpfjell for å vedlikeholde en teknisk installasjon.
Om natten ble vi vekket av full
alarm. Da vi kom ut i korridoren
var alle mannskaper igang med å
lade magasiner. Vi elektrikere ble
henvist til stuen for ikke å være i
veien.
Det var ikke helt mørkt, men
tåke og helt stille. Vi åpnet et
vindu for å lytte og det vi hørte
var en guffen lyd. Det var lyden
av stridsvogner vi hørte, stridsvogner som kjørte opp mot grensen. Det var som om de var rett
utenfor gjerdet som omsluttet
NÆRT HOLD: Sivilist og elektriker Steinar Ingebrigtsen var tilfeldigvis
på jobb på Korpfjell da Sovjet viste sine muskler i juni 1968. (Arkivfoto)
stasjonen. På grunn av tåka så vi
ingenting.
Det gikk kaldt nedover ryggen
på oss, og jeg håper jeg aldri får
høre den lyden igjen.
Stasjonssjefen sa til oss at hvis
det skjedde noe, måtte vi utstyre
oss med miniatyrgeværene som
lå på skytebanen, ta en sneskuter
og prøve å komme oss avgårde.
Det slapp vi heldigvis. For
stridsvognene stoppet ved grensen.
Såvidt jeg vet var det bare oss to
sivile som opplevde dette på så
nært hold, forteller Ingebrigtsen.
•••
17
16
TIRSDAG 16. MARS 2010
Grensesprengende bibliotek
- Vårt lokale initiativ, på
1980-tallet, var en av
mange små grunnsteiner som la grunnlaget
for Barentsregionens
tilblivelse. Det var ikke
alltid vi visste hvor vi
ville lande. Vi bare gjorde det, forteller biblioteksjef Hildur Eikås.
Intervjuet av
Marit Wøhni
I 1996 ble Sør-Varanger bibliotek nominert til årets bibliotek
og i 2008 fikk biblioteket
500 000 kroner fra Fritt Ord til
forprosjektet «Det Grensesprengende bibliotek».
Etter hvert ble biblioteket i
Sør-Varanger en møteplass for
russere. De har en av landets
største russiske boksamlinger,
og 25 prosent av utlånet er russisk relatert. Fra 2010 får SørVaranger bibliotek 500 000 kroner fra staten til å videreutvikle
den norsk -russiske bibliotektjenesten.
Stor avstand
I 1983 fikk Sør-Varanger bibliotek for første gang besøk av de
ansatte fra biblioteket i Nikel.
- Vi hadde en flott bokutstilling
på biblioteket, og var litt stolte av
det. Etter besøket kom det en artikkel i avisa Sovietskaya Petchenga, hvor det ble klaget på at
enkelte kommunistiske, norske
forfattere ikke var å finne på utstillingen. Vi var sjokkerte. Da
forstod vi hvor stor avstand det
var mellom oss, forteller Eikås.
I 1985 reiste ansatte fra Sør-Varanger bibliotek på gjenvisitt til
biblioteket i Nikel, og etter hvert
også til Severomorsk og Murmansk.
Kulturkollisjon
Det første besøket ble veldig
formelt, et rent høflighetsbesøk.
Det var ikke mulig å snakke
med russiske kolleger på egen
hånd, og de ble fulgt tett hele tiden. Språket var også et problem. Møtene foregikk med
tolk, men tolken kunne som oftest ikke engelsk. Det ble en stor
kulturkollisjon. Hotellet de
bodde på huset også soldater,
og til deres store overraskelse
fikk de servert tyttebærsaft og
vodka til frokost. Eikås husker
også at det statlige fjernsynet
kom for å filme dem.
- Vi lurte på hva i all verden var
så viktig med en liten gruppe fra
Kirkenes, forteller hun.
I forkant
I 1994 flyttet Zina Pedersen fra
Nikel til Kirkenes. Samme år begynte hun å jobbe på Sør-Varanger bibliotek.
- Vi var forut for vår tid. Det var
ikke mange russiske ansatte i
Kirkenes på den tiden, og det var
ikke fritt for at mange var skeptiske. De russiske lånetakerne
satte selvsagt stor pris på å få
18
PIONERER: Zina Pedersen (tv) kom fra Nikel til Kirkenes i 1994 og begynte på biblioteket samme år. Biblioteksjef Hildur Eikås har stått i spissen
for pionerarbeidet Sør-Varanger bibliotek har bidratt med i Barentssamarbeidet helt siden starten på 1980-tallet. (Foto: Marit Wøhni)
hjelp på sitt eget morsmål, forteller Eikås.
Stor forskjell
Det var stor forskjell på sovjetiske
og norske bibliotek på 1980-tallet.
Sovjetiske bibliotek hadde en
oppdragende funksjon. De var et
talerør for staten og den «riktige»
politikken.
- I forhold til vår frie og kritiske
bibliotekkultur utgjorde det en
stor forskjell. Selv bare for seks syv år siden var møteavtalene fortsatt veldig formelle i tonen og innholdet var bestemt på forhånd. I
dag har vi et mer avslappet kollegialt forhold, sier Eikås.
I 1989 ble det for første gang arrangert en Nordkalottkonferanse
for biblioteksektor i Murmansk.
– De offisielle delegatene
(vip’ene) fikk en helt annen forpleining en oss. De fikk et eget rom
på den offisielle middagen, mens
vi andre, fra grasrota, spiste middag og inntok vår drikke i den store restauranten på Arktika hotell.
Vi hadde det nok vel så hyggelig
og artig som den andre gruppen,
forteller biblioteksjefen.
Studietur
I 1990 fikk Hildur Eikås et reisestipend fra Kulturdepartementet for å studere bibliotekene i Nikel og Murmansk. Studieturen ble foretatt om
sommeren sammen med daværende avdelingsbibliotekar Aud
Kristine Johnsen.
- På norsk vis var vi straks rede
til å gå i gang med samtaler og informasjon om biblioteket, men
det var ikke de russiske. Først var
det god tid til tedrikking. Og så
kom spørsmålene. De var stort
sett av privat karakter. Om vi var
gifte, hadde barn og hva vi tjente,
med mer. Det var som å høre et
lettelsens sukk etterpå. Joda, vi
var jo ganske så normale og hadde de samme utfordringer og bekymringer i det sosiale livet. Dermed ble også isen brutt. Det var
en artig og lærerik erfaring, som
alltid har vært med oss videre i
samarbeidet med våre russiske
kolleger, forteller Eikås.
Innkjøp i Nikel
På 1990-tallet kom de første russiske sjømenn til Kirkenes. Sjømennene drev gatelangs og hadde lite eller ingen tilbud. Biblioteket begynte å bestille russiske
bøker og avisa Pravda fra Deichmanske bibliotek i Oslo, men litteraturen falt ikke helt i smak hos
sjømennene. Da bestemte Hildur
Eikås seg for selv å reise til Nikel
for å kjøpe bøker. Det var spiren
til den store russiske samlingen
som biblioteket har i dag.
Samarbeidet med Nikel bibliotek utviklet seg raskt på 1990-tallet, og Eikås forteller:
- Bibliotekdirektør Marina Trusova snakket godt engelsk, var
visjonær og åpen for nye ideer og
prosjektmuligheter. Når også
kjemien stemte, og vi tenkte i de
samme baner, bedret mulighetene seg til å videreutvikle det
norsk -russiske biblioteksamarbeidet. Vinteren 1992 dro vi inn
til Nikel på vår første «bokinnkjøpstur». Marina hadde pluk-
ket ut bøker til oss i den lokale
bokhandelen, og det var utrolig
mange bøker vi fikk med over
grensen for en billig penge. En
russisk bok kostet i snitt 10 rubler, og for 250 norske kroner
fikk vi kjøpt 200 bøker. De russiske tollerne syntes nok vi var
litt rare, siden vi kun hadde med
bøker og ingen sprit, og attpåtil
hadde med rubler tilbake. Som
forøvrig ble konfiskert.
Pionerer
Marina Trusova hospiterte en
periode ved Sør-Varanger bibliotek. Hver onsdag kom hun til
Kirkenes på formiddagstid sammen med ballettinstruktør Anna
Karpova, som også hadde oppdrag i Kirkenes. Marina fikk læring i det norske systemet, og russiske bøker var noe av det første
de fikk inn i bibliotekets database. Ordningen med hospitering
varte helt fram til Sør-Varanger
bibliotek ansatte egne russiske
bibliotekarer som hadde flyttet
til kommunen.
- Vi kan nok si at vi på denne tiden var pionerer, og at de små stier vi den gang gikk opp, har vært
av stor betydning for det videre
arbeidet, påpeker Eikås.
Allerede i 1992 ble strukturerte
planer lagt for det videre samarbeidet. I en rapport skrives følgende: «Hvorfor er vi så opptatte
av samkvem med naboen i øst?
Hvilken nytte kan vi ha av hverandre? Kan øst og vest forenes?»
Og svarene ble også gitt i samme
rapport:
«Ja, vi har nytte og glede av å bli
kjent med hverandre. Det er viktig at nordmenn får innblikk i
russisk kultur og vice versa. Samarbeid med Russland må ikke bli
bare økonomisk. Avstanden
mellom Nikel og Kirkenes er liten geografisk, men det er store
forskjeller i politikk, språk og
kultur. Vi i Kirkenes lærer mye
om russisk språk og kultur
gjennom samarbeidet. Etter
hvert håper vi å kunne opparbeide en kompetanse på området. Vi
håper da å kunne være til nytte
for andre kommuner i Finnmark,
eventuelt også andre steder i landet.»
– Og det er jo der vi faktisk er i
dag, fastslår Hildur Eikås.
Er her
Høsten 1995 ble konferansen
«Grenseløst
biblioteksamarbeid» arrangert i Kirkenes og Nikel. Det ble en opplevelse for alle
deltakere, og mange nære relasjoner oppsto mellom norske og
russiske kolleger. En av foredragsholderne var forfatter og
journalist Petter Normann Vaage. To artikler fra konferansen
kom på trykk i Dagbladet, og noe
av det han vektla var at han aldri
hadde reist så langt innenriks før
og at turen til Nikel gjorde inntrykk, da han heller ikke hadde
kjennskap til de nordlige områder av Russland. «Er Russland et
annet sted?» var tittelen på hans
foredrag.
- For oss bibliotekansatte har
Russland aldri vært et annet sted.
Det har vært her og det er fortsatt
her, sier Hildur Eikås.
16
TORSDAG 21. JANUAR 2010
Den stengte grensen
Thormod Hoel på Holmfoss har mange minner
om livet på grensen. Her
forteller han to historier
om sterke opplevelser,
dramatikk og moralske
dilemma når det står om
liv bak ei stengt grense
på Pasvikelva.
Pappa, som hadde vært politimann under krigen, la ned et
grundig arbeid i å oppdra oss i
å ferdes langs ei stengt grense.
Som liten gutt sluttet liksom
verden på andre siden av Pasvikelva. Men fra tid til annen
kom det noe frem fra «intet»,
som fortalte at det kunne ligge
en skjebne bak hendelsene.
Det var sommer, det var
varmt og vi drev med slåttonna. Jeg mener det var i 1952 eller 1953. Jeg var en 5 – 6 år
gammel, og mitt bidrag til å
fremskaffe vinterfôr til dyrene
var heller beskjedent. Jeg og
mine søsken var trolig mer
interessert i det som lå nærmest, mens pappa lot blikket gå
utover elva av og til.
Tatt av strømmen
Plutselig så sier han noe, løper
ned til kaia hvor båten var fortøyd og rodde fort utover elva.
Først skjønte jeg ikke noe. Så
fikk jeg se en båt komme drivende nedover fra det russiske
løpet av Holmfossen. Vi fulgte
nøye med i det som foregikk.
Pappa rodde ut til den drivende
båten, tok tak i tautampen som
han festet til sin båt og kom roende hjem. Der dro han russebåten opp på land. Han ringte
myndighetene for å fortelle hva
som hadde skjedd. Han antok at
det var en russer som hadde mistet kontrollen over båten, og blitt
tatt av strømmen. Han mente
også at russeren hadde hoppet
over bord når han skjønte at båten ville gå utfor fossefallet. Trolig var dette veldig dumt, og en
direkte årsak til at mannen druk-
NORDMO GÅRD: Thormod Hoels fortellinger har begge utgangspunkt på Pasvikelva ved hjemplassen Nordmo Gård på Holmfoss. Det eldste bildet er privat og er tatt på tidlig 50-tall.
net. For hadde han lagt seg ned i
båten ville det trolig gått bra.
Det var i alle fall lite vann i båten.
Fant bare lua
Etter noen dager skulle det
være offisiell tilbakelevering av
utstyr. Det var en hel delegasjon, flest russere, men også representanter fra Grensekommissariatet. Nabogutten kom
med lua til den druknede soldaten som han hadde funnet drivende i elva. Den ble overlevert
sammen med båten.
Dette var den første druk-
ningsulykka som jeg fikk et forhold til. Den ga grunnlag til
mange spørsmål hos en unggutt som aldri tidligere hadde
hatt døden så nært innpå seg.
Men siden den gang har det
dessverre vært flere drukningsulykker – både med norske og
russiske ofre.
Tåkelagt natt
Jeg vil ikke påstå at jeg er ekstremt flink til å tidfeste ting
som har skjedd. Men jeg vil
anta vi stopper opp rundt 1980.
Det er august og vi er i full
gang med siloslåtta. Etter å ha
drevet med innhøstinga om dagen er det
gjerne fjøsstell på
kvelden. Og når fjøsstellet er ferdig, er det
å trakke i siloen med
traktor, slik at alt er
klart til en ny dag.
Det er en evig kamp
med tiden, og søvnen
får bare vente til senere.
Det var en slik kveld
med trakking i de tidlige nattetimer. Tåka
var tykk som en vegg
ute. I døråpninga satt
Mikkel Rev og ventet
på kaffepause, slik at
det vanket en godbit
på ham også. Han
hadde i flere dager
fulgt etter traktor og
fôrhøster på jordene
og fanget mus. Så vi var blitt
riktige gode venner.
Fæle hyl
Endelig var det tid for pause. Jeg
stoppet traktoren, tok av hørselvern og satte meg ned for å
skjenke i kaffe. Du verden, hvor
stille det kan bli når motorene er
slått av.
Jeg hadde knapt tatt den første
kaffesupen da det hørtes noen
fæle hyl ute fra elva. Hva i all verden var dette? Jeg lyttet litt til, og
ropene fortsatte.
Jeg lurte på om det var noen
som hadde fest oppe ved fossen –
noe som slett ikke var uvanlig.
Men det kunne også være noen
som var i nød på elva. Skjønt hva
de hadde på elva å gjøre i denne
sikten var uforståelig.
Jeg sprang ned til elva for å løsne båten. Man så knapt en armlengde for seg. Jeg hoppet opp i
båten, startet motoren og la i vei.
Da jeg var kommet ut i selve elveløpet stoppet jeg motoren for å
lytte. Det var helt stille. Jeg ropte
ut i natten og i tåkehavet, men
fikk ikke respons.
Hjelpeplikt
Jeg vurderte om jeg skulle dra
over på russisk side for å se. Er
det noen som er i nød er man
pliktig til å hjelpe, uansett på
hvilken side av grensen hjelpen
trenges. Men sett at det bare var
noen som hadde fest, og hoiet i
fylla. Hvordan ville man da blitt
tatt i mot av russerne? En tur til
Sibir ville passe dårlig, nå midt i
slåtta. Jeg lå en stund til ute på
elva og ropte og lyttet. Til slutt
innså jeg at jeg ikke hadde noe å
bidra med, så jeg famlet meg
hjemover gjennom tåkehavet.
Jeg ble sittende på kaia en god
stund for å lytte og tenke. Tro
hvor lenge vedkommende hadde
ropt? Var det noen som var i reell
fare? Hadde det skjedd ei ulykke? Jeg gikk tilbake til arbeidet,
og tankene om denne hendelsen
ville ikke slippe taket i meg. Omsider måtte også jeg ta kveld, og
gikk og la meg.
Sokning
Dagen etter ble jeg vekket av ei
illsint vekkerklokke. Det føltes
som om jeg ikke hadde rukket å
lukke øynene enda. Jeg stod opp
i halvørska, laget en sterk kopp
kaffe før jeg gikk til fjøset for å ta
morgenstellet. Da jeg kom ut på
trappa registrerte jeg stor aktivitet av russerne ute på elva.
Det var mange båter ute som
drev med sokning nedenfor
Holmfossen. Da var det i alle fall
ikke noe fylleskrål.
Vedkommende russer ble funnet utenfor Gravholmen, i nærheten av Kompolaneset dagen
etter.
Etter en slik hendelse er det
ikke til å unngå at tanken om
«man kunne gjort noe», kommer
streifende. Men et slikt spørsmål
får man aldri noe svar på.
•••
19
LØRDAG 27. FEBRUAR 2010
9
GRENSEBOERE: Svenn (69) og Edith Randa (67) har i hele sitt liv levd og bodd tett og nært med den russiske grensen. (Foto: Marit Wøhni)
Aldri sett russerne som fiender
Ekteparet Svenn og
Edith Randa på Vaggetem har aldri tenkt at
naboene på den andre
siden av Pasvikelva er
fiender. Men de opplever grensa like
stengt som før.
- Den eneste forskjellen i dag er at vi ikke
trenger bæretillatelse
på fotoapparat,
forteller de.
Intervjuet av Marit Wøhni
Svenn og Edith Randa har i 45 år
bodd ved Ellenvannkrysset. Ekteparet forteller at helt til fotoforbudet ble hevet på 90-tallet, måtte de som bodde langs grensa
innhente skriftlig tillatelse fra
Grensekommissæren for å eie et
fotoapparat.
Likte ikke båt
Edith forteller at hun ble først
klar over Pasvikelva og Russland
20
på den andre siden da hun som
åtte-åring begynte på internatskolen på Stand. Hele bussturen
fra barnsdomshjemmet på Vaggetem gikk jo langs grensen, noe
hun aldri hadde tenkt på før.
- Men jeg har aldri trivdes i båt
på Pasvikelva. Er alltid redd for å
komme for nært grensa. Som
barn likte jeg meg ikke når vi
skulle ro til onkel sin gård, som lå
nært Skogly - tollstasjonen. Enkelte plasser kom vi veldig nært
grensa, forteller Edith.
Svenn, som vokste opp på
Skogfoss, forteller at de bodde så
nært grensa at de pleide å kaste
stein over til Russland.
- Det var en stille plass, og det
var sjeldent at vi så russere. Først
da grensevakta ble bygget på
slutten av 50-tallet merket vi at vi
bodde ved grensa, forteller
Svenn. Han legger til at han aldri
har hatt tanker om at russerne er
fiender. Den eneste gangen han
har opplevd noe negativt, var da
det ble avfyrt varselskudd mot
naboen, som var for nært grensa.
Talefrykt
Svenn var i forsvaret i 1960-61,
og var nettopp kommet fra Garnisonen i Porsanger da han
ble kalt ut på første oppdrag.
- 17. mai 1960 ble vi tatt ut til å
være paradevakt ved monumentet i bibliotekhagen. I sin tale på
dagen kritiserte garnisionssjef
Hugo Munthe-Kaas nordmennene som jobbet med demningen
i Boris Gleb og kalte dem landssvikere. Det var kun nordmenn
som jobbet der. Etter talen dro vi
på byen for å ta en øl, men kvelden ble helt annerledes enn vi
hadde forestilt oss. Da vi kom tilbake til leiren med buss ble vi beordret opp på rommene for å
pakke alt militært utstyr. Vi fikk
beskjed om å bære det ut, men
fikk ingen forklaring på hva som
skulle skje. Troppsjefene fløy
rundt omkring i leiren, og det var
stor biltrafikk. Så ble vi kjørt ut i
terrenget for å være i full beredskap i tilfelle russerne ble fornærmet etter talen til Munthe-Kaas.
Vi var ute i 2- 3 dager, og flyttet
leir flere ganger.
Svenn legger til at da demningen på Hestefoss skulle bygges i
perioden 1966-70 ble brakkebyen
lagt på norsk side.
Senere var Svenn grensevakt på
Korpfjellet og på Tangenfjellet
øverst i Pasvik. Han forteller om
en episode fra den gang.
- Det var ikke lov til å ta kontakt
med russiske soldater, kun et
nikk var tillatt. Da to medsoldater på Tangenfjellet gikk patrulje
langs grensa opp til Treriksrøysa,
kastet den ene norske soldaten
kaviar og ost over til de russiske
soldatene som gikk patrulje på
den andre siden. Den norske soldaten ble straks sendt tilbake til
Høybuktmoen, og fikk ikke
vende tilbake som grensevakt.
Skapte uhygge
Svenn begynte tidlig å arbeide i
tømmerskogen i Pasvik. Først
som brosler –hjelpemann til hestekaren som kjørte tømmeret ut
fra skogen til velteplassene, og
senere som tømmerhugger. Da
han og Edith ble kjærester bestemte de seg for å bosette seg på
Vaggetem.
- Vi måtte tidlig lære våre barn
at de ikke skulle gå langt ut på
isen på vinteren. En ting var strykene under isen, men det var jo
også fare for at de kunne rote seg
over på russisk side. Men vi
skremte dem aldri med russerne.
Det fiendebildet som forsvaret
skapte, kjente vi ikke igjen, vi
som var fra dalen, forteller Svenn
og Edith.
Svenn hadde kort vei ut til arbeidsplassen i skogen, og Edith
drev butikk og kafe i bygda de
årene hun ikke var husmor på
heltid. De forteller om litt uro i
forbindelse med grensa opp
gjennom årene. I 1953 ble en russisk spion tatt inne på norsk jord,
like ved Grensefoss. Det viste seg
at han hadde en liste over flere
nordmenn, deriblant en nabo.
- Jeg husker at vi syntes det var
helt forferdelig. Denne episoden
skapte litt uhygge, og vi følte oss
ikke helt trygge, forteller Edith,
som legger til at mange av innbyggerne i Pasvikdalen ble overvåket av politiet langt ut på 80tallet.
- Men dette var ikke noe vi tenkte på til daglig, sier Edith.
Er like
I 1992 dro Edit og Svenn for første gang over grensa til Nikel.
- Etter det første besøket så jeg
ting på en annen måte. I hele
mitt liv har jeg sett lysene fra Nikel, men etter det besøket så jeg
ikke bare lys, men også ansiktene på dem jeg hadde blitt kjent
med i Nikel. Ivan og Olga, Ola
og Kari - vi var jo like, forteller
Edit Randa.
Grensefortellinger På Stoltenberg Seminaret 2010. (Foto: Michael Miller)
•••
21
Arvid Kjeldsen, Grensefortellinger under Stoltenberg Seminaret 2010 & Forskningsdagene 2010. (Foto: Michael Miller)
Minner fra anleggsperioden 1960-62
for Boris Gleb kraftverk
Av Arvid Kjeldsen
Stoltenbergseminar på
Kirkenes 27.09.2010.
Å fortelle om samarbeid over grensen
mot Sovjetunionen og om hendelser
som fant sted for 50 år siden, er en
utfordrende oppgave fordi meget
er skjult under glemselens slør. Jeg
var den yngste og i dag den eneste
gjenlevende i den lokale staben i det
norske firmaet AS/KS Norelektro, Oslo
som hadde byggherrefunksjonen for
det sovjetisk kraftverket i Boris Gleb.
Dessverre har det ikke vært noen kolleger fra denne tiden å konferere med.
Alt i forbindelse med dette innlegget
22
er derfor slik jeg minnes forhold og
begivenheter i løpet av to spesielle år
under den«kalde krigen».
Først litt om årsaken til at jeg som
26-åring søkte og fikk en jobb blant
adskillig eldre og erfarne folk i firmaet
Norelektro.
Etter utdannelse som sivilingeniør fra
Norges Tekniske Høgskole i Trondheim
med hovedfag vassbygging, kom jeg
høsten 1958 til Finnmark Fylkes Elektrisitetsforsyning i Vadsø (et offentlig
plankontor for utbygging av vannkrafverk) der jeg arbeidet med mange fag-
lig og interessante oppgaver. Likevel,
som ung søker man alltid etter nye
og større oppgaver. Det viste seg at
muligheten lå snublende nær.
Med kort geografisk avstand fra
Sør-Varanger var jeg i Vadsø kjent
med at Sovjetunionen og Norge
hadde inngått avtale om fordeling
av fallene i Pasvikelva og at det kun
var et tidsspørsmål når det kunne bli
aktuelt å bygge ut store kraftressurser
i de 4 nederste fallene; Hestefoss 17
m (sovjetisk), Skogfoss 20 m (norsk),
Melkefoss 10 m (norsk)og Skoltefoss
(Boris Gleb) 20 m, (sovjetisk territo-
rium på begge sider av elven). Fallene
fra Enaresjøen og ned til Hestefoss
tilhørte Sovjet i henhold til oppgjøret
med Finland etter 2. verdenskrig.
Våren 1960 søkte jeg på en utlyst stilling som kontrollingeniør ved Boris
Gleb kraftverk. Etter telefonkontakt
med Norelektro ble jeg kjent med at
firmaet som var en avlegger av AS
Hafslund, hadde inngått avtale med
myndighet på sovjetisk side om å
forestå planlegging og gjennomføring
av samtlige bygge- og anleggstekniske arbeider for kraftverket Boris
Gleb. Turbiner og elektrisk utrustning
ville bli levert og montert av personell fra verksteder i Leningrad. (St.
Petersburg). To norske entreprenørfirmaer hadde slått seg sammen og fått
kontrakt på utførelse av anleggsarbeidene. Arbeidsfellesskapet opererte
under navnet AS Pasvikkraft. Man
regnet med å komme i gang med
arbeidene på forsommeren og at
anleggsperioden ville bli 2 år. Det ble
samtidig opplyst at det ville bli bygget
boliger for Norelektros og entreprenørens funksjonærer på Sandneskrysset
syd for Kirkenes.
I begynnelsen av mai måned fikk jeg
brev om ansettelse.
Norelektros oppgave på anlegget
kunne i mange måter sammenlignes
med en byggherrefunksjon. Staben
som besto av 3 sivilingeniører og 2
ingeniører, skulle styre, kontrollere
og kvalitetssikre at Pasvikkraft med
sine underentreprenører utførte
entreprisen i tråd med beskrivelser og
tegninger som var utarbeidet av norske konsulentfirmaer og godkjent av
sovjetiske myndigheter. Norelektros
stab ble på den måten et mellomledd
mellom den sovjetiske direksjonen
som var etablert i Boris Gleb, og entreprenørens ledelse. I samarbeide med
politiet i Sør-Varanger var det en stor
oppgave å løse mange av de spesielle
forhold som oppsto når en stor norsk
arbeidsstokk, hjelpepersonell, materialer og forsyninger skulle trafikkere
og fraktes over grensen mellom norsk
og sovjetisk territorium
For meg står samarbeidet mellom
Nordelektro og russerne som nokså
problemfritt. Kanskje en grunn var
at entreprenøren stilte med dyktige
ingeniører, formenn og arbeidere med
lang erfaring fra utbygging av vannkraft både i inn- og utland. Alt av anleggs- og byggetekniske arbeider ble
utført i henhold til norsk standard. Jeg
kan derfor ikke minnes at ingeniørene
fra den sovjetiske direksjon noen gang
hadde merknader i forbindelse med
kontroll og protokollering av kvalitet
på utførelse av ulike oppgaver.
En hyggeligere opplevelse skjedde
under et besøk i Boris Gleb av teknisk
direktør i AS Hafslund. Den russiske
direksjonen inviterte på tur til Rajakoski (på grensen mot Finland) for direktøren og for samtlige lokalt ansatte i
Norelektro. Det ble meget interessant
biltur på østsiden av Pasvikelva med
studie av «moderne» russisk byggeskikk samtidig som det ble servert et
gedigent måltid med god drikke i en
kafèlignende bygning ved kraftverket.
Bruk av tolk ble kun benyttet på
periodiske møter mellom den sovjetiske direksjon og Nordelektro. Det skal
likevel ikke legges skjul på at språkbarrieren ved enkelte anledninger
forårsaket misforståelser og at personlig kontakt med noen av russerne ble
formidlet på stotrende engelsk eller
ved hjelp av « fingerspråket» .
En annen sosial tilstelning fant sted
nyttårsdag i 1962 da det ble det invitert til juletrefest for de russiske barna
med foreldre i en spisebrakke i Boris
Gleb tilhørende Pasvikkraft. Også de
norske funksjonærbarna som bodde
på Sandneskrysset og som ikke var
reist på juleferie til sine hjemplasser,
var invitert. På bildene fra denne begivenheten ser man at de norske ungene allerede den gangen var skikkelige
bråkmakere mens de russiske var mer
tilbakeholdne. Kanskje også en annen
kulturforskjell kan anes – mens både
menn og kvinner møtte opp fra norsk
side, var det bare russiske koner som
møtte opp til en juletrefest for barn.
En episode kan fortelles om at mangel
på kommunikasjon kan få ubehagelige følger.
Avtalen med Sovjet omfattet bygging av
en ca. 3 km lang veiforbindelse mellom Boris Gleb og veien som går fra
grenseovergangen ved Storskog og
sørover. Veien skulle erstatte en vei som
fra gammelt av gikk langs østsiden av
Pasvikelva og som ville bli neddemt når
dammen over Skoltefossnakken ble
fullført.
På et byggemøte ble det orientert om
at jeg sammen med en assistent ville
foreta rekognosering i terrenget før
den nye veitraceen skulle planlegges i
detalj. Det ble opplyst at turen ville finne
sted på en bestemt dato.
For meg ble de to årene som ansatt
i Norelektro en periode da jeg fikk
syn for at det var mulig også for to
nasjoner som tilhørte hver sin geopolitiske militærblokk, å samarbeide på
et rasjonelt grunnlag.
Med disse glimt fra 2 interessante år i
Sør-Varanger takker jeg for oppmerksomheten.
Under befaringen ble vi anholdt av en
militær patrulje med våpen rettet mot
oss. Vi ble så geleidet til ventende kjøretøy som ble lukket med presenning.
Etter 6-7 timers kjøring, uten mat eller
drikke, kun med enkelte stopp hvor det
ble oppfattet uforståelige diskusjoner,
ble v i «frigitt» og overlevert fra en
befalingsmann til en representant fra
den sovjetiske direksjon. Hendelsen som
var et ubehagelig innslag så lenge den
varte, står for meg i ettertid som en”
eksotisk” opplevelse som ikke mange
andre nordmenn i fredstid har opplevet.
Studietilbudet 2011
•••
23
Kjell Olsen på Stoltenberg Seminaret 2010 & Forskningsdagene 2010. (Foto: Michael Miller)
Kjønn, Alder Og Fortellinger Om
Den Russisk-Norske Grense
Av Kjell Olsen, Assistent Professor, HiFM
Statsgrenser fremstår som konkrete
skillelinjer mellom staters territorier,
men gjennom å analysere fortellinger
om slike grenser kommer det frem
at grenser ikke er det samme for alle.
Slike tilsynelatende konkrete delelinjer skaper ulike erfaringer hos ulike
kategorier mennesker og denne ofte
systematiske ulikheten kan gjenkjennes i ulike menneskers fortellinger.
24
Samtidig er slike fortellinger også
avhengig av ulike intensjoner. Det vil
si ulike menneskers ulike mål i forhold
til grensen og den målsettingen de
har når de forteller om den.
Dette er et perspektiv på grenser som
ikke bare vektlegger grensers symbolske betydning og deres konkrete
utforming, men også de rutinemes-
sige hverdagspraksiser som er med
på å skape grenser så vel som oppfatningen av stater (Ferguson & Gupta
2002: 983-984). Verken den symbolske
betydning eller slike hverdagspraksiser som skaper grensen er statisk over
tid eller nøytrale i forhold til kjønn og
alder. Av den grunn kan man forstå
hvorfor kjønn og alder samt ulike
intensjoner kan gi nokså ulike fortel-
linger om den russisk-norske grensen. Dermed blir også fortellinger et
mulig inntak til å analysere individers
bevisste plassering av seg selv, deres
selvrepresentasjon, ved at fortelleren
aktivt relaterer egne erfaringer til sin
bevissthet om verden, sine erfaringer
og sin forståelse av endringer i tid,
rom og relasjoner (Cohen & Rapport
1995: 8).
Tre ulike fortellinger om den
russisk-norske grensen
Nå er det kanskje ikke så merkelig
at det fortelles ulikt om den russisknorske grensen. De tre fortellingene
som vil bli presentert ble fortalt i to
forskjellige sammenhenger og dette
er med på å gi ulike intensjoner hos
fortellerne. Allikevel avdekker fortellingene to ulike forståelser av grensens symbolske betydning, noe som
har sammenheng med alder. I tillegg
kan fortellingene analyseres ut fra
ulikeheter i hverdagserfaringer som
er et resultat av statlige praksiser på
grensen som skiller mellom kjønn og
av ulikheter i erfaringer skapt av alder.
Før dette vises er det imidlertid nødvendig å presentere de tre fortellingene som alle handler om nordmenns
første besøk over grensen til Russland.
De to første fortellingene ble fortalt
i forbindelse med et fortellerseminar
initiert av Barentsinstituttet og Høgskolen i Finnmark i Kirkenes torsdag
4. februar 2010. Arrangementet var en
del av et «Twin City prosjekt» mellom Sør-Varanger kommune og den
russiske nabokommunen, Pechenga
rayon og ble annonsert på de to
følgende måter; «Vi ønsker for eksempel historier fra krigen, fra den kalde
krigen, historier som viser frykt for
naboen, eller som illustrerer kontakt,
kulturforskjeller, språkproblemer,
vennskap og kjærlighet sett fra begge
sider av grensa» og «Møt opp og
fortell din historie eller kom og hør på
noen andres». Med fortellere også fra
russisk side, en vektlegging av krigen
og fra norsk side inviterte innledere
som hadde opplevd den kalde krigen
og levd nær grensen i denne perioden
ble nok den kalde krigen også et bakteppe for de fortellerne som senere
tok ordet. Disse hadde en liknende
bakgrunn som de to norske innle-
derne og fortalte følgende fortellinger
om sin første tur over grensen:
En kvinne fortalte at hun vokste opp i
Pasvik ved grensen. Hennes første tur
til Russland, eller det som da var
Sovjetunionen, var i begynnelsen av
1980-årene. Det var en kulturreise til
Nikel der de ble vist rundt og det var
underholdning for dem. Det var en
opplevelse for en fra Norge som er
vant med at folk er litt stive og ikke
viser at de er kry av ungene sine. Da
barna danset fikk hun en klump i
halsen.
Den mannlige fortelleren innledet
med at han har bodd ved grensen i
40 år og det ganske nært. Første gang
han var over grensen til Sovjet var i
1966. Han var med i en delegasjon
og på den tiden måtte man gå til fots
over ved grensestasjonene på Storskog. Da de kom til den norsk grenseposten var det ingen russere som møtte dem. Plutselig smalt det tre skudd
og fortelleren holdt på å besvime. Det
var på den måten grensevakten fikk
kontakt og da skuddene var avfyrt
kom russerne løpende. Siden den
gang har han vært mange ganger i
Russland. Tidlig ute i 1970 bodde han
med god utsikt til Russland. Det var
dermed også god innsikt fra Russland.
På denne tiden hadde han kjøpt ny
bil. Da han reiste over grensen med
en delegasjon og møtte han en tolk
som han kjente ganske godt. Allikevel
ble han temmelig forbauset da hun
gratulerte ham med ny bil!
Jeg har i et annet arbeid vist hvordan kvinner og menns fortellinger
ved denne anledningen hadde en
tendens til å skille seg fra hverandre
(Olsen 2011). Menns fortellinger tok
utgangspunkt i den storpolitiske
kontekst som preget grensen for så å
vise hvordan allmenn menneskelige
temaer som kjærlighet og vennskap
også var en del av forholdet over
grensen. Kvinner hadde en tendens
til å ta utgangspunkt i allmenne
temaer for så å trekke inn hvordan den
storpolitiske kontekst under den kalde
krigen påvirket disse. Bakgrunnen for
denne forskjellen kan forstås ut fra de
ulike hverdagserfaringer folk av denne
generasjonen hadde i forhold til de
statlige og kulturelle praksiser som
var knyttet til grensen på denne tiden.
Praksiser knyttet til selve grensen var
da i hovedsak en mannlig domene
og det samme gjaldt for selve grenseelven der man i sterkest grad erfarte
også de russiske praksiser for grensens
etablering.
Dette er også en tendens i de fortellingene som er referert her. Den kvinnelige fortelleren vektla sine følelser
i møtet med russiske barn i Nikel. I
fortellingen understrekes kulturelle
forskjeller, men ut fra et allmennmenneskelig tema som forholdet til barn.
Mannens fortellinger tar på en helt
annen måte utgangspunkt i militariseringen og etterretningen under den
kalde krigen. Kontakt mellom militære
vakter ved hjelp av skudd i luften
og russernes oversikt over hva som
skjedde på norsk side, selv et bilkjøp
ble registrert, er temaer som helt klart
inngår i den storpolitiske kontekst.
Men selv om kvinner og menn på denne tiden hadde ulike erfaringer med
de praksiser som omfattet grensen
hadde de en felles erfaring om dens
symbolske betydning som en skillelinje mellom to samfunnssystemer i
øst og vest som på den tiden sto mot
hverandre. En annen erfaring de delte
var at denne motsetningen mellom
samfunnssystemer ikke nødvendigvis
gjenspeilte seg i den lokale kontakten
med folk fra den nasjonen som hadde
frigjort store deler av Finnmark i 1944.
Denne symbolske betydningen finnes
ikke i den neste fortellingen og den
er også knyttet til andre hverdags
erfaringer som kan forklare hvordan
det fortelles om grensekryssingen.
Disse erfaringene er heller ikke knyttet
til grensen mellom to stater, men vel
så mye preget av en globalisering der
det som er blitt kalt transnasjonale og
translokale systemer har fått en langt
større viktighet (Ferguson & Gupta
2002: 990, 994).
Denne fortellingen ble fortalt av en 19
år gammel kvinne ansatt i en frivillig organisasjon som samarbeider
med søsterorganisasjoner i Russland.
En intensjon med fortellingen var å
vektlegge dette samarbeidet over
grensene. Som de øvrige fortellerne
Studietilbudet 2011
•••
25
er hun også Finnmarking, men hennes første måte med Russland var i
forbindelse med jobben. Hun syntes
likevel ikke at møtet med Russland
kom som et sjokk. Ungdommene i de
organisasjonene som hun skulle jobbe
sammen med hadde samme interesser og målsettinger som henne. Om
sitt første besøk forteller hun videre at
de kjørte med buss fra
Kirkenes. Da hun kom over grensen
føltes det ikke som et annet land. Men
da hun så Murmansk var det akkurat
som om det var en kjempeby i Finnmark som hun ikke hadde sett før.
Grensens symbolske betydning fra
den kalde krig er fraværende i denne
fortellingen. Dette er ikke uventet
siden fortelleren ikke har levd i denne
perioden. Snarere fremheves likheten
i mellom det å kjøre langs landeveien
i Finnmark og på Kola. Det som overrasker er storbyen Murmansk som
plutselig dukker opp i dette familiære
landskapet. Heller ikke grensekryssingen med dens sjekkpunkter,
kontroller, venting og byråkrati blir
fremhevet. En av grunnene til dette er
at heller ikke dette er noen ny erfaring for mennesker som reiser i dag.
Selv på den minste flyplass i Norge er
det kontroller før man reiser, sjekkpunkter man må igjennom og på litt
større steder, køer som man må vente
i. Det som dette understreker er at
den typen kontrollregimer og overvåkningspraksiser som man møter
på den russisk-norske grensen ikke
lenger er entydig knyttet til statlige
grenser, men til enkelte typer reiser i
seg selv. Transnasjonale organer gjør
at slike praksiser er en selvfølge når
man foretar flyreiser. Bevoktning av
politi eller vektere er en selvfølge på
de fleste trafikknutepunkter i Europa.
På den andre siden er mange grenser
ikke omfattet av slike praksiser for
medlemmer av Schengen landene. For
mennesker som er vokst opp de siste
20 årene er den typen hverdagslige
Litteratur:
praksiser som kontrollregimer som
det på Storskog ikke noe spesielt og
heller ikke noe som entydig er knyttet
til staten og dens grenser. I dag er
det snarere mer bemerkelsesverdig
at man ikke har slike kontroller på
innenlandsflygninger på Island, enn at
en blir sjekket ved inn- og utreise.
At den kalde krigen skiller mellom
den symbolske betydning som ligger
i ulike aldersgruppers fortellinger om
grenser er ikke overraskende. For nye
generasjoner er den kalde krig en fjern
fortid. Samtidig kan analyser av slike
fortellinger også avdekke erfaringer
med mer hverdagslige praksiser som
er med på å forme fortellinger om den
norsk-russiske grensen. Uten den symbolske betydningen fra den kalde krig
blir grensestasjonen på Storskog ikke
så mye viktigere enn andre steder der
kontrollregimer utfører sine praksiser.
Det som er et kjennetegn ved dagens
samfunn er at slike kontrollregimer
i økende grad er transnasjonale og
dermed gir erfaringer som endrer den
betydning kontrollen ved de nasjonale grenser hadde før. Kontroll og
overvåkning skjer på andre steder og
dette knytter folks hverdagserfaringer
sammen på en ny måte. Dette er den
samme måten som blant annet mange av dagens frivillige organisasjoner
knytter sammen verder (Ferguson &
Gupta 2002: 994). De saker de jobber
med kjenner ikke landgrenser, men
knytter sammen lokale steder i en
transnasjonal verden.
Cohen, Anthony P. & Rapport, Nigel 1995. Introduction. Consciousness in anthropology. I: Anthony P. Cohen& Nigel
Rapport (red.), Questions of Consciousness. Routledge, London, s. 1-20.
Ferguson, James & Gupta, Akhil 2002 Spatilazing States: Towards an Ethnography of Neoliberal Governmentality.
American Ethnologist, 29(4): 981-1002.
Olsen, Kjell 2011 (under utgivelse) Kvinner og menns fortellinger om den russisk-norske grensen. Tidsskrift for Kulturforskning.
26
(Photo: Thomas Nilsen/BarentsObserver.com)
Barentssamarbeidet Grenseløse muligheter
Av Rune Gjertin Rafaelsen, Sekretariatsleder, Barentssekretariatet
Grensen mellom Russland og Norge er
vår yngste og Russlands eldste. Dette
sier noe om ulikhetene mellom våre
to lands historiske utvikling. Både den
franske og russiske revolusjonen og
de europeiske politiske prosessene i
kjølvannet av disse har vært sentrale
premissgiverne for grensene og endringene mellom Norge og Russland.
Den europeiske nasjonalstatsdannelsen som etterfulgte den franske
revolusjonen og Napoleonskrigene
var bakgrunnen for at Sverige/Norge
og Russland kunne bli enige om en
felles grense langs Pasvik og Grense
Jakobselv.
Det er fascinerende å se hvordan
fransk geopolitikk utøvd av general
På samme måte som den franske revolusjonen var en forutsetningen for den
første grensedragningen i nord, var
den russiske revolusjonen, eller rettere
det kommunistiske kuppet oktober
1917, med på å endre grenseforholdene mellom Russland og Norge.
blir det en del av nasjonale legender
og historier. Utviklingen etter begge
revolusjonene har flere parallelle
trekk. Terroren som etterfulgte både
den franske og russiske revolusjonen
er et av dem. Ulik Stalin endte Robespierre selv for egen terror, men det er
sannsynlig at den langt mer omfattende kommunistiske terroren under
Stalin var inspirert av den Jakobinerne
gjennomførte i Frankrike. Samtidig
ser vi hvordan kommunistisk revolusjonsestetikk brukes i nasjonalistisk
sammenheng i dagens Russland.
Sovjettiden gis ny legitimitet.
Revolusjoner har to liv – i det første
livet er den uløselig knyttet til den
daglige politikken. I det andre livet
Sovjetunionen måtte avstå store
områder etter revolusjonen, og et av
disse var Petsamokorridoren, eller
Jean
Baptiste Bernadotte alias kong Karl
Johan i samarbeid med tsar Alexander
I klarte å få til prosesser som skapte
stabile grenser. De nordøstlige delene
av Norge var de som sist ble en del av
kongeriket Sverige/Norge i 1826.
Studietilbudet 2011
•••
27
Pechenga, øst for Pasvik. Det er for
øvrig 70 år siden kong Harald og hans
søsken ble transportert ut gjennom
denne korridoren i august 1940. Korridoren ble finsk i perioden 1918 til
oktober 1944, da den Røde Arme inntok Øst-Finnmark, det første frigjorte
området i Europa. Finland måtte rettmessig gi tilbake et område Russland
hadde klare internasjonale avtaler om,
basert på grensedragningen av 1826.
Da den Røde Arme trekker seg ut av
Kirkenes 1. september 1945 innledes
en ny fase langs den norsk - russiske
grense. Porten låses, og den kalde
krigen gjør seg gjeldende. Men all
kontakt opphører ikke. Selv under de
kaldeste periodene av den kalde krigen klarte Norge og Sovjetunionen å
forhandle fram praktiske løsninger om
vannkraftutbygging i Pasvik. Nikita
Khrusjtsjov kom ens ærend til Boris
Gleb i 1962 for å åpne det første i en
lang rekke felles norsk-sovjetiske kraftutbygginger langs vår grense.
Våren og sommeren 1988 skjedde det
noe langs den norsk-sovjetiske grense
som på mange måter var vardøger for
det som senere skulle komme. Som
grenseboere merket vi at det som
kom fra den andre sida ikke bare var
svoveldioksid, men en ny åpenhet,
politisk interesse og ønske om økt
samarbeid. Endringene vi merket på
russisk side var dramatiske. Vi kunne
dra hvor vi ville, fotografere fritt og
besøke hvem vi ville.
Den nye tiden i nord ble tent gjennom
Mikael Gorbatsjovs Murmansktale i
1987 hvor han vektla økt regionalt
samarbeid. På norsk side hadde lokale
og regionale aktører allerede startet prosessen. Muren falt på mange
måter året før 1989 i nord, drevet
fram av framsynte regionale pionerer
på begge sider av jernteppet, innen
politikk, næring og folkelig samarbeid.
Personlig klarte jeg ikke den gangen å
se noen sammenheng mellom de positive endringene som skjedde langs
den norsk-sovjetiske grensen i 1988
og hva som året etter ble det store
revolusjonsåret i europeisk moderne
historie.
President Jeltins maktovertakelse
28
og Sovjetunionens oppløsning i
desember 1991 kan sees på som den
tredje revolusjonen som påvirket våre
grenseforhold i nord. Uten den fredelige demokratiske revolusjonen som
bredte seg i Øst-Europa i 1989, og som
også har påvirket dagens Russland,
ville det aldri ha blitt etablert noe
Barentssamarbeid.
Det vinduet som ble åpnet som en
følge av Sovjetunionens fall, ble raskt
utnyttet av den norske regjering
og den russiske presidenten. Den
åpne politiske situasjonen som var i
etterkant av oppløsningen gjorde at
man kunne få til en regional deklarasjon som omfattet Russland, Sverige,
Finland og Norge. Etableringen av
Barentssamarbeidet er på mange måter et politisk kupp. Både regionale og
sentrale politikere på begge sidene av
grensen brukte det korte tidsrommet i
forkant av 1993 til å få til et av de mest
vellykkede regionale samarbeidsprosjekt i Europa.
For Norge er det av stor betydning
å ha en stabil og forutsigbar nabo i
nord. Et destabilisert Russland er ikke
en ønsket situasjon verken for Norge
eller verden. Begrepet geopolitikk har
kun betydning for Norge i en russisk
kontekst. Vår utenrikspolitiske og
sikkerhetspolitiske forankring både
under den kalde krigen og nå skaper
forutsigbarhet på begge sider.
Barentssamarbeidet og det folkelige
diplomati i nord er Norges viktigste
fredsprosjekt. Gjennom et omfattende
multilateralt og bilateralt samarbeid
har Norge klart å få til et samarbeid på
alle viktige samfunnsområder – det
gjelder forvaltning av ressurser, næringssamarbeid og kultursamarbeid.
Sporene av den kalde krigen kan ennå
skimtes i enkelte miljøer og departementer, men samarbeidsklimaet er
bedre enn noen gang.
Alle de utviklingstrekk vi ser for nordområdene tilsier at Norge må ha fokus
på de næringspolitiske mulighetene.
Russland og Norge har vist gjennom forvaltningen av Barentshavet
hvordan to land kan samarbeide for
å sikre et bærekraftig uttak av marine
ressurser.
For befolkningen i nordområdene er
det viktig med en balansert bærekraftig økonomisk utvikling som
sikrer bosetting, nye arbeidsplasser
og miljø. Nordområdene vil kunne
spille en positiv sentral rolle også i
den generelle vanskelige økonomiske
situasjonen Europa nå gjenopplever
med stagnasjon, stor ungdomsledighet og suppekjøkken i de europeiske
hovedstedene.
Disse erfaringene kan også brukes
på de ikke-fornybare ressursene
som finnes i nordområdene. Petroleumsressurser, mineraler, transport
og logistikk åpner områder for mer
økonomisk samarbeid. En balansert
og bærekraftig økonomisk utvikling er
et av de viktigste svarene for befolkningen i Arktis.
Russland og Norge har fått til en ny
delelinjeavtale i Barentshavet. Dette
er vår siste uavklarte grensedragning
med Russland, og vil få stor betydning
for utviklingen av nordområdene.
Norge og Russland fant fram til en
løsning på avgrensningen av sokkelen
mellom våre to land. Dette er en de
viktigste enkelthendelsene i norsk
utenrikspolitikk etter krigen. Grunnene til dette er flere. Som et lite land
med en stor nabo er klare grenser en
forutsetning for å kunne føle trygghet
i et asymmetrisk forhold. Også vestlig
deltakelse i moderniseringen av Russland forutsetter klare grenser i nord.
En robust norsk utenrikspolitikk i nord
er avhengig av aktivitet og tilstedeværelse. De førti år Norge og Russland
har brukt for å få til en delelinje i
Barentshavet har vært nødvendig. Det
som står fast er at den siste grenselinjen som ble dratt i Barentshavet er et
resultat av en konsekvent og selvstendig norsk utenrikspolitikk. Denne
prosessen kunne bare blitt utviklet
innenfor rammen av vårt Natomedlemskap, som gir oss sikkerhetspolitisk
trygghet og fleksibilitet. Det er svært
interessant å følge det omfattende bilaterale militære samarbeidet mellom
Russland og Norge.
Videre er undertegningen av en
Grenseboeravtale (2. november
2010) mellom Norge og Russland et
nytt eksempel på hvordan Norge og
Russland utvikler det grenseregionale
samarbeidet i en europeisk sammenheng. Dette vil kunne åpne for
ytterligere samarbeid i de grensenære
områdene. Norge har vært i forkant,
og Barentssamarbeidet studeres nøye
av andre land. Europeiske grensedialoger utvikles etter modell av de
erfaringene som er gjort gjennom
Barentssamarbeidet.
geografi. Vår grensehistorie viser at
gjennom felles løsninger kan vi se
fram mot enda sterkere nasjonalt og
regionalt samarbeid. Det avgjørende
er at politikken og samarbeidsstrukturene styres av menneskene på bakken,
nemlig med en sterk regional forankring.
Å ha en grense med Russland er
en gave for et lite land uten reelle
utenrikspolitiske utfordringer. Det
er viktig å erkjenne at vi kan være
partnere, selv om vi har ulike interesser. Et nytt demokratisk styresett kan
bare utvikles av russerne selv, men det
avhenger selvsagt også av hvordan vi
forholder oss. Jeg tror det er viktig å
ha et balansert syn på russisk utenrikspolitikk. Russland kan ikke ha en
utenrikspolitikk som går mot landets
Studietilbudet 2011
•••
29
Fujio Ohnishi, The Wider European Research Center, University of Shizuoka, Japan, in front of the Sami Library Karasjok, 2008.
Formation of the Barents Cooperation
and the Challenges it faces:
An Explanation from the Perspective of
International Regime Theory
30
By Fujio Ohnishi, Visiting Fellow to The Barents Institute 2008-2009, The Wider European Research Center,
University of Shizuoka
Introduction
How do students studying International Relations understand the Barents
cooperation? In other words, which
aspects of the Barents cooperation
would be worth learning for the
students? Is the Barents cooperation a
new phenomenon in International Relations? The Barents cooperation was
based on a non-binding agreement
and is different from conventional
international organizations of the Cold
War period. Despite its weak foothold,
the Barents cooperation has lithely endured more than fifteen years. Its specificity becomes very striking when
compared with other similar European
regional arrangements, most of which
had already been abolished or had
been at an impasse in post-Cold War
Europe. How, then, can we explain the
endurance of Barents cooperation?
As but one response to this question,
it is possible to approach the Barents
cooperation from the perspective
international regime theory in International Relations. International regimes
became an object of intensive discussions among institutionalists from the
1970’s and produced many definitions
of international regimes. This reflected
an increase in the number of the socalled soft institutions internationally.
According to Stephan D. Krasner, a
definition of international regime is
"implicit or explicit principles, norms,
rules, and decision-making procedures around which actors’ expectations converge in a given area of
international relations.” Apart from the
definition of international regime, its
formation has been explained from
knowledge-, interest- and power-based analysis. This short essay offers a
periodization of the past experiences
of the enduring Barents cooperation
and challenges it faced from views based on knowledge- and interest-based
analysis of international regime.
Kirkenes Declaration and its
Backgrounds
The background of the establishment
of the Barents cooperation should
be first of all interpreted as a result of
convergence in expectations among
Norway, Russia, Finland and Sweden
in addition to Denmark, Iceland and
the European Commission. These
expectations were: the local development of the Barents region in the periphery of Northern Europe; environmental protection from radiation and
other industrial pollutants; contribution toward the CSCE’s (Commission on
Security and Cooperation in Europe)
concept of a unified Europe through
region-building of the Barents region.
These expectations were important
since these became the basis for issue
areas envisioned under the Kirkenes
Declaration signed in 1993. The initial
issue areas consisted of: environment
protection; economic cooperation;
scientific and technological cooperation; regional infrastructure; indigenous peoples; human contacts and
cultural relations; and tourism. The
Kirkenes Declaration also set both the
constitutive and procedural rules of
the Barents cooperation. Accordingly,
it envisioned the organizational bodies: the Barents Euro-Arctic Council
(hereafter, BEAC); the Barents Regional
Council; secretarial bodies; and working groups.
Secondly, the establishment of the
Barents cooperation was in line with
rational choice among member states.
It was rational for Norway to take
initiative toward the establishment
of the BEAC as a response to its fear
of marginalization in the conceptual
map of the post Cold War Europe, as
Perrti Joenniemi once pointed out in
his article on the Barents Euro-Arctic
Council. For Russia, the BEAC was in
accordance with its western-oriented
foreign policy of the early 1990’s.
Formative Period
In the formative years of the Barents
cooperation up to 1999, there were
improvements in classifying priorities
in each issue area and in creating new
ones. Environmental cooperation was
one of the most successful of these.
The Lepse Project was a well-known
example. Energy and Trade were for
instance created as a new issue area.
Concurrently, there were also simultaneous improvements in financing of
projects. Under three Barents Programs 94/95, 96 and 97-99 planned
by local counties, the short termed
cross-border activities of civil society
was conducted. Importantly, these
Barents Programs led to increase in
people-to-people contacts within
the Barents region during the period.
There was also improvement through
accelerating the Europeanization of
funding resources. For instance, the
EU funding Interreg II – Barents 19961999 was installed in combination
with national subsidies. Meantime, differences of political culture, economic
behaviour, and of legal systems often
prevented the Barents cooperation
from being effective especially at the
regional level, as many observers have
pointed out. Behind the scenes, the
prospect of the NATO/EU enlargement
eastward lets the Barents steering
countries view the BEAC as bridgebuilding function between the EU
countries and the CIS countries.
Interplay with EU
Since the new millennium onwards,
the Barents cooperation has increased
institutional interplays with the EU,
the Council of the Baltic Sea States,
the Arctic Council, and the Nordic
Council. Up to now, the EU’s Northern Dimension Policy Partnerships in
relation to environmental protection
(NDEP), public health and social wellbeing (NDPHS), transport and logistics
(NDPTL), and cultural cooperation
(NDPC) bring impetuses to the Barents
cooperation toward such interplays.
By configuring with the EU framework
and integrating the Barents funding
resources into the EU funding, the
Barents cooperation has gradually renewed its issue areas. Among others,
environmental protection continues
as the most institutionally developed issue area at both national and
regional revel. The newly established
public health and social issues at joint
level and youth issue at regional level
now develop into successful issue
Studietilbudet 2011
•••
31
areas matching with actual needs of
the Barents region. There has been
also a differentiation of the old issue
areas in expanded form. Forest Sector
Task Force, Task Force Trade Barriers in
the economic issue area, Multilateral
Nuclear Environmental Program, and
Hot Spot Facility in the environmental
issue area are some of instances. In
addition, there were reinforcements
in the people-to-people contacts
through twinning cities, cultural and
student exchange under the Barents
programmes. However, as Erling Fløtten, first Chair of the Barents Regional
Council, pointed out in his evaluation
submitted to the Norwegian Foreign
Department in 2005, the Barents
cooperation to some extent suffered
lack of engagement and of interest in
general and thus is confronted with
problems of ineffectiveness of projects in relation to achieving purposes
of each issue area. This inclination is
more obvious at regional level.
In terms of rational choice, Barents
cooperation continues to be worth
maintaining especially for non-EU
countries. For Norway, the Barents
cooperation functions as an inroad to
EU politics. For Russia, receiving opportunity and financial support under
the Barents cooperation functions as a
useful and low-cost outlet for discontent among populations of its Northwest regions which faces acceleration
of centralization at the expense of
local authorities’ discretion.
Concluding remarks
The formation of the Barents cooperation and the challenges it faces by
focusing on issue areas and rational choices. In fairness, it would be
unusual to recognize the Barents
cooperation fully as an international
regime. One reason is that analysis of
international regimes usually tends
to be global-wide and presupposes
one issue area. However, there indeed
exists analysis of the Barents cooperation from the international regime
perspective. Most of them focus on
one of the issue areas of the Barents
cooperation and therefore it is rare to
deal with the whole institution of the
Barents cooperation from an international regime perspective. However,
32
analyzing the Barents cooperation
as a multi-issue area regime holds
advantages in explaining its formative
process as I have argued above.
At the same time, it also holds some
limitations in explanation. First, this
approach usually presupposes rational
choice of state actors. It is therefore
weak in explaining the role of regional
authorities and civil society. These last
two elements are not considered
actors in the international regime
theory approach. Therefore, this approach is not well prepared to analyze
the bottom-up aspect of the Barents
cooperation. Second, this approach
does not provide a useful analytical
tool for ongoing institutional changes caused by increase of the EU
influence. The importance of the EU
both as agenda-setter and provider of
funding are not well explained in this
approach. Much improvement in the
international regime theory analytical framework would better serve
students to understand International
Relations in the context of the Barents
cooperation.
Svanen, krepsen og gjedda - og om å ta
hand om egen kollektiv
handelsvirksomhet i annen manns land
Av Mobile Kultur Byrå, Hilde Methi
Den 24. og 25. november 2010 arrangerte Mobile Kultur Byrå «Russemarkedets dager for folkeforståelse» - et
åpent dialogmøte med representanter
for torghandlerne den ene dagen,
og tilbud om gratis tolketjeneste for
kunder og selgerne på selve markedsdagen.
Første gang jeg hørte fabelen om
svanen, krepsen og gjedda, ble den
fortalt meg av to ulike personer,
uavhengig av hverandre, på denne
markedsdagen i november. Natalya,
som vi slettes ikke tenkte var den
åpenbare «lederen» blant torghandlerne, fortalte fabelen da vi forsøkte
å få deres underskrift på en kontrakt
om et nytt lager. I årevis har torghandlerne fra Murmansk lagret varene sine
i en container utendørs i Kirkenes.
Temperatursvingningene medfører at
varer blir ødelagte. Containeren står
på påler, og dermed er det vanskelig
å få satt varene inn og tatt dem ut. En
gang hadde ei vært uoppmerksom
og trådt feil på kassen de bruker som
trapp. Den var glatt, og hun skled,
falt og bristet noen ribbein. Noen av
kvinnene klarer overhodet ikke å ta
seg inn i containeren på grunn av
alder eller helse. Torgkonene hadde
vært misfornøyd med lageret sitt en
god stund, og verken de eller deres
«operatør» på russisk side hadde klart
å finne noen løsning. Så da vi begynte
å lete, og fant et nytt lager ved torget,
var gleden stor blant kvinnene. Nå
hadde de endelig fått mulighet til å få
et nytt lager, som de så lenge hadde
ønsket seg. Men hvor mange spørsmål
måtte de stille, og hvor lang tid skulle
Studietilbudet 2011
•••
33
det i virkeligheten ta før de kunne
enes om detaljene i kontrakten?
«Hva om reglene endres slik at vi ikke
lengre kan reise, må vi betale lageret
ut hele kontraktsperioden? Kan vi
skade heisen, vegger og golv med
sjauingen? Forstyrrer vi andre i bygget? Hvordan kommer vi oss inn? Vi
starter klokken fem om morgenen og
plasserer varene tilbake sent på kvelden. Vi kan få egen nøkkel?! Hvordan
kan vi betale husleien?»
Uten permanent oppholdstillatelse
i Norge kunne torgkvinnene ikke
åpne en bankkonto, i følge en lokal
bankansatt. «Dessuten» , fortsatte
bankmannen, «er vår bank uansett
for lokalsamfunnet, og vi kan ikke
risikere hvitvasking av penger» . Det
er heller ikke lengre mulig å betale en
regning kontant i hvilken som helst
bank, og der det er mulig, koster det.
En detalj vi hadde glemt å formidle til
torgkonene. « Det et gebyr på kanskje
50-100 kroner når man skal betale
en regning i Postbanken», sa vi, og
Natalya, som skulle skrive under på
lagerkontrakten, tok nok en runde
med de andre kvinnene på torget
denne iskalde dagen i november. Det
gikk mot slutten av arbeidsdagen, og
torgkonene begynte å pakke sammen
varene sine. Salget hadde ikke vært
godt, for været hadde jo vært dårlig.
Om morgenen etter skulle de reise
tilbake igjen. Og etter våre gjentatte
telefoner med spørsmål til huseieren,
begynte vi å miste motet i forhold til
å få underskrevet kontrakten denne
gangen.
«Hilde» , forklarte Natalya, « du begynner å kjenne vår organisasjon. Vi er
avhengige av hverandre og opptatt
av at det ikke skal oppstå konflikter
oss i mellom. Derfor er det viktig at vi
alle er enige og forstår hva våre valg
innebærer» . Jo, vi begynte å forstå
at denne virksomheten drives med
konsensusbaserte beslutningsprosesser. « Jeg kan ikke være som en
diktator, eller en tradisjonell leder,» sa
Natalya. « Hos oss ender det ofte opp
som i fabelen til Ivan Krylov, - dersom
arbeidskameratene ikke er enige. Svanen, krepsen og gjedda var alle spent
til vogna, som sto fast på stranda.
34
Men selv om de dro med all sin kraft,
rikket vogna seg ikke» , fortsatte hun.
« Svanen for opp mot himmelen, krepsen løp bakover, og gjedda dro rakt
ned mot vannet. Deres store arbeidskraft var til ingen nytte. Fabelen sier
at ingen har skylda – men at vogna
fremdeles står fast på stranda den dag
i dag…» , fortalte Natalya. « Jeg håper
dere forstår og unnskylder oss» . Jo
visst, en stor arbeidskraft.
Vi må forstå at mange av de eldre
kvinnene har vokst opp under Sovjetregimet, og bærer minner om tyranni.
Systemet satt opp for torghandelen
de ti årene det har vart, har tillatt at en
subtil vold kunne utspille seg i form
av at kvinnene, fram til nå nylig, ikke
har hatt noen formell myndighet i
saker som vedrører deres virksomhet.
Når de forsøkte å forhandle prisen på
tjenestene og reisen som ivaretas av
en bedrift på russisk side, så var svaret
oftest: « Bli med, eller la vær!» – det er
hvordan frihet smaker, under byråkratienes Schaltung und Waltung.
Torgkonene er enkeltpersoner, de
fleste pensjonister. De har status som
handelsfolk når de krysser grensen.
Åpning av grenser betyr tilgang til nye
markeder.
Kravene som stilles kvinnene er de
samme som stilles utenlandske bedrifter, men deres muligheter er mer
begrenset. Russemarkedet tjener som
scenografi i bybildet i Kirkenes – det er
blitt noe som tas for gitt. Selv om kvinnene har hatt torget i Kirkenes som
arbeidsplass i en årrekke, tar de ikke
del i byens handelsorganisasjoner. De
forblir fremmede. De skaper trivsel,
med sin lavterskel sosiale og performative formidling. De produserer en
symbolsk verdi i en politisert lokal
nordområde-situasjon og legitimerer
ideen om åpnere grenser.
Det er kveld den samme dagen, og vi
er i selskap med nordmenn, russere
og engelsktalende. Jeg snakket om
Russemarkedet i lys av min fasinasjon
for markedskapitalismens historie og
grep om vår tid. Om åtti- og nittitallets
reformer, da Sovjetunionen opphevet
forbudet mot ’privat entrepenørskap’,
og denne forestillingen jeg hadde
om menneskemassene som boksta-
velig talt over natten veltet ut over
det enorme landets fortau, med en
skjorte i hendene eller en liten kasse
med noen gjenstander foran seg, for
salg. Det syntes som en parallell til
NEP-årene under Lenin på tjuetallet, da kelneren ikke lengre tiltalte
kvinnen han serverte som «kamerat»,
men som «madam». Da jeg fortsatte
å snakke om «oligarkene», som ved å
støtte Jeltsin økonomisk tok knekken
på «apparatsjikene», bryter en ung
økonom inn: «Oligarkene har blitt så
veldig kritisert» , sier han, «men hva de
gjorde var en nødvendighet. De fikk
fjernet de korrupte lederne i landets
industri, som tviholdt på de gamle
systemene som ikke fungerte, slik at
de nye markedseffektive systemene
kunne innføres».
Og da han ville forklare de tidligere
systemenes dysfunksjonelle aspekter,
berettet også han fabelen om svanen,
krepsen og gjedda.
Når jeg tenker på kontrakten som
ennå ikke er signert, nå mer enn en
måned senere, smiler jeg og kjenner
en liten fryd for Russemarkedets kvinner og deres organisering. Kvinnene
arbeider for å forbedre sine kår og
utføre endringer med millimeterskritt
framover. De tar tiden som trengst
for å skape enighet og samforståelse.
Selvsagt må det fungere nettopp slik,
som vi lærte av Natalya, - med milde
forhandlinger, forklaringer, og endeløse diskusjoner i gruppen. En stor
arbeidskraft legges ned i noe, som kan
hende ikke gir et forventet resultat.
Det blir tydelig at deres virksomhet er
underlig motsetningsfylt. Den kom i
stand som en konsekvens av nyliberal
politikk, som begynte å dominere
verden fra åttitallet. På samme tid som
kvinnene retter seg etter slike idealer,
som uavhengige, grensekryssende
handelsfolk, motsetter de seg viktige
nyliberale verdier, som effektivitet og
maksimalisering av profitt. Kvinnene
er bevisst på nødvendigheten av en
kollektiv organisasjonsmodell. Deres
motivasjon er vel så mye eventyr- og
reiselyst. De insisterer på subjektivitet
i utvalg av varer, og deres personlige
smak er under stadig utfoldelse.
Med slike standarder er Russemarkedet en sjelden blomst.
Om Mobile Kultur Byrå (MKB) og Russemarkedet
På nittitallet blomstret Russehandelen i nord. I grensebyen Kirkenes var det ofte et hundretalls russere som solgte sine varer
på torget. Handelen kom ut av kontroll og ble til slutt forbudt av norske nasjonale myndigheter. Kommunen gjorde gjentatte
henvendelser til myndighetene for å få den russiske torghandelen tilbake til Kirkenes. På slutten av nittitallet ble handelen igjen
åpnet, da med reguleringer. Av en kvote som den gang ble satt til maksimum 30 torghandlere per handelsdag, er det i dag 1718 kvinner igjen som reiser fra Murmansk til Kirkenes for å holde Russemarked siste torsdag i hver måned.
Kirsten Dufour (kunstner, København), Hilde Methi (kurator, Kirkenes) og Ulrike Solbrig (kunstner, Berlin) har arbeidet sammen
som Mobile Kultur Byrå (MKB) periodevis siden 2006. Kunstprosjektet består av intervensjoner og undersøkelser knyttet til Russemarkedet. De planlegger utstillinger i Kirkenes, Murmansk, København, Berlin og Tromsø fra mai 2011.
MKB betrakter Russemarkedet i Kirkenes som en kulturell virksomhet. I et verdensmarked designet for masseproduksjon og
-distribusjon av varer over grenser, holdes de småskala grensehandlerne i stramme tøyler, noe som legger en demper på og er
ufordelaktig for deres virksomhet. Markedet viser fram håndplukkede bruksgjenstander fra tradisjonsrike produsenter, hjemmeproduksjon laget av kvinnene selv eller deres familiemedlemmer, og håndverk laget eller dekorert av kunstnere. Med dette
støtter Russemarkedet oppfinnelse og produksjon i en levende og skapende kultur.
Innbyggere og kommunen i Kirkenes har i intervjuer med MKB uttrykt at de hyller markedet og ønsker det skal være i stand til å
blomstre. Rådmann Bente Larsen uttalte i 2008 at Russemarkedet har blitt et varemerke for Kirkenes.
[email protected]
www.russianmarket.info
Stills fra videosamtaler med ulike aktører som var involvert i Russemarkedet i 2006 og 2008. Video-opptakene er gjort i Kirkenes og
Murmansk av Mobile Kultur Byrå (Kirsten Dufour og Ulrike Solbrig).Klokken: Rimma Kuruch (Pensionery Murmana), Valentina Krasnoshchechenko (pensjonist og deltids handelskvinne), Talja Nabiu Llina (Sputnik), og Solbjørg Mikkola 8Sør-Varanger kommune).
Kirsten Dufour (kunstner, København), Hilde Methi (kurator, Kirkenes) og Ulrike Solbrig (kunstner, Berlin)
Studietilbudet 2011
•••
35
Jenny Berglund at The Stoltenberg Seminar 2010 & Forskningsdagene 2010 (Photo: Michael Miller)
Religious Education on the borders, how religion is taught and
education thought – in northeastern
European border communities
By Jenny Berglund, Senior Lecturer, Head of Department, Study of Religions, Södertörn University, Sweden
Across Europe, national educational
systems provide forceful links between states and citizens. The mandatory school is a primary locus for
socialization of young people, aiming
to make them socially and culturally
competent within bounded state
territories. In geographical areas
bordering on those of other states,
however, this primary function of
educational systems is challenged by
ambiguities and tensions connected
to the border situation as well as
inter-cultural experiences. In border
areas, the unavoidable requirement
of educational policy and syllabi to
36
reproduce nations’ official symbols,
narratives, goals, beliefs, historical
sensitivities, and territorial demarcations typically faces resistance by the
border situation itself – increasing
the complexity and contestedness of
education. This project is designed to
study religious education in a set of
schools physically located on either
side of four national borders in the
Baltic-Barents area. Along this divide
different combinations of religious
and educational thought and organization meet. Official national Lutheran-Protestant, Russian Orthodox, and
Catholic traditions interact in a multi-
plicity of ways with post-communist,
secular, liberal democratic, statist and
federal political systems. Whilst thus
being a cultural-religious divide, the
Baltic-Barents brim is also the political
boundary between post-Soviet Russia
and the European Union (including
Norway); i.e. a former extension of the
Berlin Wall. The purpose of the project
is to trace and analyze the role and
impact of the border situation in religious teaching and educational policy
implementation – i.e. how religion is
taught and education thought – in
northeastern European border communities
Kornely Kakachia- Associate Professor, Department of Political science Tbilisi State University. At The Stoltenberg Seminar 2010 & Forskningsdagene 2010 (Photo: Michael Miller)
Cross border conflict dynamics and
security Challenges in Georgia
By Kornely Kakachia- Associate Professor, Department of Political science Tbilisi State University
Territorial disputes continue to be
the most common source of conflict
between states and have increasingly
become the most frequent reason
for violent conflict within states.
Monitoring borders raises important
questions of cross border cooperation
for scholars and policy makers, which
call for profound institutional changes
and re-conceptualization of our basic
understanding of the symbolic and
functional role of borders, borderlands, and boundaries.
Georgia has common land borders
with four countries: Turkey, Armenia,
Azerbaijan, and Russia. There are no
serious disagreements on demarcation with Armenia and Azerbaijan.
But the most disputable border is
that with Russia, which runs mainly
through the high mountainous chain
of Caucasus Mountains and which
in conditions of tense political and
military relations between these two
countries creates even deeper problems, such as the problem of frozen
conflicts.
The Upper Larsi border crossing,
(traditionally known as the “Georgian
Military Highway”) perched 1,700 meters high in the Caucasus Mountains
between Georgia and the Russian
republic of North Ossetia, is the only
direct land route left between Russia
and Georgian-controlled territory. In
2006 Russia closed the border amid
growing tensions with Westernleaning Tbilisi that spiraled into war
two years later. The checkpoint has
been essential for channeling Russia’s
exports to Armenia.
Moscow has until very recently strictly
opposed the move and the dramatic
change in its attitude deserves attention. But unexpectedly, late last year
the countries reached a deal under
Swiss and Armenian mediation to
reopen the checkpoint. While Georgia
does not expect any special economic
or political benefit from reopening of
this border crossing point, with two
other border crossing points in breakaway South Ossetia and Abkhazia
uncontrolled, it considers KazbegiZemo Larsi border checkpoint as the
only legally operating land crossing
point between the two countries.
Now that it is open again it brings
Georgia and Russia physically closer,
but not politically. The Georgian government says the opening does not
signify a warming of ties between the
Studietilbudet 2011
•••
37
two countries. Differences of opinion
already exist over how to handle any
residents of breakaway Abkhazia
and South Ossetia who wish to cross
the border. According to Russia such
residents, most of whom carry Russian
passports, can cross into Russia without visas as Moscow recognizes the
two territories as “independent” states.
This type of discussion is a non-starter
for Tbilisi.
While the negotiations were being
conducted some Georgian analysts
hoped that Russia would lift its embargo on Georgian agricultural products if it was also prepared to open
the checkpoint, but others stated that
territory cannot be exchanged for the
chance to sell wine and mineral water.
The checkpoint is open, the Russian
embargo is still in force. Nor have any
special benefits been given to the
Georgians living near the border.
Moreover, Georgia insists that the
existence of two illegal checkpoints
in breakaway South Ossetia and
Abkhazia and Illegal trade turnover
between Russia and Georgia’s separatist regions violates the bilateral agreements previously reached between
the two countries. As a result, the
Georgian government considers such
actions as a violation of trade rules
that contradicts the key principles of
the World Trade Organization. Russia,
which aspires to become a member of
WTO, has to reach an understanding
with Georgia. It argues that Russia›s
military presence in two breakaway
regions disrupts its border customs
arrangements. Like all WTO members,
Georgia has an effective veto on new
members.
The Georgian public remains divided
Sources:
over the border issue. Some fear that
re-opening the border with a country
that waged war against their homeland in August 2008 would create
additional problems. Tbilisi has no
diplomatic relations with Moscow
and Georgians who oppose the move
wonder how their government would
be able to solve problems stemming
from the regulation of transit and border crossing. Others believe that any
issue in relation to Russia should be
solved within a complex framework
aimed at de-occupation of the two
Georgian territories and the restoration of Georgia’s full sovereignty.
While analysts and the general public
have discussed the advantages and
disadvantages of the reopening of the
Kazbegi-Zemo Larsi border checkpoint, it seems that everybody agrees
that it is better than nothing. It should
be also noted that as the reopening
of Upper Larsi is not a sign of the warming of Russian-Georgian relations, it
is a step made towards the normalization of Georgian-Russian cross border
relations. Political problems remain,
but the positions of the sides in the
humanitarian and economic fields
have become softer.
As most of the South Caucasus
conflicts have cross-border and cross
regional dimensions, cross-boundary
cooperation between countries
should be an integral part of any strategy to reduce conflict. Cross-regional
cooperation is also the most effective
instrument to gradually reduce the
effect of the conflict between Georgia
and the Russian Federation. It should
be seen as a tool for conflict transformation and peace-building, as they
promote confidence-building across
ceasefire lines and increase engagement with separatist regions.
In short and medium terms it is hardly
possible to expect any major improvements in the relationship between
Tbilisi and Moscow, taking note that
Russia occupies 20% of Georgian territories which international society considers to be integral parts of Georgia,
but if sides will decide towards going
forward, to kick off cross-border and
cross-regional cooperation initiatives,
which have so far been underused, it
could pave a way towards normalization of relations at least on a regional
level.
The gradual softening of border Control and administrative boundaries in
Georgia’s separatist regions controlled by Russia and the step-by-step
management of separatist conflicts
are good steps to follow. Opening of
the Larsi-Kazbegi checkpoint could be
considered as a first step toward the
right direction. It looks like it is a small
window opened through which some
oxygen is coming in.
Civil Georgia. Georgia-Russia Border Crossing Point to Reopen on March 1. February 27.
http://www.civil.ge/eng/article.php?id=22031
Lizaveta Zhahanina. Opening at border Larsi-Kazbegi: a good beginning. Investor.ge Issue 2,2010
http://www.investor.ge/issues/2010_2/03.htm
Georgian Economic Trends. Quarterly review. N4, March 2006. P.10 http://www.geplac.ge/files/english_2006_4.pdf
Jonathan Lynn. Russian WTO bid picks up momentum. Reuters. September 21, 2010.
http://www.reuters.com/article/idUSTRE68K3EB20100921
Giorgi Kvelashvili. Georgia Considers Opening its Border with Russia. Eurasia Daily Monitor Volume: 6 Issue: 212 November 17, 2009.
Ghia Nodia. What Does "Confederation’ Mean In The South Caucasus? RFE/ RL. September 17, 2010.
http://www.rferl.org/content/What_Does_Confederation_Mean_In_The_South_Caucasus/2160662.html
38
Marit Aure at The Stoltenberg Seminar 2010 & Forskningsdagene 2010. (Photo: Michael Miller)
Borders of Understanding:
Re-Making Frontiers in the RussianNorwegian Contact Zone
By Marit Aure, Senior Researcher, Norut Tromsø
The dismantling of the Iron Curtain
changed co-operation and interaction
across the Russian-Norwegian border
and allowed a huge increase in border
crossings. This may be part of what
Bauman describes as the "liquidizing’
processes of globalization, namely the
making of a "borderless world’ (Baumann 2000) which includes processes of "de-territorialization’, implying
weakened ties between culture and
place. Thus my interdisciplinary analysis of everyday life among Russian
labour migrants and Norwegians in a
small coastal community in northern
Norway asks if we see integration and
cultural diversity producing a borderless world or social divisions and
territorial segregation. The analysis
employs the concepts of "bordering practices’, "intersectionality’,
lived experience, and finally, "power
geometry’. Through the analyses of
everyday practices and categorisation
at workplaces, in leisure time, in shops
and public areas, I have shown how
new orders and borders are made.
I suggest that power geometry can
be seen as three intersecting axes:
power relationships caused by intersecting social positions, mobility, and
the spatial layout of the social and
cultural power in a locality. I have used
this to show that social positions in
social systems related to interactions
between gender, age, class, economic
and geo-political situations are the
bases of such differentiations and
informal borders. So is the control of
mobility, and this is spatially manifest.
The bordering practices and social
divisions impact on one another, they
are constantly changing; and they
can include as well as exclude. Social
and cultural differentiation between
Norwegians, Russians and other foreigners in Båtsfjord are geographically
manifest and they are making areas in
the community inaccessible to some
inhabitants. But these social, cultural
and geographical differentiations are
also changing – they are complex and
consist of multiple layers, different
processes taking place simultaneously, affected by (while also affecting)
people’s lives. They still serve to distinguishing between “us and them”.
I argue that "the border’ can describe
the interaction between people in
everyday life as well as state frontiers
in the Russian-Norwegian borderland.
The national borders between Russia
and Norway may have become more
open, but at the same time there seems to be a process of social, cultural,
economic and spatial re-bordering
among people living their lives in
the contact zone of a coastal village.
Hence borders can change: they can
move from the state frontiers to the
interaction between people in everyday life.
•••
39
(Photo: Harley Johansen)
Ethnicity vs. Citizenship in
the Workplace Context:
A Case Study of Macedonia
By Harley Johansen and Michele O’Neill, University of Idaho Moscow, ID USA
Introduction
This project looks at attitudes toward
citizenship vs. attitudes toward
ethnicity in a sample of employees of
selected firms in Macedonia. The firms
are selected in three sets of municipalities based on their ethnic mix,
including majority ethnic Albanian,
majority ethnic Macedonian (Slavic),
and mixed ethnicity municipalities.
40
The focus of the study is how people
view the relative importance of their
ethnicity, compared to how they value
being a citizen of Macedonia and the
importance of citizenship in general. It
looks at the context of each company
location in terms of the ethnic majority to see how this relates to attitudes
of workers. Also included in the study
are attitudes of company owners and
managers toward mixed ethnicity in
their employee labor force, including
their hiring practices and preferences.
The study is set in the context of how
ethnicity relates to development of
new states as they are increasingly
formed along ethnic lines, and as new
multi-ethnic states move into the
global market economy as in the case
of ex-Yugoslavia. Previous research
indicates economic development can
be inversely related to ethnic division,
but positively related to ethnic diversity in wealthier countries. Understanding the role of ethnic relations in the
workplace can help reveal how ethnic
integration is experienced at the firm
level.
In Macedonia, the two main ethnic
groups, Macedonians and Albanians
differ substantially on economic and
social indicators. This project examines the relationships among ethnic
diversity, labor force integration,
perceptions of nationalism vis-à-vis
citizenship, and firm performance.
Initial results from cross-tabulation
and loglinear analyses on survey
outcomes indicate that ethnically
diverse communities and integrated
workforces may lead to more favorable attitudes toward citizenship and
less emphasis on ethnicity. In addition,
both the degree of ethnic diversification as well as education explain most
of the variation observed. This has implications for the recent movement in
Macedonia towards segregated
education.
Figure 1. Map of ethnic majorities.
Ethnicity remains a strong dimension
of Macedonian society. Previous research based on the Macedonian census
data from 1994 and 2002 revealed
a highly divided settlement pattern
along ethnic lines, with municipalities
being either predominantly ethnic
Macedonian, or ethnic Albanian (Map
in Figure 1). Few municipalities have
a balance of these two dominant
groups. Albanian majorities are also
concentrated in the northwest region
of the country, near the borders with
Kosovo and Albania. The Macedonian
Census of 1994 collected information
by self-declared ethnicity on several
demographic and social measures.
Without later tabulations of these
characteristics by ethnicity, we can’t
know how these compare today, but
the data from 1994 indicate significant
differences on some of these measures that could have been important in
later developments. Analysis of demographic data by ethnicity show clear
differences between ethnic groups
and especially between Albanian and
Macedonian municipalities on measures of unemployment, female labor
force participation, household size,
educational attainment, and natural
increase (Table 1). These differences
point to a need to better integrate
these ethnic groups on social and
economic aspects of Macedonian
society. Some progress since 2001
has been made toward better ethnic
relations.
Studietilbudet 2011
•••
41
Table 1
Population Characteristics by Ethnicity of Municipality, Mean Values
Dominant
Ethnic
Group
(>60%)
Macedonian
Albanian
Turkish
Mixed
Total
Pop. per
% Active
Household % Moslem Females
3.4
6.2
6.8
4.6
4.1
7.2
92.8
79.9
60.9
30.9
27.2
5.7
4.3
16.9
21.8
%
Unemployed
(total)
% Pop.>25
with
Higher
Education
Natural
Increase
per 1000
N
24.5
37.1
45.0
28.8
27.7
3.1
1.9
1.3
2.5
2.8
5.5
19.4
NA
13.8
7.5
82
20
2
19
123
Source: State Statistical Office, Popis na Naselenie, Domakinstva, Naselbi i Zemjodelski Stopanstva vo Republika Makedonija, od 1994 Godina (The 1994 Census of Population, Households, Dwellings and Agricultural Holdings in the Republic of Macedonia). Skopje, Macedonia:
The State Statistical Office, 1997, pp. 16-19, 56-57, 61-66, 76-93
Findings of the Study
• Ethnic composition of the municipality explains the roles of education, attitudes toward citizenship, and
perceptions of ethnicity better than nationality.
• Employees from ethnically diverse municipalities are more likely to identify first as citizens of Macedonia
and they are more likely to view citizenship as important.
• Education strengthens the above effects.
• Older employees place less emphasis on citizenship.
• Female employees are less concerned about ethnicity of their boss and/or colleagues than male employees.
• There seem to be significant interactions among ethnic diversity in a community, education, and attitudes
towards nationalism and citizenship.
• Attitude toward citizenship may reflect quality of government and level of service provision within munici
palities of Macedonia.
• Integration in workplace is only one segment of society. We need also to look at young people not yet working.
• Employers interviewed clearly state the importance of company performance over ethnicity of their work
force. A typical comment was «In business you hire for the job. Ethnicity does not matter»
Policy implications
International development assistance
in Southeastern Europe can be more
comprehensive and effective when
the multi-ethnic communities there
are at peace and the transition economies are progressing. The regional and
international turmoil resulting from
Kosovo’s recent declaration of independence emphasizes this point. To
prevent that turmoil from spreading
to neighboring countries it is important to understand the relationships
among ethnic identity, multi-ethnic
labor forces and their impacts on
transition economies. The issue of
ethnic integration becomes even
more important in Macedonia now
given its geographical concentration
of ethnic Albanians near the Kosovo
border.
An implication of our findings is
42
that the current policy segregating
education for ethnic Macedonians
and ethnic Albanians is movement
in the wrong direction, the exact
opposite direction in fact. Our results
show that employees from ethnically
diverse municipalities are more likely
to identify first as citizens of Macedonia and only secondly if at all by their
ethnicity, and they are more likely to
perceive being a citizen of Macedonia
is important, and all of this is only
strengthened as more education is
attained. We should recognize that the
commonly used name “Macedonia” for
the country is the same as that of the
dominant ethnic group and this might
influence attitudes toward the state
somewhat.
Policies of a country cannot easily
create diverse municipalities, but they
can influence educational attainment.
They can also encourage integration
of the workforce of companies and
thereby work to duplicate the effect
of municipality integration at the firm
level.
Finally, the importance of ethnicity in
development might be better understood through further analysis of
workplace integration in transition
countries where ethnic division has
become an important dimension of
society as in the ex-Yugoslavian case
of Macedonia. Progressive firms in the
new country may recognize the value
of an integrated workforce as part of
their strategy to succeed in the market
economy, and this could have the
added benefit of better support for
citizenship versus ethnicity among the
employees.
Aleksei Komarov, Professor II, History and Religious Studies, & Urban Wråkberg, Senior Researcher, The Barents Institute.
At the Russian Duma, Moscow. (Photo: Alla Frolova)
Futures of Northern
Cross-Border Collaboration
By Urban Wråkberg, Senior Researcher, The Barents Institute/UiT
In 2010 The Barents Institute was
awarded a grant from the organisation
Fondation “Avec et pour autres” based
in Vaduz, Liechtenstein. This enables
it to undertake research, publications,
and a conference in Moscow engaging early career professionals from
Russia, Norway and the rest of Europe.
The project is called “Futures of Northern Cross-Border Collaboration”. It has
four main components: a roundtable
conference “Futures of Northern
Cross-Border Collaboration” to be
held at the Moscow State Institute of
International Relations (University)
MGIMO, Moscow in late 2011, one
research study “Euroarctic Strategies
and Synergies”, and a set of smaller
research assignments for presentation
by early career scholars at the roundtable and in the on-line publication of
its proceedings.
The first mentioned research study
is to be published in an international
reviewed journal. It will be a comparative analysis of current national and
organisational northern strategies,
with the aim to identify and evaluate
areas of common interest in northern
Europe and NW Russia. The research
will consider this in relation to the
post-Cold War turn in geopolitics from
Realist to geo-economic outlooks on
the high north. The study will also
reflect on globalisation, the prospects
of arctic melting and evaluate some of
the post-modern innovations in Russian, Nordic and EU policy-making on
cross-border collaboration. It will be
conducted by Urban Wråkberg.
The assignments of the early career
scholars will be opened by a call offering 6-10 travel stipends within
Europe for MA, PhD candidates and
post-doc scholars, in return for the
presentation of a paper at the mentioned roundtable “Futures of Northern
Cross-Border Collaboration” to be held
at the MGIMO university in Moscow
in the spring of 2011. All successful
papers, adding several contributions
planned on this occasion by junior
and senior scholars from the Moscow
region, are to be published by the BAI
in English on-line in a proceeding later
that year.
The goal of the Project “Futures of
Northern Cross-Border Collaboration”
is to develop dialogue and mutual
understanding between Russia and
Europe. It will strengthen collegial
networks and build new personal
bonds among young scholars in Russia, the Nordic countries and the rest
•••
43
of Europe. Several of them will join
at the meetings from the Moscow region; others will come from northern
Russia and abroad. The round table
and assemblies in Moscow will take
place in a highly professional setting
of collegial equality, combining researchers and officials from many nations, beginners meeting established
scholars with extensive experience of
Russian-European multilateral collaboration. The meetings will contribute
new knowledge which itself pertains
to issues of integration of north-west
Russia and Europe; thus the proposed
project contributes in two major ways
to its main goal.
Euroarctic Region, established in 1993,
have been productive regarding the
environment, health, research, education and culture – so far of somewhat
limited economic importance, but
the potential for expansion in both
energy and transport is considerable.
Through regionally initiated crossborder work in many sectors of society
the NW republics of Russia and their
neighbouring Nordic counties today
provide a promising model for developing Russia-West European alliances
in general. Scandinavian-Russian partnership dates back to the pioneering
North Calotte collaboration which was
effective already during the Cold War.
Cross-border collaboration between
Russia and its north-western neighbours is a European policy field of key
importance. The partnership between
EU and Russia formulated in the 1990s
has become outdated due to change
both in western/central Europe and
Russia. A revision of the platform has
proved slow to come. Russia is part of
Europe and a land-bridge integrating
it with Asia. Europe and Russia are in
many regards ideal trading partners;
most obviously in the short term in
energy and in raw materials such as
minerals. But views on energy security
have been differing. Russian transit
of hydrocarbons through central and
eastern Europe has proven problematic, and its down-stream market access
in Europe has been impeded by international demands on openings for
foreign direct investments in Russia.
The Barents Institute is a contemporary component in this successful
work. It bases its research on extensive networking among knowledge producing actors in Russia and
northern Europe, but also internationally. The Project “Futures of Northern
Cross-Border Collaboration” is based
on institutions and professionals
experienced in northern team-work,
it will introduce more researchers to
the field, and contribute knowledge
useful for policy-up-take and public
debate.
In contrast the experiences of regional interaction between the Nordic
countries and Russia are distinctly
positive. Partnerships in the Barents
For Further reading:
The call to participate will encourage proposals within applied social
science concerning the development
of partnerships between Western
Europe, Scandinavia and Russia. The
programme committee will prioritize
multidisciplinary studies of sustainability and modernisation in society at
large and, in particular, in the industrial and energy sectors.
Cross-Border Collaboration” is based
on an alliance between The Barents Institute (BAI) in Kirkenes, with Director
Aileen Espíritu, the Centre for North
European and Baltic Studies directed
by Prof. Lev Voronkov at the Moscow
State Institute of Foreign Relations
(MGIMO), and the Centre for Nordic
Studies of the Russian Academy of
Sciences, Moscow. The latter unit
is headed by Dr. Alexey Komarov.
Wråkberg and Voronkov will form
the programme committee. These
scholars will also edit the proceedings,
together with Alexandra Chuvarayan,
M.Sc., executive advisor on environment and climate, JSC RusHydro,
Moscow.
The project initiative is also part of the
research effort under the umbrella of
the new Northern Dimension Institute
and its Scientific Thematic Group on
Energy and the Environment, which is
lead by Urban Wråkberg. The call for
participation in the proposed project
will thus be announced also on the
NDI web site (http://www.ndinstitute.
org/). The Northern Dimension Institute (NDI) is an umbrella organisation
for research acting as an evaluator,
think-tank and promoter of the Northern Dimension policy, an EU, Russian,
Norwegian joint policy of growing
importance. Its interests coincide with
the trust of the Project “Futures of
Northern Cross-Border Collaboration”.
The NDI website runs a blog forum
and offers connections to Twitter
microblogging that will be open for
developing the collegial networks
created in the Project “Futures of
Northern Cross-Border Collaboration”.
The Project “Futures of Northern
Pami Aalto, Helge Blakkisrud & Hanna Smith, eds., The New Northern Dimension of the European Neighborhood (Brussels: Centre for
European Policy Studies, 2009).Amelia Hadfield, “EU – Russia Energy Relations: Aggregation and Aggravation”, Journal of Contemporary
European Studies 16 (2008) 2, pp. 231-248
Dmitri A. Lanko, “Russian Debate on the Northern Dimension Concept”, paper presented to the 6th Pan-European International Relations Conference “Making Sense of a Pluralist World” – Torino, Italy, September 12 – 15, 2007.
Rolf Tamnes & Rose E. Gottemueller, eds., High North, High Stakes: Security, Energy, Transport, Environment (Bergen: Fagbokforlaget,
2008).
Lev Voronkov, “Geopolitical Dimensions of Transport and Logistics Development in the Barents Euro-Arctic Transport Area (BEATA)”,
The Barents Institute On-line Publication (2010), 10 pp. Down-loadable at: http://www.barentsinstitute.org/bai-on-line-publicationperspectives-on-the-barents-euroarctic-transport-area.4761373-40867.html
Urban Wråkberg, “The Great Game of the North: A Global Scenario for Domestic Use?”, in: Norway and Russia in the Arctic: Conference
Proceedings from the International Conference: Norway and Russia in the Arctic, Longyearbyen 25-28th August 2009, eds., Stian Bones
& Petia Mankova, Speculum Boreale no. 12 (Tromsø: University of Tromsø, 2010), pp. 152-163
44
(Foto: Petia Mankova)
Historikersamarbeid
På Tvers Av Grenser
Av Jens Petter Nielsen, Professor, UiT & Victoria V. Tevlina, Senior Forsker, Barentsinstituttet/UiT
FProsjektet «Det asymmetriske naboskap. Norge-Russland 1814-2014» har
som mål å analysere de historiske relasjonene mellom Norge og Russland /
Sovjetunionen fra 1814, da den norske
Grunnloven ble vedtatt - til 2014, da vi
skal feire tohundreårsjubileet for den.
Prosjektet gjennomføres av Institutt
for historie og religionsvitenskap
(IHR) ved Universitetet i Tromsø - i
samarbeid med Pomoruniversitetet
i Arkhangelsk, Vitenskapsakademiet
i Moskva og Institutt for forsvarsstudier, Oslo. Verket skrives av et tjuetalls
norske og russiske historikere – og vil
resultere i et tobindsverk, der fremstillingen er forskningsbasert, men samtidig rettet inn mot et bredt publikum.
Bind 1 handler om perioden fra 1814
frem til Den russiske revolusjon i 1917,
det andre fra 1917 til i dag. Bøkene
skal utgis på norsk og russisk. Det legges stor vekt på å få frem nytt historisk materiale, ikke minst fra russiske
arkiver. Barentsinstituttet (BAI), som
nylig er blitt en del av Universitetet i
Tromsø, deltar i prosjektet med seniorforsker, dr. i historiske vitenskaper,
Victoria Tevlina.
Sentralt i verket står begrepet grense,
og flere av forfatterne er opptatt av
enten geografiske eller kulturelle
grenser mellom Norge og Russland.
I Labyrint 2010/2 er Stian Bones, en
av forfatterne av bind 2, intervjuet
om grenser mellom Norge og Sovjetunionen under Den kalde krigen.
Her vil vi konsentrere oss om bind 1,
som altså handler om den førrevolusjonære perioden. I dette bindet
skriver doktorgradsstipendiat ved IHR,
Konstantin Zaikov, om den diplomatiske forhistorien til etableringen av
en fast statsgrense mellom Norge
og Tsar-Russland i 1826, etter at det i
flere hundre år hadde eksistert et stort
norsk-russisk fellesområde i nord. Som
regel er det sentrale myndigheter som
presser på for å etablere statsgrenser,
mens befolkningen på det lokale plan
er skeptisk, fordi grenser ofte bryter
opp bosetningsmønstre, sosiale kontaktflater og religiøse bånd. Zaikov viser at de russisk-ortodokse østsamene,
den opprinnelige befolkningen i det
norsk-russiske fellesdistriktet, faktisk
ønsket en statsgrense for å beskytte
sine egne områder mot nordmenn
og andre samiske grupper som stadig
oftere brukte fellesdistriktet. De håpet
at hele fellesdistriktet skulle bli russisk
og følte seg lurt da grensen i stedet
Studietilbudet 2011
•••
45
ble trukket tvers gjennom deres egne
siidaer.
Om vi ser på « kulturelle» grenser er
det liten tvil om at folk i Finnmark og
Troms hadde et positivt syn på Russland og russerne på 1800-tallet, først
og fremst pga. pomorhandelen som
gjorde livet lettere for folk flest og var
svært populær. Men denne holdningen smittet ikke over på hovedstaden.
Den norske eliten i Christiania trengte
tydeligere kulturelle grenser mot Russland: «Russofobien», dvs. «frykten for
Russland» , var en av de ideologiske
impulsene som skyllet inn over Norge
i første halvdel av 1800-tallet – og som
den norske nasjonalismen i en viss forstand ble fundamentert på. Det dreide
seg om europeiske forestillinger om
asiatisk eller «ikke-europeisk» annerledeshet, som hadde sammenheng
med behovet for å skape et bilde av «
den andre» , slik at det positive bildet
av europeeren selv kunne tre desto
klarere frem.
Vi ser at mange østeuropeiske land i
dag er opptatt av å markere kulturelle
grenser mot Russland, for å understreke sin tilhørighet til Europa, og i noen
grad gjorde det samme fenomenet
seg gjeldende i Norge i den perioden
vi snakker om her. Norge tilhørte
den ytterste periferi av Europa og var
samtidig en slags forpost mot Russland. Og for den norske eliten dannet
det russiske «barbariet» en nødvendig
bakgrunnskontrast for arbeidet med
å bygge nasjonen og heve Norge opp
til en plass blant Europas «siviliserte»
nasjoner. Det kan virke som om nordmennene prøvde å rydde seg en plass,
ikke i lyset, men i skyggen av stormakten i øst, for liksom å understreke sin
tilhørighet til Europa.
Noen ganger flyter kulturelle grenser sammen med de geografiske og
påvirker vår oppfatning av dem: Det
konstrueres en geografi som ikke helt
stemmer med kartet. På 1800-tallet var det en utbredt oppfatning
blant norske politikere og militære at
Russland hadde planer om å tilegne
seg isfrie havner i Nord-Norge. Tsaren
trengte slike havner for å kunne utvikle sin marine, het det, fordi Russland
selv ikke hadde isfrie havner i nord.
46
Nå vet vi at isen i 1800-tallets russiske
samfunnsdebatt hadde en symbolsk
betydning i striden mellom zapadnikene (de vestorienterte) og de slavofile (nasjonalister som mente
Russland var kulturelt og moralsk
overlegent Vesten). En av de slavofile forfatterne skrev at Russlands
grenser ble voktet av to bogatyrer
eller gammelrussiske helter: Frosten
og isen, som holdt fremmede borte
og sikret at russerne kunne nyte sitt
harmoniske samfunnsliv i fred. For
de vestorienterte russiske liberale ble
isen et symbol på det moskovittiske «
barbari» og Russlands tilbakeliggenhet. De ønsket at Russland skulle følge
i Vest-Europas fotspor, og for dem var
frost og is krefter som måtte undertvinges før Russland kunne åpne seg
mot vest.
Symbolikken omkring is og snø må ha
virket inn på den bemerkelsesverdige
stiliseringen av den norsk-russiske
statsgrensen som fant sted rundt
midten av 1800-tallet. Leser man europeiske aviser fra tida omkring Krimkrigen (1853-1856) får man inntrykk av
at grensen mellom Norge og Russland
ikke bare var en statsgrense: Den var
også en streng klimatisk grense, med
isfrie farvann på norsk side og evig is
og snø i øst. Det er slett ikke korrekt,
naturligvis: Langs Murmankysten, like
øst for den norsk-russiske grensen,
finnes det faktisk en rekke gode isfrie
havner, og det er her den russiske
Nordflåten i dag har sine baser. Ikke
desto mindre skriver en kjent norsk
politiker og jurist i 1855 følgende:
«Det er ganske mærkeligt at alle
russiske havne ved Nordiishavet ere
belagte med iis i hele 7 a 8 maaneder
om aaret, medens der aldrig findes iis
langs den norske kyst der oppe, som
er rigelig forsynet med de ypperligste
havne».
Han forteller også at han har drøftet
dette spørsmålet med den russiske
generalkonsul i Christiania, som også
forundret seg over de klimatiske
forhold i grenseområdet. Konsulen bemerket at om grensepelene ble flyttet
bare én mils vei eller så vestover, ville
Russland få en utmerket havn som
aldri frøs til. Men, føyde han lakonisk
til, om Varangerfjorden en gang i
fremtiden virkelig ble russisk, ville vel
isen følge etter(!)
Victoria Tevlina skriver i sitt bidrag
blant annet om den norske trelastekspansjonen i Nord-Russland mot
slutten av tsartida, da mange norske
forretningsmenn så på Russland som
« det nye Amerika» . Dette var en type
grenseoverskridende økonomisk
virksomhet som ble av kort varighet
på grunn av den russiske revolusjonen. Tevlina arbeider også med
spørsmål knyttet til det sivile samfunn,
til velferd og sosialhjelp i et sammenlignende perspektiv. Og her er det et
poeng at naboskapet mellom Norge
og Russland stimulerte til økt innsats
på begge sider av grensen. I andre
halvdel av 1800-tallet studerte russiske embetsmenn nøye forholdene i
Finnmark med tanke på å utvikle levekraftige samfunn på Murmankysten.
Men påvirkning gikk også den andre
veien. For eksempel er det mulig å
betrakte pomorhandelen som forrige
tiders velferdspolitikk i Finnmark, i en
epoke da store overføringer av statlige
midler til en perifer landsdel lå utenfor
det som ble definert som den statens
naturlige oppgaver. Samtidig vakte
det en viss bekymring hos norske
myndigheter at allmuen i Finnmark
var så avhengig av tilførslene av mel
og andre livsfornødenheter fra Kvitsjøen. De reagerte også med nervøsitet da det i 1911 ble kjent at en russisk
lege eller feltskjær hadde begynt å
behandle norske pasienter i Kiberg,
der han var stasjonert for betjene en
gruppe russiske fiskere som hadde
fast opphold her under vår- og sommerfisket. Han krevde ingen betaling
av nordmennene og delte til og med
ut gratis medisin. Amtmannen i Finnmark slo alarm overfor Utenriksdepartementet og bad om midler til å sende
en norsk lege til Kiberg, slik at det ikke
skulle oppstå « falske forestillinger»
om at den russiske staten tok seg
bedre av sine fiskere enn den norske.
Han var også redd for at saken kunne
utnyttes «i politisk øiemed» . Slik
ansporet det norsk-russiske naboskapet, på godt og vondt, myndighetene
på begge sider av grensen til skjerpet
innsats for sin egen befolkning i nord.
On the bus from Uzhgorod to Kosice, 28 October 2010, crossing the four border controls (passport and customs checks on each side).
(Photo: Aileen A. Espíritu)
Cross Border Dialogues
Advancing transnational collaboration
through research between
East and West, North and South
By Aileen A. Espíritu, The Barents Institute/UiT, with partners at The Norwegian Barents Secretariat, The Jefferson Institute
(Belgrade), The Institute for Stability and Development (Prague), The Institute for Transborder Cooperation
(Uzhgorod, Ukraine)
The European Border Dialogues
project aims to bridge practice with
academic research (theory) to build
and support sustainable transnational
dialogues between and among international regimes in Europe including
the Barents Region, the Baltic Sea
Region, the Black Sea Region, the
Caucasus, Transcar-
pathia, and beyond. The European
Border Dialogues project works to
advance and strengthen human capacity in cross-border and cross-national
relations in these regions. As cultural
translators, as mediators, we reach
across the borders of practice and
theory to present policy analysis that
has the potential to lead to positive
policy change and action in transitional economies in the European
borderlands.
In the coming decades, with the ever
growing influence and reach of the
European Union on one hand and a
resurgent Russia on the other, governmental and non-governmental
Studietilbudet 2011
•••
47
stakeholders will require the knowhow and expertise to analyse transborder exchange, cooperation, and/
or conflict to advance best practices in
overcoming barriers to economic, political, and democratic development in
the Northern and
Eastern European space bordering on
the Former Soviet Union and Eastern
Bloc. The European Border Dialogues
seeks to fill this need.
Concurrent with the extent and power
of the European Union as a macro
region is the growing saliency of
public diplomacy and participatory
democracy among practitioners and
scholars who see the need for greater
trans- and cross-national dialogues
and the creation of an “international
public sphere” and a “conversation of
cultures”. The European Border Dialogues project aims not just to promote
dialogue but also collaboration.
The Barents Region, the Baltic Sea
Region, Transcarpathia, and the Black
Sea Region, including the Caucasus
and the Mediterranean, are all regions
with East-West encounters. All these
regions have multilateral political
structures and institutionalized bodies
of co-operation. In the years to come,
these areas will all see major new
investments in projects that range
from energy, to capital construction,
to transportation infrastructure, to
educational and health institutions, to
services, etc.
Among the Barents Region, the Baltic
Sea Region Transcarpathia, and the
Black Sea Region, including the
Caucasus and the Mediterranean, Russia and the European Union will, in the
years to come, have to interact closely
with neighboring states in order to
successfully implement planned
projects within hydrocarbon production and export, road building and
maintenance, shipping logistics, customs, visa-free travel, education and
health care, and resource management, other needs of the communities
in these regions. In particular, many
of the European Union and Russia’s
energy challenges will have to be
handled within the frames of regional
trans-border cooperation, and several
48
of the regional institutions, including
the European Union will play important roles. Such challenges will not be
confined to just one issue, but rather
will encompass a myriad of concerns
on both sides of the divide.
and border stories will not only be
of value to researchers, but will be
of great use to policy-makers when
making decisions that are relevant for
those who live, work, and travel in the
border regions.
For example, the war between Russia and Georgia strained relations
between Russia and its European
neighbours, particularly the European
Union. In addition, the Russian-Ukrainian gas dispute and the outbreak of
financial crisis have displayed instability in Russian energy exports and
vulnerability in the country’s economy
and social sphere. To a significant
extent, these developments on the
one hand illustrate a high level of
Russian economic internationalization
and dependency of cooperation with
neighboring states, on the other hand
they show fundamentally diverging
positions between Russia and those
same Western neighbors.
For more information,
see borderdialogues.eu
How then, can we contextualise and
analyse these emerging and on-going
cross-border relationships and activities? The flagship of The European
Border Dialogues Project is the Crossborder Cooperation Index, which aims
to measure salient parameters on
cross-border practices. Thus, parameters such as Historical/Cultural
relations, Demography, Economic
Activities, Resource Management,
Legal Status, Infrastructure, etc. will
be measured in the border regions
between the European Union and its
neighbours to the East.
A pilot project on indexing such
parameters was done on the Russian/
Norwegian and Polish/Kaliningrad
borders in the late Summer and early
Autumn of 2010 and presented at
the first European Border Dialogues
Conference in Uzhgorod, Ukraine
and Kosice, Slovakia in October 2010.
Our aim is to expand the number
of parameters and the number of
geographical cross-border areas and
to systematically collect information that will illustrate cross-border
relations and activities over time and
will be demonstrated through visual
data. Analysing and illustrating these
measurements, indices, parameters,
Jonas Gahr Støre (Norway’s Minister of Foreign Affairs) Jarle Aarbakke (Rector, UiT) Elena Kudryashova (Rector, Northern (Arctic) Federal
University, Arkhangelsk), at the signing of the agreement between UiT and N(Ar)FU in Arkhangelsk, 17 September 2010.
(Foto: Øyvind Ravna)
BARENTS 20/20
...perfekt syn ...perfect vision
The interview was conducted by Aileen A. Espíritu.
A version of the Proust Questionnaire from the Barents’ Edge
In a lively, often funny, and sometimes poignant Barents 20/20 interview with Rector Jarle Aarbakke in his office on
7 January 2011, we offer his reflections.
Hvor føler du deg mest hjemme? / Where do you feel most at
home
Northern Norway, of course in Tromsø, but in Northern
Norway. And sometimes, very much in Finnmark, and sometimes very much in Lofoten, and sometimes very much
in Helgeland.
Når og hvor tenker du best/mest produktivt? / When and
where do you do your best thinking?
I think I do my best thinking when I’m engaged, angry,
upset, intrigued, involved, and then, do either a hard run
or a hard cross-country trip on skis. Then, sometimes,
and quite often it has happened that what seemed to be
chaotic ended up by the time I was exhausted physically
in a concrete strategic plan – we start with A and then we
continue and end up with X,Y,Z. So, yes that is when I do
my best thinking…and sometimes when we are sitting in
a group and it is an open-ended discussion…we all leave
behind prestige and the group produces much more than
the sum of the members of the group.
Studietilbudet 2011
•••
49
Hvilken evne/egenskap ville du ønske at du kunne få? / What
natural gift would you most like to possess?
To be a rock or pop singer. (to be like Bruce Springsteen,
Elton John, Elvis Presley.)
Har du en mentor eller en person som har inspirert deg, vist
deg veg, eller påvirket deg spesielt? / Do you have a mentor or
inspirational figure who has guided or influenced you?
Of course, many, but I think Professor Torstein Bertelsen,
the founder of the University of Tromsø. He was my professor of ophthalmology. He told us in 1965-66 about his vision for the University of Tromsø, and that was 2 years before
the Parliament’s decision, so he was working on that. And
also as a lecturer -he was an excellent lecturer and he was
an excellent story-teller. Then, of course, he was also an
excellent surgeon. And he was friendly with the patients
and my mother was a patient of his. So, yes, I think he is
probably number one. Otherwise, as everyone who knows
me know, I have been reading everything about Nelson
Mandela, also Fridtjof Nansen, and long before this year,
which is the Nansen year. And so I hope everybody will be
as inspired as I have been at the end of this year.
Hvis du skulle skaffe deg en tatovering, hva ville den være av?
/If you were to get a tattoo at this moment, what would it be
or what would it say?
(laughs)…what struck me was, and maybe I will regret it in
5 minutes, but I thought it could be an -- Eagle. I want to
fly like an eagle.
Hva misliker du mest med verden slik den er nå? / What do
you most dislike about the times in which we live?
(thoughtfully) On the little humouristic side,,,that technology is so fast and advanced that I’m constantly losing in
games with my grandchildren. And I hate to lose. (more
laughter)
Hva setter du størst pris på i verden slik den er nå? / What do
you most like about the times in which we live?
The openness in society about matters that we hardly new
of when I was a kid. And the fact that many more young
and old have the possibility to develop more of their
individual talents. So, and that goes for grandfathers like
myself and my grandchildren, so I like the fact that one can
develop much more of your person, and that is okay. When
I grew up, you were not, in many instances, stimulated to
be very broadly capable and interested. There was much
much less opportunity, and information was much more
restricted politically, economically, and so on. I think the
world has progressed. And it is also okay to be a playful
grandfather also outside the arena when you actually play
with your grandchildren….
Hva er din største nytelse? / What is your greatest indulgence?
Hva er ditt stolteste profesjonelle øyeblikk så langt i livet? /
What is your proudest professional accomplishment thus far?
Kan jeg få tenke på det? ...There must be some areas of
absolute privacy,-or not?
As a Professor, to be able to run a group of young researchers who made international contributions within the
field of defining what is called personal medicine – to
identify the right type of drug and the right type of dosage
of the drug to an individual. That has been my proudest
professional accomplishment. And then as a University
leader, so far, has been to be able to accomplish the merger
and then to, so far, now for two years, many more of the
wildest dreams have already come true.
Hva verdsetter du mest i dine vennskap? / What do you most
value in your friendships?
Hva er ditt stolteste personlige øyeblikk så langt i livet? /
What is your proudest personal achievement thus far?
Friendliness, humour, and (thoughtfully) honesty when it is
not easy.
Like many fathers it was when my first child was born. For
some reason, and I was only 24, I thought that it would
never happen to me. And when he was there, the first of 5,
I was in another world.
Hva ville være den mest tragiske hendelsen du kunne bli
utsatt for? / What to your mind would be the greatest of
misfortunes?
Hva er ditt beste minne knyttet til det å være i Barentsregionen?
/ What is your best memory of being in the Barents Region?
To be able to lead an international High North policy at a
50
very high level. And so far, the best one was when I signed
the agreement with The Northern (Arctic) Federal University with the Prime Minister, …oh sorry (laughs), the Minister
of Foreign Affairs standing behind me. So this was an act
of national importance
The fact that you can be yourself with your friends…you
can always be yourself, but you are in an atmosphere of
trust that really takes decades to build up.
Hvilket karaktertrekk beundrer du mest hos andre? / What is
the trait you most admire in others?
I’ve had one. I lost my 35-year-old daughter 5 years ago.
And I think that shouldn’t have happened to her or to the
many, many people who really loved her. So, losing in that
sense is the worst. Losing someone.
Hvis du skulle velge et annet yrke enn det du har nå, hva ville
det være? / If you were to choose another profession, what
would it be?
The number of options are declining as one grows older,
but when I graduated from high school, I had a number (of
ideas) apart from studying medicine –which I actually did,
the other one was to study literature. And so by now, I’m,
as many of my age, interested in history. So, maybe if and
when I get some spare time, I will do something about this,
and maybe even contribute.
Hva gjør deg lykkelig? (Or: Hva ville gjøre deg lykkelig?) /
What is your dream of happiness?
Love and friendship.
Når du ikke lenger er her, hva ville du ønske at de som blir
igjen skulle si om deg? / Once you are gone, what is it that you
want those you left behind to say about you?
“He was a friendly man.”
Hva er den største sjansen du noen gang har tatt? / What is
the biggest risk you have ever taken?
(laughs) Oh boy! Not knowing it, it was climbing a
mountain with 2 other bloody amateurs in 1969. We didn’t
know the mountain. It was a thousand metres, and the last
300 meters with a steep incline on both sides. And only a
metre broad at the top. We entered it by the wrong route,
so unwillingly and unintentionally, it was not meant to
be high risk, but in a sense that is the most risky thing I’ve
done
Hva er ditt livsmotto? / What is your moto?
I don’t have a motto, I don’t think. (thinking, laughing) I
had one motto at one point in time. When you are russ,
then I had the following high brow motto in french: ”The
soul is a fire that needs nourishment, if it does not grow it
dies” …That is of course very very high brow for a 18 –year
old , but there is something to it. If you are open and not
restrict yourself, then all things can happen.
Hvis du kunne endre én ting i verden, hva ville det være? / If
you could make one change in the world what would it be?
That the conditions of life should be more equal in the
global perspective. …after having visited, in 2004, the
poorest people I have ever seen, on the East coast of
Nicaragua -- the absurdity of the conditions they live, and
that we live simultaneously as in a world that our ancestors
lived in many hundreds of years ago. I think it is unbearable
whenever one thinks of it.
•••
51

Livet langs en grense - Universitetet i Tromsø

Transcription

Similar documents

nordlys i enden av tunnelen

Barents Spektakel 2016 Tema (Norsk)

Program Barentsdagene 2015 - Sør

Granskingsrapport Transocean Barents

HElT KoNGE! KoNGEKRaBBESaFaRI tromsø • kirkenes

Fredrikstad & Omegn Brukshundklubb ønsker velkommen til Rally

NÆRING 

SVA Trykk pdf

Seksåringer løser ligninger (04.11.2010

iJ .... "1

JULIE WILHELMSEN - Blogg Regjeringen

Baltikum, Russland og fRemtiden

vss14-rapport

Gjennom dødsskyene inn i Russland

Transportation|CHINA

Starterliste nach Klassen - hundesportcenter

Kliniderm Foam skumbandasje

museums - Norsk Folkemuseum

Program - DKK Viby

Husorden 2011 - A/B Opnæsgård

Conference Attendees

God jul til alle og enhver!