Les anmeldelser her

BT 9. oktober 2015
ANMELDT MUSIKK
Pompøs
tragikomikk
Sarkasme og personlig
tragedie er drivstoffet i
John Grants musikalske maskineri.
MUSIKK ROCK
John Grant «Grey Tickles,
Black Pressure»
HHHHH
Bella Union
Å LAGE MUSIKK som balanserer mellom blodig alvor
og skjødesløs humor, seriøs
samfunnskritikk og simpel
fandenskap er på mange
måter blitt John Grants spesialitet. Han er i eskalerende
grad ærlig og åpen om alt fra
alkohol- og dopmisbruk til
hans liv som HIV-positiv, om
mislykkede forhold og det å
komme ut av skapet i voksen
alder.
Det finnes ytterst få som
klarer å balansegangen mellom brutal og fullstendig
bar som ham. Man kan kalle
Grant pompøs, men aller
mest er han dypt, dypt menneskelig i alle sine musikalske sprang.
PLATENE «QUEEN OF DENMARK» og
«Pale Green Ghosts» har ikke
bare skaffet ham publikumet
han fortjener, samt en scene
for sitt budskap – åpenhet, transparens – han har
dessuten blitt anerkjent som
en av vår tids mest begavede
lyrikere.
«Glacier» fra «Pale Green
Ghosts», en støttende hånd
til unge og voksne som sliter med å komme ut, er av
et kaliber man sjelden får
erfare, den setter spor.
På den forrige platen fikk
han perfeksjonert det som
ble lyden av John Grant, en
blanding av alternativ rock,
symfoni og kjølig elektronika,
hjulpet av den islandske elektronikapioneren Biggi Veira
fra Gus Gus. Man finner også
den stemningen på «Grey
Tickles, Black Pressure»,
men lydbildet har skiftet i en
mer teatralsk, nærmest gjøglersk retning, som hele tiden
veksler mellom fengende og
absurd.
Det er først og fremst å
høre på den vibrerende, selvsikre «Snug Slacks».
betrygget. Han er opphavet til
noen av tiårets beste strofer.
Det tredje albumet føles dog
ikke like episk, ikke like elegant
og overveldende som «Pale
Green Ghosts» – det er ikke like
tett mellom låter som «GMF»
og «Glacier» denne gang. Men
strengt tatt gjør det fint lite.
Dette er John Grant i sitt rette
element, det er gøy, det er opplysende, det er medrivende.
Det er hva 2015 har trengt;
god fortellerkunst fra en av
de mest bedårende sangerne
i vår tid. Med John Grant går
sarkasme og personlig tragedie
hånd i hånd, og det resulterer i
vanvittig god musikk.
I MØTE MED SANGEN er det lett
fullstendig. Avslutningssporet
«Geraldine» bekrefter det. Med
hans karakteristiske bruk av
strykere og den stødige, dype
røsten som skjærer selvsikkert
gjennom, er det ett av platens
mest rørende øyeblikk. Glimrende «No More Tangles» er en
selvutleverende, vakker sak som
viser at det er mulig å gå lei og å
gå videre, å etterlate det dårlige
bak seg.
John Grant er sirkuset det er
umulig å slutte å se på, å ta del i.
Det har mange grunner. For det
første er det en dypt karismatisk
musiker vi snakker om – han
forfører lekende lett med sine
morsomheter, sin innsikt og sitt
verdensbilde. Men det er også
en musiker og lyriker som ser
rett gjennom oss, og det trekker en inn i musikken. Grants
utforskende forhold til låtene
gjør at det han lager oppfattes
som terapeutisk, som en utblåsning. Kontrasten vondt/godt er
drivstoffet i hans musikalske
maskineri. Han er det sorte får
som er lett å kjenne seg igjen i.
å trekke paralleller til Prince
og til og med Scissor Sisters.
Dette er en mer sensuell, direkte og provoserende John
Grant, det er som om all
skammen har prellet av.
Helt til en lytter videre.
Grants refleksjoner over
selvet og egoet er både latterlige og triste. På briljante
«Global Warming» lirer han
av seg frasen: «All I got is
First World problems, I guess
I better get some of the Third
World kind». Ying-yangeffekten er kanskje hans
sikreste kort, det er få som
klarer å beskrive motstridende følelser like fengende
og nøyaktig som ham.
Motsetningene lykkelig og
ulykkelig, sjenerøs og grådig,
narsissist og helgen er noen
av dem en oftest treffer på.
DET ER EN MANN som aksep-
terer sin tilstand – i all sin
form og farge – man treffer på «Grey Tickles, Black
Pressure». I en sarkastisk
tirade om vanskelighetene
ved å leve med HIV, ytrer
han i full selvmedlidenhet
at: «There are children who
have cancer, and so all bets
are off, cause I can’t compete
with that». Og det er nettopp
det John Grant er best på, å
skrive tekster og musikk som
er så smarte at en smiler, blir
kvalm, føler seg urolig eller
STORLÅTENE UTEBLIR heller ikke
ALISA LARSEN
Musikkanmelder
MOTSETNINGER:
MOTSETNINGER:Man
Mankan
kankalle
kalleGrant
Grantpompøs,
pompøs,men
menaller
alle
BT 9. oktober 2015
Man
an kan
kankalle
kalleGrant
Grantpompøs,
pompøs,men
menaller
allermest
mestererhan
handypt,
dypt,dypt
dypt menneskelig
menneskeligi ialle
allesine
sinemusikalske
musikalskesprang,
sprang,skriver
skriveranmelderen.
anmelderen.
ARKIVFOTO:
ARKIVFOTO:RICHARD
RICHARDSAGEN,
SAGEN,ADRESSEAVISEN
ADRESSEAVISEN
VG 2. oktober 2015
Fredag 2. oktober 2015
DAG OG TID 9. oktober 2015
49 49
Ny standard32
Bob Dylan
Oslo Konserthus
Publikum: Ca. 1200
Aktuelt album:
«Shadows In The
Night»
UGLESETT: Homofile, hivpositive John Grant har vært
gjennom noen prøvelser,
men har skapt seg en lysende solokarriere.
Foto: BELLA UNION
Vanskelig
tredjealbum
ALBUM: INDIEPOP
John Grant
«Grey Tickles,
Black Pressure»
(Bella Union/Border)
For fiks for sitt eget indre press.
R TILBAKE:
et Jackson (49)
r gammel storhet
y lyd, uten helt å
e noen av delene.
Foto: BMG
Sist ga den islandsbosatte amerikaneren ut
det beste albumet i
2013, ifølge både herværende
og andre medier. «Pale Green
Ghosts» var en genuint bittervittig konvertering av levd liv
til stor musikk, som live har
gjort Grant til
noe av en norgesvenn.
På hans tredje soloalbum er
det enda vanskeligere å skille mellom menneske og
kunstner. Patoslisten legges
uansett i lagelig rivehøyde når
albumet starter og avslutter
med Paulus' første brev til korinterne (det med «størst av
alt er kjærligheten»).
Coveret er like deler festlig
og fryktelig. Tittelen er en
lingvistisk rebus man må
mestre både islandsk, tyrkisk
og engelsk for å favne dybden
i. Det gjør ikke undertegnede,
men Grant er et levende babelsk tårn (visstnok betyr første del «midtlivskrise» og andre del «mareritt»).
Dette språklige fingerspisskaoset gir lekre enderim som
for ofte grenser mot det tvungent tåpelige.
Mest åpenbart: «Global
Warming» handler om internettroll, ikke Miljøpartiet De
Grønne-velgere. Mest søkt:
Diskusjonen om Joan Baez,
Joan As Police Woman, GG Allin og Angie Dickinson. Morsomst: «I did not think I was
the one being addressed/In
hemorrhoid commercials on
the TV».
Snål, vokalbasert elektronika har aldri vært så naturlig
varm, og samtidig så overbevisende og underfundig fiendtlig som i Grants tilfelle.
Fraværet av en ny «GMF»
eller en «Queen Of Denmark»
er likevel følbart på denne
platen, men spyttende bitterhet og bitende replikker er
det fremdeles ingen som gjør
47-åringen etter.
BESTE LÅT: «You And Him»
TOR MARTIN BØE
MELDINGAR
MUSIKK
Armen i
korntreskjaren
AKTU
Crosby,
turné, o
etter alt
solomat
på gitar
Raymon
Man hører
sporadiske
konsertopptak
med Bob Dylan og tenker: «Hvor- John Grant har fått det til igjen.
for synger han aldri
å glede seg over på Grey Tickles,
sånn på de konserte- ROCK
Black Pressure. Orkestreringa
ne jeg er på?». I går JOHN GRANT:
gir eit par av spora eit nærast
gjorde han det.
Grey Tickles, Black
majestetisk sveip, som avslutBob Dylan forandrer rommet
når han trer inn i det. Han gjør
det på store arenaer. Han gjør
det i sannhet i en liten sal som
Oslo Konserthus.
Det står et flygel til høyre –
det er vel en «Baby Grand» –
men han åpner stående foran
mikrofonene (han har tre av
dem) med «Things Have Changed».
DET
LÅTER
IKKE
GÆRNT, og fyren har som
Pressure
BELLA UNION/PIAS
Eit bibelsitat rammar inn Grey
Tickles, Black Pressure, den nye
plata til John Grant. Det dreiar
seg om nokre verseliner frå det
13. kapitlet i Paulus’ første brev
til korintarane, som teiknar eit
bilete av ein kjærleik som er
tolmodig, velviljug, utan misunning og skryt, utan hovmod
– ein kjærleik som er usjølvisk
og ikkje gøymer på det vonde,
som ikkje gler seg ved urett,
men ved sanninga. Grant lèt
orda summe frå høgtalarane på
ei rekkje språk, før det til slutt
munnar ut i kakafoni – og det
lenge før Paulus har fått løfta
fram kjærleiken som større enn
både trua og vona.
For Grant, som voks opp i
ein strengt religiøs heim som
aldri aksepterte den homofile
legninga hans, var den heilage
kjærleiken han vart møtt med
i barndomen, ein som ikkje
gledde seg over sanninga. Sitatet vert dermed ståande som
ein kontrast til den røynda som
vert skildra i dei tolv songane
på Grey Tickles, Black Pressure,
der kjærleiken både er rastlaus og trulaus og ei kjelde til
misforståing og forvirring. Vi
er altså i det same landskapet
som vi var i med The Queen of
Denmark (2010) og særleg Pale
Green Ghosts (2013), sjølv om
Grant denne gongen syng mindre om det havarerte kjærleiksforholdet som var eit definerande motiv på dei to platene.
Også her kombinerer han pianoballaderi med spiss og kontant elektropoprock, og oftare
enn før kjem desse musikalske
elementa tydelegare saman i
ein og same song, som i «Down
Here», med sine akustiske gitarar, analoge synthar og heftige
blåsarar. For dei som til liks
med meg likar dei feite synthsoloane til Grant, er det mykje
tande «Geraldine», og «Global
Warming», som koplar den planetære krisa med den personlege, eit vanskeleg grep Grant
har brukt før med stort hell.
Det er noko avvæpnande ved
å teikne eit bilete av eit sjølv
som er grandiost lidande, når
sjølve skildringa er i stand til
å setje tilstanden i rammande
relieff. Den sjølvdiagnostiske
tittellåten er slik sett typisk
Grant på sitt beste. Når islendingar snakkar om «den gråe
kilinga», snakkar dei om midtlivskrise, og «det svarte presset» er eit tyrkisk munnhell for
mareritt. Det er ikkje småtteri
det dreiar seg om. «Eg hadde
heller mist armen min i korntreskjaren, som onkel Paul»,
syng Grant – det deprimerte
subjektet vert ståande og stire
på varene i daglegvarebutikken, tappa for både matlyst og
livslyst, men lidinga er skildra
med karakteristisk sjølvironi
og svart humor: «There are children who have cancer», syng
Grant i den herlege pianoballaden: «So the bets are off. I can’t
compete with that.» Min favoritt på dette albumet er kanskje
likevel den fabelaktige, pulserande «Disappointing», ein slags
vrang, mørk, humoristisk vri på
Rodgers & Hammerstein-klassikaren «My Favorite Things» frå
The Sound of Music (1959), der
Grant tilbyr sin eigen listevariant, med utsøkt teft for det ironiske. Når dei same verselinene
frå Korintarbrevet til slutt også
får runde av albumet, etter at
overdådige «Geraldine» har
tona ut, er det ei spinkel barnerøyst som får bere fram bibelsitatet, og det vert fylt med nye
tydingar. Grey Tickles, Black Pressure står ikkje tilbake for Grants
to førre album, og det seier sitt.
nevnt en viss karisma. Men det
er litt sånn som vi er vant til fra
de store arenaene og de gjørmete festivalområdene.
HAN VUGGER lett og setter venstrehånden i siden. Vokalen er eksentrisk – hva trodde du? – men umiskjennelig
konsentrert.
Når han setter seg bak tangentene tenker man uvilkårlig:
«Går dette bra da?». Det gjør
det, bedre enn på svært lenge.
Men ingen tvil om saken. Når
han må gjøre to ting samtidig,
lider vokalen. Pianospillet hans
er hardt og til stakkato urytmisk. Verst går det ut over
pludrete «Spirit On The Water»
i sett to.
MED «The Night We Called It
A Day» kommer magien. Det er
en betydelig type magi. Dylan
har sitt fineste album siden
2001 i ryggsekken, crooner- og
standardsamlingen «Shadows
In The Night», og det er fantastisk gledelig at han synger så
mange sanger fra det. Stående.
Borte fra flygelet.
For som han synger dem!
Han avdekker den store, store
skjønnheten i disse veltolkede
standardene, finner dypet i
dem, gjør dem nye og samtidig
«eldre». Han kjæler med de
flotte tekstene på en måte han
langt fra alltid kjæler med sine
egne (han liker andre folks sanger bedre, kanskje). Mange av
tekstlinjene- og fraseringene –
«the sun didn't rise with the
ØYVIND VÅGNES
dawn» – er til å grine av beØyvind Vågnes er forfattar og fast
vegende.
musikkskribent i Dag og Tid.
«AUTUMN LEAVES», i
det andre settet, dirrer av følelser. «I'm A Fool To Love You»
er ensomhet. Han trår knapt
feil, og er innstendig til stede i
materialet. Spiller til og med to
som ikke kom med på albumet:
«Come Rain Or Shine» og «All
Or Nothing At All».
Sønderknusende vakkert er
det. Bob Dylan er en vidunderlig vokalist.
Også deler av det ordinære
materialet er usedvanlig godt i
kveld – «Pay In Blood», avsluttende «Love Sick». Fokuset på
nyere materiale er sterkt beundringsverdig. Vi får bare tre
gamle svisker av typen «hans
egne». Fine de, men han har Den sjølvdianostiske tittellåten er typisk John Grant på sitt beste.
spilt dem lenge, og vi har hørt
dem mange ganger før.
For min del må han gjerne
pensjonere alle de gamle klassikerne sine og croone seg inn
i solnedgangen.
MORTEN STÅLE NILSEN
Odd Nordstoga maktar kanskje å få heile landet med på allso
Hunden stå
Odd Nordstoga har alt som ska
ROCK/VISE
ODD NORDSTOGA:
Dette landet
UNIVERSAL
«Det ropar til oss, bror», syng
Odd Nordstoga i tittellåten på
det nye albumet sitt, Dette landet,
«dette landet er vår mor!». Det
dreiar seg etter det eg kan sjå,
om eit iherdig og sympatisk forsøk på å kuppe nasjonalistiske
frasar og gjere dei om til «ei bøn
ifrå den store blåe jord». Og det
er jo vel og bra, men eg trivst no
aller best med dei songane som
er endå tettare på bakkenivået.
Gjenno
ofte betre
Nordstoga
før at han
mellom m
av mine fa
den femten
den der «de
den siste g
tar heim».
aktig mus
min smak
dyrkande
og bensin»
patosfylt («
om fred»).
Odd No
kvalitetane
Arkivet: Kjøtfull ek
Medan Captain Beefheart and his
Magic Bands populære debut Safe
As Milk (1967) er eit solid stykke
halveksperimentell bluesrock,
stikk den utforskande sida av
Zappa-partnaren seg langt meir
fram på Trout Mask Replica (1969).
Her høyrer vi eit band som gjer
alt anna enn å safe, og resultatet er så kompromisslaust kreativt at plata stadig framstår som
avantgarde: Vokalen læt som Tom
Waits på syre, lyrikken resonnerer i det kollektive undermedvitne, og ekko av det atonale,
vindskeive og presist spastisk
akkompagnementet ljomar veggimellom i eksperimentell musikk
den dag i dag. Kan hende høyrest
musikken tilfeldig ut, men den
strengt komponerte strukturen
og det utstuderte samspelet blir
tydeleg ved fleire lyttingar. Ei sentral plate for den eventyrlystne
utforskaren av rockehistoria.
RASMUS HUNGNES
50
FREDAG 9. OKTOBER 2015 · STAVANGER AFTENBLAD
LEST.SETT.HØRT.
Plater Anmeldelser
AFTENBLADET 9. oktober 2015
F GEIR FLATØE
5
ET LYST SYN
PÅ MØRKET
Musikk
John Grant
hh
«Grey tickles, black pressure»
(Bella Union)
hh
Bakgrunn: Født 25. juli 1968
i Michigan. Var sentral i The
Czars.
hh
Utgivelser: «Queen of Denmark» (2010) og «Pale green
ghosts» (2013), pluss seks album med The Czars.
John Grant kommer til Stavanger Konserthus 6. desember. FOTO: MICHAEL BERMAN
Soloalbum nummer tre er depressivt, sint,
kaotisk og framfor alt morsomt.
I et intervju med The Guardian forteller John Grant
om oppveksten i Michigan og Colorado. Han var homofil og følte at folk så på ham med hat og avsky.
Han levde i kontinuerlig angst for hva andre mente
om ham og la lokk på alt. På stemme, mimikk, hår og
klær. Hjemme var det ingen støtte å få.
Etter et opphold i Tyskland, startet han The Czars
hjemme i Colorado i 1988. De fikk gode kritikker,
men solgte lite. Til slutt orket ikke resten av bandmedlemmene oppførselen hans og sluttet én etter
én.
Grant ga opp og tok jobber som butikkarbeider,
flyvert, kelner og oversetter. Samtidig slet han med
piller, alkohol og kokain og pådro seg hiv.
I 2010 ble han overtalt av Midlake til å vende tilbake til musikken og solodebuterte med dem som
backingband. «Queen of Denmark» ble platen som
sendte ham langt opp på årsbeste-listene.
Nå har han slått seg ned i Reykjavik, der han dro
for å jobbe med album nummer to. Livet har begynt
å smile til ham, og han har hatt samme kjæreste i to
år. Uvanlig for ham.
Men om brikkene ellers har falt på plass, er det nye
ting å tenke på. Grant er 47 år og har satt sammen
tittelen på sin tredje plate av et islandsk uttrykk for
midtlivskrise og et tyrkisk for mareritt.
På tittelkuttet «Grey tickles, black pressure» syn-
ger han om hiv, selv om han innser at andre har det
verre:
There are children who have cancer
and so all bets are off
’cause I can’t compete with that
Mens forrige plate var produsert av islandske Biggi Veira, har han denne gang dratt til Dallas for å jobbe med John Congleton (Franz Ferdinand, Swans).
Oppskriften er omtrent den samme, med storslåtte
ballader side om side med elektronisk pop. Men mer
fønky enn kjølig denne gang.
Platen rammes inn av «Intro» og «Outro», der
det serveres Bibel-sitater fra Paulus’ første brev til
korinterne: «Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt». De andre kuttene på platene handler om hvor dårlig vi tar
vare på denne kjærligheten.
Grant har tidligere sunget «Sigourney Weaver»
og «Ernest Borgnine». Denne gang får vi «Geraldine», hans hyllest til skuespilleren Geraldine Paige
(1924-1987).
Han er også en mann som elsker å legge inn popkulturelle-referanser, og i «Geraldine» får vi et lån
fra filmen «Poltergeist»: Don’t walk into the light. It’s
a trap, dear Carol Anne.
I spreke «Disappointing» får han plass til hele den
kvinnelige komiker-rekken i «Saturday night live»,
pluss Rachmaninov, Scriabin, Prokofiev, Dostoev-
sky, Bulgakov, Vysotsky, Lev, Francis Bacon, The Dolomites og «ballet dancers with or without tights».
Han har med seg Tracey Thorn på denne, en låt
som starter i Julie Andrews-land og suppleres med
shubidua-koring.
Samtidig har Grant ønsket å lage et sintere album.
Han blir for leken underveis til å lykkes med det og
lager isteden årets mest underholdende plate om å
ha det vondt.
«Guess how I know» er i det minste en hardtrockende avskjed til en gammel kjæreste. I løpet av låten
koser han seg likevel med å demonstrere at han behersker flere språk, inkludert tysk og russisk.
Islandsk har han visst også lært seg.
Beste spor: «Grey tickles, black pressure», «Down
here», «Global warming», «Disappointing», «No
more tangles».
GEIR FLATØE
[email protected]
Årets mest underholdende
plate om å ha det vondt.
s
Ciscoe. Lyden er en anelse nit­
titalls, men med en moderne
snert og en gyngende bass i
bunnen. I det hele tatt ganske
så stilig.
basstung beat, for eksempel – en
slags håndbok i hvordan havne i
tabloidpressen, som jo digger når
kjendiser er i vanskeligheter. «La
oss prate om den vanskelige tida.
DAGSAVISEN 9. oktober 2015
Tilbake» er fin med en slags
moderne vestkysttapning, mens
«Fire pils & En Gravferd» er et
treffende bilde på våre overdri­
velser her til lands der det baler
■ ESPEN HÅGENSEN
RUSDAL
■ ESPEN HÅGENSEN
RUSDAL
• Joddski spiller på Blå i Oslo i
kveld.
ADRESSA 6. oktober 2015
KULTUR
Tirsdag 6. oktober 2015
Svart humør
+
Fem år etter «Queen Of
Denmark» har hans nye
album mer av det samme sær­
preget, men også mer av elek­
tronikken som kommer litt i
veien for innholdet.
4
John Grant
«Grey Tickles, Black Pressure»
Bella Union
John Grant markerte seg som
en av samtidens mest særpre­
gede sangerne og låtskrivere da
han slo gjennom som godt
voksen med «Queen Of
Danmark». «Grey tickles», skal
være den engelske oversettelsen
av et islandsk uttrykk for å bli
middelaldrende.
«Black
Pressure» er tilsvarende tyr­
kisk for å ha mareritt. Dystert
kan det virke, men sangene til
Grant er som vanlig ladet med
hans spesielle sans for humor.
John Grant begynner denne
gangen med å messe om kjær­
lighetens egenskaper, fra
Paulus’ brev til Korinterne,
simultanoversatt til islandsk.
Dette er et album om den
store kjærligheten. Som ikke
er så enkel her heller. I titte­
låten til å begynne med for­
teller han litt om sin status i
dag, Som kanskje ikke er noe
særlig, men ikke noe å klage
over i forhold til barn som har
kreft. Han drømmer om hva
han kunne ha utrettet i New
York under hedonismens store
høytid på 70­tallet. Denne
forsøksvik
avvæpnende
komikken treffer ikke alltid
helt
blink.
Men
«Disappointing» er en flott
duett med Tracy Thorn. En
romantisk oppramsing av
livets goder som likevel ikke
kan konkurrere med smilet til
den utkårede.
Ofte er det retroaktige
mooglyder og nesten indus­
triell rock som tar over san­
gene. John Grant er ikke like
interessant som elektroni­
kaartist eller progrocker.
Sangene er fortsatt innholds­
rike, men noen ganger for­
svinner han litt selv.
• Spiller på Cosmopolite i Oslo 4.
desember, Stavanger Konserthus
6. desember.
– Jeg husker det var jævlig
kaldt. Men nordmenn er party
people, så det er alltid gøy spille
for dem, sier Howlett, som lover
en forrykende konsert.
– Vi skal gi dem anarki og
kaos, slik vi alltid gjør. Det blir
både nytt og gammelt materiale.
Vi har spilt på festivaler gjennom
hele sommeren, så materialet
låter fresht. Vi er godt forberedt
og elsker det vi holder på med,
sier Liam Howlett.
KAI KRISTIANSEN 900 17 038
[email protected]
Album
War On
Everything
Bokassa
Foto: PRESSEBILDE
FOREDRAG OG BOKLANSERING
FRA KRIG TIL KRIG
av Iselin Theien
Huk Aveny 56
Mye under skjegget: Du vet aldri helt hvor du har John Grant. Noen
Buss nr. 30
kosebamse er han i alle fall ikke. Foto: MICHAEL BERMAN
Gratis parkering
www.hlsenteret.no
John Grant stryker oss like mye
mot som med hårene, og er her
på sitt aller beste på dette
albumet.
Foto: REUTERS
Interessant: Eirik Angård (f.v.), Jørn Kaarstad og Olav Dowkes utgjør
trondheimsbandet Bokassa, som debuterer med en EP nå.
SØNDAG 11. OKTOBER KL. 15.30
Funkmester Grant
Kommer: Liam Howlett (t.h.)
lover anarki og kaos når Prodigy
inntar Dødens dal under Uka
onsdag. - Vi har spilt på festivaler
gjennom hele sommeren, så
materialet låter fresht, sier han.
Her sammen med resten av
gruppa i Tokyo, Keith «Maxim»
Palmer (t.v.) og Keith Flint.
For det er fortsatt like gøy å
spille musikk, insisterer Howlett.
– Yeah, I love it! Vi gjør dette
fordi vi fortsatt har noe å melde.
Vi er i 40-årene, men føler oss
ikke gamle. Bandet gjør at vi
holder oss unge. Når folk ikke vil
ha oss lenger, gir vi oss. Vi kommer ikke til å bli et retro revivalband som reiser rundt og spiller
gamle låter, fnyser Howlett.
Konserten i Trondheim onsdag blir Prodigys fjerde i byen.
De spilte på Uka både i 1993, 1995
og 1997. Sist gang i Dødens dal.
Flere anmeldelser finner du på
adressa.no/kultur/anmeldt/
■ GEIR RAKVAAG
GAFFA 7. oktober 2015
gjennom fem år. Dessuten ga vi
ut singelen «Firestarter» et år
før, så vi hadde en viss anelse, ja.
Kanskje ikke at det skulle bli så
stort, sier Howlett.
Dette var før internett var særlig utbredt, så publikum måtte
komme på konsertene eller
kjøpe cd-ene for å høre musikken.
– Det var en fin tid, men nå er
alt forandret, og musikk er blitt
fast food. Jeg kan lage en låt i
kveld, og så er den ute på nettet i
morgen. Det er kult, det også, for
all del.
35
4
Alle som har hørt litt mer enn i
forbifarten på den Islandsbaserte amerikaneren John
Grant, vet at det er mer under
skjegget enn den lune, trivelige
bamsen han kan gi inntrykk
av.
Tittelen på hans tredje album, som visstnok er basert på
ett islandsk og ett tyrkisk uttrykk som til sammen betyr
noe sånt som «midtlivskrisen
er et mareritt», gir et innblikk
i Grants metode. Det samme
gjør den bloddryppende
albumpromoen.
Han balanserer nemlig hårfint
på en knivsegg, mellom det
lynende smarte og det å bare
være en irriterende, kynisk
smartarse. Heldigvis unngår
han konsept- og
satirepop-fella gjennom å hele
veien ha dyp emosjonell
tyngde og tilstedeværelse. Han
formidler tvetydighet og
mørke med troverdighet. Få
artister evner på samme måte å
stryke oss like mye mot som
med hårene.
Med «Grey Tickles, Black
Pressure» peker formkurven
fortsatt svakt oppover. Det er
godt gjort etter den flotte forgjengeren «Pale Green
Ghosts» (2013). Grant er ikke
Grant om han holder seg i ett
leie. Å redusere ham til en
endimensjonal singer/songwriter er å ta fra ham mye av
det som gjør ham unik. Albumet består om lag halvt om
halvt av det myke,organiske og
orkestrerte på den ene siden og
det kantete og kaldt elektroniske på den andre.
Nytt her er de ekstremt
friske innslagene av funk. Med
«Snug Slacks» går han Prince
og D'Angelo i næringa. «Voodoo Doll» er hard elektrofunk,
mens han lar singelen «Disappointing» gli ut i Stevie
Wonder-territorium og en vill
moog-solo, samtidig som den
både i tekst og musikk er en
lek med «My Favourite
Things». Sist jeg hørte noen
synge som på rockelåten
ALBUM
Grey Tickles,
Black Pressure
5
John Grant
«Guess How I Know», het han
Per Borten og kom fra Ler,
mens «You & Him» er like
hard i kantene som den er i
harselasen («you and Hitler
ought to get together»).
Det kunne gått for langt, blitt
gimmick og sjangerlek framfor
alt - men stol på at det finnes
mye gull her også for alle som
liker Grant best som myk og
smidig poplåtskriver. På
«Global Warming» kanaliserer han den melodiske ånden
fra McCartney og Bacharach til
en låt som i takt og tone er
deilig nær en tangering av
karrierehøydepunktet
«GMF».
Få gjør svulstig musikalsk
drama mer tålbart enn Grant:
«No More Tangles» er klassisk
balladehåndverk, mens tittellåten er noe for seg selv, med
tekstlinjer som «There are
children who have cancer - so
all bets are off, 'cause I can't
compete with that». Det meste
på «Grey Tickles, Black Pressure» er John Grant på sitt
aller beste. Albumet dirrer i
spenningspunktet mellom lys
og mørke, humor og tragedie,
lettsindig lek og dypt alvor.
Albumet bindes inn i begge
ender av opplesning fra kjærlighetens høysang i Korinterbrevet, men der introen
løses opp i kaos og kakofoni,
toner teksten til slutt ut, lest av
ei ung jente, ren og uforstyrret.
Kanskje prøver han å fortelle
oss at han har funnet en slags
fred, funnet igjen troen på
kjærligheten?
Særlig...
Anmeldt av VEGARD ENLID
MUSIKKNYHETER 9. oktober 2015