samtideninnhold [3–2005]

samtideninnhold [3–2005]
04
Friheten og valgene • LEDER AV KNUT OLAV ÅMÅS
Prostitusjon
06
Jeg er Gina • MARTIN GAARDER
16
Valget jeg tok var mitt eget • ESKORTEN PHILLIP I SAMTALE MED WILLY PEDERSEN
CAMILLA JORDHEIM LARSEN
Den prostituerte: offer eller feminist i eksil? • WENCKE MÜHLEISEN
OG
28
Norsk politikk
34
Norge på full fart vekk fra det norske • NINA DESSAU
43
Kampen om venstresidens sjel • HALVOR FINESS TRETVOLL
53
(Pre)posisjon. Om diplomater og politikere i UD • NILS-JOHAN JØRGENSEN
64
Om galskap og rett. Jakten på den nye tids demoner • HALVAR D. PETTERSEN
Kongehuset
74
Kongebiografi på ville veier • BODIL NÆVDAL
Fotokunst i Samtiden
81
Eline 1994–2005 • METTE TRONVOLL
Næringsliv
97
Verdier, visjoner og kroner • ROLF LUNHEIM
Kunst og kultur
109 Pondus – en fordomsfull folkehelt • MORTEN HARPER
120 Orakelmanual i artistisk posisjonering • JON ANDREAS HÅTUN
132 De lave flyprisene og Walter Benjamin • DEBATTARTIKKEL AV WENCHE GULBRANSEN
Simen Skjønsberg
136 Simen Skjønsbergs poesi • TOR OBRESTAD
146 Simen Skjønsbergs prosa • ESPEN HAAVARDSHOLM
www.samtiden.no oppdateres ukentlig:
• debatt om Samtiden-artikler i andre medier
• artikler publisert bare på nettet
leder
Friheten og valgene
J
ean-Paul Sartre fyller hundre år,» het det i
en noe misvisende tittel i en norsk ukeavis
nylig. Det er 25 år siden Sartre døde og ble
fulgt til graven på Montparnasse-kirkegården
i Paris av 50 000 tilhengere.
Men joda, han ville såvisst ha fylt hundre
hvis han hadde levd til 21. juni i år. Jubileet
frembrakte en strøm av artikler, bøker, utstillinger og andre markeringer. Hva kan vi si
om Sartres aktualitet og hva som står igjen av
Sartre i dag?
Han er fremdeles ikonet på en engasjert
intellektuell, men han er også baksiden av det
samme bildet, han legemliggjør de intellektuelles fascinasjon for ytterliggående politikk.
Sartre støttet jo tidvis venstreekstreme politiske posisjoner.
En fortsatt aktuell filosofisk kjerne hos
Sartre, er den som finnes i møtet mellom
marxistisk tenkning og en frihetsorientert
ekstensialisme, mellom trykket fra tunge
strukturer og den menneskelige friheten. For
det er en tenkning som bekrefter menneskets
frihet og ansvar midt oppe i alt det blir utsatt
for av press og påvirkning i konkrete situasjoner.
Denne individtenkningen må selvsagt
ikke forveksles med en nyliberalistisk tids
«ja» til en markedstilpasset, motestyrt frihet
for den enkelte – som vil gjøre alle unike på
den samme måten. Den virkelig frihetsfokuserte tenkningen resulterer derimot i det
«nei» som enkeltmennesker alltid må si i
møte med dogmatiske og autoritære bevegelser i kultur og samfunn.
Hos Sartre finnes, for å forenkle, den filosofiske grunnposisjon som består i hele tiden
å bekrefte ens egen frihet, å se livet og tilvæ-
«
relsen som resultatet av ens egne, selvstendige valg, og å motstå fristelsen til å skrive
ansvar og skyld over på krefter og personer
utenfor ens egen kontroll. Hvis man påkaller
tvingende omstendigheter og prøver å fraskrive seg sin egen frihet, lever man i selvbedrag.
Skulle ikke dette være en svært aktuell
filosofi også i dag, i en tid preget av nye kollektivistiske krefter som skaper nye former
for ufrihet? Sartres tenkning er også en frigjøringsfilosofi.
P
åvirket av Sartre er det dessuten mulig
å anlegge et eksistensfilosofisk perspektiv på f.eks. homofili – hvordan
«blir» man homofil, hvordan tilegner man
seg en slik orientering? Jeg har aldri hatt
interesse for medisinsk og naturvitenskapelig
forskning som prøver å finne biokjemiske,
nevrologiske eller andre «forklaringer» på
homofili. Jeg har også alltid vært desinteressert i den organiserte homobevegelsens ortodoksi, hvis eneste gangbare standpunkt er at
homofili er en «medfødt legning».
Det strider mot min intuisjon å se homofili som medfødt, som «vesen». I stedet kan vi
se denne livsstilen eller orienteringen som
resultatet av frie valg. Ikke ett identifiserbart
valg som potensielt kan endres, men en veldig lang rekke valg, små og store, bevisste og
ubevisste, over meget lang tid fra tidlig barndom av og oppover i tenårene. Det dreier seg
om valg både i enkle og mer kompliserte situasjoner, som til slutt gir personen en viss sensibilitet, en spesiell identifisering, en måte å
tenke på, en måte å betrakte verden og tilværelsen på.
samtiden
Denne posisjonen er et eksempel på valg
av det Sartre kaller «et grunnleggende prosjekt», som skjer på det ureflekterte eller førrefleksive plan.
G
jennom Sartre ble eksistensialisme
et synonym for individets ansvar for
å dyrke sin egen frihet. Som det
heter i Eksistensialisme er humanisme fra
1946: «(…) menneskets skjebne er i mennesket selv (…) det finnes ikke annet håp enn i
handlingen.» Gjennom sine handlinger og
sin eksistens bestemmer mennesket profilen
på sitt liv og det man så måtte etablere av
essens eller vesen.
Men mennesket er selvsagt ikke fritt til
hva som helst, det befinner seg alltid i en viss
situasjon som det må forholde seg til og blir
begrenset av. Frihet oppstår når man tar situasjonene innover seg og er i dem, som Norges fremste Sartre-kjenner, Dag Østerberg,
sier det.
Dette er den situerte frihet. Vi skaper ikke
vår verden, men velger vårt forhold til den,
ved at vi vedstår oss våre valg, våre prosjekter og bekrefter andres frihet i tillegg til vår
egen.
Er Sartres filosofi blitt gammeldags i dag?
Franske skoleelever og studenter trenger
visst knapt lese Sartre lenger, og han er ikke
noe hett navn på filosofiinstituttet ved Sorbonne-universitetet i Paris. Ja, det har vært et
nødvendig karrieregrep for mange stigende
akademiske stjerner i Frankrike å begå
fadermord og fastslå at Sartre er historie.
Men, som Peter Sloterdijk har skrevet: En
tenker må bli gammeldags før han kan få sin
renessanse.
For akademiske moter er én sak, Sartres
aktualitet er en annen, som filosof og som
«universell intellektuell».
Et eksempel på hans innflytelse: For den
latinamerikanske forfatteren og forskeren
Ariel Dorfman ble Sartres bruk av filosofi,
teori og skjønnlitteratur for politiske formål
en inspirasjon for hans eget politiske arbeid
3 2005
5
fra 1970-tallet av, først for Salvador Allendes
sosialistiske styre, deretter mot militærdiktaturet. Den eneste malurt i begeret for Dorfman er at Sartre identifiserte seg med «ekstreme maoistiske posisjoner».
O
gså Bernard-Henri Lévy har vært
opptatt av Sartre som en intellektuell på politisk villspor. Etter et
besøk i Sovjetunionen i 1954 erklærte Sartre
at befolkningen der hadde full frihet til å
kritisere sitt samfunn, og i 1974 besøkte han
terroristen Andreas Baader i Stammheimfengselet. Sartre legemliggjør de intellektuelles tendens til å slikke diktatorens støvler,
sier Lévy.– Så hvordan kan vi hylle Jean-Paul
Sartre når han er en av de intellektuelle som
har begått de største feilene? spør han.
Fordi, som Dag Østerberg skriver, «Sartres
filosofi er ett lødig alternativ til de herskende oppfatninger innen samfunnsliv og
politikk.»
•
Kilder
Jonas Brække: «Siste tango for Sartre», Dagsavisen
19.6.05.
Ariel Dorfman: «Adieu to a Philosopher», Los Angeles
Times, ukjent dato, finnes på www.sartre.org/articles.
Ingunn Haraldsen: «Eksistensialisme på museum», Morgenbladet 18.3.05.
Guri Kulås: «Kva står att av Sartre?», Klassekampen
21.6.05.
Scott McLemee: «A new generation of scholars explores
the philosophy and politics of the founder of existentialism», The Chronicle of Higher Education,
21.11.03.
Alan Riding: «Remembering Sartre as an ‘ethical compass’», International Herald Tribune 3.5.05.
Dag Østerberg: «Sartre om ufrihet og frihet», Klassekampen 21.6.05.
Knut Olav Åmås
REDAKTØR
Martin Gaarder
- Jeg er Gina
– Det finnes ikke penger å tjene på gata nå, på grunn av sommerferien. Mennene som vanligvis kjøper sex av oss, har dratt på ferie med familiene sine.
Faen heller! Hva skal jeg gjøre?
Gina tenner en røyk, lener seg tilbake i bilsetet og sukker: «What a life!» Igjen klager hun
over det evige jaget etter penger, som styrer
livet hennes. «Jeg gleder meg til den dagen jeg
ikke har pengepresset hengende over meg
lenger. Da skal jeg vise hva denne jenta egentlig er god for.»
Siden Gina dro til Europa for å prostituere
seg sommeren 2004, har familien hjemme i
Nigeria blitt vant til en jevn pengestrøm fra
henne. En forventning Gina sliter mer og mer
med å leve opp til. Og nå har det kommet opp
noe i tillegg, som gjør at behovet hennes for
penger er ekstra prekært. Det står om hele
framtiden hennes.
Gjennom kontakten med Gina og hennes
afrikanske prostitusjonsmiljø i Oslo, har jeg
lært at i hennes verden sier man aldri at forretningene går bra. For å øke giverviljen fra
alle tenkelige hold, og dempe pengekravet fra
halliken, tegner jentene hele tiden et håpløst
bilde av situasjonen sin, uansett hvor mye
Prostitusjon er tema for tre artikler i denne utgaven av Samtiden. Det finnes ingen enkel tilnærming til eller forklaring på fenomenet prostitusjon, og derfor ingen enkle løsninger. Tre artikler forteller tre historier som fra hver
sin vinkel utfordrer vår forståelse av den flertydige praksisen prostitusjon er.
Martin Gaarder forteller historien til en nigeriansk prostituert i Oslo: «Gina er et trafficking-offer, men på helt
andre måter enn vi kjenner fra mediene, med kyniske mannlige menneskehandlere, som tvinger og torturerer.»
Willy Pedersen og Camilla Larsen tar for seg et tabu i prostitusjonsforskningen: menn som selger sex til
menn – og liker det.
Wenche Mühleisen spør om den prostituerte kan være en feminist i eksil, og behandler to hovedposisjoner
i forståelsen av prostitusjon, den radikalfeministiske og den postmoderne/postkoloniale.
samtiden
penger som ruller inn. Da hun kom til Norge
i oktober 2004, kunne hun sope inn rundt
8000 kroner på en god dag, fortalte hun meg
en gang.
Så bra går det ikke nå. Langt ifra. Fellesferie er lavsesong i horestrøket rundt Skippergata. Derfor er det ekte desperasjon i Ginas
klagesang. Hun står med ryggen mot veggen,
klokka tikker og hun trenger penger som aldri
før, for å komme seg ut av sitt livs vanskeligste situasjon.
Et renovasjonsproblem
«Jeg er Gina,» sa hun da vi hilste første gangen. Med de tre enkle ordene ble et mye omtalt
og omdiskutert problem i nedre del av Karl
Johans gate i Oslo omgjort til et navn og et
ansikt for meg. Og det er alltid først da det
skjer, at likegyldigheten viker, og interessen
for menneskene bak fenomenet våkner. Hittil
hadde jeg bare hørt de nigerianske horenes
inntreden i bybildet bli omtalt som noe som
liknet et renovasjonsproblem. Det var det som
hele tiden lå under i medieomtalen og debattene jeg hadde fått med meg om saken. Hvordan skulle vi få drenert dem bort fra paradegaten og andre strøk der vanlige, plettfrie folk
vanker? Også så aggressive som de var, i forhold til norske og øst-europeiske prostituerte,
ble det gjentatt fra mange hold.
Denne innfallsvinkelen toppet seg da TV2s
Oddvar Stenstrøm i vår tok debatten, som det
heter, i programmet Holmgang. For egen regning la han til at han ikke lenger kunne forlate TV2-lokalene etter jobb, uten å bli antastet
av minst fire nigerianske horer som ikke tok
et nei for et nei, og rev og slet i klærne hans.
Pussig. Det har aldri skjedd meg på mine
mange ekskursjoner i strøket. Alltid har et
høflig «nei, takk» vært nok. Er du sikker på at
dine nei har vært tydelige nok, Oddvar Stenstrøm?
Gina ble fly forbanna da vi så denne utgaven av Holmgang på TV sammen, med meg
som simultanoversetter. Tidligere hadde hun
3 2005
7
fått med seg at TV2-nyhetene i en reportasje
påsto at de afrikanske jentene gikk så lavt ned
i pris at alle andre prostituerte ble skviset ut
av markedet. «Bullshit!» var Ginas dypt fornærmede kommentar, og hun forbannet TV2
som kjørte og kjørte rundt i strøket og filmet
jentene mer eller mindre skjult fra bil, uten å
ta kontakt for å snakke ordentlig med dem om
hva som egentlig foregår.
Hvor ble det av journalistenes interesse for
hvem disse kvinnene er, hvorfor de kommer
hit, hvordan de har det her og hva slags framtid de går i møte? De mange hundre nigerianske prostituerte som har kommet til norske
byer siden i fjor er i all hovedsak blitt omtalt
og debattert som en epidemi som har infisert
landet. De provoserte fram rydde- og renhetsmanien i det norske samfunnet. Og som forfatteren Torgrim Eggen sa en gang: «Ryddemani er farlig. Den ytterste konsekvensen av
ryddemani er etnisk rensing.»
Få, hvis noen, har trukket opp det åpenbare
perspektivet, nemlig at de nigerianske jentene
aldri hadde vært her hvis ingen hadde hatt
glede av at de var her. Dette dreier seg i aller
høyeste grad om tilbud og etterspørsel. Og de
kommer hit fordi de på sin ferd gjennom
Europa finner ut at etterspørselen er stor her
oppe. Behovet de dekker blant norske menn
er et stort og temmelig urørt tema.
Møtet med Gina ga meg muligheten til å få
svar på de tingene jeg egentlig lurte på når det
gjaldt de nigerianske prostituerte, men som
aldri ble berørt i mediene. Hvordan var oppveksten hennes? Hva slags familieforhold og
økonomiske kår kommer hun fra? Hva drev
henne til å dra til Europa for å selge kroppen
sin? Hvordan forholder familien seg til det?
Hva har det gjort med hennes eget selvbilde?
Hvordan kom hun seg til Europa, og hva har
det kostet? Hvordan snor hun seg for å få flest
mulig kunder og tyne mest mulig penger ut av
dem? Lever hun farlig? Er jobben bare ekkel,
eller er det sider ved den hun liker? Hvordan
arter kontakten med kundene seg? Hva gjør
hun med pengene hun tjener? Hvordan er
8
samtiden
3 2005
dagliglivet i Oslo når hun ikke jobber? Hva
gjør hun for å døyve hjemlengselen? Hvilke
planer har hun for framtiden? Hva skjer hvis
hun plutselig blir tvangssendt hjem til Nigeria
nå, noe det er en overhengende fare for i øyeblikket?
Ærend i byen
Vi sitter i den gamle Mercedesen min, på vei
til å gjøre noen ærend i byen. Det hender hun
spør om jeg kan kjøre henne til sentrum for å
hente bilder i fotobutikken, bilder som Gina
har tatt av seg og meg og andre venner, og sender hjem. Eller så skal hun handle afrikanske
matvarer i Storgata, stikke innom advokaten
for å plukke opp dokumenter i asylsaken sin
eller kjøpe skjønnhetsprodukter i spesialbutikker for afrikanske kvinner. Hair extensions og blekende krem til ansiktet. Gina og
hennes mange nigerianske kollegaer har gitt
afrobutikkene i Oslo sentrum en kraftig oppblomstring. I disse sjappene leier jentene også
nigerianske spillefilmer og musikkvideoer
som lindrer hjemlengselen. Hjemme i leiligheten til Gina har jeg sett henne og venninnene sitte og se på videoer med nigeriansk folkedans i timesvis i strekk, mens de spiser
ekte, hjemmelaget afrikansk mat. Hvilke unge
nordmenn på langvarig opphold i utlandet
ville tatt fram spekemat, flatbrød og filmer av
hallingdans for å få tiden til å gå på en vanlig
hverdag?
Det er tidlig ettermiddag, og ennå mange
timer til Gina skal ut og fiske kåte menn
igjen. Noen rene og edru bak rattet, andre
svette og fulle til fots. Den siste kategorien
kunder øker i andel, særlig i sommervarmen.
Jobben gjøres stadig oftere bak en busk i parken, og ikke så ofte i en hotellsuite som før.
Det skyldes dels at sommeren er lavsesong,
fordi stamkundene forsvinner på ferie og det
er få forretningsreisende på hotellene. Dessuten er de afrikanske jentene blitt så mange nå,
at markedet har snevret inn for hver enkelt av
dem.
Gina er trøtt, som vanlig på dagtid, og blir
sittende stille og gjespe og se på gatelivet
utenfor bilvinduet, før hun bemerker hvor
solbrente folk er blitt i trynet. «Nordmenn må
være gale!» ler hun.
Selv er hun livredd for sol. Hun vil ikke bli
mørkere i ansiktshuden. Hun har relativt lys
hud, til tross for at det ikke finnes en dråpe
hvitt blod i hennes nigerianske familie. Og
den noe lyse huden er svært verdifull i hennes
yrke, et konkurransefortrinn på gata i Oslo,
der det er 250 nigerianske jenter som kniver
om kundene.
Vi er på vei for å slipe flere nøkler til kollektivet, en stor, morken villa i Oslo øst, med
mange små leiligheter, dit Gina og ti andre
nigerianske jenter drar med seg kundene de
plukker opp.
«Det er noe dritt å vente på at en annen
jente skal bli ferdig med kunden sin, og
komme tilbake til gata med nøkkelen, før du
kan få tatt med din egen kunde hjem fra byen.
Fucking inconvenient!» utbryter Gina.
Til Italia
Hun er hissig og stressa, og det er ikke så rart.
Det har gått en måned siden Utlendingsdirektoratet (UDI) ga sitt endelige avslag, og
bestemte at Gina straks skulle deporteres til
Tyskland, for å søke asyl der, fordi hun tilfeldigvis kom seg inn i Europa med et tysk
Schengen-visum. Men tyskerne har for vane å
sette slike som henne på det første flyet hjem
til Afrika. Og i Nigeria venter bare fattigdom,
sosial fordømmelse og utstøtelse på grunn av
det hun har holdt på med i Norge, ifølge Gina.
Derfor har hun skjult seg på ulike adresser
i Oslo, og levd med frykten for å bli funnet av
politiet i flere uker. Risikoen for å bli tatt og
tvangssendt ut av landet, øker for hver dag
som går. Men Gina har en plan. Hun vil
komme seg til Italia før norsk politi får kloa i
henne. Der har hun mulighet for å bli tatt
under vingen av en katolsk hjelpeorganisasjon som heter Caritas. Organisasjonen tar seg
Foto: Nils Vik
Navn: Gina; Nasjonalitet: Nigeriansk; Alder: 27; Yrke: Sexarbeider; Adresse: Hemmelig; Arbeidssted: Skippergata, Oslo
10
samtiden
3 2005
av jenter som er ofre for trafficking. Gina er et
trafficking-offer, men på helt andre måter enn
vi kjenner fra mediene, med kyniske mannlige menneskehandlere, som tvinger og torturerer. Det meste av traffickingen foregår på
langt mindre dramatiske måter, og det er i all
hovedsak kvinner som står bak, forteller Gina.
Men ufriheten kan bli enorm likevel, noe
Ginas historie viser.
Den italienske grenen av Caritas plasserer
jentene i noe som likner klosterliv i tre måneder, der all kontakt med prostitusjonsmiljøet
og omverdenen forøvrig er forbudt. Premien
er oppholdstillatelse og italienske papirer som
gir jentene anledning til å få seg normale jobber og reise fritt i Europa.
Å komme seg fra Norge til Italia er imidlertid ingen enkel sak for Gina. Hun har ikke
pass. Det tok politiet fra henne for mange
måneder siden, og beholdt det så lenge UDI
behandlet saken hennes. Derfor må Gina
ordne italiareisen på illegalt vis. Og det koster
flesk, fordi det blant annet innebærer at en
afrikansk, kvinnelig kontakt i Italia må
komme til Oslo og reise med henne til Italia.
Gina må betale for begges reise og en stor sum
for et falskt pass som kan få henne inn i Italia. Det er disse pengene det haster med å få
tjent opp før politiet tar henne.
Ikke en taper
Slik er situasjonen når den jevnlige kontakten
mellom Gina og meg går mot slutten sommeren 2005. Vi ble kjent med hverandre på en
afrikansk bar i sentrum i slutten av november
2004. Hva det var, vet jeg ikke, men vi likte
den samme musikken, lo mye av de samme
tingene, og befant oss raskt i samtaler der vi
fortalte hverandre mye om oss selv, som vi
ikke fortalte til så mange andre. Vi fortsatte å
møtes, noen ganger på bar, over et glass Jack
Daniels whiskey, straight up, som er Ginas
favorittdrink, og andre ganger til lunsj. Å bli
venn med en dame med en så annerledes bakgrunn, og som opererte i en så til de grader
annen verden enn min, ga muligheten for helt
unike, nye innsikter.
Hun sa etter noen uker at hun gjerne ville
ha meg som en forbindelse til det «normale
liv» i en ellers avvikende tilværelse. Jeg sa jeg
ville bli kjent med hennes avvikende tilværelse, og skrive om den. Hun sa det var greit,
og lot meg få innblikk i prostitusjonslivet sitt
i Oslo i over et halvt år. Hun lot meg få vite alt,
absolutt alt. Og sa det var greit at jeg skrev om
det akkurat slik jeg ville.
Hvorfor? Hun begrunnet det delvis med at
hun var lei av offentlighetens forvrengte bilde
av hva det dreier seg om. Hun ville få fram at
hun ikke er en taper, selv om hun er en gateprostituert fra den tredje verden. Hun har to
års studier i markedsføring på universitetet i
et land der de færreste har mer enn folkeskolen. Og når hun snakker om faget sitt, markedsføring, gjør hun alltid et lite, lattermildt
nummer ut av nytten hun har av det i jobben
sin. Men det er jurist hun drømmer om å bli.
To år har hun satt av til å jobbe som prostituert for å tjene nok penger til å fullføre utdannelsen. Det meste av pengene går inn i et byggeprosjekt som faren hennes administrerer
for henne i hjembyen i staten Delta i Nigeria.
Huset skal romme fire leiligheter, som Gina
har hatt planer om å leie ut og leve av. Men
kanskje selger hun det, for å unngå for sterk
tilknytning til lokalsamfunnet. Kommer hun
hjem, vil alle naboer og venner skjønne at hun
har solgt sex til europeiske menn, og da er
hun ferdig sosialt.
Fortalte foreldrene sannheten
Hun forteller at byggeprosjektet snart er ferdig, etter ett år som prostituert i Europa. Først
tre måneder i Spania og deretter ni måneder i
Norge. Hun anslår at hun har investert en million norske kroner i byggeprosjektet så langt.
I tillegg har hun betalt skolepenger for flere
av sine sju søsken i samme periode, og hun
har hjulpet moren og faren med diverse utgifter. Moren Veronica er i begynnelsen av fem-
samtiden
tiårene og driver en liten nærbutikk, mens
faren Festus er i slutten av førtiårene og
arbeidsløs etter en konkurs som eier av et
entreprenørfirma. Han er utdannet ingeniør.
Hvor stor nøden virkelig er i familien, vet jeg
ikke. De har to biler, en Mercedes og en Golf.
Men pengebehovet deres hviler uansett på
Ginas skuldre. Det er det ingen tvil om, etter
alle telefonsamtalene med familien jeg har
henne, selv etter at hun visste hvordan pengene ble tjent. Gina lukket seg først helt, og
ville ikke høre snakk om det jeg tok opp. Men
så fortalte hun at hun lenge hadde hatt en
drøm om en dag å ta med seg moren til Oslo.
Det skulle være midtvinters og beinkaldt. I
tre-firetiden om natten skulle de sammen gå
til hjørnet Dronningens gate/Tollbugata, der
Gina har stått og frosset natt etter natt, for å
Foto: Nils Vik
Gina er et trafficking-offer, men på helt
andre måter enn vi kjenner fra mediene,
med kyniske mannlige menneskehandlere, som tvinger og torturerer.
overhørt. Samtalene går på en blanding av
afrikansk og engelsk. Såkalt pidgin English.
Gina ringer familien hver dag, av og til flere
ganger om dagen, og bruker mange tusen kroner i måneden på dette.
Lenge ble familien fortalt at Gina jobbet på
et supermarked. Hvordan de kunne få det til å
passe med alle pengene hun sendte, aner jeg
ikke. Kanskje tenkte de sitt, uten å orke å
nærme seg sannheten. I hvert fall ble trykket
så stort på Gina at hun knakk sammen i mars
2005, og fortalte moren og faren hva hun faktisk levde av her oppe. De færreste av jentene
forteller det, og jeg ble mektig imponert over
motet hennes. Hun sa det var en stor lettelse å
fortelle sannheten, selv om fortvilelsen var stor
hos familien. Moren er en svært streng katolikk. Hele familien og alle naboene og vennene er trofaste kirkegjengere. De gråt og tryglet
henne om å slutte. Maset deres om penger
opphørte en tid, som følge av dette. Men så
fant familien ut at den likevel kunne leve med
at Gina prostituerte seg, og sakte, men sikkert
meldte kravene om penger seg igjen.
Dette sjokkerte meg. Jeg klarte ikke å la
være å konfrontere Gina med det rystende
faktum at moren fortsatte å kreve penger av
11
3 2005
tjene penger til familien. Så skulle hun be
moren stå der en stund, og kjenne hvordan
det føltes.
Sugar daddy
Hva var det som gikk galt der hjemme, og som
førte Gina ut i prostitusjon? Hun ble slått en
del som barn og ungdom, av både moren og
faren. Men ikke mer enn det som er vanlig i
afrikanske familier, påstår hun. Hun fortjente
det, fordi hun alltid var rampete. Men hun var
aldri i tvil om at foreldrene elsket henne. Det
var i det store og det hele en lykkelig oppvekst,
forteller hun. I perioder skal det ha vært lite
mat i huset, og hun sier hun vet hva det er å
sulte. Noen sjokkartede opplevelser har hun
også vært utsatt for, som da familiehjemmet
ble stormet av væpnede ranere. De holdt Gina
og resten av familien fanget i flere timer, mens
de tømte huset for alt av verdi. Gina var i slutten av tenårene, og trodde hun skulle dø. Men
det er en helt annen episode Gina framhever
som avgjørende for hennes syn på seg selv og
livet.
«Jeg hadde begynt på universitetet. Det
kostet 2000 nigerianske naira i måneden.
12
samtiden
3 2005
Faren min betalte skolepengene. Men en dag
tok han meg for seg, og sa kort og brutalt at
han ikke kom til å gi meg mer enn 1000 naira
per måned. Resten måtte jeg skaffe selv. Jeg
ble fortvilet. Det fantes ikke jobber. Så
bestemte jeg meg for ikke å la meg knekke.
Jeg sa til meg selv at jeg er sterk, jeg skal aldri
stole på noen andre enn meg selv, og jeg vil
alltid finne en løsning på ethvert problem, før
eller siden. Og dette er blitt min grunnholdning i livet.»
Løsningen Gina fant for å betale for seg på
universitetet ble en aha-opplevelse for meg.
Jeg hadde hele tiden tenkt at overgangen fra
et prektig liv i Nigeria til prostitusjon i Europa simpelthen måtte være for stor og brå til å
takle mentalt. Det tok lang tid før hun fortalte meg det, for det satt langt inne.
«På universitetscampusen eksisterte det en
spesiell kultur blant unge, pene jenter som
meg. Vi hadde alle en kjæreste på campus, en
jevnaldrende student. Men i tillegg var det
vanlig å skaffe seg en såkalt sugar daddy, en
gammel, kåt riking, som vi bodde litt hos og lå
med. Han betalte alt vi trengte av skolemateriell, klær og mat. Min sugar daddy var i midten av 50-årene, og jeg begynte å være mer og
mer hos ham. Det gikk bra økonomisk, men
etter hvert tok det overhånd, og jeg klarte ikke
å holde tritt med studiene. Til slutt, etter to år,
droppet jeg ut av universitetet, og begynte å
jobbe som lærer i småskolen.»
Parallelt med dette hadde Gina en langvarig, men ulykkelig kjærlighetshistorie med en
jevnaldrende nigeriansk gutt, som såret henne
dypt med utroskap. Gina svarte med å kaste
seg ut i nattelivet. «I got hooked on clubbing!»
Livet begynte å gå i oppløsning for henne.
Hun klarte ikke å beholde lærerjobben, og
kravet hjemmefra om at hun måtte begynne å
tjene penger økte.
Svigerinne og hallik
Så bød det seg en mulighet. En svigerinne,
som allerede var etablert som prostituert i
Madrid, tilbød henne en kontrakt. For 8000
euro skulle svigerinnen skaffe papirer på et
proforma-ekteskap i Spania, og fikse henne
inn i prostitusjonsbransjen der. Gina var
mentalt myket opp for oppgaven, gjennom
opplegget med sin sugar daddy. Etter ett mislykket forsøk på å reise til Spania via Egypt,
som endte med fengselsopphold i Kairo og
hjemsendelse, klarte Gina å fullføre reisen.
Den første kunden Gina treffer på gata i
Madrid er en hyggelig og flott engelskmann
som tar henne med hjem og betaler 300 euro
for to timer. En svimlende sum for Gina på
det tidspunktet. Men behovet for penger
skulle raskt bli større enn hun hadde forestilt
seg. For svigerinnen, som nå var blitt Ginas
madam, eller hallik, skulle ha sitt, og hun
hevet Ginas gjeld fra 8000 euro til 45 000
euro, forteller Gina, noe som forskere på feltet sier er rutine å gjøre for nigerianske
madammer i trafficking-bransjen i Europa.
Dermed har de jenta i et jerngrep. Og dersom
ikke jenta gjør opp for seg, om det så tar flere
år, trues det med represalier i form av svart
magi og voodoo, eller vold mot familien
hjemme.
Svigerinnen flyttet etter hvert til Oslo, og
Gina fulgte etter. Jeg har snakket med svigerinnen mange ganger, og hun blånekter for at
det eksisterer noen slik kontrakt mellom
henne og Gina. De nigerianske madammene
er livredde for at norsk politi skal ta dem for
hallikvirksomhet.
Gina snakker stadig vekk om at hun kan
bli rammet av voodoo hvis hun ikke betaler
svigerinnen. Jeg sier hun må slutte å tulle,
hun som har gått på universitetet og alt, kan
ikke tro på disse voodoo-greiene. Hun svarer:
«Jeg vet at voodoo virker. Jeg er fra Afrika. Du
kjenner ikke Afrika, Martin.»
Gina tør aldri å bruke mye penger på seg
selv, for plutselig må hun punge ut til madammen sin, når madammen finner det for godt.
Derfor lever Gina sparsommelig, handler
stort sett billige, men delikate klær på Lindex
og H&M. En sjelden gang går hun til sin
samtiden
favorittgate i Oslo, Bogstadveien, for å kjøpe
fancy jeans og jakker i dyrere butikker.
Kontakten med kundene
«Jeg liker å glede mennesker og jeg liker å
snakke med alle slags typer mennesker. Det er
meg,» sier Gina, når jeg spør hva det er med
henne som gjør at hun har lykkes i yrket som
prostituert, i hvert fall økonomisk. Taktikken
hennes i møte med kundene er enkel, men
virkningsfull.
«Hvis du er blid og hyggelig mot en kunde
fra første stund, og behandler ham veldig bra,
vil han være snill og hyggelig tilbake. Det slår
nesten aldri feil,» sier Gina, som ofte hører
kundene si at de ikke kan fatte hva en så sjarmerende og intelligent jente som henne gjør
på gata. Det er jo en klisjè av en pick up-line,
som menn har brukt til alle tider, men mye
tyder på at Ginas kunder virkelig mener det
når de sier det. Hun minner mer om en deltaker på en internasjonal KFUK-konferanse enn
en gateprostituert. Så har hun da også sunget
flere år i kirkekor. Det er en fryd hver gang
Gina begynner å svinge på hoftene og synge
favorittsangen fra tiden i koret: «Shake thy
body in the name of Jesus. Shake thy body in
the name of the Lord. Shake that body that
Jesus gave you.»
Hun avslutter alltid seansen med en rå latter.
Helt siden starten har hun hatt lett for å
utvikle faste kundeforhold til de norske mennene hun har møtt på gata. Og mange av kundene har oppgradert kontakten med henne,
fra et raskt sekshundrekronersknull i en bil
eller en park, til jevnlige avtaler på hoteller
eller i leiligheter, der hun tilbringer hele natten med dem for 3-4000 kroner. Og når hun
har fått den type faste kunder på kroken, kjører Gina et helt sett av triks for å holde på dem
og få mest mulig penger ut av dem.
Hun gir dem masse tid, mer enn de forventer, og hun maser aldri om penger i den første
fasen, later som det nesten ikke spiller noen
3 2005
13
rolle. Men så, etter hvert som de er blitt
ordentlig hekta på henne, og det blir de på
Gina, slår hun til. Når de ringer for å gjøre nye
avtaler med henne, svarer hun at hun er litt
opptatt, men ringer tilbake. Det er bare et lite
problem, hun har ikke ringetid igjen på telefonen, og hun er blakk, forteller hun kunden.
Av redsel for at Gina ikke skal kunne ringe tilbake, reagerer kunden med å kjøpe ringetid
til henne, som blir sendt på sms. På denne
måten betaler kundene nesten all telefonbruken hennes, og da snakker vi om telefonutgifter på flere tusen kroner i uka.
Når kundene er på vei til å møte henne,
gjelder det å ringe dem og be dem kjøpe sigaretter på veien, kanskje ta med en flaske whisky eller gin, hvis de har, og ingen mann med
respekt for seg selv vil framstå som så knuslete at han ikke disker opp med det. Kanskje
tenker han at hyrdestunden blir morsommere
også, hvis jenta drikker og slapper av litt?
På denne måten slipper Gina nesten helt å
betale for de dyreste forbruksvarene sine –
røyk, alkohol og ringetid. Men hun har smarte strategier for å utløse større summer fra de
faste kundene også. En fyr i anleggsbransjen,
fra Hønefoss, som vi kan kalle «Rolf», har gitt
Gina minst 150 000 kroner siden jul. Mye av
det har vært for sex, og da med to jenter på en
gang, Gina og hennes venninne Jessica. Etter
at Gina ga ham den opplevelsen, klarte han
ikke å motstå å gjenta opplegget gang på
gang, for 6000 kroner natten. Gina begynte
etter hvert å behandle ham som en nær venn,
og fortalte ham fortrolige ting om sitt liv og
sine problemer. Og «Rolf» brukte stadig mer
av nettene med Gina til å snakke og snakke
om livet sitt og jobben sin. Så var det bare å
sveive inn. «Rolf» kunne bli fortalt at noen i
familien var dårlig, og innlagt på sykehus.
Verken Gina eller foreldrene hadde penger til
å betale for sykehusoppholdet, fikk «Rolf»
høre, og han punget ut.
Flere ganger har han gitt Gina tusenvis av
kroner for å løse slike fabrikerte, akutte problemer i familien hjemme i Nigeria. Og fami-
14
samtiden
3 2005
lien spiller på lag med Gina når «Rolf» snakker med dem på telefonen. Han har også stilt
opp og betalt svære deposita, når Gina har
måttet bytte leilighet og klagd sin nød til ham.
I alt sju adresser har Gina hatt i Oslo siden
oktober 2004: Et hospits i Tollbugata, en campingvogn på Bogstad, leilighet på Majorstua,
leilighet i Torggata, leilighet på Adamstuen,
ham i timevis, før han er i stand til å ha sex
med henne. Og ofte får han det ikke til, og blir
uregjerlig.
«Da snakker jeg bare strengt til ham, straffer ham kanskje litt fysisk, og ser at han blir
redd meg. En gang han ravet rundt i rommet
og var vill og gal, stengte jeg ham ute i hotellkorridoren i bare underbuksa, og sa at han
leilighet på Bislet og kollektiv på Oslo Øst.
«Blir du ikke skamfull over å lure menn på
den måten?» spør jeg.
«It’s part of the game.» svarer Gina. «Dessuten lurer jeg ham ikke. Han liker å hjelpe.»
Farlig og ekkelt?
Bortsett fra den gangen hun holdt på å bli
stukket med en heroinsprøyte av en gal
kunde i en leilighet i Drøbak, og måtte flykte
ut av vinduet, har det ikke vært noen direkte
truende episoder i løpet av det året hun har
jobbet som prostituert i Spania og Norge, forteller Gina.
Problemene er av en annen art, sier hun.
Det kan være kunder som klager på prisen,
eller forlanger analsex, noe Gina sier hun
aldri går med på, eller kunder som er fulle
eller dopa og ikke får det til.
«Jeg klarer alltid å snakke meg ut av sånne
problemer, og få kunden blid og medgjørlig
igjen,» sier Gina.
En av de faste kundene er tobarnsfar og
Afrika-ekspert i en kjent, humanitær organisasjon i Norge. Han pleier å invitere Gina til
en suite på Oslo Plaza, der han alltid drikker
seg dritings og tar kokain. Hun må strippe for
Foto: Nils Vik
Jeg er sterk, jeg skal aldri stole på
noen andre enn meg selv, og jeg vil
alltid finne en løsning på ethvert
problem.
ikke slapp inn igjen før han hadde roet seg.
Han roet seg fort.»
«Men sex med alle slags menn, byr det deg
ikke imot av og til? Blir du ikke kvalm av det?»
spør jeg.
«Jo, det er klart jeg blir det,» svarer hun,
men nekter å utdype.
Frykten for sykdommer er liten, forteller
Gina. Hun bruker alltid kondom og glidemiddel som PRO-senteret utstyrer henne med, og
hun går og tester seg hos legen på PRO-senteret en gang i måneden.
Hvis et kondom sprekker inni henne, tar
hun straks infeksjonsforebyggende tabletter,
som hun alltid har for hånden. Hittil har hun
ikke hatt snev av noen sykdommer, og det har
jeg heller aldri hørt snakk om at noen av hennes nigerianske kollegaer i Oslo har hatt. Ikke
ett eneste tilfelle av hiv eller aids har jeg hørt
om i Ginas miljø.
«Er du i stand til å nyte sex med kunder
selv?»
Gina ser hardt og fornærmet på meg, og
svarer: «Nei, det er ikke mulig!»
«Ikke?» fortsetter jeg, og føler meg utilbørlig grafsete.
«OK, Martin. Jeg skal innrømme det. Når
du i min harde bransje møter en kjekk og
samtiden
hyggelig mann, må du av og til kunne tillate
deg å slippe deg litt løs, og det skjer en og
annen gang at jeg får orgasme med kunder.»
Det er nesten så jeg begynner å trygle
henne om å komme opp med noe avskyelig,
noe skikkelig ekkelt og kvalmende. Noe som
kan opprettholde det offisielle bildet av horas
lidelsesfulle arbeidssituasjon – et bilde jeg for
lengst har tatt intellektuell avstand fra som
allmenngyldig sannhet, men som likevel ligger og lurer og vil fram når jeg står ansikt til
ansikt med prostitusjonens vesen. Det er
akkurat som om jeg plutselig søker trygghet i
det offisielle offerbildet. Kombinasjonen prostitusjon, hygge og lyst er uhyre vanskelig å
svelge. Skremmende på en uforklarlig måte.
Jeg tror trangen til å se på prostitusjonen som
noe utelukkende tragisk, bidrar til å holde
noen urovekkende seksuelle sannheter om
oss selv på avstand. At sex kan utøves rent
instrumentelt og mekanisk, som ren byttehandel, uten negative konsekvenser der og da,
rokker ved et dypt prinsipp i oss. Uansett hvor
vi står etisk, kjemper dette prinsippet for å
vinne fram. Vi tviholder på forestillingen om
at den kjærlighetsbaserte sexen er den egentlige sexen.
«Skammer du deg over å være prostituert?»
«Ja. det er klart jeg gjør det. Jeg er alltid
blid, kul og tøff på utsiden. Men inni er jeg
knekt. Begynner jeg å gråte over det, kommer
3 2005
15
jeg aldri til å stoppe. Så jeg kan ikke begynne
å gråte over det.»
Madrid igjen
De siste dagene i Oslo, på flukt fra politiet,
løser det akutte pengeproblemet seg for Gina.
Et par av hennes faste kunder, som hun også
regner som venner, stiller opp i siste liten, og
betaler for hele opplegget med å få henne til
Italia.
Den kvinnelige kontakten i Italia kommer
til Norge, med et pass som er leid for noen
tusen euro av en afrikansk kvinne i Milano,
som likner Gina av utseende. Dermed går
Gina og hennes ledsager problemfritt
gjennom passkontrollen på Gardermoen, med
kurs for Milano, via Madrid.
«Hvorfor via Madrid?» lurer jeg på. Gina
sier hun har ting å ordne opp i der fra den første tiden i Europa.
«Business. Just business,» er alt hun vil si.
To dager etter avreisen, ringer hun meg fra
Madrid og sier hun har undersøkt med Caritas i Italia, og har funnet ut at organisasjonen
ikke har kapasitet til å ta imot flere trafficking-ofre. Så hun må bli i Madrid.
«Come on!» sier jeg. «Du hadde aldri til
hensikt å dra til Italia for å starte et nytt liv,
hadde du vel?»
«Nei,» svarer Gina.
•
Eskorten Phillip i samtale med Camilla
Jordheim Larsen og Willy Pedersen
Valget jeg tok var
mitt eget
– Jeg forsto at noe begrenset meg. At seksuelle normer begrenset meg.
Valget om å selge sex ble en måte å konfrontere disse lovene. Hva ville skje
da?
Phillip lar spørsmålet henge i lufta. Stemmen
er rolig, setningene velformulerte. Det er tidlig
mandag morgen i administrasjonsblokkas
toppetasje på Universitetet på Blindern i Oslo.
Rundt et ovalt bord sitter vi. To menn og to
kvinner. To sosiologer, en sosialantropolog og
en økonom. Vi har mye felles, men i dag har
tre av oss rollen som forskere og én rolle som
informant. En liten rød lampe blinker på en
minidiskspiller på bordet, og forsikrer om at
samtalen sakte, men sikkert omskapes til data.
Tidligere i forskningsprosjektet har vi
intervjuet sårbare tenåringer, og ved hjelp av
forsiktig formulerte spørsmål fått høre om
hendelser der seksuelle tjenester er blitt byttet
mot penger, klær, øl og røyk. Denne gang kan
vi snakke mer åpent. Phillip skal fortelle om
sin virksomhet som eskorte – eller «prostituert», som han kaller seg når han vil provosere.1
Har solgt sex i fem år
Phillip begynte å selge sex da han var 24 år.
Han har holdt på i fem år. Han avviser at han
handler som et offer for vanskelige livsomstendigheter eller psykososiale problemer.
«Valget jeg tok var mitt eget», sier han. Dessuten mener han at dette har beriket livet hans.
Skam ble likevel et tema han stadig vendte tilbake til under intervjuet. Ikke skammen over
å ha sex for penger, men den seksuelle skammen som han mener gjennomsyrer samfunnet. Gjennom normene for riktig og akseptabel seksualitet, som presses på oss hele
tiden, som tar bolig i våre egne hoder og kropper. Men også hans egen skam, som han prøver å unnslippe – ved å konfrontere og trosse
den.
Intervjuer: Men hvorfor ønsket du å bli
kvitt disse normene?
samtiden
Phillip: En del av mitt voksne liv har handlet om å bli kvitt min egen kontroll over meg
selv. Kroppen min er åpenbart i stand til å
gjøre masse morsomme ting, og da skal den
vel få lov til det. Så det har vel handlet ganske
mye om det.
Phillip vokste opp i en liten svensk by, men
bor nå i København. Navnet er ikke hans eget,
men ett han bruker når han annonserer etter
kunder på nettet. Anonymitet og diskresjon er
viktig. Ikke fordi han opplever det som ydmykende å selge sex, men fordi han ønsker å
beskytte foreldre og søsken. Men han frykter
også ensomhet – hva om han ble utstøtt fra det
homofile miljøet i København? Ville venner –
som ikke kjenner til denne delen av livet hans
– fortsatt være venner? Han tenker dessuten
på kundene, som er opptatt av at sexkjøpet
forblir en privatsak. Forståelig nok – Phillip
jobber i hele Skandinavia, og i Sverige er kjøp
av sex straffbart. Stigmatisert er det i alle landene.
Stilen er ren og minimalistisk. Koksgrå
bukser og lys grå bomullsgenser. Lugg som
krøller seg mot pannen, kortklipt nakke.
Trendy på en stillferdig måte. «Jeg prøver å
kle meg noenlunde nøytralt. Jeg kan for
eksempel ikke signalisere for mye med håret
mitt, det må være noe på midten. Du vet, for
homser er maskulinitet veldig, veldig viktig.
Jeg kunne ikke ha stripet håret, det ville ikke
funke. Dessuten er det dette kravet om … kundene skal forstå at jeg er diskret, liksom.» Han
har nøytral stil, lavmælt røst, vennlig fremferd. Tilsynelatende en av storbyens lovende
økonomer. Mens vi snakker, smyger den lave
vintersola seg inn vinduet og avslører et tynt
strøk maskara – diskret, det også.
Avhold og monogami
Intervjuer: Har det å være seksuelt attraktiv
vært viktig for deg?
Phillip: Ja, gjennom hele ungdomstiden var
jeg veldig aseksuell. Jeg definerte meg ikke
som homofil før jeg var rundt 19. Før det var
3 2005
17
det seksuelle noe ubegripelig. Forsto ikke
kvinners seksuelle invitter overhodet, ikke
menns heller. Så det er noe som har kommet
den senere tid, og da har det blitt veldig viktig
for meg å være seksuelt attraktiv.
Intervjuer: Og det var først etter du var 1920 år?
Phillip: Ja. Min sexdebut var … hvor gammel var jeg – 21? Så det var en rask karriere.
Jeg trodde jeg var kjempestygg. Det kom som
et sjokk da jeg skjønte at noen faktisk ville ha
sex med meg. Jeg trodde de drev gjøn med
meg, rett og slett.
Intervjuer: Så du hadde altså en seksuelt
aktiv karriere på fire år eller noe sånt, før du
solgte sex første gang?
Phillip: Mmm … og to av de årene var i et
monogamt forhold. Da jeg mistet uskylden
var det i et monogamt forhold som varte i to
år. Da det tok slutt begynte jeg å ha sex med
veldig mange. Fordi alle rundt meg hadde hatt
sex, og jeg hadde ikke det, jeg hadde bare hatt
sex med én eneste person i hele mitt liv. Så da
begynte jeg å ha sex som et helvete.
Phillip tar en pause, ser ut av vinduet.Vi tre
kaster hurtige blikk på hverandre. Fortellingen bryter med hva vi trodde vi visste. Han virker så lite skadet. Hans oppvekst har vært så
vanlig. Våre egne studier har vist at ungdom
som prostituerer seg, tidlig eksperimenterer
med rus. De har problemer på skolen, de bryter regler og lover, mange sklir ut i kriminalitet og sosial marginalitet. Mange har vært
ofre for omsorgssvikt eller seksuelle overgrep.
Ulike datakilder har vist oss sårbare unge
mennesker i vanskelige livssituasjoner.2 Phillip bryter med bildet. Det er ikke lett å se hva
som skulle skille ham fra andre unge homofile menn. Riktignok hadde han lenge et vanskelig forhold til egen seksualitet, men det
gjelder mange, og kan vel ikke være en god
nok grunn til å begynne og selge sex?
Men la oss – nå, mens vi skriver – stoppe
litt. Hvilke premisser lå til grunn for disse
spørsmålene – som nok kom nesten av seg
selv, mens vi satt der, sammen med ham,
18
samtiden
3 2005
denne vinterdagen? Hvorfor tok vi for gitt at
sexsalg alltid vil vokse ut av skadde liv og
ytterligere øke smertene i disse livene?
Grunnen var nok at spørsmålene kom av
seg selv. De satt i kroppen på oss, som de gjør
på de fleste. Men faglig sett hadde tvilen
begynt å melde seg, og ikke bare hos oss.
får han seg til å gjøre det? De enkle svarene,
som har vært de vanligste, går ut på at de som
gjør det må være nødt. For å overleve økonomisk, for å få penger til heroin. Mange har
blitt dypt skadet av seksuelt misbruk. Kanskje
er dette en måte å gjenopprette kontakt eller
kontroll – på nye premisser? Dessuten aner de
Om du begynner å selge sex for penger så
har du ødelagt sjelen din, og det går ikke
an å reparere den og du er fortapt.
Frontkollisjonen mellom tidlig feminisme
som ser på «prostitusjon» som vold, og senere
feminisme som ser på «sexarbeid» som et
yrke, viser at dette ikke er så enkelt som
mange har trodd.3
Forskjell melllom landene
Politikk på feltet kan derfor ende opp i ulike
standpunkter, og valgene har vært forskjellige,
også i land i vår nærhet. Sverige har en skarp
kontrollinje, med kriminalisering av kjøp av
sex som konsekvens. Nederlands posisjon er
legalisering. Norge inntar en mellomposisjon.
Mens vi skriver dette, er det skarpe spenninger innad i for eksempel et parti som SV. Nyere
forskning vil dessuten stille spørsmål ved hvor
vi setter grensene for hva vi kaller prostitusjon.
Slik grensedraging tydeliggjør dessuten hva
slags seksualitet vi ser på som legitim og god,
og hva slags seksualitet vi ikke ønsker, fordi
våre intuisjoner sier at den må være skadelig.
Våre synspunkter på prostitusjon blir altså et
speil for oss selv og våre egne liv. De viser til
noe større og mye mer komplekst.
Alt dette vet vi. Likevel er det vanskelig å
unngå spørsmålene som svirrer i bakhodene
våre: Hvorfor i all verden gjør han det? Hvordan
fleste patriarkatets tunge kontroll av kvinner
i bakgrunnen.
Men Phillip er ikke rusmisbruker, fattig
eller misbrukt. Han er heller ikke kvinne. «Jeg
veksler mellom å tenke på det som en økonomisk virksomhet og som en del av mitt sexliv.
Det er vel noe midt imellom. Om jeg ikke fikk
noe seksuelt ut av det, ville jeg slutte, og finne
en annen måte å tjene penger.» Slik tenker
han i dag. Men en gang tenkte også han helt
annerledes.
Bilder av en skadet sjel
Intervjuer: Hvordan begynte du å tenke på å
selge sex?
Phillip: Det var på grunn av sexkjøpsloven!
Jeg vet hvor dumt det høres ut, men det er
sånn! (Han ler.) Jeg tror jeg hørte en radiodebatt, og så fikk jeg en slags opplevelse av …
jeg sto og hørte på og så skjønte jeg plutselig
at disse menneskene – de prostituerte de snakket om – de var jo mennesker! De snakket jo
om dem som jeg selv alltid hadde pratet om
prostituerte, som de andre, som dem vi ikke vet
noe om. Men så tenkte jeg plutselig: Jeg lurer
på hvordan det ville vært om det var meg de
snakket om nå. Da innså jeg plutselig at hel-
samtiden
vete, disse menneskene fins jo på ordentlig!
Da måtte jeg nesten bare finne ut av det selv.
Så begynte jeg å snakke med en venninne
som jeg var mye sammen med, og hun var
inne på det samme tankesporet.
Intervjuer: Hun begynte sammen med deg?
Phillip: Ja. Hun hadde en venninne som
solgte sex. Det kan hende at jeg fikk inspirasjon av henne også, når jeg tenker etter. Det
må ha vært en grunn til at jeg plutselig begynte å knytte meg selv til denne sammenhengen,
jeg tror det må ha vært at jeg hadde snakket
med henne. Unnskyld, det var et veldig diffust
svar. (Han småler.)
Intervjuer: Men tror du at hun begynte av
samme grunn?
Phillip: Ja. Hun og jeg var begge helt ekstremt promiskuøse, og syntes liksom at … slik
som vi begynte å snakke etter hvert, var at «det
er jo bare dumt at vi ikke tar betalt for det!»
Jeg hadde et sexradikalt perspektiv fra før,
fordi jeg var homse.
Intervjuer: Men første gangen … da var det
ikke fordi du måtte ha penger?
Phillip: Nei. Det var … jeg begynte av nysgjerrighet. Grunnen til at jeg tenkte på det, var
at jeg hadde tenkt mye på ideene om den prostituerte og bildene og hvordan hun har det.
At om du begynner å selge sex for penger så
har du ødelagt sjelen din, og det går ikke an å
reparere den og du er fortapt, liksom. Det ville
jeg jo absolutt ikke bli.
Intervjuer: Så du trodde på de bildene?
Phillip: Jeg hadde begynt å stille spørsmål
ved dem. Men jeg visste ikke om jeg torde ta
risken, de kunne jo være sanne. Den ytre grunnen til at jeg ville gjøre det var at jeg ville dra
til Hellas på ferie, og jeg hadde ikke nok
penger. Det var ikke denne desperasjonen, det
var ikke det at jeg trengte det for å spise, ikke
sant. Men etter den første gangen gikk jeg
hjem og virkelig kjente etter. Har jeg gjort noe
feil nå, er det her fælt? Jeg lyttet til hva som
skjedde i meg da, og det skjedde ingenting. Jeg
trodde jeg skulle føle meg kjempedårlig, men
jeg gjorde ikke det. Det føltes bare bra. Jeg
3 2005
19
prøvde til og med, sånn litt dårlig må jeg vel
føle meg! Men nei.
Finne ut hva han vil
Intervjuer: Kan du si litt mer om hvor du treffer kundene?
Phillip: Det vanligste er at jeg kommer til
hotellrommet deres, som de bor på fordi de er
på gjennomreise. De ringer til meg og så prater vi. Mye av samtalen går ut på å kjenne etter
og finne ut av hva slags personer de er, om de
er seriøse.
Intervjuer: Hvordan sjekker du det?
Phillip: Hvordan de prater, hva slags tonefall de har … Det hender jo at folk ringer for å
ha meg som en pornografisk fantasi, sånn at
de sitter og runker i den andre enden. Det er
jo … ja … det hører man ganske fort. (Han ler.)
Intervjuer: Da avslutter du en sånn samtale, eller?
Phillip: Ja, det får gå noen minutter, så
avslutter jeg. Noen ganger er det litt morsomt.
Men nei, når jeg har snakket litt med dem, tar
jeg nummeret deres og legger på, og så ringer
jeg opp og ber om å bli koblet til det hotellrommet.
Intervjuer: Hva skjer når du kommer inn på
hotellrommet? Kan du beskrive sekvensene i
det som skjer?
Phillip: Mmm. Vi pleier å sette oss ned og
prate.
Intervjuer: Serverer de øl eller noe?
Phillip: Ja, oftest gjør de det. Altså, jeg synes
det er lettere å spørre på telefonen om hva
slags ønsker de har for hva vi skal gjøre seksuelt. Akkurat som det er på internett. Ansikt
til ansikt blir det et vanskeligere emne, så det
prøver jeg å avklare på forhånd.
Kyssing er uproblematisk
Intervjuer: Er det noen seksuelle handlinger
du sier nei til?
Phillip: Ja. Jeg er aldri passiv analt. Det er
jeg veldig sjelden gratis også, men med
20
samtiden
3 2005
kunder vil jeg ikke det. For det synes jeg … det
er ikke noe jeg gjør med hvem som helst, liksom. Og jeg liker ikke personlig å bli dominert i s/m-sex, jeg liker bare å være dominant,
så det er bare den rollen jeg tar, da. Men ellers
så er det vel det meste.
Intervjuer: Men kyssing?
Phillip: Ja, ja. Det synes jeg nesten man må
gjøre, for ellers blir det ikke noe morsomt.
(Han ler.)
Intervjuer: For det hevdes ofte at i vanlig
heteroseksuell prostitusjon er munnen en
veldig privat sone …
Phillip: Om jeg ikke hadde noe eget engasjement i dette, så ville jeg nok latt være å
kysse. Jeg vil jo ikke kysse noen som jeg ikke
føler noen seksuell interesse for, skjønner du?
Så det er en distinksjon der. Jeg synes det er
litt slitsomt når noen vil ha massasje, for jeg
liker bare å gjøre det jeg er god på, og jeg har
jo ingen utdanning eller trening i massasje.
Men overfor internasjonale kunder fra USA
eller Holland eller lignende markedsføres jo
tjenestene mine som massasje. De fleste
eskorter masserer, det er liksom det som er
stikkordet. Jeg vet ikke om de tror at de må
det, eller om kundene vil ha det. Men det er
ikke noe jeg tilbyr, så det må de i så fall spørre om.
Intervjuer: Hvor lang tid vil et vanlig møte
ta, da?
Phillip: Sjelden mer enn en time.
Intervjuer: Er det forventet at du skal ha
ejakulasjon selv?
Phillip: Ja. Jeg har bare faket orgasme en
gang, og det var i forrige måned. Men da
hadde jeg kondom, så det jeg gjorde var at
når alt var ferdig så bare tok jeg av meg kondomet og kastet det, liksom. Men det forventes.
Intervjuer: Flere ejakulasjoner i løpet av et
treff, eller?
Phillip: Det er jeg ikke kapabel til, men det
hadde de sikkert villet.
Intervjuer: Når det kommer en kunde, er
det viktig for deg om han er pen eller rik eller
om han har fine klær eller … er sånne ting
betydningsfulle?
Phillip: Nei. Det eneste som betyr noe er at
han er ren. Det skjer jo at jeg synes de ikke
har vasket seg skikkelig, og da sier jeg fra om
det, så de går og gjør det.
Intervjuer: Kan du si noe mer om rollefordelingen mellom dere?
Phillip: Han har jo gitt meg penger for å ha
sex med ham, så min oppgave er å gi ham
det. Prøve å finne ut hva han vil ha – innenfor rammen av det jeg vil gi. Hygiene er ett av
mine absolutte krav. Jeg går ikke med på å ha
sex med en som ikke har vasket seg, og derfor synes jeg det ikke er noe rart i å be ham
gå og vaske seg, fordi det går utover mine
grenser. Om jeg er nede og skal suge ham og
det lukter vondt, da avbryter jeg. Men alt
innenfor mine grenser får han definere.
Skjønner du?
1500 kr. for en time
Intervjuer: Er beløpet klart på forhånd?
Phillip: Jeg tar 1500 kroner, og for det kan
de kreve at jeg er der en time og at vi skal ha
oralsex og analsex og s/m og sånn, hvis de
vil. Om de ikke vil ha alt det, er det deres problem, de må likevel betale 1500.
Intervjuer: Og aldri mer enn det?
Phillip: Jo, om jeg blir lenger. Om jeg skal
tisse på dem pleier jeg å ta 500 til, for da må
jeg forberede meg ved å drikke. Jeg har i teorien en pris for å bli der hele kvelden, men
det har jeg bare gjort en gang, og det syntes
jeg var så utrolig kjipt at jeg ikke vil gjøre det
igjen.
Intervjuer: Du har sagt flere ganger at du
ikke vil ta betalt for noe du ikke er god til. Du
opplever tydeligvis at du kan dette. Er det en
slags yrkesstolthet? Ville det være det samme
som økonom?
Phillip: Nei, det er ikke det. Jeg ser ikke på
det som et yrke. Det er bare det at jeg ikke vil
at noen skal være skuffet over meg, jeg synes
det er veldig slitsomt hvis noen er det. Og jeg
samtiden
tror at noen ville bli veldig skuffet hvis de
betalte mye for noe som ikke var bra. Det
ville jeg hatt vanskelig for å forholde meg til.
Intervjuer: Men er du stolt over det å være
god til noe? Det at du kan gi noen det de vil
ha?
Phillip: Jeg vet ikke. Eh … Jeg er ikke så
stolt av meg, kanskje, i det hele tatt. Eller
kanskje jeg er det, men jeg tror ikke jeg dyrker noen form for stolthet.
Intervjuer: Men hvis du tenker på en
kunde du har vært hos, og så tenker du etterpå at denne kunden var fornøyd. Du klarte
den emosjonelle rammen rundt, sexen var
bra. Kan du føle deg bra til mote da, når du
går ut?
Phillip: Ja, absolutt. Men da pleier jeg ofte
å tenke at det var bra, da kommer han til å
ringe igjen. Men det er klart at jeg er glad
også, for sex er jo gjensidig, liksom, og hvis
jeg har syntes det var bra, har sikkert han
også syntes det, og da blir det jo en fordoblet
bekreftelse. Men jeg synes ikke jeg bygger
opp et bilde av meg selv som verdens beste
elsker, og nå fikk jeg bekreftet det igjen. Det
er liksom ikke dét det handler om.
Kunder som lever i skjul
Intervjuer: Hvor gamle er kundene?
Phillip: Jeg har ikke hatt noen kunder
under 35, det er vel derfra og oppover.
Intervjuer: Vet du om de lever et homofilt
liv?
Phillip: Nei, de fleste lever et heterofilt liv,
eller et ensomt liv, helt og holdent. Men jeg
vet jo ikke hvordan de oppfatter seg selv, om
de oppfatter seg som homofile eller hva de
gjør.
Intervjuer: Men ytre sett er det ofte et
heterofilt …
Phillip: De som kontakter meg på den
måten, ja. De som er usikre. Men så finnes
det jo en annen type kunder, og det er de som
har en spesifikk måte de ønsker å ha sex på,
og som vil være sikre på å få gjennomføre
3 2005
21
akkurat dette med noen. Og som da forestiller seg at det ikke er mulig på kjønnsmarkedet å finne noen som vil det samme.
Intervjuer: Så da er det mer en spesifikk
handleliste?
Phillip: Nei, det trenger det ikke være, men
man merker før eller senere at de har ganske
så utkrystalliserte ideer de vil gjennomføre.
De trenger ikke si det klart fra starten, da,
men etter hvert merker du at det finnes en
grunn til at de betaler for dette.
Intervjuer: Så din kompetanse er å tolke
dette?
Phillip: Nei, min kompetanse er vel mest
ikke å si nei. Men grunnen til at de kommer
tilbake, håper jeg er at jeg klarer å tolke de
tingene på en god måte. Den situasjonen som
oppstår når man er selger og kunde og det er
penger med i bildet, er at det blir så ikke-fordømmende. Selv om jeg skulle synes at de var
komiske eller kunne tenkes å le av dem, så fins
bare ikke den muligheten i hodet mitt da, for
de har virkelig betalt. Og da er alt helt åpent.
Jeg tror de liker det like mye som jeg gjør.
Intervjuer: Kan du være konkret på et
eksempel på en som du tror har et mer eller
mindre utkrystallisert behov? Kan du da
prøve å beskrive hva som ville skje?
Phillip: Ja. Dette var en mann som ville at
vi skulle treffes ute på en pub. Det synes jeg
generelt ikke er okay, for jeg vet jo ingenting,
de kan være fra tv eller hva som helst. Men
han hørtes okay ut i telefonen, så vi møttes på
pub og han bød meg på veldig mye øl. Jeg
liker øl så jeg drakk opp alt, og etter hvert
kom vi hjem til hans leilighet, og så kom det
fram at det han ville jeg skulle gjøre var å
pisse på ham mens han lå i badekaret. Det
var derfor han hadde gitt meg så mye øl. Så
hadde han kjent etter underveis hva han
kunne begjære av meg før det ble pinlig, og
da kom han vel fram til at det ikke var pinlig
i det hele tatt, så da åpnet han vel opp for alt
det. Det er tydelig at jeg dekker et behov han
har for urinsex og s/m-spillet vi har, som han
ikke får ellers.
22
samtiden
3 2005
Intervjuer: Det virker som du liker en del
av kundene ganske godt?
Phillip: Jo, men det gjør jeg!
Jeg kan ikke risikere å bli stigmatisert der, for
da har jeg ingen tilhørighet lenger, og det går
ikke.
Stigmatisert og fri
Bare slik for menn?
To mennesker møtes, de har sex, en av dem
gir den andre penger, de drar hvert til sitt.
Pengene ritualiserer og synliggjør en mening
som er der allerede fra starten av og som definerer relasjonen, lysten, skamfølelsene.
Innad i relasjonen – et møysommelig arbeid
for å fjerne skammen. Her ligger nok Phillips
viktigste kompetanse. I verden rundt dem –
fullstendig fordømmelse. Derfor er det en
skjør kontrakt, som hviler på regler og ritualer.4
Intervjuer: Det at du er homse, forbindes
det med cruising culture og slike ting? Kan det
igjen ha betydning med hensyn til å selge sex
til menn?
Phillip: Ja, om jeg var heterofil, ville nok
ikke dette framstått som særlig tilgjengelig
for meg. Heller ikke å selge sex til kvinner.
Mange homser har opplevd det samme som
meg. Deres seksualitet har krasjet med de
seksuelle normene og svaret har vært å se på
normene som et problem, ikke at de selv er
problemet. Det gjør at homoseksuelle menn
ofte er mer aksepterende til det jeg driver
med, det er mindre skam enn i den heteroseksuelle verden. På den andre siden kan
man si at den oppvoksende homoseksuelle
generasjonen, de synes jo at deres seksuelle
begjær er helt normalt nå. Derfor er de mainstream-orientert og derfor synes de sånt som
jeg gjør, er ekkelt. Men den eldre generasjonen er mer aksepterende, og det hjelper.
Intervjuer: Det er noe ved dine erfaringer
som homofil som kan ha ledet til dette som
en mulighet? Og det gir heller ikke så mye
stigma blant andre homser på din alder,
altså?
Phillip: Mmm. På en måte. Men på den
andre siden vil jeg jo heller ikke være åpen i
det homofile miljøet, for det er et lite miljø.
Tause blikk mellom to fremmede, noen
minutter med heftig sex, før de går hver sin
vei, fremdeles som fremmede. Kunne det
skjedd på samme måte mellom mann og
kvinne eller kvinne og kvinne? Både promiskuitet og prostitusjon er blitt knyttet til
menns seksualitet. Menns seksualdrift er blitt
sett på som vanskeligere å kontrollere enn
kvinners. Men sex i det som er blitt kalt «erotiske oaser» er også blitt forklart ved stigmaet
knyttet til homoseksualitet, som kan ha gjort
det vanskelig å etablere faste og synlige forhold. Fra denne synsvinkelen er slik sex gjerne blitt sett på som et trist og ensomt fenomen
(ikke minst i boka Vi som føler annerledes, utgitt
under pseudonymet Finn Grodal allerede i
1957).5
På den annen side: Når man har forlatt de
normene som er gyldige for det heterofile
samlivet, kan man skape egne normer, tilpasset egne behov. Det åpnes nye muligheter,
som ikke vil være der for de fleste heterofile.
Men homofili er på full fart inn i respektabiliteten, inn i varmen. På mange måter er det
motstanderne av de homofiles rettigheter som
stamper i motvind. Stigmaet er ikke bekjempet, men i mange miljøer vil den politisk korrekte holdningen være å likestille heterofil og
homofil kjærlighet. Spørsmålet blir: Innebærer denne toleransen for mangfold også ny
ensretting?
Stigma og skam
– Ja, hevder Michael Warner, i boka The Trouble with Normal.6 Han tar utgangspunkt i skillet mellom stigma og skam. Stigmaet fester
ved en gitt identitet, som prostituert eller
homofil. Skammen fester ved handlinger samfunnet fordømmer moralsk og/eller juridisk.
samtiden
Slik Warner ser det, er homofile, som mennesker, i stadig større grad akseptert. Samtidig
er de erotiske og seksuelle handlingene fremdeles skambelagt. Filmindustrien er et overtydelig eksempel. Hvor ofte har vi ikke sett den
homofile, gode vennen, som hjelper venninnen med kjærlighets- og seksuallivet – mens
3 2005
23
spiser skiver med epler, melon og kiwi. Velformulert redegjør Phillip for en seksualitet
som strider mot alt vi har lært. Ikke forelskelse, ikke kjærlighet, ikke varighet. Likevel
frihet?
Vi forstår etter hvert at han kan historien.
Han har fortalt den før. Som samfunns-
Strømlinjeformingen av homofile liv går på
bekostning av bekjempelsen av seksuell
skam.
han selv ikke har noe slikt? (Husker du for
eksempel My Best Friend’s Wedding?) Bare unntaksvis vises seksuelle handlinger mellom personer av samme kjønn. Ifølge Warner er
aksepten for homofili (ikke homoseksualitet)
vokst fram ved at sterke føringer innen
homobevegelsen har nedtonet det seksuelle
aspektet og fremhevet det identitetsmessige.
Konsekvensen er, hevder han, at homofile
ikke lenger føler solidaritet med personer
lenger nede i «sexhierarkiet».7 Strømlinjeformingen av homofile liv går på bekostning av
bekjempelsen av seksuell skam. I stedet for å
fremme seksuell nytelse, lyst og frihet, har de
kortsiktig gått inn for sosial respektabilitet.
Man har kjempet for å kopiere de heterofile
rammene. Det monogame partnerskap med
giftering blir det ultimate symbol på aksept.
Respektabilitet kan altså skape ufrihet.
Snarere enn å hige oppover – mot det respektable – har Phillip målrettet beveget seg nedover på stigen i det seksuelle hierarkiet. Fra et
aseksuelt, tilsynelatende heterofilt liv, til
homofilt monogami, deretter til promiskuøsitet og til slutt til det ikke-selektive og betalte. For hvert trinn ned følte han seg litt friere.
Han følte dessuten at skammen gradvis forsvant, og at livet ble mer ærlig.
Tiden går, flaskene med Farris tømmes, vi
forskere vet vi dessuten at vi skaper meningen
i våre liv gjennom å fortelle historier, på den
måten Phillip nå gjør. Dette er én historie om
hans liv. Han kunne nok ha fortalt andre. Men
det er denne han deler med oss. Det er denne
han vil dele med oss.
Sannhet og ærlighet
Intervjuer: Du beskrev relasjonen til kundene
som sann og ærlig. Kan du si mer om det?
Phillip: Det de betaler for, er jo å slippe
skammen, å slippe alt det her tramset, alt du
kanskje ikke våger å be om, alt du ikke vet om
konsekvenser av å blottstille deg. Det tror jeg
de fleste synes er deilig.
Phillip: Hva kalte du det? «Tramset» – hva
er det?
Intervjuer: Altså, the fuss på engelsk, alt det
unødvendige man gjør i det sosiale. Før jeg
begynte å selge sex hadde jeg klare ideer om
hvem jeg ville ha sex med, hvordan de skulle
se ut, for å kunne rettferdiggjøre for meg selv
at jeg hadde dette stygge med noen, som sex
er, liksom. Da skulle de i det minste være
kjekke … mye gikk på utseendet. Om de oppfylte mine krav til utseeende var det okay for
meg å ha sex.
Så opplevde jeg noen ganger at jeg var
24
samtiden
3 2005
kjempekåt og hadde sex med noen som ikke
oppfylte mine krav, da følte jeg meg kjempedårlig og tenkte «hva har jeg gjort nå?» En
gang var det en mann jeg hadde funnet via
internett, via en vanlig gratis-sex-forhandling,
og så kom jeg hjem til ham og tenkte at nei,
han er altfor stygg. Så jeg gikk derfra, jeg sa
«beklager, men det blir ikke noe». Da jeg
begynte å selge sex, var han blant de første
som tok kontakt med meg. Og så snakket jeg
med ham i telefonen …
Intervjuer: Men visste han hvem du var?
Phillip: Nei. Men så kom jeg hjem til ham,
og da jeg gikk i oppgangen tenkte jeg at har
ikke jeg vært her før? Da spurte han meg om
det. «Vi har jo truffet hverandre før og da ville
du ikke ha sex med meg, hvorfor vil du det nå?
Er det bare fordi jeg betaler?» Og da sa jeg «ja,
det er det!» Da forlot jeg kravene jeg hadde
ellers, alle idealene om utseende. Det var bare
blåst bort. Det er noe av det største som har
skjedd i mitt liv, bare slippe det. Fortsatt opplever jeg at jeg gjennom å selge sex har skjønt
mye mer av hvordan jeg fungerer med disse
idealene, og kan tone dem ned. Jeg synes at
pengene er en befrielse som gjør at jeg ser
mennesker klarere som mennesker. Tror jeg.
Intervjuer: Noen vil si at dette er å skjønnmale prostitusjon, men slik du beskriver det
ser det mer ut som at du mener du kommer
mer i kontakt med dine egne lyster og behov?
Phillip: Absolutt. Men det var en periode da
jeg var fattig, jeg hadde ingen penger, jeg måtte
leve av prostitusjonen. Da var det jo ikke sånn.
Da var det bare et spørsmål om penger, og det
var ikke like morsomt. Da hadde jeg ikke kontroll over situasjonen i det hele tatt. Så hele
resonnementet med frigjøringen av ens eget
hode krever at du har kontroll i utgangspunktet, at du ikke er i en desperat situasjon. I hvert
fall er det sånn for meg.
Intervjuer: Hva med kundene?
Phillip: Det er litt forskjellig om de kommer
fra Sverige eller England, for eksempel. I England er dette med å kjøpe sex av gutter relativt
vanlig om man sammenligner. Og de har nok
ingen problemer – for seg selv – med at de betaler. Men det jeg merker med de svenske kundene er at … det er ikke bare sånn at de betaler, de har en del ritualer rundt det med betalingen.«De ligger på bordet der borte,» liksom,
så må jeg gå og hente dem. Eller så ligger de på
puta eller så finner jeg dem i skoene. De prøver å komme unna selve overleveringen, for
det i seg selv er i hvert fall i Sverige forbundet
med skam.
Intervjuer: Det er en tvetydig sak? På den
ene siden gjør betalingen at du får skammen
bort, at relasjonen blir sannere enn på et diskotek? Samtidig er det skam knyttet til pengene?
Phillip: Ja, nettopp. Men det er to forskjellige typer skam. Den skammen man vil komme
fra, er dette sextabuet og alt du har lært i livet
om at det du gjør er stygt. Mens skammen ved
pengene er jo – jeg vet ikke hvordan det er her
i Norge – men i Sverige er dette å være kunde
noe som er utrolig skambelagt, det er så forferdelig. Vi har jo sexkjøpsloven som forsterker
det. Det er sånn at de som kjøper sex er de verste menneskene som fins, omtrent som pedofile.
Intervjuer: Er det mange kunder som ikke
har så mange erfaringer fra før?
Phillip: Det er mange kunder som sier at de
bare treffer meg mot penger. Det er også flere
som jeg tidligere har hatt gratisrelasjoner til.
Så er det personer jeg har hatt s/m-relasjoner
til privat før, som så har blitt endret til for
penger. Jeg tror at for mange som liker å være
underdanige er pengene en del av fornedringen. Noen finner ikke s/m-sex noe annet sted,
for de tør ikke fortelle om sine preferanser for
noen som kanskje sier nei. Men de vet at jeg
sier ja hvis de spør.
Desperat etter penger
Intervjuer: Kan du beskrive akkurat den situasjonen hvor en gratisrelasjon går over til å bli
en betalt situasjon? Er det en vanskelig type
forslag?
Phillip: Mmm, det er det. Og i den perioden
samtiden
det skjedde – jeg tror ikke det kunne skjedd
nå – men det var i en periode da jeg var ganske desperat etter penger, og tok nesten hvilke kunder som helst. Jeg tenkte at dette kanskje var noen som kunne tenke seg å betale.
Da var det noen som sa nei og noen som sa ja.
Det var problematisk at det var noen som sa
nei, for da hadde jeg jo eksponert meg for
dem, men det tenkte jeg at jeg bare fikk leve
med, da.
Intervjuer: Men man kunne jo tenke seg at
man kanskje ville maskert det på et vis, for
eksempel «kunne ikke du tenke deg å spandere middag i dag?» Hvor det på en måte legges en annen slags type språk rundt det?
Phillip: En av grunnene til at jeg selger
sex er at jeg liker den åpne kommunikasjonen det innebærer. For meg ville det være
veldig rart å maskere det. Da ville det bli
ødelagt.
Friheten Philip opplever ved å selge sex
forutsetter altså at han ikke sulter eller
trenger penger til stoff. Dersom det skulle
skje, ville virksomheten slå over til noe ødeleggende og undertrykkende, sier han. Men
hvor mange er i Phillips situasjon? Vi spør
ham. Han vet ikke. Vi vet heller ikke. Forskningen mangler. Men vi vet at bildene våre av
prostitusjon er formet av de mest synlige og
mest elendige. Tallrike studier har beskrevet
den nedkjørte kvinnen som trekker på gata,
tungt rusa på heroin, som i korte, kalde
møter leverer det kunden vil ha. Phillip lever
et annet liv, han leverer også noe annet.
De lyttende profesjoner
I boka The Managed Heart etablerte sosiologen Arlie Hochschild dikotomien emotional
labor versus emotion work. «Emotional labor»
knyttes til arbeidslivet og den offentlige
sfære. «Emotion work» foregår i private
sammenhenger, som familie og vennskap.
Ytre sett kan det være vanskelig å sondre.
Begge steder må følelser håndteres, og
mimikk og kroppsspråk brukes for å uttryk-
3 2005
25
ke nærhet. Men mange profesjoner selger
nærhet. Legen og psykoterapeuten gjør det.
Men også frisøren og bartenderen lytter til
klientenes fortellinger. Derfor kalles de alle
ofte for «de lyttende profesjoner».8
En rekke studier viser at den klassiske
kurtisanens viktigste kompetanse lå i hennes
evne til å få menn til å føle seg vel. Tidlige
bidrag fra sosiologien viste at den typiske
«taxi dancer» også solgte en bestemt form
for nærhet. I de seinere år har det i mange
vestlige storbyer blitt klubber med «asiatiske
vertinner». Lyttende nærvær og flørt kan
trekke i retning av – men må ikke nødvendigvis inkludere – seksuelle handlinger.9
Hva med prostitusjon? Finner vi her
«emotional labor»? Det er ofte beskrevet et
hierarki.10 På bunnen er de gateprostituerte,
som ofte er avhengige av stoff. Høyere i hierarkiet er innendørsmarkedet. På topp
finner en callgirl- og eskortetjenester. I en
amerikansk studie studerte en innholdet i
tjenestene, avhengig av plassering i et slikt
hierarki. Typisk for dem høyt i hierarkiet var
at mange av kundene var stamkunder og at
det var et bredt repertoar av ulike typer seksuell samhandling. Men også ikke-seksualisert massasje, samtaler, omsorg, kyss og
andre kjærtegn var vanlig. Enkelte beskrev
årelange relasjoner, hvor graden av intimitet
økte med tida. Også hos de gateprostituerte
fant en mer «emotional labor» enn ventet,
men mindre enn høyere i hierarkiet.
Men bildene våre av prostitusjon er altså
andre. La oss her stoppe opp og gi en
begrunnelse for denne artikkelen: Når vi velger å skrive om Phillip, er det ikke for å
bestride lidelsen mange prostituerte opplever. Den er høyst reell, og det viser også studier vi selv har gjort. Likevel er det viktig å få
fram flere historier. Vi opplever den historien Phillip kan fortelle som viktig. Hvor
typisk den er, vet vi ikke. Men variasjonsbredden innen feltet er større enn stereotypiene har tilsagt. Hans historie hjelper oss til
å se det.
26
samtiden
3 2005
Fri fra kjærlighetens krav
Intervjuer: Mange mener at du mister evnen
til nærhet gjennom prostitusjon. Hvordan har
du opplevd det?
Phillip: Personlig føler jeg at jeg har tatt tilbake min seksualitet. For jeg hadde ikke kontroll over den før. I forholdet jeg hadde, ble
sex brukt som et maktmiddel, og jeg mistet
kontroll over min seksualitet. Eller det vil si,
kvinnelig prostitusjon, er det at de ødelegger
sin egen seksualitet. I forhold til kundene prøver de å ha vanntette skott mot kjærlighet og
følelser. Derfor er det ikke kyssing og sånne
ting. For deg er det motsatt?
Phillip: Mmm … og jeg kjenner også igjen
det der, men nok engang: Å ødelegge sin seksualitet handler om å bruke den som et middel
ut av desperasjon. Jeg ville også ødelagt min
seksualitet om jeg var tvunget.
Jeg synes at pengene er en befrielse som
gjør at jeg ser mennesker klarere som
mennesker.
jeg hadde aldri hatt den, for jeg hadde ikke
hatt noen seksualitet tidligere. Men nå opplever jeg at jeg vet hva min seksualitet handler
om og at jeg kan bruke den på en god måte.
Intervjuer: Men tenker du at maktrelasjonen er en del av ethvert forhold, eller tenker
du at det du hadde var et dårlig forhold?
Phillip: Altså, han var min første forelskelse,
min første mann, den første jeg kysset til og
med. Så det er jo klart at det ikke … det går jo
til helvete, det fikk jeg lære, eller det var det jeg
opplevde. Men jeg tror ikke det er slik i alle
forhold. Samtidig er det jo sånn at jeg ikke vil
ha et forhold. Det er ikke slik jeg vil leve livet
mitt. Jeg vil være for meg selv. Jeg vet ikke, det
kan jo hende at jeg møter noen igjen som jeg
vil være sammen med, men da er det unektelig
et problem at jeg selger sex. Eller at jeg har
gjort det hvis jeg slutter med det. Så da må det
jo være en som kan akseptere det i så fall.
Kontroll er hovedpoenget
Intervjuer: Det er interessant at du synes du
har åpnet for din egen seksualitet. For er det ett
funn som går unisont gjennom forskning på
Intervjuer: Så fem kunder om dagen…
Phillip: Det ville vært katastrofalt, virkelig.
Intervjuer: Så et hovedpoeng hos deg er du
har ganske få kunder?
Phillip: Nei, mitt hovedpoeng er at jeg har
kontroll.
Intervjuer: Men dette med skade av prostitusjon, hva er det som er skaden, eller hva er
det som er skadelig?
Phillip: … om man ikke gjør det for sin egen
skyld, men for en annens eller for å overleve.
Min idé om sex er at man må gjøre det for dens
egen skyld. Jeg synes ikke man skal ha sex som
skal representere noe annet enn akkurat sex.
Jeg orker ikke sex i et forhold som skal bety at
vi liker hverandre bare fordi vi har sex. Sånne
ting. Det synes jeg er direkte skadelig. Eller at
vi må ha sex for å være sammen, eller for at du
ikke skal begynne å anklage meg for et eller
annet, for utroskap eller noe sånt. Alle former
for tvang, liksom, gjør at det blir en kanal inn
til noe som kan skade en. Det er ikke okay. Så
prostitusjon er alltid farlig når du ikke har
kontroll over den. Så kategorisk tør jeg være.
Intervjuer: Så du vil faktisk være enig i en
påstand som går på at det å bruke sex instru-
samtiden
mentelt for et annet formål enn sexen, er noe
som er negativt og skadelig?
Phillip: Nei, ikke helt. For jeg gjør jo det
selv. Jeg bruker jo sex for å få penger, så det er
jo ikke helt sant, jeg må nok justere det. Nei,
jeg må nok ta tilbake det. Eller jo … det går.
Jeg kan i hvert fall ha sex instrumentelt, det er
jo ganske klart. Men jeg kan ikke ha det for
noen annen enn min egen skyld. Ikke i lengden. Om det er for en annen, som for eksempel kjæresten min. Da blir jeg utslitt.
Intervjuet er slutt. Vintersola er i ferd med
å gå ned, og maler Bygdøy og Nesoddlandet
rødt. Universitetets rektor og direktør haster
27
3 2005
forbi, i lavmælt samtale, på vei mot heisen.
Noen korte nikk, alle smiler.
På plassen foran Fredrikke tar vi farvel. Vi
forteller Phillip at vi er glade for at han tok seg
tid. «Det var så lite,» sier han. Han smiler
vennlig. Han er behagelig å være sammen
med. Men vi fornemmer nok at vi alle trenger
en forløsende replikk for å avslutte. Han tar
ansvaret. «Dessuten liker jeg jo å være til
nytte,» sier han.
Han smiler igjen. Han rusler forbi bokhandelen, nedover mot t-banen. Flyet til København går om et par timer. En kunde venter
ham i kveld, på det vanlige hotellet.
•
Noter
1. Intervjuet ble foretatt i forbindelse med et større prosjekt om ungdom og seksuelle bytteforhold, ledet av
professor Willy Pedersen, og drevet ved Institutt for
sosiologi og samfunnsgeografi, UiO og NOVA. Intervjuerne var Willy Pedersen, Ingrid Smette og Camilla
Jordheim Larsen. For mer om prosjektet, se Willy
Pedersen: Nye seksualiteter, Universitetsforlaget, Oslo
2005 og Camilla Jordheim Larsen og Willy Pedersen:
Bytte, kjærlighet, overgrep. Seksualitet blant ungdom i
randsonen, NOVA 10/05, Oslo 2005.
2. Se Willy Pedersen og Kristinn Hegna: «Children and
adolescents who sell sex: A community study», i Social Science & Medicine, 56/2003, s. 135-147.
3. Se Graham Scambler og Anette Scambler: Rethinking
prostitution. Purchasing sex in the 1990s, Routledge,
London 1997. For en oversikt over paradigmer i
nyere nordisk forskning på feltet, se Camilla Jordheim Larsen og Willy Pedersen (2005).
4. Det har vært vanlig å se prostitusjon som maktutøvelse, fra kunde mot prostituert. Men den britiske
prostitusjonsforskeren Julia O’Connell Davidson
gjorde empiriske analyser av kvinnelige prostituerte i
Midt-England, som drev fra sine hjemmeadresser, og
viste at de konkrete seksuelle møtene var skriptet på
en bestemt måte. Det var de prostituerte som definerte stadiene i samhandlingen, de hadde kontroll og
regi over det som skjedde. Se Julia O’Connell Davidson: «Prostitution, power and freedom», i Jeffrey
Weeks, Janet Holland og Matthew Waites (red):
Sexualities and society, Polity Press, Cambridge 2003.
5. Finn Grodal: Vi som føler annerledes. Homoseksualiteten
og samfunnet, Aschehoug, Oslo 1957.
6. Michael Warner: The trouble with normal: sex, politics,
and the ethics of queer life, The Free Press, New York
1999.
7. Ideen om sexhierarkiet er hentet fra essayet til Gayle
Rubin: «Thinking sex: Notes for a radical theory of
the politics of sexuality», i Henry Abelove, Michele
Barale, David Halperin (red): The lesbian and gay studies reader, Routledge, New York 1984/1993, s. 3–44.
8. Arlie Hochschild: The managed heart: Commerzialization of human feeling, University of California Press,
Berkeley 1983.
9. Paul Cressey beskrev den kvinnelige taxi-danseren i
et av de klassiske bidragene i sosiologiens Chicagoskole: The Taxi-Dance-Hall, University of Chicago
Press, Chicago 1932. For beskrivelsene av de nye
grenseformene for prostitusjon, se Janet Lever og
Deanne Dolnick: «Clients and call girls: Seeking sex
and intimacy», i Ronald Weitzer (red.): Sex for sale,
Routledge, New York 2000, s. 85-102.
10. Det kan selvsagt stilles en rekke spørsmål ved slike
inndelinger, og mange prostituerte synes å være aktive i ulike deler av disse segmentene – både over tid,
men også i samme tidsperiode. Likevel er det en
rekke studier som viser at både selgere, kunder og i
noen grad også allmennhet deler oppfatningen av et
slikt hierarki. Dette avspeiles også i priser, og i noen
grad i graden av belastning med rus som er typisk for
den prostituerte i det aktuelle segmentet.
Wencke Mühleisen
Den prostituerte: offer eller feminist i eksil?
Vestlige, hvite, heteroseksuelle middelklassekvinner har i egenskap av aktivister,
politikere, byråkrater og forskere utformet
agendaen for likestillingspolitikken og
statsfeminismen og lagt premissene for
hvordan prostitusjon skal forstås og hvilke tiltak som er legitime. Hvilke ideologiske og kunnskapsmessige hovedposisjoner legger føringer på debatt og beslutninger?
Seksualitet er et vesentlig anliggende i akademia, i politikken, i kunsten og populærkulturen.Alle steder er seksualiteten utsatt for forsøk
på å definere den, forklare den og forandre
den.
Seksualiteten har vært en drivkraft for politisk aktivisme gjennom de to siste århundrene.
Kontroll over seksualiteten eller frigjøring av
seksualiteten er blitt proklamert av konservative og radikale kampanjer enten det gjelder
kyskhet, rasehygiene, seksuelle reformer, seksuell frigjøring, prostitusjonsregulering eller
prevensjon og abort.
Aksept og anerkjennelse
Noen lyster og seksualitetsformer har lettere
for å få aksept og anerkjennelse enn andre. Prostitusjon er et område der seksualitet og lyst
også utfolder seg og er infiltrert i mange andre
praksiser og elementer som vi helst ikke ønsker
skal ha noe med seksualitet å gjøre. Kjøp og
salg av seksuelle tjenester henger sammen med
blant annet kjønn, arbeidsmarked, velferd,
etnisitet, klasse og globalisering.
Jeg tar for meg to hovedposisjoner i forskning, offentlig debatt og politiske beslutninger
angående prostitusjon: Den såkalte sex-positive/postmoderne posisjon og den radikalfeministiske. Det er den sistnevnte som har
størst gjennomslag i Norge. Jeg går ikke i særlig grad inn på norske beslutninger, lovforslag
eller tiltak. I stedet ønsker jeg å synliggjøre og
diskutere de to posisjonene som er premissleverandører for debatt og beslutningsprosesser om regulering av prostitusjon.
Uenigheten blant feminister når det gjelder
analyser og politiske tiltak relatert til sexarbeid, er nært knyttet til seksualitet og moral.
Det er også et stort problem at mange forskere
ofte er ukritiske til de ideologiske debattene og
retorikken som er dominerende i film, medier,
politikk og den offentlige debatt.
Et eksempel på dette har prostitusjonsforskeren May-Len Skilbrei satt fokus på. Hun
viser hvilken status som enestående sannhetsvitne om trafficking den svenske filmen Lilja 4ever av Lukas Moodyson har fått.1 Moral,
myter, skam og høyst konvensjonelle diskusjoner rundt seksualitet, gjør prostitusjon til et
meget vanskelig håndterbart emne. Elementære innsikter som at verken de prostituerte, bakmenn, kunder, politikere eller medierepresentasjoner kan tjene som «objektive» representasjoner eller sannhetsvitner, forsvinner ofte som
dugg for solen.
To hovedposisjoner
Prostitusjon er et tema som har ført til skarpe
skiller mellom feministiske grupperinger og
mellom teoretiske posisjoner.2 Debattene om
prostitusjon er del av en mye større diskusjon
samtiden
om seksualitet som har skapt dype skillelinjer
innen feminismen. 1980- og 90-tallets «sex-kriger», der forskjellige tilnærminger til sensurering av pornografi sto sentralt, er ennå ikke
«løst». De såkalte sex-positive feministene har
særlig engasjert seg mot sensur av pornografi. I
Norge er det ingen feministiske grupperinger
eller organisasjoner som har jobbet for seksuell
ytringsfrihet på pornografiens vegne. Noen forskere, blant andre Agnes Bolsø, Marit Synnevåg, Harriet Bjerrum Nielsen og jeg selv, har
skrevet om pornografi med utgangspunkt i et
kjønnsperspektiv eller feministisk engasjement.3 De såkalte radikalfeministene er i Norge
særlig representert ved de kvinnepolitiske
organisasjonene Kvinnefronten og Ottar.
De sex-positive feministene har gjerne
beskyldt radikalfeministene som fronter antipornografi-kampanjer for å tillate feminismen
å bli alliert med konservative og puritanske
politiske krefter. For eksempel har Kvinnefronten og Ottar ved flere anledninger inngått samarbeid med Kristelig Folkeparti for å bekjempe
pornografiske ytringer. De sex-positive som er
tilhengere av ytringsfrihet på seksualitetens
område, blir derimot gjerne anklaget for å støtte den kommersielle sexindustrien og dens stereotype representasjoner. I boka Sex, løgn og
videofilm fra 2003 viser Kjetil Rolness hvordan
denne gjensidige posisjoneringen kommer til
uttrykk i den norske debatten siden 1970-tallet
og fram til i dag.
Prostitusjon er et viktig «case» på seksualitetens område ettersom de ofte radikalt forskjellige standpunktene i prostitusjonsdebatten
illustrerer hvordan feminismens forståelse av
prostitusjon, seksualitet samt kvinner og
menns deltakelse i denne sosiale og kulturelle
praksis, er avhengig av teoretisk og ideologisk
utgangspunkt. Resultatet er grunnleggende forskjellige konklusjoner.
I Norge har vi en aktuell debatt for og mot
kriminalisering av sexkjøpere. Jeg kommer
som nevnt bare til å tangere konkrete norske
forhold og lovforslag, ettersom mitt ærend er å
vise til hvilke ideologiske og teoretiske hoved-
3 2005
29
posisjoner som danner premissene for diskusjonene. Hvilke tenkemåter som får gehør og
gjennomslag i forskning, offentlighet og politikk er helt avgjørende for hvilke politiske, juridiske, finansielle og hjelpemessige tiltak som
settes inn overfor prostitusjon.
Den radikalfeministiske posisjon
Prostitusjon er rett og slett blitt forstått som
kroneksemplet på kvinners betingelser under
patriarkatet – et graverende bevis på mannlig
dominans på seksualitetens område. Det er
særlig det radikalfeministiske perspektivet som
har målbåret denne forståelsen. Et sitat fra den
kjente britiske statsviteren Carole Pateman
illustrerer denne posisjonen:
Prostitution remains morally undesirable (…)
because it is one of those most graphic examples
of men’s domination over women.4
Hovedforståelsen i den radikalfeministiske
posisjonen er at alle former for prostitusjon
konsekvent innebærer vold mot kvinner.5 Dette
er en kritikk av prostitusjon ikke bare som
enkeltstående sosial interaksjon, men av selve
forestillingen om å kjøpe sex som anses å være
uatskillelig vevd sammen med det heteroseksuelle systemet, mannlig makt og privilegier.
Dette påvirker i like høy grad de prostituertes
egne vurderinger. Skilbrei viser i sin forskning
til hvordan hennes informanter i prostitusjonsmiljøet har internalisert offerfortellingen:
For eksempel kritiserer gateprostituerte innendørsprostituerte fordi de selger sex uten å være
heroinslaver. Den som velger å ligge med menn
mot penger uten rusavhengighet er den virkelige
hora.6
Den akademiske radikalfeministiske posisjonen har vært premissleverandør for argumentene til både den politiske aksjonismen og
politiske tiltak rettet mot prostitusjon. I
mange vestlige land som USA, Sverige og
Norge, eksisterer det aksjoner og kampanjer
30
samtiden
3 2005
rettet mot det politiske og juridiske system for
å få gjennomslag for at prostitusjon innebærer brudd på kvinners menneskerettigheter.
Målet er samtidig å viske ut det som blir ansett
for å være en falsk distinksjon mellom tvungen og frivillig prostitusjon. I Sverige lyktes det
i 1998 å få gjennomslag for kriminalisering av
kjøp av seksuelle tjenester.7 Mot denne bakgrunn kan man hevde at en av fordelene med
en radikalfeministisk forståelse av prostitusjon som undertrykkelse av kvinner, er at den
kan fungere som en effektiv plattform for
handling.
Organisasjoner og politikere i Norge har
arbeidet for samme mål uten foreløpig å ha
nådd fram. I Norge er det i hovedsak prostitusjonstiltakene Pro Sentret og Kirkens Bymisjon
som har markert seg mot kriminalisering. Forkjempere har vært de som organiserer seg i Nettverket mot prostitusjon og handel med
kvinner: Ottar, Kvinnefronten, FOKUS, Norsk
Kvinnesaksforening, Krisesentersekretariatet,
Tana kommune og Likestillingssenteret. I 2004
ble det klart at den sittende regjering går mot
kriminalisering. Til Morgenbladet sa justisminister Odd Einar Dørum:
Regjeringen mener at vi ikke kan løse sosiale
problemer gjennom straffeloven. Vi ønsker derfor
at utfordringen med prostitusjon skal løses med
sosialpolitiske virkemidler. Men jeg vil minne om
at det i dag er straffbart å kjøpe seksuelle tjenester av mindreårige under 18 år, vi har en streng
hallikparagraf og forbud mot menneskehandel.
Men vi er redde for at en kriminalisering ville gjøre
det vanskeligere for kvinner som er i en problematisk situasjon fra før av.8
Radikalfeministene vil kunne hevde at Dørum
her målbærer en posisjon som fører til aksept
av dagens situasjon og toleranse for heteroseksuelle maktforskjeller. Samme kritikk er blitt
rettet mot mer abstrakte såkalt postmoderne
teoriers relativisme som jeg – sammen med kritikken av den radikalfeministiske posisjonen –
diskuterer.
Den postmoderne
og postkoloniale posisjon
Det er blitt hevdet at den radikalfeministiske
posisjon går på bekostning av kvinners handlingsfrihet og unngår å ta høyde for kompleksiteten og motsigelsene i analyser av kjøp og
salg av seksuelle tjenester. Den radikalfeministiske retningen tematiserer i mindre grad historiske og geografiske forskjeller og variasjoner
i prostitusjon og den strukturerende rolle kultur, klasse og etnisitet spiller.9 Kritikere hevder
også at teorier om mannlig dominans fastlåser
seksualitetens og prostitusjonens betydning.
Radikalfeministisk forståelse av prostitusjon
bekrefter dermed rådende forståelser av seksualitet som noe som ideelt sett (om den ikke var
undertrykt av patriarkatets menn), eller i sin
«autentiske» form eksisterer utenfor maktrelasjoner. Dette er en utopisk forståelse av seksualitet som noe iboende godt. Modernitetens konstruksjon som skiller arbeidet (den offentlige
sfæren) fra relasjoner, intimitet og seksualitet
(privatsfæren), blir også bekreftet i denne posisjonen.
Prostitusjon utfordrer nemlig på en nokså
radikal og provoserende måte privat-offentligdualismen. Prostitusjon kan ikke overbevisende
defineres som verken ensbetydende med en
offentlig kommersiell transaksjon eller ensbetydende med virkeliggjøring av privat lyst.10
Debattene om prostitusjon viser til dypfølt
ambivalens angående kvinner som overskrider
den farlige barrieren mellom det private og
offentlige på seksualitetens område.
Slik er det mulig å hevde at kriminalisering
av seksuelle tjenester innebærer forsøk på å
tvinge tilbake offentlige elementer i prostitusjonen til den private seksualitetens sfære. På
denne måten opprettholdes det symbolske skillet mellom økonomi, makt og seksualitet.11
Samme retorikk er ofte brukt i kampen mot
pornografi. Her er ofte argumentasjonen at
seksualitet, som er knyttet til intimitet, følelser
og identitet, tilhører det private og blir «besudlet» av offentlighet, kommersialisme og distanse.
samtiden
Selv om menn også selger sex til både menn
og kvinner, eksisterer det lite forskning på
denne gruppen. Dette henger antakelig sammen med at mannlige sexselgere bryter med en
rekke gjeldende forestillinger om prostitusjon
og kjønn – hvem som er kjøper, selger, i offerposisjon eller maktposisjon og så videre. Det
samme gjelder kvinnelige prostituerte som selger seksuelle tjenester til kvinner eller kvinner
som er kunder av mannlige eller kvinnelige
prostituerte. Sosiolog Agnes Bolsø viser i sin
avhandling hvordan den lesbiske sexkjøperen
og den lesbiske selgeren av seksuelle tjenester
radikalt bryter med en rekke oppfatninger –
særlig den som knytter seksualitet til romantikk.12
Den kanskje mest innlysende kritikk av
radikalfeministiske teorier om universell
mannlig undertrykkelse berører den utbredte
antagelsen om den prostituerte som «skadet»
eller et offer. Dette ståstedet utelukker muligheten for å gå inn i prostituertes egne debatter
som hevder en annen erfaring og forståelse.
Denne spenningen kommer levende til uttrykk
i motbevegelser blant prostituerte i Vesten, som
har begynt å organisere seg i International
Union for Sex Workers (IUSW). På den første
Congress of whores i 1989 kalte de seg for «feminists in exile» Jf. Carole Pateman 1983, 1988,
Catherine MacKinnon 1989 og Andrea Dworkin 1989.13
Det er også kommet støtte til de prostituerte
fra dem som motsetter seg dominerende normer for hva som skal gjelde som legitim seksuell atferd og lystformer. Denne kritikken kan
forstås ut fra den mangel på forståelse deler av
feminismen har hatt overfor prostituerte og
seksuelle praksiser som ikke er legitimert via
vestlige og særlig nordiske verdier om likestilling, gjensidighet og familieverdier. De prostituerte deler en felles erfaring av å delta i seksuell interaksjon utenfor grensene av legitime
heteronormative ekteskap, samliv, monogami
og den private sfærens beskyttelse.
Prostituertes fortellinger om prostitusjon
som uttrykk for seksuelt mangfold og økono-
3 2005
31
misk frihet er imidlertid heller ikke uproblematisk. Prostitusjon er en meget flertydig praksis ettersom den på den ene siden er en aktivitet som utfordrer grensene for legitim seksualitet, samtidig som den kan være uttrykk for
en aktivitet som styrker dominerende normer
for heteroseksualitet og tradisjonell kvinnelighet.14
Den prostituerte: offer eller aktør?
Forskning inspirert av poststrukturalistisk
teori har utviklet en mindre normativ tilnærming enn de radikalfeministiske teorier eller de
prostituertes egne «frigjøringsfortellinger». De
prostituertes rettigheter blir ikke formulert
som et uttrykk for seksuell lyst, men som en
strategisk rettighetsbevegelse som har som mål
å motsette seg de juridiske lovenes strukturerende rolle.15 Det er for eksempel foretatt
undersøkelser som fokuserer på de sosioøkonomiske prosessene som leder kvinner inn i
prostitusjon uten dermed å betrakte prostitusjon som en essensielt undertrykkende praksis
eller som uttrykk for seksuell frihet eller subversivitet.16
Et annet problem som har blitt påpekt er at
i forsøket på å redde så mange som mulig fra
«trafficking» (handel med kvinner), blandes
begrepene «trafficking» og «transnasjonal prostitusjon» ukritisk sammen. Dermed skapes det
én dominerende fortelling om alle kvinner og
migranter som arbeider i sexindustrien. Denne
fortellingen kan ha stigmatiserende og diskriminerende konsekvenser slik vi har sett i Finmark, der russiske kvinner nærmest er blitt et
synonym for prostituerte, selv om det i høy
grad er voksne, utdannede kvinner med barn
som kommer fra den russiske siden av grensen.
En norsk rapport av Britt Kramvig og Kirsten Stien viser blant annet at de dominerende
fortellingene og stereotypiene om russiske prostituerte og umoralske norske menn, står i
veien for mer nyanserte fortellinger om relasjonen mellom norske menn og russiske kvinner
som ikke bare handler om eller kan fortelles
innenfor premissene til prostitusjonsdebatten.17
32
samtiden
3 2005
Kritikken mot dominerende perspektiver i
diskusjonen om transnasjonal prostitusjon må
også ses i sammenheng med feministisk postkolonial kritikk. Feministisk teori og forskning er
blitt kritisert for å ignorere ikke-vestlige
kvinner, deres erfaringer og ressurser slik de
kjente postkoloniale teoretikerne bell hooks og
Gayatri Chakvrovorty Spivak har formulert
det.18 Stereotypiene om tredje verdens kvinner
stemmer ikke, de befinner seg i realiteten i
mangfoldige situasjoner som involverer forskjellige nivåer av frivillighet og tvang. Det gjør
det vanskeligere å foreslå enkle løsninger. Likeledes er det gjentatte fokuset på kjøp av sex
som voldsutøvelse blitt utsatt for kritikk. Den
«hjelpeløse» prostituerte kvinnen fra den tredje
verden blir posisjonert som den som trenger å
bli reddet i kolonial stil. Skilbrei beskriver situasjonen på denne måten:
Forventning om lidelse preger forskning, politikk
og journalistikk på prostitusjonsfeltet: Sier en
kvinne at hun har det greit i prostitusjonen, tviler
vi på hvert ord hun sier. Sier hun at hun er utsatt
for moderne slaveri, sluker vi hvert ord. Forventningene om lidelse blir derfor en viktig ramme for
aktørene egne fortellinger om prostitusjonen.
Kvinner som møter hjelpeapparatet, er klar over
motstanden de vil møte hvis de ikke skylder på
prostitusjonen for at det gikk dem dårlig. Og
kvinner som kommer tilbake til hjemlandet etter
å ha solgt sex i et annet land, sier at de blir lurt inn
i det. Selvfølgelig gjør de det.19
Rikdommens behagelige valgfrihet
Dette bildet av transnasjonal prostitusjon har
tjent som en effektiv metafor for å fremme spesifikke feministiske interesser og politiske
intervensjoner. Når tredje verdens kvinner i
hovedsak blir presentert som undertrykt og
marginalisert, innebærer det å sette likhetstegn
mellom valgfrihet og rikdom på den ene side,
og tvang og fattigdom på den annen. Dermed
mangler det et diskusjonsrom som verdsetter
kvinners valg når de er konfrontert med
begrensede økonomiske muligheter.20 Det er
ingen hemmelighet at feminismen og feministisk forskning internasjonalt har tatt utgangspunkt i og fremmet interessene og behovene til
vestlige, hvite, heteroseksuelle middelklassekvinner. Disse har i egenskap av aktivister, politikere, byråkrater og forskere utformet agendaen for likestillingspolitikken og statsfeminismen og lagt premissene for hvordan prostitusjon skal forstås og hvilke tiltak som er legitime.
Kvinner fra den tredje verden, som på diverse måter arbeider innen transnasjonal sexindustri, overskrider kulturelle og geografiske
grenser. Ifølge den britiske prostitusjonsforsker Jane Scoular kan de dermed også betraktes som subjekter som setter seg til motverge.
De utfordrer ofte ekstremt undertrykkende
rammer og patriarkalsk kontroll innen familien og foretar økonomiske valg og sosial mobilitet, selv om mennesker fra Vesten ikke aksepterer dette som akseptable valg. Innenfor en
slik forståelse er den prostituerte ikke et fritt og
upåvirket subjekt, men en samtidighet av subjektposisjoner som er formet av voldserfaringer, fattigdom, rasisme og marginalisering.
For å fatte noe av kompleksiviteten i transnasjonal prostitusjon, er det presserende behov
for differensierte og ikke-dualistiske maktbegrep. Det er nødvendig for å utfordre det universaliserende premisset om at menn undertrykker kvinner og at kvinner er deres ofre.
Kjønn og seksualitetsrelasjoner bør analyseres
i sin lokale og partikulære kontekst der posisjoner som kjønn, seksualitet, etnisitet og klasse må forstås i relasjon til hverandre. Dermed
skapes et diskusjonsrom og nye former for
kunnskap som utfordrer fristelsen som ligger i
å anse makt som en overveldende kraft som så
og si sluker subjektet eller betrakter den prostituerte som et universelt offer.21
Formålet med feministisk kunnskapsproduksjon på seksualitetens og prostitusjonens
område handler ikke om å avgjøre om seksualiteten eller prostitusjonen er frigjørende eller
undertrykkende. Det handler heller om å
undersøke på hvilke måter seksuelle handling-
samtiden
er og seksuelle relasjoner ordnes og organiseres
i dag og hvordan samfunnet ønsker å regulere
dette.
Hvis det skal la seg gjøre, trenger vi analyser
3 2005
33
av de politiske, ideologiske og moralske tenkemåtene som er premissleverandører for forskernes posisjoner og de politiske aktørerenes
avgjørelser.
•
Litteratur
Bolsø, Agnes: Power in the Erotic; Feminism and Lesbian
practice, i Skriftserie, 2/2002, Senter for kvinne- og
kjønnsforskning, NTNU 2002.
Bolsø, Agnes: «Pornografi og feministisk kritikk», i
Kvinneforskning, 1/2003, s. 47-61.
Intervju med Odd Einar Dørum, Morgenbladet, 17.12.04.
Dworkin, Andrea: Pornography: Men Posessing Women,
Plume, New York 1989.
hooks, bell: Feminist Theory from Margin to Center, South
End Press, Boston 1987 (1984).
Kapur, Ratna: «Post Colonial Economies of Desire: Legal
Representations of the Sexual Subaltern», i Denver
University Law Review 78 (4), 2002, s. 855-885.
Kramvig, Britt og Stien, Kirsten: Grenseløs verdighet? Rapport 7, NORUT Finmark, Alta 2002.
MacKinnon, Catharine: Towards a Feminist Theory of the
State, Harvard University Press, Cambridge, MA 1989.
McClintock, Anne: «Screwing the System: Sexwork, race
and the Law», i Boundary, 19 (2), 1992, s. 70-95.
Mühleisen, Wencke: «Postfeminisme, sex og pornografi
på film. Med roadmovien Baise-Moi som eksempel», i
Kvinneforskning, 1/2004, s. 23-43.
Nielsen Bjerrum, Harriet: «Feminister og pornografi» i
Nytt Norsk Tidsskrift, 2/1998.
O’Neill, Maggie: Prostitution and Feminism: Towards a
Politics of Feeling, Polity Press, Cambridge 2001.
Pateman, Carole: «Defending Prostitution: Charges
against Ericsson», i Ethics, 93/1983, s. 561-565.
Pateman, Carole: The Sexual Contract, Polity Press, Cambridge 1988.
Pheterson, Gail: A Vindication of the Rights of Hores, Seal
Press, Seattle, WA 1989.
Rolness, Kjetil: Sex, Løgn og videofilm. Et usladdet oppgjør
med mytene om porno, Aschehoug, Oslo 2003.
«Sexkjøp i Sverige og Nederland» Rapport for Justis- og
politidepartementet, 2004.
Scoular, Jane: «The ‘Subject’ of Prostitution. Interpreting
the Discursive, Symbolic and Material Position of
Sex/Work in Feminist Theory», i Feminist Theory, vol.
5 (3), 2004, s. 343-355.
Skilbrei, May-Len: Når sex er arbeid, Pax, Oslo 1998.
Skilbrei, May-Len: «Lilja 4-ever er bare en film!», i Kvinneforskning, 4 (3), 2003, s. 69-75.
Spivak, Gayatri Chakravorty (red.) Donna Landry og
Gerald MacLean: The Spivak Reader: Selected Works of
Gayatri Chakravorty Spivak, Routledge, New York
1996.
Synnevåg, Marit: Pornografi, Tapir akademisk forlag,
Trondheim 2002.
Zatz, Noah: «Sex Work/Sex Act: Law, Labor and Desire
in Constructions of Prostitution» i Signs, 22 (2), 1997,
s. 277-308.
Noter
1. Skilbrei, 2003.
2. Jeg baserer meg i denne artikkelen på en god oversikt over prostitusjonsforskningen og de ulike retningene: Jane Scoular 2004.
3. Bolsø 2003, Synnevåg 2002, Bjerrum Nielsen 1998,
Mühleisen 2004.
4. Pateman 1983, s. 56.
5. Jf. Carole Pateman 1983, 1988, Catherine MacKinnon
1989 og Andrea Dworkin 1989.
6. Skilbrei 2003, s. 72.
7. Lag 1998:408 om förbud mot köp av sexuella tjänester, iverksatt 1.1.99. Jf. Rapporten «Sexkjøp i Sverige
og Nederland», Justis- og politidepartementet, 2004.
8. Dørum, 17.12.04, intervju i Morgenbladet.
9. Jf. Skilbreis forskning i Norge som med bakgrunn i
norske forhold har kritisert universalistiske holdninger til den prostituerte som offer og har kartlagt
prostitusjon i Norge (Skilbrei 1998, 2003).
10. Zatz 1997, s. 303.
11. McClintock 1992, s. 73.
12. Bolsø 2002.
13. Pheterson 1989, s. 17.
14. Scoular 2004, s. 348.
15. Zatz 1997, s. 301.
16. O’Neill 2001.
17. Kramvig og Stien 2002.
18. hooks 1987 og Spivak 1996.
19. Skilbrei 2003, s. 72.
20. Kapur 2001, s. 869.
21. Scoular 2004, s. 352.
Nina Dessau
Norge på
full fart vekk
fra det norske
Forandringene i den norske kulturen går fort og de er ikke nøytrale. Når politiske kamper tilsløres med fiksjonen om en nøytral «norsk» dynamikk i den
«norske kulturen», fører det blant annet til at innvandrere bes om å ta til seg
virkeligheten slik den defineres av makthaverne.
Vi presenteres for framtidsalternativer hvor
felleskapsfølelser settes opp mot hvor mye
forskjellighet «vi» skal tillate. Dermed tilsløres
reelle interessefellesskap, blant annet de mektige politiske interessene som endrer innholdet i de mest allmenne verdier, både nasjonalt
og internasjonalt.
Stortingsmelding nummer 49 (2003–04),
«Mangfold gjennom inkludering og deltakelse
– Ansvar og frihet», tar utgangspunkt i Regjeringens felles erklæring som fastslår at politikken må fremme individets muligheter til å
foreta selvstendige valg: ja til mangfold, ja til
individuell frihet. Samtidig finnes det «spilleregler som alle må følge, herunder felles lover
og regler». Hva vil en jurist si til dette? Vi stiller knapt spørsmålet lenger, for vi er vant til å
bli avkrevd tilslutning til udefinerte kjøreregler som ikke finnes i noen lærebok, men
som forventes fulgt av alle.
Ulikt fordelt makt
Forsøkene på avklaring i meldingen er dessverre ikke særlig avklarende, selv om meldingen prisverdig nok vedkjenner at «diffuse
mål om tilpasning underslår for eksempel at
makten ikke er likt fordelt i møtet mellom
nyinnvandrede grupper, mindretallsgrupper
og samfunnsflertallet».
I innvandringsdebatten har vi vært vant til
at «våre verdier», egne velpussede idealforestillinger settes opp mot andres verste praksis,
«deres kultur». Delvis som et korrektiv til
samtiden
dette, er det blitt forklart på ymse vis at den
norske kulturen ikke var uforanderlig, at den
tvert imot var og er i stadig forandring.
Den nevnte meldingen presiserer at forståelse av kultur som stivnet og uforanderlig kan
«låse folk fast i kulturelle båser som den
enkelte ikke slipper ut av». Og «å vise til
rådende tradisjoner og skikker, og kreve lojalitet til dem, kan brukes som hersketeknikk
innenfor alle miljøer, sosiale og kulturelle fellesskap. Regjeringen har en dynamisk kulturforståelse.»
Det er meget positivt at Regjeringen anerkjenner at «kulturen» og «verdier» er i stadig
forandring. Men i den grad det er en slags
konsensus rundt bestemte «verdier» på et
bestemt tidspunkt, er dette et resultat av
bestemte maktforhold over tid, og maktkamper som pågår hver dag.
De forandringene i den norske kulturen vi
har opplevd de siste årene, går stort sett vekk
fra idealforestillingene om «det norske».
Forenklede og svært positive felles forestillinger om for eksempel fellesskap, fred, frihet,
likhet, renhet og natur, får større og større
avstand til virkeligheten. Jo større avstand
mellom fasade og virkelighet, desto vanskeligere blir det å få det hele til å stemme. Det kan
for øvrig være en viktig årsak til mange nordmenns angstfulle forhold til sitt eget nasjonale selvbilde.
Ikke bare norske verdier
Verdiene jeg har nevnt her – fellesskap, fred,
likhet, renhet, natur – er sentrale i den norske
forestillingsverden, men de er selvfølgelig
ikke bare norske. De har beveget mennesker
til alle tider og alle steder. Slik sett har vi
mennesker noe helt sentralt felles. Rettferd,
fred, renhet og fellesskap er ikke universelle
verdier på den måten at alle oppfatter dem
likt, har erfart dem likt, ønsker seg dem likt
eller vil arbeide for dem på samme måte. Men
kjernen i dem gjenfinnes i ulike religioner,
sentrale aspirasjoner og håp, i etiske forestil-
3 2005
35
linger og påbud som på forskjellige måter
uttrykker at vi mennesker har et ansvar – for
fellesskapet, for freden, for rettferden, for det
naturlige livsgrunnlaget som vi alle er
avhengige av.
En rekke andre kjerneverdier som mot,
skjønnhet, åndelighet, humor og gjestfrihet
har også appell på tvers av epoker og landegrenser, men nevnes sjelden som typisk norske. Jeg skal her kommentere de «typisk norske», og begynner med fellesskap.
Fellesskap og forskjeller
«Noe må være felles», står det i stortingsmeldingen. Det er et besnærende utsagn: Sier man
til en forsamling «Noe må være felles», gjerne
med en viss inderlighet, nikker alle anerkjennende. Det er så opplagt at vi knapt legger
merke til at vi samtidig blir fortalt at vi kanskje
ikke har noe felles, at det er en mulighet for at
store grupper mennesker ikke har noe felles.
Et sterkt utsagn, med andre ord, men derfra
følger logisk nok nødvendigheten av «å tilrettelegge for at det utvikler seg et visst sosialt
‘lim’ i samfunnet», som det står i meldingen.1
At det utvikler seg et visst sosialt lim i det
norske samfunnet? Jeg skulle tro de fleste av
oss allerede er limt temmelig godt sammen –
om vi ikke er limt fast. Det uttrykte behovet
for lim må sannsynligvis settes i sammenheng
med svekkelsen av de gamle fellesskapsbåndene. Når noen fellesskap brytes ned er det
naturlig å stille spørsmål om hva som gjenstår
eller hvilke nye bånd som bør skapes.
Meldingen gjengir med fornuftige forbehold de etter hvert forterpede og stereotypiserende betraktninger om et «vi-samfunn» som
prioriterer fellesskap, og et «jeg-samfunn»
som fokuserer på individet. «De» – innvandrerne – er et «vi-samfunn», «vi» – nordmenn,
moderne samfunn – er et «jeg-samfunn». «De»
er et vi-samfunn med fellesskap, «vi» skal
være «jeg-’er». Men jeg’ene skal være limt
sammen, for ellers faller samfunnet fra hverandre. Ut med fellesskap, inn med sosialt lim.
36
samtiden
3 2005
Disse spørsmålene er helt sentrale både i
meldingen og i inkluderingsspørsmål generelt. Betraktningene om jeg- og vi-samfunn er
lite fruktbare i denne sammenhengen, selv
om de på et visst plan reflekterer en viss realitet, ikke minst fordi innholdet i det vi forstår
med «individ» og «fellesskap» også er i stadig
endring.
Få er individer …
Jeg kan ikke motstå fristelsen til å fortelle om
det svaret jeg fikk da jeg skulle søke Postbanken om et lån i euro: «Det er det bare individkunder som får». «Individ» etter bankens definisjon var den som tjente et minimum av 800
000 kroner i året og lånte minst en million.
Dette er også norsk kultur i forandring.
Ikke mange etniske nordmenn er individer
etter denne definisjonen, og enda færre innvandrere. Dagbladet gir oss en annen dagsaktuell definisjon av individet: «Du er en vare»,
du må «se på deg selv som en vare du skal
selge». «Du må rett og slett bli mer egoistisk,
sier ekspertene.»2 Samme dag skriver Dagsavisen omtrent det samme under vignetten
«Hvordan bygge nettverk» for å lykkes i livet.
Det første rådet: «Valg av ektefelle er et av de
viktigste nettverksvalg du gjør.» Svært gammelt nytt – det var ut fra en lignende tankegang at våre forfedre arrangerte sine barns
ekteskap. Dagsavisens artikkel erstattet bare
fellesskapet med nettverket – et maktverktøy
på godt og ondt.
Ulike former for fellesskap i det norske
samfunnet har gjennomgått store endringer
på kort tid, og det helt uavhengig av innvandringen. Ordet «fellesskap» brukes fremdeles i
den norske debatten, men innholdet endres
gjerne. Et eksempel: Jan Tore Sanner, leder av
Høyres programkomité, ble sjokkert over at
Arbeiderpartiets nestleder påsto at «Høyre
svekker fellesskapet ytterligere». Han tok
kraftig til motmæle og fastslo at «Høyre styrker fellesskapet» i en artikkel på 19 linjer.
Hele 17 av disse linjene handlet om skattepo-
litikk.3 Jeg er uenig i Høyres skattepolitikk,
men mitt poeng her er noe helt annet: For en
generasjon siden ville de fleste ha stilt seg
uforstående til at det ble satt likhetstegn
mellom «fellesskap» og «skattepolitikk». Vi
har blitt vant til at begrepene «norsk fellesskap» og «norsk økonomi» brukes om hverandre, men da tømmes ordet fellesskap for en
stor del av sitt innhold. Dermed må man
begynne å snakke om «sosialt lim».
Dette er bare ett eksempel – andre har
beskrevet mer utfyllende den oppsmuldringen av fellesskap vi har opplevd i det tjuende
århundret. Det burde ikke forundre noen at
det oppstår et tomrom når «fellesskap» settes
på den unorske siden, som også er den uønskede siden. Jeg tviler på at alt snakket om
«sosialt lim» vil fylle det tomrommet.
Særnorske aspekter ved ulikheten
Meldingen nevner flere ganger «velferdsstatens likhetsskapende tradisjoner»: «Likhetsidealet har likevel vært sentralt i samfunnsbygging og nasjonal selvforståelse. Mange
institusjoner har forsterket og understreket
likhetsorienteringen». Men dagens realiteter
er økende inntektsforskjeller mellom fattige
og rike. Dette strider selvfølgelig mot idealet
om likhet. Likhet som idealforestilling består,
mens det samtidig utvikler seg en norsk kultur hvor sosial ulikhet gjør seg mer og mer
framtredende – ikke som resultat av en nøytral
utvikling – men av en lang rekke politiske og
økonomiske beslutninger, fattet av mennesker
både i og utenfor Norge.
Denne utviklingen – inkludert reformene
som fører til større sosial ulikhet – er ikke
særnorsk, den er et globalt fenomen. Men det
finnes også særnorske aspekter ved ulikheten.
Stortingsmeldingen om folkehelsen, som
ble lagt fram i 2003,4 konstaterer at graden av
sosial likhet i form av utdanning og tilgang til
helsetjenester er høy i Norge. Det er som kjent
liten grad av ulikhet i nordmenns inntekter.
(De siste inntektstallene fra Statistisk sentral-
samtiden
byrå viser imidlertid at forskjellene mellom
rik og fattig er blitt betydelig større. I 2003
hadde den rikeste tidelen av befolkningen sju
ganger så stor inntekt som den fattigste tidelen, mot fem ganger så stor bare ti år tidligere.)
Stortingsmeldingen om folkehelsen konstaterer videre at høy grad av sosial og økonomisk
likhet i Norge går hånd i hånd med store forskjeller i helse og selvopplevd velferd. De sosiale forskjellene er små, men helseforskjellene
er faktisk mye større enn man skulle vente når
man sammenligner med andre land. Å ha lav
sosioøkonomisk status i England eller Spania
har mindre negativ effekt på helse og levealder
enn lav status i Norge. Med andre ord: Å ha lav
status er farligere for helsa og livet i Norge enn
i andre land. Det er for eksempel betydelige
forskjeller i helse og levealder mellom ulike
bydeler i Oslo, og befolkningen i Oslo indre øst
har en forbausende dårlig helsetilstand. Personer i de lavere lag i det norske samfunnet lever
mye kortere enn i de mer privilegerte lagene.
Disse forskjellene blir større, mener LO: De
lavtløntes alder øker saktere enn gjennomsnittet, det vil si at de betydelige forskjellene vi ser
i helse og levealder i Norge holder på å bli
enda mer betydelige.5
Små sosiale og økonomiske forskjeller kan
få stor betydning for et menneskes liv og livslengde. Men hvorfor skiller akkurat Norge seg
ut?
Stortingsmeldingen om mangfold og inkludering tar ikke opp dette problemet. Tvert
imot, den kommer med en påstand som utpeker opplevde forskjeller som selve årsaken til diskriminering: «Det er større fare for at enkeltpersoner og grupper møter usaklig forskjellsbehandling når befolkningen har store synlige og usynlige forskjeller, enn i mer homogene samfunn».
Dette er egentlig en ren påstand. Hva som
utgjør store forskjeller er et spørsmål om perspektiv. Hvor synlige forskjellene er kommer
an på hvem som ser, med hvilket blikk, fra
hvilken vinkel.
3 2005
37
Forskjeller gir seg gjerne større utslag i
Norge enn i andre land, det gjelder ikke bare
helse og livslengde. Det hadde nok vært rimeligere å si at «I mer homogene samfunn har
man større trening i å gjøre mye ut av små
forskjeller» – når man først valgte å komme
med svært generaliserende påstander.
S eller sj?
Å gjøre det meste ut av de forskjeller som finnes er en mangefasettert prosess. Å sette «oss»
opp mot «dem» er en klassiker innenfor genren, og til dette bruk er shibbolethene gode å
ha. Ordet shibboleth brukes av lingvister og
samfunnsvitere for å betegne et lingvistisk
passord som identifiserer noen som medlem
av en bestemt gruppe, og bredere om enhver
praksis og ethvert kjennetegn som brukes til å
inkludere eller ekskludere personer fra en
bestemt gruppe. Det kan være interessant å gå
tilbake til kilden, i dette tilfelle Bibelen: To
semittiske stammer, efraimittene og gileadittene, bekjemper hverandre. Gileadittene
vinner og hindrer taperne i å flykte. Men de to
stammene er så ekstremt like, at mennene
bare kan skilles fra hverandre etter hvordan
de uttaler enkelte ord. Slik fortelles historien i
Dommernes Bok:
Når det skjedde at en efraimitt på flukt
sa: «La meg få dra over!»
sa mennene fra Gilead til ham: «Er du en efraimitt?».
Hvis han da sa: «Nei», sa de til ham: «Så si sjibbolet!».
Men han sa: «Sibbolet», for han kunne ikke uttale det riktig.
Da grep de ham
og drepte ham
ved vadestedene over Jordan.
Der falt det den gangen førtito tusen efraimitter.
Denne historien forteller noe viktig: Det går
alltid an å finne en forskjell, uansett hvor like
menneskene er. Det er bare å satse på akkurat
38
samtiden
3 2005
det. Men det var ikke s eller sj, shibbolethen –
den eneste merkbare forskjellen mellom disse
menneskene – som var årsaken til blodbadet.
Her er det overhodet ikke snakk om språkstrid eller målsak. Den omtalte forskjellen var
helt uvesentlig i forhold til massedrapet, den
ble bare brukt som et verktøy for å sette skillet mellom «oss» og «dem» – i dette tilfelle
mennesker som var nesten like, men kjempet
om makt og bestemte interesser som i dag er
glemt av alle bortsett fra noen få bibelkjennere.
Mange innbyggere i det homogene Norge
synes å være svært godt trent i å gjøre det
meste ut av både de forskjellene de ser og dem
de ikke ser, men er blitt fortalt om – «synlige
og usynlige forskjeller».
Skolen gjenskaper sosiale forskjeller
Det påvirker nok også den norske skolen. En
rekke studier bekrefter på forskjellig vis den
norske skolens særegne og varige evne til å
gjenskape sosiale forskjeller. Stortingsmeldingen skriver at Norge plasserer seg «i et
midtsjikt i Europa når det gjelder skolens
evne til å utjevne sosiale forskjeller gjennom
skolegang». Stig Martin Solberg, seniorrådgiver i Utdanningsdepartementet, forteller at
«der er vi blant de dårligste i verden».6 Antakelig befinner vi oss et eller annet sted
mellom «midtsjikt» og «dårligst i verden»,
altså er det åpenbart rom for forbedring.
Regjeringen vil forbedre skolens evne til å
utjevne sosiale forskjeller blant annet «ved å
analysere nærmere hva som gjøres i andre
land med gode erfaringer». Dette er positivt
og bør for all del ikke glemmes. I forhold til
mange andre faktorer er som kjent den sosioøkonomiske bakgrunnen ganske avgjørende
for elevenes resultater. En skole som er dårlig
til å jevne ut sosiale forskjeller, som den norske skolen, vil også fungere dårlig for innvandrerbarn.
Den som vil finne svar på hvorfor den norske skolen er dårlig til å utjevne sosiale for-
skjeller, vil høyst sannsynlig finne bare en del
av svaret innenfor selve skolesystemet. De
kulturelle trekkene som gjør at små inntektsforskjeller i Norge gir store forskjeller i livslengde, helse og selvopplevd velferd, spiller
nok også en rolle i å opprettholde forskjellene
i skolen. Forestillingene om en nærmest «ideell» sosial likhet i Norge har stått i veien for en
reell politisk anerkjennelse av problemet.
Store kjønnsforskjeller
Det samme gjelder for en annen faktor som
spiller stor rolle i skolen – kjønn. Vi opplever
en flerårig internasjonal trend: Guttene gjør
det stadig dårligere på skolen sammenlignet
med jentene. Ifølge OECD er det bare tre land
der forskjellen mellom kjønnene er større enn
i Norge.7 Det burde ikke overraske, siden
Norge har et av de aller mest kjønnsdelte
arbeidsmarkedene i OECD-landene. Slike
funn blir ofte glemt fordi de passer dårlig med
idealforestillingen om Norge som «likestillingslandet». Men når slike store kjønnsforskjeller vedvarer i Norge i tiår etter tiår, mot
alle vanlige forventninger, må det bety at de
forskjellene som finnes får større effekt her.
De samme kulturelle trekkene kan gjøre seg
gjeldende på mange felt.
Forskjellene blir vedlikeholdt på mange
forskjellige vis. Et lite, men interessant eksempel kom fram da en fransk journalist og hennes irakiske tolk ble frigitt i juni etter å ha
vært holdt som gisler i lengre tid. Overskriftene i Aftenposten, VG, Dagsavisen og Dagbladet omtalte utelukkende den franske journalisten. Deres kilder var den franske avisa Liberation og det franske pressebyrået AFP, som i
likhet med de store franske avisene nevnte
begge gislene i tittelen, det franske og det irakiske, etter en langvarig kampanje for å få frigitt begge, med bilder av «Florence og Hussein» over alt. Man kan fundere på hva slags
mentale prosesser som pågår når norske aviser tilpasser de franske kildene til et norsk
publikum ved utelukkende å framheve den
samtiden
franske borgeren. De har i hvert fall sterkt
nedtonet hva de to gislene hadde til felles, og
i praksis støttet både det sosiale hierarkiet – en
journalist er verdt mer enn en tolk/sjåfør – og
forskjellen mellom den vestlige og den ikkevestlige – den sistes skjebne er verdt mindre
oppmerksomhet.
Spørsmålet er om innvandrere bør innrette
seg etter de kulturelle trekkene som framhever forskjellene og fører til at små forskjeller
gir seg store utslag. Bør de ikke helst vokte seg
vel for ikke å påvirkes unødig av nettopp disse
kulturtrekkene?
Utarmet frihet
En annen «typisk norsk» kjerneverdi er «frihet», som den tidligere Verdikommisjonen
mente måtte være den fremste norske verdien.
Regjeringen vil gi den enkelte frihet og
«makt over eget liv». Erna Solberg definerte
«makt over eget liv» i en kronikk med den
vektige tittelen «Menneskelig utvikling».8
Hun skrev:
Jeg tror at det å gi den enkelte makt over eget liv
skaper hjertevarme, sosial trygghet og forutsigbarhet. Større makt til den enkelte, betyr i vårt
samfunn med en omfattende offentlig sektor, å
gi den enkelte makt til å velge hvem som gir tjenesten. Brukervalg gir den enkelte makt, verdighet og selvrespekt.
Større makt til individet skulle altså i vårt
samfunn bety makt til å velge hvem som yter
oss tjenester – en ekstrem innsnevring av
«makt over eget liv», som den enkelte borger
egentlig ikke har noen som helst grunn til å
akseptere.
Meldingen inneholder for øvrig interessante og vel gjennomtenkte betraktninger om tilpasning av offentlige tjenester. Likevel blir de
sosiale ulikhetene oversett. «Hva kan hindre
likeverdige tjenester?» spørres det, og så listes
det opp: språk og kommunikasjon, ulik kulturell bakgrunn, fordommer og stereotypier.
3 2005
39
Utmerket, men «ulik sosial bakgrunn» er ikke
tatt med, selv om man vet at sosial bakgrunn
er svært viktig når det gjelder hvor stort utbytte «brukerne» får av systemet.
Fungerer ikke nøytralt
Det er et internasjonalt velkjent fenomen at
middelklassen får mest utbytte av systemene
for offentlige tjenester. «Man bør også se på
om fellestjenester og samfunnsstrukturer fungerer nøytralt, eller om de utilsiktet favoriserer
noen borgere eller støter andre bort», skriver
departementet. Men det er allerede dokumentert i et utall sammenhenger at fellestjenester
og samfunnsstrukturer ikke fungerer nøytralt.
Vi skal få frihet som brukere, men først og
fremst skal vi produsere. Også på det området
er det grunn til å spørre hvordan og hvorfor
forskjellene som eksisterer, gir seg større
utslag i Norge enn de fleste andre steder.
Direktør Trygve Nordby i Utlendingsdirektoratet viser til en stor arbeidslivsundersøkelse
som er gjennomført i 40 land, og som konkluderer med at Norge ikke kommer særlig
bra ut når det gjelder å utnytte den ressurs
som arbeidstakere med innvandrerbakgrunn
representerer. Dette må vi endre, sier Nordby,
og han spør: «Hva gjør vi for at de nye innvandrerne skal få realisert sine ressurser? Lar vi
dem gå for lut og kaldt vann i underbetalte
jobber?»9
Det er stor forskjell på å fastslå at innvandrere må komme i jobb, slik det gjøres gjentatte ganger i «debatten» og i meldingen, og å
spørre hvordan de skal «få realisert sine ressurser». Skal Norge bli bedre til å utnytte
innvandrernes ressurser må det fokuseres
tydelig på det målet – ikke bare på at «innvandrerne må komme i jobb», et uttrykk som
i tillegg får mange til å glemme at flertallet
av innvandrerne for lengst har kommet i
jobb.
Det er nok flere grunner til at Norge kommer dårlig ut når det gjelder å utnytte innvan-
40
samtiden
3 2005
drernes ressurser. Med mindre arbeidsledighet enn de fleste land skulle det egentlig være
stikk motsatt. Også her bør man spørre om
ikke de innfødtes talent for å gjøre mest mulig
ut av eksisterende forskjeller, bærer en del av
ansvaret for de dårlige resultatene. Det synspunktet meldingen bærer fram når den peker
ut opplevde forskjeller som selve årsaken til
diskriminering, går i den retning.
Renhet og skitt for alle penga
Renhet, rent miljø og natur er kjerneverdier
verden over. Det er imidlertid en sentral fellesforestilling at renhet og rent miljø er noe vi
eier i større grad enn andre, og som definerer
oss. Det stemmer på sett og vis: Norge ligger
særdeles bra an når det gjelder penger og
plass. Utgangspunktet er altså gunstig, og miljøet i Norge i relativt god stand. Det er ikke tilfelle i de mange landene hvor Norge henter
sine råvarer, eller sine billigklær og -elektronikk. Heller ikke i de landene som allerede
merker effektene av drivhusgassene som
Norge pøser så sjenerøst ut i atmosfæren.
FN og Verdensbanken presenterte nylig sin
Millennium Ecosystem Assessment, hvor 1300
ledende forskere fra 95 land beskriver systematisk og inngående hvor dårlig det står til
med jordas helsetilstand. Menneskeheten har
endret verdens økosystemer raskere og mer
omfattende de siste femti årene enn i noen
annen periode. Dette har ført til store velstandsøkninger, men de kan knapt være varige, for de har skjedd på bekostning av verdens
økologiske tilstand. Skadene som er påført
verdens økosystemer er kolossale, og har allerede betydelige konsekvenser både for en rekke
nasjonaløkonomier og for menneskenes livsgrunnlag. De vil bare forverres med den globale oppvarmingen som er i gang.
Nordmenn tar for mye plass, skrev Dagsavisen. Hadde alle i verden levd som nordmenn,
ville vi trengt tre og en halv jordklode for å
dekke ressursforbruket vårt. Utregningen plasserer Norge på en ellevteplass på «over evne»-
listen. Ser vi på forbruk av mat, fiber, tømmer
og energi, blir Norge bare slått av tre land.
Kort og godt: Det norske forbruksmønstret
er intet eksempel til etterfølgelse.
Disse temaene tas aldri direkte opp i en diskusjon om innvandring, men de tas opp indirekte: For eksempel har statsråd Erna Solberg
beklaget seg over at innvandrerne sender for
mye penger til sine familier i fattigere land,
for da blir mulighetene til å forbruke som en
gjennomsnittlig nordmann enda mindre.
Statsråden har et poeng: I dag kan den som
ikke føyer seg pent inn midt i det norske forbruksmønsteret lett bli ekskludert. Men en
inkludering som gjøres på bekostning av en
felles framtid, er ikke noen god inkludering.
Det norske forbruksmønsteret bør ikke etterstrebes, det må fornyes. Hvordan og av hvem
det kan fornyes, er en omfattende og nødvendig diskusjon.
Er man uenig i dette må man i det minste
forklare hvorfor man avviser FNs og Verdensbankens Millennium Ecosystem Assessment.
Vi kan i hvert fall ikke fortsette å late som om
«integrasjonen» var noe som skulle skje et
sted utenfor vår felles framtid.
Vi var en fredsnasjon
En annen sentral verdi er fred – med tilsvarende fellesforestilling om Norge som fredsnasjon.
Tallenes strenge tale forteller imidlertid
noe annet. Norge har blitt verdens største
våpeneksportør, i forhold til folketallet. Norge
har gjort det mye bedre på dette området enn
på andre områder som er mer i samsvar med
det nasjonale selvbildet.
I slutten av mars bestemte Californias
guvernør, Arnold Schwarzenegger, alias The
Terminator, at en type rifle måtte bannlyses
ved lov. I USA. Bannlysning av et våpen, og
attpåtil vedtatt av en republikansk guvernør!
Men det var tvingende nødvendig å hindre
bruken av de morderiske dumdumkulene
som kommer fra Raufoss. Hvem som helst
samtiden
kan nemlig lett skaffe seg denne norske
ammunisjonen på nettet. Flere medierapporter i fjor viste at den eksploderende ammunisjonen fra Raufoss brukes i krig både i Afghanistan og Irak. Den internasjonale Røde Korskomiteen mener at kulene strider mot folkeretten, og har bedt alle land om å forhindre
produksjon, bruk og utveksling av denne
typen ammunisjon. – Men vi møter jo stadig
argumentet om at denne ammunisjonen er en
salgssuksess, fortalte Jan Egeland under sin
tid i Norges Røde Kors.10
Forsvarsdepartementet slår fast at forsvarsutgiftene per innbygger er mye høyere i Norge
enn i noe annet NATO-land bortsett fra USA.
Denne oppsiktvekkende plasseringen er
ingen tilfeldighet. Norges videre militarisering er en visjon for framtida fra våre ledere.
Forsvarsministeren skryter av at Norge er «in
the forefront» av den amerikansk-ledede forvandlingsprosessen i NATO, «og vi er fast
bestemt på å bli der».
Ja, er nordmenn virkelig det? Den forvandlingsprosessen er basert på angrepsdoktrinen
som nå er sentral både i USAs og NATOs strategi. Aggresjon heter det på godt norsk. Så
godt som samtlige norske politikere har kritisert den amerikanske doktrinen, og Stortinget
har vedtatt en setning som tar avstand fra forkjøpsangrep. Det skulle bare mangle. Men det
hjelper lite når våre ledere setter seg som mål
å bli både helt integrert og «in the forefront»
av den nyere utviklingen. Den norske forsvarsminister var meget fornøyd med at det
norske forsvaret har blitt «lean and mean»,
altså slankt og slemt, eller ondskapsfullt.
Nordmenn vil kanskje bli slanke, men jeg tviler på at de ønsker å bli ondskapsfulle.
Fortellingen om Norge som fredsnasjon er
en av de mest verdifulle, dyrebare fellesforestillingene nasjonen baserer seg på. Men den
trues av nedleggelse, akkurat som paraplyorganisasjonen Norges Fredsråd, som konstaterer: «Stille og rolig har Norge snarere blitt
en krigsnasjon, med et forsvar spisset mot
internasjonale krigsarenaer, enorme investe-
3 2005
41
ringer i militært forbruk, og deltagelse i tre
kriger på seks år.»11
Hva vil vi inkluderes i?
Mine betraktninger om Stortingsmeldingen
og de norske verdiene gjenspeiler selvfølgelig
mine egne politiske synspunkter. Det er for
øvrig umulig å omtale det som ofte kalles
«sentrale nasjonale verdier» uten å forholde
seg til sentrale politiske temaer. Uansett politisk ståsted må man anerkjenne at det som
kalles «kultur» eller «verdier» i innvandringsdebatten ikke bare er i stadig forandring, men
også er et resultat av politiske maktkamper
som pågår hver dag både utenfor og innenfor
det norske samfunnet.
Enten det gjelder fellesskap, fred, rettferd
eller miljø: Forandringene i den norske kulturen går fort og de er ikke nøytrale. Når dette
overses blir debatten uklar og alt pratet om
lim noe klissete. Når politiske kamper tilsløres
med fiksjonen om en nøytral «norsk» dynamikk i den «norske kulturen», fører det blant
annet til at innvandrerne bes om å ta til seg
virkeligheten slik den defineres av makthaverne.
Det er helt på sin plass at en statsråd fra
Høyre fører Høyre-politikk, men det er galt,
både overfor innvandrere og overfor befolkningen som helhet, når denne dynamikken
omtales og beskrives som en nøytral, apolitisk, moderne og norsk utvikling. Det er den
ikke. Innvandrere eller ikke, vi er ikke nødt til
å late som om den utviklingen er «nøytral» og
«moderne», vi trenger ikke ta til oss de verdiene den fremmer.
Debatten om integrering eller inkludering
kommer gjerne i sin egen bås. Innvandrerne
bes om å ta til seg norske verdier, mens disse
– i beste fall – debatteres, defineres og endres
andre steder enn i «innvandrerdebatten». Men
dersom inkludering og de viktigste politiske
temaer og samfunnsverdier skulle forbli i
hver sine båser, vil det aldri skje noen reell
«inkludering».
42
samtiden
3 2005
Stortingsmeldingen om inkludering definerer et alternativ for framtiden som etter min
mening er feil, i tillegg til å være svært lite
inspirerende. Jeg siterer: «Spørsmålet om
kjerneverdier er også et spørsmål om hvilke
ambisjoner vi har for grad av fellesskap mellom
borgerne og mellom ulike grupper i befolkningen. Ett standpunkt er å søke bredest
mulig enighet – at vi kulturelt og verdimessig
prøver å nærme oss hverandre.» Meldingen
kaller dette for «maksimumsløsningen – det
brede verdifellesskapet» som «har til hensikt å
styrke enhetsfølelse mellom borgerne». Jeg
kan ikke se hva som er «bredt» i at alle skal
tenke mest mulig likt, for meg virker det tvert
imot fryktelig snevert.
«Et annet standpunkt er å definere et minimumssett av menneskerettslige og politiske
spilleregler som alle må respektere,» fortsetter
meldingen, og forklarer: «Minimumsløsningen verner i større grad om retten til å være
forskjellig, selv om menneskerettighetene og
politiske spilleregler setter grenser for forskjelligheten. Denne meldingen legger seg
nærmere den siste forståelsen.» Det skal man
være glad for. At retten til å være forskjellig
trenger vern, understrekes av at departementet følte behov for å presisere: «Det er ikke å
være snillistisk eller holdningsløs å ta hensyn
til at behov og ønsker er forskjellige.»
Interessefellesskap tilsløres
Likevel er det noe grunnleggende feil når
«grad av fellesskap» settes imot grad av tillatt
forskjellighet. Dermed tilsløres reelle interessefellesskap, blant annet de mektige politiske
interesser som endrer innholdet i de mest allmenne verdier, både nasjonalt og internasjonalt. Dermed kan en melding som ellers
åpenbart har engasjert mange kunnskapsrike
skribenter og samlet mange gode, nyttige
poeng, likevel føre oss i gal retning.
Vil vi oppleve nye fellesskap og gi våre
barn en framtid som individer, bør vi ikke la
oss forlede til å tro at forskjellighet hindrer
fellesskap. Vi bør huske at inkludering i
levende fellesskap er noe helt annet enn å
inkluderes i andres grådige strategier. Ønsker
vi å være et eksempel til etterfølgelse må vi
forholde oss til det som faktisk skjer med freden – og krigen. Med rettferden – og med de
voksende ulikhetene. Med naturen – og storkonsernenes interesser. Med friheten og grådigheten, med demokratiet og hykleriet.
Og skal vi makte å gjøre noe med det, må
vi etablere sterkere fellesskap på tvers av alle
grensene, oppdage eller gjenoppdage felles
interesser og håp for framtida.
•
Noter
1.
2.
3.
4.
S. 48.
25.10.04.
Dagsavisen, 29.3.05.
Stortingsmelding 16 (2002/2003) «Resept for et sunnere Norge», lagt fram i januar 2003.
5. Det er for få studier av levealderen etter sosioøkonomiske grupper i Norge, dermed er det vanskelig å si i
hvilken grad LOs konklusjoner burde nyanseres.
6. Dagbladet, 4.4.05.
7. Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS)
ved Universitetet i Oslo står bak den norske delen av
OECD-undersøkelsen, der 4000 elever fra 180 skoler
deltok.
8. Hvor hun skriver som leder i Høyre, Dagbladet
13.11.04.
9. Dagbladet, 29.6.04.
10. Nationen, 28.1.03.
11. Pressemelding fra Norges Fredsråd, 13.5.05: «Norges
Fredsråd må stenge!»
Halvor Finess Tretvoll
Kampen om
venstresidens sjel
Venstresiden prøver å finne seg selv på nytt etter høyrebølgen og murens fall,
men leter rådløst på feil sted i et landskap der nasjonalstatens og industrialismens begrepskart ikke lenger kan vise vei. Vi trenger en sosialliberal fløy
med et gjennomtenkt kosmopolitisk prosjekt.
Den norske fortellingen om en industriarbeiderklasse som kjemper seg igjennom borgerskapets hegemoni på fredelig vis for
endelig å oppfylle den franske revolusjonens
lovnader for alle, er ikke gyldig lenger. Det
skyldes ikke at kampen for frihet, likhet og
brorskap er vunnet, men at fortellingens
subjekt, arbeiderklassen, ikke er seg selv lik,
og at en norsk fortelling ikke lenger kan
være rammen for politikken.
Selve kjernefortellingen i den norske venstresidens selvforståelse ble utfordret ved
overgangen til 1980-tallet. Siden sosialdemokratiets kollaps, høyrebølgen og kommunismens sammenbrudd, har venstresiden
forsøkt å finne seg selv på nytt – uten å lykkes. Nå foregår det en kamp om venstresi-
dens sjel, om hvilke politisk-teoretiske kart
som skal erstatte de tapte.
En sosialliberal fløy står mot en venstrekonservativ fløy. På et konkret politisk nivå
gjelder konflikten bioteknologi, kjønnsnøytrale ekteskap, statskirken og ytringsfrihet.
På et ideologisk nivå står striden mellom
dem som ønsker en fremtidsrettet og kosmopolitisk venstreside som er liberal i kultur-,
verdi- og rettighetsspørsmål, og dem som
tviholder på nasjonalstaten og konflikten
mellom arbeid og kapital, ser verdirelativistiske spøkelser på høylys dag og tror den
liberale venstresiden er nyliberalismens
løpegutter.
De venstrekonservative sitter med en
følelse av ideologisk selvtilstrekkelighet og
44
samtiden
3 2005
gråter over en forgangen tid. Mens den liberale venstresiden først og fremst er pragmatisk – med liten interesse for ideologi, teori
og politisk filosofi. Den mangler begreper
som kan gi mening og sammenheng til hverdagspolitikken. Man kan si det slik: En del
av venstresiden gjør de gamle fortellingene
til besvergelser. Den andre delen er ikke
interessert i kjernefortellinger overhodet.
Slik preger antiintellektualismen begge fløyene.
Denne gordiske knuten har blitt stadig
strammere etter hvert som venstresidens
idé- og identitetskrise utviklet seg gjennom
tre faser: sosialdemokratiets kollaps rundt
1979, Berlinmurens fall i 1989 og «De nye
bevegelsenes» oppvåkning i 1999. I grålysningen for ny samfunnsbygging fra venstre,
idet vi igjen kan få en flertallsregjering fra
venstresiden som gjør slutt på 25 år med
høyredreining, 1 må spørsmålet stilles på
nytt: Hvordan skal venstresiden forstå sin
egen rolle i en verden som er grunnleggende
endret?
1979: venstrekonservatisme
på norsk
Mot 1970-tallets slutt hadde både den korporative statsbyråkratiske blandingsøkonomien og maoismen spilt fallitt. Rune Slagstad forstod tidlig behovet for nye ideer og
hevdet at venstresiden led av politisk «forlegenhet og rådvillhet overfor et samfunn som
befinner seg på overgangen fra det industrielle til det post-industrielle samfunn.»2
Den 4. mars 1979, fra talerstolen på SVs
landsmøte i Tønsberg, foreskrev Slagstad sin
medisin, en kommunal økopolitisk sosialisme: «Mens nøkkelordet for det industrielle vekstsamfunnet har vært ekspansjon, så er
nøkkelordet for det samfunnet vi vil skape
grense», sa han. Og: «Den revolusjonære
sosialismen er i dag konservativ. Det er revolusjonært i dagens Norge å gå inn for å
bevare det som Willoch og Gjerde vil bryte
ned. Som en intim kjenner av den norske
tenkemåten, Georg Johannesen fra Bergen,
sa for en tid siden: ‘Vi må være (…) mer konservative enn Høyre: Vi står for det som
Norge har stått for i 150 år, og som nå er
truet fra Høyre, DNA o.l.’.»3
Foredraget «sosialisme på norsk» var
fremsynt på noen punkter: Den bipolare
verden var i ferd med å endres til en multipolar verden med nye tyngdepunkter i Kina,
Japan og Vest-Europa. Industriproduksjonen i Vesten ville bli flyttet til u-land og
informasjonsteknologien skulle medføre
store endringer. Slagstad kritiserte også stalinismen og ønsket en demokratisk sosialisme à la Praha-våren og Pariserkommunen. Og han ville sette grenser for forbruk
og produksjon for å sikre en økologisk bærekraftig utvikling.
Radikalt å være konservativ
Men Slagstad ville i tillegg styrke nasjonalstatens grenser og sette grenser for teknologisk innovasjon. Han var bekymret over de
sosiale og kulturelle konsekvensene av samfunnsutviklingen, over at tradisjonene og de
tette fellesskapene ble truet. Teknologipessimisme og sjølberging var Slagstads svar,
men i møte med en økonomi som har blitt
global mens politikken og jussen forblir
nasjonal, holder det ikke med en maskinknusingens sosialisme på norsk.
Dessverre er teknologiangsten og nasjonale grenser fortsatt fremtredende i venstresidens tankegang. Vi ser det i bioteknologidebatten: Av de rød-grønne partiene går Sp
mot en revisjon av en av verdens strengeste
bioteknologilover, mens SV har en guffent
vinglete historie i dette spørsmålet.4 Og vi
ser det i EU-saken.
Det var noe nytt og annerledes som kom
inn i partipolitikken på venstresiden denne
marsdagen i 1979: Venstresiden skulle ikke
lenger gå i front for samfunnsutviklingen.
Det ble radikalt å være konservativ.
samtiden
Grenser for rettighetskamp
I et intervju om kulturradikalismens fremtid i
Ny Tid for bare et år siden, sa Anders Heger:
Jeg vil si til radikalerens unnskyldning. Det er
ikke vi som har endret oss. Det er tiden (…)
Dette handlet tidligere om rettigheter. Men i dag
er det bare noen ytterst få rettighetskamper
igjen å kjempe. Vi har nådd nullpunktet, og rettighetskampen her i Norge har blitt en egoistisk
kamp.5
Det finnes altså grenser for rettighetskamp.
Men samtidig er venstresiden splittet i spørsmål om homofiles rettigheter og i spørsmålet
om statskirken.
3 2005
45
kulturradikalisme/venstreside] må knytte oss
til». Men dette fremstår i dag mest som en
fjern mulighet. Steinar Hanssons visjon – en
kosmopolitisk og liberal venstreside med et
gjennomtenkt helhetssyn – drukner i enkel
sak til sak-politikk på den ene siden og nostalgiske krokodilletårer på den andre.
Å hoppe i Etna etter Solstad
Grunnen for vendingen i mars 1979 var
beredt innen filosofien og sosialteorien. Opprørerne fra 1968 fant inspirasjon i tysk nymarxisme – særlig hos Frankfurterskolen og
dens etterkommere. For tenkere som Theodor
W. Adorno er konservativ resignasjon nærmest blitt en revolusjonær aktivitet.
De venstrekonservative sitter med en
følelse av ideologisk selvtilstrekkelighet og
gråter over en forgangen tid.
I 1979 stod Slagstad i SF-tradisjonen
mellom DNA og stalinistene. Dette var et viktig bidrag til venstresidens idéutvikling i perioden fra NATO-striden i DNA i 1949 til avisa
Orientering gikk inn i 1975. Men så gikk det
altså skeis.
Det store unntaket er Steinar Hansson.
Han begynte sin karriere i tidsskriftet Kontrast
og var redaktør i Ny Tid da avisen fortsatt var
under SVs kontroll.6 I motsetning til Slagstad
engasjerte han seg etter hvert i det Anders
Giæver i forordet i boken Redaktøren kaller
«en stadig fornyelse og modernisering av den
offentlige debatten. En radikalisme som ikke
var tilbakeskuende som så mye av den koagulerte venstresiden, men som søkte nye løsninger i en globalisert verden». Som Anders
Heger sa i intervjuet: Steinar Hansson «representerer overlevelsesstrengen vi [en fornyet
68’ernes teoriimport var tross alt et positivt
unntak: Kontinental filosofi ble gjort relevant
i den norske politiske virkeligheten. Men den
stoppet med sekstiåtteropprørets kollaps. En
ny generasjon franske filosofer som brøt
igjennom på 70-tallet representerte en utfordring til venstrekonservativismen. Men de
fikk ikke gjennomslag i Norge.
Kjartan Fløgstad har skildret et av de første
møtene norske intellektuelle hadde med disse
nye filosofiske strømningene fra kontinentet.7
En delegasjon norske forfattere møtte semiotikeren Per Aage Brandt på et seminar i Århus
i 1975. Etter et foredrag om «Skrifta skriftar
skriftet i former og tider og modus som dei tre
sosialrealistane frå Noreg aldri hadde høyrt
gjete», formulerer Brandt et spørsmål til en av
gjestene. Fløgstad skriver: «Dag Solstad heldt
pusten, Espen Haavardsholm heldt pusten, eg
46
samtiden
3 2005
lukka augene og bad ei stille bøn om at det
ikkje var meg spørsmålet var retta til.» Den
heldige var Solstad. Og så kommer det: «’Borgarleg metafysikk!’ sa Dag Solstad og klappa
munnen igjen.»
Han nektet å ta den postmoderne utfordring på alvor. Den ellers svært dyktige filosofen Hans Skjervheim sammenligner i essayet
«Invitasjon til (kulturelt (?)) sjølvmord?» Derridas dekonstruksjon med å hoppe i Etna.
Dette var typiske reaksjoner, kanskje særlig
for den nynorske intelligentsia som Skjervheim tilhørte – Jon Hellesnes og Gunnar Skirbekk har det på samme måten – men ikke bare
der.
Tidsskriftet Profil i perioden 1984–89 er ett
unntak. Vinduet under Jan Kjærstads redaktørtid et annet. Morgenbladet under Truls Lie
et tredje. Men på venstresiden i stort kom kritikken og karikaturen av postmodernismen
før et alvorlig forsøk på å forstå utfordringene
den stiller opp.
Den irriterende postmodernismen
Klassekampens ansvarlige redaktør, Bjørgulv
Braanen, er blant dem som fortsatt gliser når
han kan levere et nålestikk mot dekonstruksjon eller poststrukturalisme. Kanskje skyldes
det at postmodernismen har vekket stadig
irritasjon i avisen hans de siste ti årene. Det
dramatiske høydepunktet i kampen om postmodernismen i Norge er redaktørstriden der i
1997. Paul Bjerke var redaktør. Eivind Røssaak hadde ansvaret for kultursidene. Sistnevnte hadde i flere artikler rettet fokus mot
det postmoderne som fenomen, epokekarakteristikk og stilretning. Han hadde til og med
gjort den skjebnesvangre feilen å trykke et
intervju med den franske psykoanalytikeren
og poststrukturalisten Julia Kristeva.8
Det falt ikke i god jord hos Klassekampens
«venner», som i denne sammenheng betyr et
AKP (m-l) med aksjemajoritet. Intervjuet var
«jålete» og forbeholdt åndseliten, kan man
lese på nettforumet KK-forum i tiden forut for
det skjebnesvangre oppgjøret. Røssaak redigerte rett nok kultursidene med svak hånd,
men det utslagsgivende var følelsen av fremmedhet som de nye perspektivene fremkalte
hos eierne. Resultatet ble at Røssaak sa opp
etter massivt press, Bjerke ble sparket av AKP
(m-l), det store flertallet av journalistene gikk
på dagen og Jon Michelet ble ny redaktør.
Boken Postmodernismen og de intellektuelle
fra 1998 er Røssaaks forsvarstale. Han viser
hvordan venstresiden ikke lyttet da den
burde:
Det er påfallende at to så uforenlige norske 68er-fløyer som de Mao-vennlige ml-erne og de
Habermas-vennlige sf-erne i dag møtes i den
konservative kulturkritikken som oppfatter postmodernisme som en form for dekadanse og
nihilisme som forhindrer en veltilpasset deltakelse i samfunnet.9
Også i kampen om venstresidens sjel tegnes
det fiendebilder. Det heter at postmodernismen har vunnet et kulturelt hegemoni, at den
egentlig er relativistisk eller nihilistisk, og at
venstresiden må bekjempe de postmoderne
impulsene i kulturen og akademia fordi de
bygger ned forsvarsverkene mot nyliberalismen. Venstresidens kosmopolitiske og liberale elite har sviktet massene og inngått allianser
med markedsliberalistene, sies det. Argumenter som Røssaaks om en kulturkonservativ
allianse på venstresiden er egentlig et røykteppe som skjuler dette sviket. Det samme
gjelder multikulturalisme og toleranse, et
positivt syn på globalisering og kampen mot
religiøs og politisk fundamentalisme. Men ved
siden av nyliberalismen er dette noen av
dagens største politiske utfordringer.
Skjervheim på Skiphelle
La oss se nærmere på denne «venstreliberale
eliten». Dersom det finnes en slik elite i
Norge, må den ha sitt foretrukne tilholdssted
i Arbeiderpartiet. Hvordan gikk det til at Ap
samtiden
stjal Høyres klær, mens Høyre var ute og
badet?
Gro Harlem Brundtland hadde tatt over
etter Odvar Nordli både som partileder og
statsminister i 1981, men da Høyre gjorde sitt
beste valg noensinne samme høst, gikk hun
av. Da Brundtland kom i regjering igjen fem
år senere, i mai 1986, var partiet ikke til å
kjenne igjen. Fra partikontorets kroker hadde
en Einar Førde, en Gudmund Hernes, lenge
levert premisser for en glideflukt vekk fra det
klassiske sosialdemokratiet. Partiet hadde
gjennomgått et hamskifte som har preget det
siden.
Grovt sett finnes det to syn på det som
skjedde. På den ene siden hevdes det at partiet gikk til høyre og begynte å føre en nyliberalistisk politikk, at det fra 1986 videreførte
Willochs program. Dag Østerberg og Håvard
Nilsen fremstiller utviklingen slik i sin bok
Statskvinnen. Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen. Fra å være et sosialistisk parti, ble
Arbeiderpartiet et «elitært sosialliberalt» parti,
som gikk inn for deregulering av økonomien
og nedbygging av velferdsstaten:«Gro Harlem
Brundtland lanser[te] kundenes historiefilosofi: forbrukere i alle land foren eder!» Den
keynesianske teoriens dalende gjennomslagskraft, en utbredt oppfatning om at staten var
blitt så stor at den hadde styringsproblemer
og derfor burde reduseres, medførte en udelt
begeistring for nyliberalismen, heter det.
«Samtidig ble den liberale opptatthet av ‘menneskerettigheter’ mer utbredt; mens oppmerksomheten rundt nyimperialismen, hvor
menneskerettighetene danner en hyklersk
fasade eller legitimering, dabbet av», skriver
Østerberg og Nilsen.
På den andre siden sier man at utviklingen
var et svar, noen mener et ufullstendig svar, på
de grunnleggende endringene i samfunnet:
Globalisering, migrasjon, en flerkulturell situasjon, og kanskje viktigst, at arbeiderklassen
var borte som politisk grunnfjell, noe som
henger sammen med utdanningsrevolusjonen
og økt kjøpekraft i en oljesmurt økonomi. De
3 2005
47
tidligere tette sammenhengene mellom klassetilhørighet, identitet og politisk ståsted opphørte ved overgangen til konsum- og utdanningssamfunnet. Dermed ble også kortene
delt ut på nytt i det politiske spillet. Arbeiderpartiet måtte endre seg radikalt, ikke bare for
å beholde oppslutningen, men også for å
kunne føre kampen for menneskenes frihet
videre på en relevant måte i en ny tid.
Frem mot valget i 1989 tok Arbeiderpartiet
initiativ til en bred «frihetsdebatt». Gro Harlem Brundtland ville «trekke folk med i en
grunnleggende debatt om fremtidens samfunn».10 Hans Skjervheim var invitert til den
store åpningskonferansen for denne debatten
på Skiphelle konferansesenter ved Drøbak i
april 1986. Han advarte mot konsekvensene
av postmodernismen, som han så som en
oppløsning av skillet mellom gyldig og ugyldig, mellom sant og usant. Skjervheim-biograf Jan Inge Sørbø beskriver de videre begivenhetene slik i Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi:
Så vart det opna for debatt, og ein eldre kar tok
ordet. (…) Han hadde arbeidd i postvesenet i eit
langt liv, og no var han både skremt og forvirra.
(…) Dersom postverket skulle moderniserast ut
frå så innvikla teoriar som dei Skjervheim hadde
lagt fram her, då spådde han ei mørk framtid. Så
sette han seg ned, og det vart taust. Annan
respons kom ikkje.11
Den liberale venstresiden hadde ikke begreper om teori.12 Det mangler den fortsatt. Det er
på tide å styrke båndene mellom de «sosialliberale» og intellektuelle med en bred samfunnsorientering – ikke bare med sosialøkonomene.
1989: den tredje blindvei
Da Ap igjen ble satt på gangen under Syses
korte regjeringsperiode etter valget i 1989,
kollapset de kommunistiske regimene i ØstEuropa, og behovet for en nyorientering av
48
samtiden
3 2005
det sosialdemokratiske prosjektet ble tydeligere enn noensinne.
Da Thorbjørn Jagland etter en tid som partisekretær ble valgt til partileder i 1992, hadde
han allerede rukket å gi ut boken Min europeiske drøm. Der gir han Europa-spørsmålet
dets rettmessige plass på venstresiden. I
boken Brev fra 1995 tar han et oppgjør med
SVs teknologipessimisme, en arv fra «sosialisme på norsk», slik den kommer til uttrykk i
Erik Solheims bok Den store samtalen: Vitenskapen kan brukes i både positive og negative
henseender, og det gjelder å bruke den positivt, til å løse miljøproblemer for eksempel.
Videre må Solheim føre SV ut av «de bakstreverske og nasjonalistiske kreftenes favntak».
Gammel-SVer Ottar Brox’ allianse med
sosiologen Sigurd Skirbekk om den innvandringsfiendtlige boken Gode formål – gale følger? viser at dette var på sin plass. Ifølge maktutreder Øyvind Østerud har det oppstått protestbevegelser mot «elitene» i politikken:
nyreligiøse bevegelser, re-nasjonalisering, tradisjonalisme, «høyere murer, nye flagg og
bevegelser kledd i gårsdagens kostymer».13 I
Gode formål – gale følger? og Klassekampens
velvillige mottagelse av boken, i regi av journalist Jon Hustad og redaktør Braanen, har
slik populisme fått gjennomslag også på venstresiden.
Jagland og Giddens forsøker
Jagland er et unntak. Han ønsker seg en kosmopolitisk venstreside, og han la en helhetlig
samfunnsforståelse til grunn. Han trampet
kanskje i klaveret etter vann, eller hva det nå
heter, når han skulle forklare seg på riksdekkende fjernsyn, men når han skriver at «Sosialdemokratiet må gå foran og skape nye og
sterkere demokratiske institusjoner på internasjonalt plan, slik at vi kan håndtere det 21.
århundrets store utfordringer», treffer han
spikerhodet midt i blinken, for å si det med
det som kunne vært hans egne ord.
«Det norske hus» var Jaglands kongstanke.
Han ville forene politikere, intellektuelle,
arbeidstakere og kapitaleiere i et forsøk på å
bygge et kunnskapssamfunn. Da han gikk av
etter 36,9-fadesen, og Jens Stoltenberg tok
makten etter et bikkjeslagsmål, var denne tanken død – og med det døde også det hittil siste
forsøket på en politisk-teoretisk nyorientering
innenfor det norske sosialdemokratiet.
Også Anthony Giddens, den britiske sosiologen som er en sentral ideolog bak New
Labour, gjorde i Den tredje vei – fornyelsen av
sosialdemokratiet, et forsøk på en omfattende
fortolkning av venstresidens rolle etter
murens fall og endringene i moderniteten.
Han mener «[d]et politiske skjelettet trenger
(…) teoretisk kjøtt på beina (…) for å gjøre det
mulig å utforme en politikk med mer mål og
mening.» Vi kunne legge til at det er nødvendig for å unngå venstrepopulistiske utskudd.
Giddens skiller mellom et klassisk sosialdemokrati kjennetegnet av blant annet lineær
modernisering, lav økologisk bevissthet, korporativisme, kollektivisme og omfattende statlig dominans over det sivile samfunn. Mot
dette setter han «den tredje veis politikk», som
utfordrer den økonomiske og kulturelle proteksjonismen og aksepterer at det i dag er
mange spørsmål som ligger utenfor
høyre/venstre-aksen: Forholdet mellom individet og fellesskapet må omdefineres.
Dette er kloke ord, men i den praktiske
politikken ble de dessverre til privatisering og
konkurranseutsetting – som hos Stoltenberg i
hans første regjering. Arbeiderpartiet skal heller ikke slå seg for hardt på brystet når det
gjelder liberale verdier. Partiet er tilhenger av
statskirkeordningen og har lange tradisjoner
for å styrke de korporative kanalene for innflytelse på bekostning av de parlamentariske.
Piruett tilbake
Den siste vendingen innen Arbeiderpartiet
kan oppsummeres med Martin Kolbergs mantra fra landsmøtet i vår: «Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.» Et praktisk-
samtiden
politisk utslag av dette kom allerede på landsmøtets siste dag: LO-lederen ble igjen valgt
inn i Arbeiderpartiets styre.
Dagbladets John Olav Egeland kaller
LO/Ap-samrøret et «rustent sidespor»: «En
verre avsporing av sosialdemokratiets mulighet for fornyelse skal man lete lenge etter.
Med sin håndfaste piruett sendte Martin Kolberg partiet bakover i historien.»14
Partiet søker nå tilbake til restene av den
massebevegelsen som engang bar det frem.
Men det er bare i retorikken. Nasjonale strategier, visjoner for samfunnsutviklingen, en
politisk-teoretisk forståelse, er mangelvare.
Stoltenberg representerer bare en forvaltning
av velferdsstaten som er noen grader varmere
enn vannet Høyre badet i, og som Bondevikregjeringen har vasset i de siste fire årene. La
oss håpe at verken teknokratiet til Stoltenberg
I eller Kolbergs piruett blir dominerende i
Stoltenberg II.
Verken økonomisk liberalisering eller venstrekonservatisme kan løfte venstresiden ut av
krisen.Vi trenger både en radikal økonomi med
henblikk på å skape like muligheter reelt sett,
noe som fordrer fordelingspolitikk, og liberale
holdninger i rettighetsspørsmål, i kulturspørsmål og i verdispørsmål. Derfor har Anthony
Giddens rett når han skriver at venstresiden må
motsette seg ønsket om å bevare tradisjonene,
familien og nasjonen, at den må motsette seg
fremmedfiendtlighet, omfavne globaliseringens positive sider og at individualisme ikke er
ensbetydende med moralsk forfall.
Samtidig har Østerberg og Nilsen rett når
de peker på de økte forskjellene i livsbetingelser som ble resultatet av hamskiftet i Arbeiderpartiet. Det de ikke har rett i, er å mistenkeliggjøre menneskerettighetene. Og de har
heller ikke rett i at styrket individuell frihet
på bekostning av statens makt er noe venstresiden alltid skal gå imot.
Når Østerberg og Nilsen skriver at Gro
Harlem Brundtlands bakgrunn imøtekom
«Arbeiderpartiets dreining i retning av det elitære og det liberale», og når Østerud hevder at
3 2005
49
«elitene» underveis ble «anti-folkelige, og
definerte de bredere samfunnslags meninger
og holdninger som reaksjonære», underslås
det at sammenhengen mellom det liberale og
det elitære ikke er en nødvendig sammenheng.
Den elitistiske høyresiden, derimot, har en
tendens til å kompensere for mindre statlig
styring på det økonomiske området med
appeller om moralsk og nasjonal opprustning.
Det er denne kombinasjonen av moralisme og
markedsliberalisme, synlig i ekteskapet
mellom KrF og Høyre, men enda tydeligere i
land som Italia, USA og Danmark, som må
være hovedmotstanderen for en fornyet venstreside.
Dag Solstad vs. Jan Kjærstad
«Det er jo som å få en telefon fra mafiaen når
de gutta der ringer,» sier Jan Kjærstad til Dagbladets journalist Rønnaug Jarlsbo, og nikker
mot to menn som står og tripper på gressbakken mellom forfatterens sommerresidens og
en lystbåt som skal frakte dem vekk.15 De to
mennene fra «mafiaen», er statsminister Jens
Stoltenberg og statssekretær Jan-Erik Larsen.
Det er tre uker før valget i 2001, og Larsen har
invitert Dagbladet med på tur for å «lage en
liten, hyggelig kultursak» der statsministeren
snakker med vinneren av Nordisk Råds litteraturpris om Jonas Wergeland-trilogien.16 Helt
uavhengig av det forestående valget, vel å
merke. Artikkelen avkler politikkens spinndoktor-fakter, som ikke minst Europas striglede arbeiderpartier har fremmet.
Ole Robert Sunde tar i et glitrende essay
om forholdet mellom politikk og litteratur i
Samtiden 3/2003 utgangspunkt i et bilde fra
Aschehougs hagefest den 22. august 2002:
Kjærstad bukker dypt for Kjell Magne Bondevik, som nå var statsminister til tross for Stoltenbergs utflukt med Dagbladet. Om vi i disse
to situasjonene ser en forfatter uten ryggrad
eller et symbol på en forfatterstand som er
underkuet av det Sunde kaller de «sivile
monarker», lar vi ligge.
50
samtiden
3 2005
Kjærstad utfordrer
Poenget er at Kjærstad har noe å tilby venstresiden. I et essay i det svenske tidsskriftet
00TAL trekker de to sakprosaforfatterne Dag
Herbjørnsrud og Stian Bromark17 frem trilogien og vil overføre Kjærstads skjønnlitterære poetikk om Det urene i litteraturen til sin
egen sakprosa. For også verden er uren, skriver de: World Trade Centers to tårn var fra
den japanske arkitekten Minoru Yamasakis
side ment som en hyllest til Mekka og islam,
indianerne i irokeserstammen utviklet prinsipper om demokrati, maktfordeling og
ytringsfrihet i USA lenge før europeerne
krysset Atlanteren. Men slikt forblir skjult i
en verden preget av eurosentrisme og fiendebilder rettet mot islam, jødene og USA. Derfor kan Kjærstads trilogi leses «som en utfordring til det rådende samfunnssynet i Europa
under mottoet ‘Norge i verden, og verden i
Norge’».
Herbjørnsrud og Bromark vil ha «et nytt
ideologiløst, globalisert og kosmopolitisk verdensbilde», der fakta som forpurrer de enkle
fiendebildene ikke undertrykkes eller underkommuniseres. Veien dit er lang så lenge den
liberale venstresiden mangler interesse for
slike helhetlige diskusjoner og den politiskteoretisk skolerte fløyen fortsetter å rotere
rundt sin egen akse.
Solstad resignerer
Etter at Dag Solstad foretok sin snuoperasjon
på AKPs kulturseminar på Dokka høsten
1980, kunne han inntatt rollen som den som
kappet den norske venstresidens gordiske
knute. Han var politisk engasjert, på den dypt
udemokratiske siden. Og han var intellektuell, i sin ungdom i Profil til og med avantgardist. Men allerede på dette seminaret, i slutten
av september 1980, var en ny holdning i ferd
med å ta feste hos ham: «Jeg vil hevde at
arbeiderklassens kultur er fattig, i dårlig form
får den servert et reaksjonært innhold (…)
Den kulturen som i dag er arbeiderklassens
må bekjempes, for den sløver folk ned.»18
Det er dette som er elitisme. Pussig nok
høres slike synspunkter oftest blant dem som
beskylder sosialliberalerne for det samme.
Tilbaketrekningsmanøveren fra offentligheten som Solstad foretok med artikkelen «Om
meddelelsens problem» sommeren 1997, og
som han med Torgeir Larsens ord har gitt «en
moralsk og allmenn begrunnelse – det nytter
ikke lenger å være intellektuell», utgjør det
definitive bunnpunktet. Solstads resignasjon
er absolutt.
Det er symptomatisk at venstresidens
fremste forfatter, ja, kanskje Norges fremste
forfatter overhodet, slik gir sitt «bidrag til den
ørlille motstand mot framtida». Tore Rem,
som anmeldte boken Artikler 1993-2004, slår
fast at «Solstad, etter å ha forlatt offentligheten med en viss brask, har forholdt seg taus på
en (…) ordrik måte.» 19 Det er godt sagt: Ordrik
– men tyst i alle spørsmål som er viktige for en
fornyet radikal posisjon.
1999: Akk, akk, Attac
En av de mest aktive skribentene på KKforum, der klagesangen over Klassekampen
økte i styrke høsten 1996 og våren 1997, het
Magnus Marsdal. I et innlegg den 1. oktober
1996 skrev han: «Spørsmålet må stillast slik
som Mao gjorde: For kven? For kven vil vi at
Klassekampen skal skriva? (…) [F]or å tena
kven sine politiske og økonomiske interesser
[?] (…) (No vil truleg dei postmoderne skribentar rista på hovudet og le ironisk av at det
blir antyda at det finst klasser (…), men det
skit eg i, for mitt ærend er berre å bidra til at
den postmoderne papirtiger-latteren finn seg
andre media enn avisa Klassekampen (…))»
En av dem som aller tydeligst har videreført
Dag Solstads holdninger til den kulturelle
utviklingen, er Morgenbladets litteraturredaktør Bendik Wold.
Sammen har Wold og Marsdal skrevet
boken Tredje venstre. Deres visjon er «et sosia-
samtiden
listisk folkestyre» – en «livsnytersosialisme
nedenfra». Fienden er et trehodet troll bestående av nyliberalismen, «postmodernismen»
og kulturindustrien, der de to sistnevnte fungerer som ideologiske støttehjul for førstnevnte. Sosialdemokratiets tredje vei trekkes frem
som et eksempel på denne giftige syntesen.
Også Marsdal og Wold forholder seg til en
karikatur av postmodernismen. Den er en
«vokabularindustri» som lager stadig nye ord
uten innhold. Riktignok kan de ulike teoriene
som har fått denne merkelappen ha et innhold som er politisk ambivalent, men istedenfor å analysere overganger innenfor, og eventuelle overskridelser av, moderniteten, noe
den postmoderne utfordring burde ansporet til,
mistenkeliggjøres skribentene: Deres plass i
the chattering classes har blendet dem. De ser
ikke verden slik den virkelig er på grunn av sin
egen klasseposisjon. Da trenger man heller
ikke ta dem på alvor.
Marsdal og Wold ender langt nærmere
Adornos «frankfurting» enn de selv innrømmer. Alt snakk om identitetsskapende kulturkonsum avfeies som sprøyt med tvilsomme
argumenter. De skriver: «Et slikt bilde – av det
alltid aktive og selvskapende publikum, et
publikum som bruker massemediene til å konstruere sine egne identiteter og verdensbilder
på en fri, pluralistisk og demokratisk måte – er
basert på en typisk ‘postmoderne’ tendens til å
glemme at det finnes noe utenfor teksten.»
Men poenget er jo at det finnes noe utenfor teksten – en leser i en situasjon. Det er hos denne
en kreativ motstand kan oppstå. Og det burde
venstresiden dyrket samtidig som den kritiserer
eierkonsentrasjon og forflatning i mediene.
Interessant, men naivt
Motsatsen til det trehodete trollet er et «tredje
venstre» som er individualistisk på en annen
måte enn den borgerlige individualismen,
mener Marsdal og Wold. Med unntak av eiendomsretten er de store lovnadene fra den
franske revolusjon intakte. Det skal bli like
3 2005
51
rettigheter, mer fritid, mer livsglede. Prosjektet er litt interessant, om enn naivt. Men det
har også noen alvorligere svakheter: Drømmen er et stort brudd. Viljen til å jobbe med
eksisterende institusjoner som kan utgjøre et
politisk og juridisk rammeverk for en globalisert økonomi er fraværende. Marsdal og Wold
mangler en diskusjon av velferdsstatens tendens til normativ ensretting og behovet for
reformer. Store globale spørsmål som fundamentalisme og totalitarisme berøres ikke.
I innledningen til Tredje venstre beskriver
Marsdal og Wold i en replikkveksling hvordan demonstrasjonene mot toppmøtet i World
Trade Organization i Seattle den 30. november 1999 vekket dem opp. Denne demonstrasjonen brukes ofte som det symbolske startpunktet for det som kalles «De nye bevegelsene» – først og fremst representert ved
organisasjonen Attac i Norge, der Marsdal nå
er leder. Men i den norske avdelingen trådte
de tradisjonelle venstrekreftene, særlig i fagbevegelsen, raskt inn på arenaen og forhindret en reell nyorientering.
Bjørgulv Braanen skrev i en omtale av Slagstads samling debattartikler som kom ut i vår,
at prosjektet i Tredje venstre i grunnen minner
om «sosialisme på norsk». Og da er ringen
sluttet. Det foreløpig siste forsøket på nytenkning søker tilbake til et prosjekt som er dødt.
2005-2009: En ny venstreside?
Venstresiden trenger en liberal falanks som er
noe mer enn politikk fra sak til sak. Den
gamle Orientering-kretsen stod mellom DNA
og kommunistene. På samme måte må en fornyet venstreside i dag stå mellom det Den tredje vei ble til og Marswolds Tredje venstre.
Det historiske målet for venstresiden er økt
frihet for alle. Kollektive løsninger er ett middel, ikke selve målet. Det er en forskjell på likhet og likeverd. Mulighetene for å realisere
sitt livsprosjekt må bli likere, noe som innebærer en betydelig grad av omfordeling og en
velfungerende velferdsstat. Men samtidig må
52
samtiden
3 2005
venstresiden fastholde at det finnes forskjellige veier til det gode liv. Derfor er ikke alle
reformer av velferdsstaten grusomme. Som
Cathrine Holst har påpekt, belønner den
bestemte livsvalg mer enn andre.Venstresiden
bør gå inn for å gjøre forsøk med borgerlønn.
Samtidig bør andre støtteordninger gjøres
mer fleksible. Staten må bli nøytral i verdi- og
kulturspørsmål. Det betyr blant annet at statskirken må avvikles.
Venstresiden må finne seg selv i rommet
mellom moralisme og likegyldighet. I migrasjonens og de globale kulturstrømmers tidsalder, betyr dette at folk må få ha sine forestillinger og vrangforestillinger om livet og kosmos i fred. Men straks et regime bryter med
grunnleggende rettigheter må venstresiden
klart uttrykke sin harme. Den må ta opp kampen mot fundamentalisme i både religiøse og
politiske forkledninger. Den må støtte demokratiske og fredelige revolusjoner i de tidligere
Sovjet-vasallene, i Midtøsten og andre steder.
Ideen om Norge må dekonstrueres. Økonomien er global. Da må venstresiden gå inn for
å bygge et globalt demokratisk styringssystem
basert på eksisterende institusjoner som kan
håndtere den. Norge er uforskammet rikt.
Venstresiden må anlegge et globalt perspektiv
når den snakker om rettferdighet. Når selv
Attac lenge hadde kampen mot pensjonsreformen som en av sine hovedsaker, må vi
spørre: Hvem er det man først og fremst bør
solidarisere seg med? Den norske arbeiderklassen, eller dem som kjemper mot bunnløs
fattigdom i Sør? Kan polsk arbeidsimmigrasjon være et middel til utjevning på et europeisk nivå? Skal norsk landbruk vernes på
bekostning av fattige bønder som gjerne vil ha
tilgang til vestlige markeder?
Venstresiden må komme til enighet med
seg selv om at verden ser annerledes ut enn
sist den hadde hegemoniet. Den gordiske
knuten må kuttes. Det er på tide å åpne debatten om hva venstresiden skal være på nytt.
•
Noter
1. Siste gang Arbeiderpartiet alene hadde rent flertall,
var under Gerhardsens siste periode (1957-61). Siden
hadde partiet støtte fra SV. Etter 1981 har alle Arbeiderpartiregjeringer vært avhengig av støtte fra sentrumspartiene og/eller Høyre.
2. Kronikk i Dagbladet 21.12.78, gjengitt i Slagstad:
Utvalgte polemikker, Pax forlag, Oslo 2005, s. 83.
3. Foredraget er gjengitt i Utvalgte polemikker, s. 96-110.
4. Partiet falt riktignok ned på en revisjon ved landsmøtet i slutten av mars, men støttet opprinnelig KrFregjeringens forslag. Vinglingen i Mehmet-saken
våren 2004, viser hvordan partiet mangler et reflektert forhold til spørsmål om teknologisk utvikling og
etikk.
5. Ny Tid, 21.8.04.
6. Steinar Hansson var sterkt delaktig i at de tette båndene mellom partiet og avisen løsnet. I hans periode
sluttet man blant annet å velge redaktør på SVs
landsmøter.
7. Kjartan Fløgstad: Tyrannosaurus text, Samlaget, Oslo
1988, s. 65-67.
8. Senvinteren 2005 fikk vi i Norge en heftig debatt om
Kristeva etter at hun ble tildelt Holbergprisen ved
Universitetet i Bergen. Aggresjonen i det innledende
angrepet fra økonomiprofessor Sjur Flåm (tittel:
«Høgt prisa skodde»), forteller oss at denne motstanden fortsatt finnes i norske akademiske miljøer.
9. Eivind Røssaak: Postmodernismen og de intellektuelle,
Spartacus Forlag, Oslo 1998, s. 25.
10. Kronikk i Aftenposten, 6.3.86.
11. Jan Inge Sørbø: Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi, Det Norske Samlaget, Oslo 2002, s. 283.
12. I en kronikk i Bergens Tidende 13.9.02 avkrefter
Oddmund Søilen Sørbøs fremstilling som en god
kaféhistorie: «I en enkelt setning: Det får da være
måte på å idiotisere universitetsmiljøene og den
daværende ledelse i Det norske Arbeiderparti!» Men
han gir dessverre ingen annen beskrivelse av begivenhetene.
13. Først trykt i Aftenposten. Deretter i tidsskriftet Demo
1/2001.
14. Dagbladet, 21.4.05.
15. Dagbladet Magasinet, 18.7.01.
16. Forføreren, 1993, Erobreren, 1996 og Oppdageren,
1999.
17. Blanke løgner, skitne sannheter, Tiden, Oslo 2001 og
Frykten for Amerika, Tiden, Oslo 2003.
18. Dag Solstad: Artikler om litteratur 1966-1981, Oktober Forlag, Oslo 2000, s. 413-414.
19. Dagbladet, 18.7.04.
Nils-Johan Jørgensen
(Pre)posisjon
Om diplomater og politikere i UD
Den tiltagende politisering av norsk utenrikstjeneste etter innføringen av
statssekretærstillingen i 1947, vandringen mellom embetsverket og politikken, bidrar til institusjonell uklarhet og svekker både embetsverket i UD og
den politiske klasse.
Dengang – i 1950-årene – måtte studenten
bestå forberedende prøve i tresemesters pensum i latin for å bli opptatt og påbegynne
språkstudier ved det historisk-filosofiske
fakultet ved Universitetet i Oslo. Den ene av
mine universitetslektorer i latin, Marstrander,
hadde en glitrende og underholdende innledning til latinstudiet, en engasjert fremstilling
av kampen mellom kasus og preposisjon,
mellom kasuslæren i den latinske syntaks og
den senere bruk av preposisjoner i språkutviklingen i Europa. Kasus var den romerske
borg sammensatt av hæravdelingene nominativ, vokativ, akkusativ, genitiv, dativ, ablativ og
lokativ. Disse forsvarsenhetene ble gradvis
angrepet av preposisjonene som myldret frem
og stormet kasusfestningen.
Kamp mellom kasus og preposisjon
Marstranders briljante eksposé leder meg
over i en annen syntaks, nemlig politiseringen
i og av norsk utenrikstjeneste. Det dreier seg
om en kamp mellom kasussystemet, dvs. den
flyttepliktige fagetat på den ene side og preposisjonene, dvs. politikerklassen på den
annen. Vi opplever et angrep på casus, embetsmannen blir politiker og politikeren blir
embetsmann. Det blir dårlig latin og språklig
uklarhet, grensen mellom embets- og politikerrollen tåkelegges: Ambassadør Eivinn
Bergh omtales som «den pensjonerte toppdiplomaten, tidligere statssekretær for
Høyre».1 Daværende statssekretær i UD, Thorvald Stoltenberg påpekte i 1983 at «av de tolv
54
samtiden
3 2005
statssekretærer Utenriksdepartementet har
hatt, kom ni fra utenrikstjenesten og tre ‘utenfra’».2 Erik Ribu, to ganger statssekretær og
senere departementsråd og dertil ambassaderåd i London, hevdet at statssekretæren i
mange departementer bare blir tildelt
«bestemte og avgrensede oppgaver og kommer således til å danne et administrativt
mellomledd mellom en avdeling i et departement og statsråden». Videre sier han:
I en stor utstrekning får de dermed samme
arbeidsmessige funksjon som de faste embetsmenn i departementet. Samtidig er faste
embetsmenn i stor utstrekning gitt myndighet til
å treffe avgjørelser også i saker som er politisk
farvet. Vi har altså ikke noen logisk og klart
avgrenset arbeids- og ansvarsfordeling mellom
politikere og embetsmenn i administrasjonen,
slik som man som regel finner i større samfunn
(…) Jeg tør våge den påstand at politikerne i et
departement vanligvis vil se store fordeler i å
være omgitt av embetsmenn som selv har politisk erfaring (sic).3
Dobbeltrollen omtales som det etablerte og
normale «i et lite samfunn».
Hva betyr nøytralitet og objektivitet i
embetsverket?
I Norge har en (…) hatt en situasjon hvor offentlige tjenestemenn er blitt politikere, og så administratorer og så kanskje politikere igjen – ofte
innen samme saksfelt. En kan i alle fall knapt
oppfatte skillet ‘politiker’–’embetsmann’ som et
skille mellom to velavgrensete kategorier personale, dertil er skytteltrafikken litt for sterk. Partipolitisk engasjement kunne derfor vanskelig
tenkes spesielt stramt begrenset. Kravene om
nøytralitet har derfor hatt sine klare grenser hva
politisk engasjement utenfor kontoret angår.4
Professor i offentlig rett, Eivind Smith, mener
at det høye tallet av statsråder og statssekretærer i UD presenterer et klart dilemma. Hvis
tendensen fortsetter «er det fare for at embets-
verket mer og mer oppfattes som et reservoar
for politisk virksomhet». Vi må holde fast ved
at embetsverket skal være nøytralt, sier Smith,
fordi det kan oppstå uryddige ansvarsforhold
internt i forvaltningen hvis det blir for mange
som pendler mellom politikk og forvaltning.
Det kan da oppstå inntrykk av «at enkelte
embetsmenn har politisk backing, mens
andre ikke har det».5
Søren Chr. Sommerfelt, ambassadør i
Bonn, Washington og Roma og leder av EFforhandlingene om medlemskap 1970–72 har
presisert: «Jeg har aldri vært medlem hverken
av Arbeiderpartiet eller Høyre. Av og til hadde
jeg følelsen av at jeg ble hørt på nettopp fordi
jeg ikke var partimedlem (…) (jeg) er oppvokst
med at en embetsmann må holde seg borte fra
partipolitikk, fordi det er en garanti for en
ubestikkelig embetsstand, et stort aktivum for
et lite land».6
Embetsstandens stat
I sytti år etter 1814 var Norge embetsstandens
stat. Byråkratiet var rekrutteringsgrunnlaget
for politiske stillinger. Embetsmennene gikk
inn i den politiske klasse, elite og ledelse. Det
administrative, byråkratiske apparat var
rekrutteringsgrunnlaget for de politiske posisjoner i Storting og regjering i den felles oppgave for nasjonale interesser. Embetsstanden
overtok nesten alle politiske stillinger og institusjoner etter 1814; unntakene var noen få
patrisiere som Aall, Anker, Wedel og Løvenskiold: Ekspedisjonssjefene gikk gradene fra
amtmann via Stortingsmann til statsråd. Men
– de gikk ikke tilbake til embetsstilling etter
statsrådsposten. Innføringen av parlamentarismen og partivesenet i 1884, som avløste
embetsstandens stat, la grunnlaget for en nøytral, uavhengig, faglig kompetent og lojal forvaltning. Et skille mellom politikk og administrasjon var trukket opp, men denne linje i
sanden var nettopp det – linjen ble krysset fra
begge sider og ofte søkt visket ut i en elitekoalisjon mellom partier og embetsverk.
samtiden
Langvarig praksis
Praksisen med å åpne utenrikstjenesten for
andre enn karrierediplomater går tilbake til
tjenestens spede begynnelse og grensen
mellom diplomati og politikk ble ikke fast
trukket. Diplomaten, baron Fritz Wedel Jarlsberg, så det nemlig, ifølge Nansen, som «en så
bunnløs utakknemlighet» at han ikke ble Norges utenriksminister i 1905.7 Ved utnevnelsen
til de første stasjonssjefsstillinger (ministre) i
norsk utenrikstjeneste i statsråd 21. mars
1906, var det tre karrierediplomater, Fritz
Wedel Jarlsberg (Paris), Thor von Ditten (Berlin) og Hjalmar Christian Hauge (Washington). De øvrige kom utenfra, men ennu ikke
fra den politiske klasse; disse var amtmann
Nicholai Christian Grove Prebensen (St.
Petersburg), høyesterettsadvokat Paul Benjamin Vogt (Stockholm), Francis Hagerup
(København) og Fridtjof Nansen (London). I
1906 var det mangelen på kvalifiserte diplomater som førte til utnevnelser utenom fagtjenesten. Jeg vil mene at det ikke er situasjonen i dag.
Flere kategorier
Det er tale om flere kategorier av slike grenseoverganger. Thorvald Stoltenberg er flyttepliktig fagtjenestemann fra 1959. I løpet av 1970årene ble han statssekretær i UD (to ganger), i
Finansdepartementet (FD) og i Handelsdepartementet (HD), deretter handelsminister og to
ganger utenriksminister (1987–89 og 1990–93)
i Gro Harlem Brundtlands regjeringer. Etter
sin første periode som utenriksminister ble
Stoltenberg utnevnt til FN-ambassadør (av
utenriksminister Bondevik) og etter den annen
utenriksministerperiode var han ambassadør i
København (utnevnt av Godal) inntil han gikk
av med pensjon.
Knut Vollebæk er aspirant fra 1973 og ble i
1989 utenriksminister Bondeviks statssekretær i UD og deretter ambassadør i San José
(utnevnt av Stoltenberg). Etter høye stillinger
3 2005
55
i UD (ekspedisjonssjef og spesialråd) ble Vollebæk utenriksminister i 1997 (i regjeringen
Bondevik) og ambassadør i Washington
(utnevnt av Jagland) i 2000.
Stoltenberg og Vollebæk er de mest kjente
eksempler på vandringen mellom de to verdener, men Arne Skaug avsluttet som ambassadør i London (utnevnt av Lange) og København (utnevnt av Lyng) etter perioder som
statssekretær og handelsminister. Tom Vraalsen ble ambassadør i London (utnevnt av Stoltenberg), Washington (utnevnt av Godal) og
Helsingfors (utnevnt av Jagland) etter tiden
som bistandsminister.
Fra embetsverk til
statssekretær tur/retur
En rekke embetsmenn fra utenrikstjenesten
har gjort tjeneste som statssekretærer for deretter å gå tilbake til tjenesten. Det gjelder Jens
Mogens Boyesen (Ap) statssekretær i UD og
HD og ambassadør til NATO, Genève, Brussel
og OECD (Bratteli gikk inn for å få Boyesen
som utenriksminister da han dannet regjering
i 1971, men partiet valgte Andreas Cappelen);8
Fridhjof Jacobsen, ambassadør i Moskva og
London; Tormod Petter Svennevig (Sp),
ambassadør i Warszawa; Arne Arnesen (Ap),
Norad-direktør og ambassadør i Beijing og
København; Kjell Colding (H), statssekretær i
UD og ved Statsministerens kontor, utenriksråd (utnevnt av Stoltenberg) og Londonambassadør; Eivinn Berg (H), NATO- og EUambassadør samt leder for medlemskapsforhandlingene i 1994; Torbjørn Frøysnes (H),
ambassadør i Strasbourg; Åslaug Haga, fra
utenrikstjenesten til statssekretær og tilbake
til tjenesten før hun ble Sp-leder. Sven Erik
Svedman (H), ambassadør i Tel Aviv, Paris og
utenriksråd; Wegger Christian Strømmen,
ambassadør i Genève og Kim Traavik fra
ekspedisjonssjef i UD til statssekretær.
Meg bekjent har bare én UD-embetsmann
har sagt nei takk til å bli statssekretær på
prinsipielt grunnlag.
56
samtiden
3 2005
Andre UD-embetsmenn er blitt statssekretærer i andre departementer, Per Martin
Ølberg (Ap) i HD og senere ambassadør i
Ottawa, Bonn og ved OECD, Paris; Olav
Bucher-Johannessen (Ap), statssekretær ved
Statsministerens kontor, ambassadør i Helsingfors og Moskva; Mette Kongshem (H),
statssekretær i Handelsdepartementet og
senere ambassadør i Praha og ved OSSEdelegasjonen, Wien; Lasse Seim (Ap), statssekretær i Forsvarsdepartementet og ambassadør i Praha; Morten Wetland (H), statssekretær ved Statsministerens kontor og deretter
ambassadør i Berlin; Mona Juul (Ap), ambassadør i Tel Aviv; Kai Eide (H), statssekretær
ved Statsministerens kontor og deretter
OSSE- og NATO-ambassadør.
Politikken gir innpass
Andre er kommet fra politikken eller fra
andre embetsposisjoner til utenrikstjenesten
uten på forhånd å tilhøre tjenesten. Det gjelder Jens Evensen som ble hentet til ekspedisjonssjef i UDs rettsavdeling (av Lange) og
senere ble handelsminister og havrettsminister. Arne Treholt ble ambassaderåd og byråsjef
i UD etter en periode som statssekretær. Gunnar Garbo, tilsatt som underdirektør i UD og
deretter ambassadør i Dar es Salaam (utnevnt
av Frydenlund); Reiulf Steen, ambassadør i
Santiago (utnevnt av Stoltenberg); Helga Hernes, statssekretær i UD og deretter ambassadør i Wien (utnevnt av Vollebæk) og Bern
(utnevnt av Jagland); Bjørn Tore Godal, utenrikskomiteens formann, handels-, utenriks-,
og forsvarsminister, ambassadør i Berlin
(utnevnt av Petersen); SVs Erik Solheim ble
spesialrådgiver i UD; Thorvald Moe, Finansdepartementet, ble ambassadør ved OECD,
Paris; tidligere general Vigleik Eide ble
ambassadør i Damaskus og Beirut; hoffsjef
Lars Petter Forberg ble ambassadør i Bern og
departementsråd ved Statsministerens kontor, Bjørn Trygve Grydeland, ble ambassadør
ved EU i Brussel. Innlemmelsen av Handels-
departementet i UD og integreringen mellom
ambassadene og Norad-representasjonene i
utviklingsland og senere overføring av deler
av Norad til UD, åpnet for en rekke ambassadørstillinger fra disse etater og statssekretærer
ble også hentet fra Norad (Raymond Johansen
og Sigrun Møgedal). UD-borgen angripes fra
mange hold. I forsvaret må en offiser gå gradene fra sersjant til general, i UD har man den
samme forutsetning om gradvise opprykk og
veksling mellom tjeneste i departementet og
ved utenriksstasjon, men dette mønster brytes
når politikere lager en åpning i embetsmuren
for politikere eller andre embetsmenn.
Tradisjon for avtaler
Vollebæk har rett når han sier i et intervju at
«vi har tradisjon for at politikere blir ambassadører, og i slike stillinger kan man bruke
ulike mennesker».9 Spørsmålet er om det er
en god tradisjon. Er sammenblandingen av
kasus og preposisjon god latin? Den flyttepliktige fagetat inneholder nettopp ulike mennesker, diplomater med forskjellig bakgrunn,
kompetanse og erfaring. Det er ikke lenger
tale om tjue ansatte som i 1905 og behovet for
å gå utenom tjenesten for å bekle viktige stillinger ute er ikke tilstede. Vollebæk bekrefter
at han har hatt permisjon fra utenrikstjenesten mens han har sittet i regjeringen og at han
er garantert en stillingshjemmel i tjenesten.
«Jeg håper at den nye utenriksministeren
(Petersen) finner noe han kan bruke meg til».
Det er korrekt at det er utenriksministeren
som tar den endelige beslutning om utnevnelser etter behandling i embetsrådet, men
uttalelsen levner det inntrykk at dette er en
beslutning mellom avtroppende og påtroppende utenriksminister og ikke en avgjørelse
primært basert på embetsrådets behandling.
Vollebæk innrømmer at det kan være vanskelig å vende tilbake i embetsstilling i det departement som han selv har vært sjef for fordi
man da kan mistenkes for å drive politikk,
mens det å vende tilbake til en ambassadør-
samtiden
stilling synes mindre problematisk fordi man
da arbeider etter instruks fra UD. Utenriksråd
Bjarne Lindstrøm bekreftet at hovedregelen
var å plassere de som vender tilbake fra politikken ved en utenriksstasjon (hvis mulig).
Den tosidige statssekretæren
Statssekretæren i UD oppfattes lett som
embetsmann og ikke som viseutenriksminister. Stillingen som er av nyere dato, innført i
1947 (Arne Skaug ble den første statssekretær
i UD i 1948), var plassert etter departementsråden inntil 1980. Statssekretæren har fortsatt
ikke parlamentarisk eller konstitusjonelt
ansvar, møter ikke i Stortinget, men kan delta
i regjeringskonferanser sammen med utenriksministeren. Statssekretæren oppfattes
både som kasus og preposisjon, men plasseringen som nummer to etter utenriksministeren har i de siste tretti år markert statssekretæren formelt over utenriksråden og dermed
utenfor embetsverket som viseutenriksminister. Ved regjeringsskiftet i år 2000 kunne man
telle seksten tidligere statsråder og statssekretærer i embetsstillinger i UD og NORAD, og
nettopp UD stod i en særstilling blant departementene. UD har fire statssekretærer og to
politiske rådgivere. En statsråd og tre statssekretærer fra tjenesten skulle nå tilbake til tjenesten. Det var duket for en karriere både i
politikken og i embetsverket nettopp her. I
løpet av perioden 1970–2000 har 22 statsråder og statssekretærer gått tilbake til stillinger i UD. Både Lange, Lyng, Frydenlund,
Stoltenberg, Bondevik, Godal, Vollebæk, Jagland og Pedersen unnlot å trekke et klart skille mellom politiker og embetsmann fordi det
ble oppfattet som bekvemmelig «tradisjon».
Pendlingen mellom de to verdener ble en
akseptert og akselererende praksis. To utenriksministre fra tjenesten, Stoltenberg og Vollebæk, gikk tilbake til tjenesten som ambassadører og en utenriksminister Godal utenfra
ble ambassadør. Samtlige statssekretærer fra
UD gikk tilbake til UD.
3 2005
57
UD bryter med systemet
Problemet og konflikten i denne sak skyldes i
utgangspunktet vårt politiske system, skillet
mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt. En embetsmann som ønsker å
bli valgt til Stortinget må søke avskjed i nåde
fra sitt embete (Knut Frydenlund gjorde nettopp det), men det gjelder ikke for den
embetsmann i UD som får en telefon fra statsministeren om at han er ønsket som statsråd
eller statssekretær. Alt vedkommende behøver
å gjøre er å søke om tjenestefrihet for den
periode han er politiker. Det konstitusjonelle
system er derfor tilretteleggende for en smidig
vekselvirkning mellom politikk og embetsverk. Det er ikke tale om et valg mellom
embetsverk og politikk, men et både-og. Man
får både i pose og sekk. Stoltenberg, Colding,
Berg og Vollebæk ønsket ikke å bryte ut for å
bli heltidspolitikere, men å vende tilbake til
fagdiplomatiet.
Sverige følger en praksis som minner om
den norske, mens Danmark opprettholder et
klart skille mellom politiker og embetsmann.
I Storbritannia, hvor samtlige statsråder og
statssekretærer må tilhøre House of Commons eller House of Lords, oppstår ikke problemet. Douglas Hurd gikk ut av britisk utenrikstjeneste for å bli politiker. Dominique de
Villepen gikk ut av fransk utenrikstjeneste
for å bli stabssjef hos President Chirac og
senere utenriksminister og innenriksminister, men uten å vende tilbake til tjenesten.
USA har et av de mest gjennomførte systemer
for politiske utnevnelser av ambassadører,
men utnevnelsene følger partilinjene og
avsluttes ved presidentskifte. Det er sjeldne
unntak fra denne hovedregel, men ambassadør Mansfield, utnevnt av Carter til Tokyo,
fortsatte i stillingen under Reagan. En politisk utnevnt ambassadør i det amerikanske
system vender imidlertid normalt ikke tilbake
til State Department. Etter utnevnelsen av
Condoleezza Rice til utenriksminister
16.11.04 skrev The Times på lederplass om
58
samtiden
3 2005
konsekvensene av politiseringen av amerikansk utenrikstjeneste:
Dr Rice is a strong communicator and should be
willing to devote more time to explaining America to overseas audiences. She would surely be
assisted in this if Mr. Bush chose to break with
a long-established but misguided American
practice and appoint serious professionals to be
ambassadors. This is not an era in which the US
can afford to be represented abroad by affluent,
if well-intentioned amateurs. There is also a
case for a more aggressive recruitment drive for
new entrants to the American diplomatic service
and to encourage a more diverse range of ideas
and thinking.
Office (NAO) og fagforeningen First Division
Association (FDA).
Innenfor rammen av den indre og ytre systemkritikken av UD tidligere i år, fremkom
også nærgående spørsmål knyttet til personalledelse og kommunikasjon fra de UD-ansatte.
Det ble påpekt at UD har et av de strengeste
opptak i norsk arbeidsliv, og at de UD-ansatte
er blant de mest kvalifiserte i landet, men en
stadig større gruppe innenfor tjenesten føler
seg lite verdsatt.12 Fordi kompetansenivået i
den flyttepliktige fagetat er høyt og jevnt, bør
personalpolitikken reflektere dette gjennom
en mer likeverdig fordeling av oppgavene og
stillingene ved utenriksstasjon og i UD.
Svakheter i krisebehandlingen
Det britiske system
Det britiske system er ikke helt fri for direkte
politiske utnevnelser, men det er sjelden:
Christopher Soames til Paris, Chris Patton til
Hong Kong, Sir Alastair Goodlad (tidligere
konservativ Chief Whip) til høykommissær i
Canberra etterfulgt av Helen Liddell (Labourstatssekretær). Utnevnelsen av Paul Boateng
(Chief Secretary to the Treasury og dermed
medlem av Blairs kabinett) til høykommisær i
Pretoria i 2005, ble møtt med bestyrtelse av
First Division Association (fagforeningen) og
de ansatte. Typisk nok forsvarte Boateng selv
utnevnelsen ved å påpeke at «I have been
appointed as a result of a process that has
been used before by previous Labour and
Conservative governments».10
Det fremkom i 2005 at det tradisjonsrike
Foreign Office er blitt utsatt for politisk manipulering, embetsverkets uavhengighet og
rettskaffenhet ble utfordret. De som ikke følger partilinjen utsettes for motreaksjoner.
Dårlig personaladministrasjon med tyrannisering av de ansatte med nedsettende og nedvurderende bemerkninger, inngikk i kritikken.11 De ansatte har reagert kraftig, og problemet ble undersøkt både av National Audit
Rapporten fra Evalueringsutvalget for flodbølgekatastrofen i Sør-Asia av 20.4.05 påpeker betydelige svakheter i krisebehandlingen i
UD med mangelfull situasjonsforståelse, svikt
hos ledelsen, mangelfull personalledelse,
organisering og kommunikasjon. Tilsvarende
kritikk fremkom også i Sverige, Danmark og
Finland, mens Tyskland og Italia fikk positiv
omtale. Norsk humanitær innsats ble vurdert
som ledende i internasjonal målestokk og
UDs seksjon for humanitære spørsmål omtales som rask, effektiv og fleksibel. Det oppsiktsvekkende er imidlertid at utvalget (utenfor mandatet), etter samtaler med et stort
antall medarbeidere i UD, bemerker:
Det er fremkommet mange innbyrdes uavhengige utsagn om autoritær og fryktbasert lederstil,
streng regelstyring og begrensninger i informasjonsflyten. Det har kommet utsagn om at frykt
for reaksjoner fra ledelsens side dersom UDs
regler ble brutt, hemmet mange medarbeidere
under håndteringen av krisen og gjorde dem
usikre. Det har også kommet utsagn om at åpne
drøftinger og motforestillinger generelt ikke er
ønsket i UD. Utvalget har ikke hatt som mandat
å undersøke bakgrunnen for rekken av slike
utsagn som peker ut over denne krisen. Utval-
samtiden
get har verken hatt tid eller muligheter for å
foreta en gjennomgang av lederstil og organisasjonsmessige forhold i UD. Men utvalget antar
at UD selv vil se behovet for en slik grundig
gjennomgang.13
Manglende ideer og nytenkning
Enhver politisering av enhver utenrikstjeneste har negative konsekvenser for ideer og
nytenkning. I vårt system vil det nødvendigvis være slik at utlånte embetsmenn til politikerrollen vender tilbake når regjeringen faller. Det blir da i siste omgang en ny utenriksminister som plasserer de hjemvendte i nye
stillinger, fortrinnsvis ved utenriksstasjon.
Det oppstår uvegerlig et klikkvesen på tvers
av partigrensene, en tilsynelatende harmonisk konsensuspolitikk omkring en bred
enighet om norsk utenrikspolitikk. Det politiske spill og gjensidig favorisering kan bli
avgjørende, ikke kompetanse, nøytralitet
overfor partiene, politisk interesse og engasjement. De negative konsekvenser for personalpolitikken
og
korpsånden er ikke uvesentlig. Bondevik
utnevner Stoltenberg til FN-ambassadør, Jagland utnevner Vollebæk til Washington.
Denne harmoni blir tydeligere når en påtroppende utenriksminister og tidligere formann
i Stortingets utenrikskomité (Petersen)
utnevner en tidligere utenriksminister og tidligere formann i Stortingets utenrikskomité
(Godal) til ambassadør i vår viktigste europeiske bilaterale stasjon (Berlin). Øystein
Steiro i VG skriver at «i diplomatiske kretser
i Oslo blir det åpent trukket paralleller til
utenrikstjenesten i enkelte land vi helst ikke
liker å sammenligne oss med hva statsforfatning og demokratitradisjoner angår».14 Vollebæk har påpekt at fordi det er bred enighet
om norsk utenrikspolitikk så er ikke pendlingen et problem nettopp i utenrikstjenesten. Men var det bred enighet om norsk utenrikspolitikk f.eks. i forhold til EU og Irak-kri-
3 2005
59
gen? Har Arbeiderpartiet og Høyre, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti identisk utenrikspolitikk? Er bred enighet en misforstått
evfemisme for en politisert konsensuspolitikk som bremser fornyelse? Fornyelsen uteblir fordi det oppstår uklarhet mellom politiker- og embetsrollen.
Det hevdes at den norske praksis, sammenblandingen av den politiske klasse og embetsklassen, har fordeler. På den ene side vil utvilsomt embetspolitikeren (eller politikerembetsmannen) høste ledererfaring og kunnskap i denne vekselvirkningen, noe som høyner hans faglige nivå både som embetsmann
og politiker. Samtidig er det jo slik, sett fra et
internt UD-synspunkt, at det åpner seg muligheter, det frigis stillinger for UDs øvrige
embets- og tjenestemenn i den periode vedkommende embetsmenn tar tjenestefrihet
som politikere. Det er heller ikke gitt at alle
deltidspolitikere som vender hjem til UD etter
et regjeringsskifte alltid får det som de vil med
hensyn til nye embetsstillinger. Men en rask
gjennomgåelse av praksis viser overbevisende
at det lønner seg og at det belønnes. Vedkommende tar med seg et politisk kontaktnett som
kan være gagnlig i fremtiden som embetsmann. Det er også en tendens blant mange
embetsmenn som ikke blir politikere å markere sin partitilhørighet. Det politiske springbrett gir ny intern makt og personalkabalen
påvirkes. Det skjer en omfattende politisering
av embetsverket «i den forstand at en tjenestemanns standpunkt blir av økende interesse, og kan forklare både andres adferd vis-avis ham og hans adferd».15
Tjenestemennene slås ned
Det vi vet er at hver gang det skjer en politisk
utnevnelse i norsk utenrikstjeneste, så kan
man se hvordan embets- og tjenestemennene
blir slått ned. Men som de lojale og ressurssterke diplomater de er, reiser de seg i Gandhis ånd og fortsetter sin gjerning for en stadig
bedre utenrikstjeneste og utenrikspolitikk,
60
samtiden
3 2005
men uten illusjoner om at nye politiseringsbølger ikke vil komme. Forutsetninger, forhåpninger og karriereplanlegging brytes. En
politisk utnevnelse til en av de mest sentrale
stillinger betyr uunngåelig at dyktige medarbeidere i embetsverket utenfor det politiske
spill mister muligheten til å oppnå det som en
forutsigbar og objektiv embetsstruktur ville
ha innfridd. Men når en utenforstående blir
utnevnt til ambassadør så er ikke den flyttepliktige fagetat og fagforeningene i UD primært opptatt av om vedkommende har nødvendige kvalifikasjoner, eller av medlemmenes karriereutsikter. Det oppfattes som en
krenkelse av systemet. Tilliten mellom politikerklassen og embetsklassen svekkes, og det
svekker hver klasse, den utenrikspolitiske
debatt og dermed norsk demokrati.
I slutten av 2000 var det UD-opprør mot
fem politiske utnevnelser, en i UD og fire ved
utenriksstasjon, som alle var blitt foretatt
utenom normal ansettelsesprosedyre.16 Innstillingene fra administrativ avdeling ble forbigått og ble bare orienteringssaker da de kom
til embetsrådet fordi politisk ledelse allerede
hadde tatt sin beslutning. Tre år tidligere
hadde forholdet mellom fagforeningene (Akademikerne og Norsk Tjenestemannslag) og
politisk ledelse utviklet seg til en dyp krise og
brudd vedrørende personalpolitikken. Vollebæk som ny utenriksminister beordret en
utredning av personalpolitikken.
I motsetning til det mange tror, har ikke UD
sterke fagforeninger selv om de fleste ansatte
er organisert. Foreningenes styre kan nok
beklage at interne søkere ikke vurderes for
sentrale stillinger i utenrikstjenesten, påpeke
at det virker demotiverende hvis sentrale stillinger besettes utenfra, noe som rokker ved
hele flyttepliktsystemet, og at det nettopp er de
som påtar seg flytteplikt som bør vurderes for
toppstillingene,17 men politiseringen av norsk
utenrikstjeneste forhindrer fagforeningenes
innflytelse i personalpolitikken.
De fremste embetsmenn som skulle forsvare embetsverket mot politisering, bærer
ofte to hatter ved at de både er embetsmenn og
politikere, og de bidrar dermed uvegerlig til å
svekke embetsverket og personalpolitikken.
Kriteriene for utnevnelser blir ikke bare kompetanse, men politisk makt. Man får trojanske
hester, (pre)posisjoner, i embetsverket. Samholdet og korpsånden i den flyttepliktige fagetat forvitres. Det er fullt ut akseptabelt å benytte utenrikstjenesten som springbrett til politikken, men forutsatt at man da treffer et valg
om å gå ut av utenrikstjenesten for å fremme
en politisk karriere. Jacta est alea – det burde
være en avgjørende beslutning uten returbilett
når man går over den politiske elven.
Utenrikspolitisk isolasjon,
hemmet vekst
Det blir sagt at Norge har et begrenset utenrikspolitisk miljø og at man derfor må benytte markerte embetsmenn fra UD som utenrikspolitikere. Men poenget er snarere
omvendt, fordi den utstrakte og bekvemmelige bruk av UD-diplomater i politiske roller
bidrar til å begrense rekrutteringen til utenrikspolitikken i de politiske partier. Det utenrikspolitiske miljø blir isolert til 7. juniplassen. Partienes egen utenrikspolitiske
vekst og fornyelse uteblir. En kjempe i Høyre,
Jon Lyng, spurte ved tiltredelsen som utenriksminister i 1965, i spøkefullt alvor, sjefen
for politisk avdeling i UD, Einar Ansteensen:
«Politisk avdeling, hva skal jeg med den?».
Lyng fastslo:«Politikken tar jeg meg selv av».18
Det var hans måte å få frem skillet mellom
utenriksministeren og statssekretæren på den
ene side og departementets flyttepliktige fagtjenestemenn på den annen. At Lyng likevel
valgte en ambassadør som sin statssekretær,
viser at den prinsipielle rollefordelingen ble
oppmyket også under hans ledelse av UD.
Norges medlemskapssøknader og folkeavstemninger i 1972 og 1994 viser at partienes
evne til å håndtere et sentralt utenrikspolitisk
spørsmål var mangelfull. Den gradvise oppbygging av utenrikspolitisk kompetanse i
samtiden
egne partier uteblir. Når regjeringen faller går
statssekretæren og statsråden tilbake til UD
og ikke til Stortinget som en partipolitisk ressurs. Utenfra er det påpekt systemsvakheter i
UD, en uprofesjonell personalpolitikk og
administrasjon, dårlig utnyttelse av menneskelige ressurser, innavl, nepotisme og trynefaktor i et selvgenererende system og en gradvis forvitring av utenrikspolitisk fagkompetanse.19 Jeg tror at denne situasjonen er delvis
påvirket av de sjokkbølger som to medlemskapsforhandlinger og to folkeavstemninger
om Norges plass i Europa har skapt. Det var
høyst uklart hvordan norsk utenrikstjeneste
nå kunne ivareta nasjonens interesser. Vi var
utenrikspolitisk i Outopia (ingen steder). I
denne situasjonen syntes politiseringen i UD
å vinne terreng og den utenrikspolitiske opprustning i Ap og Høyre uteble.
Et hus som bobler
På et allmøte høsten 2002 ga utenriksminister
Jan Petersen uttrykk for at han ønsket nye
tanker om norsk utenrikspolitikk fra embetsverket, et utenriksdepartement som «bobler av
ideer». Uttalelsen er på ett plan et paradoks og
endog en fallitterklæring fordi embetsverket i
UD forventer en politisk ledelse som bobler av
ideer og politiske partier som fremmer utenrikspolitisk nytenkning. Men Petersen er
fange av befolkningens nei i 1972 og 1994 og
manglende EU-engasjement innen eget parti.
Det er en uskrevet regel at en embets- eller
tjenestemann ikke bør gi uttrykk for meninger om de saker han selv behandler, eller opptre offentlig mot regjeringens politikk. Men
med dette forbehold ga presiseringer i 1960årene fra Bratteli, Stray og Røyseland, langt på
vei en embetsmann rett til å utøve politisk
virksomhet atskilt fra embetsrollen. En slik
adgang ville være utelukket f.eks. i det britiske system. En del av forklaringen til denne
praksis i norsk statsskikk er at «grunnleggende politisk enighet, konsensus, mellom
partieliter innbyrdes og mellom partieliter og
3 2005
61
næringsliv (…) har stimulert en monolittisk
enhet mellom politisk, økonomisk og administrativ elite».20 Det fører lett til at embetsmenn tydeliggjør sin partitilknytning som
ledd i en karrieregevinst.
Det sentrale embetsideal er politisk interesse, kunnskap og innsikt, en uhildet, upartisk,
objektiv og saklig vurdering av politiske prosesser og ikke som politisk kommissær for ett
bestemt politisk parti. På det grunnlag bør det
kunne åpnes for deltakelse i samfunnsdebatten av embetsmenn. Jeg har selv søkt å delta i
denne debatten gjennom artikler og bøker,
men det vil være vanskelig å avlese noen partiallianse av det, og det var også meningen.
I svensk, finsk og dansk administrasjon er
slik deltakelse mer utbredt, oppmuntret og
belønnet. Min svenske kollega i Bonn, Ingmar
Karlsson, skrev bøker om EU og var fast skribent i Svenska Dagbladet og Tidningen Z.
Sverre Jervell i UD, som har skrevet viktige
debattbøker om Norge og EU og om norsk
utenriks- og sikkerhetspolitikk med ros fra
Harvard University, beklager i et intervju i lys
av Petersens åpne «hus som bobler» at virkeligheten er en annen. «Det ligger noe i veggene i UD som kveler nye tanker (…) noen har
lagt et vått teppe over departementet (…) karrieren er best tjent med å holde kjeft, ikke
komme med motforestillinger».21
Svingdørfenomenet bremser
Et politisk infisert departement, vandringen
mellom embets- og politikerrollen, velsignet
og oppmuntret av den politiske elite, oppmuntrer ikke til uavhengig nytenkning. Jervell var nestleder i UDs avdeling for planlegging og utredning som ble nedlagt. Det var et
forum for å fremme nye tanker. Sjefen for den
tyske planleggingsavdeling, ekspedisjonssjef
Konrad Seitz, skrev en tale for utenriksminister Genscher til World Economic Forum i
Davos 1.2.87. Talens konkluderende setning
«Nehmen wir Gorbatschow ernst, nehmen
wir ihn beim Wort» ble stående, og fullbyrdet
62
samtiden
3 2005
av tysk samling. Et lite eksempel på dristig
nytenkning samme år som Honnecker avla
offisielt besøk i Forbundsrepublikken fordi
man hadde en Planungsstab som boblet av
ideer – men i en klar rollefordeling mellom
embetsstanden og politikken. Embetsverkets
deltakelse og engasjement i den utenrikspolitiske debatten i UD fremmes ikke, men bremses snarere av svingdørfenomenet, symbiosen
mellom politikere og embetsstand og utnevnelser av politikere til de høyeste stillinger i
norsk utenrikstjeneste.
Jeg reiser ingen tvil om at de embetsmenn
fra UD som blir anmodet om å bli statsråd
eller statssekretær for så å vende tilbake til tjenesten, hører til noen av de mest markerte og
kompetente i den flyttepliktige fagetat. Og de
som er kommet til utenfra (Garbo, Steen, Hernes, Godal) har en tilsvarende imponerende
CV. Det betyr imidlertid ikke at de embetsmenn fra UD som står igjen på kaia uten politisk billett er mindre kvalifisert faglig og
språklig. De er kanskje bedre kvalifisert som
nettopp det de er, embetsmenn og diplomater.
Det er ikke gitt at dyktige politikere blir
dyktige diplomater, for deres tidligere status,
makt og rolle som politikere vedlikeholder et
politisk kontaktnett som ikke harmonerer
med et nøytralt embetsverk. Det er snarere
slik at den del av embetsverket som ikke tilhører den politiske klasse blir nøytralisert.
Når en ny utenriksminister skuer utover landskapet av embetsmenn så blinker straks
lysene hos dem som allerede har vært
gjennom den politiske dåp.
Løsning avhengig av vilje
Det er Stortinget gjennom Stortingets utenrikskomité som kan endre den nåværende
holdning og praksis og tydeliggjøre skillet
mellom embetsverk og politikk. Problemet er
at slike initiativer ikke tas hvis statsministeren, utenriksministeren og utenrikskomiteens
leder går den annen vei og fastholder systemet.
«Høyreleder Jan Petersen har åpenbart så stor
sans for en av sine tidligere stortingskolleger
og Arbeiderparti-forgjengere i utenriksministerstolen, at han vil gi vedkommende en av
norsk utenrikstjenestes aller viktigste poster,
nemlig stillingen som ambassadør til Tyskland»22 Både politikere og embetsmenn ser fordeler ved å være både kasus og preposisjon.
Det er viktig å gi de politiske partiene et
insentiv til å fremme utenrikspolitisk ekspertise fra egne rekker og ikke bare fra embetsstanden. Som et ledd i denne kompetanseutbygging kunne statssekretærer oftere
rekrutteres fra Stortinget og oppnå rett til å
møte i Stortinget. I Sverige møter statssekretæren i Riksdagen og ivaretar kontakten
mellom departementet og Riksdagen. Det er
en utfordring til partiene å fremme denne
dimensjonen av hensyn til norsk utenrikspolitikk. Det er partiene selv, Stortinget og
regjeringen(e) som må ta opp dette. Det ville
være god latin og legge grunnen for en bedre
utvikling av norsk utenrikspolitikk.
Tabu og tåkelagt
Norsk utenrikstjeneste er blitt hundre år.
Tidligere statssekretær (H) og ambassadør i
Tel Aviv og Paris, Sven Erik Svedman, ble i
Statsråd 15.4.05 utnevnt til utenriksråd. I det
norske utenrikspolitiske miljø er det blitt
vanlig at man vandrer mellom politiske verv
og høyere embetsstillinger, men samtidig er
denne praksis og de institusjonelle ringvirkninger nærmest tabu og tåkelagt i norsk
offentlig debatt. «Bare unntaksvis er utenrikstjenesten gjenstand for kritisk oppmerksomhet».23 Det oppstår kun noen sporadiske
glimt fra tid til annen i norske medier, men
spørsmålet ikles politisk taushet nettopp
fordi kontaktpunktene mellom politisk elite
og embetsverket gjør temaet ubehagelig og
personlig i en åpen institusjonell debatt.
Man går heller forsiktig og lydløst forbi kjernen i spørsmålet.
Det er også vanskelig for de ansatte i UD
utenom de politiske tråder å ta opp spørsmålet
samtiden
med full styrke. Noe som igjen har sammenheng med UDs sentralistiske og hemmelige
kultur. Karrieren ville da raskt bli tatt av de
politiske kastevinde. Fagforeningene roper
ulv, men ingen lytter, og orienteringssakene
fra politisk ledelse til Embetsrådet fortsetter.
Tradisjon betyr å bringe noe verdifullt
videre fra generasjon til generasjon. Innføringen av parlamentarismen i Norge trakk
opp et skille mellom politikk og byråkrati. Det
er en historisk feiltolkning å hevde at det er
tradisjon for vandringen mellom politikk og
embetsstand. Det er en behagelig praksis som
har utviklet seg som en refleks av embetsstandens stat før 1884, og det er blitt en tiltagende
virksomhet. Tilspissingen er av ny dato og har
sammenheng med innføringen av statssekretærstillingen i 1948 med uklar rolledefinisjon.
Kultur og integritet
Problemet er ikke at man går fra embetsverket
3 2005
63
til politikken, men at man deretter går tilbake
til embetsverket – ikke bare én men ofte flere
ganger. Det bør ikke være en bekvemmelig
unnskyldning at det er små forhold i Norge, at
dette systemet er å foretrekke i et lite samfunn.
Et system som er preget av gjensidig favorisering og politisk korrekthet, innsnevrer forholdene. Nettopp fordi det norske utenrikspolitiske miljø er så lite er det desto viktigere at man
ikke blander kortene mellom politikk og
embetsverk. Spørsmålet er om politiseringen
skaper en monopolisering av den utenrikspolitiske debatt, hvor bare en håndfull gjengangere opptrer og går inn og ut av svingdøren
mellom politikk og embetsverk?
Hvilke konsekvenser har politiseringen i
norsk utenrikstjeneste? Når man nå internt og
eksternt setter søkelyset på UD bør man
begynne med nettopp det spørsmålet. Temaet
fortjener oppmerksomhet. Det dreier seg om
politisk kultur og utenrikstjenestens integritet.
•
Noter
1. Aftenposten, 14.6.04.
2. «Statssekretæren i Utenriksdepartementet», i Galtung/Bjerke: Fra Diplomatiets Verden, Atheneum,
1983, s. 63.
3. «Forholdet mellom politikere og embetsmenn i et lite
samfunn», i Gleditsch/Østerud/Elster: De Utro Tjenere, Embetsverket i EF-kampen, Pax Forlag, 1974,
s. 87–91.
4. Ulf Torgersen: «Politisk styring og offentlige tjenestemenn», Gleditsch/Østerud/Elster, De Utro Tjenere,
s. 49-55.
5. Olav Trygge Storvik: «Kort vei fra politikk til UD»,
Aftenposten, 27.3.02.
6. Sendemann, Schibsted, Oslo 1997, s. 76.
7. Ingegerd Galtung: «Norge oppretter egen utenrikstjeneste 1905/06», i Galtung/Bjercke, samme sted, s. 26.
8. Ketil Børde: «Nord/Sør – ideal og virkelighet», UDPosten, 1/2005.
9. Olav Trygge Storvik: «Eksellensen vil bli ambassadør», Aftenposten, 11.3.02 (og 27.3.02).
10. Phillip Webster: «Cronyism claim taints Boateng’s
South Africa job», i The Times, 15.3.05.
11. Robert Winnett: «Foreign Office faces probe into
‘manipulation», i The Sunday Times, 20.3.05.
12. Cathrine Martens: «Hva er det med UD?», i UDPosten, 1/2005.
13. «Koordinering og ledelse», s. 62.
14. Øystein Steiro: «UD – unndratt offentlighet», VG,
14.2.05.
15. Ulf Torgersen, samme sted, s. 55.
16. Nils Christian Helle: «UD-opprør mot politiske
utnevnelser», Aftenposten, 16.12.00.
17. Morten Fyhn: «Godal Berlin-ambassadør, misnøye i
UD», Aftenposten, 21.2.04.
18. Ketil Børde: «Fra John Lyngs utenriksministertid.
Politikere og embetsmenn», i UD-Posten, 2/2004.
19. Øystein Steiro, samme sted.
20. Øyvind Østerud: «Embetsverket som politisk organ»,
i Gleditsch/Østerud/Elster, samme sted, s. 27.
21. Birgitte Kjos Fonn og Christine Præsttun: «Ny verden, gammelt hus. Om UD og offentligheten», UDPosten 4/2003 og Samtiden 3/2004.
22. Morten Fyhn, samme sted.
23. Øystein Steiro, samme sted.
Halvar D. Pettersen
Om galskap og rett
Jakten på den nye tids demoner
Det er ikke lenger god latin å snakke om minusvarianter og uverdig liv. Men
det er fremdeles latin. Våre holdninger og strategier i forhold til psykotikere
og andre demonbesatte har endret seg fint lite på hundre år. De skal fortsatt
vekk. Om ikke på bålet, så i alle fall i fengselscellen. Om ikke ved sterilisering, så i alle fall ved forvaring.
Vi har i Norge, bare det siste året, hatt en
rekke oppsiktsvekkende drap og voldshandlinger begått av psykisk syke. Vi har hatt drap
på trikken, drap på Eidsvoll, drap i Kvinesdal
og drap i Kristiansand. Selvmordene er det
ingen som har full oversikt over, langt mindre listen over drapsforsøk og legemskrenkelser.
Mange av gjerningsmennene har hatt det
til felles at de har vært kjent for primærhelsetjenesten, for psykiatrien og gjerne også for
politiet forut for ugjerningene. Likevel har de
vært overlatt til seg selv, og i enkelte tilfeller
til slitne og hjelpeløse pårørende.
Så får vi voldshandlingene. Så får vi overskriftene om «tikkende bomber», før roen og
forglemmelsen senker seg igjen. Det blir med
sjokket og noen oppslag. Kanskje et og annet
rop om hjelp og behandling. Kanskje et og
annet rop om hevn og innesperring.
Tidvis står et offer eller noen fortvilte
pårørende frem med sine lidelseshistorier. Vi
får rørende artikler. Vi opplever et øyeblikks
ettertanke. Før roen og forglemmelsen senker
seg på ny.
I norske fengsler har vi jevnt over tre selvmord årlig, om vi ser bort fra overdosedødsfall og dødsfall i politiarrest. De blir til statistikk og en notis i margen. Direktøren beklager. Fylkeslegen skal undersøke. Departementet skal se på saken. Systemet iverksetter
alle rutiner for smidig forbigåelse. De pårørende begraver sine døde i skam og stillhet.
Og verden går videre.
samtiden
3 2005
65
Gufs av fordommer
Gamle dilemmaer
Man kan spørre hva det skal tjene til å
beskrive de tilstander som råder innenfor det
psykiatriske hjelpeapparatet i vårt land. Det
er jo ikke dokumentasjon vi mangler. Ei heller beskrivelser av menneskelige vanskjebner i systemets kjølvann. De som måtte ha
interesse for slikt, har allerede atskillige hyllemeter å ta for seg av. Den sentimentale vil
kunne reise på tårekanalen herfra og til evigheten.
Også min egen tro på kraften i det skrevne ord er noe tynnslitt. Som et supplement
tok jeg i vår på meg den tvilsomme ære å
gjøre meg til Norges første offentlige «tikkende bombe», og sultestreiket i 150 dager til
påminnelse om og i protest mot de tilstander
som råder. Medievennlig, javisst. Men en
tvilsom ære.
Jeg har blitt spurt om hva jeg egentlig
mener når jeg sier at det ligger forakt og
mangel på forståelse for psykiske lidelser til
grunn for vanskjøtselen av de lidende.
Jeg mener, skjønt jeg registrerer at alt ikke
er helt på stell innenfor den somatiske del av
vårt helsevesen, heller: Man avviser ikke den
kreftsyke eller den som har brukket benet.
Men den angstfylte og paranoide psykotikeren lar man gå for lut og kaldt vann. Og når
det til sist går helt over styr, er pine og straff
hva man har å by på.
Det står et gufs av eldgamle fordommer fra
bakgrunnen her, fordommer som ingen lenger
vil uttale høyt eller vedkjenne seg i dagslys; at
«egentlig» er den syke en djevel, demonbesatt
og full av trollskap. Avrette ham kan vi ikke
lenger tillate oss. Behandle ham vet vi ikke riktig hvordan vi skal gjøre, eller i alle fall er det
for ressurskrevende. Så vi stuer ham vekk, låser
ham inne og glemmer ham. Vi ser ikke mer til
ham enn notisen i margen når han endelig
henger seg. Det kan vi tåle. Livet går videre,
kjøpefesten fortsetter, bonusfesten fortsetter og
alle blir gjenvalgt.
Hvor skal vi gjøre av de gale som vi er så redde
for, når hjelpeapparatet ikke vil ha dem, og
vår humanisme i utgangspunktet sier oss at
det ikke er riktig å sette dem i fengsel? Må
humanismen vike? Og hvordan begrunner vi
de løsninger vi velger?
Dilemmaene er ikke av ny dato. Det er
dessverre heller ikke løsningene. Snarere ser
vi en tilbakevenden til forgangne århundrers
demonisering, fordømmelse og utstøting, så
vidt pakket inn i ny forkledning.
Kroppsstraffens tid er for lengst forbi. Men
straff skal fortsatt gjøre vondt. «Straff er et
onde som staten tilføyer en lovovertreder på
grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at
han skal føle straffen som et onde»,1 for å
sitere salig professor Johs. Andenæs’ smått
legendariske og høyesterettsgodkjente definisjon.
I tråd med dette gjorde Andenæs det også
klart at «det skal være forskjell på et fengsel og
et rekreasjonshjem».2 Fengsler har vi for å
pine forbryterne, om enn ikke fysisk. At vi
kaller det kriminalomsorg og tar tiltak for å
forhindre at de mest forpinte tar sin død av
straffen, for eksempel ved å etablere et minimum av helsetjenester innenfor murene,
endrer ikke på utgangspunktet.
Vi piner for å få hevn. Fordi vi synes at
slyngelen som stjal bilen vår, brant kirken vår,
slo ned vår yndlingsnevø eller drepte sin
kone, fortjener det. Av og til pynter vi på virkeligheten med godord om å forbedre forbryteren eller om å avskrekke andre fra å gjøre
likeså. Men først og sist er det hevn det dreier
seg om. Hevn i form av sjelelig pine.
«På grunn av lovovertredelsen», sa den
gamle professor. Hva da med å påføre ekstra
mye pine, ikke på grunn av lovovertredelsen
som er begått, men fordi gjerningsmannen er
den han er og som han er? Eller på grunn av
lovovertredelser vi frykter at han kan komme
til å begå i fremtiden? Eller simpelthen fordi
han tilhører en gruppering vi ikke liker?
66
samtiden
3 2005
Stortingsvedtatt tilregnelighet
Når vi idømmer innesperring på ubestemt tid
fordi det er noe «galt» med gjerningsmannen,
noe som gjør at samfunnet må beskyttes mot
ham helt til han blir «bra» igjen, altså ikke for
å hevne lovovertredelsen som er begått, men
den frie manns rettigheter, men intet ansvar
for sine handlinger.»3
Så vi flyttet dem ganske enkelt over fra utilregnelighets- til sikringsparagrafen med stortingsvedtak. Dermed kunne vi sperre dem
inne, så vel med straff som med sikring.
Nå hadde vi skaffet oss en gruppe mennes-
Praktisk da for den psykiatri som har sviktet og forsømt pasienten, at dens egne
ansvarlige overleger nå kalles inn som
rettspsykiatrisk sakkyndige.
for å beskytte oss mot mulige nye forbrytelser,
er det da riktig å gjennomføre innesperringen
som straff i fengsel?
I 1902 innførte vi sikringsordningen i
Norge. Forbrytere som ble ansett som tilregnelige, men farlige, skulle først få straff. Som
hevn. Deretter, når straffen var sonet, skulle
de i tillegg sikres, for å beskytte samfunnet
mot nye forbrytelser.
I praksis ble det gjerne til at både hevnen
og beskyttelsen innenfor dette såkalte «dobbeltsporede system» ble gjennomført med
bruk av fengsel. Her plasserte vi til overmål
også enkelte utilregnelige lovbrytere med
«ren» sikringsdom.
Men utilregnelighet kunne også føre til
straffrihet. Den sinnssyke, den bevisstløse
eller den som hadde «mangelfullt utviklede
eller varig svekkede sjelsevner» kunne bli fritatt for straff og sluppet ut på gaten.
Dette var en kostbar luksus, og i forbindelse med revideringen av straffeloven i 1929
ble det tatt politisk affære. Ikke i form av å
etablere dertil egnede tilbud for de utilregnelige, men gjennom å vedta at størstedelen av
dem, de med «sjelsevnene», likevel var tilregnelige. Som det stod i lovforarbeidene: «Samfunnet kan ikke ha en mellomklasse som har
ker som det var noe «galt» med. Ikke så mye
galt at de kunne gå straffri. Men likevel så
mye galt at vi måtte sikre oss mot dem.
Ikke helt logisk. Men veldig politisk. Og
temmelig raskt og lydig legitimert av rettspsykiatere og domstoler.
Straff som beskyttelse
En tid holdt vi det illeluktende ved ordningen
på avstand ved å insistere på at sikringen ikke
var straff, selv om den ble gjennomført i fengsel. Men som tiårene gikk, og ordningen ble
stadig mer belastet og skandalisert, ble det til
sist behov for nye kunstgrep. De tok vi med
den nye forvaringsordningen som ble innført
i 2002.
Nå trakk vi et skarpere skille mellom reaksjonsformene ved alvorlige lovbrudd, alt etter
om de var begått av utilregnelige eller tilregnelige. De utilregnelige skulle heretter i
utgangspunktet bare kunne dømmes til
tvungent psykisk helsevern, men – jeg hadde
nær sagt selvfølgelig – med en lureregel om
overføring til fengslig forvaring dersom de
skulle vise seg å bli tilregnelige «for tidlig» i
forhold til den hellige alminnelige rettsfølelses krav til innesperringstid.
samtiden
Videre fjernet vi begrepene «mangelfullt
utviklede og varig svekkede sjelsevner», som
hadde skapt slike problemer fordi de som fikk
stempelet visstnok likevel var tilregnelige, og
derfor kunne straffes, men ikke helt tilregnelige, og derfor måtte sikres.
Sjelsevnestempelet ble fjernet. Men ordningen med at spesielt utvalgte tilregnelige
skal kunne stemples som potensielt farlige for
fremtiden, og som følge av dette innesperres
på ubestemt tid, beholdt vi. Nå kaller vi ordningen forvaring, og har bestemt at den skal
være å regne som straff, selv om den angivelig
blir idømt for å beskytte samfunnet mot forbrytelser som ennå ikke er begått.
På papiret har vi altså fjernet det utskjelte
«dobbeltsporede system» med idømmelse av
både straff og sikring i en salig røre. I praksis
har vi imidlertid beholdt det. Fremdeles ikke
helt logisk. Men veldig politisk.
Og som departementet uttrykte det i proposisjonen til Odelstinget: «Til kritikken (…)
av at det urettferdige i det dobbeltsporede system opprettholdes, bemerker departementet
at behovet for en tidsubestemt særreaksjon
må veie tyngre.»4
Penger å spare
Hvilket behov er det som veier så tungt?
For å svare på dette spørsmålet vender jeg
tilbake til utgangspunktet, nemlig alle de
alvorlige voldshandlinger, begått av psykisk
syke hvis hjelpebehov har vært dokumentert
og velkjent, men ignorert av psykiatrien.
Når økonomiskandaler rulles opp sier vi
gjerne: Følg pengene. Jeg fristes til å si likeens
når det gjelder psykiatriskandalene og volden
som følger: Følg gjerningsmannen. Og følg
rettspsykiaterne. Og følg den hektiske aktivitet som utspiller seg i kampen om fordeling
av ansvar. Sist, men ikke minst: Tenk penger.
La oss begynne med pengene.
Dersom vi ser oss nødsaget til å skjerme en
pasient på et psykiatrisk sykehus, hvilket i
praksis vil si at vedkommende må oppholde
3 2005
67
seg innenfor et begrenset område i mer enn
48 timer, har vi en sak. Det må gjøres vedtak,
som maksimalt kan gjelde for tre uker, og som
kan klages inn for kontrollkommisjonen. Det
må være personale til stede hele tiden, hvilket
gjerne betyr at vi må ty til overtid og ekstravakter.
Anbringelse av pasienten bak låst dør – isolering – kan bare skje for å hindre skade på
personer eller bygninger, og bare etter at
andre og mer lempelige tiltak er forsøkt. Isolering kan bare skje for kortere tid. Tiltaket
må godkjennes av faglig ansvarlig lege. Det
må kontrolleres, det skal evalueres kontinuerlig og pasienten skal ha tilsyn hele tiden.
Setter vi den samme pasienten i fengsel, vil
han bli permanent anbrakt bak låst dør uten
andre viderverdigheter eller annet tilsyn enn
det som følger av morgen-, middags- og aftensjekken.
Det sier seg selv at det er penger å spare på
å velge fengsel fremfor sykehus.
Gransker seg selv
At sykehusenes pressede økonomi avstedkommer visse former for mer eller mindre
kreativ «stollek» for å kvitte seg med kostbare
pasienter, er knapt noen hemmelighet. Når
psykisk syke har begått alvorlige forbrytelser,
utføres gjerne en spesialøvelse som går ut på
å skyve enkelte av disse potensielt dyreste
pasientene over i fengsel. Somme tider tangeres denne gjerne av behovet for å bli «frifunnet» for eget ansvar for den svikt som har gått
forut for forbrytelsen.
Praktisk da for den psykiatri som har sviktet og forsømt pasienten, at dens egne ansvarlige overleger nå kalles inn som rettspsykiatrisk sakkyndige. Og at de konklusjoner og
utsagn de kommer med bestemmer så vel
synet på forhistorien som reaksjonsform og
fremtidig oppholdssted for den anklagede.
Dette er den ordning vi har i Norge i dag:
Psykiatrien gransker sin egen svikt i de tilfeller hvor den har fått de mest fatale konse-
68
samtiden
3 2005
kvenser. Jo mer man får dømt den anklagede,
jo sterkere man får fordømt ham, desto renere
hender står man selv igjen med. Dersom den
anklagede erklæres tilregnelig, men likevel
ikke helt patent og til overmål uhelbredelig,
må jo alle forstå at egentlig var det ikke noe
man kunne ha gjort i forkant av tragedien,
liksom det heller ikke er noe man kan gjøre i
ettertid. Bortsett fra – jeg hadde nær sagt selvfølgelig – å sperre inne i fengsel på ubestemt
tid, sånn for alle tilfellers skyld.
Som hjelpemiddel i denne tvilsomme
geskjeften tar man igjen i bruk forestillingen
om den djevelske psykopaten, en størrelse
som har vært «ute» siden 70-årenes antipsykiatriske rystelser, men som i dag relanseres i hele den anglo-amerikanske kulturkrets.
Psykiatriens søppelbøtte
Er du psykopat, er du også uhelbredelig. Ja,
du kan til og med bli verre av å bli behandlet.
Slik lyder den gjeldende lære, og passer som
hånd i hanske med den pressede kapasitet og
økonomiske situasjon i dagens psykiatri.
Man har ikke råd. Man har ikke lyst. Og i
fengsel får pasienten i alle tilfelle ikke gjort
noe galt.
Psykiaternes forestilling om psykopaten
har fulgt oss omtrent siden det gamle presteskapets forestillinger om heksene slapp taket.
Den har vært en psykiatriens søplebøtte, et
sted man puttet dem man ikke likte eller forstod seg på. Opprinnelig ble fenomenet forklart som en «medfødt, inngitt moralsk fordervelse» (Rush), siden som «moralsk sinnslidelse» (Prichard). Det har vært forklart med
så vel arvesynden (Morell) som med «mindreverdighet av hjernens konstitusjon» (Koch).
Kraepelins lærebok, også kalt «psykiatriens
bibel», lekset opp syv undergrupper; de lettbevegelige, de ustabile, de impulsive, de forskrudde, løgnerne og svindlerne, de antisosiale og de kranglevorne.
En tid anvendte man begrepet som fellesbenevnelse på alle typer personlighetsavvik,
såfremt de medførte lidelse for individet selv
eller andre. Senere forklarte man fenomenet
ut fra sosiale forhold, snakket mer om sosiopaten enn om psykopaten, og endte opp med
å stirre stivt på de «antisosiale». Den danske
psykiateren Reiter inkluderte både «vinterbadere, råkostspisere og militærnektere» i sjangeren. Og vår egen professor Gabriel Langfeldt
– han med sjelsevnediagnosen på Hamsun, ja
– tok i sin lærebok med «… den rett store skare
av individer som på grunn av mangel på sosial innføling og eventuell antisosial innstilling
tenderer til å skape vansker i samfunnet, faller dette til byrde, rekrutterer de revolusjonæres rekker og fyller fengslene».5
Nærpå alle samfunnskritikere, med andre
ord. Da sier det seg selv at det måtte bli stille
om hele psykopaten så lenge 68-generasjonen
ennå var anti-autoritær. Men nå er han altså
her igjen, Styggen. I nygammel innpakning.
Fra møte til sjekklister
Mens man i hjelpepsykiatrien synes å ha blitt
noe mer tilbakeholdne med diagnosestemplene, er trenden i rettspsykiatrien økt bruk
av standardiserte klassifikasjons- og diagnosesystemer på bekostning av menneskemøtene.
Toneangivende krefter argumenterer mot
«overdreven» bruk av samtaletid. Den kliniske undersøkelsen er redusert til et sted hvor
psykiaterne sitter med sine sjekklister, ut fra
hvilke de med høy grad av sikkerhet mener å
kunne fastslå om lovbryteren har vært eller er
sinnslidende, personlighetsforstyrret, psykopatisk og endatil om han er for farlig å regne
i fremtiden.
Man sier: «I samtale kan observanden lyve,
manipulere og forstille seg. Men våre sjekklister lyver ikke …»
Økonomisk er det også, noe som ikke er å
forakte i en tid hvor det ikke bevilges penger
til at folk skal sitte og snakke sammen.
At lignende lister og spådomskunst tradisjonelt har vist seg ikke å holde stikk, avfeies
på samme måte som innvendingene mot pil-
samtiden
lebløffen: «Jo da, de vi hadde i går var kanskje
ikke noe særlig, men nå har vi fått noen helt
nye som er aldeles fortreffelige …»
De mest effektive tilhengere av den nye
latin hopper like godt over hele møtet med
observanden, og nøyer seg med å sjekke sine
lister mot politiets (selektive utvalg av) dokumenter og utsagn, før de drar konklusjoner
som blir bestemmende for observandens
fremtid, i alvorligste fall i form av innesperring resten av livet.
Den spesielt interesserte leser oppfordres
til å ta en nærmere titt på klassifikasjonsskjemaet for diagnostisering av psykopater, PCLR. Sjekklisten, som til forveksling ligner en
ukebladtest, består av tyve negative personkarakteristikker, hvor observatøren skal gi
objektet null, ett eller to poeng, alt etter hvor
godt han mener hver karakteristikk stemmer.
Den som måtte fristes til å teste sin samboer,
oppfordres til å vente til etterdønningene etter
siste krangel har lagt seg.
Renheklet klassestempel
Skallemåling, en gang i nær fortid det ypperste av menneskevitenskap, er ute. Onanikriteriet, som likeledes var svært viktig, er også
fjernet. Derimot tillegges kriterier som skoleskulk, nasking og rømninger fra barndomshjemmet vekt gjennom karakteristikker som
«tidlige adferdsproblemer», «ungdomskriminalitet» og «uansvarlig adferd». «Behov for stimulering» er heller ikke bra, og det slås ned
på så vel «impulsivitet» som «glatt og overfladisk sjarm», «promiskuøs seksuell adferd» og
«parasittisk livsstil».
Samlet score på over 30 gir stempel i pannen over hele verden, mens 25 anses for å
være tilstrekkelig i Skandinavia, hvor vi som
kjent er betydelig høyere utviklet enn zulunegre og pølsetyskere.
Min påstand: Det nye psykopatibegrepet er
et renheklet klassestempel. Det er gammel
borgerlig nedlatende moralisme og forakt for
«minusvariantene» som ligger til grunn, både
3 2005
69
i innfallsvinkelen og for hvem som kommer
ut med stempel etter endt «undersøkelse».
Ikke en eneste Auschwitz-lege, med sine
eksperimenter med syrebad og såpekoking,
ville ha blitt klassifisert som psykopat etter
denne standarden. Ingen av disse skulket
noen gang skolen, kom i klammeri med politiet eller gav etter for et øyeblikks impuls.
En menneskevenn som Jens Bjørneboe,
derimot, ville gått rett inn i standarden, utvist
fra skolen, dømt for utukt, drikkfeldig og antiautoritær som han var. Nasjonalskalden Wergeland? Ikke snakk!
Negativ og dyssosial
En annen tyvepunkts sjekkliste, HCR-20, tas
i bruk når man skal utføre den umulige kunst
å spå om hvorvidt en person vil være farlig i
fremtiden. Foruten psykopati er for eksempel
arbeidsledighet («problemer i arbeidsliv og
sysselsetting»), vansker i oppveksten («tidlig
mistilpasning») og skepsis til autoriteter
(«negative holdninger») faktorer som tillegges avgjørende vekt. Jeg sakser fra læreboken:
Negative holdninger dreier seg ikke om hvilke
som helst former for «hverdagspessimisme»,
men om holdninger til samfunnets institusjoner
som sosialvesen, rettsvesen, behandlingsapparat osv.6
Velg feil foreldre, bli arbeidsledig og luft ut
din skepsis til sosialkontor, psykiatri eller
rettsvesen, og du risikerer å få farlig-stempel
på kjøpet.
Og for psykiatere som synes 20 punkter er
vel mye å forholde seg til, finnes det en sjekkliste i det internasjonale sykdomsklassifikasjonssystemet ICD-10, kortet helt ned til seks
punkter, hvor treff på tre av punktene gir
grunnlag for å stille diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse, som igjen inkluderer diagnosene amoralsk, antisosial, asosial, psykopatisk
og sosiopatisk personlighetsforstyrrelse.
70
samtiden
3 2005
Rettsløse lommer
Den gamle forakt og redsel for de djevelbesatte møter i dag også de iskalde vinder som blåser på rettssikkerhetens område.
Trenden i rettsstaten er opprettelse av rettsløse lommer. Visse grupper pekes ut som så
fæle, grusomme og på alle måter forkastelige
at de alminnelige rettssikkerhetsgarantiene
visstnok ikke kan gjelde for dem.
På det globale plan ser vi det i behandlingen av påståtte terrorister. Dersom makten i
Washington D.C. peker på deg og sier at du er
terrorist, ja så kan du kidnappes, dopes ned
og fraktes til en avkrok av verden hvor man
fremdeles benytter radbrekking, koking og
elektriske støt som hjelpemidler ved avhør.
Eller du kan oppbevares kneblet og bakbundet i et bur i en interneringsleir, med hette
over hodet og hørselsvern over ørene.
Alt sammen i hemmelighet og på ubestemt
tid, uten tiltale, forsvarerhjelp eller domstolsbehandling. Alt sammen fordi makten peker
på deg.
I den lokale andedammen har man ikke
hatt mange potensielle terrorister å skremme
oss med, om vi ser bort fra Mullah Krekar.
Derimot har redselen for «gjenger» og «organiserte kriminelle» vært gjort til effektivt
sprengstoff i undermineringen av rettsstaten.
Men det er ikke oljegigantene, legemiddelindustrien, kjemikalietankrederne, meierisamvirket, lakseoppdretterne eller andre med
evne til å spandere lunsj på ministeriet man
peker ut som «organiserte kriminelle». Heller
ikke de skattesnytende taxieierne, sprang- og
ridehestmiljøene eller det kriminelle båtmiljøet rundt Aker Brygge.
Derimot har det gått hardt ut over en håndfull motorsykkelentusiaster med ryggmerker,
de såkalte «MC-gjengene» eller «MC-bandittene».
enkeltstående embedsmenn innenfor politiog påtalemyndighet, fikk tilslutning fra de billigste populistene i vår politikerstand og den
innrullerte delen av pressen, og har vokst til et
gedigent bedrag, hvor de fleste av oss nå synes
å tro at noen titalls skjeggete motorsyklister i
realiteten nærmest er en trussel mot rikets
sikkerhet.
Politi og påtalemyndighet har kommet
godt ut av bevilgningskampen. De politiembedsmenn som dro i gang kampanjen, og
de politikere som kastet seg tidlig på, har også
fått betalt. Demonisering er karrierebyggende. Regningen må vi alle betale, og ikke
bare over skatteseddelen. I løpet av det knappe tiår som har gått siden Lund-kommisjonen
avdekket at vårt politi og våre domstoler
strengt tatt ikke er modne til å håndtere utradisjonelle etterforskningsmetoder uten å falle
for fristelsen til å misbruke dem grovt, har det
gått et ras i rettsstaten. Den ene rettsikkerhetsgarantien etter den andre har blitt ofret av
hensyn til den angivelige kamp man fører mot
«organisert kriminalitet».
Man har fått utvidet adgang til telefonavlytting, romavlytting og elektronisk sporing, hemmelig ransaking og planting av
peileutstyr. Man har fått bevegelse i retning
omvendt bevisbyrde, og har sluppet tøylene
når det gjelder bruk av agenter og provokasjon. Man har innskrenket retten til fritt valg
av forsvarer, gjort hemmelighold av etterforskningsmateriale til rutine, gitt adgang til å
benytte anonyme vitner, ja til og med til å
betale vitner. Hertil er lengden på fengselsstraffene i praksis dramatisk forlenget, og
mulighetene under soning dramatisk forringet for medlemmer av de grupperinger som har
fått demonstempelet, mens det blir gitt straffereduksjon for tiltalte som er villige til å vitne
– ekte eller falskt – mot antatt større gutter.
«Et vogntog uten bremser»
Ras i rettsstaten
Det startet som et spredt hylekor bestående av
I det klima som råder, hvor det ropes og støyes og skrikes og skremmes, har det oppstått en
samtiden
«tut-og-kjør-og-går-det-så-går-det»-praksis,
hvor alle grenser kan tøyes og utprøves. NRKredaktør Ståle Frafjord har beskrevet tilstandene i NOKAS-etterforskningen som «… et
vogntog uten bremser – med politikernes velsignelse og media på lasset – mens en rekke
prinsipielle forhold knyttet til rettsstaten
tøyes til det ytterste».7
Dørene lukkes. Virkemidler og kjennelser
hemmeligstemples. Bruk av de ovennevnte
metoder utvides nå til å gjelde også i «forebyggende» øyemed, altså ved mer eller mindre
velbegrunnet mistanke. Det ropes på tunge
våpen og ekspanderende ammunisjon. Og vi
har fått en forvaringsordning som åpner for
innesperring på livstid av dem man, mer eller
mindre tilfeldig, anser som farlige og samfunnsskadelige.
Det avsies i dag dommer i norske rettssaler hvor medlemskapet i en motorsykkelklubb i seg selv legges til grunn som bevis for
skyld i å ha begått straffbare handlinger. Hertil fører det samme medlemskapet til at den
dømte ilegges lengre straff enn for andre som
måtte finnes skyldig i tilsvarende forhold. Og
når han begynner sin soning, møtes han av et
direktiv som pålegger fengselsvesenet særbehandling av «gjengmedlemmer» og andre
«organiserte kriminelle»; ingen goder, ingen
permisjoner, ingen fremstillinger, bare
soning på høysikkerhetsavdelinger, ingen
prøveløslatelse etter 2/3 tid, likegyldig hvem
han er og hva slags attityde han viser under
soningen. Alt dette muliggjort ikke av beviser, men av en generell hatstemning, drevet
frem av makten.
Tilbake til tukthuset
Kjell Alrich Schumann har sittet mesteparten
av tiden siden han ble pågrepet i mai i fjor,
totalt isolert i en kjeller i Ringerike fengsel,
anklaget – men ikke dømt – for ran og fluktplaner. I mars anla han, sammen med andre
isolerte fanger i den samme kjelleren, sak mot
staten for å få prøvet lovligheten ved isolasjo-
3 2005
71
nen. Ifølge Schumanns forsvarer, Morten
Furuholmen, er situasjonen uholdbar. De isolerte «går nærmest opp i limingen», sier advokaten.
Også Princ Dobroshi anla sak mot staten
etter å ha vært holdt i total isolasjon i kjelleren på Ringerike i mer enn et år. Kosovoalbaneren var dømt for befatning med narkotika.
Ingen tvil om den saken. Men etter at han
hadde lyktes med å rømme fra Ullersmo med
hjelp av en utro tjenestemann, en fadese makten ikke kunne leve med, ble han i tillegg
utpekt som «en av Europas største narkobaroner» og «Norges farligste fange», og altså plassert i isolat – uten fnugg av bevis. Dobroshi ble
luftet en time om dagen «som i et bur», og
uttalte selv at han ble behandlet som et dyr.
Det var neppe å ta for hardt i.
Plutselig har det blitt greit at man tilbyr vitner penger og at lederen i Stortingets justiskomité går ut og krever fellende dom i en
pågående rettsprosess, for er kanskje ikke den
anklagede «president» i Hells Angels?
Det har blitt greit å benytte seg av torturister for å innhente «bevismateriale» mot en
mullah, og at regjeringen kan sette asylretten
til side og utvise ham under henvisning til
hemmeligholdte «beviser», for har ikke Onkel
Sam sagt at han er terrorist?
Det har blitt greit å ta en småbarnsmor som
gissel, fabrikkere en siktelse mot henne og
holde henne varetektsfengslet i fem måneder,
som et virkemiddel for å få tak i samboeren
hennes, for er ikke mannen en fæl fyr, og er det
ikke en forbrytelse å elske en slik, kanskje?
Det har blitt greit å putte folk i isolatkjellere og holde dem der til lenge etter at de
har gått opp i limingen, for er de ikke anklaget for stygge ting, har ikke justisministeren
selv fordømt dem, og har ikke direktøren sagt
at de planla flukt?
Åpning for overgrep
Det er ikke mange år siden man knapt kunne
sitte lenger enn 12 år i et norsk fengsel. Prø-
72
samtiden
3 2005
veløslatelse etter avsoning av 2/3 av straffen
var regelen, og 12 år var lengste tid. Siden er
altså muligheten for prøveløslatelse fjernet for
enkelte grupper. Man kan plutselig sitte inne
i 21 år. 30 år er på trappene – mot krigsforbry-
et bombeangrep det ikke finnes spor av bevis
for at han har vært i befatning med, bortsett
da fra vitneutsagnet fra mannen som beviselig
plasserte og detonerte bomben, og som nå
nyter godt av strafferabatt og utvidet permi-
Velg feil foreldre, bli arbeidsledig og luft
ut din skepsis til sosialkontor, psykiatri
eller rettsvesen, og du risikerer å få farligstempel på kjøpet.
telser, som en prøveballong, mot alle vi ikke
liker ved neste korsvei. I praksis medfører
dette 150 % økning av lengstetiden i løpet av
få år. Og fortsatt ropes det på mer. Det er
ingen grense. Hevndyret blir aldri mett.
Den forvaringsdømte, som får sin særegne
straff fordi han er kategorisert som uhelbredelig, altså at han er som han er uten at han
egentlig kan noe for det, kan få sin straff fornyet igjen og igjen, og kan i praksis bli sittende inne, underlagt det mest restriktive
regime fengselsvesenet kan by på, til døden
skiller ham ad fra fengselet.
Det åpnes uvilkårlig for overgrep når rettssikkerhetsgarantiene fjernes, når det piskes
opp hatstemning og rop om mer straff, og når
makthaverne aktivt begynner å peke ut fiendegrupper. Først demoniserte man Torgersen.
Så fulgte justismordet. Det samme gjaldt
Liland. Og Fritz Moen. Og Arne Treholt. Med
Ulf Hammern og fetteren til Birgitte Tengs
lyktes man ikke med demoniseringen. Så ble
de også frikjent. Det tror jeg vi kan takke en
kritisk presse samt juryordningen for.
I forhold til myten om de forferdelige «MCbandittene» og andre angivelig organiserte
kriminelle, har derimot store deler av MedieNorge fungert som bevisstløse innrullerte hos
politi, påtalemyndighet og toppolitikere. Derfor sitter Torkjel Alsaker i fengsel med en dom
på 16 år, djevelforklart som hovedmann bak
sjonskvote som takk for innsatsen. Ett vitnemål er nok. I hekseprosessene krevde man to,
og fra uavhengige vitner.
Mot justispolitisk istid
Forvaringsordningen er så vidt tatt i bruk, og
det har så langt vært en viss avventende forsiktighet med å prøve ut grensene for hvor
langt man kan gå i å benytte seg av den. Men
med sine manglende reservasjoner mot
utglidning gir ordningen rom for misbruk. All
erfaring tilsier at slike rom blir utnyttet. Med
sikringsordningen endte vi opp med å
«beskytte» samfunnet mot løsgjengere og fyllefanter, plagsomme byoriginaler og uønskede
pasienter fra psykiatrien.
De «tikkende bombene» har alltid stått
lagelig til for hugg, enten det er fordi vi tror at
disse «egentlig» er besatt av djevelskap eller
fordi vi resignert erkjenner at samfunnet ikke
har annet enn repressive midler til rådighet,
når det som skulle være et hjelpeapparat nekter å hjelpe. Vi vet ikke hvem «bombene» er,
men vi er redde for dem. Vi vet ikke når eller
hvor de kan detonere, men vi vet at psykiatrien ikke har kontroll og at vi ikke ønsker at det
skal skje i vårt eget nabolag. Så får de heller
bare bli muret inne, riktig eller galt.
Når skansene faller, skjer det gjerne med en
viss dominoeffekt. Grensene flyttes. Nye grup-
samtiden
per pekes ut som samfunnsfiender. Som nevnt
mener makten at behovet for et dobbeltsporet
system veier tyngre enn rettferdigheten når vi
skal beskytte oss mot de gale som vi ikke evner
å hjelpe. Veier det kanskje også tyngre når
utpekte samfunnsfiender skal elimineres? Når
får vi den første forvaringsdommen begrunnet
med at medlemskap i en motorsykkelklubb
eller en annen «gjeng» i seg selv er et bevis på
psykopati? Eller blir det NOKAS-ranerne som
får den tvilsomme æren å sprenge den neste
rettssikkerhetsgrensen i korstoget mot alt og
alle vi ikke liker eller er redde for?
3 2005
73
Hele det rådende klima av fordommer, hat
og hevnlyst, og all den manipulering som gjøres mulig i dette klima, danner bakteppe for
den aksjon jeg gjennomførte tidligere i år. Det
dreier seg ikke først og fremst om meg og
mitt, men om menneskerettigheter, om overgrep og uverdig behandling av medmennesker. Jeg vil advare mot farene ved en ny mental og justispolitisk istid.
Hvis vi fortsetter å ture frem som vi gjør i
dag, kan problematikken i morgen komme til
å dreie seg om de utstøttes rasende og tøylesløse motangrep.
•
Litteratur
NOU 2004:6: Mellom effektivitet og personvern
Rosenqvist, Randi og Kirsti Rasmussen: Rettspsykiatri i
praksis, 2. utgave, Universitetsforlaget, Oslo 2004
Schaanning, Espen (red.): Straff i det norske samfunnet,
Humanist forlag, Oslo 2002
Dahl, Alv A. og Dalsegg, Aud: Sjarmør og tyrann, revidert
utgave, Aschehoug, Oslo 2000
NOU 1997:15: Etterforskningsmetoder for bekjempelse av
kriminalitet
Andenæs, Johs.: Alminnelig strafferett, 4. utgave, Universitetsforlaget, Oslo 1997
NOU 1990:5: Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner
Noter
1.
2.
3.
4.
Andenæs 1997, s. 9.
Her sitert etter Schaanning, s. 177.
Her sitert etter Schaanning, s. 186.
Ot. prp. nr. 87 (1993-94), s. 79.
5. Her sitert etter Dahl og Dalsegg, s. 96.
6. Rosenqvist og Rasmussen, s. 202.
7. Frafjord, Ståle: «En fallitterklæring», innlegg i VG
9.4.05.
Bodil Katarina Nævdal
Kongebiografi på ville veier
Tor Bomann-Larsens bok er misunnelsesverdig godt skrevet, men kapitlene
14, 15, 17 og 18 er tatt ut av sin sammenheng og inneholder graverende feil.
Tor Bomann-Larsen
Folket
J.W. Cappelens forlag
Oslo 2004
I oktober i fjor sjokkerte forfatteren både i
inn- og utland da han med disse kapitlene
argumenterte for at kong Haakon ikke var
kong Olavs biologiske far. Sentralt i boklanseringen sto et stort fotografi av en for alle
ukjent person i uniform og ordner, med en
viss likhet med kong Olav. Bildet ble raskt lagt
ut på europeiske nettsider.
Hovedrolleinnehaverne i dramaet rundt
prinsesse Maud, prins Carl og Welbeck Street
høsten 1902 var, ifølge Bomann-Larsen,
Edward VIIs livlege, Sir Francis Laking
(1846–1914) og hans eneste sønn Guy Francis
Laking (1875–1919).
Apoteker med tysk eksamen
Dr. Francis Laking var apoteker med eksamen
fra universitetet i Heidelberg i 1869. Siden
dronning Victorias dager hadde Francis
Laking vært i den engelske kongefamiliens
tjeneste med betegnelsen Surgeon-Apothecary
in Ordinary. Etter dronning Victorias død i
1901 kunne Laking smykke seg med tittelen
Physician in Ordinary, en rang han beholdt
under kongene Edward VII og Georg V.
Også Mauds søster Victoria medvirker som
aktør, om ikke på annen måte enn å gi korrekte opplysninger fra Mauds hvilekur i 51
Welbeck Street i London, i et brev datert
Bernsdorff slott 30. september 1902. Hun og
hennes mor, dronning Alexandra, befinner
seg i Danmark på denne tiden. Prinsesse Victoria rapporterer om sin søsters rekonvalesens i brev til storhertuginne Xenia i St.
Petersburg, og kan på denne måten, mer enn
hundre år senere, korrigere Bomann-Larsen
som påstår at det i hennes brev står noe annet
enn hva det gjør.
Dr. Alexej Selnitsin, en venn av meg bosatt
i Moskva, fikk gjennom Den norske ambassaden tillatelse til å arbeide i Romanov-arkivet.
Etter noen dagers søk fant han det aktuelle
brevet fra prinsesse Victoria til storhertuginne
Xenia. Brevet er feildatert i Bomann-Larsens
bok. Den korrekte dato skal være 30. september 1902, ikke 1903, som forfatteren skriver. I
dette brevet forteller Victoria at Maud er «in
London in a charming private home with two
nurses». Ordet sykehus er ikke nevnt med en
stavelse noe sted i brevet.
Hvorfor skulle de velge ham?
Jeg sitter igjen med følgende spørsmål etter å
ha arbeidet meg gjennom dette materialet i
alle disse uker: Hvorfor skulle den engelske
kongefamilien anvende en lege som i utgangspunktet var utdannet apoteker, for å reise til
London i den hensikt å utføre en insemina-
samtiden
sjon? Windsor-familiens gynekologer, doktorene Alan Manby og John Williams, var til
enhver tid tilgjengelig for kongefamilien på
Sandringham, hvor Maud også hadde sitt
hjem.
Teorien om at prinsesse Maud er blitt inseminert med sæd fra Guy Francis Laking under
et opphold på 51 Welbeck Street fra 14. september til 22. oktober 1902, iscenesatt og
utført av Sir Francis Laking, er fullstendig uten
forankring i virkeligheten.
Sykehuset i Welbeck Street
I kapittel 14 gir Bomann-Larsen opplysninger
om et sykehus beliggende i Welbeck Street i
en smal teglstensgård med karnapper i fem
etasjer. Huset ga tilhold for et hospital med ca.
tyve ansatte, hvorav halvparten var sykepleiersker. Stedet var eksklusivt og mottok ikke mer
enn 15 pasienter. Selv om det også ble foretatt
kirurgiske inngrep, var det ingen fast ansatt
lege; sykehuset ble drevet av en 36 år gammel
pleierske.1
Sir Francis Laking skal ha ordinert en seks
ukers hvilekur høsten 1902 for prinsesse
Maud i «et hyggelig privat hospital med to
pleiersker,» skriver Bomann-Larsen.
Miss McCauls hospital i 51 Welbeck Street
betegnes som et eksklusivt privathospital, i
gangavstand fra 62 Pall Mall. Bomann-Larsen
henviser til Prinsesse Mauds bønnebok vedrørende Welbeck Street.
Det har ikke vært mulig å verifisere Ethel
McCauls Hospital, som klinikken kalles i
boken. Jeg har forsøkt forgjeves via to nasjonalarkiver, samt flere større britiske arkiver
uten resultat, og endte til slutt i et regionarkiv
i bydelen Westminster, hvor adressen 51 Welbeck Street hører hjemme. En hjelpsom arkivar ved navn Hilary Davies la ned atskillig tid
og energi for å løse gåten, med følgende
utfall:
I Kellys Post Office Directory for 1900–1904
står Ethel McCaul oppført som innehaver av
en leilighet i 51 Welbeck Street. Nr. 52 leies av
et firma som driver med møbelstopping
3 2005
75
(upholstry). Folketellingen i 1901 forteller at
det samme år lå et sykehus i 51-52 Welbeck
Street med 20 ansatte og 15 pasienter. Men
Miss McCauls navn er ikke med på den listen.
Miss Ethel McCaul er ifølge arkivet i Westminster vanlig ratepayer for en leilighet i 51
Welbeck Street i 1902.2
Ethel Rosalie Ferrier McCaul (1867–1931),
som arbeidet periodevis for den engelske
kongefamilien, var såkalt Royal Red Cross Nurse
under Boerkrigen (1899–1902). Siden reiste
hun til Japan som krigsobservatør for Røde
Kors og utga sine iakttakelser i bokform. Det
har ikke vært mulig å verifisere at hun har gitt
sitt navn til et sykehus i Welbeck Street, langt
mindre vært innehaver av klinikken.
Ved henvendelse til Red Cross Museums
and Archives har jeg fått tilsendt en del biografiske opplysninger om henne. Arkivar
Helen Pugh meddeler at arkivet ikke har noen
informasjon om noe Miss McCauls hospital i
51 Welbeck Street.
Livlegen Sir Francis Laking
I de få omtaler som finnes av Francis Laking
beskrives doktoren som en stillferdig mann,
med interesser innen botanikk og sølvsmedkunst. Så langt det var forsvarlig, unngikk han
å delta i de sosiale begivenheter. Han foretrakk livet i det lille formatet, og skildres som
umulig å bestikke med hensyn til den oppgave livet hadde tildelt ham: å bistå den engelske
kongefamilien medisinsk.
Han praktiserte i yngre år ved St. George’s
Hospital, og var assistentlege ved Victoria Hospital (Medical Registrar). Dette var tidlig på
1870-tallet. På denne tiden ble han kollega og
venn med Mr. du Pasquier, som introduserte
den unge apotekeren for dronning Victoria.
Dermed tok karrieren en ny vending.
Så døde dronningen i 1901 og dr. Laking
fortsatte i sønnen Edvard VIIs tjeneste. Da den
edwardianske epoke gikk i graven i 1910, var
doktoren fremdeles å finne på den kongelige
lønningsliste, denne gang hos George V.
Med mindre han hadde fri (var off duty),
76
samtiden
3 2005
fulgte dr. Laking kongen hvor denne befant
seg til enhver tid. Den aktuelle legestab oppholdt seg nær den kongelige familie på Buckingham Palace, Windsor, Sandringham, Balmoral, Holyrood og kongeskipet Victoria &
Albert, med andre ord hvor kongen måtte
være avhengig av årstid og sesong. Ikke langt
fra inngangen og hovedveien til Sandringham
House i Norfolk lå det såkalte Doctors House.
Bomann-Larsen påstår at «et ikke lite
antall prominente personer var knyttet til Sir
Francis’ praksis på den ekslusive adressen 62
Pall Mall». Videre skriver forfatteren: «Hvilekurens filosofi bygget på et særlig tillitsforhold mellom lege og pasient; med passende
avstand til kontoret i Pall Mall kunne doktor
Laking visitere pasienten så hyppig han måtte
finne det nødvendig.»
Ingen privat legepraksis
Dette er feil på flere måter. Dr. Laking hadde
kontakt med kongelige personer bare 3. og 4.
oktober 1902. Hvem disse personene var vet
jeg ikke, for Windsor-arkivet gir aldri ut opplysninger som vedrører medisinske spørsmål.
Det er 44 kilometer fra Windsor til London,
det er 180 kilometer fra London til Sandringham i Norfolk.3
Det finnes så vidt jeg kan forstå ikke dekning for at Francis Laking hadde en privat
legepraksis på 62 Pall Mall ved tiden omkring
1902. 62 Pall Mall var Francis Lakings London-adresse i en lengre periode, til han flyttet
til en residens ved Cleveland Row hvor han
bodde til sin død i 1914.
Jeg unnlater å spekulere i den gynekologiske delen av boken fra side 210 og utover, der
kunstig befruktning (inseminasjon) er nøye
behandlet. Bomann-Larsen støtter seg til
medisinsk ekspertise når han redegjør for sine
teorier, og henviser til professor dr. med. Tore
Henriksen ved Rikshospitalet i Oslo.
Tore Henriksen dementerer i et intervju i
Dagbladet 16.10.04 (nettutgaven), der han
hevder «at det medisinsk er helt mulig at kong
Haakon er barnets far». Han konkluderer
med at «den informasjon han har fått fra
Bomann-Larsen gir verken grunnlag for å
konkludere med det ene eller andre.» Jeg siterer også ordrett Bomann-Larsen som har følgende note til kapittel 18 på side 533: «All
dokumentasjon omkring fødselen på Appleton og behandlingen på Miss McCaul Hospital, samt historisk medisinsk materiale er
gjennomgått og analysert i samarbeid med
professor dr. med. Tore Henriksen og jordmor
Nanna Voldner.»
Professor Tore Henriksen, som selv mener
at forfatteren har vist ham all medisinsk
dokumentasjon i denne sak, har ikke sett noen
dokumenter som omtaler noe i forbindelse
med Miss McCauls Hospital.4
Ifølge Bomann-Larsens kapittel 18, side
223, ble Sir Francis Laking tildelt storkorset
av Dannebrog gjennom sin mirakuløse kur –
«å ha skjenket kongen en ny prins av Danmark (…) direkte av kongens hånd [Christian
IX] som takk for behandlingen i Welbeck
Street.»
The Lancets utgave 30. mai 1914 hevder at
Sir Francis Laking ble adlet til baron i 1902
for at han sammen med flere kongelige leger
hadde utført viktig arbeid under Edward VIIs
blindtarmoperasjon på Buckingham Palace
sommeren 1902.
I 1903 mottok Sir Francis Laking Storkorset (Victoriaordenen), i 1904 Dannebrog, og
samme år ble han kommandør av Legion of
Honour. Han fikk en orden fra Tyrkia og Hellas samt den svenske Polstjärnan og St. Olavs
Orden.
Sønnen Guy Laking
Sir Francis Lakings eneste sønn i ekteskapet
med hustruen Beatrice var Guy Laking (1875–
1919). Han var våpenekspert, en sammensatt,
rastløs arbeidsnarkoman og betraktet som en
stor autoritet på området våpen og rustninger.
På 1890-tallet var han et populært medlem av
London-sosieteten, gjorde sin hobby «sverd
og rustninger» om til levebrød, og arbeidet
hardt for faglig anerkjennelse.
samtiden
Guy Laking ble ansatt av Arthur Ellis sammen med Lionel Custs på Windsor den 6.
mars 1901. Der arbeidet også Mr. G. E. Miles.
Guy Lakings oppgave var å få orden på
slottets store våpensamling. Disse tre slet bokstavelig talt natt og dag for å få Windsor Castle kunstnerisk på bena, og 14. januar 1902 var
den gamle borgen klar til innflytting for det
nye kongeparet.
3 2005
77
august 1902, fikk Guy Laking en invitasjon fra
guvernøren på Malta, Lord Francis Grenville,
om å komme til Valletta, Maltas hovedstad.
Lord Grenville, som selv var svært interessert i antikviteter, fikk Majestetens tillatelse til
å frita Laking slik at denne kunne reise til
Malta i en måned. Brevet er undertegnet kongens sekretær.
Besøket på Malta resulterte i publikasjonen
Guy Laking forlot England en av de siste
dagene i september 1902, og må således fritas
for enhver mistanke om Kong Olavs farskap.
Guy Laking og Lional Cust, begge av den
yngre garde, tilhørte The Royal Household, men
ikke det mer intime Household-in-waiting. Guy
Laking og Lionel Cust fikk ikke spise sammen med sistnevnte med mindre spesiell invitasjon forelå.5
Bomann-Larsen tillegger Guy Laking en
altfor intim rolle i relasjon til kongehuset.
Visst møtte den unge Laking prinsen av Wales
i ulike sammenhenger, men litteratur eller
brev om en nærmere relasjon mellom Guy
Laking og kong Edward – annet enn hva som
forekom med hensyn til arbeidet – har jeg
ikke lyktes å finne.
Når Bomann-Larsen hevder at Guy Laking
dukket opp mens kongeparet var på cruise
ved Arran utenfor kysten av Skottland, og
refererer til Lord Eshers papers som befinner
seg i Churchill Archive Center i Cambridge,
sier Lionel Cust at han og Guy Laking var i
Skottland, nærmere bestemt på jobb på Holyrood Castle i Edinburgh.
Guy Laking på Malta
de aktuelle dagene
I forbindelse med kong Edwards kroning i
The Armoury of The Knights of St. John of Jerusalem, som utkom året etter.
Bomann-Larsen, som har brukt Stephen
Spiteris The Palace Armoury, Valletta 1999, som
kilde, skriver på side 215f: «Han [Guy Laking]
må ha forlatt London senest en av de første
dagene i oktober måned. Guy Laking var i
arbeid i rustkammeret den 7. oktober.»
Dette har Bomann-Larsen, ifølge ham selv,
fra Spiteri. Men dette er feil fordi det i Spiteris
bok står noe ganske annet. Det står følgende:
«Laking arrived shortly [til Valletta] and was
already at work in the Armoury on the 7th
October.»
Ifølge Bård Kolltveit, direktør ved Norsk
Sjøfartsmuseum, var en uke med båt absolutt
minimum for en reise fra Southampton til
Valletta. Dette betyr at Guy Laking forlot England en av de siste dagene i september 1902,
og må således fritas for enhver mistanke om
kong Olavs farskap.
Han kom tilbake til London med MS Carola i begynnelsen av november.
Disse opplysningene er sannelig ikke lett
tilgjengelige. Boken måtte lånes inn fra Library of Congress i Washington DC.
78
samtiden
3 2005
Ved sin død 44 år gammel etterlot Guy
Laking en stor samling våpenkataloger. Livet
gikk ikke lenger så greit, han endte sine dager
i misligheter.
Rykter rundt prinsens fødsel
Det har også tidligere versert rykter rundt
prins Alexanders fødsel. Sladderen oppsto
først i København kort tid etter prinsens fødsel. «Dronning Mauds søster Victoria var prinsens mor,» ble det sagt. Nazipropagandaen
tok tak i det gamle ryktemakeriet.
«Dronning Maud var blitt obdusert etter
sin død, og obduksjonsrapporten som var
kommet på avveier, slo fast at tyske leger
kunne konstatere at dronning Maud aldri
hadde satt noe barn til verden,» ble det hevdet.
I et privatarkiv i Wales i september 2002
fant jeg en rekke brev datert Appleton House
juli 1903. Brevene var signert en av det britiske hoffs gynekologer Sir John Williams, til
hans hustru Lizzie. Brevene forteller om prinsens fødsel 2. juli 1903 og om alle besøk fra
kongefamiliens ulike medlemmer i den anledning.6
Bomann-Larsen siterer fra disse brevene i
sin bok.
Før jeg fant brevene i 2002 kontaktet jeg
den gang Gynekologisk avdeling ved Rikshospitalet, samt gynekolog Grethe Riis Johansen,
Oppegård. Begge instanser konkluderer med
at befruktning kan ha skjedd langt senere, for
eksempel 18. oktober, da var prins Carl tilbake
i England, og barnet kan ha kommet til verden helt normalt på datoen 2. juli. Det kan
også legges til at Georgine Battiscombe, dronning Alexandras biograf, påpeker dronningens uregelmessige fødsler, som aldri inntraff
når de var ventet. Hvorvidt dette har gått i arv
til hennes datter, kan jeg ikke uttale meg om.
Bomann-Larsens kilder
Om man betrakter kildeunderlaget for de
nevnte kapitlene, ser man at kildene er
magre: Noen avisartikler, samt et brev fra The
Welcome Library (engelsk medisinsk arkiv) er
så vidt anvendt.
Lord Eshers papirer i Cambridge er sporadisk brukt. Forfatteren refererer til Sir Frederick Treves nekrolog over Sir Francis Laking,
datert 27. juni 1914 i British Medical Journal.
Dette er feil ifølge bibliotekar Kristin Omsjø
ved Bibliotek for medisin og helsefag ved Universitetet i Oslo, fordi datoen ikke stemmer.
Frederick Treves nekrolog er innført den 30.
mai 1914 i British Medical Journal, ikke 27. juni
1914 som oppgis i boken. Om man gjør seg
besvær med å kontakte et universitetsbibliotek, ser man for den oppgitte dato 27. juni
1914 at det bare står et anekdotisk notat om
Sir Francis Laking i British Medical Journal.
Det er ikke mye å hente i engelske medisinske arkiver som berører dette tema. Det
finnes en brevsamling mellom dr. Laking og
en kollega, dr. Thomas Barley, for årene
1901–04, som jeg har fått tilsendt fra The Welcome Library. Men det er heller ikke mye å få
ut av den. De var så diskret disse leger som
omga kongefamilien, at de fleste beordret alle
dokumenter brent post mortem.
Bomann-Larsen skriver:
Med full visshet kunne Sir Francis Laking gå ut
fra at hans avkom fant nåde for Majestetens
øyne. Ettersom utsagnet følger biografiske opplysninger om Guy Laking må man tro at sønnen
er sæddonator.
En utførlig beskrivelse av hvordan inseminasjonen har foregått følger i kapittel 18, på side
212. Videre hevder forfatteren:
Opphavet til Guy Lakings arveegenskaper
befant seg imidlertid i London. I Welbeck Street.
Dersom underet på Appleton hadde en medisinsk forklaring, kunne ingen donator være mer
effektiv, diskré og garantere for et bedre resultat
enn doktor Laking selv.
Jeg må innrømme at det faktisk gikk svært
lang tid innen det gikk opp for meg at forfat-
samtiden
teren antok at både far og sønn kunne være
kong Olavs biologiske far.
Flere steder i kapitlene refereres det til det
engelske hoffs presse- eller informasjonstjeneste i avisen The Times med betegnelsen
Court Circular. Forfatteren mener at Court Circular feilinformerer i den hensikt å tåkelegge
prinsesse Mauds bevegelser høsten 1902. Var
ikke dette organet til å stole på?
Fra tid til annen har jeg hatt kontakt med
3 2005
79
Archives som viser det opprinnelige Appleton
House fra denne tiden, innhentet fra Norfolk
County Council Cultural Services i oktober
2000.
Et fotografi på side 212 av livlegen dr.
Laking, har kildebetegnelsen «WT». Bokstavkombinasjonen finnes ikke under noter på
side 523. Flere steder under fotomaterialet
vedrørende Laking og sønn står «PA» for «Privatarkiv». Jeg tror med stor sikkerhet at for-
Jeg må i dag bestemt tro (…) at kong Haakon definitivt er kong Olavs biologiske far.
en og samme person i dette for offentligheten
så lukkede Windsor-arkivet. Derfor spurte jeg
vedkommende hvordan Court Circular-informasjonstjenesten egentlig fungerte.
Svaret kom nokså raskt. Court Circular informerer ikke feil, men bygger på stor presisjon.
Det kan bli galt om for eksempel et medlem av kongefamilien unnlater å møte på et
offentlig arrangement grunnet sykdom. For
øvrig har arkivet aldri notert at Court Circular
feilinformerer.7
Billedmaterialet
Bildet av Appleton House på side 176 stemmer ikke med bildet av Appleton House fra
Norfolk Archives. Det samme gjelder bildet av
Appleton i Folket på side 192, samt bokomslagets bakside.
Fotografiene av Appleton House i boken er
så vidt arkitekt Bjørnar Sørli Oppegård og
undertegnede kan forstå, av et annet hus. Det
opprinnelige Appleton House hadde samme
stilart som York Cottage og eiendommen
Sandringham for øvrig.8
Selv har jeg et originalbilde fra Norfolk
fatteren enten har funnet disse bildene i et
avisarkiv eller på Internet. På bildet av Miss
McCauls private hospital i 51 Welbeck Street
på side 211 i Bomann-Larsens bok, står kildeopplysningen «PA» (Privat arkiv). Hvilket privatarkiv er det her tale om?
For meg fortoner det seg som om forfatteren har spunnet en historie rundt et bilde med
en likhet til kong Olav og fremstilt en historie
med relevante kilder herfra og derfra. (Dette
med mindre forfatteren har et helt annet kildemateriale å øse av, som han ikke redegjør
for i boken.)
Jeg har funnet er par andre bilder av Guy
Laking i en bok jeg har fått låne fra Det kongelige bibliotek i København. I boken Francis
Sheppard, The Treasury of London’s past, 1991, er
likheten mellom kong Olav og Guy Laking på
langt nær så slående.
Kong Haakon var kong Olavs far
Siden sommeren 1999 har jeg periodevis
endevendt tidsrommet oktober 1902 til 2. juli
1903.
Jeg har fulgt de tre – prinsesse Maud, prin-
80
samtiden
3 2005
sesse Victoria og prins Carl – så å si dag for
dag. Jeg har sittet dager på Nasjonalbiblioteket i Oslo og fulgt familiemedlemmene på
mikrofilm via hoff-bulletiner i Berlingske
Tidende og The Times. Ikke fordi jeg personlig er spesielt interessert, men jeg ville finne
fakta om ryktemakeriet som har versert siden
1903 i København og senere i Norge.
Jeg har store permer med materiale fra
ulike arkiver, medisinske og andre, og har selv
bommet kraftig på grunn av dato og fotolikhet i en annen sammenheng.
Jeg må i dag bestemt tro, med den sikkerhet som ligger i de dokumenter jeg selv har –
samt etter å ha gått gjennom materiale og kilder rundt Folket – at kong Haakon definitivt er
kong Olavs biologiske far. For noen annen
finnes meg bekjent ikke i kildematerialet, og
Sir Francis Laking og Guy Laking kan det
ikke ha vært.
•
Takk
Riksarkivar John Herstad.
Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland.
Bibliotekar Inger-Lise Andersen, Innlånet Deichmanske
Bibliotek.
Bibliotekar Anne Eidsfeldt, Universitetsbiblioteket i Oslo.
Hovedbibliotekar Kristin Omsjø, Biblioteket for medisin
og helsefag, UiO.
Tidligere redaktør for NRK Brennpunkt, Alf R. Jacobsen
Dr. Alexey Selnitsin, Norwegian Library & Information
Center, Moskva.
Dr. Sergey V. Sphilkin, Norwegian Library & Information Center, Moskva.
Colm Mc Laughlin, Curator, Manuscript Department,
The National Archive, Scotland.
Arkivar Helen Wakely, The Welcome Library, London
Arkivar Allison Derrett, The Royal Collection Trust,
Windsor Castle.
Arkeolog Merethe Desirèe Nævdal.
Andre arkivarer i Storbritannia som har hjulpet meg.
Noter
1. Folket, s. 169.
2. Region-arkivet for bydelen Westminster, hvor 51 Welbeck Street hører hjemme.
3. Brev fra Royal Archive Winsdsor, oktober og november 2004.
4. Samtale med professor Tore Henriksen, Rikshospitalet.
5. Lionel Cust, s. 97ff.
6. Brevene datert Appleton 2. juli 1902 ff. (Det Kongelige Slott og Riksarkivet)
7. Royal Archive, Windsor, oktober og november 2004.
8. Skriftlig uttalelse av arkitekt Bjørnar Sørli, Oppegård.
Mette Tronvoll
Eline i utvalg, 1994–2005
Titler
«Marit Stene», 1994
«Eline Mugaas», 1994
«Eline Mugaas, John Minh Nguyen», 1996
«Eline I & II», 1998
«Peder, Svorkmo», 2000
«Eline, Skillebekk», 2000
«Eline and Ella, Holmenkollen», 2000
«Svein, Botanischer Garten», 2002
«Eline, Villa Stenersen», 2002
«Eline i atlieret», 2005
Alle fotografier er C-prints.
Mette Tronvoll (f. 1965) er utdannet Bachelor of Fine Art i
fotografi ved Parsons School of Design i New York. Hun bor og
arbeider i Berlin, men oppholder seg stadig oftere i Oslo etter å
ha blitt tildelt atelier i Rådhuset for perioden 2005-07 fra Oslo
kommune og Norske Bildende Kunstnere. Tronvoll har stilt ut i
Asia, Europa og USA både i gruppe og separat, og hun er
innkjøpt av blant annet Metropolitan Museum of Art i New York,
Nasjonalmuseet for kunst i Oslo og Moderna Museet i Stockholm.
Om portrettene sine sier Tronvoll: «I min tilnærmelse til portrettet søker jeg ikke nødvendigvis etter mennesker som ser interessante ut, men heller interessante møter med mennesker. Ved å
tilbringe tid sammen med venner eller folk jeg ønsker å bli kjent
med, oppstår det situasjoner som er av spesiell interesse og som
gir en type spenning til portrettene. Den spenningen er ett portrett
av mitt forhold til den bestemte personen, mer enn at fotografiet
er ett portrett av et bestemt fjes.»
Fotoessayet for Samtiden er utarbeidet i samarbeid med Eva
Løveid Mølster og satt sammen av portretter fra ulike serier i tillegg til helt nye og ennå upubliserte bilder.
Rolf Lunheim
Verdier, visjoner
og kroner
Beretningen om den etiske vekkelsen
som hjemsøker vårt næringsliv
Det er en hustrig regnværsdag i New York City, men den fullsatte ballsalen i
Grand Hyatt Hotel er varm og fylt til trengsel. Forsamlingen lytter oppmerksomt til høystemte taler: Integritet, respekt, omsorg, mangfold, toleranse –
krystallysekronene formelig skjelver av volumsterke godord, mot Powerpointbakgrunn av lykkelige familier og smilende barn i alle kulører.
Det er intet vekkelsesmøte i en nyreligiøs
bevegelse jeg er vitne til denne novemberdagen i 2004, men den årlige konferansen
arrangert av Business for Social Responsibility,
en organisasjon med hovedsete i San Francisco.1 Predikantene er intet mindre enn
toppsjefer fra farmasiselskapet Astra Zeneca,
dataselskapet Cisco, kontormaskin-giganten
Xerox, motehuset Gap og gruveselskapet Rio
Tinto. Tilhørerne er en broket blanding av
næringslivsfolk, akademikere, journalister og
representanter for frivillige organisasjoner.
Ingen viser tegn til forbløffelse eller ubehag i
etikkdusjen fra talerstolen.
Jeg blir fort trett av slike konferanser, slår
paraplyen opp og begir meg nedover Lexing-
ton Avenue til nærmeste Starbucks. Heller
ikke her slipper man unna corporate values:
En fargerik folder ved kassen meddeler at
Starbucks’ misjon bygger på seks prinsipper,
deriblant «respekt», «verdighet» og «mangfold». «Integritet» tilbys ikke på verdimenyen, pussig nok, men utvalget av kaffevarianter er upåklagelig: En Triple Grande Caramel
Macchiato gjør godt i vinterkalde New York –
men så er da også «entusiastiske, tilfredse
kunder» en av Starbucks-kjedens kjerneverdier.
En merkelig maskerade?
Mange har søkt inn i varmen denne kalde
98
samtiden
3 2005
ettermiddagen, og en kvinne i begynnelsen
av 40-årene spør om å dele bord. Jeg gransker
et gatekart – det innbyr umiddelbart til en
samtale: Visiting New York?
Hun heter Maria, er fra Michigan, og har
arbeidet med regnskap i legemiddelbransjen.
Bedriften gikk godt, men nye eiere ville ha
enda mer. Maria fikk sparken, etter 17 års tjeneste. Hva nå? Nær alle hun kjenner har opplevd å miste jobben, eller frykter å gjøre det.
Jeg forteller om mitt ærend i New York, om
konferansen i Grand Hyatts ballsal, om toppsjefenes taler om moral, verdier og ansvar.
Maria hører forundret og mistroisk på min
beretning: Corporations have no soul and no
heart.
Maria går videre, til jobbjakt, ut i kulden.
Jeg bretter ut Financial Times’ fornemt gulmatte sider: «Corporate profits up 13,5 %». Og
litt lenger nede på siden, med mindre fete
typer: «Uventet økning i arbeidsledigheten».
Jeg blar videre, og skummer gjennom de obligatoriske meldingene om fusjoner, downsizing, outsourcing og nye masseoppsigelser.
Noen skritt ned gaten, et krus kaffe, og tilsynelatende en ganske annen virkelighet.
Finnes det en sammenheng, eller er jeg vitne
til en merkelig maskerade? «Selskaper har
ingen sjel og intet hjerte.» Det er på tide å
vende tilbake til ballsalen.
Bare må ha det …
Et enkelt Google-søk på corporate values gir
vel 140 000 treff, og lenker til større og mindre selskapers hjemmesider ruller over skjermen: General Electric fremstår blant annet
som «nysgjerrig», «etterrettelig», «pasjonert»
og «energigivende», Statoil poserer som
«nyskapende», «tett på», «profesjonell» og
«sannferdig», mens Hydro skilter med blant
annet «samarbeid», «mot», «respekt» og
«fremsyn».
Dette er blant de mer spenstige innslag i
floraen av selskaps-verdier. I en undersøkelse
foretatt av American Management Associati-
on, får «tilfredse kunder» toppscore som den
mest utbredte kjerneverdi, tett etterfulgt av
blant annet «integritet» og «lønnsomhet».2
«Tillit» havner langt nede på listen, bare så
vidt over «moro» – en verdi de færreste selskaper av noen størrelse ønsker å stå for.
Verdier og visjoner – alle bare må ha det,
og det er hjelp å få. Mens enkeltmennesker
vinner selvinnsikt på psykoanalytikerens sjeselong, tilkaller ledere for virksomheter i sjelekrise identitetskonsulenten.
Laurence D. Ackerman i det New
York–baserte konsulentfirmaet Siegel & Gale
er blant de fremste i bransjen. Han har gitt
råd til fremtredende virksomheter over hele
kloden, inkludert norske bedrifter. I boken
Identity is Destiny skildrer Ackerman hvordan
han, i en stille stund på familiens hytte i
Colorado i 1996, oppdaget de evige, universelle lover for organisasjoners og menneskers
identitet. Den første av Ackermans åtte identitetslover er «loven om permanens»: Identiteten er urokkelig, hinsides tid og rom,
mens dens uttrykksformer er i kontinuerlig
endring.
Identitet skal styre verdier
Endringer var utgangspunktet for at Alcoa,
Hydro Aluminiums amerikanske storebror,
kalte på Ackerman i midten av 1980-årene.
Selskapet var inne i en periode med omfattende omorganisering og organisasjonen var
preget av dyp usikkerhet. I kjølvannet av
raske endringer og desentralisering følte
ledelse og ansatte at det ikke lenger rådet
noen felles oppfatning av hva Alcoa var.
Hadde selskapets sjel gått tapt i malstrømmen av restrukturering?
Ackerman ble kalt til Alcoas hovedkvarter
i Pittsburgh og innledet et arbeid som han i
sin bok beskriver som et «puslespill med
tusen biter». Etter hvert som bitene falt på
plass, ble Ackerman i stand til å sette ord på
aluminiumsgigantens identitet: Det som
kjennetegnet Alcoa som forretningsinstitu-
samtiden
sjon var selskapets «talent for transformasjon» – teknologisk, økonomisk og sosialt.
Transformasjonstalentet var kjernen. At identiteten fant uttrykk gjennom fremstilling av
aluminium, var av underordnet betydning.
«Oppdagelsen av talentet for transformasjon ledet meg til forståelse av at selskapet
bokstavelig talt var levende – en selvstyrt
skapning med egen bevissthet», skriver
Ackerman. Som organisasjonsorganisme
bundet til identitetens tyngdekraft, er Alcoa
underlagt det Ackerman beskriver som «kretsens lov»: Identitet styrer verdier, som er kilden til rikdom, som igjen gir næring til identitet. Ledelsens rolle er således å forvalte
identitet og verdier, så vil det meste falle på
plass av seg selv og lønnsomhet og suksess vil
følge. Identiteten er tyngdepunktet, det uforanderlige. Hegner man om identitet og kjerneverdier, kan endringer og omstillinger få
rase i fri fart; bedriften forblir den samme, i
sin sjel.
Så jeg ringte likså godt Alcoas ledelse for å
forsikre meg om at selskapets identitet var
intakt og levende. Men i Pittsburgh kunne
ingen huske å ha hørt om selskapets «talent
for transformasjon». Kan hende ble det borte
i en av utallige omorganiseringer siden
Ackerman la sitt puslespill med tusen biter.
Selskapets hjemmeside beretter imidlertid
om Alcoas visjon – å bli «verdens beste
bedrift», med kjerneverdiene «integritet»,
«miljø», «kunder», «fremragende dyktighet»,
«mennesker» og «profitt».
Mange moderne storbedrifter synes å gå
nyreligiøse bevegelser en høy gang i sjelegransking og verdiforkynnelse. Er bedrifter
blitt mer menneskelige enn menneskene
selv? Hvilke krefter driver svermeriet rundt
visjoner og verdier, og hvordan oppleves det
av menneskene på innsiden av bedriften?
Det underlige
aksjeselskapet
I nyere tid har de store konsernene, i form av
3 2005
99
børsnoterte aksjeselskaper, vokst frem som
den dominerende institusjon i samfunnet.3
Mens kirke, monarki og endatil nasjonalstat
og familie er svekket som normsendere og
rollemodeller, står aksjeselskapet frem som
hovedsymbolet på det moderne samfunnets
dynamikk og effektivitet. De fleste sektorer
av samfunnet, inkludert helsestell, forskning
og undervisning, ledes til å etterlikne aksjeselskapets organisasjonsform og etos for å
fremstå som «effektive» og i takt med tiden.
Aksjeselskapets triumf er forbløffende, sett
i historisk perspektiv. Adam Smith, kapitalismens bestefar, betraktet aksjeselskapet (joint
stock company) som en nokså tvilsom konstruksjon. Han var fullt klar over farene ved å
skille eierskap og daglig ledelse: Bedriftsledere ansatt for å passe på andres penger vil
sjelden vise samme ansvar og årvåkenhet
som den som forvalter egne midler. «Forsømmelser» og «ødselhet» vil alltid kjennetegne
slike selskaper, skriver han i sitt hovedverk,
The Wealth of Nations fra 1776.4
Enron, Worldcom, Finance Credit og
andre av de senere års næringslivsskandaler,
ville neppe overrasket Adam Smith, om den
gamle skotten kunne reise seg fra graven.
Smith skriver i detalj om South Sea Company, etablert i 1710, som lokket naive og overoptimistiske investorer med på en galopperende spekulasjonsbølge før det hele kollapset ti år senere. Mange ble ruinert, og en av
selskapets direktører ble skutt av en rasende
aksjonær.
I debatten som fulgte i kjølvannet av South
Sea-boblen, ble det foreslått å sy selskapets
ledelse inn i sekker, sammen med ormer, og
deretter kaste elendigheten på havet. Men
den gang, som nå, slapp hvitsnippforbrytere5
unna med milde straffer. Parlamentet vedtok
imidlertid «bobleloven» (the Bubble Act), som i
realiteten kriminaliserte aksjeselskapet, frem
til loven ble opphevet vel hundre år senere, i
1825.
I våre dager forsøker myndighetene igjen å
lappe på aksjeselskapets svakheter, med lover
100
samtiden
3 2005
Selskapsformen
er samfunnsskadelig
På midten av 1800-tallet stod industrialiserte
vestlige samfunn overfor stadig mer kapitalkrevende utbyggingsoppgaver, blant annet av
jernbanenettet. Fordi det etter hvert ikke var
mulig å samle personlige selskaper med tilstrekkelige ressurser, ble det unntaksvis
utstedt et corporate charter – et rettighetsbrev.
Med en slik status kunne selskaper gjøre
låneopptak, gå til søksmål og i mange henseender opptre som person og samfunnsborger,
men fritatt for enkeltmenneskets moralske og
juridiske ansvar.
Dersom aksjeselskapet er den dominerende «person» i vår samtid, hva slags personlighet står vi overfor? Aksjeselskapet er av
natur ensidig selvsentrert mot bunnlinjen og
viker ikke tilbake for å påføre andre risiko og
skade i jakten på profitt, skriver Bakan. Det
kjennetegnes av et oppblåst selvbilde og
ynder å reklamere for seg
selv i grandiose ordelag som
«best», «størst» og «ufeilbarlig». Aksjeselskapet mangler
evne til langsiktige, forpliktende relasjoner, og manipulerer alt og alle til egen
fordel gjennom overflatisk
PR-sjarm. Det mangler
empati, tar ikke frivillig
ansvar for egne handlinger
og viser ingen evne til anger.
Disse egenskapene, hevder
Joel Bakan, svarer punkt for
punkt til den medisinske
diagnosen «antisosial personlighetsforstyrrelse», bedre kjent som psykopati. Har tildelingen av juridisk person-status til aksjeselskapet gitt kimen til et organisatorisk Frankenstein-monster, som nå herjer fritt med
mennesker og samfunn? Eller kan et slikt
vesen ha verdier, moral og vise ansvar?
Som Adam Smith så fyndig påpekte, er det
ikke bakerens godhjertethet som gir oss
brød, men hans egeninteresse. For bakeren i
eget bakeri, som for de fleste entreprenører
og personlig eide virksomheter, omfatter
imidlertid egeninteressen oftest langt mer
enn kroner i kassen. Den som velger å investere egne penger, tid og energi i å bygge og
drive en bedrift, vil gjerne ønske å skape en
virksomhet i eget bilde, som en kilde til
mening og uttrykk for personlige evner,
kunnskap og verdier.
Foto: Nils Vik
og forskrifter som eksempelvis Sarbanes-Oxley Act
(2002).6 Joel Bakan, professor i jus ved University
of British Columbia, har
liten tro på slike tiltak. I
boken The Corporation
viderefører han Adam
Smiths kritiske analyse
av aksjeselskapet som
uansvarlighet satt i system.
Bedriftsledere
og
Rolf Lunheim
andre ansatte er oftest
velmenende mennesker
med høy personlig integritet. Dette kommer
klart til uttrykk i portretter av næringslivsledere i dokumentarfilmen The Corporation,
basert på Bakans bok.7 Grunnproblemet er
ikke enkeltindividets moral og motiver, men
selve selskapsformen, som lett forleder dyktige og ansvarlige mennesker til å bli delaktig i
samfunnsskadelige handlinger.
En pakt med djevelen
Anita Roddick var neppe drevet av visjoner
om rikdom og et globalt hud- og kroppspleiekonsern med nær 2000 butikker da hun
åpnet døren til den første Body Shop-butikken, klokken ni om morgenen 27. mars 1976
i Brighton.8 Anita hadde reist verden rundt,
opplevd urbefolkningers levevis og blitt grepet av ideer omkring menneskerettigheter,
rettferdig handel og miljøvern. De første 25
samtiden
produktene hun rørte sammen på kjøkkenbenken hjemme i Brighton, var et forsøk på å
skape et levebrød i samsvar med det hun
brant for og trodde på.
«Body Shop var mitt alter ego og en utvidelse av mitt eget hjem,» sier Roddick om
pionertiden på 1970-tallet.9
Body Shop ble en suksess og plattform for
Anita Roddicks virke som forretningskvinne
3 2005
101
Profittøkning og samfunnsansvar
Visjonene og verdiene figurerer fremdeles på
Body Shops hjemmeside, men er det grobunn
for verdier og progressiv, sosial aktivisme når
investorer og aksjonærer har overtatt for det
engasjerte, personlige eierskap? I en artikkel
i Journal of Business Ethics stiller forskerne
Andrew Barlet og David Preston et enda mer
Mange moderne storbedrifter synes å gå
nyreligiøse bevegelser en høy gang i sjelegransking og verdiforkynnelse.
og aktivist, blant annet gjennom kampen mot
testing av kosmetiske produkter på dyr. Betydelige deler av overskuddet ble pløyd tilbake
i sosiale programmer og støtte til frivillige
organisasjoner, og Body Shop befestet posisjonen som en progressiv, samfunnsansvarlig
pionerbedrift.
Selskapet vokste raskt og fikk behov for
kapitaltilførsel. I 1982 ble Body Shop børsnotert, en beslutning som Anita Roddick i
ettertid omtaler som en «pakt med djevelen».
Som børsnotert selskap kom Body Shop i
hendene på spillere som i beste fall tolererte
etikk, aktivisme og samfunnsansvar som et
bidrag til økt profitt og høyere aksjekurs.
Det hele spisset seg til da Anita Roddick, i
tilknytning til demonstrasjonene i Seattle i
1999, gikk inn for at Body Shop skulle ta
avstand fra WTO – Verdens Handelsorganisasjon.
Selskapets styre mente et slikt engasjement ikke var forenlig med forretningsmessige hensyn. Aksjonærenes antatte interesser
vant over den sosiale entreprenørånd, og
Anita Roddick trakk seg fra styret og ble
«konsulent».
grunnleggende spørsmål: Er etisk atferd i det
hele tatt mulig i et næringsliv dominert av
store selskaper og upersonlig eierskap?
Én ting hadde lenge naget Barlet og Preston i deres arbeid med næringslivsetikk: I
fortrolige samtaler med venner og bekjente
med erfaring fra næringslivet, ga praktisk talt
alle uttrykk for det samme synspunkt: «Etikk
i næringslivet? Det finnes ingen.» Alle syntes
å gjenkjenne situasjonsbeskrivelsen fra økonomen Milton Friedmans famøse utsagn:
«Næringslivets eneste samfunnsansvar er å
øke profitten».10
Flere av Barlet og Prestons fortrolige
informanter hadde bak seg til dels lange karrierer i store selskaper kjent for vidløftige
etiske prinsipper og atferdskodekser (codes of
conduct). Slike prinsipper ble flagget utad,
men marginalisert, og oftest ignorert, i selskapenes indre liv.
Paradoksalt nok er toppledere ofte mindre
innvevd i – og avhengige av – organisasjonen
de leder, enn ansatte på lavere nivåer. Selv
om de nødig innrømmer det, har konsernsjefene ofte hatt et nokså privilegert og beskyttet løp mot maktens tinder, og i kraft av sin
102
samtiden
3 2005
posisjon har de gjerne et videre utsyn og en
bredere kontaktflate enn organisasjonens
øvrige medlemmer.
Topplederen kan derfor komme i fare for
å utvikle en eiendommelig form for blindhet
overfor hvor sterkt organisasjonens institusjonelle egenart, dens struktur, belønningssystemer og uskrevne atferdsregler kommuniserer overfor «vanlige» ansatte. Konsernsjefene kan således være velmenende og sannferdige nok i sitt arbeid med visjoner og verdier, og sette betydelige ressurser inn på å
formidle et gjennomtenkt budskap. Allikevel
Herkströter i Royal Dutch Shell hadde i tankene da han viste til et «spøkelse i systemet»
som årsak til selskapets passivitet og ansvarsfraskrivelse når det gjaldt henrettelsen av den
nigerianske miljøaktivisten Ken Saro-Wiva i
1995?
Lojalitetens død
og fleksibilitetens farer
Shell tok opp kampen mot «spøkelset i systemet» og innledet et forbilledlig arbeid innen
etikk og samfunnsansvar. Menneskerettighe-
Skal konsernene overta der religionen har
sluppet taket, som bevisstgjørende, verdibærende fellesskap?
vil budskapet kunne oppleves som forvirrende dobbeltkommunikasjon hos mottakere
som måler det mot iboende verdier og signaler i organisasjonens daglige liv og virkemåte.
Om gapet mellom arbeidslivets hverdagserfaringer og innholdet i festtaler og høyglansede
brosjyrer blir stork nok, kan resultatet bli
demoraliserende kynisme. Kanskje var det
det som skjedde i Enron, som ironisk nok ble
betraktet som en av de beste i klassen i etikk
og samfunnsansvar?
Det kan synes som om en form for
«moralsk stumhet» er en av de dypest innstøpte kjerneverdier i de fleste organisasjoner
av noen størrelse, i privat og offentlig sektor.11
Det å argumentere ut fra etiske kriterier,
fremfor på et pragmatisk grunnlag, anses
gjerne som en form for usaklighet og mangel
på profesjonalitet. Ansatte som ikke er i stand
til å venne seg av med slike tilbøyeligheter,
støtes gjerne raskt ut av organisasjonen.
Kan hende var det dette styreformann Cor
ter og kamp mot korrupsjon ble inkorporert
i selskapets forretningsprinsipper. Selskapet
la ned et betydelig arbeid for økt åpenhet og
rapportering: «Profits and Principles – does
there have to be a choice?» Står valget mellom
lønnsomhet og prinsipper? Slik lød tittelen
på Shells ambisiøse rapport om verdier og
ansvar fra 1998.12
Men 9. januar 2004 slo systemspøkelset til
igjen: Ved generalforsamlingen nedgraderte
selskapet anslagene over sikre olje- og gassreserver med 20 prosent. Og etter ytterligere
nedjusteringer av reserveestimatene vedtok
selskapet rekordbøter på vel én milliard kroner til det amerikanske og britiske børstilsynet. Styreformannen Sir Philip Watts gikk av,
men etterlot seg en avslørende e-post: «Jeg er
luta lei av å lyve,» skriver Walter van de Vijver, direktør for utforskning og produksjon,
med henvisning til de oppblåste estimatene
han arvet fra sin forgjenger og sjef.13
For andre gang på mindre enn et tiår gikk
samtiden
Royal Dutch Shell i sjelegransknings- og
bekjennelsesmodus. I mai var 400 direktører
samlet til toppledelseskonferanse i Houston,
Texas. Administrerende direktør Jeroen van
der Veer gikk på talerstolen og tok et overraskende oppgjør med utviklingen som ledet til
vanære for et av verdens mest respekterte
multinasjonale selskaper.
På 1990-tallet innledet Shell, i likhet med
de fleste større selskaper, en fase med dyptgripende endringer i personalpolitikk og
bedriftskultur. En nærmest «akademisk»
ledelseskultur basert på traust fagkompetanse, lojalitet og trygge ansettelsesforhold ble
utfordret ved uavlatelig omorganisering og
økende utrygghet. De som lovet mest og tok
færrest hensyn, svingte seg mot toppen mens
ledelsen mumlet outsourcing, shareholder value
og andre av tidens management-mantraer.
Kjernen av lojale, erfarne og kunnskapsrike
fagfolk som var trygge i sine posisjoner og
våget å si fra når det bar galt av sted, ble skubbet ut eller tvunget til taushet.
De ansattes rolle
– en nøkkelrelasjon
«De ansatte er vår viktigste ressurs,» er alle
personaldirektørers kardinalklisjé, og en forførende, farlig formulering: Mennesker kan
aldri være «ressurser» på samme måte som
inventar og maskiner, og en ansettelseskontrakt er grunnleggende vesensforskjellig
fra en klassisk kontrakt vedrørende kjøp og
salg av varer og tjenester. Som den britiske
økonomen John Kay påpeker i boken The
Foundations of Corporate Success, er et ansettelsesforhold en «relasjonell kontrakt», en
nokså åpen avtale om gjensidig samarbeid og
lojalitet, innrammet i et juridisk rammeverk.
Det langsiktige, lojalitetstunge ansettelsesforhold har vært en av de viktigste fleksibilitetsfremmende og kunnskapsbærende mekanismer i store selskaper. Det er således ganske forunderlig at næringslivet, nettopp i
fleksibilitetens navn, har latt seg forføre til å
3 2005
103
tukle til denne institusjonsbærende nøkkelrelasjonen.
Slik John Kay antyder, kan dette vise seg å
være blant de mest skjebnesvangre feilgrep i
nyere tids bedriftsledelse. Lønnsomhet er én
side av saken: I en fersk undersøkelse foretatt
av Deloitte Consulting, viste det seg at nær tre
firedeler av alle selskaper som satset på outsourcing av IT og andre tjenester, opplevde
økte kostnader, tungvint administrasjon og
redusert fleksibilitet.14
Det er neppe tilfeldig at svermeriet rundt
visjoner og verdier faller sammen med de
siste par tiårs turbulente klima i organisasjoner. Det omorganiseres, sparkes og rekrutteres i heseblesende tempo. Aksjeanalytikerne
må kurtiseres med ferske, kraftfulle kunngjøringer om nedbemanning og outsourcing.
Men obs – hvor ble det av bedriftskulturen?
Forsvant verdiene og identiteten ut døren
sammen med de «overtallige» ansatte?
Det er ganske utrolig hva man kan gjøre
med mennesker, organisasjoner og samfunn
og slippe unna med – for en stund. Det kalles
«sosialt etterslep»: Det tar litt tid før folk flest
forstår hva som skjer, får områdd seg og justerer forventninger og atferd deretter.
Lønnsslavene må innse håpløsheten
Næringslivet har gått av støvleskaftene, og
det er på tide at lønnsslavene innser håpløsheten og gjør stille opprør, hevder Corinne
Maier i boken God dag latskap (Bonjour paresse). Maier er psykoanalytiker og økonom på
deltid i energiselskapet Electricité de France
(EDF), der ledelsen fortvilet forsøker å få
sparket den plagsomme forfatteren uten for
store skader på omdømmet. EDF-ledelsen
føler seg tydeligvis truffet av Maiers virkelighetsbeskrivelse av livet i en storbedrift – til
forveksling lik Dilberts absurde hverdag i
Scott Adams’ populære tegneserie.
Etikk og verdier er nyttig for ledelsen så
lenge den seiler i medvind, hevder Maier. I
gode tider kan det betale seg å konstruere en
104
samtiden
3 2005
kunstig «storfamilie» som suggererer ansatte
til å identifisere seg med «bedriftskulturen».
Slik kan næringslivet både spise kaken og
beholde den: Lojalitet når det passer, fleksibilitet når det passer bedre.
God dag latskap er blitt solgt i en kvart million eksemplarer bare i hjemlandet Frankrike. Da boken ble presentert i Financial
Times, det internasjonale næringslivets
ærverdige budstikke, vakte omtalen større
interesse enn siste nytt fra Irak-krigen. Er
storbedriftene i ferd med å tape sosial legitimitet? Og er den etiske vekkelsen som hjemsøker næringslivet et anspent forsøk på å
gjenvinne det tapte paradis?
Paradokser og dilemmaer
Etter Berlin-murens fall synes verdenssamfunnet å gravitere mot demokratisk styresett
i en eller annen form, kapitalistisk økonomi
og økende individualisme. De store ideologiske kampene har ebbet ut – det kan virke som
om historien er kommet til et sluttpunkt, slik
statsviteren Francis Fukuyama har antydet.
Parallelt med denne utviklingen domineres samfunnet og enkeltmenneskers liv i
økende grad av en institusjon som er alt
annet enn demokratisk, individualistisk, og
egentlig heller ikke særlig kapitalistisk, i
begrepets opprinnelige forstand. I den delvis
selvbiografiske boken The Elephant and the
Flea, ser den britiske næringslivsfilosofen
Charles Handy tilbake på sin karriere i oljeselskapet Shell: «Vi pleide å undre oss over
den merkverdighet at gigantene i det frie
marked selv var sentralstyrte totalitære stater,
motstykket til alt hva de avskydde politisk».
Sett med et litt skjevt blikk, kan Sovjetunionen kanskje betraktes som et mislykket forsøk på å omforme et samfunn til et gigantisk
konsern, med visjoner og verdier som styringsprinsipp.
I demokratiske samfunn med vekt på individualistisk selvrealisering, er det vanskelig
for store selskaper å fremstå slik de egentlig
er. Som Stanford-professor Harold J. Leavitt
innsiktsfullt beskriver i boken Top Down, er
det primære organisasjonsprinsipp i alle
større virksomheter det autoritære hierarki,
slik det alltid har vært. «Velkommen til vårt
spennende, autoritære hierarki,» har imidlertid en dårlig klang i dagens rekrutteringsmarked og omdømmeklima. Det er derfor
klokt å bruke litt tidsriktig organisasjonssminke og skilte med «mangfold», mennesker
som «tenker utenfor boksen» og liknende fraser. Tar du livsløgnen fra en gjennomsnittsorganisasjon, tar du legitimiteten fra den, for å
vri litt på salig Ibsen.
Det kan være hjerteskjærende å observere
hvordan ung, entusiastisk skaperglede krystes og drepes i autoritære hierarkier. Noen
bytter jobb, i håp om at det er bedre grobunn
i en annen storbedrift – og går gjerne fra skuffelse til skuffelse. For store organisasjoner er
langt mer like enn de er forskjellige.
Til anskaffelse av en sjel!
De er lik hverandre, men vil ikke være det:
For å selge og tjene mer enn konkurrenten,
gjelder det å fremstå som unik, med et brand
som sikrer kundelojalitet og markedsposisjon. Storbedriften, som lovgiverne ga en
kropp, har derfor gått til anskaffelse av en
sjel.
Det er ikke lett å bli vâr storbedriftenes
vesen, der de fremstår for oss som fargerike
individer, bak et blendverk av branding som
gjør det vanskelig å øyne selskapenes institusjonelle egenart. Vi kjenner McDonalds,
Nike, Statoil, Microsoft og Rimi, som vi
elsker, hater eller er likegyldige overfor, men
få kjenner og forstår den bakenforliggende,
institusjonelle rammen.
Verdier og visjoner representerer en
videreutvikling av branding-agendaen, med
selskapenes ansatte som primær målgruppe.
Ideen er enkel: Bedriften tydeliggjør kjerneverdier, og tiltrekker og utvikler mennesker
med samsvarende verdisett. De ansatte opple-
samtiden
3 2005
105
Gjengitt med tillatelse fra PIB København A/S.
ver motivasjon og mening i hverdagen;
bedriften vinner lojalitet og økt arbeidsinnsats. Alle er vinnere.
Eller kanskje ikke. I klassikeren The Organization Man fra 1956 beskriver antropologen William Whyte den evige spenningen
mellom en sivilisasjon som bygger på individets ukrenkelige verdighet, og storbedrifter
og andre byråkratiske organisasjoners krav
til konformitet. Enkeltmennesket må aktivt
«kjempe mot organisasjonen», skriver White,
«for kravet om overgivelse er mektig og
uopphørlig, og jo bedre man trives med livet
i organisasjonen, desto vanskeligere er det å
stå imot, til og med å bevare bevissthet om
kravene».
Representerer den etiske vekkelsen i
næringslivet det siste, fullkomne stadium i
kapitalismens kolonialisering av vår livsverden? Skal konsernene overta der religionen
har sluppet taket, som bevisstgjørende, verdibærende fellesskap – med reklamebransjen
som yppersteprester for en Corporate Religion?15
På 1980-tallet foretok Geert Hofstede, den
gang personaldirektør i IBM, en omfattende
spørreundersøkelse av verdier og kultur i
konsernet. Resultatene av undersøkelsen,
som omfattet 40 land, ble publisert i boken
Culture’s Consequences og la grunnlaget for
Hofstedes akademiske karriere innen tverrkulturell kommunikasjon.
Hofstedes arbeidsgiver likte å forestille seg
at man gjennom opplæring og ulike former for
indoktrinering kunne skape det ideelle «IBMmennesket», en skapning mer eller mindre frigjort fra nasjonale forutsetninger og kulturelle
røtter. Undersøkelsen viste imidlertid at IBMs
medarbeidere hadde høyst ulike verdimessige
forutsetninger, bl.a. når det gjaldt aksept av
maktforskjeller, toleranse for usikkerhet, vektlegging av individualisme og andre arbeidslivsrelaterte verdier. Hofstede ble visstnok ikke
særlig populær i IBM-ledelsen etter at boken
kom ut, og forlot selskapet.
Intetsigende kjerneverdier
Selskapene med størst fokus på verdier og
identitet er gjerne globale konsern med medarbeidere fra mange land og kulturer. Kanskje er
det derfor de oftest ender opp med intetsigende
selvfølgeligheter som kjerneverdier: «Tilfredse
kunder», «samarbeid», «lønnsomhet» og liknende, sier i bunn og grunn ikke annet enn «vi
er en bedrift». Punktum. Ei heller gir «integritet» noe saft å snakke om: «Vi er en bedrift
som gjerne vil bli sett på som noenlunde skikkelig». Punktum. I den grad slike selskaper
finner på noe annet, med mer substans, skaper
det oftest ikke annet enn forvirring utenfor
konsernhovedkvarterets kulturelle hjemmebase – dersom budskapet i det hele tatt lar seg
oversette på noenlunde fornuftig vis.
106
samtiden
3 2005
Bør bedrifter kaste kjerneverdiene over
bord og glemme arbeidet med visjoner og verdier? På ingen måte – men det kan være på tide
å ta en liten tenkepause.
Å skape bedre bedrifter og organisasjoner,
er en av de viktigste oppgaver vi står overfor i
det moderne samfunn. Aksjeselskapet og storbedriftene i særdeleshet, er beheftet med
mange svakheter og farer, men vil i all overskuelig fremtid være blant de viktigste instrumentene for verdiskapning som grunnlag for
økonomisk og sosial utvikling. Én av den globale kapitalismens mange utfordringer er at
den må lykkes raskt, og for tilstrekkelig
mange, for ikke å mislykkes. Og til dette behøver vi effektive, verdibevisste og samfunnsansvarlige bedrifter.
Selvgode, ureflekterte mennesker er ofte til
plage og skade for sine omgivelser. Det samme
gjelder for selvskrytende, ureflekterte organisasjoner. Første trinn i ethvert seriøst arbeid
med verdier er således å se sin egenart inn i
hvitøyet: Hvor kommer vi fra? Hva vil det si å
være en bedrift – hvilke farer og muligheter
innebærer vår egenart?
Denne art av refleksjon har beklageligvis
skrinne vilkår i næringslivet. Der skal det
skues fremover, ikke mot fortiden, handles,
ikke reflekteres. I mine vandringer i norsk og
internasjonalt næringsliv har jeg ennå til gode
å møte en toppleder med velutviklet forståelse
av bedriftens institusjonelle egenart. Det ser
ikke ut til å være på pensum ved verken handelshøyskolene eller eliteskolenes MBA-programmer.16 At vår samtids dominerende institusjon således tumler av sted i halvt beruset tilstand uten særlig selvinnsikt, gir grunn til
bekymring.
Med grunnlag i en god institusjonell selvforståelse, er neste skritt å utvikle forståelse
for kulturell og verdimessig variasjon blant de
ansatte, for vertssamfunnet og for andre interessenter. Skap en kultur for åpenhet og tilrettelegg arenaer for dialog om verdier og verdikonflikter, mellom mennesker og mellom
individ og organisasjon. Be deretter webansvarlig om å slette de overfladiske verdiglosene fra hjemmesiden: Fortell heller hvordan
bedriften arbeider med verdier og etiske
dilemmaer, og inviter gjerne eksterne bidragsytere inn i prosessen.
Handlingsplanen er her presentert, helt gratis. Lykke til med verdiarbeidet – det kan til og
med komme til å lønne seg.
•
Litteratur
Bakan, Joel: The Corporation: the pathological pursuit of
profit and power, Free Press, New York 2004.
Bird, F., and Waters, J.: «The moral muteness of managers», i California Management Review, nr. 23, 1989.
Fukuyama, Francis: The end of history and the last man,
Free Press, New York 1992.
Handy, Charles B.: The elephant and the flea: looking backwards to the future, Hutchinson, London 2001.
Hofstede, Geert H.: Culture’s consequences : international
differences in work-related values, Sage Publications,
Beverly Hills, Calif, 1980.
Kay, John: Foundations of corporate success, Oxford University Press, Oxford 1993.
Kunde, Jesper: Corporate Religion: Building a Strong Com-
pany Through Personality and Corporate Soul, Financial
Times / Prentice Hall, London 2000.
Leavitt, Harold J.: Top down: why hierarchies are here to
stay and how to manage them more effectively, Harvard
Business School Press, Boston 2005.
Maier, Corinne: God dag latskap – Om kunsten å gjøre
minst mulig på jobben, Messel Forlag, Oslo 2005.
Roddick, Anita: Body and soul: profits with principles, the
amazing success story of Anita Roddick & the Body Shop,
Crown, New York 1991.
Smith, Adam: An inquiry into the nature and causes of the
wealth of nations, Whitestone, Dublin 1776.
Whyte, William Hollingsworth: The organization man,
Doubleday, Garden City N.Y. 1957.
samtiden
3 2005
107
Noter
1. www.bsr.org. Den årlige BSR-konferansen anbefales
alle som ønsker innsikt i utviklingen innen Corporate
Social Responsibility.
2. American Management Association 2002,
www.ama.com.
3. I det etterfølgende brukes begrepene «aksjeselskap»
og «bedrift» i betydningen større, børsnoterte aksjeselskaper.
4. «Negligence and profusion», Adam Smith bruker
dette uttrykket gjentatte ganger i sin omtale av aksjeselskapsformen og The South Sea Company.
5. Parlamentet vedtok «The Bubble Act» i juni 1720.
Loven forbød etablering av aksjeselskaper, med mindre de innhentet særskilt tillatelse i form av et kongelig rettighetsbrev og opererte innenfor de rammer
som rettighetsbrevet anga.
6. Se for eksempel US Securities and Exchange Commission, www.sec.gov.
7. www.thecorporation.com
8. Jf. www.thebodyshop.com, Roddick, 1991 og Bakan,
2004, s. 51-53.
9. Bakan, 2004, s. 51.
10. «The Social Responsibility of Business is to Increase
its Profit», i New York Times Magazine, 3.9.76.
11. Jf. Bird and Waters, 1989.
12. Rapporten er tilgjengelig for nedlasting fra
www.shell.com.
13. «Sick and tired about lying», i The Economist, 22.4.04.
14. «Companies question benefits of outsourcing», i
Financial Times, 19.4.05.
15. Jf. Jesper Kunde, 2000.
16. Den akademiske graden Master of Business Administration (MBA) er blant de mest ettertraktede utdannelser for kandidater som sikter mot en lederkarriere
i næringslivet.
108
samtiden
3 2005
Prøv Klassekampen 3 uker gratis!
Send en SMS med kodeord ABO SAMTIDEN til 1960
og du har avisen på døra i løpet av få dager!
Morten Harper
Pondus
– en fordomsfull folkehelt
Tidenes største norske tegneseriesuksess er ti år i høst. Frode Øverlis Pondus er en harrymaskulin motpol til samtidskulturens føleri. Serien har revitalisert humorstripene i avisene, men populariteten har også sementert oppfatningen av tegneserier som enkel underholdning.
Pondus er den absolutte tegneseriestripen:
oppfinnsom, fordomsfull og vittig fortalt.
Frode Øverlis serie trykkes i nesten åtti aviser
og magasiner, og har i Norge hatt eget blad
siden år 2000. De fire samlebøkene er alle
bestselgere. Ingen annen norsk tegneserie har
hatt flere lesere enn det Pondus har nå.
Serien startet beskjedent i lokalavisen VestNytt på Sotra 28. oktober 1995. Pondus selv var
også mer pløsete og rund i kantene enn i dag. I
den første stripen står han halvnaken og
betrakter seg selv, og fastslår selvironisk: «Det
tar tid å bygge opp en slik kropp!»1 Den rølpete, galgenhumoristiske tonen som er så typisk
for serien ble altså etablert med en gang.
Det er mange måter å lese Pondus. Jeg vil
vurdere og analysere serien gjennom ti år som
tegneseriestripe, verdisystem, psykisk traume,
billedkunst, litteratur, leseopplevelse og
merkevare.
Spøkte med Fantomet
Frode Øverli var ingen nybegynner som
tegneserieskaper da han startet Pondus. Han
ble født 15. august 1968 i Bergen. Allerede som
skoleelev kom han i 1984 på trykk i Fantomet
med parodiske striper om Ånden som går.
Tegneserietegning var unge Øverlis store
lidenskap. I en kort presentasjonsartikkel får
vi vite: «Ved siden av skolegangen og lekselesning, tegner han nå omtrent all den tid han
har til overs, tre-fire timer på ettermiddagen
og i helgene.»2
110
samtiden
3 2005
Medfødt håndlag, stor oppfinnsomhet og
tøff arbeidsinnsats ga raskt resultater. Øverli
slapp til med flere korte humorserier i både
Norsk MAD og KOnk, og spesielt MAD-redaktør Dag Kolstad merket seg det unge talentet.
Da Kolstad i 1986 startet Pyton, ble 17 år
gamle Øverli en av de flittigste tegnerne i det
nye bladet. Pyton inneholdt crazyhumor med
norske referanser. Det var de amerikanske
stripeseriene Billy og Hårek og de klassiske
fransk-belgiske albumene Asterix, Sprint og
Lucky Luke som da dominerte i humorgenren.
Morsomhetene i Pyton var mer aktuelle og
frekkere, og bladet ble en gedigen salgsuksess.
Bladet inneholdt mye kroppslig humor, parodier på populærkultur og harselas med klisjeer. I starten laget Øverli illustrasjoner til vitsetegninger og andres historier, men begynte
etter hvert å skrive manusene selv. Han konsentrerte seg om to serier: puddelrockparodien Deep Shit Junkies og Birger – Egil om noen
kranglevorne siamesiske tvillinger.
Etter ti år i Pyton var Øverli lei av bladets
pubertetshumor, og ble inspirert av amerikanske Bill Wattersons suksess med avisserien
Tommy og Tigern. Da bladet skiftet redaksjon i
1995 (det ble lagt ned året etter), satset han
derfor på sin egen stripeserie: Pondus. Selv om
Pondus er Øverlis mer familievennlige reaksjon mot den til tider smakløse pytonhumoren, er serien også en forlengelse av bladets
røffe og romslige tone. Ved siden av Pondus
har Øverli tegnet humorserien Riskhospitalet
og lager fortsatt vitsetegningene Rutetid.
Stripemesterens forbilder
Det er lett å kjenne igjen inspirasjonen fra Bill
Watterson i Pondus. Ikke så mye i tegnestilen,
men i noen av måtene Øverli forteller på. Som
i Tommy og Tigern er figurenes fantasiverden
et ledemotiv. I drømmene er Pondus handlekraftig og vellykket. Han dribler som Maradona og tar salto fra stupetårnet. Særlig i seriens
første år var mye av komikken basert på kontrasten mellom hovedpersonens drømmer og
den mindre glamorøse virkeligheten. Fantasien kan fort snu til et mareritt, som når Pondus
entrer fotballbanen ikledd sort lærundertøy.
Øverli har nok også lært av Watterson i
seriens mer dvelende sekvenser, hvor skildringen av figurenes øyeblikksopplevelse er
viktigere enn å bygge opp et komisk poeng.
Det er imidlertid som regel en rølpete vri på
stemningen. På Pondus og kameraten Jokkes
rituelle fisketurer er det de pussige dialogene
som gjør serien unik: «Hvorfor bruker ikke
menn sminke?»3 undrer Jokke i en stripe. Det
blir lenge taust, og begge er enige om å skifte
tema.
Andre tegneserier som har preget Øverli er
de fransk-belgiske klassikerne Viggo og Asterix, og den amerikanske satireserien Pogo.
Norske Arild Midthun (nå tegner av Donald)
er en annen inspirasjonskilde. Det var han
som tidlig på åttitallet overbeviste Øverli om å
sende inn serier til Fantomets forlag. Øverli
var lenge fascinert av den fransk-belgiske tegnestilen, men utover på åttitallet var det særlig
amerikanske MAD-tegnere som gjorde inntrykk. Jack Davis, Mort Drucker og Paul Cocker har påvirket både tegnestil og humor i
seriene hans.
Ingen av forbildene er lenger særlig synlige
i Pondus. Øverli har destillert impulsene til en
form og et innhold som er særegent for ham.
Slik har han blitt Norges fremste stripemester,
og også en av de dyktigste internasjonalt. De
vanligste fortellerformatene i Pondus er stripen og helsiden. Det er også de eldste formatene i tegneserietradisjonen, slik den ble etablert i amerikanske aviser med seriene Knoll
og Tott og Mutt and Jeff på begynnelsen av forrige århundre. En stripe består typisk av to til
fire bilderuter. Det er ikke uvanlig at en stripeserie forteller en historie i føljetong, men
stripene kjennetegnes ved å være laget for
publisering hver for seg og er bygd opp med
for eksempel et sluttpoeng slik at de er selvstendige verk. Jeg bruker også betegnelsen
stripe om alle bilderekker i lengre serier. En
helside består av flere striper over hverandre i
samtiden
111
Foto: Nils Vik
et samlet oppsett (herunder både hele og halve
sider), som sammen forteller en historie og danner en tematisk helhet. De
fleste moderne avisseriene
består av seks daglige striper og én helside til søndagene, og den vanlige
samlebetegnelsen er stripeserier.
Glimrende timing
3 2005
Morten Harper
Pondus er ikke noen revolusjon, men Øverli skrubbet vekk muggen på
de klassiske formatene som siden 1970-tallet
har vært dominert av bløte vitser. På sitt beste
er Pondus totrinnshumor. Øverli smekker først
til med et mer eller mindre originalt sluttpoeng, for så å gjøre en ekstra, overraskende vri.
Et eksempel er en stripe der sjekkeren Jokke
nok en gang mislykkes: «Du kan tro jeg har
lengtet etter å vise deg drillen min! Et fantastisk presisjonsverktøy med justerbar kraft og
hastighet!»4 kurer Jokke, men blir satt på
gaten med joggeskoen slengt etter seg. En forutsigbar slutt, men de fleste stripeseriene slutter her. Det er da Øverli gir oss bonusen:
Kvinnen er på kafé og beklager seg til en
venninne: «Jeg håpet jo på litt hanky-panky
men fyren var bare interessert i sløyd!»
Når jeg leser serien samlet er det også tydelig at den etter hvert har blitt mindre avhengig av tradisjonelle sluttpoenger. Humoren er
vel så mye basert på å vise de nå velkjente
figurenes pussige mentalitet eller å beskrive
en situasjon på en annerledes måte. Øverlis
glimrende timing er uansett avgjørende for
den komiske effekten.
I albumene og juleheftene har Øverli også
laget en del novelleserier med figurene. Disse
historiene og søndagssidene gir Øverli mer
plass til å utfolde seg som tegner. «Knokkelklippen Grand Prix» (fra heftet Pondus Julen
2002) skildrer et kjelkerace med vintertroll-
ske panoramabilder og tettklipte
actionsekvenser.
Øverli bruker også novelleseriene til langsiktig universbygging, og har presentert noe av bakgrunnen til
både Jokke (albumet Jakten
på Jokkes pappa) og stefaren
hans (fjorårets julehefte).
Det fungerer overraskende
bra å blande inn melodrama
og spenning i den sprø
humoren som ellers preger
serien.
Øverli har åpenbart sans
for in medias res-teknikken, og mange av helsidene starter midt inne i en tilspisset situasjon. De første rutene har en subjektiv synsvinkel. Det komiske poenget er avsløringen av
hvem som ser, altså plasseringen av de merkelige detaljene i rett sammenheng.
Den oljemette nordmannen
Et generelt problem med mange stripeserier
er at de lar dialogen fortelle hele historien.
Selv i en anerkjent serie som Knøttene er ofte
tegningene strengt tatt unødvendige. Det er i
bruken av tekst og tegning sammen, som er
selve tegneseriens vesen, at Pondus virkelig
har fornyet stripegenren. Pondus elsker å se
på tv, og for å vise håndlaget med fjernkontrollen tegner Øverli en bilderekke uten tekst.
I den siste ruten kommenterer kona: «Du er i
fin form til sesongen?» Pondus bekrefter:
«Lett og fin i kroppen!».5 Her er teksten alene
trivielle sportsreplikker, men i samspill med
tegningene blir det en vittig stripe om den
sofasittende hovedpersonens selvbilde.
Øverli kommenterer selv hvordan stripeserier ikke skal være gjennom en av seriens
figurer, den stakkarslige tegneren Roger.
Blant de refuserte konseptene hans er «The
Lingningsfunksjonærman», «Opzan – Rapenes konge» og en serie der helten er hundre
prosent invalid. Pondus derimot har fortjent
112
samtiden
3 2005
fått mye ros for det markante persongalleriet:
hovedpersonen selv, kona hans, ungene,
Jokke, Jokkes mamma og hennes kortvokste
ektemann, og bartenderen Turid-Laila. Alle
figurene er godt etablerte i serien, og det er
ikke uvanlig at Pondus selv ikke er med i en
stripe. De var i utgangspunktet flate karakter
konstruert rundt hver sin bærende idé eller
prosjekt, men utover i serien har særlig Pondus og Jokke fått flere nyanser.
Selv om de er omtrent like gamle og har
mange felles interesser, har Øverli avvist at
Pondus er en selvbiografisk figur.6 Figuren er
ment som en karikatur på fotballidioter, som
vi finner igjen foran tv-skjermer verden
rundt. Pondus er i 30-årene og kjører buss,
men bortsett fra seriens første år er det sjelden
referanser til hverdagen på arbeid. Han er en
tøffelhelt som er fornøyd så lenge han får øl,
popkorn og tippekamp. De første årene strevde han veldig etter å være mandig og handlekraftig, men er nå mer tilbakelent. Pondus har
stor tro på egne evner, også som oldboys fotballspiller. Han lykkes sjelden, men når det
går hans vei rives han med som et barn. Alt i
alt er Pondus tilfreds og makelig, han er den
oljemette nordmannen i et nøtteskall. Det er
Jokke som står for de mest vannvittige innslagene i serien. Han er en desperat og udugelig
skjørtejeger, med sprø foreldre. Øverli overrasket alle da han nokså nylig ga Jokke fast
følge, og dermed endret et av seriens grunnleggende moromotiv.
Varianter av få motiver
Etter ti år og rundt 3000 striper er det ikke
overraskende gjentagelsene som er den største
svakheten ved Pondus. En stor del av stripene
er varianter av noen få motiver: Jokke som
våkner med stygge damer, Pondus sine drømmer om suksess som idrettsmann, den tvilsomme bilmekanikeren, tv-slaven Pondus,
Jokke og Pondus på pub, filmparodier og den
talentløse tegneren Roger. Det er også en del
av poengene som i utgangspunktet er velkjen-
te og forslitte, for eksempel stripen der damen
blir stadig penere mens Jokke drikker.
Pondus er først og fremst en avisserie, og er
ment å bli lest én stripe om dagen. Likhetene
blir da mindre synlige og irriterende, og er
vel så mye en nødvendighet for å dra leserne
umiddelbart inn i serieuniverset. For faste
lesere skaper gjentagelsene også forventninger, slik at egen erindring om stripene er
med og danner en akkumulert komisk effekt
når Øverli leverer nok en ny vri på et kjent
motiv.
Pondus stjeler fra undergrunnen
Serieskaperen og regissøren Christopher
Nielsen er generelt kritisk til stripeformatet,
og mener lengre serier er mer utfordrende.
«Stripeformatets figurer må være gjenkjennbare og forutsigbare for at leserne skal henge
med», fastslår han i et intervju med Stavanger
Aftenblad.7 På Kapittelfestivalen i Stavanger i
september 2003 lanserte Nielsen et manifest
for undergrunnstegnere, hvor han anklaget
Pondus for å stjele undergrunnsserienes tre
grunnelementer: sex, vold og rus. Det «(…)
innebærer ifølge Nielsen bare en ytterligere
utvanning, latterliggjøring og strømlinjeforming av undergrunnens estetikk. Mainstreamen suger opp i seg og ufarliggjør frastøtende
og potente elementer av undergrunnen som
uttrykk.»8 Nielsen har helt rett i at det var de
amerikanske undergroundseriene anført av
tegneren Robert Crumb som på 1960- og 70tallet sprengte rammene for hva som kunne
skildres i tegneserier. Men de opprørske seriene var samtidig en videreføring av 50-tallets
MAD, som er den direkte inspirasjonen for
både Pyton og Pondus.
Hvis jeg var undergrunnstegner hadde jeg
nok vært forbannet på Frode Øverli. Mannen
drar en enkel vits om dagen og tjener 2,8 millioner, ifølge ligningstallene for 2003; serien har
lite med tegneseriekunst eller personlig uttrykk
å gjøre. Som tegneseriekritiker mener jeg derimot at problemet med Pondus ikke er selve
samtiden
serien, men den statusen stripen har fått. Serien er perfekt populærkultur, som har greid å
bli offentlig fanebærer for norske tegneseriers
kunstneriske oppsving. Jeg er muligens selv
blant dem som har bidratt til en slik opphausing, men det er like feil uansett. Seriens suksess har gjort humorstriper til den dominerende genren i nye norske tegneserier. Denne
3 2005
113
denne måten, men man må ha en underutviklet humoristisk sans for å bli provosert av
Øverlis folkelige grums. Det er kompispratens
storkjeftede holdninger som gjennom serien
blir løftet ut i offentligheten. Pondus er en bråkjekk motpol til føleriet og de myke mennene
i norsk litteratur, film og teater.
Verdisystemet i Pondus er binært og greit.
Det er i bruken av tekst og tegning sammen, som er selve tegneseriens vesen, at
Pondus virkelig har fornyet stripegenren.
ensrettingen er ikke så prekær nå som for et
par år siden, men fortsatt er Pondus sammen
med Lise Myhres Nemi det viktigste forbildet
for unge tegneserieskapere. De to seriene får
også en uforholdsmessig stor del av medieoppmerksomheten.
Pondus bekrefter den allmenne oppfatningen av hva en god tegneserie er: kjapp og overfladisk underholdning. Andre typer tegneserier sliter med å nå ut til publikum fordi de bryter med forventningene som Pondus har
sementert. Lesere som kunne vært interessert
i andre serier oppsøker dem ikke fordi inntrykket av norske tegneserier som korte
humorstriper er så dominerende. Og de som
liker den hektiske humoren i Pondus tiltrekkes neppe av Jasons stillferdige dramaserier
eller Inkalills eventyr.
Derfor er serien en forbannelse for nyskapningen i norske tegneserier.
Serien dyrker fotball, fisking, øl, whiskey,
kraftig mat, poker, rock og tv. Den er imot frisører, popmusikk, menn som selger klær,
poesi, lærhomser, vin og gourmetmat. MachoPondus jakter på innsjøens største rugg, han
takler hardt på fotballbanen og er ute av stand
til å vaske klær. Fienden er menn som ikke er
menn: latterlige tøffelhelter representert ved
naboen Harold, og de homofile som enten er
komiske eller truende. Homofile klovner er
for eksempel de som trasker rundt på åpen
gate i lær og netting med binders gjennom
hodet. «Sånn går det med folk som ikke spiller fotball!»9 sier Pondus til sønnen.
Homofile monstre er muskuløse og vellystige karer som gjerne kjører i motsatt fil. Når
Jokke havner i fengsel etter å ha overfalt sin
egen mor, må han dele celle med to svære
karer. Den ene er iført helsetrøye, trefot og
jernkrok, og har «Per» tatovert i et hjerte på
overarmen. Skrekk og gru!
Folkelig grums
Pondus er sjåvinistisk og baserer nesten all
humor på fordommer. Serien er særlig kvinnediskriminerende og homofiendtlig. Man
trenger ikke være spesielt politisk korrekt
anlagt for å oppsummere normene i Pondus på
Drømmen om kjernefamilien
Utgangspunktet for komikken i en god del av
stripene er menns angst for å ta på andre
menn. Når Pondus forsover seg, tyr kona og
sønnen til hudkontakt med en oppblåsbar
114
samtiden
3 2005
kraftkar og musikk av Village People. Det er
særlig i forholdet mellom Pondus og Jokke at
denne berøringsredselen er tydelig. Jokke er
jovial og klengete, mens Pondus er reservert
og bekymret for hva omgivelsene kan tro om
dem.
Kona Beate er den eneste konsekvent normale personen i serien. Hun er ikke spesielt
karikert tegnet, passer jobben som sykepleier
og sørger for å holde en viss orden på familien. Det virker som hun er blitt så vant til mannens nykker og er så glad i ham at hun tar det
aller meste med fatning. Når han er på sitt
barnsligste, reagerer hun med kjærlig, ironisk
distanse. Kanskje er Beate selveste idealkonen, ment som et forbilde for seriens
kvinnelige lesere? Kjønnsrollemønstret er i
alle fall påfallende umoderne. Det er Beate
som ordner mat og renhold, men Pondus bruker mye tid på ungene. Stort sett er det en
idyllisk stemning i hjemmet deres. I år har til
og med ungkaren Jokke gitt seg, og venter for
tiden barn med sin kjære Camilla. Figurenes
prosjekt er altså å finne varig trygghet som del
av en kjernefamilie. Selv ble Øverli skilt noen
år etter at serien tok av, men denne endringen
av sivilstatus har ikke påvirket innholdet på
noen merkbar måte.
Latterliggjør Øverli de persontypene han
karikerer, eller er det fordommene selv han
rammer? Svaret er nok mest det første, men
serien må leses mer som en ufin spøk enn
bevisst uthenging. Stripene med for eksempel
homofile, kunstnere og bilmekanikere er
basert på en instinktiv gjenkjennelse i leserens egne fordommer. Humoren problematiserer ikke holdningene, men bekrefter snarere på sitt absurde, karikerte vis at her må det
være en kime av sannhet.
Jokke hos psykologen
Virkeligheten i Pondus overgår vår fantasi. Se
for deg situasjonen: Jokke er hos psykolog.
Han forteller om hvordan han ble jaget av en
dundre i flaggermusdrakt. Hun spilte Van
Halens gitarsoloer, og de havnet i et badekar
fylt med rekesalat. Så dukket moren hans opp
og dasket til kvinnen med en bærepose full av
kald betasuppe. «Og dette drømte du i natt?»
spør psykologen. «Nei, nei! Dette skjedde i
går!» forklarer Jokke. Som vanlig ender besøket med at psykologen må medisineres.10
Pondus er en parademarsj i traumer: morsbinding, hybris og angsten for å bli voksen,
det annet kjønn og fremmede generelt. Jeg
har tidligere sett på hovedpersonens barnslighet, overmot og redsel for homofile. Men for å
kunne observere de virkelig markante kompleksene, skal jeg nå dreie fokus mot kompisen
Jokke. For en psykolog er det mye snadder
både til en freudiansk analyse av kastrasjonskompleks eller pervertering av de jungske
arketypene Anima (mannens bilde av
kvinnen) og Moderen. En del av de overtydelige symbolene er harselas med psykologisk
analyse og drømmetydning. Når Jokke i en
søndagsside drømmer at han ramler ut av et
fly, lander han på en trampoline og fyker til
værs igjen – med kurs for endetarmsåpningen
til en flygende elefant.
I Pondus er det ikke noe sterkt skille
mellom det bevisste og underbevisstheten.
Særlig Jokke er drevet av ukontrollerte
impulser. Ettersom han ikke lenger er ungkar, har de stygge damene mer eller mindre
forsvunnet fra serien. Det er imidlertid mye
historisk materiale å ta av. Som en gyteklar
laks i motstrøm ville Jokke ha sex med så
mange damer som mulig, ikke fordi det var
deilig eller lystbetont, men fordi han på et
eller annet dypt plan følte han måtte. «Til alle
dere som tror dere driver ekstremsport (…) Ta
dere et stev!!!»11 fastslår Jokke når dundredamen vil ligge øverst. Kvinnene han har
greid å overbevise er stort sett kroppslig
deformerte og perverse. Ofte har han også
fått juling av dem.
«Jeg gir Jokke det han fortjener», har Øverli forklart. «Han eier ikke respekt for noen,
spesielt ikke kvinner. Jokke er en blanding av
alle de dårligste egenskapene til kompisene
samtiden
3 2005
115
En viktig inspirasjonskilde for Frode Øverli da han skapte Pondus var Bill Wattersons Tommy og Tigern (fra Andre
omgang, side 166).
Alle illustrasjoner © Frode Øverli, distr. Strand & Øverli.
mine. Damene jeg tegner er så hinsides virkeligheten at jeg tror ikke det kan oppfattes som
hets av kvinner.»12
Det er nok en for lettvint avfeiing. Pondus
må leses som en latterliggjøring av både
menns kvinnesyn og kvinner. En del av stripene er en virkelighetsnær og spydig kommentar til kvinners utseende. «Tights er en
vidunderlig ting!»13 sier Jokke til Pondus når
en velformet dame går forbi. «Ikke nødvendigvis!» svarer Pondus, og Jokke ser skrekkslagen
mot en overvektig dundre i prikkete strekkbukse.
Jokke er en mammadalt, og bodde lenge
hjemme. Det er oppveksten med fraværende
far og dominerende mor som har gjort at
Jokke har et forstyrret sexliv og er arbeidssky.
Hjemme er han fortsatt en guttunge, og trekker seg litt tilbake når moren og hennes nye,
kortvokste ektemann utfolder seg i lakk og
lær.
Et rop om hjelp?
Seriefigurenes traumer er en ting. Mer dristig
er en analyse av hva dette forteller oss om
serieskaperens psyke. «Pondus er et rop om
hjelp»,14 hevder Knut Nærum i forordet til den
tredje samleboken, Hat trick. «Det er en bønn
om å bli tatt opp i de voksne menns selskap,
om å få klaske sine likemenn karslig på ryggen og bli klasket tilbake.»15
Are Kalvø ser i et annet forord Øverlis suksess som skoletaperens hevn:«Ein teiknar kan
vere like uansvarlig og usaklig som då han var
tenåring, og sleppe unna med det.»16 Det er
vittige kommentarer satt på spissen, og neppe
ironisk ment. Jeg er langt på vei enig, men
synes de begge setter et misvisende likhetstegn mellom tegneseriehumor og barnehumor.
Pondus bryter med det etablerte voksensamfunnets idealer. Figurene er på mange måter
116
samtiden
3 2005
Skrudde homofile og menns angst for å ta på andre
menn er sentrale motiv i Pondus (fra Hat trick, side
71).
barnslige, men først og fremst er de fantaster
med egne normer for hva det vil si å være voksen. Det viktige poenget her er uansett at det
kanskje er Øverli selv som ikke vil bli ansvarlig voksen og har et uavklart forhold til
kvinner. Nå gjelder vel det mange av oss, og
noe av seriens appell er nettopp denne underbevisste strømningen.
Uhøytidelige karikaturer
Pondus har lite til overs for selvhøytidelighet.
«Du sier at du med dette bildet vil foreta en
reise inn i det ubevisste og lage et manifest
over menneskers kamp mot indre krefter…»17
påpeker han på en vernissasje. «Men sannheten er vel at du har brukt sekunder på å
pælme maling i hytt og kav for så å selge skiten for en million?» legger han til. Kunstneren
gaper nervøst, og ber ham være så snill og
ikke si det til noen andre.
Seriens karikerte tegnestil har, enten Pondus liker det eller ikke, historiske røtter i bil-
De stygge damene er et av Øverlis varemerker,
her en tidlig utgave av arten (fra Første
omgang, side 36).
ledkunsten, mer presist britiske satireillustrasjoner fra andre halvdel av 1700-tallet. Kunstnere som Thomas Rowlandson og James Gillray brøt med de tradisjonelle estetiske idealene i billedkunsten, og utviklet en stil som
verken var realistisk eller forskjønnende. I
stedet var hensikten med karikaturstreken
deres å synliggjøre personenes negative egenskaper og rakke ned på samfunnets autoriteter. Begge laget også billedfortellinger, og la et
stilistisk grunnlag for den senere amerikanske avistegneserietradisjonen som også Pondus tilhører. Den satiriske tilnærmingen ble
ikke videreført i stripeseriene. Avisene og syndikatene brukte som aktivt salgsargument at
tegneseriene var ukontroversiell underholdning for hele familien.
Vel så mye som å forvrenge den observerte
virkeligheten, etablerer Øverli sine egne konvensjoner for gjengivelse av personer og
objekter. Den typisk forenklede, kantete stilen
har blitt like innarbeidet som signaturen
hans. Tegnestilen er i seg selv artig. Den er
samtiden
ulik alle andre striper, og et kjapt blikk eller et
par streker er nok til å kjenne igjen serien.
Ingen tegner skummende ølglass, fotballer
eller stygge damer som Øverli. De ser heller
ikke slik ut i virkeligheten, men karikaturene
er så konsekvente at vi ikke er i tvil om at det
er slik de må se ut i Pondus-verdenen.
Tegnestilen har forandret seg. Det virker
som Øverli i starten var oppsatt på å karikere
virkeligheten for å gi serien og figurene en
konkret forankring som leserne kunne relatere seg til. Pondus var for eksempel mer
tydelig overvektig i de første stripene enn
han er nå. I det hele tatt var karikeringene
rundere det første året, og serien skilte seg
ikke i samme grad ut fra andre humorstriper.
Det er vanskelig å peke på én stripe der stilen
endres, men samlebøkene viser godt den
gradvise utviklingen. Allerede mot slutten av
den første boken er streken mer eller mindre
som i dag. Det som skjer er at streken blir
mer kantete, formene gror sammen og bildebeskjæringene er tettere.
Fornyer språket
Øverli er flink til å utnytte samspillet mellom
tekst og tegning, men dialogen er så sentral at
det også er relevant med litteraturvitenskapelige briller å se på språkbruken som nøkkel
til humoren i serien. «Dine tenner er som
stabbesteiner på en dårlig vestlandsvei»18 sier
Jokke til en av sine utvalgte. Metaforbruken i
serien er original og vittig. Generelt er dialogen kort og konsis, men samtidig med et
muntlig og utvunget preg. Det er noen forskjeller mellom personene. Jokke har et mer
slang- og sosiolektpreget språk enn Pondus.
Øverli må ha en utrolig presis fantasi, for den
konkrete språkbruken er imponerende.
Dialogen i Pondus er det man kunne sagt i
fyndig etterpåklokskap – i alle fall hvis man
var nesten like vittig som Øverli. Serien var
ikke like uanstrengt i starten, men fra side 50
og utover i den første boken (Første omgang)
begynner sjargongen å sitte og dialogen flyter
3 2005
117
bedre. Tegnsettingen er det verre med. Øverli
må ha opparbeidet seg norgesrekord i misbruk av utropstegn! Det er nesten ikke en
snakkeboble uten at figurene tilsynelatende
roper ut det de sier!
Ut fra utsagn i omgangskretsen og kommentarer jeg har hørt på diverse skoleforedrag, har Pondus også språksosiologisk interesse. De utallige stygge damene har gitt opphav til begrepet «Pondusdame», for å beskrive en kvinne man ikke synes er særlig pen.
Jeg vil også tro at en del av metaforene og
originaluttrykk som «sjefolainen» vil kunne
glede norsklærere i årene fremover.
Vår mann i stripene
Som bedriftsspiller og alminnelig fotballinteressert kan jeg glatt slå fast: Pondus er vår
mann. Å lese serien er som å prate fotball
med en slagferdig og allvitende kompis. Han
er bare litt mer ekstrem enn oss andre. I bryllupet brukte han fotballsko, og på seriens
lokale pub finnes det en kar som har tatovert
Liverpool-drakten på overkroppen. Det er
lett å merke at Øverli også er en av oss. Samlebøkene har for eksempel titler som refererer til fotball, fra Første omgang til Flat firer.
Når Liverpool i sommer vant Champions
League ble det til og med et tema i serien.
Det som ble Pondus var opprinnelig tenkt
som en ren fotballserie kalt A-laget, men
Øverli fant etter hvert ut at det kunne bli litt
snevert. Hovedpersonene var tre fanatiske
supportere, og to av dem var tidlige versjoner
av Pondus og Jokke. Øverli kastet ut den tredje supporteren, og la til andre figurer. Men
mye av fotballfokuset i serien er intakt. Den
første egne utgivelsen var heftet Pondus – alt
for Norge, som var koblet til Fotball-VM sommeren 1998. Tv-kommentator Arne Scheie
skrev forord, og er også en hyppig referert
person i serien. Scheie er en slags Gud for
Pondus, den eneste som vet mer om fotball
enn ham selv. Gjennom samarbeidet fikk
Pondus status og kjendisoppmerksomhet,
118
samtiden
3 2005
mens Scheie oppnådde en ny humoristisk
dimensjon.
Spenstig serie, slapp figur
Bruken av Scheie ved denne lanseringen forteller oss noe om hvorfor Pondus har blitt en
slik gedigen salgssuksess. Serien har appell,
men den har også blitt markedsført bedre enn
andre tidligere norske serier. Den har hatt en
egen agent, Håkon Strand, som har arbeidet
med å selge den inn til avismarkedet og dessuten dratt i gang PR-fremstøt. Det er sjelden
oppfølging for en norsk tegneserie.
Etter starten i Vest-Nytt i oktober 1995,
debuterte Pondus på riksplan året etter i det
nye serieheftet Ernie. Det store gjennombruddet kom 2.4.97, da den ble daglig stripe i Dagbladet. Serien er nå den mest utbredte avisserien i Norge, og trykkes også i nordiske aviser som svenske Dagens Nyheter, danske Berlingske Tidende og islandske Frettabladid.
Bare Donald Duck & Co. er mer populær av
serieheftene enn Pondus, og de fire samlebøkene er solgt i nesten 200 000 eksemplarer.
Pondus er likevel bare den nest viktigste merkevaren blant de nye norske tegneseriene.
Den burde vært nummer 1. Det har kommet
postkort, bladperm og kalender med Pondus,
og innimellom er det mindre ting som ølbrikke og kjøleskapsmagnet i serieheftene. En
planlagt tegnefilmserie ble stanset av Øverli
personlig. Denne skepsisen til viderebruk av
figurene er utvilsomt uttrykk for stor integritet. God utnyttelse av merkevaren er det
derimot ikke.
Når Øverli i tilegg ønsker å holde en forsiktig offentlig profil, er det ikke merkelig at
Lise Myhres Nemi står frem som den fremste
merkevaren. Begge seriene har for øvrig
samme agent. Koblet til Nemi har det i tillegg
til postkort og kalender, også kommet CD,
julekalender og årsplanlegger. Myhre er også
mer fremtredende i mediene. Øverli er markedsført som det han er; en folkelig bergenser. Dermed er han og serien lett å like, men
faller igjennom mot den superstjerneprofilen
Myhre har fått. Mens Øverli lanserer bladet på
Norway Cup ikledd cupskjorten fra da han
selv spilte 22 år tidligere, figurerer Myhre på
diverse lister over landets mest sexy kvinner.
Et annet poeng er at unge Nemi er en mer
pågående figur enn tilbakelente Pondus. Derfor blir Pondus ikke like ettertraktet og salgbar som figur, selv om det er stripeserien Pondus vi liker best. Den viktigste tiltrekningskraften ved serien er nok at den skiller seg ut
fra andre stripeserier. Øverli har utviklet en
karakteristisk og artig strek. Han har et markant persongalleri, og han trekker overdrivelsene et par hakk lenger enn i nabostripene.
Serien treffer lesere i alle aldersgrupper.
Ungene tiltrekkes av de viltre tegningene og
har sin representant i Påsan, sønnen til Pondus. Far kan humre over godslige Pondus og
fotballen. Mor kan sympatisere med kona
Beate. Og de fleste har kunnet more seg over
kompisen Jokkes desperate sjekkefremstøt.
Karikatur fungerer sjelden hvis ikke leseren
kjenner referansene. Øverli vet å bruke fenomener og fordommer som de aller fleste har et
forhold til. Derfor har Pondus blitt en folkehelt. Serien utfordrer ikke den irrasjonelle
intoleransen vår. Tvert imot gir den en daglig
bekreftelse av at jo da, det er faktisk så mange
raringer der ute.
•
Frode Øverlis serier i utvalg
Pondus: Julen 2004, Schibsted Forlagene, Oslo 2004a.
Pondus: Flat firer, Schibsted Forlagene, Oslo 2004b.
Riskhospitalet, Schibsted Forlagene, Oslo 2004c.
Pondus: Hat trick, Bladkompaniet, Oslo 2003.
Pondus: Julen 2002, Bladkompaniet, Oslo 2002a.
Pondus: Andre omgang, Bladkompaniet, Oslo 2002b.
Pondus: Første omgang, Bladkompaniet, Oslo 2001a.
Pondus: Jakten på Jokkes pappa, Bladkompaniet, Oslo
2001b.
Pondus seriehefte, 13 ganger årlig, Bladkompaniet /
samtiden
Schibsted Forlagene, Oslo 2000–2005.
Pondus: Alt for Norge, Bladkompaniet, Oslo 1998.
3 2005
119
Pyton: Deep Shit Junkies, Bladkompaniet, Oslo 1997.
Pyton: Birger-Egil, Bladkompaniet, Oslo 1997.
Litteratur
Gaasland, Rolf: Fortellerens hemmeligheter, Universitetsforlaget, Oslo 1999.
Harper, Morten: Hverdagen er ikke som du tror – nye norske tegneserier, Biblioteksentralen, Oslo 2003.
Harper, Morten: «Fantastenes førstemann» i Bild & Bubbla, 1/2003, Seriefrämjandet, Malmö 2003.
Klausen, Siri Wieberg (regi): Fakta på lørdag: Suksess i
striper, NRK1 20.11.04.
Noter
1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
8.
9.
Øverli, 2001a, s. 11.
Fantomet, nr. 13–14/1986.
Øverli, 2003, s. 23.
Øverli, 2004b, s. 165.
Øverli, 2003, s. 157.
Bild & Bubbla, 1/2003.
Stavanger Aftenblad, 20.9.03.
Stavanger Aftenblad, 22.9.03.
Øverli, 2001a, s. 60.
10. Øverli, 2002b, s 141.
11. Øverli, 2004b, s. 28.
12. Bild & Bubbla, 1/2003.
13. Øverli, 2002b, s. 83.
14. Øverli, 2003, s. 3.
15. Øverli, 2003, s. 5–6.
16. Øverli, 2001a, s. 7.
17. Øverli, 2002b, s. 86.
18. Øverli, 2001a, s. 113.
.ASJONALISMENSOMRÍRISAMTIDEN
M’TESHERAVETGLOBALTINTELLEKTUELT
ENGASJEMENT
6ISENDERDEGNESTEAVISGRATIS
nBARESENDEN3-3TILMEDKODEORD
%*1-0OBWOPHBESFTTF
,%-/.$%GLSORPDWLTXH
NORSKMÍNEDSAVISMEDINTERNASJONALPOLITIKKKRITIKKOGKUNST\WWWLMDNO
Jon Andreas Håtun
Orakelmanual
i artistisk posisjonering
I Norwegian Band Index er det registrert 5054 norske band og artister. Femtusenogfemtifire? Hvordan skal disse, pluss alle de som ikke er registrert, i
tillegg til alle de artistene som kommer fra utlandet, overhodet kunne bli lagt
merke til i all støyen av hverandre?
Turbonegers briljante mesterhjerne Thomas
Seltzer uttalte nylig i et intervju: «Det er utrolig mye spennende norsk musikk for tida,
men av en eller annen grunn husker jeg aldri
hva bandene heter, og glemmer hvordan
låtene høres ut».
Morsomt. Hi, ha, ho, hu, hy, hæ, hø, hå, hu!
Det er komisk at mesterhjernen bak Norges fremste rockeband glemmer musikk han
selv liker. Men er det virkelig Thomas Selzter
som har miserabel hukommelse, eller kan
årsaken ligge i at de fleste norske band
mangler særpreg nok til at han evner å huske
dem?
Selvsagt det siste.
Selv er jeg en person som ikke gidder å
holde meg oppdatert på alle nye band og
artister som vokser frem i subkulturene. Jeg
tenker som så: hvis et band eller en artist vil
ha min oppmerksomhet må de gjøre seg fortjent til det. Det holder ikke at musikken er
bra, de må stå for noe helt eget slik at de skiller seg fra alle andre band.
En egen sjanger
De må representere en egen sjanger! Navnene deres må kunne brenne seg inn i hukommelsen min etter sekunders persepsjon fra
min side, og likevel ligge der friskt om femti
år. Hvis ikke de har disse egenskapene, gir jeg
intuitivt blaffen. Det holder ikke at bandet
bare spiller spennende musikk. Det er alt for
mange andre spennende band der ute som
opptar plass i både min, Thomas Seltzers og
de fleste andre menneskers bevissthet.
samtiden
Budet er hardt, men det er slik reglene er
i en overkommunisert verden.
En nettjournalist mente nylig at den
nesegruse dyrkelsen Turboneger var blitt
gjort til gjenstand for blant både fans og
anmeldere den siste tiden, ikke samsvarte
med den musikalske kvaliteten på deres
siste album Party Animals. «Kjedelig, oppskrytt og særdeles lite originalt», skrev han.
Han mente også at mange andre band var
mye mer interessante og gjorde en mye
bedre jobb.1
Triste, gamle spedbarn
Jeg ringte vedkommende, og spurte om han
kunne gi meg et eksempel på et band han
mente var bedre enn Turboneger, og som
har holdt på omtrent like lenge uten å
oppnå gjennombrudd. Han oppga bergenske Emmerhof & The Melancholy Babies,
som visstnok har eksistert i ti år, gitt ut fire,
fem plater og mottatt strålende kritikker i
både inn- og utland. Minimalt med salg. Personlig har jeg aldri maktet å gjøre en innsats
for å høre på dem, men jeg velger å tro journalisten og andre som hevder det samme:
Emmerhof & The Melancholy Babies er sikkert dyktige musikere.
Men hvis de er det, hvorfor får de ikke sin
fortjente oppmerksomhet?
Mange vil si at mediene har skylden – og
det har de delvis – men mediene fungerer tilsynelatende likt som menneskesinnet: det
som ikke bærer noe sensasjonelt ved seg får
verken spalteplass eller plass i bevisstheten.
Emmerhofs problem er at de ikke klarer
å formidle et unikt konseptuelt budskap på
en måte som gjør at vi (og mediene) oppfatter dem som interessante. De skiller seg ikke
fra de tusener av andre fremragende artister
som fanger vår oppmerksomhet. De mestrer
ikke den «sublime kunstformen» som kalles
posisjonering.
Turboneger gjør derimot det, og har posisjonert seg på en måte som først og fremst
3 2005
121
gjør dem umulig å glemme. De har en posisjon som de eneste parodiske SM-homserockerne, en motvekt mot den homogene
massen av andre norske rockeband. Således
har de inntatt en lederstilling i sin helt egne
kategori og regnes i dag for å være Norges
største band og kanskje verdens største
undergrunnsband. Deres desentraliserte
fanklubb Turbojugend (som de startet som
«en flipp» i 1995 ifølge Seltzer) har hele 964
lokalavdelinger, fra Aachen til Ørsta, inkludert Santiago, Bangkok, Moskva, Osaka, og
Melbourne. 146 av dem bare i USA.2 Merk
imidlertid dette: deres publikum har ekspandert over lang tid i lokale avdelinger.
Babyene er ikke alene
Det er ikke bare anonyme Emmerhof & The
Melancholy Babies som lider av strategiske
formidlingsvansker. Når publikum mistet
interesse for et berømmelig band som Briskeby, er det ikke heller ikke i dette tilfellet
musikken det er noe i veien med. Bandet
mangler bare en veloverveid posisjoneringsstrategi. Hvis man ofrer Briskeby en tanke,
dukker det automatisk opp et bilde av Lise
Karlsnes i bevisstheten, samtidig som man
hører for seg en av bandets hitlåter. Men der
stopper assosiasjonsrekken. Briskeby står
ikke for noe ene og alene, og det gjør at minnet om dem sakte svinner hen, til tross for at
de tilsynelatende lager musikk det ikke er
noe å utsette på, rent musikkteoretisk.
De fleste andre norske band og artister
som er i rampelyset i dag, vil høyst sannsynlig av samme grunn som Briskeby dø ut over
tid lik dårlig tilpassede dyrearter i en tøff
livskamp: King Midas, Ane Brun, Christer
Knutsen, Annie, Thulsa Doom, Ambleside,
Cato Salsa Experience, Don Juan Dracula,
Magnet, Washington og Superfamily. Alle
spilte på Øyafestivalen 2005, sammen med
en haug andre band. De som tror det er nok
å bare være til vil etter hvert bli undertrykt
av artsfrender med sterkere posisjoner.
122
samtiden
3 2005
Men hva skal de gjøre?
Hemmeligheten ligger i to hovedregler:
1. Artisten må sørge for å bli oppfattet
som prototypen på en egen sjanger.
2. Sjangeren må oppleves som relevant for
et ekspanderende publikum.
som ikke liker «å bli satt i bås» bør tenke på.
De må skjønne at det er deres eget valg av
offentlig fremtoning som automatisk gjør at
folk plasserer dem i båsen. Dette skjer via
mediene, og her er vi inne ved kjernen i
artistisk posisjonering: det å sørge for at
De fleste andre norske band og artister som
er i rampelyset i dag, vil høyst sannsynlig av
samme grunn som Briskeby dø ut over tid.
Kunsten å bli satt i bås
Thomas Seltzer har en cand. mag. grad med
bl.a. psykologi, en lære som sikkert har
kommet ham til gode under posisjoneringsarbeidet med Turboneger.
En hver artistspire som ikke studerer
psykologi, men som likevel gidder å ta seg
bryet med å åpne en lærebok i faget og lese
om sosial persepsjon, vil finne ut at alle individer setter andre mennesker i bås kontinuerlig. Dette er nødvendig for at mennesket
skal kunne orientere seg sosialt i et samfunn.
Det er nemlig slik at vi kategoriserer alt
vi oppfatter (både mennesker og objekter) ut
fra hvor like de er en prototype. Når dette
gjelder personer, vil det si at vi skaper en
slags egen katalog med signalementer på
mennesker: en typisk businessmann, en
typisk kulturstreberstudent, en typisk hallik, en typisk Café Mono-rocker, en typisk
BI-berte, en typisk feministisk gitarjente
osv. Det bildet vi danner oss, beror både på
våre erfaringer og kunnskaper, men også på
våre manglende kunnskaper, som til sammen utgjør våre fordommer og forventninger.
Dette er noe for eksempel sure gitarjenter
pressen setter artisten i en hensiktsmessig
bås. Så istedenfor å risikere å bli stående og
breke i en ubekvem bås bør både gitarjenter
og en hver annen type artist stille seg selv
følgende avgjørende spørsmål før de skriver
sin første pressemelding:
«I hvilken bås ønsker jeg å bli satt?»
Hvis dette er problematisk, kan de gjerne
prøve varianten:
«Hvilken prototype ønsker jeg å bli?»
Eller enda bedre:
«Hvilken unik sjanger vil jeg representere?»
Det må også nevnes at vi mennesker i tillegg til å bedømme andre etter prototyper,
ofte påvirkes av den såkalte haloeffekten. Det
vil si at vi har en tendens til å foreta en helhetsvurdering av et menneske med utgangspunkt i én eneste egenskap. Denne vurderingen foretar vi etter førsteinntrykket, og
det viser seg at førsteinntrykket har en tendens til å lagre seg i bevisstheten, og slik
danne et mer eller mindre permanent bilde
av det mennesket vi møtte, enten det er positivt eller negativt.
Det er derfor essensielt at en artist sørger
for at førsteinntrykket han eller hun gir
omverdenen er en synliggjøring av en unik
og hensiktsmessig posisjoneringsstrategi.
samtiden
Gir man et feil inntrykk, kan det forhindre
mulighetene for å innta riktig posisjon.
Man kan bli plassert i feil bås.
Innpass i bevisstheten:
først er best
Det å innta en posisjon innebærer å innta en
posisjon i folks bevissthet. Det avgjørende er
bare hvordan få innpass i bevisstheten, dette
mest mystiske av alle verdens tenkelige mysterier, som hver og en av oss beskytter mot
uvesentligheter med en tykk mur av likegyldighet.
I de amerikanske merkevareguruene Al
Ries og Jack Trouts legendariske bestselger
Positioning – the battle for your mind, står det:
«Den beste måten å entre en persons bevissthet på er ved å være først».3
Hvis man tviler på denne påstanden, kan
man demonstrere verdien av den ved å stille
seg selv noen få, enkle spørsmål.
Hvem var først på Sydpolen? Roald
Amundsen, selvfølgelig.
Så kan man spørre seg selv hvem nestemann som dro til Sydpolen var. De fleste har
sikkert fått med deg at det var Scott, men han
regnes vel også for å være verdens best kjente
nummer to.
Men hva het tredjemann på Sydpolen?
Hvorfor vi husker: signalinnlæring
Årsaken til at vi har en tendens til å huske noe
som er først mye lettere enn noe som kommer
som nummer to, tre osv. finner vi trolig svaret
på i det som kalles signalinnlæring.
Signalinnlæringen ble som kjent oppdaget
av den russiske psykologen Ivan Pavlov, som
for over hundre år siden gjorde forsøk på
hunder som fikk mat hver gang de hørte en
metronom. Etter hvert som hundene lærte seg
å koble signalene «metronomlyd» og «mat»,
begynte de å sikle bare de hørte lyden fra
metronomen.
Senere, i 1949, antok den kanadiske psyko-
3 2005
123
logen Donald Hebb at det måtte være visse
nevroner (nerveceller spesialisert for å håndtere elektriske impulser) som var ansvarlig for
denne innlæringen, og i 1999 lyktes den tyske
nevrobiologen Tobias Bonhoeffer i å bevise
dette ved å filme en del av en rottehjerne som
spilte en viktig funksjon for langtids-hukommelsen. Denne hjernedelen ble stimulert med
elektriske impulser tilsvarende omtrent
«metronomlyd» og «mat», og etter en halv
time så Bonhoeffer at det vokste ut knuter fra
nevronenes utløp som gjorde at nevronene
fikk kontakt og forbandt seg med hverandre.
Forbindelsen skjer altså fysisk. Den kalles
synapse, og det viser seg at den blir sterkere jo
oftere de parallelle signalene gjentas. Det er
dette som utgjør det vi kaller assosiasjon.
På samme måte forbinder vi de elektriske
nerveimpulsene som sier «Turboneger» og
«SM-homse-rockere», liksom vi kobler for
eksempel «Unni Wilhelmsen» med «semifrika
gitarjente».
Men nevronforbindelsene skjer ikke bare
to og to, hjernen skaper nettverk av dem, som
kalles engrammer. Her foregår nerveimpulsene i kretsløp, og det er dette som er nøkkelen til vår langtidshukommelse.
Hvorfor vi glemmer:
«Forstyrrelsesteorien»
Men hvorfor finner vi det gradvis mer vrient å
huske hvem som var nummer 2, 3, 4 osv.?
Grunnen til at vi ikke snapper opp etterfølgere så lett som de første, kan forklares med
den såkalte «forstyrrelsesteorien», som går ut
på at vi raskt glemmer innlæring som består
av likeartet informasjon. Hvis man pugger ti
flerstavelsesord i fem minutter, for deretter å
pugge synonymer på ordene i ytterligere fem
minutter, husker man lite av de første ordene.
Hvis man derimot inntar en helt annen type
informasjon i etterkant, som for eksempel å
lese vitser, vil hukommelsen bli vesentlig mindre svekket.
På nevrobiologisk nivå innebærer dette at
124
samtiden
3 2005
et nevron – eller grupper av nevroner – som
allerede er opptatt i et kretsløp, blir implisert
i et annet kretsløp på en slik måte at de to
kretsløpene forstyrrer hverandre.4
Når tusenvis av pop- og rockeband og artister kjemper om oppmerksomhet innenfor like
sjangre, virker de forstyrrende på hverandre
fordi vi oppfatter dem som alt forlike. Derfor
glemmer vi navnene deres og hva de var ment
å skulle stå for.
Først er bedre enn best
Når man skal posisjonere seg, kan det være
greit å være klar over et annet prinsipp ved
den menneskelige persepsjon – det at vi verdsetter originalvare fremfor kvalitet. Eller rettere sagt: vi anser originalvare for å ha best
kvalitet, fordi det som kommer først inn i
bevisstheten automatisk blir oppfattet som
mest «ekte».
Dette fenomenet kan godt beskrives med
en hendelse i leskedrikken Coca Colas historie.
Da det en gang på åttitallet viste seg at
Pepsi skåret høyere på smak enn Coca Cola i
blindtester, ble Coca Colas ledelse engstelig.
De sluttet å produsere sin originale cola og
lanserte isteden en nyutviklet colasmak som
danket ut Pepsi i blindtester. Resultatet ble
New Coke, med slagordet «The Best Just Got
Better …!»
Problemet var bare at folk ikke likte New
Coke idet den kom i hyllene. De ville ha tilbake originalen. Faktisk var det slik at Coca
Cola-entusiaster som først hadde favorisert
New Cokes smak i blindtest, omtalte den
samme brusen som «kloakkvann», «møbelpuss», «cola for pyser», og «to dager gammel
Pepsi» da den kom i butikken.
Den beste kunne ikke bli bedre. Den var
best.
Slik er det også innen kunsten og musikken. De kunstnerne som er først ute i en ny
sjanger, blir som regel også ansett som best
innen sjangeren. Du kan jo prøve å fortelle
omverdenen at du er en bedre gitarist enn
både Knut Schreiner og Øystein Greni til
sammen, og gjerne ha helt rett, men hvor
mange vil tro deg?
Hva er bra musikk?
Ingen av bandene som er nevnt i denne teksten skal her utsettes for noen kvalitetsmessig
vurdering. Alle som er nevnt regnes som profesjonelle artister. Når folk (og musikkanmeldere) snakker om «god» og «dårlig» musikk,
snakker de ikke om godt eller dårlig musikkhåndverk, men om hvorvidt de finner musikken relevant eller ikke, noe som igjen er grunnet deres sosiale relasjoner: musikksmaken er
et tegn på hvilken referansegruppe de identifiserer seg med og hvilke(n) de tar avstand fra.
Dette er for øvrig årsaken til at for eksempel
Heidi Hauge konstant blir slaktet: kritikerne
tar sosialt avstand fra henne og hennes lyttere. Men nok om det.
Først er bedre enn først
Flere norske moderne komponister5 debuterte lenge før Arne Nordheim innen atonal,
modernistisk tradisjon. Likevel er det ham
folk flest tenker på som selve den modernistiske samtidskomponisten.
Hvorfor?
Fordi det ikke spiller noen rolle om du er
først ute i en ny sjanger, hvis du ikke samtidig
er først i folks bevissthet. Du må vise deg frem
i offentligheten med konseptet ditt såpass
mange ganger at folk lærer seg hvem du er og
hva du står for.
Arne Nordheims fortrinn var at han fikk så
mye offentlig oppmerksomhet som følge av
det internasjonale gjennombruddet tidlig på
sekstitallet, at han av folk flest i dag blir oppfattet som den første store samtidskomponisten.
Dette prinsippet gjelder innen alle kategorier i kunst- og næringsliv. Hvis du har en
unik konseptuell idé, er den ikke verdt noe
samtiden
hvis noen andre blir kjent for samme ideen
før deg.
De tre posisjoneringsmetodene
Det finnes tre metoder en artist kan benytte
seg av for å posisjonere seg godt. Alle disse er
ulike sider av samme sak – det å være først i en
sjanger – men de forholder seg ulikt i forhold
til hvor store sjangerne er. Disse tre kan være
ledetråder for artister som både vil forstå sin
egen posisjon, og hvordan beholde og styrke
den:
1. Lederposisjonen
2. Alternativposisjonen
3. Motsatsposisjonen
1. Lederposisjonen: først for alltid
En artist må som sagt sørge for å bli oppfattet
som den første i sin sjanger. Men det nytter
ikke å være først ute, og deretter tro at suksess
kommer av seg selv uansett hva man produserer. Hvis en artist har lyst til å sikre sjansene
for (varig) fremgang, må artisten utnytte sitt
fortrinn som den første. Det betyr at artisten
jevnt må produsere noe nytt og «forbedret»
innenfor den samme sjangeren han eller hun
er først i, istedenfor å la seg friste til å endre
stil.
Australske AC/DC er et rockeband som har
gjort noe lignende. I 1995, da bandet slapp
albumet Ballbreaker, ble gitarist Angus Young
beskyldt av en kritiker for å ha laget det
samme albumet tolv ganger. «Det er en blank
løgn!», svarte Young, «Vi har laget det samme
albumet igjen og igjen fjorten ganger!».6 I
2002 var AC/DC verdens femte mestselgende
rockeband i USA etter The Beatles, Led Zeppelin, Pink Floyd og The Eagles.
I 2003 debuterte tranceartisten Dina som
den første til å synge trance med norsk tekst.
Hitlåten hennes het «Bli hos meg». Hvis Dina
virkelig ønsker at publikum skal bli hos
henne, bør hun ikke la seg friste til å utgi vanlig popmusikk på engelsk. Hun må fortsette å
3 2005
125
utgi trancealbum på norsk, og slik opprettholde og utnytte sin posisjon. Særlig bør hun
gjøre dette fordi det pr. i dag er flere som forveksler Dina med hennes plagiator Tine, den
tidligere pinup-modellen som ble avslørt i VG
da det viste seg at hun fikk en annen sanger
til å synge inn sangene sine.
Noen gode eksempler på norske artister og
kunstnere (innen ulike grader av kulturell
legitimitet) som har klart å bevare sine posisjoner i sine respektive sjangre (eller kategorier) er Ole Ivars, Øystein Sunde, Finn Kalvik,
Jan Garbarek, Jakob Weidemann, Franz
Widerberg og Arne Nordheim.
2. Alternativposisjonen:
den første nr. 2
Hvis du av en eller annen grunn er nummer to
i en sjanger, har du et posisjoneringproblem.
Å ligne lederen leder ingen vei. Du er bare
nest best.
Det du må gjøre isteden er å tillegge ledersjangeren en tvist. Du må bli den første nummer to. Eller rettere sagt: Du må posisjonere
deg som den første til å være et relevant alternativ til lederen.
Essensen av denne strategien ligger i at
man må utnytte lederens svakheter.
I sin tid posisjonerte «popdronningen»
Bertine Zetlitz seg som et alternativ til «popkongen» Morten Abel, hvis posisjonssvakhet
kan sies å være at han ikke er kvinne (kvinneposisjoner har alltid vært gode alternativer
i mannsdominerte sjangre).
Men hvordan skal man deretter lansere
seg?
Det er her de fleste band og artister mislykkes: det er dessverre slik at storparten av
alle artister automatisk velger å bli alternativ
til alternativet, og alternativ til det neste alternativet osv., noe som resulterer i at artistene
simulerer prototypen på sjangeren. Dette er
me-too-tabben («jeg vil også!») og handler om
at haugevis av artister hiver seg på en bølge
når en artist får suksess som den første i en ny
126
samtiden
3 2005
sjanger. Me-too-artistene kan aldri bygge seg
opp til å få gode posisjoner over lengre tid
fordi de hele tiden erstattes av nye, hypede
artister i samme sjanger. Når for eksempel
King Midas dukker opp som rockeband nr. 2
863 495 ved å simulere rockebandprototypen
med gitarriff og Mick Jagger-aktige gester, går
hukommelsen? Vel, tydeligvis ingen, siden
ingen husker ham. Hva sto han for? Hvordan
så han ut?
Albert Hammond gjorde det alle one-hitwondere gjør feil, nemlig å overse verdien av
en gløgg posisjoneringsstrategi. Istedenfor å
differensiere seg, presenterte han seg som en
På samme måte forbinder vi de elektriske
nerveimpulsene som sier «Turboneger» og
«SM-homse-rockere».
bandet i ett med den homogene massen av
sine likeartede kolleger. Slik fremstår tusenvis
av artister innen samme sjanger som om de er
medlem av det samme, store bandet. Artistene
og bandene simulerer prototypen på sjangerne de tilhører, og blir således nøytrale komponenter i en kollektiv struktur. De posisjonerer
selve sjangeren.
Dette skjer innen hiphoppen, bluesen,
R’n’B-sjangeren, jazzen, og også innen kunstog samtidsmusikken. Bra for festivalarrangører, temmelig ugunstig for artistene.
Døgnflue-fenomenet
Albert Hammond
Følgene av en me-too-tabbe kan være fatale,
selv for tilsynelatende suksessfulle artister.
I 1973 brakdebuterte en herremann på VGlista, og lå der til sammen i 42 uker med et
knippe hits. Fyren het Albert Hammond.
Albert Hammond?!
Mange vil kjenne igjen «It Never Rains in
Southern California» når den blir spilt (låta er
en klassiker), men hvem klarer å huske mannen som sang den?
Man kan spørre seg: av hvilken grunn
skulle Albert Hammond lagre seg i langtids-
hvilken som helst simulering av en allerede
utvannet sjanger: pop/rock-sangersjangeren.
Begge av hans to første album kom på Billboard-lista, det tredje inneholdt én topp 40hit, men så ble Albert Hammond erstattet av
noen andre med sterkere posisjon. Han var
ikke lenger på listene, og skulle ikke tilbake
heller.
Albert Hammond utga ytterligere ni plater
frem til 1982. Så hadde han et opphold på
fjorten år før han gjorde et tappert forsøk på
«comeback» i 1996. Da som sviskesanger med
spanske tekster! Albert Hammond begikk her
nok en feil. Han gjorde vel å merke rett i å tillegge kategorien en vri for å fremstå mer
unik, men det han dessverre ikke tok hensyn
til var at posisjonen som spansk sviskesanger
var – og alltid har vært – urokkelig okkupert av
en viss Julio Iglesias.
3. Motsatsposisjonen: bli motsatt
av lederen
Det man må gjøre når alternativposisjonen
allerede er opptatt, er å bli motsatt av lederen.
Et godt eksempel på dette er Odd Nordstoga. Han har mestret å innta en posisjon som
samtiden
motsatsen til både poplederen Morten Abel
og hans alternativ Bertine Zetlitz. Merk for
øvrig at Abels og Bertines posisjoneringsstrategier egentlig ikke er spesielt kreative. De
handler om nettopp å simulere prototypen
selve popstjernen. Men siden disse to er først
og størst i sine kategorier her i Norge, og produserer jevnlig nye utgivelser i sine kjente
stiler, klarer de å opprettholde posisjonene
sine.
Odd Nordstoga har vært lur og posisjonert
seg som ikke-popstjernen. I popkonteksten er
Odd Norstoga nærmest stikk motsatt av
popartist-prototypen. Denne rommer i hovedsak elektronisk/halvrocka sound, engelske
tekster og glamorøst image. Nordstogas konsept derimot består av å spille trekkspill, hylle
vinjedialekten og stille i ryggsekk og heilnorsk bygde-outfit.
Det er verdt å merke seg at før Odd Nordstoga slo igjennom i 2004, ble han omtalt
som både pop- og rock-inspirert folkemusiker. Dette omdømmet vitnet om en mindre
heldig posisjoneringsstrategi. Både fiolinspiller Annbjørg Lien og fløytevirtuos Steinar Ofsdal hadde ledende posisjoner innen
den pop-inspirerte folkemusikksjangeren fra
før. Dessuten var ikke rock-elementene i
Odd Nordstogas musikk fremtredende nok
til at en folkrock-posisjon kunne etableres.
Denne posisjonen ble derfor erobret da bandet Gåte debuterte på VG-lista i 2002 med
sin karakteristiske folkemusikkinspirerte
hardrock.
Skift felt hvis feltet er irrelevant
I perioden 1997 til 2002 utga Odd Nordstoga
hele fem plater med relativt liten gjennomslagskraft, til tross for at flere mottok strålende kritikker. Men så, i 2004, fikk han en
voldsom suksess i Norge med platen Luring,
som gikk rett til topps på VG-lista og lå der i
hele 38 uker.
Ganske underlig.
De musikalske ingrediensene var jo de
3 2005
127
samme som før: folkemusikk, pop og vinjedialekt.
Kunne det ha skjedd en endring av vår persepsjon av Odd Nordstoga? Var det noe som
fikk oss til å oppfatte ham på en ny måte?
Hadde Odd lagt en lur posisjoneringsstrategi?
Posisjonen hans syntes i hvert fall etter
gjennombruddet å ha blitt speilvendt. Med ett
hadde han forvandlet seg fra å være «den popinspirerte folkemusikeren» til å bli «den folkemusikkinspirerte popartisten»! Og slik ble
han mye mer relevant for mange flere enn før.
Det er lettere for folk å si at man liker popmusikk enn folkemusikk.
Modernisér posisjonen hvis
den fremstår som utdatert
En artist som har frasagt seg en temmelig
passé posisjon og som nå er i ferd med å innta
en ny, mer moderne variant av den gamle
posisjonen er musikeren Vidar Busk. På slutten av nittitallet så det ut som om han var i
ferd med å bli selveste Rockabilly(undergrunns)kongen i Norge med Vidar Busk & His
True Believers. Dette bandet spilte virtuos 50talls-bluesrock, og Vidar Busk opptrådte i
offentligheten i fløyelsdress, blondeskjorte og
med brylkremgredd hår. Platecoverne på
hans tre første utgivelser skilte seg ut ved at
de alle var i tegneseriestil, der han selv ble
fremstilt som helt. Vidar Busk hadde et helstøpt konsept.
Men var ikke konseptet hans bare en simulering av en foreldet sjanger?
En dag følte han i hvert fall at han måtte
gjøre noe annet,«noe mer personlig», som han
selv sa i et intervju, og snart ble rockabillykonseptet lagt på hylla til fordel for en mer
moderne og uttrykksfull sørstatblues-stil. Helstøpt rockabilly har en tendens til å virke forbeholdt en egen type mennesker når stilen
bare dyrkes slik den en gang var, og ikke tillegges noe allment aktuelt. Det er få som identifiserer seg med en retro-junkie. Vidar Busk
gjorde derfor et klokt posisjoneringsvalg ved å
128
samtiden
3 2005
forlate rockabillysjangeren. Dessuten var
posisjonen som «den norske moderne sørstatsblues-rockeren» ubesatt. Vidar Busk har
nå stilt seg i en ny, ledende og mer relevant
posisjon.
Fartøy Valen i farlig farvann
Jeg tror en del artister med fremgang kan
finne på å tenke følgende i sitt indre: «Jeg har
alltid hatt en drøm om å bli stjerne innen den
og den kategorien, og nå som jeg har blitt
kjent, vil jeg sannelig bruke navnet mitt til å
realisere drømmen».
Kristian Valen synes å ha resonnert noenlunde slik.
Han hadde stor suksess som komiker og
imitator på TVNorges Valen-TV og med den
påfølgende sceneforestillingen Fartøy Valen.
Med denne suksessen inntok han en viss posisjon som komiker. Men så ville han realisere
en gammel drøm og lanserte seg plutselig som
sentimental popartist. Uten et snev av humor.
Jeg vil her verken kommentere kritikken
platedebuten mottok i avisene eller de høye
salgstallene den har oppnådd – eller forholdet
mellom disse faktorene.
Det jeg finner interessant er hvordan Kristian Valen forringer sin opprinnelige posisjon
ved å lansere et prosjekt som ikke kan forbindes med hans allerede kjente navn. Han har
kommet i skade for å skuffe sine trofaste fans
ved å fremstå som noe de overhodet ikke forbinder ham med.
Som sentimental popartist appellerer han
nemlig til en målgruppe som hans humorpublikum ikke identifiserer seg med, og dette
er meget risikabelt. Hvis Kristian Valen skulle
ha unngått å svekke sin posisjon, og isteden
styrket den, burde han heller ha gitt ut en
plate med noe à la den pop-parodiske komediemusikken han presenterte i Valen-TV.
Eventuelt kunne han (til nød) ha sunget de
sentimentale balladene med ny identitet.
Poenget er i hvert fall: ett navn kan ikke stå
for mer enn ett konsept.
Følelsene styrer fornuften
Hjerneforskningen viser at hjernen prioriterer følelsene fremfor all annen informasjon.
Dette tilsier at følelsene er viktigere og mer
overbevisende for hjernen enn tanker på et
høyere nivå, og hjernen kan blokkere for innlæring så lenge vi føler at det som blir forsøkt
innprentet i oss ikke er det riktige.
Vi har i tillegg en tendens til å følge den
oppfatningen som flertallet av vår referansegruppe har. Ønsket om sosial tilhørighet styres nemlig av den samme delen av hjernen
som styrer følelsene. Dette er en meget sterk
kraft, og i (ubevisst) frykt for å bli avvist følger vi den oppfatningen vi tror vår egen referansegruppe har.
Hvis en gruppe entusiastiske lyttere har
fått sterke følelser for en artist og det artisten
står for, kan det derfor være meget taktløst av
artisten å prøve å fremstå som noe annet. Det
er ikke sikkert at alle tilhengerne føler for å
endre oppfatning samtidig.
Kiss som progband
Det var dette som skjedde da de helsminkede
og kostymerte sirkus-hardrockerne Kiss i sin
tid fant det for godt å endre sitt musikalske
konsept.
Til tross for at Kiss var elsket av sine tenårige guttefans, den såkalte Kiss Army, følte
bandet seg støtt av at musikkjournalister
mente de var dårlige musikere. Dette ønsket
Kiss å motbevise, noe som skulle vise seg å få
fatale følger.
Mot slutten av syttitallet begynte Kiss sakte
å bevege seg vekk fra den hardbarkede rocken
de var kjent for og over mot bl.a. disco og
pop,7 for deretter å gjøre en drastisk kursendring. Kiss begynte av alle ting å eksperimetere med progrock, og utga i 1981 et album
som skulle forestille soundtracket til en tenkt
film, The Elder. Albumet het Music from the
Elder, og ble verken godt mottatt av kritikere
eller fans.
samtiden
«En bedrifts største verdi
er dens renommé»8
Kritikerne følte fra før at Kiss var noe de ikke
likte, og så ingen grunn til å like dem bare
fordi de «smisket» med progpock.
Fansen hadde følelser knyttet til Kiss’ opprinnelige stil, og lurte på hva i svarte som
plutselig hadde gått av deres gamle helter.
3 2005
129
det tysk militær-inspirerte SM-homo-imaget.
Ifølge Thomas Seltzer var «Nazipenis» et tidlig
navneforslag, som ble avslått. Det kan spekuleres i hvorvidtordet «nazi» ville ha virket for
eller mot sin hensikt brandingmessig, men
«Nazipenis» ville ha vært mer beskrivende i
forhold til bandets konsept.
AC/DC er et slikt navn, det beskriver «elektrisiteten» i musikken deres.
Du kan jo prøve å fortelle omverdenen at
du er en bedre gitarist enn både Knut
Schreiner og Øystein Greni til sammen (…)
men hvor mange vil tro deg?
Ingen av partene lot seg overbevise, heller
ikke gitarist og mange av Kiss Armys største
helt Ace Frehley, som forlot gruppa i 1980.
Etter dette fulgte tre år med synkende platesalg.
Og så måtte bandet ty til en nødplan. De
fjernet den legendariske sminken. I 1983
slapp de albumet Lick it up med låter som var
tilbake i hardrockstil, bortsett fra at soundet
ikke var like råbarka som på syttitallet. Det
var tydelig at Kiss hadde lagt om profilen for
å tilfredsstille en ny kjøpesterk målgruppe
som verken ble utgjort av kritikere eller Kiss
Armys hovedmedlemmer: kvinnene.
Dette ga Kiss selvsagt enorm oppmerksomhet med en påfølgende suksess i noen få år.
Men deretter sank platesalget igjen. Til slutt
måtte de gjøre det den gamle fansen lengtet
etter: få på seg de gamle kostymene og den
legendariske sminken og begynne å turnere
med sine gamle, klassiske hits.
Velg riktig navn
«Turboneger» er et godt navn, fordi det får oss
til å stoppe opp. Ordet «neger» er tabu. Men i
seg selv gir det ingen konnotasjoner til selve
Men det er ikke dønn nødvendig å ha et
navn som beskriver konseptet, selv om det
blir mer og mer optimalt for å kunne oppfattes som betydningsfull i vårt overkommuniserte mediesamfunn. Viktigst er det imidlertid
at artist- eller bandnavnet ikke vekker assosiasjoner og følelser som ligger utenfor bandets
eller artistens (ønskede) image. Turboneger
kunne ikke ha hett «Svarte fuglar» for eksempel. Det ville aldri ha blitt oppfattet riktig.
Personnavn er sjelden
gode artistnavn
Et artistnavn skal være enkelt og unikt, slik at
det lagres i folks langtidshukommelse. De
færreste personnavn er av denne grunn velegnede artistnavn. Mange av de store artistene i
pop- og rockhistorien som har foretatt hensiktsmessige navnebytter har stort sett gjort
det av samme årsak som Fedon Lindberg
(som het Chatzipanagiotou til 1991) – navnene
deres var for kompliserte eller irrelevante for
omverdenen: Reginald Kenneth Dwight skiftet til Elton John, Robert Zimmermann til
Bob Dylan, George Alan O’Dowd til Boy
George og en viss Michael Philip og en viss
130
samtiden
3 2005
James Marshal skiftet til henholdsvis Mick og
Jimi.9
De fleste norske artister og kunstnere hemmes av en forestilling om at det er altfor ambisiøst å skaffe seg et kunstnernavn, eller i hvert
fall å bytte navn. De tenker: «De får ta meg
som jeg er».
Resultatet blir at det ser ut som om de har
plukket et vilkårlig navn fra telefonkatalogen,
som for eksempel rockeartisten Christer
Knutsen.
Morten Abel (Knutsen) har derimot vært
heldigere med navnet fordi mellomnavnet
«Abel» skiller seg ut. Dessuten har det vært
smart av ham å droppe det svært vanlige
«Knutsen». Likeledes har Lene Marlin (Pedersen) både vært heldig medmellomnavnet sitt,
og vært smart ved å sløyfe «Pedersen».
Det må nevnes at forfatteren Matias Faldbakken har foretatt en klok avgjørelse ved å
benytte pseudonymet «Abo Rasul». Dette er i
seg selv et godt pseudonym, fordi det ikke er
noen andre forfattere som er kjent med lignede navn. Dessuten ville etternavnet «Faldbakken» ha gitt folk oppfatningen av at Mathias
var «nummer to» etter faren Knut. Og er du
nummer to, har du et posisjoneringsproblem,
ikke sant?
Bransjen må tenke langsiktig
Musikkindustrien må innse at forstandig
posisjonering vil gagne både den selv og artistene på sikt. Plateselskapene må fatte verdien
av langsiktig tenkning, og ikke fokusere på å
tjene raske penger ved å lansere artister som
simulerer prototyper på gamle sjangre. De må
få øynene opp for artister med unike posisjoneringsmuligheter. De må være mer villig til å
snuse i subkulturene og gjerne utenfor dem,
hvor det enn måtte være.
Hva er artistenes problem?
Posisjoneringsmester Odd Nerdrum uttalte en
gang følgende i et intervju: «Innenfor kultur-
livet er alle kuet av den samme tro. Rettroenheten. I middelalderen ble man brent for ikke
å være rettroende. I dag blir man bare utstøtt
eller nektet stipend.»
En utbredt norm i mange musikermiljøer
går ut på å demonisere næringslivets aktører
og deres metoder og prosedyrer. Dette er årsaken til at begreper som «merkevarebygging»
og «posisjonering» stort sett konnoterer sterke
negative forestillinger i kunstnere og artisters
hoder. Dette er synd.
Merkevarebygging og posisjonering er saktens det samme som å utvikle helstøpte, unike
konsepter som formidles i offentligheten med
suveren klarhet. Det dreier seg i grunnen bare
om konsistent kommunikasjon, en praksis
artister må vedkjenne seg er legitim.
Men det fordrer en viss karakterstyrke.
Man må tørre å skille seg fra sine egne.
Som Odd Nerdrum. Eller som Turboneger.
10 bud for artistisk posisjonering
1. Sørg for å bli oppfattet som prototypen på
en ny sjanger. Vær først i sjangeren.
2. Produsér jevnlig noe som gjør at du opprettholder posisjonen som den første i sjangeren.
3. Imitér aldri lederen i en sjanger. Det å være
nummer to er en dårlig posisjon, du blir oppfattet som nest best. Skap heller en ny sjanger.
4. Unngå å bli oppfattet som en simulering av
en prototype på en kjent sjanger. Da blir du
glemt fort og erstattet av noen andre.
5. Skift felt hvis du fremstår som irrelevant.
6. Moderniser posisjonen hvis den fremstår
som utdatert.
7. Skuff aldri dine trofaste fans ved å avvike
fra grunnkonseptet ditt. Det er som regel
grunnkonseptet de liker deg for.
8. Ikke bruk navnet ditt på flere konsepter. Ett
navn kan bare stå for én idé.
9. Velg riktig navn: unikt, enkelt og beskrivende for din virksomhet. Skaff deg et artistnavn eller bytt navn hvis navnet ditt gir feil
assosiasjoner eller er intetsigende.
samtiden
10. Ikke la deg lede til å følge ditt miljøs normer. Skill deg ut blant dine egne og vær uthol-
3 2005
131
dende. Posisjonering er et langsiktig prosjekt.
•
Litteratur
Blichfeldt, Jan: Merkevarebygging for administrerende
direktører, Abstrakt forlag, Oslo 2003.
Blindheim, Trond: Hvorfor kjøper vi? Om forbruk og reklame, Abstrakt forlag, Oslo 2003.
Madsen, K.B.: Læring, hukommelse og glemsel, Aschehoug,
Oslo 1965.
Ries, Al og Jack Trout: Positioning, McGraw Hill, New
York 2001 (1981).
Ries, Al og Jack Trout: Marketing Warfare, McGraw Hill,
New York 1998 (1986).
Ries, Al og Laura Ries: The Origin of Brands, HarperBusiness, New York 2004.
Ries, Al og Laura Ries: The 22 Immutable Laws of Branding, HarperBusiness, New York 2002 (1998).
Trout, Jack og Steve Rivkin: Differentiate or Die, Wiley,
New York 2000.
Noter
1.
2.
3.
4.
5.
Stig Henning Morken, magasinet Neste Klikk, 25.4.05.
Dagsavisen, 22.4.05.
Ries og Trout, 1981, s. 19.
K.B. Madsen, 1965, s. 84.
Som Fartein Valen, Pauline Hall og Finn Mortensen.
6.
7.
8.
9.
NationalReviewOnline, 17.4.03.
På albumene Dynasty, 1979 og Unmasked, 1980.
Blichfeldt 2003, s. 2.
Jagger og Hendrix.
Wenche Gulbransen
De lave flyprisene og Walter Benjamin
debatt
Ute Meta Bauers posisjon i og betydning
for kunstlivet i Norge er stor. Det er derfor
med store forventninger jeg leser hennes
og Yvonne P. Doderers artikkel «Kunstens
rolle i samfunnet» i Samtiden 2/2005.
Når jeg leser den, har den allerede stått uimotsagt på trykk i flere uker. Fordi Samtiden er et
seriøst tidsskrift, og Ute Meta Bauer fronter
norsk kunst overfor utlandet, er det viktig å
kommentere innholdet.
Artikkelen viser seg å være delvis uleselig.
En sammenlignende lesning av den tyske originalen og den norske versjonen viser at oversettelsen er svært mangelfull. Bauer bruker
nesten konsekvent begrepet Künstlerin
(«kvinne-kunstner») når kunstnere omtales;
dette gjenspeiles ikke i teksten i det hele tatt.
Valget av hunnkjønnsformen fra Bauers side er
ikke tilfeldig.
Noen setninger er helt uforståelige: «Den
[kunsten] viser også at ‘skiftningen’ mellom
disse verdenene – med kolonialismens tilbakelagte praksiser som Creolité eller stayer-figurer
som ‘trikseren’, identiteter og diskurser som
har bestått over lang tid og som de- og rekonstrueres – stadig vekk arrangeres og settes sammen på ny.»
Hadde det bare vært oversettelsen det var
noe å utsette på, hadde jeg ikke kommentert
artikkelen. Min største innvending gjelder
språket. Det er ekskluderende og utilgjengelig.
Etter en kort, generell innledning om billige
flypriser, kapitalisme og globalisering, deler
forfatterne temaet i fire: Kunst som kunnskapsproduksjon, Kunst er ikke eksklusiv underholdning
for de få utvalgte, Konfrontasjon eller representasjon og Kunsten som aktivitetssone.
Presiseringen som ikke kommer
«Kunst som kunnskapsproduksjon» – Samtidskunsten kan idag «tilby en stor båndbredde
[Bandbreite] av ulike praksiser, (…) fra tradisjonelle uttrykksmåter som maleri, via video- og
filmproduksjon, nye medier, kunst i det offentlige rom og performancekunst, og til aktivistisk kunst» og så videre.
Artikkelen blir først interessant når Bauer
og Doderer skriver: «(…) kunst må oppfylle
visse innholdsmessige og estetiske parametere
og en tilsvarende kontekstualisering innenfor
den globalt sammenknytte samtidskunstdiskursen (…)». Her skulle man virkelig ønske
seg en presisering: Hvilke er disse innholdsmessige parametrene, hva består de estetiske
parametrene av, hvilken type kontekstualisering er det snakk om som kunsten – for å bli
kunst – må oppfylle? Det får vi ikke vite.
I dette avsnittet er Walter Benjamins verk
Das Kunstwerk im Zeitalter seiner technischen
Reproduzierbarkeit en av referansene. I dette
firedelte verket diskuterer Benjamin det han
kaller «tapet av kunstverkets aura». Dette tapet
oppstår når ektheten forsvinner, fordi kunstverket kan reproduseres. Det teknisk reproduserbare verk er ikke «ekte» fordi det ikke er
bundet til sted og ikke lenger er unikt. Kunsten
blir et massefenomen. Det mister sin aura.
Dette drøftes spesielt i sammenheng med teater, film og fotografi. Denne endringen fra det
unike til det reproduserbare skjer fremdeles,
samtiden
men har ifølge Bauer og Doderer hatt størst
betydning for kvinnelige kunstnere, dersom
jeg forstår deres argumentasjon og bruk av
Benjamin rett. Dette perspektivet mistes i den
videre fremstillingen, som veksler mellom
generelle betraktninger og kompliserte utlegninger av kunsten som kunnskapsproduksjon.
«Kunst er ikke eksklusiv underholdning for
de få utvalgte» – I dette avsnittet prøver forfatterne å si noe om det historisk spesielle i det å
samle kunst, og noe generelt om at dagens
samtidskunst er mer variert enn noen gang.
Følger vi Benjamins tanker om kunsten som et
massefenomen, og tar vi tittelen i avsnittet på
alvor, kan ikke det å samle kunst være «en distinksjonsgevinst».
«Konfrontasjon eller representasjon?» – Her
skisseres et Norge i endring. Kunsten og kunstscenen har endret seg. Også utad ønsker vi å
vise et Norge med mer enn fisk, sport og natur.
Dette er vel og bra, og de fleste kan vel si seg
enig i at «Kunsten kan (…) sette i gang en utvidelse og en korreksjon av bestående synsmåter, vurderinger og bedømmelser.» I beste fall.
«Kunsten som aktivitetssone» – «En av samtidskunstens sentrale kvaliteter er dens kommunikative muligheter.» Om dette betyr tilstedeværelse på forskjellige måter, i media, på
nettet, på flere fysiske steder, kan jeg si meg
enig. Mulighetene er mange. Branding Norway
er en av aktivitetssonene, slik Bauer og Office
for Contemporary Art Norway (OCA), der hun
inntil nå har vært direktør, ser det. Tanken om
at kunsten skal favne mer og ikke være haleheng til det globaliserte næringslivet er utvilsomt viktig. Dersom norske myndigheter tør å
vise frem vår kompleksitet og ikke velge glansbildene når Norge viser ansikt, er det bra. All
erfaring til nå har også vist at det trengs et profesjonelt organ som kan bistå blant annet Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet
med denne oppgaven.
Office for Contemporary Art Norway ble
etablert for tre år siden som en statlig finansiert, privat stiftelse. Stiftelsen skal være bindeleddet for norske kunstnere i utlandet og uten-
3 2005
133
landske kunstnere i Norge. OCA har et stort og
viktig kontaktnett, og betyr en profesjonalisering av kunstformidlingen utenfor Norge. Det
finnes lignende kontorer i alle nordiske land.
Men det skinner gjennom at forfatterne
ikke har kunnskap nok om Norge. Forfatterne
sier: «(…) at det spesielt i Norge ville være sunt
med en kunstproduksjon som var uavhengig
av statlige drypp». Spesielt i Norge? Det spesielle utdypes ikke, for eksempel i forhold til Sverige eller noe annet land. Norsk kunstproduksjon skjer dessuten i det store og hele i privat
regi. Kunstnerne skaper stort sett de nødvendige rammene selv. De små norske stipendiene
gir ikke gode nok rammer for utvikling. Det er
umulig å opprettholde atelier, produksjon og
liv på et lite arbeidsstipend. Vi vanetenker
smått i Norge når det gjelder kunst og forskning.
Det finnes en hel rekke samlere, oppdragsgivere og vanlige kunstkjøpere i privat sektor,
men man skal ikke glemme at de rikeste samlerne i Norge stort sett representerer et sementert, konservativt kunstsyn. Statlige midler
betyr en nødvendig åpning for innovativ og
undersøkende kunst. Ingen andre kan eller vil
ivareta dette segmentet. Problemet er at midlene er for små, og tenkningen rundt dette for
kortsiktig. Kunsten er, som den frie forskningen, avhengig av statlige midler i Norge. Å påstå
det motsatte er å løpe markedskreftenes
ærend.
Hvem skriver de for?
Hvem er det Bauer og Doderer skriver for? Det
vrimler av referanser, kjente og ukjente: Benjamin og Gramsci, Bourdieu, Foucault og Huntington. Språket er like ekskluderende og
ugjennomtrengelig i den tyske versjonen. I
kunsten er presisjon et nøkkelord og det er
sammenheng mellom form og innhold. I artikkelen er språket en kodet besvergelse, åpent
bare for innvidde. Formen gjør innholdet eksklusivt. Svært mange av fotnotene viser til
Documenta 11s redaksjon, der Bauer satt.
Argumentsirkelen lukkes.
134
samtiden
3 2005
Bauer og Doderer skriver: «(…) den norske
kunst- og kulturproduksjonen vil ikke kunne
oppnå en internasjonal posisjon uten en
grunnleggende åpning i stedet for en avgrensning, mot verden utenfor (…)»
Også dette hadde det vært nødvendig å
utdype. For det første: Er det virkelig viktig å
oppnå en internasjonal posisjon? For hvem er
det viktig? Og skjer det en avgrensning mot
verden utenfor i norsk kunstliv? Lokal kunst
og kultur er resultatet av møter med annen
kultur, ingen kultur kan eksistere alene. Da
blir det innavl. En stor del av det norske kunstlivet har tradisjonelt vært åpent mot kunsten
ute i verden, og aldri har vel kunstnerne reist
mer enn nå. Norske kunstnere vet mer om tysk
kunst enn omvendt. Norske kunstnere bor og
arbeider over hele kloden, fra Kina til Chile.
Mye skjer over internett, både ideutveksling og
produksjon. Kunsten er samtidig lokal og
internasjonal, også den norske.
Så hvorfor har ikke norsk kunst generelt en
lignende internasjonal posisjon som Finland
og Island? Det har manglet et språkrør, en formidler og en stat som har sett meningen i dette.
OCA er nå den formidleren. Å oppnå en internasjonal posisjon er ikke et mål, men et middel
som høyner kunstens kvalitet. En internasjonal posisjon bringer med seg større midler og
muligheter. Avgrensningen mot internasjonaliseringen kan også være positiv. Det kan bety
fordypelse og dyrking av egenart. Det er ikke
alltid dumt å være liten og lokal. Kunst i Norge
må springe ut av egen virkelighet, språk og
kultur. OCAs ledelse har åpenbart ikke nok
innsikt i norsk kultur og kunst.
OCA har oppnådd en del, men konkret
informasjon om resultatet mangler. En del
norske kunstnere har allerede hatt glede av
formidlingen, og det er bra. Spørsmålet blir om
ikke OCA leter etter kunstnere som er mer av
det samme som allerede finnes der ute. På hvilke premisser velges det ut kunstnere som får
stille ut? Selvfølgelig de som passer inn i
Bauers nettverk og estetikk, som hun kan plassere. Det er vel og bra, men det er også en
begrensning. Er Bauers estetikk det samme
som «vår» estetikk? Når Bauer nå slutter, skal
det bli interessant å se om nettverket departementene har «kjøpt», faller sammen. Jeg håper
ikke det. Det blir interessant å se hvilken norsk
kunstner som først blir internasjonalt kjent
(etter Munch), og om det vil bety noe for norsk
kunstliv, på generell basis.
Vi trenger OCA, men vi trenger et åpnere
OCA, et OCA som inviterer og informerer, ikke
et lukket hus med et lukket språk. OCA kan bli
en enda viktigere møteplass mellom norske og
internasjonale kunstnere enn det er idag, der
ideer og kunnskap utveksles. Her har OCA forsømt seg. Det kunne kanskje være en idé å
åpne dørene og språket?
De innviddes språk
Lave flypriser og Walter Benjamin? Verden er
både enkel og komplisert. Kunsten kan være
både enkel og komplisert, tilgjengelig og utilgjengelig. Men kan formidlingen være utilgjengelig? Hvis formidlingen er utilgjengelig
og ekskluderende, er den da en megler mellom
verden og kunsten? Eller taler den bare til seg
selv i en hermeneutisk sirkel, for å si det i de
innviddes språk? Er det dette som er kunstens
rolle i samfunnet, slik Bauer og Doderer ser
det? Da forstår jeg ikke referansen til Benjamin.
Kunstens rolle i samfunnet er kanskje å yte
motstand i det globaliserte forbrukssamfunnet,
dyrke stillheten i all støyen, yte motstand mot
nettopp det spektakulære, institusjonaliserte
og monopoliserte kunstlivet.
Og å yte motstand mot det selvsentrerte,
mekaniske språket vi finner i den omtalte
artikkelen …
Kunst er ikke misjonering og propaganda,
selv om den ofte blir misbrukt til dette. Kunst
handler verken om kjønn eller alder, nasjonalitet eller teknikk. Men kanskje om en søken og
erkjennelse som må finne sin (estetiske) form.
OCA må kommentere og forklare artikkelens innhold. Slik den står nå, skader den
OCAs renommé.
•
samtiden
3 2005
135
Tor Obrestad
Simen Skjønsbergs poesi
– Den poetiske reisa til Simen Skjønsberg enda på ein stasjon der det fins
mange fine dikt. For den som likar poesi,
er det vel verdt å studera denne reisa,
skriv Tor Obrestad.
Simen Skjønsberg – som vi presenterer
to artiklar om i dette nummeret – var kulturredaktør i Dagbladet og redaktør i
Samtiden.
Simen Skjønsbergs debutsamling frå 1965, Vi
er blitt fremmede, opnar med eit kjærleiksdikt.
Den som snakkar ser den elska koma ut av
søvnskogen med alle hennar løyndommar
som fins der, utilgjengelege for den som
betraktar. Diktet sluttar med desse linjene der
avsendaren seier:
jeg bøyer meg over deg
og kysser en fremmed.
Her er ikkje kontakt, åndeleg tala, ikkje
mulighet til å overskrida dei fysiske stengsla.
Antakeleg, tenker lesaren, må dette vera ei
diktsamling om ekteskap, framandgjering og
livskrise i eit middelaldrande liv. Avsendaren,
om ein skal tru at den som snakkar er ein person som ligg heilt nær forfattaren, er ein
mann på om lag 45 år.
Eller er dette med samliv emneområdet
som boka tar opp? Vidare lesing problematiserer ei slik tolking. Eg skal nå koma med eit
forslag til ei lesing av boka ordna kronologisk
etter den rekkefølgja dikta står i.
Gammal mann med stokk
Det fjerde diktet i samlinga skildrar ein gammal mann med stokk på veg gjennom parken.
Han anar at det er vår, men har gitt opp å
engasjera seg i kva dette kan vera, våren er
forbi i hans liv. Så står det:
Og plutselig kjenner han noe nært:
varsomt begynner plenen å skinne,
varsomt splintres lyset
dammens blygrå flate
vindpustet bryter
fontenes tegning i vann
Og diktet konkluderer slik:
Undrende er han
ennå urolig til stede
Litt lenger uti samlinga står dette linjeparet:
Den som tør være fri
drives av sin uro
Med slike linjer er me inne i ein eksistensiell
problematikk som rekk utover eventuelle
psykologiske kjønnsrelasjonar. Det er snakk
om dei grunnleggande motsetningane i livet
vårt – som mellom fridom og tvang, oppvakning og tilstivning, det å vera til stades og det
å distansera seg. Den som talar undrar seg og
spør, driven av trongen til å bli fri.
Her fins ikkje enkle svar på dei enkle
spørsmåla som dikta stiller. I eit anna nattdikt
høyrer me at det er nokre menneske som vak-
samtiden
nar til lydane frå den fjerne verda, men dei
som vaknar er utan undring:
For bare langsomt tennes dagen
i deres bevissthet,
bare langsomt ser de spørsmålene
som står med isnåler i øynene.
Spørsmål med isnåler i augo, tøffe saker for
den som snakkar med andre ord. I eit følgjande dikt – «Fragment av en barndom» –
skildrar den skrivande korleis barnet med
sine brennande spørsmål blir disiplinert, eller
sosialisert til å la vera å spørja, for ikkje å
se dem knust
under angsten for svaret.
I diktet «Myte» skriv han om dei som vil vera
frie, men bygger ein festning kring fridommen og møter framande med piler. Og når dei
nattlege draumane spring over festningsmuren utover sletta, vaknar dei sovande og set
straks i gang med å bygga festningsmurane
høgare. I eit dikt om Noa blir det fortalt at han
grunnstøytte med arka og at to fuglar flaug ut
og vende tilbake med grøne blad i nebben.
Noa går til aksjon:
Jeg satte dem begge i bur
og klippet samvittighetsfullt deres vinger.
Sidan undrar han seg over at ikkje søvnen vil
koma.
Uttrykket for konflikten mellom fridom og
tvang som skaper denne uroa i han eller dei
som talar, når eit høgdepunkt i diktet «Kveld
over Golgata». Synsvinkelen er dei betraktande, dei som ser korsa der ein bror skal
nagla dei andre brørne fast. Og dei betraktande spør, utan å engasjera seg – kven er den
skuldige? Ingen vil ta ansvar. Då er det ein,
bak eit sedertre, som
sier med senket stemme;
jeg er den skyldige.
3 2005
137
Jeg gikk gjennom Jerusalems gater
uten opprør,
beskjeden med lutende skuldre,
jeg ville tekkes mange
gjøre ingen fortred.
Jeg var et tre som alltid
bøyde meg ydmyk i vindens retning.
Jeg som var uten opprør
er alltid den skyldige
Det etterfølgjande diktet opnar med dette linjeparet:
Hva gjør vi med vreden
i angstens hus?
og konkluderer slik:
Jeg roper til legene:
redd vreden,
redd meg.
Opprør og vreide
Dette begynner å bli mykje spennande. Me er
midt på 1960-talet, og her er eit menneske
som prisar opprøret og vreiden. Sjølv hadde
eg nesten identiske reaksjonar på denne tida.
Korleis endar dette?
Her er antydingar til at den som talar har
ein bror i Amerika, og i eit dikt er me ein regntung søndag i Wisconsin der kyrkjegjengarane går uengasjerte ut av gudshuset og finn
seg til rette i Forden og
hører beroliget
stemplenes saklige rytme.
Varsam kritikk mot den amerikanske livsstilen og våre nærmaste allierte, med andre ord.
Korleis endar denne reisa?
Her er eit dikt om tre planta i asfaltgatene
og det bur ikkje fuglar i dei, bare vinden ristar
i greinene på veg vidare og då
suser det i dem
som i skogen,
138
samtiden
3 2005
deres hjem
(…)
Og de vet det ikke
endå dei jordfaste bøndene ropar på han og
anklagar han fordi han forstyrrar deira ro
fordi han set seg i rørsle.
Slik er den triste konklusjonen. Likevel, uro
fins der i den som talar:
Men han har ant
liv i dypet
Vi er blitt meget fremmede
og har glemt
tiden før tåken
da vi kjente ja og nei
Samlinga blir avslutta med eit merkeleg dikt
om den talande sitt indre møte med ein mann
som skal døy. Den døyande vil ha kontakt,
men den gule handa hans «angikk meg ikke»,
seier den som talar. Først seinare reflekterer
han over deira samvær, og han ser at mannen
nå er død, og det er greitt nok: Han
Kva kan ein så gjera. Jo,
bare de levende eier
svar vi må ha.
Dei døde har ikkje noko alternativ å tilby. Dei
levande
fins bare hos hverandre
her blir vi åpne porter.
Den som står nær må ikkje vera ein framand:
Vi har ingen tid å miste
elskede, kjenn mine hender.
Denne innsikta fører til den aktive, engasjerte
konklusjonen i det neste diktet, med ord som
er klypt ut av Det kommunistiske manifest,
utan at eg på nokon måte antyder at Skjønsberg var medviten om dette då han skreiv det.
Men dette er modernitetens manifest:
forstyrrer meg ikke
som annet enn savn
og nærvær
står det. Klar tale, altså. Ikkje noko mas om at
dei er blitt framande for kvarandre, sakene er
på plass slik dei skal vera det i eit moge menneske sitt liv.
Skjønsberg har ein kommentar til diktet i
den intellektuelle sjølvbiografien frå 1995,
Hvem ble vi. På side 85 skriv han om farens
død:
Du vet
at ingenting mer
kan bli hva det var
Hans død gikk merkelig lite inn på meg. (…)
følelsene for ham fantes et sted i meg. Og likevel gikk det nesten 20 år før jeg skjønte det. (…)
Egentlig dukket den [sorgen] ikke opp før jeg
satt og skrev noen dikt til den første samlingen
jeg ga ut. Der fins et dikt om hans død. Dette er
ikke et dikt jeg gikk og spekulerte ut, jeg ble forbauset selv da det dukket opp. Og fra den dagen
jeg skrev det, har jeg sørget over fars død sterkere enn da han døde.
Ei fruktbar uro
Denne innsikta fører inn til den fruktbare
uroa, tent av «nødens håp», på Jylland (av alle
stader) står det, og den fruktbare uroa fører til
Opprøret, som det nestsiste diktet i samlinga
heiter. Han som talar går til båten og «rir på
sin uro», han vil ikkje tilbake til det trygge,
Forholdet til Den andre
I dette diktet formulerer poeten Skjønsberg
ei innsikt som han seinare blir medviten om,
og ei innsikt som gjer han til ein sann diktar.
Og det klargjer emnet for denne første samlinga med dikt. Dette med kontakt og klarhet
i høve til Den andre, er det viktigaste forfat-
samtiden
taren vil seia med sitt innleiande kjærleiksdikt.
Samanlikna med Georg Johannesens Dikt
1959 er dette veldig varsam og stillferdig
poesi. I desse åra etter 1960 hadde Johannesen ein veldig autoritet blant oss unge som
den diktskrivande og opposisjonelle faun.
3 2005
139
des, som Skjønsberg gjorde, ta vare på sitt
eige litterære talent.
Og så skulle han både oppmuntra og halda
alle dei litterære genia så rimeleg frå livet. Eg
hugsar at eg ein gong tok mot til meg og
gjekk opp på kontoret hans med eit knippe
dikt i neven. Det var jo slik den gongen at om
Han skulle vakta om sitt litterære skjønn
og driva Dagbladet sin kulturpolitikk i praksis.
Simen Skjønsbergs dikt har ikkje den same
desperasjonen, men er likevel prega av eit
alvor og ein inderlegheit som nå, i ettertid
gjer inntrykk. Den gongen tok me han ikkje
alvorleg nok, han representerte motparten
fordi han sat så strategisk til.
Me har å gjera med eit menneske som tok
ein veldig sentral posisjon i samtida sitt kulturliv. Han var kulturredaktør i Dagbladet frå
1959 til 1979. Avisa hadde den gongen ambisjonar om å spegla den samtidige litteraturen
nasjonalt og internasjonalt både gjennom
kvalifisert kritikk og gjennom litterære
bidrag i dagsavisa. Og dette greidde faktisk
Dagbladet å gjera, det var ei viktig avis for dei
kulturelt interesserte.
Derfor kunne kulturredaktørens rolle vera
balesam nok. Han måtte balansera mellom så
mange interesser. Han skulle vakta om sitt litterære skjønn og driva avisa sin kulturpolitikk i praksis. Han skulle samarbeida med
sterke personlegdommar som Paal Brekke,
Philip Houm og Ragnvald Skrede, nestorane
i Dagbladet si litterære avdeling den gongen,
han skulle styra avisa sin økonomi på feltet
sitt, ta initiativ og halda posisjonen på den litterære og kulturelle marknaden, gjera det
daglege journalistiske arbeidet – og samstun-
ein fekk eit dikt i Dagbladet og dessutan
Hammarlunds flotte signatur over, så var ein
om ikkje geniforklara, så på god veg inn i det
gode litterære selskap. Altså opp på kontoret,
i dei dagar var jo den slags mogleg – ein
kunne jo bare gå inn, spørja etter vegen og
banka på døra.
Bøygd over skrivemaskinen
Han sat inne i eit trongt kontor nedbygt av
bøker, avis og papir. Han sat bøygd over skrivemaskinen og hadde eit tungt blikk, samt
posar under augo. Det var på den tida eg
sprang 1500 på nedimot fire minuttar blank,
og eg hadde ingen posar under augo. Eg
stamma fram min bodskap og mumla sikkert
noko om at Brikt Jensen hadde sagt at eg
kunne gå opp til han med dikta. Han bladde
i bunka. «Du mener at jeg skal lese disse diktene her og nå, og si om jeg syns de er brukbare?»
Sjølvsagt meinte eg det, men likevel, eg
fekk meg ikkje til å seia det. I staden vart eg
fullstendig fascinert av eit bilete han hadde
over skrivebordet. Det var eit heilt svart maleri, men ikkje heilt svart. Nede i det høgre
hjørnet var det ein langstrakt trekant med
lysare, gråare farge. Det var alt han kunne sjå
140
samtiden
3 2005
på når han løfta blikket frå bokstavane. Den
frå grunnen trøytte røysta hans, blikket hans
inn i maleriet like ovafor skrivemaskinen, alt
hang i hop, og eg fekk ikkje fram eit ord. «Eg
sender ein reaksjon,» sa han, «om du har lagt
ved adressa.» Eg hadde det, og eg takka for
det vennlege møtet og kom meg ut.
Så var det å venta og venta, kan de hugsa
desse på dei små billettane med lysegrøne
render som pryda arbeidsrommet til Jan Erik
Vold og andre kameratar? For ei tid! Det er
ikkje å undrast at alle dei fem diktsamlingane
hans er prega av at dei fleste dikta er skrivne
i feriane, under reiser – eller for å seia det slik
– då den skrivande opplevde ei eller anna
form for vakuum eller fristilling i sitt både
rutineprega og hektiske liv. Me har å gjera
med eit menneske som vil skriva poesi, og
som har vorte nøydd til å velja, eller av andre
grunnar har valt journalistjobben i ei sentral
norsk avis.
Me finn ikkje den same desperasjonen,
eller det same mot til sjølvgransking, i den
neste diktsamlinga han gav ut i 1967, Dag for
reisende. Men engasjementet i dei eksistensielle spørsmåla er som før. Den som snakkar
er den tålmodige rapportøren som står på ein
utkikkspost mot dei som leikar ute i verda. I
eit vakkert reisedikt frå Rhodos – «En av oss»
– fortel han om det:
Gjennomsyret av sol og år / i høye støvler mot
slangebitt / går hun dag etter dag ned gaten /
mot sletten ved havet. / Der har hun dyrket og
høstet / hele sitt liv, i lyset som / veksler. Fluer
i / skinnende farger rundt hennes hender. /
Eslet møter skrytende, / havet hører hun ikke, /
landet på andre siden / mørk stripe av mystikk
/ ser hun ikke. / Mot kveld går hun hjem, / kysser madonnabildet / venter på søvnens lindring,
/ og atter en dag er drept / av tålmodighet.
Usløkkeleg svolt og tørst
Motpolen til desse tålmodige av hjarta som
Simen Skjønsberg er i slekt med, er den greske segnfiguren Tantalos. Som straff for det
kongelege overmotet hans dømde gudane
han til evig og usløkkeleg svolt og tørst. Tantalos aksepterer ikkje dommen og blir
rasande. Skjønsberg skriv om han i diktet
«Troløsheten»:
Denne dagen havet plutselig pisket stranden
uten varsel, så jeg: vårt raseri ligger for døden.
Altfor lenge har vi med bøyde rygger æret dem.
Har vi følt med Tantalus, troløshetens forræder.
I dag roper jeg til ham:
gjør opprør mot din dom,
slyng ditt raseri mellom fjellene,
la folk i bygdene ty sammen i redsel:
Tantalus raser.
Her bor de trygt i sine ord,
spør ikke: fins et rom bak ordene, fins en
virkelighet
før frasene. De tror våre rygger
alltid blir bøyde.
Ved en strand havet pisker
vokser motet til en kraft vi ikke ante:
vi sletter ut tegningene for våre bevegelser,
vi øyner en frihet bak troløsheten,
bak raseriet:
oss kan de ikke stole på.
Meldinga som blir formidla på denne måten
er klar nok: Ikkje til å stola på. Det blir følgt
opp av eit nesten militant dikt om pasifismen
der helten talar frå grava si og seier mellom
anna:
Det fins ingen sak
stor nok å dø for. Døden
gir oss et ansvar:
å makte livet.
Det er menneskets verdighet.
Dette klare politiske utspelet blir følgt opp i
den neste diktsamlinga frå 1969, Flyttedag.
Som innleiing til eit av dikta har Skjønsberg
valt ut eit populært sitat frå den svenske poeten Björn Håkanson:
samtiden
Den som inget säger, blir själv
formulerad:
makten talar genom hans
slutna mun.
Den politiske tonen blir slått an i det første diktet i samlinga, det er snakk om mobilisering til
eitt eller anna i den første strofa:
Nei, det er helt uinteressant
hvis ikke du er med.
Og slik lyder den siste strofa:
Så det er klart du må komme.
Og ta med deg så mange du kan.
Han er meir politisk tydeleg enn han nokon
gong var eller blei i denne diktsamlinga:
Jeg reiser meg,
trett av å kaste ord
på havet (…)
Vi er i livet,
flukt er umulig,
hender som er lammet: maktens alibi.
Det følgjande diktet begynner på denne måten:
Utenfor kysten går panserbåter
u-båter
på stranden står soldatene med geværet spent.
Det hjelper ikke.
Innover strendene strømmer
anklagene
dommene.
Jeg ser meg rundt.
Jeg ser kjøpmannen fal[l]by sine varer,
politiet vokte lov og orden,
politikeren forsvare sin posisjon.
Selv gjør jeg en bue forbi speilet.
Å fanga mangfaldet
På trass av den tida og det omfanget eg har
3 2005
141
brukt på å påvisa det politiske engasjementet
og den politiske utviklinga hos Simen Skjønsberg, vil eg paradoksalt nok hevda at han primært ikkje var ein politisk diktar. Dimensjonen er sjølvsagt med, og kan henda var det
slik at tida, slutten av 1960-talet, sette dette
området i fokus. Det var jo tida for det vaknande og etter kvart flammande engasjementet. Men det som i botnen engasjerte poeten
Skjønsberg, trur eg, var viljen til og trongen til
å fanga mangfaldet i eit heilskapleg syn.
Trongen til å skapa venleik og trongen til å
oppdaga verda bak frykta. «Verden fins,
skjønnheten fins» er ei sentral linje i den siste
diktsamlinga han skreiv. Det var dette han
ville seia til oss med dikta sine, han måtte bare
gjera seg fri og fri nok til å kunna snakka.
Journalisten i han konsentrerte seg om den
diskursive oppfatninga der ein går frå den
eine delen til den andre. På dette feltet arbeider artikkelforfattaren og intervjuaren. Men
det som utfordra og tende poeten var denne
utfordringa det var å finna fram til poesiens
logikk. Gjennom poesien sine strenge, logiske
lovar kunne han aktualisera sine åndelege
muligheter og i heilskaplege bilete mana fram
ein umiddelbar kontakt med det verkelege.
Eigentleg trur eg at den djupaste tråa i han var
å finna fram til slike syner og dra dei fram or
gløymsla.
I dei tre første diktsamlingane kan me sjå
korleis han strevar med å koma ut av klisjeane eller oppfatningane om korleis eit dikt
skulle vera. Havmetaforane, allusjonane til
gresk mytologi, det nyenkle kravet til poesien,
alt dette og meir til er han innom, både for å
utforska og fordi han trur det skal vera slik.
Best er han, etter mi oppfatning, i kjærleiksdikta. Dei er ikkje mange, men dei er med i
kvar bok med ein inderlegheit og ein enkelheit over seg. (Kjærleiksdikta er eit eige kapittel som går gjennom alle diktsamlingane, dei
er vakre og enkle). Likevel synest det tydeleg
med Flyttedag at han strever med å finna røysta si, finna emnet sitt og klargjera kva dette
med poesiens logikk er for noko. Det er noko
142
samtiden
3 2005
uløyst ved denne siste samlinga hans som eg
trur han må ha vore klar over sjølv. Han finn
ikkje heilt ut av det, og kan henda er det dette
som gjer at han blir taus med dikt i femten år.
over stuen
og ordene som møttes
har slått seg til ro
på teppet, på bordene,
Tilbake til poesien
Nå kjenner ikkje eg Simen Skjønsbergs biografi i detalj, og kan henda er det ytre saker
som betingar togna. Dessutan utforska han
prosaforma på 1970-talet, og det er ikkje alltid
at prosa- og lyrikkskaping går saman. Men
han kjem tilbake til poesien med I realismesalen frå 1984. Og nå har han mogna som lyrikar og talar med ein heilt annan autoritet enn
tidlegare. Ta nå dette varme vennediktet:
når jeg slukker lysene
skal fellesskapet
stå igjen som en ensom ovn
Etter en natt med vennene
1
Vennene er gått
og kanskje møtes vi ikke mer,
fort er en av oss ingenting.
Men varmen har hektet seg fast i rommet
fra ordene og latteren
fra hender i bevegelse mot glasset,
mot deg,
og mens morgenen siger inn over
skoger, hager, hus,
hvirvler en forrykt glede
rundt i meg
lik en forsinket flaggermus
som ikke finner
sitt mørkeloft.
*
Vinden fører
det hvite gardinet inn i rommet,
trekker lyset over ansiktet,
stryker søvnen ut, og stemmene
har overnattet
Diktet er enkelt samstundes som det mangesidige og mangetydige har fått ord, blant anna
er det også eit varsamt kjærleiksdikt. Diktet
gir eit bilete av den muntert smilande, litt
tunge dølen, fylt av melankoli og dødsmedvit.
Og det sterkaste – varmen i det, gleda over
vennene og fellesskapet. Dette fellesskapet
gjer livet verdt å leva. Det einaste eg kunne
unnvera i diktet er likninga med den forsinka
flaggermusa. Kva har den å gjera i den kvervlande gleda? Samanlikningar er livsfarlege i
dikt, Skjønsberg har eit kjærleiksdikt i denne
samlinga, der går dei to første linjene slik:
Elskede, når du går gjennom rommet
samles alle virkelighetens fragmenter om deg,
2
Smilene har hengt seg fast
porselenet.
Nå setter hun glassene sammen,
Men så kjem det to linjer til, dei er slik:
og gatelyktene dukker
i naboens vinduer
Den poetiske energien
Dei to første linjene er diktet, samanlikninga
er ei avsporing eller ei innsnevring. (I 27 år
var eg konsulent på Gyldendal og førte stor
krig mot samanlikningane. Dessverre fekk eg
ikkje dette manuskriptet til vurdering.) Det
*
Erfaringene ligger strødd
som oppmerksomheten om ballen
på straffemerket.
samtiden
mysteriøse med dikt er likevel det at begge
desse dikta, både det korte snapshotet, og det
lengre, er gode dikt som festar seg i minnet,
trass i flaggermus og fotballspelarar. Det kjem
av at poeten på eit eller anna vis har fanga den
poetiske energien i augneblinken og har
3 2005
143
«Tiden blir stadig kortere». Og så kjem denne
linja: «Det fins alltid en drøm som hamrer
mot virkelighetens vegg».
Det er denne draumen som gjer livet verdt
å leva.
I 1987 kom den siste diktsamlinga, Grense-
Simen Skjønsberg starta som ein tradisjonell modernistisk poet, slik ein tradisjonell
poet meinte han skulle skriva midt på 1960talet i Norge.
makta å halda fast på den med orda sine. Kva
betyr det? Den poetiske logikken begynner å
koma på plass.
Og det er på tide. Han er 60 år, «Nettene/
truer med å ta over hele døgnet. Dagene viser
seg knapt» skriv han. Det siste diktet i samlinga heiter typisk nok «Plutselig måtte de
bryte opp.» Eit anna dikt heiter
60 år. Vinter
Under snøen
tier skogen.
Det hørte jeg ikke før.
Svarte kråker
Flyr over landskapets hvite flate.
Hvordan kommer døden?
vakter, og så vidt eg veit har ikkje Simen
Skjønsberg publisert fleire dikt enn dei som
står her.
Avklara og presist språk
Diktsamlinga er utan samanlikning den som
står høgast i mi vurdering. Han har nådd fram
til eit avklara og presist språk der poesien
pustar. Kva han skriv om? Framleis om tvilen,
om grenselandet, eller med hans eigne ord:
«Alltid på kanten av mørket, / alltid på grensen av øyeblikkene». I det uvisse landet, der
ingen svar fins, der gjer han sine undersøkingar: «Der vår viten slutter, begynner vår
trygghet». Endeleg er han så viss på seg sjølv
at han erkjenner si uvisse, og den splittinga
han har levd med heile livet: «Vi bor i oss selv
/ og trenger ingen bekreftelse.»
Då merker han at det verkelege opnar nye
horisontar for han:
Drømmen om alt lydløst.
Han skriv dikt frå ei reise i Kina og maktar å
skape bilete frå det uendelege og klassiske
kinesiske landskapet som på ein rar måte går
saman med hans eigne syner om døden som
ventar. Det same skjer i dikt frå Kypros og frå
Provence.
I eit dikt om eit møte på togperrongen
skriv han framleis om tvilen, håpet og uvissa:
Varmedisen driver bort over epletrærne
og legger kvelden åpen.
I det same diktet, «La musique avant toutes
choses», snakkar han om at
Vi vil holde gledens lille larve mellom hendene
Og i eit følgjande dikt om siesta er gleda der.
144
samtiden
3 2005
Slik sluttar diktet:
I varmedisen nærmer fjellene seg bymuren,
og se – øyeblikket!
Her kommer vognene med blomster og slakt,
stillheten applauderer sin undergang,
luften blir full av ord og mening.
Det fins ikke kart over gledens forvirring,
jeg går meg vill mellom frukten og gestene.
Det neste diktet opnar slik:
Fra min solvarme trapp stiger dagene inn.
Velkommen.
Ei lykkeleg historie
Me har gått eit stykke veg sidan 1965. Me hugsar den tunglynte, tvilrådige middelaldrande
mannen som undrast på om han har blitt ein
framand for seg sjølv og dei han står nær. Me
hugsar hans søking etter fridom og trongen
etter å koma ut av stengslene sine, og me har
følgt han så langt me har makta på vegen ut av
stengsla og mot fridom. Og så er me her, ein
mann på 67 år er vill av glede og ønskjer dagen
velkommen. Det er ei ganske lykkeleg historie.
Og der er meir. Han opplever at den poetiske røynda oppsøker han og okkuperer han
eller gir han ei innsikt han ikkje visste han
hadde, nett slik han fekk det då han skreiv
diktet om farens død:
Når de grønne grenene krafser mot det svarte
vinduet mitt
en eller annen natt,
og åpner vindens usynlige rom som de ikke
kjenner,
kan ordene plutselig tvinges ut
og uten argumenter, uten at jeg vet hva de vil
ta huset mitt i besittelse.
Jeg tenker: Dette har jeg ikke funnet på selv,
dette må være meg
forlatt av mine bilder.
For poeten er ei slik innsikt ei spesiell lykke.
Hans eigne bilete oppsøker han og forlangar å
koma til orde. Det betyr at han blir eit
medium for den andre røynda. Å skriva om
dette må vera ei rar glede, og denne gleda formidlar han i dette dikt samt i andre. Brått byrjar orda å blomstra, eller på ein annan måte,
dei verkeleggjer det vakre:
Ordene vi sier til hverandre
kan plutselig slå ut til små
blomsterkranser vi trer ned
over hukommelsen: Hit kommer
vi aldri mer, det gjelder å holde
blikket fast.
I det same diktet om nærvær eller det som er
motsett framandgjering står det likevel ei linje
om at presidenten har vunne ein ny seier for
sitt stjernekrigsprogram: «landet holder øye
med våre minste bevegelser». Med andre ord
minner poeten oss om at han framleis er på
post. Dessutan peikar han på at nærvær er
minst to saker. Det eine er noko varmt og
menneskeleg; det andre er teknisk og mykje
trugande fordi det er konsentrert framandgjering slik krig er eit uttrykk for.
Den siste reisa
Framleis er det mange dikt om og frå reiser, inntrykk som han noterer seg og held fast. Men reisene har nå meir karakter av det uavvendelege
som ventar, den snart føreståande og siste reisa.
Kjærleiken får det siste ordet i den siste boka
han gir ut, også det knytta til reisa, oppbrotet.
Prosadiktet heiter «Madeira. Lys og mørke»:
Vi skal reise. Da jeg snur meg, ser jeg at hotellrommet allerede har glemt oss. Stolen strekker
armlenene fram mot andre, sengen snur ryggen
til oss. Ikke engang duften av parfymen din har
gardinen tatt var på.
Her kommer mørket fort. Vi satt på verandaen og så den omringe åsene, falle over havet.
Skipene som kom inn ble ildfluer som samlet
seg om et bytte. Og byen et lysende havsdyr
som krøp på land og klorte seg fast i slutningen.
samtiden
Det hendte vi gikk langs strandkanten etterat
mørket var kommet. Byen lyste, havet levde
usynlig ved føttene våre.
Ofte kommer jeg inn i drømmen lenge etterat
den har begynt. Umerkelig har den brust
gjennom meg, fra når? Fra hvor? Det usynlige
livet jeg dukker ned i, en verden av kjent og
ukjent som ikke forbauser meg. Først når jeg
våkner blir verden uforståelig.
Restauranten i den gamle bydelen hadde
ikke meny på noe språk vi helt forsto. Fylt av latter gjettet vi oss fram og sa: Denne. Da den diffuse skikkelsen kom fra det mørke kjøkkenet
med retten vi aldri hadde spist før, visst vi: Slik
må det være. Slik duver havet gjennom smaken
av skalldyr.
Når lyset falt over verandaen, virket du gjennomsiktig. Jeg sa jeg kunne se bananplantasjen
gjennom deg. Men da du så opp fra boken, da
du rørte glasset på bordet, var bevegelsene dine
en hemmelighet. Ikke en du gjemte, men en du
ikke kunne utlevere. Og jeg tenkte på øya, en
gang steget opp fra havet som en strøm av ild.
Nå lever vulkanen dypt, dypt under dalene, fjellene, strendene.
Skjønsberg innleidde den poetiske delen av
forfattarskapen med eit dikt om tvilen på kjærleikens evne til å nå fram til den han elskar,
han kysser, men han kysser ein framand. I det
siste diktet han skriv er me vitne til ei nesten
identisk scene. Han som talar ser rørslene til
den han elskar og konstaterer at løyndommen
dei uttrykker kan ho ikkje utlevera. Det er eit
usentimentalt oppbrotsdikt, hotellrommet har
alt gløymt dei, ikkje ein gong parfymedufta
heng att. Det er mørkt, det er draum. Men at
3 2005
145
rørslene har ein løyndom er ikkje trugande
lenger eller framandgjort. Akseptasjon, med
andre ord, mogning, innsikt i det røynlege.
Fast i forma
Denne inngangen og utgangen på Simen
Skjønsbergs poetiske reise med eit nesten
identisk bilete, viser kva som har skjedd i
mellomtida. Den opne, søkande mannen er
der stadig, men nå er han trygg, ser verda og
kan formulera det han ser som poetisk innsikt.
Simen Skjønsberg starta som ein tradisjonell modernistisk poet, slik ein tradisjonell
poet meinte han skulle skriva midt på 1960talet i Norge. Debutsamlinga har eit veldig
trykk eller stor uro. Men Skjønsberg kjører
seg fast i den forma han har valt og kjem ikkje
vidare som poet, trass i alvoret han legg ned.
Eg har fleire estetiske innvendingar mot dikt,
eg har nemnt eit par, kan henda den største
innvendinga er grepet hans som iblant kan
virka usikkert eller usjølvstendig.
Han tar femten års pause. Etterpå veks den
poetiske kvaliteten i dikta. Han er på veg mot
ein poetisk identitet, han vågar å skriva om
nett det han kan ut frå poesiens logikk. I den
siste boka når han fram til ei avklaring, formelt og menneskeleg. Skulle eg peika på
modernistiske dikt han ligg nær i desse dikta,
tenker eg på ein del franskmenn eg har vore
borti, som René Char. Det kan godt henda at
Skjønsberg las denne store poeten under åra i
Frankrike. Uansett, den poetiske reisa hans
enda på ein stasjon der det fins mange fine
dikt.
For den som likar poesi, er det vel verdt å
studera denne reisa.
•
Espen Haavardsholm
Simen Skjønsbergs prosa
I bind sju av Norges litteraturhistorie
plasserer Øystein Rottem forfatteren
Simen Skjønsberg (1920–1993) i bolken
«Den mangfoldige realismen», der
Skjønsberg i underkapitlet «Fortellinger
om svik og solidaritet» får en halv side
uten bilde – sammen med Bjørn Gunnar
Olsen (2 ½ side), Ingar Skrede (1 side)
og Dag Skogheim (2 sider), alle utstyrt
med portrettfotografier.
1. Kunsten å lytte
Jeg syns nok kanskje at litteraturhistorikeren
Rottem har vært for lite raus mot Simen, eller
for lite lydhør for det karakteristiske hos ham
– for etter mitt syn har Skjønsberg i høy grad
sin egen stemme, både som skjønnlitterær og
som faglitterær forfatter, og noe av det spennende hos ham skjer nettopp i grenselandet
mellom det som kan kalles det fiktives og det
faktiskes område.
Dette siste trekket er noe av det som fortsatt virker «moderne» hos ham, for nå å bruke
et ord Simen selv var glad i – kanskje som et
resultat av at han som ung mann var Dagbladets korrespondent i Paris på den tida da det
sydet på venstre bredd hver gang et nytt hefte
av «Les Temps Modernes» kom ut. Mitt inntrykk er at det var i Gudbrandsdalen, i Oslo, i
Buchenwald og ikke minst i Paris at forfatteren og avismannen Simen særlig ble formet.
Skjønsberg var av vesen en lavmælt og
stillfarende mann, som samtidig hadde en
indre styrke, livserfaring og klokskap ingen
av oss som lærte ham å kjenne kunne ta feil
av. Han hadde vært ute og opplevd saker og
ting, og han var åpen og lyttende av vesen.
Selv fikk jeg ham som sjef da jeg var 21 år
gammel, i 1966. Å lese prosabøkene til Simen
nå – både de jeg opprinnelig leste da de
utkom, og de jeg ikke har vært borti før – har
av tre grunner vært en spesiell opplevelse, nå
i 2005.
For det første framstår bøkene hans som et
tydelig og ærlig tidsbilde. For det andre holder de så vidt jeg kan se stadig mål kunstnerisk innenfor det en kan kalle deres egen nøkterne prosjektramme – og de vinner på å bli
lest i sammenheng, i og med at det underliggende litterære prosjektet da blir tydeligere.
En tredje grunn er at det på det personlige
planet kjennes som å få et langt brev fra et
menneske jeg setter høyt – en mann som har
etterlatt et iøynefallende hull etter seg da han
ble revet bort altfor tidlig jula 1993; et tomrom som jeg for min del tror kan ha bidratt til
at Dagbladet fikk et tiår i motbakke på 1990tallet. Du kan ikke svikte din beste venn og bli
god til å synge samtidig, lyder en boktittel fra
2002 av Kim Hiorthøy. Simen ville muligens
hatt sans for underteksten i denne, med tanke
på forholdet mellom ei avis og dens kjernelesere.
Slik jeg husker Simen var han lydhør, tolerant, pågående, åpen og uvanlig godt orientert, og han var alltid nysgjerrig på hva som
rørte seg hos ungdommen. Det er en kjensgjerning at ingen av dem som etterfulgte ham
i den utsatte jobben som kulturredaktør – fra
Hans Fredrik Dahl og Andreas Hompland til
Karsten Alnæs, Steinar Hansson, Inger Bentzrud, Eva Bratholm og Hege Duckert – har
samtiden
nøyd seg med å bli i denne funksjonen mer
enn noen få år, før de fortsatte karrieren i
andre retninger. Simen forble i Dagbladets
kulturredaksjon gjennom en mannsalder,
som journalist og redaktør. Han lyktes med
noe få andre har greid, i den uriasposten det
er å ha ansvaret for kulturen i det som
gjennom det meste av 1900-tallet var Oslos og
Norges toneangivende avis på feltet.
Det må ha kostet atskillig, også rent privat.
Jeg leser Simens romaner som et forsøk på å
komme i kontakt med det mennesket han var
før han ble «den pukkelryggede farao» – som
han kaller seg i noe det er mulig å tolke som
et muligens drømt og iallfall godt maskert
sjølportrett i hans siste roman Ingen friplass
på karusellen (1977). Simens grunnsyn når det
gjaldt hans egen arbeidsplass gjennom en
mannsalder var at vi ikke trenger to VG, vi
trenger et Dagbladet som er trofast mot det
beste i Dagbladets egen tradisjon – en motstrøms avis, ikke en medstrøms.
Er det ikke sånn fortsatt, mon tro? Og er
det ikke når Dagbladet finner sjølstendige
redaksjonelle grep som skiller avisa tydelig
fra storebror VG – som nå med nysatsingen på
kultur- og debattstoff og helgemagasiner med
redaksjonelt forbedringspotensial – at opplagsproblemene blir snudd til framgang
igjen? Så naivt går det an å spørre.
Jeg for min del tror at en innfallsvinkel til
å forstå Simen Skjønsbergs klokskap i jobben, var at han beholdt kontakten med den
naive guttungen i seg. «Simen» eller «S.» var
den typen signatur som ikke lot seg dupere av
falskhet, snobberi, penger eller status, og som
ikke fryktet for å peke på keiserens luftige
klær. Helt fra tidlig av gjorde han seg bemerket som en fremragende intervjuer, med en
underlig sky, lydhør og besluttsom evne til å
komme i kontakt med tilreisende kjentfolk –
og få dem til å si noe det lot seg gjøre å lage
et oppslag på. Dette i løpet av den morgentimen han hadde til rådighet før deadline i
det som i hans yngre år var ettermiddagsavisa
Dagbladet.
3 2005
147
At han var en så god lytter, ser ut til å ha
vært fruktbart også for forfatterskapet hans.
2. «Det bar mitt navn. Det het Simen»
Simen debuterer seint, først som 45-åring. Fra
1965 til 1990, gjennom et kvart århundre, er
han aktiv på bokmarkedet.
Ved siden av sine fem diktsamlinger, fra Vi
er blitt fremmede (1965) til Grensevakter (1987),
utgir Skjønsberg en rad prosabøker, i tillegg
til å være i full jobb i Akersgata. Det er i denne
forbindelse grunn til å minne om noen av
bøkene Simen redigerte – fire fascinerende
essaybind kalt Forfatternes litteraturhistorie –
som han laget sammen med Kjell Heggelund
og Helge Vold i 1980-81, dernest en dokumentasjon av innleggene i den hissige debatten
om Thorkild Hansens Hamsun-biografi i 1981
samt en antologi om Dagblad-kollegaen og
filmregissøren Arne Skouen i 1983. Dessuten
er det grunn til å framheve Skjønsbergs innsats som medredaktør i tidsskriftet Samtiden i
1981-88, sammen med Helge Rønning og
Halldis Moren Vesaas – samt en personlig
favoritt, den vesle samlingen med tretten av
Simens forfatterintervjuer, utgitt som julebok
på Gyldendal i 1980.
I denne artikkelen kommer jeg imidlertid
til å konsentrere meg om den mest personlig
nærgående delen av prosaforfatterskapet til
Simen, nemlig de fem romanene fra 1970tallet og de to epistelbøkene fra 1990-tallet,
Den grufulle nytelse og den posthumt utgitte
Hvem ble vi? (1993).
Skjønsbergs to første prosabøker er dokumentaren Bak lås og slå (1970) og romanen
Når bommene senkes (1971). Mellom disse to
ytre sett helt ulike bøkene, fins det et skjult
samband. Bak lås og slå handler om skjebnen
til en gutt fra Solstadlia i Asker som blir feilplassert på en skole for evneveike i oppveksten, og som etter å ha vært hjelpegutt hos
keramikeren Erik Pløen ender med å bli en
internasjonalt feiret brukskunstner.
Historien om Leif Myrdam blir formidlet
med et sterkt personlig engasjement fra den
148
samtiden
3 2005
såkalte «Fortellerens» side. I Når bommene senkes trer denne «Fortelleren» fram i helfigur,
idet han vender tilbake til bygda han forlot
som unggutt. I åpningen av romanen fra 1971
heter det:
Jeg har ingen forbindelse med det langbente,
magre barnet som løp her engang. Det er mye
mer fremmed for meg enn mine egne barn, enn
min hustru og mine venner. Hvorfor heter det
«jeg»? Det er falskt å skrive om det som jeg. Men
det bar mitt navn. Det het Simen.
Dermed er tonen anslått. En sterkt personlig
tone, det framgår ikke minst av den ublyge
navnebruken – for disse setningene blir satt på
papiret lenge før det er et vanlig brukt grep i
skandinavisk romandiktning å bruke hovedpersoner med samme fornavn som forfatteren
sjøl. Når bommene senkes handler, slik det framgår av tittelen, om ei bygd der jernbanen går
forbi, i lyden av gnister, fart og varselklokke.
En middelaldrende journalist blir av hovedstadsavisa si sendt tilbake til sine egne oppveksttrakter for å skrive en reportasjeserie om
det redaktøren kaller «vanlige folks liv». I
løpet av reisen konfronteres han med sine
egne grunnleggende livsvalg og -dilemmaer,
samt med de arkaiske opptegnelsene etter en
gammel innvandret svensk bygdesmed, som
bidrar til å sette journalistens iakttakelser i
perspektiv.
Seinere på 1970-tallet kommer det flere
romaner som alle berører det samme hovedmotivet, men i innbyrdes ulike versjoner.
De tre første kretser omkring et sted som
kan likne på Øyer i Gudbrandsdalen. I den
siste utvides det geografiske rommet, og hele
den voksne livserfaringen trekkes inn, også
samlivet til et par som av bestemte grunner
har fått satt kjærligheten på prøve, og noen
glimt fra tida som KZ-fange i Buchenwald.
3. «Å bli ‘slik’»
Kanskje kan en kalle de fire prosabøkene som
utkommer mellom 1971 og 1977 for Simens
selvbiografiske romankvartett. Sentralfiguren
har riktignok litt ulik yrkestilknytning i de
fire bøkene – dels jobber han i avis, dels på
universitetet – men leseren tviler i grunnen
ikke på at «Gutten» og «Historielæreren» i Gitter i lyset er den samme som «Simen» i Der
bommene senkes og den erfarne reporteren i
Ingen friplass på karusellen. Det dreier seg
åpenbart om samme type menneske, en
middelaldrende intellektuell som slektsmessig sett er preget av å befinne seg i et emosjonelt krysspress mellom den «tungsinte» faren
på storgarden i hjembygda og de opprørske
ungene sine i hovedstadens forstadsområde.
«Gutten» blir på side 50 i oppvekstromanen med den litt for stive tittelen Gitter i lyset.
Mosaikk fra en generasjons begynnelse, karakterisert på denne måten – gjennom en kveldsbønn han hvisker før han legger seg:
Kjære Gud, takk for at denne dagen gikk så fint,
ingen av oss døde eller ble syke eller kom ut for
noen ulykke. Jeg vet det er din skyld, Gud. Gjør
det så at det ikke blir noe vondt i natt og at det
blir godt i morgen også. Gjør det så ingen av oss
dør eller plutselig blir (…) sinnssyke. La Brunen
leve til jeg blir minst tolv år, pass på så ingen av
oss får hjernebetennelse, blindtarmbetennelse,
tarmslyng, blodforgiftning, tæring eller blir blinde, døve eller stumme, la ingen av oss få engelsk syke eller bli overfalt og la det ikke bli krig,
hvis det må bli krig likevel, la den ikke komme
hit, Gud, gjør det så ikke kommunistene får
makta og så far klarer å betale renter og avdrag.
Er denne djupt bekymrede guttungen bare
fryktsom av seg?
Nei, slett ikke. Blant ungdommene fra
drengstua, i bedehuset, på fotballbanen, på
skolen og andre steder i lokalsamfunnet er
han en del av kameratflokken – det fins flere
skildringer av denne Gutten både i oppveksten og som ung mann som gjør at leseren
tror på hans egensindighet, hans leselyst,
hans opposisjonsglede og hans mot til å gå på
tvers.
samtiden
149
for første gang åpner visiret
mer enn på klem, og viser
seg som den han er, uten de
litterære forkledningene han
har anvendt tidligere. Men
først litt om noen passasjer i
romankvartetten, som peker
framover mot dette vendepunktet i forfatterskapet.
I det korte kapitlet
«Ingolf» i Når bommene senkes
hører vi om at Simen og
Ingolf i ungdommen følger
ei ung tjenestejente hjem fra
fest på kommunelokalet Solvang fordi disse tre skal «til
samme kanten». Vi får vite at den sjenerte
Ingolf med dropsposen og «det store hodet»
kommer fra en gard som ligger på en høyde
og der det om vinteren blir laget hopprenn for
ungene i bygda, og at de på Smedsrud er så
skamløst nysgjerrige at de har en «stjernekikkert» i vinduskarmen som de bruker til å spionere på de andre i bygda gjennom, samt at
Ingolf seinere får en tragisk skjebne – han blir
en vintermorgen funnet hengt oppe på trevet
i låven:
Foto: Nils Vik
Hva er det for et traume han bærer på, som i
visse situasjoner gjør gutten skuggredd? Som hos
Per Bufast hos Tarjei
Vesaas ser det ut til å være
at han helt fra tidlig av
aner at han som odelsgutt
ikke kjenner seg egnet til
å overta ansvaret for farsgarden – at han helt fra
folkeskolen av bærer på
godt skjulte drømmer om
Espen Haavardsholm
å gjøre noe annet enn
hans far har gjort, og hans
far igjen, i en skjebnetung
maskulin rekke bakover i slektshistorien.
Men det fins også et annet arr, under og
bakenfor dette. Det har med redselen for «det
rare» å gjøre, for det han kaller «å bli slik».
Om en skal lete etter et gjennomgangstema i
Simens selvbiografiske romankvartett, så velger jeg å slå ned på dette – følelsen av samtidig
å være innenfor og utenfor, på en gang å være
en del av et fellesskap og å befinne seg i en
tvetydig stilling i dette fellesskapet, samtidig å
bli akseptert på like fot og å vite at en er
annerledes enn de andre.
På hvilken måte? Dette er det motivet
Simens romaner i flere sammenhenger kretser omkring.
En indre skavank, kanskje? En form for
avvikende identitet? Eller rett og slett et sjelelig drag som gjør at den vesle storbondesønnen Simen – helt fra første gang mørkredselen, og angsten for de mulige katastrofer
som kan true stabiliteten på den tradisjonsrike Skjønsberggården, slår ned i ham som
guttunge – befinner seg i en mer utsatt situasjon enn de mindre privilegerte i kameratflokken.
For meg ser en mulig løsning på den
underliggende litterære gåten i Simens fire
selvbiografiske romaner ut til å komme fram
i begynnelsen av epistelboka Den grufulle
nytelse (1990). Her ser det ut til at Skjønsberg
3 2005
Han hadde kløvet opp på en krakk som stod der,
lagt løkken av repet om halsen og hoppet ned.
Men krakken var så lav at repet ikke strammet
skikkelig til. Derfor var knærne hans enda mer
krokete enn vanlig da broren fant ham og skar
ham ned.
Hvordan vet jeg forresten dette?1
Dette siste spørsmålet er typisk for Skjønsberg som romanforfatter. Han understreker
hele tiden sin skepsis, sin grunnleggende kritiske holdning, til begivenheter han gjengir
basert på annenhånds kilder, eller bygdesnakk. I tillegg er det detaljen om værhanen
de har på denne garden, hopprennet og
stjernekikkerten i vinduet – alt dette er småting som peker i retning av at den seinere
avismannen Simen kan ha følt seg mer nær-
150
samtiden
3 2005
gående berørt av det som skjer på Smedsrud
enn det romanhandlingen for øvrig røper.
I Fuglebrettet (1973) blir flere typer sosiale,
politiske og psykologiske motsetninger tatt
opp, for eksempel i skildringene av nattelesingens gleder, av fysisk arbeid i skauen og på
jordet, av sladder, slaktere, emissærer, hopprenn og fotball, og for eksempel i samtalene
mellom fortellerens far, storbonden og bygdefilosofen Hans Skomaker, som mener at Gud
må være «for fattigfolk».2
La meg her skyte inn at enkelte setninger
gir meg som leser denne underlige følelsen av
med tretti års forsinkelse å få et brev fra min
melankolske eldre sjef og venn Simen i Dagbladets kulturredaksjon – for Fuglebrettet var
en av Simens romaner jeg ikke leste da den
utkom. I den nest siste novellen i Zink (1971)
heter det:
Om framtida vet vi ingenting. Men vi vet:
Denne verdens herrer er mordere.
Denne verdens tjenere er løgnere.
Denne verdens spåmenn er brannstiftere.
Denne verden må forandres, eller gå under.3
På dette retorisk-ungdommelige utfallet fra
Simens opprørske Benjamin i Dagbladets kritikerstab, gir Skjønsberg i romanen Fuglebrettet dette lakonisk-litterære svaret:
Verden må forandres hvis den ikke skal gå
under, jeg ser ikke noe middel til å få forandret
den.4
Fortelleren i Fuglebrettet kaller seg «salongradikaler» og «reformist», i sammenlikning
med tidas unge studentbrushoder. Han irriterer seg over sin sterkt troende datter i «en ekstrem venstregruppe», men samtidig bærer
han på en følelse av at «hun er et alibi for
meg».5 Tidlig i romanen skildres en konflikt
mellom fortellerens far storbonden, og den
oppkjeftige Nils som mot slutten av 1930tallet stiller seg i spissen for et lite opprør
blant drengene:
Jeg kjenner solidaritet med far, han sliter nok,
han har problemer nok. Men jeg skjønner jo
deres situasjon også. De skal gå resten av livet,
kanskje, og hesje, hogge ved, gjerde, bryte stein
for andre, aldri komme fri fra det, aldri komme
andre steder hen. Jeg blir grepet av angst når
jeg tenker på det.6
Angsten hovedpersonen i romanen føler har
med andre ord ikke bare psykologisk, men
også i høy grad en sosial side – for nå ikke å si
en «klassebestemt» side, slik vi som for noen
år ble revet med av den store politiske vekkelsen som gikk over vårt land, på 1970-tallet,
ville ha uttrykt det. Denne angsten er et motiv
også i oppvekstskildringen Gitter i lyset – for
eksempel i bønnen fra elleveårsalderen, eller i
romanens sluttlinjer som lyder:
Nå må jeg enten gå etter far eller karene, ellers
blir jeg slik. Jeg kan ikke stå her til jeg blir alene,
da blir jeg slik.
Og han vil løpe, enten etter far eller karene,
men han rører seg ikke. Han kjenner redselen
sige inn over seg. Han kjenner at nå blir han slik.
Han kjenner at han ikke er noen, men vet samtidig at han er noen.7
4. «Nå var alt opp til ham selv»
Den siste av Simens romaner er Ingen friplass
på karusellen fra 1977, og en fornemmer her alt
i tittelen en litt mer løssluppen tone enn det
kanskje litt for tungsindig femtitallsaktige i de
tidligere romantitlene hans. I Karusell-boka
til Simen trekkes andre deler av livserfaringen inn – det voksne kjærlighetslivet, reiser til
fremmede himmelstrøk, fantasier, syner, og
for første gang i forfatterskapet, noen glimt
fra tida som fange i Buchenwald og reisen
hjemover fra dødsleiren med de hvite bussene. For denne leseren er det i de nærgående
skildringene av samlivet mellom fortelleren
og kona hans på ei øy som for eksempel kan
være Korsika på fortellingens nåtidsplan, og i
glimtene fra Tyskland 1943–45, at beretningen
når sin høyeste temperatur.
samtiden
Likevel er det først med Den grufulle nytelse
og den posthume og ufullførte Hvem ble vi?
Etterlatte refleksjoner (1993) at det underliggende mønstret i de fire selvbiografiske romanene fra 1970-tallet mer utilslørt kommer til
syne. Helt i åpningen til Den grufulle nytelse
blir det skildret en drøm på sjukehuset i samband med en operasjon:
Dagen etter er en av de verste i mitt liv. Jeg er
gått inn i en depresjon hvor ingenting har
mening. Hvorfor skal jeg se en avis, hvorfor skal
jeg prøve å lese en bok, alt virker meningsløst.
Min kone kommer på visitt om ettermiddagen.
– I dag er jeg nærmere sinnssykdommen enn
jeg har vært noen gang før, sier jeg til henne.8
Det lyder muligens spøkefullt og fortrøstningsfullt, men det ligger samtidig noe annet
under. Også den posthume erindringsboka
Hvem ble vi? åpner med et mørkt minne, nå
fra seksårsalderen:
Han spurte seg selv, desperat: Skal jeg bli
sinnssyk nå? Skal jeg hoppe ned fra taket og
begynne å løpe innover i fjellet, bare løpe og
løpe uten mening? (…)
Fra dette øyeblikket har jeg følelsen av at «alt
er etterpå». Mitt egentlige liv begynte da,9
I essayet «CV» fra Samtiden 3/2003 har Arne
Melberg tatt til orde for å lempe på det strenge
skillet mellom skjønnlitteratur og faglitteratur, og i visse grensetilfeller å erstatte disse
tradisjonstyngede begrepene med den mer
kortfattede termen «prosa». De fotoillustrerte
romanene til Sebald og de romanliknende
reportasjene til Kapuzcinski står for Melberg
som eksempler på den konvergens han mener
å finne i litteraturen fra de siste tiårene
mellom bruk av skjønnlitterære og faglitterære grep. Kanskje går det an å nevne Skjønsbergs forfatterskap som et lokalt eksempel på
noe av det samme – at Simen bruker trekk fra
skjønnlitteraturen når han skriver faglittera-
3 2005
151
tur, og omvendt. For meg ser det ikke bare ut
som om de to djupt personlige og åpenhjertige faglitterære bøkene som avslutter forfatterskapet, åpner romanene hans på en ny måte.
Det er også iøynefallende at forfatteren
Simen, for eksempel i en av samtalene den
ennå ikke konfirmerte Simen overhører i
landhandelen om Hitler i første halvdel av
1930-tallet, skriver: «Samtalen mellom menneskene i butikken er naiv, den er til gjengjeld
ikke oppdiktet».10 På den måten trekker han
her og enkelte andre steder i romankvartetten
virkeligheten direkte inn i romanfiksjonen.
Lokalt er det visstnok en kjent sak at Simens
selvbiografiske romaner ikke ble tatt nådig
opp i Øyer, og at mange var opprørt over hvor
nærgående han hadde vært mot gjenkjennbare personer, både i og utenfor hans egen
krets av slekt og bekjente.
I en innrammet boks i Dagblad-historikken Utskjelt og utsolgt (1993) heter det:
I redaksjonen gikk Simen Skjønsberg for å være
en bekymret mann. Han lyttet ikke bare til diktere, men også til stemmene fra verden omkring
oss. Og mange av dem sendte ikke ut lystige
signaler. Men som kollega og venn var han gjerne blant de lystigste i laget.11
Omtrent sånn husker jeg også Simen – blandingen hans av bekymring og munterhet
kunne indirekte minne om trekk hos min
egen far, og bidro nok til at Simen i noen
avgjørende ungdomsår da jeg var i sterk opposisjon til foreldrene mine, for meg ble en slags
alternativ farsfigur.
Nå til den litterære knuten eller navnegåten som jeg nevnte tidligere i denne innledningen. La meg formulere spørsmålet i tre
ledd:
Hvorfor begynner Simens prosaforfatterskap med dokumentaren om en feilplassert
guttunge på en skole for evneveike, som likevel lykkes i livet? Hvorfor er det så mye om
angst, lammelse, bekymring og fremmedfølelse i Simens bøker, når han rent personlig
152
samtiden
3 2005
samtidig er en så munter, ungdommelig og
lystig mann? Hvorfor gir han sin romanfigur
sitt eget fornavn Simen, men lar ham være
sønn av en bonde som bærer navnet Håkon
Gundersen Solstad12 og kommer fra Solstadgarden med drengstue og innejenter som
velge seg sitt fiktive etternavn – ikke den
berømte unge sjefredaktøren Arve S. og ikke
den lovende unge forfatteren Dag S., men Leif
Myrdam fra Asker, han som er vokst opp i Solstadlia, og som det ser ut til at Simen kan ha
kjent sitt eget skjulte selv igjen i.
Simens grunnsyn (…) var at vi ikke trenger
to VG, vi trenger et Dagbladet som er trofast
mot det beste i Dagbladets egen tradisjon.
Simen har sin fascinasjon av, men samtidig
føler seg stengt av?
La meg antyde et mulig svar på det siste
spørsmålet først:
Garden Skjønsberg ligger sentralt til i Øyer
kommune, under en bergaksel med skau, på
solsida. Så underlig er det derfor ikke at
Simen, når han skal navngi en selvbiografisk
figur, velger sitt eget fornavn og et etternavn
som for de fleste av oss vil assosiere enten til
et sted som ligger solfylt til, eller til en yngre
pressemann som var hans sjef i avisa og som
vi fra mange kilder vet at Simen (født 1920)
satte høyt, eller eventuelt – som en langt mer
perifer mulighet – til en yngre forfatter vi fra
mange kilder vet at Simen satte høyt.
Imidlertid velger jeg her å foreslå at en
annen tankegang ligger bak. Det er verken
Arve eller Dag Solstad Simen Skjønsberg har
gitt sitt fiktive jeg, Simen, slektsnavn etter i
den selvbiografiske romanserien. En mer litterært sannsynlig løsning tror jeg er at han
har valgt navnet Simen Solstad på sitt litterære alter ego ut fra stedet der hovedpersonen i
hans første prosabok Bak lås og slå (1970) er
vokst opp. Det er den feilplasserte Leif Myrdam fra det vi i etterkrigstida kalte «skolen for
åndssvake» eller mer omsvøpsløst «Iddioten»,
Simen identifiserer seg med når han skal
Uansett om denne gjetningen er riktig eller
ikke, er det iallfall en kjensgjerning at det er i
dette hjørnet av virkeligheten prosaforfatterskapet til Simen begynner, i identifikasjonen
med skjebnen til Leif Myrdam fra Solstadlia –
muligens fordi noe i ham aner at han, Simen,
odelsgutten, storbondesønnen, ved noen
avgjørende veivalg i livet kunne ha blitt sånn,
en feilplassert gutt på en åndssvakskole, en
tufs, en tulling, en «iddiot». Så hardt kan
bygdedyrets Jante være, mot den som ikke
helt passer inn.
«En av disse underlig gammelkloke som
blir yngre og yngre med åra,» har Dagbladveteranen Ragnar Volds sønn, Jan Erik Vold,
kalt Simen Skjønsberg. Det er riktig sett. Men
det ligger noe mer i det, som de sju prosabøkene til Simen lest i sammenheng røper, og
det ser ut til å være at Simen helt fra tidlig i
livet har ant at det kunne ha gått gærent med
ham, og at en hemmelig solidaritet hele livet
ligger hos denne tufsen han kunne ha blitt –
bygdefilosofen Hans Skomaker, raringen
Kristen Sadelmaker, den sky bygdesmeden –
denne gutten som er født til å overta ansvaret
for en storgard og som ikke egner seg til det;
som er så engstelig for å gå fra gard til gard
uten følge at han som tiåring blir kastet ut i
den svarteste angst om ikke mor står og ven-
samtiden
ter i gardveggen, som noen år seinere utvikler
de mest vidløftige treningsteorier for et bygdefotballag, som gjør seg til latter ved å prøve
å diskutere Paal Brekkes 1940-tallslyrikk med
danselystne jenter på lørdagskvelden, og som
hele oppveksten går rundt med en hemmelig
kunnskap om at det bare fins en ganske tynn
vegg mellom ham og de som er blitt «slik».
Det er en som er så sjenert og har så stort
hode at han kunne ha gått rundt og skrapt
med dropsposen, som Ingolf i Der bommene
senkes. Det er en som helt fra tidlig i oppveksten har bakset med angsten for ikke å være
som andre, en som ville løpe vekk og vekk inn
i sinnssjukdommen, en som våknet hver søndagsmorgen med angst i magen for «å bli
slik», en som mor går til doktoren i bekymring for, fordi «gutten er så redd». Simen veit i
oppveksten hva det er å bli «slik» og litt seinere at det gjerne kunne ha vært han som ble
den unge sky raringen med det store hodet
som hengte seg på låven.
Han vet det. Muligheten fins der hos ham.
Han iakttar lokalsamfunnet, med de våkne,
oppmerksomme, forleste kikkerøynene sine,
og ser hvor lite som skal til. Gudbrandsdalen
er kanskje Dalenes Dal, som Sigrid Undset
har hevdet, men det er samtidig et område der
det ikke er lett å være annerledes, slik vi på
ulike måter kan gjette det ut fra både Tor
Jonssons, Olav Aukrusts og Tore Ørjasæters
forfatterskap.
Odelsgutten på Skjønsberg vet med seg
selv, helt fra begynnelsen av, at han må
komme unna den skjebnen han er født til.
Hele hans unge styrke går med til å komme
seg vekk, å begrave seg i bøker, å dyrke idretten, å søke seg ut til et annet miljø, med større valgmuligheter, så snart det er mulig – til
gymnaset på Lillehammer, universitetet i
Oslo, motstandsbevegelsen, Buchenwald,
Unge Venstre, Studentersamfundet, for å bli
ungdommelig fryktløs redaktør i Akershus
Folkeblad, og siden å bli Dagbladets korrespondent i den utfordrende heksegryta Paris
var på 1950-tallet.
3 2005
153
Dermed får Simen et liv der han holder øyeblikkene da han kunne bli «slik» på avstand.
Men bakenfor alt dette fins det en solidaritet
med den gutten Simen det kunne ha gått skeis
med, og denne identifikasjonen med det sårbare, med raringen, er det som gir mannen
Simen hans hemmelige styrke. Simen var en
fullblods avismann, men han bar samtidig
både på et nervemenneske og et kunstnersinn.
I mine øyne er dette det kamuflerte temaet,
både i romanene fra 1970-tallet, i den nærgående epistelboka Den grufulle nytelse og i de
ufullførte erindringene Hvem ble vi? På mange
måter er det de siste bøkene som ble de mest
spennende Simen Skjønsberg skrev, ikke
minst fordi han her – i mindre maskert form
enn før – tar sjansen på å by på seg sjøl og sin
egen livserfaring, og dele den med leserne. I
bunnen av den erfaringen ligger et arr fra seksårsalderen som det ifølge åpningen i Hvem ble
vi? tok den voksne forfatteren et helt liv å
nærme seg på ny, for alvor:
Mitt egentlige liv begynte da. Barnet skjønte at
kontrollen med livet var slutt, nå kunne det ikke
være sikker på hva som skulle hende. Gutten
følte at ingen kunne hjelpe ham lenger. Han var
revet løs fra alle sammenhenger, nå var alt opp
til ham selv.13
5. Simen sjøl
Tross de tidlige arrene sine ender ikke Simen
i «sinnssjukdommen», langt ifra. Han blir heller ikke farao på Skjønsberg, som han skulle
ha blitt; ifølge de strenge nedarvede slektslovene i bygdetradisjonen hos oss.
Derimot blir Simen kulturredaktør for det
som da ikke bare var en frekk boulevardavis,
men også landets viktigste organ for kulturog utenriksstoff – og han sitter gjennom et par
tiår i en av de mest sentrale kommandopostene i det norske kulturlivet, som «farao
med pukkelrygg», for å bruke hans eget
uttrykk fra Ingen friplass på karusellen. Om
disse dilemmaene handler den mest kunstnerisk levende delen av Simens prosa.
154
samtiden
3 2005
Slik jeg leser bøkene hans nå, sommeren
2005, er det dette som er det skjulte livsdramaet til den unge Simen. Og det er fordi livsdramaet hans er så sterkt som det er – og fordi
han på sine eldre dager kjenner seg trygg nok
til å skrive mer åpenhjertig, ja, nesten spøkefullt om det, til å antyde at dette i bunn og
grunn er et drama som kan være felles for
ganske mange av oss – at prosabøkene til
Simen består den vanskelige lakmusprøven å
gjøre forfatteren levende for oss igjen. De
fleste gamle romaner er stokk døde når en
prøver å lese dem, tretti år etterpå. Det er ikke
tilfelle med Simens.
Naturligvis er det mulig å legge vekt på
andre sider av Skjønsbergs prosa enn de jeg
har valgt å framheve, men for meg ligger originaliteten i forfatterskapet hans her. De fleste avisredaktører utvikler en type elefanthud,
de blir bøfler og storokser, herdet i strid.
Simen kunne også være en hardhaus, det
måtte han være i hans type jobb. Men Simen
glemte samtidig ikke det Olav H. Hauge ifølge Knut Olav Åmås’ biografi Mitt liv var
draum kalte «den andre mannen» i seg,
raringen, gærningen, den ungdommen som
stakk seg unna hverdagens fysiske slit for å
drømme, lese, se syner, spionere, undre seg
og filosofere, kikke på værhanen på mønet og
på naboenes merkelige liv, først i bygda ved
elva og siden i verden utenfor.
For meg er det dette Simens sju litt knudrete prosabøker handler om. Lest på den
måten er det lett å se den indre sammenhengen i dem, at det er et sjuboksprosjekt som
tilsynelatende handler om Leif Myrdam, om
sosiale og politiske motsetninger på landet og
i byen, om å stå i klem mellom generasjonene, om det Rottem i Norges litteraturhistorie
kaller «svik og solidaritet», om verdens gru og
om lesningens mysterier – men som i virkeligheten først og fremst dreier seg om Simen
sjøl, og hans livserfaring, som sønn og far,
som intellektuell avismann, som menneske.
Alle prosabøkene hans tåler å bli lest om
igjen. Særlig kanskje de siste tre, syns jeg,
dersom jeg spesielt skulle framheve noen,
fordi den siste romanen Ingen friplass på
karusellen så tydelig rykker nærmere det faktiske, og epistlene i Den grufulle nytelse og
Hvem ble vi? grenser inn mot det skjønnlitterære – i et prosaspråk som er Simens eget og
høyst personlige, og som bygger på et levd liv
han med sine bynerver, sin bondestyrke og
sin lydhørhet forsøker å forholde seg oppriktig til.
•
Noter
1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
S. 32.
S. 101.
S. 96.
S. 136.
S. 134–138.
S. 57.
S. 138.
8. S. 10.
9. S. 12.
10. Gitter i lyset, s. 128.
11. S. 219.
12. Fuglebrettet, s. 27.
13. S. 12.