hvert skritt teller
Transcription
hvert skritt teller
B ÉCONOMIQUE Returadresse: SINTEF no-7465 Trondheim SPOR – hvert skritt teller Teknologi for et bedre samfunn SINTEF, Trondheim Adresse: 7465 Trondheim Besøksadresse: Strindveien 4, Trondheim Telefon: 73 59 30 00* Telefaks: 73 59 33 50 SINTEF, Oslo Adresse: Postboks 124 Blindern, 0314 Oslo Besøksadresse: Forskningsveien 1, Oslo Telefon: 22 06 73 00* Telefaks: 22 06 73 50 WWW.SINTEF.NO ISBN: 978-82-14-04272-6 Omslagsfoto: Jodie Coston / illustrasjon: Raymond Nilsson INNHOLD Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 Klima og energi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 Har vi vilje til å handle? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 Klodepine . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 Kraftløftet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Førstehjelperne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Ressurser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 Våre ressurser skal gå i arv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 Dyrebare dråper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30 Matressurser under press . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 Det kontroversielle sorte gull . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Mangfoldige materialer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 Det gode samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 Veien mot det gode samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 Eldre-tsunamien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Livgivende teknologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Det krevende arbeidslivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 Motivasjon på timeplanen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 Industriutvikling og nyskaping . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Har du googlet i dag? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Knoppskudd og gamle greiner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 Varer i fri flyt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 Penger i en neve jord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 Vitaminer for småsamfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 Fakta om SINTEF . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 3 4 Foto: Geir Mogen Forskning skal sette spor S om forskere ønsker vi å sette spor. Bidra til et kulturelt rikere samfunn. Utvide grenser for hva vi kan forstå og få til, og oppdage sammenhenger som kan løse komplekse problemer og gi oss en bedre framtid. Denne boka handler om de store utfordringene; med tema som miljø, energi og ressursforvaltning. Den handler om fremtidens arbeidsplasser og det gode samfunnet. Ta klima som eksempel: Utslipp av CO2 og andre klimagasser påvirker klodens klima. Verdens rike land slipper ut omkring 12 kilo CO2 pr. innbygger årlig. For å unngå at jordas gjennomsnittstemperatur øker med mer enn to grader, må utslippene på jorda reduseres til to kilo pr. innbygger. Utvikling av ny teknologi er en forutsetning for å nå våre klimamål. Og vi trenger økt innsikt i og kunnskap om kultur, mennesker og samfunnssystemer for å ta de riktige beslutningene. Det er ikke mulig å løse slike oppgaver uten en sterk satsing på forskning, og en tett kobling mellom forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap. Det krever også at vi som forskere samarbeider på tvers av tradisjonelle faggrenser. Løsningene finnes ofte i grenselandet mellom ulike fag; naturvitenskap, teknologi, samfunnsfag og humaniora. Det krever forskere som evner å samarbeide med næringsliv, myndigheter og offentlig virksomhet. Forskere som vil og kan bidra til at kunnskap tas i bruk som underlag for politiske og forretningsmessige beslutninger. Bred kompetanse og evne til flerfaglig samarbeid er en av styrkene i SINTEF. Vi samarbeider nært med våre kunder og våre partnere i universitets- og forskningsmiljø. Denne boka presenterer en del historier fra vår forskning og ikke minst om menneskene bak forskningen. Alle ønsker å sette spor ved å løse sin del av samfunnets store utfordringer. Unni M. Steinsmo konsernsjef 5 6 www.sintef.no/miljo 7 Foto: Arctic-Images Har vi vilje til å handle? V i som tilhører menneskeslekten, står overfor en verdensomspennende krisesituasjon – en trussel mot vår sivilisasjons overlevelse som fortsetter å bygge opp et illevarslende og ødeleggende potensial mens vi er samlet her. Men det finnes jo også fortrøstningsfulle nyheter: Vi har muligheten til å løse denne krisen og unngå de verste – om enn ikke alle – dens følger hvis vi handler med dristighet, besluttsomt og raskt. I motsetning til andre former for forurensing er CO2 usynlig, uten smak og lukt, noe som har bidratt til å holde sannheten om hva den gjør med klimaet vårt, ute av syne og ute av sinn. Den globale katastrofen som nå truer oss, er i tillegg noe vi aldri tidligere har sett maken til – og ofte er det jo slik at vi blander sammen det vi aldri tidligere har sett maken til, med det som er usannsynlig. Har vi vilje nok til å handle besluttsomt og i tide, eller skal vi fortsatt være fastlåst til en farlig illusjon? Det finnes et afrikansk ordtak som sier at: «Hvis du vil gå raskt, gå alene. Hvis du vil gå langt, gå sammen.» Vi må gå langt, raskt. Denne nye bevisstheten forutsetter at vi utvider vårt syn på de mulighetene som ligger hos hele menneskeheten. De innovatørene som vil komme til å utvikle en ny og rimelig måte å temme solenergien på, eller som vil komme til å finne opp en motor som er karbon-negativ, kan godt komme fra Lagos eller Mumbai eller Montevideo. Vi må sørge for at gründere og oppfinnere på hele kloden får en mulighet til å forandre vår verden. Vi trenger også å innføre en stans i byggingen av alle nye kraftanlegg som brenner kull uten utstyr for sikker fangst og lagring av karbondioksid. Og framfor alt må det settes en pris på karbon – med en CO2-avgift som deretter gradvis føres tilbake til befolkningen i tråd med den enkelte stats lovgivning, på en slik måte at skattebyrden skyves over fra sysselsetting til forurensing. Dette er den overlegent enkleste og mest effektive måten å få fart i arbeidet med å finne løsninger på krisen. Framtiden står og banker på døren vår akkurat nå. Det som er helt sikkert, er at den neste generasjonen vil komme til å stille oss ett av to spørsmål. De vil enten spørre: «Hva tenkte dere på, hvorfor gjorde dere ikke noe?» Eller de vil i stedet spørre: «Hvordan greide dere å mobilisere det moralske motet som skulle til for å løse en krise som så mange sa det var umulig å løse?» Vi har alt vi trenger for å sette i gang, kanskje med unntak av politisk vilje, men politisk vilje er en fornybar ressurs. Så la oss fornye den og sammen si: «Vi tjener et formål. Vi er mange. For dette formålet skal vi reise oss og handle.» Al Gore Denne teksten er et utdrag av Nobels Fredsprisvinner Al Gores nobelforedrag, Oslo, 10. desember, 2007. Copyright © Nobelstiftelsen, 2007. 8 Foto: Scanpix 9 KLODEPINE Fortsetter vi å leve som nå, trenger vi flere nye jordkloder for å overleve. CO2-utslippene har satt dagsorden. TEKST: ØYSTEIN LIE SINTEFs Nils A. Røkke vekkes av klokkeradioen hver morgen klokka 06.30. Verden trenger seg raskt på. – CO2 har gått fra å være en sær greie som forskere var interessert i på 90-tallet, trukket fram i diskusjoner som en pussighet, til at jeg nå våkner og som regel hører et eller annet om klimaet i nyhetssendingene, sier Røkke. Han er direktør for klimateknologi i SINTEF og medlem av olje- og energiministerens CO2 -forum. Sett ovenfra ser alle blokkene på Gløshaugen i Trondheim ut som elektroniske komponenter i en datamaskin. Her driver Røkke, forskere og fagmiljø tilsynelatende med sitt, men når hodene stikkes sammen, 10 20 19 18 17 16 15 14 Gjennom- 13 snitt for rike land 12 11 10 9 8 7 6 5 Gjennomsnitt for 4 verden sett under ett 3 2 Gjennom- 1 snitt for fattige land 0 Flere av prosjektene ledes og koordineres herfra. Rett før jul i 2008 kom det en hyggelig tillitserklæring fra Kontinentet: De to tvillinginstitusjonene skal samordne byggingen av 15 felleseuropeiske laboratorier for CO2-håndtering. Fem av dem skal bygges i Trondheim! Og i februar 2009 ble SINTEF og NTNU med på seks av åtte nasjonale sentre for miljøvennlig energi (FME). Canada Tsjekkia Norge Russland Storbritannia Tyskland Japan Sør-Afrika Ukraina Malaysia Frankrike Sverige Iran Mexico Argentina Tyrkia Gabon Kina Brasil Indonesia India Guatemala Jemen Nigeria Etiopia Uganda Kilde: Globaliseringens atlas (Le monde) Mali Hodesmelting vekker forskermiljøet internasjonal oppmerksomhet. SINTEF har sammen med partner NTNU valgt å satse tungt på teknologi som kan håndtere CO2 fra fossilt fyrte kraftverk og store industriutslipp. Utlandet har for lengst oppdaget forskerne i Trondheim. Derfor deltar SINTEF og NTNU i en rekke EU-prosjekter knyttet til CO2 -håndtering. USA Saudi-Arabia Australia I 1902 klyver Léon Teisserenc de Bort ombord i en luftballong. På sin halsbrekkende og frosne ferd oppdager den franske meteorologen et usynlig tak, kilt mellom det vi i dag kaller troposfæren og stratosfæren. Franskmannen oppdaget en ting til: Temperaturen i stratosfæren steg raskt på grunn av høyt ozoninnhold, som har en utrolig evne til å absorbere stråling. Uten den beskyttende atmosfæren ville jorda vært en susende isklump. Beskyttelseslaget vårt er 200 kilometer tykt, og det kan høres mye ut. Men krympes jorden til en vanlig fotball, vil atmosfæren være drøyt tre millimeter. Det er en syltynn hinne mellom oss og tilintetgjørelsen. Men nå er den beskyttende hinnen i ferd med å bli vår verste fiende. CO2 har gjort livet hett for oss. CO2-utslipp i 2002 (tonn per innbygger) Kilde: World Bank, online database, 2004. BNP per innbygger, PPP (international $) mer enn 20 000 10 000–20 000 5 000–10 000 2 000–5 000 mindre enn 2 000 FNs mål er at utslipp pr. innbygger må reduseres til ca. to tonn, for å motvirke klimaendringene. Foto: Thor Nielsen Nils A. Røkke, direktør for klimateknologi i SINTEF, tror kvoteprisen for CO2 vil gå opp – mens prisen for rensing vil gå ned om få år. I tillegg har SINTEF en sentral rolle i det nasjonale prosjektet Big CO2 – som er Europas største offentlig finansierte prosjekt for CO2-håndtering noensinne. Sammen med industriselskapet Aker Clean Carbon har SINTEF og NTNU i tillegg inngått en avtale om det åtteårige forskningsog utviklingsprogrammet SOLVit. Også dette et av de største prosjektene i sitt slag i verden! Målet er bedre og billigere kjemiske renseprosesser som kan fange CO2 fra prosessindustri og fra eksosen til kullog gasskraftverk. Fram til begynnelsen på 1990-tallet var det en liten gruppe på fire-fem personer som forsket på CO2-håndtering i SINTEF. I dag har den vokst til rundt 70 personer, bare i SINTEF. Legg til forskerne på NTNU og StatoilHydro, og antallet som jobber med klimagassen, er tresifret – bare i Trondheim. Det forskes for fullt for å finne fremtidens renseteknologier. Kuriositet ble kloderedding Veien fram til internasjonal anerkjennelse har tatt tid. Allerede i 1986 ble CO2 for første gang forsket på som et mulig miljøproblem i SINTEF. Forskerne Erik Lindeberg og Torleif Holt leverte et prosjektforslag om å forske på gasskraftverk med CO2-håndtering. Internasjonalt ble søknaden sett på som en norsk kuriositet, men dette var starten på ideen som Norge nå skal realisere på Mongstad. Tidsklemma Røkke, også kalt SINTEFs CO2-general, har god grunn til å dra seg opp av dyna. Hvis en komprimerer jordas 4,5 milliarder år til en vanlig jordisk dag, vil menneskene trampe inn ett minutt og sytten sekunder før midnatt. Selv om vi altså har levd i bare 0,0001 prosent av jordas historie, har vi rukket å tråkke i salaten. CO2 må fanges og stues bort for godt. Samtidig må vi skaffe nok energi for ikke å gå baklengs inn i fremtiden. Siden veien fram til en bedre verden med mindre CO2 er en teknologisk kjempeutfordring, satses det på flere teknologier samtidig. Men oppgaven er den samme: Å gjøre rent, og samtidig skaffe ny energi. – Å evaluere vår egen innsats er vanskelig. Men vi er den største innen EUs rammeprogram for CO2-forskning, sier Røkke. Gigantprosjekt Grethe Tangen ved SINTEF Energiforskning leder sammen med Røkke, prestisjeprosjektet Big CO2 – finansiert av Forskningsrådet, Gassnova og europeisk industri. Forskningsprogrammet er unikt fordi hele CO2-kjeden er tema: Fangst, transport, lagring og hvordan CO2 kan brukes for å øke oljeutvinningen. Målet med prosjektet er å halvere kostnadene ved fangst og lagring av CO2 og samtidig rense 90 prosent av klimagassene. Fra SINTEF deltar flerfaglig ekspertise fra mange deler av forskningskonsernet. Foruten SINTEF og NTNU deltar en rekke nasjonale og internasjonale tungvektere. Over 200 millioner kroner er lagt på bordet. – Vi forsøker hele tiden å være fokuserte. Finne ut hva som er de sentrale problemstillingene, de reelle utfordringene. Vi prøver å kombinere teoretiske analyser med ekspe- rimenter. Vi ser også på totalløsninger. Hvordan implementeres reaktoren eller gassturbinen i et kraftverk? Det er viktig, sier Tangen. Monstermodellen I første etasje hos SINTEF Energiforskning iakttar forskerne den to meter høye modellen av en såkalt Chemical Looping Combustion-reaktor (CLC). Her forsøker de å finne ut hvordan partiklene beveger seg ved hjelp av målinger og bilder med høyhastighetskamera. Denne modellen er forløperen til en trykksatt 100 kilowatts CLC-reaktor som vil bli tre ganger så stor. I en CLC-prosess produseres kraft med innfanging av CO2. I reaktoren bindes oksygenet i lufta til et metall. Når metalloksidet reagerer med brenselet, dannes CO2 og vann. Kraften produseres i en gassturbin, gjerne i kombinasjon med en dampturbin. Lykkes SINTEF-forskerne, vil de starte forsøk i det som skal bli verdens største trykksatte Chemical Looping Combustion-reaktor i 2010. Et fullskala anlegg vil bli ti ganger større. – Vil vi ha løst klimaspørsmålet og energietterspørselen i 2030? – Nei, men vi vil være på god vei. CO2håndtering vil være en viktig del av løsningen, sammen med mange andre virkemidler. Ambisjonen om at Norge skal være CO2-nøytralt i 2030, er fullt mulig hvis vi gjør ting riktig, sier Grethe Tangen. Før eller siden vil CO2-håndtering bli god butikk, og det begynner å tilspisse seg. Listen over SINTEF og NTNUs samarbeidspartnere utvides stadig, og de største har 11 alt kastet seg på. Forskningsmiljøet jobber i spann med 40 bedrifter og institusjoner, de fleste europeiske. Billige kvoter – dyr rensing Klimadirektør Røkke sier politikerne nå har åpnet gluggene fordi de innser at markedet alene ikke kan løse problemene. Kvoteprisene for et tonn CO2-utslipp er langt lavere enn renseutgiftene. Kvotene koster cirka to hundrelapper. Rensejobben rundt sju. – Folk er klare for å betale litt mer for strømmen, hvis en unngår store klimaendringer. Jeg er sikker på at kvoteprisen vil gå opp, og kostnadene for CO2-rensing vil gå ned. – Når vil kvoteprisene bli de samme som rensekostnadene? – I 2013 blir det trolig auksjonering på kvotene for kraftverk. Jeg tror vi raskt kan komme opp i fire-fem hundre kroner per kvote. EUs visjon innen 2020 er at de skal ha ti-tolv kraftverk med CO2-håndtering. Da kommer det kanskje et forbud mot å bygge kraftverk uten rensing. Allerede i dag vil EU kreve at kraftverkene må lages slik at ny renseteknologi kan monteres på senere. – 2020? Da begynner det å brenne under føttene våre? – Ja, det er sent. Derfor er det viktig at vi kommer i gang i Norge med fullskala rensing, slik at vi viser verden veien. Vi må være blant de første i verden, kanskje først med et fullskalaanlegg for rensing av CO2 fra kull eller gass, for at nasjonen vår skal utgjøre en forskjell. Kommer vi først i gang, vil det ha en kjempeeffekt – også med tanke på omdømmet vårt. Vi trenger mange månelandinger, og det er kjempebra at også andre satser, sier Røkke. Serverer ikke skittent vann Men det er ikke bare tekniske finesser, tankesprang og klimaknipa som driver for- skerne fram i sitt arbeid. Det handler også om moral. Norge har et klimagassutslipp på rundt 50 millioner tonn årlig, men vi eksporterer over tolv ganger så mye gjennom salg av olje, gass og kull. Totalt står vi for litt over én promille av verdens klimagassutslipp, men tar vi med eksporten, er vi oppe i halvannen prosent. Og vi utgjør under en promille av jordas befolkning. Vi forurenser altså over tjue ganger mer per innbygger enn verden ellers. – Vi er blitt rike på en felles fortid som vi nå pumper opp. Det lønner seg å satse på forskning, og Norge var tidlig ute. Skal vi føre an på CO2 også i framtiden, er det nødvendig med økt satsing på forskning. Det virker som om norske politikere har skjønt alvoret, sier Røkke. Det er et kappløp mot tiden – og heldigvis – for miljøet. Andelen CO2 i atmosfæren har økt med cirka en tredel fra begynnelsen Tre veier til CO2-fangst i kull- og gasskraftverk Renset eksos av CO2 i etterkant 1 Fjerning av kraftproduksjonen Anlegg som fanger CO2 ved hjelp av kjemikalier Kraftverk Brensel Brensel Eksos = CO2, vanndamp og nitrogen Luft av oksygen som 2 Bruk forbrenningsgass Kraftverk Eksos = CO2 og vanndamp Luft Oksygenfabrikk O2 Energi Elektrisk kraft 12 CO2 til deponi Elektrisk kraft satt som standard over hele verden. Så mange som 1,6 milliarder mennesker er uten strøm, og hvordan kan vi nekte dem dette? sier Røkke. Leve som i Jemen? Lavutslippsutvalget mener Norge bør gå foran og kutte sine klimagassutslipp med to tredeler innen midten av århundret. I dette utvalget har administrerende direktør ved SINTEF Energiforskning, Sverre Aam, vært sentral. Uten innovativ forskning og utvikling er vi tvunget til å leve som for mange år siden: Hvis vi skal gjøre jobben alene, det vil si nå et bærekraftig nivå ved kun å minske forbruket, bør alle slippe ut like lite klimagasser som innbyggerne i dagens Jemen. Det er tvilsomt om USA og den industrialiserte verden vil gå med på dette, men uten tiltak vil CO2-utslippet dobles innen 2050. Våren 2009 kom det ut en samlet energi- av karbon 3 Fjerning fra brenselet Anlegg som skiller CO2 fra vanndamp Luft Energi CO2 til Vann deponi Vanndamp Kraftverk Brensel Anlegg som omdanner naturgass eller kull til CO2 og hydrogen. og klimaplan for Norge fra Sverre Aam, Jørgen Randers (BI) og Steinar Bysveen (Energibedriftenes landsforening). Planen beskriver ni tiltak som vil oppfylle de norske klimaforpliktelsene. Miljøverstingen kull finnes nesten over alt, og det er nok kull i minst to hundre år til. I Asia bygges det to nye kullkraftverk i uka, som forurenser dobbelt så mye som et gasskraftverk. Gigantene i øst, Kina og India, står overfor en så å si umulig snuoperasjon: Å ta steget inn i den nye tiden uten at det går ut over kloden. Hydrogen CO2 til deponi Elektrisk kraft Illustrasjon: SINTEF Media av den industrielle revolusjon til i dag. Optimistiske kalkyler spår temperaturhopp på tre grader. I verste fall minst seks. – Det er en bisarr sammenligning å snakke om utgiftene ved rensing eller ikke rensing av CO2 når en vet at det ene alternativet ikke er bærekraftig. La oss si at du har et glass vann som er urenset, og et som ikke er det. Er det interessant å vite hva vannet koster uten rensing? Vi kan ikke fortsette å tenke slik. Det vi nå står overfor, er ikke en katastrofe for jorda. Men det kan bli en katastrofe for menneskeheten, sier Røkke. Han tror menneskene kan løse klimaproblemene, og trekker fram ozonlaget som eksempel på at handling nytter, selv om CO2 er en større utfordring. Ifølge CO2-generalen må ingen tro at de første renseanleggene kommer til å bli lønnsomme. Men noen må starte opp slik at kostnadene blir redusert på sikt. – Vi vil først lykkes når CO2-rensing blir CO2 fra strømproduksjon i kull- eller gasskraftverk kan fanges på tre måter. Klimagassen kan «vaskes» ut av eksosen fra kraftverket med kjemikalier (1). Brukes oksygen som forbrenningsgass i stedet for luft, vil eksosen kun bestå av vanndamp og CO2 (2). En tredje løsning er å omgjøre naturgassen til hydrogen og CO2 i atskilte strømmer før forbrenningen, og så la hydrogen bli kraftverkets brensel (3). 13 Pust Foto: Geir Mogen / Helmet Teknologi for et bedre samfunn KRAFTLØFTET Ikke nok med at Norge er velsignet med oljen, vi har også hav, vind og skog. Rene energiressurser som verden trenger. TEKST: ØYSTEIN LIE OG SVEIN TØNSETH Vi tenker ofte på vinden som flyktig og lett, men en kubikkkilometer luft veier over en million tonn. Sett vinden i bevegelse, og du får mer enn bakoversveis. Det er i hvert fall ingen knapphet på energi som suser rundt og over hodene våre. Den norske kysten er lang, og der ute blåser det jevnt – nesten det dobbelte av i Tyskland og Danmark. Ved å sette vindmøller på under en prosent av havarealet innenfor norsk økonomisk sone, kan det teoretisk lages 14 000 terrawattimer (TWh) strøm. Det er over fem ganger så mye som dagens olje- og gasseksport, og mer enn tre ganger mer enn elforbruket i hele EU. Klima-etisk forpliktelse I Europa er etterspørselen etter vindkraft stor. EU forventer at vindkraft skal bidra med rundt 500 TWh, som tilsvarer tolv prosent av elforbruket i unionen i 2020. Kritikere mener det er altfor dyrt å bygge vindmøller, og at skyhøye subsidier ikke kan unngås. Vindmøllene er en torn i øyet for noen, som mener de er stygge og en trussel for fugleliv. Andre mener at selv om det er dyrt å bygge vindmøller i dag, fordi ny teknologi alltid koster mest, så er vi moralsk forpliktet til å komme i gang med vindalternativet så raskt som mulig. – Norge har nådd toppen i oljeproduksjonen, og alle er enige om at oljen tar slutt en gang om mellom femti og hundre år. Da må vi finne på noe annet. Norge sitter på store fornybare ressurser i europeisk sammenheng, og vi har en klima-etisk forpliktelse til å gjøre disse ressursene tilgjengelig for 16 Vindkraft står for produksjon av cirka hundre europeiske TWh. For å nå 2020-målet må vindproduksjonen i Europa femdobles. Jo lenger til havs vindmøllene plasseres, jo mer vind og energi er det å hente. I tillegg slipper vi å se og høre vindkraftverkene. Offshore kan det derfor bygges svære vindmølleparker, for eksempel på ti ganger ti kilometer, mener vindkraftforsker John Olav Tande. Ti slike parker tilsvarer dagens energiforbruk på olje- og gassplattformene. I forhold til det teoretiske potensialet på 14 000 TWh er dette beskjedent, men 25 TWh er uansett ambisiøst og krever investeringer på over hundre milliarder kroner. Ifølge SINTEF-forskeren kan norsk vindkraft erstatte energiproduksjon vi i dag får fra kull og gass, og dermed redusere utslipp av klimagasser. Samtidig kan den skape en industri som er en naturlig forlengelse av vår offshorevirksomhet. Mens det i 2007 ble omsatt vindkraft for 150 milliarder kroner, mener ekspertene at markedet vil bli tre ganger så stort i 2020. – Timingen for en norsk satsing er nå. Selv det å få tak i bare en liten del av vindkraft-kaka kan bety mye for industri-Norge, sier Tande. dette bassenget, som er 80 x 50 meter og ti meter dypt med justerbar bunn, kommer forskere fra hele verden for å undersøke om morgendagens teknologi holder vann. Her har forskerne i Trondheim funnet ut hvordan vindturbinene kan holdes stabile selv i høye bølger og kraftig vind. – Vi har gjort forsøk på vingene til mølla. Når de pulserende kreftene fra vinden slår inn mot mølla, påvirkes bevegelsen på hele konstruksjonen – både fra vinden og fra bølgene. Dette må balanseres, samtidig som at mest mulig energi skal skapes. Dette har vi løst ved dynamisk å justere vinkelen på vingene mens de roterer, sier Terje Nedrelid ved Marintek. En prototyp av det såkalte Hywindkonseptet i regi av StatoilHydro er nå i ferd med å settes ut i livet. Sommeren 2009 ble første fullskala havmølle plassert ved Karmøy i Rogaland. Vindturbinen står på en slank flyter med ballast festet til havbunnen med slakke ankerliner. Dermed kombineres ny teknologi med 40 års erfaring med å utvikle, drive og vedlikeholde kjempekonstruksjoner til havs. Installasjonen sees i sammenheng med etablering av en offshore teststasjon. – Det at vi kan bygge en flytende turbin nå, demonstrerer realisme. Samtidig er det en lang vei å gå i forhold til å utvikle teknologien for å redusere kostnad og risiko, sier Tande. Realistiske forsøk Perle blant beitende sau I SINTEF-selskapet Marintek sitt havlaboratorium, verdens største i sitt slag, er det gjort forsøk som har vært avgjørende for satsingen på flytende vindkraftverk. Til Fordelen med flytende vindmøller er at det er mulig å bygge hele vindturbinen i en dypvannsdokk, montere den – for så å taue den ut på feltet. Med en bunnfast turbin må en resten av Europa, sier forskningsjef Petter Støa i SINTEF Energiforskning. I kraftig vekst Foto: Thor Nielsen Vindkraftforsker John Olav Tande mener norsk vindkraft kan erstatte energiproduksjon vi i dag får fra kull og gass. først få på plass fundamentet, for så å løfte turbinen oppå etterpå. Det er en tung affære. Turbinen må løftes fra en båt. Dette krever stille vær, noe som sjelden er tilfellet til havs hvor en vil sette ut vindkraftverk. Utfordringen med en flytende vindmølle er at jo lenger ute til havs en kommer, jo vanskeligere er det å få det til. På en flytende vindmølle gjelder det å bygge toppen av mølla så lett som mulig. Med et lett hode kan hele konstruksjonen forenkles og kostnadene reduseres. På en forblåst odde, med beitende sau og idylliske småbruk som nærmeste nabo, jobber forskerne med nettopp dette. På Valsneset utenfor Trondheim har SINTEF, NTNU og IFE en teststasjon for vindkraftverk. Her testes et nytt system for hydraulisk kraftoverføring i en vindturbin. Gearboks og generator i toppen av mølla, erstattes med en enkel hydraulisk pumpe. Denne pumpa driver en hydraulisk motor og generator i bunnen av mølla, og strøm videre ut i nettet. Dette gir vesentlig redusert toppvekt, noe som kan komme godt med langt til havs. Initiativ til EU-gigantprojekt Forsker Lars Sørum i SINTEF Energiforskning holder seg imidlertid på land. Han mener biomasse og avfall er tidens melodi. Tre firedeler av all massen vi kaster i søpla, stammer fra skog og dyrket mark. – Bioenergi er CO2-nøytralt og fornybart. En kan til og med redusere innholdet av CO2 fra atmosfæren hvis biokraftverket får CO2renseanlegg. Det er den eneste prosessen hvor det er mulig, sier Sørum. En rekke forskere på SINTEF og NTNU jakter på morgendagens løsninger innen alt fra vedfyring og pelletskaminer via utvikling av småskala forbrenningsanlegg til kraftog varmeproduksjon i terrawattklassen. Selv om Norge ligger et stykke bak i produksjon av bioenergi, er Trondheim i teten i forskning på området. Sørum og SINTEF koordinerer EUs største prosjekt innen energi fra biomasse og avfall, NextGenBioWaste. – Sammen med NTNU har vi omfattende kunnskap om forbrenning. Samtidig har vi vært veldig aktive mot internasjonale miljø. Vi tok selv et initiativ til EU-prosjektet allerede i 2003. Vi så behovene og hvilke utfordringer vi sto overfor, sier Sørum. Vil samle troppene Én ting er å fange vinden, noe annet er å få strømmen inn til land og få den koblet til et eksisterende kraftsystem. Et slikt nett har mange utfordringer, blant annet utstrekning og struktur. – Selv når en først har bestemt seg for lokalisering, er det uendelig mange måter å tegne opp nettet på. Vi har utviklet en metodikk for å analysere og identifisere en best mulig løsning, forteller Tande. Kan ta tregangen I dag bruker vi rundt 15 TWh bioenergi i Norge, og potensialet er tre ganger så stort. Sørum mener Norge har naturgitte ressurser og bør utnytte biomasse til å skape energi. – Vi forsøker å legge vår forskning i kjernen av alle områdene, selve konverteringsdelen. Vi forsker på essensen, sier Sørum. Norge er et av de få landene i Europa med store uutnyttede skogressurser. – Det største potensialet er på skogsbrensel. Årlig er tilveksten av biomasse i Norge på rundt 420 TWh, og det er ingen problem å ta ut en tiendedel uten å true artsmangfoldet. Det er også bærekraftig og god drift av skogen, sier Sørum. Den nye biodieselen I tillegg satser forskerne her tungt på andregenerasjons biodiesel, som ikke tar arealer fra matprodusentene. – Vi driver ikke med førstegenerasjons biodrivstoff. Det er et strategisk valg for oss, og den har ingen framtid, sier Sørum. I førstegenerasjons biodrivstoff presses oljen ut av raps for å lage diesel. Andregenerasjons drivstoff er produsert av lignocellulose, som finnes i trær, eller av karbohydrater fra tare. For produksjon av andregenerasjons biodiesel blir mye av oljerelaterte teknikker brukt, og her har Norge en fordel. – Vårt felt er selve gassifiserings-prosessen, der vi jobber mot kjemimiljøet på SINTEF og andre for å omdanne gassen. Produksjonsprosessen er tverrfaglig, og forskningen fordrer at alle bidrar gjennom hele kjeden – alt fra uttak av biomasse via konvertering fra biomasse til gass og videre til diesel, sier Sørum. Brennhet historie All energi på jorda har opprinnelse fra sola. Den gule kula øser ut 10 000 ganger mer energi enn vi forbruker. Likevel utgjør solkraft under en promille av verdens energiforbruk. De fleste eksperter er imidlertid enige om at strøm fra solceller vil bli en gigant på 17 framtidas energimarked. Norge har med sine metallurgiske tradisjoner og sin rike tilgang på materialteknologisk kompetanse, bevist at vi kan bli en stormakt på flere av trinnene i solcelleindustriens verdikjede. Det norske selskapet REC er i dag et av verdens største solenergiselskaper. Silisium, den viktigste bestanddelen i kvartsstein, er den aktive hoveddelen i solceller flest – og i all elektronikk. Norge er en av verdens største silisiumprodusenter. Men silisiummetall inneholder for mye av andre grunnstoffer til at det kan brukes direkte i PC-er og solceller slik det kommer fra smelteverket. Det må renses først. Da Scanwafer, forløperen til REC ble etablert i 1994, stilte bransjen sin silisiumsult ved å spise kapp og skrap av silisium fra elektronikkindustriens matfat. Elektronikksilisium må nemlig være 99,999999999 prosent reint. Denne rensingen foregår i utlandet og gjøres med en dyr, energikrevende kjemisk prosess (Siemens-prosessen). For fire år siden ble det for lite «mat» til den sultne solcellebransjen i «skåla» med rester fra disse renseanleggene. Men solceller trenger ikke like reine materialer som PC-en, og norske selskaper har gått ulike veier for å skaffe verden silisium som er reint nok til å lage strøm fra sola. I USA har REC utviklet en energibesparende versjon av Siemens-prosessen. Parallelt, her hjemme, har Elkem og SINTEF utviklet hver sine energibesparende renseprosesser som begge er basert på metallurgiske prosesser. Elkem produserer i dag solcellesilisium utenfor Kristiansand. I Elkems prosess har 18 blant andre SINTEF vært en bidragsyter. I 2004 fikk SINTEF med seg Fesil som partner i arbeidet med å industrialisere forskningskonsernets egenutviklede renseprosess. Grønn politikk Med klar adresse til politikerne signaliserer SINTEF og NTNU at Norge bør satse på framstilling av solcellesilisium i stor stil på norsk jord. Ifølge de to institusjonene er dette noe av det mest bærekraftige vi kan bruke vår vannkraft og etter hvert vindkraft på. – Solceller kan i løpet av sin levetid produsere 40 ganger mer energi enn det som trengs for å lage dem, sier førsteamanuensis ved NTNU og tidligere SINTEF-forsker Gabriella Tranell. Nedbetaling på seks måneder Eksperter mener kostnadene for anskaffelse, installasjon og drift av solcellepaneler må halveres for å skape en energirevolusjon i den tredje verden. Det er en internasjonal, teknologisk kamp. Dagens solceller utnytter kun deler av lysspekteret fra solen. Ved SINTEF og NTNU utforskes muligheten for å kombinere flere materialer slik at effektiviteten økes. Et av mange spennende prosjekter for tiden er et samarbeid mellom SINTEF, NTNU og IFE, støttet av REC og Elkem Solar. I prosjektet forsøker forskerne i Trondheim å styre det som skjer i solcellesilisiumen ved utstøping og størkning – det vil si redusere antallet krystallfeil og uskadeliggjøre forurensninger – slik at en får mer effektive solceller. – Om Norge satser på solcelleindustrien, kan landet få en grønn næring av dimensjoner. En solcelle vil allerede nå i løpet av under to år tilbakebetale den energien det kostet å lage den. Med nye, mer effektive silisiumproduksjonsmetoder og celleprosessering vil energinedbetalingstiden reduseres ytterligere, slik at vi i løpet av noen få år vil være nede i mindre enn seks måneder, sier Tranell. Det kan man kalle en lysende framtid. Fakta: Som en følge av Klimaforliket fra 2008, opprettet myndighetene en ordning med forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) i 2009. Sentrene skal drive fokusert, langsiktig forskningsinnsats på høyt internasjonalt nivå for å løse utfordringer på energiområdet. NTNU og SINTEF er med på seks av de åtte nasjonale sentrene for miljøvennlig energi som ble utvalgt. Disse er: • Research Centre for Offshore Wind Technology. • BIGCCS Centre – International CCS Research Centre (CO2-håndtering) • CEDREN – Centre for Environmental Design of Renewable Energy • CenBio – Bioenergy Innovation Centre • The Norwegian Research Centre for Solar Cell Technology • ZEB – The Research Centre on Zero Emission Buildings Den flytende havmølla fra Hywind er testet i MARINTEKs havlaboratorium. En av framtidsvisjonene til trekløveret SINTEF, NTNU og IFE (Institutt for energiteknikk) er å lage et gigantisk offshore strømnett utenfor norskekysten. Her skal vindparkene koble seg til slik at strømmen kommer inn til land og ut i Europa. Det er også planer om elektrifisering av olje- og gassplattformene samt avlasting av det eksisterende stømnettet på land for å bidra til strøm der det er underskudd – for eksempel i Midt-Norge. SINTEF, NTNU og IFE er medlem av det europeiske vindakademiet, et nettverk av sentrale institutt og universitet i Europa som er med på å utvikle framtidens teknologi. I EUvindprosjektet TradeWind er SINTEF-forskerne i ferd med å utvikle flytende vindkraftverk på dypt vann, sammen med kloke hoder fra blant annet StatoilHydro, Statnett og IFE og med finansiering fra blant annet Forskningsrådet. Prosjektet er banebrytende. Det er aldri blitt plassert flytende vindmøller på åpent hav før. Hvis prosjektet lykkes, vil Norge ha teknologi som er enestående. Mer energi fra avfallet Det SINTEF-ledede NextGenBioWaste-prosjektet har et budsjett på 250 millioner kroner. Her er alle som betyr noe innen fornybar energi fra biomasse og avfall, med. Det er en ambisiøs oppgave forskerne har gått løs på. Kraftforsyningen fra biomasse og avfall har i dag lav virkningsgrad – rundt 20–30 prosent – mot gasskraftverkets 60. EU-prosjektet skal ende med en mer effektiv og miljøvennlig utnyttelse. Og alt skal endevendes: Selve forbrenningsanlegget, brenselet og rensingen. Hele kjeden fra brenselspreparering via konvertering til håndtering og bruk av aske skal saumfares. SINTEF driver forskning i hjertet av problemstillingen: I EU-prosjektet forsker miljøet blant annet på nye brenselblandinger og mekanismer som forårsaker korrosjon – og hvorfor det dannes et belegg i kjeler. Belegget hindrer effektiv energioverføring og øker vedlikeholdskostnadene. I utkanten av Nyköping i Sverige ligger et forbrenningsanlegg for biomasse. Her prøver forskerne i Trondheim, sammen med svenske Vattenfall, ut treavfall fra bygninger med lavere kvalitet og pris enn ren biomasse i håp om å øke virkningsgraden. Bakgrunnen er at prisen på biomassen som i dag brukes til brenselet, er høy. Men et brensel med dårligere kvalitet, inneholder mer svovel og klor, som igjen gir mer korrosjon. Under forbrenningen må derfor temperaturen i dampkjelen senkes, og dermed blir virknings-graden lav. Men lykkes forskerne, vil anlegget kutte brenselsutgiftene med åtte millioner kroner årlig. Hjemme i Norge er SINTEF i ferd med å utvikle en ny type forbrenningsovn på oppdrag for bedriften Norsk Inova, som driver med avfallshåndtering. Ovnen skal brenne ulike typer biomasse, fra treflis til fuktig bioslam, med en teknologi som egner seg for produksjon av varme for nærliggende offentlige bygg, boligfelt og industriområder. Foto: Thor Nielsen Foto: StatoilHydro Flytende kraftverk Seniorforsker Lars Sørum leder SINTEFs satsing på bioenergi. Her er han ved fjernvarmeanlegget på Marienborg i Trondheim, hvor det fyres med flisbriketter. 19 Vi presenterer noen av våre mange forskere Kim Robert Lisø Forskningssjef SINTEF Byggforsk Arnstein Watn Forskningssjef SINTEF Byggforsk John Olav Tande Seniorforsker SINTEF Energiforskning as Grethe Tangen Forsker SINTEF Energiforskning Gabriella Tranell Førsteamanuensis NTNU Lars Sørum Seniorforsker SINTEF Energiforskning as som arbeider med klima- og energiteknologi Otto Lohne Professor NTNU Ming Lu Sjefsforsker SINTEF Byggforsk Inger Andresen Seniorforsker SINTEF Byggforsk Terje Nedrelid Divisjonssjef MARINTEK Alv-Arne Grimstad Seniorforsker SINTEF Petroleumsforskning Foto: Geir Mogen Nils Anders Røkke Direktør, klimateknologi SINTEF FØRSTEHJELPERNE Om vi stanset all verdens CO2-utslipp i morgen, ville vi allikevel få mer regn og sterkere stormer. Ekstremværet er kommet for å bli. Nå gjelder det å takle det. TEKST: ØYSTEIN LIE – Råte, sier forskningssjef Kim Robert Lisø i SINTEF Byggforsk. – Tre firedeler av byggskadene i dag skyldes fuktpåvirkning. Kampen mot skader som skyldes fukt, vil gi den største utfordringen når det gjelder å bygge under et nytt klimaregime, konstaterer han. Vann i alle former er kanskje den mest åpenbare effekten av klimaendringene som er på gang. Vann i havet som stiger. Vann i form av slagregn som kommer oftere og kraftigere. Vann som tidligere dalte ned i form av snø, men som nå sildrer, eller snarere bøtter ned, også lenger nord enn vi har vært vant til. Vannet presser seg fram, gjennom grunnmurer, yttervegger og tak. Og noen ganger tar det med seg broer, veier og løsmasser på veien. Samtidig er det slik at byggene våre skal stå i minimum 60-100 år. Hvordan kan vi sikre at det skjer? Det er en problemstilling som må legge føringer for hvordan og hvor det bygges, mener Lisø. For den samfunnsøkonomiske gevinsten er åpenbar: bygninger og infrastruktur representerer enorme økonomiske verdier. Vann til verden Forskerne ved SINTEF Byggforsk har grepet fatt i utfordringer knyttet til den dystre globale værmeldinga. Mens noen deler av verden må lære seg å leve med et stadig fuktigere klima, blir situasjonen ironisk nok stikk motsatt andre steder. Der vil vannmangel bli en av framtidas utfordringer. Da gjelder det å være i forkant av situasjonen, slik at den 22 verdifulle ressursen utnyttes på best mulig vis. I USAs hurtigst voksende storby, Las Vegas, har myndighetene søkt norsk hjelp til akkurat det: En gang i fremtiden vil spillehovedstaden doble antallet innbyggere til tre millioner, og byen gambler ikke med vannforsyningene. Eksperter ved NTNU og SINTEF ble budsendt for å sikre ørkenbyen nok vann. Det fikk den. Amerikanerne kjøpte et spesialutviklet analyseverktøy utviklet ved SINTEF Byggforsk under et stort EU-prosjekt. Verktøyet, som har fått navnet CARE-W, avslører blant annet hvor ledningsnettet har sitt svakeste ledd, og angir når og hvor ulike deler bør skiftes. I dag bistår SINTEF og NTNU med videreutvikling og testing, og som underleverandør på flere store vannledningsprosjekter rundt om i verden. Små detaljer – store forskjeller I Norge har værgudene forsynt befolkningen med et bredt meteorologisk register. Det har gitt forskningsmiljøet i byen noen fortrinn: – Vi er ledende på forskning rundt klimapåkjenninger, og ettertraktet i Europa fordi vi i Norge har et klima som er ekstremt variert, og som har gitt oss erfaring i bøtter og spann gjennom årene. Når svenskene skal ha en ny fasadeløsning, så går de til oss. Fordi vi har været, og erfaring med det, sier Lisø, som er en av forfatterne bak SINTEF-boka «Klimatilpasning av bygninger». Boka presenterer hovedresultater fra syv års forskning på klimautfordringer i vårt bygde miljø i programmet «Klima 2000». – Byggskader koster flere milliarder kroner årlig bare i Norge, og tre firedeler av alle skader på bygninger skyldes fukt. Men forskning har vist at små praktiske innretninger noen ganger kan være løsningen på stort hodebry. En liten, men interessant, detalj fra boka omhandler et bygningsbeslag, forsket fram i et laboratorium i Trondheim. Beslagets spesielle utforming beskytter mot fukt og nedbør: Det har en innsnevring av luftespalten bak dryppkanten – etterfulgt av et luftkammer. Idet lufta passerer innsnevringen, blir hastigheten redusert så mye at luftstrømmen mister evnen til å transportere vanndråper. Den lille, og for de fleste, usynlige hjelperen møter de nye klimapåkjenningene, og målgruppen er i første rekke blikkenslagere, arkitekter, byggetekniske rådgivere og entreprenører. Dårlig forberedt Mens enkelte forskere fordyper seg i små detaljer, er andre opptatt av klimaets påvirkning på innretninger i en helt annen størrelsesorden: Nemlig infrastrukturen vår. En forstudie gjort av Avinor, Jernbaneverket, Kystverket og Statens vegvesen viser at veier, kaier, skip, flyplasser og jernbane ikke er bygd for å tåle klimaendringene. – Norge er dårlig forberedt på klima- Foto: Thor Nielsen Byggene våre skal stå i 60–100 år. Kim Robert Lisø jobber med det som må til for å sikre dette i lys av klimaendringene. endringene. Det er ingen som koordinerer arbeidet med å avdekke konsekvensene av klimatrusselen. Vi har ikke noen klare kriterier for hvor vi skal legge inn forskningsinnsatsen, sier en engasjert forskningssjef Arnstein Watn i SINTEF Byggforsk. – Veldig mye av klimaforskningen handler om å samle kreftene. Du må ha et bredt spekter av fagfolk som må jobbe mot det samme målet, og der er vi enestående i SINTEF. Vi tar gjerne et nasjonalt ansvar for å se på effektene av klimaendringene og løsningene for hele infrastrukturen i Norge, sier Watn. – Kysten har fått altfor liten oppmerksomhet. Det er der folk bor, og det er der den reelle trusselen er størst. Vi legger stor vekt på fjellovergangene og på potensielle snøras, som også er fornuftig, men trusselen er langt større langs kysten. Når været nå endrer seg, vil hele infrastrukturen presses. – Alle konstruksjoner er bygd på de erfaringene vi har. Når en får et annet temperatur- og nedbørregime, så betyr det at tidligere erfaringer ikke nødvendigvis er gyldige lenger, sier Watn. Forskerne mener at for få kommuner kartlegger sine areal i forhold til hva som er den største klimatrusselen. De mener de store vassdragene får mye oppmerksomhet, og fint er det, men hva med følgen av små bekker hvis været slår seg vrangt? En detalj som feil plassering og dimensjonering av avløp under veinettet, kan få fatale konsekvenser. – Ja, og hvis middeltemperaturen i Norge stiger med et par grader, så vil vi slite med bakterier i drikkevannet. Vi er ekstremt sårbare, fordi vi har vann på fjellet som kilde, sier Watn. – Husene vil ikke endre utseende på grunn av klimaendringene, men på grunn av høyere krav til energieffektivitet. Det vil blant annet føre til mindre vindusareal og tykkere vegger. Fra sløse til spare Plussvisjonen Man kommer ikke utenom: Vi må takle mer ekstremvær i framtida, og vi må unngå at det blir enda verre. Bygningene våre må også spare på energien. Det er langt fra tilfellet i dag: Drift av bygninger står for hele 40 prosent av innenlandsk energibruk. Derfor har forskerne ved SINTEF og NTNU samlet fem års forskning i boka «Smarte energieffektive bygninger», fra 2007. Her presenteres ny kunnskap og konkrete tiltak som kan redusere energibruken i byggene våre. – Reduksjon av energibruk i bygninger er helt avgjørende hvis vi skal bevege oss mot et mer bærekraftig samfunn. I SINTEF jobber vi med både å utvikle og ta i bruk løsninger for energi-gjerrige hus, sier seniorforsker Inger Andresen i SINTEF Byggforsk. Andresen sier at det ikke er dyrt å bygge energieffektivt. Det aller viktigste er faktisk å bygge husene tett, og det er fullt mulig i dag. Lavenergihus har et energibehov ned mot halvparten av dagens standardhus, mens det vi kaller passivhus, klarer seg med en firedel av energien til et standardhus. Og det lønner seg: I løpet av ti til femten år vil huseieren ha spart inn sine ekstra utgifter gjennom mindre energiforbruk i et passivhus. Fra og med 2009 ble det innført en ny byggestandard knyttet til energiforbruk. Energiforbruket i nye bygg skal ned 25 prosent. – Det er ikke vanskeligere å holde husene varme nok i Norge i forhold til varmere strøk. Men foreløpig er kostnadene for høye til å bygge lønnsomme nullutslippshus i Norge fordi teknologien som lager fornybar elektrisitet, er for kostbar, sier Andresen. Forskerne kommer stadig nærmere nullutslippshuset. Det utvikles superisolerte ytterkonstruksjoner med svært høy lufttetthet, varmeløsninger for lave varmebehov tilknyttet fornybare energikilder, brukervennlige styringssystemer for varme, ventilasjon, lys og utstyr. I tillegg deltar SINTEF i byggeprosjekter for å ta i bruk og etterprøve nye løsninger. – Det jobbes også med utvikling av løsninger for bygningsintegrerte solcellesystemer, sier Andresen. En av visjonene er at huset ditt i framtida også vil produsere energi, ikke bare forbruke den. 23 Byen under byen Å flytte infrastruktur under bakken kan bli sentral framtidsteknologi om havet stiger ved tett befolkede strøk. Forskere fra Trondheim bidrar til å utforme verdens første systematiske bruk av undergrunnen i stor skala. Stedet er Singapore. Den diamantformede øystaten er på størrelse med den danske øya Bornholm. Når 693 kvadratkilometer skal huse like mye folk som hele Norge gjør, er det forståelig at det blir trangt om plassen og at byen har nådd sine grenser. Ulike departement har listet opp ti forslag til hvordan bergrom kan utnyttes. Alternativene omhandler flytting under jorda av alt fra vannbehandlingsanlegg og vannreservoarer – til flyplasslogistikk og produksjon av utstyr og mikrobrikker til PC-er. Hvert område skal vurderes nøye før det tas en beslutning. Denne oppgaven ønsker regjeringen i Singapore at norske tunneleksperter skal gjøre. Norsk kompetanse på bygging og bruk av underjordsanlegg har nemlig en særstilling utenlands – ikke minst når det gjelder å utnytte de byggetekniske egenskapene til bergmassen. I årene etter andre verdenskrig har det norske tunnelmiljøet skaffet seg solid erfaring gjennom bygging av tunneler og bergrom for en rekke formål, som lagerhaller for olje/gass, vannkraftprosjekt samt svømme- og idrettsanlegg. I dag er SINTEF Byggforsk med på å utvikle undersjøiske tunnelprosjekter på Island, Åland og Færøyene. Forskerne deltar som rådgivere på bygging av en 25 kilometer lang kloakktunnel under Hong Kong, og har løpende prosjekter i Kina og India. For snart fire år siden fikk SINTEF sin første kontrakt på bergtekniske forundersøkelser i Singapore. Da gjaldt det et gigantisk underjordisk lager for olje. Nå har forespørselen kommet om å bistå i å utvikle en masterplan for Singapore. Brennhet nykomling Tenkt deg en vedovn som utnytter 97 prosent av energien i treet, uten å produsere svevestøv. Som er brannsikker og varmer huset ditt to døgn i strekk, uten påfyll av brensel. – Dette er ingen framtidsversjon, det er virkelighet, sier Kurt Brun, daglig leder i firmaet ScanBio. Ved foten av Jostedalsbreen har han utviklet det som kanskje er verdens mest avanserte pelletskamin. Ovnen er i tillegg termostatstyrt, kan tennes med telefonen, er brannsikker, energieffektiv og gir deg billigere oppvarming enn strøm. – Dessuten regulerer den seg selv i forhold til trekk. Vår ovn tenker sjøl, sier Brun. 24 At det ikke bare er skryt, bekreftes av en SINTEF-rapport. I dag er den avanserte pelletskaminen i salg hos leverandører i hele landet – og har blitt fast inventar som demonstrasjonsanlegg i forskningsaktørens varmetekniske laboratorium. Nylig valgte borettslaget Myrvold Hageby like utenfor Lillestrøm å installere ovnen i 14 av de nybygde husene sine. Nesten 300 norske privatpersoner har gjort det samme. Etterspørselen etter framtidas vedfyring er stigende – ikke minst fordi siste generasjons pelletsovner er langt mer effektive enn den forrige og nå kan levere varme til 35 øre kilowattimen. Forsker Edvard Karlsvik, vedfyringsen- tusiast og forbrenningsekspert ved SINTEF Energiforskning har hatt mer enn èn finger med i utviklingen av ovnen. Han har bidratt til videreutvikling av flere av ovnens elementer. – I dag har vi klart å balansere luftforbruket perfekt, slik at temperaturen på røykgassen er så lav som mulig, med andre ord: denne ovnen fyrer ikke for kråka. Nå håper både oppfinneren og forskeren at ovnen blir godt mottatt i Europa. Her har EU bestemt at 20 prosent av energiforbruket skal komme fra fornybar energi innen 2020. I dag kommer bare ti prosent av det europeiske energiforbruket fra fornybar energi. Økt nedbør – større påkjenninger Prognosene viser at dagens forskjeller i nedbør, vind og snømengde vil øke betraktelig i årene som kommer – alt etter beliggenhet i landet. Denne økningen må nødvendigvis føre til endret byggeskikk. Dagens dimensjoneringsstandard må forbedres, og ferdighus må tilpasses med dobbel vindsperre og spikring av takstein. Plassering av dører og vindu blir viktigere. Det samme blir hvor boligen legges i terrenget. To som ligger i forkant av den klimatiske utviklingen, er Vivian Meløyvær og Cecilie Flyen Øyen – fra SINTEF Byggforsk i Oslo. Begge med doktorgrad på sine spesialområder. Meløyvær har sett på hvordan norske bygninger dimensjoneres for å tåle påkjenninger fra snø og vind. Hun har koblet meteorologiske data med målt snølast på taket til 200 landbruksbygg gjennom 20 år, nøye registrert av Universitetet for miljø og biovitenskap. Ved å sette sammen målingene, og samtidig justere for geometri på ta- kene, er Meløysund i ferd med å komme fram til en formel som forteller hvor mye snølast et bygg på et bestemt sted får. Dermed kan dagens dimensjoneringsstandarder forbedres. Cecilie Flyen Øyen har sett på klimatilpasning og fuktsikring i ferdighussektoren. Ut fra data fra intervju med Husbanken, seks kommuner og fire typehuscase mener hun både industri og kommuner må finne løsninger for de forskjellige klimasonene. Klimaindekskart basert på Scheffers formel for vurdering av råtefare i trekonstruksjoner over bakken. Formelen beskriver det relative potensialet for råte i et gitt klima, basert på temperaturforhold og nedbørsmengder på værstasjonene. Kartene er utarbeidet i samarbeid med Meteorologisk institutt. Liten råtefare (indeks mindre enn 35) = minst gunstige klimaforhold for råte Middels råtefare (indeks mellom 35 og 65) = middels gunstige klimaforhold for råte Høy råtefare (indeks over 65) = klimaforhold som bidrar mest til råte 1961–1990 Illustrtasjon: SINTEF Byggforsk Potensiell råtefare i Norge basert på normalperioden 1961–1990 2021–2050 Potensiell råtefare i Norge med grunnlag i klimascenarioer for perioden 2021–2050 25 Foto: Tai Power Seeff Våre ressurser skal gå i arv V ed tusenårsskiftet fastsatte FN åtte tusenårsmål, som verdens land har forpliktet seg til å arbeide for fram mot 2015. Tusenårsmålene er FNs oppskrift på hvordan vi skal bekjempe fattigdom i verden og handler blant annet om bekjempelse av sult, barnedødelighet og dødelige sykdommer, utdanning for alle, kvinners stilling, miljø og partnerskap for utvikling. Tusenårsmålene er viktige, og det haster: I dag er vi tre ganger så mange mennesker på kloden som i 1950. Innen midten av dette århundret vil vi være omkring 9 milliarder mennesker på jorden, som alle skal ha mat, vann, energi, utdanning, helsetjenester og omsorg. En formidabel utfordring for oss alle. En av de viktigste forutsetningene for å nå tusenårsmålene er å gi verden nok rent vann. I dag er tilgangen på rent vann svært ujevnt fordelt. Rundt 1,1 milliarder mennesker mangler rent vann, og mer enn 10 millioner mennesker dør hvert år fordi vannet er dårlig. Halvparten av disse er barn. Afrikanske kvinner og unge jenter går i gjennomsnitt seks kilometer hver dag for å hente vann. Vi kan tenke oss hva det ville bety om de i stedet kunne bruke denne tiden på skolen eller i arbeid som gir inntekt til familien og lokalsamfunnet. På noen områder vet vi hva vi må gjøre. I mange fattige land kan forholdene knyttet til rent vann og sanitærsystemer forbedres vesentlig med relativt enkle midler. Innen andre områder kjenner vi ikke svarene. Forskning er derfor avgjørende for å finne og utvikle morgendagens løsninger. Vi trenger nye teknologiske gjennombrudd blant annet for å produsere energi på effektive måter som ikke skader klimaet og verdens miljø. God ressursforvaltning handler om både økonomi, miljø og sosial utvikling. Økonomisk framgang uten sosial utvikling er ikke bærekraftig, og sosial utvikling uten økonomisk framgang er ikke mulig. Fremtidens løsninger krever derfor godt samarbeid mellom myndigheter, næringsliv, forskning, utdanning og frivillige organisasjoner. Børge Brende Børge Brende overtok som generalsekretær i Røde Kors sommeren 2009. Han kommer fra direktørstilling i World Economic Forum, en uavhengig stiftelse med base i Sveits, som fremmer samarbeid mellom verdens ledere innen næringsliv, myndigheter og frivillige organisasjoner. Han har tidligere vært stortingsrepresentant, miljøvernminister og næringsminister i Norge og var i 2003-2004 leder for FNs kommisjon for bærekraftig utvikling. 28 Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix DYREBARE DRÅPER Rent vann er en forutsetning for alt liv. Men det er en sårbar kilde. Vannressursene krymper mens befolkningsveksten øker. TEKST: UNNI SKOGLUND Et blikk inn i framtida: Den afrikanske kvinnen står i solsteiken ved en vannpost i Ghana. Hendene er formet som en skål under kranen. Hun kjenner den kalde vannstrålen mot huden. Lar vannet renne til det fyller hendene hennes helt. Så bøyer hun seg ned og drikker de blanke dråpene hun har samlet. Dråpene som har vært saltvann, men som nå er blitt avsaltet til godt drikkevann. Tilbake i nåtiden: På den andre siden av jordkloden jobber forskere ved SINTEFs faggruppe for vann og miljø med teknologi som skal gjøre drikkevannsproduksjon sikrere, enklere og bedre. energigjenvinningen gjør effektiviteten i anlegget høy og reduserer kostnadene. Selv om produksjon av drikkevann fungerer godt i avsaltingsanlegg bl.a. i Taiwan, på Kanariøyene og i Egypt, jobbes det med enda bedre filtrering. Helt siden 70-tallet har SINTEF jobbet med membranforskning og filtrering. Konsernet har samlet mye kunnskap om feltet. I dag er forskerne involvert i prosjekter for avsalting av sjøvann bl.a. med vurdering av råvannskvalitet og nødvendig forbehandling. Avsalting ikke nok På SINTEFs vann-laboratorium står ingeniør Gøril Thorvaldsen bøyd over fire små beholdere med sjøvann. De er fløyet hit helt fra Ghana på Afrikas vestkyst. Her planlegges et avsaltingsanlegg for å bøte på mangelen på drikkevann. Men før de blå dråpene kan avsaltes, må vannet analyseres for uønskede partikler, som sandkorn eller alger. Derfor er vannet nå på tur inn i en stor sort boks: den inneholder avansert optikk og en laser. Målet er å avdekke mengden og størrelsen på partiklene som finnes i sjøvannet. Dette er et viktig forarbeid. Resultatene forteller forskerne hvilke renseprosesser vannet må igjennom før det kan sendes inn i avsaltingsanlegget. – Du kan godt sammenlike det vi gjør Mens vi i Norge får stadig mer ferskvann etter hvert som nedbørsmengden øker, er situasjonen den stikk motsatte i andre deler av verden. Og verre skal det bli. I dag lever 1,1 milliarder mennesker rundt om i verden uten ren og sikker vannforsyning. Daglig dør 10 000 av vannrelaterte sykdommer, de fleste av disse i de fattigste utviklingslandene. Ekspertene mener så mange som to milliarder mennesker vil mangle rent vann i 2050. Å kunne lage drikkevann av saltvann kan derfor bli sentralt. Teknologien bak avsaltingen baserer seg på omvendt osmose, en filtreringsteknikk hvor man setter trykk på væsken og presser den gjennom en meget fin membran slik at både salt og urenheter filtreres bort. Mens mye av energien i de tidlige anleggene gikk tapt, gjenvinner en med ny teknologi så mye som 60 prosent av energien. Denne 30 Foto: Morguefile Tidløs tørst Mens vi i Norge får stadig mer ferskvann med økte nedbørsmengder, er situasjonen stikk motsatt i andre deler av verden. Foto: Thor Nielsen Gøril Thorvaldsen arbeider med å gjøre saltvann om til drikkevann. Det vil gi hundretusener av mennesker tilgang på vann. med når vi går til legen for å få en sjekk, utdyper Thorvaldsen. Vi undersøker, analyserer og tester vannet på ulike måter, og til slutt får vannet en diagnose. Den blir utgangspunktet for hvilke prosesser som må til – i tillegg til avsaltingen. I dag har vi kommet så langt at det ikke er noe problem å lage drikkevann av absolutt alt vann. Det kommer bare an på pris, sier ingeniøren. Etter filtrering og omvendt osmose er saltet og eventuell forurensing borte, men vannet mangler de naturlige mineralene. Når disse er tilsatt, er vannet sunt og godt drikkevann. Etter hvert som prisen på vannrenseanlegget går ned, kan det ha en sentral rolle i å skaffe rent drikkevann til mange som i dag ikke har tilgang på denne livgivende kilden. Søker sikkerhet Ferskvann er ingen mangelvare i de fleste europeiske land. Men drikkevannkvalitet er likevel et viktig tema, også i Norge. I 2004 gikk alarmen i Bergen. Da ble 1 500 mennesker syke av parasitten Giardia lamblia. Flere sliter fremdeles med helseproblemer etter epidemien. I Oslo ble det høsten 2007 sendt ut kokevarsel som et føre-var-tiltak. Parasitter var oppdaget i ledningsnettet. Heldigvis ble ingen rapportert syke. Sjefsforsker i SINTEF, Bjørnar Eikebrokk, ledet en ekstern granskning etter Giardiaepidemien i Bergen. I SINTEF jobber han med å utvikle vannbehandlingsteknologi og optimalisering av driftsrutiner som sikrer kvaliteten på vannet vårt. Ifølge den norske drikkevannforskriften skal det være minst to hygieniske barrierer i vannforsyningssystemer. Disse skal forhindre at eventuelle helsefarlige stoffer når fram til forbrukeren. I Norge har det vært vanlig at store, dype ferskvannskilder har blitt regnet som en barriere i seg selv. Dette fordi ferskvannskilder, på grunn av forskjeller i temperatur og tetthet, får en lagdeling som gjør at forurensing på overflaten sjelden trenger ned til ferskvannsuttaket. I Jonsvatnet i Trondheim, en av Norges største drikkevannskilder, hentes vannet på 50 meters dyp. Paralyserer parasittene Det er mye som kan skje på drikkevannets ferd fra nedslagsfelt fram til din og min tappekran. En viss endring i vannkvaliteten må en regne med gjennom ledningsnett, bassenger, pumpestasjoner og diverse armatur. Endringene kan skyldes prosesser inne i distribusjonssystemet eller at forurensning oppstår fordi fremmedvann eller annen væske utenfor distribusjonssystemet lekker inn. Like før år 2000 fant forskere ut at UVstråler har den effekten at de hindrer formering av klor-resistente parasitter som Giardia og Cryptosporidium. De paralyserer dem, rett og slett. Likevel er det først de siste årene de store vannverkene har begynt å benytte denne teknikken for å sikre vannkvaliteten. Nå har de fleste vannverkene innført UV-stråling som én av to barrierer. – Vannverkseierne, det vil si kommunene, har skjønt at dette er noe de må ta på alvor. Noen av dem har inngått samarbeid med SINTEF for å jobbe fram risikoanalyser. Vi ser også på hvordan de kan effektivisere og optimalisere driften samtidig som sikkerheten økes, sier Eikebrokk. Trygg forsyning Metoder basert på koagulering og filtrering, der man tilfører vannet et koaguleringsmiddel som får forurensningen til å klumpe seg, for så å fange den opp i et filter, har vist seg effektive. De fungerer godt som én barriere. Metoden kan lett kombineres med UV-desinfeksjon som barriere nummer to. – For å sørge for sikker drikkevannsforsyning er det viktig å velge riktig teknologi. Vi ser også store forbedringspotensial når det gjelder drift av vannbehandlingsanlegg, slår Eikebrokk fast. Bærekraftig vannforvaltning er nå blitt et være eller ikke være for alle land. Det gjelder å sikre at også framtidige generasjoner får tilgang til vannressursene. Fakta: Fersk- og saltvann • Bare 2,5 % av vannet på kloden er ferskvann. • Av dette ferskvannet er - 68,9 % is og permanent snølag - 30,8 % grunnvann - 0,3 % elver og vann 31 Vokter vannet i Vegas Spillegale Las Vegas gambler ikke med vannforsyningen. Med norsk hjelp tar den voksende byen vare på hver dråpe. I ørkenlandskapet i Nevada ligger USAs raskest voksende storby: Las Vegas. I dag har byen et innbyggertall på 1,5 millioner. Prognosene tilsier at tallet vil fordobles i løpet av de nærmeste par tiårene. Da er vannforsyningen essensiell. Da Las Vegas Valley Water District bestemte seg for å sette ekstra fokus på å forvalte og rehabilitere byens vannledningsnett, ble SINTEF kontaktet. Den amerikanske kommunale etaten kjøpte et analyseverktøy som SINTEF Byggforsk har vært med på å utvikle, blant annet gjennom EU-prosjektet CARE-W. – Vi har laget et verktøy som hjelper vannverkseiere til å ha kontinuerlig oversikt over hvilke deler av ledningsnettet som har størst vedlikeholdsbehov. Verktøyet gir dem et godt grunnlag for å ta riktige beslutninger. De kan bruke midlene de har til rådighet, effektivt, og de kan utføre reparasjoner før ledningene springer lekk og store vannmengder går til spille, sier Sveinung Sægrov, NTNU-professor og faglig rådgiver ved SINTEF Byggforsk. EU-prosjektet har gitt navn til selve verktøyet CARE-W (Computer Aided REhabilitation of Water networks). – Når vannverkene har samlet inn data om alle feil som har oppstått gjennom fem år, kan vi regne ut hvor på ledningsnettet det er sannsynlig at det oppstår feil framover. Dette kaller vi prognosemodellen. Så vurderer vi levetid på vannrørene. I tillegg har vi det som kalles pålitelighetsmodellen. Her ser vi på hvor mange husholdninger eller bedrifter som blir berørt ved eventuelt brudd eller annen feil på ledningsnettet i de forskjellige områdene. Når vi legger disse dataene sammen, får vi et bilde av hva som er mest Klimaendringer truer drikkevann Klimaendringer og «nye» mikroorganismer gjør at mange vannkilder ikke lenger utgjør en så effektiv barriere som tidligere. Høyere temperaturer og mer intens nedbør kan påvirke vannkvaliteten negativt. Isleggingen kommer senere, og de ustabile sirkulasjonsperiodene blir lengre og mer alvorlige enn før på grunn av mer intens nedbør og vind. Økt kunnskap om mikroorganismer gir oss nye utfordringer. Tradisjonelt har klordesinfeksjon 32 blitt mye brukt som barriere. Men klor dreper ikke parasitter som Giardia og Cryptosporidium, som normalt kan overleve én til tre måneder i vannkildene og gi kraftig diaré dersom man får i seg et stort nok antall. Dermed har behovet for nye sikringstiltak økt de senere årene. I dag benyttes der-for UV-stråling i økende grad som én av to barrierer, samtidig som man er mer opptatt av sikker og optimal drift av vannforsyningssystemene. prekært å ta tak i, forklarer Sægrov. Det ligger mange års forskning bak analyseverktøyet CARE-W. Gjennom flere forskjellige EU-program har SINTEF-forskerne kunnet utveksle ideer og erfaringer med forskerkollegaer både fra Portugal, Spania, Frankrike, England, Tyskland, Slovakia og Ungarn. Nå er altså verktøyet i salg, og SINTEF lærer opp lokale vannverksmyndigheter til selv å foreta de nødvendige analysene. – Selv om verktøyet er i kommersiell drift, jobber vi fortsatt med å videreutvikle og profesjonalisere det ut fra de praktiske erfaringene vi nå gjør, sier Sægrov. Kun fem prosent av vannet som tas opp fra ferskvannskildene i Las Vegas, går til spille. Til sammenlikning er 30 prosent svinn svært vanlig både i Norge og i andre land. SINTEF-verktøyet bidrar til å sikre at den lave svinnprosenten i Las Vegas holder seg stabil. Fakta: I dag lever 1,1 milliarder mennesker rundt om i verden uten ren og sikker vannforsyning. Daglig dør 10 000 av vannrelaterte sykdommer, de fleste av disse i de fattigste utviklingslandene. Ekspertene mener så mange som to milliarder mennesker vil mangle rent vann i 2050. Tilgang på ferskvann ATLANTERHAVET STILLEHAVET DET INDISKE HAV Fordeling i kubikkmeter per person ved begynnelsen av det 21. århundre Utilgjengelig informasjon 0–1000 (Dårlig vannkvalitet) 1000–1700 (Belastet vann) 1700–2500 (Utsatt/sårbart) 2500–5000 5000–15 000 15 000–50 000 50 000–605 000 Kilde: Globaliseringens atlas (Le monde) STILLEHAVET 33 MATRESSURSER UNDER PRESS Vi blir flere og flere munner å mette. I framtida må vi utnytte matressursene bedre og samtidig sikre kvaliteten. TEKST: UNNI SKOGLUND Befolkningsveksten har vært formidabel de siste 60 årene. Vi er tre ganger så mange mennesker på kloden i dag som i 1950. Og det stopper ikke her. Hvis prognosene slår til, vil vi være ni milliarder munner i midten av århundret. Vi bruker 20 prosent mer ressurser enn naturen kan gi. Det er et regnskap med knallrøde tall. En av de mest ettertraktede matressursene er fisk. Men gapet mellom etterspørselen av fisk og det vi kan høste fra havets naturlige bestand, er stor. Allerede i dag er så mye som tre firedeler av verdens fiskestammer enten maksimalt beskattet, overbeskattet eller i ferd med å bli utryddet. Skal vi skaffe nok mat i årene som kommer, trenger vi mer oppdrettsfisk og nytenkning innen oppdrettsnæringen. Forsker på fôr Forskningsleder Gunvor Øie ved SINTEF Fiskeri og havbruk har iført seg hvit labfrakk og viser vei på SeaLab på Brattørkaia. Innover til rommet der forskernes fisketanker er plassert. – Det er nødvendig at vi utvider oppdrettsnæringen til nye arter, og vi må sørge for at menneskemat ikke brukes som fôr til oppdrettsfisken, sier hun mens vi går. Ifølge WWF bruker den norske oppdrettsnæringen 2,5 kilo villfisk i dag for å pårodusere én kilo oppdrettslaks. På den måten bidrar næringen til overfisket. Så lenge oppdrett av fisk i Norge baserer seg på marine råvarer som fiskemel og fiskeolje, vil overfisket fortsette, og faren for å utrydde fiskestammer er stor. Blir fiskearter utryddet, kan det skape ubalanse i hele økosystemet i havet. 34 En mulig løsning kan være å høste krill eller raudåte (calanus), som det finnes store mengder av i havet. Eller å produsere alternative fôrkilder som alger og små organismer som kalles Thraustochrytrider. Dette er områder det forskes på ved SINTEF Fiskeri og havbruk. Torsketanker Tall SINTEF har innhentet, viser at differansen mellom det vi produserte av fisk i 1980 og det vi vil ha behov for i 2030, er på vanvittige hundre millioner tonn. Mens oppdrett av laks er veletablert, er torskeoppdrett fremdeles i startgropa. En av hovedutfordringene er fôr til torsken. I motsetning til laks er torskeyngel avhengig av levende føde. Det har ført til et langt forskningsløp. I dag forsker SINTEF på å mate torskeyngelen med planktonarter som rotatoria og copepoder. Disse finnes i hopetall og er en nærmest uutnyttet ressurs. – Rotatoriene er så små at de ikke kan sees med det blotte øye. Her utvikler vi dyrknings- og overvåkningssystemer som måler tettheten av planktonet i tanken slik at torskelarvens mattilgang holdes stabil. Det er viktig for å øke kvaliteten på torskelarver som lever opp, sier Gunvor Øie og viser fram forskningstankene. Fiskekarene på SeaLab står tett i tett. Hvert av dem rommer 1 800 liter vann og mange kilo torskeyngel. Inne på et av laboratoriene legger vi rotatoriene under lupen og ser nærmere på planktonet som gir mat til torskelarvene. Det er nærmest gjennomsiktig og beveger seg hurtig rundt. Nye arter – Med riktig fôr vil kvaliteten på torskeyngel øke og produksjonen kunne gjøres lønnsom. I dag koster det mer å produsere torsken enn hva oppdretteren får igjen. Men kvaliteten er god. Oppdrettstorsken har blitt godt mottatt ute i markedet, sier Øie. Det norske torskeoppdrettet øker fra år til år. I 2006 utgjorde det 11 087 tonn. I forhold til torsk fisket av norske fiskere samme år, utgjør dette ca. fem prosent. I tillegg står nye marine arter for tur. Kveite, piggvar, hummer, kamskjell og blåskjell er arter som antas å være på vei inn i oppdrettsnæringa, og som kan bli viktige matressurser framover. I tillegg tenker forskerne nytt for å sikre at fôret utnyttes bedre. Laksen utnytter bare 40 prosent av energien i fôret til vekst. Resten skilles ut som næringssalter og forsvinner ut av anlegget. Men dersom man setter sammen arter som lever på hvert sitt trinn i næringskjeden, kan fôrutnyttelsen bli en helt annen. – Om vi lykkes med å holde torsk, skjell og tare i samme område, vil fôret utnyttes til fulle. Dette fordi skjell og tare tar opp næring fra det som fisken ikke selv utnytter, sier Gunvor Øie. Ressursutnyttelse I dag er vi lite flink til å utnytte matressursene helt ut. Slik som med fisken. – Det vanlige er å skjære fileter av oppdrettstorsken eller å selge den som hel fisk. Biproduktene blir i liten grad brukt. Men det er mange muligheter med torskens hode, kinn, tunge, lever og rogn. I mange andre Foto: Thor Nielsen Forskningsleder Gunvor Øie med krepsdyret Artemia som er levende fôr til fiskeyngel. land er de flinkere til å utnytte hele fisken. Den er en viktig ressurs som må ivaretas bedre, mener Gunvor Øie SINTEF er i gang med å forske på videreforedling av deler av fisken som i liten grad utnyttes i dag. Noen etasjer over torsketankene finner vi forskningssjef Marit Aursand på avdeling for Foredlingsteknologi. Hennes avdeling jobber mye med det som kalles funksjonell mat. Det dreier seg om mat som i tillegg til å gi oss næring, har helsefremmende egenskaper. Kolesterolsenkende mat finnes allerede i butikkene og er et eksempel på funksjonell mat. Forskerne er sikre på at biprodukter proppfulle av omega-3 vil bli etterspurt i framtiden. – Disse produktene kan puttes inn i andre matvarer for å gi helsegevinst. Yoghurt med sunne fiskeoljer er et eksempel på dette. Fisk er en råvare med stort potensial for ett hundre prosent utnyttelse. Om vi klarer å utvikle automatiseringsprosesser for full utnyttelse, kan dette bli en viktig næring for Norge, sier Marit Aursand. Sparer maten vår Å skaffe nok mat til verdens befolkning er ikke den eneste utfordringen vi står overfor. Det handler også om at den maten vi setter tennene i, ikke skal inneholde miljøgifter eller bakterier som gjør oss syke. I Norge kastes det årlig mellom 500 000 og 600 000 tonn mat til en verdi av over 11 milliarder kroner. Dette er hovedsakelig snakk om mat som matvarebransjen kaster, som regel på grunn av utgått holdbarhetsdato. Kontoret til Jostein Storøy, forsknings- sjef i SINTEFs avdeling Havbruksteknologi, svømmer over av bøker og papirer. Han jobber med å utvikle et system for sporbarhet av mat, og presseklippene har blitt mange. – Den moderne matproduksjonen har blitt mye mer intensiv enn for bare noen tiår siden. Dyr og åker presses til det maksimale. Det er betenkelig. Matvareskandalene de siste årene har vært betydelige, som dioksinsaken i Belgia, kugalskap i Storbritannia og E.coli-saker i Norge. Sporing er ingen løsning på dette, men god dataregistrering og effektive systemer vil gjøre det lett å lokalisere og isolere produkter som er forgiftet eller dårlige på annet vis, sier han. langt matvaren er transportert, er aktuelt. – Et slikt framtidsbilde kan medføre at forbrukernes kjøpsatferd på sikt vil påvirke matproduksjonen i en mer miljøorientert retning. For å kunne gi etterrettelig informasjon, er man avhengig av å ha gode sporingssystemer, sier forskningssjefen. Standardisering Storøy deltok i ledelsen i EU-prosjektet «TraceFish» hvor sporing av fisk var en viktig del av prosjektet. Resultatet ble etableringen av verdens første standard for sporing av oppdretts- og villfisk. Nå er han og SINTEFkollegene i gang med å videreutvikle «Trace-Fish» til «TraceFood», sammen med Fiskeriforskning. Målet er en global standard for sporing av alle typer mat (tracefood.org). Sporbarhet er viktig både fordi lovgivningen krever det, og fordi forbrukerne ønsker det, sier han og forklarer at sporing handler om muligheten til å hente fram informasjon om et produkt. Forskerne ser for seg at konsumentene snart kan få vite om maten er produsert på en bærekraftig måte når de er i butikken og handler. Å få hentet fram informasjon om bruk av sprøytemidler, medisiner og hvor 35 Lytt Foto: Geir Mogen / Helmet Teknologi for et bedre samfunn DET KONTROVERSIELLE SORTE GULL Vi lever av oljepenger. Samtidig er oljen erklært som en miljøfiende. Hvordan møter bransjen utfordringen? TEKST: UNNI SKOGLUND May Britt Myhr, administrerende direktør i SINTEF Petroleumsforskning, åpner kontorvinduet og lufter ut etter forrige møte. Hun tygger på spørsmålet. Lar det henge noen sekunder før hun setter seg ned og svarer: – For noen år siden følte jeg til tider paradokset mellom mitt personlige engasjement for miljøet og forskningsjobb for oljebransjen, sier hun ærlig og tilføyer: – Heldigvis har petroleumsindustrien de senere årene fått mye større fokus på forsvarlig utnytting av olje og gass, og den norske virksomheten er blant de aller mest miljøvennlige i verden. Dette gjør at det oppleves både svært interessant og meningsfylt for meg å jobbe med bransjen. Da May Britt Myhr overtok sjefsstolen i SINTEF Petroleumsforskning i 2005, fikk hun ansvar for 100 ansatte og et institutt som jobber med teknologi for alt fra CO2lagring under havbunnen til bedre utnyttelse av olje- og gassressurser i nordområdene. – SINTEF Petroleumsforsknings oppgave er å hjelpe industrien slik at vi på best mulig måte lokaliserer og utnytter de olje- og gassressursene som finnes. Dette innebærer også at vi jobber med å få mest mulig ut av de eksisterende feltene. Ekstra spennende blir arbeidet vårt når vi oppnår to ting på én gang, som når CO2 pumpes inn i reservoarer for å få disse til å avgi mer olje, samtidig som vi blir kvitt uønsket CO2, sier Myhr. Direktøren påpeker at SINTEF bidrar med kompetanse og teknologiutvikling både for å dekke et globalt voksende energibehov og for å gjøre oljeindustrien mer miljøvennlig. 38 – Dette er viktige oppgaver, og det vi gjør, er i høyeste grad framtidsrettet. Derfor er forskningen vår etterspurt, sier Myhr. En annen styrke ved SINTEF som hun trekker fram, er at mange jobber sammen med å ta tak i utfordringene. – SINTEF har forskere som blant annet jobber med mer miljøvennlig oljeleting, oljevernberedskap, å redusere kjemikaliebruken i petroleumsindustrien og IKTforskere som utvikler sensorteknologi for å overvåke havrommene. Vi utfyller hverandre og møter utfordringene sammen. Skjulte skatter Mange nautiske mil unna May Britt Myhr og SINTEF Petroleumsforskning, skjult under havbunnen, befinner den ettertraktede oljen seg. Den som har gjort Norge til et rikt land, og som skal gi penger i statskassen en god stund til. Utfordringene er store med å få ressursene opp til plattform eller inn til landanlegg. Så mye som sju-åtte tusen kilometer med rørledninger snor seg på havbunnen i dag. Disse transportsystemene må holdes i upåklagelig stand slik at oljestrømmen kan gå så effektivt som mulig. Det kreves komplekse og kostbare løsninger når olje og gass skal transporteres fra havbunnen i samme rør. Men denne fellestransporten (flerfase) gjør det mulig å bygge ut felt som ellers ikke ville vært lønnsomme. Flerfaseutvikling Oljealderen i Norge begynte tidlig på 1970tallet. Den gangen, og i mange år framover, måtte det plattformer til på hvert eneste felt i den vær harde Nordsjøen. Regneverktøyet OLGA, utviklet ved Institutt for energiteknikk på Kjeller, og byggingen av et gigantlaboratorium hos SINTEF i Trondheim, er en viktig grunn til at det ikke er slik lenger. Sammen med oljeindustrien utviklet IFE og SINTEF en ny teknologi. Den har gjort oljeindustrien i stand til å frakte ubehandlet brønnstrøm – olje,gass og vann – i én og samme rørledning over lange distanser på havbunnen. Direkte fra brønnen og over til eksisterende plattformer på nabofelt. Eller helt inn til land! Høsten 2009 innviet SINTEF tre nye oljelaboratorier i Trondheim. Forsøk i de nye laboratoriene vil gi viten blant annet om oppførselen til tungtfytende eller seige oljer i undersjøiske transportledninger for olje og gass. Denne kunnskapen blir viktig i planlegging av rørsystemene som skal bringe olje og gass inn fra havbunninstallasjoner flere hundre kilometer fra land. Gasshydrater Midt på 80-tallet begynte SINTEF å arbeide med gasshydrater. Hydratene har alltid utgjort et problem for bransjen: Under høyt trykk og lave temperaturer kleber vann og gassmolekyler seg sammen som snøballer i oljerørene. Etter hvert kan disse tette rørene slik at produksjonen må stoppe og rørene renses. Gass under trykk utgjør også en eksplosjonsfare. Industrien har brukt både store mengder energi og kjemikalier for å forhindre snøballdannelsen. SINTEFs svar på problemet er et Foto: Thor Nielsen Adm. direktør May-Britt Myhr mener den norske oljebransjen er blant de aller mest miljøvennlige i verden. Men helst vil hun gjøre den enda renere. miljøvennlig alternativ – ColdFlow-teknologi. Forenklet sagt går ColdFlow ut på å unngå at hydratene kleber seg, men heller utvikler seg til å bli tørrhydrater. Da oppfører de seg mer som pulver enn som kramsnø og flyter godt i rørene. – Nå som vi klarer å kontrollere hydratdannelsen og skape finkornet pulverkonsistens, åpner det muligheten for å frakte olje og gass i alminnelige stålrør, uten bruk av kjemikalier eller oppvarming, sier SINTEF-forskerne Marita Wolden og Are Lund. Neste steg for ColdFlow er demonstrasjon av teknologien i industriskala. Spørsmålet er om forsøkene som er gjort i liten skala, gir samme resultat når de oppskaleres til reell størrelse. Flere oljeselskaper har allerede vist interesse. Derfor arbeider forskerne ved Flerfaselaboratoriet med å avklare alle tekniske spørsmål, slik at den energibesparende teknologien kan tas i bruk av industrien. Krav: null utslipp Har en ball først begynt å rulle, så stopper den som regel ikke med et klokt hode. Nye tanker og ideer bygger videre på de foregående. Slik var det også med det som har fått navnet Ecowat-teknologien. Den bygger videre på ColdFlow. Ideen startet med en diskusjon en morgen i 2003. Myndighetene hadde vedtatt krav om nullutslipp til havet fra oljeindustrien. Tore Skjetne, oppfinneren bak Ecowat-teknologien og gründeren av selskapet, forteller: Mange lo litt av myndighe- tenes krav og mente at nullutslipp var umulig fordi teknologi ikke fantes og oljeproduksjonen bare ville gi mer vannproduksjon, ikke mindre. Da var det gründeren tenkte: Men hva om et oljeselskap tar kontakt med oss og ber om nettopp nullutslipp? Spørsmålet satte fors-kerhjernene i gang. De ville være i forkant. – Vi begynte å leke med tanken om hvordan vi kunne rense det produserte vannet fra oljeindustrien og gjøre det forurensingsfritt. Vi så for oss at vannet enten måtte destilleres eller krystalliseres. Det ble fort klart at krystallisering var veien å gå, gitt at det var praktisk mulig. – Tanken var å lage islignende krystaller i en vannfase med masse urenheter for så å trekke ut krystallene uten å få med urenhetene. Dette var en betydelig utfordring, sier Skjetne. Men forskerne bestemte seg for å ta patent og begynte uttestingen. Den tradisjonelle måten å rense på er å trekke forurensende komponenter ut av væskestrømmen ved hjelp av alt fra filtrering til destillasjon. Ecowat-teknologien baserer seg på det motsatte: trekke rene vannmolekyler ut av forurensede væskestrømmer. Det ble mange timer i laboratoriet. Tre år etter unnfangelsen av ideen fikk SINTEF forskningsmidler og bygde en laboratoriemodell. – Det fungerte godt. Neste steg ble å skalere opp modellen og se om det fremdeles fungerte, sier Skjetne. Året etter ble Ecowat utskilt som et SINTEF-knoppskudd. Forskerne begynte med tverrfaglig samarbeid: kjemikere, fysikere, kybernetikere, designere, vann- og avløpsforskere og materialteknikere. – Vi bruker hele miljøet på SINTEF og NTNU og henter også inn relevante krefter utenfra. Industriutvikling er en voldsom prosess, men kjempeartig, sier Skjetne entusiastisk. I dag ser det lyst ut for Ecowat-teknologien. Forskerne har lyktes i laboratoriet. For å hente ut det teknisk helt rene vannet og etterlate avfallsproduktet i konsentrert form, blandes først den forurensede væsken, råvannet, med CO2-gass og settes under riktig trykk og temperatur. Da dannes issørpe – hvor krystallene inneholder det rene vannet og CO2, og ikke noe annet. Krystallene kan så separeres ut og smeltes slik at ultrarent vann frigjøres og gassen resirkuleres for å rense mer vann. Jobber seg nordover Skjetne og kollegaene er langt fra de eneste i SINTEF som er opptatt av å framskaffe teknologi som møter de enorme utfordringene med forurensning som verden står overfor. Hvis oljen kommer på avveie, kan det få fatale følger for fisk og sjøfugl. Ikke minst nå som oljebransjen skal innta nordområdene. Det jobbes iherdig for å møte utfordringene med nødvendig teknologi. SINTEF Materialer og kjemi jobber tett mot industrien for å utvikle avanserte materialer, produkter, prosesser og verktøy. Tanken er at kvalitet og effektivitet ikke skal gå på bekostning av miljø. I et tverrfaglig prosjekt som involverer mange miljø 39 i SINTEF, er forskere nå i ferd med å jobbe fram Smartpipe-teknologien. – Dette handler om å balansere ressursene veldig nøye. Hvis vi både skal hente ut fisk og olje fra nordområdene, må dette gjøres med største forsiktighet. Smartpipe er en teknologi som skal gi enda bedre oversikt over teknisk tilstand og gjøre det enklere å foreta risikovurderinger av rørene som frakter olje og gass. Det gir oss bedre kontroll, sier Ole Øystein Knudsen, forskningsleder ved SINTEF Materialer og kjemi. Vaktbikkje Smartpipe-teknologien går ut på å bringe data opp fra rørledninger i dypet ved hjelp av sensorer montert utenpå rørene og trådløs kommunikasjon. Dataene fra sensorene forteller om korrosjon i røret og mekanisk belastning slik at man til enhver tid kjenner rørets tilstand. Systemet skal også sende beskjed til land om strømningsbildet i røret. Dette gir de landansatte bedre oversikt over både tilstand og effektivitet i rørene på havbunnen. På det viset fungerer teknolo- gien som ei vaktbikkje for miljøet samtidig som det overvåker at transportkapasiteten til enhver tid fungerer optimalt. – Det er stort fokus på sikkerhet allerede i dag, men det er alltid forbedringspotensial, og her kan Smartpipe bidra, sier Knudsen. En demonstrator av teknologien er under testing i samarbeid med industripartnerne i prosjektet, og etter planen skal det høyteknologiske røret testes i fullskala som kommersielt produkt i løpet av få år. Uansett teknologi og sikkerhetsrutiner kan man aldri garantere at utslipp ikke oppstår. Man kan minimalisere risikoen, men ikke utradere den. Derfor er det helt sentralt at oljevernberedskapen er på topp. På nattbordet til forskningsleder Merete Øverli Moldestad ved Avdeling for Marin miljøteknologi ligger alarmtelefonen. Det er den oljeselskapene ringer ved oljeutslipp på norsk sokkel. SINTEF-forskernes jobb er å dra ut i de frådende bølgene for å ta prøver av oljen og analysere oljeutslippet. – I en slik situasjon jobber vi under sterkt press. Det er et kappløp med tiden og naturkreftene, sier Moldestad. 40 Oljen finnes i utallige varianter og endrer egenskaper når den kommer på sjøen. Først når oljen er analysert, vet forskerne hvordan det er fornuftig å håndtere forurensingen. Bakgrunnen for analysene er den omfattende kartleggingen av oljene som de kontinuerlig jobber med. – Det hender været er så dårlig at vi ikke får gjort noe. Ut fra dataene vi innhenter og erfaringene vi har, kan vi foreslå tiltak. Hovedoppgaven vår er å sørge for at utslippet gjør minst mulig skade og utvikle bedre teknologi og metoder for å motvirke skader av oljesøl, sier Merete Øverli Moldestad. Foto: Ned Alley Når ulykken er ute Merete Øverli Moldestad tar prøver og analyser av oljen ved oljeutslipp. Undersjøisk nervesystem nervesystem» som startet i 2006. Området som skal overvåkes, er Barentshavet. Tanken er å plassere ut kommunikasjonsnoder som det senere kobles sensorkjerner til, for eksempel små ekkolodd. Nodene kan bli ankret fast i havbunnen, men kan også fungere som løse «flytere» som følger sjøstrømmen. En tredje mulighet er å plassere sensorer ut på små undervannsfartøy (ROV) om man vil undersøke noe spesielt. Forskerne ser også for seg at det kan plas- seres enheter på sjøbøyer som flyter i overflaten, for å la sensornettverket kommunisere med omverdenen via satellitt. Havforskningsinstituttet, som er en av deltakerne, har en visjon om at man kan plassere sensorer og overvåkingssystem på en linje langs kontinentalskråningen nordover fra Troms, der havbunnen skråner brått fra dypt til grunt. Dette er selve inngangsdøra til Barentshavet, og en overvåking her kan gi unike data. Ill: Stenberg formgiver og illustratør Mens helsetilstanden til både landjorda og atmosfæren har blitt nøye overvåket i en årrekke, har det som skjer under havoverflaten, i stor grad vært basert på måleskip og manuelt arbeid. Men nå samarbeider forskere ved SINTEF IKT med en rekke norske aktører om teknologi som kan overvåke både miljø og biomasse og skape større sikkerhet rundt oljeledninger og oljeinstallasjoner. Dette foregår i prosjektet «Nordområdenes nye Miljøovervåking, større sikkerhet rundt installasjoner og overvåking av biomasse er noe av det som forventes av det nye systemet. 41 Disse forskerne jobber hver dag for å May-Britt Myhr Adm. direktør SINTEF Petroleumsforskning AS Sveinung Sægrov Professor NTNU/ Faglig rådgiver SINTEF Are Lund Seniorforsker SINTEF Materialer og kjemi Marita Wolden Forsker SINTEF Petroleumsforskning AS Marit Aursand Forskningssjef SINTEF Fiskeri og havbruk AS Rudie Spooren Forskningssjef SINTEF Materialer og kjemi Thomas Kvinnesland Forsker SINTEF Byggforsk utnytte ressursene våre best mulig Otto R. Lunder Seniorforsker SINTEF Materialer og kjemi Gunvor Øie Forskningsleder SINTEF Fiskeri og havbruk AS Merete Øverli Moldestad Forskningsleder SINTEF Materialer og kjemi Jostein Mårdalen Forskningssjef SINTEF Petroleumsforskning AS Jostein Storøy Forskningssjef SINTEF Fiskeri og havbruk AS Tore Skjetne Adm. direktør Ecowat Foto: Geir Mogen Bjørnar Eikebrokk Sjefsforsker SINTEF Byggforsk MANGFOLDIGE MATERIALER Enkelte materialer er mangelvare, noen er i stort omløp og gjenvinnes kontinuerlig, andre bygger vi opp atom for atom. TEKST: ØYSTEIN LIE OG CHRISTINA B. WINGE Smått og godt Nano er gresk og betyr dverg, men nanoteknologien er på ingen måte småtteri. Enkelt sagt går den ut på å manipulere tilværelsens minste bestanddeler – atomer Foto: SINTEF og molekyler. Forskerne bruker disse som byggesteiner på en annen måte enn naturen selv gjør. De skaper materialer atom for atom, mer effektivt og presist enn mennesker noen gang tidligere har gjort. – Kjemikere og fysikere har i en god del år undersøkt materialer på nanonivå, men har ikke kunnet bygge med tilstrekkelig presisjon på submikronivå. Det at vi nå har kommet så langt at vi er i stand til å konstruere og manipulere på atomnivå med tilstrekkelig presisjon, er en av hovedårsakene til at nanoteknologien nå skyter fart. Kunnskapen gir oss mulighet til å skreddersy materialer og overflater slik at de får de egenskapene vi ønsker, sier Mårdalen. lyseverktøy for å undersøke materialene ned på nanonivå. Men det viktigste bidraget er kanskje at vi nå også kan modifisere og designe materialer ned i nanometerskala, sier Jostein Mårdalen. Han har i mange år arbeidet med materialteknologi i SINTEF Materialer og kjemi og er nå forskningssjef i SINTEF Petroleumsforskning. Ett av mange eksempler på kunnskap som utnyttes på tvers i forskningskonsernet. Foto: SINTEF Materialene omgir oss uansett hvor vi beveger oss. De er bærebjelker i hjemmene våre, beskytter kroppene våre mot kulde og utgjør hovedkomponentene i kjøretøyene som bringer oss til og fra skole og arbeid. Kan du for eksempel tenke deg en hverdag uten plast? Materialene har gitt navn til historiske epoker som steinalder, bronse- og jernalderen. Nå er det de smarte og funksjonelle materialene som vekker forskernes interesse. – Vi blir stadig bedre til å utnytte materialenes egenskaper fordi vår grunnleggende forståelse for materialegenskaper øker. Samtidig får vi mer og mer avanserte ana- Naturlige nanomaterialer: Fibriller (t.v.) er blant naturens minste konstruksjonsmaterialer og finnes i vedcellene i en trestamme. 44 Foto: Thor Nielsen Jostein Mårdalen har i mange år jobbet med å modifisere og designe materialer på nanometernivå. Nå driver han med petroleumsforskning. Fikse funksjoner Industrien positiv Funksjonelle materialer spesiallages med egenskaper som for eksempel økt styrke, bedre sikring mot rust eller avvisning av graffiti. Disse kan ha form som membraner, katalysatorer, tynne filmer, halvledere og sensorer. De spesielle egenskapene til slike materialer, i hovedsak elektriske, optiske, magnetiske og kjemiske, og det at vi utnytter dem til andre formål enn konstruksjonsformål, gjør at de faller inn under betegnelsen funksjonelle materialer. – Det handler om å utnytte, justere eller tillegge materialene nye egenskaper. I dag har vi kunnskap til å utvikle materialer på en intelligent måte, med et minimum av prøving og feiling, sier Mårdalen. SINTEF samarbeider tett med industrien for å utvikle nye og bedre løsninger ved hjelp av nanoteknologi. Tine er en av samarbeidspartnerne. Tine kan i dag ikke benytte seg av emballasjeløsninger som ikke inngår i en gjenvinningsordning. – Utvikling av nye barriereløsninger som kan inngå i resirkuleringsstrømmen og materialgjenvinnes, er derfor et viktig skritt i riktig retning, sier fagleder på Emballasje i Tine, Ragnar Solgaard. Bedrer emballasje Forskere ved SINTEF Materialer og kjemi benytter nanoteknologi blant annet til å gjøre matvareemballasje bedre. Kontakt med oksygen er en av hovedårsakene til at matkvaliteten forringes. Matvareprodusentene er derfor avhengige av emballasje som har god evne til å stenge ute oksygen. I tillegg er gjenvinningsperspektivet viktig. – Dagens matvareemballasje har barriereløsninger med opp til ni lag med polymerer. Dette er kostbart og komplekst. Vi jobber med å redusere antall sjikt ved å blande nanopartikler inn i plasten. I tillegg jobber vi med løsninger hvor vi kombinerer barrierer med økt grad av materialgjenbruk. I dag består de forskjellige lagene i emballasjen av så forskjellige polymerer at de ikke kan materialgjenvinnes, sier forskningsleder Bjørn Steinar Tanem. Bedre og billigere Emballasjeløsningene SINTEF utvikler, blir både bedre, rimeligere og mer miljøvennlige dersom målene oppnås. Forskerne skreddersyr nanobarrierer for ulike typer matvareemballasje. Forskningen har gitt gode resultater og skal nå oppskaleres med fullskalaforsøk i to bedrifter. – Noe av styrken med prosjektet er at vi har med oss industrien både nasjonalt og internasjonalt. Prosjektet er svært brukerstyrt, og hele verdikjeden fra polymerprodusenter til næringsmiddelindustrien er med. I tillegg har vi hatt god støtte fra Norges forskningsråd, sier Tanem. Fibrillene er lange i forhold til sin tykkelse og er dermed gode til å ta opp krefter. Til daglig er det disse som gjør at en trestamme vaier i vinden i stedet for å brekke. I styrke kan de ikke måle seg med nanorør av karbon, men de er sterke nok til at de kan brukes som armering i plast. Forskerne tror også at dette materialet kan benyttes i bioplast. Bioplast er plastmaterialer som er laget av maisstivelse, og som dermed er mindre belastende for miljøet. Dessuten har fibrillene en overflate som gjør at de lett hefter seg til andre stoffer. Et av prosjektene til forskerne er å koble et bakteriedrepende kjemikalie til fibrillene. Det kan gi oss produkter som bakteriedrepende matemballasje eller engangslaken. Naturens eget nanomateriale Fibriller kan også brukes til følgende: • Lage plastemballasje som er råsterk og gjennomsiktig på én gang. • Utvikle sterkere avis- og magasinpapir med gode trykkegenskaper. • Stabilisere emulsjoner – blandinger der fett er løst i vann eller omvendt. • Hindre turbulens ved rørtransport av olje. • Lage fortykningsmidler for alt fra mat til kosmetikk. • Utvikle nye typer membraner. Forskerne i Trondheim arbeider også med å nyttiggjøre seg et av naturens minste konstruksjonsmaterialer; fibriller (se bildet). En fibrill finnes i veggen i de sugerør-liknende vedcellene som trestammen er bygget opp av, og er bare en 50-milliondels millimeter tykk. Materialet består av lange sukkermolekyler (cellulose) som er organisert buntvis. Enkelte forskere går så langt som å døpe tidsalderen vi lever i, til nanoalderen. Om det er et navn som blir stående for ettertiden, er vanskelig å si. Men at nanoteknologi vil fortsette å spille en viktig rolle knyttet til materialer også i årene framover, er sannsynlig. 45 Holder på varmen med nanoteknologi – Det er svært aktuelt for å hindre at for eksempel en bil blir overopphetet på varme sommerdager, sier forskeren. For å oppnå disse egenskapene, har forskerne laget en lakk med såkalt lav termisk emissivitet. Det betyr at materialet har lav evne til å stråle ut varme. – En gjenstand som står i sola, vil varmes opp til en temperatur der den oppnår termisk likevekt. Da stråler denne gjenstanden ut like mye varme som den mottar. Hvis denne gjenstanden har en overflate med lav emissivitet, vil utstrålt varme være mindre enn om emissiviteten var høy. Temperaturen til gjenstanden blir dermed lavere. Det er det vi opplever når vi setter oss inn i en bil som har stått lenge på en solrik parkeringsplass. Billigere vindmøller Ved hjelp av 21,3 millioner kronerskal forskere fra NTNU og SINTEF finne fram til bedre og lettere komponenter i støpejern til vindmøller. Arbeidet går fram til 2010 i samarbeid med industripartnerne Elkem, Tinnfos, Rolls-Royce, de to danske vindmølleprodusentene Vestas og Siemens samt et svensk støperi. Prosjektet vil omhandle emner som utmatting/dimensjonering/støpedefekter og hvordan man skal kunne redusere vrakpro46 sent i støpeprosessen. Forskerne skal også se på legering og tilsatsmaterialer for å kunne støpe komponenter med samme funksjon som tidligere, men med høyere styrke for å kunne gå ned i vekt. I dag kan enkeltdeler som skal inn i maskinhuset på vindmøllen, veie 25 tonn – og en komponent kan koste flere hundre tusen kroner. Å få ned vekta på komponentene, gjennom bedre design og materialer, har derfor stor økonomisk betydning. Hvite og sølvgrå biler blir ikke fullt så varme som de mørke. Vårt mål har vært å redusere både varmetap og soloppvarming ytterligere både på lyse og på mørke overflater. Belegget er allerede kommersialisert og brukes av produsenter av aluminiumrammer. Det er miljøvennlig, nærmest uten løsemidler. Pulverlakken kan med tiden også brukes for å isolere andre ting enn vinduer. – Energimessig er dette veldig interessant. Det handler om å tenke helt nytt om isolasjon. Vi ser for oss at det er aktuelt å påføre lakken på ulike typer bygningsprodukter for å redusere varmetap eller soloppheting. Produktet er svært anvendelig, sier forskningssjef Jostein Mårdalen. Foto: SINTEF I prosjektet Heat Reflective Coatings har SINTEF-forskere skapt en helt spesiell pulverlakk: den reduserer varmetap. Lakken påføres aluminiumrammer for dører og vinduer. – Lakken gjør at varmetapet gjennom vindusrammer reduseres med mellom 20 og 23 prosent. Det er uvanlig å tenke isolasjon på denne måten, men effekten er stor. Hemmeligheten bak denne oppfinnelsen er å benytte nanoteknologi i en etablert industriprosess – pulverlakkering, sier prosjektleder Jostein Mårdalen. SINTEF har utviklet lakken i samarbeid med Hydro Aluminium og DuPont Powder Coatings. Lakkens egenskaper kan også benyttes til motsatt formål: å holde varme ute. Gjenvinning av verdifull aluminium Miljøgevinst Under fremstilling av aluminium fra bergarten bauksitt går det med store mengder energi. Samtidig gir bruk av aluminium ofte en klar miljøgevinst på grunn av sin lave vekt; for eksempel gjennom redusert drivstofforbruk innen transport. Aluminium er også lett å gjenvinne. Omsmelting av aluminium krever bare fem prosent av energien som brukes for å lage «førstegenerasjons» aluminium fra bauksitt. I resirkulert form gir derfor aluminium et mer fordelaktig CO2-regnskap enn stål. Resirkulering av aluminiumbokser er for eksempel allerede godt innarbeidet. Men i det store bildet er mer enn 70 prosent av all «førstegenerasjons» aluminium fremdeles i bruk, spesielt innenfor bygningsbransjen. – For at aluminium skal være et bærekraftig materiale, må derfor langt større mengder gjenvinnes, noe som medfører en rekke utfordringer som vi jobber med her, forklarer forskningssjef Rudie Spooren ved SINTEF Materialer og kjemi. Aluminium er en så verdifull ressurs at deponering vil være uaktuelt. I prosjektet SALSA (Sustainable Aluminium Surface Applications) jobber SINTEF sammen med NTNU og Hydro for at aluminiumbransjen skal takle en ventet resirku- leringsbølge uten redusert produktkvalitet. Prosjektet startet opp høsten 2007 og varer ut 2013. hvordan effekten av alle grunnstoffene i det periodiske system innvirker på aluminium. Ikke som papirbransjen Små urenheter – stor effekt En av utfordringene er små mengder forurensninger som kommer inn i metallkretsløpet ved resirkulering. – Gjennom gjenbruk vil det samles opp en del grunnstoffer – urenheter – som ikke er tilsatt aluminium med hensikt. Vi jobber med å finne ut hvilke konsekvenser dette har for produktegenskapene. Selv om urenhetene er små, kan de få stor effekt, blant annet fordi de har en tendens til å samle seg i overflata på metallet. Dette kan blant annet føre til økt korrosjon, redusert heft av malingsbelegg og uønsket utseende, forklarer seniorforsker Otto Lunder ved SINTEF Materialer og kjemi. Nå er forskerne i gang med å undersøke Aluminiumbransjen har sammenlignet utfordringen med den papirbransjen møtte på 70-tallet. Samfunnsutviklingen «tvang» denne bransjen til å produsere resirkulert papir uten å være godt forberedt, slik at resirkulert papir ble ensbetydende med dårlig kvalitet. – Mange husker at det i begynnelsen knapt var mulig å skrive på slikt papir. En slik utvikling vil vi unngå i aluminiumbransjen gjennom langsiktig forebyggende forskning sier Rudie Spooren. De norske samarbeidspartnerne i SALSA har satt seg som mål også å dra med de andre europeiske aluminiumselskapene i arbeidet, og en europeisk samarbeidsarena er etablert på området. Foto: SINTEF I motsetning til stål har aluminium bare blitt brukt i drøyt hundre år, og etterspørselen etter aluminium har økt på verdensbasis. Viktige årsaker til metallets økende popularitet er at det veier lite, er lett å forme og har god ledningsevne i tillegg til stor motstandskraft mot korrosjon. Aluminium er en verdifull ressurs. 47 Foto: Roger Wright Veien mot det gode samfunn O pplevelsen av det gode samfunn er betinget av den livssituasjonen som hver enkelt av oss befinner seg i. At det er en balanse i livet, med samsvar mellom muligheter og forventninger, krav og forpliktelser. God forskning bør ha som det ideelle utgangspunkt å gi et bedre kunnskapsgrunnlag for utvikling av den enkeltes livskvalitet; et kunnskapsgrunnlag som bidrar til en stimulerende barndom, gir en effektiv og utviklende utdannelse, et verdig og utfordrende arbeidsliv og en rik alderdom der erfaring og kunnskap fortsatt blir verdsatt Teknologisk utvikling påvirker oss som enkeltindivider, samfunnet som vi er en del av, og hvordan vi innretter våre liv. Med en raskt voksende aldrende befolkning og stadig færre omsorgsarbeidere, er det nødvendig å utvikle nye teknologiske løsninger som kan redusere behovet for arbeidsinnsats. Samtidig må vi finne løsninger som ikke skaper mer avhengighet og isolasjon. I dag utvikles det nye og enklere behandlingshjelpemidler som sammen med sensorteknologi og moderne kommunikasjon gjør det mulig for mange skrøpelige gamle å leve et selvstendig liv i eget hjem. Teknologiutvikling fører til at arbeidsliv og privatliv blir mer og mer integrert, skillet mellom jobb og fritid, og mellom det private og offentlige, blir utydelig. Dette stiller krav til hvordan vi organiserer og innretter arbeidslivet vårt. Den sosiale dimensjonen, tillit og samfunnsansvar, blir viktige forutsetninger for det gode arbeidslivet. Innovasjon, det å omsette ny kunnskap til reell verdiskaping, i både privat og offentlig sektor, er en viktig forutsetning for å kunne løse mange av de presserende utfordringene vi i dag står overfor. Dette gjelder samfunnsutfordringer som miljøproblemer, det økende antallet omsorgs- og pleietrengende og globaliseringen. Disse samfunnsutfordringene kan bare løses gjennom samarbeid mellom ulike fagdisipliner, mellom teknologirelaterte fag, naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora. Dette vil styrke den tverrfaglige kompetansen og bidra til nødvendig samarbeid om kompliserte sammenhenger, at dilemmaer ikke oversees og forenkles, men at den totale problemstillingen er satt under diskusjon. Både forskningsarbeid og de store samfunnsutfordringene er internasjonale i sin natur. Evne til samarbeid over profesjons-, fag- og landegrenser er viktige forutsetninger for varig verdiskaping. Slike samarbeidsrelasjoner betinger forståelse og innlevelse ut over egen fagkunnskap, og respekt for ulike forutsetninger og rammebetingelser. Langsiktige samarbeidsrelasjoner, basert på likeverd og verdige samarbeidsmodeller, gir nye impulser og vinklinger som bidrar til gjensidig vekst og innovasjon. Forpliktende partnerskap der myndigheter, privat næringsliv og samfunnsinstitusjoner deltar, bidrar til at forskning blir en naturlig del av samfunnsutviklingen. Forskningen må være en integrert del av den praktiske nærings - og sosialpolitikk, og tett på de reelle problemstillinger som hverdagslivet byr på. Tonje Hamar Tonje Hamar er konserndirektør i SINTEF Teknologi og samfunn. 50 Foto: Thor Nielsen ELDRE-TSUNAMIEN Vi lever stadig lenger. Samfunnet får regninga – og vi gleden. TEKST: ANNE-LISE AAKERVIK I stua til «Astrid Hansen» står det en PCskjerm. Den første noensinne. Den 89 år gamle damen bor fremdeles i egen leilighet i Trondheim og er både kvikk i hodet og lett på foten, til tross for noen hjerteproblemer i fjor. Nå er hun forsøksperson i et teknologiprosjekt som på sikt skal tilbys eldre demente som bor hjemme. Men først skal det altså testes ut på friske, eldre hjemmeboere – som det blir stadig flere av. «Astrid» trykker på boksen det står beskjeder på. Opp kommer dagens meldinger. «Ingrid kommer kl. 1330», står det på skjermen. Gamlelandet har også vedtatt at vi ikke skal importere hender fra land som selv mangler helsepersonell. – Det største problemet med den varslede eldrebølgen blir hvem som skal jobbe i denne sektoren, sier Petersen. Han antyder at deltidsarbeid nok må vike for heltidsstillinger. Dessuten vil folk måtte stå lenger i jobb. Teknologi for eldre Økende demens Derfor er det nødvendig å lete etter nye muligheter for å effektivisere og begrense belastningen på helsevesenet. Forskere tror at ny teknologi som telemedisin, nanomedisin, mikroelektronikk og sensorer er en forutsetning for å klare dette. Det vil sikre jevnere oppfølging og færre sykehusinnleggelser, hindre institusjonalisering og gi de eldre større uavhengighet. Forskere i SINTEF jobber med alt dette på tvers av fag og institutter. De vil hjelpe til med å løse de tyngste problemene med eldrebølgen. Prognosene viser at vi vil trenge mer enn 100 000 nye helsearbeidere i løpet av de neste ti årene. I samme periode vil det utdannes kun 20 000, og få av disse vil havne i omsorgssektoren. Norske myndigheter Foto: SINTEF M*power er et prosjekt som tar på alvor at det vil skylle en eldrebølge innover verden de neste 15–20 årene. Målet med prosjektet er å utvikle basisteknologi som vil gjøre det enklere og billigere for mindre bedrifter å utvikle spesielle tekniske løsninger for eldre og funksjonshemmede – som for eksempel en skjerm som hjelper deg til å huske. – Fra ca. 2017 vil vi få like mange eldre over 70 år hvert eneste år som vi har fått de siste ti årene her til lands. I dag har vi 520 000 mennesker i den alderen her i landet. Antal- let øker til 730 000 om 20–25 år. Det sier tallknuser og forsker Stein Petersen i SINTEF. Hvordan vi skal takle dette, vet vi ikke helt enda. Det vi vet, er at kostnadene kommer til å fyke i været. Både pensjonsutbetalingene, utgifter til helsetilbud og behovet for flere omsorgsarbeidere vil øke dramatisk. Andre utfordringer for norsk helsevesen i framtiden vil være økningen av antall pasienter med kroniske sykdommer som kols og demens. I 2007 var 66 000 personer diagnostisert med demens i Norge. Og tallet øker med ca. 10 000 per år. Samme tendens ser man også i resten av verden. Disse tallene er nok til å kvele norsk omsorgssektor, men nå kan den teknologiske utviklingen gjøre det lettere å la pasientene bo hjemme enda litt lenger – uten å belaste de pårørende. I Trondheim har «Astrid» sett på skjermen og allerede benyttet den litt. Nå har hun besøk av datteren og Ingrid Olsen fra kommunens ressurssenter for demens. Hun skal hjelpe «Astrid» i gang, og sammen skal de gi tilbakemeldinger til forskerne. De blar seg fram til kontakter, og ved navnet til Ingrid står det «Ring meg». Stort potensial, få løsninger Prosjektet M’power prøver å finne nyttig teknologi for eldre demente. 52 EU-byråkratene har også tro på at teknologi vil kunne gjøre det mulig for eldre å bo lenger hjemme og gi muligheter til å ha en aktiv alderdom. Men selv om potensialet er der, så kommer det få tekniske løsninger som kan lette situasjonen for de eldre. Hvorfor? Foto: Thor Nielsen – Fra 2017 vil vi i Norge få like mange eldre hvert eneste år som i de ti siste årene, sier forsker Stein Petersen. – Det er for dyrt for industrien å utvikle løsninger som kan fungere i private hjem, sier prosjektleder Marius Mikalsen, som bruker sin IKT-bakgrunn til å utvikle nye produkter for helsesektoren og eldre. – Alle som utvikler nye hjelpemidler, har egne plattformer som ikke lar seg integrere sammen med andre løsninger. I tillegg er det en kompleks brukergruppe vi jobber mot – eldre og demente. Derfor vil EU at vi skal utvikle en grunnstruktur som gjør at industribedrifter kan kutte utviklingskostnadene til slike produkter. Internasjonalt samarbeid I dette prosjektet, som er et samarbeid mellom SINTEF IKT, universitetet på Kypros, Ericsson i Kroatia samt et universitet i Polen, to spanske bedrifter og en i Østerrike, har forskerne i løpet av ett år rukket å utvikle to pilotsystemer. «Astrid» og seks andre eldre i Trondheim tester ut «huskeskjermene». Her finnes kalenderfunksjon, natt- og dagsymbol og muligheter for å kontakte nærmeste pårørende. I tillegg kan både pårørende og hjemmetjenesten bruke teknologien til å dele informasjon. I Polen testes samtidig smarthusteknologien ut i fullt monn. I et smarthus legges det til rette for at detektorer som kan varsle fall, og sensorer som kan overvåke og måle hjerterytme, kan tas i bruk enkelt og greit. Behovsdrevet innovasjon I forkant har alle deltakerlandene gjennomført spørreundersøkelser med pasienter, pårørende og helsevesen for å kartlegge ønsker og hva det er mest behov for. Dette kalles behovsdrevet utvikling. Her gjelder det å kartlegge alle behovene i første omgang før man ser på løsningene. – Slik kan vi utvikle ting som lett lar seg integrere, sier Kristine Holbø, som jobber med produktutvikling og design. – Det vi ser i dag, er at hørselshemmede kanskje må benytte fire forskjellige hjelpemidler fordi de er utviklet av forskjellige firma. Dette er tungvint. Gjennom vår metode kan vi greie å identifisere løsninger som reduserer dette behovet. Og ikke minst kan vi utvikle universelle løsninger som kan brukes av alle – og ikke bare en bestemt gruppe. Dette gjør produksjonen enklere og billigere. Smarte eldreboliger – Viktigheten av slik utvikling synes åpenbar når vi ser den kommende økningen i antall eldre. Og det gjelder ikke bare i Norge. Det sier Espen Aspnes, seniorrådgiver ved SINTEF Teknologi og samfunn. Hver tredje person i Norge sier de vil bo hjemme også etter at de blir skrøpelige. Det betyr at dagens boliger vil komme til å fungere som eldreboliger. Men dette tas det ikke hensyn til når det bygges i dag, mener den erfarne rådgiveren. – Smarthusteknologi kan vise seg å være nyttig for mange eldre. Likevel har kun 20 av landets 434 kommuner bygd hus med slik teknologi. Offentlig støttede programmer ser ut til å være nødvendig for å endre på dette. En forutsetning for økt medisinsk overvåking i hjemmet er nemlig at man satser på smarthus. Planlegging er nøkkelen Stein Petersen har regnet ut at vi fra 2020 har behov for 2000–3000 flere sykehussenger enn vi har i dag (som er 12500). På grunn av den internasjonale eldrebølgen er trenden den samme i store deler av Europa. Men det er om vi bruker sykehusene på samme måte som i dag. Petersen tror at presset på å unngå innleggelser blir større. Men dette vil mest sannsynlig overføre «problemet» til kommunene, uten at de er forberedt på det. – Vi har enda noen år muligheten til å planlegge for det som kommer. For eldrebølgen kommer, det vet vi, og da bør vi bruke tiden til å forberede oss på det slik at vi slipper ad hoc-tiltakene. De er sjelden gode, sier Petersen. Hvor langt kan egentlig teknologien og nyvinninger i medisinen ta oss? Vi har skissert noen løsninger, videre kan vi tenke oss at framtidens boliger og sykehjem blir utstyrt med mekanismer som gjør det enkelt å klare seg selv. Det forutsetter satsing på smarthusteknologi. Biosensorer kan overvåke viktige parametere hos pasienter som skal følges opp i forbindelse med kols, hjerteproblemer eller lignende. Slik slipper de eldre å dra til legekontoret annenhver dag. Eldre som er redd for å falle, kan få sensorer som varsler når ulykken er ute. Undertøy med innvevde sensorer som måler hjerte og puls, gjør det også enklere å bo hjemme. Om noen år får nok de fleste eldre en hjelpende hånd via PC-en i stua, akkurat som vår forsøksperson «Astrid Hansen». 53 Foto: Geir Mogen Teknologi for hjemmebehandling 300 000 nordmenn har kols, og årlig dør 2000 av sykdommen. I 2020 vil kols bli den tredje viktigste dødsårsaken i verden. Norske sykehus fylles opp av kolspasienter, som ofte kommer tilbake igjen og igjen. For å få bukt med de hyppige sykehusinnleggelsene har St. Olavs Hospital og Trondheim kommune gått sammen med SINTEF i et prosjekt som skal øke livskvaliteten til pasientgruppen. Dette skjer gjennom mer samhandling i helsesektoren, men også gjennom utvikling av nytt teknologisk utstyr som gjør det mulig å behandle pasientene hjemme i stedet for på sykehuset. Utvikling av nytt utstyr SINTEF-forsker og produktutvikler Jarl Reitan (bildet) har ansvaret for den tekniske delen av prosjektet. Dette skjer på oppdrag fra InnoMed, Nasjonalt nettverk for behovsdrevet innovasjon i helsesektoren. – Et av målene er å finne ut hva som trengs for å måle ulike fysiologiske parametere, som for eksempel oksygenmetning i blodet, forsnevringen i bronkiene, puls, temperatur og respirasjonsfrekvens i pasientens egen stue, forklarer Reitan. I tillegg trengs kommunikasjonsteknologi som kan overføre dataene til sykehuset. En viktig del av denne jobben er å kartlegge de løsningene som benyttes ved kommunikasjon i behandling av kroniske sykdommer i dag, både nasjonalt og internasjonalt. Funksjonelle hjelpemidler Sammen med kollega Kristine Holbø har Jarl 54 Jarl Reitan arbeider med nye hjelpemidler til kolspasienter. Reitan arbeidet med nye hjelpemidler for kolspasientene. Prosjektet er et tverrfaglig samarbeid mellom medisinere, IKT-forskere, designere og produktutviklere. – Og ikke minst pasienter og pårørende i et behovsdrevet innovasjonsprosjekt, sier Holbø. – I dette prosjektet gikk vi gjennom hele behandlingsforløpet, det vil si diagnose, behandling, rehabilitering og hjemmesituasjonen, og resultatene viste at det er i hjemmet og på reise at kolspasientene har størst behov for nyvinninger. Vi ser et stort behov for å endre på oksygensystemet som mange er helt avhengig av, sier Holbø og Reitan. Nå vil forskerne finne nye løsninger slik at pasienten kan bevege seg fritt i hjemmet, og gjøre det enkelt å gå korte turer. Noe som igjen vil heve livskvaliteten til mange. Prosjektet gjennomføres i regi av InnoMed og i tett samarbeid med lungeavdelingen ved St. Olavs Hospital i Trondheim. «Do not look at my disability, but look at my abilities,» står det på veggen i det lille verkstedet. Og det er akkurat hva forskerne gjør. I nesten ti år har SINTEF drevet LOREWOprosjektet i Zimbabwe og Namibia. Lorewo står for Local Rehabilitation Workshop, og målet med prosjektet er å gi mennesker med funksjonshemning utdanning og arbeid. Og jobben er reparasjon, produksjon og tilpassing av rullestoler som gir andre funksjonshemmede økt mobilitet – eller framkommelighet. – I tillegg driver verkstedene opplæring, og skaper på den måten flere arbeidsplasser for mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser, forteller seniorforsker Tone Øderud ved Global helse og velferd i SINTEF. Øderud har fulgt prosjektet helt siden det startet som et FN- og NORAD-finansiert prosjekt i samarbeid med Atlas-alliansen: en organisasjon som arbeider for mennesker med funksjonshemning i utviklingsland. Et av verkstedene ligger på landsbygda i Namibia og samarbeider tett med et lokalt sykehus. Det andre er etablert i Bulawayo – Zimbabwes nest største by, og eies av den lokale brukerorganisasjonen National Council of Disabled Persons of Zimbabwe. – At prosjektet fremdeles skaper arbeidsplasser for funksjonshemmede i kriserammede Zimbabwe er et bevis på hvor livskraftig dette prosjektet er, sier Øderud. En av spesialitetene til prosjektet er produksjon av tri-sykler; en sykkel med tre hjul og som drives med håndkraft. Den gir brukeren muligheter for selv å flytte seg over lengre strekk, og i motsetning til en rullestol kan den også benyttes til å frakte for Foto: SINTEF Hjelp til selvhjelp Verkstedene gir både arbeidsplasser og opplæring. eksempel varer. – Å styrke de funksjonshemmedes posisjon i samfunnet igjennom å gi dem muligheten til et selvstendig liv er kanskje det viktigste vi kan gjøre. Når de i tillegg blir bidragsytere til eget samfunn gjennom ny kunnskap og produksjon av hjelpemidler andre trenger, gir det både samfunnet og personene et viktig løft, sier seniorforskeren. Hun anslår at så langt har rundt 1500 mennesker fått rullestoler eller andre tjenester gjennom prosjektet, og 18 mennesker har fått jobb. 55 Arv 56 Foto: Geir Mogen / Helmet Teknologi for et bedre samfunn LIVGIVENDE TEKNOLOGI Kamerapiller. Intelligente klær. Elektroniske «kart» som kirurgen styrer kniven etter. Helse er blitt high-tech. TEKST: ANNE-LISE AAKERVIK OG SVEIN TØNSETH Et ekstra kikkhull De er kledd i sykehusfargen blågrønt. Den ene er medisiner, den andre teknolog. Sammen har de gitt legevitenskapen et nytt vindu mot kroppens indre – og helse-Norge et nytt eksportprodukt. To eksperter. To fag. Overlege Ronald Mårvik leder Nasjonalt Senter for Avansert Laparoskopisk Kirurgi. «Kikkhullskirurgi i buken», på godt norsk. SINTEF-forsker Thomas Langø er fysiker, med doktorgrad innenfor medisinsk teknologi. I mer enn ti år har de samarbeidet, støttet av fagmiljøene sine ved St. Olavs Hospital og SINTEF/NTNU. Resultatet er et IT-basert system som Trondheims-miljøet er først ute med i verden: Systemet gjør pasientene gjennomsiktige på dataskjermen når de ligger på operasjonsbordet og Mårvik og kollegene fører de kirurgiske instrumentene inn gjennom små hull i bukveggen. Illustrasjon: Mads Heide/SINTEF Systemet omgjør røntgen- og MR-bilder til 3D-kart som kirurgen kan styre kniven etter. Et ekstra kikkhull, i tillegg til minikameraet i bukhulen! Som ved navigasjon i skips- og luftfarten er også denne navigasjonsformen utviklet for å øke sikkerheten: Systemet gir veiledning som hindrer at kirurgen skader blodårer og andre organer som kameraet ikke ser, for eksempel ved fjerning av kreftsvulster. Takket være dette kan Mårvik og teamet hans bruke skånsomme kikkhullsinngrep ved operasjoner som ellers ville ha krevd store, åpne inngrep. Det tjener både pasient og samfunn på. For sammenliknet med åpne operasjoner, gir kikkhullskirurgi langt mindre påkjenninger for pasienten og dermed kortere liggetid og rekonvalesens. I «Vector» utvikles kapselen som skal jakte på syke celler i kroppen. 58 Prøves på «Framtidas operasjonsrom» Bruken av navigasjonssystemet har ennå status som eksperimentell behandling. Men nå har et sykehus i Nederland kjøpt den nødvendige programvaren fra SINTEF for å bruke systemet. Sammen skal leger i Utrecht og Trondheim dokumentere nytteverdien av metoden. Parallelt er Thomas Langø og kolleger ved SINTEF Helse i gang med å bake ultralydinstrumenter inn i navigasjonssystemet for bukhulen. Ved nyskapningen «Framtidas operasjonsrom» i Trondheim blir resultatene utprøvd i trygge, kontrollerte omgivelser. – Med litt raffinering av systemet vårt, vil navigasjonsteknologien også åpne for stor- stilt bruk av kikkhullskirurgi ved fjerning av kreftsvulster i leveren. Når vi er i mål, vil vi ha et hjelpemiddel som kikkhullskirurger verden over har ønsket seg i årevis, sier Ronald Mårvik. I jakten på forbedrede løsninger står forsker Thomas ofte ringside under operasjonene. – Systemet er et resultat av nærheten vi har til SINTEF/NTNU, sier kirurg Ronald uten å nøle. Thomas skryter tilsvarende av den erfarne legen. – Ronald er kroneksempelet på den kreative medisineren som ønsker å prøve ut nye ting og drar teknologien framover for å forbedre kliniske prosedyrer. Smart kapsel Verden over jobber forskere for å gjøre teknologi til en stadig nyttigere tjener for det gode helsesamfunn, slik at helsevesenet skal bli bedre til å diagnostisere tidligere, operere bedre og gjøre påkjenningen for pasienten minst mulig. Fra denne forskningsarenaen er «robotpillen» nå underveis, en nyvinning du som pasient kan bli kjent med i årene som kommer. Sammen med 17 andre europeiske partnere jobber SINTEF med å utvikle kapselen som skal kunne krype gjennom fordøyelseskanalen med et batteri av redskaper og sensorer i seg – på jakt etter syke celler i tarmen. Svelgbare kamerapiller finnes allerede. De drar på naturlig vis gjennom fordøyelsessystemet og kan bruke flere døgn på reisen. Den smarte kapselen, derimot, vil bli Foto: Geir Mogen Overlege Ronald Mårvik på St. Olavs Hospital jobber tett sammen med SINTEF-forsker Thomas Langø. styrt av leger eller et datasystem. Slik kan pillen stanses, eventuelt rygge, når lege eller maskin ser noe det er behov for å undersøke nærmere. Seniorforsker Thomas Langø er sentral også i dette prosjektet, som heter Vector. – Vi jobber med navigasjonssystemet som skal gjøre det mulig å vite hvor kapselen befinner seg i tarmen til enhver tid, samt styre den til å gjøre forskjellige operasjoner. I tillegg jobber SINTEF med ultralydsensorer. Hvis legen ser noen uhumskheter i tarmveggen, skal det være mulig å manøvrere kameraet bort dit og ta ultralydbilder. Redder liv I pillens «sensorpark» inngår følere basert på ultralyd, spektroskopi og muligens biosensorer. Den vil også innhente vevsprøver. Fra St. Olavs Hospital i Trondheim følges planene med stor interesse. Tidligere påvisning av tarmkreft er blant gevinstene kapselen vil gi. Dermed kan den redde pasienters liv. – Den største utfordringen består i få plass til alt vi trenger i kapselen, uten at den blir for stor til å la seg svelge, sier Langø. Går det som han tror, kan du gape opp om fire år – for den smarte pillen. Skarpere detaljer med lyd Trondheim har et stort fagmiljø på ultralyd, det er det mange som nyter godt av. Ultralyd er en ufarlig og svært anvendelig teknikk for å diagnostisere og se på ulike deler av kroppens indre – dette kan man gjøre i sanntid. SURF er en ny ultralydmetode som sender ut nye og mer avanserte ultralydsignaler. Den er utviklet ved Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk på NTNU. Mulighetene blir langt bedre til å oppdage svulster samt til å skille mellom godarta svulster og kreftsvulster. Den nye metoden som fremdeles er under utvikling og uttesting, er mer robust og detaljert enn dagens, ifølge SINTEF-forsker Rune Hansen. Dette gjør at man lettere oppdager endringer i kroppsvevet, og dermed kan man stille diagnose tidligere. Et annet sentralt bruksområde er diagnose av kardiovaskulære lidelser. Ved siden av å gi mer detaljerte bilder av kroppsvevet kan den nye ultralydmetoden også oppdage og avlese kontrastvæske mye bedre. Bruk av ultralyd- kontrastvæsker gjør det mulig å avbilde mikro-sirkulasjon (blodstrøm i veldig små blodkar), som ofte henger sammen med endringer i vevet på et tidlig stadium. Hjernekart Trondheimsfirmaet Sonowand er også spesialister på ultralyd. Bedriften utvikler avansert ultralydutstyr som kirurgene bruker til å navigere med under kikkhullsoperasjoner i hjernen. Ideen ble unnfanget i SINTEF, nå står den på egne bein etter nærmere ti års forskning og utvikling. Metoden gjør at kirurgene kan være sikre på at «kartet stemmer med terrenget» til enhver tid. Bildene oppdateres hele tiden. I USA forlanger forsikringsselskapene at hjerneoperasjoner utføres med navigasjonsteknologi fordi det gir minst skader på annet hjernevev. Overvåkes på sykkel Dag Ausen er forsker ved SINTEF IKT. Han er opptatt av at det også finnes områder der det norske helsevesenet ligger langt bak i forhold til de mulighetene teknologien gir. Ausen snakker om overvåking av kroppens helsetilstand – og om grelle kontraster mellom hverdagen på og utenfor sykehusene. – Mens en middels ivrig mosjonssyklist tråkker seg over Dovrefjell, måles hjerterytme, puls og faren for melkesyre. Syklisten kjøper allment tilgjengelig teknologi og sjekker egen helse. Dette finner vi også igjen i helsestudioene, som skreddersyr treningen ved å koble deg opp mot sensorer for å sette sammen riktig opplegg, sammen med ernæringsveiledning for bedre helse. Til sammenligning må mange pasienter på dagens sykehus kobles til større maskiner og stort sett holde senga mens lignende målingene foregår. – På et eller annet tidspunkt må legekontorene ta inn over seg at det vil være mulig å overvåke pasienten kontinuerlig, istedenfor snapshot som i dag, sier Ausen. På sikt håper han og hans kolleger at passive sykehusopphold kan byttes ut med en aktiv hverdag hjemme. Biomedisinske sensorer åpner for overvåking og egen helsesjekk. Med et elektronisk plaster, for eksempel, kan legen overvåke pasienten etter operasjonen, og pasienten kan skrives raskere ut av sykehuset, til glede for både pasient og helsebudsjett! 59 Helsesjekk i heimen En som gjerne skulle blitt behandlet i hjemmet, er pasient «Martin» (56) i Trondheim. Han har tilbrakt de siste ukene i ei seng på St. Olavs Hospital – under overvåking. Han prøver ut blodtrykksreduserende medisiner og trenger regelmessig måling av blodtrykket. Dette tar tid, og nå er pasienten lei. Aller helst ville han vært hjemme – for han føler seg jo ikke dårlig. Om få år kan pasienter som Martin slippe ukelange sykehusopphold, og få drikke morgenkaffen sin hjemme i vante omgivelser – med bare en liten sensor på kroppen. Ved at målingene foretas hjemme, avlastes primærhelsetjenesten. Legen får et bedre datagrunnlag til å foreta en vurdering av medisineringen, og om behandlingen ikke virker, er det mulig å endre den fortløpende. – For brukere vil det viktigste være at biomedisinske sensorer kan forbedre livskvaliteten i en ellers vanskelig situasjon, mener Ausen. – Med tanke på eldrebølge og fedme-epidemier er det viktig å gi pasientene mulighet til å forstå kroppen sin og få hjelp til handlinger som gagner dem selv, og som indirekte begrenser behovet for legetjenester. Ausen har vært prosjektleder for en nordisk framtidsstudie på temaet (FOBIS), sammen med Frode Strisland. De har studert ulike scenarier for bruk av biomedisinske sensorer. – Ut fra situasjon og lidelse vil pasienten kunne ha en målestasjon i hjemmet som foretar daglige kontroller, forteller Ausen. – Med trådløs overføring vil pasienten 60 kunne bevege seg fritt, og det kan være aktuelt med løsninger som tilbyr kontinuerlig måling. Dersom kritiske verdier overskrides, kan sensorene fjernavleses og vil alarmere medisinsk personell. Helse i smarte klær Gjennom programmet SmartWear jobber forskere innen arbeidsfysiologi, materialteknologi og mikroelektronikk sammen om å utvikle sensorer som kan integreres/ veves inn i bekledning. Dette skal gi plaggene helt ny funksjonalitet ved for eksempel å overvåke temperatur og hjerterytme. At forskerne kan sitte og jobbe sammen på denne måten, er unikt, og svært produktivt. Fra før av har de sett på hvordan man kan legge kjølende materialer inn i arbeidstøy, nå er det snakk om å veve inn sensorer i undertøy. Dette vil være en klar forbedring for pasienten som kan bevege seg helt fritt, og er et viktig element i prosjektet «Trådløs pasient». SINTEF ser store muligheter på området framover og bidrar aktivt, forteller Dag Ausen. Løpende kontroll med kroppsvæsker Innen analyse kan sensorer gjøre store ting. I dag blir de fleste blodprøver sendt til større laboratorier for å bli analysert. Mange steder kan dette ta svært lang tid. I framtiden ser forskerne for seg at avanserte analyser kan gjøres lokalt på legekontoret. Her har SINTEF-forskerne kommet langt i å utvikle et analyseutstyr som på noen minutter utfører en kjemisk/biologisk analyse av kroppsvæsker. Lege eller sykepleier kan legge biologiske prøver på en plastbrikke på størrelse med et kredittkort og få svar innen få minutter. Forskerne har både sett hvordan de skal få det lille av væske til å flyte og blande seg i brikken – og vurdert optisk sensorteknologi i analyseenheten som skal avlese brikken. En slik avleserboks kan finnes på alle legekontor så lege og pasient får resultatene umiddelbart. Fra en liten bloddråpe kan til og med nivået på kolesterol og blodsukker analyseres hjemme ved hjelp av «lab-on-a-chip». En vekstnæring Biosensorer, teknologi og ultralyd kan altså gi bedre diagnoser, behandling og ressursutnyttelse – samt bedre arbeidsforhold. Mange tror derfor at ny biosensorteknologi vil kunne få større medisinsk betydning i årene framover enn antibiotika har hatt til nå. Når personer med høy helserisiko kan overvåkes – periodisk eller kontinuerlig – ved hjelp av biomedisinske sensorer, vil helsetjenesten kunne organiseres på en helt annen måte og ressursene utnyttes bedre. Likevel vil trolig sensorer forbli støttespillere for helsevesenet og neppe overta legenes rolle på noe vis. Fokuset til forskerne er hele tiden å vise at teknologi kan tilby helsevesenet bedre og mer effektiv pasientoppfølging. – Teknologien kan bidra til å gjøre dette raskere, enklere og sikrere i framtiden, sier Dag Ausen. Foto: Rikshospitalets Intervensjonssenter High-tech fedmekontroll Livsstilsykdommer tar allerede en stor del av kapasiteten i helsevesenet. I årene som kommer, vil både diabetes, kols og kreft øke. I tillegg er overvekt i ferd med å bli et globalt helse- og samfunnsproblem. Pasienter med slike plager er storforbrukere av helsetjenester. Forebygging er viktig, men ekstremt overvektige må få hjelp til å redusere vekten. Her jobber SINTEF Helse med et internasjonalt utprøvingsprosjekt. Der tradisjonelle slankemetoder har feilet, har man ofte tydd til kirurgiske inngrep. Slike inngrep kan føre med seg betydelige bivirkninger og risiko for komplikasjoner, blant annet ekstremt hurtig tap av kroppsvekt. Som følge av et initiativ fra SINTEF Helse, og i samarbeid med et medisinsk teknisk miljø i USA, prøver kirurger og klinikere ved St.Olavs Hospital ut en nyutviklet nervestimulator som skal hemme sultfølelsen, og dermed hindre ekstrem overvekt. Stimulatoren er utviklet for å få personene til å gå ned i vekt på en naturlig og forsvarlig måte. Utenom forskere i Trondheim deltar sentra fra Australia, Mexico og Sveits. Dersom dette blir vellykket, kan det bli et godt alternativ til dagens behandling. Forskere har utviklet en liten sensor som registrerer hjertebevegelsene under operasjon. Tredimensjonal hjerteovervåker Biomedisinske sensorer gir forbedringer før, under og etter en operasjon når det er særdeles viktig å ha kontroll med kroppens funksjoner. Basert på en idé fra Rikshospitalets Intervensjonssenter har Høgskolen i Vestfold, sammen med SINTEFs MiNa-lab, vært med på å utvikle en liten sensor som brukes under operasjoner på bankende hjerte. Sensoren registrerer hele tiden hjertets bevegelser tredimensjonalt. Ut fra dette bevegelsesmønsteret kan unormal oppførsel oppdages tidlig. Det arbeides nå med en sensorversjon som er så liten at den kan trekkes ut gjennom en liten åpning i brystveggen. Sensoren vil da kunne forbli på hjerteveggen noen dager etter operasjonen for postoperativ overvåking. Produktet er nå under kommersialisering gjennom etablering av firmaet Cardiaccs. 61 DET KREVENDE ARBEIDSLIVET Den ene dagen går det så det suser på jobb. Den neste er det nedskjæringer og smalhans. TEKST: ANNE-LISE AAKERVIK og ÅSE DRAGLAND En finanskrise kan snu opp ned på arbeidslivet. Den ene dagen kan mangel på arbeidskraft prege nyhetsbildet. Den neste råder bekymringen for nedbemanning og arbeidsledighet. Fra å være et samfunn der «arbeidslivet har gått så det suser» i flere tiår, har Norge plutselig havnet i en situasjon der både varehandel og bygg- og anleggsbransjen er utsatt. Og nedgangen blir spådd å ramme bredt og over store deler av norsk økonomi. De siste årene har seniorforsker i SINTEF, Ulla Forseth, intervjuet hundrevis av mennesker om hvordan de opplever livet på jobb. Norge har vært gjennom en periode med velstand og oppsving, og det typiske for arbeidslivet har vært spennende oppgaver, høyt tempo og at den enkelte har fått stadig større ansvar. Men arbeidslivet er et tveegget sverd som både gir påfyll og setter krav. Da Arbeidsmiljøloven kom i 1977 var man opptatt av variasjon, mening og mulighet til å påvirke arbeidsoppgavene. De siste årene har pendelen svinget så kraftig i denne retning at det har gått på helsa løs. – Noe av årsaken har vært at «det nye arbeidslivet» i en viss grad har visket ut forskjellene mellom privatliv og jobb, sier Ulla Forseth. – Vi må bli flinkere til å sette grenser for hvor langt vi ønsker å strekke oss i forhold til jobben. Forsker på Europa I vårt globale samfunn pågår det en kontinuerlig omstrukturering i produksjon av varer og tjenester, det skjer i alle land og på alle kontinent. Ifølge Ulla Forseth og forsk62 ningsleder Hans Torvatn er omstilling viktig for å få et bedre arbeidsliv. Problemet er bare at mange av omstillingsprosessene er dårlige. I et gedigent EU-prosjekt, WORKS, der SINTEF er eneste norske partner, har forskningsmiljøer fra 17 land satt seg fore å finne ut hvordan omstruktureringen påvirker faktorer som blant annet arbeidsmiljø, arbeidsplasser, kunnskap og ferdigheter, samt hvordan dette endrer arbeidslivet. Hovedfokus har vært på outsourcing, prosesser hvor en bedrift skiller ut deler av sin virksomhet i et nytt eller til et annet firma. Forskerne følger flere bedrifter over et par år for å se hvordan en endring slår ut både lokalt, nasjonalt og globalt. Resultatene fra WORKS viser en veldig klar trend mot standardisering av varer og tjenesteproduksjonen. – Dette er gammelt nytt i industrien, men det skjer i større og større grad innenfor servicesektoren, ikke minst i offentlig sektor. Slik får vi service i vid betydning av ordet, sier Torvatn. Ifølge forskeren vil outsourcing og standardisering føre til mer byråkratisering. Samtidig vil det i mange land bli enklere å ta kontakt med offentlige kontorer når prosedyrene er like, enten man er i Italia eller Norge. Der man i dag er avhengig av personene man møter, for å få utført en tjeneste, vil man etter hvert bli behandlet likt enten det er Herr A eller Fru B som er på jobb. Medvirkning gir suksess – Det er ikke gitt at outsourcing er entydig negativt for noen av partene, sier Torvatn. Ifølge ham er tydelige budskap tidlig i prosessen en forutsetning for høy grad av medvirkning og suksess. Klar og ærlig kommunikasjon er god ledelse. Dette er gjennomgående for alle omstillingsprosesser. Vi ser også at når man ikke klarer å opprettholde arbeidsplassene, så bør man bruke det som grunnlag for å satse på nytt heller enn å forsøke å opprettholde virksomhet som taper i internasjonal konkurranse. Ta for eksempel Kongsberg Våpenfabrikk, som ble lagt ned. I dag er det langt flere bedrifter på området enn tidligere. – Istedenfor å kjempe imot er det viktig å starte omstillinger, sier forskeren. Hyperbyråkratiet Et forhold som ikke akkurat forenkler arbeids-dagen for mange, er rapportering. Forskere på SINTEF kaller fenomenet for «hyperbyråkratiets frammarsj». Med det mener de at stadig mer av hva arbeidstakere gjør i dag, skal planlegges, dokumenteres, måles og evalueres. Og dette gjelder i like stor grad for barnehageansatte som for eiendomsmeglere – for leger som for lærere. – Alle yrkesaktive har noe de er ansatt for å gjøre – det vi kan kalle for kjernearbeid, sier Hans Torvatn. – En lege skal behandle mennesker, en selger skal selge produktet sitt, osv. Den andre biten i jobben er å rapportere om det vi gjør (metaarbeid). Og det er denne biten vi ser øker voldsomt. Forskerne mener at mens byråkratiet tidligere var en organisasjonsform, er det nå blitt en arbeidsform. Vi er blitt totalt av- Foto: Geir Mogen Seniorforsker Ulla Forseth ser arbeidslivet som et tveegget sverd. Jobben stiller store krav – men er også en kilde til utfoldelse. hengig av elektronisk baserte informasjons- og kommunikasjonssystemer, og vi utveksler og åpner for informasjon på alle områder. – IKT-systemer bidrar for eksempel i sterk grad til rapportering siden noen må «fôre dyret» og fylle inn data hvis systemene skal være interessante, sier Torvatn. Større organisasjoner har både formelle systemer (offentlige databaser) og verktøy for ordrestyring og kundebehandling. I tillegg har vi fått e-postsystemet som er uformelt, i den betydning at her spørres det om alt mulig, og evnen til å sende informasjon og spørsmål i hytt og vær er stor. Kodifisering Kunnskap som tidligere bare fantes hos én eller et fåtall individer i en organisasjon, blir nå skrevet ned og registrert i store informasjonssystemer. I tillegg gis kunnskapen ofte en verdi (tall) i informasjonssystemet så andre kan gjøre analyser basert på tallene. – Kodifisering er en nøkkelaktivitet for å kunne hyperbyråkratisere, videreutvikle og raffinere informasjon for å møte kundekrav, sier Torvatn. – Et hyperbyråkrati innføres nemlig ofte først og fremst på vegne av andre og ikke fordi egen organisasjon ser et behov. Legen som fører elektronisk journal på pasienten, kunne likså godt skrevet den på en papirblokk om det bare handlet om de to. Relasjonen lege/pasient bedres ikke ved å skrive inn informasjon på en PC. Men med tanke på et sykehus eller en behandler et annet sted vil elektronisk informasjon være lettere å videresende og ta over. Et forhold som kompliserer informasjonsflyt til mange, er de ulike systemene. Om en sjømann kommer til skade på et skip, skal det skrives skaderapport og gis informasjon til forsikringsselskaper, rederi, myndigheter i flaggstat og myndigheter i området der det skjer – alle med egne systemer og databaser. – Bare i Norge har vi funnet 12–14 databaser med informasjon om skadde sjøfolk, sier Torvatn. – Flere av disse vil kreve rapport. – Nærmere 60 prosent av lederne så helt tydelig e-post som et viktig hinder mot å komme seg ut i felten, forteller Lamvik. – Flere påpekte også at e-post i stadig større grad fikk preg av å bli en formell rapporteringskanal. Saksbehandling på denne kanalen ble trukket fram som uheldig. Ledelsen i oljeselskapet ønsker altså at offshorelederne skal være mer til stede ute i operasjonen og har et mål om fire timer ute per dag, men det kan det se ut som at papirarbeidet legger et hinder for dette. Det grenseløse kontoret Papirarbeid offshore Kollega Gunnar M. Lamvik har tatt for seg papirarbeid til ledere i offshorebransjen. En undersøkelse av arbeidsdagen til 180–190 offshoreledere i et norsk oljeselskap viser at samtlige ledere opplever «kontortrykket» som veldig høyt. Årsakene til at timene på kontoret blir mange, blir forklart med møter, rapportskriving, og dokumentering av ulike parameter. Noen år tidligere hadde forskerne gjort en sammenligning av arbeidspraksis i oljeindustrien i Nordsjøen og i Sørøst-Asia. Her ble det avslørt at sikkerhetsnivået i offshoreoperasjonene i for eksempel Malaysia var bedre enn i Nordsjøen. Én viktig forskjell mellom regionene var at norske ledere hadde svært mye av arbeidsdagen sin bundet opp i møter og kontorarbeid, mens kolleger i Sørøst-Asia i langt større grad hadde rom til driftsnær ledelse. Ifølge Gunnar Lamvik ga alle lederne i den ferske undersøkelsen uttrykk for at de ønsket mer tid ut av kontoret. I den teknologitunge offshorebransjen er kravet til lavt bemannede plattformer å produsere stadig mer lønnsomt. Derfor valgte StatoilHydro integrerte operasjoner (IO) som driftsmodell på Kristin-plattformen. Offshoreorganisasjonen består av kun 31 personer. 23 av disse jobber med drift og vedlikehold. På land sitter ekspertkompetansen og ledelsen online. I Stjørdal bretter livet på Kristin-plattformen seg ut på en videovegg i et operasjonsrom. Selv om ledelsen og personellet om bord på Kristin befinner seg 240 km unna, opplever ledelsen på land at de er tett på den daglige driften på plattformen. Kommunikasjonen mellom hav og land glir lett. SINTEF-forskere har studert hvordan integrerte operasjoner oppleves som arbeidsform, både blant offshorearbeidere og personell på land. Arbeidsflyten på plattformen er lagt opp slik at drift- og vedlikeholdslaget er selvgående med hensyn til arbeidsoppgavene. Skjer det noe, har de ansvaret for å prioritere annerledes. 63 – At de sitter i åpent landskap, gjør at de lettere kan koordinere seg innad og på tvers av fagdisipliner, sier Kari Skarholt, som har forsket på Kristin som arbeidsplass. – Det er kort avstand til ledelsen, og lagene har en fast fag- og systemansvarlig på land. Det arbeiderne setter pris på, er selvstendigheten som følger med jobben. «Du søker ikke jobb på denne plattformen om du ønsker dagens arbeidsoppgaver stukket i hånda,» som en av operatørene formulerte det under forskerens intervju. Et inkluderende arbeidsliv I 2008 hadde Norge 300.000 uføretrygdede og til enhver tid 150.000 sykemeldte. I tillegg faller stadig flere utenfor arbeidslivet. Den samme trenden observeres i mange land, og ingen har løsning på problemet. Norske myndigheter har prøvd å få bukt med situasjonen gjennom en rekke tiltak som IA-avtalen (inkluderende arbeidsliv), Kvalifiseringsprogrammet og Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse fra 2007. På tvers Den største gruppen på sykefraværsstatistikken er mennesker som har skjelett- og muskelplager. Over 42 prosent av sykefraværstilfellene over 16 dager skyldes vonde skuldre og verkende rygger. Forskning viser at mens arbeidsmiljøet påvirker forekomsten av ryggsmerter, er det ofte individuelle egenskaper som bestemmer om personen blir sykemeldt. Da regjeringen kom med sin Stortingsmelding «Resept for et sunnere Norge» (2003–2004), var den bærende ideen å fore64 bygge mer for å reparere mindre. Denne linja har også SINTEF Teknologi og samfunn lagt seg på. – Forebygging må til for å få et godt arbeidsliv, sier forskningssjef Randi E. Reinertsen. – Man må tilrettelegge så ikke bare de sterke og sunne har det bra. Omsorgsarbeidere med skiftarbeid, tunge turnuser og fysiske belastninger kan for eksempel få tilbud om spesialtilpasset trening så kroppen tåler belastningene bedre, livskvaliteten øker og de kan stå i arbeid lenger. Reinertsen, og flere med henne i SINTEF, er opptatt av å finne gode løsninger som kan tas i bruk. Man må ut i bedriftene, studere livsstilsfaktorer og identifisere problemer. Evnen til å trives i yrkeslivet, henger nøye sammen med god helse og god livskvalitet. Bøte på det negative Samtidig har forsker Solveig Osborg Ose og hennes «Gruppe for arbeid og helse» i SINTEF evaluert IA-avtalen og forsket på den yrkesgruppen som har størst sykefravær, nemlig hjelpepleierne. Her hvor det vil være behov for mange hender i jobb, stiger sykefraværet dag for dag. Jobbene er slitsomme, med lav lønn og med lite attraktive arbeidstider. SINTEF Teknologi og samfunn har undersøkt hva som ligger bak, og om det kan gjøres endringer som kan bøte på det negative ved jobben. Forskerne har samlet inn skjema med 87 spørsmål til 9.500 hjelpepleiere landet over. – Tidligere forskning har konsentrert seg ensidig om arbeidsmiljøet, men vi inklude- rer også forhold rundt livsstil, familieforhold og oppvekstvilkår, sier Solveig Osborg Ose. – Trivsel avhenger også av arbeidstid og fleksibilitet i arbeidet. Vi må for eksempel få svar fra hjelpepleierne om de har en arbeidstid de føler seg vel med, eller om den ligger langt fra drømmeturnusen. Mange sykefraværsdager Høsten 2008 leverte også forskergruppen en rapport om hva som finnes av nasjonal og internasjonal kunnskap rundt psykisk syke og arbeidsmarkedet. – Det vi vet, er at hver 5. sykefraværsdag relateres til psykiske lidelser, og at andelen har økt med 10 prosent siden 2001, opplyser Birgitte Kalseth, som er en av forskerne bak rapporten. – Mange av tiltakene som er dokumenterte og satt ut i livet, er knyttet til de tyngste tilfellene. Mennesker med schizofreni eller skiftende stemningsleie kan fungere i en jobb med riktig tilpasning, men vi vet også at dette er kostbare tiltak og at det gjelder relativt få. Kalseth forteller at benevnelsen «psykisk syk» rommer store forskjeller: Her finnes det personer med lettere psykiske lidelser som ikke vises i det ytre, men også tungt belastede mennesker som har fått en alvorlig diagnose. Noen blir psykisk syke mens de er i jobb. Andre er psykisk syke som skal inn i arbeidslivet. De store individuelle forskjellene gjør at ett og samme tilbud neppe er bra for alle. Det viktigste blir faktisk å skille mellom diagnose og funksjonsnivå, mener hun. Tilnærmingen til denne store gruppen kan ikke være lik, men uansett må det handle om å se mennesker som kapasite- Arbeidsgiverens ansvar? Og det er nettopp her skoen trykker i dag. Stigmatiseringen viser seg å være det største problemet i arbeidslivet. Når 63 prosent av norske bedriftsledere viser seg å være negative eller skeptiske til å ansette noen som hadde hatt psykiske problemer, aner man omfanget. I en undersøkelse foretatt av Rådet for psykisk helse i 2006, innrømmet 90 prosent av 650 spurte bedriftsledere at de hadde begrenset kunnskap om hvordan de skulle avstemme psykisk syke mot arbeidslivets behov. En anonym næringslivsleder i undersøkelsen uttalte at «psykisk sykdom er skumlere enn kreft». Ifølge SINTEF mangler det forskning på temaet, og så godt som alle spørsmål er ubesvart når det gjelder arbeidsgiverens rolle. Det er lite eller ingen kunnskap rundt hva som skjer på norske arbeidsplasser – og hva som er erfaringene til de syke. Hva gjør en arbeidsgiver når det oppstår psykiske problemer på arbeidsplassen? Hva er de beste strategiene for en person som har vært sykemeldt lenge og skal tilbake til sin gamle jobb? Er tilretteleggingen god, og blir man tatt vare på? noen få arbeidsdyktige mennesker arbeider for å brødfø seg selv i tillegg til gruppen som står utenfor? Eller kan vi utvikle et samfunn der det normale arbeidsmarkedet rommer alle kategorier funksjonsføre folk og en meget fleksibel definisjon på arbeidstid og arbeidsuke? Solveig Osborg Ose tror vi må leve med sykefravær også i framtiden, og at dette henger sammen både med forhold i jobb og med egen livsstil. Hun peker på utviklingen de siste årene med fedme og en enorm økning i overvekt i den delen av befolkningen som har lav utdannelse og inntekt. – Det vil fortsatt være høy- og lavstatusjobber hos nordmenn, men i tillegg tror jeg vi vil se en livsstilsutvikling framover som kommer til å forsterke ulikhetene, sier hun. Foto: Svein Tønseth ter – ikke som diagnostiserte tilfeller. Livsstil kan forsterke ulikheter Arbeidslivet er arenaen der man lykkes eller mislykkes. Der evnen til å mestre jobben avgjør om den fører til slit og belastninger, eller blir en kilde til utfoldelse og arbeidsglede. Men vil vi samtidig få et samfunn der Logistikksjef Reidar Sørvåg i Rema 1000 (i midten) har gjort selskapets regionlager utenfor Stavanger til en velfungerende arbeidsplass for mennesker med psykiske vansker. Vaktmester Kristian Vatne (t.h.) tar imot dem som fadder når de ankommer. 65 Disse entusiastene er med på å gi oss Solveig Osborg Ose Seniorforsker SINTEF Teknologi og samfunn Espen Asnes Seniorrådgiver SINTEF Teknologi og samfunn Frode Strisland Seniorforsker SINTEF IKT Dag Ausen Seniorrådgiver SINTEF IKT Stein Petersen Seniorforsker SINTEF Teknologi og samfunn Hans Torvatn Forskningsleder SINTEF Teknologi og samfunn Rune Hansen Forsker SINTEF Teknologi og samfunn Ulla Forseth Seniorforsker SINTEF Teknologi og samfunn Det gode samfunn – også for framtiden Jarl Reitan Forsker SINTEF Teknologi og samfunn Siri Mordal Master i pedagogikk SINTEF Teknologi og samfunn Kristine Holbø Forsker SINTEF Teknologi og samfunn Marius Mikalsen Forsker SINTEF IKT Thomas Dahl Forskningssjef SINTEF Teknologi og samfunn Else Thurmann-Nielsen Seksjonssjef SINTEF Teknologi og samfunn Brita Bungum Seniorforsker SINTEF Teknologi og samfunn Foto: Geir Mogen Thomas Langø Seniorforsker SINTEF Teknologi og samfunn MOTIVASJON PÅ TIMEPLANEN Mer fysisk aktivitet, leksehjelp og arbeidsliv på pensum. Skolen tenker nytt. TEKST: ANNE-LISE AAKERVIK På fjerdetrinn ved Saupstad skole er det full aktivitet. På planen står matte, og «Anna» på 10 år arbeider konsentrert. Tema for denne dagen er multiplikasjon og divisjon, og lærer «Johan» forklarer til de som trenger hjelp, samtidig som han gir noen ekstra utfordringer til en av urokråkene i klasserommet. På bakerste benk sitter Brita Bungum og observerer. Hun er også i ferd med å lære, men det er om hvordan den norske skolen fungerer. SINTEF-forskeren er i full gang med prosjektet «Forsøk med utvidet skoledag» og har intervjuet både elever, lærere og andre ansatte ved skolen. Å være tett på ungene er nøkkelen til god informasjon om hvordan de opplever skolesituasjonen. Derfor er Bungum med enten det er undervisning, friminutt eller spisepause som står på plakaten. Fra sin posisjon på sidelinja kan hun smette inn spørsmål og får svar fra ungene som de neppe ville klart å formulere i etterkant av opplevelsen. – Det kommer ofte opp andre og nye momenter når vi inkluderer barn som informanter i forskningsprosjektene våre. Momenter vi verken har tenkt på eller sett tidligere, og som er vel så virkelig når vi løfter dette opp på det overordna plan: Hva skal vi gjøre med norsk skole i dag, spør Bungum. Internasjonal trend Når det gjelder både norsk og europeisk skole, er forskerne ikke i tvil. En skole for alle er en viktig del av det gode samfunn. – Internasjonalt ser vi at andre kunnskapsbehov enn de tradisjonelle dukker 68 opp. Her ligger faktisk den norske skolen i front på enkelte områder, som for eksempel innen arbeidsmetodikk. Forskeren trekker fram teambaserte undervisningsmetoder hvor lærere jobber som veiledere, og tilretteleggere nå tas i bruk i større grad også i Europa. Kateterundervisningen er i ferd med å svekkes. I lys av dette blir behovet for forskningsbasert kompetanse om skole og skoleutvikling mer etterspurt innen EU-systemet. Basisfag i trøbbel Norge har flere ganger blitt slått i bakken av resultater av PISA-undersøkelsen, hvor norske elever har skåret lavt i basisfagene. Men er det så enkelt som å dømme hele skolen ut fra disse undersøkelsene? Noe av det viktigste forskerne trekker frem, er klimaet for læring. – Skolen tenker i for liten grad på bruken av kunnskapen, sier Thomas Dahl. – En stor andel norske elever mangler evnen til å bruke kunnskapen de skal ha tilegnet seg i skolen, i forhold til problemer i samfunnet, utdyper Dahl. – Kan det skyldes at elevene ikke har lært seg å bruke kunnskapen i andre kontekster enn i klasserommet? Samtidig ser forskerne at vår globaliserte og interaktive verden også innvirker på elevenes kunnskapsnivå. Hyppig bruk av spill og IKT gjør at elevene ofte besitter kunnskap som overgår lærernes. Slutter for tidlig Men ifølge forskerne har ikke skolen bare et problem når det gjelder læringsresultater. I et samarbeidsprosjekt med kolleger i SINTEF Teknologi og samfunn skal de nå se på hvordan skolen kan møte problemstillinger knyttet til barn og unges psykiske helse. Frafall er også et problem som opptar forskerne. En av årsakene er at elevene ikke opplever at undervisningen er relevant for dem, og de mister motivasjon. Flere undersøkelser har vist at spesielt guttene ikke ser på skole som viktig i forhold til framtidig arbeid og karriere. I tillegg mener bare 47 prosent av det norske folk at utdanning er viktig. Også fagenes relevans og viktighet har endret seg. Mens realfag var bærebjelken tidligere, tenker elevene annerledes om disse fagene nå. Men hvordan skal fagene gjøres attraktive for dagens ungdom? Ut i praksis Prosjekt praksisnær undervisning har tatt denne utfordringen på alvor. Dette er en undervisingsmetode som aktivt bruker lokalsamfunnet i undervisninga og åpner opp for samarbeidspartnere utenifra. Sju kommuner, tre på Vestlandet og fire i Trøndelag, har etablert egne næringsutviklingsselskaper med forpliktende samarbeid mellom virksomheter og skoler. Sverre Konrad Nilsen i SINTEF Teknologi og samfunn følger prosjektet sammen med mange andre partnere. – I praksisnær undervisning møter elevene personer som jobber og kan bruke det faget de lærer i skolen. De har egne erfaringer om hvordan man kan omsette teori til praksis. – Men det er langt fra snakk om et bedriftsbesøk, skyter Siri Mordal inn. – Her Foto: Thor Nielsen Seniorforsker Brita Bungum er tett på elevene. Også når det ikke er undervisning. snakker vi om solid undervisning hvor begge parter forbereder seg godt før elevene inntar bedriften. For eksempel kan klasserommet bli et verksted der råstoff, produkter og prosesser gir ny innsikt i fysikk, ukjente matematikkemner og kjemi. Klassen ser hvordan fagene blir brukt i praksis og regner ut fra egne observasjoner og målinger, og de har ordentlig mineral under lupa når de skal lære hva et grunnstoff og en bergart er. – Det vi ser, er at i det øyeblikket en ingeniør eller en bedriftsleder forklarer en oppgave, så virker det motiverende, sier Nilsen. Prosjektet skal også utvikle gode organisasjonsmodeller og pedagogisk praksis tilpasset virksomheten i hver skole og styrke lederkompetansen ved skolene i regionen. 7000 elever i grunn- og videregående skole har praksisnær undervisning. Sammenligninger kommunene selv har gjort, tyder på at elevene som deltar, har bedre karakterer og motivasjon enn andre elever. Lengre skoledag Noe av det forsker Brita Bungum forsker på, er hva som skjer dersom elevene utvider skolehverdagen sin, blant annet med leksehjelp i skoletida. – Dette prosjektet setter hele eleven i sentrum, understreker forskeren. Skolene som er med i prosjektet, har blant annet innført ett skolemåltid om dagen og satser på økt fysisk aktivitet, noe som skal bidra til å gi både pusterom og læringsrom. Slik vi ser det, kan lekseoppfølging også skje på skolen, istedenfor at elevene venter til de er hjemme. På sikt ønsker vi å se om dette er med og visker ut de sosiale ulikhetene vi finner i skolen, nettopp fordi noen får mer hjelp hjemme enn andre. Fra skole til nærmiljøsenter I takt med endringer i undervisningsopplegg og arbeidsmetoder har det også oppstått behov for andre utforminger av skolelokalene. – Klassen er fortsatt en organisatorisk enhet på mange skoler, men vi har flere eksempler på andre grupperinger av elevene. Ved utforming av nye skoleanlegg legges det vekt på sosiale møtesteder for alle brukergrupper og på ny utforming av arbeidsplasser både for elever og lærere. Funksjonelle og estetiske kvaliteter vektlegges sterkt, og vi har fått åpnere og lysere skoleanlegg, sier Karin Buvik, som forsker på skolebygninger og nye løsninger. Lokalene på Borgen skole i Asker har vært gjennom en omfattende rehabilitering. Her er elevene gruppert i basisgrupper på 15 i stedet for klasser på 30. Skolen har blitt til et nærmiljøsenter som benyttes av mange grupper, både i og utenfor skoletid. Nærmiljøsenteret inngår som et demonstrasjonsbygg knyttet til energieffektivisering i EU-satsingen «Eco-buildings», og har vært svært vellykket, ifølge forskeren. Skolen er uten tvil i endring, og kravene til funksjon blir stadig flere. Men det bekymrer ikke Brita Bungum. – Jeg hadde i grunnen vært mer urolig for skolen om den ikke hadde endret seg, sier den erfarne skoleforskeren. Dyrt – men lønnsomt Ved Frogn vidergående skole har skoleledelsen tenkt nytt. De har gitt ungdom som sliter med skoletrøtthet eller problemer som konsentrasjonsvansker, angst eller ADHD, et tilbud om praksisnær undervisning i samarbeid med lokale bedrifter. Og resultatene fra modellen med arbeid, produksjon og opplæring (APO) er svært gode: Forskning fra SINTEF viser at denne læringsmodellen øker mulighetene for å lykkes både med skolen og på arbeidsmarkedet for denne gruppen elever. APO-tilbudet koster dobbelt så mye som en vanlig plass i videregående skole. Og elevene bruker fem år på utdanningen, i stedet for fire. Men til gjengjeld viser resultatene seg gjennom at ungdom med relativt tøffe utfordringer finner sin plass i arbeidslivet, og unngår å komme inn i trygdesystemet. Fakta: 84 prosent lyktes Etter fem år med APO er de fleste elevene i full aktivitet. Av 242 elever er 67 prosent i lønnet arbeid, to prosent arbeider i egen virksomhet, tre prosent er i jobb med trygd og 12 prosent holder fortsatt på med sin utdanning. Det betyr at 84 prosent av deltakerne er innenfor det som forskerne definerer som vellykket. 69 INDUSTRIUTVIKLING OG NYSKAPING Foto: Mark Joseph Har du googlet i dag? I 1995 var to unge menn i gang med et forskningsprosjekt ved Stanford University. Doktorgradsstudentene Larry Page og Sergey Brin hadde som mål å lage en søkemotor som faktisk finner det du leter etter. Målet var å «organisere all verdens informasjon og gjøre den tilgjengelig på en brukervennlig måte». I dag kjenner de fleste av oss dette doktorgradsarbeidet som det «å google», og studentenes idé er blitt visjonen til et av verdens mest berømte selskap – hvor jeg er så heldig å jobbe. Som de aller fleste av mine kolleger ser jeg ikke på Google som en jobb, men som noe jeg identifiserer meg med, og som jeg har lyst å bruke 8 timer dagen på så lenge jeg får lov. Denne kollektive følelsen mener jeg er grunnsteinen i Googles suksess og vekst så langt. Og den har sin opprinnelse i sin egen måte å tenke på når det gjelder idéutvikling: Veldig få av mine kolleger slutter i Google for å realisere egne ideer. Årsaken til dette er at de nettopp får anledning til å realisere egne ideer i bedriften sin. Med fri tilgang til ressurser og kompetanse. Dersom ideen lykkes og blir et av Googles satsingsområder, belønnes teamet som skapte produktet, på samme måte som om vi hadde kjøpt produktet fra noen andre. Mulighetene for å lykkes er bedre enn på egenhånd og muligheten for belønning enda større. Googles ingeniører har en ganske spesiell arbeidssituasjon. For det første har de tilgang til all verdens ressurser for å realisere sine ideer. For det andre har de kanskje verdens beste tilgang på intelligente kolleger som kan hjelpe dem med å realisere den. Og for det tredje pålegges de å bruke 20 prosent av tiden sin til utvikling av egne ideer - den eneste betingelsen er at de tilfredsstiller selskapets visjon og dermed gagner sluttbrukeren. Dette er viktig for å sikre videre innovasjon i vårt selskap. Men vi tror slike fleksible arbeidsformer vil være viktig i alle virksomheter som skal lykkes innen innovasjon. Ikke alle som jobber hos oss, er store oppfinnere, men kompleksiteten på utfordringene og muligheten til kontinuerlig læring og vekst er andre årsaker som gjør at vi beholder talentene. To spørsmål er heldigvis ikke tillatt å stille i Googles kultur: 1) Er dette teknologisk mulig? og 2) er dette økonomisk forsvarlig? Nesten ingen av våre ideer var noen av delene da de ble unnfanget, men med tiden ble de både teknisk realiserbare og økonomisk gjennomførbare. Gmail er et eksempel på dette. Hvem hadde trodd for fire år siden at det ville være kostnadsforsvarlig å dele ut sju gigabyte gratis til alle som ville ha det? Jan Grønbech Jan Grønbech er Country Manager i Google Norge. 72 Foto: Google KNOPPSKUDD OG GAMLE GREINER Unge, idérike mennesker som tar risiko. Gamle slitere som legger om og tenker nytt. Begge deler handler om innovasjon og industriutvikling. TEKST: ÅSE DRAGLAND I et ganske så alminnelig bygg på Sluppen i Trondheim, omgitt av firma som Byggconsult og Elektronor, ligger bedriften Nacre. De lyse kontorlokalene er lite prangende. Noen produktfoto er rammet inn og henger på den hvite strieveggen. Ingen skulle tro at verdens ledende selskap innen avansert hørselsvern og kommunikasjon holder til her. På møterommet henter forskerne Jarle Svean og Odd Kr. Østern Pettersen fram den første prototypen av suksessproduktet sitt: En silikonpropp som ble laget for Statoil i 1992 for å få bukt med støy offshore. I handa til Svean ligner det gule «sneglehuset» mest på et gammelt klenodium. Like fullt er det forløperen til bedriftens avanserte hovedprodukt: En ørepropp som demper lyd med motlyd. Da bedriften ble solgt til et fransk-amerikansk selskap for hele 750 millioner kroner i 2007, pustet både gründere og investorselskaper ut: De hadde lykkes. Samtidig gikk øreplugg-bedriften Nacre inn i historien som et skoleeksempel på en vellykket, norsk knoppskyting fra SINTEF. Aktiv fødselshjelp Parallelt med oppdragsforskningen som foregår i Skandinavias største forskningskonsern, gir nemlig SINTEF aktiv fødselshjelp til ideer som kan være kime til kommersiell virksomhet. Kommersialiseringsselskapet Sinvent forvalter en kapitalbase på 100 millioner kroner som kan sprøytes inn som aksjekapital der det trengs. Sammen med forskningsavdelingene jakter Sinvent på gode teknologiske 74 oppfinnelser som kan ha livets rett. Adm. dir. Anders Lian i Sinvent har fulgt de siste årene av Nacres vei mot målet og vet at suksessen var et resultat av langsiktig og målrettet arbeid. – Utvilsomt en av våre mest suksessrike avskallinger, sier han. – Det er forskningen ved SINTEF som gjør det mulig å skape slike store, suksessrike nye selskaper. Men selv om salg og suksess tiltrekker seg hyggelig oppmerksomhet utad, finnes det andre som vet hva som ligger av bekymring og slit bak en slik bragd. Som Jarle Svean og Odd Kr. Østern Pettersen – to av gründerne bak Nacre. det intelligente hørselsvernet Men hver gang stoppet det opp. Det svenske firmaet Hägglunds, som produserer stridsvogner, hørte om den norske oppfinnelsen i 1996. De tok kontakt med SINTEF og meldte sin interesse. Øreproppen hadde smått om senn begynt å ta form som et kommunikasjonssystem: En mikrofon tok opp lyden av brukerens egen stemme inne i øregangen – fra «hodets indre». Dermed ble stemmen ikke forstyrret av støy i omgivelsene og kunne videresendes til andre. Man ble både skjermet for støy og kunne føre en samtale i bråkete omgivelser. Kommunikasjonssystem Finansiering i boks Historien de forteller, og som går nesten tjue år tilbake i tid, viser hvor lang og kronglete veien kan være fram til en suksess. På begynnelsen av nittitallet jobbet Svean og Pettersen i akustikkmiljøet ved NTH og SINTEF. Forskning på hørsel og høreapparater sto helt sentralt i miljøet, og mange mente dette også burde utnyttes til andre formål: Ideer om et avansert hørselsvern ble luftet og skjøt fart gjennom et prosjektforslag til et dansk firma. – Vi klarte å oppnå 50 prosent finansiering gjennom et industriprogram i Norges forskningsråd (KAPOF), forteller Svean, men problemet var de øvrige 50 prosentene og en industripartner som turte satse. – Flere bedrifter var interesserte, supplerer Odd Kr. Østen Pettersen. – Utenom Statoil var både Ericsson Radar, Siemens, Hydro og Shell inne og luktet på ideen om Selv om det kom i gang et glimrende samarbeid med svensk og norsk forsvar, manglet prosjektet fortsatt en industripartner, og her er ikke gründerne sene til å berømme sjefen sin, Aage Thunem, som så seg lei på at ingen ville satse og derfor tok saken i egne hender. Thunem vitaliserte det sovende selskapet Nacre, som bare hadde eksistert på papiret siden 1994. Han betalte ut samtlige investorer og fikk alle rettigheter tilbake. Tanken bak var at det ville bli lettere for en industripartner å samarbeide med et etablert selskap enn med SINTEF som stor organisasjon. Deretter troppet han opp på kontoret hos adm. dir. i SINTEF, Roar Arntzen, og ba om at forskningsstiftelsen måtte skyte inn penger. Å gå inn med penger i et knoppskytingsselskap var helt nye tanker for SINTEF. Tidligere hadde det vært vanlig at avdelinger Foto: Lene Knutli Forsker Odd Kr. Ø. Pettersen var med på å bringe selskapet Nacre opp i verdenstoppen. eller enkeltforskere hadde forlatt organisasjonen når de ville kommersialisere produktideen sin. Akustikkgjengen banet nå vei for en ny karriereløype: SINTEF sprøytet inn penger i et knoppskudd – samtidig som kontakten med det gamle forskningsmiljøet ble opprettholdt. Samtidig gikk også SND og det norske og svenske forsvaret inn med millioner, og kort tid etter gikk også Viking Venture inn med midler. Eivind Bergsmyr ble hentet inn som administrerende direktør. Mange betraktet det siste som et scoop for bedriften: Bergsmyr hadde god teknologiforståelse, men også noe som de andre manglet: industriell erfaring fra sin sjefsstilling i Siemens. Endelig var prosjektet i gang for alvor. Et sjansespill Utviklingen og historien om øreproppen hadde nå humpet og gått i snart femten år. I løpet av den perioden hadde teknologiutviklingen gått med syvmilssteg og mikroelektronikken gjort sitt inntog. ASIC-teknologien, der en brikke på 5 x 5 mm med en liten datamaskin som kunne prosessere lyd, var eneste løsning. Forskerne måtte produsere noe så lite at det fikk plass i øret med høyttaler og mikrofon i samme propp. Å utvikle dette handlet igjen om programvaredesign: Millioner av transistorer måtte inn – et sjansespill av dimensjoner. SINTEF-forskerne spesifiserte elektronikken og sendte designet til en mikroelektronikkfabrikk i Taiwan. Etter ei tid kom den i retur fordi den ikke virket. Forskerne gikk i gang igjen, og designhuset strevde i månedsvis. Budsjettet på 30 millioner var brukt opp, og ingen kunne garantere en løsning. Stemningen var amper. Det bygde seg opp til en krise. Skulle det settes en sluttstrek for hele prosjektet? Folkene i Viking Venture pustet dypt inn og bestemte seg for å gå inn med mer penger. Det samme gjorde det svenske og norske forsvaret. Så var man i gang igjen. Også det påfølgende året gikk med til hard jobbing. Til og med på juleavslutningen i 2004 måtte teamarbeid gå foran lyst og behag. På Avdeling for akustikk ble det båret papptallerkener med kaffe og kaker ned i kjelleren. Mens resten av kollegene satt ved langbordet og sang julesanger, jobbet teamet på spreng nede i laboratoriet. Uante muligheter Men fra 2006 går det meste på skinner: Nacre får en ordre på 200 millioner kroner fra US Marines. Høsten 2006 legges bedriften ut for salg, og i juni neste år selges Nacre til det verdensledende selskapet innen personlig verneutstyr; BacouDalloz. Selv om Nacre er solgt, vil bedriften forbli i Trondheim i tett samarbeid med NTNU og SINTEF som før. Veiene videre er mange og lysende. Bruk i politiet, brannvesen, i industrien, offshore, i gruvedrift, i maskinrom i en båt – alle steder med støy ligger åpne. I løpet av de tjue årene har eiere og med- spillere bladd opp 120 millioner til forskning og utvikling. I tillegg har det vært slit. Bekymring. Søvnløse netter. Jarle Svean og Odd Kr. Ø. Pettersen har vært gjennom et løp de aldri glemmer: – Øreproppen Quiet Pro er det beste produktet i verden i sitt slag. Alle som har behov for å kommunisere under ekstreme støyforhold, har lagt merke til oss. Det er rart å tenke på, sier de. Eget utviklingsselskap Flere hundre levedyktige bedrifter med et par tusen arbeidsplasser har sprunget ut fra forskningsmiljøet rundt NTNU/SINTEF de siste tjuefem årene. – SINTEF har etablert en virksomhet rundt kommersialisering fordi det bidrar til å realisere teknologier og skape arbeidsplasser, og det er noe vi tjener penger på. I tillegg til Nacre har vi stor tro på suksess for blant annet batteriprodusenten Revolt Technology, oljereservoarselskapet Resman og bioteknologiselskapet Biosergen, forteller Anders Lian i Sinvent. – Vi jobber med å gjøre en god idé til en bedrift, eller til en lisens for eksisterende næringsliv. Pengene vi tjener, føres tilbake til det miljøet som hadde oppfinnelsen slik at det kan bidra til nye prosjekter og mer forskning. Derfor handler virksomheten vår også om å bidra til SINTEF-visjonen «Teknologi for et bedre samfunn». Sinvent opererer ut fra en filosofi om at det skal være kort vei mellom alle arenaer. I praksis arbeider selskapet tett med konsernområdene og oppfinnerne. I tillegg er det et nært samarbeid med industribedrif75 ter, venture-investorer og rådgivere for å kommersialisere oppfinnelsene. – Vi driver med prosesstyring, patentering, markedsvurderinger og forretningsplaner, for å nevne noe. I tillegg forvalter vi SINTEF sin IPR (intellectual property rights) samt lisens- og ventureportefølje. Alle vi i Sinvent deltar i prosjektene på ulike måter, forteller Lian. Begge deler Innovasjonseksperter i SINTEF-miljøet vet at Norge trenger mennesker som har ideer og tar risiko ved å gå inn på helt nye områder. Det er gründerne som fornyer næringslivet. Samtidig tror ekspertene at det er et mål å ta vare på de norske bedriftene vi har. Om et selskap som Norske Skog skulle gå over ende, ville man måtte ha en hær av gründere og et titalls millioner i såkorn for å få fram noe som skulle kompensere bortfallet av den ene bedriften. Det som bringer Norge framover, vil derfor være fornyelse gjennom nyetablering, men også kontinuerlig utvikling i det eksisterende næringslivet. Og businessen har alltid forskning i bunnen. Extreme makeover Nå skal norske smelteverksarbeidere skaffe verden solenergi. I elektrisk fyrte ovner har Norge startet produksjon av solcellematerialer. Slik kan vi eksportere vann- og vindkraft til andre – og energihungrige – verdensdeler. Forskning skaper nye bedrifter. Men like viktig er det at forskning hjelper eksisterende industri med nyskaping, påfyll av kompetanse og nødvendige snuoperasjoner. Det siste er Norges eldste industrigrein, smelteverksindustrien, et godt eksempel på. For hvem skulle tro at denne tungindustrien nå er i gang med å lage materialer til en av de meste framtidsrettede bransjene verden kan by på, nemlig solcellebransjen? Tidligere har det gamle smelteverkskonsernet Elkem laget metallurgisk silisium, et materiale som brukes i aluminiumlege76 ringer og til å lage silikon. Det nye er at Norge har begynt å rense silisium på hjemmebane for solcelleindustrien. Det hele startet på Sørlandet. Fabrikken som Elkem Solar har bygget til 3,5 milliarder kroner like utenfor Kristiansand, skal årlig produsere 5000 tonn ren silisium. Installert som solcellepaneler i solrike strøk i Sør-Europa vil dette kunne produsere 650 gigawattimer i året – det samme som vannkraftverket i Alta. Prosessen som skal brukes i fabrikken, krever langt mindre energi enn den tradisjonelle framstillingsmetoden og kan utnytte silisium fra en hvilken som helst smelteovn. Den hviler på patenter Elkem Solar har, noen av dem sammen med SINTEF. Også andre innen metallurgisk industri vurderer å foreta det samme grepet: Fesil Sunergy besluttet høsten 2008 å starte industriell prøveproduksjon av rent silisium til solcelleindustrien ut fra helt ny teknologi utviklet ved SINTEF. Eksport av solcellematerialer – Det er ikke mulig å strekke strømledninger fra norske fossefall og vindmøller til u-land. Men vi kan eksportere vann- og vindkraft i form av silisium i stedet. Vi burde bruke mye kraft på denne måten framover. For solceller kan forvandle 1 kilowattime til 40! NTNU-professorene Otto Lohne og Gabriella Tranell snakker om milliarder av mennesker som øyner en velstandsøkning i det energihungrige Asia. Og om fattige i Afrika som bor milevis fra nærmeste stikkontakt. De to metallurgene forklarer at silisium er den aktive hoveddelen i solceller flest. Men metallet kan ikke brukes rett fra tradisjonelle smelteovner til å lage strøm fra Foto: Thor Nielsen Professor Otto Lohne og førsteamanuensis Gabriella Tranell ved NTNU fotografert hos Elkem på Thamshavn i Sør-Trøndelag – foran den største smelteovnen i verden som omgjør kvartsstein til silisiummetall. De ser for seg et framtidig Norge som i stor stil foredler metall fra slike smelteverk til solcellematerialer. sola. Det må renses for andre grunnstoffer. Rensingen var opprinnelig dyr og energikrevende, og ble gjort utenlands, i anlegg som brukte ekstra ren silisium fra noen utvalgte spesialsmelteverk. Takket være norske teknologimiljøer kan Norge – en av verdens største silisiumprodusenter – nå framstille lavkost solcellesilisium på hjemmebane. Ny næring av dimensjoner Lohne og Tranell er faste i troen på at strøm fra solceller blir en gigant på framtidas energimarked. Om enn ikke på våre bredde- grader. Men på produksjonssida ser de store muligheter for et land med så rike metallurgiske tradisjoner og så mye materialteknologisk kompetanse som det Norge har. De to minner om at norske REC allerede er verdens største produsent av solcellematerialer og de tynne silisiumskivene («wafers») som er hovedkomponenten i solceller flest. Tranell har dristet seg til å lage «profetier». Hun ser seg selv som pensjonist i et Norge der solcelleindustrien ruver. Sammen med kolleger har hun laget en beskrivelse av energi-Norge anno 2050. Gruppa har antatt at solcellemarkedet da er så stort at det gir rom for en norsk leverandørindustri med det mangedobbelte av dagens størrelse. Den har også forutsatt at vi har mange ledige hender og hoder fra en oljeindustri på hell. – Hvis Norge satser, kan landet få en grønn næring av dimensjoner. Vi tror material- og produkteksporten fra solcelleindustrien i Norge er så stor i 2050 at én norsk årsproduksjon alene gjør sluttbrukere ute i verden i stand til å produsere 1600 milliarder kilowattimer solcellestrøm. Dette er energi som tilsvarer dagens årlige norske oljeproduksjon, sier Tranell. 77 Tenk Foto: Geir Mogen / Helmet Teknologi for et bedre samfunn 79 VARER I FLYT Få land i verden er bedre egnet for moderne vareproduksjon enn Norge, og det er fullt mulig å øke produksjonen per ansatt fra én til fire millioner! TEKST: ÅSE DRAGLAND Trondheim: Setningene over inngår i en søknad til Norges forskningsråd og skrives i 2005 av deltakerne i senteret som kaller seg selv «Norwegian Manufacturing Future» (NORMAN). Et år senere spanderer forskerne bløtkake på seg selv. De er lykkelige over å ha blitt plukket ut som et av fjorten nye sentere for forskningsdrevet innovasjon. Det betyr penger og tett samarbeid med nyskapende næringsliv. Smilene er brede. Men er det realistisk å nå slike luftige visjoner med finansieringskrise og urolig marked? Eksporterer til Korea Prosjektdirektør Odd Myklebust i SINTEF Raufoss Manufacturing AS, leder SFI-NORMAN. Han har heller ikke i dag problemer med å hevde at Norge kan bli blant de beste i klassen på produkt- og produksjonsutvikling. Han mener til og med at noen norske industrimiljø allerede er verdensledende. – På Raufoss finnes det i dag cirka 35 bedrifter med over 3500 ansatte. Her produseres det varer og støttetjenester til en verdi av cirka 4 milliarder kroner i året. Mange hevder at Raufoss er det produksjonstekniske lokomotivet i Norge i dag. Herfra eksporteres det til og med varer til Korea! – Å få etablert en akse mellom produksjonsteknikk og forskning er helt sentralt når det gjelder vareproduksjon. Derfor har vi fått med oss 16 bedrifter i NORMAN og opprettet en egen industriavdeling på Raufoss, SINTEF Raufoss Manufacturing, legger Myklebust til. 80 En av de største utfordringene når det gjelder vareproduserende industri, er å kombinere en høy miljø- og ressurseffektivitet med konkurransekraft i et marked. Medlemmene i NORMAN har åtte år på seg til å møte utfordringer som dette og få norske bedrifter opp i verdensmestersjiktet. Hva vil være oppskriften? Salg av kunnskap – Vi må gjøre ting smartere enn andre. Konkurransen vil være knyttet til hvem som klarer å utvikle de smarteste produktene og det meste effektive produksjonskonseptet, sier Odd Myklebust. Han forklarer at når et produksjonskonsept utvikles, må man parallelt tenke både design, funksjonalitet, produksjon og gjenvinning. Og i salgsøyemed må man i større grad koble til service og tjenester slik at bedriftene ikke bare leverer en «ting», men noe som dekker en utvidet kundefunksjon. Forskning på CO2-håndtering kan for eksempel munne ut i et salgbart system, men en bedrift kan også selges kunnskap og ingeniørtjenester knyttet til området. Myklebust tror at Norge satser for mye på naturgitt industri og bygger for lite på erfaring og kunnskap. Han viser til at de andre nordiske landene produserer mange ting som de ikke har noen forutsetninger for, og at de klarer seg godt. Et eksempel er jernbanen i Norge, som har erfaring fra 150 års drift gjennom et kupert fjelland sommer og vinter. Dette er verdifull kunnskap som må kunne selges. Statkraft tenker slik når de bygger i utlan- det, og svenske Vattenfall er jo best i Tyskland. Det at hele 85 prosent av norsk eksport er råvarer, må vi utnytte med tanke på foredling, ifølge Odd Myklebust. Han mener det kan bli feil å tro at man kan drive ingeniørarbeid selv og så flytte produksjonen over til andre land for å hente produktet noen prosenter billigere hjem igjen etterpå. – Med dette gir vi bort kunnskapen vår. Produksjon i utlandet bør være mer gjennomtenkt. Det bør man gjøre for å vinne nye markeder, mener han. Automatiser eller dø Til nå har mange trodd at billig arbeidskraft var den største konkurransefaktoren i industrien. Men det er ikke tilfelle. I dag konkurreres det på høyteknologi, komplekse prosesser og produksjon. – Begrepet «automatisering» var et fyord for noen år tilbake, sier seniorrådgiver Jan Buljo. – I dag er denne holdningen endret fordi man ser at hele arbeidsplassen kan ryke om man ikke benytter automatisering og roboter. I tillegg er repeterende arbeidsoperasjoner belastende og ikke lenger attraktive for unge mennesker. På SINTEF Raufoss Manufacturing AS jobber Buljo og kollegene hans med å gjøre produksjonen mer rasjonell og å få ned kostnadene for industrien. Lenge har møbelindustrien og mekanisk og elektromekanisk industri kommet og bedt om råd. Nå har forskerne også fått næringsmiddelindustrien på kundelista. Foto: Thor Nielsen Odd Myklebust tror Norge kan bli en av de beste i klassen på produkt- og produksjonsutvikling. For fiskeforedlingsindustrien kommer ikke bort fra at den sliter med fuktige, kalde produksjonslokaler, tunge løft av kasser og fisk – og med ustabil arbeidskraft. – Salmar på Frøya benytter mye svensk ungdom som arbeidskraft. De jobber to-tre år for å tjene penger og slutter så for å reise jorda rundt. Dermed må bedriften hele tiden lære opp nye folk. Vi må forsøke å finne løsninger som kan overta, sier Jan Buljo. Forsker Ekrem Misimi på SINTEF Fiskeri og havbruk har koblet maskinsyn og metoder for mønstergjenkjenning, og matet beskrivelser av fiskestørrelse, farge og fasong inn i en PC. På det viset kan sensorer overta jobben med å sortere laks i ulike kvalitetsklasser. Og norske bedrifter kan kanskje unngå å flagge ut. Et stort hinder for å automatisere pakkelinjene i denne industrien har likevel vært å finne utstyr som kan gripe og løfte fisken. Her har Buljo og kollegene utviklet ny gripeteknologi basert på nåler eller frosne metallplater mot fuktig objekt. Griperne må videreutvikles, men teknologien ligger klar. – Vi har regnet ut at en bedrift som pakker porsjonsbiter av laksefilet, kan redusere antall operatører fra sju til to og betale seg inn igjen i løpet av to-tre år, sier Buljo. «Klikkes på plass» Møbelbedriften HÅG på Røros og panelovnprodusenten Glen Dimplex Nordic har benyttet forskning fra NTNU/SINTEF gjennom flere år. – Begge bedriftene er gode når det gjelder produktutvikling, forteller Buljo. – Det er i arbeidet med å automatisere montasjen av komponenter til sluttprodukter vi kan tilføre ny kunnskap. Glen Dimplex Nordic har mange produktvarianter og små ordrestørrelser. Det betyr at nye komponenter stadig er i omløp og skal settes sammen. SINTEF har utviklet et konsept der roboter og mennesker jobber sammen. Her kan små robotkjøretøy hente inn komponenter fra lageret og bringe dem til montasjestasjonen etter hvert som nye sluttprodukter monteres. Finurlige operasjoner under lakkering og montasje av stolene i bedriften HÅG kan gjøre det vanskelig for roboter å overta. Derfor konkluderer forskerne med at en moderne industriproduksjon i denne bedriften må starte i produktutviklingsfasen. – Der roboter skal erstatte mennesker, må produktet designes slik at delene er lette «å klikke på plass», og det må tenkes gjennom hvordan plastartikler lett kan skilles fra stål når produktet skal skrotes og gjenvinnes, sier Jan Buljo. Enda kjappere leveranser blir et pre i framtiden for produksjonsbedrifter. En relevant problemstilling vil være: En flydel må lages lettere og billigere. Kan en norsk bedrift levere raskt, eller må det velges en koreansk? Det er behov for en drivstofftank for hydrogen som kan masseproduseres. Den kan ikke lages i metall. Hvem kan levere dette kjapt? – Et gammelt knep for å kunne levere raskt, har vært å danne produktfamilier, sier Buljo: At en bedrift bruker de samme delene til ulike produkter. Da kan design og småting endres kjapt. Det er også viktig at hver del fyller flere funksjoner. Gode resultater I 2009 avsluttet SINTEF et brukerstyrt prosjekt med HÅG der det ble oppnådd bemerkelsesverdige resultater: Tiden det tok en operatør å produsere en enhet i linja for montasje/pakking, ble halvert! I tillegg økte produksjonskapasiteten med 25 prosent i den palettbaserte montasjelinjen. – Dette er resultater som mange bedrifter bare kan drømme om, og de er oppsiktsvekkende med tanke på at HÅG er en bedrift som har vært konkurransekraftig over mange år og har jobbet mye med effektive produksjonslinjer, sier Jan Buljo. Målet for prosjektet var å utvikle et fleksibelt system med høyest mulig automatiseringsgrad for del- og sluttmontasje av stoler. Systemet skulle bestå av automatiske montasjelinjer og transportsystemer som kunne binde sammen produksjonsprosessene i bedriften. HÅG fikk bygget den nye produksjonslinjen trinnvis i løpet av prosjektperioden. I tillegg til raskere produksjon ga opplegget også lavere beholdning av «varer i arbeid» og fristilte dermed produksjonsarealer for nye stolserier. 81 Individuell trend Samtidig med at varer må leveres kjapt, er hovedutfordring nummer én for framtidsbedriftene å få til en vareflyt som sikrer at hver enkelt kunde kan tilbys et unikt, individuelt produkt. – Det er slutt på tiden med ren masseproduksjon: Den moderne forbruker vil ha sitt eget, skreddersydde kjøkken, bil med egne finesser eller colaflaske med bilde av seg selv og kjæresten på, forteller logistikkforsker Ola Strandhagen. For å få til dette må bedriftene ha et lite lager av varer, og samtidig greie å produsere så effektivt at kundene slipper å vente på varen. Ethvert produkt som ikke blir solgt, er et tap. Og bedrifter som sitter inne med store varelagre, driver miljømessig og økonomisk sløsing. Trenden er bare å ha det som etterspørres akkurat nå. – Skips- og offshorebransjen har alltid produsert etter behov. Nå forflytter utviklingen seg også til små produkter. Varene må «bli til» helt på slutten av verdikjeden, sier Strandhagen og trekker en sammenligning til fargehandlerne og salg av maling. Tidligere ble maling solgt ferdig blandet. I dag skaper blandemaskinene enkeltproduktene mens kunden står og venter. Også bilprodusenter benytter seg av plattformer som danner en basis – og ettermonterer så komponenter satt sammen på ulike måter for å skape bredde i produksjonen. For å kunne levere unike og skreddersydde produkter til kundene trenges det et hjelpemiddel som kan styre produksjonen. Når en vare skal bestå av komponent A, D og F, mens neste skal ha komponent D, F, I og K, skjønner vi at roboter på et eller annet vis må få beskjed om dette – og at komponentene også må kunne hentes fra et varelager på en effektiv måte. SINTEF jobber i dag med RFID-teknologi rettet mot byggebransjen, dagligvarebransjen og helsesektoren. Den lille brikken er for eksempel et godt hjelpemiddel rundt merking og sporing av fisk så forbrukere kan følge matvaren bakover gjennom hele verdikjeden. Effektiv sporbarhet krever standardisering av informasjonen som utveksles mellom leddene i verdikjeden, og forskere ved SINTEF Fiskeri og havbruk har vært med på å lage standarden TraceFish for sporing av oppdrettsfisk og villfisk. De norske aktørene jobber nå i EU-regi med å gjøre metodikken til et globalt standardiseringsverktøy. 82 Foto: SINTEF Tekonologi og samfunn Brikke til nyttig informasjon Her er RFID-brikken festet på en kasse til Nortura. Matvarer som «snakker» Mange bedrifter jobber sammen Norsk dagligvaresektor jobber sammen i prosjektet for å skape trygg og effektiv produksjon og distribusjon av matvarer. Åtte av de mest sentrale aktørene i dagligvarebransjen deltar i prosjektet, som skal pågå ut 2009. Det totale budsjettet er på 24 millioner kroner. Prosjektet utmerker seg i Skandinavia og EU både på grunn av teknologien som legges til grunn, og det omfattende bedriftsnettverket som er med på samarbeidet. SINTEF, RFID Innovasjonssenter AS i Oslo og Østfoldforskning utfører forskningsarbeidet for bedriftene som er med. Prosjektet støttes av Norges forskningsråd. Prosjektdeltakerne utvikler løsninger og metoder som raskt og enkelt vil gi beskjed om innholdet i produkter, tilstanden til produktene og hvor de til enhver tid befinner seg i verdikjeden. Produktene skal gi fra seg slik informasjon gjennom RFID-teknologi (Radiofre- kvens-Identifikator). I tillegg utvikles nye logistikkløsninger og ny emballasje gjennom prosjektet. Radiobrikker og sensorer Målet er å utvikle «intelligent emballasje» gjennom å ta i bruk RFID. Ved å feste en liten radiobrikke til matvaren skal det bli mulig å kontrollere veien fra råvare til ferdig produkt, inklusive transport og lagring i butikk. Ømfintlige matvarer kan utstyres med temperatursensorer, sensorer for trykk/bevegelse og tidsregister slik at mottaker kan sjekke om varene har ligget varmt eller blitt skadet. – Denne typen løsninger vil gi økt matvaresikkerhet, fordi den raskt vil gi relevant og korrekt sporingsinformasjon. Samtidig vil det bli enklere å tilbakekalle produkter når det er nødvendig, forklarer prosjektleder Heidi Carin Dreyer, som er seniorforsker ved SINTEF Teknologi og samfunn og professor ved NTNUs institutt for produksjons- og kvalitetsteknikk. Hele verdikjeden er representert i prosjektet, inklusive produsentbedrifter, logistikkbedrifter, grossister og detaljister. Dette setter Norge på kartet når det gjelder bruk av RFID og EPC (Elektronic Product Code). I prosjektet deltar et bedriftskonsortium som består av Norgesgruppen, ICA, Nortura, Tine, Bama, Tollpost Globe, Peterson og NPL – Norsk Lastbærerpool og Norplasta. det er forbruker og butikkens forbruksmønster som bestemmer hva og hvor mye som leveres. Dette vil føre til tryggere mat gjennom eksakt informasjon om produktet, høyere matkvalitet, mer effektive matleveranser og bedre samarbeid mellom aktørene i norsk dagligvaresektor. Målet er å gi norsk dagligvaresektor og varehandel unike muligheter til å øke konkurranseevnen og styrke sin internasjonale posisjon gjennom å utvikle unike teknologiske løsninger og kompetanse, sikrere mat, raskere vareflyt, redusert ressursbruk og unik logistikk. Foto: Geir Mogen Det høres ut som science fiction. Men nå skal et norsk forskningsprosjekt få matvarer til å fortelle hvor de befinner seg – og hvordan de har hatt det underveis til butikkhyllene. Prosjektet «Smart vareflyt» skal resultere i emballasje med radiobrikker som forteller leverandørene hvor i verdikjeden matvarene til enhver tid er. I tillegg kan maten bli utstyrt med sensorer som forteller butikkpersonalet om den har hatt det for varmt eller vært utsatt for røff behandling på veien mellom produsenten og butikken. Tryggere mat Prosjektet vil åpne for en helt ny måte å produsere og distribuere matvarer på hvor Heidi Dreyer ser store muligheter for RFID i produksjon og vareflyt. 83 Dette er noen av våre eksperter Odd Myklebust Prosjektdirektør SINTEF Raufoss Manufacturing AS Trond Ellingsen Forskningssjef SINTEF Materialer og kjemi Gabriella Tranell Førsteamanuensis NTNU Håvard Sletta Seniorforsker SINTEF Materialer og kjemi Jan Buljo Seniorrådgiver SINTEF Raufoss Manufacturing AS Otto Lohne Professor NTNU Jan Ola Strandhagen Forskningssjef SINTEF Teknologi og samfunn på nyskaping og industriutvikling Sigmund Kvernes Direktør Regional utvikling SINTEF Teknologi og samfunn Jarle Svean Teknologidirektør NACRE Fridrik Sigurdsson Bedriftsrådgiver SINTEF MRB AS Odd Kr. Østern Pettersen Forskningssjef SINTEF IKT Aders Lian Adm. direktør Sinvent AS Lisbeth Øyum Seniorforsker SINTEF Teknologi og samfunn Foto: Geir Mogen Anders Stølan Forskningsleder SINTEF Teknologi og samfunn PENGER I EN NEVE JORD Med en jordklump i handa kan du undre: Kan det virkelig trekkes kunnskap, varer og tjenester ut av dette her? TEKST: ÅSE DRAGLAND At bitte små prøver fra jord eller hav kan ende opp i store industrialiserte prosesser, er rart å forestille seg. Men det skjer. Bioprospektering handler om å lete etter små organismer i hav og på land. Inne i det som kan se kjedelig ut for et uvant øye, kan det av og til skjule seg interessante gener eller biomolekyler. Og i en organisme, som du selv vurderer som et null og niks, kan eksperter oppdage stoffer som kan gi millioninntjening. Nasjonal satsing Desember 2008: Regjeringen legger fram Stortingsmeldingen om innovasjon. Bioprospektering er satt opp som et viktig satsingsområde. – Vi vil ha en bred, nasjonal satsing på dette området, sier Nærings- og handelsminister Sylvia Brustad. – Vi mener marin bioprospektering er et område som har så mange lovende perspektiver i seg at vi rett og slett ikke har råd til å la være. Og i dette har Brustad rett. Vi har ventet lenge nok. Tropiske hav og farvann internasjonalt har blitt trålet for stoffer med medisinske egenskaper siden 1970-tallet, mens norsk biovitenskapsindustri er ung og består av 50-100 små selskaper som tjener lite. Det er en forskningstung industri, produktene trenger lang utviklingstid, og det er vanskelig å skaffe finansiell støtte. ... og intern satsing – Industriell biovitenskap kan gi nye løsninger på reelle problemer innenfor både helse, mat, materialer og industriprosesser, sier Kjell Inge Reitan i SINTEF. 86 Han har ledet en konsernsatsing på dette området. SINTEF omsetter i dag for ca. 100 millioner kroner årlig på biovitenskap. Nå skal den interne satsingen fordoble prosjektinntjeningen i løpet av fire år, sette SINTEF i førersetet og få markedsført totalkompetansen som ligger i organisasjonen. Spennende funn i fjorden For vel nok ligger Norge langt fra tropiske farvann. Men så langt mot nord utvikler organismer spesielle strategier for å leve under ekstreme lys- og temperaturforhold. Det gir igjen muligheter for interessante funn. De siste årene har derfor forskere fra SINTEF og NTNU studert bakterier fra Trondheimsfjorden. De har lett spesielt etter bakterier som produserer antibiotika og forbindelser som hemmer kreft. Jakten har gitt gode resultater, og forskerne har påvist en rekke stoffer som kan ha medisinske og kommersielle muligheter: I 2008 er det blitt gjort oppsiktsvekkende funn. Forskerne har funnet 11 bakterietyper som virker på kreftceller, og tre bakterier som kan fungere som antibiotika. Dette er første gang norske forskere har brakt prøver fra havet helt fram til målstreken, og dette tilskrives bredden i forskningsmiljøet: Siden NTNU og SINTEF jobber tett sammen, er både fysiologi- og genkompetanse samlet, i tillegg til at man har tilgang til moderne screenings- og fermenteringslaboratorier. I tester ved Bergen og i Moskva har de elleve krefthemmende stoffene blitt testet mot blant annet leukemi, mage-, tarm – og prostatakreft. – Vi finner at det blir drept kreftceller og at normale celler består. Vi finner også at de ulike ekstraktene virker på ulike typer kreftceller, sier bioteknolog i SINTEF, Håvard Sletta, – men vi vet ennå ikke hvilke stoffer som er virksomme i blandingen bakterien produserer. Norges forskningsråd har bevilget midler til at Trondheimsmiljøet kan jobbe videre med dette prosjektet, som kalles AntiCancer.. Arbeidskrevende Arbeidet med å analysere og identifisere forbindelsene i prøvene tar tid. Mange av bakteriene som er hentet opp fra Trondheimsfjorden, er antibakterielle, men de er kjente fra før – og dermed uinteressante. Bakterie etter bakterie må gjennom testprosedyrer, og ekstrakter fra bakteriene deles opp i mindre fraksjoner ssom kan testes ytterligere.. Det er bare det nye og interessante som kan patenteres. – Kun stoffer med en annen virkningsmekanisme enn det som er kjent, kan bli verdifulle, for eksempel i kreftbekjempelse. Derfor må vi ha flere kandidater. Ikke alle kan bli utviklet til medisiner, men om vi lykkes med en eller to, er vi fornøyde, sier Håvard Sletta. Liten jordbakterie Det kommersielle må ligge i bakhodet. Alle vet at dette kan være et lukrativt marked og at nye medisiner kan gi opphav til enorme inntekter for legeindustrien. Foto: Geir Mogen Bioteknologene Trond Ellingsen (t.h.) og Trygve Brautaset endrer kromosomene i bakteriene for å få dem til å lage mer av et verdifullt produkt. Og allerede har det skjedd knoppskudd. Firmaet Biosergen er et eksempel på knoppskyting basert på biovitenskap. Her danner en liten jordbakterie basis for virksomheten. Hovedideen i firmaet, som ble opprettet i 2005, er å bruke genteknologi til å utvikle avarter av det soppdrepende stoffet nystatin og få fram varianter som er mindre giftige eller mer effektive enn dagens soppdrepende antibiotika. Slike medisiner vil gi mindre bivirkninger når de brukes innvortes. Selskapet skal utnytte et nytt bioteknologisk verktøy som er utviklet ved NTNU og SINTEF: En metode som gjør det mulig å spesialdesigne nye biologiske molekyler som det ellers ville vært umulig å lage. Dette vil hjelpe både hiv-smittede, kreftpasienter og organtransplanterte – pasientgrupper som på grunn av sitt nedsatte immunforsvar er mer utsatt enn andre for alvorlige soppinfeksjoner. Hva skjer i en celle? At biovitenskap står fram som en ny, interessant og voksende industrigren, skyldes den teknologiske revolusjonen på området de siste 10-15 årene. På 90-tallet kunne ikke genomet kartlegges. I dag kan forskere tegne et helhetsbilde av cellen og modellere sammenhenger i cellene ved hjelp av teknologi. – En celle kan ha opptil 7000 gener. Hvis jeg fjerner et gen, hva skjer da? Målet vårt er å kunne lage modeller basert på biologiske data som er hentet inn. Disse modellene vil kunne forutsi hvordan cellen reagerer på ytre forhold eller genetiske endringer. På sikt vil datamaskinene kunne gi oss svar på de spørsmålene vi stiller, sier forskningssjef Trond Ellingsen i SINTEF. Fagfeltet kalles systembiologi. Til tross for at samspillet av alle kjemiske reaksjoner i en celle går over vår forstand, kan altså teknologien hjelpe oss fram til en helhetsforståelse. Og disse resultatene kan blant annet benyttes til å utvikle effektive produksjonsprosesser for et stoff, eller til å forstå hvorfor en pasient reagerer spesielt på en sykdom. Roboter som arbeidsmaur SINTEF har blitt spesielt god på å velge ut og dyrke gode bakteriestammer. Avdelingen som jobber med bioteknologi, har nærmere tretti års erfaring med å bruke bakterier til å produsere legemidler og kjemikalier, og her stiller forskerne med kompetanse av internasjonal klasse. Årsaken er en imponerende infrastruktur som er bygd opp de siste 10-15 årene. Framprovosert av behovene fra norsk industri har det blitt investert i roboter for 6–8 millioner og laboratorieutstyr for til sammen 18 millioner. Der man tidligere satt med tannpirkere og plukket opp hundrevis av bakteriekolonier manuelt, er arbeidet i dag automatisert. Avdelingen har tre roboter som plukker ut kolonier, pipetterer og fortynner tusenvis av små dyrkede prøver. Også analyselaboratoriet er så godt som komplett med massespektrometre som analyserer prøvene fra bakteriene. SINTEF-miljøet har fått en nøkkelposisjon i europeiske prosjekt, og forskerne er ikke i tvil om hva dette skyldes. – Rundt 1990 hadde vi fire 10-liters bioreaktorer (gjæringstanker) i avdelingen – i tillegg til to store tanker på henholdsvis 300 og 1500 liter, forteller Håvard Sletta. – På midten av 90-tallet plusset vi på med 32 nye tre-liters fermentorer. Disse kom raskt i aktivitet, og nå kjører vi faktisk mellom 500 og 1000 fermenteringer på anleggene våre hvert år. Vi får inn stadig nye prosjekt. I screeningslaboratoriet dyrkes bakterier i mikroliterskala for å kunne teste titusener av bakteriestammer i året. Alt skjer effektivt og kvalitetssikres ved hjelp av det moderne utstyret. Økte muligheter Når kapasiteten på å teste naturprodukter blir så høy, øker også mulighetene for å finne fram til nye kjemikalier med interessante biologiske egenskaper. Kjente plantearter på jorden anslås til 250 000. Av disse er bare ca. fem prosent blitt undersøkt med hensyn til substanser av medisinsk interesse. Det aller meste gjenstår altså å undersøke, men nå har vi de tekniske forutsetningene. – For fem til ti år siden ville en isolering og strukturbestemmelse av biologisk aktive stoffer i plantedeler være et passende doktorarbeid som man ville bruke flere år på. Nå gjør man dette på noen uker. Og svaret på det vi leter etter, kan ligge rett under føttene våre. Det avhenger bare av hvor man går, sier forskningssjef Trond Ellingsen i SINTEF. 87 VITAMINER FOR SMÅSAMFUNN Skal distriktene bygge opp næringsliv og holde på flinke arbeidstakere, må de tilby mer enn hus og jobb. Det gjelder både på Sotra og i Bjugn. TEKST: ÅSE DRAGLAND I en stor grå bygning på Bildøy i Fjell kommune holder elevene på Fjell ungdomsskole utenfor Bergen til. I dag har Silje Andersen og Silje Birkehaug strevd seg fram i blåsten til forsyningsbasen Coast Center Base på Ågotnes for å snakke med folk. De vil finne ut om en jobb innenfor oljeindustrien kan være noe for dem. Derfor har de spurt om utdanningsveier og snakket med ei kul dame som var serviceingeniør, og fortalte om spennende oppdrag ute på feltet. De to jentene visste ikke at det var så stort på senteret. «600 mål,» kunne noen fortelle. Og at det var så mange kaianlegg, verksteder og lagerbygg utenom de rene kontorbyggene. Til og med store skip og flyterigger! – Jeg syntes det var kjekt å få komme på verkstedet og se hva de holdt på med, sier Silje Andersen. – Kanskje blir det grunnkurs maskin og ingeniørstudium om noen år. Vi får se. Praksisnær undervisning Fjell ungdomsskole er litt spesiell. I mange år har skolen i det lille øysamfunnet samarbeidet med bedriftene rundt seg. Nå har fire andre ungdomsskoler i regionen blitt med, og alle driver nå med det de kaller for ”praksisnær undervisning”. Og ikke bare ungdomsskolen, men hele utdanningslinja i Fjell kommune – fra barnehage til høyskole- og universitetsnivå – integrerer matte og realfag i hverdagen. Det er et bevisst trekk, og det har kommet i gang takket være forskere ved SINTEF. De ble kontaktet av Vestlands-ordførerne som formulerte problemstillingen sin slik: 88 «Vi klarer ikke å skaffe nok arbeidskraft. Det finnes ikke folk med riktig kompetanse til alle arbeidsplassene i kommunen. I tillegg flytter folk til Bergen fordi tilbudene lokalt er for dårlige, og ungdom søker seg til videregående skoler i Bergen i stedet for å gå på Fjell videregående skole. Vi vil at folk skal bosette seg og jobbe her. Vi trenger mer arbeidskraft med høy utdannelse. Ungdom i bygda må få interesse for næringslivet rundt seg,» sa de. Hvordan skal vi få dette til? Slagplan for kultur I de tre kommunene Fjell, Sund og Øygarden utenfor Bergen handler det nemlig mye om olje, gass og service knyttet til oljeindustrien. Her ligger Coast Center Base (CCB), som er den største forsyningsbasen i landet for olje- og gassvirksomhet i Nordsjøen. Statoil har store driftsenheter i området. Nye bedrifter popper opp som paddehatter. Befolkningstallene er voksende og befolkningen er ung. Med Bergen sentrum bare et kvarter unna med bil, er kommunene inne i det man kaller «en rivende utvikling», og mangelen på kvalifisert arbeidskraft er stor. Vestlandsordførerne la en storstilt slagplan for utdanning og kultur i regionen og hyrte inn SINTEF til å administrere jobben. Etter 2–3 års arbeid er tingene i ferd med å snu. I dag er 30–40 prosjekt helt eller delvis gjennomført i de tre kommunene – basert på lokale bedrifts- eller privatideer. Sotra videregående skole har etablert en egen teknologilinje. Kulturhus planlegges i Straume-området. Den verste lekkasjen av ungdom som søker seg til bergensskoler, er stoppet. Men fortsatt er det for lite spennende tilbud for ungdom etter skoletid. Og voksne savner restauranter og kulturtilbud. – Vi gjør ikke NOE uten lokalt initiativ, understreker Sigmund Kvernes, som er direktør for regional utvikling i SINTEF Teknologi og samfunn. – Vår rolle har vært å sørge for samhandling mellom aktørene, fylle på med kunnskap og løfte prosjekt opp til satsinger. Vi har koblet lokale innspill til store nasjonale program og fått det reneste ras av prosjektmidler til å drysse ned over kommunene. Med tanke på næringsutvikling har vi – sammen med kommunene – brukt rundt halvannen million på å få til et Ekspertsenter innenfor undervannsteknologi på Ågotnes. Det har vært svært viktig i denne regionen der tre-fire tusen mennesker jobber innenfor subsea-området. Mastergrad, takk! Så kan man jo lure på hvorfor det har blitt slik at et distrikt trenger forskningshjelp for å holde seg i live? – Kompetansekravet stiger så raskt, forklarer Kvernes. – I dagens kunnskapssamfunn må en region ha et mangfold av kompetanse for å kunne overleve. Et behov som tidligere kunne løses ved å rekruttere lokalt utdannet arbeidskraft, krever ofte mastergrad i dag. Den globale, internasjonale konkurransen gjør også at man trenger det siste og beste av kunnskap hele tiden. Kvernes forklarer at små og mellomstore bedrifter ofte ikke har ressurser til selv å gå ut og hente hjelp og få startet et samarbeid med et kunnskapsmiljø. I tillegg blir Foto: Thor Nielsen Sigmund Kvernes på SINTEF Teknologi og samfunn hjelper kommuner med en tettere kobling av utdanning og arbeidsliv. kunnskapsmiljøene ofte også seg selv nok. – Det er derfor vi i SINTEF tar jobben med å koble miljøene, sørge for kvalitet og at det er tillit i samarbeidet. Kobling mot virkelighet De siste årene har forskerne på Innovasjon og virksomhetsutvikling jobbet med tilsvarende problemstillinger i kommunene HitraFrøya og Botngård-Bjugn på Fosen. For alle lokalsamfunnene gjelder det at utdannelse må kobles tettere på den virkeligheten samfunnet har. Ungdom på Hitra må for eksempel kobles til fiskeri og havbruksnæringen og oppdage hvilken spennende framtid denne industrien kan gi. Hitra videregående bør slutte med å tilby kurs i golf. De må heller se mulighetene lokalt så det blir lokkende for stedets unge å ta høyere ut- danning og deretter bli i hjemkommunen. – Sotra utenfor Bergen er et godt eksempel på dette. Her har de nå fått høyskole som retter seg mot de lokale industrigrenene. Kanskje burde en avdeling av HIST ligge på Frøya og drive med fisk/havbruk, og Bjugn hatt en høyskoleavdeling knyttet til kystkultur, filosoferer samfunnsforsker Kvernes. Oppgavene står i kø – ikke minst på rekrutteringssiden. Hitra-Frøya har en betydelig oppdrettsindustri som krever arbeidskraft. 500 innvandrere har kommet inn via et tilflyttingsprosjekt. Men hvordan håndtere dette? Hva skal familiene gjøre? Bjugn-Ørland har store utfordringer innenfor landbruket. Ingen vil utdanne seg her. Men framtidens landbruk kan være spennende, og skolesatsing er prioritert også her. Forskerne understreker at selv om universiteter, høyskoler og miljø som NTNU/SINTEF har ansvar for at kunnskap er tilgjengelig for disse miljøene, er det også nødvendig at regionene selv tar initiativ, legger til rette og bruker penger og ressurser. – Skal samhandlingen få kvalitet og varighet, må ansvaret for videreføring ligge hos de lokale, mener Kvernes og nevner som eksempel at cirka 60 arkitektstudenter fra NTNU har kjørt kurs i Bjugn en hel høst der de har benyttet utviklingsbehov fra Botngård/Brekstad. – For at dette ikke bare skal bli et avsluttet prosjekt, må de lokale ha et kompetent mottaksapparat. Vi i SINTEF ønsker å få fram en endret praksis slik at kommunene legger til rette for dette. Hjelp til økt kompetanse i bedriften Forskerne på SINTEF-avdelingen Innovasjon og virksomhetsutvikling arbeider med å koble bedrifter og offentlige aktører sammen i prosjekter. Tre modeller på dette er: Teknologioverføring: «Kompetansemegling» er et tilbud til små og mellomstore bedrifter som sliter. Her igangsetter forskerne prosjekter rundt problemområder der deltakere fra andre bedrifter og kompetansemiljøer samarbeider. Gjennom prosessen vil bedriftene øke evnen til verdiskaping og styrke konkurransekraften. Gjennom IRC-nettverket (Innovation Relay Centre) utvides samarbeidskretsen til å omfatte norske bedrifter, kunnskapsmiljøer og markeder i Europa. Målet er å skape teknologipartnerskap mellom norske og europeiske aktører. Industriell bedriftsutvikling: Kjernen i dette konseptet er et nettverk mellom åtte bedrifter som i løpet av ett års arbeid får hjelp og kompetansetilførsel til både teknologi- og markedsprosjekter. Etter endt prosjekt vil den enkelte bedrift ha hevet sin kompetanse og funnet løsninger som øker bedriftens konkurransekraft. Nærings- og regional utvikling: Her setter forskerne sammen aktører innenfor offentlig forvaltning, næringsliv og lokalbefolkning for å få en helhetlig tilnærming til problemstillinger, som å rekruttere kompetanse til bedrifter eller å løse fraflytting. 89 Dette er SINTEF SINTEF skaper verdier gjennom kunnskap, forskning og innovasjon og utvikler løsninger og teknologi som tas i bruk. SINTEF er et bredt, flerfaglig forskningskonsern med internasjonal spisskompetanse innen teknologi, naturvitenskap, medisin og samfunnsvitenskap. Vårt mål er å bli Europas mest anerkjente konsern for oppdragsforskning. SINTEF-konsernet består av stiftelsen SINTEF samt fire forskningsaksjeselskaper og SINTEF Holding. Vi er en konkurransedyktig virksomhet med betydelige muligheter til å bidra positivt til samfunnsutviklingen regionalt, nasjonalt og internasjonalt. SINTEF er en ikke-kommersiell virksomhet. Våre inntekter fra oppdragsforskning investeres i ny forskning, vitenskapelig utstyr og kompetanse. Noen nøkkeltall SINTEF har ca. 2150 ansatte fra mer enn 60 land, som hvert år leverer kunnskapsarbeid for omkring 2,5 milliarder kroner. Over 90 prosent av inntektene kommer fra oppdrag for næringsliv og offentlig forvaltning og fra prosjektbevilgninger gitt av Norges forskningsråd. Basisbevilgninger fra Forskningsrådet utgjør omkring åtte prosent av inntektene. Samarbeidspartnere SINTEF har et partnerskap med Norges teknisknaturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim og samarbeider med Universitetet i Oslo (UiO). Personell fra NTNU arbeider på SINTEF-prosjekter, og SINTEF-ansatte underviser ved NTNU. En utstrakt felles bruk av laboratorier og utstyr kjennetegner samarbeidet. Over 500 personer er ansatt både ved NTNU og SINTEF. Internasjonal virksomhet Omkring 15 prosent av vår omsetning kommer fra oppdrag i utlandet. Rundt en tredel av vår omsetning internasjonalt kommer fra EUs forskningsprogrammer. Disse har høy prioritet fordi vi ser det som viktig å delta i flernasjonal kunnskapsutvikling, og fordi prosjektene gir tilgang til interessante nettverk. Øvrig internasjonal omsetning kommer fra oppdragsvirksomhet for utenlandske kunder. Vår ambisjon er å vokse internasjonalt. Vi satser derfor på områder hvor vi er spesielt sterke: olje og gass, energi og miljø, materialteknologi og marin teknologi. Knoppskudd SINTEF fungerer også som en kuvøse for nytt næringsliv. I 2008 ble det gjennomført kommersialiseringer av ti forskjellige SINTEF-teknologier gjennom lisensavtaler og bedriftsetableringer. Vi er aktive eiere i våre knoppskudd og bidrar til å utvikle selskapene videre. Salg av eierandeler i vellykkede knoppskudd gir gevinster som investeres i ny kunnskapsutvikling. Den viktigste delen av vårt arbeid er likevel å utvikle eksisterende næringsliv. Hvert år bidrar SINTEF til videreutvikling av mer enn 2.000 norske og utenlandske bedrifter gjennom forskning og utvikling. 90 B ÉCONOMIQUE Returadresse: SINTEF no-7465 Trondheim SPOR – hvert skritt teller Teknologi for et bedre samfunn SINTEF, Trondheim Adresse: 7465 Trondheim Besøksadresse: Strindveien 4, Trondheim Telefon: 73 59 30 00* Telefaks: 73 59 33 50 SINTEF, Oslo Adresse: Postboks 124 Blindern, 0314 Oslo Besøksadresse: Forskningsveien 1, Oslo Telefon: 22 06 73 00* Telefaks: 22 06 73 50 WWW.SINTEF.NO ISBN: 978-82-14-04272-6