Nedre Gjøvik Gård

Nedre Gjøvik Gård
i glassverkstida 1804–1860
Av Lissie Norland
Gjøvik Gårds Kultursentrum
Hovedfagsoppgave i etnologi
Universitetet i Oslo Institutt for kulturstudier
Høst 1998
Innholdsfortegnelse
1. Bakgrunn
1.1 Avgrensing i tid og rom
1.2 Problemstillinger og disposisjon
1.3 Kilder og metode
5
6
7
8
2. Innledning
2.1 Den norske glassindustrien
2.2 Caspar Kauffeldt og hans slekt
2.2.1 Opplæring og utdannelse
2.2.2 Forpakteren
2.3 Verkssamfunnet
12
12
15
15
17
17
3. Gjøvigs Glasværk
3.1 Lokalisering av glassverket
3.2 Forpaktningsarealet
3.3 Kvernvolden med Hunns bygdesag
3.4 Arbeidsstokken
3.5 Verkshusene
3.6 Kauffeldt-gården og andre bygninger på Verket
19
19
22
23
27
29
35
4. Det sammensatte næringsgrunnlaget
4.1 Gjøvigs Glasværk
4.2 Annen næringsvirksomhet
4.3 Eiendomsbesitteren
39
39
47
48
5. Nedre Gjøvik gård
5.1 Innhus
5.1.1 Hovedbygningen
5.1.1.1 Konstruksjon
5.1.1.2 Empire på Nedre Gjøvik
5.1.1.3 Detaljutforming
5.1.1.4 Grunnplan
5.1.2 Drengestue- og bryggerhusbygning
5.1.3 Iskjeller
5.2 Uthus
5.2.1 Låve
5.2.2 Stall- og låvebygning
51
55
55
56
60
65
70
73
78
80
81
82
5.2.3 Fjøs
5.2.4 Sau- og svinehus
5.2.5 Vognskur
5.3 Tunet
5.4 Hus til annen virksomhet
5.4.1 Øvre kvernhus – Berghus mølle
5.4.2 Nedre kvernhus
5.4.3 Møllerstue
5.4.4 Vannsag
5.4.5 Badstue
5.5 Innredning og bruk av hovedbygningen
5.5.1 Interiørutforming
5.5.2 Bruken av boligen
5.6 Parkanlegget
83
83
84
85
89
89
91
92
93
94
95
95
106
117
6. Trekk fra det sosiale miljøet på Nedre Gjøvik
124
7. Konklusjon
130
Kilder
Litteratur
Noter
Appendiks
132
133
136
139
B
etydningen av forskning for å kunne ta vare på
viktige bygninger og bygningsmiljøer i vårt
land er akseptert som helt nødvendig.
Når det gjelder undersøkelser knyttet til
industrimiljøene, er det helt avgjørende å ta hensyn
til at forskningsområdet er tverrfaglig. Det
medfører at industrimiljøene må settes inn i en
bredere sammenheng av sosial, økonomisk og
teknikkhistorisk karakter. I tillegg til dette må man
rette oppmerksomheten mot de særlige forhold som
ble
bestemmende
for
utformingen
av
industrimiljøene:
Lokaliseringsfaktorer,
type
kraftkilde,
hensynet
til
maskiner
og
produksjonsprosess, rekruttering av arbeidskraft og
boligbygging.
Videre
er
industrimiljøene
interessante når det gjelder bygningsteknikk,
forbilder hentet utenfor Norge og lokal
byggetradisjon. Fabrikkanlegg og bolighus kan også
i mange tilfeller studeres ut fra symbolverdi og
estetikk og gi tydelige opplysninger om
Bevaring av tekniske og industrielle kulturminner
i Norge 1988:65.
sosialhistorie og mennerskers levekår.
5
1 Bakgrunn
Nedre Gjøvig, som er smukt bebygget, har tillige en smuk
Beliggenhed ved Mjøsen, med betydeligt Qværnebruk og Saug
(Kraft 1848:177).
Slik karakteriserte Jens Kraft gården i 1848, og fortsatt er Gjøvik gård
«smukt bebygget». Den store hvitkalkete hovedbygningen dominerer det
åpne firkanttunet. Men det er lenge siden kverner og sager var i aktivitet,
og mange av de gamle driftsbygningene er borte. I dag er det kun fire hus
på gården, som for hundre år siden hadde tolv.
Nedre Gjøvik var ikke noe stort gårdsbruk, men fikk en betydelig
posisjon tidlig på 1800-tallet, da glassfabrikant Caspar Kauffeldt ble eier.
Gården i Vardal ble sentrum for glassverksadministratorens omfattende
virksomhet, samtidig som den også ble et kraftsenter hvor nye impulser
og ideer spredte seg i lokalmiljøet. Det har ikke tidligere vært forsket på
det fysiske eller sosiale miljøet på Nedre Gjøvik gård eller det
næringsgrunnlaget Kauffeldt baserte seg på i glassverkstida.
Gården har en sentral beliggenhet i Gjøvik by. Siste eier, Alf Mjøen,
testamenterte hele Nedre Gjøvik gård med park og bygninger til Gjøvik
kommune i 1952. Mjøen var ugift og barnløs og ønsket at gården skulle
komme kommunens befolkning til gode. Det offisielle navnet på
eiendommen skulle være «Gjøvik kommunes kultursentrum, grunnlagt
av generalkrigskommisær Alf Mjøen».
Etter Alf Mjøens død i 1956 har kommunen forvaltet stedet gjennom et
eget styre som må forholde seg til testamentet og en egen avtale Mjøen
inngikk med kommunen om hvordan han ønsket at kultursenteret skulle
brukes (se appendiks 1).
De fleste av intensjonene i gavebrevet er innfridd. Hovedbygningen med
sitt autentiske innbo og løsøre blir brukt som representasjonssted for
kommunen. Inntil 1994 var dørene kun i kortere perioder åpne for publikum, men siden har det vært daglige omvisninger om sommeren i
familien Mjøens hjem.
De andre bygningene har fått helt nye funksjoner. I Drengestua er
annen etasje gjort om til galleri hvor det presenteres skiftende utstillinger.
Dessuten huser den lokaler til en kunstskole for barn og en liten, intim
kafe.
Det tidligere hønseriet har blitt til byens kulturelle storstue under
navnet Gjøvik-hallen, mens den sammenbygde stallen og låven står
6
uendret.
Nedre Gjøvik gård ble i 1961 arenaen for Gjøviks 100-års jubileum.
Begivenheten førte med seg store endringer i den gamle gårdens fysiske
miljø. Det hadde da gått en vannførende kanal gjennom hele
eiendommen som i sin tid førte driftsvann til sag og mølle i den
nåværende parken. Etter at sagbruket ble flyttet nærmere Mjøsa og
industrivirksomheten opphørte i 1920-åra, ble kanalen et dekorativt og
miljøskapende element på gården. Men til byjubileet ble kanalen gjenfylt.
Gjøvik gårds styre bestemte samtidig at den hesteskoformede muren på
tunet som skilte innertun fra gårdsplassen skulle rives og tunet
plenlegges.
Hovedbygningen ble arena for en byhistorisk utstilling, og alt innbo
og løsøre fra soverommene i annen etasje ble fjernet til fordel for
utstillingen. De siste rester etter fotomontasjer og plansjer ble tatt ned i
1985 på initiativ fra Eiktunet museum. Soverommene blir nå tilbakeført.
Etter jubileumsmarkeringen falt Gjøvik gård inn i en dyp
«tornerosesøvn». Dens liv og historie ble i liten grad ivaretatt eller
formidlet. Folk som har tilflyttet byen og yngre generasjoner, har få
kunnskaper om stedet. Lite har vært skrevet om gården og dens brukere.
Når det gjelder Gjøvigs glasværks historie, foreligger det god
dokumentasjon.
Kultursenteret med den store parken førte en temmelig anonym tilværelse og bygningene forfalt. Miljøer blir uinteressante når historikken
mangler og formidling uteblir. Det er ikke mange år siden formannen i
styret på spørsmål om å åpne hovedbygningen for publikum uttalte at
der var det da ikke noe å vise fram.
Nettopp for å prøve å bøte på dette hukommelsestapet, har jeg viet
mine studier til det fysiske miljøet og det sammensatte næringsgrunnlaget Caspar Kauffeldt bygde opp på Gjøvik. Undersøkelsen bidrar til å
sette Gjøvigs glasværk og Nedre Gjøvik gård bedre inn i den norske
industrihistorien. I tillegg vil den ha sin egenverdi. Den vil dekke et
dokumentasjonsbehov om gården som har blitt byens kultursentrum og
nå er under fredning.
Jeg har siden 1976 interessert meg for lokalhistorie og vært aktivt med
i Gjøvik historielag. Fra 1982 ble jeg ansatt ved Eiktunet kulturhistorisk
museum med ansvar for det lokalhistoriske arkivet. Det geografiske
området for arbeidet faller innenfor grensene til storkommunen Gjøvik
som i 1964 ble slått sammen med de tidligere kommunene Biri,
Snertingdal og Vardal.
1.1 Avgrensing i tid og rom
Gjøvigs Glasværk var i drift fra 1807 til 1843, men jeg har valgt å kalle
perioden 1804 til 1860 for glassverkstida. Den startet idet glassfabrikant
7
Caspar Kauffeldt sikret seg områdene ved Hunnselvas utløp. Der
etablerte han landets første privateide glassverk. Perioden avsluttes med
sønnen Wexel Hansen Kauffeldts død i 1860. Da var det ingen Kauffeldt
i
g
j
e
n
verken på glassverksområdet eller i residensen på Nedre Gjøvik gård.
Alle glassverksbygningene og gården Nedre Gjøvik gikk på auksjon i
løpet av årene 1860 og 1861.
Hovedoppgaven konsentreres om glassverkstida og tar følgelig ikke
for seg utviklingen på Nedre Gjøvik etter 1860.
Materialtilgangen er avgjørende for undersøkelsen. Mitt materiale er
fyldigst i første halvdel av forrige århundre, men det betyr ikke at det
utelukkende er skriftlige opplysninger som blir benyttet som kilde. Det
finnes fortsatt levninger etter glassverkstida som vil bli sett i
sammenheng med det skriftlige historiske materialet. De ulike
kildekategoriene får økt verdi ved at de kan relateres til hverandre
(Bringéus 1976:58-60).
Geografisk begrenser studien seg til områdene ved Hunnselvas utløp.
Jeg tar først for meg det fysiske miljøet og drifta ved Gjøvigs Glasværk.
Glassverket med glasshytte og arbeiderboliger lå på nordsida av
Hunnselva på gården Hunns grunn, matrikkel nummer 67 i Vardal. Selve
glassproduksjonen faller utenfor rammene for min redegjørelse. Men
glassverkseier Kauffeldt kjøpte også Nedre Gjøvik, matrikkel nummer 61
i Vardal, på sørsida av Hunnselva. Der skapte han en herskapelig gård
hvor han bodde med sin familie. Det er studiet av gårdens fysiske miljø
med den representative hovedbygningen som utgjør den mest omfattende del av undersøkelsen.
1.2 Problemstillinger og disposisjon
Avhandlingen har en gjennomgående deskriptiv karakter, men underveis
vil flere deltemaer bli gjort til gjenstand for drøfting, blant annet spørsmål
om lokalisering, om impulser og påvirkning i storgårdsarkitekturen.
Verdien av det arbeidet som er gjort, ligger først og fremst i den historiske
rekonstruksjonen og det lokalhistoriske aspektet.
Mine studier om glassverkstida har blitt foretatt på bred basis. Selv om
undersøkelsen belyser lokale forhold, blir Gjøvigs Glasværk og det fysiske miljøet Kauffeldt bygde opp på Nedre Gjøvik, sett i en større
sammenheng. Norsk glassverkshistorie og samfunnsforhold på slutten av
1700-tallet og fram til 1843 danner bakgrunn for det spesifikke verksmiljøet som utviklet seg lokalt.
Jeg innleder undersøkelsen med en drøfting av hvorfor Kauffeldt
valgte området ved Hunnselvas utløp til sitt glassverk. Et mål for meg er
følgelig å forstå glassverkseierens hensikt og motiv for å legge et
glassverk til Vardal. Dessuten vil jeg finne ut hva han bygde opp på begge
8
sider av Hunnselva. Det innebærer spørsmålet om hvordan det fysiske
miljøet på glassverket og på Nedre Gjøvik gård ble bygget opp.
Caspar Kauffeldt må ha kjempet en utrettelig kamp for å kunne
gjennomføre ideen om glassverket. Det er derfor rimelig å presentere en
personhistorie for bedre å forstå hvorledes han kunne greie å løse de
mange utfordringene han sto over for. Men Kauffeldt må samtidig sees
som
en
figur som på mange måter representerer en typisk verksleder tidlig på
1800-tallet. Selv om glassverksdriften var Kauffeldts primære oppgave,
engasjerte han seg på flere andre områder som fikk betydning både for
glassverket og Gjøvik gård. Jeg vil derfor finne ut hvilke ressurser han
utnyttet og hva det sammensatte næringsgrunnlaget baserte seg på.
Glassverket og det han skapte der, må sees som en forutsetning for det
miljøet han bygde opp på Nedre Gjøvik.
Jeg vil stille spørsmål om hvordan han kunne være i stand til å bygge
så stort og flott, og om hvor han hentet inspirasjon og kunnskap til å
gjennomføre sine planer fra. Undersøkelsen skal også vise om
bygningsmassen viste konformitet eller variasjon i forhold til lokal
byggeskikk.
Gården er utgangspunktet for min hovedoppgave, men
glassverksdrifta må ses som kontekst til Kauffeldts disposisjoner og det
livet han førte på Nedre Gjøvik.
Det fysiske miljøet på glassverket innleder undersøkelsen, mens andre
del av undersøkelsen tar for seg Nedre Gjøvik gårds bygningsmessige
miljø og næringsgrunnlag. Jens Kraft betraktet i 1822 eiendommen som
en storgård, «hvor Kauffeldt levde som en herremann» (Schwach
1992:151). Hovedbygningen bli først studert i et stilhistorisk perspektiv,
og jeg vil deretter gjøre rede for organiseringen av boligen for å se i
hvilken grad den var differensiert i forhold til familie og tjenere. Jeg ser
hagen som en utvidelse av husets rom, og den blir derfor en naturlig del
a
v
undersøkelsen. Til slutt vil jeg studere familiens bruk av symboler og se
på hvilken måte den signaliserte sin sosiale posisjon. Gårdens miljø i
glassverkstida settes dermed inn i et sosialt perspektiv.
Undersøkelsen er med andre ord en lokalhistorisk studie med et
kulturelt breddeperspektiv som viser sammenheng mellom
bygningshistorie, Kauffeldts sammensatte næringsgrunnlag og sosiale
sider i glassverkstida. Siden disse emnene ikke tidligere har vært
behandlet, vil undersøkelsen forhåpentligvis gi ny innsikt og forståelse,
og dermed ha verdi som grunnlag for formidling lokalt.
1.3 Kilder og metode
Selv om det meste av alt Caspar Kauffeldt bygde opp ved utløpet av
9
Tunet på Gjøvik gård. Slik så det ut inntil 1960 da muren og portalen ble revet (foto: Gjøvik
historiske samlinger).
Hunnselva er borte, står det fortsatt noen få bygninger igjen som vitner
om glassverkstida. Dessuten finnes det mange gode eksempler på
forskjellige glassvarer, som i dag er verdtifulle samleobjekter.
Men den viktigste kilden blir arkivaliene. Mye av Kauffeldts omfattende virksomhet lar seg spore i arkivene, men dessverre er det lite av
private opptegnelser eller brev fra perioden.
Jeg har brukt mange forskjellige kildetyper for å samle trådene om
gårdens liv og for å finne informasjon om glassverkseierens sammensatte
næringsgrunnlag og om sosiale forhold. En grunnleggende kildesamling
finnes i offentlige arkiver. For dette distriktet oppbevares pantebøker,
auksjonsprotokoller, branntakster og rapporter fra åstedsbefaringer på
Statsarkivet i Hamar. Disse kildene forteller om en gårds bygninger og
funksjoner, om innredning og økonomiske forhold, mens kirkebøker,
folketellinger og skifteprotokoller belyser mer personlige relasjoner.
I tidligere utgitt litteratur om norske glassverk har det vært forholdsvis
lite å lese om verket og dets administrator på Gjøvik. En viktig kilde er
imidlertid det tre bind store verk om De gamle priviligerte norske glassverker
og Christiania Glassmagasin som kom i 1939, skrevet av tidligere
statsarkivar i Hamar, Gunnar E. Christiansen. Han hadde den gang ikke
tilgang til Gjøvigs Glasværks eget arkiv. Det går fram av et brev til
byingeniøren i Gjøvik, datert 5.5.1927, der han besvarer spørsmålet om
hvor arkivaliene fra glassverket på Gjøvik kunne befinne seg:
Desværre er praktisk talt intet bevart av verkets gamle protokoller
10
og regnskapssaker...i midten av forrige århundre blev et par gamle
kister der indeholdt protokoller og regnskapssaker fra Gjøvig
glasverk formentlig solgt til Nes, hvor kistene skal ha havnet på en
av Kisegårdene. De to kister blev foreløpig hensat på et uthusloft,
ved en ildebrand kort tid efter – mellom 1850–1860 – gikk begge
kistene med indhold tapt. Kistene har antagelig indeholdt hvad der
v
a
r
tilbake av det gamle Gjøvik glasverks arkiv (SH Christiansen 77:
boks 7c).
Heldigvis forsvant ikke alt. Et stort og innholdsrikt arkiv var blitt
liggende igjen i hovedbygningen på Nedre Gjøvik gård. Det er nå blitt
gjennomgått og registrert ved Opplandsarkivet, avdeling Eiktunet.
Arkivet innholder regnskap og korrespondanse vedrørende driften på
glassverket og administrasjon av De norske Glasværker. Men noe
komplett arkiv er det ikke. Det er få dokumenter fra første og andre
driftsperiode (1807-09 og 1809-1819), men det er svært fyldig fra den siste
tiden (1823-1843). Svært gledelig var det imidlertid å finne en detaljert
regnskapsbok: «Journal over bekostninger ved Wærkets anlæg på Hund i
Wardahl, begyndt Oct. 4de.1804» som viser alle utgifter Kauffeldt hadde i
etableringsfasen. «Journalen» gir verdifulle detaljopplysninger om
virksomheten på begge sider av Hunnselva fram til desember 1811 (ET
122.3).
Christiansens glassverksbøker har vært en viktig kilde for andre forskere, og noen av unøyaktighetene fra primærmaterialet går igjen i annen
litteratur om emnet. Jeg har derfor studert endel kilder ekstra kritisk for å
rette opp feil som bunner i manglende lokalkunnskap. Mine
undersøkelser av dette og annet tidligere ubenyttet kildemateriale bidrar
derfor til å supplere og utdype nye sider ved norske glassverkshistorie.
Foruten Christiansen har Ada Buch Polak skrevet om Gammelt norsk
glass. Der gir hun fyldige opplysninger om produktene fra Gjøvigs
Glasværk. I nyere tid har Gjøvik-perioden blitt satt inn i en større
sammenheng av Rolv Petter Amdam, Tore Jørgen Hanisch og Ingvild
Pharo i boka Vel Blåst! som behandler Christiania Glasmagasin og norsk
glassindustri fra 1739 til 1989. Den siste boka på markedet er Jan Håvar
Korshavns Norske empireglass. Gjøvigs Glasværk 1807-1843 som ble utgitt i
1994. Han presenterer et omfattende fotomateriale som viser den
rikholdige produksjonen ved verket på Gjøvik.
Andre viktige kildetyper som kunne ha kastet mer lys over det fysiske
miljøet Kauffeldt bygde opp på begge sider av Hunnselva, har dessverre
ikke blitt funnet, verken i glassverksarkivet på Gjøvik eller i statsarkivet.
Christiansen uttalte i brev til byingeniør Svendsen på Gjøvik den 5. mai
1927 at «Karter og tegninger fra det gamle Gjøvik verk fins ikke i noget
offentlig arkiv og jeg har aldrig støtt på sådant andensteds» (SH
Christiansen 77: boks 7 S).
Selv om det ikke er funnet kart fra glassverkets driftsperiode, ble
11
det heldigvis tegnet et reguleringskart for den planlagte kjøpstaden
Gjøvik i 1857. Da var fortsatt det fysiske miljøet fra glassverksperioden
intakt, og alle bygningene på verket og Nedre Gjøvik gård ble tegnet inn.
Kartet er derfor en viktig kilde til lokalisering av bygningsmassen.
For andre del av oppgaven som omhandler Kauffeldts residens og
hans aktiviteter på Nedre Gjøvik gård, er det lite dokumentasjon ut over
kildene i offentlige arkiv. Men det står fortsatt bygninger på gården som i
seg selv er viktige kilder. Hovedbygningen, Drengestua og vognskjulet er
fra Kauffeldts tid. De viser byggeskikk, planløsninger og stilhistorie, og ut
fra dem kan vi også trekke konklusjoner om funksjon. Selv om bruken av
det enkelte hus har endret seg, er de materielle levninger av skiftende
tiders virksomhet som gir viktig informasjon. Etter forandringer, slitasje
og reparasjoner er et hus fortsatt dokument til kunnskap om individuelle
hendelser, men også til prosesser av mer allmenn karakter, slår Ragnar
Pedersen fast (1985: 32).
En sammenstilling av kildedata og bygningsdata kan gi mer og bedre
underbygd kunnskap (Brekke 1991: 31). De ulike data skal referere seg til
hverandre og blir kilder som jeg vil prøve å få mest mulig ut av for å
kunne formidle hva Gjøvigs Glasværk og Nedre Gjøvik gård sto for i
glassverkstida. Pedersen hevder at ved historisk rekonstruksjon er ofte
den brede beskrivelsen det eneste gjennomførbare, da denne
fremstillingsteknikk gjør det mulig å forene mange typer data (1993:5).
Jeg vil hele tiden stille spørsmål til det materialet jeg har til disposisjon og
gjøre tolkninger. Noe fasitsvar får man aldri på et historisk materiale, men
intensjonen er å få mest mulig mening ut av kildene for å få fram ny
kunnskap.
Mine tolkninger av det materialet jeg legger fram, vil jeg sette opp mot
det andre har kommet fram til om de samme emnene. Det har gått med
mye tid til å søke i relevant faglitteratur for å kunne gjøre komparative
undersøkelser. I alt har det vært et omfattende og sprikende materiale jeg
har prøvd å samle til en helhet. De ulike kildetypene har også ført til at
forskjellig metodikk har blitt brukt. Noe av forskningsarbeidet med den
historiske rekonstruksjonen følger som noter og appendiks.
12
2 Innledning
2.1 Den norske glassindustrien
Vestsiden av Mjøsen, eller præstegjeldene Østre og Vestre Toten,
Vardal og Birid, denne krands af bygder, i hvis midte og for hvis
skyld kjøbstaden Gjøvik ble anlagt, kunne vi rimeligvis betragte
som det mest industrielle bygdelag i landet (Sundt 1867:128).
Denne oppsiktsvekkende påstand som Sundt presenterte i boka Om
husfliden i Norge, skriver seg fra hans observasjoner i 1867-68. Gjøvigs
Glasværk var da nedlagt, og Gjøvik var blitt by i 1861, men kanskje noe av
foretaksomheten skyltes ringvirkninger fra Caspar Kauffeldt og det han
skapte ved utløpet av Hunnselva.
Hva kunne så bakgrunnen være for at et glassverk ble lokalisert i det
landlige, tilsynelatende ubetydelige området ved Hunnselva, og at stedet
etter hvert fikk en så sterk posisjon, ikke bare lokalt, men også innen
norsk glassindustri?
Det var selvfølgelig flere forhold som spilte inn. Jeg vil først belyse noen
avgjørende faktorer som dannet grunnlaget for den utviklingen som fant
sted ved Hunnselvas utløp etter 1804.
Den viktigste forutsetningen var den sosialøkonomiske politikken
som rådde i landet på 1600-1700 tallet. Merkantilismen la vekt på at
landet skulle være økonomisk uavhengig og selvhjulpent. Det var viktig å
frigjøre seg fra unødvendig import av forbruksvarer, og landet skulle selv
produsere det som trengtes. Målet var å få et eksportoverskudd av varer
og tjenester, og overskuddet skulle i størst mulig grad tilbakeføres i gull
og sølv. For å dempe importen ble det gjennomført en rekke tiltak med
sikte på å beskytte den innenlandske produksjonen. Privilegier, toll,
importforbud og lave arbeidslønninger var viktige virkemidler. Jakten på
billige råvarer og utenlandske markeder preget perioden (Amdam m.fl.
1989:11-12).Det er på bakgrunn av disse ideer «Det norske Kompani» ble
dannet i København i 1739. Selskapet var privateid, og det meste av
kapitalen var dansk. Det ble et monopolselskap, og kompaniets program
gikk ut på å utnytte alle slags råmaterialer og produsere flest mulig
vareslag. Formålet var å utnytte Norges ubrukte naturrikdommer. Det ble
riktignok få av Kompaniets planlagte fabrikkanlegg som ble realisert,
men glassproduksjonen kom i gang. Den første glasshytten ble tent på
Nøstetangen ved Hokksund i 1741. God tilgang på vannkraft og gunstige
fraktmuligheter var viktige forhold å ta hensyn til for plassering av
glassverk (Polak 1974:32).
13
Kart over norske glassverker (Polak 1974:80).
Men det var skogen som etter hvert ble den viktigste lokaliseringsfaktoren for de norske glassverkene. Tilstrekkelige vedleveranser hadde
hele tiden vært flaskehalsen for den tidlige glassindustrien i blant annet
England og Danmark. Det var først og fremst de store ubenyttede
skogstrekningene inne i landet som medvirket til at flere glassverk ble
lagt til Østlandet og i mjøsdistriktet. Vedprisene var også lavere der enn
lengre sør i mer sentrale strøk. Ved Hurdal glassverk ble det inngått
avtale med bøndene i 1768 om kjøp av ved til 60 skilling 1 pr. lakter 2. Til
sammenligning måtte Nøstetangen betale 1 riksdaler og 24 skilling for
14
samme kvantum, altså dobbelt så mye (Amdam m.fl.:15).
Glassindustrien ble en beskyttet næring under merkantilismen.
Kompaniet fikk privilegium, eller enerett for produksjon, både i Norge og
Danmark, og fra 1760 ble glassverkene også skjermet mot utenlandsk
konkurranse gjennom importforbud. Produksjonen økte jevnt. Men i
begynnelsen av 1770-åra kom flere kriser med nødsår og kornmangel så
kjøpekrafta ble svekket. Salget gikk ned og glassverksdrifta ble
ulønnsom. Kompaniet laget i 1769 glass for 61 000 rd. Tre år senere var
produksjonen redusert til 47 500 rd, for så ytterligere å gå ned til vel 35
000 rd i 1776 før den igjen begynte å stige. Samme år ble Staten eneeier for
å sikre videre drift. Den Norske Fabrikkdireksjon med Carsten Anker
overtok da administrasjonen av glassverkene som derved fikk en
b
e
t
y
d
n
i
n
g
s
f
u
l
l
leder. Under høykonjunkturen som fulgte, ble behovet for glass så stort at
produksjonen fram til 1781 ikke klarte å dekke etterspørselen. Fra
København kom klager over mangel på vindusglass. Danmark var
hovedmarkedet for norsk glass, og i perioden 1776-1791 gikk 75% av
glassproduksjonen til Danmark.
Glassverkene fikk igjen ny administrasjon. Handels- og
kanalkompaniet tok over fra 1782 og selskapet skulle selv besørge frakt
og drive handel. Men kompaniet, som var 95% privatfinansiert, ble ikke
lønnsomt, og Biri, Jevne, Hadeland, Hurdal og Schimmelmann glassverk
i Hurum ble skilt ut. De ble fra 1787 og fram til 1794 drevet i statlig regi. I
denne såkalte forpaktningstiden ble Hans Wexels hovedforpakter for
statens glassverk i 15 år mot at han betalte en årlig avgift på 8000 rd
(Amdam m. fl.: 27,30,34). Ved hvert verk tilsatte han underforpaktere som
ledet den daglige driften. Wexels forpaktningstid falt sammen med gode
tider for norsk og dansk økonomi noe som førte til ny fremgang for
glassverkene. Perioden mellom 1799 og 1808 ble en blomstringstid for
norsk næringsliv og spesielt for trelasthandelen. Historikeren Tore Pryser
hevder at den «kan kallast kronår for merkantilismen i Noreg» (Pryser
1985:94).
Men den proteksjonistiske handelspolitikken hadde utspilt sin rolle,
og en ny liberalistisk politikk, under innflytelse av Adam Smiths ideer, slo
igjennom. Hovedintensjonen var å få bort alle privilegier og andre kunstige restriksjoner i produksjon og handel. Wexels var imot de nye
holdningene. Han forsøkte å hindre at importforbudet og privilegiet for
glassverkene ble opphevet, men utviklingen gikk sin gang. Wexels måtte
innstille seg på å drive videre under nye konkurransevilkår. Driften ble
rasjonalisert, beskyttelsespolitikken svekket og den statlige styringen av
glassindustrien redusert, selv om staten forble eier fram til 1824.
Importforbud på engelsk vindusglass ble opphevet i Danmark og Norge i
1797, og fra 1. januar 1804 mistet glassindustrien sine privilegier. Da
kunne i realiteten hvem som helst anlegge en glasshytte (Amdam m.
fl.:37-39).
15
Den nye politikken åpnet for privat initiativ. Caspar Kauffeldt grep
sjansen som bød seg, og med sin glassverksbakgrunn klarte han å utnytte
de mulighetene som var til stede.
2.2 Caspar Kauffeldt og hans slekt
Til de nyopprettede norske glassverkene på 1700-tallet kom det tyske og
engelske fagarbeidere med lang erfaring i glassproduksjon. Bernt
Christopher Kauffeldt (ca 1740-1791) var en av de mange tyskere som
kom for å bygge opp den norske næringen. Han var å finne på Biri
glasshytte fra 1764 hvor han ble en av pionerene. Drifta på Biri kom i gang
fra 1766, og Bernt Kauffeldt ble hyttemester tre år senere og forvalter fra
1787. Hans kone Dorothea Elisabeth (Liis) Gundelach (1742-1822) kom
også fra en tradisjonsrik glasspusterslekt. Flere av hennes søsken var
ansatt på verket, kan vi lese av folketellingen for Biri fra 1801. Ekteparet
Kauffeldt fikk i alt ni barn, men bare fem nådde voksen alder (se
appendiks 2). Sønnen Caspar var født i 1773. Han giftet seg med Ingeborg
Lysgaard, en kvinne av solid bondeslekt og han fikk fire barn med henne
(se appendiks 3). Anders Lysgaard, lensmann og bonde på storgården
Svennes var Ingeborgs onkel, og glassverket på Biri lå på gårdens grunn.
Lysgaard forpaktet i tillegg Bernt Ankers store skogeiendommer i Biri og
Snertingdal. Kauffeldt gjorde et godt gifte og sikret seg derved innpass
hos storbøndene i distriktet.
2.2.1 Opplæring og utdannelse
Ved mange større norske fabrikk- og verksmiljøer ble det opprettet skole
for arbeidernes barn. Glassverket i Biri fikk nytt skolehus og ansatte egen
lærer fra 1782. Av instruksen går det fram at undervisningen skulle
holdes på dansk og barna læres opp i kristendom, regning og skriving.
Skoleplikten varte fra seks år og til konfirmasjonen. Skolelæreren skulle
formane barna til sedelighet og god oppførsel i og utenfor skolen
(Christiansen 1939 II: 312-313).
Caspar Kauffeldt fulgte kanskje den obligatoriske undervisningen ved
glassverksskolen, men mer sannsynlig er det at han som sønn av forvalteren fikk privatundervisning. Hans videre utdanning fant sted på
tradisjonelt vis i glasshytta, hvor det meste av opplæringen var
erfaringsbasert kunnskap (Pedersen 1992:65). Faren Bernt ga sønnen en
solid opplæring både som glasspuster og forretningsmann. Den som
skulle lede, måtte kunne sitt fag. Mens Bernt Kauffeldt konsentrerte seg
om den daglige driften, overlot han mer og mer til sønnen Caspar å føre
regnskaper, forhandle med bøndene om ved og aske, sørge for innkjøp
osv. Bernt tok seg av produksjonen, mens Caspar fikk ansvaret for det
forretningsmessige (Korshavn 1994:25).
Caspar Kauffeldt anså seg selv som godt kvalifisert til å starte et
glassverk. Det går fram av søknaden han sendte kongen den 24. mai 1806
16
med anmodning om å få opprette et privat glassverk på gården Hunns
grunn. Han skriver der at han «er opdraget ved Glasfabricationen og ved
Rejser til forskiellige udenlandske Værker har skaffet mig tilstrækkelig
Kundskab om den Fabrikation og disse Verkers Oeconomie» (ET 122:D1).
Den faglige kompetansen fikk han først og fremst hjemme på Biri. Men
det var en tid med stadig forbedringer og ny teknologi innen
glassindustrien som det var viktig å følge med på. Storbritannia og
Tyskland var ledende land på dette området. De så ikke med blide øyne
på at deres nyvunne kunnskaper ble spredt videre. Tyskland hadde
derfor i 1752 vedtatt forbud mot å la glassverksarbeidere emigrere, men
spionasje fikk de likevel ikke hindret. Ny teknologi ble i det 18. århundre
stort sett overført gjennom industrispionasje (Amdam m. fl.:18). Mange
metoder ble tatt i bruk for å skaffe ny viten, og tradisjonen forteller
hvordan Kauffeldt gikk fram for å verve tyske fagarbeidere og dermed
øke glassverkets kompetanse:
Det gikk ikke uten med knep og store ord og god betaling.
Kauffeldt skal ha latt sig sende til Tyskland i en pakkasse for å
verve folk til glassverkene ved Mjøsa. Han lå bløtt i kassa på gode
fjærdyner; men enda måtte det være en hard tørn med datidens
reisedoninger. To tjenere reiste med for å ta vare på kassa. Han har
vel vært kjent av de tyske grensemyndighetene fra tidligere reiser
siden han måtte være så forsiktig. Men folk fikk han tak i (Mæhlum
1938:235).
Anekdoten illustrerer hvor viktig overføring av teknologi i denne epoken
var. Den ble hovedsakelig lært gjennom fagarbeidere som flyttet, og det
ble viktig å verve dyktige folk. Det er et typisk trekk ved denne første fase
av industrialiseringen at teknologien var knyttet til de menneskelige
kunnskapene, som gjerne var ført videre gjennom generasjoner (Amdam
m. fl.:19).
Historien viser også Kauffeldts initiativ og pågangsmot. Han lot seg
ikke så lett stoppe i det han satte seg fore. At han var en dyktig
forretningsmann, er det ingen tvil om, selv om det het om ham «at han
var en mester i å anvende listige knep for å sikre sig de dyktigste
arbeidere» (Hauge 1934:235).
Caspar Kauffeldt fikk tidlig et stort ansvar. Han var atten år da faren
ble syk og døde i 1791. I en slik situasjon ville det vanligste den gang ha
vært at den etterlattes familie måtte flytte ut av forvalterboligen til fordel
for ny administrator. Men Bernt Kauffeldt hadde før sin død skrevet til
glassverksdireksjonen og bedt om deres samtykke til at hans kone Dorothea Kauffeldt og sønnen Caspar uforandret kunne fortsette
forpaktningen med hjelp fra hyttemester Jackwitz. I tillegg spurte han om
enken kunne få sitte i uskiftet bo (Christiansen II:335). Glassverksledelsen
a
k
s
e
p
-
17
terte videre forpaktning under enken og sønnen, men måtte overlate til
skifteretten å avgjøre skiftespørsmålet. Det er ikke funnet noen innførsler
i skifteprotokollen etter Bernt Kauffeldt død, så enken slapp nok å dele
boet.
2.2.2 Forpakteren
Caspar Kauffeldt klarte de nye utfordringene. Etter to år ble han
eneforpakter på Biri Glashytte, og det forble han til 1809. At Kauffeldt
hadde forretningstalent, viste han alt ved de betingelser som ble
kontraktfestet i 1793 da han tok over som leder av glasshytta på Biri. I
stedet for å få fast lønn av hovedforpakteren, Hans Wexels, sto han selv
ansvarlig for verkets økonomi og leverte glass til Wexels for 66 1⁄2 % av
tariffpris. Dette gav ham ved århundreskiftet ca. 12-1400 rd årlig i egen
lomme i tillegg til at han tjente 3-400 rd på å drive handel med arbeiderne.
Til sammenligning lå forvalterlønningene fram til 1793 på 300 rd (Amdam
m.fl.:47).
Avtalen ble spesielt gunstig i den oppgangstida som fulgte. Trelasthandlere og skipsredere hadde gode inntekter på grunn av stor eksport.
Men oppsvinget i glassverkene kom ikke som følge av større eksport.
Tvert i mot ble det en langt større innenlandsk etterspørsel. De gode tidene hadde økt kjøpekraften på det hjemlige markedet, og salg av buteljer
og vindusglass gikk over all forventning (Amdam m.fl.:40). Buteljer var
betegnelsen på de to vanligste flaskefasongene i tiden, den kuleformede
«Københavnske» og den sylindriske som ofte ble kalt «Helsingørske»
(Polak 1974:54). Produksjon og avsetning var større enn noen gang tidligere i landet, og i 1805 ble det solgt dobbelt så mye glass som i 1790. De
rike kjøpmennene i Danmark og Norge benyttet store deler av inntektene
fra utenrikshandelen til å reise monumentale, kostbare paleer og
lystgårder. Dessuten ble en mengde nye bygårder satt opp for det brede
lag av befolkningen. Bare i København ble det på fire år oppført 579 nye
hovedbygninger, 303 sidebygninger og 224 bakhus. I tillegg førte det
engelske flåteangrepet på byen i 1807, da 305 bygninger ble ødelagt, til en
økt etterspørselen av vindusglass. Aldri før hadde de statlige
glassverkene
gått
så bra som ved inngangen til 1800-tallet. De kunne ikke produsere nok
vindusglass, og Kauffeldt så behovet og mulighetene for et nytt glassverk
(Amdam m.fl.:40-41). Han hadde i denne høykonjunkturperioden fram til
1808 opparbeidet seg en formue som gjorde ham i stand til å etablere sitt
eget glassverk, det første privateide i landet.
2.3 Verkssamfunnet
18
Før jeg går nærmere inn på det fysiske miljøet som reiste seg på nordsida
av Hunnselva, skal jeg si noe om det samfunnet anlegget utviklet. De
fleste glassarbeiderne var som amtmann Sommerfeldt skrev i 1795 «for
den største Deel indbragte Fremmede og deres Børn, samt nogle faa af
Bondealmuen» (Sommerfeldt 1795:116). Fagarbeiderne kom stort sett fra
Tyskland og England. De beholdt et sterkt fellesskap ved at giftermål ofte
ble inngått mellom glassverksslekter. Et glassverkssamfunn ble gjerne
betegnet som en «stat i staten», og det er riktig at de hadde sin egen
organisasjon hvor mye rettet seg etter gamle laugsbestemmelser. Det
fulgte en paternalistisk tankegang, og glassverkslederen var som en
«Pater Familias». Han viste omsorg for sine arbeidere, men han utøvet
også
stor
makt.
Fabrikantene hadde fritt hus og brensel og en hageflekk hvor de kunne
dyrke litt til eget bruk (Christiansen III:347). Familiene bodde trangt, og
de hadde som oftest bare ett rom og kjøkken. Mangt måtte benyttes i
fellesskap, og ved de eldste verkene måtte konene bake brød i kjølovnen i
hytta, der det varme glasset langsomt ble avkjølt. Senere ble det bygd
egen bakerovn, som ble et samlingssted for verkets kvinner. De lagde
gode brød, og det sies at verkskonas grislebrød var kjent langt utenfor
verkets grenser (Mæhlum:237). Men de var som industriarbeiderne
avhengig av å kjøpe det de trengte av nødvendighetsartikler, og på
glassverket var det egen krambu som forvalteren bestyrte. Lønna ble
alltid regnet ut og betalt for hver hyttemåned som besto av 28 dager, og
dermed fikk året på verket «tretten» måneder i stedenfor tolv.
Verksarbeiderne hadde rettigheter og plikter. Det var syke- og
pensjonsordninger og ved større verk også fast skole for arbeidernes
barn. Men hytteretten måtte alle respektere, ellers ble det mulktlegging
eller i verste fall bortvisning fra verket. Ved statens glassverk var det egen
jurisdiksjon, men på Gjøvik ble det kun opprettet en voldgiftsdomstol.
Der førte forvalteren eller verkseieren selv forsete (Christiansen III:334).
I glassverkssamfunnet følte de en egen samhørighet. «Vi var som en
eneste stor familie, sa gamle verkseieren. Vi hadde lekt sammen som barn
ute i gaten, og vi stod sammen inne ved glassovnen. Hver mann følte sig
som medeier av verket» (Hauge:256).Det var i glasshytta mennene samlet
seg. Der fortalte de historier, og der ble det sunget.
Så langt som folk kan huske tilbake
har sangen runget fra hyttetaket.
og glasset som skapte slik stemning ved bordet,
er først blitt innvidd av hyttekoret
(Hauge:244-245).
Sosialt sett tilhørte de en priviligert krets av mestere og geseller som var
fritatt for skatt og militærtjeneste. Med sin faglig kompetanse følte mange
seg som kunstnere. Ifølge en gammel bestemmelse hadde glassblåseren
19
som et særdeles privilegium fått rett til ved høytidelige anledninger å
bære kapteins uniform, «Dog uden kaarde». Det fortelles om Christian
Filion, den første mester ved kronglasshytta i Hurdal, at han en gang kom
gående i full stas underveis til et bryllupsgilde. Da møtte han
krigskommisæren som var på embetsreise i bygda, og han utbrøt: «Med
hvilken Ret bærer I den Uniform?» Og Filion svarte promte. «Min kunst»
(Hauge:259). Det sier litt om glassblåserens syn på seg selv og det arbeidet
han utførte.
19
3 Gjøvigs Glasværk
3.1 Lokalisering av glassverket
Men det er all grunn til å stille spørsmål om hvorfor Kauffeldt ønsket å
sikre seg området ved Hunnselvas utløp. På mange måter måtte det være
tungvint å drive et glassverk så langt inn i landet.
Kommunikasjonsforholdene var ikke de enkleste sett med våre øyne, for
veinettet til lands var dårlig utbygd. Det var først i 1790-åra at den
trondhjemske kongeveg på vestsida av Mjøsa ble påbegynt, og
hjulredskap så smått ble tatt i bruk. Den største transporten foregikk
imidlertid på vannveiene sommerstid og på isen om vinteren. Men hva
kunne være de avgjørende årsakene til at flere glassverk ble lagt til
innlandet? Jeg skal argumentere for og imot lokaliseringen.
Kanalkompaniets direksjon og administrasjonen for de norske
glassverker hadde våren 1784 henvendt seg til amtmann Christian
Sommerfeldt i Kristians Amt. Ønsket var «å undersøke og bringe forslag
på beleilige steder» for anlegg av nye glassverk. Det var en rekke
Utsnitt av kart fra Vardal 1827 (NGO 25B4,8).
20
forutsetninger som skulle innfries. Sommerfeldt hadde deretter bedt
lensmennene uttale seg om egnede steder, og mange forslag kom inn (SH
Christiansen 77, boks 12:83). Det ble imidlertid ikke etablert noe nytt
glassverk den gang, for Kanalkompaniet fikk store økonomiske
problemer. Men det innsamlede materialet kunne Kauffeldt gjøre bruk av
da
han
skulle
planlegge
sitt private glassverk. Lensmann Haavel Olsen Mustad (f. 1750) hadde
anbefalt to steder i Vardal. Det ene var på Nedre Stokkes grunn, men flere
av distriktets bønder mente at Stokkeelva ikke egnet seg for
tømmerfløting, og de frarådet Sommerfeldt å fremme dette forslaget.
Derimot
syntes
de at et område på gården Hunn ved Hunnselvas utløp ville passe bra.
Eieren var også forespurt og hadde sagt seg villig til å leie ut området mot
en årlig avgift. Etter konferanser og avtaler med bøndene i distriktet
skulle anlegget kunne sikres ca 3 500 lakter ved i den første tiårsperioden. Prisen var satt til 72 skilling pr. lakter, og opp til 80 for
«fjernere leveranser». Dette ble ansett som rimelig og lå omtrent på
samme nivå som Hurdal Glasværks avtale fra 1768 (se side 13). Andre
viktige råstoff for glassverkene var også omtalt i lensmannsforslagene,
blant annet kunne bøndene levere aske direkte på verksplassen for 28
skilling tønnen. Dessuten var transportveiene for ferdige produkter og
råvarer betegnet som gunstige, for de falt sammen med Biri Glashyttes
behov. Mjøsa ville bli felles ferdselsåre, og samordning av frakt og lager i
magasinet på Eidsvoll ville redusere utgiftene (SH Christiansen 77, boks
12:83).
Kauffeldt framhevet selv i søknaden til Kongen fra 1806 fordelene ved
å opprette et glassverk ved Hunnselvas utløp. Det var mange egnede
elver som kunne brukes til fløting. Overalt i de store skogområdene var
det mindre trær og tømmertopper som passet til lakterved. Dette virket
«henstaaer i Skovene til Ingen Nytte», og det var derfor viktig å utnytte
disse ressursene. Dessuten påpekte Kauffeldt at han selv eide skog, og at
skogeiere i Vardal, Toten og Hadeland hadde inngått avtale med ham om
leveranser (ET 122:D1). Kontrakten var til det beste for gårdbrukerne i
Toten og Vardal som derved fikk avsetning for småskog og dårligere virke
som de tidligere ikke hadde fått solgt.
I «Beskrivelse over Kongeriget Norge» fra 1822 står det at Vardal
prestegjeld hadde mye skog og at bøndene solgte
en ikke ubetydelig Deel Saugtømmer, der igjennom Præstegjældets
fleer-armede Vanddrag tilslaades Mjøsen, ligesom den ringere
Skov benyttes til Lagterveed ved Egnens Glasværker, til hvilke
leveres aarligen omtrent 1000 Favne (Kraft 1822, del 2:16).
Som vi ser ble utgifter til vedtransport minimale ved å legge glassverkene
til mjøsområdet. Glassovnene trengte så store mengder brenneved at led-
21
elsen heller tok bryet og kostnadene med å frakte sand, soda og andre
råstoffer til produksjonsstedet og samtidig sende de skjøre
glassproduktene motsatt veg til magasin på Eidsvoll eller i Christiania.
Erfaringer fra andre glassverk hadde vist at transportkostnadene for
råvarer og for de ferdige produktene fra glassverk til markedet var langt
mindre enn for brenselet (Amdam m.fl.:15).
Det var videre viktig for Kauffeldt å trekke fram at «intet Værk hadde
erholdt nogen Circumference og at ingen Brændeveed derfra føres til
andre Værker». Cirkumference er en omkrets rundt et verk som ved privilegier fra 1600-tallet fikk enerett til avvirking av skogen (NHL:65). Han
påpekte at ingen andre fabrikker ble stanset eller skadelidende av den
vedleveransen han hadde inngått i distriktet (ET 122:D1). Men nettopp
Utsnitt av «Cotekart over det til Byanlæg udseede Terrain ved Gjøvik i Vardals
Præstegjæld, Christians Amt med den foreslaaede Regulering. Opmaalt 1857 af Chr.
Tauböll». Utsnittet er rentegnet og viser Kauffeldts forpaktningsområde avgrenset
av gjerder mot nord og vest (Mollgard 1961:32).
22
vedspørsmålet skulle etter hvert føre til flere konflikter mellom verkene
på Gjøvik og Biri (se side 48).
Kauffeldts argumenter i søknaden til kongen gir, som vi har sett, svar
på hvorfor han anså området ved Hunnselvas utløp skikket for
glassverksetablering. Der fant han gode vassdrag velegnet for fløyting,
store ubenyttede skogareal, ingen konkurrerende anlegg og gunstige
kommunikasjonsforhold.
3.2 Forpaktningsarealet
Caspar Kauffeldt forhandlet samtidig med grunneierne av gårdene Hunn
og Nedre Gjøvik. Hunn var storgården i Vardal som ivaretok bygdas
sentrale funksjoner. Den var mye brukt som tingsted, og gården hadde
skysstasjon og gjestgiveri. Dessuten lå Hunn sogns annekskirke på
gårdens grunn. Eiendommen grenset til Hunnselva nordre bredd, mens
Nedre Gjøvik gård lå på sørsida. Det var derfor viktig å forhandle med
begge grunneierne for å få kontroll over hele Hunnselvas nedre del. Av
kontraktenes undertegnelses- og tingslysningsdateringer får vi vite at
avtalen med eierne av Hunn, Niels Johansen og stesønnen Jacob Jensen,
ble inngått først. Ved høsttinget for Vardal lørdag den 22.september 1804
på Hunn fikk Kauffeldt en forpaktningskontrakt på området med plassen
Kvernvolden (TVB pb. 4C: 251). Derved hadde han sikret arealet hvor
selve glassverksdriften skulle etableres. Samme dag fikk han også skrevet
kjøpekontrakt med Daphin Nielsen på Nedre Gjøvik, men den ble ikke
tinglyst før ved neste månedsting, mandag 8. oktober 1804 (TVB pb.
4C:255 b).
Forpaktningsområdet ble definert som «en Jordstrækning af Hund og
Qværnevoldens Eiendeler». Hunnselva og Mjøsa dannet grenser mot sør
og øst. Det vestre punktet gikk «til Holmhageledet» som viser til et le eller
grind langs vegen mellom plassene Kvernvolden og Holmen, lengre opp
ved Hunnselva. Den nord/østre grensen er imidlertid uklar i forhold til
teksten: «fra Langodden ved Bækken hvor et tre stå». Denne
formuleringen kan ikke være riktig. Mye tyder på en preposisjonsfeil hos
skriveren. Langodden var en naturlige formasjon som stakk ut i Mjøsa,
men ved odden lå det ingen bekk. Derimot rant Sogstadbekken, senere
kalt Skolebekken, ut litt lengre nord. Det må være denne bekken det vises
til i kontrakten, for det finnes ikke andre bekker i nærheten. Den riktige
ordlyden skulle derfor ha vært: «fra Langodden til Bækken».
Denne konklusjonen bestyrkes av det markerte gjerdet rundt verksplassen som er tegnet inn på reguleringskommisjonens kart fra 1857. Det
nordre gjerdet følger en rett linje mot Mjøsa og ville ha ført til
Sogstadbekkens utløp. Slike tilsynelatende bagateller kan være lette å
overse, og feilene går derfor igjen i formidling om glassverksområdet
23
både hos Christiansen (bind III: 321) og i Korshavns bok (side 28).
Det er også andre detaljer i kontrakten som tyder på at skriveren på
høsttinget hadde mye å tenke på denne lørdagen på Hunn. Avtalen ble
tinglyst som sak nummer ni, og han har ikke vært så nøye med pennen.
Navnet Kauffeldt er omtalt tretten ganger, og det er blitt skrevet på fem
forskjellige måter som Caufelt, Koufeldt, Koufelt, Kaufeldt og Kaufelt.
Husmannsplassens navn ble omtalt fire ganger. Første gang ble navnet
skrevet Qvernevolden, mens det senere også står Qvernedalen. Ved den
siste varianten har skriveren igjen begått feil. Plassen har i andre offentlige kilder blitt benevnt Kvernvolden eller Qvernevolden, og lokalt er kun
dette navnet benyttet. Den feilaktige skrivemåten går derfor igjen i annen
litteratur om Gjøvigs glasværk, blant annet har Gunnar Christiansen
gjennomført denne navnebruken på Kauffeldts forpaktningsområde
(Christiansen III:320).
Kontrakten fastslår videre at stedet kunne benyttes til «Værker,
Fabriques og Indretninger paa hvad Maade og saa langt frem i Tiiden han
og de selv lyster». Kauffeldt fikk altså ingen begrensninger i bruken av
området. Han kunne disponere stedet som han ønsket, under
forutsetning av at grunnavgift på 153 rd hvert år ble betalt den 14. april,
første gang i 1806. Det gamle glassverksarealet utgjør i dag store deler av
Gjøvik sentrum. Kauffeldt eller hans etterfølgere ble forpaktere for all
framtid, men så skulle det også for alltid betales grunnavgift til eieren av
gården Hunn.
Hva som befant seg innenfor grensene i 1804, ble klart beskrevet: «Een
Deel Skov, Et Qværnhuus uden Redskaber, Een Huusmandspladses
Bygninger, og Een Saug uden Redskaber» (TVB panteb. 4c:251). Alt skulle
fra avtalens inngåelse være Kauffeldts eiendom, og skogen kunne han
umiddelbart benytte. Arealet fikk han også ta i bruk med en gang, men
plassen Kvernvolden med sag og mølle ble ikke klargjort før til flyttedagen, den 14. april 1805. Utstyret i kvern og sag fulgte ikke med. Det var
ofte slik at mølleren eller sagmesteren selv eide innredningen, så det
måtte til egne avtaler for å overta utstyret 3 Innretningene i saga og mølla
på Kvernvolden ble heller ikke demontert. Like før tidsfristen da alt
skulle være ryddet, kjøpte Kauffeldt «1 Saug Blad» for over 6 riksdaler av
den tidligere husmannen, Poul Wolden, og kvernutstyret for 42 rd av Ole
Lille Wolden i mai 1805 (ET 122.3).
3.3 Kvernvolden med Hunns bygdesag
På 1600-tallet begynte flere større gårder å sette opp bygdesager på egen
grunn så de kunne skjære tømmer til husbygging, husgeråd og redskap.
Skulle det skjæres større kvantum for eksport, måtte det kongelige bevillinger til. Det fantes ingen priviligerte eksportsager i dette distriktet.
Verken Gudbrandsdalen eller mjøsområdet ble derfor berørt av den store
24
Bebyggelse fra glassverkstida. Her lå sagbruk, sliperi og pukkverk. Virksomhetene ble drevet
med vannkraft fra kanalen som gikk mellom stua og det store uthuset (foto:Gjøvik historiske
samlinger).
sagbruksreduksjonen i 1688 som innebar at mange sager måtte innstille
(Riksarkivet: Stattholderarkivet D 10). Bakgrunnen for reduksjonen var
frykten for avskoging, og omtrent 500 sager på Øst- og Sørlandet ble
nedlagt (NHL:282).
Hunn hadde fra gammelt av kverner ved Hunnselva, både på plassen
Holmen og Kvernvolden. I Landkommisjonens fortegnelse over kverner
og sager i 1661, står det at Volden også hadde en flomsag, den første i
Vardal. Hvor mye en sag skar, går fram av sagbordsskatten som skulle
beregnes av hvert tylft skåret tømmer. Det var fogdens oppgave å kreve
inn skatten, og opplysninger finnes i fogdearkivet. Ved Hunn får vi vite at
det ble skåret 65 tylfter i 1730 (Vardal bygdeb.IV:201).
På slutten av 1700-tallet var det to plasser med navn Volden (TVB
tingb. 42:197). Den øvre lå antakelig like ovenfor Holmen, mens Kauffeldt
overtok Nedre Volden. Foruten stuehuset hadde plassen fjøs. Det går
fram av oppgjør til smeden i 1808 for «2 par Gangjern i Fehuset i Wolden»,
men det har sikkert vært både stall og låve på denne plassen. Hunns
bygdesagbevilling av 12.11.1781 var knyttet til Nedre Volden, og
gårdeieren forbeholdt seg retten til fri skur på glassverkets sag hvis ikke
Hunn fikk nye rettigheter.
Da Hr. Koufelt er overdragen den nuhavende Bøydesaug til Hund,
saa forbinder Hr. Koufelt sig at betale og indløse en nye
Bøydesaugbevilling for Hunds Gaard, og om denne imod
Formodning ikke kan erholdes, da at lade Hunds Eier beholde frie
Skuur paa Hunds til Kaufelt overladte Saug (TVB pb.4C:251).
Den avtalen overholdt Kauffeldt, for i november 1806 fikk sorenskriver
25
I Riksantikvarens bibliotek finnes en akvarell som viser gårdene Hunn
og Nedre Gjøviks inntaksdam med mølle og kanal. Den er tekstet med: «Vandfald i
Hundselven nær ved Gjøvigs Glasværk d. 6 Juli 1810» (se side 91) (Gjestrum 1987:27).
Kanalen var gravd ut parallelt med Hunnselva fra inntaksdammen ovenfor Holmen og ned
til Mjøsa. Fotoet viser kanalen og Holmens nye mølle fra 1882. Øvre del av kanalen ble kalt
«Kvernveita» mens den nedre het «Sagrenna» (foto:Gjøvik historiske samlinger).
26
Weidemann på Toten 50 rd for «Ansøgnings Skrivelse om Saug
Bevilling», uten at det førte fram. Det viser en utgiftspost fra juli 1807 i
regnskapsjournalen som forteller at det på glassverkssaga ble skåret 31
9/12 tylfter bord for 1-2-12 rd til Hunn (ET 122:3).
Saga og mølla på Kvernvolden var viktige forutsetninger for
umiddelbart å kunne starte oppbyggingsarbeidet på glassverksområdet.
Kauffeldt fremhevet dessuten i søknaden til kongen i 1806 at han hadde
«sagbruk til sine bygningers vedlikehold og kvernbruk som kunne male
levnedsmidler for fabrikantenes familier» (ET 122:D1). De første utgifter
høsten 1804 gikk nettopp til innkjøp av sagbord og sagtømmer samt til å
lønne sagarbeidere. Hvor tømmeret ble skåret, står det ingen ting om.
Kauffeldt brukte sikkert det utstyret han hadde til rådighet, men noe
måtte kanskje skjæres på andres sager. Etter hvert sikret han seg mer skog
gjennom flere gårdkjøp. Forholdene ble enklere under liberalismen, og
forbudet mot å skjære for eksport på bygdesagene ble opphevet den 8.
juni 1818. Da kunne alle som hadde sag på egen grunn, skjære tømmer av
egen skog for salg (NHL:283). Dette utnyttet da også Kauffeldt, og han
skar både for salg og til eget bruk. Saga ble brukt under hele
glassverksperioden og i lang tid etterpå 4.
Tvers igjennom hele forpaktningsområdet gikk en djup kanal eller
veit. Lokalt har veita blitt oppfattet som Kauffeldts verk, for mye av hans
virksomhet
var
knyttet
til
vannkrafta
fra
kanalen.
Forpaktningskontrakten kan imidlertid avklare forholdet. «Qværnveiten
ovenfor denne bortsatte Jordstrækning, dog paa Hunds Gaards
Eiendeeler, holder Koufelt og Hunds Gaards Eiere fælles ved Lige – den
nedenfor holder Hr. Koufelt selv ved Lige» (min utheving. TVB pb.4C:251).
Kanalen er tegnet inn på reguleringskartet fra 1857. Den ble avledet fra
en inntaksdam ovenfor Holmen og gikk parallelt med Hunnselva ned til
Mjøsa. Kauffeldt fikk ansvaret for vedlikehold av den delen som gikk
gjennom hans forpaktningsområde, og sitatet viser at kanalen må ha vært
utgravd før han etablerte seg på Hunn. Kanalen ga en mer stabil vannføring enn elva, og den ledet driftsvann til både sag og mølle på
Kvernvolden.
Selv om Kauffeldt hadde oppnådd full bruksrett til kanalen og
Hunnselva, så hvilte det heftelser på bruk av strandområdet ved elveoset.
Grunneierne på begge sider av elva hadde alt i 1787 forhandlet med Jess
Anker, og de innrømmet ham «ene og allene at anlægge lænse og
tømmerbommelse på vores eiende grunde Hund og Gjøvik imot
perpetuell avgift 12 skp spansk salt i Christiania leveret at sige for hvert
år, høibemeldte herr Ancker har tømmer i Hunds elv og benytter sig av
lændsen» (TVB pb.3b del 2:886).
Formuleringen tyder på at det tidligere ikke hadde vært lenser ved
elveoset, og Anker hadde oppnådd en gunstig avtale. Det spanske saltet
skulle bare betales når han benyttet elva eller lensa. Denne heftelsen
kjente Kauffeldt til fra forpakningskontrakten. Han skulle likevel få
27
benytte stranda såvel som de «udgaaende Grunde som Miøsbredden og
Elven dog uden Fornærmelse for Herr Jess Ancker og Andres lovlige eller
Contractmæssige Rettigheder» (TVB pb.4C:251). Konflikt ble det, men
Bernt Anker kom på vegne av sin avdøde bror til enighet med Kauffeldt.
Anker skulle betale 8 skilling for hver tylft tømmer han hadde i
Kauffeldts lense mot at han utskilte sitt tømmer fra verkets innen medio
juli (TVB pb.4C del 1:283). Derved oppnådde Kauffeldt leieinntekter av
tømmerlensa som han hadde anlagt med stor «oppofrelse» (ET 122:D1).
Lensekarene var oppført av tømmer og fylt med stein, et omfattende og
tungt arbeid som ble utført av bygdas bønder og husmenn. Arbeidet
måtte gjøres ved lavvannsperioder. Byggeprosjektene vedvarte hele
vinteren med en arbeidsstokk på opptil 75 mann. Det var viktig å få
anlegget ferdig før vårflommen kom, slik at fløyting av lakterved hurtigst
mulig kunne starte.
Som det er gjort rede for, måtte Kauffeldt selv opparbeide alt han
trengte til glassverksdrifta. På forpaktningsområdet sto kun husene på
plassen Kvernvolden samt ei mølle og bygdesag. Det resterende som
ellers trengtes av bygninger til glassverket og for de ansatte, måtte
Kauffeldt selv skaffe til veie.
3.4 Arbeidsstokken
Det var store og krevende oppgaver som skulle løses før glassverket
kunne settes i drift. Jeg vil nå undersøke hvordan Kauffeldt løste
utfordringene og hvem han benyttet til de forskjellige arbeidsoppgavene i
et landdistrikt med liten og spredt befolkning. «Journalen» blir den
viktigste kilden. Den viser hvem som arbeidet for Kauffeldt i
etableringsfasen og hva de utførte. Med den kronologiske innførselen i
regnskapsboka kan vi også følge progresjonen i glassverksoppbyggingen.
Det var biringen Hans Gullord f. 1777 som ble Kauffeldts tilsynsmann
på byggeplassen. Han hadde tidligere vært i tjeneste hos Kauffeldt, og i
1801 bodde han hos familien på Biri. Bare tolv dager etter kontraktinngåelsen engasjerte Gullord 32 dagarbeidere. De ble lønnet fra 12 til 24
skilling dagen, mens tilsynsmannen selv fikk 28 skilling. Lønningslistene
oppgir navn som Poul Lille Wolden, Ole Lille Moen, Jacob Wigen, Ole
Askim, Peder Kallerud, Anders Wornes, Ole Nerbye, Johannes Nygard,
Ole Gjøvik, Lars Gjøvikeie og Hans Skarkerudeie. Dette er navn på
personer fra de nærmeste gårdene og husmannsplassene i Hunn sogn.
Flere større gårdbrukere leide ut hester og arbeidsfolk, blant andre fikk
Nils Hund i januar 1805 oppgjør for «2 Heste og 2 Karle» (ET 122.3).
Arbeiderne ble anonyme. Det er kun bondens navn som står i
regnskapene. Forholdene endret seg med selve boligbyggingen. Da ble
hver enkelt arbeider navngitt og lønnet direkte. I den første
28
klargjøringsperioden var det kun tilfeldig lokal arbeidskraft som ble
benyttet. Det var helt nødvendig å skaffe folk fra nærområdet, slik at de
kunne bo hjemme. Avstanden burde ikke være lengre enn at de hver dag
kunne komme seg til og fra arbeidet, for det fantes ikke husvære å tilby.
Men i slutten av januar 1805 ble den første fagarbeider engasjert. Det
var tømmermester Peder Hegge fra Biri som fikk oppdraget med å tømre
bygningene på verket. Han kom øverst på lønningslista med 32 skilling
dagen, mens tilsynsmann Hans Gullord fortsatt fikk det samme, 28
skilling. På vårparten, etter at isen var gått, kom det flere arbeidere fra
andre sida av Mjøsa. Kontakt over fjorden hadde det alltid vært, og den
ble bare forsterket i tida utover. Det var lettere å ta seg fram til vanns enn
til lands og Nils Mengshoel og Lars Tangnes rodde nok daglig over
Mjøsa. Kanskje var de blant dem som satte opp «Skigierde» rundt
området etter at Simen og Torger Bordalseie hadde kløyvd «380 lass
Skieveed» i mai 1805.
På sommerstid ble det fart i bygginga, og i juni samme år kom flere
fagfolk fra andre distrikter. Søren Christensen fra Eidsvoll og Anders
Andersen Rye ble titulert murermestere, mens Amund Gloppe fra Biri og
Christen Knudsen fra Eidsvoll kom som tømmermenn. Ingebret
Dahlbyeie fra Ringsaker og Jon Andersen fra Eidsvoll kalte seg snekkere
(ET 122:3). Året etter kom enda flere snekkere, Ingebrigt Dahlby fra
Ringsaker og Anders Gryte. Han kunne være fra Vardal eller Biri, for
gårdsnavnet finnes begge steder (ET 122:2).
Men hvem var så disse fagarbeiderne som skulle få ansvaret for
Kauffeldts mange byggeprosjekter? Noen lar seg identifisere, mens andre
er det vanskelig å si noe om. Amund Nilsen Gloppe blir omtalt i Biri og
Snertingdals bygdebok som en som holdt mål med de beste, «etter hans
mange etterlatte arbeider å dømme.» Gloppe kom fra Fåberg til Biri i
1737. Han er kjent som byggmester for kirker i Biri (1777), Seegard i
Snertingdal (1781) og Brøttum (1788). Innredningen skal han også ha
utførte i de bygg han satte opp (Taraldsrud 1951:357-358). Gloppe står i
folketellingen for Biri i 1801 oppført som snekker. Grensen mellom
tømmermenn og snekkere var ofte uklar på bygda. De fleste var både
snekkere og tømmermenn. Gloppe hadde iallfall lang erfaring da han
kom til Gjøvik.
For å få oppført hus i utmurte bindingsverk var det nødvendig med
nært samarbeid mellom tømmermenn og murere. Tømmermannen lagde
den bærende konstruksjonen, rammeverket, mens mureren fylte fagene
med murstein. Regnskap viser at det var seks murere og tømmermenn i
arbeid sommeren 1805. Murer Anders A. Rye kan ha hatt tilknytning til
gården med samme navn i Vang på Hedemark. Han døde på verket i
1812, men familien ble boende igjen (ET 122:2).
Tømmermann Christen Knudsen var byggmester og ledet
husbyggingen. Han og de andre fagarbeiderne fikk 60 skilling dagen,
mens dagarbeidere mottok 32 skilling (ET 122:3). Det viser en tydelig
29
Smia i Glassverksgata hadde røtter fra glassverkstida (foto: Gjøvik historiske samlinger).
lønnsdifferensiering som den gang også ble bestemte av kvalifikasjoner
og forholdet mellom tilbud og etterspørsel.
Oppsummerende kan det sies at i første fase med opptømring av lensa
og lafting av mindre verksbygninger ble bønder og husmenn fra de
nærmeste gårdene og fra andre sida av Mjøsa engasjert. Men når bolighus
og større verksbygninger skulle reises, måtte Kauffeldt søke etter
håndverkere med den rette kompetansen utenfor distriktet.
3.5 Verkshusene
I dag er det få spor igjen etter bebyggelsen fra glassverkstida på Gjøvik,
og ingen av selve verksbygningene er bevart. Kilder som kan gi svar på
hvordan det fysiske glassverksmiljøet var bygd opp, må derfor søkes i
offentlige og private arkiv. Jeg vil ved hjelp av arkivmaterialet prøve å
finne hvilke bygninger Kauffeldt oppførte på verket og hvordan han
prioriterte byggeoppgavene. Videre vil perspektivet bli rettet mot
byggeskikken og bruken av bygningsmassen.
Først vil jeg avkrefte en tidligere gjengs oppfatning om at boligene på
Gjøvigs Glasværk var dårlige «knuppstuguer» (Mollgard 1961:22). Med
det menes at bygningene var oppsatt av treknubber eller plankekapp som
ble murt opp på samme måte som murstein. «Knuppstuguer» eller
knubbehus var mye brukt i områder med stor sagbruksvirksomhet.
Mange sagbruks- og teglverksarbeidere syd ved Glomma bodde i slike
30
hus (Karstensen:8). På Østre Toten har også «knuppstuguer»
forekommet. Deler av den nå fredede Panengstua ble reist i utmurt
bindingsverk med kløyvde kabber i muren (Gjestrum:82). I et
bindingsverkshus består skjelettet av et bærende og sammenholdende
rammeverk av bånnsviller og toppsviller samt loddrette stolper som
avstives med skråbånd. Utmurt bindingsverk blir forklart og sett i
historisk perspektiv ved gjennomgang av bygningsmassen på Nedre
Gjøvik gård (se side 57).
I branntakstprotokoller får vi inngående kunnskap om hvordan de
enkelte bygninger var konstruert, og det viser seg at Kauffeldt benyttet
flere forskjellige teknikker (oversikt side 29-30). På glassverksområdet sto
det tradisjonelle laftehus, utmurt bindingsverkshus og murbygg om
hverandre, men «knuppstuguer» var ikke nevnt. Selvfølgelig kunne
mindre bygg som ikke var verdifulle nok til forsikring, ha blitt oppført
med trekabber, men bolighusene var definitivt ikke av en slik
konstruksjon.
Det første Kauffeldt gjorde av bygningstekniske arbeider, var å få
reparert den laftede saga. Deretter oppførte han ny smie i den vestre del
av forpaktningsområdet, et stykke unna den øvrige bebyggelsen. Den ble
oppført i utmurt bindingsverk, en konstruksjonen som ble brukt for å
minske brannfaren. Smia sto ferdig med esse, blåsebelg, sinkested og
nebbested allerede i april 1805, for da begynte smeden, Johannes Hansen,
sitt arbeid på verket. Han hadde ikke fast lønn, men ble betalt etter utførte
oppdrag ifølge regnskapene. Det kunne være forskjellig smedarbeid på
glasshytta og produksjon av glasspusterredskap. I tillegg skodde han
hester, la bånd på kjerrehjul, smidde spader, monterte ovner, produserte
låser og gangjern til dører og vinduer både på glassverket og Nedre
Gjøvik (ET 122:3). Smia hadde en viktig funksjon i hele perioden og lenge
etter 5.
Alle driftsbygningene på verket ble lagt til strandområdet hvor det var
kort avstand til brygge og magasin. Niels Bjørnsveen begynte å
«opptømre Askehuset og tekke det med Bord». Det ble gitt akkord på
jobben for 16 rd. Tømmeret ble den første tida innkjøpt fra de nærmeste
gårdbrukerne. Søndre (Nedre) Braastad solgte i august 1805 ti tylfter
bygningstømmer. Men etter hvert som husbyggingen skjøt fart, ble det
også gjort avtaler med bønder utenfor Vardal. Hans Hvalby fra Land
solgte 42 tylfter sagtømmer, og i juli 1806 fikk flere totninger oppgjør for
mangfoldige tylfter. Tømmeret kom fra «Ole Olsen Sivesind, Peder
Sivesind, Ole Synsbye, Poul Haagaard Bakken, Michel Skræppen,
Thomas Lund og Peder Jutulsrud, Hans Michelsen Skræppen». Andre
storbønder opptrådte som entreprenører for sine sambygdinger. Ole
Rognstad drev to teglverk på Østre Toten og var vant til å organisere kjøp
og salg. Han sørget for både tømmer- og vedleveranse til glassverket. I
1808 fikk Rognstad oppgjør som skulle viderefordeles til tjueto
underleverandører (ET 122.3). Noe av tømmeret ble brukt til laftebygg og
31
En av de siste arbeiderboligene på glassverket ble revet rundt 1880. Bygningen,
som rommet fire familier, var i likhet med de andre bolighusene oppført i utmurt
bindingsverk, pusset og kalket. Huset lå i det senere regulerte kvartal 112 i kjøpstaden
Gjøvik,
og ble i 1875 kalt Nordbergstua etter skomakerfamilien som da bodde der (foto:Gjøvik
skåret til plank, men det meste gikk til bindingsverk.
Etter askehuset var glasshytta og pottekammeret de viktigste bygninger å få opp så produksjonen kunne starte. De ble påbegynt i 1806,
og smelteovnen ble tilpasset tafelglassproduksjon 6. Arbeidet ble utført av
erfarne glassverksfolk som Johannes Stahlberg, Caspar Brown (Bruun),
Christopher Bertling og Jørgen Jachwitz, og de fikk lønn etter innsatsen i
1807 (ET 122:3). Glasshytta var etter mønster fra Jevne. Ovnen hadde to
kamre etter bøhmisk forbilde med plass til fire store digler eller
smeltepotter. Anlegget hadde ellers to strekkovner, fire tørkeovner og en
kjølovn samt gemengbinge og avkoplerbinge. Like inntil lå
pottekammeret hvor smeltediglene ble formet. Materialkammeret hvor
det dyrebare råstoffet skulle oppbevares, lå heller ikke langt fra
32
Utsyn over Gjøvik med «Haugen», den tidligere forvalterboligen fra glassverket i
bakgrunnen. Bruket lå på en morenerygg over den øvrige bebyggelsen. Forvalterboligen var
oppført i utmurt bindingsverk, mens drengestue og uthus var tømmerbygninger. Helt til
høyre ses den hvitkalkede garveribygningen som delvis skjuler «Kauffeldtgården»
(foto:Knud Knudsen/ Universitetsbiblioteket i Bergen).
glasshytta. Det var lagt stor vekt på sikkerheten, for smeden monterte
ikke mindre enn fem låser på materiallageret i 1806 (ET 122:3).
Anlegget var ganske beskjedent til å begynne med, og alle de
nødvendige driftsbygninger sto ferdige i april 1807. Da startet den første
produksjonen med Wendt som hyttemester for en syv mann stor
besetning. Noe senere ble det bygget ny smelteovn som egnet seg bedre
for tafelglassproduksjon (Christiansen III: 325-328).
De aller fleste bygningene på glassverket ble oppført i bindingsverk,
noen få med panel, men de fleste hadde murfyllinger. Det gikk med store
mengder murstein og de første båtene fraktet stein fra Rognstad teglverk
sent på høsten 1805. Da fikk Erich Andersen Stokke og Ole Rasmussen
betalt for å ha fraktet henholdsvis 7000 og 3000 murstein til glassverket,
mens større leveranser på 22187 murstein og 26898 takstein kom fra
samme sted i 1807 (ET 122:3). Det er ingen tvil om at steinene skulle
brukes som byggemateriale i både verksbygninger og bolighus.
Boligbebyggelsen på verket lå ovenfor selve produksjonsområdet. En
del hus var plassert langs den Trondhjemske hovedveg, mens andre ble
lagt inntil «gutua» ned mot glasshytta og brygga. Arbeiderboligene ble
påbegynt i 1806, og samtlige sto innflytningklare i 1808. Det går fram av
regnskapsjournalen, idet smeden da fikk betalt for å ha montert «4 par
Gang Jern til 4/Boligen, 4 par Vindue Beslag i 2/Boligen, 5 Kakkelovn
Beslag til 6/Boligen». Det vidner om avsluttende detaljer på de
33
forskjellige husene. Den siste arbeiderboligen som også var den største,
kunne tas i bruk før jul i 1808. Da mottok snekker Lars Sougstadeie 150 rd
for «at indrede den store Bygningen til 8 Familier efter accord» (ET 122:3).
Dermed var alle seks arbeiderboligene oppført på to år, og samtlige var
bygget i utmurt bindingsverk som var pusset og hvitkalket. Det foreligger
fotografier fra 1870-åra som viser tidligere glassverksbygninger,
enetasjers hus med høyt loft, men det kjennes ingen skisse eller
beskrivelse som forteller hvordan de var innredet. Vi kan bare anta at de,
som arbeiderboliger på andre verk, besto av leiligheter på ett rom og
kjøkken med kvistværelser på loftet. Fra Hurdal er det beskrevet at
arbeiderboligenes innvendige vegger var rappet, og kalkpussen kunne i
en rekke stuer være dekorert av beboerne (Hauge:250-251).
Men det var ikke bare de ensartede arbeiderboligene som ble oppført
på verksområdet. Forvalteren trengte også husrom, og det ble bygget et
mindre gårdsbruk på en sandbanke hevet over det øvrige terrenget i den
nordvestre del av forpaktningsområdet. Det fulgte med litt jord som
forvalteren kunne dyrke til eget bruk. Det var derfor nødvendig både
med drengestue og uthus på tunet. Forvalterboligen fikk navnet
«Haugen», og oppføringen begynte rett etter at boligmassen på Nedre
Gjøvik gård sto ferdig. Etter «Journalen» fikk smeden den 31.12.1810
oppgjør for arbeid på «16 bindfagverk»7 til forvalterboligen (ET 122:3).
Det er få bilder som viser noe fra glassverksmiljøet. Til venstre ligger huset som
folketellingen i 1865 omtaler som «Enkebygningen». Den ble bygget i 1808 som
arbeiderbolig for seks familier. «Kauffeldtgården» skimtes bak Victoria Hotel som ble bygd
av fru Leonore Olsen i 1867 (foto:Gjøvik historiske samlinger).
34
Det bekrefter at hovedbygningen ble satt opp i utmurt bindingsverk som
de andre boligene på verket. Bygningens totale lengde var 30 alen og
bredden 15 alen (TVB panteb.5D:787b). Selve våningshuset hadde sju
rom. Ellers disponerte forvalteren drengestue med bryggerhus, låve, bod
og vognskjul. Bygningsmassen dannet et firkanttun hvor alle de øvrige
husene var tradisjonelle tømmerbygninger (branntakst for Vardal nr.1:55).
Forvalteren fikk som det framgår, langt bedre boforhold enn de øvrige
glassverksarbeiderne.
Nedenfor følger en oversikt som viser
bygningsmassen på Gjøvigs Glasværk, inndelt etter byggemetode.
Husenes funksjon går fram av betegnelsene på bygningene.
Foruten saga og mølla ble følgende bygg laftet:
•
•
•
•
•
smeltehytta
108 x 34 alen8
det store magasinhuset el. sjøboden 36 x 18 ”
glassliperiet
20 x 8 ”
askehuset
24 x 12 ”
forvalterens bygninger:
låve
30 x 10 ”
bryggerhus
30 x 10 ”
bod
14 x 10 ”
vognskjul
15 x 10 ”
De aller fleste bygninger på verket ble oppført i utmurt bindingsverk med
murstein, utvendig rappet og kalket:
•
•
•
•
det lille magasinhuset
materialkammeret
smie
forvalterens hovedbygningen
samtlige seks arbeiderboliger:
2- familieboligen
4”
6”
6”
6”
8”
27 x 12 alen
14 x 8 ”
30 x 15 ”
28 x 12
36 x 12
38 x 13
36 x 14
32 x 14
60 x 14
”
”
”
”
”
”
Enklere lagerhus og boder var også oppført i bindingsverk, men de hadde
ikke mursteinfyllinger, kun trepanelte vegger:
• pakkekammeret, tilbygget smeltehytta
• pottekammeret
30 x 12 alen
• lagerhus
35
Opplysningene er hentet fra takstforretning over de bygningene på
verket som ble overtatt av «Interessentskapet Biri og Hurdal glassverker»
den 15.desember 1824 (TVB pb. 5D:787b).
Oversikten har listet opp bygningene på glassverket. Den skal gi
grunnlag for å beregne hvor mange mennesker som bodde innenfor
verkets grenser i første halvdel av 1800-tallet. De seks arbeiderboligene
hadde i alt 32 boenheter. I tillegg kom forvalterboligen på «Haugen» med
drengestua. Ved å regne fem familiemedlemmer i hver av de 33
husstandene, må det kunne sies at omtrent 160-170 mennesker bodde og
hadde sitt levebrød fra glassverket. I tillegg var det mange fra bygdene
rundt som hadde mer eller mindre tilfeldig arbeid og losji ved verket.
Dette anslaget stemmer godt med en opptelling fra 1815 da hele
hyttebesetningen besto av 34 arbeidere som med familie utgjorde 138
mennesker (Blom 1899:15).
3.6 Kauffeldtgården og andre bygninger
på Verket
Selv om det ikke lenger finnes bygninger etter selve glassverket, har
Gjøvik fortsatt hus igjen fra glassverkstida. Det gjelder Gjøvik gård og
bygningen som nå går under navnet Kauffeldtgården. Den eies i dag av
Gjøvik kommune og ble fredet i 1966. Huset er et kulturminne, og en
viktig kilde som viser byggeskikk, materialbruk og endringsprosesser.
Det har hele tiden vært kjent at bygningen ble satt opp av Kauffeldt, men
det har samtidig vært uklart hvilken funksjon den hadde i glassverkstida.
Bygningen hørte ikke med blant de første husene på verket, for den ble
ikke omtalt i regnskapsboka som ble ført fram til 1811 (ET 122:3).
Jeg vil i det følgende si noe om Kauffeldtgårdens konstruksjon, men
også argumentere for den funksjon jeg mener den må ha hatt i
glassverkstida.
Huset som er 19,8 meter langt og 8,7 meter bredt ( 33 x 14 1⁄2 alen og 51⁄2
alen høyt), ble oppført i murstein. I første etasje var det åtte værelser og
på loftet fire. De to dobbelte skorsteinene var plassert i hver del av huset,
slik at alle rommene kunne utstyres med ovner eller peis. I dag har flere
av de opprinnelige skilleveggene blitt fjernet, og det er kun spor i
skorsteinen på kjøkkenet etter formen på den gamle grua. Under huset er
det to kjellerrom, og begge hadde jordgulv. Ellers var det fjorten fag
vinduer og tolv dører i bygget, som i 1854 var taksert til 400 spd
(branntakst for Vardal nr.1:65). Det er mest sannsynlig at huset ble oppført
etter driftsstansen ved glassverket i 1818. Da etablerte Kauffeldt et farveri
og et større garveri på glassverksområdet for å få et bredere
næringsgrunnlag i en økonomisk vanskelig tid. Han hadde tidligere
drevet garveri i Rambekkstua, en plass under hans gård Rambekk i
Vardal, men valgte da å flytte virksomheten til verket (se side 47).
36
«Kauffeldtgården» ble bygd som bolig for garverimester Caspar August Hennig omkring
1818 (foto: Gjøvik historiske samlinger).
Kauffeldtgården har tydeligvis vært bygget til boligformål, men
verken skjøte eller branntakst gir opplysninger om hvem som brukte eller
bodde der. Det blir naboskapet som røper funksjonen. Kauffeldtgården
sto «to Alen i nordøst» for garveriet som var kombinert verksted og bolig
for læregutter og svenner (branntakst for Vardal nr.1:55). Mesteren
derimot fikk en mer komfortabel og standsmessig bolig ved siden av. Det
var Kauffeldts nevø, Caspar August Hennig (1797-1861) som flyttet inn
med sin famile og han bar garverimestertittelen i hele glassverkstida.
Det er færre kilder knyttet til Kauffeldt-gården enn til de øvrige
glassverksbygningene, for bygningen ble holdt utenfor de transaksjoner
som ellers gjaldt verkets bygg. Håndverksbygningene for garveriet og
farveriet forble Kauffeldts private eiendom da han overførte det øvrige til
sønnen i 1818 (se side 44).
Kauffeldtgården ble solgt
til landhandler Edvard Olsen
fra
Borregård
i mai 1854. Huset ble pusset
opp og fikk en annen funksjon.
Det ble omgjort til kombinert
butikk og bolig for familien
Olsen.
Fordi
huset
ble
vedlikeholdt og tatt i bruk,
overlevde det glassverkstida.
Utsnitt av foto på side 32 som viser garveriet og
Nå
står det igjen som eneste
litt av «Kauffeldtgården» i 1870-åra (foto: Knud
Knudsen/Universitetsbiblioteket i Bergen).
bevarte
hus
på
37
glassverksområdet og vitner om ett av Kauffeldts mange byggeprosjekt.
Selve garveriet var 34 alen langt, 111⁄2 alen bredt, og 4 alen høyt, oppført
av «Grundmuur til Sneiset» mens gavlen besto av panelt bindingsverk.
Det var et spesialbygget murhus for beredning av huder og skinn.
Garveriet trengte god tilgang på vann, og det ble derfor oppført like ved
veita som gikk gjennom glassverksområdet.
Garveriet var innholdsrikt. Det hadde innmurt jernpanne og
barkekum. I tre rom var det «2 store Kar under og 7 over Gulvet». Ellers
var det seks innredede værelser og et stort loft, to skorsteiner med tre
jernovner, fjorten fag vinduer og åtte dører. Bygningen var verdsatt til 500
spd i 1849 (branntakst for Vardal nr.1:55). Garveriet var som vanlig på den
tid både verksted og bolig for læregutter og svenner.
Hvor lenge driften varte, er usikkert, men bygningen ble den 1.10.1856
solgt til landhandler Edvard Olsen. Han overtok «alle iværende løse og
faste indredninger, deriblandt jern kakelovne, indmuret jernpande,
undtagen de løse barkekar 9, der staar paa gulvet i garveriet» (TVB pb. 9H
del 2:569). Det finnes et foto som viser garveriet fra 1870-åra. Bygningen
må ha blitt revet like etter. Selve garveribygningen kan stedfestes i
forhold til den uassurerte smia som sto «37 Alen i vest» og som fikk stå
helt til 1950-åra (branntakst for Vardal nr.1:55).
Det er svært få opplysninger å finne om farveriet på
glassverksområdet. Kilden blir stort sett branntakster. Selve bygningen
var ikke like solid oppført som garveriet. Den ble bygd i bindingsverk
med utvendig panel og var 21 alen lang, 13 alen bred og 51⁄2 alen høy. Taket
var tekket med bord. Huset besto kun av ett rom med skorstein og
innmurt kobberkjele. Farveriet hadde to dører. Til selve farveprosessen
trengtes mye vann, og bygningen lå derfor helt inntil kanalen, nedenfor
hovedvegen. Det er ikke kommet fram nærmere opplysninger om driften
av farveriet, men det ble trolig etablert samtidig med garveriet.
Bygningen fikk lav takstverdi på 70 spd i 1849, og farveriet var antakelig
ikke lenger i bruk (ibid:55). Huset hadde forfalt og det ble heller ikke solgt
på auksjonene etter glassverket i 1860 og 1861. En av grunnene til at drifta
ikke vedvarte, kan være et nyetablert farveri med stampe som Peder
Pedersen anla langs samme kanal like utenfor glassverksområdet i 1846.
Farver Pedersen fikk da tinglyst en husmannskontrakt med eierne på
Hunn for plassen Bakken (TVB pb. 8G:172 b).
I tilknytning til et farveri var det naturlig med et stampeanlegg. De
vevde ulltøyene ble som regel stampet til vadmel før farving for å bli
varmere og mer holdbare. Kauffeldts stampe lå også langs kanalen, 15
alen sør for farveriet. Jeg kjenner ingen andre opplysninger om
vadmelstampa enn det branntakstene forteller. Der står det at huset var
oppført i tømmer med stein på taket. Det hadde murt pipe, ett vindu og
tre dører. Stampeinnretningen var i full stand i 1849 med vasshjul,
hjulstokk med jerntapper, stempler og stamperom, samt innmurt
jernpanne. Da ble stampa taksert til 90 spd (branntakst for Vardal nr.1:55).
38
Men huset ble skadet under flommen i 1860, og derfor sank taksen til 10
spd. i 1860. Det ble da solgt for nedriving på auksjon til kjøpmann
Skattum for 3 spd (TVB auksjonsp. 9:490). Både stampa og farveriet ble
benyttet av glassverkets folk, men også av lokalbefolkningen så det er lite
trolig at virksomheten opphørte før farver Pedersen fikk etablert seg.
Like inntil stampa, lå også en ben- og barkestampe. Huset var på 14 x 10
alen, delvis bygget av tømmer og delvis av bindingsverk med utvendig
kledning. Stampa hadde fire rom og ett vasshjul med hjulstokk som drev
tre stempler av jern. Selve bygningen var verdsatt til 20 spd mens
vasshjulet ble taksert til 40 spd i 1849 (branntakst for Vardal nr.1:55). Da
sto nok stampa ubrukt og ble ytterligere forringet. Den ble heller ikke
solgt under auksjonene i 1860/1861.
Dessuten fantes det flere mindre hus som var «uskikket til assuranse».
De fanges derfor ikke opp av takstforretningene, men kommer fram
under auksjonen. På verksplassen hadde det blant annet stått en
bakerovnen med påbygd hytte til arbeiderkonenes disposisjon. Både den
og en privet ble i 1861 solgt for nedriving (TBV auksjonsp. nr 5:28). Et
separat toalettbygg vitner om ordnede hygieniske forhold på glassverket
uten at vi ellers kan si noe om standarden.
Verket disponerte også egen færingsbåt som ble avhendet i 1860 (TVB
auksjonsp. nr. 9:236). Det var en robåt med fire årepar som ble brukt til
frakt av råstoff og ferdige varer.
Jeg har nå gjennomgått det fysiske miljøet på glassverksområdet og
kan konkludere med at byggeskikken viste stor variasjon. Kauffeldt
tilpasset materialvalg og konstruksjon etter funksjon for å minske brannfaren og øke husets levetid. Med bolighus i mur eller utmurt
bindingsverk skilte bygningene på verket seg ut fra den konforme
bygningsmassen ellers på Opplandene, hvor den tradisjonelle
byggeskikken var laftede tømmerhus. Nettopp i et distrikt med rikelig
tilgang på skog kunne det forventes at Kauffeldt ville bygge langt flere
tømmerhus enn han gjorde. Det var stort sett bare lager- og uthus han
satte opp i tømmer.
På glassverksområdet var med andre ord den største bygningsmasse
satt opp etter europeisk snarere enn nasjonal eller lokal tradisjon.
Byggeteknikken vil bli nærmere gjennomgått på side 45.
39
4 Det sammensatte
næringsgrunnlaget
Som gründer av Norges første privateide glassverk var Caspar Kauffeldts
primære interesse knyttet til glassverket og glassverksdrifta. Men han
engasjerte seg ikke bare i glassproduksjon. Han kjøpte blant annet flere
gårder i Biri og Vardal som han drev for egen regning. Ved flere av
gårdene opparbeidet han betydelig mølle- og sagbruksvirksomhet. Han
styrte det hele fra Nedre Gjøvik gård som ble hans hovedbase etter 1810.
Kauffeldt utnyttet de muligheter som tiden ga. Det utrulige skjedde at
han også ble administrator og medeier hos sin argeste konkurrent, statens
glassverk i 1809, noe som sier litt om pågangsmot og dyktighet. Hans
mangesidige engasjement må imidlertid sees ut fra samtidens
økonomiske system og i lys av de holdninger som rådde i tiden.
Kauffeldt startet sitt glassverk i en oppgangsperiode. Proteksjonismen
var blitt avløst av en langt mer liberal politikk, og framtidsutsiktene så
gode ut. Men Norge før og etter 1814 kan vanskelig sammenlignes. De
økonomiske forholdene etter 1814 ble problematiske. Utenrikshandelen
stanset nesten helt opp, pengeverdien sank og mange av landets
handelshus gikk over ende i 1820-åra.
For å kunne drive lønnsomt var det i det hele tatt mange hensyn å ta.
Kauffeldt trengte dyktige fagarbeidere for å sikre høy kvalitet på
produktene, og det kunne være vanskelig å få tak i dyktige glassblåsere
og gravører. På verket fikk glassverksarbeiderne fritt husrom og brensel,
og verkseieren måtte skaffe alt det et glassverksamfunnet trengte.
Ansvaret for glassverket og arbeidernes ve og vel i form av forsyninger
bidro sikkert til at Kauffeldt utvidet sitt engasjement utover selve
verksdriften.
Jeg vil i det følgende presentere hva det sammensatte næringsgrunnlaget besto i og samtidig drøfte hvorfor han engasjerte seg på så mange
områder.
4.1 Gjøvigs Glasværk
Kauffeldt måtte søke kongen om tillatelse til å etablere eget glassverk.
Søknaden som er datert 24. mai 1806, gir opplysninger både om hans
egen situasjon og argumenter for lokalisering av glassverket. Han
anmodet om at «Deres Kongelige Majestæt allernaadigst ville tillade mig
Glasproduction for egen Regning her i Landet hvortil jeg formeener at
40
besidde den nødvendige Formue» (ET 122:D1).
Han gir helt klart utrykk for å ha en solid økonomi, og «Journalen»
viser at det trengtes en hel formue for å realisere alle planene han hadde
med glassverk, arbeider- og forvalterbolig og ikke minst den
standsmessige bebyggelsen på Nedre Gjøvik gård. De samlede utgiftene
til lønninger og materialer for verksbygninger og arbeiderboliger beløp
seg til 23678-2-5 rd i 1809, før drifta i det hele tatt hadde kastet noe av seg
(ET 122:3). Selv om glasshytta kunne tas i bruk i april 1807, tok det tid før
produksjonen ga inntekter. Men Kauffeldt beholdt forvalterstillingen på
Biri glassverk til 1809, og fikk følgelig lønn derfra mens han bygde opp
glassverket på Gjøvik.
Etableringskostnadene ved Gjøvig Glasværks seks første år viser
følgende utgifter:
1804
1805
1806
1807
1808
1809
Sum
536-2-14
4 810-2-04
3 649-2-18
7 825-2-20
2 837-2-04
4 555-0-07
23 678-2-5
rd.
”
”
”
”
”
rd.
(Kilde: ET 122:3)
Kauffeldt hadde gjennom lengre tid, mens han var forvalter på Biri, sikret
seg dyktige glassblåsere som han trengte på eget verk. Flere av dem gikk
mer eller mindre uvirksomme i perioder, men fikk vartpenger av
Kauffeldt privat (Christiansen III:320). Med begrepet «wartpenger»
menes en ventelønn som arbeiderne hadde krav på når glassovnene sto.
Den tilsvarte omtrent halvparten av vanlig fortjeneste, men forpliktet
dem samtidig til å delta i byggingen av ovner, utføre reparasjoner og
drive vedlikehold (Korshavn:106-107). Lønningslista inneholder navn på
flere som hevet ventelønn mens de håpet på at drifta skulle komme i
gang. I alt fikk Caspar og Bendich Kleisner, Johan Schuher, Jens Ledel,
Joseph
Pain
og
Jacob Hirsch utbetalt 1672 rd før produksjonen på Gjøvik i det hele tatt
hadde startet (ET 122:3).
Opprinnelig hadde Kauffeldt planlagt å produsere buteljer. Han ga
imidlertid etter for press fra Hans Wexels, hovedforvalteren for De norske
glassverkene, som mente at buteljekapasiteten i Norge var stor nok fra
før. Kauffeldt var helt avhengig av et visst samarbeid med Wexels, for han
skulle blant annet få kjøpe råmaterialer gjennom de statlige verkene og
benytte deres magasin på Eidsvoll og i Christiania. Wexels garanterte
også for omsetning av ferdige produkter gjennom statens organiserte
salgsordning, men han satte visse betingelser for driften på Gjøvik.
41
Tafelglasset måtte kvalitetssikres av kontrollør fra Jevne glasværk,
produksjonen skulle stanses når omsetningen tilsa at avsetningen ble for
liten og bare bevirket overfylte lagre. Dessuten måtte Kauffeldt forplikte
seg til å holde samme innkjøpspris for råaske og soda som ved Jevne
(Christiansen III 323: 326). Betingelene var ikke gunstige, og slett ikke slik
Kauffeldt hadde ønsket. Gjøvik ble på en måte et reserveglassverk som
skulle ta seg av de toppene Jevne ikke selv hadde kapasitet til å utføre.
Denne situasjonen var ikke Kauffeldt tilfreds med. Han hadde større
ambisjoner enn å lage vindusglass med en arbeidsstyrke på sju mann. Da
Hans Wexels døde i 1808, midt under forhandlingene om en ny
forpaktningsavtale med staten, ga det Kauffeldt anledning til å bli med i
administrasjonen av statens glassverk sammen med Friederik Wexels og
branndirektør Chr. Heyerdahl. De tre tok over forpaktningen fra 1809 for
en ti-årsperiode (Amdam m.fl.:47-48). Kauffeldt satte umiddelbart i gang
en omorganisering av glassverkene. Han tok selv over ledelsen av
glasshyttene på Biri, Hadeland og Jevne, og forvalter Hammer ved
Hadelands hytte måtte trekke seg. Kauffeldt benyttet seg i steden av
hyttemestre som ledere av den daglige driften og regnskapskyndige til å
besørge forretningene ved hyttene. Selv var han stadig på farten mellom
verkene, ordnet, ledet og bestemte, og som det viste seg, nesten alltid til
driftens fordel, mente Gunnar E. Christiansen (SH:Christiansen 77:boks
9:7).
På Gjøvik innledet Kauffeldt umiddelbart en ny produksjonsperiode
med butelj- og apotekerglasshytte. Men den viktigste og mest
kontroversielle beslutningen han tok var å flytte Hurdals hvittglass- og
krystallproduksjon til Gjøvik. Hvittglasset besto av populært,
masseprodusert øl-, vin- og brennevinsglass, karafler, saltbøsser og
Eksempler fra hvittglassproduksjonen på Gjøvig Glasværk etter 1809
(foto: Gjøvik historiske samlinger).
42
melkeringer. Ikke nok med at produksjonen ble omorganisert, men han
overførte hele hyttebesetningen med deres familier og nødvendig
redskap nordover til Gjøvik. Hvordan arbeiderne så på denne endringen,
hører vi ingen ting om, men de var sikret inntekter og flyttet til nye
boliger, så motstanden var kanskje ikke så stor.
Den optimistiske perioden med høykonjunktur rundt 1800, opphørte
under Napoleonskrigene og fastlandsblokaden ble iverksatt i 1807.
Eksporten stanset og det ble vanskelige tider for norsk næringsliv.
Hjemmemarkedet ble dramatisk innskrenket alt før landet gikk ut av
unionen i 1814. Krisen som oppsto i handelsflåten og trelastnæringen,
rammet også glassindustrien. Men fra høsten 1809 ble det endring. Da ble
det gitt tillatelse til lisensfart, en slags kortvarig organisert smugling, som
åpnet for eksport i ly av krigshandlingene. Norske og engelske
forretningsmenn drev en innbringende handel. Norsk skipsfart og
trelasthandel tok seg opp og skapte ringvirkninger for andre næringer
(Coldevin 1963:466-467). Betydelige grupper av befolkningen hadde igjen
fått bedre økonomi. Dermed økte etterspørselen av glass, og De norske
glassverkene klarte ikke å dekke behovet. Det ble i 1809 produsert
glassvarer for 119 594 rd, mens omsetningen lå på 124 538 rd, så
glassverkene fikk en bra fortjeneste (Worm-Müller 1922:93).
Det var altså de gode avsetningsforholdene i Norge som forklarer
oppsvinget for den norske glassproduksjonen, og Kauffeldt og hans
medforpaktere kunne i nødsåret 1812 konstatere at de statlige
glassverkene
i
flere år ikke bare hadde vært i «en uafbrudt, men endog i temmelig forøget Drift».
Glassverket på Gjøvik hadde også sin beste økonomiske periode
mellom 1810 og 1817. Allerede i 1810 hadde det en omsetning på 59 839
rd, og var da det største glassverket i landet foran Hurdal, som
produserte for 46 137 rd. Det masseproduserte hvittglasset utgjorde ca. 65
% av produksjonen på Gjøvik fra 1809 til 1813. Bare 5 % var krystall, mens
knapt 10 % var blått glass eller krukker og lamper av elfenbensaktig
benglass. Omtrent av samme omfang var buteljer og apotekerglass. På
Gjøvik ble det i året 1812 produsert 520 000 buteljer, mens produksjonen
for hele landet var på ca. 975 000 (Amdam m.fl.: 48-51).
Tabellen nedenfor viser omsetningen i Gjøvigs Glasværks annen
driftsperiode:
1809:
1810:
1811:
1812:
1813:
1814:
1815:
20 820 rd
59 839
l05 083
227 237
54 516 rbd
110 799
140 187
43
Kolboltblått glass med og uten hvite kanter,
og hvitt og lyseblått benglass med emaljekanter
var noen av produktene fra Gjøvig Glasværk.
De mest eksklusive varene var potpourikrukker,
formet som en antikk urne, i forskjellige størrelser. Den dyreste etter priskurant fra 1815, lå
på 12 riksdaler. Det farvede glasset skulle ligne
de antikke materialene keramikk, porfyr, marmor
eller bronse (Hopstock og Tschudi Madsen
1979:151). (Foto: Gjøvik historiske samlinger).
1816
1817
1818
31 260 spd
20 193
11 500
(Jens Kraft 1822:24)
Men da forpaktningstiden for statens
glassverk gikk ut i 1818, fikk det andre
konsekvenser enn forpakterne hadde
håpet. Sett fra statens side var
samarbeidet mellom Gjøvik og de statlige verkene problematisk, da
Kauffeldt satt i en stilling som gjorde ham i stand til å overføre lønnsom
drift fra statlig til privat glassverk. Forfatterne av boka Vel Blåst! hevder at
Kauffeldt hadde bygd suksessen til Gjøvigs Glasværk på et sviktende
grunnlag. I 1818 gikk den 10-årige forpaktningsavtalen ut. Staten ønsket
ikke fornye avtalen, men ville drive glassverkene selv inntil de kunne bli
solgt (Amdam m.fl.:48).
Staten hadde tidligere prøvd å selge glassverkene, men ikke oppnådd
den pris som var ønskelig. Driften hadde sjelden gått med overskudd, og
i en kongelig proposisjon fra 1818 står det i begrunnelsen for ønsket om
salg at «erfaring viste, at tab næsten altid var forbunden med verkers drift
for offentlig regning». Holdningene hadde dessuten endret seg siden
Kauffeldt kjempet for å starte eget verk. I en komitèinnstilling fra 1821 går
det fram at staten ikke lenger burde befatte seg med noen næringsgren
som «rettelig tilhører private». Men noe salg ble det fortsatt ikke, for
budene var ikke akseptable, så Carsten Anker tok igjen over som administrator. Han uttalte at forpakterne hadde ødelagt verkenes kredit. Dessuten var arbeiderne «mishandlet», som han sa, for de ble ikke lønnet med
penger, men med glassvarer til altfor høye priser. Verksfolkene skulle
være nedsunket i gjeld på grunn av oppskrudde priser for fødevarer som
Kauffeldt hadde solgt dem (Worm-Müller: 92). Anker forlangte at
glassverkene skulle leveres tilbake i samme stand som de var i 1808. Det
betydde at hvittglassproduksjonen og glassarbeiderne fra Hurdal
umiddelbart skulle sendes tilbake. Kauffeldt ble truet og lokket, og etter
hvert aksepterte han motvillig å gi fra seg arbeiderne. Det førte til
driftstans ved Gjøvigs Glasværk sommeren 1818 (Christiansen III: 344).
44
Carsten Anker hadde altså helt på slutten av den statlige perioden greid å
mobilisere «den gamle kjempen» Kauffeldt til et siste slag mot den
viktigste utfordreren mot det gamle monopolet. Seieren ble imidlertid
kortvarig,
for
i 1824 var den statlige perioden definitivt over (Amdam m.fl.:47-48).
Like etter driftsstansen skjøtet Caspar Kauffeldt den 4. november 1818,
Gjøvigs Glasværk, samt gårdene Nedre Gjøvik og Rambekk, til sin unge
studentsønn Wexel Hansen Kauffeldt for 3000 spd (ET 145:Qa:18). Samme
dag ble det også tinglyst en bruks- og føderådskontrakt mellom far og
sønn der eiendommene ble stilt til Caspar Kauffeldts disposisjon uten
noen form for avgift. Han ble som en forpakter for sønnen (Christiansen
III:345). Denne transaksjonen må ses som et taktisk trekk for å holde
eiendommene utenfor en rettssak som staten hadde reist mot forpakterne
om det økonomiske oppgjøret for glassverkene. Hvis Caspar Kauffeldt
tapte, kunne han risikere at staten tok pant i hans eiendommer. Saken
verserte i lang tid, men den endte med forlik 5. juli 1830 (ET 122:Eb 4).
Caspar Kauffeldt prøvde hele tiden å ta opp igjen driften på Gjøvik,
men med vanskelige økonomiske tider var det ikke lett. Han klarte etter
hvert å få med seg lokale bønder og handelsmenn, og endelig den 16.
desember 1823 lød glade rop: «Smelta klar!», og glassblåserne kunne igjen
ta fatt. Produksjonen kom i gang med tjueåtte ansatte (Korshavn:77,79).
Wexel Hansen Kauffeldt sto som den formelle eier, så de fire forpakterne
inngikk en leieavtale med ham for ti år fra 14. april 1824. Leien ble satt til
520 spd året (TVB pb. nr. 5D:349). Like etter ble det i et direksjonsmøte for
de offentlige glassverkene bestemt at hvittglassproduksjonen ved Hurdal
igjen skulle tilbake til Gjøvik. Til gjengjeld måtte Kauffeldt gå med på å
nedlegge buteljehytta på grunn av overproduksjon. Den kom aldri mer i
drift, så etter 1819 ble det ikke blåst grøntglass på Gjøvigs Glasværk
(Christiansen III: 348).
De økonomiske tidene var nå langt dårligere enn i glassverkenes
glansdager, og glassverket på Gjøvik hadde fått en knekk det aldri kom
over (Amdam m.fl.:48).
Ved Gjøvigs Glasværk ble det laget glass i alle de vanligste
gemengvariantene, og drifta kan deltes inn i tre perioder:
1. periode fra 1807 til 1809.
Vindusglass av festerglassgemeng.
2.periode fra 1809 til 1819.
Buteljer og grøntglass.
Apotekerglass i grøntglass, kronglass og hvittglass.
Hvittglass.
Krystallglass.
Mørkeblått, lyseblått, fiolett og benhvitt glass.
3. periode fra 1823 til 1843.
Apotekerglass i kronglass og hvittglass.
45
Hvittglass.
Mørkeblått glass.
(Korshavn:118)
I driftsstansperioden på Gjøvik hadde også staten tapt store summer på
sine verk. På lagrene hopet det seg opp usolgte varer. Det ble igjen
besluttet å selge verkene, men det var vanskelig å oppnå god nok pris.
Etter gjentatte auksjoner ble de endelig solgt i 1824 for 26 250 spd
(Amdam m.fl.:56). Det var like etter at Carsten Anker den 13. mars samme
år hadde endt sine dager på Biri. Anker hadde etter nyttår vært på
inspeksjonsreise og pådratt seg en sterk forkjølelse som ga ham to
måneders sykeleie på Biri før han døde (Ødegaard 1918:321).
Glassverkene på Biri og Hurdal gikk da over til Ankers store utfordrer,
Caspar Kauffeldt, som sammen med tre andre dannet Interessentskapet
Biri og Hurdal Glasværk. Kauffeldt ble formelt tilsatt som «Overbestyrer»
for verkene i august 1827 (Amdam m.fl.:48). Samtidig ble sønnen Wexel
Hansen Kauffeldt ansatt som bokholder og revisor ved kontoret i
Christiania (Korshavn:64). Etter at to av medeierne døde, tok Anders
Tandberg over hele Interessentskapet etter et møte på Nedre Gjøvik
9.februar 1840. Caspar Kauffeldt trakk seg da ut og hevet sin andel av
selskapet på omtrent 9 000 spd, men Wexel Hansen fortsatte enda en tid
som revisor (ibid.:83).
For Gjøvigs Glasværk vedkommende utløp avtalen med de lokale
forpakterne i 1834, og den ble ikke fornyet. Wexel Hansen Kauffeldt
fortsatt da driften sammen med faren, selv om Caspar fortsatt var
administrator for verkene Hurdal og Biri. Produksjonen gikk sin gang,
men salget sviktet, så mye ble liggende på lager. I 1838 ble
varebeholdningen taksert til 4581 spd (Korshavn:81). Drifta ble langsomt
trappet ned, og mange glassverksarbeidere søkte andre steder. Samtidig
prøvde ledelsen en omlegging av produksjonen. Det ble hentet inn
dyktige glasslipere og gravører som utførte mange kvalitetsarbeider i
denne siste perioden (kirkebok for Vardal nr. 5). Fra Liljedahl i Värmland
kom
A.
F.
Levin
med
familie
og
fra Stockholm kom Carl Vilhelm Lundgren i 1839. Men driften forble
ulønnsom, og Wexel Hansen Kauffeldt sa opp avtalen med faren 16. mai
1838. Avleveringsforretningen ble hold den 6. oktober, men drifta vedvarte ut året 1843.
Som en oppsummering kan vi si at Kauffeldt fra 1791 og fram til 1819
hadde vært leder for glassverk i framgang og tjent gode penger.
Overskuddet plasserte han i gårdkjøp og til oppføring av et høyst
m
o
d
e
r
n
e
og luksuriøs innredet herskapshus. Men han fikk også merke problemer
46
I 1838 fikk hyttemester Franz Mathiesen Wenzel, f. 1797 i Hurdal, utstedt pass for seg og
sønnen Franz Christian Wilhelm, f.1824 på Gjøvik. De forlot glassverket på Gjøvik, for å
søke arbeid ved glassverk i Sverige da nedleggelsen truet (Norland 1987:62-63).
Det som preget siste driftsperiode fra 1823
til 1843 var fint slepne, forgylte og graverte
kvalitetsarbeider i tillegg til de populære
ziratflaskene (zirat betyr smykke eller
prydelse).
Foto: Gjøvik historiske samlinger.
47
i nedgangstider. De fire åra med driftsstans og reduserte inntekter må
ha vært vanskelige, men kanskje var det verre å oppleve at arbeiderne
måtte forlate verket. Han kunne ikke vite om det noen gang ville bli drift
igjen på Gjøvik. I perioder foregikk det også en sterk tautrekking mellom
Kauffeldt og Carsten Anker som statens mann organiserte de norske
glassverkene.
Så lenge Gjøvigs Glasværk besto, hadde verket den største og viktigste
krystall- og hvittglassproduksjon i landet, skriver en av Norges fremste
glassforsker, Ada Polak. Hun hevder at tidsrommet 1809-43 full rett kan
kalles for «Gjøvikperioden» i vår glasskunsts historie (Polak 1953:133).
4.2 Annen næringsvirksomhet
Under driftsstansperioden mellom 1819 og 1823, la Kauffeldt stor vekt på
å utvide og forbedre sin øvrige virksomhet. Han satte i gang med nye
tiltak for å få et bredere næringsgrunnlag.
Arkivalier etter Kauffeldt dokumenterer stort sett glassverksdrifta.
Hans øvrige engasjement er det få opplysninger om. Det er gjennom
branntakster og auksjonsforretninger vi får rede på hva han ellers
etablerte. Ved studier av den totale bygningsmassen på verksområdet har
vi sett at Kauffeldt også drev garveri, farveri, vadmel- , ben- og
barkestampe. Det er kun garverdrift, sag- og kvernvirksomheten vi kan
finne
noen
tilleggsopplysninger om i andre kilder.
Etter at Kauffeldt kjøpte gården Rambekk like sør for Gjøvik i 1812,
begynte han garveri på husmannsplassen Rambekkmoen. Caspar Hennig
sto for drifta. Beredning av huder og skinn ble en tilleggsnæring som nok
svarte til forventningene, for like etter driftsstansen i 1818 (se side 35)
bygde Kauffeldt nytt stort garveri og mesterbolig inne på verksområdet.
Hennig flyttet nok med, for han bodde på Gjøvik i 1821 da han ble utlagt
som barnefar med adresse Verket (kirkebok for Vardal nr.4).
Det er bevart endel regnskaper fra garveridrifta fra 1823 til 1827, og de
dokumenterer innleverte huder og skinn for beredning fra
lokalbefolkningen (ET 122:16).
I tillegg til garveriet var farveriet en annen håndverksbedrift som
Kauffeldt startet. Omfanget av farveridrifta kjenner vi ikke til, men den
ble ledet av farverimester Ole Haagensen. Gunnar Christiansen påpekte
at disse anleggene til Kauffeldt var små og beskjedne, men at de som regel
ga et bra og årvisst utbytte (bind III:353).
Kauffeldt hadde som tidligere vist, overtatt Hunns bygdesag som var
knyttet til plassen Volden. Den lå like sør for glasshytta, og fikk driftsvann
fra kanalen. Saga skar tømmer til eget bruk og for gården Hunn. Han
kunne også skjære for andre skogeiere mot betaling. Samtidig drev
48
Kauffeldt en sag på Nedre Gjøvik gård (side 93). Han hadde stort behov
for sagskur både til glassverket og den øvrige virksomheten. Dessverre
foreligger det ikke regnskap over sagbrukene i glassverksarkivet.
Kvernene i Hunnselva hadde vært viktige ressurser for gårdene på
begge sider av elva, og Kauffeldt utviklet møllebrukene begge steder.
Han tilsatte møllere som malte for glassverksfolkene og til forpakterens
og verkseierens hushold. I tillegg hadde gårdene kongelig bevilling fra
1700-tallet til å male for «andre af Almuen» (matrikkel for Vardal 1725).
Det ga viktige ekstrainntekter. Malingsavgiften ble sjelden betalt i penger,
men mølleren skulle ha en viss mengde av melet.
Nøyaktig hva slags økonomisk avtale som forelå mellom mølleren på
verket og Kauffeldt, er ukjent, men en viss mengde av melet tilfalt sikkert
mølleren.
4.3 Eiendomsbesitteren
Caspar Kauffeldt ble eiendomsbesitter alt i 1792 da han overtok skjøte på
Nordre Mælum i Biri etter faren som hadde kjøpt gården i 1788. Under de
gode tidene tidlig på 1800-tallet kjøpte han flere gårder og gårdparter
både i Biri og Vardal.
Oversikt over Caspar Kauffeldts gårdeiendommer i Biri og Vardal:
Biri
G. nr. 2
” ” 23
” ” 67
Vardal:
” ” 61
” ” 59
” ” 13
1811 – 1818
1792 – 1818
1801 – 1811
Matrikkelskyld i 1838:
Søndre Bjørnstad
7 – 0 – 7 spd
Nordre Mælum
3–1–5 ”
Nedre Gullord
1–4–9 ”
1804 – 1861
1812 – 1861
1810 – 1838
Nedre Gjøvik
Nordre Rambekk
Mæhlum
6 – 0 – 23
2 – 2 – 10
12 – 2 – 09
”
”
”
(Matrikkel for Biri og Vardal 1838.)
Ettertiden har sett Kauffeldts gårdkjøp som ren eiendomsspekulasjon
hvor formålet var å berike seg på videre salg. Men ved å se litt nærmere
på hans disposisjoner for de enkelte gårdene, tyder oppkjøpene på at det
var andre motiver som lå til grunn.
Det var på Nedre Gjøvik gård Caspar Kauffeldt og hans familie flyttet
inn i 1810. De andre gårdene ble ikke kjøpt til bruk for nær familie, men
skulle drives gjennom forpaktere som bodde på stedet sammen med
andre gårdsarbeidere. Alle gårdene hadde skog, og det var av de viktigste
ressurser Kauffeldt trengte for glassproduksjonen. Selv om han i 1804
hadde gjort avtaler med bøndene i Vardal og Toten, skulle det senere vise
seg vanskelig å skaffe tilstrekkelig med ved og trekull. De etablerte verkene på Biri og Hurdal hadde riktignok ingen «circumferense», men de
49
hadde innarbeidet seg bestemte distrikter for vedforsyning og følte seg
derfor truet av det nye glassverket på Gjøvik. I tillegg hadde mange av de
store handelshusene i Christiania kjøpt opp skog eller uthugst i Biri og
Vardal. Bernt Anker hadde alt i 1791 sikret seg store skogarealer, og De
Ankerske skoger omfattet etter hvert tjueåtte eiendommer som lensmann
Anders Lysgaard på Svennes bestyrte. Det sies at Lysgaard tjente seg rik
på denne virksomheten (Biri bygdeb.I: 276-277).
Etter 1795 var det ikke kvantumbegrensning på de priviligerte sagene,
og flere tømmeroppkjøpere sørpå utnyttet fjernere skog. I Vardal kjøpte
trelastfirmaene Anker, Collett & Søn en hel del skog, og kaptein Hafner
disponerte hele Vardalsåsen eller allmenningen til uthugst for 5 000 daler
i 1806 (Vardal bygdeb. IV:203). Derfor ble det problematisk for Kauffeldt å
skaffe nok ved uten å gripe inn i Biri Glashyttes tradisjonelle
vedforsyningsdistrikt (se side 18). Saken ble løst ved en åstedsbefaring i
1805 som fastsatte grenser for de to verkene. Vedspørsmålet ble likevel en
av de største vanskeligheter for hyttedriften på Gjøvik (Christiansen III:
324). Til hovedbølet Nedre Gjøvik fulgte det svært lite skog. Det var
derfor en stor fordel for Kauffeldt å skaffe seg gårder med skogareal, slik
at han til en viss grad kunne sikre vedtilførselen. Som skogeier kunne han
også påvirke prisene for lakterved. Det var viktig at prisnivået var så lavt
som mulig, for store mengder måtte uansett kjøpes inn.
Men flere av Kauffeldts gårder hadde i tillegg andre viktig ressurser.
Både Søndre Bjørnstad, Nordre Mæhlum i Biri samt Mæhlum og Nedre
Gjøvik i Vardal hadde bekkekverner, så kornet kunne males på egne
kverner. Ingen ting gikk til spille. Halmen utnyttet han ved glassverket
hvor den ble brukt til innpakning av varene. Det går fram av
auksjonsregistreringen i 1860, da 29 skippund bygghalm og 15 skippund
rughalm skulle selges fra det store magasinet på stranda (TVB
auksjonsprot. nr. 9:490).
Gårdsbruk ble den gang drevet etter selvhusholdningsprinsippet.
Målet var å være mest mulig selvforsynt, men ikke bare med mat.
Produksjonen skulle også dekke andre behov. Det gjaldt i det hele å kjøpe
minst mulig.
Som glassverksleder hadde Kauffeldt ansvar for å skaffe arbeiderne de
nødvendige varer. Etter vanlig praksis ble nesten halvparten av lønna
utlevert i form av mat, og under nødsåra ble nesten alt utbetalt i varer
(Amdam m.fl.:52). Kauffeldt trengte derfor store mengder av alle slags
landbruksprodukter for å brødfø befolkningen på verket, enten det nå var
til avlønninger eller som salgsvarer i handelsboden. For handelsbod
hadde verket, og den drev forvalteren. Der fikk Kauffeldt avsetning på
korn, poteter, kjøtt og melk fra egne gårder. Det var ikke uten grunn han
bygde store låver og bodbygninger på Nedre Gjøvik. De virket som
forrådslager for glassverket. Det finnes dessverre ikke jordbruksregnskap
i Kauffeldts arkiv, men det er oppbevart en kontobok fra verkets
handelsbod (ET 122:5). Den viser varesortimentet de siste årene før
50
glassverket ble nedlagt, og det går klart fram at melprodukter som bygg,
blandkorn og rug, samt poteter og sild, var de viktigste handelsvarene.
Men det fantes også sukker, kaffe og salt samt andre krydder som ingefær,
allehånde, kanel og pepper. Handelsboden førte i tillegg nytelsesmidler,
og glassverksarbeideren kunne velge blant rulle- og alentobakk eller malt
Havanna (se appendiks 4). Om ikke alle varene i kramboden ble
produsert på Kauffeldts gårder, kunne et eventuelt overskudd byttes i
andre ønskede artikler.
Kauffeldts gårdkjøp må derfor kunne ses som en investering hvor det
overordnede målet må ha vært å skape en større forsyningsenhet. Han
forbedret hus og jordveg og økte derved den enkelte gårds avkastning.
Også på dette området var han en foregangsmann. På Nedre Gjøvik
bygde han nye inn- og uthus og ansatte flere jordbruksarbeidere.
Navnene røper at de kom fra andre bygdelag på Østlandet. Nils
«Halling» og Amund «Døl» ble betalt for «ager arbeide», og i 1811
begynte agronom Svend Henningsen for ytterligere å fremme driften (ET
122:3). Det viser at Kauffeldt også i gårdsdrifta la vekt på å skaffe seg godt
kvalifiserte folk, hvis Henningsen virkelig hadde en formell
landbruksutdanning.
På Søndre Bjørnstad bygde han nye hus, blant annet det store tømrede
våningshuset som fortsatt står på gården (Biri bygdeb.III: 51). Bygningene
på Mæhlum i Vardal ble fornyet slik at taksten i 1811 ble hevet til 6 550 rd.
Der satte han i gang nydyrking og utviklet et mer intensivt jordbruk.
20-30 jordarbeidere, mest valdriser og svensker, kunne være på Mæhlum
samtidig (Vardal bygdeb.I:50-52). Sin gårdpart i Mæhlum overlot
Kauffeldt i 1817 til husholdersken og elskerinnen, Johanne
J
o
h
a
n
n
e
s
d
a
t
t
e
r
(se side 127).
Kauffeldt viste ved sine handlinger at han ikke gikk fram som en
spekulant, ved å tyne mest mulig ut av eiendommene. Riktignok solgte
han Biri-gårdene Bjørnstad og Mæhlum allerede den 1.8.1818 til svogeren
Hans Hansen, som da var forvalter ved Biri verk, mens Gjøvigs Glasværk,
Nedre Gjøvik og Rambekk ble overført til sønnen Wexel Hansen like etter.
Men det var som før nevnt av taktiske grunner. Selv om han offisielt
solgte, overlot han dem til nær familie og beholdt derved en viss kontroll
over gårdenes ressurser. Kauffeldts disposisjoner synes å bekrefte hans
hensikter med gårdkjøpene. Han la ned store summer og mye arbeid på
forbedringer for at gårdene skulle gi større avkastning, noe han selv
kunne dra nytte av til glassverket og for arbeiderne der.
51
5 Nedre Gjøvik gård
Nedre Gjøvik, No. 59 av skyld 5 Spd, der tilhører C. Kauffeldt, og er
af ham smukt bebygget og i Henseende til Jordvei meget forbedret,
har en behagelig Beliggendhed paa Sydsiden af Hunds-Elven ved
sammes Udløb i Mjøsen, og i denne Elv betydeligt Qværnebrug og
Saug, samt Fiskerie der og i Mjøsen. Til Gaarden hører ogsaa
Gjøvigs Glasværk, der er opført paa Nabogaarden Hunds Grund
(Kraft 1822:44).
Noe av den «smukke» bebyggelsen som Kraft poengterte, er fortsatt å
finne på tunet. Det er spesielt hovedbygningen som skiller seg ut og gir
gården et staselig preg. Den hvitkalkede, klassisistiske empirebygningen
er sentralt plassert øst i det åpne firkanttunet. Vinkelrett mot syd ligger
den lange sammenbygde drengestue- og bryggerhusbygning fra
Kauffeldts tid. I vest ruver det tidligere hønsehuset fra 1910 som i 1960 ble
ombygd til utstillingshall og konsertlokaler for byens musikkforeninger.
Den fjerde, nordre «veggen» i tunet utgjør den langstrakte, sammenbygde
s
t
a
l
l
10
låven som er oppsatt helt inntil Kauffeldts gamle vognskjul .
Gården ligger ned til Mjøsa med strandlinje i øst. Mot nord og vest
avgrenses eiendommen av Hunnselva og i sørvest av gården Kallerud.
Helt sør var gården Øvre Gjøvik og eiendomsgrensen mellom de to
gårdene, følger Johan Castbergsgate og Øvre Gjøviks veg ned til Mjøsa.
Nedre Gjøvik ligger i Gjøvik kommune, men fram til 1861 da byen ble
grunnlagt, hørte den til Vardal prestegjeld. Tunet og den nordre delen av
gården kom innenfor bygrensa, mens jordbruksarealet i sør med
husmannsplassen Tangen ble liggende i Vardal helt til
kommunesammenslåingen i 1964.
Det kan være vanskelig å fastslå en gårds alder, for de skriftlige
kildene går ikke lengre tilbake enn til høymiddelalderen. Den gamle
hovedgården Gjøvik11 var blitt delt i to, men det hadde ikke skapt to
likeverdige enheter. Øvre Gjøvik var størst og beholdt de viktigste
ressursene etter datidens forhold, jorda og skogen, mens Nedre Gjøvik ble
lagt til den sandholdige løsmassen som Hunnselva gjennom tiden hadde
avsatt 12. Den ble en forholdsvis liten gård, uten beste bonitet, så Kauffeldt
kjøpte neppe gården med tanke på landbruksproduksjon.
Det var andre av gårdens herligheter han anså som viktigere da han
undertegnet kjøpekontrakten med eieren Daffin Nilsen den 22. september
52
Flyfoto av Gjøvik med Nedre Gjøvik gård i 1930-åra (foto:Widerøe/Gjøvik historiske
samlinger).
1804, samme dag som avtalen med Hunn var i orden.
Kontrakten definerte hva Kauffeldt tok over på Nedre Gjøvik:
Alle dens (gårdens) til- og underliggende Herligheter saasom
Huusebygninger, Ager og Eng, Skov og Mark, Sæter og
Sæterboeliger hvoriblandt Sætteren Bragenæss om den endnu
skulle tilhøre Gaarden, Fiskevand og Fæegang, Fosser og Strømme,
Qvernhuuse og Saugbruk med videre (TVB pb. 4C:255b).
Kjøpesummen for eiendommen, inklusiv løsøre i kvern og sag, var 3 700
rd. (TVB pb. 4C:255 b). Til sammenligning kan det nevnes at Nedre
Stokke 13 i Vardal ble solgt for 1 270 rd. i 1793. Gården hadde tilsvarende
beliggenhet ved Stokkeelvas utløp og ble i 1784 anbefalt som aktuelt
glassverksområde.
Kauffeldt måtte med andre ord betale mye for å sikre seg Nedre
Gjøvik, selv om vi tar en viss inflasjon med i beregningen14.
Gården hadde følgende bebyggelse i 1805:
Innhus:
1. Stuebygning av nytt og godt tømmer som var bordsydd
og umalt, 24 x 13 alen. Begge stuerommene var panelt.
Den hadde to kjellere og to gråsteinsovner med tre peiser
uten jernstøtter. På taket var det takstein.
2. Bod med loft, 14 x 8 alen, med halvråtne vegger.
53
3. Stabbur, 7 1⁄2 x 6 alen, halvråttent.
4. Størhus, kun taksert som fire favner ved.
Uthus:
5. Fjøs, 15 x 11 alen, nye vegger, men med råttent tak.
6. Fjøs, «aldeles udueligt», verdt to favner ved.
7. Stall, 14 x 10 alen, påheftet en svalgang.
Selve innredningen og taket var råttent.
8. Låve, nedråtnet og kun verdt en favn ved.
Hus til andre formål:
9. Smie i brukbar stand.
10. Badstuen var nedfallen.
11. Privethus
Tegningen viser bygningsmassen på Gjøvik gårds kultursentrum i 1990.
1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
8.
Hovedbygningen fra 1810.
Drengestua fra 1810.
Gjøvik-hallen, hønseri fra 1910.
Stall og låve, ombygd i 1870-åra.
Vognskjul fra 1810, senere utedo og «apotek».
Vaktmesterbolig fra 1954.
Garasje 1930-åra.
Blomsterhage.
54
(TVB åstedspr.for Vardal nr.2:286b)
Fortegnelsen er eneste kjente kilde som sier noe om omfang og kvalitet på
den gamle gårdsbebyggelsen. Det var langt fra noen velholdt
bygningsmasse han overtok. De fleste husene var i svært dårlig
forfatning, så de tilfredsstilte verken Kauffeldts ønsker eller behov. Den
høye kjøpesummen, kvaliteten tatt i betraktning, styrker påstanden om at
gården ble kjøpt for beliggenhetens skyld. For Kauffeldt var
eiendommens viktigste ressurs elva, som etter forpaktningen av området
på Hunn ga ham råderett over hele nedre del av Hunnselva. Forholdene
lå dermed godt til rette for å utvikle kvern- og sagbruksvirksomheten.
Samtidig hadde gården strandlinje mot Mjøsa, så det var mulig å anlegge
lense ved elveoset og tømmeropplag på stranda.
Arealet lå gunstig an for et standsmessig gårdsanlegg. Den eldste
kilden som sier noe om bygningene på Nedre Gjøvik i glassverkstida, er
en branntakst fra 1836. Gården hadde da også elleve bygninger til en takst
på 8 050 spd, tydeligvis av langt bedre kvalitet enn det befaringen i 1805
viste (TVB ekstrarettp.nr. 5:101). Kauffeldt hadde revet mange av de
gamle bygningene, forbedret noen og bygde nytt. Bygningsarbeidet på
gården ble ikke påbegynt før verkshusene og arbeiderboligene til
glassverket var avsluttet i 1808 (ET 122:3).
For å kunne gjøre en historisk rekonstruksjon av gårdsbebyggelsen i
Kauffeldt-perioden, skal jeg først studere de enkelte bygningene i et
bygningshistorisk perspektiv hvor materialvalg, konstruksjon, størrelse
og grunnplan blir klarlagt. Byggemåten skal sees i sammenheng med
tradisjonell lokal byggeskikk. Det vil vise om Kauffeldt holdt seg til
skikken eller om han valgte andre løsninger. Administratorens første
regnskapsbok, «Journalen», blir også for Nedre Gjøvik den viktigste
kilden som avslører hvem som hadde ansvaret for det bygningsmessige.
Den vil vise om Kauffeldt benyttet de samme håndverkerne som på
glassverket, eller om han hentet inn nye folk. Hovedbygningen skal
dessuten vurderes i et stilhistorisk aspekt, og de forskjellige bygningers
alder blir drøftet. Ved gjennomgåelse av det enkelte huset, vil også
funksjon og gårdens driftsform bli tatt opp.
Bygningene på en gård kan grupperes på flere måter. Visted og Stigum
har i «Vår gamle bondekultur» benyttet to kategorier, innhus og uthus.
Men det er forskere som har benyttet andre ordninger av materialet. Anne
Helene Tobiassen syntes ikke den tradisjonelle to-delingen ga et riktig
bilde, for flere av bygningene i innhusgruppen var alltid plassert i god
avstand utenfor tunet på grunn av ildsfaren. Et mer hensiktsmessig
system, mente hun, ville være å dele bygningene etter hvordan de ble
brukt, altså etter den plass de hadde i gårdens produksjon. I «Byggeskikk
i norske bygder» har hun foretatt en fem-deling, der det skilles mellom
hus for folk, hus for oppbevaring av forråd for familien, hus for dyr og
hus for oppbevaring av forråd til dyra, samt de som er ledd i annen
55
virksomhet (Tobiassen 1988:19-20).
Begge disse prinsippene kunne brukes på Gjøvik gård, men for å få en
oversikt som passer til gårdens oppbygning, vil en tredeling være mer
passende, innhus, uthus og hus til annen virksomhet. På den måten
skilles husene på tunet fra de som ligger lengre unna, og som ble nyttet til
annen næringsvirksomhet enn det tradisjonelle jordbruket.
5.1 Innhus
5.1.1 Hovedbygningen
Før herskede skikken, i småt og stort. Når en mand skulde bygge,
så holdt han sig likefrem til skikken. Dels faldt det ham ikke ind
andet, dels turde han ikke vove sig på egen hånd, af frygt for at
hans forsøg kanske kunde falde uheldigt ud eller isåfald pådrage
ham ord for nyheds-syge og storagtighed (Eilert Sundt, etter
Tobiassen:22).
Dette at husene viste så stor grad av konformiteten var iakttakelser Sundt
gjorde da han undersøkte de forskjellige bygningstyper på landet i Norge.
Han introduserte byggeskikkbegrepet og oppdaget at folk så sent som i
1850-60-åra sjelden bygde annerledes enn det som var almen praksis i
distriktet (Christensen 1991:101). Skikken var å legge mest vekt på lokal
byggetradisjon og bruk av lokale ressurser ved husbygging. Tømmeret
ble hentet fra egen skog, og enklere bygninger ble gjerne laftet opp av folk
på gården. Husbygging fulgte en folkelig handverkstradisjon, der
tømmermannen hadde fått overlevert kunnskap om materialer og byggeteknikk fra eldre handverkere som bygde uten tegninger. Husene som
stort sett var to- og treromstype, ble satt opp etter mønster fra
omliggende bebyggelse. Det førte til at de fikk et ensartet preg (Eggset
1985:13-14). Konformitetsprinsippet sto sterkt, som Sundt påpekte, og det
innebar en uvilje mot å bryte de normer og vurderinger som rådet. Det
kunne bli en sperre selv om de økonomiske forhold forbedret seg.
Kauffeldt var godt kjente med den lokale byggemåten. På Biri var hele
verksbebyggelsen oppført i laftet tømmer. Men høykonjunkturperioden
tidlig på 1800-tallet hadde skaffet ham en solid økonomi, og han ble i
stand til å realisere sine mål om en standsmessig bolig.
Da Kraft beskrev Nedre Gjøvik som en «smukt» bebygget gård, tenkte
han nok på hele gårdsanlegget. Men den nye hovedbygningen skilte seg
klart ut. Det store hvitkalkede huset hadde en lengde på 35 1⁄2 alen (24
meter), bredde på 18 alen (11 1⁄2 meter) og var 11 alen høy (branntakst for
Vardal nr. 1:32 b). Det gir en grunnflate på 276 m2. Hovedbygningen i to
fulle etasjer med høyt loft, var så absolutt en representativ bolig for
glassverksadministratoren og hans familie. Hvorvidt samtiden oppfattet
56
Det eldste foto av gården viser administrator Kauffeldts hovedbygning og brukseier Niels
Hansens nye mølle på Nedre Gjøvik gård i 1865. Hovedbygningen hadde den gang ikke dør
ut mot hagesiden (foto: Gjøvik historiske samlinger).
Kauffeldt som «storagtig», er meget mulig. Han hadde iallfall høye
ambisjoner, og med en storslått bolig kunne han få vist sin sosiale
posisjon.
Jeg har tidligere vist at Kauffeldt ikke holdt seg til gammel tradisjonell
byggeskikk da han satte opp verksboligene, og jeg vil nå undersøke
hvordan han løste formuttrykk og byggeteknikk i den staselige
hovedbygningen på Nedre Gjøvik.
5.1.1.1 Konstruksjon
Rappede vegger
Lokalt tok man det for gitt at huset var oppført på tradisjonelt vis av
tømmer som senere var blitt rappet. Med rapping menes en
overflatebehandling som påføres underlaget. Et tynt lag med grov
murpuss ble kastet utenpå et underlag av mur eller tre som jevnes med
kost eller filsbrett. Rappen var blandet av kalkmørtel, sand, nauthår og
halm (Aschehoug 1971). Rapping hadde to viktige formål. Den skulle
isolere og fremme det estetiske. Det var ingen ukjent overflatebehandling,
flere tømmerbygninger i distriktet hadde blitt rappet for å illudere
murhus. På storgårdene Balke og Rognstad i Østre Toten var
tømmerveggene rappet og kalkbehandlet (Gjestrum:65). I Vardal hadde
den gamle hovedbygningen på Nordre Breiskallen fått samme
57
behandling. Senere har den blitt ombygd og panelt. Kårbygningen på
Vårnes hadde rapp på skavhugd tømmer før den ble flyttet til Eiktunet
museum
i
1982.
Ser
vi
utenfor
distriktet
til
Hedmarks flatbygder, er rappede tømmerbygninger også kjent, både fra
Øvre Kåterud, Store Skjelve og Vestre Hoberg i Stange, ifølge
lokalhistoriker Ole Gjestvang. Ved ombygging i 1850-åra ble enkelte
vegger i hovedbygningen på Sørum i Stange rappet (Pedersen 1985:39).
Fra Gudbrandsdalen derimot er bare ett lignende tilfelle registrert. På
Østerhaug i Øyer hadde både våningshus og drengestue i tømmer rappet
overflate (Engen 1992:310).
Pussede flater og lyse farver kom på moten blant de velstående på
slutten av 1700-tallet. De hvitkalkede veggene skulle forestille kalkstein
eller sandstein som i den klassiske arkitekturen. Velstående gårdbrukere
som ikke rappet sine hus, begynte da å male våningshusene hvite.
Hvitfargen var kostbar. Det ble brukte blyhvitt som holdt seg dårlig og
derfor måtte fornyes ofte. Den langt billigere sinkhvitten kom først i bruk
mot slutten av 1800-tallet (Hopstock 1994:54).
Som vi ser, ble rapp i noen grad benyttet på større gårder i distriktet,
men den ble lagt utenpå laftede tømmervegger. Rappen hadde til hensikt
å etterligne tidens forbilde, den hvite marmor.
Utmurt bindingsverk
Det var først ved en restaurering15 i 1986 at hovedbygningens
konstruksjon ble kjent. Da ble hovedinngangen med dørpartiet
Analytisk perspektiv av utmurt bindingsverk (Roede 1975:7).
58
demontert, og et forblendet bindingsverk kom til syne. Men kilder som
oppgir husets konstruksjon, hadde lenge ligget i Statsarkivet på Hamar,
for i branntakstforretningen fra 1846 finnes detaljerte opplysninger som
bekrefter at hovedbygningen på Nedre Gjøvik var «oppført af
Bindingsverk med Fyllinger af Teglsten og Kalk, utvendig Rappet»
(branntakstprot.
for
Vardal
nr.
1: 32b). Begrepet utmurt bindingsverk er en veggkonstruksjon utført som
et rammeverk av tømmer. Mellomrommene er utfylt av teglstein eller
klinet leire, og bindingsverk var alminnelig byggeskikk fra
middelalderen av over store deler av Mellom Europa (Aschehoug 1971).
Hovedbygningen skulle i 1994 brukes til representasjonsformål under
Lillehammer-OL, og da fikk hele fasaden en omfattende rehabilitering16.
Veggene var flere steder i dårlig forfatning etter taklekkasjer, og det
var nødvendig med store utbedringsarbeider. Bindingsverket hadde store
råteskader og mye av trekonstruksjonen måtte skiftes ut. Dessuten hadde
kalkmørtelen mellom mursteinene mistet bindeevnen så mye måtte
mures på nytt.
Vedlikeholdsarbeidet ga en enestående mulighet til å studere
byggeteknikk og materialbruk. Det viste seg da at bindingsverket hadde
fått et ytre mursteinslag, en forblending, som hadde en isolerende
virkning. Hvordan denne overflaten var bygd opp, dokumenteres i
rapporten som ble skrevet i forbindelse med rehabiliteringen.
Den utvendige forblendingen består av 1⁄4 steins mur lagt i en
«mørtel» av blåleire, sand og kalk. Teglsteinene er flere steder festet
til bindingsverket med håndsmidd spiker med ekstra stort hode.
Rappen i fasaden inneholdt kalk samt nauthår, halm og tynne
kvister eller røtter, antakelig fra hengebjørk (ET 344.F 11).
I branntakstene var ikke forblendingen oppgitt, men huset selv er kilden.
Hovedbygningen ble forblendet da den var ny. Det stilte ikke samme krav
til utføringen av bindingsverket som når det skulle være synlig, men
tømmermann Christen Knudsen kunne sine saker. Han hadde vært byggmester på verket, og fikk deretter oppdraget å reise «Hoved Bygningens
Bindingsverk, Gjøvik». Dermed kan vi med sikkerhet si at han mestret
den spesielle teknikken, og at det var han som ledet oppføring av
bindingsverkshus på verket. «Journalen» opplyser også at råbygget sto
ferdig den 22. desember 1808, for da fikk han lønn for strevet (ET 122:3).
Utmurt bindingsverk hadde stor utbredelse i hele nordvesteuropa så
langt nord som til skånelandene, men den er nesten ukjent i Norge,
skriver Lars Roede. Eldre tømmermenn kaller teknikken «fakkmur», og
begrepet kommer av den tyske fagbetegnelsen «Fachwerk». Roede mener
nordmenn flest forbinder byggemåten med Danmark, men at teknikken
var mye benyttet i gamle Christiania helt fra 1600-tallet. Med enkelte
unntak, for det meste i byhus fra forrige århundre, er det bare i Oslo og
59
Skisse av ytterveggens konstruksjon på Nedre Gjøvik gårds hovedbygning (Solbrækken 1995:57)
60
nærmeste omegn vi finner utmurt bindingsverk (Roede 1975:5).
Grunnen til at mange hus i hovedstaden ble oppført i mur eller
bindingsverk, var Christian IV`s påbud om murtvang i Christiania fra
1635. Han ønsket at folk skulle bygge i mur etter den store brannen i Oslo
1624. Men det var få den gang som maktet påbudet om «idel mur», og
småkårsfolk kunne få bygge i utmurt bindingsverk. Begge deler var
problematiske å gjennomføre, og stattholderen meddelte kongen like før
byens anlegg at «tømrerne her oppe (i Christiania) ikke forsto å tilhugge
bindingsverk» (Berg 1965:7). De fleste fortsatte å sette opp tømmerhus.
Men etter en ny storbrann i 1708 ble murtvangen igjen innført og det for
godt (ibid: 3).
Utenom hovedstaden var utmurt bindingsverk lite benyttet. Selv om
Roede hevder at de også finnes i Oslos nærmeste omegn, er ytterst få
registrert i Aker. På gården Tveita var et bolighus oppført i denne teknikken. Det var også hovedbygningen på Linderud som ble bygget i 1714
og den sto uten overflatebehandling fram til 1840, da den ble panelt
utvendig. Det poengteres i boka Den gamle byggekulturen i Aker at utmurt bindingsverk var meget eiendommelig for en herregård i Norge
(1955:89,115). Det må også kunne sies at det var overraskende å finne en
slik byggemetode på Nedre Gjøvik. Verken Roede eller forfatterne som
undersøkte byggeskikken i Aker, kan ha kjent til bygningsmiljøet fra
glassverket på Gjøvik.
Men utmurt bindingsverk har også vært benyttet andre steder i landet.
Det illustrerer Billedgløtt fra Romedal og Stange med foto av våningshuset
på Bekkelund under Alm (side:63). På Sande i Romedal var drengestua
oppført på samme måte (Morthoff 1967 I:43). Ellers er det kjent at
teknikken ble benyttet ved militære anlegg. Ved Fredrikshald hadde både
Kommandantboligen, Ekserserhuset og Klokketårnet samt Halden teater
fra 1838 veggkonstruksjoner av tre fylt med teglsteinsmur. Teknikken ble
også brukt i uthus både i by og på land (Svendsen 1980:74-77). Det fikk vi
observert her i distriktet da uthuset på Kallerud gård, like sør Gjøvik, ble
revet i 1997. Den delen av bygget som hadde rommet bryggerhuset, var
oppført i utmurt bindingsverk (Samhold 5. 9.97).
Resultatet av mine undersøkelser viser helt klart at utmurt
bindingsverk finnes utenfor Oslo-omådet, men teknikken var svært lite
utbredt. Kauffeldts bolighus, både på verket og på Nedre Gjøvik, avvek
med andre ord klart fra vanlig byggeskikk.
5.1.1.2 Empire på Nedre Gjøvik.
Folk gjorde seg ekstra flid med våningshuset, og det er først og fremst her
en identifisere trekk fra stilhistorien, uttaler Eggset i boka Det eldre
Akershus (side:17) Det kan trygt sies at Kauffeldt også anstrengte seg for å
få opp en staselig bolig, og jeg vil trekke fram det karakteristiske ved
hovedbygningen ut fra et stilhistorisk perspektiv. Moter har skiftet til alle
61
tider, og stilretninger kan fastslås i store linjer, men også i små detaljer. En
ny retning gjorde seg gjeldende her i landet på slutten av 1700-tallet. Klassiske strømninger hadde vunnet innpass i Europa. Forbildene var å finne
i antikken etter at de to romerske byene Pompeii og Herculaneum var
blitt gjenoppdaget i 1748. Funn av gjenstander og veggmalerier hadde i
vesentlig grad økt kunnskapen om antikken. Den nyklassiske stilen ble
kalt Louis XVI etter Frankrikes regjerende konge. Karakteristiske dekorelementer var urner og blomstergirlandere med sløyfer og dusker. Det var
greske kulturideal om ro og måtehold som avløste den tidligere
usymmetriske og grasiøse rokokkoen. Stilen kom til Norden med den
nyutdannede franske arkitekten Nicolas-Henri Jardin, da han innredet
s
p
i
s
e
s
a
l
e
n
i Molktes palé på Amalienborg slott i 1757 (Valebrokk m.fl.1997:205). Etter
den franske revolusjon i 1789 fikk franskmennene nye idealer med
romersk kultur og statsform som forbilde. Napoleon og hans hoff ble
toneangivende for en strengere stil, kallt empire etter hans keisertid fra
1804 til 1812. Empiren ble etter hvert det nye framvoksende
borgerskapets stil. «Mens rokokoen og Louis-seizen hadde faat sin rikeste
utfoldelse hos byenes formuende og eksklusive handelspatriciat, kommer
med empiren de talrike, jevne embedsgaarder utover landet op ved siden
av byene som ledende kultur- og smaks-centra» (Schnitler 1911:222).
Hit til landet kom empirestilen rundt 1810. De mest kjente norske
empirebygningene er Ulefoss hovedgård (1800-1807), Jarlsberg
hovedgård (1812-1814) og slottet i Oslo (1824-1848). Disse store
murbygningene blir regnet som de beste representanter for stilen
(Hopstock og Tschudi Madsen 1979:145).
Men Kauffeldt tok også svært tidlig i bruk de nye uttrykksformene.
Hovedbygningen sto under tak den 23. november 1808. Et råbygg under
tak var en begivenheten som ble feiret 17. Da ble det utbetalt 1 riksdaler
til «Drikke Penger eller Mønsaaskannen til Murmesterne for Hoved
Bygningen, og ditto til Tømmermesterne» (ET 122:3). Huset må ha vært
innflytningsklar ved juletider i 1810, for da viser regnskapene at ovnene
var montert. Dessuten fikk smeden den 31.desember betalt for «Spiskammer Beslag paa Naglefaste skabe», noe som vitner om avsluttende
detaljer (ET 122:3).
Eksteriørmessig framsto Kauffeldts representative hvitkalkede
hovedbygning som en stilren empirebygning etter definisjonen hvor
enkle, glatte flater og symmetri var forbildet (Illustrert kunstordbok 1984).
Huset må med andre ord ha vært blant de første empirebygg her i landet.
Men hvor kunne han ha lært tidens nye ideer og moter å kjenne? Flere
diffusjonsveger var mulige. Kauffeldt hadde kontakter i mange
toneangivende miljøer. Jeg vil derfor trekke fram forskjellige
påvirkningskanaler som kan ha vært avgjørende for Kauffeldts valg av
byggeteknikk, materialbruk og stilutforming.
62
Europeisk påvirkning.
Med en konstruksjon i utmurt bindingsverk bygget Kauffeldt på
«utenlandsk maner» (Grosch 1974:32). Som ung gutt hadde han reist mye
og hadde besøkt magasinene både i Christiania og København, og flere
tyske glasshytter (Korshavn:25). Han var godt kjent med byggeskikken
på kontinentet. Stilmessig har han tidlig latt seg påvirke av den
n
y
k
l
a
s
s
i
s
k
e
moten hvor forbildet var et hus som skinte som hvit marmor. Kauffeldt
har villet signalisere sin sosiale posisjon ved å oppføre en bolig i pakt med
nye idealer ute i Europa.
Verksmiljøer
Utmurt bindingsverk krevde mindre bygningstømmer enn laftehus og
ble derfor mye brukt i skogfattige områder på kontinentet. Teknikken var
ofte benyttet i verksmiljøer. Utenlandske ledere brakte den med seg til
Norge. På Modum Blaafarveverk som ble etablert i 1783 kan
bindingsverkskonstruksjonene fortsatt beskues. Denne typen hus ble
regnet for mer brannsikker og dessuten bedre egnet for bygg med fuktige
prosesser. Men enerådende var den ikke i disse miljøene. Både
administrasjonens hus og alle arbeiderboligene på Modum ble satt opp i
tømmer (Treider 1995:92). Ved Hurdal glasværk gjorde de det på samme
måten. Våningshusene hadde rødmalte tømmervegger, eller «kalkstrøkne
efter bøhmisk og sydtysk forbillede» (Hauge:236). Hvorvidt de kalkede
veggene besto av rappet tømmer, eller om det bak fasaden skjulte seg
utmurt bindingsverk, er vanskelig å bedømme. Hele bygningsmassen
foruten smeltehytta og et kullhus på Biri glasværk var oppført i tømmer
(Christiansen II: 228). Den rikelige tilgangen på bygningsmateriale og
lokale tømmermestere som kunne lafting, førte til at de fleste bolighus i
det norske glassverksmiljø ble bygget på tradisjonell måte.
Men det fantes også andre miljøer her hjemme hvor Kauffeldt kunne
inspireres til å bygge så stort og flott.
Embetsgårdsmiljø
Det var gjerne gjennom embetsmennene nye impulser ble spredd til
lokalsamfunnet.
Fra
slutten
av
1700-tallet
ruvet
store
m i d t g a n g s b y g n i n g e r
i prestegården, hos sorenskriveren og fogden. Husene var oppført i
tømmer, men med europeisk grunnplan og europeiske stiltrekk.
Vinduene var smårutete og taket enten valmet eller svunget etter
rokokkotidens mote.
Kauffeldt kjente embetsgårdene på Toten, enten det nå var
fogedgården Breili eller sorenskrivergårdene Sukkestad, Stenberg og
Billerud. «Det var på disse gårdene de betydligste og interessanteste
b
y
g
v
e
r
k
e
r
63
findes,» skrev Bugge i 1923. Han mente disse embetsgårdene var gode
representanter for den «smagfulde oplandske bygningsskik» (Bugge
1923, 4.hf.:153); «Saa forskjellig i karakteren de gamle embedsgaardene
paa Toten end kan være, de avspeiler alle sammen en vel utformet og
sikkert avbalanceret dannelse. De har vært naturlige rammer om livet
indenfor væggene» (ibid.:38-40). Og livet innenfor veggene var nok
Kauffeldt fortrolig med. Men jordbruksbygdenes konservatisme fornektet
seg ikke, mente Bugge. Nye motiver ble tatt opp og det var nyskapende
vilje, men grunnlaget ble det tradisjonelle (1923:151).
Handelspatrisiatet
Høykonjunkturene på slutten av 1700-tallet hadde ført til stor
byggeaktivitet. Mange rike handelsmenn satte opp fine paleer og
lystgårder etter europeisk mote som ble forbilder for andre.
På disse kanter av landet var Eidsvoll et viktig kultursentrum og
knutepunkt for glassindustrien. Ferdselsårene nord/sør på Mjøsa krysset
vegforbindelsen øst/vest fra Christiania. Folk møttes og utvekslet ideer.
Der lå statens store glassmagasin hvor både Biri og Gjøvigs Glasværk
lagret sine varer. Carsten Anker hadde overtatt Eidsvoll Jernverk i 1794 og
startet da større om- og påbygninger av verkshus og hovedbygning.
Carl Berner har i boka Eidsvold 1814 drøftet hvem som kunne være
arkitekten bak ombyggingen av Eidsvollsbygningen. Han mente at
originaltegningene var utarbeidet av den ledende danske arkitekten
H
a
r
s
d
o
r
f
f
eller hans elev C. H. Hansen (1914:378). Dette ble senere imøtegått av Carl
Schnitler som fant flere signerte tegninger av Christiania katedralskoles
biblioteksal og festsal, og ved sammenligning hevdet han at det måtte
være C. F. F. Stanley som tegnet utkastene til Eidsvolls-bygningen. Fra
1797 til 1800 bodde Stanley i Kristiania. Han var da den eneste akademisk
utdannede arkitekt i Norges hovedstad (Tidens Tegn 17. mai 1924). Arno
Berg sier også at «Stanley utførte sitt hovedverk her i landet med
ombygging av Eidsvollsbygningen» (Berg 1965:65). Anker hadde skaffet
flere utenlandske spesialister som var fortrolige med de nyeste motene.
Mange håndverkere var engasjert på Eidsvoll disse årene og
snekkermester William Thomson hadde ansvaret for innredningen
(Berner: 389). Men ved et så stort byggeprosjekt ble også lokale
bygningskyndige trukket inn.
Det nyklassiske eksteriøret sto ferdig i 1802, mens innredningsarbeidet
tok tid og ble nesten fullført i 1814. Dette miljøet kjente Kauffeldt godt og
kanskje fikk han impulser derifra og samtidig mulighet til å skaffe seg
fagfolk med erfaring og kunnskap om de nyeste formuttrykk. Kauffeldts
byggmester på Gjøvik var Christen Knudsen fra Eidsvoll. Han kan ha
vært rekruttert fra Ankers byggeprosjekt. Sannsynligheten er stor for at
han hadde deltatt som tømmermann på Eidsvollsbygningen før han ble
byggeleder på Gjøvik.
64
Hovedbygningen på Nedre Gjøvik mot tunet. Tilbygget mot nord kom i 1920-åra. De fleste
empirevinduene i første etasje ble skiftet ut til krysspostvinduer i 1870-åra.
Gjøvik tekniske fagskole
Hovedbygningen sett fra øst. Døren mot havesiden ble satt inn like etter 1865 (notat fra Alf
Mjøen til Gjøvik kommune/Eiktunet) Oppmålt av GTF/Eiktunet museum.
Det foreligger ikke noen tegninger eller viten om «arkitekten» bak den
dominerende hovedbygningen på Gjøvik. Arkitekter var det få av i
Norge. Riktignok hadde en del offiserer fått tekniske utdanning alt på
1700-tallet, hvor matematikk og bygningstegning var viktige fag.
Likeledes fikk elevene ved Bergseminaret på Kongsberg (opprettet 1757)
undervisning i bygningstegning (Kavli 1970:48).
Om arkitekturen på Gjøvik er anonym, kjenner vi navn på alle håndverkerne som arbeidet for Kauffeldt. Han hadde skaffet erfarne fagfolk
utenfra som sikkert hadde «vandret på sine fag» og lært de internasjonale
forbildene å kjenne. Både murer- og tømmermester kom fra Eidsvoll, og
65
det må være tillatt å trekke den slutning at de kan ha arbeidet med
Carsten Ankers store byggeprosjekt på Eidsvoll verk.
Etter de bygningshistoriske utredningene av hovedbygningen kan jeg
trygt si at Kauffeldt brøt med lokal byggeskikk. Hans forbilde var det
europeiske barokkhuset hvor det estetiske idealet ble et symmetrisk hus
med et dekorativt utformet inngangsparti i midten (Christensen 1991:107)
Selv om embetsmannsbygninger og andre storgårder var bygd etter
europeisk skikk på slutten av 1700-tallet, var husene tradisjonelle
tømmerbygninger. Som jeg har gjort rede for, var ingen av dem her i
distriktet satt opp i utmurt bindingsverk. Kauffeldt tok helt klart i bruk
metoder
og
virkemidler som var ukjente i lokalmiljøet.
5.1.1.3 Detaljutforming
Etter å ha undersøkt hovedbygningens bærende konstruksjon og
utforming, vil jeg se nærmere på andre elementer av huset. Spørsmålet
blir hvordan andre detaljer som tak, kjeller, vinduer og grunnplan var
utformet. Da er huset selv den viktigste kilden, og skriftlig kildemateriale
gir supplerende informasjon.
Taket
Helt fra Christian IV`s tid har det vært påbudt med steile tak, tekket med
stein, slik at eventuelle gnister kunne falle av (Grosch 1974:26).
Brannfaren kunne derved reduseres. Hovedbygningen har fått et høyreist
Tverrsnitt av hovedbygningen på Nedre Gjøvik som viser mønets avstiving og fløydørenes
parallelle plassering (oppm.:Gjøvik tekniske fagskole/Eiktunet museum).
66
og rettlinjet saltak, med fall til to sider. Denne typen med rette, stive tak
kom med empiren og avløste de valmede eller svungne takene fra
tidligere perioder (Berg 1965:38). Kauffeldt hadde forøvrig tekket alle sine
bolighus med enkel krummet teglstein.
Taket har sperrekonstruksjon, noe som er vanligst i reisverks- og
bindingsverkhus. Bæringen bli på tvers av huset, og sperrene har opplegg
på langveggen og en langsgående midtvegg eller en mønsås (Gode råd
1983:5). På Gjøvik gård er det et litt annet opplegg, idet sperrene ikke har
opplegg på en langsgående midtvegg, men på hanebjelkene over
loftsrommets himling. De er understøttet av skråstilte stolper som
stabiliserer øvre del av sperrene. Gulvbjelkene på loftet er forsterket med
grove materialer som bærer de skråstilte stolpene. I mønet er sperrene
tappet mot hverandre og låst med en stor trenagle, se tverrsnitt.
Piper
De to pipene på taket er symmetrisk oppført i like lang avstand fra
midtaksen, Den søndre er imidlertid trukket på loftet for å oppnå den
ønskede virkning. I dag er begge pipene fundamentert i kjelleren.
Skorsteinene er reist i midten av hver sin romgruppe. De står sentralt
plassert i skjæringspunktet mellom de indre veggene som gir mulighet til
brannmur i alle rom. Derved kunne fire ildsteder knyttes til samme pipe.
Da
den
sør/
vestre hjørnestua senere ble delt, kom en ny brannmur midt på veggen.
Røykrøret fra de nye ovnen på hver side av veggen ble ført oppunder
himlingen og direkte inn i den søndre pipa.
I kjøkkenet står fortsatt den store, åpne grua. Den store
støypejernskomfyren som i dag er plassert halvveis innunder peiskappa
med røykrør opp i pipa, er av nyere dato. Komfyren er lagd på Gjøvik
Støperi som ble etablert i 1890.
Grunnmur og kjeller
Huset står på en kistemur hvor utvendig og innvendig murvange består
av stor gråstein lagt i blåleire. Mellom murvangene ligger en fyllmasse
med mindre steiner og noe sand. Muren har anseelige dimensjoner, ca.
2,20 meters tykkelse. Kjelleren hadde to rom med tykk gråstensmur
imellom uten indre forbindelse. Det er jordgulv i begge rom. Den nordre
var inndelt med hyller og skap beregnet på matvarer, og der er tak og
vegger hvitkalket. Det var innvendig nedgang til kjellerne gjennom
lemmer i gulvet. Kjellerlemmen på kjøkkenet har det vært siden huset ble
bygd, for i 1808 fikk smeden betalt for å ha laget «1 Laas og Gang Jern til
Kjelderlemmen i Kjøkkenet paa Gjøvik» (ET 122:3). Nedgangen til den
søndre kjelleren er i rommet sør for gangen.
Tidligere har det også vært utvendige kjellertrapper, men begge er
fjernet. Det skjedde kanskje i 1920-åra, for da ble kjelleren utvidet med
egen nedgang fra tilbygget i nord.
67
Vinduer
De visuelle ytre rammene var svært
viktige elementer ved et hus, og
vinduene på nyklassiske bygninger ble
ofte symmetrisk plassert. På Gjøvik ser vi
at
hovedbygningen
ble
planlagt
innenfra, for rominndelingen har vært
avgjørende for vinduene. Det har ført til
en usymmetrisk plassering i forhold til
den sentrerte portalen. Sør for
hovedinngangen er det fire fag, mens
den nordlige har tre. Avstanden mellom
vinduene på hver side av portalen er
derfor ikke den samme. Tilsvarende
eksempel finnes på gården Linderud.
Alle vinduene i annen etasje er
Der kan man ennå avlese grunnplanen i
fortsatt av den originale seksdelte
empiretypen. Vinduene er oppmålt
fasaden da vinduene er gruppert i
av Gjøvik tekniske fagskole
henhold til rommene (Berg 1965:30).
(Eiktunet museum).
Da hovedbygningen ble satt opp, var
vinduene i begge etasjer like høye. I
annen etasje sitter fortsatt de originale torams empirevinduene med tre store glass
i høyden. De avløste det «engelske vinduet» som ble tatt i bruk i 1730årene med tresprosser og noe større glassruter enn blyvinduene fra 1600tallet. I lang tid måtte større glassruter bestilles fra England etter mål,
fordi glassverkene her til lands ikke maktet å produsere så store flater. De
ble følgelig svært kostbare å anskaffe (ibid.:35).
Empirevinduene hadde enda større glassflater enn de «engelske
vinduene». Hver glassrute på Gjøvik måler 47 x 52 cm., og for
glassverkseier Kauffeldt ga nok de store vindusrutene prestisje. De
symboliserte velstand og en orientering mot ny stilutvikling. Vinduer og
dører var elementer som fulgte tidens smak ogde var av de viktigste
kriteriene til å bestemme husets stil (Kavli 1970:48).
Men hvor hadde Kauffeldt skaffet seg de store moderne glassrutene?
Kunne han ha produsert dem på eget glassverk, eller måtte de til kjøpes
utenfra? Jeg vil drøfte hvilke muligheter som var aktuelle i tiden.
Da Kauffeldt startet Gjøvigs Glasværk i april 1807, var vindusglass
hovedproduktet, men driften var allerede i 1809 omorganisert så «Tafelog Fensterglassproduksjonen» ble lagt ned (Christiansen III:329).
Kauffeldt har kanskje levert glass fra eget verk til bygningene på
glassverket. Det er mindre sannsynlig at vindusglassene på
hovedbygningen kom derfra, for den ble reist etter nedleggelsen av
tafelglasshytta.
I Kauffeldts regnskaper finnes det en interessant innføring i desember
1809. Da fikk forvalter Klemp oppgjør for «27 10/21 Bundt Taffel Glas» til
68
en pris av 121-1-6 riksdaler, og i desember 1810 ytterligere «5 Bundter
Lægr» (se note 5) (ET 122:3).
Hans Klemp var mannen som i 1805 startet som kontrollør og
regnskapsfører på Jevne Glasværk i Fåberg, og fra 1807 ble han forvalter
samme sted. Hovedproduksjonen for Jevne var vindusglass med
betegnelse «Tafelglass og Lægerglass». Fra en inspeksjonsrapport over De
norske glassverker skrev Christen Henriksen Pram at det ved «Jevne
glassverk bare fabrikertes de bedste sorter av godt, rent vindusglass,
ordinært eller dobbelt tafelglass». Kvaliteten gikk for å være bra, og i
årene 1810-12 ble det ekspedert store ordre til danske kunder via
magasinet i Kristiania. Forvalteren fikk også bestillinger for direkte
leveranser til norske kunder. Glasset skulle brukes hos Carsten Anker på
Eidsvoll, til sogneprest Lassens nybygg på Gran prestegård, Blauenfeldt
og til prokurator Omsen i Drammen. Bestillingene gjaldt ofte ruter i den
gode kvaliteten «Lægerglass» (Christiansen III: 294,299).
Det er derfor all grunn til å tro at glassrutene på Gjøvik gård også ble
produsert på Jevne Glasværk.
Selve vindusrammene ble laget på stedet. Det går fram av små notiser
i «Journalen». Smeden, Johannes Hansen, ble i desember 1808 betalt for
«17 Par Vinduers Beslag til Gjøvik», og i desember 1810 for 100 stifter i
fem fag vinduer. Videre fikk Jachwitz, av glasspusterslekt på Biri, i mars
1810 oppgjør for «Indsadt Ruder». Snekkerene har tilvirket rammene, og
Kauffeldt organiserte det hele. Hvert fag er satt inn uten plastiske
omramninger i det utvendige murverket. De er senket inn som svake
fordypninger i murflaten. I første etasje var det registrert tjue vinduer,
mens andre etasje hadde tjueen fag, i alt førtien vinduer i 1846 (branntakst
for Vardal nr.1:33b). Rammene var til å begynne med malt med perlegrå
linjoljemaling etter datidens mote. Det viser fargeundersøkelse. Senere
ble de malt mørke brune. Ved restaureringen i 1994 forble de mørke, men
malt med rødbrun linoljemaling, i såkalt Dodenkopf.
Hvis vi sammenligner med vindusskikken ellers i amtet, viser
undersøkelser fra 1814, at «blyvinduer» fortsatt var i bruk, især oppe i
dalene. Da først begynte nye vinduer med større ruter (8 x 12’’) innsatt
med kitt i tresprosser å avløse de gamle. Disse «engelske vinduer» ble
brukt til 1860-årene på flatbygdene og enda senere i fjellbygdene. Da først
kom de såkaldte «6-ruters vinduer» eller empirevinduene. De var
innrettet som slagvindu eller hekteglass i motsetning til tidligere vinduer
som sjelden lot seg åpne (Ødegaard 1918:105).
Kauffeldt viser igjen at han var fortrolig med siste mote. Han skaffet en
vindustype som bygdefolket ellers i distriktet først tok i bruk femti år
etter.
Portal
Hovedinngangen på Gjøvik gård har «en av de fineste empiredørene i
Norge» uttalte tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen til
69
Portalen med den høye fløydøren er fasadens dominerende element. Den er som en
triumfbue og viser makt, posisjon og status. Dette er en seiersportal, symbolet for en vellykket mann, konkluderer arkitekt Karin Solbrækken i sin rapport etter restaureringsarbeidet i 1986 (ET 322:14).
Oppland Arbeiderblad den 28.7.1983. Han lot seg imponere av den
originale portalen i fasadens midtakse som er det eneste som bryter den
stramme, glatte, overflaten. Over de høye tofløyede dørene avsluttes
portalen med en lunett, et veggparti hvis øvre del begrenses av en
hvelving eller en bue (Dreyer 1979:62). Lunettens hovedmotiv er den
oppstigende sol. Den skal vise til udødelighet og oppstandelse.
Ytterkanten avsluttes med klassisk bølgebånd og tannsnitt. Pilastrene på
hver side av døren har speilfyllinger med sirkel og rifler. I overkant av
pilasterne er det formet guttaer, hengende små trekanter, og bølgebånd.
Fløydørenes speil er utsmykket med de samme sirkler og rifler (ET
344:14).
Sirkelmotivet går igjen både på dørbladene og sidefeltene, samtidig
70
som de er dekorative element på brystpanelet i to av stuene. Riflede
panel, bølgebånd og tannsnitt er karakteristiske detaljer for Louis-seizestilen som vil bli nærmere omtalt i forbindelse med interiøret.
Portalen viser at Kauffeldt har valgt en lett dekorativ stil til den enkle,
glatte empirefasaden. Skulle han ha holdt seg til de nyeste idealene innen
empiren, ville portalen ha vært stram og stiv, med en konsollbåret
trekantgavl over døren (Engqvist 1962:80).
Men portalen var mer enn et dekorativt element. Den var adkomst til
bygningen. Ved å studere branntaksten fra 1846 ser vi at huset ikke hadde
andre utgangsdører. Vi kunne kanskje forvente en egen kjøkkeninngang,
men den var ikke der i Kauffeldts tid. Det samsvarer med skikken på
midtgangsbygninger fra 1700-tallet, viser en undersøkelsen i Kristians
Amt fra 1914 (Ødegaard 1918:104).
Hovedbygningen hadde opprinnelig verken separat kjøkkeninngang
eller direkte adkomst til hagen som nå. Dette er endringer som neste
bruker utførte. I forstuen ble da vinduet erstattet av en dør til hagen.
Hopstock fant de samme trekkene da han studerte Gamle lystgårder ved
Kragerø. Lystgården Tåtø som ble satt opp samtidig med hovedbygningen
på Gjøvik, hadde heller ingen hageutgang fra forstuen. Det å åpne huset
mot hagen fant Hopstock først i 1834, da Bærø fikk en hagestue ved
oppførelsen av huset (Hopstock 1955:151,160). Men større gods og finere
lystgårder hadde utgang mot havesiden alt på slutten av 1700-tallet.
Når vi skal sammenfatte hovedbygningens stiltrekk, viser den et
nyklassisk eksteriør med elementer fra de to periodene som avløste
hverandre. Portalen som var i Louis-seize-stil prydet den enkle, stilrene
empirebygningen.
5.1.1.4 Grunnplan
Den vanlige grunnplan for våningshus tidlig på 1800-tallet her i distriktet
var to-roms eller tre-roms løsninger med eller uten svalgang, hvor
rommene opptok hele husets bredde. Kauffeldt fulgte ikke dette
mønsteret. Han valgte en nyere grunnplan etter europeisk forbilde hvor
inngangspartiet var midt på husets langside med en gang innenfor.
Denne planen som utlendinger hadde bragt med seg, var bygd over
renessansens symmetri og videreutviklet under barokken. Det var
midtgangsplaner og midtsalsplaner, ofte kombinert med en større
bygningsbredde som ga plass til to rom i husets tverretning (Kavli
1970:49). Ifølge Arno Berg var den nye barokkplanen kjent i Christiania alt
i 1660-åra (1965:69). På større embetsgårder hadde de vunnet innpass på
slutten av 1700-tallet. Det samme bekrefter Jan E. Horgen da han
undersøkte gårdsmiljø på Romerike.
71
4
5
6
3
2
7
1
8a
8b
Første etasje:
1.
2.
3.
4.
5.
Gang
Kjøkken
Spiskammer
Dagligstue
Spisestue
6.
7.
8a.
8b.
12
Forstue
Storstue
Lillestue el. Sengekammer
Sengekammer
13a
11
13b
10
14
15a
9
15b
16
Annen etasje:
9.
10.
11.
12.
Øvre gang
Kjøkkensalen
Jomfrukammers
Dagligstukammers
13 a, b.
14.
15 a, b.
16.
Spisestusalen (senere avdelt)
Forstusalen
Storstusalen (senere avdelt)
Lillestusalen
Hovedbygningens grunnplan med rekonstruert rombetegnelse basert på opplysninger
i takseringsforretning fra 1859 (oppmålt av Gjøvik tekniske fagskole. Gjøvik historiske
samlinger).
72
I Nes viste det seg at mange av de bygningene som i dag framstår
som midtkammerbygninger, opphavelig var midtgangsbygninger.
Mange av disse opphavelige midtgangsbygningene kunne dateres
til 1700-tallet, og i denne bygda ser det ut til å være en regel at
bygninger som opphavelig hadde en smal, udelt midtgang, er fra
1700-tallet. Denne midtgangen ble nesten alltid seinere avdelt i en
gang og et lite midtkammers (Horgen 1991:37).
Utgangspunktet for typen er altså en bygning som har en gang med trapp
til annen etasje og stue på hver side. Denne gangen som gikk gjenom hele
husets bredde, ble senere delt i en midtgang og et kammers eller forstue.
Det er viktig å merke seg forskjellen mellom midtgang- og
midtkammerbygninger. Utviklingen av midtgangen som ble avdelt, blir
kalt empireplan (Hopstock 1955:158). Hopstock fant denne typen på
gården Tåtø utenfor Kragerø. Gården hadde blitt ombygd av
krigskommissær Henrich Georg Tønde i 1808-12. Det var den tidligste
representant han hadde funnet med fullt utbygd empireplan (ibid.:159).
Midtkammerbygningene fant Ragnar Pedersen vanlig utbredt på større
Hedmarksgårder først etter 1850 (Pedersen 1985:39-40).
Undersøkelsen viser hvor tidlig Kauffeldt var ute på landsbasis med
en fullt utviklet empireplan. Allerede ved oppførelsen av
hovedbygningen i 1810 ble gangen avdelt med en vegg til midtkammeret
eller forstuen.
Hjalmar Stigum har også studert midtkammerbygninger og funnet at
de spilte en større rolle i Trøndelag og Nord-Norge enn i noen annen
landsdel. Men trønderlåna var ofte smalere enn midtkammerbygninger
på Østlandet, så utvidelser skjedde i lengderetningen (Visted og Stigum
1951, I :93-94). De bredere grunnplanene på Østlandet gjorde det derfor
mulig å dele rommene i husets lengderetning.
Guttorm Kavli har forsket på hvor og når dobbeltromstypen opptrer
her i landet. Han kjente typen fra kapteinvaktmesterboligen på
Bergenhus festning fra 1714. Det var et dobbeltromshus, det vil si hus
med to værelser i bredden, «atter et europeisk trekk», uttalte Kavli
(1970:54).
På Gjøvik gård har hele hovedbygningen dobbelt bredde, og
deleveggen går midt igjennom hele husets lengderetning. Alle de
opprinnelige skilleveggene er oppført i utmurt bindingsverk,og de står
uendret.
Hovedbygningen har ingen tilfeldig planløsning. Den er nesten helt
symmetrisk inndelt. På hver side av det sentralt beliggende trappehuset
er det store rom, og inndelingen på den ene side av midtgangen er nesten
et speilbilde av den andre. I første etasje var det to store stuer til høyre for
midtgangen, hvorav den ene ble avdelt med en lettvegg før 1856. Til
venstre for gangen er det fire rom, to større, kjøkken og spisestue og to
mindre kammers i den nordlige enden. Den opprinnelige grunnplanen
73
viser sju værelser samt gang i begge etasjer, og ifølge branntaksten for
1846 var «alle panelede og fem tillige malede» (branntakst for Vardal
nr.1:32b). De to rommene i første etasje som ikke var malt, må ha vært
spiskammeret og kjøkkenet, mens de i annen etasje sikkert ble benyttet av
tjenerskapet. Det tyder på at «jomfrukammeret» og kjøkkensalen sto
umalt. Taksten ti år senere opplyste at det « i 1.Etasje foruden Gangen er 9
Værelser, der alle er panelede, hvorav 5 er malede og 3 Papirbetrukne»
(branntakst for Vardal nr.1:84 b). Som vi ser var tre av rommene i første
etasje blitt tapetsert i 1856. Det var de ikke i 1846, så husfruen har nok stått
for oppussing av de tre offisielle rommene, spisestua og de to stuene i sør.
Opplysningen om at det skulle være ni rom, kan ikke stemme. Av de
opprinnelige sju værelsene er det kun ett som er avdelt, og det er fortsatt
åtte rom pluss gang i første etasje. Branntaksten viser at det var madame
Kauffeldt som fikk delt opp den sør/vestre «Lillestuen» rundt 1850. Hun
var blitt enke i 1843, og rombehovet hadde sikkert endret seg. Det finnes
ingen spor ellers i bygningen som tilsier at flere rom skal ha vært delt.
Ingen av værelsene i annen etasje var blitt avdelt i Kauffeldts tid. Fem av
de sju rommene var malt i 1856 (branntakst for Vardal nr.1:32b). Hvilke
rom som sto umalt, står det ingen ting om, men det må ha vært
jomfrukammeret og kjøkkensalen
Som en konklusjon vil jeg framheve at hovedbygningen hadde en fullt
utviklede empireplan da den sto ferdig i 1810, og at det er svært tidlig her
i landet. Kauffeldt hadde gjennom en differensiert rominndelingen skilt
husbondsfolket fra det øvrige husholdet når det gjaldt omgang og
samvær, men med kun en inngangsdør måtte alle benytte gangareal.
Gårdsarbeiderne gikk gjennom samme dør som herskapet når de skulle
innta sine måltider på storkjøkkenet. Denne organiseringen fulgte
gammel skikk. En egen kjøkkeninngang for gårdsarbeiderne fant
Pedersen var blitt innarbeidet for Østlandets bredbygder først i annen
halvdel av 1800-tallet (1985:40).
Før jeg gjør videre undersøkelser av interiøret og bruken av boligen,
Drengestua oppmålt av Gjøvik tekniske fagskole i 1990 (Gjøvik historiske samlinger).
74
skal jeg presentere de øvrige inn- og uthus på gårdstunet.
5.1.2 Drengestue- og bryggerhusbygning
Enhver større gård hadde bryggerhus eller størhus, som var en vanlig
betegnelse. Bygningstypen kunne variere sterkt fra gård til gård. I
motsetning til hovedbygningen var bryggerhusenes grunnplaner svært
lite konforme. Kjetil Gardåsen har undersøkt forholdene i Solum og
funnet at både rommenes art, deres antall og beliggenhet i forhold til
hverandre viste stor variasjon fra bygning til bygning (1977:206). Det var
skiftende funksjonelle behov som avgjorde bygningens utforming. Fast
og gjennomgående er at et størhus har et rom med ildsted (Pedersen
1985:41).
Bryggerhuset på Nedre Gjøvik var en del av en større kombinert
bygning som i 1836 ble benevnt «Drengstue og Bryggerhuus samt
Ladebygning». Husets takstverdi var da oppgitt til 600 riksdaler, det
samme som den foregående takst fra 8. april 1826 (TVB ekstrarettsp.nr.
5:101). Dessverre har ikke denne branntaksprotokollen kommet til
Statsarkivet i Hamar eller Riksarkivet, så opplysningene fra 1836 blir
dermed den eldste kilden som sier noe om bruken av bygningen. Det er
verdt å legge merke til at «Laden» er nevnt som en del av Drengestua.
Senere branntakster utelater denne betegnelsen, noe som tyder på endret
bruk av bygningen etter glassverksnedleggelsen.
«Drengestua» er forsatt betegnelsen på huset, men den er nå helt uten
bo- og bryggerhusfunksjon. Både grunnplan og funksjoner har variert
Grunnplan over Drengestua i glassverkstida (oppmålt av GTF/Eiktunet museum).
2
3
1.
2.
3.
4.
Gang
Kammers
Stue
Bryggerhus med
bakerovn
4
5. Bod
6. Bod
7. Bod
5
6
7
75
etter skiftende behov. Bygget framstår i dag som et produkt av
systematisk endringsskikk (Pedersen 1985:35). Rommene i annen etasje er
gjort om til utstillinglokaler, men første etasje har lokaler til kafe og
møterom.
Jeg vil nå studere selve bygningen og sammen med det skriftlige
arkivmaterialet finne fram til utforming og funksjon i Kauffeldt-perioden.
Drengestua var den desidert største bygningen på tunet med en
lengde på 48 1⁄2 alen og bredde på 11 alen (32 meter x 7,8 meter). Huset er
på to etasjer, 8 alen til gesimsen eller 4,5 meter høyt. Hele komplekset med
249,6 m 2 grunnflate gir inntrykk av å være ett bygg, men egentlig dreier
seg om to separate tømmerbygninger, avstivet med fire tømrede
midtvegger. De to laftede delene har forskjellig bredde og takhøyde og er
koplet sammen med et 4,40 meter bredt trapperom eller svalgang, hvor en
ombygd trapp fører opp til annen etasje. Veggene som forbinder de to
husene, var opprinnelig utført i utmurt bindingsverk, men mursteinene
ble fjernet ved opprustning av bygningen i 1960. Innvendige vegger fikk
moderne isolasjon og plater (ET 344:45).
Bygningen er oppført på gråsteinsgrunnmur. Tidligere var det to
separate kjellere med hver sin utvendige nedgang. I 1960 ble kjelleren
gravd helt ut, men fortsatt har den jordgulv (branntakst for Vardal nr.1:32
b).
Betegnelsen drengestue viser til et oppholds- og sovested for
arbeiderne. Denne funksjonen knyttes til østre delen av bygget hvor den
opprinnelige grunnplanen kan ha vært en tradisjonell treromstype. Fra
gangen fører en steil, alderdommelig trapp opp til annen etasje mens et
kammers ligger innenfor gangen. Til venstre, eller østenfor, ligger stua i
hele husets bredde. Den har dør både fra gangen og kammerset. Stua kan
selvfølgelig ha vært avdelt, men det er ingen synlige spor etter tidligere
vegg. Undersøkelser av bryggerhustyper i Solum mellom 1870 og 1910
bekrefter at det var vanlig med enkel bredde i disse typer hus (Gardåsen
1977:214).
De indre tømmerveggene i drengestua må ha stått upanelt den første
tida. Rundtømmeret var svart av sot. Det ble registrert da flere lag med
nyere plater og panel, tapeter og papp ble fjernet under rehabilitering av
rommene vinteren 1993-94. De sotete tømmerveggene var dekket av glatt
topp/rot panel. Den må ha blitt satt opp før 1846, for da sier taksten at tre
rom i første etasje, var panelt. Hvem som har anvendt disse rommene i
første etasje har vi ingen opplysninger om. De kan ha vært brukt av
arbeiderne, men de kan også ha vært familiebolig for gårdens agronom.
I annen etasje var fire værelser panelt. Disse soverommene har
tydeligvis vært avdelt på langs og sto nok til tjenesteguttenes disposisjon.
Etter at kommunen tok over, ble skilleveggene fjernet, og nå har østre
delen gjennomgående rom til bruk for utstillinger.
Til høyre for «drengestua» lå bryggerhuset med egen inngang fra
tunet. Dette rommet har fortsatt innvendige rappede vegger under panel
76
og plater. Det ble oppdaget under ombygging i 1992 (ETF 344: F10). Det
var overraskende å finne rappede vegger i her, men Treider sier det ikke
har vært uvanlig i værelser som ble mye utsatt for fukt og skiftende
temperaturer. Materialet var ubevegelig, og det absorberte ikke fuktighet
på samme måte som treverk. Dermed ble det mindre fuktskader og
følgelig mindre vedlikehold (1995:92).
Bygningen hadde to murte piper som begge var oppført i den østre
delen. Taksten oppgir kun to «malmkakkelovner», og de må ha vært
knyttet til hver sin pipe (branntakst for Vardal nr.1: 32b). Ovnene ble
montert i 1810, for da fikk smeden oppgjør for jobben. En ga varme til
stua mot øst, og den andre var sikkert plassert i kammerset innenfor
gangen med ovnsrør direkte til skorsteinen inn mot bryggerhuset.
I bryggerhuset sto en innmurt bryggepanne, men den var ikke mer
innmurt enn at den kunne selges på auksjon i 1856 til en takst på fem
spesiedaler (TVB auksjonsp. nr.4:155 b). Dessuten var det i samme
skorstein som sto midt på langveggen mot beboelsesrommene montert en
stor bakerovn. Det går også fram av regnskapene hvor smeden fikk
oppgjør for montering av en bakerovnsdør i bryggerhuset (ET 122:3).
Vi har tydeligvis med et differensiert bryggerhusildsted med flere
adskilte og spesialiserte funksjoner. I bryggerhuset ble det både bakt brød
og vasket klær. Dette var en vanlig ordning som Pedersen også hadde
observert på Hedmark. Han fant i tillegg at takker på eget ovnunderstell
kunne være knyttet til samme skorsten (1985:41).
Rommet fungerte som arbeidsplass for gårdens tjenestejenter. Der
bakte de hele huslydens brødmat og kaker, og der ble det
arbeidskrevende skittentøyet vasket. Det hendte også at personer som
gikk på legd fikk overnattet i det varme bryggerhuset (ibid:41).
Drengestuas første etasje har i dag nitten vinduer, mens det i 1846 bare
hadde ni fag. Disse vinduene kan med sikkerhet knyttes til den østre
Foto av Gjøvik gård fra 1860-åra viser en umalt Drengestue, men som i dag står hvitmalt.
Legg merke til den vestre delen som verken hadde pipe eller vinduer. Der lå tre boder på rad
(foto:Gjøvik historiske samlinger).
77
delen, for det er samme antall der i dag.
Den vestre delen, «Laden», var den gang forrådslager med tre
sidestilte boder uten vinduer. På gamle bilder kan vi se at det kun er
smale glugger på den vestre delen av bygningen. Til hver bod var det
egen inngang fra tunet, men det var ikke hvem som helst som fikk
komme inn. Dørene hadde solide låser, og vi får vite av regnskapene at
smeden i 1809 hadde laget to låser og kramper «i Bubygningen» (ET
122:3). Bodene innholdt matvarer og utstyr, og de fungerte som
mellomlager for varer som skulle til glassverksarbeiderne.
Hver av bodene hadde innvendig trapp opp til loftet, akkurat som i
andre frittstående stabbur. I hele huset var det fem trapper til annen etasje
(branntakstp.for Vardal nr. 1: 32 b). De ble satt opp samtidig med huset,
for regnskapene bekrefter at «Domenicus snekker» fikk oppgjør på 5 rd
for fem trapper ved utgangen av 1810 (ET 122:3). Foruten de tre i bodene
og den i drengestugangen skulle det da være enda en trapp, men hvor var
den Det er vel bare ett sted som kan være aktuelt, og det er i selve
bryggerhusdelen. Den femte trappa må ha ført opp til en rullebod i annen
etasje (branntakst for Gjøvik nr.1:12 b). Rulleboden som var nevnt i takst
fra 1891, kan heller ikke ha vært andre steder enn over bryggerhuset, og
eneste adkomst var via trappa.
Fra annen etasje førte to trapper videre opp til tre loft. Nå er det kun en
trapp, og den fører opp gjennom en luke i taket fra gangen mellom de to
bygningene. Hvor den andre kan ha stått, er usikkert. Den kan ha vært i
rulleboden, slik at mørkeloftet i østre delen kunne benyttes.
Annen etasje hadde tolv fag vinduer, mens det i dag er elleve i den
østre delen. Et rom har nå kun ett fag ut mot tunet, mens det er to på
motsatt vegg. Det kan betyr at det ene vinduet har blitt fjernet.
Tømmerveggene var utvendig panelt og malt før 1846, men farven ble
ikke oppgitt. Et maleri fra 1860-åra viser imidlertid en rødmalt
drengestue, og fargepigmentet engelsk-rødt var rimeligst og derfor den
mest brukte fargen.
Drengestua hadde som jeg har gjort rede for flere funksjoner under
samme tak. Den østre delen var til beboelse med et intergrert bryggerhus,
og den vestre hadde en rekke boder. Alle enhetene hadde egne innganger
fra tunet uten indre forbindelse med en planløsning som svenskene kaller
celletypen (Christensen 1995:128).
Kombinerte bygninger var ikke uvanlig på store gårder. Tilsvarende
løsning ble også funnet på gården Tveita i Aker. Der innholdt den store
drengestua fra 1820 melkebod, fullmektigværelse, bryggerhus og
drengestue (Den gamle bygningskultur i Aker:116). Gardåsen som
undersøkte byggeskikk og boligforhold i Solum, fant at alle større bruk
hadde bryggerhus selv om de varierte i størrelse og funksjon. Men han
hadde funnet ett fellestrekk. Ved de fleste planløsningene lå beboelsesrom
og lagerrom på rekke, akkurat som på Nedre Gjøvik (Gardåsen:206).
Under dødsboauksjonen etter madame Kauffeldt i 1856 ble mange
78
gjenstander solgt fra «Laden». Salget synliggjør bruken av bodene. Der
sto det mengder av oppbevaringskjørel i tre; melbøler og butter, baljer og
kar til baking og brygging. Redskap var det også: grev, sagblad, slipestener, repgang, tauverk og bråker for linberedning. En «hakkelsmaskin»
var av det sjeldne, og den ble høyt taksert, til fem spesiedaler. Dessuten
hang det hesteutstyr som ridesal, bogsæle, hestedekken, hovtang og
hammer på «Laden». Kjøreredskap hadde det også vært plass til, en
arbeidskjerre og en jernstengt slede var satt til en verdi på henholdsvis tre
og en spesiedaler. Videre ble det solgt møbler; bord, kister og «sengested»
samt sengetøy, håndklær og gardiner (TVB auksjonsp. nr.4:155 b).
Bodene fungerte som lager for mange slags saker og ting. Utvalget
forteller også om redskap og utstyr som ble brukt i produksjonen på
gården. «Laden» hadde de samme funksjoner som andre frittliggende
stabbur, men Kauffeldt valgt å bygge de tre bodene under ett tak,
kombinert med drengestue og bryggerhus. Boder med loft ga stor
lagerkapasitet, og under glassverkstida var plassen beregnet på
matforråd både til gårdens folk og glassverkarbeiderne med familie.
Til slutt skal jeg dvele litt ved bygningens alder og om den østre delen
er eldre enn den vestre. Hele «Drengestua» ble riktignok satt opp av
Kauffeldt, men det er mange spor som tyder på eldre opphav. Det har
vært alminnelig praksis å ta i bruk et eldre, utrangert bolighus til størhus
(Pedersen 1985:41). Spørsmålet kan reises om deler av huset kan ha stått
på gården før Kauffeldt overtok, eller om et eldre hus ble flyttet til tunet?
For å finne svar kan åstedsbefaringen fra 1805 være til hjelp. Der står det
at gården hadde «En gammel Størhusbygning, hvis Vegger kan antas at
innholde 4 favner Veed», men et hus i så dårlig forfatning har nok
Kauffeldt revet. Stuebygningen i en etasje med to rom var imidlertid i bra
stand. Den målte 24 x 13 alen, mens Drengestua har en bredde på 11 alen.
Østre del med drengestue og bryggerhus er klart eldre enn 1810 da den
ble satt opp på Nedre Gjøvik. Det forteller bygningen selv.
Ved en ombygging av «Drengestua» i 1992, ble nyere panel fjernet fra
veggen i hovedtrapperommets østre side. Da kom gammelt rundtømmer
til syne, og flere interessante detaljer ble registrert. For det første er det
tydelige spor etter to vinduer i veggen, hver på 112 cm x 92 cm.
Åpningene har senere blitt spunset igjen med vertikal topp-rot panel.
Rundt hver vindusåpning var det hugget en 10 cm bred fals for å gi
anlegg til panelet. Alle rundtømmerstokkene var pent ellipseformet mot
vindusåpningene. Innenfor panelet var åpningen lukket med kompakt
teglstein, murt opp med blåleire som bindemiddel (ET 344:45). Denne
type vindusåpninger tyder på at huset tidligere har hatt blyinnfattede
barokkvinduer.
Den tidligere ytterveggen må ha vært overflatebehandlet ved oppførelsen, for den bærer ikke tegn på å ha stått ubeskyttet. Jeg har
undersøkt stokkene, for å finne merking i forbindelse med flytting. Synlig
nummerering finnes ikke, men ved nordre laft er det skavet av et lite
79
stykke på alle stokkene. Det kan tyde på en merking som bevisst ble
fjernet da veggen senere skulle stå upanelt. Men hele veggen med de
gjenpanelte vinduene, har engang blitt overflatebehandlet med blåleire
som det fortsatt er spor etter.
Bygningens østre del viser klare trekk fra en tidlig 1700-talls
byggeskikk, da toetasjes tømmerbygninger med peis, pipe og
blyglassvinduer ble vanlig. Bevisene skulle være sikre nok til å si at vi her
har gårdens eldste bygning. Om det kan være den gamle stuebygningen
på Nedre Gjøvik, så må den ha blitt mye ombygd. Det er mer trolig at
Kauffeldt har flyttet en annen to-etasjes bygning, men hvor den stammer
fra, er ukjent. Huset ble imidlertid i 1809 bygd sammen med «laden», for
da ble låser til «bubygningen» nevnt i regnskapet. Året etter ble
betegnelsen Drengestue brukt da ovnene skulle monteres (ET 122:3). Alt
tyder derfor på at den kombinerte drengestue, bryggerhus og
bodbygning kunne tas i bruk samtidig som Kauffeldt flyttet inn i
hovedbygningen.
5.1.3 Iskjeller
Iskjelleren var en kvadratisk bygning på 12 x 12 alen med bare ett rom
som var 5 1⁄2 alen høyt med stein på taket. Branntaksten nevner ingen
kjeller under huset. Hadde det hatt en murt kjeller, ville det ha vært
nevnt. Huset var det nordligste i tunet. Det sto like ved hovedbygningen,
på et flatt parti bak vognskuret. Bygningen kan skimtes på et gammelt
foto, og det viser tydelig at den sto over bakkenivået. Byggeteknikken var
spesiell; doble tømmervegger med et mellomrom fylt av kull. Her hadde
de laget et kullisolert hus som skulle hindre varmen i å trenge inn og
samtidig holde på kulda lengst mulig.
Huset hadde to dører står det i taksten, men det har nok vært bare en
inngang. De to dørene har sikkert stått innenfor hverandre og dannet en
sluse. Iskjelleren hadde låsbar dør og beslag som smeden hadde sørget for
i 1809.
Byggemåten og betegnelsen iskjeller viser at bygningen skulle ha en
spesiell funksjon. Iskjellere var velkjent på større gårder her i landet, og
ute i Europa hadde ishus lange tradisjoner. Sylvia P. Beamon har
undersøkt forholdene i England fra 1700-tallet fram til i dag. Hun har i et
historisk perspektiv studert både konservering av is og kjøling av mat i
ishus. Ishus var først og fremst for oppbevaring av is. Hun beskriver
fremgangsmåten som ble brukt alt på 1600-tallet for å få isen til å holde
seg sommeren i gjennom. For å konservere snø la de rene strå oppå en rist
eller kvister for å hindre snøen i å falle igjennom mens de slo den til en 30
centimeter hard islignende kake. Den ble dekket av et lag med halm.
Ristunderlaget bidro til at eventuelt smeltevann kunne renne vekk ellers
ville det fremskynde oppløsningen av isen. Av samme grunn hadde
80
bunnen bare en glissen stensetting (Beamon 1996:30).
Hvordan isen på Gjøvik ble konservert, har vi ingen opplysninger om,
men både halm og flis kan ha vært benyttet. Sagflis skulle det være rikelig
med på en gård som drev sagbruk. Egne ishus med blokker dekket av
sagflis ble mye brukt her i distriktet helt fram til elektriske kjøleskap
gjorde dem overflødige i 1950-åra.
Men at iskjelleren på Gjøvik skulle ha vært et rent ishus, kun for
oppbevaring av is, er lite trolig. Det var heller et spiskammer hvor all
slags mat ble oppbevart som ellers kunne bli bedervet av sommervarmen.
Kjøtt ble hengt på kroker ned fra taket, mens fisk, frukt og
melkeprodukter ble lagt direkte på selve isen eller kanskje på et lag med
strå. Løse lemmer eller tømmergulv kunne også plasseres over det frosne
underlaget. Byggemåten på de husene Beamon undersøkte, varierte. De
var utformet med stedegne materialer etter lokal skikk, ofte bygd inn i en
bakkeskråning eller under en jordhaug (ibid.:30). På Gjøvik gård var det
ingen bakke å grave seg inn i, men et velisolert hus over bakken gjorde
s
a
m
m
e
nytte.
Egne bygninger til oppbevaring av is var også tidlig kjent fra norske
forhold, men det må være riktig å si at de var et storgårdsfenomen og ble
betraktet som statussymbol. På Jarlsberg herregård skrev forvalter
Hammer bekymret i et brev til Grev Fredrik Anton II, som oppholdt seg i
London i 1800, at bygningen over iskjelleren var så dårlig at den verken
kunne stå lenger eller repareres (Hopstock 1983:52). Den ble nok satt i
stand, for under forberedelsene til et bryllup på gården spurte grevinne
Karen Wedel i et brev datert 4. september 1837 «om det findes Iis i
Iiskjelderen eller om nogen i omegnen hadde nogen at overlate»
(ibid:183).
På Hersoug i Ringsaker murte bonden opp en iskjeller i 1840-åra med
metertykke kalksteinsmurer, men han forregnet seg, skriver sønnesønnen
i Fedrenegården. «For da sommeren kom, forsvant isen i all stillhet
ettersom murene blev gjennemvarme» (Hersoug 1932:21). Dette tilfelle
virker som et utradisjonelt og uprøvet forsøk som ikke falt heldig ut. Det
er ikke lett å finne eksempler på iskjellere fra Mjøsområdet.
Men på Øvre Ullern i Aker hadde de nok en langt mer avansert
iskjeller enn de tidligere omtalte. Den var innsprengt i en liten åsrygg
nord for gården og bygget som et tønnehvelv i 1746. En murvegg delte
kjelleren i to. Så sent som i 1955 var det fortsatt mulig å se iskjelleren, men
nå er alt borte. Der ble det indre rommet brukt til oppbevaring av is,
mens det ytre antakelig var vinkjeller (Aker 1955:28).
På Gjøvik kan Kauffeldt også ha lagret vin i iskjelleren, men øl og
matvarer var det viktigste å holde avkjølt på sommerstid. I
regnskapsboka for 1809 får vi bekreftet anvendelsesmåten og samtidig
datert bygningen. Christian Fuskerud ble da lønnet med 50 riksdaler
«efter Anbud for at optømre og tekke matboden» (ET 122:3). Når vi så
81
sammenholder denne opplysningen med taksten fra 1846, hvor verken
matbod eller stabbur er nevnt, må konklusjonen være at iskjelleren og
matboden er en og samme bygning. Stabbur var vanlig som
forrådsbygning på bygdene, men iskjellere er ikke nevnt i standardverk
om norsk byggeskikk. Verken Sundt, Stigum eller Christensen omtaler
denne type hus som matbod. Det var heller ingen iskjeller på Gjøvik gård
ved befaringen i 1805 (TVB åstedsp. nr. 2: 286). Huset ble satt opp av
Kauffeldt i tradisjonell tømmerkonstruksjon, riktignok med doble isolerte
vegger. Skikken med å bygge iskjeller var tydeligvis uvanlig her i landet
og ingen tilsvarende bygning er kjent fra distriktet.
5.2 Uthus
Helt til midten av forrige århundre var det vanlig med mange hus på
østnorske gårder. De var svært spesialiserte, med ett hus for hver
funksjon, og systemet var arbeidskrevende. Jeg vil nå undersøke hvilke
uthusbygninger som sto på Nedre Gjøvik i glassverkstida og hvilke
funksjoner de hadde. Selv om mange av bygningene er borte, kan en
kombinasjon av forskjellige kilder gi svar. En kombinasjon av
branntakstforretninger, skjøter, kart og private regnskap gir grunnlag for
å studere uthusene. Materialet vil bli sammenlignet med opplysninger fra
litteratur av Ragnar Pedersen, Visted og Stigum og Arne Lie Christensen
for å se om uthusene på Gjøvik gård viser konformitet eller variasjon i
forhold til uthus ellers på Østlandet. Alderen på de enkelte
uthusbygninger gården vil også bli drøftet.
Kauffeldt begynte utbedringer på Nedre Gjøvik like etter at
verksbygninger og arbeiderbolig var fullført. Han engasjerte de første
gårdsarbeiderne i 1810, og deres oppgave ble å spa den 20 mål store
åkeren. Regnskapene forteller at de fleste kom fra andre bygdelag,
Anders og Endre Gilrid fra Valdres, Halvor Olsen «Valders», Nils
«Halling» og Amund «Døl». Fagmannen, agronom Svend Henningsen,
tiltrådte våren 1811 for å organisere gårdsdriften (ET 122:3). Med kyndig
ledelse og bedre drift økte gårdens avkastning. Det trengtes for større
plass både til egne korn- og høyavlinger og til det som
glassverksarbeiderne trengte. Behovet økte etter som befolkningen på
glassverket økte.
5.2.1 Låve
Nedre Gjøvik hadde to låver, eller lader som var branntakstens
benevnelse i 1846. Låvene var oppført ved siden av hverandre helt vest i
gårdsrommet. Den ene var et rent korn- og høymagasin, mens den andre
var en flerbruksbygning med låve, stall og redskapsrom. Sydligst og
82
utenfor det rektangulære tunet lå korn- og høylåven. Den var 39 alen
langt, 8 1/2 alen høy og 18 alen bred, nesten dobbelt så bred som de andre
bygningene på tunet. Utvendig var denne låven påbygd fire skut eller
boder, og til sammen hadde den seks dører, men ingen vinduer. Taket var
tekket med bord og takstein (branntakst for Vardal nr.1:32b). Låvens
konstruksjon fulgte vanlig tradisjon for en østlandsgård, laftet tømmer
med to midtvegger. Gamle kilder betegnet gjerne typen som en
seksvegget låve, men begrepet parlåve ble også benyttet (Christensen
1995:106). Den søndre låven på Nedre Gjøvik hadde to treskegulv. De lå
mellom de tømrede skilleveggene, som en over- og underlåve. En
kjørebro førte opp til den øvre «treskelåven». Bygningen hadde to store
høy- og kornrom, ett på hver side av treskelåvene. De ble gjerne kalt gulv
og var åpne til mønet.
Det kunne være to måter å fordele avlingene i låven på, enten lå korn
og høy adskilt i hvert sitt rom, eller var plassert sammen, med høyet
nederst i gulvet og kornet øverst. Pedersen understreker imidlertid at på
Hedmark ga en slik låvetype i liten utstrekning oppbevaringsplass for
høy. Det kom blant annet av at høy, i motsetning til halm, spilte en helt
underordnet rolle som fôrmiddel i det eldre jordbruket på flatbygdene
(Pedersen 1985:44). Kildene opplyser ikke noe om hvorledes
organiseringen på Gjøvik-låven hadde vært.
Det er også vanskelig å si nøyaktig når Kauffeldt bygget låven, men i
ekstrarettsprotokollen i 1836 står betegnelsen «Den nye Laavebygningen». Samtidig opplyses det at huset var som anført i tidligere
takstforretning fra 1826. Låven må altså være oppført før den tid (TVB
ekstrarettsp.nr. 5:101). Låvens plassering helt i sørvest og utenfor selve
tunet kan også tolkes dithen at den er oppført senere enn de andre
driftsbygningene. Låven ble revet av neste bruker, og det kom aldri noen
ny driftsbygning på samme sted.
5.2.2 Stall- og låvebygning
Rett nord for låven i en avstand av 16 alen sto det kombinerte uthuset for
hest og avling. Bygningen utgjorde vestlengden i firkanttunet. Den var
oppført i laftet tømmer, 35 alen langt, 10 alen bred og 6 alen høy. Med fem
tømrede midtvegger kan låven etter gammel terminologi betegnes som
nivegget. Bygningen besto av to deler. Et karakteristisk trekk på Nedre
Gjøvik er at stallen ikke dannet en selvstendig bygning, men var
sammenbygd med en større låve. Pedersen sier dette var vanlig på små og
middelstore gårder i Hedmarksbygdene fordi det ikke trengtes stallplass
til mer enn 1 – 4 hester og følgelig var det ikke behov for å bygge egne
staller. Men stallen på Gjøvik var større og det var stadig behov for hester
til arbeid på gården og til frakt av varer og tjenester ved glassverket 18.
Låven hadde to rom med trev over og inneholdt sju spilltau samt binge
for ungdyr, så det var nok andre årsaker til sammenbyggingen. En av
83
fordelene var rent isolasjons- og ventilasjonsmessig i forhold til en egen
stall for bare noen få hester. Fôrtrev over stallen og oppbevaringsrom for
lo eller fôr ved siden av, sørget for god isolasjon. Ved at himlingen i stallen
var gissen og hadde fôrluke, ble det tilfredsstillende friskluftinntak for
hestene ved å utnytte det store luftvolumet som var over stallrommet
(Pedersen 1985:44).
Låven på Gjøvik besto av tre «Høi- og Lorom» og to treskelåver.
Treskelåvene lå i øvre plan og hadde hver sin kjørebru. Det var ellers to
redskapsrom som sikkert var plassert under treskelåvene (branntakst for
Vardal nr.1:32 b). I logulvet lå kornet oppbevart før tresking (Christensen
1995:106). Låven hadde fire hjeller. Med hjell menes halvloft over bjelkene
med golv av løse bord (NHL). De tjente som soveplass for stallkarer og
gårdsgutter vinterstid. På Nedre Gjøvik løste nok drengestua problemet
med sengeplass. Datering av stallåven kan diskuteres. Etter befaring i
1805 ble daværende låve betegnet som «aldeles nedraadnet» og dens
verdi satt til «fem favner brendeved». Den separate stallen derimot var
brukbar selv om innredningen og taket var råttent. Den hadde en
størrelse på 14 x 10 alen og var helt typisk for en frittstående stallbygning
(TVB åstedsp. nr. 2: 286). Åsne Svingjom Bjørshol har i sin
magistergradsoppgave om hestestaller i Norge kalt typen «toetasjes
loftsstaller med 1, 2 eller 3 rom og høytrev over» (Bjørshol 1978). Den
gamle stallen hadde samme bredde som stallåven, og sannsynligheten
taler for at Kauffeldt har latt den gamle stallen stå og bygd ny låve inntil.
Tilbygget skriver seg trolig fra 1808. Da opplyser «Journalen» at L. Tabak
fikk oppgjør for å ha bygd «loegulvet» (ET 122:3). Stallåven var nok av de
eldste bygningene på tunet. Det indikerer en kommentar til branntaksten
i 1846, som da oppgir at stall- og låvebygningen var «gammel og noget
forfallen», mens de øvrige husene fortsatt var i meget god stand
(branntakst for Vardal nr. 1:32 b). Stalllåven ble revet av gårdens neste
eier.
5.2.3 Fjøs
Da Kauffeldt kjøpte Nedre Gjøvik, sto det to fjøs på tunet, ett var «aldeles
uduelig» og ble ikke verdsatt til mer enn to favner ved. Det andre hadde
nye vegger, men råttent tak. Nå hadde ikke tømrede fjøs lang levetid. De
varme små fjøsene hadde dårlig ventilasjon og utillfredsstillende
fundamenterte vegger. Det fantes ikke gjødselkjeller eller grunnmur, så
bygget sto på en enkel syllmur av stein. Fjøs råtnet fort, og var den
bygning på gården som måtte fornyes oftest. Pedersen nevner 40 års
levetid for denne typen hus (Pedersen 1985:48-49).
Kauffeldt tok muligens det beste fjøset i bruk. Størrelsen på 15 x 11
alen var riktignok ikke helt identiske med målene fra senere branntakster,
men det er vanskelig å si hvor nøyaktige oppmålingene var den gang
(TVB åstedsp.nr. 2:286). Det eneste spor etter fjøset i regnskapsboka er
84
knyttet til smeden. Han ble betalt for å ha beslått «døra i fehuset» i 1808,
og det kan jo tyde på vedlikehold og forbedring av eksisterende bygg (ET
122:3).
«Fehuset» eller fjøset som ble taksert i 1846 var en laftet
tømmerbygning, 14 alen lang, 10 1⁄2 alen bred og 3 1⁄2 alen høy til en verdi på
50 spd. Det besto kun av ett rom som var inndelt med fjorten båser og en
binge for ungdyr. Fjøset hadde to dører (branntakst for Vardal nr.1:32 b).
Den ene førte ut mot tunet, mens den andre ledet til baksiden hvor
gjødsla kunne bli spadd og ligge mer usjenert. Mellom dørene førte det en
gang gjennom rommet og på hver side sto dyra den gang bundet med
hodet mot veggene og ble fôret på gulvet eller i et trekar. De var festet
med vidjebånd og treklaver. Fjøset hadde en tradisjonell grunnform som
var vanlig over hele Østlandet. Typen var beregnet på fedrift som var
basert på livfôring og uten melkeproduksjon om vinteren (Pedersen
1985:48).
Det var ingen stor besetning Kauffeldt hadde. Maksimalt fødde han
elleve kyr og noen ungdyr, med den kapasiteten fjøset hadde. Avdråtten
burde være tilstrekkelig for familien og arbeidsstokken på gården, men
noe særlig overskudd for salg kunne det ikke ha vært.
Uthusene var mørke arbeidsplasser. De var ikke utstyrt med vinduer i
Kauffeldts tid, men med små lufteglugger som kunne tettes igjen på kalde
dager. Det var først etter 1850-åra at lange og smale vinduer med tre eller
fire små ruter ble vanlig i fjøsbygninger. Det
står
ingen
ting
i
folketellingene under Nedre Gjøvik om soveplasser i stall eller fjøs, men
på storgården Hunn holdt de på den gamle tradisjonen så sent som i 1875
(folketelling for Vardal 1875).
5.2.4 Sau- og svinehus
Gården hadde et særskilt hus for sauer og griser. Det kombinerte uthuset
var 19 alen langt, 10 1/2 alen bredt og 3 1/2 alen høyt og avdelt med en
murvegg hvor ett rom var for sauene og ett for grisene. I tillegg var det en
skåle. Over begge rommene var det trev. Huset hadde ikke vinduer, men
fra hvert av rommene førte en dør ut til tunet.
Hvor mange sauer og griser Kauffeldt holdt, sier ikke kildene noe om.
Men uthuset var tilstrekkelig for en besetning som gjorde familien
selvforsynt med fåre- og svinekjøtt.
Byggeteknisk skilte dette smådyrfjøset seg fra de andre uthusene på
gården og ellers i distriktet. Det var brukt samme teknikk som på alle
verksboligene. Fjøset var oppført i utmurt bindingsverk med rappede
vegger, såvel utvendig som inne. Bindingsverket kom nesten aldri til syne
innvendig i annet enn helt underordnede rom. Det var av praktiske årsaker for å hindre kontakt mellom tre og fuktig mur, noe som lett kunne
føre til sopp- og insektangrep (Roede 1975:6).
Ved taksasjoner i 1826 og 1836 hadde fjøset, sauehuset og grisehuset
85
blitt ansett som ett bygg. Avstanden mellom dem var tydeligvis svært
liten, men i taksten for 1846 ble det avklart at det var to separate bygg,
oppført av forskjellig materiale. Sau- og svinehuset ble da taksert til 80
spd (branntakst for Vardal nr.1:32 b). Selv om husets alder ikke oppgis i
kildene, må det ifølge taksten ha blitt oppført før 1826.
Konstruksjonsmesig skilte sau- og svinehuset seg fra lokal byggeskikk.
Med rappede vegger i utmurt bindingsverk ville Kauffeldt forlenge sauog grisehusets levetid.
5.2.5 Vognskur
Herskapets vogner, sleder og annet kjøreutstyr hadde sin plass i
vognskuret. Konstruksjonen var enkelt bindingsverk med utvendig
panel. Huset ble følgelig noe utett, og det var ideelt for redskapen. God
lufting forhindret sopp- og råteskader. Skjulet målte 16 1/2 alen i lengde,
10 1/2 alen i bredde og var 7 alen høyt, inndelt i to rom med hver sin dør.
Alle kjøredoninger trenger vedlikehold, og Kauffeldt hadde skaffet en
fagmann på området. Hjulmaker Anders Krageberg reparerte etter behov,
men han produserte også nye deler. Et nav hadde han blant annet laget i
1811 (ET 122:3). Navnet på hjulmakeren tyder på lokal tilknytning, for
gården Krageberg ligger i Biri. Håndverkeren hadde et tett samarbeid
med smeden. Han satte blant annet bånd på kjerrehjulene for at de skulle
vare lenger.
Både på Nedre Gjøvik og ved glassverket var det i bruk mange
arbeidsvogner og kjerrer, men det var ikke først og fremst arbeidskjerrene
som sto i vognskuret på tunet. Det var helst staskjøretøyene Kauffeldt
oppbevarte der. Etter hans død befant det seg fortsatt mye fint utstyr:
«Kirkesæle, Vognsæle, Spidsslæde, Vogn med Kallærse og Enkel Kariol»
(TVB auksjonsp. for Vardal nr. 4:155 b).
Vognskuret sto ikke på gården i 1805. Kauffeldt må ha satt det opp før
1826, for da var bygningen nevnt i en branntakst, ifølge innførsel i
ekstrarettsprotokoll i 1836. Der vises det til en verdi for vognskuret på 100
spd. Det samme takstbeløp ble opprettholdt i i 1836 (TVB ekstrarettsp. nr.
5:101). Et så stort frittstående vognskjul var uvanlig på østlandsgårder.
Bygningen står fortsatt på tunet, men med ny funksjon. Der er blant annet
gårdens tidligere utedo eller med et offisielt navn, privet.
Som en sammenfatning kan vi si at bygningene på tunet ut fra
funksjonelle kriterier, stort sett svarte til de hus som vanligvis var
representert på en østlandsgård på flatbygdene. Vognskjul og iskjeller må
imidlertid betraktes som uvanlige. De var nok et storgårdsfemomen.
Bygningens funksjon viser at gården var preget av datidens
selvhusholdningssystem. Kauffeldt forbedret jordveien, og bygget flere
nye uthus for å dekke det store behovet for lagringsplass. Men hvordan
organiserte han så bygningene på tunet?
86
5.3 Tunet
Med tunet på en gård menes den plassen som husene grupperer seg om
og hvor de viktigste inn- og uthusene ligger. Jeg har gjort rede for at
Kauffeldt delvis holdt på den gamle skikken med mange små hus, ett for
hver funksjon, samtidig som han tok opp nye stømninger i tiden ved å
bygge store flerfunksjonelle bygning. Det kan derfor være interessant å
drøfte hvorfor han bygde som han gjorde. Jeg vil da sammenligne med de
refleksjoner Ragnar Pedersen har gjort om byggeskikken som blir
presentert i den bygningshistoriske litteraturen. Diskusjonen har ofte
dreid seg om hvorfor gårdsbebyggelsen var så oppsplittet og
differensiert. Pedersen reagerer på den utbredte forklaringen om at
lafteteknikken fremmet tendensen til å bygge mange små hus. Denne
hypotesen er ikke overbevisende da det teknisk er mulig å bygge store
tømmerhus om man ønsker det (1985:53).
Flere av Kauffeldt hus var da også store tømmerbygninger. Det gjaldt
begge låvene og Drengestua. Stallåven målte 35 x 10 alen, mens den
seksveggede låven var enda større, 39 x 18 alen. Hele den søndre lengden
var under ett tak med drengestue, bryggerhus og boder var på 48 1⁄2 x 11
alen.
Pedersen mente videre at valg av små enheter for forskjellige dyreslag
hadde betydning i det de fikk ulik holdbarhet alt etter funksjon. Hus for
dyra ble fortere angrepet av råteskader enn låven, og det var viktig å
kunne fornye dem etter behov. Det var derfor ingen fordel å bygge dem
sammen når man brukte tre som byggemateriale. For uthusenes
vedkommende må årsaken søkes i vedlikeholdsmessige hensyn.
Oppdelingen i mange små hus førte til at bygningsmassen kunne fornyes
etter behov og uten at man av den grunn trengte å skifte ut en større enhet
enn nødvendig (Pedersen 1985:53). De fleste av Kauffeldts små, separate
tømmeruthus var også forbeholdt forskjellige dyreslag. Han prøvde
imidlertid å gi sau- og grisehuset lengre levetid ved å bygge i utmurt
bindingsverk.
Det driftsmessige hensynet var Pedersens
tredje argumentet for den sterke oppsplittingen av uthusene. Når hvert
dyreslag og fôrtype fikk sine hus, kunne man på best mulig måte
tilfredstille de ulike behov og krav som ble stilt. Det var videre en måte å
husholdere med ressursene på; fôrtyper fordelt på flere hus, ga oversikt
og orden (1985:53). Kauffeldt brøt med skikken om flere små enheter for
forskjellig fôrtype. Han bygde store låver og samlet flere enheter under
samme tak.
I forhold til tidligere brukere og mange samtidige, fikk bygningene på
Gjøvik betraktelig lengre levetid ved forbedret takbehandling. Hon, spon
og bark var vanlig takbelegg på bygda, men Kauffeldt tekket alle sine hus
med bord og takstein, noe som klart gjorde husene bedre og forhindret
87
Nedre Gjøvik gård 1850, rekonstruert tunplan ved Knut Norland.
1. Hovedbygningen 2. Drengestua 3. Låve 4. Stall- og låvebygningen 5. Fjøs
6. Sau- og svinehus 7. Vognskur 8. Iskjeller 9. Blomsterhage 10. Kanal
forfall.
Vi kan si at Kauffeldt delvis bygde tradisjonelt samtidig som han tok
nye måter i bruk. Han fortsatte å bygge små tømmerhus til de forskjellige
dyreslagene, men valgte andre prinsipper med lange enheter der han
syntes det var mest tjenlig. I forhold til andre gårdbrukere i distriktet var
dette uvanlig. Som eksempel kan nevnes at gården Hunn gård ikke hadde
noen bygning med flere funksjoner under samme tak i 1846 (branntakst
for Vardal nr. 1:87).
Tunform
88
Men hvordan plasserte Kauffeldt bygningene på tunet? Fulgte han det
tradisjonelle ordningsprinsippet på Østlandet, hvor det var firkanttunet
som rådde?
Husene lå gjerne omkring en mer eller mindre regelmessig firkant, og
før de moderne kjempehusene ble bygd, hadde tunet ofte en langstrakt
karakter, opplyser Visted og Stigum (bind I:59). Jeg vil finne ut om tunet
på Gjøvik samsvarer med den uttalelsen, og hvordan husene lå i forholdt
til hverandre i glassverkstida. Samtidig skal det gjøres en funksjonell og
historisk vurdering av tunet ut fra antall og typer hus på gården.
I dag står bare tre bygninger igjen fra Kauffeldts tid. Det skal likevel
være mulig å rekonstruere tunet slik det var i begynnelsen av 1800-tallet.
Hovedbygningen, Drengestua og vognskjulet har oppnådd en alder på
190 år, men de har endret både funksjon og karakter i årens løp.
Branntakster oppgir husenes funksjon og innebyrdes plassering, mens
kartet fra 1857 viser hvor bygningene lå. Pedersen hevder at plasseringen
ble bestemt av de muligheter og begrensninger terrenget ga. Hensynet til
gårdsdriften og ytre og indre kommunikasjon var andre viktige faktorer
(1985:51). Christensen legger også vekt på at klimatiske forhold,
kommunikasjoner, organisering av arbeidet og estetiske holdninger
hadde mye å si (side:251).
Men terrenget var neppe avgjørende for lokalisering av tunet på
Nedre Gjøvik. Gården ligger på en flat elveterrasse, noe høyere enn
Hunnselvas leie og Kauffeldt må ha stått ganske fritt i å plassere sine
bygninger. Undersøkelsen av bygningsmassen har vist at det kanskje bare
var stallen og et fjøs han beholdt etter forrige eier. De andre husene var
uegnet til videre bruk.
Nå ligger tunet tilbaketrukket fra Strandgata som lokalt ble kalt
Totenvegen. Men om dette tunet som er preget av Kauffeldts utforming,
ligger på samme sted som tunet før 1800, sier kildene ikke noe om.
Hovedbygningen ligger solvendt mot øst og utgjør tunets ene lengde.
Stuene vender ut mot hagen og mjøslandskapet. Kjøkkenet og et kontor
ligger inn mot tunet. Der ifra var det mulig å føre tilsyn med det som
foregikk mellom husene. Foruten familien Kauffeldt bodde sannsynligvis
kokke, husjomfru og andre kvinnelige tjenestepiker i hovedbygningen.
Mot sør ruver den kombinerte Drengestua som både var husvær for
de mannlige arbeiderne, arbeidsplass for den kvinnelige husstand og
forrådslager for glassverket. Den nordre veggen i tunet besto av fjøs og
hus for sau og grise. De to byggene sto nesten helt inntil hverandre og var
tildels sammenbygd med skur. Det var nok grunnen til at de ble oppfattet
som ett både av takstmann i 1836 og karttegner i 1857, selv om det
egentlig var to separate hus. Fjøsene var kvinnelige arbeidsplasser og
kanskje sovested for noen av dem. I samme husrekke nærmest
hovedbygningen lå vognskjulet. Det var mannens domene. Der
oppbevarte husbonden sitt mest standsmessige hesteutstyr som vogner
og sleder, og der rådde kjørekaren. Rett bak vognskjulet og utenfor tunet
89
lå iskjelleren, og da kom
den
i
skyggen
av
vognhall og andre uthus.
Det var kanskje hensikten
ut fra husets funksjon, for
å holde mat og drikke så
kaldt
som
mulig.
Dessuten ga det kort veg
til hovedbygningen.
De
kvinnelige
arbeidsplassene
i
bryggerhus,
rullebod,
Maleri fra tunet på Nedre Gjøvik med dueslag ca 1890
matboder og iskjeller lå
(Gjøvik gård).
altså
nærmest
hovedbygningen. Mannsarbeidet foregikk i stall og låver, og mennene
hadde ansvar for hestene, fôr, korn- og høyproduksjonen og stell av
arbeidsredskap. Deres arbeidsplasser lå lengre unna hovedbygningen.
Oppsummerende kan vi si at tunet på Nedre Gjøvik samsvarte med
det som var vanlig i østlandsområdet fra slutten av 1700-tallet. Det var et
rektangulært tun omgjerdet av åtte frittstående bygninger med ulike
funksjoner. Selv om de mest utsatte husene kanskje måtte fornyes i
perioden, ser det ut til at selve formen på tunet var konstant i
glassverkstida.
Når bygningsmiljø skal rekonstrueres ut fra
offentlige kilder, er sjansen stor for at ikke alt på gården blir registrert. Det
kan gjelde små bygg som ikke er verdifulle nok til forsikring.
Dueslag
På Nedre Gjøvik finnes et maleri fra 1870-åra hvor hovedmotivet er et lite
rundt hus med høyt tak som står på tre lange bein. Til hygge og nytte var
tunet utstyrt med et lite dueslag. Mange store gårder skaffet seg dueslag
for tamduer. Det var i gamle dager et adelsmerke for en gård å ha dueslag
(Den gamle bygningskultur i Aker:50). Det var viktig at fuglenes bolig lå
på et lunt sted uten for mye vind eller trekk, og «at slagets facade er fri og
vender mod syd eller sydøst, så solen kan få indpas i huset» (Dahl 1969:9).
På Gjøvik ble dette hensynet ivaretatt ved at dueslaget ble plassert på den
åpne plassen mellom husene. Et annet krav til godt duestell var sikring
mot naturlige fiender som katter, rotter, mår og ugler. Dueslaget på
Gjøvik var av den flyttbare typen som sto på høye pillarer. Derved kom
det godt opp fra bakken, og duene kunne fly fritt ut og inn. Tilflyvningsåpningen måtte sikres med flyvehull så høyt opp som mulig (ibid.:19).
Maleriet gir oss ikke svar på når slaget var i bruk, men det kan være satt
opp av Kauffeldt.
Tamduer var populære innslag på større gårder. De ble brukt til mat,
men det var samtidig et statustrekk å holde duer. Noen hadde frittstående
90
og transportable dueslag, mens andre hadde stasjonære. I utkanten av
tunet på Skaugerud på Kolbu i Østre Toten står det fortsatt to små
kvadratiske hus med pyramidetak tekket med tegl. Det ene er et dueslag
uten vinduer, men med dør og små glugger innunder takskjegget hvor
duene kom seg inn, mens det andre med vinduer var gårdens tidligere
utedo (Oppland Arbeiderblad 17.6.1997). Lille Skjelve i Stange hadde
også eget hus for tamduer (Billedgløtt få Romedal og Stange 1994:69), og
på Vindern tronet et festlig dueslag midt på tunet så sent som i 1955 som
forfatterne hevdet var av de få bevarte (Aker:50).
Matklokke
Det var ikke bare duehuset på Gjøvik som forsvant i slutten av forrige
århunderet. Det gjorde også matklokka. Alle større gårder på flatbygdene
hadde klokketårn og matklokker. De kom i bruk på slutten av 1700-tallet,
men fanges ikke opp i branntakstene. Jeg har heller ikke funnet andre
kilder som forteller om matklokka på Nedre Gjøvik eller viser hvor den
kan ha hengt. De igjenværende husene gir heller ingen holdepunkter. Det
finnes foto av både Drengestua og låven fra 1870-årene, men ingen av
bygningene hadde klokketårn. Vi har dessverre ikke gode nok bilder av
iskjelleren som sto nærmest hovedbygningen, men det er absolutt mulig
at klokka har hengt der. Det vil også stemme med Pedersens oppfatning
om at matklokker som regel hang på stabbur. De skulle gi signal om
spisetider og arbeidsøkter (1985: 43).
5.4
Hus til annen virksomhet
5.4.1 Øvre kvernhus – Berghus mølle
Nedre Gjøvik gårds beliggenhet mot Hunnselva ga rettigheter til bruk av
halve elva. Selv om vannet hadde vært brukt som energi for mindre
bekkekverner, større møllebruk og sager tidligere, ble vannkrafta utover
på 1800-tallet også drivkraft for nye virksomheter som vokste fram.
Det er trolig at Gjøvik gård hadde en mindre bekkekvern helt siden
middelalderen, men det er først i Landkommisjonens oversikt fra 1661 at
møllevirksomheten er dokumentert i skriftlige kilder. Da hadde gården
«1 aargangsquern og noch 1 quern». Med betegnelsen årgangskvern
menes at elva hadde nok vannføring til å drive kvern hele året, i
motsetning til flomkverner som bare kunne nyttes vår og høst når det var
tilstrekkelig med vann i elva. De første bekkekvernene trengte ingen
større tilrettelegging for å drive en kvernkall. Det var nok å lede vannet
mot skovlene, enten ved hjelp av en trerenne eller ved å plassere
kvernkallen direkte i elva. Mange steder ble kvernene lagt nedenfor
hverandre, slik at spillvannet fra den øverste i tur og orden kunne nyttes
91
igjen ved kvernene lengre nede (Bleken-Nilssen 1956:187). Det var
kanskje på samme måte de to kvernene på Nedre Gjøvik ble organisert.
Gjøvik gårds eldste kvern lå nedenfor «Berghusfallet»19 (ET 145:2:20).
Navnet Berghus ble brukt om hele skog- og høydedraget ovenfor fossen
på sørsida av elva, og kverna fikk samme navn. På forespørsel til Botolv
Helleland i Seksjon for navnegransking (INL, UiO) om betydningen av
navnet, svarte han følgende: «Lettest er det å tolke eit slikt namn som;
huset ved/under/i/på/over berget, og berg då i tydinga; fjell, knaus,
brattlende» (brev datert 8.7.1997). Sannsynligvis var det nettopp
kvernhuset under bergknausen som i sin tid navnga området.
Berghus mølle hadde da Kauffeldt kjøpte gården, «2 Sigteqverne med
Behør, een Grynqvern, 4re Meelqverner med tilbehør, alt staaende i
tvende Gaarden tilhørende Qvernhuuse» (TVB pb. nr. 4 C del 1:255b). Det
er verdt å legge merke til at siktekverna var tatt i bruk før 1804. Melet
hadde tidligere blitt siktet for hånd, men da med siktekiste og
trommelsikt vant innpass, ble det en stor forbedring. «Det kunne da siktes
snøggere, og mjølet kunne gjøres så fint en ville ha det, etter som det vart
nyttet mer eller mindre fin sigteduk», skrev bygddebokforfatter BlekenNilssen. På litt større gårder i Furnes ble siktekverner tatt i bruk omkring
1723 (side:190-192). I Snertingdal derimot kom den ikke i vanlig bruk før
på slutten av 1800-tallet, og på Kvernlien mølle benyttet de en kostbar
sveitsisk silkeduk (inf. A.K.).
Til det sju kverner store møllebruket på Nedre Gjøvik var det bygget et
damanlegg i Hunnselva. Det bekreftes ved åstedsbefaringen i 1805 at
«dammen er raadent og vil af nytt istandsettes». Fra demningen førte en
trerenne ned til det øvre kvernhuset, men renna var «aldeles forraadnet
og uduelig». Selve kvernhuset var også i dårlig forfatning, men ikke verre
enn at det kunne settes i stand. Det var «halvslitt med forraadnet uduelig
Barketak». Like ved sto også en «Qvernhytte» som var ny og brukbar,
omtrent 4 alen i kvadrat (TVB åstedsp. nr.2:286). Kauffeldt måtte med
dette utgangspunktet begynne en omfattende utbedring før
kvernsteinene igjen kunne male.
Det finnes en illustrasjon som viser hvordan damanlegget ved
Berghusfallet var organisert i glassverkstida. I Riksarkivets bibliotek er
det oppbevart en interessant, usignert akvarell med teksten «Vandfald i
Hundselven nær ved Gjøvigs Glasværk d. 6 Juli 1810» (Gjestrum:27) (se
side 25). Dammen ledet vann til anlegg på begge sider av elva. På
nordsiden sto Hunns kvernhus og mot sør sees vannrenna til Berghus
mølle. Hele anlegget med dam, vannrenner og kvernhus var konstruert i
tømmer og tømrede steinkar. Selve mølla var 23 alen lang, 12 alen bred og
6 alen høy og avdelt med to tømrede midtvegger. Den hadde to dører og
åtte vinduer. Trerenna ledet vann til fire store vannhjul som drev tre
sammaltkverner, en sikte- og en grynkvern og fire melkverner.
Sammalingskverna malte grøvre grøtmel.
I juli 1846 ble byggverket vurdert som «gammelt og faldeferdigt», og
92
taksten ble satt til 410 spd (branntakst for Vardal nr.1:32 b), mens den ti år
tidligere hadde vært verdsatt til 800 spd (TVB ekstrarettsp. nr.5:101). Det
viser at kvernhus fort ble redusert, og at de hadde kort levetid. I våte og
fuktige miljøer ved elva kunne ei mølle ofte vare bare i en tjueårsperiode,
hevdet Bleken-Nilssen (1956:188). Det tyder derfor på at den gamle mølla
som ble beskrevet i juli 1846, ikke kunne ha stått på gården i 1805. Selv om
Kauffeldt reparerte mølla, måtte han nok ha bygget ny like etter. Mølla
som ble registrert i 1826, var den samme som ble beskrevet i 1846.
Mølledrifta var en viktig inntektskilde for gården. Selv etter administratoren var død og glassverkestida var over, ble det bygd ny mølle ved
Berghus, omtrent 50 alen nedenfor den gamle. Den sto ikke ferdig da den
ordinære taksten i bygda ble avholdt i juli 1846, så det ble nødvendig med
en ny befaring i oktober samme år. Da lød møllas verdi på 1200 spd
(branntakst for Vardal nr.1:44b). Bygningen var litt større enn det forrige,
26 alen lang, 14 1⁄2 alen bred og 8 alen høy. Den var oppført i tømmer med
to tømrede midtvegger, hadde to doble dører og ni vinduer. Taket var
tekket med takstein i motsetning til det forrige, som kun hadde bordtak.
Utstyret i kverna ble spesifisert, og det svarte nøyaktig til det samme
antall kverner og sikter som i forrige mølle.
5.4.2 Nedre kvernhus
Men det var ikke bare ved Berghus Kauffeldt drev mølle. Det lå også et
nedre møllebruk i dagens parkanlegg på Gjøvik gård. Mølla finnes
inntegnet på byens reguleringskart fra 1857. Dessuten viser et fotografi
fra 1865 en ny, større mølle på samme sted mellom hovedbygningen og
den gamle Totenvegen. Helt fram til 1920 var dette området øst for
hovedbygningen benyttet til førindustriell virksomhet med både mølle
og sag.
Den nedre mølla fikk diftsvann fra en gravd kanal
som løp parallelt med Hunnselva på nordsiden av bygningene på tunet.
Inntaksdammen lå like bak den gamle låven. Nordøst for
hovedbygningen delte kanalen seg i to løp hvor det ene førte til mølla og
det andre til saga.
Det var vært mange diskusjoner lokalt om denne kanalens tilblivelse,
men en gjengs oppfatning har gått ut på at Kauffeldt anla «veita». Helt til
1960 var kanalen intakt, men da ble den fylt igjen. Den eldste
informasjonen som er funnet om kanalen skriver seg fra «Journalen»,
hvor det står at Anders Simensen i mai 1811 ble utbetalt 11 rd til for å ha
gravd «23 Stenger Grøfter». Senere på sommeren kom utgiftene opp i 99
rd til «Weit gravet for 46 1⁄2 Stang Grøfter» (ET 122:3). Betegnelsen grøft og
veit ble brukt om hverandre så det er all grunn til å tro at det er den lange
kanalen som omtales, selv om det dessverre ikke står noe om hvor
gravinga var utført. Veitas samlede lengden kom opp i nesten 70 stenger.
En stang ble regnet som sju sjællandsk alen, som igjen utgjorde 4,428
93
meter. Kauffeldts veit- eller kanalprosjekt ble da på 310 meter, og det
stemmer helt med lengden på den to meter dype kanalen som førte
gjennom parken og ut i Hunnselva nedenfor hovedvegen.
«Det nedre Quernhuus» ved kanalen var av laftet tømmer tekket med
takstein. Mølla hadde to tømrede midtvegger og var følgelig oppdelt i tre
rom. Den hadde bare to dører, men i alt seks vinduer. Fra kanalen ledet en
renne av «tømmerplanker» vannet som drev fire vannhjul med videre
overføring til fire kamhjul og andre mindre drivhjul. Kauffeldt anla
Nedre mølle en gang mellom 1811 og 1826. Han investerte mye for å
holde mølledriften oppe, og mølla ble i 1856 verdsatt til 790 spd
(branntakst for Vardal nr.1:84 b). Bygninger og utstyr måtte stadig skiftes
ut. De to møllene på Nedre Gjøvik var høsten 1846 verdsatt til 1990 spd
etter at den nye mølla ved Berghus sto ferdig (branntakst for Vardal nr.
1:44b). Det synes helt klart at gårdens samlede malekapasitet oversteg
husholdets daglige behov for mel, men på glassverket var det mange
munner å mette. Overskuddet ble lagret på «laden». Den nedre
møllebygningen ble revet til fordel for en større like etter at Niels Hansen
overtok gården i 1861(se foto side 56).
5.4.3 Møllerstue
Møllerstua var som navnet sier, først og fremst bolig for møllerfamilien.
Den ble revet i 1920-åra samtidig med mølla og saga ved kanalen etter at
virksomhetene opphørte. Men det finnes kilder som forteller om
plassering, utforming og bruk. Stua var kartfestet i 1857, i 1900 og 1917, og
den lå rett øst for nedre mølla, like ved hovedvegen. Det eldste fotografiet
av gården, fra 1865, viser også hvordan møllerstua så ut. Supplert med
opplysninger fra branntakst i 1846 og 1856, kan stua rekonstrueres.
Folketellingen i 1865 gir i tillegg verdifull informasjon om hvordan stua
ble brukt. Selv om glassverkstida da var slutt, endret ikke bruken seg med
neste eier. Han drev sag og mølle på samme måte lenge etterpå.
Den tømrede møllerstua lå 19 alen sørøst for Nedre mølle. Bygningen
hadde en kvadratisk plan med en bredde på 14 1⁄2 alen. Den var oppført i
en etasje med høyt, rommelig loft. På taket var det takstein. Huset sto på
grunnmur og hadde to kjellerrom. En tømret midtvegg delte huset i to
enheter samtidig som den stabiliserte bygningen. Midt på skilleveggen
var en dobbelt skorstein med to gruer, en på hver side av veggen. Typen
kalles midtpipehus (Christensen 1991:112). I alt var det fem panelte rom,
hvorav ett var malt.
Takstforretningen i 1846 oppgir at huset hadde ti fag vinduer, og
fotografiet viser at det satt to på gavlveggen i første etasje og to på
fronten. Dessuten hadde loftet et vindu i hver gavl. På bildet sees også to
ytterdører. I alt var det seks dører, så fire måtte være inne i huset
(branntakst for Vardal nr.1:32 b).
94
Møllerstua var nok beregnet til mer enn en familie, og på større
møllebruk var det nødvendig med flere møllere. Det er først ved
folketellingen i 1865 vi kan se hvor mange som bodde der, og hvordan
boligen fungerte20. I senere folketellinger blir boforholdene mer
spesifisert, og i 1875 bodde det en familie i hver etasje.
Gårdens to møllebruk tok imot leiemaling. Det førte med seg at
kjørekarer kunne komme langveis fra. Vanligvis ventet de til kornet var
ferdig malt, og derfor trengte de et sted for å spise og hvile. Tradisjonelt
foregikk det i mølla eller hos mølleren. Ett av rommene i møllerstua
kunne da bli som et «folkekjøkken» hvor folk ordnet seg mer eller mindre
på egen kost. Det bekrefter Tormod Jahr i et intervju med sin bestemor,
Kristine Tollefsen, født 1888. Hun vokste opp på Nedre Gjøvik gård og
husket godt forholdene i den gamle møllerstua da hun var barn: «Den
mølla som sto på Gjøvik gård, var veldig stor, så bønder fra hele distriktet
kom dit for å få malt kornet sitt. Mens Lars møller malte kornet, satte
bøndene fra seg hestene sine og gikk inn til Karine, for hun solgte kaffe»
(inf.:TJ).
Enkelte steder oppholdt kjørerne seg flere dager ved mølla. Ole
Hersoug fra Ringsaker kunne huske at mye korn ble malt vinterstid; «Det
tok i alminnelighet en ukes tid, og da lå en mann på mølla i Prestkvern og
tørket og mol, og korn og mel blev kjørt til og fra» (Hersoug:61).
Møllerstua var med andre ord et møtested for bønder og skysskarer og
der ble informasjon og nyheter formidlet. For kona i huset ble det noen
ekstra skillinger på salg av kaffe og en matbit.
5.4.4 Vannsag
På Nedre Gjøvik var det ingen bygdesag som betalte sagskatt på 1700tallet. Men det var en mindre gårdssag ved Berghus og den var nevnt i
kjøpekontrakten fra 1804 hvor gårdens herligheter ble oppgitt: «Fosser
og Strømme, Qvernhuuse og Saugbrug». Det ble videre poengtert at saga
sto ved det ene kvernhuset, og at den hadde «tvende Savblade, Trodser,
Tapper og videre Behør» (ET 145:1.2). Det var oppgangssaga som rådde
i distriktet, og en gammel vardøl har fortalt hvordan de fungerte:
Et stort brett blad var festet i begge ender i en sterk treramme som
gikk rett opp og ned drevet av et vannhjul. Stokken ble drevet på
ruller gjennom ramma ettersom bladet skar seg fram. De kunne
bare skjære store stokker på disse sagene, for stokken lå bare an i
endene. Borda ble ujevne for det var lite styring, og siste enden
kunne ikke skjæres helt ut. Til slutt ble det igjen en tykk hon som
ikke kunne skjæres, for den holdt ikke trykket i bladet. Det gikk
derfor mye «vørkje» tilspille, og det ble mye etterarbeid for å få
borda jevne.
95
Denne type sag ble brukt i distriktet fram til 1860-åra, men da ble
de utkonkurrert av langt mer effektive sirkelsager (Vardal bygdeb.
IV:295).
Saga på Nedre Gjøvik ble nærmere omtalt i 1805. Bygningen var av
tømmer med hon på taket. Den var aldeles forfallen, men kunne fungere
noen år til. Sagbladet var brukbart, og det øvrige jernredskap var halvslitt
(TVB åstedsprot. 2:286). Selv om Kauffeldt hadde overtatt saga på
Kvernvolden, trengte han mye sagskur til den store byggevirksomheten
sin, så den gamle saga ble sikkert brukt så lenge det gikk an. Gårdens
husmann, Anders Gulbrandsen Tangen (død 1833), ble i 1808 lønnet for
arbeid ved saga. To år senere ble Tangen forfremmet til sagmester (ET
122:3).
Saga ved Berghus ble neppe fornyet. Den omtales ikke i senere kilder.
Derimot satte Kauffeldt opp en annen sag ved kanalen nede på gården.
Der avledet han en mindre veit som førte driftsvann til saga. Den må ha
blitt oppført mellom 1836 og 1846, for saga er ikke nevnt i
ekstrarettsprotokollen i 1836. I branntaksten ti år senere står det
imidlertid at saga var av tømmer, 24 alen langt og 10 alen bred med
bordtak. Gjennom hele huset gikk en vannrenne som førte vann til
overfallshjulet. Det drev hjulstokken med kamhjul, spinnestokk og tapper
til oppgangssaga, som kun hadde ett sagblad i saggrinda eller ramma
(branntakst for Vardal nr.1:32 b).
Det at en ny sag ble satt opp så sent, viser at Kauffeldts sagvirksomhet
må ha vært konsentrert til den priviligerte bygdesaga på
glassverksområdet. Det er mulig at den nye saga på Nedre Gjøvik ble satt
opp av sønnen, Wexel Hansen Kauffeldt, for å utvide gårdens aktiviteter
og styrke eiendommens verdi etter at glassverksdriften opphørte i 1843.
Da Kauffeldt holdt åstedsbefaringen i 1805, ble den gamle
saga ansett for å være i dårlig forfatning. Han avviklet den noe senere,
men bygde i stedet en ny, moderne sag ved kanalen nede på gården. Saga
fikk derved en mer sentral beliggenhet i forhold til
kommunikasjonsstedene, mjøsstranda og den nye hovedvegen.
5.4.5 Badstue
Nedre Gjøvik hadde som gårder flest en badstu. Den lå helt nede ved
Mjøsstranda, som seg hør og bør langt fra den øvrige bebyggelse på
grunn av brannfaren. I dag er et vegnavn det eneste som minner om dens
eksistens. «Badstuvegen» følger den gamle stien fra gården ned til stedet
der badstua lå. Betegnelsen henger igjen etter den gamle tradisjonen da
folk tok dampbad i badehus, men funksjonen endret seg på 1700-tallet.
Da ble badstua stedet hvor kornet ble tørket før det skulle males i mølla.
Huset ble også brukt til å tørke lin eller røyke kjøtt i (Tobiassen:81).
Da Kauffeldt kjøpte gården, sto det nok en badstu der, men den var
96
«uduelig og kand innholde et par Favner Brændeved» (TVB åstedsp.nr.
2:286). Med Kauffeldts planer om utvidet møllevirksomhet, trengte han
en ny stor badstu for å kunne tilfredstille det økende behovet for tørt
korn. Den nye badstua ble oppført i tømmer med bordtak. Lengden var
15 1⁄2 alen, bredden 8 1⁄2 alen og høyden 10 1⁄2 alen. Den hadde fire dører. Det
betyr et bygg i to etasjer. Innredningen var enkel. Det var kun en stor
oppmurt tørkeovn med «muret Pibe» og en stor tørkekarm for korn.
Verdien var i 1846 satt til 100 spd (branntakst for Vardal nr.1:32 b). Anne
Helene Tobiassen har funnet at i alle bevarte badstuer er det en eller flere
brede paller rundt veggene. Ildstedet har vært en lav røysovn som i
enkelte tilfelle var blitt bygd høyere og i sjeldne tilfelle fått skorstein (side:
81).
Badstua på Nedre Gjøvik var ikke av den tradisjonelle typen. For det
første hadde den to etasjer, og for det andre hørte den til de «sjeldne» med
murt pipe. Badstua hadde stor kapasitet med tørkekarmer i to høyder og
var nok beregnet for et forbruk ut over det gården trengte. Den store
badstua viser en klar sammenheng med møllevirksomheten, som
foregikk på tre forskjellige steder samtidig; øvre og nedre kvern på Gjøvik
gård samt i mølla på Kvernvolden.
5.5 Innredning og bruk av hovedbygningen
5.5.1 Interiørutforming
Gode tider og rige kjøpmænd. Engelsk indflydelse og klassiske
former. Empire og den borgelige smag i begynnelsen af det 19de
aarhundrede (Fett 1906:139).
Sitatet er stikkord for det Harry Fett mente karakteriserte tida. Utover på
1700-tallet begynte den øverste elite å legge stor vekt på de estetiske sider
ved hjemmet, både eksteriørmessige og i innredningsdetaljer. På Gjøvik
gård er det meste av interiøret autentisk. Jeg vil derfor ut fra et
stilhistorisk perspektiv undersøke hvilke former og uttrykk som ble valgt
til å pryde dører, lister og panel i den nye empirebygningen. Samtidig vil
det være interessant å finne ut hvem som hadde ansvaret for det utsøkte
interiøret. Det kan være interessant å se om det var de samme
håndverkerne som satte opp bygningene eller om det kom det andre
spesialutdannede fagfolk utenfra.
Kauffeldt hadde hentet tømmermenn og murere fra mjøsområdet og
Eidsvoll for å sette opp alle bygningene. Men fra desember 1809 blir nye
navn ført inn i regnskapsboka. Ole Enersen var snekker og ble på det
tidspunktet høyest gasjert av alle, med 80 skilling dagen, mens
97
byggmester Christen Knudsen fortsatt fikk sine 60 skilling (side 25). Det
viser seg at Ole Enersen (f.1787) var sønn av gårdbruker Ener Embretsen
på Bøvre i Biri. Han hadde en periode bodd hos broren John, som rundt
1808 giftet seg til Øvre Alm i Vardal. John var en kjent lokal snekker og
tømmermann som blant annet skal ha bygget Vardal kirke etter brannen i
1802 (Vardal bygdeb. I:120-121). Ole Enersen kan også ha vært med på
gjenoppbygging av kirken og fått verdifull erfaring derfra. Ole kjøpte i
1825 gården Øvre Gryte i Vardal. Men han var ikke den eneste
nyankomne snekkeren. Ingebrect Kraabøl fra Hurdal ble engasjert på
samme tid. Kraabøl arbeidet etter anbudsprinsippet. Han mottok «100 rd
for arbeider i Hovedbygningen», uten at antall dagsverk eller hva han ble
betalt for ble anført. Høyest lønn av alle fikk imidlertid «Mester Snedker
Brandt» fra Christiania. Han hadde hest som også gjorde tjeneste på
Gjøvik. I 1810 ble begge to bedre lønnet enn noe av de andre som arbeidet
for Kauffeldt. De hadde 1 rd dagen, Brandt fikk for 303 dagers arbeid
mens hesteholdet ble regnet til 365 dager. Hesten hadde ikke hatt en
eneste fridag på ett år! (ET 122:3)
Brandt var den eneste som bar tittelen snekkermester. Han må ha vært
profesjonell i faget, og det er all grunn til å tro at han utførte de mest
krevende håndverksoppgavene. Interiøret i hovedbygningen er svært lite
endret på alle disse årene, og det viser at de dobbelte dørene, brystpanel
og listverk er omhyggelig utformet.
Brandt var antakelig etterkommer av Kay Brandt som tidligere hadde
vært forpakter både ved Hadeland og Biri glassverk (Christiansen III:3).
Han må ha vært skolert for å kunne anvende det nyeste europeiske
formspråk i hovedbygningen. Den gang kunne man riktignok få impulser
fra mønsterbøker, men den vanligste spredningen var knyttet til fagfolk
som flyttet rundt. Brandt har sikker utstått læretiden hos mestre i
hovedstaden eller ved andre ledende kulturelle sentra. Han arbeidet i alle
fall etter klassisistiske prinsipper, og ble sikkert håndplukket for
oppgaven. Men det kom enda flere snekkere til Gjøvik. Søren Domenicus
fikk i 1811 betalt for «Snedker Arbeid» uten at supplerende opplysninger
kommer fram (ET 122.3). Søren, født i 1785, var sønn av snekker
Domenicus Sørensen ved Hurdals Glasværk (folketelling for Hurdal
1801).
I forsøk på å identifisere håndverkerne og finne deres tilhørighet, har
jeg gjennomgått folketellinger både for Vardal, Hurdal, Eidsvoll,
Christiania og flere prestegjeld i mjøsområdet. Men resultatet ble dårlig.
Jeg har også skrevet til museer i Hedemark og Oppland, Norsk
Folkemuseum og Håndverksregisteret ved De Sandvigske Samlinger,
men fagfolkene fra Gjøvik var ukjente for institusjonene. Selv om vi ikke
har kunnskaper om deres bakgrunn, kan vi fortsatt studere det arbeidet
de utførte i hovedbygningen på Nedre Gjøvik gård.
Når interiøret nå skal vurderes, blir det også i et stilhistorisk
perspektiv. Brystningspanel, dører og belistning er elementer som endrer
98
Brystpanel i hovedbygningens spisestue, øverst til venstre, og storstue viser samme mønster
som på «skrivebord i fransk karakter» (Fett 1906:140). (Foto: Gjøvik historiske samlinger)
seg i takt med skiftene moter. Det blir derfor en oppgave å trekke fram de
spesifikke symboler som karakteriserer stilen i interiøret.
Vegger
Alle innvendige skillevegger er oppført av utmurt bindingsverk. Samtlige
rom både oppe og nede ble panelt av Kauffeldt, med bord fra gulv til tak.
Ellers i Vardal ble ikke innvendig panel alminnelig før rundt 1850-åra
(Vardal bygdeb. IV:346). Stuene nede og salene i annen etasje fikk i tillegg
brystpanel i pakt med 1700-tallets mote.
Etter at snekkerne hadde gjort sitt, overtok maler Rogstad. Han ble i
99
juli 1810 lønnet for åtte dagers arbeid. Han har nok brukt både limfarger
og oljemaling. Overflatebehandlingen er ikke analysert, men det kan
fastslås at veggen under tapeten i spisestuen er påført oljemaling. Samme
type maling ble sikkert også brukt på vinduer, dører og listverk. Vi ser
forøvrig av regnskapene at «1 Pot 21 » linolje i desember 1810 ble betalt
med fire riksdaler (ET 122:3). Gangen og fem av de sju rommene i hver
etasje var malt i 1846 (branntakstp.for Vardal nr. 1: 32b). Maling var dyrt,
og mange vegger forble ubehandlet selv på store gårder 22.
På Gjøvik gård var de umalte rommene nede sannsynligvis
spiskammeret og kjøkkenet, mens det kunne være tjenestejentenes
soverom i annen etasje. Men ti år senere var alle veggene i første etasje
overflatebehandlet, «5 Malede og 3 Papirbetrukne». Ny papirtapet prydet
nok de representative rommene som dødsboauksjonspapirene i 1859
benevner «Storstuen, Lillestuen og Spisestuen» (TVB auksjonsp.nr. 4:155
b). I annen etasje var det ingen endring. Der sto fortsatt to rom umalt i
1856 (branntakst for Vardal nr. 1:84 b).
Brystpanel
Veggene i representasjonsrommene, stuene nede og to store saler i annen
etasje, har fint profilert brystpanel. I spisestua og storstua har hvert felt en
rund sirkel som tangerer øvre og nedre ytterkant. Mønsteret er identisk
med det som pryder et «skrivebord i fransk karakter», illustrert i boka
«Gamle norske hjem» (Fett:140).
På spørsmål til Kunstindustrimuseet i Oslo om forbildet til denne
utsmykningen, svarte Widar Halén følgende: «Detaljene i stuen kan
minne om den sene Louis XVI i Danmark, og Directoire-stilen i Frankrike.
Den enkle, norske empiren kom ikke før noe senere etter 1814 (brev datert
17.9.97).
Stilen har sitt navn fra regjeringstida til Louis XVI i Frankrike (17741792). Den karakteriseres som en dekorasjonsstil som var mye brukt i
interiørutsmykning. I Europa går stilen ut med den franske revolusjon.
Hos oss varer den fram til 1810 da empirestilen overtar.
Selv om mønsteret på brystningspanelet i storstua og spisestua er
identiske, har de blitt malt i forskjellig farger, og avslutningslisten i
overkant har forskjellig utforming. I spisestua og i forstua har den brede
listen en tannsnittbord i «forband». Uttrykket forband er lånt fra
murerfaget, og det menes den måten steinene blir lagt i forhold til
hverandre (Bokmålsordboka 1988). Det kan dannes forskjellig mønster,
men poenget er at de to radene med tannsnitt ikke ligger rett over
hverandre.
Panelet i den sørvestre stua har fått et annet motiv, en spissvinklet
rombe med rettvinklede trekanter i hjørnene. Da en delevegg senere ble
satt opp i dette rommet, ble samme mønster malt på begge sider av
veggen.
100
Fløydørene i storstua er av samme type og med nesten identisk dekor som Harsdorffmodellen i boka om «Danske stilarter»: «Harsdorff-tiden anvender meget slanke fløydøre
med det karakteristiske runde felt i den midterste fylding. Fløjdøren havde været kendt siden
begyndelsen af 1700-årene, men først nu (1780-1810) vinder den for alvor indpas i det
almindelige borgerhus» (Engqvist:92).
Høyden på brystpanelet er i alle rom 85 cm fra gulvet, og bredden på
hvert felt er 103 cm, men det var ikke alle rom som fikk brystpanel. De
mer uanseelige ytre rom, hadde kun veggpanel fra gulv til tak. Senere da
de fikk nye funksjoner, ble et illudert brystpanel malt direkte på veggen
og avgrenset med en smal list i overkant.
Ved å sammenligne med andre tilsvarende bygninger virker det som
veggene ofte ble behandlet på samme måte. På Rød herregård ved
Halden var det et kassett-inndelt fotpanel i høyde med vinduskarmen
(Engelstad 1959:38). Panelet, inklusiv overlist, i hovedbygningen på
Gjøvik gikk også opp under vinduene, men da empirevinduene ble skiftet
ut og erstattet av større krysspostvinduer, ble overlisten på brysningspanelet kuttet av for å gi plass til den nye vindustypen. I spisestua ble de
avkuttede tannsnittenlistene benyttet under de nye vinduene.
I annen etasje fikk de to salene i sør forskjellig utformet
brystningspanel. Storstusalen er prydet med en virvelrosett og et
101
kryssmønster i annenhvert felt, mens
Lillestuesalen har en fylt sirkel omgitt av
to svungne sidestykker. De brede
overlistene har kraftige tannsnitt som er
typiske Louis XVI-trekk.
Forstusalen har en enklere brystning
hvor det kun er brede lister som
omkranser feltet. Ellers har soverommene
malt
«brystningspanel»,
mens
«Jomfrukammeret» eller pikeværelset er
uten dekor.
Dørvridere som ble anvendt før
1850 finnes fortsatt på dører i
hovedbygningen (Gode råd
1988:15).
Dører
Dørene er husets smykke, heter det, og
det er en passende karakteristikk på
hovedbygningens dører. Alle de opprinnelige værelsene i begge etasjer
har slanke klassisistiske fløydører. Selve dørbladene er 220 cm høye og
døråpningen 148 cm. Hvert dørblad er inndelt i fire større og mindre,
rektangulære speilflater. Mellom hvert speil i ramtreet er det skåret ut
ornamenter av flettebånd, sammenkoplede sirkler og diagonalt rutenett.
Storstuens dører har i tillegg en stor sirkel i den største speilflaten, som på
brystpanelet i stuen (se side :99).
C. F. Harsdorff var toneangivende arkitekt i Danmark og ble i 1771
utnevt til professor i artektektur (Berner:378). Han innførte den rene
klassisismen i Danmark og det var karakteristiske Louis XVI-motiver
Harsdorff anvendte i snekkerarbeidene (Engqvist:77). At denne kjente
danske arkitektens formspråk skulle opptre på Gjøvik, er jo spennende.
De franskinspirerte motivene finnes både på hovedbygningens
dominerende portal, på fløydørene i storstua og brystpanelet i to stuer.
Men hvem kunne utført de krevende interiørdetaljene på
hovedbygningen?
Det er igjen fristende å se til Eidsvoll. Carl Berner argumenterte i sin
artikkel om «Eidsvolds-bygningen» for at den danske arkitekten C.F.
Hansen, som hadde vært elev av Harsdorff, var mannen bak
ombyggingstegningene
til
Carsten
Ankers
hovedbygning
(Berner:378,383-384). Endel av dørene i Eidsvolls-bygningen har nesten
samme utforming som på Gjøvik (ibid.:387). Det kan ha en sammenheng
med at håndverkere fra Eidsvoll senere fortsatte på Gjøvik. Kanskje det
var snekkermester Brandt som formidlet de nye idealene derfra. Sikre kan
vi ikke være, for håndverkerne som arbeidet på Eidsvolls-bygningen, er
ikke navngitt (inf. Risaasen 1998).
Nesten alle dørhåndtakene er like. Fløydørene har vridere av jern som
er ovale i form, korte og kraftige, og de gir et godt grep når de dreies mot
høyre. Dørbeslaget er av blikk, med elegant spissformet avslutning. Det
102
I hovedbygningen ligger stuene på rad og rekke (foto: Gjøvik historiske samlinger).
finnes også andre dørvridere av solid messingkvalitet. De har et langt og
tynt grep av en type som ble produsert før 1850, kunne Ulf Holmene
opplyse ved en befaring Riksantikvaren hadde på gården i mai 1997. Det
som daterer dem, er dørvriderens låsemekanisme, som fungerer enten de
blir dreid til høyre eller venstre. Beslaget rundt disse dørhåndtakene er
enkle messingplater med avkuttede hjørner. Døra som ble montert i
deleveggen til den sørvestre stua, har en av disse messingvriderne, og det
kan tyde på at den har sittet der siden rommet ble avdelt mellom 1846 og
1856.
Dørvriderne har kanskje Kauffeldt kjøpt utenfra, men gangjern og
låser lagde smeden på glassverket i juli 1809. Da fikk Johannes Hansen 14
riksdaler for «2 Laas og Beslag til 2 par dobbelte Dører» og året etter 40
riksdaler for beslag til «4 par Dører i Hovedbygningen» (ET 122:3).
Foruten dørenes fine utforming, er plasseringen av dem vel planlagt.
Alle de store fløydørene sitter aksialt, midt på værelsenes skillevegger.
Når de lukkes opp, åpnes huset fra sør til nord. Denne måten å plassere
dører på kalles «enfilade» og har sine franske forbilder. Definisjonen sier
det er dører som ligger på en rett linje i en rekke av rom som følger etter
103
hverandre, slik at det er mulig å se gjennom alle rommene samtidig
(Illustrert kunstordbok). Den nye moten kom med de europeiske
grunnplanene på 1700-tallet. Det hadde resultert i at mange større
bolighus fikk en «suite av værelser», som Hopstock uttrykker det. Han
fant at Tåtø var den første av lystgårdene ved Kragerø som fikk
fløydørene organisert på samme måte. Gården var oppført mellom 1808
og 1812 (1955:150-151). Ellers hadde Stiftsgården i Trondheim som ble
bygget i 1770-åraplassert dørene på samme måte (Kavli 1966:163). Ved
Fossesholm i Eiker (Sørensen:5) og Ledaal i Rogaland (Hvinden Haug
1939:71-72), fra samme periode, ble også dørene i første etasje lagt på
samme akse, men i disse bygningene er «enfilade» kun brukt langs den
ene siden av huset hvor stuene lå på rad og rekke.
Som påvist var Kauffeldt tidlig ute med europeisk organisering av
værelser og dører. På Gjøvik gård åpner huset seg fra sør til nord i to
aksialt parallelle enfilader.
Belistning
Foruten dørenes utforming gir listverket rundt dører og vinduer gode
holdepunkter til å bestemme interiørets stil. I hovedbygningen har
listverket rundt dører, vinduer og brannmurer samme utforming. Det er
flatt, delvis riflet og 14 cm bredt. Riflene dekker ikke hele overflaten, men
et midtparti på 5 cm har ni konkave rifler. På hver side av riflene er det et
glatt felt på 2 cm, som avsluttes med en 2 cm opphøyet, profilert kant.
Listens form bryter med den foregående fra rokokkoperioden som alltid
hadde asymmetrisk form og svungne kurver. Under klassisismen ble det
symmetriske idealet, og listverket ble flatt i toppen, med tydelige tettstilte
rifler. Riflene kan være konvekse eller konkave, uansett, typisk LouisXVI-trekk. Den etterfølgende empirestilen karakteriseres av en enkel og
nøktern profilering, avbrutt av rette, plane flater på listene (Gode råd
1993:17-18).
Belistningen på Gjøvik gård representerer med andre ord en
overgangsform med trekk fra både Louis-XVI- og empireperioden.
Riflene er uttrykk fra første periode, mens de glatte feltene kommer med
empiren. Det er oppnådd en ekstra dekorativ effekt ved at vinduenes
sidelister føres helt ned til gulvlisten på en måte som samtidig rammer
inn brystpanelfeltet.
Mot taket er de brede hulkillistene avsluttet med smale kantlister på
hver side, også Louis-XVI-detaljer. I flere stuer er den brede listen
sjablonmalt. Taklisten på de nyere deleveggene har kun fått en smal
hulkillist.
Himlingen i hele huset består av bred, glatt, hvitmalt panel, unntatt i
kjøkkenet hvor plankene er profilerte, mens den sørvestre stuen har
trukket takduk.
Gulv
104
I hovedbygningen på Gjøvik gård står det
fortsatt to «Colonovner» fra Bærums verk
1797 (foto: Eiktunet museum). Til høyre
illustrasjon fra «Tegninger med Forklaring over Kakkelovne, Vaser med videre
som produseres paa Bærums Jern=Verk»
fra 1798 (Gjøvik historiske samlinger).
Alle gulvene har brede gulvplanker som er lagt topp mot rot. De har
sikkert vært umalte og glattskurte i Kauffeldts dager, men senere har de
blitt malt. I den sørvestre stuen var det første strøket lyseblått. Fargen
kom fram da en ovnsplate ble skiftet ut høsten 1997.
Ovner
Samtlige beboelsesrom i hovedbygningen hadde støpejernsovner, og i
«Journalen» utgjør de en stor utgiftspost. Ovnene blir betegnet som
«kakkelovner», men begrepet ble lenge feilaktig brukt om støpte ovner.
Navnet hang igjen etter den høye ovnstypen med keramiske fliser som
var mer vanlig i Sverige og Danmark enn i Norge.
105
«Venusovnen» på Gjøvik er en rokokkoovn,
datert 1768. Over: en lavere variant fra
priskuranten i (foto og illustrasjon: Gjøvik
historiske samlinger). Det er samme type som
katalog nummer 175 B i Nygård-Nilssen
ovnsregister. Motivene beskrives på nederste
langside: «Venus i vogn, trukket av to svaner.
Øverst til venstre, svevende Amor med bue»
Kortsidens nedre del har rokokkokartusj og «
Bærrums/ /Werk/1768». Annen etasjes langside
har «Uregelmessig åpning, hvorover to
sammenstillede kartusjer; på hver side
blomsterstrøende amorin og blomster.» Annen
del av kortsiden viser. « Amorin svevende over
brennende alter». Øverst avsluttes ovnen med en
pyramidetopp. Alle plater har riflet bunn unntatt
ved signaturen. Langsidene har tannsnitt øverst
og avslutning på sidene i form av kannelerte
Regnskapsboka gir viktige opplysninger om ovnenes proveniens og
verdi (ET 122:3). Allerede høsten 1805 begynte Kauffeldt å kjøpe
jernovner, og de første skulle brukes i arbeiderboligene på verket. Det var
stort sett en- og to-etasjes ovner fra Eidsvoll Jernverk. Prisene lå da på 25
riksdaler for en to-etasjes. Etter 1809 ble det kjøpt inn kostbare ovner fra
Fossum og Bærums Jernverk. Først kom «2 Colon Ovner, 1 Veh Ovn No. 3
og 1 do. No.15» fra Bærums Jernverk. De kostet i alt 182-1-18 rd.
Fraktutgiftene for fire lass kom i tillegg, og de beløp seg til 16-2-16 rd samt
2-1- 0 rd for båtskyss på Mjøsa. Totalt kostet de fire ovnene over 200 rd,
eller gjennomsnittlig 50 rd stykket. Det var dobbelt så mye som ovnene på
106
verket hadde kostet.
Den store hovedbygningen trengte i alt fjorten ovner til oppvarming
vinterstid, og de var alle plassert i hjørnene 23. Ovnene virker som ruvende
jernskulpturer etter tidens mote. Schnitler påpekte at ovnene
indtar en dominerende plads i alle rom...Louis-seizen hadde
omskapt den til et monument, en søylestump paa en kvadratisk
underbygning med relieffer, blomsterguirlander og git den et
sentimentalt, græcierende præg. Nu (under empiren) blir den tung
og mæktig, tar form av en avstumpet pyramide (side:245).
«Colon-ovnen» var en stor monumental skulpturovn fra 1797. Den fikk
klassisismens stramme form med Louis-XVI-stilens dekor. Den skulle,
som det franske navnet sier, gi inntrykk av en høyreist søyle. NygårdNilssen opplyste i 1944 at ovnstypen da var sjelden, men at den fantes på
Aulestad og Hovelsrud på Helgøya.
På Nedre Gjøvik var det seks 193 cm høye «Colon»-ovner,24, og fortsatt
står to skulpturovner på fint profilerte treunderlag til pryd og nytte på
opprinnelige plass i hovedbygningen, en i gangen og en i storstue.
Så godt som alle ovnene som kom til gården, var nyproduserte, men en
«kakkelovn» kjøpte Kauffeldt på en Toten-auksjon i 1811 (ET 122:3). Det
må være rokokkoovnen med betegnelsen «Venusovn» som nå står i det
tidligere spiskammeret. Ovnen er støpt på Bærums verk og bærer årstallet
1768 25. Den har rokokkoens mykere former og assymetrisk plassering av
motivene, men nye elementer hadde blitt integrert. Ovnsplatene hadde
fått det klassiske, riflede underlaget, søyler og tannsnittkant (Hopstock
og Tschudi Madsen 1979:115).
Venusovnen i hovedbygningen er 2,07 meter høy, og den står på et
mursteinpreget treunderlag som er 0,36 meter høyt. Ovnsdøra har blitt
skiftet med en nyere type som ga muligheter for å regulere trekken. Over
døra er initialene HCL grasiøst rocaille-innrammet. Rocaille vil si det
muslinginspirerte ornamentet som var grunnmotivet i rokokkostilen
(Dreyer 1979:63). Bokstavene står for jernverkseierne Holter, Clausen og
Leuch.
De to 1700-talls ovntypene i hovedbygningen representerer hver sin
stilepoke, rokokko og Louis XVI og de er ulike både i form og dekor.
I forstua står nå en klebersteinspeis, men etter regnskapene å dømme
var det tidligere en ovn der, for smeden fikk i 1810 oppgjør for å montere
«Kakkelovnen i Forstuen». Hvorvidt det kunne ha vært kokovn eller
komfyr på kjøkkenet i Kauffelds tid, har vi ingen opplysninger om.
Fortsatt befinner den svingbare vindskjerdingen 26 seg i grua. Den er
montert i peisvangen klar til å henge gryter på. Det viser at maten i det
Kauffeldtske kjøkken ble tilberedt over åpen varme, og det ble den
antakelig til etter 1846. Da ble det registrert fjorten ovner i huset med
seksten værelser, og de to stedene hvor det ikke var støpejernsovner, må
107
ha vært spiskammeret og kjøkkenet (branntakst for Vardal nr.1:32b). Til
sammenligning kan vi se at det ble satt inn kjøkkenkomfyr fra Bærums
verk på Jarlsberg hovedgård i 1829, og dette var forholdsvis avansert i
Norge den gang, skriver Hopstock (Kavli 1983:172).
Som en konklusjon kan det gamle uttrykket brukes som sier at
hovedbygningen var «vel konditioneret», det vil si i god og kostbar stand
(Valebrokk m.fl.:212). Gjennomgangen har vist at Kauffeldt ikke fulgte
den samme stramme empirestilen i interiørutformingen, men valgte en
mykere form som den klassisistiske Louise XVI-stilen var eksponent for.
Både i brystpanel og dører finnes den populære dekorasjonsstilen.
Belistning og ovnenes dekor hadde samtidig trekk fra empirestilen. Disse
overgangsformer kalles med en engelsk term for «transition» (Fredlund
1998:23).
Hallen i hovedbygningen med trappa opp til annen etasje (foto: Gjøvik historiske
samlinger).
108
5.5.2. Bruken av boligen
Etter å ha studert hovedbygningens bygningstrekk vil jeg se hvordan den
fysiske rammen som huset representerte, kom til å avspeile samspillet
mellom menneskene og boligen. Jeg vil undersøke hvordan familien
brukte og innredet huset sitt.
Selv om hovedbygningen fortsatt står der med grunnplan og interiør
stort sett som på Kauffeldts tid, ble alt innbo og løsøre solgt på
dødsboauksjon etter enkemadame Kauffeldt i 1859. Dagens møbler og
utstyr stammer fra de neste brukerne, Augusta og Niels Hansen og deres
sønn Alf Mjøen. Det er derfor umulig å fremstille et korrekt bilde av
hvordan forholdene var, med det kildematerialet som er til rådighet. Men
det er ikke bare på Gjøvik vi har vansker med å forklare hvordan bolighus
var innredet i første del av forrige århundre. Carl Schnitler uttalte det
samme i 1914.
Spesielt vanskelig blir det at rekonstruere denne tidsalders interiør,
eftersom vi omtrent helt og holdent savner billeder. Vi er henvist
udelukkende til, hvad der er levnet av tidsalderens egne møbler og
husgeråd, foruten til hvad der kan plukkes sammen av samtidige
litterære kilder (side:206).
I Statsarkivet på Hamar finnes detaljinformasjoner om hva som fantes
av innbo og løsøre på Nedre Gjøvik. I forbindelse med auksjonen ble
værelsene betegnet etter funksjon. Det sier oss noe om differensiering av
rommene, og derved kan vi slutte oss til den virksomheten som foregikk
innenfor veggene.
De enkelte gjenstandene ble for det meste registrert i det rommet der
de hørte hjemme, utenom en del stoler som var blitt samlet og solgt i
serier. Selv om auksjonspapirene ikke gir nøyaktig informasjon om
hvordan hvert rom var møblert, så levendegjør det materielle utstyret det
fysiske miljøet. Vi får vite hva familien omga seg med. På tjuefem sider i
auksjonsprotokollen for Vardal ble 964 tilslag den 30. april 1859 klubbet
for 958 riksdaler og 13 skilling (TVB auksjonsp.for Vardal nr. 4:155 b).
For en del gjenstander har jeg tatt med takstsummen, for det viser
hvordan samtiden vurderte verdien. Taksten utgjør dermed en
sammenlignbar størrelse i boet. At mange gjenstander kunne bli solgt
langt over eller under takst, forekom da som nå ved auksjoner. Taksten
bidrar til å differensiere møbler og annet utstyr i en velstående familie, og
verdien på gjenstandene viser dermed Kauffeldts mest statuspregede
løsøre.
I tillegg til selve boligundersøkelsen vil jeg sette innbo og løsøre inn i
et kunsthistorisk perspektiv. Det vil avsløre i hvor stor grad Kauffeldt la
vekt på å skaffe seg møbler og utstyr etter siste mote. Jeg vil dermed
kunne tolke den symbolske virkningen Kauffeldt la vekt på.
109
Hovedbygningen hadde kun en inngang og alle måtte gå gjennom
gangen (1, se grunnplan side 71) for å komme inn i huset. Derfra fører
trappa opp til annen etasje. Gangen er fortsatt utstyrt med et stort
veggfast skap og et mindre under trappa. Det store skapet var fylt med
glassvarer; fem potpourikrukker, fornemme pyntekrukker til
oppbevaring av tørrede blomster, seks glasskrukker, seks buteljer, en
flaske og glassbolle samt leirkrukke og to blikkdåser. I taket hang en
glasslykt og ellers var gangen utstyrt med to bord, en krakk og gulvkost.
Til venstre førte døra inn til det store kjøkkenet (2) med åpen gråsteinsgrue
som var pusset og kalket. Der lå ildtøy og ildklype, ildskuffe og
peispuster. Like ved sto en vedkasse, tre vannbøtter og en vannsæle. Det
var en kobberkjele til å varme vann i foruten mange serveringskanner; sju
kobber kaffekjeler, en messing kaffekjele og en tekjele. Det var også rikelig
med kjøreller; som fire stekepanner, fortinnet jernpanne og tretten gryter.
Ellers i kjøkkenet sto det flere lysestaker utført i kopper og blikk, og
skapene var velfylte av husgeråd. De innholdt fjorten blikkformer, to
sukkerbrødformer og fem «Potter» med og uten lokk av kopper,
hakkekniver og vekt foruten vanlig kjøkkenredskap som blikktrakter,
dørslag og klesbørste. Fiskeeske og fiskepuddingformer fører tankene til
fiskerettighetene i Hunnselva og Mjøsa som sikkert ga matauk. Mat og
servise ble båret inn til herskapet på fat eller «Præsenter Bræt», som det i
alt var seks stykker av, men middagssteken ble dandert på «Stegebræt af
Plater» (TVB auksjonsp. for Vardal nr. 4:155 b). Det var fat som ettertiden
betegner «Sheffield plate». Det ble fremstilt ved sammenvalsing av uedelt
metall mellom to tynne sølvplater. Metoden var oppfunnet på 1740-tallet
(Fredlund 1993:100).
I dag er det to veggfaste over- og underskap i kjøkkenet, men de har
ikke identisk utforming. Overskapet på veggen mot gangen og tunet har
øverst en tannsnittlist og dørspeil med riflede ovaler, mens det andre mot
spisestua er helt enkelt med glatte speildører uten dekor. I dette hjørnet
mot spisestue og gang skal det, ifølge Mjøen-familien, ha stått en seng
som ble fjernet i 1870-åra og erstattet med nytt overskap og
kjøkkenbenker (inf. ER).
En tilsvarende ordning med seng på kjøkkenet var det også på gården
Hersoug på Ringsaker fra på samme tid. På veggen mot gangen var det
anbragt en stor seng med grytbenk under og fast lem over. Om dagen
kunne lemmen brukes som kjøkkenbenk, men om kvelden ble den slått
opp langs veggen (Hersoug:197). Denne type seng kunne være som
kjøkkensenga på Gjøvik. Den kunne ikke ha tatt mye gulvplass, for
kjellerlemmen setter begrensninger.
På kjøkkenet styrte husjomfruen og kjøkkenjentene under madame
Kauffeldts ledelse. Det skulle være orden og systematikk i husarbeidet, og
det ble gitt opplæring til finere matlaging. For å kunne holde en ønsket
standard var det derfor nødvendig at husmoren viste stor påpasselighet
og veiledet sine ansatte.
110
Husmoren hadde også ansvaret for å bespise arbeiderne på gården.
Kosten var en del av deres lønn. Det ble derfor stilt visse kvalitetskrav til
maten. Folkehusholdningen fulgte gjerne en fast ukesyklus med en
bestemt kostholdsplan, og variasjonene var små fra gård til gård.
Det var på kjøkkenet tjenerskapet kom for å få seg mat. De satt på to
benker ved langbord med skuff, og spiseplassen var foran de to
vindusfagene som vendte ut mot tunet. Husbondsfolket spiste for seg
selv i spise-stua. Denne skikken holdt seg på Nedre Gjøvik helt til 1956.
Det kunne kanskje være samme type mat i det daglige, men den ble
servert på forskjellig måte. Hos «de inne» ble det brukt bestikk og
tallerkner, mens de på kjøkkenet spiste felles av store fat, eller maten ble
servert den enkelte på flatbrød (Pedersen 1992:66-85).
På kjøkkenet, antakelig mellom vinduene, var det plassert et stueur til
en verdi av 12 spd. Kanskje skulle det være en påminnelse til
arbeidsfolket om å passe tiden! Ellers var kjøkkenet utstyrt med et lite
«Thebord» som ble flyttet rundt etter behov. Det kan ha vært av engelsk
type med ett ben som forgrener seg til tre eller fire føtter ned mot gulvet
(Gjerdi 1976:51-52). Tebord er knyttet til skikken med datidens nye
populære drikker som kakao, te eller kaffe som i 1528 ble introdusert i
Europa. Til vårt land kom teen på slutten av 1600-tallet, men det var langt
ut på 1700-tallet den ble en mer vanlig og populær drikk. Ludvig Holberg
skriver i «Den politiske Kandestøber» i 1723 at hans (kandestøperens)
kone fikk denne formaning: «Om morgenen skal der et Thee-Bord være
dekket for Fremmede, som kommer, om Ettermiddagen et Caffe-Bord»
(Huitfeldt 1993:18). Det ble også servert kaker til de varme drikkene, men
det overdådige kaffebordet rikt dekket med velfylte kakefat, hører mer
hjemme i biedemeiertiden fra 1840 (Pedesen 1992:73).
Kjøkkenet var som et offentlig rom, åpent for alle, både gårdens egne
folk og folk utenfra. Der samlet de seg til måltider, for hvile og sosialt
samvær. Gården hadde ikke egen folkestue hvor arbeiderne spiste som
for eksempel hos Anker på Eidsvoll Verk (Risåsen 1994:99). Det mannlige
tjenerskapet kunne riktignok sove og oppholde seg i Drengestua, men det
er mindre trolig at de spiste der.
Rommet innenfor kjøkkenet ble brukt som spiskammer (3). Eneste
adkomst var fra kjøkkenet, og det var nok bare husfruen og kokka som
hadde adgang. Spiskammeret hadde vindu ut mot tunet og det var utstyrt
med tre store skap. Ett var veggfast til taket. Det står der fortsatt og er det
samme som smeden i desember 1810 monterte «Spiskamer beslag til
Naglefast Skabe» (ET 122:3). Skapet var fullstappet med glass, tinn og
porselen. Ikke mindre enn trettisju glasslysestaker, atten av tinn, to par i
messing og fem lysesakser med brett og fyrfat, var lagret sammen med
sekstisju vinglass, tre vaskevannsboller og fem glasskrukker. Det sto også
to kaffekanner med fat, samt tekanne, temål og to sukkerkopper i blått
glass sammen med et simplere «Sukkerfad af Blik».
I spiskammeret var også verdifult porselen oppbevart, og det var «ost-
111
indisk» porselen som var svært populært i tiden. Kauffeldt hadde to
«Thestel» hvorav det ene besto av: « 20 par Kopper, 3 Flødemugger, 1
Kaffekanne, 1 Thekanne med Fad, 4 Flødespilkummer og 2 Sukkerdåser».
Serviset var taksert til 12 spd, like mye som gulvuret, og må betraktes som
et viktig statussymbol (TVB auksjonsp. for Vardal nr.41:155 b). Selv om
Norge hadde flere fajansefabrikker allerede i 1750-årene, ble ikke porselen
produsert her i landet før Porsgrunds Porselensfabrik ble etablert i 1887.
Det hvite, skjøre porselenet ble eksportert fra Kina til Europa fra 1600tallet, men de store mengdene porselen kom først til landet med «Dansk
Asiatiske Kompagni» fra 1732. «Ostindisk porselen» ble den norske
betegnelsen på det kinesiske eksportporselenet som ble laget på bestilling
til europeere på 1700-tallet (Huitfeldt:10). I perioden 1768-1786 ble det
over Göteborg innført nærmere 8 miljoner enheter såkallt tègods. «Man
bör dock ha klart för sig att importerat porslin och även fajans så gott som
uteslutande köptes av de förmögna i samhället» (Hård af Segerstad
1976:13).
Porselensservisene viser også at familien Kauffeldt hadde tatt i bruk
den nye moten med å drikke te og kaffe, og serviset ble dekket på
«Thebordet» ved festlige anledninger. Når folk kom innom på andre
gårder i distriktet, var det vanlige traktementet et glass øl og en goro,
bortsett fra på Svennes står det i Biri bygdebok. Der ble folk servert kaffe
og fine kaker (bind II:381). Denne skikken var tydeligvis trukket fram
som et unntak blant bønder flest og viser lensmann Lysgaards europeiske
orientering.
Men skapene avslører mer av det rikholdige utstyret. Der sto glass og
stentøy til serveringformål: middagsservise med tjueto tallerkner, sju
runde fat, seks fat til stek og tre til fisk, foruten suppeterrin, sausekanner
og tre karafler. Ikke mindre enn førti saltkar av glass vitner om utstrakt
bruk av krydder til maten. Dessuten var det to glassfat med spiserisett for
«Peberbøsse, Edikflasker og Sennepskruker». Spiskammeret var også
lagerplass for strykejern og pipejern som formet runde krager og til kakebaking en balansevekt og en vekt med loddsett, messingmortere, fem
gorojern, vaffeljern og bakkelsjern. Det fantes melkjørel, leirkrukker og
bunker til å sette bort melka i, vannmugger, spillkummer,
vaskevannboller og blå blomsterpotter.
Spiskammeret viste seg å innholde en uensartet blanding av
gjenstander. Der var det også en mindre bjelle, «Vekke med Klave»,
garnvinde og en kurv med tørrede epler samt en musefelle .
Etter å ha gjennomgått de ytre rommene, gang, kjøkken og
spiskammer, skal de «indre» representative stuene presenteres. De er
viktig å være klar over tidens norm med enkle og få møbler i værelsene.
Det må
erindres som et hovedpunkt i karakteristikken av datidens interiør
for det første, hvor faa møbler der fantes i hvert værelse, og hvor
112
meget mer rum der derfor var, dernæst, hvor ganske anderledes
fast regelbundet og symmetrisk deres opstilling var end nutildags.
Stivt og militært stod stolene opmarsjert langs væggene eller til
nød et par for enderne av divanbordet, der i alminnelighet var det
eneste møbel, som det var tillatt at stille frit paa gulvet (Schnitler
1911:247-248).
Dagligstuen (4) eller kammerset, var familiens mest brukte oppholdsrom.
Den var utstyrt med to praktiske slagbord med lemmer og åtte stoler med
«Lædertræk». I stua sto det også et gulvur, taksert til 10spd. Urverk må ha
fascinert folk med sin avanserte teknikk, for slike kompliserte mekaniske
systemer hadde ikke folk sett før. Men Christensen poengterte at klokka i
en første tida trolig var mer et statussymbol enn en retningslinje for
inndelingen av dagen (1995:200).
Gulvuret fikk betegnelsen «Åttedagers Stueuhr» som viser til
opptrekkingsintervallene. Slike ur hadde pendelregulering, minuttviser
og måtte trekkes hver åttende dag. Urverket var bygd inn i høy kasse som
var karakteristisk for de engelske gulvurene som begynte å komme på
slutten av 1600-tallet. De ble forbilder for en stor lokal
totenklokkeproduksjon, skriver Ingstad (1980:13). Hvorvidt uret var av
utenlandsk eller lokal opprinnelse, står det ingen ting om, men Totenklokkene var svært gjeve. Klokka i dagligstuen ønsket mange seg, og
husets sønn måtte betale dobbel takstsum for å sikre seg gulvuret.
Dagligstua var ellers utstyrt med hjørneskap og kommode.
Hjørneskapet ble taksert til 4 spd, og det var sikkert av typen med
«cylindrisk buet» fasong, for dengang var det sjelden med flat fasade
(Schnitler 1911:242). Vi ser også at Kauffeldt hadde skaffet seg kommode.
Den hadde vunnet innpass på 1700-tallet og overtok kistens funksjon som
oppbevaringsmøbel. Ordet «Commode» betyr det bekvemme og den var
enklere å bruke enn kista. En kiste var upraktisk ved at den måtte tømmes
helt for å finne det som lå på bunnen (Engelstad og Schou 1951:136).
Kommoden hadde være et av rokokkoens yndlingsmøbler, og den hadde
«antat de meste kapriciøse former», men under empiren ble den streng og
rettlinjet (Schnitler 1911:242). Det er ikke godt å si hvordan kommoden på
Gjøvik så ut, men den sto sannsynlig slik til at det var plass til et ovalt
eller høyt smalt speil over. Egne konsollbord under speil var enda ikke så
mye brukt. Speilet til en verdi av 5 spd ble solgt separat.
Spisestuen (5) lå sentralt plassert med direkte forbindelse til kjøkken,
dagligstue og forstue. Rommet har to fag vinduer til hagesiden. Spisestua
var et representasjonsrom, forbeholdt familien og dens gjester.
Kunsthistoriker Geir Thomas Risåsen skriver at man må se utviklingen av
en separat spisestue som et ledd i differensieringen av bolighuset.
Via Danmark har vi blant annet hentet impulser fra Frankrike og
England. Spisestuen er på mange måter et 1600-talls fenomen som i
113
løpet av 1700-tallet fikk stor utbredelse hos den europeiske
overklasse. Også i Norge fantes det på denne tiden en
internasjonalt orientert overklasse. Hos denne overklasse var
spisestuen et viktig rom (Risåsen 1997:57).
Da Kauffeldt oppførte huset, avsatte han et eget rom hvor
hovedmåltidene ble inntatt. Klassisismens betoning av den ytre form og
stil kommer klart til syne i selskapslivet og i sosiale omgangsformer.
Gjestfrihet overfor standsfeller og forretningsforbindelser var en dyd
(Pedersen 1992:66).
Spisestua ble ikke nevnt eksplisitt i Schwachs omtale av en
bryllupsfeiring han tok del i på Nedre Gjøvik i 1818, men det står at ved
måltidene var alle samlet, og de satt til bords. Han karakteriserte
middagsmåltidet som «glimrende og sildigt» (Schwach:152).
Betegnelsen spisestue er ikke oppført i auksjonspapirene. Det må være
en ren forglemmelse, for kun åtte værelser ble navngitt, mens antall rom i
første etasje var og er ni, innbefattet gangen. Dessuten ble værelset rett
over kalt spisestusalen. Spisestua ligger fortsatt innenfor kjøkkenet, med
en serveringsluke i veggen slik at fløydørene kunne holdes lukket og
matfatene bringes gjennom luken til serveringspersonalet.
Stoler utgjorde hovedtyngden av møblene. Utseende og kvalitet
varierte sikkert på de syttiseks stolene som hadde stått langs veggene i
stuer og saler. Tretti stoler hadde samme type trekk. Seks og seks stoler ble
solgt sammen. Seksten andre hadde rødrutet trekk, mens fjorten hadde
grønnrutet, ni var skinntrukket og to lenestoler hadde også skinntrekk.
En enklere lenestol var trukket med rødstripet stoff. Lenestol ble brukt
som betegnelse på stoler med armlener.
Det er grunn til å tro at stolene også var etter tidens mote. På
begynnelsen av 1800-tallet forlot man den engelskinspirerte stolen med
ovalt, skjoldformet eller lyreformet ryggstykke for å gå over til stoler med
kvadratisk grunnform etter gresk eller etruskisk type. Ryggstykket ble
nesten kvadratisk og øvre delen buer seg bakover. Benene er ikke lenger
lengderiflede, men firkantede, flate eller dreid runde som en gulerot.
Både for- og bakben ble elegant utsvungne. Stolene var enkle og harde å
sitte på, uten stopping i rygg eller på ermer. Setene var flate. De hadde
ikke fjærer, men krøllhår (Schnitler 1911:236-237).
I spisestua ruvet ellers et bord i mahogny, treslaget som dominerte
empirens møbler. Bordets takstverdi lå på 5 spd, og kanskje var det dette
bordet Kauffeldt forsøkte å spalte med ildskuffen under bryllupsfesten i
1818. Om ikke spisebordet lot seg kaste ut, så kunne Schwach fortelle at
det meste av vinglass, flasker og karafler, tallerkner og fat ble slynget ut
gjennom vinduene i spisestuen. Gjestene fulgte vertens eksempel og
oppfordring om å gjøre det samme som han. Dette underlige utspill
hadde merkelig nok lange tradisjoner i fine kretser. Carsten Hopstock har
skrevet «Litt om spiseskikker, bordskikker og bruken av glass», og sier at
114
det på 1500-tallet ble en skikk å knuse glassene ved festlige anledninger 27.
For Kauffeldt var sikkert drikkeglass en kurant forbruksvare, men for
folk flest var glass fortsatt en ettertraktet luksusvare. Med en slik
opptreden ville Kauffeldt demonstrere sin rikdom.
Mellom spisestua og storstua ligger forstuen (6). Rommet er identisk
med midtkammeret, som åpner seg bak fløydørene fra gangen og ble
brukt som et mottagelsesrom for gjester. Der sto et spillebord i mahogny.
Det var svært populært i tiden og ble taksert til 5 spd. Spillebord var en
spesiell bordtype med kvadratisk plate delt i to halvdeler som var
hengslet sammen. Når den ene delen ble vippet over og lagt på den
andre, ble det rektangulært (Gjerdi:52). Forstuen hadde enda et bord med
låsbar skuff, kanskje et frokostbord hvor familien inntok sin mer
uformelle frokost. Ellers sto det en kommode i rommet og sju stoler med
«randet Betræk», samt en «trukket Sofa». Sofaen var det nye
statuspregede møbelet under empiren. Den kunna ha flere utforminger,
fra å være en rett, stiv skapsofa til «vilmøbler, uppbyggda av svällande
kuddar på tämligen enkla stommar och säkert mycket bekväma. Vilsoffor
av det här slaget hade funnits i Europa sedan 1600-talet och gick tillbaka
på orientaliska förebilder, något som också märks på namnen: ottoman,
divan, turksoffa» (Tunander 1992:13).
Hva slags sofa som sto i forstua, er ukjent, men den må ha vært av en
fin kvalitet og komfortabel siden den hadde setestopp. Den ble høyt
taksert til 10 spd.
Storstuen (7) var og er husets mest representative rom. Det er et
hjørneværelse, solfylt med tre fag vinduer mot øst og to mot sør. Hvordan
Kauffeldts storstue har vært møblert, gir auksjonsprotokollen ikke svar
på. Det er kun oppgitt et firkantet spisebord foruten et rundt og et lite
firkantet bord. De var ingen mesterstykker i edelt treverk, for alle hadde
lav verdi.
Arrangementet med permanente sittegrupper ble moderne utover på
1800-tallet, tidligere hadde man etter behov flyttet fram ett par småbord
og noen stoler fra deres plass ved veggen og siden satt dem tilbake igjen.
Fra å ha vært en rekke enkeltgjenstander uten innebyrdes relasjon forenes
møblene nå til møblement med enhetlig form og dekor. Men sittegruppene var neppe bekvemme. Det var stilen som betydde mest
(Tunander:13).
Noen bekvem sittegruppe hadde familien Kauffeldt ikke i storstua, for
booppgjøret nevner ingen sofa. Den faste møbeleringen var ikke tatt i
bruk på Nedre Gjøvik. Empiremøblene har nok stått glissent (Hopstock
1983:181). Ved større selskapelighet var det bare å åpne fløydørene og
flytte stoler og bord etter behov til stuene som lå på rekke og rad.
Det estetiske inntrykket ble tillagt stor vekt, mens de hygeniske
forholdene hadde mindre betydning. Spyttbakker var vanlig «møbel» i
stue og andre rom, og husets sønn kjøpte tre av dem.
Lillestuen (8a) i det sørvestre hjørnet var opprinnelig et
115
representasjonsrom. Den var noe mindre enn storstua, men med like
mange vinduer, to fag mot sør og tre inn mot tunet. Men etter Caspar
Kauffeldts død sørget enken for å få det avdelt med en lettvegg omkring
1850. Begge værelsene fikk da nye funksjoner og ble gjort om til soverom.
I auksjonspapirene står det « Sengekammeret eller Lillestuen» så
stuefunksjonen virker sekundær. På den tiden var riktignok ikke et
sengkammer husets mest private rom, så det kunne like gjerne ha vært
anvendt som salong eller gjesteværelse.
Gjenstandene som ble solgt fra lillestua forteller imidlertid hva
rommet ble brukt til. Der sto et «Chathold», taksert til 8 spd med
«Skrivetøy» og to signeter, blekkhus, tegnebok, linjal og saks samt en
«Øske» og noen bøker.
Skattoll var et kombinasjonsmøbel som ved overgangen til 1700-tallet
var nokså alminnelige i engelske bymiljø. Det er først og fremst gjennom
import fra England at skatoll ble utbredt i Norge og Danmark.
Underskapet hadde skuffer, og bak skråklaffen var det små skuffer og
rom til skrivesaker og andre personlige småting. Skatoll kunne også ha
overskap med dører og hyller (Gjerdi:44). Det er tydelig at rommet hadde
vært brukt som kontor, men hvem som disponerte det, er usikkert. Det
kan ha vært Kauffeldts regnskapsfører.
Det fradelte rommet ved siden av lillestua som ble til sengekammer (8b),
var møblert med to kommoder, en umalt og en «af Birketræ». Bjørk var
det hjemlige eksklusive treslaget, men det ble aldri like verdifult som
mahognyen.
Over kommoden hang et speil, og ellers var rommet utstyrt med en
stol og to slagbord med lemmer. Det plassbesparende skroget kunne da
lett stilles opp langs veggen. Senger burde det være i et «sengkammer»,
men de er ikke nevnt verken i dette rommet eller i noe annet rom i første
etasje.
Det er de private stuene som dominerte i første etasje. Det var kun i
gangen og på kjøkkenet folk kunne ferdes fritt og som kan kalles
offentlige rom.
I annen etasje lå salene. Alle værelsene der ble betegnet som saler med
første ledd etter værelset i etasjen under. En gjennomgang vil gi
opplysninger om bruken.
På Øvre gang (9) sto et skap med dekketøy sammen med en
serviettpresse som var en sjelden og kostbar anskaffelse, taksert til 5 spd.
I et hjem med stor selskapelighet var det behov for mye dekketøy.
Dukene og serviettene var sannsynligvis av lin og representerte store
verdier. Boet oppga 36 duker og 24 håndklær og ikke mindre enn 123
servietter i forskjellige størrelser og mønster. Servietter hadde hatt en
utvidet funksjon her i landet på 1700-1800-tallet, før gaffelen kom i vanlig
bruk. Da spiste folk med fingrene og de tørket hendene på dukkanten, «ja,
det hendte at de snøt seg i den også» (Hopstock 1994 b:121). Det var tross
alt lettere å holde serviettene i orden enn de store, tunge lindukene. Men
116
etter hvert ble de brukt som borddekorasjon. «Brekke servietter» var datidens betegnelse på de kunstferdig oppsatte serviettene. Det ble lagt mye
omtanke og tid i å folde de sterkt stivede serviettene og frembringe
forskjellige figurer av dem. De ble også brukt til å «antyde social
graduering: de fineste gæster fik de flotteste opsætninger, og herrenes var
altid finere end damernes»28 (Andersen 1971:41-44).
Ved siden av gangen lå Kjøkkensalen (10) som var av de største
soverommene. Den var enkelt utstyrt med to «Sengesteder med
Straadyne», to malte bord, vaskevannsstell og speil. Kjøkkensalen ble et
gjennomgangsværelse til pikeværelset innenfor, og kan ha vært brukt
som sovesal for tjenestejentene.
JomfruKammeret (11) eller pikeværelset var sparsomt møblert. Det sto
kun et lite bord, et speil og en kommode med vaskevannsstell samt en
nattstol, så jomfruen slapp i alle fall å gå ut om natten! Ellers hadde
pikeværelset bare de mest nødvendige sengeklær, hodeputer og
overdyne. Et teppe var også nevnt, uten at det var spesifisert nærmere.
På Dagligstusalen (12) sto to verdifulle himmelsenger med «Omheng».
De var hver taksert til 4 spd, mens de på kjøkkensalen til sammenligning
sto i 1 spd. Det var Caspar Kauffeldts barnebarn, kjøpmann H. B. Falk, på
Gjøvik, som kjøpte sengene, og kanskje var de etter besteforeldrene.
Rommet var ellers fint møblert med sofa og et rundt bord. På et mindre
firkantet bord sto vaskevannsstellet, og speilet hang sikkert over. Det er
verdt å legge merke til at kommoden var plassert på soverommet. Det var
ingen selvfølge. Vanligvis hadde den plass i representasjonsrommene.
Spisestusalen (13) var innredet med sofa, et rundt bord og et slagbord,
og det hadde fire «Vindusforheng». Vindusforheng må være synonymt
med gardiner, en betegnelse som ellers ble brukt andre steder i
auksjonspapirene.
På spisestusalen sto husets mest verdifulle møbel, et «Chattold» av
mahogny til 20 spd. Det ble kjøpt av husets sønn og flyttet over til
forvalterboligen. I skuffene lå tre «Sengeomheng med Hvite Frynser», noe
sengetøy og tepper. Ellers i rommet sto en rokk og en kiste, foruten
diverse kurver; vedkurv, tallerkenkurv og papirkurv pluss en paraply.
Mye tyder på at rommet kunne ha vært brukt som kontor eller
skolestue da barna var små, for det var to tavler, tegneblokk, skolebøker
og en kurv med «Landkart» der. Det er vel ikke riktig å si at Kauffeldt
hadde et bibliotek, men han hadde i alle fall nittifem bøker i dette
rommet. De ble solgt ut av familien.
På spisestusalen var det en del verdifullt sengetøy. En overdyne var
verdt 4 spd, mens en underdyne ble satt til 5 spd. Det var neppe stråmadrasser det var snakk om til de prisene, men dundyner. I tillegg var det
to skinnfeller som var satt til 3 spd hver og flere puter. Sengeklærne ble
kanskje oppbevart der for eventuelle gjester, og rommet etter behov nyttet
til soveværelse.
Forstusalen (14) var et sentralt rom som måtte passeres for å komme til
117
de innenforliggende værelsene i østre del av annen etasje. I forstusalen sto
det kun et slagbord og to skap. Det ene var hjørneskap.
Kauffeldts Storstusal (15) hadde en sofa og mahognykommode verdt 5
spd. Der sto det også et skap med to rom, et umalt slagbord og en
skrivepult, samt en dragkiste. Dragkista var forløperen for kommoden og
ble regnet som et staselig stuemøbel. I skuffene lå det «3 Gardiner, 1 Stk.
Gulvklede, 1 Tæppe med Frynser». Gulvtepper var enda ikke i alminnelig
bruk, så dette ble kanskje tatt fram ved større selskapeligheter. I dragkista
lå det dessuten fem vevskjeer og to hekler for linberedning og en kurv
med garn. Foran samtlige vinduer hadde det hengt lette gardiner og fem
fag gikk under hammeren.
Utstyret i spisestusalen kan tyde på at det hadde vært administrator
Kauffeldts offisielle kontor. Omgitt av fine, tidsriktige møbler kunne han
forhandle med forretningsforbindelser om innkjøp og leveranser for
glassverket eller konsentrere seg om andre viktige oppgaver.
Sengkammeret eller Lillestusalen (16) var et typisk soverom med
soveplass til fire, for rommet hadde to dobbelte himmelsenger med
forheng, og de ble taksert til 3 spd hver. Forøvrig var det fire bord og fire
stoler i rommet, samt vaskevannsstell, et stort speil og et nattbordspeil.
Under sengen sto det nattpotter, og ved ovnen lå en ildtang. Foran
vinduene var det rullegardiner. Neste eier tok lillestusalen i bruk som
festsal. Den kunne da etter behov tjene som matsal, dansearena eller
sovesal.
På loftet, eller «3die Høiden», var det tre rom foruten oppbevaringsplass
for utstyr som sjelden ble brukt. Værelsene som ligger i hver ende av
huset, er det ingen opplysninger om, men de ble vel benyttet som
soverom for det kvinnelige tjenerskap.
På loftet sto oppbevaringskar for mel, «Bøhler», og
håndarbeidsredskap. Det var både vevstol, hespetre og garnvinne. Det
ble til og med solgt en lærhud som ikke hang på loftet, men som var til
beredning hos garver Søren Fredrik Hennig! Så det var tydeligvis orden i
systemet.
Som det framgår fungerte annen etasje som privat og offentlig sfære.
Soverom var beregnet både på familien, deres gjester og tjenestejenter.
Men det var også mer representative rom, et fint utstyrt kontorer med
mahognymøbler på storstusalen og spisestusalen. Alle rommene kunne
brukes til overnatting etter behov. Det bekrefter Schwach da han skriver
om bryllupsfeiringen: «Hele Overetagen af det store Huus var opfyldt
med Senge, hvor gjesterne efter Behag tog Hvile» (Schwach:151).
Undersøkelsen gir inntrykk av en hovedbygning med et borgerlig
differensieringsmønster som avspeiler sosiale forhold. Det indikerer
samtidig både sosial nærhet og sosial avstand. Boligen skiller mellom
herskap og tjenere samtidig som noen værelser var til felles benyttelse.
Med kun en inngang måtte alle ferdes i samme trapper og ganger. For å
komme til pikeværelset var det nødvendig å gå gjennom kjøkkensalen.
118
Neste eier så det som et problem, men løste det ved en utvendig trapp og
dør til pikens avbenyttelse. Kokka og kjøkkenpika hadde ikke eget rom,
men sov på kjøkkenet. De andre pikene sov kanskje på kjøkkensalen og
på
tredje
høgda, men tjenesteguttene bodde nok ikke i hovedbygningen. Alle
arbeiderne fikk sine måltider i det store kjøkkenet, og det må betraktes
som et offentlig rom på samme måte som gangen.
Boligen avspeiler skillet mellom hverdag og representasjon. Den
nordlige delen med kjøkken, spiskammer, dagligstue og spisestue ble
nyttet hver dag. De østre værelsene med forstuen, storstuen og lillestuen
var de representative rommene som eksponerte vertskapets sosiale
stilling. Den økonomiske oppgangstiden fra 1790-åra hadde gjort det
mulig for Kauffeldt å skape en lukseriøs ramme om sitt private og sosiale
liv. Under hans «altfor stormende gjestfrihet» hvor fløydørene ble åpnet
«en filade» i hele husets lengde, presenterte Kauffeldt et kostbart og høyst
moderne hjem for sine gjester.
Innbo- og løsøreregistreringen på Nedre Gjøvik er en verdifull
historisk kilde. Gjenstandsmaterialet avspeiler hva Kauffeldts overskudd
ble brukt til. Han hadde skaffet seg møbler i eksklusiv mahogny som fikk
sterk symbolverdi under empiren. Det var importerte engelske eller
engelskinspirerte møbler. Men det fantes også kommode i lys bjørk, det
hjemlige treslag som senempiren favoriserte.
De to stueurene kunne være norske arbeider, mens porselensserviset
var importert. Glassvarene derimot var høyst lokale produkter i
empirestil. Tekstiler hadde huset også flust med. Det var alt fra servietter
og duker til gulvtepper. Gardiner og rullegardiner fantes i boet, og de
først kom i bruk i borgerlige miljø her i landet på slutten av 1700-tallet
(Risåsen 1995: 6-7, 29). Bøndene i Vardal begynte ikke å ta i bruk gardiner
og blomster før i 1860-åra (Vardal bygdeb. IV:346). Servietter hørte sjelden
hjemme på bondegårdene 29.
Mye av Kauffeldts økonomiske overskudd ble som det er gjort rede for
investert i verdifullt innbo og løsøre. Han hadde skaffet seg gjenstander
som var i pakt med de nyeste strømningene i Europa. Ifølge Thorstein
B.Veblen ville ikke disse tingene ha blitt sin eier og brukers stolthet, uten
den iboende skjønnhet de hadde. Men tingenes nytteverdi for eieren
skyldes vanligvis mindre deres iboende skjønnhet enn den ære som det
gir å eie og bruke dem. Den største tilfredsstillelse man får ved å bruke og
betrakte de kostbare og vakre produkter, er vanligvis en tilfredsstillelse av
vår sans for en kostbarhet som er kamuflert under navnet skjønnhet
(1976:115). I sitt hjem demonstrerte Kauffeldt sin rikdom og familiens
sosiale status. Det skulle en spesiell kulturell kompetanse til for å høre
naturlig hjemme i et slikt miljø.
119
5.6 Parkanlegget
Ved en undersøkelse av det fysiske miljøet på Nedre Gjøvik, er det også
naturlig å ta med park og hage. Hagen må betraktes som husets ytre rom,
og den var en del av husholdets arena.
Hagekulturen har ikke vært viet samme interesse som
bygningshistorien, men det har endret seg etter at ICOMOS (International
Counsil on Monuments and Sites) vedtok Firenze-Charteret av 1982. Der
er det formulert anbefalinger for å sikre de gamle hageanleggene. De
historiske hagene skulle få høyere status og for ettertiden betraktes som
kulturminner. Betegnelsen «historisk hage» skal i like stor grad brukes
om små hager som om store parker, uansett om de er utformet i formal
eller landskapelig stil. Definisjon på hagen som minnesmerke er i følge
charterets første artikkel: «En historisk hage er en arkitektonisk og
biologisk komposisjon som fra en historisk eller kunstnerisk synsvinkel er
av interesse for almenheten» (Firenze-charteret av 1982, oversatt Mette
Eggen 1994).
Parkanlegget på Gjøvik gård har inntil 1960 innholdt både en nytte- og
prydhage. Nyttehagen med bærbusker, frukttrær og grønnsakssenger ble
da fjernet sammen med mange andre viktige elementer på eiendommen.
I dag består parken av kortklipte gressplener, gamle, store trær, allèer
og damanlegg, men det finnes også spor etter en historisk hage med
symmetrisk oppbygde blomsterbed og gamle stauder.
Jeg vil derfor undersøke kildene som kan fortelle noe om det gamle
hageanlegget og sette de forskjellige elementene inn i et hagehistorisk
perspektiv. I tillegg vil jeg vurdere om det kan være noen spor igjen fra
Kauffeldts tid som kan fortelle hvordan han anvendte hagen.
Prydhagen
Hagens oppbygning og bruk har endret seg gjennom tid, og de
levningene som er igjen, må sees som rester etter ulike utviklingsfaser.
Det foreligger ingen tegninger eller markeringer av hagen på de eldste
kartene, men opplysningene om at gården hadde en nytte- og prydhage,
bekreftes i et reguleringsforslag for kjøpstaden Gjøvik i 1861. Magistraten
uttalte seg spesielt om forholdene på Nedre Gjøvik etter at det var
bestemt at terrenget omkring gårdens hus ikke skulle reguleres til
bebyggelse. Han antok at det ville være «i alle Vedkommendes Interesse,
idet man derved sikres for Ødelæggelse af en nyttig Hage og en smuk
Lystpark» (Gjøvik kommunearkiv 1861). Den eneste kilden som viser
hvor hagen kan ha vært anlagt, er fotografiet fra 1860-åra. Der skimtes et
inngjerdet areal øst for hovedhuset, og en del frukttrær lenger mot nord.
Innhegningen hadde sikkert til hensikt å holde dyr vekk fra hagen, men
formålet var først og fremst å gi bedre vekstforhold med ly for vinden.
Vårt ord hage kommer av hegn som betyr et inngjerdet og adskilt
120
Maleriet viser den gamle alléen og stakittet som ledet inn mot tunet (Sigvald Olsen Semb
1908 Gjøvik gård). Etter at sag og mølle ble revet i 1920-åra, ble området parkbehandlet
med innslag av alleer, blomsterarrangement og fossefall (foto: Gjøvik historiske samlinger).
121
vinteren sendte de vellukt i stuene når lokket ble tatt av
potpouriekrukkene hvor blomsterbladene var oppbevart 30. Hygienen var
ikke den beste, så litt velluktende potpourri til fest og høytid, var
populært.
Hvilke sorter som prydet bedene på Gjøvik først på 1800-tallet, har vi
ingen formening om, men det har vært interessant å finne regnskapsbilag
fra 1870-åra som forteller hvilke blomster og grønnsaker som da ble
innkjøpt. I framtida skulle det la seg gjøre å sette tidsriktige planter når
det blir besluttet hvilken periode den historiske hagen skal avspeile.
For å kunne forstå igjenværende spor i en hage, må de sees i en
historisk sammenheng. Det har tidligere vært få bøker om historiske
hager og hagebruk på markedet, men i de siste åra har det kommet mye
interessant litteratur.
Den eldste norske hageboken, «Horticultura», ble skrevet av Christian
Gartner i 1694. Han regnes som en banebryter innen hagebruket.
Forbildene hans var den europeiske renessansehagen hvor hagen skulle
være som
et led i selve bygningskomposisjonen. Haven blir tenkt og
organisert sammen med huset til en kunstnerisk sammenhengende
hælhet. Den blir en organisk fortsættelse og utvidelse av husets
linjer og flater og rumforhold, hus og have bindes sammen ved
hjælp av symmetriske ganger med hækker og allèer, søile eller
bueganger, terrasser, fast ordnede sitteplasser (Schnitler 1915:59).
Renessansehagen var et stykke arkitektur i den forstand at formen på
hagen var det viktigste, og plantene som ble valgt, måtte passe inn i
grunnrisset. Den alminnelige europeiske hage var i flere hundre år, fram
til landskapshagens popularisering, en pyntet nyttehave (Andersson
1989:77). Det gikk altså ingen skarp grense mellom hva som var grønnsaker, krydder og medisinalvekster. Folk anvendte det meste både som
mat og medisin.
Vi kan trygt si at Gartner bidro til å utvikle den norske renessansehagen. Han anbefalte at hagen ble lagt inntil bolighuset og at det burde
være et tett plankegjerde omkring. Han skilte klart mellom «KiøckenHaven og Lyst-Qvartererne» (etter Schnitler 1915:107). Men det var
vanskelig å få gjennomført en ren formal og geometrisk oppbygd hage
her i landet. Den botanisk interesserte kanselliråd Christopher Hammer
var bekymret for den norske utviklingen. I sin «HuusholdningsKalender» som utkom i Kristiania 1772-73, skrev han at oftest ble
blomster- tre- og kjøkkenhagen blandet sammen. «De bør holdes adskilt,
blomsterhaven øverst ved hovedbygningen, dernæst kjøkkenhaven og
nederst træhaven, fordi trærne ellers tar væk saften og solen fra
kvarterene» (etter Schnitler 1915:112).
Renessansehagen ble i Europa avløst av barokke pompøse anlegg med
122
Foto som viser litt av blomsterhaven i 1907 (Gjøvik historiske samlinger).
område. I alle kulturer har hagen symbolisert noe beskyttet, et
tilfluktssted, avskjermet for omverdenen. Hagen hadde helt siden
middelalderen blitt sett på som paradiset på jorden.
I Kauffeldts tid var huset og hagen enda ikke intimt knyttet sammen.
Det var ingen direkte forbindelse via dør mellom hus og hage. Men både
plassering og avgrensning av hagen føyde seg helt etter tidens anbefaling.
Blomsterhagen ligger i dag helt inntil hovedbygningen, og bedene er
rester etter et gammelt blomsterparterre. Mye tyder på at det er rester
etter Kauffeldts hage vi her står overfor. Bedene danner symmetriske
mønster med en større rondell i midten.
De gamle blomsterparterrene lignet kunstferdige broderier, og på
mange måter var de som en hage i hagen med sin egen sterke enhet
(Langeland 1992:9). Parterre betyr direkte oversatt «på jorden», men det
betegner en flate som er beplantet med lave vekster i symmetriske
mønster (von Essen 1997 b:239). Beplantningen i disse parterrene kunne
variere mye, men karakteristisk var den lave, smale buskbomhekken som
omkranset sterkt duftende, fylte blomster. Populære finere sorter i tiden
var roser, tulipaner, keiserkroner, nellik, erteblomster og isop. Det fantes
også et «bondesortiment» av stauder som var lettere å få tak i: bondepeon,
akeleie, riddersporer, stormhatt og brannlilje (Jørgensen 1989:73-75). De
duftende blomstene ble plukket inn om høsten og tørket. Gjennom
123
formklipte trær og busker. Men det kom også nye forbilder. I opposisjon
mot den tuktede franske stilen oppsto den engelske landskapsparken
midt på 1700-tallet. Den «naturlige» romantiske parken skulle by på
opplevelser med slyngede grusganger, store løvtrær, dammer, bekker og
små fossefall. Kew Gardens utenfor London er det beste eksempelet på et
anlegg fra denne perioden (Lindblom 1929:180-181).
De nye ideene vant innpass her i landet rundt 1780-åra med anlegget
til Peder Anker på Bogstad som det første. Andre proprietærer fulgte
etter, og det ble spennende landskapsparker både på Ullevål, Bygdøy og
Frogner. Hagene fikk en viktig funksjon som utvidelse av husenes
selskapsrom. Det var om å gjøre parken til et rom utenfor tidens grenser.
Der «distanserades man från forntid och framtid. I parken rådde ordning
och harmoni, ett tidlöst varande i ett skyddad rum vars vaktposter träden
utgjorde, uttrykte Bo Lönnqvist (1978:112-114). Det å ha en hage på den
tiden var meget fasjonabelt og ble betraktet som statussymbol blant
landets overklasse. Det kom på moten å promenere langs buktende stier i
en romantisk park (von Essen 1997 a:2).
Parkanlegget på Gjøvik gård var ikke like stort på Kauffeldts tid som i
dag. Sag og mølle la dengang beslag på det meste av det østre området.
Nå fører en allé fra hovedporten i øst inn til tunet som består av
sembrafuru, tydelig plantet til forskjellig tid. De eldste står nærmest
tunet, mens de nederste trærne ble satt etter at mølla var revet i 1920-åra.
Etter gamle fotografier å dømme erstattet sembrafuruene rundt 1910 en
Den gamle frukt- og grønnsakhagen bak Drengestua som ble fjernet i 1960, (foto: Gjøvik
historiske samlinger).
124
tidligere allé av vekselvis pil og gran. Hvorvidt den alléen stammet fra
Kauffeldts tid, er det vanskelig å svare på, men det er høyst sannsynlig.
Alléer var virkemidler som ble tatt i bruk for å oppnå den nødvendige
verdighet. De hadde et dekorativt og ærebringende formål (Veblen
1976:121).
Fortsatt er det mange gamle trær og busker på eiendommen. Sørøst for
Drengestua står det en gruppe høye lønnetrær. De har blitt plantet i sirkel,
og må være rester etter et tidligere lysthus. I den romantiske engelske
landskapshagen var lysthus et naturlig element. De kunne være alt fra
kunstferdige kopier av klassiske templer til en benk omgitt av busker. Der
kunne folk finne ro til fortrolige samtaler eller rett og slett innta en
forfriskning (Langeland:14). Cristopher Hammer poengterte også verdien
av hagen. «En Lyst-Have er altid et frydefult Øjesyn, opmuntrer og
forfrisker Sindet; Dertil udfordres ogsaa baade Lysthuse og Have-Stuer»
(etter Schnitler 1915:113).
Like inntil blomsterhagen står en gruppe syriner i en halvsirkel. De
kan også være rester av et lysthus. Vi kan iallfall med sikkerhet si at
Kauffeldt hadde de velduftende buskene i hagen sin, for Niels Hansen
annonserte i Gjøviks Blad syriner for salg den 17. juni 1862. Det var året
etter at han flyttet inn på Nedre Gjøvik, og syrinene må ha vært fra busker
som var plantet i glassverkstida.
Nyttehagen
Det var en stor frukt- og kjøkkenhage på Nedre Gjøvik fram til 1960. Et
stort dyrkningsareal lå sør for Drengestua og feltet var delt opp i
funksjonelle rektangler hvor grønnsaksenger ble avgrenset av bærbusker.
Denne nyttehagen hadde røtter fra Kauffeldts tid. Vi får vite at gården
den gang hadde frukt og bærhage, for det kan tolkes ut fra annonser som
Niels Hansen rykket inn i Gjøviks Blad like etter at han overtok gården :
«Kirsebær er tilkjøbs paa Nedre Gjøvik for 1⁄2 Spd. Bismerpundet»
(26.11.1861). I desember samme år solgte han epler og høsten etter var
stikkelsbær og rips til salgs på gården (18.8.1862). Alle disse frukt- og
bærtypene trengte tid før de kunne gi avlinger, så Hansen høstet nok det
Kauffeldt hadde sådd. Nå må ikke det forstås som at Kauffeldt stelte
hagen, men hagearbeid var opp til forrige århundre dominert av menn.
Etter hvert ble hagestell et område hvor borgerskapets kvinner kunne
utfolde sin virketrang og skaperglede (von Essen 1997 b:224) Blomster og
vekster ble kvinnenes arbeidsfelt, og i kjøkkenhagen på Gjøvik gård
høstet de kirsebær, epler, stikkelsbær og rips. Et eventuelt overskudd var
kanskje beregnet for salg til glassverksarbeiderne.
Selv om kildene til Kauffeldts parkanlegg er sparsomme, kan det
konkluderes med at han hadde en blomsterhage og en nyttehage. I den
«smukke Lystparken» skapte han sitt paradis hvor han kunne imponere
125
venner og handelsforbindelser.
Hagene var anlagt etter kontinentale forbilder, men her i landet
utviklet de forskjellige stilretninger seg ofte parallelt, og renessansehagen
fortsatte å vokse helt inn i dette århundre (inf. Magne Bruun). Det har den
også gjort på Nedre Gjøvik hvor det fortsatt er rester etter et gammelt
symmetrisk blomsterparterre.
Jeg har dermed vist at utformingen av hageanlegget på Nedre Gjøvik
var resultatet av et samspill mellom renessansens geometrisk oppbygde
blomsterbed, barokkens stramme alléer og landskapsstilens mykere
innslag med stier, kanalens rennende vann, broer og idylliske lysthus.
6 Trekk fra det sosiale
miljøet på Nedre Gjøvik
Caspar Kauffeldts etterlatte arkiv dokumenterer stort sett hans økonomiske transaksjoner. Materialet dreier seg om regnskap og korrespondanse knyttet til glassverket. Personlige brev eller opplysninger av privat
karakter mangler dessverre. For i det hele tatt å kunne si noe om
Kauffeldts sosiale profil, blir det nødvendig å ty til andres kommentarer.
En undersøkelse av de sosiale forholdene på Nedre Gjøvik må derfor
vurderes ut fra de holdninger og normer som rådde i tiden.
Kauffeldt var fagarbeideren som ved personlig dyktighet hadde
arbeidet seg opp til velstand under høykonjunkturene på slutten av 1700tallet. Han kom til å sitte som den hierarkiske leder og eier av glassverket,
arbeidernes boliger, produksjonsmidlene og verkets handelsbod.
Gjennom sin posisjon som verkseier med en herskapelig gård, hadde han
nådd langt opp på rangstigen i det sosiale selskap. Kauffeldt levde under
klassisismen, i epoken som kulturhistorisk kalles «slekten fra 1814», hvor
tidens idealer la vekt på form og stil, menneskets dannelse (Pedersen
1992:65). Kauffeldt manglet den akademiske utdanning som
embetsmennene i den øverste eliten hadde ervervet gjennom studier i
København. Carsten Anker var preget av denne danske
universitetskulturen. Han oppfattet Kauffeldt som en oppkomling og
karakteriserte ham i et brev, datert Sigstad i Biri 15. februar 1819, som
«stivnakket og meget egenrådig» og «egentlig ingen skrivekyndig mann»
(Christiansen:344). Det samme negative inntrykket får vi etter en episode
på Mustad gård hvor presten, en del bønder og Caspar Kauffeldt var
innvitert til middag etter en tingsamling. Gårdbruker Jacob Tranberg var
126
blitt forsinket og kom først etter at de andre hadde spist. De satt i stuen og
røkte på sine langpiper. Som skikken var, gikk Tranberg rundt og
håndhilste på hver og en. Da han kom til Kauffeldt, som satt i en sofa for
seg selv, rakte Tranberg fram hånden og hilste. Kauffeldt bare stirret
overlegent på ham og gjorde ikke mine til å svare. Jacob Tranberg ble
stående der med sin framstrakte hand. Til slutt viftet Kauffeldt hånden
vekk og sa bare det ene ordet «Vekk!» Tranberg måtte ytterst flau og
nedtrykt gå videre (Vardal bygdebok II:88-89). Verkseieren følte seg
tydeligvis hevet over bondestanden. At det også finnes eksempler på at
han kunne hjelpe vanskeligstilte, må kanskje helst forstås som et utslag av
paternalisme.
Det ble fortalt at han under et selskap på Nedre Gjøvik i nødsåret 1812
samlet inn 48 riksdaler blant gjestene som skulle gå til de fattige. Beløpet
står bokført som inntekt i fattigvesenets regnskaper (ibid.II:89).
Det må være riktig å si at den tyskættede fagarbeideren hadde
avansert på rangstigen. Kauffeldt kan regnes til kategorien av
næringslivsfolk som foretok en «klassereise». Selv kalte han seg
administrator, men på brev ble han titulert både glassverkseier og
proprietær. Som proprietær med flere gårdeiendommer hørte han derfor
med blant de kondisjonerte familier, om enn ikke til det øverste skiktet,
dannelsesborgerskapet.
For å få et inntrykk av hvordan livet kunne arte seg for denne
gruppen, er Conrad Nicolay Schwachs erindringsbok en viktig kilde. Han
gir et bilde på levesett og holdninger i Norge fra 1790 til 1830 for det
øverste sosiale lag av befolkningen.
Selv om Schwachs erindringer er et personlig dokument, og den
kontrollerende motpart mangler, så kan det omfattende materialet brukes
som kilde til studier av sosiale relasjoner. Om Kauffeldt og Schwach ikke
hadde samme «dannelse», så hadde begge vært ute i verden og høstet
erfaringer, og de ferdes i samme sosiale skikt. De var begge barn av sin
tid, med samme holdninger til å nyte livets herligheter. Schwach
beskriver glassverkseieren som «den rige og over al Maade lystige
Kauffeldt», og at han «levede aldeles som en Herremand, kun med en
altfor stormende Gjæstfrihet» (Schwach:151-152).
Schwach (1793-1860) tilhørte den norske kulturelite som ble sendt til
Danmark for å studere. I København levde han studentens sorgløse og
muntre liv. Det ble sagt at han var mer interessert i å lese skjønnlitteratur,
imponere med sin latin, rangle og drikke, enn å studere. Schwach var
både poet og embetsmann, en kombinasjon det stod respekt av i alle lag
av folket. Han gikk inn og ut av de beste familier og var en ettertraktet
gjest på grunn av sine dikt, kantater, vaudeviller og sanger, som han skrev
til alle slags anledninger. Arild Stubhaug skriver innledningsvis i
Schwachs erindringsbok at han ble kjent som «poeten med laubærkrans
om hodet og harpe og beger i hendene» (Stubhaug 1992:11). Selv hevdet
Schwach at «Medens jeg bortsværmede Aftenen og Natten i Selskaber
127
Punsjbord gravert på vinglass fra slutten av 1700-tallet (Bugge 1931:pl.77).
eller Pigejakt og Qvindfolkcommers, brugte jeg Dagen med alvorlig flid»
(Schwach:135).
I studietiden hadde Schwach ekstrajobb som kopist i departementet,
og der ble han kjent med bureausjef, senere sorenskriver, Abraham Muus.
Muus var forlovet med jomfru Dorothea Antoniette Kauffeldt (f. 1799) og
den 5. november 1818 skulle det feires dobbeltbryllup på Nedre Gjøvik.
Kauffeldts andre datter, jomfru Berthe Regina Mathea (f. 1797), skulle
samtidig gifte seg med overlærer Ulrik Wilhelm Møller. Schwach og
mange andre av brudgommenes venner ble innbudt til bryllupsfest. Han
beskrev festen som strakte seg over fire dager, og fortellingen gir et
livfullt bilde av det overdådige selskapslivet som mange rikfolk førte
tidlig på 1800-tallet. Kauffeldt levde tydeligvis som en europeisk
«herremand», omgitt av stort hus og kostbare møbler. Bordet var dekket
med importert porselen og utsøkte glassvarer. Bryllupsfeiringen virker
utrolig, sett med våre øyne, men vi må kunne tolke Kauffeldts
handlemåte
som
en demonstrasjon hvor han øste av sin overflod for å vise sin velstand (se
appendiks 5).
Madame Kauffeldt hører vi ingen ting om, men slik var det med
kvinnene i tiden, skriver Brit Berggreen. Husfruen som person hører til
den «usynlige» gruppen som ikke ble regnet med. Det er derfor vanskelig
å finne opplysninger om henne i kildene (1989:20). Vi kan derfor undres
på hvilken posisjon hun hadde. En forbauset franskmann på
Kristiansund-besøk i 1801 beskrev husfruens beskjedne rolle:
De innskrenket seg til å passe husholdningen og varte opp ved
bordet. De gikk aldri på visitter, holdt seg hjemme og åpnet sjelden
128
munnen – når mennene var til stede. I Bergen ble heller ikke
kvinner invitert til å sitte til bords i selskaper, men syslet beskjedent
om mennenes spillebord, serverte punsj og trakk seg tilbake uten å
si et ord. Likevel kunne de risikere å bli kysset av alle de festglade
mennene (Hopstock 1994 b:62).
Men kvinner hadde også makt, samtidig som de var underordnet menn
gjennom en patriarkalsk samfunnsorden (Thorsen sitert i Telste 1993:121).
Patriarkatbegrepet innebærer implisitt mannlig dominans som gir menn
makt i alle viktige samfunnsinstitusjoner, men det behøver likevel ikke
bety at kvinner enten er helt maktesløse eller at de er fratatt rettigheter,
innflytelse og ressurser (Gerda Lerner sitert i Telste:121).
Spørsmålet blir hvilket rom kvinner hadde for handlinger og
livsutfoldelse. Tradisjonelt skulle gifte kvinner holde seg hjemme ved sitt
hus som en matmor burde (Telste:121). Sentralt i tidens livsanskuelse og
etikk lå pliktfølelsen og tjenersinnet. Et viktig fundament i ekteskapet var
å mestre husarbeidet på en tilfredsstillende måte, og på dette området
hadde husfruen makt. Madame Kauffeldt var administrator for kvinnene
og de hjemlige sysler. Hun skulle sørge for at arbeidet ble organisert, stå
for arbeidsledelsen og passe på at råstoffene ble utnyttet på best mulig
måte. Dessuten var det svært viktig i det øvre sosiale lag at husfruen
behersket finere matlaging og kunne lage retter som ga status og prestisje
i selskapslivet. Ved selskapelige anledninger var det maten som
demonstrerte den gode smak. Maten representerte en kulturell standard,
for den signaliserte standstilhørighet (Pedersen 1992:65-68).
Vi har Schwachs ord på at det etter vielsen «fulgte et glimrende, sildigt
Middagsmaaltid», men vi får ikke høre noe om matrettene som ble
servert. Drikkevarene ble imidlertid utførlig beskrevet. Foruten dram ble
det skjenket importert rødvin, portvin og madeira til maten. Gjestene fikk
også den varme populære blandingsdrikken punsj, men den «gjøvikske
punsj» var nok helt spesiell (Schwach:151-152).
At familien Kauffeldt ble akseptert som overklasse, bekreftes av deres
titler som ble ført inn i kirkebøkene. Husfruen, Ingeborg, ble benevnt
«madame» og døtrene «jomfruer». Betegnelsen «madame» var dengang
brukt om gifte kvinner av borgerskapet og de lavere klasser av
embetsstanden på landsbygda og hos håndverkere knyttet til industri- og
verkssamfunn. Jomfru er et gammelt norsk ord som egentlig står for «ung
adelsdame». Titlene mistet etter hvert sin verdi. Jomfrubetegnelsen gikk
ut av bruk, mens uttrykket madame «sank» et trinn før den ble borte som
rangbetegnelse og tittel (Berggreen 1982: 22). Sigrid Unset anvendte det
også i sin roman «Madame Dorthea» hvor hovedpersonen var gift med en
glassverksbestyrer på slutten av 1700-tallet.
I tiden fram til bryllupsfeiringen sto Kauffeldt på «maktens tinde»
etter en lønnsom driftsperiode. Han hadde solid økonomi og satt som eier
129
av flere gårder. På Mæhlum i Vardal var Kauffelt i 1816 verge for
husmannsdattera Johanne Johannesdatter (f.1791), og hun ble Kauffeldts
husholder på Mæhlum (ekstraskatten 1816). Han innledet et forhold til
Johanne, og i tiden fra 1816 til 1821 fødte hun tre barn. I kirkebøkene har
presten latt innføre «Glasfabrikant Christian Henrik på Glasværket» som
barnefar. Ingen, og slett ikke etterkommerne, var i tvil om hvem som
skjulte seg bak dette intetsigende navnet. Nå het riktignok Kauffeldt
Caspar Henrik, så helt fiktivt var jo ikke barnefarens navn, men det viser
at innflytelsesrike personer kunne få manipulert innførslene.
Kauffeldts nattlige turer til Mæhlum ga han et ettermæle som
«mærraflåer». Omgivelsene syntes han plaget hestene som var slitne etter
dagens arbeid, men hva de sa om hans utenomekteskapelige forbindelse,
vet vi ikke.
Om Kauffeldt understøttet barna direkte, er det ikke mulig å uttale seg
om. Men han skjøtet iallfall sin del av Mæhlum til Johanne Johannesdatter
i 1817, så barna vokste opp under trygge, økonomiske kår. Hvordan
lokalsamfunnet betraktet barna på Mæhlum sosialt sett, kan også leses ut
av kirkeboka. Mæhlums-søstrene som var født med to års mellomrom,
ble konfirmert samtidig i 1831. I konfirmantlistene står de innført som
nummer to og tre, og det viser at barna hadde en høy sosial status. De var
også oppført med etternavnet Kauffeldt, men under foreldrenes navn sto
det kun «Glassfabr. og Johanne Johannesdtr. Mæhlum» (kirkebok nr 5 for
Vardal). De ble tydeligvis betraktet som gårdbrukerbarn med mor som
eier av Mæhlum. Kauffeldt hadde lagt forholdene vel til rette, men
juridisk tok han aldri på seg farskapet. Et ytterligere bevis for barnas
sosiale posisjon kan knyttes til giftemålet, og i kirkeboka finner vi at
«Jomfru Johanne Henrikke Kauffeldt» i 1832 giftet seg med Even Olsen
Mustad, sønn av gårdbrukeren på storgården Mustad i Vardal 31.
Denne dobbeltmoralen som Kauffeldts levesett viser, er et klassisk
tema i samtiden. Frykman og Löfgren har i «Det kultiverte mennesket»
trukket fram at det gjaldt forskjellige lover og tabuer for mannen og
kvinnen.
Mannen hadde mulighet til å operere i to moralverdener. En
overklassepike var ikke et lovlig seksuelt objekt, men menn
derimot kunne utnytte det friere synet på utenomekteskapelige
forbindelser som fantes i lavere samfunnslag, eller de kunne gå til
prostituerte. I høyborgelige hjem kunne tjenestepikene bli lovlig
bytte for husets sønner (1994:84).
For Kauffeldt ble husholdersken på Mæhlum hans «lovlig bytte». Samtidens syn på utenomekteskapelige forbindelser kan vi også finne i
Schwachs autobiografi som han skrev på sine eldre dager. Da hadde
holdningene endret seg, og mange begynte å ta avstand fra det løsslupne
og uansvarlige livet de hadde ført. Schwach så tilbake og beklaget den
130
ville ungdomstiden. Det var «en Periode, som jeg vilde ønske, at jeg
kunde udslette af mit Liv, af min Erindring og min Historie» (side:133).
Hvorvidt Kauffeldt beklaget sin livsførsel, tier kildene om. Men han
sikret iallfall framtida for «sine» på Mæhlum. Faren sørget ogå for at
sønnen Wexel Hansen (f. 1801) fikk den nødvendige «dannelse». Han ble
ikke utdannet ved glassverket, men fikk den akademiske status som faren
aldri hadde fått. Det var ikke lenger bare sønner av embetsmenn og
storkjøpmenn som fikk høyere utdanning. Nye grupper av velstående
håndverkssønner ble sendt til utlandet, og høsten 1818 reiste Wexel
Hansen Kauffeldt til København for å studere jus. Han ble juridisk
k
a
n
d
i
d
a
t
i 1823, og våren etter ble han ansatt som kgl. fullmektig i
Justisdepartementet. Der var han spådd en lysende karriere, men slik
gikk det ikke. Han medvirket i en pipekonsert i Strømbergs teater i
Kristianina
4.
november 1827 og mistet av den grunn stillingen i departementet.
Deretter ble han bokholder og revisor ved Interessentskabet Biri og
Hurdal glassverkers hovedkontor i Christiania. Denne stillingen beholdt
han til 1835 da han overtok driften på Gjøvik sammen med faren. Wexel
Hansen bodde ikke på Nedre Gjøvik da han kom tilbake fra Christiania,
men i glassverkets forvalterbolig på Haugen. Han forble ugift, men hadde
som faren tre uekte barn med to forskjellige kvinner. Barna var født i 1842,
1843, 1846. Under skiftet etter hans død i 1860 var kun den yngste, Hanna,
nevnt 32. Wexel Hansen hadde betalt et årlig bidrag på 12 spd for hennes
underhold, men ikke sikret hennes framtid. Til tross for et solid dødsbo
hadde hans «uekte» barn ingen arverett den gang.
131
7 Konklusjon
Ettertiden har fått inntrykk av Caspar Kauffeldt som en «stiv, huul og
egennyttig» (Amdam m.fl.:48). Han ble av mange betraktet som
stridlysten og herskesyk, men det er nødvendig å nyansere dette bildet. I
en tid med privilegier og strenge reguleringer klarte Kauffeldt tross alt å
bygge opp et helt lite glassverkssamfunn ved Hunnselvas utløp. Gjøvigs
Glasværk produserte alt fra enkelte klare bruksglass til vakre
krystallglass, fra grønne apotekerglass til mørkeblå potpourikrukker.
Kauffeldt møtte mye motgang og slet for å holde drifta i gang på Gjøvik,
men han klarte seg gjennom de vanskelige årene etter 1816.
Pengemangelen var stor og kjøpekraften sterkt redusert.
Eksportnæringen slet med utenlandsk importtoll.
Fordums velhavende folk maa nu sælge det ene stykke af deres
bohave efter det andet til røverpris. Dette er sørgeligt, og ligesaa
sørgeligt er det f.eks., at næsten det halve antal af den bedre
borgerclasse nu maa taale at øverigheten der udexequerer en god
del af deres indbo for ubetalte afgifter og skatterestancer (WormMüller:142).
Den økonomiske krisen toppet seg etter brannen på Vaterlands bordtomt
den 4.mai 1819, hvor store uassurerte plankestabler ble flammenes rov.
Store handelshus gikk fallitt, blant andre avdøde Bernt Ankers store
selskap «det Ankerske Fideikommiss», hvor nærmere 20 000 mennesker
hadde hatt sitt utkomme. Carsten Anker måtte også innstille sin
virksomhet i 1822. Det gikk ikke bedre verken for jernverkseier Niels Aal,
Jørgen von Cappelen Omsted på herregården Fossesholm eller firmaet
Collett & Søn (ibid.:142 og 163). I motsetning til alle disse kondisjonerte
handelsborgerne klarte Caspar Kauffeldt seg bra gjennom kriseårene.
Han fikk i gang igjen driften ved Gjøvigs Glasværk i 1823 og overlot et
svekket, men fungerende glassverk til sønnen.
Kanskje mistet den utrettelige administratoren noe av livsgnisten da
han skjønte at glassverksdrifta ugjenkallelig var slutt. Caspar Kauffeldt
døde den 12. september 1843, 70 år gammel, like før glassovnene for
alltid ble slukket. Kauffeldts livsverk er forlengst borte, men fortsatt lever
mange av verkets flotte glassprodukter videre. I dag har de en høy
samlerverdi.
132
Kilder
A. Arkivalier
Diplomatarium Norvegicum XI
Kirkebøker:
Klokkerbok nr 2 for Vardal
Kirkebok nr 4 for Vardal
Kirkebok nr 5 for Vardal
1791 – 1808
1814 – 1831
1831 – 1853
Riksarkivet:
Hadeland og Valdres fogderi:
Landkommisjonen
Stattholderarkivet D 10, pakke 30 og 31.
Sagbrukskommisjonen
1683 – 1688.
Toten, Vardal og Biri sorenskriverarkiv. (TVB)
Pantebok 3B
Pantebok 4C del 1.
Pantebok 5D
Pantebok 8G
Pantebok 9H del 2
1776 – 1798
1798 – 1807
1813 – 1825
1844 – 1851
1854 – 1859
1661
Åstedsprotokoll for Vardal nr. 2
1800 – 1812
Auksjonsprotokoll for Vardal nr. 2
Auksjonsprotokoll for Vardal nr. 4
Auksjonsprotokoll for Vardal nr. 5
Auksjonsprotokoll nr. 9
1844 – 1860
1851 – 1860
1860 – 1866
1841 – 1879
Ekstrarettsprotokoll for Vardal nr. 4
Ekstrarettsprotokoll for Vardal nr. 5
1811 – 1826
1826 – 1843
Norges Brannkasse:
Branntakstprotokoll for Vardal nr. 1
Branntakstprotokoll for Gjøvik
1846 – 1887
1891 – 1898
Fogden i Toten:
Matrikkel for Vardal
Matrikkel for Vardal
Matrikkel for Biri
1723
1838
1838
Folketellinger:
Folketelling for Biri
Folketelling for Hurdal
Folketelling for Vardal
Folketelling for Vardal
1801
1801
1865
1875
133
Privatarkiv:
SH-Statsarkivet i Hamar:
Privatarkivet 77, boks 7c, boks 9:7 og boks 12:83 Christensen, Gunnar E.
Opplandsarkivet avd. Eiktunet:
ET 73.1
A/S Hunton Bruk
1785-1940
ET 122
Gjøvig Glasværks arkiv:
ET 122.2 Afregnings Bog ved Hunds Glasværk No.1
1804 – 1808
ET 122.3 Journal over værkets anleg
1804 – 1811
ET 122.5 Varebog Litra B for
Gjøvigs Wærks Arbeidere
1842 – 1845
ET 122. 6 Glassverksslekter
ET 122:D1 Søknad til Kongen
1806
ET 145
Gjøvik gårds arkiv
ET 344:
F 09 Solbrækken, Karin 1986. Registrering av portalen på Gjøvik gård.
ET 344:
F 10 Solbrækken, Karin 1992:
Rapport fra ombygging av Drengestua på Gjøvik gård.
ET 344:
F 11 Solbrækken, Karin 1993.
Rapport fra restaureringsarbeidet på Gjøvik gårds hovedbygning.
ET 344:
F 12 Tormod Jahr 1971
Eiktunet museum: Kopi av Saug-Angivelse udi Totens Fogderi for Aar 1784.
Eiktunet museum: Scheel 1897. Nogle bemerkninger om forskjellige tomteforhold
i Gjøvik. Signert Totens sorenskriverctr., decbr. 1897.
B. Kart
NGO 25B4,8. Løytnant Finkenhagen 1827.
Cotekart over det til Byanlæg udseede Terrain ved Gjøvik i Vardals Præstegjæld,
Christians Amt med den foreslaaede Regulering. Opmaalt 1857 af Chr. Tauböll
(Eiktunet museum).
C. Intervju
MB-Magne Bruun, professor Norges landbrukshøyskole
ER- Elise Redse f. Volkmar
OK- Smed Odd Kristiansen
OG-Ole Gjestvang f. 1916
TD- Torveig Dahl, museumsbestyrer Toten øko-museum
AK- Arve Kværnlien 1997
D. Litteratur
Aker 1955. Den gamle bygningskulturen i Aker. Utgitt av en komite. Oslo.
Achehougs konversasjonsleksikon 1971. Oslo.
Amdam, Rolv Petter, Tore Jørgen Hanisch, Ingvild Pharo 1989. Vel blåst! Christiania
Glasmagasin og norsk glassindustri 1739-1989. Oslo.
Andersen, Ellen 1971. Bordskik. Spisevaner og borddækning gennom tiderne. København.
134
Andersson, Sven-Ingvar 1989. Damsgård have. I: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1989. Oslo.
Beamon, S.P.1996. De neiges en glaces. I: Brignoles 6 au 9 juillet 1994.
Berg, Arno 1952. Bygdøy kongsgård. Oslo
Berg, Arno 1965. Det gamle Christiania. Oslo.
Berggreen, Britt 1982. De tre kulturer: Søkelyset på mellomklassen. I: Dugnad 1-1982.
Berggreen, Brit 1989. Da kulturen kom til Norge. Oslo.
Berner, Carl 1914. Eidsvolds-bygningen. I: Eidsvold 1814. Oslo.
Bevaring av tekniske og industrielle kulturminner i Norge 1988. Innstilling fra Norsk
kulturråds Utvalg for teknisk og industrielt kulturvern 1988. Oslo.
Bygningshistorie og bygningsvern 1991. Seminar 1990. Norges allmennvitenskapelige
forskningsråd. Oslo.
Billedgløtt frå Romedal og Stange 1994. Stange historielag.
Bing, Morten og Torgeir Kjos (red.) 1994. Norge i Europa. Festskrift til Carsten Hopstock.
Oslo.
Biri/Snertingdal Bygdebok I-III 1951-1954. Redaktør T. Lauvdal. Gjøvik.
Bjørshol, Aasne Svingjom 1978. Norske gårdsstaller. Magistergradsavhandling UiO 1978 I.
Bleken-Nilssen, Toralv 1956. Furnes bygdebok, bind II. Brumunddal.
Blom, Peter 1899. Beskrivelse over Vardal prestegjeld før og nu. Nytt opptrykk 1983. Gjøvik.
Bokmålsordboka 1988. Red. Marit Ingebjørg Landrø, Boye Wangensteen. Oslo.
Brekke, Nils Georg 1991. Studiet av den folkelige byggeskikken frå Eilert Sundt og til
vår tid. Kvar står vi i dag? I: Bygningshistorie og bygningsvern. Oslo.
Bugge, Anders 1923. Byggeskikk og artitektur paa Toten. I: Bygd og bonde. Hamar.
Christensen, Arne Lie 1991: Huset som vokser. Omkring påbygging og ombygging
innenfor folkelig byggeskikk. I: Bygningshistorie og bygningsvern. Oslo.
Christensen, Arne Lie 1995. Den norske byggeskikken. Oslo.
Christiansen, Gunnar E. 1939. De gamle priviligerte norske glassverker og Christiania
glassmagasin. Oslo.
Coldevin, Axel 1963. Vårt folks historie, bind 5. Oslo.
Dahl, Kai R. 1969. Duebog for begyndere. København.
Den gamle bygningskultur i Aker 1955. Utgitt av en komite. Oslo.
Dreyer 1979. Lær å kjenne rokokko. Oslo.
Eggset, Alf 1985. Det eldre Akershus. Oslo.
Engelstad, Eivind S. 1959. Storgårder i Østfold. Oslo.
Engelstad, Eivind S. og Aage Schou 1951. Møbelboken. Møbler i Europa i to tusen år. Oslo.
Engen, Arnfinn 1992. Freda hus og gardstun i Gudbrandsdalen. Lillehammer.
Engqvist, Hans Henrik 1962. Dansk stilhistorie. København.
Essen, Madelein von 1997 a. Lystgårdshagene som selskapslokaler. I: Byminner nr.1.
Oslo.
Essen, Madelein von 1997 b. Hager til lyst og nytte. Oslo.
Fett, Harry 1906. Gamle norske hjem. Hus og bohave. Kristiania.
Firenze-charteret av 1982. «Uautorisert» oversettelse fra engelsk, med støtte av dansk og
svensk utgave, av Mette Eggen 1994.
Fredlund, Jane 1993. Auktionshandboken. Värnamo.
Fredlund, Jane 1998. Möbel special. I: Antik & Auksjon 3/1998. Helsingborg.
Frykman og Löfgren 1994. Det kultiverte mennesket. Oslo.
Fægri, Knut 1989. Fra Håstein til Damsgaard. I: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers
bevaring. Årbok 1989.
Gardåsen, Kjetil 1977. Byggeskikk og boligforhold i Solum 1870-1910. Magistergradsavhandling i etnologi UiO 1976 V.
Gjestrum, John Aage 1987. Landskapet på vestsida av Mjøsa. Gjensidige Vestoppland.
Gjøvik.
Gjerdi, Trond 1976. Møbler i Norge. Oslo.
135
Gode råd om hus og stil 1988. Fortidsminneforeningen. Oslo.
Gode råd om tak på eldre hus 1983. Fortidsminneforeningen. Oslo.
Gode råd om gammelt listverk 1993. Fortidsminneforeningen. Oslo.
Gode råd om gardiner 1995. Fortidsminneforeningen. Oslo.
Grosch, Christian H. 1974. Christiania de første 250 år. I: Christiania hva nå? 1624-1974.
Oslo.
Hauge, Yngvar 1934. Fra herregården og fra bruket. Oslo.
Hersoug, Ole 1932. Fedrenegården. Oslo.
Holmsen, Andreas 1982. Før bonden ble forretningsmann. Oslo.
Hopstock, Carsten 1955. Gamle lystgårder ved Kragerø. I: Foreningen til norske
fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1955. Oslo.
Hopstock, Carsten 1983. I: Kavli, Hopstock, Hjelde 1983.
Hopstock, Carsten, 1994 a. Livet i byene. I: Bing, Morten og Torgeir Kjos (red.)
Hopstock, Carsten, 1994 b. Litt om spiseskikker, borddekning og bruken av glass. I : Bing,
Morten og Torgeir Kjos (red.)
Hopstock, Carsten og Stephan Tschudi Madsen 1979. Stil og smak i 6000 år. Oslo.
Horgen, Jan E. 1991. Hus på 1700-tallet. I: Dugnad 1-1991. Oslo.
Huitfeldt, Johanne 1993. Ostindisk porselen i Norge. Oslo.
Hvinden Haug, Ole Fredrik 1939. Ledaal, byens hus. I: Stavanger museums årshefte for
1938-39. Stavanger.
Hård af Segerstad, Ulf 1976. Rörstrand 250 år- äldst i Västeuropa. Läckö slott.
Illustrert kunstordbok 1984. Edvard Lucie-Smith. Norsk utgave: NKS-forlaget. Oslo.
Ingstad, Olav 1980. Urmakerkunst i Norge. Oslo.
Jørgensen, Per Magnus 1989. Damsgård have. I: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1995. Oslo.
Karstensen Karsten (udat.): Sagbrukstidens knubbehus. Fredrikstad.
Kavli, Guthorm 1966. Trønderske Trepaléer. Oslo.
Kavli, Guthorm 1970. Offiseren som boligplanlegger i eldre tid. I: : Foreningen til norske
fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1970. Oslo.
Kavli, Hopstock, Hjelde 1983. Jarlsberg, en norsk grevelig residens. Oslo.
Kielland, Thor 1940. Klær og mat i det nittende århundre. I: Norsk kulturhistorie IV.
Oslo.
Korshavn, Jan Håvard 1994. Norske Empireglass. Gjøvigs Glasværk 1807-1843. Gjøvik.
Kraft, Jens 1822. Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge. Del 2. Christiania.
Kraft, Jens 1848. Historisk-Topografisk Haandbog over Kongeriget Norge, Christiania 18451848. Christiania.
Langeland, Knut 1992. Oldemors stauder i våre hager. Oslo
Lindblom, Andreas 1929. Rokokon. Bonniers konsthistoria. Stockholm.
Mollgard, Reidar 1961. Gjøvik 100 år. 1861 – 1961. Gjøvik.
Morthoff, Bjarne 1967. Romedalsboka. Elverum.
Mæhlum, Einar 1938. Glassverk og glasspustere. I: Norsk kulturhistorie, bind 3. Oslo.
Nygård-Nilssen, Arne 1944. Norsk jernskulptur. Oslo.
NHL: Norsk historisk leksikon 1981. Oslo.
Norland, Lissie 1987. Reisepass. I: Årbok for Gjøvik 5.årg. Gjøvik.
Bugge, Anders 1931. Norsk kultur i samtidige billeder fra oldtid til nutid. Oslo.
Pedersen, Ragnar 1985. Byggeskikken i Hedmarksbygdene. I: Foreningen til norske
fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1985. Oslo.
Pedersen, Ragnar 1992. En kulturhistorisk analyse av Hanna Winsnes` «Lærebog i de
forskjellige grene af Huusholdningen». I: Fra kaupang og bygd. Hamar.
Polak, Ada Buch 1953. Gammelt norsk glass. Oslo.
Polak, Ada 1974 (rev. utgave). Glassboken. Oslo.
Pryser, Tore 1985. Norsk historie 1800-1870. Oslo.
Risåsen, Geir Thomas 1994. «Mit Stolte Eidsvold» Carsten Ankers bolig på Eidsvoll
136
Verk 1794-1823. I: : Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1994.
Oslo.
Risåsen, Geir Thomar 1995. Gardinens historie. I: Gode råd om gardiner. Oslo.
Risåsen, Geir Thomas 1997. Spisestuen, overklassens representasjonsrom. I:
Dugnad 1-1997. Oslo.
Roede, Lars 1975. Litt om utmurt bindingsverk. I: Fortidsvern. Oslo.
Roede, Lars 1979. Restaurering og rehabilitering. I: Foreningen til norske
fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1979. Oslo.
Rygh, Oluf 1902. Norske gaardnavne, bind 4 del 2. Kristiania.
Schnitler, Carl W. 1915. Norske haver i gammel tid. Kristiania.
Schnitler, Carl W. 1911. Det norske empireinteriøret. I: Slekten fra 1814. Kristiania.
Schnitler, Carl W. 1917. Gulskogen ved Drammen. I: : Foreningen til norske
fortidsmindesmerkers bevaring. Årsberetning 1917. Kristiania.
Schwach, Conrad Nicolai. Erindringer af mit Liv 1790-1830. Red. Arild Stubhaug 1992.
Kilden forlag.
Sommerfeldt, Christian 1795. Efterretninger angaaende Christians Amt. Christiania.
Solbrækken, Karin 1995. Bindingsverk en bygningstradisjon også i Gjøvik? Årbok for
Gjøvik 11. årg. Gjøvik.
Stoklund, Bjarne 1972. Bondegård og byggeskikk før 1850. København.
Stubhaug, Arild (red) 1992. Conrad Nicolai Schwach. Erindringer om mit Liv 1790-1830.
Kilden forlag.
Sundt, Eilert 1867-68. Om husfliden i Norge. Ny utgave 1975. Oslo
Svendsen, Ola Øgar 1980. Gamle hus i Østfold. Oslo.
Svensson, Sigfrid 1969. Bygd och yttervärd. Stockholm.
Sørensen, Einar (udatert folder). Fossesholm, herregården på Eiker.
Taraldsrud Sigvart 1951. Biri bygdebok, bind I. Gjøvik.
Telste, Kari 1993. Mektige eller avmektige kvinner? I: Dugnad 2/3-1993. Oslo.
Tobiassen, Anne Helene 1988. Byggeskikker i norske bygder. Et forelesningskompendium.
Oslo.
Totn 1970. Tidsskrift for Toten historielag, nr. 5 1970. Gjøvik.
Treider, Jens 1995. Det Kongelige Modumske Blaafarveværk i Norge. I: Bygningsarkæologiske studier. København.
Tunander, Britt och Ingemar 1992. Möbler och inredning från Karl Johan till Per Albin.
Västerås.
Valebrokk, Eva, Geir Thomas Risåsen, Bo-Aje Mellin 1997. Norske slott, herregårder og
gods. Oslo.
Vardal Bygdebok I-IV 1933-1941. Red. T. Lauvdal. Gjøvik.
Veblen, Thorstein B. 1976. Den arbeidsfrie klasse. Oslo.
Visted, Kristofer og Stigum, Hilmar 1951. Vår gamle bondekultur, bind I. Oslo.
Worm-Müller, Jacob S. 1922. Christiania og krisen efter napoleonskrigene. Oslo.
Ødegaard, N. 1918. Kristians Amt 1814-1914. Kristiania.
Åstrøm, Anna-Maria 1981. Herrgårdens gårdsplan och byggnader. Tolking av en utveckling
i Savolax 1780-1980. Fynd och forskning. Meddelanden från Folkkultursarkivet 7, side
215-248. Helsingfors.
Noter
1. 1 rd riksdaler = 96 skilling eller 4 ort a 24 skilling ( -1813)
1 rdb riksbankdaler = 96 skilling eller 16 mark a 16 skilling ( 1813-1816)
1 spd spesiedaler = 120 skilling eller 5 ort a 24 skilling ( 1816-1875)
2. Lakter kommer av det tyske ordet Lachter som var et lengde- og kubikkmål brukt i
137
3.
4.
5.
6.
7.
8.
9.
10.
11.
12.
bergverksdriften. Den ble regnet til noe over tre kubikkmeter. Lakterveden var kuttet
i to meters lengder, og kunne fløytes i mindre bekker og elver. Som lengdemål ble en
lakter inndelt i 96 fingre og skulle ifølge instruks av 22. feb. 1724 være på 3 alen 5
tommer sjællandsk mål. Hundre år senere ble det regnet etter norsk mål som svarte
til 2,01 meter (NHL:190).
I et skifte fra Roli i Redalen i 1811står det at kvernutstyret i Rolimølla var møllerens
eiendom (inf. Frank Solbakken)
Etter Wexel Hansens død, ble alt fra glassverket solgt på auksjon. Kjøpmann Børstad
kjøpte «Vandsaga» den 28.5.1861. (TVB auksjonsp. nr.5:28) Den solgte han videre
den 18.09.1865 til fabrikkeier Hans Mustad på Brusveen Spiger- og Staaltraadfabrikk. Han utbedret saga og drev eget sagbruk Mjøsstranda fram til 1886 (Scheel).
Etter glassverksnedleggelsen ble smia solgt til landhandler Olsen som tidligere
hadde kjøpt garveribygningene i nærheten. Smia ble stående og virksomheten
forsatte lenge etter at glassverket var nedlagt. Da bygningen ble revet i slutten av
1950-åra, ble det funnet murstein med årstallet 1760. Steinen var lagt fram på
byjubileumsutstillingen i 1961, men har siden kommet bort (inf. O.K.).
Tafel- og fensterglass var laget etter en metode hvor glassmassen ble blåst ut til en lang
sylinder. Begge endene kuttes av slik at sylinderen kunne åpnes. Deretter ble den
delt langsetter og brettet ut til en rektangulær plate i en strekkovn.
Fensterglasset var av dårligst kvalitet, mens tafelglasset var klarere fordi pottaksen
var renere.
Lægerglass var tykkere og jevnere og dermed av bedre kvalitet.
Bundtglass var fellesbetegnelse på disse typer vindusglass etter metoden det var
pakket på (Amdam m.fl.:17).
Et bindingsverk kunne variere i bredde fra 160 til 190 cm (Stoklund 1972:30).
1 alen = 2 fot = ca. 63 cm
1 fot = 1/2 alen = 12 tommer = 31,6 cm
1 stang = 6 alen 1/4
Garverimester Hennigs sønn, Fredrik Søren (1833-1923), sikret seg senere fem av
barkekarene til sitt garveri (TVB auksjonsp. nr. 9:236).
Vognskuret ble endret med ny bruker til en fem hulls utedo «Tronen» og rullebod.
Rulleboden ble i 1959 fjernet til fordel for byens eldste apotekinteriør og utstyr fra
1863.
Gården Gjøvik opptrer første gang i skriftlige kilder fra 1432. «Kvindherred 16/11
1432. Svante Jonssøn (Smør) kunngjør at han har gitt sin svenn Dyre Helgessøn sitt
fulle ombud til å bortbygsle og oppebære landskyld av hans gods på Vestfold,
nemlig Rud i Sandherred, Skjæftestad i Stokke og Sande i Sande samt Djupvik på
Toten, som hans mor og morfar eiet» (Diplomararium Norvegicum XI:152).
Den gamle skrivemåten Djupvik har Oluf Rygh tolket til «vik med dypt vann».
Han skriver i Norske Gaardnavne at den nåværende stavemåten er feil ut fra
betydningen og tidligere skriftlig belegg. Gården burde skrives Jøvik (Rygh 1902
IV.2:40) Men innarbeidede skrivemåter er vanskelige å endre, så både gården og
byen skrives fortsatt Gjøvik.
Hvor det opprinnelige tunet til den udelte gården var plassert, er uvisst. Hovedbølet kan ha ligget på Øvre Gjøvik, og Nedre Gjøvik så blitt skilt ut derfra. I
matrikkelen for 1661 står begge gårdene oppført med Kongelig Majestet som eier,
men skylden var dobbelt så stor på Øvre Gjøvik med 1 hud, mens Nedre Gjøviks
avgift var på 6 skinn (matrikkel for Vardal 1661).
Dosent dr. Hans Glømme foretok en undersøkelse av jordbruksforholdene i Vardal
rundt 1930-åra. Han uttalte at elvas deltadannelser har bygd seg opp gjennom
tusener av år, og trer fram som mer eller mindre tydelige terrassetrinn. «Det
materiale som opbygger såvel Mjøsterrassene som elveterrassene, skriver sig fra
morene og til dels fra fjellet i elvenes strømrenner. Det er ført med av elvene og er
138
13.
14.
15.
16.
17.
18.
19.
20.
21.
22.
23.
24.
25.
kommet til avsetning, hvor strømstyrken og derved transportevnen har avtatt.
Spesielt er store masser avsatt, hvor elevene har munnet ut i Mjøsa. I bunnen av disse
terrassene er flere steder iaktatt stenfattig lere av blålig farge. Det materiale som
ligger over leren er temmelig vekslende. Endel steder optrer finkornet sand som
egner sig bra til kulturjord. Andre steder optrer grus og sand ikke sjelden med
rullesten» (Vardal bygdeb. IV:169).
Skylden på Nedre Stokke var i 1669 på 1 hud og 3 skinn, og følgelig 9 skinn større
enn Nedre Gjøvik (Vardal bygdeb.I :326).
Inntrykket blir ytterligere bekreftet etter en åstedsbefaring den 18. juli 1805 som slår
fast hva gården besto av og hvilken forfatning den var i: Gården var inngjerdet med
en 773 stenger (se note 8) lang skigard, hvorav 325 stenger i brukbar stand. Det fantes
i tillegg en annen, enklere gjerdetype i utmarka, en «hafel» på 75 stenger. Åkern
besto av tjue mål, og gårdens engeland var «hist og her bestrøet med sten». Noen
skoggård var det ikke. Løvskogen var nylig utnyttet, slik at den ikke kunne brukes
på mange år. Skogen forøvrig innholdt omtrent to til tre tylfter hogd hustømmer,
som ville gi tjue til tretti lakter ved. På husmannsplassen sto en tømret bygning
inndelt i stue og kove med tre vinduer. Ellers hadde plassen nesten nyoppført fjøs og
låve. Takene på bygningene var tekket med hon, (TVB åstdspr. for Vardal 2:286b).
Begrepet restaurering viser til den gamle europeiske betydningen av ordet som det å
gjenreise, reparere eller istandsette under antikvarisk tilsyn (Roede 1979:69).
Rehabilitering svarer til definisjonen; Sette bygningen i stand slik at den gjenvinner
sin funksjonsdyktighet og sitt rettmessige omdømme (Roede 1979:72).
Samme form for markering ble også benyttet da Hunn ny annekskirke ble bygget.
Under kranselaget i 1819 mottok nemlig tømmermennene fire potter brennevin for å
drikke «mønsåskanne» (Vardal bygdeb. III:101).
Kauffeldt hadde vært nødt til å leie hester fra bøndene omkring i anleggsperioden,
og dessuten stilte mange av dagarbeiderne med egne hester. Prisen for leie av hest og
kar var 40 skilling, mens arbeiderens daglønn til sammenligning var satt til 24
skilling i 1810. «Journalen» viser for øvrig at Kauffeldt i perioden fra 1805 til 1807
beregnet seg 240 riksdaler for kjøring med egne hester (ET 122:3).
Berghusfallet hadde en fallhøyde på 51 fot eller 16 meter og var det tredje største
i Hunnselva etter Djupdalsfallet 69 fot (22 m) og Breiskallfossen 64 fot (21 m)
(Blom:84).
I 1865 bodde den 29 årige møllermester Matias Christoffersen fra Vardal i møllestua
med kone Helene og deres tre små barn. Sammen med dem bodde den 23-årige,
ugifte møllermester Petter Olsen fra Fåberg. Møllerstua var tydeligvis beregnet til to
familier, for tømmermann Hans Filberg på 33 år bodde også der med kona Severine
og tre barn (folketelling for Vardal 1865).
1 pot = 1 liter
Arno Berg har skrevet om Bygdøy Kongsgård og fant at det også der ble knepet inn.
Som et bevis på hvordan man sparte på malingen, var det ikke tale om å male
gangen i 1815. Ytre rom skulle ikke males! (Berg 1952:62)
Kauffeldt hadde tidlig engasjert murere til verksbygningene, men i 1809 dukker en
ny murermester opp ved navn Even Lund. Hans hovedansvar var å mure skorstein,
piper og montere hovedbygningens ovner. Den 5.3.1810 ble han lønnet «for opsat 2
ovner». Hesten hans var også å finne på lønningslista (ET 122:3).
Colon-ovn er identiske med nummer 190 i boka «Norsk Jernskulptur» som er gitt
følgende definisjon: «Ovn i to avd. med topp. På underdelen hjørnesøiler, ilegg med
tofløiet dør på ls. (langsiden), ks. (kortsiden) stor rosett og sign. B&V 1797. Høi og
smalere overdel med åpning i tre etasjer, hvorover lukket rum. Rundbuet, åpen topp.
Dekorert med eggstav, perlesnor, bølgemeander, rosetter m.m. På toppen og over
hver hjørnesøile en bladknopp» (Nygård-Nilssen 1944 II:212 og illus. II:101).
Motivene på «Venusovnens» ovnsplater er antakelig skåret av Henrik Bech. Bilt-
139
26.
27.
28.
29.
30.
31.
32.
33.
hugger Bech regnes for hovedmesteren i norsk rokokkoskulptur. Han var knyttet til
flere jernverk, Moss, Eidsfoss, Odal og Bærum (Nygård-Nilssen II:19-20 og 206).
Vind betyr vende eller svinge. Skjerding i jern ble brukt til å henge gryter i over åpen
varme (NHL).
Ved Christian IV`s dåp i 1577, bestilte hans far Fredrik II 4000 glass, som alle skulle
knuses under festen. Men ved Christian IV`s kroning i 1596, da han var 19 år
gammel, bestilte han 35 000 glass, som aogså skulle knuses etter bruk (Hopstock
1994 b:121).
De eldste servietter var «store som teduge». Først på 1900-tallet ble de mindre. Både
rokokkoens og 1800-tallets krinolinekjoler krevde store servietter, som kunne dekke
de omfangsrike nederdeler (Andersen 1971:41-44).
Det stemmer dårlig med observasjoner museumsfolk har gjort hos bønder på Toten
og Vardal (museumsbestyrer Torveig Dahl). Det fantes servietter på de fleste
gårdene, og de står oppført i skiftene. På Mustad gård hadde skifteretten registrert
24 servietter i 1808 (Vardal Bygdebok I:130).
Fra Stenberg gård på Østre Toten, finnes en oppskrift fra amtmann Ludvig
Weidemanns kjøkken mellom 1802 og 1850. Til 6 à 8 merker roser som bliver bedst
naar de halvtørres, saltes og haart nedstampes i en stenkrukke, og ligger der nogle
uger förend efterfølgende species mænges iblandt dem: «Tørre lavendel, stødt
kannel, stødt nelliker, stødt violrot, Borax, bentzon» (Totn nr. 5-1970:387).
Det ble Even Olsen som fikk skjøte på Mæhlum av Kauffeldt «som verge for
Johanne» i 1838.
Den andre datteren, Anne Elisabeth, fikk gårdbruker Fredrik Jørgensen Hammer
fra Fåberg til ektemann i 1841 (kirkebok nr 5 for Vardal).
Hanna var i 1865 tjenestepike hos Kauffeldts tidligere gårdsbestyrer, Gulbrand
Gollersrud. Han hadde vært hos Kauffeldt på Gjøvik gård fra 1854, men han bygde
seg forretningsgård ved den nye Chaussen og startet brennevinsutsalg i 1858
(Norland 1987:28).
Stiftelsen skiftet navn til Kauffeldtske Gamlehjem i 1910 og driften varte til
bygningen brant i 1965 (Oppland arbeiderblad 21.01.1995).
Appendiks 1
Testament
Det har vært og er mitt ønske at de eiendommer som er nevnt i punkt 1, med innbo,
inventar og annet løsøre i hovedbygningen skal bevares for byen. Jeg har derfor
truffet følgende testamentariske bestemmelser:
§ 1. Eiendommene Strandgaten nr. 18, 18 a., 20 a., b og c, 13 b og Industrigaten nr. 5 i
Gjøvik kommune. Det samme gjelder innbo, inventar og annet løsøre i
hovedbygningen.
§ 2. Gjøvik kommune overtar den pantegjeld som hviler på eiendommene, De vil
heretter ikke bli pantsatt.
§ 3. Eiendommene med løsøre skal danne grunnlaget for et kultursentrum i byen. Det
tenkes særlig på kulturhistorisk museum, musikkakademi, teater- og konserthall,
kunstgalleri, messehall, representasjonssted, bibliotek og annet som naturlig hører
med til disse formål.
§ 4. Kulturinstitusjonen skal ha et eget styre, som har som oppgave å påse at planen
gjennomføres på grunnlag av forutsetningene i dette testament, og føre oppsyn med
stedet. Styret skal bestå av fem medlemmer, hvorav Gjøvik formannskap
oppnevner tre, Kirke- og Undervisningsdepartementet ett og rektor ved Gjøvik
140
§ 5.
§ 6.
§ 7.
§ 8.
§ 9.
høyere almenskole skal være det femte medlem. Styret velger selv sin formann og
nestformann. Funksjonstiden er tre år. Det settes opp instruks for styret. Instruksen
utarbeides av Gjøvik kommune og må godkjennes av Kirke- og undervisningsdepartementet.
Gjøvik kommune plikter å gjøre stedet i slik stand at det til enhver tid svarer til
formålet med det, holde husene, parken og løsøre vedlike og føre planen ut i livet så
snart det lar seg gjøre av økonomiske, tekniske og kunstneriske grunner.
Stedet skal ha dette navnet: «Gjøvik Gårds Kultursentrum - grunnlagt av
generalkrigskommisær Alf Mjøen».
Da jeg ønsker at planen i en viss utstrekning skal settes ut i livet mens jeg lever,
henvises herom til avtale av i dag mellom kommunen og meg.
Dette testamentet er ugjenkallelig.
Som testamentfullbyrder setter jeg inn h.r.advokat M. Sterri.
Gjøvik, den 30. august 1952.
Alf Mjøen (sign.)
Undertegnede vitner har sammen vært til stede ved opprettelsen av dette testament. Vi
kan bekrefte at testator i vårt overvær personlig har skrevet under dokumentet, og at det
inneholder han siste vilje.
Vi har skrevet under i testators overvær og etter hans ønske.
Gjøvik, den 30. august 1952.
W. B. Engelstad (sign.) Sigm. Grønland (sign.)
Appendiks 2
Forvalter på Biri Glasværk, Bern Christopher Kauffeldt (ca 1740-1791) og kone, Dorothes
Elisabeth (Lis) Gundelach (1742-1822) hadde følgende barn:
1. Marie Fredrikke (1769-1827) gift i Biri 1793 med Carl Erntfried Hennig (1764-1818)
som var militærkirurg.
2. Dorothea Elisabeth (1771-1831) gift i Biri 1809 med Hansen Hansen (+1852) som ble
forvalter på Biri glassverk.
3. Caspar Henrik (1773 – 1843) gift med Ingeborg Ivarsdatter Lysgaard (1777-1859).
4. Sophie Elisabeth (1774-1780).
5. Sophie Caroline (1777-1779).
6. Bernhard Christopher (1779-1780).
7. Bernhardius Christopher Cronveld (1780-1850) toldforvalter ved Vebek,
Danmark, (skifte 1822)
8. Caroline Antoinette (1782-) gift med P. Bjertnes, senere forvalter av Gjøvig Glasværk
9. Lovise Wilhelmine (1787-1808) gift i Biri 1803 med Joseph Landgraff, glassblåser på
Jevne Glasværk i Faaberg.
Av Bernt Kauffeldts etterkommere var det bare to som giftet seg utenfor
glassverksmiljøet. Det var Caspar Kauffeldt og den eldste datteren Fredrikke. Hun fant
seg en tysk innvandrer, Carl Hennig, som var «chirurgus ved Det Oplandske Dragon
Regiment og gaardbruger». De bodde på gården Paradis i Biri. Deres etterkommer ble
også knyttet til glassverkene. Sønnen Caspar August f. 1797 ble senere garver på Gjøvigs
Glasværk hos sin onkel, Caspar.
141
Appendiks 3
Caspar Kauffeldt giftet seg med Ingeborg Lysgaard. Hun var datter til Iver Eriksen
Lysgaard fra Fåberg, og hans kone Rønnaug Johannesdatter Waalen fra Gausdal. De ble
gårdbrukere på Jevne i Øyer.
Eriksen som hadde gården Lysgaard i Fåberg. Han var opprinnelig fra Jevne i Øyer.?
Ekteparet Kauffeldt fikk fire barn mens de bodde på Biri;
1. Berthe Regine Mathea (1797 – 1858) gift på Gjøvik 1818 med overlærer Ulrik Wilhelm
Møller (1791-1853). De hadde en datter, Ingeborg Caspara.
2. Iver Wilhelm (1798- 1808)
3. Dorothea Antoinette (1799-) gift på Gjøvik 1818 med sorenskriver Abraham Falch
Muus. De flyttet til Vidarshov i Vang på Hedemark og fikk elleve barn som brukte
Falch eller Falk som slektsnavn.
4. Wexel Hansen (1801 – 1860) forble ugift.
Appendiks 4
Utdrag fra Varebok Litra B for Gjøvigs Wærks Arbeidere 1842- (ET 122.5).
Glasspuster Johan A. Bruun (f. 1777) handlet i 6. hyttemåned 1843 for;
22. mai 2
Skp. Byg
1 spd - 00 skilling
2
«
Blandkorn
0
- 96
1/2 «
Ruug
0
- 36
2
Caffe
0
- 40
1
Brunsukker
0
- 14
1
Puddersukker
0
- 12
2
Rulle Tobak
0
- 64
2
Alen Tobak
0
- 10
1/2 Skp Salt
0
- 24
2
Potter Salt
0
- 06
1/2
Sild
0
- 30
1
Fisk
0
- 64
1
Sæbe
0
-12
1/2
Fisk
0
- 32
1/2 Skp Ruug
0
- 36
23. mai 8
Skp Poteter
1
- 72
27. mai 1/2
Fisk
0
- 32
30. mai 2
Potter Salt
0
- 06
31. mai 1/2
lot ?
0
- 05
2. juni 2
Caffe
1
Sukker
0
- 54
1
Pot Salt
0
- 03
7. juni 1
Skp Ruug
0
- 72
1
Skp Byg
0
- 60
4
?
0
- 16
10. juni 1
Caffe
1/2
Sukker
0
- 27
Sæbe
0
- 05
I alt
8 spd
- 110 skilling.
Johan Andersen Bruun var gift med Anne Dorthea Wenzel og de hadde to døtre (ET
122.6).
142
Eks.II.
Ole Iversens Enke har handlet følgende i 6. hyttemåned 1843;
22. mai 1
Skp Byg
0 spd - 60 skilling
1
«
Blandkorn
0
- 48
1/2 «
Ruug
0
- 36
2
Caffe
0
- 40
1 1/2
Sukker
0
- 21
6
Sild
0
- 10
1
Pot Salt
0
- 03
1
Sæbe
0
- 05
23. mai 4
Skp Poteter
0
- 96
26. mai 1
Skp Poteter
0
- 24
27. mai 2
Sukker
0
- 14
2. juni
Sukker
0
- 14
3. juni 2
Caffe
0
- 40
1
Pot Salt
0
- 03
7. juni 1/2
Byg
0
- 30
1/2
Ruug
0
- 36
10. juni 4
Sild
0
- 07
1/4
Bruntsukker
0
- 04
12. juni 1
Caffe
0
– 20
1/8
Sæbe
0
- 03
16. juni 1/2
Caffe
17.
1/4
Sukker
0
- 14
I alt
4 spd
- 48 skilling
Glasspuster Ole Iversen tok sitt eget liv den 8.februar 1843. Enken Margrethe Andersdatter satt igjen med fem barn i alderen 3-17 år. Deres etterslekt finnes fortsatt på Gjøvik
(ET 122.6).
Appendiks 5
BRYLLUP PÅ NEDRE GJØVIK GÅRD
Henimod Enden af dette Aar var jeg i det langvarigste og mest stormende Selskab jeg
har bivaanet. Abraham Muus og Overlærer Ulrich Møller vare i Begyndelsen af Aaret,
blevne forlovede med to Søstre, Dorothea og Bertha Kauffeldt, Døttre af den dengang
rige og over al Maade lystige Kauffeldt, der eiede Gjøvigs Glasværk ved Mjøsen i Hunds
Annex til Vardal. De unge Piger havde derefter en længere Tid været i Christiania, hvor
jeg var bleven godt kjendt med dem. Den 5th Novbr. 1818 stod begges Bryllup paa
Gjøvig, hvor Kauffeldt havde et stort, elegant Huus og levede aldeles som en
Herremand kun med en altfor stormende Gjæstfrihed.
Jeg med mange andre af Brudgommenes Venner blev buden til Bryllups. I en Række
af vogne droge vi derop og kom efter Bestemmelse til Brudehuset om Middagen samme
Dag som Vielsen, der udførtes af den gamle, værdige Præst Lundh, Professorens Fader,
skulde foregaae om Eftermiddagen. Huset var eller blev efterhaanden fuldt af Gjæster,
indbudne fra Egnen rundt om, og tildeels langt borte. De vare indbudne på 4 Døgn. Hele
Overetagen af det store Huus var opfyldt med Senge, hvor gjæsterne efter Behag tog
Hvile.
Efter Vielsen fulgte et glimrende, sildigt Middagsmaaltid, hvorved blev afsjungen en
143
Bryllupssang, som jeg medbragte trykt og som vandt stort Bifald. Derefter blev der
dandset hele Natten. Saaledes gik det uafbrudt i de følgende to Dage og Nætter. Nogle
gik hen og sov medens de Andre dansede, kun ved Maaltiderne vare alle samlede. Men
i 3 Dage var der ingen almindelig Nat i Huset; de Lystigste, blandt hvilke jeg visselig var,
sov utrolig lidet og vare i næsten uophørlig Bevægelse. Jeg begriber allermindst hvordan
Musikanterne holdt ud. De spillede naar vi sadde til Bord og naar vi dansede, og mellem
Maaltiderne dansedes der uafladelig snart af Flere, snart af Færre. Musikanterne maa
have været saa mange, at de kunde skifte. En af de allerlystigste Gjæster var Christofer
Weidemann. Han paahittede alle mulige Galskaber, blandt andre den, at vi en Morgen
trak en spisslæde op i Overetagen og i den agede ned af Trapperne.
Da to til tre Døgn var saaledes forløbne skulde Selskapet den 8de Novbr. ende med
en Frokost. Dagen forut havde Værten anmodet mig om å hjælpe ham til at drikke alle
de mandlige Gjæster pærefulde, og jeg havde lovet ham min Bistand under den
Betingelse, at naar man ved Frokosten havde drukket en god Deel, skulde bede mig
synge en Vise, og tillade mig, at jeg som Vilkaar derfor forlangte to Flasker Rødvin
fremsat, for hver Mand. Derpaa indgik Værten meer end gjerne. Imidlertid skrev jeg en
Vise på 24 Vers med en Skaal i hvert.
Vi kom til Frokostbordet; der blev drukket adskillige Dramme og mange Glasse Portel. Madera-Viin. Nu kom Værtens Opfordring og min Betingelse. Inden faa Sekunder
stode to Flasker Rødviin foran hver Mand. Jeg sang Visen, der morede meget. Hver av
de 24 Spøgeskaaler blev ærligt drukken og Flaskerne tømte. Nu vare de fleste av
Gjæsterne meget berusede og Værten ligesaa. Han reiste sig nu og bad os gjøre som han.
Han tog en tom Flaske og et Fad og slyngede dem ud igjennom det lukkede Vindue; og
derpaa blev Alt, hvad der fantes paa Bordet, Knive, Gafler, Flasker, Karafler, Tallerkner,
Fade, Glasse, Saltkar, Madlevninger, Dækketøi, og alle Stole kastede ud gjennem
Vinduerne, hvori der ikke allene ikke blev en heel Rude, men ikke engang Sprosserne
tilbage. Ja Værten prøvede endog at spalte Spisebordet med en Ildskuffe, for at kaste
ogsaa det ud; men det motstod Angrebet og var for stort til uspaltet at udkastes.
Dette umaadelige Spektakel var imidlertid kun Signal til andre. I Sideværelset blev
der slaaet en Hvirvel paa Trommen og blæst en Fanfare. Fløidørene aabnedes; midt paa
Gulvet stod et Bord, hvori, som i en Vaskevandsstoel var indfældet en for Tilfældet
særskilt blæst Bolle af blaat Glas. Denne rummede en Anker og var fyldt med den
saakaldte gjøvigske Punsch, der lavedes uden Vand af Brændeviin, Arrak, Citroner og
Sukker opløst i Viin. Naar Gjæster noengang klagede over denne Punsches overdrevne
Styrke, lod Værten i en Kjedel indbære Arrak, som han under Navn af Vand skjænkede i
Punschen, som Gjæsterne da indbildte sig at være bleven fortyndet. Rundtom Bollen
stod store Glasse fyldte; dem maatte enhver Gjæst tømme. Nu blev da Sviren
fuldkommen. Jeg sneeg mig bort, men blev opsøgt, trukken ind til Bollen og tvungen til
at tømme et Ølglas fuldt af denne græsselige Punsch. Derved tabte jeg næsten
Bevidstheden, men sneeg mig dog anden Gang bort og krøb under en Sofa i et
tilgrænsede Værelse. Jeg blev nu atter eftersøgt; men saa beskjænkede vare de Søgende,
at de skjøndt mine Fødder ragede frem for Sofaens Ende, ei vilde have fundet mig,
dersom ikke nogle Fruentimmers Latter og Minespil havde foraadet mit Tilflugtssted.
Nu blev jeg trukken frem, lagt i Sofaen, og under en Ligpsalme baaren ind til Bollen,
hvor man heldede Punsch meer over mig end i mig. Fra den Tid vidste jeg Intet af mig
selv førene jeg næste Morgen vaagnede i en Seng, hvori man uafklæd og vaad af Punsch
havde
kastet
mig.
Da
vare alle Gjæster dragne hver sin Vei, med Undtagelse af dem fra Christiania. Nu reiste
ogsaa vi.
Utdrag fra boka «Erindringer af mit Liv 1790-1830» side 151-152.