Se utstillingskatalogen her.

31. mai – 1. sept. 2013
En UFO-sekt som begikk masseselvmord, graffiti, stammekunst og 80-talls actionfigurer.
Det er elementer i billedkunstner Erik Tidemanns utstilling, Upper Echelon from the great beyond.
Erik Tidemann (født 1982) har en rekke sam­
arbeid med musikere og festivaler bak seg;
som utskjelt festivalkunstner på black metalfestivalen Nidrosian Black Mass; som kunst­
ansvarlig på Pstereo- og Storåsfestivalen; som
plateomslag- og labeldesigner, for å nevne noe.
Som da han viste utstillingen A doppelgangers
fall in the shared soul of Ian Curtis, der den av­
døde Joy Division-vokalisten gjenoppsto i ulike
former. Eller verket The Eazy-E HIV Odessey,
en fiktiv fortelling om gansterrapperen Eazy-Es
reise til helvete, skildret med tegninger inspirert
av black metal-ikonografi.
Det siste halvannet året har han laget scene­
masker til Kvelertak og Röyksopp Tromsø­duoen Mørke, isolerte sjeler fra musikkhistorien har
brukte sine under turné­starten i Hollywood Bowl, alltid interessert ham. Tidemann har selv nevnt
mens Kvelertaks utstoppede hubro med lysende Burzum, drapsdømte Varg Vikernes’ band, som
øyne var en effektiv rekvisitt da gruppen spilte en viktig inspirasjonskilde.
på Byscenen i Trondheim i april i år.
Nå har Rockheim gitt kunstneren frie tøyler til
I det hele tatt har mye av Tidemanns kunst å fylle galleriet i første etasje. Resultatet er to
en musikalsk klangbunn. Andre ganger er det organiske, mystiske skulpturer, R.O.N og Upper
musikken i seg selv det handler om.
Echelon from the great beyond – begge godt
egnet til å sette publikums fantasi i sving.
«Liklukt fra dyr forpestet nabokafé. Hjortekadaver
og kattelikstank førte til gjesteflukt», meldte
VG høsten 2008. Foranledningen var festivalen
Nidrosian Black Mass som ble arrangert på Kafé
Larssen i Trondheim. Festivalkunstner Tidemann
hadde laget en utsmykning som besto av utstop­
pede villsvinpurker, og kattelik hengende fra
discokulen i lokalet.
Tidemanns interesse for kunst startet imidlertid
tidligere, rundt tusenårsskiftet, da han drev med
graffiti. Han ble hyrt inn av hiphop-festivalen 2xH,
Storåsfestivalen og Bylarm, og han opptrådte
live med rapduoen G.O.D.S. Men det som
virkelig ga støtet, var samarbeidet med Lisa Lie
i stykket Skogsunderholdning der Tidemann var
scenograf.
Mest lukt var det imidlertid av hjortekadaveret
gruppa Celestial Bloodshed hadde med seg på
scenen, og som førte til at nabokafeen måtte
evakueres.
Allerede som barn laget han detaljerte krigs­
tegninger som fungerte som rollespill, hvor hele
slag kunne finne sted på et A4-ark. Det, igjen, ga
ham ideen om å lage bilder med historier som
kunne leve videre.
Da han senere studerte kunst, på The Art Inst­
itute i Bournemouth og Slade School of Fine
Art i London, begynte han å plukke opp roadkill.
Han fant overkjørte dyr i veikanten som han
tok med hjem, vasket og flådde – og laget
«roadkilltepper» av dem.
Etter endt utdanning flyttet han tilbake til
Trondheim med en container full av dyrekadaver,
og en ambisjon om å livnære seg som kunstner.
Manges første møte med kunstneren var på
Trøndelagsutstillingen i 2008. Der viste han
skulpturen «Chico holding his ashes» – hans
egen hund gjennom 12 år, utstoppet og med en
veske med sin egen aske rundt halsen. Verket
både imponerte og provoserte, men sikret ham
Kritikerprisen og Publikumsprisen.
Nidrosian Black Mass/Kick Out The Titans
Foto: Andree August Riibe
Oppsikt vakte også et av hans flotteste arbeider,
«Nazi-super science», en utstoppet ulv med
fem hoder, ti bein og øyne på potene. I verket
«Lovechild» hadde han stoppet ut sin venns
pitbull, gitt hunden en replika av et menneskekranium og satt to bokfinker på halen. Verket
inngikk i en større utstilling der han hadde
malt en kjempe-edderkopp over tak og vegger,
sammen med et portrett av Ian Curtis fra Joy
Division – den ultimate outsider, ifølge Tidemann.
Hans arbeider strekker seg fra narrative perfor­
mancer, via tegning og maleri, til skulpturer og
installasjoner, ofte med voldelige elementer.
Miksen av eksempelvis romvesener og naziflagg,
med feer med fallos-vinger og alien-aktige
testikkelkokonger blir til «one frame scenarios»
betrakteren kan spinne videre på.
Tidemann har sluttet å prøve å imponere med
maleriene sine, sier han. I stedet vil han ha
det rått og direkte, med et abstrakt budskap.
Som en outsider uten forbindelse til trendene i
samtidskunsten, som maler på sin egen, naive
måte.
Tidemann har rukket over mye. Han har hatt
separatutstillinger i Norge, Berlin og Stock­holm,
gruppe­utstillinger i London, Brussel, Århus, New
York, California, Litauen og Singapore. Fram­
over skal han blant annet ha separat­utstillinger
på TM51 i Oslo (oktober) og Galleri SE i Bergen
(mars 2014). Han er i dag bosatt i Oslo.
Erik Tidemann - 2011
Nylig besøkte jeg utstillingen David Bowie is i
Victoria & Albert Museum i London. Det ble en
sterk opplevelse. Ikke minst ble det en påminner
om de mange og tette forbindelsene mellom
kunst og rock.
Rock og kunst har alltid vært tett integrert og
dratt veksler på hverandre. Like vanskelig som
det er å se for seg Velvet Underground eller
David Bowie uten Andy Warhol, er det å tenke
på The Beatles og The Rolling Stones uten å se
for seg deres ikoniske visuelle avtrykk, hjulpet
fram av kunstnere som Peter Blake, Richard
Hamilton og Andy Warhol.
Én forklaring er at både Bowie og påfallende
mange av 1960-tallets britiske rocke­stjerner
hadde bakgrunn fra kunstskole: John Lennon,
Pete Townshend, Eric Clapton, Keith Richards,
Syd Barrett… Derfra tok de med seg idealer fra
den romantiske kunsttradisjonen inn i musikken,
noe som blant annet kom til uttrykk i at de
engasjerte allerede etablerte kunstnere for å
designe en visuell profil.
Et pionerarbeid i så måte er foto­kunstner
Robert Freemans omslagsfotografi til With The
Beatles (1962). Omslaget var et av de første
forsøk­ene på å bringe seriøsitet og artist­eri
inn i rockeikonografien, med elementer fra det
romantiske kunstnerportrettet og samtidens
motefotografi.
Enda mer interessant er tilfellet med Bowie,
som nærmest hadde en perfor­mance-aktig
tilnærming til rollen som artist, der han tok
publikum gjennom en rekke ulike karakteristikkog imageforandringer: Fra det androgyne plate­
omslaget på Hunky Dory (1971), via sitt alter
ego Ziggy Stardust (1972) – til den kjernesunne
engelskmannen på Young Americans (1975).
Bowie har hatt enorm betydning i sin ironiske
omgang med samtidskulturens symboler og
ikoner. På samme måte som Warhol tok han
i bruk «raw materials» fra en mengde ulike
popkilder, og satte det sammen til noe nytt. Han
ga androgynitet et kunstnerisk innhold, og ga
seg selv stadig nye identiteter. Delvis som en
mediajippo i Warhol-stil, men også for å avsløre
hvordan autentisitet og ekthet var begreper
som inngikk i et kalkulert image. David Bowie
ble superstjerne ved å agere superstjerne.
Det er vanskelig å tenke seg Madonna eller Lady
Gaga uten Bowie. Eksemplene er mange, jeg
stopper her.
Mitt første møte med Tidemann var kunst- og
musikk-happeningen «Kick Out The Titans» på
Marienborg i 2007, forløperen til Nidrosian Black
Mass. Sammen med blant andre Ole A. Aune
fra byens black metall-miljø bygde han opp en
innendørs granskog, laget bord av resttreverk
og fylte scenen med oljetønner, kjøleskap og
kadaver – og inviterte åtte black metall-band
til å spille, mens de helte bøttevis av dyreblod
over et sortkledd publikum.
Tidemann viste filmen Pagan piñata. Ikledd et
hjorte­hode slår han løs på en kokong fylt av
blod og innvoller. En utstoppet sau og 120
håndtegnede plakater var også på plass, mens
kronen på verket ble plassert på taket utenfor: et
to meter høyt oppned-kors med røde lyspærer, i
Las Vegas-stil. Selvsagt ble det reaksjoner.
I 2009 og 2010 var Tidemann festivalkunstner
på Storåsfestivalen. Sammen med sin amerika­
nske kollega Brad Downey laget han en hytte
som tilsynelatende var angrepet av trær. Verket
kunne sees som en form for kritikk mot vestlig,
dekadent estetikk som er opptatt av å forskjønne
naturen, antydet kunstnerne.
I fjor var Tidemann kunstadmiral for Pstereo­
festivalen. Sammen med tre kunst­stu­denter
laget han en monsterskulptur i støpt polyester
og glassfiber, med lysende armer og tentakler,
fanget i et fiskegarn med glasskuler, som om
den hadde blitt dratt rett opp av Nidelva.
I 2011 laget han masker for tromsø­d uoen
Röyksopp – av skinn fra hjort og eksotisk ku.
Den ene med tjue sterke lysdioder til øyne, den
andre med små strobelys. Begge med pigger og
Året etter fikk festivalen nasjonal opp­merk­som­ store tannrader. Kunstneren fortalte at han så
het da nabokafeen måtte evakueres på grunn av for seg en dystopisk, postapokalyptisk, skitten
«liklukt». Og igjen i 2010, da Aune hadde booket verden, samtidig som han ville beholde det
et finsk band med tvilsomme høyre­ekstreme søte uttrykket som har preget gruppa siden
sympatier.
«Poor Leno».
Foto: Stian Andersen
Tidligere i år laget Tidemann maske til vokalist i
Kvelertak, Erlend Hjelvik – av en utstoppa hubro
med lysende øyne. Hubroen har fra starten vært
logo for bandet, og Tidemann har omtalt resul­
tatet som en seremoni-maske med Cadillac-feel.
Tidemann har også laget album­omslag for
trond­heims­bandet Rest Of My Life og logo
for plateselskapet Terratur Possessions. Han
har vært festivalkunstner for Støy på landet og
jobbet med Bylarm.
På Rockheim stiller Tidemann ut to organiske
skulpturer fra en serie på fire produsert siden
november. I motsetning til tidligere har han
denne gangen lagt vekt på syntetiske materialer
framfor dyrepels.
Han beskriver produksjonsprosessen som den
frieste han har hatt så langt. I stedet for å lene
seg på arbeidstegninger, skisser og konsepter,
har han stolt på prosess og impulser, og nær­
mest lekt seg fram til resultatet.
De to andre skulpturene i serien, «Syn­thetic Flesh
Study» og «Spiritual arti­fact for future reference»,
vil stilles ut i Entra-bygget ved Rockheim. Bygget
holdes åpent under vernissagen, og vil ellers
fungere som vindusgalleri.
Jeg skal ikke begi meg ut på å tolke skulpturene,
men han har selv gitt noen ledetråder. Han
sier arbeidene har elementer fra 1980-tallets
actionfigurer og tv-kultur, og fra graffiti og den
såkalte syre- eller stonerkulturen, av religiøse
figurer og gjenstander, og deres opphav i
mytologien.
Ikke minst er utstillingen inspirert av den
ameri­kanske UFO-sekten «Heaven’s gate»,
og deres forbindelse med Nikes lansering av
sko-serien med samme navn. I 1997 drakk de
39 sektmedlemmene en dødelig cocktail, før
de trakk plastposer over hodene. Håpet var
å bli tatt opp i UFO-en de mente svevde bak
kometen Hale-Bopp som passerte jorda på det
tidspunktet. Likene ble funnet i sengene i sektens
hovedkvarter, i identiske klær og med splitter
nye Nike-sko – og med fem dollar hver i lomma
til interplanetarisk toll.
Kai Kristiansen er kulturjournalist
i Adresseavisen og medieviter
Erik Tidemann - 2013
– noen refleksjoner om lyd, bilde, en merkelig
forelesning og hvorfor jeg er vanskelig å bo
sammen med.
sprer seg via David Bowie og Roxy Music tidlig
på 1970-tallet, blir avgjørende for all punk og
postpunk fra 1976 og helt frem til 1984, før den
blir helt klonet i 1985 med The Jesus & Mary
Chain, videre til Spacemen 3 der det bikker over
i 1990-tall, der erfaringene av denne historien
har sivet inn så ettertrykkelig at sporene etter
bandet ligger nær sagt overalt. Vi ville ikke hatt
en sånn sjanger som black metal uten Velvet
Underground. Det er tvilsomt hvis vi en gang
ville hatt metal. Men typiskt nok ble black metal
også veldig interessant for billedkunstnere på
tampen av 1990-tallet. Selvfølgelig, siden det
uten tvil er den mest visuelt baserte musikk­
formen noensinne. I så høy grad, faktiskt, at
det er lov å spekulere over om det muligens
utelukkende er snakk om en visuell kode som
binder de band som faller inn under definisjonen sammen.
La meg atter en gang begynne med bananen.
Det er nemlig med bananen det begynner når
man diskuterer samtidskunstens forhold til
musikk. Dette er tredje gang jeg drar denne
påstanden ut i offentligheten, men det blir litt
bedre og mer forfinet for hver gang. Bananen
befinner seg - du gjettet riktig - på coveret til
The Velvet Underground & Nico, og er signert
Andy Warhol. På orginalpressningen - som bare
skilter med signaturen til Warhol, og ergo likner
et ordinært silketrykk, veldig i tiden i 1967 - kan
denne etterhvert ikoniske frukten skrelles, og
viser seg da å være rosa på innsiden. Sublimt.
Man tenker sitt, liksom. Effekten av dette grepet
i 1967, på coveret til en LP som heller få bryr seg
noe særlig om til å begynne med, blir fort en
45 år lang historie om ettereffekter. Uten denne Men, tilbake til fruktfatet; for noen år tilbake
bananen ville faktiskt vår verden være et vel- stilte Torbjørn Rødland ut et bilde av en skrellet
dig annerledes sted. Ti år tidligere var det blitt banan som viste seg å være helt svart på innsietablert forbindelser mellom be-bop, abstrakt den. Ikke heller særlig sublimt, kan man tenke.
ekspresjonisme og den ekstatiske lyrikken til Men 40 år etter den rosa bananen blir den svarde skjeggete poeter og litterater som ble for- te ikke mer enn et sitat, og en morsom krangel
søkt definert under begrepet “beat”, men det er om kunstkritikk med Ina Blom og undertegneførst med bananen ting begynner å virkelig sive de i fora for spesiellt interesserte som effekt.
inn i hverandre. Det Warholproduserte debutal- Morsomt, siden jeg fortsatt ikke helt ser at vi
bumet til Velvet Underground, og de konserter var uenige om noe som helst, og fordi utspilbandet spilte som del av dennes total-show let virket kalkulert for å trekke oppmerksomExploding Plastic Inevitable, passerte så mange heten til en utstilling i Tønsberg som bare ble
av datidens ordinære grenser og utfordret nok besøkt av skribenter som fikk togbilletten sin
tabuer til å faktisk bli et konseptuellt kunstverk, betalt og som ble sure av å reise utenfor komslik vi forstår det i dag. Og bananen blir fort- munegrensen til Oslo. Og morsomt, siden det
satt sitert og resirkulert til forbannelse, selv om var der jeg begynte å trekke i trådene innenlyden og attityden til The Velvet Underground for bananskrellet. Noen år tidligere hadde jeg
trygt kan sies å være mer avgjørende der den kjøpt Welcome to the Monkey House (2003),
den fjerde studioplaten til The Dandy Warhols, historien om en pommes frite som penetrerer
opprinnelig til min datter, som den gang var en donut. Den dukket opp i animert form i en
fjortis og fan av bandet - men jeg ble veldig promotionvideo for The Day my Baby gave me a
betatt av den selv. Av åpenbare grunner. Den Surprise (1979) av - også kunststudenter - Devo.
har en banan på coveret og bandet har t o m Grunnen til at jeg nevner det er først og fremst
Warhol i navnet sitt. Bananen er plassert i en fordi den faktisk ble sensurert, men samme
betydelig mer fallisk posisjon, halvveis skrellet, bands senere video til Whip it! (1980), der en
og er pussig nok helt naturell innvendig. Men kvinne strippes av at sangeren slår av henne
den har en glidelås, slik at skrellet åpner seg klærne med bøffel­pisk, passerte friksjonsfritt.
omtrent som en hettegenser. Så ikke bare site- Devo er et annet ypperlig eksempel på pop­
res The Velvet Underground & Nico, men også musikk som kunstform, der nær sagt hver eneste
et annet platecover signert Andy Warhol; Sticky komponent er underkastet et konsept, hvis ikke
Fingers (1971) av The Rolling Stones - i orginal- en fullstendig idehistorisk breakdown, om at
utgaven utstyrt med en ekte glidelås, noe som menneskets utvikling har gjort en u-sving og
garanterte irritasjon og sinne hos den gjengse går bakover. Navnet på bandet er en forkortelse
platesamler siden det ble umulig å ha den i hyl- av denne teorien - De-Evolution - og du trenger
len sammen med andre plater uten å føkke opp ikke se deg veldig nøye rundt for å konstatere at
coveret på den ved siden av.
dette muligens har noe for seg. Noen år senere,
i Berlin, plukket Einstürzende Neubauten opp
Dette er, i korte trekk, fundamentet for en impulser fra en avantgarde som var blitt ligforelesning jeg holdt på Landmark i Bergen gende som en kunsthistorisk kuriositet mellom
i 2010, som ganske enkelt gikk under navnet to verdenskriger, og slamret løs i en vanvittig
Bananforelesningen. Eksemplet står fortsatt kakafoni av amplifisert skrapmetall og ulende
stødig, men selv om det er vittig og poenget feedback. Var det tilfeldig at det var i Berlin?
blir tydelig så handler jo ikke dette om bana- Neppe. Timingen er òg avgjørende; Berlin var
ner i grunn. Det handler om i hvor høy grad tidlig i 1980 stedet for en nesten fullstendig hyen tidligere tilstedeværelse på kunstskole bridform av musikk, billedkunst, litteratur, teater
virker positivt på en ambisiøs musiker. John - komplett med en helt egen vrang versjon av
Lennon skulle være et godt eksempel. Eller Syd street fashion. Det er flere grunner til det; ved
Barrett. Eller nær sagt hele Roxy Music. Johnny dette tidspunktet var noe slikt som en spesifikk
Rotten/Lydon. Throbbing Gristle. PJ Harvey. tysk identitet utenkelig, den var enten definert
Kim Gordon. Det lar seg gjøre å fylle volum på av USA eller Sovjetunionen, avhengig av hvilken
volum med navn. Så avgjørende og tilstede er side av muren du befant deg, og Berlin utgjorde
denne influensen at “the art school dropout” er en overstimulert klitoris på en europeisk kropp
blitt noe av en arketyp innenfor rockhistorien. som lå i spasmer av tvangsmedisinert ideoloOg bananen var alltid en kuk. Såpass skjønte gi. Et inkompatibelt, dysfunksjonellt sted. En
de allerede i 1967. I forlengelse av bananen, noe isolert øy på kartet under kontnuerlig bevåksenere og litt mer oversett som influens, har vi ning. De av oss som er gamle nok til å huske
har ingen større problemer med å se hvorfor
det såkalt “heftige” maleriet - også kjent som
“Neo-ekspresjonismen” oppsto her på samme
tid som Einstürzende Neubauten demolerte
scenen de spilte på med slagborr og kastet
brennende molotov-cocktails på publikum; en
nokså reell situasjon for de som ble truffet i et
performativt scenarie der agendaen er klar i sin
ambisjon om å overskride det konstruerte i organiseringen av kaos, for å slippe det fullstendig
løs. Det kunne ikke skjedd noe annet sted. Det
er like logisk som at redefineringen av termen
“black metal” finner sted i Norge. 20 år etter at
kirkene sto i brann og blodet rant kobles termen
til Norge i så høy grad at italienske og russiske
black metal-musikere legger ned seriøst mye
tid til å studere norsk, for å kunne skrive og
fremføre musikken sin på svartmetallens eget
språk. Selv om det først og fremst altså er det
visuelle landskapet som er kartlagt her; uleselige bandlogoer, skumringslandskap, forlatt
gotikk, dramatiske skyer, norrøn mystikk og
corpse paint. Musikken er fortsatt en progressiv
fordreining av nær sagt all foregående musikk,
grunnleggende eksperimentell og elitistisk på
kanten til ekstremsport - utelukkende basert på
sin egen negasjon.
i det siste, der det til enhver tid er minst en
kunststudent på hvert akademi som driver et
eget støyband ved siden av, med en imponerende historiebevisthet rundt denne sjangerens
obskure fortid i hjemmeinspilte kassettbånd
som sendes på kryss og tvers over verdenskartet i en tid uten internett. Det er ganske vanskelig å selge støymusikk til et større publikum,
uansett hvor godt du forpakker den, og uavhengig av hvor stort miljø du har for sjangeren
i Japan. Men det ene ville ikke vært der uten
det andre. Og jeg sier det igjen; uten denne
ene bananen ville vi vært et veldig annerledes sted i dag, og drevet med helt andre ting,
på andre kulturelle premisser og av helt andre
grunner. Det er dermed ikke sagt at fusjonen
av komponentene ikke ville funnet sted - det
ville bare tatt seg andre uttrykk og gått andre
veier. Men i denne verden av årsak og virkning
der alt henger sammen med alt er altså bananen fullstendig logisk. Det er også den frukt
som inneholder flest næringsstoffer og mest
minner om en manns penis. Hva mer trenger
du, liksom? Du trenger såklart å oppdatere deg.
Og du trenger å sjekke ut produksjonen til Erik
Tidemann.
Forholdene her, som ellers, pleier vanligvis å
bortforklares med forpakningen av musikk som
en vare. Det visuelle språket som følger med
er i første rekke der for å selge denne varen,
via plakater, platecover og måten et band velger å presentere seg som en samling individer.
Barske visjonære alfa-hanner som Led Zeppelin,
eller enveiskjørte ungdomskolesniffere som Tommy Olsson er kunstner, kurator og musiker,
Ramones. Men det stikker langt dypere; det men mest kjent som kunstkritiker for Billedkunst,
forklarer ikke denne trenden jeg har notert meg Morgenbladet og Kunstkritikk.no.
Grafisk design: Olav Åsheim