klikk her - DNS UNG - Den Nationale Scene

Et dukkehjem
av Henrik Ibsen.
Skuespill i tre akter.
Bearbeidet av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs.
Den Nationale Scene 2012/13
Teatersjef: Agnethe Haaland
1 Personene:
Advokat Helmer
Nora, hans hustru
Doktor Rank
Fru Linde
Advokat Krogstad
Anne-Marie, barnepike hos Helmers
Ivar, sønn av Helmers, 7 år
Emmy, datter av Helmers, 5 år
(Handlingen finner sted i Helmers bolig.)
2 FØRSTE AKT
1.1
(Nora kommer hjem med en hel del pakker. Hun tar en pose med makroner opp av lommen og
spiser et par.)
HELMER
Er det mitt lille ekorn som romsterer der inne?
NORA
Ja det er det!
HELMER
Når kom ekornet hjem?
NORA
Nå nettopp. (putter makrone-posen i lommen og tørker seg om munnen)
Torvald! Kom! Så får du se hva jeg har kjøpt.
HELMER
Ikke forstyrr!
Kjøpt, sier du? (kommer inn) Har du kjøpt alt det der?
NORA
Ja men, Torvald, i år kan vi vel slå oss litt løs. Det er jo den første julen vi ikke behøver å spare.
HELMER
3 Nei vet du hva, sløse kan vi ikke.
NORA
Jo, Torvald, vi kan vel sløse litt. Ikke sant? Bare bitte litt. Med den lønnen du nå kommer til å få
vil du tjene masse, masse penger.
HELMER
Ja, fra nyttår av; men så går det tre måneder til første utbetaling.
NORA
Så kan vi jo låne så lenge.
HELMER
Nei, nei!
NORA
Bare litt, Torvald HELMER
Sett nå at jeg lånte 1000 kroner i dag og du brukte opp alt i romjulen, og så nyttårsaften fikk jeg
en taksten i hodet. Hva om jeg døde?
NORA
Å, fy; ikke snakk så stygt.
HELMER
Jo, sett at jeg skulle gå bort, - hva så?
NORA
Hvis noe så fælt hendte, så kunne det være det samme om jeg hadde gjeld eller ikke.
4 HELMER
Jaha, men hva med de folkene jeg hadde lånt av?
NORA
Dem kjenner vi jo ikke!
HELMER
Nei, nei; du vet hva jeg tenker om den slags. Ingen gjeld! Aldri låne! Over et hjem som grunnes
på lån og gjeld kommer det noe ufritt, og altså også noe uskjønt. Nå har vi holdt ut helt til i dag;
og det vil vi også gjøre den korte tiden som gjenstår.
NORA
Ja, ja, som du vil, Torvald.
HELMER
Så, så; nå skal ikke ekornet stå der og surmule. (tar lommeboken opp.) Nora; hva tror du jeg har
her?
NORA
Penger!
HELMER
(rekker henne noen sedler.)
NORA (teller)
Ti - tjue - tretti - førti. Å takk, takk, Torvald!
HELMER
5 Herregud, jeg vet jo at det går en hel del med i juletiden.
NORA
Nå klarer jeg meg lenge.
HELMER
Ja, det må du sannelig gjøre.
NORA
Men kom her, så skal jeg vise deg hva jeg har kjøpt. Og så billig! Se, her er nye klær til Ivar - og
en sabel. Og her er en dukke og dukkeseng til Emmy.
HELMER
Og hva er det i den pakken der?
NORA
Nei, Torvald, det får du ikke se før i kveld!
HELMER
Men -, hva ønsker du deg selv?
NORA
Til meg? Jeg bryr meg slett ikke om noe.
HELMER
Jo visst gjør du det. Si meg nå hva du kunne tenke deg.
NORA
Nei, jeg vet virkelig ikke. Jo, Torvald.
6 HELMER
Nå?
NORA
Hvis du vil gi meg noe, så kunne du jo -; du kunne HELMER
Ut med det.
NORA
Du kunne gi meg penger, Torvald.
HELMER
Nei.
NORA
Bare så mye som du synes du kan avse; så skal jeg en av dagene kjøpe noe for dem.
HELMER
Nei men, Nora NORA
Å jo, gjør det, kjære Torvald; vær så snill. Så kan jeg henge pengene i et flott gullpapir på
juletreet. Ville ikke det være morsomt? Så får jeg tid til å tenke meg om, finne ut hva jeg har
mest bruk for. Er ikke det fornuftig? Hva?
HELMER (smilende)
Jo visst er det det; det vil si, hvis du virkelig kunne holde på de pengene jeg gir deg, og virkelig
7 kjøpte noe til deg selv for dem. Men så går de til huset og til alt mulig unyttig, og så må jeg
punge ut igjen.
NORA
Å men, Torvald HELMER
Kan ikke nektes, min kjære lille Nora; du er søt, men det er utrolig hvor kostbart det er å holde
seg med et så lettsinding, lite dyr.
NORA
Hvordan kan du si det? Jeg sparer virkelig alt jeg kan.
HELMER (ler)
Ja, det var et sant ord. Alt du kan; men du kan jo ikke. Du er som din far var. Du er om deg på
alle kanter for å skaffe penger; men så snart du har dem, blir de liksom borte mellom hendene på
deg; du vet aldri hvor du gjør av dem. Vel, man må ta deg som du er. Det ligger i blodet. Jo, jo,
jo, slikt er arvelig, Nora.
(Pause)
Du har vel ikke sneket deg en tur innom..
NORA
Nei, Torvald HELMER
Ikke lurt med deg litt -
8 NORA
Nei, aldeles ikke.
HELMER
Ikke en gang en bitte…?
NORA
Nei, Torvald, jeg forsikrer deg HELMER
Ja, ja, jeg bare spøkte, du har jo lovet -.
NORA
Har du husket på å be doktor Rank.
HELMER
Nei. Men det behøves jo ikke; selvsagt spiser han med oss på julaften. (Nora ser på ham) Ja, ja,
jeg skal be ham når han kommer. God vin har jeg bestilt også. Å, det er herlig å tenke på at man
har fått en sikker, trygg stilling og sitter godt i det.
NORA
Ja, det er vidunderlig!
HELMER
Kan du huske forrige jul? Hele tre uker i forveien lukket du deg hver kveld inne til langt over
midnatt for å lage blomster til juletreet eller hva det nå var vi skulle overraskes med. Jeg kan
ikke huske å ha hatt det så kjedelig noen gang.
9 NORA
Jeg kjedet meg slett ikke.
HELMER (smilende)
Men, det ble jo ikke særlig vellykket. Det er i alle fall godt at de trange tider er forbi.
NORA
Ja, ikke sant det er vidunderlig. Torvald, nå skal jeg si deg hvordan jeg hadde tenkt vi skulle
innrette oss. Så snart julen er over - (det ringer på.)
HELMER
Jeg er ikke hjemme, husk det.
(Helmer ut. Doktor Rank inn til Helmers kontor. Fru Linde inn til Nora.)
1.2
FRU LINDE
God dag, Nora.
NORA (usikker)
God dag FRU LINDE
Du kjenner meg nok ikke igjen.
NORA
Nei; jeg vet ikke -; Nei, men -. Er det deg -. Kristine?
10 FRU LINDE
Ja, det er meg.
NORA
Kristine! Jeg kjente deg ikke igjen! Så forandret du er!
FRU LINDE
Ja, jeg er visst det. I ni - ti lange år NORA
Er det så lenge siden? Ja, det er det. Og nå er du kommet til byen?
FRU LINDE
Jeg kom med dampskipet i morges.
NORA
For å hygge deg i julen, naturligvis. Å, så deilig! Ja, kose oss, det skal vi! Nå setter vi oss. Nei,
ikke der! Der! Her vil jeg sitte. Ja, nå har du jo ditt gamle ansikt igjen; det var bare med det
første -. Litt blekere er du kanskje blitt, Kristine, - og litt...
FRU LINDE
Og mye, mye eldre, Nora.
NORA
Ja, kanskje litt eldre, bitte, bitte litt; ikke så mye. (holder plutselig inne, alvorlig.)
Å, så tankeløst av meg, som sitter her og snakker! Jeg beklager!
FRU LINDE
11 Hva mener du?
NORA
Du er jo blitt enke.
FRU LINDE
Ja, for tre år siden.
NORA
Jeg leste det jo i avisen. Jeg tenkte ofte på å skrive til deg; men det kom alltid noe i veien.
FRU LINDE
Kjære deg, det forstår jeg så godt.
NORA
Så mye du må ha gått gjennom. Og han etterlot deg jo ingenting?
FRU LINDE
Nei.
NORA
Og ingen barn?
FRU LINDE
Nei.
NORA
Slett ingenting?
FRU LINDE
12 Ikke en gang en sorg eller et savn.
NORA
Hvordan kan det være mulig?
FRU LINDE
Å, det hender, Nora.
NORA
Helt alene. Det må være forferdelig tungt. Jeg har tre deilige barn. Men nå må du fortelle meg alt
FRU LINDE
Nei, nei, nei, fortell heller du.
NORA
Nei, du skal begynne. I dag skal vi bare snakke om dine saker. Men jeg må bare fortelle en liten
ting. Vet du hva som har hendt?
FRU LINDE
Nei. Hva?
NORA
Mannen min, Torvald, er blitt direktør i Aksjebanken.
FRU LINDE
Din mann?
NORA
Ja. Bankdirektør.
13 FRU LINDE
Gratulerer -!
NORA
Ja, tro meg vi gleder oss! Han skal tiltre i banken allerede til nyttår, god lønn, gode bonuser. Fra
nå av kan vi leve ganske så annerledes enn før, - ganske som vi vil. Å, Kristine, det skal bli så
deilig å ha mye penger og slippe å bekymre seg!
FRU LINDE
Jo, det måtte i alle fall være deilig å ha til det nødvendige.
NORA
Nei, ikke bare til det nødvendige. Men massevis av penger!
FRU LINDE (smiler)
Nora, Nora, er du enda ikke blitt fornuftig?
NORA (ler stille)
Ja, det sier Torvald også. Men «Nora, Nora» er ikke så gal som dere tror. - Å, vi har sannelig
ikke hatt mulighet til å sløse. Vi har måttet arbeide begge to.
FRU LINDE
Du også?
NORA
Ja, med småting, med håndarbeid, med hekling og broderi og sånt; (henkastende) og med andre
ting også. Du vet vel at Torvald sluttet i departementet da vi ble gift? Det var ingen utsikt til
14 opprykk i hans kontor, og så måtte han jo tjene mer enn før. Men i det første året overanstrengte
han seg. Han tok på seg alle slags ekstrajobber, og arbeidet både tidlig og sent. Det tålte han
ikke, og så ble han dødelig syk. Og da erklærte legene at det var helt nødvendig for ham å
komme seg til varmere strøk.
FRU LINDE
Ja, dere var jo et helt år i Italia?
NORA
Ja, det var en vidunderlig reise. Den reddet Torvalds liv. Men den kostet.
FRU LINDE
Det kan jeg nok tenke meg.
NORA
4800 kroner.
FRU LINDE
Åh, Gud!
NORA
Det er mange penger, det.
FRU LINDE
Ja, men i slike tilfeller er det iallfall en stor lykke at man har dem.
NORA
Ja, -vi fikk dem av pappa.
15 FRU LINDE
Nettopp. Han døde jo da?
NORA
Ja. Og tenk, jeg hadde ikke mulighet til å reise og pleie ham.
FRU LINDE
Jeg vet du var svært glad i ham. Men så reiste dere altså til Italia?
NORA
Ja; da hadde vi jo pengene. Og legene skyndte på oss.
FRU LINDE
Og mannen din kom helt frisk hjem igjen?
NORA
Frisk som en fisk! Torvald har aldri hatt en syk time siden. Og barna er friske og sunne, og jeg er
frisk og sunn. Å så vidunderlig deilig det er å leve og være lykkelig! Si meg, er det virkelig sant
at du ikke var glad i mannen din? Hvorfor giftet du deg med ham da?
FRU LINDE
Moren min var jo sengeliggende, helt hjelpeløs. Og så hadde jeg mine to yngre brødre å sørge
for. Jeg syntes ikke det var forsvarlig å avvise tilbudet hans.
NORA
Nei, nei.. Han var altså rik den gang?
FRU LINDE
Han var ganske velstående, tror jeg. Men det var usikre forretninger. Da han døde, gikk det hele
over styr, og det ble ingenting igjen.
16 NORA
Og så -?
FRU LINDE
Ja, så måtte jeg klare meg med det jeg kunne finne på. De siste tre årene har vært som en eneste
lang arbeidsdag for meg. Men nå er den over, Nora. Min stakkars mor behøver meg ikke mer, for
hun er gått bort. Og guttene kan sørge for seg selv.
NORA
Så lettet du må være nå FRU LINDE
Nei, bare så usigelig tom. Ingen å leve for mer. (står urolig opp.) Derfor holdt jeg det ikke lenger
ut der borte i den lille avkroken. Her må det vel være lettere å finne noe som kan legge beslag på
en. Om jeg bare kunne være så heldig å få meg en fast stilling, noe kontorarbeid NORA
Å Kristine, du ser så forferdelig sliten ut. Det ville vært mye bedre for deg om du reiste til et
kursted.
FRU LINDE
Jeg har ingen pappa som kan betale reisen for meg, Nora.
NORA
Å, unnskyld!
FRU LINDE
17 Kjære Nora, unnskyld meg. Det verste ved en situasjon som min er at den skaper så mye
bitterhet. Man har ingen å arbeide for; og likevel blir man nødt til å være om seg på alle kanter.
Leve skal man jo; og så blir man egoistisk. Da du fortalte meg om den lykkelige forandringen
hos dere, så gledet jeg meg ikke så mye på dine vegne, som på mine.
NORA
Hvordan det? Å, du mener Torvald kanskje kunne gjøre noe for deg?
FRU LINDE
Ja, det var det jeg tenkte.
NORA
Det skal han også. Overlat det bare til meg; jeg skal nok finne på noe. Jeg vil veldig gjerne være
til hjelp!
FRU LINDE
Så snilt av deg, - Jo virkelig snilt av deg, som selv kjenner så lite til livets byrder og besvær.
NORA
Jeg -? Jeg kjenner så lite til -?
FRU LINDE (smilende)
Du er et barn, Nora.
NORA
Det skulle du ikke si så overlegent.
FRU LINDE
Nei?
18 NORA
Du er som alle andre. Dere tror alle sammen at jeg ikke duger til noe FRU LINDE
Kjære Nora.
NORA
Du undervurderer meg, Kristine; men det skulle du ikke. Du er stolt over at du har arbeidet så
tungt og så lenge for moren din.
FRU LINDE
Jeg undervurderer virkelig ikke noen NORA
Og du er også stolt når du tenker på hva du har gjort for brødrene dine.
FRU LINDE
Det synes jeg jeg har rett til.
NORA
Det synes jeg også. Men jeg har også noe å være stolt og glad over.
FRU LINDE
Det tviler jeg ikke på -?
NORA
Ingen må få vite det, Kristine; ingen unntatt deg.
19 FRU LINDE
Men hva er det?
NORA
Kom hit. - Det er jeg som har reddet Torvalds liv.
FRU LINDE
Reddet -? Hvordan?
NORA
Jeg fortalte deg jo om reisen til Italia. Torvald hadde dødd om ikke FRU LINDE
Nå, ja; din far ga dere jo pengene NORA (smiler)
Ja, det tror både Torvald og alle andre; men FRU LINDE
Men -?
NORA
Pappa ga oss ikke ett øre. Det var jeg som skaffet pengene.
FRU LINDE
Du?
20 NORA
Fire tusen åtte hundre kroner. Hva sier du til det?
FRU LINDE
Vant du pengene?
NORA
Vant? Hvilken kunst hadde det vært?
FRU LINDE
Men hvor fikk du dem da fra?
NORA (nynner og smiler hemmelighetsfullt)
Hm; tra la la la!
FRU LINDE
For låne dem kunne du jo ikke.
NORA
Javel? Hvorfor ikke det?
FRU LINDE
Nei, en hustru kan jo ikke låne uten sin manns samtykke.
NORA
Det kommer an på hva det er for slags hustru. Det er jo slett ikke sikkert at jeg har lånt pengene.
Jeg kan jo ha fått dem på andre måter. - Jeg kan jo ha fått dem av en eller annen beundrer FRU LINDE
Du er gal.
21 NORA
Nysgjerrig, Kristine?
FRU LINDE
Kjære Nora, - du har vel ikke handlet tankeløst?
NORA
Er det tankeløst å redde sin manns liv?
FRU LINDE
Jeg synes det er tankeløst at du uten hans vitende –
NORA
Men herregud, han måtte jo ikke vite noe! Han måtte ikke en gang vite hvor farlig det sto til med
ham. Det var til meg legene kom og sa at livet hans sto i fare; at et friår i varmere strøk var det
eneste som kunne redde ham. Tror du ikke jeg først forsøkte å lirke meg frem? Hvis jeg så mye
som antydet at han kunne ta opp et lån, ble han rasende. Han sa jeg var lettsindig; og at det var
godt én av oss hadde en viss forståelse for økonomi. Ja ja, tenkte jeg, reddes må du; og så fant
jeg en utvei FRU LINDE
Og siden har du aldri betrodd deg til ham?
NORA
Nei, hvordan kan du tenke det? Torvald med sin mandige selvfølelse, - tenk hvor ydmykende det
ville være for ham å vite at han skyldte meg noe. Det ville forrykke forholdet mellom oss.
22 FRU LINDE
Vil du aldri fortelle ham det?
NORA (ettertenksom, halvt smilende)
Jo - en gang kanskje; om mange år når jeg ikke lenger er så pen, da kan det være godt å ha noe i
bakhånd. Så, hva sier du nå, Kristine? Duger ikke jeg også til noe? - Det har sannelig ikke vært
lett for meg -
renter og avdrag. Jeg har måttet spare hvor jeg kunne, ser du.
Husholdningspengene kunne jeg jo ikke kutte ned på, for Torvald måtte jo leve godt og barna
måtte jo ha sitt!
FRU LINDE
Ja, jeg forstår slett ikke hvordan NORA
Hver gang Torvald ga meg penger, brukte jeg aldri mer enn det halve. Og så har jeg jo hatt andre
inntektskilder. I fjor vinter fikk jeg en hel del avskrivningsarbeid. Jeg lukket meg inne hver kveld
til langt på natt. Mange ganger var jeg så trøtt, så trøtt, men herregud så morsomt å sitte der og
arbeide og tjene penger. Det var nesten som om jeg var mann.
FRU LINDE
Hvor stor er gjelden nå?
NORA
Jeg vet ikke helt - Mange ganger har jeg ikke visst min arme råd. (smiler) Og i slike stunder satt
jeg her og forestilte meg at en gammel rik mann var blitt forelsket i meg (Det ringer på.)
FRU LINDE
23 Det ringer; det er kanskje best jeg går.
NORA
Nei, bli du; det er vel til Torvald -
1.3
ANNE-MARIE
Unnskyld, det er en mann her som vil snakke med advokaten NORA
Med bankdirektøren, mener du.
ANNE-MARIE
Ja, med bankdirektøren; men jeg visste ikke - Siden doktoren er der inne NORA
Hvem er det?
ADVOKAT KROGSTAD
Fru Helmer (Advokat Krogstad kommer inn i stuen. Fru Linde stusser, farer sammen)
NORA
Du her? Hva er det?
24 KROGSTAD
Om forlatelse frue, jeg vil gjerne snakke med din mann.
NORA
Med mannen din? Om hva?
KROGSTAD
Banksaker - på en måte. Jeg jobber i Aksjebanken, og mannen din skal jo bli vår sjef, hører jeg NORA
Det er altså KROGSTAD
Ikke noe annet enn tørre forretninger.
NORA
Inn til venstre.
FRU LINDE
Nora, - hvem var det?
NORA
Det var en advokat Krogstad.
FRU LINDE
Det var altså ham.
NORA
Kjenner du det mennesket?
25 FRU LINDE
Jeg har kjent ham - for en del år siden. Han var en tid advokatfullmektig på vår kant.
NORA
Ja det var han jo.
FRU LINDE
Så forandret han var.
NORA
Han har nok vært ulykkelig gift.
FRU LINDE
Nå er han jo enkemann?
NORA
Ja?
FRU LINDE
Han driver jo mange slags forretninger, sies det?
NORA
Jaha? Det kjenner jeg ikke til.
(Doktor Rank kommer fra Helmers værelse.)
DOKTOR RANK
Nei nei, du; jeg vil ikke forstyrre; jeg går heller litt inn til din hustru. (Rank oppdager Fru Linde)
Å beklager; jeg forstyrrer nok her også.
26 NORA
Nei, på ingen måte. (presenterer.) Doktor Rank. Fru Linde.
RANK
Et navn, som ofte høres her i huset. Jeg tror jeg gikk forbi deg i trappen da jeg kom.
FRU LINDE
Ja; jeg går litt langsomt i trapper.
RANK
Du er ikke helt frisk?
FRU LINDE
Egentlig mer overanstrengt.
RANK
Ikke annet? Og nå er du kommet til byen for å hvile ut i alle juleselskapene?
FRU LINDE
Jeg er kommet hit for å søke arbeid.
RANK
Skal det være noe probat middel mot overanstrengelse?
FRU LINDE
Man må leve, herr doktor.
RANK
27 Ja, det er jo en alminnelig oppfatning at det skal være så nødvendig.
NORA
Så så, doktor Rank, - det vil så menn du også.
RANK
Ja så menn vil jeg det. Så elendig jeg enn er, vil jeg gjerne fortsette å pines i det lengste. Liksom
mine pasienter. Og slik er det med de moralsk angrepne også. Det er nettopp i dette øyeblikk et
slikt moralskt sykdomstilfelle inne hos Helmer.
NORA
Hvem?
RANK
Det er advokat Krogstad, et menneske du ikke kjenner. En bedervet karakter. Men selv han
begynte å snakke om at han måtte leve.
NORA
Hva var det han ville snakke med Torvald om?
RANK
Jeg vet sannelig ikke; jeg hørte noe om Aksjebanken.
NORA
Jeg visste ikke at Krog -
at denne advokat Krogstad hadde noe med Aksjebanken å gjøre.
RANK
Jo, han har visst en slags stilling der. (til Fru Linde) Jeg vet ikke om man også borte på dine
28 kanter har den slags moralsk syke mennesker som vet å skaffe seg fordelaktige posisjoner på
andres bekostning. De sunne må pent finne seg i å bli satt utenfor.
FRU LINDE
Det er vel også de syke som trenger mest hjelp.
RANK
Ja, der har vi det. Det er den betraktning som gjør samfunnet til et sykehus.
NORA (i sine egne tanker, brister ut i en halvhøy latter og klapper i hendene.)
RANK
Hvorfor ler du av det? Hva vet du om samfunnet?
NORA
Hva bryr jeg meg om samfunnet ditt? Jeg lo av noe helt annet. Alle de som er ansatt i
Aksjebanken, blir altså nå avhengige av Torvald?
RANK
Er det det du finner så uhyre morsomt?
NORA
Ja, det er faktisk uhyre morsomt å tenke på at vi - at Torvald får så stor innflytelse over så mange
mennesker. (tar posen opp av lommen.) Doktor Rank, en makron?
RANK
Se, se. Jeg trodde det var forbudte varer her.
NORA
29 Ja, men dette var en gave fra Kristine.
FRU LINDE
Hva? Jeg -?
NORA
Nå, nå, nå; ikke bli forskrekket. Du kunne jo ikke vite at Torvald har forbudt den slags. Men, for en gangs skyld -! Ikke sant, doktor Rank? Vær så god! Og du også, Kristine. Og jeg skal også
ha en; bare en liten en - eller høyst to. Nå er det bare en eneste ting i verden som jeg har så
umåtelig lyst til.
RANK
Nå? Og hva er det?
NORA
Det er noe som jeg har så lyst til å si så Torvald hører det.
RANK
Og hvorfor kan du ikke si det?
NORA
Nei, det er så stygt.
FRU LINDE
Ja, da er det kanskje ikke verdt det?
RANK
Men til meg kan du jo - ...
30 NORA
Jeg har en sånn umåtelig lyst til å si: satan i helvete!
RANK (ler.)
FRU LINDE
Nora -!
RANK
Si det. Der er han.
NORA (gjemmer posen.)
Hysj, hysj, hysj!
(Helmer, med overfrakk på armen og hatt i hånden, kommer fra sitt værelse.)
NORA (imot ham)
Nå, kjære Torvald, ble du kvitt ham?
HELMER
Ja, nå gikk han.
NORA
Torvald, får jeg presentere -; det er Kristine som er kommet til byen.
HELMER
Ah så. Barndomsvenninne av Nora?
FRU LINDE
31 Ja, vi har kjent hverandre tidligere.
NORA
Og nå har hun gjort den lange reisen hit for å få snakke med deg.
HELMER
Hva vil det si?
FRU LINDE
Ja, ikke egentlig NORA
Kristine er nemlig veldig flink med kontorarbeid, og så har hun så lyst til å lære mer - enn det
hun alt kan HELMER
Fornuftig.
NORA
Og da hun hørte at du var blitt bankdirektør – det sto i avisen - så reiste hun så fort hun kunne hit
og -. Torvald, du kunne vel ikke gjøre litt for Kristine? Hva? For min skyld?
HELMER
Jo, det er slett ikke umulig. Er du enke?
FRU LINDE
Ja.
32 HELMER
Og du har erfaring med kontorarbeid?
FRU LINDE
Ja, sånn passe HELMER
Det er kanskje ikke umulig at jeg kan skaffe deg en ansettelse. Du er kommet i et heldig
øyeblikk.
FRU LINDE
Å, hvordan skal jeg takke deg?
HELMER
Behøves slett ikke. (tar frakken på.) Men i dag må du ha meg unnskyldt.
NORA
Hva sa jeg! (til Torvald) Blir du lenge ute, Torvald?
HELMER
En times tid; ikke mer.
RANK
Vent; jeg går med deg.
NORA
Går du også, Kristine?
FRU LINDE (tar yttertøyet på.)
33 Ja, nå må jeg ut og se meg om etter et værelse.
HELMER
Da kan vi jo slå følge.
NORA (hjelper henne.)
Så kjedelig at vi bor så trangt; men det er umulig å FRU LINDE
Farvel kjære Nora, og takk for alt.
NORA
Og i kveld kommer du naturligvis tilbake.
FRU LINDE
Takk, så gjerne.
NORA
Og du også, doktor Rank!
(Anne-Marie kommer med barna, Ivar og Emmy.)
HELMER
Kom fru Linde, nå blir det uutholdelig for andre enn mødre her.
1.4
NORA (improviserer over det følgende:)
Hvor friske og kjekke dere ser ut. Nei, så røde kinn dere har fått. Som epler og roser. (barna
34 snakker i munnen på henne under det følgende.) Har dere hatt det så gøy? Det var koselig. Ja så;
du har trukket Emmy på kjelken? Ja, du er en flink gutt, Ivar. Å, la meg holde henne litt,
Anne-Marie. Hva? Har dere kastet snøball? Å, der skulle jeg ha vært med! Nei, ikke det; jeg vil
selv kle av dem, Anne-Marie. Å jo, la meg få lov; det er så morsomt. Gå inn så lenge; du ser så
forfrossen ut. Det står varm kaffe til deg på kjøkkenet.
(Anne-Marie går ut.)
Jasså? Så det var en stor hund som løp etter dere? Men den bet ikke? Nei, hundene biter ikke små
deilige dukkebarn. Ikke se i pakkene, Ivar! Hva det er? Ja, det skulle dere bare ha visst. Å nei,
nei; det er noe fælt noe. Så? Skal vi leke? Hva skal vi leke? Gjemsel. Ja, la oss leke gjemsel. Ivar
skal gjemme seg først. Skal jeg? Ja, la meg gjemme meg først.
(Hun og barna leker under latter og jubel. Advokat Krogstad kommer til syne; han venter litt;
leken fortsetter.)
1.5
KROGSTAD
Om forlatelse, NORA (med et dempet skrik, vender seg og springer halvt i været.)
Ah! Hva vil du?
KROGSTAD
Unnskyld; ytterdøren sto på gløtt; noen må ha glemt å lukke den NORA (reiser seg.)
35 Mannen min er ikke hjemme, herr Krogstad.
KROGSTAD
Jeg vet det.
NORA
Ja - hva er det da du vil?
KROGSTAD
Snakke med deg.
NORA
Med -? (til barna, lavt.) Gå inn til Anne-Marie. Kom igjen nå. Når han er gått, skal vi leke igjen.
(Barna forsvinner ut.)
NORA (urolig, spent)
Du vil snakke med meg?
KROGSTAD
Ja, det vil jeg.
NORA
I dag-? Men det er jo ennå ikke den første i måneden KROGSTAD
Nei, det er julaften.
NORA
Hva er det du vil? (Pause.) Jeg kan virkelig ikke i dag -
36 KROGSTAD
Det skal vi inntil videre ikke snakke om. Det er noe annet. Du har vel et øyeblikk?
NORA
Å ja; ja visst, jeg har nok det, men KROGSTAD
Godt. Jeg satt inne på kafeen og så din mann gå nedover gaten NORA
Ja vel.
KROGSTAD
- med en dame.
NORA
Og hva så?
KROGSTAD
Jeg kjente henne en gang.
NORA
Jeg vet det.
KROGSTAD
Jaså? Du vet altså om det. Jeg tenkte meg det. (Pause.) Skal Kristine ansettes i Aksjebanken?
NORA
37 Hva er det du tillater deg å spørre om, du, en av min manns underordnede? Men siden du spør, så
skal du få vite det: Ja, Kristine Linde skal ansettes. Og det er jeg som har talt hennes sak,
Krogstad. Nå vet du det.
KROGSTAD
Det var altså slik jeg trodde.
NORA
Å, man har da alltid en smule innflytelse. Selv om man er kvinne. Når man, som du herr
Krogstad, står i et underordnet forhold, burde man virkelig vokte seg for å støte noen som, som...
KROGSTAD
Som har innflytelse?
NORA
Nettopp.
KROGSTAD (skifter tone)
Nora Helmer, vil du være av den godhet å anvende din innflytelse til fordel for meg.
NORA
Hva mener du?
KROGSTAD
Vil du være så snill å sørge for at jeg beholder min underordnede stilling i banken.
NORA
Jeg forstår ikke hva du snakker om. Hvem skulle ta stillingen din fra deg?
38 KROGSTAD
Å, du behøver ikke å spille uvitende.
NORA
Men jeg forsikrer deg KROGSTAD
Ja, ja, ja, kort og godt: det er ennå tid, og jeg råder deg til å anvende din innflytelse for å
forhindre det.
NORA
Men, Krogstad, jeg har ingen innflytelse.
KROGSTAD
Ikke det? Jeg syntes du nettopp selv sa NORA
Det var naturligvis ikke sånn å forstå. Jeg! Hvordan kan du tro at jeg har en sånn
innflytelse på mannen min?
KROGSTAD
Å, jeg kjenner ham fra studentdagene. Jeg tenker ikke herr bankdirektøren er fastere enn andre
ektemenn.
NORA
Snakker du nedsettende om min mann, er det rett ut!
KROGSTAD
39 Du er modig.
NORA
Jeg er ikke redd for deg lenger. Når nyttår er over, skal jeg snart være ferdig med det hele.
KROGSTAD (mer behersket)
Hvis det blir nødvendig, så kommer jeg til å kjempe på livet for å beholde min lille stilling i
banken.
NORA
Ja, det virker unektelig sånn.
KROGSTAD
Det er ikke bare for inntektens skyld; det er det minst viktige. Det er noe annet -. Det er dette her,
ser du. Du vet naturligvis like godt som alle andre at jeg en gang for en del år siden gjorde meg
skyldig i noe tankeløst.
NORA
Jeg tror jeg har hørt om noe sånt.
KROGSTAD
Saken kom ikke for retten; men alle veier ble stengt for meg med det samme. Så slo jeg inn på
den type forretninger som du jo kjenner til. Noe måtte jeg jo gripe til; og jeg tør si jeg ikke har
vært blant de verste. Men nå må jeg ut av alt dette.
Denne stillingen i banken var liksom det
første steg for meg. Og nå vil mannen din sparke meg ned igjen.
NORA
Men for Guds skyld, Krogstad, det står virkelig ikke i min makt å hjelpe deg.
KROGSTAD
40 Det er fordi du ikke vil; men jeg har midler til å tvinge deg.
NORA
Du vil ikke fortelle ham at jeg skylder deg penger?
KROGSTAD
Og hvis jeg fortalte ham det?
NORA
Det ville være skammelig. Denne hemmeligheten, som er min glede og stolthet, - at han skulle få
vite om den på en så stygg og plump måte, - få vite den av deg. Du vil utsette meg for noe så
ubehagelig KROGSTAD
Bare ubehagelig?
NORA
Men bare gjør det; det blir verst for deg selv; for da får min mann se hvilket dårlig menneske du
er, og da får du i hvert fall ikke beholde stillingen.
KROGSTAD
Jeg spurte om det bare var hjemlige ubehageligheter du var redd for?
NORA
Får min mann vite det, så vil han naturligvis straks betale resten; og så har vi ikke mer med deg å
gjøre.
KROGSTAD
Hør; - enten har du ikke noen sterk hukommelse, eller så skjønner du lite av forretninger. Jeg får
nok sette deg litt grundigere inn i saken.
Da mannen din var syk kom du til meg for å låne 4800
41 kroner.
NORA
Jeg visste ikke om noen andre enn deg.
KROGSTAD
Det var en stor sum penger, mer enn en årsinntekt for meg den gangen. Jeg lovte å skaffe beløpet
mot et gjeldsbrev som jeg avfattet.
NORA
Ja, og som jeg skrev under.
KROGSTAD
Godt. Men nedenunder la jeg til noen linjer, som understreket at din far innesto for gjelden.
Disse linjene skulle han signere.
NORA
Skulle -? Han signerte jo.
KROGSTAD
Jeg hadde satt dato in blanco; det vil si, din far skulle selv føre på hvilken dag han underskrev
papiret. Husker du det?
NORA
Ja jeg tror nok KROGSTAD
Jeg ga deg gjeldsbrevet, for at du skulle sende det til din far. Var det ikke slik?
NORA
42 Jo.
KROGSTAD
Og det gjorde du naturligvis også straks; for allerede etter en fem - seks dager brakte du meg det
tilbake med din fars underskrift. Så fikk du beløpet utbetalt.
NORA
Ja; har jeg ikke avbetalt ordentlig?
KROGSTAD
Joda, jo. Men -
si meg, Nora, du husker ikke tilfeldigvis din fars dødsdag? Hvilken dato, mener
jeg.
NORA
Pappa døde den 29. september.
KROGSTAD
Riktig. Og derfor er det noe rart, (tar et papir frem) som jeg slett ikke forstår.
NORA
Hva da? Jeg vet ikke KROGSTAD
Din far skrev under på dette gjeldsbrevet tre dager etter sin død.
NORA
Hvordan? Jeg forstår ikke KROGSTAD
43 Faren din døde den 29. september. Men se her. Her har han datert sin underskrift den 2. oktober.
Er det ikke besynderlig, Nora?
NORA (tier.)
KROGSTAD
Kan du forklare meg det?
NORA (tier fremdeles.)
KROGSTAD
Påfallende er det også at ordene 2. oktober og årstallet ikke er skrevet med din fars håndskrift,
men med en håndskrift som jeg synes jeg skulle kjenne. Nå, det lar seg jo forklare; din far kan ha
glemt å datere sin underskrift, og så har en eller annen gjort det på måfå her. Det er ikke noe ondt
i det. Det er navnets underskrift det kommer an på. Og den er jo ekte, Nora? Det er jo virkelig
din far som selv har skrevet sitt navn her?
NORA
Nei, det er ikke det. Det er jeg som har skrevet pappas navn.
KROGSTAD
- Du vet vel at dette er en farlig tilståelse?
NORA
Hvorfor det? Du skal snart få pengene dine.
KROGSTAD
Hvorfor sendte du ikke papiret til din far?
NORA
44 Det var umulig. Pappa lå jo syk. Hvis jeg skulle ha bedt om underskriften hans, så måtte jeg også
fortalt hva pengene skulle brukes til. Men jeg våget ikke å fortelle ham at Torvalds liv sto i fare.
KROGSTAD
Så hadde det vært bedre å droppe utenlandsreisen.
NORA
Det var umulig. Reisen skulle jo redde livet til min mann. Den kunne jeg ikke avlyse.
KROGSTAD
Men tenkte du ikke på at det var et bedrageri - også imot meg?
NORA
Det kunne jeg virkelig ikke ta hensyn til.
KROGSTAD
Fru Helmer, du har åpenbart ikke noen klar forestilling om hva du har gjort deg skyldig i. Men
jeg kan fortelle deg at det var hverken noe mer eller noe verre, enn det jeg en gang begikk, og
som ødela hele min anseelse.
NORA
Du? Vil du innbille meg at du skulle ha foretatt deg noe så modig for å redde livet til din hustru?
KROGSTAD
Lovene spør ikke om beveggrunner.
NORA
Da må det være noen svært dårlige lover.
45 KROGSTAD
Dårlige eller ikke, - fremlegger jeg dette papiret i retten, så blir du dømt etter de lovene.
NORA
Det tror jeg ikke noe på. En datter skulle ikke ha rett til å skåne sin gamle, dødssyke far for
engstelser og bekymringer? En hustru skulle ikke ha rett til å redde sin manns liv? Jeg kjenner
ikke lovene så nøye; men jeg er sikker på at det må stå et sted at sånt er tillatt. Og dette vet du
ingenting om, du, en advokat? Du må være en dårlig jurist, herr Krogstad.
KROGSTAD
Mulig det. Men forretninger, - slike forretninger som vi to har med hverandre, de forstår jeg meg
vel på? Godt. Gjør hva du vil. Men det sier jeg deg: blir jeg utstøtt for annen gang, så kommer du
til å slå følge.
(Krogstad hilser og går ut.)
NORA (etter en stund)
At det går an! - Å ville gjøre meg redd! Så dum er jeg da ikke. Men -? - Nei, men det er jo
umulig!
BARNA (kommer inn)
Mamma, den fremmede mannen har gått -.
NORA
Ja, ja, jeg vet det. Men ikke fortell noen om at han var her. Hører dere det? Ikke til pappa heller!
BARNA
Nei, mamma; men skal vi ikke leke igjen?
46 NORA
Nei, nei; ikke nå.
BARNA
Å men, mamma, du lovte jo.
NORA
Ja, men jeg kan ikke nå. Gå inn; jeg har så mye å gjøre. – Umulig! Det avskyelige mennesket!
Snakk, snakk, snakk! Det er ingen ting. Denne julen skal bli så fin.
1.6
(Helmer, med en pakke papirer under armen, kommer utenfra.)
NORA
Nei, - er du tilbake allerede?
HELMER
Ja. Har det vært noen her?
NORA
Her? Nei.
HELMER
Det var rart. Jeg så Krogstad på vei ut porten.
47 NORA
Jaha? Å ja, det er sant, Krogstad var her et øyeblikk.
HELMER
Nora, jeg kan se det på deg, han har vært her og bedt deg legge inn et godt ord for ham.
NORA
Ja.
HELMER
Og det skulle du holde hemmelig? Du skulle ikke fortelle at han hadde vært her? Sa han ikke
det?
NORA
Jo, Torvald; men HELMER
Nora, Nora, og det gikk du med på? Innlate seg med et slikt menneske! Og så i tillegg lyge for
meg!
NORA
Lyge -?
HELMER
Sa du ikke at ingen hadde vært her? Sånn skal vi ikke ha det. Ingen løgner! Og så snakker vi
ikke mer om det. (blar litt i sine papirer.)
NORA (etter et kort opphold.)
Torvald!
48 HELMER
Ja?
NORA
Jeg gleder meg sånn til kostymeballet hos Stenborgs i over i morgen!
HELMER
Ja, jeg er virkelig nysgjerrig etter å se hva du vil overraske meg med.
NORA
Hva er det for noen papirer?
HELMER
Banksaker.
NORA
Allerede?
HELMER
Jeg har latt det avtroppende styret gi meg fullmakt til å foreta nødvendige forandringer i
personalet og i forretningsplanen. Det må jeg bruke romjulen til. Jeg vil ha alt i orden til nyttår.
NORA
Det var altså derfor at denne stakkars Krogstad HELMER
Hm.
49 NORA
Hvis du ikke hadde det så travelt, ville jeg ha bedt deg om en stor, stor tjeneste..
HELMER
Hva skulle det være?
NORA
Det er jo ingen som har en så god smak som du, Torvald. Kunne ikke du bestemme hva jeg skal
være på kostymeballet?
HELMER
Men kan du ikke ordne…?
NORA
Jeg kommer ingen vei uten din hjelp.
HELMER
Ja, ja, jeg skal tenke på saken.
(Pause.)
NORA
Men si meg, er det virkelig så forferdelig, det som denne Krogstad har gjort?
HELMER
Dokumentfalsk?
NORA
Kan han ikke ha gjort det av nød?
50 HELMER
Jo, eller, som så mange andre, i ubetenksomhet. Jeg er ikke så hjerteløs at jeg fordømmer en
mann for en sånn enkeltstående handlings skyld.
NORA
Nei, ikke sant, Torvald!
HELMER
Det handler mer om å vedkjenne seg det, og ta sin straff.
NORA
Straff -?
HELMER
Men det gjorde ikke Krogstad. Han vred seg unna. Noen mennesker vil aldri innrømme sine feil,
aldri… Tenk bare å måtte gå sånn å hykle, dag ut og dag inn, lyge for sine nærmeste, ja til og
med for sin hustru og sine barn. Og dette med barna er det verste. De kommer til å vokse opp i et
hjem fylt av løgn og bedrag, hvert åndedrag som barna tar i et sånt hus, er forgiftet.
NORA
Hvordan vet du det?
HELMER
Det har jeg ofte nok erfart som advokat. Nesten alle tidlig fordervede mennesker har hatt
løgnaktige mødre.
NORA
51 Hvorfor nettopp - mødre?
HELMER
Det skriver seg hyppigst fra mødrene; men fedre virker naturligvis i samme retning; det vet
enhver advokat alt om. Og likevel har denne Krogstad gått der hjemme i årevis og forgiftet sine
egne barn. Det er derfor jeg kaller ham moralsk forkommen. Det er derfor jeg ikke kan ha ham i
banken. Nå må du love meg å ikke snakke mer om saken hans. Er vi enige? Se så.
NORA
Så varmt det er her. Og jeg som har så mye å gjøre.
HELMER
Ja, jeg får også tenke på å få lest litt av dette før vi går til bords. Drakten din skal jeg også tenke
på. Og kanskje noe til å henge i gullpapir på juletreet ...
(Helmer går inn i sitt værelse.)
NORA
Å! Det kan ikke være slik! Det er ikke mulig! Det kan ikke være mulig!
(Anne-Marie kommer inn.)
ANNE-MARIE
De små ber så pent om å få komme inn til mamma.
NORA
Nei, nei, nei; ikke slipp dem inn til meg! Vær hos dem du, Anne-Marie.
ANNE-MARIE
52 Ja, ja -
AKT 2
2.1
(Neste dag. Første juledag. Nora, alene i stuen, går urolig omkring usikker på om hun skal gå ut
eller bli.)
NORA
Å idioti! Han gjør naturligvis ikke alvor av det. Det skjer jo ikke. Det er umulig. Jeg har jo to
små barn.
ANNE-MARIE (med eske)
Jo, endelig fant jeg esken med maskeradeklærne.
NORA
Sett den her.
ANNE-MARIE
Men de må nok repareres litt.
NORA
Jeg går til fru Linde og ber henne hjelpe meg.
53 ANNE-MARIE
Nå, ut igjen? I dette været? Du blir syk!
NORA
Å det er ikke det verste som kan skje. Hvordan har barna det?
ANNE-MARIE
De leker med julegavene.
NORA
Spør de etter meg?
ANNE-MARIE
De er jo så vant til å ha mamma rundt seg.
NORA
Ja, men jeg kan fra nå av ikke være så mye sammen dem som før.
ANNE-MARIE
Nå, ja, småbarn venner seg til alt.
NORA
Tror du det? Tror du de ville venne seg til at mammaen deres ikke fantes mer?
ANNE-MARIE
Bevares!
NORA
54 Det er noe jeg ofte har tenkt å spørre deg om, Anne-Marie. Hvordan klarte du å sette barnet ditt
bort til fremmede?
ANNE-MARIE
Men det måtte jeg jo, når jeg skulle være amme for lille Nora.
NORA
Ja, men at du klarte det!
ANNE-MARIE
Klarte? Jeg fikk jo en så god plass. En fattig jente som er kommet i ulykken må være glad til. For
den slyngelen gjorde jo ingenting for meg.
NORA
Men datteren din da? Hun har vel glemt deg?
ANNE-MARIE
Å nei, slett ikke. Hun skrev da til meg, både da hun ble konfirmert, og da hun giftet seg.
NORA
Kjære, gamle Anne-Marie. Du var en god mor for meg da jeg var liten.
ANNE-MARIE
Lille Nora, stakkar, du hadde jo ingen annen mor enn meg.
NORA
Og hvis barna ikke hadde noen annen, så vet jeg nok at du hadde - ? Snakk, snakk...
55 ANNE-MARIE
Hva er det?
NORA
Ikke tenk på det. Jeg har sovet så lite i natt.
ANNE-MARIE
Ja det er alle disse selskapene -. Kjære Nora, er det forsvarlig; oppe til langt på natt hver eneste
kveld.
NORA
Ja men det er så deilig, Anne-Marie - musikk, og lys og flotte kjoler - og så mye gøy; man
glemmer; man tenker ikke - åh det er så deilig å leve, Anne-Marie - å være meg - virkelig leve!
Du skal se hvor flott jeg blir på kostymeballet i morgen!
ANNE-MARIE
Ja, det blir nok ingen på hele ballet så flott som deg, Nora.
2.2
(Anne-Marie går ut. Nora begynner å pakke ut av esken, men kaster snart det hele fra seg. Fru
Linde kommer inn.)
NORA
Kristine! Så bra du kom!
FRU LINDE
56 Jeg hører du har vært og spurt etter meg.
NORA
Ja, jeg gikk forbi. Det er noe du må hjelpe meg med. Det skal være et kostymeball i morgen
kveld oppe hos konsul Stenborg, og nå vil Torvald at jeg skal være neapolitansk fiskerpike og
danse tarantella, sånn som på Capri.
FRU LINDE
Oj, oj; skal du opptre?
NORA
Ja, Torvald ville det. Han fikk sydd denne drakten til meg da vi var der nede, men den trenger å
repareres litt, og jeg vet ikke FRU LINDE
Å det skal vi nok ordne; det er jo bare noen sømmer som er løsnet her og der. Nål og tråd.
NORA
Å, så snilt av deg.
FRU LINDE (syr)
Men jeg har jo helt glemt å takke deg for en hyggelig kveld i går.
NORA
Å i går synes jeg ikke det var så hyggelig, ikke som det pleier.
FRU LINDE
Denne doktor Rank, - er han alltid så nedstemt som i går?
57 NORA
Nei, i går var det veldig påfallende. Du forstår, han bærer på en farlig sykdom; en
ryggmargssykdom. Hans far drev på med elskerinner og sånt noe, og derfor ble sønnen sykelig
fra barndommen av.
FRU LINDE
Men kjære deg, hvem har fortalt deg det?
NORA
Når man har barn så får man jo innimellom besøk av andre mødre som forteller et og annet...
FRU LINDE
Kommer han ofte her i huset?
NORA
Hvem?
FRU LINDE
Doktor Rank.
NORA
Hver dag. Han er jo Torvalds beste venn. Han hører liksom huset til.
FRU LINDE
Er han rik?
NORA
Ja, det er han.
58 FRU LINDE
Og han har ingen å forsørge?
NORA
Nei?
FRU LINDE
Og han kommer her hver dag?
NORA
Ja.
FRU LINDE
Nora -.
NORA
Hva?
FRU LINDE
Tror du ikke jeg forstår hvem du har lånt penger av?
NORA
Er du gal? Hvordan kan du tenke noe sånt? En venn av oss, som kommer her hver eneste dag!
FRU LINDE
Altså virkelig ikke ham?
NORA
59 Nei. Det har aldri et øyeblikk kunnet falle meg inn -. Forresten hadde han heller ingen penger å
låne bort den gang; han arvet først senere.
FRU LINDE
Det var da enda godt.
NORA
Nei, det kunne aldri falle meg inn å be doktor Rank -.
FRU LINDE
Nei jeg håper ikke det.
NORA
Jeg kan ikke tenke meg at det skulle bli nødvendig. Men jeg er ganske sikker på at dersom jeg
snakket med ham FRU LINDE
Bak din manns rygg?
NORA
Jeg må ut av det andre; det er også bak hans rygg. Jeg må ut av dette her. Når en betaler alt en
skylder, så får en jo gjeldsbrevet tilbake?
FRU LINDE (ser stivt på henne)
Ja, det er klart.
NORA
Og rive det i hundre tusen biter, og brenne det opp!
60 FRU LINDE
Nora, du skjuler noe for meg. Det har hendt deg noe siden i går. Nora, hva er det?
NORA
Kristine! Hysj.. Nå kom Torvald. Kan ikke du gå inn til barna så lenge? Anne-Marie vil hjelpe
deg.
FRU LINDE
Ja ja, men jeg går ikke herifra før vi har fått snakket ordentlig ut.
(Kristine går ut; i det samme kommer Helmer fra forstuen.)
2.3
NORA
Å som jeg har ventet på deg, Torvald.
HELMER
Var det sydamen?
NORA
Nei, det var Kristine. Hun hjelper meg med drakten. Du kan tro jeg kommer til å se bra ut!
HELMER
Ja, var det ikke et godt forslag jeg kom med?
NORA
61 Jo. Og var jeg ikke snill å føye deg?
HELMER (stanser)
Snill? Fordi du føyer din mann? Ja ja, jeg vet nok at du ikke mente det slik.
NORA
Har du vært nede i banken?
HELMER (viser noen papirer)
Ja, jeg var nede i banken en stund. (vil gå inn i sitt værelse)
NORA
Torvald?
HELMER
Ja?
NORA
Hvis ditt lille ekorn ba deg om en ting -?
HELMER
Ja?
NORA
Ville du gjøre det?
HELMER
Først må jeg naturligvis vite hva det er.
62 NORA
Ekornet gjør hva som helst om du er snill og føyelig.
HELMER
Frem med det.
NORA
Jeg skulle danse for deg, Torvald.
HELMER
Nora, - det er vel ikke det vi snakket om..
NORA (nærmere)
Jo, Torvald!
HELMER
Og du har virkelig mot til å rippe opp i den saken igjen?
NORA
Ja, ja, du må føye meg; du må la Krogstad få beholde posten sin i banken.
HELMER
Kjære Nora, stillingen hans har Kristine fått!
NORA
Ja, det er umåtelig snilt av deg; men du kan jo bare avskjedige en annen kontorist istedenfor
Krogstad.
HELMER
Hvor egoistisk er det mulig å være?! Fordi du går og gir et ubetenksomt løfte, så skulle jeg -!
63 NORA
Det er ikke derfor, Torvald. Det er for din egen skyld. Dette mennesket skriver jo i de styggeste
aviser; det har du selv sagt. Han kan gjøre deg så mye ondt. Jeg er så redd for ham HELMER
Aha, jeg forstår; nå kommer det opp igjen..
NORA
Hva mener du med det?
HELMER
Du tenker naturligvis på din far.
NORA
Ja; ja visst. Husk bare hva ondskapsfulle mennesker skrev i avisene om pappa og baktalte ham.
Jeg er sikker på at de hadde fått avsatt ham hvis ikke departementet hadde sendt deg dit.
HELMER
Nora, det er en betydelig forskjell mellom din far og meg. Faren din var ingen uangripelig
embedsmann. Men det er jeg; og det håper jeg at jeg skal bli ved å være så lenge jeg står i min
stilling.
NORA
Å, det er ingen som vet hva onde mennesker kan finne på. Nå kunne vi få det så godt, så rolig og
lykkelig her, - du og jeg og barna, Torvald! Derfor er det jeg ber deg HELMER
Og nettopp ved å gå i forbønn for ham gjør du det umulig å beholde ham. Nora -. Jeg har fått min
64 stilling gjennom min opposisjon imot det bestående system, i mot proteksjon og slendrian,
gjennom en rekke avisartikler og gjennom en fast opptreden på siste generalforsamling. Min
oppgave er først og fremst å arbeide opp den offentlige tillit til banken. Og så NORA
Ja, hva så -
HELMER
Det er allerede kjent i banken at jeg vil avskjedige Krogstad. Skulle det nå ryktes at den nye
bankdirektøren hadde latt seg ombestemme av sin hustru NORA
Ja?
HELMER
Jeg skulle gå hen og gjøre meg til latter for hele personalet, - la folk tro at jeg var avhengig
alskens fremmed innflytelse? Nettopp proteksjon! Og dessuten - det er også noe annet som gjør
Krogstad umulig i banken så lenge jeg er direktør.
NORA
Hva er det?
HELMER
Hans moralske brister kunne jeg kanskje i nødsfall ha oversett NORA
Ja?
65 HELMER
Og jeg hører han skal være ganske brukbar også.
NORA
Ja, ikke sant?
HELMER
Men... Ja, han er en ungdomsbekjent av meg. Ja, jeg kan gjerne si det like ut; han tror vårt korte
bekjentskap berettiger ham til en familiær tone mellom oss. Hele tiden; du, Torvald! Du, du?
Torvald? Det er virkelig plagsomt. Det vil gjøre min stilling i banken utålelig.
(Pause.)
NORA
Torvald, alt dette mener du ikke noe med.
HELMER
Ja så? Hvorfor ikke?
NORA
Nei, for dette her er jo bare smålige hensyn.
HELMER
Hva er det du sier? Smålig? Synes du jeg er smålig!
NORA
Nei, tvert imot, kjære Torvald; og derfor HELMER
66 Det går vel for det samme; du kaller mine grunner smålige; så må vel jeg også være det. Smålig!
Ja så! – La meg få være smålig litt til. Anne-Marie!
NORA
Hva gjør du?
HELMER (søker gjennom sin papirer. Anne-Marie kommer inn)
Se her; ta dette brevet. Få fatt i et bybud. Adressen står utenpå. Her er penger.
ANNE-MARIE
Godt.
(Anne-Marie går ut med brevet.)
NORA
Torvald, - hva var det for et brev?
HELMER
Krogstads oppsigelse.
NORA
Kall det tilbake, Torvald! Å, Torvald, kall det tilbake! Gjør det for min skyld; - for din egen
skyld; for barnas skyld! Hører du, Torvald; gjør det! Du vet ikke hva dette kan føre til.
HELMER
For sent.
NORA
Ja, for sent.
67 HELMER
Kjære Nora, skulle jeg være redd for denne syke mannens hevngjerrige skriblerier? Det er en
fornærmelse mot meg. Jo, det er! Men jeg vet at du gjør dette av kjærlighet. Jeg tilgir deg. La det
komme; det som skjer, det skjer. Du skal se jeg er mann for å ta alt på meg.
NORA
Hva mener du med det?
HELMER
Alt, sier jeg NORA
Det får du ikke gjøre.
HELMER
Godt; så deler vi, Nora, greit - som mann og hustru. Det er som det skal være. (kjæler for henne.)
Er du fornøyd nå? Så, så, så; – Nå skal du få øve på tarantellen i fred.
Jeg setter meg på
kontoret, så hører jeg ingenting; du kan bråke så mye du vil. Og når Rank kommer, så si ham
hvor han kan finne meg.
(Helmer går)
NORA
Han er i stand til å gjøre det. Han gjør det. Han gjør det, tross alt i verden. - Nei, aldri noensinne!
Alt annet enn det! Redning -! En utvei - (det ringer på.) Doktor Rank -! Før alt annet! Hva som
helst!
2.4
68 (Rank inn. Under det følgende begynner det å mørkne.)
NORA
God dag, doktor Rank. Takk for i går! Men ikke gå inn til Torvald nå; for jeg tror han har noe
papirarbeid.
RANK
Og du?
NORA
Å det vet du nok, - deg har jeg alltid tid til.
RANK
Takk for det. Det skal jeg gjøre bruk av så lenge jeg kan.
NORA
Hva mener du med det? Så lenge du kan?
RANK
Jeg har lenge vært forberedt på det. Men jeg trodde ikke at det skulle komme så snart.
Det nytter ikke å lyge for seg selv. Jeg er den miserableste av alle mine pasienter,
Nora. Jeg har foretatt et generaloppgjør av min indre status. Bankerott. Innen en måned ligger jeg
kanskje og råtner oppe på kirkegården.
NORA
Hold opp RANK
69 Men det verste er det som skal skje før det. Det er noe jeg vil si deg; jeg vil ikke ha Helmer i mitt
sykeværelse. Jeg vil ikke ha ham der, på ingen måte. Så snart jeg har fått full visshet om det
verste, sender jeg deg mitt visittkort med et sort kors på, og da vet du at nå er ødeleggelsen i
gang.
NORA
Nei, i dag er du helt -. Og jeg som hadde håpet du var i godt humør.
RANK
Med døden i hendene?
NORA
Vi må være lystige, doktor Rank. Lystige!
RANK
Ja, er det ikke til å le av det hele? Min arme, uskyldige ryggrad må svi for min fars lystige
studietid.
NORA
Han var jo så henfallen til asparges og gåseleverpostei. Var han ikke?
RANK
Jo; og trøfler.
NORA
Ja trøfler, ja. Og så til østers, tror jeg?
RANK
70 Ja østers, østers; selvsagt.
NORA
Og så all den portvin og champagne til. Det er sørgelig at alle disse lekre ting skal slå seg på
ryggraden.
RANK
Spesielt på en ryggrad som ikke har fått nyte det minste godt av dem.
NORA
Ja, det er jo det aller sørgeligste.
RANK (ser forskende på henne)
Hm NORA
Hvorfor smilte du?
RANK
Nei, det var du.
NORA
Nei, det var du!
RANK
Det var da veldig NORA
71 Jeg er bare så merkelig oppspilt i dag.
RANK
Det virker sånn.
NORA
Kjære, kjære doktor Rank, ikke dø fra meg og Torvald.
RANK
Den som går bort, glemmes snart.
NORA
Tror du det?
RANK
Man får nye venner, og så NORA
Hvem får nye venner?
RANK
Det vil både du og Helmer gjøre når jeg er borte. Hva gjorde denne fru Linde her i går kveld?
NORA
Du er vel ikke sjalu på Kristine?
RANK
Jo. Hun vil bli min etterfølger her i huset. Når min tid er ute NORA
72 Hysj! Hun er der inne!
RANK
I dag også? Der ser du.
NORA
Ikke tull! I morgen skal jeg danse; og da skal du forestille deg at jeg gjør det bare for din skyld, (tar forskjellige saker ut av esken.) Kom her, så skal jeg vise deg noe.
RANK
Hva er det?
NORA
Se her. Se!
RANK
Silkestrømper.
NORA
Hudfargede.
RANK
Hm NORA
Hvorfor ser du så kritisk ut? Tror du kanskje ikke de passer?
RANK
73 Det kan jeg umulig ha noen formening om.
NORA
Fy skam. (slår ham lett med strømpene.) Det skal du ha. (pakker dem sammen.)
RANK
Og hva er det så for andre herligheter jeg skal få se?
NORA
Du får ikke se noen ting mer; for du er uskikkelig.
RANK
Vet du, mang en gang har jeg spurt meg selv hva det skulle blitt av meg hvis jeg aldri var
kommet her i huset?
NORA
Jeg tror nok at du hygger deg ganske godt her.
RANK
Og så skulle gå fra det alt sammen NORA
Snikksnakk!
RANK
- ikke kunne etterlate seg et fattig takkens tegn engang; knapt nok et flyktig savn.
NORA
Hvis jeg nå ba deg om -? Nei -
74 RANK
Om hva?
NORA
Om et stort bevis på ditt vennskap RANK
Ja, ja?
NORA
Nei jeg mener, - om en umåtelig stor tjeneste RANK
Ville du virkelig for én gangs skyld gjøre meg så lykkelig?
NORA
Å, du vet jo slett ikke hva det er.
RANK
Så si det.
NORA
Nei men jeg kan ikke; det er så urimelig, - både et råd og en hjelp og en tjeneste RANK
Desto bedre. Men så si det. Stoler du ikke på meg?
NORA
75 Jo, som ingen annen. Du vet hvor inderlig, hvor ubeskrivelig høyt Torvald elsker meg; han ville
aldri et øyeblikk nølt med å gi sitt liv for min skyld.
RANK
Nora, - tror du at han er den eneste -?
NORA
Som -?
RANK
Som gladelig ga sitt liv for din skyld.
NORA (tungt)
Ja så.
RANK
- Ja, Nora, nå vet du det. Jeg sverget at du skulle få vite det før jeg gikk bort, og en bedre
anledning enn nå - Og nå vet du også at til meg kan du betro deg som til ingen annen.
NORA (reiser seg; jevnt og rolig)
RANK
Nora NORA
La oss slå på lyset - Å, dette her var virkelig dårlig gjort av deg.
RANK
76 At jeg elsker deg? Er det dårlig gjort?
NORA
Nei, men at du sier det til meg. Det var vel ikke nødvendig?
RANK
Hva mener du? Har du visst -?
NORA
Å hva vet jeg hva jeg har visst eller ikke visst? Jeg kan virkelig ikke si deg -. At du kunne være
så dum! Nå, når all ting var så godt.
RANK
Men, hva ville du be meg om?
NORA (ser på ham)
Etter dette?
RANK
Jeg ber deg, la meg få vite hva det er.
NORA
Ingenting kan du få vite nå.
RANK
Jo, jo. Sånn må du ikke straffe meg.
NORA
Forresten behøver jeg ikke noen hjelp. Det er bare innbilninger alt sammen. Bare innbilninger.
77 (setter seg, ser på ham, smiler.) Skammer du deg nå når lyset er tent?
RANK
Nei; egentlig ikke. Men jeg skal kanskje gå – for alltid?
NORA
Nei, det skal du ikke. Du skal naturligvis komme her som før. Du vet jo godt at Torvald ikke kan
unnvære deg.
RANK
Ja, men du?
NORA
Å, jeg synes alltid det er så hyggelig når du kommer.
RANK
Du er meg en gåte. Mangen gang har jeg tenkt at du like gjerne ville være sammen med meg som
med Helmer.
NORA
Noen mennesker - elsker man; andre vil man helst være sammen med.
(Anne-Marie kommer inn, hvisker og rekker Nora et kort. Nora kaster et blikk på kortet og stikker
det i lommen.)
RANK
Er det noe galt?
78 NORA
Nei nei, det er min nye drakt. Snille deg, gå inn til Torvald; opphold ham så lenge. Dette er en
overraskelse.
RANK
Vær du trygg; han skal ikke slippe fra meg.
(Rank går inn til Helmer)
NORA (til Anne-Marie)
Sa du ikke at jeg var opptatt?
ANNE-MARIE
Jo, men det hjalp ikke. Han går ikke før han har fått snakket med deg, sa han.
NORA
Så la ham komme inn. - Men du, stille, det er en overraskelse for min mann.
ANNE-MARIE
Ja, jeg forstår.
(Anne-Marie går ut.)
2.5
(Krogstad kommer inn.)
79 NORA
Hva vil du meg?
KR0GSTAD.
Få klarhet i noe.
NORA
Snakk lavt, mannen min er hjemme. Hva er det?
KROGSTAD
Du vet vel at jeg har fått min oppsigelse.
NORA
Jeg kunne ikke forhindre det. Jeg kjempet det jeg kunne for saken din; men det hjalp ikke.
KROGSTAD
Har mannen din så lite kjærlighet til deg? Han vet hva jeg kan utsette deg for, og allikevel våger
han NORA
Tror du virkelig han har fått vite det?
KROGSTAD
Nettopp, tenkte jeg det ikke. Det lignet slett ikke min gode Torvald Helmer å vise så mye
mannsmot NORA
Herr Krogstad, jeg krever respekt for min mann.
80 KROGSTAD
Bevares, all respekt jeg skylder ham. Men siden du holder dette her så skjult, så kan jeg vel anta
at du også har forstått litt bedre enn i går hva du egentlig har gjort?
NORA
Mer enn du noensinne kunne lære meg.
KROGSTAD
Ja, slik en dårlig jurist som jeg NORA
Hva er det du vil meg?
KROGSTAD
Bare se hvordan det sto til med deg, Nora. Jeg har gått og tenkt på deg i hele dag. En forbryter
som jeg har også hjerte.
NORA
Så vis det; tenk på barna mine.
KROGSTAD
Har du og din mann tenkt på mine? Men det kan være det samme. Jeg ville bare si deg at - det vil
ikke skje noen påtale fra min side med det første.
NORA
Å nei; ikke sant; det visste jeg nok.
KROGSTAD
Det hele kan jo ordnes i all minnelighet; det behøver slett ikke komme ut iblant folk; det blir bare
81 imellom oss tre.
NORA
Min mann må aldri få vite noe om dette.
KROGSTAD
Hvordan vil du kunne forhindre det? Kan du kanskje betale det som gjenstår?
NORA
Nei, ikke nå..
KROGSTAD
Eller har du kanskje en utvei til å fremskaffe penger en av dagene?
NORA
Ingen utvei som jeg vil gjøre bruk av.
KROGSTAD
Ja, det ville ikke ha nyttet deg noe allikevel. Om du så sto her med aldri så mange kontanter i
hånden, så fikk du ikke gjeldsbrevet tilbake fra meg for det.
NORA
Så forklar meg da hva du vil bruke det til.
KROGSTAD
Jeg vil bare beholde det, - ha det. Det er ingen uvedkommende som får nyss om det. Hvis du
derfor skulle gå her med en eller annen fortvilet beslutning NORA
Det gjør jeg.
82 KROGSTAD
- hvis du skulle tenke på å løpe fra hus og hjem NORA
Det gjør jeg!
KROGSTAD
- eller du skulle tenke på det som verre er NORA
Hvordan kan du -?
KROGSTAD
- så ikke gjør det.
NORA
Hvordan kan du vite at jeg tenker på det?
KROGSTAD
De fleste av oss tenker på det i førstningen. Jeg tenkte også på det; men jeg hadde ikke mot NORA (tonløst)
Ikke jeg heller.
KROGSTAD (lettet)
Nei, ikke sant; du har ikke mot til det, du heller?
NORA
83 Nei, jeg har nok ikke det.
KROGSTAD
Det ville også være veldig dumt. Fru Helmer, jeg har her i lommen et brev til din mann NORA
Og der står alt sammen?
KR0GSTAD.
Så skånsomt uttrykt som mulig.
NORA
Det brevet må han ikke få. Riv det i stykker. Jeg skal finne penger allikevel.
KROGSTAD
Jeg vil ikke ha penger.
NORA
Hva vil du da?
KROGSTAD
Jeg vil på fote; jeg vil til værs; og det skal mannen din hjelpe meg med. I halvannet år har jeg
ikke gjort meg skyldig i noe uhederlig; jeg har levd under de trangeste kår; jeg var tilfreds med å
arbeide meg opp skritt for skritt. Nå er jeg jaget vekk, og jeg nøyer meg ikke kun med å bli tatt
til nåde igjen. Jeg vil inn i banken igjen, - ha en høyere stilling; din mann skal opprette en stilling
for meg -.
NORA
Det gjør han aldri!
84 KROGSTAD
Han gjør det; jeg kjenner ham; han våger ikke å kny. Og er jeg først der inne sammen med ham,
da skal du få se! Det skal bli Nils Krogstad og ikke Torvald Helmer som styrer Aksjebanken.
NORA
Det skal du aldri komme til å oppleve!
KROGSTAD
Vil du kanskje -?
NORA
Nå har jeg mot til det.
KROGSTAD
Å du skremmer ikke meg. En fin dame som du NORA
Du skal få se; du skal få se!
KROGSTAD
Under isen kanskje? Ned i det kalde, kullsorte vannet? Og så til våren flyte opp, stygg,
ugjenkjennelig, NORA
Du skremmer ikke meg.
KROGSTAD
Du skremmer heller ikke meg. Hva ville det dessuten nytte? Jeg har ham jo like fullt i lommen.
85 NORA
Når jeg ikke lenger -?
KROGSTAD
Glemmer du at da er det jeg som rår over ditt ettermæle? Og med det skal Torvald også falle.
NORA (står målløs og ser på ham)
KROGSTAD
Nå er du forberedt. Ikke gjør noe dumt. Når Helmer har fått brevet mitt, venter jeg bud fra ham.
Og husk på, at det er din mann som har tvunget meg til dette. Farvel.
(Krogstad går ut. Nora lytter. Et brev faller i brevkassen.)
NORA
I brevkassen. Der ligger det.
2.6
(Fru Linde kommer inn med kostymet.)
FRU LINDE
Ja, nå skulle alt være i orden. Skal vi prøve..?
NORA
Kristine, kom her.
FRU LINDE
86 Hva er det?
NORA
Kom her. Ser du det brevet? Der; se, - gjennom ruten i brevkassen.
FRU LINDE
Ja, ja.
NORA
Det er fra Krogstad FRU LINDE
Nora, - det er Krogstad som har lånt deg pengene!
NORA
Ja; og nå får Torvald vite alt.
FRU LINDE
Å tro meg, Nora, det er best for begge.
NORA
Kristine. Jeg har skrevet falsk navn FRU LINDE
Hva er det du sier?
NORA
Kristine, du skal være mitt vitne. Hvis det skulle tilstøte meg noe, - noe, slik at jeg ikke kunne
være her.
87 FRU LINDE
Men Nora!
NORA
Eller hvis det skulle være noen som ville ta på seg alt, hele skylden, forstår du FRU LINDE
Ja, ja; men hva mener du -?
NORA
Da skal du vitne at det ikke er sant, Kristine. Jeg er slett ikke fra meg selv; jeg har min fulle
forstand; og jeg sier deg: ingen andre har visst om det; jeg alene har gjort alt sammen. Husk det.
FRU LINDE
Det skal jeg. Men jeg forstår ikke.
NORA
Å hvordan skulle du kunne forstå det? Det er jo det vidunderlige som nå vil skje.
FRU LINDE
Det vidunderlige?
NORA
Ja, det vidunderlige. Men det er så forferdelig, Kristine; det må ikke skje, ikke for alt i verden.
FRU LINDE
Jeg går og snakker med Krogstad.
88 NORA
Nei for Guds skyld, du vet ikke hva den mannen kan gjøre!
FRU LINDE
Det var en tid da han gjerne hadde gjort hva som helst for min skyld.
NORA
Hva? Han?
FRU LINDE
Ja. Hvor bor han?
(Nora gir henne Krogstads visittkort.)
HELMER
Nora!
NORA
Hva er det?
HELMER
Prøver du?
NORA
Ja, ja; jeg prøver.
FRU LINDE
Han bor jo like om hjørnet.
89 NORA
Ja, men det nytter jo ikke, brevet ligger jo i brevkassen. (roper til Helmer) Jeg blir så fin!
FRU LINDE
Og din mann har nøkkelen?
NORA
Ja.
FRU LINDE
Nora, Krogstad må kreve brevet sitt tilbake ulest, han må finne på et påskudd NORA
Men nettopp på denne tiden pleier Torvald FRU LINDE
Opphold ham. Jeg kommer tilbake så fort jeg kan.
(Fru Linde går ut.)
2.7
(Helmer og Rank inn.)
HELMER
Kom Rank, nå skal vi få se. Men hva er det? Rank har forberedt meg på en storslagen
forkledningsscene.
90 RANK
Jeg forsto det slik, men jeg tok altså feil.
NORA
Ingen får se noen ting før i morgen. Åh, det store selskapet.
HELMER
Ja ja. (går mot brevkassen.)
NORA
Hva skal du?
HELMER
Bare se etter brev.
NORA
Nei, nei, ikke gjør det, Torvald!
HELMER
Jo jo, jeg rekker det før middag.
(Nora tar frem kostymet.)
NORA
Husker du denne?
HELMER
Ai ai, min lille neapolitanske fiskerpike!
91 NORA (slår et par akkorder på pianoet.)
Og du husker denne?
HELMER
Vil du...?
NORA
Vil du?
HELMER
Ja..
NORA
Men da må du love meg en ting.
HELMER
Love deg hva?
NORA
Jeg sier det etterpå.
HELMER
Etterpå?
NORA
Ja, etterpå. Lover du?
HELMER
92 Er det noe du har bedt om før?
NORA
Nei.
HELMER
Sikkert?
NORA
Ja. Lover du?
HELMER
Ja, jeg gjør vel det.
NORA
Bare husk at du har lovet! (Nora forbereder seg.)
HELMER (til Rank mens han henter en sigareske)
Nå skal du få se. Sett deg. Men vi skal ha sigarer til.
RANK
Hva har du tenkt å by på?
HELMER
Et lite stykke familieliv. Italiensk tarantella! Jeg har selv stått for instruksjonen da vi var i Italia.
(Helmer og Rank setter seg med hver sin sigar.)
HELMER (mens Nora danser.)
Bravo, Nora! (til Rank) Nå, hva sier du? Hm? Slik en hustru skulle du hatt!
93 (Fru Linde kommer inn. Nora danser heftigere.)
HELMER
Hun skal danse den hos Stenborgs i morgen. Ikke så fort! Du må danse langsommere, Nora! Ikke
så fort!
NORA
Kan ikke annerledes.
HELMER
Ikke så voldsomt, Nora!
NORA
Akkurat sånn må det være.
HELMER
Du danser jo som om det gikk på livet løs.
NORA
Det gjør det jo også.
HELMER
Hold opp; dette er jo galskap. Hold opp!
(Musikken stanser; Nora stanser.)
HELMER
Du har jo glemt alt jeg har lært deg.
94 NORA
Du må veilede meg da.
HELMER
Ja, herregud, her trengs virkelig instruksjon.
NORA
Ja, du ser, du skal ikke ha tanker for annet enn meg. Ingen papirer, ingen brev HELMER
Er det fortsatt angsten for dette mennesket?
NORA
Du har lovet å gjøre det jeg ber deg om. Ellers hadde jeg ikke HELMER
Nora, har han vært her igjen?
NORA
Ikke sant, doktor Rank, han har lovet? Du må ikke arbeide, ikke lese noe, hverken i dag eller i
morgen.
RANK
Du har faktisk lovet det, Helmer.
HELMER
Nåvel, hun skal få sin vilje. Men i morgen natt, når du har danset -
95 NORA
Da er du fri.
(Anne-Marie inn.)
ANNE-MARIE
Frue, bordet er dekket.
NORA
Vi vil ha champagne, Anne-Marie.
ANNE-MARIE
Godt.
RANK
Ai ai, stort gilde, altså?
NORA
Champagnegilde til den lyse morgen! Og makroner, Anne-Marie - mange!
HELMER
Så, så, så, ikke så vill.
(Helmer og Rank går ut.)
NORA
Nå!?
FRU LINDE
Reist på landet.
96 NORA
Jeg så det på deg.
FRU LINDE
Han kommer hjem i morgen kveld. Jeg skrev en lapp til ham.
NORA
Det skulle du latt være. Du skal ikke forhindre noen ting. Det er faktisk helt fantastisk, dette her,
å gå og vente på det vidunderlige.
FRU LINDE
Hva er det du venter på?
NORA
Å, det kan ikke du forstå. Gå.
(Fru Linde går.)
NORA
Fem. Sju timer til midnatt. Så tjuefire timer til neste midnatt. Da er tarantellaen ute. Tjuefire og
sju? Trettien timer igjen å leve.
97 (Pause.)
AKT 3
3.1
FRU LINDE
Kom inn, det er ingen her.
KROGSTAD
Hva skal dette bety?
FRU LINDE
Jeg må snakke med deg.
KORGSTAD.
Og det må nødvendigvis skje her i huset?
FRU LINDE
Hos meg var det ikke mulig, værelset mitt har ikke egen inngang. Kom inn, det er ingen andre
98 her. Barna sover, Helmers er på ball ovenpå.
KROGSTAD
Så, Helmers danser i kveld?
FRU LINDE
Ja. La oss nå snakke sammen.
KROGSTAD
Har vi to noe mer å snakke om?
FRU LINDE
Vi har mye å snakke om.
KROGSTAD
Det trodde jeg ikke.
FRU LINDE
Nei, for du har aldri forstått meg.
KROGSTAD
Forstått deg? En hjerteløs kvinne som sparker en mann ut når det tilbyr seg et bedre parti, noe
mer fordelaktig.
FRU LINDE
Tror du at det var med lett hjerte jeg brøt med deg?
KROGSTAD
Hvis ikke, hvorfor skrev du da til meg som du gjorde den gang?
99 FRU LINDE
Jeg hadde ikke noe valg. Når jeg først skulle bryte med deg, måtte jeg jo også utrydde alt som du
følte for meg.
KROGSTAD
Sånn å forstå. Og dette - dette bare for pengenes skyld!
FRU LINDE
Jeg hadde en syk mor og to små brødre å forsørge. Vi kunne ikke vente på deg; med deg var det
jo så lange utsikter.
KROGSTAD
Da jeg mistet deg var det som om all fast grunn gled bort under føttene på meg. Jeg ble som en
skibbrudden på et vrak.
FRU LINDE
Hjelpen er kanskje nær.
KROGSTAD
Den var nær; men så kom du og stilte deg i mellom.
FRU LINDE
Det var først i dag jeg fikk høre at det er deg jeg skal avløse i banken.
KROGSTAD
Jeg tror deg. Men nå når du vet det, vil du ikke avstå fra stillingen?
FRU LINDE
Nei; for det ville ikke gavne deg i det hele tatt.
100 KROGSTAD
Å gavne, gavne -; jeg ville ha gjort det.
FRU LINDE
Jeg har lært å handle fornuftig. Livet har lært meg det.
KROGSTAD
Og livet har lært meg å ikke tro på talemåter.
FRU LINDE
Da har livet lært deg noe svært fornuftig. Men på handlinger tror du?
KROGSTAD
Hva mener du..
FRU LINDE
To på ett vrak står da bedre enn én på hvert sitt.
KROGSTAD
Kristine!
FRU LINDE
Hvorfor tror du jeg kom hit til byen?
KROGSTAD
Du mener vel ikke – at du hadde en tanke for meg?
101 FRU LINDE
Jeg må arbeide hvis jeg skal klare å leve. Så lenge jeg kan huske har jeg arbeidet og det har vært
min beste og eneste glede. Men nå er jeg alene i verden, så forferdelig tom og forlatt. Å arbeide
for seg selv er det jo ingen glede i. Nils, gi meg noen og noe å arbeide for.
KROGSTAD
Virkelig? Si meg, Kristine, du vet hva jeg har gjort – i fortiden?
FRU LINDE
Ja.
KROGSTAD.
Og du vet du hva folk tenker om meg?
FRU LINDE
I sted... da du sa - om det hadde vært oss to, så.. Det hørtes ut som om du mente.. - at med meg
kunne du ha blitt en annen?
KROGSTAD
Det er jeg helt sikker på.
FRU LINDE
Er ikke det fortsatt mulig?
KROGSTAD
Kristine; - Tør du virkelig -?
FRU LINDE
Dine barn trenger en mor. Vi to, vi trenger hverandre.
102 (De omfavner hverandre.)
FRU LINDE (lytter)
Hysj! Tarantellaen! Du må gå!
KROGSTAD
Hvorfor? Hva er det?
FRU LINDE
Hører du dansen der oppe? Når den er over, kommer de hit. Gå nå.
KROGSTAD
Å ja, jeg skal gå. Du vet selvfølgelig ikke hva jeg har gjort mot ekteparet Helmer.
FRU LINDE
Jo, jeg kjenner til det.
KROGSTAD
Og allikevel så vil du, så tør du -?
FRU LINDE
Jeg forstår godt hva fortvilelse kan gjøre med et menneske.
KROGSTAD
Å, hvis jeg kunne gjøre dette ugjort!
FRU LINDE
Det kan du, brevet fins fortsatt i brevkassen.
103 KROGSTAD (ser forskende på henne)
Er det sånn det henger sammen? Du ville bare redde venninnen din. Du kan like godt si det rett
ut. Er det sånn?
FRU LINDE
Nils; den som én gang har solgt seg selv for andres skyld, gjør det ikke om igjen.
KROGSTAD
Jeg vil forlange å få brevet mitt tilbake.
FRU LINDE
Nei.
KROGSTAD
Jo naturligvis; jeg venter her til Torvald kommer ned; jeg sier at det bare dreier seg om
oppsigelsen min, - at han ikke skal lese det FRU LINDE
Nei, du skal ikke kalle brevet tilbake.
KROGSTAD
Men si meg, var det ikke egentlig derfor du ville møte meg?
FRU LINDE
Jo, i den første forskrekkelsen; men nå ligger det et døgn imellom, og det er utrolige ting jeg har
vært vitne til her i huset. Torvald må få vite alt sammen; det må komme til full forklaring
mellom de to; det kan umulig fortsette med alle disse løgnene.
104 KROGSTAD
Vel, vel, hvis du vil ha det slik -. Men en ting kan jeg iallfall gjøre, og det skal gjøres
straks FRU LINDE (lytter)
Skynd deg! Gå, gå! Dansen er over.
KROGSTAD
Jeg venter på deg der nede.
FRU LINDE
Ja, gjør det.
KROGSTAD
Kristine, så lykkelig har jeg aldri vært før. (går ut.)
3.2
NORA (motstrebende)
Nei, nei, nei! Jeg vil opp igjen. Jeg vil ikke gå så tidlig.
HELMER
Men kjæreste Nora NORA
Å jeg ber deg så inderlig, Torvald; jeg ber deg så inderlig vakkert, - bare en time til!
105 HELMER
Ikke et eneste minutt, min søte Nora. Du vet det var en avtale. (han fører henne, tross hennes
motstand, lempelig inn i stuen.)
FRU LINDE
God kveld.
NORA
Kristine!
HELMER
Hva, er du her så sent?
FRU LINDE
Ja, unnskyld; jeg ville så gjerne se Nora ferdigkledd.
NORA
Har du sittet her og ventet på meg?
FRU LINDE
Ja; jeg kom for sent; du var ovenpå allerede; og så syntes jeg ikke jeg kunne gå igjen før jeg
hadde sett deg.
HELMER (tar Noras sjal av)
Ja, se godt på henne. Er hun ikke deilig?
FRU LINDE
Jo, det må jeg si -
106 HELMER
Er hun ikke utrolig deilig. Det mente også hele selskapet. Men egensindig er hun, den søte lille
tingen. Kan du tenke deg, jeg måtte nesten bruke makt for å få henne til å gå. Hun danser sin
tarantella, gjør stormende lykke, som var velfortjent, skjønt utførelsen var vel opplivet; jeg
mener, - litt mer enn det strengt tatt var nødvendig. Men la gå! Hovedsaken er, - hun gjør lykke,
hun gjør stormende lykke. Skulle jeg så la henne bli igjen etter dette? Avsvekke virkningen? Nei
nei; jeg tok min deilige capripike - min kaprisiøse, lille capripike, under armen; en sving
gjennom rommet og svusj, det skjønne syn var forsvunnet. En avslutning bør alltid være
virkningsfull, fru Linde; men det er det umulig å få Nora til å forstå.
(Han går inn på kontoret.)
NORA
Nå?!
FRU LINDE
Jeg har snakket med ham.
NORA
Og -?
FRU LINDE
Nora, - du må fortelle mannen din alt sammen.
NORA (tonløst)
Jeg visste det.
FRU LINDE
107 Du har ingenting å frykte fra Krogstads side; men snakke, det må du.
NORA
Jeg snakker ikke.
FRU LINDE
Så snakker brevet.
NORA
Takk, Kristine; nå vet jeg hva som må gjøres.
HELMER (kommer inn igjen)
Nå, Kristine, har du beundret henne ferdig?
FRU LINDE
Ja; god natt.
HELMER
Å hva, allerede? Er det ditt, strikketøyet?
FRU LINDE (tar det)
Ja; takk; det hadde jeg nesten glemt.
HELMER
Strikker du altså?
FRU LINDE
Å ja.
108 HELMER
Vet du hva, du skulle heller brodere.
FRU LINDE
Jaha? Hvorfor det?
HELMER
Jo, for det er mye penere. Se nå; man holder broderiet sånn med venstrehånden, og så fører man
med den høyre nålen - sånn - ut i en lett, langstrakt bue; ikke sant -?
FRU LINDE
Jo, det kan vel være HELMER
Mens derimot å strikke - det kan aldri bli annet enn uskjønt; se her; armene sammenklemt, strikkepinnene, som går opp og ned; - det har noe kinesisk ved seg.
FRU LINDE
Ja, god natt, Nora, og - (Helmer ser på henne) God natt, herr direktør.
HELMER (følger henne til døren)
God natt, god natt; du kommer deg vel hjem? Jeg skulle så gjerne -; men det er jo ikke så langt
hjem, hva? God natt, god natt. (hun går.) Ahh; endelig fikk vi henne da ut døren. Herregud for et
kjedelig menneske!
NORA
Er du ikke trøtt, Torvald?
109 HELMER
Nei, ikke i det hele tatt. Tvert imot. Du da?
NORA
Veldig trøtt. Nå vil jeg sove.
HELMER
Ser du; det var altså riktig at vi ikke ble lenger -. La du merke til hvor lystig Rank var i kveld?
NORA
Å, var han det? Jeg fikk ikke snakket med ham.
HELMER
Nesten ikke jeg heller. Men har ikke sett ham i så godt humør på lenge.
(Ser en stund på henne. Kommer nærmere.)
HELMER
Hm, - det er herlig å være hjemme hos seg selv igjen; og være alene med deg.
NORA
Ikke se sånn på meg, Torvald!
HELMER
Skal jeg ikke se på all den herlighet som er min, min alene, min helt og holdent.
NORA
Du skal ikke snakke sånn til meg i natt.
HELMER
110 Du har ennå tarantellaen i blodet, merker jeg. Og det gjør deg enda mer -
Hør! Nå begynner
gjestene å gå. Nora, - snart er det stille i hele huset.
NORA
Ja, det håper jeg.
HELMER
Ja, ikke sant, min egen elskede Nora? Å, vet du, - når jeg er ute med deg i selskap, - vet du
hvorfor jeg snakker så lite til deg, holder meg så fjernt fra deg, bare sender deg et blikk iblant, vet du hvorfor jeg gjør det? Det er fordi jeg innbiller meg at du er min hemmelige elskerinne, og
at ingen aner at det er noe imellom oss to.
NORA
Å ja, ja, ja; jeg vet jo nok at alle dine tanker er hos meg.
HELMER
Og når vi skal gå, og jeg legger sjalet om dine fine, unge skuldre, - om denne vidunderlige
nakke, - da forestiller jeg meg at jeg for første gang er alene med deg, - helt alene, du unge,
deilige dame! I hele kveld har jeg lengtet deg. Da jeg så deg i tarantellaen, - åhh, blodet mitt
kokte; jeg holdt ikke ut lenger; jeg måtte ta deg med ned hit..
NORA
Gå nå, Torvald! Du skal ikke ta på meg. Jeg vil ikke.
HELMER
Hva mener du? Vil, vil? Er jeg ikke din mann - ? Du leker med meg, lille Nora. Ja men, hva er
det?
3.3
111 (Det banker på ytterdøren.)
NORA
Hørte du -?
HELMER
Hvem er det?
DOKTOR RANK (utenfor)
Det er meg. Kan jeg komme inn et øyeblikk?
HELMER
Hva er det han vil?
RANK (innenfor, lar øyet streife flyktig omkring.)
Dere har det fint og koselig her inne, dere to.
HELMER
Det så ut som du var i skikkelig festhumør i kveld.
RANK
Utmerket! Hvorfor skulle jeg ikke være det? Hvorfor skal man ikke leve fullt og helt i denne
verden? Iallfall så mye man kan, og så lenge man kan. Vinen var fortreffelig.
HELMER
Champagnen var i særklasse.
RANK
112 La du også merke til det? Det er nesten utrolig hvor mye jeg kunne skylle ned.
NORA
Torvald drakk også mye.
RANK
Å?
NORA
Ja; og da blir han alltid så lystig etterpå.
RANK
Nå, hvorfor skal man ikke ta seg en lystig aften etter en vel anvendt dag?
HELMER
Vel anvendt; det tør jeg dessverre ikke rose meg av.
RANK
Men det tør jeg, min gode venn!
NORA
Doktor Rank, du har visst foretatt en vitenskapelig undersøkelse i dag?
RANK
Ja nettopp.
HELMER
Se, se; lille Nora snakker om vitenskapelige undersøkelser!
113 NORA
Og kan jeg ønske deg til lykke med utfallet?
RANK
Det kan du i aller høyeste grad.
NORA
Det var altså godt?
RANK
Det best mulige for både legen og pasienten, - visshet.
NORA (hurtig og forskende)
Visshet?
RANK
Full visshet. Skulle jeg så ikke ta meg en lystig aften etterpå?
NORA
Jo, det gjorde du rett i, doktor Rank.
HELMER
Det syns jeg også; bare du ikke får svi for det i morgen.
RANK
Nå, man får jo ikke noe for ingenting her i livet.
NORA
Doktor Rank, - du liker maskerader?
114 RANK
Ja, når det er mange morsomme forkledninger NORA
Hør her; hva skal vi to være på den neste maskeraden?
RANK
Vi to? Jo, det skal jeg si deg; du skal være lykkebarn HELMER
Ja, men finn på et kostyme som kan betegne det.
RANK
La din hustru møte som hun står og går igjennom verden HELMER
Det var virkelig godt sagt. Men vet du ikke hva du selv vil være?
RANK
Jo, min kjære venn, det er jeg fullstendig sikker på.
HELMER
Nå?
RANK
På neste maskerade vil jeg være usynlig.
HELMER
Det var et pussig innfall.
115 RANK
Det finnes en stor sort hatt -; du har vel hørt om usynlighetshatten? Man får den fover seg, og så
er der ingen som ser en.
HELMER (med et undertrykt smil)
Nei, det har du rett i.
RANK
Men jeg glemmer jo helt hva jeg kom for. Helmer, gi meg en sigar, en av de mørke Havanna.
HELMER
Med største fornøyelse. (byr etuiet frem.)
RANK (tar en og skjærer spissen av)
Takk.
NORA (stryker en voksstikke av)
La meg gi deg ild.
RANK
Takk for det. (hun holder stikken for ham; han tenner.) Og så farvel!
HELMER
Farvel, farvel, kjære venn!
NORA
Sov godt, doktor Rank.
116 RANK
Takk for det ønsket.
NORA
Ønsk meg det samme.
RANK
Deg? Nå ja, når du vil -. Sov godt. Og takk for ilden. (han nikker til dem begge og går.)
3.4
HELMER
Han hadde drukket betydelig.
NORA
Kanskje det.
(Helmer går mot brevkassen.)
NORA
Hva skal du?
HELMER
Jeg må tømme brevkassen, det blir ikke plass til avisene i morgen tidlig.
NORA
117 Skal du arbeide i natt?
HELMER
Det vet du jeg ikke skal. - Hva er det? Det har vært noen ved låsen. Her ligger en avbrekket
hårnål.
NORA
Det må være barna HELMER
Det må du sannelig venne dem av med. (åpner brevkassen. Kommer tilbake med brevene i
hånden) Se her, se hvordan det har hopet seg opp. (blar igjennom) Hva er det? To visittkort - fra
Rank.
NORA
Fra doktor Rank?
HELMER (ser på dem)
Doktor medicinæ Rank. De lå øverst; han må ha stukket dem inn da han gikk.
NORA
Står det noe på dem?
HELMER
Et sort kors over navnet. Se her. Det var jo et uhyggelig påfunn. Det er jo som om han meldte sitt
eget dødsfall.
NORA
Det gjør han også.
118 HELMER
Hva?
NORA
Ja. Når de kortene kommer, så har han tatt avskjed med oss. Han vil lukke seg inne og dø.
HELMER
Min stakkars venn. Jeg visste jo at jeg ikke skulle få beholde ham lenge. Men så snart -. Og så
gjemmer han seg bort som et såret dyr.
NORA
Når det skal skje, så er det best at det skjer uten ord. Ikke sant, Torvald?
HELMER
Han var så sammenvokst med oss. Jeg kan ikke tenke meg ham borte. Han, med sine lidelser og
med sin ensomhet, ga liksom en bakgrunn for vår lykke. - Nå, det er kanskje best sånn. For ham
iallfall. Nå har vi kun hverandre. Vet du, Nora, - mang en gang ønsker jeg at en overhengende
fare måtte true deg, for at jeg kunne våge liv og blod og alt, for din skyld.
NORA (sterkt og besluttet)
Nå skal du lese brevene dine, Torvald.
HELMER
Nei, nei, ikke i natt. Jeg vil være hos deg.
NORA
Når du vet at din venn skal dø -?
119 HELMER
Du har rett. Vi må gå hver til vårt.
NORA
Torvald, - god natt! God natt!
HELMER
God natt, du min lille sangfugl. Sov godt, Nora.
(Helmer går ut.)
3.5
NORA
Aldri se ham mer. Aldri. Aldri. - Aldri se barna mer heller. Ikke dem heller. Aldri; aldri. - Å, det
iskalde sorte vannet. Å, det bunnløse -; dette -. Å, bare det var over. - Nå har han det; nå leser
han det. Å nei, nei; ikke ennå. Torvald, farvel du og barna (Hun vil styrte ut; i det samme kommer Helmer inn med et åpnet brev i hånden.)
HELMER
Nora!
NORA
Ah -!
120 HELMER
Hva er dette? Vet du hva som står i dette brevet?
NORA
Ja, jeg vet det. La meg gå! La meg komme ut!
HELMER (holder henne tilbake)
Hvor har du tenkt deg?
NORA (prøver å rive seg løs)
Du skal ikke redde meg, Torvald!
HELMER
Er det sant det han skriver?
NORA
Jeg har elsket deg over alt i verden.
HELMER
Å kom ikke her med tåpelige utflukter.
NORA (et skritt imot ham)
Torvald -!
HELMER
Herregud, - hva er det du har gjort!
NORA
La meg gå. Du skal ikke bære det for min skyld. Du skal ikke ta det på deg.
121 HELMER
Ikke mer drama. Du blir her. Forstår du hva du har gjort? Svar meg! Forstår du det?
NORA
Ja, nå begynner jeg å forstå det til bunns.
(Stillhet.)
HELMER
Jeg burde ha ant at noe slikt ville skje. Jeg burde ha forutsett det. Alle din fars lettsindige
egenskaper. - Ti! Alle din fars lettsindige egenskaper har du tatt i arv. Ingen religion, ingen
moral, ingen pliktfølelse -. Å, som jeg er blitt straffet for at jeg så igjennom fingrene med ham.
For din skyld gjorde jeg det; og sånn lønner du meg.
NORA
Ja, sånn.
HELMER
Jeg er i et samvittighetsløst menneskes vold; han kan gjøre med meg hva han vil, forlange av
meg hva det skal være; - jeg tør ikke kny. Og så fornedret må jeg gå til grunne – og det for en
tankeløs kvinnes skyld!
NORA
Når jeg er ute av verden, så er du fri.
HELMER
Ikke skap deg. Slik noe sa faren din også. Hva ville det nytte at du var ute av verden, som du
sier? Ingenting. Han kan likevel offentliggjøre alt; og gjør han det, så blir jeg mistenkt for å ha
visst om forbrytelsen din. Folk vil kanskje til og med tro at jeg har stått bak, - at det er jeg som
122 har fått deg til å gjøre det! Og alt dette kan jeg takke deg for, deg, som jeg har båret på hendene
gjennom hele vårt ekteskap. Forstår du hva du har gjort imot meg?
NORA (med kald ro)
Ja.
HELMER
Du har ødelagt hele fremtiden min. Ta sjalet av. Ta det av, sier jeg! Jeg må se å tilfredsstille ham
på en eller annen måte. Saken må dysses ned for enhver pris. - Og hva deg og meg angår, så må
det se ut som om alt er som før. Men naturligvis bare utad. Du blir altså fremdeles her i huset; det
er en selvfølge. Men barna får du ikke lov til å oppdra; dem tør jeg ikke å betro deg -. Nå gjelder
det å redde restene, stumpene.
(Det ringer på.)
HELMER (farer sammen)
Hva er det? Så sent. Skulle det -! Skulle han -! Gjem deg, Nora! Si du er syk.
(Nora blir stående ubevegelig. Anne-Marie kommer inn med et brev.)
ANNE-MARIE
Det kom et brev til fruen.
HELMER
Gi meg det. (griper brevet og Anne-Marie går ut.) Ja, det er fra ham. Herregud! (åpner brevet
hurtig; løper noen linjer igjennom; ser på et vedlagt papir; et gledesskrik:) Nora!
NORA (ser spørrende på ham.)
HELMER
123 Nora! - Jeg er reddet! Jeg er reddet, Nora!
NORA
Og jeg?
HELMER
Du også, naturligvis; vi er reddet begge to, både du og jeg. Se her. Han sender deg gjeldsbrevet
tilbake. Han skriver at han angrer -; at en lykkelig vending i livet hans -; å, det kan jo være det
samme hva han skriver. Vi er reddet, Nora! Det er ingen som kan gjøre deg noe. Å, Nora, Nora -;
nei, først skal alt dette ut av verden.
- (river gjeldsbrevet og begge brevene i stykker.) Nå er det
over. - det er over; det er over! Men hva er det - ? Å NORA. Du kan ikke tro at jeg virkelig har
tilgitt deg? Men det har jeg, Nora! Jeg sverger, jeg har tilgitt deg. Jeg vet jo, at det du gjorde, det
gjorde du av kjærlighet til meg.
NORA
Det er sant.
HELMER
Du skjønte jo bare ikke rekkevidden av handlingene dine.
NORA (prøver å si noe.)
HELMER (avbryter)
- Nei nei, støtt du deg bare til meg, jeg skal - ... Ikke fest deg ved de harde ordene jeg kom med i
sted. Alt raste sammen rundt meg. Jeg har tilgitt deg, Nora.
NORA
Takk, Torvald. (hun går ut.)
124 HELMER
Nei, bli -. Hva skal du?
NORA
Ta av meg kostymet.
HELMER
Ja, gjør det. I morgen vil alt dette se annerledes ut; snart vil alt sammen være som før. Jeg skal
ikke behøve å gjenta for deg at jeg har tilgitt deg; det vil du selv føle. Hvordan kan du tro det
skulle falle meg inn å skyve deg fra meg, bebreide deg noe? Han skrev at du hadde visst om det
siden julaften. Det må ha vært forferdelige dager for deg. Men nå skal vi ikke tenke på det. Nå er
det over. Du aner ikke hvor lettet jeg er. Hvem vet, kanskje dette har vært nyttig for oss. Kanskje
det kan føre oss enda nærmere hverandre. - Hva er det? Har du kledd deg om? Så sent - ?
NORA
Kom og sett deg, Torvald.
HELMER
Nora, - hva er det?
NORA
Sett deg ned. Vi to har mye å snakke sammen om.
HELMER (setter seg like overfor henne)
Nora.. Jeg forstår ikke.
NORA
Nei, det er det. Du forstår meg ikke. Og jeg har heller aldri forstått deg - før i kveld. Nei, du skal
ikke avbryte meg. Du skal bare høre på hva jeg sier. - (etter en kort taushet) Er det ikke en ting
125 som slår deg, sånn som vi sitter nå?
HELMER
Hva skulle det være?
NORA
Gjennom alle de årene vi har vært gift har vi aldri snakket alvorlig sammen, du og jeg.
HELMER
Skulle jeg ha lesset på deg mine bekymringer til enhver tid?
NORA
Jeg snakker ikke om bekymringer. Jeg sier vi har aldri sittet sammen for å prøve å komme til
bunns i noe, i alvor.
HELMER
Men, kjæreste Nora, ville det ha vært noe for deg?
NORA (ser på ham. Pause.)
Det er gjort mye urett imot meg, Torvald. Først av pappa og siden av deg.
HELMER
Hva! Av oss to, - av oss to som har elsket deg høyere enn alle andre?
NORA
Dere har aldri elsket meg. Dere har bare elsket deres egen forelskelse i meg.
HELMER
Men Nora, hva er det du sier?
126 NORA
Jo, det er sånn, Torvald. Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han meg alle sine meninger,
og så hadde jeg de samme meningene; og hvis jeg hadde andre, så skjulte jeg det; for det ville
han ikke ha likt. Han kalte meg sin lille dukke, og han lekte med meg som jeg lekte med mine
dukker. Så kom jeg i huset til deg HELMER
Hva er det for slags uttrykk du bruker om ekteskapet vårt?
NORA (uforstyrret)
Jeg mener, så gikk jeg fra pappas hender over i dine. Du innrettet alt etter din smak, og så fikk
jeg samme smak som du; eller jeg bare lot som; jeg vet ikke helt -; jeg tror det var begge deler.
Når jeg nå tenker over det, så begynner jeg å forstå hvor fattig jeg har levd.
HELMER
Nora. Har du ikke vært lykkelig her?
NORA
Nei, det har jeg ikke. Jeg trodde det; men jeg har aldri vært det.
HELMER
Ikke - ikke lykkelig!
NORA
Nei; bare lystig. Og du har vært så snill mot meg. Men jeg har vært din dukke, slik som jeg
hjemme var pappas. Og barna, de har vært mine dukker. Jeg syntes det var morsomt når du lekte
med meg, slik som de syntes det var morsomt når jeg lekte med dem. Vårt hjem har vært en
lekestue, Torvald. Det har vært vårt ekteskap.
127 HELMER
Det er kanskje noe sant i det du sier, - så overdrevent og overspent det enn er. Men heretter skal
det bli annerledes. Lekens tid skal være forbi; nå kommer oppdragelsens.
NORA
Hvem sin oppdragelse?
HELMER
Hvem sin? Både din og barnas, kjære Nora.
NORA
Å, Torvald, du er ikke mann for å oppdra meg.
HELMER
Hva er det du sier?
NORA
Og jeg, - kan jeg virkelig oppdra barna?
HELMER
Nora!
NORA
Sa du det ikke selv for en stund siden, - den oppgaven torde du ikke betro meg.
HELMER
Sagt i raseri og fortvilelse! Du kan da ikke henge deg opp i det?
128 NORA
Jo; det er jo sant. Jeg makter ikke det. Jeg må oppdra meg selv først. Det er du ikke mann for å
hjelpe meg med. Det må jeg være alene om. Og derfor går jeg nå fra deg.
HELMER
Hva er det sier?
NORA
Jeg må stå helt alene hvis jeg skal finne ut av meg selv og alle ting utenfor. Derfor kan jeg ikke
bli hos deg lenger.
HELMER
Nora, Nora!
NORA
Jeg går herfra nå. Kristine vil nok ta imot meg for i natt HELMER
Du får ikke lov! Jeg forbyr deg det!
NORA
Det nytter ikke å forby meg noe som helst heretter. Jeg tar med meg det som tilhører meg. Jeg vil
ikke ha noen ting fra deg, verken nå eller senere.
HELMER
Dette er jo helt vanvittig!
NORA
I morgen reiser jeg hjem, - jeg mener, til mitt gamle hjemsted. Der vil det være lettest for meg å
129 komme inn i et eller annet.
HELMER
Forlate hjemmet ditt, din mann og dine barn! Og du tenker ikke på hva folk vil si.
NORA
Det kan jeg ikke ta noe hensyn til. Jeg vet bare det er nødvendig for meg.
HELMER
Nødvendig? - Slik kan du svikte dine helligste plikter?
NORA
Hva er det?
HELMER
Og det skal jeg behøve å si deg! Er det ikke pliktene imot din mann og dine barn?
NORA
Jeg har andre like hellige plikter.
HELMER
Hva skulle det være?
NORA
Pliktene imot meg selv.
HELMER
Du er først og fremst hustru og mor.
130 NORA
Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske, jeg, like så mye som
du, - eller iallfall at jeg skal forsøke å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald. Men
jeg kan ikke lenger la meg nøye med hva andre mener. Jeg må selv tenke over de tingene og se
og få rede på dem.
HELMER
Du vet altså ikke hvilke plikter du har mot mann og barn? Du har vel fremdeles en tro som kan gi
deg svar i slike ting?
NORA
Tro? Jeg vet ikke.
HELMER
Dette er - ... Men hva sier din samvittighet da? For en slags moral har du vel ennå? Eller har du
ikke det heller?
NORA
Torvald, jeg vet ikke. Jeg vet ikke lenger hva moral er. Jeg vet bare at jeg har en ganske annen
meningen om slikt noe enn du. Og jeg forstår ikke hva slags lover vi har. En kvinne skal altså
ikke ha rett til å skåne sin døende far, eller til å redde sin manns liv! At slike lover skulle være
riktige, kan jeg ikke begripe. Det tror jeg ikke på.
HELMER
Nora, du forstår ikke det samfunnet du lever i.
NORA
Nei, jeg gjør ikke det. Men nå skal jeg sette meg inn i det. Jeg må se å finne ut av hvem som har
131 rett, samfunnet eller jeg.
HELMER
Du er syk, Nora; du har feber; du er helt forvirret.
NORA
Jeg har aldri følt meg så klar og sikker som i natt.
HELMER
Og klar og sikker forlater du din mann og dine barn? Så er det bare en mulig forklaring. Du
elsker meg ikke mer.
NORA
Nei, det er akkurat det.. Å, det gjør meg så ondt, Torvald. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg
elsker deg ikke mer. Det er derfor jeg ikke vil være her lenger.
HELMER
Hvorfor elsker du meg ikke mer? Kan du si meg det?
NORA
Det var i kveld da det vidunderlige ikke kom; for da så jeg at du ikke var den mannen jeg hadde
trodd. Jeg har ventet så tålmodig i åtte år; for herregud, jeg innså jo at det vidunderlige kommer
ikke sånn til hverdags. Så hendte dette med Krogstad og jeg tenkte: nå må den stunden komme
da han vil vise hvem han er; du ville ikke bøye deg under dette menneskets vilkår. Jeg var så
sikker på at du ville si til ham; gjør saken kjent for hele verden. Og når det var skjedd HELMER
Ja hva så? Når jeg hadde prisgitt min egen hustru til skam og spott - !
132 NORA
Når det var skjedd, da tenkte jeg at du ville tre frem og ta alt på deg og si: jeg er den skyldige.
HELMER
Nora -!
NORA
Du mener at jeg aldri ville tatt imot et slikt offer av deg? Nei, det forstår seg. Men hva ville mine
forsikringer gjelde overfor dine? - Det var det vidunderlige som jeg gikk og håpet på i redsel. Og
for å hindre det, var det at jeg ville ta ende på mitt liv.
HELMER
Jeg skulle gladelig arbeide dag og natt for deg, Nora, - bære sorg og savn for din skyld. Men
ingen skal måtte ofre sin ære for den man elsker.
NORA
Det har hundre tusen kvinner gjort.
HELMER
Du både tenker og snakker som et barn.
NORA
Og du hverken tenker eller snakker som den mannen jeg vil leve med. Da din forskrekkelse var
over, - ikke for hva som truet meg, men for hva du selv var utsatt for, og da hele faren var forbi, da var det for deg som om ingen ting var skjedd. Torvald, - i den stund gikk det opp for meg at
jeg i åtte år hadde levd her sammen med en fremmed mann, og at jeg hadde fått tre barn -. Å jeg
klarer ikke å tenke på det!
HELMER (tungt)
Det er kommet en avgrunn imellom oss. - Å, men, Nora, skulle ikke den kunne fylles? Skulle
133 ikke vi allikevel kunne forsøke -.
NORA
Sånn som jeg er nå, er jeg ingen hustru for deg.
HELMER
Jeg har kraft til å bli en annen.
NORA
Kanskje, HELMER
Å skilles - skilles fra deg! Nei, nei, Nora, jeg orker ikke tenke på det. Nora, Nora, ikke nå! Vent
til i morgen.
NORA
Jeg kan ikke bli liggende natten over hos en fremmed mann.
HELMER
Men kan vi da ikke bo her som bror og søster -?
NORA
Du vet godt at det ikke ville vare lenge -. Farvel, Torvald. Jeg vil ikke se barna. Jeg vet de er i
bedre hender enn mine, Anne-Marie vil være som en -. Sånn som jeg er nå, kan jeg ikke være
noen ting for dem.
HELMER
Men en gang, Nora, - en gang -?
NORA
134 Hvordan kan jeg vite det? Jeg vet jo slett ikke hva det blir av meg.
HELMER
Men du er min hustru, både som du er, og som du blir.
NORA
Du skal ikke føle deg bundet ved noe, like lite som jeg vil være det. Det må være full frihet på
begge sider. Se her har du ringen din tilbake. Gi meg min.
HELMER
Det også -?
NORA
Det også. Så. Ja, nå er det altså forbi. Her legger jeg nøklene. I morgen, når jeg er reist, kommer
Kristine for å pakke sammen tingene mine.
HELMER
Nora, vil du aldri mer tenke på meg?
NORA
Jeg kommer sikkert ofte til å tenke på deg og på barna.
HELMER
Får jeg skrive til deg?
NORA
Nei, - det får du ikke.
HELMER
135 Men jeg må da få sende deg NORA
Nei. Ingenting.
HELMER
- hjelpe deg hvis du skulle behøve det.
NORA
Nei, sier jeg. Jeg mottar ingenting av fremmede.
HELMER
Nora, - kan jeg aldri bli noe annet for deg?
NORA
Å Torvald, da måtte det vidunderligste skje. HELMER
Hva er det?
NORA
Nei, jeg tror ikke lenger på noe vidunderlig.
HELMER
Men jeg vil tro på det. Si det!
NORA
Da måtte du og jeg forvandle oss slik at -
136 HELMER
Forvandle oss slik at -?
NORA
Forvandle oss slik at - at ekteskapet vårt kunne bli et samliv. Farvel, Torvald. (hun går ut.)
HELMER
Nora! Nora! (ser seg om.) Tomt. Hun er her ikke mer. Det vidunderligste -?!
(Slutt) 137