Dansketiden, fra Kalmarunionen i 1397 til reformasjonen i 1536

Dansketiden, fra Kalmarunionen i 1397 til reformasjonen i 1536

Dansketiden, fra Kalmarunionen i 1397 til reformasjonen i 1536
Norge kom i union med Danmark fra 1380. Hva var Norges plass i unionen og i Skandinavia i
årene frem mot reformasjonen i 1536? Norge ble et lydrike under Danmark etter 1536,
hvorfor og hvordan skjedde dette?
For å forstå mer av denne perioden har jeg med hjelp av historiebøker og internett satt
sammen en historie som forhåpentligvis gir en større forståelse for hendelsene i denne tiden.
Kort repetisjon om bakteppe for unionen og Norges posisjon inn i unionen i 1397
Norge sto svakere enn Danmark og Sverige på denne tiden. Folketallet minsket med ca 50 %
etter Svartedauden i 1349 – 50 og fremover i mange år, og antall ødegårder var relativt flere i
Norge enn i de to andre landene. Inntektsreduksjonen fra landbruket rammet både kirken,
kongen, storbønder og adelsmenn. Landskylda (årlig leie som en leilending betalte til
jordeieren) falt i snitt med 75 % i kjølvannet av pestepidemiene.
En annen vesentlig forskjell på Norge og de to andre landene var forholdet mellom kongemakten og aristokratiet. Det norske aristokratiet var svakere, mer avhengig av kongen og sto
mer samlet omkring kongedømmet for å bevare sin posisjon i samfunnet. Dette som en
konsekvens av at Norge var et arverike der arvefølgen var fastlagt i detalj i tronfølgeloven av
1273. For det norske aristokratiet var det derfor naturlig å støtte den kandidaten som hadde
arveretten til tronen, og eventuelt gå inn i et kongefellesskap hvis arveretten gjorde det
nødvendig.
Agrarkrisen er betegnelsen på den nedgangen i landbrukets avlinger som fra starten av 1300
tallet sank vesentlig, antagelig pga kaldere klima. Svartedauden gjorde ikke saken bedre, og
frem mot 1500 tallet forsvant så godt som hele høyadelsstanden ut i Norge. Gruppen storbønder overtok i realiteten for den lavere adelsstand. Også Sverige og Danmark ble hardt
rammet av pesten, noe som gav bondebefolkningen bedre kår og jordeierne mindre inntekter.
Men begge disse landene hadde større befolkning og mer dyrkbar jord. Derfor kunne de
opprettholde et sterkere statlig maktapparat enn Norge.
Når størstedelen av det nordiske aristokratiet etter hvert sluttet opp om en slik union som
Kalmarunionen, har det flere årsaker. Store utgifter til de stadige krigene og store utgifter til
alle slottene førte til finansproblemer og store motsetninger mellom kongemakt og
aristokratiet i Sverige og Danmark. Landene hadde pantsatt store landområder til bl.a.
hanseatene. Gjennom en nordisk union kunne de begrense den tyske innflytelsen og pantsatte
landområder igjen overføres til deres egne menn. Og en felles konge ville bety rasjonalisering
og mindre utgifter, og ikke minst så ville det bli fred mellom landene og ingen utgifter til
kriger.
Danmark var klart det sterkeste landet innenfor unionen, med et folketall som trolig var større
enn i de to andre landene til sammen. Danmark hadde også den viktigste ressursen på den tid,
nemlig dyrket jord. Den danske dominansen forsterket seg utover i unionsperioden, og
unionens politiske mål ble i temmelig høy grad bestemt av danske geografiske og økonomiske
forhold. Kritikken i de to andre rikene mot den danske dominansen i unionen og utnevnelsen
av dansker til både biskoper og lensherrer i Norge og Sverige, sammen med motstridene
interesser som var knyttet til nasjonal selvstendighet, var Kalmarunionens viktigste problem.
Dette maktpolitiske spenningsforholdet innenfor unionen ble over tid årsaken til at Sverige
brøt ut av unionen, mens Norge ble politisk underlagt Danmark.
Prosjekt Historie. Dansketiden, Kalmarunionen 1397 til reformasjonen i 1536
Side 1
Kalmarunionen
Kalmarunionen var en union mellom formelt likestilte parter. Rikene skulle for alltid være
forent og foreta felles kongevalg mellom den avdøde konges sønner. Hvis ingen fantes, skulle
valget være fritt. Det skulle alltid være fred mellom rikene, og de skulle utgjøre et forsvarsforbund overfor omverdenen. Rikene skulle i tillegg føre en felles utenrikspolitikk ved at
kongen traff avgjørelser i samråd med representanter dvs. Riksrådene fra alle tre rikene.
Fredløshet i ett rike skulle dessuten gjelde i hele unionen. Utover dette skulle imidlertid hvert
rike beholde sitt rettssystem, og lov og rett måtte ikke dras fra ett rike inn i et annet.
Dronning Margrete hadde stor betydning for at Kalmarunionen ble etablert, men hun handlet
ikke i et politisk vakuum. Mye tyder på at den nordiske unionstanken som ble realisert i 1397,
primært utkrystalliserte seg hos dronningen og det nordiske aristokratiet fra rundt 1380. De
politiske, økonomiske og militære forholdene i Norden på det tidspunktet gjorde tanken om
en felles union til en reell og akseptabel - kanskje til og med ønskelig - mulighet for alle de
ledende politiske gruppene i de tre nordiske rikene.
Erik av Pommern var gift med Filippa, datter av Henrik IV av England. De hadde ingen barn.
Selv om Erik formelt var konge i alle tre riker fra 1396, var det i stor grad Margrete som
hadde den faktiske styringen av rikene frem til hun døde i 1412. Erik ønsket å videreføre
Margretes arbeid for et sterkt og arvelig unionsmonarki, men savnet hennes diplomatiske
evner. Han ville skape et østersjøimperium og dessuten gjenvinne herredømmet over
Sønderjylland dvs. hertugdømmene Slesvig og Holstein. Dette medførte krig med hansabyene
og grevene i Holstein i perioden mellom 1410 og 1435. Dette var en langvarig krig, og
dermed også en krig som førte til store utgifter. For å dekke disse kostnadene innførte Erik
flere skatter og han innførte en egen avgift for å krysse Øresund, som ble kalt Øresundtollen.
Folket syns ikke noe om den langvarige krigen, samtidig som riksrådene ville ha mer makt. I
1434 gjorde svenskene opprør mot kong Erik og brøt for en kort tid ut av fellesskapet.
All motgangen gjorde at Erik i 1436 bestemte seg for å trekke seg tilbake til Gotland. Herfra
drev han regelrett piratvirksomhet i Østersjøen. I 1439 ble han avsatt som konge i Sverige og
Danmark. Norge fikk innvilget sin søknad om å holde Erik som konge frem til 1442.
Den svenske kongen Karl VIII Knutsson krevde at Sverige skulle få Gotland tilbake, og det
ble stridigheter som endte med at Danmark beholdt Gotland, og Erik dro tilbake til Pommern
og ble der til han døde i 1459.
Hansaforbundet som maktfaktor på denne tiden
Hansaforbundet var en allianse av nordtyske handelsbyer, og det startet fredelig på 1100tallet. Med sin effektive organisasjon og sterke samhold ble de snart en maktfaktor i Norden
og Nord-Europa. Byene i forbundet hjalp hverandre også i konflikter, og Hansaforbundet fikk
etter hvert også et preg av en militær allianse. Kjøpmennene i forbundet fikk stor innflytelse
over handelen, og ved samarbeid, avtaler og militærmakt skaffet de seg nærmest monopol på
handel med visse varer. Hanseatene benyttet store skip, kalt hansakogger, for transport av
varer.
Lübeck var den viktigste byen i Hansaforbundet. Byens geografiske beliggenhet ved landtungen ved Holstein, som den øst–vestgående varetransport måtte passere i en tid da sjøveis
trafikk rundt Jylland ennå var for farlig, gjorde den til et naturlig knutepunkt. I tillegg hadde
Lübeck herredømmet over saltkildene i Lüneburg, som leverte det nødvendige råstoff til bl.a.
sildefisket i Øresund. Salt var en livsnødvendighet på denne tiden, dette var nødvendig for å
salte og speke mat.
Hanseatene valgte Bergen som brohode i Norge, og på 1200-tallet fikk hanseatene også
Prosjekt Historie. Dansketiden, Kalmarunionen 1397 til reformasjonen i 1536
Side 2
innpass i norsk utenrikshandel, blant annet når det gjaldt eksport av tørrfisk til Sentral- og
Sør-Europa. I Norge var det også stor produksjon av tran, noe som bl.a. ble benyttet som
lampeolje.
Etter Svartedauden på midten av 1300-tallet dominerte Hansaforbundet handelen i Norden og
Østersjøområdet. Hanseatene fraktet norsk tørrfisk og tran, svensk jern og kobber og dansk
saltsild og korn. Hansaen var en økonomisk stormakt i samtidens Nord-Europa og en
betydelig maktfaktor i Skandinavia. Med sin sterke økonomi var de ofte kreditorer for
kongemakten.
Mot slutten av 1400-tallet nærmet den gylne perioden for Hansaforbundet seg slutten, men
selv om det oppsto endringer i markedsforholdene i andre halvdel av 1500 tallet så var
hanseatene i Bergen de dominerende i handel med fisk til eksport og import av korn helt frem
til 1600 tallet. Hansaforbundet opphørte i realiteten å eksistere i 1669.
Den konfliktfylte Kalmarunionen
Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i Slesvig, Holstein,
Mecklenburg og Pommern, som forstyrret den svenske eksporten, spesielt jern til kontinentet.
Videre var den sentrale statsstyringen i Danmark til stor ergrelse. Det svenske riksrådet ønsket
å opprettholde en stor grad av selvstendighet, og i 1434 oppstod det væpnede opprør
(Engelbrektopprøret) som førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Opprøret spredte
seg også til Norge, og riksrådet fikk en mer sentral plass i norsk politikk.
Da Erik av Pommern ble avsatt som svensk og dansk konge i 1439 og i Norge i 1442 ble han
etterfulgt av den barnløse Christoffer av Bayern. I maktvakuumet som oppsto etter
Christoffers død i 1448, valgte svenskene Karl Knutsson Bonde som konge i den hensikt å
gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året
etter. Men det danske aristokrati og ikke minst adelen i Slesvig-Holstein var mer
innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene til sammen, og valgte heller Christian 1 av
Oldenburg som dansk konge. I 1450 ble Christian 1 også kronet til norsk konge. Unionen var
på dette tidspunkt sprengt.
I kjølvannet av Christian 1’s kroning til norsk konge i Trondheim i august 1450, møttes
norske og danske riksråder i Bergen og inngikk en evig unionsavtale mellom Norge og
Danmark, den såkalte Bergenstraktaten. Det var første gang de to rikene inngikk en formell
unionsavtale, og avtalen knesatte en evig union mellom to helt likestilte riker der bare kongen
var felles (personalunion). I 1457 lyktes det Christian å fordrive Karl også i Sverige og selv
bli hyllet som svensk konge. 1464 var det Christians tur til å bli fordrevet fra dette riket, og
Karl vendte tilbake. I 1471 forsøkte Christian å gjenerobre Sverige, men han ble slått av Sten
Sture ved Brunkeberg, nord for den tids Stockholm.
Den norske situasjonen i Kalmarunionen.
Både under Dronning Margrete og Erik av Pommern ble Danmark mer og mer hovedlandet i
Norden, bl.a fikk tyske og danske adelsmenn de viktigste embetene. Høvedsmannen over
Akershus, det fremste av de norske slottslen, ble i denne tiden den ledende representant for
unionskongemakten i Norge. Jordegods og bispeseter kom i stigende utstrekning på
utenlandske hender. Den norske adel gikk sterkt tilbake i antall og ble sterkt inngiftet i svensk
og dansk adel. Dermed ble også evnen og viljen til nasjonal selvhevdelse svekket. Den rolle
de lavere stender spilte i politikken både i Sverige og Danmark i middelalderens sluttfase, har
heller ingen parallell i Norge. Rett nok finnes mange vitnesbyrd om reisninger i Norge på
1400-tallet, særlig i 1430-årene, men opprørerne hadde ikke noe samlet program om å skape
en selvstendig norsk stat.
Prosjekt Historie. Dansketiden, Kalmarunionen 1397 til reformasjonen i 1536
Side 3
Fra 1450 var unionen med Danmark traktatfestet. Traktaten skulle sikre det norske riksråds
makt ved kongevalg, men bestemmelsen ble ikke overholdt. Likeledes skulle ingen av de to
riker «den annens overmann være, men hvert rike regjeres med innfødte menn, som begge
rikers privilegier viser». I praksis ble det en invasjon av dansk-tysk adel og tilsidesetting av
det norske riksrådet..
I 1469 gikk de siste norske besittelsene i Vesterhavet tapt da kong Christian 1 pantsatte
Orknøyene og Shetland til den skotske kongen som medgift for sin datter Margrete som giftet
seg med Jacob III av Skottland.
Etter Erik av Pommerns fall var det definitivt forbi med den sterke, personlige unionskongemakten. Det danske riksråds-aristokratiets program ble bestemmende for unionens
fortsatte utvikling. Fra og med kong Christian 1 (1448–81) ble kongene avkrevd valghåndfestinger. Dette innebar at riksrådet hadde medbestemmelsesrett i alle viktige spørsmål som
angikk utenrikspolitikken, lovgivningen, beskatningen og rettsvesenet. I praksis var det
riksrådene som ”bar konstitusjonen”. Valghåndfestingene påla kongen å oppholde seg etter
tur i alle landene, men Christian 1 var sjelden i Norge. Perioden under Christian 1 var
imidlertid en fredelig tid i Norge.
Kongehuset Oldenburg, med norske aner
Oldenburg var et europeisk fyrstehus av tysk opprinnelse, og de regjerte i grevskapet
Oldenburg under saksisk overhøyhet. Den eldste sikre stamfar er grev Egilmar 1, nevnt i
1081. En av hans etterkommere, grev Didrik den lykkelige (død 1440), ble gift med Hedvig,
søster av grev Adolf av Holstein. Hedvig nedstammet gjennom kvinneledd fra de gamle
norske kongene av Sverres ætt. Kong Sverres sønnesønns sønnesønn, Håkon V Magnusson
var far til hertuginne Ingeborg (død ca. 1360) som ble gift med den svenske hertug Erik av
Södermanland (død 1318). Deres datter Eufemia (død ca. 1370) ble gift med hertug Albrecht
av Mecklenburg (1317–79) og deres datter Ingeborg som var gift med greve Henrik av
Holstein var altså farmor til Hedvig (død 1436) som var gift med greve Didrik den lykkelige av
Oldenburg (død 1440).
Hedvig og greve Didrik av Oldenburg’s sønn Christian (Christiern, 1426–81) ble i 1448 valgt
til konge i Danmark og i 1450 til konge i Norge. Fra Christian 1 og Dortheas sønner Hans
(1455–1513) og Frederik I (1471–1533), som begge ble konger, utgikk to linjer. Hans' linje
døde ut med hans sønn Christian 2 i 1559, mens Frederik 1 ble stamfar til den kongelige linje
som bekledde Danmarks trone til 1863 (Norges trone til 1814). Den danske tronen gikk i arv
til Christian 9 av huset Glücksburg, og dette hus kom senere også på tronen i Hellas (1863–
1977) og i Norge fra 1905.
Kalmarunionen avsluttes
Christian 1 hadde giftet seg med Dorothea av Brandenburg, enken etter Christoffer, og de
hadde bl.fl. barna Hans, Margrete og Frederik. Etter Christian 1’s død i 1481 ville hans sønn
kong Hans gjenopplive treriksunionen i 1497, men ble fordrevet fra Sverige allerede i 1501
etter et stort opprør som også spredte seg til Norge under Knut Alvsson. Selv om det lyktes
for kong Hans å slå ned opprøret i Norge, var det så alvorlig at kongen innledet en politikk
med sterkere vekt på å beholde kontrollen over Norge, en politikk som kulminerte med at
Norge ble et dansk lydrike i 1537. Fra 1501 styrte Sturene igjen i Sverige som riksforstandere.
I 1513 ble Hans’ sønn Christian 2 valgt til konge i Danmark og Norge. Christian 2 giftet seg i
1515 med Isabella av Burgund, senere kalt Elisabeth. Hun var søster til senere tysk-romerske
Prosjekt Historie. Dansketiden, Kalmarunionen 1397 til reformasjonen i 1536
Side 4
keiser Karl 5. I 1520 erobret Christian 2 Sverige med krigsmakt og ble kronet i Stockholm.
Umiddelbart etter kroningen fikk han 82 personer innenfor adelen halshugget. Dette ble kalt
Stockholms blodbad. I 1521 reiste Sverige seg under Gustav Eriksson (Vasa), og Gustav
Vasa’s valg til svensk konge i 1523 brakte den endelige slutt på Kalmarunionen.
Man kan trygt si at i store perioder ble unionen preget av krigene mellom Sverige og
Danmark om hegemoniet i Norden.
Danmark-Norge etter Kalmarunionen
Adelen i Danmark gjorde nå opprør mot Christian 2’s harde enevolds-styre. Han hadde pålagt
høye skatter og innskrenket privilegier, særlig mot kirken. Den danske adelen ønsket
Christian 1’s yngste sønn Frederik til ny konge, de gikk til krig mot Christian 2. I 1523 forlot
Christian 2 København og dro til Nederland for å få hjelp av sin svoger, keiser Karl 5 for å
vinne tilbake sine riker.
Det var altså Frederik 1, onkel til Christian 2 som nå ble valgt til ny konge og kronet i 1524.
Han måtte undertegne en hard håndfestning som sikret godseieradelen den faktiske maktstilling i riket, og nå gjenvant adelen, riksrådet og til dels kirken sine gamle posisjoner.
Samme år ble han av det norske riksråd valgt til norsk konge mot å utstede en egen norsk
håndfestning med løfter om en selvstendig stilling for landet innenfor unionen, løfter som han
for å øke kontrollen med landet, relativt raskt brøt ved å sette danske menn på alle norske
faste slott. Frederik 1 oppnådde imidlertid aldri å bli kronet i Norge da kroningen stadig ble
forhalt av erkebiskop Olav Engelbrektsson. Frederik kom da heller aldri til Norge.
Noe forsøk på å erobre Sverige ble aldri gjort. I stedet ville regimene i Sverige og DanmarkNorge hjelpe hverandre for å hindre at den tyranniske Christian 2 kom tilbake til makten.
Opptakten til reformasjonen i Danmark-Norge
Etter at Martin Luther i oktober 1517 hadde laget sine 95 teser som protest mot den katolske
kirkens avlatshandel, kom en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme. Denne
bevegelsen ble kalt Reformasjonen. Luther understreket betydningen av den individuelle tro
på Kristus i forhold til sakramentene (dåp, nattverd, botsøvelser m.m.) som eneste vei til
frelse. Han plasserte mennesket mer i direkte relasjon til Gud enn hva man gjorde i den
katolske kirke. Reformasjonen spredte seg etter hvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia,
Sveits og Frankrike. Samtidig oppsto Rennesansen med bl.a. mer vekt på individet. Denne
tiden ble også stimulert av trykkekunstens oppfinnelse, den økende handel og fremveksten av
en middelklasse.
Allerede i 1520-årene begynte den nye bevegelsen å få fotfeste i Danmark, og Frederik 1 og
hans nærmeste menn støttet den nye lære. I Norge sto den katolske kirken sterkt, og i det
norske riksrådet var flertallet katolske geistlige med erkebiskop Olav Engelbregtsson som
riksrådets formann.
I 1531 innledet Christian 2, med hjelp av keiser-svogeren, sitt forsøk på å gjenvinne sine
riker, og Christian 2 startet dette med et angrep mot Norge. Allmuen og riksrådet i Sør-Norge
og Trøndelag hyllet ham som Norges konge, og erkebiskop Olav Engelbrektsson og de
sønnafjelske riksrådene lovte at de etter Christian 2’s død ville ta hans katolske oppdratte
sønn, prins Hans, til arvekonge.
Kong Frederik 1 i København søkte nå hjelp hos hanseatene. I mai måned 1532 kom en
dansk-hanseatisk flåte til Oslo, og 1. juli gikk Christian 2, – etter å ha fått løfte om fritt leide –
med på å la seg seile til København. Der skulle han få forhandle med Frederik 1. Det fikk han
imidlertid ikke, og han ble fengslet. Christian 2 døde som fange i januar 1559.
Prosjekt Historie. Dansketiden, Kalmarunionen 1397 til reformasjonen i 1536
Side 5
Da Frederik 1 døde i 1533 utløste valg av ny konge den striden som i Danmark ble kalt
Grevefeiden. Frederik 1’s eldste sønn hertug Christian av Slesvig-Holstein hadde vært til
stede ved riksdagen i Worms i 1521 hvor Martin Luther var innkalt for å forklare seg om sine
95 teser mot den katolske kirkes avlatshandel. Den unge hertug Christian ble grepet av
Luthers lære, og ble en overbevist lutheraner. De danske og norske riksrådene med sitt flertall
av biskoper og geistlige ønsket selvfølgelig ikke denne Christian som konge, og i dette kongevalget engasjerte erkebiskop Olav Engelbrektsson seg for den katolske kirke og for Norges
selvstendighet. De danske geistlige flokket seg i stedet om hertug Christians mindreårige
halvbror, prins Hans som kandidat til tronen.
Striden oppsto da det danske riksrådet ikke klarte å enes om hvem som skulle velges til
konge, hertug Christian eller prins Hans, og det endelige kongevalget ble derfor skjøvet ut til
1534. Riksrådet overtok formelt styring av landet inntil ny konge kunne velges.
I juni 1534 valgte adelen lutheraneren Christian 3 til dansk konge, og fikk militær støtte fra
den holsteinske adel og en leiehær under Johan Rantzau. Men utenrikspolitikk spilte også en
betydelig rolle i konflikten. Hansabyen Lübeck ønsket å bryte den allianse som hadde oppstått
mellom Danmark og de rike handelsbyene i Nederlandene, og dette forsøkte de å oppnå ved å
støtte grev Christoffer av Oldenburg, som nå gjorde krav på den danske tronen i navnet til den
fengslede Christian 2. Det er tittelen til grev Christoffer av Oldenburg som er opphavet til
navnet, Grevefeiden.
I Norge gikk flere av riksrådsmennene i 1535 over til å støtte Christian 3, mens erkebiskop
Olav Engelbrektsson søkte å reise motstand i folket mot Christian 3. Dette gjorde han i håp
om å kunne introdusere en ny kandidat til den norske tronen, nemlig Pfalzgreve Fredrik, en
tysk fyrste som i september 1535 hadde giftet seg med Christian 2’s datter Dorothea, som
også var niese til keiser Karl 5, Europas mektigste og største forkjemper for katolisismen.
Erkebiskopens opprør lyktes imidlertid ikke, han og hans folk greide ikke å erobre noen av
festningene og de fikk ingen støtte fra Pfalzgreven.
I løpet av 1536 fikk Christian 3 kontroll over hele Danmark, og 6. august kunne han holde sitt
inntog i København. Deretter lot han de katolske biskoper fengsle og innførte reformasjonen.
På det store riksmøtet i København i oktober 1536 ble den håndfestingen endelig beseglet der
kongen lover at Norge ikke lenger skal være et kongerike, men et ”ledemot af Danmarks rige
og under Danmarks krone til evig tid”.
Norge hadde mistet sin selvstendighet og var nå et lydrike under Danmark.
Sent på året 1536 sendte Christian 3 soldater til Norge for å nedkjempe den motstanden som
erkebiskop Olav Engelbrektsson hadde reist mot ham, og 1. april 1537 seilte Olav
Engelbrektsson ut Trondheimsfjorden og kom seg til Nederlandene der han døde året etter.
Biskopene i Hamar og Stavanger ble arrestert, mens biskopen i Oslo var tilhenger av
Christian 3.
Reformasjonen i Norge
Reformasjonen medførte at Middelalderens kirkelige rettssystem ble erstattet av nye
bestemmelser om stillinger og handlinger i kirken, fattigomsorg og undervisning. Den dansknorske kongen opprettet et rent luthersk kongedømme og byttet gradvis ut de katolske
biskopene med lutherske biskoper, og norske tjenestemenn ble byttet ut med danske.
Reformasjonen hadde fra begynnelsen svakt feste i den norske befolkningen, og langt utover
1600-tallet ble det klaget over at man fortsatt tilbad Jomfru Maria.
Prosjekt Historie. Dansketiden, Kalmarunionen 1397 til reformasjonen i 1536
Side 6
Mens reformasjonen i Danmark var forberedt over flere år av danske, lutherske predikanter,
kom reformasjonen til Norge som et diktat utenfra.
«Det kan være grunn til å spørre om trosskiftet var tilstrekkelig forberedt, om ikke den
menige mann stod helt uforstående overfor dette at den kirke man tidligere hadde satt sin lit
til, nå ble beskyldt for å være ukristelig og «avgudisk», mens det tidligere fordømte «luthri»
skulle holdes høyt i ære» - Fra «Vårt folks historie» av 1963.
Kirkegodset, som ved reformasjonen ble overført til staten, økte kongens andel av dobbeltmonarkiets jord fra 1/6 til ca. 1/2. Store deler av dette godset ble siden solgt til borgere og
embetsmenn da staten trengte penger på 1600 tallet.
Med den lutherske reformasjonen kom også Bibelen på det danske språk. Dette trengte tilbake
det norske språket og la, sammen med dansk forvaltning, grunnlaget for moderne riksmål.
Prosjekt Historie. Dansketiden, Kalmarunionen 1397 til reformasjonen i 1536
Side 7