RomeriNorge - Romtiltaket

Transcription

RomeriNorge - Romtiltaket
ROMER I NORGE
Romtiltaket, Oslo voksenopplæring Skullerud, 2014
Forord
Hensikten med denne publikasjonen er å informere den norske majoritetsbefolkningen,
for å skape bedre forståelse av romene som lever i Norge og gjøre samhandlingen
mellom majoritet-minoritet lettere.
Norge har hatt grupper av sigøynere i mange hundre år. I dag lever to hovedgrupper i
landet, og disse betegner seg selv som henholdsvis romer og romani/tatere.
Forskere regner i dag med at både rom og romani har sin opprinnelse i India og de
gruppene som begynte å utvandre derfra engang på 900-1000 tallet. Man regner med
at gruppa som i dag kaller seg romani og tatere kom til Norge på 1500-tallet, og at
gruppa som norske myndigheter i dag definerer som norske romer kom til Norge på
andre halvdel av 1800-tallet. I Norge definerer myndighetene rom og romani som to
ulike grupper, og i 1999 ble de også anerkjent som to ulike nasjonale minoriteter i
Norge. I flere andre europeiske land skiller man ikke på samme måte mellom ulike
grupper, men definerer alle de ulike sigøyner-gruppene som romer.
Forskere refererer gjerne til gruppen som kom til Norge på 1800-tallet som Vlach-romer.
Deres romanes-dialekt ble utviklet i Valakia, mellom Sør-Karpatene og Donau i det som
i dag tilhører Romania. De første romene kom trolig til Valakia på 1300-tallet, og bIe
holdt som slaver eller levde under slaverilignende forhold. Da slaveriet ble opphevet på
1850-tallet vandret mange romer ut til Nord- og Vest-Europa, og noen av dem kom til
Norge. Det finnes i dag romer med Vlach-dialekt i nesten hele verden. En stor andel av
dem lever imidlertid fortsatt i Romania, som med sine rundt 2,5 millioner huser den
største rom-minoriteten i verden.
Betegnelsen "rom" betyr menneske. Flertallsbøyningen er "roma" på romanes, og det er
også vanlig bøyning på mange andre europeiske språk. På svensk er flertallsformen
“romer”, og det er også Norsk språkråds anbefaling. I media har flertallsbøyningen
"romfolk" dukket opp de siste årene. Vi mener betegnelsen er misvisende, da vi snakker
om mange ulike grupper, som lever over store deler av verden, og ikke utgjør ett,
ensartet folk.
Norske myndigheter har valgt å definere “den norske rom-minoriteten” som
etterkommerne av dem som kom til Norge på slutten av 1800-tallet, og folk med sterk
tilknytning til disse familiene. Etterkommerne etter romene som kom til Norge som
kvoteflyktninger etter 2. verdenskrig er også innlemmet i minoriteten. Det kan
argumenteres for at også andre grupper, slik som romer innvandret fra eks-Jugoslavia
på 90-tallet eller andre romer fra Balkan som har bosatt seg i Norge i senere år, også
burde innlemmes og gis rettigheter som nasjonal minoritet. Denne diskusjonen skal vi
ikke gå inn på i denne publikasjonen, bare slå fast at slik som minoriteten defineres i
dag, dreier det seg om rundt 7-800 personer. Regjeringens Handlingsplanen for å bedre
levekårene for rom i Oslo (AID 2009) retter seg mot denne gruppen, og Romtiltaket
arbeider med deres medlemmer. Noen artikler i denne publikasjonen tar likevel for seg
romer med bakgrunn fra Kosovo, Romania og Finland.
Romtiltaket ved Oslo voksenopplæring Skullerud har i 2014 hatt et tilbud for romer i åtte
år og har jobbet tett sammen med minoriteten gjennom alle disse årene. Romtiltakets
medarbeidere har selv til tider hatt utfordringer i å forstå, bygge tillit og inkludere romer.
Vi opplever imidlertid at økt kunnskap og forståelse øker den gjensidige tilliten og gjør
det lettere å arbeide med gruppen. Vi opplever at interessen og forståelsen for deres
kultur og situasjon kan føre til at romer ønsker mer kunnskap om majoritetssamfunnets
regler og levemåte. Det er viktig at romer blir møtt med respekt og en åpen holdning
etter mange generasjoner med svakt ankerfeste i majoritetssamfunnet.
Romtiltaket ved Oslo voksenopplæring Skullerud har hatt hovedansvar for tre av
tiltakene i Handlingsplanen for å bedre levekårene for rom i Oslo. Undervisningstilbudet
startet allerede i 2007 etter dialog med noen av familie- lederne innenfor rommiljøet. De
første årene holdt undervisningen til på Gamle Løren skole frem til det i 2009 flyttet inn i
lokalene til Oslo VO Skullerud. Etableringen av en veiledningstjeneste for rom startet i
2009. I tillegg til å gi veiledning til enkeltpersoner innenfor en stor mengde av
fagområder, har veiledningstjenesten også veiledet og gitt hjelp til selvhjelp til romorganisasjonene i Oslo. Veiledningstjenesten har siden 2010 også hatt ansvar for
tiltaket som innebærer kompetanseheving til offentlige etater/virksomheter, det vil si å
formidle kunnskap om gruppa slik at offentlig ansatte skal kunne møte romer på en
bedre måte. 2011-2012 ansatte Romtiltaket flere mediatorer fra rom-miljøet for å øke
vår kunnskap om gruppa samt arbeide som "brobyggere" mellom majoritet og
minoritetsbefolkningen.
Denne publikasjon er redigert av Inger Sigfridsson og Balder C. Hasvoll i
Veiledningstjenesten for rom ved Romtiltaket.
Vi takker alle bidragsytere til publikasjonen.
Innholdsfortegnelse
Del 1 Familie, barn og barnevern
1. Oppvekst, av Natalina Jansen
2. “Den gode barndom” på romanes, av Balder C. Hasvoll
3. Romer og barnevern. Dagens situasjon i lys av tidligere tiders politikk overfor
romanifolket, av Karen-Sofie Pettersen
4. Romske barn under barnevernets omsorg, av Matias Røed
5. Omsorgsovertakelse av romske barn, av Ingrid Schiöler
6. “Kelasame” - vi leker!, av Ingrid Sigfridsson
Del 2 Inkludering av den norske rom-minoriteten
1.” Evaluering av arbeidet med sigøynerne”, av Balder C. Hasvoll
2. Romer viser vei!, av Inger Sigfridsson
Del 3 Språk
1. Intervju med Rolf Theil, språkforsker og ekspert på romani-språ, av Inger Sigfridsson
og Balder C. Hasvoll
2. En liten norsk-romanes ordliste
3. Noen vanlige uttrykk
Del 4 Noen rom-grupper i Norge
1. Romania. Intervju med Claudiu Pisturescu, av Nadjip Josef og Balder C. Hasvoll
2. Eks-Jugoslavia. Intervju med to “skap-romer”, av Balder C. Hasvoll
3. Tsjekkia og Slovakia. Intervju med Maria Lakatosova, av Balder C. Hasvoll
4. Kalé. Finske romer i Norge. Av Inger Sigfridsson og Balder C. Hasvoll
Del 1 Familie, barn og
barnevern
Oppvekst
Av: Natalina Jansen
Jeg er Natalina Jansen. Jeg er rom, og det er jeg stolt av. Jeg er vokst opp i Norge. Fra
jeg var 16 til jeg ble 25 år bodde jeg i Sverige, men nå bor jeg i Norge igjen. Vi norske
romer føler at vi har en tilhørighet til Norge. Selv om vi kan være borte fra landet i flere
år, kommer vi tilbake. Alle romer som har vokst opp her, føler en slik tilhørighet. Jeg bor
i Sarpsborg, og har en datter, Angel, på 10 år. Da jeg var 16 år, ble jeg sammen med
Rickardt. Han er reisende, eller romani. Det er mye i historien til hans folk og måten de
lever på i dag som minner om hvordan vi romer lever og har levd, men mye er også
ulikt. Både romer og reisende har fått gjennomgå harde prøvelser. Som rom føler jeg
fortsatt at jeg og mine blir sett ned på, og vi framstilles på en feil måte i aviser, TV og
bøker. Derfor vil jeg fortelle min egen historie. Jeg vil dele mine barndomsminner, for at
det ikke bare skal være andre som forteller våre historier.
Mat skal du ha!
Dette er mitt første minne: Jeg var rundt tre-fire år og jeg kan huske at vi var mange
barn som var ute og lekte. Vi var flere familier med campingvogner på en
parkeringsplass. Ved siden av parkeringen lå en bratt og gresskledt voll. Jeg husker
vollen som gigantisk, og vanskelig å klatre opp. Men i dag ville jeg nok synes at den var
liten. Vi barna kravlet opp på toppen og rullet ned. Det var så slitsomt å klatre opp igjen,
men jeg klarte det! Etterpå gikk jeg tilbake til campingvogna, og der sa mamma til meg
at middagen var ferdig og at det var mat å få i vogna til tante Kati. Hos oss romer er en
selvfølge at når en kvinne lager mat, så vil hun gjerne dele med de andre. Alle er
velkomne. En god husmor sørger alltid for at det er mat i huset i tilfelle man får uventet
besøk. Da jeg kom bort til min tantes vogn, kom jeg ikke lengre enn til trappa ned fra
døra, for jeg snublet i et av trinnene og falt rett ned på nesa. Tante Kati tok meg på
fanget og satte plaster på det store såret. Senere viste det seg at nesa var brukket. Jeg
har fortsatt et arr etter den gangen. Men selv i det øyeblikket glemte ikke tante Kati hva
jeg egentlig var kommet for: Mat skulle jeg ha! Jeg må fortsatt le når jeg tenker tilbake
på dette. Men det minner meg også på noe fint og viktig i kulturen jeg har vokst opp
med: Man deler. Man spiser sammen, man er sammen!
Vasen
Vi var mange barn den gangen. Jeg lekte med alle, og alle tilhørte min familie. Det var
min storesøster, storebror og lillesøster og mange søskenbarn og tremenninger. En
gang bodde vi noen dager i campingvogn foran huset til morfaren min. Jeg kan vel ha
vært rundt sju år gammel. Bestefar bodde i en såkalt sigøynerbolig i Harbitzalléen på
Skøyen i Oslo. Dette var hus som ble bygd spesielt for sigøynere på 80-tallet. Det var
tre frittstående enetasjes hus, og et tilliggende tun for parkering av biler og
campingvogner. Tanken var at flere generasjoner skulle bo ved siden av hverandre for
at storfamilien skulle kunne holde sammen. For oss er storfamiliens støtte det viktigste
vi har. Bestefaren vår var en god mann, som brydde seg om alle sine barnebarn. Han
var snill og omtenksom og kunne snakke så bra med oss barn. Men en dag lekte vi
alene i campingvogna, mens mamma gikk inn i huset for å ta en kort prat med faren sin.
Vi hadde det så moro, men mamma hadde en krystallvase på bordet og leken var nok
ganske vill. Noen dultet borti vasen, og vasen falt i gulvet og knuste. Vi plukket opp
bitene så kjapt vi greide og la dem i en pose. Men en av bitene falt ut av posen og skar
opp foten min. Jeg blødde og jeg gråt, for det gjorde så vondt. Og broen min sprang ut
og for å hente de voksne. Da bestefar kom, tok han av seg skjorta si og forbandt såret
med den. Han holdt rundt meg og trøstet meg. “Stakkars, lille venn. Så forferdelig at
dette skulle hende. Men det skal nok gå bra”.
Omflakkende liv
Jeg kan huske at vi reiste fra plass til plass, men vi slapp ikke inn på campingplasser
eller offentlige plasser. Hvis det var noen romer som rakk dit før oss, så var løpet kjørt
for de romene som kom etterpå. De mente at de før oss hadde oppført seg dårlig og så
dro de alle over en kam. Vi barna fikk flere og flere skrekkopplevelser. Vi syntes at
nordmennene var slemme, og svenskene også. Vi mente selv at vi ikke gjorde så mye
galt, vi prøvde i alle fall ikke å være slemme. Hvis jentungen min gjør noe galt på
campingplassen i dag, så kjefter jeg på henne. For eksempel da Angel griset til hele
garderoben på en campingplass med hårfarge i sommer. Angel bare lo og tok ikke
skjenneprekenen min på alvor, hun syntes selv at hun hadde gjort noe som var veldig
moro. Da ga jeg henne til slutt husarrest. Det gjorde jeg for at vi ikke skulle bli kasta ut
fra campingen bare på grunn av hennes uskyldige lek. En gang ble fem familier kasta ut
fra en campingplass, og påskuddet eieren hadde var at et rombarn hadde stjålet noe fra
kiosken. Da vi nektet å la oss bortvise på grunn av en løgn, hentet eieren Falken for å
kaste oss ut. Barna stilte seg foran vognene, men Falken tauet vognene ut, mens barna
måtte reddes av foreldrene, ellers ville de blitt overkjørt! Politiet bare sto og så på uten å
gripe inn! Andre campinggjester sto og så på, skrekkslagne og gråtende. Flere lignende
episoder har funnet sted mange ganger, skrekkopplevelser som har satt dype spor. Det
skjer oss bare fordi vi er født med en annen hud- og hårfarge enn mange andre. Fordi vi
er født som rom, eller “sigøyner”, som noen stygt kaller oss. “Sigøyner” er et ord mange
av oss opplever som svært nedsettende og trakasserende. Lite visste jeg den gangen, i
Drammen, at Jim, som senere skulle bli min svigerfar, sto og bevitnet det hele. Han var
selv “reisende”, eller “tater”, og da følte han selv at det ikke var lett for ham å hjelpe oss
i den situasjonen. Reisende opplever mye av den samme diskrimineringen som oss
rom. Likevel anmeldte han saken til politiet. Han syntes behandlingen vi fikk var helt
hårreisende. Men Jim ble ikke hørt, vi var jo bare et “pakk” alle sammen.
“Pissar du eller skiter du?”
En annen gang jeg kom til å tenke på var da vi var på gjennomreise på vei fra NordSverige i 2012. Det var jeg, Rickardt og Angel, sammen med Rickardts foreldre og
brødre. Til sammen var vi tre vogner. Vi skulle være sammen med noen andre reisende
på en camping. Da vi sjekka inn, merket vi at det var dårlig atmosfære og at vi ikke var
så velkomne på campingplassen. Men vi hang oss ikke så veldig opp i det, for sånt var
ikke noe nytt for oss. Mennene, de stilte opp vognene, mens vi kvinner sto utafor og
hilste på de andre, som allerede hadde kommet og som var der og drakk kaffe i
varmen. Allerede på det tidspunktet begynte de å klage på ungene våre, som sprang
rundt og lekte med vannballonger og kastet på hverandre. Vi voksne ba ungene om å gi
seg, sånn at vi ikke skulle få så mye oppmerksomhet og kanskje få klager mot oss før vi
en gang var kommet ordentlig på plass. Vi hadde ingen lyst til å reise til en annen
camping. Ungene roa seg ned littegrann og vi voksne tenkte ikke mer over det. Timene
gikk. Kvelden kom og vi tente bål og satt og koste oss med sang, musikk og prat rundt
varmen. Vi kvinnene i familien samlet sammen toalettsakene våre for å vaske oss etter
den lange bilturen. Inn i damegarderoben kom campingeieren. Hun glante på oss og
fulgte med på hva vi holdt på med, akkurat som om det skulle være noe galt i å vaske
seg... Vi smilte og gjorde det veldig klart at vi bare ville dusje og ikke noe mer enn det.
Eieren slo seg visst til ro med det, for etter en kort stund gikk hun.
Dag to: Rebekka, som også er rom, og gift med Rickardts bror, drev og vasket klær, og
gikk til resepsjonen for å spørre om få lov til å låne tørkestativ. Hun så veldig tydelig på
ansiktet til eieren at hun ikke hadde lyst, men hun ga likevel fra seg stativet. Rebekka
oppdaget fort at det var ødelagt, så hun måtte ordne seg provisorisk, ved å legge
stativet over to stoler. Hun tenkte ikke spesielt over det, og følte ikke at det var
nødvendig å si fra til eieren. Vi rom er vant til å bare klare oss og finne løsninger sjøl,
uten å spørre andre. Rebekka ble senere på dagen ferdig med å vaske, og da hun
skulle levere stativet, ble hun beskyldt for å ha ødelagt det. Hun fortalte stille og rolig at
det allerede var ødelagt da hun fikk det, men eieren hørte ikke på det øret i det hele tatt.
Da kom svigermora vår Doris til, og da hun hørte hva det dreide seg om, ba hun eieren
om å ikke beskylde svigerdatteren hennes for og ha ødelagt stativet. Men dama ville
fortsatt ikke høre, derfor ga Rebekka og Doris seg, for det var jo henne som var sjefen.
Dagen fortsatte med litt klaging fra sjefen på barna som vanlig. Vi tok tak i barna og
gjorde det veldig klart at de ikke måtte leke rundt resepsjonen foran øynene til denne
dama, for hun ville bli så sint. Vi er jo litt høylytte av oss når vi snakker - vi kan tulle og
skrike til hverandre mellom vognene, kanskje for å spørre etter kaffe, sukker, godteri,
om noen vil ha mat og lignende. Eieren og de to døtrene hennes, som drev campingen
sammen med henne, fulgte stadig vekk med på oss. Vi var redde for å gjøre noe galt og
for å bli kasta ut, så vi prøvde å late som ingenting og være så høflige som vi kunne.
Men dagen derpå fikk de begeret vårt til å renne over. Rickards søster Lisa var på
toalettet da eieren kom løpende inn og med dårlig skjult sinne og ropte: “Hallå är det
någon här inne?”, mens hun banka på døra. Lisa svarte ikke med én gang. For oss er
det veldig skamfullt å snakke med med andre mens man sitter på toalettet. Det er rett
og slett ikke folkeskikk for oss. Så dama fortsatte: “Hallå! Om det är någon här inne, så
svara för fan!”. Ja, da var Lisa pent nødt til å svare. “Pissar du eller skiter du?” I dét hun
kom med dette hårreisende spørsmålet, så hører Lisa at Angel, den gang åtte år
gammel, kommer springende inn med flere barn for å gå på toalettet. Hun hører at
tantungen hennes blir redd, fordi dama skriker “Vad fan gör ni här? Ni bara springer runt
och river ner, ni stänger inte dörrarna bakom er eller något, nu får det fanimej va nog!”
Ungene sprang ut med dama på slep. Lisa fortet seg også ut fra toalettet, og løp etter
eieren, stoppet henne og sa: “Hei, du der! Det er én ting at du skriker og kjefter på oss
voksne og er uforskamma og kommer inn og spør folk om de pisser eller skiter inne på
toalettet. Det er nokså akseptabelt, men du går ikke på barna våre, det skal du ha klart
for deg, da går du for langt. For de er ikke vant til og bli bannet, kjeftet og skreket til med
mindre de har gjort noe galt. Og de eneste de gjorde var å ville gå på do. Dama svarte:
“Nej, jag har inte svärt og skrikit på dom, men ni måste ju ta dom nångång. Ungjävlarna
springer runt och förstör min camping.” Lisa svarte at “Bare vent litt du, som skriker og
“eter” på små barn.” Etterpå kom Lisa til meg og var helt hysterisk og fortalte om hva
som hadde skjedd. Samtidig kom Angel og var veldig redd, faktisk har jeg aldri sett
datteren min være så redd. Hun turte ikke å si noe til meg, så tanta hennes sa til henne:
“Fortell hva det var som skjedde, Angel”. Angel fortalte da hvordan hun ble ble skreket
og bannet til og at hun ble redd for denne dama som hadde sprunget etter henne. Da
det ble helt klart for meg hva som hadde skjedd, ble jeg full av hat. Jeg følte følte at
sinnet flommet i meg. Vi voksne kan jo forsvare oss, men det kan ikke et barn. Jeg gikk
fram til resepsjonen sammen med Doris, og der gikk jeg rett på sak og spurte dama
hvorfor og med hvilken rett hun hadde gått oppi mitt barns ansikt og skreket og bannet.
Hun svarte: “Era jävla barn har gjort nog på min camping! Nu är det nog!” Jeg sa til
henne at “Nå har du banna nok på min unge, og hun er ikke vant til å bli banna på, vi
gjør ikke det i vårt hjem! Når ikke jeg gjør det, så vil jeg ikke, og jeg tillater ikke at andre
gjør det! Hvordan ville du ha reagert hvis noen gjorde det mot dine barn?” Da bøyde
hun seg fram mot meg, opp i ansiktet mitt, til døtrene hennes tok tak i henne og sa:
“Mamma, ge dej nu!” Mens døtrene hennes trakk henne vekk, så skek hun at “Nu ska
jag ringa polisen på er, nu ska tattarjävlarna bort från min camping!” Hun sa at “Sånne
folk som ni har alltid varit äckliga, och skulle inte existerat!” Og da var ikke det bare jeg
som reagerte, da ble det sterke reaksjoner fra oss alle som var til stede. Og vi hadde
ingenting å frykte, for det var eieren og ikke vi som hadde gjort noe galt. De skal ikke gå
på barn! Så vi tok det første steget og ringte politiet og ba dem komme. Politet kom og
snakket med både oss og eieren hver for seg. Da vi fortalte hva som hadde skjedd,
syntes politiet det var helt forferdelig det som hadde blitt sagt og gjort, og det var ikke
første gangen det hadde hendt der, sa de. En lignende episode hadde skjedd der før.
De skulle ønske at de kunne gjøre noe, men det var ikke mulig, ettersom campingen var
privat og eid av sjefen alene. Det ble gitt råd om at det var bedre om vi forlot campingen
for å unngå å bli utsatt for videre krenkelse og rasisme. Motvillig måtte vi pent hekte på
vognene og forlate stedet.
Jeg vil bare fortelle dere at den her episoden er én av mange, og vi opplever stadig
vekk slike situasjoner på reise om sommeren.
Blomsterkrigen
Jeg har kjent Rickardt helt siden jeg var ei lita jente på fire-fem år. Jeg har et svakt
minne av ham, men han sier at han husker meg. I dag kan kan moren hans Doris
fortelle meg at jeg var rampete. Jeg må slite for å huske hvordan jeg egentlig var, men
når jeg tenker ordentlig etter, så tror jeg nok Doris har rett. De voksne følte nok at jeg
var et sånt barn som var overalt hele tiden. Våre rom-barn i dag kan være ganske
rampete, men jeg tror det bare var småtterier i forhold til hva vi barna kunne stelle i
stand da jeg var liten. Det var jo mange flere av oss også. Og det var de voksne som
fikk lide for alle strekene våre. Doris har fortalt meg om en episode, jeg var vel fire-fem
år gammel da også. Vi var på en campingplass og det var mange av oss romer der. Alle
mennene var ute og jobbet, og kvinner og barn holdt på med sitt. Da var det at jeg fant
på at vi skulle rive opp blomstene i hagen til en mann som bodde noen meter fra der vi
hadde rigget oss til på campingplassen. Vi var mange barn som rev opp hver eneste
lille blomst i den hagen. Hageeieren ble rasende og sa til mamma at de måtte komme
og hente barna sine. Denne mannen hadde sett stygt på oss fra den dagen da vi kom til
campingplassen. Hele tiden kom han og klagde på de voksne og fortalte dem at de
måtte passe bedre på oss ungene, plukke opp etter oss og så videre. Så mamma var
allerede veldig irritert på denne fyren. Når han nå nok en gang kom for å klage på oss,
var moren min veldig opptatt. Hun sto midt i matlagingen og det var liv og røre med
unger og voksne. Hun hørte rett og slett ikke etter hva mannen klagde på nå, så han
gikk sin vei i sinne. Etter en stund kom fyren tilbake og truet med at han skulle hente
både politi og Falken hvis ikke mamma straks sørget for å ta med seg ungene fra hans
hage. Mamma ble rasende på mannen og sa: ”Ok, er det det du vil? Så værsågod!” Hun
tok matrestene og kasta på mannen. Så ropte hun opp til oss barn: “Kom dere vekk
derifra!”. Og det gjorde vi, men Falken og politiet dukket opp litt senere likevel. Mamma
visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun visste bare at hun kom til å få forferdelig kjeft av
mannen sin hvis han kom tilbake og vogna var blitt tauet. Derfor stilte hun opp oss
barna i rad og rekke framfor vogna, som en slags protest. Det var masse skrik og
gaping, mens Falken-bilen forsøkte å rigge seg til for å koble opp vogna. Falken rygget
nesten over en liten fetter av oss i alt kaoset. Til slutt greide de å frakte oss og vognene
våre ut på grusveien utenfor campingen. Men blomstene til mannen havnet i søpla. “Det
var virkelig dårlig gjort av deg, dette. Men blomstene dine ligger i søpla!” ropte jeg til
ham. Og midt oppi dette ekstreme kaoset kom mannfolka tilbake. De fikk helt sjokk og
det tok lang tid før de forsto, fordi kvinnfolka bare skrek i munnen på hverandre.
Mennene forsøkte å snakke Falken og politiet til fornuft, men campingeieren var helt
bestemt på at vi skulle ut derfra. Vi fikk kjeft av mennene da, og mamma også, for alt vi
hadde stelt i stand. Men vi barna holdt sammen i den situasjonen, og syntes vi hadde
vært så modige som turte å gjøre det vi gjorde mot denne sinte mannen. Og blomstene
til mannen ble jo borte og det syntes vi han hadde fortjent.
«Den gode barndom» på romanes
Av: Balder C. Hasvoll
Norske vlach-romer teller bare noen hundre personer til sammen. Det er en liten, svært
sårbar minoritet. Gruppen har vært offer for forsøk på folkeutryddelse i relativt nær fortid
og de fleste nålevende romer forteller om selvopplevd undertrykkelse og diskriminering.
Mange opplever å måtte kjempe hardt for å opprettholde sitt språk og det de ser som
sine tradisjoner og sine levemåter. Denne opplevelsen av å være utsatte og sårbare er
viktig for å forstå hva romske foreldre ser på som viktig i sin omsorg av barn. Ideen om
at majoritetssamfunnet er fullt av farer som man må beskytte barna mot er mer eller
mindre grunnleggende, slik vi oppfatter romske omsorgspersoner.
En god familie
Det etablerte idealet for vlach-romer er at kvinne og mann skal utfylle hverandre, ikke
være like. En god mann skal skaffe familien inntekter, helst gjennom selvstendig
salgsvirksomhet. Denne virksomheten innebærer som regel reising. I sommerhalvåret
reiser mange romer fortsatt rundt med bil og campingvogn og kvinner og barn er også
med på reisen. En god kvinne skal ta seg av hjemmet, det vil først og fremst si å ta
hovedansvaret for å ta seg av barn, holde leilighet eller campingvogn i ren og ryddig
stand, og lage mat. Barna deltar i stor grad i de voksnes aktiviteter. Ei jente lærer i tidlig
alder å hjelpe de voksne kvinnene med søskenpass og husstell, mens en gutt er med
de voksne mennene på mange av deres gjøremål. Læring foregår i all hovedsak ved at
barn er til stede og delvis deltar i de voksnes hverdags- aktiviteter. Samhandling mellom
voksne og barn er sjelden definert som «barne-aktiviteter» i form av lek eller eksplisitt
læring. Romske hjem er som regel slående rene og velstriglede og har relativt få
gjenstander i form av pynt, nips, leker eller bøker. Barna holdes under strengt oppsyn.
For jenter gjelder dette til de er godt voksne. Romske omsorgspersoner slipper sjelden
barn og ungdommer ut på egen hånd og det er svært sjelden at barn deltar i organiserte
fritidsaktiviteter utenfor familiens kontroll.
Barnehage og skole
De fleste mødre vil ikke kunne tenke seg å ha barn i barnehage. Barnehage oppfattes
som utrygt for barna og det vil være et moralsk nederlag for en mor å sende barna sine i
barnehage, siden det å passe på sine egne barn er en av hennes aller viktigste
oppgaver som kvinne. Skolen oppfattes også av svært mange som et utrygt sted der
barna risikerer å bli utsatt for negativ innflytelse fra majoritetssamfunnet. Mange voksne
rom uttrykker at skolen er et sted hvor barna kan lære uønsket adferd, som å bruke
rusmidler eller finne en kjæreste. Mange foreldre har også traumatiske erfaringer fra
egen skolegang, preget av mobbing fra medelever, dårlig behandling fra lærere og
faglig mislykkethet. Norske vlach-romer erfarer også at det er mulig for en mann å
skaffe familien gode inntekter uten formell utdannelse og skolekunnskaper. Det er en
utbredt oppfatning at en rom uansett ikke kommer langt med en utdanning, siden han vil
bli diskriminert på arbeidsmarkedet. Det finnes imidlertid flere unntak fra denne store
motstanden til skolegang. Noen familier har erfart at det blir stadig vanskeligere å
livnære seg gjennom uautorisert salgsvirksomhet og ser i større grad enn andre familier
på skolekunnskaper som potensielt nyttige for sine barn.
Frykten for skolen er imidlertid langt dypere og handler om langt mer enn bare redsel for
mobbing, rusmisbruk og uønskede seksuelle realasjoner. Det å bevare sin romske
identitet betyr for en norsk vlach-rom først og fremst å leve som en rom, det vil si være
sammen med andre rom og følge idealene for riktig eller moralsk væremåte. Skolen ses
i høy grad som et sted som fremmer majoritetsamfunnets normer og væremåter, noe
som ofte står i motsetning til roms egne idealer og levemåte. Skolen representerer
derfor den alvorligste trusselen mot barnas romskhet. For norske vlach-romer er deres
levemåte, språk og moralsystem det eneste som gjør dem til romer. I motsetning til
mange andre etniske grupper har de ingen stat som representerer deres interesser, de
har ingen institusjoner innen majoritetssamfunnet, ingen offisielle fysiske møtesteder,
ingen skriftlig kultur og de deltar i ingen eller svært liten grad i de politiske
beslutningsprosessene som angår romer i Norge. I norske skoler finnes det ingen
ansatte som taler morsmålet deres, romsk språk er helt fraværende og norske elever
lærer forsvinnende lite om romsk kultur og historie. Den eneste formen for kontroll
norske vlach-romer har med utviklingen av sin egen gruppe er kontrollen de har over
egne barn. Skulle barna utdanne seg, skaffe seg jobber på det ordinære
arbeidsmarkedet og gifte seg med ikke-romer, ville også denne kontrollen forvitre. De få
personene som har utdanning, jobb og ikke-romsk partner regnes ikke lenger som
romer. I denne sammenhengen er det interessant å sammenligne med vårt naboland
Sverige, hvor romer i langt større grad enn i Norge går i barnehage, gjennomfører et
utdanningsløp og deltar i det lovlige yrkeslivet, men likevel opprettholder gode sosiale
relasjoner med andre romer. I Sverige står romsk språk og kultur langt sterkere innenfor
majoritetssamfunnet enn tilfellet er i Norge: Romske barn har ofte romske
morsmålsassistenter og får undervisning på sitt eget morsmål. Det er utviklet læremidler
på romanes og egne utdanninger fra grunnskole til høyskolenivå tilpasset romer. Det er
utgitt barnebøker og mye annet skriftlig materiale på romanes. Roms egne
organisasjoner deltar i politiske beslutningsprosesser som angår romer og brukes i langt
større grad som brobyggere av institusjoner som arbeider med romer.
Å være sammen
Å være mye sammen, ikke bare med kjernefamilien, men med hele storfamilien og
andre rom, regnes som svært viktig hos norske vlach-romer. Barn møter andre barn
enn sine søsken når familier besøker hverandre, på campingplasser under
reiseperioden når flere kjernefamilier reiser sammen, på fester og under religiøse
sammenkomster i Norge eller utenlands. De fleste norske vlach-romer er pinsevenner
og det finnes en egen romsk menighet i Oslo, som riktig nok stort sett mangler egnede
lokaler. Det er vanlig å delta i større, internasjonale religiøse sammenhenger flere
ganger i året, såkalt «misjon». Det tette samværet med andre rom framheves ofte
eksplisitt som veldig viktig for å bevare samholdet blant rom på, samt språk og
tradisjoner. Å prioritere aktiviteter utenfor rom-samfunnet framfor å være sammen med
sine egne oppfattes som moralsk forkastelig. Det vil eksempelvis være klanderverdig å
droppe et sykebesøk, en fest eller en religiøs sammenkomst til fordel for en avtale med
en offentlig ansatt.
Seksualitet, vold og språk
Voksne omsorgspersoner forsøker å kontrollere ungdoms, spesielt jenters, seksualitet i
sterk grad. Det er en rekke kulturelle koder og tabuer knyttet til sex og kropp. For
eksempel bør en kvinne være seksuelt uerfaren før hun gifter seg, kvinner bør kle seg
på spesielle måter (først og fremst kle seg i langt skjørt, ikke bukser) og det knytter seg
ideer om renhet og urenhet rundt kropp. Underkroppen regnes som symbolsk uren. For
eksempel bør en kvinne ikke sette seg på et bord, da bordet dermed kommer i kontakt
med hennes underliv, og kluter som brukes for å rengjøre bad og toalett holdes strengt
adskilt fra andre kluter i boligen. På tross av at seksualitet er forbundet med strenge
regler og tabuer, kan ikke-romer ofte oppfatte romske barn og ungdommer som svært
frivole i sin væremåte. Selv små barn kan gjennom gester, dans og språkbruk oppfattes
som seksualiserte. Norske romer kan ofte være høylydte og eksplisitte i sin opptreden
og språkbruken på romanes er fullt av sterke metaforer knyttet til kjønnsliv og vold.
Oversatt fra romanes til norsk kan en del vanlige uttrykk virke svært dramatiske og
grove. I virkeligheten kan uttrykkene fungere som forsterkende, eller også inngå i
hyggeprat, avhengig av måten de uttales. På samme måte som “faen” og “helvete”
sjelden bør tolkes bokstavelig på norsk, ligger det svært sjeldent noe reelt bak romanesuttrykk som «Jeg dør», eller «jeg skal slå ham», «han kommer til å drepe meg», eller
referanser til kjønnsorganer og seksuell aktivitet. Som forklart ovenfor, er det blant
norske romer ingen klare skiller mellom voksenaktiviteter/voksenprat og
barneaktiviteter/barneprat, og barn imiterer i sterk grad de voksnes adferd og språkbruk.
Barn blir oppmuntret til å være aktive og pågående og det forventes at de er høylydte
og viltre. Når mange barn i tillegg ikke behersker nyanser i det norske språket så godt,
eller er fortrolige med kulturelle koder utenfor rom-samfunnet, er det ikke til å undres
over at romske barns adferd og språk i beste fall kan oppfattes som ustyrlig og
upassende av lærere eller offentlige ansatte og i verste fall føre til mistanker om at
barna utsettes for seksuelle eller voldelige overgrep. Voldelige og seksuelle overgrep
mot barn er i virkeligheten uakseptabelt blant norske vlach-romer. Vi har flere ganger
opplevd at barn, som ikke snakker godt norsk, og ikke har behersket de kulturelle og
språklige kodene på skolen, har referert til ting de har sett eller hørt hjemme eller de
oversetter uttrykk og talemåter direkte til norsk. Dette har i noen tilfeller opprørt
skolepersonalet, og ført til mistanker om vold og seksuell misbruk i hjemmet. Kanskje
har en viss forutinntatthet om romsk kultur også spilt inn. Ved nærmere undersøkelser
har det kommet fram at det dreier seg om misforståelser av barnas ordbruk og
framtoning.
Ekteskap
Norske romer gifter seg sjelden på papiret, men anses som gifte når et forhold mellom
kvinne og mann har blitt befestet og markert av deres familier. Sex før ekteskapet vil
være svært ødeleggende for en kvinnes rykte og er sannsynligvis en viktig årsak til at
ekteskap ofte inngås i ung alder. Tidligere skal det ha vært vanlig å gifte seg allerede
tidlig i puberteten, men i dag er det sjelden at ekteskap inngås før i 15-16-årsalderen og
ofte langt senere. Et ekteskap inngås ideelt sett ved at et forelsket par får foreldrenes
tillatelse til å gifte seg, noe som først befestes gjennom en forlovelsesfest og senere et
bryllup, som bekostes av brudgommens familie. Hvis familien har ressurser til det, vil
bryllups- og forlovelsesfestene ha mange gjester og være råflotte og påkostede, med
levende musikk og rikelig med god mat og drikke. Vel så ofte innledes et
kjærlighetsforhold imidlertid ved at et forelsket par «rømmer» for å innlede et seksuelt
forhold, for deretter å be familiene om å godkjenne et ekteskap. Parets familier vil som
regel godkjenne forholdet, da alternativet er at jentas rykte vil være ødelagt. I slike
tilfeller vil man ikke kalle festen for et «bryllup» og den vil være mindre påkostet, men til
gjengjeld betaler brudgommens familie en kompensasjon i form av penger til brudens
familie. Økonomisk sett vil brudgommen ha omtrent de samme utgiftene, enten
ekteskapet inngås på den «riktige» måten eller framtvinges gjennom «flukt». Det er ikke
kulturelt akseptert å tvinge et par, hvor den ene eller begge partene ikke ønsker den
andre som partner, til å gifte seg. Vi kjenner heller ikke til noen slike ekteskap.
Rusmisbruk
Narkotika- og pillemisbruk er svært tabubelagt blant norske rom og mange
omsorgspersoner uttrykker sterk frykt for at barna deres skal fristes til å misbruke
rusmidler. De ønsker å beskytte barna fra slik påvirkning gjennom å kontrollere/passe
på dem og å innlemme dem i aktiviteter som ses som moralsk gode, slik som familieliv,
religiøse møter og andre sammenkomster innen rom-miljøet. I noen familier er pille- og
narkotikamisbruk likevel svært utbredt. Slik misbruk kan medvirke til at andre familier
forsøker å unngå misbrukerne og deres familie eller kategorisere dem som «urene»
eller «utkastet». Det er en utbredt oppfatning blant romer om at det er ungdom som i
liten grad beskyttes mot storsamfunnets negative påvirkninger som får problemer med
rusmisbruk, mens ungdom som har en mest mulig «romsk» levemåte og respekterer
romske moralregler ikke får denne typen problemer. I deres forståelsesverden er det
altså et sterkt samsvar mellom romano trajo – «et romsk liv» og moralsk rent og riktig. I
motsetning til dette står det som tilhører de ikke-romskes (gaze) verden. I Norge er det
få tilfeller av vlach-romer som har blitt integrert på en måte som både rom og ikke-rom
ville kunne se på som vellykket, for eksempel gjennom en profesjonell karriere. Det er
imidlertid mange romer som er «integrert» i ikke-romske rusmiljøer eller andre kriminelle
miljøer og dette er en erfaring som en del omsorgspersoner bruker som argument for at
det er best og tryggest å i størst mulig grad skjerme barn og ungdom fra skolen eller
organiserte fritidsaktiviteter utenfor familiens kontroll. Spesielt barn som har kommet i
puberteten anses som sårbare for farlige og umoralske, ytre påvirkninger.
Helse
Helsetilstanden blant norske rom er generelt dårlig. Fedme og livstilssykdommer er
svært vanlig. Omsorgspersoner er som regel svært opptatt av å beskytte barn mot
sykdom og har lav list for å oppsøke lege, men det er ofte lite samsvar mellom denne
bekymringen og barnas kosthold, tannhygiene og utsatthet for tobakk. Kunnskapene om
sammenhengen mellom helse og kosthold/livsstil er svake hos mange.
Romer og barnevern. Dagens situasjon i lys av tidligere tiders politikk overfor
romanifolket.
Av: Karen-Sofie Pettersen (Arbeidsforskningsinstitituttet)
Jeg vil i denne teksten vise til særtrekk ved politikken og tiltakene som ble iverksatt
overfor romanifolket i Norge i det forrige århundret. Før jeg gjør det, er det litt behov for
noen avgrensninger. Hovedfokus er altså politikken overfor romanifolket/taterne, og ikke
romfolket. Den andre avgrensningen dreier seg om tid: Jeg vil i hovedsak snakke om
tiltak rettet mot romanifolkets barn fra 1896 til 1986. I denne perioden ble det som i
ettertid har blitt betegnet som en særomsorg overfor romanifolket utviklet. Begrepet
særomsorg viser til en praksis hvor en privat organisasjon, Norsk Misjon blant
Hjemløse, administrerte tiltakene som ble iverksatt overfor folkegruppen.
Rom og romani
Jeg vil begynne med noen ord om forholdet mellom rom og romani og litt om
bakgrunnen for særomsorgen. Det er ulike oppfattelser av hvorvidt rom og romanifolket
er av samme opphav eller ikke. Historiske studier viser at det er vanskelig å skille rom
fra romanifolket i kildematerialet fra 1600- til 1700-tallet. Politikken og lovreguleringen i
perioden tok sikte på å kontrollere og regulere omreisende grupper, uavhengig av
opphav. Som det vises til i Norsk innvandringshistorie, var livsform og antatt kriminell
atferd (løgnaktighet, bedrageri, tyveri, magi) en sentral grunn til at romfolket og tatere i
denne periode var uønsket og måtte ha spesiell tillatelse for komme inn i riket.
Minoritetspolitisk skifte som grunnlag for særomsorg
På midten av 1800-tallet skjedde det et minoritetspolitisk skifte i Norge som hadde
konsekvenser for hvordan myndighetene forholdt seg til omreisende grupper. Skiftet må
ses i lys av den moderne nasjonalstaten med dens behov for oversikt, kontroll og
integrasjon på nasjonalstatens premisser. Dette skiftet utgjorde en viktig ramme for
utmeislingen av en egen politikk overfor den gruppen som Eilert Sundt betegnet som
fantefolket. Sundt mente at fantefolket stammet fra to grupper, dels fra de han omtalte
som ”de egentlige sigøynerne” og dels fra det han omtalte som ”avskallingen fra det
norske bondesamfunnet”.
For taterne innebar det minoritetspolitiske skiftet at de negative reaksjonene ikke ble
erstattet, men heller utfylt av, virkemidler som tok sikte på å få dem til å oppgi sin
nomadiske livsform ved å tilføre dem ressurser i form av nye ferdigheter, praktisk og
økonomisk bistand (Hvinden 2000:14). Den fremste målbæreren for denne politikken
var altså Eilert Sundt. I følge Sundt hadde tateres historie vært som en ”vandring
mellom galgene”. I tillegg til å beskytte samfunnet mot tatere, mente Sundt at tiden var
moden for å ”hjelpe” gruppen. Fra 1855 ble Sundt tildelt midler av Stortinget, det såkalte
Fantefondet. Noe av midlene brukte Sundt til tiltak rettet mot å sikre tateres barn kristen
oppdragelse og skolegang. Selv om disse tiltakene etter hvert kom til å bli ansett som
mislykket (Stortinget stoppet bevilgningene i 1866), var det ett trekk ved tiltakene som
kom til å bli sentralt senere:
Moralske entreprenører med bakgrunn i kirkelige kretser satte seg i spissen for
sosialt motiverte tiltak som skulle komme i tillegg til rene tvangs- og
straffeaksjoner. Med ”moralske entreprenører” menes en gruppe sosiale aktører
som setter søkelys på det den ser som farer for samfunnets moral, og som ser
opphavet til denne trusselen i bestemte sosiale og kulturelle mønstre eller
befolkningsgrupper (Hvinden 2000:14).
Presten Jakob Walnum, som gjenopptok Sundts arbeid på slutten av 1800-tallet,
representerte den type moralsk entreprenørskap som Hvinden beskriver over. Walnum
tok initiativ til å danne den kristne filantropiske forening, Foreningen til bekjempelse av
omstreifervesenet. Etableringen av foreningen i 1897 må ses i lys av storsamfunnets
økende misnøye med tatere. I 1935 fikk organisasjonen navnet ”Norsk Misjon blant
Hjemløse”. Til forskjell fra tiltakene som Eilert Sundt iverksatte, var Misjonens
rammebetingelser eksplisitt knyttet til bestemte lover. Den viktigste forutsetningen for
Misjonens virksomhet var Vergerådsloven av 1896. Med hjemmel i denne ble Misjonen
gitt vide fullmakter i forhold til barn av tatere. Løsgjengerloven av 1900 var en viktig
forutsetning for, og et skritt videre i, arbeidet med å få tatere til å gi opp reisingen og bli
bofaste.
De ulike lovene, forarbeidene og rundskrivene gir innsikt i hvordan myndighetene har
sett på og vurdert taternes livsform og kultur. Den sterke vektleggingen på kontroll og
straff i lovtekstene formidler et bilde av en gjenstridig gruppe som hadde liten vilje til å
underordne seg samfunnet. I boka Et hjemløst folk (1922) skriver Misjonens
mangeårige generalsekretær, Ingvald B. Carlsen, at utfordringene med å få taterne
bofaste skyldtes ”deres egen ustadighet og indgrodde ulyst til arbeide, med alle de
nedarvede slette tilbøieligheter, samt uviljen og motstanden fra de fastboende” (Carlsen
1922:26). Generalsekretæren hadde altså en forståelse av at problemer med å bli
bofaste skyldtes et samspill mellom tateres egne karaktertrekk og negative holdninger
fra det øvrige samfunnet. Lovverket ble imidlertid ensidig brukt for å endre tatere og
deres påståelige gjenstridighet.
Det er viktig å se Misjonens virksomhet og relasjonen mellom tatere og Misjonen i lys av
det mangesidige forholdet mellom tatere og den fastboende befolkningen. Misjonen var
avhengig av det lokale forvaltningssystemet, representert ved vergeråd (og i enkelte
tilfeller forsorgsstyrer og lignende) og senere barnevernsnemnder. Dens virksomhet var
til en viss grad både medvirkende til, og et resultat av, det komplekse forholdet mellom
tatere og menigmann.
Berger du barna, redder du slekten
Misjonens initiativtaker Jakob Walnum videreførte to viktige pilarer i Sundts arbeid. Den
første var tiltak rettet mot barna. Fram til den ble nedlagt i 1986, argumenterte Misjonen
for at vergeråd/ barnevernsnemnd måtte ta hånd om barna i tilfeller der foreldre ikke
ville gi opp sin nomadiske livsform, eller ”omflakkende tilværelse”, som denne
livsformen ofte ble beskrevet som. Gjennom barnehjem og fosterhjemsplassering ville
man bryte forbindelsen mellom barn og foreldre og å hindre foreldrenes uheldige
påvirkning. Å gripe inn mens barna var små, skulle gi gode muligheter for at de ville
vokse opp uten å være fortrolig med egen identitet knyttet til biologisk opphav, livsform
og kultur. Disse tiltakene ble ofte omtalt som ikke mindre enn en redningsaksjon. Til
sammen ble omtrent 1500 barn (Hanisch 1976) satt under Misjonens omsorg i årene
Misjonen virket.
Den andre pilaren var innrettet mot bosetting. Med løsgjengerloven av 1900 ble det som
myndighetene omtalte som omstreiferi kriminalisert. Loven ga hjemler til å
tvangsbosette dem som ble ansett som omstreifere, det vil si personer uten fast bopel,
lovlig erverv og utkomme av regelmessig art. I 1898 ble en av de største
jordbrukseiendommene i Eide på Nordvestlandet gitt som gave til ”Foreningen til
modarbeidelse af Omstreifervæsenet”. Giveren var fru Augusta Astrup, enke etter den
samfunnsengasjerte og velstående statsråd H.C. Astrup. I statuttene for Svanviken ble
det fastsatt at bruket skulle nyttes til ”at gjøre omstreifere til fastboende, nyttige
medlemmer af samfundet”. I 1908 kunne Misjonen ta i mot den første familien ved
Svanviken og kolonien ble den eneste i sitt slag i Norge. Svanviken ble mellomstasjon
før familiene gjennom Misjonen fikk støtte til bosetting i ”egne” hus, og ofte med tett
oppfølging av Misjonen. Oppholdet var kontraktsfestet og opprinnelig på seks måneder,
deretter endret til to år, tre år og fem år. I 1970 ble oppholdstiden redusert til fire år og i
1972 til tre år. Etter hvert ble flere familier bosatt uten at de hadde hatt opphold ved
Svanviken.
Disse to pilarene, barnevern og bosetting, hang ofte sammen og fungerte ofte som en
begrunnelse for hverandre: Bortsetting av barn fra foreldre med hjemmel i
vergerådsloven ble ofte knyttet til bestrebelsene for å få taterne til å gi opp reisingen og
bli bofaste. Ved å få barn fjernet fra sine biologiske foreldre og plassert i institusjoner og
senere i fosterhjem, ville man i følge Misjonen oppnå å minske den uheldige
påvirkningen som foreldre og andre slektninger ble ansett å representere. For det andre
argumenterte Misjonen at det gjennom bortsetting av barna i seg selv over tid ville føre
til at færre personer av taterbakgrunn som til enhver tid reiste.
I trusselen om barna ville bli tatt fra dem med hjemmel i vergerådsloven (og senere
barnevernsloven), fikk iverksetterne av politikken også et kraftfullt middel for å få
foreldrene til å føye seg etter påtrykk om å bli bofaste. Frykten for å miste omsorgen for
barna førte til at mange foreldre underkastet seg det det organisatoriske regimet som
skulle forberede slik bosetting, nemlig oppholdet ved Svanviken arbeidskoloni.
Dessverre viste det seg at det falt vanskelig for faren å tilpasse seg det
stedsbundne livet ved arbeidskolonien. Dessverre har også forholdet i ekteskapet
vært mindre bra og har skapt vansker på samme tid som farens psykiske helse
heller ikke har vært særlig god. Faren har stadig gitt inntrykk av å lengte tilbake til
sitt "frie liv", og det ser ut som om han har følt seg bundet både av familie og av
det regelmessige arbeidslivet som må fordres av kolonistene på Svanviken. Etter
å ha laget sats og heimebrent og lokket en annen av kolonistene med på galeien
var det nå ingen råd enn å vise familien bort fra Svanviken og anmode
barnevernsnemnd om å overta omsorgen for barna (sitat fra brev fra
generalsekretæren til en fylkesmann, skrevet på begynnelsen av 1960-tallet).
Misjonen og myndighetene
Misjonen var i sitt arbeid avhengig av at beslutninger om omsorgsovertakelse av barn
ble fattet i kommunale vergeråd og barnevernsnemnder. På sin side var de kommunale
barnevernsnemndene ofte tilbakeholdne med å fatte slike vedtak. Som Gerd Hagen
viser i sin fremstilling av barnevernets historie, var vergerådssystemet dårlig utbygd i
landets kommuner. Tilbakemeldinger til Misjonen viser at vergerådene, særlig før andre
verdenskrig, var svært usikre på hvordan et vedtak om omsorgsovertakelse skulle
utformes. Kommunene var også skeptiske til å fatte vedtak om omsorgsovertakelse for
tateres barn i frykt for at dette ville medføre økte kommunale utgifter. I stedet for å
anbringe barna, eller å bistå familier som hadde det vanskelig, var flere kommuner mer
bekvemme med å sørge for at de reiste fra kommunen. Sitatet nedenfor er hentet fra en
sak fra 1930-tallet hvor Misjonen tok kontakt med flere vergeråd i det området hvor en
familie oppholdt seg. Det er en illustrasjon på den aktive rollen som Misjonen hadde
overfor landets vergeråd i saker som dreide seg om tatere.
Da det kom til stykket og vergerådet skulle gripe inn, vilde han imidlertid ikke
levere fra sig barna og reiste fra bygden med dem. Familiens forhold er sådant at
der er all mulig grunn for vergerådet til å ta sig av barna. Sognepresten i
kommunen har derfor foreslått at jeg skal henlede herr sorenskriveren
oppmerksomhet på disse barn, da De jo antagelig sitter som formann i en rekke
vergeråd i området. Fra forskjellige har jeg blitt oppmerksom på denne familie.
Således har jeg også i dag fått brev fra en person som forteller at mannen
behandler sin hustru meget slett og at barna læres op i alt som stygt er. Gjennom
flere år har det været tale om forskjellige vergeråd å gripe inn. Men familien er
alltid forduftet, før der er blitt gjort noget. (Brev fra Misjonen til en
vergerådsformann, skrevet på midten av 1930-tallet).
I korrespondansen som Misjonen hadde med kommunale myndigheter var det mye
fokus på hvordan er vergerådsvedtak skulle fattes og fra Misjonens side ble det gitt
eksplisitte forsikringer om at den ville overta alt ansvaret og dekke alle utgifter når barna
ble satt under omsorg.
Det er å beklage at så mange av landets verjeråd viser seg lite aktive. Vi har
sikkert også i dag en hel del omstreiferbarn som utvilsomt kommer inn under lov
om behandling av forsømte barn, men ved slapphet fra de lokale verjerådenes
side ble intet gjort for å berge disse for samfunnet (På Hjemveien nr.9, 1950).
I tillegg til å gå direkte ut for å få aktivisert vergerådene overfor taterbefolkningen, var
Misjonen aktive med å få myndighetene til å spille på lag med organisasjonen. Sitatet
overfor er hentet fra På hjemveien, Misjonens eget tidsskrift, og er et eksempel på
Misjonens uttrykte beklagelse over at vergerådenes ”slapphet” i tatersaken. På initiativ
fra Misjonen gav sentrale myndigheter en nærmest uforbeholden støtte til påtrykket for
å få de kommunale organene mer på banen i forhold til taterne. Misjonen fikk en
pådriverrolle overfor kommunene, organisasjonen kunne på statens vegne formidle sine
oppfatninger om hvilke problemer som romanifolket representerte og presentere ferdige
løsninger på disse problemene. Slik ble det utviklet et trekantforhold der Misjonen og
sentrale myndigheter spilte på hverandre for å aktivisere tilbakeholdne vergeråd og
barnevernsnemnder.
Sammenveving mellom offentlig og privat
I ettertid er det reist spørsmål om hvordan Misjonen, en privat kristen filantropisk basert
organisasjon, kunne få en så stor rolle i forvaltningen av tiltakene overfor romanifolket i
det forrige århundret. I en tid med sterkt fokus på en blå velferds- og omsorgspolitikk er
det interessant å vise til forholdet mellom Misjonen og sentrale myndigheter som et
eksempel på den rollen som private aktører har hatt i utformingen av velferdsstaten, og i
produksjonen av velferdstjenester. Det var bekvemt for norske myndigheter å ha
Misjonen til å utføre det krevende og utfordrende praktiske arbeidet overfor
taterbefolkningen. På sin side la organisasjonen i høy grad premissene for utformingene
av de offentlige sanksjonerte tiltakene overfor folkegruppen. Misjonen ivret på å ta på
seg ansvaret for en marginal, men omstridt og brysom gruppe av befolkningen og fikk i
praksis stor innflytelse på måten ansvaret ble ivaretatt på. I tillegg var det nok
komfortabelt for sentrale myndigheter å ha en privat aktør som kunne legge trykk på
kommunale myndigheter for få vedtak om omsorgsovertakelse. En gjennomgang av
forholdet mellom Misjonen og sentrale myndigheter viser at det var en klar og ensidig
aksept for organisasjonens lovforståelse og arbeidsmåte. I sum ble dette sett på som et
vidtgående mandat til Misjonen fra myndighetenes side. I ettertid er dette gjerne tolket
som et uttrykk for en unnfallenhet fra sentrale myndigheters side overfor Misjonens
virksomhet. Sammen med Hvinden har jeg forsøkt å forklare politikken og tiltakene ut
fra det sterke og fordømmende synet på romanifolket som gjorde seg gjeldende. Selv
om Eilert Sundt i sine studier uttrykte en viss beundring og respekt for romanifolket, bar
tiltakene han fremmet preg av en sterk moralsk fordømmelse. Både tiltakene og
fordømmelsen ble videreført i Misjonens virksomhet. Bortsett fra det siste tiåret (1980tallet), gjorde Misjonen ingen forsøk på å nyansere eller korrigere det negative stemplet
som samtiden satte på romanifolkets levemåte og kultur. Tvert om, i omtalen av
gruppen ble det vist til negative kulturelle særtrekk, og at Misjonens arbeid skulle sikre
assimilering til flertallssamfunnets levemåte.
Konsekvenser og dagens situasjon
Historien om romanifolket og Misjonen, og den såkalte særomsorgen, gir kunnskaper
om hva som skjer når vi etablerer en politikk og tiltak basert på fordommer og en
fordømmende holdning overfor en minoritetsgruppe.
Barnevernstiltakene, måten de var organisert og praktisert, grep dypt inn i romanifolkets
levemåte. Familier ble splittet, barn ble tatt fra foreldrene og det sterke kontrollelementet
grep inn i enkeltpersoners muligheter til å stake seg ut en livsvei. Barn som vokste opp i
barnevernsinstitusjoner og i fosterhjem risikerte å bli utsatt for omsorgssvikt og fysisk og
psykisk mishandling. I etterkant vet vi at tiltakene bidro til å opprettholde det negative
stigmaet som var knyttet til tateridentiteten. De fleste som i dag tilhører folkegruppen
kan fortelle om slektninger og familiemedlemmer som vokste opp under Misjonens
omsorg. Dette utgjør en del av romanifolkets nær kollektive historie, og former
folkegruppens møter med offentlige myndigheter i dag.
Misjonen virket i en tid da velferdssamfunnet og barnevernet var i støpeformen. De
samfunnsmessige utfordringene var annerledes enn i dag, og løsningene på disse
utfordringene var heller ikke identiske med dagens løsninger. Til tross for disse
begrensningene, gir fortellingen om Misjonen innblikk i hvordan minoritetsforståelser
spiller seg ut i samfunnet generelt. Det gir innblikk i datidens ideologi om barn, familie
og det gode liv og hva som skjer i skjæringspunktet mellom ideologi og praksis.
Historien gir grunnlag for å reflektere over barnevernets rolle i samfunnet, og hvilken
rolle den skal ha overfor minoritetsgrupper. Fortsatt opplever reisende folk å bli utsatt
for diskriming, både i Norge og i resten av Europa. Hvilken rolle skal barnevernet ha
overfor grupper som opplever diskriminering på grunn av etnisk tilhørighet?
Historien om særomsorgen overfor taterne gir innblikk i en politikk som langt på vei var
et resultat av svært negative holdninger mot reisende folk. Et omdreiningspunkt i disse
holdningene er barn og gruppas forhold til barn. Omreisende grupper har ofte blitt
fremstilt som en trussel for majoritetssamfunnets barn. Dette kom særlig fram i den
store fantejakten som fant sted i Flå i Gauldalen i 1907:
Bakgrunnen for denne fantejakta var at jentungen Gudrun fra Oslo var forsvunnet
på uforklarlig vis. Den synske gutten Johan Fløttum, som kom fra Gauldal, mente
at jenta hadde blitt kidnappet av et taterfølge og var gjemt i en berghule i Flå. Det
ble også satt ut rykter om at lokale tatere var med på kidnappingen. Dermed
startet en regelrett klappjakt på tatere i regionen. Berghulen der det ble påstått at
taterne gjemte seg, ble sprengt med dynamitt uten at man fant noe. På det meste
var over 1000 mann med på denne jakten, som foregikk i mange måneder. Først
året etter kom sannheten for dagen, da et barnelik ble funnet i en kloakkum i
Kristiania (Oslo). Seks år gamle Gudrun hadde sannsynligvis falt ned i kummen
under lek i hovedstaden, og hadde ikke klart å komme seg opp igjen. Sommeren
1908 ble levningene funnet ved en tilfeldighet (Fra Latjo Drom-utstillingen,
Glomdalsmuseet).
Nylig var det en annen jakt som fant sted og som involverte romfolket. En hel verden
var vitne til medias jakt på de biologiske foreldrene til den lille jenta med de grønne
øynene som bodde hos et rompar i Hellas. Synet på reisende grupper som en trussel
mot fastboende barn var et kjernepunkt i medias dekning av saken.
To dype psykologiske mekanismer gikk sammen og forsterket hverandre da vi
fikk se bildene av den lille ”Maria” med de grønne øynene. Disse to
mekanismene, som dessverre er til stede hos oss alle, kan vi – i mangel av bedre
ord – godt kalle rasisme. Den ene mekanismen er en urgammel refleks som får
oss til å tro det verste om rom-folket. Den andre er en følelse av at hvite barn
fortjener bedre» (Svenn Egil Omdal, Stavanger Aftenblad).
I ettertid ser vi historien om særomsorgen overfor romanifolket som et eksempel på en
politikk med sterkt innslag av etnisk diskriminering. Det er på mange måter riktig. Men
ved å legge for stor vekt på den etniske dimensjonen, risikerer man å miste forståelsen
av hvordan dette også handler om mekanismer knyttet til marginalisering og utstøting.
En gjennomgang av et utvalgte klientsaker viser at mange som mistet omsorgen for
sine barn levde i stor materiell nød. Kommunene nektet å hjelpe familier, og sørget
heller for at de reiste videre til neste kommune. En sak som startet med at foreldre med
taterbakgrunn oppsøkte et kommunalt sosialkontor for å få hjelp til bolig eller for å få
hjelp for å klare seg i en vanskelig periode, kunne ende med at foreldrene ble frakjent
omsorgen for egne barn.
De utfordringer som dagens barnevern har i møte med romer handler om å håndtere
etnisitet og livsformer som faller utenfor majoritetssamfunnets forståelse av det gode liv.
Men det handler også om marginalisering og håndtering av hvordan fattige mennesker
får endene til å møtes.
Teksten er en forkortet versjon av et innlegg holdt på seminaret “Romer og barnevern”
ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO, 29. oktober 2013
Romske barn under barnevernets omsorg
Av: Mathias Røed, advokatfullmektig, Familiens advokat
Denne artikkelen fokuserer på barns rett til å bevare sitt språk, levesett og religion etter
en omsorgsovertakelse. Hovedfokuset i artikkelen vil være rettet mot barnevernloven av
17. juli 1992 nr. 100 og Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale
minoriteter av 1. februar 1995 (heretter «Rammekonvensjonen»). Andre rettskilder, som
eksempelvis Barnekonvensjonen, vil bli nevnt der det er naturlig og viktig.
Det gjøres oppmerksom på at Barnekonvensjonen kan gi et sterkere rettsvern enn
Rammekonvensjonen, dette vil dog ikke bli drøftet her. Artikkelen er for kortfattet til å gi
en grundig innføring i et komplekst tema. Tekstens formål må derfor mer være å gi en
oversikt over hjemlene som gjelder retten til å bevare sitt språk, levesett og religion. Det
at artikkelen er kort, vil også kunne føre til at den på enkelte punkter kan være noe
upresise.
Hva er en minoritet etter Rammekonvensjonen?
Europarådets rammekonvensjon inneholder ingen definisjon av begrepet «minoriteter».
Etter Wienkonvensjonen av 23. mai 1969 kan stater ved undertegning eller ratifikasjon
avgi en erklæring om hvilke grupper de anser faller inn under konvensjonen. Norge har
ikke avgitt en slik erklæring ved signering av rammekonvensjonen, men drøfter
begrepet i St.prp. 80 (1997 – 1998) avsnitt 3.3 og 3.6. Det fremgår av proposisjonen at
begrepet «minoriteter» i rammekonvensjonen skal forstås som «en gruppe mennesker
med etniske, språklige, kulturelle og/eller religiøse særtrekk, som gjør at det atskiller
seg fra den øvrige majoritetens befolkning i den aktuelle stat». Det er utvilsomt at Rom
er anerkjent som en minoritet i Norge.
Rammekonvensjonen ble ratifisert av Norge i 1999 gjennom st.prp. 80 (1997-1998). I
konvensjonen forplikter statene seg til å sikre både en formell og reell likestilling mellom
nasjonale minoriteter og majoritetsbefolkningen. Konvensjonens art. 4 inneholder det
generelle prinsippet om at statene må beskytte minoriteter mot diskriminering.
Også Barnekonvensjonen gir et omfattende vern for barn av minoriteter. Særlig relevant
er art. 30, som gir minoritetsbarn rett til å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til sin
religion eller bruke sitt språk.
Særlig om kultur og identitet
Etter rammekonvensjonen art. 5 har minoriteter rett til å bevare og utvikle sin kultur og
identitet. Artikkelens nr. 1 henviser til at ordet «identitet» innbefatter religion, språk,
tradisjoner og kulturarv. Statene som har signert rammekonvensjonen pålegges
gjennom art. 5 å legge forholdene til rette for at personer som tilhører en minoritet kan
bevare og utvikle sin kultur og identitet. Statene er kun pålagt å «legge forholdene til
rette» for dette, noe som er en heller beskjeden ordlyd. Bestemmelsen nevner også
eksplisitt at medlemsstatene skal avstå fra politikk eller praksis om «tar sikte på»
assimilering «mot personenes vilje», jf. art. 5 nr. 2.
Det antas at en har en tilsvarende forpliktelse etter FN-konvensjonen om Sivile og
Politiske rettigheter art. 27.
Staten skal også ihht. Rammekonvensjonen art. 5 fremme kulturell likestilling mellom
minoritetskulturer og storsamfunnet. Det er opp til den enkelte stat å finne nødvendige
tiltak som fremmer denne målsetningen.
Norge er også, gjennom Barnekonvensjonen, forpliktet til å respektere barnets rett til å
bevare sin identitet. Artikkel 8 nevner særlig tre sider ved identitet; statsborgerskap,
navn og familieforhold. Det er derimot klart at begrepet «identitet» etter
barnekonvensjonen må forstås på tilsvarende måte som i Rammekonvensjonen og
også omfatter forhold som etnisitet, kultur, språk og religion. Art. 8 gir kun en rett til å
bevare sin identitet, men det er konvensjonens art. 7 som gir rett til å etablere en
identitet. Og «bevare» sin identitet vil si at myndighetene ikke skal gripe inn for å endre
barnets identitet, eksempelvis ved tvungent navnebytte eller etnisk tilhørighet. Det er
derimot utvilsomt at Barnekonvensjonen aksepterer at barneverntjenesten griper inn i
enkelte situasjoner og familier, jf. art. 9.
Religion
Religionsfriheten reguleres i Rammekonvensjonen art. 8. Det fremgår av bestemmelsen
at personer som er en del av en nasjonal minoritet har rett til å gi uttrykk for sin religion
eller overbevisning. De har også rett til å opprette religiøse institusjoner, organisasjoner
og foreninger. Rettighetene etter denne bestemmelsen er også sikret gjennom andre
internasjonale konvensjoner, eksempelvis Den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK) art. 9. Rettigheten må også sies å være beskyttet av Rammekonvensjonens art.
4, som omhandler ikke-diskriminering.
Barnekonvensjonen har en tilsvarende bestemmelse i art. 14 som omhandler
religionsfrihet. Religionsfrihet gjelder for alle, både i fellesskap med andre, alene, privat
som offentlig. At barn har religionsfrihet, betyr også at barn ikke skal tvinges til å utøve
en religion mot deres vilje og ønske.
Artikkel 14 i Barnekonvensjonen kan ses i sammenheng med Barnekonvensjonens art.
30, som sier at barn som tilhører minoriteter har rett til å praktisere sin religion. Artikkel
14 kan også ses i sammenheng med art. 20 i Barnekonvensjonen hvoretter staten må
ta hensyn til barnets religiøse bakgrunn hvis det er i alternativ omsorg.
Språk
Rammekonvensjonens art. 10 stadfester det generelle prinsippet om retten til bruk av
minoritetsspråk. Bestemmelsen gir en rett til å bruke eget språk i kommunikasjon med
myndighetene, kun i områder som tradisjonelt eller i betydelig antall er bebodd av
personer som tilhører nasjonale minoriteter og dersom personene anmoder om det og
anmodningen svarer til et reelt behov. Statene er dog kun forpliktet til dette «så langt
det er mulig».
Art. 14 i Rammekonvensjonen inneholder prinsippet om at man har rett til å lære sitt
minoritetsspråk. Bestemmelsen inneholder også et prinsipp om at statene forpliktes til å
forsøke å sikre muligheter for undervisning i eller på minoritetsspråket. Dette er dog kun
innenfor visse geografiske områder og dersom det er tilstrekkelig etterspørsel. I vilkåret
om «tilstrekkelig etterspørsel» ligger det at statene ikke trenger å iverksette tiltak som er
uforholdsmessig byrdefulle sett i forhold til etterspørselen.
Barnevernloven
Barnets rett til å ivareta sitt språk, levesett og religion er også ivaretatt i Barnevernloven
av 17. juli 1992 nr. 100. Det skal ved anvendelsen av Barnevernloven, legges
avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det beste for barnet, jf. bvl. § 4-1. Barnets
beste-vurderingen er en konkret og skjønnsmessig vurdering av hva som vil være til det
enkelte barnets beste. Barnets rett til å bevare sitt språk, levesett og religion vil stort sett
falle inn under barnets beste-vurderingen, men fremgår også eksplisitt av loven, jf.
eksempelvis bvl. § 4-15.
Når fylkesnemnda har fastslått at de biologiske foreldrene skal fratas omsorgen for
barnet, blir det et spørsmål om hvilket fosterhjem barnet skal plasseres i. Både
fylkesnemnda og barneverntjenesten har anledning til å plassere barnet i fosterhjem i
barnets øvrige familienettverk, dersom det aktuelle familiemedlemmet oppfyller kravet til
et fosterhjem, jf. bvl. § 4-14 og fosterhjemsforskriften § 3. En slik plassering kalles
gjerne en slektskapsplassering eller nettverksplassering. En slektskapsplassering
innebærer både fordeler og utfordringer for barnet. En stor fordel er at barnet kan få
kontinuitet i hverdagen, noe som vil gjøre overgangen lettere for barnet.
Slektskapsplasseringen ivaretar også barnets identitet, kultur, språk og levesett.
Etter bvl. § 4-15 skal det tas «tilbørlig hensyn» til «at det er ønskelig» med «kontinuitet i
barnets oppdragelse, og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige behov».
Ordlyden i bestemmelsen innebærer ikke at det skal legges avgjørende vekt på dette
ved valg av plasseringsted, men at disse hensynene skal inngå i den
helhetsvurderingen som skal foretas ved plassering av barnet, jf. Ot.prp. nr. 45 (20022003) s. 62.
Det vil ikke alltid være til barnets beste med en slektskapsplassering. Det er da viktig at
barnet ikke blir plassert i en fosterfamilie som eksempelvis er svært negative til barnet
og de biologiske foreldrenes religion, men at det heller velges et mest mulig nøytralt
fosterhjem hva gjelder livssyn.
Avslutning
Det fremgår etter dette at barn har en rett til å bevare sitt språk, levesett og religion. Det
kan stilles spørsmål ved om en omsorgsplassering av et minoritetsbarn er i strid med
Rammekonvensjonen når barneverntjenesten ikke finner et fosterhjem som kan ivareta
barnets levesett, språk og religion. Jeg mener en slik omsorgsplassering ikke vil være i
strid med Rammekonvensjonen. Dette da Rammekonvensjonen først og fremst
inneholder bestemmelser som statene forplikter seg til å arbeide for. Konvensjonen
inneholder hovedsakelig et diskrimineringsforbud av personer med minoritetstilhørighet.
I alle tilfeller er hensynet til barnets beste, jf. bvl. § 4-1 og Barnekonvensjonen art. 3 nr.
1, det avgjørende hensynet. Dersom hensynet til barnets beste tilsier at barnet ikke vil
profitere på å bli plassert i sin slekt eller i andre familier som kan ivareta barnets språk,
levesett og religion, må loven forstås slik at hensynet til barnets beste vektlegges tyngre
enn hensynet til språk, levesett og religion.
Omsorgsovertakelse av romske barn
Av: Ingrid Schiöler, romsk sakkyndig, Sverige
I løpet av de første årene av 1990-tallet ble det av ulike representanter for (svenske)
romer uttrykt uro for at det ble foretatt omsorgsovertakelse overfor flere barn av
rombefolkningen enn av majoritetsbefolkningen, samt at man ikke tok hensyn til romske
barns behov for kontakt med sine foreldre og slektninger etter omsorgsovertakelse.
Forskjellsbehandling?
Når det gjelder omsorgsovertakelse etter Lov om omsorg av unge (LVU, Lagen om vård
av unga, 1990:52) ville romene vite på hvilket grunnlag man foretok disse
omsorgsovertakelsene. Man mente at samfunnet i større grad manglet kunnskap om
roms kultur og familieliv, og at det førte til mange tilfeller av dårlige og ufullstendige
utredninger fra Socialstyrelsens side (i Sverige har kommunenes sosialtjeneste
ansvaret for ekvivalenten til Barnevernstjenesten i Norge). Dessuten ble det klaget på at
man i liten utstrekning tok ansvar for at de omplasserte barnas rom-identitet kunne
utvikles og opprettholdes. Det var en uttalt bekymring for at romske barn ble plassert i
familier som ikke var romske.
For å imøtekomme rom-talspersonenes bekymring gjennomførte Socialstyrelsen en
undersøkelse som ble publisert i en rapport i desember 2006. (Artikkelnr. 2006-131-36
publisert www.socialstyrelsen.se, des. 2006).
Kartleggingen viste at i løpet av 2004 tok Socialstyrelsen over omsorgen for 32 romske
barn etter LVU og i løpet av 2005 for 39 romske barn. Disse opplysningene fikk man
etter å ha skrevet til samtlige kommuner i Sverige med forespørsel om hvor mange
etnisk romske barn som hadde blitt utsatt for omsorgsovertakelse i løpet av disse to
årene.
Resultatet av undersøkelsen kan kort sammenfattes med følgende kritiske synspunkter:
● Nettverksarbeidet kunne ha vært gjennomført mer systematisk, for da hadde man lettere
kunnet forbedre utredningene og tiltakene.
● Socialstyrelsen er ikke i stand til å ivareta barnets rett til å beholde og utvikle sin romske
identitet og sitt språk.
● Det ble konstatert kunnskapsmangel hos Socialstyrelsens ansatte når det gjaldt
betydningsinnholdet av minoritetsstatus.
Kulturkunnskap
Etter at rapporten ble presentert har flere kommuner i Sverige på et mer overordnet
plan forstått at det er nødvendig med mer kunnskap om rom som minoritet. En del
kommuner har også i større utstrekning begynt å ansette romske “brobyggere” eller
kulturtolker i saker som berører romske barn og familier. Romske fosterhjem utredes,
ofte barnas slekt, og anbefalinger om å først utrede egnede plasseringer i nettverket til
romer har fått gehør i mange kommuner. De siste årene har sosialtjenesten begynt å
tilrettelegge for å jobbe sammen med de romske familiene. Man ser hvor nødvendig det
er for barna å ha kontakt med sine biologiske foreldre og øvrig slekt, man har i mange
tilfeller tilrettelagt for møter, og til og med overnattinger, i de biologiske hjemmene i
forbindelse med tradisjonelle høytidsdager (for eksempel 5. mai = Djordjevdan,
nyttårsaften, fødselsdager og lignende) når man har laget planer for de romske barna
som har blitt tatt hånd om av Socialstyrelsen.
Alle disse forbedringene har tatt tid og det finnes fremdeles kommuner der man ikke har
forandret sine arbeidsmetoder, men i de fleste kommuner der det bor mange romer
finnes det romorganisasjoner som forsøker å følge med på disse problemstillingene.
Fordelen med romorganisasjoner i samarbeidet med kommunene kan ikke
undervurderes.
I Sverige bor det mellom 50 000 og 100 000 romer. Det finnes ingen sikre opplysninger,
da etnisk registrering ikke er tillatt, men opplysningene kommer fra de ulike
romorganisasjonene.
Like muligheter innen 2032
I løpet av 2012, formulerte den svenske regjeringen en strategi “Strategi for romsk
inkludering”, et arbeid som skal gjennomføres i løpet av 20 år, fra 2012 til 2032.
Hensikten er at de romer som fyller 20 år innen år 2032 skal ha samme muligheter som
alle andre 20-åringer i majoritetsbefolkningen. Strategien for romsk inkludering har gjort
tjenestepersoner i det svenske samfunnet oppmerksomme på et nødvendig
endringsarbeid. Den inneholder også et syn på hvordan minoritetslovgivningen skal
tilpasses.
Positive endringer
Den nevnte rapporten, om rombarna som har blitt tatt hånd om av Socialstyrelsen, har i
ulike fora blitt kritisert fra romsk hold, da man mener at antallet omsorgsovertakelser
overfor romske barn i løpet av de to årene (2004 og 2005) som har blitt undersøkt, i
virkeligheten må ha vært høyere. Rapporten gir ikke grunnlag en entydig konklusjon i
spørsmålet om sannsynligheten for omsorgsovertakelse er høyere i saker der romske
barn er involvert. Det som imidlertid er klart, er at undersøkelsen og rapporten satte i
gang en debatt om at en mer kompetent tilnærming er nødvendig, og at samfunnets
ofte negative holdninger til romer fra lang tid tilbake har styrt det sosiale arbeidet. I
arbeidet med å påvirke disse negative holdningene finnes det nå mange romske
aktivister som har vokst opp med en bevissthet om sine minoritetsrettigheter. Det har
blitt startet ulike prosjekter med romer som skal ivareta minoritetens interesser. Blant
annet et romsk HVB-hjem (hjem for omsorg og bolig) for romjenter mellom 14 og 18 år,
som Socialstyrelsen har overtatt omsorgen for. Hjemmet heter Katitzi og ligger i
Vingåker, cirka 17 mil fra Stockholm. Personalet består av både romer og ikke-romer.
Tanken bak et HVB-hjem for romer er at om man forsterker romidentiteten hos jentene,
så kommer det til å være lettere for dem å leve i majoritetssamfunnet.
Min erfaring med romske barn under omsorgsovertakelse i hht LVU strekker seg langt
tilbake til begynnelsen av 1970-tallet. Jeg har i løpet av disse årene møtt familier der
barna har blitt plassert langt fra den biologiske familien, der samtlige søsken har blitt
splittet og plassert på ulike steder eller i hjem der de ikke har fått lov til å snakke
romanés når foreldre og slektninger har besøkt dem eller når de har hatt samtaler med
dem på telefon. Romske familier har ofte en lav tiltro til Socialstyrelsen, og dersom det
stilles spørsmål ved familiens omsorgsevner, har mulighetene til en god dialog mellom
majoritetssamfunnets representanter og minoritetsfamilien blitt ytterligere svekket. Når
de romske familiene selv har fått komme med forslag til hvilke tiltak som kunne trenges,
eller hvilken plassering som kunne blitt akseptert, så har det ofte vært mulig å ha en
åpen dialog mellom Socialstyrelsen og familien. Og ettersom kunnskapen om romer
som minoritet generelt har økt, så har utgangspunktet for LVU og omsorgsovertakelse
av romske barn etterhvert fått et godt erfaringsgrunnlag og kan bygge på positive
eksempler, og i mindre grad på negative holdninger og stereotyp tenkning om rom som
gruppe. Men det er viktig å forbedre kunnskapen om rom som minoritet i skole,
universitet og andre utdanningsinstitusjoner, for at strategien om romsk inkludering skal
kunne lykkes.
Oversatt fra svensk av Romtiltaket
“Kelasame” – vi leker!
Av: Inger Sigfridsson
På Sinsen kulturstasjon har romer startet en fritidsklubb for sine egne. Vi har snakket
med Rebecka Flamros, som er med og driver prosjektet.
- Jeg er 21 år og bor i Norge, men jeg er født og oppvokst i Sverige. Jeg har bodd i
Norge i tre år nå og trives kjempegodt. Jeg har en datter, er gift og har en fin leilighet.
Jeg har to jobber, den ene er ved på Sinsen Kulturhus og heter Kelasame-prosjektet.
Der jobber vi med fritidsaktiviteter for rom-barn og -ungdom. Min andre jobb er som
informasjonsmedarbeider ved Romtiltaket. Vi går ut og gir informasjon om
romminoritetens kultur, historie, religion og tradisjoner til skoler, sykehus, offentlige
kontorer og andre.
- Var du selv med på fritidsaktiviteter da du var barn?
Ja, det var alltid mange rom-barn som gikk på fritidsaktiviteter. Det var et prosjekt i Lund
som het Romano trajo, som betyr “romsk liv” og det ble drevet av en eldre mann. Han
var den første som startet med det, og etter hvert fikk han med seg andre voksne romer
til å hjelpe seg. Det var viktig at det var romer som jobbet der, for da var det lettere å få
foreldrene til å sende barna dit. Vi ble nesten som en familie og Romano trajo har
betydd veldig mye for meg og for de andre som gikk der. Vi hadde det kjempegøy, gikk
på masse aktiviteter og hadde mye å gjøre i sommerferien. Vi kunne også gå dit etter
skolen for å få hjelp med leksene og det var jo viktig, siden våre foreldre ikke kunne
hjelpe oss med dem.
- Hva er spesielt med å jobbe med rom-barn?
- Rom-barn har litt mer ansvar i familien enn norske barn har. Det er vanskelig å
forklare, for det er så mye, men det har med tradisjoner og kultur å gjøre og at denne er
annerledes enn den norske. For eksempel har rom-jenter større ansvar for å ta del i
husholdningsarbeidet enn hva norske jenter har. Det er også et større steg for rom-barn
å bli med på fritidsaktiviteter og for romforeldre å slippe dem i vei dit, de er ofte redde
for sine barn og for at de skal bli diskriminerte. Jeg tror ikke at foreldrene hadde sluppet
i vei sine barn så lett hvis det ikke hadde vært for at voksne romer jobbet i Kelesameprosjektet. Det handler om tillit - at de vet at barna har det bra når det er andre romer
som er der og passer på dem. Det handler også om respekt – rom-barna hører nok
mere på oss enn på norske voksne.
- Hva gjør dere i Kelasame- prosjektet ?
- Vi har aktiviteter mandager, tirsdager og torsdager, som regel tre-fire timer. Vi vil at
barna skal integreres, men også at de skal ha det gøy og få være med på saker som
deres foreldre ikke har muligheten til å ta dem med på. En gang i uken tar vi dem med
ut på ulike aktiviteter som kino, museum, teater, og to kvelder er vi på Sinsen
Kulturstasjon og har aktiviteter der. Vi har også jobbet med å aktivisere barna på
markeringen av roms internasjonale dag på Kulturhistorisk museum, der barna hadde
danseoppvisning. Jeg tror det har betydd mye for barna at de har fått være med på
dette og at de har fått sjansen å vise frem sin egen kultur. Jeg tror de var veldig, veldig
stolte.
- Tenkte du at du skulle jobbe med dette da du var barn?
- Nei, aldri! Jeg trodde jeg skulle bli en stor, italiensk kokk! Men jeg trives kjempegodt
og nå ønsker jeg bare å gjøre dette. Vi ser jo at det fungerer og da er det kjempegøy.
Jeg tror det er mange ungdommer som kan tenke seg å jobbe med dette, det er
allerede flere som har spurt oss. Det er synd at vi ikke kan gi jobb til alle, det hadde
vært så fint hvis flere romungdommer kunne få en vanlig jobb slik som vi har.
Del 2. Inkludering av den
norske rom-minoriteten
“Evaluering av arbeidet med sigøynerne”
Av: Balder C. Hasvoll
I perioden 1981-1982 gjorde Sosialdepartementet en evaluering av “arbeidet med
sigøynerne”, ti år etter at arbeidet med gruppa kom ordentlig i gang. De norske romfamiliene hadde veldig fattigslige og vanskelige kår da tiltakene kom i gang. De hadde
ikke boliger, men bodde i campingvogner året rundt og særlig i vintermånedene var
forholdene direkte helseskadelige. Det var derfor mange romer som forlot Norge i løpet
av den kaldeste årstiden. Evalueringen tar for seg tiltakene som det offentlige
bistandsapparatet satte i gang mellom 1972 og 1981:
1. Undervisning av barn og voksne
2. Sysselsetting
3. Tiltak for førskolebarn
4. Fritidstiltak for barn og ungdom
5. Kulturelle tiltak
6. Rettshjelp/juridisk bistand
7. Generell informasjon
8. Bosetting
9. Botrening
10. Naboskapsarbeid
11. Økonomisk sosialhjelp
12. Helsearbeid
13. Rådgivning og hjelp til samfunnskontakt
Evalueringen konkluderer med at arbeidet med å heve romenes levestandard hadde
vært ganske vellykket, men at resultatene ellers ikke hadde vært så gode:
“Hovedproblemene har først og fremst ligget på den minoritetspolitiske og
organisatoriske siden. Sigøynerarbeidet har i det alt vesentlige bygget på
storsamfunnets premisser, og en har bare i begrenset grad tatt hensyn til
sigøynernes behov og ønsker, ut over de kortsiktige økonomiske og materielle.
Sigøynerne har selv svært liten styring med arbeidet, og det synes ofte å være en
implisitt målsetting at de skal bli mest mulig ‘norske’ (s. 194).” Rapporten frykter at
romene i framtida vil konserveres som en “hjelpetrengende klientgruppe, med
økende sosiale og personlige problemer”.
Romer viser vei!
Av: Inger Sigfridsson
Intervju med informasjonsmedarbeiderne Abraham Lakatos og Rebecka Flamros
Hva gjør dere i Romer viser vei?
- Vi går til ulike skoler, sykehus og helsestasjoner og andre institusjoner for å fortelle om
roms historie, kultur og levemåte slik at de skal skjønne rom bedre og for å motvirke
fordommer og diskriminering.
Har dere jobbet med dette tidligere?
- Nei, men det har jo heller ikke vært gjort noe av dette tidligere i Norge, har det vel?
Men vi kjenner dette fra Sverige, der gjøres det mye av dette slik at majoriteten skal
skjønne rom bedre og på den måten gjøre integrasjonen lettere.
Synes dere det er viktig at rom selv går ut og forteller om sin kultur?
- Ja! En gažo (ikke-rom) har ikke den forståelsen som rom har. En rom trenger ikke
noen utdannelse for å snakke om sin historie og kultur. Dette har jo vært hans “skole”
og det er hans rett å gå ut å fortelle om denne. Det blir jo helt feil at gaže hele tiden skal
stå og fortelle om oss - dette er jo noe som vi selv må gjøre.
Synes dere noe er vanskelig med dette arbeidet?
- Ikke så mye, for vi kan jo dette - vi er jo selv oppvokst i rom-miljøet. Våre besteforeldre
fortalte jo oss veldig mye om historien – spesielt om hva de opplevde under krigen.
Kanskje vi ikke akkurat kan alt om vår historie, for eksempel om vårt indiske opphav,
men når vi jobber med stoffet, lærer vi oss mer og mer om vår historie og vi blir bedre
og bedre til å forklare vår kultur. Det kan være vanskelig hvis noen stiller kritiske
spørsmål som man ikke helt vet hvordan man skal svare på. Ofte er jo voksne mer
kritiske enn barn – derfor er det også lettere å snakke til barn. Voksne har jo allerede
sine fordommer, mens barn har et mye mer åpent sinn og møter oss med nysgjerrighet.
Hva synes dere er viktigst med det dere gjør?
- Vi synes kanskje at de er viktigst å snakke til barna slik at fordommene og
diskrimineringen ikke blir verre enn i dag – vi håper i hvert fall at det kan bli bedre i
neste generasjon. Vi tenker at hvis barna har møtt noen fra romminoriteten og fått et
bilde av romminoritetens historie og kultur og forklart hvorfor det er som det er, så vil det
hindre dem i å snakke fordomsfullt om romer etterpå. For rom-barn er det også viktig å
få høre om sin historie og kultur i skolen. Da vi var barn og gikk på skolen, snakket aldri
lærene om roms historie og kultur - det var liksom som om vi ikke fantes. Men våre
venner spurte oss ganske mye og var interesserte og det syntes vi var bra. Det er jo bra
at folk er nysgjerrige - hvis man er nysgjerrig på andre mennesker så, blir man
automatisk mindre fordomsfull.
Intervju med informasjonsmedarbeider Nadjip Josef
Nadjip Josef er elev på Bjørknes privatskole og jobber også i prosjektet “Romer viser
vei”. Han planlegger å studere videre på BI etter artium. Med det har han begitt seg inn
på en sti som svært få av slektningene hans har gått før. Nadjip mener også at romkvinner må få muligheten til å studere og jobbe hvis de ønsker det.
- Tradisjonelt har det ikke vært slik blant norske romer at kvinner skal være i
arbeidslivet, og i mange familier er det også slik i dag. Kvinner skal være hjemme med
barna, mens mannen er den som skal jobbe og tjene penger. Romer i Norge har ikke
vist mange tegn til å ville endre dette mønstret. Men flere kvinner, spesielt de med litt
større barn, tror jeg er interessert i å jobbe. Og spesielt hvis de får hjelp av for eksempel
Nav til å finne et arbeid som de er komfortable med. Den største hindringen er barna.
Når barna er større, kan de studere eller kanskje ta en jobb. Romer i Norge vil veldig
gjerne at barna skal være hjemme hos mor mens de er små, og ikke gå i barnehage, og
da er det jo vanskelig å jobbe samtidig. Jeg tror også det vil skje endringer i familier
hvor man ser at det som romer tradisjonelt har levd av, for eksempel sliping av verktøy
eller salg av tepper, ikke går lenger. Det var mye lettere å forsørge seg fra teppesalg og
verktøysliping tidligere, men nå har det vært så mye om bedragerisaker i media at det
har blitt vanskeligere. Nordmenn er jo ikke så interesserte i å kjøpe varer eller tjenester
fra romer hvis de får mistanke om at de blir lurt, og da forsvinner jo markedet vårt. For
mange romer kan dette dessverre bidra til at de føres ut i kriminelle handlinger for å få
inn penger til familien og det er ikke jo ikke bra.
De eldre er nøkkelen
- Hva skal til for å bryte mønstret?
- De eldre, og da spesielt den eldste mannen i familien, skal ikke leve etter de gamle
verdiene og ikke heller reise ut lenger. Kanskje én av 50, eller én av 100, får lov til å
fullføre skolen i dag eller finne seg en vanlig norsk jobb. Men det kommer til å komme et
tidspunkt hvor dette ikke går lenger, og da kommer de til å angre på at de ikke gikk på
skole eller fikk seg et vanlig arbeid mens de hadde sjansen. Mange unge romer tenker
at skole er bra for deres barn, og de vil at barna skal gå på skole og lære seg å regne,
lese og skrive og så videre. Men det er dessverre kun et fåtall som tenker at barna
faktisk skal fullføre skolen slik at de har muligheten til å velge et annet liv enn de selv
har hatt.
- Hvorfor tror du den norske vlach-gruppen er så spesiell?
- Rom-gruppen i Norge er den gruppen som har utviklet seg minst, dessverre. Ellers i
Europa er det jo mange romer som har både høyskole og universitet, mens her har de
knapt fullført barneskolen. Man tenker mer på de gamle verdiene her. Men mange
reiser jo mye mindre i dag og blir mer fastboende og flere tenker på å åpne en bedrift i
Oslo istedenfor. Man kan åpne en familiebedrift og så kan man jobbe sammen der. Hvis
dette skjer, kommer barna automatisk også til å gå mer på skole. I dag får ikke barna
vite at de faktisk kan gjøre noe annet enn det deres foreldre har gjort.
Eksempelets makt
-Hva kan flertalls-samfunnet gjøre for å hjelpe unge romer?
- Man må ha et åpent sinn og være litt mer spørrende og nysgjerrig når man møter
romer. Man kan ikke forhåndsdømme og tenke at her er det en som bare kommer for å
få penger. Man kan for eksempel spørre dem om hvordan familietradisjonene er,
kulturen, hvor mye reiser dere ut og så videre. Hvis de reiser mye, er det ikke sikkert
unge romer føler at de har noe annet valg enn å gjøre det de eldre bestemmer. Men om
de ikke reiser mye, så kan man godt hjelpe dem gjennom å foreslå ting som de kan
arbeide med. Man må altså bare prøve, for eksempel å gi unge romer jobb på Deli de
Luca, eller andre vanlige ungdomsjobber. Hvis bare én rom gjør dette, er det bedre enn
at ingen gjør det. Det er en start på en endring, for da ser andre romer at det går an og
vil kanskje prøve det samme. Man må også snakke med de eldre om at samfunnet
endrer seg og vise ekte interesse for hva samfunnet kan hjelpe dem med, slik at deres
barn får et godt liv. Faren i familien må så i sin tur fortelle sine sønner om at det finnes
andre muligheter der ute. Min far er ikke rom, men arabisk og hadde jo andre verdier,
og det er klart det hjelper. Moren min var også litt spesiell fordi hun ville at jeg skulle få
utdannelse og i 10 år reiste hun ikke ut, slik at jeg skulle ha sjansen til å gå på skolen.
Mange synes nok at jeg og kona mi har blitt veldig “norske”, men vi bryr oss ikke så
mye om det. Vi tenker på våre barn og at de skal få seg en bra jobb i fremtiden.
“Svensk liv” og “norsk liv”
- Blir man påvirket av romer i andre land?
- Både og. Innerst inne tenker nok mange at romer, for eksempel i Sverige, lever et mer
komfortabelt liv enn romer her i Norge og er mye mer moderne. Men man kan jo også
påvirkes den andre veien. En del av min familie bor i Sverige og de går på skole og
jobber i vanlige jobber. To av dem har giftet seg med romske damer i Norge og bor her,
og de har gått motsatt vei etter at de kom hit. I dag lever de av samme type business
som de fleste andre norske romer. Man blir bitt av basillen - av raske penger og det livet
som de lever her. Man faller fort inn i det der mønstret at "vi romer er slik" og "gaže er
slik". Og så begynner man å se på gažo-livet som kjedelig. Gaže står opp, spiser
frokost, går på jobb, kommer hjem, ser på tv og legger seg og slik er det hver dag. I
sigøynerlivet er du mer herre over ditt eget liv og det er jo det man blir påvirket av, man
føler at man får mer glede og spenning ut av livet.
Del 3. Språk.
Intervju med Rolf Theil, språkforsker ved UiO og ekspert på romani-språk
Av: Inger Sigfridsson og Balder C. Hasvoll
Hva skal språket hete
- Det er ulike benevninger for språket romer bruker. Noen sier romanes, mens andre
sier romani chib. Er én av disse mer riktig?
- Nei, språket har flere navn. Romani chib betyr “sigøynerspråket” direkte oversatt,
mens romanes faktisk er et adverb, så det betyr egentlig “på romanivis” eller “på
sigøynervis”. Begge disse orda har eksistert så lenge språket har eksistert.
- Men vi har også sett romani som betegnelse på språket som romani-folket, eller
taterne, bruker?
- Forma “romanes” finnes på romanes, men ikke på skandi-romani eller norsk-svensk
romani. Der heter det bare “romani chib”. Poenget er at det er en del problemer med
terminologi. Vi har lagt til oss en forestilling i Norge om at det ene språket heter
romanes, mens det andre språket heter romani. Da mener man at romanes er språket
til sigøynerne eller romene, mens romani er språket til taterne, eller romani-folket, som
de også kaller seg. Men internasjonalt er det sånn at romani er navnet på ei stor
språkgruppe som finnes over hele Europa. Jeg synes det er greiest å bruke romani som
en samlebetegnelse på alle språka som dukka opp på Balkan omtrent mellom 1100 og
1300 og som kom fra India via Lille-Asia. Rundt år 1500, var romani-språk spredt over
hele Europa. Men ettersom hundreåra har gått, har det naturligvis blitt utvikla forskjellige
lokale varianter av romani i Europa. Derfor kan vi i dag snakke om Balkan-romani,
valakisk romani, skandinavisk romani, russisk romani, britisk romani, iberisk romani og
så videre. Det som gjør dette ekstra komplisert, er at de gruppene som talte de
forskjellige variantene jo ikke holdt seg i ro på ett sted. Et eksempel som er veldig
relevant her i Norden og hele Vest-Europa er de store politiske omveltningene i
Romania på 1850-60-tallet. Blant annet ble romene eller sigøynerne som bodde der, og
hadde levd som livegne eller slaver, frigitt på den tida. Veldig mange av dem forlot
Romania og spredte seg over hele Europa, nesten på samme måte som etter
Schengen-avtalen i dag. Så da fikk vi etablert det som vi kaller for sigøynere her i
Norden, og som er valakiske romer/vlach-romer. Før det hadde vi bare hatt dem som
kom på 1500-tallet, dem vi kaller tatere i dag.
Hvem snakker mest konservativt
- Mange norske vlach-romer sier at gruppene i både Norge og Romania har vært
flinkere til å ta vare på språket sitt. Stemmer det at deres dialekt er mer konservativ?
- Nei, jeg tror ikke det stemmer. Det handler nok mer om at det er en forestilling hos alle
gruppene om at deres språk er best. Det at andre snakker forskjellig fra dem, betyr at
deres språk ikke er så fint. Hvis du ser på hele Balkan-området, har du en lang rekke
andre romani-språk i tillegg til de valakiske. I hovedsak skiller vi mellom valakisk og
balkansk, som to slags hovedgrupper. Flere av disse Balkan-variantene som ikke er
valakiske, og som blir snakka over hele Balkan-området, er minst like konservative som
de valakiske.
- Norske romer sier at mange av dem som har kommet til Norge fra Balkan nå er såkalt
romungri, altså “ungarske sigøynere”, altså at de tilhører en gruppe som har vært veldig
påvirket av ungarsk og ungarere.
- Da har vi det vi kaller for “sentral-romani” og som vi finner i Tsjekkia, Slovakia, Ungarn,
Østerrike andre Sentral-Europeiske land. I Tyskland kalles de sinti. Språklig sett er de
nærmere våre tatere. De er etterkommere av dem som etablerte seg der på 13-1500tallet. Senere begynte valakiske rom å spre seg og så møtte disse gruppene hverandre.
- Norske vlach-romer snakker om at det ofte er vanskelig å forstå tilreisende romer som
snakker rumungri .
- Da handler det kanskje mest om ordforrådet, at de har lånt inn forskjellige ord til
språka sine. Det er ikke nødvendigvis sånn at den ene dialekta er mer konservativ enn
den andre. Men jeg kjenner ikke til at noen har sett nærmere på dialektene til dem som
har kommet til Norge nå. Romungri er ikke nødvendigvis en korrekt beskrivelse. Det kan
handle om at når man møter noen som snakker annerledes, så tenker man at det ikke
er like fint og kaller det for eksempel romungri. Man må ofte gå bak de navna folk sjøl
setter på sitt og andres språk.
- Det finnes en del romer i Norge som har kommet fra eks-Jugoslavia for få år siden.
Hvilken språkgruppe tilhører de?
- De snakker det vi kaller for balkan-romani og som beskrives som veldig konservativt
språkmessig. Balkan-romani skiller seg fra valakisk og norsk romani på flere måter, for
eksempel ved at de har låneord fra forskjellige kilder. Alle har mengder av greske
låneord. Balkan-romani har mange tyrkiske låneord, mens i den valakiske romanesen
som tales i Norge er det minimalt med tyrkisk, og i norsk romani finnes det ikke. Det kan
være at de siste gruppene har reist gjennom Lille-Asia før tyrkerne kom, mens de som
har vært på Balkan under Det ottomanske riket har blitt påvirka av tyrkisk på en helt
annen måte. Mange av dem er muslimer. Gruppa som kaller seg arli har fått navnet sitt
fra et tyrkisk ord som betyr “bofast”.
Valakiske varianter
- Blant valakiske romer har vi undergrupper som lovara, kelderara og tsjurara. Hva er
opprinnelsen til dette?
- Dette er rett og slett forskjellige klaner og navnene på klanene er forskjellige
yrkesbetegnelser. Lovari betyr rett og slett hestehandlere og kommer fra det ungarske
ordet for hest, nemlig lo. Kelderari betyr “kjelemakere” på rumensk. Tsjurara betyr silmakere (fra rumensk). Bugurtsi betyr “folk som lager bor” (fra tyrkisk), sepetsi betyr
kurvflettere (fra tyrkisk), ursari betyr “folk som driver med bjørner”.
Rom eller sigøyner, romani-folk eller tatere
- Bør man si rom eller sigøyner?
- Jeg har ikke noen sterke meninger om det, annet enn at hvis noen ikke ønsker å bli
kalt sigøyner, men foretrekker rom, så bør man ta hensyn til det. Akkurat som vi har
sluttet å si “finn” og “lapp” i Norge, og har begynt å si same. Når det gjelder tatere, er
det noen som foretrekker å bli kalt romani-folk, mens noen fortsatt kaller seg tatere, som
i “Taternes landsforening”. Men utenforstående bør jo være veldig forsiktige. Sjøl har
jeg så mye kontakt med “Taternes landsforening” at jeg sier til meg sjøl at her er det folk
som ønsker å bli kalt for tatere, og da gjør jeg det. Jeg har også inntrykk av at det blant
norske sigøynere er det mange som har et veldig avslappa forhold til det å bli kalt
sigøyner.
- Hva med flertallsbetegnelsen rom-folk som har dukket opp i media?
- Språkrådet har på min anbefaling bestemt at det på bokmål skal hete en rom, romen,
flere romer alle romene og på nynorsk ein rom, romen, fleire romar, alle romane. Og så
er det noen som vil bruke en rom, flere roma, slik som på romanes. Den flertallsformen
brukes veldig ofte på engelsk og tysk.
Indiske røtter
- Man har vel gode holdepunkter for å si at romani-språkene har indiske røtter?
- Ja, ikke bare gode holdepunkter. Det anses som bevist, rett og slett. Alle romanispråka har samme historiske opprinnelse. Alle stammer fra India.
- Men har ikke norsk-svensk romani/taterspråket en mer skandinavisk grammatikk?
- Jo. Ordforrådet i norsk og svensk romani ligner veldig på ordforrådet i valakisk romani.
Men det er to ting som har skjedd. Det ene er at lydsystemet i taterspråket har blitt
nøyaktig som i norsk og svensk, sånn at alle spesielle lyder som finnes i de mer
konservative romani-språka er borte. Dessuten har grammatikken blitt lånt fra norsk og
svensk. De har sin egen grammatikk, men den er lånt fra norsk og svensk.
- Men dette kan ikke brukes som et argument for at taterne ikke har indisk opprinnelse?
- Da snakker du om to forskjellige ting. Man må passe på om man snakker om språket
eller folket. Det finnes to hovedforklaringer på hvorfor taterspråket har endret seg. Den
ene er at det ble etablert her i Norden rundt 1500 og så har det blitt veldig påvirka av
norsk og svensk, sånn at det så og si bare er ordforrådet som har overlevd, mens det i
Finland har bevart mer av sine eldre strukturer. Denne forklaringa har som
utgangspunkt at disse folka har indisk opprinnelse. Den andre forklaringa går ut på at
folka har nordisk opprinnelse, men at det var snakk om omreisende folkegrupper som
har tatt opp ord fra romani gjennom mye kontakt med romani-folk. Jeg tror mer på den
første forklaringa. For det er ikke bare det at de bruker et romani-vokabular, men også
for eksempel at det kaller seg romanisæl (romani-person), romanisel (romani-folket) og
sier at de snakker romani chib (romani-språket).
- Men blant taterne selv er det vel delte meninger om de har en indisk opprinnelse?
- Ja, det mange tatere er opptatt av er at de ikke skal blandes sammen med
sigøynerne, at dette er forskjellige grupper. Jeg har holdt foredrag for taterforeninger et
utall ganger om språket deres og da forteller jeg dem at språket deres har indisk
opprinnelse, men det er ikke det samme som at de sjøl har samme opprinnelse som
sigøynerne. Dette er komplisert og ikke noe som jeg som språkforsker kan si så mye
om.
Langt fra indisk
- Hvor mye ligner andre romani-språk på indiske språk?
- De er såpass forskjellige at det ikke er snakk om noen som helst slags mulighet for
forståelse.
- Men mange romer påstår at de forstår en del av indiske språk?
- De kan naturligvis forstå enkeltord. Det er klart at hvis en pakistaner og en sigøyner
prater sammen på norsk og sammenligner ord fra språka sine, så vil de finne ut at det
er mange ting som ligner.
- Men de som sier at de kan se Bollywood-filmer uten tekster, kan det altså fordi de er
flinke til å lære seg språk ikke på grunn av en stor likhet med romanes?
- Ja, helt klart.
- Vi har også lest at romani-språkene er de nålevende språkene som ligner mest på
sanskrit?
- Nei, det stemmer ikke. Det er noen litt mytiske ting rundt dette. Romani-språka er
riktignok relativt konservative, men det finnes språk i India som er like konservative. Det
er jo heller ikke sanskrit dagens språk stammer fra, men fra eldre indiske språk. Alle
moderne indoariske språk har forandra seg i litt ulike retninger og har bevart forskjellige
konservative trekk, akkurat som ulike dialekter på norsk og svensk. Grammatisk sett er
romani-språka veldig avvikende fra de eldre indiske mønstrene, selv om bøyningene
har indisk opphav. Hvis man bøyer orda, særlig substantiva, så ser man masse likheter.
Men når det gjelder verbsystemet, så er man mer på Balkan enn i India. Lydsystemet
derimot er veldig indisk.
Vanskelig språkpolitikk
- Nå er det krefter i Norge som ønsker å gjøre mer materiell på romanes tilgjengelig for
bruk på skoler. I Sverige er det allerede gjort ganske mye. Vi ser at det er mye
kontroverser rundt dette; hvilke dialekter man skal bruke og så videre. Det virker som
om det er mye politikk i dette. Man får ikke laget en felles norm, som kunne fungere
som en slags fasit på hvordan romanes skal skrives. Har du noen tanker om hvordan
disse problemene kan løses?
- Én løsning er å overbevise de menneskene det gjelder om at man må finne én måte å
skrive på, man kan ikke lage ulike varianter for alle gruppene. Dialektvariasjonene vil
uansett være der. Alternativet er å lage en variant som er litt abstrahert, hvor man går
litt tilbake i historia for å trekke ut former som har vært like for de ulike dialektene. Det er
sånn man har gjort det med nynorsk. Men det er problemer på ulike plan her. Ett
handler om hvilke språkformer vi faktisk skal ha. For å sammenligne med norsk: Skal vi
skrive tyv eller tjuv? Noen sier det ene og noen sier det andre. Enten må vi tillate begge
deler, eller så får vi av en eller annen grunn velge én av formene. Vi har også problemet
med å finne faste stavemåter til bestemte lyder, altså rent ortografiske ting. I norsk har
vi noe som heter prestisjespråk, og det er et ukjent fenomen blant romani-gruppene.
Alle regner sitt språk som det eneste riktige. Hvis noen snakker annerledes enn meg, så
er det feil, er holdninga.
- Ja, en del lovara påstår for eksempel at de ikke forstår kelderara.
- Ja, akkurat som mange nordmenn påstår at de ikke skjønner nynorsk. Det er akkurat
samme greia. Det ligger mye følelser bak. Jeg har jobbet med fulani-språket i VestAfrika og der er det akkurat det samme, det er kanskje 20 millioner av dem som bor
over hele Vest-Afrika og de snakker litt forskjellige dialekter. Men det er jo ikke mulig å
lage noe felles skriftspråk for dem. Nå holder jeg på med et prosjekt sammen med
taterforeningene hvor vi lager barnebøker.
- Hvordan løser dere disse problemene da?
- Jeg prøver å komme med forslag og så ser jeg om de blir godtatt. Men jeg tror ikke vi
kommer utenom at forskjellige taterforeninger bruker forskjellige ortografier. De er som
andre folk, nemlig at språk er et veldig godt utgangspunkt for uenighet. Til de grader!
Bare tenk på Norge. Eller samene, hvordan de har streva med ortografi. Eller Frankrike,
der de prøvde å gjøre noen små revisjoner av rettskrivinga. Det ble jo ramaskrik i hele
den fransktalende verden.
Språk og splittelse
- Internasjonalt er det mange rom-aktivister som mener at vlach-romer har kuppet
språket og standardiseringen av det. De vil ikke identifisere seg med og være med i
International Roma Union på grunn av dette.
- Dialektforskjellene er jo så små at strengt tatt burde det være enkelt å få til en
standardisering. Men folk vil ha det akkurat som de sjøl snakker. Det minner meg om da
jeg sjøl gikk på folkeskolen og fikk tekster med “mig”, “dig” og “sig”. Det orket jeg ikke å
lese. Når det kommer til stykket, handler jo språk om makt. Norsk skriftspråk i dag er jo
et resultat av at noen har bestemt, det ligger ikke noen filologiske resonnementer bak.
Aftenposten godtok ikke offisiell norsk rettskriving og hadde sin egen private, helt til
Språkrådet nærmest gikk med på Aftenpostens premisser. Aftenposten jenket seg bare
bittelitt. Det var vel cirka i 1984 at vi fikk et, etter mitt syn, tilbakeslag til Aftenpostens
norm. De skrev jo lenge «sprog» og «skib» og «nu» og «efter». Det er egentlig bare
snakk om makt.
En liten norsk-romanes ordliste
Blant romer finnes det mange ulike språkvarianter. Den norske, nasjonale romminoriteten snakker en variant av vlach-romani. Vlach-romani er mest utbredt i SørøstEuropa, og de norske familiene utvandret også fra dagens Romania på 1800-tallet. I
Norge brukes betegnelsen «romanes» om romenes språk, som direkte oversatt betyr
«på sigøynervis». Romer bruker også betegnelsen «romani chib» - sigøynerspråk.
Uttale av bokstaver vi ikke bruker i norsk:
Š – Ustemt sj-lyd, som i det norske ordet “sjalu”
Ž – Stemt sj-lyd, som g i det engelske ordet “gin”, men uten d først i lyden.
Č – Tsj-lyd, som ch i det engelske ordet “chalk”
CH – Som ch i det tyske navnet “Bach”, eller J i det spanske navnet “José”.
Menneske – manuš
Kvinne - žuvli
Barn - bebevo
Gutt - šavo
Jente - šej
Brud - terni/bori
Brudgom - terno
Gravid -- khamni
MENNESKEKROPPEN – MANUŠESKO STATO
Hode - šero
Arm/hånd - vast
Mage - pher
Ben/fot - purno
Rygg - dumo
Rumpe - bul
Bryst - kolin
Øye - jakh
Øre - khan
Nese - nakh
Munn - muij
Lepper - vuš
Tann - dand
Hår - bal
Hjerne - godji
Hjerte - yilo
Lunge - buko
Blod - rat
Muskel - muskla
MAT / CHABE
Grønnsaker - legumora
Løk - purum
Hvitløk - sir
Salat - šelata
Kål - šach
Tomat - paradičoma
Paprika - paprika
Gulrot - karoto
Agurk - biborka
Frukt - fruva
Banan - banana
Pære - ambrol
Eple – phabaj
Appelsin – paramanča
Vann - paj
Melk - tud
Saft - safto
Kaffe - kaveja
Te – čajo
Øl – bera
Vin – mol
Brennevin – račia
Brød - marno
Smør - čil
olje - olej
Salami - salama
kake – kucha
Is – glasa
Egg- arno
Kjøtt - mas
Pølse - brišla
Skinke - šonka
Ost - Kiral
Bacon - thulomas
Fisk - mašo
Reke - reke
Krabbe - krabo
Hummer - humari
HUS OG HJEM – KHER
Kjøkken - kjøk
Stue - salono
Soverom - soba
Baderom/wc - toaleta
Tak - daho
Gulv - puv
Vegg – falo
Seng – pato
Stol – skamin
Bord – mesali
Dør – wudar
TRAFIKK -TRAFIK
Bil - Tho-mobila
Hjul - rota
Motor - motori
Ratt - volano
Lastebil - kamiono
Buss - Buss
Tog - tramo
Fly - aviona
Campingvogn - vordon
Førerkort - permiva
Motorsykkel - motova
Sykkel - sykla
FAMILIE/FAMILIA
Far - dad
Mor - dey
Bror - phral
Søster - pej
Sønn - šavo
Datter - šej
Ektemann - rom
Kone - romni
Gudfar - kirvo
Gudmor - kirvi
Svigerfar - sokro
Svigermor - sokra
Svigersønn - žamutro
Svigerdatter - bori
Forelder til eget barns ektefelle - chanamik
Onkel - nano/kako
Tante - lala/bibi
Nevø - nepoto
Niese - nepotkinja
Fetter - wero/kusino
Kusine - werkinja/kusinka
Bestefar - papo
Bestemor - mami
Barnebarn (gutt) - nepoto
Barnebarn (jente) - nepotinja
Noen vanlige uttrykk
Te aves bachtalo
-
Troboj tu!
Najis!
-
Sar san?
-
«God dag/vær hilset» (vanlig
hilsemåte)
- Mišto
Aves pihraves tu
mande?
Šaj avav mindjar
Bokhalo sim. Trušalo sim.
-
Kames kaveja?
De ma, de!
Najis tuke pa kaveja
Ma dikasame
-
Kaj san?
Pe buči sim
Po pirimo sim
Kere sim
-
Hei/God morgen!
Takk (det samme)!
-
Hvordan går det?
-
Vil du komme på besøk til
- Bra
meg?
-
Greit, jeg kommer
snart/etterpå.
Jeg er sulten. Jeg er tørst.
-
Vil du ha kaffe?
Ja, takk!
Takk for kaffen
Vi ses senere / Ha det bra
-
Hvor er du?
Jeg er på jobb
Jeg er ute på jobb
(salgsopplegg)
Jeg er hjemme
-
Sar/So bušoš?
Me bušovav...
-
Hva heter du?
Jeg heter...
-
So kames te keras?
Aves chas vareso?
-
Hva skal vi gjøre?
Skal vi ta oss en matbit?
-
Kaj žas?
Ando foro žav.
Kaj muro phral žav.
-
Hvor skal du?
Jeg skal til byen.
Jeg skal til broren min.
-
Kamav tu.
Či kamav tu.
Našti dikav tu
Jeg elsker deg / Jeg liker
deg
-
Jeg elsker/liker deg ikke
Jeg hater deg / kan ikke
fordra deg
Tačimoj adjes. Šili adjes.
Det er varmt i dag. Det er kaldt i dag.
O kam phekel. O biršin del. O jiv del.
Sola skinner. Det regner. Det snør.
Del 4. Noen rom-grupper i
Norge.
Romania. Intervju med Claudiu Pisturescu
Av: Nadjip Josef og Balder C. Hasvoll
Claudiu Pisturescu (36) har pendlet mellom Norge og Romania sammen med sin kone
Silvia (40) de siste åtte åra. De kommer fra byen Târgu Jiu i Romania, mellom Bucuresti
og Timisoara, sør-vest i landet. Dette intervjuet er gjort på romanes, av Nadjip Josef, en
norsk vlach-rom.
Sult
-Hvordan er forholdene i Romania og hvordan blir romer behandlet der?
- Vanligvis er folk greie mot oss romer i Romania og det finnes folk der som hjelper oss.
Men forholdene er vanskelige hvis man ikke har jobb og noe å gjøre.
- Dere får ingen pengestøtte av rumenske myndigheter for å klare dere?
Nei, vi må gjøre alt selv for å skaffe penger. Til bolig, mat og alt som er nødvendig for å
klare seg. Både menn og kvinner må jobbe. Folk har jo barn som man må holde i live og
da trenger de penger, alle må være aktive. Romania er et fattig land. De romene som
ikke reiser utenlands, men bare oppholder seg i Romania, er som regel meget, meget
fattige. De er oftere sultne enn de er mette. De gråter seg i søvn fordi de er så sultne.
Da jeg var liten, pleide foreldrene mine å gå til noen storkarer og be om jobb, for
eksempel for eksempel med å plukke frukt på gårder. De jobbet hardt hele
sommerhalvåret og sparte opp noen penger, slik at at de overlevde gjennom vinteren.
Da jeg ble femten, begynte jeg også å jobbe på den måten. Nå er ikke dette livet mulig
lenger. De fleste klarer seg på et vis fordi romer passer på å dele og hjelpe hverandre,
spesielt innenfor slekta. For oss er det en viktig verdi. De få romene som er rike,
forsøker som regel å hjelpe dem som ikke har noe. Jeg sjøl har jo ikke så mye, likevel
hjelper jeg mennesker som virkelig er i nød når jeg er hjemme.
Har du og kona di selv barn?
Ja, vi har tre gutter på seks, åtte og ti år. Og så har jeg noen barn fra et tidligere forhold,
og har også blitt bestefar. Kona og jeg vil være til stede for barna og da kan det være
vanskelig å jobbe fulltid. Samfunnet hjelper til på den måten at barna får et skoletilbud.
Det vår familie har drevet mest med er forskjellige typer tepper og å skreddersy gardiner
og andre tekstiler. Jeg har også holdt på med taktekking, steinlegging og gartnerarbeid.
Vi har ingen fast jobb, men lever mest av å selge varer. Jeg har reist mye i forskjellige
land og jobbet, for eksempel i Spania, Frankrike og Italia. I Frankrike jobbet jeg mest
som skrothandler, det ligger det ganske mye penger i - å selge kobber og lignende. I
Spania jobbet vi som fruktplukkere, vi plukket pærer, bananer og annet. For å klare oss
har vi pendlet mye mellom Norge og Romania de siste åtte årene. Jeg har ikke blitt
registrert i Norge og ikke fått noe personnummer, så jeg har egentlig vært her illegalt.
Det siste året har jeg jobbet for organisasjonen Folk er folk og jeg har fått et midlertidig
personnummer for å kunne få utbetalt lønn. Jeg bruker pengene jeg tjener i Norge til å
bygge et hus som jeg selv eier, i hjembyen i Romania, og skaffe penger til alt annet som
vi behøver.Vi ønsker å få barna våre inn på riktig vei og jeg vil ha et hjem som er i god
stand og har et bra rykte. Husene vi bygger i Romania vil vi gjerne ha så store at vi får
plass til barna våre når de blir voksne og får sine egne ektefeller og barn.
Skole
- Går barna deres på skole?
Barna våre går ikke på skole i Norge, for de er ikke med oss hit. De har bare såvidt vært
her, to ganger. De går på skole hjemme i Romania. Selv har jeg aldri gått på skole. Jeg
ønsket ikke å gå på skole da jeg vokste opp. Jeg likte ikke skole. Jeg vil at mine egne
barn skal fullføre skolen, sånn at de kan klare seg og overleve. De har ingen andre
mulighteter. Det vil jo også komme en tid når kona mi og jeg ikke greier å jobbe lenger,
og da forventer vi at barna våre skal jobbe sånn at de kan hjelpe oss.
- Fortell om skoleforholdene i Romania
Det er staten som betaler for skole til barna og de får tilbud om å bli hentet og hjemkjørt
med skolebuss. Dette er offentlige busser og de er for alle barn, ikke-romer og romer.
Foreldrene er glade for det, for da kommer ungene seg regelmessig på skolen og lærer
seg å lese og skrive. Jeg tror at de aller fleste romske barn går på skolen i Romania. Ja,
du vet hvordan det er med skriving, hvor viktig det er. I dag kan ikke jeg skrive, men
barna mine, som går på skolen, kan sitte stille og skrive og det synes jeg er veldig
viktig. Jeg mener at ungene må bli siviliserte. Vi prøver å lære dem hvordan de skal
oppføre seg når de er blant ikke-romer. De må lære seg å håndtere språket og
forskjellig oppførsel uten å havne i konflikter. Hvis det er noen ikke-romer som vil
krangle med dem, er det best å bare trekke seg unna, for man kommer ikke noen vei
hvis man prøver å ta igjen.
Går virkelig alle barn på skolen i Romania?
Nei, ikke alle, kanskje ni av ti. De som ikke har muligheter eller penger og som kanskje
til og med stjeler for å overleve, de går ikke på skolen.
Hvordan er det med unge jenter hos dere? Du har jo selv døtre. Er det noen spesielle
tradisjoner? Når gifter de seg? Får de lov til å fortsette på skolen når de blir 15-16 år
gamle? Jeg har selv en datter på 13 år. Hun går på skolen nå, men når hun blir 15, så
får hun ikke lov lenger, for jeg vil ikke at hun skal finne seg en ikke-rom. Når hun blir så
gammel, skal hun være hjemme og hjelpe moren sin. Hvordan er det hos dere?
Ja, vi har det på lignende måte. Men noen lar barna sine fullføre hele skolegangen, og
da gifter de seg ikke så tidlig. Det finnes mange jenter blant oss som er rundt 20 år og
som fortsatt ikke er gift, men i stedet har gått lenge på skolen. Andre gifter seg når de er
rundt 15 år, men ikke før det. Ei jente på for eksempel 13 år skal være hjemme hos
moren sin. Hun har ikke noe i et ekteskap å gjøre, hun har nok med å lære seg det hun
skal for å kunne stifte sitt eget hjem.
- Men hva er mest vanlig? Hvor lenge går jentene normalt på skolen?
De begynner når de er 6-7 år gamle og det vanligste er at de slutter når de er rundt 15.
Hvorfor tas de ut av skolen?
Når de har lært seg å lese og skrive og alt det mest nødvendige som man lærer på
skolen, da er det vanlig at moren til jenta tar over opplæringen, sånn at hun lærer seg å
vaske og rydde og lage mat.
“Hva skal jeg med en kvinne som bare går hjemme?”
- Hvilke andre tradisjoner er viktige for romer i Romania?
- Vel, for en mann på min alder er det viktigste å ha et hjem og penger. Romer skal
være på lik linje med hverandre, den ene skal ikke ha mye mer enn den andre eller
være mer verdt enn den andre, vi skal være likemenn. I Romania må både menn og
kvinner bidra for at familien skal få penger.
- Blant norske romer er det slik at kvinnene ikke jobber. Det er som regel mennene som
skal tjene penger til familien og kvinnene skal være husmødre.
Hva skal man med en kvinne som bare går hjemme? Man får ikke noe ut av dem da. De
må også tjene penger. Men nå som kona mi er hjemme i Romania og ikke her, så er
jobben hennes å passe på ungene, lage mat til dem og så videre.
- Hva gjør du selv når du er hjemme i Romania - både i huset ditt og ute blant ikkeromer?
Når jeg er hjemme i Romania er jeg mer meg sjøl. Da er jeg sammen med mine egne.
Jeg er mer uthvilt og sover bedre. Jeg har jo ofte vært borte fra barna kjempelenge og
har savnet dem veldig. Når jeg kommer hjem, er det helt fantastisk å være sammen
med dem. Folk spør meg alltid hvordan jeg har det i Norge, hva jeg gjør der, om jeg
jobber, og om jeg har møtt andre felles bekjente romer. Man er mer fri sammen med
sine egne enn når man er sammen med ikke-romer. Vi kan jo også snakke morsmålet
vårt sammen. Men det er mange ikke-romer som forsøker å oppmuntre meg og komme
med ideer til hva jeg kan gjøre.
Har du mye respekt blant dine egne, blant romer?
Ja. Folk viser respekt for eksempel når de inviterer meg på en kopp kaffe eller middag
eller ber meg med ut på byen.
Hvordan er det med damene? Hvordan får de respekt?
En dame har ikke så mye respekt som en mann. De skal kjenne sin plass. De har
respekt, men ikke som en mann. Mannfolk har alltid en høyere plass og skal være herre
i sitt hus.
Tigging og jobbing
- Hva slags jobb gjorde dere da dere først kom til Norge?
Først tigget vi. I fire år levde jeg av det. Kona mi tigger fortsatt. Jeg hjelper med å
distribuere Folk er folk-magasiner. Og så har jeg jobbet mye i Folk er folk arbeid, det vil
si masse forskjellig forefallende arbeid, for eksempel saging av ved, murer-arbeider,
maling, snekring, rydding av loft og kjellere, bortkjøring av hvitevarer og mye annet.
Som regel tjener jeg 125 kroner per time. Noen dager jobber jeg fire-fem timer, men
vanligvis blir det bare to-tre. Det er veldig forskjellig.
- Hva planlegger du å gjøre i Norge videre?
Jeg vil gjerne få en fast inntekt og et stabilt hjem og få hele familien min hit. Hvis jeg får
til det, har jeg ingenting å være redd for lenger. Det er tungt å ikke ha barna mine i
nærheten. De fleste pengene jeg tjener i Norge sender jeg hjem til familien. Der nede
får de ikke inn noen penger. Hvis jeg reiste dit, ville jeg ikke fått noen jobb og uansett
ville jeg ikke kunnet tjene mer enn 1500 kroner per måned, hvis jeg hadde jobbet.
Barnevern
- Hvorfor tar dere ikke med dere barna deres til Norge?
Fordi vi ikke har noen fast sted å bo her i Norge, og hvis myndighetene fant ut at vi var
her med barn uten noen bosted, da ville vi fått problemer. De ville kanskje kommet for å
kontrollere hvordan boforholdene er. De ville tatt barna fra oss. Nå er det kona mi som
passer på barna, sammen med foreldrene mine. Kona mi er vel i Norge fem-seks
ganger i året.
- En av grunnene til at vi gjør dette intervjuet er at vi vil at det norske barnevernet skal
forstå situasjonen deres litt bedre og vi håper at det kan være til hjelp for dere. Se på
meg, for eksempel. Jeg har selv fem barn og jeg har begynt å jobbe. Når jeg får lønn og
gir ungene mine det de trenger, så kan de ikke gjøre ungene mine noe. Du jobber jo
også, trenger du å være redd for at de skal ta barna dine da?
Jo, de kan ta barna mine. Jeg vet at de kan gjøre det.
- Men du har et hjem i Norge nå?
Ja, det har jeg, sammen med fire andre. Men jeg vil ikke hente barna mine dit. Det er
ikke noe sted som passer for barna mine. Da måtte jeg ha kjøpt meg min egen leilighet,
men jeg har ikke råd til det.
- Jeg synes rumenske romer som kommer til Norge får alt for lite støtte. Hvis du
sammenligner med andre grupper fra utlandet og alle minoriteter, så får de mye mer
hjelp.
- Ja, jeg vet at andre får mye mer støtte enn oss. For eksempel pakistanere og
marokkanere. Jeg skulle ønske at jeg kunne åpne en liten butikk i Norge, hvor jeg
kunne selge dagligvarer eller hva som helst. Det finnes veldig mange gode mennesker
her i Norge, og som har hjulpet oss, for eksempel hender det at folk ikke bare gir en tier,
men hele 20-30 kroner til kona mi når hun tigger. Men jeg synes ikke at norske
myndigheter hjelper oss noe særlig. Spesielt kunne vi trenge å få hjelp med
boligforholdene. Vi har prøvd lenge, både på markedet og hos Oslo kommune, å finne
et anstendig sted å bo. Men selv om vi kan tilby å betale husleie, har ikke kommunen
villet hjelpe oss. Det virker som om romer blir sett veldig ned på av norske myndigheter,
som de laveste av de lave. Vi romer har opplevd at vi får mer støtte av myndighetene i
andre land enn i Norge, for eksempel i Frankrike og Italia. I de landene kan vi også
være sammen med barna våre, uten at vi trenger å frykte at de tas fra oss av den
grunn. Der forstår de i større grad i hvilken situasjon vi er i og forsøker å tilrettelegge i
stedet for å ta barna fra romene. Vi fikk også sosialhjelp i disse landene, slik at det ble
lettere å forsørge en barnefamilie.
Gud
Er du religiøs?
Ja, jeg er katolikk. Jeg går i kirken sammen med kona mi og barna mine to ganger i
uka. Når vi er i Norge pleier vi å besøke Oslo domkirke. Vi er veldig troende. Vi tror at
Gud hjelper oss med alt. Vi ber til Gud om alt, for at det ikke skal skje oss noe vondt og
at vi skal klare oss. For selv om vi har vanskeligheter, så tror vi på at Gud gir oss det vi
trenger hver dag.
Eks-Jugoslavia. Intervju med to “skap-romer”.
Av: Balder C. Hasvoll
Brødrene Paul (25) og Antonio (21) glir glatt inn i gatebildet på Grønland i Oslo. De er
slentrende og avslappet i holdningen og har hippe klær og hårsveiser. Lite ved deres
ytre røper prøvelsene de har vært gjennom så langt i livet. Brødrene er romer og seg i
mellom snakker de bare romanes, men det vet bare familien og noen av deres
nærmeste venner. Vi måtte gå via gode venner av guttene, og likevel bruke mange uker
med overtalelser før de følte seg trygge nok på oss til å la seg intervjue.
“Jævla sigøynere!”
Paul: - For noen uker siden ble jeg sammen med ei jente fra Trondheim. Det viste seg
at hun var halvt rom. Etter hvert fant vi ut av det, men de første ukene greide begge
parter å skjule for hverandre at vi var romer.
- Hvorfor skjuler dere at dere er romer?
Paul: - Foreldrene våre har alltid sagt at vi ikke skal fortelle til noen at vi er romer. Vi
tilhører et miljø hvor de fleste bare er sigøynere blant sine egne. I skolen og på jobben
holder de det skjult. Jeg pleier å si at jeg er adoptivbarn fra Costa Rica. Jeg vil ikke si at
jeg er rom, for folk ser ned på oss. Mine venner kan også peke på tiggere på gata og si
til meg: “Se på de jævla sigøynerne. Jeg blir kvalm av dem!” Da får jeg dårlige følelser
inni meg. Jeg føler meg skitten, liten, som null og ingenting. Det føles dårlig å juge om
seg sjøl også, men jeg vet at folk kommer til å se helt annerledes på meg om jeg
forteller sannheten. Til slutt har man løyet så mye at man tror på det sjøl. Det at jeg er
fra Costa Rica har jeg sagt så mye at jeg nesten føler at jeg virkelig kommer derfra.
Antonio: - Jeg pleier å si at jeg er kosovo-albaner. Men det hender at folk lurer på
hvorfor jeg er så mørk og da pleier jeg å si noe om at jeg kommer fra et sted i NordKosovo hvor folk er spesielt mørke.
Solgte plastposer
Guttenes familie er virkelig fra Kosovo, og Paul og tre søstre er født i hovedstaden
Priština. Da besteforeldrene var unge hadde familien reist rundt med husvogn.
Bestefaren var såkalt “zlatar”, en ufaglært gullsmed, som levde av å handle med gull og
smykker. Men tidene ble stadig dårligere for familien, og de siste årene i Kosovo levde
foreldrene av å selge plastikkposer på gata. Storfamilien på tre generasjoner bodde i en
trang bolig i byen. I 1991 flyktet de alle til Münster i Tyskland.
Paul: Det var mange som reiste på den tida. Sigøynerne var som en ball som ble
sparket mellom albanere og serbere. Fra begge sider i konflikten ble det spredt dårlige
rykter om oss, om at vi var spioner og forrædere. På gata skrek albanerne “ciganët!”
(sigøynere). En dag kom en gruppe soldater hjem til nabofamilien mens de spiste
middag. De skjønte at de var sigøynere da de spiste en bønnerett uten kjøtt i.
Soldatene sa at de skulle gi dem kjøtt i gryta og så skar de av barnas fingre og la dem
oppi. Etterpå drepte de hele familien og skar av dem hodene. En serbisk avis skrev om
det, med bilder og alt.
Tyskland
I Tyskland søkte familien asyl og etter to år ble Antonio født. Bestefaren og faren var
kjente og respekterte romer og var blant dem som organiserte kris, en romsk form for
domstol eller konfliktråd. Barna fikk etter hvert plass i barnehage og skole.
Antonio: - Jeg var i barnehagen fra jeg var 3-4 år gammel. De andre barna visste ikke
jeg var rom. Små barn er vel uansett ikke så opptatt av sånt. Men på skolen ble
etterhvert alle klar over at jeg var rom. Jeg var den eneste som var rom der også, for
søsknene mine gikk på andre skoler. Det var noen kjipe opplevelser. For eksempel i
andre klasse, da alle barna skulle ha med noe som de var glad i hjemmefra. En gutt
hadde med seg en liten lekemotorsykkel som ble borte. Da sjekka læreren meg, han
gikk gjennom lommene mine og skoleveska mi. Og det var bare jeg som ble sjekka,
ingen andre. Han spurte meg også rett ut om jeg hadde tatt den, men det hadde jeg jo
ikke. Jeg aner ikke hvorfor han bare sjekka meg. De andre i klassen kalte meg bare
Sigøyneren. Det var bare to venner som ikke gjorde det. Det var noe dritt når de ropte
«sigøyner!». Når det skjedde, bare trakk jeg meg unna. Lærerne hysjet på elevene,
men gjorde ikke noe særlig mer og det ble aldri slutt på det. Jeg vet ikke en gang
hvordan hele skolen visste at jeg var rom, for jeg snakket aldri om det sjøl. Jeg husker
spesielt to gutter som bodde i samme blokkområde som oss. Den ene var araber, den
andre albaner. De ropte alltid sigøyner etter meg. De kasta steiner på meg. En dag
klikka det for meg og jeg kasta en glassflaske som var litt knust fra før. Den traff
albaneren og skar opp leppa hans. Det var masse blod og greier. Etterpå kom mora og
søstrene til albaneren på døra vår og skjelte ut mamma. Men mamma forsvarte meg.
Ellers sa jeg aldri noe til pappa eller mamma. Jeg sa ikke noe til noen, egentlig. Jeg var
alltid for meg sjøl. Det er noe dritt å tenke på disse tingene nå. Jeg snakker fortsatt ikke
om det, for hvorfor skal jeg bry meg? Jeg vil legge det bak meg. Men jeg skal ikke la
mine barn oppleve det samme, for jeg vet hvordan det er, jeg skal bry meg mer. Og hvis
noen mobber mine barn, skal de ikke få leve i fred!
Mo i Rana
Som asylsøkere kunne de ikke søke alminnelige jobber i Tyskland, heller ikke ta
utdanning utover grunnskolen. I 2004 satte familien seg i en bil og kjørte til Norge, uten
noen dokumenter. De havnet i Mo i Rana og søkte om asyl der, og fikk etter hvert fikk
innvilget det.
Paul: - Vi jobbet og gikk på skole. Alt gikk bra. Jeg jobbet som vekter og tolk. For seks
år siden flyttet vi til Oslo. Men så havnet jeg i fengsel og mistet vekter-lisensen.
Antonio: Jeg var 12 da vi kom til Norge. Først gikk jeg to år på norskkurs og
ungdomsskole. Jeg ble ferdig med ungdomsskolen i Oslo. Så begynte jeg på
videregående, men jeg droppet ut. Jeg ble lei, kanskje fordi jeg var 19 år, mens de
andre elevene var 15-åringer. Jeg slappet av hjemme i stedet, våknet når jeg hadde lyst
og mamma lagde mat til meg. Ut på dagen dro jeg ut for å skaffe penger, det var
forskjellig kjøp og salg, med telefoner og gull, for eksempel. Etterhvert får man mange
kontakter og kan tjene greit i det svarte markedet. På kvelden hang vi typisk på cafeer
eller ragget damer. Men til slutt ble jeg tatt og fikk samfunnsstraff.
Lei av “tulle-livet”
- Hvilke planer har dere nå?
Antonio: - Jeg vil veldig gjerne begynne på skolen igjen. Drømmen min er å bli
mekaniker. Jeg må komme meg videre, for livet mitt nå er bare stress. Jeg er lei av
tulle-livet, med inkassosaker og pengemangel. Jeg må få orden på ting. Nå har jeg
ingen penger, ingen ting, bare sosialpenger. Jeg bor hjemme hos mamma og pappa på
Stovner. De er lei seg og bekymret for meg. De vil at jeg skal komme meg videre i livet
og skaffe meg en inntekt, ikke bare sitte hjemme.
Paul: - Vi vil jobbe sakte, men sikkert for å få oss jobber og bedre utdanning. Vi ønsker
å være gode eksempler, og vise at vi ikke er dyr. Jeg søker jobber i kiosker og butikker
nå.
- Men for å være gode eksempler for romer må dere stå fram som det?
Paul: - Det er for tidlig å komme ut av skapet nå. Først må vi bli litt mer etablerte. Hvis
folk visste at jeg var rom, tror jeg at jeg ville få problemer på både boligmarkedet og
arbeidsmarkedet. Vi ser hvordan andre blir diskriminert. Men jeg lover deg, det lever
sigøynere i skjul i Åndalsnes, Sarpsborg, Bodø, hele landet. De er romer, men ingen vet
om det. De bor og jobber overalt. I Tyskland kjenner jeg romer som jobber som
advokater, aksjemeglere – det er mulig!
Antonio: - Jeg kommer til å be barna mine holde kjeft om at de er romer. De skal helst
ikke være åpne om det, for da blir de diskriminert. Det er slitsomt å vokse opp og ikke
kunne si hvem man er, men når man sier forteller an annen historie om hvem man er
mange nok ganger, så føles det greit. Man blir vant til det.
Tradisjoner
- Hvordan utøver dere kulturen deres, siden dere holder den skjult?
Paul: - Vi har våre tradisjoner. Men vi er vokst opp i et flerkulturelt miljø, så vi har ikke
så strenge kulturelle regler som for eksempel den norske Jansen-slekta. For eksempel
er vi muslimer. Romer tar ofte religionen som er sterkest i landet hvor de bor, og i
Kosovo er det mest muslimer. Men vi bruker ikke hijab eller går med langt skjegg, og er
heller ikke opptatt av faste og andre regler. Men kvinnene våre går ikke i bukser og vi vil
helst at de skal gifte seg med romer som familien allerede kjenner, for vi vil være trygge
på at de får en god mann. Men vi har aldri tvangsekteskap, jentene får gifte seg med
dem de blir forelsket i. Storesøsteren vår er for eksempel gift med en somalier, mens de
to andre har funnet seg romer fra Romania. Når en mann gifter bort datteren sin, får han
en brudepris for henne, men den er mest symbolsk. Pengene går uansett med til
bryllupsfest og til smykker til bruden.
Antonio: - Jeg vil helst gifte meg med en rom fra Kosovo. Jeg har en norsk kjæreste nå,
men jeg tror ikke jeg skal gifte meg med henne. Jeg tror ikke det ville fungert, for jeg
oppfører meg som en nordmann når jeg er sammen med nordmenn, og som en
sigøyner når jeg er som den jeg virkelig er. For eksempel: Min kone skal ikke sitte med
føttene på bordet, kledt i miniskjørt foran øynene på pappa.
Paul: - Språket vårt er også viktig for oss. Språket viser at vi er romer. Vi snakker
romanes med folk fra de gamle norske familiene og dialektene våre er faktisk veldig
like, vi forstår dem lettere enn de tilreisende romene fra Romania.
- Hva heter dialekten deres?
- Paul: - Gurbeti. Det er mange gurbeti-romer fra eks-Jugoslavia. Men det finnes flere
grupper. De som kommer fra Makedonia snakker for eksempel ofte litt annerledes.
- Til slutt, hvilke håp har dere for romers framtid i Norge?
Paul: - Jeg drømmer jo om at folk ikke skal se ned på oss. Vi må jobbe hardt for at det
skal skje. Jeg vil være med å vise at alle ikke er like. Etterhvert skal jeg klare det og jeg
ser at det allerede er masse romer som jobber i Norge – som butikkassistenter, som
vektere, som alle andre.
Antonio: - Det virker som om det er mindre fordommer mot romer i Sverige. Kanskje
fordi det er færre romer som har vist noe positivt i Norge. Nordmenn tror at alle er
kriminelle, som Karoli-familien. Det er mange som lever helt normalt, men som ikke vil
stå fram som romer.
Tsjekkia og Slovakia. Intervju med Maria Lakatosova
Av Balder C. Hasvoll
I Norge lever et ikke kjent antall romer som er vokst opp i ,eller stammer fra, Tsjekkia og
Slovakia. Mange reiste fra det daværende Tsjekkolovakia under det totalitære regimet.
Noen av dem er gift med norskættede romer i dag. Maria Lakatosova ble født i
Bratislava i dagens Slovakia i 1968. Da hun var sju år reiste foreldrene med henne, to
søstre og fire brødre til Lund i Sverige, hvor de allerede hadde slektninger.
Tøff oppvekst
Maria husker barneåra i Tsjekkoslovakia som harde.
- Foreldrene mine måtte slite for å skaffe nok penger til å holde liv i oss barna. Det var
et strengt system hvor man ikke kunne leve som man ville. Vi bodde i et gammelt,
slitent rekkehus i byen. De fleste kvinner brydde seg ikke så veldig om sine barn, men
min mamma var flink med oss. Vi hadde fine, rene klær. Vi hadde alt vi behøvde. Men
mamma og pappa hadde slitt for det. De kjøpte og solgte varer. Både min mor og far
gjorde det. Hver dag dro de rundt og solgte. Min pappa jobbet med mange ulike ting – i
gruver, trelastindustrien og mye annet. Vi levde bedre enn andre romer i
Tsjekkoslovakia. Vi gikk på skolen og det var orden på alt.
Minnene fra skolen i Bratislava er likevel vonde.
- Vi fikk ikke lov til å bruke penn, det skulle være blyant. Ellers ble vi slått, skikkelig slått.
Herregud, to ganger fikk jeg ordentlig rundjuling av læreren min. Jeg kommer aldri til å
glemme det.
Fintfolk
Den største gruppen romer i Tsjekkia og Slovakia kaller seg romungri. Det finnes også
labanzi (polske), og ulike grener av vlach-romer – tsjurara, kelderara og lovara. Marias
familie er lovara, akkurat som mange norske romer identifiserer seg som.
- Lovara er fine, respektable folk. De skal oppføre seg respektfullt og ikke plapre om hva
som helst. Vi synes at romungri er litt primitive, men det er selvfølgelig forskjellig. Det er
ulike mennesker hos begge gruppene. Min mor og far kom fra Ungarn, fra en fin familie.
Den er veldig stor og mektig. Begge bestefedrene mine var kjent blant romer i hele
verden. Når det var store konflikter blant romer, satt de i kris (romsk råd/rettsinstans).
Under krigen (2. verdenskrig) var de med på å drepe Bano, forræderen som anga romer
til nazistene. De sydde liket av Bano inn i en hest for at attentatet ikke skulle oppdages.
De var høye, fine mennesker. Alle kvinner ville kapre dem og alle respekterte dem. De
hadde virkelig respekt. Det var smarte og kloke typer, ikke hvem som helst.
Besteforeldrene mine reiste også til Sverige etter krigen, men ikke samtidig som oss.
Sverige
Etter krigen var det mange lovara-romer som reiste fra det totalitære Tsjekkoslovakia og
en del av dem kom til Sverige. Den første tiden i Sverige var heller ikke lett for familien
Lakatos.
- Foreldrene mine dro til Sverige for å søke et nytt liv, men de det gikk ikke så bra i
begynnelsen. Vi bodde hos min mammas bror i en blokk og der var det dårlig. Vi følte
oss ikke så velkomne hos ham på grunn av kona hans, som ikke likte å ha oss der. Men
ellers var det første møtet med Skandinavia vidunderlig. Det svenske samfunnet var
mer vennlig innstilt og vi fikk hjelp til å etablere oss. På skolen var det også mye
hyggeligere enn i Tsjekkoslovakia.
- Jeg vet ikke hvordan så mange romer klarte å komme seg ut av Tsjekkoslovakia, men
en del av dem hadde gode kontakter blant gaže (ikke-rom) som kunne hjelpe dem å
reise. De betalte mange penger til gaže for å komme til Skandinavia. De første som
kom til Sverige hjalp ofte resten av familien med å komme etter. Visse romer kom ikke
med alle sine barn, de lot noen av dem være igjen i Tsjekkoslovakia, jeg vet ikke helt
hvorfor. Men min mamma tok med alle sammen og etterlot ingen. I Lund var det en stor
gruppe lovara, men i Sverige hadde vi også kontakt med romungri, polske rom, og flere
andre gruper.
Maria mener at familien hennes forandret seg noe etter at den kom til Skandinavia
- Vi er ikke helt tsjekkoslovakiske lenger og har akseptert det norske og svenske som er
bra for oss. Men det er ingen store kulturforskjeller mellom tsjekkoslovakiske og
skandinaviske lovara-rom. Jeg har vært tilbake i Slovakia noen ganger etter at vi flyttet
derfra og jeg har inntrykk av at det er stor fattigdom der, og ikke bare blant romer. Jeg
synes synd på dem.
Norge
Maria kom til Norge på slutten av 80-tallet, etter å ha giftet seg med en rom som er halvt
norsk.
- Før jeg giftet meg med min nåværende mann var jeg gift med en jugoslavisk rom, men
min fetter drepte ham med kniv. De hadde en liten fest og min fetter, som ikke var god i
hodet, drepte ham. Mannen min døde i desember, rett før jeg fylte 15 år. Det var etter
det at Jesus kom til meg. Fordi min første mann var jugoslavisk sigøyner, var alle redde
for hevn. Det er mange som er redde for jugoslaviske sigøynere. Derfor våget ingen å
begjære min hånd fra min mamma. Bare min nåværende mann våget. Da sa min pappa
til ham: “Fy faen, Robert, du er en ekte rom, som våget å ta min datter. At du våget!”.
Min første svigerfar sa at ingen skulle lage problemer for meg og ingen skulle ta meg fra
Robert. Han ba foreldrene mine om å ikke ta penger for meg, men bare la oss leve for
Gud. Men Roberts foreldre var redde for å akseptere meg fordi de trodde at de kunne
bli ofre for hevn, så vi måtte rømme for å kunne gifte oss. Vi reiste mye fram og tilbake
mellom Sverige og Norge. Det tok seks år før svigerforeldrene mine aksepterte meg,
men etterhvert godtok alle ekteskapet.
I dag er det mange norske romer som har giftet seg med romske kvinner fra Tsjekkia og
Slovakia og Maria mener det kan ha å gjøre med at tsjekkiske lovara blir sett på som litt
finere.
- Alle ønsker å gifte seg inn i en fin familie og våre familier er fine. Før barna gifter seg
ønsker familien å vite alt om svigerfamilien og hvordan de lever. Kanskje vi
tsjekkoslovakiske romer har en litt annen måte å leve på enn norske romer. Alle har sin
måte å leve på.
En av Marias søstre bor også i Norge, gift med en norsk rom. Resten av Marias familie
bor stort sett i Sverige i dag, mens en liten del av den er fortsatt i Slovakia.
Kalé. Finske romer i Norge.
Av: Inger Sigfridsson og Balder Hasvoll
Kalé, ofte kalt finske romer, er en gruppe som kan regne sin historie i Norden tilbake til
1500-tallet. Kalé er den største finske rom-gruppen i Finland, og utgjør også flere tusen
mennesker i Sverige. Vi har møtt to av de ytterst få som bor i Norge.
Viktige klær
Irene Hoivisto tar blidt og hjertelig i mot oss i sin hyggelige, julepyntede leilighet på
Torshov i Oslo. Hun er kledd i en drakt med tungt, fløyelsskjørt og en bluse rikt utstyrt
med rustikke blonder. Det omfangsrike skjørtet holdes ut av et stivt underskjørt ved
midjen, slik at hofter og ben skjules helt. Broren Dimitri Schwartz er hakket mindre
iøynefallende kledd, med høye skinnstøvler og bredbremmet hatt.
- Dette er en hverdagsdrakt. Den er veldig nøktern i forhold til festdraktene, forklarer
Irene.
- Jeg går alltid slik kledd hjemme og ellers på fritida. Men i jobben min som bussjåfør
ville det vært upraktisk med slike digre skjørt.
Irene ler og forklarer med store håndbevegelser. Hun serverer kaffe og kaker til oss og
broren, og småskjenner på chihuhuaen Latte. Latte ser opp på matbordet med trillrunde
tiggerøyne, men trenger å slanke seg i følge matmoren. En langbent rasekatt smyger
også rundt i leiligheten.
- For oss er de tradisjonelle klærne en viktig del av det å være rom, sier Dimitri.
- De er uhyre kostbare. Jeg hørte at man pantbankene i Finland tar i mot kalé«bunadene» som pant. Det har blitt vel kjent at en sånn drakt er verdt en masse penger.
Gjenforent i Norge
Dimitri forteller at deler av generasjonen over dem i storfamilien kom til Oslo fra Sverige
for femten år siden. Bedre arbeidsmarked i Norge enn i Sverige og Finland var den
viktigste årsaken til at de ble boende. Men den opprinnelige foranledningen var en tante
som vokste opp i Norge. Denne tanta skal som liten jentunge ha blitt solgt av en finsk
prest under krigen og havnet i en velstående familie i Norge. Søsknene hennes visste
ingenting om skjebnen hennes før de sporet henne opp i voksen alder.
- Vår tante snakket selvfølgelig ikke romanes, bare norsk, forteller Dimitri.
- Jeg merket likevel på temperamentet at hun var én av oss, sier Irene.
- Vi romer er temperamentsfulle. Når vi er glade, er det virkelig ingen som er i tvil om at
vi er glade, og når vi er lei oss er det heller aldri bare littegrann. Og så snakker vi høyt
og mye.
Selv snakker søsknene mest finsk seg i mellom, men også en del romanes. Noen av
barna og barnebarna deres snakker bedre romanes enn dem selv. Irene har to voksne
barn, Dimitri tre. Søsteren deres, som også bor i Oslo, har to voksne barn. Irenes barn
oppholder seg for tiden i Finland, men barnebarnet Waldemar på 7 år, bor på Torshov
sammen med bestemoren.
- Som mange andre finske romer begynte sønnen min å reise mye da han ble voksen.
På reise var han mye sammen med romer og lærte mye språk av dem, forteller Dimitri.
- Vi kalé har mistet mye av vårt språk og det er jo synd før språket er en stor del av din
identitet, sier Irene.
- Jeg tror at interessen for å lære seg språket er der i dag. Mange ser det som et stort
pluss å kunne romanes. Selv har jeg ganske lett for å lære språk og jeg snakker en del
romanes, men det blir vanskelig om jeg skal føre en lengre samtale. Jeg ville elsket å
kunne prate flytende. Alle våre barn kan også mer enn oss, fordi de har mer skolegang
enn den eldre generasjonen, og i dag finnes det lærebøker for romanes og litteratur
som de kan lese.
Kalé snakker en egen dialekt, som er ganske forskjellig fra dialekten som tales av de
norske lovara-familiene. Søsknene har vært mye sammen med rumenske romer og
synes at det er lettere å forstå deres dialekt. De har også lært mye språk av rumenske
romer. I tillegg til rumenske og norske romer har søskenparet også en del kontakt med
tsjekkiske og tyrkiske romer i Oslo.
Renhet
Irene og Dimitri føler at de har mer enn bare et språklig slektskap med rumenske romer.
De kjenner seg også igjen i det kulturelle landskapet.
- Jeg opplever at rumenske romer har mange regler rundt respekt, renhet og urenhet
som ligner på våre, sier Dimitri.
- Vi finske romer har jo bodd her i Norden i 500 år, og mange av reglene vi lever etter er
jo urgamle. Du vil kjenne igjen mye av det fra Moses sine bud. Noen av de viktigste
reglene våre handler om ekteskap og forholdet mellom kvinner og menn. Arrangerte
ekteskap forekommer ikke blant oss, det er veldig tabu. Et par velger hverandre helt og
holdent selv. Men de unge må først rømme sammen for å kunne gifte seg. Det er et rent
rituell rømming, ikke en virkelig flukt.
Tidligere var det veldig uvanlig å gifte seg med bofaste, som kalé kaller ikke-romer.
Slike parforhold har gradvis blitt regnet som mer normalt og akseptert. Irene forteller
lattermildt om en gammel tante som med sjokkert røst hadde sladret til sin niese om en
romni (romsk kvinne) som hadde fått barn med en «neger». Ikke lenge etterpå døde
tanten og den samme niesen dukket opp i begravelsen med en mørkhudet baby.
- Det er nesten godt at tante døde nå, lo vi, for dette ville hun uansett ikke overlevd! Å
gifte seg med bofaste var ikke bra i denne tantas verden, og afrikanere hadde hun
knapt hørt om.
Etter en fødsel regnes mor og barn som urene i én måned. En romni skal heller aldri
befinne seg fysisk over en rom. Hvis et hus har flere etasjer, vil kvinnene derfor bare
oppholde seg i den nederste.
- Det er ingen dyr som er direkte urene for oss, men hesten er regnet som hellig,
forteller Dimitri.
Søskenparet forteller at mange kalé har blitt mer bevisste på sin indiske opprinnelse de
siste tiårene, og at Indira Ghandi har vært viktig for den utviklingen. Indias tidligere
statsminister var vertskap for flere konferanser og festivaler om romer og deres indiske
opprinnelse, og uttrykte flere ganger at hun følte seg beslektet med romer,
- Jeg trodde at jeg var indianer da jeg var liten, ler Irene.
- På 60-tallet var det veldig få romer som visste om den indiske opprinnelsen, mener
Dimitri.
- De fleste trodde at vi kom fra Egypt eller Israel. Det var Indira Gandhi som lærte oss
noe annet.
Bybussen
Irene har jobbet som bussjåfør i Oslo i 13 år.
- Jeg er blant de første kvinnene som jobbet som bussjåfør i Oslo, men nå er det jo
mange av oss. Da jeg som romsk kvinne tok førerkort, var det også spesielt.
Jobben som bussjåfør må være tøff, spør vi.
- Ja, men så er jo jeg en tøff kvinne, en tøff romni. Om sommeren er det helt OK, men
om vinteren er det vanskelig, spesielt når det er mye snø. I blant må man sette på
kjetting og da går klokka. Når man kjører buss, handler alt om klokka.
Irene har aldri villet fortelle kollegaene sine at hun er rom. Hun tror det kunne gitt henne
problemer, og frykter at man ville sett på henne med helt andre øyne på
arbeidsplassen. Romer står veldig lavt i kurs og har et elendig rykte her i Norge, mener
hun. Vi spør om hun ikke da vil kunne angre seg på at hun stiller opp med navn, bilde
og historie i dette intervjuet.
- Hadde dere spurt meg for noen måneder siden, ville jeg ikke stilt opp. Men jeg har
måttet slutte som bussjåfør på grunn av en kronisk skade i armen. Jeg klarer ikke de
store rattbevegelsene lenger. Nå skal jeg begynne å jobbe som drosjesjåfør i stedet. Og
da er jeg jo selvstendig og trenger ikke å tenke på hva arbeidsgiveren måtte synes om
at jeg er romni.