Kristofer Huslid Løytnant i HM Kongens Garde 9.april og tiden deretter

Comments

Transcription

Kristofer Huslid Løytnant i HM Kongens Garde 9.april og tiden deretter
Kristofer Huslid
Løytnant i H.M. Kongens Garde
9.april og tiden deretter
1
En Gardeoffisers beretning
om sin 9.april 1940, i offentlig tjeneste 1940/41, flukten til England
og den første tid etter hjemkomsten
Innledning
Vi nordmenn – i hvert fall vi som har levd en stund - blir aldri helt ferdig med krigen.
Den 9.april 1940 var jeg 10 år og min far - Kristofer Huslid - var 44 år. Han var løytnant og
tjenestegjorde i H.M. Kongens Garden. Han hadde en uvanlig tjeneste under selve invasjonen
og også i de påfølgende måneder i "Gardens vakttjeneste" og annen offentlig tjeneste. I 1941
kom han seg over til England og var der resten av krigen - i Hærens tjeneste.
Under krigen tok han ofte ned notater om hva som hente, om rykter som gikk omkring
og observasjoner han gjorde seg. I perioder i London skrev han dagbok. Etter krigen fortsatte
han som kaptein og intendant i H.M.Kongens Garde til han gikk av som pensjonist. Etter
tjenesten i Garden arbeidet han i flere år i Riksrevisjonen. Han døde i en alder av 85 år.
I 1961/62 - etter påtrykk fra familie og venner - samlet han sammen sine notater og dagbøker
og skrev ned det han husket om hendelser, rykter og observasjoner. Jeg har kopiert alt i hans
språkdrakt, men har redigert materialet en del. Et lite sammendrag følger:
Mine 9.april 1940 - opplevelser og i offentlig tjeneste 1940/41 (side 6)
I første avsnitt beskriver han hvorledes han opplevde Gardesjefens ordregiving på
formiddagen den 9.april. Min fars nærmeste sjef- kaptein Winsnes - var nazist og ble også
Quislings adjutant med kontor i Stortinget fra 10.april. Gardesjefen – oberstløytnant Graff
Wang - hadde satt ut gardister som vaktsoldater sammen med tyske vaktposter både i
Stortinget og på Continental hotell der flere tyske offiserer hadde etablert seg. Kapittelet
inkludere også min fars tjeneste i offentlig tjeneste under okkupasjons årene 1940/41 og noen
Notater henvist til i teksten. Se side 15.
Planlegging og overfarten til England (side 20)
I 1941 planla han en rømning sammen med kollegaer. Han beskriver hvorledes dette ble gjort.
Det ble en dramatisk avgang med båt fra Askvoll over Nordsjøen til Shetland. De kom av
gårde 1.september, men på grunn av storm måtte de snu, ikke uten vanskeligheter for å
komme på land igjen. De kom seg endelig av gårde 4.september og brukte ca 30 timer over
Nordsjøen. Nordsjøfarten er beskrevet i boken ”Englandsfarten” av Ragnar Ulstein.
Mottakelsen (internering) og registreringen i England er beskrevet bl. a. møte med general
Fleischer som hadde vært kompanisjef i Garden. I ventetiden på å få noe å gjøre (10.
september – 1.oktober) ble det mye sightseeing i London for en som aldri hadde vært der
tidligere.
Tiden i Skottland som rekrutt opplærer (side 32 )
I perioden 1.oktober 1941 til 15.februar 1943 tjenestegjorde han i Skottland og deltok i
rekruttskoleopplæring av flyktninger som kom direkte fra Norge. Rekrutter var også
2
hvalfanger og gruvearbeidere fra Svalbard. Det var ikke lett å starte opp et nytt kompani. Den
3.august fylte Kong Håkon 70 år og han fikk permisjon til London for å delta i begivenheten.
Avsnittet inneholder mange detaljer om omplassering av personer, etablering av
Bergkompanier, hesteavdeling og kvinnekorps av norske jenter i U.K. Han omtaler det
forhold som oppstod da det kom færre og færre menige over fra Norge. Det var stort sett bare
offiserer som kom. Han sier: ”Det var i det hele tatt ikke så lite intriger, spørsmål og kamp
om prestisje, grader og stillinger blant de høyere offiserer”.
Tjeneste ved det norske Vaktkompani i London (side 42)
Fra 15.februar 1943 og til krigen var slutt tjenestegjorde han i London som sjef for Den
norske Vaktavdeling. Dette var en periode med mye bombing med V1 og V2 og han gir en
ganske detaljert beskrivelse om livet generelt på den tid i London. V-2 bombingen fortsatte
utover i 1945. Det var nære på flere ganger! Mange omkom i bombeangrepene - også
nordmenn. Det ble en meget aktiv bombing av London i de dager da invasjonen i Normandie
pågikk. Dagboknotater fra maidagene 1945 gir et godt inntrykk av stemningen i London på
den tid. Og så følger ”kampen” om å komme hjem til Norge. Alle ville være først og min far
kom tilbake til Norge i juni 1945
Hjemreisen og tiden etterpå (side 50)
I dette avsnitt beskriver han hjemkomsten og litt om hvorledes de hjemvendte militære ble
omtalt og behandlet. Det var nok en viss gnisning mellom de forskjellige befalsgrupper når
det gjaldt besettelse av stillinger i det nye Forsvar; de som hadde vært hjemme i Norge under
krigen, de som hadde vært krigsfanger og de som hadde vært i England. Han kom i tjeneste
som kompanisjef i en vaktbataljon på Voss den 11. juli 1945 og hadde ikke mye å berette om
sin vakttjeneste på tyske barakker og ammunisjonslager. Fra 1.april 1946 ble han ansatt som
kaptein og intendant i Garden.
Rykter under krigen (side 53)
Under okkupasjonen gikk det alltid mange rykter og i dette avsnitt er det inkludert flere av
disse rykter som folket delvis trodde på.
Eks 1: Ca en uke etter invasjonen het det at kronprins Olav var på vei mot Oslo i spissen for
en styrke på 25 00 norske soldater mot tyskerne.
Eks 2:Ved det engelske angrepet på Svolvær ble to tyske offiserer funnet i sine senger på
hotellet. Med pistol ble de truet til å stå opp og kle på seg, men bare på overkroppen. De
engelske undersøkte bagasjen deres og fant bl.a. sølvrevskinn. Med sølvrenskinn om halsen
og i dette antrekk ble de truet gjennom gaten til skipet og ble truet til å synge: ”Wir gehen
gegen Engeland”.
Tanker nå etterpå som kan være verd å nevne ( side 56)
I dette avsnitt har min far skrevet om ”løst og fast” og det inneholder nok en del subjektive
tanker og meninger. Han var særlig kritisk til krigsoppgjøret og hvorledes offiserer ble
plassert i det nye forsvaret. Men det er meget trolig at han ikke var alene med sine
betraktninger på den tid.
Vedlegg 1: Militære undersøkelseskommisjon av 1946 (side 64)
Etter å ha lest min fars beretninger fant jeg det interessant å studere den offisielle redegjørelse
om Gardens disposisjoner den 9.april 1940. Jeg har inkludert de relevante informasjoner om
3
Garden som kan leses i: Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946
avgitt mai 1950.
Vedlegg 2: Min fars kommentarer til boken ”Det utrolige døgnet” (side 67)
I 1977 utkom Bjørn Bjørnsens bok Det utrolige døgnet. Boken ble til dels slaktet av pressen
da den inneholdt mye som kanskje ikke var ”god latin”. Jeg ba min far om å lese boken og gi
meg sine synspunkter på det som ble fortalt – episoder som han selv hadde opplevd. Han sier
bl.a. BB’s bok må sees å være et motstykke til de tidligere bøker og rapporter fra
krigshandlingene. Men han tar sitt utgangspunkt fra det lavere miljø – fra sivilbefolkningen
og de meniges oppfatning. Litt mye folkesnakk kanskje ,men likevel berettiget. I motsetning til
det som er skrevet tidligere blir hovedintrykket av BB’s bok at det hersket uvisshet og virvar –
hvor ingen ordrer eller planer forelå. En parodi på ordnet krigføring og motstand! Alt skyldes
på offiserene og den militære ledelse. Regjeringen og partifolk har den rette oppfatning!
Norge var et splittet folk – med to politiske fronter i strid mot hverandre.
Når en leser dette i dag må en huske at dette ble skrevet under krigen og i årene like etter
krigen. Det er observasjoner som ble gjort av en løytnant som var opplært til å være lojal mot
øvrigheten og de ”høyere offiserer” - som han ofte refererer til! Det ble skrevet etter sterk
oppfordring av familien og de aller nærmeste venner og bekjente av min far. Vi er fremdeles
flere i familien som kanskje har ”glemt” mye av det okkupasjon betydde for en nær slektning.
Kanskje også noen av mine venner og bekjente vil finne interesse i det som ”virkelig” hente
med hensyn til observasjoner, rykter, og meninger blant folk generelt i de dager.
Oslo september 2012
Vennlig hilsen
Kjell Huslid
[email protected]
Far og sønn
4
Krigserindringer
Det er litt lenge siden nå og jeg hadde ikke tenkt å bry meg med det. Men da noen har bedt
meg om det, vil jeg forsøke å samle alt som jeg skrev da og beskrive forholdene så som jeg
opplevde de under krigen.
Jeg skrev ikke direkte dagbok (unntatt en del under oppholdet i UK). Men jeg skrev det ned
en tid etterpå og det tør være like pålitelig som om det hadde vært skrevet i dagbokstil.
Enkelte ting og enkelte kommentarer er som det går frem av ordlyden og sammenhengen,
skrevet nå i 1967/68 og må ansees der etter da det er så lett å bedømme og dømme når en kan
være etterpåklok. Da det meste er nedskrevet på den tid, kan det være interessant å merke
hvorledes folk tenkte og mente da.
En kan si det var tre slags mennesker (meninger).
De som var for det nye styret – NS folk.
De som var imot. De var vel den største gruppen.
De som spilte på ”den vinnende hest (det var ikke få).
Mon tro om ikke den siste gruppen hadde vist seg å være den største hvis tyskerne hadde
vunnet krigen.
Kristofer Huslid
5
Min 9.april 1940- opplevelse og i offentlig tjeneste i årene 1940/41
Jeg tjenestegjorde som troppssjef i Garden, Oslo fra 1925. I 1940 var jeg i tjeneste ved
2.Gardekompani og sjef for 2.tropp. Kompaniet hadde ligget i rekruttskole på Jørstadmoen i
1 1/2 måned og var flyttet inn i gardekasernen på Majorstuen i Oslo fra 15.mars 1940. Som
vanlig ved slik innflytting til Oslo fra opphold på moen, var det svært mye sykdom og
forkjølelse blant rekruttene i denne tid.
Krigen mellom Tyskland og Vestmaktene hadde pågått i rolig tempo i over et halvt år.
Krigsepisoder i Nordsjøen, Skagerrak og langs norskekysten inntraff til stadighet både til sjøs
og i luften.
Om kvelden den 8.april da jeg var på vei hjem etter et møte angående Sogn og
Fjordanekvelden som var avholdt lørdagen forut ble det flyalarm og mørklegging av Oslo. Da
jeg kom til Grensen for å ta trikken hjem fra Stortorget - uten å ane at dette var begynnelsen
av krigen i Norge ble jeg stående ved Vår Frelses kirke i nesten to timer før jeg kom meg
hjem til Sinsen. Jeg trodde ikke dette var noe alvorlig, men at det skrev seg fra luftkamper
utenfor kysten og at fremmede fly ble drevet inn over norsk territorium. Det hadde vært
meldinger tidligere på dagen om krigshandlinger mellom tyske og engelske styrker i
Skagerrak og Nordsjøen.
Om morgenen den 9.april begynte flyalarmen igjen ved 5-tiden. Jeg stod opp og begynte å
gjøre meg i stand til å møte i Garden. Imidlertid kom Gardens bil for å hente meg – samt
løytnant Fritsvold som bodde like ved. Da jeg kom til kasernen ble jeg gjort kjent med at
tyske stridskrefter hadde gått i land i Norge bl.a. på Fornebu. Kompaniet skulle rykke ut og vi
tok til å levere ut de forskjellige ting for å gjøre kompaniet kampklart.
Utleveringen gikk sent. Først utlevering av maskingeværer for skarp ammunisjon samt
opplading av mg-magasiner. Deretter utlevering av vanlige skarpskytingsgevær med notering
av geværnummer. Så 100 skarpe skudd per mann, videre gassmaske og reserveproviant.
Istedenfor å sette ammunisjonsbrettene ut å la gardisten ta det de skulle ha – likeså med de
andre tingene ble det knuslet og tellet opp nøyaktig. Kompaniet var ikke fulltallig p.gr. av
sykdom. Det ble oppsatt med tre tropper istedenfor 4 og det ble gitt ordre om å ta nummer
fortegnelse over de gardister som var med – ca 75 mann.
Under utleveringen ble vi til stadighet forstyrret av fly som fløy over oss så vi måtte til
stadighet gå i tilfluktsrommene i kjelleren – hvor det var vanskelig å arbeide.
Jeg tror ikke vi kom av gårde før kl ca 10:30- 11.00. Det siste var oppstilling for Gardesjefen
– med presenter gevær og hvor han på sin vanlige langtrekkende måte ga oss noen ord med på
veien.
Vi ble kjørt ut i tre Schøienbusser. I den første - løytnant Løvhaug (Se Note 1 side 18 ) med
1.tropp. I den andre kom jeg med 2.tropp og med sersjant Førsund som nestkommanderende. I
denne bussen fulgte dessuten kompanisjefen kaptein Winsnes, nestkommanderende ved
kompaniet løytnant Stienessen samt Gardens lege kaptein dr.Florelius. I buss 3. løytnant
Lilleengen , nestkommanderende sersjant Paulsen med 3.tropp.
Vi kjørte over Røa til Øvrevoll hvor vi på begge sider av veien i skogen gjorde klar for kamp.
Kompanisjefens ordre var omtrent følgende:
”Det er landet en del fly tyske fly og et ukjent antall tropper ved Fornebu. Vi skal rykke
sydover langs veien og om mulig helt frem til Fornebu og hindre at tyskerne brer seg videre.
6
Vi skal hindre at tyskerne går over broen ved Lysaker samt over Lysaker elven ved Jar
stasjon. Forsiktig fremrykning på grunn av fly. Vi skal ikke søke kamp hvis det kan unngås.
Skyting kun hvis det er helt nødvendig. 1.tropp spiss. Deretter troppene i nr. orden.”
Kompani sjefen følger mellom spissen og den øvrige styrke. Spissen skulle stanse og gi
melding når de fikk føling med tyskerne.
Vi var meget utsatt for fly under framrykningen. Vi søkte å skule oss, men det var ikke
vanskelig for flyene å se oss, for de var helt nede tett over tretoppene. Ved Jar ble 3.tropp
(løytnant Lilleengen) sendt over elva og frem på østsiden av denne. Like etter ble det gjort
holdt og spissen og en mengde sivile meldte at tyskerne hadde besatt Lysaker med mitraljøse i
alle retninger. Det ble også sagt at tyske tropper var på vei mot Oslo langs Drammensveien.
1.tropp (spissen) var da kommet nesten ned til Lysaker.
På veien sydover mot Jar kom det en sportskledd sivil mann ut fra sin villa – han hadde
ryggsekk og sitt private gevær. Han meldte seg til tjeneste og ville være med. Jeg bad ham
melde seg ved sin egen militære avdeling. Han tilhørte ingen bestemt avdeling, sa han. Jeg
sendte ham så til kompanistaben og der ble han visst benyttet som ordonnans.
Jeg fikk nå ordre om med 2.tropp å rykke ut til høyre og sikre på de tilstøtende veier og
besette høydedraget der. Jeg skulle ikke rykke lengre frem enn til en kraftlinje som gikk østvest. Alle fire lag ble plassert i stillinger. Lagførerne og gardistene ellers var helt rolige og
oppførte seg som om de var ute på en vanlig øvelse. De ville helst få rykke litt lengre frem for
å få bedre oversikt og skuddfelt.
Her ble vi så liggende. Det var også tett villastrøk og folk gikk frem og tilbake. De tyske
flyene kretset frem og tilbake over oss og rettet sine mitraljøser mot oss. Smågutter og andre
sivile spurte om vi ikke skulle gå på tyskerne. (Note 2 side 18) Et fly var styrtet ca.500 meter
lengre vest, men vi kom ikke så langt ut. Noen gutter kom med en motorsykkel til
kompanistaben - den hadde de stjålet fra de tyske styrker, sa de.
Sammen med noen gardister gikk jeg frem til en høyde noen hundre meter lengre fremme –
foran våre stillinger. Her fra kunne jeg se hele flyplassen og kunne telle ca 40 fly på bakken
og ca. 200 mann som stod oppstilt i nokså tett formasjon. Avstanden anslo jeg til ca 1000 m.
Jeg tenkte å dra troppen frem dit. Dette kom ikke til utførelse, for da jeg kom tilbake til våre
stillinger kom det ordre om at kompaniet skulle rykke inn og samles ved Jar stasjon og at
krigssituasjonen var opphørt.
Nestkommanderende løytnant Stinessen fikk nå ordre om å marsjere kompaniet tilbake til
kasernen. På veien mot Smestad hørte vi kraftige drønn av bombing og vi så flere fly høyt
oppe. Det var da tyskerne bombet omkring Frøensjordet og Gaustad. Løytnant Stinessen førte
så kompaniet i nærmeste skogområde og ringte til kasernen om nærmere ordre, men fikk av
kompanisjefen ordre om å marsjere direkte til kasernen. Ved tilbakekomsten roste kp.sjefen
gardistene for å ha gått pent under fremrykningen. Ammunisjonen ble omhyggelig innsamlet
og innlevert
Men vi skulle jo ikke åpne ild før etter nærmere ordre fra vår kompanisjef. Det ville vel også
ha vært temmelig uansvarlig for oss å åpne ild her i tette villastrøket, og hvor tyskerne
øyeblikkelig ville ha svart med bombe og beskyte strøket. Det bodde fullt av sivile i alle hus
og mange skuelystne var ute på veier og gater. De ante nok ikke rekkevidden av en slik
handling.
7
Vi visste at kompanisjefen – kaptein Winsnes - var NS. Men dette var jo ikke noe unormalt.
NS var jo et lovlig politisk parti. Kompanisjefen fikk nok sin ordre fra sin sjef og han kan vel
ikke nettopp kritiseres for sin adferd denne dagen. Det var nok verre senere.
3. Gardekopani skulle dimittere den 9.april og hadde innlevert sine militære effekter. De
måtte begynne å levere ut igjen og kom således ennå senere av gårde enn vi. De kom til
Smedstad og ble liggende i stilling der.
Foruten denne styrke var det også et kompani (kapt.Seim) som var sendt ned fra sin
nøytralitetsvakt på Trandum (tilhørte I.R.5) Kompaniet stod litt sør for Røa. Dessuten var det
et luftbatteri plassert i området et sted – og det het seg at siktet var i ustand – uten at jeg kan
forklare det nærmere. (Batteriet hadde vel flere kanoner og det var vel ikke alle som var
ubrukelig)
Gardesjefen – obersløytnant Graff–Wang - hadde kommandoen over styrken.
Ut over dagen møtte det opp en hel del soldater og befal i Gardekasernen som ikke kunne
møte på den plass de skulle. Disse fikk utlevert uniform, utrustning og våpen. De lå i
gymnastikksalen på gardekasernen i tillegg var ca 50 mann av 4.gardekopani på de
forskjellige vakter i Oslo. I alt kan det vel sies at styrken som var på kasernen den ettermiddag
var ca 350 mann.
Gardesjefen hadde en gardeoppstilling noen dager etter hvor han redegjorde for sine
disposisjoner den 9.april.
Jeg og flere med meg stusset nok litt da vi kjørte ut av kasernen den morgenen og tok veien
om Røa og Jar for å stoppe tyskernes marsj mot Oslo. Det var jo en omvei og tyskerne tok den
direkte og korteste veg – Drammensveien. Men vi reflekterte ikke over det den gangen og
regnet vel med at andre styrker var sendt der.
Senere – da krigsdisposisjonene kom i søkelyset – og nå i skrivende øyeblikk, er det umulig å
forstå at det ble disponert slik. Det ble nå også reist sterk kritikk mot de militære
befalingsmenn bl.a. gardesjefen som hadde ansvaret for styrkenes plassering. Det var nemlig
en ubetydelig styrke av Luftforsvaret som befant seg ved Drammensveien da tyskerne kom og
disse kunne ingen motstand gjøre da de ikke fikk noen støtte bakfra.
Gardesjefen, som var så sterk i sin kritikk mot befal som foretok mindre heldige
fremrykninger og disposisjoner under øvelser, han gjorde denne dagen en manøver som vel
må sies å være under all kritikk. Han hadde da også de største vanskeligheter etter
frigjøringen til å forklare sitt forhold. Det var bare så vidt det ikke gikk galt. Han var da falt
for aldergrensen og var pensjonist.
Alt befal og gardister lå på kasernen denne natten og de følgende dager og netter. Mann og
mann imellom ble det snakket og diskutert om å dra av gårde og slutte seg til de styrker som
vi hørte hadde dannet seg oppe i Nordmarka og andre steder. En av befalene var på kontoret
til gardesjefen personlig (løytnant Løvhaug) og framla en plan om å dra ut av kasernen og
byen litt etter litt. Men han ble pålagt å bli på sin plass. Kasernevakten ble så forsterket og alle
fikk portforbud.
Den 10.april ble den såkalte panikkdagen i Oslo. På en eller annen måte ble det spredt et rykte
om at engelske fly ville bombe Oslo – hvor nå tyskerne hadde etablert seg – i løpet av dagen.
Ryktet fløy som ild i tørt gress. Alle ville ut av byen. Lastebiler og alle slags
befordringsmidler ble stormet av gråtende kvinner og barn - og menn. Andre stod igjen på
8
gaten og fikk ikke plass. Tunnelen for undergrunnsbanen var full av folk – og likeså alle
steder hvor det var provisoriske tilfluktsrom.
Alle i Garden holdt seg på kasernen og det var ikke noen panikkstemning der. Det var jo
heller ikke noe som tydet på at engelskmennene ville gjøre noe forsøk på å stoppe tyskerne
her i Norge. Det kom intet varsel derfra om noe slikt og dertil var tyskerne alt for overlegne i
luften. Tyske fly svermet overalt.
Den 9.april om ettermiddagen ringte jeg til kaptein Per Skotte. Han var formann i Norges
Befalslag og en mann som vi B-befal så opp til. Han tok en tur opp på gardekasernen og vi
spurte om hans råd; enten å bli på kasernen eller søke å komme oss ut. Men Skotte var
forsiktig og mente det var best å avvente begivenhetens gang. Han visste nå ikke mer enn
andre og avholdt seg fra å gi noe bestemt råd.
Planen var jo – både blant oss B-befalet og de fleste K-offiserene å ta ski, våpen og
ammunisjon og i små grupper liste oss ut bakporten og over Gaustad komme opp i
Nordmarka. Det var ennå en god del snø og bra skiføre der oppe. Dette ble vanskeliggjort da
det ble utsatt en ekstra vaktpost der med instruks om å hindre at noen passerte ut.
Gardesjefen forklarte sine disposisjoner med at han hadde sine ordrer fra absolutt høyeste
kompetente hold. Garden skulle fortsette som vaktavdeling i Oslo. Dette måtte jo anses som
det rene landssvik – å gå over til fienden. Men vi var oppdratt til å være lojale og det å bryte
en ordre fra en foresatt så vi som en meget alvorlig ting.
Senere – etter å erfare okkupantenes harde fremferd, etter å merke så mye svik og svikt fra
høyere offiserer, embets-og tjenestemenn og særlig da jeg i Storbritannia for alvor kom i
krigssonen, ble mitt resonnement ganske annerledes.
”Den første innskytelse - tanken- er alltid den riktige” sa gamle fanejunker A. Paulsrud når
han spilte bridge i messen på gardekasernen og spilte feil. Det samme kunne jeg også si, men
det er lett å være etterpåklok.
Hjemme på Sinsen var min kone Astrid i heldags post i sin fars butikk. Barna, Anne – Marie
og Randi var 7 og 5 år. Min niese Hildur Bruland som gikk telegrafskolen i Oslo om
ettermiddagene var barnepike mens Astrid var i butikken. Den 10.april spredte panikken seg
også til Sinsen. Familien drog til Astrids far og søsken på Tåsen. Her kom de akkurat tidsnok
til at Hildur og barna ble med på en stor lastebil som min svoger Alv Torstensen kjørte til
Kolstad gård i Setskog hvor de oppholdt seg til krigshandlingene var over i Sør-Norge. De
kom tilbake i pinsen.
De følgende dager på kasernen gikk i uvisshetens og ubesluttsomhetens tegn. Alt ble holdt
hemmelig og Gardesjefen holdt seg stadig til at alt var ordre fra høyeste kompetent hold samt
at befalet måtte støtte ham og ikke bryte ut i en slik – for Garden – vanskelig tid.
Det ble aldri opplyst om hvem dette høyeste kompetente hold var. (Se Note 3 side 18)
På Akershus festning var det plassmajor – oberst Schnitler – som var sjef. (PS: Dette ble opplyst
General Hvinden Haug og alle garnisonens skoler, avdelinger og militærkontorer var
evakuert tidlig på dagen den 9.april – før tyskerne kom.
Plassmajoren var pensjonert oberst og det var ikke krigsoppsatt stilling. Oberst Schnitler
hadde imidlertid den høyeste offisersgrad i garnisonen da tyskerne rykket inn på festningen og
han hadde ikke noen annen utvei enn å overgi Oslo og de der værende militæravdelinger bl.a.
Garden i tyskernes hender.
senere)
9
Oberst Schnitler var NS, men han ville vel likevel ikke ha hatt noe valg om han ikke hadde
vært NS da tyskerne marsjerte inn på festningsplassen.
Jeg har skrevet om 2.og 3.gardekompani’s forhold i disse dagene. 1.kompani hadde fått nye
rekrutter den 16.mars og lå på Terningmoen ved Elverum i rekruttskole. Sjefen var kaptein
Hagtvedt og min fetter løytnant Oskar Aasen var troppssjef der. Som kjent var det løytnant
Aasens tropp m.fl. som stoppet tyskerne ved Midtskogen slik at tyskerne ikke lyktes i sitt
forsøk på å ta Kongen og Kronprinsen til fange på Elverum. Kompaniet ble senere sendt ned
til området ved Strandlykkja ved Mjøsa for sammen med flere andre avdelinger å stoppe tysk
fremrykning. Oskar Aasen ble her såret av et skudd i skulderen og kom på sykehus. De norske
styrker ble trengt tilbake og måtte kapitulere for overlegne tyske styrker.
4.gardekompani lå på kasernen i Kirkeveien 23. Kompaniet sin halve styrke var på de
forskjellige vakter i garnisonen. Da krysser ”Blücher” ble torpedert og sank i Drøbakk-sundet
ble resten av kompaniet under kompanisjefen kaptein A. Petersson sendt der ut for å ta seg av
og internere de som var kommet i land. Denne vesle styrken møtte snart store tyske styrker og
måtte trekke seg tilbake. De trakk seg opp i Mjøstraktene og ble med i de videre kamper inn
til de norske styrkers motstand i Sør- Norge var slutt.
På Akershus festning falt et par bomber om morgenen den 9. april uten å gjøre noen videre
skade. Vaktene ble så inndratt uten ny avløsning.
Allerede den 10.april kom det ordre om at Garden skulle sette ut vakter igjen. Jeg var den
første vaktkommandør på Akershus festning. (Se Note 4 side 18 ) Jeg gikk til Gardesjefen og
bad om å slippe – men forgjeves. På festningen var vi svært forsiktige og undersøkte nøye
tilfluktsrommene, for vi ventet engelsk bombing. Tyskerne hadde jo sitt foreløpige
hovedkvarter her. Alle på festningen var imidlertid evakuert – unntagen landsfengslet med
sine funksjonærer og oberst Schnitler.
I tillegg til de tidligere vakter ble det nå også satt vakter i Stortinget og på hotell Continental. I
Stortinget hadde Quisling sin residens og hans provisoriske regjering som var opprettet i hast
var fordelt på disse to steder. Regjeringstiden varte som bekjent kun noen dager.
Dette var en forsmedelig tjeneste. Tyskerne hadde sine vakter ute selv på eller i nærheten av
de samme stedene. For sivile folk så det ut som vi gjorde vakt for tyskerne. Vi ble betraktet
som landssvikere og fikk høre mange slengbemerkninger og vondord fra folk på gaten. Jeg
var to ganger til Gardesjefen og bad om å bli fritatt for denne tjeneste, men ble møtt med de
samme argumenter som før. Jeg spurte også oberst Schnitler. Men med samme resultat. Vi
måtte gjøre vakter bl.a. for fangenes skyld på landsfengselet, sa han.
Min kompanisjef kaptein Winsnes som førte kommandoen over kompaniet første dagen ble
siden borte fra tjenesten. De som gjorde vakt i Stortinget kunne opplyse at han var der. Han
hadde sitt eget kontor og på døren stod skilt ”Adjutant” og han ble nevnt som Quislings
adjutant. Han kom tilbake senere - da regjeringen var avgått og opplyste for kompaniet at han
hadde vært beordret til særoppdrag noen dager.
Som så mange andre nazister slapp Winsnes lett fra sine meritter da landssvikoppgjøret etter
frigjøringen kom. Han ble først tatt av heimefronten og satt i arrest en tid, men da
rettoppgjøret behandlet ham, fikk han et forelegg (en slags skriftlig refselse) og fikk så adgang
til å søke avskjed med pensjon som kaptein. Men han var ikke den eneste som kom lett fra det
etter en uverdig opptreden i okkupasjonstiden. Det var verre med slike som fikk fortsette i
tjenesten og som ble forfremmet til høye offisers- stillinger.
10
Å gi noen detaljert framstilling av tjenesten de følgende dager og uker er ikke mulig og det
skjedde heller ikke noe av interesse. Vi beholdt våre våpen og leverte ut ammunisjon til
gardistene som lå helt klar med sitt utstyr på rommene og utførte vakttjeneste rundt i Oslo.
Det var portforbud de første dagene, senere ble etter hvert noe friere og vi fikk permisjon til å
reise hjem og besøke våre familier. Det var stadig flyalarm og en del bombing fra engelske fly
over Fornebu og med derav følgende uro.
Det var aldri en tysker innom kasernen og vi levde i en passivitet og hemmeligholdelse som
rimeligvis satte befal og gardister i en misfornøyet situasjon.
Gardens adjutant kaptein E.O.Hjelle var en hyggelig kar. Han fortalte at det føres nøyaktig
dagbok over alt som foregår i disse dager og disse notater vil bli oppbevart så hemmelig at alt
skal komme for en dag etter krigen. Jeg har ennå ikke greid å bli kjent med hva disse
dagbøkene inneholdt. Men sannsynligvis ble de lagt frem ved landssvikoppgjøret etter
frigjøringen. De krigshistoriske bøker som ble skrevet om denne tiden innholder kun korte
beskrivelser om begivenhetenes gang i grove trekk.
Under permisjon hjem til Sinsen ble jeg kjørt av en gardist som het Holtermann fra Oslo og
tilhørte 3.kompani. Sammen med Astrid kjørte vi til Astrids familie på Tåsen, hvor vi ble
traktert med god mat og det smakte godt å komme blant sivile og høre nytt utenifra.
Holtermann som fikk bruke privatbil i tjenesten i Garden viste meg til en hemmelig plass i
bagasjerommet hvor han hadde sitt gevær og litt ammunisjon. Han fortalte meg at han nå stod
på farten til å dra nordover til de norske styrker i Nordmarka. Han fikk litt orientering om
veier samt litt mer ammunisjon som jeg hadde hjemme.
Jeg var imidlertid for ”pliktoppfyllende” mot min avdeling – eller for svak og tiltaksløs til å
bli med. Dagen etter at gardisten var savnet måtte jeg i forhør hos kompani sjefen. Men jeg
behøvde jo ikke vite eller si noe om hvor det var blitt av ham. Han kjørte meg tilbake til
kasernen.
Misnøyen blant befal og gardister tiltok etter hvert som det gikk opp for oss hvilken dårlig
innsats – og rolle Garden spilte for tiden. Mange snakket om å rømme ut av kasernen og
komme seg nordover, men det ble med snakket – og en hel del tapperhet og kjekking i
munnen. Avdelingens moral sank samtidig og dovenskap og likegyldighet tiltok.
Omkring den 23.april ble så avdelingen oppløst. Innlevering av våpnene demilitarisering!
Distinksjoner og beiser ble tatt av uniformene. Avdelingen gikk over til å bli en politiavdeling
underlagt politimester Welhaven i Oslo. De høyere offiserer ble permittert. Løytnant Bue ble
sjef under politimesteren, men senere ble han avløst av politifullmektig Kolstad. Samtlige Bbefal samt en krigsskoleutdannet offiser ved hvert kompani gikk over til politiet. Gardistene
gjorde veiledende tjeneste for sivilfolk – særlig ved tilfluktsrom og lignende. For så vidt en
uskyldig og bra tjeneste og befalet inspiserte.
På Akershus festning ble det norske flagg firt og det tyske kom opp etter den tysk innmarsjen
der den 9.april. Da vakten ble satt igjen den 10.april fikk vi beskjed fra plassmajoren om å
heise det norske flagg igjen. Dette fortsatte således i ca 10-12 dager. Men så en søndag som
jeg var vaktkommandør der igjen fikk jeg oppringing fra oberst Schnitler om at det norske
flagg ifølge de tyske myndigheter skulle fires. Jeg sendte avløsningsfører – gardist nr 269 –
opp på kongens batteri for å utføre ordren. Der var alt tyskerne møtt opp med musikk-korps
og en tropp til parade. Avløsningsføreren firte flagget og ville ta det med som vanlig. Men da
troppet tre tyskere frem og tok det – det var siste gang at det flagget kom på den stangen, sa
11
de. Det var visst ment så at det norske flagg ikke mer kom til å bli heist på Akershus – mente
gardisten.
Deretter ble det tyske flagg heist under stor høytidelighet. Jeg ringte obersten og fikk endelig
lov til å inndra posten på Kongens batteri – etter at det tyske flagg var heist der. Et par dager
senere ble så vakten inndratt for godt. Plassmajoren, garnisons adjutant , festningsadjutant og
festningskonstabelen fortsatte, men hadde selvsagt ingen ting å si.
Det ble nå åpnere og naturligere forhold på gardekasernen etter at Gardesjefen og de høyere
offiserer var permittert – og vi var gått over i polititjenesten. Fra de tyske myndigheter kom nå
følgende skriv – for øvrig det første direktiv som var kommet ut siden den 9.april:
OVERSETTELSE
Spesiell befaling
Den Kongelige Norske gardebataljon i Oslo gjelder ikke som krigsfanger, men blir benyttet
for å hjelpe til med opprettholdelse av ro og orden i Oslo.
For hvert kompani blir tilbake en offiser med løytnants rang hvis de skriftlig gir sitt æresord
på at de ikke vil foreta eller understøtte noen forholdsregler som er rettet mot den tyske
krigsmakt eller som er egnet til å forstyrre forståelsen med den norske befolkning. De har å
melde seg på stadtkommandanturen på alle kalenderdage med like tall. Hvis denne forsikring
ikke avgis blir de behandlet som krigsfanger. Underoffiserene og de menige står kompanivis
under den nevnte tjenestegjørende offiser til disposisjon for politimesteren for utøvelse av
vakttjeneste i det Kongelige Slott, i Storting og andre steder etter politimesterens direktiver.
De beholder sine uniformer og gevær.
Hele beholdningen av ammunisjon med untagelse av små mengder som behøves for utførelse
av tjenesten skal avleveres etter Stadtkommandantens nærmere bestemmelse. Den offiser som
er eldst av rang i bataljonen skal gi Stadtkommandanten forsikring om avlevering av all
ammunisjon.
Politimesteren i Oslo underretter Gruppe XXI (OQU) angående gjennomføringen av
ovennevnte forholdsregler og anvendelse av gardebataljonen.
For Gruppe XXI
Rett avskrift:
E.O.Hjelle
Kaptein
Misnøyen blant gardistene tiltok etter hvert. Særlig syntes de som var fra landsbygden at de
måtte kunne gjøre noe mer nytte for seg hjemme på gården i slike tider. Endelig ble
3.kompani dimittert, deretter 4. og tilslutt 2.kompani.
Det skulle nå tas inn nye politifolk som skulle gå inn i det som nå het Reservepolitiet. Politielevene skulle først gjennomgå et kurs i kasernen (nå politikasernen) og en del instruktører fra
Oslo Politi ble tilbeordret kasernen. Det tidligere gardebefal skulle mest mulig plasseres i det
nye politi ved kontorene og da det var vanskelig å få plassert alle ble noen også sendt på ferie
fordi dette var i førstningen av juni.
Det ble opptatt til å begynne med ca 100 mann i det første kurs. Det var folk av alle kategorier
– folk som var blitt ledige både i Staten og i privat tjeneste. Det var ennå ikke stillet noen
betingelser eller øvet noe press om politisk oppfatning. Politifullmektig Kolstad var sjef
12
( en meget grei kar). Jeg var av dem som foreløpig skulle begynne å avvikle min ferie. Men
imidlertid ble jeg arkivar i Nemnda for industri og omsetning.
Etter Quislings første provisoriske regjering – bare noen få dager etter ble
Administrasjonsrådet under ledelse av fylkesmann Christensen opprettet. Det var dette rådet
som hadde ledelsen av landets styre og stell i saker som ikke tyskerne hadde trang til å blande
seg opp i. Det kom også et skriv fra de norske myndigheter om at tjenestemenn som p.gr. av
de endrede forhold var blitt ledige skulle gis annen passende tjeneste innen statsapparatet.
De forskjellige avdelinger under Administrasjonsrådet skulle ikke hete departement, men
nemnder. Nemnda for industri og omsetning skulle ha en arkivar og etter forespørsel gikk jeg
over i tjeneste der den 11.juni 1940.
Nemnda for industri og omsetning skulle være nøytralt og det var gode forhold i det hele tatt.
Sjefen var høyesterettsadvokat Einar Sunde og en annen advokat Finn Arnesen, en
kontordame frk Torp og en som var arkivar midlertidig før meg ved navn Tomten. Jeg ble her
kun en måned.
Stemningen på disse kontorer var ”høy” – d.v.s. den var helt nasjonal og antinazisisk.
Arbeidet på lønningskontoret for sivilforvaltningen for Hær og Marine ble systematisk
sabotert – vesentlig i den hensikt å skaffe plass for flere av våre kolleger som ellers ville
risikere å bli beordret til ikke nøytralt arbeide. Her var alle enige – og jeg må si at enkelte var
mestere i å sabotere – å gjøre så lite som mulig.. Vi fikk også adgang til betalt
overtidsgodtgjøring. Og selv om vi (Fritsvold og jeg) aldri hadde nevnt noe om våre planer
ble det visst ganske tidlig klart blant de fleste på kontoret at vi aktet å stikke av. Derfor ble vi
lengst mulig og først meldt som forsvunnet over 2 uker etter at vi var kommet av gårde. Dette
fortalte noen av karene etter krigens slutt.
Den politiske situasjon var uklar. Administrasjonsrådet som hadde styrt landet hittil hadde
virket bra, men det ville være nøytralt. Tyskerne og de ytterliggående nazistene ville ha
gjennomført en hel del forordninger bl.a. avsettelse av Kongen. Forholdene for
Administrasjonsrådet ble derfor mer og mer uholdbare. Under disse forhold måtte denne
nemnda hvor jeg arbeidet regne med å bli avskaffet, og da det kom forespørsel fra
politikasernen om jeg ville begynne der igjen som politibetjent og gjøre regning med nokså
nøytrale og stabile forhold slo jeg til og ble betjent ved politikasernen fra 1.juli 1940. Min sjef
h.r.adv. E.Sunde gav meg også det råd p.gr.a de ustabile forhold.
Etter tjeneste i 2 uker fikk jeg ferie. Jeg var først noen dager på Bjerkøya sammen med
svigerfar m.fl. på hytta. Deretter besøkte onkel Ludvig i Skoger. Så drog jeg til Kamben
seterhotell og tok derfra på en temmelig drøy marsj over heiene til Ulsnes og derfra
landeveien til Fagernes. Jeg startet ikke før i 12 tiden, ble frarådet av folk på hotellet, fikk
tordenvær på turen med striregn og kom til Fagernes i 10-tiden om kvelden - temmelig
sårbent og sliten. Jeg fikk hotellplass og etter å ha pleiet mine ben og sovet ut drog jeg dagen
etter til Bygdisheim og hadde 3 dagers fottur i Jotunheimen. Deretter gikk turen tilbake til
Kamben resten av ferien.
Enda var det sommer, men folk begynte å grue seg for den kommende vinter.
Rasjoneringsbestemmelser kom – etter hvert strengere og strengere. Man fikk snart heller ikke
de varer som man skulle ha etter sitt rasjoneringskort. Folk flest hadde til å begynne med ikke
reagert så sterkt mot invasjonen. Det var således ikke lenge før jenter begynte å dra seg med
tyske soldater og offiserer. Det var til å begynne med ikke så meget, men etter hvert ble det
mer og spredte seg til kvinner og fruer fra alle kretser. Folk ble sløve og falt nokså meget
sammen de første ukene etter okkupasjonen. Svikten – og etter hvert oppløsningen og
13
overgivelsen av det norske forsvar satt i første omgang en demper på forsvarsviljen. Den
senere motstands- og heimefrontbevegelsen var ennå ikke kommet til utforming.
I Oslo begynte folk å drikke og rangle. Alle restauranter var fulle og mange fulle folk på
gatene til stadighet. Vinmonopolet måtte stenge utsalgene av og til – enten det nå var for å
bremse på utviklingen eller på grunn av mangel på varer, kanskje begge deler.
(PS: Dette er jo kjente og gamle ting nå og er beskrevet titt og ofte etterpå – kanskje til
kjedelighet. Men jeg skriver det ned nøyaktig slik som jeg skrev mine notater da – midt i
perioden høsten og vinteren 1940/41)
Det begynte så smått å gå opp for de fleste hvorledes dette ville bli i tiden fremover.
Opposisjonstrangen ble sterkere og sterkere. Etter at Quisling har dannet det nye riksstyret,
marionetteregjeringen, under tyskerne har motstanden mot de nye folk vokst stadig rundt om i
landet. Særlig er hirdmennene upopulære for sin brutale fremferd ved forskjellige høve. På
Handelsgymnasiet i Oslo banket de opp lærere og elever med sine køller. De gikk så vidt at de
arresterte reservepoliti fordi disse hadde tatt i forsvar en vanfør som ble angrepet av hirden
fordi han gikk med binders i jakkeoppslaget.
Varerasjoneringen og den sikre overbevisning blant folk om at den beste maten og de beste
varene for øvrig gikk til tyskerne satte mer og mer vondt blod. Flesk fikk man for eksempel
ikke fra tidlig på høsten av, bare rent unntaksvis. Men det var kjent at tyskerne tok tusenvis av
griseskrotter på kjøtthallen hver eneste dag og kjørte bort og saltet det til lagring. Hvor gikk
det hen? Til Tyskland sa noen – eller til troppene her i landet. For en anslo de tyske styrker
her i landet til hen imot en halv million i den første tiden etter at de kom. Andre varer som
egg, kjøtt og smør ble det alt tidlig rasjonering på. Folk stod i køer utenfor matbutikkene og
likevel fikk ikke alle.
Ut på høsten ble det så oppdaget munn og klovsyke som spredte seg så å si over hele landet.
Mange budskaper – særlig omkring Oslo, bl.a. på Kongsgården på Bygdøy – ble det skutt ned
og begravet. Det var også en kjent ting at syke dyr kom fra Tyskland sammen med fòr og
hester. Det var tusental av hester fra Tyskland i landet.
I førstningen fikk alle som hadde bruksbil litt bensin, men dette ble knappere og knappere.
Politiet fikk den bensin de ville og det ble nå brukt mye mer bensin i Garden enn noen gang
før. Vi brukte bil så snart vi skulle et ærend i byen. Brenselsituasjonen ble prekær p.gr. av
manglende transportmidler - koks og lignende var ikke tale om.
Gassgeneratorene kom litt etter litt til å avhjelpe bensinmangelen. Store Schøienbusser som
var utrangsjerte etter kjøring i krigssonen i Norge ble ombygget til vedtransport.
Jernbanemateriellet ble rekvirert av tyskerne og det ble snart meget vanskelig for sivil
transport. Fra omkring årsskiftet 1940/41 tar tyskerne alt sitt jernbanemateriell tilbake til
Tyskland da det antagelig foregår store forsendelser der. Resultatet blir at det gjenværende
materiell ikke greier å dekke vedtransporten og brenselsbehovet her i byen hvor det daglig
forbruk anslås til ca 10 000 favner ved. Hittil har det allerede vært mange netter med ca 20
kuldegrader her i byen.
NS prøver på alle mulige måter å skaffe seg tillit og nye medlemmer. På den ene siden ved å
lokke og love forskjellige fordeler og med skryt over det nye styre - og nedrakking av det
gamle styre. På den annen side ved å skape seg makt og herredømme i alle etater og offentlige
sammenslutninger ved trusler og maktbruk. På den siste måten har de fått meget motbør.
Høyere embetsmenn som ikke er blitt ansett for gode medarbeidere er avsatt. Fylkesmenn og
ordførere i alle kommuner er blitt prøvet og utskiftet med NS-folk. Særlig stor motbør har de
fått i idrettsforbundene. Idrettsgrupper har nedlagt sine verv og avholdt ingen
14
idrettskonkurranser. (Nye ”diktatorer” her var Reichborn –Kjennerud og Charles Hoff)
Lærere, sakførere og flere organisasjoner og etater ble presset, men svarte med bestemt
avslag.
Innen politiet var nok pågangen fra nazihold størst. Her ville de sikre seg makten.
En hel del mennesker i alle etater lot seg påvirke og meldte seg inn i NS. I reservepolitiet i
Garden hvor det opprinnelig kun var noen få medlemmer, ble det etter hvert en hel del som
skrev seg inn, men det var nok ikke fordi deres oppfatning var blitt endret. Jeg tror nesten
ingen var oppriktige sympatiserende medlemmer. Fra omkring juletid 1940 heter det at det på
politikaserne I på Majorstuen er ca 54 medlemmer og i politikaserne II ca 10 medlemmer.
Mange av disse fikk bittert angre sin uforsiktighet. Noen meldte seg ut nokså tidlig – igjen ,
men andre som prøvde dette seinere ble det verre for – represalier og lignende. To av disse
politireserve politifolka som hadde vært i Garden som sersjanter 9.april og som meldte seg
inn og ut – Dølerud og Godager - kom i motstandsbevegelsen, ble arrestert og skutt på
Trandum senere – jeg husker dem godt.
Da påbudet om hilsing med oppløftet arm (Hitlerhilsen) kom, vakte det en veldig opposisjon.
Mange politifolk søkte avskjed. Politimester Welhaven i Oslo var da gått av for lenge siden
p.gr. av uoverensstemmelse med de tyske myndigheter. Politimester Asvik som avløste ham –
og som man trodde ble ansatt på grunnlag av sine NS-sympatier søkte seg også siden ut av
tjenesten, samt en hel del andre. I Kristiansand søkte 59 av 63 politimenn avskjed.
Utførelsen av den nye hilsemåte ble i høyeste grad miserabel. Det var så og si ikke en eneste
mann på gaten som brukte den. Å hilse med hånden til lua – som før, var samtidig blitt strengt
forbudt. Da gikk politifolk over til å hilse ved vendt hodet mot hverandre (militært) eller bare
hilse ved et nikk.
Hirdmennene ble en tid noe spakere – visstnok på oppfordring fra høyere hold. De viste seg
heller ikke i hirduniform noen dager. En stund før jul ble det opptøyer i Tryvannsbakken p.gr.
av hirdens provoserende opptreden og siden var det politipatrulje i Nordmarka hver søndag ut
over vinteren.
Blant hirdfolkene var det etter forlydende – mange mindreverdige elementer. Det skulle til og
med være en del straffende løsgjengere fra Oslogatene – lasaroner – som fikk dette høve til å
komme seg opp. Hirdmennene skulle under ingen omstendigheter arresteres av politiet ved
oppløp og lignende med mindre de begikk lovløse handlinger. Men hva var lovløse
handlinger nå?
Da politiordren om at det skulle kun hilses med oppstrakt arm og at den andre måten var
forbudt ble vi seks politibetjentene i beredskapspolitiet som tidligere var løytnanter i Garden
enige om å søke oss løst fra vår stilling. Skrivelsen verserte frem og tilbake mellom
politikasernen og politimesteren og tilslutt ble søknadene innvilget og etter flere utsettelser
ble denne politiavdeling oppløst. De resterende konstabler flyttet ut av byen til vanlig
polititjeneste på gaten og vi ble dimittert fra tjenesten den 5.februar 1941.
Vi fikk beskjed om å melde oss for politimester Asvik på Oslo politikammer, Møllergt 19
samme dag som vi sluttet. Dette var vi litt usikre på – om det kanskje skulle bety at vi ville bli
satt inn pga av vår uvillighet til å gjøre tjeneste lenger i politiet. Og sa til hverandre at det var
best vi tok med toalettsaker og lignende og belaget oss på et lengre opphold på nr 19. Askvik
regnet vi jo med som NS og en som gikk inn for det nye styret. Vi ble kalt inn til
politimesteren personlig. Og vi har vel aldri fått så meget rosende uttalelser for tjeneste noen
gang før som vi fikk her. Han ville takke oss for den solide og rolige måte vi hadde utført vår
tjeneste på. Det var oss å takke for at det hadde holdt sammen på politikasernen så lenge som
15
det hadde gjort. Han beklaget å måtte miste oss – og lovet all mulig hjelp hvis vi hadde bruk
for det senere og kunne bare henvende oss til ham personlig.
Etter dette fikk vi et ganske annet inntrykk av politimester Askvik enn tidligere. Det viste seg
også han var en bra kar for han trakk seg ut av tjenesten, han også, etterpå.
Vi fikk så beskjed om å melde oss på kontoret for sivilforvaltningen for Hær og Marine personalkontoret – hos major Bjerklund - som hadde med disponering av ledig befal. Vi ble
lovet å komme over i noe annet ved leilighet og kunne foreløpig ta fri. Vi skulle beholde vår
lønn foreløpig.
På politikasernen skulle det nå opprettes en ny politiavdeling som skulle være etter samme
mønster som det hvor vi hadde vært. Kaptein Ola Fritzner skulle være sjef, og sammen med
ham en del ledig befal som sa seg villig til å føye seg etter de nye bestemmelser. De kom ikke
i sving før en god stund etterpå.
Motstanden mot NS har ikke avtatt, men agitasjonen for dem fortsetter like hardt. De første
kontingenter av S.S.Nordland er avreist med fly til Tyskland fra Fornebu og det foreligger
forskjellige anslag av kontingentenes størrelse – fra 9 til 54 mann. Verving, legeundersøkelse
pågår rundt om i landet. For tiden (9.februar 1941) svirre rykter om en forestående tysk
invasjon i Sverige.
15.februar 1941 er notert: Det har vært en god del demonstrasjoner ved skolene i Oslo og
Aker (De høyere skoler). Det ble til skolestreik. Alle ble borte fra skolene og en del av
folkeskolene gikk til sympatistreik. Flere lektorer og rektorer er arrestert. Major Olav Helseth
som var president for Norges Idrettsforbund er også arrestert.
21.februar 1941 er notert: Fritsvold og jeg fikk i dag brev om å melde oss på kontoret for
sivilforvaltningen – kassakontoret. Dette kontor hadde med avlønningen av alt
militærpersonell på Østlandet. Oskar Aasen skal begynne på regnskapskontoret til
Luftvernsjefen. Even Vestlund skal begynne hos Skattefogden og David Pedersen er alt
begynt i Arbeidstjenesten .Arbeidstjenesten regnes ikke for nøytralt. ( Den siste av oss seks
løytnanter fra Garden - Anders Granhagen- begynte senere på samme kontor som jeg)
Matforsyningen er blitt ennå dårligere. Det finnes snart ikke lagre igjen og så godt som
ingenting kommer inn, men folk tror det blir verre senere.
Arbeidstjenesten driver for tiden med å organiserer forarbeider med de forskjellige
arbeidsleire som skal settes i gang i førstningen av mai. Alle de vernepliktige mannskaper
skal da inn i arbeidstjeneste, istedenfor som før til våpenøvelser (rekruttskoler)
Jeg for min del har ikke noen tro på at dette blir noe alvor av og det samme tror de fleste man
snakker med. Det vil ikke bli nok mat og forsyninger og vanskelig med innkvartering på de
nye arbeidssteder.
Det heter i den norske radio fra London at 2/3 av arbeidstjenestens kurs i Gausdal har gjort
kort prosess og sluttet – vesentlig pga av den nye hilsemåten. Sikkert er det, blant de som har
trukket seg tilbake fra arbeidstjenestens høyeste ledelse er oberst David Thue, ob.lt. Ole Berg
og kaptein Hagtvedt som var leder for kurset i Gausdal. Kaptein Gramm er blitt leder i
Gausdal istedenfor Hagtvedt. (Han er kjent som en overlegen og vanskelig person og
antagelig 100% NS)
16
I Garden hvor nu bare intendanten kaptein Hellesvik og hans stab er igjen, er det nå stille (dvs
administrasjons-offiserene i de tidligere gardekompaniene – kontorpersonell og nøytral
tjeneste). Det skal ikke tas inn konstabler til det nye politi før ut i mars og i mellomtiden pågår
oppussing av kasernen.
Det fortelles: En arbeider er blitt henrettet på Herøya for mord på en tysk soldat i beruset
tilstand. Tre bergensere er henrettet i Bergen for spionasje. De hadde en radiosender –Sætre,
Havnen og Hansen.
1.mars 1941 er notert:
Det er atter etter ukelange forhandlinger foretatt en ugjerning i Bergen idet 10 mann er dømt
til døden for spionasje – bl.a.redaktør Oftedal i Stavanger Aftenblad.
Hirden opptrer fremdeles temmelig utfordrende. Det siste er at de har gått inn på sporvogner
og forlangt å få se i godtfolks mapper og vesker for å finne forbudte trykksaker, smugaviser
og antitysk propaganda.
De 10 nordmenn som ble dømt til døden i Bergen var åtte fra Haugesund og to fra Stavanger.
Det ”feige” engelske angrep på Svolvær hvor det var nokså meget norsk forarbeid ble en
ubehagelig affære. Som straff for befolkningens medvirkning ble Øst-Vågsøy ilagt en bot på
kr 100 000. Men hva som er verre er at hjemmene til de som drog over til England etter
angrepet skal brennes. Dette har vakt avsky – ikke bare her i landet, men langt utenfor.
Den frie norske kringkaster som skal oppholde seg et sted i Norge, opptrer nokså uvørent.
Tyskerne forsøker stadig å peile den inn, men det har ikke lykkes. I den siste tid er det blitt en
veldig forstyrrelse i radioen på den tid og på den bølgelengde som de engelske nyhetene
kommer. En mener det er NS eller tyskerne som forstyrrer med spesielle apparater.
Bemerkning nå etterpå: Den frie norske kringkaster opererte fra London, men lot som den var
i Norge.
21. april 1941 er notert:
Fritsvold og jeg fortsetter på kassakontoret hvor vi begynte. En dag ble jeg oppringt av en
kaptein Hoel som spurte meg om jeg ville bli politimester i Egersund (han var NS). Jeg trodde
først ikke mine egne ører, man fant jo ut at det var virkelig. Jeg avslo med begrunnelsen at jeg
hverken var jurist eller hadde politiutdannelse og hadde familie i Oslo.
Arbeidstjenesten fortsetter med sine forberedelser og det ser ut til at de vil komme i gang.
Matsituasjonen har i det siste ikke forverret seg, men er knapp. Kafferasjonen er nedsatt til 20
gram pr uke. Brødet er blitt dårligere og det trues med melkerasjon. Tyskerne har utskrevet en
hel del hester oppe i landet – og det nå like før våronna. Det ser ut til å bli en sen vår, det
ligger snø ennå mange steder oppe på bygdene.
Det er kommet påbud om at kassakontoret skal abonnere på ”Fritt Folk” som er det norske
NS-organ.
17
Noter som far har tilført senere.
Note 1. Ltn Løvhaug (senere Kiil) kom over til Storbritannia litt etter meg – etter en reise
rundt halve kloden sammen med en hel del andre norske – over Sverige, Russland, Tyrkia,
Pakistan, Egypt, Sør-Afrika. Han hadde en allsidig tjeneste – skiinstruktør på Island,
instruktør for norske styrker i Sverige, militær attasje i Ankara (en aktiv type). Han ble oberst
i forskjellige tjeneste hjemme i Norge etter krigen.
Note 2: Ja, småguttene i strøket lo av oss og spurte om vi var redde når vi stadig holdt på å
gjemme oss (søke skjul) for de tyske flyene. Men dette var den måten som var oppøvet for
den norske soldat og offiser før krigen.
Senere – i Skottland – lærte jeg at vår gamle oppfatning av dette var forkastelig. Skyt på
flyene! Så blir de ikke så nærgående og får ikke se så meget.
Note 3: Kaptein Østerbø fortalte etter at vi var kommet over til Storbritannia følgende fra
3.gardekompani som stod klar til å dimittere gardistene den 9.april: Mens befalet drev på som
best med innleveringen den 8.april og hadde det travelt med å få mest mulig unnagjort kom
kompanisjef kaptein Heyerdahl-Larsen med følgende bemerkning: ”Ja, men jeg har hørt at vi
skal møte opp på bryggene i Oslo i morgen. Jeg forstår ikke hva vi skal der å gjøre”.
Dette tyder på at det nok hadde vært planer allerede den 8.april om at noe skulle forgå dagen
etterpå. (Jeg kom til å tenke at det var for å paradere for de tyske autoriteter som skulle
komme med krysseren ”BLÜCHER ”). Kaptein Heyerdahl – Larsen var nok ikke innviet.
Jeg meldte dette inn til Norges befalslagets oppnevnte mann i granskings komiteen for befal –
kaptein Bjarne Pettersen – i 1945. Jeg har imidlertid ikke hørt noe om resultat og glemte
dessverre å etterforske saken videre. Jeg gikk jo ut fra at alt ville bli tilstrekkelig undersøkt
og oppklart av de oppnevnte organer etter krigen. Hvem gransket forresten dem som var i
granskingskomiteen?
Note 4: Da jeg ble beordret som vaktkommandør på festningen den 10.april gikk jeg til
Gardesjefen og bad meg fritatt på grunn av at dette var å betrakte som å gå i fiendens
tjeneste - å gjøre vakter samtidig som tyske vaktposter var plassert der.
Gardesjefens svar var at han hadde ordre fra absolutt høyeste norsk militært hold og bad om at
vi måtte støtte ham og ikke bryte ut fra vår lojale tjeneste i denne vanskelige tid.
Det må anses å være utvilsomt at noen blant offiserene (kapteinene)var forhåndsunderrettet
om den tyske invasjon. Særlig om at krysseren ”BLUCHER” skulle legge til brygge i Oslo
(jfr kapt. Heyherdahl-Larsen uttalelse til sitt befal (Østerbø). Den aller nærmeste må være
kapt. Winsnes. Han var rettroende nazist og tyskvennlig i alle sine uttalelser både før og etter.
At han allerede fra første dag av begynte som Quislings adjutant i Stortingsbygningen styrker
dette inntrykk. Om han begynte som Quislings adjutant med eller mot Gardesjefen ob.ltn.
Graf Wangs ordre (tillatelse) – ja, se hvem vet det?
Da jeg kom tilbake fra vakttjeneste på festningen den 11. april fikk jeg beskjed om å melde
meg hos kapt Winsnes på kompanisjefens kontor i kasernen. Jeg ble spurt ut om forskjellige
ting om tjenesten på vakt. Jeg ga rapport om dette og sa bl.a. at det hadde vært forsmedelig
tjeneste å gå i vakttjeneste for tyskerne. ”Jasså – løytnant Huslid –De synes det har vært en
vanskelig og forsmedelig tjeneste De har hatt” sa kaptein Winsnes med et hånlig flir.”Ja det
synes jeg ikke er det minste rart” sa kapt. Heyerdahl-Larsen som også var tilstede på kontoret.
18
Når en legger alt sammen: Kaptein Winsnes var sannsynlig medvitende om at tyskerne skulle
angripe Norge den 9.april – og hvor han innehadde en høyere offisersstilling (embedsmann) i
H.M. Kongens vaktavdeling. At han allerede fra første dag begynte som adjutant hos Quisling
så lenge som denne regjering varte. Begge disse meritter må anses som tydelig landsvik.
Kaptein Winsnes virke senere under okkupasjon var visstnok ikke av ondartet natur – så vidt
jeg vet. Han tjenestegjorde som sekretær i Kirkedepartementet og blandet seg vist ikke opp i
de store ting i de årene. Han var dog fremdeles nazist og tyskerlakei under hele okkupasjonen.
Han fikk sitt forelegg etter rettsoppgjøret og var fri mann som om han skulle ha vært en god
nordmann. Han ble pensjonert med pensjon etter sin grad som kaptein.
Jeg kan ikke annet enn å sammenligne med min kollega fra Garden – Anton Østerbø. Han var
løytnant i Garden og drog sammen med meg over Nordsjøen til Storbritannia. Han ble i
egenskap av kompanisjef ved de norske styrker utnevnt til kaptein. Etter krigen deltok han i
den første Tysklandsbrigaden også som kaptein. Men etter bestemmelsene var han nå blitt for
gammel til å få tilsetting i det nye norske forsvar. Han gikk av med pensjon, men vel å merke
– med pensjon etter løytnants grad – den grad han hadde før krigen. Hans grad under krigen
skulle være midlertidig! Men dette eksempel er bare ett av de mange urettferdigheter som
kom etter krigen og det mislykte rettsoppgjør.
Note 5: På en av våre mange fridager høsten 1940 i politiet, fant Oskar Aasen og jeg ut at vi
skulle reise ut til Grini fangeleir og besøke general Ruge som vi visste satt som krigsfange
der. General Ruge var jo kommanderende general under krigen, både i Sør-Norge og Nord –
Norge. Da all motstand var slutt i Nord-Norge ble Ruge igjen her sammen med den
kapitulerte styrke mens general Fleischer sammen med Kong Håkon drog over til England.
Det var ingen vanskeligheter å komme inn til generalen. Han bodde nokså bra i en villa for
seg selv og led ingen nød således. Han var glad for at vi kom. Han fortalte at det var avtale at
han som den ansvarlige øverste myndighet over de norske styrker skulle være igjen og at
general Fleischer skulle reise over og prøve å bygge opp en ny norsk krigsstyrke i England
med henblikk på i sin tid å kunne bli med på invasjon og frigjøring av landet senere.
Han ga for øvrig ikke noe råd – annet enn at vi skulle holde oss i god form og avvente en slik
utvikling når tiden kom. Han var optimistisk og bad oss også å være det.
John Lutenthun, Kristofer Huslid og Anton Østerbø
19
Planlegging og overfarten til England
Etter den dårlige innsats som Garden gjorde under krigen (jeg unntar da de som kom med i
krigshandlingene - 1. og halve 4. kompani) ble det blant oss befal og andre bekjente diskutert
om hvorledes vi skulle komme oss ut av det besatte område og over til de norske styrker –
først til styrkene i Nord- Norge og seinere over til de norske styrker som holdt på å bygge seg
opp i Storbritannia.
Da jeg var på Setskog og hentet hjem familien etter krigsevakueringen, så jeg at det ikke var
noe særlig vanskelig å ta seg over grensen til Sverige gjennom de store ubevoktede
skogtrakten der. Men videre til England derfra syntes å være nokså umulig på den tid.
Det ble etter hvert mange som forsvant. Ryktene fortalte at både den og den var kommet over
til Sverige eller England. Visstnok hørte vi om ”Nordsjøbussen” som stadig gikk med folk
over Nordsjøen fra hele vår lange kyst, mest fra Vestlandet. Men det forekom litt vanskelig
for oss som var fastlåst i offentlig tjeneste i Oslo til å få nødvendig kontakt i denne trafikken.
Vi var tre stykker som ofte kom sammen og snakket om mulighetene: Løytnant Fritzvold,
Johan Helgeland (militær, men i sivil tjeneste) og jeg. Det var således ikke ute av tankene da
jeg med fire ukers ferie drog til Vestlandet – hjem til Førde sommeren 1941. Jeg skulle prøve
å få kontakt.
Jeg hadde en enestående fin ferie og godt vær, men det hadde vært lurt å gjemme den ene
uken ferie til seinere. Jeg kom straks i nær kontakt med min bror Olav Huslid som var lærer i
Jølster om disse ting. Stemningen mot tyskerne og for frigjøring av landet var ennå sterkere
på Vestlandet enn der jeg kom fra.
Olav var fra første stund ivrig for tanken om å reise over. Han drog straks ut til Værlandet for
å rekognosere og kom i kontakt med kjøpmann Brosvik. Brosvik hadde sendt av gårde den
ene fiskeskøyta etter den andre med motstandsfolk. Avtalen var at omkring 25.august skulle
det bli en sjanse igjen. Dette var i juli. Det skulle gå en båt over allerede om et par dager som
vi kunne få være med. Men jeg fant at jeg ikke kunne reise så hodestups uten å varsle verken
min familie eller mine kolleger i Oslo. Med den båten som drog da var sjefsredaktør i Tidens
Tegn – Schanke-Jonassen.
Det ble ordnet således at Olav skulle kontakte Brosvik igjen når tiden nærmet seg og så sende
meg et telegram om datoen. Telegrammet skulle lyde på en tur i Jotunheimen –fremmøte
Eidsbugarden en bestemt dato.
I Oslo satte jeg mine kollegaer inn i planen. Fritsvold skulle begynne sin ferie da og drog
sammen med to kjente fra Beredskapspolitiet – Hegna og Olav Edland – til Askvoll den
24.august for å orientere seg. Den 25.august kom telegrammet: ”Kom til Eidsbugarden
snarest.”
Vi hadde allerede orientert våre familier d.v.s våre koner om planen. Min kone og fru
Fritsvold tok det rolig og var for så vidt enig. Det gikk ikke så lett for Helgeland så han måtte
utsette reisen.
Jeg var om kvelden opp om løytnant Østerbø som bad om at vi måtte vente på ham et par
dager i Askvold hvilket jeg jo ikke kunne si noe sikkert om. Jeg var så i avskjedslag hos min
gode venn Falleth og hans nabo Mr. Jones (engelsk). Oskar Aasen hadde jeg snakket med
tidligere, men han kunne ikke være med på denne tid.
Hjemme stod ryggsekken og en liten koffert ferdigpakket fra før. På kontoret måtte jeg lage
forsvinningsnummer da jeg ikke hadde mer ferie igjen. Den siste dagen hadde jeg forestilt
meg litt forkjølet og utilpass og sa at hvis jeg ikke er bedre i morgen kommer jeg antagelig
20
ikke. Falleth skulle så ringe til kontoret å si fra at jeg var syk samme dag som jeg drog. Det
gikk i orden og etter tre dager ringte han igjen og sa at jeg fremdeles var syk – og ville sende
legeerklæring snarest. Det var stående ordre ved alle offentlige kontorer at når noen ble borte
skulle dette straks innmeldes til vedkommende departement. Personellet på kontoret begynte
straks å ane at jeg hadde stukket, men de var alle ”all right” og det ble ikke sendt melding om
meg før lenge etter at jeg var forsvunnet.
Tirsdag den 26.august tok jeg Bergenstoget fra Vestbanestasjonen. Løytnant Østerbø var møtt
opp på stasjonen. Det var riktig prektig vær. Høsten stod bra, korn på staur, kål, poteter og
frukthager i rikt velde. Jegere (menn og kvinner) på ferie – og andre som bare skulle til fjells
uten å jakte. Stemningen var høy og toget var så å si fullt opp til høyfjellet.
Hjemme var min kone inneforstått med hele planen og så forståelsesfullt og rolig på det hele.
Fritsvoll og jeg hadde vært litt i kontakt med hemmelige organisasjoner i Oslo som tok seg av
saken og gav økonomisk støtte til familien til folk som drog ut av landet for å delta i
frigjøringskampen. Gardens tidligere lege – dr.Florelius var vår kontaktmann og
organisasjonen hørte inn under hjemmefrontens virksomhet som var begynt å bygge seg opp
nå. Våre familier fikk således hver eneste måned besøk av en eller annen ukjent mann som
avleverte en konvolutt med et beløp som var til meget stor hjelp i de trange tider.
Avskjeden tok vi rolig begge to og barna var så små at de ikke forstod noe om dette. Jeg
skrev et brev til min kone hvor jeg sa at jeg kom til å reise bort en tid og at hun ikke måtte
snakke noe om det og aller minst til politiet. Brevet var for at min kone skulle ha noe å vise
for seg og godtgjøre at hun ikke var delaktig i mitt forsvinningsnummer når politi ettersøkelsen etter meg kom. Brevet fikk jeg så Falleth til å legge i postkassen på sitt hjemsted
i Søndre Høland. Dette for å få ettersøkingen til å ta en annen retning enn den hvor jeg reiste
fra.
Politiet kom da også hjem til min kone og spurte henne ut om min forsvinning. Bløffen slo til
over all forventning – således at jeg ble ettersøkt østover svenskegrensen i stedet for mot vest.
Det ble til og med gitt varsel fra den hemmelige undergrunnsbevegelse til ambassaden i
Stocholm at Fritsvold og jeg var sannsynligvis ventende til Sverige. Dette varselet var kanskje
sendt med politiets medvirkning for den politimannen som var hjemme og undersøkte etter
Fritsvold og meg var en kjent av oss fra beredskapspolitiet.
Det var mange glade mennesker på toget. Jeg hadde ingen kjente der og mitt humør var på
bunnen og var nok den som var minst glad av alle om bord. Det var første gang jeg var ute på
”forbryterbanen” så jeg følte meg nervøs og ubehagelig til mote. Jeg fryktet for at jeg allerede
var oppdaget og etterlyst. Jeg var bestemt på å reise så inkognito som mulig. Jeg ble ikke
høyere stemt da konduktøren kom gjennom vognkorridoren med et papir i hånden og spurte
om noen av følgende personer var tilstede – og leste en liste over navn på disse. Tre ganger
kom han på denne måte, men heldigvis passet ikke navnene på meg. Jeg tror ikke jeg hadde
svart om mitt navn hadde blitt oppropt. Jeg var svært ensom og det var mange tanker som
streifet i samband med denne reise så det var litt av en påkjenning. Jeg ventet passkontroll i
Bergen med eventuell notering av passnummer. Men alt gikk grei.
Disse glade medreisende på toget – grupper og familier som skulle på ferie gjorde vel sitt til at
mitt humør var så nedstemt. Jeg følte meg mer nervøs og usikker nå enn den 9.april da tyske
fly krysset over oss med sine mitraljøser pekende mot oss og ferdig til å slippe sine
bombelaster. Men det var nå et brennende ønske som holdt på å gå i oppfyllelse så jeg kunne
da ikke gi meg til å gå fra min plan.
De andre vitset og hadde det morsomt. Litt reisedram hadde de også. Spisevognkelneren kom
gjennom korridoren og spurte hvem som skulle ha middag om bord. En herre spurte hva slags
21
mat: ”Fisk”, lød svaret. ”Er det god fisk”? ”Det er lange ” – Øivind Lange. ”Nei, det er dårlig
fisk”. Alminnelig jubel og latter! (Øivind Lange var en av de mest kjente nazist kåsører i radio på
den tid).
Vi kom til Bergen om kvelden og det var mørkt. Så ble plutselig en sterk lyskaster satt på de
ankommende reisende. Dette var igjen ubehagelig for en med dårlig samvittighet.
For å slippe å ligge på hotell om natten og dermed måtte oppgi navn og vise identitetskort så
hadde jeg skrevet til min venn Bernhard Myhre og bedt om å få ligge hos han om natten.
Plutselig var det en som grep meg i armen: ”Der har vi ham. Det er best De blir med meg”.
Jeg kjente imidlertid straks stemmen til Myhre. Han og fruen var møtt opp på stasjonen for å
møte meg.
Myhre forstod situasjonen godt så det var ikke noe vits å skjule hvor jeg skulle hen. Men han
kunne jeg stole trykt på og det var riktig hyggelig å få komme til en kar som ham den
kvelden.
Onsdag den 27.august om morgenen fulgte Myhre meg på kaien for fylkesbåtene hvor båten
til Askvoll og Dalsfjoren skulle gå kl.08.00. Myhre hadde selv lyst til å slå følge (han var
toller), men hans kone skulle ha barn snart og det ville bli upassende for ham å dra ifra da.
Dette var i overgangen mellom sommer - og vinterruter på fylkesbåtane og det viste seg at
båten som jeg skulle med var innstilt. Men det gikk en båt til Sogn og det var en sjanse å ta
denne til Leirvik og buss over til Dale og med båt derfra ut til Askvoll kl 24.00. Styrmannen
var ikke sikker på om ikke denne bussruten også var innstilt på grunn av bensinmangel. Jeg
hadde ikke stort å velge mellom. Jeg tok båten og det gikk godt. Bussen gikk ennå.
Det var ikke stort høyere stemning denne dagen om bord på Sognebåten. Jeg hadde inntrykk
av at folk så skeptisk på meg i smug. Særlig var jeg misstenksom mot en kar som gikk med
N.S. merke på seg. Jeg reiste under falsk navn og kalte meg Berge. Dette med tanke på
ettersøkelsen av meg når jeg ble savnet. Men jeg tror dette var unødvendig og dumt. Hadde
for eksempel styrmannen foretatt kontroll med at navnet stemte med mitt identitetskort ville
jeg jo ha vært ille ute.
Jeg fikk tid og høve til å ta en rimelig god skisse av de tyske festningsverkene på Nesje ved
innløpet til Sognefjorden. Denne leverte jeg senere til det norske E-kontor i London. I Leirvik
var en hel del andre som hadde regnet med rutebilen til Dale så den ble godt besatt. Jeg kom
til Dale om ettermiddagen og fikk så altfor god tid før båten kom. Den var dessuten flere
timer forsinket så jeg kom visst ikke av sted før omkring kl.03.00.
Min fetter Kristian Ramstad var lærer i Dale, og jeg gikk opp for å besøke ham i ventetiden,
men det viste seg at han var på ferie hjemme i Førde. Jeg traff derimot hans søster Emma
som var gift Rochling og var hos dem noen timer om kvelden. Jeg ville ikke fortelle at jeg
var på Englandsfart. Jeg sa jeg var på veg tilbake til Oslo etter ferie i Førde.
De fortalte om hvor mange det var i distriktet som drog over til England og at forrige lørdag
drog en av båtene til Brosvik fullt lasta. Sener fikk jeg høre at Emma og hennes mann forstod
godt i hvilket ærende jeg var på i de trakter, men de lot seg ikke merke.
Jeg kom til Askvoll torsdag morgen i 5-6 tida. Det var nå gått over den tiden da vi opprinnelig
hadde bestemt for avreisen. Jeg kom for sent, men i telegrammet stod det jo at jeg skulle
komme så fort som mulig. Det var ingen vei tilbake for i Oslo var jeg nok nå allerede savnet
og ettersøk – regnet jeg med.
Jeg hadde så smått ventet at enten min bror Olav eller Fritsvold ville møte opp i Askvoll når
båten kom. Det var nesten tomt for folk på veien så tidlig på dagen og jeg gikk og ruslet
omkring litt. Men så traff jeg noen arbeidsfolk og spurte om de viste om noen som hadde
22
motorbåt og kunne skysse meg ut til Værlandet. Jeg fikk grei orientering om en mann og jeg
gikk opp og spurte - og han skulle komme om en time eller så. Mens jeg ventet på båten gikk
jeg inn på Askvoll Hospits for å få et glass melk og noen smørbrød. Jeg ble vist inn i kafeen
gjennom kjøkkenet, men gikk feil og kom inn i et mørkt soverom hvor en mann holdt på å kle
på seg. Jeg unnskyldte meg og sa jeg har gått feil. ”Å værsågo”, sa ha, ,”men du kjenner nå
kanskje meg” flirte han – og gjennom mørkret kunne jeg nå se at det var Fritsvold.
Dette var en stor lettelse for meg. Fritsvold og hans to kamerater hadde bodd på hospitset et
par dager. Eieren av stedet var Anton Høivik. Han – sammen med flere andre i Askvoll og
Værland ble våre gode hjelper i dagene fremover.
Situasjonen ble nå mer avklart. Vi spiste frokost på hospitset og Høivik ringte til den mannen
som jeg hadde bestilt båtskyss med slik at han kunne vente så lenge. Vi ble der om dagen og
om kvelden kom også Olav og traff oss der.
Da Fritsvold og hans to kamerater kom til Askvoll noen dager før drog de straks ut til
Værland. Det viste seg at Brosvik som de hadde fått oppgitt av meg som adressat allerede
lørdag den 23.august hadde overdratt sin forretning, tatt med familien og en del mannfolk og
reist av gårde med båten sin. Det begynte nemlig ”å brenne under bena hans”. Han hadde fått
varsel fra underrettet hold.
De kom i kontakt med to fiskere – Henrik Leite og Myrvåg. Da de fortalte at de skulle treffe
Olav Huslid og Brosvik forstod de to fiskerne at det ikke var spionerende nazister (vi var
nemlig sett på med stor misstro – ukjente østlendinger som vi var). De ble derfor bedt om å
reise inn igjen til Høivik hospits og vente til Olav kom.
Vi bodde nå alle vi fire på hospitset. Lensmannen i Askvoll hadde plikt til å foreta kontroll av
personer som bodde på hospitset og hoteller med jevne mellomrom. Han ringte opp Høivik og
fortalte at han dagen etter ville foreta en kontroll på hospitset. Høivik ba oss derfor å ta en tur
til Holedal den dagen. Og fredag den 29.august gikk således med på denne turen og vi skulle
gi oss god tid. Lensmannen var like god nordmann som de andre i distriktet og kontrollen
gikk i full forståelse mellom de to.
Jeg husker ikke sikkert, for jeg har ikke notert det, men jeg antar at Olav ikke kom til Askvoll
før fredag. Vi hadde da en konferanse på hospitset sammen med Høivik. Olav hadde gjort
noen undersøkelser på Florøkanten og funnet at det var noen skøyter som lå for anker der.
Det var vakt om bord og planen var å stjele en av skøytene – og om nødvendig tvinge vakten
om bord til enten å bli med eller å hjelpe dem av gårde. Olav hadde en revolver med noen
patroner.
NB: Etter det mislykede forsøk på å få tak i en av de båtene som lå i opplag i Florø, ble Olav værende i traktene
der for om mulig å skaffe andre utveier – andre båter. Da han noen dager senere kom sørover til Askvoll, var vi
av sikkerhets grunner gått i dekning. Vi var antagelig da på øya og gården Melvær. Olav fant oss ikke igjen og
ble derfor ikke med på turen over Nordsjøen så som planen opprinnelig hadde vært
Olav, Fritsvold og en til drog av gårde kl 06.00 lørdag morgen den 30.august med motorbåt
nordover. Det var vel et noe tvilsomt og vågsomt foretagende. En annen motorbåt –Kistrup
Ask kom til bryggen i Askvoll og tok opp en del av de som nå hadde samlet seg og ville bli
med. Det hadde gått stille rykter om dette og det samlet seg flere og flere. Noen gikk om bord
i 12.00 tiden og tok en liten tur og kom inn igjen om kvelden for å ta opp meg og resten av de
som da var kommet. Jeg skulle nemlig vente på rutebåten fra Bergen for å se om Østerbø kom
med den.
Kl 19.00 kom rutebåten og Østerbø med den. I Askvold var det stasjonert en tysk avdeling og
på bryggen og rundt om i sentrum var en hel del tyske soldater denne lørdagskvelden. Det
gjaldt nå å komme seg om bord i motorbåten som lå ved brygga uten det vekket tyskernes
23
mistanke. Det skulle hete blant folk at disse ungdommene skulle inn i Sognefjorden i bryllup.
En hadde et trekkspill som han tok en låt på av og til.
Anton Høivik var visstnok herredskasserer eller noe liknende. I siste liten bestemte de seg til å
bli med oss – først assistenten på kontoret hans – John Lutenthun – og til slutt også
hushjelpen hans – Arnhild Grimelid (16 år). Vi ruslet ombord en og en og ingen fant noe
misstenkelig ved oss – i hvert fall ikke tyskerne.
Styrmann Håkon Vårdal var en av dem som skulle være med. Han var forlovet med Karen
Lyngstad som skulle slå følge. Men hennes far hadde fått mistanke om at datteren skulle reise
og dette var han imot. Han var til stede i Askvoll for å gripe inn hvis hans datter viste seg.
Noen sa at han var nazist, men det var neppe så sikkert for det var så lett å kalle folk for
nazister i den tid hvis de avvek litt fra den harde linje mot tyskerne. Jeg har derimot hørt at i
Askvoll var ingen nazister.
Håkon Vårdal og hans forlovede var i midlertidig oppmerksom på gamle Lyngstad. Vi la ut
fra brygga i Askvoll og gikk inn i Sognefjorden og tok Håkon og Karen om bord der.
Vi var nå en flokk på ca 14-15 personer om bord i båten til Kistrup Ask. Bestemmelsesstedet
var et sted ved Bareksten utenfor Florø, nærmere betegnet Djupvik i nærheten av Kittang. Ask
var ikke lokalkjent her oppe. Det blåste en del – båten var heller liten og det tok en tid før vi
kom fram til den vesle holmen hvor vi skulle møte den andre ekspedisjonen – tyv gjengen
som skulle stjele båt. Kistrup var også redd for minefelt på disse trakter.
Klokken var vel ca.01.00 da det kom en robåt med noen forfrosne karer. De hadde mislyktes i
sitt oppdrag. Olav var reist tilbake til Florø for å prøve andre utveier.
Kistrup Ask foreslo nå å bli med ham sørover igjen til Sauesund hvor vi kunne overnatte i
noen uteløer. Vi drog dit i grålysningen søndag morgen og fikk gode sovemuligheter i de to
løene og sov det meste av søndagen. Været var hele tiden bra og sola begynte så smått å
skinne da vi la oss.
Sammen med de som skulle stjele båt kom en ny mann til – Anton Gjelsvik fra Gjelsvik ved
Florø som på en eller annen måte hadde kommet i kontakt med karene våre. Han fortalte at
han drog hjemmefra om lørdag morgen og hadde sagt at han skulle av sted å plukke blåbær.
Han hadde også bare med seg et tomt spann og ble siden kalt for ”blåbærplukkeren”. Han var
bare unge gutten, men en godlynt og pratsom kar. Han sa at det verste var å ta farvel med
hesten hjemme – for den forstod nok at han skulle reise.
Da Fritsvold og hans nevø Kåre Hegna samt Olav Edland kom med båten til Askvoll gikk de
over i lokalbåten til Værlandet der. Hegna hadde glemt en flaske og måtte om bord igjen for å
hente den. Da han kom forbi skipperen om bord spurte denne hva han hadde på flasken.
”Sprit” svarte Hegna. ”Ja, ta godt vare på den for han er sur ute i Nordsjøen ” sa skipperen. Så
de fleste mennesker forstod nok meget godt våre hensikter og var vant med Nordsjøtrafikken
og Englandsfarten.
Etter at vi hadde roet oss i høyet i løene på den vesle øya i Sauesundet kom kona og dattera til
Kistrup Ask og skulle melke noen kyr som var på beite der. De var nok uvitende om at det lå
folk i høyet. Gjennom en åpning i bordveggen skulle dattera rive ut litt høy til kyra, og fikk
hun fatt i en fot. Men hun ble ikke forskrekket. Hun bare sa til mora: ”Å, her ligg no folk”
Selv hvor forståelsesfulle alle mennesker var måtte vi nå prøve å holde oss skjult så ikke
rykter begynte å spre seg rundt om i bygda og komme nazister og tyske Gestapo for øre.
Hjelpsomme folk – bl.a.handelsmann Grant Sauesund og konen til Høivik, Ask og flere kom
ut til oss om søndagskvelden med mat – bl.a en stor kjele med suppelapskaus.
24
Men nå var gode råd dyre. Hvorledes skulle vi nå få fatt i båt til å komme oss videre med. De
folkene vi hittil hadde kommet i kontakt med var imidlertid godt kjent i distriktet og de lot oss
ikke i stikken. Anton Høyvik og Kistrup Ask drog søndag ettermiddag sammen med Fritsvold
fra oss for å finne nye utveier i land. De henvendte seg til Kolbein Sellevold som hadde en
ca.24 fot fiskeskøyte ”SOLRENNING” som det kunne komme på tale å få overta.
SOLRENNINGEN
Da Anton Gjelsvik og de andre kom ut til oss ved Bareksten utenfor Florø hadde han med seg
en konvolutt fra Olav som han skulle levere til meg. Konvolutten inneholdt kr 2 900 som var
et resultat av pengeinnsamling i Florø til Det norske Jagerfondet i London. Vedlagt var også
et skriv som gikk ut på bl.a. at når det senere ble opplyst i nyhetene fra London at kr 2900 fra
en vestlandsby var kommet fram var det et tegn på at ekspedisjonen var lykkelig i havn. Dette
skrivet ble levert i London til en mann fra kringkastingen som het Øgaard som lovet å få
meldingen sendt. Jeg har også hørt av andre at det gikk i orden.
Kolbein Sellevold eide ikke båten helt alene – det var to andre som hadde andel i den. Det var
gjeld på båten og den kunne ikke overdras vederlagsfritt. Sellevold forlangte kr 10 000 for
den. Vi var i en vanskelig situasjon. Olav hadde vi ikke hørt noe til siden han drog tilbake til
Florø om lørdagen. Vi holdt ”krigsråd” sammen med våre hjelpere i Askvoll med Anton
Høyvik i spissen. Etter anbefaling fra disse ble det til at vi utferdiget en kjøpekontrakt på
vegne av den norske regjering i London. Kr 7 000 skulle betales til båteierne etter krigen.
Mens vi, for å skaffe dem kontanter måtte ta fra Jagerfondet kr 2 900 pluss kr 100 av våre
egne penger. Kontrakten ble så underskrevet av Fritsvold og meg samt Sellevold.
Vi var jo ikke så begeistrer for dette, men vi var i en nødssituasjon. Den ene kontraktens to
eksemplarer tok vi med og leverte sammen med vår rapport i London. Alle myndigheter som
vi snakket med der borte sa det var riktig gjort. Blant andre sa general Fleischer at det hadde
mer å si for den norske stat å få oss over enn de kr 10 000 som vi garanterte – dessuten hadde
jo båten sin verdi i England.
For at eierne av båten ikke skulle risikere noe måtte det også nå arrangeres et tyveri. Avreisen
ble bestemt til mandag 1.september 1941. Sellevold kjørte båten inn i fjorden til Holmedal
med to av våre folk under dekk (Lutenthun og Larsen) Båten skulle nå også være gjort sjøklar.
Sellevold gikk i land og de to kom med båten ut til den vesle brygga på øya i Sauesund hvor
vi møtte opp i mørkningen i 21.00 tiden og gikk om bord.
Det gikk ikke helt glatt. På brygga var de to medeierne i båten møtt opp og protesterte høylytt
for de var ikke underrettet. Etter at Høivik m.fl. var gått i mellom kom vi så av sted. Det var
nå kommet et par gutter til så vi var 22 personer hvorav fire jenter.
Klokka var ca 23.00 før vi startet og ble vinket farvel fra de som stod igjen på brygga. I
Bulandet lå en mindre tysk vaktstyrke så vi holdt oss godt nord for dette stedet. Det var ikke
25
farlig med navigasjon om bord for vi hadde tre styrmenn blant oss. Verre var det med folk til
å greie maskinen. Lutenthun hadde nå litt greie på dette så det var vesentlig han som stelte
med motoren (råolje)
Enten det var skorsteinsrøret som sotet eller det var oljen som hadde dårlig forbrenning, så
begynte det nokså snart å fyke gnister i mengder opp av røret så vi antagelig så ut på avstand
som et brennende skip – og det var jo ikke heldig når vi skulle passere Bulandet med
tyskervakt. Etter hvert avtok det. Da vi startet var det overskyet og oppholdsvær og lettere
bris. Men vinden økte på etter hvert som vi kom ut i havet. Sjøsyke begynte å melde seg blant
jentene først. Det var fire køyer i en lugar forut og jentene fikk disse. Resten av de som ikke
var opptatt i styrhus og maskin lå nede i lasterommet. Det blåste mer og mer opp – fra vestnordvest og jeg tror det økte til liten storm. Den vesle båten tok overhalinger stundom som
fikk en til å tenke at nå bærer det lukt i avgrunnen. Det var få av folkene som var noe videre
sjøvante, selv om mange var fra kyststrøket her omkring. Jeg tror at alle til slutt ble sjøsyke.
Båten var nok ikke gjort sjøklar for slike værforhold! Et fat med olje var plassert foran og
begynte å slingre i surringene. Til slutt fikk vi festet det så det ikke trillet over bord. Tankene
i maskinen var fylte, men det var en lekkasje i den ene og å flytte oljefatet bak til maskinen
for å fylle på var helt uråd i disse forhold – det var så å si uråd å stå på dekk. Tverbommen
for seilet blåste løs og den og gaffelen falt over bord og holdt på å feie Fritsvold med.
Lampen (lykten) på styrhuset blåste også ned.
Nede i lasterommet – hvor de som ikke var opptatt på dekk – oppholdt seg så det fælt ut.
Sjøsjuke folk lå hulter i bulter med kofferter og ryggsekker. Luken over var ikke ordentlig
skalket – i hvert fall var det en åpning der så det skvulpet vann ned på oss hver gang båten tok
en overhaling og det fantes nesten ikke en tørr råd på oss tilslutt. Enkelte ganger stod båten
helt stille og det kjentes formelig som den holdt på å gå over og rundt. Foruten et fat med olje
var det også et fat med ferskvann som var surret fast forut. Ut på natten slet dette seg løs og
gikk overbord – heldigvis uten å gjøre noen videre skade. Det kunne lett slått styrehuset eller
lukekarmen over bord hvis det hadde truffet disse. Alle var sjøsyke og det var vel egentlig
bare Lutenthun og Hegna (styrmann) som tilslutt holdt ut i sin jobb i maskin og styrehus.
Under disse forhold var det ikke annet å gjøre enn å snu. Men det var først ut på morgensiden
at Lutenthun og Hegna besluttet å vende om – og bra var det. Å ha fortsatt videre ville bare ha
ført til den visse død for oss alle. Ennå vi hadde kjørt for full maskin hele natten var vi ikke
kommet langt ut i Nordsjøen på grunn av motvinden – stormen. Det tok således ikke så lang
tiden å kjøre tilbake med unnavind. Ukjent som alle var i farvannet måtte de la det stå til –
inn gjennom et urent farvann mellom brott og brann hvor vi så hvit sjøskavler brøt over
undervannskjærene over alt rundt om kring ”Det var et under at vi kom helskinnet igjennom
dette farvannet som er det farligste som finnes omkring”, sa folk som vi snakket med etterpå.
Moldøya het det der vi kom inn, men vi kjørte videre derfra og inn til Alden – en lun og stille
havn med en liten kai for lokalbåten. Vi var nærmest som havarister – de fleste nesten uten en
tørr tråd. Humøret var på null. En del av jentene og guttene ville reise hjem igjen. Folk på
stedet var litt redd for å ha noe å gjøre med oss, men vi fikk komme inn på ei sjøbu og ordnet
oss litt med å skifte på litt tørt tøy og jentene fikk etter hvert komme opp i huset og stua til
handelsmannen der.
Fritsvold hadde tidligere vært i kontakt med to fiskere i Værlandet som hadde lovet å hjelpe
oss om vi kom i vanskeligheter gikk nå og tok en telefon til en av disse, og på kort tid var
Henrik Leitet på pletten. Det ble rådslagning om hva vi skulle gjøre. Lutenthun ville ikke
være med igjen hvis han ikke fikk mer hjelp enn det han hadde fått i maskinen til nå.
Det ble tilslutt enighet om at vi skulle følge de to fiskernes råd og tilbud. (Det var Leitet og
Myrevåg).Vi kjørte til et sted lenger ute som hette Melvær. Her kunne vi slå oss til og være
26
trygge for her er det ingen som finner dere sa de to – og i mens skulle de overta båten og gjøre
den sjøklar og komme igjen med den når stormen hadde gitt seg om et par dager.
Det var to gårder på denne øya, men det var på den største gården som eides av Åsmund og
Fredrikke Melvær vi skulle bo. Dette var en velstandsgård med store hus og nesten
halvparten av oss fikk bo inne i hus. Åsmund Melvær som hadde vært gardist kjente Fritsvold
fra Garden. Vi ble meget godt mottatt her og ble traktert med det beste gården hadde. Østerbø
og jeg foretrakk å ligge i høyet i løa og der var riktig lunt og koselig og mesteparten av de
andre lå jo også der. Litt proviant hadde vi nå igjen fra turen vår, men det var snart oppbrukt
og dagen etter var noen av oss ned på sundet like ved og prøvde fiskelykka – det var ikke
vanskelig å få fisk der selv om den ikke var så stor – småsei.
Vi lå på Melvær i to netter og stormen raste utenfor med uforminsket kraft. Den første natten
hørte vi drønnet av to miner som eksploderte like utenfor – den ene eksplosjonen var så
kraftig at huset hoppet. Neste natt hørte vi drønnet av en mine til, men det var noe lengre
unna. Folkene på Melvær sa at det var en vanlig ting for dem med mine-eksplosjoner utenfor
øya i slikt vær.
Folkene på Melvær var meget gjestfrie og bad oss ta det med ro til det ble bedre vær. ”Og her
er så trygt for ingen finner dere her”, sa Fredrikke. Ute i nordvest så vi at fremdeles brøt havet
kvitt på brenningene.
Asmund Melvær sa at stormen har avtatt litt og den vil komme til å avta jevnt nå. Han mente
derfor at det ikke ville være noen fare med å starte. Men vi kunne gjerne være på Melvær så
lenge at vi var helt sikre på at stormen var slutt.
Vi kunne ikke legge beslag på Melvær – folkenes gjestfrihet lenger. Og siden de tre – Leitet,
Melvær og Myrevåg - på ny hadde gjort ”SOLRENNING” i sjødyktig stand og utstyrt den
med proviant og olje, bestemte vi oss for å starte igjen – for tredje gang. Vi samlet inn restene
av de penger som vi hadde og forsøkte å dekke noe av utgiftene med klargjøring av båten og
oppholdet på Melvær (Vi hadde også tidligere betalt noen hundre kroner til de hjelperne vi
hadde hatt på Askvoll).
Om kvelden i 21.00 tida – torsdag den 4.september drog vi ut. Folkene på Melvær fulgte oss
ned til stedet hvor båten lå og så oss vel av gårde. Så bar det til havs igjen og følelsen fra
forrige seilas satt nok i sinnene fremdeles.
Belært av forrige gangs uhell og hjelpeløshet organiserte vi arbeidet og tjenesten om bord i
vakt-tørner på alle. 3.styrmann skulle skiftes om navigasjon i styrhuset (Hegna, Christensen,
Vårdal). I maskinen skulle Lutenthun og Bakke med assistanse av Larsen og Løkeland ha
ansvar. Resten av mannfolka skulle skiftevis med to mann i to timer om gangen holde vakt på
dekk og fremme i stavnen for å se etter miner og annet av interesse. Ja, vi så i alt ca 9 større
og mindre miner – noen fortonte seg veldig store mot horisonten. Alle var imidlertid på så
lang avstand at vi ikke behøvde å styre unna.
Det var ikke så svært roligere sjø nå enn første gang da vi kom ut om skjærgården. Sjøsyka
herjet nå også til å begynne med. Men Åsmund Melvær hadde rett – været og stormen avtok
etter hvert. Det var ganske store bølger og båten tok svære overhalinger så vi måtte holde oss
godt fast der vi stod på vakt på dekk første natta. Vi var svært spente på om det skulle gå like
ille denne gangen som de forrige startene. Men alle var mer bestemte nå og mente at det måtte
stå til – bære eller briste.
På frivakten lå vi mannfolka i lasterommet og det var litt kaldt, men meget bedre nå enn
forrige gang for lukene var ordentlig tettet så det ikke kom vann i rommet. Fredag morgen og
dagen utover tok humøret og håpet til å stige. Alle var nå behjelpelig med forefallende arbeid
27
– matstell, vask og lignende. Vi var dog engstelig for tyske fly som vi visste pleide å
patruljere Nordsjøen utenfor kysten, men heldigvis var vi helt forskånet for det på hele turen.
Vi så forresten ikke et eneste fartøy heller – bare en del sjøfugl.
Båten gikk nå som en klokke. Vi var pålagt å ikke presse den altfor hardt – det var fremdeles
motvind. Været var godt og det hendte intet av interesse. Om kvelden var det et morsomt
skuespill å ligge på dekket å se på stimer av store fisker – springhval eller delfiner – som
moret seg med å kjøre på siden av båten og krysse foran baugen. Det var pent måneskinn så
det var lett å se dem.
Vi beregnet å bruke ca 30 timer over Nordsjøen. Med andre ord skulle vi da være fremme
ved Shetland ut på morgensiden lørdag natt. Jeg og Klokkernes stod vakt om natten fra kl 04
til 06. Da det tok til å lysne syntes vi at vi kunne merke en liten lav mørkere stripe i
horisonten. Den ble etter hvert tydeligere og vi var nå sikre på at vi hadde land forut. Vi slo av
farten for vi fryktet for at det kunne være minefelt utenfor her. Med halv fart fortsatte vi inn
over mot land og ventet på at noen skulle oppdage oss. Men intet skjedde og vi gikk helt inn
mot et fyrtårn på kysten. Da åpnet vakten vinduet og ropte til oss og bad oss vente – så ville
det komme en vaktbåt og hente oss. Båten kom og la seg på siden av oss. De spurte først
etter om vi hadde våpen hvorpå vi avleverte en gammel Nagant revolver som vi hadde
overtatt fra min bror Olav.
Styrmennene våre hadde holdt stø kurs for det viste seg at vi var kommet inn til land like ved
innløpet til Lerwick. Alt vi hadde ble nå tatt hånd om av vaktbåtens mannskap og de gikk
grundig til verks. Bagasjen ble undersøkt, fotoapparat ble beslaglagt, noen hele brød som vi
hadde igjen av provianten ble gjennomskåret for å være sikker på at vi ikke førte med spionmateriell og lignende. Det hendte at det kom folk den veien som var utsendt av tyskerne eller
nazisiter for å spionere i England, men det var vist svært sjelden.
Vaktbåten tok oss på slep inn til kaien i Lerwick og der ble vi liggende å vente i flere timer
mens folk i land tittet nyssgjerrig på oss. Her var også mange soldater og marinefolk. Vi
merket oss en marine underoffiser med et stort mørkt hel skjegg. All bagasjen vår som ikke
lot seg kontrollere med en gang ble beslaglagt, men endelig skulle vi da få gå i land. Da kom
den skjeggete underoffiseren oss i møte og sa: ” Dokke kan berre følge meg so ska eg vise
dokker veien” – på ekte bergensk. ”Ja, velkommen over skulle eg vel ha sagt. Mitt navn er
Olsen”. Vi syntes det var velgjørende godt å høre hans ekte bergensdialekt. Vi så ikke med
det samme at det var norsk marineuniform han bar.
Vi ble nå ført opp til avhør og foreløpig eksaminasjon på et kontor hvor det var en norsk
marinekaptein som spurte oss ut. Han het Kielland eller kanskje det var Bjerkelund. Noen sa
at han var norsk visekonsul på stedet. Mens vi stod og ventet på å bli ferdig hos visekonsulen
så vi en ny norsk skøyte som kom inn til brygga. Det var M/K ”BORGHILD” som kom fra
bergenskanten med en hel del bergensere og folk der omkring. De var ca 30 personer hvorav
en dame. Den ene av guttene hadde reklameskilt for en margarinfabrikk på ryggsekken hvor
det stod: ”100% NORSK”. Det var Johan Klinge som jeg siden fikk i avdelingen min i
Skottland.
Kvartermester Olsen førte oss nå videre til en militærforlegning hvor vi ble innkvartert i en
brakke og hvor vi også ble forpleiet i soldatenes spisesal. I brakken var et norsk
skipsmannskap som var kommet dagen før oss. Det var kutteren ”STÅL” fra Sulen. Denne
båten hadde vi hørt litt om før vi drog fra Norge. Den gikk ut dagen før oss og hadde hatt en
temmelig hard reise i førstningen. Men det var en større og kraftigere båt – håbrandsfisker med 12 mann om bord og nesten alle var sjøfolk. Blant disse var postekspeditør Eriksen ved
Fylkesbåtane som jeg traff igjen seinere i Skottland. Begge disse skipsbesetningene fikk
28
båtene sine frigitt samme kvelden og drog videre sør over til Buckie hvor alle slike båter ble
sendt.
Vi kunne også ha fått vår båt igjen og reist sør over samme kveld, men valgte å ligge over i
militærleieren til neste morgen. Vi hadde det bra i militærleiren, men var jo fanger og under
militær bevoktning. Særlig føltes det som en behagelig forandring å komme til en ordnet
spisesal med god mat – sultne som vi var. For oss nordmenn som ikke hadde sett hvitt brød på
over ett år var det vel særlig det vi satte mest pris på. Vi fikk bare hvitt brød og skåret i meget
tykke skiver. En suling så jeg la to skiver på hverandre, men da var det så vidt han orket og
gape over det. Her fikk vi også køyer med gode ulltepper og vi sov godt etter to søvnløse
netter.
Det var overskyet vær og noe tåke over landskapet på Shetland. Det virket noe forblåst og
goldt, ingen trær, nakne heier, steingarder over alt og en god del sauer innenfor disse. Vi fikk
korrekt og vennlig behandling av de soldatene som vaktet på oss. Det var folk fra
”Intelligence Corps” – folk med en viss utdannelse. Vi hadde en lærer som vår nærmeste
kontaktmann.
Søndag morgen den 7.september fikk vi så båten vår igjen utstyrt med proviant og skulle gå
sør over. Visekonsulen og kvartermester Olsen fulgte oss på kaien og så oss vel av gårde.
Navigatørene våre fikk oppstukket kursen som de skulle følge. Retningen var forresten rett
sør langs Shetland, Orkenøyene og Nord-Skottland til fiskerbyen Buckie. Turen var like lang
som tvers over Nordsjøen, men vi hadde solgangs bris og vakkert vær og til dels medvind så
vi hadde av og til seil oppe. Vi holdt dog utkikk som før etter miner. Landskapet på kysten sør
over var likt Shetland. Ingen skog men bratte fjellvegger mot sjøen overalt. Vi diskuterte
problemet med tysk invasjon og fant ut at det ville bli ytterst vanskelig på disse trakter. I
motsetning fra forrige tur så vi nå en mengde båter – mest fiskefartøyer. Vi så også fly, men
disse fryktet vi ikke for de var engelske. Stemningen om bord var god og vi kom til Buckie ut
på ettermiddagen mandag den 8.september etter ca 32 timer seilas.
Vi ble nå overtatt av politiet. Båten vår gikk i opplag sammen med alle de andre norske
fiskeskøytene som var kommet over og vi kunne se havnebassenget hvor alle de hundrede av
norske båter lå og mange av guttene våre fra Askvollkanten kjente flere båter igjen: ”Sjå der
ligg ”ROALD”, der er ”SOLVEIG” o.s.v.
Vi ble innkvartert på et hospital. Her fikk vi anledning til å ta et bad, men ellers var det ikke
preget av noen videre renslighet. Det var visst et sted for skipbrudne i fredstid, for Bucki var
en rednings stasjon på kysten. Her hadde vi inntrykk av at det var både gamlehjem og
fødeklinikk og andre syke om hinannen. Vi fikk forpleining og lå på gulvet på noen madrasser
og det var jo all right nok.
Neste morgen (lørdag) drog vi under politi ekskorte med tog til Aberdeen. Her ble vi mottatt
på hotell Douglas av den norske konsul der som hette Sandvik. Vi ble også avhørt litt av ham.
På spørsmål hvor vi kom fra i Norge svarte vi – Askvoll. ”Hva, er der flere folk igjen i
Askvoll”, sa han. Det var nemlig de siste dagene kommet mange båter derfra. Konsul Sandvik
som etter dialekten å dømme var fra Ålesundkanten var en meget hyggelig mann. Vi fikk
utbetalt ett engelsk pund, ble utstyrt med en nistepakke og gikk om bord i toget til London. I
Aberdeen så vi både norske soldater og marinegaster i gatene. De norske styrkene i Skottland
var plassert ikke så langt her fra.
På toget kom vi sammen med to andre norske – to styrmenn som hetValderhaug og Forthun.
De fortalte at de var i særoppdrag og i hemmelig tjeneste. De forekom oss litt mystiske og vi
var ikke så sikker på hvem de representerte, derfor var vi litt forsiktige. Det viste seg at disse
to visstnok ble sendt tilbake til Norge i spionoppdrag. Dette var to av de ypperste
29
medarbeiderne på undergrunnsfronten hjemme har jeg fått opplyst senere. De var medlemmer
av Stein-gruppen i Bergen.
Ingebrigt Valderhaug ble arrestert av tyskerne på fersk gjerning med sitt senderapparat. Han
ble sendt til Tyskland etter fryktelig tortur av Gestapo her hjemme. Han ble halshogd i
kjelleren i Hamburg Untersuchgsfangnis den 28.juni 1943. Billy Forthun greide å komme seg
unna ved samme anledning og lå i dekning noen uker til han kom med M/S ”BLIA”s siste tur
fra Bremnes den 11. nov 1941. ”BLIA” kom aldri frem til Shetland og ble trolig brukket ned
av sjøene og forsvant med 42 mennesker om bord – det største forlis under Englandfarten.
På togreisen til London måtte vi pga flyalarm ligge stille et sted i Midt-England i to timer
midt på natten. Det var en nydelig måneskinns natt. Vi så lyskasterne strålte mot himmelen,
men så ingen fly. I Skottland og England er det vakre landskaper. På bondegårdene mangler
låvebygning for kreaturene går ute hele vinteren. Sauene (hvite) går i nepeåkrene og beiter og
ser svarte og fæle ut. Høy, korn og halm settes i stakker ute.
Den 10.september 1941 (min 45-års dag) kom vi til London og tankene gikk hjemover til
familie og venner – hvordan de hadde det. Jeg fikk senere høre at det den dagen var opprettet
standrett i Oslo og at to menn – Viggo Hansten og Rolf Wickstrøm var blitt henrettet.
Vi ble nå skilt – for så vidt at pikene ble internert på en skole for seg og vi andre ble kjørt til
Royal Victoria Patriotic School – en stor tidligere pensjonatskole for piker. Bygningen lignet
litt på et kloster. Det var tre etasjer og to store gårdsrom inne i selve bygningen. Det var
vakkert i omegnen og særlig var der en vakker hage. Skolen lå i søndre del av utkanten av
London. Vi fikk mat og ble plassert i ledige køyer rundt omkring i bygningen.
Dette var den største mottakerstasjon for utenlandske frivillige og også ufrivillige som var
kapret og ført til England. Den største kontingenten utgjorde nok de norske, men de frie
franske frivillige var det også mange av, dessuten belgiske, hollandske, svenske, finske,
grekere og sør-amerikanere. Her kom og reiste mange folk daglig. Det var fullt av skuelystne
norske som kom for å se oss for om mulig å treffe kjente – og flere av oss fant kjente her. Jeg
traff Øyvind Gjertsen – ligningsfullmektig i Bergen som gikk underoffiserskolen etter meg og
dessuten noen tidligere gardister – Kayser, Bjåland, Godøy m.fl.
En stor avdeling av norske frivillige – ca. 60 hvorav noen befal – hadde reist fra Sverige i
juni. De hadde reist gjennom Russland til Svartehavet, gjennom Tyrkia, Egypt til SørAmerika hvor de hadde fått utlevert uniform og derfra med troppeskip hit. Senere kom en
liknende avdeling til øvelses avdeling i Skottland som hadde reist enda lengre – nemlig
Russland, Iran, Irak, Bombay og videre rundt Sør-Afrika.
En tid i forveien hadde engelske styrker gjort invasjon på Svalbard som hadde vært under tysk
kontroll siden okkupasjonen av Norge. Alle gruvefolkene ble overført til Storbritannia og en
mindre vaktstyrke av norske tropper ble stasjonert der litt senere. Disse evakuerte
gruvearbeiderne fra Svalbard kom også til denne interneringsleieren. Disse større enhetene ble
gitt prioritet med å slippe ut herfra, så vi måtte vente forholdsvis lenge – visstnok over to
uker.
Her var vi bak piggtråd og godt bevoktet av militære vakter. Ingen hadde lov å gå utenfor
skolens område. Vi måtte her igjennom en grundig eksaminasjon av det britiske Secret
Service. En egen rapport om forholdene hjemme ble også skrevet og innlevert av Fritsvold og
meg. Hver av oss fikk utbetalt ett pund pr. uke og i bygningen var det kantine hvor man kunne
få både sigaretter, øl og brennevin. Maten var ikke akkurat noe å skryte av – brødet (hvitt) var
bra. Lite smør, knapp middagsrasjon, ikke melk og alt virket urenslig. Men vi hadde gode
køyer og der var bad og vaskerom. Været var godt og varmt hele tiden her. Vi ble tilslutt
temmelig lei av oppholdet her og var glad da vi ble satt på frifot.
30
Vi ble nå kjørt til County Hotell – et norsk hotell som var disponert av Sjømannsorganisasjonen. Her traff vi løytnant Blakseth som da var sjef for Vaktavdelingen i London
(hvor jeg kom senere). Vi ble så innlosjert på Imperial Hotel som lå like i nærheten – sammen
med en hel del andre norske og vi kunne nå føle oss som frie menn. De fire pikene slapp også
ut samtidig og fikk plass på et annet hotell i samme strøket. Vi hadde ennå ikke fått våre
legitimasjonspapirer (Identity Card) og det var forbudt å være ute i Londons gater etter kl
24:00. Gjelsvik som ikke hadde beregnet tiden riktig ble arrestert av politiet, men ble bare
brakt til hotellet uten noen mer følger. En eldre dame som var serveringsdame på hotellet var
norsk og fortalte at hun var fra Vadheim. Hun var søster til Andreas i Vadheim – og ham
kunne jo jeg huske godt fra den tid da han skysset turister på veiene hjemme.
Nå begynte traskingen til de norske kontorene hvor vi fikk forelagt de samme spørsmålene
som vi hadde besvart tidligere til de engelske myndigheter. Fritsvold og jeg skrev ny rapport
og hvor vi kanskje tok med litt mer bl.a. om kjøp av båten ”SOLRENNING”. Her på det
norske Etteretningskontor traff jeg fenrik Lerheim og på hotellet traff jeg fenrik Løvestad som
vi begge kjente fra deres tjeneste som sersjanter i Garden
Og vi var i den norske overkommando for å hilse på general Fleischer. Alle vi tre løytnantene
hadde hatt Fleischer som kompanisjef i Garden (1927-29). Han ble veldig begeistret for å se
oss for han hadde ikke hørt om at vi var kommet over. ”Dette var noe av det hyggeligste på
lenge”, sa han. Vi ble straks invitert til å spise middag med ham og fruen – på Norway House
like ved. Dr.Farnes var også med. Vi hadde ikke hittil fått noe videre kontakt med folk og blitt
orientert om forholdene ved de norske styrker og vi spurte generalen om hvor store de norske
hærstyrker i Skottland nå var. ”Nå har vi fått ferdigutdannet en bataljon og skal straks
begynne med en til” sa generalen. Det var som å få en kald dusj over seg. Vi og de fleste
hjemme hadde gjennom nyhetene fra London fått et ganske annet inntrykk om styrkeforholdet
- noe hen imot 20 000 mann hadde vi ventet.
Nå ble ”SOLRENNING”s mannskap skilt og fordelt til tjeneste i Hær, Marine og
Handelsmarinen. Vi tre offiserene (3 musketerer) fikk beskjed om å bestille oss uniformer og
fikk utbetalt foreløpig £35 i uniformsgodtgjøring. Vi oppebar vår lønn som løytnanter fra
samme dag som vi ble fri – og betalte for oss på hotellet.
På Patriotic School traff vi sammen med mange forskjellige norske som hadde sine egne
eventyrlige opplevelser å berette. Jeg noterte noen:
To styrmenn og en maskinist som hadde rømt fra en norsk båt som var blitt internert i Oran
fortalte om sin vågsomme og slitsomme reise i en livbåt til Gibraltar sammen med noen
romanere og grekere som ikke greide påkjenningen. De ble arrestert et sted i Nord-Afrika,
men rømte igjen.
En båt fra Haugesund med tre mann om bord ble beskutt av tyske fly i Nordsjøen. En mann
ble drept og en hardt såret, men den tredje greide å få båten fram.
En mann het Tungeland fortalte at de hadde reist ut fra Bergens kanten. Kom opp i fælt uvær.
En mann ble skyllet over bord, men de fikk ham opp igjen – livløs.
To mann som jeg kjente fra reservepolitiet – Roll og Risted hadde fått tillatelse å seile fra
Oslo og hjem til den ene i Arendal. De stakk av derfra og hadde brukt 6-8 døgn før de kom
over til et sted i Sør-England. De var i seilerantrekk. Roll drog seinere til USA og ble kaptein
i US Army.
Mange av de episodene som ble fortalt kan jeg nå kjenne igjen i boken ”Englandsfarten” av
Ragnar Ulstein.
31
I London benyttet vi tiden godt og beså oss på forskjellige steder. En dag var vi på
sightseeingtur arrangert av sjømannskirken og ledsaget av bestyrer Slåtten og frue. Vi var i
Westminster Abby hvor Englands store personer ligger begravet under gulvet. Vi var i St.Paul
katedralen som var blitt skadet av to bomber. Det var det største byggverk jeg noen side har
sett – det er nå også den største ikke-katoliske kirken i verden. En dag besøkte vi Madame
Tussauds vokskabinett. Her var meget å se. Skikkelsene var så naturlig etterlignet at det var
nesten umulig å se at det var døde figurer en hadde for seg. Vi var også i Zoologisk hage
(Zoo), men der burde en jo ha helst flere dager for å gjøre seg nytte av det.
Så var vi på fest i Sjømannskirken en kveld og den var smekkfull og mange som nettopp var
kommet over nå hadde fått sin frihet igjen på samme måte som vi. Det ble servert norsk kaffe
– sang og annen underholdning.
Under denne periode i London – i tiden 21.sep –1.oktober 1941- var det en sterk varmebølge
over byen og det var yrende badeliv ved de forskjellige badesteder i England og ved
swimming poolen i London. Den 1.oktober ble så vi tre løytnantene sendt med tog til
Dumfries i Scottland hvor vi skulle gå inn i de norske styrkene.
Opphold og tjeneste i Skottland i tiden oktober 1941- 9.februar 1943
(Om oppholdet i Skottland og seinere i London har jeg en hel del notater og en del dagboknotiser. Det er i
midlertidig nokså ensidig stoff om mine forflytninger hit og dit. For andre vil det derfor bli av liten interesse –
med alle de ukjente steder og navn. Jeg kommer derfor til å forkorte det til et sammendrag )
Løytnant Østerbø, Fritsvold og jeg ble sendt til de norske hærstyrkene i Skottland. De andre
av ”SOLRENNING”- folkene var fordelt og sendt tidligere.
Vi kom til byen Dumfries i sørvest Skottland den 3. oktober og drog så til Carronbridge Camp
ca tre mils vei derfra hvor Øvelsesavdelingen lå. Sjef var kaptein Skjold Brodin. Leiren var
nokså stor etter våre forhold og bestod av ensartede og like hus – ”Nissen hytter” (huts). De
var bygget av metall (jern). Endegavlene var formet som en halvsirkel og mellom var det så
strukket bølgeblikkformet materiale. Det var en enkel konstruksjon og lite varme. De ville
nok ikke egne seg under norske forhold, men slik var forlegningene over alt i United
Kingdom (UK). Omegnen her var ganske vakker – lignet på Østlandslandskapet i Norge.
Hertil kom alle de nye soldater og befal som skulle inn i hæren. Her var allerede to kompanier
under en foreløpig rekruttutdannelse. Det hadde kommet bra med nye folk i det siste over
Nordsjøen og fra Svalbard så disse kompanier var snart fulltallige og skulle sendes til den
norske Brigaden som lå lengre nord i Skottland.
Østerbø ble snart beordret til Brigaden som sjef for Stabskompaniet der. Fritsvold ble
instruktør ved et befalskurs som ble opprettet i leieren med kaptein Aubert som sjef. Jeg ble så
beordret til sjef for et nytt rekruttkompani – Kp.C - da de andre to Kp.A og Kp.B var
fulltallige.
Det var ikke så lett å starte opp et nytt kompani. Først galt det å få innkvartering, senger og
klær, og forholdene var vanskelig. Britene hadde mistet umåtelige mengder materiell ved
evakueringen fra Frankrike ved Dunkerque. Det gikk således mange uker før disse guttene
fikk geværer – og da noen utrangerte kanadiske gevær (Ross-gevær) fra forrige verdenskrig.
Men de var nå gode nok til å drive forberedende øvelser med. Britene drev på spreng og
utdannet sine egne tropper og disse ble sendt til de forskjellige krigsskueplasser rundt om i
32
verden hvor Storbritannia var engasjert – i Nord-Afrika, i det fjerne Østen og sine egne
hjemmestyrker for å ta i mot en truende invasjon. Vi hadde derfor inntrykk av at vi kom i
annen rekke med hensyn til utstyr og det fant vi rimelig da våre tropper ikke skulle brukes
utenfor Storbritannia, unntatt ved en eventuell invasjon i Norge.
Vi ble oppsatt med helt britisk utstyr. Den britiske Battle Dress – som var en helt ny form av
militærbekledning – ulik de forskjellige uniformsmodeller rundt om i de landene i Europa fra
før - var veldig populær og våre gutter ville gjerne vise at de kunne være like ”sporty” i
Battle Dressen som de britiske soldatene. Vi fikk til å begynne med bare brukte uniformer,
men ikke så slitte at de hadde tapt sin fasong. Det hendte ikke så sjelden at man fikk utlevert
en bukse eller bluse som bar spor etter skudd (kuler). Det het at vi ofte fikk tøy etter falne og
sårede soldater fra slagmarken (tøyet var naturligvis renset). Slike klesplagg var en stor ære å
ha på seg – og å vise fram.
Fritsvold og jeg ble beordret på våpenkurs i Edinburgh for å sette oss inn i britiske våpen. Her
var en del andre norske offiserer som sammen med oss dannet en egen squad (lag) under
ledelse av fenrik Harald W.Konow på grunn av språkvanskene.
Edinburgh er en vakker by. Midt i byen reiser seg et markert fjell med en gammel ærverdig
borg (Holyrood Castle). Her traff vi også sammen med flere norske marineoffiserer som
hadde stasjon i havnebyen Leith hvor det var en norsk sjømannskirke (pastor Salvesen).
I Edinburgh var også et norsk sykehus (marinehospital) med dr.Kvittingen.
Det norske hospital i nærheten av Dumfries het Newlands hospital. Det var et meget stort
sykehus – og hit ble de sendt - både syke fra alle våpengrener i de norske styrker så vel som
sivile fra handelsflåten. Det var også britiske pasienter der. Fritsvold og jeg var en tur inn om
og besøkte oberstløytnant Stenersen som lå syk der noen uker. Vi kjente Stenersen godt fra
militærtjenesten hjemme og han var glad for at vi kom over. Men han var meget skuffet over
at det ikke kom flere. Særlig var han lei for at flere av hans kolleger gikk i arbeidstjeneste
hjemme.
Da vi etter fire uker var ferdig med kurset her, ble vi beordret til et to ukers kurs i
identifisering av fly (kjenne forskjell på egne og fiendtlige fly). Det var lengre nord på
østkysten i en liten by – North Berwick. Deretter ble vi sendt tilbake til våre norske
avdelinger. Da vi kom til øvelsesavdelingen om kvelden den 7.desember fikk vi i Dumfries
nyheten om at det var krig mellom USA og Japan. Jeg overtok mitt kompani C igjen som nå
var vokst til 130 mann.
Det var første jul utenlands for de fleste og julen ble feiret på norsk vis med juletre, norsk
gudstjeneste i Thornhill kirke og alle fikk en skriftlig hilsen fra Kong Håkon.
I nærheten av Dumfries var nettopp opprettet det første kurs for det norske kvinnekorpset på
Maxvelton House. Et norsk hospital var også i nærheten.
Skottene var svært begeistret for oss nordmenn. Særlig var folk i Edinburgh flittig å spørre
hvordan vi likte Skottland og om det ikke lignet meget på Norge. Mange skotske familier
regnet det som en ære hvis de kunne føre sin ætt tilbake til norske vikinger. Golfbaner finnes
nesten overalt. Noe som slo oss var at mens landet var i krig med vanskeligheter opp over
ørene så kunne en dagen lang se vokse menn og kvinner fordrive tiden med golfspill. Dette
var ikke bare i Skottland.
Det kom etter hvert ferre nye til kompani C da tyskerne hjemme innførte dødsstraff for å
forlate landet. Så ble jeg beordret på nytt kurs i Edinburgh, troppsførerkurs og det er ikke stort
å berette om annet at kurset varte i tre uker og var overlesset med foredrag. Løytnant Apold
33
var leder for oss norske. Da jeg kom hjem til øvelsesavdelingen ble jeg beordret til
Brigadestaben for å løse av Østerbø som skulle ha seg en avkoblingsperiode til det norske
rekreasjonssted i det skotske høyland – et sted som hadde så vanskelig navn som
Knockespock (utt: Nokkespokk)
Det hender ofte i Skottland at det blir trafikkaos på grunn av snøen. Ikke fordi at det kommer
så meget snø, men på grunn av at det blåser nesten bestandig. På begge sider av veiene er det
plantet hekk og veier og jernbaner går svært ofte i skjæringer i terrenget. Derfor blåser snøen i
store fonner slike steder. Noe snøryddings-materiell annet enn spade og skuffer finnes ikke så
det kan hende at distrikter kan bli isolert i flere uker. Da vi (to sersjanter og jeg) skulle reise
fra øvingsavdelingen nær Dumfries til Brigden som lå i Banff, kom vi midt opp i en slik
trafikkstopp og måtte ligge over i Aberdeen i flere dager.
Den norske Brigaden som bare tellet en brøkdel av en virkelig brigade var oppsatt av gutter
som hadde vært under øvelse en tid. Den var dog tildelt en viss vaktoppgave på kysten av den
trekanten av Skottland som strekker seg mellom Aberdeen og Inverness og var forlagt slik:
Bataljonstaben med stabskompani i Cruden Bay litt nord for Aberdeen, to geværkompanier i
Peterhead, ti andre i Fraserburgh, en liten mitraljøsegruppe og en artillerigruppe litt inne i
landet og Brigadestaben med stabskompani i Banff..
Banff var en liten by på nordkysten av dette trekantområdet. Den hadde en søsterby noen få
km øst som hette Mac Dudd. Mesteparten av kompaniet var forlagt i et stort gammelt slott
som het Duff House. Det het seg at det hadde hørt til dronning Mauds eiendom i sin tid.
Avdelingen her var lite å skryte av. De bodde her og der ute i byen mange av dem, mye fyll
blant soldatene, nesten ingen øvelser og som forsvar hadde dette kompani liten verdi. Ikke rart
at Østerbø ble motløs og forbanna og uenig med flere av offiserene der. Østerbø kom nå snart
tilbake og vi arbeidet der sammen for å få en viss orden i sakene. Det var herfra jeg ble med
som hjelp for en fotograf fra Informasjonskontoret (det norske) i London – fotograf Lind som
skulle reise rundt til de norske forlegningene og ta bilder som skulle brukes i reklameøyemed
og propaganda for aviser både i England og USA. Det var således jeg kom på noen av de
norske frimerkene som ble trykket under krigen (sammen med noen soldater fra vakttroppen i
Brigaden). Et lite stykke vest for Banff ligger Buckie – der hvor vi avsluttet vår reise med
”SOLRENNING”.
34
Ut på vinteren ble den norske Brigaden flyttet fra Banffshire til Ross & Cromartyshire
(distrikter). Brigadestaben ble nå plassert på et annet slott som het Brahan Castle.
Jeg ble ikke lenge der for 1.mai ble jeg beordret til Øvelsesavdelingen igjen som nå var flyttet
til Dornoch. Jeg overtok nå igjen som sjef for rekruttkompaniet – Kompani C. Litt seinere ble
Østerbø og jeg forfremmet til kapteiner. Fritsvold som var en del yngre av ansiennitet fikk sin
kapteinsgrad et halvt år etter.
Dette halvåret i Dornoch var den beste tid av mitt opphold i Storbritannia under krigen. For
det første var stedet vakkert og trivelig, folket var usedvanlig vennlig – og begeistret for oss
norske. Det var sommers tid og været var meget bedre her enn på Dumfrieskanten hvor det
var nokså rått og fuktig.
Jeg likte arbeidet mitt - å ta i mot og trene opp rekrutter som kom her fra alle verdens kanter.
Det kom ikke så mange over Nordsjøen lenger, men isteden var det kommet i gang en
transport pr fly fra Sverige til Storbritannia. De første som kom var for det meste bare befal.
Etter hvert kom folk fra Canada, Sør Amerika og fra Sør Afrika. I USA var det opprettet egen
bataljon for norske og norskfødte frivillige, så det kom ingen derfra.
Stemningen blant soldatene og kampånden var førsteklasses og alle gikk inn for å preparere
seg for krigsinnsats på alle vis. Det fantes aldri noen som klaget over anstrengelser eller som
syntes drillingen i spesielle øvelser ble alt for overdreven og kjedelig. Vi hadde rikelig tilgang
på ammunisjon nå. Vi hadde også en nydelig beliggende skytebane nede på sandstranden mot
Dornockfjorden og Nordsjøen og der lå det folk hele dagen og trenet med gevær og alle slags
granatskytevåpen. Alt var skarp ammunisjon, men sikkerhetsforhold ble foretatt og heldigvis
gikk alt uten et eneste uhell. Befalet som kom over fikk sin opplæring i britiske våpen også
her ved Øvelsesavdelingen nå.
Gardens avdelinger lå på forskjellige steder sør for Dornockområdet og det var stadig flytting.
Fra Øvelsesavdelingen og rekruttkompaniet var det stadig avgang til forskjellige spesialiteter
35
både av befal og soldater. Flere gikk til det norske flyvåpen som nettopp hadde begynt en
flytreningsreir i Canada.(Little Norway)
Da kong Håkon fylte 70 år 3.august og jubileet skulle feires med bl.a. en stor parade i
London, fikk en hel del av oss offiserene fra Skottland permisjon til London for å delta. Det
var også en stor festtilstelling i Albert Hall – et av de største lokaler i byen. Jeg ble
tilbakebeordret en dag før tiden da jeg skulle på et kort kurs i fjelltjeneste i nærheten av
Avimore i Scottish Highlands. I Dornock lå på denne tid det nystartede norske
Fallskjermkompani – Kompani F med sjef kaptein Dyker.
Det foregikk denne sommeren en omgruppering og omorganisering av de norske
hæroppsetninger samtidig som det ble utskiftning av flere høyere offiserer. Det var nå i den
siste tid kommet over fra Sverige en hel del offiserer mens det nesten ikke kom noen menige
derfra. Kompaniene i den norske brigaden som hittil hadde vært oppsatt i britisk mønster ble
nå forandret til såkalt berg-kompanier. De var på godt og vel 200 mann (altså en god del
større enn før) og det het at de skulle være mer etter norske forhold og beregnet på norsk
terreng. Om dette hadde noe verdi vet jeg ikke. Mange mente at det var bare trangen fra de
nye høyere offiserer og sjefer til å gjøre seg gjeldende – og så måtte de foreta seg noe.
General Fleischer, som hele tiden hadde vært sjef for Hæren og som således hadde hatt
ansvaret for og starten av det hele ble nå utskiftet. Han ble sendt som militærattasje i Canada
hvor han litt sener tok sitt liv. Han ble etterfulgt av general Beichmann som innehadde
stillingen resten av krigen. Oberst Strugstad hadde vært sjef for den norske brigaden fra
starten. Han ble nå avløst av oberst Holtermann (helten av Hegra festning som ”Norsk Tiende” fant på
36
å kalle ham da han kom over).
Han ble senere utskiftet med oberst Just. Just hadde først vært sjef
for bataljonen.
Sjefer for øvelsesavdelingen – hvor jeg tjenestegjorde for det meste av tiden i Skottland var:
major Skjold Brodin, major Å.Pran, major Gundersen og major Arthur Hauge – i samme
rekkefølge.
Det ble samme året sendt en norsk styrke til Svalbard hvor major Alb.Tornerud var sjef en tid.
På Island var også opprettet et norsk kompani – sjef kaptein Hjelvik. Herfra ble vaktholdet på
Jan Mayen foretatt med en tropp som ble avløst etter hvert.
På Syd-Georgia lå også en mindre norsk styrke (ca 50 mann) med sjefer løytnantene Ordereud
og Emblem. En styrke lå fremdeles i Dumfries med major Myrseth som sjef. Den hadde mer
karakter av verksteds- og forsyningstjeneste. Vaktavdelingen i London var en styrke på
henimot et kompani. Det var opprettet for vakttjenesten på de norske regjeringskontorer m.v. i
London samt militærpolitiet. Sjefer: Løytnant Blakseth, Kaptein Huslid. Kompani Linge var
opprettet utenfor norsk forband. Det var commandos og deres opphold og bevegelser var for
det meste hemmelig og det var lite kontakt mellom dem og de andre norske styrker. Sjefer:
kaptein Linge, kaptein Kvinge, major Tufte, løytnant Sandvik.
Krigsskolen i London som ble startet i 1943 var også en egen avdeling, sjef oberst Hjelle..
Da hæravdelingene gikk over til å bli bergkompanier ble det opprettet en hesteavdeling i
Skottland (Hestereserve). Sjefen var kaptein rittmester Petteresvold. De hadde en tid 100-200
hester. Endelig ble det opprettet kvinnekorps av norske jenter i UK. De hadde sine kurs på
Maxwelton House – et slott i nærheten av Dumfries. Sjefer Simonsen og kaptein fru Engvik.
Nevnes må også Liasonkorpset som bestod av ca 70 norske offiserer som ved kurs var
utdannet som forbindelsesoffiserer til de britiske styrker. Sjef var oberstløynant Å. Pran.
Denne tid – i Dornock var som sagt en interessant tid og vi drev meget gode øvelser. Vest for
den vesle byen var et hei- og lyngbevokst område og her drev vi hver dag øvelser i spredt
orden –dvs fremrykningsøvelser mot fiendtlige mål og forsvar. Jeg hadde gleden av senere å
høre fra både befal og menige at det var lærerike øvelser. Løytnant Risnes - senere
oberstløytnant og sjef Fjordanes HV-distrikt sa at det han kunne i ”spredt orden” det læret
han av meg i Dornock. Menig T.Løvold – senere ekspedisjonssjef i Departementet takket for
hva han hadde lært.
Befalet ved Øvelsesavdelingen (H.S.Ø.) var stadig i bevegelse. De var bare for noen uker for
å akklimatisere seg, gjennomgå våpenkurs m.v. og gikk så videre – enten til brigaden eller på
andre kurs. Det samme var også tilfelle med soldatene.
Det var et utmerket forhold blant befalet her i Dornock – vi var som en familie i messe og i
tjeneste og alle steder. Jeg har aldri merket så gode forhold blant befal tidligere - heller ikke
senere. Forholdet soldater og befal var også det aller beste.
En større kontingent som hadde fått en del utdannelse i Canada ca 60 mann kom til
avdelingen. Det var norsk – kanadiere, befal og menige som var begynt utdannelse i et
øvelsessenter der borte. Senere kom det ytterligere ca 40 mann, og kompani C var derfor en
stund på 160 mann. Med det ble sendt folk til Svalbard, Island og andre steder og snart var
antallet nede på et lavt nivå igjen. Det var stadig sjefskifte: major Skjold Brodin ble avløst av
major Å. Pran som igjen ble avløst av major A. Hauge som så ble syk og etterfulgte av major
Gundersen.
37
Norske tropper paraderer i Dornoch 17.mai. Infanterirekruttene av Kp C defilerer under kommando av løytnant,
senere kaptein Huslid (lengst til venstre) Kommandanten, major Skjold Brodin, ses i forgrunnen. Fotografert av
Martin Knoph, nu fotograf i Steinkjer
Så var den interessante tid i Dornock slutt og øvelsesavdelingen ble den 30.september 1942
flyttet sørover til en liten by som hette Rosemarkie med en tvillingby,Fort Rose hvor kompani
F lå. Det gikk stadig nedover med tilgangen av nye gutter. Dessuten fikk kompaniet i oppdrag
å hjelpe til med høstarbeidet på gårdene rundt omkring og øvelser ble neste ikke holdt lenger
og de unge soldatene ble plukket over til Brigaden.
Julen 1942 ble feiret etter beste evne med juletre, julenisse, skinkesteik og aquavit, men nå
var forholdene så meget mindre og stemningen i avdelingen var nokså tam. Et lyspunkt var
det dog ute fra det store krigsteater, hvor de allierte styrker nylig hadde gjort landgang i
Marokko og holdt på å rulle opp Afrikafronten.
Vi hadde i denne tida et lite sangkor i Øvelsesavdelingen med senere organist Hammer (i
Bergen) som dirigent. Koret var ikke stort men vi hadde noen opptredener: Nyttårsdag i Town
Hall, Fortrose, juledag i Fortrose kirke og etterpå i kirken i Strahpfeffer hvor brigadestaben
var til stede.
Fyrvokteren ute på neset i Rosemarkie var meget begeistret for oss norske. Han var fra
Shetland og var stolt over å være av ”the same blood as the Norwegian”. Jeg fikk en pipe av
ham som et minne- men jeg har glemt hva han hette. Ellers var det en eremitt som hette
Mr.Cruckshenk som bodde for seg selv opp på en høyde midt inne i tett granskog. Mr & Mrs
Mann som hadde en stor farm i Munlocki hvor vi hjalp til med arbeidet- var hyggelige
mennesker. Jeg har gode minner også fra Rosemarkie. Løytnant Giovanni var min gode
nestkommanderende og alt gikk som det skulle under de små forhold som det var blitt etter
hvert.
Jeg ble så frabeordret øvelsesavdelingen og beordret til Brigadens stabskompani igjen
11.januar 1943. Kaptein Reidar Løvlie kom som kompanisjef ved Kompani C etter meg. Jeg
skulle først være istedenfor Østerbø som igjen skulle ha ferie. Etterpå var det visst planen å
sende meg til de forskjellige kompanier for en tid og deretter på britiske kurs. Jeg like meg
ikke så særlig ved Brigadens stabskompani på Brahan Castle. Der var ikke de samme
kameratslige forhold mellom befalet og heller ikke til soldatene som i øvelsesavdelingen. Jeg
fikk så forespørsel fra Hærens Overkommando i London om jeg ville overta som sjef for
Vaktavdelingen i London etter løytnant Blakseth som skulle til tjeneste i Skottland. Kaptein
Olav Kvammen som var adjutant ved H.O.K. anbefalte meg å ta jobben og jeg ble beordret til
38
London pr 15.februar 1943. Jeg var senere en tur opp til Rosemarkie. Da hadde granatulykken
ved kompani C vært – hvorved sersjant Gjølberg ble drept og løytnant Giovanni hardt såret.
Jeg besøkte ham på sykehuset i Inverness. Han overlevde.
Det var en selvfølge at vi under øvelser og kurs hadde stor befatning med sprengstoff og
granater av alle slags. Faren ved dette var at en kunne bli nokså kald og dristig og gjerne
ønsket å gjøre øvelsen så realistisk som mulig – det gjaldt jo forberedelse til å kunne mestre
disse kampmidlene på den mest effektive måte i en mer og mer kompromissløs krig.
Når britiske avdelinger hadde store manøvrer, skjedde dette vist aldri uten at det gikk
menneskeliv med. Vi hørte stadig om slikt selv om det ikke ble publisert offisielt. Ved våre
avdelinger var det heller sjelden, men noen var det her også.
Jeg var glad for at det i min tid som kompanisjef ved kompani C ikke inntraff noen ulykke –
verken i Dornoch eller i Rosemarkie. Vi fortok de nødvendige sikringstiltak og med dyktige
instruktørhjelp unngikk vi ulykker av noen slag. Jeg vil her fremheve løytnant Johnstad som
var våpeninstuktør i Dornoch. Han virket ofte som han var uforsiktig, men hadde alltid
faremomentene under kontroll. Et eksempel på farlig lek som lett kunne utarte: En håndgranat
er vanligvis utstyrt med en lunte som brenner i syv sekunder. Det gjaldt å holde granaten i
hånden og telle sekundene 1-2-3-4-5- før du kastet den. Og så dekke deg.
Minnene går ofte tilbake til den interessante tid – sommeren 1942 i Dornoch. Det kom mange
både soldater og befal til øvelsesavdelingen og vi kunne drive gode øvelser. Kompani C
hadde også en stor dags utmarsj gjennom Highlands fra Lairge til Dornoch. Det var mange
sårbente gutter, men ingen klaget eller la seg etter. Dagen etter var de fri. Marsjen gikk
gjennom vakre daler med elver og vann.
Offisersforlegningen og messen var i et herskaplig slott – Burgfield Castle – som lå på en
høyde midt i den vesle byen og med utsikt langt utover landet omkring og ut over
Dornochjfjorden mot Nordsjøen. I byen var for øvrig et gammelt slott – Dornoch Castle som
skrev seg fra ca år 1200 og som en tid hadde vært bispeslott, men nå var bebodd og eiet av tre
eldre ladies. Vi var innbedt for å bese slottet en gang. Ladiene var meget elskverdige og stolte
av sitt Castle og sin adelige herkomst.
39
Det kom som sagt mange befal til øvelsesavdelingen og drog videre etter gjennomgått
våpenkurs. Det kunne være opp til 40 offiserer på samme tid i messen. Jeg nevner i fleng folk
fra denne tid.
Sjef major Brodin
Cappelen , Helland, Aubert, Gjertsen, Johnstad, Berntsen, Risnes, Sjo, Tyse, Smith,
Tornerud, Asjersen, Høyer, Fagerheim (senere feltprest), Gutter, Frafjord (falt under
invasjonen) Gjøberg (drept v/ ekplosjonsulykke), Giovanni, Korshavn, Amundsen, Moe,
Mjølner, Malland (senere skuespiller), Andersen, Gausland, Arntsen, Birkenes, Nerland,
Breidablik, Ulvstad, O. Larsen, G. Larsen, Stai, Rollnes, Nordby, tannlegene Vefling og
Nilsen , dr Myhre, T. Dale, Eikaas, E.Diesen (red aftenposten) , Haugan, Heimsjø, Oterskred,
Karlsen , Tonning, Godø, Tønnesen, Børsting, Kavli, Pettersen. Von Hanno, Riddervold, Rød,
Larsgård, Munkener, Slåtten, Thune Larsen og Hornnes
I Rosemarkie. Nielsen, Molin. Randers, Asbjørnsen, Hagen
Blant soldatene var det flere som jeg kjente igjen fra da de var gardister: Breien, Seland
(senere redaktør), Eitzen. Dessuten fremtredende menn senere: Kåre Rodahl (professor),
Hambro, Løvold, Nygårdsvold, Torp.
Litt nord for Dornoch var det en liten fiskerby – Embo. Små hus tett i tett. Hva folk levde av
her i disse småbyene forstår jeg ikke. Alle mannfolk var mobiliserte og svært liten virksomhet
å se, men folk var glade, smilende og fornøyde.
Både soldater og befal bar i førstningen av krigen alltid gassmaske med utstyr i en taske over
skulderen og hjelm utenpå den. Dette var strengt påbudt. Når de skulle på permisjon hadde
soldatene og lavere befal (sersjant) sitt gevær med - samt full feltmessig pakning.
De britiske soldatene var alltid i godt humør – pratet, lo og skrattet. De klaget aldri – det var
forbudt å klage. Offiserene deres – som regel kompanisjefen fremførte klagen på deres vegne
og det ble gjort ofte. Soldatenes private familiære forhold og vanskeligheter skulle også gå
gjennom kompanisjefen som derfor hadde en meget krevende og ofte vanskelig stilling, men
de hadde også en tilsvarende psykologisk utdannelse.
Det var stor klasseforskjell i Storbritannia. Offiserene hadde privilegier overalt – særlig var
vel dette så under krigen. Til eksempel kan nevnes: På barer og puber var det ofte vanskelig å
få whisky på grunn av mangel og rasjonering. En offiser kunne således stå ved disken å bli
servert whisky mens en sivil eller soldat ble nektet. Soldatene hadde som regel ikke adgang til
de samme barer som offiserene - det var et særskilt serverings rom hvor det stod ”Officers
Only” eller ”Gentlemen”, mens soldatene måtte gå hvor det stod ”Private” (menig). Soldatene
drakk øl og de fleste sivile likeså og de kunne bli ganske høyrøstet, men var likevel alltid
korrekte og yppet sjelden krangel seg imellom. Dette kunne en slett ikke si om norske
soldater.
Britene - både sivile og militære – ser opp til sine offiserer og viser stor respekt for dem. De
tiltaler dem alltid med ”Sir”.
Oberstløytnant Carl Stenersen som vi gardeoffiserer kjente godt fra vår tjeneste i Skyteskolen
på Terningmoen hjemme i Norge var en av de første høyere norske offiserer som kom over til
Storbritannia våren 1940. Han var også den første som hadde den direkte befatning med
opprettelsen av de første norske hæravdelinger i Skottland. Men når det var gjort fikk han
aldri noe mer med de norske avdelinger direkte å gjøre. Han var vist ikke på god fot med sine
40
jevngamle offiserskolleger. Kanskje var han noe uforsiktig med bruk av sterke drikker – jeg
vet ikke sikkert. Han var i hvert fall den offiseren som vi fra Garden kjente som den avgjorte
dyktigste av alle de offiserer som var der borte - når det gjaldt øvelser i spredt orden i skog og
mark med gevær og granater og andre infanterivåpen. Han var daværende oberst Ruges
fremste instruktør ved Skyteskolen på Terningmoen hvor opplæringen av norske offiserers
krigskunst forgikk før krigen.
Stenersen kom til øvelsesavdelingen i Carrington Bridge på en snarvisit like etter at vi
(Østerbø, Fritsvold og jeg) var kommet opp fra London i 1941. Han spurte oss i samtalens løp
om vi hadde – og hvorledes det var forberedt med nærforsvar av leiren hvis den plutselig
skulle bli angrepet ved et tysk raid (hurtigangrep). Vi måtte innrømme at noe slikt hadde vi
ikke hørt snakk om, men måtte gi ham rett i at dette var helt ansvarsløst.
Dette ble av sjefen straks ordnet for denne leirens vedkommende. Jeg ble like etter beordret til
Brigadestaben i Banff og da jeg snakket med Østerbø der, ble det snart klart at der ikke fantes
en eneste plan eller tanke på et slikt nærforsvar – uten om et mindre minefelt like nede ved
sjøen. Østerbø forela spørsmålet for Brigadesjefen – og straks ble det pålagt oss å forberede
et slikt beredskap inne i landet ved eventuelt angrep. Stort bedre var det nok ikke ved de andre
avdelingene, men jeg antar at Stenersens omtanke ble varslet videre fra Brigaden. Dette
forsvarsberedskap så ut til å stimulere de ellers sløve soldatene i Brigade stabskompaniet.
Munn- og klovsyke herjet i Storbritannia på den tid og det var vanlig å se døde og halvdøde
dyr – særlig sauer – når vi var ute i beiteterreng. Brigadens soldater var også ofte med rundt
om i Skottland og samlet sammen og grov ned døde dyr.
Skottene og engelskmennene er snille og hjelpsomme mennesker. Skottene er særlig stolte av
å være skotter og en måtte særlig passe på å nevne dem som skotter og ikke briter eller
engelskmenn. De hadde sin inndeling i claner (slekter) som hadde sine spesielle farger og
mønster (rutet) i sin klesdrakt (kilt) og kunne føre sine klansgenerasjoner langt tilbake i tiden
– ja noen hadde sin stamtavler tilbake til skandinaviske vikinger. Hver clan hadde fremdeles
sin clan leader (fører) som ble valgt på ny ved dødsfall, men som ofte gikk i arv innen en
fremtredende familie.
Deres egne skotske soldater var de tapreste (dette var kanskje ikke bare skryt). En skotte
snakket en gang om at dersom tyskerne hadde tatt Frankrike – så ville dette bli ”en lang krig”
Men hvis nå tyskerne greier å komme over kanalen og kanskje greie å besette England. Da
ville det bli en virkelig lang krig – (a very very long war) men de ville ikke komme lengre enn
til den skotske grense.
Da de første av våre høyere offiserer kom over til Storbritannia var det selvfølgelig
vanskeligheter med språket og ikke så lett å få den nødvendige kontakt. En del norske som
allerede hadde vært i England en tid og særlig noen som kom fra andre engelsktalende land
ble da gitt fenriks grad og tildelt de forskjellige steder hvor det trengtes assistanse på grunn av
språkvanskeligheter. Disse ble senere benevnt ”tolkefenrikere”og mange av dem var noen
originaler og eventyrere – særlig de som kom fra Sør-Afrika. Jeg nevner i fleng: Brodkorp,
Kramer, Smoth, Ross, Digre, Asjersen, Mikkelsen, Dietricksen, Eriksen, Thoresen. De hadde
ingen befalsutdannelse, men gjorde stor nytte med sin engelsk – og lærte etter hvert spesielle
militære ting.
Det kom etter hvert mange offiserer over til Storbritannia. Men forholdsvis få menige på
grunn av transportvansker fra Sverige hvor personellet ble fløyet i stor høyde om natten med
fare for å bli skutt ned av tyske fly over Norge og Nordsjøen. Det hadde jo vært mer riktig å
ha sendt over menig personell som det var mangel på enn disse høyere offiserer som det
41
således ikke var bruk for. Det ble opprettet forholdsvis store troppestyrker av norske
flyktninger i Sverige (polititropper) og de høyere offiserer hadde ønske og fortrinnsrett til å
komme over på den andre siden.
Noen av disse ble jo beskjeftiget på forskjellig vis ved kontorer i London for å arbeide med
mer eller mindre nødvendig spesialarbeide. Andre ble ikke satt til noe og ble på en måte satt
utenfor - stilt til disposisjon.(Fikk en såkalt forvisningsordre som major Tornerud skrev et
opus om)
Det var i det hele tatt ikke så lite intriger, spørsmål og kamp om prestisje, grader og høyere
stillinger blant de høyere offiserer. Dette gjorde seg naturlig nok ikke gjeldende blant de
lavere offiserer som var avskåret fra slike ambisjoner.
At forholdene i Dornoch i 1942 var så ideelt blant alt befal også de menige skyldes vel at i
Dornoch var det nesten bare lavere befal som ikke var plaget av prestisje i så høy grad, men
med en sunn og inderlig tanke – nemlig: å kvalifisere seg for det formål å være med på å gjøre
vårt land fritt igjen. Det er en norsk nasjonal udyd dette - at vi ikke kan samarbeide og vise
forståelse for andre meninger og være kamerater.
Opphold og tjeneste i London - sjef Vaktavdelingen
Jeg ble overført til Vaktavdelingen London den 15.ferbruar 1943, men jeg søkte permisjon og
reiste til London den 9. februar for å ha en tid på stedet på forhånd for å sette meg inn i
forholdene i London. Jeg var redd for at dette ville være en temmelig stor overgang. Det ble
det også! Vanskelighetene med overføringen og tjenesten i London var det imidlertid ingen
fare med. Men denne siste halvdel av mitt opphold i Storbritannia - i London ble likevel et
avsnitt for seg selv.
Vaktavdelings forlegning sett fra baksiden
42
Fra tjenesten i Skottland hvor jeg drev med effektiv krigstjeneste og utdannelse blant unge
krigslystne soldater kom jeg nå til en avdeling som bestod av folk som enten var udyktige til
krigstjeneste eller hjelpedyktige. De fleste var såpass oppe i årene at de var mobudyktige av
den grunn (mange gruvearbeidere fra Svalbard) og andre hadde forskjellige legemlige eller
åndelige svakheter av mange slag. Det var en vaktavdeling som gjorde tjeneste som dag - og
nattevakter og ordonnanser på de forskjellige steder hvor det var norsk personell. Særlig var
det tjeneste på de norske departementkontorer og militærkontorer.
Vaktene var bevæpnet og kyndig i bruken av sine våpen og det var jo en nødvendig tjeneste
de utførte. Styrken var ca 100 mann. En del av styrken var militærpoliti og gjorde tjeneste på
de norske sjømannshotellene og permisjonssentrene for norske soldater og orlogsgaster. Og
det var rett ofte disse måtte gripe inn overfor norske sjøfolk og soldater rundt omkring. Vi
hadde derfor også et arrestlokale i Vaktavdelingens to bygninger i Hill Street i Mayfair,
London.
Vaktavdelingen disponerte noen biler med sjåfører vesentlig av militærpolitiet. Alt i alt gjorde
Vaktavdelingen meget godt arbeid for nordmenn av alle kategorier i London. Det fikk vi ofte
takk og ros for både av sivile og militære institusjoner.
Kaptein Blakseth, som jeg løste av som sjef, satt meg meget godt inn i forholdene i London
før han drog til Skottland. Nestkommanderende ved avdelingen var løytnant Kåre Rød som
dessuten hadde militærpolitiet som spesiell tjeneste (han var politimann fra Oslo).
Administrasjonsoffiser var først løytnant Thorsen og seinere løytnant Ole Håvaldsen.
Sersjanter: Johansen, Olsen, Bjørvik m.fl.. Regnskapsfører var John Lutenthun som kom over
i ”SOLRENNING” sammen med meg.
Det var to tidligere herskapsboliger i 40 og 40A Hill Street som nå var fraflyttet av sine eiere
(de drog over til USA) da bombingen var på det verste over London i 1940/41. Den ene
bygningen var en del skadet og rundt omkring lå kvartalene i ruiner over et stort område.
Materielt sett hadde vi det usedvanlig godt i Vaktavdelingen. Som kokk og proviantforvalter
overstuert Knutsen og som kokker for øvrig hadde vi utdannede stuerter fra handelsflåten –
som var glad til for å ha en jobb i land for mindre betaling enn å seile ute på de farlige
krigsarenaer utsatt for torpedering fra tyske u-båter og fly.
Vi hadde ekte norsk kost – fra spekesild til raspekaker og saueribbe og mange av de norske i
London var glad for en innbydelse til middag i Vaktavdelingen.(Vi hadde en liten adgang til
dette enkelte dager når provianten var litt mer enn tilstrekkelig)
Vaktavdelingen
43
Som sjef for avdelingen hadde jeg et komfortabelt rom – og jeg har aldri bodd så godt noen
gang som her – det samme gjaldt for øvrig de andre offiserene. Vi hadde alltid et rom til
disposisjon for permitterte offiserer fra styrkene (tre mann eller flere). Som husbestyrerinne
hadde vi frk. Pedersen (Persa) fra Bergen. Hun var usedvanlig dyktig og ansvarsfull.. Ob.lt.
Spilhaug ville aldri bo andre steder enn i Vaktavdelingen når han var i London. Dette forstod
vi jo bedre senere da han etter krigen (han var enkemann) ble gift med frk Pedersen.
Overgangen fra min mer aktive krigstjeneste i Skottland til det mer ikkestridende forhold
blant Vaktavdelingens personell i London skulle snart vise seg å være av omvendt karakter.
Det ble snart London som ble det største krigsteater og krigsskueplass der borte. Men det var
først senere da V-bombene begynte å terrorisere Londons befolkningen. Situasjonen ble så
etter hvert at når bombeterroren over London ble voldsom i enkelte perioder, da kunne en
høre vitser om at den og den av offiserene måtte ta en tjeneste- eller inspeksjonsreise til
Skottland for en kortere eller lengre tid.
Over London var det i førstningen av krigen strukket opp en mengde sperreballonger i stor
høyde med line fra jorden som gjorde det vanskelig for fiendtlige fly å komme inn over
London i lav høyde. I stor utstrekning var dette et meget effektivt vern så det var svært lite
bombeaktivitet som gjorde noe videre skade i den første tid. En gang kom det dog et angrep
hvor det ble sluppet mange hundre brannbomber over byen. Det lyste veldig opp over store
deler, men det ble brakt under kontroll av et tallrikt og effektivt brannvesen.
I førstningen av juni 1944 begynte V-1 bombene å regne inn over London. Det var raketter
lastet med ca 1 tonn sprengstoff med utseende som et fly som i stor mengder ble sendt opp fra
utskytningsbaser i Nederland og så godt som mulig var innrettet mot London. Til å begynne
med ble de beskutt av batteriene. Jeg var ute i Hyde Park en kveld da noen av de første
bombene fløy i lav høyde over tretoppene og ble kraftig beskutt av artilleriet – heldigvis uten
å treffe – så den falt ned et sted nord i byen.
I førstningen var London nokså hjelpeløs overfor bombene. Folk ble meget oppskaket og
nervøse på de stedene hvor bombene falt ned. Etter hvert greidde de å varsle med flyalarm
kort tid før bomben(e) kom og folk gikk i kjelleren. Hvis bomben kom på toppen av en
bygning, var en som regel sikker i kjelleren, men vinduer og dører sprang i stykker rundt
omkring og det var særlig mange som ble såret av glasspilter. Når bomben sprang nede i gaten
hadde de nærmeste bygninger liten sjanse – selv i kjelleren. Det ble etter hver oppfunnet
forskjellige redningsmidler – blant annet et som ble kalt ”Anderson-shelter” (beskyttelse). En
stålplate som en satte på skrå over seg mot murveggen i kjelleren.
I Vaktavdelingen møtte alle frem i 1.etasje når det var alarm, for vi skulle jo også være til
hjelp og klar til utryking hvis noe hendte ved de norske etablissementene eller i nærheten av
vår forlegning. I den første tiden økte bombingen og det var stadig alarm særlig om natten.
Det ble gjerne til at de som var tilstede i bygningen gikk i kjelleren og fant seg en forholdsvis
trygg plass om kvelden før natten med alarmen satte inn. Det var rart å se hva som en slik
situasjon kunne brukes som soveplass: En stor ”safe” pengeskap (panserhvelv) tjente som
sengeplass på et vis for 3 mann. Det var en del av personellet som hadde meget nedslitte
nerver.
Det hendte at vi tok en sjanse – ved å se ut i horisonten for å få øye på bomben etter at
alarmen hadde gått. De liknet svært meget på vanlig jagerfly. De var lumske – for best som
det så ut til at de skulle gå en bestemt retning, kunne de plutselig endre kurs. Vi så på
44
eksplosjonen av en som falt ned på taket av det store Regent Palace Hotell ikke så lang fra
oss. Det gikk ikke mange menneskeliv den gangen, men store materielle skader. Det hendte
flere ganger at det skjedde skader også på vår bygning – vinduer og utvendige ting, dørkarmer
etc. Heldigvis hadde vi ingen personskader på grunn av V-bomber. Men ellers var det flere
norske som ble drept eller skadet.
Det tok tid før jeg ble kjent i London. Den beste måten var å ta seg et kart og gå omkring i
byen. Vi hadde mange interessante søndagsturer både til fots og på sykkel i byen og til
utkantene. Kew Gardens – en blomsterhage (botanisk hage) i vestlige del. Henrik den 8. slott i
Hampton sør for London var et svært område med en stor naturpark med en hage à la Ludvig
den 14. slott i Versailles. Katedralen i Canterburry, Hamstead Heat o.fl.
Sommerferien hadde jeg sammen med en familie Jones som jeg ble kjent med på grunn av at
jeg hadde en hilsen med til familien Jons’ bror som var en kjent av min venn Falleth i Oslo.
Vi var i badebyen Torquay ved kanalen og der var det varmt, mye badeliv, men også der
hadde vi flyalarm et par ganger.
Julen 1943 ble feiret på norsk vis også i Vaktavdelingen med juletre, julenisse med julepakke
til alle mann. Gjester var general Beichmann og oberst Krefting (min nærmeste sjef) med
familie, major Lørdal og flere. I begynnelsen av 1944 ble det så åpnet et nytt norsk sted i Hill
Street nr 36. Det var et permisjonssenter for norske soldater i London. Det var plass for ca 50
gjester der og Vaktavdelingens soldater kunne benytte dette hyggelige oppholdsrommet der.
Personellet var lønnet av Vaktavdelingen.
Det hadde vært en stor evakuering av Londons befolkningen da den første bombingen forgikk
i 1941 og 42. Da V-bombingen begynte i 1944 ble det ennå mer fart i evakueringen – særlig
barn. En kunne således nesten aldri se barn i gatene.
Det var bygget mange tilfluktsrom rundt om i byen og folk skyndte seg dit når alarmen gikk,
men det var ofte kort tid fra varslingen til bomben kom og det ble trengsel ved nedgangene.
Vi hørte om en tragedie i et av tilflukts romene: I trappen ned til rommet strømmet folk på.
Noen var gamle og dårlig til bens og så snublet det en – og etterpå kom flere som snublet over
ham – og da folk trengte på falt de opp på hverandre og ble kvalt uten at de som var bak viste
noe om det. Mange mennesker omkom. Seinere ble det satt bremseanordninger i trappene for
å regulere strømmen.
Alle undergrunnstasjoner i London var benyttet som tilfluktsrom. (Det er jernbaner i to etasjer
under jorden). Her var det så å si alltid fullt av mennesker. Mange gikk dit hver natt selv om
det ikke var gitt alarm. Noen hadde sine senger stående der, andre kom med sine madrasser
og atter andre hadde bare tepper på seg. Når en kom på en stasjon for å ta toget, måtte en
skritte over folk som lå over alt på perrongen. Men de fleste var rolige og kalde – de lo og
spøkte og vitset om situasjonen.
En søndag formiddag falt det en bombe i Oxford Street. Det var ikke så langt fra vår
forlegning, huset rystet og vindusruter klirret. Vi tok en tur der hvor bomben hadde falt. Det
var ramponerte hus, dører og vinduskarmer og mursten lå spredt ut over gaten – samt en
uendelighet av glassplinter fra alle speilglassrutene i foretningene. Men oppe i et av vinduene
som var halvt slått inn sto en blek og mager mann og barberte seg (riktig en type på en kald
engelskmann) Han bøyde seg ut og tittet ned i gaten av og til med en forundret mine – og
fortsatte. Ved samme anledning ble en amerikansk klubb og bevertningssted litt lengre borte i
gaten truffet direkte og mange ble drept og såret.
Etter hvert fant britene ut hvorledes de skulle hanskes med V-1 bombene. Sperreballongene
ble flyttet ut av London og ned til Kent- på kanalkysten sør-øst for byen. Her sto de som et
45
bølgende gjerde mot utskytings stedet og en mengde bomber kjørte seg fast i linene og falt
ned her. De gjorde nok skade her også, men det var ingen byer – bare forholdsvis spredte
bondegårder.
De britiske jagerflygerne fant også snart ut at bombene kunne skytes ned hvis en fikk ram på
dem bakfra. I førstningen var det imidlertid mange flygere som kom for nær og falt selv ved
eksplosjonen.
Det gikk også en del norske mennesker med under bombingen. Løytnant i Marinen –
Oppegård – og en soldat som nettopp var kommet over fra Sverige mistet livet omkring den
28.juni 1944. Flere var det også uten at dette ble offentliggjort. Et depot som den norske
marinen hadde i London ble rammet av en V-1 bombe og der ble 10-12 norske marinefolk
drept.
Ellers var det bombenedslag i nærheten av flere norske steder bl.a. ble det norske
tannlegekontoret i London nokså ødelagt. En kveld falt en bombe i nærheten av Hærens
overkommando i Pall Mall og det ble store skader på bygningene og Hambros Bank som lå i
nærheten. Vi hadde utrykning fra Vaktavdelingen. Det var mange drepte og lemlestede i
gatene omkring, men så vidt vi kunne forstå var det ingen norske.
Men før V-1 bombingen begynte mot London hadde allerede den lenge ventede invasjon over
kanalen tatt til. Vi hadde gått i spenning i mange måneder og vært vitne til den stadige
voksende opphoping av materiell og tropper i London og sør over mot kanalen. Kaptein
Blakseth og jeg hadde en weekendtur til Dover. Vi snakket med norske marinefolk som til
stadighet gjorde væpnede tokter mot franskekysten. På turen frem og tilbake så vi kjøretøyer,
tanks og transportable kanoner over alt – så godt som mulig kamuflerte. Hele distrikter var
dekket av materiell.
Det har ingen verdi å beskrive dette fra vår beskjedne plass i forhold til invasjonens
krigsteater. Jeg skrev litt dagbok mens jeg var i London, men ikke hver dag og det var korte
notater. Jeg tar med her det jeg skrev de første dagene etter invasjonen.
Mandag 5.juni 1944. ”Roma tatt – evakuert”
Tirsdag 6.juni 1944 (Skrevet med rødt) ”I dag invasjon av Vest Europa. Etter stor
luftaktivitet i morges ble det kunngjort i radio at det var gjort landgang av allierte stridskrefter
i Nord Frankrike- Dunkirque og Sein-området. Kong Håkon og general Eisenhover taler i
radio
Onsdag 7.juni: ”Det går stadig fly over nå – både natt og dag. Fremgangen i brohodet går
etter planen. Den virkelige invasjonen kom ikke der som nevnt i går, men i Normandie –
Bretagne Cherburghalvøya.
Torsdag 8.juni: ”I coktailparty hos Mrs Mc.Donald. En del eldre personer der, noen norske
offiserer. Bøschen og jeg fra Vaktavdelingen. Invasjonen går etter programmet, men noe
langsomt og tyskernes motstand tiltar”.
Fredag 9.juni: ”Man undrer seg nå på om det blir invasjon også andre steder for eksempel i
Danmark. Den norske destroyer ”SVENNER” – helt ny – ble senket av torpedo ved
invasjonen. En del av mannskapet på gjennomreise – på County Hotell (blant dem
Klokkernes fra ”SOLRENNING”) ca 35-40 mann ble borte. Helmer Ryen kommet over.
Forlot Oslo 29.april og hadde ferske nyheter hjemmefra”
46
En del notater etter at V-1 bombene kom.
Torsdag 15.juni 1944: På besøk hos Lerheim og Eidevik. Flyalarm som varte hele natten.
Vi trodde det var bombing av nye invasjonsforberedelser i Themsen og på sydøstkysten, men
det viste seg å være de nye flyene lastet med sprengstoff og uten pilot og styrt ved hjelp av
radio.
I dag fredag har det vært uavlatelig flyalarm.
Lørdag og søndag 17.og 18.juni: ”Det var Warning (flyalarm) og all clear (faren overt)
stadig vekk hele weekend. Lørdag morgen for en bombe tett over hustaket her og havnet ved
Marble Arch og den gjorde nok en del skade. Siden kom det flere og etter hvert er de sluttet å
skyte på dem. I Wellington ble en kirke rammet og det var vist gudstjeneste der. (rykte
fortalte om 600 drepte, men overdrevet!)
Mandag 19.juni: ”Hele dagen og kvelden har det kommet bomber inn over London med 1 til
2-3 timers mellomrom. Flyalarmen varer konstant og mange mennesker er blitt drept.”
Tirsdag 20 juni. ” I dag har det vært roligere. Vi ligger med klærne på om nettene. En
bombe falt i Green Park i går – nær Buckingham Palace. Sperreballongen ble blåst opp
(Sperreballongene ble betjent av kvinnelige soldater)
Onsdag 21.juni: ” Vi trodde det var over med den verste bombing, men i natt har det vært
verre enn noen sinne. Det er litt av en påkjenning å høre disse udyra komme nærmere og
nærmere – så stopper motoren og få sekunder etter kommer braket. Noen farer dog så langt
nord at vi ikke hører eksplosjonen”
Det kunne ut over sommeren gå flere dager uten at vi var plaget av nevneverdig bombing,
men så kom det igjen – og fortsatt i perioder.
Søndag 2.juli: Kronprinsens fødselsdag. Jeg var i Ambassaden i dag for å avlevere et
telegram som var kommet i Vaktavdelingen i anledning dagen. Det falt en bombe like i
nærheten før jeg gikk inn og på hjemveien falt en så nær meg at splintene suste om ørene. Jeg
har ikke vært så nær noen gang. Var på Krigsskolen om ettermiddagen. Mange av elevene –
offiserer som jeg kjenner godt fra Skottland er med som frivillige med de britiske
invasjonstroppene. Løytnant Fredriksen er blitt såret i nakken, løytnant Hammer et skudd i
låret (han falt senere) Begge skal tilbake snart. Ltn Rynning er ”missing” (savnet). Jeg lå i
kjelleren i natt – det var den verste natt hittil og mange bomber er falt forholdsvis nær”
V-1 bombingen avtok i midlertidig litt ut over høsten. Det var stadig flere og flere som ble
uskadeliggjort :
1. Av luftvernartilleriet på kanalkysten
2. Av sperreballongene langs kanalen
3. Av jagerflyene som ble stadig dyktigere å få ram på dem
Men så begynte V-2 bombene. De var større og var formet som raketter. De kunne ikke
varsles for de ble skutt opp i svære høyder. De hadde ca 4 tonn sprengstoff og hadde så stor
nedslagskraft at de gikk et godt stykke ned i grunnen før de eksplodert – og da var virkningen
så voldsom at kvartaler ble sprengt i luften. En falt på en markedsplass – et torv. Hele
naboskapet ble ødelagt– utryddet.
47
V-2 bombingen fortsatte ut over i 1945. Men det var ikke så mange av disse bombene som
kom frem til sitt mål – London. Tyskerne hadde visstnok en del vanskeligheter med å
innstille dem. Det hørtes ut som noen av dem sprang i luften før nedslaget – eller gikk uten
om byen.
Men den største grunn til at bombeaktiviteten over London ble mindre var den store
overlegenhet som de allierte fikk i luften. Tyskland og de okkuperte områdene (dermed også
Nederland) ble daglig bombet av amerikanske og britiske bombefly. Amerikanerne om dagen
og britene om natten. Det var imponerende å se og høre når flyene for av gårde eller kom
igjen. Det hørtes ut som et sammenhengende tordenvær og en kunne telle opp til hundre fly –
i klar vær – bare over London, men utenom mange flere. Det var flytokter på opp til 1000 fly
kunne vi lese i avisene.
Den norske sjømannsorganisasjonen hadde et stort rekreasjonshjem – Broadlands i Hereford i
Wales. Det ble gitt anledning å sende et par av våre soldater på rekreasjon dit for noen uker
etter bombingen. Jeg tok noen dager sommerferie der også da jeg skulle der bort likevel å
hente en av guttene tilbake. Broadlands var et herlig sted. Det var norske av alle kategorier
her – både sivile og militære, men mest sjøfolk på rekreasjon etter torpederinger og forlis.
Vi startet et sangkor (mannskor) i Vaktavdelingen i 1943 som var i aktivitet i over et år. Ca 20
mann og ltn Ormstad som dirigent. Han ble senere dirigent for Divisjonsmusikken i Oslo. Vi
opptrådte ved enkelte norske anledninger bl.a. i Sjømannskirken. Det var særlig noen av
gruvearbeiderne fra Svalbard som var interessert og som holdt koret sammen, men så reiste en
del fra avdelingen og koret ble nedlagt høsten 1944.
Julen 1944 ble feiret i Vaktavdelingen i all beskjedenhet. Sjømannsprest Juul-Johannessen
holdt juleandakt i forsamlingssalen og fruen spilte og sang.
Det var en norsk-amerikansk bataljon stasjonert et sted i England og kaptein Blakseth og jeg
prøvde å finne den for å avlegge et besøk, men det lyktes ikke – den var hemmeligstemplet
med hensyn til oppholdsstedet. Vi traff ellers i London mange norsk-amerikanske offiserer,
bl.a. major Paul Fredricksen som senere kom til Norge i tjeneste i UNRA –
forsyningstjenesten til sivilbefolkningen i de befridde land. Pastor Ingebrigt Dahle var en
populær kar hvor han kom. Han var feltprest i Den norske Brigaden i Skottland og var ofte i
London- han bodde da alltid i Vaktavdelingen.
Regnskapsfører i Vaktavdelingen var John Lutenthun som var av dem som kom over med
”SOLRENNING”. Han var meget flink og pålitelig i sitt arbeid. Etter krigen fikk han
oppdraget å avvikle Vaktavdelingen i samordning med de andre norske etablissementer
Den norske sjømannsorganisasjonen hadde to hoteller i London som var norsk drevet og
beregnet på permitterte sjøfolk i handelsflåten - County Hotell og Shaftesburry Hotell.
Norske soldater bodde også der når det var plass. Det var litt av hvert når personellet var på
perm og det kunne ofte være meget bråk her. Men takket være våre dyktige
militærpolitimenn i Vaktavdelingen som hadde tjeneste der hver eneste kveld ble det alltid
avdempet og brakt i orden. Men det hendte jo at vi fikk bruk for arrestlokalet vårt.
Det begynte snart å demre for folk at krigen begynte å gå mot sin siste fase. På krigsfrontene
i Europas fastland ble de tyske styrker stadig trengt sammen. Folk i London glemte sine
sorger og deltok ofte i rene gledesdemonstrasjoner i gatene. Blant de norske myndigheter
begynte tanken på hjemkomsten å gjøre seg gjeldende. Høyere norske offiserer hadde allerede
48
lenge ligget i Skottland og planlagt hvorledes de skulle plassere seg i det nye forsvar hjemme.
Det ble opprettet distrikskommandoer (5) og de lavere befal ble plassert i bildet etter som det
passet.
Hovedorganisator var vist general Holtermann. Han hadde tidligere sittet i London og syslet
med planer for det nye forsvaret i Norge etter krigen – i særdeleshet Hæren – samt den
fremtidige offisers – og befalsutdannelse. Systemet var vel meget bygget på det engelske
mønster. Et produkt av dette ble tidlig i 1944 sendt rundt til de norske offiserer til
gjennomlesning – ja til og med oppfordring til å underskrive det. Dette måtte jo bli å binde
seg til planen på forhånd nå da vi ikke hadde noen formening om hvorledes forholdene ville
bli i fremtidens Norge – et slags bondefangeri som det så ut. Det ble i høyeste grad mislykket.
Ingen av de lavere offiserer skrev under – og visstnok ikke mange av de høyere heller.
Oppsetningen av de 5 distriktskommandoer (Dk) var tidlig klart på papiret og alt personell ble
fordelt og underrettet på forhånd. Kaptein Østerbø og jeg ble satt i D.K.Vestlandet.
Personellet i Vaktavdelingen ble også disponert og følgelig måtte flere dra til Skottland for å
sette seg inn i sine oppgaver. Noen (sjåfører m.v.) ble beholdt der og avdelingen begynte å bli
mindre og mindre.
Ut på høsten 1944 – etter at russerne hadde rykket inn i Finnmark og tyskerne hadde trukket
seg tilbake fra et brennende Finnmark ble ett av de norske bergkompaniene sendt dit opp for å
overta det norske området. Sjef var major Rongstad. Dessuten annet militært og sivilt
administrasjons-personell: General A.Dahl, major Moe, kaptein Otto Berg. Feltpresten ved
den styrken som ble sendt til Nord Norge var Erling Fagerheim. Han var instruktør og
troppsjef ved styrken i Skottland, men hadde etter befalskolen studert teologi i Oslo før han
drog over. Han var vel ikke helt ferdig med sine studier da krigen kom, men ble ordinert som
feltprest på slutten. Han var en virkelig type på en kriger og han ble gjerne nevnt som
”Krigspresten”. Han var fra Stryn og er nå sogneprest på Sørlandet et sted.
En av de troppsjefene som jeg hadde da jeg begynte med rekruttkompaniet C i 1941 var fenrik
Løvstad som jeg kjente fra Garden som sersjant. Han fikk senere flyskolen hjemme. Han ble
da også nokså fort overført til Luftstyrkene. Han avla meg et besøk i Vaktavdelingen en dag i
1944 og han fortalte at han var blant flere andre norske flygere i britisk tjeneste bl.a. John
Rygg som jeg også kjente fra Garden. Løvstad hadde da rekorden blant de norske flyverne i
antall flytimer over Tyskland – 500 timer.
I Skottland hadde jeg i kompaniet en soldat som hette Tyvold. Han ble senere med i den
styrken som ble sendt til Spitsbergen. Men den vesle norske styrken der ble i 1943 angrepet
av tyske overlegne styrker og de som overlevde kom i tysk fangeskap. Han rømte derfra og
drog gjennom Polen sørover og kom tilslutt over til allierte styrker. Han var innom og
besøkte oss en dag og hadde meget å fortelle.
Ellers kom det noen andre offiserer som hadde sittet sammen med norske offiserers fangene i
Tyskland – og det påstods også at de hadde rømt fra tyskerne. Det virkelige forhold var at de
ikke hadde greid å følge med på marsjen da fangene ble flyttet unna for de amerikanske
troppene. Men det ble gjort stor stas på disse ”heltene”.
Det gikk stadig fremover for de allierte troppene og vi begynte så smått til å gjette på
hvorledes det ville gå i Norge til slutt – der hvor det var stasjonert så store tyske styrker. Ble
det invasjon i Norge skulle nemlig de norske styrkene være med og fordelt til de første
invasjonsstyrkene som kjentfolk og hjelpere så godt som mulig.
49
Bombene falt inn over London så å si helt til de siste krigsdagene. V-1 bombene avtok, men
V-2 bombene fortsatte. Det kunne nå gå uker hvor det skjedde svært lite.
Jeg har notert den 26.april 1945 at det nå var offentliggjort tall over bombingen: 1050 bomber
var kommet inn over Sør-England og målet var London, men mange nådde ikke frem. Ca
3000 mennesker var blitt drept og ca 6000 såret. Over 2 millioner hus var blitt ruiner.
Notater:
May 1 1945 : Det går rykter at Hitler er døende og at Himler har overgitt seg til de allierte.
Mussolini er drept.
May 2. ”Hitler er død. Det må antas at det er avgjørende nå. Alt kan skje!
May 4: I dag kom nyheten om at all motstand i Nord Tyskland, Holland og Danmark er slutt.
Rykte om at motstanden i Norge er slutt”
May 7:”Alle flagg er heist i Londons gater. Det er meddelt, men ennå ikke bekreftet – at
Norge er fritt.
May 8: ”Det ble annonsert i dag at Victory day er den 8. og 9.”
May 9:” Ja ,det ble V-day. Jeg har aldri sette maken til folkemasser og stemning”
Den stemningen og det folkeliv som utfoldet seg i London disse 2 døgn kan ikke beskrives.
Folk danset og jublet på gatene over alt. Kjøretrafikken opphørte. Folk var kommet utenfra og
inn til London for å feire dagene. Det var godt og varmt vær. Når det stilnet av litt ut på
natten kunne en se massevis av mennesker som lå på fortau og gater og sov når de var blitt alt
for trette og søvnige. Og så våknet opp til fortsettelse av jubelen. Alle mennesker – gamle og
unge tok hverandre i hendene – dannet ringer og lo og sang. Etter noen dager i fest og sus falt
London til ro igjen. Og det var en ny by som stod frem. Ingen blending mer, ingen i
tilfluktsrom og i undergrunnsbanenes haller lenger og alt krigsmateriell og lignende fra
mørketiden ble fjernet etter hvert.
Hjemreisen og tiden etterpå
Blant de norske – sivile og offiserer ble det en febrilsk stemning for hurtigst mulig å komme
hjem til Norge. Alle ville være blant de første til å sette foten på norsk jord og det var mange
begrunnelser for hvor nødvendig deres nærvær var hjemme i Norge så hurtig som mulig.
Vaktavdelingens transportkapasitet med å kjøre bagasjen til jernbanestasjonen ble satt på hard
prøve.
Byen St.Andrews i Skottland ble bestemt å være de norskes utskipningshavn – i hvert fall for
de militære styrkers vedkommende, da de fleste var forlagt i distriktet nær ved. Jeg ble
beordret dit opp den 13.mai og løytnant Rød overtok det som var igjen av Vaktavdelingen.
Noen dager etter ble han beordret og Lutenthun overtok og var med på avviklingen av
bygninger m.v. under en felles norsk administrasjonskomite senere på sommeren..
Det tok tid å komme videre fra St.Andrews. Østerbø kom seg med i et fly som hadde plass
ledig. Fritsvold kom forholdsvis tidlig av gårde også sammen med DK Sørlandet som han
tilhørte. Jeg ble med tettroppen av DK Vestlandet liggende i St.Andrews til den 30.mai før vi
50
kom av sted med tog til Leith og kom om bord i Den norske Amerikalinjes
”BERGENFJORD” som skulle til Norge med en troppetransport av britiske tropper på 2600
mann. Vi var en beskjeden styrke på 11 offiserer, 15 sersjanter, 9 kvinnelige og 31 mannlige
norske soldater.
Det var det prektigste vær en kunne ønske seg. ”BERGENSFJORD” hadde under hele krigen
fartet som troppeskip på Sør Afrika og Det fjerne Østen. Det var norsk betjening om bord og
de var synlig glade for å komme i slike farvann igjen og komme sammen med norske styrker.
Foran oss gikk en polsk jager som eskorteskip. Dette var en meget mer behagelig og verdig
måte å komme tilbake til Norge på enn da vi for snart 4 år siden drog ut fra Askvoll en mørk
høstnatt med ”SOLRENNING”.
”I dag (1/6 –45) ser vi land – Sørlandskysten – og fiskere hilser oss med flagg” har jeg notert i
dagboken. Vi skulle først gå til Oslo og videre til Stavanger, Bergen og Tromsø hvor
troppstyrken skulle gå i land. Vi kom til Oslo den 2.juni og ble møtt av jublende folkemengde
på kaien – og som sloss om sigarettpakker som ble hivd ned. Da båten ikke skulle gå før
neste dag, fikk jeg tillatelse å reise hjem til Sinsen til familien hvor vi hadde stor
hjemkomstfest sammen med slekt og venner.
Etter turen rundt kysten gikk vi i land i Bergen den 4.juni. Det var foreløpig ikke noe å gjøre
for meg i Bergen og jeg drog med perm med tog som brukte nesten to døgn til Oslo hvor jeg
kom den 6.juni akkurat tids nok til å høre i kringkastingen om H.M. Kong Håkons hjemkomst
og ilandstigning på Honnørbryggen. Det gikk noen dager i Oslo med besøk og fest – bl.a.
feiring av vår 13 års bryllupsdag. Man da det foreløpig ikke var bruk for meg i Bergen nu
heller (det skulle innkalles soldater til vaktstyrker senere) drog jeg hjem til Førde og hadde en
prektig ferie i Kusslia og på Skei i Jølster til jeg ble innkalt til tjeneste som kompanisjef i
vaktbataljon som ble oppsatt og forlagt på Bulken, Voss – fremmøte 11. juli –1945.
Om tiden her i vakttjenesten på tyske brakker og ammunisjonsslagere er ikke så stort å
berette. Både soldater og befal var som rimelig ikke så glødende interessert i militærtjenesten
nå midt i sommertiden da de heller skulle være hjemme i arbeide. Det var folk fra Hardanger
– de fleste fra Odda. Avdelingen ble senere flyttet til Bømoen og dimittert og nye reduserte
styrker ble innkalt og til slutt – da jeg drog til Oslo var det bare ett kompani. Jeg hadde da
imidlertid søkt – og ble ansatt som intendant i Garden fra 1.april 1946.
Nå skulle det norske forsvar bygges opp igjen. I den anledning ble det bestemt at alt
fastlønnet befal skulle tilsettes i stillinger på ny. De befalsgrader som en hadde fått utenlands
var å betrakte som midlertidige. Det kom orientering om retningslinjer og de muligheter en
hadde for å bli plassert i det nye forsvaret. Jeg fikk underretning om at jeg var for gammel og
hadde for lite sivil og militær utdannelse til å bli yrkesoffiser – d.v.s. å bli tilsatt som stridende
ved militær avdeling med videre opprykksmuligheter. (Jeg var da i 1946 – 50 år. Men det var
jo mange som var eldre enn jeg som allerede var yrkesoffiserer (krigsskolen) og som hadde
vært hjemme eller i tysk fangenskap. Jeg hadde da å søke min plass i det nye forsvaret som
intendant eller i Heimevernet.
Utdrag av skriv fra Hærens Overkommando av 28.februar 1946:
51
”SØKNAD OM ANSETTELSE SOM YRKESOFFISER
c. Ikke anbefaling til opptakelse i yrkesoffiserskorpset
Denne kategori som naturlig omfatter den største del av ansøkerne er av Utvalget ikke blitt
anbefalt av følgende grunner:
1. For liten sivil og militær utdannelse
2. For høy alder i betraktning av de nå fastsatte aldersgrenser for avansement og at
offiserer med noenlunde samme ansiennitet ikke bør tilhøre vesentlig forskjellige
aldersgrupper. I denne gruppe befinner seg i midlertidig en del fastlønnet
befalskoleutdannet befal som ved dyktighetsprøver bør kunne konkurrere om stillinger
i administrasjonen, en del offiserer som bør kunne finne plass i Reserveoffiserskorpset
og hjemmevernet og en del befal som bør kunne ansettes som vervet befal og som bør
kunne engasjeres i spesielle stillinger
Utvalget er klar over at det innen de her nevnte kategorier finnes ikke få befalingsmenn
som ved lang og vel utført tjeneste har ervervet seg militær erfaring og rutine. Det finnes
således mange spesialister som Hæren vel kan trenge, men som etter Utvalgets mening
allikevel ikke bør komme med i yrkesoffiserskorpset, ut fra det strenge krav til
homogenitet fra starten som Utvalget mener det er nødvendig å tilstrebe.
I henhold til ovenstående plasserte Utvalget søkerne i 3 grupper.
Gruppe A Offiserer som Utvalget anbefaler til yrkesoffiserer
Gruppe B Offiserer som Utvalget anbefaler til yrkesoffiserer med tilleggsutdannelse
Gruppe C Offiserer som Utvalget ikke kan tilrå bli tatt opp i yrkesoffiserskorpset.
HOK erklærer seg enig i Utvalgets innstilling og sendte den til Forsvarsdepartementet.
Den 28.november 1945 godkjente Forsvarsdepartementet Utvalgets innstilling.
I samsvar med ovenstående retningslinjer for uttak av yrkesoffiserer fant Utvalget at
Deres søknad dessverre måtte plasseres under Gruppe C hvilket meddeles til
underretning.
Ole Berg (sign)
Å K Pran
Østerbø – som kom i samme bås som jeg var så gammel at han kunne gå av med pensjon.
Han meldte seg til den første Tysklandsbrigaden i det okkuperte Tyskland og søkte avskjed da
han kom tilbake i 1947. Men Østerbø var nå ikke ansatt i det nye norske forsvaret og hadde
således kun løytnants grad – den samme som han hadde da han drog over til England.
Og så ble det til det – at Østerbø som hadde tjenestegjort i England i krigstjeneste på en helt
utmerket måte i 4 år og i Tysklandsbrigaden i 1 år – hele tiden som kaptein og kompanisjef nå
ble pensjonert med pensjon etter løytnants lønn.
52
Rykter under krigen og okkupasjonen
Allerede fra 1.krigsdag begynte det å summe tusenvis av rykter blant folk. Nesten alle viste
seg å være fri fantasi – eller umåtelig overdrevne. Mange var fantastiske og uten spor av
virkelighet, og det synes merkelig nå etterpå at folk kunne feste noe lit til det som ble servert.
Men folk håpet og trodde det var sant og brakte gladelig ryktene videre.
Alle gikk ut på enten å fremheve en del personer for sin innsats i nasjonal retning – eller for å
sverte andre som man visste arbeidet i NS og tyskernes interesser. Det ble således noen som
fikk ryktene imot seg helt uberettiget.
Alle rykter hadde imidlertid sin hensikt – nemlig å sette tillit og mot i folk rundt omkring og
det er ikke tvil om at motstandsånd ble styrket derav. Jeg skriver dem således som de er
nednotert den gang.
Like etter at de tre bussene med 2.gardekompani var kjørt ut av kasernen den 9.april begynte
ryktene på kasernen: En av bussene var blitt tatt til fange og av andre var 16 gardister falt og
flere av befalet bl.a. jeg var blitt hardt såret.
Tyskerne brukte norske bussjåfører og busser til å transportere sine styrker frem i frontlinjen
mot de norsk tropper. Sjåførene var tvunget til dette og noen falt for norske kuler sammen
med den last de førte. Men det var minst tre bussjåfører som hadde kjørt utfor ved Skaret ved
Tyrifjorden med seg selv og hele lasten.
En sjåfør kjørte sin buss i Gjersjøen, men han klarte selv å komme seg ut og redde seg.
Da general Ruge like etter 9.april ble utnevnt til kommanderende general het det at den
tidligere kommanderende general Låke var blitt skutt da han forsøkte å rømme eller fordi han
ikke hadde mobilisert eller ha nektet å mobilisere. På grunn av spionasje hadde han skutt seg
selv.( PS: Låke falt for aldergrensen i disse dager og ble utskiftet derfor. Han hadde for en tid siden
vært i Tyskland og mottatt en tysk orden og derav mistenksomheten)
Om general Hvinden Haug som var sjef på Akershus – het det at han forlot Oslo da han ikke
kunne gjøre noe på grunn av så meget forræderi og sabotasje blant de norske offiserer. Det var
jo stadighet spørsmål etter de høyere offiserer og mobiliseringen som ikke ble noe av.
(tyskerne kom jo så plutselig). Det ble derfor mange rykter om snart den ene og snart den
andre som var blitt skutt for spionasje eller feighet. Blant disse var også general Riiser-Larsen
som skulle ha spionert svært for tyskerne. Det viste seg at han var ivrig krigsdeltager og kom
tidlig over til England
Major Østgaard var kronprins Olav’s adjutant. Ryktet het at han var skutt av kronprinsen for
spionasje. Dette var så sikkert at det var nesten ikke et menneske som ikke delte en eller
annen oppfatning i den retning. Jeg kom til å høre en sjåfør som hadde kjørt for generalstaben
oppover til Åndalsnes og Molde – som uttalte seg om at han så å si hadde sett tildragelsen.
Han hadde hørt skuddet og så major Østgaard falle.
Ca en uke etter invasjonen het det at kronprins Olav var på vei mot Oslo i spissen for en
styrke på 25 000 norske soldater mot tyskerne.
En sykesøster som fulgte med i det kongelige følge og som var tysk av fødsel hadde en liten
hemmelig kringkaster og meddelte tyskerne til en hver tid hvor Kongen befant seg. Derfor
ble det en slik jakt på de kongelige. Hun ble avslørt og skutt i Molde etter at hun hadde gitt
melding til tyskerne om at Kongen drog til Kristiansund. Derfor ble Kristiansund bombet og
brent av tyskerne mens Kongen ikke reiste dit, men tok båt nordover fra Molde. I andre rykter
het det at det var en reisedame til utenriksminister Koht som var den som utførte dette – i
hvert fall en tysk dame som var ansatt i norsk tjeneste.
53
Minene som var utlagt i Oslofjorden ved Oscarsborg var tatt på land den 8.april for å tørkes.
Tennsatsene på minene ved Oscarsborg var blitt gjort ubrukelig samme dag.
En av de første dagene etter invasjonen satt noen tyske flyoffiserer på en restaurant i Oslo og
snakket om et fly som de hadde ett eller annet sted på havna. Ved siden av satt to norske som
forstod tysk. De to nordmenn forlot stedet og gikk dit hvor flyet lå og fløy over til England.
Det gikk mange rykter om offiserer som ble skutt av sine soldater fordi de ikke ville gjøre den
innsats de skulle i krig. Særlig ble en del lensmenn skutt eller arrestert rundt om i landet fordi
de ikke ville etterkomme oppfordringer om å utlevere ammunisjon fra sine distriktslagre. De
holdt seg derimot til Quislings utsendte ordre til tjenestemenn om at ingen mobilisering skulle
finne sted.(Dette var vel for en del også riktig)
Akershus ble bombet med to bomber den 9.april. Den ene falt på murkanten (festningsmuren)
på Sjøbatteriet og gjorde skade på de gamle kanonene der samt nede på jernbanesporet og
bryggen. Kaptein Breilid som var garnisonsadjutant på Akershus spurte meg en gang om jeg
visste hvor mange mennesker som ble drept. ”Jeg trodde ikke det var noen,” sa jeg. ”Jo, 20
mennesker ble drept og mange såret”, sa han. , ”men det var ikke blitt offentliggjort”
Ellof Anderson fra Värmland som bor i Oslo og som jeg kjenner, fortalte at svenske tropper
var under krigen langt inne i Norge for å hjelpe de norske. Det var soldater fra
Värmlandstraktene og de var anført av en fenrik (Dette var det litt i, men det var løse grupper
av frivillige som kom igjen fra Finnlandskrigen)
Om sommeren 1940 gikk det rykter om at russiske tropper var gått inn i Finnland og truet
med å ville ta Nord-Norge. Tyskerne hadde derfor store troppestyrker i Nord-Norge og
arbeidet iherdig med forlengelsen av Norlandsbanen og veiene der nord. (Dette var nok mer
enn rykte)
Et tysk skip som lå for anker ute i fjorden mellom Fornebu og Huk ble senket av engelske fly
(det var sant). Det gikk stadig rykter om nesten daglig senkinger av tyske skip i Oslofjorden
og i Skagerrak. Et tysk skip på reise hit med tyske fruer og familie ble senket ute i fjorden et
sted.
De villeste rykter gikk om torpedobåten ”SLEIPNER” som opererte på norskekysten fra baser
i England. ”SLEIPNER” beordret båtene i Hurtigruten nordpå til å stoppe og tok ved flere
anledninger tyske offiserer og soldater med seg som fanger. Ved ett tilfelle tok de således 50
offiserer, deriblant en av de aller høyeste offiserer. Da det ble dømt til døden 4 mann fra
Bergen for spionasje, ble disse satt i arrest på Møllergt 19 i Oslo. Men tyskerne turde ikke
skyte dem da det var truet fra England med at da ville det bli skutt mange av de tyske offiserer
som ble tatt av ”SLEIPNER”
”SLEIPNER” og ubåter fra den norske marine i England var ofte innom fjorder og viker på
norskekysten for å kjøpe fisk av fiskebåter der. De var i land og ble bevertet – ja det var flere
som var på permisjon hjemme fra tjenesten i England og som reiste igjen når permisjonen var
slutt.
Ved ”PRINSESSE RAGNHILD”s forlis på Nordlandskysten omkom det flere norske enn
tyske på grunn av at tyskerne stormet på og tok alle livbeltene. En norsk gutt som fikk fatt i et
livbelte ble fratatt dette av en tysk offiser. Gutten omkom. Kapteinen – eller var det
styrmannen ble skutt av en tysk offiser da han beordret kvinner og barn i båtene først.
Det var stadighet etterlysing i radio etter forsvunne unge piker – særlig fra Oslo og omegn.
Kvinnelik ble funnet – avkledd og skjendet. En ung pike i Trøndelag ble funnet skutt og saken
ble slått stort opp. Men så ble det stille om saken. Det var en tysker som hadde drept henne.
54
De første dagene etter invasjonen ryktes det at tyske soldater og offiserer ble snikmyrdet på
gatene i Oslo av norske. Som represalier ble det samlet sammen norske menn av de nærmeste
i øyeblikket og ført inn på festningen hvor annen hver mann ble skutt gjennom nakken.
På Akershus var det stadig henrettelser også av opprørske østerrikske og tyske soldater. På en
av forlegningene på en skole i Oslo var det vilt slagsmål mellom østerrikske og tyske soldater.
Et tog fra Bergen hadde ca 200 tyske soldater som var lenket sammen to og to. Det skulle
være på grunn av at de hadde nektet å gå i båtene for invasjon av England.
I august og september 1940 foretok tyskerne kraftige luftangrep på England og man ventet
stadig på invasjonsforsøk. De kom ikke, men luftkampene fortsatte med svære flytap på
begge sider. Det heter nu i 1941 at tyskerne gjorde invasjonsforsøk den gangen, men ble slått
tilbake av engelskmennene som slo olje på sjøen og tente på. Angrepet kom også fra Norge.
Øyenvitner til torpederingen av senkingen av krysseren ”BLÜCHER” fortalte at en mengde
tyskere som lå i sjøen ble brent i hjel da det tok ild i oljen som fløt på sjøen.
Omkring 9.februar 1941 går ryktene om planleggelse av tysk invasjon i Sverige: Alle veier er
sandstrødde. På veiene ved Magnor står en masse tyske hvitmalte tanks klar. En hel del
sjåfører i Oslo har fått innkallelse av tyskerne og busser og biler skal holdes parat med
sjåfører og mat. Det sies at tyskerne øver press på Sverige bl.a. for å få utlånt den svenske
handelsflåte til invasjonen i England.
Av en sending av norske arbeidere til Tyskland rømte 150-160 mann i Sverige. Det var lite
oppsyn med dem.
På Island ligger en troppestyrke på 500 000 mann med transportflåte klar til å gjøre landgang i
Norge. Blant disse er ca 100 000 norske eller norskættede.
Det norske ruteskip ”RYFYLKE” ble senket utenfor Stat. Ryktene het at skipet var kapret av
engelskmennene og ført til engelsk havn. Det var en fiskelast om bord som var bestemt for
Tyskland. Noen dager senere heter det at det var en tysk konvoi og at alle skip ble senket –
men at det her i landet kun ble opplyst om RYFYLKE’s senking.
En norsk tropp av hirdgutter som hadde vært på idrettstevne i Tyskland fikk ikke lov å bære
hirduniform gjennom Sverige.
På forsommeren 1941 døde Lilloe-Olsen på Grefsen gård. Der Deutsche Stadtkommando
hadde sitt tilhold der. Ryktene gikk snart at Lillo-Olsen hadde først skutt general Falkenhorst
og siden seg selv. Dette var så sikkert at det nyttet ikke nære noen tvil. Litt senere lød ryktet at
Quisling var anfalt et sted i Oslo og gitt en del knivstikk. Han lå på Ullevold sykehus
svevende mellom liv og død. Det ble også sagt at han var død.
En mann ved navn Fritz Ihlen var en av de ivrigste NS-kåsører i radio en tid. Så ble han borte
og straks het det at han var arrestert og skutt som engelsk spion – han hadde sendt
kodemeldinger i sine radiotaler.
Ved det engelske angrep på Svolvær ble to tyske offiserer funnet i sine senger på hotellet.
Med pistol ble de truet til å stå opp og kle seg, men bare på overkroppen. De engelske
undersøkte bagasjen deres og fant bl.a. sølvrevskinn. Med sølvrevskinn om halsen og i dette
antrekk ble de truet gjennom gaten til skipet og ble truet til å synge: ”Wir gehen gegen
Engeland”
Blant de tyske, og særlig blant østerrikske soldater var det en del som etter første verdenskrig
hadde vært pleiebarn hos norske familier – såkalte østerrikske barn. Disse som var godt kjente
i Norge ble fordelt til de steder hvor de hadde blitt oppfostret og tjente som veivisere i de
første uker under krigen i Norge.
55
Tanker nå etterpå, samt forskjellige ting og episoder som kan være verdt å nevne.
Da jeg begynte på dette var det meningen bare å skrive om okkupasjonstiden, overfarten og
oppholdet i Storbritannia. Jeg har tatt med en del av tiden etter krigen, men det er forhold som
krigstida var opphav til.
Som nevnt før var 1.gardekompani og halvparten av 4.gardekompani med i kamphandlingene
i Sør-Norge og trakk seg tilbake opp gjennom landet sammen med de andre norske styrker, og
et mindretall menige gardister falt. På kasernen gikk snart ryktene om store tap blant befal og
gardister: løytnant N.N var falt, sersjant X.X. hadde fått bombesjokk o.s.v. Etter hver som
befal og menige kom igjen etter at krigshandlingene i Sør-Norge var slutt kom både den ene
og den andre av de som det hadde gått rykter om var falt eller såret tilbake i god behold.
Løytnant Østerbø sier: ”Hva er det slags innsats disse folka har gjort? Ingenting! Her kjem dei
igjen utan so godt som ei skramme. Dei har vel ikkje vore i kamp i det heile tatt”. Ja, Østerbø
var en ildsjel, men han kunne være nokså hard i sin dom og uttalelser av og til.
Etter hvert ble jo trafikken over Nordsjøen med fiskeskøyter fra Vestlandet ganske interessant
samtaleemne blant folk. Det ble humoristisk omtalt som - at han er reist med
”Nordsjøbussen”.
På samme bølgelengde som de norske nyheter fra London ble det også sendt et program fra
den frie norske sender i Norge. Alle trodde at dette var sendinger fra ett eller annet sted i
Norge som tyskerne ikke greide å peile inn. Etter krigen ble det opplyst at denne sendingen
gikk ut fra London – det var bare en spesiell mannstemme som hele tiden gikk igjen og som
brakte folk til å tro at det var en egen sender i Norge.
Østerbø var ikke pengegrisk. Han var nok bitter og kritisk over måten det nye forsvaret ble
bygget opp på. Så fant han på at han ville ta seg en engasjements jobb ved staben i DK
Vestland og ble mottatt av en av sine tidligere kolleger ved sitt regiment og som nå var tilsatt
som kaptein ved staben (han hadde under krigen vært i tysk offisersfangenskap)
Jo, han kunne få en jobb for han – kapteinen skulle ha en til å sitte på forværelset til kontoret
sitt. Det ble et ganske kvast munn-oppgjør mellom disse to. Østerbø drog hjem til Ikjefjord i
Sogn, bygde seg fin hytte på fjellet – på Østerbøstølen hvor han bar alle materialene opp selv.
Senere kjøpte han seg hus nede i bygda og slo seg til ro der. Østerbø var ugift.
Fritsvold – den yngste av oss var ikke eldre ved hjemkomsten enn at han etter - meget om og
men – fikk tatt dyktighetsprøve. Denne var helt provisorisk og av formell art. Han ble da også
tilsatt som yrkesoffiser (K-offiser) ved DK Østlandet og fikk senere som rimelig var
avansement til major.
Det var ikke så lite misnøye blant det lavere befal som kom hjem fra sitt opphold i
Storbritannia og Sverige. De mente jo å ha gjort en viss krigsinnsats, men hadde vanskelig
for å bli godtatt hjemme således at de kunne regne med å bli tilsatt i militære stillinger. Det
var bare høyere stillinger som ble fast tilsatt i første omgang- og det tok flere år før de lavere
befalstrinn i Hæren ble organisert og besatt. De fleste måtte derfor trekke seg fra det militære
og søke beskjeftigelse sivilt.
Noen av de yngre befalsskoleutdannede offiserene som hadde lang og allsidig tjeneste ute,
fikk dog etter hvert adgang til yrkesoffiserskorpset men med en begrenset adgang til
avansement pga at de manglet høyere sivil utdannelse (artium). Noen var dog så unge at de
fant det klokt å sette seg på skolebenken igjen.
56
Det kan slås fast at det er langt lettere å bli godtatt som befal - offiser i krig og krigstid enn å
bli opptatt i et fredsoffiserskorps. – Men det var jo farligere –
General Beichmann sa det slik i en avtakkingstale som han holdt for en del lavere offiserer og
befal som skulle dimitteres i 1946
”Vi har så mange velskikkede og dyktige fredsoffiserer her hjemme som nå vil overta etter
dere ”
”SOLRENNING”
Båten som vi drog over Nordsjøen med ble opplagt i Buckie i Skottland. De norske fartøyene
som ble brukt i Nordsjøfarten ble tilbakelevert sine eiere i 1945. Den norske stat skulle sørge
for å holde eierne økonomisk erstattet for tapet av båtene sine. Det var imidlertid mange
klager over dette i førstningen, men jeg tror det ble rettet seinere. De kr 2900 som vi ga
kontant for båten og som var penger som skulle gå til Jagerfondet i London skrev vi rapport
om da vi var i London.. Rapportene kom aldri til norske ansvarlige myndigheter. Eieren av
”SOLRENNING” syntes det var rimelig om de fikk beholde disse pengene. Jeg skrev til
Handelsdepartementet om dette og fikk svar at når jeg la frem kvittering fra båteieren om
mottakelse av pengene ville beløpet bli innbetalt til Jagerfondet. Etter konferanse med
Lutenthun fant vi ut at det var rettferdigst å kreve pengene igjen fra båteierne og sende dem
tilbake til giverne i Forø. Dette ble gjort – gjennom min bror Olav Huslid som hadde gitt oss
pengene.
I boken Englandsfarten Band II side 248 er vår ekspedisjon med SOLRENNING beskrevet.
Det var ingen i vår flokk som flyktet fra landet fordi de var etterlyst eller stod på svartelisten
hos Gestapo. En kan vel si at vi slapp heller lett fra det med vår overfart, sammenliknet med
mange drama som ble utspilt i Nordsjøfarten (Englandsfarten) under krigen. Les boka!
De som var om bord i M/K SOLRENNINGEN var :
Løytnant Anton Østerbø, løytnant Kristofer Huslid, Jon Lutenthun, og
løytnant Dagfinn Fritsvold alle fra Garden
Sersjant Olav Eidland og styrmann Kåre Hegna fra Beredskapspolitiet
Jens Selstad og Barbro Bergstrøm var forlovet og senere gift
Anton Gjelsvik, Florø
Andreas Øen, Stongfjorden
Reidar Smelvær og Bjarne Smelvær var brødre
Solveig Storø var forlovet med Bjarne og senere gift
Arnhild Grimelid og Styrmann Håkon Vårdal var forlovet og siden gift. Styrmann Vårdal
omkom i 1943 ved tysk flyangrep på konvoi i Middelhavet
Karen Lyngstad, Rivedal
Aksel Larsen, Holmedal
Randulf Klokkernes, Askvold
Øyvind Laukeland, Atløy
Audun Fristad, Askvold (senere utvandret til Australia)
Jens Bakke, Ølen i Sunnhordland
Styrmann Per Christensen, Stord
57
Av disse kom:
Vrådal, Christensen, Selstad, Larsen inn i Handelsmarinen
Hegna, Klokkernes og Laukland inn i Krigsmarinen
Bakke (mekaniker) inn i Flyvåpenet
Alle de andre kom inn i Hæren
Jeg tror nok at de fleste av oss som drog over til Storbritannia ikke angrer på at vi reiste over.
De følte at de hadde noe å arbeide frem mot: En følelse og ønske om å gjøre sitt beste for å
vinne vårt besatte land tilbake til frihet og selvstendighet. En følelse som vi ikke visste så
meget om før krigen – og som vokste frem i det norske folk først ca 1 år etter okkupasjonen.
Den vokste etter hvert – og den blir kanskje enda sterkere når en er utenfor landets grenser.
De norske styrker som kom igjen fra Storbritannia og Sverige var nok populære de første
ukene etter krigen. Men en merket snart en tydelig tendens til å bagatellisere og etter hvert å
kritisere oss i sammenligning med andre og egen innstas. En del av det som før hadde vært
betraktet som nazistisk propaganda ble nå av hjemmefrontfolk og store ”jøssinger” (ikke alle)
brukt for å ramme oss. Så som: ”Dere rømte landet og lot oss i stikka” ”Dere har bare hatt det
godt og har ikke vært i kamp”
De fleste av våre hæravdelinger – både i Storbritannia og Sverige hadde jo ikke vært i aktiv
krigstjeneste ved fronten. Dette skyldes såmen ikke personellet. Det var mange som søkte å
komme i aktiv tjeneste. Den norske regjering hadde imidlertid bestemt – etter samråd med den
britiske – at de norske avdelinger skulle spares til det ble bruk for dem ved en eventuell
invasjon. Våre sjø – og luftstyrker var derimot i en mer aktiv posisjon. En kan nok ikke
klandre regjeringens syn.
De fleste befal som hadde vært utenlands kom igjen med høyere grad enn de hadde før. Dette
falt mange kolleger tungt for brystet og det falt mange tarvelige bemerkninger: På Bømoen
1945: ”Her kjem dei att fra England – tydelig rettet mot meg – som kapteinar – og eg som
hadde dei som elevar på underoffisersskulen går her som berre løytnant”.
Løytnant Østerbø hadde i 1941 en samtale med en av våre kolleger fra Garden og fortalte at vi
aktet å dra over til England i den nærmeste tid og om ikke han ville slå følge. ” Nei, det vil jeg
slett ikke” sa han. ”Jeg vil være her – og være tro mot vår regjering”. (Regjeringen da var den
som var tilsatt av tyskerne – med Quisling som ministerpresident). Jeg snakket med sammen
mann like etter hjemkosten: ”Ja, hva har dere gjort for frigjøringa. Rømt fra landet og bare
sittet og hatt det godt borte i England og latt oss ta støyten”. I den siste del av krigen hadde
han vært instruktør i hjemmestyrkene og var regnet som en fremtredende jøssing nå.
En annen av offiserene ved Garden (kaptein) som jeg traff på gaten i Oslo før jeg drog over
uttalte noe slikt: ” Ja, De ser hvorledes det går Huslid – tyskerne vinner på alle fronter så vi
kan like godt gi oss og pakke sammen”. Den samme person ble også helt på slutten med i
hjemmestyrkene.
En av de andre offiserene (kaptein) gikk inn i det av tyskerne opprettede statspoliti i Oslo – på
sammen tid som vi drog over. Han kom på andre tanker etter hvert og ble med i
hjemmestyrkene. Begge disse som krigskoleutdannet avanserte etter krigen til major,
oberstløytnant og oberst.
En av mine kolleger (løytnant) gikk inn i arbeidstjenesten og fortsatte der til krigen var slutttross mange advarsler fra den norske kringkasting i London om at slik tjeneste ikke ville bli
godkjent når krigen ble slutt. Han – sammen med flere ble dog godkjent med et – av
58
granskingskommisjonen. Om noen år var dette glemt og han fikk senere avansement både til
kaptein og major. Han var alminnelig dyktig.
En annen av mine kolleger (løytnant) var også til å begynne med i arbeidstjenesten. Han trakk
seg ut etter advarselen fra London og drog over til Sverige og var i styrkene der. Etter krigen
hadde han vanskeligheter med å bli tilsatt som kaptein. Han var alminnelig dyktig, men det
var ikke slikt som tellet med da.
En offiser som var lærer ved Krigsskolen etter krigen kom med følgende i undervisningstimen: ” De satt bare bort i London og drakk whisky”. Han hadde vært Tysklandsfange under
krigen.
Den norske styrken i Sverige vokste etter hvert opp til en betydelig styrke. Det var vanskelig å
få sendt personellet videre til Storbritannia da det måtte skje med fly over det tyskokkuperte
Norge. Det kom etter hvert ingen menige over. Men merkelig nok kom det stadig høyere
norske offiserer i stigende antall ennå det var absolutt ingenting å gjøre for dem der. Noen
offiserer (eldre, navgitte) ble således gitt permisjon uten oppdrag. Dette ble oppfattet som en
forsmedelse – de kalte det selv en forvisningsordre.
Det var nok uenighet, konkurranse og intrigespill både av militær og politisk art, men fra min
plass fikk jeg ikke noe stort innblikk i det.
Regjeringen som kom over fra Norge var en ren arbeiderpartiregjering, men den ble forsterket
med 3-4 konsultative borgerlige statsråder - vesentlig som rådgivere. Alle høyere offiserer
som kom over var så å si uten unntak høyreorientert og flere med politisk interesser. De gav
ofte uttrykk for sin misnøye med den sittende regjering som ikke representativ. Det gikk så
vidt at det ble sendt ut et skriv- visstnok fra sivilt hold – som forlangte forandring av det
sittende styre – en politisk omveltning. Dokumentet ble sendt rundt til en del utvalgte og
fremtredende personer og bad om deres støtte og underskrift. Jeg fikk ikke noe slikt skriv,
men fikk rede på det av noen som var uenige, bl.a. en lege fra Bergen. Det krevde visst
ytterliggående forandringer. Det ble imidlertid ikke noe mer av det. Sannsynligvis ville de
britiske myndigheter ikke gå med på noe slikt i slike tider.
En oberst (eldre) sto frem i offisersmessen i Skottland en dag og sa sin mening om at nå
trengtes det en militært styrt regjering. I hver fall måtte vi forlange å få et militært diktatur i
Norge når vi kom hjem. Og liknende uttalelser fra høyere offiserer var det mange av - til dels
støttet av noen få yngre. En noe oppblåst major i samme messe:” Ja, det var nå mye galt i vårt
forsvar hjemme – men de såkalte B-kapteiner! Gud bevare meg vel”. Han unnlot imidlertid å
komme med nærmere forklaring forståelig nok. Han hadde liten erfaring fra militærtjenesten
hjemme - bortsett fra Krigsskolen.
Major Holtermann som hadde vært sjef på Hegra festning i Norge under krigen kom til
Storbritannia i 1943. Han holdt foredrag omkring i de norske styrker om forsvaret av Hegra ,
om motstandsbevegelsen, hjemmefronten m.m. og med gode talegaver. Norsk Tiende i
London gjorde stort nummer av dette og titulerte ham som ”helten fra Hegra festning”. Den
overdrevne propaganda i norsk radio fra London og informasjonskontorene gjorde både ondt
og godt – både hjemme og ute. Nøkternt fortalte en løytnant som kom over samtidig det
således: ” Holtermann kunne ikke hjelpe for – eller ha noe andel i at tyskerne glemte å ta
denne festning som lå inn mot Svenskegrensen - i første omgang.” I forsvaret av denne gamle
halvt nedlagte festning ble det utført et utmerket godt arbeid fra distriktet omkring m.h. til
matforsyning og transport. En børsemaker (kanonmekaniker) greide å få satt flere skytevåpen
i brukbar stand. Dessuten gjorde en sykepleierske (eneste kvinne) en utmerket arbeid på sitt
59
felt. Da tyskerne senere kom og angrep festningen med bakkestyrker og fly ble den et lett
bytte- rimeligvis. Holtermann steg fort til oberstløytnant, oberst og general.
Da Østerbø, Fritsvold og jeg kom til den første militærleir i Carronbridge Camp meldte vi oss
også for nestkommanderende i avdelingen – major Otto Aubert. Han var nokså nedslått og
fortalte at han nettopp hadde fått sitt livs størst sjokk (sorg): Hans hustru – og antagelig
sammen med deres lille sønn på 3-4 år var på vei over Nordsjøen fra Ålesund. Fiskeskøyten
som de var om bord i var forlist og borte. Ingen av folkene var kommet frem.
I første bind av Ragnar Ulsteins ” Englandsfarten” blir det fortalt utførlig om dette: ”M/B
HOD av Ulsteinvik drog ut fra Osnes på Hareidlandet den 26.august 1941. (Dette var 5 dager
før vi startet.) Ingen har hørt eller sett noe til båten siden. Det var en rømlingsflokk på ca 20
mennesker om bord- blant den fru Marcelle Aubert fra Oslo.
Fra boka: ”Noko etter dreiv eit kvinnelik inn til land ved Lepsø. Nokre vrakrestar vart og
funne. På ein av dei var ”HOD”s registreringsnummer. På ein annan bordbete vart det funne
jarnssplinter djupt inne i treet. Alle desse funn kom til politiet i Ålesund og liket vart
identifisert. Det var fru Marcelle Aubert - Oslofrua som til for nokre dagar siden hadde budd
på eit pensjonat i Ålesund. Sønnen deres var da likevel ikke med. Han var vel hjemme i Oslo.
Like etter at vi var kommet til Carronbridge Camp ble øvelsesavdelingen der inspisert av
forsvarsministeren Oskar Torp fra London. Som militær følgesvenn (adjutant) hadde han med
oberst O.J.Broch. Jeg kom til å tenke på en episode på Trandum i 1920-30-årene:
Oskar Torp og Einar Gerhardsen var den gang som arbeiderledere og agitatorer flere ganger
til Trandum og forsøkte å holde politiske møter med rekruttene på moen. Det var i antimilitær
lei - i ”det brukne geværs” ånd. Slike møter var forbudt og rekruttskoleforstander – major
O.J.Broch arrangerte ved hjelp av sine offiserer en klappjakt etter disse to karene i terrenget
omkring for å arrestere dem. Nå så det ut til at disse to gikk godt sammen. Obersten spurte
om avdelingen hadde en hornblåser som kunne blåse ”2 appeller” som honnør for
forsvarsministeren når han kjørte inn i leieren.
Det var en hel del norske jenter som gikk inn i de norske styrkene. De var enten kommet over
fra Norge – eller var i Storbritannia fra før. De gjorde meget godt arbeid. Gjennomgikk
kurser som satte dem inn i forskjellige passende tjeneste – så som sykehustjeneste,
kontortjeneste, sambandstjeneste og som sjåfører m.v. Noen av dem ble gift, og de fleste
fortsatte i Forsvaret etter krigen. En ble gift med en britisk major. Han ble en gang spurt om
han var begynt å lære seg norsk. ” Nei, jeg har bare lært å forstå to ord” sa han : ”Hold kjæft”.
Det var en del som oppga høyere grader enn de virkelig skulle ha da de ble innregisteret.
Dette var ikke så godt å kontrollere. Noen hadde for eksempel under krigshandlingene
hjemme fått seg tildelt midlertidig høyere grad – eller gjort en kortere tjeneste i kommando
som forutsatte høyere grad. Det kunne også grunne seg på feilaktige rykter, så en måtte være
forsiktig med å dømme på usikkert grunnlag. Et par tilfeller ble dog oppdaget som bevist
svindel og graden ble tatt fra dem. Slike og andre uoppgjorte saker – rettssaker som var
vanskelig å forfølge der borte ble av regjering og militær myndigheter lovet å bli tatt opp når
vi kom hjem til et fritt Norge. Det ble visst så som så med det. Det har sett ut til at alle – både
regjering og Storting ville dra et glemsels slør over de forhold som oppstod under og etter
krigen.
Det var lett å få tak i alkohol i Storbritannia i forhold til her hjemme. Og det var en del
misbruk. Noen få offiserer ble fradømt sine grader av den grunn og ført over til sivil status.
Men en bør nok se dette og bedømme det ut fra de forhold som hersket. Det var selvmord og
60
sinnssykdom o.s.v. Alt i alt var det vel ikke verre på disse områder enn som en kunne vente i
et krigs – og bombeherjet land..
Under mitt opphold i Storbritannia stod jeg stadig i skriftlig kontakt med mine slektninger –
O.M. Christianson og Anna Blegen i USA. Fra 1943 stod jeg også i brevveksling med min
kollega fra Garden, løytnant Eivind Røed, som var ved militær attache kontor i Stockholm.
Gjennom ham fikk jeg også sparsomme meddelelser fra min familie i Oslo samt om
forholdene ellers.
Krig og krigsforhold forvandler et menneske. For å kunne bli en effektiv kriger – krigssoldatmå en sette tilside det som en vanligvis kaller for sympatiske og gode egenskaper. En må bli
hensynsløs! Det må kun sees frem til dette ene: Å vinne krigen. For å kunne greie det må en
overgå sin motstander. Er fienden hard, brutal og fryktet av den grunn så må han overgås og
bli slått med sitt eget våpen.
De allierte startet sine såkalte ”Commandos” kommandoavdelinger - ”røde djevler” og
”grønne djevler” Det var spesialavdelinger som gjennom lang tid ble opplært i krigsteknikk,
nærkamp og metoder som gjorde dem fryktet. De holdt seg dog innenfor folkerettens ramme..
Flere års krigstilstand herder folk til å se slike karer som eksempler. De prøver å etterlikne
dem i deres fandenivoldske og hensynløse måte å føre seg på – de blir brutale og usympatiske
etter gammelt godt borgerlig mønster - men effektive krigssoldater. Således blir soldatene
etter mange års krig fratatt – pumpet for sine gode og menneskelige egenskaper. De er tapre
krigere, men dårlige mennesker – usympatiske. De tenker ikke lengre på å vise sine gode
sider, heller tvert om. Men det må til for å seire!
Blant de britiske besettelsestropper som kom til Bergen i 1945 var det en styrke av de såkalte
”røde djevler”. Det var folk som hadde vært i brutal krig i flere år – i jungelkrig i Det fjerne
Østen, ørkenkrig i Nord Afrika og derfra invasjon i Italia og videre gjennom Frankrike og
Tyskland. Det var kjernetropper, men de tok ikke særlig hensyn til god takt og tone i Bergens
gater. De ble snart veldig upopulære – det ble demonstrert mot dem og de ble trukket vekk fra
Bergen. Disse soldatene som opprinnelig var kjekke og veloppdragne engelske og skotske
gutter som var blitt trenet og opplært, og etter meget strev og forsagelse hadde de måttet
omstille seg fra mennesket til soldater – krigssoldater – en type av råbarkethet som gjorde
dem usympatiske, men som verdenskrigen og tiden forlangte at de skulle være. Det var ikke
disse usympatiske krigssoldatene som startet krigen. Heller ikke det befal som lærte dem opp.
Men det var disse som måtte ta støyten – og fikk vel ofte lite takk for hjelpen.
I følge professor Magne Skodvin i forord til boken ”Englandsfarten” av Ragnar Ulstein var
det bare ca 1/15- part av alle dem som forlot Norge under krigen – som drog rett over
Nordsjøen. Det var også bare menige soldater og gaster samt en del lavere befal som kom den
veien – de fleste fra fiskerbefolkningen på Vestlandet. Med noen få – bl.a. ob.ltn Stenersen og
major Nagel som kom over Nordsjøen - kom de høyere offiser over fra Sverige. Av det øvrige
personell kom dessuten noen fra Sør Afrika, Sør Amerika og Canada. De første var de som
kom over sammen med Kongen og Regjeringen - der etter folk fra hvalfangstflåten og fra
evakueringen av Svalbard.
I Ulsteins bok ”Englandsfarten” Band II er opplyst:
Det kom over Nordsjøen i tiden 9.april 1940 – 8.mai 1945 i ca 300 sivile farkoster -2293
personer. I samme tid var det 158 personer i 18 farkoster som omkom ved totalforlis – ingen
kom frem. Syv skuter ble tatt av tyskerne og besetningene arrestert og av disse ble 29
61
henrettet. Videre ble det arrestert – før eller etter rømningsforsøk - 47 personer og derav
henrettet 23.
Det heter i et avsnitt av Magne Skodvins forord:
Difor fortell englandsfarten oss og noko om bredde og styrke i norsk motstand – eit emne som
det ellers er overleg vanskeleg å koma til med å leggja mål på. Mange ville ha vore
motstandsfolk – etter krigen. Men er det noko ein trygt kan spå så må det vera at ettertida vil
vega med finare lodd og skrape på metallet for å sjå kor ekte det vel kunne vera. Kor
mannsterkt samla vanlege nordmenn seg om motstaden og kvar vitnemål har vi om dette?
De norske soldatene som ble liggende i sine forlegninger på de forskjellige steder i Skottland i
alle disse årene hadde en trist tilværelse. De var kommet til Storbritannia for å gjøre en
krigsinnsats, men ble nå liggende der i uvirksomhet og kjedelighet med gjentagende øvelser.
Personellet i Marinen og Flyvåpen kom derimot ofte til aktiv innstats.
Det norske personell som tjenestegjorde i Handelsflåten var nok de som ytet det største bidrag
til krigens seierrike utfall. De seilte i stadig livsfare på konvoifart på de store hav.
Torpedering og forlis og mange sjøfolk mistet livet. Handelsflåtens krigsinnsats er imidlertid
en historie for seg selv.
En kan jo si at soldatene som tjenestegjorde i Skottland hadde det trygt og godt i sine
øvingsleire. Men de følte det ikke slik. De ville sikkert med glede ha valgt å få komme over i
tjeneste hvor de følte at de var med – selv om det ville gå på livet løs. Det gikk derfor ut over
humøret i den siste tida. Det var tilløp til ordrenekting og ett av kompaniene ble satt ut av
tjeneste en tid av slike og liknende årsaker. De fleste fikk derfor en misfornøyd holdning til
militær tjeneste og Forsvaret.
Det var trist å legge merke til at disse såkalte ”krigsbefal” ble møtt med stor motvilje av det
tidligere befal hjemme da de søkte om å bli innpasset i det faste befalskorpset med ansiennitet
fra tjenesten ute. Grunnen var at de ville kile seg inn blant skoleutdannet befal.
Min egen befalsorganisasjon - Norges Befalslag – førte den gang en hissig kampanje mot
inntrenging av disse ”Englandsfarerne”. Alt som smakte av Englandsfart og utdannelse var
som ”hår i suppa” for dem. De senere styrer i Norges Befalslag har tatt avstand fra denne
holdning. Dette befal ble da også senere innpasset i sin naturlige plass i befalskorpset ved
Regjerings og Stortingsvedtak.
De to sersjantene Leonard Godager og Harald Dølerud – forsøkte senere å dra over Nordsjøen
til England. Jeg tar med her det avsnitt i Ragnar Ulsteins bok ”Englandsfarten” Band I som
handler om dette: Denne ekspedisjonen ble utspionert av norske angivere og arrestert av
Gestapo – etter mange uhell og forsinkelser:
M/B VIGGO drog frå Lerstadnakken i Borgun den 21.februar 1942 med 30 personer, blant
disse var det to Rinnan-agenter.
Desse personane var med båten
Lauritz Barstad, Ålesund
Thora Borch- Nielsen, Oslo,
Lars Dannevik, Oslo
Skipper og eigar Ole Dyrøy, Ålesund
Martin Emdal, Sykylven
Sigurd Evensmo,Oslo
62
Ruth Møller Hansen, Ålesund
Didrik Nærø, Ålesund
Bjarne Ringdal, Ålesund
Gustav Adolf Johnsson, Sverige
Bjarne Jenshus, Trondheim, (Rinnan agent)
Ingvard Ålberg, Trondheim, (Rinnan agent)
Dessuten desse 18 vart skoten på Trandum:
Ole Dyrøy, Bergen
Harald Dølerud, Oslo
Kåre Angel Elgenes, Bolsøy
Per Fillinger, Oslo
Jacob Friis, Oslo
Andreas Gjertsen, Oslo
Leonard Godager, Oslo
Arne Grønn-Disch, Tønsberg
Ole Kjelsberg, Ålesund
Alfred Larsen, Oslo
Ole Lutzow-Holm, Oslo
Einar Mjølhus, Stavanger
Leif Bye Nielsen, uten fast bustad
Jesper Kjell Næs, Odal
Bjarne Olsen, Ålesund
Birger Osland, Vermdal
Magnus Tuntland, Hjelmeland
Pater Young, Oslo
Skipper var Ole Dyrøy, Ålesund. Han skulle føra passasjerane til Hustruhamn på
nordvestsida av Valderøy, der dei skulle førast vidare i robåtar til Godøy. Frå Godøy skulle
dei ved første høve sendas med motorbåt til Shetland. På grunn av alarm i byen kom
ekspedisjonen for seint avstad. Ei grunnstøyting på sjøturen seinka dei endå meir, og då
VIGGO kom til møtestaden var dei som skulle ta imot dei, reiste tilbake til Godøy. Avtale var
at dei ikkje skulle vente, men kome tilbake neste natt på same tid. VIGGO vente tilbake til
Lerstad. Rinnanagentene kom seg i land, og fekk varsla Rinnan og Gestapo. I mellomtida
var fire av passasjerane gått i land. Dei andre vart tekne den 23. februar om morgonen.
Atten av dei vart skotne i Tranumskogen den 31. april. Ein av dei, oberstløytnant Lars
Dannevik, vart truleg skoten under forhør i Trondheim kort tid etter arrestasjonen. Wallegruppa som hadde organisert ferda vart sprengt. Omkring tjue i distriktet vart arresterte, ein
av dei, Hans Ekornes, vart skoten ved unntakstilstanden i Trondheim i oktober 1942.
Dølerud og Godager var to unge kjekke karer som nettopp var gått ut av befalsskolen.
Fritsvold kritiserte dem for at de hadde meldt seg inn i NS og fra da de gikk over i
motstandsbevegelsen.
Obersløytnant Dannevik var kjent som stemningsfull og stri kar. Han var nå i
pensjonsalderen. Det ble fortalt at han da han var i forhør hos Fehlis og Sturmfuhrer Otto i
Trondheim hadde slått til Otto og at han da ble skutt ned.
63
VEDLEGG 1
Rapport
fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946
avgitt mai 1950
Kommandantens (Hvinden Haugs) første oppgave etter at Fornebu var tatt, var å hindre
tyskerne i å trenge inn i byen og å ta flyplassen igjen. Han beordret derfor ca kl 0830 et
kompani av Garden utover, med det oppdrag å fordrive eller ødelegge de fiendtlige styrker og
fly. Kl 0905 ga generalen denne forholdsordre for kompaniet: Hvis for stor overmakt ikke
risikere et nederlag, men sperre tilgangene til Oslo. Kl 0950 ga han Gardesjefen ny
forholdsordre: Ikke ta avgjørelse, rykk i tilfelle tilbake over Akerselven mot Kjelsås. Vaktene
avløses ikke.
Gardekompaniet (kp 2, 85 mann i alt, sjef kaptein Christian Hulbert Hielm Winsnes) bilte fra
gardekasernen ved Majorstuen kl 0940 over Vinderen, Smestad, Røa, Grini til Øvrevoll; den
videre framrykning forgikk til fots nedover langs Lysakerelva. Kompaniet tok stilling ved
Lysaker st., men kom ikke i kamp, og trakk seg etter ordre fra Gardesjefen tilbake utpå
ettermiddagen.
Videre dirigerte generalen mot Fornebu et kompani (sjef, Kaptein Jesper Eilert Hesselberg
Seip) av vaktbataljonen på Trandum: denne var om morgenen blitt beordret innover mot Oslo.
Kompaniet drog av seg selv over Røa istedenfor som forutsatt utover Drammensveien, og
kom heller ikke i kamp. Om ettermiddagen fikk det av oberst Schnitler ordre om å rykke
tilbake utenom Oslo til Trandum.
Senere på formiddagen ble gardekompani 3 (sjef daværende kaptein Ragnvald Heyerdahl
Larsen) av oberst Schnitler beordret til å stanse en meldt tysk framrykning langs
Ullernschaussen. Tyskerne snudde imidlertid ved Smestad etter å ha ødelagt luftvernets
lyskaster før kp.3 nådde fram, og kompaniet kom ikke i kamp. Om ettermiddagen ble
kompaniet beordret tilbake til gardekasernen.
Gardesjefen selv oppholdt seg i gardekasernen til kl 10.30, dro så til Skøyen og noe senere til
Jar st, hvor han ble inntil han ved 14 30-tiden fikk telefonisk underretning om at byen var
overgitt, og ordre til ikke å angripe Fornebu, men rykke tilbake til byen med kp 2 og 3.
----------------------------Ifølge oberstløytnant Graff-Wangs rapport 25.mai 1940 og Gardens journal meddelte for
øvrig oberst Schnitler i en telefon samtale med Gardesjefen mellom kl 1415 og 1440 den
9.april at beslutningen om byen overgivelse var blitt besluttet etter konferanse like forut med
Statsministeren som var på Hamar.
Utpå formiddagen 9.april fikk politimesteren melding om at en tysk styrke på 4-500 mann var
på marsj fra Lysaker mot byen. Han sendte da en politistyrke utover for å møte tyskerne, for å
bidra til at deres innryking i byen kunne forgå på en sådan måte, at det så vidt mulig ikke
foranlediget episoder eller annen uorden. Eskortert av politistyrken rykket tyskerne ved
1230-tiden inn på festningen. Litt senere ble det holdt et møte på politikammeret av bl.a.
politimester Welhaven, fungerende kommandant oberst Schnitler og en tysk oberst,
Nickelmann. Her ble byen overgitt, idet politimesteren gjorde tyskerne bekjent med det
oppdrag han samme morgen hadde fått av Regjeringen.
En stund etter at troppene fra Fornebu hadde besatt byen, nådde også tyske tropper landsatt i
Son fram til byen østfra.
Under senere forhandlinger erklærte tyskerne overfor oberst Schnitler bl.a. at Garden som
ansås innbefattet i kapitulasjonen, skulle være ukrenkelig, og at den skulle fortsette sin
tjeneste og holde de samme vakter som før. Om fortsatt vakthold fikk for øvrig Garden ordre
fra Divisjonssjefen en telefonsamtale kl 1530. Ordren ble bekreftet ved Gardesjefens
64
personlige besøk hos generalen på Gardermoen kl 2300 samme dag. I henhold hertil holdt
Garden i de følgende dager vakt på forskjellige steder i Oslo, bl.a. ved Utenriksdepartementet,
ved Stortinget og ved Continental hotell. 11.april fikk Gardesjefen av Quislings sekretær
Franklin Knudsen ordre om å stille kaptein Winsnes til disposisjon for Quisling; Før
kapteinen fikk ordren, henvendte Gardesjefen seg til kommandanten, som ikke hadde noe å
bemerke. Etter Administrasjonsrådets bestemmelse ble Garden oppløst som militær avdeling
19.april.
Fra kommisjonens merknader der Garden er nevnt kan følgende sitater anføres:
Ved gjennomlesning av de rapporter som foreligger og likeledes ved eksaminasjon av de
offiserer som har vært innkalt til avhøring for Kommisjonen i forbindelse med de her
omhandlede hendelser (generalmajor Hvinden Haug, oberstløytnant
Graff-Wang og kaptein Winsnes ) har Kommisjonen fått et visst inntrykk av at det i noen grad
har skortet på formidling av viktige meddelelser som kom inn om situasjonens utvikling den
8. og 9. april. Dette henger delvis sammen med den sene utsendelse av mobiliseringsordren
som de politiske myndigheter var ansvarlig for, og vis virkning gjorde seg gjeldende praktisk
talt gjennom hele systemet, men når det også utenom dette har glippet i enkelte tilfelle,
skyldes dette utvilsomt for en vesentlig del at de staber som skulle formidle meldingen om
situasjonen, ikke var krigsoppsatte og derfor ikke var organisert for og heller ikke praktisk
kunne overkomme en krigsmessig normal meddelelsesvirksomhet. Illustrerende er således det
billede som gis ved generalmajor Hvinden Haugs forklaring om hvorledes han alene om
natten måtte begynne å telefonere for å få det hele i gang.
En finner derfor ikke å kunne reise daddel mot noen spesielt, for eksempel for at garden ikke
fikk noen beskjed om situasjonen før ved 5-tiden om morgenen, og heller ikke for at enkelte
meddelelser ikke nådde fram til Jagervingen på Fornebu, som forøvrig stort sett var ganske
vel a jour med situasjonen.
----------
Garden var i den uheldige situasjon at den faktisk hadde bare 1 ½ geværkompani anvendbare,
idet et kompani var på Terningmoen, 1 kompani sivilkledd og klar til dimisjon neste dag, og
et halvt kompani på vakt. Garden skulle etter gjeldende planer ved krigsutbrudd mobiliseres
opp til full styrke og bli i Oslo som vakt- og øvelsesavdeling.
--------Generalen har senere på dagen etter overgivelsen gitt Garden ordre om å bli i Oslo og overta
vakt der. Dette må sees i lyset av at han fikk medelt at Garden var innbefattet i byens
kapitulasjon avsluttet om ettermiddagen, hvilket også synes å ha været tilfelle, og hva det å
overta vakt angår har generalen forklart at han under den uklare situasjon med hensyn til om
det var krig eller ikke, mente at avdelingen kunne bidra til å opprettholde ro og orden i Oslo
og hindre at overilte handlinger brakte ulykker over byens befolkning. Denne siste vurdering
var feilaktig i lys av hva man vet i dag, men man kan ikke forkaste den som grunnlag for en
beslutning på det daværende tidspunkt. Det er imidlertid klart at vakthold av Garden i Oslo
måtte virke forvirrende på befolkningen.
-----------
65
Garden skulle etter eksisterende planer bli i Oslo ved krigsutbrudd og den var ikke engang
omfattet av den første mobiliseringsordre om natten, der som kjent bare angikk feltbrigadene.
En kan derfor ikke rette noen bebreidelse mot Garden for at den ikke selv begynte
mobilisering, og for eksempel gjorde seg bilbåren ved rekvirerte biler før nyheten om
tyskernes landsetning på Fornebu kom med ordren om å fordrive dem. Forberedelsen for å
gjøre dette synes å ha gått uten unødig forsinkelse etter forholdene.
Nå etterpå ligger det nær å si at den eneste sjansen til å oppnå noe på Fornebu med det lille
gardekompani lå i farten. Da måtte kompaniet ha dratt utover Drammensveien mot Forrnebu
hurtigst mulig så langt som til det ble stoppet. Dette så meget mer som Divisjonens ordre om
en viss forsiktighet, men også eventuelt å sperre tilgangen til Oslo, var kommet allerede før
starten. En må i midlertidig si at også den framgangsmåten kompanisjefen valgte – han hadde
avgjørelsen selv her – kan gis rimelig begrunnelse ut fra forholdene da.
------------------På grunnlag av Divisjonens to ordrer kl 0900 og kl 1000 burde Garden ha trukket sine
underavdelinger ut av byen, da det ved 1200-1300 tiden viste seg at oppgaven å drive
tyskerne bort fra Fornebu ikke lot seg løse med de disponible krefter. Gardesjefen
begrunnelse av at han ble stående så lenge kan dog forstås av situasjonen selvsagt ikke var
helt klar, og litt senere var det altså på det rene at de i området værende avdelinger av Garden
var innbefattet i kapitulasjonen.
Nå etterpå fremtrer Gardens vakthold i Oslo- for øvrig overensstemmende med Divisjonens
ordre – som et feilgrep; men man må her høre Gardesjefens begrunnelse – også nevnt under
Divisjonssjefens disposisjoner – at Garden skulle kunne være en bølgedemper og hindre
demonstrasjoner med ulykker for befolkningen til følge.
Vaktholdet på Continental er særlig blitt klandret og med rette. Gardesjefen har anført at
vaktholdet her gjaldt en tysk stab. Dette finner kommisjonen uforståelig, men hovedsaken var
at vaktholdet måtte oppfattes som vakt for Quisling som hadde usurpert makten, og da burde
Garden under enhver omstendighet ha motsatt seg dette vakthold og likeledes motsatt seg
avgivelse av kaptein Winsnes til tjeneste hos Quisling, uansett henstillingen ovenfra.
66
VEDLEGG 2.
Min fars kommentarer til Bjørn Bjørnsen bok ”Det utrolige døgnet”
Til Kjell
Du bad meg om kommentarer. Men det er ikke lett å bedømme dette som vesentlig dreier seg
om det som skjedde det aktuelle døgnet 9 april1940. Dette må derfor sees som
etterpåklokskap. Og det er jo det Bjørn Bjørnsens bok også er.
Jeg må se meg selv – som troppsjef i Garden. Og den gangen var det ikke noen bestemt
mening om for eller mot Tyskland i krigen bortsett fra de som var nazist -innstilte. Av dem
var det jo en hel del blant offiserer.
De tidligere offentlige og private beretninger om krigshandlingene var, så vidt jeg vet skrevet
av høyere offiserer. Disse beskrivelsene er fra høyere kommandohold: Det er de store ting
som beskrives – ikke de små enkelhistoriene som i BB’s bok. De så det fra sin synsvinkel- de
skulle skrive om det som hadde hendt og om sine offiserskolegers deltagelse på høyeste hold
og med opplysninger også fra samme kretser.
Det er kanskje ikke så unaturlig at det ble en tendens til å fremstille det noe i favør for disse
og litt mindre kritikkverdig enn det var. Det var nok ikke noen stor norsk helte-innsats.
BB’s bok må sees å være et motstykke til de tidligere bøker og rapporter fra krigshandlingene.
Men han tar sitt utgangspunkt fra det lavere miljø – fra sivilbefolkningen og de meniges
oppfatning. Litt mye folkesnakk kanskje, men likevel berettiget.
I motsetning til det som er skrevet tidligere blir hovedinntrykket av BB’s bok at det hersket
uvisshet og virvar – hvor ingen ordrer eller planer forelå. En parodi på ordnet krigføring og
motstand. Alt skyldes på offiserene og militær ledelse. Regjeringsfolk og partifolk gjorde det
rette!
Norge var et splittet folk – med to politiske fronter i strid mot hverandre. Våre høyere
offiserer som alltid hadde vært sterkt forankret i tidligere borgelige regjeringer – og som
hadde stått i fiendtlig posisjon mot arbeiderbevegelsen gjennom århundre så på den nye
arbeiderpartiregjeringen som en politisk motstander – ja som en fiende. De uttalte seg
hoderystende mot å måtte følge en slik regjering i krig. De gamle høyere offiserer var svært
klassebevisste – og så på arbeidere som mindreverdige (ingen utdannelse) og
arbeiderbevegelsen ble kalt for kommunister. Vårt offiserskorps (ikke bare de høyere) var lite
motivert for krig mot Hitler-Tyskland. Dertil de mange allerede nazi-innstilte offiserer som
så sin offisers kollega Quisling som reddende engel. Etterpåvurdering - ja vel, men den
gangen så jeg det nok også, men var under et visst påtrykk.
BB’s bok har en likeså klar tendens til i motsetning til den tidligere litteratur fra
krigshandlingene å fremheve og forsvare det som arbeider-regjeringen hadde gjort for å rette
opp missforholdene.
Likeså tydelig som offiserenes forakt av arbeiderne og arbeider-regjeringen hadde det
gjennom mange år opparbeidet seg en mistillit og hat fra arbeiderhold mot militærvesen og
offiserer. Hvilket hadde gitt utslag i motstand mot bevilgninger til forsvaret. De mange
tidligere utspill av militærmakt mot arbeiderbevegelsenes streiker hadde nok satt dype spor.
Sjikanen av offiserer i uniform var påtakelig. Jeg har selv så mangen gang fått merke det på
buss og trikk- til og fra arbeidsstedet iført Gardeuniform. Ja, til og med sivile jevne mann i
gata trakk gjerne overbærende på smilebåndet når han så offiserer og menige i uniform.
67
Denne mistillit og manglende kontakt var jo det som ødela hele spillet – og det får begge
parter deles om.
Det er utrolig mange enkeltepisoder BB har fått tak i – og en kan nok lure på riktigheten og
beviser. Alt er ensrettet i sin kritikk av militærledelsen og offiserene – og basert for det meste
på menig manns prat. Men er det tilbakevist? Det er visst skrevet flere motlegg bl.a. av lektor
F.C. Vetlesen – og andre. Vetlesen har i en mengde avisartikler karakterisert boka som
misvisende – uvederheftig, men har han ført noen bevis for at de forskjellige påstander om
handlinger er feil? Vetlesen foreslår at BB selv tilbakekaller det han har skrevet. Før det er
kommet beviste motpåstander er det vel ikke trolig at han foretar seg noe selv om han er
temmelig harselerende ofte i sin etterpåklokskap. Boken er jo som sagt mangelfull om krigen
på grunn av den begrensede tidsbolken den behandler.
Det ville være mulig nå så lenge etter å få en riktig upartisk avhandling om krigen i 1940
basert på faktiske historiske forhold. Slikt arbeid er vel kanskje i gang, men det strander vel
på at dokumentene til dels er hemmeligholt. Således: Undersøkelseskommisjonen for
gransking av norske offiserer i okkupasjonstida”. Professor Magne Skodvin skulle kunne
være en bra forfatter. Den nevnte Undersøkelseskommisjon er hemmeligholdt. 30 offiserer ble
dømt, men alle som var tvilsomme fikk et forelegg og ble etter hvert godkjent.
Det ble sagt om kommisjonen som for det meste bestod av offiserer at ”offiserene gransket
seg selv (medlem av kommisjonen var også kaptein og nestformann i Norges Befalslag) Han
skulle vel selv vært gransket sammen med sin sjef – en oberst- på grunn av at det ikke var
noen motstand i Stavangeravsnittet den 9.april. På sammen måte ble det sagt om den første
litteratur om krigshandlingene: ”Offiseren skriver om seg selv”
Bemerkninger
Side 15
Opplysningene fra utlandet ble ikke sendt videre til Regjeringen. Hvor meget er det i dette?
Skyltes det manglende kontakt?
Side 22
Vittigheten om general Liljedals og admiralens opptreden kan vel neppe legges noen vekt på
Side 30
Mange – både sivile og militære – foretok sikkerhetstiltak på eget initiativ- politimester
Rynning- Tønnesen som godt eksempel.
Side 39
Nordmennene skulle få beholde sine våpen som fanger når de etterkom ordren (var snille slik
som Garden. Det hette seg at Gardens personell var æresfanger)
Side 38
Bemerkningen om general Laake og den gamle stivbente mobiliserings ordning som hadde
sin opprinnelse i gamle lærebøker langt tilbake (gammelt system måtte ikke endres) og helt
ubrukelig i de senere krigers start. Så sant – så sant , men etterpåklokskap? Ikke helt!
Side 75
General Laake skulle hente sine toalettsaker. Dette er et av de nedsettende overdrevne rykter
som gikk. Gardesjefen var i badet og sjåfør som skulle hente ham måtte vente lenge - het en
68
annen historie fra den 9.april. Sikkert bare dikt, men viste bare den manglende tillit som etter
hvert oppstod mot de høyere offiserer.
Side 101
Forsvarministeren Birger Lundberg var offiser og tilhørte ikke partiet. Han følte seg neppe
hjemme i Regjeringen - derfor nevnes han svært lite i boka.
Side 121
Ordre om å ikke skyte først, sa tyskeren. Og de norske praktiserte det jo i høy grad. Ja, da
ville det ikke bli krig. ” Ild åpnes ikke før på ordre fra sjefen” Dette var en vanlig ordre som
jeg kjenner så godt. Men dette er i grunn begynnelsen til en passivitet som i mange tilfeller
gjorde at tyskerne kom uhindret inn. Det kan høres realt ut at en sjef gir en slik ordre for
derved å ta ansvaret. Men det resulterte som oftest i en uthaling til alt er for sent. Sjefer av den
slags var alminnelig. En lavere befal eller menig måtte ikke ta seg til å åpne ild eller foreta seg
noe på eget initiativ – selv hvor velplassert handlingen ellers kunne være. Et eksempel for å
fremheve meg selv: På en vintermanøver i Bærum en gang før krigen: Jeg fikk ordre fra min
sjef kaptein Breilid – om med min tropp å rykke frem – opp gjennom en slukt og prøve å
komme opp i siden på en artilleristilling et stykke ut til høyre. Planen og fremrykingen lyktes
så altfor godt – så jeg kom helt bakom artilleri stillingen og tok den og satte den ut av kraft.
Da jeg kom tilbake til mitt parti og der møtte sjefen for øvelsen oberst Brook så fikk jeg en
overhaling. Han tok frem et kart og spurt om jeg ville peke på hvor jeg nå befant meg. Jeg var
litt famlende i dette. Obersten: ”Nei, De er jo helt på villstrå mann”. Jeg og troppen ble satt ut
av kamp. Jeg hadde jo ødelagt artilleri stillings oppgave. Oberstens plan var jo at artilleriets
kanon skulle spille en avgjørende avslutning på øvelsens slutt. Ja sånn kan det gå når ikke
planene følges. (dette var noe utenomsnakk)
Side 126
Tyskerne var nok livende redde for utfallet her i landet – både fra ledelsen hjemme og her.
Utrolig mange udetonerte bomber ble droppet. Skyldes det dårlig krigsindustri – eller
sabotasje?
Side 130
General Dietl – oberstløytnant Dietl- var i 1933 utsendt observatør i Norge på vinterskolens
kurs på Geilo- hvor jeg var elev. Det var en stor robust kar og fulgte interessert med overalt.
Det er godt å høre at det er noen gode ord om major Spjeldnes. Han var min gode venn og
skolekamerat fra underoffiser skolen. At han lot seg avvepne av en tysk patrulje synes
uforståelig. Det er nok mulig at det var et spill mellom Sunlo og general Dietl. Spjeldnes ble
senere full nazist og fylkesfører for Nordland under Quisling. Han var en real type – og løp
linen ut til oppgjøret i 1945 og fikk sin straff. En kan merke seg general Fleischers faste
holdning. Spjeldnes som sammen med meg hadde Fleischer som kompanisjef i Garden hadde
nok stor respekt og aktelse for ham.
Side 137
Rittmester Normanns disponering var jo utmerket, men det ble lagt ham til last – han fikk
nazistempel senere.
Side 161
Generalstabens planer og blokkhusene i Narvik – dette må vel være i overkant, men er det
tilbakevist?
69
Matrosene om bord på Str LEHMKUHL. Det samme i Garden da en løytnant spurte
Gardesjefen om å dra ut bakporten og opp i Nordmarka. ”Nei”, og han forsterket vakten.
Side 190
Det var utrolig hvorledes ingenting passet – alt gikk på tverke. Men det var jo heller ikke så
rart om de var kaos i et land som var helt uvitende om at krigshandlinger forestod.
Side 193
BB er temmelig harselerende i sin etterpåklokskap. Mer eller mindre kaos vil det alltid bli –
også om en var bedre forberedt. Mon tro om det ville gå bedre i dag. Noe lærte vi vel av disse
dagene.
Side 198
Årvåkenhetspolitiet – overvåkingen – spilte vist svært liten rolle i disse dager og før. For meg
var slik tjeneste ukjent den gang.
Side 214
Sjefen for de ca 60 gardister på Hallangen var kaptein Petersson. Han ble etter krigen
Gardesjef da jeg var intendant i Garden. Han uttalte seg nødig om denne ekspedisjon. Han
trakk seg med sine gardister tilbake og drog opp i landet og forente seg med de oppsatte
norske styrker. De kom senere i kamp i Gudbrandsdalen og 3-4 gardister falt. Han var i
Canada og England seinere under krigen.
Side 216
Etter oppsetningen av norske styrker i 1905 ble det oppdaget at det fra forskjellige militære
hold var blitt fjernet sluttstykkene fra geværene som skulle utleveres. Sluttstykkesaken!
Disse rykter fra Hamar ble - av major Tornerud (avsannet) på en utflukt i
Krigsdeltagerforbundet - kraftig avsannet som tøys og dikt for noen år siden. Hva visste han?
Er det noen faktiske opplysninger om dette? Det er synd at det skal ennå være
hemmelighetskremmeri om det som skjedde. Det viser også menigmanns misstenksomhet
mot våre offiserers nasjonale redelighet – tyskvennlige som mange var.
Side 221
En streik – om bare i mindre målestokk – ville ha rammet tyskerne hardt. Men de fleste sivile
sjåfører og lignende var svært så samarbeidsvillige.
Side 225
Ingen sambandsoffiserer kom til Quisling – men senere på kvelden meldte min kompanisjef i
Garden – kaptein Winsnes - seg og var Quislings adjutant med eget kontor i Stortinget i de
første dager fremover.
Side 232
Den mannen som virkelig hadde evnen og viljen til å handle i generalstaben og i de høyere
kretser var generalstabssjef oberst Hatledal.
Side 247
Quisling bidrog ved sin proklamasjon til den første bølge av motstand. Jeg er ikke sikker på
det. Tenk på alle de vankelmodige, men ærlige mennesker som ikke hadde noen politisk
oppfatning og som nettopp her så en redning. Ja, ryktet om at norske styrker hadde dannet
70
seg i Nordmarka nådde også Gardekassernen den 9.april om kvelden – som fortalt tidligere resulterte i forsterkning av vakten og ekstra geværpost ved bakporten.
Side 253
Gassvernkurset var for det meste vel utdannet befal som nok kjente bruken av våpen –
kanskje med en del sivile iblant. Men rekruttene i mitr,kompaniet var bare 3 uker gamle i
tjenesten. Det var mitraljøsekompaniet som dannet det virkelige forsvar av veisperringene
ved Midtskogen. Min fetter - løytnant Oskar Aasen var en av troppssjefene. Det var uøvete
gardister, men han selv og nestkommanderende skjøt. Jeg har ikke hørt om skyting fra
skytterlagsfolk. Løytnant Aasen ble senere såret av skudd i skulderen under trefning med
tyskerne ved Morskogen.
Side 264
Den vesle tyske styrken på ca 95 mann var meget heldige men også besluttsomme – og
kaptein Walther burde hatt et tysk hakekors. De avvæpnet tre norske delvis oppsatte styrker
på flere hundre mann.
Side 265
Dette var igjen kaptein Petersson som med sin vesle styrke forsøkte å sperre. De kom seg
forresten unna - fikk fatt i geværene igjen og kom seg oppover i landet.
Side 272
Ja, slaget ved Midtskogen ble nå ikke så stort – to tyskere falt. Men resultatet stans av den
tyske styrken var jo gledelig.
Side 280
Eksempel på stivbent – gammel offiser type og ditto ubrukelig mobiliserings system. General
Laake, Gardesjefen samt de fleste i høyere offiser stilinger rundt omkring i landet hadde bare
et halvt til to-tre år før de skulle pensjoneres. Dette er nok en feil plassering av eldre offiserer,
men det er nok meget vanskelig å rette på systemet – selv i nyere tid (selv om yngre offiserer
er utpekt til å ta over i krig)
Side 284
Det var svært populært blant norske styrker å sprenge bruer (til ingen nytte). Det minner meg
om felttoget seinere – da Vestlandsbrigaden rykket øst og sør over gjennom Valdres. En
mindre styrke – ca ett kompani samt noen støtte – spesialtropper (kaptein Hauge) ble sendt
gjennom Hallingdal for å møte eventuelle tyske tropper der. De sprengte bruer på jernbaner
og veier på sin ferd sør-øst-over. Det kom ingen tyskere gjennom Hallingdal. Ødeleggelsene
var helt unødvendige – men de syntes vel at de måtte gjøre noe.
Side 285
Hegra festning og major Holtermann – ”helten fra Hegra festning” – som han ble yndet kalt
da han sener kom over til Storbritannia. Jeg vil bare sitere hva løytnant Acker – fra Trøndelag
fortalte der borte: ”Tyskerne glemte i første omgang å ta Hegra – da den ikke lå i veien for
deres fremrykning. Festningen ble senere tatt uten noen videre motstand av overlegne tyske
luft- og bakke styrker”
71
Side 288
Utenriksminister Koht som har vært meget kritisert for sin passivitet i tiden forut fikk rettet
seg opp her ved først å snakke med å få støtte av general Ruge – så ved utsendelse av
oppropet til det norske folk om Kongens standpunkt.
Side 291
Solumsmoen var nok en iherdig kar og fikk utført mange tiltak, men akk så for sent. I
oppropet – appellen som ble formet til landets fagorganiserte heter det: Regjeringen mottar
fra hele landet vitnesbyrd om at arbeiderklassen med begeistring slutter opp om landets
forsvar. Ja, men så hjelpeløst for sent. Men BB nevner alle de gode tiltak som ble gjort dette
døgnet. Arbeiderpartiets spissers forsvarstiltak tidligere kommer jo ikke med her.
Den innsats som Gardens styrke i Oslo gjorde er ikke nevnt – og det er heller ikke noe
nevneverdig. Uten om de 60 gardistene fra Hallangen og rekruttkompaniet på Terningmoen
var det bare ett kompani oppsatt i kasernen – det var 2. kompani hvor jeg stod. 3. kompani
skulle dimitteres samme dag og var sivile. 2. kompani bestod den dagen av knapt 100 mann
på grunn av influensa. Det ble oppsatt med 3 tropper og med lang forberedelser. Vi kom ikke
av gårde før ca kl 11.00. Vi ble kjørt i busser til Øvrevoll og skulle rykke mot Lysaker og der
stoppe tyskernes fremmarsj fra Fornebu. Det ble snart meldt at sterke tyske mitraljøse
stillinger var plassert i krysset. Det ble stans. Min tropp fikk ordre å besette en høyde ut til
høyre. Måtte ikke komme lengre frem enn til den elektriske linjen tvers over. Atter et
eksempel på stivbenhet der vi lå kunne vi ikke se noe fremover. Jeg gikk personlig 100 meter
frem og hadde der den prektigste utsikt og skuddfelt mot Fornebu Flyplass. Vi ble liggende et
par timer og så kom det beskjed om at Oslo var overgitt og vi skulle rykke til kasernen. Ikke
et eneste skudd ble løst! Gardesjefen hadde da kommandoen over den samlede styrke som
bestod av - utenom 2.gardekompani , ett infanterikompani, ett luftvernbatteri samt – etter
hvert også 3.gardekompani som hadde utrustet de sivile gardistene sine. Gardesjefen mottok
ordren gjennom telefon fra den midlertidige kommandant på Akershus festning ,pensjonert
oberst Schnitler.
Alle de mangfoldige eksempler på menige som forsøkte å bli mobilisert, skytterlagsfolk og
sivile som prøvde å samle folk, resulterte som rimelig var ikke i noe. Men det må sees som
prisverdig tiltak fra menigmann i folket. Virvaret i mobiliseringen må sees i det faktum at
Norge ble tatt på sengen – helt uten krigsberedskap og underlagt et foreldet ubrukelig
mobilisering system.
Jeg har ofte spurt meg selv om det er riktig at offiserer skal kunne engasjere seg i stor politisk
virksomhet ved siden av sitt yrke som offiser – lojal offiser. Men det ville kanskje være å
frata dem en menneskerett. Mitt inntrykk er at våre høyere offiserer – før og under krigen –
dog med få unntak – var politiske motstandere av den norske arbeiderpartiregjering. Fra sterk
politisk engasjert motstand er det vel kanskje ikke så langt til illojalitet.
Ja, dette ble mine kommentarer, men med en hel del utenomsnakk. BB er nok like lite
objektiv i sin bok som de første bokforfatterne fra krigen var – hver på sitt vis. Jeg er derimot
svært så objektiv- ikke sant? Å nei da! Det er som bekjent ingen som greier å skrive objektivt
om noen ting – aller minst om historie.
Beste hilsen
Faderen
72