Misforståelsen av begrepet evig

Misforståelsen av begrepet evig
Begrepet evig er like misforstått som det før omtalte begrepet evighet (Dagen...). I NT kommer dette
fra substantivet aion (”evighet”, dvs. tidsalder), som blir til adjektivet aionios som oversettes med
evig (bokstavlig: ”evighetisk”). I GT kommer ordet evig i vår Bibel fra det hebraiske ordet olam. I det
greske GT, Septuaginta, kommer ordene aion og aionios i all hovedsak fra olam.
Olam kommer fra et ord som betyr tilhylle, skjule. Dr. theol. Thorleif Boman (1959) sier: ”Olam er
verken hinsidig eller kronologisk uendelighet, men TID UTEN GRENSER”, - dvs. ubestemt tid. Olam
beskriver tid som går utover den nære tid, og som svinner hen utenfor vår erkjennelse og rekkevidde
i fortid og framtid. Vi vet ikke når den begynner eller ender. Dette er det spesielle med olam, som
gjør at det kan betegne tid både innenfor rammene av en levealder og tid som strekker seg utenfor
dette. To eksempler:
2Mos 21:6 handler om trælen som fikk en syl gjennom øret som tegn på at han skulle tjene sin herre
FOR ALLTID (NB88). Her brukes L OLAM, på hebraisk. I Septuaginta gjengis dette som eis ton aiona =
into the eon (eon = tidsalder). På norsk blir det tilnærmet ordrett: for evigheten (tidsalderen), som
noe upresist blir til det mer vanlige TIL EVIG TID, som her er levetiden. Og det er jo tid av ubestemt
varighet. Ingen vet hvor lenge noen lever.
På den andre siden har vi tidligere sett i Sal 89:38: ”som månen skal den (Davids trone) stå FOR EVIG
..”. Samme uttrykket brukes her som i 2Mos 21:6, eis ton aiona, TIL EVIG TID. Men tidsperspektivet er
et helt annet og igjen ubestemmelig, men ikke uendelig, siden måne som jord skal forgå.
Slik er det ifm. tid. Hva da med annet? Vi forstår at å leve til evig tid ikke kan være det samme som
evig liv. Adam og Eva stod i fare for å leve til evig tid i fallen tilstand, men det var ikke evig liv. Evig liv
er en bestemt karakter av liv, som består i å kjenne Gud, Joh 17:3: ”Og dette er det evige liv, at de
kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus”. Evig brukes her
karakterbeskrivende. Der finnes eksempler i noen oversettelser av GT hvor olam gjengis helt
tidsuavhengig, med ordet skjult (Sal 90:8, Pred 3:11). Jes 40:28 sier: ”Herren er den evige Gud som
skapte jordens ender. Han blir ikke trett, han blir ikke utmattet, hans forstand er uransakelig”. Evig
forbindes her med egenskaper som går utover menneskelige begrensninger, ikke bare tidsrelaterte.
Når vi går over i NT, overtar det greske aionios samme meningsinnhold som olam i GT. 2Kor 4:18
tillegges betydelig definisjonsmakt: ”For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig”.
Det er vanlig å tenke at her settes uendelighet opp mot timelighet, men verken olam eller
aion/aionios beskriver uendelighet, men at noe går utover det begrensede og nære, uten
stillingtaken til om, eller når, dette ender i det uoverskuelige. Det er Gud som styrer.
Altså: Adjektivet evig brukes som beskrivelse av alt som går utover (transcenderer) det nære og
begrensede i tid og karakter.
Den evige pakt i GT ble satt ut av kraft av Gud selv. Men den var evig, dvs. en kontinuerlig,
uforanderlig pakt, som strekte seg inn i fremtiden uten opphørsdato, likevel ikke uopphørlig.
KR 04.07.13
1
Selve hovedordet for dualismen er Matt 25:46: ”Og disse skal gå bort til evig straff, men de
rettferdige til evig liv”. Siden Augustin, har følgende mantra lydt: Fordi evig liv er uten ende må også
evig straff være uten ende, spesielt når det står i samme setning.
Dette kan ikke stemme. Evig betyr ikke uendelig. Evig liv er en karakter av liv, som på alle måter
overskrider det vi nå kjenner, og: det besegles i oppstandelsen med udødelighet. Evig straff er
tilsvarende en karakter av straff som utøves av Gud, inntil Enden. Oppgjøret med det onde må ende
med denne verden, og en ny himmel og jord fremstår, hvor rettferdighet bor. Slik må det være om
ikke Bibelen skal motsi seg selv, som forklart ifm. begrepet evighet. Mer forklarende omtale finnes på
www.oppsiden.net.
---- Så langt den forkortede avisartikkelen; kronikken skulle også ha med dette (med litt repetisjon):
Et stort eple og et stort univers er ikke like store, selv om det står i samme setning. Universet kan
godt være uendelig stort, - det gjør ikke eplet større. Evig er et adjektiv som lik alle andre styres av
ordet det står til, slik som for eplet. Liv og straff er to vidt forskjellige ting. Evig liv er det liv som er
Gud velbehagelig, i kraft av sin kvalitet. Det gis til den som tror, og besegles med uopphørlighet i
oppstandelsen. Evig straff er bestående, ufravikelig, uomgjørlig straff inntil Enden, men besegles ikke
med uopphørlighet.
Den evige Gud inngikk en evig pakt med Israel. Det er faktisk og språklig korrekt. Prøv å sette
Augustin i revers her: Den evige pakt med Israel opphørte, derfor må også Gud opphøre!
Disse i Matt 25:46 som går bort til evig straff, er jøder og hedninger som ikke får gå inn til
Messiasrikets velsignelser, når det oppstår på jorden, men blir utenfor, Åp 21:8, Matt 8:12, 13:42.
Jeg har gitt to gode argument mot evig straff læren. Forrige artikkel påviser at oppgjøret med det
onde må foregå innenfor rammene av denne verden. Der blir ingen evig straff i det nyskapte univers.
Nå påpekes til overmål at evig straff ikke kan bety straff uten ende.
Mye forvirring er skapt av sammensausingen av helvete (gr. Gehenna), dødsriket (gr. Hades) og
ildsjøen. Dødsriket er en midlertidig fase mellom død og oppstandelse, og er relativt uviktig ifm.
spørsmålet om uopphørlig straff. Likevel brukes lignelsen om den rike mann og Lasarus i dødsriket
som eksempel på helvete. Det er utillatelig.
Orm som ikke dør og ild som ikke slukkes, tas som bilder på samvittigheten som skal stikke uten
opphør, og Guds flammende vrede. For det førte er dette makk som spiser råtnende kjøtt. For det
andre er uslukkelig ild (gr. asbestos) brukt i klassisk gresk om ild som er så voldsom at den ikke kan
stoppes, ikke at den aldri slokner. Evig ild brukes synonymt i evangeliene, og i Jud 7 (om Sodomas og
Gomorras ild). Disse skildringene beskriver straffen over dem som synder mot Herren i det
kommende Messiasriket (se likhet med Jes 66:24), hvor Herrens kunnskap skal fylle jorden (Jes 11:9).
Konsekvensen av synd blir da tilsvarende. Dette er helvete, Gehenna (Hinnoms Sønns dal) utenfor
Jerusalem, som omtales flere ganger i GT.
Ildsjøen er stedet hvor de ugudelige ender, etter at de er oppstått til dom. Dette kommer etter
dødsriket og helvete. Jeg skal ikke synse om utgangen på dette her, jeg bare repeterer det jeg har
KR 04.07.13
2
vist, at iIdsjøen er en overgang før det nye univers skapes. Der skal Gud ta bolig hos menneskene,
som skal glemme sorgene for glede over liv og skapelse.
Det jeg har skissert er i prinsippet en forståelse som inneholder alle element av frelse, fortapelse og
dom, som er i dualismen, UNNTATT: straffen opphører. Hva hensikten med straff er, får bli et
betimelig spørsmål til en annen gang.
KR 04.07.13
3