docFred og frihet nr. 2/2012
download 
Report Transcription
Fred og frihet nr. 2/2012
fred og frihet Tidsskrift for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 72. årgang. Nr. 2/2012 Den giftige arven fra Sellafield Forbud mot uranvåpen IKFFs landsmøte 2012 i Hamar Eva Fidjestøl Katsumi Furitsu Referat og uttalelser fred og frihet fred og frihet utgis av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF). Redaksjonsgruppe for 2/2012 Gro Eriksen Eva Fidjestøl Barbara Gentikow Camilla Hansen Kari Hartveit Ingegerd Lorange Grethe Nielsen Layout Camilla Hansen Forsidebilde Shutterstock.com Baksidebilde Shutterstock.com Trykk Bedriftstrykkeriet A/S Kontakt IKFF Postboks 8810 Youngstorget 0028 Oslo Telefon: 93089644 Fax 23010301 E-post [email protected] Hjemmeside www.ikff.no Frist for innlevering av stoff til fred og frihet nr. 3/2012 er 1. august. Tema for nr. 3/2012 er vann. INNHOLD 02 Innhold 03 Leder: Vår sikkerhet - et kjernespørsmål 04 Forsvaret vil vinne våre «hjerter og sinn» 06Sellafield 08 WHO og IAEA 10 Modernisering av atomvåpen 12 Vitenskapelig og medisinsk begrunnelse for et forbud mot uran våpen 14 Aktuelle atomspørsmål 16 Norsk atomavfall, norsk ansvar 17 Natasja fra Tsjernobyl 18 Kasakhstans modige kvinner 19 IKFFs landsmøte 2012 22 Landsmøtets uttalelser 23 Sidsel Andersen 24 Margrethe Tingstad 26 IKFF Norden rundt 27 Costarikaner valgt til president i verdens eldste kvinneorganisasasjon 28Debatt 30Bokomtale: Kvinnen bak fredsprisen Leder. K. MARGRETHE TINGSTAD Leder, IKFF Norge Vår sikkerhet - et kjernespørsmål På vårt landsmøte i april ble boken «Kvinneblikk på ukontrollerbare effekter. Forbudet gjelder også trusler om atomenergi» presentert. Boken er nesten i sin helhet skrevet bruk. Et internasjonalt lovforbud mot atom- og uran-våpen av våre medlemmer, og har artikler som spenner fra vår daglige må komme. Etter det vi vet, er ni stater per i dag i besittelse av atomhverdag med naturlig stråling, til de store truslene mot våre liv som atomenergi og atomvåpen representerer. atomvåpen: Kina, Korea, Frankrike, India, Israel, Pakistan, Vår avtroppende leder, Dagmar Sørbø, har forordet i boken, Russland, Storbritannia, og USA, som også her er høyest og og hun omtaler IKFFs 65 år som vaktbikkje. Det henspeiler på sterkest. USA bruker store ressurser på modernisering av vår verdenskongress i 1946 og kravet fra kongressen om en atomvåpen, samtidig som landet er i dyp økonomisk krise, atomvåpenfri verden og kontroll med kjernefysisk virksomhet. og til tross for at Obama har en erklært målsetting om en FNs sikkerhetsråd vedtok i 2009 en resolusjon om å fjerne atomvåpenfri verden. De tre statene som ikke har skrevet under «ikkespredverdens atomvåpen. I vår ble det avholdt et møte i Sør-Korea hvor 53 av verdens ledere diskuterte atomsikkerhet, men det ningsavtalen» (NPT), India, Israel og Pakistan (Nord- Korea var ikke først og fremst handlingsplan for en atomvåpenfri skrev først under, men trakk seg senere fra samarbeidet), sier verden som sto på dagsorden. Kjernefysisk terrorisme er rett ut at de ikke ser for seg en nedrustning. Tvert om satser de et skrekkscenarium, og Stoltenberg, Obama og kolleger er på modernisering av sine atomvåpen. Det kan ikke fortsette å opptatt av at atomvåpen ikke havner i gale hender. Historien være opp til atomvåpenførende land å bestemme når de skal har sett rollebytter for «good guys» og «bad guys», og en av destruere sine arsenaler. Atomvåpen og atomenergi repde selverklærte gode parter har sågar resenterer en irrasjonell utvikling, brukt atomvåpen i krig. India og Pakistan demonstrerte «kostnader ved utvikling og hvor vi risikerer å ødelegge vårt eget for å skaffe energi, og nylig hver for seg med en ukes fornyelse av atomvåpen går livsgrunnlag under påskudd av å skulle skape mellomrom hvor høyt de kunne skyte på bekostning av miljøet og sikkerhet. I virkeligheten er det slik at raketter (som er bygget for å bære kun noen få og store tjener penger på atomvåpen). Dette er mer enn en innbyggernes behov.» denne industrien, mens vi alle bærer livsfarlig guttelek. Nye analyser av en enorm risiko. Norge har også sine disse landenes økonomi viser at kostnader ved utvikling og fornyelse av atomvåpen går på svin på skogen når det gjelder å tjene penger på ikke-etiske produksjoner. Det norske oljefondet er en sparegris med bekostning av miljøet og innbyggernes basale behov. Opprustning og prioritering av militær styrke svekker delvis tvilsomt mageinnhold, som også i 2011 skal ha næret lands evne til å hamle opp med viktige samfunnsutfordringer. seg på atomvåpenproduksjon. Landsmøtet oppsummerte de mange temaene vi arbeider En fortsatt militær opprustning betyr ikke bare at store deler av verdens ressurser avledes fra viktige tiltak mot miljø-, energi-, med, og understreker hvor mye som fortsatt krever vår og finanskriser, men det styrker også de mange institusjonene oppmerksomhet. Når vi ser skjevfordelingen av ressurser og som beriker seg på blant annet våpenhandel og kriger. Vår den store underdekningen av menneskers sikkerhet og basale statsminister påpekte i vår det uvirkelige ved at Nord-Korea behov, er det vanskelig ikke å konkludere med at den enorme kan lage atomvåpen når barna i landet lider av sult. Det som ressursbruken på militarisme er en av verdens største trusler. Nedrustning er et komplekst tema, som henger sammen er minst like uvirkelig, er at vi fortsatt tillater at noen land med maktspill, økonomisk kamp, gamle uavklarte konflikter, oppbevarer og utvikler nye atomvåpen. Hensikten med moderniseringsprogrammene for atom- mistillit, og ikke minst voksende forskjeller i menneskers våpen er å sikre at atomstatenes eventuelle trusler er reelle. livsvilkår. Makt og rikdom samles på toppen blant de få, som Atomindustrien truer hvert enkelt menneske på jorden, og nettopp blir beskyttet av de militære systemer vi er avhengige er fortsatt med i rustningskappløpet trass i alle lover som av å bygge ned. Vi må sørge for at den politiske debatten om tilsier at det burde være forbudt. Folkeretten forbyr bruk av militær nedrustning og forbud mot atom- og uranvåpen ikke våpen som ikke kan skille mellom sivile og stridende, og har blir «en sovende hund», og fortsette på post som vaktbikkje. fred og frihet 2/2012 3 Forsvaret vil vinne våre «hjerter og sinn» I 1940-45 gjaldt det en klassisk forsvarskrig av eget land. Men i Afghanistan fungerer Norge selv som en okkupasjonsstyrke, og bombingen av Libya er veldig langt fra å være et forsvar av Norge. AV BARBARA GENTIKOW Norge har vært dypt involvert i tre lite hederlige og lite ærefulle kriger i de siste ti år: Afghanistan, Libya og Irak, og det ser ut som om vi skal være med til flere. Det er alarmerende at vi nettopp i en slik situasjon blir utsatt for en massiv propaganda for «Krig, heder og ære» (BT, 8. 5. 2012, skrevet av Brigader Geir Anda, Forsvarets veteraninspektør). Afghanistan, Libya og Irak Afghanistankrigens mål og mening ble aldri overbevisende klarlagt, verken for soldatene eller for oss på hjemmefronten. De fleste er enige i at krigen er tapt, etter 10 års kamp, men den fortsetter, med en vanvittig militarisering av det afghanske samfunnet som ikke kan føre til annet enn en uendelig lang borgerkrig etter vår tilbaketrekning. Bombingen av Libya, med Norge som en av de mest ivrige deltakere, hadde som mandat (FN) å beskytte sivilbefolkningen gjennom opprettelsen av en flyforbudssone. Mandatet ble brutt på det groveste ved at bombetoktene hjalp opprørerne til et regimeskifte, inklusive likvideringen av statslederen. Resultatet er at landet har blitt bombet tilbake til et stammesamfunn, med utallige bevæpnede grupper som har skapt anarki og forsterker sivilbefolkningens lidelser. I tillegg har Norge, i hvert fall med noen spesialstyrker og i noen år (saken er en av fredsnasjonens mange hemmeligheter – fritt etter Erling Borgen) deltatt i krigen mot Irak (2003 -2011). Dette var en krig som fra starten var direkte folkerettsstridig og som, med sine fabrikerte «bevis» av masseødeleggelsesvåpen, var en av de 4 fred og frihet 2/2012 mest løgnaktige kriger i verdenshistorien så langt. USA: et hederlig forbilde? I disse krigene har fredsnasjonen Norge fulgt USA, verdens største krigsnasjon og en av vår tids største krigsforbrytere. Noen av disse forbrytelser er testing av nye våpen på levende mål (fra atombombene mot Hiroshima og Nagasaki over Napalm og Agent Orange mot Vietnam til utarmet uran mot Irak og dagens likvidasjoner ved hjelp av droneangrep), våpenleveringer til udemokratiske regimer og opprørsstyrker, en brutal behandling av sivilbefolkningen i okkuperte områder og «Latterliggjøring av fredsbevegelsen er et kjent middel for å legitimere krig.» ulovlige interneringer og tortur av krigsfanger. I USA minker oppslutningen om landets kriger i befolkningen. Også den norske regjeringen har begynt å slite med sin militærpolitikk. Vi vil komme oss ut av det afghanske marerittet. Norsk våpenindustri debatteres. Det protesteres mot det monstrøse innkjøp av F-35-bombefly, en investering som tyder på at Norges militærpolitikk har låst seg fast til fortsatte angrepskriger ute i verden. For å sikre vår oppbakning av pågående og nye angrepskriger har regjeringen satt i gang en storstilt PRkampanje for å vinne våre «hjerter og sinn», etter læremesteren USAs poetiske slagord «hearts and minds». Eksempler: En propagandafilm, en annonsekampanje og en omdefinering av 8. mai. «Redd menig Osen» Året 2012 begynte med en film, «Redd menig Osen», som NRK1 sendte som serie i seks deler. Her skulle vi le over en tåpelig pasifist som gjennomgår alle militærets avdelinger i løpet av serien, flyvåpen, marine etc., som i en klassisk vervefilm. Han oppfører seg som en idiot i alle øvelser han deltar i og alle hans kritiske innvendinger blir etter hvert gjort til skamme. Militærets posisjon vinner, pasifismen taper. Latterliggjøring av fredsbevegelsen er et kjent middel for å legitimere krig. Jeg vet ikke hvor vidt forsvaret var involvert i ideen til og finansieringen av denne propagandafilmen; forsvaret stilte i hvert fall sine kampavdelinger og soldater til rådighet for opptakene. Men det er også et poeng at statskanalen NRK sendte denne filmen. Mediene har alltid spilt en sentral rolle for krigspropaganda: En krig uten medienes støtte er faktisk ikke mulig i dagens verden. Nesten samtidig begynte forsvarsdepartementet å kjøpe annonseplass i landets papiraviser, på nett og på kino, for å reklamere for Norges internasjonale operasjoner. Prisen for denne kampanjen er på 7,7 millioner kroner, en ganske drøy sum for å kjøpe seg sympati og å verve nye soldater – for kriger som angivelig er så gode at man skulle tro at verken befolkningen eller soldater trengte å bli overtalt? En tosidig annonse fra BT (27. 4.) opplyser om at «over 100 000 nordmenn Foto: Shutterstock har tjenestegjort i 100 internasjonale operasjoner i mer enn 40 land». Jeg skal ikke tvile på soldatenes gode hensikter og jeg påstår ikke at alle disse operasjonene var problematiske. Men særlig i det siste årtiet kan man tvile på at regjeringen alltid har sendt soldatene ut til hederlige oppdrag eller har brukt hederlige argumenter for å gjøre det. Det er forskjell mellom klassiske blåhjelmsoperasjoner med fredsbevarende styrker og de skarpe angrep mot Taliban i Afghanistan som forsvarsministeriet nettopp har rost, etter i alle år å ha påstått at norske soldater var humanitære hjelpearbeidere i uniform. «100 operasjoner» var altså ikke nødvendigvis 100 hederlige og ærefulle operasjoner. Samme annonse sier at «8. mai skal vi vise at vi hedrer deres innsats». Her blandes den norske frigjøringskampen fra 1940-årene med dagens «out-ofarea»-operasjoner under fellesnevneren «fred og frihet». Omdefinering av 8. mai Den 8. mai i fjor utvidet regjeringen den tradisjonelle frigjøringsdagen til en offentlig seremoni for alle veteraner. Norske motstandfolks «kamp for fred og frihet» mot den tyske fascistiske okkupasjonen er en sann beskrivelse av det som foregikk den gang. Det var en klassisk forsvarskrig av eget land. Men det som foregår i dagens internasjonale operasjoner kan neppe betegnes som forsvar av norsk jord. I Afghanistan fungerer Norge selv som en okkupasjonsstyrke og bombingen av Libya er veldig langt fra å være et forsvar av Norge. Stoltenbergs heder Seremonien ble gjentatt i år og Stoltenberg leverte blant annet denne formuleringen: «Våre eldste veteraner tjenestegjorde under andre verdenskrig. Våre yngste veteraner hindret i fjor et varslet folkemord». Det siste er et hedersbevis for bombingen av Libya og det kaos den har etterlatt frem til i dag. Ellers fremhevet Stoltenberg at det skal bli en større og tydeligere markering av veteranene framover. Det kan være at han endelig har innsett hvor skammelig skadde veteraner er blitt behandlet hittil og prøver å gjøre det godt igjen. Det kan også være en forberedelse på at den siste kontingent av norske soldater fra Afghanistan neppe kommer hjem som seierherrer. Og det kan være at han talte om kommende kriger. Fredelige konfliktløsninger I en slik situasjon bør vi nekte å åpne våre hjerter og sinn for pågående og nye angrepskriger og økt militarisering. Fremtiden ligger i alternative, fredelige konfliktløsninger. Barbara Gentikow er professor i medievitenskap og styremedlem i IKFF Bergen. Kronikken sto første gang på trykk i Bergens Tidende 15. mai 2012. fred og frihet 2/2012 5 Den giftige arven frå Sellafield Det må bli slutt på gjenvinning av brukt atombrensel, produksjon av MOX og bygging av nye atomreaktorar i Sellafield AV EVA FIDJESTØL «Stopp Sellafield» er eit dårleg slagord. Det held dei på med sjølve no, og har tenkt å bruke omkring hundre år på det. I denne perioden må det vere mange arbeidsplassar i Sellafield og det må løyvast mykje pengar til arbeidet som går føre seg der. Aktiviteten med nedbygging av anlegg, sortering og behandling av alle typar radioaktivt avfall må aukast. Det vi ønskjer skal stoppe så snart som mogeleg er: gjenvinning av brukt atombrensel, MOX produksjon, drift og bygging av nye atomkraftverk og vedlikehald og modernisering av atomvåpen. I 1947 overtok det britiske forsyningsdepartementet ein våpenfabrikk på ein stad med namnet Sellafield på kysten av Vest Cumbria. Her bygde dei eit gjenvinningsanlegg for brukt atombrensel (B204) og tre grafittmodererte atomreaktorar, og heile anlegget fekk namnet Windscale. Dette var starten på det engelske atomvåpenprogrammet. I 1957 skjedd det ei alvorleg ulukke i ein av reaktorane og anlegget endra namn tilbake til Sellafield. I 1959 hadde England åtte nye Magnox- reaktorar i gang og det brukte brenselet frå alle vart sendt til Sellafield til gjenvinning for å skaffe våpenplutonium. Magnox er ein reaktortype som gir lite straum, men er praktisk for å produsere plutonium til våpen. Til saman vart det bygd 26 reaktorar av denne typen og frå 1964 vart dei også brukte til straumproduksjon. I 1994 annonserte den britiske regjeringa at all produksjon av plutonium til våpen var slutt. Dei siste fire reaktorane av denne typen skal stengast i 2012. Behandlinga av avfallet frå atomvåpenprogrammet var hemmeleg, og store mengder med radioaktivt avfall vart dumpa rett i sjøen. Berre av det eine stoffet plutonium har ein rekna ut at 182 kilogram vart dumpa gjennom røyr ut i Irskesjøen i perioden 1952 – 1995. Ny forsking viser at plutonium ikkje ligg trygt grave ned i sedimenta på botnen av Irskesjøen slik ein har trudd. Det har 6 fred og frihet 2/2012 blitt ført med havstraumar nordover og inn i Nordsjøen og det er funne spor av dei gamle utsleppa frå Sellafield heilt opp i Barentshavet. Eigarskapet til Sellafieldanlegga har endra seg mange gonger. I dag er eigaren Nuclear Decommissioning Authority (NDA), som er eit nyoppretta selskap. NDA fekk som oppgåve å lage langtidsplanar for nedbygging av atomanlegg, lagring og behandling av avfall. I sin første strategiplan i 2006 gjer dei greie for korleis oppryddinga i Sellafield skal vere avslutta i 2120. Men i den planen er ikkje deponi for det mest radioaktive og langliva avfallet tatt med. Fissilt materiale som plutonium (Pu) og høganrika uran (HEU), nok til tusenvis atomvåpen, ligg i dag ikkje trygt nok lagra inne på område i Sellafield. Ein liten del av dette er militært, mens det meste er sivilt. Utarma uran (DU) i form «MOX kan omdannast til atomvåpen, er brennbart og kan ureine store områder» av oksid, metall og gassen UF6 er også lagra fleire stader og nokre av desse lagera er militære. Det som er den store utfordringa for NDA er at ved sida av den krevjande nedbygginga og sikring av radioaktivt avfall må dei også drive kommersiell drift, både for å oppfylle kontraktar med innanlandske og utanlandske kundar, og for å tene pengar. I tillegg går produksjonen føre seg i gamle og mangelfulle anlegg. Det er regjeringa som løyver pengar til nedbygginga i Sellafield, og det blir viktig for NDA å kunne redusere skattebetalarane sine bidrag ved hjelp av eigne inntekter. Gjenvinningsanlegget THORP (Thermal Oxide Reprocessing Plant) som vart opna i 1994 for å gjenvinne brukt brensel frå UK sine AGR-reaktorar og brukt brensel frå LWR-reaktorar frå utanlandske kundar, har aldri fungert etter planen, og er i dag mange år på etterskot. NDA ønskjer å stenge både B-205, som gjenvinn brukt brensel frå dei gamle Magnox-reaktorane, og THORP så snart alle kontraktane er oppfylte. MOX-anlegget, Sellafield MOX-Plant (SMP), som vart opna i Sellafield i 2001, har heller ikkje fungert slik som panlagt. Der blir det produsert eit brennstoff, MOX, som består av ei blanding med plutonium- og uranoksid og kan brukast i spesialbygde eller ombygde reaktorar. England har ingen slike, så produksjonen i SMP har gått til utanlandske kundar, det meste til Japan. Dette stoffet blir transportert over halve kloden på båtar med kanoner og væpna vaktmannskap og godt brannsløkkingsutstyr. Det gjeld ikkje å ta for stor risiko. MOX kan omdannast til atomvåpen, er brennbart og kan ureine store område ved kollisjonar og forlis. Reaktor 3 i Fukushima brukte MOX brensel. Irland protesterte mot bygginga av MOXfabrikken i Sellafield og dei gjekk til sak mot Storbritannia, og stemde dei inn for FN sin havrettsdomstol for å stanse fabrikken. Norge støtta Irland og såg på MOX-produksjonen som uønskt fordi det ville bety meir gjenvinning og meir radioaktiv forureining langs den norske kysten. Samtidig ga den norske Regjeringa støtte til den internasjonale MOXforskinga som har gått føre seg i Halden i mange år. I Halden hadde dei samarbeidd med Sellafield om utvikling av dette brenselet samtidig som Norge protesterte mot gjenvinning og MOX produksjon i Sellafield. Miljøvernminister på den tida, Børge Brende sa at han såg paradokset, men han hevda at fordi bruken av MOX truleg ville auke i omfang trass i norsk motstand, kunne forskinga i Halden bidra til at bruk av MOX i atomkraftverk i nærområda våre blei tryggast mogeleg. I august 2011 vedtok NDA å stenge SMP for godt og det blir no diskutert om det skal byggast eit nytt MOX-anlegg. Storbritannia har også vedteke å bygge ein ny generasjon Foto: Shutterstock av moderne atomkraftverk og eit av desse skal ligge i Sellafield. I januar 2012 kom det melding om at Regjeringa i Storbritannia har bestemt at lageret av sivil plutonium på over 100 tonn skal brukast til å produsere MOX. Dette kan ikkje starte opp før tidlegast i 2028, sidan eit nytt MOX-anlegg må vere operativt. Det er klart at fjerning av plutoniumlageret i Sellafield vil redusere faren for lokal forureining, terrorisme og spreiing av fissilt materiale som kan brukast til atomvåpen. Men å produsere store mengder MOX skaper nye problem, som risiko ved transport, produksjon og bruk. Til slutt får ein eit radioaktivt avfall som er meir problematisk enn avfallet etter bruk av uranoksidbrensel. Uavhengige forskarar og anti-atom-organisasjonar hevdar at plutonium bør deponerast etter metoden «immobilisering». Det betyr at plutonium blir glasifisert og lagra saman med høg-radioaktivt avfall slik at materi- ale blir sjølvvernande, og plutonium blir dermed utilgjengeleg på grunn av dei høge strålingsverdiane. Det hindrar tjuveri frå personar som kunne tenkje seg å lage enkle atomvåpen eller skitne bomber. Problemet er at Storbritannia ikkje har deponi for slikt avfall. Dei har heller ikkje konkrete planar om å bygge slike anlegg. Nett no løyver Storbritannia store pengar til moderniseringsprogram for atomvåpna sine og må sette sikring av farleg atomavfall på vent. Dette burde Norge protestere mot. Skjer det til dømes ei ulukke i tankane med flytande atomavfall i Sellafield kan det føre til meir radioaktivt nedfall over Norge enn det vi fekk etter Tsjernobylulukka. Dette skriv Statens Strålevern i ein rapport som kom i fjor. Våren 2003 trudde mange i Norge at Sellafield–problemet var løyst for godt. Då kom det i stand ein viktig avtale mellom miljøvernministrane Michael Meacher og Børge Brende og fagfolka deira. Dette førde til at ein ny metode for å felle ut isotopen Tc-99 (technetium) vart teken i bruk og dette stoffet som før gjekk rett i sjøen i store mengder vart frå då av lagra på land. I 1994 auka utsleppa av Tc-99 mykje på grunn av eit nytt reinsanlegg (EARP) som ikkje reinsa vekk technetium sidan det var oppløyst i vatnet. To år seinare målte Strålevernet i Norge høge verdiar av Tc-99 i sjøplanter og sjødyr langs kysten. Store aksjonar og innsats i ulike internasjonale fora førde til løysing av dette problemet, eller ei flytting av det. Tc-99 har ei halveringtid på 213.000 år. Vi slepp å få dette stoffet i fisken vår slik vi frykta, men lagra i fast form som no ligg på land må før eller sidan deponerast trygt, helst i ein periode på ti halveringtider. Eva Fidjestøl er atomfysiker og styremedlem i IKFF. fred og frihet 2/2012 7 Kan vi stole på det internasjonale Det er ei interessekonflikt mellom Verdens helseorganisasjon (WHO), som har som mandat å ta va som mandat å spreie sivil atomteknologi til heile verda. AV EVA FIDJESTØL Konflikten mellom dei som ønska å utvikle den sivile og militære atomindustrien på 1950-talet og dei ansvarlege for folkehelsa, vart løyst gjennom ein avtale: Res.WHA 1240, 28 May 1959. Dette har ført til at Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har teke på seg hovudansvaret for å evaluere ulukkene i Tsjernobyl og Fukushima og andre atomulukker, medan dei profesjonelle på stråling og helse i Verdens helseorganisasjon (WHO) har blitt hindra i å ha ei rolle i dette. Offera frå atomulukkene har ikkje fått den hjelp dei treng og atomindustrien har operert med eit ufortent godt rykte. Historia til internasjonalt strålevern Like etter at dei atmosfæriske atombombetestane starta i Nevada i USA i 1951 vart International Commission on Radiological Protection (ICRP) oppretta. Heile Nord-Amerika blei i 1950-åra til ein stor atombombefabrikk med urangruvedrift, anrikingsanlegg, brenselsfabrikkar, atomkraftverk, gjenvinningsanlegg og mange anlegg for å produsere dei ulike delane av atombombene. Før andre verdskrigen var det medisinarane som leia arbeidet med strålevern, men etter Manhattanprosjektet for å bygge dei første atombombene (1942-45), var det fysikarane som overtok. På grunn av atomløyndomar og nasjonal tryggleik vart ICRP danna slik at medlemmene sjølve skulle både velje og supplere kvarandre og avgjere lengda av medlemsskapet. Dei foreslår dosegrenser for arbeidarane i atomindustrien og dei vanlege borgarane, som nasjonane er frie til å implementere eller ikkje. Strålevernet til ICRP bygger på ei avveging mellom risiko og nytte. Då reglane for strålevern 8 fred og frihet 2/2012 først vart utvikla, var det atomkrigen ein planla og frykta. Grenseverdiane vart fastslegne for å verne soldatane og finne ut kor mykje dei tålte utan å bli stridsudyktige. Hovudstraumen av forsking var ikkje oppteken av rapportane om spontanabortar, barn med låg fødselsvekt, auke i barnedød og medfødde misdanningar som følgje av eksponering for radioaktivitet. Dei første grenseverdiane til ICRP var 150mSv/år. Dette vart redusert til 50mSv for arbeidarane i atomindustrien og 5mSv til vanlege folk. Denne grensa stod fast til 1990, då presset frå meir enn 700 forskarar og legar førde til ny reduksjon. Ei av dei som var aktive i denne aksjonen var WILPF-medlem Dr. Rosalie Bertell «Atomindustrien vart frå starten av ein industri som kontrollerte seg sjølv.» som alt i 1984 hadde gitt ut ei handbok for å estimere helseeffekten frå eksponering av ioniserande stråling. I dag er grensene 20mSv/år til arbeidarane og 1mSv/år til vanlege folk. Uavhengige forskarar hevdar at dette stemmer bra for ytre stråling frå røntgen og gammastråling, men ikkje når det gjeld stråling frå radioaktive isotopar inne i kroppen. Dette er godt underbygt med forsking, spesielt i åra etter Tsjernobylulukka. ICRP blir kritisert for at dei ikkje tek omsyn til dette, men nyttar ein utdatert modell for å fastsette stråledosar. Starten på sivil atomindustri I 1954 testa USA si første hydrogenbombe og demonstrerte at eit atomvåpen som var tusen gonger sterkare enn Hiroshimabomba kunne lagast. Det var denne hendinga som førde til Dwight Eisenhower si tale om «The Peaceful Atom» i FN der han gjekk inn for sivile atomkraftverk. Dette førde til starten på utvikling av sivil atomindustri parallelt med vidare utvikling av den militære atomindustrien i USA. Sivil atomenergi vart lansert som løysinga på verdas energibehov. FN svara på dette med å opprette «The United Nations Scientific Committee on the Effects of Atomic Radiation» (UNSCEAR). Denne organisasjonen fekk som oppgåve «å vurdere og rapportere om effektar av eksponering frå ioniserande stråling». UNSCEAR vart danna som ein organisasjon av berre fysikarar og det var ofte dei same fysikarane som arbeidde i atomindustrien. Fleire av desse var også medlemmar både i ICRP og UNSCEAR på same tid. Dette betyr at dei same personane er med og bestemmer både reglane for strålevern og den vitskaplege vurderinga av dei. Atomindustrien vart frå starten av ein industri som kontrollerte seg sjølv. I 1957, også som reaksjon på Eisenhower si tale, oppretta FN organisasjonen International Atomic Energy Agency (IAEA). Denne organisasjonen fekk som mandat å arbeide for å utvikle og utbreie sivil atomkraftindustri som skulle føre til fred, god helse og velstand over heile verda. Dei skulle på same tid halde kontroll med materiale og teknologi slik at det ikkje vart brukt til å lage atomvåpen, men fekk ikkje noko mandat til å kontrollere dei fem etablerte atomstatane. I arbeidet sitt brukar dei ICRP sine grenseverdiar og modellar, som betyr at menneske og miljø skal eksponerast for så lite stråling som mogeleg, utan at det går utover le strålevernet? a vare på helsa til menneska i heile verda, og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), som har arbeidet i dei anlegga og den aktiviteten som er årsaka til stålingseksponering. WHO The World Health Organization (WHO) vart oppretta av FN alt I 1948. Ein skulle trudd at alle dei nye atomorganisasjonane ville gått til medisinarane i WHO for å be om hjelp og samarbeid i prosessen med å vurdere strålingsrisiko. Det gjorde dei aldri. Det var ICRP som fekk den oppgåva. WHO fekk inga rolle i å vurdere helseskadane frå denne nye globale trusselen for menneske og økologiske system. Deira rolle blei å pleie offera utan å prøve å forstå årsakene til sjukdom og skadar som vart observerte. Heilt frå starten var det ei interessekonflikt mellom WHO som hadde som mandat å ta vare på helsa til menneska i heile verda, og IAEA som hadde som mandat å spreie sivil atomteknologi til heile verda. Skræmde av atomtestane i atmosfæren kalla WHO i 1957 kjende genetikarar saman til ein konferanse for å vurdere skaden desse radioaktive utsleppa kunne påføre genpolen til menneske, dyr og planter. Professor Hermann Müller, som fekk Nobelpris i 1944 for sitt arbeid om genetisk mutasjon av bestrålte bananfluer, deltok på konferansen. Han og dei andre genetikarane som var der åtvara sterkt mot utviding av atomteknologien for sivil bruk. Dei konkluderte med at det ikkje var nok informasjon tilgjengeleg i den vitskaplege verda til å garantere at dette ikkje ville skade framtidige generasjonar. Denne konflikten mellom dei som ønska å utvikle den nye teknologien for både sivil og militær bruk, og dei ansvarlege for folkehelsa, vart løyst gjennom ein avtale (Res. WHA 12-40, 28. mai 1959) som slo fast at IAEA og WHO var einige om å dele ansvar og arbeidsområder når det galt atomenergi. Kritikk av WHO Dette har ført til at IAEA har teke på seg hovudansvaret for å evaluere Tsjernobylog Fukushimaulukka og andre atomulukker medan dei profesjonelle på stråling og helse i WHO har blitt hindra i å ha ei sjølvstendig rolle i dette. WHO er ansvarleg for å arbeide med globale helseproblem, sette normer, skaffe teknisk hjelp til land som treng det og evaluere helsetrendar. Dei skal bekjempe epidemiar og styrke helsesystem, spesielt i fattige land. Då Margaret Chan blei vald til generaldirektør for WHO, understreka ho at ein av organisasjonen sin store styrke var den verknad han hadde på folkehelsespørsmål. «Vi har ein absolutt autoritet gjennom våre direktiv», sa ho. Men når det gjeld radioaktivitet og helse ville det ha vore meir realt å innrømme at det faktisk er IAEA som har denne absolutte autoriteten, utan å ha medisinsk kompetanse innan offentleg folkehelse. Krav om endring av avtalen I fleire år har internasjonale organisasjonar som Kvinneliga for fred og frihet (WILPF) og Legar mot atomkrig (IPPNW) sendt brev til, og møtt opp ved dei årlege WHA-møta i Genève, for å krevje at avtalen mellom WHO og IAEA må endrast slik at WHO kan bli fri til å arbeide sjølvstendig med eit av dei største helseproblem i vår tid. Den norske avdelinga av WILPF har mange møte med norske helsepolitikarar, og ein lang korrespondanse med dei, bak seg. Det skulle vere mogeleg å få til endring i ordlyden til Res WHA 12-40. Artikkel 12 i avtalen opnar for å revidere avtalen når som helst. Dei som arbeider med dette har klare meiningar om kva slags endringar dei ønskjer. Det har i årevis vore store demonstrasjonar i Genève arrangert av nettverket «For et uavhengig WHO» og møte mellom nettverket og Generaldirektøren i WHO. Slike møter er viktige for å samle opposisjonen og for spreiing av informasjon, men for å oppnå eit WHO som er fritt til å uttale seg om radioaktiv stråling og helse, er det ein annan arbeidsmåte som er viktigare. Dette sa Dr. Baverstock på ein konferanse om Fukushima og Tsjernobyl i Berlin i mai 2011. Ei endring av avtalen mellom IAEA og WHO må komme frå medlemslanda i WHO, hevda han. Han kjenner WHO frå innsida og har sett korleis samtaler med folka på toppen i organisasjonen, der krav om endringar har blitt presenterte, har blitt avviste med spissfindige juridiske formuleringar i år etter år. I perioden 2010-2013 er Norge mellom dei 34 medlemmene i WHOs Executive Board (EB). Denne komiteen møtest ei veke i januar for å førebu den årlege generalforsamlinga, WHA, i Genève i mai. Landsstyret i IKFF (den norske avdelinga av WILPF) vedtok i 2011 å stare ein ny aksjon overfor WHO. Vi har formulert eit brev som er sendt ut frå kontoret til WILPF i Genève. Dette brevet er sendt til alle medlemslanda sine delegatar i EB. Vi ba dei om at endring av IAEA/WHO avtalen måtte komme på dagsorden i Genève i mai 2012. Vi meiner at dette hastar og gjev som grunn alle offera frå ulukkene i Tsjernobyl og Fukushima som ikkje får den hjelp dei treng. fred og frihet 2/2012 9 Modernisering av atomvåpen Ny rapport fra Reaching Critical Will avslører hvordan atomvåpenlandene nå driver med moderniseringsprogram, oppussing og livstidsforlengelse for atomvåpnene sine. AV RAY ACHESON, RCW Den 10. april 2012 lanserte WILPFs nedrustningsprosjekt, Reaching Critical Will (RCW), sin siste publikasjon. Det er en rapport som handler om den moderniseringen av atomvåpen som foregår i alle atomland i dag. Rapporten heter «Assuring Destruction forever» og er redigert av prosjektleder i RCW, Ray Acheson. I mars 2012 antok en at de ni atomvåpenlandene i verden til sammen hadde 19,500 atomvåpen. Alle disse har planer om å modernisere, oppgradere eller forlenge livet til arsenalet av sine atomvåpen. Rapporten inneholder åtte landkappitler (Nord-Korea er ikke med), som er fulle av detaljert informasjon om det som foregår. Den inneholder også tre kapitler som analyserer atomvåpenpolitikken i en større sammenheng. Rapporten kan bestilles eller lastes ned på websiden til RCW: www. reachingcriticalwil.org. Rapporten er støttet økonomisk fra den norske regjering. Her følger et utdrag fra Ray Acheson sin introduksjon til rapporten. Midt under Tilsynskonferansen for NPT i 2010 leverte Obama-administrasjonen en «Seksjon 1251» rapport til Senatet i USA. Den ba om Senatets samtykke til å ratifisere den nye START-avtalen (New Strategic Arms Reduction Treaty) som USA hadde signert med den Russiske regjeringa. I denne rapporten var det inkludert et løfte om å bevilge 180 milliarder USD til modernisering av det amerikanske atomvåpenkomplekset, atomvåpen, leveringssystemer og infrastrukturen til produksjonen. Rapporten laget en omfattende plan for (1) vedlikehold av leveringssystemene til atomvåpnene, (2) oppretthold av et «trygt, sikkert og pålitelig» atomvåpenlager i USA og (3) modernisering av hele atomvåpenkomplekset. Inne i FN-bygget, der medlemsstatene til NPT var samlet for å utvikle en omfattende plan for implementering av NPT, inkludert nedrustningsforpliktelsene formulert i artikkel VI, ble det ikke sagt et ord om «Seksjon 1251» rapporten. Dagen før rapporten ble lansert hadde delegasjonene fra Sør Afrika og Irland påpekt at reduksjon av arsenalet, slik som det beskjedne tallet i 10 fred og frihet 2/2012 den nye START-avtalen, betyr ikke automatisk at løfte om nedrustning er oppfylt. Disse og mange andre, særlig NAM-landene, har i årevis påpekt at modernisering av atomvåpen er det motsatte av forpliktelsen til nedrustning. Likevel var det ingen som følte seg krenka i konferanserommene den 13. mai 2010, da den første USA presidentten med en «visjon» om en verden fri for atomvåpen påla administrasjonen sin å bevilge milliarder på milliarder av dollar for å forlenge livet til USA sine atomvåpen uendelig langt inn i framtida. Imens insisterte atomvåpenstatene på at oppfyllelse av artikkel VI i NPTavtalen var alle andre sitt ansvar. I den felles erklæringen fortsatte de å plassere nedrustning av atomvåpen inn i en fjern fremtid i det de argumenterte for at andre stater først må «skape betingelsene» som de mener er nødvendige for at atomvåpenstatene skal kunne oppfylle egne forpliktelser under «Disse programmene strir i mot forpliktelsen om å stanse atomvåpenkappløpet.» artikkel VI. De hevdet, «Alle andre stater må bidra med å oppfylle disse målene for nedrustning ved å skape det nødvendige sikkerhetsmiljøet, løse regionale spenninger, skape kollektiv sikkerhet og gjøre framgang på alle områder av nedrustning.» Men, som den brasilianske ambassadøren sa, den store majoriteten av ikke-atomvåpen stater « har aldri satt sine ikke-sprednings plikter på vent, ved å stille betingelser om bedre internasjonale forhold for å fullføre dem. Det internasjonale samfunn kan ikke overlate til atomvåpenstatene å bestemme når de er klare til å ruste ned. Å tillate disse statene å beholde sin atomvåpenkapasitet og akseptere deres avhengighet av atomvåpen som en form for sikkerhet og forsvar og forholde seg stille når de utvikler nye våpen og atomanlegg, representerer den største utfordring for internasjonal fred og stabilitet som verden står overfor. USA er ikke det eneste landet som har planer om å modernisere sitt atomvåpenkoppleks. Alle atomvåpenlandene er engasjerte i moderniserings aktiviteter. Reaching Critical Wills rapport utforsker disse atomvåpen-moderniseringsprogrammene i dybden. Uavhengige forskere og analytikere, ledende og kunnskapsrike eksperter på atomvåpenprogram og politikk, gir oss informasjon om planene til alle disse landene. De analyserer også kostnadene til atomvåpen i forhold til den økonomiske krisen og den økende utfordringen for å beskytte mennesker og natur. Til sammen har atomvåpeneierne brukt omtrent ett hundre milliarder USD på sine atomprogram. Med denne farten vil de sammenlagt bruke i det minste en trillion USD på atomvåpen det neste tiåret. På samme tid som de gir bort milliarder av dollar til atomvåpenarsenal, utfører de fleste av disse statene samtidig store kutt i de sosiale velferdssystemene sine, som helsepleie, undervisning og barnevern. Dette er brudd på menneskerettighetene. Tilstrekkelige ressurser er nødvendige for å realisere menneskerettighetene og mange dokument i internasjonal lov pålegger prioritering av menneskerettene over militarisme. For eksempel, artikkel 2.1 av den Internasjonale avtale om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR) gir instruks til alle medlemsstater om å «ta skritt, individuelt og gjennom internasjonal hjelp og samarbeid, spesielt på det økonomiske og tekniske området, til å bruke maksimum av sine tilgjengelige ressurser for å oppnå mer og mer full realisering av rettighetene erkjent i den omtalte avtalen…» Maastricht-retningslinjene om overtredelser av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter gjør det klart at en stat bryter avtalen dersom den feiler i å fordele maksimum av sine tilgjengelige ressurser for å realisere menneskerettighetene. Artikkel 26 i FN-pakten krever «etablering og opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet ved hjelp av minst mulig våpenbruk, slik at det ikke skal gå på bekostning av verdens humane og økonomiske ressurser.» Fortsatt investering i atomvåpenlager vil fortsette å tømme verdens ressurser og det vil ha ekstra stor innvirkning på verdens fattige. Over 1,2 milliarder mennesker lever i det vi kaller «ekstrem fattigdom», det vil si at de lever for mindre enn 1,25 USD per dag. Tusenårsmålene (MDGs) slår fast at fattigdommen i verden skal halveres innen 2015, men det er ikke ventet at det finnes nok vilje og penger for å nå det målet. Verdensbanken har anslått at det ville ta mellom 35 til 76 milliarder USD per år opp til 2015 for verdenssamfunnet for å bli i stand til å oppfylle MDG. Dette er likevel bare en brøkdel av den trillion USD som er planlagt brukt på atomvåpen det neste tiåret. Pengene som blir brukt på atomvåpen tar ikke bare tilgjengelige ressurser fra det som skulle blitt brukt til å takle den økende økologiske-, økonomiske- og energikrisen, men styrker også de institusjonene som tjener på våpen og krig. Som et av kapitlene i rapporten påviser, «atomselskap og det militær-industrielle kompleks eksisterer i dag innenfor en aggressiv, kapitalistisk kontekst som omfatter hele kloden.» Ingen av de andre atomvåpenland- har uttrykt vilje til å engasjere seg i reduksjon av atomvåpen, eller å forhandle om reduksjon før USA og Russland sine arsenal har kommet ned på et nivå som er «strategisk likt» deres eget. FN sin nedrustningskonferanse i Genève (CD) har på 15 år ikke vært i stand til å få på plass noen arbeidsprogram eller forhandlinger om nedrustning. Frankrike, Russland, Storbritannia og USA har gjort det klart at de protesterer mot forhandlinger om en atomvåpenkonvensjon som vil forby besittelse og bruk av atomvåpen. De har alle sammen, på en eller annen måte, gjentatt president Obamas bemerkning om at inntil atomvåpen er eliminert vil vi beholde dem. Gjennom punkt 1 i sluttdokumentet til NPT sin tilsynskonferanse i 2010 er alle medlemsstater forpliktet «til å tilstrebe prinsipper som er fullt i samsvar med traktaten og målet om å oppnå en verden uten atomvåpen». Likevel er realiteten at hvert av atomvåpenlandene nå driver med moderniseringsprogram, oppussing og livstidsforlengelse for atomvåpnene sine. Disse programmene strir imot forpliktelsen i artikkel VI om å stanse atomvåpenkappløpet på er tidlig tidspunkt i påventa av full atom- nedrustning. De tre ikke-NPT statene – India, Israel og Pakistan – har også tilkjennegitt sine intensjoner om å vedlikeholde og/eller modernisere arsenalene heller enn å ruste ned, trass i retorikk om det motsatte. Internasjonal lov gjelder også for disse statene og de har selvfølgelig forpliktelser til å ruste ned, selv om de nekter å melde seg inn i NPT. Rapporten henvender seg både til både til det sivile samfunnet og regjeringer. Vi håper at den vil bli til nytte under forberedelsene til den neste tilsynskonferansen for NPT og en utfordring til atomvåpeneiernes retorikk. Avsløring av realitetene om moderniseringsplanene viser at strengere og mer konkrete forpliktelser må formuleres straks for å sikre at de globale atomvåpenbedriftene ikke utvider virksomheten i det uendelige. Det viser også behovet for at det sivile samfunnet fokuserer på utfordrende nøkkelstrukturer og prosesser i våre politiske og økonomiske institusjoner for å få til forandringer som vil påvirke atomvåpenpolitikken til regjeringene våre. Ray Acheson er direktør for RCW. Teksten er oversatt av Eva Fidjestøl. fred og frihet 2/2012 11 Å fortsette å late som om det ikke er noen fare fra uranvåpen er moralsk, etisk og vitenskapelig feil Vitenskapelig og medisinsk begrunn AV KATSUMI FURITSU Jeg er en japansk lege som har erfaring med medisinsk behandling av overlevende etter atombombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki, og jeg studerer for tiden den genetiske effekten av ioniserende stråling. Jeg er bekymret over helse- og miljøeffekten av uranvåpen på grunn av min erfaring på det medisinske området. Jeg mener at vi ikke skulle gjenta tragedien fra Hiroshima og Nagasaki og skape flere strålingsoffer ved bruk av uranvåpen. Uranvåpen er våpen som bruker utarma uran (DU), og noen ganger er det blanda med gjenvunne reaktorbrennstoff, som inneholder plutonium og mange fisjonsprodukt. Uranammunisjon blir brukt til panserbrytende prosjektil. Det blir også brukt til armering av tanks og i landminer. De skadelige egenskapene til uranvåpen kan sammenfattes i fire punkt og hvert av disse er nok til å begrunne et forbud. 1) Uranvåpen har stor gjennomtrengende og ødeleggende kraft på grunn av at uran har stor egenvekt og er selvantennelig. 2) Dette er våpen som er laget av atomavfall og de fører til forurensning og radioaktiv eksponering. 3) Uran er skadelig på grunn av at det er radioaktivt og kjemisk giftig. Fra gruve til slagmark er det forurensning fra alle trinn av produksjon og bruk av uranvåpen. 4) Dette er en våpentype som ikke skiller mellom sivile og militære og er derfor illegal i følge Internasjonal humanitær lov (IHL). Uttrykket «utarma uran» er den terminologien som blir brukt av atomindustrien. Uttrykket «utarma» blir brukt fordi isotopen U-235, som blir brukt i atombrensel, er separert ut gjennom anrikningsprosessen. DU består for det meste av isotopen U-238 og er utarma på isotopen U-235 sammenligna med natururan. Det er viktig å understreke at DU, selv om det er mindre radioaktivt 12 fred og frihet 2/2012 enn natururan, er både skadelig radioaktivt og sterkt kjemisk giftig. Land som USA og Storbritannia har streng nasjonal kontroll ved utslipp av DU til miljøet, men har få problem med å slippe det ut i andre land gjennom kamphandlinger. DU består av mer enn 99 prosent U-238, som sender ut alfapartikler. Alfa-partikler overfører mer energi enn gamma og beta-stråling, selv om de ikke kan trenge dypt inn i kroppen når partiklene befinner seg på overflaten av huden. Likevel forårsaker de mye større biologisk skade enn betaog gammastråling når partiklene er kommet inn i kroppen, slik det er tilfelle ved kontaminering fra DU-våpen. Den store egenvekten til uran, 1,7 ganger den til bly, gir DU-ammunisjon stor rekkevidde og gjennomtrengende kraft. Tyngden sammen med at uran er selvantennelig ved lav temperatur gir et høgenergi, kinetisk våpen som «Dette er en våpentype som ikke skiller mellom sivile og militære.» kan bevege seg og brenne gjennom pansrede bygninger og militært utstyr. Når DU ammunisjon treffer et hardt mål antennes den og temperaturen i flammen stiger raskt til mer enn 3000 grader C. Uranet brenner og fordamper til en aerosol som sprer seg over slagmarken og kan bli spredd videre over sivile områder, noen ganger kan denne gassen eller støvet også krysse landegrenser. Når mennesker inhalerer små partikler av uranoksid kan disse feste seg i lungene og bestråle vevet der med energirik alfastråling. Uranoksidpartiklene er uoppløselige eller tungt oppløselige. Men noen kan likevel trenge direkte inn i sirkulasjonen av kroppsvæsker på grunn av at partiklene er så små. Løselige DU-partikler kan sirkulere gjennom hele kroppen og bli fanget opp i bein, lever, nyrer og andre organ før de tilslutt blir utskilt gjennom urinen. Det er mange andre måter å bli kontaminert på, som fra DU-fragment i kroppen, fra støv i åpne sår og gjennom fordøyelsessystemet. Når små DU partikler, eller den oppløselige delen av uran, er tatt opp i kroppen og avsatt i vev der de minste partiklene kan komme inn i cellene, kan de direkte påvirke det indre av cellene på grunn av både den radioaktive og giftige egenskapen til uran. Alfastråling kan påvirke DNA direkte og forårsake skade på genene. Dette kan føre til sykdommer som kreft og leukemi. Dersom strålingen treffet stamceller kan det også føre til forandringer av gener som får effekt i neste og framtidige generasjoner. Mange forskere har advart oss mot den skadelige effekten fra slike indre alfapartikler. Advarslene deres har blitt forsterket av oppdagelsene av fenomen som «Bystander Effect» (1) og «Genomic instabillity» (2). Dette hjelper til med å forklare de mekanismene som gjør at også lave doser av stråling kan skade levende celler. Vitenskapelige bevis Det er sant at vi på det nåværende tidspunkt ikke forstår fullt ut hvordan de små partiklene av DU-oksid virker på menneskekroppen. Men det er økende vitenskapelige bevis både fra dyreforsøk og laboratoriestudier om den skadelige effekten på menneskenes helse fra inhalerte DU-partikler. Noen typer forsøk går ut på å transplantere menneskeceller som er eksponert for DU i kroppen på en type mus som ikke avviser menneskevev. Dette viser seg å føre til kreft hos mus. Data om dette er publisert av forskere fra det militære i USA. Vi har også data fra et pilotprosjekt som viser et høyt antall kromosombrudd som er typiske for strålingseksponering. Dette er påvist i hvite blodlegemer hos engelske veteraner fra Gulf- og Balkankrigene. Undersøkelsen antar at disse veteranene har blitt eksponert for indre stråling fra DU-partikler. Mange medisinske tidsskrifter har rapportert om økning av ulike sykdommer hos gulfveteraner sammenliknet med andre veteraner som ikke har deltatt i disse krigene. Økt antall av noen typer kreft feil. Regjeringer må lytte til ofrene og slutte å bruke uranvåpen øyeblikkelig. nnelse for et forbud mot uranvåpen effekten DU har på menneskers helse. Dette er nok til at vi skulle arbeide for et moratorium som leder til et forbud mot bruk av uranvåpen straks, ved å vise til føre-var-prinsippet. Men samtidig må vi anstrenge oss enda mer for å finne «direkte bevis» på effekten av DU på menneskers helse. For det formål er det nødvendig med pålitelige, uavhengige epidemiologiske- og miljøstudier i de DU-forurensede områdene. Slike studier er nødvendige, ikke bare for å påvise helseeffekten av uranvåpen, men også for å kunne skaffe riktig medisinsk pleie og beskyttelse for den sivile befolkningen i disse områdene. Demonstrasjon mot uranvåpen. Foto: ICBUW hos gulfkrigveteraner og medfødte skader blant veteranenes barn har også blitt rapportert. De fleste av disse rapportene fokuserte ikke på sammenhengen mellom helseskade og veteranenes eksponering for DU, likevel er denne eksponeringen antatt å være nøkkel faktoren i Gulfkrigsyndromet. Vi kan aldri forklare slike sykdommer hos veteraner fra stress alene, slik Forsvarsdepartementene i Storbritannia og USA har forsøkt å gjøre. Regjeringer fortsetter å benekte en årsakssammenheng mellom DU-eksponering og sykdom. Den skadelige helseeffekten fra mikropartikler, med samme størrelse som partiklene i DU- gassen som blir produsert av uranvåpen, har alt blitt gitt skylden for dårlig helse i store epidemiologiske undersøkelser om effekten av luftforurensning. Partikler som er enda mindre, nanopartikler har også nylig i dyreforsøk blitt påvist å være helseskadelige. Alle disse fagfellevurderte artiklene er et varsel til oss om at vi må gjøre konkrete tiltak, selv uten å forstå hver prosess og årsakssammenheng mellom bruken av uranvåpen og skaden på menneskers helse og økosystemet, før det er for sent. Å fortsette å late som om det ikke er noen fare fra uranvåpen er moralsk, etisk og vitenskapelig feil. Regjeringer må lytte til ofrene og slutte å bruke uranvåpen øyeblikkelig. Historien om miljøforurensning har igjen og igjen lært oss at når alarmklokkene begynner å ringe må vi handle. Derfor burde uranvåpen bli forbudt med en gang ved alene å bruke føre-var-prinsippet. Spredningen av disse våpnene og «krigen mot terror» gjør det sannsynlig at de vil bli brukt igjen, og i større mengder hvis bruken av dem blir normalisert. Kravet til bevis om at DU er uskadelig burde bli plassert på brukerne, militæret og regjeringene deres. Medisinsk hjelp til områder som er forurenset med uran og veteraner som er eksponerte, er av de tiltak som haster mest. Leger som arbeider i de mest forurensede områdene slik som i Basra i Sør-Irak har store problem med å ta vare på pasientene sine på grunn av mangel på medisin og medisinsk utstyr. De data vi har i dag om DU er på en måte «indirekte bevis» på den skadelige 1. Bystander Effekt: Undersøkelser har vist at når en celle er direkte truffet og ødelagt av alfastråling, vil de omliggende cellene også vise tegn på strålingsskade, selv om de ikke er direkte truffet. Overføringssystemer mellom cellene som er ansvarlige for dette er ikke godt nok undersøkt. 2 Genomic Instability: Noen typer av dette er forårsaket av direkte strålingsskade på DNA selv, men andre typer kan ha som årsak strålingsskade på andre strukturer inne i cellen. Disse skadene trigger skade på DNA indirekte gjennom prosesser som for øyeblikket er dårlig forstått. Denne artikkelen står i heftet The Human Cost of Uranium Weapons, utgitt i 2007 av ICBUW. Heftet inneholder fotografi av den japanske fotografen Naomi Toyoda som viser ofre etter bruken av DU i Irak i 1991 og 2003. Bildene ble første gang utstilt i Europaparlamentet i mai 2007. Dr. Katsumi Furitsu er medlem av forskergruppen i International Coalition to Ban Uranium Weapons (ICBUW) og er bosatt i Osaka i Japan. Hun er spesialist i radiobiologi og medisinsk genetikk. Hun har erfaring med behandling av overlevende atombombeoffer og besøker regelmessig Hviterussland for å hjelpe menneskene i Tsjernobylsonene. Oversatt av Eva Fidjestøl fred og frihet 2/2012 13 Aktuelle atomspørsmål. Klimaforandringer er en trussel for atomreaktorer i Storbritannia I januar 2012 kom det en rapport fra det engelske Department for Environment, Food and Rural Affairs (Detra) om konsekvensene av klimaendringer i Storbritannia. I mars fikk the Gardian tak i deler av rapporten som ikke hadde blitt offentliggjort tidligere. Der står det at så mange som 12 av de 19 britiske atomkraftanleggene risikerer å bli utsatt for flom og erosjon på grunn av klimaendringer. Ni av disse er allerede utsatt for dette i dag mens de andre er truet av stigende havnivå og stormer i framtida. Dette gjelder også åtte områder langs kysten hvor det er planlagt å bygge nye atomkraftverk, og områder med lager for radioaktivt avfall. Spesielt i sør-øst England vil stigning av havnivået bety at atomanlegg vil ligge under vann om 100 år. Dette vil gjøre demontering og nedbygging av anlegg, og flytting av atomavfall, dyrere og vanskeligere. (Les mer: www.guardian. co.uk/environment/2012/mar/07/uknuclear-risk) Alvorlig ulykke i det franske atomkraftverket Penly Atomkraftverket Penly ligger i NordFrankrike ved den engelske kanalen. Den 5. april oppstod det en brann i reaktor 2. Dette er en relativ ny reaktor som har bestått stresstesten etter Fukushima. Brannen oppstod på grunn av en olje- lekkasje i en pumpe i primærkjølekretsen. Mange liter radioaktivt vann fra primærkretsen slapp ut. Electrisitè de France (EDF) kaller dette et teknisk uhell mens organisasjonen Sortir du Nuleaire hevder at det reelle omfanget av denne ulykken er ukjent. Den informasjonen som er publisert så langt er ufullstendig for å forstå både opphavet til og konsekvensene av det som skjedde. Dette er den tredje brannen i et fransk atomkraftverk på mindre enn ti måneder. (Les mer: www.sortirdunucleaire.org) Store demonstrasjoner mot atomkraft i India De to russiskbygde reaktorene i Koodankulam i det sørlige Tamil Nadu distriktet i India er ventet å starte opp i mai. Titusenvis av innbyggere i området har demonstrert de siste seks månedene. Demonstrasjonene har vært fredelige 14 fred og frihet 2/2012 og ikke-voldelige. Dette er den siste fasen i en mer enn ti år lang kamp mot regjeringen sine atomreaktorer. Det har utviklet seg en massebevegelse blant urbefolkningen som bor i dette området. Folk ber om at deres bekymringer for sikkerhet, helse og miljø blir tatt hensyn til, men regjeringen svarer dem med å påstå at de er utsatt for «utenlandsk manipulasjon». Oppstarten i mai vil automatisk føre til økning i protestene og dermed vil det bli mere undertrykking fra staten sin side og behovet for internasjonal solidaritet vil øke. Kontakt: People’s Movement Against Nuclear Power, Idinthakarai 627 104, Tirunelveli District, Tamil Nadu, India, eller [email protected] (Les mer: Nuclear Monitor No 745) Atomvåpenmodernisering i alle atomvåpenland Internasjonal kvinneliga sitt prosjekt Reaching Critical Will (RCW) har nylig gitt ut en rapport om den modernisering av atomvåpen som forgår i alle atomstatene i dag. Boken er redigert og har en introduksjon av prosjektleder i RCW, Ray Acheson. Rapporten har ti kapitler som alle er skrevet av uavhengige forskere og analytikere og gir oss informasjon om moderniseringsplanene til åtte atomstater. Åtte av kapitlene gir sjokkerende detaljer om hva som foregår i hvert av landene, med atomvåpenprogrammene og politikken. Tre av kapitlene analyserer denne politikken i en større sammenheng. Og det blir understreket at det som foregår i de fem «lovlige» atomstatene er i strid med de forpliktelsene de har til atomnedrustning i henhold til artikkel VI i Ikke-sprednings avtalen (NPT). De tre ikke-NPT statene, India, Israel og Pakistan har også tilkjennegitt sine intensjoner om å vedlikeholde og/eller modernisere arsenalene heller enn å ruste ned. Internasjonale lover (IHL) gjelder også for disse statene og de har forpliktelser til nedrustning, selv om de nekter å melde seg inn i NPT. Utgivelsen av rapporten er støttet av den norske Regjering. (Les mer: www. reachingcriticalwill.org) Atomkraft i Storbritannia rtrsdfsdfsdfasdf UK har 17 atomreaktorer som normalt produserer omtrent 18 prosent av landets elektrisitetsforbruk. Alle unntatt en Foto: Shutterstock reaktor vil være stengte omkring 2023. Derfor planlegger de å bygge en ny generasjon med atomreaktorer og regner med at den første vil være på nettet i 2018. (Les mer: www.worldnuclear.org) Atomvåpen i Storbritannia The Atomic Weapons Establishment (AWE) i Aldermaston nær byen Reading er det viktigste anlegget for britisk atomvåpenproduksjon. Selskapet er ansvarlig for design, produksjon, vedlikehold og demontering av britiske atomvåpen. I AWE Burghfield som ligger syv engelske mil fra Aldermaston blir de britiske atomstridshodene montert. Atomkomponentene blir transportert i Utarmet uran brukt til krigsutstyr og ammunisjon Uranvåpen er ikke atomvåpen. De er konvensjonelle våpen der hovedkomponenten er utarmet uran (DU), et radioaktivt og kjemisk giftig tungmetall som er et biprodukt fra anrikningen av uran til atombrennstoff og atomvåpen. USA, Storbritannia, Russland, Kina, Frankrike og Pakistan produserer alle uranvåpen og 14 land er kjent for å lagre dem. Så langt vi vet, er det bare to land som helt sikkert har brukt dem i krig: USA og Storbritannia. Bruken av DU skaper en langvarig helserisiko for både sivile og militære, forstyrrer gjenreisningen etter konflikter, sprer frykt og støvet som ligger igjen er vanskelig og dyrt å fjerne. Egenskapene til DU gjør det umulig å rense fullstendig de områdene der dette stoffet er brukt. Til høsten vil the Non Aligned Movement (NAM-landene) for fjerde gang fremme en resolusjon om uranvåpens skadevirkninger på mennesker og miljø i FN’s førstekomite. (Les mer: www.icbuw.org) Öko-Institut Freiburg markerte årsdagen for Fukushimakatastrofen konvoier på veiene mellom Aldermaston og Burghfield. Etter dette blir stridshodene transportert videre i store konvoier på veiene til Coulport nær ubåtbasen Falsane i Skottland. Der blir atomvåpnene lagret til de blir plassert om bord i Tridentubåtene. Når våpnene trenger tilsyn og vedlikehold blir de transportert tilbake til Aldermaston Denne stadige risikotransporten av atomvåpen på veiene gjennom store deler av England og Skottland var lenge hemmelig. Konvoiene har mange ulike ruter, langs vestkysten midt i landet og langs østkysten. Etter at CND og Nukewatch har satt søkelyset på disse transportene og oppfordret folk som oppdager konvoiene i sitt nærområde om å melde fra, er det ikke så hemmelig lenger. På websidene til disse organisasjonene kan en se filmer fra transportene. I 2007 vedtok Parlamentet å utvikle en generasjon av atomubåter for å erstatte de nåværende Tridentubåtene etter 2028. Campaign for Nuclear Disarmament (CND) mener at Aldermaston vil få ansvaret for atomstridshodene til dette nye systemet, og de nye rakettene kommer fra USA. AWE Management Ltd er i gang med store utbygninger i Aldermaston. Kostnadene er anslått til over fem milliarder britiske pund og 1500 arbeidere er i gang. Nylig la ICAN fram dokumentasjon på at Oljefondet i 2011 har investert i fem atomvåpenprodusenter. Tre av disse er tungt inne i det nye britiske Tridentprogrammet. Et av disse, Jacobs Engineering, eier en tredjedel av AWE. (Les mer: www.cnduk. org) Christoph Pistner, en av ekspertene på reaktorsikkerhet ved instituttet, sa i sitt foredrag at myndighetene i Japan satt i gang evakueringen alt for sent og at de i dag gir folk for lite informasjon og lar dem leve i usikkerhet om framtida. Han sa videre at TEPCO sin plan om å starte fjerning av atombrenselet fra de skadde reaktorene om 10 år og fullføre det innen en periode på 25 år, er et urealistisk mål. Christian Küppers, strålevernekspert ved instituttet, sa at det er veldig viktig å måle cesiuminnholdet i alle matvarer og forby dyrking av ris i de radioaktive sonene. (les mer: www.oeko.de) Tunfisk forurenset med stråling fra Fukushima funnet i California I følge amerikanske forskere har tunfisk forurenset fra stråling som antas å komme fra Fukushima Daiichi nådd kysten utenfor California fem måneder etter katastrofen. Dette tyder på at fisken har bært med seg radioaktive stoffer over Stillehavet raskere enn vind og vann. (les mer: www.guardian.co.uk) fred og frihet 2/2012 15 Norsk atomavfall, norsk ansvar Norsk høyaktivt atomavfall må ikke sendes til det franske atomanlegget La Hague, det er budskapet i et felles opprop fra åtte miljø- og fredsorganisasjoner. I begynnelsen av juni 2011 gikk IKFF og syv andre norske miljø- og fredsorganisasjoner samlet ut mot forslaget fra et regjeringsoppnevnt utvalg om å sende norsk høyaktivt atomavfall til det franske atomanlegget i La Hague. Å sende avfallet dit vil gi betydelige radio-aktive utslipp og undergrave kampen mot Sellafield, hevdet organisasjonene. Organisasjonene sendte ut pressemelding, advarte miljøvernminister Erik Solheim og overleverte et ni siders opprop til Miljøverndepartementet. I oppropet går de i mot å sende norsk atomavfall til behandling i det franske atomanlegget La Hague eller et annet reprosesseringsanlegg, fordi: - Reprosessering er den mest forurensende delen av kjernekraftsyklusen og fører årlig til store utslipp av radioaktive avfall til luft og vann. Det er uakseptabelt om Norge velger å behandle sitt atomavfall på en slik måte. - Reprosessering av brukt atombrensel skaper store mengder høyaktivt, flytende atomavfall og plutonium, som er svært vanskelig å håndtere. Lagring av avfallet skaper sikkerhetsmessige og miljømessige utfordringer. - Transport av atomavfall til og fra La Hague anlegget øker risikoen for miljøødeleggelser og spredning av atomvåpen. - Å sende norsk atomavfall til La Hague vil undergrave det politiske målet, som et bredt Stortingsflertall står bak, om å få stengt det britiske reprosesseringsverket, THORP, i Sellafield. - Norsk atomavfall er et norsk ansvar. Løsning for det farlige avfallet må finnes nasjonalt. Bakgrunn I Norge er det lagret omtrent 17 tonn brukt atombrensel. 10 tonn er lagret i en bygning på Institutt for energiteknikk (IFE) sitt område i Halden, mens 7 tonn er lagret i to ulike bygninger på IFE sitt område på Kjeller. Det har lenge vært et politisk mål å få bygd et nytt 16 fred og frihet 2/2012 sentralt lager for dette avfallet. Så tidlig som i 1999 ble det derfor nedsatt et regjeringsutvalg (Berganutvalget) som i 2001 fastslo at et nytt sentralt lager burde bygges innen 2010. Dette for å forbedre den fysiske sikringen av avfallet. Berganutvalget (NOU 30:2001) foreslo også at det burde opprettes en egen organisasjon med ansvar for å planlegge, bygge og drifte det nye lageret. Men en slik organisasjon kom aldri på plass. I stedet valgte regjeringen Bondevik-2 å nedsette et nytt utvalg (Fase 1 utvalget) som i 2004 kom med nye anbefalinger om hvordan det nye lageret burde se ut. Fem år til gikk før den rød-grønne regjeringen igjen løftet fram saken. I januar 2009 nedsatte de rødgrønne to nye utvalg som skulle vurdere saken på nytt. Det såkalte Fase 2-utvalget, ledet av Erling Stranden, fikk i oppdrag å vurdere eventuelle lokaliseringer for det nye lageret. I tillegg ble det nedsatt et såkalt teknisk utvalg, bestående av representanter fra Institutt for Energiteknikk (IFE), svenske Studsvik AB og en representant fra det internasjonale atomenergibyrådet (IAEA). Disse ble bedt om å vurdere hvordan man kunne behandle de delene av atombrenselet som ble ansett som ustabilt. I mandatet stod det: «Teknisk utvalg skal legge vekt på løsninger som kan gjennomføres i Norge. Ved utredning av alternativer som innebærer utenlandske løsninger skal utvalget legge til grunn regjeringens målsetning om å få lagt ned anlegget ved Sellafield». Til tross for disse klare politiske føringene, anbefaler teknisk utvalg i januar 2010 at det metalliske uranet burde sendes til reprosessering i Mayak i Russland, sekundært til reprosessering i La Hague. Utvalget gjorde ingen forsøk på å utrede alternative løsninger for brenselet, om det kunne lagres tørt videre i Norge inntil framtidig deponering. Strandenutvalget, tok anbefalingene fra teknisk utvalg for gitt da de la fram sin rapport i februar 2011 (NOU 2:2011) og anbefalte derfor at mesteparten av det norske atombrenselet burde sendes til opparbeiding i La Hague. Vårt alternativ for norsk atomavfall Norge har flere typer atomavfall som kan bli vanskelig å deponere. I tillegg til det brukte atombrenselet vil det i framtiden bli behov for å deponere enkelte reaktorkomponenter, flere cesiumkilder som er brukt i industrien, samt høy radioaktivt slipestøv fra Kjeller. Vi støt-ter derfor anbefalingene om at det må bygges et nytt, tryggere lager for høyaktivt atomavfall i Norge, slik både Berganutvalget og Strandenutvalget har anbefalt. Å bygge et endelig deponi for det høyaktive atomavfallet vil være neste steg i prosessen som omhandler norsk atomavfall. Et slikt deponi vil måtte kunne isolere de høyradioaktive stoffene fra mennesker og miljø i minst 100.000 år. Det vil bli svært vanskelig for Norge å protestere mot britisk reprosessering i Sellafield, om vi selv velger samme løsning for vårt eget atomavfall. Vår nåværende regjering har tidligere protestert mot at Sverige sendte 4,7 tonn metallisk uran til Sellafield for reprosessering der. I brevet framhevet daværende miljøvernminister Helen Bjørnøy at «Det norske synet er fortsatt at brenselet burde vært håndtert og lagret under betryggende forhold i Sverige i påvente av endelig deponering» (Bjørnøy, H. 2007). Vi regner med at regjeringens politikk ligger fast på dette punktet, og at den derfor vil gå inn for videre lagring av det metalliske uranet og ikke sende dette til La Hague. Organisasjonene bak oppropet inkluderer Norges Naturvernforbund (NNV), Greenpeace, Verdens Naturfond (WWF), Fremtiden i våre hender (FIVH), Lofoten mot Sellafield, Norges Miljøvernforbund, Nei til Atomvåpen og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet. Hele oppropet finner du på denne linken: http:// naturvernforbundet.no/forurensing/ miljogifter/norsk-avfall-norsk-ansvararticle24892-156.html Natasja fra Tsjernobyl Annelise Drøyer forteller om da hun på 1990-tallet var støttekontakt i fjorten dager for en ung mor med strålingsskadet sønn fra Tsjernobyl. AV ANNELISE DRØYER Jeg fikk telefon fra Redd Barna i Berlin. En ung mor med strålingsskadet sønn fra Tsjernobyl skulle ankomme med tog til Oslo neste kveld, sammen med mann og sine to barn. Henvendelsen gjaldt om jeg ville være støttekontakt for henne i to uker? De skulle bo hos et ektepar i Oslo. Moren trengte mye støtte. Natasja het hun. Natasja snakket perfekt engelsk og var utdannet som oversetter i flere språk. Hun var leder i organisasjonen Tsjernobyls Barn (TB). Etter at hun ble enke, giftet hun seg med en kunstner. Han var med på denne lange togreisen og hadde med seg sine egne bilder, som han håpet han kunne selge til inntekt for TB. Flere ukjente mennesker ringte meg. Først Nanseninstituttet, avtale om gjesteforelesning tredje dagen: salen var fullsatt. Jeg kjente igjen mange leger, også utenbys fra. Døren til siderommet var åpen. Bord var dekket for servering og samtaler etter forelesningen. Natasja hadde med slides, som faren hennes hadde satt sammen. Første bilde var et kart over Tsjernobylområdet, med byen i det nære nedslagsfeltet etter katastrofen 26. april 1986. Natasjas far hadde laget kartet for å vise oss noen av konsekvensene i ulykkens nærområde. Jeg glemmer aldri bildene av misdannede barn. Også bildene av misdannede kalver og grisunger sitter på netthinnen. Jeg husker også bilder av lyse larver som formerer seg meget raskt. Her kunne vi se hvordan strålingsskader fortsetter og fortsetter gjennom generasjoner. Når vi vet for eksempel at plutonium har en halveringstid på om lag 25.000 år, setter det radioaktiviteten inn i uhyggelige perspektiver. Natasja ble invitert til flere engasjerte kvinneorganisasjoner med sitt budskap. Hun hadde selvsagt et enormt behov for å formidle de redselsfulle erfaringene og fremtidsutsikter. Etter lysbildeforelesningene ble det mange spørsmål og samtaler rundt kaffebordene. Sammen med Natasja og hennes familie hadde jeg mange hyggelige stunder. Jeg fikk mange telefoner sent kveldstid fra kjente og ukjente kvinner, bare kvinner. De hadde mye på hjertet og mange spørsmål. Dette ble nesten for mye for meg. På Ullevål sykehus ble vi møtt av en blid og hyggelig barnelege, som må ha kjent Natasja fra før. Jeg hørte senere at hun hadde vært med i et tverrfaglig forskerteam i nedslagsfeltet etter Tsjernobylkatastrofen. Natasjas strålingsskadede sønn ble tatt vel i mot på sykehuset. Barnelegens datter hadde russisk som fag i en videregående skole. Det var ordnet slik at Natasja skulle møte elevene i en russisktime. Hun ville gjerne at jeg skulle bli med. En lektor i russisk overlot kateteret til Natasja. Alt foregikk på russisk. Selv forstod jeg litt russisk på den tiden. «Jeg glemmer aldri bildene av misdannede barn.» Natasja viste noen av sine lysbilder. Jeg følte at elevene var for unge til dette, men sa ingenting. Datterens legemor ble forskremt da hun hørte at Natasja hadde vist frem noen av bildene, som hun selv hadde sett i Nanseninstituttet. Barnepsykiater Anne Grieg hadde også deltatt på Nanseninstituttet. Hun var sterkt engasjert i Norske leger mot atomkrig. I 2002 ble hun hedret som æresmedlem. Hun hadde tatt fyldige notater på forelesningen på Nanseninstituttet, og ønsket å få kopi av Natasjas bilder. Dette fikk jeg ordnet til oss begge to. Natasja hadde fortalt at en filosof hadde vist henne og hennes barn leketøysavdelingen i Glassmagasinet i Oslo sentrum. Natasja hadde ingen penger å kjøpe leker for. Det gjorde vondt for en mor å se sine barn gjøre store øyne og bli målløse over hva som fantes av leketøy, og ikke ha mulighet til å gi dem en eneste liten leke. Mot slutten av de fjorten dagene stod en stor containerbil som ble fylt med medisinsk utstyr ferdig. Bilen skulle til Tsjernobylområdet fra Oslo. I hui og hast fikk jeg tillatelse av skolens kvinnelige rektor, til å invitere lærere og elever ved Tåsen barne- og ungdomsskole til en lynaksjon. Etter et møte med en lærer og to representanter for elevrådet, gikk elevrepresentantene fra klasserom til klasserom og engasjerte sine medelever i aksjonen. Givergleden var stor. De samlet inn leker, klær og sko til Tsjernobyls Barn. Natasja ble så rørt, tårene trillet: «Jeg trodde at Norge var et kaldt land, og så er menneskene så varme». Da hun var vel hjemme i Tsjernobylområdet fortalte hun meg i en telefonsamtale om sin store glede over å se barnas glede i klasserommene da hun delte ut gavene fra Tåsen skole. En kvinne ringte meg en kveld og fortalte at hun hadde satt i gang en kronerulling til TB. Det kom raskt inn flere tusen kroner. Natasja mottok med gråtende takknemlighet pengene. Etter en varm avskjed i sovekupeen den kvelden Natasja og familien dro fra Oslo, fulgte hun meg ut på perrongen. Ganske skremt så hun seg omkring og tok ut en bunke håndskrevne papirer fra klærne sine og ba meg gjemme dem godt. De håndskrevne papirene ble oversatt til norsk og viste seg å være brev fra barn i Natasjas hjemby. Barna skrev om hvordan dagliglivet var før katastrofen og hvordan alt var trist og umenneskelig etterpå. De fikk for eksempel ikke plukke frukt og bær, ikke bade i vannet og ikke leke hvor de ville. Siste brevet var et rop om hjelp undertegnet av lærere, sykepleiere og barneleger. Dette ble publisert i flere tidsskrifter og delt ut til interesserte. Elevrådslederen ved Tåsen skole fikk publisert en artikkel i skoleavisen. Mine fjorten dager som støttekontakt var over og engasjementet mitt var styrket. Annelise Drøyer er medlem i IKFF. fred og frihet 2/2012 17 Kasakhstans modige kvinner Underveis i småbyene omkring det tidligere testområdet kan jeg se hva det betyr å ha blitt eksponert for radioaktivt nedfall. AV URSULA GELIS Jeg er i Øst-Kasakhstan og har samtaler med sterke kvinner som bor i en ung stat, 20 år etter sovjetisk dominans. På grunn av nærhet til og utsetting for radioaktiv stråling fra det tidligere sovjetiske prøvesprengningsområdet for atomvåpen i Semey, lider mange borgere av kreft og andre sykdommer. Underveis i småbyene omkring det tidligere testområdet kan jeg se hva det betyr å ha blitt eksponert for radioaktivt nedfall. I løpet av tiden fra 1949 til 1989 testet det tidligere sovjetiske militæret mer enn 450 atomvåpen i ØstKasakhstan og inntil året 1963 bare over jorden. Uskyldige menneskers liv ble satt i fare, mange er fremdeles syke og andre døde meget unge. Jeg er invitert til flere hjem med bilder på veggen av døde familiemedlemmer. Jeg lytter til det de har å fortelle etter å ha levd sammen med atombombene i årtier. Når en bombesprengning skulle gå av stabelen gikk skolebarna ut i skolegården og fikk være vitner til «lyset fra en annen sol». Når eksplosjonen var over gikk klassetimen videre. Jorden skalv som når en vulkan har utbrudd eller jorden sprekker. Folk kunne merke det hundrevis av kilometer borte. Ingen visste hva de skulle gjøre. De dødelige konsekvensene av radioaktiv stråling i form av sykdommer og helseplager ble ingen informert om på forhånd. Kommandosenteret Kurshatov lå i den nordøstlige delen av det enorme testområdet som kalles Polygonet. I dag dokumenterer Kurshatov-museet effektene av atombombeeksplosjonene. Apparatet med «Trykk-knappen» for å sende bombene av sted er for eksempel blitt et «ikon» for teknisk barbari og misbruk. Den anonyme trykk-knappen (du ser ikke offeret) nådde mange, fjernt og nært, og resultatet var «til gode» for vitenskapelig forskning. Jeg kunne selv gå igjennom originale sovjetiske dokumenter hvor datoen for testen og nedfallsretningen var påtegnet med enkel fargepenn. Menneskeheten har i sin tid på jorden investert mye energi i å rette våpen 18 fred og frihet 2/2012 Atomapparat i Kurshatov-museet. Oktober 2011. Foto: Ursula Gelis mot «den andre». Vil denne vanen holde seg levende for alltid? Så lenge sikkerhet er fundert på aggressiv politikk og offensive våpen vil voldsspiralen ikke opphøre å eksistere. Men atomvåpen skiller ikke mellom venn og fiende, og radioaktive stoffer blåser fritt av sted med vinden. Hvis du reiser gjennom den vide kasakhiske steppe kan du føle naturen stønne etter all den ødeleggelse som ble påført. Kasakhstan ønsker en åndelig kultur som bryter den onde sirkelen: «Den menneskelige familie er én. Vi er alle holdt oppe av den samme livskraft – uavhengig av nasjonalitet, religion, kjønn eller etnisitet. Denne kraften gir oss kvaliteter som kjærlighet og medfølelse og evne til å kjenne oss selv.» Å se kvinner som takler en slik fortid gjør meg stum av beundring. En av disse kvinnene er Gulmire Z. som er lærer i Tanat, en landsby i nærheten av det tidligere testområdet. Hun er en 46 år gammel pedagog som returnerte til sin landsby. Hun har vært rektor ved skolen i 16 år nå. Gulmire Z har levd i et radioaktivt forurenset område i lang tid, og kjenner effekten av det i knoklene. Hun har gjennomgått flere operasjoner og forbindelsen mellom hennes helsesituasjon og atombombeeksplosjonene er offisielt anerkjent. Hun er en stolt og ambisiøs kvinne som er blitt et symbol for Tanat. Hun kunne ha valgt en mer behagelig bylivsstil men hun har valgt å møte de daglige utfordringene i landsbyen. Andre kvinner arbeider for opprettelsen av møteplasser i Semey hvor alle vanskeligheter relatert til sykdommer som er forårsaket av radioaktivitet fra bombetestene kan bli adressert: En trygg havn for kvinner. Kvinner i alle aldre er forenet i arbeid for et fremtidig liv i verdighet. Takket være yngre kvinner som snakker minst tre språk er landet blitt en aktiv partner i kampen for en verden uten atomvåpen, og for menneskelig rettferdighet. Vi har mye å lære av Kasakhstans modige kvinner! Ursula Gelis er medlem i IKFF. IKFFs landsmøte 2012 Helgen 21. og 22. april samlet engasjerte fredskvinner fra hele landet seg til IKFFs landsmøte på Hamar. Kirsten Margrethe Tingstad ble valgt til ny leder. AV MARI HOLMBOE RUGE IKFFs landsmøte 2012 ble holdt på Hamar 21. og 22. april 2012. Hedmark/ Oppland avdeling var vertskap. Ca. 30 medlemmer fra hele Sør-Norge deltok. Lørdag 21. april var satt av til åpent møte om aktuelle saker (se s. 2021), mens møtet søndag behandlet landsmøtesaker og valgte nytt styre. Lørdag kveld samlet deltakerne seg til felles måltid og samvær på kafeen «Tante Gerda» i Hamar sentrum. Kafeen drives av et IKFF-medlem og brukes også til kunstgalleri, konsertlokale og salg av gjenstander til støtte for solidaritetsarbeid. I løpet av kvelden ble det lest opp en novelle av Gunnar Steen, om konfliktløsning i barnehagen. En tankevekkende parallell til internasjonalt «brinkmanship». Søndag 22. april var satt av til behandling av landsmøtesakene. Audun Lysbakken, og i mars 20-12 gratulasjonsbrev til ny likestillingsminister Inga Marthe Torkildsen om BLDs ansvar for 1325. Dagmar K. Sørbøe hilste fredsprisvinnerne 2011 under en mottakelse i BLD i samband med utdelingen av Nobels fredspris. IKFF Stavanger har hatt studiering rundt temaene FN-resolusjoner 1325 og 1820. Liss Schanke var hovedtaler på torget i Stavanger 8. mars med tema 1325. Årsmelding 2011-12 Atomvåpen, atomkraft: Anne M. Halvorsen deltok i Hiroshima-dagene i august 2011 p.v.a IKFF. Aktivitet på hovedområdene Arbeid mot uranvåpen: IKFF er medlem av kampanjen International Coalition to Ban Uranium Weapons (ICBUW). Arbeidet mot uranvåpen foregikk særlig aktivt i regi av Bergen IKFF. Eva Fidjestøl var invitert til styremøtet i ICBUW i mars. Mot opprustning av verdensrommet: I forrige periode arrangerte IKFF som tidligere et seminar med oppfordring til å «La himmelrommet være i fred» Temaet for årets møte: «Arktis, klimaendring, ressurser og militarisering». En av innlederne var journalist Bård Wormdal som har skrevet boka Satellittkrigen. En fyldig omtale av Wormdals bok er trykt i fred og frihet nr 1-2012. Resolusjon 1325, Kvinner, fred og sikkerhet: IKFF er medlem av nettverket Forum Norge 1325. En intern arbeidsgruppe for 1325 ble etablert, for å bruke de nye mulighetene og oppmerksomhet som Nobels fredspris i 2011 skapte. Sammen med FOKUS har IKFF i desember 2011 sendt brev til likestillingsminister Avtroppende leder Dagmar K. Sørbøe (t.v.) og nyvalgt leder K. Margrethe Tingstad (t.h.). Foto: Elisabeth Kristiansen WHO og IAEA: Etter landsmøtet 2011 skrev IKFF i mai et brev til Helsedepartementet og Helsedirektoratet om at avtalen mellom WHO og IAEA fra 1959 må tas opp til ny vurdering. I slutten av mars 2012 kom et kort og negativt svar fra Helsedepartementet. I desember 2011 tok vi initiativ til et brev fra WILPF om samme sak til WHOs styre. Boka Kvinneblikk på atomkraft har vært under arbeid hele året med tanke på publisering tidlig i 2012. Vann og vannpolitikk: IKFF deltar i temagruppa for vann og sanitær i Forum for utvikling og miljø, og deltok i «Blå Oktober» høsten 2011, som satte fokus på vannfordelingen i verden. Hedmark/Oppland IKFF hadde studiesirkel om Kvinner, liv og vann våren 2011. Sandnes IKFF hadde åpent møte 9. mai med Karin Aanes som innleder: «Vannets plass i samfunnet – angår det oss?» Boka Kvinner, liv og vann var i salg hele perioden. Flykjøpsaksjonen: Bergen IKFF organiserte en postkortaksjon mot kjøpet av kampfly fra USA (Joint Star Fighter). Over 2000 signerte postkort er sendt Stortingspresidenten og Utenriks- og forsvarskomiteen. IKFF-medlemmer over hele landet deltok aktivt med stands og informasjon om postkortaksjonen. Nedrustning, protest mot krigføring: IKFF er medlem av «Fredsinitiativet». Medlemmer lokalt og sentralt har deltatt aktivt i protester mot Afghanistankrigen og bombingen av Libya. Matsikkerhet: IKFF Hedmark/Oppland har samarbeidet med Norsk Bondeog småbrukarlag om et seminar om matsikkerhet. Nestleder Kirsten Margrethe Tingstad innledet om «Kvinner, fred og frihet 2/2012 19 fred og matsikkerhet». Et innlegg om kasting av mat (Eli Hammer Eide) sto i fred og frihet nr 4-2011. Fredskultur/Ikkevold: Bergen IKFF markerte Verdens ikkevoldsdag 2. oktober. I samarbeid med Bergen offentlige bibliotek drifter de et fredsfilmbibliotek som fikk 6 nye filmer. Internasjonalt arbeid Costa Rica-kongressen: WILPFs 30. internasjonale kongress ble holdt i Costa Rica 1.-6. august 2011. Mottoet for kongressen var «Women, Peace and Security – Transforming the Agenda». Fra IKFF Norge deltok nestleder K. Margrethe Tingstad, Edel Havin Beukes (varamedlem til det internasjonale styret), Liss Schanke (Oslo) og Natarajan Bhanumati (IKFF Bergen). Kongressen vedtok arbeidsprogram fram til 2015. Edel Havin Beukes fortsetter som medkoordinator av WILPFs arbeidsgruppe for miljø. En lang rapport fra de norske delegerte finnes i fred og frihet nr 4-2011. Nordisk WILPF-møte i Gøteborg 18. mars 2012 i samband med et nordisk IKFFseminar om militariseringen av Norden og om arbeid med resolusjon 1325. 5 fra IKFF deltok. Internasjonal generalsekretær Madeleine Rees besøkte Norge i november 2011 og i mars 2012 for å kommentere visninger av filmen The «Whistleblower». IKFFs IB-medlem 2010-13: Mari Holmboe Ruge, vara Dagmar Sørbøe (til 2012) og Edel Havin Beukes. Internasjonale prosjekter IKFF har siden 2006 hatt et samarbeidsprosjekt med vår søsterorganisasjon LIMPAL i Colombia, finansiert av FOKUS. Prosjektet ble avsluttet i 2011. En fyldig artikkel av prosjektansvarlig Monica Bothner om prosjektet og om situasjonen i Colombia står i fred og frihet nr 1-2012. Kontakt med andre organisasjoner IKFF samarbeider med eller er medlem av en rekke organisasjoner, nasjonalt og lokalt. Det gir oss en bred kontaktflate og mulighet til å aktivisere oss i flere saker enn vi kunne gjort på egen hånd. Hovedsamarbeidspartnere er Norges Fredsråd, Forum for utvikling og miljø og FOKUS (kvinner og utvikling). Publikasjoner, informasjon Fred og frihet: I 2011ble arbeidet med fred og frihet omorganisert fra å sirkulere mellom lokalavdelingene til en fast redaksjonskomité i Oslo med alle lokalavdelingene representert. Fra 2012 har Anne Skauge og Toril Rygh hatt ansvar for adressering og utsending av bladet. Følgende temanumre ble gitt ut i perioden: nr. 2/2011: Tsjernobyl, 3/2011: Terrorangrepene i Oslo og på Utøya, 4/2011: Matsikkerhet, 1/2012: Kvinner, fred og sikkerhet. Tidligere nummer av fred og frihet kan leses på www.ikff.no Redaktør: Landsstyret (vedtektsfestet). Landsleder har møterett i redaksjonen Redaksjonskomité 2011-12: Sidsel Andersen, Gro Eriksen (Sandnes), Eva Fidjestøl, Camilla Hansen, Ingegerd Lorange, Grethe Nielsen (Hedmark/Oppland), Eli Raa Nilsen (Bergen) Mari Holmboe Ruge. Layout: Camilla Hansen. Opplag: 750 eksemplarer. Nr. 1/2012 ble trykket i 1000 eksemplarer. Hjemmesiden: www.ikff.no Camilla Hansen har vært ansvarlig for hjemmesiden. Epostlisten: Aktuell informasjon om møter og arrangementer og stoff om IKFF sendes fra kontoret til ca. 100 personer som står på IKFFs informasjonsliste. Organisasjonen Medlemstall: ca. 370. Aktive avdelinger: Bergen, Stavanger, Sandnes og Hedmark/Oppland. Deres årsmeldinger kan fåes fra kontoret. Det er ikke gjennomført lokal gjenetablering av Osloavdelingen eller gruppen i Trondheim (jfr. landsmøtet 2010) Landsstyret: Landstyret har hatt styre-møter hver måned i perioden, med unntak av juli. Kontoret: Torggata 11, 0155 Oslo. Kontoransvarlige Mari Holmboe Ruge, Sidsel Andersen og Camilla Hansen. Kontoret er betjent de fleste hverdager kl. 10-15. Økonomi: I 2011 hadde IKFF et drifts-underskudd på ca 20.000 kr, men unngikk å overføre ekstra midler fra kapitalkonto pga gaver fra medlemmer. Kontingentinntektene gikk noe opp i Inntrykk fra åpen dag på landsm AV ELISABETH KRISTIANSEN Vi møttes i Alf Prøysens hus, en del av Høgskolen i Hamar. Landsleder Dagmar Karin Sørbøe åpnet møtet med å minnes vårt æresmedlem Sidsel Andersen. Så kom hun med en spennende fortelling fra sitt eget liv som politisk aktivist. Under studietiden i Tyskland på 1960-tallet var hun ofte tolk for norske politikere på besøk, og fikk dermed direkte innblikk i hvordan de tenkte. Arbeidet med tyske krigsveteraner og -ofre på 1960-tallet skulle prege hennes syn på krig og krigens menneskelige konsekvenser. For Dagmar var det viktig å presisere at fredsarbeid er en livsstil og et kall. Hun fortalte om sin egen «mappe» fra den ulovlige politiske overvåkingen i Norge og viste frem Lundkommisjonens rapport der IKFF står oppført på side 121 som en 20 fred og frihet 2/2012 organisasjon som ble overvåket. Det bør IKFF ta som en kompliment. Hun takket for tilliten IKFF har vist henne som leder. Hun gleder seg til å bli pensjonist da dette vil frigi mer tid til fredsarbeid. Deretter ble IKFFs bok, Kvinneblikk på atomvåpen presentert av tre av forfatterne, Åse Berg, Edel Havin Beukes og Eva Fidjestøl. Forfatterne fortalte om boken og hva de har skrevet om. En takk ble rettet til forfatterne som har arbeidet i lang tid ved siden av annet engasjement for å få den ferdigstilt. Boken vil komme ut sommeren/høsten 2012. Sist på det åpne programmet i Hamar sto visning av filmen «The Whistleblower» fra 2010. Filmen er bygget på Kathryn Bolkovacs historie om hvordan hun som amerikansk politibetjent i internasjonal tjeneste blir vitne til menneskehandel på nært hold under oppdrag i Bosnia på 1990-tallet. Når hun prøver å anmelde og arrestere de involverte blir hun klar over at dette er organisert med godkjennelse fra høyeste hold. Med livet som innsats klarer hun å rømme landet med reelle bevis i bagasjen, men mister jobben sin. Filmen viser et samfunn i etterkant av konflikt med et mylder av jurisdiksjon og kulturelle barrierer som beskytter folk med grusomme hensikter i en region med et stort internasjonalt nærvær og et svakt sivilt samfunn. Maria Sommardahl fra Nansen Fredssenter ble intervjuet etter filmvisningen. Whistleblower er en meget sterk film, og mange hadde behov for å dele inntrykkene etterpå. Maria kom rett fra Bosnia og hadde ingen raske løsninger på hvordan de svakeste skal beskyttes når de blir utnyttet av dem som er satt der til å passe på dem. FNs forhold til 2010, antakelig fordi 500 kr/ er innført som ny valgfri sats. Informasjonsmidler fra Utenriksdepartementet 100.000 kr, til fred og frihet og seminarer. Dessuten reisestøtte til internasjonale møter ca. 70.000 kr Uttalelser: Brev til forsvarsminister Espen Barth Eide med invitasjon til dialog med fredsbevegelsen og brev til Helsedepartementet om WHO og IAEA. IKFF sluttet seg til: Brev fra FoRUMs vanngruppe til Regjeringen om lov om offentlig eie av vannverk og brev fra Besteforeldrenes klima aksjon til Regjeringen Deltaking i offentlig debatt: «Uten kvinner – ingen fred!» Dagsavisen desember 2011. Kommentar til Nobels fredspris 2011. Kronikk av Mari Holmboe Ruge i samarbeid med Forum Norge 1325. Se også årsmelding fra avdelingene for oversikt over avisinnlegg. Årsmeldingen ble godkjent av landsmøtet. Fullstendig årsmelding fra landsstyret og avdelingene kan fåes fra kontoret. Regnskapet 2011 For kommentarer, se årsmeldingen p. 6. Revisors erklæring tilrådde at regnskapet ble godkjent og at styret fikk ansvarsfritak. Vedtak: godkjent. Fra og med 2012 er Liss Schanke regnskapsfører for IKFF. Arbeismåter og kommunikasjon Den nåværende arbeidsmåten med landsstyremøter er relativt dyr (hvis medlemmer fra andre regioner enn Oslo/Akershus skal kunne delta) og lite fleksibel (lang tid mellom møtene). Det var enighet om å forsøke andre kommunikasjonsformer ved å utnytte mulighetene på interne nettsider og telefonkontakt via skype. Styret bør møtes til et grundig seminar et par ganger i året. Bedre kontaktflate mot andre grupper, særlig studenter og skolefolk må forsøkes. IKFFs internasjonale prosjekter Med Colombia-prosjektet (se årsmeldingen) er IKFFs engasjement i slike samarbeidsprosjekter avsluttet. Dette er det siste av våre 3 samarbeidsprosjekter med FOKUS-finansiering som ble startet i 2005-06. Før IKFF eventuelt går inn i nye internasjonale prosjekter må erfaringene fra de tidligere drøftes grundig. Dette arbeidet skiller seg fra IKFFs øvrige virksomhet bl.a. fordi det stilles høye krav fra NORAD til faglig planlegging, gjennomføring og ikke minst økonomiforvaltning. Det nye styret bør ta initiativ til en slik evaluering. Arbeidsprogrammet 2012-13 Margrethe Tingstad presenterte på power point en skjematisk oversikt av hovedtema i neste periode, med angivelse av delmål, budsjettramme og ansvar. Landsmøtet godkjente forslaget til hovedsaker og ga styret fullmakt til å arbeide videre med konkretisering av smøtet sikkerhetsråds resolusjon 1820 gir mulighet til å behandle voldtekt som en krigsforbrytelse i konflikter, men når det skjer i etterkant av konflikter er det ikke lett å rettsforfølge FN-ansatte som har korte engasjementer og det eksisterer et rettsklima hvor voldtekt og vold mot kvinner generelt ikke blir prioritert. Maria snakket om et forsøk med å ha rullerende feltdomstoler for å kunne påtale lovbrudd begått av FN-personell i oppdrag. Salen spurte om hvordan Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet kunne hjelpe, men Maria virket litt nedstemt etter sitt nylige besøk i Bosnia og forklarte at det er en lang vei å gå. Det var derimot enighet om at opplæring av FNpersonell som skulle ut i tjeneste var noe som kunne komme på tale, men at det er de respektive bidragslandenes ansvar å sørge for dette og vi i IKFF kan bare oppfordre til slik oppfølging av personell. Som et eksempel fortalte Maria om en organisasjon som selv lagde materiell om behandling av demonstranter som Politihøgskolen senere har tatt inn i pensum. Det var en opprivende, men nyttig avslutning på en meget innholdsrik dag. Dette var min første dag på et IKFF landsmøte siden 1997, og jeg var overveldet av den imponerende forsamlingen av kunnskapsrike og tålmodige kvinner. Vi er kanskje en liten forsamling, men vi har til sammen mange «vekttall». Elisabeth Krsitansen ble valgt til varamedlem i landsstyret. arbeidsprogrammet. I tillegg ble disse sakene nevnt som mulige tema for IKFF: Papirløse flyktninger, innvandrerkvinners situasjon. Disse sakene ble ikke realitetsbehandlet. I 2012-13 skal IKFF særlig prioritere: Organisasjonen: * Effektivisering, bl.a. bruk av skype under møter og intern nettside for bedre kommunikasjon. Mer bevisst redigering av IKFFs hjemmeside. * Bedre samarbeid med andre organisasjoner om felles saker * Mer synlighet utad, følge opp vedtak fra 2011 om fokus på Trondheim og Oslo. * Aktiv innsats for å skaffe bl.a. prosjektmidler via studiearbeid etc. * Planlegging av WILPFs 100-årsjubileum i 2015. Politiske saker (konkretiseres av landsstyret): * Atomnedrustning * Forbud mot uranvåpen og atomkraft * Mat- og vannsikkerhet * Kvinner, fred og sikkerhet, bl.a. informasjon om 1325 i Norge * Nedrustning, mot militarisering bl.a. av Nordområdene * Militarisering av Verdensrommet, stjernekrig Lokale IKFF-avdelinger arbeider dessuten aktivt med bl.a. ikkevold, fredsundervisning og fredsskatt. Uttalelser fra landsmøtet På bakgrunn av presentasjon og diskusjon dagen før vedtok landsmøtet uttalelser om fredsprisen og Nobelkomiteen, og om et forbud mot uranvåpen (se s. 22). En nordisk uttalelse (fra møtet i Gøteborg) om militariseringen av i de nordiske områder ble vedtatt i prinsippet, men skal oversettes og redigeres for å passe til norske forhold. Det nye styret fikk fullmakt til å vedta endelig tekst. Valg Karin Aanes la fram valgkomiteens innstilling. Ingen benkeforslag fremmet. Kirsten Margrethe Tingstad ble valgt til landsleder og Edel Havin Beukes til nestleder, begge med akklamasjon. Hele landsstyret 2012-13, se s. 25. IKFF gratulerer IKFF gratulerer Edel Havin Beukes med 75-årsdagen den 25. mai. Edel ble valgt til nestleder på IKFFs landsmøte i april. De siste tiårene har hun vært aktiv sammen med andre WILPF-medlemmer for å få endret IAEAs samarbeidsavtale med WHO, som gir IAEA rett til å overprøve WHOs faglige synspunkter mht helsevirkninger av radioaktiv stråling. fred og frihet 2/2012 21 Landsmøtets uttalelser. Norge og uranvåpen IKFFs landsmøte 21-22 april 2012 takker for Norges støtte til forskningsprosjekt, konferanser og forskerstillinger i regi av International Coalition to Ban Uranium Weapons (ICBUW). FN vedtok i 2010 en resolusjon om våpen som inneholder utarmet uran. Nå foreligger det ny forskning som slår fast ”gen-toksisiteten” til utarmet uran, dvs. giftighet og fare for folkehelse – nå og for framtidige generasjoner. Det trengs en avtale som kan utløse penger fra det internasjonale samfunn til dekontaminering, medisinsk bistand og miljøovervåkning i områder rammet av krigføring med utarmet uran, jfr. henvendelse til det internasjonale samfunn fra Iraks miljøvernminister i 2007 og fra kvinneministeren i 2010. www.bandepleteduranium.org Vi har fått internasjonale avtaler om forbud mot landminer og klaseammunisjon. Vi trenger en tilsvarende avtale for uranvåpen med krav til de krigførende parter om å oppgi hvor de har brukt slike våpen. Slik kartlegging kan bli grunnlag for epidemiologisk forskning og tiltak som kan hindre at sivilbefolkningen blir eksponert for radioaktiv og kjemisk forurensing under og etter krigshandlinger. Til høsten vil the Non Aligned Movement (NAM-landene) fremme for fjerde gang i FNs førstekomite en resolusjon om uranvåpens potensielle skadevirkninger på mennesker og miljø. I 2007 stemte Norge avholdende, men stemte for resolusjonene både i 2008 og 2010. Vi regner derfor med at Norge også vil støtte resolusjonen i 2012. Resolusjonene ba medlemslandene sende inn sine egne rapporter og synspunkter på virkningene av å bruke utarmet uran i forsvarsmateriell og ammunisjon. Vi vil gjerne motta en kopi av den norske rapporten. IKFFs landsmøte ber om • at den økonomiske støtten til ICBUWs forskning forlenges inn i neste budsjettperiode. • at Norge oppfordrer Sverige og Danmark til å støtte resolusjonen om bruk av DU i FNs førstekomite i oktober 2012. • at Norge samarbeider med andre land for å innføre et moratorium som første skritt til et totalt forbud. at Norge vedtar et nasjonalt forbud mot produksjon, lagring og bruk av DU til militært utstyr og ammunisjon, slik både NATO-landet Belgia og Costa Rica har gjort. • at Norge, som medlem av WHOs Executive Board (2010-2013), påvirker WHO til å gi ut en ny oppdatert rapport om «Helseog miljøkonsekvensene ved bruk av våpen og ammunisjon som inneholder DU.» Uttalelsen er sendt til utenriksminister Jonas Gahr Støre og helse- og omsorgsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen. Nobelkomiteen og Nobels fredspris IKFFs landsmøte 21-22. april 2012 har drøftet tolkningen av Nobels testamente og Nobelkomiteens sammensetning. Det svenske stiftelsestilsynet, Länsstyrelsen, har nylig bekreftet at prisen skal gå til «fredsforkjempere» i den betydning Alfred Nobel selv la i dette ordet, dvs. «den eller de som har virket mest eller best for å fremme forbrødring mellom folkene, samt for avskaffelsen av stående armeer og utbredelse av fredskongresser.» Allerede i 1946 skrev IKFF til Stortinget og krevde respekt for at prisen skulle støtte den antimilitaristiske fredsbevegelsens arbeid for et sivilt internasjonalt rettssamfunn. Vi takker derfor Fredrik Heffermehl for hans årelange og grundige arbeid med å analysere og dokumentere hva Nobel 22 fred og frihet 2/2012 ville med sitt testamente, og hans påvisning av at komiteen i stor grad systematisk har sett bort fra dette og fulgt sine egne preferanser ved tildelingen av flere fredspriser i Alfred Nobels navn. Nobelkomiteen skal velge prisvinnere som arbeider for internasjonalt samarbeid om en systemendring med nedrustning og avskaffelse av krig gjennom videreutvikling av folkeretten – det Nobel kalte en nasjonenes forbrødring. Krigen er også dypt innvevd i vår økonomi og kultur. Nobels mål med fredsprisen var å bryte denne tradisjonen. IKFFs landsmøte mener: • at det er viktig at disse forholdene blir grundig utredet og deretter diskutert i Stortinget • at det må etableres ordninger som sikrer en mer relevant og faglig kompetent sammensetning av Nobelkomiteen. • at valget av prisvinnere må respektere Nobels klart uttrykte ønske om hvem som skal få prisen. Den norske Nobelkomite må i framtiden velge vinnere av Nobels Fredspris i samsvar med kriteriene i Alfred Nobels testamente. Uttalelsen er sendt tilStortingets presidentskap og til Den norske Nobelkomité. Sidsel Andersen IKFFs æresmedlem Sidsel Andersen døde 13. februar 2012, nesten 92 år gammel. Hun var aktiv i IKFF i nesten 20 år. Da hun sluttet i Statistisk Sentralbyrå ville hun bruke sin pensjonisttid til noe nyttig og fant heldigvis fram til oss. Sidsel og jeg ble kolleger i den daglige driften av organisasjonen og arbeidet tett sammen. Først var vi i Oslo kommunes subsidierte lokaler for fattige kvinneorganisasjoner i en bakgate på Sagene. Der var det meget enkle forhold med ansvar for trappevask i tre etasjer. Ansvaret skulle gå på omgang, men oppfølgingen fra våre yngre samboere var ikke opp til Sidsels standard. Hun overtok med den stillferdige selvfølgen som var karakteristisk for henne. Senere ga vi opp trappevasken og flyttet til sentrum. I Storgaten 11 er IKFF samboere med mange organisasjoner og enda flere unge mennesker som arbeider med viktige saker. Alle ble Sidsels venner og stilte opp når hun trengte hjelp til et dataproblem eller en vrang kopieringsmaskin. Sidsel brukte sin erfaring fra et langt saksbehandlerliv på det kontorarbeidet som også en ideell fredsorganisasjon ikke slipper unna. Hun betalte regninger og holdt orden på bilag, vedlikeholdt medlemslister og ønsket nye medlemmer velkommen med et personlig brev. Hun holdt også oversikt over andre medlemmers fødselsdager og sørget for gratulasjon ved runde år. I et gammelt fellesskap som vårt er slike ting viktige. I redaksjonen for fred og frihet hadde hun en fast spalte, «Sidsels plukk», der hun tok fram minneverdige hendinger fra tidligere år eller kommenterte en aktuell sak. Dessuten – og ikke minst - tok hun ansvaret for adressering, pakking og transport til postverket av bladene når de skulle ut til medlemmene, en krevende dugnadsjobb fire ganger i året. Alle Sidsels venner i IKFF minnes hennes glade smil og gode råd, og måten hun tok ansvar på. «Henne kunne man regne med», sier én. Ved møter og samlinger sto hun som en selvfølge for nødvendige praktiske ting som innkjøp av mat og drikke, dekking av bord - og oppvasken etterpå - og jammen hadde hun også som regel en hjemmebakt Sidsel Andersen kake med i sekken. Dårlig hørsel begrenset hennes utbytte av foredrag og diskusjoner, men hun fulgte godt med og kunne si fra når hun mente det trengtes. Raushet i mange betydninger av ordet var et kjennetegn for Sidsel. Hun ga av sin tid, sine kunnskaper - og av sin pensjon. I mange år ga hun midler til reisestøtte så flere kunne delta på landsmøter. Med IKFFs økonomi var det meget velkomment, vi har ikke reisebudsjett til slike ting. Da Sidsel fylte 3 x 30 år for snart to år siden utnevnte IKFFs henne til æresmedlem. Det er vår høyeste utmerkelse, og fullt fortjent. Som person var Sidsel et enestående forbilde på hvordan pågangsmot og vilje kan overvinne plager og problemer som alderen bringer med seg - og fremfor alt - den beste venn en kunne ha. IKFF og alle hennes venner i fredsbevegelsen takker for laget, og lyser fred over hennes minne. Norge finansierer 1325-stilling i Nato Nato-toppmøtet i Chicago i mai 2012 vedtok et norsk forslag om å opprette en stilling som spesialrepresentant for å følge opp Natos arbeid med FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325. Norge vil finansiere stillingen. «En spesialrepresentant vil være en viktig pådriver for dette arbeidet innad i Nato og en tydelig representant for saken utad», sier utenriksminister Jonas Gahr Støre. Nato vedtok i 2009 å implementere FNs sikkerhetsråds resolusjon om kvinner, fred og sikkerhet og vedtok en handlingsplan for oppfølgingen i 2010. Kilde: Pressemelding fra Utenriksdepartementet - Mari Holmboe Ruge fred og frihet 2/2012 23 - Mitt særlige engasjement ligger i den lil AV CAMILLA HANSEN IKFF landsmøte valgte i april en ny og, i IKFF-sammenheng, ung leder. 53år gamle Kirsten Margrethe Tingstad bor i Lillehammer, er født i Trondheim, og snakker bergensdialekt. Både i arbeid og utdanning har hun en allsidig bakgrunn. Hun er utdannet innenfor landbruk, økonomi, språk, organisasjon og kommunikasjon, og de siste tolv årene har hun jobbet med forskningsadministrasjon i Norsk institutt for naturforskning og har vært rådgiver i større EU-prosjekter. Hun har også mye internasjonal erfaring, og har blant annet hatt lederansvar i en eksportbedrift. I tillegg har hun arbeidet som agronom innen landbruk både her hjemme og i fredskorpset i Tanzania. Hun er gift med en musikkpedagog og har to barn som begge er studenter. - Sommeren er min favoritt-årstid, jeg er et ivrig hagemenneske og dyrker grønnsaker og bær på kjøkkenhagenivå. Jeg setter stor pris på naturen og er glad i å gå i fjellet. Etter lang tid i innlandet savner jeg fortsatt sjøen, men finner faktisk at fjellet kompenserer for noe av den følelsen det å være på havet gir, forteller Margrethe i et e-postintervju til fred og frihet. Og nettopp naturen, som vi er så avhengige av for vår overlevelse, er noe hun brenner for. - Mitt særlige engasjement ligger i den lille grønne spiren vi alle er avhengige av. Miljøødeleggelser og ressursmangel er både et resultat av, og årsak til, konflikter. Brenner jeg for noe, er det å kunne bidra til at både politikere og vi alle er villige til å innse at overforbruket av ressurser og utbytting av mennesker som er mindre heldig stilt, må ta slutt for å oppnå utvikling og færre konflikter. I dette ligger at samlet kunnskap må gjøres kjent og anvendes i en mer visjonær politikk, slik at vi alle blir klar over at vi nå delvis velger vår egen framtid. Satser vi på militarisme som virkemiddel i konfliktløsning, vil det gå hardt ut over mennesker og miljø. Jeg er opptatt av forbruksspiralen vi er fanget i, matkvalitet og matsikkerhetsproblematikk, også i vårt eget land. Vi må innse verdien av et liv hvor materialismen ikke er eneste rettesnor for et vellykket liv. Margrethe forteller at hun har vært aktivt med i IKFF siden avdelingen i Hedmark/Oppland ble startet opp av Grethe Nielsen for noen år siden. Med- 24 fred og frihet 2/2012 lem ble hun allerede i tjueårsalderen gjennom sin mors venninne og IKFF-medlem Elise Hûbert. De siste to årene har hun vært nestleder i landsstyret og før det var hun styremedlem i avdeling Hedmark/Oppland. I tilegg var hun tidligere IKFF-representant til, og sen-ere leder for, rådet for Norsk fredssenter på Lillehammer. Og da det nye Nansen fredssenter ble dannet for et par år siden ble Margrethe valgt inn i styret og er nå nestleder der. Hvilke IKFF-saker har du tidligere engasjert deg i? - Jeg har brukt en del tid på fredsdepartement-saken og forsøkt å se om vi kan Kirsten Margrethe Tingstad. Foto: Elisabeth Kristiansen påvirke det offentlige arbeidet for en nedtoning av militær stor ydmykhet i forhold til fagkunnskap, kultur og militære løsninger i favør av og vil ikke gå inn i diskusjoner hvor jeg en fredskultur. Jeg har også jobbet med ikke har tilstrekkelige kunnskaper. Hvilke muligheter og utfordringer megenerelle kvinnerettsspørsmål. Etter å ha jobbet i Afrika, føler jeg et nært ner du IKFF står overfor som organisasjon? slektskap til kvinner i utviklingsland og - IKFF har en lang og stolt historie, det dere kamp for verdighet og rettigheter. er etablert en tillit til organisasjonen Det siste året har Margrethe jobbet vår gjennom det arbeidet som er lagt spesielt med spørsmål rundt mat- ned. Den tilliten sammen med stor sikkerhet, også i samarbeid med andre kompetanse og gode nettverk på de feltene vi arbeider, gir oss gode muligorganisasjoner. heter til å spille en rolle framover. Vi befinner oss imidlertid i et mylder av «vi trenger også å få yngre stemmer og det vil stadig bli en større utfordring å bli hørt. Mitt inntrykk er at kvinner engasjert.» mange også i økt grad har nok med en travel hverdag. Det betyr, slik jeg ser det, - Matsikkerhet er en del av det at rekruttering av yngre medlemmer utvidete sikkerhetsbegrep, slik jeg ser også vil være en utfordring. Hva er din visjon for organisasjonen? det. Når mennesker ikke har sikkerhet - Når jeg tenker på organisasjonen, for mat, har andre friheter og rettigheter liten verdi. Sikring av mattilgang, fordrer tenker jeg på WILPF – som vi er en at folk får beholde leveområder, får del av, og jeg kan nevne to visjoner som er i hodet i det du spør: At vårt tilgang til naturressurser, vann og land. Hun legger til at hun ellers forsøker å arbeid skal være kjent for de fleste holde seg orientert i de fleste av feltene innen hundreårsjubileet i 2015. I den visjonen ligger at vi gjenkjennes som IKFF er involvert i: - Som leder skal jeg representere en organisasjon som arbeider for hele vår organisasjon i mange sammen- fredskultur og menneskers frihet, og at henger, og det fordrer at jeg har en viss det vi jobber med ses på som relevant oversikt over alle temaområder. Jeg har for folk flest og ikke så spesielt som lille grønne spiren vi alle er avhengige av det gjør i dag. Den andre går på det fotavtrykket vi klarer å sette, at vi i større grad enn nå skal klare å få gjennomslag for våre resonnementer rundt behovet for en ny kurs for verden. - Det er likevel viktig å si at for meg er resultatene viktigere enn hvem som får æren for endringene. Det første hun vil ta fatt på som leder er å invitere et nytt styre til samlet å se hva de kan gjøre for å styrke organisasjonen. - Det jeg synes er viktigst akkurat nå, er utvikling av det organisatoriske, og med det mener jeg først og fremst måten vi jobber og kommuniserer på. Det handler ikke om overbygninger og strukturer, men redskap og arbeidsmåter som gjør oss litt mer effektive og knytter medlemmene nærmere hverandre. - Mange gjør en flott og stor innsats, og vi er mange som har dette som fritidssyssel ved siden av jobb. Det betyr at vi må bruke tiden godt, og prioritere hardt. Prioritering betyr faktisk ofte å velge bort noe, understreker hun. - Vi skal først og fremst: 1. Drive påvirkning, og 2., bli flere som driver påvirkning. Hun legger til at det er viktig å få med flere unge medlemmer. - Gjennomsnittsalderen i IKFF er høy. Det er flott med modne, engasjerte kvinner, og vi vil ha dem alle med, men vi trenger også å få yngre kvinner engasjert. På kongressen i Costa Rica i fjor, traff vi mange unge «WILPF-ere» fra flere land. Til neste kongress om tre år må vi ha med en delegasjon unge norske IKFF-ere. Den nyvalgte lederen avslutter med å formidle at medlemmer på alle nivå i forhold til innsats, er velkomne. - Det er flott om noen vil stå som medlemmer, om så bare for å si at de deler IKFFs verdier. På den andre siden vet jeg at det er flere medlemmer som kan tenke seg å gjøre en jobb, og som ønsker seg konkrete oppgaver. Oppgaver finnes, og med dagens kommunikasjonsmuligheter, er det fullt mulig å involvere folk fra hele landet, som kan jobbe med de temaene de ønsker. Som leder er jeg helt avhengig av innspill og informasjon fra mange hold. - Jeg takker for tilliten jeg er blitt vist ved å bli valgt som leder, og gleder meg til de neste to årene! IKFFs landsstyre 2012-13 Leder: Kirsten Margrethe Tingstad (Hedmark/Oppland) 2012-14 ny Nestleder: Edel Havin Beukes (Oslo/Akershus) 2012-14 ny Styredlemmer: Eva Fidjestøl (Oslo/Akershus) Anne M. Halvorsen (Oslo/Akershus) Hermien Prestbakmo (Troms) Ingeborg Sæterdahl Klepsvik (Sandnes) Johanne Margrethe Hartwig (Bergen) 2011-13 ikke p.v. 2011-13 ikke p.v. 2012-14 ny 2012-14 ny 2012-14 ny Varamedlemmer: Camilla Hansen (Oslo/Akershus) 2012-13 gjenvalg Karin Aanes (Oslo/Akershus) 2012-13 gjenvalg Åse Møller Hansen (Bergen) 2012-13 gjenvalg Marthe Helgesen (Oslo/Akershus) 2012-13 gjenvalg Jorun Berg (Stavanger)2012-13 gjenvalg Liss Schanke (Oslo/Akershus) 2012-13 ny Elisabeth Kristiansen (Oslo/Akershus) 2012-13 ny Revisor: Gry Hovland (gjenvalg) WILPF styremedlem Mari Holmboe Ruge 2010-13 ikke p.v. Varamedlem: Edel Havin Beukes 2010-13 ikke p.v. Valgkomite 2012-13: Gro Eriksen (gjenvalg) Grethe Nielsen (ny) Mari Holmboe Ruge (ny) Avdelingsledere i IKFF Bergen, Hedmark/Oppland, Sandnes og Stavanger er automatisk medlem av landsstyret. fred og frihet 2/2012 25 IKFF Norden rundt. SANDNES: Denne våren har Sandnesavdelingen hatt som mål å gjøre IKFF kjent for flere i byen vår. Vi har fulgt opp forsøket med å ha fredskafé og vi planlegger å ha to åpne møter før ferien. Det ene hadde vi februar i forbindelse med årsmøtet vårt og det andre planlegges til 14. mai. Åpne møter og kafeer blir forhåndsomtalt i lokalavisene når vi selv sender inn små notiser. I tillegg har vi etablert en såkalt «vennegruppe» i vår adressebok som får en ekstra invitasjon pr e-post. Møte med Susanne Urban Tema for møtet var «Aksjoner for fred!», og leder av Bergensavdelingen, Susanne Urban, tok turen til Sandnes. Hun la hovedvekt på den aksjonen HEDMARK/OPPLAND: avdelingen i Bergen har gående mot uranvåpen. Med stort engasjement orienterte hun om hva slags våpen dette er, og hvorfor det er så viktig å få de forbudt. Mange vet ikke at utarmet uran brukes av flere Natoland, og at slike våpen har vært i bruk siden krigene på Balkan på 90-tallet. Trolig har også norske soldater vært i kontakt med uranvåpen, selv om Norge ikke selv har slike våpen. Flere europeiske soldater har pådratt seg stråleskader, men har problemer med å få anerkjent skadene som krigsskader. Det er påvist store skader på sivilbefolkningen i Irak, og likheten med stråleskadene fra Tsjernobyl er stor. Bare Belgia og Costa Rica har foreløpig sagt nei til all befatning med uranvåpen. Det ble et godt besøkt møte. Vi fikk underskrifter både mot uranvåpen og mot Norges kjøp av bombefly. Disse listene vil bli tilgjengelige på våre møter og på fredskafeene. Etter pausen var det trekning av et litografi av Herbert Thoma på inngangsbilletten. En av de tre nye medlemmene vi fikk denne kvelden var den heldige vinner. Inntektene gikk til Rogaland Fredsfond. Fredskafeer i mars og april Kafémøtet 22. mars ble holdt på Pastabakeriet. Møtet var godt besøkt og det ble delt ut blader og informasjon om organisasjonen. På oppford- ring fortalte Gro om IKFFs historie, arbeidsmåter og satsingsområder, lokalt så vel som nasjonalt og internasjonalt. Også denne gangen fikk vi et nytt medlem, nå er vi blitt 40! Fredskaféen 19. april ble ble holdt på kafé Cinema. Færre folk fant veien denne gangen, men ivrig samtale og interessen for fredsrelaterte tema viser at kafeen har noe for seg. Åpent møte om FN Det siste åpne kafémøtet vil bli avholdt den 14. mai kl. 19.00 på Skeienetunet. Tema blir IKFFs tilknytning til FN og FN i vår tid. Innledere blir Johanne Skog Gripsrud og lederen av FN-sambandet i Rogaland, Øyvind Gjerde. Nordisk møte i Gøteborg Årsmøte 2012 IKFFs avdeling i Hedmark/ Oppland holdt årsmøte den 27. februar på Høgskolen i Hedmark på Hamar med 11 medlemmer til stede. Følgende styre ble valgt: Eli Hammer Eide (leder), Kari Nes (kasserer), Elin Tilrem (sekretær), Toril Hellevang og Jorun Skjeggestad (varamedlemmer), Grethe Nielsen og Anne Berit Stårvik (valgkomité). Etter årsmøtesakene ble det invitert til enkel servering før åpent møte om kjernekraft. Fysiker og IKFFmedlem Eva Fidjestøl holdt et innlegg om atomkraft og uranvåpen. Det var oppløftende at flere nye interesserte og engasjerte tilhørere hadde funnet vegen til dette møtet, og flere benyttet anledningen til å tegne seg som e-postmottakere av Evas månedlige nyhetsbrev om atomsaker. 26 17. og 18. mars møttes IKFFere fra Danmark, Finland, Norge og Sverige til det årlige nordiske møtet. Møtet var lagt opp som to seminarer, ett om aktuelle problemstillinger innenfor området for resolusjon 1325, og ett om militariseringen av Nordområdene. I tillegg drøftet møtet planer for 100-årsfeiringen av WILPF i 2015 og en del aktuelle internasjonale spørsmål, bl.a. forslaget om å arrangere en ny verdenskonferanse for kvinner 20 år etter Beijingkonferansen. IKFF Finland: Seksjonen har ca. 80 medlemmer, 15 er aktive. De følger sin regjerings arbeid med 1325, og driver et bistandsprosjekt i Somalia. IKFF Finland har en hjemmeside, men dessverre bare på finsk, fred og frihet 2/2012 se www.personal.inet.fi. IKFF Danmark: Har ca 110 medlemmer. Jobber med 1325, og forsøker å få innflytelse på regjeringens arbeid med dette. De er også engasjert i kriminalisering av sexkjøp og asylspørsmål. Les mer om IKFF Danmark på www.kvindefredsliga.dk IKFF Sverige: Arbeider særlig med nedrustning, utgifter til det militære med særlig blikk på kjønnsperspektivet på freds- og sikkerhetsspørsmål (bl.a. «Gender budgeting».). IKFF Sverige jobber også mye med Arms Trate Treaty, straffefrihet for seksuelle overgrep mot kvinner. Avdelingen i Gøteborg har aktivisert seg mot «krigsturisme», bl.a. skyteøvelser i skjærgården som begrenser befolkningens fritidsaktiviteter. De har laget en brosjyre om dette som brukes til «markedsføring» av IKFFs standpunkter. Les mer på www.ikff.se Det nordiske møtet vedtok en felles uttalelse til regjeringene om militariseringen av Norden. IKFF Norge tilpasser den til norske forhold før den oversendes. Møtet var skeptisk til forslag om en ny verdenskonferanse for kvinner fordi det er usikkert om den vil bety framgang i forhold til Beijing-plattformen i 1995. Neste nordiske møte blir i Danmark i 2013. Nordiske IKFF-møter er åpne for alle medlemmer. Mari Holmboe Ruge Costarikaner valgt til president for verdens eldste kvinneorganisasjon Den costarikanske advokaten, feministen og menneskerettighetsaktivisten Adilia Caravaca ble i 2011 valgt til president for WILPF, den eldste kvinneorganisasjonen for fred i verden. AV SEMIAC OVERSATT AV ANETTE NORDAL På WILPFs verdenskongress på Costa Rica 1. - 5. august i fjor fikk Caravaca nesten enstemmig støtte blant europeere, latinamerikanere, afrikanere og asiatere. Hun fikk også tydelig støtte fra Sonja Picado, en annen costarikansk advokat, som nylig ble valgt inn i FNs Advisory Board on Human Security. Picado var uten stemme, ettersom hun ikke er medlem i LIMPAL. Adilia har levd hele sitt liv i hjemlandet. Hun er uteksaminert fra Universidad para la Paz de Costa Rica (Fredsuniversitetet i Costa Rica) med mastergrad i kjønns- og fredsstudier og en advokattittel fra Universitetet i Costa Rica. Hun er oppriktig, med et gjennomborende blikk og en fast mine når hun snakker om kvinners rettigheter. Dette er første gang WILPF utnevner en latinamerikaner til sitt høyeste verv. - For meg, fra dette landet uten hær, er dette en mulighet til å kunne påta meg ansvar. For WILPF er hovedutfordringen å finne ikke-militære løsninger på konflikter i verden. Det er en enorm utfordring, fordi den økende opprustningen og de økende geriljabevegelsene vanskeliggjør politiske og ikke-militære løsninger. Som en costarikaner som elsker freden, kan jeg likevel si at man kan leve uten militærvesen og løse konflikter på en annen måte. Sonia Picado ga deg stor støtte forut for kongressen, ved å referere til alt hun har lært av deg. - Hun var min professor og veileder i doktoravhandlingen om vold mot kvinner i 1987, da nesten ingen snakket om slike ting. Jeg er en av de første feministene i regionen som har knyttet vold mot kvinner sammen med menneskerettigheter, og dette var et pionerarbeid som hun anerkjente. Dessuten grunnla jeg, sammen med andre feminister i Costa Rica, Det feministiske senteret for informasjonshandling (Centro Feminista de Información Acción) i 1981 til vern og fremme av kvinnerettigheter. Vi opprettet også organisasjonens program program «Kvinne. du er ikke alene» («Mujer no estás sola»), som også var et nasjonalt pionerarbeid for å rette oppmerksomheten mot ofre for vold i hjemmet. Kan man se på dette som et arbeid mot målet om fred for kvinner? For, som WILPF alltid har sagt, «fred» betyr ikke bare fravær av krig og væpnet konflikt. - På dette feltet er IKFFs arbeid omfattende, fordi det er mange trusler mot kvinners fred. Menneskehandel av kvinner har blitt en lukrativ industri, som er lite synlig. Kvinner er også fanget i nettverk Adilia Caravaca. Foto: NovIB av narkotikatrafikk og andre typer mafia. Der tvinges de til å Du er fra en generasjon som jeg kaller utsette seg selv for risiko ved å jobbe «veteraner» innen feminismen og nå som «mulas» (mulldyr). De smugler og snakkes det, innenfor WILPF, om en når de blir tatt, er det ingen som betaler generasjonsfornyelse. Hvordan skal man for dem, slik det betales for menn tolke denne samhandlingen mellom unge i samme situasjon. Det finnes også og gamle? millioner av kvinner som er forflyttet fra - Jeg ble med i WILPF da jeg var ung. I sine lokalsamfunn p.g.a konflikter eller denne organisasjonen har det alltid flukt fra vold rettet mot kvinner. I tillegg vært et perspektiv om å fremme unges må man nevne samfunn av innfødte muligheter og det er derfor den kommer som er forflyttet p.g.a gruveindustriens til å fylle 100 år i 2015. De unge bringer med seg energi og entusiasme, og vi eks-proprieringer. erfaring. Vi trenger begge deler. Som du ser det, hva er forholdet mellom Hva er hovedutfordringene for WILPF i akademia og aktivisme? - Jeg følte mye motstand mot akademisk denne perioden? arbeid i mange år. Jeg følte at samfunnet - Å kunne utvikle en større betydning og media hørte på akademikerne før som kvinner og finne det som binder oss de hørte på aktivister med erfaring fra sammen som internasjonal bevegelse i gaten. Etter hvert, ved å høre på dem, en globalisert verden. Agendaer som merket jeg meg at det også var mye andre sektorer ikke påtar seg, er for oss å lære og at man må kombinere de to ufravikelige. Først og fremst gjelder dette sfærene. Jeg begynte å studere og det vold mot kvinner på fredsagendaen. har beriket meg som aktivist. fred og frihet 2/2012 27 Debatt. Krig og demokrati Før jul skrev BT at Natos generalsekretær Fogh Rasmussen vil oppgradere europeiske natoland før nye oppdrag: «Vi vet ikke hvor den neste situasjonen vil oppstå, bare at den vil oppstå. Og når den kommer er det for sent å begynne å shoppe.» «Europa trenger mer droner, tankfly og etterretning. Flere allierte bør være villige til å skaffe det.» Samtidig sa han at Nato ville blinke ut land som er villige til å gå i spissen for denne utviklingen. Nylig kom meldingen om at Nato har bedt Norge bruke mer penger på forsvar og kjøpe droner og tankfly hvor jagerfly kan tanke bensin i luften og øke antall soldater som kan sendes på oppdrag i utlandet. Norge i spissen for nye Nato-aksjoner? Hvis regjeringen lar seg overtale, vil presset også være stort for at Norge skal gå i spissen for nye Nato-aksjoner, uansett hvor de vil oppstå. Natos uhemmede krigføring det siste tiåret har ført til lidelse og død, ødeleggelse og kaos, mer terror og uløste problemer. Vi er nødt til å utvide debatten og diskutere mer fremtidsvennlige måter å løse konflikter og ikke fortsette i samme sporet. Et utvidet sikkerhetsbegrep Natos varslede opprustning av Europa vil styrke krigsindustrien og deler av økonomien i USA og EU, men det er ukloke prioriteringer. I stedet for nye opprustningsspiraler, må ressursene brukes der det trengs, til å løse globale sikkerhetstrusler som klimakrise, miljøødeleggelser, fattigdom, finanskrise og langvarige uløste konflikter. I FNs mest demokratiske institusjon generalforsamlingen, har det gjennom flere tiår vært en rekke forslag og resolusjoner som går inn for prosentvise kutt i alle lands militærbudsjett og bruke kuttene til å innfri FNs millenniumsmål. Norge bør heller gi reell støtte denne typen resolusjoner og jobbe for et utvidet sikkerhetsbegrep som ikke er nasjonalt men globalt. Fortsatt dør det flere tusen mennesker daglig av mangel på mat, rent vann og helsetilbud. isme, statsterrorisme og politisk motiverte drap. Det finnes veier til fredeligere former for global sameksistens. Nye grasrotbevegelser verden over lærer av hverandre og bruker ikkevoldelige metoder mot undertrykkelse og urettferdighet, inspirert av ikkevoldsforkjempere som Stephane Hessel, Gene Sharp, Mahatma Gandhi og Martin Luther King. Når nye generasjoner kommuniserer på tvers av religion og landegrenser og sverger til demokrati og ikkevold, så er det tragisk at de blir underkastet makthavere som holder fast ved sine gamle negative verdensanskuelser og motiver. Dette gjelder også i vesten. Demokratiske prosesser Skal norsk utenrikspolitikk formes gjennom demokratiske prosesser, eller skal den styres av mektige natoland? I regjeringens første Soria Moria erklæring står det at Norge skal være en tydelig fredsnasjon (2005), og i den andre står det at regjeringen vil jobbe for en rettferdig verdensorden der konflikter løses med fredelige midler (2009). I sommer snakket politikerne varmt om at den beste måten å møte politisk vold er med mer åpenhet, mer demokrati og mer humanitet. Disse verdiene bør være en veiviser også i utenrikspolitikken. Et lite utnyttet potensial Vil vi tillate at Norge blir blinket ut til å gå i spissen for en ny opprustning? Som forvalter av Nobels fredspris kunne vi heller gått i spissen for å snu den militære dynamikken. Konfliktene i verden handler i siste instans om mellommenneskelige forhold og kan løses med dialog og ikkevoldelige midler framfor avansert krigsteknologi. Vi må lytte til fredsprisvinnere, fredsforskere og de nye folkebevegelsene og litt mindre til Natos militære rådgivere. Som Dalai Lama sier: Krig er en anakronisme. Usiviliserte handlinger Drone- og bombeangrep rammer sivile og er like grov politisk vold som terror- Åse Møller-Hansen, IKFF Bergen Burma - en del av Norge Søndag den 22. april 2012 besøkte jeg Stavanger Domkirke og der snakket jeg med et par damer som sa at Burma var en del av Norge. Grunnen til det er Aung San Suu Kyi sin innsats for fred, frihet og demokrati i Burma de siste 24 årene. Den 23. april 2012 inntar hun den plassen i parlamentet hun vant i suppleringsvalget 1. april. 28 fred og frihet 2/2012 Aung San Suu Kyi har Mahatma Gandhi, Martin Luther King og bishop Tutu som sine store forbilder - dette fortalte hun til meg i en samtale i Yangon i mars 2011. Hun tror på ikke-vold i sitt arbeid for demokrati. Aung San Suu Kyi er den største kvinnelige fredsforkjemperen jeg har truffet. De forskjellige minoritetsgruppene fra Burma som har bodd i Norge i de siste ti årene som flyktninger, har vist seg å være svært positive og deltar aktivt i arbeidslivet i Norge. Mange av dem er også knyttet til kirkelivet som gir dem gode relasjoner i samfunnet. Aung San Suu Kyi planlegger å komme til Norge i juni 2012. Tore Nærland, leder av Bike for Peace Kampfly F35 skreddersydd for atomvåpen Når BTs lederartikkel fra 19. mai («En atomvåpenfri verden») roser USA for å ville «skrote 80 prosent av supermaktens atomarsenal» er det mildt sagt bare halve sannheten. «Skrotingen» består stort sett av en omfattende modernisering av gamle våpentyper. Det handler først og fremst om moderniseringen av atombomben B61, som del av et storstilt «Life Extension Program». Det betyr at størstedelen av USAs atomarsenal ikke «forsvinner» men, tvert imot, skal gjøres mer effektivt. Aktuell kostnad er seks milliarder dollar. Kritikere fester seg ikke bare ved denne enorme kostnaden for et land i dyp finanskrise, de frykter også at resultatet blir mye mer enn en forlengelse av livet til et gammelt våpen, nemlig et nytt våpen. Konvensjonelle atomvåpen er strategiske, rettet mot infrastruktur, byer etc. (som i Hiroshima og Nagasaki i 1945, med en sprengkraft på 15 kilotonn). Den nye B61 blir både mye sterkere som strategisk våpen (opp til 45 kilotonn) og kan i tillegg brukes som et taktisk våpen, mot soldater på bakken, med mye mindre sprengkraft (fra 0,3 kilotonn) og derfor mindre «skitten». Med dette får USA, under fredsprisvinneren Barack Obama, de «mini-nukes» som regjeringen under George W. Bush avviste i 2005. Denne informasjonen stammer fra nettutgaven av Der Spiegel, under overskriften «Kostenexplosion bei USAtombomben», lastet ned 17. mai. Som rosinen i pølsen nevner artikkelen Lockhead Martins nye bombefly, F-35. Dette flyet er designet for å bære den moderniserte atombomben B61. Det er plass til to B61 i dens skrog. Med Norges kjøp av over 50 av disse fly er det altså en stor risiko for at vi selv skal delta i en ny type atomkrig. Lederartikkelen ender med å si at det er bekymringsfullt at nye land (utover USA og Russland) har skaffet seg atomvåpen. Det er sannelig et land vi burde være mye mer bekymret for, nemlig det eneste land i verden som hittil faktisk har brukt denne bomben. Barbara Gentikow, IKFF Bergen fred og frihet 2/2012 29 Bokomtale: Kvinnen bak fredsprisen Kvinnen bak fredsprisen. Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel Av: ANNE SYNNØVE SIMENSEN Utgitt av Cappelen Damm 2012 256 sider I følge forfatteren er Kvinnen bak fredsprisen fortellingen om ”møtene, brevvekslingen og dialogen mellom pasifisten Bertha von Suttner og oppfinneren Alfred Nobel”. Boken handler altså ikke bare om «kvinnen bak fredsprisen», men også om Alfred Nobel og om forholdet mellom de to fra de møttes første gang i 1875 og til hans død i 1896. Det har blitt en lettlest bok, en bok som gir en rask innføring i kontakten mellom Nobel og von Suttner og fredsbevegelsens framvekst ved overgangen fra det 19. til det 20. århundre. Det var slett ikke gitt at den fornøyelsessyke unge adelsdamen Bertha Sophia Felicita Kinsky von Chinic und Tettau skulle bli en av Europas mest leste forfattere og en viktig drivkraft i fredsarbeidet i den vestlige verden for godt og vel et sekel siden. Tilfeldigheter førte den pengelense, om enn adelige frøken Kinsky, til Wien som guvernante for tre unge damer enda mer adelige enn henne selv. Her forelsket hun seg hodestups i husets sønn, og fikk prompte oppsigelse da fru von Suttner oppdaget romansen. En liten avisannonse ble redningen: En rik forretningsmann i Paris hadde bruk for en husbestyrerinne/sekretær. Bertha von Kinsky søkte på stillingen, ble ansatt som Alfred Nobels sekretær og dro til Paris. Hun ble der bare en uke – et telegram fra en fortvilet Arthur von Suttner brakte henne tilbake til Wien, giftermål og ni års eksil i Kaukasus sammen med ektemannen, langt unna svigerforeldrenes vrede. Pengemangel fikk Bertha von Suttner til å begynne sin forfatterkarriere, først som føljetongforfatter av romantiske kjærlighetsfortellinger, og etter hvert av mer ambisiøse avhandlinger. Simensen viser hvordan datidens optimistiske utviklingstro kom til å prege von Suttner. I bøker som En sjels inventarium (1883), Den fornemme verden (1887) og Maskintidsalderen (1889), ironiserer von Suttner over det overfladiske adels- og klassesamfunnet, dets kvinnesyn og dobbeltmoral, og viser seg som en begeistret tilhenger av filosofen Herbert Spencers sosialdarwinistiske samfunnssyn. Da ekteparet forlot Russland i 1885, var begge etablerte forfattere og medlemmer av den tyske forfatterforeningen. Arthur von Suttner hadde vært krigskorrespondent under den russisk-tyrkiske krig (1877-1878), og både han og Bertha ble mer og mer fylt med avsky for krig og de ufattelige grusomhetene krig alltid fører med seg. Bertha von Suttners 30 fred og frihet 2/2012 neste bok, romanen Ned med våpnene (1889), var en øyeblikkelig suksess, og skulle bli innledningen til neste fase i livet hennes, livet som fredsaktivist. Hun hadde sendt bøkene sine til Nobel, som uttrykte både beundring og reservert skepsis. Etter dette møttes de bare et par ganger, men korresponderte mer eller mindre regelmessig. Ved flere anledninger mottok von Suttner finansielle bidrag fra Nobel til støtte for sitt fredsarbeid, et arbeid som etter hvert tok all hennes tid. Bortsett fra denne økonomiske støtten, hadde Alfred Nobel liten innflytelse på Bertha von Suttners liv og utvikling. Mannen hennes, baron Arthur von Suttner, var derimot en viktig samarbeidspartner helt til han døde bare 52 år gammel. Det er en merkelig mangel på balanse når Arthur von Suttner vies så lite oppmerksomhet av Simensen, mens derimot Nobels forhold til den langt yngre Sofie Hess, en kvinne helt irrelevant for utviklingen av fredsbevegelsen, får uforholdsmessig bred omtale. Simensens viktigste kilder er Bertha von Suttners selvbiografi, korrespondansen mellom henne og Nobel, og biografier om de to. Det ser ut til at forfatteren har benyttet seg flittig av Gerd Grønvold Saues bok Fredsfurien (Aschehoug, 1991), selv om dette ikke går fram av de mange fotnotene. Boken skjemmes dessverre av unøyaktighet og slurv som både forfatter og forlag må ta ansvar for. Et lite knippe eksempler: Alexander den store (356 -323 før Kristus) får skylden for massakrer som kong Mithredates den 6. av Pontus (132 – 63 før Kristus) begikk et par hundre år senere. Odessa, hvor von Suttner gikk om bord i skipet som fraktet henne over Svartehavet, plasseres i Romania. Bjørnstjerne Bjørnson klaget ikke over Nobelkomiteens forbigåelse av von Suttner i 1903, slik Simensen skriver, men i 1904. Forfatteren, som selv har oversatt sitatene fra de om lag 90 brevene mellom Nobel og von Suttner, forteller at de to alltid var «dis», til tross for mange års korrespondanse. Likevel forekommer det i flere brev en irriterende blanding av «dis» og «dus». Summa summarum: En noe blandet leserfornøyelse. Ingunn Norderval IKFF Postboks 8810 Youngstorget 0028 Oslo Besøksadresse: Storgata 11, 5. etg. 0155 Oslo Telefon: 93089644 Fax: 23010301 Kontortid: man-tor kl. 10 - 15. Epost: [email protected] Hjemmeside: www.ikff.no Kontoransvarlige: Mari Holmboe Ruge Sidsel Andersen Camilla Hansen Kontonr: 0531.50.27057 Landsleder: K. Margrethe Tingstad E-post: [email protected] Lokalavdelinger, grupper og kontaktpersoner Hedmark/Oppland Grethe Nielsen Nordahlveien 86 2312 Ottestad Tlf: 62576227 E-post: [email protected] Bergen/Hordaland Susanne Urban Strandkaien 6 5013 Bergen Tlf: 55560096 Fax: 55560093 e-post: [email protected] Sandnes Gro Eriksen Drengeveien 1 4300 Sandnes Tlf: 51662370 E-post: [email protected] Trollbakken 2 9321 Moen Tlf: 77831324 Stavanger Hanne Kjersti Knutsen Blåfjellveien 1 4019 Stavanger Tlf: 51543202 E-post: [email protected] Vestfold Bjørg Berg Mårvn 7 3124 Tønsberg 33326435 E-post: [email protected] Sør-Trøndelag Åse Berg 7372 Glåmos Tlf: 72414631 E-post: [email protected] WILPF I rue de Varembe Cp 28 CH 1211 Geneve 20 Sveits Tlf: 004122.919.7080 E-post: [email protected] Hjemmeside: www.wilpfinternational.org Troms Hermien Stoop Prestbakmo Jeg vil bli medlem av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet IKFF Kontingent A (inkl. fred og frihet) kr. 500 Kontingent B (inkl. fred og frihet) kr. 300 Kontingent C (inkl. fred og frihet) kr. 200 Postboks 8810 Youngstorget 0028 Oslo Abonnement på fred og frihet kr. 250 Navn: Adresse: B Postabonnement Returadresse: IKFF Pb. 8810 Youngstorget 0028 Oslo Atomkraft i verden: • Av verdens over 200 land har bare 31 tatt i bruk atomkraft. • Store mengder atomenergi produseres bare i fem land; USA, Frankrike, Russland, Japan og Tyskland. • Atomkraft utgjør bare ca.17 prosent av all energi brukt i verden. • Det finnes nå ca 445 atomkraftverk i verden. • De siste ti år har flere reaktorer blitt koblet fra nettet enn nye har blitt tatt i bruk (i USA og Vest-Europa). • Av Japans 54 atomreaktorer er per dags dato bare to i drift – uten at Japan er mørkelagt av den grunn. Atombomber og atomkraft er siamesiske tvillinger • Teknisk sett er atomkraften et biprodukt av atomvåpenindustrien; atomkraftverk er et resultat av bestrebelsene med å utvikle atombomber. • Til kjernespalting i en atomeksplosjon trenges Uran 235 eller plutonium. For å anrike uran eller lage plutonium tas utgangspunkt i uranmalm. Ca 900.000t uranmalm males opp og behandles slik at en til slutt sitter igjen med 33t anrikuran i form av brenselsstaver. • En atomreaktor er et varmekraftverk med usedvanlig dårlig virkningsgrad; kun ca. 30 prosent av energien kan omdannes til elektrisitet, resten slippes ut i luften og i elv- eller sjøvann. • I tillegg produseres enorme mengder atomavfall – som ingen vet hvordan vi skal oppbevare på en forsvarlig måte: det kan sammenlignes med en bemannet rakett som er skutt opp i rommet uten at landingen er planlagt. • En tredjedel av brenselsstavene skiftes hvert år. De inneholder bl.a. plutonium, det mest kreftfremkallende stoffet vi kjenner. Plutonium finnes ikke i naturen, men oppstår i brukte brenselsstaver.
