4 / 2010 / Kr 30 - Argument

Transcription

#4 / 2010 / Kr 30,Av studenter i Oslo
TEMA: NASJONALROMANTIKK
Blendahvite ukeblader / Sårbare menn i krig / Symboltung hekk /
Daniel Dennett: The creative gene / Thompson syretripper igjen /
Bonden som folkemordsinspirator / Taxipendling i Sør-Afrika /
Leder
Innhold
REDAKTØRER:
Christine Skogen Nyhagen og Anna Helene Valberg
LEDER
REDAKSJONSLEDER:
Alf Butenschøn Skre
Med naturen som motspelar
SAMFUNN:
Julie R. Andersen (redaktør), Elin Kittelsen,
Kristian Landsgård, Charlott Dan
TEMA:
Ståle Wig (redaktør), Lise Marie Lunaas Holt,
Raffaele Angius, Johan Skog Jensen,
Marte Finess Tretvoll, Flemming Trondsen,
Caroline Syverstad
7.
4. BlÅbær og peanøtter
sAMFUNN
4-5
7
8
10
KULTUR:
Trine Østereng (redaktør), Lars Gaupset,
Thale E. Sørlie, Maren Maal,
Cora Skylstad, Gøran Conradsen
Naturvitenskap:
Norith Eckbo (redaktør), Elina Melteig,
Anders Kristian Krabberød,
Christiane Brandvoll, Kjetil Lysne Voje,
Marit Simonsen, Hanna Hagen Bjørgaas,
Tore Oldeide Elgvin, Ingebjørg Hagen Agøy,
alah Rukh
11
12
14
15.
TEMA: nasjonalromantikk
15
16
18
Billedredaksjon:
Helene Isabel Nilsen (redaktør),
Pia Isaksen
19
20
NYNORSK OVERSETTING:
Eirik Wixøe Svela, Sara Niday, Ulrikke Sægrov
22
DESIGN:
Mari Hovden / BeginBeganBegun
OMSLAGSbilde:
Linda Soh Trengereid
SEKSJONSSIDEFOTO:
Lindesnes Bygdemuseum, Linda Soh Trengereid
24
26
27.
KULTUR
27
28
ABONNERE:
Et år: 200 kroner | Støtteabonnement: 500 kroner
Nasjonalromantikken, den rådande åndelege strøyminga på midten av 1800-talet, var prega av at ein
søkte attende til sitt eige folk, historie og tradisjonar, med ein trong til å idealisere ei fortid som i sær
bøndene hadde tatt vare på. Sjølv om nasjonalromantikken i hovudsak er ein kunsthistorisk periode, vekkjer omgrepet mykje vidare assosiasjonar.
Dei nasjonalromantiske kjenslene vekkast i oss også
i dag, som han også gjorde for Tidemand, Gude og
Grieg. Nasjonalkjensla var viktig å byggje opp mens
Noreg var eit ungt land som trong forteljingar og
bilde å lene seg på.
No er vi kanskje såpass høge på oss sjølv at vi ikkje
treng meir sjølvtillit. Likevel dukkar stadig debattar
opp – diskusjonar om kva som er norske verdiar. Når
politikarar som Ola Borten Moe skal definere kva
dei eigentlig meiner med det, vert det fort prat om
demokrati, menneskerettar og fridom. Prinsipp som
ikkje er spesielt norske. Noko alle likevel er einige
om, er verdien og norskskapen til naturen vår, og
i desse dagar er det nettopp denne lojaliteten som
vert diskutert.
Det mest klassiske av alle nasjonalromantiske bildar, Brureferda i Hardanger, er i ferd med å vekkje
til liv vår begeistring for eigen natur på nytt. Med
trusselen om monstermastene som bakteppe for det
naturskjønne vestlandsområdet, kjem kraftsalver
om at vi i våre dagar ikkje lenger kan tenkje kraftsosialisme; vi skal da ikkje snu på krona når det gjelder vår elska natur. I sommar har ungdommar grått
2
/ argument #4 / 2010 /
på TV igjen, Alta-liknande aksjonstrugsmål er blitt
fremma og FrParar er klare til å gå i fengsel for saka.
Vedtaket er imidlertid gjort, regjeringa har fleirtal
og synest dei har prata nok om saka. Med voks i
ørane og billedleg talt bunde til mastene, seiler dei
fram som ein Odyssevs forbi sirenene si øy.
Jens Stoltenberg er ikkje noko naturbarn, ikkje
ein gong ein Løytnant Glahn i Hamsuns Pan, han
som ikkje hadde det i seg, men som likevel så gjerne
ville tilbake til naturen. Og om Stoltenberg prøvde,
ville det ha blitt avslørt. Alle sine politiske levedagar
har Stoltenberg tenkt nytte/kost. Han er ingen stor
naturvernar, men ein kald økonom. Han innser at
klimatiltak og miljøvern må til, men det skal skje
på billigaste måte.
Dei nasjonalromantiske kjenslene vekkast i oss, som dei også
gjorde for Tidemand, Gude og
Grieg.
Mannen som elskar å framstå som ein sportslig,
fruktknaskande syklistpappa, er så lite romantisk
på vegne av naturen som ein vel kan bli. Han gjer
gang på gang sine val for å sjå bra ut, og fordi noko
er samfunnsøkonomisk nyttig. At det samtidig er
mulig alltid å ende opp med stygge resultat og situa-
sjonar der han trampar rundt i salaten oftare enn
han et han, er fascinerande.
Kjenner han seg fremmendgjort, rotlaus og søkande? Som ein Løytnant Glahn vil han så gjerne
halde maska, halde på draumen, samstundes som
den populistiske trongen må bli tilfredsstilt. Snur
regjeringa nå, er ho som Glahn, som lar drømmen
om den reine Edvarda fare mens han meskar seg i
mindre høgverdige kvinner.
Indre tilstand: sosialdemokrat. Ytre handling: rovkapitalist. Sjølv i eit tverrpolitisk tidsskrift som vårt,
må ein spørje seg: Kven skal venstresida stemme på
ved neste val? Det er ingen igjen til å føre en politikk
som frontar miljø og solidaritet, og om dei finst, er
dei latterleg svake og har mista truverde fordi dei i
fleire år har gått på akkord med eigne prinsipp. Ære
være FrP’aren som vil i fengsel for mastesaken. FrP
er i det minste ærlige populistar når dei konstant
vender kappa etter vinden. Gjer regjeringa det same,
samstundes som ho prøver å framstå som prinsippfast raud-grønn, er det fornuftig, men ein smule
kvalmande. Om så er det for ein gongs skuld naturen som vinn over økonomien, ein siger som er eit
sjeldant resultat i regjeringa sitt politiske ligaspel.
Anna Helene Valberg (f. 1982) tar master i statsvitenskap
ved Universitetet i Oslo, og takkar med dette for seg som
redaktør i argument.
30
31
MOTARGUMENTER:
Innlegg: Maks 4 000 tegn inkl. mellomrom
Kronikk: Maks 8 000 tegn inkl. mellomrom
32
33
SKRIVE FOR OSS?
Dødlinje: 4. september
Tema: Olje (for bidrag til temaseksjonen)
Vi tar imot bidrag fra studenter på alle nivåer
og fra alle fagfelt. Enhver som skriver til oss er
garantert grundig tilbakemelding.
Redaksjonen ble avsluttet 9. august 2010.
Send ditt utkast på maks 8 000 tegn til:
[email protected]
33
34
36
37.
Naturvitenskap
ANNONSESALG:
Space Media AS Telefon: 98 28 69 93
Mail: [email protected]
37
38
39
40
argument er en del av Studentsamkjøringen.
www.studentsamkjoringen.no
41
KONTAKT:
argument,Slemdalsv. 15, 0369 Oslo
Telefon: 99 44 07 67
Mail: [email protected]
Hjemmeside: argument.uio.no
OM ARGUMENT:
argument er finansiert av Velferdstinget (SiO),
UiO, Norsk kulturråd, Fritt ord, annonsesalg,
løssalg og abonnement. Takk til TA Budsentralenfor assistanse ved distribusjon av argument.
42
44
46
47
48. kronikk
48
BlÅbær og peanøtter
SAMFUNN
Taxipendling i Sør-Afrika
Julie R. Andersen
Nynorsk i akademia
Janne Nygård
Bookcrossing: Books should be given, not sold
Marit Austvik Letnes
Gule flagg over Libanon
Eirik W. Sundvall
I våre øyne er alle menn soldater
Kristian Landsgård
Tema: nasjonalromantikk
Bonden som folkemordsinspirasjon
Ståle Wig
Nasjonal kulturkonservering
Marte Finess Tretvoll
Dikt: Emulsjon
Ole Jørgen Hansson
Blendahvite ukeblader
Mari Wammer
Kunststudenten: Kransekake av ris
Marte Finess Tretvoll
Akademikersamtalen: Det nye, norske «vi»
Caroline Syverstad
Mørke Miss Marianne
Margrete Løøv
KULTUR
Thompson syretripper igjen
Gøran Conradsen
Fotokunst: Det hekken sier
Thale Elisabeth Sørlie
Bokanmeldelse: Kyss og ekser
Christine Skogen Nyhagen
Magiske Murakami
Lars Gaupset
Idéhistorien fortjener bedre
Emil Johnsen
Dikt: Innåt dagen
Sonja Dalseth
Hjemmebrygg: Øl er den nye vinen
Trine Østereng
Den tåkete Holbergprisen
Thale Elisabeth Sørlie og Sonja Dalseth
naturVITENSKAP
Nano-technology: Superhero science
Lalah Rukh
Åssen funker det? Høna
Hanna Hagen Bjørgaas
Tegneserie: Å definere en art
Tore Magnussen
Dikt: Empiri og etterprøvbarhet
Ole Jørgen Hansson
Killer proteins
Lalah Rukh
Daniel Dennett: the creative gene
Marit Simonsen
Nigel Hughes: Svevende esler og døde
Christiane Brandvoll og Tore Magnussen
Placebo: Noe virker likevel
Are Thoresen
Det store eksperimentet
Aksen Braanen Sterri
argument #4 / 2010 /
3
Blåbær og Peanøtter
Blåbær og Peanøtter
En mann er ikke uvirksom fordi han sitter og tenker. Det finnes synlig arbeid og usynlig arbeid.
- Dagens unnskyldning fra Victor Hugo.
Peer, du lyver! 1
Henrik Ibsens velkjente skuespill Peer Gynt blir nå
film. Den anerkjente regissøren Petter Næss, som
tidligere har laget filmer som Elling og Elsk meg i
morgen, er nå i gang med sitt nye storprosjekt. Til
filmmagasinet Rushprint sier Næss at han lenge
har hatt en drøm om å lage en film om Peer Gynt
som ikke er et nasjonalromantisk epos. Filmens historie skal strekke seg over flere tiår, men der Peers
reiser i Ibsens skuespill er lagt til Giza og Kairo, vil
Næss legge reisene hans til Oslo, for å gi et bilde av
Norges utvikling.
– Vi følger Peer Gynt fra det kollektive samfunnet
på 60-tallet, til det rent individualistiske samfunnet i dag. Hva tapte vi og hva fikk vi på de tiårene
vi beveget oss fra fattig til rik nasjon? Filmen vil gi
et slags bilde av vår utvikling som nasjon og Norges
ønske om å være en spiller på den internasjonale
arena, forteller Næss til Rushprint. (MFT)
Studer nå
– betal mer skatt etterpå?
I juli la den britiske utdanningsministeren Vince Cable frem et forslag om en ny måte å finansiere høyere utdanning på: Myndighetene betaler universitetene, og studenter betaler høyere skatt etter endt utdanning.
Cable presisterte at det bare var et forslag, og han innrømmet at enkelte studenter helt klart ville komme
til å betale mer. Forslaget har skapt debatt i Storbritannia, hvor universiteter tar skolepenger. 34 prosent
av britiske studente tror de vil gå ut av universitetet med over 190 000 kroner i gjeld. Mange studenter har
protestert mot Gables nye betalingssystem. De advarer blant annet mot et system der utdanning ikke lenger
lønner seg, fordi man aldri slutter å betale for det. Det er i dag ingen land i verden som finansierer utdanning med en slik graduate tax, skriver den britiske avisen The Guardian.
En økonom er en ekspert som kommer til å
vite i morgen hvorfor det han visste i går
ikke stemmer i dag.
– Laurence J. Peter (mest kjent for Peter-prinsippet om at ansatte i et hierarki blir forfremmet opp til den
stillingen der de ikke lenger har nødvendig kompetanse)
Alt du har villet spørre
en IT-nerd om
Gå til Google og søk på «tech terms journalists should know». Hacks/Hackers, et nettverk av journalister
og teknologer, har laget en svært nyttig gloseliste over IT-begreper det er greit å kunne. Listen dekker det
helt grunnleggende – blogg for eksempel – men også det mer avanserte, som forskjellen på SEO og SEM.
Og siden listen er publisert under en Creative Commons-lisens, har den blitt spredd overalt på nettet. Vet du
ikke hva Creative Commons er? Det står også på listen. Les og lær.
En anmelder som uttrykker raseri og hat
over en roman er latterlig. Han eller hun
er lik en person som
tar på seg rustning Youghurt-greker
får millionerstatning
for å angripe en skål
med iskrem.
- Forfatter Kurt Vonnegut tok ikke dårlige anmeldelser så tungt.
77-åringen Minas Karatzgolis har grunn til å glede seg. I åtte år har grekeren blitt feilaktig avbildet som
tyrker på youghurt-produktene til Lindahls-meieriet i Jönköbing. Karatzgolis ble fly forbannet, og gikk til
erstatningssøksmål mot det svenske meieriet. Etter forhandlinger har Lindahls gått med på å betale to millioner svenske kroner til den ærekrenkende grekeren. Dermed kan han trolig spise så mye youghurt han
bare vil for resten av livet. Kilde: NRK L.G.
En crunchy fajita
verdig enhver student
5 kyllingnuggets
1 fajita
salat
tomat
Heinz hvitløksdressing
BBQ saus
Peer, du lyver! 2
Arkitektur opp til debatt
I oktober vil Oslo Arkitekturtriennale arrangeres for første gang. Målet er å bidra til formidling og debatt om
arkitektur og byplanlegging. Triennalen ventes å bringe impulser fra utlandet, men skal også være et utstillingsvindu for norsk arkitektur. (AHV)
Ultima-festivalen
Ultima festivalen for samtidsmusikk 2010 går av stabelen i Oslo i perioden 8.-18. september. Programmet er
variert og spenner fra klassisk musikk, utagerende performance og improvisert støy. Festivalen legger vekt
på å være nyskapende og samtidig tro mot tradisjoner. Ultima ønsker å være en scene som kan løfte frem
norske komponister samtidig som den henter inn velkjente internasjonale musikere. Åpningskonserten i
Oslo Rådhus er gratis og billetter kan bestilles på Ultimas hjemmesider. GC
4
/ argument #4 / 2010 /
29. juli ble årets Peer Gynt-pris overrakt Dissimilis.
Musikkgruppa knep prisen foran sjakkverdensmester (og nå modell) Magnus Carlsen og Sissel Kyrkjebø, som også var nominert til prisen.
- Vi har feira med rødbrus i stetteglas, sa Dissimilisgrunnlegger Kai Zahl til VG.no etter at han mottok
den gledelige nyheten. Zahl stiftet gruppa på 80-tallet for at hans psykisk utviklingshemmede sønn
skulle oppnå sin drøm om å få spille i et band. I dag
har Dissimilis over 80 medlemsgrupper i Norge og
over 10 000 medlemmer i 14 ulike land. Dissimilis
har bedra livskvaliteten og livsgleden til mange psykisk utviklingshemma nasjonalt og internasjonalt,
framholder nominasjonskomiteen på sine nettsider.
Peer Gynt-prisen velges av Stortinget, og gis til organisasjoner eller enkeltindivider som har gjort med
samfunnsnyttige tiltak eller markert Norge internasjonalt. Tidligere vinnere er Kjell-Inge Røkke, Ole
Gunnar Solskjær og Grand Prix-vinner Bobbysocks.
(SW)
Etter du har hatt kyllingnuggets i ovnen kutter du dem i biter sammen med tomater og salat. Deretter er det
bare å putte alt sammen i fajitaen og toppe med hvitløksdressing og BBQ saus. Det er et raskt og godt måltid
som både er crunchy, sunt og mettende. Dette er et måltid for studenter som har bedre ting å gjøre enn å
lage mat etter en lang leseøkt.
Bon appetitt!
Mellom fantasi
og virkelighet
Strech-stoff og nylonstrømpebukser blir aldri det
samme. Fra 7. september kan vi entre den brasilianske kunstneren Ernesto Netos organiske, sanselige verden i utstillingen Intimacy på Astrup Fearnley
museet. Neto har de siste årene blitt kjent for sine
installasjoner i nylon og strechstoffer, der formene
minner oss om insekters pupper og nett. Publikum
kan ta på, krype opp i og bli del av denne merkelige,
magiske verdenen. Frem til vi kan bli del av denne
verdenen, kan vi kose oss med Netos tanker om utstillingen på http://afmuseet.no. TES
Vi er ved begynnelsen av menneskehetens tid.
Det er ikke urimelig at vi sliter med problemer.
Men det finnes titusener av år i fremtiden. Vårt
ansvar er å gjøre det vi kan, lære det vi kan, forberede våre løsninger og videreføre dem.
- Meningen med livet, ifølge Nobelprisvinnende fysiker Richard Feynman.
5
samfunn
Ikke alle menn er krigere / Taxipendling i Sør-Afrika / Books
on the loose / Gule flagg over Libanon / Akademisk nynorsk /
ER DU VÅR NYE
NATURVITENSKAPSREDAKTØR?
Er du en god formidler? Synes du det er viktig at realfagsstudenter tør å ytre seg om faget sitt? Og har du en
organisator i magen?
Da er du personen vi leter etter. Naturvitenskapsseksjonen i argument søker nemlig ny redaktør.
Som seksjonsredaktør i argument er du en del av selve ryggraden i avisa. Du leder og motiverer dine skribenter og redaksjonsmedlemmer, som alle jobber frivillig. Du innhenter eksterne bidrag, rekrutterer nye skribenter, og redigerer andres og
skriver egne tekster. Som seksjonsredaktør får du smaken på meningsfylt arbeid, ledererfaring og inspirerende arbeidsmiljø.
argument er et frivillig drevet, tverrfaglig tidsskrift med fem årlige utgaver.
Du bør ha:
• Bein i nesa, silkehansker og en god dose målrettet menneskekjærlighet
• Bred interesse for naturvitenskapelige spørsmål
• Redaksjonell erfaring
• Skriveglede og skriveerfaring
• Erfaring fra organisasjonsarbeid/frivillig arbeid
• Respekt for dødlinjer og god stressmestring
• Eget initiativ, selvdisiplin og en absolutt lidenskap for argument.
Spørsmål rettes til nåværende naturvitenskapsredaktør Norith Eckbo eller til redaktør
Christine Skogen Nyhagen som begge er å treffe på mailen vår.
Søknad sendes til [email protected] innen 15. september. Stillingen er honorert.
6
/ argument #4 / 2010 /
7
Ssmfunn
Ssmfunn
Tekst og foto: Julie R. Andersen
Sør-Afrika gjennom taxivinduer
Å pendle i Sør-Afrika er å møte restene av apartheid.
Utsikt gjennom vinduene på en tur med taxi gjennom Khayelitsha. Innbyggerne setter opp brakker når det ikke bygges nok hus.
Khayelitsha er Sør-Afrikas største township, et boligområde opprettet spesielt for svarte.
STELLENBOSCH: - Jeg vil bare advare deg. Det er ikke
trygt å gå på denne veien. Guttene går hit på vei til
taxiene.
Damen med advarselen er i ferd med å åpne kaféen sin i det jeg går forbi. Hun er hvit, guttene er
svarte, og hun antyder at de angriper hvite jenter
hver morgen på vei til jobb. Jeg vil avfeie advarselen
som et typisk smårasistisk utsagn fra en paranoid
hvit sørafrikaner, men hun har bevis:
- Det var et ran her i dag morges.
Jeg går likevel. I likhet med de potensielt farlige
guttene, er jeg på vei til taxiene.
Apartheid-geografi
Taxi i Sør-Afrika er ikke privatdrosje, men delt mi-
8
/ argument #4 / 2010 /
nibuss som kjører faste ruter til ikke helt faste tidspunkter. I dag skal jeg ta taxi til Khayelitsha, SørAfrikas største township. Townshipene er boligområder opprettet under apartheid for å huse de svarte, som ikke hadde tillatelse til å bo innenfor byene.
Reisen starter i Stellenbosch, en liten universitetsby midt i Sør-Afrikas største vindistrikt. Langs
gatene er eiketrærne fylt med ekorn og kaféene fylt
med studenter. Croissantene smaker som de gjør i
Paris, og stemningen er som i en søvnig amerikansk
forstad. I likhet med andre sør-afrikanske byer har
Stellenbosch en township. Khayamandi sniker seg
opp på Stellenbosch gjennom et hull i vinrekkene.
Avstanden mellom sentrum og township er der
med hensikt: Det er apartheid-geografi. Under apar-
theid skulle mennesker med ulik hudfarge holdes
fra hverandre. Det er nå 16 år siden frigjøringen fra
apartheidregimet. Sør-Afrika er fortsatt et av landene i verden med størst forskjell mellom rike og
fattige.
Offentlige statistikker viser at landets svarte
majoritet lever et helt annet liv enn den hvite minoriteten. De tjener mindre, har høyere arbeidsledighet, bor i hus med færre rom, blir oftere syke og
tar lavere utdannelse. Og de går og tar kollektivtransport, mens de hvite kjører bil.
- Ach, hvordan skal du komme frem?
De hvite i Stellenbosch går tilsynelatende aldri. Spør
jeg om veien, svarer de med det sørafrikanske ut-
trykket for irritasjon: Ach, det er så langt! Ach, du har
ikke bil!?! Ach, hvordan skal du komme frem?
Godt spørsmål. Tror jeg på advarslene, ber jeg
om å bli ranet hvis jeg går eller tar tog. Stellenbosch
har ikke kollektivtransport eller drosjer. Offisielt
har de ikke taxier heller. Alle minibussene er piratbusser. Uten faste tider eller stoppesteder er de bare
privatbiler som lar fremmede sitte på. Jeg har ingen
anelse om hvor og når de kjører, og jeg begynner
selv å mumle ach.
Heldigvis beviser en venn av en venn at sør-afrikanere stort sett er fantastisk hyggelige: Han møter
meg, følger meg til en rundkjøring, venter sammen
med meg i en time og brøler KHAYELITSHA?!? til passerende minibusser.
- Get in, my friend! roper en sjåfør tilbake, og jeg
går ombord.
Til tross for uforståelig engelsk, virker mannen
bak rattet hyggelig nok. Det er vanskelig å tro at han
kunne vært en av sjåførene som kastet murstein mot
biler og busser under Cape Towns taxistreik en måned tidligere. I Cape Town er det kollektivtransport,
men den er ikke problemfri. Noen ganger bryter det
ut krig mellom rutebussene og minibuss-taxiene, og
passasjerer risikerer å få en murstein gjennom vindusruten hvis de velger buss fremfor taxi.
Passasjerene der jeg sitter nå hører på mp3spillere og ringer venner med mobiltelefoner. På
gaten skal man ikke ha slike verdigjenstander synlige, men her er det trygt. De sender billettpengene
fremover til sjåføren og fordeler vekslepengene mel-
lom seg. En tur med privat drosje ville kostet 20 ganger mer.
Pendler mot strømmen
Vi reiser gjennom Sør-Afrikas kontraster. Fra motorveien har jeg utsikt til de dramatiske fjellene rundt
Stellenbosch, og de staselige hotellene i tilknytning
til vingårdene. Jeg ser også blikkskurene der townshipenes fattigste familier bor, og barn som spiller
fotball på baner dekket av søppel.
Jeg pendler mot strømmen. Det vanlige er å bo
i township og arbeide i sentrum. Khayelitsha er omtrent 20 minutter fra Stellenbosch og 45 fra Cape
Town. Vel å merke hvis det ikke er trafikk. Mange
skoleelever i townshipen står opp klokken 4 om
morgenen for å kjøre til skoler i de rike forstedene.
Det er disse barna jeg reiser til Khayelitsha for
å møte. De bruker flere tusen kroner i semesteret på
skolepenger og flere hundre i uken på taxikjøring
– alt for å gå på de gode skolene som tidligere var
forbeholdt hvite.
Organisasjonen Equal Education, som organiserer kurs for ungdom i townshipen, bruker store deler av sitt budsjett på taxier. Barna kjører minibuss
fra skolen til møter der de diskuterer hvordan skolesystemet skal bli mer rettferdig og mindre segregert.
ler kino i sentrum uten å overnatte der. Det betyr
også at medlemmer av Equal Education må kjøre meg
hjem. Brad Bockmann er omvendtpendler som meg.
Hver morgen kjører Brads lille bil ensomt fra et moteriktig, sentralt strøk til en av de fattigste delene av
Khayelitsha. Joey Hasson er hvit sørafrikaner med
bil og iphone – begge er verktøy han først og fremst
bruker til å koordinere ungdomsmøtene i Equal Education.
I bilen snakker jeg med Brad og Joey om å finne
veien ut til Khayelitsha. Mange jeg spurte om hjelp,
svarte bare: - Du vil ikke dra til Khayelitsha. Hva skal
du der?
Brad nøler litt før han sier:
- Unnskyld at jeg spør, men var disse menneskene hvite?
Jeg vet akkurat hva han mener. Det er vanskelig
å vite hvem jeg skal tro på: den redde damen utenfor kaféen, eller passasjerene jeg småprater med i
taxien. Kunne skikkelig kollektivtransport ført hvite
og svarte sammen?
Joey tror kanskje det. I det han parkerer bilen i
mitt rolige, rike boligstrøk, sier han:
- For å nå det punktet der hudfarge ikke betyr noe,
trenger vi helvetes mange taxier.
Kollektivtransport for intergrering
De siste taxiene kjører rundt 21.30. Det betyr at
Khayelitshas innbyggere ikke kan dra på teater el-
Julie R. Andersen (f. 1986) var i Sør-Afrika på reportasjereise våren 2010. Hun er journalist i E24 og samfunnsredaktør i argument. [email protected] @julierandersen
9
Ssmfunn
Ssmfunn
Tekst: Janne Nygård
Tekst: Marit Austvik Letnes Illustrasjon: Silje Eugenie Strande Øktner
BookCrossing
Books Without Borders
Beneath our market economy, there is a gift economy of free books.
Nynorsk i akademia:
Språk utan styring
eller strategi
Kronikk
Tilfeldig er kanskje det ordet som best skildrar språkbruken ved dei fleste institusjonane for høgare utdanning i Noreg. Serleg urovekkande er det at Universitetet i Oslo, som i kraft av å vere hovudstadsuniversitet bør gå fram som eit godt eksempel, ikkje ser
ut til å bry seg i det heile.
Stillstand i utviklinga av språkstrategiar
Alle veit at språk er makt, og dei som burde vite det
betre er landets høgaste utdanningsinstitusjonar.
Det å ikkje ha ein samla strategi for språkbruken ved
Universitetet i Oslo og mange andre universitet og
høgskular kan ikkje skildrast som anna enn naivt.
Språk er ikkje noko som berre kan styre seg sjølv.
Det har vore forsøkt å få på plass ein overordna
språkstrategi. Språkrådet si strategiutgreiing Norsk i
hundre! som vart lagt fram i 2005 peiker på kor viktig det er at høgare utdanning tek rolla som språkleg
førebilete på alvor. Alt i 2006 kom Universitets- og høgskolerådet med eit Framlegg til ein språkpolitikk for
universitet og høgskolar i Noreg samstundes med at
Universitetet i Oslo sette ned eit utval leia av professor
i statsvitskap, Helge Hveem, for å planleggje ein språkpolitikk for framtida. Utvalet kom med instillinga si,
men sidan ser det ut som om ingenting har skjedd.
I fylgje universitetsavisa Universitas skuldar
universitetet på kostbare tiltak og dårlege økonomiske tider for at dei ikkje har gjort noko. Fleire av
universiteta i våre skandinaviske granneland vart
inspirerte av dei tiltaka vi ha komme med i rapportar og utgreiingar og har fylgt dei opp sjølve, og
Universitetet i Oslo har mista sjansen sin til å vere
leiande og eit godt eksempel på det området.
10 / argument #4 / 2010 /
Ansvar – og for eit språkleg mindretal
Universitetet i Oslo er landets største universitet og
lokkar til seg studentar frå heile landet. Sjølv om
universitetet har eit ansvar for å spegle att denne
geografiske variasjonen med den språklege variasjonen vi har i Noreg, skjer dette diverre ikkje.
Det er viktig at alle kan kjenne seg velkomne
når dei skal ta til på høgare utdanning. Når nynorskbrukarar ikkje ser språket sitt i bruk i møte med utdanningsinstitusjonen, eller ikkje får dei språklege
rettane sine oppfylt, er dette eit signal – ofte umedvite – om at det ikkje er greit å vere nynorskbrukar.
Mange nynorskbrukarar er språkleg usikre frå før,
og det er lett at den skjøre språklege identiteten
raknar. Når du ikkje får sjå språket ditt i bruk, vert
språket framand for deg og du vert lett språkleg avmektig.
Om du gjer eit kjapt søk på vevsidene til Universitetet i Oslo og ser på emneoversiktene for dei
forskjellige faga, ser det heller tilfeldig ut kva fag
som er omtalte på kva språk. Mange av faga står
omtalte på engelsk – noko som ein kan vente av di
universitetet har mange utvekslingsstudentar som
ikkje meistrar norsk – resten står mest på bokmål.
Dei få emna som har nynorskomtaler har forelesarar som er meir eller mindre profilerte målfolk. Det
heile verkar litt tilfeldig. Sjølv om nokre fakultet er
flinkare enn andre når det gjeld å nytte nynorsk, er
det likevel langt igjen til til det 25%-kravet universitetet har hengande over seg i fylgje mållova.
Nynorsk vs Engelsk
Mange vil nok meine at denne evinnelege masinga
over for lite nynorsk både her og der snart må ta
slutt, og at vi som masar heller bør uroe oss over at
engelsken ser ut til å ta over som akademisk språk
i Noreg. For det fyrste meiner eg at dette er ein konstruert motsetnad, meir nynorsk er ikkje det same
som meir engelsk. Dessutan er det ein dyster spådom at engelsk om kort tid kjem til å ta over alt,
noko som eg ikkje vil tru skjer med det fyrste. Men
det er lett å sjå kvar utviklinga går om universiteta
og høgskulane ikkje tek tak i problemet.
Det er ikkje rett at eg som fyrsteårsstudent har
obligatoriske innføringsfag som berre går på engelsk og med engelsk som eksamensspråk når eg
tek utdanninga mi for å arbeide som lærar i Noreg.
Korleis skal eg kunne tileigne meg eit godt norsk
undervisningsspråk? Mange masterstudentar som
skriv masteroppgåvene sine på engelsk kjem heller
aldri til å forske eller arbeide i utlandet. Det går an
å ha to tankar i hovudet på same tid – engelsk er
sjølvsagt det internasjonale forskningsspråket, men
norsk (bokmål og nynorsk) er framleis forskningsspråket i Noreg.
På veg
I fare for å verke i overkant pessimistisk og sur, kan
eg avkrefte dette med ein gong. Eg har trua på at vi
snart skal få på plass ein god og samla språkstrategi
for høgre utdanning i Noreg. Tiltak som vi veit fungerer har vi allereie mykje av – vi må berre finne rydde plass på budsjetta og kaste litt pengar etter dei.
Janne Nygård (f. 1989) leiar i Norsk Målungdom.
[email protected]
In the café La Baguette at Oslo Central Station, a
three-storey bookshelf is placed discreetly between
two sofas. No less than three bookshops are within
a radius of 200 metres of the shelf, and there are
several newspaper agents nearby. However, a small
poster notifies guests that all the books found at La
Baguette are BookCrossing books – meaning free,
traveling books.
Many different people pass through the central
station. It is a place for drug addicts and youngsters
with no other place to go, as well as business travelers on their way to the airport. Everyone is free
to bring or leave books as they wish, unsupervised.
This is the Oslo Central Station Official BookCrossing zone.
interest of the gift, of generosity and self-interest in
giving, reappear in our own society like the resurrection of a dominant motif long forgotten.”
The spirit of books
Since great gift-giving systems are mainly documented within ancient cultures, it is surprising to
see how gift economies are reemerging through
sharing networks online. The BookCrossing phenomenon resembles what Mauss and his colleague Malinowski describe as the ancient Melanesians kula
ring. In a kula ring, thousands of individuals and
tribes were involved, and participants travelled over
great distances to exchange goods and services.
I’m not lost; I’m on a journey
The Oxford Concise Dictionary 11th edition defined
BookCrossing as “The act of leaving books at a public
place and encouraging others to do likewise.” At public park benches, train stations or telephone booths
– wherever there are people – free books might turn
up. Since 2001, close to 900 000 individuals in over
130 countries have voluntarily registered and labeled over six million books and distributed them in a
number of ways to reach new readers both globally
and locally. Just like library books, BookCrossing
books are clearly marked. Informative stickers tell
you: “I´m not lost; I´m on a journey” and “Read, register and release me”. You register the book on the
project’s website by writing a journal entry.
Accorded to The National Book Survey 2010 (Bokundersøkelsen 2010), conducted by The Norwegian
Publishers’ Association and the Norwegian Booksellers’ Association, Norwegians buy an average of
eleven books a year. This is one of the highest bookbuying rates in the world. Moreover, the number of
Norwegian readers was historically high in 2009.
The attitude towards books has changed radically
over the last twenty years. Fewer people think books
are expensive. The vast majority, 94 per cent, think
they have bookshops within acceptable traveling
distance.
But Norwegians don’t just buy and sell many
books. When giving a gift to someone, they are most
likely to give a book.
Books are not like other commodities: They should be given, not
just sold.
New markets, ancient forms
BookCrossing started in 2001, but it is based on something much older. In sociology a gift economy is
defined as a community where valuable goods and
services are regularly given without any explicit
agreement for immediate or future reward.
Marcel Mauss writes in The Gift that non-monetary economy is a total social system, involving all
aspects of human lives. Ideally, simultaneous or recurring giving serves to circulate and redistribute
goods and services within the community.
In 1924, when Mauss published his studies, he
noted that even though his research is carried out
on archaic societies, “the theme of the gift, of freedom and obligation in the gift, of generosity and self-
The kula ring is a classic example of Mauss’ distinction between gift exchange and commodity exchange.
The Melanesians carefully made this distinction between giving and trading. Gift theories examine how
objects that are passed on can be seen as having a
spirit that changes or accumulates as it is passed between different recievers. Objects with spirits cannot
be traded as commodities, Mauss writes.
The same disctinction is implicitly made by
BookCrossers. Books are special objects, carriers of
culture, not to be thrown away lightly. Destruction
of books is often taboo, as if they have a spirit. They
are not like other commodities: They should be given, not just sold.
The obligations and bonds of gift economy
Mauss distinguished between three obligations in
gift economies: giving, receiving and reciprocating.
There is an obligation on one hand to give presents,
and on the other hand to receive them. The saying
there is no such thing as a free lunch finds its paraphrase
in Mauss: There is no such thing as a free gift. This universal knowledge is deeply embedded in social and
cultural experiences.
In a radio interview by Bok i p2, the reporter
asked a young couple in their early 20s – who had
revealed themselves as readers by having a pile of
Werner Herzog books at their table – if they knew
they were sitting next to the Oslo Central Station
BookCrossing Zone. They said yes, but they did not
want to take any books because they felt it would be
like stealing, or that they had to return them. They
could imagine giving books, but did not want to receive, because they instinctively knew that action
implies reciprocation.
Can a BookCrossing book be stolen?
In a gift economy, if reciprocation is not given to
the community from which it came, the act can be
viewed as stealing. The giver does not merely give
an object, but also part of himself, for the object is
indissolubly tied to the giver.
The couple described BookCrossing as ‘stealing
put into a system’ even if, or perhaps exactly because, no one observes them in the act of catching and
leaving with a book. Registering the caught books
on the website seemed to demand a lot of time and
attention – perhaps more than a “free” book was
worth to them.
Approximately 20-25 percent of books placed in public places get new journal entries on
the BookCrossing website. That means that 80 to
75 percent of them are gone with the wind. Some
BookCrossers do feel that these books were stolen.
But is it possible to steal something that is free
to take? The notion of reciprocity is, in BookCrossing terms, regarded so highly that the books released are seen as contributing to the greater good for
humanity.
The point of BookCrossing is not so much that
the books are free of charge, but that they are free
to travel. According to the website, BookCrossing “is
about letting go and letting your book find its own
way in the world”. The books are not lost; they are on
a journey. When they are given, they are liberated.
BookCrossing in Norway
You can check out what books that have passed
through the Oslo Central zone at http://www.
bookcrossing.com/mybookshelf/osloS-obcz.
-The scandinavian community is found at
http://www.bookcrossing.com/forum/31
- At the end of January 2010, Norway has 3,160
BookCrossers. One third of these, or 1,011
readers, have registered close to 20,000 books
Marcel Mauss (1872-1950)
- Wrote The Gift (1922).- Mauss’ academic
work traversed the boundaries between sociology and anthropology.
- Recognised for his influence on the latter
discipline; particularly with respect to his
analyses of topics such as magic, sacrifice
and gift exchange in primitive cultures.
Marit Austvik Letnes (born 1983) is a job-seeking radio reporter and enthusiastic booklover. This article is based on
her Master’s thesis in Communicating Literature, from the
University of Oslo. You can follow her on twitter @maritletnes.
argument #4 / 2010 / 11
Ssmfunn
Ssmfunn
Tekst: Eirik W. Sundvall Foto: Wiki Commons
Gule flagg vaier høyt i Libanon
I et fastlåst politisk system og en bitter historie ligger potensialet for ny krig.
I dag fremstår ikke lenger Hizballah så kompromissløst og uforsonlig. Den militante grenen er sterkere enn noen gang, men utgjør kun en liten del av
organisasjonens omfattende nettverk. Hizballah tilbyr
også skole, helsevesen og andre velferdstjenester til en
del av befolkningen som ellers ville stått med hendene
tomme. Det er derfor vanskelig å avfeie organisasjonen
kun som en terrorgruppe. Mange av aksjonene Hizballah har stått bak opp gjennom sin historie kan med rette kalles terrorisme, men i dag har partiet beveget seg
langt vekk fra utgangspunktet som liten skyggegruppe.
Vesten er derfor splittet i synet på bevegelsen.
Organisasjonen står på USAs terrorliste, men ikke
EUs. Etter borgerkrigens slutt i 1990 har Guds Parti
deltatt i libanesiske valg og forholdt seg pragmatisk
til det religiøse mangfold og de nasjonale debatter.
Det siste eksempelet kom ved valget i 2009, da de allierte seg med den store sekulære bevegelsen De Frie
Patrioter, som hovedsakelig er støttet av kristne.
Sekterisk system
Libanons intrikate politiske system er basert på prinsippet med maktfordeling mellom landets religiøse
sekter. Så godt som alle Midtøstens varianter av kristendom og islam er representert i landet, og ved uavhengigheten i 1943 hadde ingen majoritet. Dette ble
løst ved at hver religiøs gruppe fikk et antall seter i
parlamentet som skulle tilsvare deres befolkningsandel. Stillingene i regjeringen ble også forhåndsfordelt
mellom gruppene. Alle skulle få et ord med i laget.
Resultatet var et fastlåst politisk system, som i
praksis er handlingslammet uten bred konsensus.
Bekymringen for at en gruppe kunne bruke statsmakten til å dominere andre gjorde at statens oppgaver ble begrenset til det absolutt mest nødvendige.
Oppgaver som andre steder er statens ansvar utføres
i Libanon av de tradisjonelle sektlederne, som har
fått sementert sin makt. Fattige sjiaer kommer dårlig ut av denne ordningen.
Undertrykte sjiamuslimer
Sjiaene kommer tradisjonelt fra de fattige og perife-
re jordbruksområdene i Libanon og avhengigheten
av føydalherrer har holdt dem nede i samfunnet.
Gruppen utgjorde ved landets uavhengighet i 1943
omtrent 20 prosent av befolkningen. I dag er tallet
langt høyere, kanskje så høyt som 50 prosent.
Med modernisering av samfunnet på 1960- og
70-tallet flyttet deler av landsbygdas fattige befolkning til Beirut. Flertallet var sjiaer. Store befolkningsgrupper kom heretter til å stå utenfor de tradisjonelle lederes kontroll og beskyttelse. De endrede
samfunnsforhold gjorde at disse nye sosiale grupper ønsket et oppgjør med sekterismen. De krevde
et nytt Libanon. Konflikten tok etter hvert voldelig
form. Fra 1975 til 1990 raste borgerkrigen i Libanon,
men de grunnleggende prinsipper i samfunnssystemet står i dag stadig utforandret.
Det forteller ikke lite om landets situasjon at
folketellingen fra 1932 fremdeles utgjør fundamentet for parlamentsfordelingen. En ny folketelling og
påfølgende justering av maktbalansen vil skjære
dypt i elitenes makt og er et særdeles ømtålig tema.
For hvert år blir balansen skjevere. Veien fra sosial
mobilisering til politisk representasjon har vært
stengt for sjiaene og frustrasjonen har ført til radikalisering.
Fra frigjøring til okkupasjon
Hizballah, Iran og Syria utgjør en særegen allianse.
Hizballah har fra starten vært tett knyttet til Iran.
Det som kan virke pussig er at den strengt sekulære
republikken Syria, som internt gjør hva de kan for å
holde religiøs fundamentalisme nede, i så lang tid
har holdt sin beskyttende hånd over Hizballah. En
spillover-effekt av islamisme over grensen må nemlig fremstå som et skrekkscenario for syrerne.
Likevel gir alliansen god mening for Syria som
ønsker de israelskokkuperte Golanhøydene tilbake.
Hizballah legger press på israelerne, samtidig som
Syria unngår direkte konfrontasjon. Inntil en fredsavtale kommer på plass er det sannsynlig at syrerne
vil fastholde denne strategien. Med iransk pengestøtte og syrisk beskyttelse har organisasjonen fått
viktig næring. Men det er atmosfæren under Israels
attenårige okkupasjon som er avgjørende for å forstå veksten til Guds Parti.
I borgerkrigens tidlige fase deltok PLO aktivt i
kampen mot både den konservative libanesiske stat
og Israel. I skuddlinjen havnet den fattige sjiabefolkningen i sør. Etter hvert mistet de sin sympati for
geriljakrigerne som tok lite hensyn der de for fram.
Mange sjiaer var derfor positive da de israelske styrker krysset grensen. Håpet var en lysere tilværelse
uten palestinsk vold. Håpet falt på stengrunn da det
viste seg at israelerne hadde planer om å bli. En «sikkerhetssone» ble etablert langs grensen i sør, noe
som kom til å prege alle aspekter ved lokalbefolkningens hverdag.
Symbolet på okkupasjonen er for mange libanesere Khiamfengselet ved Nabatiye. Khiam ble drevet
av israelernes allierte militser i Libanon, og fikk et
rykte på seg for å ha vært et rent torturhelvete for
de innsatte, mistenkt for å sabotere Israels «fredssikringsoppdrag».
Ny krig?
Israel fikk fjernet den palestinske trusselen, men
skapte seg en mektigere fiende i Hizballah. Krigen i
Libanon i 2006 gjorde det tydelig at Hizballah ikke
kan lukes bort med rå makt. Hizballah vil fortsette
å sette sitt preg på det libanesiske samfunn i årene
fremover. Ikke mye tyder på at landets fastlåste system vil reformeres med det første.
Det gule flagget vaier fremdeles over Beaufort,
en torn i øyet for israelerne. Bli ikke overrasket om
innbyggerne i området i de nærmeste årene vil få
oppleve krigens grusomheter nok en gang.
Eirik W. Sundvall (f. 1985) er frilansskribent og studerer
historie ved København Universitet.
argument søker billedredaktør
arguments billedredaktør er leder for den visuelle delen av tidsskriftet og har sammen med
designer ansvar for å lage et tidsskrift med et variert og godt estetisk utrykk.
Hizballahs gule flagg vaier på toppen av korsfarerfestningen Beaufort, nær grensen til Israel. Fortet ligger ved grensen mellom Israel og Sør- Libanon.
«Da vi inntok Libanon [1982] fantes ikke Hizballah. Vi ble
mottatt med parfymert ris og blomster av sjiaene i sør. Det
var vår tilstedeværelse der som skapte Hizballah.»
- Israels forsvarsminister Ehud Barak, 2006
Det store gule flagget blafrer i vinden over korsfarerfestningen Beaufort i det sørlige Libanon. Flagget tilhører den sjiamuslimske organisasjonen Hizb Allah,
som betyr Guds Parti på arabisk. Åsen der festningen
ligger hadde i middelalderen en stor militær-strategisk betydning, noe som ikke er forandret i moderne tid. Den som holder Beaufort og heiser sitt flagg
der, har den symbolske kontroll over Sør- Libanon.
Området har gjennom årtier vært scenen hvor
regionale spenninger har utspilt seg, med blodige
12 / argument #4 / 2010 /
følger for lokalbefolkningen. Utsikten fra toppen av
Beaufort står som en skarp kontrast til den voldelige
historien. Den søndersprengte festningen er omringet av et harmonisk landskap med myke åsrygger og
tradisjonelt jordbruk. Mot øst reiser Golanhøydene
seg opp mot toppen av det mektige Hermonfjellet. I
sørlig retning synker landskapet ned i det fruktbare
lavlandsområdet Galilea i Israel. Grensen er kun få
kilometer unna.
Da Palestinas Frigjøringsorganisasjon (PLO) rettet sine angrep mot Israel fra libanesisk territorium
på 70- tallet, vaiet det palestinske flagget her. Med
den israelske invasjonen av Libanon i 1982 ble Arafat og hans menn kastet ut av landet og festningen
havnet i israelske hender. Her forble den i 18 år. I dag
er det hvite flagget med den jødiske davidsstjernen
erstattet med Hizballahs karakteristiske gule flagg.
Hizballah har en meget sterk posisjon i Libanon og
fungerer i mange muslimers øyne som en spydspiss
mot Israel, beskyttet av Gud.
Jihad og velferd
Hizballah er en organisasjon som fremstår med Janus-ansikt. Siden åttitallet har gruppen med kidnapping, selvmordsbomber og geriljaaktivitet bekjempet det de ser som den undertrykkende internasjonale imperialismen, med sionismen som lokal manifestasjon. Islamsk prestestyre etter iransk modell
sto som det eneste legitime styresett, og fra starten
bekjempet gruppen derfor også den libanesiske stat.
Vi søker en person som:
- Liker å illustrere eller fotografere.
- Liker å arbeide med tekst og bilde i kontekst
- Vil jobbe med flinke illustratører og fotografer samt rekruttere nye bidragsytere.
- Finner kreative løsninger i forkant av trange dødlinjer.
- Tar eget initiativ, selvdisiplin og gode samarbeidsevner
Du får:
- Kreativ utfoldelse
- Leder- og organisasjonserfaring.
- En lærerik og interessant stilling som fint kan kombineres med studier
For spørsmål, kontakt billedredaktør Helene Isabel Nilsen på tlf. 93289421
eller e-post: [email protected]
Send søknad, CV og eventuelle arbeidsprøver til [email protected]
Søknadsfrist 1. september 2010.
argument #4 / 2010 / 13
Ssmfunn
TEMA: NASJONALROMANTIKK
Tekst: Kristian Landsgård Illustrasjon: Trond Ivar Hansen
KJØNN I KONFLIKT:
SÅRBARE MENN
Blendahvite ukeblader / Miss Frankrike politisert / Bonden
som folkemordsinspirator / Norsk-koreansk kulturkake /
Det nye, norske «vi» / Fotografi som nasjonsbygging /
Organisasjoner som skal verne om sivile i krigsområder forvalter ikke sitt mandat kjønnsnøytralt.
I vernet av «kvinner, barn og andre sårbare grupper» faller menn i militærpliktig alder utenfor.
nøytrale. Noen ganger er utfallene av disse kjønnskonstruksjonene relativt harmløse, slik som når reklamen for Toros ferdigmat spiller på oppfatningen
av at menns matlagingsevner er begrenset til blanding av vann og pulver. Men andre ganger er den sosiale konstruksjonen av kjønn et spørsmål om liv og død.
Sosialkonstruktivisme
Før vi går videre må vi stoppe opp ved ideen om at internasjonal politikk kan studeres som en sosial konstruksjon. Dette betyr at vi antar at internasjonal politikk utspiller seg innenfor rammene av sosialt konstruerte begreper, som politikere, media, forskere og
representanter for ikke-statlige organisasjoner stadig
er med på å skape gjennom det offentlige ordskiftet.
Alle kvinner er uskyldige sivile, alle
menn er soldater.
Ideen om at kjønn er en sosial konstruksjon det er meningsfullt å studere har fått seg en knekk i den norske
offentligheten etter Eia og Ihles hjernevask. Nå skal
det være biologi. Men det kan være gode grunner til å
se nærmere på sosiale oppfatninger av kjønn – særlig
innenfor harde temaer som krig og konflikt.
Mange begreper forstås nemlig ikke som kjønns-
14 / argument #4 / 2010 /
Denne typen tilnærminger til studiet av internasjonal
politikk er riktignok ikke anerkjent blant alle forskere.
Særlig i norske forskerkretser stikker konflikten om sosialkonstruktivismen dypt, og noen avfeier tilnærmingen som vrøvl. Men som vi har lært av Eia og Ihle: det
finnes forskere i det store utland som er uenige med
våre hjemlige fanatikere. Se for eksempel til USA.
Kjønn i konflikt
Den amerikanske professoren Charli Carpenter fra
University of Massachusetts-Amherst har studert sosiale konstruksjoner av kjønn blant internasjonale
menneskerettighetsaktivister. Hun påpeker at forståelsen av begreper som ikke-stridende, sivil og uskyldig
ikke brukes kjønnsnøytralt. I konfliktområder undergraver dette menns sikkerhet.
I utredninger og mandater som legger grunnlaget
for hjelpearbeid i konfliktområder, blant annet fra FN,
defineres formålet med hjelpearbeidet som beskyttelse
av «kvinner og barn og andre sårbare grupper». Men problemet med en slik kjønnet diskurs er at menn blir oversett av hjelpearbeidere når sivile skal evakueres. De er
potensielle soldater, og står dermed i fare for å bli massakrert av militære styrker. Når kvinner og barn, men ikke
menn i militærpliktig alder, evakueres fra konfliktområder, havner mennene i en enda mer sårbar situasjon.
Sårbare menn
Krigen på Balkan på 1990-tallet illustrerer poenget.
Ifølge Carpenter fulgte den etniske rensingen av
bosnjaker og kroater et karakteristisk mønster: etter
vedvarende blokkader og artilleribeskytning inntok
soldater byene til fots. Internasjonale hjelpeorganisasjoner bidro i evakueringen av sivile fra byen,
mens beleiringsstyrkene søkte etter stridende menn
i militær alder. I denne prosessen ble ikke-stridende
menn i militær alder særlig sårbare. Det viktige poenget er at selv om det gir mening å
se på kvinner og barn som sårbare grupper i konfliktområder, er det samtidig ingen grunn til å ekskludere
sivile menn i militær alder fra gruppen av sivile eller
sårbare personer. Når begrepene følger det Carpenter
kaller en kjønnsessensialistisk logikk – alle kvinner er
uskyldige sivile, alle menn er soldater – blir sivile menn
særlig utsatt for fare.
Carpenter siterer en uttalelse fra Hillary Clinton: Women have always been the primary victims of war. Women
lose their husbands, their fathers, their sons in combat.
For publikum
Hvorfor utelates sivile menn fra vår forståelse av de
uskyldige i krig? Ifølge Carpenter kan dette forstås som
en effekt av hjelpeorganisasjonenes markedsføring.
Internasjonale
menneskerettighetsaktivister
gjør det meste av sitt operative arbeid i konfliktområder og i mindre utviklede land. Men avgjørende støttegrupper, og særlig donorer, holder til i rike land.
For å appellere til vår samvittighet må man bruke
sterke virkemidler og en ukomplisert fortelling. Ingenting er mer uskyldig enn kvinner og barn.
Men denne kommunikasjonen er med på å befeste
en forståelse av hvem som må prioriteres for evakuering fra konfliktområder. Og hvem som kan klare
seg selv.
Les mer:
Carpenter, Charli. (2005). «Women, Children and
Other Vulnerable Groups: Gender, Strategic Frames and the Protection of Civilians as a Transnational Issue», International Studies Quarterly
49 (2): 295–334
Carpenter, Charli. (2003). «Women and Children
First: Gender, Norms, and Humanitarian Evacuation in the Balkans 1991-95», International Organization 57 (4): 661-694 Se også Charli Carpenters leseliste om kjønn
og internasjonal politikk på webutgaven av Foreign Affairs: http://www.foreignaffairs.com/
features/readinglists/what-to-read-on-genderand-foreign-policy
Kristian Landsgård (f. 1984) har en bachelorgrad i Europastudier fra UiO, og en mastergrad i politisk økonomi fra BI.
Blogger på http://kristiansnotisblogg.blogspot.com.
Trond Ivar Hansen (f.1968) utdannet ved Kunsthøgskolen i
Bergen. Yrke: Permittert spilldesigner, prøver å skifte til å
leve av illustrasjon. Glad i folk, ingefær og tilfeldigheter.
argument #4 / 2010 / 15
Tema: Nasjonalromantikk
Tekst: Ståle Wig Illustrasjon: Eirik Lia
Bondeidyll inspirerer
til folkemord
Vår tids største massemordere har latt seg forføre av et romantisk syn
på bonden som symbol på nasjonen.
«Vi er bønda ifra nord / Ta vel imot oss / Banker alt
på fremmed jord» - Herrelandslagets offisielle sang
før EM i fotball 2000.
Vi kjenner den igjen alle sammen, den lille følelsen
av nasjonal stolthet når Petter Northug krysser målstreken, når Jan Egeland taler til Sikkerhetsrådet
eller når Røyksopp drar i gang på David Letterman
Show. De er våre folk. Og i likhet med skjærgården,
fjellene, bunaden og norske jordbær – er de best. Vi
er alle litt nasjonalister fra tid til annen. Spesielt i
mai. Aldri har flere menn og kvinner gått med bunad, dette bonderomantiske plagget. Men er det så
farlig det da?
Fellestrekk
Historikeren Ben Kiernan har kastet et langt blikk
på verdenshistorien og oppdaget et slående mønster: Nesten alle systematiske utryddelsesprosjekter
er opptatt av en idealisert og romantisk bondefortid. «Idealisering av bondebefolkningen er et nøkkelelement i et folkemordersk verdensbilde», skriver han en i sin kritikerroste bok Blood and Soil: A
World History of Genocide and Extermination from
Sparta to Darfur.
Kiernan peker blant annet på følgende fellestrekk ved folkemordersk ideologi:
En nasjonalromantisk lengsel etter en uskyldsren og tapt bondeidyll.
Krav om å gjenvinne tapt ære og tapt territorium, kombinert med en overbevisning om en eksistensiell trussel fra en moralsk mindreverdig fiendegruppe.
En romantisk forestilling om den overlegne nasjon er i stand til å skape det perfekte samfunn.
Blod og jord
Det mest åpenbare eksemplet er Nazi-Tyskland,
som hentet sin ideologiske ammunisjon rett ut av
1800-tallets nasjonalromantikk. For de nazistiske
sjefsideologene var det avgjørende å finne tilbake
til de «rene» germanske røttene. Og hvilket symbol
kunne da være mer kraftfullt enn den strevsomme
og edle germanske jordbrukeren?
16 / argument #4 / 2010 /
I Mein Kampf fastslo Adolf Hitler at bonden var
«den sentrale deltaker» i den nazistiske revolusjonen, og at «industrien og handelen må trekke seg
tilbake fra sin uhelbredelige lederrolle». Bymassene
og industrien skulle heller fungere som hjelpere for
bonden i hans arbeid med å fø nasjonen. Dette ga
naturligvis gjenklang i det nazistiske fiendebildet,
som framstilte jøder og sigøynere som rotløse omstreifere – og dermed den naturlige motsetningen
til den germanske krigerbonden.
Også i massedrapene på armenerne i det ottomanske riket i 1915 finnes klare ideologiske forbindelser til idyllisering av en tapt bondefortid. Lederen for de såkalte ungtyrkerne – som i stor grad utførte massemordene – hevdet at de hadde sin styrke
fra den rurale klassen. Og Talat Pasha, som trolig
var selve krumtappen i folkemordet, ble den første
ærespresidenten i det tyrkiske bondelaget.
Tilbake til «år 0»
Det mest dramatiske eksemplet på demonisering av
det urbane og forherligelse av bondestanden er imidlertid Røde Khmers herjinger i Kambodsja. Fra 1975
til 1979 mistet mellom 1,5 og 2 millioner mennesker
livet – opp mot en fjerdedel av befolkningen – ved
massedrap, interne utrenskninger og hungersnød.
Ofrene var fra flere grupper som ble stemplet som fiender av folket og revolusjonen, men hovedmålet var
de «urbane klasser». Hele bybefolkninger ble deportert til landsbygda, hvor de i hundretusentall ble satt
til brutalt tvangsarbeid, torturert og drept.
Bymassene og industrien skulle
fungere som hjelpere for bonden
i hans arbeid med å fø nasjonen.
På samme måte som med Hitler og Milosevic, var
Pol Pots ideologi gjennomsyret av ekstrem nasjonalisme og forherligelse av det rurale. Men i Kambodsja var bondeidyllen mer enn et ideologisk verktøy.
Etter at Pol Pot i 1975 erklærte tilbakevendingen til
«år 0», ble all moderne industri nedlagt til fordel for
primitivt og tradisjonelt jordbruk. Alt som luktet av
vestlig innflytelse skulle lukes bort.
I likhet med Maos «store sprang framover» 15
år tidligere skapte tilbakevendingen til ineffektivt
jordbruk en tragisk hungersnød. I Kambodsja kostet
det hundretusener av menneskeliv, i Kina kanskje så
mange som 20 millioner.
Jordbruksretorikk
Også vokabularet som ble benyttet i selve drapsprosessene, var interessant nok inspirert av jordbruk: I
Tyskland skulle nazistene «avle» fram en ren rase, i
Jugoslavia skulle militser «rive utøyet opp med roten», og i Kambodsja erklærte Røde Khmer at likene
av byfolk skulle brukes som gjødsel på jordene.
Radiosendinger i Rwanda oppfordret hutuer om
å «kutte ned alle de høye trærne», noe som var kodeordene for å svinge macheten over de sivile tutsiene. De
var lenge blitt betegnet som urbane eliter og rancheiere uten evne til å dyrke jorda, og ble stemplet som
«kakerlakker», storbyens skadedyr. Retorikken lyder
som et skrekkelig ekko fra nazistenes kamp mot et annet av bylivets skadedyr – de jødiske rottene.
Nostalgisk motreaksjon
Hva er det så med romantiske forestillinger om tapt
bondeliv og naturdyrkelse som gjør at de er å finne i
nesten alle bakenforliggende folkemord-ideologier?
Det er mange svar på dette spørsmålet.
Ben Kiernan peker blant annet på at den industrielle revolusjonen, med den påfølgende urbaniseringen, åpnet veien for et nostalgisk forhold til fortiden på landsbygda, der samhold og «organisk solidaritet» regjerte. Dermed ble den tapte bondeidyllen
en kraftfull følelse å appellere til for det 19. og 20.
århundrets ideologier. Dessuten fungerte bondenostalgien gjensidig forsterkende i møtet med fienden,
som ble framstilt som personifiseringen av modernitetens sykelighet – materialismen, korrupsjonen og
grådigheten.
Det er ikke usannsynlig, som Hannah Arendt
hevder i klassikeren The Origins of Totalitarianism,
at urbanisering, nye arbeidsrelasjoner og fremmed-
gjøring i byråkratier og produksjonssystemer i seg
selv skapte psykologisk grobunn for totalitære ideologier. Ideologier som ga de ensomme et fellesskap
og de forvirrede en relativt enkel totalforklaring på
historien, framtiden og evigheten.
Urokkelig natur
Finnes det også andre grunner til at folkemordere
ønsker å framstå i et nært forhold til naturen? Kanskje er det fordi naturlighet i seg selv gir et skinn
av uunngåelighet. For når alt kommer til alt: Hvem
kan egentlig motsi naturen? Serberne framstilte sin
tilhørighet til de bosniske områdene som naturlig
– og derfor rettmessig; Røde Khmers blodige klassekamp ble hevdet å være en del av historiens naturlige – og dermed rettferdige – gang mot revolusjon;
de germanske krigerbøndenes fiendskap mot jøder
var visst nok biologisk determinert – og derfor uavvendelig. Nazistene drepte ikke jødene, det var evolusjonens uunngåelige krefter. Massene gjorde ikke
annet enn å stå i naturens høyverdige tjeneste.
«Bønda ifra nord»
Norge har startet det nye millenniet med å helligholde sin nasjonalhistoriske fortid. Fra 2006 til 2014
vil vi ha feiret Ibsen-året, Hamsun-året, Bjørnsonåret, Wergeland-året og ikke minst 200-årsmarkeringen for den norske grunnloven. Vi vil få høre både
romantiserende og realistiske festtaler om hvordan
våre landsfedre «bygget landet», og hvordan bondestanden, bunader og folkeviser ble sentrale elementer i norsk kultur.
Nå er det er på ingen måte slik at en nasjonal romanse nødvendigvis fører til voldelig undertrykkelse, rasisme og krig – det er humanisten Bjørnstjerne
Bjørnson et godt eksempel på. Det var menneskene,
og ikke bonderomantikken alene, som tok millioner
av liv i det forrige århundrets folkemord. Samtidig er
det verdt å ha i mente – i dette klima av nasjonalhistorisk tilbakeskuing – hvilke lange skygger nasjonal
romantisering av den uspolerte bondeidyll kaster
over verdenshistorien. For til syvende og sist handler
nasjonalromantikk unektelig om å hevde at vi er bedre enn dem. Eller sagt med ordene fra herrelandslagets offisielle EM- sang i 2000: «Vi er bønda ifra nord
/ Ta vel imot oss / Banker alt på fremmed jord»
Bonden som nasjonalidyll og folkemordsinspirator
- Lengsel etter uspolert bondeidyll er et gjennomgående trekk i ideologier bak folkemord.
- I kjølvannet av den industrielle revolusjonen ble
bondenostalgi en kraftfull følelse å appellere til,
og dette bidra til å forklare fenomenet i moderne tid.
- På et mer generelt nivå kan ideologi som presenterer tilhengerne i et nært bånd til naturen, som
nazistenes bonderomanting, oppleve gjennomslag i
kraft av å utgi seg for å være uunngåelig.
Ben Kiernan; Blood and Soil (2007)
- Tar for seg verdenshistoriens folkemord og utslettelse fra oldtidens Sparta til nåtidens Darfur.
- Retter søkelys mot bakenforliggende ideologiske
fellestrekk ved folkemord, inkludert bondeidealisering og -idyllisering, territoriell ekspansasjon, rasisme, religion og troen på en utopi.
- Boken ble i 2008 tildelt prisen for beste historiebok av Independent Publishers Association.
Ståle Wig (f. 1988) studerer sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og School of Oriental and African Studies i
London. Han er arguments temaredaktør. staalewig@
gmail.com
Eirik Lia (f. 1979) har en master i kulturarv fra Glasgow
Caledonian University og er del av en pågående utstilling
på Kon-Tiki Museet. Han er ellers med i programmet Opplysningen 99,3 på Radio Nova. www.eldworks.no
argument #4 / 2010 / 17
Til venstre:
Den nye kongefamilien beundrer
midnattssolen fra kongeskipet,
natt til 30.juli 1906. Bildet innleder praktutgivelsen Midnatssolens land :
Langs Norges Kyst mot Eventyrlandet der nord på Alb.Cammermeyer Forlag 1907. Fremstillingen
av kongefamilien er her ganske
langt fra portrettet av unionskongen Kong Oscar II i gallauniform
som innledet en liknende utgivelse
fra samme forlag i 1905. Foto:
sannsynligvis Anders Beer Wilse.
Original i Universitetsbiblioteket
i Tromsø.
Tekst: Marte Finess Tretvoll
En fotografisk nasjonsbygger
Anders Beer Wilses fotografier kan sees som en visualisering av et norsk-nasjonalt selvbilde.
Til høyre:
Skiløpere ved varden på Formokampen, Rondane i bakgrunn. Bilde på
tittelblad i Mittets fotobok ”Norge”.
Uten år, enten 1924 eller 1925. Foto:
Anders Beer Wilse april 1924. Original i Nasjonalbiblioteket i Oslo.
Fotografi
med en gammel historie, som står midt i en moderniseringsprosess og et hamskifte, men som i hovedsak har blikket rettet fremover. Wilses fotografiske
bildekatalog visualiserer disse spenningene gjennom genrebilder av den gamle fisker, den lille husmannsplassen, den gamle kona som henter kvister
til ved i skogen på kjelken sin, men vekten ligger på
det han og samtiden oppfatter som moderne norsk,
sier Bjorli.
– Dette fremstilles hos Wilse gjennom fotografiske bilder av det unge moderne byborgerskapet i
fritidsaktiviteter på ski eller tennis, gjennom reportasjer om lofotfiskernes ukuelige mot og strev,
Bergensbanen som ingeniørstykket som trosser og
nedkjemper naturen, visualisert hos Wilse i den roterende snøplogen på Hardangervidda, og i naturfotografier der østlandsnaturen, som er i en mer menneskelig målestokk, gradvis overtar for vestlandsnaturens villskap.
Romsdalen, utsikt mot Vengetind og Romsdalshorn. Legg merke til med hvilken selvfølgelighet og nesten nonsjalanse de to samtalende figurene behersker det praktfulle utsynet; landskapet er
nesten hverdagsliggjort som et naturlig interiør for denne samtalen, og gjennom de to skiløperne også som ”vårt” landskap. Fra negativ. Foto: Anders Beer Wilse 3.april 1929. Norsk Folkemuseum, Billedsamlingen.
– Anders Beer Wilse var en gang Norges mest kjente
fotograf. Sannsynligvis har ingen fotograf verken før
eller etter ham hatt samme offentlige status, forteller Trond Erik Bjorli. Han skriver doktorgradsavhandling om 1900-tallsfotografen, og jobber til daglig som konservator på Norsk Folkemuseum.
Han forteller at den nasjonale reisningen tidlig
på 1900-tallet fikk fotografiske uttrykk som har overlevd og tilpasset seg ulike typer nasjonal og sosialdemokratisk retorikk helt frem til i dag.
– Wilse er blant de fotografene som har bidratt
til å skape de fotografiske uttrykkene for dette, sier
Bjorli.
Nasjonsbyggende fotografi
– Wilses fotografiske prosjekt var ikke bare å dokumen-
18 / argument #4 / 2010 /
tere det norske, men å etablere det. På hvilken måte var
hans prosjekt ledd i en nasjonsbyggingsprosess?
Wilse visualiserer en moderne
norsk selvfølelse og selvbilde, der
det norsk-nasjonale er en naturlig komponent. -Trond Erik Bjorli
– Wilses portrettering av datidens nasjonale ikoner
som Nansen, Amundsen, Grieg og Bjørnson utgjorde selvfølgelig en portrettkatalog med lettsolgte
motiver. Men dette skjedde samtidig som at Wilse
portretterte kongefamilien, skildret tidens store nasjonale prosjekter som Bergensbanens bygging, utga
fotografiske bildebøker med titler som Norsk Vinter
og Norges Kyst, og utviklet og holdt en lang rekke lysbildeshow med kolorerte lysbilder om norsk landskap og vintersport.
Bjorli mener Wilse kan sees som fotografiens
kandidat og supplement til Rune Slagstads liste over
nasjonsbyggere.
– Noe av effekten av Wilses fotografiske innsats
ligger i at han visualiserer en moderne norsk selvfølelse og selvbilde, der det norsk-nasjonale er en
naturlig komponent, forteller Bjorli.
– Hva slags bilde av Norge kommer til uttrykk gjennom Wilses fotografier?
– Det er et sammensatt bilde av en ung nasjon
Norsk og moderne
Bjorli mener Wilse kan sees som den store norske
fotografiske nasjonsbyggeren. Han viser til den norske etnologen Oddlaug Reiakvam, som har beskrevet hvordan den bergenske turistfotografen Knud
Knudsen (virksom ca. 1860-1900) kan sees som en nasjonal seremonimester, gjennom måten hans bilder
organiserer hvordan den norske naturen skal sees.
– Hopper vi frem til Wilse, som starter sin fotografering i Norge i 1900, er det imidlertid noen store
forskjeller. Wilses fotografi sprenger turistprospektets rammer, og presenterer et bredt offentlig fotografi, basert på at fotografiets integrering i trykk gir
anledning til å nå et allment publikum.
Ifølge Bjorli arbeidet Wilse bevisst med å fremstille fotografiske bilder som visualiserte og sammenfattet sentrale samtidige erfaringer ved å være
norsk og moderne.
– Gjennom fotograferingen mener ikke Wilse å
«dokumentere» samtiden slik vi anakronistisk lett
kan oppfatte det. Snarere bruker og iscenesetter han
samtidshendelser for å produsere fotografiske bilder
som distribueres i magasiner, gjennom postkort og
på andre måter som en type brukskunst eller idolbilder, forteller Bjorli.
Fiksjonens as-if
– Hvis fotografen Knud Knudsen er seremonimesteren, så er Wilse «heksedoktoren», som imøtekommer det moderne menneskets behov for fotografiske
virkelighets- og drømmebilder. Dette er en moderne
fotografisk nasjonsbygging, der Wilse er på lag med
alle typer moderne samfunnsbyggere fra omkring
århundreskiftet 1900 og fremover.
– Hvorfor er fotografiet et så effektfullt medium når
det gjelder å fremstille «det norsk-nasjonale»? Hvorfor er
dette mer effektivt enn for eksempel litterære fremstillinger
av det norske?
– Litteraturen er også en svært viktig bildeskaper, men en hovedforskjell er at den krever en be-
arbeiding, en lesning. Bildets budskap tas inn i et
«glimt», og er sjelden gjenstand for nærmere studier
eller refleksjon. Messioli skriver at fotografiet skaper
«båndskapende» erfaringer, antropologen Arjun Appadurai har tatt opp spørsmålet om hvordan verden
i dag, basert på TV og Internett, kan sies å «drømme
globalt». Han etterlyser historisk forskning omkring
møter mellom fotografi, trykkteknologi og fremveksten av forestillingsverdener.
Bjorli mener at Wilse, gjennom sin litterarisering eller fiksjonalisering av fotografiet, for å bruke
teoretikeren Walter Benjamins begreper, forsøker å
dytte drømmer inn i fotografiet, fremstille virkeligheten ikke bare som den er, men også med fiksjonens as-if, som den kunne være.
Den store fortelleren
En rekke fototeknologiske innovasjoner på slutten
av 1800-tallet, i kombinasjon med nye ideer om hva
fotografiet kunne være, for eksempel kunst, førte til
en revolusjon av fotografiet, forteller Bjorli.
som om de kunne vært tatt i dag, mens fotografier
av hans store forløper innenfor turistfotografiet,
Knud Knudsen, mer tydelig hører til en annen tid.
Verdensborgeren!
Wilse kan altså sees som den store norske fotografiske nasjonsbyggeren. Men Bjorli mener det finnes
et alternativ til fremstillingen av ham som nasjonalisten og nasjonsbyggeren.
– Verdensborgeren! Dette har Kjetil Jakobsen
minnet oss på i vår, med utgivelsen av Verdensborgerskapets idéhistorie. I innledningen skriver Jakobsen
at dette i stor grad handler om hvordan man ser på
«den andre»: Der kulturell nasjonsbygging handler
mye om å definere en felles kulturell plattform,
innebærer den kosmopolitiske tradisjonen en respekt for «den andres» annerledeshet.
Et fotografisk uttrykk for denne kosmopolitiske
tradisjonen, som fantes samtidig med Wilse, var
den franske bankmannen og mesenen Albert Kahns
oppbygging av et fotografisk Archives de la Planète,
(Planetens arkiv, 1909 – 1931), forteller Bjorli.
– Med fargefotografi og film dokumenteres og
visualiseres folk og kultur over hele kloden på måter
som er ganske annerledes enn Wilses fotografiske
prosjekt. Det interessante er at Kahn og Wilse møtes, når Kahn i 1910 legger sin første dokumentasjon
utenfor Frankrike til Norge og Sverige, og engasjerer
Wilse som guide og fotograf.
På Folkemuseet kan man i 2011 oppleve en utstilling i samarbeid med Musée Albert-Kahn av Planetens arkiv og Kahns dokumentasjon i Norge, som
også er den første større fargedokumentasjonen
gjort av norsk kultur og folkeliv.
Anders Beer Wilse (1865-1949)
Konservator Trond Erik Bjorli mener Anders Beer Wilse
burde stått høyt på lista over norske nasjonsbyggere.
– Fotografiet skulle ikke lenger bare kunne vise eller
representere en person eller et landskap, det skulle
etter hvert også kunne formidle erfaringer og følelser, for eksempel knyttet til et landskap. Inn i denne
overgangen kommer Wilse som den store fortelleren i norsk fotografi. Han nøyer seg ikke med å representere prospekter eller personer, han vil utforske og utvikle fotografiets potensial for fortellinger
bortenfor det motivet faktisk viser. Gjennom lån av
maleriets motiver, tematikk fra litteraturen, bruk
av bildetitler og så videre forsøker Wilse å skape en
fortellende fotografisk massekunst.
Wilse er ifølge Bjorli en av de som moderniserer
fotografiet og bidrar til å skape nye og mer spesifikt
fotografisk-estetiske fortellermåter.
– Mange av Wilses fotografiske bilder oppleves
- Tok en rekke bilder som ble sentrale symboler
på norsk nasjonsbygging.
- Emigrerte i 1884 fra Norge til USA og jobbet
som landoppmåler ved den amerikanske stats geografiske oppmåling i Seattle.
- Fikk sitt første kamera i 1886, og ble ansvarlig for fotograferingen på kartleggingsekspedisjoner. Overtok en fotografforretning i Seattle
i 1897, og satset for fullt som fotograf.
- Høsten 1900 returnerte han til Norge, og året
etter startet han fotografforretning i Kristiania.
- Fototeknisk står Wilse i overgangen mellom
det tidlige 1800-tallets omstendelige fotografi, og et mer mobilt og forenklet fotografi muliggjort ved fabrikkpreparerte negativer
fra 1880-årene. Senere kom også Eastman Kodaks rullefilm og bokskameraer som grunnla et
utbredt amatør- og privat familiefotografi.
(Kilde: Trond Erik Bjorli)
Marte Finess Tretvoll (f. 1985) studerer Allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun sitter i arguments
temaredaksjon
argument #4 / 2010 / 19
Tekst: Ole Jørgen Hansson Illustrasjon: Trond Ivar Hansen
Tekst: Mari Parelius Wammer Illustrasjon: Pia Isaksen
Blendahvitt på glanset papir
Emolusjon
I løpet av et halvt år var kun fire nordmenn med ikke-vestlig bakgrunn sitert i Hjemmet, Norges fjerde
største trykte publikasjon. Hva slags bilde gir de tradisjonsrike ukebladene av nye nordmenn?
Medier
Bestemoren din leste dem, moren din leser dem – og
kanskje leser du dem selv. Ukeblader, eller såkalte
dameblader, har vært en del av norske kvinners
hverdag i mer enn 100 år. Innholdet har forandret
seg noe med tiden, men fremdeles er hjemmesfæren, relasjoner, helse, mat og håndarbeid viktige
ingredienser. Og mens rundt 16 prosent av Norges
befolkning nå har en annen bakgrunn enn etnisk
norsk, er de aller fleste kildene vi møter i disse bladene like hvite som da bladene så dagens lys på begynnelsen av 1900-tallet.
I arbeidet med min fordypningsoppgave i journalistikk ved Høgskolen i Oslo, «Blendahvite Magasiner – om norske dameblader og ikke-vestlige kilder»
så jeg på bruken av ikke-vestlige kilder i bladene
Hjemmet, Norsk Ukeblad, Allers og KK. Ifølge bladene selv, gir samlet opplagstall nesten to millioner
lesere. Hjemmet er i tillegg Norges fjerde største
trykte publikasjon etter VG, Aftenposten Morgen og
Se og Hør (2009).
I løpet av første halvdel av 2009 var ti, syv og
fire voksne med ikke-vestlig bakgrunn sitert i henholdsvis Norsk Ukeblad, Allers og Hjemmet – av til
sammen mer enn 150 artikler. Antallet siterte med
en annen bakgrunn enn etnisk norsk må derfor sies
å være lavt. Kvinner og Klær skiller seg positivt ut
med 32 siterte med ikke-vestlig bakgrunn i samme
periode.
penger til nyresyke på Filippinene. Spørsmålet er
hva slags konsekvenser det får når disse relasjonene
mellom etnisk nordmann og minoritet er et av få
bilder ukebladleserne presenteres for.
– Dette er klassiske heltefortellinger som bidrar
til å opprettholde forskjeller mellom givere/helter
og minoriteter/folk fra minoritetenes hjemland som
ofre, sier medieforsker Elisabeth Eide, som har skrevet flere bøker om fremmedgjøring av minoriteter i
mediene.
Typisk å være norsk når du er god
– Det er typisk å bli norsk når du er god, skriver
Merete Lindstad og Øyvind Fjelstad i boken Av utenlandsk opprinnelse. Nye nordmenn i avisspaltene. I boken
bruker de fotballspillere som eksempel, men det er
også tilfellet for de mange kjendisene i Allers, Norsk
Ukeblad og KK.
Leseren vår er opptatt av det «typisk norske». Det tar vi på alvor.
– Anonym redaktør i et norsk ukeblad.
Men hva får kildene lov til å snakke om, og representere? Fire kategorier skiller seg ut.
Nordmannen som den gode hjelper
I flere av artiklene er hovedkilden en etnisk norsk
person som på en eller annen måte hjelper den ikkevestlige kilden i saken. Et klassisk eksempel er en
artikkel om en dame fra Aukra som hver måned sender 7000 kroner til svigerdatterens nyresyke slektning på Filippinene. En annen av sakene handler
om en norsk dame som har adoptert tre barn fra Colombia, hvorav den ene er HIV-positiv og en annen
hjertesyk. Det siste eksempelet rapporterer fra Postens Julegaveaksjon, som i 2008 samlet inn penger
til enslige, mindreårige asylsøkere ved Hvalstad asylmottak. Reportasjen legger vekt på de ansatte i Postens giverglede, samt asylbarnas takknemmelighet.
Felles for disse artiklene er at de etnisk norske
fremheves som snille og velgjørende helter, mens de
ikke-vestlige fremstår som trengende, takknemlige
ofre. Det er viktig å understreke at det ikke er galt å
skrive om mennesker som gjør noe positivt for asylsøkere, som adopterer barn med HIV, eller sender
20 / argument #4 / 2010 /
Elisabeth Eide
Halvparten av de voksne i Norsk Ukeblad som
helt eller delvis har bakgrunn fra et ikke-vestlig land
er kjendiser i en eller annen form. Felles for dem er at
de får være helt norske, og de er noe mer enn bare representanter for bakgrunnen sin. Sarah Natasha Melbye snakker om reising, Nadia Hasnaoiu om 17. mai,
Maria Mena og Tshawe Baqwa snakker om sine første
idoler. Alle har de oppnådd noe gjennom sin kjendisstatus, og får derfor «lov» til å være helt norske.
Eksotisk kjærlighet
Det tredje eksempelet på når mennesker med minoritetsbakgrunn slipper til i ukebladene, er i den
klassiske kjærlighetsfortellingen. Vi kjenner opp-
skriften: «jente møter gutt, gutt og jente møter
hindringer, gutt og jente blir lykkelige til slutt. The
End.» Denne oppskriften finnes også mellom norske
par som har møtt hindringer før de har fått hverandre, men blir ennå sterkere dersom man får det
eksotiske ved at en av partene kommer fra at annet
land. Krydder til historien er kulturelle, sosiale eller
religiøse barrierer. Norsk Ukeblad byr på historien
om Viveca og Stig Thorstensen, som møttes på Sri
Lanka som barn, men som både skulle giftes og skilles på hver sin kant før det ble de to. Allers forteller
om Nora Sevenius som red over Andesfjellene på et
esel og møtte kjærligheten i en sykkelbutikk i Chile.
Å få være seg selv
I materialet fantes det også saker hvor nordmenn
med ikke-vestlig bakgrunn får lov til å være seg selv,
uten at deres bakgrunn spiller noen rolle i saken.
Blant annet finnes det en reportasje om halvt iranske Donia Seirafi som har vært hos Snåsamannen,
samt meksikanske Vanessa Triujeaque i en sak som
handler om å få et «annerledes» barn. I løpet første
halvdel av 2009 hadde Hjemmet og Norsk Ukeblad
én slik normalisert kilde, Allers hadde tre, mens KK
hadde åtte. Disse kildene er dermed i klart mindretall. Men hvilket ansvar har ukebladene som en del
av mediene for å fremme integrering og normalisering? Synet på dette er noe delt blant redaktørene,
som er anonymisert i denne teksten.
-Om du med ansvar mener at vi skal følge en
naturlig utvikling av et noe mer flerkulturelt samfunn, så har vi det, sier en av redaktørene.
En annen mener det er forskjell mellom kommersielle produkter, som ukebladene er, og de statsstøttede avisene.
-Fordi vi er en kommersiell aktør har vi ikke det
samfunnsoppdraget avisene har. Vårt oppdrag, som
vi har fått av eierne våre, er å videreføre et vellykket
produkt med en klar definert målgruppe, sier hun.
Et svar på hvorfor det finnes så få kilder med ikkevestlig bakgrunn i bladene, er i følge flere av redaktørene at leseren skal identifisere seg med kildene i
bladet.
-Vi speiler ikke hele Norge, vi speiler leseren. Leseren vår er opptatt av det «typisk norske». Det tar vi
på alvor.
Ansvar eller ikke, de fleste av redaktørene er
enige i at antallet kilder med ikke-vestlig bakgrunn
er lavt.
Kategorisering med konsekvenser
Men hva blir konsekvensene av at ukebladene nesten bare velger hvite kilder? Ifølge Elisabeth Eide er
slik marginalisering en form for sortering – i mediene som ellers i samfunnet. Den kan være symptom
på et demokratisk problem når mediene gir tydelige
signaler om hvilke mennesker som «teller», mens
andre stemmer helt forstummer. Ved å velge (nesten) bare hvite kilder i Allers, Hjemmet og Norsk
I et nyrikt Norge forført av tekno-romantikk
krever åndelig hungersnød
sine ofre
og en ung dikter legger ut på sjelelig vandring
for å finne seg nye idealer
å se opp til
og en ny måte å være
i verden
Ukeblad, gir bladene et signal om hvem som er viktige, og hvem som fortjener å bli hørt.
– For det første bør man behandle folk med ulik
etnisk bakgrunn som vanlige norske borgere, slik
de fleste av dem er. Det vil bidra til å normalisere
det å ha en eller to foreldre fra et annet land. For
det andre kan ukebladene bidra til å sette fokus på
hvordan vi lever sammen i et samfunn med stigende
mangfold, sier Eide.
FAKTA
- Artikkelforfatteren har undersøkt i hvilken grad nordmenn med ikke-vestlig bakgrunn
slipper til i bladene Allers, Hjemmet, Norsk
Ukeblad og Kvinner og Klær (KK). Utvalget
består av samtlige utgaver fra første halvdel
av 2009.
- Allers hadde syv voksne siterte kilder med
ikke-vestlig bakgrunn, Hjemmet fire, Norsk
Ukeblad ti og KK 32.
- Med «ikke-vestlig» menes mennesker fra land
utenfor Europa, Nord-Amerika og Australia.
Mari Parelius Wammer (f. 1984) går siste året ved journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo. Hun har også en
bachelor i historie fra Universitetet i Oslo. Artikkelen er
basert på oppgaven «Blendahvite Magasiner – om norske dameblader og ikke-vestlige kilder» fra Høgskolen
i Oslo høsten 2009.
Pia Isaksen (f.1978) er utdannet i visuell kommunikasjon
fra Høgskolen i Buskerud. Hun driver firmaet Pia Isaksen
Design, og jobber med både grafisk design og illustrasjon.
www.piaisaksendesign.no
Ole Jørgen Hansson (f.1980) er dikter av legning, og er aktuell med boka Emolusjon. [email protected]
Trond Ivar Hansen (f.1968) utdannet ved Kunsthøgskolen
i Bergen. Yrke: Permittert spilldesigner, prøver å skifte til
å leve av illustrasjon. Glad i folk, ingefær og tilfeldigheter.
argument #4 / 2010 / 21
Tekst: Marte Finess Tretvoll
Frå Sør-Korea til Noreg
– og tilbake
Linda Soh Trengereid leikar med nasjonalromantiske symbol
og problematiserer det ”typiske” i kunsten sin.
Kunststudenten
– Eg tykkjer den nasjonalromantiske perioden er
fascinerande på grunn av behovet for å definera og
romantisera eit folkeslag og kulturen deira. Resultata er tidvis parodiske, fortel Linda Soh Trengereid.
Ho er masterstudent ved Kunsthøgskulen i Bergen,
og har i mykje av arbeidet sitt fokusert på norsk og
koreansk kultur. Trengereid er oppteken av kva kulturelle oppfatningar og inntrykk menneske har om
både eigen og andre sin kultur.
– I arbeidet «Kutte Kaken» jobba eg med temaet
konfirmasjon og tok utgangspunkt i tradisjonen
med å kutta toppen av kransekaka. Eg tykkjer konseptet konfirmasjon er fascinerande, fordi det inne-
22 / argument #4 / 2010 /
held så mange kulturelle symbol og ritual. Gjennom
maten ein et fortærer ein ein kultur, på same måten
som ein kler seg i han ved å ta på seg bunaden.
Kransekake laga av ris
I bakgrunnen for bordsettinga, som portretterer
ein koreanskadoptert konfirmant omgitt av den
norske familien sin, har Trengereid måla ein norsk
granskog. Han er overhengande og mørk, nesten litt
ubehageleg i den elles idylliske feiringa. Ho fortel
at biletet er omgitt av ei ramme med motiv henta
frå tradisjonelle treutskjeringsmønster frå norsk og
koreansk kultur. Framføre biletet står eit bord, etter
norsk bondebordmønster. Bordet er dekt med lys og
lysmansjettar i raudt, kvitt og blått, nasjonalfargane
til både Noreg og Sør-Korea, serviettar med norske
flagg bretta som lotusblomar, Hardanger-bestikk inspirert av gamle norske treutskjeringar og ei kransekake laga av ris.
– Det heile er ein leik med symbol som vi kjenner frå norsk kultur, blanda med representative element for den koreanske kulturen, men òg ei slags
forlenging av innhaldet i måleriet der det norske
møter det koreanske. Eg likar å jobba med kjende
situasjonar og symbol som mange kan kjenna seg
igjen i og relatera seg til. Det interessante blir kor-
leis ulike menneske tolkar den informasjonen dei
får gjennom verka mine.
Vittig eller uggent
– Kva tilhøve mellom nasjonalitet og identitet er det som
kjem fram i arbeida dine? – Interessa for denne tematikken stammar frå at
eg som tre månader gamal blei adoptert til Noreg frå
Sør-Korea. Eg likar å jobba med tema som eg har personleg interesse og erfaring frå. Dette er jo ting eg kan
mykje om frå før. Eg finn situasjonen med den adopterte i ein kultur – fjernt frå den han opphavleg kjem
frå – særs fascinerande.
Eg har funne mykje inspirasjon frå gamle familiealbum. Eg likar situasjonar der den som ser verket fyrst
finn det morosamt, for så å oppdaga ei kanskje meir
ubehageleg, eller litt trist underliggjande kjensle.
Adoptert og adaptert
I serien «Adaptation» har Trengereid tatt utgangs-
punkt i Noregs mest kjende kitsch-måleri «Elg i solnedgang», eit motiv som har pryda hytteveggar og
postkort sidan 1970-talet. Framføre solnedgangane
blir ulike koreanskadopterte konfirmantar portretterte kledde i den norske bunaden sin, fortel Trengereid. Dei store elghorna plassert på hovuda til dei
ulike konfirmantane er med på å understreka utgangspunktet for måleria, men elgen er òg eit kjend
symbol for Noreg og norsk turisme.
Elgen som symbol for det norske går igjen
argument #4 / 2010 / 23
Tekst og foto: Caroline Syverstad
i mange av verka til Trengereid, men det gjeld òg
mønstera frå tradisjonell utsmykking frå både Noreg og Korea.
– Det heile er ein leik med symbol
frå norsk kultur, blanda med element frå den koreanske kulturen.
De norske og
de nynorske
- Linda Soh Trengereid
– Tittelen på denne serien kom eg faktisk fram til
etter å ha surfa mykje på Wikipedia. Eg ville ha ein
tittel som hadde litt av ordet «adopsjon» i seg og det
å tilpassa seg noko, adapt, sidan det eigentleg er det
verket handlar om; eit individ som tilpassar seg til
den nye situasjonen sin. På wikipedia er definisjonen av «Adaptation» skildra som «ein arts evolusjonære tilpassing til omgjevnadene sine».
Hva gjør nordmenn til nordmenn? Og er det plass til et nytt norskt
«vi»? argument inviterte sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen og
religionspedagog Heid Leganger Krogstad til en samtale for å få svar.
Samtale
Finst det typiske?
Kombinasjonen av symbol henta frå ulike kulturar
fører til at skilja blir gjort utydelege og underlege.
Kanskje finst det ikkje noko som kan kallast typisk
norsk, legg Trengereid fram:
– Eg ynskjer å finna felles trekk frå desse elles
så ulike kulturane, trekk som trass i status som «typisk norske» eller «typisk koreanske» kanskje ikkje,
tatt ut av samanhengen, er så «typiske» for nokon,
avsluttar ho.
– Kan nasjonalitet bygge på noe annet enn etnisitet?
HE: – Det er en vanlig misforståelse at nasjonen
må bygge på etnisitet og ha en etnisk kjerne. Dette
er feil. En kan ha nesten like sterke patriotiske følelser basert på felles historie, territorium eller felles
fiendebilde. USA har for eksempel fellesverdier og
opphavsmyter som handler om «the promised land».
Opphavsmytene gjør at det blir lett å integrere innvandrere. De har mulighet til å legge det gamle bak
seg fordi USA har en fremtidsbasert nasjonalisme.
Det er det felles fremtidsprosjektet som gjør USA til
en nasjon, ikke det de måtte finne ved å grave fram
røtter og myter. Det gjør USA til et spesielt tilfelle. I
motsetning har de europeiske nasjonene vært historiebaserte. Tradisjonelt sett har dette fellesskapet
samlet alle, siden alle har hatt samme opphav og
historie.
Linda Soh Trengereid
- Linda Soh Trengereid er masterstudent
ved Kunsthøyskolen i Bergen, og har òg ein
bachelorgrad derfrå
- Har arrangert fleire utstillingar, mellom
anna med kunstnar Kristin Austreid og fotograf Tonje Bøe Birkeland på GalleriKiT i
Trondheim. Utstillinga «Vi var der først» på
Galleri L18 i Bergen fokuserte på nordmenn sin
entusiasme for ski og førestelling om å vera
«best i verda». Arbeida frå denne utstillinga
resulterte òg i utstillinga «Superest-est» på
«Tilsammans Provrum» i Bergen der designaren
Åge Peterson bidrog med illustrasjonar.
- Besøk heimesida http://www2.khib.no/~stud/
lindasohtrengereid/ for meir informasjon om
kunstnaren.
Marte Finess Tretvoll (f. 1985) studerer litteraturvitskap ved
Universitetet i Oslo. Hun sitter i arguments temaredaksjon.
24 / argument #4 / 2010 /
Så lenge kristendommen er
hegemonisk blir det problematisk å lage et nytt «vi».
- Thomas Hylland Eriksen
LK: – Det er ikke er så mye som skal til for å definere et nasjonalt fellesskap. Det handler om å åpne
opp dører og å inkludere. I USA bygges fellesskapet
på respekt for flagget, at alle bruker samme pengeseddel og at «Gud» brukes som fellesbetegnelse på
tvers av religioner.
HE: – Dette gjør inngangsbilletten til USA billig.
Det er enkelt å bli en amerikaner, selv om du er fra
et helt annet sted i verden. I Norge er inngangsbilletten dyr. Det er vanskelig å komme inn i Norge og det
er vanskelig å bli akseptert. Men dette har også med
å gjøre at det amerikanske samfunnet gir lite goder
tilbake, mens det norske samfunnet gir mange goder, som en konsekvens av et godt utbygd velferdssystem.
– Hvordan er det da mulig å bli uamerikansk?
HE: – Når du er uamerikansk utfordrer du
det tynne limet som binder det komplekse landet
sammen. Du unnlater å stille deg bak verdier som
frihet, demokrati og økonomisk liberalisme. «Uamerikansk» er et negativt begrep. «Unorsk» er selvpiskende provinsielt.
– Er det noen som føler seg unorske?
HE: – Dette gjelder i stor grad etniske minoriteter, som kan føle seg unorske i betydning av at de
ikke hører hjemme. Men derimot når man er uamerikansk så handler det ikke om etnisitet, men om
politikk. Man anklages for å være upatriotisk, og for
å utfordre fundamentet for det amerikanske samfunnet. Man blir gjerne betegnet som enten kommunist eller terrorist. I Norge er unorsk mer knyttet
til kultur.
LK: – Vi er mer definert av etnisitet i Norge enn
av felles verdier. Men vi må huske at Norge har hatt
en fleretnisk historie lenge før den nye innvandringen begynte, blant annet gjennom samer og kvener.
Derfor har vi innenfor vårt eget land ikke hatt mulighet til å opprettholde et rent etnisitetsbasert samfunn. Konflikten har eksistert lenge.
HE: – Historisk har Norge vært basert på etnisitet. Dette har politisk sett vært problematisk overfor
for eksempel samene. De bor i Norge, og har sin opprinnelse her, men de har hatt «feil etnisitet». I Norge
har det dessuten vært en forstilling om at den lutherske kristendommen på en eller annen måte er ryggraden i en norske identitet. Så lenge kristendommen er hegemonisk blir det problematisk å lage et
nytt «vi».
LK: – Det er riktig at vi ikke kommer utenom
religionsdimensjonen, men når det gjaldt samene
er ikke problemet religion. Samene har vært veldig
klare på at kristendom også er deres religion.
– Finnes det typisk norske? Finnes det norske verdier
vi kan lage et nasjonalt fellesskap av?
«Typisk norsk?»: Det er typisk nordmenn å stole på politikere og å være ekstremt opptatt av likhet. Det er Thomas Hylland Eriksen og Heid Leganger-Krogstad enige om.
HE: – Tillit og språk. Så lenge det finnes tillit og
Norge er et språkfelleskap vil det eksistere en norsk
identitet. Når folk slutter å snakke norsk her, da har
vi et problem.
Vi er mer definert av etnisitet
i Norge enn av felles verdier
- Heid Leganger-Krogstad
LK: – Norge har på grunn av sin geografi en tradisjon for faktisk å akseptere en stor grad av kulturelt
mangfold i det norske språket. Tenk bare på alle
dialektformene som finnes av det personlige pronomen «jeg»: «eg», «æ», «i», «e», «æg», «jæ», «æ» og «æig».
Norsk er langt fra enhetlig, og den norske geografien
er spesiell. Det er dette som gjør at vi alltid åpner en
ny samtale med spørsmålet «hvor er du fra». Utlendinger i Norge kan bli irritert over dette. De ønsker
å bli definert av at de er her nå, og ikke stadig å bli
minnet om at de er fra et annet sted. Noe annet som
er særnorsk er at vi har en svært egalitær tankemåte
som skiller seg klart fra andre land. I motsetning til
for eksempel amerikanere, stoler vi på politikerne
våre, på at byrder og goder fordeles på en god måte
og ingen faller utenfor.
HE: – Vi nordmenn er ekstremt opptatt av likhet.
Vi er like opptatt av likhet som engelskmennene av
rasjonalitet og inderne av renhet. I Norge oppfattes
forskjellighet som en mangel. Problemet er at likhet
kan bety to ting, men vi bruker bare et ord. En kan
være lik uten å være kulturelt lik. Franskmenn har to
ord for likhet: «similarité» og «égalité». «Égalité» går
på at alle skal ha like rettigheter, og ingen i Norge i
dag er uenig i dette. «Similarité» betyr likhet i kulturell forstand. En kan altså ha like rettigheter uten å
være helt lik. Det er behov for et semantisk oppryddingsarbeid. Dessuten må vi lære oss å være litt mer
avslappet i forhold til mangfold i Norge. Vi er ikke
kommet helt dit ennå, men vi er på god vei. Et tegnt
på at ting har endret seg er hvordan vi feirer 17. mai.
Grunnlovsdagen har gått fra å være en feiring av et
etnisk fellesskap – med norrøne røtter og kampen
mot tyskerne som det sentrale – til å bli et inkluderingsritual.
Thomas Hylland Eriksen
- Professor i sosialantropologi.
- Har vært forskningsleder for forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge
(CULCOM), som ble avsluttet i vår.
Heid Leganger-Krogstad
- Førsteamanuensis i religionspedagogikk.
- Har arbeidet nært med problemstillinger
knyttet til flerereligiøse samfunn gjennom
tematikk knyttet til forholdet mellom religion og skole.
Hva utgjør en nasjon?
Fagdebatten om hva som utgjør nasjonale fellesskap kan grovt deles i to leirer: Enkelte
hevder nasjonen må ha sin berettigelse i en
felles opphavsmyte, felles kulturelle verdier
og tradisjoner som avgrenser nasjonen fra andre
folkegrupper. Fellesbetegnelsen for et slikt
perspektiv er ethnos-basert identitetsforståelse. Andre mener at oppslutning om noen felles
politiske og demokratiske verdier, prinsipper
og institusjoner er tilstrekkelig for å sikre
et nasjonalt identifikasjonsgrunnlag. Dette er
en såkalt demos-basert identitetsforståelse.
Caroline Syverstad (f. 1985) er student på Lektorprogrammet ved Universitetet i Oslo. Denne høsten tilbringer hun
ved det norske instituttet i Roma. Hun sitter i arguments
temaredaksjon.
argument #4 / 2010 / 25
KULTUR
Tekst: Margrethe Løøv Bilde: Wiki Commons
Eit nytt andlet
for ei ny tid
Marianne, det offisielle symbolet på Frankrike, har fått
mørk hud og svarte krøller. Den ekstreme makeoveren til
den franske gallionsfiguren har vekt eit oppheta
ordskifte om kva «det franske» er – og bør vera.
Heilt sidan den franske revolusjonen har Mariannefiguren vorte rekna som eit symbol på den franske
republikken. Ho leidde folket mot fridomen i La
Liberté guidant le peuple, det vidgjetne måleriet av
Eugène Delacroix. I dag tronar ho i offentlege bygg
og figurerer på frimerke, euromyntar og nettsidene
åt den franske staten. Som eit romantisert ideal for
nasjonen representerer Marianne verdiar som vert
sedde på som særeige franske. Men kva kjenneteiknar eigentleg «det franske», og kven er Marianne?
Symboltung hekk / Thompson syretripper igjen / Murakamifeber / Den nye vinen er øl / Tåkete Holbergpris / Anmeldelse:
Kyss og ekser / Idéhistorien fortjener bedre /
Det gamle og det nye: Marianne på Eugène Delacroix’ måleri frå 1830 og Marianne på ein plakat for Fête de l’Humanité frå 2009.
og husmor. Desse representasjonane har stort sett
passert i det stille, men i 2002 laga det stort oppstyr
då ei inntil då ukjend «beurette» – ei ung kvinne av
nordafrikansk opphav – vart nytta som modell for
Marianne.
Refleksjon av det multietniske
Denne nye, multietniske Marianne står i eit politisk
minefelt, og har vekt eit ordskifte med steile frontar.
For Marianne er ikkje berre ein figur som opptrer
på frimerke og i museumsmontrar. Til uliks med ei
ordinær miss har Marianne ein reell politisk symbolverdi. Rolla hennar er definert som sjølve manifestasjonen av sentrale franske verdiar. Identiteten
til Marianne er uløyseleg knytt til verdiane ho representerer. Kampen om Marianne er kampen om
nasjonen – om kva Frankrike er og bør vera.
Eit nasjonalsymbol frå revolusjonen
Marianne-figuren har dei eldste røtene sine i den
antikke gudinna Libertas (Fridommen). I gresk og
romersk kunst er gudinna ofte attgjeven med ei
frygisk lue, eit hovudplagg frigjorde slavar ofte bar
som symbol på den nyvunne statusen sin. Med revolusjonen vart fridomsgudinna i løpet av få tiår eit
symbol på heile den franske nasjonen og det franske
folket. Den antikke figuren eigna seg godt som eit
biletleg uttrykk for opprøret mot monarkiet, aristokratiet og pavekyrkja si makt over den politiske
sfæren. I løpet av dei få åra revolusjonen vara vart
Libertas samstundes gjord om frå ein skikkelse i romersk mytologi til eit meir særeige revolusjonært –
og dimed òg fransk – symbol. Libertas vart ein meir
folkeleg figur, og folket døypte henne om til «Marianne», som var eit vanleg namn i Frankrike på slutten av 1700-talet.
Republikken som vart etablert etter at revolusjonsbrigadane hadde vunne fram innstifta ein ny
orden. Revolusjonsdevisa «fridom, likskap, brorskap» og delane hennar vart viktige ideologiske
berebjelkar i det nye Frankrike. Samstundes vart
Marianne til noko meir enn ein frigjerande revolusjonsfigur – ho vart eit symbol for nasjonen som
heilskap, ein inkarnasjon av det moderne Frankrike.
Sidan har Marianne-figuren, trikoloren og revolusjonsmottoet vore ein del av ei slags heilag treeining
som går att i offentleg ikonografi og symbolikk.
Framstillinga av Marianne som nordafrikanar er eit
forsøk på å definera om att kva det vil seia å vera
fransk. Agenten som leitte fram den nye Marianne
ynskte å finna nokon som kunne symbolisera eit
moderne, multietnisk Frankrike. Av dei 62 millionane innbyggjarane i Frankrike er kring fem millionar av utanlandsk opphav. Rundt éin og ein halv
million kjem frå nordafrikanske land som Marokko,
Tunisia og Algerie. Mange pluralismevenlege debattantar meiner at den franske nasjonen bør spegla
variasjonen som finst mellom franske statsborgarar,
og at det er på høg tid at nasjonalsymbolet òg tek til
å reflektera dette mangfaldet.
Blondine, brunette – og «beurette»
Marianne vart lenge framstilt med anonyme trekk.
Men i 1969 vart ho portrettert i forma til Brigitte
Bardot. Det som i utgangspunktet var ein spøk, vart
spira til ei elska og omdiskutert offentleg missetevling. Med ujamne mellomrom vel franske ordførarar ei kjend – og ikkje minst biletskjøn – fransk kvinne til å vera modell for Marianne. Sidan Bardot har
vidgjetne modellar og skodespelarar som Mireille
Mathieu (1978), Catherine Deneuve (1985), Inès de la
Fressange (1989) og Laetitia Casta (2000) lånt andletstrekka sine til nasjonalsymbolet.
Men ved sida av dei offisielle Marianne-figurane
finst det eit mangfald av alternative framstillingar
av Marianne. Desse kan vera alt frå uautoriserte kopiar av Delacroix’ bilete av Libertas til karikaturar
med politiske bodskapar. Marianne har mellom
anna vorten framstilt som transvestitt, politikar
Nasjon versus stat
Men langt frå alle helsar ei ny og alternativ Marianne velkomen. Sume meiner at ei nordafrikansk
Marianne bryt med grunnleggjande franske verdiar. Dei siste åra har det vore fleire døme på konflikt mellom minoritetar og storsamfunnet. Det
kanskje mest kjende dømet på dette er ordskiftet
om bruken av hijab i skulen. Fransk lov forbyr religiøse symbol i offentlege institusjonar, og grunngjev dette med prinsippet om «laïcité» – religiøs
«nøytralitet». Sume muslimske kvinner ynskjer
likevel å bera det tradisjonelle hovudplagget, og
sume tradisjonalistar forstår det som ei symbolsk
underkasting av hevdvunne franske verdiar å gje
Marianne eit nordafrikansk andlet. Sjølv om den
franske staten romar eit stort kulturelt mangfald,
treng ikkje den franske nasjonen gjera det same,
hevdar kritikarane. Denne fløya romantiserer eit
26 / argument #4 / 2010 /
Til uliks med ei ordinær miss har
Marianne ein reell politisk symbolverdi. Kampen om Marianne
er kampen om nasjonen.
sett ideal dei held for absolutte, ufråvikelege og
evige.
Nasjonalkjensle i mangarta kontekst
Konflikten kring Marianne-figuren er kanskje ikkje
eit trugsmål mot tryggleiken til Frankrike i seg sjølv.
Men dømet kastar ljos på breie og viktige problemstillingar som Frankrike på ein eller annan måte må
ta stilling til. Migrasjon har ført til at Frankrike – til
liks med andre europeiske land – er langt meir kulturelt samansett enn tidlegare.
Nasjonalromantiske, idealiserte førestillingar
om det franske stemmer på mange måtar ikkje overeins med den nye røyndomen. Men som Marianneordskiftet illustrerer, er det slett ikkje gjeve korleis
franskmennene kan skapa ein nasjonal identitet i
ein pluralistisk kontekst. På den eine sida ser me
ein konservativ, romantiserande trong til å halda
fast ved det «genuint» franske; på den andre sida ser
me ein trong til multietnisitet og nyskaping. Måten
Frankrike vel å handsama desse problemstillingane
på vil truleg synast att i dei komande offisielle Marianne-figurane.
Marianne-figuren:
Marianne er eit offisielt symbol på Frankrike.
Dei siste åra er figuren ofte vorten modellert
etter kjende franske kvinner.
I 2002 vart ei nordafrikansk kvinne nytta som
modell for ei ny og alternativ Marianne. Dette
vekte debatt om nasjonalitet i det multietniske Frankrike.
Libertas
Libertas var fridommen si gudinne i romersk
mytologi. Ruiner etter tempel til hennar ære
er funne på to av Roma sine sju høgder. Ordet
libertas tyder «fridom» på latin.
Fridomsstatua ved innseglinga til Manhattan i
New York var ei gåve frå Frankrike til USA, og
representerer ein moderne versjon av fridommen
sin vaktar og ei personleggjering av Libertas.
Kjelder:
- Agulhon, Maurice (1992) ”Marianne, réflexions sur une histoire” i Annales Historiques
de la Révolution Française nr. 3 1992
- Doizy, Guillaume og Jacky Houdré (2008) Marianne dans tous ses états - La République en
caricature de Daumier à Plantu
- INSEE (2010) ”Les immigrés selon leur pays
de naissance”, frå www.insee.fr
Margrethe Løøv (f. 1984) er nyklekt master i religionshistorie frå Universitetet i Oslo. Tidlegare har ho studert fransk
ved Université de Montpellier i Frankrike.
argument #4 / 2010 / 27
Kultur
Kultur
Tekst: Gøran Conradsen Illustrasjon: Eirik Lia
Bomber, syretripper
og faenskap
Johnny Depp er tilbake som Hunter S Thompson.
Det er knyttet store forventninger til den kommende filmen The Rum Diary, hvor Johnny Depp spiller
hovedrollen. The Rum Diary var Hunter S. Thompsons
første bok, men den ble ikke utgitt før så sent som
i 1999. Handlingen er bygd opp rundt Thompsons
tid som journalist i Puerto Rico. Sentrale temaer er
kjærlighet, vold og intriger mellom unge, maniske
og alkoholiserte amerikanske journalister og forfattere.
Acid Test, og Lester Bangs, som skrev for Rolling Stone
Magazine, er noen eksempler.
Thompsons favorittgjøremål inkluderte syretripper, whiskeydrikking,
pistolskyting og å bygge bomber.
Frykt og Avsky i Las Vegas
Hunter S. Thompson fikk sitt gjennombrudd med
boka Fear and Loathing in Las Vegas, som kom ut i
1972. Boka var bygd opp rundt episoder Thompson
selv hadde opplevd, og handler stort sett om en
rekke syretripper som fører hovedpersonen og hans
kompanjong inn i en rekke bissare hendelser i Las
Vegas. Men boka gir også et innblikk i den amerikanske drømmen og ikke minst datidens amerikanske
motkultur som var i oppløsning.
I dag er gonzostilen blitt synonym med gratisaviser
hvor skribentene prøver til det kjedsommelige å
beskrive sine festevaner. Men Thompson skrev ikke
bare om sine rusopplevelser. Han brukte gonzostilen til å dekke valget i USA i 1972 mellom Nixon og
McGovern for Rolling Stone Magazine. Artiklene ble
samlet i Fear and Loathing on the Campaign Trail ’72 og
var med på å etablere Thompson som en kompromissløs og populær politisk kommentator.
Gonzo blir født
Fear and Loathing in Las Vegas ble starten for en ny
journalistikk som Thompson døpte gonzo. Gonzostilens kjenntegn er at journalisten tar del i handlingen, hvor hans subjektive meninger blir like viktige
som fakta. Vulgariteter, humor og overdrivelser er
ofte benyttet for å gjøre teksten spennende og levende. Thompson selv så på den objektive journalistikken som en myte, og gonzostilen fikk stor påvirkningskraft på flere skribenter. Tom Wolfe, som ble
kjent med sin gonzoinspirerte bok The Electric Kool
Syre på lerretet
I 1998 kom Fear and Loathing in Las Vegas ut som
film med Johnny Depp i hovedrollen. Depp gjorde en fremragende innsats der han svaiet rundt
i Thompsons karakteristiske klesstil med hvit
solhatt, hawaiiskjorter, oransje solbriller og en
lang sigarettholder. For å forberede seg til rollen hadde Depp bodd på Thompsons ranch i flere
måneder. Der brukte de tida på Thompsons favorittgjøremål, som inkluderte syretripper, whiskeydrikking, pistolskyting og å bygge bomber.
28 / argument #4 / 2010 /
Filmen ble ingen kinosuksess, men er nå blitt en
kultklassiker.
Ut med et brak!
20. august 2005 avfyrte Johnny Depp kanonen som
sendte Hunter S. Thompsons aske opp mot stjernehimmelen akkompagnert av Dylans Mr.Tambourine
Man. Da tiden kom for Thompsons begravelse var
Johnny Depp med på å bidra økonomisk for at
Thompson skulle få sin ekstravagante avslutning.
Thompson hadde planlagt sin begravelse grundig, og kanonen som skjøt ut asken var plassert på
toppen av et høyt tårn. Toppen av tårnet var utformet som en knyttneve som holder rundt en peyoteplante. Dette symbolet ble brukt av Hunter S Thompson som en logo for sin gonzojournalistikk. Thompson la igjen et notat til sin familie hvor han gjorde
rede for sin avgjørelse med å ende sitt liv:
No More Games. No More Bombs. No More Walking. No
More Fun. No More Swimming. 67. That is 17 years past 50.
17 more than I needed or wanted. Boring.
Gøran Conradsen (f.1982) har bachelor i engelsk litteratur
fra Universitetet i Oslo og er låtskriver i Beerenberg (www.
myspace.com/brnbrg). Han er med i kulturredaksjonen til
argument.
Eirik Lia (f. 1979) har en master i kulturarv fra Glasgow
Caledonian University og er del av en pågående utstilling
på Kon-Tiki Museet. Han er ellers med i programmet Opplysningen 99,3 på Radio Nova. www.eldworks.no
argument #4 / 2010 / 29
Kultur
Kultur
Tekst: Thale Sørlie
Tekst: Christine Skogen Nyhagen
Singellivet er et langt og fortellende dikt
Fuck it, løpet er kjørt
Marte Aas er en av våre fremste fotokunstnere, og har de siste
årene blitt større oppmerksomhet til del.
givelse. I filmen Cinéma er det derimot bildet av den
andre som utfordres. Ved å knytte sammen stumfilmens særegne filmspråk med Rukmini Chatterjees
samtidsversjon av den før-indiske dansen Bharatanatyam, leker, og dermed utfordrer, Aas vårt syn på
den orientalske kvinnen. Et syn som ble sementert
gjennom kameralinsen på 1800- og 1900-tallet.
Hverdaglig absurditet
Utforskning av representasjon og virkelighet har
innen fotokunsten, som andre kunstneriske felt,
vært dominert av enten ironiske eller sterkt samfunnsengasjerte bidrag. Aas er verken ironisk eller
interessert i å komme med politiske utspill. Verkene
vi møter på Samtidsmuseet er derimot lekne, men
med kameraets betryggende, observerende blikk.
Utstillingens tittel «Film og fotografier» understreker dette. Men det er grunn til å spørre seg om
ikke denne kraftige understrekningen av de fotografiske refleksjonene hos Aas blir så tydelig at de
nesten stenger for andre aspekter ved hennes verk.
Refleksjonen rundt fotografiet er en klar rød tråd i
Aas’ verk, men verkene har også andre, mer urovekkende dimensjoner ved seg.
“Screens and hedges”: En hekk som skulle gi en liten avstand mellom inne og ute, hjemme og borte, er blitt til en uoverstigelig mur. På Museet for samtidskunst vises nå “Marte Aas: Film og
fotografier”, der publikum tar del i Aas’ fotografiske lek med hverdagens både trygge og urolige elementer.
fotokunst på samtidsmuseet:
Urolig lek
Marte Aas: Film og fotografier innbyr til et lekent blikk på tilværelsen, der overdrivelsen
viser frem både det komiske og alvorstunge ved samfunnet vi lever i.
Et anonymt, vanlig norsk forstadshus skimtes så
vidt bak en flere meter høy tujahekk. De engang så
sirlig plantede tujaene utgjør ikke lenger et gjerde
mellom den private hagen og den offentlige gaten,
men har blitt en mur. Ikke en gjenglemt forvokst
hekk, men en tilklippet og velpleid mur som overstiger selve det huset den skal beskytte mot innsyn.
I serien Screens and Hedges, #1-#10 fra 2008 har Aas
fotografert tujahekker i norske boligområder. Husene og
miljøene er anonyme, de kunne vært nær sagt hvor som
helst. Samtidig har miljøet unektelig et preg av middelklasse. Aas har her fotografert middelklassens ønske om å
beskytte seg mot innsyn, men også den truende omverdenen. En hekk som skulle gi en liten avstand mellom inne
og ute, hjemme og borte, er blitt til en uoverstigelig mur.
Fotografisk refleksjon
Museet for samtidskunst åpnet 18. juni utstillingen
30 / argument #4 / 2010 /
Marte Aas: Film og fotografier. Etter at Aas gikk ut fra
Högskolan för fotografi i Göteborg på 1990-tallet, har
hun etablert seg som en av Norges mest interessante
fotokunstnere. Andre 90-tallister fra Fotohögskolan
som Vibeke Tandberg og Torbjørn Røssland har blitt
større medieoppmerksomhet til del, men de siste
årene har Aas også blitt løftet frem i det offentlige lys.
I likhet med disse reflekterer Aas i sine arbeider
over fotografiet, noe som understrekes av utstillingens
enkle, men presise, tittel Film og fotografier. Gjennom
verk fra perioden 1999 til 2010, både film og fotografi,
tar vi del i ulike grunnleggende problemstillinger
rundt den fotografiske gjengivelsen av verden.
Fra sølvklorid til orienten
Siden dets fødsel i 1839 har både fotografisk kunst
og litteratur om fotografiet diskutert hvordan denne kjemiske lysreaksjonen forholder seg til den
verden det avbilder. Hva er et fotografi? Etter postmodernismens gjennombrudd på 1980-tallet er det
få som fremhever fotografiet som en sann avbildning av verden. Men paradoksalt nok oppfører vi oss
ofte som om den fotograferte virkeligheten stemmer med den faktiske. Vi anser månen for å være
identisk med fotografiet av den og vi regner med at
røntgenfotografiet av vår brukne arm, gir en virkelighetsnær gjengivelse.
I AgCl (Ueksponerte sølvsalter), #1-#7 fra 2010 har
Aas fotografert ueksponerte sølvsalter på en fotografisk film ved hjelp av et elektronmikroskop. Forut for
den digitale teknikken var det sølvsaltenes kjemiske
reaksjon i møte med lys som skapte fotografiet. De
ueksponerte sølvsaltene som utgjør grunnsteinen
for fotografiets nærhet til virkeligheten, danner abstrakte mønstre vi selv ikke ser. Vår oppfatning av
sølvsaltene er overlatt til fotografiets grafiske gjen-
Refleksjonen rundt fotografiet
er en rød tråd, men verkene har
også noe urovekkende ved seg.
Etter å ha sett Rukmini Chatterjees dans gjennom
Aas’ linse, ser vi tydeligere det absurde i mange fotografiske og filmatiske fremstillinger av «orientalske»
kvinner. Den lekne filmen antyder et politisk aspekt
ved alle fremstillinger av virkeligheten. Tydeligst er
dette i Screens and hedges. Der finnes det et fokus på
mellomrommene mellom det offentlige og private,
der absurde, men også skremmende trekk ved vårt
samfunn kommer frem. Hekken vi passerer hver dag
på vei til banen eller skolen, er kanskje ikke bare en
hekk, men også et bilde på hvordan vi forstår den
verden som omgir oss.
Sølvklorid
Sølvklorid var den viktigst kjemiske forutsetningen for fotografiet fra dets fødsel i
1839 og frem til fremveksten av den digitale
teknikken på 1990-tallet. Sølvklorid reagerer
med lys, og lysrefleksjonene fra motivet foran kameraet frembringer en kjemisk reaksjon
på den sølvklorid-påsmurte negativfilm. Med
digital teknikk er negativet blitt erstattet
av en bildebrikke med lyssensitive pixler.
Pixlene svarer til en av tre grunnfarger,
rød, grønn og blå. Lys konverteres dermed til
ensfargede pixler i kameraet.
Thale Sørlie (f.1982) er masterstudent i idéhistorie ved
Universitet i Oslo, kandidat i fotografi fra Högskolan för
fotografi, Göteborgs Universitet, og sitter i arguments
kulturredaksjon.
Anne Viken lot seg inspirere av Beat-poetene, og skrev en desillusjonert,
men håpløst romantisk boksingel om singellivet i storbyen.
Anne Viken
XXX
Flamme Forlag
Utgitt; 2010
Dikt, 24 sider
Om forfatteren: Anne Viken (f. 1979)
jobber som veterinær i Sverige. Hun
er journalist, blogger og forfatter, og har tidligere vært redaktør
i argument.
XXX egner seg for alle håpløse romantikere, single eller ikke-single.
Jeg har lyst å jage de gamle damene oppover gata hjem
til/ Frogner der de hører hjemme med de gamle gubbene
sine i/ rullestol og nips og peishyller og plysjsofa og bestselgerbøker/ og peiskubber og barn og kanarifugler, kaste
dem ut/ vinduet, hakke dem i hodet med saks og kniv og si
at haaaal/looooo gamle frøkner, gi meg et sjekketriks som
funker,/ hvordan gjør dere de gamle gubbene deres lykkelige inn/ i evigheten./ Så jeg sier til deg at/ dette går ikke/
jeg må gå, jeg går nå, jeg tar vesken min, du er ikke min
type/ det er bare å innse det, dette går ikke.
Slik lyder to av strofene i diktet «Oslo» fra boksingelen XXX, utgitt på Flamme forlag, og skrevet av
Anne Viken, som var med på å starte opp argument.
Tittelen på Vikens litterære debut henspiller etter
alt å dømme både på den vanlige kjærlige brevhilsenen xxx, og det faktum at diktene omhandler
jeg-personens ekskjærester og tilværelsen hennes
etter bruddet med dem. Boksingelen består av de tre
lange, fortellende diktene «Oslo», «Velkommen til
Berlin» og «Hyderabad, Andhra Pradesh, India».
Vikens dikt skriver seg godt inn i
disse Sex og singelliv 2-tider.
Viken skriver tilsynelatende henslengt og spontant,
med et muntlig språk. Formspråket hennes er en
god blanding av poesi og prosa, med innslag av utdrag med fakta om kunnskapsmedarbeidere, hentet
fra Gründer Økonomisk rapports hjemmeside: kunnskapsmedarbeidere gir svært mye av sin tid og/ oppmerksomhet til arbeidsgiverne så lenge de er ansatt./ kunnskapsmedarbeiderne setter store krav til seg selv, sine/ ledere og
bedriften/ jeg sier la meg være i fred / la meg gå, la meg
gå hjem alene.
Bokmål skaper avstand
Diktene vekker assosiasjoner til Flamme forlags redaktør Nils-Øivind Haagensens forfatterskap, og er
tydelig inspirert av beat-poeter som Allen Ginsberg
og Jack Kerouac, men Viken ser likevel ut til å være
på god vei til å finne et særegent stilspråk .
Som journalist skriver Anne Viken vanligvis
på nynorsk. Hun har imidlertid uttalt at hun skri-
ver skjønnlitterært på bokmål for å skape avstand
til jeg-personen. På bloggen «I am fiction» skriver
Viken at «dette er tekstar som kan framstå som veldig personlige og sjølvbiografiske. Dei er ein miks av
sjølvbiografiske hendingar og fantasi. Eksempelvis
er heile Oslo-teksten og kanskje halve Berlin-diktet
fantasi, medan Hyderbad-teksten er kanskje 70 prosent sjølvbiografisk. For å skape avstand til fortellerstemma, skriv eg på bokmål. Eg ville blitt for nært.
Jeg i teksten er ikkje Anne Viken, men ein fiktiv jegperson».
Det litterære skiftet til bokmål er et grep som
fungerer godt. For oss som kjenner godt til Vikens
virksomhet som skribent, skaper dette et merkbart
skille mellom henne som journalist og forfatter.
Bruken av bokmål forsterker også inntrykket av
at jeg-personen er fiktiv, selv om Viken forteller at
handlingen i diktene er basert på selvbiografiske
hendelser og fantasi.
Ungdommelige, urbane dikt
Jeg-personen er en ung kvinne med en brokete fortid hva kjærlighetslivet angår. Hun reiser mye og
reflekterer over romantikkens rolle i livet sitt og i
samtiden. Selv om hun er desillusjonert etter å ha
gjennomlevd samlivsbrudd, har hun beholdt romantikeren i seg, som vi kan se i avslutningen på
diktet «Oslo»: Fytti helvete for en råtten låt/ jeg liker den,
jeg/ skjønner ikke hvordan dette skal funke, ass/ sender du
vinflaska/ jepp/ hva tenker du på?/ deg/ jeg tenker på deg
hele tiden/ romantisk kjærlighet har en drivkraft, og er like
sterk som tørste/ og sult. Mennesker lever for kjærlighet,
dreper for kjærlighet, dør/ for kjærlighet.
Vikens dikt skriver seg godt inn i disse Sex og
singelliv 2-tider. Den ungdommelige og urbane tematikken hennes appellerer nok først og fremst til
lesere i 20- og 30-årene, single eller ikke-single. Men
ikke dermed sagt at også jeg-personens motstykke,
Frognerfruene som feirer gullbryllup, ikke kan få
utbytte av diktene.
Christine Skogen Nyhagen (f. 1982) er utdannet litteraturviter ved Universitetet i Oslo og er påtroppende redaktør i
argument.
argument #4 / 2010 / 31
Kultur
Kultur
Tekst: Emil Johnsen
Tekst og foto: Lars Gaupset
Tekst: Sonja Dalseth
Murakamis magiske univers
Innåt dagen
Du æ så vakker
hær du ligg som et linstykkjy
millum evigheite å dagen
Den japanske forfatteren Haruki Murakami nyter stor popularitet i Norge, og beæres med en
egen festival på Litteraturhuset i august. Men er Murakami mye innpakning og lite innhold?
Idéhistorie fortjener bedre
Mitt første møte med Murakami fant sted om sommeren for litt over ett år siden. Jeg var utvekslingsstudent i Lyon, og hadde leid en leilighet i gamlebyen av en venninne. Jeg kom tilfeldigvis over Kafka
på stranden i bokhyllen hennes, og falt pladask. De
neste dagene var jeg sugd inn i Murakamis underfundige univers, og slukte alt jeg kom over av ham.
I likhet med millioner av andre lesere over hele verden hadde jeg blitt tatt av Murakami-feberen. Hva i
all verden er det som trollbinder oss?
- Han er svært flink til å bygge opp spenning og
vet akkurat hva som skal til å få leseren på kroken.
Slik sett kan noen av bøkene hans sammenlignes
med krimromaner, sier Reiko Abe-Auestad, professor i japansk litteratur ved Universitetet i Oslo.
Smitteeffekt
Murakamis forfatterskap er kjennetegnet av surrealisme, et utflytende skille mellom fantasi og virkelighet og hyppige referanser til vestlig populærkultur,
litteratur og klassisk musikk. Ifølge Auestad appellerte bøkene hans blant annet til den yngre generasjonen i Japan som ønsker å leve en kosmopolitisk
tilværelse i byene. Et eksempel på Murakamis innflytelse er den nylige utgivelsen av hans triologi 1Q84.
Interessen for triologien har smittet over til flere av
verkene som nevnes i bøkene. En uke etter at 1Q84
kom ut ble det solgt 6000 eksemplarer av Sinfonietta
av den relativt ukjente tsjekkiske komponisten Leoš
Janáček. Det var like mange CD´er som hadde blitt
solgt i løpet av de tyve siste årene.
Fra outsider til innvidd
Selv om Murakami er svært populær i hjemlandet
og en av de mest profilerte japansk forfatterne internasjonalt, har han blitt kritisert for å ikke være
«japansk nok». – I begynnelsen ble ikke Murakami
tatt seriøst av det japanske litterære etablissementet. Han var lite interessert i problemstillinger knyttet til Japan, og framstod som mer opptatt av å drive
med name-dropping og henvendte seg til et vestlig
publikum, sier Auestad.
Trenden snudde seg med utgivelsen av Trekkoppfuglen i 1994. I denne romanen tar Murakami
opp det sensitive temaet om Japans okkupasjon av
Mandsjuria under den andre verdenskrig, og hva
det vil si å tilhøre en generasjon som ikke selv har
opplevd krigen. Romanen ble godt mottatt av kritikerne, og Murakami ble tildelt den prestisjetunge
Yomuiri-prisen. Det var særlig en fjær i hatten at
boka ble rost av hans krasseste kritiker, Oe Kenzaburo, som har fått Nobels litteraturpris.
To andre begivenheter i 1995 skulle sette dype
spor i Murakami og forsterke den samfunnskritiske retningen i hans forfatterskap. Den ene var
jordskjelvet i Kobe som førte til at 5000 mennesker
omkom. Den andre hendelsen var gassangrepet på
undergrunnsbanen i Tokyo av Aum Shinri Yuo-kulten, som tok livet av tolv mennesker og såret 5000.
I Undergrunnen, som er hans første sakprosa-verk,
intervjuer han 60 av de overlevende etter gassangrepet. Han skrev også novellesamlingen Etter skjelvet.
32 / argument #4 / 2010 /
ble bestselgere i Japan i 2009 med to millioner eksemplarer, og blir trolig ikke utgitt på engelsk før
2011. De fleste tolker tittelen som en referanse til
George Orwells 1984, ettersom bokstaven q uttales
som tallet ni på japansk – kyuu. Andre hevder at den
viser til novellen Den sanne historien om Ah Q av den
kinesiske forfatteren Lu Xu, som sies å ha hatt innflytelse på Murakami. Forlaget beskriver den som
«en klassisk Murakami-roman som veksler mellom
to fortellinger, en mann og en kvinne, som søker
hverandre».
Reiko Abe-Auestad, professor i japansk litteratur, har blant
annet skrevet om framstillingen av virkeligheten i Murakamis
roman Kafka på stranden.
Uløste gåter
Med Kafka på stranden fra 2002 er Murakami tilbake
i sin gamle form slik vi kjenner ham fra tidligere bøker. Romanen er en slags moderne Ødipus-fortelling
hvor det blir spådd at hovedpersonen, Kafka, kommer til å innlede et forhold til sin mor og ta livet av
sin far. Kafka rømmer hjemmefra og setter seg på en
buss til Tokyo. Der inntreffer det en rekke merkelige
hendelser, og det dukker opp karakterer som Colonel Sanders, en prostituert med inngående kjennskap til Hegel, en snakkende katt og to japanske soldater fra andre verdenskrig som vokter portalen til
en annen verden.
Hvorfor vi elsker han
Den kommersielle suksessen til 1Q84 og andre av
Murakamis romaner viser at leserne bryr seg lite
om hva kritikerne sier. Hans evne til å skape karakterer og et univers som mennesker kjenner seg igjen
i og blir glade i uavhengig av nasjonalitet, gjør han
først og fremst til en internasjonal forfatter og verken japansk eller vestlig. Fortellingene hans berører
leserne på flere plan – både emosjonelt og intellektuelt - fordi de er drivende godt skrevet, men også på
grunn av sitt gjenkjennelige varemerke og særegne
stil. Motsetningen mellom innpakning og innhold
blir i så måte kunstig, fordi det er kombinasjonen av
de to som gjør at vi vil lese han om og om igjen, og
som gjorde at jeg selv ble oppslukt av ham en sommerdag i Frankrike.
- I begynnelsen ble ikke Murakami tatt seriøst av det japanske litterære etablissementet.
Noe av det mest fascinerende, men samtidig det
mest frustrerende, med Kafka på stranden og Murakamis forfatterskap mer generelt, er at han legger
ut en rekke tråder eller koder som leseren inviteres
til å reflektere over. Problemet, hvis man kan kalle
det det, er at disse trådene ikke nøstes opp mot slutten, og forblir uforløste og hengende i luften. Det er
ikke uten grunn at han har blitt sammenlignet med
regissøren David Lynch, som er kjent for å drive seerne sine til vanvidd i forsøk på å tolke filmene hans.
I likhet med Lynch er også Murakami svært tilbakeholden med å si noe som helst om hvordan bøkene
hans skal forstås, og han er sjelden tilgjengelig for
intervju. Det har ført til endeløse spekulasjoner og
diskusjoner blant fansen.
Store forventninger
Det knyttet seg enorme forventninger til 1Q84 på
forhånd, ettersom Murakami hadde holdt fullstendig tett om innholdet i bøkene. De to første bøkene
Haruki Murakami
Foto: Pax forlag
Anbefalte bøker av Haruki Murakami
Hardkokt eventyrland og verdens ende (1985)
Norwegian Wood (1987)
Trekkoppfuglen (1995)
Kafka på stranden (2002)
Lars Gaupset (f.1984) går på mastergraden freds- og konfliktstudier ved Universitetet i Oslo, og er medlem av kulturredaksjonen i argument.
Historien på tvers
Tverrfaglighet står høyt i kurs i dag. Da er det forunderlig
at det ikke satses mer på det tverrfaglige faget idéhistorie.
Kronikk
Alle fag på universitetet klager om for lite ressurser.
Kanskje argumenteres det for lite og klages for mye.
I alle fall kan man konstatere at en mangel på ressurser vil være svært alvorlig for små fagmiljøer som
idéhistorie. Hvordan faget vil se ut om, la oss si ti
år, er svært usikkert. Innen den tid vil nemlig alle
de fire nåværende professorene ved universitetet i
Oslo ha gått av med pensjon, og en mulig diskontinuitet i den faglige virksomheten er derfor ingen
umulighet. Bør det ikke være et universitetspolitisk
satsningsområde å opprettholde sårbare fagmiljøer
som på mange områder, som publisering og produksjon av studiepoeng (som det heter nå), holder høy
kvalitet?
Forholdet til nabofag
Tverrfaglighet handler ofte om å trives og ha et godt
samarbeid med sine naboer. I vinter arrangerte fagutvalgene for filosofi og idéhistorie fagkritisk dag,
hvor vi nettopp tok opp grenseproblematikken mellom disse to fagene. For mange utenforstående virker filosofi og idéhistorie som det samme, men for
oss som driver med en av delene kan det ene faget
nærmest ikke tenkes noe mer forskjellig enn det andre.
Under debatten på fagkritisk dag kom det tydelig frem at det er to vidt forskjellige sett med spørsmål som er interessante for de to fagene, og begrunnelsen for at man nå har samme studieprogram på
bachelornivå blir på en måte litt kunstig. Idéhistorikere leser ofte filosofer, og filosofer er heller ikke
uinteresserte i den historiske bakgrunnen for de
tekstene de leser, særlig tekster fra den filosofihistoriske kanon. Hva som er faglig relevante spørsmål
for en idéhistoriker blir likevel grunnleggende forskjellig fra det som er relevant for en filosof. Selv om
en slik spenning ikke trenger å være negativ, er det
nærliggende å tenke at andre fag like gjerne kunne
vært nærmeste nabo.
For hvordan en vitenskapelig disiplin skal se ut,
er ikke skrevet i stein, men forandrer seg over tid,
noe som også gjelder idéhistorie. I Norge og Danmark er faget idéhistorie institusjonelt sett knyttet
nært, men helt fra starten av i stor grad i opposisjon,
til filosofi. Vi trenger ikke å gå lenger enn til Sverige,
Tyskland, England eller Frankrike før vi ser en mye
sterkere tilknytning til det generelle historiefaget
enn det vi har her til lands.
Tverrfaglig som honnørord
Noen idéhistoriske forskningsarbeider ligger for eksempel nært opp til kulturhistorie, noe som gjør at
det ofte er umulig å bestemme fagtilhørigheten. Er
det en ulempe? I disse dager hvor tverrfaglighet er
et honnørord, burde idéhistorie være et kjernefag.
Fagets ’founding father’, Arthur Lovjoy, skrev allerede i 1940 at en tverrfaglig tilnærming til historien
var en nødvendighet, fordi historien ikke fulgte de
samme oppdelingene som den moderne spesialiseringen. Det gir for eksempel liten mening å skille religion, teologi, filosofi og litteraturhistorie fra hverandre om man vil forske på senantikkens kultur.
Når det gjelder historieforskning spesielt, er altså
ikke spesialisering alltid ønskelig. Men også når det
gjelder andre fag, er det et klart behov for å se sammenhenger, større linjer, på tvers av faggrensene.
Felles plattform for ulike fag
Denne nedrivingen av faggrenser er ikke entydig positivt. Ofte snakker representanter for ulike fag helt
forskjellige språk, og innsikter som har verdi innenfor et fagområde har ikke dermed verdi innenfor et
annet. Poenget med tverrfaglighet er ikke at forskning og studier for enhver pris skal ha et flerfaglig
overblikk, men at det på enkelte områder vil være
en berikelse å trekke inn perspektiver fra andre fag.
Når idéhistorie ofte handler om andre fags fortid, er
det nærliggende å hevde at det burde være et sentralt referansepunkt for ethvert fag. Det gjenspeiles
i at idéhistorie er et populært valgfag for studenter
som tilhører andre studieprogrammer, og i at idéhistorisk forskning leses som relevant stoff av alt fra
litteraturvitere og sosiologer til jurister og filosofer.
Derfor bør man slå et slag for en passe mengde
tverrfaglighet. Dessuten bør man ivareta slike bindeleddsfag som idéhistorie. Oppmøtet på fjorårets
jubileumsseminar for det idéhistoriske tidsskriftet
Arr viste at det har evne til å engasjere et bredt publikum, langt utenfor de snevre fagtilhørighetene.
For alle som er interessert i hvordan og hvorfor sitt
eget fag har blitt som det har blitt, og det bør jo alle
være, vil en idéhistorisk undersøkelse være en god
vei å gå. Ingen vil derfor være tjent med å skrumpe
inn en slik virksomhet, slik det til dels gjøres i dag.
Emil Johnsen (f. 1986) er leder for fagutvalget for idéhistorie
ved Universitet i Oslo.
Et livstykkjy
Rulla de inn ti mjuke dyno,
krulla ihop som en månesigd
Gardynun æ tunne som rispapir,
mæ sole ute på skoiddun skin
Her ligg du,
å drøyme fram dæ som ska kåmmå:
Ljose dåggå mæ sol helt inn
Storseglet upp å klatra måste
ropa på styrmainn,
som kjøm, e kjøm!
Lausna livet;
linet mjukt frå augom
å havet; seglet; vengjom
milevis utover ut
Rummet æ svangert mæ både du
å både vissa
um at snart,
en dag,
så reise du
Sonja Dalseth (f. 1982) er master i allmenn litteraturvitenskap og timelærer ved Universitetet i Oslo.
argument søkjer
ny kulturredaktør
argument kjem ut fem gongar i året og er basert
på friviljug arbeid. Som kulturredaktør har du
andsvar for kulturdelen av tidsskriftet. Du leier
ein kulturredaksjon, skaffar tekstar frå eksterne
skribentar og skriv eigne tekstar.
Me er på utkikk etter ein person som:
- Er engasjert og sosial
- Har røynsle med skriving og er spesielt interessert
i kultur
- Er i stand til å leie ein redaksjon
- Tar initiativ, handterer tidspress og har sjølvdisiplin
Som kulturredaktør får du:
- leiarrøynsler
- trening i å redigere og skrive tekst
- fleksibel arbeidstid som ein fint kan bli kombinert med studiar
- vere med i eit flott tidsskriftmiljø
Har du spørsmål må du gjerne kontakte kulturredaktør Trine Østereng på 48025365, trineos@
student.sv.uio.no .
Send søknaden til argument-redaksjon@studorg.
uio.no innan 20. september. Stillinga er honorert.
argument #4 / 2010 / 33
Kultur
Kultur
Tekst: Trine Østereng Foto: Lars Martin Bøe
Martin Andresen og Lasse Lundin konsentrerer seg om kverninga.
Ølbrygging på frammarsj
Ølbrygging er ein lang prosess, men resultatet er fristande.
Andresen, ein av initiativtakarane til handbryggarlauget.
Unge akademikarar tar over bygdetradisjon.
Dei siste åra har det verka som om produksjon av eigen alkohol har høyrt fortida til. Med unnatak av nokre heimebrennande trøndarar eller russ med skranten lommebok er det få som har satt seg mål om å
lage sine eigne edle dråper. I alle fall trudde mange av
oss at det var sånn. No byrjar derimot ein ny ølbryggingstrend å vakse fram, men bryggjarane er av ein
annan type enn før. Dei har høg utdaning og bryggjar
for å lage god smak, ikkje for å spare pengar.
I Oslo har ein gjeng studentar oppretta organisasjonen Kristiania Haandbryggerlaug. Dei møtes
jamnleg for å lage herlege drikkar som stout, english strong bitter og porter. No har tre av dei kome
til Olympen for å fortelle kvifor dei gjer dette, over
nettopp eit glas øl.
«Me har delt ei interesse for øl lenge, og før jul
starta me bryggje vår eigen. Me skjønte fort at øl-
34 / argument #4 / 2010 /
brygging er ein eigen vitskap», seier Martin Nielsen,
som er fast deltakar i lauget.
fleire enn før valte å produsere eigen alkohol, men
smuglinga gjekk òg opp.
Lang tradisjon
I Noreg har det vore ein lang tradisjon for ølbrygging, der den tidlegaste skriftlege kjelda er frå 400
etter Kristus. Produksjonen har i stor grad vore knytt
til gardsdrift. Og i Gulatingslova frå 1200 var det faktisk påbod om å bryggje øl til kvar jul. I lova sto det:
«Enno ei ølgjerd har me lova å gjera, husbond
og husfru like mykje malt kvar, etter vekt, og signa
det jolenatti til takk frå Krist og Sankta Maria, til
godt år og fred. Um så ikkje vert gjort, skal det bøtast tre merker til biskopen.»
Tidleg på 1900-talet byrja fråhaldsrørsla få gjennomslag i politikken. Resultatet av forbodstida, som
gjekk fram til midten av 1920-talet, var at mange
Revolusjon med mikrobrygging
I etterkrigstida har heimelaga alkohol fått sterk
konkurranse frå vinmonopolet og øl selt i butikk.
Heimebrent sprit blei mindre populært, og fiffens
interesse for vin spredte seg vidare til resten av folket. Øl blei etter kvart sidestilt med tilbodet frå store
kommersielle merke som Tuborg og Carlsberg.
«Ølbrygging er ein kjempetradisjon. Og fram
til for ti år sidan haldt alt på å forsvinne. I USA var
det på same måte fram til 1970-talet. Då kom det ein
mikrobryggerirevolusjon, og ølbrygging blei populært igjen. Tjue år seinare kom denne revolusjonen
til Noreg. No er folk meir opptekne av smaken på
ølen. Før gjaldt dette bere vin», seier Martin Eckhoff
Gourmet og praktisk handtverk
«Mange brygger nok alkohol på grunn av økonomi,
men for oss handla det om ein fascinasjon for ølbrygging. Det heng tett saman med ei sterk interesse for mat. No arrangerer lauget smakekveldar,
der me kombinerer ølen med gourmetmat,» fortsett
Andresen.
Dei har høg utdaning og bryggjar for å lage god smak, ikkje for
å spare pengar.
Lauget har mellom anna servert blåskjell dampa i
belgisk kveiteøl og sjokoladefondant med porter.
Ikkje for amatørar, altså.
«Eg trur utgangspunktet var ein gutegjeng som
trengte ein hobby, noko dei kunne organisere. Men
me får jo masse praktisk kunnskap ved å drive med
dette, og det er jo tiltrekkande for akademikarar. I
tillegg kan folk med denne hobbyen drikke masse,»
seier Ragnhild Bakke Sjyvollen. Ho er ei av få jenter
i lauget og kjærast med Nielsen. Då dei var på sin
fyrste date skjønte Ragnhild at alkoholpreferanse og
kjønn heng saman:
«Eg hugsar han blei imponert då eg kjøpte bayer.
Ølbrygging er framleis ei gutegreie i Noreg. I lauget
er det stort sett gutar, med kjæraster. Jentene er derimot flinke til å konsumere like mykje som gutane. »
Den nye vinen?
Akademikargutar ser altså ut til å dominere den
nye trenden. Ser me ein ny elitehobby på veg? Det er
lett å dra ein parallell til vinentusiastar, men det vil
ikkje lauget heilt gå med på:
«Vinallegorien er god for å skjønne kva dette
handlar om for oss. Men framleis er det ganske billig å vere ølsnobb. Du kan få noko av det aller beste
for 200 kroner per flaske. På den måten er øl betre
enn vin,» seier Nielsen. Sjyvollen er samd, og trur at
ei årsak til dette kan vere at fiffen ikkje har oppdaga
ølkulturen enno. Ho ynskjer seg kokkar med meir
kunnskap om kva øl som passar til kva mat, sånn
som ein ser dei har med vin idag. Med ein snittpris
på 10 kroner per liter øl, er det godt mogleg for studentar å dyrke ølhobbyen. Ulempa er at produksjonen krev mange timar med arbeid, som til dømes å
skrubbe brukte ølflasker reine for hand. Dei nøler
likevel ikkje med å tilrå andre å byrje med ølbrygging.
Kristiania Haandbryggerlaugs favorittar
#100 frå Nøgne Ø. Imperial India Pale Ale, 10%
Dark Force frå Haandbryggeriet. Imperial Stout, 9%
Young´s Double Chocolate Stout frå Wells and
Young. Sweet stout, 5,2%
Wit frå Nøgne Ø. Belgisk kveiteøl, 4,7%
Oxford Gold frå Brackspear. Engelsk pale ale, 4,6%
Frå påbod til forbod
Medan det i middelalderen var statleg påbod
om å bryggje øl kom det i 1912 eit forbod mot
å bryggje eige øl, med mindre ein hadde dyrka
kornet på eigen jord. Lova gjeld framleis, men
Rusmiddeldirektoratet har sagt at det i praksis er lov å bryggje om det er til eige bruk.
I 1919 kom eit nytt forbod. Ein kunne ikkje
kjøpe verken brennevin eller heitvin etter at
62 prosent av folket røysta for ei innstramming i lovene. Sju år seinare hadde folkemeininga snudd, og 56 prosent røysta for at det
skulle bli tillate å kjøpe brennevin igjen
Trine Østereng (1987) går på masterprogrammet i statsvitskap ved Universitetet i Oslo og er kulturredaktør i argument.
Lars Martin Bøe (f. 1988) studerer fotografi ved Norges kreative fagskole i Oslo.
argument #4 / 2010 / 35
Kultur
NATURVITENSKAP
Tekst: Thale Sørlie og Sonja Dalseth Foto: Scanpix / Holbergprisen
Premierer Holbergprisen tåkete forskere?
Sjarlatan eller geni?
Siden Julia Kristeva ble tildelt den første Holbergprisen i 2004, har prisen blitt kritisert for å favorisere
forskere som synser fritt, blander språk og algebra, og slurver med referansene.
Kritikken mot Holbergprisen har i stor grad dreid
seg om prismottakernes vitenskapelighet, og særlig
har Kristeva blitt anklaget for å være uetterrettelig
og uvitenskapelig.
Som i striden som har rast denne våren rundt
Harald Eias Hjernevask, skyldes debatten rundt Kristeva og Holbergprisen i stor grad ulike vitenskapssyn.
På den ene siden står naturvitenskapelige idealer
knyttet til målbar empiri og utvikling av etterprøvbare modeller. På den andre siden står idealer for
tolkning og flerstemthet. Målet her er ikke at andre
skal komme frem til samme tolkning, men heller et
størst mulig mangfold av tolkninger for å belyse et
fenomen fra flest mulige sider.
Kritikken mot Kristeva
I hovedsak har kritikken mot Kristeva, og mange av
hennes kollegaer, dreid seg om forskningsmetoder.
Ankepunktene mot Kristeva har vært hennes noe
lettfeldige omgang med sentrale forskningsdyder
som dialog med et definert fagfelt og det å være tydelig med hvor man henter informasjon fra, både i
teksten og gjennom referanser.
«Nesten alle som leser hennes bøker opplever
dem som fulle av enkeltheter og henvisninger i alle
retninger. Noen ser disse som unødvendige, andre
som interessante, og noen igjen hevder hun er useriøs. Kristeva tar nemlig ting fra andre fagdisipliner
for å belyse noe hun er interessert i. En som jobber
med enten Kierkegaard eller en skulptør i ti år vil
antageligvis hevde at dette er slentring med fakta,»
hevder den norske samfunnsforskeren og litteraturviteren Halvor Hanisch.
Kritikken mot Kristeva kan med andre ord leses som en konflikt mellom forskning tuftet på i
utgangspunktet naturvitenskapelige idealer og et
ideal fundert på utviklingen av en tanke eller en
tolkning.
Intellektuelle bedragere
Da vi spurte Jon Elster om hvordan han stiller seg
til Julia Kristeva i dag, seks år senere, etter at pristildelingen fra 2004 avlet Kristeva-dagene i høst, var
svaret ganske likt.
«Les Sokal og Bricmont,» er hans svar, her sitert
i full lengde.
De naturvitenskapelige forskerne Alan Sokal
og Jean Bricmont utga i 1998 boken Intellectual Impostures, der de mener å vise at en rekke tenkere (se
Elsters sitat fra Nytt Norsk Tidsskrift) bruker naturvitenskapelige teorier uten å vite hva de holder på
med. Det hele begynte med den såkalte Sokalbløffen. I Intellectual Impostures arresteres Kristeva for sin
bruk av matematiske konsepter. Elster skrev i en
mye sitert kronikk fra 2006 at han sendte en kopi av
boken til daværende statsminister Kjell Magne Bondevik, da han hørte hvem den første Holbergprisen
hadde gått til.
Udokumentert utskjelling
Når det kommer til Holbergprisen, er styreleder Jan
Fridthjof Bernt noe lettere å få i tale. Han mener at
36 / argument #4 / 2010 /
den vitenskapsteoretiske debatten som er utgangspunktet for Elsters kritikk er viktig, og at den bør
fortsette.
Superhero science / Vi lagde høna / Nigel Hughes: Detektivgeologen / Undervurdert selvhelbredelse / Tegneserie:
Tore definerer arten vår / Daniel Dennett: The creative
gene / The Cannibal Disease / Dikt: Empiri og etterprøvbarhet /
Holbergprisen
Holbergs internasjonale minnepris deles årlig ut til forskere som har gitt fremragende
bidrag til humaniora, samfunnsvitenskap, juss
og teologi. Prisen er på NOK 4.5 millioner.
Hovedformålet med minnefondet er å heve status
i samfunnet til fagene humaniora, samfunnsfag,
juss og teologi. Julia Kristeva (2004), Jürgen
Habermas (2005), Shmuel Eisenstadt (2006), Ronald Dworkin (2007), Fredric Jameson (2008),
Ian Hacking (2009), Natalie Zemon Davies (2010).
Sokalbløffen
Julia Kristeva mottar Holbergprisen i 2004.
«Det som er trist er at Elsters egen kritikk ikke kommer i nærheten av å oppfylle de metodiske kravene.
Den er en nesten fullstendig udokumentert utskjelling av en forsker som har hatt stor betydning i flere
internasjonale fagmiljøer, og bidrar bare til å fordumme en viktig vitenskapelig og vitenskapsteoretisk debatt. Dette er ikke egnet til å øke respekten
for vitenskapen,» sier Bernt.
Åpenhet møter etterprøvbarhet
Seks år etter virker altså frontene like steile, selv om
debatten for lengst har stilnet i det offentlige rom.
Kristeva-dagene og Holbergprisen utgir seg begge
for å være arenaer for å skape og fremme dialog. De
mest synlige innleggene fra den andre siden av debatten har vært langt mindre åpne for et slikt ideal,
ironisk nok, med tanke på at deler av kritikken baserer seg på at et ønske om rederlighet overfor kollegaer og deres arbeider. Skriver de mest kritiske røstene
seg automatisk ut av debatten?
I årets prisvinner møtes både en
åpenhet for tanke og tolkning
med behovet for etterprøvbarhet.
Årets Holbergprisvinner, ganske fersk i så måte, er
canadiske Natalie Zemon Davis, professor i historie
og i middelalderstudier. Juryen har også i år belønnet tverrfaglighet, kreativitet og nyanser, men
fremhever i år Davis’ grundige dokumentasjon i sin
begrunnelse. Enten har juryen blitt mer opptatt av
dokumentasjon, eller så møtes i Zemon Davies en
åpenhet for tanke og tolkning med behovet for etterprøvbarhet. Ikke dermed sagt at ikke dette skjer i
mye annen forskning innenfor humaniora.
I 1996 fikk Alan Sokal, professor i fysikk ved New
York University, publisert en artikkel i det radikale og sosio- og kulturteoretiske tidsskriftet Social
Text. Det redaktørene ikke visste, var at artikkelen
«Transgressing the Boundaries: Toward a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity» fra Sokals
side var en ren parodi på den ideologisk baserte,
relativistiske og sjargongspekkede skrivingen som
har status i visse deler av akademia. Omtrent samtidig med at artikkelen stod på trykk i Social Text,
publiserte Sokal en artikkel i Lingua Franca, der
han avslørte denne parodieringen og bløffen, noe som
utløste en massiv debatt om hvorvidt redaktørene, så
vel som alle andre, lot hvilket innhold som helst
skjule seg bak utilgjengelig og uklar sjargong.
Tåkestriden
Da Kristeva ble tildelt Holbergprisen i 2004 fikk
det økonomiprofessor Sjur Didrik Flåm ved Universitetet i Bergen til å skrive en flammende kronikk
i Bergens Tidende, hvor han karakteriserte Kristeva
som «høgt prisa tåke», og visse forskningsmiljøer
innen humaniora som «skrivestuer». Også filosof og
samfunnsforsker Jon Elster var på banen. I både
Flåms og Elsters kritikk lå en kritikk av Holbergprisen for å premiere denne typen vitenskap, og
norsk forskningspolitikk som for provinsiell til å
kunne avsløre det eller gjøre noe med det.
I 2006 spilte Elster videre på Flåms tåkemetafor, i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift,
også delvis trykket som kronikk i Aftenposten.
Han karakteriserte her Kristeva som «tåkefyrste» og «notorisk fransk sjarlatan», og gikk
også løs på flere andre prismottakere og deres
forskningsarbeid. I minst tre av seks tilfeller har prisen blitt tildelt enten uverdige
eller uvitenskapelige forskere, ifølge ham.
Thale Sørlie (f.1982) er masterstudent i idéhistorie ved
Universitet i Oslo, kandidat i fotografi fra Högskolan för
fotografi, Göteborgs Universitet, og sitter i arguments
kulturredaksjon.
Sonja Dalseth (f. 1982) er master i allmenn litteraturvitenskap og timelærer ved Universitetet i Oslo.
argument #4 / 2010 / 37
Naturvitenskap
Naturvitenskap
Text and illustration: Lalah Rukh
up yield a less oily mixture when broken down into
nanosized particles.
The superhero science
of tomorrow
Nanotechnology promises to transform the world by changing the way we design and create.
Make-up by day, medicine by night
Using nanotechnology as a tool for developing cosmetics is helping us understand how nanomaterials interact with living cells, so the beauty potions
of today can lead us to the medicines of tomorrow.
One disease in desperate need of a nano-messiah is
cancer, a class of diseases characterized by immortal cells. While immortality is a human fancy, our
cells must die a scheduled death to ensure the right
number of cells at all times. A hitch in this process
can lead to lumps of cells, clinically called tumors
that can spread and interfere with normal body
functions.
Battling Cancer with Nanotechnology
The superhero science can help to battle cancer
far more competently – and avoid the side effects
of today’s chemo therapy. Novel nanodevices will
be capable of detecting cancer at its earliest stages,
pinpointing its location within the body and delivering anticancer drugs solely to tumor cells. These
devices outstrip the current tools due to their size
and specificity.
Tekst: Hanna Hagen Bjørgaas Illustrasjon: Helene LoCascio Sætre
Hvordan lager
man ei høne?
Mennesket er et visjonært dyr. Det er også derfor vi har høner.
Åssen funker det? Spalten som svarer på spørsmål en kan bli gal av å lure på.
sess, og spredte seg med mennesket til områder som
lå langt utenfor dens tidligere leveområde; først til
Kina og Sørøst-Asia, siden vestover, før den nådde Afrika like etter år null. Det er altså mulig at høna kom
til Midtøsten rett før Jesu tid. Og da Platon tømte sitt
giftbeger og ba Crito om å betale gjelda hans, var
det noe så nytt og eksotisk som en hane han skyldte. The beauty potions of today can
lead us to the medicines of tomorrow.
An average cell is around 20,000 nm in diameter,
thus nanodevices up to 50 nm designed specifically
to recognize and target cancer cells can easily enter
and deliver anti-cancer drugs to tumors. This is done
by coating them with antibodies that recognize cancer biomarkers – substances associated with a specific cancer, measured in blood or urine.
The next generation’s superhero is already here,
and surprisingly it’s not yet another flying man flaunting his underwear over a jumpsuit. Although
incapable of soaring into skies and jumping off
buildings, it can still save lives and take on menaces
like bad hair days and malignant neoplasm. The superhero is named nanotechnology – the science of
nano-sized particles.
The Nanotech-lifestyle
This relatively new wonder science is capable of
materializing products that have so far existed only
in our imagination, such as color therapy lamps to
help brighten your girl’s mood. If you belong to the
fairer sex, nanotech can make you ditch your usual
birth control methods, and instead opt for stampsized, waterproof birth control patches that stick
anywhere on your body and deliver hormones found
in regular birth control pills. Other drool worthy
inventions include a Braille Glove that translates
38 / argument #4 / 2010 /
hand movements into text; an engine-less, pollutant
free car by General Motors; a Solar Tower to make
every environmentalist blush with pleasure; and tomato vaccines – genetically modified tomatoes that
DON’T hurt, and that help boost our immune system against specific diseases. As for the tech-savvy,
fret not as nanotechnology offers you phone tooth
that operates while embedded in a molar; and a virtual keyboard to go along with your groovy gadgets.
Nano materials behave differently
So, what makes nanotechnology tick? The answer
lies in size. Nanoscience deals with materials within
the size range of a 100 nm. To visualize the infinitesimal, picture one nanometer as hundred-thousandth
the width of a single strand of human hair. Reducing materials to nano-size radically alters their
looks and behavior, giving them a makeover. For
instance opaque things become transparent; solids
turn into liquids at room temperature; and color
changes from charcoal to blue. Many factors govern
these changes, one being that nanoparticles have a
larger surface area than volume, meaning a larger
outside than inside.
Nano, nano on the wall, who’s the prettiest of all?
With these fascinating super powers it’s not surprising to find nanotechnology on every company’s todo list, the cosmetics industry being no exception.
Cosmetics giants like L’Oreal invest heavily in research efforts within nanotechnology to conjure better products to tackle bad hair days and stubborn
wrinkles. These products give better and quicker
results as their nanosized ingredients are absorbed
deeper into the skin, e.g. zinc-oxide, a mineral based
pigment used in sun blocks is white and greasy in
its natural state, but when reduced to nanosize it
becomes almost transparent and is easily absorbed
into the skin. Similarly, emulsifiers used to bind oil
and water in products like conditioners and make-
Smuggling medicine into the body
Such nano devices are already on their way towards clinical trials for treating cancer patients. A
research group at Michigan University succeeded
attaching an anti-cancer drug to one such nanodevice called a dendrimer and smuggled it into tumor
cells, delaying the growth of tumors in mice by up
to 30 days – this is equivalent of 3 years in humans.
Another inventions are snitch-like – not to be confused with Harry Potter´s snitch - minute beads called nanoshells, which target cancer cells only. Once
inside tumor cells, they are heated up by applying
easily penetrating infrared light over the body and
the heat generated as a result kills the cancer cells.
Another research team at Yale has used nano sensors
to measure biomarkers specific to prostate and breast cancer in blood, which will allow doctors to get
instant readings by using small portable devices in
their clinics, helping in early diagnosis of cancer.
Other research efforts are based on developing
nanopores that can detect errors in our genetic material that lead to cancer, an imperative approach
since most cancers have their origins in genetic abnormalities that can arise due to carcinogens like tobacco smoke, radiation, chemicals or are inherited
at birth.
Lurking aspects
The cliché saying from this generation’s most favorite superhero, Spiderman, goes «With great power
comes great responsibility».. Therefore it is now in
our hands to use this power clad in nano know-how
for the welfare of mankind, and beware of the negative aspects that lurk around this technology.
Lalah Rukh (born 1984) has a bachelor in Molecular Biology from the University of Oslo and her fiancé is her only
superhero.
En høne pyntet med rødt silkeskjerf kunne i konfutsianske
bryllup erstatte en slektning som
ikke kunne komme på festen.
At egget kom først, er allerede en kjent seier. Egget
har vært med oss – eller rettere sagt, med våre forfedre - siden før vi hadde hale. Høna derimot, har en
litt annen historie, mye på grunn av oss.
Det perfekte husdyr
Å framavle egenskaper som allerede finnes hos dyr er
et rimelig vanlig foretak; kua får mer melk, grisen får
mer kjøtt og så videre. Men høna har fått en helt ny
egenskap. For i motsetning til de fleste andre fugler,
som er sparsomme med eggene sine, og ofte er ganske
ramme på å fly, er høna nærmest det perfekte husdyr:
En sedat, dårlig flyver som trofast forsyner oss med ubefruktede egg, dag etter dag, hele året gjennom. Kunstig åndedrett
Men hvordan ble den sånn? Andre fugler legger et gitt
antall befruktede egg for hver sesong, og så er det over
og ut før sevja atter stiger og neste parringssesong finner
sted. Ingen arter legger frivillig fra seg en stor andel av
kroppsmassen sin, uten at de får noe igjen for det. Enten
i form av økt overlevelse eller reproduksjon. Energi er en
begrensende faktor for alle dyr. Slik sett er det nærmest et
biologisk under at vi har høner, og naturligvis er det mennesket som står bak og holder energiregnskapet i sjakk.
Ut av jungelen
Som så mye annet rart, begynte det i Asia. For omtrent 10 000 år siden må noen i det som skulle bli
Vietnam tenkt som så at det hadde vært greit med
fugler som la flere egg, og gjerne litt oftere.
Kanskje det var flust med jungelhøns i bakgården,
eller kanskje var det en helt annen grunn til at det ble
akkurat Gallus gallus, rød jungelhøns, som ble stamfar
for dagens høner og haner. Ved å avle på dyr som hadde
lengre periode med egglegging enn normalen ble den
geniale visjonen om et eggleggende mirakeldyr gradvis
til virkelighet.
Slektning med silkeskjerf
Den domestiserte jungelhøna ble raskt en kanonsuk-
Høns skulle gjeste mange ulike land og kulturer
opp gjennom tiden, og fikk mange ulike roller. I
Indonesia trodde man at onde ånder holdt til i høner, og derfor bandt man dem fast under viktige
seremonier , mens man i Sentral-Europa trodde at
djevelen stakk av når hanen galte i de tidlige morgentimer. Grekerne trodde en stund at løver var
redd for høner, noe som refereres til i flere av Æsops fabler. Og ikke minst, en høne pyntet med rødt
silkeskjerf kunne i konfusianske bryllup fungere
som substitutt for en venn eller slektning som ikke
kunne komme på festen. En stor takk
I det hele tatt bør vi slutte å diskutere konkurransefortrinn hos høner og egg, og heller skjenke en takknemlig tanke til våre framsynte og sultne forfedre for
at vi i dag har epler som er større enn neper, og høner
som legger egg oftere enn et par ganger i året. Vi kan
med det samme vi er i gang slenge med en takksigelse for at de ikke valgte å domestisere firfisler for eggeproduksjon i stedet for jungelhøns. Så hva blir neste
avlsprosjekt? Noen gode visjoner, anyone?
FAKTA:
Høns er verdens mest tallrike fugl. For hvert
menneske i verden finnes det fire eggeproduserende høner, og fem framtidige grillkyllinger.
Høns kan bli 5-11 år gamle, men de slaktes
vanligvis når eggeproduksjonen er på vei ned,
etter ca et år, og ender ofte sine dager som
blandingsprodukt i en frysedisk. De slitne
verperne markedsføres da som det de startet
sine liv som, nemlig kyllinger.
Hanna Hagen Bjørgaas (f.1985) tar en master i biologi ved
Universitetet i Oslo studerer noe helt annet enn høner, nemlig planter, og lurer på mye rart. Lurer du på noe? Send en
mail til [email protected]
Helene LoCascio Sætre (f. 1987) holder på med en master i
evolusjonsbiologi.
argument #4 / 2010 / 39
Naturvitenskap
Naturvitenskap
Tekst: Ole Jørgen Hansson
argument presenterer:
Et definisjonsspørsmål
av Tore Magnussen
Et artikkeldikt
Om empiri og etterprøvbarheT
Til Anders K. Krabberød
Etter å lest dine artikler mot naturmedisinen, slår det meg at du virker
å ha funnet ditt arkimedespunkt i den naturvitenskapelige metode.
Noe jeg vil gratulere deg med.
Hvem ønsker seg ikke et slikt et i livet?
Et punkt hvorfra man kan skyve alt uklart og udefinerbart
bort
og endelig få hvile
i en velbegrunnet kontroll over tilværelsen:
På en seng
av tradisjoner
og i godt selskap
med posisjonerte professorer
...
Men hva med det lille egget?
(Som vi alle kjenner fra hverdagen)
Som de empirisk har analysert i fillebiter
for å finne ut
hvor mange av dem vi kan spise
per måned
per uke
per dag
Hvordan var det nå med det igjen?
På 80 tallet var det ett egg i måneden.
På 90 tallet var det to i uka.
På 00 tallet var det fritt fram (Heldigvis).
Og det ble stadig funnet nye komponenter
som totalt forandret ligningen
og dets konklusjoner
...
Og spørsmålet til deg Anders blir da selvsagt:
Hvilken av disse tiårenes grundige gjennomganger av etterprøvbare data
representerer for deg
det
alternativmedisinen ikke kan frembringe.
Det
som gjør den naturvitenskapelige metode
overlegen
og til noe
man bør vurdere alle andre ståsted ut i fra
og opp i mot.
...
Og hvis du skal filosofere litt:
Hva tror du empirien vil finne i egget i fremtiden?
(Høna bryr den seg som kjent ikke om)
de neste ti årene?
de neste tyve årene?
de neste hundre årene?
Og vil du, for hvert nye tiår, stille deg i nyhetens tjeneste:
«Nå har ny forskning funnet nye komponenter
i ligningen
som definitivt slår spikern
i kista
hvor alle inkommensurable størrelser
ligger døde og begravet.»
Det lurer jeg på.
...
Og en ting til:
Hva motiverer deg
til å skrive disse nitidige artiklene
mot noe
som hjelper stadig flere mennesker
som ikke har klart å bli friske
ved hjelp av skolemedisinen?
(Og jeg stiller meg selvsagt åpen for at disse menneskene
ikke har klart å dra nytte av skolemedisinen, fordi de ikke har trodd nok
på det de hvite frakkene representerer
Tore Magnussen (f. 1982) holder på med en master om invertebrater på Svalbard.
40 / argument #4 / 2010 /
noe de kanskje hadde gjort
hvis de visste det du vet...)
argument #4 / 2010 / 41
Naturvitenskap
Naturvitenskap
Tekst: Lala Rukh Illustrasjon: Jon Arne Berg
the disease, while mysteriously the majority of men remained immune. While the locals blamed it on sorcery, a young doctor from Harvard, D. Carleton Gajdusek,
couldn’t disagree more and decided to set up his laboratory in this Flintstones land to unravel the mystery.
The doctor who came to the rescue
As the villagers indulged in sorcery and traditional
rituals to ward off envious acquaintances and imaginary enemies from neighboring tribes, Dr. Gajdusek
employed more medical methods to demystify the
cause behind the disease. He observed that kuru had
a cunning onset beginning with shivers and tremors,
followed by a complete loss of motor functions, rendering the patient immobile and hallucinating, and
death usually followed shortly . However, the patients showed neither any signs of fever or inflammation, nor a bacterial or viral agent was detected in
either blood or urine. Moreover nothing came out of
scrutinizing the aboriginal lifestyle, and no correlation could be established between kuru and factors
like childhood ailments, environmental toxins and
nutritional deficiency. In desperate hope, Gajdusek
tried everything from antibiotics, steroids, hormones and even aspirin, but to no avail. The genetic
factor was also considered, since the women who
married into other tribes carried the disease with
them, but such a high incidence of victims was hard
to explain. Lost in a cloud of questions and disappointment, Gajdusek finally abandoned his lab and
returned home.
A night of horrors
Meanwhile, back in the village the aborigines continued in their old ways by punishing innocent
people, hoping to cure kuru victims. In one such
attempt, Kigudu’s father organized a special feast
to sentence the alleged sorcerer, assuming the act
would lift the spells rotting his wife to death. Years later, only a waft of possum meat would tickle
Kigudu’s spine with the horrors of that night. He and
his friends had watched apprehensively from under
a tree as the alleged occultist was struck repeatedly
with a cane tied with possum meat and the victim’s
hair clippings. The Chaldean was treated to tukabo –
ritual death. His battered body was detained to the
ground by placing heavy stones on his arms, thighs
and loins. His genitals were later crushed and slivers
of thorns thrust into his armpits and groin. With his
windpipe smashed inside him, only his widened eyes
expressed the excruciating pain. However, the fate
inflicted upon the occultist was unable to reverse
Kigudu’s mother’s condition. Her death merely added to the increasing number of kuru victims.
Decoding the mysterious Kuru
However, a breakthrough came in 1959, when a veterinary surgeon commented upon the similarities
between kuru and scrapie – an infectious disease of
the brain – prevalent amongst sheep.
The aborigines had a tradition of
consuming their dead ones as a
sign of respect.
This edged Gajdusek back to Papua New Guinea to
make a fresh attempt at unscrambling kuru. The
necropsy samples he sent back home were used to infect chimpanzees, and soon the first batch developed
symptoms related to kuru. This confirmed kuruas an
infectious brain disorder, but the agent behind the
disease still remained a mystery.
The mad protein
The mysterious agent at last came into limelight
when kuru was linked to two other diseases, Cruetzfeldt Jakob Disease (CJD) in humans and Mad Cow
disease in cows. All these diseases are brain disorders
that literally eat away the brain, turning it into a
spongelike structure. The infectious agent that causes this mayhem is neither a virus nor a bacteria, but
a seemingly innocent protein called a prion. It resides naturally in our nerve cells but its function is yet
unknown. However, we do know that due to some
vague reasons the normal prion protein spontaneously
changes its structure to develop into an abnormal
disease-causing version of itself. This abnormal version
is highly infectious and self-propagating, as it further
converts healthy prion proteins into abnormal versions, thus spreading the infection in the entire brain.
As these abnormal prions increase in number,
they aggregate to form plaques in the brain, eating
away the brain cells; slowly rendering the patient an
invalid. The reason as to why these proteins’ structure suddenly alters is not fully known, but some scientists believe that it might be genetic. This makes
prion diseases both infectious and genetic, since consuming a prion-infected brain tissue - as in the case
of mad cow disease - and inheriting the genes linked
to this disorder can make you a victim. The phenomenon of an infectious agent - which is protein in
nature - was a first and still remains controversial in
some medical circles.
«I feasted on you when you died»
The disease had spread amongst the aborigines
through cannibalism. They had a tradition of consuming their dead ones as a sign of respect. The ritual
involved the putrification of the corpse for three to
four days, before being baked and consumed by the
children and female relatives of the deceased. Traditionally, the mothers and children dined on the
brain, while the males from the tribe avoided it,
believing it would hamper their fighting abilities.
So the tribe’s fetish for eating their dead ones had
spread the infectious agent from the deceased brains
to almost the entire population, and since mostly
women and children participated in the ritual, it
explained why most men remained immune. So, by
sheer luck the tribal men made smarter cannibals by
avoiding feasting on the brains of their dead ones.
Lala Rukh, (born 1984) has a bachelor degree in Molecular
Biology from the University of Oslo and loves to eat away at
her friends brains with her nonstop blabbering.
Jon Arne Berg (f. 1987) har fullført toårig grafisk designerutdannelse på Westerdals School of Communication, og går
nå førsteåret på en bachelor i visuell kommunikasjon på
Kunsthøgskolen i Oslo.
Ode til Ole
Smart cannibals don’t
eat brains
En irrasjonalitetens forsvarer har tatt parti
og funnet at skolemedisin er noe svineri.
Nei, det er mye bedre
å finne på ting i stedet!
La oss gi blanke i all empiri.
A deadly disease causes havoc in a population of aborigines, earns one man his Nobel Prize
and revolutionizes the concept of infectious agents in the world of medicine.
Kigudu tried to balance the pot of water on his head,
his slender fingers gripping it tightly as he climbed
the narrow path towards the hut, swaying to and fro.
His father had left with other males of the tribe to
hunt and collect water from the springs. He stumbled into the hut where his mother sat alone, shivering; a sunken figure with a scarf tied tightly around
42 / argument #4 / 2010 /
her forehead. Kigudu glanced sideways at her as he
carefully placed the pot in a corner and hurried silently out of the hut, fearing the spirits that had infested her.
Primitive land plagued with a mysterious disease
Kigudu’s account is timed around the mid 1950s,
the location is the highlands of Papua New Guinea and the scenario is a population of aborigines
whose world revolved around sorcery, cannibalism
and mysticism. They were plagued by a mysterious
ailment named kuru, which means to shiver in the
native tongue. It had spread like wildfire, massive
number of women and children had fallen prey to
Anders K. Krabberød (f. 1977) har hovedfag i filosofi og
holder på med en master i biologi. Debuterer her som
lyriker.
argument #4 / 2010 / 43
Naturvitenskap
Naturvitenskap
Tekst: Marit Simonsen Foto: Norith Eckbo
Giving Evolution to Everyone
Daniel Dennett
- The difference between a poem and a bird’s nest is one of degree, not of absolute kind.
Philosopher Daniel Dennett is telling the world about all the things evolution can explain.
And it’s a lot more than biology.
with Dawkins’ ideas.
The Selfish Gene was my introduction to Dawkins. I’ll tell you a strange thing. Or not strange;
sad. Or funny. When The Selfish Gene came out, I was
going to read it. I asked a philosopher of science I
knew: What about this Dawkins? He said «Oh, cheap
pop science trash. Not worth your time.»
Dennett smiles and says that he took his word
for it.
It took 4 years before I read it. Maybe I’ve made
some mistakes, but when someone says something
very negative about a book nowadays, I think: I’ll
check it out for myself.
When Dennett had heart surgery a few years ago and friends said they had prayed for him, he held back from saying what he was thinking: «Did you also sacrifice a goat?»
- I am always amused when people say they can see
how evolutionary biology can say something about
a bird’s nest, but not about a poem. If you persist in
thinking that a poem is a miraculous achievement,
while a bird’s nest is not, you have a very distorted
view of creativity.
Daniel Dennett is a lumbering character, he
speaks slowly and eloquently, sitting hunched over a
small table in a hotel lobby. He is one of the world’s
most-read living philosophers, and is particularly
well known for his books on the philosophy of evolution, conciousness, free will and religion. Dennett
argues that evolution can shed light on all these
phenomena.
Design without mind / Cranes all the way down
Darwin had a strange inversion of reasoning in
explaining how complexity can arise from chaos.
Picture all organisms in a hierarchy. The greatest
44 / argument #4 / 2010 /
complexity at the top, and simpler as we go down.
Dennett explains Darwin’s revolutionary idea as an
algorithm, where the outcome is complexity and seeming design, all without magic or miracles.
Evolution occurs in any system that has reproduction, heritability, and mutation – that is, undirected change. Dennetts thinks it’s explanatory power is quite impressive:
Darwin gave us this wonderful idea that unifies
everything from physics to poetry,» Dennett says
passionately.
My soul is made of billions of tiny robots
Before his interest in evolution, Dennett studied
philosophy under Van Quine. In spite of his classical philosophical training, he was curious about
the physical premise for thoughts; the brain, how
it works and what parts it consists of. A friend in
medical school taught him about neurons. It struck
Dennett that neural networks are exactly the sort
of thing that can be capable of learning, of training
themselves. He calls it his fundamental inversion:
Once I had it, I was off and running.
Dennett was once asked if he believes he has a
soul. He happily replied: «Yes, we have a soul! But it’s
made of lots of tiny robots.»
Memes, genes, and lazy readers
Dennett has a large white beard and a mild face, and
is often called «the atheist Santa Claus». He is also
considered one of the four horsemen of the «new atheism» movement and is known as an intellectual
brother of Richard Dawkins. But that is not the only
thing connecting him to Dawkins: Dennett is central in the development and promotion of memetics
– meme theory – an idea originally proposed by no
other than Richard Dawkins. Lighting up like an excited youngster, he talks about his first encounter
Know your meme
One of Dawkins’ central insights in The Selfish Gene is
that the mechanism of evolution also applies to cultural items. Ideas are replicated, changed, and passed on to others. The replicators - analogous to genes
- in that case are our ideas. We only house them in
our brains, like genes in a body; the buzzwords, the
jingles, the symbols. Then we spread them at will.
Anyone with access to the internet should be
aware of this sort of replication. The same mechanism can be invoked for fashion, pop songs, customs. These items have no «real» use to us, but still
spread like wildfire because of their ability to hi-jack
space in our brains and be shared with others. According to Dennett - and Dawkins - this is an important part of cultural evolution:
I have to persuade my colleagues in the humanities and social sciences that this is something to
take seriously, but I also have to persuade a lot of
evolutionary biologists. I’ve finally broken through
to the latter simply by talking about words.
Dennett leans forward and explains that words
have evolutionary trees, they mutate over time,
spread geographically, and replicate. Words are also
intricately designed, without design from above.
They must have been designed by evolution.
But not by genetic evolution, and not by evolution
alone, Dennett explains and goes on:
Once evolutionary biologists realize that they’re
going to have an evolutionary theory of words, then
the idea that there are other things than words that
can have the same origin doesn’t look so bad to
them.
Religion as a natural phenomenon
And according to Dennett it is not just words that fit
into evolutionary processes. In his book Breaking the
Spell, Dennett explains how religion can be explored
as a natural phenomenon. Its origins also lie in memetics and evolution. Dennett says that a lot of the
components of religion are very physical and in no
way trancendent.
- Yes, we have a soul! But it’s
made of lots of tiny robots.
Daniel Dennett
The items that one looks at when studying religion
are unproblematically natural items. The Church
doesn’t claim their communion wafers come from
heaven. No, they’re bread! I’m sure the laws of supply and demand apply as much to communion wafers as they do to jelly beans.
One criticism of Dennett’s approach is that the
heart and soul of religion is left out: Spirituality and
God. Dennett, on the other hand, thinks not:
But no. You’re actually not leaving it out. Spirituality in the relevant sense should have nothing to
do with the traditional mind/body problem.
He goes on:
There may be major differences in the psychology of those who are spiritual and those who are
not, but it is not that the former have souls and the
latter don’t, Dennett chuckles into his beard.
Fitness-reducing education
Religion has evolved, argues Dennett, just like any
other natural or cultural trait. Some traits have advantageous features that help the keeper of that trait
to replicate – like the ability to have many healthy
children. There are also evolved traits that do not
have to be necessary or useful in any sense. They just
have to be good at replication of themselves. Fitness
is a term that quantifies this replicative ability, both
for useful and non-useful traits. Some traits with
high fitness spread easily - like a virus -, but at the
same time it can limit fitness on another level, for
example the host’s own fitness, in our case: human
fitness. A catchy pop song may have high fitness in
itself, but no effect on the fitness of a carrier.
Dennett claims religion is good at replicating in
the human mind. He says there is an important difference between the fitness of a cultural item itself
and its utility to us. Dennett enjoys having grandchildren, but it is not the only important thing.
Besides, who cares about genetic fitness? If eating broccoli had the same demonstrable fitnessreducing effect that getting a college education
did, they would put a warning label on it. Very few
things have a more potent and measurable impact
on the likeliness of you having children than a few
years at the university, smiles Dennett.
Further reading:
Darwin’s Dangerous Idea: Evolution and the
Meanings of Life
Breaking the Spell: Religion as a Natural
Phenomenon
Conciousness Explained
Freedom Evolves
Terms:
Deism: a religious and philosophical belief
that a supreme being created the universe
and that this can be determined using reason
and observation. Deists often reject miracles and intervention from the supreme being.
Meme: A unit of cultural reproduction
Marit M. Simonsen (f.1984) tar en mastergrad i evolusjonsbiologi ved Universitetet i Oslo, og liker tanken på at utdannelsen hennes kan brukes til å forklare nesten alt.
Norith Eckbo (f. 1986) tar master i biologi ved Universitetet
i Oslo, og er Naturvitenskapsredaktør i argument.
argument #4 / 2010 / 45
Naturvitenskap
Naturvitenskap
Tekst: Christiane M. Brandvoll Foto: Tore Magnussen
Tekst: Are Thoresen
Himalaya og trilobittene
Når ingenting virker, virker likevel noenting
En detektivfortelling
«Å være geolog er som å være detektiv!», smiler Nigel Hughes, og heller mer varmt vann på teposen.
Det er vanskelig å tro at denne koselige engelskmannen bruker frosne lik av uheldige
fjellklatrere som landemerker i terrenget når han leter etter fossiler.
Selvhelbredelsen er undervurdert av den konvensjonelle medisinen
I forrige nummer av argument (#3, 2010) hevdet Anders K. Krabberød at placebo ikke er en
virkningsmekanisme. Det er delvis korrekt, placebo er «bare» triggeren til selvhelbredelsen,
men en trigger har også en virkningsmekanisme.
Vitenskapskrigen
annen kontinentalplate enn resten av fjellkjeden.
Svevende esler og døde fjellklatrere
Over 20 år med arbeid og ekspedisjoner til India, og
årene Hughes har vært ansatt ved Riverside College
i California, har ikke rokket ved hans sjarmerende
engelske fremtoning - selv klisjeen med melk i teen
er oppfylt. Man skulle ikke tro at en vanlig dag ute
i felten innebærer å klatre rundt i fjellet med sine
faste sherpaer og pakkesler - som begge må tåle bærekurver fulle av fossiler.
«Eslene må av og til bli heist over dype kløfter i
en sele når de nekter å forsere gyngende hengebroer», forteller Hughes.
Men selv om naturen og landskapet er trolsk og
vakkert, er blikket til den barske forskeren oftest rettet mot bakken, på utkikk etter spor.
«Trilobittfossiler er sjelden synlige, de er oftest
begravet og forsteinet i sedimenter», forklarer den
fjellklatrende geologen.
Å lete etter en stein - med et fossil inni - på en
fjellkjede som, ja, består av stein, høres ut som et
nåla-i-høystakken-prosjekt. Men det finnes kjennetegn i terrenget som indikerer på hvor det er lurt å
hakke løs.
«Særlig i uttørkede elveleier er det gode sjanser
for å finne fossiler, på grunn av sedimenteringen
som har skjedd der», forklarer Nigel Hughes.
Når man klatrer i en av verdens høyeste topper
på let etter trilobitter som kan gi svar på gåten Himalaya, er det ikke vanskelig å tro på den smilende
engelskmannen når han sier:
«Feltarbeidet er den mest spennende delen av
jobben!»
En strøket skjorte under hjemmestrikket genser, cordfløyelsbukser og sokker i sandalene; en uslåelig og gjenkjennelig kombinasjon. Niles Hughes er engelskmann
og forsker. Og mysteriet han prøver å avdekke er om
Himalaya ble til som følge av en krøll eller en kræsj.
Mysteriet Himalaya
Før alle verdens kontinenter hadde sklidd inn i dagens posisjon, lå Australia, Asia og Afrika klumpet
sammen i superkontinentet Gondwanaland. Himalaya var flat som en pannekake, men så begynte ting
å skje: De tre kontinentene begynte å bevege på seg,
og Himalaya poppet opp. Det store spørsmålet alle
geologer lurer på er: Hvordan?
«Var det slik at ett kontinent sklei over et annet og
krøllet seg over det som smør over en smørkniv? Eller
var det to kontinent som møttes og ble presset opp i
været som et par foldede hender?», spør Hughes.
Forhistorisk hjelp
Den mest populære teorien er at Himalaya ble dannet på grunn av en kollisjon mellom to kontinen-
46 / argument #4 / 2010 /
talplater, der den Indo-Australske platen krøllet seg
over Eurasiaplaten. Og at fjellkjeden består av begge
platene, basert på steintypene som finnes i de forskjellige sonene fjellene er bygd opp av. Hughes derimot er ikke helt enig. Han bruker nemlig trilobittfossiler for å tidsbestemme steintypene Himalaya
består av, og berggrunnen i området rundt:
«Å finne ut av situasjonen før sammenstøtet er
et puslespill! », humrer Hughes.
Man skulle ikke tro at en vanlig
dag ute i felten innebærer å klatre rundt i fjellet med sine faste
sherpaer og pakkesler.
Og ved hjelp av de kambriske sjødyra og deres uovertrufne dateringsegenskaper, mener Hughes at han
kan motbevise teorien om at nordre del består av en
FAKTA
Trilobitter er forhistoriske skalldyr som har
tasset rundt på havbunnen i millioner av år,
og er hva geologer kaller tidsangivere. De har
en hard og komplisert kropp som lett lar seg
fossilere, de finnes i alle mulige spesialiserte variasjoner - alt fra blinde flinktskaller til piggete multiøyne. De har også en lang
evolusjonshistorie - vi snakker 250 millioner
pluss. Tusenvis av fossilerte former har blitt
funnet over hele verden og har blitt beskrevet ned til minste detalj av forskere i over
hundre år.
Christiane M. Brandvoll (f. 1985) holder på med en master
i atferdsøkologi ved Universitetet i Oslo.
Tore Magnussen (f. 1982) holder til på Tøyen og jobber med
en master om invertebrater på Svalbard. Begge har de vært
på Svalbard og lett etter fossiler.
Igjen har Anders K. Krabberød «rett» i sin artikkel,
men ikke på den måten han selv tror og håper. I sin
første artikkel hevdet Krabberød at naturmedisin,
som for eksempel akupunktur eller homeopati, ikke
virker. Det gav jeg ham delvis rett, i og med at de
fleste naturmedisinske metoder ikke virker i kraft av
seg selv, men ved at de på en eller annen måte evner
å sette i gang kroppens selvhelbredelse.
Noentings materielle medisiner
Det å sette i gang kroppens selvhelbredelse med
ikke-materielle midler kalles ofte for placebo innen
medisinen. I sitt motsvar repliserer så Krabberød at
placebo er ingenting, og at det er å holde folk for
narr å da hevde at naturmedisinske terapimetoder
virker. Han har rett i at placebo er ingenting, om vi
med noenting mener fysiske eller materielle medisiner. Ingenting er da åndelige eller emosjonelle virkemidler som kan sette i gang selvhelbredelsen, noe
pasienten ikke klarer å gjøre på egenhånd.
Hva med at vi lærer elever å tro på
elektroner som små kuler rundt
kjernen, er det å holde dem for
narr?
Vi vet at sykdom ofte forårsakes av at selvhelbredelsen eller kroppens homeostase av forskjellige årsaker er satt ut av spill. Og disse årsakene har som
regel sterke innslag av psykiske aspekter; av stress i
sine mange former.
Placebo kurerer astma hos hest
Selvhelbredelse er til nå lite utforsket av skolemedisinen, og det finnes ikke medisiner som er tiltenkt
å sette selvhelbredelsen i gang. For tiden kan bare
mentale metoder og teknikker sette selvhelbredelsen i gang - og derfor kalles placebo for ingenting.
Når vi nå vet dette, er det forunderlig at en filosof som arbeider med menneskets ånd og tanker - kaller
dette for ingenting. Vel, for ikke å fortape oss i teore-
tiske spissfindigheter, la oss heller se på et praktisk
eksempel: I en artikkel om astma på hest trykket i
Svensk Veterinärtidning, beskrives et klinisk forsøk
hvor 105 hester med en lang historie med astma fikk
akupunkturbehandling. Alle hadde de blitt forsøkt
behandlet av veterinærer, men uten virkning, Av disse 105 hestene ble 73 klinisk friske i løpet av kort tid.
Ok med narremedisin
Hvilken konklusjon kan vi trekke av dette forsøket?
Nemlig; at akupunkturbehandlingen på en eller annen måte har klart å sette i gang selvhelbredelsen
- for det er vel ingen som tror at nåla i seg selv har
ført til helbredelse. Denne selvhelbredelsen har så
kurert hestene. Om vi kaller det som satte i gang
helbredelsen for placebo, er det helt ok for meg.
Og om hesteeieren tror at det var akupunkturnålen som helbredet hesten hans, og om da dette vil
være å holde folk for narr - som Krabberød uttrykker det - er det fremdeles ok for meg. Hva med at
vi lærer elever å tro på elektroner som små kuler
rundt kjernen, er det å holde dem for narr? Vi har
nemlig ikke kommet så langt at vi gjennomskuer
selvhelbredelsen, og er ikke i stand til å sette den i
gang ved hjelp av vår bevisste vilje - eller skolemedisinens remedier for den saks skyld. Krabberød skriver: Krabberød skriver: «Fra et vitenskapelig ståsted
er det vanskelig å forklare hva det er som virker ved
placebo, siden det ikke er noen aktive virkestoffer i
medisinen». Svaret er at placebo er det fenomenet
som - ved hjelp av mentale virkemidler - setter i gang
selvhelbredelsen.
Homeopatiens grunnprinsipp
Under ledelse av veterinær Jörg Spranger er det foretatt flere større retrospektive kliniske analyser over
den potensielle virkningen av homeopati ved jurbetennelse hos ku. Flere hundre kuer ble behandlet
mot jurbetennelse med homeopatiske preparater,
med placebo og med antibiotika. I dette forsøket
ble det vist at positiv oppmerksomhet og vennlighet
overfor kua kunne virke bedre mot jurbetennelse
enn både homeopati og antibiotika: Fem minutters
daglig oppmerksom vennlighet fra røkteren senket
jurbetennelsesfrekvensen med 25 prosent, en effekt
igangsatt av vennlighetens placebo, som for vitenskapen selvsagt vil rubriseres som ingenting. Dette
erkjente også Dr. Samuel Hahnemann, grunnleggeren av homeopati, mot slutten av sitt liv da han i
den 6. utgaven av boka Organon der Heilkunst skrev: «
… at den syke må få det rette legemidlet, og at dette
må gis vedkommende fra legens egne hender, og at
legen selv har bearbeidet legemiddelet». Dette betegnet Hahnemann som et viktig grunnprinsipp for
homeopatien.
Liv eller død
Derfor trenger vi naturmedisinen. Uten akupunktur
eller en annen metode som kan sette i gang selvhelbredelsen hadde alle astmahestene - hvor 69 prosent
ble helbredet - og kuene som ble 25 prosent bedre,
levd et dårligere liv, eller sannsynligvis endt livet
på slakteriet. Krabberød spør videre: «Er det riktig å
innføre systematisk løgn for at en gruppe pasienter
skal føle seg litt bedre?» Dette spørsmålet, kjære leser, er høyst berettiget, og det kan du selv forsøke å
svare på. Det finnes nemlig flere påvirkninger fra en
terapeut og hans metoder enn øyet kan se; innsikt,
vilje til å helbrede, omsorg og sikkert andre immaterielle faktorer som vi ikke har oversikt over i dag.
Hadde skolemedisinen forsket på selvhelbredelsen; nærværet av en terapeut, viktigheten av
behandlingsritualet og hvordan dette kunne vært
benyttet i helbredelsen av sykdommer, hadde mitt
svar vært klart. Slik som det er nå – med en legemiddelindustri med total makt og liten interesse for
selvhelbredelse, må svaret være komplisert og relativt. Hestene er i hvert fall sikre på sitt svar; for dem
var det liv eller død, ikke bare litt bedre. Jeg er for
øvrig enig med hestene.
Svensk Veterinärtidning, Nr. 11, 2002, Vol.
54, side 527-533,
Are Thoresen (f.1952) er utdannet veterinær, akupunktør,
osteopat og homeopat. Han driver i dag Gislerødklinikken
i indre Vestfold sammen med sin kone, Annica.
argument #4 / 2010 / 47
Xxxxxxxxx
kronikk
Om Baksidekronikken
I hvert nummer gir argument baksida si til en studentpolitiker
eller en som er sterkt engasjert i studenters ve og vel.
Her kan de usensurert rette søkelyset mot en sak de brenner spesielt for.
Tekst: Aksel Braanen Sterri
Det store
eksperimentet
Gratulerer! Du er i det du leser dette kommet lenger
i livet ditt enn du noen gang har vært.
Du har kanskje fullført større bragder enn å lese
dette nummeret av argument, men dette er like fullt
slutten av livet ditt så langt. Det er på høy tid at du
tar del i et eksperiment som omhandler et av de
mest grunnleggende spørsmålene vi kan stille oss:
Hadde og har vi egentlig et valg?
Din frie vilje?
En god kamerat av meg hevder at den frie viljen er
en illusjon. Hvis vi hadde kjent til alle atomer i universet kunne vi forutsi menneskets samtlige bevegelser. Litt som gud, selv om min kamerat er Norges
største ateist. Skal vi tro ham selv.
Som alltid har min venn vitenskapen på sin
side. Naturlige legemer er determinert. Setter du
vann på en glovarm kokeplate vil vannet etter hvert
begynne å koke. Det er vanskelig å argumentere for
hvor fri vilje kommer fra. Nevropsykologer har i senere tid hevdet at våre valg ikke er et resultat av fri
vilje, men tvert i mot resultatet av såkalte nevrologiske impulser.
Unngå å angre
Du har gjennom ditt liv så langt, tatt en rekke ”valg”
med store konsekvenser. Du valgte kanskje ikke å
jobbe så hardt som du ”burde” ha gjort på videregående. Det er videre mulig at dette fikk innvirkning
på hvilke valgmuligheter du hadde da du skulle velge fag på universitetet. Skal vi tro nevropsykologene,
skal du ikke ta det så tungt. Hvis alt er determinert,
48 / argument #4 / 2010 /
kunne du jo ikke gjort stort annerledes.
Likevel angrer vi, og vi feller moralske dommer.
Selv om det skulle vise seg at min kamerat har rett,
at alt er bestemt på forhånd, er følelsen av den frie
viljen såpass sterk, at det nærmest er umulig å ikke
tro på den. Jeg kunne da vitterlig valgt ikke å skrive
denne kronikken, eller valgt å ikke engasjere meg i
min studenttilværelse.
Valget jeg tok var å endre måten
å være student på. Fra å være en
studiepoengprodusent ble jeg aktiv i mitt studentmiljø.
Og det er dette siste poenget som utgjør kjernen i
det store eksperimentet jeg skal oppfordre dere til å
ta del i. Av personlig erfaring og common sense, vet vi
at det er bedre å engasjere seg enn å la det bli med
tanken.
Alene i mengden
For dere har hørt begge historiene om Universitetet.
Det er det store, uoversiktlige, kalde stedet, hvor du
går alene på Frederikkeplassen på vei til forelesning
i auditorium 1 på Georg Sverdrups hus for å sitte
alene i mengden. Én av firehundre studenter. Studi-
elivet er et middel for å komme i jobb, ikke et mål
i seg selv.
Men så har du den andre beskrivelsen. Universitetet er det stedet hvor du hadde den beste tiden,
skaper de beste minnene, fikk de beste vennene og
levde et relativt uforpliktet liv med late dager på
gresset med grilling, øl og vin og kollokvier som
gikk over i lange samtaler om de samme gamle ting,
for å låne en kjent formulering fra deLillos. Det er
arbeidslivet som er A4, studiene er selvrealisering.
Kast deg ut i det
Disse scenarioene er ytterpunkter, men for meg to
faktiske erfaringer. Mitt første år som fulltidsstudent var scenario 1. Valget jeg tok var å endre denne
måten å være student på. Jeg valgte å bli engasjert.
Fra å være en studiepoengprodusent ble jeg en aktiv
del av mitt studentmiljø. For meg, som for så mange
andre, har det å gå tilbake vært utenkelig.
Derfor, som en del av et stort eksperiment, ber
jeg dere forsøke å ta et valg som vil bedre studenttilværelsen. Velg å bli fadder, velg studentforeningslivet, bli medlem av fagutvalg, studentutvalg eller bli
med i en liste til Studentparlamentet. Hører du ikke
på meg, kan jeg skylde på at mitt forsøk uansett var
fånyttes. Din vei var allerede stiplet opp.
Aksel Braanen Sterri (f. 1987) er leder for Studentparlamentets Arbeidsutvalg ved Universitetet i Oslo.

4 / 2010 / Kr 30 - Argument

Transcription

Similar documents

Turistbrosjyre som pdf

1993 37 I Wilses fotspor - Søndbjerg & Odby kirker

Hvorfor blir noen kriminelle?, Åsane Tidende

E-diskusjonsforum_ Eiron_ Ekkelt_

Kan selvet erkjennes? Selvet og selverkjennelse i

VELKOMMEN TIL MITT BIBLIOTEK! Kjære leser

A side 1-5 (Atrium nr. 3- 2004

NB21 nr. 2 2014 - Nasjonalbiblioteket