monstermaten kommer / fuglenes utroskap / døden fra

Nummer en - 2014
Av studenter i Oslo
MAT
MONSTERMATEN KOMMER / FUGLENES UTROSKAP / DØDEN FRA OVEN
KLIMATOPPMØTER: SOVEPUTE / DØDSKLOKKEN TIKKER / VERDILØSE MÅLTID
VIS MEG HVA DU SPISER
Innhold
Leder
Argument er et tverrfaglig og tverrpolitisk tidsskrift laget av studenter og unge forskere fra universitetet og høyskoler i Oslo.
Forskningsformidlingens år
Av Carline Tromp
02. LEDER
04. #PAUSEROMMET
07. SAMFUNN
08. Muren som aldri falt
Kenneth Haug
10.Skyggekrigen
Andrea Tviberg Frammarsvik
12. Kreativ ødeleggelse
Kenneth Haug
16. Rasjonalitet i krise
Qalb-e-Saleem Khan Ahmed
17. MAT
Forsker-Idol: Forsker Grand Prix gjør forskningsformidling om til sceneshow. På bildet: Kjemiker Man Kumari Gurung fra Universitetet i Tromsø
under 2013-finalen. Foto: Lars Åke Andersen/UiT.
Det er stadig flere initiativer for å få forskningen ut til folket. Det er gode nyheter.
2014 lover å bli et godt år for oss som liker å høre om aktuell forskning. Flere medier satser på forskningsstoff, ulike
priser og arrangementer trekker fremragende formidlere
inn i lyset. God forskningsformidling er gjerne et samspill
mellom forskere og journalister, og vi har tidligere skrevet
om behovet for en mer kritisk og informert vitenskapsjournalistikk. Men forskere kan også selv ta pennen fatt eller
innta scenen.
Sent i 2013 lanserte Aftenposten sin nye satsning Viten. På
aftenposten.no/viten kan forskere sende inn kronikker og
bakgrunnsartikler. Det har selvfølgelig lenge vært mulig å
publisere tekster om sin egen forskning på nett, på private
blogger eller nettsteder som forskning.no. Men selv om
sistnevnte har høye lesertall, møter man et over middels interessert publikum. Gjennom Aftenposten Viten tar denne
typen formidling for alvor steget inn i massemediene, med
utfordringene og mulighetene det innebærer.
Man trenger ikke å snakke om
sex, flått eller den perfekte dietten for å vekke interesse.
Med Forsker Grand Prix har akademia også fått sin egen
utgave av Idol. Doktorgradsstipendiater blir utfordret til å
gå på scenen og presentere forskningen sin på fire minutter.
Publikum og et dommerpanel stemmer på den beste presentasjonen. Om dette kanskje ikke er for alle, deles det også ut
stadig flere priser for formidling i mer tradisjonelle former.
Det morsomme med prisene er at de viser at man ikke
trenger å snakke om sex, flått eller den perfekte dietten for
å vekke interesse. Fjorårets Forsker Grand Prix ble vunnet
av Silja Torvik Griffiths med et foredrag om hjerneaktivitet
hos for tidlig fødte barn. Vinnerne av Hjernekraftprisen, for
engasjerte fortellinger om grunnforskning, er eksperter på
bananfluer, tuberkulose og middelalderkunst. Poenget med
2
god formidling er nettopp å overføre forskerens glødende
engasjement for det rare og ukjente.
suksessen, og kreve lignende emner som kan tas som en del
av studieprogrammet.
Noen få mennesker har et naturlig talent for å gjøre
vanskelige spørsmål enklere. Vi andre blir gode formidlere
gjennom å øve, eksperimentere og samtale. Argument kan
klappe seg selv på skulderen i så måte. Da vi startet i 2006
var det få steder der studenter og unge forskere kunne publisere for et bredt publikum, og få hjelp med å skrive gode
tekster. Argument samlet et tverrfaglig miljø som jobber
med å formidle studenters kunnskap og ideer. Siden den tid
har flere initiativer blomstret opp, blant annet Masterbloggen og programmet DUO på Radio Nova, hvor masterstudenter kan presentere sine oppgaver.
Det er også en annen grunn til å følge med på utviklingene
innenfor samfunnsfag og humaniora. Da Argument i fjor
inviterte til en samtale om humanioras fremtid, varslet
litteraturprofessor Christian Refsum at akademikeres
Felles for disse initiativer er at de er satt i gang av studenter.
Det er fremdeles lite tilbud fra lærestedene, men det kan se
ut som noe er på gang her. I fjor vår ble emnet
MNKOM3000/4000, «Forskningsformidling og
vitenskapsjournalistikk», avholdt for første gang på
Universitetet i Oslo. Emnet er et direkte resultat av studenters engasjement – blant pådriverne finnes flere Argumentfolk. Økt interesse for formidling på UiO vises også av at de
i 2014 utlyser Norges første professorstilling i forskningskommunikasjon. Det er ennå ikke kjent hvor på universitetet den nye professoren skal plasseres, men utvalget lover en
tverrfaglig tilnærming.
«Forskning» og «vitenskap» er for mange ensbetydende
med naturvitenskap. Også MNKOM-emnet er foreløpig
kun tilgjengelig for realfagsstudenter. Det kan argumenteres for at de trenger det mest. Naturvitenskap handler om
komplekse og omfattende spørsmål, men studentene får lite
skrivetrening. Realister er sjeldnere blomster i media enn
samfunnsvitere og humanister. Men selv om man skriver
flere sider i løpet av et juss- eller språkstudium enn på
biologi, er det ingen selvfølge at man blir en god formidler.
Samfunns- og humaniorastudenter bør se til MNKOM-
Mens realister blir stadig flinkere til å nå ut til publikum,
blir humanister presset til å
snu seg bort fra det.
tradisjonelle formidlerrolle er truet. Der det før var en
naturlig del av arbeidet å skrive i avisene, blir man nå mer
og mer vurdert gjennom tellekantsystemet. Publikasjoner i
prestisjetunge og ofte ikke åpent tilgjengelige fagtidsskrifter gir uttelling, mens «populærvitenskapelige» bidrag
ikke gjør det. Det er paradoksalt: mens realister blir stadig
flinkere til å nå ut til publikum, blir humanister presset til å
snu seg bort fra det. Når det nye tverrfaglige professoratet
kommer på plass får vi håpe at også slike problemstillinger
får oppmerksomhet.
Tilbake til studentene: Den beste måten til å bli en god
formidler er å øve. I år som i fjor oppfordrer Argument
studenter fra alle studieretninger og fagmiljøer til å skrive
for oss. Vi vil ha astronomer, lærere, økonomer, jurister,
tannleger, nordister, sosionomer, veterinærer og filosofer –
og alle dere andre. Vi vil vite hva dere driver med og hvorfor
vi alle burde vite litt mer om det. The floor is yours.
18.
20.
21.
22.
24.
24.
25.
26.
Verdiløse måltid
Eivind Eggen
Å spise sine nærmeste
Mats Gullikstad
Kvifor seier vi det?
Peter van de Groep
Monstermat eller superløsning?
Elina Melteig
Argument anbefaler: Smalhans
Fremtidens forskning:
Spiseforstyrrelser
Monstermunchies og HP-saus
Anne Gerd Grimsby Haarr
Er du hva du spiser?
Hilde Berteig Rustan
29. KULTUR
30. The Final Countdown
Hallvard Østtveit Barbogen
32. Et eventyr i tid og rom
Ingrid Gipling
34. Mytepolitikk og sagasyn
Carline Tromp
36.Nyheter
Ingvill Daatland Hekne
37. NATURVITENSKAP
38.
40.
42.
44.
The most important competition
of them all
Camilla Lo Cascio Sætre
Ekstremt sikre forskarar
Borgar Aamaas
The story of a broken heart
Jannikken Bømvik
Kunnskapsrikt roterom
Elise Lund
BAKSIDEKRONIKKEN
48. En ny retning i klimapolitikken
Geir Storli Jensen
REDAKTØR:
Carline Tromp
REDAKSJONSLEDER:
Sandra Mileo
SAMFUNN:
Eirik Wig Sundvall (redaktør), Ingvill Daatland Hekne, Vilde S.
Imeland, Vegar Bjørnshagen, Eivind Eggen, Andra Tviberg
Frammarsvik og Kenneth Haug
TEMA:
Espen Stabell (avtroppende redaktør), Erlend Tårnesvik Dreiås (påtroppende redaktør), Kenneth Wangen, Anne Gerd Grimsby Haarr,
Peter van de Groep, Urd Vindenes og Robert Wood
KULTUR:
Sandra Mileo (redaktør), Eileen Danielsen, Betol Hansen, Andrea
Miranda Sand Bruer, Anahita A. Mahvashian, Ingrid Gipling,
Are Nyberg og Julia Jaskiv
NATURVITENSKAP:
Elise M. Lund (redaktør), Tulpesh Patel, Ask Markestad, Kristian
Olsen, Borgar Aamaas og Elina Melteig
BILDEREDAKSJON:
Sarah Yasin (redaktør) og Marion Priebe
UTFORMING:
Ørjan Laxaa
OMSLAGSILLUSTRASJON:
Sarah Yasin
SEKSJONSSIDEBILDER:
Samfunn: Jan Jörnmark
Tema: Elise Lund
Kultur: Memento Mori av Dr. Victor Schroeder,
fotografert av B/Flickr
Naturvitenskap: Don DeBold (donjd2/Flickr)
ABONNERE:
Ett år: 250 kroner
Støtte- og firmaabonnement: 500 kroner
MOTARGUMENTER:
Innlegg: Maks 4000 tegn inkl. mellomrom
Kronikk: Maks 8000 tegn inkl. mellomrom
SKRIVE FOR OSS?
Dødlinje for #2/2014: 20. januar. Tema: Natur (for bidrag til temaseksjonen). Vi tar imot bidrag fra studenter og unge forskere på
alle nivåer og fra alle felt. Bidrag kan være skrevet på norsk, engelsk,
dansk og svensk. Enhver som skriver til oss er garantert grundig
tilbakemelding. Antatte tekster kan også publiseres på vårt nettsted
www.argumentnett.no.
Send ditt utkast på maks 8000 tegn til
[email protected]
Redaksjonen ble avsluttet 14. janauar
ANNONSESALG:
Kontakt [email protected]
KONTAKT:
Argument, Slemdalsv. 15, 0369 Oslo
Mail: [email protected]
Hjemmeside: www.argumentnett.no
Som Norges største studenttidsskrift blir Argument distribuert
gratis på studiesteder over hele Oslo. Publikasjonen er finansiert av
Kulturstyret ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO),
Norsk kulturråd og annonsesalg.
Carline Tromp (f. 1984) har en mastergrad i norrøn filologi og tar
enkeltemner ved Universitetet i Oslo. Hun er redaktør for Argument.
3
#pauserommet
#pauserommet
Hva sier hvalrossen?
Tall og fakta
Svaret finner du på Macaulay Library, en del av amerikanske Cornell University. I dette online biblioteket finner du verdens største samling av
lydopptak og video fra ulike dyr (blant annet 7500 fuglearter fra 150 land), de fleste fritt tilgjengelig. Lytt til kobberhodeandens rop, undre deg
over gurglingen til Montezumaoropendolaen, og ikke minst, sjekk hva reven egentlig sier, på:
http://macaulaylibrary.org/
111,6
CT
millioner kroner har blitt delt ut til norsk landbruks- og matforskning. 54 søknader til forskningsprosjekter
ble sendt til Styret for fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter (FFL) og styret for forskningsmidler over jordbruksavtalen ( JA), som forvalter pengene. Pengene er ment til forskning innenfor ulike temaer:
1) økt matproduksjon og verdiskaping basert på norske ressurser; 2) råvarekvalitet, mattrygghet og helse; 3)
teknologi, biologi, forbruker og samfunn, og 4) bærekraftig og klimatilpasset landbruk. Kilde: regjeringen.no.
EL
Education is the most
powerful weapon which
you can use to change the
world.
- Nelson Mandela (1918-2013)
Eg driv ikkje med grunnforsking fordi eg fyrst og fremst vil oppdage nye
medisinar, men fordi eg likar å stille
spørsmål, er oppriktig nysgjerrig og
lev for den eine dagen i halvåret når
brikkene fell på plass og gåsehuda
spreier seg.
- Åsmund Eikenes, doktorgradsstipendiat ved Radiumhospitalet og vinner av
Hjernekraftprisen 2013. Kilde: forskning.no
Foto: Wikimedia Commons
Slutt på matmas
Er du lei kantinemat og svidd Grandiosa? Fortvil ei. Sent i 2013 ble måltidserstatningen «Soylent» lansert i
versjon 1.0. Soylent er et pulver du blander ut med vann, og som skal gi deg det du trenger av næringsstoffer for å komme deg gjennom dagen. Ifølge produktets skaper, Rob Rhinehart, skal Soylent passe for dem
som ikke har tid til, eller rett og slett ikke gidder å bruke tid på å tilberede et «tradisjonelt måltid».
Man vet fortsatt lite om langtidseffekten med Soylent og produktet har ikke vært vitenskapelig testet for
eventuelle mangler på næringsstoffer, selv om Rhinehart sier at han har levd på det i flere måneder uten å
få noen helseplager. Nettstedet ArsTechnica testet Soylent over en periode på fem dager, og rapporterer at
produktet ikke er en stor kulinarisk opplevelse, med sin søte smak og «kalkete» tekstur.
Hvis du likevel er interessert i å forkaste matpakken og bare leve på en flytende grå suppe resten av livet,
blir Soylent tilgjengelig for nordmenn i løpet av våren 2014.
Foto: Oslo Universitetssykehus
Argument anbefaler
The war to end war: 2014 markerer ikke bare et jubileum for Norges grunnlov. I 1914 begynte 1. verdenskrig, kjent som «krigen som ville gjøre
slutt på krig». Fritt Ord arrangerer i år en rekke arrangementer om første verdenskrig på Litteraturhuset, der ledende forskere og skribenter diskutere periodens samfunnsforhold, sosiale bevegelser og endringer i teknologi, arkitektur, dagligliv og kunst. Neste arrangement i serien er 8.-9.
februar på Litteraturhuset. Gratis tilgang.
CT
Opera til folket (studentene)
PS: Navnet Soylent kommer fra boka Soylent Green som handler om en, vel, litt alternativ form for mat.
ØL
Les mer om Soylent på deres hjemmesider: https://campaign.soylent.
me/soylent-free-your-body
Hele testen fra ArsTechnica finner
du her: http://arstechnica.com/gadgets/2013/08/nothing-but-the-soylent-were-trying-1-full-week-of-themeal-substitute/
Hvis du trodde opera bare var noe fiffen kunne ta seg råd til, kan Argument melde at du som student har gode muligheter til å få med deg
opera- og ballettforestillinger i Den Norske Operaen i Oslo – til samme pris som en kinobillett. Studenter har 50% rabatt på alle billetter, og du kan sikre deg billetter til rundt 100-lappen. I det første kvartalet av 2014 kan du få med deg kjente stykker som operaen La Boheme og balletten Onegin. En time før hver hovedforestilling settes det også opp introduksjonssamtaler om stykkene – helt gratis for publikum. Operahuset har også faste omvisninger til vanlige besøkende og familier. Noen ganger dukker det også opp gratis arrangementer. Er
du ikke interessert i opera og ballett er en liten gåtur på operabygget et fint alternativ når Oslo-solen endelig titter frem igjen etter vinteren.
Mer om vårens program på Den Norske Operaen på www.operaen.no.
SM
4
5
HVA KAN DU - EGENTLIG?
Meld deg inn i Samfunnsviterne
Få tilgang til Samfunnsviternes karrieresider - et verktøy for alle faser av arbeidslivet
+ mange andre medlemsfordeler
Les mer om studentmedlemskap
på www.samfunnsviterne.no
SAMFUNN
TYSKLAND: MUR I HODET / DØDEN FRA OVEN
EUROPA SOM INDUSTRIMUSEUM / KRONIKK: BLIND TRO DREPER
Samfunnsviterne - Akademiker-foreningen for samfunnsvitere og humanister
7
Samfunn
Samfunn
I valgkampen høsten 2013 ble Angela Merkels bakgrunn som DDR-borger trukket frem av hennes politiske motstandere. Det er
ikke første gang. Lever et mentalt skille mellom øst og vest videre i tyskernes hoder?
Muren som aldri falt
TYSKLAND
Tekst: Kenneth Haug
Ill.: Pia Isaksen
I eurokrisetider har Tyskland karret seg tilbake til toppen av
det europeiske økonomiske hierarkiet. Landet samler skryt
for å praktisk talt holde hele EU i gang, og tyskernes egen
selvtillit blomstrer. Kvinnen som står bak mye av dette heter
Angela Merkel, og vokste opp i kommunistiske Øst-Tyskland.
Nettopp hennes bakgrunn er beviset på hvor vellykket – og
mislykket – Tysklands gjenforening har vært. I høst gikk Merkel fra å bli hyllet for å holde Europa samlet, til å bli anklaget
for å mangle engasjement for det europeiske prosjektet på
grunn av hennes østtyske bakgrunn, i én og samme valgkamp.
Spørsmålet er hvor dypt disse mentale skillelinjene sitter,
nesten et kvart århundre etter murens fall.
Raskt tilbake til hverdagen
I 1989 gikk bildene av lykkelige og jublende øst- og vesttyskere som rev Berlinmuren verden rundt. DDR-borgerne
skulle endelig oppleve den frihet de var blitt frarøvet i 40
år. Euforien ble forsterket av den hurtige gjenforeningsprosessen mellom de to statene til ett land. Østtyskerne så
en helt ny verden åpne seg, og vesttyskerne tok dem imot
med åpne armer. Etter gjenforeningen gjorde hverdagen seg
snart gjeldende. Industrien i øst, som tidligere hadde nytt
godt av konkurransevern, ble nedlagt i et rasende tempo
da økonomien ble åpnet mot det globale markedet. For å
kunne bringe østtyskere opp på nivå med resten av landet,
innførte regjeringen til Helmut Kohl en «solidaritetsskatt»
i det gamle Vest-Tyskland. Skatten ble mektig upopulær og
bidro til irritasjon og fordommer mot «late» østtyskere. I
øst oppsto på den annen side en nostalgibølge, den såkalte
«Ostalgie», som fremhevet de positive sidene ved livet i det
tidligere DDR. For mange tidligere østberlinere ble kampen
mot byens myndigheter om å beholde de gamle Ampelmännchen-trafikklysene en viktig symbol- og identitetssak (se
faktaboks). Det ble tydelig at de felles identitetsfølelse kunne
mobilisere østtyskere og vesttyskere. Men hvor dypt stikker
egentlig ulikheten?
Muren i hodet
«Mauer im Kopf», på norsk «Muren i hodet», er et
fenomen som har opptatt tyske og internasjonale sosiologer, antropologer og historikere i flere tiår. Folk fra vest og
En nostalgibølge, såkalt «Ostalgie», fremhever de positive sidene ved livet i det tidligere DDR.
øst sliter ofte med å anerkjenne at de er en del av samme
kultur og nasjon. Fenomenet var spesielt markert under siste
halvdel av 1990-tallet og første halvdel av 00-tallet, da det
var dårlige tider i hele Tyskland. Problemene slo sterkest ut i
øst. Rundt 1,7 millioner østtyskere dro i disse årene vestover
for å søke arbeid. Disse ble stigmatisert som «Ossies»,
og mange kom til å føle seg fremmedgjort i sitt eget land.
Men forholdene var enda verre hjemme. Industrien i det
tidligere DDR kollapset, arbeidsledigheten eksploderte, og
politisk ekstremisme fikk grobunn. Da de gamle østtyske
fotballkjempene Hansa Rostock og Dynamo Dresden raste
ned i divisjonene ble tribunene deres tatt over av nynazister,
som fikk gode arbeidsforhold i et stadig mer frustrert øst.
Følelsen av urettferdighet og maktesløshet skapte gode
vekstmuligheter.
Store forskjeller
Selv etter at veksten returnerte til Tyskland og landet fikk
8
kastet av seg ryktet som «Europas syke mann» på midten
av 2000-tallet, har forskjellene vedvart. Mens de ti delstatene i vest nyter velstand og lav arbeidsledighet, er det bare
noen få byer i Øst-Tyskland (fremfor alt Berlin, Dresden
og Leipzig) som er på et lignende nivå. På landsbygda er
derimot befolkningstettheten lav, og mange landsbyer og
fabrikker er lagt øde. Ungdommene reiser vekk så snart de
er ferdig med skoletiden, riktignok ofte til andre deler av
det tidligere DDR som det har gått bedre med. Tilbake
Det er risikosport å være mørk i
huden eller åpent homofil i deler av Brandenburg og Sachsen.
står en aldrende befolkning som er stadig mer oppgitt over
utviklingen. Lønningene i øst er betydelig lavere (omtrent
20 prosentpoeng) enn i vest. En utbredt følelse av underlegenhet har gitt grobunn for politisk ekstremisme. Mens
rasisme og homofobi er praktisk talt utradert i størsteparten
av Tyskland, er det fortsatt risikosport å være mørk i huden
eller åpent homofil i deler av Brandenburg og Sachsen.
Østtyskeren Angela Merkel
Meningsmålinger viser likevel et svært tvetydig bilde av
restene av den mentale muren. I 2009 uttalte én av sju
tyskere at de følte Tyskland var et bedre sted før Berlinmurens fall. Støtten for dette standpunktet var overraskende
likt fordelt mellom øst og vest, ikke et ensidig resultat av
nostalgiske østtyskere eller fordomsfulle vesttyskere. Samme
meningsmåling viste riktignok også at halvparten ønsket å
gjøre pensjonene i øst høyere enn i vest, som et midlertidig
utjevningstiltak. En betydelig andel tyskere er altså villige
til å gjøre noe for å viske forskjellene ut. Da Angela Merkel
ble forbundskansler i 2005, var det en del oppmerksomhet
rundt hennes østtyske bakgrunn. Til tross for, eller kanskje
nettopp på grunn av, at Merkel er svært populær i Tyskland,
trekkes temaet stadig frem av politiske motstandere. Sist ut
var sosialdemokratenes kanslerkandidat Peer Steinbrück. I
valgkampen høsten 2013 påsto han at Merkel ikke hadde
det samme engasjementet og følelser for Europa og den
europeiske solidariteten som ham, siden hun hadde bodd
i Øst-Tyskland hele livet. Vesttyskere så vel som østtyskere
reagerte med raseri på uttalelsen. Merkel selv anklaget sin rival for å åpne gamle sår, og sosialdemokratene måtte bedrive
omfattende brannslukking. Kanskje er denne reaksjonen en
indikasjon på at den mentale muren er på vei bort.
Ungdommer uten fordommer
Selv om det kan være vel optimistisk å påstå at muren i
hodet har forsvunnet helt, kan det likevel virke som den er
i ferd med å forsvinne. Knapt noen (unntatt nevnte Steinbrück) gjør et poeng ut av at Angela Merkel er østtysker
lenger, og også president Joachim Gauck kommer fra det
tidligere DDR. Berlin er blitt Tysklands kulturelle sentrum,
Etter hvert som gjenforeningen blir fjernere og fjernere,
kommer generasjoner som
ikke kan huske at det fantes to
adskilte tyske stater.
og også de østlige bydelene opplever et kraftig oppsving i
økonomien. Etter hvert som gjenforeningen blir fjernere og
fjernere, kommer generasjoner som ikke kan huske at det
fantes to adskilte tyske stater. Dagens tyske ungdommer
identifiserer seg trolig først og fremst med sin hjemby,ssin
hjemregion eller –provins. Det velkjente nyhetsmagasinet
Der Spiegel har konkludert med at «Mauer im Kopf»-dyret
AMPELMÄNNCHEN – ØSTTYSKE TRAFIKKLYS
Foto: Wikimedia Commons
• Ampelmännchen (oversatt: liten trafikklysmann)
er fotgjengertrafikksignalet i store deler av Berlin.
• Ble innført på 50-tallet, og har et «muntrere» og
«varmere» utseende enn vanlige trafikklys.
• Ampelmännchen var vanlige i hele Øst-Tyskland
fram til gjenforeningen i 1990, men ble gradvis
avskaffet.
• De ble et symbol på den såkalte Ostalgiebevegelsen
• Etter folkelig press er de blitt gjeninnført i Berlin,
og er i dag en populær turistattraksjon.
kan avlives. For hva slags samhørighet er det meningen at
en person fra et trendy strøk i Potsdam utenfor Berlin og
en annengenerasjons trygdemottaker fra Vorpommern i
nordøst skal føle seg knyttet sammen av? spør Der Spiegel.
Det er trolig spesielt blant mange eldre mennesker i øst at
den mentale muren lever videre. De føler seg fremmedgjort
og oversett, og anser seg ikke som fullverdige borgere i
den nye tyske staten. Dette gjelder særlig i gamle stagnerte
industribyer som Hoyerswerda, Elsterberg og Chemnitz.
Forandret økonomisk balanse
Men det finnes økonomiske vekstsoner som kan trekke
med seg restene av det gamle DDR i riktig retning. Leipzig
er eksempelvis et sentrum for den tyske IT-industrien, og
opplever innflytting både fra øst og vest. I legemiddelindustrien i Dresden skapes det stadig nye arbeidsplasser etter
mange år med økonomisk tilbakegang. Potsdam er blitt en
av Tysklands største universitetsbyer og nyter godt av nærheten til den gamle vestlige oasen i Berlin. Mange bedrifter
velger å åpne kontorer her, grunnet lavere husleie. Veksten
i disse byene og i flere andre områder bidrar til demping av
spenningsforholdet mellom innbyggerne i de to delene av
landet. Mye av den negative oppmerksomheten i Tyskland
rettes ikke mot Øst, men heller mot Ruhrdalen, det industrielle hjertet i det gamle Vest-Tyskland. Mange byer i den
store industriregionen sliter med å snu trenden fra 1970- og
80-tallet med bedrifter som legger ned, stigende fattigdom
og arbeidsledighet. Ikke overraskende murres det over at
penger og jobber forsvinner østover. Den økonomiske balansen i Tyskland er i forandring. Mange har begynt å spørre
seg om den gamle skillelinjen mellom det protestantiske og
relativt ubemidlede nord og det katolske og svært velstående
sør også gjør seg gjeldende igjen. Kanskje er Ostalgie snart
en saga blott. Men trafikklysene deres får du aldri.
Kenneth Haug (f. 1994) forsøker etter beste evne å studere
til bachelor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Ellers er han
oftest å finne med nesa begravd i The Economist eller et annet tidsskrift.
Pia Isaksen (f. 1978) er utdannet i visuell kommunikasjon fra Høgskolen i
Buskerud. Hun driver firmaet Pia Isaksen Design, og jobber med både grafisk
design og illustrasjon. www.piaisaksendesign.no
9
Samfunn
Samfunn
Skyggekrigen
Stammeområdene i det nordøstlige Pakistan blir overvåket og bombet av amerikanske militærdroner.
Er dette å regne som krigsforbrytelser?
DRONEKRIG
Tekst: Andrea Tviberg Frammarsvik
Ill.: Georg Pram Ekelund
I oktober 2012 passet Mamana Bibi sine barnebarn utenfor
sitt hus i det nordvestlige Pakistan, da angrepet kom som
lyn fra klar himmel. Ifølge pakistanske etterretningskilder,
som Amnesty International har vært i kontakt med, skal en
lokal Taliban-soldat ha benyttet satelittelefon i nærheten
av Mamanas hus noen minutter før angrepet. Ashan, en
lokal gruvearbeider, var vitne til det brutale resultatet av
bombingen:
- Kroppsdeler var spredt overalt. Det var kropper uten
hoder og kropper uten hender eller bein.
Ifølge Amnesty-rapporten fra hendelsen fantes det ingen
rettferdiggjørelse for angrepet på Mamana Bibi.
Usikre dødstall
USA under Barack Obama har økt bruken av førerløse fly
(droner) for å ramme ledere og medlemmer i terrornettverket Al-Qaida. Amnesty International og andre internasjonale menneskerettsorganisasjoner som Human Rights
Watch hevder at USA bryter internasjonal lov i dronekrigen. Flere uavhengige rapporter har gravet frem bevis på at
sivile menn, kvinner og barn har dødd i angrepene. Det er
vanskelig å anslå akkurat hvor mange sivile liv som har gått
tapt i Pakistan som følge av USAs droneangrep, men ifølge
en FN-rapport fra oktober i år er minst 400 sivile drept av
slike angrep siden 2004. USA opererer selv med et betydelig
lavere tall, og pakistanske myndigheter hevder at tallet på
drepte siden 2008 er så lavt som 67. På den andre siden mener Bureau of Investigative Journalism, the New American
Foundation og Reprieve International at tallet trolig ligger
mellom 400–900, hvorav mindreårige ofre utgjør 168-200.
Internasjonale organisasjoner,
FN og en rekke land krever
åpenhet fra USA om droneangrepene og en grundig etterforskning av sivile dødsfall.
Stammeområdene nordøst i Pakistan blir ofte omtalt
som noen av verdens farligste steder. Områdene er nærmest
utilgjengelige for utenforstående, noe som gjør at det er
vanskelig å få presis og objektiv informasjon om følgene av
bombingen. Mustafa Qadri, Amnestys Pakistanekspert, sier
til CNN at krigsforbrytelser trolig blir begått, men at ingenting kan bekreftes uten mer informasjon fra den amerikanske regjeringen.
Pakistansk misnøye
Pakistans statsminister, Nawaz Sharif, har offentlig
oppfordret president Obama til å stanse angrepene. Det
pakistanske utenriksdepartementet har også konsekvent
uttalt at angrepene bryter med Pakistans suverenitet og med
10
internasjonal lov. I oktober publiserte The Washington Post
graderte CIA-dokumenter som indikerte at pakistanske
tjenestemenn rutinemessig mottok graderte orienteringer
om droneangrepene fra amerikanske myndigheter. Pakistanske myndigheter reagerte på avsløringene med å gjenta sin
motstand mot dronebruken. De antydet at avsløringen
gjaldt den forrige pakistanske regjering og at den sittende
regjeringen på sin side var konsekvente i sin motstand.
Hvilken side er Pakistan egentlig på?
Pakistans forhold til USA har lenge vært komplisert og anspent. Angrepene fra amerikanske droner har de siste årene
har vært en viktig kilde til ytterligere spenning. Da USA
og NATO invaderte Afghanistan i 2001, tok pakistanske
myndigheter avstand fra Taliban og Al-Qaida og erklærte
seg som USAs allierte i krigen mot terror. Farjat Taj, som er
stipendiat i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, kommer
selv fra et stammeområde på grensen til Afghanistan. Taj
hevdet i et intervju med Aftenposten i 2012 at Pakistan
bedriver et dobbeltspill og fører Vesten bak lyset.
- Pakistans hær og etterretningstjenesten ISI har spilt
et dobbeltspill. Utad har de gitt verden inntrykk av at de
er Vestens allierte i kampen mot terror, mens de i virkeligheten har gitt terrorister fra Al-Qaida og Taliban fristeder
i stammeområdene, forteller Taj. Hun mener at de fleste
innbyggerne i stammeområdene ønsker amerikanske droneangrep velkommen. Feilinformerte eksperter fremstiller
stammefolket som Talibans og al-Qaidas allierte, mens det i
virkeligheten er stikk motsatt, hevder Taj.
Nødvendige, lovlige og rettferdige
Det er ikke bare internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som er skeptiske til legitimiteten av denne
krigføringen. Nasjoner som Brasil, Kina og Venezuela
har kommet med sterk kritikk. I oktober måtte USAs
delegasjon forsvare dronebruket foran Generalforsamlingen i FN. Dette markerte første gang medlemslandene
diskuterte den raskt voksende militariserte bruken av
fjernstyrte fly og de juridiske og etiske spørsmålene som
reises. Debatten kom i kjølvannet av utgivelsen av to FNrapporter som fordømmer vesentlige aspekter av programmene. På FN-møtet forsvarte USAs delegasjon seg med at
president Barack Obama har tatt skritt for å innføre nye
retningslinjer og standarder, og at bruken av ubemannede
våpen i kampen mot al-Qaida og tilknyttede trusler er
nødvendige, lovlige og rettferdige.
Taktikk og etikk
Kristin B. Sandvik, som er seniorforsker ved Peace Research
Institute Oslo (PRIO), mener det er vanskelig å slå fast om
USA bryter internasjonalt lovverk.
- Det er vanskelig siden USA hevder de deltar i en
lovlig konflikt, og at konflikten gjelder uavhengig av om
angrepene skjer ved den pakistansk-afghanske grensen eller
midt i Pakistan. Videre anser de dette som et selvforsvar i
kjølvannet av 11. september-angrepet i 2001. De aksepterer
at det av og til drepes sivile. I tillegg argumenteres det fra
amerikansk hold at bruk av ubemannede våpen er billige
DRONER
• En drone er et militært begrep for ubemannede,
gjenbrukbare luftfartøyer. De brukes for å samle
etterretning og bære våpen uten å risikere livet
til egne soldater.
• De amerikanske droneangrepene i Pakistan ble
igangsatt allerede i 2004, men kraftig trappet
opp i 2008.
• Så langt er det USA, Storbritannia og Israel som
dominerer i bruk av militære droner.
• I dag omsettes det angivelig droner for fem milliarder euro internasjonalt, men i løpet av de fem
neste årene vil tallet trolig øke til ni milliarder
euro, ifølge Aftenposten.
• I november ble lederen av pakistanske Taliban,
Hakimullah Mehsud, drept av et amerikansk
droneangrep.
og at de ikke risikerer amerikanske liv i prosessen. For USA
er det et spørsmål om taktikk. Likevel reiser det et etisk
dilemma, understreker Sandvik.
Verden venter på USA
Nå krever Amnesty og andre internasjonale organisasjoner sammen med FN og en rekke land, åpenhet fra USA
om droneangrepene og en grundig etterforskning av
Kroppsdeler var spredt over alt.
Det var kropper uten hoder og
kropper uten hender eller bein.
sivile dødsfall. Hittil har amerikanske myndigheter holdt
kortene tett til brystet. Frem til amerikanerne kommer med
utfyllende informasjon om angrepene, vil rapporter med
grusomme vitneutsagn, samlet inn av organisasjoner som
Amnesty International, komme til å prege oppfatningen av
dronekrigen. Når innbyggerne i Waziristan føler trykkbølgen av eksplosjoner om natten, ser kjente bygninger i ruiner
og døde menn, kvinner og barn, tenker de ikke lenger på
Taliban eller Al-Qaida. De tenker på Amerika.
Andrea Tviberg Frammarsvik (f. 1994)
studerer statsvitenskap ved Universitet i Oslo.
Georg Pram Ekelund (f.1989) er utdannet i mediedesign ved Høgskolen i
Gjøvik. Se mer av hans arbeider på pramekelund.com
11
Samfunn
Samfunn
Kreativ
ødeleggelse
Med årelang forskning på økonomisk historie i bagasjen og et kamera rundt halsen
dokumenterer Jan Jörnmark et Europa i forfall.
12
Forlatt tekstilfabrikk på Sicilia, en av regionene som har hatt vanskeligst for
å tilpasse seg det moderne Europa. Jan Jörnmark betrakter industridød både
gjennom vitenskap og kunst.
13
Samfunn
Samfunn
Frosset fast i tid: Luxembourg har klart å tilpasse seg globaliseringen og lever i dag hovedsakelig av finanstjenester. Men tilbake står det fortsatt forlatte fabrikker over hele det lille landet.
FOTOREPORTASJE
Tekst: Kenneth Haug
Foto: Jan Jörnmark
Han ble født i en tid da Sverige var i ferd med å bli en
økonomisk stormakt i et voksende og velstående Europa.
Siden den gang har han hatt orkesterplass til globalisering,
industridød over hele kontinentet, jernteppets åpning og
fremveksten av et nytt kunnskapssamfunn. Jan Jörnmark
fortviler ikke over at verden ser annerledes ut i dag enn
da han vokste opp. Det motsatte hadde nemlig gjort det
vanskelig å være økonomihistoriker, mener han:
- Det er morsomt å forsøke å forklare hvorfor forandringen skjedde så raskt, men nostalgi synes jeg er meningsløst, sier Jörnmark til Argument. Fra Chalmers tekniska
högskola og Handelshögskolan i Göteborg betrakter han
Europas økonomiske utvikling med argusøyne, og leter etter
årsaker til dagens økonomiske krise. Han blander også inn
sosiologi i sin forskning, og den fruktbare kombinasjonen
av samfunnsøkonomi og sosiologi har gjort ham til en av
Sveriges mest anerkjente samfunnsforskere.
Schumpeterianer på sin hals
Der man vanligvis ser på økonomiske kriser som noe som
bør unngås til enhver pris, mente den østerrikske økonomen
Joseph Schumpeter (1883-1950) noe annet. Han mener
14
at økonomiske kriser kan skape innovasjon - som fører til
vekst. Jan Jörnmark er enig. Som en naturlig konsekvens har
han lite sans for den økonomiske politikken som ble ført i
Vesten på 1970-tallet:
- Veldig mange ressurser ble sløst bort på meningsløse
støtteordninger for lite konkurransedyktig industri. Det
bandt mange regioner fast i utdøende næringer, forklarer
han og bruker sin egen hjemby Gøteborg som eksempel:
- Gøteborg har ikke helt klart å tilpasse seg den nye
Veldig mye ressurser ble sløst
bort på meningsløse støtteordninger for lite konkurransedyktig industri.
tiden og kunnskapssamfunnet. Jeg har jo bodd i Gøteborg
i 35 år, og er urolig. Jeg er redd for at Gøteborg kan få
problemer med å håndtere de neste tiårene, forteller Jörnmark. Hans største frykt er at Volvo flytter sin personbilfabrikk fra byen.
- Et Göteborg uten Volvo Personvagnar blir ganske
annerledes. Samtidig vil jo fortsatt andre deler av Volvokonsernet forbli. Men for selvtilliten og selvfølgelig også
sysselsettingen ville det vært veldig tungt for Göteborg å
miste Volvo Personvagnar. Dette kan virke noe paradoksalt
å høre fra en mann som er så glad i «kreativ ødeleggelse»
- som er et av navnene på Schumpeters teori – men han
forklarer videre:
- Nyskapningen i Göteborg mangler. Det er nødvendig
for at kreativ ødeleggelse skal få positive konsekvenser.
Forsker og kunstner
Tross sin kompromissløse holdning overfor økonomisk utvikling er Jörnmark også interessert i det gamle og forlatte.
Når han er ute på reise i Europa oppsøker han gamle fabrikker og byer som har stått ubrukte i årevis – og ofte finner
han alt som det var da folk dro. Med kameraet sitt vandrer
forskeren rundt i tomme fabrikkhaller, hus og plasser. Hver
eneste forlatte symaskin og hylle forteller en historie. Det
begynte som en tilfeldighet:
- Mens jeg og en kamerat skrev en bok om IT-boblen,
oppdaget jeg digitalfotografiet. Jeg hadde tatt bilder på
1980-tallet også, med analoge kameraer. Men det var
utrolig mye jobb. Med digitale kameraer kunne jeg dele
bildene mine med verden, forteller forskeren. Jörnmark
ble inspirert av hvordan folk hadde dokumentert forfallets estetikk andre steder, som i Detroit. Jörnmarks bilder
har gjort ham landskjent i Sverige og Europa. Først
opprettet han hjemmesiden jornmark.se som fikk veldig
positiv respons. Siden er bildene blitt utgitt i form av to
Övergivna Platser-bøker, som har gjort Jörnmark kjent
for et stort publikum.
Guben, Øst-Tyskland. En gang var dette en prøyssisk herregård, siden ble det en del av en voksende industriby.
Da muren falt og byen måtte håndtere konkurranse utenfra, forfalt herregården sammen med fabrikkene.
Forlatt generator, Luxembourg. Industriruiner over hele kontinentet vitner om et Europa som forandret
seg raskt på 70- og 80-tallet. Det var i dette Europa Jan Jörnmark begynte å studere økonomi.
Lausitz i Øst-Tyskland. Mange regioner har slitt med å bygge en bro til det moderne kunnskapssamfunnet.
Utdatert: Maskinene på Ställberg noen mil vest for Stockholm stilnet på 80-tallet. Joseph Schumpeter ville kalt dette
nødvendig – verden har gått videre.
Europa som industrimuseum
Jörnmark kan gå så langt som å beskrive Europa som verdens framtidige industrimuseum. Det han tar bilder av i dag
er altså bare begynnelsen:
- Det er vanskelig å nekte for at Europas industri veide
mye mindre enn vi trodde da den møtte internasjonal
konkurranse på 70-tallet. Og europeisk industri står fortsatt
Risikoen for at Europa blir verdens industrimuseum er åpenbart tilstede.
foran store utfordringer. Risikoen for at Europa blir verdens
industrimuseum er åpenbart tilstede. For Norge er det
kanskje lysere framtidsutsikter. Jörnmark berømmer oss for
å opprette oljefond og tenke på fremtiden, men påpeker
også at norsk suksess delvis er avhengig av høy oljepris. Han
ser også faresignaler i norsk økonomi:
- I Norge har man veldig høye lønninger og en tradisjonell industri som holder på å dø, mens veksten i stor grad
er konsentrert i petroleumsrelaterte næringer. Og dere har
også, som i Spania, en veldig stor byggenæring. Byggevirksomheten som pågår i Oslo er helt utrolig, som utlending
blir jeg helt fascinert. Kommer det en kraftig nedgang i
oljeprisen, kan det naturligvis lenge kompenseres med
penger fra oljefondet, men skulle oljeprisen falle til 40-50
dollar fatet vil selvfølgelig Norge få omfattende problemer,
sier Jörnmark.
Nødvendig krise
Jan Jörnmark mener at Europas økonomiske utsikter avhenger av vår tilpasningsdyktighet.
- Krisen er helt nødvendig for å få store, overflødige
produsenter bort, hvilket skaper muligheter for nye aktører.
Problemet oppstår hvis innovasjonskraften er svak, så disse
nye aktørene aldri kommer, utdyper forskeren.
Med dette friskt i minnet får dagens økonomiske politikk
i EU et nytt perspektiv.
Det kan virke som Jan Jörnmark er en mann fylt av motsetninger. Han har ingen sympati for nedlagte og forlatte
arbeidsplasser, men lar seg fascinere av dem i sin fotografikunst. Fra et profesjonelt synspunkt mener han at økonomiske kriser er nødvendige, men han blir bekymret over den
gryende krisen i hans hjemby, Gøteborg. Hans viktigste
poeng er at selv om økonomiske kriser kan føre til nyskapning, så skjer det ikke av seg selv. Man trenger et folk som er
villig til å tilpasse seg. Det er kanskje dette Jan Jörnmark er
så fascinert av at Europa virker å mangle.
JAN JÖRNMARK – FORSKER OG KUNSTNER
• Jan Jörnmark (f. 1959) har doktorgrad i økonomisk historie. Underviser og forsker ved Chalmers tekniska högskola og Handelshögskolan i
Göteborg.
• Tilhenger av teoriene til den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter
• Har utgitt flere bøker om europeisk økonomisk
historie, særlig med fokus på etterkrigstiden.
Siste bok: Krisen (Tangent, 2013), som tar utgangspunktet i etterkrigsboomen.
• På 2000-tallet begynte Jörnmark å fotografere forlatte områder i Sverige og Europa. Han publiserer
bilder på sitt nettsted jornmark.se og har utgitt
flere bøker. Siste bok: Avgrunden (Tangent, 2011).
Kenneth Haug (f. 1994) forsøker etter beste evne å studere
til bachelor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Ellers er han
oftest å finne med nesa begravd i The Economist eller et annet tidsskrift.
15
Samfunn
Rasjonalitet i krise
Blind tro bygger på absolutter som ikke skal utfordres men blindt følges. Den er derfor arrogant.
KRONIKK
Tekst: Qalb-e-Saleem Khan Ahmed
Narendra Dabholkar var en indisk rasjonalist og var kjent
for sin innsats mot overtro. 20. august 2013 ble han skutt
fire ganger og drept i byen Pune. Hvorfor er det verdt å
kaste et ekstra blikk på denne mannens død?
Død av en fritenker
Biblioteket i Alexandria, antikkens største bibliotek, bidro
til å gjøre byen til et kultur- og vitenskapssenter. Ved siden
av å huse bøkene til mange av antikkens viktige filosofer og
vitenskapsmenn, var det også arbeidsstedet til en av historiens mest kjente vitenskapskvinner og fritenkere, Hypatia.
Historien beretter om hennes grufulle død som følge av en
religiøs oppstand. Anklaget for vranglære og hedonistisk
filosofi ble hun dratt inn i kirka Cæsarion, skåret i hjel med
potteskår, lemlestet og deretter brent.
Troens blindhet
I ettertid har Hypatias død blitt tolket parallelt med de
prosessene som førte til at biblioteket i Alexandria endelig
gikk til grunne. Blind tro bygger på absolutter som ikke skal
utfordres men blindt følges. Den er derfor arrogant. Her
gikk enorme mengder innsamlet, systematisert, kategorisert
litteratur og kunnskap tapt. Denne hendelsen ses ofte på
som et enormt tilbakefall med hensyn til menneskehetens
streben etter kunnskap, forskning og fremskritt. Hypatias
død symboliserer derfor blind tros drap på verdier som
rasjonalitet, vitenskap og opplysning.
Hva er så «blind tro»? Og hvorfor fortsetter den å utøve
vold mot rasjonalitetens disipler selv i dag? Hva er det i
vitenskapen som gjør at selv folk som mener de har Gud på
sin side føler seg truet? Det tok meg femten år å finne ut at
svaret på det er så ironisk som «ydmykhet».
Identitetskrise
Høsten 1998 vandret jeg rundt på Blindern for å finne ut
av hva jeg skulle gjøre med livet. Jeg hadde allerede begynte
å kjenne på eksistensielle spørsmål som sprang ut av min
pakistansk-muslimske bakgrunn. Mitt studentliv ble også
mitt sosiale liv. Muligens fordi jeg sakte mistet kontakten
med mange av mine gamle venner. Nye relasjoner utfordret
gamle ideer.
Ved eksamenstider i ex. phil. følte jeg meg noe uforberedt. En venninne anbefalte å lese Sofies Verden av Jostein
Gaarder for å få en morsommere og enklere innføring i
filosofiens historie. Lite visste jeg at den harmløse ungdomsboka vil kunne komme til å «plage meg» i minst femten år
fremover. Da jeg i vår forsvarte min doktorgradsavhandling
i oral biologi, spurte min opponent meg om hvorfor jeg i
utgangspunktet ville inn i forskningen. Det falt automatisk
ut av meg «Well, there is a book called Sofies world. When
I read it fifteen years ago, it took certainty and, with it, my
identity away from me. It left me searching for answers».
Vitenskapens ydmykhet
Vitenskapen lærer oss å tvile systematisk og metodisk – å
være ydmyk ved å innse at ingenting er absolutt sant, slik
ingenting er absolutt usant. Men at man likevel kan komme
16
Kunnskap på bålet: Brannen i biblioteket i Alexandria har blitt et symbol på ødeleggelsen av kunnskap. Her på et litografi fra 1910, kilde: Wikimedia Commons.
nærmere en sannhet ved å forsøke å motbevise en påstand.
Vil man påstå at man har en tro som er sann, fordres det
derfor at man klarer å gjøre denne troen falsifiserbar. Har
man en påstand eller tro som ikke lar seg motbevise, har
Blind tro bygger på absolutter
som ikke skal utfordres men
blindt følges. Den er derfor
arrogant.
man en påstand uten noen form for troverdighet. Jo mer en
påstand eller hypotese overlever falsifiseringsforsøk, desto
nærmere kommer den sannhet. Man kan prøve å motbevise
gravitasjonskraften ved slippe en ball en million ganger.
Hver gang ballen faller mot jorden, overlever den et falsifiseringsforsøk og øker vår tillit til gravitasjonskraften som en
sannhet. Det er tvilen som baner vei for viten. Det som tok
meg femten år innse er nettopp det. Blind tro lar seg ikke
motbevise. Og det er dens aller største svakhet. Forenklet
kan prinsippet formuleres slik vi lærte i vitenskapsteori i ex.
phil.
gant. Vitenskapen lærer oss å tvile systematisk og metodisk
– å være ydmyk ved å innse at ingenting er absolutt sant, slik
ingenting er absolutt usant. Men at man likevel kan komme
nærmere en sannhet ved å forsøke å motbevise en påstand.
Vitenskapelige teorier derimot, er ydmyke og derfor villige
til å la seg bli testet gang på gang. De er ikke redde for å
bli forkastet, utviklet eller forandret. Og for hver gang de
overlever et falsifiseringsforsøk gjør de seg litt mere fortjent
til vår tillit. Rasjonalistenes våpen, som truer all blind tro,
trenger verken ammunisjon eller potteskår. Den trenger
kun to bokstaver og fire ord. Dette prinsippet kalles Modus
Tollens.
Drapet på tvilen
Når denne setningen likevel gang på gang stirrer inn i den
blinde troens øyne, må man regne med reaksjoner fra mennesker som ikke ønsker opplysning. Hver gang det skjer
er rasjonaliteten i krise. Drapet på Narendra Dabholkar
er drap på menneskets iboende evne til å undre, tvile og
utvikle. Ingenting er mer alvorlig enn det.
Undring er ikke noe man lærer. Undring er noe man mister.
- Jostein Gaarder
Modus Tollens
Hvis A, så B
Ikke B, ikke A
Qalb-e-Saleem Khan Ahmed er dr. odont, 1.Lektor ved Institutt for
Oral Biologi ved Universitetet i Oslo.
MAT
NORGE SOM KASTE-SAMFUNN / FRANKENSTEINMATEN KOMMER
UT MED KJØTTET / VIS MEG HVA DU SPISER / SMARTE KOKEBØKER
FREMTIDENS FORSKNING: SPISEFORSTYRRELSER
LYDSPORET: KJØTTFEST, SPRIT OG PORNO
Når blind tro ser dette, føler den seg truet. Den er feig fordi
den ikke kan la seg teste. Blind tro bygger på absolutter som
ikke skal utfordres men blindt følges. Den er derfor arro-
17
Mat
Mat
Verdiløse
måltid
Hver fjerde bærepose du tar med deg fra matbutikken kan du hive rett
i søppelbøtta. Hvorfor kastes det så mye i et land der alle klager over
høye matpriser?
MATSVINN
Tekst: Eivind Eggen
Ill.: Trond Ivar Hansen
Det bor mye uhumskt bakerst i kjøleskapet til den jevne
nordmann. Selv er jeg skyldig i at mang en pose med spinat
inntar nesten flytende form, og at ost går fra gul til grønn i
fargen. Matsvinn, kasting av mat, er et voksende problem.
Alle har blitt fortalt på et eller annet tidspunkt at det finnes
fattige barn i Afrika, uten at det har gitt noe utslag i handleog kastemønstrene våre. Anslagsvis regner man med at mellom halvparten og en tredjedel av all mat som produseres på
verdensbasis går i dunken. Man må, som kjent, regne med
litt svinn.
I gjennomsnitt kaster norske forbrukere 51 kilo mat i
året. Landbruket må utnytte jorden stadig mer effektivt for
å produsere nok mat til en voksende befolkning, samt søppelbøttene deres. Gitt at omkring 30 prosent av klimagassutslippene stammer fra landbruket, hjelper det heller ikke
mye at noen av landets busser kjører på miljøgass laget av
matavfall. I en verden med skrikende behov for mat er det
verdt å spørre: Hvorfor kastes det så mye?
Svinn på skogen
Langt fra all maten som produseres kommer frem til forbrukerens kjøleskap. Mye av matbransjen er basert på strategisk
svinn. Boken Waste av Tristram Stuart (2009) tar for seg
nettopp dette. Stuart ser på hvordan butikker og produsenter selger mat med så høy fortjeneste at de kan spekulere i å
kaste overskuddet.
En yndet syndebukk når man snakker om matkasting er
holdbarhetsdatoen. Slike dateringer er ofte misvisende, men
inngår i det økonomiske systemet som en nødvendig sikkerhetsfaktor. I takt med intensiveringen av landbruket har
forekomsten av smittbare sykdommer i maten økt. Veksten
gjør det stadig vanskeligere å kontrollere de hygieniske
forholdene under produksjonen. Dette fører til at mat
må kastes av sikkerhetsmessige hensyn, og jo mer effektivt
systemet er, jo mer mat kastes.
Overflødighetens paradoks
De store matbutikkene plages av et lignende paradoks. For å
få kundene til å handle, må man ha fulle hyller og bugnende
fruktkurver. Jo større omsetningen er, jo mer lukrativt er
det å regne med «strategisk svinn». Butikkenes kasting av
spiselig mat har avkommet en hel subkultur av «friganere»
18
MATVETTREGLENE
Råd for å redusere matsvinn fra matvett.no:.
• Rydd i kjøleskapet så vet du hva du har. Planlegg
innkjøpene dine og bruk handleliste.
• Bruk sansene dine. Ikke kast mat selv om den
har gått ut på dato før du har sjekket om maten
fremdeles er bra.
• Avkjøl maten raskt og frys eller legg i kjøleskapet
det du har til overs. Oppbevar rester i tette bokser. Frys brød som ikke skal spises neste dag
• La torsdag være «restetorsdag». Bruk opp rester
av råvarer og av ferdige retter før du handler ny
mat til helgen.
Hentet fra: matvett.no
som forsyner seg av søppelbøtta etter stengetid. Nylig åpnet
også «Matsentralen i Oslo», et tiltak som distribuerer
utgått mat til fattige. Selv om det forsvinner enorme resurser fra butikkhyllene er det ikke her det største problemet
ligger.
I de tusen hjem
Rundt 70 prosent av matsvinnet i Norge er det oss forbrukere som er skyld i. Noe av dette er selvfølgelig bananskall
og lignende ting som ikke egner seg som mat, men altfor
mye av den kastede maten er brød som har ligget for lenge
på benken eller de litt diffuse tingene man finner bakerst i
kjøleskapet og som kanskje en gang har vært spagettirester.
Rundt 70 prosent av matsvinnet i Norge er det oss forbrukere som er skyld i.
For butikkene er det netto fortjeneste i å ta inn mer mat
enn det de får solgt. Det er vanskelig å se lønnsomheten for
enkeltindivider i å kaste så mye mat. Det er ikke usannsynlig
at dette henger sammen med et interessant paradoks ved
vår opplevelse av verdi. Det ene øyeblikket er maten så dyr
at vi kjører til Sverige for å kjøpe den på tilbud. Det neste
øyeblikket er den så billig at vi gladelig kaster den. For å
komme til greps med dette, må vi holde to ideer om verdi i
hodet samtidig.
Billig biff
Skal man tro dagspressen, er det én eneste ting nordmenn
bryr seg om når det kommer til mat: Vi er nesten militant
opptatt av pris. Selv de som er overbevist om den helsebringende effekten av økologiske råvarer, sier at de forutsetter
at de skal være like billige som konvensjonelle råvarer. At
norsk mat er dyrere enn maten i våre naboland, kan ikke
fornektes. Matprisene her i landet ligger 86 prosent over det
europeiske gjennomsnittet. Men så tjener vi jo også merkbart mer en resten av kontinentet. Tall fra Eurostat viser
at mat utgjør gjennomsnittlig 11 prosent av nordmenns
forbruk. Når man justerer for lønnsnivå er altså matprisen
her i landet blant de laveste i hele Europa. Noen grupper,
deriblant studenter, sliter fortsatt, men selv ikke for dem er
mat en uoverkommelig utfordring for budsjettet.
Korte kast, stort svinn
Selv om maten fremstår som dyr i Norge i forhold til andre
land, synes mat å ha svært liten verdi for oss. Velstandsnivået
vårt er så høyt og mat er så lett tilgjengelig at det tilsynelatende ikke eksisterer noen egenverdi i det enkelte produktet.
En pakke kjøttdeig er helt utbyttbar med en annen pakke.
Å kaste en skalk gulost som begynner å innta en grønnlig
farge, er ikke noe man tenker over. Et produkt har i liten
grad en egenverdi som får oss til å investere følelsesmessig i
det; man kan alltids kjøpe en ny pakke på butikken.
I senere tid har vi sett fremveksten av en rekke forsøk på
å bøte på denne utviklingen. Et eksempel er Slow Food-
bevegelsen som har vokst opp rundt en idé om råvarenes
særpreg og egenverdi. Slike initiativer, og satsninger som
stiftelsen Matmerks «Nyt Norge» og «Norske Spesialiteter» kan hjelpe oss å se verdien i det enkelte produktet.
Matmerks intensjon er å styrke omdømmet til norske
matprodukter hos forbrukere. Det er grunn til å tro at dette
kan bidra til at vi kaster mindre mat. Den gangen jeg etter
en helgetur kom hjem og fant en halv hvitmuggost fra Himmelspannet ysteri som hadde begynt å bli hårete, var det
oppriktig trist å kaste den. Osten var selvfølgelig dyrere enn
kning (SIFO) har vist at knapphet på tid har mye mer å si
for kasting av mat enn knapphet på penger. Av egen erfaring
kan jeg attestere på at mye mat går i bøtta, spesielt i unge
urbane hushold, fordi hverdagen er uoversiktlig og vanskelig
å planlegge. Man lager en stor gryte med plan om å spise
den flere dager i strekk, men plutselig dukker det opp andre
planer og man må hive i seg en pølse på veien til et møte.
Innen man rekker å spise middag hjemme igjen er gryteretten uspiselig og går i den grønne posen. Det er vanskelig å se
at slike problemer kommer til å opphøre med det første.
Det ene øyeblikket er maten så
dyr at vi kjører til Sverige for å
kjøpe den på tilbud. Det neste
øyeblikket er den så billig at vi
gladelig kaster den.
Planlegging og måtehold
den anonyme gulosten, men den hadde også en mer særegen
karakter. Det føltes som et mye større svik mot dem som
hadde laget den at den ikke ble spist.
Spis dine sorger bort
Matsvinn er og blir en vedvarende katastrofe for klima og
vår fremtidige matsikkerhet. Dessverre kan de se ut til å
være enda en uunngåelig bieffekt av vår moderne livsstil. Et
studie gjennomført av Statens institutt for forbruksfors-
Næringen tjener på å ha mer mat i butikkene enn de kan
selge, og forbrukere prioriterer livsutfoldelse fremfor noen
stakkars agurker som ligger og forgår i kjøleskapet. Det
synes å være en akutt mangel på et verdisystem som kan
verdsette mat på andre premisser en pris. Heldigvis får matsvinn fått stadig mer oppmerksomhet. Samtidig med denne
økte interessen har det dukket opp en rekke tiltak som søker
å reduserer de negative bieffektene av forbruket vårt. De
siste årene har næringsmiddelindustrien, handelsstanden og
myndighetene i Norge samarbeidet i prosjektet ForMat for
å komme kastingen til livs. Gjennom nettstedet Matvett.no
formidler de råd og tips om hvordan vi som individer kan
redusere kastingen vår i hverdagen. ForMat informerer om
holdbarhet på forskjellige varer, hvordan du kan planlegge
innkjøp på en måte som reduserer svinn og hvordan du kan
lage gode retter av restene fra tidligere måltider. Forhåpent-
TO BØKER OM SØPPEL OG EN KOKEBOK
• Tristram Stuart: Waste - Uncovering the Global
Food Scandal (2009)
• Thomas Hylland Eriksen: Søppel – Avfall i en
verden av bivirkninger (2011)
• Sara Heilmann & Klaus Døscher: Restekjærlighet
- Den store restematkokeboka (2011)
ligvis vil disse tiltakene kunne stagge matsvinnet noe, til vi
finner en annen måte å innrette samfunnet som ikke ødsler
så mye med de få ressurser vi har.
Eivind Eggen (f.1986) er utdannet sosialantropolog fra
Universitet i Oslo. Han ble nesten kastet ut av SiO
studentboliger for å kompostere i kjøkkenskapet.
Trond Ivar Hansen ( f.1968) er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen.
Yrke: Illustratør - se www.nemolom.com.
19
Mat
Mat
KJØTTFRI MANDAG
Kjøttfri mandag er en internasjonal kampanje som
oppmuntrer folk til å spise mindre kjøtt. I Norge
spiser en gjennomsnittsperson over 1200 dyr i løpet
av sitt liv. Kilde: Framtiden i våre hender.
VIDERE LESNING
• Bob Mullan & Garry Marvin. Zoo Culture. (USA:
University of Illinois Press, 1999)
• Keith Thomas. Man and the natural world. (New
York: Pantheon Books, 1983)
• Liv Emma Thorsen. Hund! Fornuft og følelser.
(Oslo: Pax Forlag, 2001)
• Nöelie Vialles. Animal to Edible. (England:
Cambridge University Press, 1994)
noen steder er det også det.
Vanskelig å svelge
Navnløs matkilde: Ved å omtale dyrs muskelmasse som kjøtt tar vi bort
ubehaget som er forbundet med å spise dem, skriver kronikkforfatteren.
Illustrasjon fra The White House Cookbook (1899).
Å spise sine nærmeste
Selv om kampanjer som Kjøttfri mandag vinner terreng, er kjøtt fortsatt en selvskreven del av måltidet i de fleste
norske hjem. Det er på tide å låse kjøttforbruket fast i den kulturelle gapestokken.
KRONIKK
Tekst: Mats Gullikstad
Kjøtt er som kjent dyrets muskelmasse. Likevel er det ikke
mye ved muskelmassen på tallerkenen som røper at den
stammer fra et dyr. Muskler på tallerkener er «matter out of
place» og dermed avskyelig. Derfor tyr vi til evfemismens
forskjønnende kraft og kaller det «kjøtt». Kjøtt på tallerkenen er på sin plass, og det er også bare lekkert for de fleste.
Når muskelmassen omtales som kjøtt, blir den ikonisk og
selvstendig i stedet for å være et ubehagelig symbol på dyret
man spiser. Delikatessen blir et faktum. For de fleste er
det ikke uforenlig å spise kjøtt og samtidig elske dyret som
tusler rundt i hundremeterskogen eller koser seg i fanget.
Dette er en praktisk pose-og-sekk-ordning som vi har arvet
fra dobbeltmoralens yppersteprester – borgerskapet.
En hemmelig virksomhet
Kjøtt er altså et produkt, og som seg hør og bør skapes
20
det av en industri. Den franske etnologen Noëlie Vialles
har gjort en studie av slakteindustrien i det sørvestlige Frankrike. Hun beskriver et slakterisystem som har
utviklet seg fra å utøve sin funksjon i bykjernen, til gradvis
å flyttes utenfor bymurene, og videre til å samles i dagens
storslakterier. «Slakting har blitt en usynlig, forvist og
nesten hemmelig virksomhet,» skriver Vialles. Vi vet ikke
nøyaktig hva som skjer i slakteriene – annet enn at det
Pusur og Lassie får bli til jord
uten å gå veien om menneskets
fordøyelsessystem.
kommer noe levende inn og noe spiselig ut – og vi vil heller ikke vite om den ubehagelige sannheten. Vi er jo glade i
dyr! Utviklingen mot storslakteriene har skjedd i takt med
kjente omveltninger som industrialisering og urbanisering,
men også det mentalitetshistoriker Keith Thomas beskriver som en økende interesse for dyrs velferd: «Å unnta
slakteriene fra offentligheten ble et nødvendig middel for
å unngå et åpenbart sammenstøt mellom faktiske forhold
og folks følelsesliv,» skriver Thomas. Det kultiverte
borgerskapet i byene hadde en etikk og en estetikk som
ikke lot seg forene med strie strømmer av blod og galle i
gatene. Men appetitten var likevel sterkere enn ånden, og
den skulle forfines og gå i arv til den kommende bølgen av
kjøpekraftige konsumenter.
Overflødighetens paradoks
Industrialisering og urbanisering institusjonaliserte slaktingen og tvang dyrene ut av folks daglige omgangskrets. Der
tidligere mennesker i større grad produserte sin egen mat
og hadde kontakt med grisen de skulle spise på julaften, er
dagens mennesker forbrukere som sanker kjøttet nærmest
rituelt i dagligvarehandelen. Båndene som urbane mennesker knytter til dyr, har ikke den praktiske begrunnelsen som
preget bondens bånd til buskap, trekkdyr, eller hunder for
den saks skyld. Urbane mennesker har større emosjonelle
behov enn praktiske. Visse dyr får nyte godt av dette og blir
ansett som kjæledyr.
Ifølge etnologen Liv Emma Thorsen behandles kjæ-
ledyrene etter følgende tre bud: «Vi spiser dem ikke, vi
gir dem navn, og vi tar dem inn i huset.» Når dyr lever i
et miljø beregnet på mennesker, legger en gjerne merke
til det menneskelige ved dyret. Det blir personifisert i
stedet for generalisert. Innenfor husets fire vegger blir
kjæledyret som en del av familien, og man spiser ikke
familiemedlemmer når de dør. Pusur og Lassie får bli til
jord uten å gå veien om menneskets fordøyelsessystem.
Denne tvilsomme æren er forbeholdt dyrene uten navn
og personlighet – de som både bokstavelig og billedlig
talt settes i bås.
Kulturelle konstruksjoner
Nærheten til dyr gjør det altså mulig å forstå dem som
individer. Denne erfaringen burde ha lagt grunnlaget for
langt mer humane dyrerettigheter enn dem som finnes i
dag. I stedet fortsetter vi å redusere dyr til speilbilder av
våre egne behov og interesser, noe som Robert Mullan og
Garry Marvin har tatt opp i boka Zoo Culture. Dagens dyr
betraktes alltid i relasjon til betrakteren, noe som fører til
merkelapper av typen «farlig», «nyttig», «hellig» eller
«skitten» – alltid med «for mennesket» som fotnote.
Disse generelle egenskapene brukes som ledestjerner for
videre iscenesettelse av dyr. Dyrenes valg- og bevegelsesfrihet blir systematisk styrt av mennesker, og de er i århundrenes løp blitt kulturelle konstruksjoner som vedlikeholdes av
blant annet slakterier. Disse kulturinstitusjonene håndhever
tradisjoner som igjen former våre forventninger til hva et
dyr er, hva det kan og hva det bør være. Dersom et dyr gjør
noe annet enn forventet – og trenger gjennom iscenesettelsens fjerde vegg – overrumples vi og reagerer med følelser.
En gris i stua er like humoristisk som en hund på tallerkenen
er avskyelig. Men det kunne like gjerne ha vært omvendt, og
Lager du mat av hund i Norge, angriper du altså massive
kulturelle verdier som ikke blir utsatt når du lager mat av
grisen. Slike verdier stikker så dypt at noen oppfatter dem
som naturgitte. Islam har som kjent betingelser for hvordan
man lager mat av dyr, og disse bunner i et ideal om renhet
som kan være vanskelig å forstå for de som ikke er en del
av denne kulturen. Men renhetsidealet kommer til uttrykk
også i sekulære Norge, om enn på en mindre artikulert
måte: Den døde kroppen – kadaveret – anses instinktivt
som noe av det mest frastøtende man kan tenke seg. Det må
gjennomgå et renselsesritual før det kan bli mat, en prosess
som av de involverte kalles «foredling». Så lenge dette
blir gjort institusjonelt i form av godkjente slakterier, er vi
trygge på at muskelfibrene på tallerkenen er edel mat – og
ikke et skittent dyr. Blod, hår, hud og hode, som alle er
naturlige deler av dyret, må fjernes for ikke å gjøre maten
skitten og uspiselig. Dette er deler av dyret som ikke er blitt
gitt den samme ikoniske betydningen som kjøtt. Dermed er
de vanskeligere å svelge. Blod og hår er fremdeles symboler
på et helt og sprell levende vesen – som puster og sanser akkurat som oss. Det er en hensiktsmessig reaksjon å ikke ville
Det kultiverte borgerskapet i
byene hadde en etikk og en estetikk som ikke lot seg forene
med strie strømmer av blod og
galle i gatene.
spise noe som minner om seg selv eller sine egne. Likevel går
vi til store lengder for å kunne gjøre uspiselige dyr spiselige,
selv om det blir stadig lettere å ta et permanent farvel med
kjøtt og leve godt på et plantebasert kosthold. Hvor mye
blod og galle skal flyte før en kultur blir ukultur?
Kvifor seier vi det?
MAT
ETYMOLOGI
Tekst: Peter van de Groep
Ordet mat har funnest i språket vårt så langt tilbake
som vi kan spore det, heilt til protoindoeuropeisk.
Det vil seie at det høyrer til dei norske arveorda.
Ordet mat som vi brukar det no kjem av norrønt
matr. Det er det eldste belegget av dette ordet vi har
i det norske språket, men forskarar er ikkje samde
om kor ordet kjem frå.
Rota er det germanske ordet *mati- som tydde
«mat» eller «føde». Ifølgje Yann de Capronas
Norsk etymologisk ordbok finst det to teoriar om
opphavet til ordet.
Bjorvand og Lindeman hevdar at det går tilbake
til proto-indoeuropeisk *med-. Protoindoeuropeisk
er moderspråket til dei fleste europeiske språk og
ein går ut frå at det blei brukt for 5-6000 år sidan.
Ifølgje denne teorien kjem ord som mett, mos og
medister frå same rota.
Det er kanskje litt uventa at det engelske ordet
meat (kjøt) òg kjem frå same rota. Noko sånt skjer
når ein del erstattar det heile. Dette kallar lingvistar
pars pro toto (latin: delen for heilskapen). Eit døme
av pars pro totum er å bruke Holland for Nederland (Holland er ein del av Nederland), per capita
(hovud) for menneske, eller kjøt for mat. Dette
har ikkje berre skjedd på engelsk, men òg på tysk
og nederlandsk kor orda for røykt svinepølse (tysk:
Mettwurst og nederlandsk: metworst) atter stammer
frå den opphavelege rota *med-. At kjøt kan tyde
mat ser ein òg i det franske ordet viande som no
tyder «kjøt», men som opphavleg tydde «mat».
Dette viser kanskje at dei fleste av forfedrane våre
ikkje var vegetarianarar.
Ifølgje ein annan hypotese er den indoeuropeiske
rota ikkje *med-, men *mad- som tyder «vere våt,
drype». Vi finn rota igjen i latin madere «vere våt,
drype», gresk madáo «eg er fuktig» og sanskrit
mádati «han rusar seg/å ruse seg».
So, there you go: studiet av etymologi er litt som
eit julebord; eit av dei få fagfelta der ein kan byrje
med mat og slutte med å ruse seg, utan at ein treng å
be om unnskyldning.
Mats Gullikstad (f. 1988) studerer kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.
KVIFOR SEIER VI DET?
• Til kvar utgåve av Argument blir historia
bak omgrepet som utgjør temaet i
tidsskriftet presentert.
• Neste utgåve: Natur.
Peter van de Groep (f. 1986) har en bachelor i germansk språk og
litteratur fra Windesheim University of Applied Sciences i Nederland
og master i filosofi og etikk ved Vrije Universiteit Brussel i Belgia.
Han har stor interesse for språkhistorie og språkleg evolusjon.
21
Mat
Mat
Monstermat eller superløsning?
Genmodifisert mat kan være løsningen på sultkatastrofer og feilernæring.
Likevel er mange skeptiske.
GENMODIFISERT MAT
Tekst: Elina Melteig
Foto: Sarah Yasin
Nå kan genmodifisert mat havne på ditt bord. Etter flere
tidligere runder tar USA og EU nok en gang opp forhandlingene om handel med genmodifiserte organismer
(GMO). Skal USA få selge GMO i Europa? Det er lite
forskning på hvilken påvirkning genmodifiserte organismer
har på miljøet og helsen vår. Samtidig kan bruk av slike
organismer være løsningen på en stadig økende befolkningsvekst og endringer i klimaet. Kanskje er GMO den
eneste måten vi kan produsere nok mat på i fremtiden. Det
er tunge argumenter på begge sider i dette spørsmålet. Men
hva vet vi egentlig om GMO?
Mais som lager sprøytemidlene selv
Hva er det første du tenker på når du hører ordet «genmodifisert»? For mange er det synonymt med noe kunstig
og unaturlig. Genmanipulering blir som å lage Frankensteinmonstre hvor delene ikke er avkappede lemmer, men
biter av ulike organismers arvemateriale. Som et resultat
av forhandlingene mellom USA og EU kan altså dette
ubestemmelige frankensteinaktige havne på matbordet
ditt. Så langt har ikke Norge godkjent bruk av GMO i mat
og fôr. Bioteknologiloven i Norge konstaterer at bruk av
GMO-er er tillatt dersom de er ufarlige for helse og miljø,
både i Norge og i produksjonslandet. I tillegg skal de være
samfunnsnyttige og fremme bærekraftig utvikling. Ingen av
GMO-ene som er tatt i bruk til nå er mer bærekraftige enn
vanlig landbruk. Derfor har Norge så langt sagt nei til alle
søknader om å tillate GMO her.
Mange hevder at genmodifisering er et sjansespill hvor vi
ikke aner noe om hva utfallet blir. Dette er ikke helt sant.
Det er ikke slik at man setter inn tilfeldige gener fra en hvilken som helst organisme og ser hva som skjer. Man bruker
gener som koder for bestemte proteiner hvor man kjenner
virkningen. Når en plante begynner å produsere giftstoffer,
er det gjerne intensjonen. Det finnes ulike typer GMO,
og en av dem lager sprøytemidlene sine selv. Det er planter
som har fått gener som koder for spesielle typer insektgift.
Dessverre har dette vist seg å utgjøre en større miljørisiko
enn om man sprøyter. Sprøytemidlene blir bare sprøytet
i perioder når skadeinsektene er aktive, men når planten
produserer giftstoffene selv, gjør den det gjennom hele sitt
livsløp. Den totale mengden giftstoffer blir altså større.
Dette skader alle insekter, ikke bare skadeinsekter. Samtidig
er det en fare for at skadeinsektene utvikler resistens mot
giften. Vi får større avlinger, men også større belastning på
miljøet.
Monsantos matimperium
GMO er ikke GMO
En av de største produsentene av GMO, Monsanto, produserer også sprøytemidlene som er skreddersydde for deres
planter. Plantene er motstandsdyktige mot disse sprøytemidlene, mens ugresset ikke er det. Du vil ikke få effekten
Det er ikke alle GMO-er som er industrialiserte og laget for
å tjene mest mulig penger. Enkelte GMO-er er blitt utviklet
for å øke næringsmengden. Et eksempel på dette er «Golden Rice». Dette er en type ris som inneholder A-vitaminer, noe ris vanligvis ikke inneholder. Denne risen er blitt
utviklet for dyrking i Afrika og Asia hvor A-vitaminmangel
er et seriøst samfunnsproblem. Likevel har ikke denne risen
blitt satt i produksjon.
Man sitter med bildet av unaturlig monstermat eller
styrtrike monopolprodusenter, men når GMO blir utviklet
for å være mer bærekraftig, kan det være løsningen på
fremtidens utfordringer. Vi står ovenfor store problemer
med tanke på økende befolkning og klimaendringer. GMO
kan være løsningen for å mette verdens befolkning. Hva
er egentlig forskjellen på en GMO og en fremavlet plante?
Med en GMO kan man sette inn gener fra andre organismer og få frem egenskaper man ønsker allerede i neste generasjon. Dersom man skal avle frem nye egenskaper, vil man
bruke svært lang tid. Kanskje er det ikke engang mulig. Det
er ikke sikkert vi har tid til å avle frem tørkeresistente planter, eller ris som inneholder A-vitamin, på naturlig måte.
Monster på matpakka
Når GMO blir utviklet for å
være mer bærekraftig, kan det
være løsningen på fremtidens
utfordringer.
med andre sprøytemidler enn det som selges med planten.
Plantene lager heller ikke levedyktige frø, så hvis man først
har begynt med GMO, vil man ikke kunne gå tilbake. Det
vil si at man må kjøpe nye frø hvert eneste år. Monopol på
både såkorn og tilhørende sprøytemidler, gir makt. Det blir
hevdet at Monsanto har et godt grep om den amerikanske
politikken gjennom sponsing av valgkamper. Tilfellet er
at de amerikanske myndighetene er blant de mest GMOvennlige i verden.
22
Negative effekter hos rottene som ble foret med genmodifisert mais eller utsatt for sprøytemiddelet Roundup ble
observert. Dette skjedde imidlertid først etter at det hadde
gått 90 dager. Typen rotter som ble brukt var den samme i
begge studiene; dette er en rottetype som har svært lett for
å få kreft og ofte utvikler dette uavhengig av giftstoffer. Dermed blir det ikke slått noen kreft-alarm i denne omgang. I
stedet ønsker man flere studier for å bekrefte eller avkrefte
resultatene. Til dags dato er det ikke gjort noen forsøk eller
studier på mennesker som spiser genmodifisert mat. Dette
til tross for at GMO har vært tilgjengelig i flere land i lengre
tid. Det er vanskelig å gjennomføre en slik studie ettersom
det ikke kreves noen merking av GMO.
Kan gi kreft
Å leke Gud
En uavhengig studie viser at rotter foret med genmodifisert
mais er mer utsatt for kreft. Den eneste tidligere publiserte
studien med denne typen mais er gjort av Monsanto –
produsenten av nettopp denne maisen. Monsantos studie
varte i 90 dager, det vil si ca. 10-15 prosent av livsløpet
til en rotte. Den nye studien er derimot en livsløpsstudie.
Mange mener at det er prinsipielt galt å manipulere
organismers arvestoff. I 2008 laget erkebiskop Gianfranco
Girotti en liste med 7 nye dødssynder hvorav en av dem var
genmanipulering. Det er uvisst om Girotti vet om GMOs
potensiale når det kommer til ulandshjelp, eller om han
er klar over hvor mye genmanipulering har å si for folks
GMO
• GMO står for genmodifisert organisme
• Det vil si at genene har blitt endret på kunstig
vis. Ofte betyr det at det er satt inn gener fra
andre arter.
• Vanlig fremavling av egenskaper skjer ved å velge
ut hvilke individer som skal forplante seg videre.
• DNA er arvestoffet til en organisme. Dette er
«koden» som avgjør hvilke egenskaper organismen får.
generelle helse. Et eksempel på dette er insulinproduksjon
til diabetikere. Det hadde ikke skjedd om vi ikke hadde
genmanipulert bakterier til å produsere menneske-insulin.
Men har han et poeng? Vi vet jo ikke alt, og det er ikke
alltid at skaden av uvitenhet kan reverseres. Har vi, gjennom
vitenskapens fremskritt, mistet noe av ydmykheten overfor
naturen? Det er vanskelig å si hvor grensen skal gå for hva
Kampen om kriseforståelsen er
fortsatt ikke avgjort.
som er akseptabel genmanipulering. Det er en problemstilling som ikke bare er viktig politisk og økonomisk, men
også etisk. Det er en problemstilling alle bør ha et forhold
til; men uten å ha kunnskap om hva genmanipulering er, og
hva den kan bidra med for en bedre verden, er det vanskelig
å innta et veloverveid standpunkt.
Presses til handel
Flere og flere land tar i bruk GMO-er. Dette gjelder også
land Norge importerer mat fra. Selv om Norge har en
restriktiv politikk på dette området, kan WTO presse oss til
å tillatte GMO-er på vårt marked. Noe av grunnen til dette
er at jo flere land som tillater GMO-er, dess vanskeligere blir
det å finne helt GMO-frie produkter. I dag betaler Norge
over 100 millioner kroner ekstra i året for å ha ren samvittighet hva GMO angår. I 2012 sa daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre at det i WTOs regelverk kun finnes
én mulig åpning for å fortsette den restriktive linjen mot
GMO: en bestemmelse som gir adgang til å beskytte offentlig moral. Tidligere har dette argumentet kun blitt brukt i
forbindelse med gambling og grenser for ytringsfrihet.
Det finnes argumenter både for og mot GMO. Dermed
blir det et spørsmål om hvilken moral vi skal beskytte i
fremtiden.
Elina Melteig (f. 1988) tar master i nanoteknologi ved Universitetet i Oslo
Sarah Yasin (f. 1989) er billedredaktør i Argument, student og fotograf.
Er også en selverklært nerd som elsker å bake scones og dagdrømme.
23
Mat
Smalhans
ARGUMENT ANBEFALER
Mat
Monstermunchies og HP-saus
Chili con carne
Chili con carne er ei klassisk meksikansk kjøtgryte,
med like mange variantar som det finst husmødre i
Mexico. Den er enkel og rask å lage og lett å utvide
dersom du vil servere den til fest.
30 minutt.
Det finnes et gammelt katalansk ordtak som sier: Hvis
det har fire bein, og ikke er et bord, spis det! For mange
studenter kan de siste dagene før studielånet kommer være
en utfordring. Sulten river i kroppen, lommeboka er nesten
like tom som kjøleskapet og mors kjøttkaker er lite annet
enn et fjernt minne. Er nudler og frossenpizza eneste utvei?
Nei, det finnes heldigvis hjelp å få! Forlagene kjenner sin
besøkelsestid, og kokebøker spesielt rettet mot studenter
florerer. Stikkordene er rask, næringsrik og, ikke minst,
billig mat.
Studentkokeboka ble nominert til årets beste kokebok
2013. Her har nevrolog Are Brean snekret sammen et
kosthold for tenkende hjerner. Gunda Djupvik har i boken
Smalhans samlet oppskrifter på sunn, god og rimelig mat.
I tillegg finner du gode tips om hvordan du skal manøvrere
deg i butikkjungelen: Kjenn nærsjappa. Vær prisbevisst.
Sjekk kassalappen. Her trykker vi en oppskrift fra Smalhans.
En super chili con carne, som du godt kan lage en stor porsjon av og spise i flere dager. Bon Appetitt!
4 prosjonar.
2 fedd kvitløk
2 løkar
1 raud paprika
Ca. 500 gram kjøtdeig
1 dl tomatpuré
1 boks hermetiske tomatar
1 ts buljong
½ ts chilipepar
Litt tørka oregano
Litt tørka timian
1 ss spisskummin
1 boks hermetiske brune bønner
Litt vatn eller pils slik at det blir passe tjukt
Hakk kvitløk og løk og steik han gyllen på middels
varme i ei stor gryte. Skjer paprikaen i terningar og
tilset. Ha i kjøtdeigen, og steik den sama med løk og
paprika medan du smuldrar den opp med ein trespade
eller liknande. Tilset dei andre ingrediensane. Brukar
du tomatbønner på boks, kan du droppe tomatpureen.
La gryta småputre i 25 minutt. Smak til med salt og
pepar, og litt sukker hvis tomatsmaken blir for skarp.
Server gryta med ris og godt brød til.
For å få ein ekstra rik smak kan du byte ut vatnet
med pils. Det blir faktisk overraskande godt.
«Smalhans», Gunda Djupvik. Det norske Samlaget, 2011.
Oppskrift trykket med tillatelse fra forfatter.
Fruktkurv og blomst: Ikke alle band har bacon og sprit på rideren. Foto: uncleboatshoes/Flickr.
«Studentkokeboka», Are Brean. Tun forlag, 2013
Vis meg din rider og jeg skal si deg hvem du er.
Mer kunnskap om spiseforstyrrelser
Gunn Pettersen forsker på spiseforstyrrelser ved Universitetet i Tromsø. Argument har spurt henne hvordan hun ser
på fagfeltets fremtid.
FREMTIDENS FORSKNING
- Hvordan ser forskningen på spiseforstyrrelser ut om 25 år?
- Jeg tror at vi lettere vil kunne utvikle forskningsbaserte modeller for å forstå hvordan spiseforstyrrelser
oppstår og utvikler seg. Det er fire forutsetninger som
gjør at vi kan skape mer endringer i de neste 25 år enn i
de 25 foregående: Vi har fått nye og bedre metoder, både
for å kartlegge genetiske og andre biologiske faktorer, for
å overvåke befolkningens helsetilstand ned på individnivå
og for å håndtere store datamengder både på individnivå
og på store befolkningsgrupper. Vi har dessuten en befolkning med klare forventninger til effektiv behandling
og som via åpne informasjonskanaler er godt orientert om
ulike behandlingsmuligheter.
- Hva kan slike forutsetninger føre til?
- Om 25 år vet vi mer om hvorfor lidelsene oppstår og
utvikler seg, for eksempel vet vi mer om nevrobiologisk
regulering av sult og metthet og affekter. Vi kan gi solid
empirisk innhold til begrepet «multifaktorielle årsaksforhold», som innebærer at mange årsaker til sammen ligger
til grunn for en effekt. Vi vet mer om risikoindivider, har
24
FREMTIDENS FORSKNING
Foto: Universitetet i Tromsø
teknologi til å oppdage og å følge dem, og kan sette inn
risikodempende tiltak på et høyt detaljnivå, som ikke
sykeliggjør normalvariasjoner.
Vi har et helt annet og mer genotypisk diagnostisk
«kart» enn dagens. Det er mulig at spiseforstyrrelser
heter noe annet, eller er gruppert sammen med andre lidelser. Kanskje vi kommer dit vi var for 100 år siden, med
én diagnose (anorexia nervosa), der bulimi går sammen
med andre reguleringsforstyrrelser og overspisingslidelser
som en undergruppe av fedme?
Vi vet mer om hva som gjør pasienter friske og hva
slags behandlingstiltak de opplever som nyttige. Behandlingsforskningen vil være mye mer orientert på terapiprosesser, heller enn å studere forskjeller mellom terapier.
Det kan bli interessante koblinger mot den kvalitative
prosessforskingen.
• I en ny serie utfordrer Argument forskere til å
spå hvordan fagfeltet deres vil se ut om 25 år.
Hvilke spørsmål vil dominere faget? Hvilken
retning går kunnskapen i? Vil vi ha løst alt –
eller skapt nye problemer?
• Denne gangen: Gunn Pettersen, førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, som forsker
på spiseforstyrrelser.
• Neste gang spør vi en forsker som jobber med
temaet NATUR. Tips oss gjerne om personer vi
bør komme i kontakt med: tema.argument@
gmail.com.
Kort sagt kommer vi til å vite mye mer om hva slags
behandling som er virksom for hvilke typer pasienter.
Likevel tror jeg ikke at det vil komme noen mirakelkur
mot spiseforstyrrelser. Utfordringene i å behandle den
enkelte pasient i 2040 vil nok være de samme som i dag –
og for 25 år siden.
LYDSPORET
Tekst: Anne Gerd Grimsby Haarr
Det er hardt å være superstjerne. Man turnerer rundt i hele
verden, fra hotellrom til hotellrom og fremfører det samme
showet og de samme låtene, kveld etter kveld.
Men som alle andre mennesker må man jo spise, så hva er
da bedre enn å underholde seg med å stille enorme krav
til hvordan man skal bli pleid backstage før man går ut og
fremfører sin kunst til den gemene hop?
Det grelleste eksempelet er kanskje Van Halen som pleide
å be om en skål med M&M’s hvor de brune var fjerna, bare
for å sjekke at arrangørene hadde lest rideren ordentlig. Det
er så grelt at de ikke fortjener sin egen låt en gang, men her
kommer et lite knippe med mer eller mindre sjarmerende
krav. Et lite tips til selskapsleker på fest er å gjette hvem som
har bestilt hva. Kanskje et par overraskelser i vente?
Kjøttfest, sprit og porno
Guns n’ Roses - Paradise City
Er du testo-rockestjerne så veit du hva du vil ha: Ribbesteik,
stor pepperonipizza, mør roastbiff, skinke, kalkun og en
flaske Dom Perignon. Legg til at de også ber om pornofilm
attåt, og Axl Rose er i nettopp Paradise City.
B12-sprøyte og plastfolie
Prince - When Doves Cry
Noen artister har et litt uvirkelig, ikke-materielt preg, som
om de bare er konstruerte karakterer laget for vår underholdning. Når det står på rideren til Prince at han alltid skal
ha en B12-sprøyte i nærheten og ikke rører mat som ikke
først er dekket av plastfolie, så faller han lett inn i nevnte
kategori. I tillegg er artisten kjent for sin (manglende)
høyde og litt skjøre karakter, så man kan jo spørre seg: spiser
han i det hele tatt?
Kopp med nudler - men bare på onsdager
Foo Fighters - Walking after you
Dette, derimot, er et band som tar for seg av det meste av
hva livet har å by på. De har gitt ut rideren som en slags
humorbok om Foo Fighters på 50 (!) sider, og har virkelig
tenkt på alt. De vil helst ha ferdignudler fra kopp, men bare
onsdager. I tillegg vil de ikke ha kjøttbaserte supper, fordi
det får roadiene til å fise så mye. Kanskje en kraftig kjøttsuppe har vært opphavet til låta «Walking after you»?
Macaroni and Cheese
Nirvana - Pennyroyal Tea
Er det noen som har forvaltet god, amerikansk smånihilistisk tenåringskultur så må det jo være Kurt Cobain og
co. De satte alltid denne klassiske retten på lista, og ikke så
mye mer enn det. Noen ganger trenger man bare å føle seg
som den tenåringen man er innerst inne. Selv om Mac and
cheese unektelig «smells like teen spirit» går de heller ikke
av veien for litt Pennyroyal Tea.
Monster Munch
Lily Allen - Hard out here
Denne dama gjorde et comeback nylig med denne låta, som
kritiserer skjønnhetshysteriet i musikkbransjen. Hun lever
det hun lærer og rideren hennes er kjemisk fri for hvetegress
og smoothies, det eneste hun vil ha er 12 pakker med chipsen «Monster Munch».
LYDSPORET
• Alt blir bedre med lyd. Til hver temaseksjon av
Argument presenterer redaksjonen ei liste med
låter eller album som passer som hånd i hanske
til tekstene.
• Har du forslag til lydsporet?
Skriv til: [email protected].
Shepherds Pie, en flaske HP og et biljardbord
Rolling Stones - Start me up
Rocker eller ei, er du en gammel rik britisk herremann så
gjør du som gamle rike britiske herremenn gjør. Hva er da
mer naturlig enn å spise en velsmakende Shepherds pie og ta
et slag biljard før du går ut og synger gamle sanger om igjen?
HP-sausen forsegler hele britiskheten med smaken av øl og
eddik og gir den velkjente munnen til Mick Jagger den stive
overleppa som behøves for å bli «started up».
Maisstivelse
Nine Inch Nails -Closer (Fuck you like an animal)
Spiselig er det, men skal brukes til noe helt annet enn mat.
Hele to (!) pakker maisstivelse er det som skal til for at
skinnbuksene til Trent Reznor skal gli smertefritt av etter
en lang og svett konsert. Sexy.
Anne Gerd Grimsby Haarr (f. 1985) jobber på Antirasistisk Senter .
25
Mat
Mat
Norge: Familien Qureshi i Lørenskog bruker 2 002,48 kr per uke.
På bildet: Pritpal (49), Nasrullah (51) og Nabeela (23) viser en ukes mat i mai.
Sønnen Shan bor og studerer i Trondheim. Derfor er ikke hans ukentlige
matforbruk inkludert.
Ecuador: Familien Ayme i Tingo bruker 182,57 kr per uke.
På bildet: Livia (15), Natalie (8), Moises (11), Alvarito (4), Jessica (10), Orlando
(35), Ermelinda (37), Orlando Junior (0) og Mauricio (2) viser en ukes mat i
september.
HVA SPISER VERDEN?
Tsjad: Familien Aboubakar, som bor i Breidjing-flyktningeleiren, bruker kr 7,06 per uke. På bildet: D’jima Ishakh Souleymane (40), Hawa (2), Acha (12), Mariam (5), Youssouf (8) og Abdel Kerim (16) viser en ukes mat i november.
Er du hva du spiser?
UTSTILLING
Tekst: Hilde Berteig Rustan
Foto: © Peter Menzel / www.menzelphoto.com
Jeg er på vei til Nobels Fredssenter og går i sikksakk mellom
alt byggematerialet som fyller Aker Brygge for tiden. En
familie virrer rundt, de ser usikre ut og plutselig henvender
de seg til meg, med tykk tysk aksent: «Excooose me, where
is McDonalds?». Jeg blir tatt litt på senga, McDonalds før
elleve en søndag morgen? Å forklare veien dit viser seg å
være problematisk, jeg gestikulerer og peker, men kommer
ingen vei. Tyskerne tusler noe slukøret videre og jeg innser
litt for seint at det sikkert ikke er noen McDonalds der nå,
kanskje må de tilbake helt til Klingenberg før frokosten er
servert. Jeg har ikke rukket å spise frokost selv, men tror ikke
akkurat hamburger står øverst på menyen i dag.
Grandiosa og brød
Foran Nobels Fredssenter er det i skrivende stund en
mengde trekasser i forskjellig størrelse, fylt med inngjerdede
plener og infoskilt. Skiltene forteller hvor mange kvadratmeter land man trenger i produksjonen av alt fra Grandiosa
og hamburger til et brød. Det er anslaget til utstillingen som
26
følger i senterets første etasje. Hovedattraksjon er fotograf
Peter Menzels fotografier, og utstillingen er et samarbeid
mellom han og skribent Faith D’Aluisio. De har reist
verden rundt og dokumentert en ukes forbruk av mat hos
forskjellige familier. Fotografiene suppleres med informasjon om hvor mye penger familien bruker på mat i uken,
hva kostholdet er satt sammen av, generelle fakta om landet
de lever i og mer kuriøse ting som hvor mange McDonaldsrestauranter det finnes i landet eller hvor mye en Big Mac
koster. Dette er en utstilling både for store og små, med flere
aktiviteter beregnet på barn. Selv jeg syntes det var stas å
kunne sitte på en tomatpuff og lese yndlingsoppskriftene
til Obama og andre fredsprisvinnere, før jeg vandret videre
forbi India, Grønland og Australia.
Selvsagt og overraskende
Flere av bildene føles selvsagte ved første øyekast, det er ikke
rart at man bruker mer penger på mat i Norge enn i Mongolia, at flere munner skal mettes med mindre hos bønder
i Peru eller at amerikanerne har latterlige mengder Cola
der nordmenn har melk i sine bilder. Men på tross av det
selvsagte er det også ting som peker mot alt fra tradisjoner
og kultur til hva globalisering har gjort med matbordene
våre. Etter hvert ender man opp med å bedrive en form for
matbingo, hvor mange har egentlig Cola i sine bilder? Er
Ritzkjeks virkelig så velkjent over hele verden? Som betrakter er det lett å innta en dømmende holdning, man teller
colaflasker og ser på sjokoladehauger, sammenligner sitt eget
Som betrakter er det lett å
innta en dømmende holdning,
man teller colaflasker og ser
på sjokoladehauger.
kosthold med selvforsynte bønder i Sør-Amerika snarere
enn australiere på trygd som har kjøtt over store deler av
bordet. Hvordan Menzel og D’Aluisio har registrert hva folk
bruker av mat på en uke hadde vært interessant å vite. Er det
omtrentlig? Har de faktisk skrevet ned alt og så sendt inn en
liste? For meg som ikke drikker melk er det vanskelig å fatte
at den norske familien på fem virkelig kan ha drukket det
som ser ut som tjuefem liter melk på en uke.
Selvransakelsen
Man ender opp med å tenke: Hvordan ville mitt bilde sett ut?
Jeg ville i alle fall valgt en mer fordelaktig uke enn min forrige.
• Fotoutstillingen Hva spiser verden vises på Nobels Fredssenter frem til 23. februar.
• Prosjektet er et samarbeid mellom fotograf Peter
Menzel og skribent Faith d’Aluisio fra USA.
• Duoen har besøkt familier i hele verden og fotografert det de spiser i løpet av én uke.
• Prosjektet begynte i 2000 og pågår fremdeles.
For denne utstillingen har de tatt bilder hos tre
norske familier.
• Mer informasjon på nobelpeacecenter.org.
Da var det ribbemiddager ganger tre, en liten pinnekjøttmiddag 19 dager før julaften, pepperbiff med påmmfri og fri
tilgang på snop. Dette var selvsagt ikke en vanlig uke, men jeg
må vel egentlig innrømme at jeg har flere uvanlige enn vanlige
uker når det gjelder mat. Det finnes stadig nye grunner til
å unne seg, til og med for en som ifølge seg selv aldri kjøper
godteriet sitt selv. Jeg tenker i utgangspunktet at jeg spiser
mye sunt, at frokostene mine med havregrøt, bær, honning og
rosiner er noe de til og med kunne spist til frokost på landslaget i skiskyting, men jeg tror også at mitt hypotetiske bilde av
eget kosthold hadde vært ganske flaut. Er det innafor å spise
en krukke Hellmanns majones på en uke, bare fordi man var
sugen på karrikyllingsmørje på toast til alle måltider? Er det
unormalt å spise en hel pakke kalde grillpølser med ketchup?
Matmangel på ferie
Mangel på mat er også et tema fotografiene viser frem, noe
de fleste av oss sannsynligvis aldri har følt fullt og helt på.
Det nærmeste jeg kommer må være da jeg var i Havana rett
før Fidel Castro trakk seg tilbake, og ikke hadde min vante
tilgang på selvfølgeligheter som brød, pålegg, grønnsaker
og frukt. Når man velger å bo i såkalte casas particulares,
hjemme hos helt vanlige cubanere, er det ikke alltid frokosten er inkludert. Ikke noe problem, tenkte vi, og trålet oss
gatelangs etter et sted å handle mat. Men det var ingen. De
butikkene vi fant som tok konvertible pesos, Cubas særegne
turistvaluta, hadde rom, cubanskprodusert cola, tunfisk på
boks og lite annet.
Vi hadde hørt rykter om at det ikke var sånn ute på
landsbygda og tenkte etter hvert at det var på tide å komme
seg ut av Havana, en liten ferietur i ferien. Vi dro til havet
og bodde i en bungalow, det var omtrent ingen andre
der og hotellets restaurant var den eneste i mange mils
omkrets. En vanlig samtale med kelneren forløp som regel
som dette: «Hello! Can I have the chicken and potatoes,
please?» «Sorry, no chicken today. We have pork? And
rice? Mañana maybe chicken!» Okei, tenkte vi, og prøvde
igjen neste dag. Men det kom aldri noe kylling eller poteter,
det var svin, svin, svin og ris. Man burde kanskje ikke ha
forventet annet når man først valgte å dra på ferie til Bahía
de Cochinos, bedre kjent som Grisebukta?
rundt eget forhold til mat og kosthold, tradisjoner og arv.
Selv når utstillingen tidvis fremstår som noe banal, er det
totale bildet en påminnelse om hvor privilegerte vi faktisk
er øverst på denne halvkula. Vi kan velge å spise en BigMac
til søndagsfrokosten, droppe alle karbohydratene til fordel
Man ender opp med å tenke:
Hvordan ville mitt bilde sett ut?
for bacon eller eventuelt ikke spise noe i det hele tatt. Miljø,
bærekraft og forbruk er en viktig understrøm i utstillingen,
og er generelt ikke så dumt å ha in mente for oss nordmenn,
som stadig finner en grunn til å unne oss noe ekstra.
«Hva spiser verden?» vises på Nobels Fredssenter fra
27. september 2013 til 23. februar 2014.
Frihet til å velge
Å ikke ha den vante tilgangen på hva enn man har lyst på
var slitsomt og irriterende, og også en tankevekker for meg
da jeg var tjue år. Utstillingen «Hva spiser verden?» minnet
meg på den følelsen jeg hadde da jeg var på Cuba, og er
kanskje mest interessant som utgangspunkt for refleksjon
Hilde Berteig Rustan (f. 1985) er et matvrak, har en mastergrad i
kunsthistorie og tar konservering litt på si’.
27
Kultur
Argument søker nettsjef
Er du en kløpper på sosiale medier, og har du masse ideer om hvordan Argument kan nå ut til flere lesere
på nett? Da søker vi deg!
I 2014 skal Argument bli Norges største studenttidsskrift også på nett. Derfor ønsker vi å utvide redaksjonen med en
nettsjef. Nettsjefen vil ha ansvar for våre nettsider og profiler i ulike sosiale medier. Vervet innebærer både faste oppgaver
knyttet til nettpublisering, vedlikehold av profiler, pressemeldinger o.l., og å videreutvikle Arguments digitale profil i
samarbeid med resten av redaksjonen.
Vi søker deg som:
- allerede har profiler på medier som vi andre vil bli kjent med om et halvt år
- har ideer om hvordan morgendagens studenter liker å lese sine tidsskrifter
- er glad i å skrive og har et øye for bilder og presentasjon
- er opptatt av å få ut studenters ideer og kunnskap til flest mulig lesere
- ser mulighetene i medier, og har tanker om hvordan Argument kan utnytte dem
Noe erfaring med nettpublisering gjennom WordPress eller lignende er en fordel. Tidligere erfaring fra foreningsarbeid
teller positivt, men er ikke et krav.
Som nettsjef i Argument vil du:
- bli del av et ungt og engasjert tidsskriftmiljø
- få mye frihet til å utvikle og prøve ut dine egne ideer, og påvirke hvordan Argument utvikler seg i årene fremover
- få verdifull erfaring innenfor webpublisering, PR og annet foreningsarbeid, som ser bra ut på en CV
- ha mulighet til å delta på kurs og arrangementer
- bli lønnet med et lite honorar
Vervet innebærer at du stiller på redaksjonsmøter ca. en gang i måneden, men er ellers svært fleksibel og lar seg godt kombinere med studier. Høyskolestudenter og studenter på lavere grads studier (bachelor) oppfordres til å søke.
Spørsmål om stillingen kan rettes til redaktør Carline Tromp på [email protected].
Kortfattet søknad og CV sendes på e-post til [email protected] innen 1. februar 2014.
KULTUR
DØDSKLOKKEN TIKKER / METAMORFOSER I EN TIDSMASKIN
NÅR MYTER BLIR POLITIKK / DIKT: NYHETER
29
Kultur
Kultur
THE TIKKER WATCH
• På mytikker.com kan du bestille et armbåndsur
som teller ned dagene til du dør. De første klokkene antas å være klare for distribusjon i april
2014, men kan bestilles allerede nå. Prisen er 59
amerikanske dollar.
• Gjennom å fylle ut et enkelt spørreskjema,
beregner skaperne din antatte levealder. Klokken
setter deretter i gang nedtellingen til dette tidspunktet, så «du kan få hvert sekund til å telle».
VIDERE LESNING
eksempel såkalte «nær døden-opplevelser», kan forandre
menneskers verdier og livsstil. Vi vet også at de fleste mennesker angrer på elementer av sitt liv når de ligger for døden. Det kan bety at en større visshet om døden motiverer
for endring av livsstil, sier han.
– Det var vel ikke uten grunn at hærførere i antikkens
Roma, under store parader, lot slaver hviske dem i øret:
«husk at du skal dø».
Psykologiprofessoren mener derfor at klokken i teorien
kan bidra til økt livskvalitet, men at det er tvilsomt at det vil
skje i praksis.
– En slik kjøpeting innbyr ikke til at vi virkelig tar budskapet inn over oss, sier han.
- Joar Vittersø, professor i psykologi ved
Universitetet i Tromsø
Å bryte ned forsvarmekanismer
The Final Countdown
Et nytt armbåndsur teller ned dagene til du dør. Hensikten er at du skal leve i nuet. Men trenger vi en slik påminnelse om døden?
GADGETS
Tekst: Hallvard Østtveit Barbogen
Ill.: Marion Priebe
*tikk, takk*
Å leve i nuet er et moderne mantra. Moralen i et utall
bøker, filmer og serier er at du må gripe dagen før det
er for sent. I dette kulturklimaet kan det hende at en
dødsklokke passer godt inn. For, som skaperne av «Tikker
Watch» sier, den beste måten å gripe dagen på er «å innse
at sekunder, dager og år passerer og aldri kommer igjen».
En gruppe designere og selverklærte fritenkere, med
svensken Fredrik Colting i spissen, har brukt to år på å
utvikle klokken. De ønsker å utruste deg med et digitalt
armbåndsur som teller ned til din antatte dødsdag. Når
30
denne dagen vil inntreffe beregnes omtrentlig ved hjelp
av et enkelt spørreskjema. Hovedpoenget er ikke nøyaktig
hvilken dag du kommer til å dø, men opplevelsen av at
klokken ubønnhørlig tikker mot slutten.
Likevel kan det virke stressende nok å se på klokken og
oppdage at man er sent ute til en avtale. Hvis man i tillegg
skal bli formanet om at nok en dag av livet nå forsvinner,
kan det fort bli en kilde til irritasjon, heller enn inspirasjon.
*tikk, takk* *tikk, takk*
Som om det var din siste dag
«Lev hver dag som om det er din siste!» Marcus Aurelius
sa det først. Og selv om rådet i vår tid er blitt en klisjé, er
det fortsatt et av de mest brukte for å oppmuntre andre til å
omfavne livet.
Imidlertid finnes det mange måter å leve din «siste dag»
på. I en episode av The Simpsons blir Homer rådet til å gjøre
akkurat dette. Han setter seg sporenstreks ned på fortauet
med en flaske sprit, og hyler at han er for ung til å dø.
Andre gjør det mer konvensjonelt, som å forsøke strikk-
Når vi lever i så kompliserte
samfunn som våre, er god
planlegging en forutsetning
for gode liv.
- Joar Vittersø, professor i psykologi ved
Universitetet i Tromsø
hopping, fjellklatring eller å løpe en maraton.
Enda andre gjør ting de tidligere har nektet seg selv
å gjøre, som å erklære sine innerste følelser. Et notorisk
eksempel på det siste er da en toppløs mann annonserte sin
evige kjærlighet til George Clooney på en pressekonferanse
under filmfestivalen i Venezia i 2009. Hvor mye bra som
kommer ut av slike krampaktige forsøk, er imidlertid ikke
godt å si. Innskytelser som disse er heller ikke nødvendigvis
nok til å endre tilværelsen for mer enn et par dager eller
uker. Mange får merke at det dagligdagse fort kommer
tilbake, selv etter at de offentlig har øst ut sine overdådige
kjærlighetserklæringer.
Så det er her dødsklokken kommer inn: som en del av
hverdagen. Målet er at det å leve i nuet skal bli mer enn noe
man gjør bare én kveld etter å ha sett Good Will Hunting.
Med en nedtelling til døden som en konstant del av livet
kan det å gripe dagen bli noe mer hverdagslig.
Men er egentlig denne klokken en god idé?
*tikk, takk*
Jippo eller verktøy?
Joar Vittersø, professor i psykologi ved Universitetet i
Tromsø, er umiddelbart skeptisk. Vittersø forsker blant
annet på livskvalitet og positiv psykologi.
– Det spørs om en slik jippo vil bli tatt på alvor, sier han.
– Å leve hver dag som om den var din siste er dessuten et
dårlig råd. Når vi lever i så kompliserte samfunn som våre er
god planlegging en forutsetning for gode liv.
– Blant annet bør man planlegge og øve seg på å
unngå her-og-nå-trykket fra de halvsosiale mediene. Gode
opplevelser krever tilstedeværelse i øyeblikket. Da er det
dummeste du kan gjøre å bruke opp tiden din på kjappe
nyheter, blogger og Facebook. Slike ting står i veien for den
dype tilstedeværelsen som gir de virkelig gode opplevelsene,
mener Vittersø.
*tikk, takk* *tikk, takk*
Økt livskvalitet
At en bevissthet om egen dødelighet kan øke livskvaliteten,
som er noe av tanken bak klokken, er professoren imidlertid
positiv til.
– Vi vet at enkelte typer påminnelser om døden, for
Grunnen til at forbrukerkulturen er så ødeleggende for folks
lykke er blant annet at vi faktisk må anstrenge oss litt for at
noe skal bli verdifullt.
*tikk, takk*
Å planlegge godt for å oppnå dypere gleder er altså rådet
fra eksperten. Men selv om Vittersø avfeier klokken som et
billig barn av forbrukerkulturen, er han altså positiv til den
grunnleggende motivasjonen bak: å anerkjenne døden.
Robert Firestone er en klinisk psykolog og forfatter
fra USA. Han har publisert en rekke bøker om psykologiske forsvarsmekanismer, inkludert Beyond Death
Anxiety: Achieving Life-Affirming Death Awareness
(2009), New York: Springer Publishing Company.
døden hun møter på jobb, blir hun mer leken.
– Spontanitet, glede og gavmildhet overfor meg selv og
andre er måten jeg svarer på, sier hun. I tillegg understreker
Brenne at det ikke bare er samtaler om død som preger
Den amerikanske psykologen og forfatteren Robert
Firestone har forsket mye på menneskers forhold til døden.
Firestone anser fornektelse av døden som en svært vanlig
forsvarsmekanisme mot eksistensiell håpløshet. Han mener
at dette fører med seg mye negativt, både for individer og
for samfunnet som helhet. Blant annet er løftene om et liv
etter døden noe av det som gjør religioner til et så følsomt
tema, hevder forfatteren.
Å bli fortalt at døden ikke er slutten for deg og dine er
en trøst for mange. Når en person får slike forsvarsmekanismer truet av noen med en annen tro – eller uten tro – blir
reaksjonen fort fiendtlig og aggressiv. Den undertrykte
frykten for død blir omdannet til sinne. Grupper settes opp
mot hverandre.
Firestones løsning er å anerkjenne sin egen og andres dødelighet, og å akseptere angsten som følger med. Han mener
at dette i sum har en positiv påvirkning på livskvaliteten,
og at det kan dempe sosiale motsetninger. Dette ligner på
tankegangen som driver skaperne av dødsklokken.
Men der Firestone anbefaler å bryte ned psykologiske
forsvarsmekanismer, vil urmakerne gå et steg lenger. Det
å akseptere døden betyr ikke nødvendigvis å skulle tenke
på den til enhver tid. Og det er tross alt et slikt konstant
søkelys som er målet med Tikker Watch.
arbeidsdagen i begravelsesbyrået.
– Vi snakker naturligvis om døden, men egentlig ikke så
mye som man kan tro.
Selv i en jobb som baserer seg på døden, klarer de altså å
fokusere på andre ting.
*tikk, takk*
Tiden flyr
Folk med ekspertkunnskap om psykologi og død virker ikke
overbeviste om at du bør leve hver dag som om det var din
siste. Men de er samstemte om at du bør få øynene litt mer
opp for døden – så lenge du ikke overdriver.
Det er kanskje nøkkelen her: bevissthet om døden, uten
å dvele ved den. Så får de som ønsker å gå rundt med en
nedtelling på armen gjøre det. Vi andre nyter dagen best
ved å slappe litt mer av – hvis vi virkelig vil bli lykkelige, får
vi følge Vittersøs råd og planlegge litt bedre.
Men er du uenig i akkurat dette, kan du gå inn på mytikker.com og bli lykkelig for bare 59 dollar pluss frakt.
*tikk, takk* *tikk, takk*
Hallvard Østtveit Barbogen (f. 1988) studerer filosofi ved det
Humanistiske Fakultet på Universitetet i Oslo.
Marion Priebe (f. 1990) studerer medievitenskap ved Universitetet i Oslo .
*tikk, takk*
Daglige møter med døden
En gruppe mennesker som til daglig møter døden er
gravferdskonsulenter. Hvis vi følger logikken til skaperne
av dødsklokken, bør de dermed være litt lykkeligere enn oss
andre.
Gravferdskonsulent Anne Marie Brenne fra Wang Begravelsesbyrå er tilbøyelig til å være enig i dette.
– I de daglige møtene med pårørende tenker jeg en del på
at jeg også skal dø en gang. Å jevnlig møte døden får meg
absolutt til å leve mer i nuet.
*tikk, takk* *tikk, takk*
Vi snakker naturligvis om døden, men egentlig ikke så mye
som man kan tro.
- Anne Marie Brenne, gravferdskonsulent
Likevel er også Brenne uenig i at man skal leve hver dag
som det var den siste. – Jeg tror egentlig ikke på det mottoet. Jeg er faktisk ganske flink til å utsette ting, nettopp til
morgendagen, sier hun.
Når gravferdskonsulenten får behov for å avreagere mot
31
Kultur
Kultur
er forventningene blant fansen store; seerne blir ofte knyttet til «sin» doktor, og den som tar over har alltid en stor
utfordring i å gjøre karakteren til sin egen. Matt Smith har
vært populær og har høstet mye ros for sin rolletolkning.
Hans versjon av Doktoren har vært eksentrisk og energisk,
og samtidig portrettert visdommen til en som har levd i
tusen år. Andre populære tolkninger står blant andre Tom
Baker (1974-81) og David Tennant (2005-10) for. Baker
blir husket for sin evne til å vise flere sider av Doktorens
personlighet: Doktoren er både gammel og vis, men samtidig leken og morsom. Tennant spilte en vittig og uhøytidelig
Doktor, med flere svært menneskelige kvaliteter.
Populær klassiker
Da serien ble startet opp i 1963 var det meningen at den
skulle være et informativt underholdningsprogram for barn.
Hver episode varte i 25 minutter og var en del av en større
historie på rundt fire episoder. Hver sesong bestod av flere
slike miniserier. I de senere sesongene varer episodene i 45
minutter, og tar som regel for seg én enkelt historie, med
noen unntak.
Fra 1963 til 1989 gikk serien uavbrutt på britisk TV. I
denne perioden ble serien anerkjent for sine nytenkende
historier og kreative spesialeffekter, seriens lave budsjett og
datidens teknologi tatt i betraktning. Serien har også høstet
ros for sin banebrytende musikk, særlig kjenningsmelodien.
Den er blant de aller første elektroniske musikkstykker
produsert for TV. Populariteten økte jevnt fram til slutten
av 1980-tallet, da situasjonen bak kamera begynte å bli
ubehagelig på grunn av uenigheter blant produsentene. I
1989 ble seriens siste episode på 16 år sendt på britisk TV.
I 1996 ble det laget en TV-film, med tanke på en eventuell
gjenoppliving av serien. Mottagelsen var likevel blandet, og
seertallene ikke gode nok til at BBC ønsket å satse på dette.
I 2003 ble det annonsert at tekstforfatter Russel T. Davies
ønsket å gi serien en ny sjanse. Serien fikk nytt liv etter
dette, og har siden nådd en ny popularitetstopp. Doktorens metamorfoser: Det som i utgangspunkt
var et smutthull for å erstatte en skuespiller, har blitt et av
særtrekkene ved serien Doctor Who.
Et eventyr i tid og rom
om komiske, forvokste pepperbøsser når man ser dem for
første gang, lar ikke erfarne seerne seg lure – de som kjenner
historien vet hvor nådeløs og kald en Dalek kan være. De er
ikke i stand til å føle annet enn hat og sinne, og følger ordre
blindt.
Hver lørdagskveld samles voksne og barn verden over rundt TV-skjermene for å se eventyrene til et tusen år gammelt romvesen.
Regenerasjon
SCIENCE FICTION
Tekst: Ingrid Gipling
Doctor Who er den sci-fi-serien som har gått lengst på
TV. Serien om den tusen år gamle tidsreiseren fra en fjern
planet har siden starten i 1963 utviklet seg fra å være et
barneprogram til å bli en underholdningsserie for eldre
barn og unge voksne, med stadig mer seriøse temaer og
skumlere fiender. Med årene har den oppnådd kultstatus.
Til tross for en noe kontroversiell formel, som innebærer å
skifte ut hovedrolleinnehaverne med jevne mellomrom, er
serien stadig like populær.
Doctor who?
Doctor Who handler om karakteren Doktoren, et menneskeliknende romvesen fra planeten Gallifrey som reiser
32
rundt i tidsmaskinen sin. Denne er kjent som TARDIS
(Time And Relative Dimension In Space) og ser ut som en
blå «politiboks», en telefonboks for politiet som var vanlig
i 60-tallets Storbritannia, og er større inni enn utenpå. Doktoren har med seg én eller flere følgesvenner som han møter
på sine reiser. Disse er som regel helt vanlige, dødelige mennesker fra seriens samtid, og de er ofte lette å identifisere seg
med for seerne. Slik blir de representanter for publikum, og
kan stille spørsmål på vegne av seerne når nye elementer blir
introdusert. Ofte har de andre oppfatninger enn Doktoren
selv, og det oppstår konflikter som gjør at Doktorens karakter kan utforskes nærmere. Følgesvennene kan være naive og
havne i trøbbel, noe Doktoren føler et stort ansvar for; han
knytter ofte sterke bånd til følgesvennene sine og verdsetter
deres råd og selskap. Ved én anledning har han sagt at han
aldri har møtt et menneske som ikke var viktig. Her kommer Doktorens menneskesyn tydelig fram, og understreker
budskapet om at hvem som helst kan påvirke historien,
uansett hvor liten eller ubetydelig den personen måtte virke.
Pepperbøsseskurker
I den første episoden reiser Doktoren til jorden i forhistorisk tid, der han møter huleboere som ennå ikke har
oppdaget ild. Allerede i neste historie introduseres noen av
de mest kjente skurkene i serien, Dalekene, som kan minne
om de onde storebrødrene til Star Wars’ R2-D2. Dalekene
Når hovedpersonen er utstyrt
med en tidsmaskin kan hva
som helst skje.
dukker også opp til stadighet i senere episoder, og blir
ansett som Doktorens erkefiender. Selv om de kan minne
Da den første skuespilleren som spilte Doktoren, William
Hartnell, måtte slutte på grunn av helseproblemer etter tre
år i rollen, tilla manusforfatterne Doktoren en spesiell evne
til å «regenerere» i en ny kropp i gitte situasjoner. Han
beholder minnene sine, men både kroppen og personligheten er ny og noe annerledes. Kjernen i karakteren forblir
den samme: han er eventyrlysten, men ensom, og søker
derfor stadig noen å reise med. Slik ble det mulig å fortsette
serien med en ny skuespiller i samme rolle. Så langt har 13
ulike skuespillere spilt Doktoren i den offisielle BBC-serien,
og det som i utgangspunktet var et smutthull for forfatterne
har blitt et av seriens særtrekk.
Splitter ny Doktor
Den ferskeste hovedrolleinnehaveren er Peter Capaldi, som
tok over etter at Matt Smith regenererte i fjorårets julespesial. Han er allerede kjent fra den britiske TV-serien The Thick
Of It, og har høstet mye ros for sine skuespillerprestasjoner i
rollen som Malcolm Tucker. Som ved hvert skuespillerskifte
Hvem som helst kan påvirke
historien, uansett hvor liten
eller ubetydelig den personen
måtte virke.
Doctor Who i Norge
Selv om Doctor Who er erkebritisk, er den populær verden
rundt – også i Norge, selv om serien ikke har blitt sendt på
norsk TV siden 2005. Da serien feiret 50 år i november,
var det ikke planlagt noen visning av jubileumsepisoden
i Norge. Dette reagerte fansen på, og etter sterkt press fra
håpefulle seere, via sosiale medier og personlige henvendelser ble det til slutt arrangert visninger i seks norske byer.
Oslokinos forestilling ble utsolgt på knappe ti minutter.
Det ble satt opp en ekstraforestilling et par dager senere, og
da også den ble utsolgt, ble det satt opp fire til. Til sammen
ble episoden vist i 94 land, og serien satt dermed rekord for
tidenes største simultanvisning av et TV-drama. Britiske
seere kunne se episoden på TV eller delta i en storslagen
feiring i London. Jubileumsepisoden har blitt beskrevet
som et kjærlighetsbrev til fansen. Den var ispedd store og
små referanser til eldre og nyere hendelser i seriens historie,
og flere skuespillere fra tidligere sesonger kom tilbake for å
opptre i en gjesterolle.
Kjendismagnet
Gjennom årene har flere kjente tekstforfattere fått muligheten til å skrive manus til en Doctor Who-episode. Blant dem
finner vi både Douglas Adams, Neil Gaiman og Richard
Curtis. Dette har bidratt til mangfoldet og variasjonen serien er kjent for, ved at hver av dem har fått sette sitt personlige preg på det enorme universet den omfatter. I dag er det
Steven Moffat, kjent fra serien Sherlock, som sitter i sjefsstolen. Han skrev noen av de litt mørkere, voksne enkeltepiso-
DOCTOR WHO
• Verdens lengstgående sci-fi-serie, med over 800
episoder totalt i årene 1963-1989 og fra 2005 til i
dag. I 1996 ble det laget en film.
• Serien fra 2005 plukker opp handlingen der den
forrige serien sluttet.
• Produsert av BBC, og sendes på TV hver lørdagskveld i over 50 land. NRK sendte én sesong fra
2005 til 2006.
• Feiret 50 år med spesialepisoden The Day of the
Doctor i november 2013.
• Så langt har 13 skuespillere spilt Doktoren. Den
siste er Peter Capaldi, som tok over etter Matt
Smith.
• Sesong åtte (regnet fra 2005), med Peter Capaldi
som Doktoren, kommer i løpet av høsten 2014.
Dette blir Capaldis første fullstendige sesong i
hovedrollen.
dene før han tok over rollen som hovedforfatter, og skal nok
ha noe av æren for at serien i dag appellerer til et voksent
publikum. Men det er ikke bare tekstforfattere som vil bidra
til Doctor Who. Seriens popularitet, kombinert med jevnt
over høy produksjonskvalitet, bidrar til at en rolle i serien
er ettertraktet for mange skuespillere. For mindre kjente
skuespillere kan en opptreden i Doctor Who fungere som et
springbrett for videre karriere. Carey Mulligan dukket opp
i en liten rolle i 2007, og har siden spilt en av hovedrollene i
Den Store Gatsby fra 2013. Også etablerte skuespillere, som
Michael Gambon, har dukket opp i mindre roller.
Uendelige muligheter
Fra Doctor Who har flere spin-off-serier blitt lansert.
Torchwood handler om et institutt som håndterer utenomjordiske trusler og beskytter jorden fra disse. Hovedpersonen her er Kaptein Jack Harkness, en tidligere følgesvenn
av Doktoren, og hans team. I The Sarah Jane Adventures
møter vi også en tidligere følgesvenn, som senere har endt
opp som etterforsker og journalist. I begge disse seriene dukker Doktoren opp i biroller, i ulike inkarnasjoner. Det har
også blitt skrevet en rekke bøker og tegneserier, og det blir
produsert ulike dingser og leketøy – alt fra TARDIS-formede kakebokser, safer og isbitformer til Dalek-nøkkelringer
kan oppdrives. Vi finner også referanser til Doctor Who i en
rekke filmer, TV-serier og dataspill, eksempelvis i TV-serien
The Big Bang Theory og i Pixar-filmen Biler 2.
Få TV-serier har tålt tidens tann like godt som Doctor
Who. Noe av det særegne ved serien er at den potensielt
kan leve evig, nettopp på grunn av regenereringsprinsippet og de uendelige mulighetene serieforfatterne har. Når
hovedpersonen er utstyrt med en tidsmaskin og kan reise i
tid og rom, ligger det i seriens natur å være nyskapende og
uforutsigbar.
Ingrid Gipling ( født 1988), studerer idéhistorie og medievitenskap
ved Universitetet i Oslo og sitter i Arguments kulturredaksjon.
33
Kultur
Kultur
Åsgårdsreien, malt av Peter Nicolai Arbo, 1872. Bilde: Wikimedia Commons.
Mytepolitikk og sagasyn
Myter og sagalitteratur spiller en viktig rolle i å skape grunnfortellingen om Norge. Det er nødvendig å ta vare på kunnskapen om dem.
HISTORISK LITTERATUR
Tekst: Carline Tromp
Hvordan har myter og sagaer påvirket ideen om nasjonen
Norge? Hvem skrev ned og spredte slike tekster, og hva
ønsket de å oppnå med det? Slike spørsmål ligger bak
Sagasyn (2013) av historiker Torgrim Titlestad og Mytene
som skapte Norge (2012) av religionshistoriker Gro Steinsland. Begge bøker presenterer kjente og mindre kjente
deler av norsk myte- og sagalitteratur, satt inn i en politisk
kontekst. Forfatterne er akademiske veteraner i sine
fagfelt, men ønsker å gjøre stoffet tilgjengelig for et større
publikum. For å kunne lære av historien må man nemlig
først og fremst vite nok om den.
Myter og makt
Myter er «overmenneskelige» fortellinger: De handler om
guder og naturkrefter, forklarer hvordan vi ble til og hvordan verden henger sammen. Likevel er de, som alle andre
fortellinger, skapt av mennesker. Det betyr også at det ligger
visse motiver og interesser bak, forklarer Gro Steinsland i
Mytene som skapte Norge. Professoren i religionshistorie tar
utgangspunkt i myten som produkt av sin tid og kultur. De
34
norrøne mytene, slik vi kjenner dem, er skrevet ned på middelalderen. De kan dermed fortelle oss noe om samfunnsstrukturer, maktkamper og politisk strid i den perioden.
Steinsland viser hvordan ulike mytiske ideer og fortellinger brukes i overgangen fra det hedenske vikingsamfunnet
til en kristen kongemakt. Som en undersøkende journalist
med oppdraget «follow the money» følger hun linjene tilbake og spør hvilke interesser og verdier mytene representerte. Underveis øser hun av sin kunnskap om norrøn religion,
kristendom og middelalderens idéverden for øvrig.
Kongen og landet
Boka inneholder flere eksempler på at mytiske ideer kan
bli brukt som politiske redskaper. I Edda-diktet Skírnismál
blir guden Frøy forelsket i en vakker jente. Men hun er av jotunslekt, vill og uberegnelig, og vil slett ikke ha Frøy. Diktet
beskriver hvordan guden smisker, frister og til slutt tvinger
jenta i kne ved hjelp av trolldom og symbolske gaver. Jotner
representerer i den norrøne mytologien «den andre siden»:
kaoset, den ville naturen, farlige og gjerne kvinnelige krefter.
I senere historiske tekster finner man samme grunnfortelling. I sagaen om Harald Hårfagre, som prøver å samle Norge
til et rike, fortelles det at han faller pladask for en samisk kvinne
på Dovrefjellet. Steinsland argumenterer at dette ikke er et
romantisk apropos, men en gjennomtenkt parallell til Frøymyten. Jenta er ikke jotun, men same, men hun representerer
fortsatt villskapen og naturen. Ved å gifte seg med henne legger
kongen så å si «landet under seg». Den gamle mytiske fortellingen brukes her for å styrke og legitimere kongemakta.
Det som ikke ble skrevet
Også Torgrim Titlestad, historieprofessor ved Universitetet
i Stavanger, er opptatt av koblingen mellom sagalitteratur
og politikk – og ikke bare i middelalderen. Bokas undertittel er Norges historiske kraftlinjer, og forfatterens uttalte mål
er å grave frem kunnskap om vikingtida som har blitt glemt
eller gjemt i historiebøkene. Han agerer mot historikere og
politikere som han mener forsøker å presse landets omfattende historie inn i en glatt og sammenhengende form, uten
rom for det som ikke passer inn.
Boka er utstyrt med fotnoter og referanser, og inneholder
en imponerende mengde navn og årstall, som kan virke
litt avskrekkende. Likevel er Sagasyn fascinerende lesning
også for den uinnvidde. Det er mye takket være Titlestads
glødende formidlingsbehov og fengende skrivemåte. Det er
litt som om forfatteren står foran deg med lynende øyne og
en dirrende pekefinger, og du forstår at du nå må høre godt
etter for det han har på hjertet er viktig.
Verdiløse sagaer
Budskapet er at man bør lære av historien, men at det er umulig
uten bred historisk kunnskap. Historieskrivningen er påvirket
av «menneskelige og forskningsmessige fordommer, dogmer,
prestisje, maktkamp og akademiske moter eller trender»
skriver Titlestad. Det kan høres opplagt ut, men de mange
konkrete tilfeller han beskriver gjør at boka likevel kjennes
relevant. For eksempel når han forteller om den innflytelsesrike
kretsen rundt Fridtjof Nansen og Videnskabs-Selskabet, som
hevdet at sagalitteraturen var like verdiløs som historisk kilde
som eventyr og sagn. Dette gjorde at mange verdifulle kilder
ble forkastet som forskningsobjekt og glemt, hevder Titlestad.
Slikt leder til ensretting og forvitring av kunnskap.
Som et «hårreisende» eksempel nevner han Jens
Stoltenbergs åpningstale til Stiklestadspillet i 2013, der han
omtalte slaget i 1015 som begynnelsen av Norge. Titlestad
mener at tidligere steg på veien til å samle landet har blitt
nedtonet av historikere og nasjonsbyggere, ofte med politiske heller enn sannhetssøkende motiver.
Nasjonens hukommelse
I en kjent bok fra 1983 har Benedict Anderson beskrevet
nasjoner som «forestilte fellesskap» (imagined communities). Nasjoner er grupper som er for store til at alle kjenner
hverandre, og henger derfor sammen av historier, verdier og
egenskaper som er felles for innbyggerne.
Myter og historieskriving har en viktig rolle i å skape og
opprettholde en nasjonal identitet, og blir derfor gjerne dyrket
frem av politikere. Bøkene til Steinsland og Titlestad viser hvordan slike prosesser foregår. Begge forfattere er opptatt av fortellingen som konstruksjon og politisk verktøy. De understreker
også at slike identitetsskapende fortellinger, i gale hender, kan
underbygge og legitimere en undertrykkende herskermakt. Må-
ten nazistene forsøkte å tilegne seg norrøne myter og symboler
rundt 2. verdenskrig er vel et av de mest talende eksempler.
TO SAGABØKER
Tradisjonen består
Mytenes og sagaenes enorme betydning for historien skinner gjennom i hver setning av disse bøkene. Det kunne vært
interessant å se nærmere på hvilken rolle slike fortellinger
om Norge spiller i dag. Titlestads bok er et vitne på at siste
ordet om Norges historie foreløpig ikke er sagt, og at materialet fortsatt engasjerer stort.
Heller ikke mytene er borte. I en stadig mer globalisert verden ser man at folk ofte søker tilbake til sine røtter og hjemlige tradisjoner. For en del år tilbake noterte sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen et påfallende fenomen i norske
boligkataloger: Etter en periode der eksotisk inspirasjon var
«inn», fikk ferdighus plutselig navn etter norrøne guder og
folkeeventyr. Det tradisjonelle er aldri langt borte.
Et nærmere blikk viser at Norge i 2014 fremdeles er full
av elementer fra myter og sagaer: fra «Viking kro» med
skummende ølhorn til etterretningstjenestens logo, som
viser Odins ravner Huginn og Muninn. Det kunne vært en
interessant tema for en ny studie.
Den andre vikingen
Sagasyn og Mytene som skapte Norge er tidsriktige: vikingen er i vinden for tida. De siste årene har det kommet
et lass av filmer, TV-serier, dataspill og tegneserier som
utspiller seg i vikingtida. Men bildet av hårete, rølpete og
voldelige mannfolk som gjerne dukker opp i populærkulturen er, om enn underholdende, nokså ufullstendig og
platt. Steinsland og Titlestad gir faglig påfyll og formidler
ukjente deler av historien, samtidig som de gir en nødvendig påminnelse om hvorfor historien aldri bør defineres av
bare én instans. På denne måten leverer begge forfattere et
• Gro Steinsland, Mytene som skapte Norge. Pax
forlag, 2012.
• Gro Steinsland (f. 1945) er professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo. Hun har
spesialisert seg i norrøn religion, og har skrevet
flere bøker om det.
• Torgrim Titlestad, Sagasyn, Saga Bok, 2013.
• Torgrim Titlestad (f. 1947) er professor i historie
ved Universitetet i Stavanger. Han har forsket
på ulike perioder i historien, de senere årene
mest på vikingtida. Han er også initiativtaker for
Hafrsfjordspillene, en internasjonal vikingfestival
i Stavanger.
sterkt bidrag til den kritiske og brede historieformidlingen
de etterlyser.
Carline Tromp (f. 1984) har en mastergrad i norrøn filologi og tar
enkeltemner ved Universitetet i Oslo. Hun er redaktør for Argument.
35
Kultur
Kultur
Nyheter
Av Ingvill Maria Daatland Hekne
Jeg veit hva frontkollisjon på Hamar betyr, jeg
veit det seks ganger
på et år, jeg veit det igjen.
Og noen har sin verste dag i dag, de veit mye bedre enn meg hva
det betyr, og noen hadde
den siste dagen i går, tenkte at det var en mindre gal
avgjørelse enn noen annen. Skulle heller
ha sovet, enn å kjøre, de siste unge åra, for
det blir rolig, veit jeg, fint, trur jeg. Noen, mange
skriver om selvmord, men hva annet skal man gjøre med det.
Du får aldri se
de neste ulykkene du skaper, du får aldri
se bølgen, og bølgene
av sinne og mismot og sorg, og
kjærligheten som skyller over sporene etter deg.
Og trailersjåfører i respirator og
familier i oppløsning, og du
får aldri vite at det er de andre som dør
når du kræsjer.
Jeg trur at dersom du sa de små tinga så
rakk du aldri å tenke at de var så store at
frontene måtte kollidere. Jeg trur du tok feil, kjørte feil, du skulle
aldri ha trengt det. Du får aldri vite hva
ting betyr etterpå, og du får aldri oppleve at
de fleste angrer på den siste avgjørelsen dersom
de overlever den. Og det kunne vært unngått, og det skulle det, det
dreper alle rundt deg.
Kan vi
kollidere utenfor veien, kanskje sove heller, helst preike kanskje.
Talast på Hamar.
NATURVITENSKAP
CHEATING BIRDS / KLIMAENDRINGER: TAMPEN BRENNER
A HEART-BREAKING TALE / PØLSER OG FYSIKK
Ingvill Maria Daatland Hekne (f. 1992) går professjonstudiet i psykologi ved
Universitetet i Oslo (UiO) og sitter i Arguments samfunnsredaksjon.
36
37
Naturvitenskap
Naturvitenskap
The most important competition of them all
The study of sperm competition in birds gives
us insight to the most intricate “hows” and
“whys” in evolution.
EVOLUTION
Text: Camilla LoCascio Sætre
Ill.: Trond Ivar Hansen
Sexual selection is a key to understand evolution and how
new species can arise. Even though most birds are socially monogamous, different species of birds tend to mate
promiscuously. It is easy to understand why the male bird
may benefit from mating with multiple females, because
the more females they mate with, the more offspring they
are likely to have. Why the female bird should seek to mate
with other males than her partners is less clear.
What does a bird look for?
In most birds, both parents care for their offspring. They
form couples that stay together for at least the length of the
breeding season. It is usually the males who try to impress
the females, for example by showing off the striking colors
of their feathers, or their beautiful song. We know that
these qualities often are important when females choose
who they want as a social partner, but why they should
BIRDS’ SPERM CELLS
• A sperm cell consists of a head, a midpiece and
a tail.
• The head contains the male’s DNA.
• There is considerable variation in sperm shape
across species.
• The length is ranging from about 40 to 300 µm.
• Their way of moving is to spin around their own
axis while also beating their tails.
Smart sperms: The male house sparrow produces different types of sperm,
which give advantages in sperm competition. Photo: Wikimedia Commons.
cheat or what they are looking for in a male when they do,
is less understood. Most likely they want to ensure the best
possible quality of their offspring
Birds with benefits
so that sperm from two or more males compete for fertilization of the same egg. Sperm cells need to possess qualities
that increase their chance to fertilize the egg relative to
Female birds cheat more often when they are paired with an
unattractive male, possibly to ensure paternity from a more
attractive male. Attractive males have been shown to give
offspring that are in better condition than less attractive males. Another hypothesis is that females choose a genetically
different mate to prevent inbreeding, and thus give their
offspring a genetic benefit. It is possible that a combination
of genetic compatibility, the relatively good genes of the
father, and perhaps other factors too, work together to
produce the fittest offspring.
Even though most birds are socially monogamous, different
species of birds tend to mate
promisciously.
Sperm competition – a complicated contest
Evolution of sperm
Competition is a powerful force in evolution. It puts
individuals in a position where only the fittest survive or
reproduce and drives natural selection to work on qualities
which influences an individual’s fitness. Sperm competition
occurs when females mate outside their social partnership,
It is possible that several selective forces work at the same
time in the same species, and it is not only sperm competition that may shape the evolution of sperm. Even though
sperm competition can only happen in a female who has
mated with several males, it is not certain that the males
38
other sperm cells, and these qualities will be under strong
positive selection. However, the evolution of sperm is not as
straight-forward as might be expected.
compete on equal terms. Females store sperm for a period
of time before the eggs are fertilized, and they may have
some control over which male will be the father by ejecting
unwanted sperm or by making sure that they mate with
the preferred male last. The evolution of sperm characters
would be easiest to understand if the females have no control over the copulation or fertilization process. In that case,
males with longer, faster and larger quantities of sperm will
most likely gain paternity and thus pass on their genes for
those characters. However, reality is rarely that simple.
Sperm in different shapes and sizes
Sperm with different looks can be maintained despite
extreme sperm competition, because sperm cells with
opposite shape both can have an advantage in different
situations. In some cases, males who possess sperm with
a shorter tail and relatively large head sire more offspring
with cheating female birds, because their sperm are more
successful in securing storage. Males who have sperm with
a longer tail and relatively small head more often secure
paternity within their own nests, because their sperm are
more successful in outcompeting stored sperm. In the
house sparrow (Passer domesticus), there is also substantial variation within the same male, which may reflect a
Sperm competition occurs
when females mate outside
their social partnership, so
that sperm from two or more
males compete for fertilization
of the same egg.
strategy to produce both long, fast-swimming sperm and
short, long-living sperm to maximize their fertilization
success.
Female power
To make the evolution of sperm even less straight
forward, female birds may decrease sperm velocity in
their vaginal fluid to insure having their eggs fertilized
by sperm of the highest quality. Also, female birds store
sperm in small tubes in their oviduct, called the sperm
storage tubules. The limited number of sperm storage tubules can be a way for females to have more control over
the fertilization process if sperm from different males do
not mix inside the tubules. This is because the last insemination will be released first during fertilization, giving
them a head start in the race for the egg. However, the
extent of mixing in the tubules is not fully known, and if
the sperm is mixed, there will be a direct competition the
fastest sperm wins.
Those clever female birds.
Camilla Lo Cascio Sætre (f. 1990) er mastergradstudent i
biologi ved Universitetet i Oslo.
Trond Ivar Hansen ( f. 1968) er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen.
Yrke: Illustratør - se www.nemolom.com.
BIRDS’ REPRODUCTIVE ORGANS
• Birds have a single opening for their digestive,
urinary and reproductive tracts, called a cloaca.
• During mating, the male transfers his sperm to
the female by placing his cloaca on top of hers.
This may take less than a second.
• In 3 % of birds, the males have a penis. This
includes the flightless birds, such as ostriches
and kiwi, and some species of ducks, geese and
swans. Their erection is controlled by the lymph
system, rather than the blood system as it is in
mammals.
• During breeding season, the male’s reproductive
organs swell up and produce sperm which can
be stored in the cloacal protuberance.
39
Naturvitenskap
Naturvitenskap
Ekstremt sikre forskarar
Medieomtala av hovudrapporten frå FNs klimapanel var stor for ei kort stund, men endra lite på det politiske klimaet.
KOMMENTAR
Tekst: Borgar Aamaas
FNs klimarapport fekk mykje medieomtale etter det
avsluttande møtet i Stockholm i september. Møtet strakk
seg over fleire dagar, og samandraget av rapporten vert
godkjend setning for setning av forskarar og byråkratar
frå ulike land. I vekene etterpå var det derimot langt
stillare i media. I USA var det knapt omtale av rapporten
sjølv på publiseringsdagen. Rapporten førte heller ikkje
til noko kursendring på klimatoppmøtet i Warszawa i
november.
2000 tettpakka sider
I dag er kunnskapen om klimaendringane så god at ei ny
oppdatering i same enorme format kanskje ikkje er nødvendig om nye sju år. Dei 2000 sidene rapporten består av
er faktisk berre ein tredjedel av den totale hovudrapporten.
Denne første delen vurderer det naturvitskaplege kunnskapsgrunnlaget. I mars vil andre del av hovudrapporten
presentere kva effektar på samfunnet klimaendringar gir.
Deretter i april vil den tredje delen vise korleis klimaendringane kan avgrensast. Dette er altså ikkje siste gong du vil lese
om FNs klimapanel. Dessutan er det få som vil lese alle dei
2000 sidene - desto viktigare er konklusjonane.
40
Tampen brenner: Mens forskere og byråkrater for hvert toppmøte blir sikrere i sin sak, blir kloden varmere og havnivået stiger. Her
høyt vann på Vlieland, Nederland. Foto: Anneke van Beek / Flickr
Punkt 1: Mest sannsynleg menneskeskapt
Det første hovudfunnet er at det er ekstremt sannsynleg at
vi menneska er skuldige i mesteparten av oppvarminga som
har skjedd dei siste 50 åra. Allereie i 1990 var forskarane sikre
på at dei måtte vurdere om klimaendringane var menneskeskapte. Kunnskapen har blitt mykje betre, og i dag er det
vitskapleg fakta at oppvarminga er menneskeskapt. Mange av
medisinane vi brukar i dag har vi mykje dårlegare kunnskap
om faktisk fungerer enn kunnskapen vi har om klima.
Punkt 2: 2 °C
Det andre punktet er at ei oppvarming på mindre enn 2 °C
vil vere ekstremt vanskeleg å få til. Dersom vi held fram med
dagens utvikling, har vi berre 20 år att før karbonbudsjettet
Der vart samandraget av rapporten godkjend ord for ord av
forskarar og verdas politikarar.
er sprengt. Viss vi ikkje skal sprenge dette budsjettet, må dei
globale utsleppa nå toppen innan 2020, etterfølgd av kraftige
utsleppskutt og negative utslepp mot 2100. Negativ utslepp
betyr at karbonfangst og -lagring må bli utført på stor skala.
Vi kan til eksempel bruke skog og anna biologisk materiale til
biodrivstoff, der CO2 blir fanga og lagra. Ny skog veks opp og
FNS KLIMARAPPORT 2013/2014
• Den første delen av 2013/2014-rapporten vart
godkjend og presentert i Stockholm 27. september 2013.
• Første del har 13 kapittel.
• Kvart kapittel har to koordinerande hovudforfattarar, rundt ti andre hovudforfattarar og ei
rekkje med bidragsytarar.
• Noreg er sterkt representert med fleire forfattarar og mange bidragsytarar.
• Rapporten kan lesast her: http://www.ipcc.ch
vil dermed suge opp CO2 frå atmosfæren. Fleire av løysingane
vil krevje teknologi som ikkje eksisterer i dag. Ei anna stor utfording er at CO2-utsleppa ikkje er i ferd med å flate ut, men
aukar med 2 til 3 prosent i året. Ein reduksjon på 3 prosent i
året må til for å klare målet om 2 °C.
Punkt 3: Langvarig CO2-trøbbel
Eit tredje punkt er at klimaendringane er treige og varer i
lang tid, det vil seie i fleire hundreår eller tusenår. Dette har
vore kjent i lang tid, men kjem enno klarare fram i den siste
hovudrapporten. Dei fossile reservane, kol, olje og gass, har
blitt danna over millionar av år. Når menneska brenn opp
store delar av desse reservane i løpet av tiår eller hundreår,
tek det lang tid før naturen er i balanse att. Klimasystemet
består av mange og komplekse prosessar som er treige. Etter 1000 år vil mellom 20 og 30 prosent av CO2-utsleppa
framleis påverke atmosfæren.
Stille skeptikarar
Dei såkalla klimaskeptikarane har denne gongen gjort lite
av seg. Før klimatoppmøtet i København i 2009 var det ein
massiv svertekampanje av FNs klimapanel. Noko liknande
Etter 1000 år vil mellom 20
og 30 prosent av CO2-utsleppa
framleis påverke atmosfæren.
skjedde ikkje denne gongen. Kanskje dei les rapporten for
harde livet for å gjere ei grundig vurdering? Eller er kanskje
rapporten så overtydande at skeptikarar ikkje klarar å kome
ut i media? I forkant av publiseringa var det fokus på kvifor
oppvarminga har bremsa det siste tiåret, noko skeptikarar har brukt for kva det er verdt. Rapporten har fleire
forklaringar: kanskje det som har størst effekt er at meir av
varmen har reist ned i djuphavet i Stillehavet enn å varme
opp atmosfæren.
Var det verdt det?
Verdas største samling av forskarar er sikre, likevel skjer det
lite med norsk og internasjonal klimapolitikk for å unngå
dei store klimaendringane som vert varsla. Hovudforfattarane har mest sannsynleg tenkt på om det var verdt all
innsatsen. Å vere forfattar i FNs klimarapport er inga enkel
oppgåve. Det krev lange arbeidsdagar utover kveldane og
helgene, og sommar- og juleferiar framfor dataskjermen.
Om rapporten førte til ei endring og dermed var verdt det,
veit vi først om nokre år. Kanskje visar den stilna medieomtala at den vanlege mannen i gata ikkje er interessert
nok? Mange er klar over at klimaendringane er her, men har
kanskje ikkje tatt det fullstendig innover seg kva konsekvensane faktisk blir.
Borgar Aamaas (f. 1984) har ein mastergrad i meteorologi frå Universitetet i
Oslo (UiO) og er i dag forskar på CICERO Senter for klimaforskning.
Han var bidragsytar til kapittel 8 i FNs klimapanel sin
hovudrapport som vart publisert i september 2013.
FNS KLIMAPANEL (IPCC)
• IPCC står for Intergovernmental Panel of Climate
Change.
• Danna av Verdens meteorologiske organisasjon
(WMO) og FNs miljøprogram (UNEP).
• Skal levere vurderingar av den totale kunnskapen
om klimaendringar, effektar og moglege tiltak
får å avgrense klimaendringar.
• Driv ikkje med forsking, men samlar team blant
verdas beste klimaforskarar.
• Hovudrapportar tidlegare publisert i 1990, 1995,
2001 og 2007.
• Kvar hovudrapport består av tre delar.
• Første del er om det naturvitskaplege kunnskapsgrunnlaget.
• Andre del er om effektar og konsekvensar av
klimaendringar for natur og menneske.
• Tredje del er om politiske og teknologiske måtar
å avgrense klimaendringane på.
41
Naturvitenskap
Naturvitenskap
The Story of a Broken Heart
Can losing your love kill you?
MEDICINE
Text: Jannikken Bømvik
Ill.: Solfrid Crowo
These stories, you have all heard them, even seen them in
the news. Typically it’s the old lady who died just a few days
after her beloved husband, her heart being so overwhelmed
with grief it just stopped beating. And you’ve probably
thought that it is sad and romantic, and the more skeptic
part of you thought “that is sad and romantic but it is also a
load of crap”. Some of you have also heard or said the barely
comforting post-break up words: “you will get over this”.
But what if you don’t? Can the end of a relationship or
the loss of a loved one kill you? Can you die from a broken
heart?
Is it true?
The answer is yes, although the medical community would
probably appreciate some modifications to this statement.
Regardless of whether you believe in everlasting love and
soul mates or have a more scientific approach to your love
life; grieving the loss of a loved one can in fact destroy
your heart. It doesn’t actually break, a least not in the most
literal sense. However, its function decreases and leaves the
person - usually a woman - suffering with symptoms that
can make her and her doctor suspicious of a heart attack. It
also resembles a heart attack on the typical tests ran at the
hospital when a person comes in with such symptoms. But
on a closer look a small percent of those will be diagnosed
with the so called «broken heart syndrome».
Love hurts
While broken heart syndrome sounds a little bit like a
Taylor Swift song, the disease was originally known as Takotsubo cardiomyopathy (TTC). It got its name from Japan,
Takotsubo being the word for the trap used to capture
octopuses, describing what the left ventricle of the heart
looks like in this condition. In English we would usually
describe it as “boot-shaped”, or “balloon-dilated”. Throughout the years the disease has been known by many names,
including transient apical ballooning syndrome, apical bal-
Grieving the loss of a loved one
can in fact destroy your heart.
looning cardiomyopathy, Gebrochenes-Herz-Syndrom, and
stress-induced cardiomyopathy. The latter may be the most
accurate when trying to explain what actually happens.
Cardiomyopathy means dysfunction of the cardiac muscle
cells, and TTC tends to occur during an especially emotionally stressful time. TTC was first reported in Japan in 1991,
but it has also been recognized more recently in the United
States and Western Europe.
body with less oxygenated blood than it needs. The rest
of the heart is trying to make up for this by keeping up a
normal and often increased force of contraction. People
affected with TTC typically show symptoms of chest pain,
a subjective feeling of difficulty breathing medicinally called
dyspnea. Other symptoms can be irregular heartbeat and a
feeling of general weakness.
The exact reason why the heart dilates in this specific
A surprise party may give you
a ride in the ambulance to the
nearest hospital.
way remains unclear, but a sudden surge of stress hormones
like adrenaline has been proposed as one explanation.
Another one is that the vessels supplying blood to the heart
temporarily constrict, limiting the flow of oxygen. Several
other mechanisms have also been proposed but a definite
conclusion has yet to be proved.
Only love can break your heart?
Well, not exactly. The broken heart syndrome doesn’t necessary occur in the event of lost love, although this is what it
has earned its fame for. According to the well-known Mayo
Clinic in the USA, also medical issues like an asthmatic
attach, an infection or major surgery can lead to TTC. Also
things like losing lots of money, speaking in front of an audience or even something as random as a surprise party (!)
may give you a ride in the ambulance to the nearest hospital.
The heart will go on
TTC is not a very common disease. Studies have reported
that 1.7-2.2 % of patients who had suspected acute coronary
syndrome, which is due to blockage of blood flow to the
heart, was subsequently diagnosed with TTC. Luckily, most
people will survive TTC, and have a complete recovery
within weeks or months. Bed rest and typical heart medications which reduce the workload on the heart are effective.
Regardless of your belief in love – or in science – chances
are your broken heart will mend again.
NORMAL FUNCTION OF THE HEART
Superior
Vena Cava
Aorta
Pulmonary
Artery
Pulmonary
Vein
Right
Atrium
Left
Atrium
Mitral
Valve
Left
Ventricle
Pulmonary
Valve
Tricuspid
Valve
Aortic
Valve
Right
Ventricle
Inferior Vena Cava
Photo: Wikimedia Commons
• The heart functions as two separate pumps; the
right side pumps blood through the lungs, and
the left pumps blood into the rest of the body.
• Each of the sides is a two-chamber pump consisting of one atrium, and one ventricle.
• The right atrium receives deoxygenated blood
from the body via the veins, and pumps it into
the lungs via the right ventricle and pulmonary
artery.
• The left atrium receives blood that has been oxygenated in the lungs, the blood then travels via
the left ventricle through the aorta to peripheral
arteries.
• Four main valves of the heart opens and closes
due to pressure differences in the chambers to
maintain this two circulations; the pulmonary
and the systemic circulation
• The heart is contracting and relaxing due to an
automatic rhythmical electrical discharge originating in the sinus node in the right atrium.
Jannikken Bømvik (f.1988) studied social anthropology at Norwegian
University of Technology and Science, bachelor of nutrition at Atlantis
Medical College in Spain and Norway and is now studying medicine at
Medical University of Lodz, in Poland.
Solfrid Crowo (f. 1990) studerer kunsthistorie ved Universitetet i Oslo.
Mysterious ways
Despite how strange it might sound, TTC is a well
recognized disease, with an actual scientific explanation.
There are some uncertainties about the exact process of this
syndrome, but we know something: in TTC the cardiac
function deteriorates, due to a pathological dilation of the
left heart chamber. This dilation makes it harder for the
heart to pump enough blood into your aorta, leaving your
42
43
Naturvitenskap
Kunnskapsrikt roterom
44
Naturvitenskap
>>
45
Naturvitenskap
To av Norges første TV-kjendiser deltok verken i glitrende danseprogrammer eller i halvkleine serier med
amatørkokker. Otto Øgrim og Helmut Ormestad var fysikere og pionerer innen naturfagdidaktikk.
VITENSKAPSFORMIDLING
Tekst: Elise Matilde Lund
Foto: Ragnhild Dannevig
Vil du bli fotograf i Oslos største
studenttidsskrift?
Har du et øye for foto? Vil du få mer erfaring med å ta journalistiske bilder? Har du lyst til å eksperimentere med foto
som illustrasjon? Argument søker fotografer til tidsskriftets billedredaksjon. Som Argument-fotograf kan du få oppdrag
til å ta bilder til bestemte artikler, du kan samarbeide med skribenter om reportasjer og intervjuer, og du kan komme med
egne ideer.
I en utstilling på Realfagsbiblioteket ved Universitetet i
Oslo inviteres besøkende med inn i Otto Øgrim og Helmut
Ormestads forsøksrom. De brukte hverken påkostede maskiner eller flere hundre sider lange lærebøker for å illustrere
fysikkens utallige «hvordan» og «hvorfor».
Temaet i utstillingen er formidling av realfagsformidling
og studenter og ansatte kan fordype seg i et interessant
stykke norsk vitenskapshistorie. Realfagsbiblioteket og
Museum for universitets- og vitenskapshistorie (MUV) har
sammen laget en utstilling som tar et metaperspektiv på sin
egen virksomhet og løfter universitetets egne ansatte frem
i lyset.
Vi ser etter peroner som:
- Har noe erfaring fra arbeid med fotografi
- Kan arbeide selvstendig, men også være med å utforme Arguments estetiske uttrykk i billedredaksjonen
- Har lyst til å videreutvikle seg som fotograf, og ta bilder innenfor ulike journalistiske sjangre
Vi tilbyr:
- Redaksjonell erfaring i en bilderedaksjon
- En rolle i oppbyggingen og videreutviklingen av Norges største studenttidsskrift
- Ansvar og muligheter til å iverksette kreative ideer knyttet til foto og illustrasjon
- Lærerikt samarbeid i et ungt tidsskriftmiljø
Pølser og fysikk
Vitenskapsformidling har alltid vært en viktig oppgave
for Universitetet i Oslo, og det er ekstra spennende når
universitetet selv gir et historisk tilbakeblikk på hvordan
formidling har foregått på hjemmebane. Utstillingen tar for
seg programmet «Fysikk på roterommet» og hvordan det
banet vei for mange av de folkeopplysningsprogrammene vi
i dag kan høre på radio og se på TV. Hovedpersonene er de
to universitetslærerne som over en årrekke vekket folks nysgjerrighet ved å vise frem naturlover og fysiske fenomener
i hverdagens gjenstander og gjøremål. Øgrim og Ormestad
gikk grundig til verks og testet flerfoldige hypoteser for
blant annet å finne ut av hvorfor skinnet på pølser ofte
sprekker når de kokes i vann. Alt er fysikk!
Send en e-post med informasjon om deg selv til billedredaktør Sarah Yasin: [email protected].
Studenttidsskriftet Argument kommer ut fem ganger i året og har et opplag på 5500. Argument distribueres på alle SiOs
læreplasser og per abonnement, og lages av studenter og unge forskere.
Spør, undersøk, forkast og spør igjen
Det er mange år siden «Fysikk på roterommet» gikk på
TV, og mange av oss er for unge til å huske det. Det er
likevel ingen grunn til å avskrive Otto Øgrim og Helmut
Ormestads populærvitenskapelige prosjekt. «Naturvitenskap i praksis og pedagogikk i verdensklasse», uttalte
programleder i NRK P2s Abels tårn om fysikerduoen i en
direktesending fra utstillingen. Øgrim og Ormestad stilte
spørsmål, testet hypoteser, forkastet dem og fant svar som
igjen satte dem på sporet av nye spørsmål. Dette var essensen i deres formidlingsform.
Tidløs kilde til inspirasjon
Øgrim og Ormestads samarbeidskarriere startet med
radioprogrammet «Pølser, fysikk og potetsalat». Duoens
grunntanke var at folkeopplysning også skulle kunne under-
I en tid der alt krever raske
svar er det godt å få en påminner om at vi trenger tålmodighet også til vitenskapen.
holde. I 1960 debuterte de på TV og videreførte fysikkeksperimenter med enkle hjelpemidler – og humor. Programmene var til stor inspirasjon og bidro til god rekruttering av
realfagstudenter ved universitetene.
Det er mange år siden Øgrim og Ormestad kokte pølser
og poteter for å forklare fysikkens tilstedeværelse i alt som
omgir oss. Deres tilnærmingsmåte er likevel stadig aktuell.
For eksempel er det det populærvitenskapelige underholdningsprogrammet «Siffer», med statistikeren Jo Røislien,
direkte inspirert av «Fysikk på roterommet».
Tålmodighet til vitenskapen
De to fysikernes faglige biografi gir et godt bilde på hvordan
46
Formidling i søkelyset: Utstillingen «Fysikk på roterommet» er å se på Realfagsbiblioteket ved UiO frem til februar.
vitenskapen drives. De iscenesatte situasjoner der de kunne
spørre, undre og supplere hverandre i god dialog. De tok oss
med på hele reisen slik at vi fikk tid til å forstå. Gjennom
forskningen kommer man ikke nødvendigvis frem til alle
Gode forskere er nysgjerrige
på hva de neste spørsmålene
innebærer og kritiske til egne
forklaringer.
svarene, men man drives frem til neste spørsmål. Gode forskere er nysgjerrige på hva de neste spørsmålene innebærer,
og kritiske til egne forklaringer. Disse nyansene ligger i forskningens natur, og fysikerne tok det med i betraktningen av
sitt eget fagfelt.
Øgrim og Ormestad belyste ikke bare naturvitenskapenes
faglige innhold, men også hvordan man tenker i naturvitenskapene og hvordan arbeidet utføres. De representerer
en gullalder for fysikkfaget både i skole og på universitetet
og startet også et helt nytt fagfelt i Norge: naturfagenes
didaktikk. Naturfagdidaktikk sørger for refleksjoner rundt
naturvitenskap som fagfelt og er i dag en akademisk disiplin
med egen identitet.
I en tid der alt krever raske svar er det godt å få en påminner om at vi trenger tålmodighet også til vitenskapen.
ØGRIM OG ORMESTAD
• Otto Øgrim (1913-2006) var fysiker, forfatter og
universitetslektor ved UiO.
• Helmut Ormestad (1913-1993) var fysiker og
professor ved UiO.
• Øgrim og Ormestad laget TV-programmet Fysikk
på roterommet. Programmet ble sendt på NRKTV for første gang i 1960 og fortsatte med noen
opphold til 1993.
• I 1983 vant Ormestad og Øgrim, sammen med
Richard Herrmann og Kåre Lunde, Cappelenprisen
for sitt velbrukte læreverk i fysikk, Rom Stoff Tid.
Foto: Sarah Yasin
Elise Matilde Lund (f. 1987) har mastergrad i museologi og
har fordypet seg i formidling av naturfag gjennom utstillinger.
Hun er også naturvitenskapsredaktør i Argument.
Baksidekronikken
En ny retning i
klimapolitikken
Foto: Monica Løvdahl
Av Geir Storli Jensen
I hvert nummer gir Argument baksida si til en studentpolitiker eller en som er sterkt engasjert i
studenters ve og vel. Her kan de usensurert rette søkelyset mot en sak de brenner spesielt for.
Hvis Norge for alvor vil bidra til å kutte utslipp i verden, er det på høy tid å begynne med konkrete tiltak på hjemmebane.
De internasjonale klimaforhandlingene har blitt en massiv
sovepute for politikerne. De årlige toppmøtene har holdt
håpet om en ambisiøs og bindende global avtale i live
altfor lenge, og har blitt et hinder for nasjonal handling.
Klimaendringene er en så enorm utfordring at det selvfølgelig er viktig å håpe på global enighet. Men det er direkte
dumt å vente på en slik avtale før vi starter arbeidet med
de konkrete virkemidlene som skal kutte utslippene våre.
Fastlåst situasjon
Internasjonale avtaler har selvfølgelig ført til viktige
framskritt. CICERO-forskeren Borgar Aamaas skriver
for eksempel i denne utgaven av Argument om den siste
rapporten fra IPCC. Kunnskapen vi nå har er ifølge ham nå
«så god at ei ny oppdatering i same enorme format kanskje
Land som Norge, som har evne
og muligens også vilje til å kutte
klimagassutslipp, må gå foran og
innføre tiltak som får ned deres
egne utslipp.
ikkje er nødvendig om nye sju år». Dette kunne neppe ha
vært oppnådd uten internasjonalt samarbeid. Samtidig er
det til syvende og sist utslippskutt klimapolitikk handler
om, og på det området har det globale klimadiplomatiet
til nå oppnådd svært lite. Både vanlige folk og de som
forsker på internasjonal politikk er innforstått med at det
heller ikke i overskuelig framtid er mulig å få på plass en
juridisk bindende avtale. Øst står mot vest, nord står mot
sør, og nesten ingen land er villige til å forplikte seg til de
nødvendige utslippskuttene. Den politiske situasjonen er
totalt fastlåst.
Tiltak på hylla
Start på hjemmebane
Likevel handler klimapolitikken i Norge nesten utelukkende om globale avtaler og målsettinger. Klimaforliket, som er blitt den offisielle klimapolitikken til både
nåværende og forrige regjering, sier for eksempel at Norge
fram til 2020 skal «påta seg en forpliktelse om å kutte de
globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent
av Norges utslipp i 1990». Med Jens og Erna i spissen
har politikerne og partiene heller diskutert langsiktige
utslippsmål og globale målsettinger enn konkrete tiltakene
for utslippskutt. En faktisk plan for hvordan vi skal redusere utslippene av klimagasser er satt på hylla i påvente
av en global avtale. De internasjonale toppmøtene har
dermed blitt en sovepute, selv i et land hvor politikerne i
utgangspunktet er engasjert i klimasaken.
Enda viktigere blir det å begynne å kutte utslipp på hjemmebane. At den nye Solberg-regjeringen ikke hadde klima
som ett av sine åtte satsningsområder lover ikke godt for
en mer konkret nasjonal klimapolitikk. Samtidig er det
umulig å komme nærmere en løsning på klimaproblemene
i verden uten å begynne å kutte utslipp hjemme. Land
som Norge, som har evne og muligens også vilje til å kutte
klimagassutslipp, må gå foran og innføre tiltak som får ned
deres egne utslipp. Ved å høste erfaring og kunnskap om
En mer konkret klimapolitikk
Det er på tide å innse at vi ikke har tid til å vente lenger.
Klimapolitikken må veldig snart bli både mer konkret, og
mer nasjonal. Vi må begynne å prøve ut tiltakene som skal
redusere utslippene våre, hvis vi skal ha noen sjanse til å nå
noen som helst av de utslippsmålene politikerne har brukt
årevis på å diskutere. Under Jens Stoltenberg har norsk klimapolitikk primært handlet om langsiktige målsettinger
og internasjonale forpliktelser. De konkrete tiltakene har
stort sett begrenset seg til tre ting: elbilsatsningen, regnskogmilliardene og det havarerte Mongstad-prosjektet.
De to først er hederlige forsøk på å kutte klimautslipp, og
i årene som kommer må vi starte mange flere slike. Ideen
om å bidra til å fremme det grønne skiftet utenfor landets
grenser, slik som man forsøker med regnskogsatsningen,
må tas enda lengre. Vi bør for eksempel raskt hive
kullinvesteringer ut av oljefondet, og begynne å omstille
de enorme investeringene vi råder over, slik at de underbygger klimamålene.
En faktisk plan for hvordan
vi skal redusere utslippene av
klimagasser er satt på hylla i
påvente av en global avtale.
hvor store utslippskutt forskjellige tiltak fører til, blir det
lettere for andre land å vurdere hva som skal til for å bidra.
Kun på den måten kan vi med troverdighet og sikkerhet
for alvor bidra i det globale klimaarbeidet.
Vi får håpe at Jens Stoltenberg i sin nye jobb som FNs
klimautsending fokuserer mer på de konkrete virkemidlene som skal få ned verdens klimautslipp enn det han
har gjort som statsleder. De internasjonale toppmøtene
vil fortsette å spille en viktig rolle, men én ting er i hvert
fall klart - de kan ikke lenger være en unnskyldning for å
utsette konkret handling.
Geir Storli Jensen (1989) er masterstudent i statsvitenskap ved
Universitetet i Oslo og leder i Oslo Grønne Studenter.