doccover - Argument - Universitetet i Oslo
download 
Report Transcription
cover - Argument - Universitetet i Oslo
Nummer to - 2013 Av studenter i Oslo TEMA: HJERNEN NEVRONONSENS AVSLØRT / CHAT MED DØDEN GRØNNVASKET STRØM / HUMANISTER I HARDT VÆR ARVEN ETTER CHÁVEZ / POSITIV FORSKNING FORMIDLINGSREVOLUSJONEN WITH ARTICLES IN ENGLISH Innhold Leder 02. LEDER Humanist, javisst 04. HUMMER OG KANARI 05. SAMFUNN 29. KULTUR 06. VENEZUELA ETTER CHÁVEZ Eirik Sundvall 08. DØDEN, SKAL VI CHATTE? Eivind Eggen 10. MEN TORNEROSE SOV IKKE I HUNDRE ÅR Anne Fougner Helseth 12. KULTURPOLITIKK PÅ FEIL KURS Vegar Bjørnshagen 14. KELTISK TIGER PÅ VEI TILBAKE Martin M. Bugge 16.FRIHETSFORSKEREN Vilde S. Imeland Av Carline Tromp En ny generasjon humanister må ta grep for å redefinere fagfeltets rolle i samfunnet. 30.MASSEPRODUSERT MENNESKEKUNNSKAP Kristian Wiese, Eivor Mæland og Carline Tromp 33.BOKANMELDELSE: FLYTTERESTER Kristian Wikborg Wiese 34. VALENTINO: LIDEN SKAPELIG MOTEKEISER Isabella Ambrosio 36. SALIGE ER DE SOM GLEMMER Andrea Miranda Sand Bruer 37. NATURVITENSKAP 19. TEMA: HJERNEN 20. DON’T BELIEVE THE NEURO-HYPE Tulpesh Patel 22. UTE AV ØYE, UTE AV SINN? Hallvard Østtveit Barbogen 24. VI VET HVEM DU ER Knut Ulsrud 25. KVIFOR SEIER VI DET? Urd Vindenes 26. TONAR FOR TOPPLOKKET Sigrun Sæbø Åland Populært: På tidlig 70-tall sto studentene i kø for å komme seg inn på humaniorabiblioteket. Ukjent fotograf, Universitetshistorisk fotobase. Høsten 2007 ble jeg humanist. Stedet var Auditorium 1 på Sophus Bugges hus på Blindern, anledningen var forelesning i emnet «Exfac for humanister», en introduksjon til fagfeltet for nye studenter. For en fullsatt sal snakket foreleser Helge Jordheim om «vitenskapen om det menneskeskapte». Det handlet om dannelse – å kjenne sin historie, kunne lese og fortolke verden rundt oss, å kunne se det store bildet, grunnferdigheter i et samfunn fullt av kulturelle referanser, skiftende paradigmer og store spørsmål. Jeg husker ennå følelsen av stolthet og glede over å være med på et slikt prosjekt. er en av rettferdig harme. Et slikt syn har for eksempel blitt uttrykt i media av litteraturprofessor Toril Moi. I en Aftenposten-kronikk med tittelen «Forsvar for humaniora» definerer hun fagfeltet som samfunnets selvrefleksjon og hukommelse. Mois tekst er et glødende forsvar for den «unyttige» grunnforskningen og verdiene som ikke lar seg måle i krone og øre. For kritikerne vil utspillet likevel være bensin på bålet. Selvrefleksjon og hukommelse klinger fint, men hva vil det egentlig si i praksis? Og blir man «teknokrat» med én gang man stiller disse spørsmålene? Det er ikke alltid lett å huske på denne følelsen. Humaniorastudentene har blitt anklaget for å være dumme, naive og egoistiske, akademikerne for å være usynlige. Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Jeg vil være den første til å stille i demonstrasjonstog mot nedleggelse av smale fagfelt og nedprioritering av humanistisk forskning. For å bare ta mitt eget fag som eksempel: Uten kompetansen og diskusjonen rundt den eldste nordiske litteraturen som finnes på universitetene, ville vi sittet igjen med en haug gamle manuskripter som ingen kunne lese eller forstå. Disse tekstene forteller blant annet om vikinger og norrøne guder, kulturhistorisk fellesgods som stadig dukker opp i diskusjonen om «det typisk norske». Et tema som i høyeste grad opptar samfunnsdebatten. Inne sitter akademikerne og tviholder på de gamle bøkene sine. Åmås – selv humanist – har flere ganger på kronikkplass kritisert humaniora for å ikke bidra nok til samfunnet. Bildet Åmås tegner er av et lukket og låst elfenbenstårn med dype vollgraver rundt. Inne sitter akademikerne og tviholder på de gamle bøkene sine, mens de lukker ørene for markedskreftenes brøl. Som innehaver av en mastergrad i norrøn filologi treffer kritikken meg rett i fleisen. Den første reaksjonen 2 Men idealer om refleksjon og dannelse er ikke nok til å rettferdiggjøre masseproduksjon av humaniorastudenter. Det humanistiske fakultet er det største ved Universitetet i Oslo, med rundt 5600 studenter. Man trenger ikke en mastergrad for å forstå at de færreste av dem 38. DET POPULÆRVITEN SKAPELIGE PROSJEKT Elise Lund 40. BEING GAY, NURTURE OR NATURE? Lalah Rukh 42. GRØNVASKA STRAUMREKNING Borgar Aamaas 44. SCHRÖDINGERS ARV Kristian Olsen og Ask Markestad 46. KUNSTIGE HOFTER, KUNSTIGE HJERNER? Anna Blix BAKSIDEKRONIKKEN 48. SAMFUNNSDEBATTEN UTEN KUNNSKAP Torkil Vederhus kommer til å drive med grunnforskning. Derimot vil de fleste møte et arbeidsmarked som stiller seg undrende til hva humanistene har å bidra med. Hva det egentlig Idealer om refleksjon og dannelse er ikke nok til å rettferdiggjøre masseproduksjon av studenter. vil si å bidra til et samfunn er i seg selv et spørsmål uten fasitsvar. Begreper som nytte og verdi kan tolkes på mange måter, som vi kan lese om flere steder i denne utgaven av Argument. Vi trenger ikke færre humanister, men vi trenger humanister med selvtillit og forståelse for sin oppgave i samfunnet. Derfor er vi nødt til å stille spørsmålene om vår rolle i samfunnet, og besvare dem med gode argumenter og friske blikk. Hvis ikke en ny generasjon tar grep, kan humaniora bli stående som akademias litt rare onkel, han med den sjeldne boksamlingen og uerstattelig kunnskap, som aldri går ut døra og ikke har skiftet genser siden 1995. For å unngå dette er det på høy tid at humanistene viser seg frem og krever sin plass. Ordet er vårt. Carline Tromp (f. 1984) er redaktør i Argument. Hun er utdannet norrønfilolog og jobber med tekst og bilder. Argument er et tverrfaglig og tverrpolitisk tidsskrift laget av studenter og unge forskere. Som Norges største studenttidsskrift blir Argument distribuert gratis på studiesteder over hele Oslo. Publikasjonen er finansiert av Kulturstyret ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO) og annonsesalg. REDAKTØR: Carline Tromp BILDEREDAKSJON: Sarah Yasin (redaktør) og Marion Priebe REDAKSJONSLEDER: Sandra Mileo NETTREDAKSJON: Kristian Wikborg Wiese (redaktør) SAMFUNN: Vilde Fastvold (redaktør), Eirik Wig Sundvall, Ingvill Daatland Hekne, Reidar Jessen, Martin Magelssen Bugge, Vegar Bjørnshagen, Eivind Eggen og Anne Fougner Helseth UTFORMING: Ørjan Laxaa TEMA: Espen Stabell (redaktør), Oda Tømte, Kenneth Wangen, Anne Gerd Grimsby Haarr og Hanne Linn Skogvang KULTUR: Sandra Mileo (redaktør), Kristian Wikborg Wiese, Eileen Danielsen, Betol Hansen, Andrea Miranda Sand Bruer og Isabella Ambrosio NATURVITENSKAP: Kristina Øie Kvile (redaktør), Marit Simonsen, Lalah Rukh, Ola Tobias Hafslund, Tulpesh Patel, Christiane Brandvoll, Anders Krabberød, Betol Hansen, Ask Markestad og Kristian Olsen OMSLAGSILLUSTRASJON: Sarah Yasin. Foto: jsmjr på Flickr SEKSJONSSIDEBILDER: Samfunn: Fonta84/deviantart.com; Tema: Pia Isaksen; Kultur: Carl Spitzweg «Der Bücherwurm», 1860; Naturvitenskap: Ukjent fotograf, 1932. Universitetshistorisk fotobase. ABONNERE: Ett år: 250 kroner Støtteabonnement: 500 kroner SKRIVE FOR OSS? Dødlinje for #3: 11. mars . Tema: Brasil (for bidrag til temaseksjonen). Vi tar imot bidrag fra studenter og unge forskere på alle nivåer og fra alle felt. Enhver som skriver til oss er garantert grundig tilbakemelding. Antatte tekster kan også publiseres på vårt nettsted www.argumentnett.no. Send ditt utkast på maks 8000 tegn til [email protected] Redaksjonen ble avsluttet 24. februar ANNONSESALG: Space Media AS Telefon: 982 86 993 Mail: [email protected] KONTAKT: Argument, Slemdalsv. 15, 0369 Oslo Mail: [email protected] Hjemmeside: www.argumentnett.no MOTARGUMENTER: Innlegg: Maks 4000 tegn inkl. mellomrom Kronikk: Maks 8000 tegn inkl. mellomrom 3 Hummer og kanari Uansett hvor mange du kjenner, kun 150 av dem kan du virkelig kalle venner Er du omsider i gang med å slette Facebookkontakter? Det kan bli et tidkrevende oppdrag, dersom du kun skal sitte igjen med ekte venner. Antall stabile og meningsfulle vennskap som det er mulig å opprettholde begrenser seg nemlig til 150 stykker. I gamledager, før Facebooks storhetstid, kartla evolusjonspsykologen Robin Dunbar folks nettverk ved å studere deres julekortvaner. Det viste seg at den gjennomsnittlige engelskmann sendte julekort til 150 hjem. Funnet stemte godt overens med antropologiske studier: på tvers av sted og tid ser det ut til at mennesker organiserer seg i grupper på rundt 150. Derfor er det nettopp dette antall vennskap hjernen vår er vant til å holde styr på. Hjernebarkens kapasitet klarer simpelthen ikke å pleie flere. Hjernen forandrer seg ikke i takt med samfunnet og teknologien, så hvis du ønsker å gjøre steinalderhjernen din en tjeneste, er det bare å sette i gang med å luke ut bekjente. http://www.businessweek.com/articles/2013-01-10/the-dunbar-number-from-the-guru-of-social-networks IDH Helomvending Phineas Gage var en rolig og sindig jernbanearbeider. Helt til en sprengningsulykke i 1848 sendte et digert stålrør tvers gjennom hjernen hans. Ikke bare overlevde Gage, han reiste seg også opp og gikk mens hans skrekkslagne kolleger så på. Ikke lenge etter var han på jobb igjen. Men noe hadde endret seg: folk rundt Gage rapporterte en totalt endret personlighet. Fra å være en snill og godlynt mann, hadde han blitt en hensynsløs drittsekk. Phineas Gage ble et favorittobjekt for hjerneforskere, som blant annet kunne slå fast at frontallappen (den delen av hjernen som ble skadet) har mye å gjøre med vår personlighet. CT SAMFUNN ARVEN ETTER CHÁVEZ / HVIS FRP FIKK STYRE KUNSTEN STEMMERETTSJUBILEET / DØDEN PÅ FACEBOOK DEN KELTISKE TIGERS BRØL / POSITIV FORSKNING Illustrasjoner av Marion Priebe 4 5 Samfunn Venezuela etter Chávez Samfunn Hvis president Hugo Chávez dør nå, vil arven etter ham bli like kontroversiell som mannen selv. LATIN-AMERIKA OFFISER, FANGE OG PRESIDENT Av Eirik Wig Sundvall Ill.: Fredrik F. Kløvstad Mens Hugo Chávez behandles for livstruende kreft, står politikken i Venezuela på stand-by. Dette viser hvor knyttet statsstyret i Venezuela er blitt til presidentens person. Vil Chávez etterlate seg et land med smuldrende demokratiske institusjoner eller et styrket deltagerdemokrati? Despot? I 2009 ble dommeren María Lourdes Afiuni fengslet etter å ha avsagt det som ble oppfattet som en ufordelaktig dom for regjeringen. Hun sitter i 2013 fremdeles i husarrest uten lov og dom. Dette og andre eksempler på fengsling av personer anklaget for å være «fiender av revolusjonen», er blitt skarpt kritisert av blant andre FN og Amnesty International. Under styret til Hugo Chávez har en rekke formelle demokratiske institusjoner og rettigheter blitt sterkt utfordret. Chávez blir av sine motstandere fremstilt som en despot, som har trukket Venezuela lenger og lenger inn i en autokratisk hengemyr. Økonomien står i stampe med rundt 20 prosent inflasjon årlig, og nesten all økonomisk vekst er knyttet til inntektene fra den altoverskyggende oljesektoren. Stadig flere høyt utdannede venezuelanere flytter fra landet, som følge av svært begrensede karrieremuligheter. Kritikere mener oljerikdommen blir sløst vekk uten tanke på bærekraftighet. Chávez, som tilsynelatende ser seg som en personifisering av folkeviljen, har generelt vist lite forståelse for kritikk fra sitt eget folk. Opposisjonelle blir av regjeringen demonisert som lakeier for utenlandsk imperialisme. Etter 14 år ved makten har presidenten aldri deltatt i en åpen politisk debatt med opposisjonelle politikere. Demokrat? Tilhengere av Hugo Chávez fnyser av kritikken. Chávez representerer en dypere Av sine motstandere blir Hugo Chávez fremstilt som en despot som har trukket Venezuela lenger og lenger inn i en autokratisk hengemyr. og mer sosial form for demokrati, hevder de, mens de gamle demokratiske institusjonene fungerte som et dekke for elitenes korrupte klientnettverk. Misnøyen med det politiske systemet som eksisterte før Chávez kom til makten, må ikke undervur- 6 Despot eller demokrat? Venezuelas president Hugo Chávez i bedre dager. Foto: Wikimedia Commons • I 1989 ble tusenvis av demonstranter meiet ned av politi- og militærstyrker i Caracas. Politikerforakten nådde et historisk lavmål. • I 1992 slynget offiseren Hugo Chávez Frías seg inn på den nasjonale arena, med et kuppforsøk mot den upopulære president Carlos Andrés Pérez. Forsøket mislyktes og Chávez ble fengslet. • Etter noen år i fengsel ble Chávez benådet og stilte til valg i 1998. • Chávez vant valget i 1998 og har siden vunnet alle presidentvalg. deres. På tross av enorme oljeinntekter var inntektsforskjellene dype og fattigdommen stor. Avstanden mellom politikernes høytsvevende løfter og den korrupte praksisen, ble av venezuelanere generelt oppfattet som himmelvid. Majoriteten følte seg oversett av de etablerte politiske elitene. Det var denne sterke misnøyen som førte Chávez til makten, og som har holdt ham der siden. Presidenten har svekket de tradisjonelle elitenes makt og dette blir han hyllet for. I dag føler mange venezuelanere seg politisk representert for første gang. Under Chávez er det etablert lokale folkeråd, «Consejos Communales», i slummene. Disse rådene, hvor beslutningene tas etter demokratiske prosesser, men som har sterke økonomiske avhengighetsbånd til Chávez-regjeringen, blir av tilhengere hyllet som hjørnesteiner i et utvidet demokrati. Oljepopulisme Kritikernes ankepunkt mot presidentens sosiale reformer er at de er basert på en rekordhøy oljepris, som har holdt seg stabil under Chávez´ regjeringstid. Prosjektene er nesten utelukkende knyttet til inntektene fra oljeeksporten. Programmene er dermed svært sårbare for fall i oljeprisen. Korrup- sjonen har ikke forsvunnet, men antatt nye former. Statlige ressurser tappes fremdeles i stor skala av enkeltpersoner og nettverk med forbindelser til statsapparatet. Men det viktigste for mange venezuelanere er at pengestrømmen har skiftet retning. En langt større del av landets oljeinntekter ender i dag hos upriviligerte deler av befolkningen, ofte i form av direkte subsidier til hverdagslige nødvendigheter som mat og husholdningsartikler. Det er også blitt satset stort på helse og grunnleggende utdanning. Cubanske leger og lærere har strømmet til Venezuela, i en byttehandel hvor Cuba har mottatt store mengder petroleum i betaling. At politikerne kjøper politisk lojalitet med statens oljeinntekter har vært et karakteristisk trekk ved Venezuelas politikk i moderne tid. Chávez´ sosiale programmer kan ses fra samme synsvinkel. Store pengestrømmer fra oljefeltene havner i slummene; ved valg går stemmene til Hugo Chávez. Det gjenstår å se om «petroleumssosialismen» vil kunne sikre en bærekraftig utvikling i det lange løp, eller om det er «fisk til folket». En ny Juan Perón? Mange har påpekt likheten mellom Venezuela under Hugo Chávez og Argentina under Juan Perón på 1940- og 50-tallet. Perón ble i likhet med Chávez hyllet som en mann av folket, som steg frem fra de militæres rekker for å bringe velstand til de ubemidlede massene. Perón nøt, sammen med sin vel så kjente kone Evita, en enorm popularitet i Argentina. Peróns tid som president var preget av dype sosiale reformer, stigende politiske konflikter og en presidentmakt med stadig sterkere autoritære trekk. Etter at Evita tapte for kreften 1952 og Juan ble avsatt av militæret i 1955, har personkulten rundt dem vokst videre. Mye kan sies om «peronisme» som bevegelse og personkult, tenke at deltakerelementet i Hugo Chávez´ Venezuela vil leve videre etter at lederen forsvinner. På tross av at Chávez fra mange hold blir skarpt kritisert for sine autoritære tilbøyeligheter, er venezuelanerne blant nasjonene i Latin-Amerika med mest positivt syn på demokratiet i eget land. Deltakelsen i det politiske liv er større enn noen gang. Fremtiden vil vise om Chávez´ sosiale reformer er bærekraftige. Men uavhengig av slike Det gjenstår å se om Chávez´ «petroleumssosialisme» vil kunne sikre en bærekraftig utvikling i det lange løp, eller om det er «fisk til folket». betraktninger er det et ubestridelig faktum at upriviligerte grupper i samfunnet er blitt politiske subjekter på en helt ny måte. Dette kan vise seg å være den sterkeste arven etter Hugo Chávez. Eirik Wig Sundvall (f. 1985) er masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo. Fredrik Fjeld Kløvstad (f.1985) maler,skriver,tegner, tar fotografier og bygger ting med hendene. Se www.fredrikfk.wordpress.com Mange fattige venezuelanere føler seg for første gang politisk representert. men et aspekt ved arven etter Perón kan ikke overses: Mange argentinerne følte seg for første gang involvert og representert i det politiske liv. Parallellen til dagens Venezuela er tydelig. Deltakerdemokrati Flere generasjoner senere føler mange argentinere fremdeles et tett identitetsbånd til peronistpartiet, til tross for at store deler av den etablerte ideologien for lengst er skiftet ut. Det er ikke tilfeldig at den sittende presidenten i Argentina, Cristina Fernández de Kirchner, representerer peronistpartiet. Forfølger vi rekken av paralleller mellom Perón og Chávez videre, er det nærliggende å 7 Samfunn Samfunn Døden, skal vi chatte? Du kan ingen tweet ta med deg når du dør, sang trubaduren, men har du tenkt på Facebookprofilen du legger ig jen? DØDEN Av Eivind Eggen Ill.: Marion Priebe Da kreftforeningen i januar i år inviterte Per Fugelli og et panel av filosofer, leger og andre samfunnsdebattanter til å snakke om døden, dukket det opp nærmere 1000 mennesker, på en tirsdag kveld. Undertegnede har aldri sett en så lang kø på Litteraturhuset. I den siste tiden har nekrologer om nabodamer fra Torshov fått førstesideoppslag i avisene og Kulturdepartementet har lansert sine råd for tro og livssynsnøytrale begravelser. Det synes åpenbart at noe er i ferd med å skje med døden, eller i alle fall med vår håndtering av den. Denne endringen er omkranset av større kulturelle og samfunnsmessige endringer. Døden møtes på veldig forskjellig vis i forskjellige himmelstrøk. Men et fellestrekk er at den som oftest er omgitt av lange tradisjoner. Hva skjer da når endringer i kultur og teknologi skjer så fort at seremoniene ikke rekker å følge med? Seks byte under Som innbyggere av internettet etterlater vi oss større og større digitale fotavtrykk; E-postkontoer, blogger, spillkontoer, nettbanker og ikke minst Facebookprofiler. Når Siden hennes ble et sted, en digital grav jeg kunne oppsøke på tvers av fysisk rom. brukeren dør, utgjør alt dette ens digitale dødsbo. Som med virkelige dødsbo er det mye papirarbeid involvert i å gi de pårørende tilgang til dette materialet. Foreløpig er det få selskaper som spesialiserer seg på dette. Her i Norge er Legade, en bedrift startet av studenter fra NTNU, det eneste selskapet som nå tilbyr håndtering av digitale dødsbo. Ingen av de større begravelsesbyråene har foreløpig fulgt opp tråden. Død og digitale rettigheter Hver gang du trykker ja på en brukerbetingelse på internett uten å lese den, signerer du potensielt fra deg rettighetene over ditt intel- 8 RUTINER VED BRUKERS DØDSFALL • Facebook: Sletter kontoen eller gjør den om til en minnevegg som kun kan kommenteres på. • Gmail: Har offentlige retningslinjer for hvordan pårørende kan få tilgang til epostkontoen. • Twitter: Sletter kontoen. Er den eneste leverandøren som også tilbyr å lage et arkiv over innleggene som brukeren har generert. • Yahoo (som også eier Flickr): Tillater ikke overdragelse av konto. Alt innhold slettes ved mottatt dødsattest. • Youtube: Overdrar kontoen til de som kan bevise slektskap med avdøde. lektuelle arbeide etter døden. Legade tilbyr å avvikle og slette de profilene de kan få tilgang til, samt lagre innholdet og sette det sammen til en minnebok for de pårørende. Men det er ikke alle tjenester som gjør denne jobben lett for dem. Facebook, som på internasjonal basis håndterer nærmere 3 millioner dødsfall årlig, har klare rutiner (se faktaboks). Mindre aktører derimot, har ofte ingen retningslinjer, og mange motsetter seg aktivt overføring av profiler. Dette truer potensielt opphavsretten. Den amerikanske tenketanken The digital beyond har flere ganger satt søkelyset på slike internettjenester. Siden de startet i 2009 har de forsøkt å påvirke behandlingen av digitale dødsboså godt de kan, blant annet ved å få problemene relatert til dette inn i det offentlige ordskiftet. Foreløpig har resultatene latt vente på seg. Digital gravskjending Av og til, i internettets blindgater, finner man forfalne grunnmurer av hjemmesider fra 90-tallet. Som ruiner fra mediets barndom minner de oss om det som kom før. Det samme er det med digitale dødsbo. Døde profiler står som gravsteiner over et liv levd. Men som virkelige gravsteder er slike sider kun nyttige så lenge de forblir fredelige. Kirkegårder skal ikke bare oppbevare de døde, men også minne oss om dem. Som man beskytter graver mot skjending, må også internettsider beskyttes. Selv etter døden vil Facebook være knyttet til personens identitet. Hva skjer når en slik plattform blir stående uten en bruker? Hackere kan stjele de dødes identitet, og bitre bekjentskaper kan benytte anled- Hver gang du trykker ja på en brukerbetingelse på internett uten å lese den, signerer du potensielt fra deg rettighetene over ditt intellektuelle arbeide etter døden. ningen til å fortelle verden hva de egentlig syntes om personen. Som med kirkegår- dene trengs det noen som kan forvalte disse minnestedene. E-postkontoer kan sammenlignes med en kiste full av brev. Hvilke hemmeligheter kan slike kister inneholde? Internett tilfører ikke noe nytt her, se bare på avsløringen av Nansens nakenbilder. Slikt kan skje den beste. Men det er en viss forskjell på offentlige blogger og private fotoalbum. Bør familien ha rett til å slette ting som var ment for offentligheten? Hvis vi lever livene våre mer og mer i digitale stammer, slik den kanadiske kommunikasjonsfilosofen Marshall McLuhan mente, burde ikke klanene ha noen rettigheter? Spøkelse i maskinen For noen år siden begikk en venninne fra folkehøyskolen min selvmord. Etter hvert som nyheten spredde seg til en vennegjeng fordelt ut over hele landet, vendte alle seg til det felles knutepunktet vi hadde: Facebook. Korte og lange minneord samlet seg på veggen hennes. De neste ukene fulgte vi profilen hennes daglig, blomster til begravelsen koordinerte vi gjennom chatten. Den neste tiden var jeg innom profilen hennes i stille stunder. Tiden gikk og hennes sosiale liv fortsatte. Veggen var fremdeles et møtested for oss etterlatte. Ett år etter at hun døde, lastet moren opp et bilde av graven hennes. Mesteparten av denne tiden var jeg på feltarbeid i California. Veggen hennes ble et sted, en digital grav jeg kunne oppsøke på tvers av fysiske grenser. Videre begynte jeg å søke i andre nettverk på brukernavnet hennes, og fant profiler på en rekke andre sosiale nettsteder. Her lå bilder, meldinger og minner, både fra våre møter og fra hennes andre venner. Frosset i tid kan slike sider bli et holdepunkt i den ellers så flyktige digitale hverdagen. Nye dilemmaer En Facebookvegg, i kontrast til en grav, er først og fremst en publiseringplattform. Dette medfører nye dilemmaer. Selvmord Selv etter døden vil Facebook være knyttet til personens identitet. omtales sjeldent i mediene, da det er påvist en målbar smitteeffekt. Dette er noe som må tas hensyn til i institusjonaliseringen av hvordan man behandler slike dødsfall. I tillegg er det et spørsmål om kostnader. Hvis dine digitale levninger skal bli bevart for ettertiden, må dette lønne seg. Båndbredde er ikke gratis, ikke serverplass heller. Kan døde brukere generere verdi? Google og Facebook bruker allerede profilen din til å generere modeller for folks forbruksvaner. Hvem vet hva slags kommersiell verdi all informasjonen vi legger ut om oss selv kan få, med stadig kraftigere analyseverktøyer, selv etter brukerens død? Pyramider og serverfarmer Hvis vi skal følge Fugellis oppfordring om å ta døden tilbake inn i samfunnet, må vi ha bedre rutiner for hvordan vi håndterer digitale dødsbo, og la det som er tjent med å være offentlig forbli offentlig. I en tidsalder der de færreste bygger pyramider for å minnes sine døde, vil det å slette deres digitale fotspor nesten være som å slette dem fra historien. Hvor lite av din livsutfoldelse kan i dag spores gjennom tradisjonelle kilder som aviser eller dagbøker? Tenk bare på den ressursen en blogg kan være. Kanskje kan dine barnebarn gå på oppdagelsesferd på internettet og spore opp ditt gamle brukernavn. Eivind Eggen (f.1986) er antropologistudent som tror på et liv etter masteroppgaven og har fartstid fra begravelsesbransjen. Han har i følge SSB omkring 50 år igjen å leve. Marion Priebe (1990) studerer medievitenskap ved Univseristet i Oslo . 9 Samfunn Samfunn Men Tornerose sov ikke i hundre år For hundre år siden fikk vi et folkestyre. Hvorfor oppleves feiringen av dette som mest relevant for kvinner? STEMMERETTSJUBILEET Av Anne Fougner Helseth Ill.: Sigrid Kristiansen Arrangementene i anledning Stemmerettsjubileet er både mange og mangslungne, men én klar tendens er å spore: En uhøytidelig gjennomgang av avisene tilsier høy østrogentetthet, til og med blant brorparten av journalistene som vier sin arbeidstid til temaet (jamfør denne teksten). Unnskyld, søsterparten. I det norske språk kan man stadig finne spor av at mannen tradisjonelt har vært normen. Brorparten. Nordmannen. Fortsatt kan det tidvis virke som om kvinnen er unntaket. Kvinnelig sjef, presiseres det. Og når kvinnen forblir unntaket, er det ikke rart feiringa av stemmerett for kvinner blir en nisjefeiring. Selv om Tornerose og hennes medsøstre slettes ikke har ligget på latsiden de siste hundre årene, er hekken mellom kjønnene fortsatt i bildet. Hugget i stein? Hekk eller ei, jubileet skal feires over hele landet, med Hundreårsmarkeringen 8. mars og Stemmerettsuka til sommeren som høydepunkter. Som likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen bemerket før jul; dette må jo bli året da ingen setter spørsmålstegn ved poenget med å markere kvinnedagen. Uavhengig av hundreårsjubileet finnes det nok av grunner til å markere 8. mars. Det er bare å registrere antall kvinner i toppstillinger i Norge for å se at det er for tidlig å ta av de røde strømpene. Og retter man blikket utover må strømpene sågar heises kraftig opp. I de arabiske landene ser det ikke pent ut for kvinnerettighetene etter de seneste års omveltninger. I Saudi-Arabia, der kvinner ikke har stemmerett, skal stormufti Abdul Aziz Aal al-Sheikh ha uttalt at ideen om kvinnedeltagelse i kongerikets øverste råd, samt likestilling mellom menn og kvinner, er noe islams fiender har kokt i hop med sikte på å ødelegge troen. Det ser ut til å være lett, både for islamistiske fundamentalister og islamkritikere, å hevde at slike holdninger er hugget i stein i islam og ikke kan gås vekk fra. Men i Saudi-Arabia erklærte kong Abdullah i forfjor at kvinnene skal få stemme og stille ved valget i 2015. Fort framover Også kristendommen har blitt brukt til å legitimere mye kvinnefiendtlighet gjennom tidene. Allikevel har det gått framover her i det, inntil nylig, statskirkelige Norge. Og det nokså fort og fra et nokså arkaisk utgangspunkt, slik Hege Ulstein påpekte i Dagsavisen ved inngangen til Stemmerettsåret. Hun hadde kikket på en kontrakt for kvinnelige lærere fra 1923. Ti år etter at norske kvinner fikk stemmerett, måtte kvinnelige lærere blant annet forplikte seg til å avstå fra: å gifte seg, ha samkvem med menn, være ute om kvelden, forlate byen, drikke, røyke, sminke seg, bruke sterke farger eller mindre enn to underskjørt, og oppholde seg i isbutikken i sentrum (!). «Det kan minne om Saudi-Arabia, men det er altså Norge for 90 år siden. Kontrakten minner oss om at selv det mest håpløse, kanskje særlig det mest håpløse, lar seg forandre», skriver Ulstein. Det er altså håp, både borte og hjemme. Men da må Tornerose og vi andre holde oss våkne litt til. Og mennene må bli med på festen. Anne Fougner Helseth (f. 1988) studerer juss ved Københavns universitet og har fått på seg de røde strømpene etter et halvår som FN-praktikant i Brussel, der jenter ikke får gå i fred på gata. Hun er nytt, årvåkent medlem av samfunnsredaksjonen i Argument. Sigrid Riiser Kristiansen (f.1988) studerer realfag ved Universitetet i Oslo. Arrangementer i anledning stemmerettsjubileet Modig stemme: Camilla Collett er tema for flere arrangementer i år. Her malt av Jakob Munch. Foto: Wikimedia Commons Et knippe kvinnekalas-, nei unnskyld, stemmekalas-arrangementer: • Boklansering: Boken «Ja, vi elsker likestilling - Norsk likestillingshistorie fra 18142013» lanseres på Litteraturhuset i Bergen 10. juni. Paneldebatt om utfordringer for dagens likestilling i Norge, med bl.a. Audun Lysbakken, Helga Hernes og Siv Jensen. • Pippikonferanse: Konferansen «Jenter og makt» setter litterære jenter på dagsorden, med Camilla Collett og Pippi Langstrømpe som eksempler. 7.-8. mars, Pilestredet 48. • Modig samtale: Monologen Camilla Collett spilles i Slottskapellet i Oslo med påfølgende guidet tur i Camilla Colletts fotspor og panelsamtalen «MODIGE STEMMER – Fra de stummes leir til rosabloggere». Samtalen finner sted i Universitetsgaten 20. 10 • Byvandring: En annerledes byvandring som tar for seg viktige skikkelser og hendelser i den norske historien om kvinners rettigheter. Møter med damer som Camilla Collett, Gina Krog, Ibsens Nora og Kroghs Albertine. 18. og 19. juni, med start fra Slottsplassen. • Folkemuseumsbesøk: Jubileumsutstillingen «Finstemte kvinnfolk» på Norsk folkemuseum tar for seg samfunnsmessige og politiske endringer fra 1814 til i dag, med året 1913 som omdreiningspunkt, og gir innblikk i kvinners hverdagsliv. Offisiell åpning 7. mars. Les mer på www.stemmerettsjubileet.no 11 Samfunn Samfunn Kunstpolitikk på feil kurs Hva skjer om Fremskrittspartiet får føre kulturpolitikken? KULTURPOLITIKK Av Vegar Bjørnshagen Ill.: Anders Nordmo Kvammen STATENS KUNSTNERSTIPEND • Enkeltkunstnere kan søke på stipend for å motta direkte tilskudd fra staten. Tildelingsgrunnlaget er kunstnerisk kvalitet og aktivitet. • Stipendene deles ut for perioder mellom ett til fem år og skal blant annet gi kunstnere muligheten til å arbeide med bestemte prosjekter, videreutvikling av kunst og å hjelpe yngre og nyutdannede kunstnere å etablere seg. • Fra 2012 omfatter Statens kunstnerstipend fire ulike stipendtyper: Arbeidsstipend, Arbeidsstipend for yngre/nyetablerte kunstnere, Diversestipend, Diversestipend for nyutdannede kunstnere. FREMSKRITTSPARTIETS KUNSTPOLITIKK Det norske kunstfeltet er eksepsjonelt sammensatt, og basert på at det finnes flere typer verdi. Hvordan vil det prekære forholdet mellom kunst og økonomi påvirkes i en potensiell fremtid der kulturpolitikken føres av Fremskrittspartiet? Skrot eller kunst? Etter å ha fisket på alle hav og endret eier og navn flere ganger, endte tråleren Vima opp i Kirkenes. De nye eierne neglisjerte vedlikeholdsarbeidet, og Vimas forfatning ble med tiden dårligere. Utgiftene for å reparere tråleren ble så store at eierne forlot den. I tiden som fulgte pådro Vima seg så store bøter at reparasjon og videre drift ikke ville være lønnsomt. Som en konsekvens ble tråleren, som i teknisk forstand kunne vært rehabilitert, slept til opphugging. Her kommer kunstneren Marianne Heier inn. Hun kjøper opp deler av vraket og stiller dem ut som en skulptur i åpningsutstillingen «Surplus» på Festspillene i Bergen. Med denne handlingen problematiserer Heier den dominerende økonomiske logikken, og selve innholdet i begrepet «verdi». Det økonomiske systemets krav om profitt definerer noe som i utgangspunktet er funksjonelt – tråleren Vima – som verdiløst. Spørsmålet om verdi er brennaktuelt for kunstpolitikken når vi beveger oss inn i valgåret 2013. Mot farlige farvann Hvis FrP vinner valget vil kulturfeltet merke betydelige endringer. Kulturhistoriker Ole Marius Hylland har påpekt at det norske kulturfeltet rent økonomisk er preget av statlig intervenering, da kulturen i betydelig grad finansieres gjennom offentlig støtte. På den andre siden kjennetegnes feltet også av Som akademisk grunnforskning har kunst ikke nødvendigvis noen umiddelbar nytteverdi. svak statlig kontroll, regulering og målstyring. Kunstnerens autonomi gis prioritet. Dette ønsker FrP å endre på. Partiet mener at kutt i, eller full avvikling av, offentlige støtteordninger vil legge grunnlaget for et bredt og mangfoldig kunstliv, samtidig som de ser ut til å forfekte økt detaljstyring (se faktaboks). Sett ut i fra ny sosiologisk forskning på kunstfeltet, er dette argumentet 12 www.kulturradet.no Foto: Fremskrittspartiet • I følge partisidene til FrP ønsker partiet å: «Kutte i garantilønn og stipender, slik at kunstnere i større grad må leve av det de selv skaper» samt «Stille krav til alle som mottar offentlig støtte, slik at de må tilby noe som publikum vil ha.» (www.frp.no) • Ole Marius Hylland oppsummerer partiets posisjon slik: «Statlige penger representerer binding, mens private eller kommersielle penger ikke gjør det». VIDERE LESNING • Dag Solhjell, Jon Øien, Det norske kunstfeltet (2012) • Ole Marius Hylland, Fremskrittspartiets kulturpolitikk - kulturpolitisk opposisjon i utvikling (2011) • Arne Johan Vetlesen, Smerte (2004) utfordrer kunsten det etablerte og presenterer alternative perspektiver. imponerende feilslått, og basert på en svært begrenset innsikt i norsk kunstverden. Symbolske rom Filosof Arne Johan Vetlesen skriver at «kultur» kan forstås som de symbolske ressursene et samfunn stiller til disposisjon for sine medlemmer. Å kun legge til rette for et kommersielt kunstkretsløp medfører en grov innsnevring av disse ressursene. Forholdet mellom kunstnerisk verdi og økonomisk eller materiell verdi viser at kunsten er langt større enn hva den koster. Derfor er det rettmessig å argumentere for en fortsatt offentlig støtte til kunst, for å sikre et mangfoldig kunstfelt som ikke bare skaper kunst med formål om å selge den for å oppnå profitt. Risikoen er dermed høy – vi har mye å tape ved å la FrP seile kulturskipet og sette kursen mot det kommersielle markedets farvann. Et sammensatt kunstfelt Ifølge sosiologene Dag Solhjell og Jon Øien er den norske kulturverdenen unik i sin bredde og kompleksitet. I boka Det norske kunstfeltet (2012) foretar de en institusjonell analyse av den norske kunstverdenen. De finner at det norske kunstfeltet består av tre forskjellige kretser, som opererer med ulike verdier og forståelser av hva de anser som betydningsfullt: En «eksklusiv» krets, hvor det kjempes om kunstnerisk anerkjennelse og kvalitet; en «kommersiell», hvor kunstens økonomiske avkastning er det viktige; og en «inklusiv» krets, som vektlegger deltakelse og aktivitet fremfor kunstnerisk kvalitet. Solhjell og Øien mener denne inklusive kretsen er helt spesiell for det sosialdemokratiske Norge. Formidling er spesielt viktig, da den skal gjøre «den vanskelige samtidskunsten» tilgjengelig og mer forståelig for et bredere publikum. Fra bredde til ensretting I sum skaper kretsene et sjeldent bredt kunstfelt. Aktørene i de ulike kretsene er interesserte i forskjellig type kunst; ulike kunstretninger ivaretas av ulike felt, og ulike felt skaper ulik kunst. I tillegg kommer synergieffekten mellom de tre kretsene. Dette mangfoldet er verdifullt av flere årsaker. Et viktig argument er at det er mye kunst som aldri ville blitt produsert i et utelukkende kommersielt kunstfelt. Det må forutsettes at kunsten som ikke produseres for å selges har en egenverdi. I en tid hvor «hva som helst» tilsynelatende kan være kunst, er denne verdien ikke alltid innlysende, men kan tydeliggjøres ved å se på likheten mellom akademisk grunnforskning og kunsten. Grunnforskning har ikke nødvendigvis noen umiddelbar nytteverdi. Likevel er det den som gjennom historien har gjort viktige oppdagelser som har fått store følger for samfunnet. Som grunnforskningen kan kunsten skape noe mer i samfunnet, noe som etterspørselen i markedet kanskje ikke vil generere. Hvis FrP fikk bestemme, ville vi imidlertid sett en ensretting hvor det i praksis kun er den kommersielle kunstkretsen det vil gis rom for. En slik innsnevring av kunstfeltet vil påvirke relasjonen mellom kunst og økonomi, og altså hva slags kunst som skapes, hva slags kunst som fremstår som verdifull. Kunstens verdiverden Vima ble tømt for den økonomiske verdien den hadde som tråler. Vrakrestene som ble stilt ut vitner om noe som var til overs, og ble i Festspillutstillingen dermed tilført ny verdi. Denne nye verdien er kunstnerisk, heller enn økonomisk. Verdien handler om den symbolske kraften materialet rommer og forteller om en skjebne svært mange av Hvis FrP fikk bestemme, ville vi sett en ensretting hvor det i praksis kun er den kommersielle kunstkretsen det vil gis rom for. verdens gjenstander utsettes for i et dominerende økonomisk system hvis fallgruver er store. Slik problematiserer utstillingen «Surplus» forholdet mellom nettopp økonomisk verdi og kunstnerisk verdi. Heiers verk viser hvordan kunsten kan tilby fortolkningsmuligheter som ikke domineres av formålsrasjonelle, økonomiske og teknokratiske prinsipper for tenkning og handling. Kunsten evner å stimulere til å tenke og sanse annerledes. På denne måten Vegar Bjørnshagen (f. 1990) studerer sosiologi ved Universitetet i Oslo Anders Nordmo Kvammen lager og leser tegneserier. Har gått på Einar Granums kunstfagskole, og har en bachelor i medier og kommunikasjon. Livnærer seg ved å jobbe i en IT-bedrift. 13 Samfunn Keltisk tiger på vei tilbake Samfunn Irland ligger an til å bli den første av Eurosonens kriserammede økonomier som vender tilbake til stabilitet. ØKONOMI IRLAND OG FINANSKRISEN Av Martin Magelssen Bugge Ill.: Georg Pram Ekelund Frem til 1995 var Irland et fattig land. Men det snudde seg i perioden mellom 1995 og 2008, da irene opplevde imponerende vekst på 9,4 % i gjennomsnitt per år. Irland fikk derfor kallenavnet den keltiske tigeren, som er en referanse til de raskt voksende økonomiene i øst og sør-øst Asia. Så kom 2008 og finanskrisen. Den store villkatten kollapset og ble en av de hardest rammede økonomiene i finanskrisen og den etterfølgende gjeldskrisen. Tilstandene var så ille at investorer og andre i finansmiljøet plasserte Irland under fellesbetegnelsen PIIGS (Portugal, Italia, Irland, Hellas, Spania): de hardest rammede landene i eurosonen. Irland var også blant landene som innførte de tøffeste innstrammingstiltakene for å få kriselån fra eurolandene og det internasjonale pengefondet (IMF). Fra griser til kattedyr Regjeringen innførte kutt i offentlige utgifter og velferdsytelser, samt økt skatt for å betjene den økende gjeldsbyrden. Dette førte til redusert aktivitet i økonomien, og påfølgende økt arbeidsledighet. Irland deler i så måte mange felles erfaringer Det er mange karakteristikker ved den irske økonomien som skiller seg fra de andre PIIGS-landene. med de andre PIIGS-landene. Men det er også noen oppsiktsvekkende forskjeller: Nyhetsmagasinet The Economist kunne i januar melde at Irland kanskje allerede i år kan forlate innstramningsprogrammet, bestående av økte skatter og kutt i offentlige utgifter. I tillegg vil de kunne returnere til obligasjonsmarkedet (se faktaboks) etter å ha mottatt kriselån fra IMF og eurosonen siden finanskrisen. Dersom Irland lykkes med dette tyder mye på at de vil kunne klare å stå på egne ben igjen. Innstramning = ond spiral? De andre PIIGS-landene viser få tegn til å kunne skryte på seg det samme. Økonomen Joseph Stiglitz har kritisert Europas måte å takle krisen på. Ifølge ham har innstrammingspolitikken som PIIGS-landene fører, kun forverret krisen. Stiglitz argumenterer for at det offentlige må øke pengebruken i krisetider, for å kompensere for den tilsvarende reduksjonen i pengebruk hos den private delen av økonomien. Dersom både offentlig og privat sektor reduserer pengebruken, vil økonomien gå fra krise til resesjon og deretter depresjon. En mulig løsning for å komme ut av en økonomisk krise er i følge Stiglitz å 14 et fortrinn. Som det eneste store engelsktalende landet i eurosonen, er Irland blitt hoveddestinasjonen for amerikanske selskaper. Hele 8 % av amerikanske direkte utenlandsinvesteringer endte opp i Irland i 2011. I tillegg gjør en ekstremt lav bedriftsskattesats det attraktivt for disse selskapene å etablere seg i Irland. Derfra får de innpass i den europeiske frihandelssonen og unngår handelsbarrierer som for eksempel toll. Det er nettopp slike utenlandsinvesteringer fra USA som har bidratt mye til håpet man nå har til Irland. Irsk sårbarhet Går foran: Irlands statsoverhode, president Michael D. Higgins, kuttet sin egen lønn med 23%. Foto: Wikimedia Commons • I 2008 ble Irland rammet av finanskrisen. • Eiendomsboblen sprakk, banker gikk konkurs og måtte reddes av staten. • Den irske staten fikk deretter selv betalingsproblemer på grunn av redningsoperasjonen. øke skatt, særlig beskatning av de rike, for så å bruke inntektene til å investere i områder med høy avkastning som utdanning, infrastruktur og teknologi. Er Irland så et bevis på at Stiglitz kan ta feil? Økt konkurransedyktighet Kanskje det, men det er også andre faktorer med i bildet. Det er mange karakteristikker ved den irske økonomien som skiller seg fra de andre PIIGS-landene, og som kan være med på å forklare hvorfor irene lykkes der andre feiler. En faktor er at Irland var raskere enn de andre til å innføre tøff innstrammingspolitikk. Irland kuttet også dypere i budsjettet enn andre PIIGS-land. Dette gjenopprettet finanssektorens tillit til den irske politiske økonomien. Renter på gjelden har derfor falt og redusert noe av byrden for den irske staten. Videre har innstramninger ført til at lønnen til irske arbeidere er lavere enn vanlig. Dette har spisset klørne til den keltiske tigeren og styrket dens konkurransedyktighet. Ulempen er naturligvis at irene har fått redusert levestandard. Irland er altså heller et bevis på at det er mulig, men ikke nødvendigvis alltid enkelt, å gjenreise seg til tross for innstramninger. Ung befolkning og gode allianser Demografien i Irland er også med på å styrke de økonomiske utsiktene. De har den yngste befolkningen i Europa, en stor ung arbeidsstyrke og få gamle mennesker. Dette fører til at Irland ikke opplever det samme presset på velferdsstaten og pensjonsordningen som andre europeiske land. At irene snakker engelsk gir dem også Men Irlands økende avhengighet av utenlandske (særlig amerikanske) selskaper gjør også landet sårbart. Disse selskapene kommer til Irland, ikke hovedsakelig for å selge på det irske markedet, men for å eksportere varene til eurosonen og andre land. Dersom verdensøkonomien får flere problemer i framtiden vil den irske eksportsektoren, som amerikanske selskaper er en del av, gå dårlig. Selv om eksportnæring nå går bra, kan man ikke si det samme om den nasjonale økonomien riktig ennå. Irske husholdninger har fremdeles en gjeld på 209 % av disponibel inntekt (inntekt som står igjen etter skatt), som fører til at irene bruker mindre penger enn vanlig. Dette går også ut over nasjonale selskaper som ikke får solgt varene sine. Tegningen som The Economist trykket i forbindelse med sin analyse av Irlands økonomi er talende: De valgte å presentere den keltiske tigeren med sterke forben og kraftig kjeve, men med bakbena til en sykelig middelhavsgeit. Europeisk assistanse En annen trussel mot irsk suksess er at små økninger i rentene på statsgjelden kan sette den irske stats betalingsevne på prøve. IMF har derfor kommet med formaninger om at Dersom Irland lykkes vil det være veldig viktig ikke bare for irene, men også for resten av Europa. noe må gjøres for å sikre at irene fortsetter i dette sporet, og ikke sklir tilbake i krise. Det irske parlamentet svarte 7. februar 2013 med å gå inn for å legge ned «Anglo Irish Bank» (også kalt IBRC etter at staten reddet banken), en av de største synderne under finanskrisen. Den irske sentralbanken har tatt ansvaret for den resterende gjelden til den irske banken. IRBC satt på en gjeld av verste sort – med kort betalingstid og høye renter – gitt til dem av land i eurosonen, hovedsaklig Tyskland. Grunnen til at sentralbanken gikk med på å ta ansvar for gjelden er at Den OBLIGASJONSMARKEDET • De fleste land og bedrifter deltar i obligasjonsmarkedet, hvor de selger egen gjeld, eller investerer i gjelden til andre. • Når et land må forlate obligasjonsmarkedet, slik som Irland, er det fordi ingen ønsker å gi det lån. • Når et land ikke får lån, er det fordi investorene tviler på landets evne til å betale tilbake, eller fordi de økonomiske utsiktene er så dårlige at risikoen forbundet med å investere er for stor. • At Irland snart returnerer til obligasjonsmarkedet er et signal om at investorer har troen på irsk betalingsevne og fremtidig økonomisk utvikling. europeiske sentralbanken (ESB) på samme tid lovet en restrukturering av dette lånet slik at tilbakebetalingen først begynner i 2038, og får lavere renter. ESBs handling fikk Irlands statsmister Enda Kenny, til å uttale til parlamentet: «Today’s outcome is an historic step on the road to economic recovery[…]. It secures the future financial position of the state». Uttalelsen er kanskje en smule optimistisk, men restruktureringen frigjør penger som Irlands statsminister, nå kan bruke på veksttiltak. Samtidig sender ECBs handlinger et positivt signal om at de er villige til å gå en lang vei for å få hjulene i gang igjen i Europa. Mario Draghi, sjefen for ESB, var likevel veldig tilbakeholden i å kommentere handlingen – noe som tyder på at de ikke ønsker at dette skal bli en standard løsning for andre PIIGS-land som havner i en lignende situasjon. Håp for PIIGS Dersom Irland lykkes vil det være veldig viktig ikke bare for irene, men også for resten av Europa. For Tyskland vil irsk suksess kunne øke oppslutningen om nødhjelpen de har gitt PIIGS-landene. Det vil også kunne gi de andre PIIGS-landene en dytt at Irland har vist at de økonomiske problemene faktisk kan løses. Det er grunn til å tro at et slikt scenario kan redusere rentene på lånene til de utsatte landene. Den keltiske tigeren er i ferd med å reise seg, og med ESBs hjelpende hånd er sannsynligheten for et gunstig utfall større enn noensinne. Martin Magelssen Bugge (f. 1989) studerer statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Georg Pram Ekelund (f.1989) er utdannet i mediedesign ved Høgskolen i Gjøvik. Se mer av hans arbeider på pramekelund.com 15 Samfunn Samfunn Frihetsforskeren FRIHET Vi har aldri vært så frie som vi er nå. Likevel fortsetter samfunnsforskningen å fokusere på alt som er galt. UiO-sosiologen Gunnar C. Aakvaag tar til orde for en mer positivt orientert sosiologi. Foto: Universitetsforlaget • Gunnar C. Aakvaag - Frihet – et essay om å leve sitt eget liv. 2013, Universitetsforlaget, 358 sider. • Gunnar C. Aakvaag leverte i 2009 sin doktorgrad i sosiologi ved UiO. Tema for avhandlingen var demokratiets betingelser i moderne samfunn. POSITIV FORSKNING Av Vilde Sagstad Imeland Ill.: Anders Nordmo Kvammen Elendighetsforskning vs. glad-sosiologi Nylig ble den noe forslitte frasen «Norge er ett av verdens beste land å bo i», nok en gang bekreftet. I november 2012 presenterte det britiske nyhetsmagasinet The Economist sin «Where-to-be-born-index», som fastslår i hvilke land man helst bør bli født i 2013. Kåringen var basert på en rekke faktorer, deriblant politiske rettigheter, og den plasserte Norge på tredjeplass, kun slått av Sveits og Australia. Det er med dette som bakteppe at jeg leste sosiologen Gunnar C. Aakvaags nye bok: «Frihet – et essay om å leve sitt eget liv». Boka er et av få bidrag til samfunnsforskningen som tar vår privilegerte posisjon på alvor. Vår demokratiserte frihet er en av de sterkest underdrevne faktorene ved det moderne, vestlige samfunnet. For hva ligger egentlig bak klisjeen om at Norge er ett av verdens beste land? Og hva har Aakvaag å si om tilstanden til norsk sosiologi? Gunnar Aakvaags essay fremstår som et ektefølt ønske om å ta sosiologien videre, og bort fra det han kaller et «elendighetsfokus». Dette har skapt reaksjoner innad i forskningsmiljøet. Sosiologiforeningens Kjetil Lundberg har blant annet utpekt Aakvaag til «glad-sosiologiens» arvtaker i Norge. Lundberg er skeptisk til et for positivt fokus i samfunnsforskningen. Han spør blant annet om de selverklært positivt orienterte forskningsprosjektene vil få mer pengestøtte fra staten, fordi de alltid vil velge å se glasset som halvfullt når det egentlig er halvtomt. Til dette svarer Aakvaag at han gjerne tar på seg rollen Lundberg tildeler ham. - Når det gjelder frihet er glasset definitivt godt over halvfullt. Lundberg snur tingene på hodet når det gjelder finansiering. Det å forske på velferdsstatens tapere er nettopp det som har gitt den kritiske sosiologien en så sterk posisjon i Norge. Kritisk og positiv sosiologi må utfylle hverandre! Frihet til folket! Motivasjonen til essayet springer ut ifra en opplevelse av at vi, på tross av det man som sosiolog både kan få inntrykk av og gi uttrykk for, har det veldig bra. Boka er skrevet for å fylle det Aakvaag mener er et hull i norsk sosiologi. - I de seksti årene faget har eksistert, har norske sosiologer vært opptatt av å avsløre alt som ikke fungerer i samfunnet, nærmere bestemt hvilke grupper som faller utenfor velferdsstaten, sier Aakvaag. Han mener at prisen norske sosiologer betaler for å være så kritiske, er at de har hatt alt for lite å si om det han kaller «frihetens demokratisering». Frihet defineres i boka som «fravær (inkludert overvinnelse) av begrensninger når vi handler». Definisjonen legger grunnlaget for et av de overordnede tema i boka, nemlig frihet som muligheten til å utfolde seg blant annet kreativt og intellektuelt, slik man selv vil, i det moderne vestlige samfunnet. 16 Må ikke tas for gitt Flere muligheter, mer frihet Frihet har, ifølge Aakvaag, gått fra å være elitenes privilegium – noe embedsmenn, storbønder, byborgerskap og kapitalister har – til å bli noe vi alle nyter godt av. Han mener dette er en bragd av dimensjoner, og en milepæl i historisk sammenheng. - En hovedmålsetting i boka var å forklare akkurat dette. Han har forsøkt å peke på alle de sosiale ordningene som underbygger vår frihet, som den demokratiske rettsstaten, kapitalistiske markeder og individualisering. - Vi har de siste par tiårene også fått en rekke nye rettigheter som forbrukere, pasienter, elever, studenter og lignende. Det samme gjelder friheten til å unngå eller komme seg ut av slikt som dårlige parforhold, vennegjenger man har kjørt seg fast i, en jobb man vantrives i, eller ste- det man har vokst opp, legger han til. Alt dette henger sammen med at friheten har blitt demokratisert, eller gjort tilgjengelig Vår demokratiserte frihet er en av de sterkest underdrevne faktorene ved det moderne, vestlige samfunnet. for det store flertallet av oss som lever i vesten. Økologisk kollaps og frihetshat Aakvaag er ikke bare opptatt av hvordan friheten blir muliggjort. Han tar også opp hvordan den blir begrenset, eller truet. Økologisk kollaps nevnes som en potensiell trussel. Vi kan bli nødt til å gi slipp på vår materielle levestandard, og kanskje også vår liberale politiske styreform. Det er derimot forskjell mellom potensielle og realiserte truslene. De siste mener Aakvaag er langt mindre omfattende og truende: - De aller fleste voksne nordmenn må for eksempel selge arbeidskraften sin til en arbeidsgiver 7,5 timer om dagen i 47 uker i året. På tross av at vi har mange rettigheter som arbeidstakere, og selv om mange av oss har meningsfulle «postindustrielle» jobber, er dette et alvorlig tap av kontroll. Frihetshat er et eksempel på både potensielle og realiserte trusler. Et slikt hat kan føre med seg forsøk på å gjenskape «orden og stabilitet» i et samfunn med så mye frihet som vårt. Aakvaag mener at frihetshat kan manifestere seg i retninger som religiøs fundamentalisme og høyreekstremisme, og at hendelser som 22. juli viser hvor langt noen er villige til å gå i sin kamp mot frihet. For mye frihet, baby? «Jeg er fri / til at gøre hvad jeg vil / til enhver tid /». I disse dager synges denne teksten av et knippe unge skuespillere på Nationaltheatret. Forestillingen «BABY» retter seg mot et ungt publikum, og viser en gjeng skakkjørte ungdommer i 1970-tallets København. Karakterene beveger seg stadig nærmere avgrunnen; selvmordsforsøk, gjeldsproblemer og prostitusjon er en del av hverdagen deres. Alt de foretar seg er likevel et resultat av valgene de tar som voksne, ansvarlige mennesker, noe sangtekstene også understreker. 1970-tallet var et tiår preget av store og dyptgående forandringer. En enorm utbygging av statlig velferd, kvinners inntog i arbeidsmarked og utdanning, og store endringer i familie- og samlivsmønstre, har hatt mye å si for samfunnet slik vi kjenner det i dag. Man kan se på tiden fra 1970-tallet til i dag som en eneste stor Selv om mange av oss har meningsfulle «postindustrielle» jobber, er dette et alvorlig tap av kontroll. bevegelse i retning av mer og bedre frihet. Som publikum i Nationaltheatrets malersal sitter man likevel igjen med en følelse av at karakterene på scenen har alt annet enn nettopp frihet til å gjøre hva de vil. Frihetstaperne Hvis hypotesen er at alle er «frie til at gøre hvad de vil» i vårt samfunn, hvordan angripe det faktum at det også i dag finnes mennesker i vårt eget samfunn som lever under lignende kår som karakterene i «BABY»? Aakvaag erkjenner at friheten kan være skjevt fordelt, når han skriver om hva han kaller «frihetstaperne» i dagens Norge. Dette er de «sosialt ekskluderte»; personer som befinner seg på utsiden av samfunnet og derfor ikke får nyte godt av frihetens demokratisering. - Det kan dreie seg om langtidsarbeidsledige, rusmisbrukere, mennesker med psykiske problemer, eller forhold som fattigdom, at man er aleneforelder eller innvandrer. Aakvaag mener den «kritiske» sosiologien i for stor grad har viet sitt fokus til til disse frihetstaperne. 4. mars braker Menneskerettighetsuka 2013 løs. Denne kommer som en betimelig påminnelse om at den demokratiserte friheten vi stort sett nyter godt av, ikke burde tas for gitt, og at forskning på temaet er av stor betydning. Ikke minst med tanke på muligheter for å videreføre kunnskap og forskning til andre deler av verden hvor friheten er mye mer begrenset. Det gjenstår å se om Aakvaags frihetsforkynnelse vil sette i gang et skred av prosjekter med frihet som forskningsfelt. Hvorvidt disse igjen vil avdekke behagelige eller ubehagelige sannheter, er et spørsmål for den åpne, frie fremtid. Vilde Sagstad Imeland (f. 1989) studerer rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Anders Nordmo Kvammen lager og leser tegneserier. Har gått på Einar Granums kunstfagskole, og har en bachelor i medier og kommunikasjon. Livnærer seg ved å jobbe i en IT-bedrift. 17 Samfunn Argument har blitt ny på nett! Nå får du fersk hjerneføde fra Argument-redaksjonen hver uke! På nettstedet www.argumentnett.no publiseres helt nye saker, i tillegg til utvalgte artikler fra papirtidsskriftet. Dette finner du på argumentnett.no: - Brennaktuelle saker - Innlegg fra gjesteskribenter - Ekstra stoff til artiklene i tidsskriftet (bildeserier, tilleggsinnhold) - Professorintervjuet: vi spør professorer fra universitetet og høyskolene om forskningen sin - Diktstafett: kjente og ukjente poeter skriver om det å være student - Visuelt Argument: videoer om forskning produsert i samarbeid med OSTV - Utvalgte tekster skrevet på kurset Forskningsformidling og vitenskapsjournalistikk ...og mye, mye mer! Vil du være med? Nettredaksjonen leter etter kvikke hoder og skarpe penner som vil være med på vår digitale satsning. Har du lyst til å skrive, finne frem til temaer og folk å skrive om, og få redaksjonell erfaring? Send en e-post til nettredaktør Kristian Wiese, ved [email protected]. Studentttidsskriftet Argument kommer ut fem ganger i året og har et opplag på 5500. Argument distribueres på alle SiOs læresteder i Oslo, og lages av studenter og unge forskere. TEMA: HJERNEN NEVRONONSENS AVSLØRT / Å SE UTEN ØYNE PERSONLIGHETSTESTER: BARE SVADA / KVIFOR «HJERNEN»? LYDSPORET 18 19 Tema: Hjernen Tema: Hjernen Don’t believe the neuro-hype A quick guide to spotting neuro-nonsense NEUROSCIENCE Av Tulpesh Patel Ill.: Jonas A. Larsen Ever since we figured out we had brains, we’ve been trying to figure out how they work. Modern neuroscience methods like functional magnetic resonance imaging (fMRI) and positron emission tomography (PET) have allowed us to move on from indiscriminately cutting bits of brain tissue out and seeing what happens, to seeing how the brain works in action. The grand aim of neuroscience might be to figure out how our brains work, but that doesn’t mean that it actually can. We now find ourselves in a situation where people have very high expectations about what neuroscience can actually do, and over-blown claims by others who want to jump on the neuro-bandwagon to make money or push an agenda. This has now become so common that it has its very own word: ‘Neurofication’, defined on Urban Dictionary as “the act of artificially augmenting any area of science or non-science endeavour with the mystery, validity, and nobility of true neuroscience by simply adding the prefix neuro- to the moniker”. Here’s a quick guide to spotting neurofication and some reasons why you should be careful not to get caught out by the neuro-hype. 1. Does it still make sense if you take out all the neurosciencey words? A now famous study from 2008 by Deena Weisberg and colleagues at Yale University showed that sprinkling a text with neurosciencey language can make a big difference in how credible readers think the text is. The researchers found that laypeople were just as good as experts at distinguishing good explanations of psychological phenomena from bad. However, if the explanations were jazzed up with illogical and irrelevant neuroscience, like references to brain scanning and ‘frontal lobe circuitry’, both the lay and student participants were duped into thinking that bad explanations were better than they actually were. It’s not just neuroscience words that have this effect, though – any long, scientific-sounding 20 that has really taken off is the DrinkNeuro range of drinks that will apparently help you, amongst other things, sleep better (NeuroSleep), stay calmer (NeuroBliss), be more driven (NeuroFocus), ‘shine’ – whatever that means (NeuroSun), control your appetite (NeuroTrim), stay focused (NeuroSonic), and have better sex (NeuroGasm). FACTS Four questions to always ask yourself when reading an article on the brain: 1. Does it still make sense if you take out all the neurosciencey words? 2. Is the brain image just eye candy? 3. Does it claim to have found a ‘spot’ in the brain for something? 4. Are you being sold a neuroproduct that’s going to make you smarter, faster or sexier? Unsubstantiated health claims In November 2012 The British Advertising Standards Agency ruled that the makers of the products, Neurobrands, had to pull ads for their drinks because of unsubstantiated health claims related to many of the allegedly active ingredients. If you visit the DrinkNeuro website looking for scientifically sound, randomised, controlled trials providing evidence to back up the neuroscientific claims for each drink, forget it. What you will still find, however, is what seems to be evidence enough these days: celebrities like Samuel L. Jackson holding bottles of NeuroBlah and grinning like loons. These marketing people are geniuses. explanation, using any kind of scientific terminology, can make bad explanations more believable. Magic bulllets Cut the scientific-sounding fluff You shouldn’t need a sip of NeuroSonic to realise that you should steer well clear of these products and anything like them. But, the public’s demand for ‘magic bullets’ that provide quick and easy fixes, coupled with unthinking celebrity endorsements and the obviously strong financial incentives to sell these kinds of products, means that we can probably expect it to get worse before it gets better. Expect NeuroDrinks in your local Kiwi or Rema 1000 soon. The next time you read an article giving a neuroscientific explanation for a particular phenomenon, see if you can make sense of what’s being said and whether you think it’s a good explanation once you’ve crossed out all the scientific terminology. If it’s a good explanation, it will still be one when the scientific-sounding fluff is out of the way. 2. Is the brain image just eye candy? Brain scans look super cool and are an excellent way to catch the attention of a potential reader. As ‘brains’ are the theme of this edition of Argument, chances are there’s one on the front cover and lots of brains throughout the themed-section. But what’s the problem with jazzing up your article with a picture of a brain showing where it ‘lights’ up when it’s thinking about something? A picture can say a 1000 wrong words A study by Castel and McCabe in 2008 showed that simply having a brain image next to a piece of text had a significant effect on the readers’ perceptions of the plausibility of the science in the text. This applied even if the idea was completely implausible (for example, ‘because watching TV and doing maths both lead to activation in the temporal lobe, watching television will improve math skills’). Students rated a series of fake newspaper stories to be more scientifically reasonable Neuroscience is the best we have when accompanied by an image of a brain, compared with when the same information was presented with a bar chart or just as plain text. This is despite the fact that both the brain images and the graphs added nothing to the understanding of the fake scientific claim in each article. The irrele- The short, simple explanations of complex brain functions that make for good headlines are often far from being true. vant brain image made the evidence seem ‘more real’. The next time you see a picture of a brain in an article, do your best to ignore it, concentrate on the ideas and let the words themselves do the talking. 3. Does the article claim that researchers have found a ‘brain-spot’ for something? Reductionism – reducing something to its basic parts – is popular because we like simple answers to complicated questions. However, the short, simple explanations of complex brain functions that make for good headlines are often far from being true. For neuroscience, this means finding a ‘spot’ in the brain that is responsible for a particular action or behaviour. Recently there have been articles on the God spot, jealousy spot, decision-making spot, eureka spot, willpower spot, worry spot, habitchanging spot and even the ‘high-school spot’ (the last concept is from a study published just last year which claims to show that a patient had “a cluster of neurons in his temporal lobe that help represent ’high school-ness’”). No brain region is an island All of these reports are based on the false premise that the particular region of the brain that shows activation during a cognitive task is the only region that is involved in the particular function being looked at. But the brain doesn’t work like that, and the reality is much cooler than the oversimplified version. Whilst different parts of the brain are specialised for different things, they all have more than a single specific function, which can also change depending on the situation. More importantly, they’re all connected and have to work together to produce the wonderfully complex behaviours and thoughts that anyone with a brain is capable of. Some parts of the brain might be less active than others during a particular task but that doesn’t mean they’re not important. To paraphrase John Donne: like a man, no brain region is an island. Brain activity in a dead salmon Another problem with finding specific spots in the brain that do things is that it’s easy to overlook the fact that bits of the brain don’t actually ‘light up’ when they’re active. The coloured blobs shown on brain imaging scans If the brain was simple enough to understand, we would probably be too stupid to understand it. are actually complex reconstructions based on mathematical analyses that are very easy to get wrong. In a now infamous study, a group of researchers put a dead salmon inside an MRI scanner and showed that if you do the statistics badly, you can get very convincing images showing clear brain activation in a dead fish ‘reacting’ to images of people in social situations. This has to be one of the craziest and most informative things ever done with a dead fish. 4. Are you being sold a neuroquick-fix? This one’s the easiest to spot, because the power of neuro is being used not to sell an idea, but to sell you a product. It’s hasn’t quite happened in Norway – yet – but you can’t visit a supermarket or pharmacy in the UK these days without neuro-branded products screaming at you. The most blatant example of a neuro-branded product If the brain was simple enough to understand, we would probably be too stupid to understand it. That doesn’t mean we shouldn’t try to understand it, or that we should throw the baby out with the bathwater and ignore what neuroscience has to offer. If we want to find out how the brain works – how a 1.4 kilo mass of cells manages to be the most complicated thing in the known universe – neuroscience is probably our best bet for doing so. Researchers and the public just need to be careful not to get caught up in the neuro-hype. Tulpesh Patel (1983) is a brain enthusiast and PhD in cognitive neuroscience. He writes about science, skepticism and other things that catch his attention at www.scicommbobulate.blogspot.com. Jonas Alexander Larsen (f. 1991) er frilansillustratør, tegneserieskaper og tekstforfatter fra Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving, samt tegneserier som fortellende sjanger. 21 Tema: Hjernen Ute av øye, ute av sinn Tema: Hjernen Vi tror vi trenger øyne til å se verden. Men hjernen kan skape bilder også når øyne svikter. SANSER Av Hallvard Østtveit Barbogen Ill.: Trond Ivar Hansen Etter å ha vært blind nesten hele livet, skulle Virgil endelig løfte sløret fra øynene. Etter en avansert øyeoperasjon var alt som gjensto å ta av bandasjene som lå tett surret rundt ansiktet. Så skulle han se. Trodde han. Virgil, en mann i femtiårene fra Oklahoma i USA, er en av pasientene som får sin historie fortalt i Oliver Sacks’ bok An Anthropologist on Mars. I bøkene sine skriver Sacks om noen av verdens mest bemerkelsesverdige nevrologiske problemer. At en person som åpner øynene for første gang i voksen alder ikke klarer å se som andre mennesker, er ett av dem. Uanselige oppfatninger Mennesker ser med øynene, hører med ørene, lukter med nesen. Det er noe av det første vi lærer på skolen: Kroppen har fem forskjellige måter å ta inn signaler fra omverdenen på. Deichmanske bibliotek skriver på sine nettsider for leksehjelp enkelt og greit at: «Alle mennesker og dyr har sanser. Mennesket har fem sanser. De forteller deg om verden omkring deg.» På overflaten fremstår denne prosessen Oliver Sacks, født 9. juli 1933, er en britisk-amerikansk biolog, nevrolog og forfatter. Han har skrevet mange bøker om sine pasienter og deres unike, nevrologiske problemer. De mest kjente verkene hans er Awakenings (1973), The Man Who Mistook His Wife for a Hat (1985) og An Anthropologist on Mars (1995). se. Man kan ikke enkelt reparere øynene og «skru lyset på igjen» i voksen alder. Selv om øynene etter operasjonen klarer å ta inn sanseinntrykk, vet ikke hjernen hva denne informasjonen betyr. Det er en selvfølgelighet: menneskekroppen er fundamentalt knyttet sammen på en måte som gjør at alt kan påvirke alt – fremst av alt hjernen. Optisk desillusjon som nokså ukomplisert. Mekanismene virker nærmest maskinelle. Når organene har tatt imot informasjon fra omgivelsene, sender de denne informasjonen til hjernen. Deretter begynner prosessen med å tolke signaler, tenke og handle. Dette er en vanlig oppfatning av samspillet mellom sanseorganene og hjernen. Men så enkelt er det ikke. For pasienten Virgil ble møtet med den optiske verden alt annet enn den overstrømmende gleden som alle, spesielt hans kone, hadde forventet. Virgil hadde vært blind siden tidlig barndom. Han hadde lært seg «å se» med fingrene; hjernen hadde lært seg å tolke informasjonen derfra på en måte som gjorde at han kunne navigere trygt. Hjernen hadde derimot ingen forutsetninger for å forstå signalene som nå plutselig kom fra øynene. Det var tydelig for alle rundt ham at Virgil ikke kunne se med øynene på samme måte som andre mennesker. I An Anthropologist on Mars skriver Oliver Sacks om Virgils forsøk på å se en kenguru: «His eye followed its motions closely, but he could not describe it, he said, unless he could feel it. We were wondering by now exactly what he could see and what, indeed, he meant by ‘seeing’». Komplekse sanser Forskjellige synspunkter Kan hende er det mulig «å se» også helt uten øynenes hjelp. Nyere forskning forteller oss at vi har opp mot 20 sanser – inkludert tidssans, varmesans og evnen til å vite hvor resten av kroppen er når øynene er lukket. Samspillet mellom sansene og hjernen lar seg heller ikke sammenligne med enkel mekanikk. Sanseorganene er ikke selvstendige apparater som fungerer på samme måte som for eksempel en lyspære. Lyspæren må være koblet til en elektrisk krets for å fungere, men den er den samme uavhengig av hva som skjer i resten av kretsen. Hvis pæren er gått, må den skiftes – men når det er gjort fungerer både den, bryteren på veggen og ledningen langs gulvet som før. Med sansene er det annerledes: Når et sanseorgan som øynene slutter å fungere i ung alder, utvikler hjernen seg videre uten dette organet. Hjernen lærer aldri å 22 OLIVER SACKS Kan vi kalle måten Virgil registrerte verden gjennom fingrene på for «å se»? Hjernen hans fungerte i hvert fall slik. Bildene hendene hans klarte å skape, var langt tydeligere enn hva øynene kunne få til. Sacks har i andre bøker skrevet om pasienter som mistet øyesynet i voksen alder, og samtidig mistet hele konseptet «å se med øynene» fra hjernen. Hvis noen prøvde å fortelle dem at de var blinde, forsto de det ikke. De hadde ingen begreper om hva de manglet. De hadde ikke engang en forståelse av at de manglet noe. Her kommer vi til kjernen av spørsmålet om hva det «å se» egentlig betyr. At det involverer hjernen minst like mye som øynene, virker klart ut i fra Virgils historie. Men kan hende er det mulig «å se» også helt uten øynenes hjelp. Sacks’ eksempler tyder i alle fall på at optisk syn bare er én av mange måter kroppen vår skaper sansebaserte bilder i hjernen på. Det finner vi også belegg for i dyreverdenen. Flaggermus «ser» ved hjelp av ekko, slik Virgil «så» med fingrene. Frustrerende øyne Etter lang trening ble øyesynet til Virgil gradvis bedre. Men enkelte ting var fortsatt umulig å oppfatte gjennom øynene alene, for eksempel det å skille forskjellige dyr fra hverandre. Den tidligere blinde ble også fort sliten av å stirre for mye, og trengte mange pauser. Både Virgil og familien rundt ham uttrykte etter hvert stor frustrasjon over den nye tilværelsen. Kona hadde en urokkelig tro på at han til slutt ville få velfungerende øyne. Andre familiemedlemmer behandlet ham derimot akkurat som før – som en uten øyesyn. På flere vis var Virgils verden nå blitt vanskeligere enn før operasjonen. Et ubehagelig syn Der mange opplever at øynene svikter i voksen alder, er det motsatte svært sjeldent. Ifølge Oliver Sacks har bare en håndfull mennesker gått gjennom det samme som Virgil. Fra den medisinske forskningens arkiver kommer han kun opp med to andre, konkrete eksempler. Det ene er fra England i 1728: en tretten år gammel gutt, født blind, fikk etter en operasjon fullt fungerende øyne. På tross av den unge alderen klarte imidlertid ikke gutten å forstå seg på begreper om distanse, rom eller størrelse. Malerier fremsto for ham som bisarre, og hele idéen med to-dimensjonale representasjoner av virkeligheten var nærmest ufattelig. At et bilde og bildets motiv føltes forskjellig i fingrene hans, gjorde forvirringen fullkommen. Det andre eksempelet er Sidney Bradford, som i 1958, i en alder av 52 år, fikk en transplantasjon som ga ham øyesyn. Bradford fant opplevelsen skremmende, Hjernen hadde ingen forutsetninger for å forstå signalene som nå plutselig kom fra øynene. VIDERE LESNING Flere interessante bøker og artikler om det lite utforskede temaet «mennesker som har blitt forsøkt kurert for blindhet»: • Alberto Valvo, Sight restoration after long-term blindness (1971) • R. L. Gregory og Jean G. Wallace, Recovery from Early Blindness (1963) • William Cheselden, An Account of Some Observations Made by a Young Gentleman, Who Was Born Blind, or Lost His Sight so Early, That He Had no Remembrance of Ever Having Seen, and Was Couch’d between 13 and 14 Years of Age. (1753) nene ble for dem tilsynelatende en kamp som ikke levde opp til forventningene. Men forskningen på området er av naturlige årsaker mangelfull. Og så var øyeblikket over Hvordan hjernen og øynene påvirker hverandre er på mange områder fortsatt uutforsket territorium – og hvordan forskjellige sanser kan skape bilder i hjernen likeså. Sacks har gjennom sitt arbeid fått frem viktige perspektiver som sjeldent har blitt undersøkt. Hjernens evne til å tilpasse seg en eksistens i mørket, gjennom å skape bilder fra andre sanser, er en evolusjonsmessig triumf. Men denne overlevelsesmekanismen gjør også at hjernens samhandling med øynene blir varig svekket. Dette er en ulempe som, for de få som har fått oppleve den, synes å være en enorm utfordring. For Virgils del ender historien med at øynene hans blir blinde igjen. I Sacks’ bok er det en lykkelig slutt: «Now, at last, Virgil is allowed to not see, allowed to escape from the glaring, confusing world of sight and space, and to return to his own true being, the touch world that has been his home for almost fifty years.» Hallvard Østtveit Barbogen (f. 1988) tar enkeltemner ved Det humanistiske fakultet på Universitetet i Oslo. Trond Ivar Hansen ( f.1968) er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. Yrke: Illustratør - se www.nemolom.com og klarte blant annet ikke å skille forskjellige personers ansikter fra hverandre. To år etter operasjonen døde han – og de langvarige virkningene ble dermed umulige å studere. Den rådende oppfatningen om disse få pasientene, som har fått øyesyn først i voksen alder, er at opplevelsen har vært særdeles forstyrrende. Det å se med øy- 23 Tema: Hjernen Tema: Hjernen Vi vet hvem du er Kvifor seier vi det? HJERNEN Personlighetstester er hyppig brukt i ansettelser. Men få kan forklare hvorfor de er satt sammen slik de er. PSYKOLOGI Av Knut Ulsrud Ill.: Anders Nordmo Kvammen Er du festens midtpunkt? Liker du å hjelpe mennesker? Lager du ofte lister eller skjemaer? Hvis du har søkt på jobb i det siste er det ikke usannsynlig at du måtte svare på slike spørsmål. Personlighetstester brukes ofte i ansettelsesprosesser, for å slå fast om du er riktig person til jobben. Ideen er å kartlegge dine personlige trekk for å se om de passer med trekkene som foretrekkes i jobben. Men hva utgjør egentlig «din personlighet»? Og kan man måle trekkene på en entydig og ærlig måte? Hva kan vi egentlig si om en person dersom vi kjenner vedkommendes personlighetstrekk? Til å være såpass utbredt er det overraskende mange ubesvarte spørsmål rundt personlighetstester. Kritikere har hevdet at det er mer synsing enn forskning som ligger bak. Kan vi måle hvem vi er? Det er ikke lett å definere hva som utgjør vår personlighet. Noe av testenes attraksjon ligger i at de gjør dette vanskelige fenomenet til noe håndgripelig og konkret. Den vanligste personlighetstesten heter Five Factor Analysis (femfaktormodellen – FFA). Den forholder seg til fem brede faktorer som skal måle ulike sider av personligheten vår. Hver faktor måles på en skala som viser hvor sterkt faktoren er representert i din personlighet: Utadvendthet, kontroll, følelsesmessig stabilitet, varme, åpenhet. Det fungerer, så hvorfor ikke? Men hva er FFA-testene egentlig basert på? Den hardeste kritikken mot FFA kommer fra Jack Block, en anerkjent psykolog som frem til sin død var tilknyttet Berkelyuniversitet. Block kritiserer testen for å mangle teoretisk grunnlag. Det var aldri et overordnet mål å opprette en modell for mål av personligheter. Snarere bygger testen på en analyse av det britiske språk. Ved å gå gjennom alle ordene i britiske leksikon kategoriserte to forskere på 1930-tallet 18000 ord som beskrev menneskelig adferd. Etter stadig innsnevring gjort av flere forskere kom man på 60-tallet frem til de 24 Kvifor kallar vi det blaute og grå tenkeorganet for hjerne? Ordet er eldre og meir utbreidd enn du skulle tru! FEMFAKTORMODELLEN Femfaktormodellen (FFA) er den mest anerkjente modellen for mål av personlighet. Testing foregår gjerne ved at man svarer på en rekke korte personlige spørsmål som deretter tolkes av en fagperson. De fem faktorene er: • Utadventhet (E) – Energisk, liker å prate • Kontroll (C) – Organisert, til å stole på, ansvarlig • Følelsesmessig stabilitet (N) – bekymrer seg lite, blir ikke lett trist • Varme (A) – Tillitsfull, samarbeidsvillig • Åpenhet (O) – kreativ, intellektuell, selvstendig fem faktorene som skulle utgjøre FFA. Dermed oppsto et rammeverk – uten direkte forankring i verken hjerneforskning eller psykologi – som «alle» bruker, men som ingen egentlig har et godt vitenskapelig grunnlag for å bruke, annet enn at den fungerer sånn noenlunde. Hjerneforskere har riktignok i senere år forsøkt å finne ut om de forskjellige personlighetstrekk kan Med rette ville de fleste være kritiske til ethvert forsøk på å forutse noe der 80% av forklaringen mangler. lokaliseres i forskjellige deler av hjernen. De har funnet noen sammenhenger. Problemet er at man da prøver å se om virkeligheten passer med modellen, snarere enn å forsøke å bygge en modell basert på funnene i den nevrovitenskapelige forskningen. Dermed er man fortsatt langt unna å kunne si at FFA underbygges av hjerneforskningen. (U)forutsigbar atferd Grunnen til at FFA er såpass utbredt er at den har sterk intuitiv appell. Faktorene tar utgangspunkt i personlighetstrekk som er lett gjenkjennelige. Modellen synes således å stemme overens med den måten vi til daglig vurderer hverandre på. For å bygge på kritikken fra Block kan man nesten si Av Urd Vindenes at man snublet over et rammeverk som på tvers av kulturer klarer å skille ulike personlighetstyper fra hverandre. Problemet oppstår når man skal forsøke å forutse menneskers adferd på bakgrunn av personlighetstrekkene. Modellen beskriver generelle typer, men det vil alltid være avvik. For eksempel korrelerer kontroll positivt med lav fraværsstatistikk. Dette vil imidlertid ikke kunne brukes til å forutse om en person kommer tidsnok til enkelthendelser. Videre kan testresultatet påvirkes av testsituasjonen. Når man tar testen blir man presentert for en rekke påstander som man deretter skal vurdere på en enig/uenigskala. Testingen gjøres gjerne på egen hånd over internett og man kan ta seg god tid til å svare. Å befinne seg i en stressende situasjon kan potensielt gjøre at man oppfører seg annerledes. Dersom man blir en helt annen person på grunn av stress, har det lite å si at man scoret høyt på følelsesmessig stabilitet da man tok testen med en kaffekopp i hånda og beina på bordet. Personlighetens mørke sider Rent praktisk er det problematisk at man har et for ensidig fokus på de positive sider ved ulike personlighetstrekkene. For eksempel anses kontroll for å være det beste trekket å ha, mens lav følelsesmessig stabilitet anses som negativt. Man tar dermed ikke høyde for at personlighetstrekk kan være positive i en situasjon og negative i en annen.For eksempel kan en som scorer svært høyt på kontroll bli sett på som for rigid i en gruppesammenheng. Samtidig kan en med lav score på følelsesmessig stabilitet unngå å gjøre feil ved å være mer forsiktig. Problematisk forskning Det største problemet er likevel at målingen av de ulike personlighetstrekkene forutser svært lite med tanke på jobbytelse og mestring. En mengde studier er gjennomført med FFA som verktøy. Det finnes konsistente resultater på hvordan faktorer kan påvirke jobbmestring. Men resultatene er svake og forklarer aldri mer enn 20% av variasjonen i mestring. Noen mer stabile resultater finnes, som at utadvendthet kan gi bedre mestring i salgsjobber, varme kan være positivt når man samarbeider med andre og lav følelsesmessig stabilitet kan gi generelt lavere jobbmestring. Åpenhet ser ikke ut til å forutse noe konkret. Det sterkeste resultatet man har funnet er at kontroll henger sammen med jobbmestring generelt, hengivenhet til jobben og lavere fravær. Imidlertid forklarer sistnevnte faktor kun 20% av de observerte forskjellene i mestring i ulike jobber – og dette er altså det sterkeste resultatet man har kommet frem til. Med rette ville de fleste være kritiske til ethvert forsøk på å forutse noe der 80% av forklaringen mangler. Å være seg selv nok Personlighetstester generelt baseres på selvrapportering. Det vil si at dersom søkeren vet hva slags kriterier som vektlegges, kan svarene tilpasses og dermed gi en uriktig beskrivelse av personen. Organisasjonspsykologen Connson Locke fortalte under en forelesning ved London School of Econo- Modellen synes å stemme overens med den måten vi til daglig vurderer hverandre på. mics om hvordan en venn av henne hadde blitt personlighetstestet i forbindelse med forfremmelse til en lederposisjon. I forkant fant han ut hvilken personlighetsprofil som var ansett som den beste lederen, og tilpasset svarene deretter. Han ble forfremmet. Veien videre Med alle svakhetene som eksisterer rundt personlighetstester som FFA er det overraskende at bruken av denne testen er såpass utbredt i ansettelser. Skal man fortsette å bruke den må man være klar over begrensningene, og ikke stole blindt på at dersom en kandidat passer til den forhåndsbestemte profilen vil han eller hun være perfekt for jobben. Forhåpentligvis vil psykologer og hjerneforskere gå sammen og utvikle nye og mer nøyaktige modeller i fremtiden. Oliver John, professor i psykologi ved Berkely og ekspert I FFA har sagt det bedre enn de fleste – «If the Big Five is still around in 20 years, it will mean the field has not progressed». Knut Ulsrud (f. 1987) studerer på programmet Master of Public Administration ved London School of Economics (LSE), med fag i blant annet organisasjonspsykologi. Anders Nordmo Kvammen lager og leser tegneserier. Har gått på Einar Granums kunstfagskole, og har en bachelor i medier og kommunikasjon. Livnærer seg ved å jobbe i en IT-bedrift. Ordet hjerne høyrer til dei norske arveorda. Det vil seie at det har funnest i språket vårt så langt tilbake som vi kan spore det, heilt til det indoeuropeiske stamspråket, som ein går ut frå at blei brukt for 5–6000 år sidan. Ordlyden har rett nok endra seg på vegen, men vi har altså ikkje importert det, slik ein kanskje kunne tru med eit såpass lite kvardagslig ord. Det eldste belegget vi har, er hjarni frå norrønt, men forskarar har rekonstruert ei eldre urgermansk form, *herznán-, som òg skal vere opphavet til det tyske ordet for hjerne, Hirn. Ordet isse kjem også frå *herznán, så det er ein temmeleg nær slektning av hjerne. Det har vist seg å vere vanskeleg å rekonstruere den indoeuropeiske forløparen for hjerne, sidan dette hypotetiske ordet har endra seg svært mykje i alle dei etterkommande Når vi finn på nye ord, tar vi gjerne utgangspunkt i dei orda som finst i språket frå før, og vrir berre litt på dei. språka (det vil seie dei fleste europeiske og nokre av dei asiatiske språka). Ein meiner likevel at dette opphavsordet skal ha hatt tydinga hovud eller skalle, og at ordet ikkje berre er forløparen for dei germanske hjerne og Hirn, men også blant anna for det latinske cerebrum (hjerne) og det sanskrittiske çîrshn- (skalle). SERIE: KVIFOR SEIER VI DET? • Til kvar utgåve av Argument blir historia bak omgrepet som utgjør temaet i tidsskriftet presentert. • Neste utgåve: Brasil ordet som hjerne skal ha utvikla seg frå. Dei fire orda ser kanskje ikkje ut til å ha mykje til felles, men samanhengen finst der: Horn veks på hovudet, hjorten er eit horndyr og hjørne er ofte hornforma. Når vi finn på nye ord, tar vi gjerne utgangspunkt i dei orda som finst i språket frå før, og vrir berre litt på dei. Men det kan jo vere vel så kreativt! Hjerneføde I engelsk er det som kjent brain som er det vanlegaste ordet for hjerne, men dei har også den meir dialektale forma harns, som dei moglegvis har lånt frå dei nordiske språka. Det kan vere verdt å nemne at brain ikkje berre blir brukt i engelsk. I tysk bruker dei det tilsvarande ordet Bregen om hjerne frå dyr som blir brukt til mat, til skilnad frå Hirn, som altså er det vi tenker med. Så no slepp du å lure på kva som er i Bregenwurst neste gong du står i pølsekø på ferie i Tyskland. Urd Vindenes (f. 1988) er masterstudent i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Oslo (UiO) og er over g jennomsnittleg interessert i språkhistorie og språkleg evolusjon. Frå hjerne til hjørne? Orda horn, hjort og hjørne kan moglegvis også ha utvikla seg frå det indoeuropeiske stamordet for hovud, det same 25 Tema: Hjernen Tema: Hjernen Tonar for topplokket Fem låtar som er inspirert av den uransakelege grå massen i hovudet vårt. LYDSPORET Av Sigrun Sæbø Åland Den menneskelege hjernen er eit komplekst organ. Meir eller mindre eigenhendig har den sikra eit svakt og forsvarslaust pattedyr, plassen øvst på næringskjeda. Det tunge og utsette organet er kontrollsenteret i kroppen. Fylt med uransakeleg, grå masse, huser det alle menneskelege tankar og emosjonar. Dette har sjølvsagt ikkje gått musikkverda hus forbi. Musikk framkallar ofte både kjensler og fysiske reaksjonar hjå lyttaren. Den kan ha ein avslappande funksjon, eller den kan bidra til å få opp pulsen. Med sine utallege fascinerande funksjonar har også hjernen vore inspirasjonskjelde for ei rekkje musikarar og komponistar. Her er ein handfull låtar som er inspirert av hjernen og korleis den funkar – eller ikkje funkar. Aretha Franklin – Think Har du nokon gong fått beskjed om å bruke hovudet? Soul-dronninga Aretha Franklin oppmoda verda til dette 26 i 1968. Revolusjonen låg i lufta og endringar var i anmarsj. «Think» vart ein viktig del av lydsporet for dei som kjempa for likestilling i eit kvitt og mannsdominert USA. Mange var tette i pappen, men Franklin sine rop om fridom må ha sett i gong dei små grå hjå nokon. Endringane dukka i alle høve opp, sakte men sikkert. Til liks med hjartet er hjernen ein flittig arbeider som aldri heilt tek ferie. Bratmobile – Gimme Brains «Gimme brains for breakfast, baby» og «a girl could starve on a boy like you», song riot grrrl- bandet Bratmobile i 2000. Bodskapen er klar: Det skal meir til enn eit vakkert ytre for å sjarmere denne gjengen. Om ein ikkje har noko meir å bringe til bordet, treng ein heller ikkje å prøve seg. Denne låten er eit godt døme på at hjernen ofte kan vere den mest tiltrekkande kroppsdelen på ein annan LYDSPORET • • Alt blir bedre med lyd. Til hver temaseksjon av Argument presenterer redaksjonen ei liste med låter eller album som passer som hånd i hanske til tekstene. Har du forslag til lydsporet? Skriv til: [email protected] person, trass i at ein verken kan sjå eller ta på den. Tegan and Sara – Back In Your Head Dei romantiske av oss trur kanskje framleis at forelsking og kjærleik høyrer hjartet til. La oss ta livet av denne illusjonen med det same. Når ein er forelska vert belønningssenteret i hjernen stimulert. Feelgood-stoffet dopamin er i fri flyt, og låge serotoninnivå gjer at ein har mindre sjølvkontroll. Alle bilder: Wikimedia Commons «I Just Want Back In Your Head», syng den Canadiske indie-duoen Tegan And Sara. Nok ein poplåt om ulukkeleg kjærleik. Teksten måler likevel eit meir fysisk korrekt bilete av kjærleiken enn det populærkulturen vanlegvis presenterer. Muskelen i brystet vert degradert til andrefiolin, og hjernen står i rampelyset. Eminem – Brain Damage Nokre gongar fungerer ikkje hjernen heilt som den skal. Dette kan til dømes skuldast kunstig stimuli, men også varige Hjernen kan vere den mest tiltrekkande kroppsdelen på ein annan person, trass i at ein verken kan sjå eller ta på den. skadar. I låten «Brain Damage» frå 1999, sveiper Eminem innom begge tema. Hovudsakleg handlar låten om mobbinga Eminem vart utsett for i ungdomsåra. Mobbinga førte til antisosial oppførsel, som igjen førte til spekulasjonar om alt var som det skulle i topplokket på tenåringen. I «Brain Damage» slår Eminem attende mot mobbarane, og han sparer ikkje på krutet. Den kvasse tunga hans erta, ikkje uventa, på seg eit svimlande søksmål. Beck – Cold Brains Til liks med hjartet er hjernen ein flittig arbeidar som aldri heilt tek ferie. Nær sluttpunktet på livsløpet vert likevel kontrollsenteret stengt av. Om det er hjartet eller hjernen som sviktar fyrst varierer, men når ein av desse ryk, byrjar oftast nedbrytinga av organismen vi kallar kroppen. «Alone at last, no thoughts, no mind» syng Beck i si skildring av denne augneblinken. «Cold Brains» er kanskje noko morbid, men den er også poetisk og ærleg i kjent Beck-stil. musikk tett forbunde med fest og moro. Det finnast likevel folk som hevder at dei ikkje har glede av musikk i det heile. Ein av desse er fotball- og unyttig trivia-guru Egil Drillo Olsen. Han om det. Nokon må også vere unntaket som stadfestar regelen. For resten av oss kan det vere helsemessig lurt å blæste beats til frukost, lunsj og kvelds. Eg stemmer for iPods på blå resept innan 2014. Sigrun Sæbø Åland (f. 1987) studerer musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO). Ifølgje forsking har musikk positiv innverknad på hjernen. Hjå born kan musikk ha ynskja effekt når det kjem til både læring, minne og motorikk. Musikk kan også ha terapeutisk effekt både hjå vaksne og born. For dei fleste av oss er dessutan 27 Tema: Hjernen Hjerne på tank Hvordan kan vi vite at verden faktisk er slik vi opplever den som? Hvordan kan vi vite at vår opplevelse av å være en kropp som sanser verden rundt oss er sann? Er det ikke heller slik at vi er en «hjerne på tank», koblet til en datamaskin som fôrer oss med såkalte sanseinntrykk - noe á la det som skjer i filmen The Matrix? Dette tilsynelatende absurde spørsmålet har i flere tiår vært gjenstand for heftig diskusjon blant filosofer verden over. Og, tro det eller ei, ingen har ennå klart å komme med et overbevisende argument for at verden faktisk er slik som vi opplever den. Kanskje det skyldes at ethvert motargument kan kontres med påstanden «det tror du bare fordi forestillingen om det er plantet i hjernen din». Sirkelargumentasjon, sier du? Vel, det sier du bare fordi du er programmert til ikke å ville innse at du er en hjerne på tank… EDS Google Brain Universitetet i Oslo (UiO) har nylig annonsert si deltaking i EU-initiativet Human Brain Project (HBP), eit 10-årig samarbeidsprosjekt mellom over 80 ulike forskingsgrupper frå heile verda. Målet med det ambisiøse prosjektet er å samle alt vi i dag veit om hjernen i ein database, og deretter kan denne eksisterande kunnskapen brukast til å bygge modellar som kan lære oss meir om korleis verdas mest avanserte maskin fungerer. Dei norske forskarane i HBP skal spesielt arbeide med å bygge eit hjerne-atlas. Ifølgje pressemeldinga til UiO er atlaset inspirert av Google Maps. Kanskje kan vi snart navigere oss fram gjennom dei ulike hjernedelane, frå pannelappen til bakhodelappen, med ein svipptur innom lillehjerna, på same måte som vi spaserer gatelangs i Google Earth. God tur! KØK 28 KULTUR HUMANISTER I HARDT VÆR / DEN SISTE KEISEREN VASK HJERNEN DIN / BOKANMELDELSE: FLYTTERESTER 29 Kultur Kultur Masseprodusert menneskekunnskap Naive drømmere eller fremtidens ledere? Det finnes nærmere 6000 humaniorastudenter ved Universitetet i Oslo. Spørsmålet er hva vi skal med dem. HUMANIORA Av Kristian Wiese, Eivor Mæland og Carline Tromp Ill.: Jonas A. Larsen Når så du sist en stillingsannonse for en filosof ? Alle som studerer humanistiske fag kjenner til det skeptiske blikket når man forteller hva man har brukt tre til fem år på. Det siste året har kritikken mot humanistiske fag, forskere og studenter blitt hardere. Kritikere både innenfor og utenfor akademia tegner opp et bilde av et fagfelt av naive drømmere, som ikke er særlig opptatt av samfunnets behov eller hvor mye de selv koster. 30 Er humaniorastudenter virkelig en gjeng med freeloaders? Har vi noe å tilby? Hvor mange humanister trenger man til å skru inn en lyspære? Argument tok en tur til humanioras høyborg: Det humanistiske fakultet (HF) ved Universitetet i Oslo (UiO), for å ta den vanskelige samtalen om jobb, penger og samfunnsnytte. Mørke tall Statistikk viser at humanister sliter med å komme seg ut i relevant jobb. Hvert andre år utfører Nordisk Institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) en undersøkelse blant studenter som har fullført mastergrad et halvt år tidligere (se faktaboks på side 32). Tallene fra 2011 viser at humanister ligger litt over gjennomsnittet for arbeidsledighet. Men ser man på kategorien «fast, relevant heltidsjobb» skimtes et større problem. Mens nesten Vi er ikke flinke nok til å vise oss frem og forklare hvorfor man trenger oss. halvparten av alle studenter har funnet en slik jobb, har bare 26,4 prosent av humanistene fått det til. Undersøkelsen viser også at humanister oftere enn andre grupper fortsetter å studere etter endt mastergrad, og at mange jobber deltid. Mang en forvirret HF-student kommer innom Karrieresenteret ved UiO for å få råd og veiledning. Leder for senteret, Gisle Hellsten, kjenner godt til de mørke tallene. Halvårsundersøkelsen fungerer som en temperaturmåler på arbeidsmarkedet, forklarer han. Tallene endrer seg litt etter det som skjer i samfunnet for øvrig, men har holdt seg ganske like siden 1970-tallet. Men hva som skjer med studentene etter målingen kan ikke Hellsten fortelle. - Her taster vi litt i blinde. Men vi vet at humanister finner sin plass etter hvert, og at arbeidsledigheten blant akademikere generelt sett er lav i Norge. En litteraturviter, takk Det er mange bransjer du kan jobbe i som HF-student, påstår fakultetet selv på sin nettside. Møtet med arbeidslivet er likevel tøft for mange. Karrieresenterets leder legger ikke skjul på at humanister ofte bruker en stund på å finne sin plass. Mange arbeidsgivere vet ikke hvorfor de skal ansette en humanist, og få stillingsutlysninger spør eksplisitt etter dem. Hvis man tar den samfunnsøkonomiske hatten på kan det altså se ut som om tilbud og etterspørsel ikke svarer til hverandre. I studentavisen Universitas ble humaniorastudenter i fjor høst kalt for dumme og drevet av egeninteresse. I samme avis tok Teknastudentene til orde for å legge ned studieplasser på for eksempel litteraturstudier, til fordel for flere ingeniører. Begge innlegg argumenterte ut fra samfunnets behov. Hellsten mener denne typen behovsanalyser er litt for enkle. - Gjennom for eksempel ingeniørstudier får man en spisskompetanse som blir helt konkret etterspurt i bestemte jobber. Det er med andre ord enklere å se behovet for folk som kan bygge oljerigg, enn for folk som kan alt om setningsoppbygning i gammelengelsk. Lederemner - Humanister egner seg best til å bli ledere. Vi har kompetansen som trengs i arbeidslivet. Uttalelsen kommer fra Camilla Holm, som er med i faglig komite for humanistiske fag (FKHF) i Norsk Studentorganisasjon, i fakultetets studentutvalg og flere foreninger. Stedet er Uglebo, fakultetets kjellerlokale som brukes som pub, møtested og pauserom for studenter. Jeg gjør jo ikke dette for å få fast jobb med en gang. Ved nabobordet sitter to gutter – eller menn? – og diskuterer fantasyserien Game of Thrones over en kaffekopp. Et punkt som stadig dukker opp i humaniorakritikken er at det er sløsing med penger å la folk studere emner som litteratur og språk i flere år. Holm mener folk ser seg blind på programtitlene: - I løpet av studiene får du langt mer enn ren faglig kunnskap. Humanister har masse soft skills – å kunne se en situasjon fra flere perspektiver, tolke informasjon, forstå systemer i endring. I et stadig mer kompleks samfunn er det behov for disse ferdighetene på lik linje med «hard» fagkunnskap, mener hun. - Hvorfor mener da noen at humanister er en litt slapp g jeng, at de ikke har relevans? - Vi er ikke flinke nok til å vise 31 Kultur HVA SKAL VI MED HUMANIORA? Foto: Wikimedia Commons • I en ny serie artikler undersøker Argument humanioras tilstand. • Humanistiske utdanninger finnes på Norges største universiteter og en rekke høyskoler. • Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo er Norges største, med rundt 5600 studenter og 900 ansatte. Det er også det største fakultetet ved UiO. • Opprettet i 1861. • Består av sju institutter og fem sentre i inn-og utland, hvorav ett er tildelt tittelen Senter for fremragende forskning. oss frem og forklare hvorfor man trenger oss. De usynlige Plutselig står du der, med mastergraden i historie i hånden. Hvor går veien videre? En stor del av problemet er at verken studenter eller arbeidsgivere er klar over hva du egentlig kan. Hellsten på Karrieresenteret mener at det verserer mange myter om kompetanse. For å knuse disse må både arbeidsgivere, rådgivere, fakultetet og studenter gjøre en innsats. Med dette i bakhodet har Camilla Holm og hennes kolleger i FKHF nylig startet Kultur Facebooksiden Humaniorastudenten, som skal gjøre studenter bevisste på fagfeltet. Ikke bare dets tradisjon, men også mulighetene som åpner seg i dagens samfunn. Det kan være grensesprengende forskning, der for eksempel humaniora og teknologi møtes, eller anvendelser av humanistisk kompetanse i arbeidslivet. Holm forteller begeistret om et konsulentfirma startet av filosofer, som vurderer komplekse etiske spørsmål for store bedrifter. - Det gjelder å tenke utenfor boksen, å se hvor kunnskapen trengs. Ut i verden Hva så med studentene? På et seminar i regi av det litterære tidsskriftet Bøygen møter vi flere av disse unge, håpefulle. Hilde Mugaas, masterstudent i litteraturformidling, har tenkt fremover. - Jeg gjør jo ikke dette for å få fast jobb med én gang. Det ligger ikke i forventningene. Som de fleste på seminaret ønsker hun å jobbe med litteratur, men er ikke fremmed for å gjøre noe helt annet i en periode. Mange hun kjenner er med i redaksjoner og tar småjobber for å skaffe arbeidserfaring og kontakter. De er forberedt på en tung start. For å få drømmejobben er det kanskje nødvendig å gå inn i statistikkene som «undersysselsatt» og «i midlertidig arbeid» i en periode. Akademias åpne port Studentene på seminaret virker over gjennomsnittet motivert. Representerer de den jevne HF-eren? Mugaas mener at fakultetet tiltrekker seg mange som vil komme i gang med en utdanning. - Når en hund får elleve valper, er det ikke meningen at alle skal overleve. Nå for tiden er det jo blitt slik at «alle» skal studere. Så er det mange som finner ut underveis at det ikke er det de vil eller kan, likevel. Høye frafallstall har tidligere vært et problem for både det humanistiske og det samfunnsvitenskapelige fakultetet. Terskelen for å komme i gang er lavere her enn andre steder, mener litteraturstudenten. - Kulturfag er noe alle har et forhold til. Ser man på kategorien «fast, relevant heltidsjobb» skimtes et mye større problem. Du tar ikke bare ett fag på medisin, men du kan ta litt språk. I en kommentar opplyser dekan ved HF, Trine Syvertsen, at fakultetet jobber for å få flere studenter som tar en hel grad, heller enn enkeltemnestudenter. Studenttallene har gått stadig ned de siste årene, fra rundt 7500 i 2005 til nærmere 5600 i 2012. Kulturkollisjon «Kunnskapen om det menneskeskapte,» er definisjonen Helge Jordheim gir av fagfeltet i sin bok Humaniora, en introduksjon. Humanister studerer menneskers språk, historie, kunst, ideer og tro. Det er noe abstrakt og uhåndgripelig over fagfeltet. Ikke overraskende kommer kritikken mot humaniora gjerne fra politikere og økonomer som måler verdien av et fag i antall arbeidsplasser, tjente kroner og brukte skattepenger. Det er en kollisjon mellom to radikalt forskjellige tenkemåter. Humanister beskyldes – og ikke uten grunn – for ofte å drive med synsing heller enn å sjekke statistikkene. Men tallenes tale er ikke alltid glassklar. Vi trenger flere undersøkelser for å vite hva som skjer med studentene etter halvårs- HALVÅRSUNDERSØKELSEN • Annethvert år gjennomfører Nordisk Institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) den såkalte halvårsundersøkelsen. Målet er å få informasjon om hvor lett/vanskelig det er for nyutdannede å få innpass i arbeidslivet. • Undersøkelsene foretas i november, og spørreskjemaet blir sendt til kandidater som ble uteksaminert i vårsemesteret samme år. • Kandidatene besvarer spørsmål om arbeidssituasjonen (hvorvidt de er i jobb, fulltid eller heltid, og om de vurderer jobben som relevant) og om kvalitet og relevans av utdanningen de har fullført. • Undersøkelsene har blitt foretatt med jevne mellomrom siden 1972, stort sett med de samme spørsmål. Dette gjør det enkelt å se på utviklinger over tid. undersøkelsen, og hvor mye de egentlig koster samfunnet. Men selv ikke de beste statistikere vil kunne måle samfunnets behov for tolkning, tradisjon og refleksjon i harde tall. Kristian Wiese (f. 1986) studerer litteraturvitenskap. Eivor Mæland (f. 1988) studerer filosofi. Carline Tromp (f. 1984) har master i norrøn filologi og tar enkeltemner. Samtlige skribenter studerer ved Universitetet i Oslo. Jonas Alexander Larsen (f. 1991) er frilansillustratør, tegneserieskaper og tekstforfatter fra Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving, samt tegneserier som fortellende sjanger. To om humaniora Trine Syvertsen, dekan ved HF Hvorfor trenger vi humaniora i samfunnet? Samfunnets viktigste ressurs er menneskene. Humaniora bidrar til å forklare hvordan mennesker til ulike tider har organisert sine liv, hvorfor og hvordan verden endrer seg, og hvordan vi skal forstå fenomener som virker fremmede. I humanistiske fag 32 lærer man at verden kan organiseres på andre måter og å stille seg kritisk til allment aksepterte sannheter. Er det for mange studenter? HF’erne har en bred kompetanse og får jobber i mange bransjer. Mange blir lærere i skolen eller jobber med undervisning og forskning andre steder. Mange humanister jobber også i offentlig forvaltning, kultursektoren eller media. Hvorfor har humaniora et så dårlig rykte blant mange, og hvordan kan det bedres? Jeg opplever ikke at vi har dårlig rykte. Vi møtes av stor interesse og stor kjærlighet, og søkningen til HF ligger over snittet på UiO. Men vi har utfordringer vi jobber med. En av utfordringene er å skape en lettere overgang til arbeidslivet for studentene, blant annet ved utenlandsopphold, praksisplasser og god kommunikasjon med framtidige arbeidsgivere. HF-studenter trenger også selvtillit og bevisstgjøring på egne ferdigheter. Camilla Holm, medlem i faglig komite for humanistiske fag i Norsk studentorganisasjon (NSO) Hvorfor trenger vi humaniora i samfunnet? Jeg mener at vi aldri har trengt humaniora mer enn nå! Humanister er trent til å forstå komplekse systemer, tolke situasjoner og se ting fra forskjellige synspunkter. Verden er i endring, og vi trenger mer enn den snevre fagkunnskapen. Vi trenger folk til å se det store bildet. Er det for mange studenter? Det kan aldri bli for mange humanister. Hvorfor har humaniora et så dårlig rykte blant mange, og hvordan kan det bedres? Det har oppstått en kløft mellom humaniora og resten av verden, inkludert studentene. Her synes jeg at fakultetet må ta grep. De må bli flinkere til å fortelle folk hvor man kan gå med graden etterpå. Vi er heller ikke flinke nok til å vise oss frem. Natur- og samfunnsvitere står ofte Pappesker, haremspiker og en flyttemann Hun er en av våre mest spilte dramatikere og flere regner henne som en av våre største poeter. Med sin siste diktbok demonstrer Cecilie Løveid hvorfor. BOKANMELDELSE CECILIE LØVEID Av Kristian Wikborg Wiese I 2011 flyttet den norske poeten Cecilie Løveid tilbake til Norge, etter å ha vært bosatt i Danmark i tolv år. Dette har det blitt en bok av, Flytterester, som blant annet handler om å pakke ned et liv og pakke det ut et helt annet sted. Som leser blir vi tatt med i denne prosessen. Men der flytting stort sett er noe kjipt og lite fristende å bruke tid på, blir det i Løveids bok en fornøyelig affære. Tekstens språklige og billedlige driv gjør flyttingen til noe langt fra kjedelig. Boken er bygd opp med en slags narrativ struktur, hvor vi følger jeget fra et utgangspunkt til den endelige destinasjonen. På veien får vi innblikk i ulike gjenstander som jeget muligens pakker med seg, eller lar bli igjen, blant annet «dattertapeter», en rød divan og en pute med løkmønster. I tillegg møter vi flyttemannen. En gjennomgangsfigur som hjelper til med å losse og bære og stable, og som underveis sørger for små pust av underholdning. Dualismen i diktene går igjen i hele boka. På den ene siden fremstår de som lystige og med humor, og på den andre siden melankolske og sørgmodige. Dikt skal kanskje gjøre vondt å lese, men det hjelper med en flyttemann i korte bukser som tidvis fungerer som en avlastning for det mørke og vonde som tydelig trer frem i det leseren entrer boka. Foto: Kolon Forlag • Bor i Bergen, hvor hun vokste opp. Fra 1999-2011 bosatt i København. • Debuterte med romanen Most i 1972. • Forfatterskapet omfatter både lyrikk, drama, operalibretti, barnebøker og tekster til performance art. • Hennes skuespill har vært oppført tallrike ganger i inn- og utland, på teaterscener og i radio og fjernsyn. • Har også opptrådt i egne performanceforestillinger, og samarbeidet med flere komponister og billedkunstnere. • I 2012 ble Flytterester nominert til Brageprisen. Dramaturgisk dikter Løveids poesi kjennetegnes av hennes evne til å skape solide og dramaturgiske dikt. Dobbeltheten og dramaturgien kommer for eksempel frem i diktet «Tizians kvinner». Det lyder: frem som eksperter, men når en humanist uttaler seg i media er det gjerne på personlig tittel, og det blir synsing. Det som må til er en forståelse blant både studenter og samfunnet for øvrig, at humaniora er samfunnsrelevant. Flyttemannen stanser opp midt i bokkassene, og finner Tizian Han som kalte maleriene sine for dikt Han som diktet kvinnene om med sløret pensel Han som gråt mens han malte bollebløte haremspiker av veneziansk skole Disse jentene kan godt få komme på bakkanal i førersetet og bli enda rundere sammen med en flyttemann, sier flyttemannen og hiver boken inn i bilen Diktet har form som en hel fortelling. En fortelling som er nøye iscenesatt av forfatteren og som drar oss vekk fra Pakket ned livet sitt: Cecilie Løveid gjør flyttingen til poesi. Foto: Kolon Forlag sofakroken og tilbake til «bollebløte haremspiker av veneziansk skole», samtidig som diktet opprettholder spenningen til vår egen tid gjennom «Disse jentene kan godt få komme på bakkanal / i førersetet og bli enda rundere sammen med en / flyttemann». Selv om det hele veien ligger et drag av komikk her, er det noe skjørt og sårt over diktet, og det er denne vekslingen som gjør Løveids dikt så besynderlige. Prisnominert samling At Flytterester ble nominert til Brageprisen var ikke veldig overraskende. At den ikke vant er, etter min mening, en større overraskelse. Flytterester er nemlig en knakende solid og gjennomført diktsamling fra en av våre aller største samtidspoeter. Det er en bok av det slaget som leder til refleksjon og undring hos leseren, og ikke sjeldent latter. Med denne diktsamlingen viser Løveid hvor fabelaktig hun er som poet. Ryktet skal ha det til at litteraturen og poesien opplever en form for renessanse blant den yngre garde i disse dager. Dersom dette er tilfellet burde denne boken definitivt være en del av inventaret i utallige Ikea-bokhyller i diverse kollektiver rundt omkring i byen. Dersom det viser seg at det ikke var noen sannhet i ryktet likevel, vil jeg komme med en oppfordring om å ta turen til nærmeste bokhandel og likevel gjøre et forsøk på å lese poesi. Flytterester er i den sammenheng et utmerket sted å begynne. Kristian Wikborg Wiese (f. 1986) studerer litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han er nettredaktør i Argument og redaktør i det skjønnlitterære magasinet la Granada. 33 Kultur Kultur Valentino: Lidenskapelig motekeiser I begynnelsen av sin karriere uttalte Valentino at hans eneste svakheter var vakre kvinner og klær. Men da han flyttet til Roma, ble svakhetene til en suksess. MOTE Av Isabella Ambrosio Ill.: Marion Priebe Moteeksperter kaller Valentino for den siste keiser, fordi hans kreasjoner ble til et imperium som påvirket hele verden. I hans hender ble klær noe mer enn plagg som plasserte kvinnen i bås; De ble til noe beundringsverdig. Istedenfor å fokusere på den nye sosiale rollen kvinnen fikk i samfunnet, valgte designeren å hylle henne som et mesterverk. Hans fascinasjon for vakre klær er like stor som hans fascinasjon for vakre kvinner. Derfor er fornavnet Valentino mest kjent som Italias fineste eksport. Han har skapt de vakreste couture-antrekkene, og de mest dramatiske kjolene. Målrettet og inspirert «Jeg elsker Valentino. Hans klær opphøyer kvinners rolle. I tillegg gjorde han fargen rødt, lidenskapens farge, til å bli Italias farge,» har den italienske skuespilleren Monica Bellucci uttalt. Valentino Clemente Ludovico Garavani ble født i 1932 i Lombardo, Italia, i en velstående familie. Kun 17 år gammel reiste en målrettet Valentino til Paris, drevet av genuin kjærlighet for klær. Etter å ha fullført sin grad på École des Beaux-Arts i Paris startet han som lærling for franske Jean Dessès. Inspirert av moten i Romerriket og kvinnenes draperte plagg bygget han videre på sin særegne estetiske signatur. Han tegnet utallige skisser av søyleformede kjoler, siden de representerte en stor del av antikkens klassiske arkitektur. Anna Wintour, sjefredaktøren for Amerikanske Vogue, mener Valentino er vestens beste designer, fordi hans kreasjoner forlenget og moderniserte den klassiske antikken. Men bak grandios forestilling og «couture»-følelse lå designerens dypeste inspirasjon i naturen. Valentino var den første som begynte 34 VALENTINO CLEMENTE LUDOVICO GARAVANI DESIGNERSPRÅKET • «Haute couture» betyr høy søm. Teknikken regnes for å være den beste innen sømteknikk, og anvendes av store motehus. «Haute couture» design er ikke til salgs i butikker. • «Ready-to-wear» er en betegnelse for plagg som blir masseprodusert for befolkningen. Designere kan også produsere «ready-to-wear» kolleksjoner, men da er klærne av høyere kvalitet. Fra A til V Det søte liv: Valentino er alltid omringet av kjendiser. Her med skuespiller Liz Hurley. Foto: Wikimedia Commons • Født 11. Mai, 1932 i Lombardo, Italia. • Utdannet ved Ècole des BeauxArts i Paris, lærling for Jean Dessès. • 1962: viser sin første haute couture-kolleksjon på catwalken i Firenze. • 2002: selger motehuset Valentino til HdP for 300 millioner dollar. • 2008: pensjonerer seg • Designerens liv og virke kan også ses i filmen Valentino – The Last Emperor (2009). • Dokumentaren gir et personlig og privat portrett av Valentino. Regi av Matt Tyrnauer. med moderne teknologi i sitt design. Ved bruk av dataillustrasjon tegnet han et bestemt rosemønster, som stadig blir brukt i Valentinos design. Designeren begynte å jobbe for motehuset Guy Laroche, før han reiste til Roma. Her startet han merket Valentino, med bistand fra sine foreldre. Deretter ble han raskt medlem av den italienske eliten i Roma. La Dolce Vita Ved hjelp av lærdommen fra Paris etablerte Valentino et godt rykte blant eliten i Roma som tilba hans designer og kreasjoner. Tidlig på 1960-tallet traff han arkitekten Giancarlo Giammetti, som ble hans faste forretningspartner. John Fairchild, redaktøren for Women´s Wear Daily, ga Valentino kallenavnet «Sjeiken av Chic». I et intervju med amerikanske Vanity Fair uttalte Fairchild at «Valentino og Giammetti setter standarden for det søte liv»- dette på grunn av deres ekstravagante livsstil. I 1962 viste Valentino sin første «haute couture» kolleksjon på catwalken i Firenze. Visningen ble hans gjennombrudd, og han ble raskt kjendiselitens yndling. Etter å ha etablert et navn innen motebransjen vant Valentino den prestisjefylte Neiman Marcus-prisen for sin signaturkolleksjon «no colours». Istedenfor å bruke sterke farger slik rivalene gjorde, valgte designeren kremhvite farger. Så snart bokstaven V ble hans merkevare, designet han brudekjolen til Jackie Kennedys bryllup med Aristotle Onassis. Jackie Kennedy ble Valentinos svært lojale kunde og venn. I 1969 åpnet Valentino sine første «readyto-wear» butikker i Milano og Roma. Han tilbrakte hele 70-tallet i New York, hvor han kledde opp kjendiser, kunstnere og politikere. Det unike med Valentino er hans kontinuitet. Han startet med en visjon som han aldri forlot, og leverte videre. Dette er derfor anerkjente skuespillere som Julia Roberts og Jennifer Aniston bruker designerens 50 år gamle kreasjoner i dag. En kjole han designet i 1952 tar seg like godt ut på catwalken i dag som den gjorde for 40 år siden. Pomp og prakt I 1989 åpnet Valentino et kultursenter i Roma for å vise det beste Italia hadde å tilby innen design og mote. Noen år senere gjorde han en kort opptreden i filmen The Devil wears Prada, hvor han spilte seg selv. Etter å ha annonsert at han skal pensjoneres i 2008, viste Valentino sin siste «ready-to-wear» kolleksjon under moteuken i Paris. Supermodellene Naomi Campbell, Claudia Schiffer og Eva Herzigova var tilstede for å vise sin støtte til designeren. Mens andre designere kommer og går, har en pensjonert Valentino fortsatt innflytelse over motens gang. Ingen andre klesdesignere har beholdt en populær posisjon i så lang tid. Alt fra kongelige til kjente filmskuespillere bruker stadig vekk hans kreasjoner. I dag er Valentino 80 år gammel og bosatt i Roma. Han reiser fortsatt verden rundt, omringet av gode venner og familie, og lever det søte liv. Isabella Ambrosio (f. 1985) studerer historie på Universitetet i Oslo, og sitter i Arguments kulturredaksjon. Marion Priebe (1990) studerer medievitenskap ved Univseristet i Oslo . 35 Kultur Salige er de som glemmer Ville du manipulert din egen hjerne for å slippe vonde minner? FILM Av Andrea Miranda Sand Bruer Hvis du hadde blitt dumpet, ville du ønsket å slette alle minner om den personen? Hvilke fordeler og ulemper har det? Hva om du da møter denne personen igjen – tilfeldig? Og: Er det et mål å leve fri for emosjonell smerte? Vekk med det vonde Filmen «Eternal Sunshine of the Spotless Mind» (2004) bearbeider disse dilemmaene i form av en fiksjonell historie. Men det er kanskje spørsmål du må ta stilling til tidligere enn du hadde ant. Hjerneforskning fra 2010 åpner nemlig for at det er skrevet av Charlie Kaufman og regissert av Michel Gondry. Gondry har tidligere regissert blant annet den velkjente videoen «Around the world» av Daft Punk, og Kaufman har skrevet blant annet hjernepirrende «Being John Malkovich» (1999) samt plott-komplekse «Adaptation» (2002), som er basert på en bok av Susan Orlean. Alle de nevnte filmene kan sies på forskjellige måter å utforske visse aspekter ved menneskehjernen. Eternal Sunshine of the Spotless Mind handler om protagonisten Joel Barish (spilt av Jim Carrey), en sjenert mann i trettiårene. Han finner ut at kvinnen han elsker – den impulsive og utadvendte Clementine samme gjelder hovedpersonenes dragning mot hverandre. I den første sekvensen, hvor de er tilsynelatende fremmede, får man også en følelse av at de kjenner hverandre fra før. Videre i filmen demonstrerer både handling og regi tydelig at de har en slags magnetisk tiltrekningskraft på hverandre, som ser ut til å forvirre og forbause dem begge. Filmen hadde vært en ganske annen dersom ingen av dem brød seg nevneverdig da de møtte den andre tilfeldig. Det er derfor denne åpenbare tiltrektningskraften er en av hovednervene i plottet, om ikke selve forutsetningen for filmens handling og budskap. Med dette grepet vil kanskje Kaufman vise at han mener kjærligheten – eller i det minste fysisk tiltrekning og hjernekjemi – overvinner det meste. Ingen er trygge Hjernevask: Joel og Clementine sletter minnene om forholdet sitt, men kjemien består. Foto: IMDB faktisk kan være mulig å kvitte seg med ubehagelige minner: «Traumatic fear memories can be inhibited by behavioral therapy for humans, or by extinction training in rodent models, but are prone to recur. Under some conditions, however, these treatments generate a permanent effect on behavior, which suggests that emotional memory erasure has occurred.» Sitatet kommer fra ingressen til en forskningsrapport skrevet av Roger L. Clem og Richard L. Huganir, som begge har doktorgrader i nevrovitenskap. I rapporten kan man lese at forskerne i utgangspunktet ikke vet hva som er den nevrologiske årsaken til at man kan bearbeide visse vonde minner på denne måten. Men muligheten for «emotional memory erasure» kan ha omfattende konsekvenser. Uforglemmelig kjærlighet «Eternal Sunshine of the Spotless Mind» 36 Kruczynski (spilt av Kate Winslet) – har dratt til firmaet Lacuna Inc, og fått slettet minner om ham og forholdet deres. I sin fortvilelse og smerte bestemmer Joel seg for å få utført samme inngrep på seg selv. Utfallet av dette oppfordrer jeg deg til å finne ut av selv ved å se filmen. En sikker metode? Men hvor virkningsfulle vil effektene av et slikt hjerneinngrep egentlig være? Hvor sterk er vår kjemiske dragning til andre mennesker? Både filmens hovedplott og subplott demonstrerer Kaufmanns mening om dette. Mary, en ansatt i Lacuna Inc, har tidligere hatt en affære med den gifte sjefslegen i Lacuna Inc – Dr. Howard Mierzwiak. Hun er ikke klar over dette ettersom hun valgte å slette forholdet deres fra minnet sitt. På tross av slettingen kommer det tydelig frem i regien mellom henne og Dr. Mierzwiak at det fortsatt er en veldig sterk kjemi mellom dem. Det Det er også interessant å observere i filmen hvordan to så forskjellige personlighetstyper som Clementine og Joel begge går til det steget å slette hverandre fra minnet. Med dette illustrerer Kaufmann at et slikt inngrep ikke nødvendigvis er reservert impulsive mennesker som på 1-2-3 bestemmer seg for å endre sin hjerne, slik Clementine tilsynelatende gjør. Dette er noe alle mennesker står i fare for ettersom vi alle, uansett personlighet, er like sårbare i kjærligheten. Mange vil kanskje også kjenne seg igjen i Joel. Han virker til å ha vansker med å håndtere sine egne og den andre parts følelser i et romantisk forhold. Som mange andre ønsker han helst å glemme dette og skyve det unna heller enn å ta det til seg og jobbe med seg selv, som nok kan virke som en uutholdelig oppgave. Joels vansker med å håndtere følelser ser vi eksemplifisert med mange forskjellige minner fra forholdet med Clementine, hvor han strever med å åpne seg for henne. Han holder mange tanker tett til brystet – tanker han heller skriver og tegner ned i dagboken sin enn å dele med henne. Han virker ikke til å være helt klar over hvor destruktivt det er for forholdet at han er så redd for å åpne seg, ei heller hvor sterke følelser han faktisk har for Clementine. Nettopp hvor mye hun betyr for ham innser han underveis i den konfliktfylte sletteprossessen. På denne måten blir sletteprosessen på et paradoksalt vis noe positivt - han visste ikke hva han hadde før det virkelig skulle bli borte. Da innser han kanskje at det ville være verdt forsøket å legge fra seg stoltheten og staheten og våge å være sårbar. Dette er et veldig sterkt filmbudskap, og verdt å tenke over hvis man vurderer å satse på minnesletting i nær fremtid. FAKTA • Det toneangivende tidsskriftet Science publiserte i november 2010 en artikkel med tittel «Calcium-Permeable AMPA Receptor Dynamics Mediate Fear Memory Erasure». • Forskerne Clem og Huganir fant at en synaptisk manipulasjon av en viss reseptor i amygdala hos mus åpner for at man kan redusere intensiteten av et smertefullt minne. Amygdala er en struktur i tinninglappene i hjernen som er involvert i blant annet nettopp hukommelsesprosesser. Ved å manipulere synapser i denne delen kan man i følge rapporten gjøre det lettere å bearbeide og sågar fjerne visse minner ved hjelp av kognitiv terapi. • Artikkelen kan lastes ned på sciencemag.com. Film som katalysator Dilemmaene som blir presentert i denne filmen er tankevekkende på mange sett: Vil en slik teknologi snart være virkelighet for mennesker? Ville man selv gjennomført en slik sletteprossess? Hva vil konsekvensene være -- både strukturelt i samfunnet, og på det relasjonelle, personlige plan? Noe av det som kjennetegner god film er at den fremprovoserer en slags endring hos sitt publikum, og utfordrer våre etiske og moralske verdier. Og etter disse kriteriene er denne filmen god, for gjennom handlingens forløp tvinger Kaufmann oss til å ta stilling til spørsmålene. Det er et kjernespørsmål i filmen hvorvidt man ønsker å leve i uvisshet om at man har mistet noen andre, eller om noen med vilje har «mistet» en fra sin hukommelse. Filmen spør: Er det kanskje bedre, alt i alt, mest fruktbart å ta vare på all erfaring, oppnå innsikt i om seg selv og sine egenskaper – rett og slett kjenne seg selv bedre, – og dermed få anledning til å lære av sine feil? Disse verdiene settes i spill både i hovedplottet mellom Joel og Clementine og subplottet om Dr. Mierzwiak i Lacuna Inc og Mary, samt i flere små subplott. Dette inspirerer til reflekson og diskusjon hos publikum på en intelligent og ikke minst vakker måte – en diskusjon som kanskje er mer aktuell og relevant enn man aner. Andrea Miranda Sand Bruer (født 1987) er frilansskribent- journalist og –illustratør. NATURVITENSKAP FORMIDLINGSREVOLUSJONEN / THE GAY GENE GRØNNVASKET STRØM / KATTER OG KVANTEFYSIKK BESTEMOR FÅR PLASTHJERNE 37 Naturvitenskap Naturvitenskap Det populærvitenskapelige prosjekt I 2013 får populærvitenskap endelig innpass i Oslo-studentenes timeplan. Men vi kan lære mye av en formidlingspionér fra forrige århundre. OVE ARBO HØEG (1898-1993) Foto: Universitetshistorisk fotobase. VITENSKAPSFORMIDLING Av Elise Matilde Lund Foto: Universitetshistorisk fotobase Populærvitenskap er formidling av vitenskap til allmennheten. Ordet er en oversettelse av det engelske popular science, hvorav science viser til naturvitenskapene. I norsk sammenheng refererer populærvitenskap også til andre vitenskaper enn de naturfaglige. Vitenskapsformidling foregår i større eller mindre grad i utallige aviser, tidsskrifter og blogger. Også Universitetet i Oslos (UiO) egne vitenskapskvinner og -menn bidrar med kronikker, artikler og bøker. Men det har stadig vært enkelte ildsjeler som har påtatt seg ansvaret for populærvitenskapelig formidling ved universitetet. Undervisning og opplæring i vitenskapsjournalistikk og popularisering har vært mangelvare ved universitetet. Forståelse på tvers av fag Ove Arbo Høeg (1898-1993) var i sin tid en av ildsjelene som påtok seg formidlingsansvaret. Han var professor i botanikk ved UiO og faglig svært allsidig. Høeg var en seriøs representant for norsk populærvitenskap, og det før man kunne se naturdokumentarer på TV. Grunnen til at hans populærvitenskapelige prosjekt var såpass vellykket er at han gikk utover de naturvitenskapelige referanserammene. Høeg, som biolog, spilte på lag med vår felles kulturhistorie. I forklaringer på botaniske spørsmål og fenomener integrerte han vår bruk og forståelse av planteliv, og for å gjøre sin faglige kompetanse relevant for lytterne flettet han inn mennesket selv som aktør i naturen. Han satte ikke natur og kultur opp mot hverandre som to knyttnever, men brukte kulturelle referanserammer for å formidle vitenskapelig kunnskap slik at allmennheten kunne forstå. Det er denne forståelsen som er folkeopplysningens hovedmål. Grensesprengende perspektiver Høegs filosofi er brennaktuell i dag: ved å bruke kultur- og naturvitenskapene 38 MNKOM3000/4000 FORSKNINGSFORMIDLING OG VITENSKAPSJOURNALISTIKK • Nyopprettet emne ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiO. • Opprinnelig et studentinitiativ av bl.a. tidligere naturvitenskapsredaktør i Argument, Norith Eckbo. • Emnet tar for seg vitenskapsformidling og journalistikk. • På foreleserplanen er profilerte navn innenfor forskning og journalistikk, som Dag Hessen, Jørn Hurum og Knut Olav Åmås. sammen finner vi frem til de beste opplysningene og historiene. Popularisering av vitenskap betyr ikke nødvendigvis en senkning av nivået: Det handler om å gi forskningen et språk som gjør den tilgjengelig, og ikke tviholde på informasjon i de innerste sirkler. Et fellestrekk for mange formidlingsentusiastiske universitetsansatte er at de kontekstualiserer sin forskning utover fagdisiplinenes tradisjonelle grenser. Universitetet ønsker å være en grensesprengende institusjon, og en bredere forståelse og et tettere samarbeid mellom Målet med tverrfaglighet er ikke å få alle til å tenke likt, men å få de som tenker ulikt til å snakke sammen. humaniora, naturfag og samfunnsfag burde komme fra kjernen, fra fakultetene selv! Ulike utdannelser fremmer og stimulerer ulike tankesett. Målet med tverrfaglighet er ikke å få alle til å tenke likt, men å få de som tenker ulikt til å snakke sammen, til å utveksle ideer, meninger og forskningsresultater. Har for eksempel en kultur- og en naturviter ulikt syn på tilværelsen fordi de kan ulike ting og har trening i å formulere Pause: Ove Arbo Høeg og geologen Olaf Holtedahl spiser lunsj på fjelltur, 1937. Kunnskapstørste: I Høegs tid sto folk i lange køer får å se Victoria Regia blomstre. Disse blomstene er fortsatt å finne i Botanisk hage på Tøyen. Foto tatt i 1931. Ildsjel: Høeg var en allsidig vitenskapsmann og dyktig fagformidler. Her på ekskursjon på Hadeland med førsteårsstudenter, 1949. spørsmål på ulike måter? Hva i så fall med de som både er både filosofer og biologer? Den filosofiske naturviteren Ove Arbo Høeg var en slik mann. Han var både filosof og botaniker, og i sitt 95 år lange liv jobbet han iherdig med å tilgjengeliggjøre kunnskap for allmennheten, blant annet gjennom folkeopplysningsbastionen Norsk Rikskringkasting. Innen botanikken forsket Høeg på paleobotanikk og etnobotanikk. Som navnene røper har paleo noe med fossiler å gjøre og etno har noe med mennesker å gjøre. En paleobotaniker kartlegger tidligere tiders planteliv ved hjelp av fossile planter. Høeg forsket blant annet på vekster i devon, en geologisk periode i jordens oldtid, for rundt 400 millioner år siden. Naturlig nok har ingen mennesker sett dette plantelivet. Kanskje i frykt for å miste kontakten med mennesker helt, arbeidet Høeg også med etnobotanikk - forholdet mellom mennesker og planter. Har du noen gang tenkt over hvorfor planter har de navnene de har, eller hvordan vi har brukt planter som valuta, som materialer til klær, i ritualer, som mat og ikke minst innen medisin? Hvis du er nysgjerrig på dette bør du dykke ned i Høegs samlinger. Skatter i arkivet Som ansatt ved Nasjonalbiblioteket har jeg selv ordnet privatarkivet etter Høeg, og det er et imponerende vitenskapelig arkiv: Høeg førte korrespondanse med over 1000 botanikere og forskere verden over; han skrev lange manuskripter og holdt utallige foredrag; han reiste på vitenskapelige ekspedisjoner til blant annet Høeg, som biolog, spilte på lag med vår felles kulturhistorie. India (fra 1951), Svalbard (på 1920- og 30-tallet) og det afrikanske kontinentet (fra 1929 til 1930). Mye av Høegs materiale som nå ligger i Nasjonalbibliotekets arkiver er knyttet til NRK, hvor Høeg gjennom flere tiår holdt ulike radioforedrag og kåserier. Temaene befant seg ofte i skjæringspunktet mellom filosofi og biologi - tankeeksperimenter hvor han satte sin egen vitenskapelige kunnskap i relasjon til de store eksistensielle spørsmålene. I radioforedrag som «En biolog orienterer seg i tilværelsen» og «Grensen mellom levende og livløst» reflekterer Høeg omkring livet på jorda, både sin egen menneskelige tilværelse og studiet av liv slik det utfolder seg innen naturvitenskapene. Bedre sent enn aldri Som nevnt har opplæring av studenter i popularisering og formidling av populærvitenskap ikke vært prioritert ved universitetet. Engasjerte formidlere ved UiO har tatt affære, og det kommer bedre sent enn aldri at universitetet nå har fått et eget emne som beskjeftiger seg med denne enorme oppgaven. Gjennom emnet MNKOM3000/4000 gis studentene for første gang opplæring i formidlingskunsten som en del av deres bachelor- eller mastergrad ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. I forrige utgave av Argument, og i Aftenposten 18. februar, ble det spådd at emnet forhåpentligvis inngår i en formidlingsrevolusjon som er i ferd med å suse over hovedstadens største utdanningsinstitusjon. Jeg føyer meg inn i rekken av de forventningsfulle. • Født i Larvik. • Norges første paleobotaniker • Arbeidet som konservator ved Paleontologisk museum i Oslo (1923-1925). • Bestyrer for de botaniske samlingene ved Videnskapsselskapets museum i Trondheim (1926-1947). • Redaktør for Blyttia, tidsskriftet til Norsk botanisk forening (1949-1963). • Ledet UNESCOs oppbygning av et paleobotanisk forskningsinstitutt i Lakhnau, India (19511953). • Bestyrer for Botanisk hage og museum i Oslo (1958-1965). • Publiserte vitenskapelige arbeider i over 70 år. å slå fast at et godt populærvitenskapelig materiale også skal synliggjøre konflikter og kommunisere usikkerhet. Det er altså vitenskapsformidling i en svært moderne og demokratisk form som nå skal integreres i universitetets undervisningsplan. Og enda en god nyhet: De ansvarlige for det nye formidlingsemnet på MatNat utelukker ikke eventuelt samarbeid med andre fakulteter på sikt. En tverrfaglig formidlingsundervisning kan generere nye og spennende spørsmål som fremtidige populærvitenskapelige prosjekter vil dra nytte av. Høeg tenkte tverrfaglig i sin tid, og MNKOM3000s egne emneansvarlige Dag Hessen og Henrik Svensen gjør det samme i dag. Det er uten tvil en etterlengtet formidlingsrevolusjon som nå spirer og gror ved MatNat. Forhåpentligvis sprer den seg oppover Moltke Moes vei slik at hele Blindern etter hvert står i full formidlings-blomst. Elise Matilde Lund (f. 1987) har en mastergrad i museologi fra Universitetet i Oslo. Hun har skrevet masteroppgave om zoologiske utstillinger og foretrekker døde dyr i montere, ikke på brødskiva. Formidlingsrevolusjonen Universitetets egen rektor, Ole Petter Ottersen, innledet første forelesning med 39 Naturvitenskap Naturvitenskap Being Gay: Nature, Nurture or Both? Are homosexuals made in heaven or designed on Earth? SEXUALITY Av Lalah Rukh Ill.: Carline Tromp One of society’s most tantalizing questions is whether sexual orientation is embedded in our nature or a choice we nurture. Does homosexuality originate in the womb or the kindergarten? A popular perception, shared by social behaviorists and Freudians, is that homosexuality is a choice molded by life experiences. However, recent scientific evidence suggests that the roots of our sexuality might lie in our biology. Why does it matter? Although proving that homosexuality is inborn wouldn’t completely erase prejudice against homosexuals, it would make it easier to frame the debate as a matter of civil rights. This is vital as homosexuality is yet to shed its status as a social taboo and is still considered a crime in 75 out of 195 countries, often punishable by death. If homosexuality is indeed a product of our biology, and hence uncontrollable, then the very notion of it being punishable is immoral. The perfect test The quest to resolve the nature versus nurture enigma has led researchers to the perfect control group: twins. Twins are either identical (one fertilized egg splits into two) or non-identical (two eggs hanging out together but fertilized by different sperms). They not only share their genetic content – 100% match in identical twins and around 50% in non-identical/frater- Does the mythical «gay gene» exist? nal twins, – being siblings they also share the same environment at a crucial time in their personal development. In the 1990s, researchers Bailey and Dillard at Boston University concluded that having a homosexual fraternal twin increases your chances of being a homosexual to almost twenty-two percent. And if you’re identical then the chances double to fifty percent. These results were later confirmed by several other studies, suggesting clearly that something ‘genetic’ determines our sexual fate. Tomboys and Pink Boys Interestingly, despite being genetic clones, 40 twins who grow up to have opposite sexual identities show very distinctive childhood behavior even though they’re raised quite similarly. The homosexual twin might have tried on his mother’s pearls more often than usual, and perhaps even had a doll in his collection of toys. This behavior is termed childhood gender nonconformity (CGN) and is a phenomenon that extends beyond the preference of dolls and the color pink amongst boys. It describes the condition in which children do not follow expected gender-related patterns. Research indicates that of the boys who exhibit CGN, almost 75% or more grow up to be homosexuals. Daryl J. Bem, a Professor of Psychology at Cornwell University explains that biological factors such as prenatal hormones (before birth), genes and brain-anatomy prompt children to behave in ways that do not match their assigned sex at birth. These biological factors are strong focal points for researchers investigating the causes of homosexuality. What happens in transit Some scientists believe that the process of shaping ones sexuality starts even before we enter this world, and the environment we face inside our mother’s womb is in fact crucial in shaping our sexual identity. In the first few weeks all fetuses develop along similar lines and the human fetus is in fact a female by default. Around week six, fetuses with the male Y chromosome will develop male sexual organs, which will eventually produce testosterone – the male sex hormone. Testosterone not only masculinizes the body but also the brain, including the hypothalamus, which partially controls our sexual orientation. Scientists believe that the more the hypothalamus is exposed to testosterone, the more it sets the stage for a sexual inclination towards women. However, occasionally a male fetus fails to produce enough testosterone, or its brain doesn’t absorb enough to shape it along heterosexual lines. In short, homosexuals absorb enough testosterone to masculinize their bodies but not enough to differentiate their brains. The Gay Gene Clearly a lot of our biology goes into shaping our sexual preferences, but is there a single gene at the heart of these biological triggers? Does the mythical «gay gene» exist? A sensational breakthrough came in 1993 when Dr. Dean Hamer from the American National Cancer Institute revealed the results of a study based on maternal X-chromosomes from 40 pairs of gay brothers. He found that gay brothers shared a specific region of their X-chromosome more often than with their straight brothers. This region could contain up to several hundred genes and be vital in influencing sexual orientation in men. The study resulted in a media storm with headlines blazing with the find of the definitive «gay gene». However between 1995 and 1999 the optimism quickly gave way to controversy when various studies contradicted Hamer’s results. He was subsequently charged for research improprieties and put under investigation for excluding results that contradicted his findings. Overcoming natural selection Despite the setback, the hunt for the genetic link continued. In December 2012 researchers proclaimed that although homosexuality isn’t strictly genetic, it is passed from parent to child by the help of genetic factors called epi-marks. They control how Some scientists believe that the environment we face inside our mother’s womb is crucial in shaping our sexual identity. genes are expressed in our bodies and also reveal why, if homosexuality is hereditary, it has not yet been lost to the forces of natural selection. According to biologist William Rice, sex-specific epi-marks are normally not passed between generations, and are thus erased, but sometimes escape deletion and are transferred from parent to offspring. Epi-marks are vital in maintaining a correct balance of testosterone in the parents, but as a side effect may cause homosexuality in opposite-sex offspring. However exciting, this theory is based solely on biological and mathematical models and remains to be tested. And so, the hunt for the elusive gay gene continues. Freud’s argument While the biological argument claims that human sexuality is pre-wired by nature and cannot be modified, behavioral theories argue that it is in fact sculpted by our environment. Followers of Sigmund Freud, the founding father of psychoanalysis, believe that apart from inherited traits, a person’s personality is mainly shaped by events in early childhood. Freudians believe that all human beings are innately bisexual but might diverge into homosexuals as a result of their interactions with their parents and other adults. The central point is that what we see around us reinforces the notion of typical male and female behavior. If the positive reinforcement does not occur these behaviors cease to exist. We adapt. During childhood, we learn to avoid behaviors that bring us pain, and grow fonder of experiences that bring us joy. Hence our sexual identities as adults could be shaped by positive and negative reinforcements we experience during our lifetime, especially during our childhood. Proteins, not preferences If genes were solely responsible for shaping our sexuality then twin studies would have revealed a 100% match between identical siblings. But while their freckles match to the very last detail, we can’t say the same about the sexual orientation of each identical twin pair. Our genes do not govern us directly but might predispose us towards certain risks or behavior. This is where the interactional theory (promoted by, amongst others, the same Daryl Bem) comes into picture. It proposes that homosexuality results from a cocktail of biological, psychological and social factors. According to sexologist and psychologist John Money, the exposure to hormones inside a mother’s womb predis- poses a child towards a particular sexual orientation. Then, during early childhood, various social learning factors will either propel or inhibit him or her towards the predisposition. So while the biological argument has gained momentum over recent years, the factors that put together our sexual identities still remain murky. Studies from various ends of the spectrum have been unable to pinpoint an exclusive element that single-handedly molds our sexual preferences. However it seems like our biology does play a part in shaping our sexuality. This is a huge blow to many rigid social and religious stances, which spread prejudice against homosexuals. Research efforts must be continued and only an open-minded approach can lead us to answers. Lalah Rukh (1984) is currently pursuing a Master’s degree in microbiology and works at Forskerfabrikken to allure youngsters towards science. Carline Tromp (f. 1984) er norrønfilolog, litteraturstudent og frilansillustratør og skribent. Hun er redaktør i Argument. 41 Naturvitenskap Grønvaska straumrekning Naturvitenskap Er det skitten eller grøn straum som lyser opp lesesalen? Straumens opphav er vanskeleg å finne. ENERGI Av Borgar Aamaas Ill.: Sigrid Kristiansen Å vite kva for straum ein brukar kan vere ein komplisert affære. Innføringa av opphavsgarantiar skulle føre til meir produksjon av fornybar straum. Men garantiane skapar i mange tilfelle meir forvirring enn klimagevinst. Ordninga er akseptert i Europa, mens det i Norge manglar kunnskap om opphavsgarantiar. Dette fører til eit delikat problem. Undersøkinger ved CICERO, senter for klimaforskning, har vist at vi nordmenn trur vi brukar rein vasskraft, og fysisk sett gjer vi det. Samtidig brukar ein del europearar òg rein norsk vasskraft ettersom dei har kjøpt garantiar for det (sjå faktaboks). Både vi og europearane har på kvar vår måte rett, men to rette blir galt. Endå eit EU-direktiv På straumrekninga mi står det med lita skrift ein link til ei internettside frå Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). For svært mange som ikkje har kjøpt opphavsgarantiar, altså dei aller fleste av oss, er det informasjonen på denne nettsida som gjeld. Frå 2007 må norske straumrekningar nemleg innehalde informasjon om kvar straumen kjem frå. Dette er eit resultat av EUs «Fornybardirektiv» som vart vedtatt i 2001. Målet var at ein stadig større del av straumforbruket skulle kome frå fornybar energi. Dermed kan alle nordmenn finne ut om vi har brukt straum frå vasskraft eller kolkraft. På nettsida til NVE kan vi lese at i 2011 var min og din straum satt saman av denne blandinga: 45 prosent fossil kraft, 32 prosent kjernekraft og berre 23 prosent fornybar kraft. Årsaka er at europearar, både selskap og privatpersonar, kjøper Både vi og europearane har på kvar vår måte rett, men to rette blir galt. opphavsgarantiar på den norske vasskrafta. Vi nordmenn står att med restane og ein tilsvarande import av den europeiske straumproduksjone. For kvart år som går vert fleire og fleire av desse garantiane selt, slik at restmiksen vert stadig skitnare. Men fysikken seier Ein kan undre seg over kva slags straum som fysisk sett lyser opp førelesningssalen. Kva får vi ut av stikkontakten på UiO? Problemet er at det er umogeleg å vite eksakt kvar dei einskilde elektrona kjem 42 frå. I eit ope straumnettverk med mange produsentar kan elektrona ha mange ulike opphav. Men på makronivå kan vi seie noko om sannsyn: Mest truleg kjem dei fleste elektrona vi brukar på UiO frå ulike vasskraftverk i nærområdet. Straumen som er skitten på papiret kan altså fysisk sett vere grøn. Når vi veit dette er det vanskeleg å akseptere at europearar kjøper den grøne garantien på akkurat denne straumen. I land som Tyskland er ordninga med opphavsgarantiar enklare å fatte. Der er straumproduksjonen ei jamn blanding av grøn og svart straum, og valet mellom fornybart og fossilt er reelt. UiO sine utslepp I 2009 var straumforbruket til UiO på 83 GWh, noko som er mindre enn ein promille av det totale norske forbruket. Ifølgje UiO førte dette til eit utslepp på omlag 15000 tonn CO2-ekvivalentar (Kyoto-klimagassar som CO2, metan og lystgass). For å rekne ut dette brukte UiO gjennomsnittet av forbruket på den Ordninga kan føre til «grønvasking», der forbrukarar heller kjøper billige garantiar enn å ta reelle utsleppskutt. felles nordiske kraftmarknaden i denne perioden. Med ei slik fysisk tilnærming står norsk vasskraft for ein viktig del av totalen og bidrar med relativ grøn straum. Men sidan UiO ikkje kjøpte opphavsgarantiar i 2009 kan dei på papiret ha brukt den skitne reststraumen frå Europa. Om vi går ut i frå dette, vert utsleppet tilnærma dobla, i teorien. Frå 2012 har UiO kjøpt opphavsgarantiar, som gjer at CO2-utsleppet på papiret blir tilnærma lik null. Prosjektleiar ved Grønt UiO, Jorulf Brøvig Silde, er positivt innstilt til opphavsgarantiar: - Vi ønskjer at UiO skal bli eit grønt universitet. Når vi kjøpar opphavsgarantiar, så stiller vi strenge krav til elektrisitetsprodusentar og påverkar såleis marknaden i klimavenleg retning. OPPHAVSGARANTIAR • Fornybardirektivet (Renewables Directiv 2001/77/EC) vart vedtatt i EU i 2001. • Opphavsgarantiar har eksistert i Noreg sidan 2007. • Ordninga baserer seg på at alle forbrukarar teoretisk sett har tilgang til den same straumen. • Når delar av den grøne straumen vert kjøpt opp gjennom opphavsgarantiar, vert den resterande straumen skitnare. • Alle som ikkje kjøper opphavsgarantiar brukar reststraumen. • Meir informasjon om straumen din: nve.no/varedeklarasjon. i utsleppsutrekningar. Mange forskarar er kritiske til ei slik tilnærming. Om ein kan betale avlat ved å kjøpe garantiar på grøn straum, kan ein tilsvarande kjøpe garantiar for «kortreist mat» for ein fersk biff flydd inn frå Argentina? Dessverre kan ordninga føre til «grønvasking», der forbrukarar heller kjøper billige garantiar enn å ta reelle utsleppskutt. Er du interessert i å vere miljøvennleg, sjekk di eiga straumrekning. Er straumen du betaler for grøn eller svart? Men sjølv om tanken bak opphavsgarantiar er god, er det meir effektivt å faktisk kutte straumforbruket. Difor kjøper eg ikkje slike garantiar sjølv, og vil tilråde andre å fokusere på meir konkrete tiltak. Så slå av lyset når du er sistemann som drar frå lesesalen. Borgar Aamaas (f. 1984) har ein mastergrad i meteorologi frå Universitetet i Oslo (UiO) og er i dag forskar på CICERO Senter for klimaforskning. Sigrid Riiser Kristiansen (f.1988) studerer realfag ved Universitetet i Oslo. Avlat for miljøsynder? Ordninga med opphavsgarantiar er berre halvvegs gjennomført slik det er i dag. I utsleppsutrekningar skal ein ifølgje regelverket ikkje ta med slike garantiar. Å fokusere på den reelle fysiske straumen, slik UiO gjorde i klimagassreknskapet sitt for 2009, er såleis meir korrekt i dag. Men potensielle lovendringar i framtida kan føre til at garantiar må takast med 43 Naturvitenskap Naturvitenskap Schrödingers arv Katten i esken skulle illustrere kvantefysikkens kanskje mest uforståelige fenomen. FYSIKK Av Kristian Olsen og Ask Markestad Ill.: Georg Pram Ekelund Perioden fra 1900 til 1925 var en begivenhetsrik tid for fysikken. Max Planck og Albert Einstein hadde vist at lys også oppførte seg som partikler, og ikke bare som bølger som man tidligere hadde trodd. På slutten av denne perioden tok en fransk fysiker ved navn Louis de Brogile det neste steget, og foreslo at andre partikler kunne tenkes på som bølger, og ikke bare som partikler. Men et viktig spørsmål sto igjen: Hvordan kan noe oppføre seg som både partikkel og bølge samtidig? Underfundige modeller I fysikken lager vi modeller for å prøve å forstå virkeligheten. Modellene man kommer frem til er gjerne formet med et matematisk rammeverk, og vår oppgave som fysikere er å prøve å forstå hva matematikken forteller oss. De fysiske modellene er svært forskjellige, og kan hver for seg forklare ulike vitenskapelige emner. For eksempel kan den klassiske fysikken forklare hvordan en liten ball beveger seg, men funger dårligere til å forklare skyers bevegelse. På samme måte fungerer bølgemodellen for lys nokså bra, men partikkelmodellen enda bedre. Det De Brogile foreslo var at en bølgemodell også kunne forklare en vanlig partikkels bevegelse. For å forstå hvordan det hele henger sammen, var det behov for en fysiker som Erwin Rudolf Josef Alexander Schrödinger. Bølger i rommet Erwin Schrödinger var født i Wien i 1887. Han var en østerriksk fysiker som bidro til mange felt av vitenskapen. I løpet av 1920-tallet fikk Schrödinger jobb som professor ved Universitetet i Zürich, og det var her den neste store oppdagelsen i kvantefysikk ble gjort. Inspirert av De Brogiles arbeid kom Erwin Schrödinger frem til at ting som oppfører seg som en bølge også må se ut som en bølge når vi tegner matematiske formler for dem på papiret. Denne ideen ledet fysikeren til den såkalte Schödingerligningen. Schödingerligningen er en slags «mal» på de matematiske uttrykkene vi kan bruke for å beskrive en partikkels posisjon. Ved å løse denne ligningen får vi et uttrykk som ser ut som en bølge. Ikke ulikt bølgene som 44 oppstår etter at du har sluppet en stein i vann. Overskyet sannsynlighet Schrödinger trodde først at den matematiske bølgen han oppdaget faktisk var partiklene, men endret raskt dette synet, mye på grunn av arbeidet til Max Born. Det viste seg at likningen ikke beskrev en partikkels rare, bølgeaktige posisjon i rommet, men heller en sammenheng med sannsynligheter. Disse sannsynlighetene sier noe om hvor det er mest og minst sannsynlig å finne en partikkel hvis man ser etter den. Som en perfekt rund sky som er tettest i midten, og blir svakere jo lenger ut man går. Det er mest sannsynlig å finne partikkelen der skyen er tettest, og mindre og mindre sannsynlig utover mot kantene. Partikler er altså ikke bølger, men oppfører seg matematisk som om de er det. Einstein vs. Bohr Det var svært vanskelig å tolke disse resultatene, noe som førte til kvantefysikkens kanskje mest kjente debatt, mellom to av fysikkens mest kjente menn: Albert Einstein og den danske fysikeren Niels Bohr. Einstein mente at grunnen til at kvantefysikk opererte med sannsynligheter var at man ikke hadde funnet de underliggende mekanismene enda, og at kvanteteorien dermed ikke var komplett. Bohr mente at kvanteobjekter fra naturens Schrödingers katt illustrerer fortsatt det logiske skillet mellom kvantefysikken og den verdenen vi er vant til. side ikke oppholder seg i en bestemt posisjon. Det er først når vi gjør en måling at de blir et «element av realiteten» og kan stadfestes. Før dette er de verken her eller der. Filosofiens kvaler Bohr var sterkt påvirket av en filosofisk retning som vokste frem på 1920-tallet i Wien, logisk positivisme. I følge denne retningen gir det ikke mening å snakke om noe som ikke kan bevises eksperimentelt. Det er altså ikke vits i å snakke om hvor en partikkel er, SERIE: DE SMÅ TINGENE I LIVET • I en serie artikler tar Arguments fysikkpanel for seg noen av kvantefysikkens underfundige og ofte misforståtte aspekter. Hver artikkel behandler en sentral del av kvantefysikkens historie, for å innvie lesere i fysikkens kanskje mest forvirrende – og utrolige – emner. • I neste nummer skal vi se på observasjon og måling i en kvantefysisk sammenheng, samt på misbruk av kvantefysikk. • Denne utgaven: Naturens bølgeaspekter. eller hvordan den oppfører seg, før man gjør en måling gjennom eksperimenter. For fysikere som er enige med Bohrs tolkning, eksisterer ikke en partikkel, for eksempel et elektron, i en veldefinert tilstand før det måles. Retningen realisme, som Einstein tilhørte, mente derimot at et elektron eksisterer hele tiden, har en posisjon og beveger seg på bestemte måter. Dyreplageri? Erwin Schrödinger var ikke egentlig opptatt av katter, men av kvantefysikk.. Foto: Wikimedia Commons København i førersetet Modeller og observasjoner Niels Bohrs tolkning, ofte kalt Københavntolkningen, har i dag flest tilhengere. Den sier at et objekt i kvanteverdenen er beskrevet av sannsynligheter. Før vi har utført et eksperiment på objektet har det ingen bestemte egenskaper, annet enn matematiske. Dette synet skaper mye forvirring: Idet vi utfører eksperimentet blir denne «skyen», de matematiske egenskapene, redusert til faktiske egenskaper, som posisjon. Dette kaller man kollaps av Partikler er altså ikke bølger, men oppfører seg matematisk som om de er det. bølgefunksjonen. Når vi gjør et eksperiment er det som om skyene letter og de underliggende karaktertrekkene kommer til syne. Denne viktige prosessen, og hva som skjer før bølgefunksjonen kollapser, er likevel det vi vet aller minst om. Wanted, Dead and Alive Schrödinger, som Einstein, mislikte dette synet. Han syntes Københavntolkningen var absurd og presenterte derfor et tankeeksperiment som poengterte dette: Schrödingers katt. Tenk deg at du har en katt i en boks. Sammen med katten er det er giftampulle, som åpnes avhengig av om et radioaktivt materiale sender ut stråling eller ikke. Denne prosessen er et kvantefysisk fenomen som styres av sannsynligheter. I følge Københavntolkningen må vi i tiden før en måling tolke det som om det radioaktive materiale både har sendt ut stråling og ikke. Dette vil si at katten er levende og død samtidig, eller kanskje ingen av delene, siden giften har blitt sluppet ut samtidig som den ikke har det. Altså rimelig absurd. Schrödinger håpet at katten ville vise at Københavntolkningen kanskje ikke var optimal. Selv om tankeeksperimentet ikke kan si så mye om kvantefysikk (katten er åpenbart ikke et kvantefysisk objekt) illustrerer Schrödingers katt fortsatt det logiske skillet mellom kvantefysikken og den verdenen vi er vant til. Tidlig på 1920-tallet hadde man modeller som forklarte lys, samt modeller som forklarte den materielle verden laget av partikler som elektroner og protoner. Gjennom en rekke oppdagelser innen kvantefysikk hadde forskerne i løpet av de første sju årene av 20-tallet kommet frem til en modell der både lys og partikler forklares ved hjelp av matematiske bølgefunksjoner og sannsynlighet. Men vi har enda en lang vei å gå for å tolke disse modellene. En ting er alle enige om: måling og observasjon er sentralt når vi snakker om kvantefysikk. Men hva klassifiseres som en observasjon? Tilsynelatende en bagatell, men spørsmålet skulle vise seg å bli grobunn for noen av vitenskapens største overdrivelser og feiltolkninger. Dette får vi lære mer om i neste nummer av Arguments kvantefysikkserie. Kristian Olsen (b.1992) og Ask Juhl Markestad (b.1994) studerer fysikk ved Universitetet i Oslo (UiO), og har stort engasjement for formidling av fysikkens mysterier. Georg Pram Ekelund (f.1989) er utdannet i mediedesign ved Høgskolen i Gjøvik. Se mer av hans arbeider på pramekelund.com 45 Naturvitenskap Kunstige hofter, kunstige hjerner? Biomaterialer finnes i hofter, p-staver og knær. Snart står hjernen for tur. BIOMATERIALER BIOLOGI Av Anna W. Blix Ill.: Trond Ivar Hansen • Biomaterialer er stoffer som interagerer med biologiske systemer. • Biomaterialer kan være stoffer som ikke oppdages av immunforsvaret, eller som stimulerer vekst av kroppens egne celler. • Implantater er fysiske gjenstander eller materialer som med vilje er puttet inn i kroppen for å bedre livskvaliteten. • Proteser er kunstige kroppsdeler som erstatter manglende kroppsdeler. • Eksempler på biomaterialer er beinproteser, p-staver og kunstige tenner. Du kjenner sikkert noen med biomaterialer i kroppen. Ikke de vanlige, biologiske materialene som kroppen er laget av, men et implantat, satt inn for å øke livskvaliteten. Søsteren din har p-stav, tanten din har titanhofte. Har bestemor snart kunstige hjernedeler, bygd inn etter hjerneslaget? Kunstige tær og sjørøverbein Kunstige kroppsdeler er ikke noe nytt. De første protesene ble brukt av egypterne, kanskje for så lenge som 2700 år siden. De lagde tå-proteser, så tå-løse egyptere kunne gå greit i de tradisjonelle sandalene. Og vi vet alle at en ordentlig sjørøver gjerne har trebein. Kanskje mer utbredt i film enn i virkeligheten, men på 1500-tallet var det relativt vanlig å lage kunstige bein dersom det ekte beinet måtte amputeres. Indre implantater tok det lenger tid å finne opp. Viktigheten av desinfeksjon ble forstått på 1850-tallet. Det ikke så rart at vi ikke klarte å putte fremmedlegemer inn i kroppen før lenge etter det. Nå finnes det proteser som sitter delvis fast i kroppen, og vokser sammen med det naturlige vevet. Slik kan nervene styre protesen. Det er mulig fordi stoffet protesen er laget av, ikke støtes ut av kroppen. ned, og til slutt står man igjen med en hel, normal hjerne. I teorien. …til menneskehjerner Foreløpig er hjerner bare bygd opp igjen hos rotter. Forskerne er positive til resultatene, og ser for seg at de kan prøve ut hjerne-biomaterialer på mennesker i løpet av få år. Utviklingen innenfor biomaterialer er oppløftende; vi får faktisk kroppen til å lage nye blodårer i hjernen. Kanskje bestemor faktisk kan bli like frisk igjen etter hjerneslag om noen år? Har bestemor snart kunstige hjernedeler? Å lure immunforsvaret Immunforsvaret vårt jobber for å støte ut alle fremmede elementer som kommer inn i kroppen. Det er derfor du får en betennelse rundt en flis i fingeren, sånn at flisen faller ut og såret til slutt gror. Immunforsvaret er utviklet i større eller mindre grad hos alle 46 Fra rottehjerner… Hjernen har vanskelig for å bygge seg opp igjen etter skade. Det fungerer ikke som for eksempel med et kuttsår, der huden kan lage ny hud over tid. Problemet i hjernen er at det skadede og døde vevet ikke blir gjennomstrømmet av blod, og at cellene dermed ikke får oksygen. I Spania har forskere puttet biomateriale inn i skadede rottehjerner. (Hvordan rottene har fått hjerneskade skal vi vel helst ikke tenke på…) Biomaterialet de bruker, har en geléaktig konsistens, og koloniseres av en slags Argument er et frivillig drevet, tverrfaglig tidsskrift med fem årlige utgaver. Som temaredaktør har du ansvar for din egen seksjon. Du leder en redaksjon, skaffer tekster fra eksterne skribenter og skriver egne tekster. Som seksjonsredaktør er du en del av selve ryggraden i Norges største studenttidsskrift. Du leder og motiverer dine skribenter og redaksjonsmedlemmer, som alle jobber frivillig. Du innhenter eksterne bidrag, rekrutterer nye skribenter, og redigerer andres og skriver egne tekster. Vi ser etter en person som: - Har skriveglede og skriveerfaring - Kan lede en redaksjon og drive rekruttering - Tar initiativ, jobber selvstendig og håndterer tidspress - Brenner for Argument og vil være med å utvikle tidsskriftet Som temaredaktør får du: - Ledererfaring - Omfattende redaksjonell erfaring - Fleksibel arbeidstid som fint kan kombineres med studier - Deltakelse i et lærerikt miljø i Norges største studenttidsskrift - Tilbud om kurs - Honorar (etter avtale, og avhengig av tidsskriftets økonomi) Har du spørsmål? Skriv til temaredaktør Espen Stabell på [email protected]. Send søknad, CV og referanser elektronisk til [email protected] innen 20. mars 2013. Det forskes på spreng på biomaterialer. Temaet er så hett at journalen Science hadde et eget nummer om biomaterialer i november. Her tar de opp samarbeidet mellom kirurger og forskere, og beskriver hvor forskninga står nå. Et tema er hvordan nanopartikler kan brukes til å øke medisinlevering og –effektivitet. Et annet tema er behovet for å lage hele organer, og her forskes det særlig på å dyrke celler sammen med det. Problemet nå er å prøve dette ut. Det er ikke alle mennesker som stiller hjernen sin til disposisjon, sånn som laboratorierottene må gjøre. Vi lurer immunsystemet til å tro at implantatet er en del av kroppen. dyr, og beskytter mot bakterier, virus og andre fremmedlegemer. Noen ganger beskytter immunforsvaret oss når vi egentlig ikke vil at det skal gjøre det. For eksempel når vi trenger en ny hofte. Biomaterialer er laget for at kroppen ikke skal støte dem ut, men heller samarbeide og kanskje vokse sammen med dem. Vi lurer immunsystemet til å tro at implantatet er en del av kroppen. Utviklingen innen biomaterialer og implantater er rask. Vi putter titanhofter inn i hunder og bestefedre, doserer hormoner og medisiner via små plaststaver som legges inn under huden, og får ny brusk til å vokse fram i kneet. Kan vi også reparere hjerneskader på denne måten? Argument søker ny temaredaktør nerve-stamceller. Disse cellene har potensiale til å dele seg, og bli til ulike celletyper. Samtidig som nervecelleene trenger inn i det myke biomaterialet, dannes det nye blodårer. Dette gjør at nye nerveceller og gliaceller, støtteceller til nervecellene, kan dannes. Slik kan skadede områder i hjernen bygges opp igjen. Forskere i South Carolina jobber også med en biomateriale-gelé som kan sprøytes inn i hjernen og stimulere vekst og kolonisering av nerve-stamceller. Samtidig som hjernen bygger seg opp igjen i det nye materialet, brytes biomaterialet Anna W. Blix (1985), er nettopp ferdig med en master i biologi ved Universitetet i Oslo (UiO), og er nyansatt rådgiver i SABIMA – Samarbeidsrådet for biologisk mangfold. Denne teksten har også blitt publisert på kollokvium.no. Trond Ivar Hansen ( f.1968) er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. Yrke: Illustratør - se www.nemolom.com 47 Baksidekronikken Samfunnsdebatten uten kunnskap Av Torkil Vederhus I hvert nummer gir Argument baksida si til en studentpolitiker eller en som er sterkt engasjert i studenters ve og vel. Her kan de usensurert rette søkelyset mot en sak de brenner spesielt for. Den norske offentlige debatten har aldri vært mer tilgjengelig og lett å delta i enn i dag. Massemedia og sosiale medier har ført til at flere og flere kan være med. Samtidig vegrer mange forskere og studenter seg for å kaste seg inn i det offentlige ordskifte. Som rektor vil jeg gjøre noe med det. Stort potensiale Universitetet i Oslo er en gedigen kunnskapsinstitusjon. Over 35 000 mennesker bidrar til det som er landets største arena for oppdagelse og formidling av kunnskap. At vi er så mange kan være både en forbannelse og en De fleste studenter skal inn i jobber hvor det er de som er ekspertene. velsignelse. Forbannelse, fordi det er lettere å glemme at studentene, som ferdige kandidater, skal ut i omverdenen. Og at det er omverdenen som skal bruke og forstå forskningsresultatene, og som finansierer dette fantastiske prosjektet. Velsignelse, fordi det at vi er så mange gjør potensialet enda mye større. Øvelse gjør mester Jeg startet på bachelorprogrammet i matematikk i 2007. Siden det har jeg måttet skrive til sammen 20 sider tekst før masteroppgaven min. Alle sidene med tekst har hatt en målgruppe med mer kunnskap om fagfeltet enn meg selv. Når jeg nå snart er ferdig med masteroppgaven min, er jeg ikke overbevist om at jeg er klar for å forklare ting til folk som kan mindre enn meg. Min historie er langt fra unik. Som student er ofte studenttidskrifter som Argument den eneste muligheten man får til å skrive om kunnskapen man har tilegnet seg til et bredere publikum. Samtidig vet vi at de fleste studentene skal inn i jobber hvor det er de som er ekspertene. Jobber hvor man må forholde seg til andre som kan mindre om fagfeltet enn seg selv. Her må universitetet ta ansvar. Skrivetrening og tilbakemelding Etter 22. juli tok statsvitenskapstudent Per Anders Langerød til orde for at studentene må trenes i skriving og debatt. Det bør være en selvfølge. Universitetet kan med letthet kreve at man som en del av en bachelorgrad må ha skrevet seks populærvitenskapelige tekster eller debattinnlegg. Det blir ett i semesteret, ikke et stort krav. Det er ikke bare studentene som trenger trening i å bryte meninger og formidle forskning til resten av verden. Professorene kan også kvie seg for å ta kontakt med omverdenen. Å tvinge vitenskapelige ansatte til å skrive debattinnlegg er neppe hensiktsmessig. Det finnes likevel noen nyttige grep man kan ta for å gjøre det lettere å delta. Frykten for å fremstå dum er veldig stor i akademia, og også vitenskapelig ansatte trenger tilbakemelding på arbeidet sitt. Hvis UiO kan tilby ansatte som har lyst til å formidle kunnskapen sin god og konstruktiv tilbakemelding på førsteutkast har vi kommet langt på vei. Mange av dem kan nok også ha nytte av å få en innføring i nye debattarenaer, som kommentarfelter, Twitter og Facebook. Universitetet som premissleverandør Sist, men ikke minst, har universitetet et ekstra ansvar overfor landets mestproduserende formidlere: journalistene. Universitetet må gjøre det lettest mulig for journalistene å få tak i god kunnskap om aktuelle saker. Når atomkraftverk slår alarm bør norske journalister umiddelbart få tilbud om enkel opplæring i radioaktiv stråling. Når Fidel Castro dør bør norske journalister umiddelbart få tilbud om enkel opplæring i latin-amerikansk historie. Eksemplene er mange på hvordan UiO kan spille på lag Det er omverdenen som skal bruke og forstå forskningsresultatene, og som finansierer dette fantastiske prosjektet. med pressen og dermed formidle mye mer kunnskap til folket. Situasjonen er ikke bekmørk i dag, tvert imot, ting har blitt bedre de siste årene. UiOs professorer siteres oftere enn før i nasjonale media. Men potensialet for en mer kunnskapsrik samfunnsdebatt er stort, og gevinsten enda større. Torkil Vederhus (f. 1989) er masterstudent i bioinformatikk ved Universitetet i Oslo og rektorkandidat. Programerklæringen hans finnes på stemtorkil.no
