Les PDF - Den frie og den tapre

Transcription

Den frie og den tapre
Under regnbuen
av
Jonny Jakobsen Hell
Den frie og den tapre
Under regnbuen
by Jonny Jakobsen Hell
Dette er ingen dokumentar som sådann, men den forsøker å presentere et korrekt bilde av
situasjonen i Fort Lauderdale på begynnelsen av nittitallet, fra 1992 til 1995. Handlinger som
egentlig fant sted, er presentert korrekt, men de fleste personene blir ikke presentert med deres
egentlige navn med mindre de var offentlige personer eller personer som er omtalt med fullt
navn i mediene eller i aviser. De fleste hendelsene i denne boken har egentlig funnet sted, men
viser ikke til de rette personene ved navn. Det er er gjort for at de enkeltmenneskene det gjelder ikke skal bli unødvendig eksponert, selv om mange av dem nå er døde. Dette skjedde for
over et kvart århundre siden og situasjonen kan ha forbedret seg siden den tid. Likevel, hvis
du tror at denne historien er forutinntatt, må du tro om igjen. Denne historien ligger temmelig
nær opptil realitene fra den tiden. Alle personene i boken har levd. Jeg var der.
Detaljer fra andre steder enn Fort Lauderdale kan til tider vare ukorrekte.
ISBN: Softcover 978-82-8310-192-8
Ebok
978-82-8310-193-5
Den frie og den tapre, vol. I.
Copyright © Arne Jordly, 2015
All rights reserved
Innhold
Kapittel
Tekst
Side
01
Soloppgangen til det evige ingenting
005
02
Lovens fremste tjenestemenn
009
03
På en Greyhound
024
04
Få meg til å føle meg i live!
063
05
Kveg i kvegbås
066
06
Ted og Andy
093
07
De fortaptes paradis
099
08
De to ensomme gamle
113
09
Upålitelige mennesker
118
10
I forskjellige verdener
152
11
Dette er Amerika, mann
190
12
Prioriterte forretninger
231
13
Kokain og silikon
249
14
Hevnens intense gleder
255
Kapittel
15
Tekst
Side
Fra ‘One Night in Sin’ til ‘A Whole Life
in Misery’
281
16
Tapt for himmelen, men farlig nær helvete
325
17
På buken
343
18
Nattens jokere
384
19
Vesle Wiley
418
20
Utkastelsen
436
Siste side
455
5
01
“Få den jævla ræva di opp av setet, mann!”
Med ubehag kjente Jonny den røffe stemmen trenge inn i bevisstheten. Motvillig
åpnet han øynene.
Arizona-ørkenen lå ikke enger skjult i mørket. Det var begynt å lysne. De første
strålene av et brennhett solskinn fremhevet de mektige kalksteinsformasjonene mot
horisonten. — En ny, brennhet dag!
“Få den jævla feite ræva di opp av den stolen, mann! Ja, jeg mener deg, din mammaknuller! Jeg snakker til deg!”
Helt fra begynnelsen hadde dette vært en ubehagelig tur. — Høylytt prat. Unger som
gråt. Mødre som bannet. En stank blandet av skitt, svette og spy. Det nedslitte
interiøret på bussen. En plagsom følelse av at han hadde tatt feil valg. En forutanelse
av noe tragisk.
Til vanlig hadde han ingen problemer med å døse av på en buss, men på denne turen
hadde kan ikke klart å døse av før tidlig på morgenen.
Trett, kvalm og i halvsøvne snudde han langsomt hodet mot midtgangen. Det skulle
bli en røff oppvåkning!
“For faen, jeg snakke’ til dæ, din mammaknuller! Har du ikke oppdragelse? — Jævla
rævhøl!”
“Hva vil du!” Jonnys barduse utbrudd inneholdt en blanding av forakt of irrita-sjon.
“Få den jævla drittrumpa di opp av stolsetet mitt, mann! Jeg har sagt det te’ deg i
hele natt! Du sitte’ ved siden av dama mi!”
‘Jenta ved det støvdekte vinduet brøt ut med skarp stemme: “Nei, han ække min
venn! Men han har plaget mæ i hele da’. Han får se å komme sæ på avstand og holde
6
sæ vekk fra mæ!”
“Holde meg vekk fra deg, heh? Så det er slik du vil ha det? — Ludder! Jævla ludder!”
Han lo med hard og grov stemme.
“Hrra, hrra, ha! — Ja, så faen! Så lenge jeg bare kommer inn i fitta på deg! Og jeg
sier ikke truse, for det vet jeg du har ikke!
Et nedverdigende og skittent blikk hvilte på henne i halvmørket. Så lo han igjen.
Hardere og røffere — Hrraah, hrrrah, hrrah, ha!”
Jæ vil ikke gi deg femti heller, neste gang, for den jævla fitta di har tatt alle pengene
mine. Jeg er faen så blakk, ditt ludder! Blakk! Til siste dollar.”
Greyhund’en tok en skarp sving til høyre. En flom av dagslys fylte bussen slik at
Jonny for første gang fikk et klart bilde av udyret foran seg. Han var plutselig ansikt
til ansikt med det mest motbydelige hestetrynet han hadde sett i sitt liv. Han kjente
gåsehuden langsomt spre seg ned ryggraden. Fyren var ikke bare mobydelig. Han
oste av ondskap med en slags hysterisk galskap i blikket — små, kalde klinkekuler
som gav en sterk kontrast til resten av hans mørke, grove ansiktstrekk. Et skikkelig
hestetryne! Bortsett fra øynene. De livløse øynene — klinkekulene.
Det var så stille i bussen. Dødsens stille. De fleste passasjerene satt fremdeles og
døste i de slitte setene. Det virket ikke som om noen la særlig merke til Horseface.
Jonny kastet et hurtig blikk rundt seg mens han så seg om etter et tomt sete der han
kunne få fred.
Men igjen presset den røffe stemmen seg inn i hjernecellene på ham.
“For siste gang, din jævla mammaknuller, flytt den jævla homserompa di vekk fra
setet mitt. Jeg vil sitte ved siden av den jævla dama mi. — Riktig! Riktig, ludder!”
Stemmen var bare en vislelyd som kom ut mellom en rekke ujevne, tobakksbrune
tenner:
“Riktig! — Ludder.”
Det neste ordet lød som et revolverskudd.
“Riktig!”
Pikens reaksjon minnet mest om en giftslange som spydde ut gift.
“Aldri i livet! Hold dæ vekk fra mæ, ditt jævla steinmonster! Jæ vil ikk’ kjenne
pusten fra dæ. Jæ vil’ikk ha en jævla knull fra dæ! Jeg vil ikk’ så mye som se det
stygge trynet på dæ mer. Hold dæ vekk fra mæ! Forstått? — Nigge’!”
Til tross for det røffe språket hennes virket stemmen underkuet og engstelig. Or-det
‘nigger’ lød som et smerteskrik.
Akkurat da så Jonny døden i hvitøyet! Han så direkte inn i Horsefaces kalde,
fargeløse klinkekuler og rett inn i de mørke irrgangene av hans fordervede sjel. Langsomt, som i en langsomt avspilt reprise, så han at Horseface dro fram sin Saturday
night special fra beltestedet og langsomt rettet den mot ham.
Han så døden ved ankomst. Så dette var slutten!
Han kunne kjenne bitterheten. Det skulle altså ende her! Til ingen nytte! Rett her i
den gudsfordømte, brennhete Arizona ørkenen!
7
‘Velkommen til Amerika, Jonny. Det er godt å få deg hjem.’
Fra langt bak i hjernen hørte han fars trygge stemme fra forlengst svunne tider. Det
var den gang. Men dette var nå. Han hadde knapt vært her én dag! Han lukket øynene
og ba en hurtig bønn slik at hans sjel iallfall kunne ha en liten sjanse til å nå
evigheten på dommens siste dag.
‘Herre Jesus, tilgi mine synder. Frels min sjel!’
Og så — skuddet!
Han kunne kjenne trykket fra kulen, men kunne ikke si hvor den traff ham. Hele
kroppen var som lammet. Hjernen var død. Det smertefulle skriket til piken ved siden
av ham skar seg inn i en allerede forvirret hjerne og skape enda mer forvirring.
Så lenet hun seg plutselig mot ham som om hun ville forsøke å trøste ham. Og han
følte varmen fra vått blod gjennombløyte skjortebrystet sitt. Han beveget hånden mot
varmen fra blodet.
Så åpnet han øynene.
Jonny betraktet den blodige hånden og blodet som sakte spredte seg nedover skjorta.
Han var klar over at han var i ferd med å dø, men han følte ingen smerter. Han var
altfor utmattet til å kunne ta til seg virkeligheten, og han hadde mistet en-hver evne
til å oppfatte situasjonen. Han lukket øynene og hadde best lyst til bare å drive av
sted.
Han var så — trett. Ahhhh. Rett og slett dødstrett!
Han hørte den ydmyke stemmen igjen, men denne gangen så fryktelig langt borte.
“Jeg er så lei meg, fremmede. Fryktelig lei meg. Det var ikke min vilje å søle deg til
på denne måten. Kan du tilgi meg, heh? Vær så snill. — Er vi venner, amigo.”
Hun snakket med slik en ydmyk, myk stemme med et bestemt preg av utnattelse.
Jonny følte at hånden hennes søkte hans egen. Og han likte det ikke selv om han var
døende. Han hadde langt merke til hennes lange, pålimte og avskallende negler malte
i motbydelig svart.
Han hadde med en gang plassert henne som gatepike, sjusket og tilgjengelig. Han
ville helst dra hånden til seg, men et plagefullt tilbakeblikk av tante Lovisas blikk ha
hun famlet etter hånden hans i det hun døde, hindret ham i å gjøre det.
Han følte at ludderet ved siden av seg tok hånden hans i sin.
“Jeg trenger en venn, amigo.” Hun uttalte ordene så mykt.
Igjen kunne Jonny føle bitterheten. Ja, dette var rette tiden å be om vennskap på nå
da han var i ferd med å dø!
Med hodet hennes hvilende mot sin venstre skulder snudde han seg og så direkte inn
i hennes ydmyke øyne fylt av frykt. To store hundeøyne.
Han la merke til at det piplet blod fra et skuddsår et stykke overfor adamseplet
hennes. Først ble han bare enda mer forvirret. Men så følte han en uforklarig følelse
av lettelse.
Så det var der blodet kom fra!
Han begynte å skjelve ganske kraftig. Han kjempet for ikke å miste bevisstheten. Så
svelget han spy. Alt var så uvirkelig. Så fryktelig uvirkelig, som i et mareritt. Dette
kunne ikke hende ham! Eller kunne han ha vært så heldig?
8
Langsomt begynte det å gå opp for ham at han ikke var i ferd med å dø likevel!
Så hørte han den myke stemmen igjen.
“Howdy, amigo. Hei. Jeg er Hooker.” Og igjen smilte hun som om hun ba om tilgivelse. “Oh, det ha’kke noen gang vært mitt virkelige navn, men alle vennene mine
kaller meg bare for Hooker. Og — eh — det er greit, for jæ hatet alltid mitt egentlige
navn. Maria. Og at alle kalte meg jomfru Maria. For jæ har aldri vært jomfru. For det
har mamma fortalt. Det første hun gjorde da jeg ble født, var å kjenne etter møydommen. Men mamma har sverget at jæ va’ født uten. Så jæ har alltid gitt bort det jeg
aldri har hatt — uskyld. Jeg har knullet hundrevis av menn, men aldri truffet noen
skikkelige. Før nå. Men nå er det for sent. I all evighet kommer du til å være den ene
som slapp unna. Den eneste skikkelige. Å, Gud, hvordan jeg har lengtet etter den dagen. Men nå kommer jeg aldri, aldri til å få oppleve den! —
Please, amigo. — Please. Aldri glem Hooker. — Please! — Jeg har aldri vært et
dårlig menneske. Jeg har aldri såret noen. Med vilje. Men, Herre God, hvor ofte jeg
er blitt såret. Men æ — har alltid — tilgitt. Og nå er det min tur — til å be om — tilgivelse. Jæ ha’ — ingen — som kan — hjelpe meg. Men takk, Herre, æ ha’ endelig
funnet — en venn.”
Hun så på Jonny med et svakt smil. Han kunne føle hånden hennes i sin. Mens hun
hevet etter pusten var hennes siste ord bare an svak hvisken.
“Unnskyld meg. Det — va’ke meningen — at — du skulle bli sølet til på denne
måten. — Please — be for min sjel. — Eh. — Vil du? — Please — amigo.”
Hun hadde fremdeles et svakt smil om munnen. Hennes store, brune hundeøyne
stirret mot ham med livløs hengivenhet.
“Å, Gud! Hvor lett å ta et liv. Bare pek og trekk, og så er du borte. Så ugjenkalle-lig.
Slutten på alle dine drømmer. Slutten på alle livets smerter og sorger — en soloppgang til det uendelige ingenting.
‘De døde vet ingenting, og minnet om dem blir snart glemt.’
‘Velkommen til Amerika, venn. Guds eget land — det lovte landet hvor drømmer går
i oppfyllelse! Ja, velkommen til Amerika, venn — de fries og de tapres land.’
Hun hadde virkelig vært tappet. Og i den brennhete soloppgangen var hun endelig
fri — bare en skygge av et kort liv, et uklart glimt i tiden. Og så — ingenting!
‘Menneskets dager på jorden er få og fulle av smerter. Det vokser opp som en blomst
bare for å svinne hen som en forbigående skygge.’
Måtte Gud den allmektige se i nåde til hennes fordervede sjel.
9
02
“Hold ansiktet opp mot veggen! — Få dem fra hverandre, gutt!”
Polititjenestemannen beljet sine kommandoer samtidig som han sparket Jonny legger
fra hverandre; først den venstre, så den høyre. Uvørent og uvennlig.
“Opp mot veggen! — Hørte du!”
“Jaa, men jeg —“
”Klapp igjen! Bare litt mer bråk fra deg så blåser jeg ut hjernen på deg — akkurat
hva jeg burde gjort den første gangen du var så faens dum at du beveget bakenden!”
Ja, Jonny hadde reist seg opp fra setet mot politiets befaling.
Politimannen grep ham etter håndjernet som han hadde rundt håndleddene og presset
ansiktet hans hardt opp mot betongveggen. Med begge armene i håndjern bak på
ryggen var ikke Jonny i stand til å ta seg for, så nesen og kinnene ble presset hardt
inn i den grove betongen. De stramme håndjernene skar dypt inn i håndleddene med
sviende smerte. Og klærne som var fulle av stivtørket blod i den hete Arizona solen,
øket bare følelsen av elendighet. Og igjen den plagsomme tvilen om hadde tatt feil
beslutning. Alle advarslene som han ikke hadde tatt hensyn til!
Tankene begynte å surre —
Han hadde gitt avkall på hele sin tilværelse for dette. Ekteskapet, selv om han ennå
var glad i kona. Det ville bli vanskelig å finne en kvinne som henne igjen. Vanskelig? Umulig! Og så absolutt ikke i dette landet. Hennes naturlige skjønnhet. Hennes lange, blonde hår som falt nedover ryggen som et fortryllende vannfall. Hennes
store, blå øyne som så på ham med ekte kjærlighet. Ingen parykker eller falske øyenvipper. Ingen lange, motbydelige pålimte lange svartmalte negler som på mange av
disse såkalt sofistikerte kvinnene. Hennes oppofrende kjærlighet som mor. Å, Gud
allmektig som han savnet sin sønn og datter! Hvorfor ble han da aldri fornøyd?
10
Han kom aldri til å glemme det forskrekkede ansiktsuttrykket hennes da han informerte henne om sin beslutning. Hennes vantro. Smerten. Og deretter alle motargumentene!
‘Prøver du å fortelle at du har tenkt å forlate oss for godt? Enkelt og greit? Hva med
ungene? De trenger en far! Begge to! Dessuten, du kommer aldri til å bli for-nøyd
med et liv i Amerika! Jeg kjenner deg, Jonny. Du er altfor jordnær! Alt er så
overflatisk i det landet! Har du ikke lest avisene i det siste? Der er ikke siviliserte!
De skyter folk som om de var hunder der borte! Har du ikke lest om alle bildrapene.
De bare kjører forbi og blaffer deg ned. Uten grunn! Hva om noen kom til å sette en
kule i hodet på deg? Det er bare en lek for dem! Du kommer aldri til å bli lykkelig
med å måtte leve på den måten!’
Han følte at politimannen kroppsvisiterte ham på jakt etter skjulte våpen.
“Hold deg oppreist! Snu deg rundt! Hold dem fra hverandre!”
Politimannen grep ham etter håndjernet og svingte ham rundt. Han hoverte idet
Jonny stønnet av smerte.
“Så hva er i veien, pyse? Tåler du ikke litt smerte, heh? Nåja, det burde du tenkt på
før du trykte på den avtrekkeren! Og dette er bare begynnelsen! Du skal få som
fortjent! Det lover jeg!”
Hvis et smil kunne drepe, ville Jonny vært død på flekken!
Åtte — kanskje så mange som tolv — politimenn hadde dannet en halvsirkel mot
enden av bygningen med Johnny og polititjenestemannen i midten. Med føttene fra
hverandre og med trukkede revolvere. Og all siktet de på ham.
Jonny betrakted dem med en god porsjon galgenhumor.
‘For en gjeng hysteriske idioter!’
En politibil kom skrensende mot ham før den stoppet rett foran dem. En politimann løp mot den og åpnet bakdøren. Enda fire biler kjørte fram bak den første. Alle
nødlysene blinket. Alle sirenene gikk for fullt!
‘Eee — aaaww! Eee — aaaww! Eee — aaaww!’
Uavbrutt! Og så de hvinende hjulene idet heltene tråkket på bremsene samtidig.
Jonny var ikke klar over at han hadde et sarkastisk flir om munnen.
‘Hvem trodde de han var? Al Capone gjenoppstått? Eller Rambo i egen person?
— For noen idioter! Halvtomsinger!’
Politimannen grep ham i håndjernene og satte kursen mot bilen. Med den venstre
hånden grep han Jonny i nakken og presset hodet hans ned. Enda to politimenn kom
løpende mot dem. De grep ham i overarmen og lårene og på et øyeblikk var han kastet inn i baksetet med ansiktet ned. Uten at han kunne ta seg for traff hodet den motsatte døren med et kraftig dunk. En skarp smerte skjøt ned nakken og nedover ryggraden. Han fikk fotjern om anklene og leggene ble foldet inn i bilen. Så smalt døren
igjen! Bilen startet med et rykk og med hvinende hjul.
‘Eee — aaaww! Eee — aaaww! Eee — aaaww!’
Sirene trengte inn i Jonnys hjerne som torturinstrumenter. Han ble kjørt bort som
et stykke slakt. Ydmyket! Maktesløs!
11
Han følte en strømning av bitterhet mye sterkere enn før.
Et sted langt bak i bevisstheten kunne han høre sin fars stemme fra dager for
lenge siden: ‘Velkommen til Amerika, Jonny. Der er godt å ha deg hjemme.’
Hans minner fra dager forlengst svunnet hen overveldet ham. Han klarte ikke å
forhindre tårene i å trenge seg fram.
Men han var langt hjemmefra nå. Og han var redd der han lå i baksetet og undret
seg på hva som kom til å skje med ham. Han var som et såret dyr. Han hadde hørt så
mange historier. Lest så mange artikler. Og han hadde sett arrestasjonen av Rodney
King på TV. Mer enn en gang. Ja, de var røffe, disse ville vesten cowboyene. Og de
som var i uniform var ikke et hår bedre enn resten av dem. Ofte mye verre!
Men hva mer kunne han vente av en befolkning som var oppdratt på å suge kruttrøyk fra et revolverløp istedenfor melk fra en mors bryst?
Jonny strevde for å bevare bevisstheten. Han takket Gud for at han var i live, men
fordømte Djevelen som hadde ført ham opp i denne elendigheten.
Som i en tåke, og ute av stand til å danne seg et klart bilde av det hendelsesforløpet som hadde forårsaket at han ble arrestert, følte han seg ganske forvirret.
Etter skuddet hadde han en svak følelse av at noe ble kastet i fanget på ham. Og det
store, feite niggerludderet som satt rett over midtgangen, hadde begynt å hyle hysterisk. Han lurte på hva som hadde skjedd med Horseface, men regnet med at han
måtte ha kommet seg av bussen. Han kunne huske at den hadde stoppet, og så fortsatte videre. Og da var ikke Horseface lenger der. Ja, han måtte ha hoppet av.
Så hadde bussen svingt av hovedveien og stoppet ved siden av en betongbygning
med flatt tak på en gruslagt parkeringsplass. Han kunne ikke se noe Greyhound skilt,
men bygningen hadde blå og røde striper malt langs veggene. Ja, det var sikkert en
busstasjon. Så ble dørene åpnet og to politimenn kom inn gjennom framdøren. Og
enda to gjennom bakdøren, alle viftende med revolvere eller pistioler. Og så de
brølende kommandoene:
‘Sitt stille, alle sammen! Ikke rør dere så mye som en jævla tomme!’
Så begynte et rabalder blant passasjerene. Mennene satt som frosset. Kvinnene
beljet til deres avkom at de skulle holde seg i ro. Noen bannet så det svidde. Andre
begynte å gråte. Det halvhysteriske feite kvinnfolket rett overfor ham begynte å hyle
intenst igjen:
‘Han skjøt henne! Han drepte henne! Han skjøt jenta! Få tak en den jævla bastarden!’
Politimennene holdt revolverne løftet. Så fikk han ordre om å reise seg med hendene foldet bak nakken. Og da han reiste seg, hadde han følt at noe falt på gulvet. Og
så falt Hooker ned på setet hans nå da hun ikke lenger hadde skulderen hans til å støe
seg mot. En av politimennene bak ham ropte at han skulle langsom bevege seg mot
utgangen framme. De to politimennene framme gikk langsomt bakover ut døren.
Jonny våget ikke å se bak seg, men han visste at de holdt revolverne rettet mot hodet
hans.
‘Langsomt ned trappene, mann.’
12
Så røk de på ham og kastet ham i bakken. Og før han visste ordet av det, ble han
legt i håndjern med begge armene på ryggen. Med ansiktet mot grusen fikk han et
glimt av Hooker idet hun ble båret ut gjennom bakdøren og inn i en av ambulansene
som ventet. Så de hvinende hjulene — og sirenene.
‘Eee — aaaww, eee — aaaww, eee — aaaww — —’
Røfft, hurtig og effektivt. — Og så var hun borte.
Han kunne høre den svake, ydmyke stemmen i bakhjernen:
‘Please. Ikke glem Hooker.’
Jonny merket at turen skiftet karakter. De kjørte ikke lenger på en rett og slett hovedvei med andre kjøretøy som suste forbi. Han registrerte økende larm fra trafikken.
Turen var heller ikke lenger flytende, men mer stopp og kjør og med stadige skarpe
svinger. Han så for seg at det nå nærmet seg et bysentrum. Men hvilken by var det?
Greyhound’en hadde passert Phoenix. Kunne de være kommet til El Paso? Nei, det
ville vært helt nede i Texas. De kunne ikke ha kommet så langt, selv om det virket
som en lang tur. Dessuten ville ikke politiet krysse statsgrensen, og for å ha kommet
til El Paso måtte de også ha kjørt gjennom New Mexico. Han hadde merket seg at
det stod Fort Stockton på et skilt på busstasjonen, men han visste ikke om noen by
med det navnet. Dette klarte han ikke å få på plass.
Politivognen sakket langsom på farten til den nesten stod stille. Den tok en skarp
sving, traff en fortauskant, satte fronten ned en rampe og stoppet. Sirenene ble slått
av. Og så ble det mye mørkere rundt ham. Han regnet med at han var tatt til en undergrunns garasje.
Så ble begge bakdørene åpnet, fotlenkene ble tatt av ham og med hodet først ble
han dratt ut av vognen og inn i en heis der han ble liggende på gulvet.
Heisen stoppet bare en gang. Dørene åpnet seg og han ble dratt inn i et smalt rom.
Han strevde for å holde seg på beina. Den samme politimannen som tidliger hadde
kroppsvisitert ham, tømte nå lommene hans og plasserte innholdet på et skrivebord
midt i rommet. Lommeboken, lommetørklet og noen få mynter. Og så klokka. Det
ble ikke sagt et ord. Han ble halvveis dratt og halvveis skubbet ut gjennom døren mot
gitteret på en fengselscelle. Døren åpnet seg. Han ble uvennlig skubbet innenfor,
snublet og mistet balansen før han falt over ende på betonggulvet.
Han hørte ondskapsfull latter idet døren smalt igjen bak ham.
Jonny hadde mistet enhver følelse med tiden. Han forsøkte å regne ut om det fremdeles var dag eller om det var natt. Det var tidlig på dagen da de kjørte inn i garasjen.
Eller var det i skumringen. Og de hadde ikke brukt mye tid på å få ham låst inn på
en fengselscelle. Han må ha svimet av av engstelse og utmattelse. Eller kanskje han
bare hadde sovnet?
Han våknet av at han hadde kuldegysninger. Gjennom de svake lysstrålene som
kom inn i cella fra lyset i gangen merket han at det stod en køye i enden av rommet.
Han halvveis snublet og halvveis dro seg opp på den. Med alle klærne på dekket han
seg under et tynt teppe.
13
Til slutt stoppet kuldegysningene. Hookers blod var helt stivtørket nå. — Hvis
han bare kunne få skiftet klær!
Han studerte graffitien på veggene inngående. Og så begynte tankene hans å surre
igjen. Han var så absolutt ikke den første som var innom her. Og han ville heller ikke
bli den siste selv om han følte seg både glemt og forlatt. Han kjente ikke en sjel her.
Han var helt for seg selv. Jonny følte at selv Gud hadde forlatt ham. Men han måtte
jo innrømme at de aldri hadde hatt noe spesielt nært forhold. Og hele denne tiden —
ikke en sjel, ikke noen å snakke med, ikke en lyd.
Det var slik en formidabel kontrast til den bråkete arrestasjonen. Det begynte å
gå ham på nervene.
Igjen søkte øynene mot graffitien. ‘Herfra til evigheten,’ Hm. En skyldig djevel!
‘På vei mot kammeret.’ Hm. Enda en skyldig djevel. Motbydelig. Han var klar over
at de hadde dødsstraff i Arizona. Med giftsprøyter.
‘Gud er død og himmelen er tom, men lenge leve Djevelen.’ Jonny fikk rispninger. Han var også klar var at de hadde mange satanister i dette landet. Med sine egne
menigheter, kirker og forkynnere — og skattefritak. De ble kalt religiøse denominasjoner!
‘Ja. Gjør som det passer deg. Gi faen i resten.’
Øynene hans søkte mot taket.
‘Jeg har knullet Jody.’ Og skrevet med den samme klumsete håndskriften med det
samme gule krittet: ‘På vei til Hallelujaland!’
Jonny kunne ikke holde tilbake sarkasmen. Så det var antakelig Jody, da, som
hadde tatt ham til Hallelujaland! Han hadde antakelig voldtatt den stakkars jenta. Og
så drept henne! Ja, kanskje Jody hadde tatt denne karen med seg til Hallelujaland på
hans siste riese?
Jonny studerte hver sprekk og skrape i taket og på veggene. Som tvangstanker!
Hvit mot hvitt og vanskelig å lese fikk han øye på et innskrift han ikke hadde lagt
merke til tidligere: ‘Jeg elsker deg, Linda, min kjære kone.’ Og under med mindre
bokstaver: ‘Jeg savner ungene.’
Jonny satte seg rett op i køya. Han skalv. Han trodde ikke på tilfeldigheter. Hvem
i helvete kunne kjenne til familien hans? Hans ex Linda. Ungene. Hvem i helvete
kunne vite at han kom til å havne her — i en fengselcelle et eller annet sted i brennhete Arizona?
Hva om de visste hva som hadde hendt ham? — at han virkelig hadde gjort det
stort i Amerika.
‘Slangene kryper om natten,’ heter det. Men klapperslanger kryper både dag og
natt. Og Arizona far full av dem!
Han følte en bunnløs forakt for disse samfunnsstøttene som ikke tilbrakte livet
med annet enn å spre sin svarte, dødelige gift. I en hysterisk søken etter en fetere
lønnsslipp og ødela enhver som kom i deres vei uten ansvar eller ansvarlighet. De
uangripelige!
Han lurte på om historien hans hadde nådd fram til nyhetskioskene. Hva om klapperslangene allerede hadde spredt deres dødelige gift helt til Norge?
14
Han skalv fremdeles der han forsøkte å få kontroll over følelsene og å komme seg
opp av køya. Han stod midt i cellen og så seg omkring, forvirret. I det fjerneste hjørnet og tidlige skjult av skyggene oppdaget han en ny graffiti skrevet med store, svarte
bokstaver: ‘Ikke kødd med USA!’
Så gikk døren opp og en røff stemme befalte ham å komme seg ut.
“Hvorfor skjøt du henne!”
“Det har jeg ikke gjort!”
“Skal vi ikke være høflige?”
“Jeg skjøt henne ikke! Sir!”
Ja, det går framover. Igjen: Du skjøt henne, ikke sant?”
“Det gjorde jeg ikke! — Eh, sir.” Å måtte kalle den halvtomsen for ‘sir’ føltes så
nedverdigende.
“Så forklar i detalj hvorfor du satt der som en idiot med en revolver i hånden!”
Jeg var fullstendig i sjokk på grunn av det som skjedde. Men jeg hadde ikke noen
revolver i hånden!”
“Skal vi ikke være høflige?”
“Sir.”
“Jeg sier det rett ut: Vi har nok beviser mot deg til at vi kan få deg vekk for godt!
Vi trenger egentlig ikke å sløse bort tiden med å forhøre deg. Du ble tatt på fersken
med en revolver i hånden. Og vi har et vitne som sverger på at det var du som dro i
avtrekkeren! Aaaalt vi trenger nå et motiv og en tilståelse. Og du skal gi oss begge
deler! For himmelens skyld, mann, ikke gjør det vanskelig for deg! Men ikke misforstå: Vi tar den tiden vi trenger. Jeg er kjent for å være et tålmodig menneske. Om
nødvendig kommer vi til å holde deg her til helvete fryser fast!”
Jonny klarte ikke å holde igjen sarkasmen:
“Så du regner med at det snart kommer til å bli frost i Arizona? — Sir.”
“En smart drittsekk, heh? Du burde heller tenke på ditt eget beste istedenfor å slå
idiotiske vitser! Din framtid. Jeg kommer ikke til å overse en fornærmelse som den
en gang til! Forstått?”
“Yes, sir,”
“Så forklar meg, min venn, i all fortrolighet: Hvorfor drepte du henne?”
“Det gjorde jeg ikke, sir.”
“Men du hadde en revolver. Og du trykte på den avtrekkeren! Ikke sant?”
“En løgn, sir.”
”Ser du ikke at du er litt for faens stridig og dum?”
“Kanskje stridig, men ikke dum. Jeg forstår ikke hva som er vitsen med at jeg skal
sitte her og avgi falsk forklaring. For noen som helst! Hvis dere i det hele tatt bryr
dere, hvorfor begynner dere ikke å lete etter den fyren som drepte henne? — Sir. En
svart fyr! Stygg! Mørkere enn gamle-Erik!”
“Vi har allerede han som drepte henne! Overbetjent Gallahan gjorde virkelig en
god jobb denne gangen. Han er klar for forfremmelse. Nå er det opp til meg å få fram
motivet gjennom en tilståelse. Og det kommer du til å gi meg! Ikke gjør det så van-
15
skelig for deg. Hvorfor ikke være ærlig med meg? Jeg kan til og med få deg fri fra
vanskelighetene dine hvis du forteller meg hvorfor du skjøt henne!”
“Ønsker du virkelig at jeg skal være ærlig med deg, sir?”
“Selvsagt. Der er derfor jeg er her. Jeg vil gjøre hva som helst for å hjelpe deg.
Vi kan til og med bli venner. Er ikke det et generøst tilbud?”
“Jeg drepte henne ikke! Hva om du begynner å spørre om hva som hendte? Sir.”
“Hold kjeft, din idiot! Det er jeg som bestemmer spørsmålene her. Alt jeg venter
fra deg er at du gir meg de rette svarene! Og det kommer du til å gjøre — før eller
senere! Det kan jeg love deg! — Noe, eh, du vil tilføye?”
“Nei, sir.”
“Jævla idiot! — Forresten, hva hette hun?”
“Hvem, sir?”
“Ikke lek sisten med meg! Jenta som du drepte, selvfølgelig!”
“Jeg drepte henne ikke!”
“Skal vi ikke fortsatt være høflige?”
“Sir.”
“Men du vet hva hun hette?”
“Hun fortalte meg at hun hette Mary. Men hun sa at alle bare kalte henne for
Hooker.”
“Så dere hadde vært intime, heh?”
“Unnskyld, sir?”
“Knullet du henne?”
Jonny’s svar inneholdt sinne.
“Jeg hadde aldri i mitt liv sett henne før!”
“Forklar.”
“Forklar? Dette skjedde på en buss! Setet ved siden av meg var ledig. Det ved
vinduet. Hun spurte om hun kunne få sitte. Jeg smilte og nikket og reiste meg for å
slippe henne forbi. Hun unnskyldte seg vennlig og satte seg. Og det er alt! — Eh,
sir.”
“Men dere hadde en samtale?”
“Nei. Ikke akkurat en samtale. Eh — hun begynte å snakke til meg etter at hun ble
skutt, sir. Før det satt vi begge i egne tanker. Hun engstet seg for sin situasjon og jeg
for min.”
“Er ikke det for faen det dummeste jeg har hørt! Så den døde pike begynte å
snakke til deg, heh? Enkelt og greit. Og så fortalte hun deg sine hemmeligheter, heh?
At hun var et ludder. Hva faen tror du jeg er? Jævla dum?”
“Ja, sir. — Piken hadde nettopp blitt skutt. Og hun sa aldri at hun var et ludder!
Hun var i ferd med å dø! Hun ba meg be for hennes sjel! — Sir.”
“Er ikke det det jævla dummeste — Javel, men nå har du den egen sjel å engste
deg for, heh.”
Jonny svarte ikke. Det var ikke et spørsmål.
Utspørreren begynte å vandre langsomt rundt bordet. Han så ham rett inn i øynene
når han var rett foran ham, men tok lange pauser når han hadde ham bak ryggen.
16
Jonny følte ubehag. Og han var fullstendig utmattet. Å holde seg behersket og konsentrert hadde tappet ham fullstendig for krefter.
Hvis han bare kunne få legge hodet på bordet og slappe av litt! Hvis han bare
kunne få noe å ete! Hvis han bare kunne få noen rene klær! Hvis han bare kunne
komme seg ut av dette helvetes fangehullet! Hvis han bare —. Hvis bare — bare —
bare.
Han skulle aldri ha vært her i det hele tatt!
“Det er på tide med en pause. Lunsj-pausen min var egentlig for lenge siden. —
Hvilken mat liker du? Italiensk? Kinesisk? Hva med en god, gammeldags Amerikansk steik? Myk og saftig. Og en goood, kaaaald øl. Eller en skikkelig god rødvin?
Jeg kommer til å nyte det fullt ut. Jeg har fortjent det!”
Jonny var altfor tørr til å fukte leppene. Han strevde med å holde tilbake tårene.
Av sinne. Av frustrasjon. Av utmattelse, håpløshet og nedverdigelse. Og sult. Det må
ha vært mer enn en hel dag siden han hadde smakt mat. Ikke engang så mye som en
dråpe vann!
“Ikke tenk dumt mens jeg er borte. Du vil bli nøye overvåket! — Og — jeg kommer tilbake!”
Utspørreren gikk ut av rommet. Jonny så seg rundt. Igjen var han helt alene, men han
følte likevel at han ble overvåket. Det gav han blaffen i. Han var dødstrett, la armene
i kors på bordet foran seg og med ansiktet ned, ganske enkelt lot seg drive bort.
Han la ikke merke til at utspørreren kom tilbake i rommet. Og mens han langsomt
spankulerte rundt bordet studerte han ham. Og, mens han grublet noen sekunder,
deiset han plutselig flatneven i bordet rett foran Jonny og brølte rett in i ansiktet på
ham:
“Hvorfor drepte du henne!”
Som truffet av et lynnedslag satte Jonny seg rett opp. Sjokkert og forvirret strevde
han etter å orientere seg. Hvor var han?
Så ble en halvdød hjerne forstyrret av bråk.
“‘Booom!’ “Du drepte henne! — — Drepte henne! — — Drepte henne!
“Jeg — jeg har aldri drept noen i hele mitt liv! — Sir.”
Med halvåpne øyne og lepper som knapt beveget seg, ble svaret hans bare en
utydelig mumling.
“Hvor kjøpte du den revolveren?”
“Jeg har aldri hatt noen revolver i hele mitt liv, seh.”
“Hvilket merke var det?”
“Jeg vet ikke, seh. Kanskje en Saturday night special.”
“Det er ikke noe jævla merke! Var det en Colt?”
“Jeg vet ikke, seh.”
“Men du har hørt navnet?”
“Ja, seh.”
“I hvilken forbindelse?”
“Det var den sorten seksskytere de brukte i Ville Vesten. Slike som Roy Rogers.”
17
“Er ikke du noe av det dummeste jeg har kommet over i hele mitt liv! Er det alt?”
“Så vidt jeg vet, seh.”
“Så, hvordan tilegnet du deg den Colt’en?”
“Det har jeg aldri gjort, seh! Jeg ville ikke engang visst hvordan jeg skulle avfyre
den. Jeg har sagt at jeg aldri har hatt en revolver i hele mitt liv!”
“Jeg vet jo for faen hva du har fortalt meg! Bare svar på spørsmålene mine. Er det
klart!”
“Jøssseh.”
“Hvor enge har du hatt den revolveren?”
“Jeg har aldri hatt noen!”
Jonny forstod instinktsmessig at utspørreren forsøkte å bryte ham ned psykologisk. Hver gang Jonny trodde han var kommet til en konklusjon og var i ferd med å
avslutte forhøret, begynte han bare på nytt igjen, enda røffere enn før. På jakt etter
et motiv. Et forsøk på å få en tilståelse ut av ham. Samtidig følte Jonny at det hele
var et skuespill.
‘Hvorfor drepte du henne! — Drepte henne — drepe — drepe!’
Hvorfor var det så viktig for dem å få presset fram en tilståelse? Sant eller falsk,
de brydde seg en god faen. Hvorfor i helvete undersøkte de ikke heller de faktiske
forholdene i stedet for å utsette ham for denne konstante torturen? Han var utslitt
inntil beinmargen! Og han visste de ville klare å bryte ham ned før eller senere. Det
føltes stadig mer fristende å bare avgi en tilståelse: Å bare fortelle hva de ønsket å
høre. Den køya som bare for en dag siden virket så motbydelig, virket nå så fristende.
Som et tilfluktssted — en helligdom hvor han kunne få hvilt sin fortapte sjel, sin
halvdøde hjerne og sine nedslitte knokler.
Han var klar over at den eneste veien ut herfra var gjennom en tilståelse. Men hva
da?
‘Hvorfor myrdet du henne! — Myrdet henne! — Myrde! — Myrde! — Morder,
morder. Du har myrdet henne!’
Jonny reiste seg plutselig opp og skrek:
“Nei, det har jeg ikke gjort, sir!”
Men så gikk det opp for ham at ingen hadde snakket til ham. Men han var nå så
frustrert at han ikke lenger var i stand to å kontrollere seg.
“Hvorfor faen vil du ikke høre sannheten! Hvorfor er dere ikke på jakt etter den
egentlige drapsmannen! Hvorfor tar dere ikke fingeravtrykk av den jævla revolveren
så vil dere finne ut hvem morderen er!”
Han var på kanten av å bryte sammen!
Utspørreren spankulerte mot ham. Med en foraktelig hånlatter satte han ansiktet
sitt rett opp mot Jonnys og ropte tilbake med høy stemme:
“Hvis du innbiller deg at du vil få noen glede av å ta avtrykk av den revolveren,
er du ille ute! Den revolveren var så full av blod at den ikke har noen fingeravtrykk!”
‘Kona mi er et jævla ludder!’ Jeg er syk som faen!’ ‘Hvem knuller Caroline i natt!’
‘Kommer sjelen min noen gang til å få hvile?’ ‘Fred i Herren.’ ‘Rekk ut hånden til
18
Jesus.’ ‘Rettferdigheten er død!’ ‘Kom samme hva.’ ‘Hvem er jeg?’ Hvor i helvete
er Jesus?’ Når kommer jeg til å bli fri?’
Ja, når ville han bli løslatt? Også han undret seg over det.
Jonny var nå tilbake i graffitirommet. Han følte seg litt bedre nå. Han hadde fått
noe å ete — noe som så ut som en blanding av suppe og grøt. Noe brød med smør og
syltetøy. Et glass vann. Og ei stor krus kaffe som minnet ham om skittent, forurenset
vann. Han var nesten like sulten, men det hadde fylt ham opp litt. Og etter at han var
kommet seg opp i en gråstripet fengselsdrakt, hadde de også vasket klærne hans.
Endelig!
Ja, han følte seg bedre nå. Mye bedre! Men han følte seg som en idiot i den nye
overallen.
Han var litt forbløffet over at han hadde klart å forholde seg til sin nye, utrygge
og elendige situasjon. Likevel, han hadde nå ikke så mange valgmuligheter. Han
måtte ha sovet minst en dag. Det var iallfall slik han følte det. Han forsøke å beholde
forstanden ved å lese graffiti og å planlegge sin framtid. Hvis han i det hele tatt
hadde noen framtid. Men han kunne ikke gi opp nå! Han følte seg overbevist om at
de før eller senere måtte slippe ham ut. — Eller?
Han følte også at han hadde klart å skape usikkerhet hos utspørreren.
Så hørte han at en dør ble åpnet. En kortvokst herremann med spansk utseende
i en mørk dress, hvit skjorte med rødt slips kon inn i cellen. Han presenterte seg som
Jose del Alvarez og kunne åpenbare at han var blitt utnevnt som Jonny’s offisielle
forsvarer. Mister del Alvarez så ut som om han kunne være i tidlig sekstiårene og
snakket med en tydelig meksikansk aksent. Han kunne opplyse Jonny om at han ville
bli framstilt for en dommer i morgen klokken ti, og at han, Jose del Alvarez, hadde
satt fram begjæring om løslatelse. Han advarte Jonny mot å få for store forhåpninger
for han kunne ikke på noen måte forutsi resultatet. Beslutningen hvilte fullt og helt
hos dommeren.
“Har de tatt han som drepte henne?”
“Nei. Du er fremdeles deres fremste mistenkte. Faktisk den eneste mistenkte. Etterforskningen var egentlig avsluttet. En etterforsket og avsluttet sak. Men en ny utvikling har forårsaket at drapssaken vil bli gjenåpnet. Akkurat nå er jeg ikke i stand
til å utbrodere angående den videre utviklingen av denne spesielle saken. Etter all
sannsynlighet skulle jeg være i besittelse av ytterligere informasjon innen i morgen
tidlig eller utpå ettermiddagen. Du vil bli informert etter som saken utvikler seg.”
“Kan jeg få spørre hva klokka er?”
Herr del Alvarez sjekket armbåndsuret og smilte.
“Den er to trettisju, PM, for å være nøyaktig. Om få timer har du blitt holdt i forvaring i overkant av tre dager og du vil bli løslatt umiddelbart med mindre du blir
framstilt for en dommer. Som jeg før har nevnt skal du framstilles for dommeren i
morgen klokken ti. De søker din videre varetekt for ytterligere tre uker uten mulighet
for kausjon. En mulig framtidig løslatelse er selvfølgelig avhengig av resultatet av
deres videre etterforskning.
“I enda tre uker?”
19
“Tre uker.”
“Men det er vanvittig!”
“Nåja. Jeg har fremsatt krav om øyeblikkelig løslatelse, men alt er opp til dommeren. Jeg skal møte deg på dommerkontoret i morgen klokken ti. I mellomtiden
ønsker jeg deg lykke til!”
Herr del Alvarez nikket profesjonelt og gikk.
Uff, for en lettelse! Denne herr del Alvarez gav ham en følelse av trygghet. Et glimt
av håp! Han var heldigvis ikke en amerikaner. Basert på Jonny siste erfaringer var
det i seg selv en stor lettelse.
Tankene begynte å surre igjen. — Tre uker! Det var en faen så lang tid å sitte på
en køyekant og råtne i et topp sikkerhetsfengsel i dette helveteshullet kalt Arizona!
Blant alle disse dagens moderne, halvhysteriske cowboyene kalt amerikanere.
Uten å kunne styre det begynte han å føle seg helt oppgitt av engstelser. Han opplevde disse ubehagelige tilbakeglimtene hele tiden nå. Han forsøkte å legge seg ned
på køya, men klarte ikke å slappe av. Han reiste seg opp og begynte å trave rundt på
gulvet. Han travet fram og tilbake — fram og tilbake. Så begynte han å gå i ring. Han
travet rundt — og rundt — og rundt. Han var utslitt inntil beinmargen, men han
travet fremdeles i sirkler da de kom for å hente ham til dommerens kontor neste
morgen klokken ti!
‘Tilgi meg mine synder. Frels min sjel.’ Overrasket stirret Jonny på veggen. Det virket så kjent. Han leste videre: ‘Gud er død. Lenge leve Djevelen!’ Nei, ikke en gang
til. Han tvinget seg til å rette blikket andre steder. ‘Du er ikke mer enn en hannhund!’
Den graffitien minnet ham om en gammel sang. ‘Du er ikke mer enn, mer enn — en
hund! En hund! En hund!’
Fremstillingen for dommeren hadde vist seg å være en farse. Under forhandlingene hadde dommeren knapt sett på ham. Og mot slutten hadde han bare begynt å
mumle sine vanlige formaliteter. Og så domsavsigelsen: ‘Å bli holdt i varetekt i ytterlige tre uker!’
Jonny rettet blikket opp mot celletaket og mot himlene og begynte å hyle hysterisk.
‘Åh, Herre! Tilgi meg mine synder, men jeg har aldri drept noen! Vær så snill,
Herre! Hjelp eg til å komme meg ut av dette helveteshullet. Vær så snill og tilgi meg.
Jeg mener hvis du kan få meg ut herfra, skal jeg forlate De Forente Stater og reise
tilbake til familien. Vær så snill! Hjelp meg bare denne ene gangen!”
Jonny satte seg på køya. Han var tung. Med albuene på knærne og hodet i hendene begynte han å gråte som et lite barn. Han kom aldri til å se familien igjen! Han
var uten fremtid. Selv Gud hadde forlatt ham! Han var uten framtid! Hans mors
forbannelse var gått i oppfyllelse. Han var blitt en omstreifende flyktning akkurat
som Kain! Han var uten håp.
Helt utslitt og tom for tårer bare veltet han seg over ende i køya og falt i en rastløs
søvn.
20
Men han følte seg så god nå! Så veldig avslappet. Samtidig følte han at han løp,
løp, løp! Mot en lysere fremtid! Han så en som han kjente i det fjerne. Han smilte og
nikket til ham, og han tok vennlig imot ham.
‘Spør ikke hva landet kan gjøre for deg, men spør hva du kan gjøre for landet!’
Å, ja, presidenten! John F. Kennedy, hans store kilde til ungdommelig inspirasjon! Etter alle disse årene skulle han endelig få møte ham. Han vinket til ham, og
han ble til og med ønsket velkommen av ham! Jonny begynte å løpe enda hurtigere
for å nå ham igjen, men presidenten drev bare lenger og lenger bort fra ham til han
forsvant i horisonten.
Han hørte bråk bak seg og snudde seg tilbake i det han løp. Djevelen! Han kom
nærmere og nærmere med sin skarpe djevlegaffel løftet høyt og klar til å kaste. Så
merket han at presidenten fløt forbi i en rød, fløyelskledd likkiste. Jonny forsøkte å
nå ham, men han bare fløt forbi mens han smilte og vinket til ham for siste gang.
Igjen hørte han stemmer bak seg.
‘Jeg vil ha tak i deg! Jeg vil ha deg til Vietnam!’
Han så onkel Sam som pekte på ham med en kroket, skjelvende pekefinger. Igjen
så han bak seg i desperasjon.
Det var ikke lenger Djevelen som forfulgte ham. Det var Lyndon B. Johnson!
Jonny våknet opp av at han storhylte. Klærne var gjennomvåte av svette. De to
sykesøstrene som så ned på ham i hvite uniformer, minnet ham om to engler. Men
det var de ikke! Den ene holdt armen hans mens den andre sprøytet innholdet fra en
nål inn i armen på ham. De snakket om en sykestue.
Bare minutter senere ble han løftet opp på en båre og kjørt ut av cella og inn i en
heis. Så følte han at heisen var på vei oppover. Av en eller annen grunn regnet han
med at sykestuen lå i en av toppetasjene.
Han hadde allerede falt i en avslappet og behagelig søvn da de kjørte ham inn på
sykestuen.
Da han våknet opp neste morgen var det høylys dag. Han hadde ikke sett dagslys på
fem dager! Det føltes godt. Men han følte seg tung som et lass murstein da han begynte å se seg rundt i rommet. Det var trangt og minnet mer om en fengselscelle enn
en sykestue. Det hadde et sparsomt interiør, men det hadde en smal seng, et lite nattbord og et lite vindu.
Ja, det var en god følelse å se dagslyset!
Ei svart sykesøster i godt lag kom inn og gav ham et brett mat.
“God morgen! God morgen! Hvordan føler du deg denne morgenen?”
“Litt bedre, går jeg ut fra.”
“Ja, jeg hører at du var virkelig utslått i går kveld.”
“Ja, så gu! Jeg var helt i fra meg i går kveld. Det var base så vidt jeg ikke mistet
forstanden!”
“Javiss. Du får ingen kongelig behandling uten grunn. — Nyt iallfall måltidet. Da
vil du føle deg mye bedre.”
“Takk.”
21
Ja, han følte seg noe bedre. En bolle suppe, ristet brød, smør og litt syltetøy. Og
et glass appelsinsaft. Men best av alt; ei krus med svart, forurenset vann. Amerikansk
kaffe, ble det kalt. Americano. Korrekt nok. Men han begynte å livne til.
Han nøt fremdeles kaffen da døren ble åpnet og herr del Alvarez kom inn i rommet. Han rakte fram hånden og hilste hjertelig på Jonny.
“God morgen! God morgen! Hvordan går det med deg denne morgenen?”
“Ah, jeg føler meg litt bedre. Takk.”
“Jeg har forstått at forrige kveld var temmelig røff.!
“Ja, jeg var helt ifra meg. De måtte gi meg en sprøyte for å roe meg ned.”
“Ja, det har jeg forstått. De tar det ikke opp hit uten grunn.” Så så han undersøkende på Jonny: “Vell, jeg er kommet for å opplyse deg om at din situasjon synes å
utvikle seg til din fordel. Jeg kan informere deg om at på grunn av spesielle forhold
innenfor denne helt spesielle politiavdelingen er din løslatelse blitt fastsatt til i morgen klokken ti. De har også måttet ta hensyn til din turiststatus.”
Istedenfor lettelse følte Jonny skepsis. “Spesielle forhold?”
“Det er i sin helhet et internt anliggende. Jeg har ingen mulighet til å utbrodere
i detalj. Men jeg kan sannsynligvis forklare deg alt sammen rett før din løslatelse i
morgen klokken ti”
Han nikket og gikk.
Hvis denne del Alvarez hadde snakker engelsk litt mer uformelt, ville hans sterke
meksikanske aksent ha vært mindre iørefallende. ‘Spesielle forhold.’ ‘En fullstendig
intern sak.’ ‘Ingen mulighet til å utbrodere i detalj.’
Jonny kunne ikke forhindre en overveldende nysgjerrighet. Noe syntes å være i
ferd med å påvirke hele politiavdelingen! Han tenkte at det måtte ha noe å gjøre med
drapet. Nåja, det var ikke hans problem. Han hadde nok med å glede seg over at han
skulle løslates neste morgen. Men hvorfor holdt de ham her en ekstra dag hvis de
allerede hadde bestemt at han skulle løslates? Eller, hadde de det? Forsøkte de fremdeles —?
På slaget ti neste morgen kom herr del Alvarez inn på sykehusavdelingen sammen
med to politikonstabler. Til Jonny store overraskelse ble han igjen lagt i håndjern før
han ble ført mot heisen. Han fikk en overveldende følelse av forakt. Så de trodde
fremdeles at han muligens kunne være den neste Rambo! Nåja, de gikk sannsynligvis
etter boken. Individuell intelligens ble ikke utøvd unødvendig på slike steder som
dette. Hvis de i det hele tatt hadde noen!
Jonny ble ført gjennom tre eller fire forskjellige gangveier før han kom til hovedkontoret med utsikt rett i gaten. Han ble blendet av det sterke sollyset, Jøss, det måtte
være temmelig hett utenfor! Han følte nesten en slags motvilje mot å gå ut der igjen.
Idet pupillene vente seg til sollyset, ble han ført i retning av en kraftig eikepult
helt i enden av et noe smalt rom. Så ble han plassert i en stol rett ovenfor en feit,
kvinnelig kontordame i uniform. Uten å se på ham fortsatte hun å studere noen papirer. Han skalv av en uforklarlig opphisselse da han la merke til navnet sitt på en stor
konvolutt. Endelig! — Løslatelsespapitene!
22
Hun så knapt på ham, men hun hadde en klar og behagelig stemme.
“Velkommen til Arizona, sir!”
‘Kyss meg i ræva!’ Alle disse idiotiske frasene!
Jonny nikket forsiktig. Hun plasserte en bunke papirer foran ham.
“Du må skrive under på disse.”
Jonny så opp på herr del Alvarez som stod rett bak ham. Han la merke til spørsmålstegnet i Jonnys ansikt og bare nikket sin godkjennelse.
“Ja, men —.” Jonny forsøkte å bevege hendene.
Del Alvarez nikket mot en av politimennene som hurtig tok av ham håndjernene.
Den andre gikk like hurtig ut av rommet.
Jonny leste gjennom papirene.
Det første var en bekreftelse på at han hadde fått tilbake alle sine personlige eiendeler. Hun gav ham en penn. Han tok ikke imot den, men begynte å se etter lommeboken, lommetørklet og klokka. Hun tømte konvolutten foran ham. Alt var der. Han
skrev under.
Så måtte han signere for klesvask, måltidet og sprøyten som han hadde fått. Sarkastisk lurte Jonny på om de kom til å sende ham regning. De kunne være dumme
nok til å forsøke seg på akkurat det! Men det var sannsynligvis for å få dekket utgiftene fra staten eller en annen institusjon.
Å, ja, koffertene og datavesken. Han var så ør at han hadde nesten glemt dem.
Han signerte for hver enkelt for seg. På grunn av heten hadde han tatt av seg trøya
og stappet alle reisedokumentene oppi den store vesken med alle klærne: Passet, billettene og forsikringspapirene. Han følte litt av en lettelse da politimannen leverte
tilbake alt sammen til ham. Jonny sjekket ganske nøye. Alt var der.
Det siste papiret han måtte undertegne, var det såkalte ‘Avståelse fra rettsforfølgelser.’ Hvis han undertegnet, ville han fraskrive seg enhver mulighet til å søke erstatning for sin urettmessige arrestasjon enten han var skyldig eller uskyldig.
Ja, i en slik situasjon som denne ville de fleste amerikanerne saksøke livdritten
or dem!
Igjen så Jonny opp mot del Alvarez. Han nikket, og smilte.
“Det er bare en formalitet.”
“Hva om jeg ikke vil skrive under? Noen burde bli stilt til ansvar for dette!”
Alvarez gav ham et langvarig, direkte blikk: “Tro meg. Noen vil bli. Dessuten, du
kan likevel saksøke dem. Men du må regne med at det vil ta ti år — minst! Og prosessen vil koste deg tusener av dollars.”
Jonny skrev under på papiret.
“Nyt oppholdet i Arizona, sir!”
‘Dumme bikkje.’
Han grep trillebagen med den høyre hånden og duffelbagen med den venstre og
satte kusen mot det brennhete solskinnet. Men del Alvarez fulgte ham til døren. Han
kunne opplyse Jonny om at han hadde ordnet med transport for ham direkte tilbake
til busstasjonen.
Del Alvarez fortsatte noen skritt foran Jonny.
23
Da de nærmet seg utgangen, snudde Alvarez seg mot Jonny og rakte ut hånden.
Jonny satte ned koffertene. Det ble et hjertelig håndtrykk mellom to venner som gikk
hver sin vei. Nåja, Jonny regnet med at del Alvarez bare gjorde den jobben han fikk
betalt for.
Så rakte han Jonny en stor bunke aviser som Jonny hadde lurt på hvorfor an dro
med seg.
“Jeg har spart på disse for deg. Jeg regner med at de kan bli ganske verdifulle for
deg etter som tiden går — noe du kan fortelle til dine barnebarn.”
Jonny skjulte ikke sin overraskelse.
“Takk skal du ha.”
“Forresten, Jonny, velkommen til Amerika. Jeg håper du ikke vil bli skuffet.”
‘Kiss my ass!’
Alle disse frasene.
Ja, han ble ønsket velkommen til Amerika av en meksikaner. Det virket litt rart.
Spesielt nå da han så utvetydig hadde opplevd det motsatte.
Jonny bare nikket og satte kursen rett ut i solsteiken.
24
03
På en Greyhound
Jonny følte seg godt til mote da han var tilbake på bussen, nesten opprømt!
Denne vognen hadde en mye høyere standard enn den første han hadde reist med.
Den var nyere og gav ham en følelse av renslighet. Han hadde lagt merke til at så
mange steder var ganske sjasket og nedslitt i dette landet. Det var mye verre en det
han kunne huske fra tidligere år. Alt sjusket hadde gjort at han følte seg nedtrykt. Det
hadde vært litt sjusket i New Jersey også, men ikke slik som dette.
Han strekte ut lår og legg. Ja, han hadde til og med leggplass på denne. Han trykket på knappen på armlenet og seteryggen lenet bakover. Dette minnet ham mye om
en tur han hadde tatt fra New York City til Seattle tilbake i syttiårene. Men det var
på en Trailways.
Han la hodet tilbake og forsøkte å slappe av.
Omgitt av mørke hadde han bare en svak anelse av konturene fra landskapet rundt
seg. De krysset New Mexico nå. Ifølge bussrutene skulle de være framme i Texas
tidlig om morgenen, og bare minutter senere skulle de ankomme El Paso.
Han klarte ikke å slappe helt av så han studerte de reisende. Det var så mange rare
fremtoninger på denne bussen. De fleste av passasjerene var negrer eller spanjoler
med bare noen få hvite ombord, medregnet ham selv — fanter og småkjeltringer —
og de hjemløse. Hver gang noen skulle gå av bussen passet han nøye på at ingen nappet med seg PC’en hans. Han følte seg like engstelig når sjåføren levere ut bagasje
og kofferter fra bagasjerommet under bussen.
Det begynte å lysne. Han skulle virkelig nyte å komme inn til El Paso denne morgenen. Forhåpentligvis hadde busstasjonen i El Paso en skikkelig, ikke altfor nedslitt
kafeteria slik at han kunne få seg noe bedre å ete enn hvite gummiskivene med pikkels og majones som han vanligvis måtte skrape av. Han var sulten. Skrubbsulten!
Han hadde ikke hatt en skikkelig frokost på en uke.
25
På en Greyhound
Da bussen kjørte inn i byen, la han merke til Rio Grande, den store elven, til
høyre. Og på den andre siden av elven — Mexico!
Han studerte de mange små skurene som lå spredt nedetter bakkeskråningen fra
Ciudad Juarez og ned mot elvebredden. Han lurte på hvordan mennesker kunne leve
slik i den brennende heten.
Han studerte skurene på avstand og kunne lett forstå hvorfor så mange meksikanere forsøkte å rømme fra det. For dem var paradiset bare et steinkast borte — men
likevel så langt utenfor rekkevidde!
Ro Grande syntes ikke å være noe vanskelig elv å forsere for slike som ønsket å
ta seg in i De forente Stater ulovlig. Mange forsøkte og klarte det. Men mange omkom.
Etter navnet å dømme trodde Jonny at elven var mye mektigere enn den var. Den
var ikke bredere enn 50 meter på det smaleste, men på grunn av sterke strømmer og
understrømmer var den farlig og uberegnelig både for båtmenn og svømmere.
Med utgangspunkt rundt El Paso regnet Amerikanske myndigheter med at rundt
tre hundre mer eller mindre råtne lik ble fisket opp av elven hvert år. Rundt regnet
et lik per dag! Det var blitt en så vanlig hendelse at at det ikke lenger hadde noen nyhetsinteresse. Klapperslangene sølte ikke gift på slike dagligdagse hendelser! Likene
ble knapt nok registrert av statistiske grunner, men kastet i massegraver uten å bli
obdusert eller identifisert. Mange av dem ble ikke engang hentet opp fra vannet, men
bare skubbet ut igjen i vannet — de fleste av den ulovlige innvandrere narkotika
handlere. Og en og annen prostituert som var blitt en altfor stor byrde for en eller annen.
I tillegg var også slike som var blitt utsatt for forskjellige forbrytelser. De ble ganske enkelt dumpet ut i elven og avhendet for dekke mange av de uoppklarte mordene
både på den meksikanske og den amerikanske siden av elven. Helt klare tegn på
utførte forbrytelser som et avkappet hode, knivstikk eller kulehull forårsket ingen
spesielle reaksjoner. Fiskerne klaget over at de ikke lenger fikk fisk i Rio Grande for
de dro opp flere lik fra det forurensede vannet enn fisk. Rio Grande fortjente så visst
sitt nye kallenavn — Dødselven! Den tjente som et slags jernteppe. En ny berlinmur.
Men i motsetning til Øst-Tyskerne skjøt ikke meksikanerne sine egne i ryggen — det
var amerkanerne som hentet dem opp og kastet dem i fengsel! Alle våtryggene — the
wetbacks, de som klarte å karre seg over. Men de mange som ikke klarte det, ble bare
overlatt til å flyte nedover med strømmen mot den meksikanske gulfen.
Forhåpentligvis fløt de tilbake til sitt eget land!
Vest-Texas byen El Paso gjorde ikke noe særlig inntrykk på Jonny. Den virket rotete
og uferdig, og som alle de andre kafeteriene langs ruten, var også denne nedslitt og
skitten. Men han var så sulten! Ingenting skulle få ødelegge matlysten hans denne
morgenen. Ingenting!
Busstasjonen lå bare en blokk fra Main Street. Utmerket. Kanskje han til og med
kunne ta seg en liten tur på byen.
Sjåføren ba alle som skulle av her, om å gå av bussen først. Alle reisende som
På en Greyhound
26
skulle videre østover, fikk blå omstigningsbilletter. De ble bedt om å gå om bord før
eventuelt nye passasjerer. Bussen kom til å bli låst for alle passasjerene mens den
oppholdt seg på stasjonen. Det var dermed trykt å legge igjen all bagasjen på bagasjehyllene eller setene. Ja, det var god service ulikt Greyhound. I det minste kunne
han nyte et måltid mat uten å måtte engste seg for bagasjen. For å sikre at ingen
skulle snappe med seg PC’en når de gikk av bussen, hadde han gjort det til vane å
alltid være den siste passasjeren som gikk av. Og spesielt nå da den inneholdt alle
reisedokumentene hans. Han kunne aldri stole på disse Amerikanerne!
Jonny ble hyggelig overrasket. Dette var slett ingen dårlig kafeteria. Han studerte
menyen. Amerikansk frokost med egg, bacon og ristet brød. Grapefrukt saft med
kaffe. Det var en virkelig solid, god, gammeldags amerikansk frokost. Ja, det var det
han ville ha. Han grep et brett og bestilte to store porsjoner. Og to store kaffe. Bare
tanken fikk tennene hans til å løpe i vann.
“Kontant eller kreditt?”
“Kontant, selvfølgelig.”
“Det blir tolv nittini, sir.”
Hun var av den moderlige typen. Hun smilte.
Jonny sendte henne et smil tilbake og nikket. Så åpnet han lommeboka for å
betale.
Lommeboka var tom! Fullstendig tom! Ikke bare var alle sedlene borte, men det
var ikke så mye som en nikkel igjen. Ikke så mye som en penny! Han manglet over
sju hundre dollar! Sju hundre og tjue to dollar, for å være nøyaktig. Stjålet på politiavdelingen! Dette overgikk forstanden! Han lukket øynene in vantro. Han følte seg
svimmel da han åpnet øynene igjen.
“Det blir tolv nittini, sir!”
“Eh — lommeboka mi — er tom. The pol— eh, noen har stjålet alt jeg hadde!”
Hun var ikke lenger moderlig. Og hun smilte ikke lenger, heller. Jonny følte seg
forlegen, og han ble rødere enn en nykokt Main hummer i ansiktet.
“Hvor er den andre personen, sir”
“Hvilken andre person?”
“Du har bestilt for to.”
“Å — eh, eh ja. Der er ingen annen person. Jeg var ganske sulten så jeg —“
”Jeg blir nødt til å tilkalle politiet!”
‘Nei, vær så snill. Ikke nå igjen.’
Han sendte sine sterkeste ønsker opp mot himmelen.
“Det er slett ikke nødvendig. Jeg skal selvfølgelig betale.”
“Hvordan? Jeg syntes du sa at alle pengene dine var blitt stjålet?”
“Ja. — Nei, jeg har selvfølgelig litt penger.”
“Vent her. Jeg må hente bestyreren!”
“Okay.”
Jonny la merke til at de som ventet i køen bak ham, var begynt å bli utålmodige.
De var sultne, de også. Han tok de to brettene fra disken og plasserte dem på det nær-
27
På en Greyhound
meste bordet. Bestyreren kom løpende imot ham som om han ville forsøke å forhindre ham i å snike seg ut.
“Jeg forstår at vi har et problem her. Du er selvfølgelig nødt til å betale, eller så
blir jeg nødt å tilkalle politiet!”
“Ja, du skal få pengene dine.”
“Hvordan?”
“Jeg har en del kontanter i bagasjen min på bussen.”
“Det er umulig! Bussen blir alltid holdt lukket fram til avreise!”
Den litt overvektige bestyreren syntes å trives i rampelyset. Men Jonny følte ubehag. De hadde alles oppmerksomhet nå.
“Javel, men da blir jeg nødt å be sjåføren om en tjeneste.”
“Det er umulig! Jeg kan garantere det. Bussen er låst av sikkerhetshensyn!”
“Javel, men veska mi er i bagasjerommet under bussen. Jeg er overbevist om at
med litt godvilje og en god porsjon intelligens, kan dette problemet løses.”
Det var noen som lo.
“Det er umu —”
Det ble en liten pause. Bestyreren var den som følte ubehag nå. Han var rød i ansiktet. Så satte han blikket i Jonny:
“Bare et øyeblikk. Jeg skal se hva jeg kan gjøre.”
Det var sikkert gått opp for ham at det var den eneste måten å sikre seg kontantene på.
Jonny så seg omkring. Kafeterian var neste full. De to damene hadde det travelt
bak disken.
Bestyrereren kom tilbake med en svart fyr som var temmelig lik ham selv. Begge
var kortvokste, flintskallet og hjulbeint. Ingen av dem virket spesielt vennlige. De var
antakelig blitt avbrutt midt i frokosten på bakrommet begge to.
“Jeg er sjåføren til San Antone. Jeg forstår vi har et problem. Hvor skal du hen?”
“Til Miami.”
“Og du trenger bagasjen din? Hvorfor det?”
“Jeg trenger noen penger som jeg har stukket til side der. I tilfelle en situasjon
som denne. Jeg er blitt frastjålet.”
“Følg meg.”
Jonny så på bestyreren og nølte.
“Kan jeg være sikker på at maten min er tilgjengelig når jeg kommer tilbake?”
“Ja. Jeg skal ta meg av det.”
Sjåføren var utålmodig.
“Følg meg. Jeg har ikke hele dagen. Jeg åt.”
Jonny var også utålmodig.
“Godt. Så la oss få opp farten, da, slik at jeg kan komme meg tilbake til min mat.
Også jeg åt.”
De gikk hurtig mot bussen uten å si et ord. Sjåføren visste nøyaktig hvor bagasjen
til Miami var plassert og Jonny visste nøyaktig hvor han skulle finne det han var på
jakt etter. Han åpnet glidelåsen bare noen tommer, lot hånden gli ned langs siden og
På en Greyhound
28
grep et par sokker. Han dro ut to hundre dollars i tjue-dollar sedler fra den ene sokken, la den tilbake og lukket glidelåsen.
De gikk tilbake til kafeteriaen nesten hurtigere enn de var kommet. Ingen sa et
ord. Begge var sultne. Sjåføren forsvant på et øyeblikk gjennom den samme døren
han hadde kommet. Han sa ikke et ord. Det gjorde heller ikke Jonny. Han bare gav
bestyreren en tjue-dollar seddel, fikk vekslepengene og stakk dem i lommen. Han
grep de to brettene og satte seg ned vet et hjørnebord helt bakerst i lokalet. Han ville
ha fred! Han var sulten!
Han gulpet ned maten neste uten å smake den og la nesten ikke merke til at den
var kald. Fornøyelsen var borte uansett. Til helvete med den fantastiske amerikanske
frokosten! Han hatet kald kaffe, men han gulpet den i seg nesten in én slurp. Først
den ene, så den andre koppen. Hen følte seg frustrert og uten illusjoner. Bare tenk
å være blitt frarøvet absolutt alt han hadde i kontanter på et politikammer! Og det var
ingenting han kunne gjøre med det!
Hvem vill nå tro ham i det hele tatt?
‘Ja, velkommen til Amerika, venn.’
Han forsøkte å roe ned, men magen var gått helt i ulage.
Han reiste seg og begynte å løpe mot toalettene. Det var bare så vidt han nådde
fram i tide.
‘Idiotiske Jonny.’
Han forbannet seg selv. Han burde hatt bedre vett en å stappe i seg all den lunkne
maten på tom mage! Etter alle frustrasjonene. Og så slurpe i seg all den kalde kaffen.
Og så enda mer kaffe.
Nå fikk han lønn som fortjent!
Men, likevel, hans higen etter mat hadde vært så overveldende at han hadde mistet kontrollen. Og hjernefunksjonen. Han hørte en kvinnestemme over høyttaleranlegget. Han så på klokka. Det begynte å nærme seg tiden for avreise. Faen, han
kunne ikke bare reise seg opp og løpe av sted midt i — skitt, det var visst ingen ende
på det.
Igjen hørte han den kvinnestemmen over høyttaleranlegget, men fordi han var på
toalettet kunne han ikke høre hva hun sa. Skitt! Ja, han var nesten ferdig. Uff, for en
lettelse! Han heiste buksene løp ut døren mot utgangen. Bussen var fremdeles der!
Enda en lettelse. Han stoppet midt på gulvet for å knappe igjen gylfen. Så fortsatte
han langsomt mot utgangen. Utgang nummer elleve. Han var reddet.
Men han ble overrasket over å se den lange køen med reisende som ventet på å
gå om bord i bussen, så han satte hurtig kursen mot utgangsdøren.
En askeblond, solbrun fyr i slutten av tjueårene, kanskje i begynnelsen av trettiårene, blokkerte plutselig veien for ham.
“Slutten på køen er der borte!”
“Ja, men jeg skal reise med denne bussen til Miami.”
“Ja, vi skal alle reise et sted.”
“Ja, men jeg —”
29
På en Greyhound
“Slutten på køen er der borte. Du får vente i køen som resten av oss.”
“Jeg skal ta denne bussen til sentrum av Miami. Jeg har ombordstigningsbillett!”
“Ja, alle har billetter! Og vi har alle ventet på denne bussen i timesvis! Du får
finne deg i å vente i køen som resten av oss!”
Jonny forsøkte å trenge seg gjennom, men de blokkerte utgangen for ham. Vakten
utenfor døren gadd ikke å bry seg.
Så rygget bussen ut fra parkeringsplassen, kjørte langsomt ut hoved-utkjørselen
og forlot stasjonen.
Jonny ble stående igjen rett innenfor glassdøren.
Igjen den elendige følelsen av frustrasjon!
Han satte kursen mot det kontoret der det stod ‘Hovedkontor.’
Han forklarte situasjonen og viste dem den blå ombordstigningsbilletten.
Den feite, kraftig oppmalte madammen bak disken virket altfor vennlig der hun
hele tiden klikket med de lange, røde, akrylneglene mot mot diskplaten samtidig som
hun ivrig lekte seg med tyggegummiet i små eksplosjoner. Hun forklarte at den neste
klikk, klikk, klikk bussen til San Antone ville være klar for ombordstigning om få
minutter og at bussene klikk, klikk, klikk korresponderte. Han kunne enten skifte
buss eller hente klikk, klikk, klikk bagasjen sin mens han var i San Antone —
— Klikk, klikk, klikk. Så fikk han beskjed om å vente i køen. Klikk, klikk, klikk,
klikk.
Jonny nektet. Han viste henne ombordstigningsbilleten enda en gang. Han viste
til den lange køen og påstod at de måtte var overbestilt. Hun ba ham vente.
Til Jonnys overraskelse kom hun tilbake med den sjåføren som hadde hjulpet ham
tidligere. Han sa ikke etter ord, men basert på det fliret han gikk med om munnvikene, så det ut som om han nøt situasjonen.
“Følg meg.”
Jonny var taus. Hurtig satte de kursen mot utgang nummer elleve. Han hadde ingen problemer med å komme gjennom denne gangen og var den første som gikk ombord. Han tok vindusetet på venstre side av bussen og satte seg ned, utmattet. Og
skuffet. Denne bussen virket heller sjusket og nedslitt.
Det å studere passasjerene idet de kom om bord i bussen var en opplevelse i seg
selv. De fleste var negrer. Og middelaldrende kvinner i størrelsen ‘extra large’ som
vagget nedover midtgangen mens de skubbet noen unger foran seg til de fant et sete.
Noen ganger hadde de også med seg en mann. Familier som var altfor fattige til å
kjøpe flybilletter. Gubber som ikke hadde gjort det stort i El Paso, så de fortsatte på
jakt etter kvinnfolk og bedre tider på andre steder. De brakte med seg alle sine jordiske eiendeler i en plastpose og engstet seg for hvor deres neste måltid skulle komme
fra. Der var røffe karer som undret seg på om prisen for å fø det feite fleskeberget og
lausingene hennes, var verdt den feite fitta han fikk som belønning. Få hadde solide
bånd. En kraftig krangel over en bagatell var not til å bryte opp et forhold og skape
evigvarende fiendskap.
‘Dra til helvete. Jeg har meg selv å ta vare på!’
På en Greyhound
30
En naturlig vakker ung kvinne med spansk utseende satte seg på setet foran ham.
En søt liten guttunge på rundt tre ble plassert i setet ved vinduet. Hun holdt en nyfødt
i armene og satte seg ved midtgangen.
Jonny hørte at hun sukket av lettelse mens hun lenet hodet mot seteryggen.
Fyren som hadde forhindret ham i å gå ombord i den forrige bussen, var en av de
siste som kom om bord. Der var bare tre ledige seter igjen: Det ved siden av Jonny,
et rett over midtgangen og et helt framme. Fyren vurderte situasjonen og satte seg
hurtig ned på setet helt framme. Den neste som kom ombord var en yngre utseende
type som også reiste alene. Han satte seg ned rett overfor Jonny.
Det siste setet som ble tatt, var det ved siden av ham selv.
Jonny undret seg på hvorfor setet ved siden av ham selv alltid var det siste som
ble tatt.
En sjusket utseende, middelaldrende type som haltet litt, gav Jonny et tannløst
smil idet han forsiktig satte seg ned. Svettestanken fra ham var ubehagelig. Han minnet Jonny om Ole Døden fra gamle dager. Han holdt pusten og studerte ham fra øyekroken. Han så langt fra motbydelig ut med sitt fulle, blonde, ruskete hår. Smale, blå
øyne. En tiltalende skulptert nese. En kraftig hake, men med smale lepper og tørket
svart snus om munnvikene. De dype furene i pannen og de dype rynkene rundt
øynene vitnet om et røft liv uten mye luksus — en som verden ikke hadde behandlet
på beste måte — eller en som hadde sett bedre dager. Den siste passasjeren.
Bussen rygget langsom ut av parkeringsplassen, kjørte så langsomt mot hovedutgangen og forlot stasjonen.
Jonny var lettet over at han hadde klart å komme seg ut av El Paso med begge
beina så noenlunde på bakken. Men han engstet seg for bagasjen i den andre bussen.
Jonny var tilbake til utgangspunktet. Han så seg rundt. Det virket så kjent. En gammel utslitt vogn som burde vært tatt ut av tjeneste for år og dag siden. Akkurat som
den første han hadde reist med på denne turen. Nåja, Greyhound hadde et slags monopol på langdistansereiser her i landet. Kanskje det var på tide med litt konkurranse.
Derimot, med et klientell som dette, hva var hensikten?
Igjen så han seg rundt. Han ble ikke kvitt følelsen av at han hadde vært her før.
Nåja, en utslitt buss var nå bare en utslitt buss, da. Og Jonny trodde ikke på tilfeldigheter og han var ikke overtroisk. Men blikket hans søkte etter noe. Så la han merke
til et kutt som gikk langs den øvre venstresiden på ryggen av stolsetet foran seg. Og
skrevet på skrå ved siden av kuttet: ‘Jeg reiser på en drittbuss.’
Nå var han ikke lenger i tvil. Han var omord på den samme bussen han hadde reist
med da Horseface skjøt Hooker. Han satt egentlig på det samme setet som Hooker
hadde sittet på!
Igjen ble han overveldet av en følelse av ubehag. Det var visst helt umulig å få
slappe av på denne turen. Med begrenset leggplass måtte han presse bakenden godt
inn mot seteryggen foran seg. Hvordan i helvete klarte disse kvinnelige fleskebergene å få plass på disse smale setene?
Av og til misunte han alle disse små meksikanerne som syntes å passe inn hvor
31
På en Greyhound
som helst. Denne bussen var så absolutt ikke bygget med tanke på to meter høye
skandinavere.
Han følelse av ubehag må ha vært ganske synlig. Til og med den unge karen rett
overfor ham så på ham med en følelse av medlidenhet. Han nikket og smilte. Som
en gammel kjenning til en annen: ‘Ja, dette er en drittbuss.’
Omstreiferen ved siden av ham forsøkte å få i gang en samtale slik det er vanlig
for amerikanere som sitter ved siden av hverandre på bussen. Men Jonny var ikke ei
pratsom lune. Han bare nikket tilbake og smilte, men han sa ikke noe. Han hadde
ikke noe ønske om å være uvennlig, men på dette stadiet følte han økt ubehag ved at
noen forsøkte å trenge inn i hans opprørte tankevirksomhet.
Men omstreiferen gav ikke opp.
“På vei til San Antone’?”
Jonny nikket.
“Nåja, jeg er egentlig på vei til Miami.”
“Å, skitt, det er litt av en tur. Over tre dager og netter, heh?”
Jonny tenkte på all de frustrasjonene og utsettelsene han hadde vært utsatt for.
“Ja, og enda litt. Hvis du ikke har hellet med deg.”
“Ja, jeg vet hva du mener.”
Jonny tvilte på det.
På en barnslig og vennlig måte rakte han hånden ut mot Jonny.
“Hyggeli’ å treffe dæ. Jeg heter Wendy Crockett. Non’gang hørt om Alamo?”
“Ja, jeg har sett filmen. John Wayne.”
De tok hverandre i neven.
“Jeg nedstammer direkte fra Davy Crockett.”
Med synlig stolthet satte han fram flatbrystet mens han forsøkte å holde inne den
digre kulemagen så godt det lot seg gjøre.
“Jeg er hans tipp, tipp, tipp, tipp sønn, tror jeg — eller noe slikt.”
Jonny hadde lest en del amerikansk historie. Og han kjente en del til Davy Crockett. Hjemme hadde de til og med en sang om han.
“Jeg hadde ikke peiling på at han giftet seg og stiftet familie.”
“Faen, jo! Men på den tiden spurte du verken prest eller fut før du hoppet i køya
med en eller annen. Og han var en kåt horebukk. Han hadde løsunger spredt fra
Texas til Dixie. Jeg går ut fra at det var før tiden med kondomer. — Riktig?”
Jonny måtte flire litt.
“Hm, hm, hm, hm. Ja, du har nok rett i det.”
“Javel, men det var den gode tiden, min venn. Vi hadde helter på den tiden! Men
se hva som skjer nå! Rett under nesene på oss. Har du lest om all den dritten som har
foregått der borte i Arizona? Det jævla politikammeret som drev sin egen narkotika
og prostitusjonsring! Og så drepte de en av sine egne prostituerte fordi hun ville ut
av det! Og så prøvde de å legge skylden på en storkakse fra utlandet som var kommet
over hit for å investere i amerikansk eiendom — eller noe slikt.
Hvis det ikke hadde vært for den stakkars bussjåføren, hadde han sannsynligvis
endet sine dager i gasskammeret. Ja, jaggu! Men da de endelig tok sjåføren inn til —
På en Greyhound
32
eh, eh, forhør, sverget han under ed på at utlendingen var uskyldig og gav en faen så
god beskrivelse på den egentlige leiemorderen. En faen så stygg drittsekk av en svarting! Fremdeles i frihet. Jeg sier deg, han er dødelig, mann, dødelig! Faen så dødelig!”
Jonny forsøkte å væte leppene. Men han var tørr helt ned til navelen. Han fikk
bare fram noen vislelyder.
“Har de — eh, vet de navnet på morderen?”
“Faen, ja. Han heter — eh. Jeg glemmer hele tiden det jævla navnet — eh. Ja,ja,
jeg kommer nok på det. Jeg kommer nok på det. — Heh, så du har ikke nest avisene,
heh?”
“Nei.”
“Leser du ikke aviser?” Han studerte Jonny med fornyet interesse. “Javel, men
la meg si deg dette, min venn: Hvis jeg kunne begynne på nytt, ville jeg enten tatt
meg jobb på det politikammeret eller fått meg et godt, lite horehus in San Antone’.
Non’gang vært i San Antone,’ min venn?”
“Nei.”
“En hyggelig liten by. Plenty god fitte, mann. Ja, pokker meg! Plenty av det, skal
jeg si deg. Vet du, San Antone’ er den mest romantiske byen i hele jævla Forente
Stater. De kaller byen for City of Romance. Jeg har funnet meg et lite ludder der
nede. Hun kaller meg ‘sin Romeo.’ Jeg kaller henne ‘min søte Juliet.’ Heh, heh. Jeg
er litt av en damenes Jens, forstår du. Jeg kan vise deg rundt på by’n hvis du er interessert.”
“Takk, men —”
“Det er en jævla hyggelig liten by! Du har Alamo, de beste fittene du kan tenke
deg og noen ville småjenter der. Mer enn du kan komme over. Jeg kan gi deg rom
sammen med den vesle dama mi hvis du er interessert. Jeg kan til og med kople deg
sammen med noen unge, kåte bikkjer som forandring på maten. Du kommer til å nyte
det, det garanterer jeg!”
Jonny var skarp i stemmen:
“Takk, men nei takk!”
Fyren begynte å bli plagsom. Jonny snudde seg bort. Studerte landskapet gjennom
vinduet. Han engstet seg fremdeles, men han kunne ikke sette fingeren på hva han
engstet seg for. Han forsøkte å slappe av, men dess mer han forsøkte, dess mindre
slappet han av og dess mer engstet han seg.
De nærmet seg en tollstasjon litt lenger framme. Den første på hele turen. Men
istedenfor å betale toll, sakket bussen av, kjørte ut mot veikanten og stoppet langsomt. Han la merke til tre elle fire politibiler som stod parkert litt på avstand. Og der
var en menge politimenn som spankulerte omkring. Noe var i ferd med å skje, men
Jonny hadde ingen mulighet til å få greie på hva det var. Kanskje de var på jakt etter
han som drepte Hooker? Horseface!
Jonny ble opprørt på en litt avslappet måte. Denne gangen hadde iallfall ikke han
noe å engste seg for. De kunne ikke ta ham inn en gang til.
Jonny så seg rundt. Han møtte øynene til Wendy.
33
På en Greyhound
“Jesus Kristus, mann. Det er den jævla grensekontrollen! De er på jakt etter ulovlige immigranter. Alle disse jævla meksikanerne som sniker seg inn her i nattens
mulm og mørke. Jævla idioter! De tror de kommer rett inn i himmelriket. Men de
fleste av dem får bare ødelagte liv. De blir enten brukt som slaver for en slikk og ingenting som hushjelp eller underbetalte jordarbeidere. Du har hørt om gjesteleirene,
har du ikke? De er fattigere når de drar til det kommende kongeriket enn de var da
de reiste fra Mexico. Det er en jævla tragedie. Men vi har ingen middelklasse i dette
landet lenger. Reagan fikset det. Du hører enten til blant de fem prosent skittent rike
eller blant de nittifem prosent skittent fattige. Det er ingen mellomting. Du er heldig
hvis du ikke er hjemløs. Ja, så faen. Jeg vet ikke hva som skjer med dette landet.”
Jonny smilte til ham idet grensekontrollørene kom opp i bussen i sine lyse og
mørkegrønne uniformer.
“Alle Amerikanske borgere tar fram identifikasjonsbevis. Alle lovlige immigranter ha klar det grønne kortet eller visum. Hvis noen er kommet inn på visa untakelsesprogrammet vennligst presenter deres utenlandske pass!”
Jonny fulgte ivrig med idet de kontrollerte passasjerene en etter en. De fleste borgerne viste bare sertifikatet, og så var det greit. Hurtig. De lot ikke tiden gå til spille.
En meksikaner viste fram det grønne kortet. Uten problem. De stoppet foran den
unge moren med de to ungene.
“ID, please.”
Hun lette febrilsk etter papirer i vesken sin. Uten stopp. Hun hadde tydligvis problemer med å forstå språket. Hun gav dem all slags forskjellige papirer, men ikke de
som de spurte etter. Så forsøkte hun å forklare.
“Arbeidspapirer. Slektninger i Texas. Barna amerikansk far. Visa den meksikanske ambassaden.”
Grensekontrollørene begynte å bli utålmodige.
“Du må vise oss det grønne kortet eller et visum.”
Hun begynte å gråte stille.
“Ingen lovlige papirer, heh?”
“Å, jo. Alt sammen lovlige papirer! Alt lovlige papirer!”
Hun var begynt å gråte høylydt nå. Hun klarte ikke å holde igjen.
“Barna. Begge har lovlig amerikansk far. I Texas. Vær så snill! Sir.”
“Jeg beklager. Du må nok komme med oss.”
Han tok henne skånsomt i armen for å hjelpe henne opp fra setet. Hun skalv over
hele kroppen mens hun utstøtte tunge hulk. Med nedbøyd hode, skamfull og gråtende
reiste hun seg fra setet, tok sønnen i hånden og leidde ham ut av bussen mens hun
holdt den miste tett inntil brystet. Hennes desperate hulk hang igjen i bussen lenge
etter at hun var gått ut.
Noen av passasjerene var så grunne at de slo dumme vitser på hennes bekostning.
Andre lo ondskapsfullt.
Jonny kom aldri til å glemme hennes desperate hulk. Hvis han bare kunne ha hjulpet! Men det var bare ønsketenkning. Han var selv bare gjest her. Han gjorde seg klar
til å levere dem sine egne papirer.
På en Greyhound
34
Så husket han!
Desperat gikk det opp for ham at alle papirene hans var i den andre bussen! Alt,
untatt en tom lommebok og det som var igjen av to hundre dollars.
Var det ingen ende på dette? Han var så frustrert at han hadde best lyst å gråte han
også.
“ID, please.”
Wendy fumlet rundt i lommene etter noe han kunne bruke som legitimasjon. Han
dro opp et utslitt Social Security kort.
“Din eneste form for ID, sir?”
“Ja, sir.”
“Amerikansk statsborger?”
“Ja, sir.”
“Fødested?”
“Seattle, Washington.”
“Hvilken bydel?”
“Ballard, sir.”
Jonny kvakk. Det var den skandinaviske bydelen. De fleste var nordmenn. Nåja,
fyren så ut som han kunne være av skandinavisk avstamning.
“Bestemmelsessted?”
“San Antone’, sir.”
“I hvilken hensikt?”
“For å besøke min venninne.”
“Okay. Vi trenger vel alle et kvinnfolk nå og da. Neste gang får du passe på at du
har en skikkelig ID. Jeg kunne satt deg inn for dette.”
“Ja, sir.”
Han satte øynene i Jonny.
“ID, please.”
Jonny hadde bestemt seg for å forsøke seg på det samme stuntet som Wendy, for
Jonny hadde også et gammelt Security Card i lommeboken. Han hadde til og med det
gamle grønne kortet med seg, men han kunne ikke ta sjansen på å bruke det. Hvis han
ble tatt med buksene nede, ville han uten tvil bli utvist og deportert.
Så hørte han sin fars trygge og omsorgsfulle stemme i bakhodet: ‘Når situasjonen
blir vanskelig, er det bryet verdt å forsøke å oppføre seg korrekt istedenfor å måtte
leve med elendigheten av å ha gjort det som er galt.’
Jonny stirret kontrolløren rett i ansiktet.
“Jeg beklager, sir, men bortsett for lommeboka og litt penger ligge hele min bagasje, medregnet alle reisedokumentene, på den andre bussen til San Antonio. Er det
noen måte å ordne det på, sir?”
“Så du er helt uten papirer, heh?”
“Det er korrect. Alt er om bord i den andre bussen, sir.”
“Amerikansk statsborger?”
“Nei, jeg er en skandinavisk turist.”
“Jonny la merke til at Wendy så på ham med vantro.
35
På en Greyhound
Kontrolløren virket noe desorientert idet han stod og slet seg i den høyre øreflippen. Han ristet langsomt på hodet.
“Jeg beklager. Du blir nødt til å bli med meg.”
Jonny var nesten kommet ut av bussen da han hørte Wendy’s opprørte stemme
bak seg: “Han er den der jævla storkaksen som ble anklaget for mord der borte i Arizona. Og enda høyere, med skrikende stemme, ropte han til Jonny: “Du kunne for
faen ha sagt det til meg, rauhøl!”
Med en kontrollør på hver side ble Jonny eskortert mot den nærmeste politibilen
som egentlig tilhørte grensekontrolllen
“Du burde visst bedre enn å reise rundt i USA uten reisedokumenter eller ID. Selv
for amerikanske borgere er det god nok grunn til å havne i buret. — Hvor var det du
sa du kom fra?”
“Jeg er skandinaver.”
“Åh —!” Han begynte å slite seg i øreflippen igjen. Han så opp mot Jonny som
var et hode høyere enn dem begge.
“Well, jeg må si. — De vokser seg høye der borte. Du må være i nærheten av seks
og en halv.”
Jonny var lei av at høyden hans alltid ble kommentert.
“Ja, de blir vanligvis ikke oppblandet der borte. De er alle fullblods.”
“Mener du å si at der ikke finnes noen svarte eller meksikanere?”
“Dette er nord i Europa. Der er få negrer og ingen meksikanere.”
“Jeessus! Det høres for godt ut til å være sant! — Hvorfor sa du ikke det til å begynne med?”
“Jeg forsøkte bare å være litt mer detaljert, sir.” Det føltes helt unaturlig for Jonny
å hele tiden måtte titulere disse halvtomsingene med ‘sir.’
“Ah. — Well, hvorfor reiser du rundt uten papirer?”
“Uheldige omstendigheter helt utenfor min kontroll, sir. Jeg beklager.”
Jonny forklarte situasjon uten å gå i detaljer. Han var begynt å like denne karen.
Ingen kunne ha anklaget ham for å ha funnet opp kruttet, men ulikt de fleste menn
med makt, var han uten ondskap. Han virket oppriktig der han forsøkte å plassere
Jonny i dette virvaret. Han begynte å slite seg i øreflippen igjen.
“Hrrrh. Ifølge prosedyrene er vi blitt instruert i å ta deg tilbake til El Paso og sette
deg i fengsel. Og etter at saken din er ferdig etterforsket, er det meningen at vi skal
sende deg tilbake til Mexico.”
“He, he, he. Jeg har ikke akkurat noen planer om å reise til Mexico.”
“Det er det som er problemet. Jeg vet ikke —” Øreflippen fikk gjennomgå igjen.
Han så mot den stumme partneren sin for moralsk støtte.
“Tror du ikke vi kan bare ta ham med på kontoret til vi får bekreftet historien om
bagasjen hans?” Alt vi trenger å gjøre er å ta kontakt med Greyhound og få dem til
å levere bagasjen hans der.”
“Weeell. Så lenge han ikke ee’ een av dee jævla meksikanerne.”
“Helvete heller, han er ingen meksikaner. Blondt hår, blå øyne og høyere enn
Gud. Uten ølmage. Jeg har aldri sett noen meksikaner som ser slik ut. Har du?”
På en Greyhound
36
“Neeii. Men du kan aldri vite nå for tiden. Ting ee’ ikke alltid slik dee ser ut.”
“Stutlort! Nei, denne karen er ingen jævla meksikaner!” Han nikket i retning av
Jonny. “La oss gå over til kontoret så skal jeg ta noen telefoner. Og du skal hjelpe
meg å skrive rapport.”
Det som Jonny hadde trodd var en vanlig toll stasjon, hadde vist seg å være en kontrollpost for grensepolitiet. Jonny hadde ikke sett noe slik tidligere. Det virket likevel
som om det kunne være en nedlagt toll stasjon med små betalingsbur som var omgjort til en kontrollstasjon.
På den venstre siden av veien i retning øst lå en liten bygning som inneholdt en
liten oppholdscelle med et lite kontor foran. Det så nesten ut som et lite lensmannskontor fra tiden i den ville vesten.
Han lurte sarkastisk på om de kom til å kaste ham i buret igjen. Jonny hadde en
gang sett en bok som hette Helvetesreisen. Han hadde ikke lest den, men det måtte
ha vært noe slikt som dette.
Han ble tatt inn på kontoret. Der ble han bedt om å sette seg på en av de to stolene
som var plassert foran et stort skrivebord til venstre. Kontrolløren gikk rundt skrivebordet og satte seg med ansiktet mot ham. Men ulikt tidligere følte ikke Jonny at han
denne gangen ble utsatt for fiendskap.
Han forsøkte å dra fordel av det.
“Well, sir, jeg er ikke så flink med komplimenter, men du skal vite at jeg virkelig
setter prist den måten du har taklet problemet mitt. Selv om det er et resultat av forhold helt utenfor min kontroll, er jeg klar over at uten din intelligente måte å forholde deg på i forhold til mitt problem, kunne jeg fått store problemer. Jeg er overbevist om at når du får kontakt med den nærmeste Greyhound-stasjonen og forklarer
dem situasjonen, kommer du til å få en hurtig respons. Den bussen som har bagasjen
min om bord, er # 1722. Den som jeg satt i midlertidig var # 1344. Og vennligst vær
så snill å nevn at kofferten med passet mitt og alle reisedokumentene er plassert på
den venstre siden midt i bussen i hyllen over setet. Jeg har vært skikkelig engstelig
for den. — Å, forresten, jeg heter Jonny Jakobsen Hell.
Han strekte ut hånden mot kontrolløren med et vennlig smil. Han tok hånden til
Jonny med et kraftig håndtrykk.
“Jeg er glad for å treffe deg, sir. Jeg er lettet over å møte en som ikke er en jævla
meksikaner. Jeg heter Forrest Tucker og detter er min partner, Sterling Hayden. Vi
jobber begge for grensekontrollen her i Texas and vi hater begge disse meksikanerne
med sterke følelser. De kommer hit uten stopp. Der må formere seg hurtigere enn
kanineknull der på den andre siden av grensen. Dess flere vi sender tilbake, dess flere
kommer de hit. Vi hater dem som en jævla pest her i Texas. Jeg skulle ønske jeg bare
kunne trekke opp reveolveren og send en kule i hver eneste en av dem! ‘Få svartinger
og ingen jævla meksikanere.’ Det høres for godt ut til å være sant! Hvis der er et
fnugg av sannhet i det, skulle jeg ønske du ville fortelle meg hvordan jeg for helvete
kan komme meg dit! ‘Få nigge’s og ingen jævla meksikanere!’ Nei, det høres for
godt ut til å være sant! — —
37
På en Greyhound
Forresten, en av betjentene har allerede hatt kontakt med Greyhound borte i Ft.
Stockton. De har bekreftet at alle koffertene dine, både trillebagen og stresskofferten,
og den store duffelbagen. Koffertene dine skulle være her i løpet av de neste tolv
timene.”
Jonny følte en ukontrollerbar lettelse. And betraktet den amerikanske grensekontrolløren, herr Forrest Tucker, med en følelse av sann hengivenhet.
“Jeg håper virkelig at det en dag kan bli mulig for meg å vise hvor stor pris jeg
har satt på dette, og at jeg en dag kan betale deg tilbake. Men akkurat nå er alt jeg
kan si ‘tusen takk.’
“Det har vært meg en glede, sir, så lenge du ikke er en av disse jævla meksikanerne.”
Tolv timer varer noen ganger mye lenger enn tolv timer. Særlig hvis du sitter å engster deg for at noe ikke kommer til å klaffe og du ikke har den minste mulighet til å
påvirke situasjonen — og helle ikke det minste å finne på i ventetiden. Da tar frustrasjonen overhånd.
Herr Tucker var travelt opptatt med å forberede rapporten mens han hele tiden
trengte seg tilbake i Jonny’s tankevirksomhet med forskjellige kontrollspørsmål. Han
han klarte heller ikke å konsentrere seg skikkelig om oppgaven. Han var mer interessert i å høre om det stedet med ‘få negrer og ingen jævla meksikanere’ som han nå
hadde gjort om til et eget slagord.
Jonny fortalte ham om de norske fjordene som skar seg nesten endeløst gjennom
landskap og fjell som smale kanaler, og om en fortryllende skjærgård som omkranset
hele kystlinjen helt til den endelig omsluttet den vakre svenske hovedstaden Stockholm. Og han fortalte om en løssluppen livsstil i vakre København.
Han lyttet med et uttrykk av vantro mens Jonny fortalte ham om midnattsolen, om
midtsommernetters festivaler med bål spredt omkring langs hele kysten — og om alle
de vakre, blonde kvinnene.
Han sugde det til seg slik en narkoman suger kokain.
“Å, faen, jeg tror deg så gjerne. Jeg har lest om alle blondinene. Og jeg har sett
bilder, også!”
Han satt og stirret på Jonny som om han hadde opplevd en åpenbaring. Med et
helliglignende ansiktsuttrykk søkte blikket gjennom vinduet mens han studerte detaljene i det brennhete, tørre ørkenlandskapet så langt øyet kunne skjelne. Han sukket
tungt.
“Og så sitter jeg her i denne gudsforlatte ødemarken uten noe annet i mils omkrets
enn klapperslanger og jævla meksikanere!”
Det var lenge siden Jonny hadde følt hjemlengsel. Veldig lenge.
‘Yaah,’ tenkte han, ‘og her sitter jeg også, i denne gudsforlatte ørkenen uten noe
annet i milevis omkrets enn klapperslanger og jævla amerikanere!’
Herr Tucker var ikke lenger i en snakkesalig lune. Misfornøyd og gretten konsentrerte han seg unødvendig intenst om kontorarbeidet. Han hadde tatt noen telefoner,
På en Greyhound
38
og det virket som om det hadde tatt peppen fra ham. Enten han satt i telefonen eller
ikke, var ordforrådet hans nå redusert til enstavelsesord.
Den spøkelsesaktige herr Frazier satt ved det andre skrivebordet og leste en roman. Han sa aldri et ord unntatt hvis han ble direkte snakket til. To ganger hadde
Jonny forsøkt å få øyekontakt for å få i gang en slags samtale, men han så bare bort
hver gang. Han ganske enkelt hatet utlendinger. Basta! Hans liv hadde vært så mye
enklere hvis de bare hadde holdt seg i sine egne faens land! Slik han gjorde. De fleste
av dem kunne han ikke engang forstå. Hvis de kunne noe Amerikansk i det hele tatt.
Men med denne karen var det annerledes. Han snakket flytende. I begynnelsen satt
han og lurte på om Jonny kanskje var kanadier, eller enda verre, fra Boston. Men nå
var han ikke så sikker lenger. Han så mistenksomt over på Jonny hver gang han
svarte på et av herr Tuckers mange spørsmål.
Frazier var kommet til den konklusjonen at det var noe med denne utlendingen
for var spesielt mistenkelig. Hvis han bare kunne få satt fingeren på det!
Ingen av dem hadde tanker for mat, så Jonny var både tørst og sulten — og rastløs. Tolv timer var pokker så lenge! Kanskje han kunne finne noe å lese? Han hadde
lagt merke til en bunke aviser i hjørnet ved herr Fraziers skrivebord. En haug med
gamle aviser. Det virket som om Frazier, etter at han hadde lest dem, bare kastet dem
i hjørnet og lot dem ligge der. Nåja, gammelt nytt kunne være bedre enn ingenting.
Jonny reiste seg forsiktig og gikk i retning Frazier.
“Er det greit a jeg grabber noen gamle aviser?”
“ Gjøøør soom duu viii’.”
Han fortsatte å lese. Han var lite interessert i å prate med denne ulovlige immigranten som ikke engang var meksikaner!
Jonny så etter et passende sted å sette seg som ikke var altfor nær noen av kontrollørene. Han valgte den eneste ledige stolen rett til høyre for inngangsdøren. Ved
soden av stod det også et lite bord. Det var lys nok fra vinduet til at han kunne se å
lese så noenlunde greit. Det virket noe skittent og ubehagelig, men han satte seg forsiktig ned og la avisene på gulvet ved siden av stolen. Han gikk gjennom alle sammen og sorterte dem i kronologisk rekkefølge.
Han bladde gjennom dem, brettet dem sammen og plasserte dem rydding på bordet ved siden av seg. Rot og uryddighet hadde alltid irritert ham. Han begynte å lese
gjennom dem. Avisbunken bestod av to forskjellige utgaver; sports- og lokal utgaven
av The Herold og den mer internasjonalt politisk dekkende Phoenix Post.
Halvveis nede i bunken fant han et han lette etter. Han gruet seg, men der var han
på framsiden av The Post med ville øyne — passbildet hans — et av de verste han
noen gang hadde tatt.
Rett over hovedoverskriften kunne han lese med små bokstaver: ‘Etter bare tre
dager i De forente stater:’ — Og så med kraftig klapperslangegift: ‘Utenlandsk investor anholdt for mord!’ Rett ved siden av det fryktelige bildet. Han så virkelig ut
som en morder. Nåja, passbilder kunne av og til se fryktelige ut, og dette var verre
enn han egentlig kunne forestille seg. Det hadde sannsynligvis noe å kjøre med
trykkingen. Det var vel der uttrykket ‘å bli svertet’ kom fra.
39
På en Greyhound
Klapperslange-gift kunne av og til få deg til å se så mørk og skremmende ut.
Med skjelvende hender og en iskald følelse i mageregionen leste han hele historien. Den var ganske korrekt og detaljert bortsett fra at navnet på Horseface ikke
ble nevnt med ett ord. Og de hadde fått det til å høres ut som om han var tatt på fersken med med mordvåpenet i neven — fullt av blod. Det var nå til dels sant, da, men
med en helt annen vri. Det hørtes også ut som om han allerede var stilt for retten og
dømt. Det var bare henrettelsen som manglet. Han ble presentert med fullt navn —
og det fryktelige bildet.
En trengte ikke være geni for å forstå at alle opplysningene kom fra politietaten.
De må ha fått tilgang til den hemmelige politirapporten. Det var den eneste måten de
kunne ha fått tilgang til bildet hans og personlige data var fra politirapporten og fra
passet som politiet hadde beslaglagt men han satt på ventecelle. Han hadde opplevd
noe lignende i Norge for noen år siden. Politiet fikk godt betalt for å fõre pressen
med slike hemmelige opplysninger.
Jonny engstet seg for at dette kanskje var gjort tilgjengelig i nyhetskioskene der
hjemme! Hans berømmelse og suksess syntes å være uten ende.
Den siste halvparten av artikkelen bestod av flere spekulasjoner enn fakta. Den
nådde sitt klimaks i en ærefull lovprisning av førstebetjent Gallahan for hans ‘iherdige og endeløse innsats for å pågripe den skyldige.’
På side tre leste Jonny en noe mindre artikkel: ‘Tappert og effektivt politiarbeid.’
Og rett under et tiltalende bilde av betjent Gallahan. Uten tvil dagens helt!
‘Ja, kyss meg i ræva!’
Så ringte telefonen. Men Jonny la knapt merke til det. Han var altfor opptatt med
å finne noen opplysninger om hva som hadde ført til hans løslatelse. Men han fant
ingenting. Absolutt ingenting! ‘Et lokalt oppvask!’ ‘Deres eget jævla prostitusjonsopplegg.’ Han husket hvordan del Alvarez hadde ordlagt seg. Og også Wendys utbrudd. Og det var alt han visste.
Han hadde bare to aviser igjen, en Herald og en Post, da telefonen kimte på ny.
Og herr Tucker var fremdeles begrenset til enstavelsesord:
“Godt!” — “Riktig!” — “Fordømt!”
Han avsluttet samtalen med et ‘helvete.’
Hans enstavelses ordforråd var ypperlig.
Det er rart hvor fort tiden kan gå når du har noe hjernen er opptatt av. En knagg til
å henge hatten på, nærmest.
Jonny så opp idet Ticker satte kursen rett mot ham.
“Gode nyheter! Ja, faen så gode nyheter! Bussen er her om bare noen få minutter.
Det redder dagen. Eller rettere sagt, natten. Hovedkontorer hadde bestemt at jeg
skulle bli værende her til bussen kom. Og jeg engstet me for at det kunne ta hele natten!”
Og akkurat idet han stirret ut vinduet falt øynene hans på avisbunken som Jonny
hadde foran seg med den siste utgaven liggende åpen på bordet. Han nikket langsomt.
På en Greyhound
40
“Jeg er klar over situasjonen. Det kan bare beskrives som en jævla tragedie. En
trist situasjon. Trist. trist. trist.”
Han gikk fremdeles og mumlet for seg selv idet han gikk ut av rommet.
Bussen nærmet seg hurtig. Yaah, endelig. Og for en lettelse! Jonny fulgte herr
Tucker utenfor.
“Hold deg i ro! En liten bevegelse og jeg kommer til å blåse hjernen ut på deg!”
Jonny stivnet. Han hadde glemt at fremdeles formelt var under arrest.
Herr Tucker snudde seg på hælene, langsomt.
“Sterling, hva faen er i veien med deg!”
“Forrest, deet seer ut tiii’ at vi har faaanget ooss en skiiikeeeliiig mooorder, denne
gaaangen. Jeg kuuune viite at deet vaa’ noe gaaalt meed deeene kaaren!”
“Forrest! Ikke vær så jævla dum! Det der var en ukes gammel avis!”
“ Jeeg bryyr meeg ikke oom den eer huundre ååår. Hviiis haan haaar dreeept noeen, har han drept noooen. Riktig!”
“Feil, for faen. Han er ikke lenger mistenkt! — Hva faen er i veien med deg? Få
vekk den jævla revolveren!”
Jonny stod fremdeles stiv. Tucker gikk forbi han altfor forlegen til en gang å se
på ham. Jonny hørte en intens hvisken bak ryggen på seg.
“Fa vekk den jævla revolveren!”
Bussen kjørte fram til siden av bygningen. Jonny stod femdeles stiv helt til herr
Tucker tok hm i armen.
“Jeg kunne faen meg ha drept den halvtomsingen med ei kule mellom øynene! —
Kom nå. La oss få sjekket papirene dine.”
Jonny hadde best lyst til å løpe tilbake til bygningen for å hente den siste avisen
som fremdeles lå å gulvet, men han lot det være. I stedet gikk han hurtig mot bussen
mens herr Tucker holdt ham i armen. Sjåføren stod allerede og ventet foran den åpne
døren til pakkerommet. Den svarte, tettpakkede duffelbagen ventet på ham i ensom
majestet. Den eneste. Men herr Tucker var ikke interessert.
“Jeg trenger bare stresskofferten.”
Sjåføren gav den til ham. De to små kombinasjonslåsene forhindret Tucker i å
åpne den.
“Hva er kombinasjonen?”
“To ganger seks, seks, seks.”
Det var altfor innfløkt for ham. Han langet stresskofferten over til Jonny.
“Åpne den!”
Jonny la seg med det ene kneet i bakken og plasserte stresskofferten foran seg.
Han så opp mot herr Tucker.
“Vet du hva? Basert på alt jeg er blitt utsatt for på denne turen, skulle det ikke
forundre meg om stresskofferten var tom.”
Han skalv av opphisselse mens ham fumlet etter låsen.
Alt var på plass akkurat slik han husket det. Han skalv idet han grep om passet og
gav det til herr Tucker. Og han var gjennomvåt av svette. Dette måtte da være hetere
enn i helvete! Femti grader minst — i skyggen.
41
På en Greyhound
Tucker leverte tilbake passet. Jonny var ikke engang sikker på om han hadde åpnet det.
Han følte en inderlig lettelse, men var på samme tid skuffet. Hvorfor alt dette
oppstyret for ingenting?
“Jeg beklager ubehagelighetene.” Herr Tucker rakte ut hånden mot Jonny. “Lykke
til. Jeg håper du vil få et behagelig opphold i De forente stater. Vær forsiktig, min
venn.”
De likte hverandre begge to. De hadde aldri nevnt hverandres navn, og minnene
ville svinne hen etter som årene gikk. De beseglet sitt korte samvær med et solid
håndtrykk og avsluttet med et bekreftende nikk.
Jonny gikk langsomt opp i bussen mens herr Tucker beveget seg langsomt bort,
Så snudde han seg plutselig og ropte til Jonny:
“Å, forresten, hold deg våken nå og fall ikke i søvn! Jeg har glemt å nevne det,
men du kommer til å få deg en skikkelig overraskelse noen mil lenger nede!”
Han vinket.
Bussen tok en langsom usving før den satte opp farten. Jonny var igjen på vei mot
byen for romantikk, San Antonio, Texas.
Hvor lenge var Adam i paradis? Jonny engstet seg fremdeles.
‘En skikkelig overraskelse noen mil lenger nede!’
Han hadde vært utsatt for flere skikkelige overraskelser denne siste uken enn det
hans mentale tilstand kunne klare!
Han satte seg ned på den venstre siden i bussen slik han hadde for vane — uten
ro i sjelen.
Da han skulle ombord i bussen i Los Angeles, hadde han ventet i over fire timer
uten at det ble gitt noen form for opplysninger. Og da bussen endelig ankom for å ta
opp passasjerne, hadde det vært litt av et bikkjeslagsmål å komme om bord.
Tre ganger hadde bussturen hans blitt avbrutt. Først i Arizona, så i El Paso og nå
til sistt av grensekontrollen. To ganger var han blitt arrestert. Tre ganger, nesten, hvis
han regnet med det som skjedde på kafeteriaen i El Paso. En gang holdt han på å bli
falskt anklaget for mord med fare for å havne i gasskammeret. Ved tilbakeblikk
virket alt sammen uvirkelig. Likevel, to ganger var han stilt fremfor en revolvermunning under trussel om at han ville få hjernemassen blåst bort. Først av Gallahan. Så
av Frazier. Og etter alt dette hadde Tucker en overraskelse for ham lenger nede i
veien! Kanskje denne gangen var der en eller annen som virkelig ville gi ham en kule
i skallen? Slik Linda hadde sett for seg. Men ikke engang det ville være en skikkelig
overraskelse for ham i disse røffe omgivelsene.
Så tenkte han på Hooker.
Yahh, han hadde sett døden i hvitøyet mens et fremmet ludder hadde dødd i
armene på ham, så å si. Mens hun holdt ham i hånden og sprutet blod over hele ham.
Han var blitt kastet i fengsel og utsatt for uendelig lange kryssforhør!
Og nå hadde Tucker en overraskelse for ham!
Han brøt ut i en ujevn, nesten hysterisk latter.
På en Greyhound
42
Bussen sakket på farten før den stoppet helt opp. Jonny hørte at sjåføren snakket
om et fryktelig uhell. Og politimenn dirigerte trafikken.
Jonny reiste seg i midtgangen og beveget seg framover mot sjåføren. Åtte - ti politivogner var parkert langs veikanten, med blinkende sirener. Fire ambulanser blokkerte veien mens sirenene gikk for fullt med blinkende lys. Folk i forskjellige uniformer løp frem og tilbake.
Sjåføren snudde seg mot Jonny og pekte til høyre.
“Se på den jævla Greyhound’en helt der nede i bakken med alle hjulene i været!
Det høyre forhjulet ganske enkelt eksploderte og dro den jævla bussen rett utfor.
Sjåføren hadde ikke den minste sjanse å holde den stødig. Den må ha rullet rundt
minst fem - seks ganger. Se på det jævla rotet!”
Jonny studerte landskapet. Bager, pakker, klær og knust glass lå spredt over hele
området. Noen røde flekker var også synlige på den harde, tørre ørkenleiren — blodflekker av skadde passasjerer!
“Vet du om det var noen som ble drept?”
En kar ble kastet ut gjennom det jævla vinduet og knust da bussen rullet over
ham. Det er ikke ventet at han kommer til å overleve.”
“Mange skadde?”
“Faen, ja! Ambulansene har hatt det travelt i hele ettermiddag. En kvinne skal ha
fått revet av den høyre armen. En åtte år gammel guttunge ligger alvorlig skadet, men
ikke livstruende, på sykehuset i El Paso. Han ble også kastet ut vinduet. Mange av
passasjerene har alvorlige sjokkskader. De får behandling på stedet. Rundt halvparten av passasjerene har valgt å fortsette turen uten flere avbrudd. Så her kommer vi,
klare til å hente dem!”
Han nikket mot Jonny. Deres øyne møttes.
“På sett og vis har du vært skikkelig heldig. Hvis det ikke hadde vært for dette
uhellet, ville du måttet ha tilbrakt en heller lang natt blant kakerlakker og klapperslanger.”
Jonny var klar over at han hadde vært heldig. Men av en helt annen grunn.
“Hvilken buss var det?”
“En vanlig Greyhound med kurs for San Antone.’”
“San Antonio?”
“Hm, hm.”
“Jusses, det var den bussen jeg var om bord i før jeg ble arre —, eh, kontrollert
av gensekontrollen!”
“Yeah, det er den.”
“Herre God! Og de har ventet her i hele ettermiddag?”
“Ja, det er riktig. Dette er midt i ingenmannsland. En jævla ørken! Det nærmeste
sykehuset har en avstand på over to timer.”
Jonny ble stående å gape.
“Det er blitt satt opp et telt til dem rent midlertidig. Det er på høy tid de blir hentet, stakkars jævler. De har allerede måttet vente her lenge nok!”
Ambulansene kjørte til side og bussen begynte forsiktig å rulle. Jonny la merke
43
På en Greyhound
til teltet rett framme, men det var tomt. Alle passasjerene vantet langs veikanten ivrige etter å få komme ombord. De gikk om bord en om gangen. Jonny følte at han
hadde vært vitne til denne scenen en gang tidligere. Men likevel så annerledes. Ingen
ble bedt om å vise billetten. De gikk om bord stille og trette. Der var få kvinner
denne gangen, og enda færre barn. Han la merke til at den askeblonde fyren fra El
Paso var der fremdeles. Den unge karen som hadde sittet over midtgangen for ham,
satte seg ned på den samme plassen. Han virket overrasket over å se Jonny der, men
han bare flakket med øynene uten å si et ord. I motsetning til forrige gang var alle
stille og alvorlige nå. Det var nesten som et begravelsesfølge.
Wendy Crockett bar ikke blant de ombordstigende passasjerene!
Det var begynt å mørkne da bussen fortsatte videre mot San Antonio. Jonny nøt den
alvorsomme stillheten. Han hadde aldri opplevd en så stille og alvorlig busstur før
— den monotone duren av gummi mot asfalt. Han så seg omkring. Slik en stille natt.
Han hadde lyst å spørre han som satt over midtgangen for ham om Wendy, men han
lot det være. Han ville ikke bryte stillheten. Han lot i stedet tankene surre fritt mens
han studerte det mørke landskapet gjennom vinduet.
Han var så alene. Så langt hjemmefra. Blant en kvart billion amerikanere kjente
han ikke en eneste sjel. Hvis noen hadde bedt ham om navnet på en person han
kjente, kunne han ikke navngi en eneste! Han var fullstendig overlatt til seg selv.
Han tenkte på foreldrene.
De var blitt gamle nå. Far var åttito. Mor syttiseks. Han bestlutning om å reise til
De forente stater hadde vært et hardt slag for dem begge, spesielt for mor. Men også
for far. Jonny undret seg på om han noen gang kom til å se dem igjen før de døde.
Han var deres eneste sønn — familiens svarte får. Den som ble elsket mindre.
Nåja. Ingen kjenner dagen før solen går ned. Eller fremtiden. Så tenkte han på
Lisa Marie og Hans Andre. Lisa Marie var hans eneste datter. Og Hans Andre hans
eneste sønn. Så hvorfor var han her — helt alene i denne gudsforlatte ørkenen!
Bussen begynte å kjøre gjennom tette tåkedotter. Merkelig. Han trodde ikke det
var mulig med skodde i en tørr ørken.
Skyene var mørke, tunge og skiftende over dem, med flekker av klart skydekke
innimellom.
Så opplevde han røde ildkuler, slike som han aldri hadde sett tidligere. De eksploderte på himmelhvelvingen uten en lyd. Bare noen minutter senere begynte det å
småregne. Det vedvarende suset av gummi mot våt asfalt blandet seg inn i den tunge
stillheten.
Under røde glimt fra kulelyn nærmet de seg San Antonio lignende spøkelesryttere
som fløt gjennom ørkenen.
Noen få minutter etter fire om morgenen, mens regnet høljet ned, kom de fram til den
romantiske byen, San Antonio. Bare at denne gangen ville der ikke være noen Romeo. Han kunne ikke helt bli kvitt tanken på Wendy. Han, Wendy, var den eneste
han, Jonny, visste om som kunne gi ham det virkelige navnet på Horseface. Og det
På en Greyhound
44
måtte han få greie på. For beskyttelse. Hvis Hookers død var et bestillingsverk av
mafiaen, slik Wendy hadde antydet, kunne han havne i alvorlige problemer. Hvis
Horseface noen gang kom til å bli stilt for en rett, var han, Jonny, det eneste vitnet.
Han tvilte på om det noen gang kom til å skje, men han engstet seg så absolutt for at
det kunne skje. I denne delen av verden virket livet så røft og tilfeldig. Nesten usivilisert. Å ta et liv syntes ikke å bety så mye. Og de gikk alle rundt med revolvere. Det
var kanskje derfor det fremdeles ble kalt Den ville vesten?
Bussen kjørte langsomt inn på stasjonen og stoppet. Sjåføren reiste seg og snudde
seg mot passasjerene fra midtgangen.
“Ja, folkens, så er vi endelig framme. Dette har vært en tragisk tur. På vegne av
Greyhound ønsker jeg å uttrykke takknemlighet for den måten dere har taklet denne
vanskelige situasjonen på. Men dess snarere vi som enkeltindivider kan legge hendelsen bak oss, dess bedre vil det være for hver enkelt av oss. De fleste av dere skal
av her. De av dere som skal fortsette østover, vil få blå ombordstigningsbilletter når
dere går av. Da denne bussen vil bli tatt ut av tjeneste, må dere ikke legge igjen noen
personlige eiendeler. For ytterligere informasjon kan dere kontakte stasjonsansatte.
Kafeteriaen er blitt holdt åpen for deres skyld. Forfriskninger og smørbrød blir servert. — Takk for at dere reiser med Greyhound.”
Jonny var den siste som gikk av. Han talte ikke flere enn sju som skulle videre,
medregnet ham selv.
Med trillebagen i høyre hånd og den tunge duffelbagen i venstre satte han kursen
mot kafeteriaen. Han hadde overlevd enda en dag. Og det var det livet hadde utviklet
seg til å bli — en daglig kamp for å overleve! Og han var turist. Hvordan de innfødte
klarte seg fra dag til dag kunne han ikke tenke seg!
Som vanlig valgte Jonny det bordet som var lengst vekke fra trafikken til frokosten
— i hjørnet innerst i kafeteriaen. Han satte fra seg bagasjen ved siden av seg. Det var
ikke mye til måltid. Gammel, brent kaffe. Hvitt gummibrød innpakket i cellofanpapir
med pikkels og majones. Han la pikkelsen til side og skrapte av majonesen med en
plastikkniv som fulgte med måltidet.
Han satt i egne tanke og savnet en god frokost slik de han hadde hatt sammen med
familien. Og først da gikk det opp for ham at han virkelig vill få en enslig tilværelse.
Men han kunne verken klage eller klandre noen andre enn seg selv.
“Howdy, fellah! Det er en liten verden, heh?”
Jonny så opp. Fyren fra den andre siden av midtgangen.
“Noe imot at jeg setter meg?”
Jonny svarte ikke. Han bare nikket og gjorde tegn til at fyren kunne sette seg ned.
Han hadde håpet å få være i fred.
“Hi, jeg er Darryl.” Han rakte ut hånden. Jonny bare så på ham og nikket enda en
gang.
“Javel, hva kan jeg gjøre for deg?”
Det var langt fra verdens beste frokost, men han satte ikke så stor pris på å bli forstyrret.
45
På en Greyhound
“Eh, jeg har min venn der borte ved søylen. Eh — noe imot at han slår lag?”
Jonny så opp. Den askeblonde fyren fra El Paso! Nesten likegyldig støet han seg
mot en søyle mens han hadde blikket rettet mot Jonny. Han hatet tanken! Han hadde
nådd bristepunktet. Hvis denne halvtomsingen prøvde å skape problemer for ham en
gang til, ville han sannsynligvis gå etter strupen på ham.
“Vi har truffet hverandre. Og den ene gangen var en gang for mye.”
Jonny var kort. Hans direkte uvennlighet forvirret Darryl.
“Eh — Jeg håpet we kunne — inngå en avtale.”
“En avtale? — Hva skulle den gå ut på?”
Igjen var Jonny kort. Veldig kort. Han ventet på det neste spørsmålet: ‘Kan du
hjelpe meg med noen slanter?’
I stedet stirret Darryl ham rett inn i hvitøyet:
“Jeg har en beskjed fra Wendy! Hans siste ord. Han sa det kunne være viktig for
deg — et spørsmål om liv og død!”
Som en god skuespiller la han spesiell vekt på den siste setningen.
Nå var det Jonny som følte seg usikker.
“Wendy?”
“Uh-huh. Wendy!”
“Hvordan gikk det med ham?”
“Han ble kastet ut av vinduet og knust under bussen. Sammen med en ung gutt på
rundt åtte som satt på det samme setet som du satt på.”
“Så hvordan kunne han da ha en beskjed til meg?”
“Åh, faen! Vi ventet i nesten to timer på ambulansen. Han var ved bevissthet i
minst halvparten av den tiden. Før han begynte å miste kontakten. Han hadde fullstendig mistet bevisstheten da sykebilen endelig kom. Jeg tror ikke han klarte seg
fram til sykehuset. Men han snakket om deg hele tiden. Han sa du hadde litt av et
problem i vente.”
“Hvordan det?”
“Har vi en avtale?”
“Hva er det du forventer?”
“Ikke så mye.” Han virket ganske forlegen. “Vi er blakke. Fullstendig blakke uten
så mye som en dollar! Vi hadde håpet vi kunne slå oss sammen med deg og få oss en
matbit mens vi forklarte angående Wendy.”
“Jeg tror du overdriver. Jeg kan ikke se hvorfor jeg skulle jeg ha et problem?”
“Nei?”
“Nei!”
“Javel, men hva med den fyren som drepte det ludderet? Du er nå det eneste vitnet — som er igjen.”
“Ja, det trodde jeg også. Men da glemte jeg sjåføren.”
“Det er ikke lenger noen sjåfør! Han har vært savnet i to dager. Det var også en
av grunnene til at det tok så lang tid å hente oss. Han hadde vakt, men kom aldri. Han
har kone og tre unger. Og han har ikke vært hjemme på tre dager! De har sannsynligvis dumpet ham i elven! — Tror du ennå at du ikke har et problem?”
På en Greyhound
46
Jonny svelgte slim fra en tørr strupe.
“Ah, det høres sinnsykt ut! Men det skal ikke stå på noen dollar til mat.”
“Yeah, vi lever i en syk verden! Vil du fremdeles sette livet på spill?”
Igjen svelget Jonny slim fra en tørr strupe.
“Jeg kan ikke gjøre så mye fra eller til. Men jeg ser ingen grunn to å sitte her og
kverulere over noen få dollars. Be kameraten din dit og få dere litt frokost.”
“Takk.”
Enda en gang hadde den brennhete ørkensolen overvunnet nattens kjølige mørke.
Det var allerede dagslys. Litt ove sju. Kafeteriaen begynt å fylles opp og serveringsdamene hadde det travelt. Darryl vinket til sin venn at han skulle komme bort dit.
Med bøyd hode nærmet han seg ganske forlegent. Han forsøkte å tvinge fram et smil.
“Hi. Jeg er Roy Rogers.”
“Jaså, er du det? Hvem andre kunne jeg vel forvente å treffe på her i denne gudsforlatte ørkenen enn Roy Rogers? Javel, hvis du er Roy Rogers, da må jo jeg være
Hopalong Cassidy!”
Fyren virket forvirret. Nesten smertefullt.
“Det er navnet mitt. Hva er så jævla rart med et?”
Roy Rogers? Hans barndoms helt! Det hadde aldri slått ham at noen andre også
kunne hete Roy Rogers. Og ikke en slik idiot som dette! Det gikk opp for Jonny at
han hadde dritt seg ut. Han følte seg flau og begynte å rødme.
“Eh – unnskyld. Det var ikke meningen å være ufin.”
Han så seg ivrig rundt etter en serveringsdame.
Når du ikke ønsker dem, plager de deg. Og når du virkelig trenger dem, viser de
seg ikke. Akkurat som politiet. Jonny klarte til slutt å vinke en til bordet deres. Hun
gav dem menyen. De serverte frokost nå. Skikkelig frokost. På amerikansk vis.
Bacon og egg. Eller skinke. Med en stor porsjon franske poteter. Og bønner. Jonny
tenkte på cowboyer fra Den ville vesten. Og appelsinjuice. Og kaffe. Med gratis påfyll! Jeeesusss! Endelig.
Han var glad for at han bare hadde fått ned litt av smørbrødet. Det var noe slikt
som dette han hadde suglet etter.
“Så hva vil du ha, sir?”
Hun smilte vennlig.
“Frokost. Amerikansk frokost.”
“Hvor mange egg?”
“Hvor mange kan jeg få?”
“Så mange du vil. Hvis du betaler for dem, selvsagt.”
Hun hadde en lett latter.
“Fire, er du snill.”
Og hvordan vil du ha dem, sir?”
Jonny ble litt forvirret.
“Solsiden opp, middels plomme, hard plomme, lett overstekt, middels overstekt
eller godt overstekt. Hvis du vil ha eggene kokt, kan du få dem bløtkokte, med bløt
plomme og hvite, eller med myk eller hard plomme. Du kan også få dem posjert.”
47
På en Greyhound
Jøss. Så mage måter bare for et egg. Hjemme var et egg bare et egg, kokt eller
stekt. Hun virket virkelig profesjonell, men ville vært mye mer tiltalende uten de
svartmalte, lange neglene. Disse lange neglene i maten var motbydelige!
“Eeeh — bare fire egg. Eeh — med solsiden opp, tror jeg.”
“Bacon or ham, sir?”
“Eeh — bacon.”
“Orange eller grape, sir?”
“Eeh — jeg tror jeg vil prøve grape.”
“Hvite, brune eller svarte bønner, sir?”
“Eeh — vær så snill og sløyf bønnene.”
“Noe mer?”
“Eeh — en kopp kaffe. Stor. Sterk. Svart. Uten melk eller sukker.”
“Takk, sir. Vennligst neste.”
Med forskjellige variasjoner gikk Darryl og Roy Rogers den andre gjennom den
samme prosedyren. Jonny følte seg nesten utmattet. Så mange varianter på en så enkel frokost! Ja, bare i Amerika! Han var litt imponert.
Hun hadde kommet til bordet som et frisk bris. Hun etterlot seg en trykkende
stillhet.
Alle følte de seg utrygge på hverandre, og ingen kunne finne på noe å si. Bare en
enkel liten irritasjon på dette stadiet og det ville antakelige koke over for ham.
Aldri før hadde han opplevd en så bråkete stillhet. Han la merke til at kundene på
de andre bodene snakket høyere og høyere. Kniver og gafler klirret mot porselen
igjen og igjen. Det hørtes nesten ut som en scene fra kampene i Gettysburg mellom
yeankiene og opprørerne, the Yanks and the Rebs. Alle ungene som beljet og skrek
minnet ham om døende soldater i sterk smerte. Høyere. Høyere. Stadig høyere!
“Frokasten er klar, sir.”
Hun smilte slikt et vennlig smil. Jonny kvakk tilbake til virkeligheten. Alle sammen smilte de tilbake til henne som om de konkurrerte om århundredets smil. De åt
i taushet. Darry ble ble ferdig først. Han var holsulten. Han skubbet pletten til side
og kremtet:
“Hrr. hrrr, er det slik at dere to har, eeh, møtt hverandre tidligere?”
Han kunne ikke ha funnet på noe verre å si enn det. Jonny følte sinnet bruse inni
seg da han igjen ble minnet på hvordan denne halvtomsingen hadde forhindret ham
i å komme seg tilbake på bussen. Han mistet tålmodigheten.
“Dette er verken rette tid eller rette sted å spille minnernes melodi. Sløyf den
jævla nostalgien og kom til saken. Du har sagt at Wendy hadde noen opplysninger
til meg. Jeg har holdt min del av avtalen, så nå er det din tur.”
Darryl kunne ikke skjule at han var irritert. Med teatralske bevegelser reiste han
seg, slet opp et stykke tøy fra bukselommen og plasserte det rett foran pletten til Jonny. Han satte seg.
“Yeah. Og jeg sa at jeg hadde noe av det skriftlig! Og her har du det!”
“Hva faen er det der for noe?”
“Wendys lommetørkle. Hans siste vilje, for å si det slik!”
På en Greyhound
48
“Hva i —? Er det der et lommetørkle? Det ser jo ut som om fanden sjøl har brukt
det til å tørke seg bak med! Hva faen skal jeg med noe slikt?”
Jonny hadde aldri sett et så svart lømmetørkle før. Hvis det i det hele tatt var et
lommetørkle? Han holdt pusten mens han strevde med å ikke gi hals.
Darryl og Roy, den andre Rogers, syntes ikke å være påvirket i det hele tatt.
Og så begynte Darryl undervisningen.
“Du la sikkert merke til at Wendy alltid tygget skrå? Han kalte det sin gode snus,
sin København snus.’ Han fikk seg aldri til å kaste bort de gamle klysene, så han
hadde dem i lommetørklet i tilfelle han ikke hadde råd til å kjøpe ny. Av og til når
situasjonen krevde det, brukte han til og med lommetørklet som sin egen lille private
spyttebakk. Og derfor er det så skittent med all stanken! Fra å spytte tobakk i sitt eget
lommetørkle.
Nåja, legg merke til de røde flekkene som kommer gjennom her og der. De er del
av Wendy’s siste ønsker. For å redde livet ditt, som han sa. Hvis du snur lommetørklet kan du lese resten av det.”
Han studerte Jonny med teatralsk stillhet.
Jonny holdt seg for nesen. Dette var heller motbydelig. Dumt også. Men han grep
motvillig lommetørklet i to hjørner og snudde det rundt.
Der var noen bokstaver spredt rundt som det var meningen skulle forestille et
navn. Han forsøkte å lese.
‘Lo thar Ver no n mez za ca po. Lothar Vernon Mezzacapo.’ Skrevet med
ujevnt rødt.
“Det kan umulig være navnet på han som drepte Hooker. Dette navnet er italiensk. Han som skjøt Hooker var svartere enn gamle-Erik. En jævla svart sjukling.”
Han brukte Wendys egen beskrivelse.
“Du tror vel ikke at Wendy dro sitt siste åndedrag med å gi deg et falskt navn,
gjør du? Lothar er et typisk svart navn. Vernon er vanlig amerikansk. Men etternavnet er italiensk. Og hvem vet, kanskje noen av forfedrene hans kom fra Cicilia. Noen
italienere er også ganske mørke. Og ikke glem — han jobber for mafiaen!”
Jonny bare satt der og følte seg ganske forvirret. Det syntes uvirkelig. Nesten som
en scene fra en idiotisk kriminalfilm. Men Darryl virket fornuftig. Han var ingen
dumskalle.
“Ahhh. — Alt det høres ut som noe skikkelig vrøvl for meg.”
“Nei! Wendy engstet seg for deg. Han sa du hadde store problemer — at du måtte
vokte deg for denne karen — eh, Lothar. Fordi du var vitne til drapet — det eneste
vitnet som er igjen. Han visste mer enn han ville fortelle, men han var oppriktig engstelig for deg. Han sa det var viktig at du visste navnet på ham hvis noe skulle hende
deg, eller hvis du følte deg truet. Da kunne du gå til politet. Men det nytter lite hvis
du ikke har et navn til dem. Han påstod at bare det å nevne Lothars navn ville få bakendene deres i sving noe ganske heftig. Han nevnte faktisk at Lothar står på FBIs
liste over de mest ettersøkte. Han er dødelig, mann. Den mest brukte pistolmannen
for Lutchesee familien oppe i Atlantic City. De kontrollerer mye av nakotika trafikken over hele USA — New York, Chicago, Las Vegas, eh, det er bare å si et navn
49
På en Greyhound
og de er der. De er spesialister i å infiltrere politikamre over hele USA som for eksempel politikammeret der borte i Arizona. Og de blir ikke lenger kalt mafia. De er
karteller nå. Så hvis du trenger hjelp fra politiet, må du være forsiktig. Du vet ikke
alltid hvilken side de står på!”
“Hvis du ikke kan stole på politiet, hvem faen — —’
“Du kan ikke stole på noen!”
“Og alt dette fortale Wendy dere — rett før han døde?”
“Yaeh. Nåja, vi er ikke sikre på at han døde. Men han likte deg. Han sa du virket
som er skikkelig kar. Intelligent og oppriktig. Men kanskje litt naiv og gatedum. jeg
antar det hadde litt å gjøre med at dere begge var skandinavere.”
“Sa han det?”
“Ja, hans mor var født i Sverige.”
“Det er noe vrøvl! Han sa at han var en etterkommer av Davy Crockett fra Alamo.”
“Hva så? Hvis Lothar er italiensk, kan Wendy være skandinaver. Enhver mann
trenger en kvinne til å formere seg med. Ikke engang en Crockett kan klare det for
egen hånd. Dette er et multi rasistisk samfunn. Alle er oppblandet her. Noen gifter
seg med skandinavere, andre gifter seg med italienere, noen med indianere og noen
med svartinger. Men de fleste knuller bare rundt. Du må lære deg forstå den amerikanske livsstilen!”
Jonny lo litt for seg selv.
“Hva er det som er så jævla morsomt denne gangen?”
“Ikke noe. Jeg kom bare til å tenke på en vits.”
“Deler du ikke?”
“Jo, den handler om en nordmann som kom over hit og traff en amerikansk pike.
Hun ville vite hans stamtavle. Nåja, han forstod knapt spørsmålet.
‘Mor mi var norsk og far min var norsk. Begge besteforeldrene mine var norske,
og alle mine tipp, tipp, tipp foreldre har vært norske helt siden vikingtiden.’
Hun kunne fortelle ham at hun var litt indisk, noe irsk, en del russer og at hun
også var oppblandet med noe svart blod fra en tidligere generasjon. Og litt fransk.”
Da ble nordmannen ivrig.
‘Dæven ta! Sløyf detaljene og vis meg hvilken del av deg som er fransk!’
Darryl lo. “Ja, du har forstått det.”
Selv Roy, den andre Rogers, klukket litt idet han reiste seg og gikk fra bordet.
Han hadde ikke sagt et eneste ord siden han presenterte seg. Og så fulgte Darryl etter.
Jonny ble sittende igjen med sine egne engstelser. Dette så ikke ut til å ordne seg.
Ikke fra dag én! Han grep seg selv i å lure på om dette kunne være virkelig. Et skittent lommetørkle med et navn skrevet i blod! Holdt de hest med ham?
Nåja, Wendy var et godt mennske. Jonny følte et stikk av dårlig samvittighet. Han
hadde ikke vist ham mye vennlighet. Og likevel forsøkte Wendy å redde livet hans,
så og si. Jonny hadde vært den siste han viste omsorg for. Men Jonny hadde aldri
lært å forholde seg til sluskenskap og ufullkommenheter. Du handlet rett, eller så
handlet du ikke i det hele tatt! Som et minstekrav holde du skitten av kroppen, klip-
På en Greyhound
50
pet neglene og holdt dem rene. Både på fingrer og tær. Han hadde mye å lære av
disse amerikanerne. Hvis han i det helle tatt skulle bosette seg i dette landet, måtte
han finne seg i en mye røffere livsstil.
Han vinket på serveringsdamen og betalte regningen.
Som på alle stasjonene fantes det ingen avlukker for bagasjen. I stedet ble han henvist til et bagasje rom. Etter at han hadde vist fram billetten, fikke han sette fra seg
bagasjen. Det var gratis. De kunne likevel ikke gi han avgangstiden til Houston, men
det ville bli annonsert over høyttaleranlegget. Det var bare en skånsom måte å be
ham om å ikke plage dem unødvendig.
“Ha en hyggelig dag!”
Etter all den trakasseringen han hadde vært utsatt for den siste tiden, kunne det
vært hyggelig å vite om han måtte vente i to eller tjue timer, men det ble ikke gitt
noen opplysninger. Sannsynligvis visse de det ikke selv. Men det var furstrerende.
Nåja, han begynte så smått å bli vant med det. Dette var så absolutt ikke satt opp som
en tjeneste til de reisende, men som en kilde til inntekt for selskapet. Funksjonaliteten syntes å være av underordnet interesse. Alt var konsentret om den svarte linjen
— profitt. Den amerikanske livsstilen. Han var begynt å ble luta lei av det, men han
måtte tilpasse seg forholdene.
Han gikk tilfeldigvis forbi en aviskiosk. Hjertet stod nesten stilt da han så Wendy
stirre mot seg fra forsidene.
‘Tragedie på rute 10. En død. Ti hardt skadet.’
Han skalv over hele kroppen der han fumlet etter en 25-center til å betale med.
Han ble bedt om to pennier ekstra. Salgsskatt.
Så fant han seg et ledig sete mellom passasjerene og begynte å lese.
Men han klarte ikke å konsentrere seg. Han ville bare beholde avisen som et lite
minne sammen med de avisene Alvarez hadde gitt ham. Han så til stadighet på klokken. Mot middag begynt stasjonen og fylles opp. Jonne ble overrasket over alle de
unge kvinnene som skulle ta bussen. De så godt ut, de fleste av dem. De samlet seg
i små grupper foran kafeteriaen. De pratet og lo. De hadde det hyggelig og viste seg
frem, de fleste. De hadde vært noe tunge på make-up’en som amerikanske kvinnfolk
flest, men sexy og attraktive hver eneste jævla en av dem!
Igjen tenkte han på Wendy. ‘San Antone’, den mest romantiske byen i hele jævla
USA. Den romantiske byen. Mengder av god fitte, mann!’
Jonny lurte på hvor de skulle hen alle sammen. Nåja, kanskje alle Julie’ene reiste
fra byen nå da Romeo var død?
Jonny følte seg rastløs. Klokken to om ettermiddagen ventet han fremdeles på stasjonen. Han hadde sløyft lunsjen. Hvis han satte seg ned for å ha seg litt mat, var han
trygg på at også Darryl og Roy ville være til stede for å holde fast på avtalen, for a
si det slik. Og han måtte være forsiktig med kontantene nå da mesteparten var blitt
stjålet. Han kunne ikke la være å tenke på det. Han bare ristet på hodet i forakt og
vantro.
51
På en Greyhound
Han hadde vært på kontoret to ganger og spurt on tidspunktet for avreisen. Og to
ganger var han blitt henvist til høyttaleranlegget.
Så, endelig, klokken tjue på fire kom endelig budskapet over høyttaleranlegget:
‘Vogn # 1741 klar for omordstigning til Houston. Utgang # 14. Ombordstigende
passasjerer med blå billetter vennligst gå om bord først!’
Det var jaggu på tide! De hadde ventet nesten en hel dag. Jonny var ikke sen om
å hente bagasjen før han satte kursen mot utgang # 14. — En svart familie på tre. En
høy kvinne i førtiårene med mørkeblondt kortklipt hår og solbriller. Darryl og Roy.
Og Jonny, den enslige reisende. De gikk alle om bord samtidig. De opprinnelige sju
på vei vestover. Men Jonny var den eneste passasjeren igjen som hadde tatt turen helt
fra Los Angelos.
Den svarte familien valgte å sitte på den høyre siden litt bak i bussen. Darryl og
Roy valgte den samme siden, men nesten helt framme i bussen. Den høye kvinnen
valgte å sette seg til venstre midt i bussen, og Jonny valgte sin vanlige plass i bussen
to seter bak henne.
Igjen lot han seg fascinere av passasjerene som kom om bord. Og igjen ble han
opptatt av menneskehetens mangfold: Hvite. Svarte. Latinere. Arabere. Orientalere.
Indere. Innfødte amerikanere. Nåja, alle var vel mer eller mindre amerikanere, selv
om få av dem var innfødte. Høye. Korte. Små stubber. Radmagre. Alle fleskebergene. De svarte kvinnene som vagget. Snobber. Slasker. Avdankede forretningsmenn. Horer og prostituerte som kunne drepe deg med stanken av billig perfume.
Bedragere. Opportunister. En og annen turist som han selv. Mange sexy kvinner. Ja,
han var så menn i Amerika nå!
Mange sexy kvinner! Jonny fuktet leppene. Herre God, hele gjengen kom ombord
i bussen til Houston! Den ene mer sexy enn den andre. Nesten alle fullkomne tiere.
De var i godt lag og hadde det hyggelig. Kvinnenes natt på byen.
Jonny studerte dem idet de gikk forbi, de fleste av dem uten å kaste så mye som
et lite blikk på ham. Igjen lurte han på hvorfor setet ved siden av ham var det siste
som ble tatt.
Bussen var nesten full da en av jentene stoppet rett foran ham. Endelig! Nydelig
å se på, også. Naturlig. Høy på høye hæler. Ingen motbydelige pålimte negler. Kortklippet, mårkebrunt hår. Store, brune, late øyne. En fortryllende liten nese. Og fyldige, sensuelle lepper.
Hun sendte ham et strålende smil med fullkomne perlehvite tenner som som fikk
fikk ham til å føle seg svak i knærne.
“Okay at jeg setter meg?”
Han måtte renske strupen før han svarte.
“Hrrrmm. Javisst. Det er ledig.”
De solide brystene hennes spratt nesten ut av den stramtsittende kjolen hennes da
hun bøyde seg for å sette seg ned. Hun skjulte så absolutt ikke sin seksualitet, det var
både sikkert og visst. Jonny svelget tørt. Han kunne ikke forhindre det, men han
begynte å bli hardere enn en telefonstolpe. Jusses, dette var mye for mye for en mann
skapt av kjøtt og blod, bein og brusk!
På en Greyhound
52
Igjen sendte hun ham det smilet. Hun hadde allerede lagt merke til at han kjempet
mot å få reisning. Fullt klar over hvilken virkning hun hadde på menn så hun ertende
på ham fra den venstre øyekroken.
“Bare gi beskjed hvis det er noe jeg kan hjelpe til med.”
Hun snakket med en hes hvisken mens hun lett kneket brystene sine mot armen
hans. Jonny svelgte tørt igjen. Det irriterte ham at hun hadde så direkte avslørt ham.
“Hadde du noe spesielt i tankene?”
Han følte at stemmen virket noe rar.
Hun bøyde seg mot ham og så ham rett inn i øynene mens hun fremdelse snakket
med d en hese stemmen.
“Det kan du være trygg på! Men dette er verken den rette tiden eller det rette stedet for det. Hvorfor kan ikke du tenke ut noe. Du er mannen.”
Han kunne verken tenke eller snakke. Han følte seg ikke så mandig, heller. Dette
var litt for direkte. Han forsøkte å få kontroll over stemmen i et forsøk på å virke
likegyldig.
“Ja, kanskje det. Vi får se hva som skjer.”
“Ja, vær så snill. Jeg føler meg heldig i dag. Jeg elsker godt selskap.” Vi er allerede hete og kåte og vi er ikke engang blit presentert. Hi. Jeg heter Jody. Glad for å
treffe deg, elskebassen.”
“Glad for å treffe deg også.”
“Hva heter du?”
“Jonny. Men jeg er ingen vanlig horekunde.”
Hun lo.
“Så Jonny er ditt virkelige navn, heh?”
“Yaah. Bare Jonny. Uten -h.”
“Du har vel et etternavn også?”
“Ja, jeg har det. Skal du ha statistikkene, også?”
Hun lo igjen. Hun visste hvilken virkning latteren hennes hadde på menn.
“Ja, jeg har lurt på hvor høy du er.”
“Seks-fire.”
“Wow! Ja, jeg visste at dette var en heldig dag. Jeg er fem-åtte. Og det er høyt for
en jente. Spesielt for en som elsker å valse rundt på høye hæler. Jeg er luta lei av å
holde meg med småtasser med ølvomber.”
Så grep hun impulsivt hånden hans og presset den hardt mot brystene sine.
“Jeg har endelig funnet min gud. Dette skal bli godt! Lover du?”
Jonny følte at han skalv over hele kroppen. Så husket han Hooker. Hun hadde
endelig funnet en venn. Før hun døde.
Å skulle leve opp til Gud ville nok bli mye vanskeligere.
Igjen presset Jody hånden hans hardt mot brystene sine idet hun løftet den høyre
leggen over kneet slik at slik at hun kunne klå leggen hans med skotuppen.
“Nå, hva er hemmeligheten din?”
“Hvilen hemmelighet?”
“Etternavnet ditt?”
53
På en Greyhound
Jonny likte ikke å fortelle etternavnet sitt her i Amerika. Enten tok de det som en
vits, eller så ble de plutselig helt stille, litt forvirret, uten å være sikker på om de
skulle tro ham eller ikke.
“Mitt fulle navn er Jonny Jakobsen Hell.”
“Jesus Christ!”
“No, Hell!”
“Er det sant?”
“Det er irriterende å måtte gå rundt her i Amerika og presentere meg som herr
Hell. Jeg blir ofte forvekslet med en annen. Men det er ikke så galt som det høres ut.
I Norge betyr ‘hell’ flaks. Det kan også bety ‘lysning,’ som en lysning i skogen eller
et solgløtt i en bakkekam. Vi har til og med en liten by som heter Hell. Mange amerikanere kommer dit for å ta bilder, slik at når de kommer hjen, kan de bevise at de har
vært i Hell og er kommet tilbake.”
“Du kødder med meg.”
“Nei. Jeg vet bare om en eneste person i hele USA som har et verre nvn enn jeg.
en gammel kjenning fra oppe i New Jersey. Han heter Odd Aas, med når han ikke
blir omtalt som ‘pappskallen,’ kaller alle naboene ham bare for ‘the Odd Ass from
Norway.”
“Ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha.” Jody hadde så lett for å le.
“Ja, så gu. Stakkers fyr. Han har det mye vanskeligere enn jeg. Jeg har ofte nok
hatet mitt navn selv om det kunne vært verre. Her i Amerika har det til og med en
stor fordel.”
“Og hva er det?”
“Jeg slipper som regel å stave det.”
Hun lo igjen. Så lett og hjertelig. Så brast det bare ut av henne, helt naturlig:
“Fortell meg enda en hemmelighet: — Hvor stor pikk har du?”
Jonny ble helt forfjamet, men han klarte å beholde masken. Han husket en vits og
begynte å le.
“Det skal du få greie på i detalj hvis du venter til det blir mørkt. Du kommer ikke
til å bli skuffet.”
Jonny snakket over seg. Dette kjønnseksemplaret fikk ham til å føre seg frekk.
Jody virket opprømt.
“Det vet jeg at jeg ikke blir. Jeg har da øyne, for faen!”
Hun så ham inn i øynene. Så så hun ned. Han kjemper fremdeles kampen mot
ståpikk, men til ingen nytte. Han hadde ikke vært så hard på år og dag.
Hun grep hånden hans som han hadde lagt på kneet hennes langsomt opp mellon
lårene sine.
“Etter at det blir mørkt, sexy, trenger du ikke vise meg noen verdens ting. Da skal
jeg finne det ut for egen hånd!”
Jonny hadde knapt lagt merke til at bussen hadde kjørt ut av stasjonen. Han nøt den
behagelig luftavkjølte vognen og det behagelige bussetet. Men mest av alt nøt han
Jody’s sexy selskap. Hun var som et fiskt vindpust. Litt for friskt, kanskje, men hun
På en Greyhound
54
hadde fått ham til å føle seg i live igjen. Som mannfolk. Og det var lenge siden sist.
Hun var snakkesalig, forviten, intelligent — og ivrig. Uten disse motbydelige pålimte
neglene. Og hun holdt sine egne kortklipte og naturlige. Han likte henne.
På samme tid følte han en slags motvilje. Han undret seg på hvor mange menn
hun hadde knullet. Det var sikket ikke få. Hun hadde ikke gjort mye vesen over at
hun ikke var jomfru. Og Jonny hadde alltid hatet å være en blant mange. Han ville
heller være den ene blant ingen. Hvis kona hans hadde vært jomfru, hadde han sannsynligvis ikke skilt seg fra henne selv om hun var i ferd med å bli ganske diger. Og
i tillegg var hun så fryktelig egenrådig! Men hun var dyktig både som husmor og
mor. Han savnet henne.
Jody virket opprømt mens han fortalte henne om sin skandinaviske bakgrunn og
framtidige planer her i Amerika. Og hun lyttet med forundret taushet mens han fortale henne om den røffe turen han hadde hatt helt fra Los Angeles. Han hadde vært
langt fra sikker på at han klarte å komme seg helskinnet til Miami.
Nå og da klemte hun hånden hans til seksuell oppmuntring. Hun oppførte seg mer
og mer som om de var tidligere elskere og ikke nylig bekjente. Og hun gjorde ham
nesten målløs da hun spurte ham rett ut hvor lenge det hadde vært siden han hadde
hatt sex med noen.
Han hadde begynt å mumle noe om lange skilsmisseforhandlinger.
Igjen klemte hun hånden han.
“Jeg forstår. Jeg skal gjøre det godt for deg.”
Det virket så naturlig for henne. Men så annerledes enn slik Jonny var oppdrett.
Du knullet ikke rundt som dyr i jungelen! Du var et av mange mennesker med ansvar
for hverandre. Og for Jonny hadde sex alltid vært mer mentalt enn fysisk. Men dette
sexy ludderet fikk ham til å føle seg opprømt.
“Eeh — hvor lenge er det siden, eeh, du — —”
“Å, jeg elsker å være kvinne. Jeg forlot min siste elsker i dag tidlig.”
Han følte et stikk av sjalusi.
“Ooooh.”
Jonny sa ikke mye etter dette. Hun hadde ikke blitt interessert i ham på grunn av
hans sjarm og gode utseende. Han var klar over det. Det var hennes livsstil.
De fortsatte i avslappet taushet. Nå og da klemte hun hånden hans som for å
minne han på at hun var fremdeles til stede. Hun smilte til ham med øyne fulle av
begjær. Eksen som hun hadde forlatt tidlig i dag morges, var allerede glemt. Som de
fleste lettkjøpte kvinner levde hun bare for øyeblikket klar til å nyte sin neste erobring.
Det stadig økene skyggene fra skumringen overvant enda en gang de siste strålene
av boldrød solnedgang og kastet mørke skygger over det endeløse ørkenlandskapet.
Høye, skulpturerte kalksteinsformasjoner stod vakt over landskapets mange hemmeligheter med stoisk ro. Jonne satt igjen som forhekset av naturens storhet og alltid
skiftende utseende. De nydelige strålene fra solnedgangen måtte igjen gi etter for
mørkets krefter.
55
På en Greyhound
Jody klemte seg noe tettere inntil ham.
“Jonny, det var storslagent, ikke sant?”
“Ja, så menn. Det var litt av en solnedgang. Det gjør også en forskjell når du har
noen hyggelig å dele den med.”
“Me too. — Jonny? — — Tror du at du noen gang kan elske en kvinne som meg.
Jeg mener ikke bare like meg og ville ha meg. — Jeg mener virkelig og trofast elske
meg?”
“Det er umulig og ikke like deg. Det vet du, men å elske går mye dypere. Og jeg
kjenner deg egentlig ikke. — Måten du tenker på. Hva du liker. Ting du gjør. Dine
ønsker for fremtiden. Din fortid. Dine —”
Jody’s øyne ble mørke. De lynte av tross!
“Faen! Glem min fortid! Hva har min javla fortid med det å gjøre? Selv om jeg
har hatt en dritten fortid, kan jeg likevel få en lys fremtid! Jeg er her for deg nå,
Jonny. Men vi har til denne tid bare kjent hverandre bare en kort stund.”
“Jeg vet det. Men vi kan ikke reise fra oss selv. På godt eller ondt vil vår fortid
for alltid være en del av vår fremtid. Du kan ikke bare kople den fra som en av vognene på et godstog og så reise videre uten.”
“Jonne, la oss ikke ødelegge øyeblikket. Jeg er her for deg nå, og jeg vil ha deg
så sterkt at det gir meg smerter. Jeg har lyst å elske med deg rett nå. Her på pussen.
Det er det samme for meg.”
Hun presset de harde brystene sine tett mot brystkassen hans.
“Eller enda bedre. La oss komme oss av denne jævla bussen og finne oss et motell. Og da skal vi ikke gjøre noe annet på to uker enn å elske. Jeg trenger deg, Jonny.
Jeg trenger deg råttent. Vær så snill. Du kommer til å bli den beste knullen jeg noen
gang har hatt.”
Jonny følte fristelsen — og begjæret. Men også motviljen og forvirringen.
“Men — jeg trodde du reiste sammen med en gruppe. Kan du bare bli borte så
lenge du vil?”
Hun trekte seg tilbake og stirret på ham i intens stillhet.
“Faen for noe dritt! Du har gjort meg så jevla kåt at jeg har glemt meg helt ut. Jeg
må være på klubben før ti i morgen eller så mister jeg den jævla jobben. — Jonny,
vil du bli med meg til Houston?”
“Hva slags jobb har du?”
“Jeg danser. Har du noen gang hørt om U.S. Prime?”
“Ja, det er et produkstempel for kjøttindustrien.”
Hun flirte. “Ja, det beste i industrien. Bare det at dette ikke er noen vanlig kjøttbutikk. Det er en førsteklasses pattebar. Vi viser fittene våre også.”
“Hva?”
“En pattebar. Du vet, et sted der jentene danser toppløse. Vi gjøre også nakne
kabareter. Og borddanser. Danser helt nakne. For karene. Vi vrikker fittene våre rett
opp i ansiktene på dem til øynene deres holder på å falle ut. Det er gode penger. To tre hundre dollar på en kveld — bare i tips. Hvis vi driver med litt triksing, kan det
lett bli fem hundre ekstra — minimum. Det er umulig å slå den.”
På en Greyhound
56
“Hva slags triksing?”
“Ikke gjør som om du er dum, Jonny. Kom til Houston med meg så skal jeg danse
for deg slik jeg har aldri danset for noen tidligere i hele mitt lov. — Lover du?”
“Hvordan kan det ha seg at alle reiser fra San Antonio til Houston samtidig?”
“Ah, dritt. Det er slik det virker. Vi følger etter der det skjer noe. Etter at rodeoet
var over, skjedde det ikke mye i San Antone’. Men nå begynner den store oljekonvensjonen borte i Houston. Det kommer mange storkakser dit fra hele verden. Alle
de drittrike oljebaronene. Bare tenk deg at jeg vifter med pattene mine rett opp i ansiktet på sjeiken av Arabia! Jeg skulle likt å suge oljebrønnen hans tørr!”
Hun fniste.
Jonny kunne ikke annet enn å le han heller. Han innså at Jody var et naturprodukt.
Et hvilken som helst oppmalt ludder med pålimte negler hadde virket vulgær. Men
ikke Jody. Hennes naturlige skjønnhet, hennes søte smil og barnslige åpenhet virket
opphissende på Jonny på en måte han aldri hadde opplevd tidligere. Ja, så pokker,
han skulle gjerne ha vært noen dager sammen med henne i Houston! Hver gang hun
åpnet sine sexy lepper for å snakke, hørtes det ut som søt musikk i Jonny’s ører —
og hans sultne sjel.
“Har du noen gang vært i Honolulu, Jonny?”
“Ja, for en del år siden.”
“Javel, det var der jeg begynte å danse. En hawaiisk mamasan som hette Lulu Ho
var eieren av stedet. Jeg var bare seksten og nyforlovet da jeg ble med min faste venn
til Honolulu. Jeg ble så fortryllet at jeg bestemte meg for å bli. Første gangen ble jeg
avvist fordi jeg var for ung. Men jeg gikk tilbake bare to dager senere og sa at jeg var
atten, så de lot meg arbeide.”
Igjen fniste hun.
“Jeg kastet ringen og sende forloveden hjem helt alene. Han var helt knust, stakkar. Jeg tror ikke at han noen gang kom over det. Jeg vet hvor tøft det er å miste sin
første kjærlighet. Selv i dag er jeg lei meg for den stakkars fyren. Han var så søt. Men
slik er livet. Jeg danset der i hele sju måneder før stedet plutselig ble stengt. Narkotika. Prostitusjon. Litt av hvert. Og Lulu havnet bak lås og lukke.
Det var da jeg begynte å jobbe for U.S. Prime. De driver alle disse snobbete klubbene over hele USA. I Honolulu. Las Vegas. Atlantic City, Palm Beach, Fort Lauderdale. Det er bare å nevne et navn. Med noen få avbrekk har jeg danset for dem hele
tiden.”
Jonny smilte sarkastisk.
“Så Cinderella fant sin prins og levde lykkelig all sine dager, heh?”
“Ja, jeg knullet eieren en tid, men det er uten betydning. Og jeg levde langt fra
lykkelig, for han var ikke i nærheten av å være noen prins, men en faens drittsekk!
Men nå som jeg har funnet min prins, kan jeg kanskje bli lykkelig.”
Hun strekte seg fram og kysset ham lidenskapelig.
Å ha en pike som Jody, ville være som å henge i halen på en tiger. Før eller senere
måtte du bare slippe taket. Jonny innså at Jody var mye mer enn han kunne håndtere.
Han måtte passe seg slik at han ikke lot begjæret styre tanker og handling.
57
På en Greyhound
‘Gud, prins og elskebasse.’ Han lurte på hva som ville bli det neste hun kalte ham.
Ååh, Jonny, jeg er så lykkelig over å ha truffet deg! Dette er et fullkomment tidstreff. Vei er framme i Houston litt før ti. Alle jentene er innlosjert på et sted som
heter Bravado Inn. Vi er to i hvert rom, så du må leie et rom til oss. Så vil jeg komme
rett over så vi kan tilbringe natten sammen. Og da skal vi feste som villmenn — bare
du og jeg. Jeg elsker å feste! Ikke svikt meg, Jonny. Jeg trenger deg i natt på en måte
som jeg har aldri trengt noen tidligere. Jeg trnenger din elskov i natt så kraftig at det
smerter. — Liker du å feste, Jonny?”
“Ah, kanskje en eller annen sjelden gang. Men jeg får så fryktelige tømmermenn
at jeg sjelden —”
“Ah, jeg snakker ikke om å drikke, Jonny. Jeg mener å feste — virkelig feste!”
“Ah, kanskje noen få ganger.”
“Ah, du er så full av dritt, Jonny. Men jeg skal ta deg til steder du har aldri vært
før. Vi skal utforske universet sammen! Feste. Elske. Vi skal eksplodere sammen i
en verden av total tilfredstillelse. Slik ingen av oss har opplevd tidligere. Du skal ete
fitta mi til jeg blir splitter gal og ikke kan klare det lenger. Du skal bli min prins og
jeg skal suge deg så tørr at det ikke kommer til å bli noe igjen til andre enn meg.
Sammen kommer vi til å oppleve verden fra en annen dimensjon. Og når vi kommer
tilbake, vil ingenting bety noe. Ikke noe som helst. Bare du og jeg! — Du kommer
til å bli den beste elskeren jeg noen gang har hatt!”
Hun lekte seg med hans anspente hjertestrenger mens hun snakket med den hese
stemmen i uoppnådd ekstase. Hun grep ham i håret og strekte seg fram og kysset ham
lidenskapelig.
Hun sjekket tiden og trekte seg plutselig tilbake. Jonny hadde knapt lagt merke til
at bussen hadde stoppet.
“Ah, faen, Jonny. Vi er allerede framme i Houston! Jeg har en som venter på meg
på stasjonen. Jeg bare sier til den jævla idioten at han får flytte ræva si et annet sted
og aldri plage meg mer så lenge jeg lever. Jonny, du skal være min i natt! Hvis du
svikter meg, kommer jeg til å hate deg mer en jeg noen gang har hatet noen i hele mitt
liv! Jeg skal vente på deg på stasjonen.”
Hun reiste seg og satte kursen mot utgangen allerede før bussen stod helt stille.
Og Jonny følte seg litt melankolsk over at Houston ikke lå lenger borte fra San
Antonio.
“Til alle passaserene som skal videre østover! Til alle passasjerene som skal videre
østover! Dette er bare en service og påfyllingstopp. Ekspress-tjenesten vil fortsette
til Baton Rouge, Pensacola og Miami om cirka tjue minutter. Om bare tjue minutter!
Takk. Ha en hyggelig tur — og takk for at dere reiser med Greyhound.”
Også denne gangen var Jonny den siste som gikk av. Denne gangen hadde han
best lyst til å slippe, men det var umuilig. Han måtte få gitt beskjed til Jody at han
ikke kunne være sammen med henne i Houston. Forhåpentligvis ville hun forstå, men
han følte et visst ubehag. Samtidig følte han en slags rar lettelse. Han hadde ingenting
igjen for å rote rundt med en jente som Jody.
På en Greyhound
58
Hun stod for seg selv og ventet på ham da han kom inn på stasjonen. Hun begynte
å løpe mot ham ned ivrig forventning og kastet de eple-formete brystene sin hardt
mot brystkassen hans. Med føttene oppe fra gulvet og armene godt festet på halsen
på ham kysset hun ham igjen og igjen.
“Jeg er blitt kvitt den jævla idioten. Jeg ba ham flytte den gamle skittrompa si til
et annet sed og aldri plage meg mer. Fra nå av, Jonny, er det bare du og jeg! Bare du
og jeg!”
Han løsnet forsiktig grepet hennes rundt halsen, kysset henne ømt på pannen og
satte henne galant ned på gulvet en armslengde fra seg.
Hun hadde kalt ham Jonny hele tiden, men nå uttalte Jonny navnet hennes for første gang.
“Jody — hør her. Jeg kan ikke bli hos deg i Houston. Jeg skulle ønske jeg kunne,
men det er helt umulig.”
Hun tok et skritt tilbake som om hun var truffet i ansiktet. Hardt. Hun begynte å
stirre på ham i fullstendig villrede. Og så brøt et hellig helvete løs!
“Du kødder med meg, for faen! Du har holdt meg for hest, Jonny! Se på meg! Jeg
er Jody! Den beste som finnes! Du kan ganske enkelt ikke gjøre dette mot meg!”
“Jody, jeg har ikke noe valg. Det er umulig for meg å bare hoppe av bussen for å
være sammen med deg i Houston. Vær så snill og prøv å forstå. Kanskje vi kan bli
enige om et eller annet?”
“Mener du dette for alvor? Jeg stolte på deg, Jonny. Og nå sier du at du ganske
enkelt ikke bryr deg om meg en dritt! Du er ikke noe annet enn en billig, bedragersk
mammaknuller av en hestkuk! En jævla drittsekk av en pappskalle! Jeg vil ikke se
trynet på deg så lenge jeg lever! Du skal få trege, Jonny. Du skal få trege! Du skal få
igjen for dette!”
Hun så ut som om hun begynte å tute.”
“Jody!”
Hun så på ham med øyene fulle av fiendskap. Øynene hennes var som store, brune
marmorkuler som stirret på ham med kaldt, brunglødende hat. Bare én gang tidligere
hadde Jonny sette slike kalde, livløse marmorkuler!
“Hold kjeft og få den jævle feite ræva di langt bort fra meg! Neste gang jeg snakker til deg, din mammaknuller, skal du ligge død!”
Hun snudde seg hurtig og løp mot utgangen.
Hun hadde virkelig laget oppstyr. Jonny følte at alles øyne stirret på ham. Og han
følte seg forlegen. Så la han merke til at bussen rygget sakte ut fra parkeringsplassen.
Han løp ut døren og vinket den til å stoppe. Han kunne ikke bli sittende igjen på stasjonen en gang til! Uten at han helt stoppet bussen, åpnet sjåføren døren for ham slik
at han fikk hoppet inn.
Igjen satte Jonny seg ned, fullstendig utmattet. Han husket en svensk pike han en
gang hadde truffet på den spanske øya Lanzarote. Hun satt og gråt i armene hans etter
hun var blitt dumpet av en spansk pikk som hun hadde hatt et hett forhold til.
‘Den første uken var det ‘kjære’ og ‘sussebass’ og ‘du er det beste som har hendt
meg.’ Den neste uken var hun nede på ‘ikke gjør det, og ikke gjør det heller’ og ‘hvor
59
På en Greyhound
faen har du vært!’ Allerede den tredje uken var hun nedgradert til ‘rasshøl, bikkje og
hore.’’
Jonny kunne ikke la være å le. På mindre enn seks timer var han blitt nedgradert
fra ‘gud,’ ‘prins’ og ‘elskebasse’ til ‘ikke noe annet enn en billig, bedragersk lausing,’ en ‘drittrompe’ og en ‘hestkuk.’ Og det var til og med uten å ha innledet et seksuelt forhold. Likevel, etter å ha truffet en pike som Jody, selv bare for en kort tid,
ville hun for alltid være en han kom til å huske.
Han grep seg i å snakke høyt til henne som om hun fremdeles satt ved siden av
ham.
“Javel, sexy. Vi kommer aldri til å treffes igjen, så ha et godt liv!”
Noen av passasjerene smilte, men brydde seg lite. Bare enda en halvskrulling. På
kanten.
Det var gått opp for ham at han ville få det ganske tøft å justere seg til den amerikanske livsstilen på nittitallet. Den hadde vært så fantastisk på sekstitallet! Den hadde
satt seg fast i ham for all ettertid. Livet hadde vært så fantastisk den gangen. Og fremtiden så lys. Med President Kennedy som hans store inspirasjonskilde. ‘Spør ikke hva
ditt land kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for ditt land.’
Men, hvor lenge var Adam i paradiset?
Jonny våknet opp tidlig på morgenen idet de kom fram til Baton Rouge, Den røde
stokken. Han hadde endelig klart å få seg litt brukbar søvn. Med bussen bare halvt
full og ingen som satt ved siden av ham, hadde han bedre leggplass. Og han hadde
klart å slappe av litt. Både Hooker og Jody gav ham av og til noen ubehagelige tilbakeglimt, men han kunne ikke la slike hendelser få ødelegge resten av turen. Og det
var det de var — hendelser. Han kjente jo ingen av dem. For Jonny var de allerede
historie — noen han aldri kom til å glemme — og heller aldri kom til å møte igjen
senere i livet.
Han følte seg ganske forvirret over at en så søt og tiltalende jente som Jody plutselig kunne bli forvandlet til slikt et skrikende monster uten noen som helst tilsynelatende grunn.
Jonny ventet i kø bak disken og engstet seg over kontantbeholdningen. Det kunne
ikke bli noen fantastisk amerikansk frokost denne gangen! Han kjøpte to vanlige
smultringer og en kopp svart kaffe for mindre enn to dollar og satte seg ned ved et lite
bord for å slappe av.
Han hadde knapt fått smakt på den første smultringen da Darryl dukket opp.
“Noe imot at jeg setter meg?”
“Det er ok.”
“Roy skal til Jackson. Han har fått seg jobb der som husgutt hos en rik, gammel
dame.”
“En hva for noe?”
“En husgutt. Vet du ikke hva en husgutt er?”
“Aldri hørt om det.”
“Holder du meg for narr?”
På en Greyhound
60
“Nei, jeg har ikke peiling på hva en husgutt er for noe.”
“Eh — du har vel ikke noe imot at jeg bommer deg etter noe å ete — har du? En
kopp kaffe — og kanskje et par smultringer?”
Jonny hade følt at det var på gang.
“Jeg skal få tak idet for deg.”
“Takk skal du ha. Jeg setter stor pris på det.”
Jonny hentet kaffen og smultringene til ham.
Her satt han altså helt alene i denne gudsforlatte ørkenen, og likevel tiltrekte han
seg snyltere og tiggere som fluer på ei kuklesse.
“Jeg liker ikke å plage deg, men jeg er blakk. Jeg har mindre enn min siste dollar.
Jeg er virkelig takknemlig.”
“Det er o.k.”
Darryl smilte unskyldende mens han studerte Jonny litt inngående.
“Vell, Jonny, jeg vet knapt hva jeg skal tro om deg. Du virker intelligent og kunnskapsrik nok, men av og til så fryktelig naiv. Vet du virkelig ikke hva en husgutt er?”
“Nei. Jeg har aldri hørt om det.”
“Det er en vanlig ordning blant drittrike mennesker. Spesielt her i Sør. Det henger
faktisk igjen fra før borgerkrigen. Hvis en storkakse er så opptatt med å tjene penger
at han glemmer kona og hennes behov, kan han ordne det slik at hun får seg en husgutt. Han løper ærend for henne og tar seg av slike småting som så ofte trenger tilsyn
i en bolig. Det er derfor han blir kalt en husgutt.
Men hans fremste forpliktelse er å ta seg av sin husfrue og hennes behov. Så mens
mannen tar seg av forretningene, fungerer husgutten som en slags reserve og må utføre sine plikter. Det er ikke akkurat den best betalte jobben, men en god husgutt kan
tilegne seg mange særfordeler hvis han virkelig gjør en god jobb og husfruen setter
pris på ham.”
“Det virker nesten som prostitusjon for meg.”
“Nei, det har ingenting med prostitusjon å gjøre. Det er bare et praktisk opplegg.
Det er helt vanlig blant eldre rike mennesker der peppen er gått helt ut av gubben og
han kanskje har ei ung kone. Slik får hun dekket sine behove på en ordentlig måte,
og han trenger heller ikke engste seg for at hans kone skal finne seg en yngre kar og
løpe av sted med halve formuen. Og han trenger ikke engste seg over sin egen ordning med alle disse unge horene heller.
En god venn av meg har ordet seg på den måten. Hun har sin egen familie med to
barn, men når denne gamle karen ringer henne, må hun bare ordne seg slik at hun kan
tilbringe natten. Mannen er som regel barnepasser. Og han har heller ikke noe imot
det, for det er gode penger. Hun kan komme hjem med tusen grønne på en kveld. Han
har til og med inkludert henne i testamentet. Hun sier at hun knuller ham så hardt at
hun håper han får slag. Kanskje det er derfor den gamle grisen alltid vil ha sex med
henne.”
Jonny tenkte sitt. En gammel gris. En ung sugge. Hva var vel forskjellen?
“Huhh!”
“Roy har hatt det ganske tøft i det siste. Han begynte å suge i seg av den der pul-
61
På en Greyhound
verdritten. For å overleve og å ha nok til kokainen, måtte han begynne som mannlig
prostituert. Vi kaller det ‘hustle.’ Du vet hva det vil så å ‘hustle?’
“Ja, sånn halvveis. Å streve hardt for å skaffe seg et levebrød, men uten å lykkes
helt.”
“Ja, det er for så vidt riktig nok. Det er den gamle definisjonen. Den er forsatt korrekt, men i dag er en hustler noe helt annet. Det er mannlig prostitusjon. En hustler
betjener de homoseksuelle. En gigolo betjener endre kvinner mens en hooker betjener
normale mannfolk. Forstår du?”
“Huhh. Huhh.”
‘Herre Gud! Var ingenting normalt her?’
Jonny undret seg på hva han neste sjokk kom til å bli. Han slapp å vente lenge.
“Av og til har jeg måttet gjøre det samme — uten arbeid, uten familie, uten slektninger og uten noen form for sosial trygghet. Det eneste stedet du kan prøve å få litt
hjelp, er i kirken. Men de vil ikke gi deg så mye som et stykke brød uten at de får hele
sjela di! Så folk må gjøre det som er nødvendig for å overleve. Rett nå skal jeg begynne å jobbe på en homoseksuell klubb i Fort Lauderdale. Jeg må danse naken foran
en gjeng homoseksuelle på en homsebar. Hele kvelden må jeg høre på deres nedsettende kommentarer og skitne tilbud, men likevel få dem så opphisset at de vil jeg skal
danse for dem på bordet deres. Det kalles en borddans. Det er slik jeg kan tjene penger. Ti grønne for en dans plus tip. Og hva annet det kan føre til. Forstår du?”
“Hhuh! Hhuh! Hhuh!” — Så du er homoseksuell?”
“Ikke nødvendigvis. Jeg betrakter meg selv som biseksuell. Det betyr lite for meg
om den jeg gjør det med er en mann eller en kvinne. Det er min egen kropp og jeg
bruker den slik det passer meg. Ingen skal fortelle meg hvordan jeg skal bruke min
egen jævla kropp! Det er et fritt land, og kroppen min er det eneste aktivum jeg har.
— Forstår du?”
‘Jøsses! Sodoma og Gomorra kunne ikke ha vært så mye mer enn en syndig liten
utskeielse sammenlignet med alt dette!’
Jonny tenkte på den røffe turen gjennom de endeløse ørkenlandskapene sør i California, gjennom Arizona, New Mexico og den store staten Texas som monoton og kjedelig. Det hadde tatt en evighet.
Han hadde begynt å innse at USA ikke var et land, men et kontinent. Den store
staten Texas var større enn Frankrike, det største landet i Europa. Og han hadde lest
at Alaska var to og en halv gang så stor som Texas. I tillegg bestod USA av enda
førtiåtte stater. Han var begynt å se det i perspektiv nå. Å kjøre gjennom Danmark
på langs tok tre timer. Å kjøre gjennom USA på tvers tok over tre døgn!
Han tenkte at å kjøre gjennom Louisiana, Mississippi og Alabama til Pensacola
i Florida hadde vært mer interessant. Landskapet var mer variert og interessant. Amerikansk slum var blandet med opprinnelig fransk arkitektur. Og selv om landskapet
kunne være flatt og monotont, ble det grønnere og mer innbydende. Hovedveier på
pæler krysset store sumpområder, smale elvemunninger og åpne bukter.
Å kjøre langs de endeløse, hvite strendene og samtidig se det åpne havet, gav
På en Greyhound
62
Jonny en oppløftet følelse av det åpne rom så annerledes en da de kjørte gjennom
ørkenen. Han var fascinert av havet. Helt fra barndommen kunne han sitte som en
steinstøtte og se utover havets endeløse bevegelser med bølger som uavbrutt slo mot
strandkanten. Helt fra barndommen hadde han sittet og beundret solen mens den gikk
ned i Nordsjøen mot vest. Han visste at langt det borte et sted lå Amerika. Det var en
hel verden der ute som han engstet seg for at han aldri kom til å få se eller bli en del
av. Men her var han — på godt eller ondt.
Opprinnelig hadde Jonny hatt planer om å stoppe to - tre dager I New Orleans og
kanskje få oppleve Fats Domino opptre, men hans manglende kontantbeholdning
hadde effektivt forhindret ham fra det. Hvis han ikke hadde vært så tomskrapt, hadde
han kanskje brukt litt tid på Jody i Houston. Men disse jævla kjeltringene i uniform
det borte i Arizona hadde effektivt satt en stopper for slike utskeielser.
Nåja, det var kanskje like godt! Jonny hadde aldri klart å få ståpikk på ei hore.
Men med Jody hadde det vært litt annerledes.
Han følte et intenst hat og forakt hver gang han tenkte på pengene. Sju hundre og
førtiåtte dollar i bytte for langvarige økonomiske forsakelser og engstelser. Det var
ikke til å tro! Hvordan kunne politiet gjøre noe slikt i et sivilisert samfunn?
Nå da Roy skulle til Jackson, var Darryl tilbake i setet rett over midtgangen. Han
forsøkte å sikre seg sitt neste måltid. Men Jonny hadde ikke lenger noe behov for å
fortsette avtalen. Han ville ganske enkelt nekte å fø på denne homsen.
De var framme i Pensacola tidlig på morgenen og hadde en pause på godt en halvtime. Jonny ventet i kø på kafeteriaen med Darryl på slep.
“Vil du ha litt kaffe?”
“Naah, jeg er ikke noe kaffemenneske.”
Nei, de fleste Amerikanerne var ikke kaffemennesker. De foretrakk Scotch. Jonny
kjøpte seg en kopp kaffe og lot Darryl stå igjen uten noen ting.
Den svarte familien skiftet buss til Jacksonville sammen med Roy. Jonny fikk ikke
øye på den mørkeblonde kvinnen med solbrillene. Hun måtte ha gått av tidligere.
Idet bussen fortsatte mot Miami satt Jonny, den enslige reisende, og Darryl, den
biseksuelle homsen, en han / hun skapning, rett overfor hverandre midt i bussen. Ingen sa noe. Jonny hadde ikke noe usnakket med ham. Som mann, hvis han kunne
kalles det, representerte Darryl noe av det mest foraktelige Jonny kunne tenke seg,
bortsett fra at han var den mest kunnskapsrike og intelligente personen Jonny hadde
truffet på hele turen.
Jonny var glad for at det var morgen, flyttet seg over til vindussetet og forsøkte
å slappe av. Dette hadde vært den siste natten. Senere på ettermiddagen ville han
være framme i Miami. Solfylte og vennlige Miami i blomsterstaten Florida.
Han var klar til å søke den amerikanske drømmen. Gjennom blod, svette og tårer,
kanskje, men han skulle nå målet. Han kom til å bli en del av det amerikanske samfunnet fra nå av. På godt og ondt — så lenge det var livsgnist i ham!
Endelig, etter å ha vært fengslet i sosialistiske Norge alle disse årene, kunne han
nå føle seg som en fri mann igjen!
63
04
Jody kokte av sinne mens hun løp ut fra stasjonen. I en opprørt sinnstilstand praiet
hin den første ledige drosjen.
“Bravado Inn! Hurtig!”
Hun sjekket inn og satte kursen rett mot rommet. Hun tok to telefoner, sparket av
seg skoene og slepte seg ned på sengen, utmattet. Altfor opprørt til at hun kunne
slappe av, reiste hun seg opp igjen. Hun satte seg på sengekanten og begynte å stirre
mot telefonen. Hun måtte ta en samtale til! Hun engstet seg, men hun hadde ikke noe
valg. Men, kanskje det ikke ble så galt tross alt. Hun visste fremdeles hvordan hun
skulle utnytte sin seksualitet. Bare fordi hun var blitt avvist av denne pappskallen,
betydde ikke det nødvendigvis at hun hadde tapt seg.
I en opprørt sinnstilstand slo hun nummeret.
“Nei, ikke en gang til. Slå av den jævla telefonsvareren! Ta telefonen, for pokker!
Slutt og lek telefontikken med meg! Svar meg, for pokker!” Hun slengte på røret.
Hun travet fram og tilbake over gulvet mens hun røkte tre sigaretter. Så banket det
forsiktig på døren. Hennes første oppringing var på plass. Hun tok seksti dollar fra
lommeboken. Uten å ta av dørlenken åpnet hun døren på gløtt og betalte. Hun rakte
ut neven. Tre hvitaktige steiner med utseende og størrelse som et maiskorn innpakket
i en liten plastpose ble plassert i håndflaten hennes. Hun knyttet neven, lukket døren
og skyndte seg inn på toalettet.
Dette var hjelpen som skulle få henne gjennom natten.
Rundt tjue minutter senere — enda noen bank på døren. Pizzaleveransen. Hun tok
av dørlenken denne gangen og slapp ham innenfor. Etter at hun hadde gitt ham femten grønne, var hun nede to sine siste tjue. Faen! Ja, ja, hun skulle begynne å tjene
penger i morgen. Godt med penger. Jævla godt med penger! Hun så seg selv i speilet.
64
Inngående. Og hun likte det hun så. Etter at hun hadde fått seg slikonpupper, var
kroppen hennes blitt så tiltalende. Mane av karene hadde begynt å tippe henne som
galninger. Og hun visste at hun var en god dancer, særlig når hun danset naken. Hun
var best av hele gjengen!
Så husket hun. Hun måtte slå det jævla nummeret en gang til og få det unnagjort.
Hun slo nummeret.
“Det er faen meg på tide at du svarer meg, for faen! Jeg har forsøkt å ringe deg i
hele kveld! — Lothar, vi har et problem. Det nyttet ikke. Han lot seg ikke overtale.
Jeg gjorde så godt jeg kunne. Hvorfor kan du ikke komme over hit så jeg kan forklare
deg alt sammen i detalj? Sammen finner vi nok en utvei.”
Lothar hdde kjent Jody i mange år. Til å begynne med hadde forholdet deres bare
vært forretningsmessig. Når hans behov ble for sterke, kunne han alltid komme til
Jody. Og hvis hun måtte tilbringe en natt alene, visste hun hvem hun skulle ringe for
å få selskap. Men de led begge av pulver forbannelsen og hadde begynt å blande forretninger med begjær.
Han kunne føle hvor redd hun var akkurat nå. Hun visste hva som var belønningen
for fiasko!
“Takk, Lothar. Jeg visste jeg kunne stole på deg. Kom rett over. Jeg venter på deg.
Vær så snill å ta med deg noen steiner. La oss ha det godt sammen.”
Jody regnet med at det ville ta Lothar rundt en halv time før han var framme. Det
var akkurat passe tid. Hun glemte hele pizzaen og løp tilbake på toalettet.
Lothar banket på døren til rommet hennes bare tjue minutter senere. Det var litt over
midnatt, trafikken var lett og Lothar var ivrig etter å få vite hva som hadde gått galt.
Dette var ulikt Jody. Hun hadde aldri rotet det til for seg på denne måten.
Hun åpnet døren og slapp ham inn. Hennes stakkato, lett automotiserte gange tilkjennegav at hun var midt i et treff på vei til å bli høy. Og da likte han henne best av
alt. Spesielt i køya. Hun kunne jobbe med ham i timevis nesten som en maskin. En
god knull-maskin. Men i kveld måte han ta seg av det forretningsmessige uten nytelse. Og på toppen av det hele avslutte med en forretningsmessig finale! Han kunne
alltids få seg et knull senere.
Lother følte seg på toppen av verden i kveld. Han hadde snortet kokain hele ettermiddagen.
Jody studerte ham med engstelse idet han kom in døren. Hun grep seg i å sammenligne ham med Jonny. Det var som å sammenligne en gorilla fra den svarteste
jungelen i Afrika med en hvit, vidunderlig prins i skinnende rustning. Men i motsetning til prinsen hadde gorillaen ståpikken klar for henne og de festet sammen. Og det
var alt hun brydde seg om — akkurat nå. Men hun hadde vanskelig for å få Jonny ut
av tankene. Dette var den onde mot den gode.
Hun hadde hatt nok ondskap. Kanskje det nå var på tide å holde fast ved det gode?
“Så hva er historien? Hvorfor rotet du det til?”
“Lothar, fyren lot seg ganske enkelt ikke overtale. Han nektet ganske enkelt å la
ståpikken overstyre fornuften.”
65
“Du har mistet grepet, Jody!”
Med en hurtig, voldelig bevegelse rev Lothar av henne kroppsstrømpen ned til
hoftene.
“Seee! De der er ti tusen dollars pupper! Og ikke godt for noe som helst! Du tror
vel ikke at vi lot deg pumpe inn all den silikonen bare for at du skulle ta deg bedre
ut, hva!”
Hun fniste med øyne fulle av engstelse.
“Hi, Hi. Jeg har alltid trodd du gjorde det for å kunne nyte meg bedre.”
På brøkdelen av er sekund kleiste han til henne med bakhånden slik at hun deiset
tvers over rommet. Forvirret, og med blod dryppende fra det ene neseboret, strevde
hun seg på beina igjen.
“Lothar! Hør på meg! Vi vet hvor han skal hen! La oss dra til Miami og gjøre slutt
på ham der. Sammen!”
Hun snøftet og tørket seg om nesen med baksiden av hånden. Så kastet hun seg
om halsen på ham.
“Lothar, la oss ikke ødelegge øyeblikket. Vær så snill og elsk med meg. Få meg
til å føle meg i live!”
Han dro kroppsstrømpen hennes med til gulvet. Idet hun steg ut av den, grep han
henne og kastet henne på sengen. Ivrig rakte hun armene mot ham.
“Lothar! Lothar! Elsk med meg! — Ååååh, Lothar, det føles så godt. Jeg føler
meg i live. Så i live for pokker! Oh, Capo, Capo, Capo! — Aaaah.”
Hun stønnet av velvære.
Han hadde fått henne til å føle seg i live — og så tok han livet hennes.
Det var forretninger etter fornøyelsen.
Jody ble funnet død av romvenninnen sent neste morgen liggende i en blodpøl. Strupen hennes hadde blitt såret helt åpen med en veldig skarp kniv — sannsynligvis med
en gammeldags barberkniv. Kniven hadde kuttet henne åpen fra den ene siden av halsen til den andre. Bare nakkevirvlene hadde forhindret at hun ikke hadde fått hodet
kuttet helt av.
Begge brystene hennes var blitt skåret vid åpne. Blod, blandet med biter av kjøtt
og silikon, var blitt kastet rundt over hele rommet — i taket, på veggene, over hele
gulvet.
For politiet var det bare en rutinesak.
‘Det må ha vært gjort av en sjuking! Men, ok, den som er med på leken —’
Det ble aldri satt i gang noen skikkelig etterforskning, men de holdt saken åpen.
‘Ikke noe stort problem. Bare enda ei hore som hadde møtt sin skjebne.’
66
05
Kveg i kvegbås
Jonny satt og grublet over en usikker fremtid mens han stirret rett inn i de tunge
tordenbygene som slo ned i veibanen foran dem. Det høljet mot frontruten og vindusviskerne slo hardt. Han gruet seg for å måtte gå ut i det fryktelige været, men han
hadde ikke noe valg — den siste passasjeren. Derfor satt han helt framme i bussen
nå. Han var helt alene.
En opprivende og uforglemmelig tur på en Greyhound gikk uunngåelig mot slutten.
Istedenfor for å ta turen helt inn til Metro Miami bestemte Jonny seg for å unngå
stresset med å reise helt inn til bykjernen. Han gikk av på hjørnet av Collins Avenue
og Sunny Isles Causeway i North Miami Beach.
Det virket fullstendig uvirkelig, men idet Jonny gikk av bussen, sluttet det å regne
som om det var skåret rent med en stor kniv. Han følte bare litt småregn i ansiktet og
litt dis i luften. Solen kom fram. En regnbue dannet seg i soldisen, en kraftig, forundringsverdig regnbue som strekte seg over hele himmelhvelvingen. Han hadde
aldri sett en så klar regnbue før, så klar og så fargerik, men han forstod at dette hadde
noe å gjøre med at Florida lå såpass nær ekvator. Han husket den første soloppgangen han hadde opplevd i Amerika om bord i ‘Oslofjord’ utenfor New York City. Da
hadde solen, til Jonnys forfjamselse, steget mektig opp av havet istedenfor å forsvinne langsomt ned i det. Han valgte å tolke den innbydende regnbuen som tegn på
en lysende, ny framtid. Han visste at han kom til å få et godt liv her! Endelig!
Med den store duffelbagen slepende etter seg i den venstre hånden og trillebagen
i den høyre satte han kursen nordover mot Marco Polo. Han var på utkikk etter et
motel hvor han hadde overnattet for noen år siden — et motell han visste var ganske
rimelig — El Dorado. Nåja, det hadde vært alt annet enn et eldorado! Han husket det
som nedslitt og billig, skittent og fullt av kakerlakker. Men han hadde ikke noe valg.
Han måtte vare forsiktig med de få dollars han hadde igjen.
67
Kveg i kvegbås
Han passerte Holiday Inn. Hmmm. Han kunne ikke engang tenke på det!
Aldri før i livet kunne han huske at han noen gang hadde følt seg så elendig, så
helt alene, så til upass. Uten familie, uten venner — uten noen! Og helt blakk! Han
fikk en desperat følelse av at dette burde han gi opp før han kom skikkelig i gang,
men der var ingen vei tilbake. Han hadde tatt sitt valg og brent alle broer. Det var
ingen enkel retrett. Å dra tilbake nå ville være vanskeligere enn å fortsette fremover.
Han ble heller ikke yngre med årene. Det var nå det gjaldt — nå eller aldri! Han
skulle ønske at det kunne vært aldri, men visste at det måtte bli nå.
Regnbuen skinte fremdeles foran ham, men var ikke lenger så stor og klar.
Han var klar for et nytt liv nå — et liv under regnbuen!
Søken etter den amerikanske drømmen hadde aldri vært noen dans på roser. Altfor mange hadde betalt en altfor høy pris for å gjøre drømmen til virkelighet — for
ikke å nevne alle de som lå igjen på slagmarken etter å ha tapt kampen. Jonny kunne
bare tenke seg et eneste lotteri som var større enn kampen for den amerikanske drømmen. Han hadde mange hindre foran seg, og noen av dem var kanskje helt uovervinnelige.
‘Vinneren tar alt. Taperen får regningen!’
Det var to om ettermiddagen og solen stekte brennhett gjennom en litt disig luft.
Luftfuktigheten må ha vært godt over nitti. Det var nesten som å måtte slite seg gjennom tynn lim.
Jonny var klissvåt av svette fra hodet til tærne da han endelig fikk øye på El Dorado et godt stykke lenger framme. Uff, disse bagene ble jaggu tunge i lengden!
Tjue minutter senere var han framme i den luftavkjølte lobbyen og satte seg ned
på en sofa — utmattet. Han forsøkte å roe seg ned og slappe av litt før han gikk til
resepsjonen. Så tok han mot til seg.
“Jeg er på jakt etter et rom bare for meg selv. Ukentlig. Det billigste rommet dere
har. Jeg har fått mesteparten av pengene mine stjålet fra meg, men jeg skal ta kontakt
med banken min i Sveits og få dem til å sende meg noe hit. Har dere noe ledig som
kan være overkommelig?”
Jonny kjente igjen den polske kvinnen som han hadde truffet for en del år siden.
En meget religiøs polsk kvinne som snakket et ganske gebrokkent engelsk.
“Jeg har enkelt rom, veldig fint alt inkludert. Romservice hver dag, et hundre og
førti dollars en uke, plus skatt.”
Jonny ble slått med engstelse. Han hadde ikke mer en hundre og tjue dollars igjen.
“Jeg er redd for at det blir litt for stivt. Er det det beste du kan gjøre for meg?”
“Ja. Selvfølgelig. Meget god pris. Fint rom. TV. Kabel. Air con. Også rent.”
“Jeg vet ikke om du kjenner meg igjen. Jeg er fra Skandinavia. Jeg var her for fire
år siden sammen med min sønn. Vi var to stykker på et rom. Tre uker. Lite rom. Ikke
så rent. Kakerlakker. Vi betalte åttifem dollars. Vi snakket mange ganger. Husker
du?”
Hun studerte ham nøye. Så brøt hun ut i et stort smil.
“Ahh. Ja, nå jeg huske. Veldig hyggelige, rene folk fra Europa. Ikke drikke. Ikke
feste. Veldig stille. Ja, jeg huske. Hvordan stå til? Du? Din sønn?”
Kveg i kvegbås
68
“Ja, alt er bra. Men nå trenger jeg et billig rom. For åttifem dollars tar jeg det.”
Hun lo.
“Åttifem dollars veldig god pris fire år siden. I dag umulig. Etter orkanen alt veldig dyrt.”
Javel, men jeg er redd for at før jeg får pengene mine fra Sveits, er det alt jeg har
råd til. Bare en person. For å sove.”
Hun så på ham med fornyet interesse.
“Hvor lenge til sammen du bli denne gangen, herr Hell?”
“Oh, eh — fire til åtte uker, sannsynligvis. Bare jeg. Helt alene. Jeg ser etter å
kjøpe business her i Florida.”
Igjen studerte hun ham.
“Okay. Jeg gjøre avtale med deg. Du bli, bare du. Ingen snike inn og overnatte
slik amerikanerne. Narkotika. Prostituerte. Festing. Bare du. Jeg gir første uke åttifem. Så, etter penger komme fra Europa, du betale hundre tjue hver uke. Okay?”
Jonny følte lettelsen. Han nikket.
“Det er en avtale.”
“Jeg gjøre fordi du veldig renslig. Veldig rolig. Men så billig, ingen romservice.
Du holde rent alt. Okay?”
“Ikke noe problem i det hele tatt.”
“Okay. Du få samme rom. Men nå ingen kakerlakker. Ikke lenger skittent. Vi
kjøpe stedet. Vi holde rent. Veldig rent.”
Jonny smilte. Han gav henne kontantene som hun bare stappet i lommen uten
kvittering. Så fikk han nøkkelen.
Hun smilte tilbake. “Meget hyggelig du tilbake, herr Hell. Ha en god dag.”
Han nikket, grep bagene og satte kursen mot rommet.
Med klærne på kastet han seg på sengen og falt i søvn.
Jonny hadde en jobb å gjøre. Han måtte ta kontakt med noen eiendomsmeglere for
å se hva som var på markedet. Et lite leilighetskompleks eller et motell stort nok til
at han ville få et investeringsvisum. Han bestemte seg for å gjøre alt etter boken uten
å ta unødvendige sjanser. Men han trengte en sakfører. Her i landet kunne du knapt
klå deg i ræva uten først å ha konsultert en sakfører. Han sjekket de gule sidene. Ikke
noe problem. Der var flere sakførere enn leger. Han burde vel ta kontakt med et par
av dem. Og noen eiendomsmeglere. Selv om alle hadde sine egne kundelister, hadde
de også tilgang til felleslistene som inkluderte nesten alt som var på markedet. Han
ville forsøke å finne en som han kunne føle seg fortrolig med og så fortsette derfra.
Men før noe som helst annet måtte han få orden på kontantbeholdningen. Han
regnet med at det ville enkelt ordne seg i løpet av morgendagen. Han visste at alt var
i orden i banken i Sveits slik at overføringen ikke skulle by på noen som helst problemer.
Hans bank i Sveits hadde henvist ham til en Chase avdeling i Miami fordi alle
transaksjoner av valuta til USA gikk gjennom Chase Manhattans kontor i New York
City. Da kunne det være praktisk å bruke samme banken. Men det ville være greit
69
Kveg i kvegbås
også med en hvilken som helst annen bank, ifølge Martin Heller, sjefen for American
Express avdelingen i Geneva, Sveits. Han bestemte seg for Chase. Hvis de var valgt
som eksklusiv bank for valutaoverføringer for hele USA, måtte det være et solid
foretak.
Jonny forsøke å regne ut hvilken dag det var. Han var ankommet North Miami på
tirsdag ettermiddag, så nå måtte det allerede være tidlig torsdag kveld. Okay, da
hadde han hele fredagen til å få overført pengene slik at han slapp å være blakk hele
weekenden. Han hadde planer om å leie en bil og tilbringe et par dager i Key West
og kanskje ta en kveldscruise for å få seg en god biff om bord mens han kunne nyte
solnedgangen over Cuba. Cuba lå så nær Florida at det var nesten synlig bak horisonten. Han hadde også planer om å kjøpe en komplett samling Hemingway bøker. De
var i papirutgave, men det var greit. Han foretrakk egentlig papirutgaver. Han hadde
også planer om å ta seg noen øl på Sloppy Joe, baren som etter mytene skulle være
etablert av selveste Ernest Hemingway, forfatteren som tok livet av seg fordi han var
under etterforskning av FBI for å ha smuglet store laster med Cutty Sark sammen
med Joseph Kennedy. Disse smuglerrutene var grunnlaget for Joseph Kennedys opphoping av enorm rikdom i USA.
Han visste at overføringen fra Sveits ikke kom til å by på problemer. Han hadde
gjort det så mange ganger tidligere til mange forskjellige steder på to forskjellige
kontinenter. Til København hadde det bare tatt to timer. Til London tre. Bangkok
hadde også vært hurtig. En telefon om morgenen; pengene utpå ettermiddagen. Til
Manila hadde det tatt to hele dager, men det var hans egen feil for å ikke ha oppgitt
korrekt navn på banken. Så American Express i Geneva hadde i virkeligheten klart
å gjennomføre en overføring, en tilbakekallelse og enda en overføring på to dager.
Det må jo kunne kaller god service uansett målestokk. Og det til tross for at beløpet
bare var litt i underkant av ti tusen dollars. Han overførte sjelden beløp over størrelsesorden av ti tusen dollars. I tilfelle Amerikanske myndigheter kom til å blande
seg inn. De hadde en grense på ti tusen dollars før en dollaroverføring ble registrert
av den amerikanske sentralbanken.
Nåja, denne siste overføringen var gjort til Filippinene. Men han var i USA nå,
sannsynligvis det mest avanserte bank systemet i verden. Så han hadde ingenting å
engste seg for. Men av en eller annen uforklarlig grunn gjorde han det. Engstelsene
slo inn over ham med visse mellomrom hele tiden. Det var sikkert den ubehagelige
bussturen som lå og plaget ham i underbevisstheten.
Han var sulten, men hadde ikke råd til mye av et måltid. Han gikk noen få kvartaler ned til Dunkin’ Donuts, kjøpte seg en kopp kaffe og to vanlige smultringer. Så
gikk han tilbake til rommet og forsøkte å få seg noe mer søvn.
I morgen var det en ny dag. Han måtte være så opplagt som mulig.
Bankbygninger syntes å være bygget med en hensikt — å få deg til å føle deg liten.
Chase bygningen i Miami var ikke noe unntak. Jonny kom inn i lobbyen gjennom en
kraftig svingdør. Gulvet bestod for det meste av grønne marmorfliser blandet sammen med noen kraftige vegg til vegg tepper. Veggene og de kraftige søylene var hele
Kveg i kvegbås
70
tiden en blanding av marmor, bronse og speilglass. Resten av interiøret var av mørk,
solid eik.
Nøyaktig klokken ni var Jonny den første kunden. Han regnet ut tidsforskjellen
mellom Florida og Geneva og visste at han bare hadde to timer på seg til å få gjennomført transaksjonen på, men det skulle holde og vel så det. Fordi han var så tidlig
på morgrenen var han fullt overbevist om at det ville gå i orden ganske kvikt.
Han satte kursen mot vinduet der det stod ‘Opplysning.’
“God morgen. Jeg trenger å overføre noen penger fra Sveits.”
Han hadde knapt fått snakket ferdig.
“Internasjonale valuta transaksjoner. Vindu nummer elleve. Ha en god dag!”
“Takk.”
Jonny nærmet seg langsomt vindu elleve. Funksjonæren, en heller mørkhudet
dame i trettiårene, var ivrig opptatt med å skrape skitt fra sine lange, buete akrylske
negler. Med den mørke, nesten svarte fargen, minnet de lange klørne hennes Jonny
om Hooker.
“Unnskyld, jeg trenge å —”
“Jeg beklager, sir. Du må vente i køen. Der borte.”
Hun pekte med kloen på pekefingeren mot de smale kvegbåsene som hadde til
hensikt å holde kveget i rekke en etter en.
“Men, eh, jeg er jo den eneste som er her.”
Hun så nedlatende opp på Jonny. Så viftet hun med kloen på pekefingeren.”
“Køen er der borte, sir. Du vil bli oppropt når jeg er klar.”
“Hun fortsatte å skrape skitt fra fingerklørne.
Jonny gikk bakover noen skritt i kvegbåsen. Så la han merke til skiltet: ‘Ikke stig
over den gule linjen før du blir oppropt. Takk.’
Hun fortsatte å skrape skitt fra fingerklørne og lot Jonny vente i nesten ti minutter. Og ti minutter er faen så lenge å vente uten grunn og uten at noen andre var til
stede. Han begynte å bli utålmodig og rastløs og begynte å føle trang til å ta igjen.
Tiden i Sveits var nå tre om ettermiddagen. Han hadde ikke hele dagen til rådighet.
Han svettet av frustrasjon da hun endelig løftet blikket fra negleskrapingen.
“Vennligst neste!”
Jonny var fremdeles den eneste i køen, men banken begynte så smått å bli oppfylt.
Det måtte være han som var den neste. Han gikk fram til vinduet.
“Hva kan jeg bistå med, sir?”
“Jeg trenger å få noen penger overført fra Sveits.”
“Javel, sir, jeg trenger to identifikasjonsbevis med bilde.”
Stemmen hennes virket profesjonelt uvennlig.
“To. Det har aldri vært nødvendig med mer enn passet.”
“Bankes reglement, sir. To identifikasjonskort med bilder.”
Lettet husket Jonny at han hadde med seg sertifikatet, og heldigvis var det med
hans bilde på. Han tok fram sertifikatet og leverte det til henne sammen med passet.
Hun studerte dem ganske lenge.
“Passet er okay. Men hva er dette?”
71
Kveg i kvegbås
“Det er sertifikatet mitt.”
“Beklager. Vi kan ikke godta dette som gyldig ID. Du trenger et gyldig amerikansk sertifikat.”
“Amerikansk? Men jeg er fra Skandinavia, så jeg kan jo ikke ha et amerikansk
sertifikat. Kanskje du krever et amerikansk pass også?”
“Nei. Jeg er ikke dum. Jeg vet at du ikke kan få et amerikansk pass.”
Hennes profesjonelle måte å gjø på irriterte Jonny. Og situasjonen ble slett ikke
bedre da hun begynte å konsentrere seg om de uklipte klørne. Det var sannsynligvis
et hint om at hun var ferdig med ham.
Jonny var kortfattet.
“Ja, så menn. Din intelligens er imponerende. Da er du vel også klar over at jeg
heller ikke kan ha et amerikansk sertifikat?”
“Beklager, sir, men det er ditt problem. Dette er bankens reglement.”
“But —”
“Beklager, sir. Det er ikke noe jeg kan hjelpe deg med. Ha en god dag! — Vennligst neste!”
“Hør her, lady, jeg må få —”
Hun avbrøt ham. Han hadde forstyrret henne i negleskrapingen.
“Du må få deg et gyldig ID. Uten er det ingenting jeg kan gjøe for deg. Beklager,
sir. Ha en god dag!”
Alle disse fordømte frasene! ‘Sir’ og ‘beklager’ og ‘ha en god dag’ når alt hun
ønsket var å bli kvitt ham!
“Ikke glem papirene dine, sir! — Ha en god dag!”
Ordene var vennlige nok, men de hørtes ut som en forbannelse. Det stemmen hennes sa, var ‘kom deg for helvete ut herfra!’
Jonny grep papirene og skyndte seg bort. Han stoppet ved ‘Informasjon.’
“Vær så snill, jeg trenger noen opplysninger. Kan du si meg hvor jeg —”
Han ble avbrutt.
“Jeg kan bare gi deg opplysninger om tjenester som angår denne avdelingen av
Chase, sir. Beklager, sir. — Ha en god dag!”
Jonny frøste av sinne! Forvirret og frustrert sjanglet han seg tilbake på Flagler Street.
Klokken var allerede elleve, og bankene i Sveits var allerede stengte for weekenden.
Han var nå nødt til å tilbringe tiden fram til mandag helt blakk uten engang nok penger til et skikkelig måltid. Han følte seg liten der han fulgte med på den uendelige
strømmen av trafikk, og tusener av fotgjengere som skyndte seg fram og tilbake. Han
følte seg som en liten jolle i fri drift på et uendelig stort hav blant uvennlige haier.
‘Ja, velkommen til Florida, Jonny. Solskinnsstaten hvor menneskene er varme og
vennlige som solskinnet i Florida.’
Yaah, han hadde lest turistbrosjyrene! Men de som han hadde møtt til nå, så mer
ut som steinskulpturer fra Påskeøyene. Nåja, han hadde bare en ting å gjøre — forsøke i en annen bank. Men det var umulig for ham å få noe gjort i dag. Han kunne
likevel forberede seg for mandag morgen slik at han kunne bli hurtig ekspedert da.
Kveg i kvegbås
72
Han må ha gått minst ti kvartaler da han la merke til en heller beskjedent utseende
bygning til å være en bank. Sarkastisk undret han seg på om han i det helle tatt ville
får noen service der med mindre han kom inn viftende med det amerikanske flagget.
Men han bestamte seg for å prøve en gang til. Han hadde egentlig ikke noe valg. Forsiktig åpnet han døren og gikk inn. Hmm, de hadde det skikklig travelt på en fredag
rundt middagstider. Kvegbåsene var fulle. Han studerte de forskjellige kassererne.
Kanskje han kunne være så heldig å treffe på en som var serviceinnstilt, denne gangen?
“Sir! Hva kan jeg være behjelpelig med?”
Rett bak ham stod en sikkerhetsvakt.
“Oh. — Eh, — jeg forsøker å få litt opplysninger angående internasjonale valutatransaksjoner.”
“Greit. Du må vente i køen der borte. Du vil bli betjent av den første ledige kassereren.”
“Køen er veldig lang og beveger seg langsomt. Alt jeg trenger er noen opplysninger.”
“Du må likevel vente i køen. sir. Den første til mølla. Jeg er sikker på at du kan
se for deg en situasjon med fullt kaos hvis all bare kunne spasere rett opp til en kasserer og be om opplysninger.”
Jonny kunne ikke det. Han var villig til å sette livet i pant på at han var den eneste totalt blakke skandinaveren i hele Florida som rett nå så desperat trengte en pengeoverføring fra Sveits etter at han var loppet totalt ren av en gjeng korrupte polititjenesemenn i Arizona.
Igjen følte han sinnet bruse i seg! Men han klarte å beherske seg.
“Kanskje jeg kan få snakke med avdelingssjefen eller noen som er spesialister på
internasjonal bankvirksomhet. Det er vel heller lite sannsynlig at slike transaksjoner
blir tatt hånd om av kasserere som jobber med lokale saker.”
“Jeg beklager, sir, men detter er ikke en internasjonal bank. Vi betjener bare lokalbefolkningen.”
“Javel, sir, men det er min erfaring at slike små, lokale banker er ganske kunnskapsrike når det gjelder å gi gode referanser angående overføringer fra større, internasjonale banker. Han sitter sikkert inne med verdens beste kunnskap når det gjelder
å henvise meg til den beste internasjonale banken.”
Jonny visste av erfaring at hvis du i Amerika nevnte noe som var verdens beste
eller største, ville de fleste halvsløve amerikanerne våkne opp. Men ikke denne gangen.
“Dette er ingen liten bank, sir.”
Jonny husket en vits om en bankmann og holdt på å bryte ut i latter, men han
klarte å holde seg.
“Ah, he, men den er ikke internasjonal?”
“Det er korrekt, sir.”
“ Så jeg ville satt stor pris på om noen ville henvist meg til en internasjonal bank
i dette distriktet. Fordi De forente stater er det mest avanserte samfunnet i verden,
73
Kveg i kvegbås
er jeg sikker på at det finnes flere, gode internasjonale banker i dette distriktet. Jeg
trenger så absolutt å få overført en del penger fra Sveits til en større investering her
i De forente stater. Derfor haster det litt.”
“Vent her.”
Han var borte i mer enn ti minutter. Jonny hadde nesten gitt opp håpet om å få se
ham igjen, men han hadde ikke så mye annet å foreta seg enn å vente. De var så trege
disse bankfolkene. Og så absolutt ikke serviceorientert. De var heller ikke orientert
mot det store utland. De fleste hadde nok med det store Amerika.
Sikkerhetsvakten kom endelig tilbake sammen med en klassisk utseende eldre
dame med neste snøhvitt hår. Hun håndhilste og kom direkte til saken.
“Jeg forstår det slik at du søker en internasjonal bank for å få overført noen midler. Var det fra Sveits?”
“Ja.”
“Javel. Min beste anbefaling vil være Holden Bank. De er spesielt orientert mot
internasjonale pengemarkeder. Men den ligger et godt stykke herfra. Jeg vil anbefale
at du tar en drosje. Når du kommer tilbake på gaten, tar du tre kvartaler til høyre, og
så tar du til venstre. Den kan være situert en tolv til femten kvartaler oppe i gaten,
men så snart du kommer i det området kan du ikke unngå å se den. Det er en fraseggjort, gåaktig steinbygning som skiller seg godt ut fra resten av bygningsmassen. De
skulle kunne klare å møte ditt behov. Lykke til. Ha en god dag!”
“Tusen takk skal du ha.”
Hun snudde og gikk hurtig tilbake til kontoret. Jonny nikket mot sikkerhetsvakten.
“Tusen takk skal du ha.”
Jonny følte seg som en drittsekk da han forlot bygningen. Men det hadde nyttet
å smiske. Jonny var ikke flink til det, men nå gjaldt det liv eller død.
Igjen var han ute på Flagler Street og konsentrerte seg om sin elendighet. Men nå
hadde han i det minste en knagg å henge hatten på — Holden Bank. Han fulgte beskrivelsen. Først tre kvartaler til høyre, så til venstre og deretter rett fram. Han talte
atten kvartaler før han fikk øye på bygningen — en en etasjers gråaktig steinkonstruksjon plassert mellom en lang rekke majestetiske skyskrapere — Holden Bank.
Skyskrapere fascinerte Jonny. Det hadde de alltid gjort. Han anså dem for å være
den største utfordringen i alt som hadde med konstruksjon å gjøre. De måtte tilfredsstille mer enn en enkelt funksjon, eller to, men hele tre. Ja, hele tre ganger opp.
Først av alt må de oppfylle folks krav til estetikk. Og det er på dette området arkitektene syndet mest. Ingen er til denne tid blitt holdt direkte ansvarlig for å ha tegnet
en stykk skyskraper. Likevel, de nye konstruksjonene av stål, glass og marmor kunne
være virkelig imponerende der de strekker seg mot skyene, stjernene og himmelhvelvingen.
Han ble enda mer imponert når han studerte teknologien bak selve konstruksjonen
— måten de nesten umerkelig svaiet i vinden som kraftige gresstrå i bris og storm,
og likevel forble stabile og solide.
Men det vanskeligste var å få økonomien til å fungere som adskilte samfunn —
Kveg i kvegbås
74
en stat i staten. Ja, skyskrapere imponerte ham og fascinerte ham. Han hadde ikke
gitt opp håpet om at han en dag skulle kjøpe sin egen. Han hadde hatt den drømmen
helt siden han gikk i land i New York City for over tretti år siden. Og nå var han
endelig tilbake igjen i skyskraperens hjemland!
Presset inn mellom den førtifem etasjers høye Imperial Towers til venste og den
enda mer imponerende glassfasaden til Sun Plaza til høyre virket den solide steinstrukturen til Holden Bank virkelig rar og malplassert. Den virket liksom skamfull
over å være ydmyket av de mektige naboene.
Jonny krysset gaten og satte kursen mot de åtte trappetrinnene som løp langs hele
lengden av bygningen og ledet opp til hovedinngangen med en imponerende overbygning, en såkalt portico, som hvilte på seks mektige søyler.
Han gikk langsomt inn, litt engstelig. Hvis de ikke ville hjelpe ham her, satt han
virkelig i knipe og kom til å havne som hjemløs allerede den første uken i Florida.
Det var litt av en kontrast til å kjøpe en skyskraper! Nåjaah, å eie en skyskraper var
ingen garanti mot hjemløshet. Å ikke mot å havne i fengsel, heller. Han hadde fulgt
med på historien om Leona Helmsley og Empire State bygningen.
Igjen følte han seg skikkelig frustrert. Han ba egentlig ikke om hjelp. Han ønsket
bare å få utført en vanlig banktjeneste. Uten altfor mange problemer og hindringer.
Han ba egentlig ikke om en tjeneste, heller. Bare en vanlig banktransaksjon med
normale gebyrer slik han hadde gjort så mange ganger i andre deler av verden. Men
alt virket så vanskelig her. Med altfor mange bikkjer som gneldret mot deg.
“Kan jeg stå til tjeneste?”
“Ja, det tror jeg du kan, sir.”
Jonny smilte mot vakten. Vennlig. Litt for vennlig. Men det var visst det som
skulle til her i Amerika.
“Jeg er blitt informert av en profesjonell banksjef at dette er en meget god bank
når det gjelder internasjonale banktransaksjoner. Det er høyst viktig for meg å få
foretatt en pengeoverføring fra min bank i Sveits. Jeg vil sette stor pris på din assistanse, sir.”
“Ja, såmenn. Du er kommet til det rette stedet. Jeg skal hjelpe deg. Bare følg
meg.”
Til Jonny’s overraskelse hadde det virket med litt smiger igjen. Javel, kanskje det
var det som skulle til for å bli tatt seriøst i dette landet.
Jonny hadde lagt merke til med det samme han kom inn at det var en mer avslappet atmosfere i denne banken i forhold til de fleste andre amerikanske bankene han
hadde besøkt. En høyere standard, håpet han. Men igjen ble han skuffet. Vakten
fulgte ham rett bort til en av disse kassererne som nærmest satt på lur bak skuddsikkert glass. Men kvegbåsene var i det minste tomme.
Jonny smilte og nikket ‘takk.’
“Vennligst neste.”
Hun mente Jonny. Uff! Enda et svart fugleskremsel fullt av krigsmaling og klar
til kamp. Han forsøkte å skjule hvor skuffet han var.
‘Tenk positivt, Jonny. Tenk positivt!’
75
Kveg i kvegbås
Han var klar til å begynne å kysse rasshøl igjen. Han smilte vennlig. Litt for vennlig.
“Hello. Jeg håper du kan hjelpe meg med en pengeoverføring fra Sveits.”
“Ja, det kan jeg så absolutt. Men du må komme tilbake etter weekenden. Banken
blir stengt om noen få minutter. Beklager!”
‘Ja, alle disse beklagende rasshølene!’
“Hva slags ID krever dere?”
“Amerikaner?”
“Nei, skandinaver.”
“Bare et gyldig pass holder lenge.”
“Noe mer jeg trenger?”
“Ikke spesielt. Det holder lenge med passet.”
“Å. Ok. Takk skal du ha. — Og du kan ordne dette for meg mandag morgen klokken ni?”
“Vi åpner ikke før halv ti.”
Ååh. Ok. Jeg kommer tilbake på mandag, da, klokken hav ti. Nøyaktig klokken
halv ti.” Jonny smilte vennlig til kassereren. Litt for vennlig. Så nikket han og forlot
bygningen.
Klokken begynte å nærme seg halv fem om ettermiddagen på en brennheit sommerdag med en luftfuktighet som var over nitti i solskinnsstaten Florida. Han var klar
for en lang, elendig weekend og til å nyte frukten av de mest servicevennlige kassererne og det mest effektive banksystemet i hele verden!
‘Ja, velkommen til Florida. Solfylte og vennlige Florida.’
En halv fransk baguette og varmt, klorinert vann direkte fra tappekranen på badet utgjorde Jonny’s middag den fredags kvelden. Klokken tolv midnatt var han fremdeles
våken. Han var for urolig til å få sove, så han bestemte seg for å gå en tur.
Luften var klissen og ubehagelig. Det var nesten som å vandre gjennom tynn lim.
Alt klebet seg fast og han var klissvåt på noen minutter. Fra barene og restaurantene
kunne han høre musikk og latter. Floridianerne drakk og koste seg. Han skulle ønske
han kunne gå inn og ta seg et par glass rødvin for å roe ned nervene. Men han bestemte seg for å la være. Hvis han brukte penger på vin i den situasjonen han var i,
kunne han virkelig komme til å føle seg elendig. Han savnet Linda og ungene. Ja,
ungene. Han lurte på hvordan de klarte seg uten ham. Savnet de ham? Eller hadde
Linda klart å forgifte deres sinn mot ham?
Han stanset og studerte trafikken. Ganske moderat på denne tiden av døgnet. Han
så ikke en eneste fotgjenger. Folk var ganske enkelt ikke ute og spaserte i Amerika.
Spesielt ikke etter at det var blitt mørkt. De kjørte rundt in sine Toyota’er eller Honda’er. Eller de bare gled forbi i Lincon’er og Cadillac’er. Til behag og beskyttelse.
De fleste amerikanerne var også redde for alle disse tilfeldige bildrapene som de
leste om i avisene neste hver dag. ‘Drive-by shootings’ kalte de det. Og overfallene.
Altfor mange mennesker ble drept uten noen tilsynelatende grunn. Over tretti tusen
hver eneste år. Det var like mange som innbyggere i hele Haugesund. Hvert år!
Kveg i kvegbås
76
Han hørte kvinner som lo i baren bak ham. Han kunne virkelig hatt behov for godt
selskap med en kvinne i natt. Igjen tenkte han på Linda. Og Jody. Jody var sikkert
fullt opptatt med å nyte tilværelsen som kvinne. Hun ville nok ha hjulpet ham gjennom natten.
Jonny husket graffitien fra fengselcellen: ‘Jeg undrer meg på hvem som knuller
Caloline i natt.’ Ja, det var nok noen. Han tenkte det samme om Jody. Det var nok
noen som knullet henne også.
Så fikk han et anfall av engstelse igjen. Kanskje Linda også hadde funnet seg en
annen? Hun var ingen engel, hun heller. Hun hadde begynt ganske ung og vært sammen med mange menn før hun traff Jonny. Hun hadde til og med vært forlovet en
gang. Og hun hadde vært sammen med både gifte og eldre menn. Før hun fylte atten.
Til tross for at han var den eldste og mest modne av dem, med en ti års aldersforskjell, hadde han likevel vært for naive til å ta det med i betraktningen før etter at de
var gift. Men etter som tiden gikk, hadde det begynt å plage ham. Han begynte å se
henne for seg i heftige sexscener med forskjellige menn. Og så ble hun gravid med
hans barn! Ja, det hadde gått som det måtte gå. Hun ble gravid og han måtte utføre
sin plikt. Ekteskap.
Noen ganger, etter at han var kommet hjem fra reiser, hørte han rykter om restaurantbesøk og utroskap. Han hadde nevnt det for henne ved et par anledninger, men
hun hadde unnvikende benektet det. Hun hadde aldri vært utro. Men ryktene plaget
ham. Og fortiden hennes. Spesielt når han besøkte hjembygda hennes, kunne han
ikke la være å undre seg på hvem som gikk og lo bak ryggen hans. ‘Jeg har knullet
kona di!’ Og det var flere enn bare en. Han tenkte på dette som hovedgrunnen til at
han aldri hadde vært tilfreds i ekteskapet. Det veide også tungt på vektskålen da han
tok beslutningen om å forlate familien for godt og så satse hele sin framtid på USA,
for godt denne gangen — selv om han var klar over at det ville bli en ensom tilværelse. Men i motsetning til de fleste menn og kvinner, var Jonny ikke redd for ensomheten. Den hadde egentlig vært en del av ham hele livet.
Han savnet ungene og livet med Linda. Ikke slik det ble, men slik det kunne vært.
Nåja, livet i Norge hadde aldri vært lett. Han hadde vært utsatt for mye dritt helt
fra barndommen av. Og etter at han kom tilbake fra USA hadde han vært utsatt for
så mye misunnelse og forfølgelse at han hadde fullstendig mistet all tillit til norske
myndigheter og norsk byråkrati. Med ordføreren som vitne hadde han kalt Norge for
en usunn blanding av et politisk galehus og et byråkratisk gangstervelde!
Han fikk betale dyrt for den uttalelsen.
Klokken fire om morgenen var han tilbake på rommet. Og han følte seg mer elendig og på bar bakke enn noen gang tidligere.
Han sovnet i grålysningen mens han så på CNN.
Klokken tre på ettermiddagen våknet han sulten og klar for et nytt måltid i amerikansk luksus. Ja, han var på brød og vann nå, men han fikk i seg resten av baguetten
sammen med et glass klorinert medisin. Han døste av igjen, men ved solnedgang gikk
han seg en tur langs stranden uten at han hadde noen glede av det. Han var altfor
spent og stresset.
77
Kveg i kvegbås
Han gikk tilbake til rommet og fikk seg en god dose lokal elendighet på Seven
O’clock News. Og det gjorde ham langt fra lettere til sinns. Men noe lettlivet country
musikk fikke ham til å glemme litt av elendigheten et par timer. Og deretter så han
Statler Brother’s show på TNN. Men han var altfor rastløs til at han fikk sove så han
gikk ned til Dunkin’ Donuts etter en kopp kaffe for å roe ned nervene litt. De sytti
cents det kostet for en kopp kaffe plaget ham, men han følte seg likevel litt mer avslappet. Det var medisin bare å holde i koppen.
Han våknet sent søndag morgen fast bestemt på å nyte en dag med faste. Han hadde
lest i den gode boken at det skulle være godt for sjelen. Og det ville så absolutt gjøre
godt på lommeboken. Men fordi han ikke kunne kjøpe seg mat, bestemte han seg
likevel for å kjøpe en gallon med drikkevann. Den klormedisinen han tappet fra badet
smakte ganske drittent.
Han brukte en dollar og femten cents. Og han engstet seg. Kanskje det var den
dollar’en som ville skape størst problemer for ham?
Så, om ettermiddagen, vandret han et par timer fram og tilbake på stranden med
bar overkropp. Hans gjennomsiktige hudfarge kunne ha godt av noen floridianske
solstråler.
Mesteparten av ettermiddagen tilbrakte han foran skjermen mens han så på nyheter. Et mord her. Hungersnød der. Enda en henrettelse i Texas. Sju skoleungdommer skutt og drept med automatvåpen i Chicago før halvskrullingen begikk selvmord.
En dataekspert fra California hadde solgt landet sitt til et japansk firma for sytti tusen
dollars. En politiker fra Florida var satt bak lås og lukke anklaget for utpressing og
for å ha mottatt bestikkelser i Miami. Ingenting var særlig spesielt. De var bare bilder
av den amerikanske livsstilen.
Han skrudde det av. Han var tung nok fra før.
Etter en ny tur til Dunkin’ Donuts etter enda en kopp kaffe var han klar til å prøve
å få seg litt søvn.
Han hadde sovet med klærne på hele weekenden. Men i morgen var det en viktig
dag. Han måtte gjøre det beste ut av den. Etter en forfriskende dusj tok han på seg
et nytt par bukser og en ny skjorte fra den store bag’en. I morgen måtte han opp klokken seks og sikre seg at han fikk den rette bussen til Holden Bank. Han måtte være
der nøyaktig klokken halv tid før kvegbåsene begynte å bli fulle for å få overført pengene. Jonny så fram til morgendagen uten for stor optimisme. Men likevel, i morgen
var det en ny dag.
Og forhåpentligvis en ny dollar!
Han hadde nå overlevd en hel weekend i amerikansk luksus.
Et par minutter før halv ti var Jonny på plass foran inngangen til Holden Bank med
det imponerende overbygget. Bare et par minutter senere ble dørene åpnet og Jonny
den første til å komme inn. Han var overbevist om at alt ville ordne seg i dag! Nåja,
han var ikke så overbevist, men han forsøkte å være så positiv som mulig. Slik du
tenker, slik blir det. — Og det ville bli litt av en lettelse!
Kveg i kvegbås
78
Han traff på sikkerhetsvakten med det samme han kom inn.
Jonny smilte vennlig. Litt for vennlig. Nesten sleisk.
“God morgen. Hvordan står det til med deg i dag?”
“Ganske bra, takk. Hva kan jeg bistå med?”
“Jeg var her rett før weekenden. Jeg trengte å få noen penger overført fra Sveits.
Jeg snakket med —”
“Kasse elleve, sir!”
Det virket ikke som om fyren kjente ham igjen. I går var han blitt henvist til kasse
sju. Derfor gikk han langsomt mot kasse sju. Det var ingen der. Den var stengt. Han
fortsatte til kasse elleve. De synes å være opptatt av å gjøre kassen klar for dagens
transaksjoner. Så Jonny ventet. Han så på klokken — og ventet.
Da var det en eller annen bak skranken som la merke til ham.
“Beklager, sir. Jeg skal hente kassereren.”
Jonny nikket. Og smilte. Vennlig.
Bare noen minutter senere kom kassereren fra fredag vaggende opp til vinduet.
Hun bar på kassen og plasserte den under disken. Av en eller annen grunn bestemte
hus seg for nøyaktig bearbeide innholdet i alle rommene. Hun peste og puffet som
et godstog i motbakke mens hun forsøkte å plassere seg selv på toppen av en kassererkrakk.
“Pfffooooohhh!”
Det var som om luften ble tappet ut av henne der hun ség utover som en sekk poteter. Det vesle hodet hennes med de grove flettene og de grovmalte ansiktstrekkene
stakk opp fra resten av kroppen hennes nesten som en av disse buskete kokosnøttene
i en suvinirbutikk. Jonny syntes det var litt morsomt. Og han var i det minste den
første i køen.
“Beklager, sir. Det har vært en travel morgen. — Pfffooh.”
“Det er greit.”
“Hva kan jeg bistå med?”
Det var tydelig at hun ikke gjenkjente ham.
“Hello.”
Han smilte. Vennlig. Litt for vennlig. Mye for vennlig! Og så spurte han henne
ganske forsiktig:
“Husker du at jeg var her rett før stengetid på fredag?”
Hun så knapt på ham.
“Ja. Selvfølgelig gjør jeg det. Du var den fransk kanadieren så desperat måtte få
en pengeoverføreing fra, eh, Tyskland.”
“Ikke helt. Jeg er skandinaver. Jeg trenger en pengeoverføring fra Sveits.”
“Ja, jeg husker deg. Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg er en profesjonell bankkvinne,
sir.”
Jonny regnet med at hun ikke visste forskjell på en kanadier og en skandinaver.
Hun virket litt irritert.
“Jeg trenger en ID.”
Jonny gav henne passet.
79
Kveg i kvegbås
“Og hvordan vil du ha pengene overført?”
“I amerikanske midler. Jeg har alle de opplysningene du trenger. De har blitt forberedt av min bank i Sveits.”
Jonny gav henne papiret som var blitt forberedt av den sveitsiske banksjefen, herr
Martin Heller, sist han var der. Banken var en underavdeling av American Express.
Alt hun trengte var der. Bankens navn og AMA-nummeret på banken det skulle
overføres til i tilfelle Jonny glemte det, beløpet som skulle overføres, osv. Alt var inkludert unntatt at AMA-nummeret nå var et annet.
Først bladde hun gjennom passet. Så la hun det til side. Deretter leste hun brevet.
Igjen og igjen virket det som. Hun brukte iallfall mer tid enn nødvendig.
“Sir, ville du ha dette overført i U.S. midler?”
“Ja.”
“Men det står tydelig her at midlene dine er i tyske mark, sir.”
“Ja, i Sveits er de det. Men tyske mark er ikke til så stor nytte her i USA, så beløpet må selvfølgelig bli konvertert til amerikanske dollars. Banken i Sveits vil ta seg
av det basert på dagens vekslingskurs. Alt har blitt forberedt i detalj. Alt du trenger
å gjøre er å overføre beløpet.”
“Og hvordan forventer du at jeg skal gjøre det, sir?”
“Det er derfor jeg er her. Jeg er ikke akkurat kjent med denne bankens rutiner,
men de fleste bankene gjør det med å sende en telefaks eller ganske enkelt med å gi
opplysningene over telefonen.”
Latteren hennes minnet om et godstog som puffet røyk:
“Pfaah. Pfaah. Pfaah. — Sir, antyder du at du virkelig forventer at jeg skal ringe
til banken din helt i Sveits?”
“Som jeg sa så er jeg ukjent med bankens rutiner.”
“Javel, men vi er så absolutt ikke en telefontjeneste. Dette er en bank, sir.”
“Unnskyld meg, lady, alt jeg ber om er vanlig bankservice. Det er greit for meg
at du gjør det slik dere pleier å gjøre det.”
“Jeg foreslår at du selv ringer opp banken din i Sveits og gir dem de nødvendige
opplysningene.”
“Det gjør jeg så gjerne. Det er slett ikke noe problem. Har dere en telefon jeg kan
bruke?”
Jonny så seg omkring. Selv i dette luftavkjølte banklokalet var han klissvåt av
svette. Han tørket pannen med håndflaten.
“Dette er ingen telefontjeneste, sir. Det er en bank. Det er i strid med bankens
reglementet og tilby internasjonale telefontjenester, sir.”
“Jeg skal selvfølgelig betale for meg. Det det koster.”
Hun studerte ham nedlatende.
“AT&T bygningen ligger bare fire kvartaler ned i gaten her, sir. Det er et telefonselskap. Jeg er sikker på at de vil bli glade over å få betjene deg.”
Jonny sukket.
“Javel. Jeg får forsøke. Men banken min trenger denne bankens AMA-nummer
for å kunne overføre pengene.”
Kveg i kvegbås
80
“Jeg beklager, sir, men det nummer kan vi ikke levere ut. Det gjelder bare for interne prosedyrer. Bare gi dem navnet på banken og adressen. Det er all den informasjonen du trenger.”
Hun gav ham et forretningskort.
“Ha en god dag!” Igjen følte han at den egentlige betydningen på den frasen var
‘forsvinn fra mitt åsyn.’
Jonny skyndte seg ned trappene foran banken ‘Bare noen få kvartaler fra banken.’
Men i hvilken retning? Han spurte den første fotgjengeren han så. Hun bare ristet på
hodet. Han spurte den neste som gikk forbi, men også han ristet på hodet. Nummer
tre så ikke engang på ham, men bare bøyde hodet og skyndte seg videre. Den neste
kvinnen bare vek unna som om hun var redd ham. Han forsøkte å snakke til en eldre
herre med spaserstokk, men han hadde problemer med hørselen og stod bare og
glåpte på ham. En tenåring på rulleskeiser svarte ham:
“Rett videre i den retningen.”
Jonny gikk tilbake den samme veien han hadde kommet tidligere. Fire kvartaler
og der lå AT&T bygningen. Den var også en imponerende skyskraper. I svart marmor denne gangen. Både utvendig og innvendig.
Han gikk forsiktig inn. Mye av inngangspartiet til venstre for han var fylt opp med
telefonkiosker. Ja, dette var jammen meg et telefonselskap og ingen bank. Han forsøkte å roe nervene.
En litt større bod midt i inngangen hadde overskriften ‘Sikkerhet.’ Han trengte litt
opplysninger, men fant ingen bod med ‘Informasjon.’ Han satte kursen mot sikkerhetsboden. En fyr i uniform studerte ham i det han nærmet seg.
“Hva kan jeg bistå med?”
“Er dette et telefonselskap?”
“AT&T, sir.”
“Jeg må ta en telefon til Sveits.”
“Du er kommet til det rette stedet.” Han strakte ut armen i retning kioskene. “Det
er selvbetjening.”
“Er det mulig å ringe først og så betale når jeg er ferdig?”
“Aldri hørt om noe slikt. Du betaler etter hvert, selvfølgelig.”
“Med quarters?”
“Med quarters. Noen gang lagt merke til det vesle myntinnkastet framme på telefonen? Da tar du en quarter mellom fingrene om gangen og smetter den inn gjennom
sprekken. En om gangen. Slik. Forstår du?”
Han lot som om han tok en mynt mellom fingrene mens han nedlatende viste
Jonny hvordan han skulle legge på en mynt om gangen.
Jonny lot seg irritere, men klarte å beherske seg. Å forsøke å påvirke slik en overlegen mangel på kunnskap var nytteløst. Han hadde ikke til hensikt å begynne nå. De
var så tilbakestående, disse amerikanerne. Han var tilbake i København der jentene
bak skranken hadde henvist ham til den neste ledige kiosken. Og etter at han var ferdig med samtalen, gikk han tilbake til skranken og betalte. Og han fikk kvittering for
samtalen. Og hvis han måtte vente i kø, kunne han sette seg ned og vente i rene, be-
81
Kveg i kvegbås
hagelige stoler. Men denne kunnskapsløse halvtomsingen av en amerikaner trodde
han var verdensmester på området idet han presenterte et nedlatende smil.
Jonny var nær ved å miste besinnelsen.
“Javel, men da går jeg ut fra at du iallfall kan veksle noen dollars for meg i quarters.”
“Dette er et telefonselskap, sir. Det er ingen bank! Eller vekslingskontor. Den
nærmeste banken ligger rett over gaten, sir. De blir sikkert glade for å kunne hjelpe
deg, sir! — Ha en god dag!”
Jonny sukket oppgitt av frustrasjon der han igjen satte kursen for kvegbåsene.
Han visste av er faring at servicen ville ble fantastisk. Og effektiv. Og vennlig. Og
rett på sak. Han trengte ingen idiot til å fortelle ham det!
På den andre siden av gaten gikk Jonny forsiktig inn i Barnet Bank. På en tidlig
mandag formiddag var kvegbåsene bare halvfulle så han slapp å vente mer enn godt
ti minutter blant den rautende kvegmassen. Av hans siste tjueåtte dollars vekslet kassereren motvillig tjue av dem i quarters. Overraskende nok ble han ikke avkrevd
gebyr.
Han sjekket tiden mens han forsøkte å komme seg tilbake til AT&T så hurtig som
mulig.
Det begynte å nærme seg stengetid for banken i Sveits idet han løp forbi vakten
mot den nærmeste telefonen. Han sjekket samtlige, men ingen av dem hadde en
myntglider til å legge myntene i slik at de rullet ned automatisk mens han snakket.
Vakten hadde rett. Javel, så fikk han bare ha myntene i lommen da. Han slo nummeret. Ingen svarte. Så slo han nummeret en gang til. Og ventet.
“Dette er din lokale telefontjeneste. Du må legge på ni dollars.”
“Okay.”
Å, Herre Gud, det var tretti seks quarters! Desperat grep Jonny etter myntene han
hadde i lommen og knepte dem inn i hullet en om gangen.
“Dette er din lokale telefontjeneste. Vi må vite hviket selskap du bruker til oversjøiske samtaler.”
“Eh — det er det samme. Hvem som helst!”
“Ifølge loven er vi fraskåret fra å velge for deg. Då må gi oss navnet på selskapet
ditt!”
“Jeg vet ikke. Jeg har ingen. Jeg er bare en turist her, for faen! — Eh — kanskje
AT&T?”
Han svettet og peste mens han febrilskt stappet mynter inn på telefonen.
“Uuufffff!”
“Dette er din oversjøiske telefonforbildelse. Du blir satt over. Takk for at du
valgte AT&T.”
“Kyss meg bak!”
“Dette er din oversjøiske telefonforbindelse. Du må legge på ni dollars.”
“Ja. — Ja! — Jeg gjør så godt jeg kan, for faen! Jeg har mistet oversikten.”
Han var nesten i ørske, men han hørte at telefonen ringte langt der borte fra mens
han fortsatte å stappe innpå mynter.
Kveg i kvegbås
82
“Herre Gud, La meg komme gjennom. Få noen til å ta telefonen!”
Han besvimte nesten av lettelse da han plutselig hørte herr Hellers sekreter i
telefonen så skarp og klar at det var nesten som om hun stod ved siden av ham. Hen
grep seg i å mumle av vantro.
Miss Mondako gjenkjente stemmen hans med det samme.
“Herr Hell. For en hyggelig overraskelse å høre fra deg. Hvordan går det med deg
der borte i Amerika?”
Å høre hennes vennlige stemme med den kraftige franske aksenten var virkelig
en hyggelig opplevelse. Det var lenge siden han hadde hørt en ekte vennlig stemme.
De fleste gjødde mot ham som hunder.
“Hmm. Det kommer an på hvordan du ser på det. Jeg er fremdeles i live. Men jeg
kunne vært død. Så lett som bare det!”
“Er det så røft, heh?”
“Ja, og enda litt. Jeg er allerede blitt frastjålet alt jeg hadde. Av politiet.”
Hun var stille en lang stund. Så kom det forsiktig: “Den der har jeg vanskelig for
å tro på.”
“Ja, for meg også. Det skjedde for to uker siden, og jeg tror det fremdeles ikke.
Men jeg føler virkningen. Jeg har knapt nok en dollar igjen til mat. Så jeg trenger den
overføringen så snart som mulig. Men banket nektet og gi meg deres AMA-nummer.
De sa det var bare for intern bruk. Jeg fikk bare navnet deres og adressen.”
(“Dette er din lokale telefonforbindelse. Du må legge på tre dollars til.”)
Jonny stappet fremdelses mynter inn i åpningen. Helt borte fra Sveits kunne han
høre at Miss Mondako lo.
“Jeg må si at det var hjelpsomt av dem. Men de kan ikke nekte å gi deg det nummeret. Det er U.S. bestemmelser. Ingen penger kan bli lovlig overført uten det nummeret. Hvis kassereren fremdeles nekter å gi det til deg, bare forlang strengt at du vil
snakke med banksjefen. Da ordner det seg som regel. Hvis ikke, så ikke vær engstelig. Vi skal ordne det for deg.”
Nesten i ørske fortsatte Jonny å stappe mynter in i åpningen. Han hadde stappet
mer enn femti quarters inn i det fordømte hullet til nå. Lommen begynte å bli tom.
‘Vær så snill, Herre, ikke la dem ikke renne ut så forbannet fort!’
“Hvordan kommer jeg i kontakt med deg?”
“Bare be dem fakse det over til meg. Hvis ikke så bare ring meg så fort som mulig
med nummeret. Ikke engst deg. Du kommer til å få det, men det kan koste dem noen
cents å fakse det, og hvis du ikke er en av deres faste kunder, vil de muligens nekte
deg. Du kan nå meg på kontoret til klokken sju. — Har du en penn?”
“Ja.”
“Javel, jeg skal gi deg nødnummeret vårt. Du kan legge igjen beskjed tjuefore
timer i døgnet. Uansett hvordan de gjør det, skal vi nok klare å ordene det til ditt
beste.” Jonny lette febrilsk etter noe å skrive på. Han dro opp en dollarseddel.
“Er du klar?”
“Ja.”
83
Kveg i kvegbås
Hun gav ham nummeret.
“Jeg har bare to hender, for faen!”
Hennes skarpe franske aksent fra den andre siden av havet hadde en beroligende
virkning på ham.
“Har du det?”
“Aaaahhh. — Ja.”
“Lykke til.”
“Takk.”
Jonny slengte mottakeren tilbake på kroken. Han skvatt da telefonen plutselig
ringte foran seg. I refleks grep han røret. Han gjødde inn i munnstykket som er profesjonell bankkasserer.
“Ja! Hva vil du!”
“Dette er din lokale telefonforbindelse. Du må legge på tre dollars til.”
Igjen gjødde Jonny inn i munnstykket.
“Jeg har ikke tre dollars til, for faen! Jeg har stappet mer enn sytti quarters inn i
det fordømte hullet. Dra til helvete og brenn! Og ha en god dag, for faen! Pokker ta
denne dritten. Den er ikke laget for mennesker!”
Jonny bjeffet, men han bjeffet bare mot et lydbåndopptak.
Jonnys pågangsmot var på bunnnivå da han igjen nærmet seg Holden Bank og motvillig lot seg drive med kvegmassene som ubehagelig langsomt, men like sikkert, ble
drevet mot slaktebenken. Han så for seg cowboy’er fra gamle dager som red forbi
med pisken i luften for å drive fram kveget. — ‘Hee haaw! Hee haaw!’
I sitt stille sinn forbannet han kassereren som hadde nektet å gi ham nummeret.
Og det var den eneste grunnen til at han måtte vente i kø rett nå. Og han fordømte
hver bank for å ha funnet opp et så nedverdigende system. De hadde bare tanker for
hvordan de skulle effektivisere kassererne uten omtanke for at deres klienter tapte
mengder av verdifull tid. Så for en liten bagatell som å få tak i et ID nummer, hadde
han sløst bort verdifull tid. Han var ikke engang sikker på om han traff på den samme
kassereren. Hvis ikke, måtte han begynne å forklare alt sammen fra begynnelsen
igjen!
Utålmodig og irritert, etter å gått løpsk blant villkveg i mer enn tjue minutter, var
Jonny endelig framme ved slaktebenken. Tiden i Sveits var i ferd med å renne ut. Om
mindre enn en time ville Miss Mondako forlate banken for dagen. Selv om han hadde
nødnummeret hennes, ville han heller ha snakket med henne person til person. Hvis
han noen gang kom så langt.
“Vær så god neste!”
Jonny var i tvil om hva han skulle gjøre. Dette var kasserer ni, ikke sju. Han
snudde seg mot den mørkkledde herremannen bak seg. Jonny gjorde tegn til at han
kunne ta plassen. Og smilte.
“Jeg trenger vindu sju.”
“Takk.”
Kveg i kvegbås
84
“Vær så god neste.”
Igjen lot Jonny turen gå forbi seg. Dette var vindu seks.
Endelig, etter å ha ventet i nesten ti minutter og blitt forbigått av fire kunder, var
det vindu sju. Jonny engstet seg over at hun kanskje kom til å reise seg og gå sin vei
når hun så at det var ham. Men det gjorde hun ikke.
“Vær så god neste.”
Gjennom vinduet skapte det vesle kokushodet hennes et merkelig syn der hun
hvilte hele fleskeberget over en liten krakk.
“Hva kan jeg bistå med, sir?”
Han var sikker på at hun ikke gjenkjente ham denne gangen heller.
“Jeg må få avsluttet den pengeoverføringen.”
“Å, ja, sir. Nå husker jeg deg. Du er en kanadiere som ville ha penger fra Sveits.
Ser du hvor godt jeg husker deg? Jeg er virkelig dyktig i jobben min, sir.”
“Jeg er klar over det. Det er noe som er tydelig for alle.”
Han gjorde sitt beste for å undertrykke sin sarkasme. Han smilte vennlig.
“Så, eh, hva kan jeg bistå med, sir?”
“Jeg har nettopp fått bekreftet fra banken i Sveits at jeg trenger det AMA-nummeret. Det er U.S. bestemmelser. Ingen penger kan lovlig bli overført til USA uten
det nummeret. Av rent praktiske grunner. Uten vil banken ikke vite hvilken bank den
skal sende pengene til. Så hvis du ikke vil gi meg nummeret, blir jeg nødt til å snakke
med banksjefen.”
“Greit, sir. Jeg skal se hva jeg kan gjøre for deg. Vennligst vent litt.”
Hun puffet seg opp av krakken og vagget ut gjennom en bakdør. Jonny ble fullstendig overrasket over en slik uventet utøvelse av godvilje. Etter å han ventet i mer
en tretti elendige minutter var det å bi bedt i en normalt vennlig tone om å vente litt,
en større lettelse enn nå fram til et toalettsete etter timer med oppstoppelse. Hun kom
tilbake nesten med det samme.
“Sir, jeg trenger det papiret med opplysninger om banken din. Er det i orden at
jeg tar en kopi?”
“Det er greit. Selvfølgelig.”
“Takk. Jeg kommer straks tilbake.”
Og så menn. Jonny følte at det bare var noen få sekunder før hun var tilbake igjen.
Han ble paff. Og alt dette bare fordi han hadde truet med å snakke med banksjefen!
Han kunne knapt tro det.
“Sir, jeg har tatt meg av alt sammen. Vår AMA-nummer er blitt fakset over til
banken i Sveits. Du burde ha pengene her ikke senere enn neste uke. U.S. bestemmelser, sir!”
Så leverte hun tilbake brevet mens hun knurret: “Ha en god dag, sir!” (‘Kom deg
for helvete ut herfra!’)
Jonny var forvirret. Og engstelig. Dette hadde gått litt for fort. Og samtidig mye
for tregt.
“Eeeeeh. Mener du å fortelle meg at det vil ta en hel uke å få pengene overført
hit? Det er mandag i dag, og jeg vet at banken i Sviet vil ha overført pengene senest
85
Kveg i kvegbås
tirsdag morgen klokken ti. Og da skulle pengene være tilgjengelig med det samme.
Rett nå har jeg ikke anledning å vente. Jeg trenger pengene straks!”
“Helt greit, sir. Det var i verste tilfellet. Hvis to kommer innom i morgen, skal jeg
se hva jeg kan gjøre for deg.”
“Er det mulig at jeg ringer deg i morgen? Da slipper jeg å komme hele veien fra
North Miami Beach forgjeves hvis beløpet ikke er kommet inn.”
“Jeg beklager, sir. Vi kan ikke gi opplysninger over telefonen. A sikkerhetsmessige grunner. Du må presentere deg i egen person. For din egen beskyttelse, sir. U.S.
bestemmelser, sir!”
Jonny sukket oppgitt. Han husket alle de gangene han hadde ringt banken sin i
Sveits for å få overført penger. Men her var alt basert på det verst tenkelige tilfellet.
Murphy’s Law ble det kalt her borte. Og den var visstnok en del sterkere enn amerikansk lovgivning. Og så forsøkte de å kvele ham. For hans egen beskyttelse, selvfølgelig. — Faen heller!
“Javel, da kommer jeg helt sikkert tilbake i morgen. Sent på ettermiddagen.”
“Dess senere dess bedre, sir. Ha en god dag!” (‘Kom deg ut nå!’)
Jonny følte seg lettet. Men forvirret. Og usikker. Og han var sur. Han stolte slett
ikke på henne. Hvis pengene ikke var overført innen i morgen ettermiddag, ville han
ringe opp Miss Mondako og få henne til å bekrefte om de hadde fått AMA-nummeret. Han var blitt skikkelig forvirret over en slik plutselig holdningsendring.
Men han smilte, nikket mot Cocohead og satte kursen mot utgangen.
Han var tilbake på hotellet igjen og så på CNN. Han følte seg slett ikke så verst. Han
hadde iallfall fått utrettet noe i dag. Selv neglfilende Cocohead hadde vist seg fra den
vennlige siden.
Det var vanskelig å forstå den profesjonelle uvennligheten han ble møtt med i
nesten hver eneste bank. Og han undret seg på hvorfor alt var så vanskelig her til
sammenligning med alle de andre stedene han hadde vært verden
Han brukte en dollar og syttifem cents på en kopp kaffe og to vanlige smultringer, og selv om han fremdeles var sulten, følte han seg iallfall litt bedre til mote. Han
benyttet også anledningen til å fylle seg opp en kopp kalt vann. Det fikk holde til i
morgen ettermiddag. Da burde han iallfall ha fått pengene. Og da skulle han finne
seg en god biff-restaurant og ha seg en skikkelig biff. Og godt med rødvin.
I mellomtiden fikk han se ting fra den positive siden. Og miste litt vekt gjorde
bare at buksene han ble litt lettere å få på seg. Og han fikk et litt lettere gangelag.
Lommeboka var fremdeles like tom som den hadde vært hele den siste uken. Men
i morgen ville det nok ordne seg!
Han forsøkte å slappe av litt mens han grublet over situasjonen. Så, plutselig satte
han seg rett opp i sengen. Å, Herre Gud! Husleien! I morgen hadde han vært her en
hel uke allerede. En hel uke gått til spille mens han levde på smultringer. Ufattelig!
Jonny gikk inn i resepsjonen for å se etter den polske dama. Nei, hun kom ikke
inn før i morgen formiddag. Javel, han fikk snakke med henne da. Han gikk tilbake
på rommet og lot nyhetene forderve sitt sinn til han falt i en rastløs søvn.
Kveg i kvegbås
86
Neste morgen forklare Jonny situasjonen til den polske dama. Han forklarte at pengene var overført fra Sveits, men at det ville gå et par dager før de ville bli tilgjengelige. Men han ville sannsynligvis ha penger til henne når han kom tilbake fra banken
sent på ettermiddagen. Hun godtok det, men gav klar beskjed om at han måtte betale
ti dollar ekstra i forsinkelsesgebyr. Hun understreket ekstra klart at hun måtte ha beløpet senest den ettermiddagen. Han lovte å gjøre sitt beste.
Jonny tilbrakte hele den ettermiddagen med å holde seg i nærheten av Holden
Bank. For det meste ventet han i kvegbåsene for å spørre om pengene endelig var
kommet:
“Unnskyld, men er overføringen i orden nå?”
Svaret var alltid det samme:
“Beklager, sir, ikke ennå.”
Han brukte ingen penger på mat. Ikke engang en kopp kaffe. Han trengte hver
eneste slant for å være sikker på at han hadde nok til neste bussreis. Men tiden gikk
ubønnhørlig videre og ble til slutt en lang og kjedelig ettermiddag. Banken stengte
klokken halv fem — men fremdeles ingen penger.
Den polske dama ble ufin. Hun spurte Jonny om han allerede var blitt en uærlig
amerikaner som ikke var til å stole på. Hvis han ikke betalte for rommet innen morgen kveld, var det bare å pakke sammen og komme seg ut før klokken elleve neste
morgen.
Jonny kunne ikke annet enn å håpe at pengene ville komme i morgen.
Han brann etter å ringe banken i Sveits og høre om AMA-nummeret var blitt
fakset over til dem og pengene overført, men det var håpløst. Med bare seks dollars
og litt vekslepenger i lommen kunne han bare håpe at pengene ville være der i morgen.
Den neste dagen var ikke annerledes enn den forrige. Banken stengte klokken
halvfem — men ingen penger. Det var som å stange mot en betongvegg. For hver ny
dag som kom over horisonten, virket det som om veggen bare ble kraftigere og kraftigere mens hans evne til å trenge gjennom den, minket for hvert minutt som gikk.
Jonny gikk inn i en dyp depresjon blandet med desperasjon. I morgen etter klokken
elleve hadde han ikke så godt som en pute å legge hodet på samtidig som alt han
hadde av penger var fire dollars og litt vekslepenger.
Han bestemte seg for å snakke med den kristne polske dama en gang til og be om
en ekstra dag. I tillegg ville han be om å få snakke med banksjefen hvis pengene ikke
var tilgjengelige den ettermiddagen. I morgen var det fredag igjen — hans siste mulighet.
Da han kom inn i foajèen på El Dorado den kvelden stod den polske dama og studerte ham med et uttrykk av forventning. Men smilet hennes stivnet og hun ble mørk
i ansiktet da Jonnys ansiktsuttrykk bekreftet enda et mislykket forsøk. Igjen forklarte
Jonny hvilken vanskelig situasjon han var i slik han hadde gjort to ganger tidligere.
Han ba om en ny utsettelse.
Hun ble ganske uvennlig nesten så han kunne kalle henne uforskammet. På sitt
87
Kveg i kvegbås
gebrokne engelsk med den kraftige polske aksenten fortalte hun uten å legge kluter
imellom hva hun egentlige mente om ham — at han allerede hadde vært lenge nok
i Amerika til at han ikke lenger var en ærlig europeer, men en leiebedrager som så
mange av amerikanerne. Enda en utsettelse var utelukket!
“Du har å komme deg ut av rommet før klokken elleve i morgen tidlig, eller så
skal jeg tilkalle politiet og få deg kastet på gaten!”
Jonny følte seg skikkelig forlegen. Og ydmyket. Men han lovte å komme tilbake
og betale for rommet så snart han fikk pengene.
“Ikke bry deg komme tilbake noen gang. Du allerede kjeltring amerikaner. Du
levere nøkkelen i morgen tidlig. Så komme deg ut. Aldri mer komme tilbake!”
Jonny hadde knapt blund på øyet den natten. Og klokken fire om morgenen ble
Sør-Florida truffet av en tropisk tordenstorm mye kraftigere en han noen gang hadde
opplevd tidligere. Klokken seks om morgenen var han fremdeles våken og lyttet til
det endeløse regnet som slo kraftig mot bakken.
Han grudde seg til den nye dagen!
Klokken ni om morgenen pøsregnet det fremdeles. Det virket nesten som om SørFlorida skulle bli utsatt for en ny vannflom. Jonny lå på sengen med klærne på og så
på nyhetene og værmeldingen. Nedbøren kom til å fortsette hele dagen. Ja, dette var
jo midt i regntiden i tropiske Florida. Det var ingen mulighet for at det kom til å lette
før elleve da han måtte være ute av rommet, men han bestemte seg for å bli på rommet til den bitre slutt.
Og bittert var det!
Han var aldri blitt kastet ut av et hotel før fordi han ikke kunne gjøre opp for seg.
Og heller ikke av noen annen grunn, for den del. Men det så ut som om dette ver del
av den amerikanske livsstilen. Han visste at amerikanerne var flyttbare. De flyttet inn
den ene dagen og ble sparket ut den neste. Han hadde ikke hatt tanker for at han
skulle bli så amerikanisert — og definitivt ikke så fort. Han lurte på hvor han skulle
gjøre av bagasjen og bestemte seg for å spørre om han kunne sette den igjen i resepsjonen til han kunne komme og hente den samtidig som han gjorde opp for seg.
Han var alt klissvåt bare av å ha løpt den korte avstanden fra rommet til resepsjonen nøyaktig klokken elleve under de undersøkende øynene til det polske kvinnekvinnemennesket. Hun studerte ham med et uttrykk som om hun var meislet ut av
stein.
“Nøkkelen, herr Hell! Nøkkelen!” Hun holdt nesen godt i været mens hun nedlatende så ned etter nesen mot ham og rakte ut hånden.
Han gav henne nøkkelen.
“Her er den. Jeg skal fremdeles forsøke å få tak i pengene i dag. Det ville vært en
stor hjelp hvis jeg kunne sette bagene her til jeg kan komme tilbake og betaler deg.
Det er ganske strevsom og dra bagene om bord på bussen helt til Miami i dette været.
Er det mulig? Jeg skal betale for oppbevaringen selvfølgelig.”
Hun satte nesen litt høyere opp i luften.
“Ha, ha, ha. Hvordan du betale for dette? Du ikke engang betale for rom, herr
Hell. Jeg inngår ingen mer avtale. Du ta din dritt og komme deg av sted!”
Kveg i kvegbås
88
Jonny studerte henne nøye. Han var både skuffet og forlegen. Det der polske kvinnemennesket var jammen ikke mye vennlig, det var sikkert.
Han grep bagasjen og gikk ut uten å si et ord. Med hodet ned tvang han seg selv
ut i det fryktelige høljeværet.
Jonny kom inn i Holden Bank klissvåt som et fugleskremsel og ristet seg som en våt
hund. Han ventet rett innenfor døren for å la det meste av vannet dryppe av. Han så
seg om etter en plass å sette seg ned og et sted der han kunne sette fra seg bagasjen
mens han enda en gang kjempet seg gjennom kvegbåsene. Skjult bak tre søyler og
en rekke med planter fikk han øye på en liten sittegruppe med fire, fem stoler og et
lite bord. Han satte bagasjen fra seg ved bordet og satte kursen mot kvegbåsene.
Han kom ikke langt.
“Sir, sir — sir! Du kan ikke la bagasjen stå ubevoktet!”
Vakten kom skrevende mot ham.
“Jeg har ikke tenkt å gå noe sted. Jeg skal bare over dit og vente i køen for å
snakke med en kasserer.”
“Du må ta alt sammen med deg! Du kan ikke gå fra dem ubevoktet! Sikkerhetsbestemmelser, sir. Beklager.”
Jonny så på ham.
“Er ikke du sikkerhetsvakten?”
“Yessir.”
“Skulle det da ikke være mulig at du kunne holde et øye med dem? Av sikkerhetsmessige grunner?”
“Beklager. Det er i strid med sikkerhetsreglementet. Du må ta dem med deg. For
din egen beskyttelse.”
“Hvordan kan det være for min egen beskyttelse?”
“Det er bankens reglement, sir!”
Jonny gav opp. De mistenkte ham antakelig for å ha et par kraftige bomber i bagene og regnet med at det ville være en mindre sjanse for at de skulle gå av hvis han
drog dem med seg.
Cocohead studerte ham inngående der han strevsomt kjempet seg fram mot vinduet skritt for skritt mens han slepte den ene bagen bak seg og sparket den tunge bagen foran seg. Av en eller annen grunn følte hun en viss medlidenhet med ham. Han
virket så fortapt og utslått. Selv om han var gammel not til å være far hennes, følte
hun et stikk av morskjærlighet for ham. Han dro bagene opp mot skranken og så direkte på henne gjennom vinduet.
“Vær så god neste.” Hun mente ham.
Han smilte. Det var et trist smil.
“Jeg er her i samme ærend som alle de andre dagene denne uken. Hvis, av en eller
annen grunn, pengene ikke er tilgjengelige i dag, må noe absolutt være galt. Noe slikt
som dette har aldri hendt meg før, og jeg har fått penger overført til meg til alle verdens hjørner. Banken i Sveits er veldig effektiv. De har aldri gjort feil tidligere. Så
om nødvendig på jeg be om å få snakke med banksjefen.”
89
Kveg i kvegbås
“Ja, sir, jeg så deg i køen i dag, følte jeg virkelig medlidenhet med deg. Jeg engstet meg for deg — engstet meg for at noe var gått skikkelig galt med overføringen
din. Jeg var virkelig engstelig, sir. Jeg skal sjekke det med det samme. sir.”
Igjen puffet hun seg opp fra krakken og vagget inn bakdøren. Og akkurat som forrige gang, var hun tilbake på noen få sekunder. Og denne gangen strålte Cocohead
sterkere en Florida-solen på en brennhet dag. Det var noe som skjedde bak den
døren.
“Jeg har gode nyheter til deg. Veldig gode nyheter! Pengene dine har vært tilgjengelige siden tirsdag morgen. De ble overført rett før klokken ti, sir. — Jeg skal
ordne det med en gang, sir!”
Da innholdet av den opplysningen hun så stolt presenterte for ham, gikk opp for
Jonny, mistet han besinnelsen. Han begynte å skjelve av sinne og forbannelse. Øynene hans gjennomboret den ufordragelige fettskapningen foran seg som flyvende dol-ker. Han kunne ha drept den bikkja! Men nå forstod han hvofor kassererne satt beskyttet bak skuddsikkert glass og kraftige trekonstruksjoner.
Han kleiste neven i skranken og skrek ut med hes stemme:
“Sitter du der og forteller meg at pengene har vært her i tre hele dager og du har
vært for jævla lat til å ordne det for meg! Jeg kommer til å rapportere deg for dette
og sørge for at du blir utestengt fra internasjonal bankvirksomhet til det ikke finnes
pust i deg om det så er det siste jeg gjør!”
Igjen kleiste han neven i skranken.
“Selv for amerikansk bankvirksomhet er dette for dårlig, lady! For dårlig, for
faen! Hører du hva jeg sier?”
“Du må roe deg ned, sir. Du er i ferd med å skape tumulter. Du må roe deg ned!”
Jonny skvatt. Rett ut av ingen steds stod den jævla vakten rett ved siden av ham.
Av sikkerhetsmessige grunner.
Han nikket et spørsmål mot Cocohead.
“It is ok, Jack. It is ok.”
Så dette var altså altmuligmannen Jack som nå fungerte som sikkerhetsvakt. Til
alles beskyttelse. Jonny nikket han også. Han tok seg sammen og smilte en unnskyldning. ‘Beklager.’
Cocohead begynte å fiske etter sympati.
“Jeg beklager, sir. Jeg beklager. Det er bankens skyld, sir. Jeg har hatt det altfor
travelt. Har du ikke lagt merke til hvor travelt jeg har hatt det hver gang du har vært
her?”
Jonny var roligere, men fremdeles opprørt. Og så, på toppen av alt, presenterte
hun ham den skitne unnskyldningen!
“Ja, jeg har lagt merke til hvor travelt du har hatt det! Du har hatt det så jævla travelt med å file negleklør og kline deg ut rundt leppene at du har fullstendig neglisjert
pliktene dine! Det viser hvor lat du har vært, for pokker! Det er antakelig altfor strevsomt for deg å flytte den feite ræva di opp fra krakksetet!”
Ordene traff hardt, og Jonny angret seg med det samme. Han var fremdeles avhengig av henne. Tenk om hun bare løftet den feite ræva si opp fra krakksetet og gikk
Kveg i kvegbås
90
sin vei? Men det ville sannsynligvis vare i strid med bankens reglement. Hvis hun
gikk sin vei, vagget hun seg sannsyligvis rett inn i arbeisledighet.
Men for første gang i sitt liv så Jonny en neger som var rød i ansiktet og ikke lenger svart.
Men han kunne ikke la være å fortsette.
“Når det gjelder din engstelse for pengene mine, så tror jeg ikke en jævla dritt av
det! Det eneste du engstet deg for, var å få løftet den jævla jævla feite ræve di opp
fra krakksetet, for faen! Og du vet at du gav meg elendig service, for faen! Forstått?
Jeg burde har rapportert deg for dette!”
“Jeg beklager, sir. Jeg skal ta meg av det med en gang!”
Hun forsvant bak den døren igjen. Hun kom tilbake nesten med det samme, og da
holdt hun en papirblankett mellom de svartmalte klørne.
“Dette er din internasjonale pengeoverføring, sir. Hvordan vil du ha pengene,
sir?”
“I kontanter, selvfølgelig!”
Hun undersøkte telefaksen nøye. Så mistet hun fulstendig fargen og ble blek. Og
så enda blekere. For første gang i livet så Jonny en neger som var hvit i anskiktet og
ikke svart. Hun gispet etter luft. Så viste hun ham teleksen.
“Er — eh, er dette korrekt, sir? Det er nesten ett hundre og femten tusen dollars!”
“Yaah. Det skulle være så noenlunde korrekt.”
“Åh, min Gud! Jeg trodde at det bare gjaldt et par hundre dollars til brennevin
eller noe slikt! — Herre Gud!”
“Ser jeg ut som en slusk eller en alkoholiker, eller noe slikt?”
“Åh, nei! Slett ikke, sir.”
Øynene hennes viste at hun hadde en slags holding av beundring nesten som om
hun var klar til å kysse føttene hans.
Men Jonny var fremdeles uvennlig.
“Javel? Får jeg pengene?”
“Jeg skal gjøre hva som helst for deg. Når som helst, sir. Men vi har ikke så mye
i kontanter, sir.”
Hun hørtes nesten ut som om hun hadde smerter. Men Jonny tok seg god tid før
han endelig svarte.
“Greit. Kan du gi meg ett tusen dollars i kontanter og resten på en bankgarantert
sjekk?”
“Ja, sir. Så menn, sir. Med det samme, sir.”
Hun forsvant bak døren igjen. Og det tok henne bare ti minutter før hun var tilbake med en banksjekk og tusen dollars i kontanter.
Hun var så behagelig ettergivende — nesten underdanig.
“Jeg har virkelig følt meg ganske forkommen i det siste — nesten sviktet. Så vær
så snill og tilgi meg. Jeg vet du har rett til å være opprørt. Men jeg skal gjøre hva jeg
kan for å gjøre det godt igjen. Jeg lover å være behjelpelig for deg. Kanskje du trenger noen som kan vise deg omkring i byen? Jeg lover deg at vi vil ha det godt sammen. — Er det en avtale?”
91
Kveg i kvegbås
‘Kiss my ass!’
Jonny ristet på hodet i vantro. De var så rare disse menneskene.
Hvis de regne med at du ikke var god for noe som helst, verdiget de deg knapt den
minste oppmerksomhet.
Hvis de visste at du hdde noen kontanter, ble de overdrevent vennlige.
Og hvis de visste at du hadde my penger du kunne bruke på dem, surret de rundt
deg nesten som humler som stakk deg i ræva for oppmerksomhet og sugde etter honning.
Kvegbåsene var ganske fulle på en fredag ettermiddag og kvegdriften stod nesten
stille. Kveget var begynt å bli utålmodig.
Uten så mye som å kaste et blikk mot Cocohead grep Jonny bagene og satte kursen rett ut i tordenstormen.
‘Den jævle utenlandske kaksen,’slik Wendy hadde formulert seg, følte seg bedre til
mote nå. Det var på tide å få noe gjort. Det var på tide å ta seg av investeringene.
Han hadde rotet bort altfor mye tid allerede.
Men før noe annet måtte han ta seg av den helvetes religiøse polske bikkja. Han
ville vise henne at det var hun som hadde vært for lenge i Amerika, ikke han. Han var
fremdeles ærlig nok med nok integritet til å gjøre opp for seg selv om hun langt fra
fortjente det.
Hun studerte ham gjennom vinduet til foajeen da han langsomt gled inn på en av
parkeringsplassene foran El Dorado i sin leide Cadillac Eldorado fra Enterprise.
Hun stirret på han med vantro da han nærmet seg resepsjonen.
“Åh, Mr, Hell, det er vikelig hyggelig å se deg igjen.”
Junny sendte henne et blikk som om han var skåret ut av frossent piss.
“Jeg stakk bare innom for å betale det jeg skylder deg.”
Hun valgte å overse hans uvennlighet.
“Alt gå veldig bra i bank, sir? Jeg gald for deg, herr Hell.”
Frossent piss smelter ikke så lett, selv ikke på en het og luftfuktig dag i Sør-Florida.
“Jeg stakk bare innom for å betale det jeg skylder deg.”
“Jeg gi flott rom til deg, herr Hell. I know you very nice. Jeg kan gjøre god avtale
med deg, herr Hell.”
Frossent piss var fremdeles frossent.
“Jeg er bare komme for å betale det jeg skylder. Ingen flere avtaler, husker du?”
“Det var før, herr Hell. Alt annerledes nå. Jeg er veldig god person. Veldig religiøs. Katolikk. Du husker? Du trenge veldig godt sted. Jeg ha veldig godt sted for
deg. Du allerede love to måneder. Du huske? Jeg be for deg, herr Hell.”
“Ja, du har rett angående en ting: Alt er annerledes nå. Og det var du som ville ha
forandringene som du sikkert husker. Når det gjelder religionen din, er den ikke verdt
en dritt. Der er så mange religioner i dette landet, man bare en sann Gud — den
guden du har tilbedt hele tiden — George Washington og hans grønne allmektige!
Kanskje det er du som har vært for lenge i dette lendet, og ikke jeg! Oooog — jeg
Kveg i kvegbås
92
skal klare å ta meg av mine egne bønner! Ellers takk! Så be heller for deg selv! Jeg
tror du kan trenge det! — Nå, la meg få betale det jeg skylder!”
Holdningen hennes forandret seg som om han hadde knipset med fingrene.
“Du skylde ett hundre og seksti dollars.”
“Ett hundre og seksti dollars for to dager? Forklar!”
“Vi avtale ett hundre og førti hver uke. Og hver dag ti dollars forsinkeesgebyr.”
“Du er så jævla full av dritt, kvinne! Jeg betalte for en uke. Husker du? Så var jeg
her i ytterlige to dager før du kastet meg i rennesteinen! Ser du det skiltet bak deg?
‘Rimelige daglige leier.’ Tjueto grønne allmektige per dag. Pluss salgsskatt og sengeskatt. —
Nå, dette er siste gangen du vil se meg på El Dorado, så regn ut hva jeg skylder
deg og la meg komme meg ut herfra!”
I fullt sinne kastet Jonny en hundre dollar seddel på disken, men han bestemte seg
for ikke å gi henne mer enn hun hadde krav på — røft regnet førtiåtte allmektige. Da
hadde han betalt gjelden sin.
Nå var det på tide å forfølge den amerikanske drømmen. Skyskraperen hans måtte
være der ute et sted.
Hvis hjemme er der hvor ditt hjerte er, slik Elvis synger i den sangen, fantes det ikke
tvil i Jonnys tanker. Etter alle disse årene som en adoptert sønn, var han endelig tilbake i sitt kjære Amerika. Hver gang noe negativt skjedde med ham i Amerika,
overså han det generøst. Han husket den største dagen i sitt liv da hans far hadde tatt
imot ham på Pier 42 i New York City.
‘Velkommen til Amerika, Jonny. Det er godt å ha deg hjemme.’
— Og da de hadde parkert utenfor leiligheten i Verona, hadde han sett på ham
med kjærlighet i blikket: ‘Ja, Jonny, dette er hjemme.”
Amerika hadde vært god mot ham. Og hvis du hadde vært god mot Jonny bare en
eneste gang, hadde du vært god mot ham for resten av livet.
Men hvordan skulle han takle livet fra nå av?
‘Jonny, dette er hjemme.’
Hjemme? Ja, hjemme. Bortsett fra at denne gangen var det ingen som ventet på
ham og ingen som tok imot ham. Og, ulikt far, hadde han ingen å dele det med. Ingen
kone. Ingen barn. Ingen familie. Ikke noe hjem. Ikke noe liv.
Likevel, dette var hjemme.
Men denne gangen hadde han ikke engang et immigrasjonsvisum!
Jonny, Jonny Jakobsen Hell, følte seg som den ensomste mann i Amerika den dagen. Men han var glad fordi han endelig hadde klart å forlate Norge. Forhåpentligvis
skulle han slippe å se det landet igjen — noen gang. Hvis han ikke hadde reist derfra,
hadde han sannsynligvis drept noen innen denne tiden.
Men nå var han igjen en fri mann slik han hadde vært under de gode Kennedyårene. Og han var mye mer tilbøyelig til å leve under den røffe amerikanske revolverkulturen enn under det kriminelle norske byråkratiet!
93
06
Ted og Andy
Edward B. Littlefield og Andrew Bordeaux var elskere. De hadde inngått ekteskap
omtrent et år etter at de var kommet til Florida. De ble mann og kone. Eller som de
foretrakk det i homofile miljøer, de var ektefeller.
Edward, eller Ted, hadde alltid betraktet seg selv som del av overklassen, en tyisk
engelsk gentleman fra de høyere lag av befolkningen. Han kunne stolt proklamere
at han var en av ganske få som var igjen av en utdøende rase. Over en del år hadde
han klart å oppnå litt av en posisjon i forsikringskretser, og kunne stolt proklamere
seg selv som eneeier av et av sør-øst Englands største frittstående forsikringsselskaper. Og da understreket han alltid at han bare sammenlignet seg med frittstående
selskaper, som det egentlig ikke var så mange igjen av.
Hans kone, Jessica, hadde født ham tre barn, alle gutter. De var hans bidrag til at
den engelske gentleman skulle overleve enda en generasjon. Han elsket god vin og
eksklusive måltider, og blant likesinnede ble han betraktet som litt av en connoiseur.
Han la for dagen en opphøyet stolthet over at han blant bankmenn og finanseliten ble
betraktet som likeverdig. Og selv om han betraktet sitt etternavn som litt flaut, ‘det
gjør meg liten,’ pleide han å si, betraktet han det som en utilgivelig fornærmelse hvis
noen tiltalte ham bare som Edward. De hadde en lav standard, hevdet han. Navnet
hans var Herr Littlefield!
Innen han begynte å nærme seg de femti hadde det vært få ekstravaganser eller
utskeielser i herr Littlefields liv. Han ble betraktet som en av søylene i britisk sosietet — i noen kretser som selve garantisten for at den britiske gentleman skulle overleve enda en generasjon.
Andrew Bordeaux vokste opp i et barnehjem. Hans mor manglet de økonomiske
ressursene som skulle til for å oppdra lausungen sin. Derfor var hun lykkelig på sin
Ted og Andy
94
sønns vegne over at hun klarte å få ham plassert på St. Mary’s Orphanage utenfor
Manchester. St. Marys hadde et plettfritt rykte, en meget høy standard for utdannelse
og absolutt ingen skandaler — noensinne.
Innen han fylte elleve hadde Andy utviklet seg til å bli en blyg ung gutt med et
åpent og vennlig smil. Hans tilknytning til Father Dillings var iøynefallende for de
fleste, og de gledet seg storlig over at Father Dillings endelig hadde funnet sitt mangeårige savnede barnebarn. De ble uadskillelige.
Litt positiv oppmerksomhet. Litt berøring. Noe langvarig beføling. Og å sove i
samme seng. Det var slik Father Dillings hadde begynt å misbruke den unge guten.
Seksti år i sølibat hadde kostet mer enn det smakte.
For Father Dillings hadde denne gutten blitt sendt av Gud.
I en alder av seksten forsvant Andy fra institusjonen. Han nærmest flyktet til London. Uten å få seg arbeid begynte han og sove i gatene. Og, ettersom han følte seg
veldig utilpass i nærheten av damer, var det bare naturlig at han søkte det homoseksuelle miljøet. Han overlevde på et vis de neste to årene i Londons gater. Han prostituerte seg.
En kveld sent på høstparten stod Andy og banket på på hoveddøren til en heller
beskjeden bolig i Londons beste vestkant. Herr Littlefield åpnet selv opp for ham.
Ettersom han var en distingvert gentleman av høyere klasse kunne han ikke avvise
den unge karen, på noenlunde samme alder som hans eldste sønn, husly for natten.
Og unggutten hadde så evig rett — hagen kunn trenge en skikkelig opprydning. Det
hadde ligget på ham som en mare de siste ukene. Å, joda, Andy elsket den slags
arbeid. Han skulle bestemt ta seg av det allerede neste morgen. Herr Littlefield gledet
seg. For en lettvint måte å bli kvitt sin dårlige samvittighet på! Etter hvert ble Andy
betraktet som ekstra inventar i herr Littlefields husholdning, og, mens hans sønner
alle studerte på Oxford, beholdt herr Littlefield Andy i nærheten slik at han kunne
ta seg av praktiske, daglige gjøremål.
Ja, for herr Littlefield hadde denne gutten blitt sendt av Gud.
Fru Littlefield var alltid opptatt med veldedighetsgjøremål for forskjellige religiøse organisasjoner mens Andy ofte tilbrakte tiden hjemme alene. Oftere og oftere
fikk herr Littlefield for vane å stoppe innom ‘for å se hvordan det stod til med ham.’
Andy var tjueett og Herr Littlefield klar til å feire sin femtiende fødselsdag da fru
Jessica Littlefield kom hjemom sånt helt tilfeldig og grep dem på fersken i sin egen
seng! Hun ble hysterisk og tilkalte straks politiet. Men det ble ikke foretatt noen anmeldelse. Selv ikke i konservative Britain var homoseksualitet lenger en straffbar
forbrytelse. Men skandalen slo ned som en bombe og klapperslangene hadde et fæle
strev med å spre sin gift. Ikke siden Profumo-skandalen midt på sekstitallet hadde en
skandale skapt så stort rabalder.
Fru Littlefield krevde øyeblikkelig skilsmisse, og herr Littlefiled flyttet inn i en
liten loftsleilighet i City sammen med sin unge elsker Andy. Han følte på en måte at
England ikke var stort nok for ham lenger. Han trengte et større sted — et skjulested,
nærmest. Han solgte forretningen for bare litt over halvparten av det han mente den
var verdt og plasserte pengene i en hemmelig bankkonto på Isle of Man.
95
Ted og Andy
Med sil unge elsker Andy ved sin side begynte herr Littlefield å reise omkring i
verden. Til Fiji øyene, Thailand, New Zealand, Hawaii øyene og California. Men
deres endelige bestemmelsessted var Sør-Florida. De trengte å begynne en ny fremtid
— sammen. Og slik det hadde vært for millioner før dem, ble De forente stater et
trygt tilholdssted for dem. Herr Littlefield kunne stolt proklamere til enhver amerikaner som tok tid til å lytte til ham, at han kom til landet deres med en betraktelig
sum penger — en liten formue som bestod av mer enn fem hundre tusen britiske
pund.
Til å begynne med var herr Littlefield fascinert av Florida. Han innså fort at, kanske med unntak av California, kunne han ikke finne et mer positivt sted å utøve sin
homoseksualitet på enten det nå var for homser eller lesper. En homofil andel på over
tjuefire prosent av befolkningen var langt fra uvanlig i noen områder. I East-Sunrise
distriktet var andelen nærmere åtti prosent! Så derfor bestemte de seg for å bli værende.
Turistvisumet deres gikk ut etter seks måneder. Herr Littlefield bestemte seg for
at den eneste gode løsningen var å investere i fast eiendom og på den måten sikre seg
et investor’s visum. Han kjøpte et lite motell på åtte leiligheter som gikk under
navnet Big Daddy’s. Herr Littlefield forsvarte dette kjøpet ved å fortelle at det skulle
drives etter et helt nytt konsept — det skulle leies ut bare til homofile.
Det viste seg å være en feilinvestering. Stedet var for lite til å gå med overskudd
og så absolutt for lite til å skaffe ham et investeringsvisum. Immigrasjonsmyndighetene informerte ham om at investeringen måtte være substansiell for at de skulle utstede et visum. De opplyste ikke om noe bestemt beløp; bare at investeringen måtte
være ‘substansiell.’
Han solgte Big Daddy’s med stort tap og ble nødt til å sitte på lånet. Bankene i
Sør-Florida finansierte sjelden eller aldri moteller. Det var for usikkert selv med en
solid førsteprioritet.
Uten noen substansiell investering og med visum som var utgått på dato, måtte
de forlate landet. Herr Littlefield bestemte seg for å være smart. De tok en tre timers
ferjetur over til Bahamas og ble der i fire dager før de returnerte til Florida. Det gikk
ikke. Det var slik det ble gjort før i tiden, men det smutthullet var ikke lenger åpent.
Herr Littlefield og hans elsker ble nektet innreise og sparket tilbake til England.
Herr Littlefield betraktet dette som den største av alle fornedrigelser — en utilgivelig fornærmelse! Mye verre enn skandalen og klapperslangegiften hjemme i England. Han hadde minnet dem på at tross alt hadde dette vært britisk en gang i tiden!
For ikke å nevne at disse amerikanerne ikke hadde hatt klarsyn nok til fortsette som
medlem i Det britiske samveldet! Ja, det var utilgivelig!
Hans positive holdning til De forente stater endret seg etter dette. Fra nå av var
USA et samfunn i forfall. Amerikanerne generelt var uintelligente, uten kultur og
lavtstående sosiale individer. Når han av og til kunne føle seg ekstra frekk, viste han
til dem som ‘totale fuck-ups.” Men da smilte han som regel litt forlegent og tilføyde:
‘Slik amerikanerne selv pleier å uttale seg.’
Likevel, tre måneder senere var de tilbake i Florida med innreise fra Canada. Men
Ted og Andy
96
de trengte fremdeles et investeringsvisum. Så herr Littlefield foretok en ny investering — en substansiell investering denne gangen. Han kjøpte et nitten leiligheters hotell for korttidsleieboere som kostet ham nesten fire hundre tusen dollars. Men han
var begynt å innse at hans lille formue var i det minste laget. Derfor bestemte han seg
for å spille smart igjen. Han dannet et aksjeselskap for bygningene i sin elskers,
Andrew Bordeauxs, navn mens han beholdt papirene på lånet i sitt eget navn. Etter
å ha plaget immigrasjonsmyndighetene i over fire måneder, fikk han beskjed om at
han ville få utstedt et investeringsvisum. Men det kunne ta tid. Det var en langvarig
prosess.
Så søkte han om å få enda et investeringsvisum i Andrew Bordeauxs navn. Tross
alt, aksjeselskapet var registrert i hans navn. Men det gikk heller ikke. Myndighetene
godtok ikke den pro forma løsningen. Han ble nødt til å forta en faktisk investering!
Igjen hadde herr Littlefield fått erfare at hans lille formue var nettopp det — liten.
Men han engstet seg for å skulle miste sin nye elsker og ektefelle som han hadde
ofret så mye for. Han oppsøkte en immigrasjonssakfører for å forsøke å skaffe seg
og Andy to Green Cards. Og denne gangen hadde han virkelig flaks. Sakføreren tilhørte en av de lengst etablerte og mest fremstående og innflytelsesrike familiene i
hele staten Florida. Han hadde forbindelser rett opp til toppen av Immigration and
Naturalisation Service, INS, på Biscaine Blvd. Han kunne så absolutt skaffe ham to
Green Cards innenfor en akseptabel tidsperiode — tre til fire uker. For en person av
herr Littlefields posisjon skulle det ikke by på noe som helst problem. Men der var
likevel en liten hake — gebyret. Men igjen, for en person i herr Littlefields posisjon
burde ikke det være noe problem. Selvfølgelig ville herr Littlefield ikke ha det minste
problem med å forstå at, på grunn av kortets store etterspørsel og ueffektuerte ordrer,
måtte toppene på immigrasjonskontoret bli kraftig belønnet for sine forsakelser.
Tross alt ble han stilt fremst i køen. Så hvis ti tusen dollars var aksept-abelt, ti tusen
dollars pr. stykk altså, så skulle det la seg ordne.
Selv om formuen hans var begynt å minke, betalte herr Littlefield gladelig pengene. Han hadde vært heldig nok til å finne en likeverdig blant alle disse floridianske
halvtomsingene. En mann med substans! En som han kunne telle blant sine venner!
Han hadde ikke lenger noen grunn til å engste seg for at hans elsker og sanne kjærlighet måtte forlate landet. De besluttet å inngå et formelt ekteskap.
Rett etterpå bestemte herr Lillefield seg for å selge hotellet, det som kunne ha skaffet ham et investeringsvisum. Han hadde ikke lenger bruk for det. Og heller ikke visumet. Det var nå bitt mye viktigere for ham å sikre den lille formuen sin fra å være
så — liten. Og nå hadde de begge Green Cards. Det skulle bli slik en lettelse å slippe
å ha noe å gjøre med disse undermåls floridianerne på daglig basis.
Sannelig, nå hadde alt sammen gått i boks.
To og et halvt år senere var hotellet fremdeles på markedet. Herr Littlefield betraktet
dette som fullgodt bevis for at det virkelig var begynt å gå nedoverbakke med De
forente stater.
97
Ted og Andy
“Det er egentlig ikke lenger et funksjonelt samfunn! Innbyggerne er totalt blottet
for økonomiske resurser og hele banksystemet er fullstendig ufunksjonelt.”
Han engstet seg for at han måtte holde enda et lån hvis han skulle bli kvitt eiendommen. Andy var også begynt å bli utilfreds etter den lange ventetiden. Han nektet
å ta seg av bygningene.
“Jeg klarer ganske enkelt ikke å holde ut med disse idiotene lenger! Hvis jeg ikke
kommer meg ut av dette blodige helveteshullet temmelig snart, kommer jeg sannsynligvis til å miste forstanden!”
De begynte å neglisjere bygningene. Stedet hadde et stort behov for reparasjoner
og forbedringer da de overtok det, men nå hadde de begynt å gi blaffen!
Herr Littlefield var begynt og bli desillusjonert.
“Til helvete med det! Hva du enn kan komme unna med, så bare gjør det. Bare
negerrigg det! Lapp det sammen!”
Takene begynte å lekke, elektrisiteten var ikke lenger i samsvar med lovverket og
leilighetene begynte å bli fulle av kakerlakker. Standarden på leieboerne var begynt
å gå tilsvarende nedover. Herr Littlefield hadde utviklet seg til å bli slumherre. Leietakerne ble ikke lenger omtalt som ‘itioter’ og ‘halvtomsinger.’ Fra nå av var de ‘apekatter’ og ‘dyr.’
Rett ut av det blå ble herr Littlefield presentert med enda et problem: Hans eldste
sønn, Edward jr. hadde ikke lenger noe ønske om å utvikle seg til en distingvert britisk gentleman. Han var mer interessert i å bli en amerikansk halvtomsing.
Og han sløste ikke med tiden. Etter bare tre måneder i halvtomsingenes hjemland,
hadde han klart å smelle en av dem på tjukken. Så giftet han seg med henne. Og fikk
et Green Card.
Edwards hurtighet og effektivitet imponerte herr Littlefield. Det var litt av en
sønn han hadde! Han begynte å vitse om det og sa at det var han som skaffet materialene, men at det var Edward som gjorde jobben. Leietakerne kunne fortelle herr Littlefield at jenta ikke var noe tess. Hun hadde holdt seg med et ubestemt antall menn
bare på den korte tiden hun hadde bodd på motellet. Så nå var herr Littlefield preget
av det faktum at også hans familie bestod av en som han alltid tidligere hadde referert til som ‘et billig amerikansk ludder.’
Herr Littlefield var kraftig deprimert da han kom inn på kontoret til Holiday Park
Hotel. Det var ikke mye til kontor, og alt rotet gjorde ham enda mer nedtrykt.
Han engstet seg for sin yngste sønn, Albert, denne gangen. Han hadde også bestemt seg for å komme til Amerika. Og han også trengte et visum. Herr Littlefield så
for seg at han måtte grave enda dypere ned i sin, eh, lille formue. Og som om det
ikke var nok, hadde han også fått brev fra sin mellomste sønn om at også han ville
slå seg sammen med dem så snart han var ferdig med eksamen.
Blåblodige herr Littlefield hadde enda et brev i hånden da han kom inn på kontoret; et uventet brev fra sin tidligere kone Jessica, denne gangen. Fordi alle hennes
tre sønner hadde bestemt seg for å bosette seg i Amerika, så hun ikke lenger noen
Ted og Andy
98
grunn til at hun skulle bli boende i England helt alene. Hun hadde bestemt seg for å
besøke dem over julehelgen!
Herr Littlefield var lamslått. Ikke bare var Storbritannia for lite — hele verden var
blitt så forbannet liten! Den britiske gentleman var så men en hurtig utdøende rase!
Bare tenk — alle hans tre kjære sønner hadde bestemt seg for å bli amerikanske halvskrullinger! Snart kom hele verden til å bli dominert av alle disse amerikanske halvskrullingene!
Hjertet slo litt fortere da han kastet et blikk over på Andy. Det gjorde det alltid.
Andy’s store, åpne, vennlige, blå øyne og joviale smil pirret ham i innvollene.
Han kom aldri til å la familien ta Andy fra ham eller la dem komme mellom dem!
“Hallo, Ted. Det er ut som om du er i et elendig humør i dag. Hva skjer? Enda en
lekkasje?”
“Aaaahhh! Gud! Hadde det bare vært så vel!”
“Kanskje vi ikke lenger trenger å engste oss syke for taklekkasjer lenger. Jeg har
nettopp fått telefon fra eiendomsmekleren. De kunne fortelle at vi endelig har fått et
tilbud på hotellet. Til full pris! — Kan du tro det?”
Herr Littlefield satte øynene i ham — helt paff!
“Et tilbud? Til full pris? Har han lagt noen kontanter på bordet?”
“Bare de ett tusen dollars som han trenger for å få full oversikt over eiendommen
og tilgang til papirene.”
“Herre Jeeesus, vi har ikke råd til å lage et blodig blunder ut av dette. Vi må forberede oss grundig og sikre enhver mulighet.”
“Ja, så pokker! Jeg vil bort herfra! Jeg har allerede snakket med Eric i nummer
tretten. Han skal begynne å negerrigge elektrisiteten og lappe til de verste taklekkasjene. La oss bare håpe at det ikke blir for mye regn!” Han lo. “Og du har negerrigget bøkene for hele året så vi kan lett bevise at det er en melkeku. Innen han får
tilgang til å sjekke eiendommen, kan jeg garantere et den vil virke presentabel. Og
så kan vi endelig komme oss bort herfra!”
Lettet studerte herr Littlefield sin ektefelle med kjærlighet i blikket.
“Såmenn! Og denne fyren vil bli sittende i hengemyra i årevis! Hva slags kar er
det?”
“Å, bare en blond og blåøyd skandinaver som er kommet over hit med en del kontanter slik at han kan ta del i den amerikanske drømmen. De sier at han heter Jonny
Jakobsen, eh, Hell. En seriøs kar. Ganske hyggelig. Han snakker flytende engelsk.
De var ganske imponert.”
“Javel, la oss sikre oss slik at det er han som går ut herfra imponert. Og når han
våkner opp fra drømmen, var det bare et mareritt alt sammen. Det finnes ikke lenger
noe som kan kalles den amerikanske drømmen. Den har vært død i flere tiår. Han
kommer til å finne det ut med et brak akkurat som vi gjorde. Herr Hell vil fort finne
ut hvordan det er å leve i helvete! Ha, ha, ha, ha, ha!”
Deres latter var full av ondskapsfull glede. Herr Littlefield så på Andy og følte
dette uforklarlige begjæret. Han låste kontordøren og kysset sin elsker lidenskapelig.
“Kom, dette må vi feire.”
99
07
Leilighetskomplekset Holiday Park Hotel bestod av tre bygninger satt inn mellom
hawaiiroser, fikentrær og forskjellige varianter av palmetrær. Hovedbygningen, en
to etasjers steinkonstruksjon, lå litt tilbaketrukket sentralt på eiendommen flankert
på hver side av to mindre, en etasjers bygninger, alle av dem innbydende opplyst av
gule og rosa lyskastere. Et innbydende svømmebasseng med grønne og rosa lyskastere med rent, klart og skinnende vann, var plassert midt på eiendommen foran hovedbygningen. Gangstiene var opplyst av gule lyskastere mens grønne og rosa punktbelysninger rundt om på eiendommen, fremhevet blomsterbedene.
Mellom bassenget og gangstien, med fargerike planter som dekket hele avstanden
fra gatenivå til kontorinngang, løp en lang patio med tre forskjellige sittegrupper.
Mektige appelsin og grapefukttrer var plantet litt på slump rundt om på eiendommen;
to foran hovedbygningen og en del flere rundt om in bakgården. Det svære mangotreet helt mot murgjerdet i bagården var virkelig imponerende.
Det slo Jonny at dette kunne virkelig bli et lite tropisk paradis i et fortryllende
hagemiljø.
Han var virkelig imponert der han kjørte forbi i en leid Ford fra Enterprise. Det
eneste som skuffet ham, var fargene — motbydelig sjokoladebrun og rosa med blått
listverk. Men det var likevel ingen stor sak. Han hadde endelig funnet sitt lille kongerike!
Han kunne bygge seg opp et godt liv her, og han kunne la dette stedet bli et slags
utgangspunkt for fremtidige investeringer i Sør-Florida og De forente stater. Hvis
denne Leona Helmsley ble sittende i fengsel og den gamle gubben hennes avgikk
med hjerteinfarkt, kunne det kanskje bli mulig for ham å legge inn et bud på selveste
Empire State bygningen?
Ja, nå hadde han endelig funnet det rette stedet!
100
Under den behagelige Florida-solen og blant eksotiske palmetrær i frodige hageomgivelser ville han bygge dette stedet opp til sitt eget lille fremtidige tropiske paradis på jord! Det var ikke akkurat i New Jersey, det stedet han elsket over alt på jord,
men det var likevel en del av De forente stater.
Han krysset fram og tilbake gjennom nabolaget. Det var langt fra det reneste stedet han hadde sett, men han regnet ikke med å finne det i dette landet. Det var ikke
så altfor nedslitt heller. Veiene var heller ikke særlig godt vedlikeholdt, men han
hadde sett det verre selv om slaghullene og vannrennene midt i veibanen irriterte
ham.
Han la merke til en dels svarte ungdommer som kjørte opp og ned i gatene på
sykler og også noen kvinner som gikk opp og ned langs gatene, så han regnet med
at strøket måtte være så noenlunde trygt. De fleste Amerikanerne, og spesielt ikke
kvinner, hadde så absolutt ikke for vane å vandre opp og ned langs gatene etter mørkets frembrudd, så dette gav ham en positiv følelse.
Han var blitt fortalt at dette ikke var noen velstående del av byen, men likevel et
av de beste områdene i Sør-Florida til å drive utleievirksomhet. De fleste var fra arbeiderklassen. Og hotellet var virkelig sentralt plassert. En busstop rett utenfor eiendommen på hjørnet av Holiday Park Blvd. og Progresso Road. Postkontoret lå bare
et par kvartaler lenger nede i gaten, med to hovedbanker rett i nærheten. I tillegg var
her bibliotek, et apotek, faktisk to, og to gode supermarkeder innen gå-avstand. Hele
ti til femten forskjellige restauranter og hurtigmat-kjeder lå også i nærheten. Med to
bensinstasjoner. Alt hva han kom til å trenge, lå rett i nærheten. Og skulle han få
behov for se litt nærmere på dt lokale nattelivet og nyte litt promiskuøs umoral, vare
det til og med et toppløst sted bare noe få kvartaler nord på Route U.S. 1.
Det virket som om Holiday Park Hotel var plassert rett midt i alt som var tilgjengelig. Hvem han enn snakket med kunne fortelle at hotellet lå i et av de beste
utleieområdene i hele Fort Lauderdale. Han måtte slå til på denne, og det fort! Tiden
var begynt å løpe ut for ham. Han hadde brukt tre måneder allerede uten å finne noe
han kunne investere i, så innen bare tre måneder til, måtte alt være i orden. Han
hadde altså ikke for mye tid til rådighet.
På South Miami Beach hadde han undersøkt flere eiendommer, men de fleste av
den var så overpriset at de knapt not kunne dekke nedbetalingen av lånet. Han hadde
nesten kjøpt et fransk-kanadisk sted i Hollywood, men etter hele seks uker med diskusjoner att og fram, hadde eieren plutselig trukket seg. Kona hadde nektet å selge.
Han hadde også diskutert å kjøpe et større motell fra en indisk eier; et ganske flott
motell der en vesentlig del av den ene fløyen var omgjort til et hinduist-tempel. Og
i tillegg til at prisen var nesten uoverkommelig, hadde eieren insistert på at templet
måtte bli stående slik det var med åpen adgang for inderne i distriktet.
Men så bestemte han seg for å prøve seg i Fort Lauderdale. Han visste at byen var
et populært turistmål og navnet gav ham positive refleksjoner. Amerikas Venesia. I
et tropisk paradis. Han hadde allerede tatt turen opp New River om bord på ‘Jungle
Queen’ og blitt mektig imponert. Byen var i ferd med å forunge hele strandlinjen og
gjenopplive hovedgaten Las Olas som byens beste forretningsområde.
101
Og for mange år siden hadde han sett Elvis Presley i ‘Girl Happy’ der han hadde
sunget om Fort Laderdales Chamber of Commerce, så han hadde et visst kjennskap
til ‘spring break,’ den tidlige sommerferien. Så med en inntektsgivende fortid og en
enda lysere fremtid, var Fort Lauderdale virkelig stedet med melk og honning for
turistbransjen. Han ville ringe Pearly Jo tidlig neste morgen og informere henne om
at han kom til å kjøpe stedet.
Pearly Jo Hanson, en robust kvinne tidlig i førti-årene, var en av partnere til Hanson
& Hanson Realty på Route U.S. 1 rett utenfor sentrum av Fort Lauderdale. Hun var
tilfeldigvis av skandinavisk avstamning, noe som gav Jonny en viss trygghet. Han
følte at han kunne forholde seg til henne på en mer profesjonell måte enn til disse
ustabile og ikke alltid så ærlige amerikanerne.
Hun sløste ikke med tiden. Hun var så absolutt ivrig etter å sikre seg sin halvpart
av de mer enn tjuefem tusen dollars kommisjon som hun hadde fått rett i fanget fra
det blå. Og Jonny måtte komme i gang med investeringene slik at han kunne skaffe
seg et investeringsvisum.
Selv om de var harde i forhandlingene, hadde herr Littlefield og hans partner Andrew Devereaux ingenting imot å avslutte avtalen innen få dager. Det var helt unødvendig å lage noe krøll. Tross alt hadde de lagt eiendommen ut på markedet for å
selge den. Den offisielle grunnen var at de hadde litt problemer med immigrasjonen.
De hadde planer om å bosette seg i Costa Rico.
Overtakelsesdatoen ble satt til den første november, bare to uker etter at han
hadde undertegnet kontrakten. Og sånn helt tilfeldig ville en av leilighetene på hotellet bli ledig om en ukes tid. Herr Littlefield hadde ingenting imot at Jonny flyttet inn
der gratis. Det var tross alt rett før overtakelsen. Og fordi leiligheten trengte både
maling og forbedringer, kunne det være en god måte å komme i gang med arbeidet
på. Jonny kunne restaurere leiligheten mens han bodde der. Selvfølgelig ville det bli
til hans fordel i fremtiden.
Han fikke en god følelse for denne penttalende, vennlige engelskmannen. Han
følte seg heldig. Ja, eieren var fra London og han følte seg mye mer fortrolig med en
beskjeden engelskmann enn en brautende amerikaner. Han kunne jo ikke ha planlagt
det bedre selv!
Pearly Jo tok seg av alt papirarbeidet og alle detaljene angående overtakelsen.
Lucy Clift, hans immigrasjons- og forretningssakfører, passet på at hans interesser
ble godt ivaretatt på en trygg og lovmessig måte.
Endelig, etter så mye motbør, begynte brikkene å falle på plass. Etter en røff start
var han fremdeles overbevist om at De forente Stater var et fantastisk land å bo i,
tross alt. Han undertegnet alle papirene. Fra nå av skulle han tilbringe tilværelsen i
sitt eget lille eksotiske sør-floridianske paradis.
Han hadde helt glemt det løftet han hadde gitt til God den allmektige at hvis han
noen gang kom seg ut av det fengselet i Arizona i live, skulle han forlate De forente
stater for godt.
Forhåpentlig ville Gud ikke holde ham til det løftet.
102
Herr Littlefield inviterte Jonny til lunsj nøyaktig klokken tolv neste dag. Han hadde
‘sitt eget private lille vanningshull,’ som han pleide å si, bare noen kvartaler rett nede
i gaten. Det var en koselig liten engelsk pub som var kjent for sine britiske pølsesnabber.
And, mens de nøt et godt måltid, kunne herr Littlefild fortsette å informere Jonny
angående leilighetskomplekset og dets leietakere.
“I den hensikt å gjøre overtakelsen så smertefri som mulig,” hevdet han.
Lunsjen på Queen’s Knights ble en helt annerledes seanse enn det Jonny hadde
forestilt seg. Etter bare to Guinness begynte herr Littlefield å informere ham om den
fullstendige udugeligheten i amerikanske banker. De hadde begynt å bruke First
American National rett over gaten til sine banktjenester etter at de hadde kjøpt motellet, men personalet hadde oppført seg som fullstendige idioter. Selv etter å ha benyttet seg av bankens tjenester i over et år, ble han spurt om identifikasjon for de
enkleste transaksjoner. De hadde fortsatt å behandle ham som en simpel kriminell!
Og så hadde de fortalt han at det var for hans egen beskyttelse når de i virkeligheten
var for hjernesløve til å kjenne ham igjen fra den ene gangen til den neste. Og alt
dette etter at han hadde måttet vente i endeløse køer til han var forbannet og opprørt
allerede i utgangspunktet.
Da hadde sakføreren hans, en av veldig få intelligente floridianere, anbefalt ham
å prøve Bank International. Og det var det nærmese han hadde kommet til at en
amerikansk bank kunne komme i nærheten av å bli sammenlignet med den intelligens som britiske banker utøvde. Han ville være mer enn villig til å presentere Jonny
for den banken og la dem ta seg av hans fremtidige bankbehov på en intelligent måte.
Jonny var ikke interessert i det. Han hadde ikke bil, og han så ingen hensikt i å
velge en bank som lå tjue minutter borte med bil når han hadde to banker å velge
mellom i kort gangavstand rett i nærheten. Han hadde ikke særlig behov for britisk
bankintelligens heller. Han var i Amerika nå.
Men han hadde ingen problemer med å forholde seg til herr Littlefields reaksjoner. Han visste hva han snakket om. Bare så altfor godt. Men han følte motvilje mot
å få det kneket inn i nesen på en slik negativ måte. Dessuten, hans behov for banktjenester ville være temmelig begrenset.
Herr Littlefield var godt på vei med sin tredje Guinness.
“Nå, kanskje du vil synes jeg er uforskammet, men det er langt fra tilfellet. Min
hensikt er bare å informere deg om alle disse totalt hjernedøde og fordervede amerikanerne. Jeg har sett flere hjemløse, alkoholikere, narkomane, prostituerte, schisofrene og rømlinger bare på de siste månedene enn jeg har sett i hele resten av mitt liv.
Og slike som jeg kan betrakte som halvt normale, er fullstendig kunnskapsløse, uutdannet og ufunksjonelle. De er komplette halvskrullinger. En av dem spurte meg
hvor jeg hadde lært å snakke så perfekt engelsk. Det skulle være et kompliment. Og
da jeg minnet ham på at jeg var født og oppvokst i London, forstod han ikke et
kvekk, men mumlet noe om at han var klar over at London var et godt land å bo i. Et
av de beste i Europa. I England ville slike idioter vært plassert på institusjoner!”
“Je, Sør-Florida har måttet takle sin del av immigrasjonsproblematikken. Ikke alle
103
som kommer her, er like godt utdannet som engelskmenn. På bussen hit fra Los Angelos la jeg merke til at mange hjemløse omstreifere var på vei til Florida for å overleve i varmen i forhold til de kalde vinteren i nord. Bare tenk på de mange som kommer ned hit fra Upper Midwest og fra New York Metropolitan distriktene. En nødvendighet for å overleve, går jeg ut fra, hvis du bor på gaten. Amerikanerne selv
nøler ikke med å kalle Florida en en stat for korttidsopphold, med alle de ustabile
faktorene det medfører. Jeg er blitt fortalt at mer en ett tusen immigranter pøser inn
i Florida hver eneste dag i året. Det må nødvendigvis skape problemer.”
“Ja, akkurat, og det er nettopp det som er poenget!”
“Ja, men jeg ser på det på denne måten, herr Littlefield: Det er prisen for å leve
i et fritt samfunn. Og friheten har alltid hatt en høy pris.”
Herr Littlefield svarte ikke direkte. Han tømte sin tredje Guinness og bestilte en
ny før han fortsatte.
“I dagens situasjon er jeg tilbøyelig til å kalle Sør-Florida for den viktigste søppelfyllingen av menneskelig avfall i hele hele verden. Og tillat meg nå å bruke leietakerne i din bygning, og det er din bygning selv om det mangler en del formaliteter,
som eksempler på dekadensen blant det amerikanske folket generelt og dine leietakere spesielt. Bare som en illustrasjon. Og på den måten kan du også enklere lære
leietakerne dine å kjenne. Det var i utgangspunktet derfor vi kom hit.
Husker du den hybelleiligheten som alltid står tom? Nummer tolv. Nåja, det er en
kar som bor der, men han er aldri på hybelen. Det heter seg at han bor hos en venninne. Og han må ha hatt minst ti av dem de seks, sju månedene han har bodd her.
Han er alltid på jakt etter nye forhold. Bikkjene løper inn og ut av hybelen som om
den var et åpent horehus. Selv er han ikke annet enn en forkommen alkoholiker. Når
han er inne i drikkeriene sine, går han ikke ut av rommet bortsett fra skifte ut de
tomme flaskene med fulle. Vanligvis er han for døddrukken til engang å klare det,
så han lar svirebrødrene eller venninne ta seg av brennevinskjøpet. Fra stanken der
inne skulle jeg tro at han ikke engang går på toalettet. Og venninnene har ingenting
imot det. De henger rundt ham likevel. Sannsynligvis suger de til seg noen dollars.
Jeg har forstått det slik at han er av god familie. Det er faren som betaler husleia
for ham. En delstatssenator fra Montana. Selv jobbet han som operasjonslege med
godt rykte. Men under en av operasjone døde en av peasiente ‘mellom fingrene på
ham,’ som vi sier. Følgelig fikk han erfare en av de store amerikanske pestene — en
erstatningssak. Og tapte. Han har gått på flaska hele tiden etterpå. Så hva skjer med
ham? Jo, han havner rett her i Fort lauderdale! — Forstår du?
“Hvis han er slik en fryktelig leietaker, hvorfor ber du ham ikke komme seg ut?”
“Jeg har aldri uttalt at han var en dårlig leietaker. Han er den beste leietakeren jeg
har, kanskje bortsett fra kvinnen i nummer 19. Han betaler punktlig. Hver eneste uke
som et urverk. Og nå er han knapt der. Ingen utgifter til strøm eller vann. Ingen som
helst. Jeg forsøker bare å forklare hvilket lavmål disse menneskene lever under. Jeg
kan bare ikke akseptere at dette er Amerika. Eller det tropiske paradiset Florida
kunne ha vært. Hvis det ikke hadde vært for alle disse hjerneløse amerikanerne, ville
dette vært slikt et godt sted å bo!”
104
Det slo Jonny at herr Littlefield hadde immigrert til Amerika noen få hundre år
for sent.
“Nåja, vi må jo ikke glemme at også vi har våre grunner for å ha havnet her. Og
hvis vi ikke trives , kan vi jo bare reise tilbake dit vi kom fra. Er det ikke så det heter
i det idiotiske slagordet — ‘elsk oss eller forlat oss.’”
“Du tar ikke poengene! — Nå, la oss ta det paret som bor i nummer 15, to leiligheter ned fra tolv, Eric Lee Jones og det vesle ludderet hans, Priscilla. De er ikke
gifte. De bare knuller sammen som de fleste amerikanerne, Og de har en liten datter,
Chesny. En søt liten sak. Fyren har ikke gjort et ærlig dagsverk hele sitt liv. Han er
alltid på etterskudd med leien. Hver uke er det løfter og løfter og historier. Han har
en venn i nummer 16 som hjelper ham ut med leien av og til. Mørk, spansk eller noe
lignende. Han presenterer seg som en slags kontraktør, og han lar Eric arbeide
sammen med seg av og til. Hvis ikke hadde Eric og ludderet hans antakelig sultet i
hjel. Og den vesle piken. Eric er trettifem. Hun er bare sytten. Petit og sexy. Jeg vil
ikke at du skal tro jeg er en skitten gammel gris, men jeg skulle ikke hatt noe imot
en omgang med henne selv. Begge sitter og røker den marihuana dritten natt og dag.
Sammen med vennene sine. Jeg tviler på om de heller er gifte, men de har to unger.
Nå, Eric er skilt og har to sønner å forsørge. Prissy vokste opp i et hjem med alkoholikere. Hun var alkoholiker og gikk på gatene i Chicago før hun ble femten. Voldtatt av stefaren fra hun var godt ni. Hun var så kraftig misbrukt som jentunge at legene fortalte henne at hun var steril. Derfor er hun så overlykkelig for den vesle jenta.
De behandler henne som en liten prinsesse. Hun er fra Illinois. Springfield, tror jeg.
Han er fra Kentucky. Nær en liten by som heter Boonville. En ekte bondeknøl. — Så
hvor havner de henne? Rett her i den menneskelige søppeldynga kalt Sør-Florida. —
Ser du bildet?”
“Egentlig ikke.”
“De er så blodig usiviliserte! — Husker du den svarte jenta i nummer femten?
Hun som var så vennlig? — Og sexy. Hun ser veldig godt ut for en førtito åring. Hun
flyttet inn her sammen med en mann og fire barn. Hun pleide å jobbe som eskortpike
mens han var ute og solgte crack. Og samtidig hadde de fire barn som bodde hos seg.
Etter en kraftig krangel kastet hun ut både mannen og ungene. Hun angrep ham
både for å pimpe og selge crack, mens han ropte prostituert, prostituert, ludder og
hore! Ungene hylsterisk mens de fortsatte å brøle i munnen på hverandre hele natten.
Til slutt kom politiet og arresterte dem. Barna ble plassert i foster hjem. Det er
ikke uvanlig her. Foreldrene var begge høye på kokain og begge ble satt fast. Han ble
sittende i flere måneder, men hun var ute allerede neste dag. Sannsynligvis knullet
hun en av konstablene og ble sluppet løs med det samme, for fyren som arresterte
henne, flyttet sammen med henne allerede neste dag. Det skjer ofte er. Hvis en av
disse polititjenestemennene bare får seg et hurtig nyp, slipper de jentene rett tilbake
på gata. Så hold øynene åpne, Jonny, så vil du sent på natten legge merke til alle
disse limosinene som sakte glir forbi mens hun er klar til å hoppe oppi. Men hun er
en god leieboer. Betaler husleien i tide. Og hun er altfor blodig intelligent til å ta
noen av klientene sine med seg på eiendommen. Hun er fra Newark, Jew Jersey. Hun
105
kaller seg Lori King etter at hun kvittet seg med familien sin. Før var hun Washington. Hun også havnet rett her i Holiday Park i Fort Lauderdale. — Det er ikke
tilfeldig, Jonny.”
“Så hvorfor havner de her hele gjengen?”
“Hvem vet. En hurtig livsstil. Hurtige penger. Billig crack. Narkotika. Prostitusjon. Bedraget om det tropiske paradiset. På flukt fra loven? Hvem vet? Men de
fleste av dem er uten moral eller skrupler. Det er lett å få, lett å miste — den amerikanske livsstilen!”
“Naaah. Det er ikke slik over alt.” Han husket de gode årene i New Jersey, i East
Orange nesten i gangavstand til Newark sentrum. Men Newark hadde dårlig rykte på
seg også da. Et mafiareir. Han tenkte på skjebnen til ordføreren, italienske Hugh Addonizio.
“Jeg pleide å tenke slik, jeg også. Eller håpet, rettere sagt. Nå tenker jeg på denne
måten: Alle de vrakene som havner her i Sør-Florida er hovedsakelig av samme kaliber. Og de kommer fra forskjellige deler av landet. Og det forteller meg at landet har
en noenlunde felles standard når det gjelder befolkningen. Du har kanskje problemer
med å akseptere det, men det høres fornuftig ut, ikke sant?”
Jonny flyttet seg rundt, litt rastløs. Herr Littlefield merket seg at han følte seg noe
ille til mote, og det inspirerte ham til å fortsette.
“Javel, men la det ikke føre til noen uoverensstemmelser mellom oss. Men tilbake
til leietakerne i bygningen din. Nummer sytten. Det er den hybelen det er meningen
du skal flytte inn i når det paret som bor der har flyttet ut. Et blandet par. Han er
svart og hun er hvit. Det er heller ikke så uvanlig her. Men den svarte drittsekken
pimper henne! Hun henger rundt med allslags søppel utenfor leiligheten hele dagen,
Han skaffer henne crack og til gjengjeld prostituerer hun seg for ham. Og likevel
knuller han henne! Nåja, hun er egentlig en ganske vakker kvinne, men de lever et
liv i konstant forfall. Kan du forestille deg selv som et noenlunde skikkelig menneske
og så sitte fast med et slikt kvinnfolk? Fø barna dine og oppdra dem?”
Jonny satt med gåsehud da han svarte: “Nei, jeg ville før vært død!”
“Akkurat! Men det er slik disse amerikanerne lever! Du kan aldri vite hva du
havner oppi. Jeg er sikker på at du har ort ordtaket om at ‘den blodigste hora i verden
blir gjenfødt jomfru når hun bestemmer seg for at nå er det for alvor.’ Og måtte God
ha medlidenhet med den mannen som blir tatt med på tur. Tenk om du forelsket deg
og fikk barn med en slik kvinne. Hva faen kunne du gjort når du fant ut?”
“Begå selvmord og havne rett i helvete, kan jeg tenke meg.”
“Akkurat! Kan du tenke deg hvor mange millioner av alle disse vrakene som lever
i slike forhold? Og vil du tro med hvis jeg forteller deg at min eldste sønn har fått
hele livet sitt ødelagt av et slikt blodig amerikansk ludder som det? De har allerede
en to år gammel sønn! Kan du tenke deg hvilke elendigheter jeg må gjennomgå på
grunn av det blodige amerikanske ludderet!”
“Nåja, du må være to for å danse tango. Takk iallfall Gud for at han ikke knuller
rundt med en av alle disse homsene som det kryr av i dette området. Jeg ville heller
sett min sønn død. Det er så absolutt en skjebne verre enn døden!”
106
Herr Littlefield ble plutselig så stille, så Jonny fortsatte.
“Men det må jo finnes en og annen skikkelig innimellom. Kvinner, mener jeg,
ikke homser. Men jeg forstår hva du snakker om. Det finnes ikke noe slikt som et stabilt forhold her. De har en annerledes seksualmoral. Og de er totalt blottet for lojalitet. Hvis du er sulten, grabb en pølse. Hvis du er kåt, grabb en ståpikk. Enkelt og
greit. Jeg har bodd i dette landet i nesten femten år, men jeg har aldri gått ut med en
amerikansk kvinne.”
Jonnys uttalelse gjorde at han ble selvbevisst. Han så seg rundt for å se om noen
kanskje lyttet, men det var visst ingen som fulgte med. Han la heller ikke merke til
at Ted studerte ham med fornyet interesse.
“Godt gjort av deg! — Nåja, dette paret skal kastes ut. Og vet du hvem som
presser hardest på for å få dem utkastet? Ja! Det første klasses ludderet i femten! Hun
føler at situasjonen i sytten er under hennes verdighet fordi hun selv blir hentet i
flotte limousiner. Hun sier hele tiden at hun ikke vil ha det billige ludderet i nummer
sytten boende i bygningen. Hun har til og med truet med å flytte hvis vi ikke blir
kvitt henne. Og av alle ting: Hun er ikke engang hyklerisk om det. Hun kan si rett ut
at hun er klar til å betjene en hvilken som helst gentleman og gi han en uforglemmelig erfaring. Hun ler deg rett opp i ansiktet og sier hun vil gi deg noe du kan ta
med deg hjem til kona. Ha, ha, ha, ha. Og likevel betrakter hun ludderet i sytten som
noe under sin egen verdighet til og med som nabo. Hun hevder det er stor forskjell
på å eskortere velstående menn og det å være et billig gateludder. Og det kan jo være
noe i det. — Det er den blodige småligheten i alt! — Forstår du?”
“Egentlig ikke.”
“Ser du ikke mangelen på moral? Ingen retningslinjer for rett eller galt? Det jeg
gør er rett! Det du gjør er galt! Selv om de begge utfører den samme blodige dritten,
egentlig! Den eneste forskjellen er at hun kan tituleres med ‘eskort tjeneste’ mens naboen ikke er noe annet enn et blodig billig ludder. Men vi forstår jo alle at de begge
utfører den samme blodige dritten. Og begge er narkomane!”
Ted hadde nådd bunnen på sin fente Guinness. Jonny var nettopp ferdig med sin
første Bud. Herr Littlefield insisterte på en ny runde.
“Forresten, leietakerne i hovedbygningen kaller den bygningen for ‘Dumpen.’ Så
har du også den lille bygningen med bare to enheter, nummer tjuefire og tjuefem. Det
er ‘Hytta.’ De kaller hovedbygningen for ‘Herskapsboligen’ fordi de opprinnelige
eierne bodde der for flere tiår siden.
Kate Fullerton bor i nummer tjuefem. Hun jobber som bokfører for Metromedia
Entertainment Group. Hun betaler alltid leien to uker på forskudd og holder seg helst
for seg selv. Hun har en datter som bor i Seattle og en annen som bor i Houston. Men
hun har en tenåringssønn som bor sammen med henne. Han er litt rar. Alltid uvennlig. Men han sier aldri noe. Mannen hennes dumpet hele familien for rundt tre år
siden. Tok alle sparepengene, smykkene — alt av verdi og bare forsvant. De har ikke
hørt fra ham siden. Slik oppførsel er heller ikke så uvanlig her! Så hva gir du for en
slik kar? Hun er en arbeidssom kvinne, men hun har fått seg noen harde slag og klarer knapt å overleve.
107
Craig og Ross bor i tjuefire. Et par greie gutter. Etter at Andy slutter for kvelden,
holder de et øye med bygningen. De holder oss informert, for å si det slik, pluss at
de tar seg av husleiene etter klokken fem om kvelden. Craig er litt av en altmuligmann. Han drev en annen bygning som jeg hadde, Big Daddy’s. Ross danser over på
U.S. Male. Det er en homofil klubb bare et par kvartaler fra hotellet. De strever litt
med leien av og til, men his de kommer for langt på etterskudd, har jeg alltid en liten
jobb og to til dem. Ross ble misbrukt av stefaren fra han var tolv. Han giftet seg med
en søt liten blondine fra Memphis, Tennessee, men han forlot henne til fordel for
Craig etter bare noen få måneders ekteskap. Og da var hun allerede gravid. Men hun
skal visstnok ha tatt abort. Nå har Craig og Ross bodd sammen i nesten to år. Naturlig nok er Ross kvinnen i deres forhold. Craig er ganske mandig av seg, så han er
mannen.”
Jonny var sjokkert. “Sier du at du har sopere i bygningen? Og så sparker du dem
ikke ut?”
Han la ikke merke til uttrykket i Teds ansikt.
“Du kan havne i fengsel for noe slikt. Her er veldig strenge regler mot diskriminering her i delstaten Florida. Og du kaller dem ikke sopere, men homofile. Dessuten, det er de homofile som er de gode guttene. De beste leietakerne. Hvis du gjør
deg til venns med dem, vil de være både hjelpfulle og vennlige mot deg.”
Jonny hadde gåsehud.
“Jaså? — Javel. — Ja, det tror jeg så gjerne. Ha, ha, ha, ha.”
Jonny studerte herr Littlefield. Han virket litt paff der han plutselig satt taus og
så på klokken sin.
“Jeg burde vel ha kommet meg hjem allerede.”
Men hans ønske om å informere Jonny videre om de nedverdigende forholdene
blant den amerikanske befolkning og spesielt elendigheten blant leietakerne ble for
fristende for ham. Han bestilte enda en Guinness.
“Nåja, siden vi er kommet såpass langt, kan vi like godt fullføre samtalen. La oss
nå ta for oss de som bor i Herskapsboligen. Men hvis du tror det er det rette navnet
på den, så tar du feil! Ha, ha, ha, ha! For der har du noen skikkelige tomsene. Halvskrullingene. Galningene.
Husker du de to guttene i nummer tjue? Den store leiligheten med den flintskallede vesle puddingutseende karen som spradet rundt i bare trusa, og den høye, strengt
utseende karen som går rundt i den indiske kjolen og kaller seg ‘presten?’ Han er
leder for for noe de kaller Church of the Occult. Det er også et homofilt par, men de
bor ikke sammen som mann og kone. De har adskilte forhold. I tillegg er de begge
moderne heksekunstnere. Vi hadde en uoerensstemmelse angående nedkjølingsanlegget og plutselig sluttet de å betale husleien. De skylder meg over fire hundre dollars i forfallen leie.
En dag kunne de fortelle at de hadde holdt en seanse over meg i den hensikt å føre
en forbannelse over meg slik at jeg måtte forlate bygningen. Selvfølgelig var de klar
over at jeg hadde lagt den ut for salg. Ha, ha, ha, ha, ha.
For et par uker siden ville jeg ha en alvorsprat med dem. De åpnet ikke opp, men
108
døren var ulåst så jeg gikk inn. Og da kom jeg rett inn i en av seansene deres. Kan
du se for deg at den høye karen løpe rundt rundt i leiligheten splitter naken med et
kosteskaft mellom lårene mens han ropte og skrek som en gal? Og den puddingaktige
vesle fyren stod på toppen av en krakk midt i rommet og slo iltert på en rød plastikkbøtte som han hadde trett over hodet? Han messet i ett vekk som om han skulle påkalle Djevelen! Og inn i mellom all denne galskapen begynte de å rope navnet mitt
uten at de var klar over at jeg stod rett innenfor døren. Du skulle ha sett ansiktene
deres da jeg svarte dem! Ha, ha, ha, ha, ha. De må ha trodd at heksekunsten deres virket! Ha, ha, ha, ha, ha!
Men så må de plutselig ha mistet troen på hekseriene sine, for jeg har aldri i mitt
liv sett to så flaue voksne menn! Men så ble de ufine og kastet meg ut av leiligheten.
Min egen bygning! Og nå nekter de faktisk å snakke med meg! De sover om dagen,
og hele natten sitter de og prater dritt på telefonen. Den vesle fyren har en 900-linje
der han sitter og prater skitten sex til alle disse halvtomsingene som sitter for seg selv
og runker i den ande enden av telefonen for nesten fem dollars i minuttet!
Og presten, som han kaller seg, påstår han er en heks med psykiske evner og sitter
oppe hele natten og siterer dikt og gir råd til folk med problemer. Og begge er så
høye at de er nesten er klare til å fly!
Når du ser bort fra at de begge er mer eller mindre fra forstanden, men han du da
forestille deg at antatt normale mennesker fra hele landet kan finne på å ringe dem
opp og sitte å høre på slikt vrøvl til nesten fem dollars i minuttet? Sier ikke det ganske mye om befolkningen? Og de tror på det vrøvlet!”
Jonny satt som lammet. Han visste ikke om han skulle le eller gråte.
“Herregud! Jeg som trodde jeg hadde kjøpt et hotell, men dette høres mer ut som
et galehus!”
“Hele jævla landet er et galehus! Og dette er bare begynnelsen. Du har ikke hørt
halvparten ennå! — De er så usiviliserte! —“ Forstår du?”
“Mener du å si at alle som bor i denne bygningen er galninger?”
“Mer eller mindre. Så la meg fortelle deg om Bonnie med puddelen Pussy. Der
har du en typisk amerikansk bikkje — midt i førti-årene og og jobber for tiden som
servitrise på Piratehouse nede ved stranden. Født og oppvokst i landlige omgivelser
i Kentucky. Hun hadde knapt nok penger til en natt da hun kom hit etter et tre måneders drikkegilde. Andy syntes hun var grei, så han begynte å jobbe litt med henne
— angående husleien, altså. Ha, ha, ha, ha, ha.— Til hun klarte komme ajour og så
betale ukentlig. Hun er temmelig stabil helt til hun havner på kjøret igjen, og da —
hvem vet?
Hun fortalte Andy at hun hadde vært uteligger og hore fra tidlig i tenårene med
drikking og narkotika. Og en omgang i køya nå og da. Hun og Andy ble nære venner
og en gang spurte han henne om hun hadde peiling på hvor mange mannfolk som
hadde knullet henne. Da lo hun grovt og sa at ‘det finnes ingen PC som har stor nok
hard disc til å lagre tallet.’ Hun påstod hun hadde hatt flere veneriske sykdommer
enn han hadde hatt fitte! Ha, ha, ha, ha, ha. Å slå Andy på det punktet var ingen stor
sak. Han er dødsens redd for kvinner! Ha, ha, ha, ha, ha! Men tenk deg tanken.
109
Denne kvinnen har virkelig vært et hjemløst ludder i mer en tretti år! Du kjenner utrykket ‘å leve fra hånd til munn?’ Men hun har levd fra ståpikk til ståpikke i tre tiår!
Og nå er hun blitt lesbisk med bestyrerinnen nede på Piratehouse. Hun er allerede
blitt forfremmet til hovedservitrise. Hun sier hun ikke driver og prostituerer seg
lenger. Det lengste hun strekker seg nå er å gi sine tidligere, eh, klienter tjue dollars
sugejobber.
— Husker du den eldre herren i den svarte dressen som du spurte om? Han er en
Protestant minister, men han protesterer ikke særlig kraftig nå han kommer for å få
seg en sugejobb to ganger om uken. Han er som et urverk hver søndag ettermiddag
og hver torsdag kveld. Bonnie fortalte Andy at han måtte avreagere etter hver preken.
Ha, ha, ha, ha, ha. Han er gift og har tre barn. Ser du hykleriet? Ser du ikke hvor syke
de er? Ser du ikke alt det usiviliserte hykleriet bak alt sammen?”
“Uff, ja. Det er vanskelig å tro halvparten av all den dritten.”
“Det er bare toppen av isfjellet, Jonny. Hvis du ikke tror meg, kommer du til å få
se det selv. Du vil bli sjokkert. Men nå er du advart. Jeg må nesten be til Gud om at
du ikke vil være til stede neste gang Bonnie får seg en drikkeorgie. Da er hun i stand
til hva som helst. Og la henne endelig ikke få hykke deg når hun er drita full og vandrer rundt uten noe annet enn badekåpa. Da er hun i stand til å ete deg levende! Ha,
ha, ha, ha, ha.”
Connie i nummer nitten er av et helt annet kaliber. Den høye, veldreide, sexy bikkja. Hun som var så uvennlig. Hun har overlevd i det vesle rommet i mer enn fem år.
Hun lider av paranoia og tror at all vil oppi buksa på henne. Men la meg si at hvis du
vinner hennes tillit, er hun virkelig et godt knull. Min sønn Edward begynte å ha seg
med henne allerede den første uken etter at han kom til dette lendet. Men hun ble
ganske enkelt for mye for ham. Hun fikk aldri nok. Hun fortalte ham at hun hadde
levd de siste to årene i sølibat og forventet at han skulle ta igjen for et helt liv med
tapte anledninger på mindre enn en uke. Stakkars Edward var utslitt som en dørmatte. Han måtte bare la henne gå. Hun ble ganske enkelt for mye for ham.
Jenta har bodd noen år i England som bestyrer for et av Englands best kjente
grupper på sytti-tallet. Heap of Uriah tror jeg de kalte seg. I løpet av en måneds lang
kokainorgie klarte hun å bli gift med hovedsangeren. Hun begynte egentlig som
groupie med mange lokale grupper oppe i Sagatuck, Michigan.
Nåja, da kokainorgiet var slutt, tok også ekteskapet slutt, men da hadde det vart
lenge nok til at hun hadde svidd av de fleste hjernecellene på kokainen.
Så her er også hun. Rett her i Fort Lauderdale. I det tropiske paradiset, Amerikas
Venesia. Blant et hav med vrak. Men hun er en god leietaker. Betaler husleien på
forskudd hver måned som et urverk. Hvis du forsøker å øke husleien hennes, kommer
hun til å gå til krig mot deg. Andy forsøkte å øke husleien med fem dollars. Etter tre
fulle måneder med motargumenter gav hun seg endelig. Andy sa at han aldri kom til
å gjøre det igjen. Ikke for fem dollars uken. Ikke om så livet stod på spill!”
Herr Littlefield så på klokken. De hadde sittet der i over to timer nå, og Jonny satt
og håpet på at seansen snart ville ta slutt. Han hadde sittet og lyttet til nok dritt på en
dag, og det hadde ikke akkurat vært oppløftende opplysninger herr Littlefield satt
110
inne med. Jonny var ganske nedtrykt mye på grunn av at det herr Littlefield hadde
presentert for ham hadde bekreftet mange av hans engstelser. Det hadde gentlig gått
nedover med det amerikanske samfunnet på de tretti årene han hadde vært fysisk
borte. Men egenlig hadde han oppholdt seg i New Jersey mer eller mindre hver dag.
Lindas spådom om at han ikke kom til å finne det Amerika han hadde forlatt, syntes
mer og mer realistisk for hver dag som gikk.
Jonny hadde bare tatt et par slurker av sin andre Bud. Han hadde ikke lenger oversikt over herr Littlefields Guinness’er, men nå bestilte han en til.
“Jeg må innrømme at jeg kjenner ikke så mye til de to karene som bor i rommet
ved siden av doktoren, i nummer fjorten.”
“Nummer tretten?”
“Nummer fjorten! Du vil aldri oppleve at nummeret tretten blir brukt som nummer på en leilighet. Ikke her i landet. Og er ikke det igjen en bekreftelse på hvor
dumme de er, disse amerikanerne? Hysterisk overtroiske! I en skyskraper vil du aldri
oppleve at det finnes en trettende etasje, og i et hotell eller leilighetskompleks vil du
heller ikke oppleve at tallet tretten blir brukt. — Ser du ikke hvor dumme de er?
— Nå, når det gjelder det paret i nummer fjorten, Dave Parker og Carl Eula. De
er ofte ute og fester. De ikke bare drikker seg dritings, men de røker også den marihuana dritten hele tiden. Bortsett fra det er de all right. Et skikkelig par.”
“Du mener enda et par sop—, eh, homofile?”
“Som jeg sa, så kjenner jeg ikke så mye til dem. Det er også en liten hybel oppe
i 23B. En svart kar. En tidligere alkoholiker. Men akkurat nå er han ganske stabil.
Jeg vil bare nevne et par til av leietakerne dine, men la meg si deg: Disse er helt
spesielle. I nummer tjueto bor det en homoseksuell heksekunstner som tror han er en
ekte spåmann. En enslig kar. Du kommer til å bli overrasket når du ser alle de supre
damene som kommer og går til og fra leiligheten hans gjennom hele natten. De kommer for å bli spådd. De har full tillit til ham og han er virkelig en fornøyelse å lytte
til, kunnskapsrik og interessant. Til å begynne med trodde jeg han hadde seg med en
mengde eskort piker. Men på samme tid virket det usannsynlig, for mare med å se
på ham forstår du at denne karen ikke er på jakt etter fitte. Han er mer kvinnelig enn
de feste kvinnene som besøker ham. Han hevder at han tjener mer enn tusen dollars
per natt som det han kaller seg selv, eh — eh, spåmann, sannsiger og livsrådgiver.
Kan du tenke deg å bruke hundre dollars på en spåmann? De burde ha tatt seg en tur
til psykolog og blitt mentalundersøkt hele gjengen!”
“Det er vel akkurat dt de får seg. Til halv pris. Er også dette en aktiv soper?”
“Jeg har sagt deg det! Så la meg ikke oppholde deg særlig lenger bortsett fra å
fortelle deg om paret som bor i den vesle hybelen 26B, Jason Crawford og hans unge
danseludder, Deena. Hun er like tung på make-up’en som et gateludder, men hun har
en fantastisk kropp, det må jeg si. Jeg er sikker på at du la merke til det. Men jeg tror
ikke du la merke til alle de brukte kondomene som lå spredt rundt i rommet. Jeg var
redd for at du skulle kommentere det, men det gjorde du ikke. I stedet ble du opptatt
av alle strømpene og trusene som lå omkring. Og stanken! De er for late til å slippe
katten ut av leiligheten, så den gjør sitt fornødne over hele teppet. De bare lar det
111
tørke og så kommer de på kontoret for å låne støvsugeren. Det hender vi får den tilbake full av våt kattelort. Han du tenke deg? Rommet er fullt av lopper også.”
“Hva i all verden! Er der lopper i bygningen?”
“Ja, det vil du finne i flere av leilighetene. De er ikke alltid så renslige, disse
amerikanerne. — Nå, når det gjelder Deena tjener hun rundt et par hundre dollars
natten på å danse i en pattebar. Så det er hun som underholder ham, og ikke motsatt.
Han er opprinnelig fra Tuscon, Arizona. Jeg tror hun er den eneste i bygningen som
er født og oppvokst her i Sør-Florida. Hun er av god familie. Men da hun begynte å
holde seg med denne fyren fra Arizona, hun var bare seksten, ble hun avvist av foreldrene og de nektet henne å komme hjem. Særlig faren. Hans eneste datter. Kan du
tenke deg noe slikt?
— Ser du ikke hvor blodig usiviliserte de er?”
“Hvis hun bare gav blaffen i hva faren mente, er det bare naturlig at hun må ta følgene. Jeg har ingen problemer med det.”
“Hans eneste datter? — Nåja, Jason er ikke annet enn en latsabb av en drittsekk
og en fengselsfugl. Han henger rundt på kontoret sammen med Andy og preker dritt
hele dagen, så du har noe å se fram til. Ha, ha, ha, ha, ha. Begge røker tonnevis av
den marihuana dritten.
Forresten, hvis du er litt rimelig med Jason på husleia, vil han invitere deg deg
opp på rommet så du kan få deg en hyrdestung med Deena — alene. Og det vil hun
sette pris på. Hun er sytten nå. En skikkelig god knull også! Ha, ha, ha, ha, ha. Når
han ikke er inne, har hun fullt opp med forskjellige typer som kommer og går. Jenter
også. Noen netter når hun danser, knuller Jason minst fire, fem forskjellige småbikkjer i det vesle rommet — ofte flere på en gang mens de suger i seg den marihuana
dritten. Noen ganger blander han med et par typer også. Med andre ord — begge er
biseksuelle og helt uten moral.”
“Ikke rart han sparket henne ut!”
Jonny tenkte på faren. Det må ha vært tøft for ham.
Jonny så herr Littlefield rett inn i øynene.
“La meg få stille deg et enkelt spørsmål: Hvor mange homser og lesper har du i
bygningen?
Herr Littlefield sendte ham et sleiskt smil.
“Godt over halvparten av alle leietakerne i bygningen har alternativ livsstil, skulle
jeg tro. Men de er de gode leieboerne. Ha, ha, ha, ha, ha. Det er de andre, crack uhyrene, du må passe deg for. Det er de som sniker seg ut midt på natten uten å gjøre opp
for seg fordi de har brukt lønningsposen til å kjøpe crack for. Hvis de i det hele tatt
har en lønningspose. De er de som kommer til å smadre leilighetene og løpe av sted
med alt av verdi for å kunne kjøpe den neste steinen. Problemene dine vil virke
endeløse. Den nærmeste pantesjappa ligger bare et par kvartaler oppe i gaten rett før
U.S. Male. Den blir drevet av et par tidligere politikonstabler med tillatelse til å
handle med tilrøvet gods, mer eller mindre.
Denne delen av Holiday Park er så menn et narko-infisert område fullt av horer
og prostituerte. Og på den andre siden av Holiday Park Blvd. finner du alle de homo-
112
seksuelle. De utgjør mer enn to tredjedeler av all innbyggerne. På folkemunne blir
området bare kalt for Homsebyen.
Den ikke lenger så blåblodige herr Edward Bartholomeus Littlefield hadde fortalt sin
historie. Etter sju eller åtte glass Guinness gikk han oppreist mot utgangen. Det var
Jonny som hinket sjanglende etter. Leggene kunne knapt bære han der han sjanglende forsøkte å holde tritt med herr Littlefield.
‘Herre Jesus, hva i himmelens navn hadde han rotet seg borti!’
Men herr Littlefield var ikke helt ferdig ennå.
“Har du forstått hva jeg har forsøkt å fortelle deg? — Det er så fryktelig usivilisert alt sammen! Det solfylte paradiset som Sør-Florida kunne vært uten alle disse
amerikanerne, har utviklet seg til å bli en menneskelig søppelfylling på grunn av alle
disse fordømte amerikanerne! — Forstår du?”
“Ikke helt, herr Littlefield. Også vi har våre grunner for å ha havnet her.”
Uttrykket i herr Littlefilds ansikt fortalte Jonny at det ikke var en korrekt kommentar.
Han holdt på å føye til at i det minste var ingen av dem homofile — en skjebne
verre enn døden!
Men noe holdt ham igjen og han var oppgående nok til å holde kjeft.
113
08
De to ensomme gamle
Andrea hadde slitt seg gjennom enda en søvnløs natt. Hele livet hadde hun vært
plaget av søvnløshet slik at bare sterkere og sterkere doser av sovetabletter og lykkepiller fikk henne gjennom natten. Hun hadde sterke rier med engstelser der hun satte
seg opp i sengen. Hun gløttet over mot han som hadde vært hennes mann i over femti
år nå. Hvis Hans var så uheldig at han snorket, eller laget den minste lyd, var det et
påskudd for å vekke ham opp og begynne å plage ham for alt det i livet som ikke
hadde gått i oppfyllelse. Og hun gav ham skylden for at det var han som hadde holdt
henne våken. Men i natt sov han som en stein, nesten som om han var livløs — ingen
gisping etter pusten, ingen neselyder og heller ingen snorking. Hun misunte ham.
Han syntes å være så avslappet. Hennes første innskudd var å vekke ham slik hun
hadde gjort så mange ganger tidligere. Da kunne hun gnåle på ham i timevis for alt
det som var gått galt i livet, helt til han hoppet or senga og tok tilflukt i kjøkkenet og
begynte å lage seg noe mat, eller han satte under lampen i gyngestolen og begynte
og lese, eller han begynte å skrive et av sine mange avisinnlegg. De fleste nettene
fikk han ikke fred da heller, for hun fortsatte å gneldre mot han fra soverommet —
kraftigere og kraftigere og kraftigere! Til slutt kunne hun begynne å forbanne ham
for at han ikke hørte på henne.
Jonny hadde så mange ganger undret seg over at han klarte å holde det ut.
Nå bestemte hun seg for å la ham være i fred. Etter et alvorlig slag bare for noen
måneder siden, var han ikke lenger det solide Dovrefjellet han hadde vært gjennom
hele livet. Plutselig var han blitt menneskelig og sårbar.
Hun hadde alltid vært tidlig oppe, og hun visste at etter klokken seks om morgenen var heller ikke han i stand til å sove lenger. Hun snublet seg ut av sengen og
inn i dagligstua med gebisset liggende igjen i et glass vann på nattbordet. Hvis hun
bare kunne bli kvitt den plagsomme hodeverken som bare ble verre for hver dag som
De to ensomme gamle
114
gikk. Hun følte at hun til stadig gikk rundt med en slaghammer i hodet! Nesten hele
livet hadde hun vært plaget av hodeverk. Bortsett fra de årene de bodde i New Jersey.
Livet hadde vært bedre da.
Hun snublet seg videre ut på kjøkkenet og åpnet en ny flaske valium.
Da Hans stod opp om morgenen for å koke seg en kopp kaffe slik han hadde gjort
hver eneste morgen de siste årene, bortsett fra de nesten to månedene han hadde vært
på sykehuset, ble han vitne til at hun som han hadde vært gift med i over femti år,
satt på kjøkkengulvet totalt forvirret mens hun holdt Bibelen i den ene hånden og en
flaske valium i den andre. Pillene lå strødd utover hele gulvet. Med den type kjærlighet og omsorg som en solid ektemann har for en hustru gjennom femti år, selv om
deres forhold hadde vært alt annet en fullkomment, falt han på kne med et engstelig
hjerte og et urolig sinn.
“Andrea. Andrea! Hva er i veien? Snakk til meg. Snakk til meg, Andrea!”
Men hun bare mumlet fortvilt og usammenhengende noe om deres sønn, Jonny.
Ja, han engstet seg, han også. Jonny hadde dratt sin kos for over åtte måneder siden
og aldri gitt tegn til liv. Ikke så mye som et kort, et brev eller en telefon. Nei, ikke det
minste tegn til liv! Det var egentlig ingen overraskelse for dem. De hadde daglig lagt
merke til hvor nedtrykket han var over å måtte bo i Norge, og det selv etter at han var
gift og hadde to barn å forsørge. Midt i hans ungdommelige optimisme og det som
syntes som en lys fremtid i USA, hadde de mer eller mindre truet ham til å reise tilbake til Norge med dem. Sterkt mot hans vilje. De hadde til og med truet med å gjøre
ham arveløs hvis han ikke reiste tilbake sammen med dem. De var gamle nå, og
trengte hans hjelp mot byråkratiet. Kommunen hadde truet med å ekspropriere hele
eiendommen deres hvis de ble boende i USA. Det var Andrea som hadde vært den
mest kompromissløse av dem. Hun hadde skremt ham med at ham kom til å bli som
Kain — en enslig vandrer uten noe sted å kalle hjem.
Nei, det var ingen overraskelse at han hadde valgt å forlate dem. De hadde bare
ventet på når det ville skje.
Andrea husket sin egen trussel. Den hadde plaget henne i mange år. “Hvis du
velger å bli boende i Amerika alene, nå da vi alle har bestemt å dra tilbake til vårt
eget land, skal jeg love deg ærlig og høytidelig at alt vi har i Norge, vil tilfalle din
søster! Og du vil ike ha et sted å kalle hjem så lenge du lever! Du kommer til å bli
en rastløs sjel uten røtter, uten retning og uten fremtid! Du kommer til å bli en rastløs
vandrer akkurat som Kain etter at han drepte Abel — uten noe sted å kalle hjem.’
Dette hadde vært en tøff beskjed å få for en ung mann som trodde han gjorde det
som var rett både for deg selv og familien. I en alder av tjuefire hadde han aldri hatt
noe stevnemøte med en jente, ja, unntatt ett tilfelle som han helst ville glemme. Han
hadde aldri drukket seg full eller så mye som smakt en øl. Men han hadde heller
ingen nære venner eller kamerater som han kunne dele erfaringer med, eller fortroligheter, slik andre ungdommer hadde som vokste opp under normale omstendigheter.
Når de andre skulle ut og jakte på damene, passet de alltid på at Jonny ble værende
igjen alene. De syntes at han var for treg og uten erfaring.
115
De to ensomme gamle
Han var intelligent nok til å forstå. Han syntes folk flest var grunne og illojale. Og
det var grunnen til at han aldri tillot noen å komme ham for nær. I stedet konsentrerte
han seg om arbeidet og begynte å utvikle en god forretning for seg selv i byggebransjen i de gode vekstårene i begynnelsen av sekstitallet i New Jersey, det stedet han
betraktet som sitt hjem. Han kom aldri til å glemme sin fars velkomsthilsen til ham
da de tok imot ham på Pier 42 i New York City. ‘Velkommen til Amerika, Jonny.
Det er godt å ha deg hjemme.’
Jonny hadde likt seg godt i New Jersey. Hvis han måtte velge mellom himmelen
eller New Jersey, var han ikke i tvil. Valget ville bli New Jersey! Han hadde funnet
sitt himmelrike på jord. Men han var ung da.
Det hadde vært et ubeskrivelig sjokk for ham da de fortalte ham at de hadde bestemt seg for å reise tilbake til Norge. Men etter uker og måneder med motstand,
måtte han til slutt gi seg. Hans mor hadde en ubeskrivelig sterk vilje og pågangsmot,
så nesten bak ryggen på ham, hadde hun solgt forretningen hans for to tusen dollars.
Det var det beløpet han hadde betalt for å komme i gang. Han var klar over at han
aldri ville få overtaket på henne, så han godtok nederlaget. Men innerst inne bestemte han seg for at ingenting skulle forhindre ham i å reise tilbake. Ingenting! Selv
om han visste at det betydde at han måtte begynne på nytt igjen — og alene! Men
han var ung. Han hadde fremtiden foran seg. Og den tilhørte ham! Og den var i New
Jersey, ikke i Norge! Ingen, ikke engang hans mor, kunne forhindre ham i det!
Hjemme er der ditt hjerte er. Og hans hjerte hadde aldri vært i Norge!
Hans hadde så mange forvirrende tanker i hodet da han lyttet til Andreas ubestemmelige engstelser for Jonny. Men han hadde forstått at det ville komme. Jonnys
tomme blikk. Hans rastløshet. Hans manglende tilhørlighet. Hans økende motvilje.
Men Jonny hadde ikke skapt noe blest om det. Han hadde bare stilt og rolig fortalt
dem at ahn endelig hadde bestemt seg. Han holdt ikke ut i Norge lenger. Han kom
til å reise fra familien og alt han hadde i Norge for å reise hjem igjen. Og hjemme var
i New Jersey! Og han husket hvordan han hadde ønsket Jonny velkommen da han var
kommet ned gangveien fra ‘Oslofjord.’
‘Velkommen til Amerika, Jonny. Det er godt å ha deg hjemme.’
Jonny hadde aldri opplevd annet enn smålighet og misunnelse i Norge. Det var
ikke slik han ville ha det! Men i New Jersey var han blitt møtt med generøsitet og
vennlighet. Hans mor hadde sagt det så treffende: ‘De har en mildere Gud her.’
Likevel, Hans kunne knapt fatte det. Det var jo for over tjue år siden! Og han
hadde likevel ikke glemt, eller tilgitt dem. Og det smertet ham inderlig da det gikk
opp for ham hvor stor urett de hadde gjort ham da de tvang ham å bli med tilbake til
Norge.
Hans hadde aldri i sitt voksne liv tatt til tårene. Voksne menn gråter ikke. Men nå
klarte han ikke å forhindre at tårene rant ganske fritt samme hvor hardt han strevde.
I sine drømmer hadde han håpt at han skulle få oppleve sin sønns suksess før han
døde. I stedet hadde Jonny vært en stor fiasko i Norge. Hans hjerte lå liksom ikke i
det han foretok seg. Han ble et offer for norsk smålighet og misunnelse.
Og nå var han borte og tapt for alltid!
De to ensomme gamle
116
Han så inn i Andreas tomme, stirrende øyne og la merke til hennes nesten uhørlige mumling: “Kasta ikkje stein. Han kjem att. — kasta stein. Dei kjem att. — Dei
kjem att!”
Hans løp gjennom gangen og inn i datterens leilighet. Han banket på soveromsdøren og forsøkte forvirret å forklare henne.
Hun forstod med det samme at noe var galt. Fryktelig galt. Hun hadde også lagt
merke til morens forfall etter at Jonny hadde reist, og nå var hun knapt seg selv lenger.
Andrea var også klar over at hennes forbannelse over Jonny var blitt virkelighet.
Jonny var virkelig blitt en rastløs vandrer uten noe sted å kalle hjem. Han hadde aldri
hatt sine hjerterøtter i Norge, og så hadde de også tatt fra ham de røttene han hadde
bygget seg opp i New Jersey.
Hun husket også sin egen bemerkning da Jonny hadde sett seg rundt i leiligheten
i Verona — i hans ny hjemland, Amerikas forente stater.
‘Ja, det er slik vi har det. Dette er hjemme, Jonny. Middagen står klar.’
Og hun visste at det var det hjemmet Jonny kom til å søke etter. Hun innrømmet
også for første gang i sitt liv at hun hadde handlet galt — fryktelig galt! Fra helt tilbake i ungdommen hadde ikke Jonny betraktet Norge som sitt hjemland.
‘Jeg ble født amerikaner. At det skjedde i Norge var bare en teknisk feil.’
Helt fra den dagen onkel Dan hadde besøkt dem under et norgesbesøk, hadde Jonnys tanker vært vestenfor horisonten.
Margaret løp hurtig inn i foreldrenes leilighet, tok et overblikk over situasjonen
og ringte sykebilen.
Bare en time senere var Andrea til behandling på intensivavdelingen på Haugesund
Sykehus mens Hans og Margaret rastløse ventet på resultatet. Andreah hadde hatt et
kraftig drypp, men det var ikke livstruende.
De pustet lettet ut da de ble fortalt at hun ville antakelig være hjemme igjen om
et par uker.
Men hun ble aldri helt den samme igjen. Dette var bare den første av en serie
hjerneblødninger som til slutt la henne i graven. Fra da av virket det som om hun
bare hadde en tanke i hodet — Jonny. Ved middagsbordet kunne hun plutselig se seg
forvirret omkring og begynne å spørre etter Jonny.
‘Hvor er Jonny? Jeg har ikke sett ham på lenge? Har du ikke bedt ham til bords?’
Men etter en stund så hendte det at hun tilføyde: ‘Jeg tror han hadde lyst å reise til
Amerika.’ Og det hendte at det rant noen tårer ned kinnene hennes mens hun så seg
rundt etter Jonny med tomme øyne.
‘Jeg tror han må være død. De dreper så mange mennesker i Amerika. For hvis
han hadde vært i live, hadde han iallfall sendt et lite kort slik broder Samuel gjorde
før han ble drept i Tacoma. Han ligger begravd der. Nei, han fant ingen regnbue i
Amerika han heller. Bare en umarkert grav. Hvis Jonny bare hadde vært i live hadde
han nok gitt oss et livstegn. Men alt er min feil. Jeg tror han hater meg. — Åh, Herre
Gud, tilgi meg.’
117
De to ensomme gamle
Det hendte hun gråt mens hun mumlet: ‘Kasta ikkje stein. Dei kjem att.— Dei
kjem att.’
Hver ettermiddag klokken tre kunne naboene se henne på vei ned mot postkassen
med håp om et kort eller et brev fra Jonny. Og Hans fulgte henne med øynene fra bak
gardinene og håpet på at i dag var dagen da Jonny ville gjøre livet deres litt lettere
— bare et lite brev, eller et postkort. Et tegn til liv.
Men nei. Hver dag kom hun tilbake tomhendt. Hans kunne se det på hennes bøyde
skuldre og slepende gange der hun skuffet kom tilbake igjen.
Kanskje i morgen?
Men hun sa ingenting. Hun bare satte seg ned i sofaen og stirret ut i løse luften.
Oftere og oftere ble Hans holdt vaken om nettene mens han lyttet til at hun gråt.
Begge klandret de seg selv, men Hans begynte å føle en økende motvilje mot sin eneste sønn. De hadde nok gjort en del feil gjennom et langt liv, men de hadde fortjent
bedre. Tross alt, de hadde gitt ham alt de eide! Etter et langt liv med strev og forsakelser, og få gleder, hadde de nå ingenting annet å se fram til enn en enslig død. Den
korte tiden de hadde igjen å leve hadde de fortjent noen lykkelige øyeblikk — noen
stunder med glede — med kjærlighet og respekt fra deres eneste sønn. Ja, de hadde
gjort feil, men det var ham de hadde strevd for hele livet!
Og nå var han borte og tapt for alltid!
De var knust. Men likevel, etter så mange dager med skuffelser, fortsatte de å
håpe på at morgendagen ville bli en dag med litt solskinn — et livstegn fra deres eneste sønn.
Dagene ble til uker og ukene ble til måneder, og månedene ble mange og lange.
Men Jonny forholdt seg taus mens de to gamle langsomt mistet lysten til å leve.
De hadde levd altfor lenge allerede. Hvis Gud hadde vært nådig, hadde han tatt
dem bort mens livet ennå var verdt å leve!
118
09
Menneskers falskhet
‘Å, for en vidunderlig morgen, å, for en vidunderlig dag.
Jeg har en vidunderlig tanke om at alt kommer til å gå bra.’
Det var den første november, den dagen da han skulle overta eiendommen. Klarheten
i luften denne høstdagen gjorde den spesielt behagelig idet solen steg opp i øst. Ja,
Jonny følte for å nynne en melodi denne morgenen. Men det gjorde han ikke. Jonny
sang aldri.
Det ble aldri noe av at han fikk flytte inn i leiligheten på hotellet, så han hadde
leid seg et lite rom bare at par kvartaler borte. Han gikk bort til Holiday Park Hotel
og traff på Andy akkurat i det han krysset over til Progresso Road. Andy var i det
samme joviale humøret som han pleide være.
“God morgen, Jonny. Hvordan står det til med deg i dag?”
“Bare bra. Jeg skinner med solen og gråter med regnet, vet du. Hva med deg? Er
du klar for den spennende dagen?”
“Nåja, jeg vet ikke, Jonny. Jeg tror ikke dagen i dag blir særlig spennende. Ted
fortalte meg at han ikke kom på kontoret i dag — og, eh — eh — han har forsøkt å
snakket med sakføreren som skal ta seg av overdragelsen for å avtale hvilen dag det
kan skje, men han har hatt det så travelt at han tar ikke engang telefonen. Ted ba meg
si deg at — eh — eh — at det kom til å ta et par uker til.”
“Det er nytt for meg. Jeg har aldri hørt noe om det før. Ted sa at det kunne ta en
dag eller to, men ikke to uker. Så det er helt uaktuelt. Husk at vi har en kontrakt! Og
den kontrakten viser til en bestemt dag — den første november. Og det er i dag. —
Du holder meg vel ikke for narr?”
Pearly Jo hadde bedt Jonny være forsiktig med utsettelser. Det var langt fra uvanlig at eierne begynte å skumme eiendommen etter at kontrakten var undertegnet.
119
Menneskers falskhet
Andy ble irritert.
“Selvfølgelig ikke! Du vet bedre! Vi older ingen for narr. Vi vil selge dette stedet.
Og det har vi egentlig gjort, men — jeg mener — hva kan vi gjøre hvis sakføreren
ikke kan ta seg av det?”
“Jo, men det skulle dere ha avtalt på forhånd slik at sakføreren kunne ta seg av det
til rett tid. Jeg har ikke tenkt å vente i to uker! Det er i strid med avtalen!”
“Jeg beklager, Jonny, men jeg kan ikke hjelpe deg rett nå. Ted har noen forretninger oppe i New York som han må ta seg av, og det kan også ta et par uker, Så slapp
bare av og nyt tiden. Ta en tur på stranden. Det er en vidunderlig verden. Du er i Florida nå — det tropiske paradiset. Ha, ha, ha.”
I det siste hadde Jonny ofte hatt stunder med engstelse og frustrasjon. Han følte
seg så maktesløs. Men han forsøkte å få tiden til å gå på beste måte. Han forsøkte å
nyte tilværelsen i solskinnsstaten, men det var alt annet enn lett slik situasjonen var.
Han var begynt å føle at han satt fast i en hengemyr allerede før han var kommet i
gang. Etter at han hadde undertegnet kontrakten var både Ted og Andy blitt ganske
fraværende, nesten som om de forsøkte å unngå ham.
To uker senere hadde Jonny fremdeles ikke vært i stand til å få kontakt med herr
Littlefield. Ifølge Andy hadde han ikke kommet tilbake fra New York. Andy brukte
ganske lang tid å bli kvitt denne prostituerte og pimpen hennes, også. Jonny var også
begynt å spørre etter den nye leiligheten, men Andy svarte alltid unnvikende.
“Alt står bra til Jonny. Bare bra. De betaler husleien, så da kan jeg ikke kaste dem
ut. Vi må vente. Vi kan ikke bare kaste dem på gata på den måten med det samme,
Vi må vente.”
Jonny var klar over at de ikke kunne kaste dem ut uten grunn, særlig hvis de var
ajour med husleien. Men Jonny var også klar over at den eneste grunnen til at de ikke
kastet dem ut, var at de hadde lovet ham å bo der gratis. Det var selvfølgelig bare en
gentlemans avtale som ikke stod i kontrakten, men Jonny mistenkte den for ikke å
ville miste inntektene. Løftet ble gitt før han undertegnet kontrakten, og nå da den
var i orden, forsøkte de tydligvis å ta inn så mye kontanter som mulig. De fant på all
slags unnskyldninger for ikke å si dem opp. De fortalte til og med at det var direkte
ulovlig å kaste noen ut som hadde betalt husleien. Og de nevnte ikke lenger noe om
all den prostitusjonen som foregikk. Men Andy hadde nevnt det for Tevin, og da
hadde han lovt å stoppe trafikken. De så ikke lenger så mye til Cindy heller. Hun
hadde flyttet forretningene til et annet sted. Og alt dette ifølge Andy.
Jonny hadde ikke så veldig tro på ham, for han så henne på eiendommen ganske
ofte. Og det var fremdeles stor trafikk ut og inn av leiligheten av en mengde menn
som kom og gikk.
Jonny begynte å bli rastløs. Han forsøkte å få kontakt med Ted, men uten hell.
Ted viste seg heller ikke på hotellet lenger. Unnskyldningen var at han hadde så
mange gjøremål å ta seg av. Ted var en travelt opptatt forretningsmann. Igjen ifølge
Andy. Han hadde også en annen bygning han måtte ta seg av. Og i tillegg var han
veldig opptatt med å forberede en del saker for sine sønner.
Menneskers falskhet
120
“Beklager, Jonny, men Ted har det for travelt til å komme innom hotellet akkurat
nå. Han vill ikke være tilgjengelig før om to uker når overdragelsen skal finne sted.
Men det er ingenting å engste seg for. Alt er i orden. Det er bare det at her i Florida
tar alt så blodig lang tid. Lovverket fungerer knapt her borte. Det er ikke slik som i
Europa. Sakførerne driver med mye spill her. Murhpy’s lov, vet du. Nyt det mens du
kan. Ha, ha, ha. Dette er Florida, Jonny.”
Og Andy flirte som vanlig før han begynte å le igjen på jovialt vis.
Enda to uker til! Jonny følte seg mer overbevist enn noensinne at de holdt ham
for narr. Nå da han hadde skrevet under på papirene og salget var i orden, regnet de
med at han var låst fast til avtalen. Ja, de holdt ham for narr, det var sikkert. De hipet
ut overdragelsen slik at de kunne beholde mer av inntektene før de lot ham overta.
Det var jo også midt i høysesongen.
Jonny sverget ved alt han hadde hellig at hvis overdragelsen ikke var fullført innen slutten av måneden skulle også han begynne å leke narrespill — den mest amerikanske av alle narrespill — erstatningsleken.
Jonny forsøkte å ringe sakføreren som skulle ta seg av overdragelsen for å finne
ut hvordan saken lå an, men de nektet å snakke med ham. Hvis de gav ham noen som
helst opplysninger, fikk han beskjed om, ville det bli betraktet som en interessekonflikt. Han ble henvist til herr Littlefield.
Så kom første desember. Og fremdeles, etter hele fire uker — og ikke tegn til
noen overdragelse. De bare unngikk ham hele tiden.
Andy var vennlig og smilende, men når han nevnte overdragelsen, begynte han
bare å snakke om hvor glad han var for å komme seg bort herfra. Jonny regnet med
at det var slik de var blitt enige om å takle det for å holde Jonny på trygg avstand så
lenge som mulig. Han måtte få fortgang i dette og bestemte seg for å ringe Lucy for
å finne it hva som var lovens retningslinjer i en sak som denne.
Lucy hadde blandede nyheter for ham. Hvis avtalen ikke var gjennomført innen
den datoen som var avtalt i kontrakten, kunne kjøperen nekte å følge opp den originale kontrakten og dra sin kos uten noe som helst ansvar. Da hadde selgeren tapt alle
rettigheter. I praksis var det likevel mer innfløkt. Han kunne få problemer med å få
tilbakebetalt forskuddet som var betalt. Og hvis de bestemte seg for å gi ham et hardkjør, kunne han bli tvunget til å måtte sende inn klage til Florida’s Board of Realtors
for å få pengene refundert. Men en mekler med respekt for seg selv ville betale ham
tilbake uten å skape problemer. Men han måtte regne med at de ville beholde provisjonen for overdragelsen fordi de selv ikke kunne holdes ansvarlige for situasjonen.
Og da stod han i fare for å tape tjue tusen dollars.
Det kunne også gå flere år før han fikk beløpet utbetalt fra Florida’s Board of Realtors.
Ja, Jonny forstod at han satt fast mellom barken og veden akkurat nå!
Igjen forsøkte han å få kontakt med herr Littlefield for å fortelle ham at han ikke
lenger var interessert i å følge opp kontraken. Den var egentlig utgått og ikke lenger
gyldig. Han hadde besluttet å trekke seg for godt. Det var den eneste måten han
kunne få noen respons fra Ted på, regnet han med, for Jonny forstod nå at de hadde
121
Menneskers falskhet
planer om å sitte med bygningene så lenge som mulig. Omsetningen var ganske høy
å denne tiden av året. Fra første november til første mai var høysesong.
Ted var fremdeles unnvikende og utilgjengelig. Ifølge Andy måtte han nå ta en
tur til Texas i ytterligere to uker — en eiendomshandel i Houston denne gangen.
“Mener du å fortelle meg at Ted skal reise bort igjen?”
“Ja. Vi beklager, Jonny, men det er et nødstilfelle. Han hadde ikke noe valg. Han
må ganske enklt dra dit opp.”
Jonny satte øynene rett i ansiktet på Andy.
“Og hvor lenge kommer det til å ta denne gangen?”
“Å, du vet hvordan det er her i Florida. Alt tar tid. Og alt er så usikkert. Muphy’s
Law, vet du. Det er sannsynlig at han vil trenge minst to uker til.”
Jonny hadde forutsett svaret.
“Jaså? Virkelig? Nåja, det er kanskje ikke så galt denne gangen. Jeg har også
tenkt meg å tilbringe noen dager oppe i Boston. Jeg har en venn der som jeg ikke har
truffet på mange år. Jeg har allerede kjøpt billett. Jeg kommer til å reise fra Fort
Lauderdale Airport i morgen tidlig klokken ti. Jeg stakk bare innom for å gi deg beskjed i tilfelle dere planla en overdragelse en av de først dagene. Det er akkurat en
slik uflaks jeg ofte har.”
“Å, det er jo helt fantastisk! Ha en god tur, Jonny.”
Andy var overdrevent vennlig. Og jovial som vanlig.
“Ja, jeg ser fram til turen.”
Jonny var enda vennligere. Men ikke på langt nær så jovial.
Da Jonny våknet opp neste morgen, var flyet til Boston allerede gått. Klokken var
over ti. Men han følte seg fullt overbevist om at han kom til å treffe herr Littlefild,
den britiske gentlemansniken, i dag. Andy også. De kom til å få sitt livs sjokk når han
fylte døråpningen inn til kontoret.
Jonny hadde ikke sovnet før på morgenkvisten. Men nå kom han seg på beina i
en fart. Han nærmest løp opp til Arby’s for en kvikk roast beef og en kola.
Så gikk han litt nølende over til hotellet.
Andy’s røde Mustang var parkert i en av de femten parkeringsplassene foran hotellet som vanlig. Men Teds beige-brune Mercedes var ikke å se. Jonny var fryktelig
skuffet. Kanskje han hadde reist til Houston tross alt? Men han bestemte seg for å
undersøke nærmere. De var jo mann og kone, så de kunne ha kjørt sammen. De
gjorde det av og til hvis Ted ikke hadde noen spesielle ærend.
Hvert femtende minutt spaserte han nært nok til hotellet for å om se om Teds
Mercedes var parkert på hans vanlige parkeringsplass.
Klokken tre om ettermiddagen holde han på å gi opp. Hvis Ted ikke var i Texas,
måtte de ha forstått at han bløffet. Så bestemte han seg for å gå over til hotellet likevel. Han ville bare fortelle Andy at han hadde forsovet seg slik at han måtte utsette
turen til neste dag.
Om han levde til han ble hundre, kom han aldri til å glemme hvem som ble mest
overrasket da han kom inn på kontoret: Han selv, Andy — eller Ted.
Menneskers falskhet
122
Da Andy så opp og oppdaget Jonny stående i døråpningen, ble han sittende med
store øyne og vidåpen munn. Det joviale fliret var plutselig borte. Han var fullstendig
paff! Jonny var tilsvarende forvirret og taus. Han hadde mistet taleevnen.
Ted stod ved det andre skrivebordet med papirer spredt over alt og med ryggen
mot døråpningen. De var tydelig opptatt med å gå gjennom bøkene. Andy bare satt
der anspent uten å si et ord helt siden han fylte døråpningen.
Ted må ha følt anspentheten for han snudde seg langsom mot Andy.
Da han fikk øye på Jonny i døråpningen, mistet han nesten balansen og ble sprutrød helt fra den skallete issen til langt nedover den åpne brystkassen.
Jonny nøt situasjonen og stirret fra den ene til den andre uten å si et ord. Denne
gangen skulle han overlate praten til husherrene. Han hadde allerede erfart at Ted var
god i kjeften. Selv hadde han ikke så mye han ville si dem. Ted var nå tatt på fersken
med blod på hendene og buksene nede på hasene. Og de var klar over det. Ted så mer
ut som om han var blitt dradd gjenomm en septiktank enn en høytstående britisk
gentleman. Han hadde et sauelignende uttrykk i ansiktet. Øynene skiftet fra Jonny
til Andy og han så heller komisk ut mens øynene vandret fra den ene til den andre.
Plutselig satte han øynene i taket som om han søkte hjelp fra høyere makter.
Andy var mer fattet. Han hadde fått fliret tilbake i ansiktet, noe som tydelig gav
beskjed til Ted om at dette ikke var hans problem.
Ted gjenvant taleevnen.
“Eh — eh — det er ikke slik at vi ikke er glade over å se deg. Men vi trodde du
var i Boston.”
Jonny smilte sarkastisk:
“Det er heller ikke slik at jeg ikke er glad for å se deg, men jeg trodde du var i
Houston.”
“Eh — jeg måte endre — planene — i siste sekund.”
“Ja, jeg vet nøyaktig hva du sikter til. Det samme skjedde med meg. Det er alltid
et eller annet uforutsett som skjer. Livet er fullt av overraskelser.”
Jonny hadde problemer med å holde tilbake sarkasmen. Herr Littlefield ble taus.
Hans smerte og ubehag var så synlig at Jonny nesten syntes synd på ham. Den sofistikerte forretningsmannen som hele tiden fremstilte seg seg som en høyverdig britisk gentleman var tatt med homsebuksa nede som en billig, uærlig lavklasses hykler!
En britisk halvskrulling!
Kontoret var fylt med tung stillhet. Det var Jonny som brøt tausheten.
“Vi har et forhold vi må ordne opp i. Og det skal vi gjøre rett nå. Jeg regner med
at det er greit å ta en telefon?”
Andy skvatt opp fra stolen, lettet, men fremdeles med det påklinte fliret.
“Ja, det er greit. Bare sett deg.”
Jonny satte seg hurtig og begynte å slå nummeret til Lucy. Til sin store skuffelse
var det kontordama som tok telefonen. Men hun oppfattet straks situasjonen.
“Lucy er litt opptatt på kontoret. Men jeg skal be henne ringe deg tilbake så snart
hun er ledig.”
Jonny gav henne nummeret med beskjed om å ringe tilbake så snart som mulig.
123
Menneskers falskhet
Det var ganske viktig. Jonny hatet alle disse menneskelige falskhetene som han til
stadighet ble utsatt for. Og fordi han ikke var slik selv, ble han sett på som litt naiv.
Han hatet alle disse telefonsvarerne og tibakeringingstjenestene. Det var ikke annet enn et ufint spill menneskene ble utsatt for. De hadde til å med et egent navn for
det. ‘Å leke telefontikken’ kalte de det for.
Ted og Andy stod stille ved siden av hverandre nesten som to slemme skolegutter
som ventet på straffen. Ingen sa et ord, og alle ventet på at Lucy skulle ringe ham tilbake. Endelig, etter bare noen minutter som neste føltes som en evighet, ringte Lucy
tilbake. Nesten samtidig hørte Jonny et lettelsens sukk både fra Ted og Andy. Han
var også selv litt usikker da han grep røret.
“Hallo, Jonny, detter er Lucy — eh, Clift, din sakfører, som ringer deg. Hvordan
går det? Er dere klare for overdragelsen?”
“Nei. Jeg tviler på om det noen gang vil bli noen overdragelse. Det er allerede
fire uker siden og herr Littlefield har det alltid så travelt. Nå skal han til Texas i enda
to uker. Jeg har bestemt meg for å avlyse hele greiene basert på de opplysningene
du gav meg tidligere om at de ikke kan holde meg til kontrakten hvis overdragelsen
ikke har funnet sted i henhold til avtalt dato. Og det er det nå over en måned siden.
Det har vært for mye falskhet. Jeg ringte bare for å la deg få vite. Og hvis det er noe
du må gjøre i den forbindelse, så er det bare å gå i gang. Jeg drar over til Peggy Jo
og gir henne beskjed i løpet av morgendagen. — Du bekreftet at kontrakten kunne
sies opp etter så lang tid, ikke sant?”
“Riktig.”
“Javel, kan jeg da be deg lage et skriv til meg med det innholdet, og med henvisning til de paragrafene det bygger på? Vil du bare bekrefte at jeg betrakter kontrakten som ugyldig og at jeg kommer til å avlyse overdragelsen?”
“Hvorfor har du brukt så lang tid på dette, Jonny? Jeg hadde regnet med å høre
fra deg for snart to uker siden.”
“Ja, jeg vet at jeg kan være noe treg til tider. Er det ikke derfor de kaller nordmenn for pappskaller her borte? Jeg hadde nok litt for store forhåpninger i tillegg til
at jeg manglet den nødvendige kunnskapen. De har vel tatt det med i beregningene
da de bestemte seg for å utsette meg for dette narrespillet, kan jeg tenke meg.”
“Bare ring meg hvis du trenger meg.”
“Jeg takker for det.” Jonny la på røret. Han så opp fra setet og stirret både på Ted
og Andy. Det skulle mye til for å tørke fliret fra trynet til Andy, men Ted var ikke
lenger rød fra isse til navel. Han var likblek!
Jonny reiste seg.
“Nå, jeg går ut fra at dere forstod hva den samtalen gikk ut på? Jeg har ventet på
overdragelsen i mer enn en måned nå, men er hele tiden blitt holdt for narr. Så nå har
jeg tatt saken i egne hender. Gentlemen, det kommer ikke til å bli noen overdragelse! Kontrakten har ingen verdi lenger.” Så satte han kursen for døren.
Men i det han skulle til å gå ut, snudde han seg mot herr Littlefield.
“Å, jeg holdt nesten på å glemme det. Ha en god tur til Texas, Ted.”
De to blodige britene ble stående å stirre på hverandre med åpen munn.
Menneskers falskhet
124
Hele den ettermiddagen hadde herr Littlefield det travelt med å ringe rundt. Sakførereren informerte han om at Jonny var fullt dekket av loven hvis han valgte å trekke
seg. Megleren bekreftet det samme, men tilføyde at de ikke kom til å gi fra seg provisjonen for salget. Og basert på den rutinen valgte de fleste å fullføre overdragelsen
selv om den dro ut litt. Han innrømmet at de nok hadde vært litt for snare da de gikk
men på en fast dato og slik en hurtig overdragelse, men sakføreren hans, Lucy Clift,
hadde insisert på det.
Andy begynte å bite negler og så for seg at han kanskje be sittende der i to, tre
år til.
“Du får se å ordne opp i dette, Ted, samme hva som skal til. Jeg kommer ikke til
å bli værende blant disse blodige halvtomsingene lenger enn høyst nødvendig. Forstår du, Ted? Du har rotet det til for deg ganske godt denne gangen. Jeg advarte deg
mot å drive det for langt. Samme hva som skjer, skal du være klar over at jeg ikke
kommer til å bli sittende her stort lenger! Jeg har bestemt meg for å reise!”
Neste morgen var Jonny fremdeles i senga da den fransk-canadiske daglige lederen
for Schuberts Apertments iltert ringte på døren.
“Herr Hell! Det er en viktig telefon til deg på kontoret!”
“Ok. Jeg kommer med det samme. Takk skal du ha.”
Han visste det var Ted.
“God morgen, Jonny. Jeg håper at jeg ikke vekket deg, men det er viktig. jeg må
treffe deg så snart som mulig. Kan vi treffes på kontoret klokken elleve?”
“Ringer to fra Texas?”
“At eleven sharp.”
“Ja, jeg tror nok det. Hva er det som haster?”
“Jeg forsøker ikke å være påtatt, Jonny. Men jeg skal forklare deg når vi treffes.
Jeg mener det er ganske viktig at vi begge setter oss ned og revurderer situasjonen.
Takk for at du vil snakke med meg.”
Jonny satte igjen kursen mot Holiday Park Hotel. Verken Ted eller Andy var
kommet ennå, men han traff Cory i tjuetre rett utenfor kontoret. Hun var vennlig,
og hun var interessert i å vite hva som foregikk. Hun var klar over at Ted og Andy
hadde solgt bygningen, og at Jonny var i ferd med å overta. Hun fortalte Jonny rett
ut at Andy hadde fortalt henne at de ikke hadde planer om å flytte før etter den første
mai, etter høysesongen.
Jonny forsøkte å skjule hvor forbannet han var. Han husket den samtalen han
hadde hatt med Ted på King’s Knights. Da hadde Ted ikke nevnt noe som helst angående paret i tjue tre. Jonny visste ikke hvorfor, men litt etter litt fortalte Cory at
hun og Danny hadde blitt ganske gode venner med Ted og Andy. Da hun hadde
giftet seg med Danny for bare et år siden, hadde de feiret bryllupet hjemme hos Ted
i Bal Harbor.
De hadde vært ganske gode venner helt til det begynte å gå rykter om at hun
hadde innledet et forhold med Andy. Både Ted og Danny var blitt syklig sjalu, og
de hadde havnet i et skikkelig bikkjeslagsmål. Cory kunne ikke annet enn å le av
125
Menneskers falskhet
hele greia for Danny var ikke klar over at Andy var homofil og hadde aldri rørt en
kvinne i hele sitt liv.
Cory fortalte dette til Jonny på en ganske enkel og liketil måte. Men Jonny var
sjokkert. Han kunne knapt tro sine egne ører.
“Herre Gud! Er Andy homs?”
“Ja, visste du ikke det? Jeg trodde det var derfor dere gikk så godt sammen. Alle
her tror at du også er homofil. Fordi du har kjøpt dette homsereiret fra dem, mener
jeg!”
“Hva? Nei, nå vrøvler du! Hvorfor skulle jeg være homs bare fordi jeg kjøper
denne eiendommen? Det er sykt!”
“Vet du — ikke?”
“Vet hva?”
“Vet du virkelig ikke? Om Ted og Andy. De er ektefeller. De er gift — med hverandre!”
Det var nesten som om Jonny mistet pusten for en stund.
“Nei. Nå vrøvler du igjen. Du holder hest med meg nå. Dette — dette er vel ikke
virkelig? Ted og Andy gift med hverandre!”
“Visst — Visst — visste du det ikke? De har vært gift siden de kom ned hit. De
tok over dette stedet, og bare kort tid etterpå dro de ned til Key West og ble mann
og kone — eller ektefeller, som det heter i det homofile miljøet.”
“Nææh! Det er umulig! To — to gubber? Og de er gift? Kan de gjøre det her i
Florida? Nei, det er umulig!”
“Ha, ha, ha, ha, ha. Ingenting er umulig her i Florida, Jonny. Gjør som det passer
deg. Pass din egen dritt. Knull resten. Hvis du er full av dritt, så sleng den i trynet
på dem! Og dess mer dritt du er full av, dess bede stelt er du. Det ser iallfall slik ut.
Det er et fritt land, vet du.” Igjen lo Cory rått. “Så du visste det ikke? Også jeg tok
det for gitt at fordi du kjøpte dette stedet, var også du homofil. Ingen har noen gang
sett deg med et kvinnfolk.”
“Nei, men ingen har sett meg med et mannfolk heller.” Jonny var flau. “Aldri i
livet! Slett ikke. Jeg homs? Mener du virkelig — at Ted og Andy er to sopere som
bor sammen? Og det skulle liksom være grunn til at jeg også er homs?”
“Jeg trodde du visste.”
“Nei, så faen! Hvis jeg hadde visst det fra begynnelsen, hadde jeg selvfølgelig
aldri kjøpt dette stedet fra dem! Herre Gud! Det er utrolig! Ted og Andy? Jeg trodde
de var i slekt eller noe slikt, men ektefeller?”
“Ja, hvorfor ikke?” Cory lo igjen. “ De holder det vanligvis ikke hemmelig, men
de er mer sofistikert i den forbindelse enn de fleste amerikanerne. Her borte, og spesielt i dette området, er de fleste ganske stolte over å være homofile, og de viser det
åpenlyst. Slik du er, vis det for all verden! De forteller alle og enhver med deres
kroppsspråk og syngende stemmer ‘jeg er homs,’ ‘jeg er homs.’ Som om det er det
mest fantastiske i verden. Sant nok, Ted og Andy er noe mer disket om det, men Ted
fortalte meg det selv på bryllupsnatten mellom meg og Danny at han var gift med
Andy. Det overrasket ikke meg.”
Menneskers falskhet
126
“Hmmm. Nei, men jeg kan knapt tro det.”
I et plutselig tilbakeglimt husket han hvor nedsettende han hadde snakket om homofile til Ted på King’s Knights. Han hadde til og med kalt ders livsstil en skjebne
verre enn døden — og sagt at han ville heller se sin sønn død en homofil.
Jonny ble het — og kald — og het igjen.
Jonny var fremdeles i sjokk da Teds mørke beige to seters Mercedes med kalesjetak parkerte foran bygningen. Han hadde med seg en en eldre herre i mørk grå dress.
Det var en Jonny ikke hadde truffet før.
Ted virket ekte glad for å treffe ham.
“Hello, Jonny. Og takk for at du tok turen over hit. La meg få presentere deg for
min sakfører og en av mine nærmeste venner, herr Stanley Mitchell. Han er virkelig
en av de mest innflytelsesrike personene i hele Florida og en av de mest rettskafne
personene du noen gang vil treffe på så lenge du lever. Jeg håper at du ikke feiltolker
at jeg har tatt med meg en sakfører, men jeg kunne ganske enkelt ikke avslå da han
tilbød meg sin assistanse helt frivillig. Jeg har tatt ham med mer som en venn enn en
sakfører.”
Herr Mitchell håndhilste.
“Hyggelig å treffe deg, eh, herr Hill. Hvordan står det til?”
“Jo takk, jeg har det bare bra. Og du?”
“Jeg har det også bra, takk. — Sååå — hvordan går det med butikken?”
“Hvilken butikk?”
“Fra det jeg har forstått har det oppstått noen uoverensstemmelser mellom dere.”
“Nei. Ikke nå lenger. Ifølge kontrakten skulle overdragelsen ha funnet sted den
først november. For mer enn en måned siden. Og nå er vi jo godt inne i desember.
Og det er ganske lenge å henge i stroppen. Så jeg måtte avslutte kontrakten på egen
hånd. Men også jeg har en sakfører som tar seg av det for meg.”
“Herr Hill. Det trengs to deltakere for å inngå en kontrakt.”
“Ja, etter å ha ventet i mer enn fire uker er jeg fullt klar over det. Men det trengs
bare en for å avslutte den.”
“La meg få informere deg om at situasjonen er noe mer komplisert enn som så.
Det er fordi du skal overta eiendommen som et aksjeselskap og ikke en personlig
eiendom. Da må du få vite at selskapet må gjenopprettes. Det er bare en formalitet,
men det tar sin tid. La meg også få opplyse deg om at for bare to år siden, var registreringsgebyret for et aksjeselskap nesten bare symbolsk tjue dollars. Men for de
siste to årene har de sultne gribbene oppe i Tallahassee bestemt at gebyret skal være
to hundre og tjuefem dollars. I ett smekk. Herr Littlefield her, antibyråkratisk som
han er, protesterte mot dette ved å unnlate å betale registreringsgebyret. For to år. Og
nå har det slått tilbake på ham. Vi er ikke i stand til å foreta overføringen av selskapets aksjer før det er offisielt gjenopprettet i aksjeselskapsregistert i staten Florida.
Basert på det faktum at forsinkelsen har skjedd uten at herr Littlefield kan holdes
ansvarlig, vil det ikke være så enkelt å bare avvikle kontrakten, Den er, tross alt
undertegnet av alle medvirkende. Med vitner!”
127
Menneskers falskhet
“Hvis noen ikke betaler det de skylder, hvem andre er det da som er ansvarlige?”
Jonny var klar over at han burde hatt Lucy til stede. Amerikanske forretningsfolk
våger knapt å slippe en fjert uten først å ha konsultert en sakfører. Og langt mindre
tenke. Og han følte seg litt tom rett nå.
“Det er nytt for meg at jeg skal overta eiendommen som et aksjeselskap. Det har
aldri vært diskutert.”
Herr Littlefield avbrøt for å komme med en forklaring.
“Jeg må innrømme at jeg automatisk antok at det var slik du ville ha det. Fordelene er så overveldende at det syntes å være den eneste fornuftige måten å gå fram
på. Hvis dette hadde vært i Britain, og sikkert også i ditt eget land, ville det automatisk blitt gjort slik.”
“Men ikke i De forente stater?”
“Det stemmer. I dette landet lever alle i frykt for hverandre. Det er en del av den
grunnleggende amerikanske friheten: Retten til å leve i frykt for kriminelle. Så hver
eneste forretningsmann med lit respekt for seg selv, skjuler seg bak en hær av sakførere. Jeg er sikker på at du er klar over at hvis du overtar en eiendom som et aksjeselskap, blir du også ansvarlig for fremtidige krav mot selskapet. Det verst tenkelige
tilfellet er at noen som har brukket en fot eller har pådratt seg en annen skade mens
han har oppholdt seg på eiendommen, la oss si for flere år siden, plutselig kan bestemme seg for å gå til søksmål mot selskapet. Og selv om jeg er klar over at vi
begge bor i Amerika nå, er ikke europere vant med å leve under slike usikkerheter.
Derfor er jeg villig til å undertegne en avtale om at ethvert slikt søksmål vil ble dekket av meg. Jeg er altså villig til å ta hele ansvaret. I dette tilfellet trenger du ikke engang tenke på det, for hvis noe slikt skulle skje, kan du bare trekke det fra på nedbetalingen av lånet. Selv med garantier som dette er de fleste amerikanerne redde for
å inngå en slik ordning fordi et erstatningskrav så lett kan overstige de ett hundre og
sytten tusen som jeg kommer til å sitte med som annenprioritet.
Du har vel hørt on saken mot McDonald? En eldre dame brente tunga si på en
kopp varm kaffe som hun selv hadde bestilt. Hun gikk til erstatningssak og ble tilkjent en erstatning på godt en og en halv million dollars. ‘Brenn deg på tunga og bli
millionær!’
Det er ikke bare et faktum, men et nytt slagord. Dagen etter at dommen ble kjent,
stod folk i kø foran McDonald for å brenne seg på tunga. Men da var det for sent, for
med hver kopp kaffe følger det nå med en advarsel! ‘Du har nå kjøpt en kopp varm
kaffe.’
Noe slikt som det kan bare skje i et samfunn som De forente stater. Alt er basert
på dollars her, til og med rettferdighet. Derfor bruker amerikanerne millioner av dollars hvert år på på en slags beskyttelse som ville vært fullstendig overflødig i et
annet samfunn som ikke er så sykt som De forente stater, for eksempel Britain. Jeg
er likevel villig til å inngå en avtale om full erstatning hvis noe tilsvarende skulle
skje. — Forstår hva jeg forsøker å forklare deg?”
“Nåja, i Rom gjør du som romerne gjør. Hvorfor er det så viktig for deg å selge
eiendommen som et aksjeselskap?”
Menneskers falskhet
128
“Det sier seg selv. Mellom oss to kan vi spare tusener av dollars! Utgifter til sakførere, registreringer, forsikringer, osv. På denne måten er det nok å bare overføre
aksjene.”
“Slik du presenterer det, virker det fornuftig. Men hvis dette var slik en selvfølge,
hvorfor har du da ikke betalt registreringsavgiften?”
“På grunn av min egen forglemsomhet, og ingenting annet.”
Stanley Mitchell så ingen grunn til å fortsette å høre på alt dette.
“Herr Hill, Jeg vil på det sterkeste anbefale at du revurderer din beslutning. Du
går glipp av en mulighet du bare får en gang i livet hvis du bare går din vei. Sannsynligvis vil du ikke få så mye som en penny tilbakebetalt med mindre du er villig til å
forføle sagen til topps. Det kan ta flere år med kostbare rettsforhandlinger. Herr Hill,
du har allerede lagt ned altfor mye strev, innsats og penger på denne eiendommen
til at du skulle tape alt sammen. Jeg ville omhyggelig ha overveid mine muligheter
hvis jeg var deg. Jeg er overbevist om at herr Littlefield vil gjøre alt som står i hans
makt til at du skal bli hundre prosent fornøyd i dette tilfellet.”
“Nåja, det er nå ikke akkurat min erfaring til denne tid!”
Herr Mitchell så på klokken.
“Gentlemen, jeg har en ganske tett timeplan så jeg må løpe. Jeg foreslår at dere
kommer til enighet dere imellom. Hvis dere på noen som helst måte får bruk for min
assistanse, er jeg ledig i dag og i morgen. — En fornøyelse å treffe deg, herr Hill.”
De tok hverandre i neven idet herr Mitchell gikk ut døren. Men Ted satt i egne
tanker.
“Eh — herr Littlefield. Kom han ikke sammen med deg i din bil?”
Ted hoppet opp fra stolen.
“Ja, det har du blodig rett i. Jeg må kjøre ham tilbake til kontoret. Det tar bare et
par minutter. Men jeg kommer tilbake med en gang.”
Herr Littlefield løp ut med døren åpen bak seg. Jonny stod igjen på kontoret. Men
han oppfanget noen uklare mumlinger.
“Jeg er i ferd med å miste forstanden, for faen. Jeg er i ferd med å miste forstanden.”
Jonny regnet med at det ikke hadde noe som helst å gjøre med herr Mitchell, men
Andy. Andy hadde nektet å bli med ham på kontoret i dag og herr Littlefield var full
av engstelser.
Bra. En homs om gangen var mer enn Jonny kunne klare. Dessuten slet han med
sine egne engstelser. Banksjefen hans i Sveits hadde kalt forretningsvirksomheten
i USA for ‘en hengemyr av rettsforfølgelser.’ Det så ut som om han selv hadde satt
seg fast allerede før han hadde kommet i gang. Jonny følte at han satt fast i gjørme.
Han satt alene i egne mørke tanker da Cory kom inn på kontoret.
“Hello, Jonny. Hvor er Andy?”
“Han er ikke på kontoret i dag.”
“Merkelig. Han har ikke sløyfet en eneste dag på kontoret siden de tok over eiendommen. — Så gi med de gode nyhetene. Har jeg fått ny husherre?”
“Jeg tror ikke det blir noe av.”
129
Menneskers falskhet
“Å, kom nå. Gi oss en hyggelig julepresang. Hjelp oss å bli kvitt de jævla homsene!”
“Hm. He, he. Jeg trodde dere var gode venner.”
“Yeah. For lenge siden. Før de begynte å behandle oss som dritt. De er noen
jævla rasshøl. Faens slumherrer! Småligere enn dritt. Jeg skulle ønske å se de jævla
homsene ble kvelt i sin egen dritt! De har sikkert fortalt deg mye dritt om meg og
Danny? Og Terrie?”
“Nei, de har ikke nevnt noen av dere.”
“Jævla rart etter alt det vi har gjort for dem. Da vi kom ned hit — vi bodde i Illinois da vi traff hverandre — flyttet vi in i tjuefire i hytta. Alt var malt mørkegrønt.
Mørkt som i et jævla fangehull. Vi fikset opp alt sammen — gratis. Så hadde de en
brann oppe i tjuetre og vi gjorde alt arbeidet for dem der også. De er de småligste
drittsekkene Danny noen gang har truffet på i hele sitt liv! Mesteparten av forsikringspengene stakk de bare i lommen. De reparerte ikke engang lekkasjene! Hver
jævla dag da du skulle komme over hit, gikk de og engstet seg for været. Kom over
her en dag det regner, så skal du få se hva jeg snakker om!”
“Takk for at du informerer meg.”
Cory snilte. Hun hadde et sjarmerende smil med perlehvite tenner i sterk kontrast
til hennes mørke ansiktsfarge og lange, mørke hår. Hennes runde ansiktstrekk gav
et uttrykk av vennlighet. Jonny kunne kapt ta øynene bort fra hennes fyldige, faste
bryst der de nesten sprengte hull i hennes tettsittende, hvie T-skjorte. Hoftene og
bakenden var noe i det kraftigste laget — mye for kraftige i forhold til resten av
henne. Men hennes grove språk kvelte det meste av hennes kvinnelighet. Jonny
skjønte med en gang — til tross for hennes vennlige utseende — at denne ville han
ikke ha som fiende.
“Så dere reparerte egentlig hele leiligheten etter brannen?”
“Ja, Danny arbeider i byggebransjen. Han er jævla dyktig, også! De var for jævla
smålige til å foreta en skikkelig reparasjon. Jeg har ingenting imot å vise deg leiligheten hvis du er interessert. Bare følg med meg.”
Det var mer en befaling enn en innbydelse. Cory viste vei opp trappene.
Ja, Jonny var interessert i å se leiligheten. Det var den eneste leiligheten han ikke
hadde sjekket da han gikk gjennom boligen. Andy kunne ikke finne nøkkelen.
Hun åpnet langsomt døren to tjuetre.
“Terrie!”
“Ja, kjære mor.”
Stemmen hennes hørtes ut som en skremt hvisking.
“Jeg har med meg selskap. Bli hvor du er. Ikke flytt deg!”
“Ja, mor.”
“Er det alt?”
“Ja, mor — kjære!”
“Og hvorfor må du stå i skammekroken?”
“Fordi jeg har vært slem pike — kjære mor.”
“Og hvem er du glad i?”
Menneskers falskhet
130
“Jeg er glad i deg — kjære mor.”
“Og hvem andre?”
“Jeg er glad i da — da — daddy.”
“Who else.” Cory virket truende.
“Da — Da — Danny.”
“Det var mye bedre, kjære.”
Cory snudde seg stolt mot Jonny.
“Det er min datter Carrie. Jeg forsøker å lære henne litt folkeskikk, men hun er
en jævla drittunge akkurat som den jævla far hennes, en jævla drittsekk av en Cherokee. Jeg er selv Cherokee, og jævla stolt av det. Men jeg var dun nok til å gifte meg
med en jævla rødhud. Terry savner ennå sin jævla far. De var gode venner.
Jaja, jeg har gjort mine feilgrep. Jeg har alltid vært seksuelt aktiv. Fra jeg var
tretten. Jeg synes ennå at det er nesten utrolig at jeg ikke ble gravid før jeg ble seksten. Jeg har heller aldri hatt noen sykdom. Ingen gonorrhea, herpes eller aids. Jeg
har vært faen så heldig for i dag er det et kjent faktum at hele åtti prosent av hele befolkningen på reservatet er HIV-positive. Jeg må ha vært litt forut for min tid, tror
jeg. Hrrah, hrrah, hrrah.”
Hun lo grovt, grep ham i armen og presset de faste brystene sine sidesvis mot
brystkassen hans.
“Jeg har jobbet som en eskortpike i over tre år og, eh — bare fordi jeg er gift med
Danny betyr ikke det at jeg er helt inntørket. Han er alltid så trett etter jobben, vet
du.”
“Mor — kjære.”
Terries skremte stemme reddet Jonny.
“Hold kjeft, din drittunge! Hvor mange ganger har jeg ikke fortalt deg at du ikke
skal avbryte meg når jeg snakker. Bare ett lite kvekk til fra deg så skal du få tjue til,
og du vet hva!”
“Ja, mor — kjære. Men jeg må tisse.”
“Hold kjeft din drittunge!”
Cory smilte innbydende mot Jonny.
“Hun er en større plagånd enn hennes jævla drittsekk av en far. Og hun gjør det
dårlig på skolen så jeg blir nødt til å lære henne. — Forstår du hva jeg mener?”
“Eh — jeg forstår ikke akkurat hva hun har gjort galt som gjør henne fortjent til
en slik straff!”
“Du skulle ha sett karakterboken hennes. Hun kjefter tilbake på lærerne! Hun har
oppført seg som en uforskammet drittunge i hele dag! Så jeg hadde ikke noe annet
valg enn å gi henne en lærepenge. — — Forresten, dette er et bilde av min eldste
sønn. Han er atten. Den andre er femten. De er av forskjellige fedre. De er et par
fullstendige rasshøl som ikke tenker på noe annet enn sitt neste knull! — Hrah, hrah,
hrah!”
‘Ja, eplet faller ikke så langt fra stammen.’
“Mor — kjære. Vær så snill.”
“Hold kjeft!”
131
Menneskers falskhet
Jonny følte seg ille til mote. Terry gråt stille.
“Mor — kjære. Jeg har tisset i buksa.”
“Hva! — Å, din jævla lille drittunge! Kom her! Ikke snu deg. Gå bakover inn på
badet og vent! — Jonny, jeg kommer straks tilbake.”
Jenny hadde best lyst å komme seg ut, med følte at han var nødt til vente litt. Og
det tok bare noen minutter før hun kom tilbake mens hun dro Kerry etter øret.
“Kom deg tilbake i skammekroken! Med en gang!”
“Ja, mor — kjære.
“Cory grep en video fra hylleseksjonen.
“Ser du hva dette er?”
“Ja, jeg vet hva det er, mor — kjære. Det er Aladdin.”
“Og hva er Aladdin?”
“Det er den tegneserien jeg liker best.”
“Har du lyst å se den?”
“Ja, mor — kjære. Takk skal du ha.”
Cory satte på videospilleren og justerte lyden til den var nesten uhørbar. Så,
plutselig, brølte hun mot Terrie:
“Nå , kom deg tilbake i skammekroken, din dritt! Hvis jeg ser at du så mye som
gløtter på den videoen, kommer Djevelen og tar deg. — Forstår du?”
“Ja, mor, det gjør jeg alltid — kjære.”
“Når videoen er slutt, skal du rett ut på soverommet! Forstår du!”
“Ja, mor — kjære.”
“Godt. Nå, før Jonny går, vil jeg at du skal være snill pike og fortelle ham hva du
heter og hvor gammel du er.”
“Ja. Eh — jeg heter Terry Dritt.”
“Er du faen ta dum din jævla dritt—! Du heter?”
“Jeg, eh, jeg heter Terry, eh Quick?”
Og hvor gammel er du?”
“Sju, mor — kjære.”
“Det var mye bedre — kjære.”
Jonny trengte litt frisk luft. Terry ‘Dritt’ stod i skammekroken og gråt stille da
han forlot leiligheten.
Jonny gikk fra hotellet og tilbake til rommet for å slappe av litt og se på CNN. Det
var gått opp for ham at hvis han ville at noe skulle skje, måtte han spille falskt han
også som alle de andre. Så han holdt seg borte fra hotellet og herr Littlefield.
Men allerede neste morgen våknet han av at det banket på døren. Og igjen visste han
at det var Ted. Ted engstet seg nå. Angående hotellet, ja, men enda mer angående
Andy. Han hadde igjen nektet å gå på kontoret.
“Ja, Ted. Bare kom inn.”
“Tar du ikke litt av en sjanse når du lar døren stå ulåst på den måten. Du kan bli
utsatt for litt av hvert, noe jeg vet du er klar over.”
“Ikke når jeg vet hvem som kommer.”
Menneskers falskhet
132
“Unnskyld, men jeg har ikke for vane å banke på dører klokken ni om morgenen.”
“Det bare beviser at det finnes en første gang for alt. Det kunne bare være deg,
Andy eller Freddy, bestyreren.”
“En intelligent observasjon, må jeg si.”
Jonny kunne ikke se hva som var så intelligent med det. Han følte at Ted smisket.
“Egentlig ikke. Bortsett fra meg selv og en og annen kakerlakk har jeg en meget
begrenset sosial tilværelse her. Og min forlovede er på Filippinene, så jeg regnet
ikke med at hun stakk innom, heller.
“Så du skal gifte deg med en fra Filippinene?”
“Det er en annen historie. — Hva har du på hjetet?”
“Jeg går ut fra at du har vurdert herr Mitchells — eh, forslag?”
“Hvilket forslag?”
“Slik jeg klart husker det, foreslo han at du gjennomfører overdragelsen og holder
deg til kontrakten.”
“Javell, men du har allerede hatt en full måned til å gjøre det. Men fordi du unnlot å gjøre noe som helst, finnes det ikke lenge noe slikt som en gyldig kontrakt. Jeg
er likevel klar over et det finnes noe som kan kalles en utgått kontrakt. Den kan du
stikke opp i homse —, eh, rasshølet på deg!”
Ted ble sprutrød. Han hadde ikke ventet slikt røft ordbruk fra Jonny. Og han forstod også at Jonny hadde fått direkte kjennskap til hans homoseksualitet. Han hadde
forstått Jonnys holdning til homofili og hadde håpet at det ikke skulle gjøre situasjonen verre mellom dem.
Men til Teds fordel klarte han å holde seg avbalansert.
“Ok, Jonny. Det kan se ut som om vi er ferdige med hverandre. Men før jeg går,
la meg si deg dette: Hvis jeg har gjort deg noe galt, er jeg villig til å gjøre det godt
igjen. Jeg kommer selvfølgelig ikke til i gi den en åpen sjekk, men et hvilket som
helst rimelig forslag du kan tenke deg, så la meg få anledning til å vurdere det og
presentere det for herr Mitchell. Hvis jeg ikke hører fra deg innen tre dager, finnes
det bare en løsning: Vi får la sakførerne ta opp kampen. Da har vi begge tapt. Derfor
håper jeg vi kan komme fram til en fornuftig løsning mellom oss to. Hvis vi må ta
sakførerne med på dette, har vi begge tapt og de vil stå fram som vinnerne mens vi
sitter igjen med tomme lommer. Er ikke det en rimelig antakelse?”
“Etter at du fortalte meg om situasjonen på hotellet, er jeg ikke så interessert lenger. Jeg går ut fra at jeg har mer å tape ved å gjennomføre kontrakten enn om jeg
bare pakker sammen og går min vei uten at jeg får så mye som en penny tilbake av
forskuddet. Så jeg kommer ikke med noen som helst lovnad annet enn at jeg selvfølgelig vil gi det en seriøs vurdering. På dette stadiet er det mer enn du har rett til
å forvente. Og jeg lover å komme på kontoret innen tre dager og informere deg om
min beslutning. Det er så langt som jeg er villig til å strekke meg slik situasjonen står
nå. — Greit?”
“Greit nok. Takk.”
Ted hadde klart å beholde besinnelsen, men han kleiste døren hardt igjen etter seg
da han gikk.
133
Menneskers falskhet
Jonny bestemte seg for å ta en prat med Lucy. Og selv om han hatet disse middelalderoppfinnelsene kalt telefonkiosker, hadde han ikke noe valg. Han måtte ringe
Lucy. Han engstet seg enda mer for sin immigrasjonsstatus enn for overdragelsen.
Han hadde allerede vært her i fem måneder og han måtte vite hva som ville skje hvis
han kansellerte kontrakten.
Lucy var ganske klar. Hvis han fullførte investeringen innen de tilmålte seks
månedene, kunne han selvfølgelig bli værende mens søknaden for et investeringsvisum ble behandlet. Og det kunne ta en tid. Mens det skjedde, var han i et slags
mellomstadie, verken lovlig eller ulovlig. Det hadde hendt at investorer hadde fått
problemer med immigrasjonen under en slik fase, men da var det bare å ringe opp
sakføreren og la ham fikse det. Det kunne bli en ekstra kostnad på opptil fem tusen
dollars.
Hvis han derimot valgte å kansellere kontrakten, måtte han forlate landet og ikke
komme tilbake før det var gått seks måneder. Og da måtte han begynne forfra igjen.
Lucy anbefalte ham på det sterkeste at hvis han ikke følte seg komfortabel med
investeringen, burde han kansellere den. Men hun understreket også at selv om hun
nesten kunne garantere at han ville få forskuddsinnbetalingen refundert, kunne hun
ikke gi ham noen fast tidsramme. Det kunne ta fra to til tre år, kanskje lenger. Og
han måtte regne med at meglerfirmaet ikke kom til å refundere ham provisjonen. Det
var ingen faste regler. Alt var avhengig av hvor hardt de de ville bekjempe ham og
hvilke sakførere han fikk som motstandere. Og Gibbons-McGee, som var et av de
fremste meglerhusene i hele Sør-Florida, hadde en ganske sterk lovavdeling. Det var
få som kom noen vei mot dem.
Jonny var skuffet over at det ikke fantes noen klare regler for hvordan han burde
gå fram for å oppnå et godt resultat. Alt berodde mer eller mindre på sakførerne. Det
var selvfølgelig derfor sakførerne hadde slik en dominerende posisjon her i landet.
Nesten alt var overlatt til rettsforhandlinger. Det var ingen klare regler. Få presedenser. Bare ‘en hengemyr med rettsforhandlinger.’
Han hadde erfaring fra tidlige da han bodde i Seattle at amerikanske rettsforhandliger kunne dra ut og ut i åresvis og til slutt utvikle seg til en konstant tortur nesten
som å løpe spissrot istedenfor rettferdige forhandlinger. Han følte at han egentlig
ikke hadde så mange valgmuligheter hvis han skulle unngå å havne i en kvikksand
han ikke kunne komme seg opp av. Han var enig med Ted. Det ville være til begges
fordel om de kunne oppnå enighet. Men han hadde lært litt om hvordan han skulle
gå fram. Han fikk fortsette skuespillet.
Ted engstet seg for Andy og var i en heller ustabil sinnstilstand rett nå. Og det
kunne lett komme Jonny til gode hvis han bare spilte kortene sine rett. Han ville
skrive kravene sin ned på et papir slik Ted hadde foreslått. Og så fortsette derfra.
Men han ville gi Ted så kort tidsfrist at han ikke fikk anledning til å blande sakføreren opp i det.
Ted hadde gitt ham tre dager, men hvis han trengte fire eller fem, eller til og med
ti, ville Ted likevel være interessert. Men han ville holde seg innenfor den tidsfristen Ted hadde satt selv om han kom til å vente til siste nikk.
Menneskers falskhet
134
Ironisk not, det han trengte rett nå mer enn noe annet, var regn. Et skikkelig styrtregn som kunne spare ham for tusener av dollars! Ja, livet kunne noen ganger være
så fryktelig ironisk. Han hadde reist her til Sør-Florida blant annet for å komme seg
bort fra styrtregnet langs Norges vestkyst og for å kunne nyte det nesten ubegrensede
solskinnet i solskinnsstaten Florida. Og nå, da han var kommet hit, lå han nesten på
knærne og ba om at Florida måtte ble utsatt for en tordenstorm av dimensjoner innen
de neste tre dagene! Ja, livet var uforutsigbart.
Jonny begynte å følge med på Weather Channel.
Noen ganger er det vanskelig å tro det du ser med egne øyne, men kraftige tordenstormer kom til å slå ned i Sør-Florida i løpet av en dag eller to. Det var jo midt
i orkansesongen og et kraftig tropisk lavtrykk beveget seg sakte men sikkert inn over
Sør-Florida.
Når han opplevde dagens nydelige solskinn virket det helt usannsynlig, men han
visste jo av erfaring at været kunne skifte fra sol til regn må noen minutter her i SørFlorida. Og jammen, sent på ettermiddagen den dagen nærmet truende regnskyer seg
Fort Lauderdale fra øst. Og bare noen få timer senere begynte det å styrtregne.
Jonny ble fylt av en indre glede og en ubegrenset skadefryd. Men han ville vente
helt til i overmorgen før han besøkte hotellet. Han håpet det fortsatt ville regne da.
Det var noe bibelsk over hele situasjonen!
Den neste dagen gikk ganske seint, og Jonny var nær ved å gå over til hotellet ved
et par anledninger. Han gikk til sengs tidlig for å få tiden til å gå, men fikk ikke sove.
Klokken tre om natten lå han fremdeles våken og lyttet til regnet som høljet ned!
Han gledet seg med skadefryd til å treffe Ted på kontoret i morgen ettermiddag.
“Andy! Andy! Kom over hit. Hele jævla taket er i ferd med å ramle ned! Og hele
jævla leiligheten er full med vann! Gjør noe, for faen! — Andy. — Andy!”
Craig la knapt merke til Jonny da han skjøt ut av døråpningen til tjuefire med
kurs for kontoret. Han lot døren stå åpen.
“Andy. — Andy! Hvor faen er du?”
Jonny så at Andy kom ut fra kontoret da Craig nærmet seg.
“Roe deg ned. — Roe deg ned! Du beljer som om hele den blodige bygningen er
ferd med å falle sammen!”
“Det er verre! Det er faen meg mye verre! Hele det jævla taket holder på å ramle
ned. Jeg får biter av gipsplatene i hodet! Og gulvet ser ut som et svømmebasseng!
Det er vann over alt. Over hele leiligheten!”
Andy ble stående stiv da ham fikk øye på Jonny som stod og stirret inn i dagligstova til nummer tjuefire.
“Jonny? Eh — jeg kan ikke gjøre noe for deg i dag. Ted kommer ikke på kontoret!”
“Jo, det gjør han. Han gav meg en frist på tre dager, og i dag er dag nummer tre.
Så hvis han er interessert i en avtale, kommer han helt sikkert på kontoret i dag! Det
kan du ringe og fortelle ham. Det er slutt på den tiden at dere bare kan holde meg for
narr!”
135
Menneskers falskhet
“Jeg har ventet på deg i to blodige dager! Og så kommer du nå — nå som jeg har
det så blodig travelt!”
“Jeg har ikke bruk for deg. Jeg trenger Ted. Eller rettere sagt: Ted trenger meg!
Så hva blir det til? Det er nå det gjelder!”
“Jeg skal ringe ham senere! — Kom tilbake senere på kvelden!”
“Jeg er her nå. Og jeg har nok av tid. Det er greit for meg å bare henge rundt litt
— for å nyte omgivelsene — for å si det slik.”
“Jeg kan ikke ringe Ted nå! Jeg harfor mye å ta meg av!”
“Det er ikke nødvendig at du ringer Ted. Det kan jeg gjøre selv. Jeg går ut fra at
det er greit å bruke telefonen. Hvis den ikke har regnet bort, da. Ha, ha.”
Det var ikke et spørsmål, men en bekreftelse.
Så hørte Jonny lyder og rabalder fra leiligheten idet deler av taket falt ned. Ross
kom løpende ut døren splitter naken uten mer enn en liten vaskeklut foran seg.
“Craig! Craig! — Andy! Jeg holder på å bli drept her inne! Jeg skal faen meg saksøke livdritten ut av dere!”
Situasjonen var latterlig morsom. Jonny slappet av og kunne ikke annet enn å
nyte situasjonen. Andy bare stirret på ham; forfjamset og forvirret.
“Jesus Kristus, Ross. Det er ikke så galt. Kom deg inn igjen og få av deg det blodige fikenbladet. Få på deg noen faens klær!”
“Aldri i livet. Det er livsfarlig der inne! Hele taket holder på å ramle ned for pokker!”
“Ikke vær slikt et blodig rasshøl! Det er ikke så galt.”
“Jo, det er det!”
Andy skulle akkurat til å gå inn da en del av taket falt ned rett foran ham. Jonny
visste fra før at gipsplater ikke hadde mye spikerfeste hvis de ble våte. Og alt det
hvite eller gråe pulveret spredte seg over alt og gjorde at situasjonen så mye verre
ut enn den egentlig var. Men det var noe skikkelig dritt å gjøre rent.
Andy ble bare stående stiv. Han våget seg ikke inn. Nesten en tredjedel av gipsplatene hadde falt ned på det søkkvåte gulvet rett foran øynene på ham!
“Jesus Kristus for et blodig rot!”
Så fikk han øye på Jonny igjen.
“Hva for blodig faen er det du henger rundt etter! Gleder du deg — eller?”
Jonny stirret lenge på Ross som stod der splitter naken med en klut mindre enn
et fikenblad foran seg og bare trippet som en løpshund rett før et løp. Så undersøkte
han grundig taket og smilte vennlig til Andy.
“Ja, jeg ser jo at du har mye å ta deg av. Og jeg må innrømme at det er både morsomt og underholdende — og opplysende. Det er nesten som en komedie. Ja, jeg ser
jo at du har fått et problem å hanskes med.”
“Ja, det ser blodig fælt ut!”
Da han hadde godtatt det uunngåelige roet Andy seg ned betraktelig. Han overtalte Ross til å gå inn på soverommet og få på seg noen klær. Han klarte også å lire
or seg en spydig bemerkning.
“Jeg tror ikke Jonny er interessert i en borddans akkurat nå.”
Menneskers falskhet
136
Jonny fulgte Andy inn på kontoret. De hadde ikke før fått satt seg ned før Cory
kom busende inn.
“Andy. Andy! Jeg her en fuckin’ foss som kommer ned langs den ene veggen!
Vekkseksjonen min er helt gjennomvåt. Og hvis den blir ødelagt, skal jeg saksøke
livdritten or deg! Danny har sagt det til deg at du må se å få reparert den jævla taklekkasjen, men dere har vært for jævla gnitne til å gjøre det. Dere er blitt noen jævla
slumherrer! Og nå er det vi som får svi!”
“Hold kjeft, din jævla blodige bikkje!”
Sprutrød i ansiktet av sinne reiste Andy seg fra stolen med kurs mot Cory.
“Ingen — og da mener jeg ingen — skal noen gang få kalle meg en blodig gniten
slumherre! Hører du! Hvis jeg høer flere ulyder komme ut av den blodige kjeften på
deg, skal jeg få deg ut herfra før du vet hva som traff deg, din blodbikkje!”
Andy satte kursen mot Cory med begge nevene knyttet.
Med begge hendene på hoftene og med struttende bryster ropte hun ut med full
forakt: “Jaså, så du er begynt å ta deg ut på kvinnfolk nå! Ja, er det ikke akkurat likt
en blodig soper! Du er fean meg ikke et hakk bedre enn resten av dem, ditt jævla
rasshøl av en homsebrite!”
De var klar til å gå i strupen på hverandre. Jonny la merke til at Andy hadde knyttet nevene og var klar til å gyve på henne. Han måtte gå mellom dem.
“Roe dere ned. Roe dere ned! Begge to. Dere oppfører dere verre enn småunger!
Nå, sitt, begge to.”
Villig lot Cory Jonny ta henne i armen og sette henne ned på en liten krakk som
han nettopp hadde sittet på. Andy ble stående midt i rommet med frau om munen.
Han så ut som en gal hund der han stirret ut av vinduet og rett inn i slåregnet.
“For himlenes skyld, Andy. Du har vel ikke tenkt å havne bak murene fordi du
ikke kunne beherske deg og gyvet løs på en forsvarsløs kvinne med bare nevene!
Roe deg ned.”
Det var ikke mye jovialt over Andy lenger, men han satte seg.
“Hvis Cory har en lekkasje i rommet og veggseksjonen hennes er i ferd med å ta
skade, må vi gjøre noe med det.”
Andy pustet tungt.
“Det er ingenting vi kan gjøre. Bare se det blodige været!”
“Har du en stige og noe plastikk eller en presenning?”
“Nei. Ted har tatt alt verktøyet til Bal Harbor.”
“Javel. Men du har iallfall noen av de kraftige sengeteppene? De kan holde en
mengde vann. Hvis vi tar med oss noen av dem til å dekke veggseksjonen med, kan
vi forhindre at den blir gjennomvåt.”
Triumferende stirret Cory på Andy. Og med øyne fulle av hat, reiste han seg motvillig og hentet to sengetepper. Kjemien mellom dem var truende.
“Jeg trenger ingen jævla soper i leiligheten akkurat nå. Hvis du ikke har noe imot
å hjelpe meg, Jonny, så vil det være flott!”
“Så du trenger ingen soper i leiligheten, heh?” Sarkasmen i Andys stemme overrasket Jonny, men han nikket. “Med glede. Dess lenger jeg kommer på avstand fra
137
Menneskers falskhet
den blodige bikkja, dess bedre er det. Nyt tilværelsen, Jonny. Du har litt av en jobb
foran deg!”
De skulle akkurat til å gå da en tiltalende kvinne i førtårene kom inn på kontoret.
Straks la Jonny merke til hennes overdrevne make-up og lange, ustelte negler.
Noen var malte mørkerøde. Andre var umalte. Noen var uhyre lange. Andre var avbrukket. Mange var begynt å skrelle av og alle manglet maling nede ved roten, noe
som fortalte at det var en stund siden de hadde hatt tilsyn. — Hvor motbydelig! Jonny regnet med at hun måtte være det billige ludderet fra sytten.
Hun virket ganske opprørt.
“Jeg beklager å måtte avbryte, men jeg har en fryktelig lekkasje på kjøkkenet.
Noe av det elektriske utstyret er blitt kliss vått og nå røk strømmen. Det må være en
slags kortslutning, for det kommer gnister ut fra takpunktene. Jeg er redd det kan ta
fyr.”
Da Jonny fulgte Cory opp trappene, la han merke til at Ross og Craig var på vei
mot kontoret. De så ikke ut til å være verken fornøyde eller vennlige.
Jonny smilte av skadefryd. Dette var så absolutt ikke Andys beste dag!
Da han skulle gå inn i Cory’s leilighet, oppdaget han at Ted småsprang opp gangveien gjennom det tette regnet.
Ja, om få minutter ville Jonny være klar til å prate forretninger.
Inne i leiligheten kastet Cory armene rundt ham og gav ham en god klem.
“Takk for den støtten du gav meg der inne. Jeg hater faen meg den soperen med
avsky.”
“Å, det er ikke så mye å snakke om. Jeg skal bare dekke veggseksjonen din med
disse teppene. Det skal være fort gjort.”
“Vær så snill og vent litt til jeg får på meg noe mer behagelig. Det tar bare noen
minutter. Så skal jeg vise deg hvordan du kan fikse problemet mitt. Okay?”
“Okay.”
Hun brukte litt tid. Og Jonny ble rastløs. Han måtte snakke med Ted.
Da Cory kom inn igjen, kunne Jonny knapt tro sine egne øyne. Hun hadde tatt på
seg en hvit gjennomsiktig bluse og en brystholder som knapt var stor nok til å dekke
brystvortene. Som så mange amerikanske kvinner hadde hun et par kraftige pupper,
nesten som to kraftige, faste jur. I et supersmalt miniskjørt var hun virkelig seksuelt
tiltrekkende. Hun virket høyere, så Jonny la merke til at hun hadde tatt på seg et par
svarte sko med stilettheler.
Og så smilte hun slikt et innbydende smil!
“Juusssses!”
“Hva er i veien, Jonny? Liker du ikke det du ser? Eller er du lei for at du ikke får
se alt sammen?”
Jonny forsøkte å forholde seg upåvirket, men han pustet tungt. Han kom plutselig
til å tenke på at det hadde vært månedsvis siden han hadde vært sammen med en
kvinne. Hvis dette ludderet klarte å førføre ham, ville det være første gangen han
hadde vært sammen med en amerikansk kvinne — noen gang. Han hadde alltid be-
Menneskers falskhet
138
traktet amerikanske kvinner som en gjeng ufine og hensynsløse gullgravere uten
moral. Men de var ganske tiltrekkende de aller fleste av dem.
“Uuuuffff. Du er litt for mye for en mann som bare er laget av kjøtt og blod og
noen bein.”
“Goodt. Jeg er glad for at du nyter — eh — utsikten.”
Hun plasserte begge hendene under brystene og presset dem godt oppover idet
hun nærmet seg Jonny. Så grep hun Jonnys hånd og presset den hard mot det ene
brystet sitt mens hun knappet opp blusen. Og før Jonny fikk sukk for seg stod hun
foran ham med naken overkropp.
“Føl meg, Jonny. Føl meg. Puppene mine er steimharde for deg! Føl meg! Ahhhh!
Det føles så godt. Jeg er våt i buksa også. Kom, la oss gå inn på soverommet!”
Jonny svelget tørt. Han følte henne slappe av i armene sine.
“Aaaah. Ja. Aah — eh — hva med en drink eller to?”
“Å, ja. Jeg beklager. Det glemte jeg. Jeg ble så kåt at jeg glemte meg helt ut. Jeg
skulle ønske at vi kunne ta noen gode drinker sammen. Jeg elske vodka med O. J.
Hva kan jeg finne til deg, Jonny.”
“Jeg er glad i whiskey. Jonny Walker Red, kald, men uten is.”
“Dette er ikke akkurat Imperial Lounge, men jeg skal se hva jeg kan få til. — Eh,
jeg har litt Jack Daniels. La oss ta noen sterke. Er fifty / fifty okay.”
“Det høres flott ut.”
Jonny prøvde å hipe det ut. Han kunne ikke gjennomføre dette. Selv om han var
kåt som en felestreng, var det noe som holdt ham tilbake. Hun hadde tre barn og
hadde hatt hundrevis av elskere. Og så var hun gift.
“Å, Jonny, la meg vise deg våre nye soveromsmøbler. De er flotte, ganske enkelt
fantastiske! Jeg elsker dem. Vi har nettopp kjøpt dem fra Ted. Han lovte å gi oss det,
men da det virkelig kom til stykket, ble for jævla smålig. Vi betalte fire hundre og
femti dollars for det. Jeg vet at det var faen så mye, men jeg klarte ikke å stå imot.
Jeg betalte sytti for takviften. Ekte bronse. Jeg har aldri sett en så flott takvifte i hele
mitt liv!”
Cory slepte Jonny med seg inn på soverommet. Med armene utstrakt mot ham
kastet hun seg på sengen, splitter naken.
“Det er fantstisk, ikke sant?”
Hun snakket ikke om møblene.
“Du vet jeg liker utsikten.”
“Jeg har tomt glass. Det samme er fitta mi. Fyll meg opp, Jonny. Fyll meg opp!”
Jonny bøyde seg langsom over henne og presset brystkassen hardt mot puppene
hennes. Hun stønnet.
“Jeg har sett fram til dette fra første dagen jeg satte øynene på deg. Knull meg!
Knull meg hardt!”
Jeonny bestemte seg for ikke å motarbeide skjebnen. Hvis han avviste henne nå,
hadde han en fiende for livet. Han tenkte på et av sin mors mange bibelske sitater:
‘Helvete har ingen vrede tilsvarende en forsmådd kvinne.’
Så Cory skulle bli den første amerikanske bikkja han knullet! Og hun ville at han
139
Menneskers falskhet
skulle knulle henne hardt. Man han var ikke hard nok til å kunne gjennomføre det
rett nå.
Men han slapp med skrekken. Nesten som torden ut av det blå hørte Jonny harde
slag mot ytterdøren!
Cory var ute av sengen for det gikk opp for Jonny hva som skjedde.
“Faen ta! Hvis det er Danny som kommer tidlig hjem for å spionere på meg og
hindre meg i å få meg en god omgang, skal jeg faen meg søke skilsmisse. Den jævla
drittsekken! — Jonny, se hvem som kommer mens jeg får på meg klærne! — Skynd
deg!”
Det banket hardt på ytterdøren igjen. Hvis det var Danny, hadde han nok hatt en
nøkkel til å komme seg inn med.
Så banket det på døren igjen. Enda hardere. Jonny fikset litt på klærne og strøk
seg gjennom håret for at det ikke skulle være så busket. Han tok med seg ett av teppene for at det skulle se ut som han jobbet. Så åpnet han langsomt døren.
Han sukket av lettelse. Det var Andy som kikket inn gjennom døråpningen med
Ted rett bak seg.
“Vi lurte bare på hvordan det gikk med deg. Forhåpentlig har du overlevd vannflommen.”
“Det er klissvått, men det er ikke akkurat noen stor trgedie. Det kan jo ikke fortsette å regne alltid.”
“Ahhh. Himlene vet.” Ted sukket av frustrasjon. “Det har vært en helvetes blodig
dag og det skal regne hele natten! Men vi må snakkes på kontoret.”
“Helt greit. Bare gi meg noen minutter.”
Jonny løp tilbake inn i gangen for å se etter Cory og fortelle henne at han måtte
gå. Han hørte at det rant vann på badet, så han kikket inn. Cory stod midt i badekaret
med massajedusjen mellom lårene og slo seg hardt på brystene mens hun masturberte. Hun lyste opp da hun så Jonny.
“Se, Jonny. Det går for meg! Det går for meg, for faen! Det går for meg!”
Hun var nesten fra seg deg stønnet og skrek i ekstase.
“Det er så godt, Jonny. Så jævla godt. Kom tilbake til meg. Kom tilbake og knull
meg!”
Andy satt i den svarte kontorstolen bak skrivebordet og flirte bredere enn vanlig da
Jonny kom inn på kontoret. Ted var urolig. Han gikk i hanemarsj fram og tilbake på
gulvet.
“Til å begynne med visste vi ikke hva vi skulle gjøre, Vi visste ikke om vi kom
til å forstyrre deg eller redde livet ditt, Ha, ha, ha, ha, ha,”
“Litt av begge deler får jeg vel si. Men det er greit å bli forstyrret når livet står
på spill.”
Ted ble forvirret. Han hadde ikke ventet seg et slikt kryptisk svar.
“Der har du en typisk amerikansk bikkje. Jeg er sikker på at hun prøvde å forføre
deg slik hun gjorde med Andy. Jeg gir en blodig blaffen i om hun knuller hver eneste
horebukk med pikk i været, man da hun forsøkte seg på Andy, gikk hun for langt.”
Menneskers falskhet
140
Jonny kunne ikke la være.
“Ja, situasjonen tatt i betraktning er jeg klar over det. Du engstet deg vel i hjel for
at han skulle miste møydommen, heh? Ha, ha, ha, hrrrah!”
Både Ted og Andy rødmet.
“Eh, eh — jeg har ikke så mye imot hennes seksualitet som jeg har imot den måten hun behandler Danny på. Du skal høre hvordan hun snakker til ham. Som om han
skulle være en utslitt dørmatte. Men han er egentlig en grei kar. Han jobber hardt og
er intelligent også. Hvilket er mer enn jeg kan si om de fleste av disse amerikanerne.
Og du skulle se den måten hun torturerer den lille piken på! Hvis jeg skulle høre på
nyhetene en gang i fremtiden at en ung kvinne bestemte seg for å kvitte seg med sin
mor, vil jeg ikke bli overrasket hvis det skulle være den bikkja, Cory. Og hun hadde
fortjent det. Jeg føler meg ofte som litt av en feiging fordi jeg ikke tilkaller politiet.
Men kanskje det blir en oppgave for deg!”
“Det tviler jeg på. Men så langt om Cory og hennes væremåte. Jeg er jo klar over
at vi alle har skjeletter i skapet. Kanske vi ikke liker at istedenfor å skjule sine, slenger Cory dem rett i ansiktet på oss. Så la oss komme til saken. Jeg regner med det var
derfor du i utgangspunktet — ha, ha, ha — ville redde livet mitt.”
“Ja, men la meg først få gjøre det klart for deg at de problemene vi har hatt i dag
bærer mer preg av en sammensvergelse enn bare noe ubehagelige tilfeldigheter.”
“Jeg forstår ikke hva du antyder, herr Littlefield.”
“Så la meg si det rett ut! Både Andy og jeg finner det rart at alle disse lekkasjene
skjedde samtidig og mens du var her. Og da Andy gjorde deg oppmerksom på at han
hadde det for travelt til å ta seg av deg, valgte du likevel å henge rundt. Jeg, eh, vi
føler at det var avtalt spill mellom deg og noen ev leietakerne. Kanskje den bikkja,
Cory?”
Jonny husket at han hadde ligget våken hele natten og hørt på høljeregnet mens
han hadde tenkt at det var noe bibelsk over hele situasjonen. Det lå mye skadefryd
i det smilet han sendte Ted.
“Tror du på Gud, herr Littlefield?”
“Selvfølgelig tror jeg på Gud!”
“Da skulle du kanskje se på ham som den store konspiratoren. Et tropisk regnskyll som det som skjedde forrige natt skjer bare hvert tredje år her i Sør-Florida.
Kanskje du vil synes at jeg er både ufin og uintelligent for å si dette, men det virker
heller logisk for meg at med alle disse taklekkasjene som disse bygningene har, så
vil de lekke på samme tid — når det regner! Og særlig etter et slikt styrtregn som vi
hadde sist natt. Men kanskje du synes en slik konklusjon er uintelligent?
Når det gjelder min situasjon og det faktum at jeg befant meg på eiendommen
akkurat i den situasjonen, må jeg nok vise to at den store konspiratorens fulle navn
er Edward Bartholomeus Littlefield, vanligvis referert til som Ted eller herr Littlefield. Jeg er sikker på, herr Littlefield, at du husker at for bare tre dager siden gav du
meg en frist på tre dager til å bestemme meg angående kontrakten — eller glemme
den! Det var du som satte tidsfristen. Og i dag var ifølge deg selv siste frist!
Jeg lovet helt oppriktig at du skulle få et svar innen tre dager, og som så mange
141
Menneskers falskhet
ganger før kom jeg over til hotellet for å treffe deg på kontoret rundt klokken tre i
ettermiddag.
Nå — forhåpentligvis vil du finne det bryet verdt å forklare litt mer inngående om
den konspirasjonsteorien din. Det skal være meg en sann fornøyelse å lytte til deg.”
Jonny var klar over at hvis han hadde fortalt dem at det var Cory som hadde fortalt ham om alle lekkasjene, ville det blitt litt av et rabalder.
Ted hadde rykninger i ansiktet.
“Jeg må virkelig beklage. Jeg klare ikke å tenke fornuftig lenger. Jeg har oppført
med som et blodig rasshøl.”
“Du bør forsøke å ikke gjøre det til en daglig vane, herr Littlefield.”
“Jeg beklager.” Han sukket ungt. — — — “Eh, har du vurdert vårt — forslag?”
“Jeg er usikker på hvilket forslag du viser til, men jeg har så bestemt vurdert hva
jeg er villig til å godta, og hva jeg ikke vil godta, som en endelig ordning. Bare i den
hensikt å gjøre det oversiktlig, har jeg satt opp en liste med tre enkle punker. Hvis
du godtar punkt nummer en, går vi videre til punkt nummer to og tre. Hvis punkt
nummer en ikke er akseptabel, trenger vi ikke kaste bort mer tid. Da kan vi bare snu
ryggen til hverandre og gå hver vår vei. Da blir det ingen avtale.
Du husker sikker at du ikke ville gi meg en åpen sjekk, men at du var åpen for et
hvilket som helst fornuftig forslag. Og jeg kan forsikre deg om at dette er et fornuftig
forslag.”
Jonny skulle til å forklare punkt nummer en, men Ted var i en ustabil sinnsstemning. Han var ikke i stand til å konsentrere seg.
“Javel. Så hva var punkt nummer en?”
“Den opprinnelige overdragelsesdatoen var satt ti første november. Enhver transaksjon skal tilbakeføres som om overdragelsen skjedde på den dagen!”
“Men, Jonny, jer er sikker på at du er klar over at det vil være veldig krevende —
for ikke å si umulig.”
“Slett ikke! Det er faktisk meget enkelt. Men det har ingen hensikt å begynne å
diskutere detaljer uten at vi først er blitt enige i prinsippene. Men det er opp til deg.”
“Og hva er nummer to og tre?”
“Som jeg nevnte har det ingen hensikt å diskutere nummer to og tre hvis vi ikke
er enige i nummer en.”
“Men hva om vi blir enige om nummer en, men ikke nummer to eller tre?”
“Ganske enkelt. Da dreper du avtalen!”
Stillheten som fulgte virket endeløs. Jonny var klar over at både Ted og Andy,
men spesielt Ted, ville ha problemer med å godta prinsippene i punkt nummer en.
Hele hensikten med dere seks ukers lange skuespill var nettopp å forsøke å sitte igjen
med en del ekstra kontanter. Og da ville alt det ha vært forgjeves. Det var en ufordøyelig pille å måtte svelge.
Ted så over til Andy for moral støtte. Det var tydelig at han følte seg uvel.
“Jeg tar meg en liten tur over til Arby’s slik at dere kan diskutere dette i fred og
ro. Jeg trenger en kopp kaffe. Dere har tretti minutter!”
“Takk, Jonny.”
Menneskers falskhet
142
Jonny smilte for seg selv. Han følte seg trygg på resultatet.
Da han kom tilbake tretti minutter senere, nøyaktig tretti minutter, var Ted og
Andy midt oppi en heftig diskusjon. Men med det samme Andy så Jonny i døråpningen, reiste han seg plutselig.
“Det er opp til deg, Ted, men jeg kommer til å reise min vei!”
Ted snudde seg mot Jonny. Han sukket tungt. Han var skarp i stemmen, men nedslått.
“Jeg antar at det var svaret du har ventet på, Jonny. Ditt punkt nummer en er godtatt. Så la oss ikke kaste bort mer tid, men få det gjort og ut av dagen. Hva er punkt
nummer to og tre?”
Jonny gav ham listen i to eksemplarer. Han bare så på den og nikket.
“Ja, det er i orden. Jeg skal få herr Mitchell til å forberede at møte på sitt kontor
allerede i overmorgen. Vi har en avtale om det i tilfelle det skulle bli nødvendig.”
“Bra. Jeg kommer til å betrakte det som en uoffisiell overdragelse. Alt du trenger
fra meg etter i overmorgen, kommer Lucy til å ta seg av. Men det kan vel ikke være
så mye mer enn å skrive under på noen få offisielle dokumenter.”
“Sannsynligvis.”
“Bra.”
Jonny gav Ted sitt eget kopi av avtalen.
“Da er alt som gjenstår en underskrift og vi er fortsatt i forhandlinger. — Takk.”
Sammenkomsten på sakfører Mitchells kontor bare en god dag senere minnet Jonny
mer om en sirkusforestilling enn et forretningsmøte.
Lucy hentet Jonny på veien dit og Pearly Jo møtte dem i inngangen slik at de
sammen gikk inn i det prestisjetunge Continental Plaza på hjørnet av Continental og
Federal. Den femten etasjers høye bygningen med fasade av vinduer i bronse imponerte Jonny. Han håpet at hans første skyskraper ville se ut noenlunde som den bygningen. Interiørmessig var bygningen nesten enda mer imponerende der den utenlandske investoren Jonny Jakobsen Hell, mekleren Pearly Jo Hanson og sakføreren
Lucy Clift ble ført inn i et konferanserom med et kraftig mahogany bord i midten
med plass til tjue personer.
Stolene rundt bordet ble opptatt den ene etter den andre. Dette var mye mer omfattende enn Jonny kunne ha forestilt seg.
Ved øverste bordende satt sakfører Mitchell med en stilig og oppmalt sekretær
til høyre for seg. Videre til høyre satt styreformannen for Gibbons-McGee med sin
sekretær, så visepresidenten, hovedmekleren med sekretær, og salgsagenten. De var
herr Littlefilds eiendomsmeklere og representerte herr Littlefields interesser — i tillegg til sine egne. Videre på høyre side satt regnskapsføreren Herr Paul B. Schmidt,
som ikke var i slekt med Lucy Clift, selv om begge var av tysk avstamning. Videre
satt sakfører Robert J. Welsh som representerte en eldre enke som satt med førsteprioritets lånet. Ved siden av ham satt en eldre, tiltalende gentleman som Jonny ikke
forstod hvem han representerte, og ved siden av ham en representant for forsikringsselskapet. Helt ved enden av bordet satt enda to sekretærer som Jonny ikke viste
143
Menneskers falskhet
hvem de representerte. Men herr Edward Bartholomeus Littlefield og Andy Bordeaux var ennå ikke ankommet.
Jonnys mekler Pearly Jo Hanson ble plassert til venstre for herr Mitchell, så fulgte Jonnys sakfører frøken Lucy Clift og til slutt på den venstre siden ble investor
Jonny Jacobsen Hell plassert.
Ja, det så ut til at opplegget var de mange mot de tre.
De ble alle grundig presentert av sekretæren til herr Mitchell.
Jonny kunne ikke huske at han hadde sett så mange formelle svartdresser og så
mange oppmalte kvinnfolk rundt ett og same bord før. Det virket nesten undertrykkende. Så ble også Ted og Andy ført inn på rommet. De ble plassert nederst til
høyre. De virket begge utilpasset. Ted var riktignok kledd i et uformelt antrekk med
hvit kortermet skjorte og svart bukse. Men Andy så ut som om han hadde falt ned
fra en annen planet der han kom inn i knallgrønne khaki shorts og en ustrøken sterk
oransjefarget kortermet skjorte.
Sekretæren til herr Mitchell presenterte også herr Littlefield and herr Bordeaux
før hun overlot ordet til sjefen for opplegget, sakfører Cameron D. Mitchell.
“Jeg ønsker dere alle velkommen og takker dere for at dere kunne være tilgjengelige på så kort notis. Jeg er sikker på at dere alle har mottatt et skriv fra sakfører
Lucy Clift med opplysninger om at herr Hill ikke lenger ønsker å innfri kontrakten
som er inngått mellom ham og herr Littlefield om å overta Holiday Park Hotel. Men,
før vi går videre —”
Jonny regnet med at det var noe taktløst, men han tok mot til seg og avbrøt herr
Mitchell.
“Unnskyld, herr Mitchell, men før vi går videre, la meg få minne deg om at i kontrakten var første november satt som dato for overdragelsen. Det er nå mer enn seks
uker siden og herr Littlefiled har hele tiden vært utilgjengelig og unnvikende. Derfor
har jeg et enkelt spørsmål til deg, herr Mitchell: Hvem er det som ikke har innfridd
kontrakten?”
Jonny var redd for at hans avbrytelse ble sett på som upassende, men herr Mitchell aksepterte avbrytelsen som helt naturlig.
“Det er et av hovedpunktene vi skal få avklart på dette møtet. Men før vi går videre vil jeg få lov å henlede deres oppmerksomhet på et skriv som ble undertegnet
av herr Littlefield så nylig som i forgårs. Jeg er blitt informert av herr Littlefield at
han undertegnet skrivet under helt spesielle omstendigheter og under sterkt press —
uten sakfører til stede. Jeg vil understreke at jeg finner det helt uakseptabelt. Derfor,
har jeg forberedt dette skrivet til herr Hill.” Han nikket mot Jonny. “Før vi fortsetter
må jeg be deg om å signere dette skrivet.”
Herr Mitchells sekretær leverte et papir til Jonny. Hun gikk ikke tilbake til plassen sin, men ventet bak stolen på at han skulle undertegne.
“Herr Mitchell, jeg har lest innholdet i skrivet ditt, og jeg må si at jeg finner det
høyst merkelig at jeg er den eneste personen som har fått et kopi av dette skrivet. Jeg
vil finne det naturlig at enhver person som er til stede som representant for en av
partene i saken, får hvert sitt kopi. Jeg finner det enda merkeligere at Lucy Clift
Menneskers falskhet
144
heller ikke har fått et kopi at skrivet. Hun er tross alt min sakfører. I tillegg regner
jeg med at det vil være i alles interesse som er til stede her som representant for andre interessenter å få utlevert hvert sitt kopi.
Men jeg regner med at herr Littlefield er informert. Derfor vil det være interessant å få vite hvilket ekstraordinært press han viser til ettersom det er helt ukjent for
meg.”
Jonny rettet nå sin oppmerksomhet mot Ted som satt der sprutende rød i ansiktet.
Kom han, den britiske gentlemannen, til å innrømme overfor alle disse høytstående
herrene i svart som han betraktet som sine likemenn, at han var presset av sin hustru
og elsker Andy som hadde truet med å forlate ham hvis han ikke kvittet seg med hotellet fort, og at presset ikke kom fra Jonny?
Så var det Lucys tur. Også hun ville vise at hun var verd lønningsposen.
“Jeg foreslår at vi tar en ti minutters pause og at alle får hvert sitt kopi.”
Det ble stilltiende akseptert. Sekretæren løp ut av konferanserommet for å ta kopier.
Ted skavtt opp fra stolen og hvisket noe i øret på herr Mitchell som ristet kraftig
på hodet.
Jonny gav skrivet til Lucy som så hurtig gjennom det. Det var bare noen få linjer
skrevet med veldig liten skift.
‘Med henvisning til møtet som fant sted på kontoret til Holiday Park Hotel den
16. desember mellom herr Edward B. Littlefield og herr Jonny J. Hell, godtar herr
Hell herved at dette skrivet skal erkjennes ugyldig og uten påvirkning under videre
forhandlinger. Enhver endring i forhold til det opprinnelige dokumentet skal oppnås
på møtet avholdt på sakfører Staley C. Mitchells kontor den 18. desember, for å være
rettslig gyldig.’ Det var en linje nederst på papiret som Jonny skulle signere på. Et
kopi av det papiret Ted hadde skrevet under på for et par dager siden, var vedlagt.
Lucy sparket Jonny forsiktig på leggen.
“Jeg må få lov å gratulere. Du har gjort leksa di denne gangen. Ettersom han har
godtatt prinsippene uten noen form for forutsetninger, kan vi mer eller mindre bestemme detaljene slik vi ønsker. Det er det herr Mitchell nå forsøker å unngå, så han
fortok det vi på fagspråket kaller en krasj åpning. Mange svake, uerfarne klienter har
på den måten måttet gå fra gård og grunn. Men slik det er nå, har vi dem mer eller
mindre etter ballene.”
Hun satte fingeren på herr Michells skriv og hvisket intenst.
“Ikke under noen omstendighet må du skrive under på noe slikt.”
Han hvisket tilbake.
“Det har jeg heller ikke tenkt. Når jeg spør min utmerkede sakfører om råd, kommer hun til å anbefale at vi nå begynner å bli enige om de detaljene som avtalen prinsipielt bygger på. Hvis ikke — slutt på diskusjonen. Slutt på møtet. Og vennligst
ikke glem å spørre Ted hvilken spesiell situasjon og hvilet press han var utsatt for.”
“Var det Andy?”
“Ja.”
“Eksellent, partner.”
145
Menneskers falskhet
Jonny likte Lucy. Uten påklint maling. Uten pålimte negleklør, men kortklipte og
rene. Stilig og trygg på seg selv. Aldri tidligere gift. Men hun hadde vært blomsterpike i ungdommen under hippibevegelsen. Ja, hun var tiltalende. Han ville ikke hatt
noe imot å hatt henne som partner.
Herr Mitchell sto i døråpningen. Vi er klar til å fortsette møtet.
Det var herr Mitchell som tok ordet.
“Jeg foreslår at vi fortsetter der vi slapp. Og for at vi skal kunne fortsette møtet
på en ordentlig måte, må jeg foreslå på det sterkeste at dere blir enige om å undertegne mitt skriv av den 17. desember, dagen i dag.”
Jonny nikket mot Lucy. Han betalte henne for dette.
“Herr Michell, i begynnelsen av møtet refererte du til ‘spesielle omstendigheter
og utilbørlig press.’ Jeg kan ikke se den formuleringen som noe annet enn en implikasjon mot min klient som vi må få klarlagt. Og vi må også få klarlagt på hvilken
måte min klient var involvert. Forhåpentligvis vil herr Littlefield gi en klarere fremstilling,”
“Det var ment generelt og ikke rettet mot din klient.”
“Slik det er formulert gir det da besemt et feil inntrykk av min klient. Derfor forventer jeg at herr Littlefield vil bekrefte at din henvisning til ‘spesielle omstendigheter og utilbørlig press’ ikke hadde noe som helst å gjøre med min klient. Kan vi
få det bekreftet som et faktum, herr Mitchell?”
“Ja, det var av privat karakter.”
“Takk. Da har vi fått avklart et viktig punkt. Men et annet er fremdeles uklart.
herr Mitchell, som vi har etablert, hadde herr Littlefields ‘spesielle situasjon og
utilbørlige press’ ingenting å gjøre med min klient. Det hadde i hovedsak ingen ting
å gjøre med undertegningen av, la os kalle det et addendum, heller. Tillat meg da å
være litt uforståelig til at herr Littlefields spesielle situasjon blir brukt som grunnlag
for å kreve avtalen annullert når den i virkeligheten ikke hadde noen ting med den
å gjøre som sådan.”
“Tillat meg å betrakte det som en misforståelse mellom herr Littlefield og meg
selv.”
“Jeg vil også gjene ha det bekreftet av min klient at han ikke under noen omstendighet har satt herr Littlefield under press. Kan du bekrefte det, herr Hell?”
“Ja, jeg var ikke engang til stede da det ble diskutert. Ted og Andy var alene på
kontoret. Jeg satt på Arby’s og hadde meg litt mat og en kopp kaffe.”
“Da foreslår jeg bestemt at vi fortsetter med detaljene angående punkt en, to og
tre uten ytterlige forsinkelser.”
Herr Mitchell nikket mot herr Littlefield.
“Blir det godtatt?”
“Det er godtatt.” Ted nikket bekreftende.
“Meget bra. La oss da konsentrere oss om punkt nummer en som i hovedsak sier
at herr Hill krever at den opprinnelige avtalen blir gjennomført. Verken mer eller
mindre. I virkelgheten krever han selskapets netto fortjeneste fra den opprinnelige
datoen for overdragelsen, fra den første november. Jeg overlater til dere, gentlemen,
Menneskers falskhet
146
å anslå den egentlige datoen for overdragelsen. Jeg er trygg på at med en slik avtale
er datoen for overdragelsen av underordnet betydning for herr Hill. Men dess hurtigere dess bedre — for selgeren.”
Herr Mitchell nikket mot herr Littlefield.
“Jeg har forstått det slik, herr Littlefield, at du har et forslag.”
“Hrrrm. Jeg er trygg på at dere alle er klar over at å komme fram til et nøyaktig
beløp vil være ganske komplisert; nær sagt umulig. Derfor foreslår jeg en avrundet
sum på $5.000,00 som full erstatning for forsinkelsen og fram til overdragelsen er
gjennomført. Jeg er trygg på at herr Hell vil vurdere det som, om ikke råflott, så iallfall generøst.”
Herr Mitchell rettet sin oppmerksomhet mot Jonny.
“Jeg forventer ingen generøsitet fra noen, og heller ikke fra herr Littlefield —
bare det egentlige beløpet som vi i realiteten ble enige om i kontrakten. Og det beløpet skulle det ikke by på store vanskeligheter å finne fram til. Med bokholderen,
herr Schmidt, til stede, er jeg trygg på at han kan bekrefte at for forrige år var nettofortjenesten for selskapet noe i overkant av tretti tusen dollars. Og ved enkelt å dividere på tolv, skulle det bli gjennomsnittlig to tusen fem hundre dollars i måneden.
Nå, tatt i betraktning at fra første november er høysesong og at høysesongen vanligvis står for to tredjedeler av omsetningen, skulle det utgjøre ytterligere $1.500,00 per
måned, altså til sammen $3.750,00 per måned. Og vi begynner å nærme oss slutten
på desember, så til sammen skulle det bli temmelig nøyaktig $7.500.00 totalt.
Jeg er trygg på at herr Schmidt kan bekrefte at beløper er, om ikke hundre prosent nøyaktig, så iallfall ikke langt fra. Og absolutt ikke i overkant av det egentlige
beløpet. Vær klar over, gentlemen, at regnskapet har vært tilgjengelig for meg ganske lenge nå.”
Jonny nikket mot herr Schmidt.
“Kan du bekrefte dette, herr Schmidt?”
“Ja, jeg kan bekrefte at dette er en rimelig og korrekt vurdering. Basert på forrige
års resultat. Da må jeg tilføye at for inneværende år vil resultatet bli noe bedre, omtrent fire tusen dollars bedre.”
“Takk skal du ha herr Schmidt.”
Så henvendte Jonny seg til herr Mitchell.
“For enkelthetens skyld, med mindre overdragelser drar ut til lang ut i neste år,
har jeg ingenting imot å legge resultatet for fjordårets regnskap til grunn. Etter den
første januar kan vi omregne beløper etter resultatet av det inneværende år. Jeg er
trygg på at det er et rett og rimelig kompromiss.”
Endelig var det Andys tur til å reagere. Han så opp på herr Littlefield med forskrekkelse. Ted forstod hva han tenkte på. Han hadde negerrigget regnskapet og øket
overskuddet til nesten det doble.
“Hrrrm. La meg få doble mitt tilbud til ti tusen dollars.”
Herr Littlefield så ikke ut som om han hadde det godt. Den eldre herremannen fra
den andre siden av bordet — Jonny trodde han var Herr Gibbons, sjefen for Teds
meklerhus — hadde også noe på hjertet som han ville ut med.
147
Menneskers falskhet
“Lillat meg å foreslå, herr Littlefield, at basert på det faktum at du allerede har
signert kontrakten, og medfølgende addendum, har du mer å tape enn å vinne på avvise herr Hells fremstilling. Jeg vil på det sterkeste anbefale at du godtar herr Hells
forslag slik at vi kan komme oss videre til punkt nummer to. Jeg ser jo at det er der
det egentlig vil bli snakk om penger.”
‘Yaah,’ tenkte Jonny. ‘Jeg har dere på min side nå. Alt dere bryr dere om, er provisjonen.’ Men Ted hadde heller ikke til denne tid stått fram som særlig troverdig.
Herr Mitchell henvendte seg til Ted.
“Er det godtatt, herr Littlefield?”
Jonny følte hele tiden en viss irritasjon. All denne formaliteten. Og all tryggheten
når ingen var trygg på noe som helst. Og Herre meg her og Herre meg der! Jonny satt
med inntrykk av at all høfligheten var påtatt og at de aller helst ville bite hodet av
hverandre.
Ted smilte oppgitt. “Jeg forstår jo at jeg ikke har så mange valgmuligheter.” Han
nikket. “Godtatt.”
Herr Mitchell henvendte seg til sekretæren som nikket bekreftende på et eller annet.
“Takk, gentlemen. Og da foreslår jeg at vi konsentrerer oss om punkt nummer to.
Der er det inngått avtale om at alle interiørmessige skader som resultat av nylige taklekkasjer skal repareres straks og til herr Hills tilfredshet. I tillegg skal taklekkasjene
repareres midlertidig for å forhindre umiddelbare skader til herr Hell får full oversikt
over kostnadene. Da skal samtlige kostnader dekkes av herr Littlefield. Jeg finner
det overflødig å henvende meg til deg for bekreftelse, herr Littlefield, for dette har
du egentlig gått med på.”
“Ja,” fortsatte Ted. “Jeg har allerede ansatt en av leietakerne som skal reparere
interiøret og midlertidig forsegle taklekkasjene. Når det gjelder den generelle tilstanden på takene, må jeg innrømme at den har forfalt en del. Derfor, så sent som i
mars, har jeg fått et profesjonelt og bindende tilbud på alle takreparasjonene. Som
jeg kan vise dere, gentlemen, overstiger ikke totalbeløpet $4.500,00. Jeg er villig til
å trekke det beløper fra kjøpesummen under overdragelsen.”
“Finner du det rimelig og akseptabelt, herr Hill?”
“Ikke helt,” herr Mitchell. “Og tillat meg å forklare hvorfor: For det første er den
leieboeren som herr Littlefield har engasjert til å utføre reparasjonene langt fra profesjonell. Han er egentlig den samme personen som reparerte takene for bare noen
måneder siden, og lekkasjene er like omfattende i dag som da han reparerte dem. Jeg
vil ikke engang kalle det reparasjoner. Istedenfor å gjøre et skikkelig dagsverk, sitter
han og røker marihuana hele dagen, men herr Littlefielt bruker han til å jobbe litt for
seg når han kommer for langt på etterskudd med husleien. Men han er ubrukelig som
arbeidsmann og det kan langt fra kalles reparasjoner. — Har dere ikke et uttrygg for
slikt her borte? Kaller dere det ikke for ‘niggerrigging.’”
Det var noen som smålo. Begge sekretærene ved enden av bordet fniste.
“Som jeg nevnte: Personen har et kraftig rusproblem og er konstant på etterskudd
med husleien. Jeg har inntrykk av at herr Littlefield bruker ham som kompensasjon
Menneskers falskhet
148
for ubetalt husleie. Jeg kan jo ikke garantere at det er slik, men det er de opplysningene jeg får fra de andre leietakerne. Og jeg tror det stemmer. Den minste jobben
kan ta ham ukevis å bli ferdig med, om noen gang. Derfor tviler jeg ærlig talt på om
han vil være i stand til å foreta tilfredsstillende takreparasjoner.
Men nå har vi jo herr Littlefield her, så han kan bekrefte eller avkrefte det inntrykket jeg sitter inne med.
Likevel, jeg engster meg ikke så mye for den situasjonen, for det har jeg tatt hensyn til i punkt tre. Jeg er mer opptatt av den generelle tilstanden på takene. Herr Littlefield har nevnt at det kan ordnes for en sum av $4.5000,00. Hvis jeg ikke tar feil
var det for to år siden og før orkanen. Men vi vet alle at etter ‘Andrew’ er takreparasjoner over det tredoble.
Jeg har jo ikke sittet helt tafatt mens jeg har ventet på overdragelsen. Og som dere
kjenner til, har jeg hatt tilgang til hustegningene. Med dem som grunnlag har også
jeg fått utarbeidet et kostnadsoverslag over takreparasjonene. De overstiger godt
$18.000,00. Jeg har tatt med et kopi, herr Mitchell. Men til herr Littlefields fordel,
og for å være på den sikre siden, kanskje herr Littlefild kan bekrefte datoen for sitt
overslag?
Ted satt taus en stund. Så sukket han.
“Ja, den sjuende mars, 1990.”
Han følte seg ikke helt vel da han hørte smålatter rundt bordet. Igjen var det herr
Gibbons som tok ordet.
“Javel. Men vi vet jo alle hva som kar skjedd med takreparasjoner etter Andrew.
De er firedoblet. Som et sympatisk kompromiss, herr Hell, vil jeg foreslå at du godtar en sum på $15.000,00. Er det akseptabelt, herr Hell?”
Det slo Jonny at han ikke spurte Ted. De holdt seg stort sett til teksten i selve tilleggsavtalen nå.
“Ja, det høres fornuftig ut så langt jeg kan vurdere det.”
“Da foreslår jeg at vi går direkte til det siste punktet som virker mer eller mindre
som en formalitet.”
Herr Mitchell nikket.
“Ja, la oss få det gjort og bli ferdig med det. Det synes for meg at vi bare trenger
å kopiere originalen. Eller er det noen spesielle tilfeller vi trenger å forholde oss til.”
“Det er ingen store saker. Bare noen klargjøringer slik at jeg kan være sikker på
at jeg har ordlagt meg rett. Etter at jeg tar det over som et aksjeselskap er det av avgjørende betydning at herr Littlefield får det nedskrevet i klar tekst at han skal holdes personlig ansvarlig for krav mot selskapet som viser til tiden før overdragelsen,
som f.eks. skatter, osv. Og som før nevnt, eventuelle skader som leietakerne er blitt
utsatt for som resultat av vannlekkasjene. For eksempel ble hele det elektriske anlegget skadet in leilighet nummer sytten, og eventuelle takskader som ikke er blitt skikkelig reparert, f.eks. gipsplatene i nummer tjuefire, og / eller at utgiftene kan trekkes
direkte fra fremtidige nedbetalinger av lånet.
Til slutt har jeg det jeg vil kalle en drittsak, men som ikke desto mindre er basert
på de samme prinsippene som tidligere. Jeg vil gjerne ha spesifisert at det inventaret
149
Menneskers falskhet
som under befaringen tilhørte eiendommen, men som i mellomtiden er solgt av herr
Littlefield, skal kompenseres for. Jeg har her en liste over inventaret som var inkludert den opprinnelige avtalen.
Gentlemen, jeg er blitt informert om at alle soveromsmøblene er solgt til leietakeren i nummer tjuetre for et beløp på 450 dollars, pluss også en taklampe i bronse
til 75 dollars. Under gjennomgangen av eiendommens inventar er det også en liste
over en del verktøy — både snekkerverktøy og hageredskaper. Jeg er blitt informert
av herr Andy Bordeaux at herr Edward Littlefield har flyttet alt dette verktøyet og
alle hageredskapene til sin privatbolig i Bal Harbor, men jeg er hele tiden blitt gitt
inntrykk av at alt sammen befant seg i redskapsskuret.
Bortsett fra redskapene som er urettmessig overtatt av herr Littlefield, har jeg
kopi av hvert salg signert av Andy Bordaux. Jeg har valgt å se på det som feilgrep,
men det er likevel slik at det har skjedd ved gjentatte anledninger. Derfor har jeg
funnet det nødvendig å presisere dette i avtalen for å beskytte meg mot fremtidige
misforståelser. Jeg finner det noe urimelig at de har begynt å selge ut mitt inventar
til egen profitt.” — Jonny la inn en kunstpause for at det skulle synke ned. — “Jeg
går ut fra at det ikke er noen innsigelser!”
Svartdressene og malerskrinene rundt bordet mumlet av misbilligelse.
Herr Welsh som satt litt nedenfor Jonny på den andre siden av bordet, mumlet litt
utydelig: “For en skam! For en griskhet!”
Ted og Andy så nesten syke ut. Ted glemte seg ut: “Det er det blodige ludderet
Cory. Han er i buksa på henne!”
“Nei, pengene ble utbetalt til hennes mann, herr Richardson, for mindre enn en
uke siden. Cory, kona hans, var ikke engang klar over det før for to dager siden. Det
var Andy som tok imot pengene.”
Med en idiotisk unnskydning bekreftet Andy Jonnys fremstilling.
“De sa de skulle flytte.”
Herr Mitchell var skarp i stemmen. Han hadde selv ikke kommet så godt ut av
dette.
“Jeg går ut fra at du ikke har noen innvendinger, herr Littlefield!”
“Slett ikke.”
“Takk, gentlemen. Da foreslår jeg at vi tar en pause mens min sekretær gjør klar
alle papirene. Dere vil finne kaffe i resepsjonen.”
Lucy smilte vennlig til Jonny.
“Det var det vi i bransjen kaller for en fullstendig knock out!”
Pearly Jo var dyktig i jobben selv om hun alltid var litt taus av seg. Nå satt hun
til høyre for ham og bare smilte mens hun ristet på hodet.
“Ja, det var litt av en forestilling. Jeg trenger litt kaffe.”
Jonny hadde nettopp fylt opp koppen da Ted grep ham i armen:
“Gratulerer. Så du klarte å ta alle pokalene, heh?”
“Nei, egentlig ikke, Ted. Jeg ser det bare som en bekreftelse på det vi var blitt
enige om i utgangspunktet.”
“Du klarte iallfall å få meg til å fremstå som en skikkelig drittsekk der inne.”
Menneskers falskhet
150
“Nei, Ted. Den jobben gjorde du selv. Jeg sa jo at du ikke burde gjøre det til en
vane. Husket du ikke?”
Ted hadde fryktelig lett for å rødme bare han ble litt forlegen.
“Siden første gang jeg satte øynene på deg, Jonny, har jeg betraktet deg som litt
naiv. Jeg må innrømme at jeg har undervurdert deg. Men jeg kan love deg en ting:
Det kommer ikke til å skje igjen!”
Jonny var usikker på om det var et kompliment eller en trussel. Kanskje litt begge
deler?
Herr Mitchell ropte på dem fra konferanserommet.
“Gentlemen, det er på tide å få avsluttet.”
Alle hadde fått hvert sitt kopi av den endelige avtalen. Jonny leste den langsomt
— linje for linje, ord for ord. Da han var ferdig, så han på Lucy med et spørsmålstegn. Hun bare nikket.
“Alt synes å være klart.”
Ted undertegnet åtte eksemplarer av kopier, et sett for hver hovedaktør som var
til stede. Så henvendte herr Mitchell seg til Jonny.
“Din tur, herr Hill.”
Lucy var akkurat lik alle andre sakførere. De hadde behov for å tilkjennegi sin
tilstedeværelse.
“La meg minne deg på, herr Mitchell, at fordi vi har gjort dette til et addendum
til den opprinnelige avtalen og herr Hell ikke har gjort noen som helst innrømmelser,
er det egentlig ikke påkrevd at han undertegner. Derimot er det opp til min klient om
han vil undertegne dette dokumentet som et addendum eller ikke.”
“Å, jeg har ikke så lett for å løpe rundt og skrive autografer, men i dette tilfellet
er vel helt greit å skrive under. Som er tegn på velvilje. Tross alt er det en avtale
mellom to parter — for ikke så si tolv.”
Jonny skrev under på avtalen. Han gav papirene til sekretæren som fordelte dem
videre.
“Lucy. Du glemte å be om en dato for overdragelsen.”
Lucy smilte sleipt.
“Med en avtale som den du nå har, er du ikke interessert i noen dato for overdragelsen. La oss håpe at de glemmer det — iallfall for en stund.”
“Hva med immigrasjonen?”
Lucy ble stående litt usikker.
Så smilte hun igjen ganske overlegent.
“Glem nå ikke at jeg også er din immigrasjonssakfører!”
Det gikk enda en uke uten at det ble fastsatt en dato for overdragelsen. Men nå var
det Ted og And som stresset på for å få det gjort så snart som mulig. Da Jonny kom
på kontoret på lillejulaften, traff han Ted i en heftig diskusjon med herr Mitchell. Av
alle ting, Ted truet faktisk med søksmål hvis saken ikke ble avklart straks.
Senere den kvelden, klokken må ha vært godt elleve, banket Ted på døren til
Jonnys vesle hybel.
151
Menneskers falskhet
“Jeg beklager å forstyrre deg på denne tiden av døgnet, men overdragelsen er satt
til i morgen klokken ti.”
“Men i morgen er det julaften! Det var da jeg hadde tenkt å ringe familien! Jeg
har ikke gitt livstegn på over åtte måneder. De tror antakelig at jeg er død! Nei, Ted,
ikke på en julaften!”
“Hvordan hadde du tenkt å ringe dem?”
“Jeg regnet med å ringe dem fra kontoret.”
“Det går nok ikke. Telefonen på kontoret er et begrenset nummer bare for lokale
samtaler. De er gratis som du vel kjenner til. Til å begynne med kom leietakerne inn
på kontoret for å ta fjernsamtaler. Noen ganger forsvant de bare uten å gjøre opp for
seg verken for husleie eller telefon. Vi måtte stoppe det. Du kan absolutt ikke ringe
oversjøisk med den telefonen.”
“Jeg får ringe på overføring da og sende pengene. Men jeg har ikke noe valg. Jeg
har utsatt det altfor lenge allerede. Jeg må ganske enkelt ringe hjem i morgen.”
“Det er en vesentlig tidsforskjell, vet du.”
“Ja, men det er ikke til min fordel. La meg se. — Jeg kan helt bestemt ikke ringe
senere enn klokken åtte om kvelden. Med en seks timers tidsforskjell betyr det at vi
må være ferdige før to lokal tid. — Hmm. Vi burde vel kunne gjøre oss ferdige før
ett. Det er tre timer. Hva tror du?”
“Ja. — La oss ordne det på denne måten: Jeg kommer og henter deg i morgen
halv ti. Hvis overdragelsen drar ut, skal jeg informere herr Mitchell om at du må forlate møtet før ett, og så kjører jeg deg rett på kontoret. Da kan du bruke mitt overføringskort og betalte samtalen på mitt nummer. Jeg tror knapt jeg har brukt det, men
det er ganske hendig når du er ute og reiser. Da slipper du å fitle rundt og legge på
mynter i disse uintelligente telefonkioskene. Du kan betale meg tilbake senere. —
Det vil ikke være så mange til stede denne gangen. Lucy har bekreftet.
Jonny følte at det var noe som skurret, men han bestemte seg for å ikke rette båten mot vinden nå da de endelig var kommet inn i smult farvann.
“Okay. La oss se og få det unnagjort.”
152
10
“Ding — dang — — ding — dang — — ding — dang — — ding — dang — —
diiiiing — daaaang — — — —
Klokken fem om ettermiddagen på julaften ringte kirkeklokkene offisielt inn julen.
Alle kirkene over hele landet forkynte klart og tydelig budskapet om at Frelseren Jesus Kristus var født.
Det var tid for bønn, og med kirkeklokkene ringende i bakgrunnen over hele landet,
ble Vår Far mumlet i tusener av hjem.
‘Fader vår, du som er i himmelen, la ditt navn være hellig. La ditt rike komme og la
din vilje skje på jorden og i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød og tilgi vår
synd slik vi tilgir våre syndere. La os ikke bli ført ut i fristelser, men befri oss fra den
onde. For riket er ditt, makten og herligheten i evighet. Amen.’
Med foldede hender sat folk med bøyde hoder i ærbødighet.
‘Herren være lovprist. Amen.’
Nøyaktig klokken fem var de fleste familiene over hele landet samlet rundt middagsbordet for å nyte den tradisjonelle julemiddagen. Tradisjonene ble nøye opprettholdt. Noen familier hadde hatt den samme julemiddagen i årevis, årtider og til og
med i århundrer. Det var lutefisk, torsk, griseribbe eller pinnekjøtt alt etter hvor i
153
landet de bodde. Langs kysten var det torsk. I innlandet var det kjøtt. Det ver to godkjente unntak: Jordbrukere i innlandet med jaktrettigheter kunne tradisjonelt nyte
resultatet av en vellykket jaktsesong. Elgkjøtt ble satt stor pris på sammen med det
tradisjonelle tilbehøret slik det hadde være i århundrer.
Men en ny tradisjon hadde langsom utviklet seg langs kysten av Sør- og Vestlandet, kalkunen. Av mangel på egne tradisjoner innenfor det norske samfunn hadde
hjemvendte immigranter fra USA langsomt, men sikkert, utviklet sin egen tradisjon
basert på en eksklusiv amerikansk tradisjon, høsttakkefesten.
Margaret hadde valgt kalkun dette året, men angret det bittert. Hun skulle ha valgt
torsk slik hennes far alltid ønsket. Men familien var ikke særlig glad i fisk. Likevel,
kalkunen var en altfor sterk påminnelse om at Jonny hadde valgt å forlate dem for
å returnere til sitt kjære Amerika.
“Hvem vil lese juleevangeliet? Hvem vil lese historien om da Jesus ble født i en
krybbe?”
Hun så over til sønnen. Han var bare åtte, men han kunne ordene nesten unenat.
Han visste at det var hans tur dette året, men var oppdratt til å vise respekt, så han
hadde ikke tatt det for gitt. Med halvåpen munn, skinnende ansikt og med øyne som
strålte sterkere en betlehemstjernen, begynte han å fortelle historien etter at hans mor
hadde nikket at det var hans tur. Han fullførte feilfritt og fikk veldig skryt. Han var
en lykkelig guttunge.
Hans søster som var to år eldre, følte et stikk av sjalusi der han fikk all oppmerksomheten. Men neste år var det hennes tur igjen. Hun så allerede fram til neste jul
og takket Gud for at hans Sønn Jesus var blitt født. Hvis det ikke hadde vært for
ham, hade de gått glipp av mye glede.
“La os takke Herren for hans overflod.”
Med foldede hender og med bøyde hoder i ærbødighet begynte de alle å si bordbønnen.
“Vi takker deg, Herre, for at du gir oss mat på bordet og beskytter oss fra sult. Vi
takker deg, Herre, for din endeløse godhet. Å, Herre, vis nåde mot dine tjenere gjennom et langt liv på jorden mens vi vandrer mot himmelens evighet.”
I bakgrunnen hadde kirkeklokkene sluttet å ringe.
Så begynte de alle å nyte et godt måltid mat. Borge satt ved enden av bordet. Det
var han som tok seg av selve måltidet, for å si det på den måten, og passet på at alle
satt med fulle tallerkener. Kalkun. Fyllingen. De kokte potene. Sausen. Ripsbærblandingen. Løken. Salaten. Og grønnsakene. — Og karaffelen med rødvin. Han var
den fullkomne verten. Han skar opp kalkunen. Serverte potetene. Grønnsakene. Og
passet på at ingen ble forbigått.
Margaret satt på den motsatte enden av bordet nærmest kjøkkenet. Hennes rutiner
bestod i å passe på at ingen av fatene var tomme og å passe på barna. Hun fikk sjelden anledning å sitte ned før mot slutten av måltidet.
Onkel Olaf satt alltid til venstre for Borge ved enden av bordet. Han ble alltid
betraktet som æresgjesten, men som så mange ugifte onkler var han noe usikker på
sin posisjon i livet. Uten at han var klar over hvor velkommen han var, julen ville
154
ganske enkelt ikke vært den samme uten ham, følte han likevel at han trengte seg på.
Han ville ganske enkelt ‘ikke være i veien,’ som han sa. Han var i slutten av femtiårene, og fordi han hadde levd mesteparten av livet alene, lurte han ofte på om han
ble sett på som litt rar. Men han var vennlig og behjelpelig og godt likt av alle.
I sine unge dager hadde han tilbrakt et par år i USA som gulvlegger. Han bodde
da hos sin bror Hans og hans kone Andrea, i Verona, New Jersey. Men da hans far
døde, valgte han å reise til tilbake til Norge til begravelsen og valgte å bli værende
i Norge.
Å, ja, han hadde hatt sine store øyeblikk i livet men forskjellige kvinner. Men han
hadde aldri funnet det han var på jakt etter — en som var like sexy og attraktiv som
Marilyn Monroe og like huslig og trofast som sin egen mor.
Så, istedenfor å godta en som var gjort uren med andre menn, valgte han å leve
livet som enslig. Men beklageligvis, etter som årene gikk ble Jonny Walker hans
nærmeste venn. Men i dag var han æresgjest og høyt elsket av alle.
Til venstre for onkel Olaf satt Jonnys tjue år gammel datter med sin en og et halvt
år gammel sønn ved siden av seg i en barnestol. De neste to stolene var tomme. Så
fulgte Jonnys atten år gamle sønn på stolen nærmest Margaret.
Langs den andre siden av bordet til høyre for Borge satt Jonnys far, Hans, og
hans mor Andrea. Og ved siden av Andrea satt Borges og Margarets to barn på på
ti og åtte år.
Alle sammen feiret de Jesu fødselsdag og opprettholdt århundreders gamle tradisjoner i det norske samfunn.
Likevel, dette året var så annerledes enn de julefeiringene de hadde hatt tidligere.
Andrea satt og stirret inn i ingenting. Hun var ikke helt til stede dette året. Etter
hjerneslaget satt hun stadig oftere i sin egen verden. Hun satt og stirret på de to stolene mens en og annen tåre presset seg frem i øyenkrokene. Hun hadde knapt rørt maten.
Margaret engstet seg.
“Mor, du må ete, mor.”
“Jeg undrer meg på om Jonny fremdeles er i live? Hvis han er, må han virkelig
hate meg. Han kunne iallfall ha sent et julekort. Det skulle ikke være for mye å vente
seg fra en eneste sønn.”
“Ja, mor, men nå må du ete. Maten blir kald. Jeg kan føle det på meg at Jonny
kommer til å ringe før kvelden er over. Men nå må du ete, mor.”
“Hvordan kan du vite at han kommer til å ringe? For alt vi vet kan han være død.
De skyter så mange mennesker der borte i Amerika. — — Du husker vel hva som
skjedde med onkel Samuel, gjør du ikke?”
“Jo, mor, du har fortalt det så mange ganger. Men det skjedde for snart hundre
år siden!”
“Ja, men jeg hører at det er blitt enda verre nå. Jeg hører jo på nyhetene. De dreper folk som hunder. Selv sine egne foreldre skyter de.”
Kjærlig så hun bort på sitt eget oldebarn der han satt så søt og uskyldig.
Hun kunne verken glemme eller tilgi det som hadde skjedd med sin eldste bror
155
Samuel. Før han hadde fylt atten hadde han valgt å forlate fattig-Norge til fordel for
en fremtid i Amerika. Som den yngste av tretten søsken hadde hun egentlig verken
sett ham eller kunne huske ham, for han hadde immigrert til Amerika to år før hun
ble født. Men det hadde vært slikt et hardt slag for foreldrene. Hver eneste julehelg
snakket de om ham og ba for ham helt til hun trodde hun hadde sett ham og kjent
ham. Kanskje det var hennes store sorg — at hun aldri skulle få se ham eller lære
ham å kjenne. Hennes eldste bror. Den kjæreste og mest elsket. Den eneste som var
gått tapt. I Amerika. Hun kunne til og med huske navnet på det stedet der han lå
begravd — Tacoma.
Hun sukket tungt.
“Ikke alle fant noen regnbue i Amerika, Margaret. Det eneste stakkars Samuel
fikk, var en kule fra en snikmorder og en fattigmanns grav. Ukjent — uten navn og
gravstøtte. Han som skjøt ham gjennom bakhodet før han røvet ham, ble aldri tatt.
Jeg tror ikke engang at politiet forsøke å finne morderen. Han var jo bare en fattig
immigrant. Det skjedde bare to uker før jul mens han var ute og handlet sammen
med kona si. Og da hadde de bare vært gift i to uker.
Nei, Margaret, ikke alle fant noen regnbue i Amerika. Og det kommer heller ikke
Jonny til å finne.
Da presten kom langsomt spaserende opp kjerreveien tidlig den fredags morgenen
etter et kraftig snøfall for å informere mor og far om den tragedien som hadde hendt
deres eldste sønn, visste de det med én gang. Jeg glemmer aldri mors sørgende gråt
allerede før presten var kommet fram. Da vi fikk julekortet og bryllupsbildet, hadde
han ligget i graven i over en måned.
Nei, Margaret, ikke alle fant noen regnbue i Amerika.
Mor kom seg aldri etter dette. En kveld da hun ikke kom tilbake fra fjøset etter
å ha melket kyrne, fant jeg henne liggende ved siden av melkekrakken. Da var hun
bare sekstito år gammel. De satte henne i bestestova i en hvit kiste med hvite klær
til begravelsen. Og det er slik jeg ser Jonny. Kledd i helhvitt. Det er derfor jeg tror
han er død! Hver gang jeg lukker øynene. Jeg vet at jeg aldri får se ham igjen! — Å,
Herre Gud, vis litt medynk!”
Hun gråt stille. Hun gråt ofte nå.
“Jeg er sikker på at Jonny har det bra, mor. Hvis han ikke ringer i kveld, skal vi
finne på et eller annet. Det lover jeg. Hvis du lover å ete maten.”
Andrea nikket og smilte gjennom tårer.
Av nødvendighet fordi ingen av de tradisjonelle rettene var å få kjøpt i New Jersey, hadde Andrea begynt å servere kalkun til jul. Bare en gang kunne han huske å
ha fått servert torsk til jul i New Jersey, og det var da de feiret jul hos Sverre og
Karen. Da hadde Sverre tråvet att og fram en hel dag langs kaiene i Brooklyn for å
skaffe fersk torsk til jul. Men Andrea hadde begynt å like kalkun og hadde hatt kalkun som hovedrett hver eneste jul mens de bodde i New Jersey.
Og Jonny hadde elsket kalkun mer enn noen av dem.
Men nå satt hun og stirret på de tomme stolsetene foran henne. Hun så for seg sin
tidligere svigerdatter sitte på den ledige stolen ved siden av sin datter. Blond, vakker,
156
smilende, stille og stabil. Med en smittende latter. Og hun så for seg Jonny sittende
ved siden av sin sønn. Pen, blond, smilende, stille og stabil. Det var slik det hadde
vært nesten så langt tilbake som hun kunne huske. Det var slik det skulle være. Men
slik var det ikke lenger.
Hun begynte forsiktig å tvinge ned kalkunen mens hun hele tiden forsøkte å
skjule at hun tørket tårer.
Alle konsentrerte seg om maten uten å si et ord. Julen var så stille dette året. Ikke
bare inne, men også ute der landskapet lå dekket med nyfalt snø.
Borge hjalp Margaret med å ta av bordet og servere desserten. Dronning Maud
pudding kalt opp etter Norges første dronning på hundreder. Selvfølgelig måtte det
bli en juletradisjon. Barna elsket den. De voksne også. Og det hadde vært det beste
Jonny kunne få! Hun lurte på hva Jonny hadde til juledessert dette året — hvis han
var i live. Hvor spiste han juemiddagen?
Så var det tur for kaffen. Alle var glad i kaffe. Det var liksom prikken over i-en
på en fantastisk julemiddag.
Ingen hadde rørt vinen. Ikke engang onkel Olaf. Det hadde vært tradisjon at
Jonny åpnet karaffelen med vin og slo først opp i glasset til sin kone Linda. Så til
Margaret, Borge, og onkel Olaf. Mor og far avslo alltid alkoholholdige drinker, selv
til julemiddagen. Til slutt fylte Jonny opp sitt eget glass. Han pleide spøkefullt å si
at han ventet til slutt med seg selv slik at han kunne få det som var igjen. Men ikke
dette året. Dette året stod vinkaraffelen uåpnet.
Så var det tid for barna. Tid til å åpne julepresangene. De samlet seg alle rundt
sofaen i dagligstova for å begynne å åpne pakkene. Men ikke med det samme. Ikke
før de visste om nissen kom på besøk. Hvis de hadde vært snille barn hele året, ville
belønningen helt sikkert være at nissen kom på besøk med mange av presangene.
Han ville stikke innom men sekken med de spesielle gavene i.
De to søskenene vekslet blikk. Var han ikke litt sen i kveld? Igjen vekslet de blikk
i et forsøk på å undertrykke engstelsene. Hva om han ikke stakk innom dette året?
Hva om de ikke hadde vært helt snille dette året?’ Noen ganger da de hadde vært
skikkelig slemme, hadde mor nevnt noe om at han ikke kom til å stoppe innom dette
året.
‘Oooojj! Tenk om han gikk forbi!’ Oooojj! Tanken var uutholdelig!
Oooojj. Tiden gikk så fryktelig sent på en julaften!
Så hørte de tre harde bank på døren. De følte spenningen. Det måtte være julenissen! I sin rødstrikkede nisselue, røde frakke og tunge snøstøvler, og med røde kinn
og et vennlig ansikt, valset han rett inn i dagligstuen. Han snakket med grov stemme
mens han nikket ivrig med hodet slik at det lange, hvite skjegget hans vippet opp og
ned.
“Ho! Ho! Ho! God jul, godt folk. Ho, ho, ho. Er det noen snille barn her? Noen
skikkelig snille barn?”
Guttungen hvisket andpustent så svakt at du knapt kunne høre han. Han pustet
ujevnt: “Ee, ee, meeeg — og søster mi.”
“Og du har vært en skikkelig snill gutt hele året? Ho, ho, ho.”
157
Han gispet etter pust.
“Eh, eh, eeeeh. Yaa — og søster mi.”
“Dette har noen fortalt meg. Derfor har jeg en sekk full av gaver til dere. Til dere
begge to! Ho, ho, ho, ho!”
Ansiktene deres glødet av spenning da julenissen gav dem en stor pakke hver. De
fikk lov til å åpne den med det samme. Det var akseptert, for de visste at nissen alltid hadde det så travelt. Så tømte han hele sekken midt på gulvet. Også det var akseptert, for nissen hadde jo mange plasser han skulle besøke før kvelden var over.
“Ho, ho, ho, ho. Er det noen flere snille barn i nabolaget?”
“Eh, eh, eeee. Ja, men vi er de snilleste.”
“Og det skal dere være helt til neste jul slik at jeg kan komme innom da også?
Ho, ho.”
“Eee, eee. — Ja.”
“Ho, ho, ho, ho. Da lover jeg å komme innom neste jul også. God jul, barn!”
“Eee, ee. — God jul, nissemann.”
De voksne hadde nesten større glede av nissebesøket enn barna. Spesielt foreldrene. Margaret satt og smålo idet hun kikket bort på Borge og hermet etter deres ivrige sønn: ‘Eh, ee, eeee. — Jaaa, men vi er de snilleste.’
Julen var så menn en Guds velsignelse.
Akkurat da ringte telefonen! Et glimt av håp lyste opp ansiktet hennes.
“Jonny?”
Men så husket hun. Hver åt på samme tid pleide Borges foreldre å ringe ham fra
Lillehammer får å veksle julehilsener og for å takke for de flotte presangene. De
kunne snakke i over en halvtime mens de utvekslet daglige trivialiteter.
“Ja, vi bygger på låven for å få plass til den nye traktoren. Rødbjelle kalvet for
en god uke siden. Sunn og sterk som forventet. Men faren var jo litt av en stut. Jeg
måtte betale ganske godt for den stamtavlen. — Nah, kunstig befruktning har egentlig ikke slått til bland bøndene her i Lillehammer ennå, men vi er enige om at det er
uunngåelig i det lange løp. — Aaah, det får jeg overlate til Fredrik etter at han har
overtatt gården. — Nah. alle disse moderne greiene, til helvete med dem!”
Så var det Borges tur.
“Nei, det går slett ikke så bra med henne. Det går hurtig nedover. — Nei, vi har
ikke hørt fra ham ennå. — Nei, ikke engang en liten presang til barna. Ikke engang
hans egne. Eller et kort. Vi krysser alle fingrene og håper det kan komme en telefon
i løpet av kvelden, men det begynner å se litt smått ut. — Nei, han her det sikkert
greit.”
Andrea satt i det som var igjen i hennes egen verden. Gjennom det store vinduet
fortsatte hun å studere det vakre vinterlandskapet som var dekket med nyfalt snø.
— hvit og ren. For en skjønnhet! For en stillhet! For en sjelefred! Bak det lette skydekket kom av og til en skinnene måne til syne. Den spredte sine måneskinnsstråler
over det ulendte landskapet. Guds skaperverk var virkelig fullkomment! Hvis bare
Jonny hadde vært her. Linda også. Hun innså overfor seg selv at dette nok var hennes siste jul blant familie og kjære. Neste år kom hun nok til å feire i Guds himmel-
158
ske haller. Hvis hun bare fikk høre fra Jonny snart! Hun hadde gitt opp håpet om at
Jonny kom til på ringe denne julaften. Det var allerede for sent på kvelden.
Hun satt og lyttet til NRK, den statsdrevne radiostasjonen, som kringkastet sine
juleprogrammer. ‘Sosialistkanalen,’ som Jonny alltid hadde kalt den. Men nå spilte
de den vakreste av alle sanger! Hun lukket øynene og lot musikken fylle ørene som
så mange ganger tidligere, helt fra barndommen. Med svak stemme forsøkte hun å
nynne med: “Stille natt, hellige natt, alle stjernene skinner så lyst — — alle hmmm,
hmmmm, ah he hum, hum — — hum, hum, hum, hum, hum — —”
Så, da alle stille fulgte med barna som lekte seg med alle julepresangene, kimte
telefonen på kjøkkenveggen.
...............................
Jonny var rastløs. De hadde nå ventet på sakfører Mitchells kontor i over tjue minutter. Men han hadde det greit nok. Han satt på sofaen med Lucy på den ene siden
og Peggy Jo på den andre, og det var slett ikke dårlig selskap. Jentene var i et spøkefullt humør. Jonny måtte så absolutt betale dobbelt for å få gjennomført overdragelsen på en julaften. Jonny var litt fraværende, men han klare på en måte å være med
på spøken. Han sa at han brydde seg pokker så lite all den tid de sendte regningen
til rett adresse, til sakfører Mitchell. Far og sønn Mitchell og sekretæren deres hadde
løpt rundt fra kontor til kontor for å ta telefonen hele tiden fra de kom på kontoret
denne morgenen. Det kunne jo være en form for julerush, men Jonny følte at det var
noe de forsøkte å få på plass som ikke helt hadde klaffet. Lucy var i et spøkefullt,
men nedsettende humør.
“Nå, la oss begynne å telle hvor mange ganger de løper fra det ene kontoret til det
andre. Dette er nesten som å se en reprise på The Three Stooges på TV’en. Ha, ha,
ha, ha, ha.”
Ted og Andy satt for det meste og surmulet. De var så absolutt ikke i et snakksalig humør.
Men Lucy holdt det gående.
“Nå, Pearly Jo, hva tror du om denne karen? Tror du ikke vi bør forandre immigrasjonslovgivningen slik at vi kan få flere skandinavere av hans kaliber over hit?
— Kanskje vi burde innføre en spesiell kvote for nordmenn?”
Peggy Jo var i godt humør hun også. Det passet jo fint med at de ville få oppjgør
i dag. Det var jo julaften.
“Det passer meg bra, det. Du vet, jeg er selv av norsk avstamning. Jeg heter jo
Hanson. Min bestefar kom fra et sted på vestkysten av Norge som hette Haugesund.
Han snakket om sildabyen helt til den dagen han døde.
Jonny kvakk litt, men gadd ikke å gjøre et tema av det.
“Ah, det er derfor du ser så godt ut? Husk at far til Marilyn Monroe var også fra
Haugesund. Mortensen. De har til og med en statue av henne nede ved sjøkanten.”
Peggy Jo var overrasket. “Virkelig? Ja, var ikke pikenavnet hennes Norma Jean
Mortensen? Ja, jeg har lest det et eller annet sted. Så rart da.”
159
Lucy hadde mer på hjertet: “Hm. Ja, like barn leker best. Jeg har gravd litt i min
egen stamtavle, men hvis jeg er av skandinavisk blod, er det fordømt godt skjult. Jeg
er for det meste tysk og britisk. Delvis skotsk. Min bestemor kom fra Frankrike og
giftet seg med en tysker. Begge mine foreldre var av tysk avstamning.”
Jonny skulle til å fortelle dem den franske vitsen, men lot det være. Lucy var
tross alt hans sakfører.
“Da jeg kom over hit på sekstitallet, var det mye lettere for europeere å bosette
seg i dette landet. Immigrasjonen var basert på hvor stor prosent som allerede bodde
her fra hvert land. Og på den tiden bodde det flere nordmenn i USA enn i Norge.
Men Johnson forandret det. Jeg tror det var i -68. Nå er innvandringen mer basert å
folk fra Sør-Amerika og Karibia. Og Mexico. For ikke å snakke om de hordene med
ulovlige immigranter som strømmer over grensene stort sett fra de samme landene.
Særlig fra Mexico.”
Emnet tente Ted.
“Ja, Jonny, det er en jævla skam! Bare tenk på at alt sammen var britisk en gang
i tiden. Og nå sender de oss fram og tilbake som om vi skulle være noen drittsekker!”
“Nei, Ted, alt var ikke britisk. Bare fordi engelskmennene grunnla New England
og deler langs østkysten, betyr ikke det at alt sammen var britisk. Et ganske stort område ble kjøpt fra franskmennene. Og selv om the heter The Louisiana Purchase utgjorde området også store deler av Rocky Mountans og strekte seg langt inn i dagens
Canada. Alaska ble kjøpt fra russerne og på den tiden var det ikke mange engelskmenn som hadde satt fot på Hawaii bortsett fra kaptein Cook og hans mannskap.
Han ble til og med drept der.
Hawaii-øyene ble svikefullt appropriert fra de opprinnelige hawaiierne og annektert som en del av De forente stater som et resultat av en heller udemokratisk fremgangsmåte, mye fordi Pearl Harbor var slik en ypperlig havn for den amerikanske
flåten. Men enda viktigere var tilegnelsen av alle de spanske områdene som Florida
på østkysten til California på vestkysten, medregnet de territoriene som nå utgjør
statene Arizona og New Mexico, og med Texas som selvstendig republikk. Til og
med Puerto Rico og Filippinene er tidligere spanske kolonier som ble overtatt av
USA etter den spansk-amerikanske krigen i 1898 fra de opprinnelige Conquistadores. — Nei, Ted, langt fra alt var britisk.”
“Men hvem bryr seg om spanjolene? De kom bare for å erobre og ødelegge! Etter
at de fullstendig utryddet de opprinnelige innbyggerne, etterlot de alle områdene
tomme for alt gull og rikdom. De sendte alt av verdi tilbake til Spania. De ødela fullstendig enhver sosial struktur og etterlot en nesten utryddet folkerase uten at de
hadde noe igjen unntatt paven og jomfru Maria.
Og for å ha vært ansvarlig for alle disse grusomhetene ble Columbus gjort til
folkehelt for hele den vestlige verden! Det er en skam! I motsetning tenk på hva vi
britiske gjorde. Vi etterlot våre sterke moralske verdier, våre sosiale strukturer som
demokrati og rettsvesen. Vi har til og med gitt dere vårt språk. Og når jeg snakker
med folk, står de bare og glåper og lurer på hvor jeg har lært å snakke så godt engelsk! Vi skapte dette landet! Og nå blir vi behandlet som en gjeng smittsomme spe-
160
dalske. Vi er til og med forhindret fra å delta i immigrasjonslotteriet mens borgere
fra Irland og andre europeiske land får store andeler. Selv når vi kommer her for a
skape amerikanske arbeidsplasser og investere i fremtidens Forente Stater innenfor
lovens rammer, blir vi kraftig motarbeid! Slik det er nå ville det vært lettere for Adolf Hitler å få opphold enn Winston Churchill! Det er en skam!
Den eneste fornuftige løsninger er å gå tilbake til de gamle immigrasjonsrutinene
og inngå et gjensidig samarbeid med Storbritannia når det gjelder immigrasjonen.”
“Som immigrasjonssakfører kan jeg være til dels enig. Bare tenk på hva dette nye
systemet har gitt oss: En endeløs tilstrømming av Sør-Amerikanske fattiglemmer og
narkotika trafikkere som uunngåelig vil tære på våre egne sosiale strukturer. Prøv å
forestille dere de hordene av svarte haitianske analfabeter som neste uten unntak
bidrar mer til forbryterstatistikken enn til utviklingen av vårt samfunn. Da Castro bestemte seg for å kvitte seg med sine mest kriminelle elementer, hvem var dumme nok
til å rulle ut den røde løperen og ta imot dem med åpne armer om ikke den amerikanske regjeringen! Bare tenk på alle de meksikanerne som ulovlig ruller inn over
vår sørlige grense hvert år uten at det blir tatt nødvendige skritt for å forhindre det!
Bortsett fra at når de har vært ulovlige lenge nok, gir vi dem amnesti! Lovbrudd lønner seg! Det er galt.
Derimot har De forente stater alltid vært et fyrtårn og et glimt av håp for resten
av verden. En smeltedigel for verdens nasjoner og kulturer. Slik det står på frihetsstatuen: ‘Gi meg dine trette og dine fattige og dine undertrykte masser som ønsker
å leve i frihet.’ Det er nesten som om De forente stater har en forpliktelse til å hjelpe
resten av verden. — Hva mener du Jonny?”
Jonny fulgte ikke skikkelig med lenger. Tankene var begynt å vandre igjen. Klokken hjemme var over fire og han kunne nesten se dem der de samlet seg i dagligstuen
og forberedte seg på å nyte en fortreffelig julemiddag. Mor og far. Ungene. Hans
søster med familie. Og onkel Olaf. Han savnet onkel Olaf. Gjennom alle år hadde
Olaf vært mer som en nær venn enn bare en slektning. Men mest av alt savnet han
ungene. Om bare noen få stunder begynte kirkeklokkene å ringe og da ville de alle
sammen begynne å ete kalkun. Uff! Han kunne kjenne lukten og oppdaget at han var
sulten. Men nå var han her, langt hjemmefra, mens han forsøkte å konsentrere seg
om en skitten eiendomsoverdragelse. Han lurte på hva Linda gjorde akkurat nå. Kanskje hun feiret julen i hytta på fjellet, det vakreste sted på jord?
“Jonny!”
“Ja, jeg vet nøyaktig hva jeg mener om alt dette, og jeg har ingenting imot å tilkjennegi det. Jeg har aldri betraktet Columbus som den som oppdaget ‘den nye verden.’ Leif Erickson og hans sjøfarende vikinger var de første hvite som satte sine
føtter i det som de kalte Vinland, landet med de store slettene. Ikke det at å feilnavigere til havs var slik en stor dåd, men det er likevel et faktum. Jeg har heller aldri sett
på Columbus som en helt. Han var ikke så mye mer enn en maktsyk masseutrydder
på like med menn som Stalin og Hitler. I den rekkefølgen: Columbus, Stalin og Hitler. De eneste som profitterte på Columbus’ prestasjoner, var de kongelige i Spania.
Men det er likevel slik at det var Columbus som åpnet den nye verden for den
161
gamle. Og det i seg selv er litt av et ettermæle, selv om hans medvirkning ikke var
særlig imponerende, spesielt ikke for de innfødte som landet en gang hadde tilhørt.
Nå, når det gjelder denne sangen, inskripsjonen på frihetsstatuen, ser jeg på den
som toppen på amerikansk sentimentalitet, rent søtslikk. Eller for å si det rett ut —
dette landet har aldri vært noen smeltedigel, men en salatbolle!
Du mener vel ikke i et sekund at disse jaktfolkene som løp rundt i den afrikanske
jungelen på jakt etter bytte, hadde som hensikt å frigjøre disse stakkars sjelene? Tror
du de var ‘trette, fattige og undertrykte masser som ønsker å leve i frihet.’ Nei tvert
imot! De var allerede frie, men de ble ført til dette landet i bur som ville dyr for å
ende som slaver i den nye verden. De ble transportert som kveg til slaktehuset for
å bli slaver under slike som allerede levde i ‘de fries land.’ Alle som hadde så mye
som en gnist igjen av sin frihtesånd, ble stadig slått og torturert til det knapt fantes
livsgnist i dem. De lengtet etter døden uten håp om å ‘få puste fritt.’”
“Men Jonny, du er vel klar over at det verset ikke var skrevet til svarte?”
“Hvorfor ikke? De var mennesker de også. Bare fordi de hadde en annen hudfarge, betyr ikke at de ikke var mennesker! Og de talte mer enn bare et lite dusin.”
“Men Jonny, på den tiden ble de svarte ikke engang regnet med. De ble betraktet
som inventar.”
“Det gjaldt ikke spesielt for fattige hvite heller. Horder av dem ble økonomiske
slaver i årtider før de fikk sin frihet. De fleste av dem endte sine dager som fattiglemmer i ukjente graver etterlatt og glemt uten så mye som familiebånd å vise til.
Nei, ikke alle fant noen regnbue i Amerika, det er sikkert!”
Lucy var sjokkert.
“Hevder du egentlig at De forente stater gjorde disse immigrantene en bjørnetjeneste?”
“Nei. Slett ikke. Mange av dem ble ufattelig rike. Spesielt jødene. Men jeg liker
å se ting i perspektiv. Det var ikke akkurat som om de kom til himmelen heller. Og
USA som samfunn gjorde ikke noe som helst for dem. De måtte til og med ha en
som garanterte for dem for komme inn i landet slik at de ikke skulle ble en byrde for
samfunnet. Selv ikke de svarte trengte det! Og glem nå ikke at i begynnelsen var det
De forente stater som trengte disse menneskene, og ikke motsatt. Og det var mye av
samme grunn som de svarte ble brakt over hit — behovet for billig arbeidskraft. De
ble bare en annen slags form for slaver, det er alt.
Fordi dette var et nesten uendelig kontinent var de enda viktigere for å stabilisere
kolonialiseringen under Amerikansk flagg. Hvis det ikke hadde vært for alle immigrantene, haddde det aldri vært behov for noe slikt som The Louisiana Purchase.
Eller krigene mot Spania og Mexico. ‘Dra vestover, unge mann,’ var mer et slagord
til fordel for samfunnet enn den enkelte. Så det kan ikke være mye tvil om at det var
europeerne som skapte dette landet slik vi ser det i dag. Etter rettere sagt, slik det var
fram til sekstiårene.”
Ted ville fortsatt være med på diskusjonen.
“Ja, så menn, Jonny, og derfor må vi få kvotene forandret slik de var før Johnson
skapte et blodig rot av alt sammen!”
162
“På en måte kan jeg være enig me deg, men på en annen måte er jeg totalt uenig.
Jeg tror egentlig at hvis kvotene ikke var blitt forandret, ville immigrasjonen fra
Vest-Europa likevel ha blitt redusert til en slikk og ingenting med utgangspunkt i at
livsstandarden i Vest-Europa er blitt drastisk forbedret de siste tre tiårene, mens forholdene her i landet etter drapet på Kennedy har stadig forverret seg. Bare tenk å bli
nedgradert fra verdens fremste og mest innflytelsesrike kredittnasjon til verdens mest
forgjeldet nasjon på bare noen tiår. Og i løpet av den samme perioden har landet falt
fra å være verdens beste land å bo i, til nummer åtte. Det er ganske enkelt en økonomisk revolusjon som ikke har kommet USA til gode. Reaganomics tror jeg ekspertene kaller det.
De fleste Vest-Europeerne har en høyere levestandard i sitt eget land nå. Derfor
tron jeg immigrasjonen fra Vest-Europa ville ha avtatt til en slikk og ingenting. Og
da regner jeg ikke med land som ligger i Øst-Europa eller Hellas. For, selv om det
er verdens vakreste, tror jeg ikke så mange ville ha kommet over hit bare for å beundre flagget — og fortsatt være sultne. Jeg tror faktisk at det ville vært en positiv utvikling for De forente stater.”
“Sier du egentlig at USA bør stoppe immigrasjonen fullstendig? Det er vanvittig!”
“Ja, for deg og meg. Men det er det jeg sier. Ingen flere kubanske fengselsfugler
eller kriminelle. Ingen latinske narkobaroner. Færre ulovlige meksikanere og ingen
haitianske fattiglemmer. Ingen flere nye immigranter bortsett fra familiegjenforeninger og tilfeller av spesiell interesse for USA. Det vil da være en politikk basert på
USAs behov, og ikke den enkelte, men uten fortsatt å spille rollen som den snille,
men helt bunnskrapte Uncle Sam. Da ville landet ha trukket til seg Europeiske og
Asiatiske investorer som skapte arbeidsplasser istedenfor sosialklienter. Hvis bare
USA ville begynt å utdanne sin egen befolkning! Selv om de vanligvis er uvillige til
å akseptere sine egne mangler, benekter ikke engang amerikanerne det!”
“Vrøvl, Jonny! Uten immigrasjon er dette landet ferdig!”
“Vrøvl, Ted, med fortsatt immigrasjon er dette landet ferdig! Det er ferdig allerede som økonomisk stormakt. Politikerne skuslet det ganske enkelt bort! Vi vet alle
at vi lever i en verden som forandrer seg. Ikke engang Washington kan forandre det.
Du har vel hørt om det britiske imperium? Dødt og forsvunnet, men ikke gravlagt.
The British Commonwealth er ikke stort mer enn en skygge fra fortiden sammenlignet med det som imperiet engang var. Historien kommer aldri til å stoppe opp og stå
stille. Men når et samfunn avviser behovet for forandringer, selv drastiske omveltninger, er det egentlig dømt til å forvitre og forsvinne. Det vil også skje med De forente stater hvis landet ikke vil justere seg å tråd med realitetene. Dette landet nådde
sitt økonomiske høydepunkt for tretti år siden, og etter den tid har det gått hurtig
nedover. Med en reell arbeidsledighet som overstiger åtte prosent, det er mer enn
tretti millioner enkeltpersoner uten arbeid, men på sosialen og forbrytelser, vennligst
forklar meg hvorfor dette landet trenger flere immigranter fra den tredje verden til
å konkurrere for minstelønnsjobber som ikke eksisterer?”
Det var stille i rommet. Heller ikke Ted hadde noe motargument.
163
“Så la meg avslutte med å si at en leders fremste ansvar er å jobbe uavbrutt for
å forbedre forholdene for innbyggerne i sitt eget land og ikke hele resten av verden.
I motsetning til dette jakter de på egen prestisje og ettermæle. Altfor mange ledere
forsøker å erobre verden istedenfor å jobbe for å forbedre forholdene for sin egen befolkning. Altfor mange amerikanske ledere gjennom historien har vært altfor opptatt
med det som foregår i resten av verden fremfor det som er til det beste for deres egen
befolkning. Dette må det bli slutt på!”
Ted svarte forsiktig. “I et demokrati vil folket ordne opp i slike forhold.’
“Vrøvl, Ted, og det vet du. Å rope ‘demokrati’ er langt fra det samme som å vifte
med en tryllestav. Demokratiet er den svakeste av alle statsformer. Ofte er demokratiet ikke noe annet enn et valg mellom to onder. Husker du da president Reagan ble
innsatt samtidig som gislene i Iran ble satt fri? Jeg var da på besøk hos mitt søskenbarn i Upstate New York da en nabo kom på besøk. Han var veldig opprømt. “Så du
stemte Reagan du også?” spurte jeg. Han tok spørsmålet mitt offensivt: “Hvilket valg
hadde jeg da? Mellom en halvtomsing og en cowboy velger jeg en cowboy hva tid
som helst.” Han stemte egentlig ikke på Amerikas neste president. Han valgte det
beste av to onder. Og det er demokratiet i et nøtteskall — retten for folk flest til å
velge det minste av to onder.”
Lucy satt og lyttet til ham med halvåpen munn. “Mener du at USA bør endre sin
internasjonale politikk og begynne å drive en mer isolasjonsrettet politikk?”
“Nei, jeg mener bare at —’
Sakfører Mitchell vise seg i døråpningen til konferanserommet.
“Gentlemen, vi er klar til å begynne møtet!”
Det lød som en kommando. Jonny så på klokken. Nøyaktig elleve. Fem hjemme.
‘Ding — dong, ding — dong, ding — dong!’
Han kunne faktisk høre kirkeklokkene ringe tvers over havet. Han så sin mor og
far. Sin søster med barna. Og Borge og onkel Olaf. Åh, hvordan han savnet sin sønn
og datter. Og vesle Cato! Alle var samlet rundt bordet nå. Han lurte litt angående
Linda. Han hadde ikke lenger noe med henne å gjøre, men han kunne ikke hjelpe for
at han undret seg. De hadde tross alt vært mann og kone i nesten tjue år. Hun feiret
sannsynligvis med sin egen familie. — Eller kanskje sammen med en ny elsker?
“Jonny, er du okay?”
Jonny satt og stirret ut av vinduet og inn i det skiftende skydekket. Han så for seg
det snødekte landskapet og vannet som skinte et stykke borte, og månen som sendte
sin stråler over et stille landskap etter at solen var gått ned i vest. Guds skaperverk
var billedvakkert!
“Jonny, er du syk, eller —’
“Syk? Jeg? Nei, jeg er ok. Hva gjelder det?”
“Vi har begynt møtet, Jonny. Vi venter på deg.”
“Åh. Jeg glemte meg ut. Jeg beklager.”
Han kom seg på bena og halvveis sjanglet bort til setet. En bunke papirer ble
plassert foran ham; et glass vann og noen kjekser. Det ble julemiddagen dette året.
Men han hadde problemer med å konsentrere seg.
164
Langsomt skjøv han papirbunken over til Lucy.
“Eh, jeg er ikke kjent med alle disse formalitetene. Vil du vennligst gå gjennom
dem før jeg skriver under?”
Lucy bladde hurtig gjennom papirene og leverte dem til Jonny for underskrift.
Det var så mange. Han skrev under på ett om gangen i en slags halvbevisst tilstand.
Han var mer til stede ved et annet bord sammen med sin sønn og datter — så langt,
langt borte.
“Jonny!” Han ble brått brakt tilbake til virkeligheten.
Herr Mitchell har opplyst om at gjenopprettelsespapirene for aksjeselskapet ikke
er kommet ennå. Han ønsker å få bekreftet om du vil godta denne datoen, denne
julaften, som offisiell overdragelsesdato, eller om du krever alle papirene før du
overtar eiendommen. Gjenopprettelsespapirene kan være her hva dag som helst.”
“Egentlig vil herr Mitchell vite om jeg er klar til å foreta fullt og endelig oppgjør.
Ja, jeg skulle tro det. Jeg har båret på denne sjekken nå i nesten to måneder. — Hva
mener du, Lucy?”
“Jeg har ingen innvendinger.”
“Godt. Da foreslår jeg at vi gjør oss ferdig med selve overdragelsen nå som alle
er til stede. På den måten vill alle få betalt også, endelig. Det er jo julaften, så det
ville vel vært hyggelig, ikke sant? Men fordi det fremdeles mangler noen papirer,
foreslår jeg at vi anslår overdragelsen til den første januar. Og så kan vi begynne fra
begynnelse på det nye året. Ikke sant? Beløpet på banksjekken min er basert på det
opprinnelige beløpet uten noe addendum. Jeg regner med at herr Mitchel vil gi meg
en sjekk for mellomlegget.”
“Det anser jeg som et fornuftig og praktisk forslag. Noen innvendinger?”
Jonny regnet med at Ted ville ha innvendinger. Tross alt, Jonnys forslag ville
koste herr Littlefield ytterligere fem hundre dollars. Nærmere ett tusen. Men Ted sa
ikke noe som helst. Han hadde sannsynligvis bestemt seg for å ikke gjøre rasshøl av
seg en gang til. Å frata disse pengesultne gribbene deres hyggelige julebonus, ville
ikke akkurat gjøre ham mer populær enn han allerede var. Han var oppegående nok
til å innse det. Ted kjente egentlig ‘disse menneskene’ som han alltid omtalte amerikanerne som, bedre enn Jonny.
Nå da alt syntes å være i orden begynte Jonnys tanker å vandre igjen. Han kunne
kjenne lukten av kalkunen servert med vanlige, kokte poteter. Han hadde ikke smakt
en kokt potet siden han kom til dette landet. Han grep seg selv i å slikke seg rundt
munnen da han så for seg dronning Maud puddingen. Og den røde Burgundy vinen.
Han lurte på hvem som kom til å servere vinen dette året. Antakelig onkel Olaf. Men
et var ingen til å nyte den dette året, bortsett fra onkel Olaf, og kanskje Borge.
Herr Mitchell nærmet seg ham bakfra uten at Jonny merket det.
“Herr Hill, vi trenger din underskrift en gang til. Og her er din sjekk for mellomlegget. Så til slutt, på vegne av samtlige, takker vi deg fordi du var villig til å godta
overdragelsen på slik en velvillig måte. Deg også, herr Littlefield. Jeg ønsker dere
alle sammen en god jul og et godt nytt år.”
“God jul.” “God jul!” “Godt nytt år!”
165
Jonny hadde opplevd en annerledes jul dette året. Istedenfor å nyte en fortreffelig
kalkunmiddag sammen med sine nærmeste, hadde han danset pengevalsen sammen
med en gjeng sultne amerikanske forretningsfolk — og en brite, rundt et amerikansk
konferansebord. Julemiddagen hans dette året hadde vært en kopp tynn kaffe og et
par smakløse kjekser.
Men han følte seg lettet over at det endelig var gjort. Det var ingen vei tilbake nå.
Men samtidig begynte det å gå opp for ham at han hadde byttet ut glødende rose for
en visnet kaktus. Og han hadde ingen å klandre. Han hadde selv tatt sine valg. I sin
søken etter den amerikanske skyskraperen hadde han betalt en skyhøy pris. Til denne
tid hadde han ikke oppnådd annet en å bruke opp mesteparten av de midlene han
hadde slitt for et helt liv.
Ted og Andy vekslet blikk. De hadde endelig klart å ta innersvingen på Jonny i
et uoppmerksomt øyeblikk. Å forandre betingelsen på selve lånet hadde vært herr
Mitchells briljante ide slik at de kunne beholde en viss kontroll over aksjeselskapet.
Det var derfor han hadde en sakfører. I et par øyeblikk hadde de engstet seg for at
Jonny skulle gå grundigere gjennom papirene, men han hadde stolt for mye på en
sakfører som ikke representerte ham selv. Ted smilte tilfreds. Han hadde tapt et avgjørende sag, men krigen fortsatte. Hvis Jonny noen gang skulle forsøke å selge
eiendommen, kom han til å få seg litt av en bakoversveis!
Så hørte de et stille, men likevel bestemt, bank på døren til konferanserommet og
en eldre herre med hvitt skjegg og stav kom inn i rommet.
“La meg få presentere min far, herr Horace Mitchell. Selv i sitt nittiende år er han
fremdeles godt oppegående. Han hevder at det å komme på kontoret hver dag holder
ham i live. Det var han som opprettet dette selskapet under den store depresjonen,
og etterpå har det bare gått fremover. Så la meg si det rett ut, mine herrer, at noen
av betydning her i Florida, medregnet Tallahassee, som min far ikke kjenner, er ganske enkelt ikke verdt å kjenne.”
Jonny regnet med at det måtte være mange verdiløse mennesker i Sør-Florida,
medregnet de i Tallahassee. Han ganske enkelt avskydde slike selvopphøyelser. Han
husket ofte på Martha Bush på nasjonal TV påstå at, ‘vi Bush’er er ikke vant med
å tape.’ Men det var føre gamle Bush’en tapte gjenvalget.
Den gamle mannen snakket med en rusten, men sterk stemme.
“Jeg måtte ganske enkelt se litt nærmere på hva som var så viktig at det måtte
gjøres på selveste julaften. Det kunne ikke være noe mindre enn en million dollars
overdragelse ellers er det noen som har latt tiden gå til spille. Bare la kontantene
rulle inn, mine herrer, bare la dem rulle inn.” Han hadde en barsk, rusten latter. Så
begynte han å håndhilse på en vennlig og jovial måte.
“God jul.” “God jul.”
Jonny kunne ikke annet enn å like den gamle mannen, men tankene begynte å
vandre igjen. Enda en gang hørte han at noen banket på en dør som forsiktig åpnet
seg. Julenissen.’‘
”Ho, ho, ho, ho. God jul, alle sammen. Er det noen snille barn her?”
“Ah, eh. — Ja, jeg og søster mi.”
166
Jonny så for seg de store, glitrende øynene til sin vesle nevø. Foreldrene. Ungene.
Han kunne føle iveren og fellesskapet. De samme rutinene hvert år. Herre Gud, han
hadde ikke engang husket å sende dem en liten presang!
“God jul. — — — God jul, herr Hell!”
Jonny ble plutselig brakt tilbake til virkeligheten av den gamle mannens rustne
og barske stemme. Han rakte ut hånden mot Jonny. Det var et solid håndtrykk.
Jonnys øyne var tårefylte og han strevde hardt for å forhindre tårene fra å sprette
fram. Han savnet ungene. Linda også, om ikke akkurat slik det var, men slik det
kunne ha vært. Hvert eneste år hadde hun gjort julen til slik en vidunderlig tid.
“God jul, herr Mitchell.” Jonny smilte litt forsiktig, men vennlig, mot den gamle
mannen.
“Har vi det greit, sønn?”
“Som du nettopp nevnte, herr Mitchell, det er tross alt julaften.”
“Jeg vet nøyaktig hvordan du har det, sønn. Da jeg for første gang satte fot i dette
landet, var jeg bare en ung guttunge fra Irland. Jeg var helt alene og savnet mine
kjære så fryktelig. Det er mye ensomhet i dette landet, sønn — mange mennesker,
gode mennesker, som har fått røttene revet opp, men som ikke har fått dem gjenplantet.
Men husk en ting: Bare gjennom smerter og forsakelser er det mulig å utvikle seg
til et ekte mannfolk. Tro meg, sønn, jeg vet hva jeg snakker om!”
Jonny så inn i ansiktet på den furete, gamle mannen. Han følte at han på en måte
hadde opplevd julenissen dette året også. Bare det at denne nissen ikke travet rundt
i et fortryllende vinterlandskap og leverte ut gaver på en snødekket julenatt.
Under palmer og bølgeskvulp og en skyfri himmel i solfylte Sør-Florida krevde
denne nissen profitt.
De var nå tilbake på Holiday Park Hotel. Da Andy så Jonny i døråpningen, skjøt han
opp fra stolen og ba Jonny sette seg. Og Jonny satte seg på den stolen der Andy
hadde sittet nesten hver eneste dag i flere år. Det føltes uvirkelig. Ted travet att og
fram på gulvet som så mange ganger tidligere.
“Jeg må si, et øyeblikk der trodde jeg nesten du hadde tenkt å overse den gamle
gnieren. Det kunne blitt ditt største feilgrep her i livet. Den mannen har nok innflytelse til og gjøre deg til en suksess eller til å knekke deg. Det er så menn korrekt
å kalle ham Joseph Kennedy av Sør-Florida. De er begge irske, vet du.”
Noen ganger syntes Jonny at Ted kunne være ganske grunn. Den gamle mannen
var ikke så lettlurt. Han hadde sett rett inn i øynene på Jonny, og på bare noen sekunder hadde han lest hva Jonny slet med. På de få sekundene hadde de utviklet en gjensidig respekt og velvilje for hverandre.
“Nah, jeg hadde bare tankene mine et helt annet sted.”
Ted smilte litt trist og sukket.
“Jaja, nå har vi iallfall fått alt på plass. Bortsett fra gjenopprettelsenspapirene.
Herr Mitchell kommer til å bringe dem over til deg så snart han får dem på kontoret.
— Her har du telefonkortet mitt. Alt du trenger å gjøre er å gi dem nummeret på
167
kortet så vil alle utgiftene automatisk bli belastet min konto. Du kan betale meg etter
at jeg har fått utskriften.
Vi snakkes etter helgen. Lykke til og god jul.”
“God jul begge to.”
Klokken tjue over to den ettermiddagen var Jonny endelig alene på kontoret. Litt
sent, men ikke for sent. Han måtte iallfall se og få tatt den telefonen. Han så dem alle
så klart for seg i tankene. De satt nå rundt salongbordet og drakk kaffe og gumlet på
sjokolade og smågodt. Og knekket nøtter. De var alle mette og i et avslappet humør
nå. Det var en god tid å ringe hjem på.
Jonny hadde aldri brukt et telefonkort før, så han trengte hjelp fra sentralbordet.
Slå først nummer på telekortet, så den amerikanske exit nummeret for internasjonale samtaler, deretter ditt egen lands retningsnummer, lokalkoden og til slutt nummeret.”
Han fulgte ivrig innstruksene. Men etter bar noen få ring ble han avbrutt. Han
prøvde igjen. Med samme resultat. Han begynte å bli engstelig da det samme skjdde
for tredje gang, ‘Faens dritt! Alt skulle være så flott her, men ingenting virket.’ Han
slo nummeret en gang til, men fikke ikke forbindelse. Da var det bare en ting han
kunne gjøre: Han ringte sentralbordet en gang til.
‘Vi har ingen problemer med våre internasjonale linjer, sir. Vennligst prøv igjen.’
Han forsøkte å ringe tre ganger til, men uten å få kontakt. I fortvilelse ringte han
sentralen for tredje gang.
‘Vi har ingen problemer med vår internasjonale linjer, sir. Vennligst prøv igjen.’
Herre Gud, bare et opptak.
“Ja, jeg vet det, for faen. Men jeg kommer ikke gjennom. Det må være noe annet!”
“Hold linjen, sir.”
Han skvatt. Hva for et opptak var det? ‘Takk, Herre.’ Kanskje det ikke var et
opptak likevel. Hvordan faen kunne han vite?
“Dette er din lokale forbindelse. Hva kan jeg bistå med?”
“Ja, vær så snill. Jeg forsøker å ringe Norge, men kommer ikke gjennom. Jeg
ringer fra en begrenset telefon, men jeg bruker et annet nummers telekort.”
“Kan jeg få nummeret, sir?”
Jonny gav henne nummeret.
“Vennligst vent.” Det virket som om hun var borte i en evighet. Han skulle til å
legge på og prøve igjen.
“Sssir?”
“Ja?”
“Telekortet ditt er utgått. For over et år siden. Du har allerede fått et nytt nummer.”
“Kan du gi meg det nye nummeret, da?”
“Jeg beklager, sir. Jeg har ikke anledning å gjøre det. Det er i strid med selskapets
retningslinjer. Du må få det nye nummeret direkte fra abonnenten, sssir.”
168
“Er det noen måte du kan sette meg over til Norge?”
“Du kan ringe på overføring, sssir.”
“Nei, jeg vet fra tidligere at jeg ikke kan det til Norge. De lever fremdeles i middelalderen der. Norge er ett av få land som ikke godtar telefonoverføringer fra De
forente stater.”
“Hvorfor bruker du ikke bare adgangskoden, sssir.”
“Adgangskoden? Det har jeg ingen kjennskap til.”
“Dine restriksjoner gjelder bare for fjernsamtaler, sir. Men du kan selv ringe hvor
du vil ved å bruke adgangs koden, sssir. — Hva heter ditt telefonselskap for fjernsamtaler, sssir?
“Jeg vet — eh, AT&T.”
“Alt du trenger å gjøre er da å sslå 10288 og sså 011, ditt lands retningsnummer,
lokalkoden og nummeret sså kommer du gjennom.” Tallet 10 er din adgangskode.
Tellene 288 står for AT&T, din fjern operatør. Det er sså enkelr ssom det, ssir.”
“Og jeg kan også ringe internasjonalt?”
“Når som helst, ssir. Og hvor som helst, ssir. Hva tid som helst, ssir. For sså lenge
du vil, ssir. Hvis du betaler regningen, sselvsagt. Ha, ha, ha.”
De lo sammen. Jonny følte seg skikkelig lettet. Det var nesten som å ha fått en
ny venn. Men plutselig fikk han gåsehud. Måten fyren snakket på! Med den syngende stemmen. Så vennlig. Ingen normal amerikaner ville vært så vennlig. De fleste
bare gjødde mot deg. Men denne fyren var annerledes. Jonny så for seg all slags feminine bevegelser.
“Takk skal du ha.”
“Slett ikke, sssir, Gleden var min. Vennligss ring tilbake, sssir. Ssspør etter Jonathan. Jeg sskal virkelig yte deg god sserviss, ssir.”
“Takk.” Jonny la på.
Han hoppet nesten i været da telefonen ringte. Hvem pokker kunne det være? —
Ted?”
“Eee. Holiday — eh — Hotel. Hello.”
“Hello, Jonny. Der er Lucy — eh — Clift som ringer. God jul, Jonny. Og gratulasjoner. Du har gjort en fantastisk jobb.”
“Takk, men jeg hadde god hjelp som du husker.”
“Å, ikke nevn det. Du gjorde det meste selv. Men jeg er klar over at det var en
tung dag for det. Du savner dine nærmeste, ikke sant?”
“Var det så tydelig?”
“Ja, du så ut som om du var tapt i himmelrommet. Ikke spør meg hvorfor, men
jeg fikk slikt et behov for å trøste deg.”
“Så jeg appellerte til ditt morsinstinkt, heh? Takk skal du ha.”
Lucy lo med sin behagelige og avslappende latter.
“Ja, og bare for å bevise hvor moderlig jeg føler for deg, ringte jeg deg egentlig
for å invitere deg på julemiddag hjemme hos meg i morgen klokken fem. Min søster
og barna vil være til stede. De er kommet helt fra Alaska. Og et par av mine beste
sakfører venner. En av dem er egentlig den mest kjente immigrasjonsforkjemperen
169
her i landet. Jeg regner med at dere to vil ha litt å snakke om. Men ikke fortell ham
at USA bør avvikle hele immigrasjonsordningen. — Jeg serverer kalkun.”
“Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Det er virkelig hyggelig gjort av deg. Jeg sier
‘ja, takk’ selvfølgelig. Takk skal du ha.”
“Jeg er nesten villig til å vedde på at du ikke har sett på sjekken ennå. Det var litt
av en tilbakebetaling, vet du. Vi var jo alle klar over at Ted lekte seg med deg. Og
med resten av oss også, forresten. Han hindret oss i å få betalt lønn og provisjon, så
vi nøt den måten du behandlet ham på alle sammen. De som lir nå, er Ted og Andy.”
“Ja, men mer enn noen annen antar jeg at jeg kan takke Andy for resultatet. Han
ville bort. Og du vet Ted er villig til å ofre alt for Andy. Det er ufattelig!”
“Jeg forstår ikke så mye av det jeg heller, selv om min ex svoger utviklet seg til
å bli homoseksuell nesten på samme måten som Ted. Det var derfor min søster skilte
seg fra ham.”
“Ja, det er nesten som om de blir angrepet av et slags virus.”
Lucy lo litt, men svarte ikke direkte. Også hun hadde hatt en kvinnelig samboer,
men det trengte ikke Jonny å vite noe om.
Jonny så på klokken nesten hele tiden nå mens Lucy begynte å fortelle lenge og
detaljert om sin søsters opprivende skilsmisse. Og om lidelsen til barna. Klokka var
over halv ni nå og Jonny ble mer og mer rastløs. Plutselig, som om hun kunne føle
at de ikke var helt på bølgelengde, avsluttet hun samtalen.
“Det var hyggelig å snakke med deg, Jonny. Vi snakkes videre i morgen. På slaget fem.”
“Så absolutt. Og takk igjen.”
Jonny pustet lettet ut med noen lange drag før han konsentrerte seg om den neste
samtalen. Han grudde seg ikke så rent lite. Hvis han kjente sin søster rett, ble det vel
en del overhalinger.
Forsiktig slo Jonny nummeret. Først adgangskoden 10, Så koden som viste til
AT&T, 011 for exit nummeret til De forente stater, så 0047 for retningsnummeret
til Norge. Så lokalkoden og selve nummeret. Intenst lyttet han til at telefonen ringte.
Og etter bare noen få ring hørte han sin søsters kjente stemme i den andre enden.
“Hallo.”
“Hallo, Margaret. Det er Jonny som ringer fra Florida. God jul.”
“Åh, Jonny! Er alt bra med deg? Vi har engstet oss fordervet for deg! Mor og far
har gjennomgått et rent helvete. Du kunne i det minste — i den minste kunne du ha
sendt et kort selv om tiden din er altfor verdifull til å ta ti minutter og sende dem et
lite brev. Hvordan kan du oppføre deg slik mot dem?”
Has søster var ganske opprørt i den andre enden. Så begynte hun å sutre.
Jonny følte en overveldende skuffelse og irritasjon. Det var alltid dette melodramatiske hysteriet. Hun var akkurat som sin mor. Han angret allerede på at han hadde
ringt. Han burde ha sendt dem et julekort og latt det være med det. Hvorfor faen
kunne hun ikke bare si ‘god jul’ og vært glad for å høre fra ham? Men nei, ikke hun.
“Mor har vært veldig syk, Jonny. Hun har hatt slag. Hun er over det verste nå,
men legene sier at det er bare et spørsmål om tid før hun får det neste. Hun er ikke
170
lenger seg selv, Jonny.” Hun gråt nå. “Slik du oppfører det, gjør du ikke akkurat livet
huh, huh, huh, lettere for henne!”
Jonny forsøkte å holde seg rolig.
“Ja, ingen av oss blir yngre med årene. Vi kan ikke forhindre at tiden går. Og heller ikke resultatet av det.”
“Og huh, huh, huh, huh, er det alt du kan huh, huh, si? Etter alt du har huh, huh,
huh, huh latt oss gjennomgå!”
Jonny følte sinne og bitterhet. Det hadde alltid vært slik. Alt var hans skyld. Mens
hun alltid hadde forventet service på et sølvfat. Halvparten av hans og alt sitt. Og
hvis det var noe til overs, var også det hennes. Og for foreldrene var det slik det
skulle være. Men ikke lenger. Han hadde laget andre ordninger.
“Jeg har ikke ringt helt fra Florida på en julaften bare for å bli fortalt hvilken
drittsekk jeg er. Kanskje jeg har fått høre det altfor mange ganger allerede? — God
helg. Si ‘hallo’ til de andre. Ha det godt!”
“Nei! Nei, nei, nei. Værs så snill, Jonny. Ikke legg på. Mor kommer til å dø! Hun
har lyst a snakke med deg, men hun er altfor opprørt rett nå. Hun gråter. Alle engstelsene har vært for mye for henne! De forsøker å roe henne ned. Huh, huh, huuuuh.
I mens huuh har du kanskje lyst å snakke med Lisa Marie og vesle Cato? De har
ventet så lenge huuh huuh på å høre fra deg. Her er de.”
“Hallo, pappa. Det var virkelig kjekt å høre fra deg. Er alt ok?”
“Hm, hm. Endelig. Dette er min første dag på kontoret. Det er ikke akkurat noen
flott bygning, men jeg skal begynne og fikse den opp. Jeg kan iallfall endelig si at
jeg begynner å komme meg i orden så jeg kan begynne å leve et normalt liv. Ganske
snart vil jeg også være i stand til å begynne å sende dere noen dollars også og noen
pakker. Jeg er lei meg for at jeg ikke har fått tid å sende noe dette året.”
“Det er i orden, pappa. Du må ikke engste deg for oss. Vi klarer oss fint. — Nei,
nei, nei, Cato!” Hun lo. “Det er Cato. Han kan ikke sitte i ro. Han skal på død og liv
ha tak i telefonrøret. Han vil snakke med deg.”
“Kan han snakke allerede?”
Hun lo igjen. “Ja, hele tiden og til alle han ser. Men han er ikke så lett å forstå.
Bare hør.”
“Aaa. Aaa. Ganny an Eka. Ganny Eka. Ganny Eka.”
“Forstod du noe av det, pappa?”
“Nei, det var helt gresk for meg.”
“Det var en julehilsen til deg, pappa. Vi har øvd på det en stund. ‘Ganny an Eka.’
Ha, ha, ha, ha. Det betyr ‘bestefar i Amerika.’ ‘Ganny an Eka.’ ‘Bestefar i Amerika’
på engelsk. Ha, ha, ha. Jeg tror ikke at han kan huske deg, men jeg er ikke sikker.
Han peker på bildet av deg hver gang han sier ‘ganny, ganny an Eka.’”
“Ha, ha. Den var snål.”
Nå var det Jonnys tur til å forsøke å holde tilbake tårene. Han måtte ha vært
hjenedød som kunne finne på å forlate familien til fordel for et liv i ensomhet her i
Amerika bare fordi Norge ikke fungerte slik han ønsket. Men hatet mot foreldrene
hadde hele tiden bygget seg opp fordi de hadde tvunget ham til å reise tilbake til
171
Norge med dem under slike sjofle trusler som at de ville gjøre ham arveløs hvis han
ble værende i New Jersey. I tillegg ble det slutt mellom ham og Linda.
Men han savnet ungene. Helt siden den dagen hun ble født hadde han elsket og
beundret Lisa Marie. Men så, under hennes opprørske år som tenåring, skar det seg.
Hun ble gravid! Og det var ikke noe kjæresteforhold. Det var ikke snakk om at de
skulle gifte seg. Og dermed begynte Jonny å utvikle en motvilje både mot moren og
datteren. Og litt etter litt slitnet de følelsesmessige båndene som skulle knyttet dem
nærmere sammen. Og bak alt sammen lå savnet av New Jersey.
Natt etter natt lå han og lyttet til at hun storgråt på rommet ved siden av dem. Han
ble liggende våken for han forstod at noe var galt. Han hadde vekket opp Linda for
å snakke med henne om det. Men hun var for trett til å rå or, så hun var i halvsøvne
da hun klandret han for ikke å stole på sin datter, og fordi han var synlig opptatt av
datterens forhold til sex.
Hun veltet seg bare over med ryggen mot ham og sov videre.
Men en natt da Lisa Marie gråt uavbrutt og hulkende gav han seg ikke før Linda
var lys våken og lyttet.
“Hør. Linda. Noe er galt. Hun gråter slik hver natt. Og det kan bare finnes en
eneste forklaring: Hun er gravid!”
“Ikke oppfør deg som en tosk! Hun har grått slik før også. Du husker vel da Richard gjorde det slutt med henne?”
“Det var noe helt annet. Hun har ingen kjæreste nå. Jeg engster meg for at hun
kanskje er gravid.”
“Du er syk i hodet, Jonny. Er sex alt du kan tenke på?”
“Nei, men jeg forstår at jeg burde ha tenkt på det for lenge siden. Men det er antakelig for sent nå!”
“Det er på tide du begynner å stole på din egen datter. Det er på tide du begynner
å innse at hun snart er en voksen kvinne. Du trenger ikke engste deg for henne. Hun
vet hva hun gjør! Det er på tide du begynner å stole på henne. Hun har gått på pillen
fra hun var femten!”
Jonny satte seg rett opp i sengen.
“Hva! Gått på pillen! Fra hun var femten! Uten at du engang har diskutert det
med meg? Det er du som er syk i hodet! Takk for at jeg blir betraktet som en del av
familien!”
“Jeg var klar over din holdning! Så jeg bestemte meg for at det var en sak mellom
mor og datter!” Hun veltet seg rundt og sov videre.
Jonny var hele ute av seg. Han så verden falle i staver rundt seg. Og rett der mens
kona lå med ryggen mot ham og sov uforstyrret videre og han lå og lyttet til datteren
som storhulket i rommet ved siden av, gikk det opp for han at dette var slutten på
ekteskapet. Ikke lenger noe familieliv. Etter så mange år. Han kunne ikke tenke helt
klart, men mens lan lå der og stirret inn i ryggen på kona, begynte han også å se hennes oppvekst og ungdomstid i et annet lys. Han bestemte seg for at spørsmålet om
skilsmisse ikke var et spørsmål mellom mann og kone, men mannens beslutning.
De gav aldri hverandre et kyss etter den natten. Eller en knip. Eller holdt hver-
172
andre i hånden. I virkeligheten var de ikke lenger mann og kone. Familien var i ferd
med å falle fra hverandre. Han lurte også på hvorfor hun hadde vært så ivrig etter å
bli med på så mange lærerutflukter i det siste. Det gikk opp for ham at hun allerede
hadde innledet et nytt forhold med en av sine tidligere elskere — en lærer som var
tretti år eldre enn henne selv.
Jonny kunne ikke lenger beherske seg. Han lot tårene falle fritt.
“Pappa, er du ok?”
Han svarte så rolig som mulig.
“Jada. Jeg ble bare litt tankefull.”
“Pappa, Cato vil snakke med deg igjen. Er det ok?”
Lisa Marie var kvikk. Hun visste hva han strevde med og ville gjøre det lettere
for ham. Cato var en god unnskyldning. Og kanskje hun hadde det vanskelig hun
også.
“Ganny an Eka. Ganny an Eha. Ganny an Eka. Ganny —“
”Ja, lille venn, det er bestefar i Amerika. Hva holder du på med, lille mann?”
“Jaaaaa.”
“Fikk du mange gaver av nissen? Fikk mamma også —’
“Jaaaaa.”
Han må ha forstått ordet ‘nisse’ for han satte i gang med en strøm av lyder som
Jonny ikke forstod et kvekk av. Og selv om Jonny lengtet etter å se den vesle sjarmøren, klarte han og ta seg sammen.
“Hva skal du gjøre i morgen da?”
“Jaaaaaaah. Ganny an Eka.”
Lisa Marie tok over. “Han er så rar. Han sier ‘jaaaaa’ hver gang noen spør ham
om noe. Og han er så snål når han sier det. Han legger hodet på skakke og ser på deg
med store, blå øyne. Det hadde vært så kjekt om også du hadde vært her, pappa.”
“Jeg er redd for — at det — er umulig.”
“Men du kommer vel ikke til å bli værende i Amerika for alltid, skal du?”
“‘For alltid’ kan noen ganger vare i evigheter. Andre ganger er det veldig kort,
men det er her jeg regner med jeg kommer til å bo. Med mindre jeg gjør det såpass
bra at jeg kan komme å besøke dere for noen dager. Men det kan bli mange år til det.
Kanskje du og Cato kan komme på besøk her?
Det er veldig vakkert her i Florida. Solskinn hver dag. Endeløse hvite sandstrender. Palmetrær. Grapefrukt og appelsiner. Jeg har til og med et stort appelsintre rett
utenfor kontordøren. Det er bare å strekke ut armen og hente dem. Menneskene er
ikke så vennlige her, men her er mange nydelige plasser og flotte hus. Og mange
hurtige sportsbiler. Og Lincolns og Cadillacs som bare flyter nedover gatene. Så
kanskje det ville vært kjekkere om dere kom og besøkte meg her i Florida? Vi kunne
ta en tur på stranden eller bare ta en tur og handle. Her er ufattelig mange supermarkeder her. Med alt du kan tenke deg. Det er millioner av ting du kan kjøpe her. Jeg
er sikker på at Cato hadde likt seg på Disney World. Hadde ikke det vært en fantastisk opplevelse?”
“Ja, pappa! Jeg kommer ikke til å tenke slik at jeg har mistet en far. Eller høre på
173
alt det slemme som blir sagt om deg. Jeg kommer til å tenke på det som en ny mulighet til å komme og besøke deg. Og oppleve den nye verden som alle snakker om. Jeg
ser allerede fram til det. Takk skal du ha, pappa.”
Jonny forsøkte som best han kunne å beholde kontrollen.
“Jeg ser — — fram til det — — — jeg også.”
“Hans Andre vil snakke med deg. Jeg håper vi ses snart. Ha det, pappa.”
“Jeg også — ha det godt, Lisa Marie. Gi Cato et kyss fra meg.”
“Hallo. pappa. Jeg er veldig glad fordi du ringte. Det er den beste julepresangen
noen kunne gi meg. Lisa Marie også. Så hvordan går det med deg over der i Uniten?
Eller De forente stater som de sier der borte. Ha, ha. Så hva sa president Bush da du
valgte og bosette deg sammen med ham istedenfor Gro Harlem Brundtland? Eller
er han ikke klar over at du liker ham så mye bedre enn henne? Hvordan går det med
forretningene? Eller bussnissen som noen sier her hjemme?”
Hans Andre forsøkte å ta alt så lett som mulig. Han virket mye grunnere og mer
overflatisk enn sin søster, men han var egentlig sylskarp. Men Jonny kjente ham.
Han forsøkte bevisst å unngå en av disse tåredryppende seansene.
“Jeg vet ikke ennå. Jeg overtok motellet så sent som i dag ettermiddag på selveste julaften. Men de bryr seg ikke særlig om slikt her. ‘Bussnissen’ som du sier, er
sjef her. Jeg har heller ikke fått noe investeringsvisum ennå, men sakføreren min sier
at det bare er en formalitet all den tid alle kriterier er oppfylt. Og de ble de i dag da
jeg overtok eiendommen. Hun garanterer at hun skal ordne det for meg. Hva dag som
helst nå. Men for alt jeg vet kan president Bush komme til å bestemme at han ikke
vil ha meg her i det hele tatt. Og sparke ræva mi rett tilbake til den Brundtland bikkja
før neste orkan. Du vet aldri her. De har et slags lovverk, men det meste er overlatt
til sakførerne og hvor mye du har råd til å betale dem. De tvinner og vrenger loven
slik det passer dem. Men jeg tror jeg kommer til å like meg her. Jeg er i gode hender.
Hun har bare forlangt femten hundre dollars for hele jobben, mens det er vanlig å
betale fem tusen og oppover for et investeringsvisum.”
“Kanskje hun har et godt øye til deg, pappa? Ha, ha, ha.”
“Amerikanerne elsker bar folk overflatisk. Deres egentlige kjærlighet er penger.
Jeg tror det må ha noe med det å gjøre. Det var også hun som tok seg av eiendomsoverdragelsen for meg, og det fikke hun godt betalt for. Der går det på faste prosenter av salgssummen.”
“Å, kom igjen, pappa. Vær ikke så negativ. Det er jul, vet du.”
“Ja. God jul, forresten. Hvordan går det på skolen?”
Det hinker i vei. Men det går ikke så bra som før. Men jeg har ikke lyst å snakke
om skolen nå. Vi kan snakke om det en annen gang. OK?”
“Greit for meg. Så hva har du lyst å snakke om?”
“Jeg vet ikke. Hva som helst. Noe hyggelig. Vi har savnet deg. Alle sammen.
Unntatt mamma. Hun vil ikke engang høre snakk om deg! Hun nekter oss til å med
å nevne navnet ditt.”
“Det er greit. Det blir ofte slik etter en skilsmisse. Så hvor skal hun tilbringe julen
dette året?”
174
“Hos onkel Olle. Sa hun. Men da vi stoppet innom for å si ‘god jul,’ var hun ikke
der. Jeg tror hun er sammen med en lærerkollega. En som er mye eldre enn henne.
Jeg tror hun har kjent ham fra før hun traff deg.”
“Ja, du har rett. Du kan likevel ønske henne ‘god jul.’
“Pappa, jeg tror det er best å la være.”
Jonny fikk sin mistanke bekreftet. Og han husket som om det var i går.
Hver søndag morgen i mange år hadde han og Linda hatt en lang og behagelig
frokost sammen. Bare de to. Men ungene fremdeles sov. En søndagsfrokost kunne
vare i nesten tre timer. Da kunne de diskutere hva som helst. Eller ganske enkelt nyte
hver andres selskap i fullstendig taushet mens de satt i hver sin tankeverden. Bare
de to. Men neste søndag var bordet dekket til tre. Lisa Marie skulle ete samen med
dem.
Jonny visste hvorfor. Og det ble virkelig en helt uvanlig frokost den søndagen.
Med svak stemme og rødsprengte øye etter mange og lange netter med strigråt, forklarte Lisa Marie hvilken situasjon hun var i.
‘Ja, hun var gravid. Nei, de var ikke kjærester. Nei, de hadde ikke planer om å
gift seg. Hun var villig, men han sa nei. Han gikk fremdeles på skole. Det gjorde hun
også, men hun ville ikke klare å gjøre ferdig skolen. Hun hadde termin bare et par
uker før eksamen. Hun ble nødt til å hoppe over et år. Kanskje hun kunne fullføre
senere.”
Jonny klarte å holde seg rolig. Han følte seg fortvilt og tom, men var rolig og
kontrollert i stemmen. Hysteri kunne ikke hjelpe noen i den situasjonen. Det ville
bare gjøre situasjonen enda verre.
“Jeg synes du bør føle deg stolt av din datter. Hun har blånektet på å ta abort.”
“Hva? Abort! Har du anbefalt at hun skulle drepe ungen? Det er jo så nedverdigende og lavt som noen kan falle! Først lever folk et liv i elendighet. Så, når resultatet
av deres nedverdigelse fører til uønskede graviditeter, tar de enda et skritt videre ut
i elendigheten og blir mordere! Hadde du regnet med at jeg skulle leve resten av livet
sammen med to kvinner som har drept et uskyldig barn! Jeg kan knapt tro dette!”
“Hvis hun hadde vært villig til å ta abort, hadde du aldri fått greie på det! Tenk,
Jonny. Bruk hodet! Det hadde så absolutt vært den enkleste og mest logiske løsningen på en vanskelig situasjon som kan skape problemer langt inn i fremtiden. For oss
alle. Kvitt deg med dine dinosauraktige holdninger og tenk på hva som er best for
din datter! Det gjelder hennes fremtid! Vi lever i nittiårene enten du vil innrømme
det eller ikke! Dinosaurer er utdødde, Jonny. Men grunnen til at vi har denne diskusjonen er at hun er villig til å ta abort hvis vi begge støtter henne. Også det vil uten
tvil være det beste for henne. Hvis hun får den ungen, taper hun et helt skoleår!”
“Takk som byder. Ja, du tenker bare på hva som er lettvint og praktisk! Det var
også derfor du satte henne på pillen! Men dine såkalt praktiske løsninger har spilt
fallitt! Hvis du hadde oppdratt henne med litt moral, istedenfor som hore, hadde hun
ikke hatt dette problemet! Hva med hennes følelser? Vil du at hun skal gå til sengs
hver natt resten av livet og lure på hvordan den ufødte ungen som hun drepte, ville
sett ut?”
175
“Du snakker som en unge! Samvittighet er ingen gudegave. Den gjenspeiler bare
den måten de er oppdratt på!”
“Ja, du har faen så rett! Og etter alle disse årene begynner det endelig å gå opp
for meg hvordan du er oppdratt! Hvis det er så viktig for deg at hun tar abort, hvorfor
i helvete fortalte du meg da at jeg burde være stolt av fordi hun ikke ville ta abort
hvis det var slik en fantastisk løsning? Er det ikke fordi du innerst inne er enig med
henne?”
“Jeg sa det for at du skulle føle deg bedre. Gjøre deg stolt.”
“Ja, det er jo det samme prinsippet som blir brukt på julegrisen! Fø den godt før
du slakter den! — Hun er gravid med en lausing og jeg skulle føle meg stolt? Du er
syk!”
“Nei, Jonny. Det er på tide at du blir mann nok til å se livets realiteter! Ja, jeg ble
også gravid da jeg var bare tretten. Med en eldre mann. Han forførte meg på låven.
Men jeg var ikke stort bedre enn ham for jg ville ha mer helt til jeg ble gravid. Da
jeg fortalte det til ham, forsvant han ganske enkelt og jeg har verken sett ham eller
hørt fra ham siden. Han var en venn av min tante og jeg tror han nå jobber som tannlege i Bergen. Men jeg satt igjen og var vettskremt!
Ja, du kan ta pokker på at jeg ikke ville ha den ungen! Og det har aldri plaget meg
en eneste dag! Jeg var bare overlykkelig over at mor var villig til å hjelpe meg og
støtte meg. Hun er også den eneste som har visst det. Til i dag. Prøv å forstå! Som
den gode moren hun alltid har vært, støttet hun meg, men du er i ferd med å kaste din
datter fra deg!”
“Hva er det du vil jeg skal forstå da? At der bør være en hore i hver husholdning?
Og en morderske?”
Det ble dødsens stille. Lisa Marie satt og snufset.
“Det er det samme hva pappa mener om meg, så kan jeg ikke få ugjort det som
er gjort. Og samme hva mamma sier, kommer jeg ikke til å ta abort! — Okay! —
Okay!”
Lisa Marie reiste seg plutselig fra bordet og løp ut — gråtende. Hun slo døren
igjen til rommet sitt — og hun strigråt.
Jonny følte at hele verden raste sammen under ham. Istedenfor evnen til å tenke
positivt hadde han engstet seg for noe slikt som dette i alle år. Det hadde liksom ligget der i bakgrunnen og ulmet. Ja, livet kan være rart. Dine verste engstelser blir ofte
til virkelighet. Slik du tenker, slik blir det. Men det var heller ikke slik at det kom fra
løse luften. Han hadde hatt sine mistanker.
“Pappa, er du der? Bestemor vil snakke med deg. Men hun sutrer noe fryktelig.
— Ha en god helg, pappa. Jeg håper vi kan treffes snart. Ha det, pappa. Ha det.”
“Ha det, Hans Andre. Jeg håper vi kan treffes snart, jeg også.”
Jonny forsøkte å stålsette seg for en tåredryppende opplevelse. Det var ikke det
at han ikke hadde lyst å snakke med sin mor, det skulle han ha gjort for lenge siden,
men han visste ikke hvordan han skulle håndtere alle disse følelsesladede påstandene
som hun kom med. De melodramatiske utbruddene. Hennes stadige forutsigelser av
dom. Hennes selvmedlidenhet. Hysteriet. Anklagene.
176
“Hallo, Jonny. Jeg takker God for at ingenting har hendt deg og at du fremdeles
er i live. Hver gang jeg leste avisen eller så på nyhetene at noen var blitt skutt i Amerika, trodde jeg det var deg. Jeg har engstet meg natt og dag for at det en dag vil
skje med deg! — Har du det bra? Eter du godt?” Stemmen var svak og skjelvende,
men likevel anspent og følelsesladet.
“Ja, mor, jeg har det bra. Jeg føler meg stor og sterk som en bjørn. Jeg ser nesten
ut som en også. Ha, ha, ha.”
“Uff! Vi har engstet oss syke for deg. Hvorfor har du ikke skrevet? I det minste
kunne du ha sendt oss et kort! Du vet, vi har ikke så lenge igjen verken jeg eller din
far. Vi har ventet på å få høre fra deg hver eneste dag. Bare et livstegn slik at vi
kunne vite om du hadde det bra. Du er tross alt vår eneste sønn. Det er som om du
er helt fortapt. Vi savner deg så frykte huh, huh, huh lig. Hver eneste dag. Livet er
ikke verdt å leve lenger. For noen av oss! Huh, huh, huh, huh!”
“Vær så snill, mor. — Slapp av. — Jeg har det greit her. Bedre enn i Norge!”
Jonny kjemper mot tårene han også.
“Jeg har hatt noen problemer med å komme meg i gang. Alt har vært så dumt og
vanskelig. Men nå ser det ut som om det endelig er gått i orden. Jeg overtok et lite
leilighetskompleks her i Fort Lauderdale i Florida. På selveste julaften. Kan du tenke
deg? Jeg kom nettopp tilbake fra overdragelsen for bare noen timer siden.”
“Å, Jonny, du skulle ikke brukt så mange penger på en bygning i et fremmed
land. Det er altfor risikabelt! Du kan måtte bli værende der huh huh huh uten mulighet til å komme hjem. Huh, huh, huh. Før du vet ordet av det kan du bli sittende igjen med tomme hender. Det er mange som har tapt alt de har i Amerika. Tenk om du
blir syk. Hvem skal hjelpe deg da? Huh, huh, huh. Ingen. Du kan dø i gatene som så
mange Amerikanere. Husk mine ord! Du husker vel den svarte negersangerinnen?”
“Jeg har ikke noe særlig valg nå. For å få lov å bli boende her borte, må jeg følge
reglene. Glem nå ikke at jeg ikke lenger har det grønne kortet. Jeg er en utenlandsk
investor nå, og amerikanerne er blitt veldig innvandringsfiendtlige. De klandrer som
regel utlendingene for alt som ikke er som det skal være her i landet. Så jeg blir nødt
til å følge reglene eller så kan president Bush komme til å sparke meg rett tilbake til
Norge i et vindkast. Ha, ha, ha.”
“Ja, og det er det beste han kunne gjort! Mye bedre enn å sende alle disse ungdommene ut i ørkenen for å dø. Og alle mødrene huh, huh, huh som sitter hjemme
og gråter over sønner som var mye for unge til å huh huh huh dø. Hvis det ikke
hadde vært for meg, hadde du antakelig vært død du også. I Vietnam. Jeg kan føle
det på meg, Jonny, hvis du blir værende i Amerika, kommer noe fryktelig til å hende
deg. Og da får vi aldri se deg mer! Huh, huh, huh.”
“Mor, du må slutte med alle disse dommedagsprofetiene. Det kommer aldri noe
godt ut av slikt. Prøv å tenke positivt. Ønsk meg lukke til hvis du i det hele tatt bryr
deg. Bare vær glad, du, for at profetiene dine ikke går i oppfyllelse. Vet du ikke at
slik du tenker, slik blir det? Det er nesten som om du forsøker å plassere en forbannelse over meg. Du vet veldig godt at jeg ikke kan komme til Norge rett nå!”
“Å, jo, du kan hvis du vil. Men du bryr deg ikke om du får se meg i live eller
177
ikke! Huh, huh, huh. I månedsvis nå har du gitt meg noen fryktelige mareritt nesten
hver eneste natt! Så det er best at du tar mine advarsler alvorlig, Jonny, eller så kommer Gud til å straffe deg! En natt så jeg deg drive forbi i en vakker, fløyelsdekket,
rød kiste.
Til å begynne med trodde jeg det var den døde presidenten. Han som de skjøt, eh,
eh, Kennedy. Men da den kom flytende nærmere, så jeg at det ikke var presidenten,
men deg, Jonny! Jeg er sikker på at Gud forsøker å fortelle meg noe! — Har du vært
i fengsel, Jonny?”
Jonny hvinte av forbauselse. Spørsmålet kom så bombastisk at han holdt på å
røpe seg.
“Eeeee. Hvordan i all verden kan du komme på noe så dumt som det?”
“Ikke prøv å lure meg! De setter så mange mennesker i fengsel i Amerika. Den
samme natten som jeg så deg i kisten, så jeg deg bak murene. Med blod over hele
deg. Har noen prøvd å skyte deg, Jonny?”
“Neeiii!”
Dette var skremmende. Hun hadde alltid vært slik. Det var som om hun alltid visste hva han gjorde. Selv når hun gjettet, var hun nær sannheten.
“Vær forsiktig, Jonny. Jeg er så engstelig for deg. Alltid! — Holder du deg med
horer, Jonny?”
“Nei, mor, du vet bedre! Hvordan kan du spørre om noe slikt tøv? Slutt med alle
disse dumme spørsmålene dine!”
Men Jonny kjente henne. Det var hennes måte å spørre ham om han hadde funnet
seg en amerikansk venninne. Enhver ung kvinne som ikke lenger var jomfru eller
som ikke levde i et stabilt parforhold, betraktet hun automatisk som hore. Med
mindre du var jomfru eller gift, levde du i synd. Som i Sodoma og Gomorra. Og hun
påstod at hun hadde det fra bibelen.
Så var det noen som banket på kontordøren. En gang. Og igjen. Men Jonny åpnet
ikke. Han ville ikke snakke med noen akkurat nå. Øynene var altfor røde og oppsvulmet.
“Jeg hadde også et annet mereritt, Jonny. Jeg så deg sitte ved siden av en vakker
kvinne med kort, svart hår og vakre, perlehvite tenner. En ond kvinne! Og plutselig
ble de vakre tennene hennes til hoggtenner. Det var djevelen som forsøkte å nå deg!
Hun forsøkte å drepe deg. Hun og en venn. En stor, stygg neger. Vær forsiktig!”
“Dette er idiotisk, mor. Du må slutte med slikt vrøvl. Jeg har ikke holdt meg med
horer. Og jeg har ikke truffet noen vakker kvinne som har forsøkt å drepe meg, og
ingen stor, stygg neger har forsøkt å skyte meg. — Føler du deg ikke bra, mor?”
“Nei, jeg føler meg ikke bra! Jeg går alltid rundt og er engstelig for deg. Og jeg
håper å få se deg igjen før jeg dør. Far også.”
Hun begynte å bli opprørt igjen. Og så klarte hun ikke lenger å beherske seg, men
brøt ut i gråt. Jonny forstod ikke lenger hva hun forsøkte å si.
“Jonny, er du der? Det ser ut som om hun kommer til å få et nytt anfall. Hun er
så absolutt ikke bra, Jonny. Det er bare et spørsmål om tid nå. Og på grunn av deg
har hun mistet lysten til å leve!”
178
Igjen var det søsteren som klandret ham for morens forfall.
“Hvordan er det med far? Det kunne vært greit å få noen ord med ham også.”
“Han snakker ikke lenger i telefonen. Han er for tunghørt. Vi må nesten rope til
ham hele dagen. Det går litt lettere når han vet hva vi snakker om, men for det meste
sitter han i sin egen verden. Han deltar ikke lenger i noen diskusjon. Han spør etter
adressen din og sier han vil heller sende deg noen or. Han takker for at du ringte og
ønsker deg lykke til. Han håper dere kan treffes snart.”
Så brast Margarets stemme og hun begynte å gråte.
“Ja, ok. Si god jul og godt nytt år og si at jeg lover å skrive. Jeg tror det er best
å slutte nå så skal jeg heller forsøke å ring tilbake om noen uker. Forhåpentligvis har
jeg kommet meg litt mer i orden innen den tid. Til nå har det vært litt problematisk,
men hvis jeg bare hadde hatt det i tankene, kunne jeg nok ha sendt et kort. Det er jeg
lei meg for.
Si ‘god jul’ til alle sammen. Og glem ikke onkel Olaf.”
Klokken fem om ettermiddagen den julaften satt Jonny fremdeles bak skrivebordet
på det uryddige kontoret, utslått.
Det å snakke med familien på telefon hadde vært en større påkjenning enn han
hadde tenkt seg. Mor fikk ham alltid til å føle seg urolig og utilpass uten vilje eller
evne til se livets lyse sider. Tiden hjemme var rundt elleve nå, og de gjorde seg klar
til å gå til sengs.
Da var det noen som banket på kontordøren igjen. Først to bank, og rett etterpå
en gang til. Harde bank.
Jonny hadde allerede vasket seg i ansiktet tre ganger med kaldt vann fra bassenget.
“Ja, døren er åpen. Kom inn.”
Tevin, den svarte halliken i nummer sytten kom inn på kontoret som et uvær. Han
så ut som om han var klar til å drepe der han kleiste flatneven i skrivebordet foran
Jonny.
“Faen ta deg, din mammaknuller! Det er ikke slik du skal behandle mennesker!
Tenk å sparke oss ut på en juaften, ditt jævla rasshøl! Vi har ikke noe sted å gjøre
av oss. Har du tenkt at vi skal sove i gatene hele helgen? Du er en jævla drittsekk,
mann. En drittsekk! Jeg skal jaggu ta deg for dette. Ingen holder hest med Tevin,
mann. Ingen!”
Jonny følet irritasjon og motvilje.
“Nå, hvis du bare vil roe deg ned og forklare deg, så kanskje jeg kan forstå hva
dette gjelder.”
“Din jævla mammaknuller! Han sjefen som var her tidligere, fortalte meg i går
kveld at du hadde bestemt deg for å sparke oss ut før seks i kveld, for pokker. Hva
slags faens dritt er det!”
“Jeg har ikke peiling. Men for å være helt ærlig med deg, regnet jeg med at du
allerede hadde flyttet ut. Jeg skal flytte inn der selv litt senere på kvelden. Og jeg vet
at Andy hadde ganske mange klager på grunn av all trafikken fordi du er hallik for
179
dama di og drar all slags rask inn på eiendommen. Så jeg kan like godt si deg med
det samme: Jeg kommer ikke til å godta noen form for prostitusjon på eiendommen!”
“Din mammaknuller! Kaller du dama mi for hore!”
“Jeg vet ikke hva du vil kalle henne. Det blir det samme for meg, men jeg kommer ikke til å godta all den trafikken ut og inn av leiligheten. Det er ikke meningen
at den skal fungere som horehus!”
“Du er faen ikke god, mann! Dama mi er ingen hore! Men hun har et hjerte fullt
av kjærlighet. Mer enn jeg kan håndtere. Jeg er veldig heldig som har en dame som
henne! Hun lever etter Guds ord. Hun gjør mot andre slik hun vil at andre skal gjøre
mot henne. — Tror du ikke på en jævla allmektig Gud, mann?”
“Jeg tror det er best du holder Gud utenfor dette.”
“Du er jo bare en jævla hedning, mann! Men dama mi respekter Herren, mann.
Hun lever etter hans ord. Og han sier at ‘du skal gjøre mot andre slik du vil at andre
skal gjøre mot deg.’ Og det er akkurat det dama mi gjør. Hun har et hjerte fullt av
kjærlighet, mann. Jeg er en heldig mann, mann!”
“Ja, og jeg går ut fra at Herren belønner henne i U.S. dollars!”
“Vi må jo ha mat, mann. Vi må ha mat. Men noen ganger er Herren virkelig nådig. Hvorfor ikke komme på besøk så du kan treffe dama mi? Da kommer du til å
oppleve kjærlighet i Herren. Jeg tror på Guds godhet, mann! Jeg er et veldig religiøst
menneske, mann!”
“Ja, jeg har jo allerede lagt merke til at du fører et veldig religiøst språk. Derfor
forventer jeg at du flytter ut herfra på den samme religiøse måten! I Herrens navn!”
“Din jævla mammaknuller. Du er faen ikke god, mann! En drittsekk. Dama mi
kommer til å ta deg for dette. I Herrens navn!”
“Bare pass på at hun har fått den religiøse ræva si ut herfra før klokken åtte i
kveld!”
“Faen ta deg! Rasshøl!”
Jonny ristet seg. Dette var litt av en raring. Jonny var en gang blitt fortalt at amerikanske negrer var blant Guds røffeste skapninger på jord. Men han hadde problemer med å plassere denne — om han hørte hjemme blant apene, menneskene eller
de åndelige.
Jonny så på dette som siste hilsener fra Ted og Andy. Først hadde de gitt ham et
utgått telekort under påskudd av å være hjelpsomme. Og så dette.
Han så fram til å være kvitt denne britiske gentlemannen og homsekona hans for
godt!
Han hadde enda et problem han måtte ta seg av i nummer seksten. Enda en neger.
Den siste tiden før overdragelsen brydde ikke Ted og Andy seg om hvem de leide
ut til bare de fikke pengene. Andy ville helst ikke ha leiet ut til denne karen fordi han
ikke hadde penger til depositumet. Han kunne bare betale for den første uken og en
ukes forskudd. Men han trengte en leilighet ‘for meg selv og den gamle dama mi,’
som han så. Og det var Ted som hadde overtalt Andy til å leie til dem. ‘Vi må gjøre
det beste ut av det så lenge vi kan.’
180
Neste dag hadde de sju unger som krøp omkring på gulvet i ett enkelt lite rom.
Andy hadde nektet dem, og da hadde de sagt at de skulle plassere ungene hos slektninger, men noen var fremdeles der. Neste uke kunne han heller ikke betale husleien,
og, ifølge Andy, hadde han lovet å være ute av leiligheten før klokken seks.
Klokken var nå litt over fem, så Jonny bestemte seg for å sjekke. Han banket på
døren. Det var ingen som svarte, men han hørte lyder inne i leiligheten. Så han banket igjen, mye hardere. En splitter naken liten guttunge åpnet opp for ham, synlig
redd.
“Hallo. Er det noen hjemme?”
Ingen svarte. Guttungen stod bare der og stirret på Jonny med forskremte øyne.
Så løp han inn igjen.
Jonny våget seg forsiktig innenfor. Stanken som slo imot ham var uutholdelig.
Fire unger satt og så på TV’en som stod på full styrke. To småunger kravlet rundt
på det skitne gulvet i bare bleier. Faren, eller iallfall en mann, lå og sov tungt på sengen med klærne på.
I hjørnet mellom sofaen og TV’en la Jonny merke til en ungdommelig kvinne
som lå og sove på et vatteppe med en nyfødt i armene.
Den vesle kjøkkenkroken var stapp full av skitne kjørel med matrester spredt over
alt. På kjøkkengulvet krydde det av kakerlakker. De fleste skuffene stod halvåpne
med skitne og rene klær om hverandre. Noen pappesker var stablet i det ene hjørnet.
Det var helt mørkt i leiligheten. Bare vinduet i bakdøren til kjøkkenet gav litt lys.
Foran de andre vinduene var det hengt opp tepper eller lakener.
Jonny skrudde på lyset.
“Hallo, alle sammen. Våkne opp! Det er flyttetid!”
Fyren på senga rullet seg rundt og satte seg opp. En av ungene gråt. Eller kanskje
to av dem.
“Hva faen er det som skjer her?”
Han var knapt i stand til å bevege leppene.
“Dette er bare en påminnelse. Dere skulle være ute herfra klokken fem!”
“Aldri i livet, mann! Vi har ikke noe sted å gjøre av oss!”
Jonny la merke til alle sigarettmerkene på lakenet. Sigarettsneipene var bare kastet rett ned på gulvet uten askebeger. Han gitt bort og skrudde av TV’en.
‘Den gamle dama’ strevde seg langsomt opp fra gulvet.
“Jaså? Det burde du ha ordnet tidligere. Dere skal så absolutt ut herfra så snart
som mulig. Ikke noe menneske kan bo i en grisebinge som dette. Og så absolutt ikke
med sju barn på samme rommet! Dere kan ikke fortsette å leve på denne måten.”
“Jeg ser på det på denne måten, mann: Det er et stort skritt opp i forhold til å leve
på gata. Og vi har ingen plass å gjøre av oss! Det er ikke noe Hilton, men det er
hjemme. Du kan ikke kaste oss ut! Det er jul. Ikke med sju barn. Ha litt medynk,
mann!”
Dette var fryktelig. Jonny var i tvil om hva han burde gjøre.
“Kanskje ikke. Men jeg skal ringe myndighetene og få dem til å ta seg av det.
Kanskje dere kan få hjelp av Frelsesarmeen?”
181
“De bryr seg ikke en dritt, mann! Ikke en dritt.”
‘Den gamle dama’ avbrøt samboeren.
“Nei! Aldri i livet. Vi vil ikke ha noe polti over hit. Eller HRS. Jeg skal ta de
minste over til søster mi. Du får ta deg av de andre. Ta dem over til bestemor. Hvis
dette rasshølet ringer HRS på oss, får vi kanskje aldri se ungene igjen. Kom nå. La
oss gå!”
“Hvis denne ståpikken ringer HRS på oss, skal jeg faen meg slå ham i hjel! Hørte
du hva jeg sa, mann?”
“Ta vare på ungene. Så kan dere komme tilbake og hente resten av stoffet deres.
Dere har godt to timer på dere.”
Herre Gud! Dette var verre enn han noen gang kunne tenkt seg. Hvordan kunne
mennesker bo på denne måten? Griser hadde det renere hjemme. Og det var ingen
overdrivelse. Hans tidligere svogers grishus måtte være renere enn denne leiligheten,
eller så ville han bli stengt av Landbruksdepartementet.
Dette paret minnet ham om to levende døde som knapt var i stand til å bevege
tungen eller noen av de andre lemmene. De virket dritings, elle noe slikt. Og de gav
totalt blaffen i ungene som verken hadde mat eller klær.
Uffff! Jonny ristet seg. Han hadde aldri hørt om HRS før, men han regnet med
at det måtte være en institusjon tilsvarende FBI eller CIA. Iallfall hadde HRS klart
å få frykten på plass hos dette paret. Nesten slik jødene fryktet Gestapo under krigen.
For en julehelg disse ungene måtte gjennomgå! Hvis de i det hele tatt visste at det
var jul?
Igjen gikk tankene hjemover. Han så for seg ungene som lekte med alle de nye
lekene sine kledd som små prinser eller prinsesser og velfødd som kong Midas. Og
oppdratt i et miljø med kjærlighet og omsorg. Bortsett fra at han ikke var sammen
med dem dette året. Han følte seg elendig. Han savnet ungene så mye mer enn han
kunne tenkt seg. Lisa Marie også, men —’
Kanskje han i det lange løp ikke kom til å klare dette? Slik mor hadde forutsett.
Men det gikk seg vel til. Ungene var jo stort sett voksne nå.
Han satt i egne dype tanker bak skrivebordet da telefonen begynte å kime. Han svatt.
Faen ta det er torturinstrumentet! Han grep røret. Han var fremdeles tung etter samtalen hjem og av en eller annen grunn engstet han seg for at det var hans søster som
ringte med dårlige nyheter hjemmefra.
“Holiday Park Hotel. Hallo.”
“Kan jeg få snakke med bestyreren?”
“Det er han du snakker med.”
“Oh, thank you, Lord!”
Alle syntes å være i slik en Herrens lune i dag. Ja, det var jo julaften.
“Nei, jeg er ikke Herren. Mitt navn er Jonny Jakobsen Hell.”
Hun fniste. Så fortsatte hun.
“Mitt navn er Violet Cochette og jeg trenger desperat et sted å bo. Det er et nødstilfelle. Vær så snill og si meg at du har en ledig plass, en liten leilighet, et studio
182
eller en liten hybel. Et lite krypinn. Hva som helst! Jeg trenger et tak over hodet og
en seng. Jeg er egentlig på gata nå uten noe sted å gjøre av meg. — Si at du kan
hjelpe meg!”
“Jeg er temmelig godt oppfylt for helgen. Jeg er ikke — ”
“Å, vær så snill hvis du i det hele tatt har noe ledig. Jeg er midt i en opprivende
skilsmisse uten noen til å hjelpe meg og uten tak over hodet. Mannen min har sparket meg ut av mitt eget hus! Rett nå ringer jeg fra en kirke. De har lovet å hjelpe meg
med husleien iallfall for neste måned. Jeg kan gi deg en sjekk for en måneds leie. Jeg
skal elske deg i all evighet hvis du bare vil hjelpe meg!”
Uff! Enda en hjemløs person. I en kirke med evighetsperspektiv. En kvinne denne
gangen. En som virket desperat! Nåja, hun var ikke hans ansvar.
Så husket han nummer seksten. De skal flytte ut om bare noen timer. Dette kunne
være en slags begynnerflaks!
“Vær så snill. Jeg gjør hva som helst hvis du kan hjelpe meg!”
“Jeg hadde nesten glemt det, men jeg har et par som skal flytte før klokken åtte
i kveld. Det er et studio, men det trenger rengjøring. Jeg —”
“Jeg tar det. Vær så snill og la meg få flytte inn. Jeg kan gjøre det rent selv. —
Eh, er det veldig sjasket!”
“Nei, det er en stor, fin ettromsleilighet med kjøkken og bad.”
“Hvor mye trenger jeg for å flytte inn? Vær så snill!”
“Det er ett hundre og trettifem for en uke. Med alt inkludert, pluss en ukes forskudd og depositum. Det blir seks hundre og åttifem med forskudd og depositum. Da
kan du flytte inn —’
“Å, takk skal du ha. Jeg kommer om en god time. Og jeg har med en sjekk for
hele beløpet. Det er en kirkesjekk, så jeg kan garantere at den er god. En kirke vil jo
aldri skrive ut en sjekk uten dekning. — Gud velsigne deg!”
‘En stor, fin leilighet.’ Jammen sa jeg smør. Et grishus! Han måtte se å få leiligheten rengjort så snart som mulig.
Han løp over til seksten.
Døren stod åpen, men leietakerne var borte. Alt det andre var akkurat som før,
også TV’en som stod på full guffe igjen. Så grep han tak i pappeskene som stod
stablet i hjørnet og begynte å fylle dem opp med klær. Han forsøkte ikke å skille
mellom det som var rent og det som var skittent, men stappet alt opp i de samme
eskene — skitne sokker, underbukser med avføring, skjorter fulle av spye, damebind
fulle av blod, en haug med ustrøkne klær som lå i en haug midt i rommet og også
forskjellige små ting som lå spredt over hele gulvet.
Der var ingen barneklær. Hele deres beholdning bestod av papirbleier. Han hadde
nesten to fulle esker og bestemte seg for å plassere lakenet på toppen av den andre
esken før han plasserte dem utenfor døren. Han følte ubehag og holdt på å spy da
han tok lakenene av sengen. Madrassen var full av mørke, gråaktige flekker. Han
regnet med at det var inntørket menstruasjonsblod. Den var gjennombløt av fremdeles vått barnepiss. Og alle de gråhvite flekkene midt på madrassen kunne ikke
være annet enn inntørket sæd!
183
Jonny holdt pusten for ikke å spy, men måtte til slutt løpe ut etter frisk luft for
ikke å gi hals. Dette var mye verre enn han kunne tenkt seg. Å kalle dette et grishus
måtte betraktes som skryt.
Så måtte han angripe kjøkkenet. Det fantes ikke et eneste stykke porselen eller
kjørel som var rent. Det lå spredt over hele kjøkkenet sammen med brukte papir tallerkener og isoporkopper. Mye av porselenet var knust. Jonny skrape porselenet
noenlunde rent av rester og la alt i en egen eske. Resten stappet han opp i en søppelsekk som hang på dørhåndtaket til bakdøren. Han tok sekken av håndtaket og åpnet
døren. Han måtte få inn så mye frisk lust som mulig hvis et normalt menneske skulle
klare å bo her. Så åpnet han langsomt døren til kjøleskapet.
Herre Gud! Råtne tomater, knuste egg, halvråtne hamburgere fulle av myggel og
hvite makker og melkekartonger med råtten melk som luktet som en septiktank.
Han lot døren til kjøleskapet stå åpen for at stanken skulle minke. Så måtte kan
komme seg ut igjen for å få noe frisk luft. Så løp han inn igjen, grep søppelsekken
og kastet alt sammen i søppelkontaineren.
Han fant bare en bøtte i farten. Ted måtte ha tatt alle de andre til Bal Harbor. Med
den samme slitte gulvfillen begynte han å vaske ned leiligheten. Han brukte den
samme fillen både på skaper og gulv. Om han bare hadde hatt et par gummihansker!
En hel time senere å føle seg litt bedre til mote. Med det meste av rotet i søppelkontaineren begynte det iallfall å se ut som et halvrent grishus. Men stanken ville
ikke gi seg. Det eneste han manglet nå var i få ryddet rent det store klesskapet som
lå mellom badet og kjøkkenet. Men han regnet med at det var tomt. Disse crack monstrene hadde ikke mer klær enn de stod og gikk i! Han åpnet sjalusidørene. Stanken
slo imot ham enda sterkere enn før og en ny ladning kakerlakker begynte å krype ut
av klesskapet. De hadde brukt klesskapet som søppelbinge! Tomme ølkanner og
matinnpakninger lå blandet med brukte bleier nesten tre fot høyt! Noe av avføringen
i bleiene var ennå bløt og pisset vått!
Nå klarte han ikke mer! Magen begynte å velte seg igjen og han måtte ut av leiligheten for å få frisk luft. Mellom de store palmetrærne og det nye gjerdet rundt
svømmebassenget kastet han opp til han ikke hadde mer igjen.
Samtidig begynte torturinstrumentet inne på kontoret å bråke igjen. Hvem pokker
kunne det være som ringte ham på denne tiden? Margaret? Men han var for sen. Før
han nådde fram sluttet telefonen å ringe.
Han falt sammen i kontorstolen. Men så begynte det å ringe igjen.
“Å, Herre Gud. Jeg fikk endelig tak i deg. Jeg holdt på å gi opp. Det er Violet.”
“Jaaa?” Jonny ble engstelig for at hun hadde ombestemt seg og ikke ville leie
likevel. Etter all den dritten han hadde tatt!
“Jeg beklager å måtte plage deg igjen, men jeg er i kirken og de nekter å gi meg
en åpen sjekk. Jeg må vite navnet på den personen eller det selskapet den skal skrives ut til. Er det greit med Holiday Park Hotel?
“Ja, det er greit.”
“Ja, det er det jeg har sagt, men de må ha det bekreftet. Vær så snill. Du skal få
184
snakke med frøken Penny Crockenbacker. Det er hun som er bestyrerinne og hun
forlanger å få alle opplysningene bekreftet.”
“Hello, herr, eh — — Hell?”
“Ja, det er meg.”
“Jeg beklager, men jeg må få bekreftet navnet på hotellet og beløpet som dekker
fire ukers leie inkludert forskudd og depositum.”
“Ja , det er fremdeles det samme beløpet som jeg gav til Violet.”
Så forklarte han henne i detalj.
“Og sjekken skal skrives ut på Holiday Park Hotel?”
“Det er korrekt.”
“Takk, herr Hell. Fru Cochette vil være klar innen en time. Takk.” Hun la på med
det samme.
Kontroll og kontroll og kontroll igjen. Som om hele menneskeheten bestod av bedragere og kjeltringer. Likevel — mange av dem var akkurat det — bedragere og
kjeltringer.
Jaja, denne gangen virket det til hans fordel. Violets forsinkelse gav ham en time
ekstra til å sette i stand grishuset. Men det skal være sikkert og visst at han gruet seg
for å gå tilbake dit! Han bestemte seg for å bruke en spade slik at han slapp å grave
direkte opp i all dritten med bare nevene. Ja, det var jaggu en god ide. Hvis han bare
kunne finne en spade og en trillebør.
Han åpnet redskapsskuret. Det var tomt! Der var ingenting igjen! Ikke så mye
som et skruejern eller en hammer og langt mindre en spade og en trillebør!
Nå husket han. Ted hadde tatt alt sammen med seg til Bal Harbor! Han hadde tatt
det for gitt at redskapene tilhørte bygningen, men han hadde glemt å ta det med som
en del av inventaret, og selvfølgelig hadde Ted benyttet seg av det.
Han første innskytelse var å ringe Ted og gi ham helvete. Men det hadde ingen
hensikt. Hans eneste valg var å legge seg på kne og grave ut all dritten og ekskrementene med bare nevene!
Jonny trengte en hel time og enda tre besøk bak bassenggjerdet for å få jobben
gjort. Alt han trengte nå var en støvsuger så ville han være klar til å presentere det
som ‘en stor, fin ettromsleilighet.’ Han hadde sprøytet for kakerlakkene og sopt dem
ut. Han hadde snudd madrassen, og fått dratt ut alt søppelet. Men best av alt, han
hadde sprøytet nesten en hel kanne luftforfrisker inn i leiligheten.
Det var i det miste en annen slags stank!
Så satte han støvsugeren inne i leiligheten og bestemte seg for at det var opp til
fru Cochette om hun ville støvsuge eller ikke. Hun hadde jo i utgangspunktet sagt
seg villig til å gjøre ren hele leiligheten før hun flyttet inn.
Jonny hadde knapt forlatt leiligheten før den tidligere leieboeren snek seg inn
igjen. Han grep den ekstra kraftige støvsugeren og løp over til nærmeste panteshop
bare et par kvartaler unna. Der fikk han tjue dollars for den, akkurat nok til en stein
crack kokain. Han var klar for sitt neste treff.
Igjen satt Jonny bak skrivebordet. Han skjeglet av og til over mot telefonen. Hvis det
torturinstrumentet begynte å lage bråk en gang til, kom han til å kutte ledningen!
185
Det var julaften, for pokker!
Tankene gikk tilbake til sine nærmeste igjen. Klokken var over to midt på natten.
De lå nok alle og sov trygt nå. Han følte seg så alene. Og så trett. Det hadde vært en
lang, lang dag!
Men den var ikke over ennå!
En høy, mørk, skranglete fyr kom inn på kontoret uten å si et ord. Han bare slapp
seg ned i stolen foran skrivebordet som om han hadde hørt til der siden skapelsen.
Til slutt smilte han og begynte på prate med en langsom, uforståelig dialekt.
“Hello. Så du klarte endelig å overta det, heh? Så du har gått og kjøpt deg selv
en flott julepresang, heh? Betalt full pris også, hører jeg. La meg si deg hva jeg vet,
boss. Ted tok deg med på tur når det gjelder dette. Men jeg har hørt du har kontantene som trengs, så hvem er det bryr seg?”
Jonny sa ingenting. Det var ikke et spørsmål han gadd å svare på. I tillegg kunne
han ikke fordra Jason. Ikke siden første gang han satte øynene på ham! Han åpnet
knapt øynene for å se og han åpnet knapt munnen når han snakket. Men han betalte
leien i tide. For det meste. Eller Deena, gjorde det, ifølge Ted.
“Du er ikke så veldig til å snakke, heh?”
“Ikke alltid. Det har vært en lang dag.”
“Javisst. Velkommen. Hvor i helvete var det du sa du er fra.”
“Jeg kan ikke huske at det har vært på tale. Men hvis du innbiller deg at det er en
eller annen plass i helvete, skal jeg ikke motsi deg på det.”
“En smarting, heh? Andy sa du var fra Europa, eller noe slikt. Ikke så langt fra
der han og Ted kom fra. London. Stemmer ikke det?”
“Ja, de er fra London.”
“No’n gang vært i London, boss?”
“Selvfølgelig. Opp til flere ganger.”
“Jeg hører London skal være et av de vakreste landene i Europa! Stemmer ikke
det?”
“Der er vel hver sin smak, går jeg ut fra.”
Han gadd ikke å gå i detaljer. Han ville ha fred. Og denne fyren var en idiot med
hver eneste hjernecelle oppbrent av crack kokain, eller noe.
“Jeg må skryte av dere på en måte. Dere kommer over hit alle sammen og snakker
så fryktelig godt engelsk. Jeg kan’ke annet en å undre meg på hvor dere har det fra.”
“Når det gjelder Ted og Andy går jeg ut fra at det har noe med at kommer fra
London.”
“Forstår. E’ke det litt rart?”
Det slo Jonny at Jason måtte være hjernedød med tunga fremdeles i bevegelse.
Han svarte ikke.
“Så — hvo’dan like’ du De forente ‘tater. Et flott land, ‘ke sant?”
“Jaah.”
“Reist mye? I ‘tatene, mener jeg.”
“Jeg har vært rundt kantene, men jeg har aldri besøkt hjertelandet, som de sier.”
“Hvor da?”
186
“Kentucky and Tennessee. Graceland. Og Wyoming. — — Yellowstone. Det
sentrale USA. Hjertelandet.”
“Faen ta den dritten. Jeg ha’ke vært der jeg helle’. Jeg er fra Arizona. No’n gang
vært i Arizona?”
“Ja, for et par måneder siden.”
“Et flott sted, ‘ke sant?”
“Jo, en endeløs ørken. Full av klapperslanger. Og hett som helvete.”
Jonny var luta lei denne samtalen. Ikke det at Jason var uvennlig på noen måte.
Bare hjerneløs dum. Men Jasen syntes å være i god humør, eller noe. Jonny hadde
best lyst til høflig å be han gå sin vei, men bestemte seg for å la være. Han ville ikke
gi inntrykk av å være uvennlig. Tross alt, det var julaften.
“Så hva e’ ditt favoritt sted? I De forente ‘tater, mener jeg.”
“Sannsynligvis de hawaiiske øyer. Alaska. Kanskje Maine.”
“Jeg snakker ikke om alle de der de utenlandske plassene. Jeg mener i De forente
‘tater.”
“Alle disse stedene er del av De forente stater.”
“Nei, for faen, de ‘ekke det! Bare se på kartet. Kanskje unntatt Maine. Men det
er helt opp’ i Canada. De snakker ikke engang engelsk der oppe. Jeg mener i De forente ‘tater. De virkelige forente ‘tater.
“Jeg vet ikke. Hvis du mener de sammenhengene statene, kan jeg tenke meg Oregon eller staten Washington. Kanskje Maine. Hvis du tenker på de kontinentale forente stater, så er Alaska virkelig storslått og vakkert.”
“Hva med Florida?”
Jonny ble sittende stille en stund. Så ristet han på hodet.
“Ikke ennå.”
“Hva slags faens svar e’ det? Enten like’ du det eller ikke.”
“Ikke ennå. Jeg har bare vært her noen måneder og alt har vært fastlåst og vanskelig. Og når det egentlig kommer til stykket, er ikke folk særlig vennlige. Eller ærlige.
Og om sommeren er ikke klimaet så fantastisk heller. Brennhett og fuktig i ukevis.
Det er det fuktigste stedet jeg har vært på. Luftfuktigheten er faktisk tettere etter at
det har regnet enn før. Det er som å gå gjennom tynn lim. Kanskje jeg blir vant til
det til slutt? — Men — ikke ennå.”
“Jeg si deg en hemmelighet, boss. Jeg hater dette stedet!”
Jonny kunne ikke akkurat si det samme, så han sa ikke noe. Men han hadde merket seg at hver gang han ikke svarte, skiftet Jason tema.
“Er du homo?”
“Helvete, nei!”
“Jeg har aldri sett deg med en dame.”
“Nei, men du har aldri sett meg med en mann, heller.”
“Jo, hele tiden. Ted og Andy.”
“Jeg er ikke lenger gift. Og jeg har ingen venninne her borte. Det er så enkelt.”
“En mann treger likevel en bete fitte. En man som sier han ikke vil ha fitte, sier
jeg er ikke et mannfolk.”
187
Han lenet seg ivrig over mot Jonny.
“Nå, ta den vesle dansefitta mi oppe på hybelen. Deena. Jeg sverger til Gud hun
er den beste fitta i by’n. Jeg vet hun har lyst å treffe deg. Siden du er eieren, og alt.
Jeg kan stikke av en times tid. Men da må jeg få låne femti av deg. Hvis du kan låne
meg hundre, lover jeg å ikke være tilbake før om minst to, tre timer. Ok?”
“Umulig! Jeg sitter her og venter på en ny leietaker som skal flytte inn i nummer
seksten.”
Mener du at det crack uhyret i seksten har flyttet ut allerede? Med hele barnehagen? Men han hadde ikke noe sted å gjøre av seg!”
“Jaså? — Jaja, det er tomt nå.”
“Faaaaaen! Så hvor bor du?”
“I sytten.”
“Faaaaaen! E’ Tevin flyttet allerede? Best å være forsiktig der borte, boss. Det
stedet er usunt! Hvis loppene og kakerlakkene ikke tar deg, vil du iallfall bli angrepet
av bladlus og skabb. Krabbelus. Jeg var over der og knullet Cindy en dag. Gamlingen hennes var på sykehuset. Hun gav meg lobber, crabs og skabb i ett jævla skudd!
Og jeg brukte kondom! Jeg klådde noe faen så fryktelig, mann! Neste da’ fikk også
Deena krabbelus. Hun forstod aldri at det var jeg som gav henne dem. Forstår du?
Det er best du er forsiktig. Det stedet er usunt. Men Cindy var litt av et knull! Nesten
like god som Deena. Du burde latt henne gi deg en omgang før du sparket henne ut.
Hun har et hjerte fullt av kjærlighet, som Tevin sier. Men du har gjort det rette.
Deena er et mye bedre knull enn Cindy. Du kommer til å få det mye bedre med
Deena.”
“Jeg trodde Deena var venninnen din.”
“Ja. Faen ta. Jeg elsker den bikkja. Hun sitter på en mektig inntektskilde. Jeg har
ikke tenkt å gi henne fra meg. Slett ikke! Så heldig er du ikke. Jeg tilbød deg bare en
fantastisk bete fitte, det er alt. Den fitta er en bunnløs inntektskilde, boss. Nei, jeg
kommer aldri til å gi henne opp! Aldri!”
Jonny visste ikke om han kunne holde ut med denne snøvlende vrøvleren så mye
lenger så han ble skikkelig lettet da han hørte hurtige klikk klakk fra høyhelte sko
komme opp gangveien til kontoret. Han så for seg Violet som en kvikk, petite og
mørkhåret kvinne tidlig i førtiårene. Da hun kom inn på kontoret, la han merke til at
hun virkelig hadde en petite, innbydende kropp, men hun var lys blond med langt hår
som falt ned over skuldrene hennes. Hun var godt oppmalt, spesielt rundt munnen
for å skule noen skjemmende rynker rundt smale lepper og litt for kraftig hårvekst
rundt overleppen. Da hun smilte, viste hun klart at hun hadde tannreguleringer i
overkjeven, noe som til dels forklarte hennes kraftige lesping. Alle klærne hennes
var i fiolett, eller mørk rosa. — et enkelt skjørt med en vakkert utsmykket overdel,
lilla, høyhelte sko og lilla leppestift som hennes lange, på limte negler matchet. Hun
var langt fra motbydelig, men tydeligvis et kommersielt produkt som Jonny ikke var
særlig begeistret for.
Så menn en typisk amerikansk bikkje!
Hun fattet interesse for Jason, og så snart husleien var betalt og alle formaliteter
188
i oden, og uten å forsøke å skjule det for Jonny, inviterte hun Jason til å komme over
i leiligheten og tilbringe natten sammen.
‘Ja, like barn —’
Jonny skulle akkurat til å låse da Tevin igjen kom busende inn på kontoret.
“Vi er klar til å komme oss ut herfra. Men før vi drar, må vi få depositumet tilbake! Kontant.”
“Greit. Men jeg har ingen kontanter i dag. Eller i morgen. Jeg har aldri kontanter
på kontoret. Kom tilbake dagen etter i morgen. Så snart bankene åpner, skal jeg gjøre
opp med deg. — Vennligst gi meg nøkkelen.”
“Du får faen meg ikke noen nøkkel hvis jeg ikke får kontantene! Og vi trenger
dem nå! Hvordan skal vi overleve? Vi har ingen penger i helgen. Og vi trenger et
sted og bo, mammaknuller!”
“På grunn av helligdagene har jeg ingen kontanter før i overmorgen. Kom og hent
dem da. — Hvor mye er det?”
“Hundre og femti.”
“Jeg har bare noen få dollars. Du må komme tilbake senere.”
“Vi møtes i helvete, din mammaknuller.”
“Jeg trodde du var på vei til himmelen.”
“Faen ta deg, din mammaknuller!”
Han kastet nøklene til Jonny og forsvant.
Det slo Jonny at han burde sjekke denne karen før han gav ham depositumet. Og
i listen over innbetalte depositum var Tevin ikke oppført. Han hadde forsøkt seg på
en spansk en fordi han regnet Jonny som uerfaren. Det var ingen uvanlig taktikk.
Jonny så fram til at Tevin kom tilbake. Da hadde han litt av en bakoversveis på lager
for ham!
Jonny hørte at Jason lo utenfor.
“Hvordan går det, boss? Jeg skal tilbringe natten sammen med den nye bikkja.
Har vi en avtale? Om Deena? Du har hatt flaks, boss. Nå kan du knulle henne i hele
faens natt. Men jeg må få låne hundre av deg. Den nye bikkja er ikke billig, hun heller.”
“Det går slett ikke. For det første har jeg ingen kontanter før jeg har vært i banken. For det andre er jeg dødstrett. Men i morgen er det en ny dag. Jeg må få meg litt
søvn.”
“Deena er hjemme alene og spriker med låra for deg. Hun er helautomatisk. Alt
du trenger å gjøre, er å trykke henne på navlen så spretter fitta hennes åpen for deg.
Ikke noe mannfolk kan avslå et slikt tilbud. Ikke hvis han er et ekte mannfolk. Og du
har hele natten på deg. Det der bladlusslottet du skal flytte inn i, er usunt. Du kommer til å bli full av bladlus! Jeg sverger ved Gud!”
“Jeg kan ikke!”
“Faen ta deg, boss. Du får aldri et slikt tilbud igjen.”
“Det er greit.”
“Faen ta deg! Vi skal snakkes i morgen når du er full av krabbelus. Og kom ikke
å si at du ikke er blitt advart!”
189
Jonny gikk forsiktig inn i nummer sytten. Den var muggen og full av stank, men ikke
i nærheten av den elendigheten han hadde opplevd i nummer seksten. Han skrudde
på lyset i kjøkkenet. Irrrrk. Der var kakerlakker over alt! Alle kjørla var skitne og
kjøleskapet var fullt av rester og halvråtne hamburgere.
Han gikk inn i soverommet for å se hvordan det stod til der. Der var det ikke noe
sengetøy og madrassen var full av blod og andre flekker. Han kunne ikke sove i en
slik seng.
Han sjekket rommet for krabbelus, men han fant ingen. Og det var rart. Han
hadde fisket krabbe oppe i Alaska, så han burde jo vite hva han skulle se etter!
Nåja, det var bedre å være på den trygge siden så han slapp å trege senere. Derfor
bestemte han seg for å sove med klærne på.
Han dro det vesle kjøkkenbordet ut fra veggen slik at krabbelusene og kakerlakkene ikke så lett kunne krype på bordet. Selv satte han seg ned i en skitten stol og
foldet armene på bordet foran seg.
Det var midnatt — starten på en ny dag. Og det var juledag.
Med hodet på armene foran seg på kjøkkenbordet falt han i en rastløs søvn.
Det var ikke akkurat noe Hilton, men det var hjemme.
190
11
Dette er Amerika, mann!
De neste få ukene ble skikkelig forvirrende for Jonny. Det meste av det han var blitt
oppdratt til å tro, måtte han revurdere. Slike idealer som renslighet, anstendighet og
ærlighet syntes ikke å være en del av livsstilen til disse menneskene. Og selv om han
hatet å innrømme det, var de verste av dem vanligvis amerikanerne. ‘Hvis du er full
av dritt, så sleng den i trynet på folk,’ syntes å være den sikreste oppskriften for å
oppnå popularitet og suksess. Likevel, motsatt av hva disse menneskene selv mente,
kunne han knapt betrakte en eneste av leieboerne som suksessrik. De utgjorde verdens avfall, de fleste av dem. Men selv om de strevde intenst for ikke å drukne i egen
dritt, var de oppdratt til å se på seg selv som verdens beste. Gud’s utvalgte. Og forsøk endelig ikke å fortelle dem noe annet!
Litt etter litt begynte det å gå opp for Jonny at standarden på bygningene var mye
verre enn han hadde tenkt seg. Særlig var takpappen ganske nedslitt. Men også
interiøret. Hvis det ikke hadde vært for at denne bygningen tilfredsstilte betingelsene
for å skaffe seg et investeringsvisum, hadde han lett kunne innrømme at han hadde
investert i feil eiendom. Etter å ha gått grundigere gjennom bøkene og vurdert utgiftene til å oppgradere bygningene til en akseptabel standard, ville han se på det som
godt gjort hvis han kunne gjøre jobben over en toårs periode. Det var et kraftig tilbakeslag!
Hvis han bare hadde den rette inspirasjonen, hadde Jonny aldri vært lat. Men det
var ikke slik at han bare bøyde nakken og gikk på! Han måtte ha en hensikt med det
han gjorde. Selv om han var tung av byrder og engstelser, vinket skyskraperen hans
mot ham i det fjerne og fylte ham med en ubøyelig iver etter å få komme skikkelig
i gang. Og selv om han gikk rundt med dårlig samvittighet for å jobbe på en juledag,
gikk han i gang med å rydde og vaske leiligheten. Og han var sjokkert over å erfare
hvilke elendige forhold mennesker kunne velge å leve under, selv i De forente stater, begynte han å føle seg bedre til mote etter hvert som han begynte å få skikk på
191
leiligheten. Men den var egentlig for nedslitt til å kunne bli vasket og ryddet. Den
måtte fikses opp fra bunnen av. Der var hull i gulvteppet større enn en halv kvadratmeter, sannsynligvis forårsaket av sultne husdyr. Og da han var ferdig med selve
oppussingen, måtte han også få tak i nye møbler og en ny seng. Han kunne ikke
bruke den som var. Blodflekkene hadde trekt langt med i selve madrassen. Ikke før
det var gjort, ville han ha en plass der han kunne få en god natts søvn.
Om ettermiddagen rotet han rundt i bagen for å finne noe presentabelt han kunne
ha på seg til julemiddagen hos Lucy. Og den så han virkelig fram til!
Violet i nummer seksten hadde spurt om å få låne penger av ham. Hun var helt
blakk! Så hun var blitt enig med Jonny om at hun skulle kjøre ham på plass og hente
ham igjen for tjue dollars.
Middagen viste seg å bli en stor skuffelse. Det var ikke det at Lucy ikke serverte
en fantastisk kalkunmiddag med tilbehør, men sakførervennene hennes virket heller
uvennlige og behandlet Jonny synlig ovenfra og ned. De lot det komme klart fram
at de anså hans selskap som upassende og uønsket. Immigranter og småinvestorer
ble langt fra betraktet som likeverdige. Det eneste gode med dem var at de kom hit
med betraktelige summer kontanter og trengte lovmessig veiledning. Likevel, altfor
mange utlendinger, spesielt japanere og europeere, kjøpte opp altfor mange ettertraktede eiendommer. ‘Men likevel, la dem komme! Vi skal suge dem rene for hva
de enn måtte bringe med seg over hit før vi sender dem tilbake dit de kom fra — uten
gyldige papirer og fattige som kirkerotter! Ha, ha, ha, ha, ha.’
Sant nok. Utlendinger som hadde investert i USA hadde fått gjennomgått ganske
kraftig i det siste. Den japanske investeringsgruppen som kjøpte Rockefeller Center
i New York City var et skinnende eksempel på det. Forhåpentlig ville det skremme
vekk utlendinger fra å forsøke å overta de største amerikanske skattene.
Og de var ikke de eneste. Mange japanere som hadde forsøkt å kjøpe seg opp på
Hawaii-øyene, etter at de hadde mislykkes med å erobre dem, hadde også fått oppleve at de ble sittende igjen på den økonomiske pissepotten. Likevel blir rundt halvparten av eiendommene på Hawaii kontrollert av utlendinger, de fleste av dem japanere. Og japanske turister og bryllupsreisende benytter seg bare av japanske firmaer. Honolulus rickshawer blir ikke lenger dratt av orientalske fattigmenn, men av
amerikanske studenter.
Jonny kunne ikke glemme en upassende kommentar han overhørte av en japaner
som bodde i Honolulu: ‘En gang forsøkte vi å overta disse øyene ved å bombe dem.
Det gikk ikke, så nå kjøper vi opp dritten!’
Så kom nyttårsaften med fullmåne — den mest vanvittige dagen Jonny noen gang
skulle få erfare. Halvskrullinger over hele landet gjorde seg klare til å feire nyttårsaften. For Jonny sin del begynte det så godt. Hele uken var gått uten at han hadde
hatt spesielle problemer. Husleiene ble betalt i tide — eh, unntatt Eric som bare
klarte å skaffe 85 dollars, men som sverget på Bibelen at han skulle betale resten om
noen dager. Og i dag var det en ny dag for husleien uten at han hadde gjort opp for
seg.
192
Jonny hadde klart å fikse opp leiligheten forholdsvis hurtig. Han hadde jobbet
lange dager og halve netter uten mye søvn og med lite mat. I dag skulle han få den
nye sengen levert og skulle endelig få nyte en god natts søvn. Han hadde vært heldig
og fått tak i et kjøleskap som så ut som nytt fra East Point Highrises, og han hadde
fylt det opp med nok mat til at han kunne begynne å leve et normalt liv igjen. Alene,
selvfølgelig, men det hadde begynt å gå seg til for ham.
Han låste kontordøren og bestemte seg for å gå rett til køys og sove til langt utpå
morgenen. Dødstrett av hardt arbeid og mangel på søvn sloknet han nesten før han
hadde krøpet under det nye lakenet.
‘Boom — boom — booom!’ Bråket trengte seg inn i Jonny’s hjerne og skapte forvirring. ‘Hvor faen var han? Var det dag eller natt? Uff. Han hadde drømt at han var
tilbake i Norge sammen med barna, men det begynte langsomt å gå opp for ham at
han var Amerika sammen med verdens avskum.
‘Boom! — Boom!! — Boom!!!’ Forvirret og irritert sjanglet han seg mot døren
og åpent.
“Hei, det er meg. Jeg beklager. Jeg har låst meg ute igjen. Men det er i det minste
ikke midt på natten denne gangen.” Det var Lori i femten. Klokken fire - fem om
morgenen hadde hun banket ham opp altfor mange ganger for å få nøkkelen.
“Noe imot at jeg kommer inn?”
Jonny gikk litt til side.
“Kom inn.”
Hun så på ham, ertende.
“Fremdeles ingen tid til damene, heh? Selv ikke på en nyttårsaften?”
“Nei, jeg var dødstrett. Jeg hadde håpet på en stille natt.”
“Ah, for noe tull! I natt er natten for festing! Jeg har planer om litt av en fest i
natt og du er invitert. Ok?”
“Takk, men det går ikke. Jeg må opp ganske tidlig i morgen. Jeg har en jobb å ta
meg av.”
“Til helvete med det på en natt som denne. Jeg har planer om en skikkelig orgie.
Fire av mine beste venner kommer på besøk. Og så skal du vite at jeg kan kople deg
opp mot noen fantastiske damer, det skal jeg si deg.” Hun studerte ham nøyere.
“Hvis du ikke liker svarte, så må jeg si deg at de fleste av venninnene mine er hvite.
Jeg har fire fortryllende skjønnheter klar til deg som ivrig forventer seg den beste
natten i deres karrierer. Du kan måtte dele dem med noen av mine venner av og til,
men når du trenger dem, er det bare å gi pip så står de til tjeneste. Hvis du kan ta deg
av alle sammen, da. Ha, ha, ha, ha. Alt du trenger er å gi dem et lite nikk — og betale
for moroa, selvfølgelig.
Så så hun seg omkring i leiligheten.
“Jeg må virkelig si at du kar fikset den opp. Den er fantastisk!”
Så la hun merke til den nye sengen og kastet seg ned på den.
“Kanskje det er en god ide å ha festen her hos deg istedenfor på den vesle hybelen min. Her inne kan vi ha vegg til vegg kropper!”
193
“Mae West’s favoritt-stilling. Nåja, kanskje det er en god løsning på en orgie.”
“Ha, ha, ha, ha. En smarting, heh? Men du tok poenget, for faen. Så jeg går ut fra
at du kommer?”
“Jeg kan ikke.”
“Er du homs?”
“Faen, nei!”
“Impotent?”
“Nei, dessverre. Ha, ha, ha, ha. Av og til skulle jeg ønske jeg var.”
“Så, hva faen er i veien med deg?”
Jonny så ingen grunn til å fortelle henne at han ganske enkelt ikke var interessert
i noen av disse billige, skrullete amerikanske grovhorene med maling og klør. Dessuten hadde hun antakelig vært sammen med hundrevis av forskjellige kakser. Og
venninnene hennes var nok av samme kaliber, crack monster og prostituerte. Han var
ganske enkelt ikke interessert i å dele fitte med hver eneste Tom, Dick og Harry i
nabolaget, eller hele Fort Lauderdale for den saks skyld. Og han regnet med at de
sannsynligvis kom til å presse ham for kontanter, crack cash, som de kalte det.
“Jeg har en jobb jeg må ta meg av.”
Han forsøkte å ikke virke altfor avvisende. Men ansiktsuttrykket talte sitt tydelige
språk.
“Det er et en gang i livet tilbud. Du kommer for pokker til å angre.”
“Jeg angrer allerede, men jeg har likevel en jobb å ta meg av.”
“Vi sees i helvete, din mammaknuller!”
“Jeg har jo sagt at jeg ikke kommer på besøk til deg i kveld.”
“Du kommer til å angre. Du kommer aldri til å få et slikt tilbud igjen. Ikke så
lenge du lever! Aldri! Det kan jeg love deg!”
‘Boom — boom — booom!’ Jonny hvilte ut på toppen av lakenet. Bankingen på
døren irriterte ham mens han hurtig kom seg opp av sengen. Han fikk gi beskjed til
det ludderet at hun fikk gi ham fred! Han dro opp døren.
Han ble overrasket da han stod ansikt til ansikt med Eric i nummer fjorten. Eric
var den mest firkantete personen Jonny noen gang hadde truffet. Et stort, firkantet
hode med mørkt, kortklipt hår så ut som om det hvilte direkte på toppen av en svær
og like firkantet overkropp. Både armer og bein stakk ut som om de hørte til et annet
sted. Han snakket med en dyp, mørk, befalende stemme med en tydelig slepende
Kentucky aksent: “Jeg beklager at jeg forstyrrer, men jeg går ut fra at du er interessert i å vite at noen som ikke hører til på eiendommen, svømmer i bassenget — et
svart par som jeg ikke har sett før. De er splitter nakne begge to og jeg sverger på at
han nettopp voldtok henne i bassenget! Jeg vil så absolutt ikke at veslejenta mi skal
bli utsatt for slik dritt! Få dem bort herfra før jeg mister besinnelsen!”
“Er noen blitt voldtatt i svømmebassenget?”
“Det er det jeg sier. Rett der på bunnen av bassenget!”
Jonny kunne ikke ta ham helt alvorlig.
“På bunnen av bassenget? Da drukner de vel?”
194
“Det er ikke så enkelt. Nå knuller han henne i et av hjørnene på bassengkanten!
Ring 9-1-1!”
“Nei. Det er ikke et nødstilfelle. Jeg skal få dem ut derfra.”
“Forsiktig. Kanskje de har pistol!”
“Ikke hvis de er splitter nakne i bassenget. Forresten, hvis de begge leker seg i
bassenget, hvordan kan det være voldtekt? Jeg skal ta meg av det.”
Der, bare noen fot fra ham, på toppen av en av hvilestolene, lå hun splitter naken
med sprikende lår og ertet ham med et vennlig smil om munnen i det han nærmet
seg. Hun så godt ut, også. Petit, langt, svart hår, innbydende ansiktstrekk, store, faste
pupper, smal om midjen og smekre hofter og lår. Jonny hadde aldri sett en splitter
naken svart kvinne før. Han hadde ikke ventet seg noe så innbydende. Og han hadde
heller aldri før sett en glattbarbert fitte. Og på toppen av alt en svart som ikke var
svart, men lys brun.
“Hi, jeg er klar til at du kan ta meg. Men jeg kan bare bli tatt av en om gangen,
for pokker! Har du tjue?”
Hun hadde en sløret uttalelse som om hun var full eller noe. Fyren forsøkte desperat å komme seg opp fra bassenget, men hver gang hadde kommet seg halvveis
opp, falt han uti igjen.
“Da han fikk øye på Jonny, begynte han å rope.
“Hold deg borte fra fitta mi, mann, eller så kommer jeg for faen til å slå deg i
hjel! Høre’ du? Hold deg borte fra fitta mi, mann!”
Fyren i bassenget hørtes også ut som om han var full, eller noe. Jonny ble irritert.
“Få den jævla ræva di opp av bassenget rett nå! Dere har to minutter på dere til
å få fittene deres bort fra eiendommen eller så kan dere få tilbringe hele natten bak
lås og lukke for eiendomskrenkelse, begge to! Nå, kom dere av gårde!”
“Hva faen er i veien med deg, mann. Vi gjør ikke no’ galt. Jeg skulle bare ha meg
en bete fitte, det var alt. Jeg her betalt for det, men jeg har ikke fått noe ennå! Og du
skal ikke få hindre meg!”
“Bare kom deg opp av det helvetes bassenget og kom dere av gårde!”
“Du har en faen så dårlig holdning, mann! Jeg prøver bare å få det som er mitt,
for faen. Jeg har faen meg betalt for det! Bare la oss få være for oss selv en stund,
for faen!”
Jenta bare fortsatte å smile.
“Hei, babe. Bor du her?”
Hun åpnet lårene litt mer.
“Ja, rett der borte.”
“Å, babe, hvorfor lar du ham ikke bare få gjøre seg ferdig så kan jeg komme over
til deg senere. Jeg er kåt, mann. Faen så kåt!”
“Dere må komme dere bort herfra med det samme! Begge to. Og det er det. Det
har vært nok pissprat!”
Jenta bare fortsatte å smile. “Jeg prøver å være vennlig, men du oppfører deg som
et faens rævhøl. Men jeg skal komme meg vekk. Og jeg kommer ikke tilbake! Du
kommer til å lure på hva du gikk glipp av, ditt rævhøl! Jeg er et godt knull!”
195
Jonny konsentrerte seg om fyren med gulltann, øreringer og fletter. Han grep ham
i armen og hjalp han opp av bassenget.
Uten forvarsel kleiste fyren til ham i ansiktet så hardt at Jonny havnet i bassenggjerdet.
“Du er faen så overlegen, din jævla dritt. Jeg skal faen meg vise deg, mann. Jeg
skal vise deg! Detter er Amerika, mann, og ingen stjeler fitte fra Henry Roosevelt,
Jr., mann! Ingen!”
Jenta hadde løpt sin vei. Jonny merket seg at solen var på vei ned i vest. Det begynte å skumre.
‘Bom, bom, bom, bom.’ Etter at han hadde fått på seg andre klær og stoppet neseblødningen, hvilte Jonny seg igjen ut på toppen av sengen med alle klærne på mens
han ventet på at en gryte med vann skulle bli varm nok til at han kunne få seg en
kopp kaffe.
Hvem pokker kunne det være denne gangen? Bankingen lød så annerledes. Mer
avslappet — vennligere.
Jonny rev opp døren.
“Ross? For en overraskelse. Hva kan jeg gjøre for deg på en nyttårsaften?”
Høy og slank, blond og vennlig stod Ross og smilte sitt mest innbydende smil.
Kvinnelig, men gutteaktig, selvsikker, men beskjeden gav ikke Ross inntrykk av å
være en typisk homs, selv om det virket som om han likte det hver gang Jason kalte
ham en ‘dronningbie.’
“Hello, Jonny. Jeg har hatt lyst til å besøke deg helt siden du overtok dette stedet,
men du vet hvor sjalu Craig er. Men nå har han reist opp til Pennsylvania for å besøke familien sin denne helgen. Jeg hadde tenkt vi kunne gå ut til middags — eller
noe. — Å, forresten, jeg har tatt med meg disse skjortene til deg. Jeg kan ikke bruke
dem. De er mye for store. Du bruker extra large, ikke sant? Heh, heh. Her, ta dem.
De er dine, heh, heh.”
Ross gav ham skjortene, mens han hold kjærlig fast rundt armen til Jonny.
Langsomt, men bestemt, dro Jonny armen til seg. Han visste nesten ikke hvordan
han skulle forholde seg. Hvis han nektet å ta imot skjortene, ville han virke uvennlig.
Dessuten kunne de komme til nytte. Likevel, hvis han tok imot skjortene, kunne hans
høflighet bli misforstått. ‘Uff, disse homsene.’
“Takk. Er du sikker på at du ikke kan bruke dem? Eller noen av dine venner?”
“Helt sikker. Og jeg er så veldig glad for å kunne gi dem til deg. Heh, heh.” Ross
gjorde alle disse merkelige homsebevegelsene nesten som en nyforelsket tenåringsjente som var sammen med typen for første gang. “Hey, hey. Jeg har ventet lenge på
dette. Jeg er helt syk etter å få tilbringe natten med deg.”
Han forsøkte å komme nærmere, men Jonny trekte seg tilbake.
“Ross, stopp det jævla tøvet! Jeg er ikke homo! Hvis du rører meg en gang til,
kommer jeg sannsynligvis til å slå deg fordervet!”
“Hey, hey, hey. Spiller vanskelig å få nå, heh? Men jeg er informert. Jeg vet du
er homo. Hei, baby. Du kommer til å elske det, det vet jeg. Hele natten. Å, Herre!”
196
“Stopp den jævla dritten og sett deg ned. Med en gang! — Hvem har fortalt deg
at jeg er homo?”
“Cory. Bikkja. Hun fortalte meg at du hadde nektet å knulle henne og at du var
homo. Akkurat som Andy. Og jeg vet at hun fortalte sannheten, for hun spurte meg
om jeg noen gang har sett deg med en kvinne, og det har jeg ikke!”
“Det stemmer, men jeg kan love deg en ting: Du kommer aldri til å se meg med
en mann heller! Nå, for Gud’s skyld Ross, roe deg ned! Jeg fleiper ikke! Sett deg ned
så skal jeg lage en kopp kaffe til deg. Jeg har bare den der pulverdritten, men det får
klare seg for denne gangen. Jeg har allerede kokende vann.”
Jonny satte kursen mot gryta med det kokende vannet. Men Ross fulgte etter ham
og klinte seg opp mot ham.
“Oh. Oooh. Du gjør meg så kåt, Jonny. Du kommer til å elske det. Jeg har ventet
lenge på dette. Å, Herre Gud!”
“Ross, et skritt til i retning av meg og du kommer til å få hele gryta med kokende
vann midt i fleisen! Ikke tving meg! Ikke forsøk deg på meg! Og jeg fleiper ikke! Jeg
er ikke homs!”
Men Jonny’s advarsel syntes ikke å trenge inn. Som i trance, med et elskovsykt
uttrykk over det vennlige homseansiktet, begynte Ross å kjærtegne Jonny’s arm.
“Å, Herre Gud!”
“Ikke ett skritt nærmere!”
“Herre Gud!”
Da Jonny tok et hurtig skritt bakover etter gryta med det kokende vannet, gled det
vesle teppet som lå framfor komfyren under bena på ham slik at han mistet balansen.
Men han fikk tak i det ene håndtaket på gryta og kastet den mot Ross samtidig som
han falt bakover på gulvet. Jonny ropte ut av sinne og forbannelse. Og Ross hylte av
smerte og forvirring.
Idet Jonny kom seg på beina, så han at Ross hinket bakover mens han hylende
holdt seg rundt den venstre foten.
Ross hadde våknet opp fra trancen.
“Leggen min brenner, for faen! Du skal få igjen for dette! Jeg skal faen ta saksøke dritten ut av deg!”
Mens han gryntet av smerte og sinne, hinket Ross bakover mot utgangsdøren for
å komme seg ut.
Selv når han bannet, virket Ross kvinnelig med alle disse kvinnelignende homsebevegelsene.
“Jeg kommer aldri til å kunne danse igjen etter dette! Jeg skal saksøke skjorta av
ryggen på deg, ditt rasshøl!”
“Ja, hvorfor ikke begynne med de to som du nettopp gav meg?”
Jonny kastet de to skjortene mot ham.
“Takk Gud for at jeg mistet balansen eller så ville hele trynet ditt vært borte! Jeg
er ikke homs, og jeg sa det til deg! Og jeg fleipet ikke! Hvis du prøver deg en gang
til, kan du bare glemme den homsedansen din for godt, det kan jeg garantere deg!
— Og jeg fleiper ikke!”
197
På denne nyttårsaften følte Jonny at mørkets krefter hadde samlet seg rundt ham,
alltid tilstedeværende og seiersrike. Mørke, tunge skyer syntes å dekke himmelen
over Fort Lauderdale. Amerikas Venezia syntes å være langsomt synkende ned i et
bunnløst svelg av homofile amerikanere. Og for deres uanstendige og vellystige
livsførsel hadde Gud lovet evig tilintetgjørelse! På grunn av sine dødssynder var de
dømt til å brenne i helvete gjennom hele evigheten. I Romerne 01:32 står: ‘Slike som
dem kjenner Gods dom og vet at de fortjener døden!’ Og døden kommer ikke til å
vike fra dem. Sodoma og Gomorra ble ikke evig tilintetgjort uten grunn. På grunn
av deres unaturlige synder ble de dømt til å brenne I helvete I all evighet!
Ja, det var mørkt ute.
7-Eleven, bare noen kvartaler opp på Holiday Park Blvd., brygget kaffe tjuefire timer
i døgnet. Ekte kaffe, og ikke den der pulver dritten. Sterk kaffe, og ikke bare svart
amerikansk vann slik som på McDonald og Burger King. Jonny hadde behov for å
komme seg bort fra galehuset og dets leietakere. Krypdyrene og kakerlakkene kom
krypende ut av treverket ganske tidlig på en nyttårsaften. Mange mennesker kom til
å bli skutt i natt. Jonny hadde lest statistikken. Og det skulle lite til blant disse amerikanerne. Bare et dårlig ord og revolveren satt løst i beltet. Sirenene fra politibilene,
ambulansene og brannbilene gikk i ett vekk og deres kjente og ubehagelige rabalderlyder fylte gatene der de hurtig beveget seg fra den ene til den andre katastrofen og
tragedien. Eeeeee — aaaaaaaaw, eeeeee — aaaaww, eeeeee — aaaaww! Uavbrutt.
Ja, over hele landet var de travelt opptatt med å spille nasjonalsangen!
Gulltennene til en svart kar på sykkel lyste plutselig opp framfor Jonny.
“Hva skjer, mann? Hva skjer? Er du ok, mann?”
“Yeahh, jeg er ok.”
“Noe go’shit, mann?”
“Jeg er ok!”
Jonny gikk videre. Han hatet alle disse svarte apekattene på to hjul. De var unge
tenåringer som aldri lot ham gå i fred. Med kriminelle erfaringer verre enn et ondt
år. De solgte crack. Bortsett fra de som hadde avansert til bare å selge gatefitter for
tjue dollars per stykk. Tjue dollars for et hurtig nyp. Tjue dollars for en stein. Det
gikk opp i opp. Markedet regulerte seg selv. Som en hvilken som helst dyktig forretningsmann forstod de at differensiering var nøkkelen til suksess.
Da Jonny krysset Lincoln Street nærmet ei svart jente seg ham bakfra. Hun hadde
stått på hjørnet bak butikken da han gikk forbi.
“Hei, søten. Vil du ha selskap? Femti for fitte, tjue for en sugejobb. Du er vel
ikke en snut, er du?”
Hun beveget knapt leppene mens hun snakket. Ordene hennes virket nesten som
et surr. Han studerte henne. Slett ikke så motbydelig til å være en av Fort Lauderdales mange prostituerte, men ansiktstrekkene hennes virket dradde og hun var godt
utstyrt med både maling og klør. Jonny følte motvilje.
“Nei!”
“Å, kom nå, søten. Jeg er god.”
198
Jonny bare gikk videre.
En enslig kar i en eldre modell Cadillac brukte fløyta og stoppet. Jenta hoppet
hurtig inn, og, nesten før Jonny forstod hva som skjedde, forsvant bilen rundt hjørnet.
En sjusket type i bare kortbukser og et par sandaler nærmet seg Jonny. Han smilte
vennlig.
“Hvis jeg hadde hatt fitte, mann, hadde jeg vært rik. Men jeg har’ke hatt en matbit på snart to dager. Kan du avse en dollar?”
“Jeg har ingen dollar. Dessuten, du trenger ikke fitte for å tjene penger i denne
byen. Et godt, gammeldags rævhull holder lenge.”
Jonny var rett fram. Han husket for bare noen uker siden. Da han kom ut fra
Towngate Movie Theater kom en kvinne løpende mot ham på høye hæler og spurte
om hjelp til å kjøpe mat til en liten unge. Men da han hadde åpnet lommeboka for
å ta fram en dollarseddel, fikk han erfare at hun egentlilg var en slags mannfolk
skapning, eller en transvestitt, med slosshanske. Før Jonny visste hva som traff ham,
lå han og krøp i rennesteinen mens han blødde fra et kutt over venstre øyenbryn og
med førtito dollars forsvunnet. Skapningen forsvant på høye hæler like hurtig som
om han løp på gummisko.
Han forpinte seg på at han aldri mer skulle åpne opp lommeboken for noen, iallfall ikke i dette miljøet.
“Hva med en quarter, venn?”
“Jeg har ingen quarter!”
Jonny visste at han virket uvennlig.
“Faen ta deg, rasshøl. Jeg forsøkte bare å være vennlig!”
‘Ja, de tilbød alltid sant vennskap, disse forkomne amerikanerne.’
Han fortsatte. Han gikk forbi Burger King da han igjen ble praiet av en svart gulltannet apekatt på to hjul.
“Goo-shit, mann? Goo’shit?”
Jonny bare fortsatte. Han forstod ikke apespråk. Så krysset han den siste gaten
før han kom til 7-Eleven. En gammel, skitten kvinne midt i syttiårene rakte fram
neven.
“Kan du avse noen vekslepenger?”
Jonny hadde problemer med a nekte henne, men gikk rett mot butikken. De visste
hvor de skulle tigge, disse hjemløse proffene. Han holdt sitt tidligere løfte.
“Jeg har ingen vekslepenger!”
Da var det noen som ropte mens han satte kursen rett mot Jonny.
“Kan du avse en sigarett, mann? Avse meg en sigarett?”
Jonny stirret på et motbydelig fugleskremsel av en skapning.
“Jeg røker ikke.”
Han sa som sant var, denne gangen.
Inne i butikklokalet satte Jonny kursen mot kaffedisken, slo oppi en stor isopor
kopp kaffe, ventet i kø for å betale åttifem cents pluss skatt før han igjen begynte å
løpe spissrot mellom homser, crack peddlere, halliker, tiggere, hjemsløse slusker,
199
halvskrullinger og kriminelle på vei tilbake til Holiday Park Hotell. Kunne dette virkelig være å bo på nittitallet i det landet som fløt av melk og honning på sekstitallet
— for bare tretti år siden? I et tropisk ferieparadis som Fort Lauderdale, Amerikas
Venezia?
På en måte følte han at han hadde tatt av i feil kryss og havnet midt i skjærsilden!
‘Gud i himlene! Hva faen var det som foregikk?’
Da han svingte inn på Progresso Road, ble han vitne til hysterk aktivitet foran
hotellet. To svære brannbiler stod parkert foran bygningene. Tre EMS grupper løp
fram og tilbake med sykebårer. Han talte hele fire politibiler som stod parkert midt
i veibanen med blinkende sirener. Til sammen ni vogner! Og minst tjue tilskuere var
samlet rett over gaten og fulgte ivrig med på aktivitetene med høye stemmer og latter!
Kunne noen ha satt fyr på bygningene? Jonny begynte å løpe. Han spurte den første han traff på:
“Hva faen er det som skjer?”
“Den jævla husverten har nettopp voldtatt en av leieboerne! En jævla homs! Det
er kritisk! Han har pøst vann over hele kroppen hans! Den jævla drittsekken kommer
sannsynligvis til å måtte tilbringe resten av livet bak murene!”
Jonny ble engstelig og begynte å løpe mot kontoret. Døren stod åpen til nummer
tjuefire og det svermet med politifolk og EMS førstehjelpere. To konstabler stod
oppstilt foran døren in til kontoret.
“Jeg er husverten. Hva sjer?”
“Det har vært et lite uhell.”
Jonny følte lettelse. Sterkt. Han holdt nesten på å spy. I det minste kunne de ikke
slepe ham bak murene. Han visste hvordan det kunne være. Men frykten hadde satt
seg fast i ham.
“Et lite uhell? Det ser nesten ut som om det skulle være utbruddet av tredje verdenskrig. Hvorfor alle kjøretøyene?”
Det er standard prosedyre. Vi hadde et 9-1-1.”
Jonny følte lettelsen enda sterkere.
“Noe jeg kan gjøre?”
“Bare hold deg på kontoret slik at vi får tak i deg når vi trenger deg!”
“Trenger meg til hva?”
“Standard prosedyre. Vi må foreta et avhør.”
“Javel. Jeg er på kontoret. — Avhør? — Uff!”
Jonny hadde knapt satt seg ned bak skrivebordet da en kortvokst, tynn polititjenestemann med et albinolignende utseende kom løpende ut fra Ross’ leilighet mot
kontoret med to andre offiserer på slep. Uvennlig henvendte han seg mot Jonny.
“Er det du som er husherren.”
Jonny smilte litt sarkastisk. Jeg er ingen herre verken på den eller andre måter.
Men, ja, jeg er eieren.”
“Jeg trenger ikke noe smartrumpet svar. Angrep du Ross inne i leiligheten din?”
200
“Absolutt ikke!”
“Men du kastet varmt vann på han og forårsaket brannsår på hans venstre fot og
legg?”
“Det skal være visst. Men jeg siktet mot ansiktet hans!”
“Du blir nødt til å komme opp med en god forklaring, eller så kommer jeg til
kaste deg bak murene i dette øyeblikk!”
“Jeg har ingenting imot å fortelle deg nøyaktig hva som skjedde, men om du synes det er en god forklaring eller ikke, får bli opp til deg: Ross bor der borte i leiligheten sammen med sin elsker Craig. De er begge homofile. Denne weekend’en dro
Craig opp til Pennsylvania for å besøke familien. Jeg tror hans far kanskje var syk.
Slag, eller noe med hjertet. Ross benyttet seg av anledningen til å besøke meg. Han
trodde at også jeg var homs og ville tilbringe natten. Jeg fortalte ham at jeg ikke på
noen måte var homs og ba ham holde en viss avstand ellers kunne han risikere at jeg
kom til å slå ham fordervet. Men han hørte ikke på meg. Han kom mot meg som en
zombie. — Tro meg, offiser, det tok en dose skikkelig varmt vann til å vekke ham
opp fra hans elskovsyke trance. Hvis ikke, så tro meg, konstabel, jeg hadde før drept
ham enn å la ham tvinge meg inn i et homoseksuelt forhold! Nå, jeg vet ikke hvor
godt du likte forklaringen min, men det var kortfattet og nøyaktig det som skjedde.”
“Og du forsøkte altså ikke å tvinge deg på ham?”
“Tvinge meg?”
“Voldta ham!”
“Jeg? Voldta en homs? Jeg ville før dødd enn å bli berørt av en! — Forresten, har
Ross noen gang antydet at jeg forsøkte å voldta ham?”
Albinoen var fremdeles røff og uvennlig.
“Vi hadde to anrop. Et fra Ross som bad om medisinsk assistanse. Ti minutter
senere fikk vi et nytt anrop. Fra en kvinne denne gangen, som i sterke ordelag påstod
at Ross var blitt utsatt for voldtekt. Og dermed hadde vi all grunn til å tro at det var
deg hun siktet til.”
“Hvorfor det?”
“Hun fortsatte å vise til alle disse utlendingene som kom over hit og forsøkte å
overta landet. Du er ikke amerikansk statsborger, ikke sant?”
“Det stemmer.”
Albinoen henvendte seg til kameratene.
“Jeg synes vi skal ta ham inn. Han er ikke statsborger.”
Jonny var engstelig.
“Har Ross gått til anmeldelse?”
En av offiserene ristet på hodet.
“Alt han sier er at han skal saksøke dritten ut av deg!”
“Så den eneste grunnen til å arrestere meg er da at jeg ikke er amerikansk statsborger. Selv ikke i et miljø med anti-immigrant følelser kan ikke engang politiet i
Fort Lauderdale ha sunket så lavt. Men hvis så er tilfelle, mine herrer, er jeg mer enn
villig til å la meg arrestere. Og da er det virkelig noen som vil bli saksøkt dritten ut
av, det kan jeg love!”
201
Mens han gikk rastløs fram og tilbake var det an av offiserene som ikke følte seg
så kjepphøy lenger.
“Hvorfor ikke få Ross over hit slik at han kan forklare seg. Hvis han vil gå til anmeldelse, så får han gjøre det med det samme!”
“Han må på rettsbygningen for å gjøre det.”
“I det minste kan vi få greie på om han har til hensikt å gjøre det. Og få ham til
å forklare oss angående den andre telefonsamtalen.”
Albinoen nikket motvillig.
“Jeg skal hente ham.”
Ross kom inn på kontoret uten å se på Jonny. Albinoen tiltalte ham i et veldig
vennlig tonelag.
“Er det ikke tilfellet, Ross, at denne, eh — gentlemannen forsøkte å tvinge seg
til sex med deg inne i leiligheten hans i kveld?”
Ross’s taushet virket som en evighet.
“Eh — mmmm — hrrk — eh, det var ikke akkurat slik.”
“Som jeg klart husker, Ross, da vi snakket med deg tidligere inne i leiligheten
din, antydet du klart og tydelig at en slik situasjon holdt på å utvikle seg da du besøkte ham. Stemmer ikke det?”
“Eh — nei. Det var ikke akkurat slik.”
“Så, hva skjedde?”
“Eh — det var — en misforståelse.”
“Har du tenkt å gå til anmeldelse?”
“Nei! Men jeg skal saksøke gritten ut av ham!”
“Har du fortalt noen at du er blitt voldtatt?”
“Nei.”
“Men du hadde en samtale med noen?”
“Nnneeii. — Unntatt, jeg ringte Cory. Bikkja.”
“Hvorfor?”
“Bare for å gi henne helvete!”
“Hvorfor?”
“Det var hun som fortalte meg — eh — at Jonny var homs og at han hadde lyst
å treffe meg. Det skulle være hevn for at han en gang hadde nektet å ha sex med
henne.”
“Så det stemte ikke?”
“Nei! Han drepte meg nesten! Men han slipper ikke unna. Dette er Amerika,
mann! Og jeg skal saksøke dritten ut av ham!”
Albinoen snudde seg mot Jonny.
“Javel, jeg antar at det avgjør saken, din jævla horkar. Men jeg advarer deg: Hvis
du forårsaker flere problemer — bare en eneste gang — så kommer jeg til å dra ræva
di inn bak murene så hurtig at du vil knapt forstå hva som skjedde. — Forstått?”
Jonny svarte ikke. Han var så full av forakt at han regnet med det var best å holde
kjeft.
Han så fra vinduet at albinoen fulgte Ross tilbake til leiligheten.
202
Den tredje tjenestemannen stirret fiendtlig på Jonny.
“Du hadde faen ta hellet med deg denne gangen, men la meg advare deg. Hvis du
vil leve, må du slutte å kalle folk for sopere. Offiser Carlson er en meget nær venn
av Ross og en av de mest aktive medlemmene i den homoseksuelle bevegelsen i Fort
Lauderdale, og en meget dyktig sådann! Og slik jeg kjenner ham, kommer han ikke
til å slå seg til ro en eneste dag for han har deg etter ballene med ræva i været. Bokstavelig! Jeg ville hate å være i dine sko når det skjer. Fra nå av sitter du i gjørma,
og det er ikke den minste du kan gjøre med det. Og hør nå godt etter: Det kommer
ikke til å være en eneste politikonstabel i hele Fort Lauderdale som vil løfte en finger
for deg. Det beste for deg vil være at du drar ræva di tilbake dit den kom fra!”
Jonny var i sjokk! En soper som politikonstabel! Eller kanskje to? Til og med
flere? Sant nok, det var noe voksaktig over konstabel Carlson som gjorde at han så
ut som en albino. Nå forstod han! Fyren var av skandinavisk avstamning og naturlig
blond med det bleike, voksaktige utseende som var så vanlig for menn etter et langt
liv som homoseksuell.
Ja, dette var Amerika, mann! Solfylte og vennlige Florida.
“Hvilken tid har du?”
“Litt over åtte.”
“Faen. Jeg har liten tid. Jeg må be deg om en tjeneste.”
“Jeg har ingen kontanter og jeg passer ikke hunder.”
Jonny var av og til overrasket over hvor avvisende og uvennlig han kunne være.
Han likte ikke Bonnie.
“Jeg trenger ingen kontanter, men jeg blir litt på etterskudd med husleien denne
uken. Jeg måtte ganske enkelt fikse neglene mine. De hadde tilbud på noen fantastiske akryler. De kosted meg førtifem spenn. Jeg har nettop lakkert dem, og jeg
måtte ganske enkelt la dem få tørke.”
Hun sprikte med fingrene og viftet med begge hendene ut i luften.
“Du må ganske enkelt hjelpe meg med å babysitte Pussy for meg i kveld. Jeg er
invitert i et selskap på Piratehouse og jeg kommer ikke hjem før etter to.”
“Jeg sa jo at jeg ikke passert hunder.”
“Jeg er litt skrapt for kontanter akkurat nå, men jeg skal betale deg ti neste uke.”
“En dollar timen, heh? Det er en fornærmelse, så ikke tilby meg penger. Jeg passer ikke hunder. Ikke for deg, og heller ikke for noen andre, medregnet meg selv!
Uansett betaling! — Er det klart?”
“Jeg skal gjøre det godt igjen når jeg kommer hjem. Du vet jeg foretrekker kvinner, men jeg har ennå mye å tilby en mann. Jeg har knullet hundrevis av dem! Jeg
er ennå i stand til å gi en mann en skikkelig opplevelse, og da er det ikke slik at disse
små kukhodene har noe å gi meg tilbake. Unntatt noe han helst ikke vil ta med hjem
til kona! Hrrrah, hah, hah, hah, hah. — Avtale?”
“Ikke en snøballs sjanse! Jeg passer ikke hunder! Hva er galt med Prissy? Det er
hun som har passet Pussy for deg. Jeg la merke til at hun løp ut av leiligheten din
bare for noen minutter siden. Hun virket opprørt!”
203
“Hun vil ha tjue, og jeg har ikke kontanter. Dessuten ble jeg litt for vennlig mot
henne. Hrrrah, hah, hah, hah, hah. Du vet, hun er ei sexy liten bikkje og jeg ville at
hun skulle kle av seg. Hun skuffet meg og løp av gårde. Nå nekter hun å passe Pussy
for meg. Så jeg må stole på deg.”
“Beklager.”
“Takk, likevel.”
“Det er ingen vits i å takke meg for ingenting.”
Jonny satt på en av patio stolene og støttet seg mot bassenggjerdet. Det var stille på
hotellet nå. Han hadde best lyst å komme seg tilbake i køya, men den behagelige Florida vinterkvelden med en sval bris i ansiktet og det lyse fortryllende måneskinnet
hypnotiserte ham.
Han husket svaret til en britisk kvinne da hun ble spurt om hvordan hun likte Florida: ‘Det hadde vært et hyggelig sted å bo hvis det ikke hadde var for alle de elendige amerikanerne.’ Ted hadde den samme holdningen, og Jonny hadde følt motvilje mot slike negative holdninger. Men nå var han så smått begynt å forstå dem.
Han avskydde de fleste av disse umoralske og selvopptatte leietakerne, og han var
begynt å se på amerikanere, iallfall mange av dem, som lavtstående mennesker.
Og i tillegg til forvirringen kom det faktum at politikonstablene med deres røffe
språk og uprofesjonelle oppførsel ikke var noe bedre enn resten av befolkningen.
‘Brunskjortene.’ ‘Slusker i uniform.’ ‘De er problemet, ikke løsningen.’ ‘Bare noen
løsgjengere og kaffedrikkere.’ ‘Smultringgjengen.’
Javel, med kriminalitet og umoral i blomstring tjue-fire timer i døgnet trengte en
ikke være geni for å forstå et det var noen som ikke gjorde jobben de fikk betalt for.
Der var ingen som tok ansvar, for alle skyldte på alle. ‘Liten betaling.’ ‘Idiotiske
politikere.’ ‘Korrupte konstabler og enda mer korrupte sjefer.’ ‘Et forfallent juridisk
system.’ ‘Svingdør rettferdighet.’
Vold, ikke intelligens, syntes å styre det amerikanske samfunnet. Og Jonny følte
seg dypt skuffet. Han kunne umulig ble lykkelig, ikke engang tilfreds, av å leve sammen med slike kunnskapsløse og forfalne vrak. Men akkurat nå hadde han ikke så
mange valgmuligheter. Han hadde brent all broer og kom ikke til å gi opp så lett.
Han kunne ikke gi rom for nederlag, iallfall ikke nå. Han måtte fortsette søken etter
den amerikanske drømmen — søken etter førstepremien. Selv om den syntes mer
fjern og uoppnåelig en noen gang tidligere, var skyskraperen hans det ute et sted—
tiltalende konstruert og imponerende der den strekte seg mot de ytterste gensene,
himlene og stjernene. Universet. Og regnbuen!
‘Ja, dette var Amerika, mann!’
En stor U-Haul truck bremset opp foran bygningen. Så rygget den langsomt opp mot
parkeringsplassen til den fylte inngangen til hotellet. Døren smalt åpen i tjuetre.
Cory kom løpende ned trappene. Hun hadde holdt øye med Jonny fra stuevinduet,
og nå kom hun løpende rett mot ham.
Nå er det slutt, ditt jævla rasshøl! Du har vært altfor høy og mektig til så mye som
204
å stikke innom en gang i blant! Du vet for faen at jeg har ventet på deg! Du er ikke
bedre en en jævla soper på nivå med Andy og den sleipe soperen hans, eller elskeren, eller ektefellen, eller hva faen du vil kalle dem! Jævla homsebriter! Og du er
faen meg ikke noe bedre! Jeg har knapt vært utenfor døren i håp om at du skulle
stikke innom. Men jeg er ganske enkelt ikke god nok for deg, ditt jævla rasshøl! Men
nå kan du trege, trege, trege! Ser du den U-Haul trucken der borte? Det er vår flyttebil! Danny har nettopp hentet den! Vi skal for faen flytte ut herfra i dette jævla øyeblikket! — Ja, du hørte rett: I dette jævla øyeblikket! — Nå, stikk den opp i den
jævla homserompa di!”
Hun gav Jonny fingeren.
Han ble helt overrumplet. Uff! Cory kunne være ganske røff, det var sikkert —
hun var mørk i ansiktet og med ville øyne.
“Mener du at du har tenkt å flytte rett nå? Midt på svarte natten på en nyttårsaften?”
Hun plasserte hendene på hoftene, tok et skritt mot Jonny og satte de kraftige
brystene sine rett mot brystkassen til Jonny mens hun smilte innbydende.
Så ble stemmen hennes som et slags fres fra en giftig slange.
“Ja, elskebassen. I natt. Duncan and James hjelper oss slik at det ikke vil ta så
lang tid. Vi flytter i natt alle sammen. Vi har leid en to-familie bolig, så vi kommer
til å flytte alle sammen! Alle sammen! Overrasket, elskebassen? Og vet du hva som
vil skje med de sju hundre og førti dollars som vi skylder deg? Ingenting! Ingenting!
Du kommer ikke til å få se en jævla penny av dem! Vi hørte rykter om at du var invitert til en jævla orgie i kveld, så vi planla å snike oss ut herfra uten at du fikk vite
noe som helst!”
Igjen presset hun brystene hardt mot brystkassen hans. Så hardt at han måtte ta
et skritt bakover.
“Detter skal du ha igjen fordi du ikke ville knulle med Cory, bikkja! Ingenting!
Ha, ha, ha. Detter er Amerika, elskebassen, og du skal få betale! Og jeg har flere nyheter til deg. Bonnie skal flytte, hun også! Hun kan ikke fordra synet av deg! Hun
sier at sammenlignet med Andy er du ikke verdt dritten under skoene hans! Ha, ha,
ha. Detter er Amerika, elskebassen, og du skal få svi! Hrrah, hah, hah.”
Døren på U-Haul trucken slo igjen og Jonny så at Danny kom gående opp gangveien. Og dermed presset Cory brystene sine enda hardere mot Jonny. Jonny luktet
trøbbel mens han forsøkte så godt han kunne å ikke miste balansen og heller ikke tolmodigheten. Men Danny holdt seg helt rolig mens han nærmet seg dem med et truende uttrykk over det ellers så milde ansiktet.
“Jeg må få snakke med deg inne på kontoret.”
Jonny var lettet. Han likte Danny. Stille, rolig og fattet. En behagelig kontrast til
alle disse hysteriske leietakerne, spesielt hans egen kone Cory, bikkja. Danny war
hardtarbeidende og tok seg av famileøkonomien.
Selv da han satte seg ned foran skrivebordet med Jonny bak det, klarte han å
holde fatningen.
På en måte var Jonny skuffet over at han hadde bestemt seg for å flytte.
205
“Du skal vite at siden du tok over dette stedet, har min tilværelse været et levende
helvete. Min kone har ikke vært seg selv i det siste, og hun har latt det gå ut over
meg! Hun har vært et mareritt å leve med, og vi vet begge at hun kan være ganske
røff til tider. Jeg forstod at det var noe som foregikk, men jeg må si at jeg ble sjokkert over å finne ut at du ved forskjellige anledninger har forsøkt å forføre henne, og
når det ikke virket, forsøkte du å trenge deg på henne med makt. Du kan betrakte deg
selv lykkelig over at jeg ikke gikk til politiet. Jeg hadde bestemt meg for det, hvis
ikke Cory hadde klart å overbevise meg om at hun hadde situasjonen under full
kontroll. — Og nå vet du grunnen til at vi flytter.”
“Det er blitt meg fortalt at dere hadde bestemt dere for å flytte lenge før jeg overtok hotellet.”
“Det er tøv.”
“Nåja, det er et fritt land, som de sier. Folk står fritt til å flytte inn eller ut etter
som de ønsker.”
“Jeg beklager at vi forsøkte å snike oss ut midt på natten uten å gi deg beskjed,
men vi er nede på våre siste dollars og kan ikke på noen måte betale det vi skylder.
Første, siste og depositum, og det faktum at vi trenger å ete, har fullstendig tørket ut
finansene. Så jeg vet ikke når jeg blir i stand til å betale deg. Når det gjelder Duncan
and James får de svare for seg selv, men jeg tror ikke de er så mye bedre stilt, de heller. Det er ikke slik at jeg føler sympati for deg. Du får som fortjent etter slik en
svikefull oppførsel, men jeg skal innrømme at jeg ble skuffet.”
Corys røffe stemme trengte gjennom luften.
“Danny, hva faen er det som foregår der inne på det kontoret! Vi har ikke hele
natten! Vi må begynne flyttingen!”
Cory ropte fra balkongen.
“Hold kjeft, kvinne, og la meg snakke ferdig!”
Selv når han var opphisset, virket Danny kontrollert. Men det var ikke Jonny.
“Jeg blir nesten lamslått av det du sier. Jeg skal ikke et øyeblikk benekte at som
enslig ville det vært lett å bli tiltrukket av en kvinne som Cory — hvis det ikke hadde
væert for hennes røffe språk. Men jeg håper du tror meg når jeg forteller deg at ikke
noe er fjernere fra mine tanker enn å skulle starte et forhold med en amerikansk
kvinne rett nå. Og spesielt ikke med en leieboer som allerede er gift! Akkurat for
øyeblikket har jeg mer enn nok med å opprettholde min mentale stabilitet så jeg ikke
mister forstanden. Hvis Cory har prøvd å innbille deg at jeg har forsøkt å voldta
henne, er det ikke ganske tilfellet. Dessuten er det som om jeg har hørt denne fortellingen en gang tidligere — da Andy overtok driften av hotellet. Etter det jeg er blitt
fortalt, sloss du til og med med Andy over anklager om at han hadde et forhold til
din kone. Så kanskje situasjonen også denne gangen er noe annerledes enn det Cory
forsøker å gi inntrykk av. Det er blitt meg fortalt at da Andy overtok, var du den eneste i bygningen som ikke visste at Andy var homs. Kanskje det er på tide du åpner
øynene også denne gangen! — Du vet egentlig bedre enn det du later som.”
Danny virket trist. “For å si som sant er, vet jeg snart ikke hva jeg skal tro. Jeg
håper bare at vi ikke skilles som uvenner.”
206
“Kanskje det er på tide du begynner å vurdere hva kona di forteller deg?”
Og akkurat da kom Cory busende inn på kontoret. Hun ropte ut sine eder og forbannelser lenge før hun satte øynene på dem.
“Hva faen er det som foregår? Dere skulle jo ha vært i full kamp med hverandre
nå! — Hva faen er galt med deg? Du skulle ha beskyttet ryktet mitt innen denne tid,
ditt jævla rasshøl!”
Cory hadde forstått hva samtalen gikk ut på. Kanskje hadde hun lyttet.
Danny sukket. “Hold kjeft, kvinne, og la meg snakke ferdig!”
“Jeg er kona di, for faen. Så be meg ikke om å holde kjeft foran dette jævla utyet
eller så skal du få angre! Hva slags mannfolk er du, forresten, som lar denne jævla
utenlandske soperen herse med deg som han vil? Og meg! Jeg er da kona di, for
faen! Få ræva di opp av den jævla stolen med en gang og begynn å pakke eller så
kommer du til å få en skilsmisse i fanget før vi kommer oss ut av denne jævla bygningen. Sett ræva i gir!”
Med nedslåtte øyne rakte Danny ut en åpen hånd mot Jonny.
“Jeg beklager. Vi bør være ute herfra om et par timer. Jeg beklager.”
‘Yeah, istedenfor å gjøre ting rett var amerikanerne alltid lei seg og trodde dermed at deres stakkarslige sinnstilstand var et tegn på høflighet.’
Med Cory bak seg skrikene om hva slags verdiløs dritt og horesønn han var, forlot Danny kontoret og satte kursen opp trappene mot leiligheten. Mens Cory fortsatte
å rope ut sine befalinger og nedverdigende kommentarer, begynte Danny å bære
eiendelene deres ut i trucken alene. Duncan og James var ikke å se hyren av.
Jonny låste kontoret, og da han gikk tilbake til sin egen leilighet, så han at fem
eller seks svartinger gikk inn til nummer femten. Lori var som forsvunnet, og han
hadde heller ikke lagt merke til at noen andre jenter var kommet. Hva skjedde? En
orgie av bare menn? Nåja, jentene kom sannsynligvis senere. Uten tvil var de fremdeles opptatt med å jobbe på en nyttårsaften.
Ja, ja. Det var på høy tid å få seg litt søvn!
‘Boom, boom, boom. — Boom, boom, boom, boom!’
Jonny strevde seg ut av køya, dro på seg olabuksene og åpnet iltert døren. Det var
Danny.
“Ja, hva er det du vil?”
Han visste at han virket uvennlig. Han var det også.
“Jeg beklager å måtte plage deg, men jeg har fire møbelgjenstander som er for
tunge til at jeg klarer å bære dem alene. Jeg håpet du vill gi meg en hjelpende hånd
med å få dem inn i trucken.”
“Jeg er ikke i flyttebransjen. Hva med de to heksebryggerne? Har de det for travelt med å fly på kosteskaft?”
Danny smilte unnskyldende.
“Jeg har ikke sett dem. Så du var den eneste jeg kunne tenke meg. Det er bare fire
gjenstander, en sofa, ja-benken, kommoden og et klesskap. Det er alt. Resten har jeg
tatt meg av selv.”
207
“Danny, hør. Forstår du ikke situasjonen? Først sniker du deg ut midt på natten
uten å betale husleien. Så kommer du på kontoret å anklager meg for å ha rotet rundt
med kona di. Var det ikke forførelse eller voldtekt, eller begge deler? Forstår du ikke
situasjonen?”
“Jo, jeg gjør. Men jeg tror ikke at Cory engang har tenkt på det. Jeg beklager.”
“Og nå vil du at jeg skal hjelpe deg med å flytte? Holder du meg for narr eller er
du naiv?”
“Jeg er lei meg. Jeg beklager. Også for Cory. Det var ikke meningen å ikke betale
husleien, men jeg er helt pengelens. Jeg sverger ved min mors grav at hvis jeg ikke
kan skaffe kontantene, så skal jeg komme over hit og hjelpe deg med arbeidet på
bygningene til alt sammen er godt oppgjort for. Og jeg er ingen pissprater!”
Jonny så det ironiske ved å hjelpe denne karen som ville snike seg ut uten å betale
skyldig husleie, med å bære ut møbler for ham som han selv hadde kjøpt av Ted før
Ted snudde seg og solgte dem bak hans rygg.
Og på toppen av alt anklaget de ham for forførelse og voldtekt.
Han foraktet den manglende moralen og den nedverdigende oppførelsen til disse
menneskene. Ted hadde hatt rett i en ting: Her gjaldt ikke rett og galt — bare overlevelsesinstinktet. Ja, det var fullstendig forkastelig! Hvis noen hadde forsøkt å forklare ham i detalj om forfallet av deler av den amerikanske befolkningen, hadde han
avvist det som anti-amerikansk propaganda, men han kunne ikke avvise det som han
så med egne øyne og opplevde på kroppen nesten hver eneste dag. Jonny følte at han
ikke var tøff nok til å takle disse menneskene. Han burde ha gitt fyren beskjed om
å dra til helvete.
Men han så ingen hensikt i å gjøre situasjonen verre både for seg selv og Danny.
Samtidig hatet han seg selv for å være villig til å gi en hjelpende hånd slik situasjonen var.
“Ok, jeg skal hjelpe deg å bære.”
“Jeg trenger deg her borte. Det er en gjeng ungdommer i bakgården til leiligheten
min. De kom seg inn gjennom bakinngangen og har samlet seg i meter rommet. Alle
er fulle og bråkete og fester på crack kokain. Du må ringe og få politiet til å kaste
dem ut. Det er på tide du får vekk all slusken som samler seg på denne jævla eiendommen!”
Eric stod i døråpningen og ropte til ham med den dype, kommanderende stemmen
sin. Selv ikke den slepende Kentucky aksenten kunne skjule at har var irritert og forarget.
Ennå svett av å bære møbler reiste Jonny seg fra patio stolen og gikk for å snakke
med Eric.
“Hva er det som er galt?”
“En gjeng slusk i bakgården. I meter rommet.”
“Jeg skal sjekke det.”
“Hvis de er høye på den crack dritten, vet du aldri hva de kan finne på. Og jeg er
sikker på at minst en av dem har pistol. Ring 9-1-1!”
208
“Nei, det kan ikke være så kritisk. Jeg skal se etter.”
“Gjør som du vil, men jeg ville vært litt mer forsiktig hvis jeg var deg. Jeg har advart deg!”
Jonny kunne ikke helt forstå hvorfor så mange amerikanere var så redde for sine
egne landsmenn. Dette var så absolutt ingen politisak.
Da han nærmet seg meter rommet på baksiden av bygningen, hørte han høye
stemmer og røff latter. Han kunne ikke se noen på utsiden, for det var bekmørkt. Han
åpnet langsomt døren til meter rommet som ikke var større en kanskje en meter
gange halvannen meter. Han famlet rundt etter lysbryteren, men kunne ikke finne
den. Der var ingen lyspære heller. Etter som han ble vant med mørket i rommet,
kunne han telle sju ungdommer som lå sammenkrøpet på gulvet. Fire svartinger og
ei svart jente i tillegg til to hvite jenter. Jonny la merke til at den ene hvite jenta og
en av svartingene satt splitter nakne. Jenta sett på fanget hans og han knullet henne
bakfra!
‘Uff, de var fullstendig uten moral, disse menneskene!’
De var knapt nok i tenårene, men fullstendig ruset på crack, med åpne, ville og
tomme øyne etter sterke doser med kokain. Jonny la merke til at de stirret mot ham
med stille fiendtlighet der han stod i silhuett i døråpningen.
Han forsøkte å snakke rolig til dem.
“Jeg er sikker på at dere er klar over at dere ikke kan oppholde dere her. Dette er
ikke noe sted å feste på. Og dere er for bråkete. Noen av leieboerne har klaget, så jeg
må be dere om å forlate stedet med det samme.”
Jenta nærmest ham svarte ham utfordrende: “Det er urettferdig. Vi gjør ingen noe
galt og vi ha’ke no’ plass å gå. Vi vil være her.”
“Ja, men det kan dere ikke. Dere har ikke noe valg. Defor ber jeg dere vennligst
om å reise dere og komme ut av rommet. Dere sitter i meterrommet og det kan være
farlig. Og detter er privat eiendom, så dere kan ikke oppholde dere her. Jeg håper
dere forstår. Jeg gir dere ti minutter til å forlate eiendommen eller så må jeg tilkalle
politiet. En av leieboerne ville ringe 9-1-1, men jeg fikk stoppet ham. Og nå gjør jeg
ganske enkelt jobben min. — Greit?”
En av svartingene ble aggressiv.
“Hvis du bruker snuten mot oss, mann, skal jeg faen meg blåse hjernen ut på deg.
Jeg er flink med pistolen. Så ikke plag meg, for faen. La oss være i fred, mammaknuller.”
Den nakne fyren innerst i rommet syntes å være lederen. Guttene lo og jentene
fniste. Og Jonny ble sint. Han kunne ikke ta disse ungdommene på alvor!
“Ok. Jeg gir deg tretti sekunder til å blåse ut hjernen på meg. Og da vet dere at
politiet vil være på plass med det samme. Dere havner rett på pissepotta da. Hvis
dere vil ødelegge livene deres, så kjør i gang! Etter at det er gått tretti sekunder,
kommer jeg til å følge dere ut porten. Og da anbefaler jeg at dere går ut fredelig.”
Det var ikke gått opp for Jonny at fyren egentlig satt der med en revolver rettet
mot han og lekte seg med tanke på å blåse hjernen ut på ham. Den situasjonen lå
utenfor Jonnys tankeevne. Han bare satte døren på vidt gap og gikk ut.
209
“Okay. Nå er det deres tur.”
En etter en, helt stille, kom de ut fra meter rommet. Den svarte jenta først, så to
av guttene. Og så den ene hvite jenta som holdt en av guttene i hånden. Og til slutt
det nakne paret som hadde fått på seg klærne, en kortbukse og en bluse. Jenta hadde
skjørt, sannsnligvis uten truse for lettere tilgang. Samtlige stirret uvennlig på han
etter hvert som de gikk forbi han.
Så, da den siste typen var kommet til utgangen, snudde han seg og pekte mot
Jonny med en pistol. Og så skjøt han!
Jonny kunne se flammen og han hørte skuddet, men han følte ikke at noe traff
ham. ‘Ah, antakelig en leketøyrevolver.’
Han var letter over at de hadde gått sin vei uten å skape for mye problemer
Han stengte porten, snudde, og gikk tilbake rundt bygningen.
Han gikk i egne, dype tanker da han plutselig hørte en rar ranting og så en høy
mørk skygge rett foran seg! Skremt hoppet Jonny skyhøyt mens han hylte av sjokk.
Også skyggen foran ham skrek ut idet Jonny forberedte seg på et angrep som aldri
kom. I mørket kunne han skimte Duncan rett foran seg like skremt som han selv.
“Å, min Gud, du skremte nesten livdritten av meg! Jeg gikk bare å forberedte
preken i kirken i morgen. I tillegg til at jeg gir psykiske lesninger og er sannseer, er
jeg egentlig Den erverdige Duncan MacAllister fra kirken for det okkulte. Vi er ikke
djeveltilbedere slik så mange tror. Vi tilber det okkulte, kreftene mellom himmel og
helvete, mellom godt og ondt, mellom lys og mørke, mellom blindhet og klarsynthet.
Der er absolutt mye mellom himmel og helvete som ikke synes med øyet. Evnen til
å erfare detter er gitt til ganske få, men vi øker i antall og kirken er voksendre.”
Jonny sukket av lettelse. Et kort øyeblikk der trodde han at han kom til å oppleve
det uunngåelige endeliktet. Han peste.
“Jeg må si, Duncan, at jeg aldri har vært så skremt i hele mitt liv! Hva slags pokkers utstyr er det du går rundt i!”
“Å, det er den nye kjolen min. Importert fra India. Mørke farger med okkulte
mønstre og et helt spesielt design. Alle stingene og broderingen har jeg gjort selv.
Når jeg løfter armene skaper jeg en mektig figur. Slik.” Han løftet armene for å demonstrere.
“Ser du hva jeg menere? Det får meg virkelig til å føle med som Den evige klippen. Mektig. Eksotisk. Okkult. Som en Jesus Kristus kledd i svart. Jeg synes virkelig at den passer til min personlighet. Er du ikke enig?”
“Uff.”
Så det var derfor skyggen hadde virket å overhveldende. Fyren hadde gått rundt
med armene i været. I halvmørket kunne ikke Jonny annet enn å småflire.
“He, he, he, he. Eh, ikke helt. Bortsett fra den mørke fargen og de okkulte mønstrene ser den med ut som en Elvis Presley kostyme fra Las Vegan for meg. Med
vinger som hang ned under armene på ham.”
“Akkurat! Han gjorde det for å vise at han var Konge, ikke bare av Rock ‘n Roll,
men også på en videre, åndelig måte. Han var også Sjelenes Konge. Akkurat slik er
det med meg også! Når jeg tar på meg den nye kjolen, blir jeg Sjelenes Konge,
210
eksotisk og mektig! Og når jeg løfter armene mot himmelen, blir jeg betaktet som
mektig og klarsynt nok til å se rett inn i deres sjeler. Og da blir jeg den nye kongen
— Kongen av det okkulte! Jeg inviterer deg til å komme og lytte til talen min i morgen. Den kommer til å sette skille mellom nytt og gammelt — ikke bare et nytt år,
men en ny tidsregning! Jeg skal bli den nye Jesus Kristus!”
Jonny ristet seg. ‘Uff, dette var litt av en skrulling!’
Jonny studerte han nærmere mens de nærmet seg kontoret.
‘Ja, dette var jammen litt av en skrulling!’
Han var høy, med store og vidåpne øyne. Hans små, trillrunde John Lennon briller var knapt store nok til å dekke det hvite i øynene på ham. Han hadde en slags lys
grå ansiktsfarge som om han led av tæring eller aids. Hans lange, bustete hår hang
nedover ryggen på ham i ustelte fletter. Han smile med gule hestetenner som framhevet at han var ubarbert, skitten og ustelt. Neglene var lange, skitne og ustelte.
Jonny hadde vanskelig for å se for seg at denne fyren kunne bli kalt Hans høyhet
eller Pastor. Og nå var han i ferd med å bli innsatt som ‘den øverste Kongen over det
okkulte. En ny Jesus Kristus!
‘Uff! For en syk verden!’
Så gikk det opp for Jonny at denne fyren ikke var så mye mer enn en halvskrulling av en amerikaner med de fleste av hjernecellene oppbrent av uendelige overdoser med pot, speed og crack kokain.
Den homoseksuelle heksekunstneren, Hans høyhet Duncan MacAllister fra kirken
av det okkulte, var i ferd med å komme ned fra en kraftig dose med kokain, eller han
var midt i et crack treff.
“Hvorfor pokker brukte du så lang tid? Jeg hørte et skudd. Og jeg sverger ved Gud
— jeg trodde at noen hadde skutt deg bak der. Jeg har ringt politiet.”
Eric skrevde seg ivrig fram mot Jonny med Jason i 22b rett bak seg.
“Ringt politiet? Hvorfor det?”
“Jeg trodde du var blitt skutt. Og der var ikke min jobb å se om det var tilfellet.
Jeg ringte 9-1-1 også. Jeg har ikke til hensikt å få hjernen spredt rundt av crack
monstre! Jeg har en familie å ta meg av. Så jeg ringte politiet. Det er de som får betalt for å bli skutt på, ikke jeg. Jeg e’kke dum!”
“Hvilket navn oppgav du?”
“Ikke noe navn. Bare adressen.”
“Ok. Jeg skal ringe og avlyse.”
“For sent. Hører du ikke sirene? Hvis jeg ikke tar feil, er de på vei mot oss. Du
blir nødt til å gi dem alle opplysninger!”
“Jeg foreslår at det er du som forklarer dem. Det var du som ringte dem, ikke jeg.
Og det var du som hørte skuddet, ikke jeg!”
Jonny var sur. Han hadde allerede hatt snuten på døra en gang denne kvelden, og
han hadde ikke noe ønske om et nytt besøk. Jonny var begynt å føle forakt og motvilje mot politiet i Fort Lauderdale. Deres forrige besøk hadde vært ubehagelig!
“Hva faen er galt med deg? Redd for politiet?”
211
“Jeg skal ringe politiet hvis jeg trenger dem. Men jeg behandler dem ikke som
barnepassere. Derfor — du ringte. Du forteller.”
“Faen ta deg!”
“Kanskje det. Men da er jeg i godt selskap.”
Irritert, og med Jason som hale, satte Eric kursen mot inngangen idet to politivogner stoppe utenfor. Med sirenene på full guffe som vanlig. Eric snakket ikke med
konstablene, med viste dem i stedet i retning av kontoret. Jonny ble stiv av engstelse
da han for andre gang denne kvelden stod ansikt til ansikt med Albino Carlson.
“Fremdeles er urokråke, heh? Gav jeg deg ikke klar beskjed tidlige i kveld at mer
trøbbel fra din side så skulle jeg dra ræva di rett bak murene?”
“Hvilket trøbbel viser du til? Det var ikke jeg som ringte, verken denne gangen
eller forrige gang. Jeg behandler ikke politiet som barnepassere.”
“Men du har hatt et mordforsøk på eiendommen, ikke sant?”
“Ikke som jeg har kjennskap til. Hvis noen har påstått det, må du snakke med han
som ringte.”
“Men du hørte et revolverskudd?”
“For å være ærlig med deg vet jeg knapt hvordan ett revolverskudd høres ut. Men
jeg hørte en skarp lyd tidligere i kveld. Jeg trodde det var en bildør som ble slått
igjen. Kanskje noen har trodd det var et revolverskudd?”
“I din bakgård?”
“Ikke som jeg kjenner til. Det kom fra gaten bak huset. Det var derfor jeg trodde
det var en bildør.”
Jonny hadde bestemt seg for å ikke fortelle dem i detalj, men uten å komme med
direkte løgner. Han hadde ganske enkelt ingen tillit til denne homsekonstabelen.
En undersøkelse som ble publisert i en lokalavis kunne åpenbare at over syttifem
prosent av alle uttalelser som ble produsert i det amerikanske samfunnet, bestod av
løgner. Og det gjaldt også i rettsapparatet. Eller spesielt i rettsapparatet hvor søk
etter sannhet og fakta ikke lenger var en del av systemet. Det var et kjent faktum at
mordere og voldtektsmenn gikk fri og ble sendt tilbake på gata basert på teknikaliteter satt i scene av snedige sakførere som bare hadde ett mål: Å vinne saken uansett
midler for å styrke sin egen prestisje og suksess for å skaffe seg en god karriere ‘til
nytte for hele samfunnet.’
Albinoen henvendte seg til Eric som forklarte sin versjon i minste detalj, men
ikke uten å smøre på litt ekstra i detaljene.
Jason fulgte ivrig med, og akkurat som Andy stod han der med et idiotisk flir om
munnen. Albinoen gav ordre til sine medbødler:
“Gå bak der og undersøk det metererrommet grundig!”
Så fulgte en lang, trykkende stillhet uten at noen sa et eneste ord mens de ivrig
ventet på gjenåpenbaringen av de to konstablene. I sin brune uniform paraderte albinoen fram og tilbake foran kontorvinduet som en ekte Gestapo soldat.
Jonny var engstelig. Og han burde ikke være engstelig på grunn av politiets nærvær. Tvert imot. Men han betraktet ikke disse undermåls konstablene som godt
trente profesjonelle for den jobben de utførte, men mer som lokalt avfall i uniformer.
212
Og en uniform gir makt, særlig når påkledd en psykopat. Han visste fra Rodney King
opptakene at amerikanske konstabler var i stand til å gjennomføre all slags overgrep
— og komme seg unna med det! Ja, han engstet seg, og det med rette. Dette var helt
tilfeldig bruk av lovverket — i beste fall! Og i det verste? — — Uufff!
De to konstablene kom tilbake på kontoret — triumferende. Særlig den ene var
opprømt. I den venstre hånden holdt han en gjennomsiktig plastpose.
“Se hva vi fant! To sneiper med marihuana, to coke kanner og en crack pipe. Og
to brukte kondomer og en åpen pakke med bare en ubrukt kondom igjen. Dette er
nok til at vi kan sette ham fast for lange tider!”
Også albinoen triumferte.
“Dette ser slett ikke bra ut! Hva slags hotell er det du driver? Et horehus og en
crack bule? Er du ikke klar over at dette er nok bevis til at vi kan inndra lisensen din
og stenge hotellet for godt! — Hva har du å si til ditt forsvar!”
Dette hadde ingenting å gjøre verken med politiarbeid elle justis. Jonny var klar
over at de var ute etter å nedverdige ham. Han klarte å kontrollere sinnet, men ikke
sarkasmen.
“Ingenting. Det er dere som sitter med makten og æren. Om nødvendig så skal jeg
nok tale til mitt forsvar. Men det vil bare skje foran en dommer. I mellomtiden er det
dere som står for det profesjonelle i Fort Lauderdales politiavdeling, så utfør deres
plikter på en respektable og profesjonell måte. Jeg har ikke sett mye av det til denne
tid! Det er alt jeg kan si. Bortsett fra dette:
Hvis dette er forhold som skulle tilsi en langvarig arrestasjon, så nøl ikke et øyeblikk! Da skal også dere få litt å svare for! Jeg er klar til å følge dere inn i de mørkeste irrganger av Fort Lauderdales rettsvesen!”
Albinoen og hans medbødler ble synlig overrasket. Fra deres vekslene øyekast
la Jonny merke til stor usikkerhet.
“Vi lar alle muligheter være åpne. Men hvis dette stedet utvikler seg til et tilholdssted for narkomane og prostituerte, skal vi bøtlegge deg hver eneste gang vi
kommer til din assistanse. Og hvis problemet vedvarer, har vi makt til å stenge deg
av for godt. Hvis det skulle vise seg nødvendig, kommer vi ikke til å nøle. Hva dette
tilfellet angår, har vi ingen umiddelbare planer om å ta deg inn, men vi lover ingenting om hva fremtiden vil bringe. Du kommer så absolutt til å stå høyt på vår ønskeliste! Bare en hasjsneip til eller en brukt kondom på din eiendom, og du er ferdig for
godt!”
“Dette er livsstilen her. Så hva er din løsning? Å utrydde hele Fort Lauderdale og
bli den store helten?”
I sinne satte Jonny kursen mot utgangsdøren med konstablene på slep.
“Helvete! Jeg må si at det var et vennlig møte.”
Erics dype stemme trengte inn i Jonnys tanker der han stod og fulgte med konstablene som forlot eiendommen og kjørte bort. Forhåpentligvis ville deres neste besøk være av viktigere karakter.
“Ja, jeg er langt fra imponert. Hvis dette er typisk Fort Lauderdale politiarbeid,
er de ikke til mye nytte for innbyggerne. Jeg er grundig skuffet!”
213
“Faen så riktig. Jeg har hatt å gjøre med disse brunskjortene vet et par anledninger, og det har slått meg at Fort Lauderdale er nærmere en politistat enn et demokrati. Folk flest betrakter dem som problemet og ikke løsningen. Til all kriminaliteten, altså. Du kom antakelig over hit fordi du trodde at Florida var slikt et godt sted
å bo — amerikansk frihet og ekte demokrati i solskinnsstaten Florida. Det høres flott
ut i TV-reklamen og i avisene. Og det er de eneste gangene du vil oppleve det. I
tillegg til hver gang noen av disse politikerne stiller til valg. Det gjelder bare for et
lite mindretall. For resten av oss er det er bikkjeslagsmål for å overleve fra den ene
dagen til den andre. De fleste er bare en lønnsslipp unna før de er hjemløse. Hvis du
ikke tror meg, så prøv å fø en familie på en minstelønn på 4.25 dollars i timen og se
hvor langt du kommer. Du jobber åtte timer om dagen seks dager i uken for 204.00
dollars, før skatt. Jeg betaler 135.00 dollars for per uke for et lite krypinn som er alt
annet en et Hilton. Da er det ikke mye igjen til mat. Det er ganske mange mennesker
der ute der ute som strever og sliter for å overleve. De er bare en lønnsslipp unna fra
å være hjemløse de fleste av dem. Og når de ikke klarer seg, hva blir løsningen? Jo,
da finnes det bare en utvei: Kriminalitet!”
“Ja, livet er ikke alltid så lett. Men en ting, Rick: Hvis du ringer politiet en gang
til uten at det er nødvendig, kan du bli nødt til å se deg om etter en annen leilighet!
Er det forstått?”
Eric var i et heller snakkesalig humør denne nyttårsnatten. Jason, av en eller annen grunn, var helt stille. Til vanlig pleide han å pissprate i det uendelige.”
“Så hvordan e’de i Norge? Er der mye slum og fattigdom? Er det en politistat?”
“Jeg må innrømme at etter et halvt hundre år ved makten har sosialistene klart å
utvikle et heller stabilt og trygt samfunn for flertallet av befolkningen. Det høres ut
som skryt, men der er ingen slum eller fattigdom. Men skattene er høye så der er
ikke så mye rikdom, heller. Iallfall ikke for folk flest. Sosialistene har klart å innbille
en naiv befolkning at rikdom er en forbannelse. De vil heller ha fri fra jobben!”
“Høres flott ut for meg. Det er viktig at folk har det grunnleggende som mat og
klær og bolig. Slik er det ikke i dette landet lenger. Vi har mer en femti millioner
amerikanere som er sultne hver dag. Jeg har fått oppleve hva sult er for noe, det er
sikkert. Og det finnes enda flere som verken kan lese eller skrive skikkelig. Av en
eller annen grunn som bare politikerne kan forstå, eksporterer de jobbene våre til
utlandet, og nesten ingen ferdige produserte varer — og det til land som bare vil oss
ondt, som Russland og Kina. Og japanerne selger luksusproduserte biler billigere i
dette landet enn i sitt eget for å suge til seg amerikanske dollars. — Det er ikke riktig i dette landet lenger. Vi har fiender i alle retninger!”
Det var Jason som presenterte en av sine mange filosofiske betraktninger. Han
la all skylden på samfunnet, så Jonny kunne ikke la være å gi ham en stikkpille til
fordel for det amerikanske systemet.
“Det er mye sant i det du sier, men du kan ikke gi samfunnet skylden for all din
elendighet så lenge du bruker penger på narkotika istedenfor til mat og det nødvendigste.”
Rick likte ikke diskusjonen. Han stod og stirret mot gangveien.
214
“— — Hm. Faen ta om det ikke er Bonnie som kommer sjanglende opp gangveien full som ei lerke. Faen. Hun kommer til å være på krigsstien i natt. — Jeg ser
dere senere. — Å, jeg har glemt å nevne det, men det har vært mye bråk og slossing
i nummer femten. I hele natt. Og det høres ut som konstant torden med all den rappmusikken på full styrke. Hvis du kan kalle det musikk, da. Hvis du spør meg, er det
ikke annet enn niggerbråk. Se hva du kan gjøre. Jeg føler at jeg lever blant rask og
slusker samme hvilken vei jeg snur meg! — Og jeg lover at jeg ikke skal løfte en
finger for å hjelpe deg samme hva du blir utsatt for! — Jason, la oss komme oss bort
herfra, for faen!”
Bertha Brinkle, det evige ludderet som nå var blitt lesbisk, vanligvis kjent som Bonnie med sin Pussy, var langt fra noe vakkert syn der hun kom sjanglende opp gangveien og strevde for å holde balansen.
På god avstand, med det kortklipte, blonde håret og de knallrøde leppene, kunne
lett bli betraktet som billedskjønn. Men når hun kom nærmere, utgjorde hun et godt
eksempel på det amerikanske gateludderet. Hun hadde smurt den knallrøde leppestiften til halvveis opp under nesen, og når hun åpnet munnen, var også framtennene
hennes godt dekket med leppestift. Rougen var påklint i ekstra kraftige lag i et forsøk
på å skjule en del rynker rundt øynene og nedetter halsen. Men det gav hennes noe
ungdommelige utseende akkurat den motsatte virkningen der den framhevet hengebrystene hennes. Øyenlokkene var tungt dekker med grønn maskara og kraftig framhevet med svart øyenstift. Der hun kom stavrende opp gangveien på høyhelte sko i
det svakt opplyste mørket, minnet hun Jonny om en slags krysning mellom et fugleskremsel og et utpult gateludder.
Jonny var ikke forberedt på hennes kraftige angrep og skitne gatespråk.
“Takk for hjelpen du gav meg, din billige mammaknuller at et utenlandsk kryp!
Dere kommer over hit og tror dere eier verden, mens dere i virkeligheten ikke er noe
annet enn en billig dritt! Vet du hvem som tok seg av Pussy for meg? Den jævla
alkoholikeren i tolv! Han har ikke vært ute av køya på to uker, men la meg si deg ditt
jævla rasshøl; han er dobbelt det mannfolket du noen gang kommer til å bli!”
Selv om han foraktet dette ludderet, klarte Jonny å kontrollere sinnet.
“Godt for din del!”
“Faen! Det er best at jeg går og henter Pussy. Jeg vet hun har savnet meg noe
sinnsykt! Stakkars Pussy!”
‘Ja, ludder, hold god avstand til meg så jeg ikke må spy!’
Døsig lyttet Jonny mens hun banket på døren til nummer tolv. Pussy gjødde iltert
inne i leiligheten. Men ingen åpnet. Så begynte Bonnie å skrike og slå på døren med
begge knyttnevene.
“Ja, Pussy, ja, mamma skal hente deg.” Men ingen svarte. Så ropte hun enda høyere. “Lukk opp, for faen. Lukk opp! Jeg er tilbake og jeg trenger min Pussy!”
Men ingen svarte.
Så begynte hun å banke på døren til fjorten.
“Eric, for faen, jeg trenger min Pussy!”
215
Men det var ingen som svarte. Alle forsøkte å holde en viss avstand når Bonnie
var full. Hun sjanglet tilbake mot kontoret og sin egen leilighet. Enda en gang angrep
hun Jonny.
“Jeg trenger hjelp, ditt helvetes rasshøl! Hjelp meg å få tak i Pussy. Der er ingen
som åpner opp for meg og jeg trenger min Pussy! Stakkars Pussy.” Stemmen var
sløret og det var bare så vidt hun klarte å holde balansen. “Få tak i nøkkelen, ditt
rasshøl, og få tak i Pussy for meg. Jeg tenger min — Pussy.”
Så mistet hun balansen. Jonny klarte å gripe henne og forhindret at hun deiste rett
i betongen.
“Få de jævla labbene dine borte fra kroppen min, ditt jævla avskum, eller så ringer jeg politiet. 9-1-1! Rasshøl! Jeg trenger min — Pussy!”
“Vent her. Jeg skal se hva jeg kan gjøre.”
“Jeg kommer. Nei det går ikke for meg, hrrah, ha, ha. Jeg trenger min Pussy.”
Jonny bestemte seg for å sjekke ut leiligheten og hentet nøkkelen. Det var litt rart
at de ikke åpnet opp mens Pussy løp vilt omkring og gjødde kraftig med heller pipende bjeff. Kanskje hjernespesialisten hadde drukket seg hjernedød. Jonny banket
på. Men ingen svarte nå heller. Han åpnet forsiktig. Ikke før hadde han fått døra på
gløtt for Pussy presset seg gjennom åpningen og løp rett mot Bonnie som fremdeles
strevde med å holde balansen der hun snublet seg av gårde bare noe få skritt bak
ham.
“Å, min Pussy! Min Pussy! Mammi elsker deg! Stakkars Pussy.”
Før Jonny kunne reagere, grep hun ham og kysset ham rett smakk over munnen.
“Jeg skal elske deg på grunn av dette. Takk skal du ha. Takk. Takk.”
Mens Pussy hylte og bjeffet ved siden av henne stavret Bonnie seg fram til leiligheten. Jonny ristet seg av ubehag og forsøkte å tørke leppene med håndbaken. Han
følte det som om han var blitt truffet av en skitten gryteklut.
‘Uff! Disse uforutsigbare!’
Leilighet nummer tolv var i en elendig forfatning! Selv om den ikke var fullstendig
ramponert, stinket den nesten ubeskrivelig. Gardinene var slitt i fillebiter. To knuste
stoler lå midt på gulvet. Men det var mest stanken som plaget Jonnny. Han lurte på
om noen bodde der eller ikke. Han undret seg på hvordan noen kunne bo i et slikt
elendig rot. Et stykke papir som var lagt oppå sengelakenet forklarte situasjonen:
‘Til ledelsen: Dette er for å opplyse om at jeg har forlatt leiligheten. Jeg har gjort det
slutt med min venninne, og jeg er uten midler til å betale fremtidig leie. Beklager.’
Lappen var undertegnet med Joe Berringer.
‘Ja, alle disse beklagelige amerikanerne!’
Han fikk ta seg av denne elendigheten i morgen.
Idet han slo av luftavkjølingen og lysene og låste døren, smilte Jonny sarkastisk.
Det kom til å bli et travelt nytt år!
“Jeg har prøvd å få snakke med deg i hele natt. Jeg har et problem, og jeg er nødt til
å be deg om en tjeneste.”
216
“Jeg kan ikke love noe.”
“Bare hør etter: Har du sett noe til Deena i det siste?”
Jonny tenkte seg om. Han hadde ikke sett noe til Deena på flere dager.
“Nei. Ikke på noen dager.”
“Hun fikk brystene sine forstørret for rundt en måned siden.”
“Godt for henne. Hun er en danser, ikke sant? Jeg hører at det er noen som kaller
disse dansebulene for ‘Silicon Valleys.’ Jeg går ut fra at hun tjener mer penger på
den måten.”
“Riktig. Men hun har ikke vært hjemme på flere dager. Jeg tror hun knuller rundt
med en svær svart fyr. Hun har også begynt å snorte kokain og den dritten er altfor
kostbar for meg å holde henne med. Hun har kommet ganske nær Violet i det siste,
det jævla ludderet i seksten. Hun er ikke annet enn et skrullehode som ganske enkelt
ikke forstår min omsorg for Deena. Etter at jeg knullet henne den første natten hun
flyttet inn her, har hun presset meg for penger hver jævla dag. Hun er midt oppi en
slem skilsmisse, og du vet at elendighet ønsker selskap, så hun har førsøkt å få slutt
på forholdet mellom meg og Deena. Til denne tid har hun ikke hatt hellet med seg.
Nåja, etter at Deena fikk satt in sine implantater — hun var under press fra ledelsen
til å gjøre det — skylder hun dem åtte tusen dollars eller deromkring, så de har
henne mer eller mincre etter fitta, bokstavelig talt. Og jeg er engstelig. Jeg klarte å
få snakke med henne på mobilen tidligere i kveld, og nå vil hun at jeg skal komme
og hente henne klokken fire etter at de har stengt. Hun ønsker å komme hjem. Jeg
vet ikke hvorfor, men hun snakker om å trekke seg ut. Så jeg hadde håpet at du ville
ta meg over dit for å hente henne. Jeg skal be Deena gi deg noen danser — gratis,
selvfølgelig.”
Jonny la merke til at Jason snakket uklart. Han beveget knapt tunga og leppene
når han snakket. Men han snakket likevel mer distinkt.
“Jeg har ingen transport.”
“Vi kunne gå sammen om en drosje.”
“Så hvorfor ikke bare ta en drosje og henter henne, da?”
“Det er dyrt, mann! Dyrt! Og jeg er raka fant!”
“Hvorfor ikke be Eric? Dere har holdt godt sammen i det siste.”
“Ah, vi har røkt litt marihuana, det er alt. Dessuten, Violet forsøker også å ødelegge forholdet mellom Eric og Prissy. Jeg har jo fortalt deg at hun er en skikkelig
skrulle. Og nå er også Prissy full av påfunn. Hun vil ha både det ene og det andre,
og det til tross for at Eric er uten jobb. Og hun plager livet av ham fordi han alltid
er på etterskudd med husleia. Jeg går ut fra at hun engster seg for å bli hjemløs igjen.
Jeg ba Eric om å bli med meg i kveld, men da slepte Prissy helvete løs over ham. Så
han kan ikke. Så nå ber jeg deg om en tjeneste.”
“Hvor er det hun danser?”
“På den beste av alle dansebarene — U.S. Prime.”
Jonny tenkte på Jody og lurte på hvordan hun hadde det. Kanskje hun danset rett
her i Fort Lauderdale nå? Det var jo høysesong.
“Jeg ber deg desperat om en tjeneste! Jeg skal gjøre det godt igjen. Dessuten kan
217
du ha godt av å komme deg bort fra dette galehuset i noen timer. Du kommer til å
nyte det! Du trenger å se litt fitte, mann. Deena har en fantastisk god en. Renbarbert,
mann! Jeg skal få henne til å danse for deg.”
Jonny fulgte ikke helt med. Han tenkte på Jody. Også hun danset for U.S. Prime.
Kanskje han kunne være heldig og treffe på henne i kveld?
“Ja, jeg skal ordne det for deg.”
Drosjeturen over til U.S. Prime tok noe lengre tid enn Jonny hadde tenkt seg. Det
ble en regning på nesten tretti dollars. Pluss tips, selvfølgelig.
Fasaden på bygningen var iøynefallende utsmykket i bronse og glass med nakne
jenter som danset oppetter veggene i forskjellige stillinger og med blinkende lys i
lilla neon. Inngangspartiet var dekorert med forskjellige speil, så samme hvor du
snudde deg, møtte du deg selv i egen høye person. Det var hensikten at inngangspartiet skulle imponere, med tykke, innbydende tepper.
“Det blir ti dollars i inngangsbillett.”
Men Jason var helt blakk så Jonny måtte betale for begge.
Det første som slo Jonny da han kom inn i den overdådige dansehallen, var det
svartmalte taket som var dekket med blinkende stjerner i nasjonalfargene hvitt, rødt
og blått. Til venstre inne i hallen danset femten jenter på hovedscenen. Rett foran to
kraftige bardisker, en bakerst i rommet og en litt til høyre, danset to veldreide jenter
i to adskilte fuglebur. Hele interiøret var holdt i avslappende farger som gav et inntrykk av luksus og velvære. Men Jody fikk han ikke øye på. Og ikke Deena heller.
Jonny kunne føle at Jason var anspent og engstelig.
“Det virker nesten som om hun har gått allerede. De er visst i ferd med å stenge
for natten.”
“Nei! Jeg skal sjekke på bakrommet. Hun danser sannsynligvis for ledelsen. Og
etter stengetid må hun betale for silikonene og tilbringe natten med dem. ‘Ta godt
vare på ledelsen,’ med andre ord. Nå får hun ikke danse så mye som før for at hun
ikke skal være i stand til å betale dem tilbake for silikonene. De utnytter henne, de
jævla drittsekkene. Jeg kunne drept hver eneste en av dem! Vennene deres også!”
“Ta det med ro nå. Vi skal ikke ha noe trøbbel!”
“Vent her, du. Jeg skal gå og se om jeg finner henne. De skal faen ta få vise meg
hvor hun er! Vent her.”
“Siste runde for alkohol! Siste runde for alkohol! La drømmedama di få gi deg
en skikkelig opplevelse. De er her for din fornøyelse. Vær generøs, mine herrer, og
åpne opp lommeboken. De er her for din fornøyelse, mine herrer. Dine ønsker er
deres befalinger. Bare ti dollars per dans! Våre fantastiske damer er her for din fornøyelse. Inviter dem til en borddans. Bare ti dollars per dans! See på disse fantastiske dansedronningene! De er her bare for å glede deg!”
Musikken hadde knapt startet før en av danserne kom over til Jonny. Høy. Langt,
mørkt hår. Store brune øyne. Fyldige, sensuelle lepper. Hun lyste opp med noen
perlehvite tenner bak et smil som kunne får steiner til å smelte. Hennes to struttende
elplelignende pupper fortalte sitt tydelige språk om implantater som gjorde kroppen
hennes til en perfekt tier.
218
Jonny følte opphisselsen og begjæret.
“Hallo. Jeg er Kim. Kar du lyst på en dans?”
“Eh, jeg er bare her for å hjelpe en venn å få tak i dama si. Hun er en av danserne
her.”
“Lokalet stenger om ti minutter. Det er bare tre danser igjen. Og jeg har lyst å
danse dem alle sammen bare for deg. Alle sammen. Det er nakendanser. Bare ti per
dans. Du trenger å feire det nye året. La oss feire det sammen.”
“Jeg vet ikke. Jeg komme til å føle meg ganske forlegen hvis du skal danse for
meg på den måten. Men jeg har lyst å by deg på en drink.”
“Takk, men den eneste måten jeg kan tjene penger på, er å danse. Dette stedet gir
ikke prosenter på drinkene slik de gjør andre steder. Kanskje vi kan bli enige om et
eller annet? Natten er ennå ung.”
“Okay. Jeg kan betale deg ti selv om du bare drikker.”
Hun lo.
“Jeg vet ikke om jeg skal ta det som et kompliment eller ikke. Jeg er sexy — og
en dyktig danser. Jeg er profesjonell.”
Hun satte brystene fram og snudde seg rundt slik at han kunne studere henne i silhuett.
“Nå, hva synes du?”
“Du vet svaret på det!”
“Så hvorfor ikke slappe av og nyte opphisselsen. Vi lever i en promiskuløs verden. La oss bli enige om et eller annet. Jeg er en god danser og jeg jobber hardt.”
“Yaah. Du er altfor mye for en fyr som bare er satt sammen kjøtt, blod og bein.
— Det er i orden. Hvis jeg likevel får kjøpe deg en drink.”
“Avtale, partner. Avtale.”
Hun tok et av disse små runde bordene knapt stort nok for begge beina samtidig.
Men det var bare noen få tommer høyt så det var ingen fare for at hun skulle falle
ned. Og hun begynte å danse med det samme selv om sangen var nesten slutt. Hun
spredte ut lårene og kom stadig nærmere. Ertende tok hun av seg den vesle brystholderen og kastet den i fanget hans mens hun presset de sexy puppene mot den ene
skulderen hans. Så satte hun de to deilige silikonene rett opp i nesen på ham!
“Nyt utsikten, partner. Føl varmen!”
“Uff.” Jonny sukket. Han følte seg ganske forlegen og så seg rundt om noen så
på dem. Men ingen brydde seg. All hadde nok med sitt.
Så grep hun den ene hånden hans for å holde balansen men hun langsomt og sexy
dro ned den vesle trusa som nesten ikke dekket noe som helst.
‘Gud i himmelen!’
Jonny visste nesten ikke hvor han skulle feste øynene. Da tok hun den vesle trusa
og kastet den rett i ansiktet på ham.
“Nyt lukten av våt fitte, partner. Jeg har danset ræva av meg i hele natt så rett nå
føler jeg meg skikkelig kåt! Faen så kåt! Kanskje vi kan bli enige om noe?”
Jonny visste verken hva han skulle si eller hvor han skulle se. Han konsentrerte
seg om a bestille drinken. Siste bestilling. En dobbel Johnny Red med vann i et fullt
219
høyt glass, nedkjølt, men uten isbiter. Og en liten flaske champagne til fitta med
silikonene. Han lyttet til teksten til den nest siste sangen som gikk for full guffe —
en av disse moderne rappene som Rick kalte for ‘niggerbråk.’
‘Jeg skal sette ei kule gjennom hodet på deg, mann — ei kule gjennom hodet på
deg. La purken være død, mann — la purken være død. Din jævla mammaknuller —
din jævla mammaknuller. Din mamma — mammaknuller!’
Rytmen var fengende, men teksten motbydelig. Hvordan kunne dette være mulig
i et sivilisert samfunn? Og han hadde svaret: Dette samfunnet var ikke lenge sivilisert! Men det var et fritt land.
Han kunne ikke annet enn å være enig med Rick. Dette var ikke musikk. Det var
ikke annet enn annenrangs niggerbråk og typisk for moderne kultur — eller mangel
på kultur — dess eklere og mer vulgært, dess mer populært ble det.
‘Ja, hvis du er full av dritt, så sleng den fram. Sleng den fram! Dette er Amerika,
mann! Et fritt land!’
Musikken stoppet og Kim satte seg ned i en stol ved siden av ham. Hun ålte seg
litt tettere inntil ham.
“Hva heter du?”
“Jonny, eh — Jonny. Men jeg er ikke noen vanlig horekunde.”
Hun lo. “Hyggelig å treffe deg.” Hun rakte ut hånden. “Jeg heter Kim. Men jeg
er heller ikke noen vanlig Kim selv om jeg ble født i Korea. Jeg ble adoptert. Så mitt
navn er heller ikke et vanlig koreansk Kim. Mitt er en forkortelse for Kimberly.
Kimberly Anderson. Mine foreldre er svenske og jeg ble egentlig adoptert til Sverige
før mine foreldre immigrerte til USA. Jeg er amerikansk statsborger nå. — Hvor er
du fra — egentlig. Jeg hører du har en liten aksent.”
“Jeg ble født i Norge — for altfor mange år siden.”
“Ahhh. Hyggelig å treffe deg, nabo. Ja, jeg syntes jeg hørte en svak skandinavisk
aksent der. Jeg lurte på om du kunne være svensk. Din engelsk er ypperlig.”
“Takk. Så er din. Men du ser ikke ut som en koreaner.”
“Krigsbarn. Halvt amerikaner. Kanskje det var med å dra meg i retning av USA.
Foreldrene mine også. Jeg har til og med truffet min biologiske far.”
Jonny ville spørre henne nærmere ut om det, men hun skiftet tema.
“Dette er en tjuefem dollar drink, som du vet. Takk.”
“Helt greit.”
“Så hvilke planer har du for i natt?”
“Å, jeg er en av disse sidrompa nordmennene. En pappskalle, som dere sier her.
Så jeg har ingen spesielle planer. Jeg har hatt en vanvittig dag. Hvis jeg hadde fortalt
deg, ville du ikke trodd halvparten.”
“La meg si deg, jeg har hørt det alt sammen. Det finnes ikke den ting en mann
kan fortelle meg som jeg ikke har hørt før. Enhver historie fra boken. Det er derfor
mange kommer hit. Får å lette på presset. Folk er ofte under press det ute. Mange
lever på kanten og klarer seg. Andre tipper over. Noen vil bare ha en å le med eller
en skulder å gråte på. Men det er få som sier ‘nei takk’ til en skikkelig omgang. Vi
lever i en vanvittig verden!”
220
“Jeg vil ikke akkurat klandre verden for alt som er galt i Fort Lauderdale.”
“Ja, ja. Vi lever nå i en gal verden, da. Så la oss nyte den sammen.”
“Mitt eneste ønske akkurat nå er å komme meg tilbake til leiligheten og krype under dyna — eh, lakenet.”
Hun lo. Hun var lett å snakke med, denne svensken. Naturlig og avslappet uten
pålimte, malte motbydelige klør.
“Ja, senga er et ypperlig sted å feire nyttårsnatten. Hvis du er i godt selskap. Så
kanskje vi kan komme til enighet om et eller annet? — Du er ikke purk, er du?”
“Nei, så absolutt ikke! Ser jeg slik ut?”
Han tenkte på albinoen.
“Nei.”
“Takk. — Eh, hva mener du egentlig med ‘å komme til enighet om et eller annet?’”
“Jeg sa til deg at jeg var kåt i kveld. Jeg har ikke fått en avtale i hele kveld. Se på
meg. Jeg sitter her splitter naken og jeg kan ikke nærme meg bardisken uten klær.
Men fordi du har betalt for drinken, er det greit. Det er ganske mange måter å danse
på. Ha, ha, ha. — Men jeg skal være ærlig mot deg: Jeg trenger kontanter. Desperat!
Kan du hjelpe meg? Hvis du kan avse fem hundre, kan jeg bli hos deg i hele natt. Jeg
er god, og jeg fleiper ikke. Jeg er kåt! Og jeg trenger kontanter. Vær så snill. Jeg skal
bli den beste knullen du noen gang har hatt, det lover jeg.”
“Jeg kan ikke. Jeg kom hit bare for å hjelpe en venn med å få tak i dama si. Så
selv om jeg ville, kan jeg ikke. Jeg har ingen kontanter på meg heller. Beklager.”
“Vi tar kredittkort. Visa. Master Card. American Express. Diner’s Club. Bare si
navnet og vi tar dem alle sammen. Please! Jeg lover deg at du ikke kommer til å
angre. Jeg trenger en god omgang i kveld!”
Jonny følte motvilje mot at hun var så direkte og aggressiv. Denne fitta gikk ikke
rundt grøten. Hennes behov var for sterke til det. Hennes behov for dop. Så her var
det rett på ståpikken uten å nøle. Alt pratet om at hun var så kåt var bare for å lokke
ham med seg. Hun som hadde vært slik en kraftig fristelse, ble motbydelig.
“Jeg har heller ikke noe kredittkort. Har aldri hatt og kommer ikke til å få. Hvis
jeg ikke har kontantene, har jeg ikke råd til moroa. Dessuten kan jeg ikke tenke meg
at noen skulle kunne følge med på hva jeg foretar meg som en åpen bok eller et offisielt dokument. Det kommer til å bli en kald dag i helvete den dagen du får se meg
kjøpe fitte på kreditt. Nyt drinken. Det er ennå en dans igjen.”
“Det er bare tretti spenn. Jeg trenger mer. Minst det doble. Jeg skal gjøre det godt
for deg, det lover jeg.”
Jonny svarte ikke. Han satt og lurte på hva som hadde skjedd med Jason og det
sexy danseludderet hans.
Kimberly var midt i den siste dansen da Jason kom tilbake. Det var tydelig at de
kjente hverandre.
“Jason, hva har skjedd med ansiktet ditt?”
“Ikke noe spesielt! Jeg fikk meg bare en kongelig behandling inne på bakrommet.
Av en jævla stygg faen av en svarting. Styggere enn en hest! Den samme fyren som
221
har knullet rundt med Deena den sist uken. De nektet å la henne gå! Og hun var faen
meg helt nedsløvet av kokain.”
Jason’s venstre øye var nesten lukket og det sivet blod fra et kutt i underleppen.
Kimberly virket opprørt.
“Jase, la henne være i fred. Du vet hvilken avtale hun måtte inngå for å få forstørret brystene. De er farlige, Jase. Det vet jeg! Jeg har vært gjennom samme helvetet
— og kom meg ut av det! Hun må være tilgjengelig for dem tjuefire timer i døgnet.
Og ikke bare for dem, men også for vennene deres. Hvis hun prøver å lure seg unna
avtalen, er hun i trøbbel. Hun har egentlig et større problem enn du kan tenke deg.
— La hun være i fred.”
“Så faen om jeg gjør! Jeg elsker det ludderet! Hun er dama mi. Når de er ferdige
med henne, er hun ødelagt. Ei helvetes kokainskrulle!”
“La henne være i fred, Jase. Hun må innfri kontrakten slik jeg måtte.”
“Ja, og se hva det førte til!”
“Jeg overlevde iallfall. Og det er mer enn du kan si om Deena hvis hun ikke innfrir avtalen. På dette stadiet heter gamet å overleve. — Forresten, jeg trenger litt
støtte. Jeg har tretti.”
“Jeg har litt dritt hjemme.”
“Takk. Da kan jeg bli hos deg i natt.”
Jonny satt med en uforklarlig følelse av å være iakttatt. Men han fikk ikke øye på
noen. Antakelig fantasien som spilte ham et puss igjen. Han hadde vært så fryktelig
anspent i det siste. Musikken stanset og Jonny betalte Kimberly de tretti. Pluss ti for
drinken. Den hadde Kimberly tilsynelatende glemt, så hun regnet det som tips.
Klokken kvart over fire var lokalet nesten tomt. Da gikk døren opp til bakrommet
og en svær, svart afro-amerikaner fylte døråpningen. Jonny fikk bare så vidt et glimt
av ham før han trekte seg tilbake for å slippe inn en høy, nydelig blondine med to
epleformede silikoner.
Jonny hadde en gang tidligere blitt konfrontert med den svære afro-amerikaneren.
Bare i et kort øyeblikk, men i løpet av det korte øyeblikket hadde bildet av ham brent
seg inn i Jonny’s hukommelse for all ettertid.
Hans elendige liv her i Florida kom fra nå av til å utvikle seg til et levende mareritt! Albinoen var bare som et myggstikk å betrakte i forhold til dette uhyret. Det fantes ikke tvil hos Jonny: Han hadde igjen fått et glimt av Horseface!
Ted hadde rett: Av og til kunne hele verden være for liten!
Jonny var i et elendig humør der han satte framme med sjåføren. Et kraftig regnskyll
hadde truffet Fort Lauderdale rett ut av det blå. Bare på det øyeblikket han trengte
for å komme seg inn i drosjen, var han blitt klissvåt!
Jason og Kimberly brydde seg lite om omgivelsene der de satt og klinte i baksetet. Hun satt med puppene bare og spredte lårene litt ekstra slik at Jason kunne lettere ta seg til rette. Hun fniste.
Med tank på hvordan språket hadde utviklet seg, måtte også Jonny dra på smilebåndet. Før hette det pupper. Nå var de silikoner.
222
Deena syntes allerede å være glemt. Men ikke av Jonny. ‘Hun sitter på en ganske
verdifull inntekskilde, det ludderet.’ Det var vel heller tvilsomt om Jason fikk så mye
inntekter fra henne nå da hun var kommer i klørne på Horseface. Det slo Jonny at det
var Deena som betalte husleien.
Jason kom til å knulle supersexy Kimberly i natt for litt dritt som belønning, slik
Jason hadde uttalt seg. Og Deena ville sannsynligvis knulle superelsker Vernon Lothar Mezzacapo, det motbydelige hestetrynet av en svarting. Jonny kom til å tilbringe
det som var igjen av natten alene og ble derfor betraktet som en raring av leietakerne. Istedenfor å ha brukt hundre dollars på ingenting, burde han holdt seg hjemme
på galehuset.
Han lurte på hvordan Jody hadde det i natt. Hun var helt sikkert opptatt med å
være kvinne på en nyttåraften, slik hun uttalte seg. Hun knullet også en eller annen
i løpet av natten. Jonny følte et stikk av sjalusi — og ensomhet. Jody hadde på en
måte trengt seg inn i sjelen på ham.
Han lurte på om hun noen gang hadde knullet Horseface.
Horseface! Ja, nå kunne han begynne å engste seg for sitt eget liv. Det var sikkert
ingen tilfeldighet at han hadde havnet her i Fort Lauderdale.
Jonny vurderte sine valgmuligheter.
Enten måtte han justere seg etter den amerikanske levemåten — eller gå dukken.
Men med Horseface i Fort Lauderdale virket også den muligheten søkt.
Eller han kunne se å komme seg bort herfra slik politikonstabelen så vennlig
hadde foreslått. Han visste at han ikke kunne justere seg til den amerikanske livsstilen — den elendige livsstandarden. Narkotikaen. Kriminaliteten. Usikkerheten.
Alle som knullet alle — hele tiden. Ute av syne, ute av sinn. Mangelen på seksualmoral. Homofilien. Alle horene. Ei hore i hver husholdning! Og alle abortene. En
morder på høye hæler rundt hvert eneste gatehjørne!
Nei, han kunne ikke leve på den måten! Og det var ingen måte han kunne komme
seg vekk herfra på, heller. Iallfall ikke på kort sikt. Han hadde altfor mye av livet investert i denne eiendommen. Han kunne ikke så godt stikke halen mellom beina og
bare løpe sin vei. Det virket som om han bare hadde en mulighet — å gå dukken.
Han lurte på om den eneste storheten som var igjen i det en gang så fantastiske amerikanske samfunnet, var fortiden. Han så for seg at skyskraperen der ute var begynt
å falle sammen foran øynene på ham.
Ja, ja. Han kunne ikke gi opp ennå. Men han kunne ikke huske at han en eneste
gang i livet hadde følt seg så forkommen og forlatt. Livet hadde utviklet seg til et
levende helvete blant amerikanske halvtomsinger. Hvis dagen i dag ville bli symptomatisk for resten av året, hadde han virkelig noe å se fram til! Og det verste av alt
— det fantes ikke så mye som et politikammer som kunne skape litt trygghet. Tvert
imot. Politiet var problemet, ikke løsningen.
Ja, dette var Amerika, mann! På nittitallet. Det var uvirkelig at samfunnet kunne
ha forfalt så drastisk på bare tretti år!
Kraftige regnskyll har en tendens til å være kortvarige. Mens regnet begynte å
avta, nærmet de seg Holiday Park Hotel. Han henvendte seg til Jason.
223
“Ja, nå er det din tur å betale for turen. Jeg betalte forrige gang og vi ble enige om
å gå femti / femti.”
“Jeg er blakk, boss, og det vet du. Du får forskuddtere så skal jeg betale deg tilbake i morgen.”
Ja, Jonny visste. Han visste også at den tilbakebetalingen kom det aldri til å bli
noe av. Han betalte sjåføren og løp mot kontoret for å unngå regnet. Men bare minutter senere var det helt opplett.
Han bestemte seg for å ta en sjekk på eiendommen. Bakgården var tom, men han
la merke til at musikken fra femten bare ble høyere og høyere. Tjueen var tom, men
åpen. Han banket på døren til tjuetre og til sin store forbauselse var det Danny som
åpnet opp. Ellers var leiligheten helt tom.
“Har nesten fått ut alt sammen og er klar til å dra. Venter bare på at regnet skal
gi seg. Jeg skal gi deg nøklene til begge leilighetene før jeg drar.”
“Du finner meg på kontoret. Men hva med James og Duncan, Den ærverdige?”
“De har dratt. De overlot avslutningen til meg. Jeg har ryddet en del.”
“For en lettvint måte å unngå å betale leien på. Det er visst en amerikansk vane,
ser det ut som.”
Jonny’s sarkasme irriterte Danny.
“Du var ikke her.”
“Det var da en jævla billig unnskyldning! Jeg har vært her i hele kveld, som du
husker.”
Danny svarte ikke.
Jonny tørket vannet av patio stolen og satte seg mens han vippet med stolen mot
bassenggjerdet. Etter det kraftige regnskyllet kjente han nå en frisk bris som strøk
over tretoppene og viftet ham behagelig i ansiktet. Han følte seg noe bedre til sinns,
men magen hans var i ulage. Og hjernen var nesten uten tankevirksomhet. Han var
ute av stand til både å tenke og å konsentrere seg. Det fikk være til i morgen. Han
hadde litt av hvert å ta seg av da. Rett nå ventet han bare på at Danny skulle gi ham
nøklene slik at han kunne komme seg til køys igjen.
Han lukket øynene for å hvile dem litt, men musikken som kom ut fra femten lød
stadig kraftigere. Jonny var så absolutt ikke i humør til det niggerbråket i kveld.
Mens den rappdritten hele tiden trengte inn i hjernen på ham, vokste frustrasjonene
mer intenst proporsjonalt med intensiteten i musikken. Og dess høyere festløvene ble
av rusen, dess høyere ble styrken på musikken. Han følte behov for å gå over til disse
bastardene og be dem oppføre seg som siviliserte mennesker istedenfor jungelaper.
Men han lot det være. Det hadde vært en lang dag og han var trett.
Så, endelig kom Danny og gav ham nøklene. Jonny sjekket begge leilighetene,
skrudde av luftavkjølingen og slo av alle lys.
Klokken halv fem om morgenen var han endelig klar til å gå til køys.
‘Boom — boom — boom — — boooooom.’ Jonny kunne føle at det var Eric som
banket. Men han brydde seg ikke. Han hadde ligget våken og engstet seg over Horseface, albinoen som representerte Fort Lauderdale’s politikammer, den røffe livs-
224
stilen til innbyggerne og den forfalne situasjonen i det amerikanske samfunnet. Og
mens han lå og lyttet til den stadig økende styrken på musikken, irriterte det ham så
kraftig at det var bare så vidt han ikke mistet besinnelsen. Selv med en leilighet mellom dem, Violet i seksten, var nivået på bråket fra femten nesten uutholdelig. Han
hadde ventet at Violet skulle være den første til å klage, men hun var antakelig ikke
hjemme på en nyttårsaften.
Men Eric viste seg i sin fulle vrede. Han var skyhøy etter å ha røykt marihuana
hele natten.
“Hvor lenge har du tenkt at jeg skal høre på alt det niggerbråket som kommer ut
fra femten uten at du gjør noe med det? Synes du ikke det er på tide vi får litt ro, for
faen!”
Jonny smilte sarkastisk.
“Det er et fritt land. Vi bor i de fries land, som du husker. De er dine landsmenn.
Jeg går ut fra at de er gått helt i finkene av rus som resten av befolkningen. Jeg vil
du skal være klar over et det ikke ligger i min makt å endre livsstilen til den amerikanske befolkningen. Og rett nå gir jeg ganske enkelt blaffen. Hvis dere vil ødelegge
livene deres, så blir det deres sak og ikke min. Alle forteller meg når det er noe galskap som foregår, at dette er et fritt land. Hva vil du jeg skal gjøre med det? Innføre
diktatur?”
“Ring 9-1-1 for pokker!”
“Ja hvis du får kløe i ræva, så ring 9-1-1! Hvis du har tannverk, så ring 9-1-1! Og
hvis du ikke får sove, så ring 9-1-1! Hvis du ikke klarer å beherske dagliglivet, så
ring 9-1-1! Jeg tror ikke det er det som var hensikten med 9-1-1. Jeg skal snakke med
dem.”
“Du er faen meg splitter pine gal! Før slutten på neste år kommer du til å ha fått
fått ei kule gjennom hjernen!”
Jonny følte seg forvirret og opprørt da han banket kraftig på døren til femten. Det
var ingen som svarte, men de skrudde opp musikken.
Han banket igjen. Hardere. Og han ropte ut:
“Dette er eieren. Det er på tide å ta kveld! Du må slå av det bråket!”
“Kom deg til helvete bort fra inngangsdøra, ditt rasshøl! Jeg trenger ingen utenlandsk drittsekk til å fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt eget liv! Det er et fritt
land, for faen! Vi har fest! Kom deg for faen bort fra døra vår!”
Lori var høy, det var sikkert. Like sikkert som Jonny var irritert.
“Jeg må snakke med deg! Åpne opp!”
“Stikk det opp i ræva på deg.”
“Du har to minutter på deg til å åpne opp. Hvis ikke, har du politiet her før det er
gått ti, og da kan dine egne landsmenn fortelle deg hvordan du skal leve livet — bak
murene!”
Noen skrudde plutselig av musikken.
Lori åpnet langsomt døren. Hun så seg forsiktig omkring. Jonny kjente den søte
stanken av marihuana. Gjennom tykk røyk skimtet han sju svarte menn, men Lori var
den eneste kvinnen. Helt bakerst i rommet skimtet han en svart, kortvokst og tykk-
225
fallen amerikaner med krøllet hår og ølvomb som gikk att og fram over gulvet. Han
slo seg hele tiden i den venstre håndflaten med et balltre. Jonny regnet med at det var
gjenglederen — langeren som passet forretningene.
Jonny var blitt så kraftig opprørt over alt musikkbråket at han hadde problemer
med å beherske seg.
“Vet dere ikke hva klokka er? Dere holder hele bygningen våken med det uendelige bråket! Se til å få slutt på det!”
En høy, ung kar med gulltenner og rastafletter steg klarere fram fra den tette røyken. Det var den samme fyren som han hadde dratt opp fra bassenget tidligere på dagen. ‘Batman’ kom også rolig mot utgangen, men ‘Gulltann’ kom ham i forkjøpet.
“Dette er nyttårsaften, og du har ingenting med å fortelle oss hvordan vi skal oppføre oss! Dette er Amerika, mann, et fritt land! Og vi har fest. Kom deg til helvete
bort fra døråpningen! Rasshøl!”
Han gav Jonny fingeren. “Stikk den opp i ræva på deg!”
Jonny så rødt — eller rettere sagt svart! Han mistet selvkontrollen.
“Jeg skal ha hver eneste bastard ut herfra innen ti minutter! Hver jævla en av dere,
eller så skal jeg få politiet til å sende dere rett i kasjotten hvor dere hører hjemme!
Hver jælva lausing blant dere! Ti minutter! Er det klart?”
Jonny brølte. I frustrasjon og sinne henvendte han seg til Lori.
“Når det gjelder deg har du til utsjekking klokka elleve å ta med deg pikk og pakk
og komme deg ut herfra! Elleve i morgen tidlig, og ikke et minutt senere! Er det
klart? Hvis dere skal leve som dyr, får dere finne dere en dyrebinge å gjøre det i! Jeg
vil ikke ha noe av det her! Er det klart? Klokka elleve i morgen tidlig!”
Da, ut av det røykfylte rommet kom plutselig en annen svart gulltann løpende mot
ham med en skinnende kniv i neven. Men før Jonny kunne reagere, eller i det hele
tatt oppfattet hva som foregikk, lå angriperen flatt på gulvet. Så hørte han Lori skrike
ut: “Nei! Nei! Nei! Du kan treffe Henry!”
Jonny oppfattet at den firkantete tjukkasen i døråpningen, han med balltreet, ble
kalt Henry. Og nå var det Henry som ropte ut sine befalinger.
“Roe dere ned, alle sammen! Kjøl av! Festen er over! Rolig! Ingen dumheter! —
Roooolig.”
Fyren på gulvet forsøkte å komme seg på beina.
“Ingen — ingen som ennå er i live, har noen gang kalt meg en bastard! Jeg skal
få has på den jævla drittsekken!”
Henry holdt ham nede med balltreet. Han henvendte seg mot Jonny.
“Det er best du kommer deg av gårde så snart som mulig og lar meg ordne opp i
dette. Vi skal alle være ute herfra innen ti minutter, det lover jeg. Lori treffer deg på
kontoret i løpet av morgendagen. God natt.”
Jonny var igjen mer eller mindre i sjokk der han snublet seg fram mot kontoret.
Han var klar over at denne gangen hadde det vært nære på. Han innså at de fleste av
dem hadde brent opp hjernecellene etter år med narkotikamisbruk. Disse menneskene reagerte ikke basert på intelligens, men bare på dyreinstinkt.
Likevel, dette var en annen slags jungel!
226
“Så du gjør rent hus, heh?”
Jonny skvatt.
“Jason, hva pokker gjør du oppe så tidlig på morgenen?”
“Hun er et jævla ufint ludder! Jeg sa jeg hadde noe dritt, men hun byr seg ikke om
marihuana. Hun nekter meg fitte med mindre jeg kan skaffe noe crack eller kokain.
Så jeg må be deg om en tjeneste. Jeg må få låne hundre av deg.”
“Den var ikke snau! Å be om hundre dollars for å kjøpe deg fitte!”
Noen ganger, når han visste at leietakerne hadde vært ute og prostituert seg for
å betale husleien, følte han seg som en slags hallik. Men dette var å gå for langt!
“Jeg har ikke kontanter. Dessuten har jeg ikke for vane å kjøpe fitte til folk! Ikke
engang til meg selv!”
“Jeg la merke til at du hadde en hundrings i lommeboka da du betalte drosjen.
Kim har tretti, så da trenger jeg bare femti. Jeg skal betale deg differansen i morgen.— Jeg vet at du gir penger til Violet.”
“Det stemmer ikke helt. Men hun har snart spist opp depositumet sitt. Dessuten,
når jeg sier at jeg ikke har kontanter, er det bare å tro meg på at jeg ikke har kontanter!”
Jason la merke til en undertone av sinne i Jonny’s stemme. Han hadde det evige
fliret klistret om munnen.
“Bare tenkte jeg skulle spørre, boss. Hvis Danny fremdeles hadde bodd her, hadde
han gitt meg femti. Det er galskap, ikke sant? Jeg selger ræva mi for femti slik at jeg
kan kjøpe fitte for tjue og litt crack. — Jeg skal finne på noe.”
“Hva mener du? Danny — Danny Richardson?”
“Det kan du banne på. Den største jævla soperen i hele bygningen. Hver gang jeg
trengte femti, var det bare å vise ræva mi så hoppet han på, og, snapp, der var de
femti.”
Jason knipset med fingrene.
“Trist at de flyttet, for når jeg ville ha fitte, var det bare å besøke Cory. Gratis fitte
hele tiden. Hun var altetende! Det var litt av et opplegg. Men Cory kunne være skikkelig motbydelig til tider. En tidligere alkoholiker. Da hun bodde der oppe på indianerreservatet var hun ikke så mye mer enn ei kukgal alkisbikkje. Danny traff henne
på et AA-møte. I et forsøk på å holde seg unna spriten, flyttet deg sammen her til
Florida med Cory’s vesle lausing på slep. Da de flyttet inn i tjuefire, var de på slutten
av en to måneder lang crack orgie, helt blakk. Andy lot dem bo der en uke gratis mot
å fikse opp leiligheten. En tid, der, holdt de godt sammen — Ted og Andy, Cory og
Danny. Hvis jeg forteller deg hva som hendte senere, vil du ikke tro en dritt.”
“Av det jeg har sett til denne tid, er jeg i stand til å tro hva som helst.”
“Jeg skal fortelle deg hva som hendte, boss, hvis du vil låne meg femti.”
“Jeg vet hva som hendte. Ted har fortalt meg hele historien.”
“Jeg vet for faen hva Ted har har fortalt deg, men det er ikke annet enn en jævla
løgn! Cory fortalte meg alt sammen en dag jeg stakk innom for å knulle henne.
Det skjedde den samme dagen da Cory og Danny giftet seg. De var borte hos Ted
og følte godt etter at de på en måte var blitt spritet opp. Du, vet Ted og Andy er ikke
227
røkere, men de elsker sprit. Andy ble skikkelig kåt på Danny og kort etter midnatt
forsvant de. Mens Cory lå og halvsov, ble Ted mistenksom og tok dem på fersken i
et av soverommene mens de hadde seg en vill en. Du vet hvor sjalu Ted er i forhold
til Andy, han gjør hva som helst for ham. Så Ted gikk fullstendig av skaftet og gav
Danny en slik overhaling at han måtte på sykehuset. Andy ringte politiet. De arresterte ikke Ted, men det kostet ham. Jeg vet ikke hvor mye.
For å holde fasaden fortalte de den samme historien: Basert på en misforståelse
skulle Andy angivelig ha begynt å flørte med Cory. Danny ble sjalu og gikk til angrep på Andy, men det var Danny som ble banket opp. Av Andy, tro det eller ei.
Ted tilgav aldri Danny. Du vet hvor sjalu han kan bli på Andy. Bare et skjevt
blikk kan være nok, og han kan finne på hva som helst. Cory ble forbannet på Andy
fordi han hadde forført Danny. Danny hadde også vært sammen med Duncan, Den
ærverdige, og den vesle puddingdvergen James. Av en eller annen grunn har Cory
ikke noe imot det, så nå er de flyttet inn sammen mens de fremdeles er venner og elskere. Kanskje Cory også har seg med Duncan og Jason, men det virker ikke sannsynlig. De er begge dronninger og jeg tror ikke noen av dem er i stand til å få ståpikk.
Jeg vet at de skyldte på deg da de flyttet, men det stemmer ikke, for rett før du
overtok bygningen, sparket Ted dem av hevn. Derfor hater Cory både Ted og Andy
med forbitrelse. Men hun likte deg. Hun sa hun ble sprengkåt bare hun fikk et glimt
av deg. Du vet, Danny kan ikke gi henne noe særlig — in sengen, mener jeg. Han
tenner bare på menn. Jeg skal si det at å være gift med en impotent soper som Danny,
har ikke vært lett for Cory heller. Du kan høre det på språket hun bruker mot ham.”
Jonny kunne knapt tro sine egne ører.
“Jøss, alt er ikke slik som det ser ut til!”
“Ingenting er slik det ser ut til! Hvis du ikke har en venn som kan fortelle deg
sannheten, får du aldri greie på noe som helst. — Jeg trenger å låne femti av deg.
Hvis du ikke klarer å avse femti, klarer jeg meg med tjue. Jeg er helt bunnskrapt, men
jeg klarer meg med tjue. “
”Ok. Jeg kan klare tjue.”
Jason snappet tjuedollarseddelen ut av fingrene på Jonny og forsvant. Bare ti minutter senere kunne Jonny studere ham der han ivrig løp opp trappene til den vesle
hybelen.
Kimberly kom til å få seg et treff og Jason et etterlengtet knull.
Og Jonny følte seg som en hallik.
“Jeg trenger enda en tjeneste, for pokker.”
Erics dype, befalende stemme fylte enda en gang luften.
“Så hva er det denne gangen?”
Eric la godt merke til motviljen i Jonnys stemme, men lot som ingenting.
“Det er Bonnie. Hun er i leiligheten, og hun nekter å gå, for pokker.”
“Nåja, hvis du åpner opp for uønskede gjester, er det ikke mye jeg kan gjøre med
det. — Hvorfor ikke ringe 9-1-1?”
“Så du begynner å bli ufin, heh. Det har jeg slett ikke fortjent på en natt som
228
denne. Jeg har vært mer enn hjelpsom mot deg. Men hun gikk berserk og banket på
døren til hver eneste leietaker klokken fire om natten for å selge fitte. Men vi vet jo
alle hvordan Bonnie blir når hun er full, så det var ingen som ville kjøpe. Og så begynte hun å bli ufin. Og jeg måtte forsøke å få roet henne ned! Nå nekter hun å gå
med mindre Prissy vil strippe for henne. Jeg hadde håpet du kunne hjelpe meg med
å få henne hjem.”
Jonny la ikke merke til at Rick hadde et lurt flir om munnen.
“Uff. Jeg skal bli med deg.”
Men det var ikke så mye behov for hjelp. Da Rick langsomt åpnet døren, kom
Bonnie mer eller mindre tumlende ut helt av seg selv. I en uknappet, hvit badekåpe
grep hun Jonny om halsen så hardt at han holdt på å miste balansen. Da hun snakket,
hørtes det ut som en usammenhengende mumling.
“Der er du, ditt jævla rasshøl! Jeg har banket på døra di i hele natt. Jeg trenger litt
selskap.”
“Vi skal følge deg hjem.”
Jonny så mot Eric, men han smatt hurtig inn døren og lukket den bak seg.
“Lykke til, Jonny, og takk for hjelpen. Ha, ha, ha. Vi snakkes i morgen. Hrraah,
ha, ha, haaaah!”
Låsen slo igjen bak ham.
Han forsøkte å holde Bonnie på avstand da hun åpnet kåpa og kastet seg over ham
i en tett omfavnelse og med et klissent kyss. Hun var splitter naken under badekåpa.
De små brystene hennes hang nede på en slapp mage som to små, inntørkede frukter.
Hva behov han måtte ha hatt for en kvinne, eller begjær, var bare synet av Bonnie,
det lystige ludderet, nok til å holde ham tilfredsstilt i tre måneder minst.
“Du er døddrukken. Du må se å komme deg til køys.”
“Du har faen så rett! Ja, jeg er full. Og jeg er høy. Og jeg er kåt. Og du trenger
fitte i kveld, så da skal jeg gå til sengs sammen med deg! Jeg har stått og sett på deg
der du sitter i den jævla stolen din hver pokkers natt de siste to ukene. Helt alene! Jeg
vet du er sulten på kvinnfolk! Det er ikke normalt å bo alene på den måten. Jeg har
hatt mine elskere, det er sikkert, men jeg har ennå mye å tilby en mann — et mannfolk! Og jeg har erfaring, så jeg kommer til å bli det beste knullet du har hatt! Jeg er
ti ganger så godt som det ludderet Violet!”
“Violet?”
“Ja, hele jævla bygningen vet at du har prøvd å komme oppi trusa på henne. Men
hun sier at du ikke får noe, selv om du gir henne penger. Hun behandler deg som en
jævla evnukk. Du er så jævla dum!”
“Det du forteller meg er ikke så mye mer enn typisk amerikansk pissprat! Jeg har
knapt snakket med Violet. Og kanskje hun tror jeg gir henne penger mens hun i virkeligheten er i ferd med å spise opp hele depositumet sitt. — Og det er alt!”
“Det der er bare drittprat! Hun er bare ei billig hore og en grønnsak! Meg jeg skal
innrømme at hun er ganske sexy når hun kommer trippende i det rosa utstyret sitt
med den lårkorte kjolen. Bortsett fra ansiktet. Hun er ikke annet enn en utslitt hore!
Bare studer ansiktet hennes, så vet du hva jeg snakker om.”
229
‘Ja, på seg selv kjenner man andre.’
“Det kan du være trygg på at jeg gjør. Etter et langt liv i prostitusjon får horene
vanligvis det dratte, utslitte uttrykket over seg. — Violet gjennomgår en røff skilsmisse akkurat nå. Etter atten års ekteskap. Og ifølge amerikansk standard er det et
å regne for et suksessrikt og ufattelig langt ekteskap. Hun har en sønn i militæret.”
“Hun er bare ei billig hore! Du er så jævla naiv, Jonny. Du tror hun betaler husleia fra et kirkefond, men det er også en jævla løgn. Hun er ute og prostituerer for
den! Hun knuller en jævla prest! Det er slik hun får pengene.”
Bonnie begynte å komme seg litt etter opphisselsen. Stemmen hennes var ikke
lenger det samme surret og gangen var noe stødigere.
“Jeg kan bevise det for deg, for hun knuller den samme presten som var min
kunde i mer enn tre år før jeg traff Maureen, venninnen min. Han pleide å treffe meg
to ganger hver uke. Maureen likte det ikke så jeg måtte love å slå opp med ham. Jeg
sverger ved Gud at hans trofaste tjener nå knuller Violet istenfor meg. Det er derfor
jeg ikke har så mye kontanter lenger. Det jævla billige ludderet har stjålet kunden
min!”
“Javel, men jeg har noe å fortelle deg. Husleien hennes ble betalt av en kirke. En
hel måned på forskudd pluss en ukes depositum. Og de eneste pengene hun får av
meg, er hennes eget depositum. Det er alt, enten du tror meg eller ikke. Det er opp
til deg. Og det var ingen mann involvert, heller. Jeg forhandlet med to forskjellige
kvinner, og de sjekket meg ut ganske grundig. Og de skrev ut sjekken i mitt navn. Og
det kan du bare akseptere som det faktum det er.”
“Hrraaah, ha, ha. Den var god! Så han bruker kirkens penger til å betale for fitte
nå! Gitt av en intetanende menighet! Og offisielt godkjent av to eldre, naive og intetanende gamle jomfruer. Det er presten min, det! Jeg har kjent ham i årevis. Ingenting
er for sjofelt for Pastor Swagman! Og han tror antakelig han handler til menneskehetens beste med Gud den allmektiges velsignelse! Ja, det er presten min, det! — Jeg
sulle ønske den billige bikkja fikk som det passer henne. Sett henne på gata!”
“Situasjonen er denne: Hun betaler leien i tide, men du er på etterskudd. Kanskje
hun er et bedre knull enn du var? Ha, ha, ha.”
“Du er et jævla rasshøl!”
Plutselig snublet Bonnie i sine egne to føtter og falt pladask så lang hun var på
patio betongen. Jonny lo, men måtte igjen forsøke å få stablet henne på beina. Blandingen av narkotika og alkohol gjorde henne som uhåndterlig spekk i armene hans.
Hvis han slapp taket, ville hun bestemt falle i staver. Han halvveis støttet henne og
halvveis dro henne fram til leiligheten. Hun var et ynkelig syn.
Bryskt kastet hun badekåpa rundt ham og forsøkte å dra ham innenfor.
“Jeg er et godt knull, for faen! Og jeg trenger skikkelig selskap i kveld. Kanskje
det kan gå av på husleien?”
Han avviste henne bestemt.
“Jeg er ikke i humør for pissprat akkurat nå. Jeg har hatt en strevsom dag. Du får
komme deg i din seng så skal jeg gå til min. Alene! Vi snakkes i morgen på kontoret.
God natt.”
230
Selv om hun var full som en lerke, høy og kåt, hadde Jonny den respekten med
seg som advarte Bonnie mot å presse ham for hardt. Og han var husverten.
Jonny hørte at hun bannet og slengte ukvemsord etter ham der han trasket ned
gangveien.
Han var sulten og satte kursen mot 7-Eleven.
Da han satt ved patio bordet på hotellet og nøt en Big Bite hot dog, ei kanne Coke
og en stor kopp svart kaffe mens daggryet nærmet seg, fikk Jonny seg enda en overraskelse.
Ted og Andy kom gående opp gangveien!
Ted smilte unnskyldende.
“Jeg beklager å måtte forstyrre på denne ugudelige tiden, men det er viktig. Jeg
trenger desperat å snakke med deg.”
“Hvis jeg ikke tilfeldigvis hadde sittet oppe på denne ugudelige tiden, hadde du
da tenkt å banke meg opp av søvnen på en nyttårsdag?”
“Ja, jeg hadde ikke hatt noe valg. Det er viktig.”
Jonny hadde håpt han stort sett var ferdig med Ted og Andy, men det skulle vise
seg å ikke være tilfellet.
Ted forsøkte å framstå som litt av en gentleman, men var i virkeligheten en økonomisk blodsuger.
Daggryet lot vente på seg. Denne natten var uten ende.
231
12
Klokken ni krøp Jonny under lakenet den nyttårsdagen. Man han var så oppspilt etter
gårsdagens hendelser at han ikke fikk sove. Han lå bare å vridde og vrengte på seg
og kunne ikke la være å gruble over sin egen livssituasjon. Han opplevde så mage
ubehagelige tilbakeglimt. Horseface. Albinoen. Skrullete og kriminelle leietakerne.
Alle homsene. De ubetalte husleiene. De tomme leilighetene. Taklekkasjene. De
manglende inntektene og kontantbeholdningen som var i ferd med å tømmes.
Han tenkte på familien i Norge. Far og mor. Ungene. Ex-kona. Sin søster og svoger. Og onkel Olaf.
På toppen av det hele truet sakfører Robert J. Welsh, sakføreren til en eldre dame
som holdt førsteprioritetslånet, med å slå eiendommen konkurs. Han begrunnet det
med dårlig ledelse på grunn av altfor mange tomme leiligheter. Så etter mindre enn
to uker som eier, var han i ferd med å miste eiendommen. Ted Littlefield var blitt informert gjennom sin sakfører.
Jonny lå og grublet på hvordan denne sakføreren som han bare hadde hilst på en
eneste gang under overdragelsen, kunne vite at så mange av leieboerne hadde flyttet
ut. Og allerede informert Ted om det gjennom hans sakfører faktisk før det hadde
skjedd? Selv ble han ikke klar over det før forrige natt.
Jonny kunne bare tenke seg en eneste fornuftig forklaring: På en eller annen måte
var det noen i bygningen som spionerte på ham og gav opplysningene videre. Likevel, det var mange i bygningen som visste at Ted hadde kastet ut samtlige av dem i
god tid før Jonny overtok eiendommen. For å få hevn. Men dette hadde Jonny aldri
fått greie hvis han ikke tidlig i morges hadde vært en 20-dollar hallik for Jason. Men
hvordan kunne denne sakføreren ha fått greie på det?
Jonny ble skremt av tanken, men kunne ikke finne noen annen løsning enn at det
måtte være Ted selv som stod bak opplysningene. Men hvorfor?
Jonny trodde han hadde svaret på det også, og det gjorde ham urolig. Da han
232
hadde hentet sin sønn Hans Andreas etter et år som utvekslingsstudent oppe i Maine,
hadde han tatt turen helt opp til Fort Kent ved den kanadiske grensen. Han hadde
holdt øyner og ører åpne og brukt tiden til å undersøke litt. Og da han hadde gått inn
for å ha seg en drink på Border Bar på Border Bulevard, var det store samtaleemnet
et mord som var skjedd i den vesle grensebyen. Og han hadde fått hele historien etter
at han hadde tilbydd sidemannen en drink som så ble til både to og tre:
Det var en bolighai som var blitt skutt. Og det hørtes ikke ut som om noen sørget
over det. Han hadde solgt det hotellet han eide i Fort Kent på slike betingelser at
kjøperen var blitt slått konkurs nesten med det samme. Og det kunne bare skje på
grunn av at hotellet var solgt gjennom eierfinansiering. Hvis den nye eieren ble for
sen med betalingen av et av avdragene på lånet, bare etter ti dager, kunne den tidlige
eieren gå inn og overta eiendommen igjen. Og da hadde den nye eieren tapt hele investeringen sin som da ble beholdt av den gamle eieren etter å ha tatt tilbake, repossessed, som de kalte det, eiendommen uten vederlag. Dette hadde skjedd tre ganger
på bare litt over ett år med denne eiendommen, så det fantes ingen tvil blant befolkningen om at det var et resultat av grov spekulasjon. Bare dager etter at dette hadde
skjedd for tredje gang, fant politiet eieren skutt i ryggen rett bak hotellet.
Det var full enighet blant befolkningen on at hushaien hadde fått som fortjent.
Ted hadde lidd et ydmykende nederlag under overdragelsen og det var på ingen
måte en fremmed tanke for Jonny at han pønsket på hevn!
Amerikanerne brukte dette faste utrykket om ‘at noe var råttent i København.’
Jonny hadde et nytt ordtak til dem: ‘Alt er råttent i Fort Lauderdale!’
Endelig falt han i søvn av ren utmattelse. Men han våknet igjen etter bare noen
få timers urolig søvn.
Så sent som tre om ettermiddagen, med dårlig samvittighet, stavret Jonny seg døsig
over til kontoret. Alt var så stille i dag. Det var slik en kontrast til det hysteriet som
hadde foregått gjennom hele gårsdagen. Det hadde jo vært nyttårsaften og fullmåne,
men likevel var kontrasten nesten uvirkelig. Som i en fredfull verden. Nåja, de fleste
leietakerne hadde nok med å slite seg gjennom tømmermenn og abstinenser.
De hadde mer enn nok med seg selv på en nyttårsdag.
Men det var ikke bare på hotellet det var stille. Hele Fort Lauderdale strevde med
å komme seg etter rusen. De spilte ikke engang nasjonalsangen lenger. Det var ikke
en eneste sirene å høre verken fra politibiler, ambulanser eller branntrucker.
Forhåpentligvis ville galskapen avta sammen med en avtagende måne.
Han husket at han hadde bedt Lori komme seg ut av bygningen før klokken elleve,
men hun sov antakelig ut rusen. Han måtte snakke med Bonnie også selv om han
ikke hadde så mye å si til henne.
Bonnie må ha lest tankene hans eller fulgt med ham da han kom på kontoret. Hun
så fryktelig ut i bare morgenkåpen da hun kom inn på kontoret etter å banket hurtig
på døren. Hun smilte unnskyldende.
“Jeg beklager angående sist natt. Jeg klarte virkelig å gjøre et rasshøl ut av meg
selv. Så lenge jeg holder meg til ugresset, har jeg ingen problemer. Det er alkoholen
233
jeg ikke kan kontrollere. Og jeg trenger et sted der jeg kan hvile mitt hode. Jeg kan
ikke ta noen sjanse på å bli hjemløs igjen. Jeg har tilbrakt altfor mange år på den måten. Jeg har snakket med Maureen og hun kommer til å betale leien min før klokken
åtte i kveld. Du truet jo med å sparke meg ut hvis jeg ikke betalte!”
“Jeg sa ikke akkurat det. Men jeg forventer at husleien kommer inn til rett tid. Så
takk skal du ha. Jeg setter stor pris på det. Jeg skulle gjerne latt deg bo gratis for den
del, men jeg har også regninger jeg må betale. Forresten, jeg hører du har planer om
å flytte.”
“Nei, jeg blir. Andy anbefalte at jeg så meg om etter et bedre sted å bo, men så
lenge du ikke øker husleien, blir jeg værende. Men jeg beklager forrige natt. Det skal
ikke skje igjen. Iallfall ikke før neste gang jeg drikker meg dritings.”
“Ikke nevn det. Det er historie. Det er ingen som holder det mot deg. De liksom
forventer det av deg. Du har sikkert hørt ordtaket: ‘Vi vet alle hvordan Bonnie er når
hun blir full.’ De fleste bare flirer litt og tar det som god underholdning.”
“Nåja, de fleste var nå temmelig gretne da jeg banket dem opp klokka fire om natten!” Hun lo sin røffe latter og gikk.
Jonny smilte tilfreds.
‘Den gikk greit. Det kom til å bli verre med Lori.’
Han angret på at han hadde bedt henne komme seg ut. Han hadde altfor mange
tomme leiligheter allerede. Og hun betalte husleien. Men et ord var et ord.
Han gikk over til femten og banket på døren. Ingen svarte. Han banket igjen,
hardere. Fremdeles ikke noe svar. Han banket på nytt, lenge. Til slutt hørte han at
noen famlet rundt med låsen og lenken.
“Hvem er det?” Det var en sped mannfolkstemme.
“Det er eieren. Jeg må snakke med Lori.”
“Det er altfor tidlig, for pokker. Kom tilbake senere.”
“Det er over tre om ettermiddagen! Det er på tide å komme seg opp av køya.”
“Faen ta! Bare vent litt. Jeg skal snakke med mor.”
Jonny ventet ennå noen minutter før døren langsom åpnet seg. Han stod ansikt til
ansikt med fyren fra bassenget, den høye, slanke fyren med gulltann og rastafletter
— han som hadde slått ham rett inn i bassenggjerdet.
“Mor ber deg komme inn.”
Jonny tenkte på forrige natt.
“Er det noen andre der inne?”
“Nei, bare jeg og min mor. Jeg overnattet. Her er ingen andre. Bare kom inn. Jeg
må se å komme meg av gårde.”
Jonny gikk forsiktig inn. Lori hadde allerede vært på badet og tatt seg tid til å få
på seg litt makeup. Hun var ganske sexy der hun gikk rundt i sin gjennomsiktige
babydoll og bevisst forsøkte å påvirke ham. Det var nesten ufattelig at dette var et
crack ludder på over førti år!
“Beklager rotet. Jeg skal bruke resten av dagen til å gjøre rent så snart jeg har fått
på meg noen skikkelige klær. Hvis ikke du kan tenke deg å gi meg en håndstrekning,
da. Det hadde jeg satt pris på. Vi kunne ha litt tid sammen.”
234
“Jeg har mye å gjøre i dag. Jeg må gjøre rent i nummer tolv, tjue og tjuetre. Spesielt tolv er litt av et mess. Drittstanken sitter fast i veggene.”
“ Klø meg på ryggen, så klør jeg deg.” Det er hyggeligere å ha selskap enn å være
alene.”
“Du er aldri alene. Du er alltid sammen med all slags mennesker. Det er greit.
Men jeg trives godt alene. Noen kaller meg en enstøing. Det får så være. Jeg er her
for å ta vare på forretningene.”
“Jeg — er — virkelig flau på grunn av forrige natt. Det bar virkelig galt av sted.
Jeg beklager.”
“Ja, jeg mistet besinnelsen jeg også. Alt det bråket hadde irritert meg ganske
lenge. Og det er derfor jeg vil snakke med deg. Du lovet være ute før elleve i dag.”
“Jeg husker at jeg lovte å komme meg til helvete ut herfra. Men du har vel ikke
tenkt å holde meg til den uoverveide ordvekslingen som fant sted sist natt med all
den ergrelsen, har du?”
“Det var meningen, det. Det er ikke hver dag noen forsøker å knivstikke meg.”
“Faen, Jonny. Do bad om det! Du kan ikke bare bryte deg inn i et pågående selskap og kalle deltakerne for lausinger. Det er skikkelig fornærmende. Han fyren som
forsøkte å knivstikke deg, har aldri sett sin far. Og knapt nok mora, hva det angår.
Han har hatt minst et dusin adoptivforeldre. Sannheten kan være sårende, og når du
er høy, vurderer du ikke alltid konsekvensene av dine handlinger. Min sønn grep
faktisk etter pistolen, men jeg klarte å stoppe han. Jeg var redd han kunne treffe
Henry, sin egen far. Jeg berget livet ditt i går kveld, Jonny. Og jeg kan si det samme
om Henry.”
“Ja, hvis han hadde truffet Henry istedenfor meg, ville jo det vært litt av en katastrofe, ikke sant? Takk.” Jonnys sarkasme boblet som syre. “Jeg kan ganske enkelt
ikke la dere bli. Her er mye for mye narkotika i omløp, og jeg vil ikke ha det på eiendommen. Det er som å leve blant dyr.”
“Pokker ta, Jonny. Hvor mange tror du det er på eiendommen som ikke røyker
hasj? Ingen, unntatt det svarte alkovraket i nummer 23, på hybelen. Vi trenger det for
å komme oss gjennom nettene. Og de lange brennhete dagene. Og de elendige ukene.
Og de trøstesløse månedene. Og hvert håpløst år. Og våre elendige liv! Ja, det er dyr
der ute og det er en jungel. En jungel av endeløs slum! Det var akkurat slik jeg vokste opp i Newark. Så det er ikke til å undres over at folk søker bort fra virkeligheten
noen timer av gangen uten å bli kastet på gata av hjerteløse husverter. Dette er Fort
Lauderdale, Jonny, og det er slik det er. Du kan ikke gjøre regning med at klosternonner fra Sør Amerika eller at hellige monker fra Tibet skal se etter leilighet. Du
blir nødt til å leie til alle sluskene og grønnsakene som bor her i Fort Lauderdale. De
fleste av dem går på stoff enten du liker det eller ikke. Det er mye narkotikamisbruk
her i Sør-Florida. Og det er ikke mye du kan gjøre for å stanse det. Ikke engang
USAs president har noe å stille opp med!
Den føderale regjeringen med alle deres programmer har heller ikke vært i stand
til å gjøre noe med det. Så du har bare en mulighet: Godta det eller forsvinn!
Lori slo ut med armene. Hun snakket hviskende som om hun var redd for tilhør-
235
ere. “Men jeg er desperat. Jeg har ikke noe sted å gå til. Jeg trenger den tryggheten
et fast bosted gir.”
“Men det blir vel det samme hvor du betaler husleie?”
“Jeg beklager. Jeg kan ikke flytte rett nå.”
Hun hadde nettopp kalt ham hjerteløs, men han følte han var for myk for disse
menneskene.
“Hmm. Hva med denne sønnen din? Skal også han bo sammen med deg?”
“Ja. Jeg hadde tenkt ta opp det spørsmålet senere. Det er han som er grunnen til
at jeg ikke kan flytte. Henry sparket ham ut forrige natt. En kvinne har flyttet inn
sammen med ham. En danser som heter Kimberly.”
“Hva? Kimberly? — Kimberly Anderson?”
“Je, hun er en venninne av min datter. Kjenner du henne?”
“Nei. Bare truffet henne ved en anledning. Sammen med Jason.”
Hun er et billig prostituert ludder! Et crack monster. Det var derfor jeg opprinnelig skilte meg fra Henry. Han holdt seg alltid med narkolangere og crack horer.”
“Jeg trodde — jeg er blitt fortalt — at du var eskort dame, du også.”
“Det er da noe helt annet. Det er jobben min! Vi må alle ha et levebrød. Så bland
endelig ikke en eskorttjeneste med prostitusjon. Ingen praier meg for et hurtig knull.
Jeg blir kjørt rundt i flotte limousiner til de mest fasjonable restaurantene i byen. Jeg
er lisensert for min jobb gjennom et eskort byrå. Det faktum at et stevnemøte vanligvis utvikler seg til en seksuelt samleie er bare helt naturlig. Jeg er stolt over det faktum at de fleste menn finner meg attraktiv som kvinne og dermed nyter min ekspertise som samleiepartner. Det er professjonalisme og ikke selvnytelse. Henry brukte
alle pengene på horer og knark. Men barna trengte mat. Jeg måtte enten skaffe meg
et levebrød — eller la dem sulte. Gå til bunns eller svøm! Det ble så galt at Henry
kunne komme hjem midt på natten og be meg komme meg ut noen timer til han
hadde gjort seg ferdig med et av sine — eh, sidesprang. Noen ganger måtte jeg ta
barna og holde meg borte hele natten. De ble plassert hos in bestemor, Henry’s mor
altså, mens jeg jobbet som eskortpike.
Henry holdt seg med en mengde vakre, unge kvinner på den tiden og kjørte dem
til bunns alle sammen. De utviklet seg som crack monster og horer nesten samtlige!
Han ødela en mengde ekteskap medregnet sitt eget. Jeg fikk til slutt skilsmisse, takk
Gud!
“Det er for galt at en eller annen bedradd husbond ikke skjøt ham! Hva med ungene?”
“Å, de klarer seg bra. Bortsett fra Junior har jeg bare et barn til med Henry. Min
datter Elizabeth. Mine tre andre barn er fra andre menn. Elizabeth er atten og slående
vakker. Jeg ville be henne over hit slik at du kunne møte henne, men du virket alltid
så — eh, utilnærmelig og uoppnåelig. Hun er en eksotisk danser borte på U.S. Prime
— og hun er virkelig eksotisk. Hun var en av få som ble valgt ut til å få brystene forstørret, men hun nektet. Hun sa til meg at brystene hennes var store nok slik de var.
Ha, ha, ha, ha, ha. Hun har en perfekt kropp. Hennes eneste problem er at huden hennes er litt mørk. Hun har selvfølgelig mange venner og elskere, for det meste svarte,
236
og det selv om hun åpent innrømmer at hun foretrekker hvite. Hun har ingen problemer med å ha følge med en hvit for en dag eller to, eller noen uker, men de fleste av
dem er ikke interessert i noe langvarig forhold. Hun er tross alt svart. Jeg skulle likt
om det kunne bli noe mellom dere to. Hun trenger en som er moden og stabil rett nå.
Noen å komme hjem til.”
“Ja, gjør vi ikke det alle sammen? — Ok, jeg må si deg at ikke kommer til å godta
sønnen din på eiendommen. For det første brukte han bassenget uten tillatelse og
brakte en prostituert med seg på eiendommen. Da jeg ba ham gå, nektet han, og full
av knark deiste han til meg så jeg havnet rett i bassenggjerdet. Senere på natten,
mens han ennå er full av knark, vil han skyte meg! Han slår meg absolutt ikke som
en ideal leieboer!”
“Jonny, av og til høres du ut som en jævla knok! Han er på besøk hos sin mor og
han er het og kåt og ser fram til å kose seg sammen med sin venninne, og så kommer
en totalt fremmed ut fra ingensteds og jager dem fra eiendommen. Jeg hadde blitt
skikkelig sur jeg også hvis noen hadde gjort det mot meg. Hadde ikke du?”
“Han fortalte meg at han hadde betalt tjue for en bite fitte og han løp etter henne
rundt bassenget splitter naken på høylys dag.”
“Hva så, Jonny? Har du aldri vært ung og vilter. Det er ikke noe galt med Junior.
Han er en god og sunn helblods amerikansk gutt. Snartenkt og intelligent. Og han er
moden for alderen. Han har røkt marihuana siden han var ni og hatt sex siden han var
ti. Og han oppfører seg ganske bra. Og han holder seg unna trøbbel. Jeg er stolt av
ham! Han er en god gutt! Og veldig moden.”
“Så hvorfor ikke la noen andre få gleden av han nærvær. Han er ikke velkommen
her.”
“Du er en vanskelig mann å ha med å gjøre, Jonny. Du gir ikke mye slakk, men
forventer at folk alltid skal oppføre seg over det fullkomne. Du hadde vært en likendes kar hvis du bare ikke hadde vært så firkantet og kompromissløs — så umenneskelig!
“Det er ikke personlig. Jeg tar meg bare av forretningen.”
Denne enkle uttalelsen tente henne.
“Jeg tror ikke en jævla dritt av det du sier! Vi er de eneste svarte i bygningen. Det
er derfor du vil ha oss ut! Du er faen ta forutinntatt mot svarte. Du hater svartinger!
Det var derfor du sparket ut naboene mine den første dagen du overtok dette stedet!
Og det er derfor jeg ikke tiltaler deg! Og det er derfor du ikk er interessert å å treffe
min datter! Og det er derfor du ikke vil ha min sønn på eiendommen! — Innrøm
det!”
“Det der var mye dritt! For det første: Jeremias i nummer 23, hybelen, er svart
som et jordhull og stygg som arvesynden, men jeg har ingen tanker om å kaste ham
ut! Han er en likendes fyr! Og en god leietaker. Han betaler husleien i tide, han holder hybelen ren og han er rolig. Han skaper ingen problemer. Jeg skulle ønske jeg
hadde flere leieboere som ham — uansett farge!
Når det gjelder å være forutinntatt, skal jeg innrømme at det er jeg! Og det er jeg
stolt av. Jeg betrakter med selv som fargeblind, men jeg har en fantastisk motvilje
237
mot råtten oppførsel! Jeg vil ganske enkelt ikke ha noe av det på denne eiendommen!
Dessuten, jeg har aldri sagt at jeg ikke har lyst å treffer datteren din!”
Lori roet seg ned.
“Beklager. Jeg hadde glemt Jerry. Jeg vet at han er en fin fyr. På vannvogna. —
Så, eh, jeg kan tydeligvis ikke holde løftet mitt. Hvor mye tid gir du meg? En uke?”
“Det hadde vært helt greit hvis jeg ikke hadde leid den ut allerede. Så jeg er i en
knipe jeg også. De planlegger å flytte inn allerede senere i kveld. Husk, det var du
som sa du skulle komme deg ut herfra.”
“Det er umulig! Jeg kan ikke komme meg ut herfra på noen timer! Jeg vet ikke
hvor jeg skal se, og jeg er pengelens.”
“Ok. Hvorfor ikke betale for de tre dagene du er på etterskudd og to dager på forskudd? For fem dager. Hvis fyren er desperat, kan de få flytte inn i nummer tjuetre
der Danny og Cory bodde. Der ser det noenlunde bra ut. Det vil gi deg to ekstra
dager. Avtale?”
Lori var stille ganske lenge før hun endelig så på Jonny og nikker motvillig.
“Deal. Jeg skal betale husleien før klokka åtte i kveld.”
Da Jonny nærmet seg kontoret, hørte han at torturinstrumentet gikk berserk på skrivebordet. Han skyndte seg inn og grep røret.
“Hallo. Noe ledig?”
“Hva er du på utkikk etter?”
“Noe ukentlig rundt hundre.”
“Jeg har et stort, fint studio som blir ledig om to dager for ett førtifem, alt inkludert.”
“Med basseng?”
“Ja.”
“For mye. Jeg kan bare klare ett tjue.”
“Jeg har en hybel til ett tjue. Men dette er et studio som er dobbelt så stort med
alt inkludert, unntatt telefon. Men kontakten er klar så det er bare å plugge i, eller
dere han bruke kiosken rett utenfor. Hvor mange er det for?”
“Bare meg og kona. Hun er sju måneder gravid. Er dette det beste du kan få til?”
“Så menn. Og med sesongen som begynner, så er det et godt tilbud. Leien blir
ikke sesongjustert.”
“Er den pen?”
“Det er ikke noe Hilton, men det er grunnleggende renslige boforhold.”
“Hvor mye for å flytte inn?”
“En ukes leie og en ukes depositum pluss ti for nøkkelen. Tre hundre vil få deg
på plass.”
“Det er greit. Jeg tar den. Men vi må flytte inn i kveld.”
“Den er ikke ledig i kveld. Leietakeren har betalt for to dager til. Men hvis dere
er desperate, kan jeg huse dere i en stor, ettsoveroms leilighet til ett nitti per uke uten
tillegg i leien.”
238
“Vi bor hos foreldrene mine, men det funker ikke. Jeg må snakke med kona. Det
er hun som er sjefen. Hun er noe for seg selv, skal jeg si deg. Hun jobber til klokka
åtte. Vi vil bestemt være der før ni. Jeg heter Ronald Lawrence. Kona mi er Shirley.”
“Ok. Jeg blir her til ni. Jeg heter Jonny.”
Jonny begynte å gå gjennom inntektene, de ubetalte husleiene og de tome leilighetene. Det så langt fra bra ut. Han var opptatt med det da Lori, Bonnie og Maureen,
alle kom inn på kontoret samtidig klokken ti på åtte den kvelden for å betale husleien.
De hadde best lyst å snakke med Jonny hver for seg, men Maureen gav ham motvillig hundre og ti dollars. Jonny gav kvitteringen til Bonnie.
“Takk skal du ha. — Og så blir jeg nødt til å opplyse om at husleien har vært den
samme de siste tre årene mens alt annet har gått opp. Fra den første neste måned vil
det bli en beskjeden økning i husleia. Den vil gå opp med ti dollars.”
Bonnie godtok det og og gikk rolig ut av kontoret. Jonny syntes det var rart at
både Maureen and Bonnie kom for å betale husleien, men Maureen stolte sannsynligvis ikke på Bonnie med kontanter fordi hun ikke lenger var på vannvogna og festet
vilt på marihuana.
Lori var uvanlig taus hun også. Hun gav Jonny ett hundre og trettifem dollars.
“Det er for en hel uke. Du skulle bare betale for fem dager.”
“Jeg har bestemt meg for ikke å flytte.”
Jonny svarte ikke med det samme. Han skrev langsomt ut kvitteringen for fem dager, de tre på etterskudd og to på forskudd. Og så betalte han henne tilbake mellomlegget.
“Den muligheten har du ikke. Vi har en avtale som du sikkert husker.”
“Jeg har snakket med Henry. Han sier at hvis jeg har betalt husleia, kan du ikke
sparke meg ut.”
“Jaså? Da har jeg noe nytt å fortelle Henry. I tillegg får jeg informere deg slik at
det ikke blir noen misforståelser. Fra jeg tok over denne bygningen har jeg holdt øye
med Henry som har gått inn og ut av leiligheten din tjuefire timer i døgnet. Jeg har
også sett at han går fra leilighet til leilighet og banker på dørene. Jeg er klar over at
det er han som forsyner de fleste i bygningen med narkotika — steiner, pulver og
ugress. Bare si hva du ønsker, så leverer Henry produktet. Og det er den egentlige
grunnen til at du er så uvillig til å flytte. Og derfor har du snakket med Henry. Og du
er like hardt ute og kjører som din egen sønn, og muligens også din egen datter. Det
er helt tydelig at selv om dere er formelt skilt, har han deg fremdeles etter fitta.”
“Han er far til barna mine.”
“Ja, to av dem. Og jaggu er han litt av en far som ødelegger barna sine på den måten!”
“Han tar bare vare på forretningen, det er alt.”
“Ja, så menn. Og det er litt av en forretning! Hvis jeg ser ham på eiendommen en
gang til, kommer jeg ikke til å nøle med å tilkalle politiet, eller narkoavdelingen slik
at de kan gjennomsøke leiligheten din mens han er der.”
239
“Da ber du om trøbbel! Hvis du tror at Henry slutter å komme bare fordi du har
kastet ut meg, er du skikkelig dum!”
“Med deg borte fra eiendommen har han ikke noe alibi for å komme hit. Hvis jeg
ser ham da, kommer jeg ikke til å nøle med å tilkalle politiet og få ham arrestert for
eiendomskrenkelse.”
“Henry har mektige venner, Jonny. Ikke gjør ham forbannet! Og glem nå ikke at
det var han som reddet livet ditt i går kveld.”
“Kanskje det. Men det er også han som er ansvarlig for at livet mitt var i fare i utgangspunktet!
Et mord i en crack bule! Bare tenk hvilke problemer han hadde hatt hvis politiet
plutselig hadde dukket opp. Å flytte inn sammen med en konstabel hadde ikke vært
til stor hjelp da! Henry hadde sannsynligvis fått livstid. Han gav pokker i å redde mitt
liv. Han reddet først og fremst sitt eget. Så det stemmer som du sier: Han tok vare på
forretningene. Det var derfor han gikk rundt med det balltreet hele kvelden. For å
forhindre trøbbel! — Nå, nekter du fremdeles å flytte?”
“Du gir meg ikke noe valg. Jeg skal for faen komme meg ut herfra!”
Hun gikk hurtig ut av kontoret, mens Jonny satt igjen med trusselen: ‘Henry har
mektige venner.’
Det gikk bare noen minutter før hun kom tilbake. Da var Jonny så vidt ferdig med
å utferdige en skriftlig avtale. Han gav den til henne.
“Vennligst les og skriv under.”
Hun grep papir og penn uten å se på det.
“Hei, hei. Ikke så fort! Les det før du skriver under. Det er ganske enkelt en bekreftelse på avtalen.”
Hun tok pennen og skrev under.
“Vi snakkes i helvete din mammaknuller!”
“Hvis du fremdeles er på jakt etter et stevnemøte, foreslår jeg at du velger et annet
sted.”
Hun var allerede ute av kontoret, men snudde på hælene og kom tilbake. Med
hendene på kontorpulten strekte hun seg over mot Jonny og stirret ham rett inn i øynene. Hun hvisket hest: “Faen, Jonny. Jeg vet ikke om jeg skal drepe deg eller knulle
deg. Hvis du vil ha meg, har du ennå to dager på deg. Du vet hvor du finner meg! —
Mammaknuller!”
Jonny var ikke så dum at han gikk på den limpinnen. Hvis han hadde vært dum
nok til å besøke henne, ville hennes neste forslag være: ‘La oss nyte en stein sammen.’ Og da ville de hatt Henry på døren. Lori tok også vare på forretningen. Han
lurte på hvor mye hun ville forlangt for et knull.
“Hva med datter di? Har hun fremdeles lyst å treffe meg.”
“Sikkert. Men hun er ikke billig. Du må kompensere ganske generøst for hennes
tid. Jeg kan ordne en avtale for deg. Hvis det kunne blitt noe mellom dere, ville du
kanskje forandre mening om å sparke meg ut?”
Jonny ristet seg.
‘Uff. Herre Gud. En mor som var hallik for sin egen datter!’
240
Holiday Park Hotel gikk nå inn i en forholdsvis rolig periode. Galskapen til leietakerne så virkelig ut til å avta med en minkende måne.
Bonnie stavret fremdeles rundt klokken fire om morgenen og banket på dører for
å få sex, men det var få som brydde seg så mye om det.
“Vi kjenner alle til Bonnie når hun er full.”
Ja, det var mange som gjorde det. Bonnie la ikke skjul på hvem som hadde knullet
henne.
Lori flyttet i henhold til avtale, og på mer enn et og et halvt år så ikke Jonny Henry
på eiendommen. Hennes mange venner fra eskort servicen hjalp henne med å flytte.
Også Elizabeth, eller Lizzy, som hun ble kalt, var med på flyttesjauen. Og selv om
han hadde kastet henne ut, var Lori ikke direkte fiendtlig innstilt mot Jonny. Hun
hadde det for det meste i kjeften. Hun likte å erte ham.
“Se på alle disse fantastiske damene! Du kunne hatt dem alle sammen hvis du
ikke hadde vært slik en jævla pappskalle. Det er for sent nå.”
Men to av dem gav ham et telefonnummer han kunne ringe ‘i tilfelle han trengte
noe.’ De var villige til å dekke hans behov tjuefire timer i døgnet. Bare ett hundre og
femti dollars for en times ‘omsorg.’ De ville satte pris på om han ringte dem direkte
slik at de slapp å dele ‘omsorgen’ med byrået.
Jonny lovet å tenke på det, og det var alt han gjorde. Men han følte ensomheten
slite i seg. Han kunne godt tenkt seg et skikkelig kvinnfolk. En til å stelle for seg.
Hvis det bare ikke hadde vært for at det klisset som fulgte med. Men det fantes ingen
koneemner her. Bare horer.
Shirley and Ronald bodde hos Ronalds foreldre, så de hadde ikke benyttet seg av
tilbudet om å flytte inn i tjuetre. Men de ville flytte inn nesten før Lori hadde kommet seg skikkelig ut. Loris flyttebil hadde vært to timer forsinket, så Shirley og Ronald ble skikkelig utålmodige. Spesielt Shirley som straks viste seg fra sin negative
side. Likevel, Jonny betraktet dem som et noenlunde normalt par. Men det var umulig å skue hunden etter hårene blant disse menneskene.
Lori kjente Shirley fra tidligere sammentreff, og bare helt tilfeldig kom hun innom kontoret for å fortelle Jonny ‘det han trengte å vite.’
Shirley hadde jobbet i flere år som eskort dame, men rett nå jobbet hun som bartender på en kneipe med heller dårlig rykte. Hun hadde hatt et hett, vedvarende forhold til sjefen, og det var antakelig han som var far til barnet hennes. Gjennom hele
tenårene hadde Shirleys smellvakre utseende og sexy kropp dannet grunnlaget for en
solid inntekt. På eskort byrået hadde hun vært en av de mest populære. Men nå var
hun ikke annet enn en avdanket alkoholiker på reseptbelagte medisiner. Lori hadde
lite kjennskap til hennes forrige ektefelle og han hadd heller ikke truffet Ronald tidligere.
Nesten med det samme begynte Shirley å bjeffe om hvorfor hun ikke hadde gjort
skikkelig rent etter seg. Men hun ble fornøyd da Jonny gav henne tjue dollars som
kompensasjon. Han trekte de tjue fra Loris depositum. Ikke før etter midnatt kjørte
241
Lori fra eiendommen sammen med datteren Elizabeth, eller Lizzy, eller bare Liz som
hun også ble kalt. Kjært barn har som kjent mange navn. Jonny hadde bare såvidt
hilst på henne og hun var vakker, men lite interessert i Jonny, naturlig nok.
Jonny så ikke så mye som et glimt av noen av dem senere, men han lurte ofte på
hvordan de hadde det. Hvis ikke noe spesielt hadde hendt dem, var de begge sannsynligvis opptatt av å ta vare på forretningene. Eskortprofesjonen kunne være tiltalende og inntektsbringende for dem som ville utnytte dens potensiale til det ytterste.
Men da måtte de sette til side enhver moralsk betraktning og bare konsentrere seg om
en hurtig dollar og et fett knull. Men for de fleste amerikanerne som jobbet i bransjen, utviklet det seg som regel til en livsstil. Shirley derimot hadde klart å bryte med
fortiden.
Jonny husket en annonse han hadde lest i venstreavisen Sun Centenniel: ‘Vi hyrer
eskortpiker. Ingen erfaring nødvendig. Eieren vil trene opp.’
På søndag ettermiddag, weekenden etter at Lori hadde flyttet, kom Ross inn på kontoret. Han ville bytte leilighet fra tjuefire til tjuetre, den leiligheten som Danny og
Cory hadde bodd i. Den var større og hadde bedre standard. De hadde det meste av
møblene sine på lager, så det faktum at leiligheten var umøblert, viste seg å være en
fordel. De ville også la mesteparten av møblene i tjuefire bli værende igjen nesten
gratis hvis Jonny kunne gjøre nytte av dem. På den måten slapp han å kjøpe møbler
til noen av leilighetene, og tjuefire var mye lettere å leie ut enn tjuetre.
Ross ble stående med disse rare homsebevegelsene sine, og Jonny skjulte mistenksomt mot ham. Men han var ute i et annet ærend denne gangen.
“Eh, jeg er flau over det som skjedde den kvelden. Jeg burde ha stoppet innom
før, men, eh, jeg har hatt det så travelt. Den jævla bikkja fikk meg til å tro at du satt
der og ventet på meg. Du hadde jo ingen dame, og alle vet at jeg er skeiv.”
“Glem det. Jeg holder det ikke mot deg lenger. Du var i det miste rett nok til å si
sannheten til politiet. Det gjør opp for resten. Nå er det historie.”
“Takk, Jonny. — Eh, jeg må be deg om en tjeneste: Ikke si noe til Craig. Han
kommer hjem fra Pennsylvania senere i kveld. Ikke si noe til Craig. Vær så snill.”
“Ikke tenk på det. Som jeg sa, det er historie.”
“Det er også Rock Hudson. Men folk snakker fremdeles om ham.”
“Ja, homofili er dødelig. Folk snakker også om Montgomery Clift, og Tony Perkins som nettopp døde. Og de døde unge alle sammen. Men Roy Rogers lever ennå.
Det samme gjør Kirk Douglas.”
Craig var i heller godt lag da han kom tilbake fra Pennsylvania. Stolt viste hen fram
teksten på nummerskiltet framme på bilen: ‘Bensin, ugress eller fitte. Ingen får kjøre
gratis.’
Hans tur hjem hadde vært oppløftende. Han hadde vært ute og jaktet og brakte
med seg ganske mye kjøtt. Hans far var kommet over det verste etter slaget, og, etter
alle disse årene, hadde familien endelig akseptert hans seksuelle legning. Ja, det
hadde vært en god tur.
242
Jonny kunne ikke annet enn å smile da en blå Camaro parkerte ved siden av
Craigs røde Firebird. Et ungt, blondt par med en tre måneder gammel unge var også
på jakt etter leilighet. Også de hadde et av disse moderne fremskiltene med bare
tekst: ‘Dumme homser. Pikk er for fitte.’
Jonny viste dem nummer tjue og de likte den. Men de syntes at et syttifem ble noe
i det stiveste laget. De skulle gi beskjed senere på dagen hvis de ville ha den.
Plutselig virket situasjonen ikke lenger så prekær. Livet skiftet fort her i Amerika.
Og gjennom hele livet, helt fra barndommen, haddde Jonny bare hatt en fast og langvarig kjærlighet: Amerikas forente stater. Men akkurat nå virket alt sammen skuffende og forvirrende.
En eldre modell Cadillac konvertible kjørt av en ung kar med fire jenter, to foran og
to i baksetet, senket farten foran Jonny og svingte inn på en av parkeringsplassene.
Jentene var unge tenåringer som nøt vinteren i Florida i små bikinier. Vintrene i Florida var det bare å nyte!
Jonny ble stående paff da ei av jentene rev av seg den vesle BH’en for å få hans
oppmerksomhet.
“Hey! Er det deg som er bestyreren?”
“Ja.”
“Har du et ledig rom i noen timer?”
“Nope. Alt er ukentlig.”
Den unge fyren så ivrig på ham.
“Ah, kom nå! Jeg gir deg femti hvis du kan huse oss i noen timer. Jeg trenger en
et het pute og et knull.”
“Alle sammen av dere?”
“Hvorfor ikke?”
Den unge, brystfagre jenta smilte hele tiden. Hun var tydelig sky høy på ugress
eller pulver eller kanskje steiner.
“Kom nå. Vær litt grei. Jeg trenger et knull. Du får femti. Bare for noen timer.”
Så lo hun. “Du kan komme og se på hvis du vil.”
“Jeg har ingenting ledig.”
Den unge hvalpen ruset motoren.
“Du er en jævla pirk!”
“Det trengs en for å kjenne en.”
Jenta som satt der i bare overkroppen, vinket til Jonny med BH’en.
Sjåføren ruset motoren og da Cadillcen rygget ut fra parkeringsplassen, la han
merke til enda ett av disse moderne frontskiltene:
‘Hvis det er helt forkastelig, fullstendig umoralsk elle ganske enkelt ulovlig —
gjør det!’
Klokken seks om kvelden bestemte Jonny seg for at arbeidsdagen var slutt. Han var
skuffet. Det unge, hyggelige paret hadde ikke kommet tilbake.
Han bestemte seg for å koke middag og hadde bare fått potetene på kok da noen
243
bare åpnet døren of kikket inn uten å banke på. En noe sjusket type sånn midt i førtiårene med hestehale og kortbukser med seler, barbrystet og barføtt, stod og gliste
mot ham fra døråpningen med gule tenner.
“Noe ledig?” Før Jonny fikk svart, var han kommet helt inn i leiligheten. “Jeg
trenger den for min kone og sønn, og en venn av familien. Vi trenger den med det
samme og vi tar det som er ledig. Penger er ikke noe problem. Vår venn er godt situert, og det er han som skal betale leien. Har du noe — hva som helst?”
Jonny likte ikke fyren. Han så ut som en gammel hippie. Frekk var han også. Han
hadde lyst å avvise ham med det samme, men gjorde det ikke.
“Eh — jeg har en stor ettsoveroms, men det var et par her tidligere og jeg lovte
og holde den av til dem til klokken ni i kveld. Hvis de ikke tar den, er den ledig.”
“Kan jeg ta en titt på den?”
“Ja, bare et øyeblikk så skal jeg hente nøkkelen.”
Jonny angret på at han ikke bare hadde bedt ham ‘ha en fin dag.’ Det var noe
ufordragelig over ham. Kona, en blondaktig, slank kvinne gav et noe bedre inntrykk.
Hun holdt sønnen i hånden. Og den søte, noe rødblonde treåringen kunne sjarmere
hvem som helst.
Men det var ikke før han fikk øye på vennen deres at Jonny bestemte seg for ikke
å leie til dem. Han så mer ut som en hjemløs tigger enn en som ‘satt ganske godt i
det.’ Kortvokst, fet, skallet uten både skjorte og sko, men han hadde en blå overall
under armen. En ekte subb. Det var så mange av hans kaliber her nede i Sør Florida.
Likevel, Jonny følte seg nødt til i vise dem leiligheten.
“Nice! — Stor! — Perfekt! — Vi tar den!”
‘Uff! Ja, han burde ha bedt dem ‘ha en god dag!’
“Eh, den er sannsynligvis utleid allerede. Til et ungt par med en liten baby. De
burde være tilbake når som helst.”
“Og hvis de ikke viser seg flør ni, er den fremdeles ledig?”
“Ja, jeg skulle tro det.”
“Hvor mye for å flytte inn?”
“En ukes leie, en på forskudd pluss depositum og ti for nøkkelen. For fem åtti kan
dere flytte inn.”
De gikk alle sammen, men til Jonnys irritasjon kom de alle tilbake etter bare en
time og oppholdt seg hele tiden på patioen og rundt bassenget til klokken nærmet seg
ni. De var ganske pågående. Klokken to minutter før ni åpnet han igjen døren til Jonnys leilighet og flirte motbydelig.
“Vi er klare til å flytte inn.”
Fordi han ikke hadde gitt klar beskjed med det samme, var ikke Jonny tøff nok
til å gi dem beskjed om at han ikke ville leie til dem. Motvillig lot han dem få leie
leiligheten. De hilste ikke på hverandre før de var klar til å skrive under på papirene.
“Mitt navn er Kirk Coleman. Jeg er musiker. Og dette er min, eh, vi er ikke akkurat gift, men vi er en lykkelig familie, min kjære Lillian og vår sønn Wiley. Det
stygge synet der borte er vår beste venn Gordon. Han er mekaniker. Vi er ivrige etter
å slå oss til ro for natten.”
244
Etter hvert kom Eric lenger og lenger på etterskudd og utviklet seg dermed til et problem. Han skyldte nå mer enn tre undre dollars i forfalt husleie. Denne uken klarte
han bare å skaffe femti, men han kom med store løfter. Hans mot hadde dødd forrige
måned og nå ventet han på en større arv om bare få uker.
‘Ikke engst deg. Jeg har ikke tenkt å dra min kos.’
Han hadde en småjobb her og der, men det meste av det han tjente, brukte han på
marihuana. Han lovte hele tiden Jonny at han skulle ta noen småjobber for ham rundt
i leilighetene, men han kom aldri så langt at det ble noe av. Han var virkelig litt av
en latsabb! Jonny hadde snakket med hele familien på kontoret og gitt dem klar beskjed om at hvis husleien ikke ble betalt i tide, og hele leien hele tiden, ble de nødt
til finne seg et annet sted å bo.
Eric proklamerte iltert med sin Kentucky slang at han aldri kom til å tillate at
noen fikke kaste familien hans i rennesteinen! Til det svarte Jonny at han bare hadde
seg selv å klandre fordi han var for lat til å jobbe og i stedet sløste bort tiden sin med
å røyke dritt.
Eric var ganske ilter da han gikk ut av kontoret med samboeren og jentungen på
slep! Men på en eller annen måte klarte han å skaffe to hundre dollars til husleien allerede neste dag. Jonny lurte på om Prissy hadde vært ute og prostituert seg for pengene, men det virket ikke sannsynlig det heller.
De to karene i atten var også på etterskudd med husleien. Det slo Jonny at han ikke
hadde sett dem siden nyttårsaften. Han banket på døren, men ingen svarte. Han bestemte seg for å sjekke den ut, og virkelig, leiligheten var forlatt. Den var rotet og
uren, men den var ikke smadret. De må ha sneket seg ut for mange netter siden uten
å gi ham beskjed om at de skulle flytte. De hadde sannsynligvise brukt opp alle pengene på narkotika og alkohol nyttårsaften, og var uten penger til husleien. Som en
uunngåelig konsekvens av narkotikamiljøet og den amerikanske livsstilen innså han
at han måtte venne seg til at folk snek seg ut midt på natten for slippe å betale husleien.
Han måtte holde øynene åpne både dag og natt.
Men de hadde sneket seg ut uten å be om å få depositumet tilbake så i dette tilfellet kom han ikke til å lide noe tap. Nåja, det var en førstegang for alt. Og deres forsvinning utviklet seg til det beste. Bare noen timer senere trengte et overvektig par
fra Tennessee i slutten av tjueårene en hybel med bad, så de flyttet inn med det
samme etter å ha betalt full leie, sikkerhet og depositum. Egentlig, bare Phil var en
ekte tennesseer. Kona, Valencia, var fra Philippinene. De hadde truffet hverandre
gjennom et internasjonalt ekteskspsbyrå. Det ble stadig flere amerikanere som ikke
ville satse fremtiden på et forhold med en av disse hensynsløse gullgraverne og de
billige umoralske bikkjene som uunngålig førte til skilsmisse. De fleste normale
menn var på utkikk etter et koneemne som han kunne bygge en familie og en fremtid
med. Men alt som var tilgjengelig i dette miljøet, var utpulte luddere og crack horer.
De to karene i nummer atten kom tilbake fire dager senere helt pengelens etter
etter å ha vært på kjøret på kokain. De forlangte at Jonny godtok depositumet for en
245
ukes leie, men det avslo Jonny. Og fordi de ikke hadde gitt flyttebeskjed, ville deres
depositum ikke ble refundert. Det vill bare dekke den uken de hadde vært borte. De
hevdet at de ikke hadde flyttet, men var blitt sparket ut, og de truet med å tilkalle
politiet.
“Bare ta dere ut. Kanskje politiet ville likt å få tak på to crackhoder som ennå er
høye nok til å fly.”
Det ble ikke noe av trusselen om å tilkalle politiet, men de lovet hevn. Jonny traff
dem et per ganger i Holiday Park der de holdt seg blant de hjemløse, men de viste
seg aldri mer på eiendommen.
Tidlig mandag morgen måtte Jonny ta seg av førsteprioritetslånet. Han sendte en
sjekk på hele beløpet. Han hadde riktignok ikke tatt inn nok husleie til å dekke alt,
men hadde overført $4.000,00 fra beløpet han hadde fått tilbakebetalt under overdragelsen over på forretningskontoen.
Nesten tre dager senere, på onsdag ettermiddig, fikk han en ubehagelig telefon fra
herr Welsh, sakføreren.
“Jeg fikke sjekken for bare noen minutter siden. Det skulle ikke være nødvendig
å minne deg på at beløpet var forfalt allerede fredag morgen. Og jeg ringer for å opplyse deg om at det vill bli en fem prosents strafferente på totalt et hundre og tjuefem
dollars som må betales øyeblikkelig ifølge låneavtalen. Jeg vil understreke klart og
tydelig at jeg ikke kommer til å godta for sene innbetalinger i fremtiden. Er det akseptert.”
“Selvfølgelig. Men jeg kan ikke se at beløpet forfalt på fredag. Beløpet forfalt den
første, som var søndag. Og vi vet begge at søndag er en helligdag, og basert på min
internasjonale erfaring forfaller beløpet da ikke før neste virkedag som i dette tilfellet
var på mandag. Og jeg sendte deg sjekken tidlig mandag morgen. Og det er jo bare
noen kvartaler mellom posthuset og kontoret ditt. Derfor kan jeg ikke godta at du
straffebelaster meg for for sen betaling. Sjekken ble skrevet ut i tide, og hvis jeg ikke
hadde brukt posten, men spasert over til kontoret ditt og gitt deg sjekken mellom
fingrene, hadde du ikke hatt noe å sette fingeren på. Men jeg er klar at det er vanlig
kotyme at betalingen, selv om det er postsendt sjekk, skal være kreditor i hende på
forfallsdagen. Det virker likevel noe søkt, herr Welsh, at jeg skal straffebelastes for
altfor sen postgang. I tillegg står det i avtalen at jeg har seks dagers nåde, hva nå det
måtte bety.
Derfor kommer jeg ikke til å godta noen form for strafferente i dette tilfellet, som,
etter alt jeg kan se, var et korrekt oppgjør. Men ettersom jeg nå har forstått hvem jeg
har med å gjøre skal jeg påse at du har fremtidige betalinger i hende på den dagen du
nå så klart hevder er forfallsdagen.”
“La meg få informere deg, herr Hell, at å drive forretning i Fort Lauderdale ikke
er det samme som å drive forretning internasjonalt. Detter Amerika, og vi amerikanere er stolte over at vi betaler vår gjeld i tide.”
Jonny sydet av irritasjon. Han klarte ikke å holde tilbake sarkasmen som han slet
med.
246
“Ja, hvorfor forteller du ikke det til De forente nasjoner?”
Sakfører Welsh var irritert over å bli motsagt.
“La meg da få informere deg om at neste måned forventer jeg å ha fullt oppgjør
på mitt skrivebord senest en dag før forfall. Det betyr at jeg ikke kommer til å godta
verken personlige eller forretningssjekker, men bare banksjekker eller kontanter. Jeg
vil også gjøre deg oppmerksom på at førsteprioritetsholderen er en eldre enke som
er helt avhengig av lånemidlene til sitt daglige livsopphold, hvilket er et fakum du
bør tenke over og vise full respekt for. Slik vil ingen av oss ha noe å engste seg for.”
“Jeg skal gjøre mitt beste for å betale ethvert beløp i tide i henhold til din definisjon av ‘i tide.’ Skulle jeg derimot mot formodning ikke bli i stand til å betale, skal
du få beskjed i god tid. Jeg håper det er tilfredsstillende. Det er iallfall det beste jeg
kan love.”
“— Nå, selv om jeg hater å måtte gjøre det, må jeg henlede oppmerksomheten på
et muligens større problem. Det var egentlig derfor jeg ringte. Jeg har mottat foruroligende, men pålitelige, opplysninger om at etter bare to ukers drift har du utviklet
en ledighetsprosent på over 50 prosent. Jeg er innstilt på å kalle det dårlig ledelse,
herr Hell! Og som du vet har vi også en klausul angående dårlig ledelse i kontrakten.”
“Kan jeg spørre hvor du har de opplysningene fra?”
“Da må jeg opplyse om at slik informasjon er høst fortrolig.”
“Ha, ha, ha. La meg få opplyse deg om at den også er høyst falsk, herr Welsh. Det
eneste jeg har ledig rett nå, er en liten hybel der jeg tar meg av noen småreparasjoner.”
“Mener du å si at både nummer tjue og tjuetre er utleid? Også nummer tolv?”
“Det stemmer.”
“Kan du gi meg navnet på leietakerne?”
“Herr Welsh, jeg kan gjøre bedre enn som så. Allerede i morgen tidlig skal jeg
sende deg en utleieutskrift!
Og kan jeg samtidig foreslå at du skaffer deg en mer pålitelig kilde for opplysninger?”
“Jeg har allerede informert herr Littlefields sakfører om at jeg vurderer en panteoppsigelse.”
“Du har ikke grunnlag for noen panteoppsigelse, herr Welsh. Selv med bygningen halvfull har jeg sterk nok økonomi til å overleve. Og den listen over leietakerne
med leiebeløp er den samme listen som jeg sendte herr Littlefield og herr Mitchell
allerede i dag tidlig. — Men jeg har også en tilleggsopplysning som kan være av interesse for deg?”
“Hva kan det være?”
“Alle som har flyttet ut, ble oppsagt av Ted før jeg overtok bygningen. Kanskje
den opplysningen kan forklare deg litt om din informasjonskilde? — Du var jo også
til stede under overdragelsen.”
Herr Wesh var stille i den andre telefonen. Han var litt mindre overlegen i stemmen da han fortsatte.
247
“Jeg kommer til å ta alle forholdsregler. I mellomtiden anbefaler jeg et du tar vare
på forretningen på en profesjonell og inntektsgivende måte, herr Hell.”
“Jeg anbefaler det samme til deg, herr Welsh. Du bør se deg om etter en pålitelig
informasjonskilde!”
“Takk. Men jeg har et godt råd til deg, herr Hell: Betal regningene dine i tide!”
“Ikke engst deg, herr Welsh. Å bo blant grønnsaker og halvtomsinger er ikke så
enkelt, men jeg tar vare på butikken, det er sikkert! For min egen del!”
“Lykke til, herr Hell. Du kan komme til å trenge det!”
‘Fy faen for en drittsekk! Var det slik menneskene ble av å leve i et fritt land?’
Senere den ettermiddagen blåste Ernie ‘Speedy’ Fleece inn på kontoret som en orkan.
“Heeewww. I’m Speedy Fleece. Bbrrrrrr. Det er ufyselig der ute. For en regnskyll! Rett ut av ingensteds. Jeg håper du har et ledig rom. Det er umulig å løpe rundt
og se etter et sted å bo i et slikt ufyselig vær. Hvis du har noe ledig, tar jeg det. Uten
reservasjoner. Jeg starter i ny jobb i morgen. Jeg skal drive et renseri. Rett her i Fort
Lauderdale. Jeg er fra New York. Jeg trenger et tak over hodet. Jeg ser du har basseng. Hva mer? Kabel? Hva har du?”
“Jeg har et en soveroms med alt inkludert. Ny TV. Kabel. Alt du trenger er å
koble til telefonen.”
“Jeg tar den. Hvor mye?”
“Et femti per uke pluss en ukes depositum og ti for nøkkelen.”
“En ukes depositum og ti for nøkkelen? Hva faen tror du jeg er? En småkjeltring?”
“Det kan godt være. Jeg har ikke peiling.”
Det direkte svaret forvirret Speedy. Han hadde forventet en benektelse så han ble
litt stille i noen sekunder.
For en type! Bare midt i trettiårene, men hans skarpt gråe hår satt opp i en hestehale gav et førsteinntrykk av at han var minst tjuefem år eldre. Men hans vidåpne
øyne og ungommelig ansiktsuttrykk og hans kvikke bevegelser dro han tilbake til
rundt tretti. Han var utfordrende barbrystet med to store bronseringer hengende ned
fra brystvortene og med en mindre gullring hengende ned fra den ene øreflippen. Han
hadde på seg helt nye Nike løpesko og et par falmete grønne silkebukser.
Jonny kunne ikke helt bestemme seg for om han gav et positivt eller negativt inntrykk. Men han fikk så absolutt Jonny til å føle seg usikker. Jonny bestemte seg med
det samme for at han kom til å bli en vanskelig og krevende leietaker som han helst
ikke ville leie til, men han var klar over at han trengte pengene.
Speedy fortsatte litt mindre fremfusende.
“Jeg foreslår at jeg får flytte inn uten depositum. Jeg er ingen kjeltring.”
“Godt for din del. Men den går ikke. Jeg trenger en ukes depositum. Å den eneste
måten å få nøkkelen tilbake på, er å kreve sikkerhet for den. Og det gjelder om du er
kjeltring eller ikke.”
Speedy flirte frekt.
248
“Jeg har et forslag til deg: Du lar meg flytte inn i dag og neste lørdag betaler jeg
for to uker. Den er vel grei, ikke sant?”
“Den går ikke! Det betyr at du bor i en uke uten å betale noe som helst og så kommer ajour neste uke — uten depositum. Sannsynligvis vil jeg da se deg med halen
mellom beina etter bare en uke. Med nøkkelen i lommen. Nei, den går ikke!”
“Faen ta! Noen idioter biter på den. Men da har jeg et nytt forslag: Jeg flytter inn
i dag og betaler for den første uken. Hvis du fremdeles ikke vil gi deg på depositumet, flytter jeg inn i dag, men betaler alt om noen dager.”
Jonny begynte å bli irritert.
“Har du penger å flytte inn for, eller ikke?”
“Selvfølgelig har jeg det. Men jeg må gå i banken først.”
“Så hvor pokker har du banken da? I New York City?”
“Selvfølgelig ikke.”
“Javel, men siden du nettopp fløy inn, som du sier, regner jeg med at du ikke har
noen bankkonto ennå. Uansett, det beste jeg kan gjøre for deg er at du betaler husleien og nøkkelen så kan jeg vente et par dager med depositumet. Hvis du ikke betaler, får du bare se å komme deg videre. Du kan godta det eller la være.”
“Jeg tar den. Jeg er bare litt av en gnier, det er alt. Mange bekker små, vet du.”
“Ja, men pass nå på at bekken ikke tørker helt opp, da!”
Speedy satte øynene i Jonny, men sa ikke noe. Han fylte ut papirene, betalte husleien, fikk nøkkelen og med en liten tøyryggsekk satte hans kursen mot tjuefire mens
Jonny fulgte ham med øynene gjennom kontorvinduet. Han første seg ikke fortrolig
med den fyren. Men nå var alle leilighetene fulle igjen.
Jonny følte seg tilfreds akkurat nå. Det så bra ut.
Fem homser ut.
En ny inn. Speedy.
Pluss Craig og Ross.
Det var litt av en forbedring!
Jonny sukket av lettelse.
Løgnen om at leiligheten var utleid, hadde også godt i oppfyllelse. Enda en gang.
Han satte opp en husleieoversikt som han daterte tilbake en dag og sendte den
straks til herr Littlefield og herr Mitchell.
Så laget han en ny husleieoverskikt som han planla å sende til sakfører og drittsekk Wesh i morgen ettermiddag.
Han tok vare på forretningene, det var sikkert — på amerikansk vis. Men det gikk
en tynn linje mellom suksess og fiasko. Han følte seg usikker på hvordan det kom til
å utvikle seg. De var så absolutt ikke enkle å takle, alle disse steinhodene.
Han undret seg på hvordan livet ville vært i New Jersey. Det kunne umulig være
slikt som her!
249
13
Kokain og silikon
“Hallo, boss.”
“Hallo.”
“Har Deena ringt?”
“Nei.”
“Noen som har ringt.”
“Nei.”
“Har noen vært i leiligheten.”
“Nei. Ikke som jeg vet om.”
“Hvis du ser henne, vil du si at jeg elsker henne?”
“Hør, Jason. Det er ikke min jobb å løpe rundt på eiendommen og fortelle leietakerne hvem som elsker dem eller ikke. Det er privat, så det får du fortelle henne
selv. Eller enda bedre — vis henne.”
“Det gjør jeg alltid. Jeg knuller henne som en villmann! — Men faen, jeg er skikkelig engstelig. Hun har ikke vært hjemme på fem dager nå! Og jeg har ikke klart å
få kontakt med henne. Husleien forfalt i går og jeg er blakk. — Hva kan ha hendt
henne?”
“Det har da ikke jeg noen peiling på.”
“Hvis jeg gir deg nummeret mitt, vil du ringe meg hvis hun skulle dukke opp? Jeg
er syk av engstelser. Kimberly lovet at hun skulle hjelpe henne med å komme seg
bort fra det jævla stygge svarte monsteret som hun har knullet rundt med — få henne
vekk fra all den jævla kokainen før det er for seint, men i det siste har jeg ikke fått
kontakt med henne heller. De er antakelig ute på et skikkelig kokain kjør akkurat nå.
Begge to. Faens bikkjer! Og her går jeg og engster meg for husleia!”
“Har du ingen jobb?”
“Naah. Jeg er bare sammen med noen venner. Ei ny dame. Hun er ei kåt lita bik-
Kokain og silikon
250
kje! Hun får ikke nok. Jeg har knullet henne både natt og dag, men hun får aldri nok.
Hun treger mer enn én elsker. Så hvis du lover å slippe henne inn i leiligheten, skal
jeg sende henne over til dæ. Hun går på full automatikk. Alt du trenger å gjøre, er å
trykke henne på mageknappen så spretter hun åpen. Men du blir nødt til gi henne en
lang og god knull. Hun er nymfe! Ha, ha, ha.”
Det var rundt ti om morgenen og Jason var høy. Skyhøy!
“Jeg er ikke interessert. Du skal få ha bikkjene dine i fred for meg. Jeg har en
jobb å ta meg av. Så jeg kommer ikke til å slippe henne inn. Og hvis du ikke kommer
fram med husleien ganske snart, kommer jeg heller ikke til å slippe inn deg. Når kan
du betale?”
“Hva faen vet jeg? — Når du ringer meg og sier at Deena er kommet hjem antakelig. Selv er jeg blakk!”
“Ja, men dette er ikke Frelsesarmeen. Jeg gir deg til utsjekking i morgen klokken
elleve. Du vet jo hvor Danny bor, så du får gå og vise ræva di noen ganger til ham!”
“Jeg skal si deg noe, Jonny. Noen ganger er du et jævla rasshøl. Faen ta deg.”
Jason avbrøt samtalen.
Jonny var travelt opptatt med å gå gjennom husleieoversikten og engstet seg over
ubetalte leier da to gentlemen i grå bukser og kortermede hvite skjorter banket på
kontordøren. De var inne på kontoret før han fikk sagt ‘kom inn.’ Begge viste politiskilt.
“FBI.”
“FBI?”
Jonny ble straks urolig. Hva pokker var det som var galt nå? Immigrasjon? Faen!
Han skulle ha ringt Lucy for lenge siden angående sin immigrasjonsstatus.
“Hva gjelder det?”
De var høflige, men rett på sak.
“Jonny Jakobsen Hell?”
“Ja, det er riktig.”
Han skalv vi stemmen og følte seg ille til mote. Han tilbød en liten ekstra opplysning som han tenkte kunne være positiv.
“Jeg er eieren.”
“Gjenkjenner du denne kvinnen?”
En av dem plasserte et fotografi på skrivebordet foran ham. Han trengte knapt å
se på det. Han kjente igjen Deena med det samme. Han så på detektivene med store
øyne.
“Ja, det gjør jeg. Hun bor på en av hyblene. Nummer 22b. Sammen med en venn.
Eller en hallik. Eller noe slikt.”
“Hvor lenge er det siden du har sett henne på eiendommen?”
Jonny tenkte seg godt om.
“Eh — fire, fem dager. Kanskje en uke.”
“Hva med hennes venn?”
“Han går ut og inn av hybelen hele dagen. Med forskjellige kvinner. Og noen gan-
251
Kokain og silikon
ger gutter. Han ringte meg nettopp, eh, kanskje for et par timer siden, for å høre om
jeg hadde sett noe til Deena. Det er hun som betaler husleien, og nå er de på etterskudd. Han sa han ikke kunne betale før Deena kom hjem.”
“Er du sikker på at hun ikke har vært på eiendommen de siste fem, seks dagene?”
“For alt hva jeg vet kan hun ha vært ut og inn mange ganger. Men selv har jeg
ikke sett noe til henne. Og jeg tror ikke hun har vært her heller, for Jason ringte og
spurte om jeg hadde sett henne. Han trengte penger til husleien — eller noe slikt.”
“Vet du hvordan vi kan komme i kontakt med ham?”
“Ja, han ringte og gav meg et nummer jeg skulle ringe i tilfelle jeg så Deena på
eiendommen.”
Jonny gav dem nummeret. Den ene detektiven gikk ut av kontoret og satte seg inn
i bilen. Den andre fortsatte forhøret. Han la et nytt bilde på skrivebordet foran Jonny.
“Gjenkjenner du denne kvinnen?”
Igjen så Jonny på ham med store øyne.
“Ja, jeg tror det. Jeg traff henne på U.S. Prime. Hun fortalte meg at hun hette
Kimberly Anderson. Hun var født koreansk, oppdratt svensk og var amerikansk statsborger. Jason bad meg bli med ham dit for å se etter Deena. Han var engstelig, men
hadde ikke penger til drosje, så jeg tok ham over dit. De kjente hverandre, og hun ble
med ham på hybelen og røkte crack, ifølge Jason. Han var blitt banket opp inne på
kontoret da han forsøkte å få Deena med seg hjem — et sammenklistret øye og
kløyvd underleppe. Det er alt jeg vet. — Er det et problem?”
“Begge kvinene ble funnet døde flytende med ansikted ned på Intracoastal nær
Miami. Begge hadde strupene skåret over, brystene hakket i biter og silikon implantatene fjernet. Vi har grunn til å tro at de begge ble drept av den samme personen.”
Han slengte enda to bilder på skrivebordet foran Jonny.
“Slik så de ut da de ble tatt opp fra kanalen.”
Jonny kastet et fort blikk på bildene.
“Uff. Det er fryktelig. Det må være gjort av en syk person!”
Han begynte å føle seg uvel.
“Syk — og dødelig. Vi har grunn til å tro at denne personen kan være å finne i
nærheten, kanskje i denne bygningen. Vi må be deg holde øynene åpne. Vi tror det
er en profesjonell drapsmann som dreper for penger — og nytelse! Vi vet ar han har
drept tidligere. Forresten, du skulle ikke tilfeldig gjenkjenne denne kvinnen?”
Han plasserte et nytt bilde på skrivebordet foran Jonny. Med skjelvende hender
grep Jonny bildet og studerte det.
“Jody?”
“Ja, Jody Dexter. Også hun danset for U.S. Prime. Vi ser et mønster. De velger
ut de vakreste pikene som er ivrige etter å få satt inn implantater for å få større bryst.
Etter det blir pikene utnyttet på det groveste. Til prostitusjon. Som narkotika langere.
Lokkeduer. Sette falske penger i omløp. Pengeutpressing. Alt tenkelig. Noen av kvinnene kan ta inn så mye som fem tusen dollars per natt bare på prostitusjon. Pluss hva
de enn måtte ta inn ekstra fra narkolanging. Det er et inntekstsbringende opplegg. De
har ingen skrupler eller moralske betenkninger. Når de ikke lenger trenger jentene,
Kokain og silikon
252
eller når jentene ikke lenger følger ordrer og vil avslutte opplegget, blir de ganske
enkelt tatt av dage med de mest bestialske metoder. De blir dumpet i elver, skutt,
knivstukket, kvelt. — På enhver dyrisk måte du kan tenke deg.
Vårt største problem rett nå er falske dollarsedler. Falske U.S. hundredollarsedler
av ganske høy kvalitet blir trykket et eller annet sted Sør Amerika, sannsynligvis av
narko karteller i Columbia. Og så smuglet inn og satt i omløp i U.S. Det er så å si
umulig for et utrent øye å se forskjellen.
Det sier seg nesten selv at denne trafikken er langt mer lønnsom enn narkolanging. Mange av disse jentene blir trent opp til å smugle inn store summer med hvitvaskede eller falske midler. Det sier seg også selv at mange av disse pikene kan føre
seg veldig suksessrike der de kan nyte et live i luksus med lett tilgang til narkotika
sammen med innflytelsesrike partnere. De føler at de har klart å trenge gjennom
glasstaket bare ved å være hyggelige og tilgjengelige. Selvfølgelig fungerer de også
som luksusprostituerte når det blir krevd av dem — og de synes å nyte det. I virkeligheten er forfremmelsene deres ikke annet en dødsdommer.
Ingen som kjenner til kartellenes innerste hemmeligheter kan gjøre regning med
noe langt livsløp. De fleste får bare anledning til to, tre eller maks fire turer. Vi har
bevis for at noen av dem er blitt dumpet i stålkontainere fra private luksusfly over
Bermuda-triangelet. Men de fleste blir tatt av dage i Sør-Amerika uten at de får anledning til å gi livslyd fra seg. De blir ikke så godt som registrert som savnede personer. Våre undersøkelser fører oss som regel til en lovlig utreise med et amerikansk
pass. Det sier seg selv at dette utgjør et kjempemessig problem for den amerikanske
sentralbanken, så vi kommer til å gjøre det som står i vår makt for å sette en stopper
for det! — Forresten, hvordan kom du i kontakt med Miss Dexter?”
“Jeg satt tilfeldigvis ved siden av henne på bussen fra San Antonio til Houston.”
“Jeg er ikke så sikker på at det var tifeldig. Derfor har vi grunn til å tro at du kan
hjelpe oss. Jeg har enda et bilde til deg. Er du klar?”
Han la et nytt bilde foran ham på skrivebordet.
Jonny lukket øynene
‘Vær så snill, amigo. Aldri glem Hooker. Jeg har aldri vært en ond person.’
Jonny åpnet øyene og forventet å se et bilde av Hooker som smilte til ham fra
skrivebordet. Men det var ikke et bilde av Hooker. I stedet så han rett inn i de kalde,
fargeløse klinkekulene til det styggeste mennesket han noen gang hadde truffet i hele
sitt liv — Horseface. Han skvatt.
“Jeg forstår du har truffet dette uhyret tidligere?”
Jonny nikket langsomt.
“Ja, på bussen fra El Paso til Stockton i noen fryktelige sekunder som føltes som
et helt livsløp. Jeg var på vei til Miami, men havnet til slutt i Fort Lauderdale. Han
skjøt en kvinnelig passasjer som satt ved siden av meg. Han skjøt henne og forsvant.
Jeg ble tatt inn og utsatt for noen ubehagelige avhør. Politiet var så absolutt ikke interessert i å finne morderen.”
“Vi kjenner til saken. Vi har tilgang til mappen din. — Vi har et siste spørsmål
til deg: Har du sett denne personen etterpå?”
253
Kokain og silikon
Jonny skalv over hele kroppen. Kunne det være mulig at han kunne være til hjelp
med å få Hooker’s og Jody’s drapsmann bak lås og lukke — kanskje få satt ham i
den elektriske stolen? Det var der han hørte hjemme!
Han følte et brennende behov for rettferdighet og den herlige opphisselsen av
tanken på hevn!
“Ja, jeg har det. Jeg fikk et kort glimt av ham på nyttårsaften da Jason var ute og
lette etter Deena. Ifølge Jason hadde han et forhold til Deena og hadde matet henne
med kokain hele ettermiddagen. Jason forsøkte å få henne med seg, men kom tilbake
etter en times tid med hele ansiktet forslått. — Forresten, da han ringte meg, nevnte
han at Kimberly hadde lovet ham å forsøke å få Deena fri fra klørne deres.”
Han kleiste hånden over bildet til Horseface.
“Han sa at det var denne karen som knullet rundt med Deena. Det er ufattelig at
han fremdeles er på frifot!”
Så kom den andre detektiven tilbake på kontoret. Han nikket tilfreds og bekreftende.
“Det gikk greit. Han ble tatt inn til forhør. Denne saken er endelig i ferd med å bli
løst. Alt vi trenger å gjøre nå er å finne faenskapet og få satt ham fast!”
Jonny var ikke så sikker på det. Det kunne vise seg lettere sagt enn gjort. Han
hadde lest statistikken. Bare i Denver, en forfallen by på mindre enn en halv million
innbyggere, gikk mer enn ti tusen dømte mordere og voldtektsmenn løse. I New York
City var tallet over førti tusen på allerede dømte mordere og voldtektsmenn som gikk
løse i gatene! Det var ganske enkelt eksempler på et totalt sammenbrudd i opprettholdelse av lov og orden. Politiets unnskyldning var at de hadde det så travelt med
å svare på 9-1-1 anrop at de hadde verken tid eller resurser til å ta dem inn. I mange
tilfeller hadde de til og med adressen til der de bodde! Det var et vanvittig politiarbeid. Men det var kanskje ikke annet å vente når en hel befolkning hadde det travelt med å ringe 9-1-1!
For en vanvittig prioritering! Men slik jobbet politiet.
Men disse var fra FBI. Kanskje de var dyktigere og rådde over flere resurser? Å
få satt ham fast var nå så sin sak. Men å få ham dømt noe helt annet. Disse menneskene hadde uuttømmelige resurser. Og i et samfunn der rettferdighet bare var gjort
tilgjengelig for dem med den feiteste lommeboka, var ikke Jonny så sikker på at
Horsefaces ofre noen gang ville oppleve rettferdighet — selv etter døden.
Han var også tvilende til at han selv kunne gjøre så mye fra eller til selv om han
hadde vært vitne til Hookers henrettelse.
Det skulle bare ei kule til for å bli kvitt ham også!
Hans verste mareritt var i ferd med å befeste seg. Han var langt fra trygg på at FBI
kunne gi ham den nødvendige sikkerheten. Han engstet seg for at kanskje livet hans
var i fare slik Wendy hadde hevdet. Han kunne ikke helt se det for seg. Samtidig som
det var helt reelt, føltes det likevel så uvirkelig. Det var slikt som en leste om i bøker
eller så på film. Og noe slik kunne ikke hende ham. Han hadde iallfall aldri opplevd
noe lignende tidligere. Men han hadde ikke bodd i Amerika på nittitallet heller tidligere.
Kokain og silikon
254
Hvordan var nå dette uttrykket — ‘der fantasien slutter, begynner virkeligheten.’
Men FBI-agenten hadde enda en opplysning til ham.
“Vi må også informere deg om at du er under politiets overvåking lokalt.”
Han tenkte på albinoen og folks manglende tillit til lokalpolitiet: ‘De er problemet, ikke løsningen.’
Hvorfor gjorde ikke politikerne noe? Kanskje de også var problemet og ikke løsningen?
Disse to agentene derimot gav et solid inntrykk. De var åpne, vennlige og profesjonelle. Men de forlot kontoret uten så mye som å håndhilse eller presentere seg.
For alt Jonny visste var det ikke sikkert at de var fra FBI.
Kanskje de jobbet for nakokartellene?
Han hadde opplevd at skillet mellom urett og rettferdighet ikke alltid ble presentert i uniform. Og det hadde vært noe kjent med den ene av dem. Kanskje han hadde
sett bildet av ham i en eller annen avis?
Ja! Han hadde havnet i skjærsilden, det var sikkert. Kanskje kom han til å våkne
opp i et sviende helvete?
‘Tenk positivt, Jonny. Slik du tenker, slik blir det.’
Ja, dette er Amerika, mann! Et fritt land! Men det var trist å se: Friheten kom med
en prislapp.
255
14
Lothar Vernon Mezzacapos raseblanding var uten sidestykke i amerikansk historie.
Å kalle ham hvit basert på hans mørke, italienske bestefar var muligens å trekke begrepet altfor langt selv om ansiktstrekkene hans var kaukasiske. Men hans hudfarge
var negroid. Hans bestemor som var av afro-amerikansk og spansk opprinnelse, høyst
sannsynlig meksikansk, kvalifiserte ham både som mestizo og mulatt. Og med en
haitiansk og kreolsk mor, og det faktum at han var født og oppvokst blant kreoler i
Louisiana, kvalifiserte ham så absolutt som kreol.
Med sin blåsvarte hudfarge ble han automatisk betraktet som svart selv om han
hadde grove, kaukasiske ansiktstrekk.
Han var av uavklart etnisk opprinnelse, en ekstrem raseblanding selv etter amerikansk målestokk.
....................................
Federico Mezzacapo vokste opp som enebarn i en ganske velstående italiensk familie av handelsmenn i Palermo, Sicilia. Hans far hadde opparbeidet et av de mest
prestisjetunge hotellene, La Castillio, med dets velrenommerte restaurant, La Cultorella Siciliania, til det mest kjente og best besøkte stedet på hele Sicilia i den
perioden som fulgte rett etter den første verdenskrigen. Det var helt naturlig at Fredrico ville få den beste utdannelsen som var mulig for en ung italiensk kjøpmanns
sønn på den tiden.
Han kom inn på et av de mest velrenommerte utdannelsesinstitusjonene for hotellog restaurantindustrien i hele Europa, International Academi of Cuisine i Zurich,
Sveits.
256
Under sitt besøk i Sveits innledet han et forhold til ung, blond skjønnhet, Emily,
som var datter til en av de mest velstående handelsmennene i Amsterdam, Holland.
Ekteskapet ble inngått i Palermo kort tid etter at han var ferdig med utdannelsen.
De ble begge spådd en lysende fremtid blant siciliansk aristokrati. Men slik ble
det ikke.
En gruppe innflytelsesrike forretningsmenn hadde i all hemmelighet tatt kontakt
med hans far og gitt ham et tilbud på eiendommen som han ikke kunne avslå. Den
gamle mannen, derimot, som hadde investert hele sitt livsverk og alle sine fremtidsdrømmer både for seg selv og sin sønn i eiendommen, nektet bestemt å selge. Han
var ikke i stand til å se skriften på veggen.
En søndag morgen da Federico kom hjem fra søndagsmessen etter å ha fått tilgivelse for sine synder, fant han sin far skutt gjennom brystet med hele åtte kuler mens
han satt bak skrivebordet og fylte ut årets selvangivelse. Hans mor og søster var
begge skutt men de ennå lå til sengs. Hans vakre kone var pepret med kuler gjennom
ryggen mens hun stod og forberedte søndagsfrokosten.
Federico Mezzacapo var trøstesløs nedbrutt. Han mistet stort sett både livskraft
og livslyst etter den hendelsen, spesielt etter som tiden gikk og ingen ble tatt og stilt
til ansvar for ugjerningen. Han regnet med at det var meningen at også han ville vært
blant de avdøde hvis det ikke hadde vært for at han gikk til søndagsmesse den morgenen. Og fra den dagen var han til stede på hver eneste søndagsmesse.
Allerede neste dag etter begravelsene kom den samme gruppen fremtredende forretningsmen fra Palermos Handelsdelsstand på besøk til Federico og presenterte den
samme avtalen for ham som hans far hadde avslått. Den eneste forskjellen var at
salgsbeløpet nå var redusert til halvparten av det opprinnelige. Federico var klok nok
til å se skriften på veggen. Han bestemte seg får å selge.
.......................................
Ingen syntes å vite hvordan han kom seg inn i De forente stater, men to år senere ble
Federico Mezzacapo for første gang observert sammen med italienske immigranter
i Little Italy i Nord New Jersey rett ved Hudson River litt sør for Lincoln Tunnel som
førte til Manhattan.
Her, midt i hjertet på en av verdens mest tett befolkede metropoler, utviklet en av
historiens mest uvanlige og opprinnelige mutasjoner i utviklingen av etniske subkulturer seg, bare overgått av utviklingen av svarte jøder i Etiopia — blandingen, og de
seksuelle forbindelsene, mellom svarte amerikanere og italienske immigranter til De
forente stater, var en utvikling som sjelden ble diskutert blant historikere.
Federico, den iltre lille italieneren med det mørke utseende, som aldri gjorde et
dagsverk, men som likevel klarte å opprettholde en høy levestandard, giftet seg med
en høy, mørk negresse av kongolsk avstamning. Deres førstefødte, Damien, arvet sin
mors utseende og egenskaper, men han hadde lite av faren, bortsett fra hans iltre natur.
257
Damien vokste opp blant kriminelle i et område i Harlem der kriminaliteten var
enehersker uten minner etter sin far. Vesle, iltre Federico ble skutt av en siciliansk
innvandrer som hette Antonio Lucchese en tidlig søndag morgen rett utenfor sin egen
leilighet da han kom gående hjem fra sin ukentlige tur til søndagsmessen.
Det ble aldri helt klart hvem som tømte bankkontoen hans for et betydelig beløp
kontanter i en av de minste, minst fremtredene bankene i nabolaget. Familien ble
ikke tilgodesett med noen av midlene. For å overleve begynte Damiens mor å jobbe
på gatene i Harlem og døde av syfilis i en alder av bare førtito år. Uten kjent familie
ble hun gravlagt på en kirkegård for fattigfolk i Brooklyn uten gravstøtte eller så mye
et navn. Damien var da bare seksten år gammel — og helt alene i verden.
Ikke mye er kjent om Damien gjennom hans unge år som gateselger i Harlem. En
bartender syntes å huske at han av en eller annen grunn hadde hatt problemer med
noen lokale hjemmebrennere på grunn av egen omsetning. Fra da av ble han verken
sett eller hørt fra i de forbryterinfiserte gatene i Harlem.
Det er kjent at ti år senere levde Damien et tilbaketrukket liv i en liten bolig i kreol
distriktene i sumpene i Louisiana. Så sent som i 1959 ble han registrert i en lokal
kirke for å ha inngått ekteskap med en kvinne av haitiansk og kreol avstamning. Fødselen av Lothar Vernon ble registrert i den samme kirken bare tre måneder senere.
Den vesle familien på tre klarte å skaffe seg et magert utkomme ved jakt, fiske og
litt jordbruk. Lothars fremtid ville vært et liv i tilbaketrukket ro hvis det ikke hadde
vært for det som skjedde rett før hans attende fødselsdag.
Tre gentlemen fra New York City hadde leid en båt med påhengsmotor og begynte å sportsfiske i sumpområdene. Samtidig tilegnet de seg opplysninger om Damien. Ja, de hadde endelig klart å oppspore den personen som hadde drept deres
eldste bror over en uoverensstemmelse angående produksjon av hjemmebrent i Harlem. Hevnen ville bli søt og effektiv etter alle disse årene!
Da far og sønn var ute og fisket i deres vesle båt, la de merke til en større båt som
hurtig nærmet seg. De tre mennene ombord åpnet ild mot de intetanende mennene
i fiskebåten. Damien ble truffet av to kuler gjennom tinningen og fikk hjernen mer
eller mindre blåst bort før han falt uti det mørke vannet og forsvant. Lothar ble truffet i brystet og overkroppen og falt sammen i båten. Morderne forsvant hurtig.
Noen andre fiskere fikk øye på den vesle båten som lå og drev tilsynelatende uten
noen om bord og stoppet for å undersøke. Lother ble hurtig transportert til det nærmeste sykehus og overlevde som vet et mirakel forsøket på å likvidere ham. Hans
eneste handicap etter prøvelsen var stadige ryggsmerter. Og for å kunne komme gjennom dager med intens ryggsmerte, begynte han å ta smertestillende som han ganske
snart ble avhengig av. Han var på vei til å bli narkoman.
Over sin fars umarkerte grav sverget Lothar hevn.
Bare tre måneder etter at han ble utskrevet fra sykehuset, trålet Lother gatene i Harlem uten å bli lagt spesielt merke til mens han rastløst forsøkte å oppspore sin fars
drapsmenn. Han sverget på at om det ville ta det meste av hans liv, skulle han til slutt
258
føle den intense gleden av å få rettferdig hevn. Han hadde ingen navn, men under det
korte øyeblikket som ugjerningen fant sted, hadde bildene av hans fars drapsmenn
brent seg inn i hans minne så kraftig at de aldri noen gang kunne bli utvisket.
Lothars mor klarte ikke å skaffe seg et levebrød i sumpområdene i Louisiana og
flyttet til Sør Georgia i nærheten av sin eneste kjente slektning, en tremenning. Hun
tok tilbake pikenavnet og ble kjent som Mattie Pollard.
Kort tid senere ble hun samboer med sin barndoms kjæreste, Hardee Hancock,
som nettopp var blitt løslatt etter ni år bak murene for mord. Han hadde skutt sin
nærmeste venn i ryggen etter at han hadde tatt seg til rette med hans venninne og deretter giftet seg med henne. Hevnen hadde vært søt, men den hadde kostet ham dyrt.
Likevel var Hardee overbevist om at i søken etter rettferdig hevn, vurderte du ikke
prisen før etter at du hadde opplevd hevnens intense glede.
Damiens legeme ble aldri funnet. Han var uten tvil blitt tatt av krokodillene bare
sekunder etter at han falt uti. Situasjonen hadde ufravikelig tvunget Mattie til å flytte
fra hennes kjære kajun område. Bortsett fra noen få turer til Sør-Florida av heller
kort varighet, tilbrakte hun resten av sitt liv i Sør Georgia til hun døde av sukkerslag
så sent som i 1994.
Men i 1978 var hennes kjære sønn Lothar i ferd med å slå inn på en kriminell
løpebane som bar kunne overgås av massemordere som Ted Bundy og Jeffrey Dahmer.
Den lykkelige vesle familen som hadde nytt livets enkelhet under stabile forhold
i sumpområdene i Cajun distriktene i Sør Louisiana eksisterte ikke lenger.
Knapt atten og helt alene i verden, uten venner eller familie, uten jobb, uten kjennskap til bylivet, uten utdannelse og uten penger kom Lothar til Harlem på en kald og
forblåst dag i midten på januar. I tillegg slet han med dyp sorg og bunnløst hat og et
ustoppelig ønske om hevn over de slakterne som hadde drept hans far og ødelagt
hans familie. Lothar begynte å se seg om etter et lite krypinn der han kunne forberede sin hevn — henrettelsen av hans fars mordere. Men han var uten hell. Uten penger var det ingen som ville leie til ham, ikke engang for en natt. Harlem gjennomgikk
en dyp depresjon bare overgått av depresjonen i tjueni for årtier siden. New York
City var på kanten av å gå bankerott.
De iskalde vindene kom hylende ned fra nord med ekstrem intensitet. De høye
bygningene på hver side av gaten skapte en slags tunnelvirkning som økte vindstyrken og gjorde livet på gaten i Harlem iskaldt og uutholdelig. Tidlig på morgenen etter slike netter kunne sanitetsarbeiderne i Harlem hente fra tre til fem lik av uteliggere som hadde frosset i hjel av nattens kalde vinder. Men de ble sjelden registrert.
Byen tjenestemenn var ganske påpasselige slik at statistikken ikke skulle virke for
dyster.
Lothar hadde til slutt ikke annet valg enn å søke dekning i et tilfluktsted for hjemløse som ble drevet av Frelsesarmeen. Uunngåelig begynte han å henge sammen med
de mer lyssky elementene blant Harlems gateliv. Han begynte å løpe ærend og levere
pakker slik at han fikk noen dollars til mat. Han overlevde. Og uten at han kunne
259
forhindre det, nesten uten at han var klar over at skjedde, utviklet han seg til å bli en
heldags narkolanger for de ledende gategjengene i Harlem-avdelingen av Lucchese
familiens narkotika kartell. Han klarte til slutt å skaffe seg et lite krypinn på hjørnet
av 9. Ave. og 163. Street.
Han lærte fort at ikke bare var organisert kriminalitet lønnsomt, men den holdt
deg i live og skapte en følelse av fellesskap og tilhørlighet blant de kriminelle. I Harlems underverden skapte Lothar seg et rykte som intelligent, pålitelig og trygg.
Han hadde aldri vært arrestert.
Ettersom han langsomt bygget seg opp et omdømme blant ledelsen i en verden av
kriminalitet, fortsatte han å lete etter sin fars drapsmenn. Bestemt på at han aldri kom
til å gi opp, holdt han øynene åpne mens han fortsatte sin hemmelige søken etter sin
fars mordere. Han hadde navnet på morderne, det navnet de hadde registrert seg med
under sitt opphold i Louisiana da de søkte om jakt og fisketillatelse, men det hadde
ført ham inn i en blindgate. De hadde alle registrert seg med falske navn. Og selv om
de var brødre, hadde de registrert seg med forskjellige etternavn.
Så, etter å ha stanget mot solid betong i over tre år, så han endelig en åpning.
Mens han hurtig bladde gjennom New York Times fanget en liten artikkel på en av
baksidene i avisen hans oppmerksomhet. Et ansikt som han var sikker på at han gjenkjente, stirre på ham med ujevn klapperslange gift:
‘Domenic Cardarella gjenvalgt som leder av den lokale foreningen for lastebilsjåfører, Teamsters’ Union. Lover å renske ut mafia infiltrasjonen.’
Lothar gledet seg over overskriften. Enten var fyren en naiv fanatiker eller en som
forsøkte å begå selvmord. Men gjennom Lothars videre undersøkelser lærte han fort
at den eldste levende blant Cardarella-brødrene ikke var noen av delene — det var
ren taktikk.
Gjennom sine spesielle forbindelser hadde Cardarella-brødrene klart å bygge opp
en av de største lastebilflåtene på Østkysten. Med den eldste av brødrene som leder
for foreningen, var det bare et spørsmål om tid før de hadde overtatt hele markedet
på Østkysten.
Domenic Cardarelle var fakkelbærer for slike som mente at organisert kriminalitet
var lønnsomt.
To unge sjåfører som var i direkte konkurranse med Cardarella-brødrene, ble funnet skutt gjennom tinningen i hver sin lastebil på New Jersey Turnpike. Vogntogene
ble solgt på auksjon for bare en brøkdel av det de var verdt — til Cardarella-brødrene. De to unge vennene hadde brukt hver penny de kunne få hånd om for å skaffe
kontanter til det første avdraget på vognene — i tillegg til at de begge hadde pantsatt
sine nye boliger til langt over takmønet som sikkerhet for lånet til kjøp av vognene.
Det tok ikke lenge for bankene å innfri pantene, og bare to måneder senere var
begge de unge enkene hjemløse og på gaten uten annet enn noen få personlige eiendeler — og med tre små barn. Cardaralla-brødrene hatet uavhengige operatører og
sverget på at de ville alle være utryddet innen det var gått ti år.
De to ungdommene var bare et eksempel til avskrekkelse.
Et annet eksempel gjaldt en ung, arbeidssom immigrant fra Irland som var naiv
260
nok til å tro at den amerikanske friheten var like tilgjengelig for alle som var villige
til å gjøre en innsats. Han ble til stadighet trakassert av utrykningspolitiet som utstedet så mange mulkter at han til slutt ble kvelt økonomisk. Han lot frivillig Cardarella-brødrene overta virksomheten for et beskjedent beløp mot lovnad om at han
skulle få være i fred i fremtiden. De leiet ham til og med inn som en av sine sjåfører.
Bare en uke senere ble han funnet flyende med hodet ned i havneområdet nær alle
pirene i New York City’s havn. Den unge iren hadde fortalt sin historie til en venn
— som også hadde en venn — som igjen hadde en venn.
Cardarella-brødrene tok ingen sjanser — de ønsket ingen vitner til deres skupuløse og hensynsløse forretningsvirksomhet. Uten tvil ville denne unge mannen hatt
en bedre framtid i Irland — kanskje uten muligheter til å nyte et liv i luksus slik den
amerikanske drømmen lovet, men iallfall med en mulighet til å nyte et liv.
Etter seks måneder med forespørsler og nitidige undersøkelser hadde Lotar skaffet
seg et klart bilde over Cardarella-brødrenes lovløse virksomhet. Han begynte å forberede sin hevn. Men han var konfrontert med et altoverstigende problem; alle
kriminelles stadig tilbakevendende problem: Hvordan skulle han gjennomføre henrettelsene uten å etterlate seg så mye som en tøddel av bevis eller mistenkelighet
både overfor politiet og kartellet slik at han kunne fortsette sin virksomhet uten å
måtte engste seg for represalier. Med et stadig sterkere brennende hat mens han hele
tiden oppleve tilbakeglimt av sin fars mord, begynte Lothar og planlegge Cardarellabrødrenes henrettelser i minste detalj.
Først under sine egne undersøkelser fikk Lothar greie på at hans far hadde skutt
og drept den eldste av Cardarella-brødrene i en gatekrangel over noe hjemmebrent
for over tjue år siden. Ironisk nok trasket nå Lothar de samme gatene i Harlem som
narkolanger for å skaffe seg opplysninger om sin fars mordere. Javel, så Cardarellabrødrene hadde fått oppleve sin egen søte hevn. Nå var det Lothars tur. Og han var
langt fra enig i slagordet om at ‘vold skaper vold.’ Han hadde sitt eget slagord: ‘Vold
skaper rettferdighet.’ Nå var det hans tur!
Louis Cardarella hadde nylig feiret sin trettiåttende fødselsdag med sin nærmeste familie. Ja, han var gammel da han giftet seg. Og det skjedde ikke før han følte seg i
stand til å brødfø en familie. Han elsket sin famile og betraktet seg selv som en god
far og kjærlig ektefelle. Og en ypperlig forsørger. Ja, Amerika hadde vært god mot
ham. Det faktum at han med visse mellomrom trengte tjenster fra forskjellige prostituerte, var hans egen sak. Retten til å tømme seg i en tilgjengelig hore ble betraktet
som en av Amerikas grunnleggende friheter blant italienerne i Harlem og Hoboken.
Det var en kulturarv fra gamlelandet. Og ‘gamle vaner er vonde å vende.’
I kveld hadde han spesielt sterke følelser. Etter å ha holdet seg sammen med kona
og barna hele dagen trengte han forandring. Han ringte Camilla.
Ja, han var mer enn velkommen til å besøke henne.
Han hadde med seg blomster og champagnee da han førti minutter senere banket
på døren til leiligheten hennes. Men hun åpnet ikke opp for ham. Så la han merke til
261
en liten, rosa lapp som var festet til døren med en tegnestift. På konvolutten var skrevet et eneste ord: Lew. Det var akkurat likt Camilla. Hun gjorde det meste litt annerledes. Det var noe av det han likte best med henne. Hun hadde alltid en overraskelse
på lur. Han åpnet konvolutten. ‘Lew, darling, jeg har ventet på deg i køya. Kom inn
og LoVe Me.’ Lappen var signert ‘Cam.’ Cam var litt av en kvinne! Hun hadde slik
en spesiell måte å gjøre ham opphisset på. Med ståpikk løp han inn på soverommet.
“Cam, darling, jeg — — .”
Han stivnet. Hun satt oppreist i sengen med dyna trukket helt opp til haken og
stirret på ham med åpne, livløse øyne. Hun syntes å erte ham med et hånlig smil om
munnen. Han løp hurtig mot henne med utstrakte armer. Så stoppet han brått. Han
så rett inn i to angstfylte øyne. Han dro ned dynen og ble stående ubevegelig av sjokk
som gikk over til engstelse. Halsen hennes var kuttet vid åpen og hele brystkassen
var dekket med blod! Lew opplevde de neste sekundene som de frykteligste i sitt liv
der han i frykt og forvirring betraktet den døde kroppen til sin favoritthore.
“Det var da som fordømt!”
“Ja, du har helt rett, herr Cardarella. Du er fordømt!”
Den rolige, iskalde stemmen bak ham tvinnet ham rundt. Han grep hurtig etter
pistolen. Den unge, svarte drittsekken som fylte hele døråpningen inn til soverommet
hadde noe kjent over seg. Igjen stivnet Cardarella til.
Den unge, svarte drittsekken hadde en pistol rettet mot ham!
“Vær forsiktig, herr Cardarella, så du ikke beveger deg en tomme! Slapp av. Jeg
er ikke her i den hensikt å drepe deg. Jeg trenger bare noen opplysninger. Legg nå
den pistolen fra deg på sengen. Laaaangsooomt. — — Flytt deg til side.”
Uten å ta øynene fra Lew i så mye som brøkdelen av et sekund tok Lothar pistolen
fra senga og undersøkte den. Ja, det gikk akkurat slik han hadde planlagt det.
“Herr Cardarella, husker du meg ikke?”
Han reagerte på Lothers kreoldialekt, men han var ikke sikker.
“Jeg husker ikke.”
“Sier navnet Damien Mezzacapo deg noe?”
Lothat kunne se i øynene på ham at han husket. Men han svarte ikke. Han begynte
å svette.
“Livet er fullt av små og store overraskelser, herr Cardarella. Jeg hadde min første
lille overraskelse rett før jeg fylte atten da du og dine brødre snikmyrdet min far og
samtidig forsøkte å drepe en uskyldig ungdom. Det er utrolig, men jeg overlevde!”
Lews ansikt piplet med svette.
“Er det ikke sant, herr Cardarella, at rettferdig hevn er søt og opphissende?”
Louis Cardarealla svarte ikke. Han tenkte febrilsk på hvordan han kunne unnslippe denne situasjonen. Men han kunne ikke se noen utvei.
“La meg ikke lenger sløse bort tiden din, herr Cardarella. Jeg håper du har hatt
glede av vårt korte, improviserte møte i like stor grad som jeg har hatt. Farvell, herr
Cardarella.”
Lothar satte Lews egen pistol mot tinningen hans og trykket av. Han betraktet
med ham en ubeskrivelig indre glede da Cardarella falt sammen på sengen over Cam-
262
illas døde kropp. Han gnidde rent håndtaket og avtrekkeren med hjørnet på sengelakenet og plasserte den i herr Cardarellas høyre hånd. Lothar hadde gjort et grundig
forarbeide. Han hadde sjekket for å forsikre seg om at Lew ikke var venstrehendt.
Så tok han barberkniven som lå under sengeteppet og plasserte den full av blod
i Lews indre brystlomme.
Deretter forlot han hurtig leiligheten, halvløp ned trappene og forsvant fra området uten å ha truffet på en eneste sjel unntatt det hyggelige møtet med Louis Cardarella og hans favoritthore. For første gang i livet hadde han fått erfare den søte opphisselsen over å ha fått rettferdig hevn og det gledet ham til det ytterste. Det faktum
at han hadde drept et uskyldig menneske på sin sti til rettferdighet, plaget ham ikke
det minste. Hun hadde vært så beleilig hjelpsom.
En prostituerts død. Hvem faen brydde seg?
Lothar hadde opplevd hevnens søte glede for første gang med rolig opphisselse.
Han var nå klar til å begynne forberedelsen til sitt neste møte.
Lothars begynnerflaks var til og med mer fullkommen enn han hadde planlagt. Forholdene rundt det bestialske mordet av Lews hemmelige elskerinne, og hans eget
selvmord forårsaket stor forlegenhet for Cardarella-familien. De forsøkte å utøve all
deres innflytelse og prestisje i et vellykket forsøk på å forhindre at hendelsen tiltrakk
seg for stor offentlig oppmerksomhet.
Politietterforskningen var hurtig og effektiv. Hele hendelsen var så selvforklarende at de ferdigbehandlet saken i løpet av tre uker.
‘For et tragisk selvmord! Stakkars kone. Ynkelige barn.’
Lothar ventet tålmodig på sitt neste offer. I over et år ventet han til hysteriet etter det
førse drapet hadde lagt seg og var glemt av de fleste unntatt hans nærmeste venner
og familie. Matthew Cardarella, derimot, var ikke glemt. Han ble holdt under konstant oppsikt til Lothar kjente hans minste rutiner og vaner — når han besøke sin
sønn og døtre og når han lekte seg med sine to barnebarn, de to vesle sønnene til
hans eneste sønn. Familieinnflytelsen syntes å være sikret.
Ja, Lothar innarbeidet seg Matthews livsmønster i så stor grad at når han så på
klokken, kunne han med nesten full sikkerhet vite hva Matthew foretok seg i det
øyeblikk tjuefire timer i døgnet. Han kjente til alle hans rutiner under arbeidstiden
og han visste når han tilbrakte tid sammen med familien — og han visste også om
de få gangene han kjørte sine egne vogntog.
Til å begynne med konsentrerte han seg ikke noe særlig om Matthews sjåførvirksomhet og tenkte at han bare hjalp til i travle tider. Men litt etter litt oppdaget han at
det var et mønster for hans irregulære turer: En tur hver mandag og en tur hver fredag
sent på ettermiddagen — med ett untak — han kjørte aldri hvis det var fredag den
trettende.
I løpet av det året som gikk mens han forberedte seg på hevn over den tredje Cardarella-broren, brukte han samtidig tiden til å øke sin innflytelse som narkolanger.
Uten at han noen gang var blitt arrestert eller etterforsket av politiet forsterket han
263
sitt omdømme som en slu og trygg forbindelse. Til slutt ble han betraktet som en av
de sikreste og mest pålitelige forbindelsene i hele Harlem. I løpet av dette året flyttet
han også ut av sin vesle hybel og leide seg en liten ettsoveroms leilighet litt lengre
nord. Han var verken fremfusende eller overdådig i sin livsførsel og han holdt en lav,
nesten umerkelig profil. Han levde et liv nesten som totalt ukjent. Hans gatenavn var
Capo, og få, om noen, kjente hans egentlige navn.
Han fortsatte etterforskningen av Matthews irregulære, men rutinemessige transporter og oppdaget at de var av samme varighet. Og leveransene ble alltid foretatt til
det samme bestemmelsesstedet. Han bestemte seg for å gå enda grundigere til verks.
Det tok ham måneder med nøye overvåking og umenneskelig tålmodighet under
endeløse spaningstokter.
Det han oppdaget sjokkerte ham, men også forvirret ham i den grad at han ikke
helt oppfattet rekkevidden av sin oppdagelse. Men litt etter litt gikk det opp for ham.
Han utsatte sine umiddelbare planer for å forsikre seg om at han kanskje kunne slå
to fugler med en stein. For første gang i livet kunne han forsikre seg om at han, Lothar Vernon Mezzacapo, ville stå fram som den eneste som satt igjen med gevinsten.
Han var ikke lenger noen ungdom. Han hadde vokst seg moden i gatene i Harlem
og han var klar til å leke seg på samme måte som de voksne gjør. Han planla nå en
farlig lek hvor innsatsen var høy, men hvor belønningen i kontanter og innflytelse
kunne bli enorm.
Han hadde utviklet en filosofi om at det var samfunnets bakmenn som hadde den
egentlige styringen og ikke frontløperne. Det var bakmennene som bestemte kamparenaene til sin egen beskyttelse mens frontfigurene ble liggende igjen som tapre ofte
i tapte slag.
Lothar hadde aldri i sitt liv sittet bak rattet på en bil, men bare fire måneder senere
hadde han klart å skaffe seg førerbevis for større vogntog og en jobb som lastebilsjåfør hos Cardarella Trucking Corporation.
Han ventet i enda to måneder. Så bestemte han seg til slutt for neste mandag. Han
var klar. Mandag viste seg å være en av disse fullkomne høstdagene uten et vindpust,
men skarp og kjølig. Det varme solskinnet kompenserte for den kjølige, skarpe luften. Lothar var rastløs. For en nydelig dag å nyte livet! For en elendig dag å ta et!
Lothar forandret planen. Han hadde ventet så lenge, så noen få dager fra eller til betydde lite. Han var ikke villig til å ta unødvendig risiko. Matthew Cardarella skulle
snart ta sin siste kjøretur! Da ville Cardarella-familien bli utsatt for enda en tragedie.
Klokken ti på den vakre mandags ettermiddagen, etter å ha opplevd en av de
vakreste dagene i manns minne sammen med sine to sønner, ble Joseph Cardarella
ubønnhørlig skutt ned med tre kuler i ryggen etter å være kommet nesten hjem fra en
tur til delikatessen på hjørnet. Det var ingen vitner til skuddene fra bilen. En av naboene mente han hadde en noe vag anelse om at en eldre modell Lincoln Continental
hadde kjørt forbi i langsom fart, men han hadde ikke lagt merke til noe spesielt og
han hadde ikke hørt noen skudd. Uten at de klarte å finne fram til et eneste motiv eller ledetråd i etterforskningen, famlet politiet nesten i blinde.
264
Matthew Cardarella var søderknust. Hans eneste og høyt elsket sønn ble revet fra
dem i slik et tragisk tilfelle uten at han var i stand til å gjøre noe som helst. Men han
trodde ikke det var tilfeldig. Han hadde mistanke om at det var noen av hans nærmeste som stod bak — noen som kjente familiens rutiner ut og inn. Og politiet var
hjelpeløse.
Lothar Vernon Mezzacapo hadde gjort en ny oppdagelse. Det hadde gått opp for
ham hvor viktig det var å ha sertifikat. Men han hadde ikke behov for å skaffe seg
bil. Da ville han bli registrert i all slags lister. Han kunne klare seg uten det. Dessuten, hans hardt inntjente midler kunne komme bedre til nytte på andre måter. Hvis
han trengte bil, hadde han fritt valg blant alle disse etterlatte bilene som stod parkert
langs gaten. Og politiet reagerte ikke noe særlig på det økte antall rapporter om biltyverier i området. Det gikk alltid litt opp og ned.
Så kom fredagen. For en fryktelig dag for en begravelse! Med hylende vinder fra
nord og tordenbyger som slo ned mot gater og hovedveier, var slik en slående kontrast til den fantastiske mandagen da han hadde mistet sin sønn. Begravelsen var satt
til klokken to om ettermiddagen og Matthew hadde ikke annet valg en å kjempe seg
gjennom, minutt for minutt. Den longe prosesjonen med limousiner, Cadillac’er og
Lincoln’er ble nesten regnet bort. Oversvømte veibaner forhindret dem i å ta den direkte ruten, men, etter en lengre omkjøring, var den endelig framme ved kirken over
tjue minutter forsinket. Sammenkrøpet, gjennomvåt og som i en tåkedis betraktet
Matthew fader Collins fra Den Gode Samaritans Kirke mens han foretok en avkortet
seremoni ved gravkanten før de sørgende raskt løp tilbake til sine parkerte vogner og
kjørte hurtig hjem. ‘Å, Herre Gud, for en helvetes dag for en begravelse!’
Matthew Cardarella var lettet over at torturprosessen endelig var over på denne
den mest elendige dagen i hans liv. Jack Daniels hadde ofte vært en trofast venn for
Frank Sinatra. I dag var han like trøstende og trofast mot Matthew Cardarella som
desperat trengte en venn til å fylle det uendelige tomrommet etter tapet av sin eneste,
kjære sønn. Han så langt inn i fremtiden, en tom og trøstesløs fremtid. Han hadde
mistet mer enn en kjærlig sønn — han hadde mistet hele sitt eksistensgrunnlag!
På toppen av en mengde beroligende antidepresjonstabletter hadde han også satt
til livs drink etter drink med Jack Daniels, hans favoritt-bourbon. Det gjorde ham i
stand til å slappe av litt.
Han hatet å tenke på det, men selv på en dag som denne måtte han utføre sine spesielle plikter. Han kunne ikke overlate det til noen andre enn ham selv. Han hadde
ikke engang så mye som antydet opplegget for sin nå avdøde sønn, men han hadde
drømt om at de en dag kunne gå sammen om det. Men i dagens situasjon kunne han
ikke stole på noen. Altfor mange mennesker var avhengige av denne forsendelsen.
‘Forestillingen må fortsette,’ som de sier i underholdningsverdenen. Og hans forretninger var mye viktigere enn en hvilken som helst billig underholdning.
Uten at han tok hensyn til de sterke advarslene som utviklet seg til sterke protester fra hans kone, dro han hjemmefra og satte kursen mot lagerbygningen. Nå da han
ikke kunne nyte tilværelsen sammen med sin sønn, bestemte han seg for å konsentrere seg mer om forretningene fra nå av!
265
The Imperial Sugar Company hadde i årtider vært en av de beste kundene til Cardarella Trucking Corporation. Deres lastebiler hadde i løpet av mange år levert last etter last med ypperlig, finmalt sukker til de mange supermarkedene og forretningssentrene langs hele østkysten. De hadde spesielt konsentrert seg om New York
Metropolitan distriktet, men de hadde leveranser så langt inne i landet som til Catskills i Upstate New York. Matthew satte pris på den nye distribusjonsordningen
gjennom grossister istedenfor å måtte levere på den gamle måten til mang uavhengige kjøpmenn. Det forenklet rutinene ganske drastisk.
Sukkerleveransene var punktlige som urverk. Med ett enkelt unntak: På en uregulær, men rutinemessig basis ville hvert lass med førti paller sukker inneholde to lag
med et annet, spesielt sukker — det hvite gullet kalt kokain.
Ja, Matthew elsket forsendelsene av det hvite gullet. Vanlig gull, ja, så menn. Og
det svarte gullet fra jordens dyp, ja, han hadde investert i det også. Men mer enn
noen form for gull elsket han sitt hvite gull spesielt forberedt og pakket for ham i en
avsides landsby på Cuba. Deretter ble det sendt med skip til Brazil og videre sendt
fra Brazil og importert til USA sammen med omfattende mengder brasiliansk sukker
av høy kvalitet av Imperial Sugar Company.
I mange år hadde det vist seg å være et idiotsikkert opplegg. Han gratulerte av og
til seg selv med sin foretaksmessige intelligens. Ja, hans hvite gull var umulig å skille
fra last etter last med vanlig sukker når levert i samme innpakning. Til denne tid var
det ingen som hadde fått mistanke. Hans kubanske forbindelse var de eneste som
hadde en viss kunnskap til hans virksomhet. De var mer enn tilfreds med å få sendt
sin dødelige gift over til USA til gjengjeld for år med handelsrestriksjoner mot dem.
I tillegg til mengder med kontanter fikk de samtidig sin rettferdige hevn.
Bortsett fra kubanerne var det bare en eneste person som hadde kjennskap til hans
innbringende gesjeft — hans egen bror, den innflytelsesrike lastebilforeningslederen.
Matthew hadde en sterk mistanke til at det var han som stod bak drapet på hans sønn.
Matthew sukket tungt der han langsomt kjørte ut porten til sin overveldende store
lastebilflåte mens vindusviskerne gikk for full styrke. For et ufyselig vær! For en helvetes dag! For et elendig liv! Alt hadde vært forgjeves! Selv ikke mengder med beroligende midler og store mengder med vidunderlig bourbon klarte å lindre smertene.
Hans sønn vill aldri få gleden av å nyte en kjærlig fars utspekulerte virksomhet! Bak
slående vindusviskere gjenopplevde han seremonien ved graven til sin kjære sønn.
Smerten gnog i ham.
‘Å, faen fore en elendig dag for en begravelse!’
‘Å, faen for en perfekt dag for en henrettelse!’
Lothar var full av opphisselse og intens glede over at hans plan syntes å fungere
så fullkomment. Han fulgte med Matthew fra sitt skjulested bak i sovekupeen over
kjørersetet og ble stadig tryggere å at han hadde full kontroll. De hadde nå vært på
veien i to hele timer. Turen nærmet seg det avgjørende øyeblikket. Lothar følte seg
selvsikker, overlegen og trygg. Tanken på at han kunne mislykkes slo aldri inn hos
ham. De hadde drept hans far. Nå var gemet hans! Hevn! Han var klar til å nyte sin
velfortjente rettferdighet!
266
“Hvis du fremdeles setter pris på livet, herr Cardarella, så bare fortsett. Ingen
plutselige bevegelser! Det er ikke mitt ønske å avslutte din tilværelse på en sorgtung,
elendig dag som denne. Bare gjør som jeg sier, herr Caradrella, så vil ingen av oss
komme til skade.”
Lastebilen krenget kraftig til høyre idet Matthew så plutselig ble oppvekt fra sin
selvmedlidenhet og sine dommedagsbetraktninger. Men han fikk hurtig kontroll over
vogntoget.
“Hva faen — !”
“Ingen banning, herr Cardarelle, la oss gjøre dette på en sivilisert måte.”
Matthew la merge til den iskalde intensiteten i Lothars stemme. Han reduserte
instinksmessig farten.
“Jeg vet at du vanligvis parkerer på truckstoppen foran oss. Det vil bli dødelig
hvis du skulle forandre rutinene i kveld.”
Matthew elsket dette fjellområdet. Bare for noen dager siden hadde han opplevd
et landskap i fargefull storslagenhet og høstlig skjønnhet.
Med et hjerte tunget av sorg og all fargeprakt skjult bak et overdøvende regnvær
utgjorde dagen i dag en annen verden, et sant helvete. Og nå ble han plaget ev denne
undommelige drittsekken! Han gjennomsøkte febrilsk hjernecellene etter en utvei,
men bestemte seg for å følge ordre — foreløpig. Han bremset ned og kjørte inn på
den store parkeringsplassen til Laura’s Truckstop.
Laura hadde drevet dette stedet i årevis sammen med sin mann da mannen hennes
plutselig hadde forsvunnet under mystiske omstendigheter uten så mye som et ord.
Fra da av hadde Matthews bror, Domenic, hatt et fast forhold til Laura. Selvfølgelig
var de bare nære venner. Uten kundeforholdet til Cardarellas flåte av vogntog hadde
Laura blitt nødt til å avslutte sin virksomhet innen få dager. Hvis Laura hadde vært
på jobb i kveld, hadde hun kommet ut for å møte ham. Men Laura tok ofte fri på en
fredag. Pokker, dette måtte være en av de dagene!
Matthew var dypt skuffet. Han hadde regnet med at Laura ville bety slutten på
dette påfunnet til den unge drittsekken.
“Stopp her rett ved siden av vogntoget mitt, herr Cardarella.”
“Ditt vogntog? Det der er en Cardarella-truck!”
”Ja, herr Cardarella, og jeg er sjåføren. Jeg jobber for Cardarella Trucking Corporation. Takk for at jeg fikk jobben. Jeg vet jo at dere ikke vanligvis ansetter svarte.
— Nå, flytt deg langsomt over til den høyre siden. Vi skal bytte vogntog,”
Matthew bestemte seg for at dette var hans gylne anledning. Så snart han var
kommet ut av førerhuset, ville han sette av gårde og løpe i dekning. Men han følte
plutselig løpet av en revolver mot ribbenene.
“Jeg leser deg høyt og tydelig. En hurtig bevegelse fra din side og du vil være klar
for den neste begravelsen — din egen!”
Matthew følte seg som lammet. Et brøkdel av et sekund senere og han ville ha
hoppet for å komme seg av gårde. Han stivnet. Faen ta denne drittsekken! Hva faen
var det egentlig han ville?
Lothar lukket døren.
267
“Nå, herr Cardarella, vær så snill og åpne opp døren til mitt, eh, ditt, andre vogntog. Men la det være sivilisert. Du har allerede vært i altfor mange begravelser i det
siste. Pass bare på at den neste ikke blir din egen. Sett deg over til høyre. Etter at jeg
er kommet inn i førerhuset, så sett deg bare bak rattet så er vi klare til å fortsette.
Nøkkelen står i tenningen.”
Matthew startet vogntoget og kjørte langsomt inn på hovedveien som nå bare
hadde en enkel kjørebane i hver retning der den svingte seg gjennom Catskill Mountains. Han nærmet seg hurtig sin brors ranch. Da skulle han iallfall få has på denne
drittsekken!
“Herr Cardarella, når vi kommer til den neste nedoverbakken med den krappe
svingen og den fantastiske utsikten, vil jeg at du skal stoppe i veikanten. Det er min
tur til å kjøre.”
‘Faen. Denne fyren leste tankene hans!’ For første gang på hele turen begynte
Matthew å føle frykt. Han begynte å svette mens had trødde på bremsene og parkerte
vogntoget på veiskulderen. Han hadde hatet å bli utsatt for et uhell her! Over flere
år, samtidig som han nøt et vakkert landskap som nesten fikk ham til å miste pusten,
hadde han også utviklet en frykt for at han kanskje en dag kom til å kjøre av veien
og styrte rett inn i evigheten allerede rundt neste sving. Han måtte advare denne drittsekken slik at han ikke tok unødige sjanser på en ufyselig natt som denne. Han flyttet
seg til side og betraktet Lothar der han elegant gled inn bak rattet.
‘Faen ta denne gudsfordømte niggeren!’
“Før vi fortsetter vår hyggelige reise, herr Cardarella, så ber jeg om unnskyldning
for at jeg ikke har presentert meg. Men kanskje det ikke blir nødvendig. — Husker
du vårt første møte, herr Cardarella?”
Matthew virket forvirret. Febrisk rotet han rundt i hjernecellene mens han forsøkte å huske. Det var noe kjent — —
“Tillat meg å friske opp hukommelsen din litt, herr Cardarella. Sier navnet Damien Mezzacapo deg noe?”
Herr Cardarellas øyne ble vidåpne av forbauselse og engstelse.
“Jeg husker ikke —”
”Jeg er hans sønn. Ungdommen i den vesle båten, husker du? Men ikke engst deg,
herr Cardarelle. Jeg er ikke ute etter hevn. Bare noen opplysninger. I tillegg tenkte
jeg det kunne være hyggelig å treffe deg.”
Matthew svarte ikke. Men han svettet kraftig — fra alle pillene og all spriten, de
siste prøvelsene, av engstelse og sjokk — og frykten for sitt eget liv. Han sa ingenting, men begynte å mumle usammenhengende.
“Nåja, herr Cardarella, livet er fullt av små overraskelser, ikke sant? Jeg opplevde
min store overraskelse da tre ukjente snikmordere bare dukket opp fra ingensteds og
blåste hjernen ut på min far og gjorde ham til krokodillemat. Den unge, uskyldige
ungdommen på bare atten overleve med et nødskrik etter å være truffet av flere
skudd i brystet. Det var slik jeg opplevde et av livets mange overraskelser! — Hadde
dere det ikke fortreffelig sammen, herr Cardarella?”
“Hva er det du vil?”
268
Matthews smertefulle hese hvisken inneholdt en verden av smerter.
Et tordendrønn forstyrret samtalen. Og deretter et intenst lynglimt. Regnet pøste
ned og vindusviskerne slo hardt fram og tilbake. Matthew fikk et glimt av Lothars
øyne og visste at det var slutten.
“Lothar, vær så snill. Gi meg en sjanse. Jeg skal gjøre det godt igjen.”
“Ja, du skal få en sjanse til å gjøre akkurat det. Akkurat det! — Rett nå! Farvell,
herr Cardarella!”
Han satte pistolen i Cardarellas bibben og trekte av. Matthew falt framover med
hodet mot dashbordet, fremdeles i live. Lothar hoppet hurtig ut av vogntoget og krøp
raskt under understelellet. Han ruset motoren idet han satte kursen mot stupet rundt
den neste svingen. Han åpnet døren og hoppet ut.
Han traff asfalten med et dump og rullet tvers over veien. Han var hurtig på bena
og betraktet vogntoget som skrenset mot den krappe svingen og forsvant mot steingrunnen nedenfor. Lothar stod og så på med en ubeskrivelig indre tilfredshet da
vogntoget plutselig eksplodere i luften. Faen, det var litt for tidlig, men han ville ikke
ta noen sjanse på at trucken ikke kom til å eksplodere når den traff bakken. Dynamittgubben som var festet til bensintanken hadde fungert som planlagt.
Matthew så at vogntoget hadde kurs mot den skarpe svingen i full bevisshet. Hans
siste minne i et heller suksessrikt liv var nå et av hans største mareritt som ble til virkelighet. Han kunne føle at vogntoget skred mot veikanten og satte fronten rett mot
stupet og falt mot steingrunnen langt der nede. Han skrek i panikk samtidig med en
øredøvende eksplosjon. Hans verste mareritt var blitt til virkelighet.
Ja, slik du tenker, slik blir det. Dine engstelser har en tendens til å gå i oppfyllelse!
De forkullete restene av Matthew Cardarella kunne knapt bli identifisert, men under likskuet ble hans identitet bekreftet gjennom en vanskelig obduksjon. I tillegg
hadde de en giftering og en smeltet gullklokke.
Hans kone vitnet om at han hadde vært fullstendig utslått og ubalansert av sterke
tabletter og sprit, men at han likevel hadde valgt å ta turen — sterkt mot hennes ønske og påvirkning den skjebnetunge kvelden. Det ble ikke foretatt noen videre undersøkelser. Saksforløpet virket greit.
Lothar hadde enda en gang klart å gjennomføre den fullkomne forbrytelsen.
Nåja, selve forbrytelsen hadde ikke vært fullkommen, men tidspunket var.
Politiet hadde nok fått mistanke hvis obduksjonen hadde vært enda grundigere.
Det kunne ha vært vitner til skiftet av vogntog på Laura’s Truckstop og der kunne
vært spor etter dynamitt hvis dyktige kriminalteknikere var blitt satt på saken. Likevel, hans mest utsatte øyeblikk var da han hentet to sekker sukker fra Matthews
vogntog som stod parkert utenfor Laura’s Truckstop. Men lokalpolitet, som et resultat av fru Cardarellas vitneavhør, var overbevist om at det var skjedd et tragisk uhell
på grunn av Matthews sinnstilstand og det fryktelige uværet.
Og dermed hadde forholdene rundt uhellet vært med å forhindre en grundigere
undersøkelse.
Lothar fortsatte sin nesten fraværende tilværelse. Men han var en blant mange
269
skuelystne under bergingen av vogntoget som bare så vidt ikke hadde havnet midt
i vannet ved siden av. Han smilte av glede ha de dro ut restene av Matthews forkullede legeme. Det var ironisk å se alt sukkeret som lå spredd langs vannkanten.
Sukkeret er borte for lenge siden, og for slike som er uinnvidde, er det vanskelig
å forstå hvorfor lokalbefolkningen kaller vannkanten der for Sukkerstranden.
Men Cardarella-familien hadde mer i vente.
Det tragiske som hadde skjedd med Matthew Cardarella, i tilleg til det bestialske
drapet av han sønn, Joseph, førte til mange endringer lokalt. For det første var Cardarella Trucking Corporation plutselig uten ledelse og også uten erfarne ansatte som
kunne stå for den fremtidige driften. Mot sterke protester fra Dominic, trukernes
fagforeningssjef, bestemte kona seg for å selge. Mye av Dominics maktgrunnlag var
basert på selskapet. Han tilbød henne å la noen av sine forlk drive selskapet til tvillingene var voksne not til å overta.
Fru Cardarella avslo høflig, men bestemt. Hun hadde mistet mannen og sin eneste
sønn i løpet av kort tid. Hun ville ikke utsette tvillingene for den samme skjebnen.
Firmaet hadde forårsaket altfor mye smerte allerede. Hun ønsket å selge, flytte til et
annet distrikt og bygge en tryggere fremtid for barna. Firmaet ble derfor solgt til Hoboken Transportation Corporation.
Innen det var gått et år hadde hele virksomheten flyttet fra Harlem i New York
City til Little Italy i Hoboken, New Jersey. Lokalene i Harlem ble midlertidig stengt.
Trettifem sjåfører, medregnet Lothar, hadde mistet sine arbeidsplasser.
Hva Lothar foretok seg med sine enorme mengder kokain, er heller uklart, men
han fortsatte sin virksomhet uten å tiltrekke seg speciell oppmerksomhet. Høyst sannsynlig lagret han ganske enkelt stoffet i leiligheten og solgte det unna litt om gangen.
Men han innvilget seg en liten ekstra luksus i livet — han sluttet å besøke doktoren for å få utskrevet resepter til medisiner.
Tapet av Matthews rutinemessige narkotika forsendelser etterlot seg et tomrom i
markedet, noe som ikke gikk Lucchese-familien hus forbi. Frank Lucchese utvidet
hurting sin innflytelse i en verden av narkotika med god hjelp fra sin sønn Giovanni
som ikke var eldre enn tjuefem. Giovanni hadde allerede kvittet seg med en del
plagsom konkurranse, så han ble av de fleste betraktet som dyktig for alderen. Giovanni kjente til Lothar av omtale som en pålitelig medarbeider innen narkotikadistribusjon og gav ham et tilbud han ikke kunne avslå. Han ville ha Lothar som sin
høyre hånd når det gjaldt distribusjonen av narkotika i forbryterinfesterte Harlem.
Selv om de var ganske forskjellige både av utseende og natur, ble de to unge kriminelle ganske gode venner nesten med det samme. Den unge, blondaktige, prangende spradebassen som tilhørte den allerede innflytelsesrike Lucchese-familien og
den mørhudete, moderate, foreldreløse og ukjente medlemmet av Mezzacapo-familien ble nesten uadskillelige i ders suksessfulle forretningsvirksomhet. De var nesten
som familie. Og de hadde begge sin bakgrunn fra Sicilie. De var Familie.
Sammen nøt de gleden av å snorte kokain i store mengder og fornøyelsen av å ha
270
tilgang til et ubegrenset antall av billige kvinner. Unge Lucchese pleide å skryte av
at han hadde tilgang til nitti prosent av alle kvinner i distriktet. Og hvis han støttet
dem i deres behov, var de mer enn villige spre lårene for ham. Hva med de resterende
ti prosentene? Da måtte han bare tilby flere kontanter.
Lucchese-familen bestod av en gjeng ambisiøse individer som drev sine forretninger på en profesjonell og detaljert måte. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene.
Før det var gått to årtider hadde de bygget seg opp et imperium som kontrollerte godt
halvparten av narkotikatrafikken langs hele østkysten, det såkalte Eastern Seaboard.
Men selv med deres stadige utvidelser og økende ansvar glemte ikke Lothar den
eneste gjenlevende av de fire Cardarella-brødrene, sjefen, fagforeningselederen og
lastebilsjåførenes fremste støttespiller. Kongen over kongene blant truckerne. Han
holdt øynene åpne — og ventet. Han fulgte med når han var på TV’en — og forberedte hans tilintetgjørelse.
Han begynte å bli utålmodig — men han ventet. Dagen nærmet seg sakte men sikkert.
Da ville den fullkomne rettferdighet endelig tilhøre ham!
Lothars plan for Domenic Cardarella var enkel. Fagforeningslederen Jimmy Hoffa
hadde forsvunnet uten et spor og ble aldri mer hørt fra igjen. Lother planla samme
skjebne for Domenic Cardarella — en hurtig bortførelse, en tre dagers pinefull reise
og en horribel død!
Men Domenic var alltid omgitt av all slags mennesker tjuefire timer i døgnet, så
å bortføre fagforeningslederen viste seg vanskeligere gjort en tenkt. Å få Domenic
helt for seg selv de tre minuttene han trengte uten å bli oppdaget kunne lett bli det
som ville ødelegge hans hittil nesten ufattelige suksess. Lothat var klar over det. Men
han visste også at før eller senere ville han lykkes, ikke basert på rutiner, men som
et resultat av brudd på rutinene. Lothar begynte å sjekke fødselsdager, årsdager, festivaler og spesielle anledninger — og fagforeningsmøter. Etter slike møter hendte det
at Dominic ble værende igjen alene på kontoret.
Domenic vurderte om han skulle stille til gjenvalg eller ikke. Han følte ikke at han
hadde full kontroll, men engstet seg over de tragediene som hans nærmeste familie
hadde blitt utsatt for, og at avviklingen av Cardarella Trucking Corporation der så
mange sjåfører hadde mistet sine inntekter, hadde undergravd hans maktgrunnlag.
Og for første gang siden han ble valgt, opplevde han å få motstand. En ung polakk
ved navn Vladimir Yablowski hadde bestent seg å stille som motkandidat, den første
ikke-italienske på årtier som våget å stille som motkandidat til selve maktapparatet.
Han stilte med en tøff ‘rydd opp i rotet’ kampanje som medførte at han hadde økende
støtte blant medlemmene. For førte gang i sin lange karriere møtte Dom sterk motstand.
Han hadde ingen garanti for at han ville bli gjennominert.
Etter timelange diskusjoner om lovmessige prosedyrer og valgbarhet, stod Cardarella igjen som seierherren. Alle tragediene som hans familie var blitt utsatt for,
271
hadde styrket hans sympati og støtte, og hans popularitet hadde vist seg å være sterkere enn han hadde ventet seg. Han stod sterkere enn noen gang. Det var nå på høy
tid å utøve sin innflytelse og søke høyere stillinger nasjonalt. Hans fremtid hadde
aldri sett lysere ut. Han så på seg selv som en slags Ted Kennedy som var sikret gjenvalg etter at brødrene var blitt drept.
Full av inspirasjon bestemte han seg for å tilbringe noe ekstra tid på kontoret den
kvelden. Han ringte hjem med beskjed om at han kom til å bli litt sen. Han ville bli
igjen på kontoret slik at han kunne vurdere planleggingen av framtidige kampanjer.
Det var valg på nasjonale kandidater om bare noen måneder. Klokken var halv tre
da han bestemte seg for at det endelig var slutt på arbeidsdagen.
Han var melankolsk og gikk litt i egne tanker. På en seiersrik dag som denne følte
han seg trist fordi hans to kjære brødre ikke kunne være med på feiringen.
Han var bare noen få meter unna Cadillac’en da en ukjent person kom gående rett
mot ham. Han stoppet og plasserte hånden forsiktig mot skulderbeltet. Han hadde
lært å ta sine forholdsregler.
“Hello, Dom. Jeg har sett på nyhetene. Gratulerer!”
Fyren smilte vennlig og kom mot ham med utstrakt hånd for å gratulere ham.
Domenic slappet av og grep hånden som ble rettet mot ham.
“Jeg takker for —”
Den nyvalgte fagforeningslederen ble stående stiv da Lothar med venstre hånd
kjørte en revolvermunning opp i ølvomben på ham.
“Som en vennlig handling, herr Cardarella, la meg få lov å kjøre deg hjem. En
mann av ditt kaliber tenger en privatsjåfør. Kanskje vi kan bli enige om en fast ordning? Jeg mistet nettopp den jobben jeg hadde hos truckselskapet. Min bil står rett
der borte, herr Cardarella.”
Han nappet revolveren fra Domenics brysthylster og førte ham mot en stjålet Lincoln. Så traff han Domenic med et kraftig slag over tinningen, grep ham idet han var
i ferd med å falle, åpnet det allerede ulåste bagasjelokket og slengte ham opp i bagasjerommet.
Det hele hadde tatt mindre enn to minutter.
Lothar kjørte to kvartaler og stoppet. Han åpnet bagasjelokket og bandt fagforeningssjefens armer og bein solid, dro ham i forsterstilling med en glideknute rundt
halsen. Hvis han så mye som trekte ut bena etter at han hadde gjenvunnet bevisstheten, ville han uautomatisk bli kvelt.
Tjue minutter senere kjørte Lotar in på New Jerey Turnpike og satt kursen mot
sør.
“Kom deg på beina, herr Cardarella! Jeg lovet å kjøre deg hjem, og nå er vi framme.
Se deg godt omkring, herr Cardarella. Dette er hjemme!”
Dom Cardarella var for svak til å stå på egne ben og falt på knærne. Etter å ligget
to dager i bagasjerommet på den stjålne Lincoln’en følte han seg mer død enn levende. Hele kroppen var doven. Han hadde ikke sett dagslys siden bortføringen og han
hadde ikke smakt mat. Han ble transportert som en sukkersekk!
272
Da han kom til bevissthet, ble han liggende med stille vrede.
‘Pokkers drittsekk! Jævla svarting! De hadde faen ingenting de skulle ha sagt i
Amerika!’
Hans sinne ble til tretthet og sult — og redsel! Denne turen var uten ende. Første
gang de hadde stoppet på en bensinstasjon, forsøkte han å sparke mot veggene i
bagasjerommet for å bli oppdaget. Det hadde nesten kvelt ham. Løkken rundt halsen
hadde strammet seg til, og en forble stram. Han forsøkte seg ikke en gang til. Den
stramme løkken rundt halsen sammen med et tettknyttet slips gjorde resten av turen
ganske ubehagelig. Han fikk knapt nok puste. Han regnet med at de var på vei sørover etter som dagens hele ble mer og mer utholdelig. Han håpet på et under. Kanskje de ble utsatt for en kollisjon? Kanskje de ble stoppet av politiet? Kanskje den
drittsekken ville få en fartsbot? Han ba og håpet. Men ingenting skjedde. Varmen ble
bare mer utholdelig. Han hadde pustevansker og følte seg stadig svakere.
Så falt han endelig i søvn — eller kanskje han besvimte.
Han husket at han hadde våknet midt på natten med åpnet bagasjelokk. Den kjølige brisen frisket ham noe opp. Han håpet å få litt mat. Noe å drikke. Han håpte at
alt sammen var et mareritt. Kunne det være noen som spilte ham et puss? Men slik
flaks hadde han ikke. De fortsatte turen mot sør nesten endeløst monotont. Han var
gjennomvåt av svette. Sulten ble verre. Engstelser og frykt plaget ham. Hans følelser
skiftet fra høye håp til fortvilt desperasjon.
Ble han utsatt for hevn fra Yablowski-tilhengerne? Hvorhen tok de ham, for pokker? Hvorfor denne lange turen?
Til slutt skiftet turen karakter. Den hurtige, glidende kjøreturen gikk langsommere. Veiene ble mer ujevne til farten sakket av til en langsom spasertur. De kjørte
på en ekstremt ujevn vei nesten som en kjerresti. Han ble slått av frykt og desperasjon da det gikk opp for ham han kanskje var på vei mot sumpområdene blant kajunene i Sør Louisiana. Kunne noen ha funnet ut? Nei, det var umulig. Likevel —?
‘Herre, vis miskunn.’
Lincoln Continental’en stanset helt. Han hørte ikke en lyd. Det fantes ingen bevegelser. Hvofor denne stillheten? Engstelsen hold på å kvele ham. Han fikk knapt
puste. Så slo det i en dør og bagasjelokket ble åpnet. Natten var mørk og kvelende
uten en lyd i nærheten. Han gjespet etter luft i den friske brisen. Men så ble smalt
bagasjelokket igjen på nytt. I frykt og engstelse ble han liggende igjen alene lenger
enn han kunne forestille seg.
Tidlig i grålysningen ble lokket igjen åpnet, repene rundt leggene hans ble kuttet
og selv ble han dradd med føttene først inn i et lite forfallent krypinn i de fjerneste
sumpområdene i Louisiana.
En iskald stemme trengte seg inn i bevisstheten.
“Husker du? Jeg lovet å ta deg hjem. Dette er hjemme. — Hjemme!”
Dom kunne knapt bevege leppene.
“Hva vil du med meg?”
“Ikke så mye. Bare nyte selskapet. For gammelt vennskaps skyld.”
Dom svarte ikke. Han husket sist han hadde besøkt dette distriktet sammen med
273
sine to brødre. Han var ikke helt sikker, men fyren foran ham kunne ikke være noen
annen enn sønnen til Damien. Noe måtte ha gått galt.
Plutselig gikk betydningen av hans bortførelse opp for ham. Han så for seg de
fryktelige skuddene som endte livet til hans nevø, og de umenneskelige snikmordene
på hans to kjære brødre stod plutselig klart for ham som luftspeiling på en brennhet
dag i Sahara.
Han bøyde hodet og visket i smerte: ‘Å, Gud i himmelen, vis miskunn.’
Lothar betraktet ham med glede og tilfredshet. Han hadde ikke til hensikt å bruke
for lang tid. Han hadde plikter som ventet i Harlem.
Likevel, dette mennesket fortjente en langsom og smertefull død!
Han grep ham bakfra og slet ham opp på føttene.
“Kom nå. Det er på tide å fortsette reisen. Langsomt og forsiktig. Bare en eneste
hurtig bevegelse og du er historie.”
Han skubbet fagforeningslederen foran seg.
Da Domenic snublet og falt og ofte kravlet må knærne, forventet han å føle kraften fra en kule i kroppen. Det skjedde ikke. Lothar hadde full kontroll. Han hadde andre planer.
Reisen fortsatte dypere inn i skogen til de var framme ved vannkanten. Han ventet
ikke å finne sin fars gamle fiskebåt, men han visste hvor han kunne låne en for sine
nærmeste behov. De slapp å gå lenge. Båtene lå fremdeles tilgjengelig på det samme
stedet som han husket fra hans sorgfrie barndoms dager. Han hadde lekt her i dager
uten ende.
Lothar skubbet Domenic røft opp i en av fiskebåtene, startet påhengsmotoren og
satte kursen dypere in i sumpområdet. Han styrte mot sin far umarkerte grav! Han
satt og studerte storkaksen som satt og hutret på den fremste toften.
Hvorfor gjorde han ikke noe? Hoppet i vannet. Angrep ham. Gi uttrykk for et ønske om å overleve. Hvorfor lot han Lothar føre ham mot slaktebenken som enn gammel, døende sau?
Lothar smilte. Den mektige sjefen hadde mistet livsgnisten. Han satt bare der og
håpet på et under. Når han hadde sine glimt av desperasjon, så han seg selv død. Når
han fikk sine glimt av håp, ventet han på et mirakel.
Lothar begynte å sirkle rundt på vannet. Han nådde fram til det steder der hans
far hadde forsvunnet for mer enn seks, snart sju, år siden.
“Herr Cardarella, kjenner du igjen dette stedet? Du har vært her før.”
“Herre Gud, Lothar, gi med en sjanse. Jeg beklager for din del det som skjedde
med din far, men glem ikke at han drepte min eldste bror. Vær så snill, la oss komme
til enighet om et eller annet. Mine fiender kan bekrefte at jeg er hevngjerrig, men
mine venner kan bekrefte at jeg også kan være grenseløs generøs.”
“Akkurat hva har du i tankene, herr Cardarella?”
“Hva som helst. Bare spar livet mitt, så godtar jeg hva som helst. Vær så snill,
Lothar, vær så snill!”
“Herr Cardarella, etter at jeg har utryddet hvert eneste mannfolk av din nære familie, hvilket generøst tilbud kan du tenke deg å tilby meg? Lothars hode på et fat?
274
Eller en ren korsfestelse?”
Domenic Cardarella ble stille. Han var langt fra dum. Han visse å vurdere virkeligheten. Han forstod hvilken uunngåelig situasjon han var i!
Han så ondskapen ose ut av Lothars øyne og så rett inn i hans fargeløse klinkekuler. Han så døden i øynene og visste det var slutten. Men — kanskje —?
“Jeg gir deg et generøst tilbud rett nå, herr Cardarella. Min far vil få sin hevn! Jeg
tilbyr deg å dele gravsted med min far fra nå av og i all evighet, med all min velsignelse, herr Cardarella!”
Domenic satt taus. Og disse var hans siste ord. Lothar satte kursen mot en rotten
trestamme som stakk opp av vannet. Han beveget seg hurtig mot Cardarella og puffet
ham over rekka. Domenic falt ut i vannet. Han gikk ned med et undertrykt skrik og
kom opp igjen med en gurglelyd. Lothar hoppet uti rett bak ham og trykte han under
før han igjen dro ham rett opp i vannet. Domenic hostet og spyttet vann etter den
ufrivillige dukkerten ned i sumpvannet. Han skalv av redsel mens Lothar bandt ham
til trestammen som bare stakk en god meter opp av det grunne vannet.
Han begynte å sirkle rundt ham i sin lånte fiskebåt. Han ble utålmodig. Krokodillene syntes ikke å være interesserte. Lothar sirklet inn enda nærmere. Så tok han
fram pistolen og siktet mot fagforeningslederens panne.
“Farvell, herr Cardarella!” Han trakk av. Kulen traff Cardarelle rett over kneet.
Cardarella brølte da kulen traff ham med full styrke.
“Jeg bommet, herr Cardarella. Jeg skal forsøke igjen senere — kanskje.”
Igjen siktet han mot Domenics panne. Han bøyde hodet og hvisket fram en slags
bønn. Lothar skiftet hurtig sikte og traff Dominic i den andre kneskålen. Han brølte
av smerte og forbannelse. Lothar fortsatte å trykke av, men uten å treffe Dominic.
Men han siktet — og trekte av — gang etter gang.
Blodet fra de to skuddsårene sivet hurtig ut i sumpvannet. Så førte Lothar båten
ut på dypere vann — og ventet. Og det gikk ikke lenge før den første krokodillen
nærmet seg. Han ventet ikke på selskap, men gikk straks til angrep på instinkt og rev
av Cardarelles høyre fot som om den skulle være en fyrstikk. Cardarellas dødsskrik
fylte stillheten i sumpområdet nesten like kraftig som den fylte Lothar hjerte med en
ubeskrivelig glede.
‘Rettferdighet! Rettferdighet! Rettferdighet etter alle disse årene!’
Så ble den venstre foten revet av. Cardarella kom ikke med en lyd denne gangen.
Han suksessrike liv ble avsluttet på den mest tragiske måten.
Med begge leggene borte og overkroppen hengende igjen over vannskorpen, manøvrerte Lothar båten uten engstelse for krokodillene, skar ham ned og forsøkte å dra
ham ut på dypere vann. Han forsøkte å dra ham dit han husket hans far var gått under
— det stedet der han hadde sett ham for siste gang. Men denne gangen lyktes ikke
Lothar. Korkodillene ble aggressive og holdt på å angripe båten. Han måtte slippe
taket. Og mens krokodillene sloss om Domenics overkropp satte Lother kursen mot
land.
Hans hevn hadde vært djevelsk og fullkommen.
‘Ja, så menn, rettferdig hevn var så dødelig vakker! Herren være lovet.’
275
Lothar tok et siste overblikk over den beskjedne boligen der han en gang hadde tilbrakt sine lykkelige og trygge år. Han hadde egentlig hatt en god oppvekst. Den ble
bare så brutalt revet bort fra ham. Men nå hadde han endelig fått en grundig hevn.
Det føltes godt. Likevel, hevnen hadde kostet og den kunne ikke på noen bringe tilbake det som var tapt. Han så ingen grunn til å oppholde seg der lenger. Jobben var
gjort og han satt kursen mot den stjålne Lincoln’en. Dess fortere han kom seg tilbake
til forretningene i Harlem, dess tryggere var han på at hans fire dager borte fra gaten,
ikke ville bli lagt merke til. Det hadde også skjedd med visse mellomrom tidligere
at han ikke hadde vist seg på lengre perioder enn bare fire dager.
Da han skulle til å gå inn i bilen, stivnet blodet i årene på ham. Noen ropte navnet
hans!
“Lothar, Lothar, er det du? Jeg visste du ville komme tilbake en dag!”
Han så en ung, vakker kvinne komme løpende nedover stien mot seg med åpne
armer.
Faen så ubeleilig! Men han forsøkte å ta seg sammen og se avslappet ut.
“Lothar, Lothar! Hva er det som har brakt deg tilbake, Lothar?”
Han opplevde et uventet, men hyggelig tilbakeglimt. Han så det for seg så klart
som om det nettopp hadde skjedd — den unge piken fra nabogården som stod og vinket til ham da han reise derfra for seks, sju år siden. Hun vare bare tolv da eller nærmere tretten. Og han var godt atten, på god vei til nitten. Kunne denne vakre piken
være Myra, hans tidligere lekekamerat?
Hun minket farten da hun begynte å nærme seg ham. Hun følte seg litt usikker.
Det var gått så mange år. Hun rakte ut hånden.
“Velkommen hjem, Lothar. Det gamle huset står ennå etter alle disse åra. Du husker vel meg, ikke sant? Jeg er Myra.”
Lothar smilte.
“Hvordan kunne jeg vel ha glemt den vesle nabojenta? Min eneste venn i livet.”
Han studerte henne.
“Herre Gud som du har vokst, vesle jenta mi.”
“Jeg er en ung kvinne nå. Snart nitten. Og jeg er så glad for å treffe deg. Så mange
ganger har jeg besøkt denne plassen og sett hvordan den har forfalt. Jeg har undret
meg på når du ville komme tilbake og sette den i stand. Jeg visste du ville komme en
dag. Gud vet hvor glad du var i denne plassen! Vær så snill, si at du har planlagt å
bli her. Iallfall en god stund. Vi er begge eldre nå, men vi kan likevel ha det hyggelig
sammen. Så mange ganger har jeg undret meg på hvordan det har gått med deg. Har
du hatt det bra, Lothar?”
Han smilte, rakte ut armene etter henne og gav henne en god omfavnelse. Hun
gjorde ikke noe tegn til at hun ville trekke seg unna. Han gav henne en enda fastere
klem, løftet hodet hennes mot sitt ved å plassere fingrene sine under haken hennes.
Så kysset han henne.
“Herre Gud så godt det er å treffe deg igjen!”
Han husket alle de gangene de hadde lekt sammen. Hans eneste lekekamerat fra
barndommen. Bortsett fra hans far. Igjen smilte han da tenkte tilbake.
276
“Livet har gått litt opp og ned, men jeg har klart meg på et vis. Jeg har bodd i
New York City.”
Han slapp henne og studerte henne nærmere. Litt flat, kanskje, og litt i det feiteste
laget, men ansiktstrekkene hennes var slående vakre. Og hun hadde slik en sjarmerende måte å smile på — og øynene hennes lyste av opphisselse.
“Vet du hva, Lothar. Så mange ganger har jeg drømt om at du skulle komme tilbake og ta meg med deg. Kanskje til en storby. Vil du la meg få bli med deg til New
York, Lothar? Vær så snill!”
“Ikke så hastig, lille pike. Men hvis du virkelig mener alvor, lover jeg å komme
tilbake og ta deg bort herfra.”
Han satte seg ned på marken foran det gamle huset og dro opp et strå og begynte
å tygge. Hun satte seg ned ved siden av ham og tok knapt øynene av ham.
“Lover du? Kryss på hjertet og håper å dø?”
Han svarte ikke. Han tok henne i hånden og så henne inn i øynene. Tankene vandret. Livet kunne vært godt med sammen med en kvinne som henne. Hans far hadde
lært ham det. Lothar undret seg på om han var i stand til å leve et normalt liv og ta
seg av en familie. Han lurte på om hun hadde sett noe til henrettelsen, men han regnet ikke med at det var tilfellet. Da hadde hun nok ikke vært så åpen og vennlig mot
ham. Det var barndomsvennen Lothar hun så og ikke drapsmannen Lothar. Likevel,
bare det faktum at hun visste han hadde vært her, kunne skape problemer for ham når
hun snakket om det med familien sin.
Hvis de la sammen to og to —?
“Lothat, vær så snill og ikke reis fra meg. Jeg har drømt om dette øyeblikket i
mange år. Jeg føler at jeg har elsket deg fra tidenes begynnelse.”
Lothar dro henne inntil seg og la henne ned i det avsvidde gresset. Hun gjorde
ingen motstand. Han kysset henne. Han dro henne tettere til seg. Han kjærtegnet
brystene hennes. Hun presset seg mot ham hardere. Han dro henne enda tettere til seg
og forsøkte å dra ned trusen hennes. Da trekte hun seg tilbake.
“Lothar, jeg må si deg at jeg er fremdeles jomfru. Jeg har spart meg selv til deg.
Hvis du vil ha meg, er jeg din. Men vær så snill og vær forsiktig med meg.”
Han hadde hatt samleie med mange billige kvinner, men hadde aldri hatt en jomfru. Han måtte benytte seg av en anledning som dette.
Han tok uskylden fra henne og følte seg mer som et mannfolk enn han hadde gjort
noen gang tidligere i hele sitt liv.
Han slappet av i full tilfredshet. God belønnet slike som kjempet for rettferdighet.
Lothar hadde bestemt seg.
Han kunne ikke la noen som hadde vært vitne til hans nærvær i Denoka ha mulighet til å fortelle det til noen. Det kunne lett få ham bak murene på livstid eller til
og med sette ham i den elektriske stolen. Han betraktet Myra som nå hadde det ‘jeg
har elsket’ uttrykket over seg. Hun lå med øynene lukket og hadde et lykksalig smil
om de sensuelle leppene.
Ja, som hun selv hadde sagt det: Hun var en ung kvinne nå.
Han hadde lovet å ta henne bort. Og det hadde han nå gjort — en gang.
277
Han bestemte seg for å ta henne bort — en gang til.
Han tok fram pistolen, satte den mot tinningen hennes og trykket av.
Han smilte.
I det minste døde hun fullstendig tilfresstilt! Hun hadde opplevd opphisselsen av
å være kvinne. Han plasserte henne over skulderen og bar henne bort til vannkanten,
gikk om bord i fiskebåten og satte kursen ut i sumpen. Han slepte henne uti på det
stedet hans far var forsvunnet og ventet til krokodillene hadde fått et fortjent måltid.
Krokodiller etterlot ingen spor og de fortalte ingen historier.
På veien tilbake til New York stoppet han bare en gang. Han nøt en sen frokost på
Shoney’s rundt ni om morgenen. Så dro han over til hotellet ved siden av og byttet
bil. Søndag kveld var han tilbake i Harlem og tilbrakte natten i sin lille leilighet.
I løpet av de årene Lothar bodde i Harlem, ble hans bånd til Lucchese-familien stadig
sterkere, spesialt hans forhold til Giovanni. Han ble stadig mer selvsikker og tanken
på å mislykkes streifet ham aldri. ‘Slik du tenker, slik blir det.’ Han arbeidet i enda
åtte år for Lucchese-familien og var med på å bygge opp deres imperium. Og ikke
en eneste gang hadde han hatt problemer med loven. Men ettersom årene gikk, kreve
kokainen sitt.
Litt etter litt hadde Lothar mistet mye av sin selvsikkerhet og var kommet i skade
for å ta noen feil avgjørelser.
Han drømte seg tilbake i tid der han kjørte nordover på A - 1- A med Atlnterhavet
til venstre og Intracoastal Waterway til høyre. Han var på vei fra Fort Lauderdale til
Hollywood. Giovanni hadde forberedt et viktig møte på Water’s Edge, et kjent tilholdssted for mafiaen helt siden slutten på femtiårene.
Å kalle sammen til et møte på denne måten var ulikt Giovanni. Noe stort måtte
være i emning.
Lothar kom inn på restauranten i sin aller beste dress, men han var langt fra fornøyd med sitt utseende. Han følte seg heller utilpass i dress og slips. Og han følte seg
ganske så ille til mote der han ble geleidet gjennom restauranten og inn på et mer
privat og luksuriøst bakrom. Giovanni var allerede kommet. Og til Lothars overraskelse og skuffelse var han ikke alene. Det at han ble passet på av en livvakt på
hver side, fikk Lothar til å føle seg enda mer utilpass. Dette var uvanlig. Han forsøkte
å virke fornøyd og avslappet da han håndhilste på Giovanni før han satte seg ned rett
overfor ham.
Selv fremtredende forretningsmenn som hadde for vane å ta seg av forretningene
før de kunne nyte gledene, aksepterte nødvendigheten av å ta seg av magen før forretningene. Et uimotsagt faktum inneholdt den visdommen om at ingen kunne fornuftig diskutere forretninger på en tom mage og med tørre lepper. En tom mage gir en
tom avtale. Og tørre lepper skapte uproduktiv taushet. Derfor konsentrerte samtlige
seg om menyen.
Selv om alle var glade i italiensk mat, bestilte de likevel steiker — svære amerikanske steiker fra okser oppalet på mais slik at de ble søte og saftige, og skikkelig
278
modnet og mørnet. Blodige og nesten ustekte etter mafiastil. Med mengder av løk og
bakte poteter. Ingen forretter eller søte desserter. Bare et solid, mannlig måltid på
ekte italiensk vis.
Nesten som et fast ritual ble det bestilt Jack Daniels, en trofast amerikansk venn,
til dessert. Men vinen var italiensk.
Så slapp Giovanni løs de to blodhundene. Måltidet var over. Det var tid for forretninger.
“Jeg har kalt sammen til dette møtet for å summere opp den situasjonen vår organisasjon er kommet opp i. Vi opplever noen unødvendige vanskeligheter som vi må
ta oss av umiddelbart.”
Han satte øynene i Lothar.
“Jeg har et forslag som angår deg direkte. Nå, før jeg legger fram noen anbefalinger, ber jeg om tid til å forklare vår stressende situasjon mer detaljert. Vi er i det
siste blitt overvåket av FBI, og i noen tilfeller har de klart komme til bunns i våre
aktiviteter. Noen av våre sikreste støttespillere er satt i varetekt. Vi har allerede måttet ofre noen av våre mest utsatte virksomheter for ikke å sette våre mer sentrale aktiviteter i fare.
FBI er klar over at de kjemper en kamp de ikke kan vinne, men de må likevel
følge politiske signaler. Hvis de kommer for nær noen av våre virksomheter, forsøker
vi å skille ut akkurat den spesielle virksomheten, eller til og med avvikle den. Vi avvikler mer eller mindre noen av våre mest perifere virksomheter for i sikre våre sentrale, og for å la FBI få en lett seier. Så snart de legger undersøkelsene til side, flytter
vi tilbake. Jeg forteller ingenting nytt. Du har på mange måten hjulpet til med å fullkommengjøre våre taktiske opplegg som vi har funnet overlegne for våre langsiktige
mål, med mindre vi får en full krig i fanget. Men det ser vi bare som en fjern mulighet. Alle våre dansebarer er nå under etterforskning, og vi har bestemt oss for å avvikle dem en etter en til høyeste bud.
Vår fremste kanal for forsyninger ble for aggressiv, og vi er blitt satt i forbindelse
med altfor mange drap på uskyldige narkomane i det siste.”
Giovanni tok en liten kunstpause før han henvendte seg direkte til sin nære venn
og samarbeidspartner uten å nøle.
“For å si det rett ut, Lothar, er du blitt en belastning for vår virksomhet!”
Han tok en liten pause for å la innholdet i sine påstander få full virkning.
“Giovanni, du vet bedre enn å skylde —”
Giovanni løftet sin høyre hånd nesten umerkelig.
“Ikke avbryt meg, Lothar. Jeg er ikke ferdig ennå! Jeg har mye mer. — Jeg har
også et tilbud fra vår gudfar. Først når jeg har snakket ferdig, er det din tur. Og da
er det nok at du bare sier ‘ja’ eller ‘nei.’ Vennligst ta deg tid til å høre meg ferdig.”
Giovanni fortsatte.
“Rett nå har organisasjonen problemer på grunn av noen av dine siste handlinger.
Da du skjøt den prostituerte fra Arizona, hadde du mer eller mindre et bombesikkert
alibi og brukte en av våre medarbeidere og vitner til å ramme en medpassasjer. Hun
har vært et solid alibi. Men hun har nå endret forklaring og gitt en dtaljert beskrivelse
279
av deg som gjerningsmann. FBI har nå et besverget utsagn på at du hadde planlagt
henrettelsen til gjengjeld for at ludderet ikke lenger var villig til å arbiede for deg eller ha noe som helst med deg å gjøre. Hun er nå i vitneproteksjonsprogrammet. Og
du vet like godt som meg at den eneste måten å sikre en persons lojalitet på, er å betale for den! Hvorfor betalte du henne ikke de tusen dollars hun hadde krav på? Det
var billig forsikring!”
Lothar skulle til å svare, men Giovanni løftet hånden igjen.
“Situasjonen med denne utlendingen utviklet seg til litt av en flause og førte til
full opprulling av våre infiltrasjoner i forskjellige politiavdelinger, forbindelser som
det vil ta tiår å bygge opp igjen. Glem denne utlendingen, iallfall på dette stadiet.
Han er av underordnet betydning. Han er ikke borger, og til denne tid ikke formelt
lovlig bosatt, selv om han oppfyller alle krav. Jeg innrømmer at han bli et farlig
vitne, men uten papirer kvalifiserer han ikke engang til beskyttelse. Det gjør vanligvis heller ikke lovlige immigranter. En mer eller mindre betyr lite. De kommer likevel over hit i horder. Vi har tatt nødvendige skritt for å forhindre at han blir tildelt
et investeringsvisum. Vi tar likevel ingen sjanser, og vi har ham under oppsikt. Vi
har gode forbindelser blant politiet i Fort Lauderdale, et av våre sterkeste distrikter.
I tillegg har vi sendt ‘Stonehead’ ned til Florida med ordre om å informere oss øyeblikkelig hvis FBI skulle få kontakt med ham på noen måte. Vi vil ikke at du skal utsette deg for slike bagateller som det. Hvis vi trenger å kvitte oss med ham, har
‘Stonehead’ fått sine instruksjoner. Han vil late som om det er et uhell eller et narkodrap.”
Giovanni tok pause. Lothar var taus. Giovanni fortsatte.
“Når noen i vår organisasjon begynner å drepe for sin egen nytelse, Lothar, begynner han å bli en risiko for hele vår eksistens. Å drepe for egen nytelse er et tidsspille uten verdi. Du dreper bare av forretningsmessige hensyn! Du ble skyldig i enda
en feilvurdering da du drepte Jody Dexter. Alle visste at dere hadde vært elskere.
Politiet lokalt hadde sine mistanker, men de gav blaffen. Men tro meg, det tok ikke
lenge for FBI å male et klart bilde. Du er nå offisielt en flykning fra loven og ettersøkt over hele Florida.”
Igjen tok han pause for å la det synke inn. Men Lothar var taus.
“Så, da du drepte de to danserne nede i Miami, gikk du mye for langt. Og du etterlot deg klare spor!
Gudfaren har bestemt at du skal tas av dage. Jeg måtte bruke all min innflytelse
for å forhindre det.”
“Jeg hadde for faen ikke noe valg. De hadde opplysninger angående hvitvaskingsprogrammet.”
“Og hvordan fikk de greie på det? —
Her er mitt tilbud: Du forlater Fort Lauderdale innen tolv timer og drar direkte til
Las Vegas. Du blir værende der uten å foreta deg noe som helst til denne saken har
lagt seg enten det vil ta retti dager eller tre år. Du vil motta et generøst månedlig beløp og leve et liv i forholdsmessig sikkerhet under falskt navn. Vi har allerede gjort
klar papirene. Ditt navn vil være herr Martin Vernon White.”
280
“Så faen om jeg vil gå rundt på gatene i Las Vegas og presentere meg selv som
herr White med et ansikt som er svartere enn en jævla neger!”
“Så svaret ditt er ‘nei?’
“Det er en jævla dritten avtale. Hva om jeg nekter?”
“Dette er et tilbud det ikke er meningen du kan avslå. Da må jeg utøve min plikt.”
“Hva om jeg sier ‘ja?’
Da tar vi hverandre i hendene. Resten vet du.”
Lothar visste at belønningen for feilgrep var døden. Han tilbød Giovanny et solid
håndtrykk. Han gav ham et solid takknemlig nikk.
“A la morte.”
“A la morte.”
Giovanny var lettet. Enda et problem ordnet opp i. Men ikke løst.
‘Til døden.’
Men døden kunne inntre ganske så plutselig.
Giovanni grep Lothar i armen.
“Kom. Dette må vi feire. Jeg har en mengde vakre damer som venter.”
Lothar både beundret og misunte Giovanni og lurte på hvordan han hadde klart
å manøvrere seg til en slik mektig stilling. Men han visste svaret. Han var Familie.
Giovanni, derimot, undret seg på om de hadde vært venner hvis Lothar hadde
visst at grunnlaget for deres rikdom stammet fra at hans bestefar hadde skutt Lothars
bestefar Federico.
Hva om Lother hadde visst at deres bestefar på snedig vis hadde tilegnet seg hele
Mezzacapo-formuen og frarøvet ham hans rettmessige arv!
Istedenfor å være bestevenner, ville de da stått mot hverandre i en blodig kamp?
Behovet for hevn kan vare i generasjoner!
Men på godt eller ondt går livet sin gang.
281
15
Fra
‘One Night In Sin’
til
‘A Whole Life In Misery’
Høysesongen på Holiday Park Hotel gikk sin gang uten noen spesielle hendelser
bortsett fra at noen av leietakerne var på etterskudd med husleien. Denne perioden
benyttet Jonny til å plante og skifte rundt på noen av de eksisterende plantene langs
inngangspartiet. Han samlet sammen alle hawaii-rosene som var spredt rundt på eiendommen og plantet en hekk av dem som løp langs hele gangveien. Det var en fornøyelse å plante i Florida. Det var bare å sette plantene i jorden og gi dem vann, så
kom de seg. Han slapp å engste seg for at de skulle bli blåst flate av nordavinden
eller at de plutselig skulle bli ribbet for blader. Ikke behøvde han å ta noe hensyn til
frostnetter heller.
Det overrasket ham at pumpene fungerte, men mage av plastrørene i bakken var
blitt så sprø at de måtte byttes ut. Når han fikk skiftet ut de gamle rørene, ville han
ha et godt fungerende sprinkleranlegg.
Den behagelige Florida-vinteren inspirerte ham til å konsentrere seg om hagearbeidet og plenene. De var godt uttørret mange steder, men når han fikk orden på
sprinkleranlegget ville det ordne seg. Da var det bare å skrue på kranen og nyte at
plenene litt etter litt frisknet til. Og da ville det heller ikke gå så lenge før han måtte
begynne å klippe dem. Slik det var nå, var grunnen knusktørr.
Det var mye han burde ha fikset inne i leilighetene også, men det fikk vente til
sommeren da han kunne benytte seg av luftnedkjølingen. Da var det i det varmeste
laget til å jobbe ute.
Fra ‘One Night in Sin’ til ‘A Whole Life in Misery.’
282
Ted og Andy stakk innom av og til, sannsynlig vis for å sjekke at alt var i orden.
Ted hadde advart med visse mellomrom om at han måtte utvise den ytterste forsiktighet når han leide til folk utenom sesongen. Det var da alt utøyet kom ut fra treverket,
og i dette distriktet krydde det av småkryp og kakerlakker. Tidligere utkastede leietakere som stod på alles skittliste var også et problem. De svermet tilbake for enda
et gratis opphold når de hørte at en eiendom hadde skiftet eier. Nye eiere var som
regel lett bytte.
Ted og Andy irriterte ham med deres mange formaninger. De stod mer og mer
fram som kontrollører. Derfor tok ikke Jonny særlig hensyn til dem. Han hadde håpet
han skulle slippe å ha noe med dem å gjøre, men deres besøk ble stadig hyppigere.
Han tok daglig vare på forretningene og så ingen spesiell grunn til å ta problemene
på forskudd selv om han gruet seg til at sommeren skulle nærme seg. Det var da inntektene skrumpet inn. Men rett nå virket situasjonen stabil. Han håpte det ville fortsette på den måten.
Men det skulle vise seg lettere håpt enn gjort.
Bare tre uker inn i det nye året fikk Jonny et brev fra Eastern Underwriters der de
minnet ham om det brevet de hadde sendt ham den 15. desember. Som et resultat av
alle kravene etter orkanen Andrew, hadde Guardian Property and Casualty Insurance
Company blitt avviklet som konkursbo med virkning fra 1. januar.
Hotellet var uten forsikring!
To dager senere ble han oppringt av Beth Perez, en agent hos Eastern Underwriters, som ønsket å overføre ham til et annet forsikringsselskap. Han ba om et tilbud. Tre dager senere fikk han følgende beskjed: ATTN: JOHNNY. Pakketilbud den
11 januar, 1993.
‘Ifølge dagens telefonsamtale angående eiendommen som tidligere var forsikret
hos Guardian P & C vennligst vær oppmerksom på at Guardian er tatt under konkursbehandlig med virkning fra den 7. januar, og derfor er Bordeaux Investments, Inc.
uten dekning.
På den annen side har vi klart å få et tilbud fra Casualty Indemnity Exchange til
en årlig kostnad av $3.466, 85, hvilket kan finansieres. Dette inkluderer $295.000,00
for bygningen, grunnleggende versjon, og $300.000,00 for eieransvar.
VI BEKLAGER DEN ULEMPEN DETTE KAN HA MEDFØRT.
Nederst var det skrevet Beth Perez, men det var ikke signert.
‘Ja, disse amerikanerne beklaget til enhver tid.’ Jonny var sjokkert. Den tidligere
prisen var på $1.800,00, alt inkludert. Dette var dobbelt så dyrt, og uten orkan og
oversvømmelse ‘Grunnleggende versjon,’ kalte de det, hva nå det betydde.
Etter Andrew nektet de fleste forsikringsselskapene å dekke orkan og oversvømmelse. Jonny tok kontakt med et par andre forsikringsselskap for å få konkurrerende
tilbud, men til hans store overraskelse og enda større skuffelse var det beste tilbudet
noe i overkant av $5,400.00. Tilbudet fra Eastern syntes å være et godt tilbud, tross
alt. Han ringte for å avtale tid. Han fikk beskjed om at han kunne stikke innom med
det samme. Hun virket imøtekommende.
283
“Ja, du har den samme dekning som tidligere, men uten storm og vannskader,
selvfølgelig. Det er det ikke lenger mulig å oppdrive.”
“Og bassenget er også inkludert?”
“Ja, jeg kan garantere at bortsett fra storm og vann er alt nøyaktig som før.”
Jonny godtok tilbudet. Han hadde egentlig ikke noe valg. Sammenlignet med de
andre, virket det som et greit tilbud. Han ble overført til Scottsdale Insurance Company of Scottsdale, Arizona, og etter å ha betalt en tredjedel, ble resten finansiert
gjennom Penco Finance Company of Harrisburg, Pensylvania. Men prisen var ikke
lenger $3,466.85. Nå var den øket til $3,875.00 pluss $25.00 i behandlings gebyr,
nesten tusen dollars mer enn deres tidligere ‘faste’ tilbud.
Så ringte Jonny Ted og konfronterte ham med situasjonen.
“Jeg beklager, Jonny, men dette er helt ukjent for meg. Jeg har ikke mottatt informasjon om noe slikt, det kan jeg sverge på. Jeg er redd for at dette er helt og holdent
ditt problem. Du var ivrig nok etter å overta.”
“Jeg har et kopi av den opprinnelige avtalen som ble kansellert. Helt nederst står
det med håndskrevne bokstaver: ‘Dette er en kopi av det brevet som ble sendt til alle
forsikringstakerne hos Guardian Property and Casualty i en rekommandert forsendelse.’ Så det er helt klart at du har fått opplysningen. Den er signert av din venn Al
Sherwood.”
“Jeg beklager, Jonny, men det kan jeg ikke huske. Det er likevel ikke noe problem. Du kommer helt sikkert til å motta en tilbakebetaling fra Guardian en gang om
ikke så altfor lenge.”
“Jeg håper det for din egen del. Da er pengene dine. I mellomtiden vil jeg be Lucy
sende deg et brev med beskjed om at jeg kommer til å trekke en forholdsmessig del
av fra det neste avdraget. Det er i henhold til punkt nummer tre i avtalen.”
“Hvis du gjør det, Jonny, kommer jeg til å ta det meget ille opp. Du må bestemme
deg for om du vil ha et godt samarbeidsklima mellom oss eller ikke. Jeg overlater det
til deg, så vurder det grundig.”
Ted slengte på røret.
Lucy sendte Ted et heller direkte brev der hun klandret ham for å ha holdt opplysningene skjult og opplyste at hele beløpet vill bli trukket fra på lånet.
Litt sendere ble Jonny oppringt av Ted sent på kvelden. Han anklaget ham for å
bruke ufine forretningsmetoder og truet med å ta ham til retten.
Jonny kunne ikke si noe annet enn at det fikk han da bare gjøre hvis han trodde
han hadde noe å tjene på det. Men det ble det aldri noe av. Jonny syntes bare det var
dumt av ham å true med rettssak i et så enkelt forhold. Ted må til slutt ha sett det på
samme måten, for noen rettssak kom aldri på tale.
Verken Ted eller Andy snakket til Jonny på over to måneder etter den hendelsen.
Jonny måtte også få seg et fremkomstmiddel. Å gå eller å måtte ta bussen ble litt for
trasig i lengden. Han kjøpte en gammel -77 Lincoln Mark V fra Davies Auto Sales
i Davie. De skulle ha atten for bilen, men Jonny ville bare betale tolv.
“Umulig. Bare gummien er verdt så mye. Dekkene er så gode som nye.”
284
“Flott. Da vet jeg iallfall hvor jeg skal gå hvis jeg trenger fire nye dekk. Men
akkurat nå er jeg på utkikk etter en bil som går. Jeg kommer ikke så langt med bare
fire dekk.”
Fyren var sympatisk, men han var utilnærmelig. Jonny skulle akkurat til å gå da
han gav seg. Men han forlangte tretten. Og den var grei. Han smilte lurt, og Jonny
forstod med dette samme at han var tatt med på tur, om ikke akkurat bokstavelig.
Da han kjørte hjemover knirket den gamle Lincoln’en som en gammel skonnert
i høy sjø. Den knirket og stønnet hver gang Jonny svingte rundt et gatehjørne. Han
begynte å kalle den store privatbilen for ‘slagskipet.’
Det var historien som gjentok seg.
Tilbake på syttitallet under Watergate hadde også far kjøpt en gammel Lincoln,
en Lincoln Continental. Far hadde et lag med å skaffe seg ting for en slikk og ingenting, så han hadde bare betalt 150 dollars for den. Men det var den gang da Amerika
var en drøm. Dette var nå, et kvart århundre senere. Det amerikanske forfallet var
ufattelig.
Bare etter få dager forstod Jonny at han hadde betalt for mye for bilen. Men karosseriet var uten en skrape, og så lenge slagskipet puffet og gikk, ville han fikse opp
de tekniske problemene litt etter litt.
Han var også ganske stolt da han fikk sitt floridianske sertifikat. Det var en oppløftende affære som han aldri kom til å glemme.
Så fikk han brev fra Eastern Underwriters. De hadde ordnet med en tolv måneders
forsikring hos Union American of Miami. Bare noen dager senere fikk han enda en
regning fra Eastern Underwriters. ‘Tilleggsregning på grunn av feil pris, det vil si et
finansieringsutlegg på $75,00. Jonny begynte å bli irritert, men betalte pengene for
å få saken ut av veien. Men hvorfor var enda et forsikringsselskap involvert?
Det var rart at de gjorde så mange feil — som alltid var til deres fordel. Han følte
at han var begynt å bli integrert i det amerikanske samfunnet nå. Det var bare en ting
som manglet: Ivesteringsvisumet.
Eric ble stadig mer på etterskudd med husleien, og forholdet mellom Jonny og Eric
begynte å bli anspent. Ganske ofte når Jonny tok sine nattlige runder, traff han på
Eric utenfor leiligheten. Han fikk ikke sove på grunn av engstelser og narkotika misbruk. Når Jonny traff ham i en slik situasjon, var han vanligvis i et snakkesalig humør og kom med bortforklaringer og store lovnader angående husleien, men han kom
alltid innom kontoret for å fortelle Jonny at han ikke kunne gjøre opp for seg.
“Men være ikke engstelig. Du skal få husleien. Jeg har ikke tenkt å dra min kos.”
“Hvis du ikke begynner å gjøre opp for deg, er jeg ikke så sikker på det.”
“Du kan ikke sparke meg i gata med en liten unge! Vi trenger et sted å bo!”
“Og jeg trenger husleien. Dette er ikke Frelsesarmeen. Men kanskje du bør ta
kontakt med dem. Du er ikke velkommen her!”
Eric forlot frustrert kontoret etter lignende ordvekslinger. Men han var likevel for
lat til å skaffe seg arbeid og altfor hektet på marihuana til å endre livsstil, selv ikke
for familien. Det var derfor han ikke fikk sove om nettene. Han engstet seg for frem-
285
tiden både for seg og familien. Og han fisket etter sympati. En kveld fortale han
Jonny at han hadde vært gift tidligere, og at han hadde to sønner å forsørge, men han
hadde ikke maktet å stille opp for dem. Det tok nattesøvnen.
Men igjen var Jonny kort.
“Jeg er sikker på at du er klar over at penger ikke vokser på trær. Det kreves en
innsats for å fø en familie og dobbel innsats for å fø to.”
Neste dag hadde de en kraftig krangel, og Jonny la ingen skjul på at han kom til
å bli kastet ut! Han forsøkte å appellere til fornuften, men Eric ble bare mer intens
og stridig.
“Det er ingen jævla sjanse for at jeg kommer til å dra! — Nei!”
“Hvis du ikke kommer med noen husleie, har du ikke noe valg. Jeg har ikke anledning til å la dere bo gratis!”
Neste uke betalte Eric husleien i tide, og hele beløpet. Men til Jonnys store overraskelse bodde det nå to mennesker til i leiligheten, hans svigermor og hennes nye
venn. Det var meningen at de skulle hjelpe til med husleien. Men neste uke betalte
han igjen bare halvparten med lovnader om å betale resten så snart som mulig. Og
det var ikke så rart. De hadde nå to ekstra narkomane å forsørge!
Etter tre nye uker uten at de betalte en slant, gav Jonny ham et utkastelsesskriv
med tre dager til å betale full husleie eller pakke sammen.
Eric forlot kontoret i full forbannelse og lovte hevn og onde hendelser. Han ringte
politiet. De var på plass med det samme. Jonny måtte forklare at Eric var på etterskudd med husleien og at han ikke kunne forvente å bo på hotellet gratis.
Eric mistet fullstendig besinnelsen og begynte å rope at det ikke fantes en mulighet i helvete for at han kunne kaste ham ut! Politiet var enig med ham. Han måtte gå
gjennom rettssystemet og først skaffe seg en utkastelsesordre for å bli kvitt ham.
“Helt greit. Jeg har allerede gitt ham utkastelsesordren så jeg fortsetter derfra. Jeg
kan ikke la fire voksne narkomane individer sitte i den leiligheten hele dagen og
halve natten å røyke dritt og supe sprit, og på toppen av det hele ikke betale husleien.
Jeg er ikke Frelsesarmeen. Eller en offentlig sosialtjeneste. Jeg driver en forretning
og jeg har også regninger som forfaller.”
Disse to karene var ikke så mye bedre enn de forrige.
“Hvis du leier ut til narkomane, kan du får store problemer. Vi kan komme til å
stenge hotellet. Å leie til narkomane er ulovlig i Fort Lauderdale. Se og få ryddet
opp!”
Likevel, de to middelaldrende konstablene var ganske tydelige:
“Vi vil ikke tillate at du kaster noen på gata! Vi har nok hjemløse i Fort Lauderdale. Du må ta ham til retten!”
“Helt greit. Prosessen er allerede i gang!”
Konstablene forlot kontoret, men ikke uten å slenge i ham en trussel.
“Ikke driv det for langt nå!”
Igjen var Jonny overrasket at politiet så lett tok side uten at de på en profesjonell
måte vurderte situasjonen. ‘Vi har nok hjemløse i Fort Lauderdale.’ ‘Ikke driv det
for langt nå!’
286
Han begynte å føle forakt for politiet i Fort Lauderdale. Men denne gangen nevnte
ikke Eric noe om at politiet var problemet, ikke løsningen.
Jonny hadde ikke noe valg. Han fikk ta kontakt med en sakfører allerede i morgen
tidlig.
Neste morgen kom Eric inn på kontoret ganske forsagt. Som en annen person. Ingen
tomme løfter. Nesten som på knærne i bønn.
Jonny var klar over at det var marihuanaen som styrte hans sinnstilstand. Han var
ikke lenger høy.
“Jeg beklager oppførselen min i går. Jeg overreagerte. Jeg kunne ikke tro at du
virkelig ville kaste meg ut etter at jeg har bodd her så lenge. Det må være mulig å bli
enige om et eller annet.”
“Som for eksempel?”
“Prissy skal begynne i jobb ganske snart. Som servitrise. Etter at hun har begynt
å jobbe, kan jeg komme ajour.”
“Jeg tror deg ikke. Hva skjedde med den store arven din? Gått opp i røyk, heh?”
“Hva dag som helst nå.”
“Ja, forrige måned var det også snakk om bare noen dager, som du husker.”
“Jeg vet ikke når, og jeg gir blaffen. Om noen dager begynner Prissy å jobbe. Det
er grunnen til at jeg ber om en avtale.”
“Som for eksempel?”
“Jeg skal betale husleien i tide. Alt sammen. Og også begynne å betale ned på det
jeg er på etterskudd.”
“Det høres greit nok ut, men hvordan kan jeg vite at det ikke bare er mer pissprat? Du har servert meg ganske mye pissprat i det siste! — Jeg har fått deg i vrangstrupen fullstendig!”
“Jeg sverger ved Gud! Jeg har vært uten arbeid, men hun skal begynne å jobbe
nå.”
“Og dette er du villig til å sette ned på papir — og skrive under på!”
“Selvfølgelig.”
“Javel, det betyr at allerede på fredag betaler du husleien — hele husleien og ikke
bare halvparten — til rett tid. Og mangel på betaling vil automatisk føre til utkastelse
etter tre dager. Og da får du skrive under på at hvis du ikke innfrir avtalen, vil det
føre til utkastelse uten motargumenter, uten problemer og uten såre følelser?”
“Ja, jeg er villig til det.”
“Hva med dine svigerforeldre? De kan ikke bo her lenger og iallfall ikke gratis.”
“Jeg trenger dem til å hjelpe med husleien de neste to ukene. Deretter skal jeg se
til at de flytter så snart de har fått egen leilighet.”
“Jeg skal tenke på det. Jeg skal se om jeg får noe ned på papiret innen i morgen
tidlig. Du kan komme innom da.”
“Hvorfor ikke ta det med det samme? Jeg kan stikke innom rundt fem!”
“Jeg skal se hva jeg kan gjøre. — Eh, forresten, la oss få det overstått. Bare vent
litt til jeg har fått det ned på papir. Det tar bare noen minutter.”
287
“Takk skal du ha. Jeg er glad vi ble enige.”
Eric tok ham hjertelig i hånden. Jonny var fremdeles usikker. Eric virket all right
nå, men hva med neste gang han var høy? Uff, disse ustabile amerikanerne!
Jonny var snar til å få en avtale ned på papiret. Han satte den opp i fire punkter
med overskrift ADDENDUM.
1. Hele husleien på 135 dollars skal betales ved forfall hver fredag.
2. Utestående husleier på 200 dollars skal nedbetales med fire avdrag på 50 dollars hver samtidig med husleien.
Femti dollars den 10. mars,
femti dollars den 17. mars.
femti dollars den 24. mars,
femti dollars den 31. mars.
3. Full depositum på 135 dollars pluss ti for nøkkelen skal være innbetalt innen
den 31. juli.
4. Manglende innbetalinger ifølge leieavtalen i tillegg til dette addendumet skal
føre til at leietakeren frivillig forlater eiendommen etter tre dagers skriftlig varsel om
utkastelse.
Eric tok ham i neven enda en gang.
“Dette er ikke pissprat, Jonny. Jeg er engstelig for å ikke ha tak over hodet. Jeg
har levd med mindre enn en lønnsslipp unna fra å være hjemløs fra første dag jeg
flyttet inn her. Og jeg engster meg for at familien min skal havne på gaten. Det gjør
meg selvfølgelig urolig.
Det som skremmer meg enda mer, er at det er millioner der ute som også bare er
en lønnsslipp unna fra å være på gaten. Med små barn! — Mange takk, Jonny.”
Det skulle mye til før Jonny kunne bli vennlig innstilt overfor denne karen.
“Kanskje det har noe å gjøre med at amerikanere flest pleier sine behov for narkotika fremfor sine daglige nødvendigheter?
Før hette det ‘forretninger før gleder.’
I dag heter det ‘narkotika før mat.’”
Senere den ettermiddagen møtte Jonny for første gang William Gubasko, en lavmælt,
overvektig, smilene og fotslepende fylkeskontrollør for Business and Professional
Regulations, Division of Hotels and Restaurants, the BPR. Han gikk grundig over
hele eiendommen og kom tilbake med en skittliste så lang som et vondt år. Jonny
engstet seg. Hvordan kunne han finne så mange brudd på reglementet når han visste
at han hadde tatt seg av hele eiendommen til miste detalj?
Herr Gubasko gav ham ti dager til å få alt i orden eller så ville han få en mulkt på
500 dollars. Jonny stod igjen temmelig irritert idet Gubasko langsomt dro føttene av
eiendommen. Han sjekket de sju hovedpunktene Gubasko hadde understreket var de
viktigste. Og da han leste listen ble han bare enda mer irritert, men bestemte seg for
å holde sine følelser for seg selv. Hvis dette skulle være hans fremtidige hjem, måtte
han gjøre det beste ut av det.
Likevel, hvor korrupt var det mulig å bli?
288
1. Plenene må holdes ryddige.
2. Ugresset må kuttes ned.
3. Alle kvasse kanter på kaktusbuskene må skjæres ned og bort.
4. Taket i meterrommet må repareres.
5. Trebiter fra meterrommet må fjernes.
6. Nylig plantede hekker må beskjæres.
ATT: Se ytterligere regelbrudd.
Herre Gud! Hvor middelmåtig kunne en inspektør oppføre seg! Her hadde han
vist stor omsorg i å velge hekkplanter som ikke skulle beskjæres, særlig ikke hawaiirosene, for at knoppene ikke skulle ta skade! Og her ble han truet med 500 dollars
i mulkt for å la gresset vokse for høyt! Han kunne knapt tro dette. Og hva med kaktusbuskene? De hadde stått her siden eiendommen var ny! Jonny var igjen skikkelig
frustrert, som om noen gjorde hva de kunne for at han ikke skulle føle seg velkommen! Han hadde forsøkt å komme seg bort fra det ugjennomtrengelige byråkratiet
hjemme, eh, i Norge, og så havnet han her! Dette måtte jo være det verste byråkratiet
i hele verden. For en drittsekk av en inspektør!
Ja, alt var stort i Amerika! Særlig rævhull! Store, åpne rævhull! Men Jonny trodde
ikke han var homs! Men kanskje det var en livsstilsykdom? Faen ta den inspektøren!
Han ble behandlet som en idiot. Han visste da for pokker når han skulle kutte sitt
eget gress! Og hvordan han skulle trimme en hekk! Det var mer enn denne drittsekken av en inspektør hadde greie på! Fyren burde jo vært plassert på institusjon.
Jonny låste kontoret, gikk over Holiday Park Boulevard og satt for første gang
kursen mot Tom’s Alley Bar for å få deg noen hylere med Johnny Walker. Han måtte
få bukt med forakten og irritasjonen. Han trengte å få roet ned nervene.
Han var den eneste kunden så tidlig på morgenen. De hadde nettopp åpnet. Klokken var bare godt elleve. Han fikk full oppmerksomhet av bartenderen, en tiltalende,
snakkesalig blondine tidlig i tjueårene med noen kraftige melkemugger. Men da den
neste kunden kom inn, fikk han all oppmerksomheten mens Jonny ble sittende for
seg selv. Det var det han hadde håpet på i utgangspunktet — å få roe ned nervene.
Han var ikke i humør for tomt pissprat. Han drakk langsomt. Etter drink nummer to
rundt førti minutter senere bestemte han seg for at det fikk klare seg for denne gangen. Han følte seg til og med litt påvirket. Han kunne ikke la leietakerne se at han var
pussa på kontoret. Så gikk den andre kunden og hun konsentrerte seg om Jonny
igjen. Hun var klar til å servere drink nummer tre.
“Nah. Jeg har visst fått nok. Jeg har en i hver fot nå for god balanse. Jeg vet ikke
hvor jeg skal plassere den neste.”
Hun hadde et glimt i øyet og var kvikk i replikken: “Hvorfor ikke forsøke et sted
midt imellom. Det er jo der de havner til slutt likevel.”
Kirk Coleman utviklet seg til en skikkelig pestilens. Til å begynne med klarte han på
sett og vis å holde seg ajour med leien, selv om hans velsituerte venn forsvant etter
et par dager. Hver eneste kveld rundt åtte - ni banket han på døren til Jonny. Det var
alltid noe han trengte. For det meste penger.
289
‘Kan du avse noen slanter? Jeg må kjøpe melk til Wiley.’
Noen uker kunne han be om så mye som førti dollars. Han betalte husleien, men
sånn helt tilfeldig glemte han å betale tilbake det han hadde lånt. Så begynte han å
plage Jonny om å få låne slagskipet. Han så jo at han selv hadde lite bruk for den.
Men Jonny nektet å la noen andre bruke bilen, så dermed ble det til at han måtte
kjøre ærend for ham — til doktoren for en vond rygg, til arbeidsplassen, ut og
handle, hvor som helst.
Så mistet han jobben på Tropical Beach Club, men han oppholdt seg likevel på
kontoret i timevis mens han understreket overfor Jonny hvilken dyktig artist han var.
Han kunne hatt en spillejobb her og en spillejobb der, for han var veldig ettertraktet
som musiker og hadde vanligvis mer enn nok jobber å velge mellom. Og om kvelden
kom han bare rett inn i leiligheten og begynte å fortelle Jonny om livet på Bahamas
og om hans oppvekst som barn og ungdom på øyene i grunt vann, Baja Mars.
Litt etter litt begynte Jonny å akseptere ham. Han så på ham mest som en plagsom
klegg — og han hadde noen saftige historier å fortelle.
Så kom den første uken da han ikke kunne betale husleien. Og i tillegg forventet
han å få låne penger. Bare for noen dager, altså. Jonny ble motvillig og klarte å holde
en viss avstand til ham ved å fortelle at han ikke hadde penger på seg. Men da begynte Kirk å henge rundt på kontoret til alle tider, og det var knapt en innbetaling
som gikk ham hus forbi. Og selvfølgelig: “Kan du avse noen slanter nå?”
Til slutt fortalte han Jonny at han ikke lenger hadde noen jobb og at han hadde
stampet musikkanlegget sitt for å betale husleien. Hvis han kunne få låne fem hundre
dollars, kunne han hente ut utstyret og være tilbake i jobb på noen dager. Han virket
så overbevisende.
“Herre Gud, Jonny, jeg ber bare om småpenger! Tross alt, jeg pleide å tjene minst
tre - fem - sju hundre dollars om uken da jeg jobbet.”
Han var blitt tilbudt en jobb på Lauderdale-By-The-Sea Sportsclub. Han kunne
lett betale lånet tilbake med renter på et par uker. Og sikre at husleien ble betalt til
rett tid! Han ble satt stor pris på i distriktet, ikke bare på grunn av sin ypperlige musikk, men også på grunn av sin pålitelighet og stabilitet. Det hendte aldri at han drakk
på jobben, og det var nesten uhørt i den bransjen der de fleste var alkoholikere.
“Ingen sprit. Ingen knark. Å, nei, ikke hos meg. Aldri! Det er derfor jeg har så
godt omdømme!”
“Hvorfor ikke be vennen din, den slusken av en millionær?”
“Han er forsvunnet! Jeg har ikke sett ham på flere uker! Jeg ringte mor hans, men
hun har ikke sett noe til ham, hun heller. Han viser seg bare en gang om uken for å
hente penger fra arven. Det er tre tusen dollars per uke i bidrag. Likevel er han alltid
blakk. — Gi meg en hjelpende hånd, Jonny, så skal jeg gjøre gjengjeld.”
Så begynte han å ta seg til småjobber rundt på bygningene, angivelig for å holde
seg i trim og for å forhindre at ryggen hans forverret seg. Han hadde planlagt alt sammen og hadde svar på alt, så til slutt hadde Jonny problemer med å avvise ham selv
om han visste at han handlet mot bedre vitende. Han bestemte seg for å låne ham fem
hundre dollars i et par uker.
290
Kirk var ivrig etter å bekrefte avtalen.
“Ja, bare i to uker. Det er det meste. Garantert! Utstyret mitt er verdt minst to tusen dollars på det åpne markedet. Profesjonelt utstyr. Du kan ikke tape!”
“Jeg skal kjøpe det av deg for fem. Utstyrer blir mitt til du har betalt meg tilbake.
Og jeg skal ha det skriftlig.”
“Det er en fryktelig uvennlig avtale, Jonny. Jeg trodde du var en mer rettskaffen
mann enn som så!”
“Ja, livet har sine små skuffelser. Du kan godta det eller la være.”
“Det er faen meg så dårlig gjort, Jonny! Det er ikke noen tjeneste. Det er et ran!”
“Bare hvis du ikke betaler meg tilbake.”
“Det er likevel et ran!”
“Jaså? Så bare la det være da!”
Livet ville vært mye lettere for Jonny om det hadde vært resultatet. Men klokken
ni om kvelden banket Kirk igjen på døren hans.
“Jeg trenger å få låne noen slanter for å kjøpe melk til Wiley. Jeg kom også for
å fortelle at jeg godtar tilbudet. Jeg trenger pengene i kveld.”
“Jeg har ingen penger i kveld. Jeg går ikke rundt med den slags kontanter i lommeboken, spesielt ikke i dette nabolaget. Jeg skal sette opp avtalen.”
Neste morgen banket han Jonny opp klokken sju og stod og gliste mot ham med
de gule tennene.
“Jeg er klar.”
“Det er ikke jeg! Klokken er bare sju, for faen.”
Jonny kleiste igjen døren i ansiktet på ham. Han hadde en jobb og ta deg av mens
denne fyren kunne holde seg til køys hele dagen. — Idiot!
Rett før elleve kom Kirk igjen på kontoret.
“Jeg trenger pengene nå!”
Jonny hadde skrevet avtalen klar i to kopier. Begge skrev under, men Kirk klarte
ikke å la være å slenge dritt.
“Så den store nordmannen har begynt i musikkbransjen nå? Jeg håper det blir en
suksess. Ha, ha, ha, ha.”
“Ja, og hvis jeg ikke har kontantene i neven i løpet av to uker, vil du også se meg
som en midlertidig pantehandler!”
“Faen ta deg!” Kirk flirte. “Da drar jeg og henter utstyret.”
Han ble borte i flere timer. Så kom han tilbake tomhendt. Jonny ble engstelig. Når
han tenkte seg om, visste han ikke om denne fyren i det hele tatt hadde noe musikkutstyr. Elle han kunne ha fått ut utstyret og ganske enkelt solgt det. En skriftlig avtale
hadde liten verdi da.
Han hadde hørt så mange historier. Disse narkomane amerikanerne fant på det
utroligste for å skaffe seg et treff. Og de var så absolutt ikke til å stole på. På veien
ned hadde de mistet all form for stolthet, ærlighet og troverdighet. Det var bare et
spørsmål om hva de kunne komme unna med. Jonny følte seg ille til mote. Uten utstyret, ingen penger.
Han hadde oppført seg som en naiv nordmann igjen.
291
Sent på ettermiddagen kom Kirk inn på kontoret og smile forlegent mens han
eksponerte sine gule tenner litt ekstra.
“Det er tunge saker, mann. Jeg trenger transport.”
“Hva?”
“Du regnet vel ikke med at jeg kunne bære det på ryggen, eller hva? Det er ditt
utstyr. Du har vel ikke tenkt å la det være igjen hos pantehandleren, har du?”
“Forbannet!”
Han begynte å forstå hvorfor amerikanerne var så lite villige til å bli involvert. Du
ble utnyttet hver gang, uansett. Så Jonny måtte kjøre Kirk over til Hock It To Me
Pawn Shop for å hente sitt eget utstyr.
“Det er ditt nå. Ha det på kontoret.”
Jonny skulle til å gå da Kirk anda en gang kom løpende etter ham.
“Bare så du vet det: Jeg begynner å jobbe i morgen og jeg trenger transport.”
Neste kveld hadde Jonny ikke noe annet valg enn å kjøre Kirk på jobb sammen
med alt utstyret. Jonny hadde ikke så mye imot å gi en hjelpende hånd, men han hatet
følelsen av å bli utnyttet.
På toppen av det hele hadde Kirk en fryktelig ryggsmerte og var ikke i stand til
å bære noe tungt, så Jonny måtte bære inn og sette opp alt utstyret for ham. Alt Kirk
gjorde, var å krype rundt på gulvet og kople til alle ledningene.
Etter at alt var gjort og Jonny skulle til å dra, hørte han Kirks irriterende stemme
bak seg: “Jeg er ikke ferdig før halv to. Du må komme og hente meg.”
“Midt på natten? — Glem det!”
“Hør, Jonny. Hvis du lar utstyret bli igjen mer enn en time etter at jeg har sluttet
å spille, kommer du sannsynligvis aldri til å se snurten av det igjen!”
“Det ville vært trist for din del. Da blir det ingen flere triste ballader fra den store
vokalisten Kirk Coleman på en stund, ikke sant? Ok, men jeg har hørt nok av balladene dine. Ikke gå for langt, nå!”
Jonny gikk i sinne.
‘Jeg tenger ditt og jeg trenger datt! Faen ta den drittsekken!’
Jonny var for svak for disse menneskene. Han følte seg som en dust.
På veien tilbake undret Jonny seg over Jason. Han hadde ikke sett ham på over en
uke og han hadde ikke betalt husleien. Deena og Kim hadde vært på alle nyhetssendingene. De hadde vært involvert i et hvitvaskingsopplegg og var sannsynligvis blitt
tatt av dage etter at handelen var unnagjort. Jonny hadde ikke sett snurten av Jason
etter at Deena var blitt henrettet, men det virket ikke som om han kom til å ta det så
tungt bortsett fra pengene. Han var ute og jaktet på fremmed fitte over hele Fort
Lauderdale. Og av og til et rævhull eller to. Alle disse ennattsforbindelsene var dagens mote enten det nå gjaldt fitte eller rævhull. Folk forårsaket en mengde sykdommer, helst syfilis og aids. Og så spurte det seg selv:
‘Hvordan er det blitt i verden nå for tiden?’
Jonny hadde lest i en lokalavis at aids var nå den sykdommen de fleste menn mellom atten og førti døde av i Fort Lauderdale, med hjerteslag og kreft som nummer
292
to og tre. Ja, det virket rimelig. Med alle de homoseksuelle som utøvde sin ufyselige
aktivitet i Fort Lauderdale var aids epidemien ingen overraskelse for ham. Han hadde
ikke noe imot det heller. Djevelen tar vare på sine!
Han åpnet døren til Jasons vesle rom. For et rot! For et fryktelig rot! For en stank!
Plutselig smatt Deenas katt fram fra under sengen og ut døren. Fy faen! Den katten
måtte ha vært innelåst i snart en uke! Kattelort og brukte kondomer var spredt over
hele teppet. Men det var ingen av Jasons personlige saker igjen på rommet.
Han hadde så absolutt dratt sin kos.
Faen ta den kriminelle halvtomsingen! Jonny måtte bare la døren stå åpen for å
få luftet ut litt. — Til helvete med alle disse lavtstående amerikanerne!
Shirley kom styrtende inn på kontoret som en frisk bris og vakker som en drøm.
“Gratulær meg! Gratulær meg, Jonny, datter mi er blitt voldtatt! Datter mi er blitt
voldtatt!”
Hun grep Jonny fra bak skrivebordet og gav ham tre våte kyss midt på munnen.
“Hva? Er datter di blitt voldtatt? Og du gleder deg?”
Jonny tørket leppene med baksiden av hånden. Han var full av leppestift.
“Jeg får henne tilbake, Jonny. Jeg får henne tilbake! Hun blir min nå! Vi kan bevise det! Forstår du ikke?”
“Nei, ikke en døyt. Jeg visste knapt du hadde en datter. Hvor gammel er hun?”
“Sju. Og hun er blitt trengt inn i! Vi kan bevise det!”
“Sju? Og voldtatt? Og du gleder deg? Jeg hadde drept drittsekken. Hun er jo bare
et barn!”
“Å, ikke bry deg om alderen, Jonny. Hun vokser jo opp og da kommer hun til å
erfare mange menn. Hun har bare fått en tjuvstart. Det er ikke noe problem. Men forstår du ikke, Jonny, hun er min nå. Jeg får henne tilbake. Jeg får foreldreretten! Det
er bare spørsmål om dager!”
“Eh — mener du alvor?”
“Selvfølgelig mener jeg alvor! Jeg har aldri vært så alvorlig i hele mitt liv!”
Hun lo en lykkelig latter. Så grep hun tak i Jonny og kysset ham igjen!
“Faen, Jonny. Jeg føler så godt! Jeg trenger litt selskap rett nå!”
“For å være ærlig med deg forstår jeg ikke en dritt av dette. Jeg er forvirret.”
“Selvfølgelig er du forvirret! Så la meg fortelle deg hele historien: Jeg har alltid
vært litt vill av meg. Jeg fikk alltid tak i de beste typene. Alltid! Da jeg ble gravid,
valgte jeg min mann mer eller mindre på slump, men jeg tror jeg valgte den rette. Og
etter at Jennifer ble født, ble jeg sikker. Hun er sin far opp av dage. Men jeg var ikke
helt klar til å slå meg ned og leke mor og hustru. Så min ex tok meg på fersken med
Ronald, min nåværende mann. Som om det betydde noe. Jeg hadde hatt sex med
Ronald fra han var tretten. Vi vokste opp sammen som naboer. Jeg var fem år eldre
enn ham, og alt han vet om sex, har han lært av meg. Og vi fortsatte å møtes, så en
kveld tok han oss på fersken. Og den jævla idioten ville ha skilsmisse. Så hva faen,
det er nok av mannfolk. Men det som verre var: Han klarte å få foreldreretten til
Jennifer. Han stjal datter mi!”
293
“Men du hadde vel besøksrett?”
“Nei, han nektet meg det også! Men du vet, Jonny, menn er rare. Det de ser med
øynene har en mye sterkere virkning på dem enn det de vet med hjernen. Han var jo
klar over at jeg ikke var jomfru, men da han så at jeg hadde meg et knull, ble han
nærmest hysterisk!
Det hendte for to år siden. Jennifer var fem da. For et halvt år siden giftet han seg
på ny, og Jennifer fikk en tolv år gammel stebror. Han begynte å voldta den lille jentungen. Han misbrukte henne. Hun fortalte meg det for over to måneder siden. Jeg
gikk til anmeldelse, og jeg vant i retten. Legen kunne bekrefte at hun var blittt trengt
inn i, og hun ble med en gang tatt fra faren. Men på grunn av min fortid, eh, jeg ble
en gang tatt for prostitusjon, gav de midlertidig foreldrerett til min mor. Jeg måtte
gjennom et evalueringsprogram. Og jeg klarte prøven! Hun er min nå! Min mor vil
bringe henne ned hit i morgen ettermiddag. Dette er den lykkeligste dagen i mitt liv!
Det er nesten utrolig!”
“Da er det på sin plass å gratulere deg!”
“Takk, Jonny, men det er en ting til: Jeg må be om en tjeneste. Jeg må be om å få
leiligheten overført i mitt navn.”
“Hvorfor det?”
“Da jeg giftet meg med Ronnie, var jeg gravid. Jeg fortalte ham at det er han som
er faren. Med du vet, vi kjekler og sloss. Skitne anklager. Noen ganger hele natten.
Spesielt hvis vi har drukket eller vært ute og horet. For et halvt år siden hadde vi en
fryktelig periode, og i kampens hete fortalte jeg at det ikke var han som var far til
barnet. Han gikk fullstendig berserk! Han smadret møbler og knuste vinduer. Bare
tenk deg tanken og han har gjort det!
Så sparket han meg ned trappene og jeg aborterte. Han ble anklaget for uoverlagt
drap og kunne ha havnet i fengsel hvis jeg hadde vitnet mot ham. Jeg gikk i skjul hos
min mor så han unngikk å bli dømt. Men det ble utstedt et besøksforbud mot ham.
Det betydde at selv om jeg var hans kone, kunne vi ikke med loven i hånd flytte inn
sammen. Eller besøke hverandre. Eller ha sex. Derfor trenger jeg å ha leiligheten i
mitt navn i tilfelle HRS. Hvis de finner ut at vi bor sammen, kommer jeg til å miste
foreldreretten over Jennifer igjen. — Er du med meg?”
“Ja, hvorfor kommer dere ikke bare innom på kontoret så kan vi lage en ny avtale
i ditt navn?”
“Han har nektet det. Han er redd jeg kommer til å sparke ham ut. Han har hørt
rykter om at barnet ikke er hans denne gangen heller, for jeg har hatt en fast elsker.
Men barnet er hans. En gutt. Vi har bestemt at han skal hete Louis. Louis Lawrence.”
“Så dere er lovlig gift, men dere kan ikke lovlig bo sammen? Og likevel er du gravid med ham? Men da kan du vel også bli straffet for å være gravid? — Dette er da
sprøtt!”
“Ja, det er galskap. Men dette er Florida, Jonny. Alt er et jævla rot her! Hvis HRS
kommer rundt og spør spørsmål, så vær så snill og ikke fortell dem at Ronny bor her
eller så kommer jeg til å miste Jennifer igjen. Og Louis vil bli tatt fra meg så snart
han er født. Jeg får ikke engang se ham. Og Ronald kan ikke gjøre noe som helst!”
294
“Jeg skal gjøre mitt beste for å hjelpe deg, men ikke gjør regning med at jeg begynner å lyve for deg. Jeg kommer bare til å svare unnvikende. — Forresten, jeg
hører så mye snakk om dette HRS. Hva står det for?”
“Det er meningen at de skal beskytte barna og prøve å holde familiene samlet,
men resultatet er ofte det motsatte. De blir på folkemunne kalt for Home ‘Recking
Services, og det er det de vanligvis gjør — tar barna fra foreldrene. De fungerer som
en slags amerikansk Gestapo. Hvis en nabo, en som kanskje hater deg, av en eller annen grunn ønsker å få hevn, og han anmelder deg for barnemishandling, får HSR på
døren allerede neste dag sammen med politiet. Og de tar barna dine. Så skiller de
dem fra hverandre og fordeler dem blant forskjellige adoptivforeldre — totalt fremmede som vanligvis utsetter dem for enda verre misbruk — med fortjeneste. Jeg har
sett det skje så mange ganger! Det er ikke noe annet enn rettferdighet på slump!”
“Men forkortelsen HRS må stå for noe helt annet enn Home ‘Recking Services?”
“Ja, HRS står for Home and Rehabilitative Services. Det er pissprat. De har ødelagt flere familier enn de har reddet!”
“Takk.”
“Jeg må be deg om enda en tjeneste, Jonny. Kan du låne meg tjue til i morgen?
Kanskje femti?”
Jonny ble sittende og føle seg i dårlig humør etter at Shirley var gått. Tenke seg til
at en mor kunne være lykkelig over at datteren hennes på bare sju var blitt voldtatt!
Han forstod hvorfor, men likevel. Holdningen hennes var mest av ren egoisme og
hevngjerrighet. ‘Jeg får henne tilbake!’ ‘Hun er min!’ Det at hun var blitt voldtatt betydde ingenting for henne! ‘Hun er bare blitt utsatt for en tjuvstart.’ Folk her syntes
å være helt uten skrupler og moralske holdninger. Det virket som om de syntes at
dobbeltmoral var dobbelt så bra som høy moral. Å leve et liv på dobbeltmoral fikk
dem til å føle seg dobbelt verdige. Ja, det var jaggu ikke mye å være stolt av!
Plutselig ringte torturinstrumentet. Han grep det. Til sin overraskelse var det Lucy
som ringte.
‘Ah, for en lettelse! Endelig skulle han få investeringsvisumet!’
“Eh, dette er Lucy, eh, Clift, som ringer. Er det mulig at du kan komme på kontoret mitt i morgen ettermiddag klokken seks?”
“Er det et problem?”
“Det er vanskelig å si. Av alle mine søknader var det bare din som ikke ble innvilget med en svak anmodning om tilleggsopplysninger. Men ikke engst deg. Jeg har
lovet deg å skaffe deg et visum. Men vi må muligens endre strategi. Vi vil diskutere
det i morgen. Men ikke engst deg. Vi snakkes klokken seks. Ha det godt.”
“Eh, bare et spørsmål: Betyr dette at jeg er ulovlig?”
“Det betyr at du ikke er formelt lovlig, men fra en annen side er du ikke helt ulovlig heller. Du er i en slags gråsone. —
Jeg har det litt travelt. Vi snakkes i morgen.”
Så la hun på.
‘Pokker ta. Nå hadde han også problemer med immigrasjonsmyndighetene!’
295
Jonny så på klokken. Den var allerede over seks. Han låste kontoret og gikk over
gaten for å kjøpe en flaske Jonny Walker på det nærmeste brennevinsutsalget. Han
ville tilbringe kvelden helt for seg selv, unntatt med sin skotske venn Jonny Walker.
Etter å ha måttet forholde seg til alle disse halvtomsingene dag etter dag, trengte han
litt tid for seg selv.
Han hadde nettopp fått i seg noen godt stekte svinekoteletter og skikkelig med
kokte poteter og amerikansk grønnsakblanding, da det banket på døren.
“Faen ta den idioten!”
Han fikk gi Kirk beskjed om å holde seg unna i kveld. Kirk plaget ham hver eneste kveld nå! Han rev opp døren.
“Hallo. Jeg er Elizabeth. Hun rakte ut neven. Jeg har nettopp snakket med Eric
og han nevnte at du kanskje hadde en ledig leilighet.”
“Hallo. Jeg er Jonny. Kom inn.”
Hun kom inn og så seg ivrig omkring i leiligheten.
“Dette er akkurat hva jeg har vært på jakt etter. Er det greit at jeg setter meg?”
“Vær min gjest. Føl deg som hjemme.” Jonny gjorde tegn i retning av den nye sofaen.
Elizabeth var en attraktiv, naturlig, noe mørk blondine som smilte med ujevne,
hvite tenner. Hennes hjørnetenner hadde vokst utenpå hennes andre tenner og gav
henne en slags magisk påvirkning hver gang hun så lett lyste opp i en vennlig smil.
Hun hadde moderat med leppestift og øyenskygge, men ingen ufyselige, pålimte
negleklør. På U.S. Prime snakket de om akryler og silikoner, men Elizabeth hadde
ingen av delene.
Hun satte seg og nikket mot flasken med Jonny Walker.
“Det synes som om jeg er kommet til rett sted.”
“Ahh, og til rett tid også. Jeg var nettopp ferdig med middagen og skulle akkurat
til å slå oppi en dobbel. Kan jeg tilby deg en?”
“Takk. For en hyggelig måte å slappe av på før vi går over til forretningene. Jeg
har kjeklet med typen i hele dag. Jeg trenger et sted for meg selv.”
“Dobbel eller tredobbel?”
“Jeg tar en tredobbel. Med isbiter.”
Han gav henne glasset. Hun løftet det og smilte.
“Cheers.”
Jonny løftet sitt og smilte tilbake.
“Skuuull.’
“Hva betyr det?”
“Samme som ‘cheers’ på norsk. Det går tilbake til vikingtiden. Etter en kamp renset de fiendenes hjerneskaller og drakk fra dem men de ropte:
“Skaaalle. Skaaalle for seieren! De kunne kunsten å feire sine seire på den tiden.”
Elizabeth satt som fortryllet.
“Drakk de fra hjerneskallene til sine fiender?”
“Ja. Det er blitt meg fortalt og jeg tror det er sant.”
“Hvis dere behandler deres fiender på den måten, er jeg glad for å være din venn.
296
— Kan du hjelpe meg med et sted å bo? Typen min passer på for hvert skritt jeg tar.
Dødelig sjalu. Han lar meg aldri få utfolde meg alene. Jeg er veldig utadvendt. Jeg
elsker ganske enkelt å treffe nye mennesker.”
“Det eneste som er ledig rett nå er denne leiligheten. Hvis du virkelig er interessert, kan du flytte inn om et par dager. Den er ett syttifem per uke, pluss nøkkel og
depositum. Jeg har nettopp fikset den opp.”
Begge drakk opp hurtig. Jonny slo oppi en ny runde. Elizabeths selskap fikk ham
til å føle seg avslappet. Hun virket så naturlig og vennlig. Noe flat over brystet, men
ellers ganske innbydende. Sexy også.
“Jeg har et forslag til deg, Jonny. Hvis du har tjue, skal jeg strippe for deg. Vise
deg varene, for å si det slik. Ha, ha, ha. Har du tjue?”
“Hm, hm.”
“Jeg skal gi deg en god en. Kanskje vi burde gå på soverommet?”
“Ok.”
Han følte seg avslappet av all whiskyen og problemene var gått i glemmeboken.
Denne kvinnen var gudesendt. Jonny slappet av i sengen mens hun begynte å strippe
for ham. Jøss! Hun var nesten uimotståelig! Vennlig, også.
Ertende dro hun ned den korte kjolen sin, danset stadig nærmere, lot Bh’en nesten
usynlig gli av, løftet to faste bryster med begge hendene og beveget seg enda nærmere. Jonny satte seg opp. Da grep hun ham hurtig rundt nakken hans og presset ansiktet hans bot brystene sine. Hun stønnet av påtatt begjær idet hun hurtig dro seg
bort mens hun ertet ham. Hun lo.
“Min venninne som jeg pleide å jobbe sammen med i California, sa at hvis du fikk
dem så langt som dette, går resten av seg selv. Da kan du be om hva som helst. Ganske ofte bad hun om fem hundre, og fikk det. Er det greit med fem hundre for en god
omgang?”
“Helt sikkert hvis jeg bare hadde hatt pengene.”
“Hva med femti, Jonny. Gir du meg femti?”
“Hvis jeg bare hadde hatt pengene. Du fikk mine siste tjue.”
“Jeg vet du har femti. Bare gi meg femti, Jonny, så er jeg din. Gi dem til meg, så
kan du knulle meg til det går for deg. Kom nå, gi dem til meg.”
“Eh, jeg har femti på kontoret.”
“Gå og hent dem. Så kom og ta meg. Skynd deg. Jeg skal vente på deg.”
Dette ble litt for direkte for Jonny. Han mistet helt lysten. Mon tro hvor mange
denne hadde hatt seg en omgang med?
Han bestemte seg likevel for å gi henne de femti. Men noen ståpikk kunne det
ikke bli snakk om. Han kom seg på beina og da han rev opp døren, stod han plutselig
ansikt til ansikt med Kirk som stod og gliste med sitt motbydelige flir. Uten et ord
kom han bare inn og satte seg ved kjøkkenbordet som så mange ganger tidligere.
“Bare et øyeblikk.”
Jonny gikk inn på soverommet for å fortelle Elizabeth at han hadde besøk.
“Faen ta den drittsekken. Du er med meg nå!”
“Kom og ta en drink med oss.”
297
Da Jonny kom ut igjen, var Kirk allerede opptatt med å lage seg en ren skotsk.
“Skååååll!”
Jonny svarte ikke. Selv når han kom beleilig, var Kirk en forbannet irritasjon! Og
da Elizabeth kom ut av soverommet, rakte Kirk ut armene for å vise sin overraskelse.
“Det er visst noe jeg har gått glipp av! — Jaså, så det er slik en kan nyte livet når
en er en jævla husherre. Er det slik du bruker våre hardt tjente penger?”
Elizabeth tok Jonny i armen.
“Jeg må komme meg hjem igjen. Vi snakkes senere, Jonny. Vi må jo fortsette der
vi begynte. Jeg skal gi beskjed angående leiligheten i morgen.”
Kirk flirte med gule tenner. Jonny kunne ha slått samtlige ut på ham!
“Ha, ha, ha. Av en eller annen grunn følte jeg at jeg måtte komme til din redning.
Jeg reddet antakelig livet ditt i kveld.”
“Jeg skal være den som dømmer om det!”
“Jeg visste jeg ville være velkommen, så jeg stakk innom. Jeg har husleien.”
“Jeg har vært på kontoret i hele dag.”
“Jeg stod nettopp opp, for faen. Ryggen plager meg. Jeg kan ikke jobbe i kveld.
Jeg går på tungt stoff, mann! Jeg tygger smertestillende som drops. Jeg klarer ikke
lenger å sitte på en krakk i seks timer. Jeg må til doktoren.”
“Og dette har skjedd sånn plutselig?”
“Nei. Jeg har slitt i årevis. De ville operere meg, men jeg nektet. En venn av meg
har tatt samme operasjonen, og det var ikke småtterier. Det gikk til helvete, og etterpå har han nærmest vært invalid. Nei, jeg har tenkt å slite det av meg. Om noen uker
er jeg tilbake til normalen, regner jeg med.”
Han dro opp lommeboken og gav Jonny de ett hundre og nitti for husleia.
“Takk, men du skylder meg enda nitti. Det du lånte av meg forrige uke, som du
husker. Det er liten vits i å betale husleien når du rett etterpå kommer tilbake og vil
låne den!”
“Du er av og til så kort, Jonny. Jeg har pengene, men jeg håpet du kunne vente til
neste uke.”
Motvillig gav Kirk ham pengene.
“Ikke bruk dem på luddere og horer nå!”
“På seg selv kjenner man andre. Men så lenge jeg ikke skylder deg noe, har du ingenting med hvordan jeg bruker mine egne penger!”
Jonny var aggressiv.
“Rolig nå. Rolig. Jeg slo bare av en liten vits.”
“Vitsen med en vits er at den er morsom. Dine stinker!”
“Beklager, Jonny. Beklager. Jeg mente ikke å irritere deg.”
“Glem det!”
De ble begge sittende i egne tanker. Kirk slo oppi enda en skotsk.
“Jeg er litt usikker på om dette er den rette tiden å nevne det, men jeg regnet med
at det var den rette tiden etter at jeg hadde betalt husleien i tråd med avtalen. I kveld
kom jeg over for å diskutere seriøse forretninger. Vi må ganske enkelt sette opp en
ny avtale.”
298
“Jeg ser ingen grunn til det. Etter at du betaler meg tilbake neste uke, er alt du
trenger å gjøre å betale husleien i tide. Jeg har ikke til hensikt å passe på deg som en
drittunge resten av ditt liv.”
“Nå, hør på dette: Jeg klarer kanskje ikke å betale deg tilbake neste uke. Jeg trenger pengene til behandling og medisiner. Slik ryggen har plaget meg i det siste, blir
jeg kanskje ikke i stand til å arbeide. Jeg vet du har rett til å selge utstyret mitt hvis
jeg ikke betaler deg innen neste uke, men det kommer jeg ikke til å tillate at du gjør.
Om nødvendig kommer jeg til å ta deg til retten. Eller jeg kommer til å kjempe for
å forhindre det. Jeg trenger vel ikke minne deg på at jeg har det svarte beltet! Før
uken er over, har jeg kanskje ingen jobb lenger. — Har vi en avtale?”
“Angående hva?”
“Angående min situasjon.”
“Jeg har liten kjennskap til din situasjon, og jeg har heller ingen ansvar for den.
Jeg har min egen situasjon og ta vare på. — Men ja, vi har en avtale. Det er bare å
gå hjem og lese den!”
“Vi lever i forskjellige verdener, mann. Jeg er en fattigper, en lausing, tidligere
narkoman og en tidligere fengselsfugl som lever et liv i elendighet sammen med en
av de blodigste horene i hele Sør-Florida bare fordi jeg gjorde henne gravid. Men vi
er begge glade i Wiley. Han er den eneste grunnen til at vi holder sammen. Jeg har
gått fra henne to ganger, men jeg måtte tilbake på grunn av ungen. Vi kom sammen
igjen for bare to måneder siden etter å ha vært fra hverandre i nesten tre måneder.
Første gangen jeg traff Lillian, tjente jeg godt med penger som vokalist på Sloppy
Joe nede i Key West. På den tiden var Lillian den mest populære dama i hele Key
West. Hun jobbet som DJ på en av de mest populære radiostasjonene i hele distriktet.
Alle lyttet til henne på WJRZ.
Hun kom innom på Sloppy Joe i sin sexy lærdress og spurte meg om jeg kunne
ta ‘One Night In Sin’ for henne. Og det var slik vi levde våre liv etter den kvelden
— i synd. Vi horet og drakk, røkte dritt, snortet kokain, vi hadde orgier — bare si
navnet og vi har gjort det. Hun viste seg å være den beste knullen jeg noen gang har
hatt. Men venninnen min på den tiden nektet meg å ha noe med henne å gjøre. Hun
ble altfor kontrollerende. Så jeg ba henne dra til helvete. Den største tabben jeg har
gjort i hele mitt liv. Hun var et faen så flott kvinnfolk. Stabil med god utdannelse, en
en manns kvinne som bare ønsket å gifte seg og ha et stabilt liv. Hun var av orientalsk opprinnelse — en slik kvinne som du knapt kan finne i dette landet lenger! Men
Lillian fikk fittegrep på meg! Jeg måtte bare ha henne!
Jeg var ikke klar over det fra begynnelsen, men Lillian hadde opptil flere elskere
på en gang! Bare den første uken vi var sammen traff jeg på minst et dusin av hennes
tidligere elskere. Og da hun ble gravid, forlot jeg henne. Jeg sa opp en jævla god
jobb også. Men jeg ble rastløs. Jeg var uten sjelefred. Lillian hadde på en måte grepet
min sjel. Etter tre måneder i et levende helvete, reiste jeg tilbake for å se etter henne.
Da bodde hun sammen med en jævla hallik og prostituerte for ham. Med mitt avkom
i magen, gikk hun rundt og prostituerte seg! Jeg ble så jævla forbannet at jeg holdt
på å drepe fyren!
299
Men det ble godt mellom oss og hun sparket ham ut. Hun var uten jobb på den tiden. Radiostasjonen ble plutselig tatt av luften. Også jeg var uten arbeid. Jeg forsøkte
å få jobben min tilbake på Sloppy Joe, men de nektet å ansette meg. I stedet fikk jeg
et erstatningskrav i fleisen. Bare for å få hevn. I Key West var jeg dødt kjøtt, mann!
Så vi hadde ikke noe valg. Hun fortsatte å prostituere seg.”
“Så hvis hun bare fikk seg en ny hallik, var alt greit?”
“Ikke vær så jævla nedlatende, Jonny. Jeg forteller deg dette som en venn. Og det
er langt fra enkelt. Det ble min undergang!”
“Ja, hvem er jeg til å dømme? Jeg beklager, Kirk.”
Likevel, Jonny var skeptisk til Kirks vennskapelighet. Han begynte å kjenne ham
nå.
“Det er første gang jeg har hørt at du har ydmyket deg til å beklage. Det er håp.
Kanskje du kan bli et mannfolk en dag?”
Jonny håpet det samme for Kirk, men han forholdt seg taus.
“Hun fortsatte å prostituere seg til de siste dagene av hennes graviditet. Og etter
at Wiley ble født, ble livet et rent helvete! Den vesle gutten gråt av sult. Hans to foreldre var ikke i stand til å fø verken ham eller seg selv og gikk rundt nesten dødssultne hele tiden. Dødssultne, dødssultne, dødssultne hver eneste dag! Jeg begynte
til og med å tigge. Og hvis det ikke hadde vært for noen av mine musikkvenner går
jeg ut fra at vi ville ha sultet i hjel. Vi fikk beskjed om å søke støtte hos HRS, men
det var vi for redde til. Når de kommer rundt for å se om du kvalifiserer, er det første
de sjekker, kjøleskapet ditt. Hvis det er tomt, tar de bare barna fra deg og plasserer
dem i fosterhjem. Så den sjansen tok vi ikke. Vi elsket allerede den vesle gutten som
så uskyldig hadde påført oss så mye smerte. Men vi søkte desperat etter noe — selv
Gud. Vi begynte å besøke noen av kirkene, men de fortalte alle den samme historien:
‘Vi har ikke sett dere under søndagsgudstjenesten. Kom tilbake etter at dere har gjort
det til vane å gå i kirken på søndager, så skal vi hjelpe dere.’
Ok, men vesle Wiley ville vært død før den tid! Og det var da vi bestemte oss for
å flytte til Fort Lauderdale. Vi havnet til slutt i et lite toroms krypinn nede i Niggertown. Jeg vet ikke hvor kjent du er i Fort Lauderdale, men byen er liksom delt i to
av jernbaneskinnene — Gaytown og Niggertown. Svartingene selv kaller den bare
for Niggertown. Hvis du spør en av dem hvor de bor, svarer de bare Niggertown uten
å tenke så mye over det.
Og sant er det. Området er så fullt av jævla svartinger at du ser ikke solen på høylys dag. Vi bodde blant prostituerte, halliker, langere, narkomane, det er bare å nevne
et navn. Tre ganger ble det lille krypinnet vårt ranet og ransaket. Lillian ble massevoldtatt av fire svartinger mens jeg hadde en revolver mot meg.
De var på utkikk etter kokain, og da de ikke fant det de var ute etter, smadret de
hver jævla dritt vi hadde i den vesle kåken.
Nå, kom ikke med den dritten at horer ikke kan voldtas! Det skjer hele tiden. Det
var som å leve i helvete. Men jeg hadde flaks. Jeg fikk jobb på Tropical Beach Club
og spilte der i nesten to år. Det var ingen gullgruve, men et brukbart liv. Gode tips.
Noen ganger tjente jeg til og med et par hundre ekstra som jeg fikk sendt til min
300
gamle, dødssyke mor. Men så kom jeg i krangel med sjefen. Han krevde meg dobbelt
for brennevin og jeg mistet besinnelsen. Ingen behandler Kirk Coleman som en idiot,
samme hva! — Men neste dag var jeg uten jobb og Lillian begynte som prostituert
igjen.”
Kirk tok en pause for å la det synke inn. Jonny satt taus.
“Nå, hør her: Jeg er i en helvetes stilling rett nå og jeg kryper på buken og ber om
hjelp. Lillian er blitt gravid igjen — med en av hennes jævla svarte horekunder, og
hun vil ha abort! Jeg har lovet å skaffe penger til henne, men jeg er faen meg bunnkrapt, mann! Helt på felgen! Du skrapte meg nettopp ren for alt jeg hadde. Etter at
jeg har betalt husleien og de nitti sitter jeg igjen med førti dollars i kontanter, og det
er jaggu ikke mye å fø en familie på i en hel uke. Men i tillegg må jeg skaffe enda tre
femti før det blir for sent for henne å ta abort. — Jeg ber deg på buken, Jonny, kan
du hjelpe meg?”
Jonny hadde albuen på bordet og satt med pannen i den ene hånden. Han stirret
ned i bordplaten og var stille ganske lenge.
“Så du gikk fra ‘One Night In Sin,’ da, til ‘A Whole Life In Misery?’ Jeg skulle
ønske du ikke hadde fortalt meg alt dette, Kirk. Jeg prøver å ikke være fordømmende,
men på samme tid betrakter jeg det å ta abort som noe av det sjofleste et menneske
kan foreta seg. Jeg er så sterk motstander av abort at det finnes ikke den miste mulighet for at jeg kan hjelpe deg til det, ikke så mye for pengene som for selve handlingen. Jeg kan godta en abort for å redde et liv, men i dag har det mer eller mindre
utviklet seg til et prevansjonsmiddel. Det er motbydelig! Du tar mer liv når du tar det
fra en ufødt enn du gjør hvis du dreper en middelaldrende.”
“Men Jonny, ser du ikke problemet mitt? Hvordan kan du forvente at jeg skal gå
gjennom livet og fø på en halvblods fra en horekunde sammen med min kjære Wiley? En jævla horunge! En helvetes sønn av en mammaknuller! Det er for mye forlangt av et menneske!”
“Jeg forventer ikke noe som helst fra deg! Dette er ikke noe jeg har hatt noe med
og heller ikke noe jeg vil ta noe ansvar for. Jeg kommer aldri under noen omstendighet til å være medansvarlig for å få gjennomført en abort. Det ville gjort meg medskyldig i mord! — Men jeg har et spørsmål til deg.”
“Ja?”
“Slik du presenterer det, synes ikke tre hundre og femti dollars å være så helvetes
mye penger. Så når hun er ute og prostituerer seg, hvorfor legger hun ikke da til side
nok penger til at hun kan betale for sin egen abort?”
Kirk hadde ikke ventet det spørsmålet. Han ble tatt med buksene nede.
“Eh — eh — fordi jeg har lovet henne å skaffe henne pengene, går jeg ut fra.”
“Og hvor skulle du få pengene fra? — Det virker helt usannsynlig for min del.”
“Du er en fordømmende drittsekk, Jonny! Jeg har holdt deg for å være en venn!
Jeg skulle faen meg ha visst bedre!”
Kirk grep den halvfulle flasken Jonny Walker og satte på dør.
Jonny satte kursen rett mot Toms Alley Bar.
Han trengte noen sterke drinker med Jonny Walker.
301
Etter to hurtige drinker for skikkelig balanse, og en i midten for bare pokker, satte
Jonny kursen tilbake til hotellet. Det var tid for å ta kveld. Han skulle også besøke
Lucy i morgen kveld. Han lurte på hva hun hadde på lager for ham. Hun hadde aldri
satt et møte så sent før.
Akkurat da han skulle til å krype under dyna, hørte han kvikke klikk-klakk fra
høyhælte sko utenfor leiligheten. Og noen banket på. Han visste det var Violet. Til
å begynne med hadde hun vært inne på kontoret nesten hver dag og spurt etter penger, men han hadde ikke sett så mye til henne i det siste.
“Vent litt. Jeg må få på meg noen klær.”
Da hun kom inn, hadde hun full make-up for kvelden.
“Jeg beklager at jeg vekte deg, men jeg har et problem. Jeg må få låne litt penger.”
“Du har uflaks i kveld, Violet. Jeg har nettopp brukt mine siste slanter på noen
doble drinker Johhny Walker borte på Toms Alley Bar. Dessuten, er du klar over
hvor mye du skylder meg til denne tid?”
“Ja, jeg har lånt tjue av deg fem ganger. Jeg lover å betale deg tilbake så snart jeg
kan, ærlig talt.”
“Ja, det har du lovet en hel måned nå. Men jeg har ikke sett noe til det. Forresten,
jeg har et spørsmål til deg: Hvorfor gå du rundt og forteller leietakerne at jeg forsøker å komme i buksa på deg?”
Hun så ned, litt forlegen.
“Jeg har bare fortalt dem en av mine fantasier, antar jeg. Jeg har vært skuffet over
at du ikke har forsøkt deg på meg. Jeg er en stolt kvinne, Jonny.”
“Ja, etter at du slo deg sammen med en rundbrenner som Jason den første natten
du flyttet inn her, må jeg jaggu si du har mye å være stolt over.”
“Han var et feilgrep. En horebukk og en gigolo. Han ville at jeg skulle betale ham
for pikk i stedet for at det var han som skulle betale for fitte. Han er en fruktkake, det
er alt. Men det er skikkelig trist det som skjedde med Deena. Vi stod hverandre ganske nær. Hun hadde planer om å forlate Jason til fordel for en neger som holdt seg
på U.S. Prime.”
“Ja, hun gikk fra asken til ilden. Men som du vet, den som er med på leken får
smake steken.”
“Kan du i det minste hjelpe meg med ti. Jeg trenger bensinpenger.”
“Som jeg sa: Jeg har brukt min siste dollar.”
“Ok. Du har fått meg til å bestemme meg. Jeg gir deg beskjed om at jeg flytter.
Jeg skal flytte ut herfra i morgen kveld. Jeg har truffet en type. Et hett treff. Han er
skilt med en tre år gammel gutt. Han vil at jeg skal flytte inn med ham straks. Du har
fått meg til å bestemme meg. Jeg godtar ham. Jeg skal gi ham beskjed i morgen så
jeg kan begynne å leve et skikkelig liv igjen. Jeg er faen ta lei av å knulle den gamle
presten for penger til husleien hver uke. Jeg er en stolt kvinne, Jonny!”
I fullt sinne satte hun kurs mot døren.
“Violet, jeg har dine siste tjue til deg. Og da skal du vite at du har spist opp hele
depositumet ditt.”
302
Tunge stormskyer samlet seg mot øst da Jonny kjørte ned A 1 A fra Fort Lauderdale
mot Miami Beach. Han følte seg uvel og urolig. Da han kjørte gjennom Hollywood
opplevde han enda en av livets lille overraskelser. Den fyren som kom ut av den
svarte Lilcoln Town Car og ble geleidet in på Water’s Edge, kunne ikke være noen
annen enn Horseface! Jonny følte seg utrolig engstelig. Hvorfor i helvete hadde ikke
politiet allerede satt ham fast? Jonny hadde ikke tenkt så mye på ham nå da han var
ettersøkt av FBI, men her gikk han inn på en flott restaurant i fullt dagslys! Å arrestere ham hadde ikke vært så lett likevel slik han hadde tenkt. FBI var lik resten av
systemet — langt fra effektivt.
Jonnys første instinkt var å stoppe og ringe politiet. Men han lot det være. Han
hadde ikke lenger tillit til politiet. Dessuten kunne han selv bli anholdt. Den sjansen
kunne han ikke ta. Han måtte først få greie på hva Lucy hadde på hjertet angående
hans immigrasjonsstatus. Det var nesten like viktig som å overleve. Så han fortsatte
uten å stoppe.
Da klokken var blitt halv fire stoppet han på en Dunkin Donuts for å få seg en
kopp kaffe og forsøke å roe nervene. Den søte britiske serveringsdama som elsket
Amerika, men hatet amerikanerne, jobbet der fremdeles. Før han nådde fram til
South Miami Beach begynte det å regne.
Han slapp å vente lenge før Lucys sekretær åpnet opp for han. Lucy stod og ventet
på ham.
“Hyggelig å se deg, Jonny. Jeg hadde håpet på bedre nyheter, men jeg skal ordne
det. Ikke engst deg”
Lucy viste ham inn på kontoret.
“Noe å drikke?”
“Eh, et glass vann.”
Han forstod ikke hvorfor hun spurte. Hun hadde bare vann likevel. I tillegg hatet
han at folk forlange at han ikke skulle engste seg når han hadde all grunn til å være
engstelig.
Hun satte seg bak skrivebordet og studerte ham før hun fortsatte.
“Denne saken har forvirret meg. Av alle søknadene mine var din den eneste som
ikke gikk gjennom, den som jeg regnet for å være mest selvsagt. Det var derfor jeg
bare forlangte halv pris for jobben og tilbød deg å betale meg etter at du hadde fått
visumet. Nå må jeg be deg betale meg iallfall halvparten på forskudd. Kanskje jeg
kan be om tusen dollars?
Jeg hadde en tysk kvinne her som hadde kjøpt en klubb for seksuelle selvpinere.
Jeg regnet ikke med at hun gikk gjennom systemet, men hun fikk sitt visum. Sant nok
har hun tre mennesker som jobber for seg med full innbetaling til folketrygden, men
likevel —.
Kan du tenke deg at folk benytter seg av et slikt sted og betaler i dyre dommer for
å bli pisket, sparket og torturert? Du hun forklarte seg for meg, trodde jeg henne
knapt. Men hun gikk gjennom immigrasjonen uten problemer. I ditt tilfelle har de
bedt om ytterligere opplysninger. De vil ha en oversikt over alle dine eiendeler i utlandet for å sikre seg at du ikke gjør dette for å få fast opphold. De krever også fra
303
en CPA, en rettsinstans, bevis for at du har minst en amerikansk borger som jobber
for deg på heltid. Vi må forsøke å tilfredsstille deres krav som første prioritet. Men
det er også en annen mulighet —”
Hun tok pause for å la det synke inn.
“Vi kan jo fikse deg opp med en av disse, eh — kvinnene og få deg gift med en
amerikansk statsborger. Men det vil koste deg en del.”
“Hva? Nei, ikke tale om! Jeg har ingen planer om å gifte meg i dette landet! Jeg
vil ikke gifte meg med en Am — — eh, jeg mener — eh, jeg er nettopp skilt og har
ingen planer om å gifte meg igjen. Hvis jeg ikke er velkommen til å leve her på normalt vis, får jeg bare dra min kos. De forente stater er ikke det eneste landet i verden, bortsett fra Norge, mener jeg. Og jeg er lite villig til å dra tilbake dit!”
“Å inngå ekteskap er slett ingen uvanlig måte på oppnå lovlig opphold på, Jonny.
Millioner av mennesker fra hele verden forsøker ganske innbitt å få opphold i De
forente stater. Jeg hadde en klient fra Den dominikanske republikk som hadde
forsøkt i over femti år før han lyktes. En polakk på mer enn nitti år gråt på kontoret
mitt da jeg overrakte ham visumet, og det til tross for at han visste han var for gammel til å begynne på nytt. Vet du hva han sa, Jonny?”
“Nei.”
“‘Nå kan jeg iallfall dø som en fri mann!’”
“Ja, men det er noe helt annet. Å gifte meg med noen — nei, det er galskap!”
“Jeg har lovet å skaffe deg et visum på en eller annen måte, så — tilbudet står ved
lag, Jonny. Men jeg forstår at du er skeptisk. Jeg er også skilsmisseadvokat og jeg
har sett så mye elendighet ned gjennom årene at også jeg har latt være å inngå ekteskap. Men se på meg. Jeg er nå førtito og jeg har aldri vært gift. Men det er normalt
for et menneske å leve sammen med en person av motsatt kjønn. Gud skape oss på
den måten.”
“Ja, når du er glad i noen, selvfølgelig. Men å gifte seg med noen bare for å få et
visum? Nei. Hva slags ekteskap ville det blitt?
Selv om dette er De forente stater ville det være en for høy pris å betale! Bare fore
for et idiotisk visum? Nei!”
Lucy snakket veldig forsiktig.
“Da foreslår jeg at vi konsentrerer oss om valg nummer en. Hvis det ikke går, kan
vi alltids diskutere plan B senere.
“Hm. Hvis det ikke ordner seg, er jeg redd for at det blir ‘bye, bye Amerika’ for
min del. De vil gi meg tid til å selge hotellet, ikke sant?”
“Har du vurdert å bare være her seks måneder om året og så leie noen til å drive
det for deg resten av året?”
“Ja, men jeg er redd for at hvis jeg holder meg vekke mer en tre dager etter hverandre, vil der ikke være noen bygninger å komme tilbake til. Og så absolutt ingen
kontanter!”
Lucy satt lenge og tenkte før hun svarte.
“Jeg er redd du har rett. Ofte føler jeg meg skamfull over å kalle meg amerikaner.”
304
Det regnet tett da Jonny forlot kontoret til Lucy. Han følte motvilje mot å dra tilbake
den samme veien han var kommet, så han krysset over til Federal på tilbaketuren.
Han skvatt hver gang han kjørte forbi en svart Lincoln. Han grublet også over Lucy.
Hun hadde vært så annerledes denne gangen. Tilbød hun seg egentlig å gifte seg med
ham for å skaffe ham et visum? Nei, hun hadde nevnt ‘disse kvinnene’ så hun kunne
ikke ha ment seg selv. Og hun hadde krevd over halv betaling på forskudd i strid med
avtalen. Hun hadde ikke gjort det hvis hun hadde hatt planer om å tilby seg å gifte
seg med ham. Likevel, hun hadde sagt direkte at hun var villig til å skaffe han et visum samme hvordan. Han hadde lyst å ringe henne og spørre henne direkte hva hun
hadde ment. Men bare en idiot kunne ringe en sakfører og spørre henne om hun
hadde kommet med et slags frieri. Ha, ha, ha. Hun kom antakelig til å le seg halvt
fordervet på hans bekostning.
Nåja, han var uansett ikke interessert i å gifte seg med Lucy. Hun hadde fortalt
ham en gang tidligere at hun hadde vært en blomsterpike i tenårene og ivrig støttet
hippi-bevegelsen. Joan Baez hadde vært hennes store idol. Hun kunne til og med
spille gitar. Men han kunne ikke tenke seg å gifte seg med en sakfører heller. En
skilsmisseadvokat. Før han visste ordet av det kunne han risikere å måtte fungere
som nikkedukke, og hvis forholdet gikk seg surt, kunne hun kjøre ham hardt til
veggs. I tillegg hadde hun sannsynligvis vært ute og prostituert seg, hun også. En god
utdannelse kostet flesk i Amerika. Han hadde til denne tid truffet to lovstudenter som
prostituerte seg for å betale skolepengene. Men tanken på å gifte seg for å skaffe seg
et visum, var utenkelig. Han hadde ikke vært i stand til å tenke klart. Men han hadde
kjennskap til slike tilfeller. Nei, han kunne ikke tenke seg å gifte seg med Lucy uansett, og så gå å lure på hvilket nummer han var i en lang rekke elskere. Nummer femti? Nummer fem hundre? Og så gifte seg med henne? Men hun var ganske tiltalende
uten krigsmaling og hekseklør. Han likte henne godt.
Plutselig kjørte en svart Lincoln forbi ham og kuttet inn rett foran ham. Han rykket til. Han ventet å se glimtet fra et revolverløp og selv bli pepret med kuler. Men
den svarte Lincoln’en økte farten og forsvant like fort som den var kommet. Og så,
mens han stod på rødt lys på Broward Blwd., krysset enda en svart Lincln rett foran
ham. Han bøyde seg hurtig ned, men ingenting skjedde. Han holdt på å bli et nervøst
vrak!
‘Å, Herre Gud, ingen flere svarte Lincoln’er!’ Hver gang han så en regnet han
med å få ei kule gjennom skallen!
Han hadde aldri før lagt merke til at der var så mange svarte Lincoln’er!
Innen han nådde tilbake til hotellet blåste det kraftig med lynglimt som lyste opp det
dype kveldsmørket etterfulgt av kraftige tordenskrall som rullen over himmelen. Han
styrtet mot leiligheten. Men var gjennomvåt på få sekunder. Han famlet etter nøkkelen da Violet ropte på ham.
“Jonny, jeg må snakke med deg! Værs så snill! Det er viktig!”
Hun smatt hurtig inn døren da han åpnet.
“Jonny, jeg blir anklaget for prostitusjon!”
305
“Gratulerer! Så det går fremover med deg. Du jobber altså ikke lenger gratis.”
“Hør på meg. Jeg mener alvor. Noen har rapportert Pastor Swagman for å ha underslått kollekten og skuslet den bort på prostituerte. Jeg er blitt nevnt i et av dokumentene og politiet har vært her og foretatt avhør. Jeg nektet selvfølgelig, men jeg
visste ikke at den jævla idioten hadde innrømmet alt sammen. Men han sier at han
ikke har gjort noe galt, men bare fulgt Guds vilje. Han sier det er Herren som gir ham
ståpikk!”
“Ja, det kan være vanskelig å argumentere mot det. Stakkars Jesus får nå skylden
for alt.”
“Jeg er ikke bare anklaget for prostitusjon, men også for å ha avgitt falsk forklaring for politiet. Jeg tror de kalte det ‘å forhindre en politietterforskning.’Jeg må møte
i retten på tirsdag klokken ti.
Pastoren er nå oppsagt fra jobben og tatt i forvaring. Den fyren som gjorde dette,
er en jævla drittsekk, for han sendte også anklagen i et rekommandert brev til hans
kone. Familien er gått i skjul fra pressen. De er verre enn hyener! Det vil være på nyhetene klokken sju i kveld.”
“Å, eh, hvor kommer jeg inn i bildet?”
“En detektiv var her og så etter deg for å spørre deg ut. Han vil at du skal bekrefte
at Pastor Swagman har vanket på eiendommen. Med andre ord, besøkt meg.”
“Den som er med på leken —”
“Jeg er ingen prostituert, Jonny.”
“Kjært barn har mange navn. Dessuten må du være to for å danse tango. Jeg tror
ikke Pastor Swagman har vært på besøk her to, tre ganger om uken for å sitere bibelvers.”
“Jeg vet da det for faen! Men han har bare vært her to ganger om uken. Alt jeg ber
om er at du ikke forteller om Pastor Swagmans besøk. Love meg det! Vær så snill!”
“Du trenger ikke engste deg for at jeg skal fortelle politiet noe som helst. Jeg har
ikke lenger tillit til dem. Og jeg har gjort det til regel å vite minst mulig om mine
leietakere. Spesielt ikke deres private liv. Med mindre de forteller meg. Når det gjelder politiet, kommer jeg ikke til å vite noe som helst. Så ikke engst deg. I tillegg synes jeg det er på tide de begynner å jakte på kriminelle istedenfor å forfølge alle
kvinnene. Da jeg vokste opp måtte jeg betale for moroa selv hvis jeg ville ut og finne
meg jenter. Men her borte, hvis du er konstabel, får du betalt for det. Og på grunn av
uniformen er det ingen som våger å si ‘nei.’ Fornuften er snudd på hodet.”
Instinktivt kastet hun seg rundt halsen på ham. Hun skalv over hele kroppen som
et aspeløv.
“Takk, Jonny. Jeg visste jeg kunne stole på deg. Du er den flotteste fyren jeg har
truffet. Hvis jeg ber deg om å vitne for meg i retten, vil du gjøre det også?”
“Jeg tror ikke det vil være til din fordel. De vil antakelig betrakte meg som et
vitne som bare er ute etter å beskytte fitta si.”
“Kanskje du har rett. Dette har vært den verste dagen i mitt liv, Jonny. Jeg hater
å gå tilbake og være helt alene i leiligheten. Jeg trenger selskap. Kan jeg få overnatte?”
306
“Overnatte? Jeg trodde du skulle flytte i kveld. Hva hendte med den ståpikken du
hadde planer om å flytte inn sammen med?”
“Faen ta ham! Jeg vil ha deg i natt. De gode karene er vanskelig å få tak på. Det
er bare dritten som er tilgjengelig. Vær så snill!”
“Vi snakkes senere, Violet. Rett nå må jeg tilbake til kontoret. Jeg blir der iallfall
til midnatt. Det er husleiedag.”
Jonny sov ikke stort den natten. Hele natten lå han og vridde og vrengte på seg i
kamp med både djevler og helgener. Elizabeth viste seg plutselig for ham men hun
strippet for ham med blod dryppene fra hjørnetennene sine. Han klarte på en måte
å komme seg unna da hun ville kysse ham. Han klarte også å komme seg ut av køya,
og før han visste ordet av det løp han nedover Holiday Blwd. mot 7-Eleven splitter
naken med en gjeng homs som jaktet på ham. Han husket ikke hvordan, men plutselig var han tilbake i sengen med Jason. Alt syntes så uklart, men av en eller annen
grunn kjempet ham mot Jason for å redde livet.
Så, uten at han visste hvordan, hadde han plutselig Violet i armene og forsøkte
å forføre henne. Men hun kom seg unna. Han kunne se henne langt på avstand der
hun stod og flirte mot han.
‘Du får ingenting for ingenting, din tosk.’
Så kjempet han plutselig intenst for sin fremtid foran en gjeng svartkledde dommere mens Lucy stod og heiet på ham.
‘Få ham bak burene! Han nekter å gifte seg! Få ham bak musene! Han er en
ulovlig brudgom!’
Plutselig stod han ansikt til ansikt med en gruppe polititjenestemenn, men han
klarte å løpe rett gjennom dem. De brydde seg ikke om han var ulovlig eller ikke.
Han fortsatte å løpe, intenst, med kurs mot Det hvite hus.
“President! President Bush! Jeg trenger hjelp. Vær så snill!’
På en eller annen måte var han plutselig på det ovale kontoret, men det var en annen som satt bak skrivebordet. ‘George har forlatt bygningen. Nixon er sjef.’ Jøss,
mann, det var Elvis. Elvis Presley!
Jonny fortsatte å løpe, men en annen kar fortsatte å jogge ved siden av ham. Jonny
prøvde å løpe fortere, men uten å anstrenge seg fortsatte den andre karen å løpe ved
siden av ham langs jernbanesporet med en gjeng nakne homser oppstilt på den ene
siden og en gjeng nakne narkomane svarte narkolangere på den andre siden. Den nye
karen fortsatte å løpe ved siden av ham, men nå røykte han marihuana! Og hele tiden
hvisket han inn i øret på Jonny: ‘Ikke velkommen. Ikke velkommen’ i takt med lokomotivet som nærmet seg bakfra. Plutselig satte den nye karen krossfot på ham slik
at han falt på tvers over jernbanesporet mens Amtrack lokomotivet kom mot ham
med full styrke.
Jonny reiste seg, men snublet og falt. Lokomotivet var ganske nært nå! Han kunne
høre duren fra motoren. Han kom seg opp igjen, men snublet og falt. Lokmotivet
hadde kurs rett mot ham! Han forsøkte å løpe, men det var noen som holdt ham igjen.
Der var ingen redning!
307
Jonny satte seg rett opp i sengen. Han var klissvåt, og hans øredøvende skrik inntraff samtidig med at lokallokomotivet blåste i fløyten: ‘Woo-ooo! Woo-ooo! Wooooo! Wooo-uuufff!’
‘Uff! Hvor var han? Hvorfor var det så mørkt?’
Lynglimt lyste opp rommet rundt ham i mange sekunder om gangen før kraftige
tordendrønninger rullet over himmelen. For en natt det var! Han hadde opplevd altfor
mange slike netter. Og dager også.
Gjennomvåt av svette la han seg ned på puten, helt utmattet, og lyttet til det pøsende regnet. Hvis ting ikke begynte å gå seg til etter hvert, kom han til å miste forstanden!
Han var dødstrett og gled snart tilbake i en mer avslappet søvn. Elizabeth kom
forsiktig inn i soverommet igjen. Han kunne høre at han fortalte henne at han hadde
de femti nå.
‘Godt. La oss fortsette der vi sluttet.’
Hun krøp under lakenet til ham og begynte å kysse ham. Han elsket med henne.
Først mykt og forsiktig, men ble villere etter hvert til han opplevde en fullkommen
ekstase. Han forsøkte å kysse henne igjen, men da var hun plutselig borte. Han kunne
høre henne langt borte:
‘Du får ingenting for ingenting.’
Han våknet igjen; ør og forvirret. Tordenstormen hadde begynt å avta og regnet
var i ferd med å letne opp. Mørket var forsvunnet. Det var begynt å lysne av dag.
Våken, men ennå utmattet, prøvde Jonny å slappe av og komme seg litt etter nattens strabaser og skuffelser. Han følte at han var i ferd med å falle dypere og dypere
ned i en usynlig hengemyr, som om noen med en usynlig kraft forsøkte å dra ham
under. Men han måtte likevel forsøke å vurdere sin situasjon og forsøke å stake ut
en slags retning for sine fremtidige handlinger. Han hadde erfart tidligere at all begynnelse var vanskelig, men aldri i nærheten av noe lignende som dette. Han grublet
over hva i all verden han gjorde galt.
Han så på klokken. Bare halv seks. Han bestemte seg for å prøve å få seg litt skikkelig hvile før han begynte på den nye dagen.
Han var begynt å føle seg noe mer avslappet og bedre til mote da noen banket
desperat på døren. Han hørte en kvinnestemme som han aldri hadde hørt før som
nærmest hysterisk rope på ham:
“Husherre! Husherre! Husherre!”
“Ja, bare et øyeblikk!”
Han fikk hurtig på seg skjorten og buksene før han skyndte seg for å åpne. Da han
grep dørknotten, følte han plutselig frysninger nedover ryggen. Han hadde aldri hørt
den stemmen tidligere. Hva om noen forsøkte å få has på ham? Han tenkte på Horseface.
Han husket alle de svarte Lincoln’ene. Hva om en fremmed kvinne bare blåste
hjernen ut på han når han åpnet døren? Og bare forsvant. Det var alt som skulle til
for å forvandle ham til historie i all evighet. Han ville antakelig ikke engang bli del
av statistikken slik noen av de jentene som FBI-agenten hadde fortalt om.
308
Han skjulte seg bak betongveggen da han forsiktig åpnet utgangsdøren.
“Ja, hva gjelder det?”
Der var ikke svar. Han ventet, så spurte han en gang til.
“Hallo. Er det noen der?”
Fremdeles ikke svar. Han gløttet forsiktig ut døren og ventet at han skulle få en
revolver i ansiktet i neste øyeblikk, men alt var rolig. Han gikk utenfor.
“Hallo. Er det noen der?”
Ingen svarte. Igjen var han redd for å få en revolver i fleisen, men han hørte ikke
en lyd. Det var fullstendig stille.
Jonny gikk inn i leiligheten igjen og begynte å lage seg en enkel frokost av brød
med jordbærsyltetøy og kald melk. Men fremdeles satt frykten godt fast i ham.
Enda en gang hadde han opplevd den mest grunnleggende av alle amerikanske
friheter — friheten til å leve i frykt for forbrytelser!
Klokken var bare sju da Jonny kom på kontoret den lørdags morgenen for å gå gjennom regningene, ubetalte leier og gårsdagens post. Han var langsomt men sikkert
begynt å komme på etterskudd med regningene for strøm, vann og annenpriotitetslånet til Ted. Men han passet alltid på å betale førsteprioritetslånet noen dager på
forskudd.
Eric var fremdeles på etterskudd. Jason var borte vekk uten å ha betalt for de to
siste ukene. Violet kom sannsynligvis til å flytte om et par dager hvis alt ordnet seg
mellom henne og den hingsten. Han hadde ingen inntekter fra sytten der han selv
bodde og Speedy i tjuefire hadde informert ham om at han kom til å bli en uke forsinket på grunn av sykdom. Den svarte jenta som hadde flyttet inn i tolv med to unger og hadde betalt for to uker pluss depositum, dukket aldri opp. Jonny undret seg
på hva som hadde skjedd med henne. Et crack monster, kanskje, men det var ikke
sannsynlig. Husleien hennes forfalt igjen i morgen. Noe må ha hendt henne. Kanskje
hun var blitt skutt? Det var mange som ble skutt her.
Posten inneholdt ingenting av spesiell interesse. Til hans overraskelse og motvilje
fikk han enda en regning fra Eastern Underwriters. Tilleggskrav på grunn av ukorrekt
utskriving av regning, det vil si Florida statsskatt. BELØPET MÅ BETALES VED
MOTTAKELSE AV KRAV. VI BEKLAGER ULEMPEN. Totalbeløp $160.00.
Det var merkelig hvor mange feil dette firmaet gjorde. Javel, han fikk betale dem
og så heller begynne å se seg om etter noen mer til å stole på angående sine fremtidige forsikringsbehov. Denne kvinnen, Beth Perez, stod klarere og klarere fram som
er blodigle.
Torturinstrumentet begynte å kime. Det var merkelig at telefonen skulle ringe
klokken sju om morgenen på en lørdag.
“Holiday Park Hotel, hello. — Hello.”
Det var ingen som svarte. De la på. Han følte seg stadig mer overbevist om at
noen, Horseface, forberedte seg på et endelig møte. Og det verste av alt — han kunne
ikke gjøre noe som helst for å hindre det. Ingenting. Ingenting annet enn å vente,
vente, vente. —
309
Eller kanskje han skulle ringe politiet for beskyttelse? Men han bestemte seg for
å la være. Politiet i Fort Lauderdale beskyttet før en amerikansk kriminell før en utlending med aksent. Hvis han ringte politiet for å få hjelp, kom han til å bli hele avdelingens latteroffer. Nei, det fikk være med det. Han hadde heller ikke noe konkret
bevis for hva som foregikk. Dessuten kunne han ikke helt bestemme seg for hva som
var det minste av to onder — politiet i Fort Lauderdale eller Horseface. Så han lot
det være.
Så hørte han bevegelser utenfor kontoret og noen som banket. Samtidig var det
en kvinne som ropte navnet han.
“Husherre, husherre, er du der. Jeg må snakke med deg. Det er viktig!”
“Pokker.”
Jonny reiste seg fra skrivebordet, men istedenfor å åpne døren, låste han den. Så
kikket han forsiktig ut fra mellom de slitne persiennene.
“Husherre, jeg må snakke med deg!”
Til sin store overraskelse fikk han øye på Kate Fullerton fra tjuefem utenfor kontordøren så tidlig på morgenen. Han hadde ikke truffet henne før. Hun sendte alltid
sin uvennlige, tause sønn med husleien.
“Bare et øyeblikk så skal jeg åpne opp.”
“Hun kom forsiktig inn.
“Å, husherre, jeg beklager å —’
“Jeg er ingen herre, verken husherre eller noen annen herre. Mitt navn er Jonny
Jakobsen Hell.” Han rakte ut hånden. “Glad for å treffe deg. Vennligst sitt.”
“Å, Gud.”
“Nei, Hell.”
Jonny hadde knapt sett et mer forvirret individ. Hun begynte å se seg omkring i
alle retninger.
“Å, ah, å, takk. Å, herr, eh, Hell. Jeg beklager å forstyrre deg, men jeg har et stort
problem i leiligheten.
Jeg var ikke i stand til å sove på soverommet i natt på grunn av vann som dryppet
ned fra taket på fire forskjellige steder. Jeg har lagt merke til noen våte flekker tidligere, men nå er det virkelig ille. Jeg har måttet sove på sofaen mens min sønn har
sovet på gulvet.”
“Det var trist å høre, fru Fullerton. Jeg skal komme rett over og ta en kikk på det.”
“Å, mange takk skal du ha, herr — eh —’
Ydmykt gikk hun ut av kontoret.
Så husket Jonny og fulgte henne straks utenfor.
“Å, fru Fullerton, var det du som banket på døren min tidligere?”
“Å, ja, men etter at jeg hadde banket bad jeg min sønn om å se etter om du var på
kontoret. Snakket han ikke med deg?”
“Nei, han bare la på.”
“Å. Jeg ber om unnskyldning. Det er akkurat likt ham. Han sier knapt et ord. Jeg
vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre med den gutten.”
“Det er greit. Takk.”
310
Jonny følte seg så lettet at han kunne kysset henne. Han ville prøve å forhindre
at nervene spilt puss med ham igjen. Han lovte seg selv at han ikke skulle engste seg
så fælt over svarte Lincoln’er heller.
Men magen hans var i ulage. Han måtte løpe full fart inn på toalettet.
Han satte seg ned bak skrivebordet igjen med døren åpen slik han alltid pleide å
gjøre det. Bare minutter senere kom to gentlemen i hvite skjorter og grå bukser inn
på kontoret.
“Er det du som er husherren?”
“Jeg er ingen herre, verken husherre eller noen annen form for herre. Men ja, jeg
er eieren.”
“Fort Lauderdale politi. Detektivavdelingen. Vi trenger noen opplysninger.”
De viste ham skiltene sine.
Jonny rake ut armen mot stolene.
“Vennligst sitt.”
Bare en av dem satte seg. Den andre vandret rastløs fram og tilbake. Det var han
som tok seg av utspørringen.
“Så du nyhetene i går kveld?”
“Ja.”
“Hvorfor?”
“Jeg ser alltid på kveldsnyhetene.”
“Har du noen gang møtt en viss Pastor Swagman?”
“Nei. Ikke personlig.”
“Har du sett ham på denne eiendommen?”
“Ja.”
“Mer enn en gang?”
“Ja.”
“Husker du hvor ofte?”
“Ikke akkurat hvor ofte, men jeg tror jeg husker å ha sett ham på eiendommen tre
ganger. Men det var før jeg overtok bygningene. Da trodde jeg han var en av leietakerne.”
“Hvilken leilighet så du at han kom ut fra?”
“Ingen. Første gangen jeg så ham, gikk han inn i bilen sin som stod parkert utenfor. De to andre gangene kom han gående opp gangveien.”
“Så du ham komme ut av noen av leilighetene.”
“Jeg kan ikke huske i detalj, men jeg hadde en følelse av han kom fra tjueen, naboleiligheten til kontoret her.”
“Vet du navnet på leietakeren?”
“Alle kaller henne bare for Bonnie med Pussy’en. — Eh, Pussy er navnet på
puddelen hennes.”
Detektiven som satt foran skrivebordet ble plutselig oppmerksom.
“Snakker vi om Bertha Joan Brinkle, opprinnelig fra Kentucky?”
“Jeg går ut fra det. Jeg har aldri hørt navnet hennes. Alle kaller henne Bonnie.”
311
Jonny hadde aldri hørt mellomnavnet hennes før, men nå forstod han hvorfor alle
lesbevenninnene hennes kalte henne ‘Bejay’ istedenfor Bonnie med Pussy’en.
“Hvor nylig?”
“Alt det der skjedde før jeg overtok eiendommen. Det var på julaften.”
“Kan du garantere at han aldri har vært her siden?”
“Jeg kan ikke garantere noe som helst. Han kunne teoretisk ha bodd her i uker
uten at jeg visste om det. Noen ganger lar leietakerne deres sleipe venner snike seg
inn her midt på natten for at jeg ikke skal vite om det — ikke fordi de er beskjedne,
men de er redde de må betale ekstra i husleie. Jeg forteller bare hva hun selv fortalte
meg.”
“Hva fortalte hun deg?”
“At han pleide å besøke henne for femti per knull. Etter at hun traff sin nye venninne, Maureen, gjorde hun slutt på forholdet. Maureen likte ikke at hun traff ham. De
er begge lesbiske. Fra da av har hun bare gitt ham tjue dollars sugejobber. Etter en
stund sluttet han å komme.”
“Og dette har hun selv fortalt?”
“Ja, hun beklaget seg egentlig over det en gang hun ikke hadde nok til husleien.
Nyttårsaften, etter det jeg husker.”
“Kan du sverge på dette?”
“Nei. Jeg har ikke for vane å sverge. Jeg forteller bare det jeg er blitt fortalt. Hvis
hun løy, lyver også jeg. Men det var det hun fortalte meg.”
Detektivene vekslet forbløffende øyekast. Ansiktsuttrykkene deres viste klart at
de var dypt skuffet.
“Vi må rapportere dette skriftlig. Og vi må be deg skrive under på papirene.”
Jonny tenkte tilbake på et tilfelle fra Norge.
“Det er greit nok for meg forutsatt at dere skriver ned det jeg har sagt og ikke det
dere hadde håpet jeg skulle si. Og jeg kommer så absolutt til å kreve at jeg får mitt
eget kopi.”
De to detektivene vekslet igjen blikk. De virket slukøret og nedtrykte da de gikk
ut av kontoret og satte kursen mot parkeringsplassen.
“Å, takk for at du kom innom. Jeg jobber som bokfører for Blockbuster, men jeg blir
antakelig litt sen på jobb denne morgenen.”
“Jeg ble forsinket av to detektiver som kom på kontoret for å forhøre meg angående Pastor Swagman. Han pleide å besøke en av leietakerne.”
“Å, det er fryktelig! — Bor det en prostituert i bygningen?”
Jonny holdt på å fortelle henne at ikke var alt de hadde, men lot det være.
“Han kjente en av leietakerne tidligere.”
“Å for en fryktelig mann! En Djevelens tjener. Har er virkelig en av Djevelens
fotsoldater i denne verden!”
“Jeg vet ikke. Han sier det er Herren som gir han stå----, eh — en vanskelig tid.”
“Han kan ikke skylde på Herren for sin djevelske oppførsel. Han er selv Djevelens budbringer!”
312
“Ja, du har nok rett i det, fru Fullerton. Jeg er lei meg for familiens del, særlig for
ungene. Ja, ja, fru Fullerton, livet må gå videre. Jeg må ta meg av butikken. Jeg forstod deg slik at du har noen vannlekkasjer?”
“Å, ja, på soverommet. Det har dryppet i hele natt. Hva kan du gjøre med det?”
“For å være helt enig med deg, fru Fullerton, så tror jeg må reparere hele taket.
På den måten slipper du å engste deg for lekkasjer i fremtiden. Jeg skal straks ringe
for å få et overslag. Forhåpentligvis kan de foreta reparasjonen i løpet av mandag.
Jeg skal holde deg informert, fru Fullerton.”
“Å, mange, mange takk. Det er så generøst av deg.”
“Jeg beklager ulempen, men jeg skal reparere det ganske grundig.”
“Å, tusen takk.”
Så kom hun nærmere ham og hvisket fortrolig: “Jeg må fortelle deg at det er ikke
lekkasjen som har holdt meg våken i natt. Jeg har ligget og tenkt på Pastor Swagman.
Jeg er medlem i kirken hans. Jeg har gitt ganske mye penger i donasjoner til den kirken. Jeg gjorde det fordi han alltid var så hyggelig og viste så stor omsorg for meg.
Han fikk meg til å føle meg tiltalende som kvinne. Tror du at jeg kan ha syndet?”
“Hvis jeg var deg, fru Fullerton, hadde jeg ikke engstet meg. Ikke et sekund. Gud
har nok sett dine gode gjerninger.”
“Å, takk, herr Hell. Du er slik en hyggelig mann.”
Jonny ringte Sunrise Roofing som ble drevet av to joviale haitiske brødre med en så
mørk hudfarge at de var nesten blå, for å få et overslag. De holdt til på den andre
siden av jernbanen. Bare to timer senere fikk han et ‘veldig gunstig tilbud’ på kontoret. De ville rive av den gamle tjærepappen og kvitte seg med den, legge på ny
papp, inklusive alle materialer, for et totalbeløp på $4.700,00. De gav et års skriftlig
garanti på arbeidet, og de ville også skaffe arbeidstillatelsen. Reparasjoner av plasser
med muligens råtne trebord kom i tillegg. De kunne begynne på jobben mandag morgen under forutsetning av at de fikk halvparten betalt på forskudd.
Jonny sa han skulle tenke på det og gi dem beskjed senest søndag kveld.
Fire tusen sju hundre dollars var pokker så mye for et lite tak. Han hadde tross alt
jobbet som taktekker i Norge i over ti år. Han ville sjekke hva materialene kostet.
Den samme ettermiddagen kom Richard Zimmermann innom på jakt etter en liten
hybel. Han kom inn på eiendommen med en splitter ny sportsykkel. Han var kledd
i en kortermet, hvit skjorte og svarte bukser. En gentleman sent i femtiårene eller tidlig i sekstiårene. Han hadde et velutdannet ordforråd, var velstelt og gav et veldig positivt førstegangsinntrykk. Han fortalte Jonny at han hadde sytten års erfaring som
spaner i narkotikavdelingen for politiet i New York City. Han hadde sett det som var
å se. Og han visste hva han skulle se etter for å holde langerne på avstand. Og nå
hadde han nettopp gått av med pensjon.
Han hadde unnfanget, oppdratt og underholdt ni barn og betraktet seg selv som
en hengiven familiemann.
Hvis Jonny trengte noen til å ta seg av plenene, eller bare en vaktmann til å holde
313
Fort Lauderdales mange lysskye elementer av byens natteliv på avstand, var han mer
enn villig til å hjelpe til som deltidsansatt. Rett nå hadde han ansvaret for en liten
kaffeshop nede på Galleria som spesialiserte seg i å tilby en rekke forskjellige kaffemerker.
Samtidig gav Richard et førstegangsinntrykk av å være ganske moderat — et personlighetstrekk som var vanskelig å få øye på blant de fleste av disse amerikanerne.
Ja, dette kunne være akkurat den typen Jonny hadde ventet på. Noen med nok integritet til at han kunne få seg en weekend fri, eller til og med ta seg en tur og besøke
familien. Han savnet ungene.
Men det slo Jonny som ganske rart at et menneske av hans kaliber valgte å leve
helt alene i et lite rom i denne delen av byen.
Det var nesten som om Richard hadde lest tankene hans.
“Men det er bittert. Etter nesten førti år som hengivent familemenneske og etter
å ha unnfanget ni sunne barn og oppdratt dem og matet dem og kledd dem sammen
med min kjære kone, krevde kona skilsmisse bare kort til før jeg gikk av med pensjon. Så istedenfor å kunne nyte pensjonisttilværelsen sammen med min familie og
mine mange hobbyer, ser jeg meg nå som flyktning og omstreifer. Jeg ble dumpet til
fordel for en yngre, forholdsvis suksessfull forretningsmann fra New Orleans. Så jeg
har ikke mye valg. Livet må gå videre. I det minste er dette nær arbeidsplassen. —
Vil du la meg flytte inn i kveld?”
Jonny ble sittende i egne tanker. Hvordan kunne en forholdsvis suksessfull forretningsmann fra New Orleans ha noen glede av en kvinne med hele ni unger — en
som antakelig hadde opplevd tusenvis med ståpikk? Men — det var jo så som så med
moralen blant disse menneskene. Men det var visst ikke så mye bedre i Norge heller.
Han hadde lest i en avis at en sanger, visstnok en Rydberg, skrøt offentlig av å ha
lagt ned over tre tusen kvinner! At det finnes en og annen horebukk på strøket var nå
så sin sak, men hvordan kunne tre tusen kvinner finne glede i noe slikt? Og stakkars
den mannen som ble sittende igjen med skjegget i postkassen med en slik kvinne —
som ektefelle. Ja, det var den nye livsstandarden — en hore i hver husholdning!
“Vil du la meg få flytte inn senere i kveld?”
Jonny var tilbake på hotellet.
“Ja, det er klart for innflytting. Vasket og rengjort. Jeg har renset teppene og byttet ut deg gamle lintøyet. Etter at du har betalt leien pluss depositum og nøkkel, er
du klar for innflytting når det måtte passe deg. Du skal få nøkkelen.”
“Takk. Bare ta kontakt med meg hvis du trenger hjelp til noe av arbeidet, eller av
en hvilken som helst annen grunn for den saks skyld.”
Jonny følte seg lettet og avslappet. Han hadde hatt rett! Ted tok feil! Det fantes
gode mennesker innimellom. Ikke homser, altså. Leietakere. Det kunne være greit å
ha en tidligere detektiv fra Sin City boende i bygningen. Han hadde nok erfaring med
å holde slusken på avstand.
Jake Bronx og hans døvstumme vesle jødiske venninne var også på jakt etter leilighet
den lørdags ettermiddagen. Da de kom inn på kontoret, var det begynt å skumre. De
314
bodde nå på Schubert Apartments hvor også Jonny hadde bodd før han overtok hotellet. Jonny ble litt skeptisk for Schubert var et bedre hotell enn Holiday Park. Og
forholdsvis rimelig. Men Jake klaget over høy husleie. De måtte flytte til et sted som
ikke var sesongjustert. De fleste hotellene tredoblet husleien under høysesongen fra
jul til påske — under den nydelige floridianske vinteren.
Bare det at det var høysesong, betydde ikke at lokalbefolkningen hadde råd til å
betale tredobbelt for husleien, så det var mange blant de lokale som så seg rundt etter
et billigere sted å bo. Det vanlige var at de måtte flytte lenger opp fra stranden.
Jake jobbet som telefonselger. Han tjente også bedre utenfor sesongen enn under
sesongen. Og nå da de ventet sin førstefødte, trengte de et sted der de kunne bo i relativ sikkerhet fra skyhøye leier. Han trengte et sted fra senest søndag kveld.
Jonny viste ham nummer tolv, men det var en ettromsleilighet, så de var ikke interesserte.
“Med en nyfødt under veis trenger vi minst ett soverom.”
Han viste Jonny husleiekvitteringene.
“Vi er gode betalere. Jeg har beviset rett her. Du kan kontrollere alle kvitteringene
hvis du vil.”
“Javel, men tolv er den eneste ledige rett nå.”
“Jeg har litt kjennskap til Eric. Han har reparert bilen min et par ganger, og han
nevnte at du en gang hadde vært villig til å leie ut din egen leilighet til en person og
selv flytte inn i en mindre leilighet. Bor du fremdeles i nummer sytten?”
“Ja.”
“Kan vi ta en kikk på den?”
“Den er ikke til leie. Jeg bor der selv. Hvis du fremdeles er på utkikk etter leilighet når jeg flytter, skal du få greie på det.”
“Jeg har tilgjengelige kontanter rett nå. Jeg kan betale for to uker på forskudd
pluss depositum. De trenger ikke bestemme deg i kveld. Bare tenk på det, så skal jeg
komme innom i morgen. Vil du gjøre det?”
“Ja, du kan komme innom i morgen. Men ikke gjør regning med at jeg kommer
til å flytte.”
Hans døvstumme og tydelig gravide venninne hadde holdt seg taus og stille, men
nå begynte hun å gjøre tegn som Jonny ikke forstod noe av.
“Josey spør meg om det er mulig å få se den i kveld. Hun skal besøke foreldrene
sine hele dagen i morgen.”
“Ok, da.”
“De bestemte seg med det samme, nesten uten å se på den. Josey gestikulerte ivrig
og forsøkte å få forklart at leiligheten var perfekt for de to og med god plass til en
krybbe etter at barnet var født. Hun ville bestemt ha leiligheten.
Jake var også veldig ivrig.
“Hvis du lar oss få den, skal vi betale en hel måned på forskudd pluss depositum.
Det blir til sammen åtte hundre og åttifem med depositumet. Jeg har en god jobb rett
nå. Jeg har kontantene på meg og jeg er villig til å betale med det samme hvis vi kan
flytte inn før midnatt i morgen.”
315
Jonny bestemte seg med det samme. De pengene kunne komme vel med til takreparasjoner. Han fikk ta sjansen på å flytte inn i nummer tolv. Hvis den svarte dama
kom tilbake med de to ungene, kunne han si at han hadde leid den ut til noen andre
fordi hun aldri viste seg eller gav livstegn. Kanskje hun til og med var død?
“Ok. Det er i orden.”
Jake gliste. Den døvstumme begynte å gestikulere mens hun danset av glede.
“Kan vi flytte inn i kveld?”
“Ikke tale om. I morgen etter klokken sju.”
“Da betaler jeg bare for tre uker. Hvis vi kan flytte inn i kveld, skal jeg betale for
fire.”
“Glem det!”
Jake var overrasket over det kontante avslaget.
“Eh. — Gir du oss en halv time.”
“Ta den tiden dere trenger.”
Jonny var slett ikke glad over å skulle forlate leiligheten. Hvis han begynte å
flytte rundt fra leilighet til leilighet ville det bli mye dritt å ta. Men han trengte pengene.
Jake kom tilbake på kontoret alene bare en halv time senere. Han nevnte ingenting
om leiligheten, men satte seg ned foran skrivebordet og begynte å fortelle Jonny sin
livshistorie.
Jonny hørte ikke etter. Han hadde hørt så mange livshistorier siden han overtok
hotellet. Og med forskjellige variasjoner gikk de alle ut på det samme: Først å fortelle en tåredryppende historie for å få nødvendig sympati. Deretter litt skryt angående arbeid og økonomi for å skaffe nok tillit til at de fikk leie. Men Jake trengte
ikke bevise noe som helst en gang til — Jonny visste at de fleste amerikanerne var
gode pisspratere.
Uten at han visste hva Jake pratet om, brøt han ham av.
“Så hva blir løsningen? Skal du flytte inn i morgen eller ikke?”
“Du hører ikke etter meg!”
“Jeg har mitt å tenke på. Jeg venter bare på at du skal bestemme deg. Skal du betale eller ikke?”
“Du oppfører deg som et jævla rasshøl!”
“Hør her: Du kom hit på utkikk etter en leilighet. Jeg hadde ingenting ledig. Du
ville leie min egen. Jeg viste den til deg. Du gav meg et tilbud. Jeg aksepterte. Nå
virker det som om du angrer. Hvordan han de da ha seg et det er jeg som er rasshølet
og ikke du?”
Jake begynte å le.
“Det ville vært litt uamerikansk, ikke sant?”
Han var dyktig i dette spillet. Han visste når han skulle presse på. Og han visste
når han skulle slakke av. Og han visste når han skulle slå av en vits. Og han hadde
også en viss porsjon selvironi.
Jonny kunne ikke annet enn å le han heller idet Jake langsomt dro opp lommeboken.
316
“Ok. Du vinner første runde.”
Han begynte å telle opp pengene mens Jonny begynte å føle seg litt uvel.
“Dette er ikke et spill om å vinne eller tape. Jeg prøver ganske enkelt å ta meg av
mine forpliktelser. Og i dette tilfellet har jeg gått langt for å imøtekomme deg!”
Jake ventet uten å si et ord før Jonny hadde gitt ham kvitteringen. Så smilte han
spottende og snerret da han gikk ut av kontoret:
“Greit. Men kanskje uten at du er klar over det, har du ikke bare tapt det første
slaget, men også hele krigen!”
Jonny bestemte seg for å koke middag og se TV på denne siste dagen i si nyoppussede leilighet. Etter tre godt stekte svinekoteletter og fem store Idaho poteter og amerikansk stil grønnsakblanding, følte han seg bedre til mote enn han kunne huske på
lenge. Men Jakes hånlatter da han forlot kontoret gjorde ham litt urolig. Hadde han
kommet med en trussel?
Men etter noen drinker med Jonny Walker tenkte han ikke lenger på det. Og hvis
den idioten Kirk viste seg, enten han trengte melk til Wiley eller sprit til seg selv,
hadde Jonny bestemt seg for ikke å slippe ham inn. Han begynte å gnavle på peanutter mens han så på Discovery Channel.
De viste et interessant program fra South Pacific. Oooooh! Kvinnene der var så
vakre! Og de virket vennlige også. Og slett ikke slik som de fleste høytbjeffende amerikanske bikkjene. Tankene gikk tilbake til en skjønnhet han hadde truffet i en bank
i Manila. Naturlig. Vennlig. Vakker. Uten krigsmaling og hekseklør.
På den siste dagen under oppholdet i Manila hadde han gått til banken for å avvikle kontoen der for så å fortsette turen til Samoa Islands. Hun hadde virket både
forvirret og skuffet da han ba henne om å avslutte kontoen.
‘Er du ikke fornøyd med vår tjeneste, sir?’
‘Den har vært fortreffelig. Jeg er ganske takknemlig.’
‘Kommer du tilbake til Manila, sir?’
‘Ikke som jeg vet om. Kanskje senere en gang. Ha det godt.’
‘Jeg hadde håpet — å få treffe deg igjen.’
‘Det var hyggelig. Jeg håper også at vi kan treffes igjen.’
Jonny snakket for det meste ut fra høflighet. Det falt ham aldri inn at denne smellvakre unge damen hadde noen interesse av å treffe ham igjen for et seriøst stevnemøte. Han hadde ingen realistiske tanker om at de noen gang kom til å møtes igjen.
Bare to kvartaler fra banken hørte han kvikke klikk-klakk fra høyhælte sko nærme
seg ham bakfra og han så en ung kvinne som kom løpende mot ham mens hun viftet
og smilte.
‘Unnskylde meg. Jeg — jeg like at jeg snakke med deg, vær så snill.’
Jonny ble overrasket. Han trodde han hadde glemt noe igjen i banken.
‘Jaaa?’
“Jeg panikk. Jeg tro ikke se igjen. Jeg like jeg kan takke for besøk. Jeg like jeg
kan se igjen. Vær så snill.’
Åhh, hun hadde slikt et nydelig smil og slik en behagelig stemme!
317
‘Selvfølgelig er jeg glad for å treffe deg. Du har det vakreste smilet jeg har sett
i mitt liv, men jeg vet ikke engang hva du heter.’
‘Mitt navn Tetchie. Tetchie Gutiarrez. Jeg vet ditt.’
‘Ja, jeg er Jonny.’
Han rakte henne hånden. Men hun tok den ikke. I stedet gav hun ham en hurtig
klem.
‘Jeg løpe fra banken. Kanskje miste jobb. Kanskje du komme tilbake i bank senere?’
‘Kanskje det er bedre at vi møtes på hotellet etter at banken stenger? Hvis du har
lyst. — Ser du det store skiltet? ‘Centrepoint.’ Tidligere ‘Sundowner.’ Det er der jeg
bor. Rom #215. Jeg blir på rommet iallfall til klokken åtte.’
‘Å, ja, jeg like. Jeg komme rett etter bank stenge. Vent på meg. Vær så snill. Lover du?’
‘Selvfølgelig. Det skulle glede meg veldig.’
Han husket at han lyttet til de oppløftende klikk-klakkene av hennes høyhælte sko
til lyden forsvant blant alt gatebråket.
Igjen hørte Jonny kvikke klikk-klakker fra høyhælte sko som nærmet seg.
Tre harde bank på inngangsdøren brakte ham tilbake fra de Enchanted Islands of
the Philippines til turist- og reiseindustriens røffe realiteter i Sør-Florida. Hva faen
ville Violet på denne tiden? Tjue til?
Jonny åpnet forsiktig døren slik at ingen kunne smette inn slik Kirk hadde for
vane.
“Jonny, jeg må snakke med deg. Får jeg komme inn?”
“Ok.”
“Jonny, jeg har engstet med fordervet. Hva har du fortalt detektivene?”
“Hver jævla dritt som jeg visste var sant!”
“Hva? Fortalte du dem om Pastor Swagman?”
“Jeg har aldri vært så flink til å lyve, men det begynner å gå seg til. Så jeg bestemte meg for å fortelle dem hver dritt jeg hadde sett med egne øyne!”
“Jonny, du lovet meg!” Hun hadde tårer i øynene. “Faen, Jonny. Jeg stolte på deg!
I hele ettermiddag har jeg nektet for alt! Bestemt. Jeg nekter å havne i politiets arkiver som prostituert. Og jeg følte at jeg kom klar med det. Du har ødelagt livet mitt,
Jonny. Du lovte at du ikke skulle si noe om at Pastor Swagman hadde besøkt meg!”
“Det har jeg heller ikke gjort. Jeg fortalte bare det jeg har sett md egne øyne. Resten er bare rykter og tomt prat. Så jeg bestemte meg for å si sanneheten. Ikke hele
sannheten, men ingenting annet enn sannheten. Min sannhet! Dessuten: Jeg har aldri
sett Pastor Swagman på eiendommen etter at Bonnie sluttet å betjene ham.”
Stakkers Violet virket fryktelig forvirret.
“Jeg — forstår ikke.”
“Kjenner du Bonnie? Bonnie med Pussy’en?”
“Alle kjenner Bonnie, det lesbiske ludderet. Hver gang hun røker dritt eller blir
full, banker hun på hver jævla dør hele natten for å få seg ståpikk. Hun er bare en
fruktkake.”
318
“Sett deg ned, Violet. Ta deg en drink mens jeg går på kontoret etter en kopi av
forklaringen. Da skal jeg vise deg hva politiet vet om Pastor Swagmans besøk på
Holiday Park. — Alt jeg har er skotsk.”
“Jeg elsker skotsk. Med is.”
“Jeg liker skotsk jeg også. I et høyt glass fylt med vann. Kalt vann uten is. Det ser
ut som et glass øl, smaker nesten som et glass øl og det gjør meg like pussa som et
glass øl. Men ulikt et glass øl varmer det meg opp innvendig uten å gjøre meg døsig,
og jeg føler meg ikke oppblåst som en ballong slik jeg gjør etter noen glass pils.
Jeg har mange ganger undret meg over hvorfor de kaller opp god whisky etter
gamle gretne menn som Johnny Walker, Jack Daniels, Ballantine, Chivas, osv. Hvorfor ikke oppkalle en god whisky etter en god kvinne?”
“Heh. Ja, hva med en Liz Taylor? Med is. Eller ville du heller hatt henne i et høyt
glass?”
“Ha, ha, ha. Da jeg vokste opp, hadde vi en sang om Liz Taylor. Har dere ikke det
her borte?”
“Nei. Jeg tror ikke det.”
“Den er slik: ‘Hva skal vi gjøre med en dritings sjømann,
tidlig, tidlig om morgenen?
Du får ham til køys med Elizabeth Taylor,
tidlig, tidlig om morgenen.’
Så jeg skulle foretrekke henne til sengs og ikke i et høyt glass. Men hva med Lady
Godiva der hun rider splitter naken på sin hingst? Og med et slagord fra dataterminoligien: WYSIWYG, What You See Is What You Get. ‘Hva du ser er hva du får.’ Jeg
tror gubber flest ville likt det mye bedre enn Jack Daniels og hans rosa elefanter.”
Da Jonny skyndte seg mot kontoret, så han noen som løp rundt hjørnet mot bensinstasjonen. Noen hadde tuklet med låsen, men han han brydde seg ikke så mye om
det. Han tenkte på Violet.
Han grep papiret han hadde skrevet under på under oppsyn av de to detektivene
og skyndte seg tilbake til leiligheten. Violet hadde fått i seg den første drinken.
“Takk, Jonny. Jeg trengte den til å varme meg opp på.”
“Jeg også. Jeg måtte ha noe i kveld. Jeg hadde noen få før du kom innom. Vil du
ha en til?”
“Ja, hva med en Lady Godiva denne gangen? Hvis du vil ha selskap med meg, kan
jeg love deg at det du ser, er det du vil få.”
“Javisst. Jeg lager drinkene. Du leser dette. Etterpå tar vi oss en skål.”
Han gav henne papiret. Hun leste det langsomt og omstendelig som om hun ikke
trodde det hun leste. Men hun skrek ikke i ekstase slik han hadde ventet. I stedet
reiste hun seg langsom fra sofaen og holdt ham tett inntil seg.
“Takk, Jonny. Ingen har noen gang gjort meg en større tjeneste. Jeg skal elske deg
for dette i all ettertid. Når det gjelder Bonnie håper jeg hun brenner i helvete. Det var
en sjofel måte å ta hevn på. Stakkars Swagman. Han er i grunnen en grei kar.”
“Om hun ikke akkurat kommer til å brenne i helvete, så er det nå greit at hun får
steike i eget fett. Men vi vet jo ikke om det er hun som har gjort dette. — Skååål!”
319
“Hvis det ikke er Bonnie, hvem kan det da være?” — Skååål! — Skååål, Jonny.
Du får meg til å føle meg så god.”
“Hva med denne hete hingsten? Sitter ikke han hjemme som hanrei og venter på
deg?”
“Han er ikke i nærheten av å være het. Han er egentlig heller ikke ute etter et skikkelig kvinnfolk. Det han er ute etter, er en som kan være barnevakt for hans tre år
gamle sønn. Det er mulig jeg flytter inn, men ikke i natt.”
“Så hvilke planer har du for i natt, hvis jeg får spørre?”
“Jeg har ikke anelse. Alt avhenger av denne naboen min som er så vanskelig å få
has på. Jeg tror egentlig ikke at han liker meg.”
“Det er vanskelig å ikke like deg som kvinne, Violet. Men etter Jason har jeg ikke
hatt så store problemer med å holde deg å avstand. Likevel har det vært umulig å ikke
like deg.”
Hun strekte seg helt opp på toppen av tærne og gav ham et kyss.
“Er det ikke vidunderlig noen ganger å ikke lykkes?”
“Jovisst.”
Hun grep ham i neven og dro ham med seg inn på soverommet. Hun var klar til
å yte gjengjeld for en godt utført tjeneste. Og som det heter: ‘Den ene tjenesten er
den andre verd.’
Han tenkte på Hooker som hadde bedt om at han aldri måtte glemme henne. Og
så husket han Jody.
‘Ikke la oss ødelegge øyeblikket, Jonny. Ikke la os ødelegge øyeblikket! La oss
nyte det sammen.’
Jonny følte seg ikke helt til pass. Han håpte at ‘One Night In Sin’ ikke ville føre
til ‘A Whole Life In Misery.’
Å våkne opp ved siden av en vakker og innbydende kvinne som Violet var slett ingen
dårlig opplevelse. Jonny betraktet henne der hun la og sov på magen oppå lakenet,
helt naken. Han betraktet håret hennes som var helt i uorden etter å ha elsket store
deler av natten. Han betraktet hennes strake rygg og skuldre, hennes smale midtparti
og hennes runde bakende skulpturert nesten til fullkommenhet. Hennes faste lår og
strake legger gjorde ham opphisset igjen. Hun må ha følt at han studerte henne, for
med utstrakte armer rullet hun seg rett in i armene hans.
“Morgen, Jonny, hvordan føler du deg.”
Han følte de faste brystene hennes mot brystkassen.
“Jeg har ikke følt meg bedre på lenge. Hva med deg?”
“Sist natt var som en tur til himmelen og tilbake. Ingen har fått meg til å føle meg
bedre så lenge jeg har levd. Det må ha gått for meg minst tre, fire ganger. Jeg stønner
og vræler som en gal når jeg får et skikkelig klimaks. Takk, Jonny. Jeg skulle ønske
dette kunne vare for evig, men det går nok ikke. Jeg må si det til deg. — Jeg flytter
i kveld.”
“Så du har endelig bestemt deg for den hete hingsten, heh?”
“Han er slett ikke så het. Og sammenlignet med deg er han langt fra noen hingst.
320
Men jeg trenger et sted å våkne opp om morgenen — borte fra gaten, altså. Vi er
kommet til en slags enighet slik at jeg slipper å gi opp mitt personlige liv. Jeg skal
leke husmor i løpet av uken, men jeg har weekend’ene fri. Kanskje vi kan treffes
da?”
“Jeg vet ikke, Violet. Jeg går ut fra at det beste en mann kan håpe på i denne tiden
med umoral, P-piller og aborter er å gripe en god kvinne mellom ståpikker. Jeg tror
ikke jeg ville vært så mye tess hvis jeg visste at jeg bare var en blant mange elskere.
Jeg er oppdratt annerledes. Min mor kalte alle som hadde sex uten å være gift for
horer.”
“Livet er urettferdig. Jeg gav meg selv til én mann i atten år. Og se hva jeg sitter
igjen med — ingenting!
Jeg visste at han knullet rundt mens jeg ikke hadde noen. De siste fire, fem årene
av ekteskapet, hvis vi hadde sex en gang i måneden, hadde vi en vill periode. Jeg
traff til slutt en annen og ble merket som verdiløs. Den utro! Selv min egen sønn mistet jeg i en periode! HRS. — Livet er urettferdig!”
“Hvem er jeg til å dømme? Jeg vet bare hvordan jeg selv føler.”
“Jeg vet at du og jeg kan aldri bli, men la oss iallfall nyte hverandres selskap i
dag. Og så lar vi Djevelen ta seg av morgendagen.”
Jonny var også klar over at han og Violet kunne aldri bli. Han ville tenkt på hennes tidligere ektemann, hennes tidligere venner, hennes tidligere elskere, Jason, Pastor Swagman, den ikke så hete hingsten — og hennes pålimte fiolette hekseklør. Noe
slikt kunne han aldri tenkt seg å ha i maten! Nei, han og Violet kunne aldri bli noe
av samme hvor vakker og tiltalende hun var.
Likevel, han følte seg ganske tilfreds der han holdt henne tett inntil seg mens han
grublet over sin fremtid.
Og så hørte han opphisset aktivitet utenfor leiligheten!
“Jonny! Jonny! Noen har brutt seg inn på kontoret!”
Han hørte hard banking på ytterdøren. Jonny hoppet ut av køya og fikk hurtig på
seg klærne.
‘Faen ta denne plassen! Der var ingen hvile for de trette og ingen fred for de syndige!’
Kirk og Eric ventet på ham utenfor døren heller opphisset. Jonny lukket døren bak
seg og låste den. Han stolte ikke på disse to! Mange av leietakerne hadde samlet seg
på plattingen utenfor kontoret, og til hans store overraskelse og motvilje var Jake
Bronx en av de ivrigste tilskuerne. Jonny hadde lite bruk for dette hysteriet. Døren
til kontoret stod åpen og innvendig var alt sammen i ett rot med papirer spredt over
alt. Bortsett fra det la ikke Jonny merke til noe spesielt.
Jake Bronx kom løpende etter ham inn på kontoret.
“Hva er stjålet? Hva er stjålet!”
“Det er ikke mye her de kan stjele. Kanskje en billing kalkulator og en forhistoriske amerikansk produsert telefon. Jeg har ingenting av verdi på kontoret. Hva jeg
måtte ha fått inn av kontanter, kaster jeg i nattsafen hver kveld. Det er ingen grunn
til alt dette hysteriet.”
321
Jonny smilte. Han henvendte seg til leietakerne som ventet utenfor.
“Det er ingenting her å henge rundt etter. Ingenting er stjålet og det er heller ingenting å stjele annet enn en gammel kontorstol. Jeg beklager å måtte skuffe dere.
Forestillingen er slutt.”
“Vi må ringe politiet. De må etterforske!”
Jake Bronx grep ivrig røret for å ring 9-1-1.
Jonny tok bestemt og autoritært røret ut av hendene på ham. Han ville komme seg
tilbake til Violet og få henne ut av dørene på skikkelig vis.
“Jeg tar meg av dette. Det er ingen vits i å bli hysterisk.”
Han tvang Jake ut av kontoret ved å hindre ham fra å komme bak skrivebordet og
skubbet ham ut døren. Han åpnet hurtig skuret, grep en hammer og noen spikrer og
spikret hurtig fast kontordøren.
Idet Jonny satte kursen mot leiligheten, kom Jake løpende etter ham.
“Jeg er klar til å flytte inn!”
“Men jeg er ikke klar til å flytte ut. Kom tilbake etter sju slik vi ble enige om!”
Kirk ventet på ham utenfor døren.
“Jeg må snakke med deg.”
Jonny gjorde ikke tegn til å slippe ham inn.
“Jeg må snakke med deg!”
“Ja, du snakker med meg rett nå. Hva er det du vil?”
Kirk var taus noen sekunder før han svarte.
“Jeg trenger femti. Det er et nødstilfelle. Vi må ta Wiley til sykehuset.”
“Broward Community?”
“Ja.”
“De kommer ikke til å avvise dere hvis det er akutt. Jeg har ingen kontanter på
meg, og det vet du. Før i morgen klokken ni kan jeg ikke gi deg femti om du så belønner meg med en million!”
“Hva med ATM-kortet ditt?”
“Jeg har ikke noe ATM-kort. Alt jeg har er forretningens sjekkkonto. Jeg er ingen
bank!”
“Faen ta deg!”
Han sa det med et smil, men var ganske i ulage da han gikk. Så gikk det opp for
Jonny at hvis Wiley hadde et nødstilfelle, trengte de transport. Men Kirk hadde ikke
nevnt noe om det. Og ikke så han noe til at Wiley ble tatt til sykehuset heller.
Jonny gikk inn i leiligheten og låste døren bak seg. Violet lå fremdeles til sengs
i dyp søvn i fosterstilling med ryggen mot ham da han kom inn. Hun trengte nesten
hele sengen. Jonny bestemte seg for å ikke gå til sengs igjen. Om bare få timer måtte
han likevel flytte ut herfra. Han satte seg rastløs ned på sofaen og døste av.
Da Violet ristet ham våken, var klokken tre om ettermiddagen. Hun hadde ennå
ikke kledd på seg.
“Hvorfor kom du ikke tilbake til meg i senga, Jonny.”
Jonny sa ikke til henne at han allerede angret sist natt. Hvis han ikke hadde vært
322
såpass pusset og avslappet av alt brennevinet, ville han aldri ha elsket med henne.
Men brennevinet hadde gjort ham avslappet og svekket hans forsvar. Og egentlig
hadde han tenkt seg en kveld helt for seg selv.
“Du trengte jo hele køya. Dessuten var det en idiot som hadde brekt seg inn på
kontoret. Jeg var litt opprørt.”
“Jeg forstår.” Hun sukket. “Jeg skal få på meg klærne.”
Hun kom tilbake fra soverommet og satte seg ned ved siden av ham. Hun så ham
inn i øynene.
“Jeg går ut fra at dette betyr farvel. Jeg flytter i kveld. Jeg må begynne å pakke.
Typen kommer og henter meg klokken åtte.”
“Det er rart. Jeg skal også flytte i kveld.”
Øynene hennes ble til to store spørsmålstegn, men hun sa ikke noe.
“Jeg skal ikke flytte så langt som deg, men jeg flytter ut av leiligheten. En fyr som
heter Jake Bronx leide den i går kveld. Jeg flytter inn i tolv.”
“Du kunne jo flytte inn i min leilighet etter at jeg flytter. Da kunne jeg jo komme
‘hjem’ og besøke deg.”
“Nei, den er lettere å leie ut. Tolv er et rot. Og den trenger en del reparasjoner.”
Hun kysset ham på pannen.
“Livet er så uforutsigbart, Jonny. Så mange ganger tidligere har jeg fantasert om
at du og jeg tilbringer natten sammen slik at vi kunne elske hele natten. Akkurat som
i natt. Jeg hadde nesten sluttet å tenke på det, da fantasiene mine plutselig gikk i oppfyllelse. Og det føltes deilig! — Livet er så uforutsigbart.”
“Tankens kraft, Violet. Tankens kraft. Hvis vi lever med positive holdninger, utvikler det seg i den retningen. Hvis vi lever i frykt, vil våre engstelser bli til virkelighet. Slik vi tenker, slik blir det.”
“Takk for all help, Jonny. Ha det godt. Ønsk meg lykke til.”
Hun var allerede ute av leiligheten da han hvisket stille:
“Ja, Violet. Lykke til!”
Han kunne ikke få Kirk ut av tankene heller. Hvordan kunne han vite om ATMkortet? Han hadde ikke vist det til en sjel, og aldri, ikke en eneste gang, hadde han
brukt det når noen var til stede.
Hvordan kunne Kirk vite det?
Var det bare en tilfeldig frekkhet?
Eller hadde han på en eller annen måte vært å snusket i lommeboken hans?
Det var mye flytting inn og ut den søndags ettermiddagen. Jonny pakket og plasserte
alle personlige eiendeler i nummer tolv. Han var klar før sju. Og så måtte han få orden på alt rotet på kontoret. Han hadde sett en stor låsslå ligge inne på kontoret et
sted. Han bestemte seg for å skrue den på for økt sikkerhet. Slik det var nå, kunne
hvem som helst bare knuse det vesle vinduet i døren og åpne opp innenfra. Men ikke
engang en låsslå kunne forhindre det. Han bestemte seg for å tette igjen det vinduet.
Jake og Josey brakte sin første ladning med klær over nøyaktig klokken sju. Og
de fortsatte å bære personlige eiendeler fra Schubert Apartments resten av kvelden.
323
Men folk her hadde ikke så mye mer enn det de stod og gikk i, så det meste var
unnagjort på mindre enn en time. De kom fra nå av til å sove i det samme rommet og
nyte den samme sengen der han så amorøst og intenst hadde elsket med Violet for
bare noen timer siden.
Men slik var det jo alltid hvis du tok inn på et hotell eller motell.
Violet var ferdig med å pakke før klokken åtte, men klokken ni ventet hun fremdeles på at vennen hennes skulle komme og hente henne.
Hun kom for å snakke med Jonny på kontoret.
Hun virket så sensuell nå med innbydende bevegelser. Hun viste tydelig at hun
tenkte tilbake på elskoven deres for bare noen timer siden. Amerikanerne hadde et
spesielt uttrykk for det. Hun hadde fått et sensuelt ‘jeg har elsket’ utseende. Jonny
lurte på hvor mange ganger Violet hadde tatt på seg det utseende.
“Den drittsekken har ikke vist seg ennå. Får jeg låne telefonen?”
“Så lenge det ikke er en fjernoppringing. Den er begrenset, som du vet.”
“Takk.”
Hun ringte tre ganger før noen tok telefonen. Han beklaget. Han var blitt forsinket. Han ville være der i løpet av en times tid.
“Jeg kom for å hente depositumet mitt.”
“Jeg har ingen penger på kontoret på en søndag. Men du har spist opp hele depositumet ditt. Jeg har jo sagt det.”
“Du er så gniten! Jeg trenger pengene. Jeg tilbrakte tross alt hele forrige natt med
deg.”
“Var det meningen jeg skulle betale for det? Da burde du ha gitt beskjed på forhånd.”
“Du kan i det minste være litt generøs. Jeg trenger pengene. Jeg er blakk!”
“Dette er et forretningsforetak og jeg har ingen penger på kontoret. Alt jeg har er
godt tre dollars til en enkel frokost på Arby’s. Dessuten skal du flytte inn sammen
med denne nye elskeren. Når to personer bor sammen, order de også opp seg i mellom.”
“Ikke denne drittsekken. Jeg trenger pengene.”
“Går du på stoff, Violet?”
“Ikke noe særlig. Men som alle andre røyker jeg litt marihuana. Jeg trenger noe
rett nå, Jonny!”
“Jeg har ikke noe slikt. Og jeg har ingen tilgjengelige kontanter før banken åpner
i morgen klokka ni.”
“Faen ta, Jonny. Jeg stolte på deg. Jeg hadde aldri trodd du var så gniten!”
Hun kastet nøkkelen til ham. Hun snøftet foraktelig da hun gikk fra kontoret. For
siste gang. Ilter som en ilder.
Hun hadde ikke tanke om å få låne noen penger i morgen på mandag. Det var bare
nuet som telte. Hun var desperat etter et treff!
Jonny gikk inn i nummer tolv med tungt hjerte. Så alle sammen var narkomane her?
Det var litt av en kontrast til slik folk levde hjemme.
Fra ‘One Night In Sin’ til ‘A Whole Life In Misery.’
324
Han forsøkte å sove med klærne på, men søvnen lot vente på seg. Alt føltes så
skittent rundt ham, medregnet hans eget liv. Han kunne ikke se noe lykkelig utfall,
bare et liv i elendighet.
Han skulle gjerne sett at verden rundt ham forsvant!
Han kom seg på beina og satte kursen mot det nærmeste brennevinsutsalget nede
på hjørnet. Han kjøpte en flaske billig vodka.
Han hadde drukket seg nesten sanseløs før han endelig falt i søvn.
Den samme kvelden flyttet Calvin Johnson inn i den rosa bygningen på den andre
siden av gaten sammen med sin venninne, Mathilda, og hennes to tenåringsdøtre.
Hvis Jonny trodde han hadde opplevd hvordan det var å leve i skjærsilden, skulle
han nå få erfare hvordan det var å leve i et sviende helvete.
325
16
Tapt for himmelen, men nær helvete
Rundt halv elleve den mandags morgenen satt Jonny i sin egen tunge verden da Kirk
kom busende inn på kontoret mer opprørt enn Jonny kunne huske å ha sett ham.
“Hva faen er det som foregår, Jonny! Jeg går over til leiligheten din for jeg hadde
noe viktig å snakke med deg om, og så er du ikke lenger der! I stedet havner jeg rett
in en en ondskapsfull bønnestund av en djevletilbeder som tilkaller Satan! — Jonny
er du klar over at vi har en Satan-tilbeder bosatt i bygningen?”
“Banket du ikke på, Kirk?”
“Jeg sa jo for faen at det var viktig! Vet du ikke hva det vil si å ha en djeveltilbeder, en satanist, i bygningen! Forstår du faen ingenting?”
“Slutt og tøys, Kirk.”
“Vet du for faen ingenting, Jonny? Svar meg! Svar meg alvorlig, mann!”
“Jeg har ikke den minste peiling på hva det er du fabler om.”
“Det betyr at vi har Satan vandrende blant oss hver jævla dag i våre liv, tjue fire
timer i døgnet dag og natt!”
“Ha, ha, ha, ha, ha. Er det noe nytt? Jeg har truffet så mange sataner etter at jeg
overtok disse bygningene at en fra eller til kommer ikke til å gjøre så stor forskjell!
Roe deg ned, Kirk.”
“Jonny, jeg mener alvor! Hvis vi tillater at Satan vandrer fritt iblant oss, kommer
han til å materialiserte seg som et vanlig menneske og onde hendelser vil føre til død
blant oss! Har noen andre flyttet inn i bygningen, Jonny?”
“Nei.”
“Har noen andre flyttet inn i den hvite bygninger tvers over gaten?”
“Jeg tror ikke det. George har alltid fullt.”
326
“Har noen flyttet inn i den rosa bygningen?”
“Ikke som jeg vet om.”
“Hva med nabohuset?”
“Hvordan i helvete kan jeg vite alt som skjer rundt om i nabolaget? Jeg har problemer nok med å ta vare på min egen bygning!”
“Jonny, la aldri ord som Satan og helvete komme ut av din munn når du banner.
Aldri i ditt liv! Da kaller du på onde ånder som kan slå deg død når som helst! Hvis
du kaller på Gud eller Jesus er det en synd som kan bli tilgitt, men de viser seg aldri.
Når du kaller på helvete, ber du om oppmerksomhet fra alle ondskapens makter mellom himmel og helvete. Og hvis du kaller på Satan direkte, Jonny, før du vet ordet
av det kan du risikerte at du har ham rett ved siden av deg. Og da tar han kontroll
over legeme og sinn. Hvis det skjer for et menneske, vil livet hans utvikle seg som
et levende helvete og han blir nødt til å bekjempe Satan hver eneste dag av sitt liv for
å redde sin sjel fra evig fordømmelse! Da har du bare ett valg: Å søke hjelp fra en
exorsist, eller dø! — Hører du etter, Jonny?”
Jonny bare nikket forsiktig.
“Ja, så det er derfor amerikanere flest bruker sine sexliv som grunnlag for sine
bannord i stedet for underverdenen. Bare for å holde Djevelen på avstand!”
“Jonny, i kveld er det skikkelig viktig at du tar deg tid til å høre på meg, og jeg
skal fortelle deg noe som få individer blant menneskeheten har kjennskap til. Ganske
få, og de blir stadig færre! Jeg vet at du har hørt om voodoo. Tror du det er noe
vrøvl?”
Kirks intensitet sjokkerte ham. Dette var en helt annen Kirk enn det narkovraket
han hadde møtt tidligere.
“Jeg tror det er mer mellom himmel og jord enn det vi kan se med øyet.”
“Jeg har noe å fortelle deg, Jonny. Dra ned rullegardinet så skal jeg låse døren.
Og da må du sverge ved din sjels frelse at samme hvor mange ganger du hører at det
banker på døren, eller noen roper på deg, så må du ikke åpne før etter at det er blitt
lyst. Da vil du se morgenstjernen. Har du noen gang sett morgenstjernen, Jonny?”
“Nei, ikke det jeg vet om.”
“I morgen tidlig skal vi begge å se morgenstjernen. Det er den eneste stjernen som
lyser klart på høylys dag. Du vet vel at morgenstjernen er Kristus?”
Jonny undret seg på om denne fyren var helt i mental balanse. Han var klar over
at han var full av dritt som resten av dem. Kanskje han til og med var i stand til å
drepe. Kanskje også begå selvmord? Da kunne de glemme morgenstjernen og heller
konsentrere seg om Satan og satanister. Men Kirk ble stadig mer ustabil og i ubalanse.
“Hør her, Kirk. Jeg tror ikke jeg har tid til dette. Jeg har en tøff dag foran meg i
morgen på taket. Og det kommer til å bli en het og klissen dag. Jeg kan umulig sitte
oppe i hele natt.”
“Kanskje jeg ikke burde fortelle deg dette, Jonny. Men jeg tror likevel du er den
rette personen til å se klart på grunn av din skepsis og selvopphøyelse — og du har
heller ikke brent opp hver hjernecelle med dritt. Og du har heller ikke opplevd ned-
327
verdigelsen av å måtte krype på buken for å overleve en ny dag! Men den dagen er
kanskje ikke så langt unna. Men på samme tid har du et åpent sinn, og selv om det
skjer motvillig, gir du av og til en hjelpende hånd. Du er en blant ganske få med strak
ryggrad og en sunn tankegang.
Men du begikk en fryktekig synd i går natt! Gud kommer til å straffe deg. Men
det er ennå tid. Valget er ditt. Og tiden til å velge er rett nå!”
‘Pokker! Hvordan kunne denne halvskrullinger ha kjennskap til Violet?’
“Valget er ditt, Jonny. Du kan be meg gå rett nå.!
Jonny hadde best lyst å reise seg og be Kirk komme seg til helvete ut av kontoret
og la ham være i fred, men knærne føltes for svake til å kunne bære ham. Det var noe
over Kirk i kveld som forhindret ham fra å gjøre det. Han virket så oppriktig opprørt
i kveld.
Kirk holdt øye med ham, og han visste at Jonny ikke kom til å be ham forsvinne.
“Nå låser jeg døren. Vennligst dra ned rullegardinen.”
“Jeg — —”
“Du har tatt valget! Døren er låst. Dra for gardinene.”
Jonny skrudde forsiktig på hendelen slik at persiennene lukket seg.
“Jeg vet at du leser i Bibelen. Har du lest hele Bibelen?”
“Ja.”
“Husker du den?”
“Selvfølgelig ikke. Og mye var uklart.”
“Er du klar over at en hoveddel av Bibelen mangler?”
“Tenker du på apokryfene?”
“Nei, jeg tenker på Den svarte boken, Satans evangelium.”
“Ja, jeg har hørt om noe slik helt fra ungdommen. Det var en del som prøvde seg
på spiritisme. Jeg var også med et par ganger, men ingenting skjedde.”
“Da vet du også at Bibelen opprinnelig bestod av tre hoveddeler, boken om Gud
som også blir omtalt som Skapelsen, og boken om Jesus, Frelsen eller Fordømmelsen, menneskehetens endelige skjebne. Boken om Gud blir også omtakt som Det
gamle testamentet og boken om Jesus Det nye testamentet. Men vet du hva som
skjedde med boken om Satan, Det svarte testamentet?”
“Ja, jeg har faktisk lest litt om det. Den ble forbudt både av kirker og regjeringer,
og spesilt sentralt i den prosessen stod Den katolske kirken. De har en lang liste over
forbudte publikasjoner kalt Index Liborum Prohibitorum, oversikten over forbudte
bøker. Den blir vanligvis bare referert til som Index’en, og den fremste blant disse
er Svarteboken. Blant flere andre er også en del skrifter som refererer til Satan i Bibelen, men som det er forbudt å utgi. Hovedinnholdet i de fleste av dissse bøkene
viser til hvordan en kommer i kontakt med underverdenen, oppholdsstedet for fordømte sjeler. Og blant dem er hovedverket om spiritisme, Spiritismens underverden.
Det er en kjent sak at det er mulig å komme i kontakt med sjelene til de fordømte
døde.”
“Hvordan vet du alt dette?”
“Jeg har hørt om det siden de tidligste dager av min barndom. En av naboene der
328
jeg vokste opp, de kalte ham bare for Galne-Peder, eksperimenterte med det både
natt og dag. Han fikk kontakt, men det gikk til hodet på ham så han ble litt rar. Han
tilbrakte mange av sine siste leveår på et galehus utenfor Stavanger.”
“Vet du hvorfor disse bøkene ble forbudt?”
“Ikke konkret, men det sier seg egentlig selv. Innholdet ble betraktet som litt for
mektig, eller direkte farlig, for folk flest.”
“Riktig, presteskapet og herskerklassene ville holde disse kreftene for seg selv.”
“Ja, det har jo alltid vært slik. Og er det fremdeles!”
“Er du klar over at denne boken eksister fremdeles?”
“Jeg går ut fra det. De som sitter med makten og kunnskapen ville vært temmelig
fanatiske hvis de ødela en slik kunnskap. Den er nok fremdeles tilgjengelig for noen
utvalgte få.”
“Nå, hør på dette: Min mor har en fullstendig utgave av Satan-boken. Hun bruker
den i sin tjeneste som voodoo prestinne. Folk som ikke vet bedre, kaller henne en
voodoo heks.”
“Jeg hører der er mye voodoo aktiviteter over hele Karibbia.”
“I århundreder. Men nå sprer det seg også hurtig over hele De forente stater —
helt fra Point Barrow i nord til Key West i sør. Fra Kristus og fram til nå har menneskene levd i nådens tid. Men helt i endetiden skal Satan igjen bli mektig. Han skal
bli løslatt fra sitt fangenskap og gjeninnsatt på tronen! Det ville overraske deg hvis
du visste hvor mange satantibedere vi har i dette landet. Og nå har vi en i denne boligen! Er du ikke overrasket?”
“Egentlig ikke. Ikke med all homsen som går løs! Jeg ville blitt mer overrasket
hvis du fortalte meg at det fremdeles fantes noen rettferdige, gudsfryktige skapninger
der ute. Og da tenker jeg ikke på slike som står å hyler hallelujah i øst og vest.”
“Nå, hør på dette: Min mor hadde alltid tre bøker på nattbordet. Den ene var Satans bok. Jeg var ikke så mye opptatt av det før en venn oppdaget den og begynte å
lese fra den. Hun tok ham på fersken, og — og jeg har aldri sett noen så fly forbannet
som min mor var akkurat da. Jeg var midt i tenårene. Den samme søndagskvelden tok
hun meg med på et av sine voodoo møter. Hun bodde da sammen med sin sjuende
ektefelle. Min far var hennes mann nummer fem, og med ham fikk hun to barn, meg
og min yngre søster. Med hver av sine andre menn fikk hun bare et barn, alle sønner.
Så jeg vokste opp på Bahamas sammen med seks halvbrødre og en søster. Min søster
og jeg stod hverandre ganske nær. Hun var to år yngre enn jeg og utviklet seg til å
bli en vakker, ung kvinne.
Til min store overraskelse var også hun til stede under voodoo tjenesten. Den ble
holdt i en avsidesliggende liten bygning langt ikke i skogen i et kratt med bananaplanter. Voodoo religionen ble snakket om ganske åpent, nesten som om du er pinsevenn her. På samme tid fungerte den ikke som en åpen kirke, men mer som en sekt
noenlunde likt Jehovas vitner. Jeg hadde ikke hatt den minste anelse om hvem som
var medlemmer i min mors menighet før akkurat den kvelden. Jeg var sjokkert over
å treffe mange av mine naboer og familievenner.
Selv om mange var venner og kjente, har jeg likevel forbannet meg selv mange
329
ganger for at jeg gikk dit den kvelden! Det utviklet seg til en mektig opplevelse som
kostet meg mange år av mitt liv. Den kvelden stod jeg ansikt til ansikt med Djevelen.
Jeg så ham materialisere seg og jeg så ham svinne hen til ingenting. Jeg fikk erfare
åndenes kraft!
Min mor holdt oss på pinebenken ganske lenge for hun begynte tjenesten akkurat
så samme måten som jeg hadde opplevd mange hanger i andre kirker jeg hadde besøkt. Nå, voodooisme er ikke det samme som djeveltibedelse. Jeg vet at min mor tror
på Gud, men hun verdsetter også Djevelens makt. Voodoo som religion viser bestemt
til God, eller et overordnet vesen, men mer enn noe annet forsøker de å få kontakt
med underverdenen, åndenes verden. Men for å kunne klare det med stor sukseess
trenger de så absolutt Djevelens assistanse.
Stolene var plassert langs veggene rundt hele rommet slik at vi alle mest mulig
satt ansikt til ansikt etter at vi hadde satt oss. Resten av rommet var tomt.
Min daværende stefar, min mors sjuende mann, kom til slutt inn i rommet, satte
han seg ned i stolen ved siden av meg. Min søster satt rett overfor meg langs den
motsatte veggen. Min mor verken rullet ned gardinene eller lukket døren. Jeg tror
hun lot det stå åpent for at Satan og hans demoner skulle komme inn. Hun kom over
til meg og sa:
‘Kirk, ikke vær redd, men i kveld skal jeg introdusere deg til Djevelen og lære
deg hans måter.’
Jeg satt stiv an engstelse , men jeg sa ingenting. Jeg ville vært redd uten tanke på
Djevelen på grunn av de nifse omgivelsene. Skyggefullt mørke. Brennende talgelys.
Bevegende skygger. Tungtpustende mennesker. Søkende øyne. Hviskende lyder.
Så begynte prutselig min stefar, som satt rett ved siden av meg, å få krampetrekninger, og før jeg visste ordet av det, rett ut av løse luften, begynte en rar skikkelse
å materialisere seg foran øynene på meg. Han var selveste Satan! Djevelen. Har du
noen gang prøvt å forstille deg hvordan Djevelen ser ut?”
“Nei. Jeg ser ham ikke for meg med fysiske trekk. Men jeg har sett tegninger: En
liten, ondskapsfullt utseende personlighet i mørk drakt med horn og stikkende øyne
og med en tregrenet djevelgaffel, en såkalt trident, en treenighet.”
“Han bruker en gaffel til å jakte med, en krok til å fiske med og en sigd til å høste
inn av markens grøde med — de fordømtes sjeler. Jeg har opplevd ham. Hans ansiktstrekk kan ikke beskrives. De var uklare og hele tiden skiftende. Han var høy —
ganske høy i en slående rosa drakt. Dess mer jeg har tenkt på det i ettertid, dess mer
sikker er jeg på at han var naken, men han hadde ingen kjønnsorganer. Han var bare
en slags skikkelse. Der er ikke sex verken i himmelen eller i helvtete, vet du. I himmelen spiller de harper og synger lovsanger til Gud. I helvete messer de til Djevelen
og foretar rituelle ofringer.
I den skrekk og gru situasjonen virket det rart at han hadde en slags vinger på hver
side av krippen, i skarpere rosa enn resten av kroppen. Han spaserte på tynne legger
i rosa papirsandaler. Ganske lenge vandret han omkring iblant oss helt til vi hørte
lyder av stønninger og sukk fra alle kanter. Det var Satans demoner. Men de materialiserte seg ikke som vanlige mennesker. De var som skygger. Noen ganger kunne
330
du se dem. Andre ganger ikke. Jeg er sikker på at du har hørt uttrykket ‘som en
skygge på veggen.’ Hvis du i løpet av kalde eller fuktige vinternetter ser skiftene
mønstre på vindusrutene eller du bare syntes du så noe på veggen uten at du tenkte
særlig over det, da vet du at du blir voktet av åndene. Noen av dem er gode, andre er
onde, men alle er fordømte!
De er våre forfedres ånder som vender tilbake for å øve innflytelse på våre liv;
noen ganger for å advare oss, noen ganger for å hjelpe oss og noen ganger for straff
eller hevn. Bare tenk på at din døde bestemor følger med deg hvær gang du har deg
et nummer, eller til og med ver gang du tar deg en runk! — Heh?
Har du ikke av og til hatt en av disse dagene da det er det samme hva du gjør og
hvor hardt du strever, så går alt sammen ut i ingenting?
Hvordan takler du tanken på at våre døde forfedre påvirker våre liv gjennom en
daglig utvikling? Uten at vi vet det eller kan gjøre noe med det? Javel, men det gjør
de! Det er det folk kaller skjebnen. Menneskehetens uunngåelige skjebne!
Nå, hør på dette: Et av medlemmene i menigheten fortalte meg at han hadde hatt
kontakt med sin oldefar som hadde vært død i flere tiår, og han hadde klart å skille
hans ånd fra de andre. Han nektet å fortelle meg hva slags opplysninger han fikk fra
underverdenen, men sverget på at det var til daglig hjelp for ham.
Nå, hør på dette: Etter at åndene var kommet til ro langs veggene, så jeg igjen
Djevelen vandre rundt i rommet og stanset foran hver enkelt som var til stede. Og så,
da han stod rett foran min søster, begynte hun å få brekninger. Hun spydde hvit slim
blandet med blod rett der på gulvet, men det var ingen som hjalp henne eller tørket
det opp!
Og nå, hør på dette: På den kvelden gikk det også opp for meg at dette ikke var
mitt første møte med Satan! Jeg hadde truffet ham tidligere. Da jeg var en liten unge
på bare tre år, den samme alder som Wiley er nå, falt jeg i koma med en kraftig feber
og ble til slutt oppgitt som død. Da kom den samme rosa personen inn i rommet og
stod og studerte meg ganske lenge ved fotenden av sengen. Så smilte han tilfreds og
forsvant. Og feberen begynte langsomt å avta. Fra den dagen av, fra møtet med menigheten, begynte jeg å undre meg på om jeg var et barn av Satan fordi han hadde
reddet meg fra døden da jeg var liten. Og den natten var jeg den eneste personen,
borsett fra min søster, som hadde sett Djevele marerialiserte seg foran meg. Ingen andre hadde lagt merke til noe som helst. Og du vet hvordan det er: De regnet det som
helt naturlig at feberen hadde lagt seg.
På veien hjem la jeg også merke til at det var fullmåne. Og det var søndag. En fredag med fullmåne — en natt for de forrykte! En søndag med fullmåne — en natt for
Satan!
Hør på dette også: Min søster begikk selvmord den natten! Hun hengte seg fra et
banantre rett ved siden av lokalet. Og hun var kledd i rosa! Kle deg aldri i rosa,
Jonny, og hold deg allid klar slike som klær seg i rosa! Fremdeles klandrer jeg meg
selv for at jeg ikke gikk sammen med henne hjem den kvelden, den søndagskvelden
med fullmåne — en Satans natt!”
“Var det da du begynte å få problemer?”
331
“Jeg sluttet ganske enkelt å fungere som menneske i mer enn tre år. Jeg fikk litt
hjelp fra noen venner, men jeg overlevde stort sett ved å stjele, tigge etter mat, overnatte på gaten og sorterte gammelt søppel. Samtidig forsøkte jeg å brenne opp hver
hjernecelle på billig kokain. Og jeg visste hvor jeg skulle få tak i det!
Jeg tilbakte nettene, og mange elendige dager, i et forfallent strandskur på den
andre siden av øya fullstendig isolert. Ja, i mer enn tre år!
Så kom min far, min mors femte ex, ned fra Minnesota for å drive et feriested.
Han hjalp meg å komme meg tilbake på føttene. Min far var et stabilt, solid menneske. Hvordan han kunne bli tiltrukket av min mor, er en gåte. — Må han hvile i
fred.
En av min fars venner tok meg om bord i en liten fiskebåt som en av mannskapet.
Han gikk fallitt bare noen måneder senere. Jeg ba på knærne om at han måtte selge
meg den vesle fiskebåten, men han nektet. Men jeg sviktet ham ikke og fortsatte å
jobbe for ham lenge etter at han sluttet å betale lot. Min utholdenhet lønnet seg, slik
jeg hadde forventet. Jeg ba ham om å få overta båten som belønnng for at jeg ikke
hadde vendt ham ryggen. Da sa han: ‘Du ber om en stor belønning for en liten tjeneste.’
Etterpå har det alltid vært min holdning. Jeg gjør en liten theneste, men ber om
en stor belønning. Jeg klarte å manøvrere ham opp i et hjørne av skyldfølelse, og til
slutt godtok han å inngå en avtale med meg. Jeg overtok båten, men beholdt ham som
en av mannskapet. Jeg betalte han litt ekstra for hver tur slik at han var fornøyd helt
til fangsten avtok til nesten ingenting og det ikke var mer penger å dele.
Du har sikkert hørt uttrykket at ‘den ene tjenesten er den andre verdt.’ Her i landet sier de ‘klå meg på ryggen, så skal jeg klå deg.’ På Bahamas sier de at ‘all gjeld
må tilbakebetales.’ En kveld kom en av guttene som hadde hjulpet meg da jeg var på
det verste og kreve at det var på tide med en tilbakebetaling. Og før jeg visste ordet
av det, var jeg fullt engasjert med narkotikahandel, for det meste marihuana og kokain, til og fra forskjelige destinasjoner over hele Karibbea. Jeg hadde havnet i kjøttgryta og klarte å betale tilbake hver ensete slant jeg skyldte min venn for båten. Da
ba han om å få gå inn som medeier, og det godtok jeg. I et helt år gikk alt som smurt
til vi bestemte oss for å skipre annenhver tur. Den første turen han skipret for seg
selv, utikvlet seg til en katastrofe. De ble tatt med buksene nede, båten ble konfiskert og selv fikk han en dom på tjue år. Mannskapet fikk sju år hver, og jeg takket
Gud og Satan for at jeg ikke hadde vært med på turen. Jeg slapp unna!
På samme måten som deg, Jonny, tror jeg ikke på tilfeldigheter. Jeg tror at Djevelen tar vare på sine!
Det var ikke før jeg ble tvunget til til å ta stilling som mannskap på en Cessna
som trafikkerte kokain fra Columbia til Nassau at situasjonen begynte å bli prikær.
Vi hadde to turer med enorm profitt for alle involvert og beholdt store mengder for
oss selv. Uten at vi var klar over at vi uoffisielt jobbet for medlemmer av regjeringen
med forbindelser direkte til presidenten, ble vå både griske og overmodige.
Kanskje du har lest at President Pindling ble anklaget for å drive med narkotikatraffikkering og kastet ut av kontorene?
332
Overmodige som faen bestemte vi oss for å doble forsendelsene og ta dem direkte
til International Airport of Nassau.
Vi var nesten hjemme da to fly, rett ut av det blå som om noen hadde knipset med
fingrene, hadde kurs rett mot oss. Og vi ble beskutt. Tro meg, jeg visste at det var
slutten da motoren tok fyr og piloten satte nesen rett ned for å komme unna angriperne. Han var klar over at han ikke kunne lande på flyplassen, så vi bestemte oss for
den avsidesliggende stranden der jeg hadde tilbrakt så stor del av mitt liv i ensomhet.
Så la jeg merke til at piloten var skutt i brystet, og igjen visste jeg det var slutten!
Tro meg, Jonny, eller la vær, men den piloten klarte på mirakuløs vis å lande det
vesle flyet på sandstranden den ettermiddagen! Jeg stupte hurtig ut selv før det stod
stille, men piloten ble tatt av flammene da det eksploderte.
Nå, hør på dette: Jeg løp som en gal mot det versle strandskuret da mn svigerfar
plutselig dukket opp. Han advarte meg mot å gå inn i skuret, men heller sette til
skogs. Jeg hadde knapt nok nådd trygg avstand da det veske skuret eksploderte i løse
luften!
Igjen var jeg totalt lammet av sjokk uten at jeg hadde tro på tilfeldigheter. Men
nå hadde jeg iallfal bevis for at Djevelen tar vare på sine! Jeg var ikke lenger i tvil
om at det var Satan som rådde over min sjel!
Neste morgen dro jeg til Nassau for å besøke en venn. Han skyldte meg en tjeneste og jeg trengte noen gryn. Men bare kort tid etter at jeg jeg var kommet inn i
byen, kom en av forbindelsene våre fra Columbia mot meg med pistol. Han fyrte av
to ganker, men uten å treffe. Jeg ble da klar over at de hadde kontrakt på meg. På en
eller annen måte må vi ha tråkket noen på tærne som vi ikke skulle ha tråkket på
tærne! Jeg bestemte meg for å flykte fra Bahamas for godt. Sent den natten, i en alder
av bare tjueto, stjal jeg en fiskebåt og satte kursen for Florida keys. Jeg har ikke vært
på Bahams etter det.”
“Hva med din mor? Du nevnte at hun var dødssyk.”
“Hun er hovedgrunnen til mine engstelser. Jeg er overbevist om at hun er på jakt
etter meg for å få meg tilbake til Bahamas for å overta menigheten.”
“Haaah! Ærverdige Kirk Coleman. En voodoo prest! Hadde ikke det gjort seg?
— Har hun noen gang vært i Florida?”
“Hun er i Florida rett nå! Og det er første gangen hun har vært utenfor Nassau.
Øya, altså. — Å bare så du skal være klar over det: Jeg har mulighet til å bli høyesteprest. Hun er høyeste prestinne!”
“Har du planer om å reise tilbake?”
“Det kommer ikke på tale! Men jeg engster mg. Jeg vet ikke hva som vil skje hvis
jeg nekter. Forresten, Jonny, hvis denne kvinnen kommer og vil leie hos deg, så for
all del ikke lei til henne. Aldri!”
Kirk tok et bilde fra sin slitte lommebok og la det foran Jonny.
“Dette er et foholdsvis nylig bilde av min mor.”
Jonny reagerte spontant.
“Er det et bilde av din mor! Den kvinnen var her og ville ha en leilighet for over
en uke siden. Hun var interessert i Violets leilighet. Men den var ikke ledig.”
333
Samtidig med Kirks sterke reaksjon på Jonnys opplysning hørte de tre harde
bankinger på ytterdøren!
Kirk var på beina og ved døren før Jonny fikk sukk for seg.
“Hvem er det? — — Hvem er det!”
Ingen svarte. Begge var tause. Men Jonny ble irritert.
‘De kunne nå ha såpass folkeskikk at de svarte når de ble spurt.’
Kirk var anspent. Han stirret intenst mot døren.
“Hvem er det?”
Det var fremdeles ikke noe svar. Så, plutselig, akkurat idet Kirk skulle til å si noe,
banket det igjen kraftig på døren. Tre slag!
“Hvem er det? — Svar meg, for pokker!”
“Det er meg. Lillian. Jeg må snakke med deg med en gang!”
“Jeg må snakke med deg!”
“Jeg kan ikke komme akkurat nå! Men jeg lytter.”
“Jeg trenger å snakke med deg inne i leiligheten!”
“Jeg har sagt at jeg ikke kan komme akkurat nå! Jeg snakker med Jonny. Og døren er låst!”
“Å, Kirk, når skal du slutte med alt det tullet? Din mor venter på deg i leiligheten.
Hun vil snakke med deg!”
“Min mor? Det har jeg liten tro på!”
“Hun sier det er viktig! Hun sier hun må treffe deg med det samme!”
“Jeg har sagt det til deg, for faen, at det kan jeg ikke rett nå! Be henne komme tilbake i morgen. jeg kan ikke gå ut herfra før det har begynt å lysne.”
“Dere oppfører dere som små unger, begge to! Hun vil flytte inn i nummer
seksten, Violets leilighet. Hun vet det er ledig! Men hun trenger kontanter!”
“Jeg kan ikke hjelpe henne med det! Si at hun må komme tilbake i morgen. Hun
vet hva det gjelder.”
“Din mor gir ikke inntrykk av å være en forståelsesfull kvinne. Hun krever å få
snakke med deg straks! Hun har reist ganske langt, som du vet.”
“Ja, og hun har oppholdt seg i distriktet i mer enn en uke. Hun har hatt gos
anledning til å besøke meg. Si at jeg ikke kan snakke med henne før i morgen samme
hva som skjer! be henne komme tilbake i morgen kveld!”
Lillian svarte ikke. Jonny lurte på om hun fremdeles ventet utenfor eller om hun
var gått tilbake i leiligheten. Kirk var synlig opprørt. Øynene skiftet fra døren til
Jonny. Han var vill i blikket.
“La meg få spørre deg et spørsmål: Tror du på treenigheten?”
“Den er jo en del av Bibelen, og når det gjelder Bibelen, må du enten tro alt eller
avvise alt. Du kan ikke vare velge å tro på det som passer deg eller det som du liker
best.”
“Hør på dette: Gud er god, ikke sant? Ordene er helt synonyme med bare en bokstav forskjellig. Den onde er ond, ikke sant. Også de ordene er helt synonyme. Vi har
alltid hørt om den guddommelige treenigheten: Gud, Kristus og Den hellige ånd:
334
Ikke sant? Men er du klar over, Jonny, at det også finnes en djevelsk treenighet: Satan, Djevelen og Lucifer? Under skapelsen kjempet Satan mot Gud for å få kontroll
over hele universet, den totale verdensmakten, og han vant en midlertidig seier. Så
ble Djevelen kastet ut av himmelen og ned i helvete av Gud selv. Han organiserte sitt
eget maktsenter slik også Gud har gjort i det himmelske og han kjemper fremdeles
for full kontroll over himmelen, jorden og helvete. Derfor er Gud og Satan evige
motstandere som kjemper mot hverandre for å få kontroll over hele universet. Den
samme evigvarende kampen er blit intensifisert mellom Satan og Kristus her på jorden der begge kjemper for å vinne sjeler til å slutte seg til deres respektive armeer
i deres kamp for fullt herredømme. Å tro at dette er en kamp som bare angår jorden,
er latterlig! Det gjelder ikke mindre enn kampen om fullt herredømme over hele universet!
Den som hersker over hele universet, har også full kontroll over evigheten. Det
er slik at dess lengre ut i universet vi kommer, dess langsommere går tiden. Og når
vi er kommet helt til ytterkanten av alle melkeveier, står tiden stille og evigheten er
et faktum.
Folk flest tror at skapelsen skjedde som en formidabel eksplosjon for rundt fem
hundre millioner år siden, Det store smellet. Men det var bare begynnelsen, og siden
den gang har skapelsen vært en pågående prosess.
I dag kan vitenskapen bevise at universet er under konstant utvidelse. Og det går
fortere dess lenger ut en kommer. Den siste galaksen som ble oppdaget, er så uendelig at å riese gjennom den med dagens teknologi vil ta så lenge som fra skapelsen og
fram til nå, ganget med 500. Rundt 500 millioner lysår. Det er for evig til at et menneskes hjerne kan fortå det. Det kan høres absurd ut, men det er et faktum at universets senter er nær melkeveien, muligens selve jorden. Og det er ingen velsignele, men
menneskehetens forbannelse.”
“Og hvorfor er det en forbannelse?”
“På grunn av vår korte levetid!
Tiden blir målt i kretsløp. En full dag er ett kretsløp rundt selve jorden. Det utgjør en rotasjon. Hver skapning i universet er forutbestemt til å leve et visst antall
revolusjoner. Og fordi en rotasjon på jorden er så kort, har også menneskeheten kort
levetid. Bare forestill deg at vi bodde i universets utkant der en rotasjon kan ta millioner av år! Et menneske som dør i en alder av hundre på jorden, kan it det ytre
rommet oppleve til svarende et hundre tusen rotasjoner på jorden, ganget med ett
hundre. Tenk deg da en planet der et kretsløp tar millioner av år! De individer, eller
skapninger, som bor på en slik planet, vil opplevet at livet ikke tar slutt. Folk flest
tror at Bibelen er på avveier i det spørsmålet, men så enkelt er det å forklare evigheten. Og hele Bibelen er basert på fysiske løsninger! Vitenskapen bekrefter dette.
— Evigheten er så absolutt ikke lenger noe mysterium!”
“Nåja, det blir nå et lite problem å komme dit, da.”
“Ja, med dagens transportmidler. Men hvis vi hadde hatt de rette transportmidlene, kunne vi lett oppnådd evigheten uten først å måtte dø. Men i den prosessen som
døden utgjør, oppnår vi nettopp den muligheten. Døden er ikke annet enn en over-
335
gang fra kjøtt til ånd slik at vi kan begynne vår transport mot evigheten i en åndelig
dimensjon. Prosessen kan synes som en liten evighet i seg selv, og mens de er ‘på
vei’ kan en sjel bli rastløs av å ikke vite hvor det bærer hen eller hvor lenge det vil
ta. Det er denne vanskelige perioden av overgang ot transfomasjon som Bibelen opprinnelig refererer til som skjærsilden. En usikker sjel, eller en som er i tvil, kan bli
rastløs og opprørsk på samme måten som sjøfolkene til Columbus var i tvil og ble
rastløse. De planla mytteri og gjorde opprør mot Columbus på samme måten som
en sjel i skjærsilden gjør opprør mot Gud!
Slik noen er gode og noen er onde blant menneskene, slik er det også bant åndene.
De beholder den personligheten de hadde som menneske.
De sjelene som blir ledet av Den hellige ånd, de gode sjelene, og de som blir ledet
det av erkedemonen Lucifer, de onde, er samlet til det endelig oppgjøret om kontrollen over hele universet! Det er ikke gitt på forhånd hvem som kommer til å vinne!
Det er grunnen til at den åndelige kampen mellom Kristus og Satan er blitt så
intens her på jorden — med Djevelen som seierherre. Det er nok å se deg rundt. De
som representerer Kristus er få i forhold til alle som representerer Satan. Og den som
har kontroll over de fleste sjelene vil få full kontroll over universet — fra nå av og
inn i evigheten.
Hvis du leser boken om Satan, Jonny, vil du se det ganske klart. Å bare lese boken om Jesus, er som å lese om den kalde krigen uten at Sovjetunionen blir nevnt
med et ord, eller å lese om den andre verdenskrigen uten å vite mer om Hitler enn
bare hans navn og at han var ond.
Det er også slik når du leser i Bibelen.
Bare ved å lese boken om Satan i tillegg til boken om Jesus vil du få hele bildet
klart for deg. I løpet av de tre årene jeg tilbrakte i det strandskuret, leste jeg hele boken om Satan, Jonny. Jeg studerte den! Og da stod alt dette helt klart for meg. Grunnen til at menneskeheten ikke forstår Bibelen, og mer eller mindre famler i blinde,
er at de aldri har hatt anledning til å lese mer en to tredjedeler av det totale. Bare når
du har forstått hele bildet, er du blitt kunnskapsrik og vis. Og det er også grunnen til
at menneskeheten er kunnskapsløs og primitiv til sammenligning med vesener og
livsformer fra andre planeter. Og selvfølgelig er det også et resultat av menneskets
korte livsløp her på jorden. Når vi er blitt modne nok til å benytte vår begrensede
kunnskap, dør vi ganske enkelt fra den! Vi sliter fremdeles med å forstå forskjellen
på arvesynd og dødssynd, mens mer intelligente livsformer har å avviklet hele problematikken!
Vet du forskjellen på arvesynd og dødssynd, Jonny?”
Jonny satt og lurte på om han burde ha noe med dette å gjøre, men han syntes
temaet var interessant. Han var også fascinert over Kirks måte å fremstille det på og
det faktum at han var så annerledes enn Jonny hadde opplevd ham tidligere.
Var dette forskjellen på narkovraket Kirk og voodoopresten Kirk?
“Jeg har alltid hørt fra min mor, og også til dels fra min bestemor, at det finnes
tre dødssynder som det ikke finnes tilgivelse for. Disse tre syndene er homoseksualitet, spott mot Den hellige ånd og en endelig forkastelse av Gud i dødsøyeblikket. Det
336
å begå selvmord er det klareste eksemplet på å avvise Gud i døden. For disse syndene
finnes det ingen tilgivelse! Derfor blir de også omtalt som unaturlige synder.
Arvesynd er den ulydighet mot Gud som vi har arvet etter Adam og Eva — søken
etter kunnskap, kjønnslig begjær og misunnelse. Da Adam og Eva tok et bitt av det
eplet, ble de kunnskapsrike om det som Satan representerer, og de ville ha sex. Da
Kain og Abel ofret til Gud, og Gud bare aksepterte Abels offer, ble Kain misunnelig
og slo sin bror i hjel. Disse syndene er også av Satan, men er en del av menneskets
onde natur. De er derfor naturlige synder som mennesket blir tilgitt.”
Kirk satt taus ganske lenge. Han studerte Jonny med tydelig overraskelse.
“Få mennesker er klar over dette, Jonny, mye som et resultat av at den kunnskapen er utelatt i de fleste oversettelsene av Bibelen. Fordi du har kjennskap til
dette, før natten er over skal jeg presentere deg men en uavkortet versjon av boken
om Satan! Er du villig til å ta imot den?”
Jonny syntes at det å bli kjent med denne siden av Kirk, som han til daglig knapt
tålte synet av, var litt fascinerende. Men han satt fremdeles med en dyp skepsis mot
ham.
“Jeg vet ikke. Det har vel lite for seg.”
Den sluskete og likegyldige og totalt forfalne Kirk var som en helt annen person
i kveld, så engasjert, så intens og seriøs. Men da det igjen banket tre ganger på kontordøren, ble han sittende stiv.
“Det er midnatt,” hvisket han. Så reiste han seg langsomt.
“Hvem er det?”
Det var ingen svar.
“Hvem er det!”
“Lillian. Jeg har ventet på deg!”
“Jeg har sagt at jeg ikke kan komme. Er min mor der ennå?”
Lillian svarte ikke. Stillheten var øredøvende.
“Lillian! Er min mor der ennå?”
Lillian svarte ikke. Hun var helt taus.
Så hørte de fottrinn utenfor døren. Og stemmer. Det var et barn som gråt.
“Hvem er det!”
Barnet begynte å gråte høyere.
“Wiley? Wiley! Wiley, er det deg?”
Der var ikke en lyd.
“Lillian! Lillian, er du der?”
Det var stille.
“Mor!”
Kirk lå på knærne foran døren. Så hørte de aktiviteter utenfra. Og en kvinne kommaderte med en sterk og klar stemme som kirkebjeller.
“Jeg må snakke med deg, Kirk! Det er midnatt! Jeg kan ikke vente til i morgen!
Detter er sannhetens øyeblikk!”
“Jeg kjenner sannheten, for faen!”
“Bare delvis. Du må vite resten!”
337
Igjen var det et barn som gråt høyt utenfor.
“Wiley! Wiley! Wiley. Vær så snill! Snakk til meg!”
“Wiley er ikke her. Men han er en del av sannheten! Den må du få vite!”
“Mor, jeg kan ikke komme!” Kirk var på knærne. Han skalv. “Jeg kan ikke åpne!
Jeg er redd!”
Så ble Kirk stille. Utenfra hørtes ikke lenger en lyd. Jonny hadde reist seg bak
skrivebordet mens Kirk strevde med å komme seg opp i stolen. Jonny hadde aldri sett
et voksent menneske så tydelig skrekkslagen før. Han var grå i ansiktet der han stod
og skalv midt på gulvet, foroverbøyd og med armene i kors. Øynene skiftet.
“Hva er alt dette, Kirk?
“Hvis jeg bare hadde vært helt sikker, ville jeg ikke vært så redd. Men jeg tror det
er over for i natt. De har banket tre ganger, ikke sant.”
“Jeg tror det.”
“La oss fortsette, Jonny.” Kirk var gjennomvåt og andpusten. “Først av alt, aldri
bank tre ganger. Før du vet ordet av det kan du ha Djevelen stående rett ved siden av
deg. Og aldri, aldri åpne opp for noen som banker på døren din tre ganger etter midnatt. Ofte når vi banker, banker vi tre ganger. Det er derfor jeg aldri banker på dører,
Jonny. Du kan bli utsatt for all slags djevelskap!”
Jonny kunne ikke helt kontrollere sin sarkasme.
“Ja, og noen ganger kommer djevelskapen rundt uten å banke også.”
“Jeg tror ikke de stemmene vi hørte i natt, tilhørte min mor, Lillian eller Wiley.
Derfor er jeg redd! Hvis det var Wiley som gråt utenfor, kan han ha sett Djevelen.
Da kan han bli utsatt for et eller annet uforutsett. Noe ondt. Jeg er redd!”
“Jeg forstår ikke hvorfor noe galt kan skje med ham. Du hevder jo også å ha sett
Djevelen.”
“Hvorfor faen tror du jeg er så redd? Djevelen trenger alltid en levende sjel når
han materialiserer seg. Den kvelden da jeg så Djevelen i min mors kirke, brukte han
min stefar til å materialisere seg! Og han brukte min søster da han dematerialiserte
seg! His han hadde valgt meg istedenfor min søster — — — kanskje jeg hadde vært
på vei til evigheten nå! Da jeg spurte min mor, sa hun at han hadde valgt min søster
fordi hun til den tid ikke hadde erfart kunnskapen, slik det alltid blir referert til i Bibelen — å ha sex. Kjønnsdriften er som lys og mørke. Den er alltid til stede og er den
vanligste av alle synder.
I motsetning til hva de fleste tror, var Gud klar over da han skapte mennesket at
det var langt fra fullkomment. Vi ble en elendig gjeng! Vi ble fulle av sykdommer
og ufullkommenheter. Sammen med insektene og dyreriket er homo sapiens den
eneste arten som må formere seg gjennom seksuelt samleie. I Guds øyne er kjønnslig
samleie en synd. Det reduserer menneskene til dyr. Nesten all synd som foregår i
verden, er basert på kjønnsdriften!
For å bøte på denne skapelsens feikkonstruksjon gjorde han et unntak for menneskene: Hvis både mannen og kvinnen var uskyldige og uten kunnskap første gangen
de hadde sex, ble deres forhold velsignet av Gud. Og bare hvis den ene av partene
dør, er det tillatt for den andre å finne seg en ny partner.
338
Forholdet mellom mann og kvinne hadde opprinnelig ingenting å gjøre med samfunnet. Det var en pakt bare mellom God og mennesket. Det er ikke snakk om å gifte
seg i Bibelen. Der er bare snakk om å gi eller å ta til ekte. Kvinnen gir. Mannen tar.
Når du gifter den i kirken eller hos sorenskriveren, er det bare en pakt mellom deg
og samfunnet og ikke Gud. Maktsamfunnet vil ha deg under kontroll!
Men i Guds øyne er det bare en måte for en mann og en kvinne til å leve sammen
på med hans velsignelse — og det er bare gjennom å følge Guds pakt!
Kirken derimot forkynner ivrig at den eneste måten et ektepar kan leve sammen
på med Guds velsignelse, er hvis ekteskapet blir inngått i kirken. Det finnes ingenting slikt i Bibelen, men prestene har gjennom alle år ivrig hevdet at et par som ikke
er gift i kirken, lever i synd. Det er noe fordømt vrøvl. Og det er ironisk! I dag aksepterer samfunn og presteskap homoseksuelle ekteskap, hvilket i Gods øyne uomtvistelig er en dødssynd. Så hvis du lever sammen etter Guds pakt, kan du få oppleve at
en prest vil til og med nekte å velsigne dine barn. De bryr seg ikke om hva som er
Guds krav. Til å med Bibelens budskap er de frekke nok til å justere gjennom falske
oversettelser. Slike ritualer som barnedåp, konfirmasjon, kirkevielser og jordpåkastelse er alle i strid med Bibelen. De er ikke fra Gud. Presteskapet engster seg først og
fremst for sin egen prestisje og maktposisjon. Når du blir født, skriver de deg inn i
kirkebøkene slik kan holde deg under kontroll. Gjennom konfirmasjonen kontrollerer
de din ungdomstid og gjennom prestevielser resten av ditt liv! Og i døden forsøker
de til og med å utfordre din evighet gjennom jordpåkastelsen!
Bare nylig er vitenskapen kommet så langt at menneskene er i stand til å formere
seg uten kjønnslig omgang. Og hvis du innbiller deg at det bare er tull og vas, så tenk
på dette: Gjennom hele verdenshistorien er det bare tre personer som er født uten
synd. Bare tre fødsler! De er Adam og Eva, og Jesus Kristus! Ser du det ikke klart?
De tre er de eneste som ikke er blitt unnfanget ved seksuell samleie! Og derfor ble
de også født uten synd. I fremtiden kommer menneskene til å bli unnfanget i laboratorier og den dyrelignende formeringsmetoden med sesksuell samleie vil ikke lenger
eksistere. Kjønnsorganene på menn og kvinner vil etter hvert forsvinne, og homo
sapiens vil dermed ha tatt et gigantisk skritt mot høyere intelligens og i retning av å
bli himmelske vesener. På den måten vil også dødssynden homoseksualitet bli utryddet!”
“Så der vil ble en kur for aids, da, tross alt!”
“Det er bare et forhold som menneskene ikke vil klare å ordne opp i — våre langsomme fremskritt på grunn av våre korte livsløp. Bare tenk hvordan utviklingen ville
skutt fart hvis mennesker som Thomas Alva Edison og Albert Einstein hadde fått
leve, la oss si i ti tusen år istedenfor bare noen tiår. Slik det er nå, når vi bare så vidt
er kommet i gang, er det slutt. For oss alle sammen. Fra den første dagen av våre liv,
begynner vi en reise mot fordømmelse og ødeleggelse — og døden, vår uunngåelige
skjebne! Fra det første pustedrag du tar etter fødselen er livet ikke for annet å betrakte enn en uhelbredelig sykdom som kreft og aids. Kreft! Aids! Selve livet! Evigheten er den eneste kuren for den sykdommen som livet egentlig er, Jonny!”
“Det er fra Bibelen. Hvor kommer svarteboken inn i bildet?”
339
“Etter at du har lest boken om Satan, vil du se alt sammen i et helt annet perspektiv. Da vil alt sammen bli temmelig klart for deg. Du vil begå en synd, men du vil få
full kunnskap. Det er som å ete av kunnskapens tre! Du vill få en komplett kunnskap, Jonny.
Tenk på dette: Jeg kan bare gi deg den boken hvis vi i morgen tidlig begge er i
stand til å se morgenstjernen etter soloppgang. Også Kristus blir omtalt som Morgenstjernen i Bibelen. Men morgenstjernen er egentlig et klart lys som blir reflektert
fra planeten Venus, men i det øyeblikk den lyser opp, blir den kalt morgenstjenenen,
eller Lucifers stjerne. Ironisk nok betyr Lucifer ‘lys.’ Både Adventistne og Mormonerne, og også Pavekirken, kaller Satan for Lucifer.
De gamle grekerne var også klar over at Venus var forbundet med kjønnsdriften,
og derfor kalte de Venus for ‘kjærlighetens gudinne.’ Alt henger sammen i en fornuftig tankerekke. Der er ingen tilfeldigheter, men få ser sammenhengen. Men etter at
du har lest boken om Satan, vil alt sammen bli så klinkende klart for deg at du kommer til å spørre deg selv hvordan du kan ha vært så stokk blind tidligere!
I Bibelen, når kunnskapen blir omtalt som synd, er kunnskapen synonymt med å
erfare sex. Det står om Josef i forbindelse med Maria, at han kjente henne ikke, altså
ikke hadde sex med henne, før etter at Jesus var født. Bibelen henviser aldri direkte
til sex, men omtaler det konsekvent som å ‘ha kunnskapen’ eller å ‘lære sannheten.’
Da Eva gav eplet til Adam slik at han kunne bli kunnskapsrik, beskriver Bibelen
egentlig i bilder denne verdens første seksuelle forførelse. Eva ville ha sex, og hun
forførte Adam. Adam ble kunnskapsrik og synden ble introdusert blant menneskene
— arvesynden!”
“Ja, og Adam har utøvd sin kunnskap ganske intenst helt siden den tid!”
Kirk satte tydelig ikke pris på å bli avbrutt, iallfall ikke av Jonnys sarkasme.
“New York City, for eksempel, blir ikke så ofte kalt Sin City lenger, men stadig
oftere referert til som The Big Apple. Og vi vet hvorfor. Men du vil likevel bli overrasket når du oppdager hvor mye dypere den bibelske kunnskapen går enn bare til å
ha sex. Der er så mye mer du vil se ganske klart i boken om Satan, for eksempel den
fulle kjennskapen til underverdenen og om hvordan du kommer i kontakt med avdøde sjeler. Det kan virke skremmende, men det blir til slutt en vane.
Det er en ting til. Hør på dette: Når du mottar den boken i morgen tidlig, vil du
få en mektig kilde til kunnskap som få har vært forunt til denne tid. Men sverg på at
du kommer til å lese den fra perm til perm, ellers kan du risikere at Djevelen slår deg
død. Nå når du er klar over at søken etter full kunnskap er en stor synd, Jonny, godtar
du betingelsene?”
“Jeg kan ikke se at søken etter kunnskap kan bli beskrevet som synd fordi vi allerede har kjennskap til dette med sex. Tvert imot. Bibelen sier ‘let, og du skal finne.’
Men jeg har ingen problemer med å akseptere å lese boken. Jeg har hele livet hatt en
tendens til å lese alt jeg kommer over.”
“Hvis det er Satans vilje, skal du da i morgen tidlig få en mektig kilde til kunnskap som få i verden har kjennskap til: Kunnskapen om hvordan du får kontakt med
underverdenen. Det blir ofte omtalt som spiritisme, men går egentlig langt dypere
340
enn som så. Ja, du skal sannelig både se og finne. Bruk den kunnskapen du da blir
i besittelse av, med visdom og forstand.”
“Har du brukt kunnskapen med visdom og forstand?”
Kirk bøyde hodet og satt uten å svare ganske lenge. Da han endelig åpnet munn,
snakket han tydelig og langsomt for å understreke hvert ord.
“Jeg tror ikke jeg kan understreke klart nok kraften i de opplysningene du nå
kommer til å få. Det er mange som ikke klarer å takle det, men ender opp på institusjon. Når det gjelder meg selv, Jonny, har jeg tidvis vært nær ved å miste forstanden,
men det var nært knyttet til at jeg hadde fått bekreftet Satans eksistens, og at jeg
samtidig mistet min søster. Vi hadde egentlig bare hverandre. Forhåpentlig vil noe
lignende aldri skje med deg. Men la meg igjen advare deg. Jeg kan ikke på noen måte
forutse hvor aggressiv Satan kommer til å være i ditt tilfelle etter at du har lest boken. Men den sjansen blir du nødt å ta!”
De satt begge tause ganske lenge. Jonny var trett og følte for å døse av litt. I morgen ville han få en skikkelig strevsom dag med å reparere taklekkasjer. I den heten!
Han holdt på å sovne da Kirk kleiste neven i bordet.
“Er du faen gått fra forstanden, mann! Hold deg våken! Dette er en våkenatt! Har
du tenkt å ødelegge alt sammen?”
Jonny svarte ikke, men forsøkte å holde seg våken.
Og så, klokken seks den morgenen, rett før daggry, banket det igjen tre ganger
hardt på døren.
Igjen hørte de en guttestemme som gråt.
Kirk skvatt opp fra stolen, forfjamset, forvirret, usikker og redd.
“Wiley? Wiley! Wiley, er det deg, gutten min?”
Der var ikke svar.
“Faen, Jonny, jeg er engstelig for Wiley. Noe kan ha hendt ham!”
“Er du sikker på at det er Wiley?”
“Jeg kjenner vel for faen min egen sønn! Men han var rar i stemmen. Han var
gråtkvalt.”
“Det er snart daggry. Det er snart lyst. Er Wiley oppe så tidlig?”
“Aldri i livet!”
“Så hvorfor engster du deg for at noe han komme til å hende ham?”
“Det er snart søndag og fullmåne — Satans natt! Og jeg går rundt med Svarteboken. Mor som er på besøk helt fra Bahamas. Lillian som banket. Wiley som har
grått i hele natt! Og at dette er en fullkommen morgen for Lucifers lys. At du er blitt
innviet til kunnskapen. At en djeveltilbeder er flyttet inn i boligen! Og at Violet har
flyttet ut! Alt på samme tid? Nei, Jonny, slike tilfeldigheter skjer ikke, det kan jeg
sverge på!”
“Så hva betyr det, da?”
“Å, Herre Gud hvis jeg bare kunne se klart! Men jeg er redd. Redd for Wiley!”
“Hva tror du kan hende ham?”
“Hva som helst. Jeg fikk besøk av Satan da jeg var på hans alder. Og hvis du ser
ham en gang, vil han komme tilbake.”
341
“Kirk, sett at det er noe i all denne galskapen. Og jeg vet at du sliter med både det
ene og det andre. Gir du meg da boken om Satan, som du kaller den, for å kvitte deg
med en byrde som er for tung til å bære?”
“Ja. Jeg engster meg på grunn av Wiley. Også min mor gjør meg urolig!”
“Så nå vil du at jeg skal ta byrden av dine skuldre, heh? Nå vil du at min ‘One
Night In Sin’ skal utvikle seg til ‘A Whole Life In Misery?’ — Riktig?”
“Du har et veldig sterkt sinn. Du kan klare det!”
“Hva om ikke?”
Da banket det igjen på døren. Men det begynte å lysne nå.
Det var Jonny som svarte denne gangen.
“Hvem er det?”
“Det er meg. Jake. Jake Bronx. Jeg må snakke med deg!”
“Det er seks om morgenen. Kom tilbake når kontoret er åpent.”
“Jeg er på vei til jobb. Jeg har ikke hele dagen. Åpne opp!”
Kirk ristet langsomt på hodet.
“Ikke før vi har sett lyset av Lucifer.”
“Nei, Jake. Jeg kan ikke åpne opp akkurat nå. Hva er det du vil?”
“Jeg trenger å få hele leiligheten vasket ned. Det er for mye dritt der inne!”
“Det er latterlig! Hele leiligheten er nettopp nymalt. Ingen har bodd der siden.”
“Jeg trenger å få vasket ned alle veggene. Hele stedet er fullt av onde ånder. Noe
fryktelig må ha skjedd der inne ganske nylig!”
“Ja, jeg har kokt meg en hel del fryktelig måltider der inne i det siste!”
“Detter er ingen spøk, for faen. Noe må gjøres!”
“Jada, men du har ingen grunn til å engste deg. Alle de vonde åndene er allerede
malt over!”
“Detter er ikke noe å spøke om! Fanden ta deg! Jeg vil snakke med deg når jeg
kommer tilbake!”
Kirk satte øynene på Jonny.
“Du burde ha tatt ham på alvor. Jeg har en følelse av at denne karen kommer til
å skape mange problemer for deg! Dessuten har han rett. Der er onde ånder i den leiligheten!”
“Ja, du har rett. Han har plakater av Marilyn Monroe oppetter hver eneste vegg!
Kanskje hun fremdeles knuller rundt med Kennedy’ene?”
Jonny forsøkte å slå av en spøk. Men det plaget ham at han hadde tilbrakt hele
natten med Violet der inne.
Kirk smilte. “Bare vent til du har lest boken.”
Så reiste han seg plutselig fra stolen og stirret ut vinduet.
“Se! Se den stjernen som lyser! Det er Lucifer, morgenstjernen. Se hvor klart den
skinner selv i dagslys! Jeg har aldri sett den skinne så klart noen gang! Studér den,
Jonny.”
Han åpnet døren og gikk hurtig ut av kontoret. Opphisset løftet Kirk armen ut mot
stjernen i øst i en ekte Hitler-hilsen:
“Heil Lucifer. Heil Lucifer! Heil Lucifer!”
342
Så dro han fram en liten svart bok fra bak beltet som minnet Jonny om den Bibelen han hadde fått av besteforeldrene til konfirmasjonen. Han overrakte den ivrig
til Jonny.
“Nå skylder du meg, Jonny. Les den. Nyt dens kraft! — Heil Lucifer!”
Jonny stod med frysninger langt nedover ryggen. Dette var rene Satan-tilbedelsen!
Kirk smilte mot ham med gule tenner
“Nå har jeg gjort deg en liten tjeneste. Jeg forventer en stor belønning!”
Jonny bestemte seg der og da for at han ikke kom til å lese boken, iallfall ikke
med det første. Men han tok forsiktig imot den uten å åpne den. Og mens Kirk stirret
i ekstase på morgenstjernen, gikk Jonny inn på kontoret og la boken i den nederste
skuffen.
Jonny hadde sett månen stige opp før solnedgangen. Han hadde sett Betlehemstjernens klare skinn. Han hadde sett nordlyset lyse opp hele himmelen i sterkt rødt
og grønt. Han hadde opplevd to måneformørkelser. En gang da han hadde gått nattevakt på en krabbebåt i Beringsjøen, hadde han sett månen stige opp så stor og fryktinngytende at han trodde det var dommedag. Og på sin første dag som immigrant
utenfor New York Citys havn, hadde han stirret forundret på solen som kom opp av
havet istedenfor å gå ned i havet.
Ja, han hadde må mange måter holdt øynene åpne mot himmelens skiftende luner.
Men han hadde aldri før sett en stjerne skinne så klart selv i dagslys! For første gang
i livet kunne han se Lucifer, morgenstjernen, skinne klart på himmelhvelvingen.
Han ble tatt med i dragsuget. Og han ombestemte seg. Han kom snart til å lese
boken som inneholdt den fullstendige sannheten!
“Kirk, jeg er dødstrett. Jeg må prøve å få meg et par timers søvn før jeg begynner
på taket. Det kommer antakelig til å bli hetere enn i helvete på det taket i dag! Takk,
Kirk.”
“Ikke takk meg, Jonny. Alt jeg har gjort, er å adlyde Lucifers befalinger!”
Jonny satt med frysninger. Her var det noe som ikke stemte. Kirk lovpriste Lucifer, men engstet seg over satantilbederen i nummer sytten!
Jonny hadde knapt nådd inngangsdøren til leiligheten da Kirk kom heseblesende bak
ham.
“Jonny, jeg snakket med Lillian. Hun går på tungt stoff, så hun har ikke vært på
beina i hele natt! Og min mor har ikke vært på besøk! Men Wiley ligger til sengs
med en fryktelig feber og er klissvåt av svette!”
343
17
På buken
I kamp mot tømmermenn og onde ånder på den brennhete mandags morgenen kløv
Jonny opp på taket så sent som klokken elleve. Han begynte å vurdere den beste
løsningen og målte opp hvilke mengder han trengte. Den floridianske måten med å
lage flate tak uten nedløp hadde alltid irritert ham, for når det regnet, kom vannet
styrtende ned i alle retninger. Han bestemte seg og ordne opp i det etter norsk mønster med en 2 x 4 ramme rundt hele taket og så lede vannet mot to nedløp. På den
måten kunne han forhindre at vannet rant ned i alle retninger. Da ble det som et fire
tommers grunt basseng der vannet ble ledet ned på bare to steder. I tillegg kunne han
legge en grøft bak huset slik at vannet ikke sølet til grunnen rundt hele bygget.
Jonny var en uforbedrelig perfeksjonist og hadde ingen problemer med å bruke
litt ekstra for å få et godt resultat.
Etter å ha målt opp og bestemt seg for fremgangsmåten, kjørte han over til Lauderdale Lumber for å få pris på trematerialene. Så kjørte han over til Broward Roofing for å sjekke prisene på tjærepappen og alt han trengte til selve taktekkingen, medregnet nedløpene. Alt sammen kom på $430,00 pluss transport. Han ble overrasket
over det gunstige tilbudet. Treverket rundt ble etter måten dyrere, til sammen rundt
$470.00, betalt på forskudd, men levert på huset.
Ja, det syntes faktisk som om han kom mye bedre fra det enn han hadde forventet.
Hvis han kunne gjøre jobben selv, ville han spare hele 4300,00 dollars i arbeidspenger. Kanskje han til og med kunne få noen til å hjelpe seg uten at det ville koste ham
skjorta?
Han brukte tre etterfølgende turer til Broward Roofing for å hente materialene,
tjærepappen og spannene med tjære. Det fordømte slagskipet var knapt nok brukbart
som lasteskip med et bagasjerom så lite at det var vanskelig å få inn så mye som en
På buken
344
rull og et spann om gangen. Det vesle bagasjerommet på et så kraftig karosseri på
over sju meter var nærmest en vits. Han fylte opp bagasjerommet med lokket åpent,
og med så mye som mulig i baksetet til bakenden neste skrapte i asfalten. Før han var
ferdig med den siste turen, hadde Lauderdale Lumber levert materialene og tilbehøret
som avtalt. Med alle materialene på plass i løpet av mandags ettermiddag kunne han
nå begynne å erstatte den nedslitte tjærepappen med et nytt og solid dekke som ville
vare i årevis.
Jonny hadde alltid likt å jobbe med boliger enten det nå var som snekker, murer,
taktekker eller maler. Han gikk nå rundt med noe av den samme følelsen hadde hatt
i ungdommen når han jobbet med å forbedre boliger. Selv med kraftige tømmermenn
klarte han å motivere seg.
Den ettermiddagen kom Craig Holliman innom kontoret.
“Ross har hatt det ganske trasig forrige uke. Nesten ingen tips, og vi har ikke fått
betalt fra Big Daddy’s heller. Ross har tenkt å saksøke. Men vi kommer til å bli på
etterskudd noen dager. Jeg ser du har skaffet takmaterialer. Har du tenkt å reparere
taket?”
“Ja, jeg har en lekkasje i tjuefem.”
“Tjuefem? Hva med tjuefire? Der kom jo hele taket ramlende ned!”
Jonny begynte å le. Han så for seg da taket kom ramlende ned i tjuefire.
“Ja, hele taket må tekkes. Er du interessert i å gjøre jobben?”
“Det ville vært en stor hjelp. Vi har det litt tungt akkurat nå. Eric har vært der
oppe og negerrigget, men jeg vet at han ikke har fikset det skikkelig. Hvis du trenger
en hånd, er det bare å gi meg beskjed. Jeg er en dyktig taktekker. Hva må gjøres?”
“Vi må vel slite av all den gamle tjærepappen og så legge på ny underpapp før vi
legger det siste laget i tjære. Da skulle vi få et tett tak. Og da er det greit og også ta
med det vesle utbygget på enden av bygningen. Hvis du er interessert og er villig til
å gi meg en fast pris, kan du og Ross få gjøre jobben. Det er ikke i min natur å kneke
på et tilbud, så hvis du gir meg en rimelig pris, er det greit. Men hvis du har tenkt å
suge fettet av meg, kan du bare glemme det!”
“Ross og jeg vil trenge en dag til å få av den gamle pappen, og en hel dag å legge
på den nye. Hvis du betaler hundre per person per dag, så er det greit. Det blir 400
dollars for hele jobben, bortsett fra at vi ikke kan kjøre bort den gamle tjærepappen
for deg. Istedenfor å betale oss, kan du trekke det av på husleien.”
“Nei, jeg vil hest slippe å blande arbeid og husleie. Når dere har gjort jobben slik
at jeg er fornøyd, skal jeg betale dere kontant for jobben mot at jeg får kvittering.
Ellers godtar jeg tilbudet på en betingelse: At dere gjør en skikkelig jobb for meg.”
Jonny forklarte hvordan han ville ha jobben gjort, en prosess som var ukjent for
Craig, men likevel enkel.
“Etter et dere har revet av den gamle pappen, kommer jeg til å trenge noen timer
til å få rammen på plass, og etterpå er det bare å jobbe videre på normalt vis. Jeg skal
vise dere etter hvert.”
“Takk, Jonny. Vi begynner i morgen klokken ti.”
“Det høres greit ut. Vi snakkes i morgen da.”
345
På buken
Bare en halv time senere kom Eric busende inn på kontoret ilter som en ilder.
“Pokker, Jonny. Du lager helvete for meg! Det er jeg som har jobben som taktekker!”
“Jeg har bestemt meg for å reparere hele taket. Det er slutt på negerriggingen,
Eric.”
“Du lovet at jeg skulle få den første sjansen!”
“Ja, for mer enn tre uker siden. Og jeg har holdt avtalen. Det var meningen du
skulle reparere taket i meterrommet i tillegg til å sparkle taket i tolv. Jeg har ventet
i tre uker, men du har ikke engang begynt på det!”
“Den jævla bikkja nektet å slippe meg inn!”
“Der er ingen jævla bikkje i meterrommet.”
“Pokker, Jonny, jeg skal fikse det etter at jeg er ferdig med taket! Kirk har lovet
å hjelpe meg. Han er også uten arbeid. Vi trenger kontanter begge to.”
“Ja, det blir litt av en dag. Den fyren er knapt i stand til å få labbene opp fra gulvet, og så har du tekt å slippe ham til på toppen av taket? Glem det! Jeg har en avtale
med Craig. Og hvis han holder sin del av avtalen, skal jeg holde min. Hvis du vil
jobbe for meg i fremtiden, er det greit. Men først må du få ferdig den jobben vi ble
enige om.”
“Hvordan faen regner du med jeg skal betale husleien?”
“Jeg trodde Prissy jobbet som serveringsdame.”
“Faen, Jonny, dette skal du få angre på!”
“Det er på tide du lærer å stå på egne ben, og ikke alltid på noen andres!”
Craig og Ross kom ikke i gang før etter tolv neste dag. Ross hadde kommet sent hjem
etter dansingen og kanskje også underholdt en kunde og to fra homsebaren og Craig
ville ikke begynne uten ham. Han gjorde aldri noe uten Ross. Men da de endelig kom
i gang, jobbet de ganske godt, og innen klokken var sju om kvelden, hadde de revet
av det meste av den gamle pappen.
Jonny ville ikke komme i gang med å få spikret rammen på plass før neste dag,
og kanskje ikke før om ettermiddagen hvis Craig og Ross var like trege til å komme
i gang. Han var lettet over at han hadde sluppet å jobbe på taket i dag, men grudde
seg litt til morgendagen. Værkanalen hadde meldt hett og klissent vær i tre dager. Ja,
en sommerdag i Fort Lauderdale kunne være hetere enn en dag i helvete. Men det var
tross alt ingen storjobb, og han så egentlig fram til å få det gjort.
Craig og Ross var like sene neste dag og Jonny kom ikke i gang med rammeverket
før utpå ettermiddagen. Alt tok lengre tid enn han hadde regnet med. Og da leietakerne så at han var opptatt på taket, husket de plutselig på hundre ting som han måtte
gjøre for dem. Og samtidig ville de betale husleien. Han må ha kløvet opp og ned på
det taket hundre ganger den ettermiddagen, men han klarte likevel å bli ferdig før det
ble mørkt. Han var for stiv til å bevege seg en tomme da han endelig tok kveld. Han
må ha svettet minst en liter og følte seg totalt pumpet. Han kunne føle at han ikke
lenger var noen ungdom, men han nøt det. Fysisk utmattelse var den beste av alle
sovemedisiner. — Han var i ferd med å låse da Kirk kom inn på kontoret.
På buken
346
“Hør på dette: Wiley ligger med høy feber. Jeg tenger å låne hundre.”
“Jeg har ikke hundre og det vet du! Men hvis Wiley trenger transport til sykehuset, så ikke vent med å be meg. Jeg skal ta ham over dit.”
“Jeg trenger noen kontanter, for faen!”
“Ja, hvis du kommer over noen, så regn med meg. Du skylder meg fremdeles fem
hundre.”
“Hør på dette: Jeg har fått ny jobb rett over gaten fra The Sports Clup. På Pirate’s
Cove. Jeg kunne begynt på jobben forrige fredag, men jeg måtte avlyse for jeg hadde
ikke transport. Men jeg er klar til å spille på onsdag, eh, det er i morgen.”
“Ja, og du regner med at jeg kan ta deg opp dit sammen med utstyret? Hvis jeg
ikke har solgt det allerede. Ha, ha, ha, ha.”
“Du er faen ikke morsom, Jonny!”
Lillian ropte fra utenfor kontordøren: “Vi trenger kontanter til medisiner. Feberen
er blitt mye verre!”
Jonny kunne ikke helt avgjøre om frykten i stemmen hennes var relatert til Wiley,
eller om hun engstet seg for å måtte prostituere seg for pengene.
“Han har for faen ingen kontanter på seg! Vi blir nødt til å finne — en annen utvei.”
Ja, hun kom til å prostituere seg. Bare få minutter senere så Jonny henne gå nedover gaten til en bil stoppet ved siden av henne og hun hoppet inn.
‘Uff!’
Bare for noen minutter siden hadde han følt seg helt på topp, men nå følte han seg
plutselig helt elendig. Nesten som en hallik.
Kirk hadde ikke betalt det han skyldte, men han holdt seg likevel rundt for å få
noen kontanter. ‘Jeg trenger noen kontanter, mann.’ Han trengte både det ene og det
andre.
‘Husk, du står i stor gjeld til meg!’
I tillegg presset Jake fremdeles på for å få leiligheten vasket ned. Marilyn Monroe ble litt for vill for ham.
‘Faen ta den dritten! Forbannede skrullinger! Den ene var verre enn den andre!
Faen ta!’
Han låste døren og satte kursen mot sin nye leilighet.
Han tok seg en dusj, fikk på seg noen rene klær og følte seg forholdsvis godt til
mote der han slappet av på toppen av lakenet.
Plutselig banket det på døren. Tre ganger.
Han hoppet opp fra sengen. Pokker! Han trengte ikke å lese noen spesiell bok for
å innse at han ville til stadighet bli plaget av demoner så lenge han oppholdt seg på
denne eiendommen! Han ventet på at de skulle banke igjen slik at han kunne telle
hvert bank. Og så banket det igjen. Tre ganger. Pokker!
“Hvem er det?”
Men det var ingen som svarte. Så banket det igjen — tre ganger!
Han ropte ut: “Er det noen der?”
“Ja. Det er meg. Elizabeth. Kan jeg komme inn?”
347
På buken
Jonny åpnet forsiktig døren.
“Hva faen er det du prøver deg på? Å skremme livdritten or meg?”
“Hvordan det? Jeg banket jo bare på døren.”
Hun kom inn og smilte ertende.
“Du er vel ikke redd kvinnfolk, er du?”
“Jeg kommer til å bli hvis du suger etter blod!”
“Jeg har lagt merke til at du kikker. Så jeg regnet med at du trengte noe. Hva om
jeg suger etter ståpikk — din?”
Jonny ble overrasket over at hun var så rett på sak. Han husket en vits og begynte
å le. De var så altfor direkte, disse kvinnene. Og de kvelte sin kvinnelighet med sitt
røffe språk. Så hun ville viste seg fra sin røffe side i kveld? Javel, hun var iallfall
kvikk i kjeften. Han burde ha holdt kjeft. Han smilte.
“Jeg vet ikke. Hvordan står det til med deg? Jeg trodde du var ute etter et sted å
bo — og ikke bare en ståpikk.”
“Jeg beklager at jeg ikke har tatt kontakt, men jeg har blitt enig med samboeren.
Vi flyttet ut av den rosa bygningen og inn i den blå bare noen huser lenger nede i
gaten. Han spør meg ikke lenger ‘hvor i helvete har du vært, ludder’ hver gang jeg
kommer hjem. Han jobber hele dagen og sover hele natten og lar meg være i fred til
å tilbringe natten slik jeg ønsker. Å fortelle at jeg hadde tenkt å forlate ham, satte
ham virkelig på plass. Jeg har stort sett fått ham der jeg ønsker nå. Han gir meg heller ikke juling lenger. Men på denne måten ser vi lite til hverandre. Så bare fordi vi
er samboere betyr ikke det nødvendigvis at vi er elskere. Selvfølgelig må jeg gi ham
av og til, men det er heller sjelden.”
“Uff!”
“Hva med deg og meg? Hva med å fortsette der vi sluttet forrige gang?”
“Jeg har ingen kontanter på meg. Det har jeg aldri. Alle plager meg etter kontanter. Av og til føler jeg meg som en vandrende finansinstitusjon, som en minibank.”
“Det er ikke noe problem. Jeg forstår. Jeg kan komme innom på kontoret å hente
kontantene der.”
“Jeg vet ikke. Jeg er ikke så opplagt på dette med sex akkurat nå. Og jeg har heller ikke noe skotsk i kveld. Jeg er litt pumpet etter å ha vært på taket i hele dag.”
“Det er ikke noe problem. Vi kan røyke litt dritt.”
“Nei! Jeg er ingen røyker. Jeg tar meg en drink av og til.”
“Jeg trodde du likte meg. Vil du ikke holde meg med selskap?”
“Jøss, du er hyggelig selskap. Men jeg holder meg stort sett for meg selv her,
bortsett fra at jeg må ta meg av en del som er tilbakestående. Jeg har ingenting imot
å være alene, men av og til er det hyggelig å ha noen å prate med som er normale.”
“Takk. Jeg kan bli rundt en times tid. Og du trenger ikke betale meg. Du har sett
varene, men jeg har ingenting imot å vise deg en gang til. Og jeg også liker ditt selskap. Og heller ikke jeg er så begeistret for Florida.”
“Så hvor er du fra?”
“Scottsdale, Arizona. Min mor flyttet til California og lot meg stort sett være for
meg selv. Der begynte jeg ganske tidlig å tjene godt med penger som prostituert i
På buken
348
Hollywood. Dess yngre dess bedre, vet du. Jeg pleide å underholde en mengde filmkakser mens jeg arbeidet for ei horemamma som ble kalt for Beverly Hills Madam.
Jeg har knullet Sylvester Stallone etter at den danske bikkja slo opp med ham og
også Ernest Borgnine mens han var gift med den norske kvinnen. Men min største
favoritt var Danny DeVito. Han var morsom.
Kan du tenke deg den vesle knotten rulle seg på toppen av meg? Ha, ha, ha. Jeg
hadde ingen uvaner den gang, så jeg sparte mesteparten av pengene. En gang hadde
jeg over to hundre tusen dollars i banken!”
Jonny foretok en hurtig hoderegning. Over to hundre tusen dollars delt på femti
var med enn fire tusen samleier! Og sannsynligvis en tilsvarende sum brukt opp. Uff,
det var over åtte tusen samleier! Dritt og dra! Og her lå hun nesten på knærne og ba
ham om å bli en av hennes mange ståpikker! Det var motbydelig. Men hun var tiltalende nok til at han hadde gått rundt med ståpikk på henne.
“Du kunne ha sluttet å prostituere deg da og heller investere i en skikkelig forretning.”
“Det var det jeg jobbet for som så mange tidligere prostituerte, men jeg mistet alt
sammen da Lincoln Savings & Loan of California gikk konk. Et kriminelt opplegg.
Sjefen havnet i fengsel, men det hjalp ikke meg noe særlig. Min venn på den tiden
foreslo at vi startet en forretning istedenfor å sette penger i banken. Men vi gikk konk
etter seks måneder. Fyren bedro meg! Så her er jeg tilbake til utgangspunktet, men
denne gangen i Florida. Jeg er blitt tjueåtte nå og nede på femti, og av og til tjue, per
knull. Men jeg har likevel klart å spare meg opp førti tusen dollars. Det er ganske bra
her nede i Florida med gatene fulle av prostituerte. Og jeg sverger ved Gud at det jeg
klarer å suge ut av disse ståpikkene, beholder jeg for meg selv. Ikke noe jævla rasshøl
med ståpikk skal noen gang få sjanse til å skusle bort mine hardt tjente midler igjen,
det kan jeg love deg!”
Jonny fortsatte hoderegningen — førti tusen delt på femti pluss tilsvarende for å
dekke daglige utgifter. Det var i nærheten av ti tusen samleier i løpet av femten år.
Og det var over tretten hundre ståpikker hvert år og gjennomsnittlig rundt tre og fire
omganger hver kveld. Nei, det virket nesten umulig.
Han husket at han som jobbet på bensinstasjonen hadde fortalt ham at noen av
disse horene kunne kjøpe så mange som femten kondomer på en kveld. En om gangen! Nåja, kanskje til å begynne med hadde hun fått mer enn femti per knull, men
likevel. Nei, denne kåtfitta fikke han se å holde seg borte fra hvis han ikke ville bli
tellet som nummer ti tusen og en, ti tusen og to, ti tusen og tre — eller deromkring.
Og i tillegg hadde hun hatt mange typer og samboere.
Jonny gikk ikke lenger rundt med ståpikk mellom lårene. I stedet gikk han rundt
og undret seg over hvor fort den var forsvunnet. Alt han hadde igjen nå, var en inntørket liten skinnfille.
“Det var trist å høre. Du må være bitter.”
“Ikke bitter. Bare skuffet. Jeg nyter å ha sex, så jeg har hatt mine stunder. Og jeg
elsker mennesker. Selv om du må ta mye dritt, møter du noen hyggelige innimellom,
som for eksempel deg. Og det kompenserer for mye elendighet. Da jeg startet i Cali-
349
På buken
fornia, hadde jeg ofte sex uten å bruke kondomer, men her i dette aids distriktet tar
du en helvete sjanse uten dem. Men hvis du vil elske med meg i kveld, skal jeg gjøre
et unntak. Bare for deg.”
Hun begynte langsomt og sensuelt å strippe for ham. Jonny begynte å telle igjen,
og han telte ikke sauer.
“Selv om du ikke vil nyte varene, kan du i det miste nyte utsikten.”
Ja, så menn, Elizabeth så godt ut og var ganske tiltallende til å være en tjueåtte
år gammer prostituert med over ti tusen samleier bak seg. Med en gjennomsnitt på
femten centimeter per ståpikk utgjorde det en total kjørelengde på femten kilometer
— og enda litt! Hun var slank og stilfull, men han undret seg over hennes faste bryst,
og da syntes hun å lese tankene hans.
“Jeg har selvfølgelig skaffet meg et par silikoner, men ellers holder jeg meg i god
trim. Men jeg har tapt ganske mye vekt i det siste. Jeg har jobbet for hardt, tror jeg.”
“Ja, du har vel hørt uttrykket om at ‘en god hane aldri blir feit.’ Det gjelder vel
for høna også. Da skulle det ikke være nødvendig med tilleggsgymnastikk.”
“Nei, jeg trenger ingen tilleggsgymnastikk. Jeg driver gymnastikk hele tiden.”
Hun var naken nå og beveget silikonene nærmere. Jonny slappet av på toppen av
lakenet fullt påkledd. Hun merket hans sinnstilstand og satte seg ned ved siden av
ham på sengen.
Han følte seg godt avslappet idet han rakte ut hånden og hun la seg ned ved siden
av ham. Hun rullet seg over ham og kysset ham mens hun presset de små, faste silikonene hardt mot brystkassen hans.
“Kan jeg få spørre deg et direkte spørsmål?”
“Kjør i vei. Men jeg lover ikke et direkte svar.”
“Sist vi møttes følte jeg at vi hadde noe på gang. Synes du i det hele tatt at jeg er
tiltrekkende?”
“Ja, jeg synes du er veldig tiltrekkende. Det er få jeg har møtt her som er tilsvarende tiltrekkende. — Hvorfor spør du? Du vet jo at de fleste faller for deg.”
“Ja, sånn overflatisk. Men jeg mener mer grunnleggende. Dette er ikke noe frieri,
men kunne du tenkt deg meg som din kone?”
“Jeg kunne aldri tenkt å gifte meg i dette landet. Når det gjelder deg, ville både
ditt tidligere og nåværende liv klart kollidere med det jeg ville forvente av en kone.
Å dele fitte med halve Hollywood er ikke akkurat min ide av en god kone. Og når du
forteller meg at du har samboeren din der du vil ha ham — sovende hjemme i sengen
mens du er ute og selger sex, takker jeg Gud for at jeg ikke er ham. Nei, jeg kunne
ikke tenkt meg tanken på å ha deg som min kone. Men jeg kunne ikke tenke meg
noen annen heller, iallfall ingen som jeg til denne tid har truffet i dette landet. Jeg
hater krigsmaling og pålimte hekseklør!”
“Han er et rasshøl!”
“Så hvorfår være sammen med ham i det hele tatt?”
“Hvis jeg treffer en hyggelig fyr som vil gifte seg med meg, vil fortiden min ikke
være noe problem. Jeg kan forandre meg.”
“Så mange tror at de kan endre seg over natten ved bare å knipse med fingene,
På buken
350
men så enkelt er det ikke. Din fortid vil alltid være en del av din fremtid. Ingen kan
gjøre gjort ugjort. — Har du barn?”
“Jeg har to, men de er adoptert bort. Jeg har også hatt to graviditetsavbrudd og
noen aborter. Jeg er ikke steril.”
Jonny sukket, men forholdt seg taus. Det var aldri et spørsmål om moral med
disse kvinnene. Her slengte hun all dritten rett i ansiktet på ham som noe positivt for
å bevise at hun ikke var steril! Jonny hadde best lyst å be henne gå, men lot det være.
Hun lå med ansiktet mot brystet han. Men de var begge tause. Hun løftet hodet
og så ham rett inn i øynene.
“Jonny, det er noe jeg må tilstå: Jeg får betalt for dette!”
“Hva mener du med det? Jeg har ikke tenkt å betale deg!”
“Jeg har vært noen ganger over hos Rick og røkt litt dritt. Prissy er blitt serveringsdame, vet du. Og jeg har besøkt Eric av og til. Men jeg kommer ikke til å treffe
ham mer. Han har den mest motbydelige kroppen jeg kan tenke meg — feit og firkantet. Vi var begge ganske høye da Kirk kom innom. Begge røkte mengder med
dritt og engstet seg fordi de var på etterskudd med husleien. Forresten, visste du at
Lillian er gravid? Så bestemte de seg for å gi meg syttifem dollars hvis jeg ville tilbringe litt tid sammen med deg. De forsøker å få noe på deg, tror jeg, slik at du ikke
skal presse dem for hardt i forbindelse med husleien. Jeg ville bare et du skulle vite
det. Du har vært hyggelig og grei mot meg.”
Jonny ble sittende målløs. Elizabeth så på klokken.
“Faen, jeg har en avtale om ti minutter med den enslige karen fra India som bor
rett over gaten. Han er fast kunde. Jeg må komme meg av gårde!”
Hun pakket hurtig inn silikonene, dekket dotten og fikk på seg den korte kjolen.
Hun sløyfet makeup’en.
“Jonny, jeg må be deg om en tjeneste. Vil du bli med meg utenfor og følge meg
over til Amoco? Jeg lover at du kan stole på meg. Jeg sniker meg ut først og venter
på deg utenfor. — Greit?”
Jonny nikket. Han var fullt påkledd likevel. Etter at hun hadde gått, kom han seg
fort på beina og gikk ut av leiligheten. Både Eric og Kirk stod og snakket utenfor
naboleiligheten, leiligheten til Eric. Jonny var ikke overrasket. Han hadde regnet med
noe slikt, men han var skuffet over at Elizabeth spilte sammen med dem.
De kom imot ham og smilte forlegent.
“Faen ta deg, Jonny. Så det er slik du spenner våre hardt tiltjente penger — på en
jævla billig prostituert! Det er for faen en forbrytelse her i Florida. Hvis politiet var
klar over dette, ville du måtte tilbringe måneder bak gitter allerede første gangen. Det
er en jævla sjanse å ta! I tillegg, hvis du stikker pikken din i alt som er tilgjengelig,
kommer du før eller siden til å bli stående igjen med noe som du ikke kan vaske av
deg med Ajax! Do må slutte å holde deg med alle horene!”
Jonny følte en iskald forakt fra nederst i mellomgulvet. Noen av menneskene som
bodde her i Florida var av lavere klasse enn han noen gang hadde opplevd tidligere.
Han holdt på å koke over av forakt!
“Hvis jeg var deg, Eric, og du også, Kirk, så ville jeg ikke engste meg så mye for
351
På buken
min del. Akkurat nå har jeg ingen planer om å rapportere dere selv om det var det jeg
burde gjort. Når jeg tenker meg om, Eric, kan hende Prissy ville likt å vite hvordan
du spenner hennes hardt tiltjente penger! Da vil du kanskje i fremtiden trenge en hore
og to i tillegg til den du bruker nå! Og når deg gjelder deg, Kirk, så har du jo en på
heltid! Kanskje politiet burde få greie på det også! — Dere to elendige misfostre!”
“Pass den dritne kjeften din, Jonny, eller så skal jeg få politiet over hit på noen
minutter!”
“Ja, gjør det! Jeg vet du er glad i å ringe 9-1-1! Etter å ha røykt dritt i hele kveld
og er så høy du holder på å fyke av og kan knapt bevege tungen, er jeg sikker på at
politiet skulle likt å ta en nærmere kikk på deg, og spesielt all den dritten du har liggende i leiligheten! Så for en gangs skyld skulle du ha god grunn til å ringe politiet,
herr Jones. Jeg er sikker på at de vil være interessert i å høre hvor lett det er for en
tiltalende kvinne å stikke av med syttifem dollars for ingenting. Men jeg er jo klar
over at når hun besøker deg, må hun jobbe for pengene! Kanskje det er en god ide
å ringe Prissy med det samme! Det ville sikkert vært interessante opplysninger for
henne! — Ditt jævla rasshøl av et narkovrak! Helvetes misfostre!”
Eric og Kirk vekslet blikk. Men Eric ble bare mer aggressiv. Han var høy, og han
hatet å svelge sin egen medisin.
“Hvis du tror du kommer klar med dette så lett, Jonny, tar du faen så feil! Vi skal
snakkes i morgen på kontoret! Drittsekk!”
“Ja, dere er velkomne begge to. Og ta med dere noen kontanter. Hvis ikke blir
dere nødt til å se dere om etter et sted å bo!”
“Jonny, hvor ble du av? Du lovet å bli med meg bort på bensinstasjonen.”
Jonny var overrasket over å se Elizabeth komme løpende mot seg.
Men hun henvendte seg mot Eric med påtatt overraskelse.
“Å, jeg trodde dere var inne i leiligheten og røykte dritt. Jeg hadde tenkt å stikke
innom og få meg en blås. Forresten, takk for pengene, Eric. Det er sjelden jeg slipper
å jobbe for dem!”
Jonny innså at han hadde en venn i Elizabeth. Iallfall så langt det kunne kalles
vennskap slik folk var her. Hun grep ham i armen og satte kurs mot bensinstasjonen.
Hun sa ikke noe. Det virket som om hun gikk i egne tanker.
“Jeg trenger noen sigaretter.”
Han ventet utenfor. Også på tilbaketuren gikk Elizabeth i andre tanker.
“Jonny. Jeg har noe jeg tenker på. Du skal få vite hva det er når jeg har bestemt
meg. Er jeg velkommen til i stikke innom?”
“Hva tid som helst. Dag og natt.”
“Takk. Det er noe med deg som gir meg en god følelse. Jeg føler meg avslappet
og trygg, og ikke som en dritt, men verdifull. Og selv når det er ubehagelig, sier du
sannheten. Det tror jeg ikke jeg har opplevd før. Alt er så overflatisk. — Takk skal
du ha.”
Jonny svarte ikke, men nikket mot henne og smilte. Så han fikk henne til å føle
seg trygg. Trist at han ikke kunne si det samme om henne.
På buken
352
“Jonny, jeg fortalte deg at jeg hadde en avtale. En fast kunde. Men av en eller
annen grunn grudde jeg meg, så jeg droppet det for i kveld.”
“Godt for deg hvis det får deg til å føle bedre.”
“Jeg har blandede følelser. Jeg føler at jeg har mer kontroll over mitt eget liv, men
jeg føler meg fattig på kontanter.”
“Ja, Elizabeth, alt har sin pris — på godt eller ondt.”
“Jeg hadde håpet jeg kunne tilbringe natten.”
“Ikke i natt, Elizabeth. Å vite at samboeren din ligger hjemme og venter på deg,
føler jeg at det er galt.”
“Jeg skal kvitte meg med ham i morgen!”
“Du misforstår. Jeg har ikke noe ønske om å ødelegge forholdet mellom dere. Og
når det gjelder meg selv er jeg ikke ute etter noe forhold mens jeg bor her i Fort Lauderdale. Jeg vil ikke bli sittende fast her. Og folk flest er gått helt i hundene på grunn
av marihuana og kokain. Jeg passer ikke inn.”
“Jeg går ikke hjem i kveld. Jeg er redd. Samboeren min har vært ute på en tre
dager lang kokainorgie. Det er da han vanligvis banker livdritten or meg. Du sa jeg
var velkommen til å stikke innom dag eller natt. Jeg tar deg på ordet i natt. Jeg er
redd for å gå hjem i kveld.”
“Ok da. Du er hyggelig selskap.”
Elizabeth ble hos Jonny den natten. Hele natten. Da han falt i søvn oppå lakenet,
lå Elizabeth i armene hans splitter naken. De hadde pratet i hele tre timer. Om dem
selv. Om livet. Om kjærligheten. Om familie. Om prostitusjon, narkotika, svik, utroskap — og om fremtiden.
Da han våknet neste morgen hadde hun krøpet under lakenet og sov fredfullt og
avslappet.
Jonny kunne ikke la være å undre seg på hvor mange millioner menn rundt om i
landet som var gift med en slik kvinne og som var mor til deres barn. Amerikanerne
hadde et uttrykk for slike også — de var mammaknullere.
Craig og Ross var i gang før ni den morgenen. De ville få jobben ferdig i en omgang,
helst for å få tilgang til noen kontanter. Eller for å sitere Craig, ‘vi er på etterskudd
med alle våre regninger, uten en matbit i kjøleskapet og fullstendig blakk.’ Ross
hadde noen erstatningskrav kommende, men det tok en evighet å få dem avklart.
Etter som dagen gikk, ble Jonny mer og mer fornøyd med jobben. Craig var en
erfaren taktekker og gjorde en god jobb. Men likevel var Jonny litt irritert, for som
amerikanere flest var de lite opptatt av detaljer. Hjemme ville det til og med blitt
betraktet som slurvet arbeid. Men her nede i Florida var det bare å akseptere resultatet som godt utført. Ross, derimot, var bare en middelmåtig håndlanger, en eksotisk
danser på et hett tjæretak som gjorde sitt beste for å hjelpe sin elsker Craig mens han
klaget seg og utøste forbannelser under den brennhete Florida solen.
Klokken tre om ettermiddagen hadde de gjort seg ferdige med over halvparten av
taket i den brennende heten. Ja, i dag kunne de nyte heten i solskinnsstaten Florida.
Sommeren var rett rundt hjørnet; den heite og klissete Florida sommeren.
353
På buken
Klokken fire kom Craig busende inn på kontoret med naken overkropp. Han var
klissvåt og dekket med tjære, og han var opprørt.
Det slo Jonny at livet av og til kunne være som et brennende helvete.
“Faen, Jonny, her er en bygningskontrollør som er kommet for å sjekke byggetillatelsen din.”
“Den er grei. Bare send ham inn.”
“Der er ikke en ‘han.’ Det er en ‘hun.’ Og hun er fryktelig uvennlig!”
Jonny reiste seg.
“Ok. Jeg skal snakke med henne.”
Han gikk ut av kontoret for å se etter bygningsinspektøren, men hun var ikke å få
øye på. Til slutt kom han over henne mens hun snuste rundt i bakgården.
“Hallo. Hva gjelder det? Jeg er eieren.”
“Jeg er Fort Lauderdales bygningskontrollør. Jeg er Magdalena Autry. Og jeg er
sikker på at du er klar over at du driver ulovlig!”
Magdalena gav inntrykk av å være en mandig inspektør der hun paraderte rundt
i svarte bukser og en gul overjakke. Det var noe militant over henne. Når hun snakket
var det nesten som om hun gav militante befalinger.
“Jeg — eh, jeg forstår ikke. Det var en inspektør her for et par uker siden, og alle
hans krav er blitt fikset.”
“Kan vi gå inn på kontoret? Jeg må få se byggetillatelsen!”
Jonny viste henne inn på kontoret. De satte seg.
“Jeg må få se byggetillatelsen!”
“Byggetillatelse? Men jeg bygger da ingen ting.”
“Vårt kontor er blitt informert om at du er i gang med en større reparasjonsjobb
på et av takene. Jeg tror du er klar over hva jeg viser til!”
“Ja, det er riktig. Men det er ingen stor reparasjonsjobb. Jeg reparerer bare noen
taklekkasjer. Jeg overtok denne eiendommen for bare noen måneder siden. Men jeg
er ikke kommet så langt at jeg har begynt med noen forbedringer. Bare det å få stoppet videre forfall har vært en jobb i seg selv.”
“Dette er en Fort Lauderdales bymessige forordning. Hver eneste eiendomsforbedring innenfor byens grenser krever en byggetillatelse!”
“Sammenlignet med bygningenes opprinnelige standard har jeg ikke vært i stand
til å gjøre en eneste forbedring til denne tid. Senere, når økonomien tillater det, har
jeg planer om å foreta forbedringer. Dette året betrakter jeg det som godt utført arbeid hvis jeg kan klare å stoppe forfallet.”
Magdalena Autry, Fort Lauderdales bygningsinspektør, svarte ikke. Hun dro fram
en skriveblokk som hun plasserte foran seg og begynte å skrive på et gult ark. Der
kunne Jonny lese overskriften ‘LOVBRUDD’ med store bokstaver.
Hun forholdt seg taus. Så overrakte hun ham papiret med alle lovbruddene og
kommanderte på militært vis: “Skriv under her!”
“Hva er dette for noe?”
“Dette er et vedtak om fem hundre dollars i mulkt for å ha foretatt omfattende takforbedringer uten byggetillatelse! Du har ti dager, ti dager, på deg til å betale mulk-
På buken
354
ten ellers vil det automatisk bli utstedt en arrestordre i ditt navn på et tretti dagers
fengselsopphold! — Skriv under her!”
“Hva? Truer du meg med fengselsopphold bare fordi jeg reparerer en taklekkasje?
Det er idiotisk! Er det ikke tillatt å reparere en liten taklekkasje? — Hva slags diktatur er dette!”
“Du er nødt til å følge loven!”
“Hva slags lov er det? I ‘de fries land’ har du ikke engang såpass frihet at det er
tillatt å reparere en liten taklekkasje! Hva slags frihet er det? I det sosialistiske samfunnet som jeg mer eller mindre har flyktet fra et helt liv, er det til og med nedfelt
i grunnloven at ingen kan hindre deg i å foreta reparasjoner på egen eiendom! Og her
er jeg i Amerika, ‘de fries land,’ og blir truet med et tretti dagers fengselsopphold for
å ha reparert en taklekkasje!
Jeg trodde det var i ethvert samfunns interesse at folk tok vare på eiendommene
sine! Men nå begynner jeg endelig å forstå hvorfor det er så mye slum og forfalne
boliger her! Hva annet kan dere vente når dere har gjort det å ta var på egen eiendom
til en kriminell handling?”
“Loven er klar. For å kunne foreta reparasjoner, trenger du en byggetillatelse.”
Hun virket litt mindre militant nå. Men Jonny var fremdeles opphisset.
“Jeg bygger ingenting! Jeg bare reparer noen taklekkasjer! Og jeg foretar ingen
tilføyelser eller forandringer. Alt jeg gjør er å stoppe taket fra å lekke!”
“Du må likevel ha en byggetillatelse!”
Jonny hadde problemer med å forstå hvorfor han trengte byggetillatelse når han
ikke skylle bygge noe. For en vanvittig lov!”
“Og hvordan får jeg det?”
“Du kan ringe City Building Department og informere dem om omfanget av reparasjonen og betale gebyret, og så vil du få utstedt en byggetillatelse.”
“Og det kan jeg gjøre selv?”
“Du kan ringe i morgen etter ni. Før jeg går vil jeg gi deg kortet mitt og et telefonnummer du kan ringe. I mellomtiden blir du nødt til å skrive under her.
Hun gav ham en penn og viste til bunnen av papiret der det stod ‘underskrift.’
“Skriv under her.”
“Er det meningen jeg skal undertegne min egen dom, heh? Ikke tale om! Jeg må
snakke med en sakfører om dette. Taktekkingsfirmaene må ha kjempet hardt for å få
noe slikt gjennomført. Hvis dette er loven, er den ikke stort annet en systematisert
idioti! Jeg nekter å tro det. Derimot, hvis dette er en formalitet jeg ikke har fulgt, er
det ikke være for mye å forvente at jeg få kan ordnet med en tillatelse i morgen.”
Fort Lauderdales bygningskontrollør var ikke i et vennlig humør. Hun kastet kortet mot han og gneldret: “Ring dette nummeret i morgen etter ni. I mellomtiden må
du stoppe enhver virksomhet. Hvis jeg ser at du jobber på en annen bygnng uten
byggetillatelse, kommer jeg personlig til å ringe politiet og få virksomheten avviklet
og deg personlig kastet bak murene! — Nå, skriv under eller så tar jeg deg inn!”
“En ting er sikkert: Hvis slum er det dere ønsker, er slum det dere vil få. Og da
er slum alt dere fortjener! Og slik er det blitt!”
355
På buken
Jonny grep papiret og skrev under mens bygningskontrolløren igjen understreket
sin autoritet.
“Loven er klar, og manglende kjennskap til loven er ingen unnskyldning!”
Hun forlot kontoret og spaserte opp gangveien slik en eksersis-sersjant inspiserte
sine tropper. Jonny ble stående igjen skjelvende av sinne og opphisselse. Dette var
et helvetes vanvidd! Han kunne knapt tro det!
Han måtte komme seg vekk fra dette galehuset en stund! Han satte kursen mot
Tom’s Alley Bar. Den hyggelige bartenderen med de kraftige melkemuggene var
ikke på jobb i dag. I stedet var det en ny bartender med overdrevet krigsmaling og
hekseklør som presenterte seg. Sannsynligvis et utslitt ludder, den typen du treffer
så ofte på de lokale barene. Hun brukte en rusten leppestift som hun hadde smurt
nesten opp til nesen, et kraftig rustfarget hår, sannsynligvis en parykk, og de lengste
hekseklørne han noen gang hadde sett. Også de var lakkerte i rustfarge for å matche
med resten. Hun var bare et kommersielt produkt, men hun serverte et par kraftige
Jonny Walkere før hun lot ham være alene og gruble over sin egen elendighet, spesielt sin situasjon i Fort Lauderdale, men også over livet generelt.
Han var begynt å se Sør-Florida fra i et annet lys nå. Befolkningen var vanligvis
av lav standard, iallfall her i Fort Lauderdale. Det å være et sammensatt rasesamfunn
medførte mange problemer som ikke ville vært så fremtredende i et homogent samfunn. Samme om politikerne brølte til de var blå i ansiktet angående overlegenheten
i et flerrasesamfunn, kunne ikke Jonny lenger se noen fordeler. Det skapte skiller
istedenfor samhold. De fleste politikerne hadde nok ikke særlig tro på det selv, men
måtte messe på det velkjente refrenget for å få flest stemmer. Enhver politiker i
Amerika som ikke lovpriste et rasesammensatt samfunn skape et heller snevert stemmegrunnlag for seg selv. Nei, Hitler hadde rett hva det angikk. Men han hadde brukt
ufine metoder som Jonny avskydde.
Jonny så ingen mulighet til en forbedring av standarden på den amerikanske befolkningen i den overskuelige fremtid unntatt gjennom et strengt, diktatorisk utdannelsessystem noe lignedne som å sette hele befolkningen på militær disiplin. Men
med all den narkotikaen som var i omløp var det en utopi. Og enda verre var det med
all den korrupsjonen som florerte både blant politi og byråkrater.
Hvis du har en dum befolkning, får du også dumme politikere. Hvis du har en uutdannet befolkning, får du også snevre politikere. Det var nok resultatet av det Jonny
hadde fått erfare gjennom denne snevre og korrupte inspektøren. Og da får du også
et tilsvarende politikorps — alt sammen et resultat av tingenes tilstand.
Når en befolkning forfaller til horder av narkomane og kriminelle, får du et samfunn av fengselsfugler og overtallige straffeinstitusjoner som legger en enda større
byrde på skattebetalerne enn et mer humant samfunn ville gjort. — Tre måneders
fengsel for å reparere en taklekkasje! Jonny snøftet foraktelig. Hvordan kunne det ha
utviklet seg til en slik situasjon? Basert på tidligere erfaringer var det helt uamerikansk! Landet var midt inne i et nedadgående svalestup! Men Amerika hadde nå alle
disse problemene. Amerika hadde utviklet seg til et samfunn som utviklet seg etter
den onde sirkel istedenfor at samfunn med positive ringvirkninger. Ingenting syntes
På buken
356
å være planlagt, men alt var reaksjonært. Og en situasjon måtte virkelig være helt på
bunn før noen reagerte! Og nå var han som hadde hatt så sterk tro på det amerikanske
samfunnet, og egentlig hatt så mange positive opplevelser, blitt truet med tretti dagers fengselsstraff for å har reparert en taklekkasje. Og hvis han ikke hadde reparert
taklekkasjen, vill han antakelig ha fått seg en bot da også slik den andre inspektøren,
Gubasko, hadde truet med. Hvordan kunne Fort Lauderdale ha utviklet seg på denne
måten? Det var helt bortenfor all sunn fornuft!
Hadde det nå utviklet seg slik i Amerika at herskerklassen gjorde alt for å holde
mesteparten av befolkningen på et så lavt nivå som mulig — udugelige og uproduktive? Jonny reagerte uvanlig sterkt! Det gikk så absolutt ikke slik han var oppdratt
til å fungere. Hvis du har en høy stilling, skal du også holde en høy standard. Han var
oppdratt med stor respekt for et samfunns offisielle kanaler, et hvilket som helst samfunn, men etter bare seks måneder i Florida var det ikke mye igjen av den respekten.
Her sa de på folkemunne at det var politiet som var problemet istedenfor løsningen.
Han bestilte enda en Johnny Walker.
Mange ganger tidligere i livet hadde han undret seg over hvorfor det i et samfunn
som USA der store deler av befolkningen kjørte rundt i siste modell Cadillac, var så
mye slum. Og generelt ville et samfunn som la så stor vekt på eiendomsskatter til
slutt havne i problemer. For det første var det ikke en skatt som var basert på en persons evne til å betale, men mer en straff for folks villighet til å investere i, og bygge
opp, sitt eget land. En tom eiendom er egentlig et tapsprosjekt, spesielt etter de vanskelige årene etter en ferdigstillelse. Og da er eiendomsskatten ikke noe annet enn
en tilleggsstraff for å ha utvist skapervilje.
I de fleste tilfeller var eiendomsskatten ikke noe annet enn en skatt på folks gjeld
istedenfor en skatt på inntekt. Hvis du bygger en eiendom med 20% egenandel og
80% lån, var 80% prosent av skattegrunnlaget ikke noe annet enn skatt på gjeld. Det
var virkelig en vettløs form for beskatning! I California hadde de tatt konsekvensen
av dette og avviklet den form for anakronisme.
Og så, på toppen av det hele, var nødvendig vedlikehold gjort ufattelig vanskelig
og ble nå betraktet som forbedringer istedenfor vedlikehold. Folk gav ganske enkelt
opp å kjempe mot et ugjennomtrengelig byråkrati og lot sine eiendommer gå til nedfalls. Alt dette byråkratiet var helt unødvendig og byggetillatelser burde vært begrenset til nybygg og større forandringer. Det var fullstendig idiotisk at en som reparerte
en taklekkasje kunne bli straffet med tre måneder bak murene!
Det var loven og systemet som var kriminell og ikke hardt arbeidende mennesker!
I tillegg var også skatten basert på boligstandarden. En godt vedlikeholdt bygning
fikk mye høyere skatt en tilsvarende som var gått til nedfalls. Det burde heller vært
motsatt. Men hvis du lot bygningen gå til nedfalls uten at du brøt noen av forskriftene, kunne du søke det lokale Property Tax Evaluation Board om å få redusert grunnlaget for eiendosskatten. — Snakk om å sette fornuften på hodet!
Nei, dette virket ganske enkelt ikke! Amerikanerne var så visst ikke de smarteste!
Det måtte da finnes mer fornuftige måter.
Han bestilte enda en Jonny Walker. Han hadde ikke lenger noe problem med hvor
357
På buken
han skulle gjøre av den tredje for å ha god balanse. Han visste hvor han skulle ha
den. Og han hadde gjort en viktig oppdagelse: To i hver fot gav bedre balanse, og tre
i hver fot en enda bedre balanse!
Ja, ja. Han kunne ikke la negativitetene løpe av med seg bare på grunn av det tilfellet med boliginspektøren, men han lurte på hvem som hadde rapportert ham. Han
var langt fra sikker, men han hadde en anelse. Dette landet hadde også utviklet sed
til et sted med tystere. ‘Det er hans feil, det er hennes feil, men det er ikke min feil!’
‘Ta ham! Ta henne! Ta alle sammen! Men jeg er uskyldig!’
Han syntes han kunne høre stemmen til Eric skurre mellom ørene.
Ja, ødelegg og la forfalle! Det irriterte Jonny. På toppen av alt annet kunne fremtiden hans bli enda mer elendig hvis han skulle få mer å gjøre med denne Gestapo
offiseren, monsteret Maggie. Ok, i morgen ville han ringe City Hall og skaffe seg
byggetillatelsen. Hvis det i det hele tatt var mulig, fikk han prøve å forholde seg til
loven. Han begynte å føle seg litt mer avslappet.
Ja, det var merkelig hvor effektiv Johnny Walker var til å roe et opprørt sinn!
Før han gikk bestilte han enda en uten å bry seg om han hadde skikkelig balanse.
Da Jonny kom tilbake til hotellet, var det sju personer som stod og ventet å ham utenfor kontordøren. Craig og Ross, og Kirk som flirte unnskyldende, et heller tiltalende
svart par som var på jakt etter leilighet og en storbrystet hvit kvinne sammen med en
type som så ut som om han nettopp var dradd inn fra gaten. Kirk var den mest pågående.
Craig og Ross kom inn på kontoret først. Jobben var gjort. De trengte penger.
Jonny lovet å stikke innom leiligheten deres om få minutter. Kirk var opprørt.
“Wiley er blitt verre. Vi må få ham på sykehuset med det samme. Det er akutt!”
Denne gangen måtte Jonny love å ta dem til Broward Hospital etter at han hadde
snakket med de andre.
Det svarte paret var på jakt etter leilighet, men etter å ha blitt vist nummer seksten, bestemte de seg for å ta en leilighet i den rosa bygningen tvers over gaten.
Under tvil leide Jonny til det siste paret, Joyce og Brian. De trengte et sted med
det samme, og etter at de hadde betalt husleien, depositum og nøkkelen, flyttet de rett
inn. De hadde noe utstyr hos en venn, men det kunne de hente senere.
Hele komplekset var fullt nå, bortsett fra nummer tolv, men der bodde han selv.
Eller, han sov der, for han holdt seg for det meste på kontoret. Og når det gjaldt måltider, ble det mer og mer vanlig at han tok dem på Arby’s. Til litt over tre dollars for
et roast biff smørbrød med kola og kaffe, var det overkommelig.
Han hadde håp om at nummer nitten skulle bli ledig. Det var den minste leiligheten og lå rett ved siden av kontoret. Men Connie hadde overlevd tre husherrer og
regnet med at hun skulle overleve tre til før hun flyttet. Hun hadde ingen planer om
å flytte derfra. Det var hennes hjem.
Men Jonny visste hvordan han skulle få henne ut av rommet slik at han selv
kunne flytte inn.
Den svarte kvinnen med de to jentene viste seg aldri, ikke engang for å hente ut-
På buken
358
styret sitt, noen klær ot et par kokekar. Etter to uker kastet han alt sammen i søppelkontaineren. Han ville begynne å fikse opp leiligheten.
Han gjorde også ferdig trearbeidene rundt taket på The Cottage. Craig hadde gitt
gitt ham beskjed om at de ikke var villige til å reparere taket på The Dump. De var
redde for å gjøre det, for inspektøren hadde truet med at hvis hun så dem på noen av
takene, ville hun utstede bøter på fem hundre dollars for hver av dem.
Dette bekreftet for Jonny at det var Eric som hadde rapportert arbeidet til boligseksjonen på City Hall fordi han hadde gitt arbeidet til Craig og Ross. Men hvis Eric
trodde han ville få noe arbeid etter dette, måtte han tro om igjen!
‘Det er ok. Jeg får fortsette å negerrigge på amerikansk vis.’
Wiley ble værende på sykehuset i over en uke. Hans tilstand forverret seg og de gav
opp alt håp. Men da endret tilstanden hans seg plutselig, og han begynte å komme
seg sakte men sikkert.
Full av smerter og smertestillende begynte Kirk å jobbe igjen. Han spilte fem ganger om uken for syttifem per kveld. Jonny kjørte ham på jobb av og til, og Kirk visste
hvordan han skulle utnytte ham. Nå betalte han alltid husleien rett etter at Jonny
hadde hentet han fra jobben rundt klokken to om natten. På sett og vis hadde Jonny
ikke så mye imot det. Han så på det som en kjærkommen anledning til å komme seg
bort fra ett galehus og over på et annet. I det minste var det en forandring av omgivelsene.
Kirk var egentlig ingen dårlig underholder og Jonny like godt å høre på en del av
sangene hans, eller strofer, som han kalte det. Litt etter litt fikk han låne bilen alene.
Kirk var også en erfaren mekaniker, så han begynte å foreta små reparasjoner. Han
ville at Jonny skulle kjøpe verktøy, men det nektet Jonny. Han drev et hotell, iallfall
så langt det var mulig. Det var et forsøk fra Kirks side å forsøke å få noe mer penger
ut av ham. Men da Jonny nektet, begynte han å ta bilen over til et bilverksted drevet
av en venn.
Jonny var fornøyd med ordningen selv om Kirk var en person han aldri kunne bli
helt fortrolig med. ‘Jeg gjør en liten tjeneste, men forventer en stor belønning.’
Så kom den fredagen da Kirk fortalte Jonny at han ikke kunne betale husleien den
uken. Han hadde mistet jobben igjen. Han regnet tydeligvis med at det var greit for
Jonny at han unnlot å betale den uken. Men det var det ikke. Han hadde nå lært seg
å forutse Kirks mange påfunn, så han gav ham beskjed om å betale hele beløpet eller
komme seg ut neste søndag. Det endte med at de havnet i en kraftig krangel som
gjorde dem begge urolige. Men denne gangen firte ikke Jonny en tomme, og med tårer i øynene begynte Lillian å pakke. Men igjen tok Djevelen vare på sine.
Paret i nummer atten hadde vært borte i over en uke uten at Jonny fikk beskjed.
Og de hadde ikke betalt husleien. Derfor satte Jonny en lås på dørhåndtaket slik at
de ikke kunne komme inn. De kom tilbake mens han var ute og åt, og de ble iltere og
iltere dess lenger de måtte vente for å komme inn i leiligheten. Den samme søndags
ettermiddagen kom de inn på kontoret og fortalte Jonny at det hadde fått en annen
359
På buken
leilighet og ville flytte med det samme. Kirk utnyttet situasjonen og bønnfalt Jonny
om å få flytte inn i den hybelen i stedet. Den var rimeligere, og han vill gjøre opp for
seg med det samme.
Jonny var skeptisk.
“Hvordan kan en familie på tre klare seg uten kokemuligheter? — Nei!”
“Jeg lover å komme opp med pengene. Vi trenger et sted å bo for pokker.”
Også Eric blandet seg inn i diskusjonen. Han følte at Kirk trengte støtte.
“Jeg ville ikke flyttet ræva mi en tomme hvis jeg var deg, Kirk. Han har ikke hotell lisens og må gå i retten for å få kastet deg ut! Og politiet vil ikke løfte en finger
for ham!”
“Ikke bland deg inn, Eric! Jeg har gitt ham mitt ord på at jeg ikke skal skape problemer hvis jeg ikke kan betale husleien. Han holder meg bare til mitt løfte. Hvis han
ikke vil gi meg en sjanse, skal jeg for faen komme meg ut!”
“Du tenger et sted å bo, Kirk! Ikke la den jævla drittsekken få herse med deg!”
“Ikke bland deg opp i dette. Jeg skal ta meg av det på min egen måte!”
Og igjen viste Jonny seg å være for bløthjertet for disse menneskene. Han lot Kirk
og Lillian flytte inn i atten. Og det selv om han var fullt klar over at han handlet i
strid med amerikansk væremåte. Han var heller ikke klar over at hans beslutning ble
betraktet som en svakhet, og ikke som en anstendig handling.
Før seks den ettermiddagen hadde de skiftet leilighet, og Kirk betalte nå hundre
og tjue istedenfor de hundre og syttifem. Men han krevde også å få mellomlegget for
depositumet tilbakebetalt, så Jonny måtte ut med femtifem dollars i kontanter. Hvordan han hadde klart å skaffe pengene var uklart, men han regnet med at Lillian hadde
vært ute og prostituert for dem. Jonny reagerte knapt på det lenger. Det var bare slik
det var. Mange av de andre leietakerne hadde det også på samme måten når de manglet kontanter. Han så bare på det som en del av den amerikanske levemåten, et praktisk spørsmål og ikke et moralsk spørsmål. Og alle sang det samme refrenget:
‘Det er min egen kropp, og jeg gjør med den som det passer meg! Det er et fritt
land!’ Men prostitusjon var ulovlig i alle amerikanske stater unntatt Nevada.
Likevel hadde abortklinikkene travle dager! Ja, dobbeltmoralen i De forente stater
var omfattende!
Han skulle akkurat til å låse da Elizabeth kom inn på kontoret bærende på en svart
koffert. Hun var i en stille, selvbevisst sinnsstemning.
“Jeg sa til deg at jeg skulle komme innom når jeg hadde bestemt meg. Jeg reiser
i morgen. Og kan du gjette hvorhen?”
“Hollywood, her kommer jeg, heh?”
“Feil! I morgen tidlig er jeg på vei til Haiti. Port au Prince.”
“Det er et vanvittig sted for en vakker, hvit kvinne. Du kommer ikke til å se et
hvitt tryne der nede. De er så svarte at de er blå, og så mange at du ikke kan se dagslyset.”
“Jeg blir der bare noen dager. Der er en liten klinikk der som spesialiserer seg på
jomfrudom implantasjoner. Jeg har bestemt meg for å begynne et nytt liv.”
På buken
360
“Jomfrudom implantasjoner! I Port au Prince? Jeg kan knapt tro dette! Du tror vel
ikke du klarer å lure noen på den måten? En vakker kvinne på tjueåtte? I Amerika!
En som har knullet halvparten av California og en fjerdedel av Florida! Glem det!”
“Å, jeg er en flink skuespiller. Jeg har oppholdt meg i Hollywood, som du vet. Og
jeg har kjøpt meg nonneutstyr for å bevise min uskyld. Enhver som kan få tak i en
tjueåtte år gammel nonne rett ut fra klosteret må jo være en idiot hvis han ikke forstår at han har funnet seg en juvel. Jeg setter bare en betingelse — en åpen adgang
til en solid bankkonto. Det må da finnes en gammel svekling der ute som er klar til
å bite på agnet!”
Jonny ristet på hodet.
“Jeg skal be til Gud og takke ham for at det ikke blir meg!”
Elizabeth virket så oppløftet i dag. Hun var sikkert høy.
“Du kvalifiserer ikke. Du har ikke engang femti. Jeg har andre planer for deg. —
Vil du la meg få overnatte?”
“Bare hvis du er enig i å sove på benken.”
Elizabeth lo.
“Jeg kan ikke lenger bo sammen med min venn. Min ex, altså. Han har mer eller
mindre voldtatt meg hver natt de siste dagene. Det kommer ikke til å skje igjen. Jeg
ringte politiet sist natt og skrev under på en besverget forklaring. Og de fant crack
og crackpiper i leiligheten. Takk God, han kommer ikke ut på flere måneder!”
“Hvordan skal du komme deg til flyplassen?”
“Det har jeg allerede ordnet med. Fyren på den andre siden av gaten kjører en
hotellbuss. Han henter meg i morgen tidlig. Han tilbød meg å overnatte.”
“Kjenner du ham?”
“Ja, han er den kortvokste, noe kraftige inderen som bor for seg selv på den andre
siden av gaten. Han er en av mine faste klienter. Men han er bare en stubb av et menneske. Jeg har planer om noe skikkelig i kveld!”
“Kanskje det er bedre du overnatter et annet std?”
“Jeg lover at jeg ikke kommer sugende etter blod!”
“Ja, men jeg håper du ikke kommer sugende etter pikk heller.”
“En mann bør oppføre seg som et mannfolk, Jonny.”
Elizabeth var altfor typisk amerikansk. Veldig hyggelig på overflaten, men altfor full
av dritt og utviste det som noe positivt. Og altfor kravstor, selv om hun ikke var i
nærheten så kravstor som mange av de ludderne han hadde sett i dette området.
Jonny satte pris på mennesker som ikke var så fremfusende.
Han grep kofferten hennes og gikk sammen med henne over til tolv.
“Føl deg som kjemme.”
Så gikk han tilbake til kontoret.
En ganske ung pike i begynnelsen eller midten på tenårene satt sammenkrøket
utenfor kontordøren da han nærmet seg. Hun så på Jonny med store, bedende øyne
da han åpnet døren og gikk inn.
“Kan jeg hjelpe deg med noe? Har du det all right?”
361
På buken
“Får jeg komme inn?”
“Selvfølgelig. Hva kan jeg hjelpe med?”
“Jeg venter bare på en venn.”
Hele kroppen skalv som et aspeløv. Hun kunne knapt snakke for tennene klapret
hele tiden.
“Er noe galt? Hva kan jeg hjelpe deg med?”
“Vet — vet du n-n-når Richard, den g-g-gamle mannen der oppe k-k-kommer
hjem?”
Hun virket redd. Kroppen hennes var liten og hun virket skjør. Hun var ekstremt
hvit i ansiktet med litt pistrete gråblondt hår.
Istedenfor å sette seg i stolen, huket hun seg ned rett innenfor døren. Hun fortsatte
å skjelve. Noe var galt.
“Nei, jeg har knapt sett ham siden han flyttet inn. Kanskje jeg kan hjelpe deg i
stedet?”
“Jeg var sammen med ham, og han lovte å gi meg noe. Men han sa kan skulle
skaffe meg noen steiner istedenfor å gi meg kontanter. Jeg har ventet i hele ettermiddag!”
Hun fortsatte å skjelve og klapringen med tennene ble stadig sterkere. Det var
tydelig at hun hadde det vondt.
“Kan - kan du hjelpe meg med tjue? Jeg kommer tilbake rett etterpå og da kan kan jeg være sam-m-men med deg.”
Hun hadde problemer med å få fram ordene. Jonny hadde liten peiling på narkoabstinenser, men han trengte ikke være noe geni for å se at denne unge, stakkarslige
ungdommen hadde store smerter.
“Hvor gammel er du?”
“Jeg er atten. Jeg er lovlig. De kan ikke ta deg for å ha sex med en mindreårig.”
“Jeg tenker ikke på det. Men du er ikke atten. Hvor bor do?”
“Jeg tilbringer nettene sammen med Richard. Men han behandler meg dårlig. Han
tar alle pengene mine og bruker dem på seg selv. Jeg har ikke hatt noe på flere dager.
Kan du hjelpe meg? Jeg skal gjøre det godt for deg. Jeg er god.”
“Hva trenger du?”
“Tjue. For en tjue dollar sugejobb får jeg to små steiner, og da kan jeg stoppe å
skjelve.”
“Herre Gud!”
‘I de fries land, hjem for de tapre,
var de narkomane fra vugge til grav.’
Hvordan kunne en pensjonert politidetektiv på over seksti med egne barn utnytte
en stakkarslig ung jente på en slik sjofel, råtten måte istedenfor å gi henne litt hjelp?
“Snakker du nå om Richard i 23, hybelen? Skulle han skaffe deg crack?”
“Ja. Han har tatt alle pengene mine og brukt dem på seg selv. Kan du hjelpe meg
med tjue? Jeg lover å komme tilbake.”
“Du skal få de tjue, men det er best at du ikke kommer tilbake. En kar som Richard kan skade deg istedenfor å hjelpe deg.”
På buken
362
Han gav henne to tidollarsedler. Hun minte ham mest om en halvdød hund på jakt
etter søppel da hun hurtig snappet pengene fra mellom fingrene på ham og løp ut døren. Han hadde stor medynk med henne. Og han følte seg også forvirret.
Hvordan kunne et samfunn som De forente stater være så hjelpesløst når det
gjaldt å beskytte sine egne? De sendte tross alt millioner av dollar rundt om i resten
av verden? Og de sendte sine soldater til steder som Panama, Grenada, Somalia og
Haiti? Påtatt storhet? Hvordan kunne det ha seg at dette landet blandet seg opp i alle
andre lands anliggende når de ikke engang maktet å rydde opp i sin egen bakgård?
Hvordan kunne et samfunn ha forfalt så kraftig fra sekstitallet da det hadde vunnet
hans hjerte?
Uff! Politikk. Prestisje? Verdensherredømme!
Jonny hadde opplevd større behov for assistanse her i overflodens umenneskelige
bakgårder enn i noe annet land han hadde vært i, medregnet utviklingsland som Thailand og Filippinene.
Piken løp hurtig ned gangveien, men stoppet. Så begynte hun å gå langsomt tilbake mot kontoret. Hun så på Jonny med bedende øyne. Hun snakket anstrengt.
“Jeg har ikke hatt mat på flere dager. Kan jeg få låne ti til?”
Han var i et elendig humør! Han bestemte seg for å låse og komme seg til sengs.
Så husket han Elizabeth. Han håpet hun hadde sovnet når han kam tilbake. Derfor
valgte han å vente med å gå tilbake til leiligheten. Men han var lutlei av å sitte på det
kontoret. Hm. Halv ni. Kanskje noen stivere med Jonny Walker ville gjøre ham godt?
Så hørte han forsiktig banking på døren og han visste at det var den narkomane,
hjemløse ungjenta som var kommet tilbake for å se etter ham. Hun kom smilende inn
på kontoret og satte seg forsiktig ned i stolen foran ham. Hun hadde en aura av sårbarhet over seg. Men hun var avslappet, hun snakket forståelig og hun klapret ikke
lenger med tennene. Hun hadde egentlig en tiltalende personlighet. Og hun holdt ord.
“Takk for at du hjalp meg. Jeg lovet å komme tilbake. Kan jeg gjøre noe for deg?”
“Hva kunne du egentlig tenke deg?”
“Du betalte meg tjue på forskudd for en sugejobb. Jeg kan gi deg fitte for femti.
Hvis du vil ha meg hele natten, skulle jeg likt å få hundre av deg. Men du har vært
så grei mot meg at jeg er fornøyd hvis du vil gi meg femti.”
“Jeg trodde vi hadde en slags avtale om at du ikke skulle komme tilbake i kveld.”
“Men jeg har ikke noe sted å gjøre av meg. Og jeg må få tak i Richard for å få
pengene mine. Sist natt tvang han meg til å tilbringe hele natten med en gjeng svarte
karer. Tidlig på kvelden låste han meg ikke på et rom og der måtte jeg tilbringe hele
natten. Forskjellige typer kom for å besøke meg. Minst ti forskjellige typer kom og
voldtok meg en om gangen. Det var så nedverdigende at jeg ønsket å dø! Men jeg var
redd fordi jeg skyldte ham. Han tok inn fem hundre dollars på meg den natten. Så nå
er det han som skylder meg. Jeg har ingen penger og kan ikke reise før han har betalt
meg.”
“Han kommer nok ikke tilbake før i morgen.”
“Kan jeg få bli hos deg i natt?”
363
På buken
“Det er umulig.”
Så tenkte han det kanskje kunne være en god ide at hun fikk overnatte i leiligheten. På den måten kunne hun kanskje nøytralisere Elizabeth for ham. Men han slo
fra seg den tanken.
Han vurderte å gi henne litt penger så hun kunne få seg et rom et annet sted, men
han slo fra seg den tanken også. Hun var så knallhardt på kjøret at pengene ville gå
til knark. Knark før brød. Det var slik livet var her i Fort Lauderdale. Den nye amerikanske livsstilen.
Så husket han at han hadde gitt henne ti ekstra til å kjøpe mat for.
“Kjøpte du noe å ete?”
“Nei, jeg trengte en liten stein til.”
“Er du ikke sulten?”
“Jo, litt. Men det er litt greit når jeg har fått litt stoff.”
“Du kan få bli med meg over til Arby’s og få deg et roast biff smørbrød.”
Ansiktet hennes lyste opp, men hun ble litt usikker.
“Du er for grei mot meg. Vil du at jeg skal prostituere meg for deg?”
“Nei. Jeg skulle likt at du kom deg vekk fra den dritten.”
“Hvorfor kan jeg ikke få bli hos deg da, så kan du ta deg av meg. Da kan jeg slutte
å prostituere meg og du kan knulle meg gratis så ofte du vil!”
Jonny svarte ikke. Han gikk hurtig mot Arby’s for å nå dem før de stengte. Ungjenta nærmest halvløp for å holde tritt med ham.
De satt begge i egne tanker under måltidet. Jonny syntes det var trist at en så tiltalende ung pike skulle være så forfallen. Hun var uten krigsmaling og hekseklør, og
hun hadde også gode matvaner selv om det var tydelig at hun var sulten. Hun måtte
ha fått en god oppdragelse.
Da de var ferdige, lovet han henne tjue hvis hun ville love å ikke komme tilbake
før etter at det var blitt lyst.
“Ja. Vær så snill. Jeg trenger tjue. Vær så snill! Gi meg tjue så skal jeg holde meg
borte! Vær så snill.”
De krysset gaten mot 7-Eleven. Under lyset fra en lysstolpe tok han opp lommeboken for å gi henne de tjue. Ikke før hun hadde fått pengene, kom en svart type gående hurtig mot dem, en litt eldre kar med gråsprengt hår.
“Hva skjer, mann. La meg hjelpe deg ut, mann. Jeg fikser dine behov, mann. Du
få disse for tjue.”
Han rakte ut armen og viste Jonny to små hvite steiner.
Det var første gangen Jonny så crack!
De to hvite steinene minnet ham om to melketenner som hans mor hadde nappet
ut av kjeften på ham og lagt i et vannglass før de ble til en sølvdollar som onkel Dan
hadde hatt med seg fra Amerika..
Han studerte den noe distingverte svartingen før han ristet på hodet.
“Det må være en misforståelse. Jeg er ikke ute for å kjøpe crack.”
Fyren virket overrasket, nesten aggressiv.
“Men, eh, hva med jenta?”
På buken
364
“Hva hun gjør, får bli opp til henne. Jeg traff henne for bare en halv times tid siden. Hun var sulten og jeg kjøpte litt mat til henne.”
Fyren snudde seg hurtig og krysset gaten. Jonny stirret mot piken. Hun hadde et
sultent, desperat uttrykk i ansiktet.
“Var det han som solgte deg stoffet tidligere?”
“Ja. Lov meg å ikke si det til noen, eller så kommer jeg i trøbbel!”
“Det er greit.”
Så gav han henne tjuedollarseddelen. Han smilte ironisk for seg selv. Hun kom
antakelig til å være tilbake om få minutter for å hente de steinene han hadde nektet
å kjøpe til henne tidligere.
Han slapp å vente lenge. Så snart hun hadde fått snappet pengene fra ham, satte
hun kursen over gaten for å få kontakt med langeren!
Jonny stod bare og ristet på hodet da hun forsvant rundt et hushjørne.
I løpet av de neste fire - fem månedene la Jonny ofte merke til ungjenta som gikk forbi, alltid på den siden av gaten som var lengst borte fra hotellet. Noen ganger ble hun
bare stående der ubevegelig med håp om å få et glimt av Jonny med sine bedende
øyne som om hun ville si: ‘Jeg trenger din hjelp. Vær så snill.’ Men Jonny tok aldri
kontakt med henne for å snakke med henne. Til å begynne med trodde han egentlig
at hun ventet på å få treffe Richard, men hun kom like ofte etter at Richard var blitt
kastet ut. Hun var for ydmyk og for engstelig til å ta kontakt med ham — men hun
håpet likevel på et mirakel av medfølelse og hjelpsomhet.
Han forstod til slutt fullt ut hensikten med hennes mange besøk, men bestemte seg
for å ikke bli involvert.
Jonny hadde ikke hatt tanker for Elizabeth før han kom inn i leiligheten. Men hun var
så absolutt ikke falt i søvn slik han hadde håpet. Hun satt og så på TV i den minst
dekkende bikinien han noen gang hadde sett. Toppen bestod bare av noen frynser
som knapt dekket brystvortene hennes og trusen var så begrenset at den knapt nok
dekket selve hullet. Hun virket veldig selvsikker og var forberedt på en enkel fangst.
Men bare tanken på hennes fortid var nok til at Jonny følte ubehag.
“Hvorfor faen ble du så sen? Jeg har ventet på deg!”
“Bare forretninger. Jeg trodde du var i dyp søvn nå og trente deg opp til din fremtidige jomfruelighet.”
Hun presset silikonene hardt mot brystkassen hans.
“Ja, Jonny, blir du ikke fascinert med tanken på min tilværelse som jomfruelig
nonne? Men det gjelder ikke for i natt.”
“Hvorfor ikke?”
“I natt er det bare du og jeg. Min siste natt i synd!”
“Jonny regnet med at han kunne se fram til en natts hardt arbeid og ikke en god
natts søvn. Uff! Han så på klokken. Bare godt ni. Han måtte finne på et eller annet.
— “Eh, kanskje du burde få i deg noe mat?”
“Ikke ennå. Jeg kan ete senere. Rett nå er jeg mer kåt enn sulten.”
365
På buken
“Jeg er kanskje noe egoistisk, men jeg er mer sulten enn kåt. Jeg har ikke hatt noe
å ete i hele ettermiddag. Så jeg foreslår at vi tilfredsstiller vår matlyst først. Hva med
en steik borte på Ruth Chris’s Steak House? De har noen fantastiske steiker der
borte. Men vi må skynde oss. De stenger klokken ti, tror jeg.”
“Mener du seriøst at du vil be meg ut til middag? På en så fantastisk restaurant?”
“Ja, hvorfor ikke? Det kan jo bli en hyggelig avskjedsmiddag for en kommende
jomfru!”
“Takk, Jonny. Den slår jeg til på! Du vet hvordan det er. Mange vil ha tak i meg
for å få seg en omgang. Men det er år og dag mellom hver gang jeg blir bedt ut på
middag.”
Jonny hadde lyst å fortelle henne at han bad henne ut på middag for å slippe akkurat dette med en omgang. Men han lot det bli med tanken. Det hadde liten hensikt å
fornærme henne nå da hun var i så godt humør. Og dette var heldigvis siste kvelden
hun kunne plage ham.
Bare minutter senere var de på vei til Ruth Chris i en Central Cab. Jonny syntes
det var greit nok. Han likte egentlig Elizabeth. Hvis det ikke hadde vært for hennes
motbydelige fortid, kunne hun godt vært en nonne etter hans smak. Hun var uten
krigsmaling og motbydelige hekseklør, så hun kom ikke til å spolere matlysten for
ham. Hekseklør i maten var det verste han visste. Men han lurte av og til på hvorfor
folk var så ivrige etter å fortelle om deres motbydelig fortid. Men det var slik det var.
Folk her var ikke skamfulle av all dritten, men stolte av den. Et standard uttrykk var:
“Hvis du er full av dritt, så sleng den i trynet på folk!’ Han hadde hørt mødre som
engstet seg for døtrene sine fordi de i en alder av tretten år fremdeles var jomfruer.
Og han husket Shirley da datteren på sju var blitt voldtatt: ‘Det er ikke noe problem.
Hun har bare fått seg en tjuvstart.’
‘Slutt å engste deg, Jonny. Slapp av og nyt tilværelsen. Du er i Amerika nå, det
landet du har lengtet tilbake til et halvt liv!’
Den kvelden, på Elizabeths siste natt i synd, kunne de begge nyte den beste middagen de hadde hatt på årtider med en fullkommen New York Strip Steak og en full
flaske rødvin hver. De følte seg begge vel til mote da de forlot restauranten. Det var
ikke engang et skår i gleden at måltidet med alt tilbehør hadde kostet godt to hundre
dollars! Plus tips.
Arm i arm krysset de Federal med tung trafikk og satte kursen mot River Rock
Cafe på den andre siden av gaten. De fortsatte med styrter av Chivas nå, og de hadde
en hyggelig stund. Men Jonny kunne ikke føle seg helt avslappet. Han undret seg på
hvor mange av kundene på baren som en eller annen gang hadde vært en av Eizabeths kunder. Å dømme etter alle de typene som tok kontakt med hanne, var de ikke
få. Jonny drakk litt tettere. Hvorfor var det slik at hver gang han likte noen, hadde de
slik en motbydelig fortid. Og så mange ganger når han hadde vært tiltrukket av en
kvinne uten krigsmaling og hekseklør, hadde det vist seg at de var lesber. Og hvorfor
var det slik at hver gang han traff noen han likte i dette landet, hadde de ødelagt hele
sin fremtid med narkotika og prostitusjon?
Jonny husket ikke at Elizabeth hadde dratt han med seg til leiligheten, men da han
På buken
366
våknet neste morgen, hadde han noen fryktelige tømmermenn. Hun var påkledd og
klar for avreise. Sjåføren ventet utenfor.
Jonny kom seg opp med klærne på.
“Ikke engst deg, Jonny. Jeg voldtok deg ikke i går natt. Jeg så hvilket humør du
var i og lot det være med det.”
“Å, jeg regner med at jeg ikke ville vært brukbar til noe som helst.”
“Det var akkurat derfor du drakk deg så full!”
“Lykke til med din fremtidige jomfruelighet, Elizabeth,”
“Takk!”
Hun smelte døren igjen bak seg som bevis for at han hadde vært en skuffelse. —
Og så var hun borte for all tid.
Forbindelser hadde kort varighet i Amerika.
Jonny tenkte på at mange av leietakerne klaget på at det å kjøpe fitte var så altfor
dyrt.
Han kunne gå god for at det å slippe en omgang kunne være mye dyrere.
‘Å, for en fryktelig morgen, å, for en fryktelig dag.
Jeg har en fryktelig følelse at tømmermenn kommer min vei.’
For en forskjell en dag kan utgjøre! Eller bare noen få timer. Han hadde litt av
noen tømmermenn! Hvis han beveget hodet mer enn en kvart tomme, ville det eksplodere. Hvorfor rotet han det alltid til for seg på denne måten? Hvis han ikke hadde
vært slik en pokkers pirk, kunne han ha nytt en opphissende natt med elskov sist natt.
Gratis! Med en tiltalende kvinne. En som han likte på toppen av det hele. En uten
krigsmaling og hekseklør. Men nei. Istedenfor hadde han slått seg på fylla og brukt
mye mer penger enn han hadde råd til, uten å ha noe annet igjen for det enn noen
hardtbankende tømmermenn. Pokker!
På den samme dagen svermet det med by- og delstatsinspektører på eiendommen.
Maggie Gestapo kom tilbake med enda to inspektører, og den ene av dem var byens
hovedinspektør.
De brukte mer enn en hel time på å inspiserte taket til minste detalj. Han måtte
vise frem alle tillatelser og svare på dusinvis av spørsmål. Hvorfor hadde han ikke
søkt om byggetillatelse! Hvorfor ditt og hvorfor datt! De samme spørsmålene om og
om igjen. Først en om gangen. Og så alle på en gang. Og det var bevisst for at han
skulle forsnakke seg slik at de kunne få noe på ham. Det kostet med et slikt frammøte og det ville vært til ingen nytte hvis de ikke fikk lagt igjen så mange mulkter
som mulig! Dess lengre de holdt på, dess mer følte Jonny seg som en simpel kriminell.
Til Jonnys overraskelse tok overinspektøren ham forsiktig i forsvar og skrøt av
ham for godt utført arbeid samtidig som han understreket ulovligheten i en slik uvanlig løsning.
Maggie Autry var kompromissløs!
“Det finnes ingen forskrifter i Florida for en slik konstruksjon! Han må bringe taket tilbake i sin opprinnelige form. Og han blir helt bestemt nødt til å betale mulkten
367
På buken
på ett tusen dollars! Hvis han foretar seg noe lignende en gang til, skal jeg personlig
sørge for at han havner bak lås og lukke. Vi gør ingen unntak fra loven!”
Jonny var forbannet.
“Etter denne hårreisende erfaringen kommer jeg aldri mer til frivillig å gjennomgå en tilsvarende prøvelse! Jeg har allerede fått min lærepenge! I Rom gjør vi som
romerne gjør. Jeg får bare la forfallet fortsette! Jeg trodde det ville være i ethvert
samfunns interesse at folk tok vare på sine eiendommer, men dette er vanvittig. Hvis
slum er det dere ønsker, er slum det dere vil få! Og slum er det dere har!”
Sjefsinspektøren, en heller rolig og avbalansert person, prøvde forsiktig å utøve
sunn fornuft.
“Loven er klar nok. Du trenger en byggetillatelse for å foreta et slikt inngrep. Jeg
har gjort mine undersøkelser, og vi har inger forskrifter for en slik konstruksjon. Men
etter å ha vært i byggebransjen et helt liv, nøler jeg ikke med å kalle dette en stor forbedring. Hvis du betaler de fem hundre dollars for ikke å ha søkt om byggetillatelse,
tror jeg vi lar det være med det.
Men jeg må likevel understreke at ingen fremtidige forbedringer kan bli utført
uten først å søke om byggetillatelse.”
“Dere trenger ikke engste dere. Etter en slik erfaring som denne, ville jeg vært
fullstendig idiot hvis jeg skulle forsøke meg på det samme en gang til. Jeg kommer
sannsynligvis til å legge eiendommen ut for salg i nær fremtid. Dessuten har jeg fått
enda en mulkt på fem hundre dollars med en ti dagers fris til å betale — for ikke å
ha klippet hekken på nyplantede busker og for å ha latt gresset vokse en tomme for
høyt.
Fru Autry har også gitt meg en anmerkning forrige uke. Den gjaldt boligen. Jeg
kan godt betale nå og få det gjort og over med.”
“Bare ta deg av det på vanlig måte. Hvis du har fått både en anmerkning og en
mulkt, har du ti dager til å betale.”
“Jeg skulle gjerne visst hvem som rapporterte meg.”
“Jeg beklager. Det er konfidensielt.”
“Ja, jeg beklager jeg også. Dette har visst utviklet seg til et samfunn av tystere.
Det minner meg mer om Albania og Øst-Tyskland enn De forente stater. Det var en
del av deres såkalte demokratiske rutiner at hvis du ikke likte naboen din, kunne du
bare tyste på ham, så kom myndighetene og satte ham fast uansett om det var sant
eller løgn.”
“Vi er ikke helt på bølgelengde hva det angår, men jeg anser saken som avklart.”
“Takk. — — Uuuffff.”
Maggie Gestapo gikk ikke uten først å ha sagt ‘farvell.’
“Hyggelig å treffe deg, herr Hell. Adlyd landets lover og du kan leve lykkelig alle
dager i den fantastiske byen Fort Lauderdale, Amerikas Venezia!”
Full av sinne og forbannelse måtte Jonny ganske enkelt få det ut.
“Hvis du tror at å sitte fast i skjærsilden kan gjøre en person lykkelig, må du tro
om igjen!”
Han hadde ikke før fått ordene ut av kjeften før han angret dem.
På buken
368
Jonny bestemte seg for å ringe City Hall for å finne ut hvor mye det ville koste å få
en byggetillatelse. Han slo det nummeret han hadde fått av Maggie Autry.
Etter å ha ventet i evigheter kom han endelig gjennom.
“City Hall, boligavdelingen.”
“Eh, mitt navn er Jonny Jakobsen Hell. Jeg ringer får å få opplysninger angående
anskaffelse av en byggetillatelse.”
“Privat eiendom eller forretningsbygg, sir?”
“Det er et lite hotell. Jeg er eieren. Jeg har en mindre taklekkasje.”
“Er du registrert som kontraktør her i byen, sir?”
“Nei, jeg er eieren.”
“Jeg beklager, sir. Du kan ikke søke om byggetillatelse på en kommersiell eiendom med mindre du er godkjent som kontraktør. Jeg trenger ditt lisensnummer og din
signatur for å utstede en byggetillatelse, sir.”
“Men jeg skal ikke bygge noe. Jeg skal bare reparere en taklekkasje.”
“Jeg beklager, sir. Du må likevel søke om byggetillatelse.
“Så da finnes det altså ingen mulighet til at jeg kan reparere min egen eiendom?
Ikke en gang en liten taklekkasje?”
“Nei, sir. Du trenger egen lisens. Hvis ikke må du ta kontakt med en lisensert kontraktør.”
“Ok. Det avgjør saken. Takk skal du ha.”
Jonny var knapt ferdig med samtalen da herr William Gubasko kom inn på kontoret.
Han ville sjekke om de tidligere overtredelsene var blitt korrigert. Han virket tilfreds.
Jonny hadde tatt seg av alle punktene på anmarknings-skjemaet. Ikke av respekt, men
med full forakt.
“Ja, alt synes å være i orden, men jeg kan ikke la deg slippe unna så lett. Jeg har
flere anmerkninger til deg. Du vil få ti dager til utføre forbedringene. Vennligst skriv
under.”
“Har noen ring kontoret for å klage?”
“Ja, vi har fått et visst antall oppringninger.”
“Og hva skjer når dere får en oppringning?”
“Vi vurderer enhver klage fra befolkningen ganske seriøst. Vi utfører en kontroll
umiddelbart.”
“Og hva om det er en falsk klage?”
“Ingen røk uten ild. Hvis jeg legger godviljen til, finner jeg alltid noe.”
“Jaså? Så de går du fram på ren Gestapo vis? Så det var defor du og en hel gruppe
svartdresser fant veien hit i dag, heh?
Ville det ikke vært rettferdig om jeg fikk vite hvem som klaget og hva klagen gikk
ut på?”
“Det er helt konfidensielt. Vi responderer på de opplysningene vi får.”
“Så hvis jeg ønsker å skape problemer for noen da, så er det det bare å ringe deg
på kontoret å tyste? Sant eller galt betyr ikke så mye. Du finner alltid på et eller annet. Dette må jo være et ypperlig miljø for syke kikkere og tystende Judas’er.”
369
På buken
“Det høres noe negativt ut slik du ordlegger deg. Det ville vært til din fordel om
du formulerte deg noe annerledes.”
“Jeg vet svaret. Men jeg har enda et spørmål til deg: Når du var her forrige gang,
beordret du meg til å kutte ned kaktusene forti det var pigger på dem ellers ville jeg
få en bot på 500 dollars. Jeg har snakket med en av de tidligere eierne og han kan
fortelle at de kaktusene har stått der i snart tetti år. Hvordan kan det ha seg at jeg ble
beordret til å kutte dem ned bare noen uker etter at jeg overtok denne eiendommen?”
“En ung pike oppe i Orlando skadet øyet sitt på en av piggene. Derfor har jeg besluttet å klassifisere kaktuser som ‘hasardiøs maeriale.’”
“Men hvorfor bare på denne eiendommen? Alle naboene har kaktuser på eiendommen. De er en naturlig del av floraen her i Sør-Florida. Bare fordi en pike i Orlando stakk seg på en kaktuspigg kan ikke bety at alle kaktusene i Florida skal klippes vekk! Er det bare på denne eiendommen de er klassifisert som ‘hasariøs materiale?’ Kan du klassifiserte alt slik du finner for godt?”
“Jeg kan ikke svare på det.”
“Det var jeg klar over. Det har nok noe med viljen å gjøre. Men jeg har enda to
spørsmål til deg: Er det bare på denne eiendommen du får klager?”
“I det siste har vi fått flest klager på denne eiendommen.”
“Da blir mitt siste spørsmål: Hvis jeg nå legger inn en klage på naboeiendommen,
hvor lenge vil det da gå før han må kutte ned alle kaktusene sine?”
“Det kan jeg ikke svare på.”
“Vil du at jeg skal svare for deg?”
“Jeg håper du har vett nok til å holde kjeft. — Se, her har jeg en ny oversikt til
deg. Skriv under!”
“Hva om jeg nekter?”
“Det ville vært uklokt. Da har jeg fullmakt til å stenge hotellet til alle punktene
er blitt ordnet opp i til minste detalj. Og jeg kan lage en ganske lang liste hvis jeg bestemmer meg for det!”
Dette var ikke akkurat med på å lindre hans fryktelige hodeverk. Han kastet blikket ut vinduet. Der var enda tre svartbukser som han ikke hadde sett før. De så ut
som agenter — eller noe slikt.
‘For en helvetes dag!’
Gubasko smilte litt for seg selv da Jonny skrev under. Og etterpå dro han føttene
langsomt bort fra eiendommen.
Jonny hadde problemer med å akseptere at dette var De forente stater, de frie og
de tapres land. Dette minnet det mer om et korrupt diktatur!
Jonny henvendte seg til den første personen utenfor døren.
“Så hva kan jeg gjøre for deg?”
“Jeg er branninspektør. Når hadde du sist brannslukningsapparatene inspisert?”
“Det blir automatisk tatt vare på av et privat selskap som spesialiserer seg på
brannbeskyttelse. De gjennomgår hele eiendommen ganske grundig to ganger om
året. De var her for bare to uker siden.”
“Det mangler et brannslukningsapparat mellom sytten og lagerrommet. Det er et
På buken
370
meget alvorlig regelbrudd! Hvis de hadde vært her for to uker siden, ville dette vært
korrigert.”
“Hvis det mangler, må noen ha stjålet det. Jeg har iallfall ikke hatt noen grunn til
å fjerne det!”
“Hvordan skulle noen ha noe igjen for å stjele et brannslukningsapparat?”
“Det kan ikke jeg svare på. Men hvis det ikke henger der det skal være, må noen
ha fjernet det. — Er det noen som har klaget?”
“Ja, faktisk. En av leietakerne har faktisk rapportert det fordi han følte seg ganske
utrygg uten apparatet.”
“Hvis du vet hvem som rapporterte det, så spør ham hvor han har gjort av det!”
“Som sagt, dette er et alvorlig regelbrudd! Jeg blir nødt til å gi deg en anmerkning
og en fem hundre dollar mulkt.”
Jonny sukket oppgitt. ‘Jævla byråkrater! Helvetes tømmermenn! Faens kvinnfolk!
For noen lavtstående leietakere! For et korrupt samfunn!’ Han følte sinne og fortvilelse — og han hadde litt av noen tømmermenn! Han hadde best lyst å fortelle dem
sannheten, men tømmermenn eller diktatorer, han måtte beherske seg. Det var disse
som satt med makten og æren. Amen!’
“Jeg kommer tilbake for å sjekke angående brannslukkeren om tre dager. Men du
har ti dager på deg til å betale mulkten!”
Han gav Jonny et dokument som han skulle signere. Begge de to andre mennene
og en kvinne fulgte ivrig med. Han henvendte seg til dem alle idet han skrev under.
“Jeg tror ikke at dere heller er kommet for å gjøre meg lykkelig. Hva kan jeg gjøre
for dere?”
Den ene fyren gav ham enda et dokument han måtte skrive under på.
“Jeg er elektrikerkontrollør. Vi har fått opplysninger om en mengde brudd på
elektrikerforskriftene. Bare les oversikten. Hvis du har noen spørsmål, så nøl ikke
med å slå på tråden. Vi er her for å hjelpe. Jeg har gitt deg en anmerkning og du har
ti dager på deg til å betale mulkten. Vennligst skriv under.”
‘Ja, han fikk anmerkninger på samlebånd nå! Og samlebånd rettferdighet! På amerikansk vis. Faen ta dette diktaturet!’
Det var bare ham og kvinnen nå. Han rakte oppgitt ut armene.
“Så når noen tyster på deg og kommer med falske anklager, kommer hyenene løpende! Er det ikke slik systemet fungerer?”
“Ja, noen har rapportert deg for overtredelser.” Hun rakte ut hånden mot bassenget. “Jeg er bassengkontrolløren. Mitt navn er Miriam Mesunas. Hyggelig å treffe
deg.” Hun håndhilste. “Ja, jeg håper det samme.”
“Jeg har inspisert bassenget. Vannet er utmerket. Nå må jeg ta en grundig titt på
bassengrommet.”
“Nå, det er ikke så mange som bruker bassenget om vinteren, og jeg vet jeg har
en dyktig bassengkontraktør. En engelskmann. Han kommer inn to ganger om uken.”
“Utmerket. Nå, la oss ta en titt på den mekaniske delen.”
Hun snakket med aksent. Latiner. Kanskje kubaner.
“Å, ja. Pumperommet. Jeg hadde nesten glemt det.”
371
På buken
Jonny åpnet opp for henne. Han hadde ikke lagt merke til det tidligere, men det
slo ham som nedslitt. Pokker! Han hadde antakelig enda en lang liste i vente!
“Vil du jeg skal vente her, eller vil du jeg skal vente på kontoret?”
“Vennligst vent. Jeg har kanskje noen spørsmål.”
“Jeg har liten greie på bassengmekanikken. Jeg har overlatt alt det til bassengkontraktøren.”
Hun gikk grundig gjennom alt sammen. Og hun satte kryss i mange av firkantene.
Jonny visste han kunne forvente en lang liste.
“Ok. Det var alt for denne gangen. Jeg skal forklare deg på kontoret.”
Hun satte seg ned foran ham og begynte å skrive noe ned på et gult rettspapir.
Jonny brydde seg ikke om hva hun skrev. Han fikk ta seg av det senere. Hvis hun
bare ville komme seg ut herfra litt kvikt. Klokken var over to og han hadde ikke fått
i seg en matbit. Og ikke gav tømmermennene seg heller. Men rett nå måtte han ha
seg en tur over til Tom’s Alley Bar og få seg noen tømmermennsreparasjoner. Hodeverken ble ikke bedre! Fy faen for en dag å ha tømmermenn! Han levde ikke lenger
i skjærsilden. Dette var det rene helvete!
“Jonny. Like’ du sokkelade, Jonny?”
Jonny så opp fra rettspapirene og alle forskriftsbruddene.
Vesle Wiley studerte ham fra dødåpningen. Hans runde sjarmerende ansikt vippet
litt til høyre og hans to store, blå øyne stirret på Jonny som to store spørsmålstegn.
Jonny smilte. Gutten var en utskjemt drittunge, men han kunne være ganske sjarmerende når han var i godt humør. Jonny likte Wiley. Og han var ikke den eneste. Wiley
var fort blitt hele bygningens kjæledegge.
“Ja. Noen ganger.”
“Like’ du keks, Jonny.”
“Ja. Noen ganger.”
“Like’ du isklem?”
“Ja. Iskrem også. Noen ganger.”
“Jeg like’ alltid isklem, Jonny.”
“Aaahh. Så du eter mye iskrem da?”
“Nei. Pappa han ha’ ingen jobb. Og mamma hun ha’ ingen penger.”
“Aaah. Så nå har du lyst til at du og jeg går og kjøper noe iskrem, heh?”
“Å, ja, Jonny! Å, ja. Jeg like’ å tsøpe isklem. Vi kan gå tasjon.” Wiley slikket seg
ivrig rundt munnen. “Vi kan gå med det tamme?”
“Ja, men først må jeg si det til din mor.”
Jonny hadde knapt nok snakket ferdig før Wiley var halvveis rundt hjørnet. Han
ble litt lenge borte før han kom tilbake.
“Pappa si jeg kan ikke gå alene. Han vil komme med meg. Ikke gå, Jonny. Jeg
komme’ tilbake.”
Jonny var skuffet. Å kjøpe litt iskrem til en liten unge var nå så sin sak, men å dra
på et førti år gammelt narkovrak noe helt annet. Men han bestemte seg for ikke oppføre seg som en pirk og heller nyte livet på amerikansk vis. Disse menneskene kunne
På buken
372
prøve å knivstikke hverandre det ene minuttet og elske i det neste. Du visste aldri om
de ville slikke deg i baken ellet stikke en kniv i ryggen på deg.
Jaja, han kunne nå alltids ha råd til å spandere en ekstra iskrem.
Synet av Kirk sjokkerte ham. Øynene var røde, ansiktet dradd og opphovnet mens
mannen selv slet med tydelige smerter. Hans hjulbeinthet var tydeligere nå enn Jonny
kunne huske å ha sett han. Leggene gav hele tiden etter under ham.
“Ryggen min tar livet mitt, mann. Jeg kan knapt stå på mine egne to føtter. Du vet
vel at jeg ikke lenger har en jobb? De gav meg sparken i går kveld!”
“Så hvordan skal dere leve da?”
Jonny tenkte ikke med det samme på at Lillian var ute og prostituerte seg.
“Det vet jeg jo for faen ikke, mann!”
“Finnes det ikke noen form for sosiale tjenester der dere kan henvende dere for
å få hjelp? Noen samfunnstjenester?”
“Frelsesarmeen kanskje. De har hjulpet oss tidligere.”
“Hva med HRS?”
“Nei! Da mister vi Wiley! Hvis vi ikke har mat i fryseren — glem det.”
“Men det er jo derfor dere trenger hjelp. Til å få mat i fryseren. For Wiley.”
“Ja, det er et rot. Hele faens samfunnet er et jævla rot! Det finnes ikke en jævla
plass vi kan gå for å få en hjelpende hånd!”
Jonny følte ingen medlidenhet med slik selvsutring.
“Nåja, du kan vel ikke akkurat klandre sammfunnet fordi dere har ødelagt deres
egne liv!”
De gikk inn på Amaco. Wiley løp direkte bork til iskremdisken.
“Jeg like’ den, Jonny. Det er jo’ber.”
“Hva slags iskrem vil du ha, Kirk?”
Kirk var i den andre enden av kiosken.
“Hva som helst. En tigger har ikke noe valg.”
Jonny tok opp jordbærisen til Wiley og valgte to vanlige vaniljeis til Kirk og seg
selv. Da han skulle betale hadde Kirk tatt med seg forskjellige varer som han la på
disken sammen med iskremene, medregnet en sekspakning Budweiser.
“Jeg trenger litt mat. Jeg skal betale deg tilbake senere.”
Jonny ble så overrasket over den ubegrensede frekkheten at han ikke fikk ord for
seg og betalte. Over tjue dollars ekstra! På veien hjem følte han seg mer og mer irritert. Den drittsekken hadde ingen grenser! Jonny bestemte seg for at han ikke ville
ha noe mer med ham å gjøre. Han var heller ikke overrasket over situasjonen. Det
hadde ligget i kortene lenge.
“Å, Jonny, jeg trenger at du henter utstyret mitt borte å Pirate’s Cove. Jeg har fått
sparken, vet du.”
Pokker. Det var visst ingen måte å bli kvitt denne fyren på. Han var verre enn en
blodsugende igle — han skulle alltid ha mer. Og han tok det for gitt! Og i det siste
hadde han igjen begynt å snakke om musikkutstyret som ‘sitt.’
Jonny bestemte seg der og da. Senere på kvelden ville han kjøre og hente musikkutstyret og pante det for fem hundre dollars — eller det han kunne få for det. Han
373
På buken
ville gi det han fikk ekstra til Kirk slik at han holdt kjeft en stund. Han ville også gi
Kirk pantekvitteringen slik at han kunne hente utstyret så snart han fikk anledning.
Da ville de være tilbake til utgangspunktet — iallfall når det gjaldt musikkutstyret.
Ja, dess snarere, dess bedre. Hvis han ikke handlet mens jernet var varmt, kunne han
risikere at Kirk leide en bil og hentet utstyret selv — og avhendet det hos pantehandleren for det det var verdt. Da ville alt sammen gå opp i røyk og han selv ville sitte
igjen med skjegget i postkassen som så mange ganger tidligere.
Senere den kvelden var mange av leietakerne samlet rundt de tre bordene på patioen.
Eric og Prissy var der sammen med den lubne datteren deres på fem, Chesney. Ronald og Shirley satt der sammen med Jennifer, det unge voldtektsofferet. Også det nye
paret i seksten, Bryan and Joyce. Og Kirk og Lillian med Wiley. De to nye lesbiske
kvinnene i tjue med deres to gutter på rundt ti. Craig og Ross. Også Speedy Fleece
stakk innom, men han gikk igjen nesten med det samme.
Ungene lekte sisten rundt bygningene mens de voksne ble mer og mer høyrøstet
og bråkete. Til slutt måtte Jonny gå bort og be dem roe seg ned.
Det var Ronny som svarte.
“Å, gi deg nå, Jonny. Ikke være slik en selskapsdreper. Du er i Amerika nå! Slapp
nå av! Ha det hyggelig! Kom her og la meg tilby deg en Busch, mitt favorittøl.”
Også Shirley gikk som vanlig rundt med en Busch i hånden. Hun grep Jonny
rundt beltestedet og tok ham med bort til bordet deres. Hun var synlig pusset.
“Skååål. Til husherren.”
Jonny åpnet kannen og drakk en skål. Shirley skubbet ham ned i en av stolene.
“Du skal være vår gjest i kveld. Og jeg godtar ikke et ‘nei’ som svar.”
Så kysset hun ham direkte over munnen. Det var ikke et vennskapskyss, men en
elskers kyss. Ronald fulgte nøye med mens Jonny følte seg temmelig ille til mote.
Jennifer og guttene løp rundt på hele eiendommen og de lot også vesle Wiley få
bli med på leken. Litt senere begynte de å hoppe i bassenget mens Wiley ble stående
å se på fra det innerste hjørnet i bassengområdet. Wiley kunne ikke svømme, og han
hadde vannskrekk.
Rundt midnatt reiste Kirk seg og vandret avslappet over til den rosa bygningen.
Han kom tibake med den svarte fyren som hadde forsøkt å selge crack til Jonny for
et par kvelder siden. Han gav et bedre inntrykk nå. Han var gråhåret, tiltalende og
distingvert. Hvis Jonny ikke hadde visst at han var narkolanger, kunne han ha likt
ham. Han så mer ut som latinamerikansk enn en svart. Jonny syntes det var noe kjent
med ham. Av utseende hadde han mye felles med sangeren Harry Belafonte.
“Jonny, møt min beste venn Calvin. Han er en av de gode guttene. Han har nettopp flyttet bort hit fra New Orleans. Født og oppvokst i sumpområdene i Luisiana.
Han er en jævla god ker, det kan jeg si deg.”
Cavin virket forlegen og utilpass. Han nektet å se på Jonny som nå forstod hele
opplegget. Men Kirk bare fortsatte.
“Dette er den typen mannfolk som ikke vil svikte deg på nødens dag selv om også
han har måttet leve med tragedier. Hans datter forsvant nede i sumpområdene for mer
På buken
374
enn tjue år siden rett før hun fylte atten, og hun har aldri vært sett eller hørt fra siden.
Bare noen år senere havnet kona hans på galehus av engstelser og sorg. Livet har
ikke vært lett, men han er det skværeste mannfolk jeg har truffet på denne siden av
evigheten. Hvis noen forsøker å spre rykter om at denne karen har gjort noe ulovlig,
skal han få med meg å gjøre. Og glem ikke at jeg har det svarte beltet.”
Jonny undret seg. Slik Kirk ordla seg, virket det nesten som om Calvin hadde fortalt ham om deres første møte. Men Kirk trengte et solid belte rundt hoftene bare for
å holde seg på beina. Fargen hadde lite å si.
“Hører du meg, husherre. Hils på min beste venn, for pokker!”
Jonny tok Calvin i neven, men slapp fort taket. De følte seg ikke fortrolige med
hverandre. Men Calvin slo seg sammen med resten av gjengen uten at han hadde noe
på hjertet. Han var en stille, lavttalende person som bare svarte når han ble snakket
til. Lillian var også stille. Noen minutter senere reiste hun seg, gikk inn i leiligheten
og kom hurtig ut bakdøren før hun forsvant nedover gaten i retning av stranden. Det
var høysesong for mer enn bare husleier. Eric og Prissy tok med seg Chesney og forlot selskapet. Prissy skulle tidlig på jobb. Shirley hodt seg hele tiden i nærheten av
Jonny med den store magen sin mens Ronals ansiktsuttrykk ble mørkere og mørkere.
Kirk gikk sammen med Calvin over gaten, men kom snart tilbake. Han slo seg
sammen med Shirley og Ronald med en pils. Ungene svømte fremdeles i bassenget.
Men plutselig ropte de på hjelp. Uten å kunne svømme hadde Wiley hoppet uti bassenget på det dypeste og ungene bare stod der som forsteinet. Kirk hoppet uti bassenget med klærne på og dro ungen opp fra vannet. Wiley var all right og stod bare
og lo. Men Kirk var i sjokk og mistet kontrollen.
Han la Wiley over knærne og prylte den vesle ungen til det piplet blod. Shirley
måtte gå i mellom og truet med å tilkalle politi hvis han ikke sluttet med det samme.
Kirk virket som om han våknet opp av en trance da han så blodet på vesle Wiley. Da
kastet Kirk armene rundt sin vesle sønn, holdt ham tett inntil brystet og begynte å
gråte som et lite barn.
Wiley hadde ikke ytret en lyd. Han gråt ikke en eneste tåre. Han satt bare som forsteinet med et tomt uttrykk i ansiktet.
Jonny ble værende på kontoret ganske sent den kvelden. Han måtte gå gjennom posten som hadde hopet seg opp. Der var enda et brev fra Eastern Underwriters. Hva
pokker var det de ville nå? Han åpnet brevet.
SISTE PÅMINNELSE ANGÅENDE LEILIGHETSPAKKE.
Tilleggskrav for ansvar i forbindelse med bassenget, totalt $1,575.00. Må betales
innen ti dager eller forventes å bli oppsagt. Der var ingen navn eller underskrift. Men
der var også et brev fra Penco of Harrisburg som krevde ham for det samme beløpet,
pluss en påminnelse om at betalingen for neste måned forfalt om ti dager. Faen ta
disse menneskene! Han kom så absolutt ikke til å betale den regningen, men forlange
å få snakke med eieren av Eastern Underwriters, Al Sherwood. Pokkers kjeltringer!
Tenk å true med siste krav med ti dagers frist uten engang å ha sendt en regning! Og
dette beløpet hadde han skriftlig at det var inkludert i den forrige premien.
375
På buken
Han hadde blitt fortalt så mange ganger at forsikring ikke var noe annet en legalisert tyveri i dette landet. Men han hadde vært dum nok til å nekte å tro det! Jævla
kjeltringer!
Kirk kom inn på kontoret midt under Jonnys plager.
“Wiley sover nå. Jeg fikk mitt verste sjokk! Jeg håper du forstår min reaksjon.
Hvis HRS får greie på dette, kommer jeg aldri til å få se ham igjen.”
“Ja, du overreagerte, det er sikkert. Men jeg kan forstå din reaksjon. Det jeg ikke
forstår, er at du ikke oppdaget at han falt uti fra begynnelsen. Da hadde du visst at
det var alvorlig. Forresten, hvordan skulle HRS få greie på det?”
“I slike tilfeller blir du ofte rapportert. Hvis noen av leietakerne gjør det, er jeg
ferdig. Uten Wiley kommer jeg til å begå selvmord!”
“Vrøvl! Hvorfor skulle noen rapportere deg for noe slik? Alle så jo hvor sjokkert
du var.”
“Jeg håper du har rett. Men jeg kan ikke være sikker. Noen av dine beste venner
er ikke alltid dine beste venner, Jonny. Ja, ja. Jeg stakk innom for å be deg hente utstyret mitt til i morgen kveld.”
“Snakker du om utstyret som tilhører Holiday Park Hotel?”
“Jeg føler med som en drittsekk, men jeg har ikke råd til å la deg overta det. Vi
trenger mat.”
“Jeg forstår ikke. Jeg har jo kvittering på at utstyret tilhører selskapet.”
“Jeg har ikke lenger den avtalen. Og jeg tror ikke du har den heller. Jeg er sikker
på at du har mistet den.”
“Jeg tror ikke det. Hvordan skulle jeg ha mistet den?”
“Jeg har ikke peiling. Hvorfor ikke se om du kan finne den?”
Jonny tok langsomt opp lommeboken fra baklommen, åpnet den og tok opp et
papir som var brettet i fire.
“Her er den. Rett her.”
Kirk virket overrasket, forvirret, usikker.
“La meg få se. Vær så snill.”
Jonny gav ham den. Han leste den.
“Faen, Jonny, jeg hater å gjøre dette mot deg, men jeg blir nødt til!”
Han rev langsomt papiret i strimler. Så rev han strimlene i to og kastet dem i søppeldunken ved siden av Jonny.
“Jeg beklager at jeg måtte gjøre dette, men jeg har ikke råd til å skaffe fem hundre til å betale deg tilbake, og jeg har enda mindre rå til å la deg overta utstyret. Jeg
beklager!”
Kirks stemme var fast og bestemt.
Jonny følte seg trett og stemmen var rolig.
“Det er ikke noe problem, Kirk. Det der var bare en kopi. Jeg har overlatt originalen til min sakfører for å sikre at avtalen er rettskraftig, og det har hun bekreftet.
Hvis du vil ha enda et kopi er det bare å gi beskjed så skal jeg skaffe deg et.”
Kirks øyne skiftet. Han var helt rolig, for paff til å reagere. Så gav han Jonny sitt
guleste, mest motbydelige flir.
På buken
376
“Faen ta deg, Jonny. Du kan ikke klandre en mann for å prøve seg. Men jeg kan
likevel ikke la deg overta utstyret mitt.”
“Utstyret tilhører Holiday Park Hotel. Jeg har hatt det i mitt eie siden i går ettermiddag. Pirat’s Cove har også et kopi av avtalen. De hadde ingen problemer med å
la meg hente det slik jeg har gjort så mange ganger tidligere.”
“Jeg har mektige venner, Jonny!”
“Ja, du kan tilkalle Djevelen for alt jeg bryr meg!”
“Jeg nekter for faen å forlate dette kontoret før du har vist meg utstyret mitt!”
“Jeg har det ikke her, men det er trygt plassert. Sov på det så kan vi sees i morgen.
Vi snakkes da.”
Kirk grep ham i skjortebrystet og satte ansiktet rett i Jonnys. Jonny la merke til
at øynene var rødsprengte. Kirks stemme skalv av sinne og opphisselse.
“Jeg kan love deg, Jonny, at hvis jeg ikke har fått tilbake utstyret mitt før middag
i morgen, skal du få møte en av mine venner. Og det møtet vil du ikke komme til å
overleve!”
“Så du trenger dine venner, heh? Den modige mannen med det svarte beltet! Hvis
du ønsker å drepe, Kirk, vet du hvor du finner meg. Da vil min elendighet være over,
og din bare så vidt begynt!”
Allerede før ni neste morgen stod Jonny og ventet utenfor kontoret til Eastern Underwriters. Han hadde ungen avtale. Han stolte ikke på disse menneskene og ville bare
gi dem tort tid til å bestemme seg på. Han hadde med seg alle papirene i forbindelse
med forsikringen.
“Herr Sherwood, det er en herr Hill som ønsker å snakke med deg. Han har ingen
avtale, men det viktig.”
“Han må bare vente litt. Jeg venter på en telefonoppringing.”
Jonny ventet utenfor i nesten en halv time. Herr Sherwood ba om unnskyldning.
Det så ut til å bli en travel dag.
“Det er ok. Jeg venter her til du får litt ledig tid.”
Noen minutter senere ble han vist inn på kontoret.
“Han kan jeg gjøre for deg, herr Hill?”
Jonny gav en kort forklaring. Han ble bedt om å sette seg.
“Jeg har fått en tilleggsregning på $1. 575.00 til dekning av ansvar for bassenget.
Og jeg har det skriftlig at det er inklusivt i den opprinnelige forsikringen.”
Jonny viste ham polisen.
“Hvem var din agent?”
“Beth Perez.”
“Den kvinnen arbeider ikke her lenger.”
“Jeg forstår. Så jeg var heldig da som fikk anledning å snakke med eieren. Takk.”
Herr Sherwood rope på en av sekretærene for å få et kopi av polisen og studerte
den en god stund.
“Javel, men ifølge denne polisen er bassenget ikke inkludert. Du skylder ytterligere $1.575,00.”
377
På buken
“Det er derfor jeg er her. Det må være en feil eller en misforståelse. Det står klart
og tydelig i min polise at bassenget er inkludert. Beth Berez understreket også i klare
ordelag at bassenget var inkludert og at den nye polisen var helt sammenfallende
med den gamle bortsett fra oversvømmelse og storm.”
Igjen viste Jonny ham polisen hvor det tydelig stod ‘inklusiv dekning for svømmebassenget.’
“Det stemmer ikke på noen måte med den polisen som ble sendt til forsikringselskapet. Her står det klart og tydelig ‘eksklusiv dekning for svømmebassenget!’”
Herr Sherwood overrakte Jonny polisen.
“Dette er den eneste polisen som er undertegnet Beth Perez. Det du kommer med
har ikke engang en underskrift!”
Jonny studerte de to eksemplarene. På Jonnys kopi hadde ‘eks’ i eksklusiv blitt
hvitet over og erstattet med ‘in’ slik at det stod ‘inklusive.’ Og selvfølgelig hadde
hans kopi da ikke blitt underskrevet. Hun hadde vært bevisst i sin fremgangsmåte.
Helt tydelig var han igjen blitt utsatt for amerikansk ærlighet på høyt nivå.
“Det der er ganske enkelt bedrag, herr Sherwood! Hun har forandret polisen! Det
er jo innlysende!” Jonny var forbannet. “Jeg forventer bestemt at du korrigerer dette,
herr Sherwood!”
“Jeg beklager. Jeg er redd for at det ikke er noe jeg kan gjøre for deg. Som sagt,
den kvinnen jobber ikke lenger her.”
“Men du driver fremdeles selskapet, ikke sant? Da sulle det ikke være noe problem å ta kontakt med forsikringsselskapet og orientere dem om situasjonen. Jeg sitter jo med beviset! Hun har i tillegg også sendt meg tre ekstraregninger som opprinnelig var en del av avtalen.”
Jonny gav ham kvitteringene på de tre beløpene.
“Jeg beklager, herr Hill. Det beviser ingenting. Det faktum at regningne er betalt,
viser samtykke for din del. For alt jeg kan gå god for kunne du selv ha hvitet over din
egen polise. Det slår meg som mistenkelig at den ikke er underskrevet.”
“Påstår du at jeg har forfalsket min egen polise? Hva skulle hensikten være med
det? Det er en sjofel anklage, herr Sherwood!”
“Jeg beklager, herr Hill. Jeg forsøkte bare å påpeke alternative muligheter. Jeg antyder ikke noe som helst hva deg angår. Men jeg beklager. Det er lite jeg kan gjøre
for deg!”
Jonny forsøkte å ikke miste besinnelsen. Han snakket rolig, men intenst.
“Så det du egentlig sier er at du ikke er villig til å korrigere denne — feilen?”
“Alt jeg kan gjøre på dette stadiet er å anbefale på det sterkeste at du betaler dine
poliser i tide, herr Hill.”
Jonny følte forbannelsen slite i seg.
“Nei, herr Sherwood, jeg har en annen mulighet. Jeg erfarer jo en meget nedlatende behandling. Hvis det er slik du driver dine forretninger, er det noe jeg ikke ønsker å delta i. Jeg sier opp alle mine poliser med Eastern Underwriters med øyeblikkelig virkning. Og den såkalte ‘leilighetspakken’ vil bli avsluttet fra den første i neste
måned og min bilforsikring fra den dagen den utløper.”
På buken
378
“Dette beklager jeg på det sterkeste, herr Hill. Jeg ber deg meget seriøst om at du
ikke tar en forhastet beslutning. De største selskapene, slike som State Farm og Allstate, for å nevne et par, trekker seg ut fra Florida fullstendig. Alle fikk gjennomgå
under orkanen.”
“Jeg har undersøkt andre alternativer, og fordi jeg ikke lenger har tillit til Eastern
Underwriters, er grunnlaget for et fortsatt kundeforhold bortfalt. Jeg ber om at dette
blir ordnet opp i før jeg forlater kontoret.”
“Jeg beklager, herr Hill. De forskjellige forsikringselskapene har forskjellige rutener for å ordne opp i slike forhold. Jeg trenger å undersøke hvordan vi skal gå fram
i et slikt tilfelle.”
“Å? Etter femti år som forsikringsagent, slik det står på kortet ditt, har jeg i det
minste tillit til at du vet hvordan du skal gjennomføre en annullering. Det er ikke noe
problem. Så mye vet jeg! Det vil ikke ta mer en et par minutter av din tid. Jeg forventer at du ordner opp i det før jeg forlater kontoret.”
Herr Sherwoog kunne ikke lenger skjule sin irritasjon. Når hans maske av vennlighet ikke lenger gav inntekter, lot han like godt masken falle. Nå var alt bare forretning. Uvennlig gav han Jonny et papir.
“Dette er din annulleringsanmodning. Les det, fyll det ut og skriv under. Jeg skal
også skrive under og restbeløpet for din forsikring vil bli tilbakebetalt forholdsvis
hurtig. — Jeg beklager.”
Jonny fylte ut papiret og ba herr Sherwodd om å sjekke det grundig før han skrev
under. Han skrev fort under og la papiret til side i en av skuffene.
“Jeg trenger et kopi, herr Sherwood. Et identisk kopi denne gangen.”
“Å, jeg beklager.”
Herr Sherwood ropte på en av kontordamene som hurtig produserte et kopi fra en
kopimaskin.
“Jeg går ut fra, herr Sherwood, at denne gangen skulle det ikke være nødvendig
å kontrollere om det foreligger en forfalskning?”
“Jeg beklager, herr Hill. Jeg beklager på det sterkeste.”
“Bare en liten opplysning. Mitt navn er ikke Hill, men Hell.”
Jonny forlot kontoret.
Ja, enda en ynkelig amerikaner. De surret rundt som mygger for å suge blod når
de luktet profitt!
Istedenfor å måtte beklage til enhver tid, hvorfor pokker prøvde de ikke heller å
gjøre ting korrekt? Pokkers kjeltringer!
Men Jonny følte seg ikke så høy i hatten han heller. Nå var han også uten forsikringer!
Vaskerommet på Holiday Park Hotel var ikke mer enn et lite krypinn under utendørstrappen opp til annen etasje. Der var bare en enkel vaskemaskin og en tørketrommel
og knapt nok plass til mer enn en person om gangen. Hvis to personer kom inn samtidig, måtte den som brukte vaskemaskinen gå ut for å slippe forbi den som skulle
bruke tørketrommelen. Om weekendene stod ofte leieboerne og ventet i kø for å
379
På buken
komme inn, men på vanlige ukedager var det langt fra så travelt. Derfor vasket Jonny
alltid klær på ukedager for ikke å forsinke leietakerne om weekndene. Han var i ferd
med å fylle opp korgen med tørre klær da Shirley dukket opp i døråpningen.
“Hallo, Jonny.”
Med magen i været klarte hun bare så vidt å presse seg inn mellom ytterveggen
og vaskemaskinen. Hun begynte å fylle den opp med skitne klær. Hun smilte lurt.
“Kanskje jeg burde informere deg om at vi kommer til å få HRS på besøk om kort
tid. Du må love å ikke nevne det til en eneste sjel, men jeg har rapportert Kirk for å
ha prylt Wiley til blods i går kveld. De fortjener ikke den ungen. De kommer til å
ødelegge ham! Det er nesten for sent til å redde ham allerede, men vi kan iallfall forsøke å ikke gjøre saken verre. Bortsett fra meg selv, Eric og Prissy var alle på crack
i går kveld.”
“Hva? Og jeg la ikke merke til noen ting! Jeg trodde at alle sammen drakk øl.”
“Jeg la ikke merke til noe, jeg heller. De var blitt høye inne i leiligheten før de
kom ut. Ølkannene var bare kamuflasje i tilfelle politiet dukket opp. Da vil ølet være
god kamuflasje for at de var høye, og politiet står maktesløse. Men jeg kjenner mannen min. Vi kranglet i hele natt i går. Han var altfor trett til å gå på jobb i dag og jeg
tok det opp med ham. Men han benekter alt sammen. Hjernen bare kopler ut virkeligheten. Og han blir temmelig røff når han røyker den dritten. Så jeg konfronterte
Kirk med det, og han mer eller mindre innrømmet hele opplegget. Kirk og Eric skal
egentlig begynne å jobbe for Calvins vaskeservice, men det er egentlig ikke noe annet enn et skalkeskjul for et knark opplegg. Kirk har ingen skrupler. Han har vært
med på et omfattende crack opplegg tidligere, om ikke i mesteparten av sitt voksne
liv. Jeg gir deg bare et lite hint. Hvis narkoavdelingen bestemmer seg for et aldri så
lite raid, kan du få store problemer.”
“Narkogruppen?”
“Narkoseksjonen i Fort Lauderdale-politiet. S.W.A.T-teamet. Hemmelige agenter.
Politi i sivilt. Hvis de kontrollerer deg, får du problemer. De viser ingen hensyn.”
“Så det er derfor politiet snur et blindt øye til narkolangerne? De setter sin lit til
spesialavdelingen, heh?”
“Politiet i Fort Lauderdare er ikke brukbart til så mye mer enn å jakte på fitte,
Jonny. De har prostitusjon i tankene tjuefire timer i døgnet. De får seg ganske mye
fitte i jakten på luddere, vet du. Horene lar politimennene ta dem med seg hjem for
å knulle dem, og så slipper de dem bare tilbake på gaten. Og hvis konstablene ikke
får viljen sin, ender horene som regel bak gitter — i månedsvis! Tro meg på mitt ord,
Jonny, for jeg har vært med på det! Jeg var alltid hyggelig mot politiet. Det er derfor
jeg bare har en arrest som prostituert. Men husk at jeg for det meste jobbet som
eskortdame.”
“Jeg ser at de averterer i avisene. Er det det samme som prostitusjon?”
Shirley satte øynene i Jonny i vantro.
“Mener du at du aldri har benyttet deg av en eskorttjeneste? Du bor jo her helt for
deg selv, og så har du aldri benyttet deg av en eskorttjeneste! Hva faen driver du på
med i løper av natten? Runker du? Alt du trenger å gjøre er å ringe dem og forklare
På buken
380
hva slags kvinnfolk du har lyst på, så sender de henne over til deg. De krever deg
bare for rundt hundre til hundreogfemti for en time, alt ettersom. Du kan få gjort mye
elskov på en time.”
“Jøss, ja. Men det føles ikke så fristende.”
“Lov meg at du ikke forteller til en sjel det jeg nevnte om crack opplegget. Når
sesongen er over, kommer du til å få se ganske mye av det. Du har forresten mange
crack monstere i bygningen rett nå. Over halvparten av dem. Den gamle karen i hybelen i tjuetre har minst fire - fem kvinner på døren hver jævla natt. Du må holde øynene åpne, Jonny. Du er vel klar over at Eric og Prissy røyker dritt? Og de to nye
kvinnene i tjue røyker dritt tjuefire timer i døgnet. De langer også hvis du trenger
noe. Bare gå forbi døren deres så kan du ikke unngå å kjenne den søte lukten som
siver ut fra leiligheten deres.
Vi snakkes senere, Jonny. HRS kan være her hvert øye

Les PDF - Den frie og den tapre

Transcription

Similar documents

Untitled - Twinhouse.no

Produktark – workshopledelse

Hele boklista kan lastes ned her .

Tekster til person lærerark

Hjortens Flugt resultat Part1 2015

Årsmelding 2014 - Østkanten Bluesklubb

Tekstutdrag Til tittelen: #alfahann

Fra én til nesten halvfullt på en uke

Tilleggslitteratur Prinsix kurs 2014

Jon Michelets norske oversettelse av engelske ord, uttrykk og