docINNHOLD - Oslo Museum
download 
Report Transcription
INNHOLD - Oslo Museum
INNHOLD Lars Roede Unionstid og symbolstrid .................................. 2 Daniel Bratteteig Svenskene kommer! ......................................... 22 Gro Røde Svenskene kommer! En vandrende utstilling om svensk innvandring til Norge fra ca 1860 ......................................... 40 – og fram til 2015 Ida Tolgensbakk «Partysvensker; go home!»veggslagordet som ble stående ...................... 42 Forord Sverige og Norge er gode naboer og gode venner – svenskene er vårt «broderfolk». Vi har mer til felles som binder oss sammen, enn vi har ulikheter som skiller oss. Arbeidermuseet viser nå utstillingen «Svenskene kommer!». I den forbindelse er dette nummeret av Byminner viet artikler om norsk-svenske relasjonener og svensk arbeidsinnvandring til Norge, særlig til Kristiania rundt århundreskiftet 1900, og til Oslo i vår tid. Vi har også med en artikkel om unionstid og symbolstrid som tar opp diskusjonen rundt det norske flagget og nasjonale symboler. Hvem var den svenske arbeidsinnvandreren rundt århundreskiftet 1900 og hva slags jobber fikk han eller hun i Kristiania? Ble de værende og slo rot her, eller reiste de tilbake til Sverige etter en tid? Har de svenske arbeidsinnvandrerne til ulike tider også blitt møtt med fordommer og hvordan har disse kommet til uttrykk? Oslo i 2015 bærer preg av hyggelige, dyktige og imøtekommende svensker vi treffer hver dag i ulike yrker – de representerer alle verdifull arbeidskraft Oslo trenger og setter pris på. Svensker i tidligere Kristiania og nå Oslo fortjener både en utstilling og en utgave av Byminner. Vi vil gjerne takke Sveriges Ambassad i Oslo for et generøst tilskudd til denne utgaven av Byminner! God sommer! 1 Lars Roede Unionstid og symbolstrid I 1814 ble Norge selvstendig. Bortsett fra en befolkning som hadde sverget «at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland», manglet landet de fleste kjennetegn på en selvstendig stat. Det hadde hverken skriftspråk, verdige bygninger for statsmaktene eller eget flagg. Året endte med en løs union mellom Norge og Sverige. Statssymbolene skulle bli heftige stridsspørsmål gjennom det meste av unionstiden. Norge ønsket separate institusjoner og symboler, og unionssymboler som markerte jevnbyrdige stater, mens Sverige ønsket felles symboler og svensk forrang. Symbolsakene ble viktige årsaker og redskaper til å sprenge unionen. Et nytt flagg for en ny stat Norge har tilbakelagt 200 år som selvstendig stat. Det kan diskuteres når selvstendigheten var et faktum. De fleste vil mene 17. mai 1814, eller kanskje dagen derpå, da Grunnloven ble undertegnet. Andre vil mene 4. november, da Grunnloven ble revidert og ny konge valgt – noe som åpnet for andre staters anerkjennelse. Men selvstendighetsdagen kan vi like gjerne feire 19. februar, da stattholder og kronprins Christian Frederik gjorde statskupp og avviste Kiel-traktaten. Med mandat fra en forsamling av betydningsfulle nordmenn skrev han da et åpent brev til øvrigheten i hele landet med beskjed om å velge representanter til en grunnlovgivende forsamling som skulle møtes på Eidsvoll 10. april. Han lot seg offisielt utrope til kongerikets regent i Paleet i Christiania 22. februar. 2 Regenten gikk straks i gang med å organisere den statsadministrasjonen som landet nå trengte. Den 2. mars kunngjorde han opprettelsen av et regjeringsråd med fem departementer.1 Utenrikspolitikk og forsvar skulle regenten selv ta seg av. Men allerede før administrasjonen var på plass, visste han at symboler for staten var uunnværlige – først og fremst et flagg. Noe av det første han kunngjorde, var denne nødløsningen 27. februar: Jeg, Christian Frederik, Norges Regent, Prinds til Danmark, Hertug til Slesvig, Holsten, Stormarn, Dytmarsken og Oldenborg: Gjør vitterligt: At den norske Flag, saavel for Krigsfartøier som Kjøbmandsskibe, herefter skal være rødt, med et hvidt Kors, som deler Flagget i fire Afsnit, i hvilket Rigets Vaaben, den Norske Løve med Hellebarder, i Christian Frederiks flagg, innført 27. februar 1814 – i bruk til 1821 som handelsflagg. Riksarkivet. guul Farve, anbringes paa det øverste Afsnit nærmest ved Flagstangen. Regentskabet i Norge, Christiania den 27de Februar 1814. Christian Frederik v. Holten2 Regenten nevnte det ikke, men alle så at dette var gode gamle Dannebrog med Norges riksvåpen anbrakt i øvre felt nærmest stangen, i flaggspråk kantonen. Det var selvfølgelig bare et provisorium i påvente av to mulige fremtider for landet. Hvis det skulle forbli uavhengig, måtte det få noe annet enn en variant av det danske flagg. Men om det med tiden skulle bli gjenforent med Danmark, hvor regenten var tronarving, kunne det igjen bruke Dannebrog. I mellomtiden var det en praktisk og billig straksløsning for et utarmet land med små ressurser å male eller sy inn en norsk løve i kantonen på de flaggene man allerede hadde på festninger og skip. Regenten tenkte, sikkert med rette, at dette ville bli godt mottatt. Nordmenn hadde seilt og kjempet under Dannebrog i hundrevis av år og næret varme følelser for dette flagget. Christian Frederik speilvendte Norges løve i flagget, slik at den ikke vender mot heraldisk høyre som i riksvåpenet. Han begrunnet ikke valget, men hadde antagelig orlogsskip i tankene. På et skip i medvind ville løven i hans flagg Fredrikstens festnings flagg fra 1814 – slik det henger i Halden historiske Samlingers museum på Fredriksten. Foto: Trollbu. vende seg i fartsretningen og mot fienden. På de offisielle tegningene vender løven ryggen til stangen, og det gjør den også på de få bevarte orlogsflaggene. Men på en håndfull bevarte handelsflagg og ikke så få avbildninger ser vi løven vendt mot stangen, så i praksis var det fritt valg.3 Løveflagget ble heist foran Eidsvollsbygningen 17. mai 1814. Eidsvollsmannen Jacob Aall skrev i sine erindringer: «Det norske Flag vajede udenfor Salens Vinduer, og 3 Gange 27 Skud skraldede i Fjeldene».4 Den ubeseirede Fredriksten festning måtte fire dette flagget 16. august 1814, siden Mossekonvensjonen bestemte at festningen skulle besettes av svenskene som garanti for at Norge ville overholde våpenhvilen. Besetningen skulle få avmarsjere «med Vaaben og Bagage og alle militaire Honneurs».5 Desto større var forargelsen over at svenskene tok med seg festningens flagg og siden stolt fremviste det som krigsbytte i Riddarholmskyrkan i Stockholm. Det var lenge en norsk prestisjesak å få flagget tilbake, og for Sverige å beholde «trofeet». I 1962 ble flagget overlevert til norske myndigheter og deponert i Haldens Minders museum på Fredriksten.6 Norges første flagg ble anerkjent av Sverige ved Mossekonvensjonen av 14. august. Det var landets orlogsflagg inntil et svensk-norsk unionsorlogsflagg ble innført i 1815. Løveflagget var i bruk som handelsflagg til landet fikk sitt nåværende trefargede flagg i 1821. 3 Christian Frederiks nasjonalfarger – og Sveriges mottrekk Da Christian Frederik som nyvalgt konge var tilbake i hovedstaden etter ukene på Eidsvoll, fortsatte han arbeidet med å organisere statsstyret. Han måtte forsvare selvstendigheten overfor andre stater og deres diplomater, og samtidig måtte han forberede krigen med Sverige som han med god grunn kunne forutse. Likevel tok han seg tid til å tenke videre på symbolsaker. I statsrådets møte 7.-8. juli 1814 drøftet man vilkårene for en union med Sverige, dersom den skulle vise seg uunngåelig. Ett av hans vilkår var at «det Norske Flag bliver uforandret, eller efter Nationens Farver graat og grønt».7 Det er vanskelig å se for seg 17. mai på Karl Johan med et hav av grå og grønne flagg. Referatet sier ikke noe om formen, men det er sannsynlig at kongen tenkte seg et korsflagg etter nordisk tradisjon, antagelig et grått kors på grønn bunn. Grått og grønt ble sett på som særlig nasjonale farger – grå fjell og grønne skoger. Jegerkorpset og skiløperkompaniene hadde allerede rundt 1790 fått grønne uniformer. Grå uniformer ble innført for hele hæren 10. juni. Dels gjorde de soldatene til mindre tydelige mål for fienden enn de røde uniformene fra dansketiden, dels var det penger å spare – grått vadmel var billigere enn rødfarget ulltøy. Kongen og generalstaben 4 Christian Frederiks forslag til nytt norsk flagg fra juli 1814. Vi kjenner bare fargene, men det er sannsynlig at han tenkte seg korsflagg som disse. Carl Johans forslag til norsk flagg i svenske farger, 1814. fikk umiddelbart grå våpenfrakker med blå oppslag.8 Valget av grått og grønt som nasjonalfarger bekreftes av at sendemannen i London, Carsten Anker, ble bedt om å kjøpe inn silkebånd i disse fargene til fremtidige militære dekorasjoner og ordener. I juni bestemte kongen at hærens kokarde skulle være grå med grønn kant.9 Det meste av dette ble papirbestemmelser; nøden tvang soldatene til å slite ut uniformene som allerede fantes. Siden svenskene betraktet Norge som allerede forent med Sverige gjennom Kiel-traktaten, var det ikke lett for dem å akseptere et flagg i arvefiendens farger. I Stockholm foreslo de derfor en «svensk» variant av løveflagget – et svensk flagg med den norske løve i kantonen. Tegningene finnes i Livrustkammaren, «gillad» av Carl Johan. De ble antagelig fremlagt for det ekstraordinære Storting høsten 1814 av de svenske kommissærene. Til Carl Johan skrev de: «Vi yttrade tillika den förmodan, att E.K.M:t skulle med nöje låta Norrska lejonet få ett rum i den Svenska flaggan, och man syntes vara ganska nöjd dermed».10 Stortingskomiteen holdt på Norges rett til egne flagg, mens svenskene ville ha felles flagg. Stortinget ville utvilsomt ha avvist forslaget fordi løven på blå flaggduk ikke var Norges løve. Det norske mottrekket var å foreslå et grunnlovsfestet kompromiss – nasjonalt handelsflagg, felles orlogsflagg. Dette bøyde svenskene seg for.11 200 år i år – det felles orlogsflagget for Norge og Sverige, innført ved kongelig resolusjon 7. mars 1815. Handelsflagget på vent, nytt orlogsflagg Høsten 1814 fikk Stortinget det meste av 17. mai-grunnloven med seg inn i den uunngåelige unionen. Den nye av 4. november fastslo i § 1 at Norge stadig var et «et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige», selv om det nødvendigvis var «forenet med Sverige under een Konge». Desto viktigere var den nye § 111: «Norge har Ret til at have sit eget Coffardi-Flag». Men det var ikke til å unngå at «Dets Orlogs-Flag bliver et Unions-Flag». Selv om andre spørsmål var viktigere, ble også flagget drøftet denne høsten. De fleste ville ha et flagg som tydelig var norsk, ikke dansk. Stortinget mottok flere forslag, men valgte å utsette spørsmålet, blant annet fordi man manglet kunnskap om hvilke farger som var de historisk norske.12 Resultatet ble vedtaket i slutten av november: « ... det nuværende Norske Handelsflag skal, indtil næste ordentlige Storting anderledes bestemmer, bruges paa alle de Skibe, som udexpederes paa de kortere Farvande, og som ikke behøver Søpasse».13 Mens flaggsaken sto i stampe, ble et felles orlogsflagg for Norge og Sverige innført etter § 111 i Grunnloven. Beslutningen ble tatt i felles statsråd i Stockholm etter langvarig tautrekking i unionskomiteen. Nordmennene ønsket et flagg som markerte likestilling, svenskene ville ikke miste sitt gamle flagg. Kompromissløsningen ble foreslått av statsminister Peder Anker – et svensk flagg med et andreaskors i de «norske farger» rødt og hvitt i kantonen.14 Om unionsflagget «har hans Majestæt fundet for godt, at de norske Farver skulle optages i det svenske Orlogsflag», heter det i den kongelige resolusjon av 7. mars 1815. I Norge var det misnøye Wikimedia Commens) over at flagget var mest svensk og at kantonen ikke var spesielt norsk. Flere militære sjefer nektet å etterkomme ordren om å heise unionsflagget 6. juni 1815. En av dem var Fredrikstens forsvarer, general Ohme, som til belønning var blitt kommandant i Fredrikstad. Han saboterte gjentatte ordrer ved å vise til mangel på blå og gul flaggduk! Helt til kraftpatrioten Ohme døde i 1818 vaiet Christian Frederiks løveflagg i Fredrikstad fordi ingen hadde moralsk mot til å trosse helten fra Fredriksten.15 1815 og 1818 – Stortinget nøler, Karl Johan handler Det overordentlige Storting i 1814 hadde overlatt flaggsaken til det første ordentlige Storting, som kom sammen sommeren 1815. En flaggkomité ble oppnevnt med president Christie som formann. Komiteens 5 Flaggkomiteens forslag ble nedstemt av Stortinget i 1815. Heller ikke svenskene ville ha godtatt dette flagget, som ville ha sett merkelig ut hvis det var blitt forlenget så mye at proporsjonene ble som i flagg flest. Karl Johan overkjørte et nølende Storting ved å innføre et felles svensk og norsk handelsflagg i 1818. Mer svensk enn norsk, og påbudt sør for Kapp Finisterre. Dannebrog med Norges løve var fremdeles lovlig i hjemlige farvann. 6 innstilling av 19. desember 1815 presenterte tre mulige løsninger: • Det svenske handelsflagg, • Et eget norsk handelsflagg, det daværende av 1814, eller et annet, • Et felles flagg for begge nasjoner, forskjellig fra de daværende. Komiteen konkluderte med å fravike grunnlovens rett til et eget norsk flagg. Problemet var at «her kommer Nationalfølelsen i Strid med Statens oekonomiske Tarv». Landet hadde ikke råd til å betale sjørøverne avgift for å seile fritt i Middelhavet. Derfor foreslo komiteen et felles unionsflagg. Men hvordan skulle det se ut? Svenskene ville aldri godta å miste sitt gule kors, mens norske sjøfolk ikke ville seile under et flagg uten rødfarge. Unionsflagget måtte derfor inneholde både blått, gult, rødt og hvitt, og helst ligne orlogsflagget. Forslaget ble som orlogsflagget, men med «norske» farger både i første og fjerde felt.16 Tegningen forteller om tvil, siden den viser et nesten kvadratisk flagg med de ytre feltene litt forlenget – men ikke så lange at de «norske» diagonalkorsene danner en brutt linje. Etter heftig diskusjon i Stortinget ble komiteens forslag nedstemt, men uten at det lyktes å komme til enighet før Stortinget ble oppløst sommeren 1816.17 Da neste Storting i 1818 overtok saken, var Karl Johan i mellomtiden blitt konge. Han ble bedt om å forhandle med Barbareskstatene om prisen for å anerkjenne et eget norsk handelsflagg. Men kongen tok initiativet fra et nølende Storting og tillot i en «landsfaderlig» kongelig resolusjon å innføre et unionsflagg for alle farvann, uten splitt og tunge, men ellers identisk med orlogsflagget. Karl Johan håpet at dette ville føre nordmenn og svensker nærmere hverandre. Nordmennene likte ikke å bli utmanøvrert, men kunne gjøre lite fordi statskassen stadig var bunnskrapet. Mange så unionshandelsflagget som nok et fremstøt for Karl Johans amalgamasjonspolitikk, som de fryktet. De mislikte at det var langt mer svensk enn norsk.18 Rødt, hvitt og blått Etter 1814 hadde to Storting forgjeves forsøkt å skaffe landet det handelsflagget som det etter Grunnloven burde ha. Det lyktes endelig i 1821 å finne en løsning som ble godt mottatt både da og i ettertid. Det kunne ha gått verre, for stortingskomiteens forslag var nokså ubehjelpelig. Allerede i 1820 hadde kjøpmann Gabriel Schancke Kielland fra Stavanger fremmet et forslag som fikk støtte fra mange kystbyer. Det var delt i fire blå og hvite kvadranter, og i det hvite feltet øverst ved stangen ville han ha Norges løve. Både før og etter at Stortinget kom sammen var det uenighet om hovedfargen: blått eller rødt? Skulle flagget gjøre ære på den nye eller den gamle unionspartneren? I mengden av innkomne forslag falt komiteen til slutt ned på Kiellands forslag, men med røde i stedet for blå felter. Løven satte de merkelig nok i et hvitt felt, ikke et felt med riksvåpenets rødfarge. Inspirert av stjernene i det amerikanske flagget satte de fem gylne kors i det ytterste hvite feltet. De skulle symbolisere landets fem bispedømmer, som om de var deler av en forbundsstat. 30. april skulle Odelstinget behandle flaggsaken. I tillegg til komiteens forslag forelå 17 andre flaggtegninger. En av dem var fra stortingsmann Fredrik Meltzer, som med utgangspunkt i ett av flere forslag fra en kommisjon i Bergen tegnet et flagg med to røde og to blå felter, adskilt av et hvitt kors. Han begrunnet sine synspunkter i et brev til Odelstinget, datert samme dag. Hans overbevisende argumentasjon for sitt forslag og mot komiteens må ha vært avgjørende da Odelstinget besluttet å utsette forhandlingene til 4. mai. Meltzer mente at komiteens røde og hvite flagg så ut som et signalflagg og dessuten var for likt det danske, og at det var feil å velge den ene eller andre unionspartnerens nasjonalfarge. Et korsflagg burde være utgangspunktet, siden det var en eldgammel nordisk tradisjon. Når flagget fikk tydelige norske farger, burde det ikke forkludres med riksvåpenet, som få andre land hadde i sine handelsflagg. Det passet ikke i flagget på en sildejakt. Stortinget flaggkomité foreslo dette flagget da Odelstinget skulle avgjøre flaggsaken 30. april 1821. I ettertid kan vi glede oss over at det kom bedre forslag på bordet – dette er nokså amatørmessig. Merkelig nok satte komiteen Norges løve inn i et hvitt felt, og ikke et rødt, som i riksvåpenet. De fem korsene skulle representere landets fem bispedømmer. Meltzers første forslag 30. april 1821. Han argumenterte overbevisende for en «trikolor» i frihetens farger, som også var en høflig gest til unionspartnerne Danmark og Sverige. Korsflagget var en god nordisk tradisjon, mente han, og det skulle være lett gjenkjennelig og ikke forkludres med unødvendige detaljer som løver og stjerner. Stjernene hadde han heller ingen sans for. Det han sa og skrev om fargene overbeviste tingmennene: Ved at sammensætte Flagget af de 3 Farver rødt, hvidt og blaat, opnaaer man tillige at see de 3 Farver, der nu betegne Friheden, saaledes som vi have seet det i det Franske Friheds Flag, og endnu see det i Hollændernes og Amerikanernes Flag, og Engellændernes Union.19 Hans egne og andres dagboksnotater forteller at han allerede under møtet 30. april fikk ideen til sitt endelige forslag, som han samme kveld tegnet ut og i de neste dagene viste til andre stortingsmenn og fikk tilslutning til.20 I dagboken skrev han: «Da man absolut vilde have rødt Flag med hvidt kors i og desuden noget blaat for at tegne Foreningen med Sverige, og saaledes at man kunde bruge de gamle Flag uden at bekoste nye, saa var det nødvendigt at gjøre nogle Forandringer paa mit allerede foreslaaede Flag».21 Meltzers bemerkning om «at bruge de gamle Flag uden at bekoste nye» kan tyde på at han har tenkt at man kunne dele gamle dannebrogsflagg i fire ved å klippe langs midten av begge korsarmene. Ved så å sy inn to blå stoffremser mellom de fire bitene, får man Norges nye flagg! Riktignok litt for kort, men det var neppe så farlig og kunne lett rettes på. Vi har én stortingsmann å takke for det flagget vi fikk, kjøpmann 7 Gjør det selv i 1821: Klipp langs midlinjen av korsarmene i Dannebrog, skyv bitene fra hverandre, sy inn striper av blått stoff. Fredrik Meltzer fra Bergen, som også hadde vært byens representant på Eidsvoll. Til det avgjørende møtet i Odelstinget 4. mai var alle innkomne flaggtegninger utstilt i Stortingets forsamlingsværelse og nummerert. Meltzers siste utkast var kommet til som nr. 3. Det overbeviste flertallet og fikk 40 av 58 stemmer, mens ingen stemte for komiteens forslag. I dagene som fulgte ble det arbeidet videre med det tilhørende lovforslaget, som ble enstemmig vedtatt først av Odelstinget, så av Lagtinget 16. mai. Men før flagget ble lovfestet, måtte det få kongelig sanksjon. Det nektet Karl Johan – men han bestemte i stedet å innføre det trefargede korsflagg ved kongelig resolusjon i felles statsråd 13. juli 1821.22 Riksvåpen og titulatur Før flagget ble til, hadde landet bare ett nasjonalsymbol – riksvåpenet med Den norske løve. Det var å se i all offisiell heraldikk, alene eller sammen med våpen for kongens andre riker 8 Fredrik Meltzer – flaggets far. Hans forslag var en fulltreffer som overbeviste flertallet og feide alle andre forslag til side. Fredrik Meltzers genistrek – og dette var hans tegning, ikke sønnens. og besittelser i det store riksvåpenet. Mest utbredt var det på sølvmynt slått i Norge, der løven antagelig fikk sin krumme hellebard for å passe bedre til myntens runde form. Løvens store utbredelse i norsk folkekunst, på ølboller, ølkrus, mangletrær og skapdører, kan være uttrykk for en tidlig nasjonalbevissthet. Andre land kan neppe oppvise folkekunst med sine riksvåpen som et så populært motiv. Også riksvåpenet skapte strid i unionen med Sverige. Det begynte allerede i ukene etter Kiel-freden, da svenskene satte Norges løve inn i det svenske kongevåpen for å feire «erobringen». Der fylte den bare en tredjedel av skjoldet, mens de to svenske våpenmerkene opptok to tredjedeler. Skjoldet var delt av en Y-figur, og «Tre kronor» dominerte i øverste felt. At svenske symboler både var flere og fikk bedre plassering, utfordret nordmennene.23 At svenskene satte kongevåpenet med Norges løve inn i sine mynter, provoserte fordi det kunne tolkes Den norske speciedaleren fra 1819 fikk endelig Norges navn foran Sveriges i kongens tittel. Løven i riksvåpenet hadde fremdeles dansketidens krumme hellebard. Kantborden i form av et beslag med nagler var vanlig mellom 1814 og 1844. Karl Johans våpen som svensk kronprins i 1810. Han brukte det også som unionskonge. Norges våpen fikk bare en tredjedel av skjoldet, og plasseringen under «Tre kronor» fornærmet nordmennene. slik at Norge var innlemmet som en provins i Sverige, på linje med Götaland, som man feilaktig mente at folkungenes løvevåpen representerte.24 Striden om kongevåpenet varte gjennom hele Karl Johans regjeringstid. Stortinget forsøkte stadig, senest i 1836, å få en slutt på bruken av det på svenske mynter, men kongen var ubøyelig.25 En ting som imidlertid lyktes i 1819, var å endre kongens titler på norske mynter. I de første årene var omskriften rundt kongeportrett eller riksvåpen: CARL XIII SVERIGES NORGES [...] KONGE. Karl Johan gikk med på å la Norges navn stå først på norske mynter: CARL XIV JOHAN NORGES SVERIGES [...] KONGE. Men nummereringen etter den svenske kongerekken ga Bernadottene aldri slipp på. De kalte seg aldri Carl II, Carl III Johan eller Carl IV. Andre symbolsaker som umiddelbart opprørte mange norske, var avskaffelsen av de røde uniformene for offiserer og embetsmenn. Karl Johan påtvang dem blå uniformer som de svenske, men i en litt mørkere farge, og med røde striper i stedet for gule.26 Flaggets frigjøring Etter at unionen var etablert takket være klok forsoningspolitikk fra Karl Johans side, forsøkte han lenge å gjøre fellesskapet mellom rikene tettere. Han kjempet for sin amalgasjonspolitikk mot alle Storting fra 1815 til 1836. Forbudet mot 17. mai-feiring og en rekke forslag til endringer i Grunnloven var ledd i denne offensiven, men det grunnlovskonservative Stortinget avviste like iherdig alle fremstøt. Fra 1830 kom Stortinget på offensiven med krav om større norsk innflytelse i utenrikssaker og tilfredsstillende løsninger i symbolsakene. Den viktigste symbolsaken var misnøyen med unionsflaggene av 1815 og 1818, som var mer svenske enn norske.27 9 Nordmennene ville gjerne bruke det trefargede flagget på alle hav, og det var blitt mer realistisk etter at Frankrike hadde erobret Algerie i 1830-årene. Stortingsmann Jonas Anton Hielm foreslo derfor i 1833 å be Karl Johan om å begrunne hvorfor det fremdeles var umulig å føre norsk flagg i Middelhavet. Det svenske utenriksdepartementet trenerte og motarbeidet «frigjøring» av flagget fordi det ville ha gitt Norge større prestisje – noe man ikke ønsket i Stockholm. I det neste og mer radikale Stortinget i 1836 kom det opp forslag om en lov om handelsflagget og om å skape et orlogsflagg som markerte likestilling mellom landene. De ivrigste talsmennene for disse sakene var Jonas Anton Hielm og Herman Foss. Kongens rasende svar var å oppløse Stortinget etter tre måneder, noe Grunnloven ga ham rett til. Stortinget rakk i all hast å få innstillingene protokollert 8. juli, samme dag som det ble oppløst. De ble dermed kunngjort og fikk støtte i opinionen. Stortinget kom sammen igjen høsten 1836 til en ekstraordinær sesjon og gjenopptok da flaggsaken. Det nedsatte en flaggkomité med Foss som formann. 23. januar 1837 vedtok tinget å be kongen om å oppheve begrensningen for bruk av handelsflagget. Vedtaket ble fulgt opp av regjeringen, men igjen trenert i Stockholm, og etter et år utsatt i statsrådet 20. februar 1838. Men 10 endelig, 18. april samme år, bøyde Karl Johan av og tillot bruk av flagget på alle hav – på egen risiko. Begeistringen var stor i Norge over «flaggets frigjøring». Det ble flagget overalt da nyheten nådde Christiania. Byen ble illuminert, folkemøter og fester hyllet kongen og flagget, og i teateret ble forkjemperne hyllet med hurrarop og trampeklapp. Wergeland skrev et hyllingsdikt til Herman Foss med de berømte ordene: «Nu hvil Dig, Borger! Det er fortjent. Nu løst er Flaget. Dit Værk er endt.» Til Hielm skrev han i 1839 en shanty, en gangspillvise til briggen som var oppkalt etter ham28: Nu kan vi seile uden Skam. Men aldrig skal vi glemme Ham. Han boer paa Alby tæt ved Moss. Let der paa Hatten din, Matros! Morgengaver til det norske folk Oscar I etterfulgte sin far som konge av Norge og Sverige i 1844. Hans regjeringstid ble en tid for forsoning mellom det to kranglende unionspartnerne, og den falt også sammen med Skandinavismen, perioden da mange arbeidet for tettere samarbeid og forbrødring mellom de tre nordiske Hurra for Jonas Anton Hjelm! Hvo ham ei ærer er en Skjelm. Hurra for Skuden med hans Navn! Hurra paa Sjø! Hurra i Havn! Han var for Norge Hjelm og Spjud. Tilsidst han frie’de Flaget ud. Han er vel værd en egen Sang. Han slog for Flaget mangen Gang. Han er vel værd en Æresskaal. Hans Tale var som Ild og Staal. For ham bør heises Flag og Gjøs: naar Hjelm tog i, var Fanden løs. Saa langt som norske Skibe gaae, fløi op det røde, ned det Blaa. Men havde Jonas Anton tie’t, var Flaget endnu ei befrie’t. Nu kan vi seile hvor vi vil, Levanten fra, Levanten til. Unionsvåpenet, som også var unionskongens våpen. Denne versjonen er fra et kongeflagg. Sveriges og Norges riksvåpen jevnstore, men Sveriges foran. To kroner over skjoldet bekrefter at unionen besto av to selvstendige kongeriker. land, kanskje også en treriksunion. Så langt kom det aldri, men den mer forsonlige kongen imøtekom snart de fleste norske krav til løsning av symbolsakene. Allerede få dager etter tronskiftet bestemte han i norsk statsråd at Norges navn skulle nevnes foran Sveriges i alle norske saksdokumenter. Og i svensk statsråd 17. mai 1844 (!) forbød han å bruke Norges løve i svenske segl og mynter.29 Gjennombruddet i symbolstridene kom som følge av arbeidet i Unionskomiteen av 1839. Den var foreslått i 1837 av Stortinget, og regjeringen mente at mandatet burde omfatte både forandringer i begge grunnlover og forslag til nytt unionsflagg. Karl Johan nølte lenge, men i januar 1839 nedsatte han endelig en komité med fire medlemmer fra hvert land. Det gikk trått, og lite ble gjort før den begynte på nytt i 1841 etter at de fleste medlemmer var utskiftet. Men allerede i 1839 hadde flertallet gitt et utkast til det unionsvåpenet som skulle komme til å bli approbert av Oscar I 20. juni 1844. Det hadde vært lange diskusjoner innenfor komiteen om flere alternativer. Ett av dem viste et diagonaldelt skjold, der Norges løve fylte nedre høyre felt og Sveriges sammensatte våpen øvre venstre, altså noe nær likeverdighet mellom landene. Over skjoldet var det bare én krone, og det avviste nordmennene, siden det kunne tolkes slik at unionen var ett samlet kongerike. Det fikk tilslutning bare fra to svenske medlemmer. Flertallet gikk inn for et loddrett delt skjold, der Sveriges våpen opptok høyre og Norges venstre felt. Likestilling ble markert ved at begge fikk like stor plass, men Sverige fikk en viss forrang ved å oppta det gjeveste feltet, heraldisk høyre – som for betrakteren er venstre felt. Nordmennene var likevel fornøyd fordi to kongekroner over skjoldet var tegn på at unionen besto av to kongeriker. Den ene kronen over våpenteltet viste at kongen var felles. En endring kom med i siste runde. Den krumme hellebarden som løven hadde hatt gjennom dansketiden og fremdeles under Karl Johan, ble skiftet ut med øksen som den bar i middelalderen. Oscar I hadde hastverk og fikk vedtatt unionsvåpenet i sammensatt statsråd 20. juni 1844.30 Dette våpenet ble sjelden sett i Norge, fordi det bare var kongens og unionens våpen. Det ble mer synlig i Sverige, hvor kongevåpenet gjerne ble brukt på offentlige bygninger og i reklame for firmaer som fikk lov å være hoffleverandører. Mest synlig var det i utlandet, siden alle utenriksstasjoner og konsulater var unionelle og derfor hadde unionsvåpenet ved inngangen. Under arbeidet med unionsvåpenet ble det fra norsk side etterlyst en bedre utforming av Norges riksvåpen, Unionsvåpenet var sjelden å se i Norge, men denne utgaven opptrådte på tittelsiden til hver årgang av Skilling-Magazin fra 1846 til 1885. Det er neppe tilfeldig at dette var årene med bred oppslutning om unionen, og heller ikke at tidsskriftet introduserte en ny tittelside da striden om unionen og symbolene blusset opp. og helst lovfestet. Professor Rudolf Keyser hadde publisert en utredning om riksvåpenets historie i 1842, mens unionskomiteen diskuterte. Han fikk ikke mye innflytelse på diskusjonene om unionsvåpenet, men det er hans fortjeneste at øksen erstattet hellebarden i siste øyeblikk. Men tegningen til Norges riksvåpen var ikke ferdig til statsrådet 20. juni, og saken ble utsatt.31 Keyser og statsminister Frederik Due samarbeidet om det videre arbeidet. Keyser fikk ikke medhold i å bruke middelalderens trekantede 11 skjold, men han sørget for å bli kvitt beslagborden med nagler som var mye brukt etter 1814. Tegningen som fulgte regjeringens innstilling hadde påskriften «Efter Hans Excellentse Statsministerens og Prof. Keysers forenede Mening». Men den som ble vedtatt i norsk statsråd i Stockholm 10. juli, var laget i siste øyeblikk av den svenske tegner og hoffgravør Abraham Salmson. En litt omarbeidet versjon av den approberte tegningen ble trykt som litografi av danskfødte Fedor Tegnér, og det er denne vi kjenner fra alle senere reproduksjoner.32 Et våpen er etter heraldikkens regler definert ikke som en tegning, men ved en blasonering eller beskrivelse. Dette var blasoneringen som ble fastsatt ved kongelig resolusjon 10. juli 1844: «Et rødt fiirkantet Skjold, i hvilket sees en, nederst fra Venstre og opad til Høire i fremadskridende Stilling opreist kronet gylden Løve, med aabent Gab og udstrakt Tunge, holdende i Forlabberne en opløftet Stridsøxe med gyldent Skaft og Blad af Sølv, -- over Skjoldet en kongelig Krone.»33 «Morgengaven» fra den nye kongen til det norske folk ble satt pris på fordi den løste en symbolstrid og markerte likestilling mellom unionspartnerne. Men gavepakken inneholdt mer. Også flaggsaken fikk en løsning som nordmennene – foreløpig – var fornøyd med. 12 Norges riksvåpen etter kongelig resolusjon av 10. juni 1844. Det var slik løven fremsto gjennom resten av unionstiden – en naturalistisk løve med krone og øks i et firkantet skjold. Sildesalaten Unionskomiteen tok også opp flaggspørsmålet. Et svensk mindretall holdt krampaktig på sitt ærerike orlogsflagg og syntes at Norge hadde fått nok med sitt «norske» andreaskors i 1815. Men to svensker med sympati for tanken om likestilling stemte sammen med de norske. Etter Karl Johans død ble det raskere fremdrift, og både Oscar I og sønnen av samme navn skal ha vært aktivt med. Den nye kongen overkjørte det svenske mindretallet og tiltok seg retten til å avgjøre saken til Norges fordel. Han bestemte at både flagg og våpen skulle bestemmes i felles statsråd 20. juni 1844. Det geniale grepet som løste floken, var å sette et felles unionsmerke inn i hvert lands flagg. Landene fikk dermed parallelle flaggsystemer etter felles modell, og bare unionsmerket skulle markere unionen.34 Hvordan unionsmerket skulle se ut, skapte mye debatt i komiteen. Ett alternativ var å sette det svenske flagget som kanton i det norske og omvendt, men det likte ingen. Alternativet var da et unionsmerke basert på flaggfarger eller på riksvåpen. Komiteen endte med å foreslå en diagonal deling av kantonen, med Sveriges tre kroner på hedersplass øverst og nærmest stangen. Det var klokt av kongen å insistere på at man heller skulle dele kantonen med kryssende diagonaler, slik at begge land fikk like stor og like verdig plassering.35 Resultatet ble «sildesalaten», som den foraktelig ble kalt i Sverige og senere også i Norge. Merket var godt egnet til å forene rikene – begge hadde sildesalat pyntet med sektorer av fargerike hakkede grønnsaker som høyt verdsatte innslag på festlige koldtbord. Norsk og svensk orlogsflagg 1844-1905. «Sildesalaten» var det eneste unionsflagg felles for Norge og Sverige. Denne versjonen med proporsjoner som i svenske flagg var gjøs i baugen på begge lands orlogsfartøyer. Dette var også flagget som ble heist på utenriksstasjoner og konsulater. Illustrasjon fra Anker 1888. Norsk sildesalat pyntet med fargerike grønnsaker, eggeplomme og eggehvite. Foto: Lars Roede Opphavsmannen til klengenavnet var den svenske adelsmannen Maurits Brakel, som under en debatt på Riddarhuset 17. mars 1860 om den aktuelle stattholderstriden mente at norske farger i flagget vanæret Sveriges flagg. Brakel ga uttrykk for skuffelsen over at unionen ikke var blitt det svenskene hadde ment – en erstatning for tapet av Finland i 1809. Bjørnstjerne Bjørnson tok til motmæle mot dette og andre storsvenske kraftsalver med sitt Svar fra Norge til talerne på det Svensk Ridderhuset 1860: «Har du hørt, hvad Svensken siger, unge norske mand? [...] Svensken siger, at det røde i vort norske flag, [...] det kan Svenskens gule-blå uten skam ej bære på.»36 Til tross for svensk opphav var det særlig i Norge at tilnavnet slo igjennom, men mest mot slutten av unionstiden, etter at unionen ble stadig mer upopulær. Oscar I i 1849 med brystet fullt av svenske ordener – og med kommandørkorset av Norges nye St. Olavs orden i bånd rundt halsen. Maleri av Friedrich Dürck. Foto: Kjartan Hauglid, Det Kongelige Hoff. 13 I første omgang ble flaggreformen av 1844 godt mottatt i Norge, og bedre enn i Sverige. Det avgjørende var at landet endelig hadde fått sitt eget orlogsflagg og ikke lenger måtte bruke et hovedsakelig svensk flagg. Det geniale ved løsningen var at det også oppfylte Grunnlovens krav om at orlogsflagget skulle være et unionsflagg. Det var derimot liten glede over at også handelsflagget fikk unionsmerke etter krav fra den svenske general Lefrén. Men de norske i komiteen gikk med på det som et nødvendig kompromiss for å få svenskene til å akseptere et eget norsk orlogsflagg.37 De nye handelsflaggene styrket fellesskapet, mens orlogsflaggene svekket den – og det kunne begge parter leve med. «Sildesalaten» ble også det eneste felles flagg for unionen, som ikke var en stat. Unionsmerket alene ble brukt av den eneste institusjon de to statene delte, bortsett fra kongen – utenrikstjenesten. Det ble også brukt av begge lands marinefartøyer som gjøs – det lille flagget i baugen. Det kom ingen lov som forbød bruken av «rene» flagg, men i praksis ble alle flagg i de første tiårene etter 1844 unionsflagg. Dette var stadig skandinavismens tidsalder, og en periode med relativt harmonisk samliv mellom unionspartnerne. Norge hadde fått mange innrømmelser – endog at kongens stattholder fra 1836 ikke var svensk, men norsk, og at embetet 14 ble stående ubesatt etter 1856. Men Norges krav om å fjerne embetet ble en symbolsak som fikk unionen til å knake i sammenføyningene. Stattholderstriden sammen med den fremvoksende nasjonalismen i Norden som i Europa forøvrig innledet prosessen som skulle ende med unionsoppløsningen i 1905. Enda en morgengave – litt forsinket Oscar I hadde enda en symbolsk morgengave til Norge, men litt forsinket – St. Olavs orden. Det hadde lenge vært et norsk krav å få en norsk ridderorden for å få slutt på at nordmenn ble hedret med svenske ordener. Grunnlovens § 23 åpnet for at «Kongen kan meddele Ordener til hvem han for godt befinder». Kongen besvarte aldri Stortingets adresser om dette. Men ved kroningen i 1818 holdt Karl Johan et «ekstra ordenskapitel» i Trondheim og opprettet en egen kasse for ordener i Norge. I kunngjøringen skrev han at om forgjengeren « [...] altid haver anseet de kongelige svenske Ordener som fælleds for Sverige og Norge, saa ytrede dog Norges Storthing allerede 2de Gange det Ønske, at en norsk Orden maatte oprettes. Omendskjønt Vi paa Grund heraf vel i Fremtiden under forandrede Omstændigheder er tilbøielige til at indstifte en Kongelig Norsk Orden, ansee Vi det dog for nærværende Tid rigtigst at opsætte samme, formemmelig af den Grund, at ingen Fonds existere til Oprettelse af en Ordenskasse.»38 Økonomi ble brukt om begrunnelse, men det er ikke usannsynlig at det også var amalgasjonspolitikken som fikk kongen til å trenere saken. Han kan ha tenkt at svenske hedersbevisninger ville knytte gjenstridige nordmenn nærmere til broderfolket. Den Kongelige Norske Sanct Olafs Orden ble endelig besluttet opprettet i norsk statsråd den 21. august 1847 «for at belønne udmærkede Fortjenester af Konge og Fædreland, af Menneskeheden eller af Kunst og Videnskab».39 Ikke alle syntes at dette var en viktig sak, og mange gjorde narr av ordensvesenet. Studentersamfundet kvitterte senere med å opprette ordenen «Den Gyldne Gris». Kampen for «det rene flagg» Oscar Is «morgengaver» skapte ro i symbolstriden gjennom en generasjon. Men oppfattelsen av unionen var fremdeles en kilde til konflikter mellom nabolandene, noe som kom tydelig for dagen under striden om stattholdersaken i 1859-60. Norge hadde et langt mer demokratisk styresett enn Sverige, hvor Riksdagen besto av representanter for stender med ulik innflytelse.40 Flere hadde stemmerett i Norge, og kommunalt selvstyre ble tidligere innført. Det mer egalitære norske samfunn ble politisk radikalisert, og venstredreiningen som førte til innføring av parlamentarismen i 1884 gjorde at den siste Arkitekt G.A. Bulls konkurranseutkast til stortingsbygning, 1857. Bull markerte standpunkt i symbolstriden ved å heise norske orlogsflagg uten unionsmerke over sitt Storting. Etter original i Riksantikvarens arkiv. Postkort fra valgkampen i 1893.Venstres kandidat Johannes Steen i «rent» flagg. Høyres kandidat Emil Stang i flagg med «sildesalat». unionskongen Oscar II fant det stadig vanskeligere å balansere i grenseland. Konflikten hardnet ytterligere til som følge av nasjonalistiske strøm- ninger i begge land, ikke minst fordi nasjonalismen var forankret i motsatte leirer. I Sverige var retningen dominert av høyresiden, der det storsvenske synet var at landet hadde krav på overhøyhet i unionen. I Norge ble nasjonalismen venstresidens prosjekt, og der ble konklusjonen at unionen burde avskaffes. Dette bidro til å skjerpe de politiske motsetningene i Norge, der høyresiden hadde tiltro til fortsatt union, bare svenskene ville oppgi kravene om overhøyhet. Dermed ble flaggsaken en politisk kampsak innad da venstresiden i 1879 innledet striden for «det rene flagg» – uten unionsmerke. Forslaget ble reist av Dagbladets redaktør Hagbard Berner i form av et lovforslag som i praksis ville bety å vedta den flaggloven som ikke ble sanksjonert i 1821. En liten, men avgjørende forskjell var at teksten «Kongeriget Norges Coffardiflag skal være [...]» ble forandret til «Norges Flag skal være [...]». Flagget ville dermed bli opphøyet fra et handelsflagg til et nasjonalflagg. Dessuten ville det markere at Stortinget og ikke kongen hadde avgjørelsen. Johan Sverdrup la Berners forslag frem for Odelstinget.41 Forslaget møtte uventet motstand fra konservativt hold, og et møte i Kristiania Arbeidersamfund 13. mars endte med håndgemeng og gateopptøyer. Demagogen Bjørnson gikk for langt da han tordnet mot «[...] Unionsmærket i vort Sind, som jeg vil have bort. [...] Og det skal vi have væk, akkurat som af vort Flag.» Møtet ble et nederlag for venstresidens flaggsak, og lovforslaget ble enstemmig forkastet i Odelstinget.42 15 Men nå var flaggsaken satt på dagsordenen, og gjennom resten av unionstiden ble den et av de bitreste stridsspørsmål i politikken og en viktig årsak til unionsoppløsningen. Motstandere av unionen så unionsmerket som en nasjonal skamplett og ville ha både den og symbolet vekk. Partiet Venstre programfestet «det rene flagg». Venstrefolk flagget «rent», høyrefolk med unionsmerke. Her vil det føre for langt å gjengi de mange eksemplene på partenes demonstrative flaggbruk, for eksempel på 17. mai. Myndighetene måtte som regel flagge med «sildesalat», men noen ganger ble begge flagg brukt om hverandre. Mange kommuner med venstreflertall vedtok å bruke «rene» flagg, oppildnet av Kristiania Flagsamlag, stiftet i 1892. Et av mest dramatiske oppgjørene skjedde i Kristiania, der Venstre hadde fått flertall i 1894. 17. mai 1897 ble «rene» flagg heist på alle kommunale bygninger – men ikke på Møllergata 19. Bygningen var kommunal, men politimestere Hesselberg var kongelig embetsmann. Han nektet å følge kommunestyrets flertall. Da sendte formannskapet folk som fjernet flaggstangen fra taket på politikammeret.43 Symbolsaker til siste slutt Skillet mellom tilhengere og motstandere av unionen og unionsmerket gikk tvers igjennom Norsk Forening for Lystseilads, stiftet 16 Det godkjent KNS-flagget fra 1884 og Gunnar Knudsens «rene» KNS-flagg på seilturen i 1892. Dette er identisk med KNS-flagget som ble innført i 1906, bortsett fra at kong Haakons navnesiffer hadde erstattet kong Oscars. i 1883, fra 1903 kalt Kongelig Norsk Seilforening. Medlemmene fikk i 1884 kongens tillatelse til å føre «det norske orlogsflag med Hans Majestets kronede navnesiffer i gull på hvitt firkantet felt». Foreningens første formann var industrimannen Gunnar Knudsen, stortingsmann for Venstre fra 1891 og senere statsminister. Han tonet tydelig flagg om sitt standpunkt i flaggstriden under en seiltur i 1892 til København med kutteren Terje Viken. Han førte seilforeningens flagg uten unionsmerke – med et stykke rød duk i stedet. Morgenbladet skrev 15. september: «Denne Forening […] har Hr. Knudsen nu vist den Mangel paa Høflighed, at han paa sin Kutter heiser dens Flag med Fjernelse af Unionsmærket, altsaa et Flag, der ikke er Foreningens, hvilket skulde synes at være Tegn paa at han ikke længere vil tilhøre Foreningen». Styret sendte Knudsen et brev med krav om å slutte å føre «Foreningens Flag i forandret Form». Det ville skade foreningen og kanskje føre til at den mistet retten til flagget, og det kunne ende med dens oppløsning. Formann Gunnar Knudsen reagerte ved å melde seg ut. Resten av unionstiden førte han handelsflagget – uten unionsmerket. Det flagget han brukte på seilturen i 1892, var forresten i prinsippet det samme som KNS fører den dag i dag, bortsett fra kongemonogrammet. Kong Haakon VII bestemte i 1906 ved kongelig resolusjon at KNS kunne føre det norske orlogsflagg – som da var blitt «rent» – med kongens kronede navnesiffer.44 Et norsk klagepunkt som aldri ble rettet opp før bruddet med Sverige, var unionsvåpenets prioritering av Sverige foran Norge i det delte skjoldet. Dette må ha blitt mer og mer utålelig for norske nasjonalister. Tanken om et unionsvåpen der rekkefølgen kunne byttes om, må tidlig ha oppstått. Det var presedens for en slik løsning – monarken i de forente kongeriker England og Skottland bruker til daglig et våpen der England dominerer, men i Skottland en skotsk versjon med Skottlands røde løve i første og fjerde felt. Men ingen våget vel å foreslå denne muligheten for kong Oscar II, som helt sikkert ville ha blitt rasende. Han var suveren hersker over sitt eget våpen. Flaggplansjen i Salmonsens Konversationsleksikon 1902 og utsnitt som viser kongeflagget i uautorisert norsk versjon med unionsvåpenet «speilvendt», slik at Norges riksvåpen står foran Sveriges. Oscar II på et postkort fra 1904 eller 1905, tegning av Andreas Bloch. Kongen er iført uniform som norsk general og stormester av Den Norske Løve, med ordensbåndet og bryststjernen. Serafimerstjernen er meget betydningsfullt plassert som nummer to. Mest synlig for verden var unionsvåpenet i kongeflaggene. I begge land brukte kongen orlogsflagget med unionsmerke, og med kongevåpenet innsatt midt over korset. I den norske marineledelsen må noen ha dristet seg til å utfordre kongen. I 1897 utkom et reglement for tjenesten på marinens orlogsfartøyer, med et forord som fortalte at «Hans Majestæt Kongen naadigst» hadde befalt å ta det i bruk. Men han kan ikke ha blitt spurt, i hvert fall ikke om flaggplansjen som fulgte med. Her var nemlig unionsvåpenet i kongeflagget speilvendt – Norges løve hadde fått den fremste plassen. Dette ble gjentatt da også hæren fikk laget et «Reglement for saluter fra rigets fæstninger» i 1901. Igjen ble det avbildet et uautorisert kongeflagg med Norges riksvåpen foran det svenske. Ifølge flagghistoriker Bjørn Bratbak var forsvarsledelsen på den tid full av nasjonalbevisste offiserer, noen også republikanere, som kan ha stått bak denne demonstrasjonen. Den ble i hvert fall på papiret, for ingen eksem- 17 plarer av det «norske» kongeflagget er kjent. Det ville ha vært for farlig å bruke dette flagget.45 Likevel – det ble trykt i flaggplansjen som illustrerte artikkelen «Norge» i førsteutgaven av Salmonsens Konversationsleksikon fra 1902, uten at noen la merke til det. Et siste fortvilet forsøk på å blidgjøre de vrange nordmennene var kong Oscars opprettelse av en ny norsk orden som skulle ha samme rang som den svenske Serafimerordenen. «Den Norske Løve Orden» ble opprettet på kongens 75-årsdag 21. januar 1904. Sigurd Ibsen, Norges statsminister i Stockholm, skal ha vært initiativtager til dette bidraget til forsoning i unionsstriden. I Norge hadde det vært en viss misnøye med at det alltid var Serafimeren som ble tildelt statsoverhoder og andre samfunnstopper. Men denne symbolske håndsrekningen kom for sent. Bare 11 riddere ble opphøyet i denne «suverene» ordenen – kongen selv og hans mannlige etterkommere, og en håndfull utenlandske statsoverhoder. Oscar IIs monogram var svært fremtredende på kors og halskjede, og Haakon VII valgte å la Løveordenen hvile til den ble formelt opphevet i 1952. Sildesalaten ut Konsulatsaken var stridsspørsmålet som til slutt sprengte unionen, men flaggsaken var symbolsaken som gjennom 1890-årene gjorde konflikten mer synlig. Et forslag om å fjerne 18 Vittighetsbladet Vikingen feiret unionsoppløsningen i 1905 med en karikatur av Sveriges avgåtte statsminister Boström som måtte klippe ut «sildesalaten» av det svenske flagget Flaggplansjen som ble sendt fra utenriksdepartementet i Stockholm for å fortelle verden at Norge hadde fått sitt «rene flagg». unionsmerket i handelsflagget, og i et nytt sivilt statsflagg med splitt og tunge, ble fremmet for Stortinget i 1893, og venstreflertallet sikret at det ble vedtatt. Men Høyre hadde regjeringsmakten og innstilte på avslag i statsråd. Ikke uventet fulgte kong Oscar innstillingen og unnlot å sanksjonere. Forslaget ble igjen fremmet i 1896, og igjen nektet kongen sanksjon, fordi samlingsregjeringen under Francis Hagerup leverte en delt innstilling. Dette var avtalt spill, fordi alle visste at kongen ville bruke sin vetorett, og det var politisk uklokt å skape en regjeringskrise i et meget spent unionspolitisk klima. Venstre hadde besluttet å følge samme strategi som i konsulatsaken, «den lange lovlinje», altså å fremme saken til kongens grunnlovsgitte tredje gangs veto var oppbrukt.46 Sluttspillet begynte da Stortinget for tredje gang vedtok flaggloven 17. november 1898. Kongen kunne ikke stoppe den ved å nekte underskrift. Regjeringen rådet ham til å sanksjonere selv om han var uenig, men kongen hadde også en svensk opinion å ta hensyn til. Etter opphetet diskusjon i statsrådet 10. desember fastholdt kongen sanksjonsnektelsen, men gikk med på et kompromiss som innebar at han fikk sagt sin mening i en protokolltilførsel, og han undertegnet kunngjøringen av loven.47 Loven ble gjort gjeldende ett år etter kunngjøringsdatoen og trådte derfor i kraft 15. desember 1899. Da hadde Norge fått tilbake handelsflagget fra 1821 – og et helt nytt flagg, et statsflagg som orlogsflagget, men uten unionsmerke. Forbitrelsen i konservative svenske kretser var enorm, og det ble gjort alvorlige forsøk på å sabotere den. Det var utenriksministeren – den svenske grev Ludvig Douglas – som skulle kunngjøre endringen i flagget for utenriksstasjoner og fremmede makter. Steens norske regjering gikk utenom tjenestevei da den selv varslet utenriksstasjoner og konsuler om den nye flaggloven. Men det kunne den ikke gjøre overfor utlandet, som bare kunne forholde seg til kongens utenriksminister. Regjeringen måtte motvillig be den like motvillige Douglas om å ta dette oppdraget. Han sørget for en lang byråkratisk omvei før loven endelig ble kunngjort i et rundskriv av 18. oktober 1899. Den storsvenske nasjonalismen led et avgjørende nederlag som førte til at utenriksminister Douglas måtte gå av.48 Et levende nasjonalsymbol: Kronprins Olav som en ekte norsk gutt på ski – med flagg. Forside til Barnevers av Ebba Friderichsen med tegning av Fredrik Bødtker. Den utkom allerede i 1905, bare få uker etter at kongefamilien kom til Norge 19 «Sildesalaten» ble stående i orlogsflagget unionstiden ut, ettersom dette etter Grunnloven skulle være et unionsflagg. Unionsorlogsflagg ble firt og «rene» orlogsflagg ble heist under militær honnør og salutt på alle landets festninger 9. juni 1905. Et enig norsk folk avskaffet i 1905 hele union og unionens symboler. Endelig kunne de slutte fred etter 90 års symbolstrid. Lars Roede er sivilarkitekt dr. ing. og har hatt en rekke stillinger og tillitsverv i kulturminnevernet og blant annet vært generalsekretær i Fortidsminneforeningen og direktør for Oslo Bymuseum. Roede er forfatter av en rekke kultur- og arkitekturhistoriske artikler og boken om Frogner hovedgård. 20 Litteratur: Anker, Carl Johan (1888): Tegninger av Norges flag i dets forskjellige skikkelser gjennem tiden. Kristiania, P.T. Mallings boghandel. Bratbak, Bjørn (1993): «Det norsksvenske unionsvåpenet» og andre symbolstridigheter. Stockholm, Meddelande 53 från Armémuseum. Delphin-Amundsen, O. (1947): Den Kongelige norske Sankt Olavs Orden 1847-1947. Oslo. Engene, Jan Oskar og Heimer, Željko (2005): «Unionstidens norske flagg». Nordisk Flaggkontakt 40-2005, s. 33-49. Grimnes, Ole Kristian (2014): Det norske flaggets historie, Oslo, Dreyer. Fure, Eli m.fl. (2014): 1814 Offisielt & i kulissene. Oslo, Riksarkivets skriftserie nr. 40. Johannessen, Knut (2014): «Fra hellebard til stridsøks: Rudolf Keyser og den norske løve». I: Å. Ommundsen, E. Opsahl og J.R. Ugulen (red.): En prisverdig historiker: Festskrift til Gunnar I. Pettersen. Oslo, Riksarkivaren. Skriftserie 41. Munksgaard, Jan Henrik (2012). Flagget. Et nasjonalt symbol blir til. Kristiansand, Årbok Vest-Agder-museet. Nielsen, Yngvar (1905): Norge i 1814. Christiania, J.M. Stenersen & Co.s Forlag. Roede, Lars (2008): «Under kongelig flagg». Nordisk flaggkontakt 46-2008, s. 5-22. Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon for Norden (1902). Bind XIII. Plansje til s. 680: Norske Flag. Kjøbenhavn, Brødrene Salmonen. Stang, Fredrik (1943): Stattholdersak og unionsstrid 1856-1862. Oslo. Noter 1 Fure, Eli m.fl. (2014), s. 16-17. Det var departementer for finans, for det indre, for justis, for handel og toll og for næring. 2 Ibid, s. 14-15. 3 Munksgaard (2012), s. 39-45. 4 Johannessen (2014), s. 37. 5 Nielsen (1905), s. 339-341. 6 Norheim, Svein (2014): Fredriksten festnings flagg fra 1814. http://ostfoldmuseene.no/om_ostfoldmuseene/arkiv/ fredriksten-festnings-flagg-fra-1814/ 7 Munksgaard (2012), s. 50. 8 Ibid, s. 50-51. 9 Ibid, s. 52. 10 Ibid, s. 57-59. 11 Grimnes (2014), s. 38. 12 Blant de mest interessante forslag i Stortingsarkivet er et fra en anonym forslagsstiller som tegnet nordiske korsflagg i to alternativer – med rødt kors på gult eller hvitt felt. Han visste nok ikke at England allerede hadde et hvitt flagg med rødt kors, og at et gult flagg med rødt kors hadde vært på tale som flagg for Kalmarunionen. Hvorfor foreslo ingen et flagg i riksvåpenets farger, med gult kors på rødt felt? Alle sjøvante folk visste at et flagg måtte være gjenkjennelighet på langt hold og i mørke eller dårlig sikt. Da ville et rødt og gult korsflagg bli til forveksling likt Dannebrog. Korsflagget i gult på rødt fikk vi faktisk 120 år senere som det kortlivede partiflagget til Nasjonal Samling. Og allerede rundt 1900 begynte skånske nasjonalister å bruke det samme flagget – et naturlig valg for en region som hadde vært dansk før den ble svensk i 1658. 13 Munksgaard (2012), s. 60-64. «Søpass» var leidebrev for å unngå kapring fra «Røverstatene». Det var en utgift som den norske stat ikke hadde råd til. 14 Ibid, s. 66-70. 15 Lokalhistoriewiki: Fredrikstad festning. Avlest 25.06.2012. 16 Munksgaard (2012), s. 73-74. 17 Ibid, s. 75. 18 Ibid, s. 76-77. 19 Brev fra stortingsmann Frederik Meltzer til Odelstinget 30. april 1821. 20 Grimnes (2014), s. 53-55 21 Munksgaard (2012), s. 100. 22 Ib id, s. 92-117. 23 Bratbak (1993), s.10-12. 24 Det svenske løvevåpenet var den den eldre kongeslektens våpen, men ble feilaktig oppfattet som et våpen for landskapet Götaland. Navnet «Göta lejon» knytter seg til denne forestillingen. 25 Bratbak (1993), s. 18-23. 26 Ibid, s. 22. 27 Grimnes (2014), s. 66-67. 28 Ibid, s. 68-76. 29 Bratbak (1993), s. 23-24. 30 Johannessen (2014), s. 240-252. 31 Ibid, s. 252. 32 Ibid, s. 259. Salmson hadde også ansvaret for den endelige tegningen til unionsvåpenet. Han var dessuten i 1847 ansvarlig for utformingen av gravmonumentet over Henrik Wergeland, en gave fra svenske jøder – han var sønn av en jødisk innvandrer. 33 Bratbak (1993), s. 25. 34 Grimnes (2014), s. 81-83. 35 Ibid, s. 85. 36 Stang (1943), s. 174. 37 Grimnes (2014), s. 87. 38 Delphin-Amundsen (1947), s. 17-19 39 Ibid, s. 22. 40 Riddarskapet, prästeståndet, borgareståndet og bondeståndet. 41 Grimnes (2014), s. 125-127. 42 43 44 45 46 47 48 Ibid, s. 129-133. Ibid s. 153-161, 176-182. Roede (2008), s. 9. Bratbak (1993), s. 32-34. Ibid, s. 161-170. Ibid, s. 182-185. Ibid, s. 190-191. 21 Daniel Bratteteig Svenskene kommer! På midten av 1800-tallet ble den norske økonomien omlagt fra en landbruksorientert produksjonsform til en kapitalistisk. Dette ble særlig tydelig i Kristiania, der man fikk fabrikker med mekanisert produksjon. Mot slutten av 1800-tallet førte dette til en befolkningseksplosjon i byen. Mennesker reiser dit det er arbeid. Det nærmeste stedet med arbeid for mange svensker var Kristiania og Norge. Svensker kom til Norge fordi det var lettere å få jobb, men også fordi språk og kultur i liten grad var en hindring. Særlig for østsvenske arbeidere framsto Norge som lite fremmed. Likevel var den svenske innvandringsbølgen på slutten av 1800-tallet den første moderne masseinnvandringen til Norge. Denne artikkelen skal fortelle om svenskene som kom til og bygde sine liv i Kristiania mellom 1865 og ca 1920. Tallenes tale – overblikk over den svenske innvandringen For å få et overblikk over omfanget av den svenske innvandringen, er det viktig å se på de registrerte tallene i perioden svenskeinnvandringen var på topp. Man kan snakke om to innvandringsbølger fra Sverige i andre halvdel av 1800-tallet. Det var én bølge som kom mellom 1865 og 1875, og en ny bølge som kom mellom 1896 og 1899. Året 1899 markerer slutten på den svenske innvandringsbølgen, både til Kristiania og til Norge generelt. I Kristiania var tallene slik: 1865: 1381 svensker av 64 774. Tilsvarer 2 prosent.1 1875: 4319 svensker av 76 866. Tilsvarer 5,6 prosent2 1888: 5529 svensker av 136 791 totalt. Tilsvarer 4 prosent.3 1890: 8126 svensker av 151 130. Tilsvarer 5,3 prosent4 22 1900: 13 237 svensker av 227 600. Tilsvarer ca 6 prosent.5 I tallene ser man en by i eksplosiv vekst. Man ser også at andelen svensker økte i forhold til den generelle befolkningen. Dette er de offisielle tallene fra folketellingene. De gir et inntrykk, men man kan kanskje ikke få det fulle bildet av omfanget utfra disse tallene. Folketellinger gir bare et øyeblikks overblikk over tallene, og det kan være vanskelig å se hva som har skjedd mellom de forskjellige tellingene. Det kan også tenkes at det er mange som ikke har blitt registrert i folketellingene, ettersom de baserer seg på bosted. For svensker som reiste fra arbeidsplass til arbeidsplass i Norge, kan det tenkes at de har unnsluppet å bli registrert i Kristiania, selv om dette var deres base. Særlig ett område skiller seg ut med en eksepsjonell høy konsentrasjon av svensker, særlig for perioden 18651875, nemlig forstaden Sagene som ble innlemmet i byen i denne perioden. Her var én av ti (11%) fra Sverige, og blant kvinnene i bydelen var tallet oppe i nesten én av fem (18%). Det er også nærliggende å se på Kristiania-tallene i forhold til tallene totalt. I Norge som land var antall svensker slik: 1890: 38 017 av 2 004 102 totalt. Tilsvarer 1,8 prosent 1900: 49 6626 av 2 240 032 totalt. Tilsvarer 2,2 prosent. Tallene viser at Kristiania hadde en høyere andel av svenske innvandrere enn landet totalt. Kristiania var det stedet i Norge som huset flest svensker, noe som er interessant med tanke på Østfold-byenes tiltakende industrial- Arbeidere ved Svendengen teglverk i Gamlebyen, fotografert ca 1890. Ukjent fotograf. isering i perioden, og deres nærhet til Sverige. Hovedstaden hadde altså en sterk tiltrekningskraft på de innvandrende svenskene. Dette hang nok sammen med økt etterspørsel etter arbeidskraft i kjølvannet av industrialiseringen av byen. Arbeidsfolk Svenskene som kom til Norge var i all hovedsak vanlige arbeidsfolk. Det betød at de konkurrerte med norske arbeidere om arbeidsplasser. En likhet med våre dager, er at mange svensker jobbet i sesongbaserte yrker, eller i industrier som nordmenn helst ikke ville jobbe i. I mange av teglverkene langs Akerselva, kunne man høre svensk gjennom hele arbeidssesongen. En pensjonert 23 norsk arbeider fortalte om svenske sesongarbeidere langs Akerselva: «Det var mye piker óg som sto og banka stein. Jeg vil se på den av kvinnfolk som vil b’ynne på det arbe i dag. Men det var svenskejenter det også, som regel vælvoksne kvinnfolk. De kom om våren, og så hadde de akkord altså, ettersom å mange tusen stein sten de lavde, og så tok de ut så de levde om da’n i ukas løp og sommerns løp. Så får dem oppgjør når dem var ferdi med bankinga om høsten. Da dro dem tebake igjen, akkurat som svaler, trekkfugler.»7 Driften på teglverkene var sesongbetont, og mange svenske kvinner og menn «pendlet» over grensen. Det vil si, de jobbet med jordbruk i Sverige om høsten og våren og drev med sesongarbeid i Norge i sommerhalvåret. Etter hvert ble flere svensker bofaste i Norge. De ble industriarbeidere og forlot jordbruket. Det var særlig i visse arbeidsfelt at svenskene gjorde seg bemerket. Når svensker i Norge fra denne tiden helst er kjent for rallarkulturen, sier det seg selv at mange svensker jobbet innenfor anleggsbransjen, eller som ufaglært arbeidskraft. I Kristiania og Aker kunne de ofte bli steinhoggere. Rallarene var en såpass særegen gruppe at de har fått et eget underkapittel i denne teksten. Verdt å nevne i denne sammenhengen er den svenske steinhoggeren Olof F. Andresen. Han stiftet fagforeningen Stenhog- 24 gernes Fagforening i 1884. Olof flyttet mye rundt. Det lå i steinhoggeryrkets natur; man reiser dit det bygges mye, og der det er arbeid å få. Men han ble aldri rallar, kanskje mest på grunn av at han var opptatt av politikk. Politikken ble også til dels et hinder for hans karriere. Han ble kalt inn til sjefen: «’Jeg setter stor pris på Dem som arbeider, Andresen, men De får ikke vigle opp folkene mine.’- ’Da slutter jeg,’» sa Andresen.8 Det var ikke bare lett å være fagpolitisk agitator på denne tiden, men heldigvis hadde Olof en god venn i Arbeiderpartiets grunnlegger Christian Holtermann Knudsen. Han ansatte Olof til å jobbe for ham som ekspedisjonssjef i avisen Vort Arbeide, forløperen til den nåtidige Dagsavisen. Dessverre gikk det ikke så bra for avisen den gangen: «Avisbudene sluttet, for vi hadde ikke penger. Jeg måtte da bære avisen omkring selv. Til slutt måtte også jeg slutte, for jeg ble så fillete at jeg ikke kunne vise meg på gaten.», forteller Olof selv.9 Han var mest opptatt av skulpturhogging og mange landemerker i Oslo er prydet med Olofs utsmykninger. Vi kan finne hans løvehoder på Glassmagasinet, krigerhoder i Citypassasjen, samt en av de to løvene over inngangen til Oslo Sparebank.10 Snakk om å sette spor i byen! For de svenske kvinnene var fabrikkarbeid det aller vanligste. Mange svenske arbeidere ble hentet til Norge fordi de hadde fagkunnskaper innenfor den industrien de jobbet i. Dette gjaldt ikke minst veverskene i de ulike tekstilbedriftene langs Akerselva. Det var vanlig å avertere i svenske aviser etter arbeidskraft i Norge. Anna Frantzen, en arbeiderske fra Slottsmöll i Sverige, som senere begynte på Hjula Veveri fortalte: «Dem averterte i avisen hjemme i byen min at dem skulle ha folk på Seilduken. Så reiste vi 7 piker og en mann. Dem averterte og lovte oss 20 kr. uka. Vi hadde ikke mer enn 10 kr. der borte [i Sverige].»11 Det kunne være forlokkende med gode lønninger i Norge, men kanskje lovte annonsene mer enn de kunne holde. Mange av de som kom til Seilduken slutta snart, forteller Anna videre: «Det var pent på Slotssmöll, og her kom vi inn i et høl som ikke ligna noe. [I] Den salen jeg sto, der fantes det ikke vinduer engang.»12 Noen ganger kunne det være rene lureriet i annonsene: «Det var kanskje noen gamle trenede som tjente 20 kr [uka]. Men vi fikk det jo ikke. […] Vi gikk først te den svenske konsulen. Og så gikk vi opp i avisen te O. Thommesen [redaktør i Verdens Gang]. Han spørte om vi hadde avisen der de averterte at vi skulle få 20 kr. uka. Og så var det en av jentene som fant en avis i bånn av kofferten sin, og der sto annonsen. […] Og han [Thommesen] gjorde et veldig nummer av det, skreiv spalte opp og Anleggsarbeidere, rallare og steinhoggere fotografert 1910. Ukjent fotograf. 25 spalte ned i Verdens Gang. Vi hadde bindi oss for et halvt år. Men vi fikk lov te [å] slutte. Det var det vi ville.»13 Også i andre yrker ble det hentet inn ekspertise fra Sverige, blant annet i tobakksindustrien. Per Andersen kom fra Charlottenberg i Sverige, der Tiedemands Tobakk hadde fabrikk. Per forteller: «I 19 års alderen blev jeg overflyttet til J.L. Tiedemands Tobaksfabrikk i Oslo[…] Efter at jeg i 1891 blev overflytt til Oslo blev den ökonomiske situasjon forholdsvis bra, den gang var der ved fabrikken tariffestede lönninger, vi tjente da ca 15 kr. uka på akord.»14 Interessant nok var det ikke alle svenskene fra Charlottenberg som endte opp hos Tiedemand i Kristiania, noen endte også opp hos Langaard, uten at det ser ut til at det har vært noen konkurranse om disse arbeiderne. Å jobbe i Norge hadde den fordelen at det var bedre betalt her enn det var i Sverige: «Åssen dem [svenskene] har kunt levd på det derre som det blei betalt i Sverige, det begriper ikke jeg», fortalte Ovidia Carlsen.15 De svenske tobakksarbeiderne fikk gode skussmål av Carlsen: «de svenske gutta var så snille å liksom greie med vårs, skifta hjul for vårs og greier.»16 Dette var i motsetning til de jødiske tobakksarbeiderne. Disse kunne bli kalt late av norske arbeidere, og de ble sett på som mindre mandige, fordi de foretrakk sigarettrulling, noe som 26 var puslearbeid. Den halvt svenske tobakksarbeideren Frithjof Olsen forteller at «jødene var ikke noe godt likt på fabrikken. De var ikke ærlige etter mitt skjønn.[…] De var ikke sterke til å arbeide. Jødene vil ikke ha tungt arbeid, de vil bare ha puslearbeid.»17 Dette viser kanskje også at det var forskjell på innvandrere i Norge på slutten av 1800-tallet. Svenskene var kanskje de mest privilegerte av en mangfoldig innvandringsgruppe. Både kvinner og menn De fleste som kom over grensen var unge menn. Med vår tids briller er det heller ikke sikkert at man ville sett på alle som fullvoksne menn. Mange var rett og slett barn i ungdomsskolealder. Mange menn kom også over grensen for å unnslippe militærtjenesten. Noen var kanskje antimilitarister, men militærtjeneste var generelt ikke populært blant unge menn fra arbeiderklassen. I tiden rundt unionsoppløsningen var også noen redde for å bli innkalt i krig. En svensk anleggsarbeider forteller: «Det var i 1905, og vi rømte for det såg ut til å bli krig mellom Norge og Sverige. Jeg hadde vært på eksis det forrige året og var redd for å bli innkalla. Det var mange som rømte over til Norge på den tiden og flere stykken ble tatt og satt inn på Akershus. Vi kom oss til Kongsvinger, men der tørte vi nesten ikke snakke høgt til hverandre, bare hviske».18 Det kom også kvinner og jenter over grensen, ikke minst til Kristiania. I 1900 var det 7439 kvinner og 5888 menn fra Sverige i byen.19 Grunnen til at det var flere kvinner i byen dette året, kan ha vært at det var mer arbeid for kvinner i byen enn for menn. Boligkrakket i hovedstaden i 1899 førte til at mange menn enten reiste tilbake til Sverige eller videre i Norge. Svenske kvinner arbeidet som fabrikkarbeidersker eller tjenestepiker. Noen kom også over grensen som hustruer. Som nevnt ble mange svenske kvinner rekruttert til tekstilindustrien. Karl Nielsen, som arbeidet på Nydalens Compagnie, forteller at han jobbet for veveriformannen Johan Olsen: «Han hadde en svensk kone som sto og vevde.»20 Om forholdene ellers på fabrikken forteller han: «Det var mange svenske formenn der dengangen. 5 svenske og 3 norske. […] De fleste veverskene var svenske. Spinnerskene derimot var norske. Det var mange fra Tistedalen.»21 Fra tekstilindustrien langs Akerselva kjenner man også den svenske visen «Snellan den går», en svensk arbeidsvise som handler om spinnerskene på fabrikkene, og det å drømme seg litt bort. Hovedtendensen var likevel at de fleste svenske innvandrerne var menn. I folketellingene finner man at de svenske mennene som var gift med norske kvinner, i større grad var gift med kvinner som var eldre enn dem selv, noe som var uvanlig. Dette vitner Tivoli rives. Rådhuset reises, året 1936. Fotograf Fritz Holland. om et kvinneunderskudd. Kvinnene var kanskje også mindre synlige enn mennene. Enslige menn var jo ofte synlige i bybildet, ettersom de deltok i utelivet på kafeer, dansehaller og utesteder. En av hensiktene med å delta i utelivet var å møte noen av det motsatte kjønn. De svenske innvandrerne forsøkte i stor grad å gifte seg med andre svensker. Men med en overvekt av svenske menn, var det mange som giftet seg norsk også. Per Andersen fant sin ni år yngre norske kone Anna på Tiedemands fabrikker.22 Denne kjønnsubalansen har nok på mange områder ført til at de innvandrede svenskene ble «sugd opp» i den generelle norske befolkningen. Rallare i byen En stereotyp figur i norsk arbeidsliv på slutten av 1800-tallet og på tidlig 1900-tall var den svenske rallaren, på norsk noen ganger kalt «slusk», eller «anleggsslusk». Rallaren var en folkelig forestilling om den typiske svenske arbeidsinnvandreren. Selv om det også fantes mange norske rallare, var det likevel svenskene som dominerte i rallarkulturen: «Som fransken i diplomatiet, så blev svensken det fineste sprog i rallarkretser».23 Rallare er lette å kjenne igjen på bilder fra slutten av 1800-tallet. Det er særlig klesdrakten man kan gjenkjenne dem på. Rallarhatten, en rund filthatt med ustivet brem, er kanskje det mest kjente av disse plaggene. Et annet kjennetegn var rallarenes forhold til forlystelser. «Supa» og kortspill var en viktig del av rallarenes livsstil. Man kan kanskje kalle rallarkulturen for en subkultur i arbeiderkulturen, kanskje til og med en motkultur. Rallaruniformen sto i kontrast til mange av de klærne som var populære i arbeiderklassemiljøer. Selv på bilder tatt hos en profesjonell fotograf bærer rallarne sin karakteristiske klesdrakt, i motsetning til andre arbeidere som kledde seg i finstasen når de skulle til fotografen. Motkulturen lå likevel ikke primært i klærne, men i rallarens livsstil. Deres noe utsvevende livsstil var et opprør mot datidens borgerlige normer, som ofte også ble delt av arbeiderklassen. Disse normene gikk særlig på dannelse og verdighet. Dette var verdier som kanskje i større grad fantes i Sverige, med sin adels- og borgerskapskultur. Mange svenske rallare forteller at de opplevde arbeidsforholdene i Norge som friere enn i Sverige. Særlig gjaldt dette hvordan man forholdt seg til sine overordnede: «det var mera fritt att arbeta i Norge och icke den diciplinen, som man hade därborta. Mann måtte till exempel stå med lua i handen när man snakka med en ingenjør i 27 Østbanestasjonen 1914. Fotograf Thorkel Thorkelsen. Sverige; här slapp man det.», fortalte en svensk rallar.24 Rallar-kulturen ble imidlertid ikke delt av alle innenfor de typiske rallaryrkene som anleggsarbeider eller steinhogger. Sønnen til Olof F. Andresen forteller litt om arbeidsmiljøet til faren, og hvordan han skilte seg ut: «Det var en brokete skare som nå kom til fra alle kanter. Noen hadde 28 lært faget på ‘Slaveriet’ på Akershus (kfr. Borchs Stortingsløver), andre kom fra Mangelsgården, der det ble drevet med steinhoggeri[…] Men de fleste var nok svensker: Bohusläninger, folk fra Dalsland, Småland og helt fra Blekinge. De var vant til å dra fra sted til sted og hadde litt av ‘rallarmentaliteten’ i seg. Jeg har inntrykk av at far ungikk denne side ved yrket. Han gikk bl.a. på en søndagsskole, som selskapet for Christianias Byes Vel hadde opprettet.»25 Det var åpenbart fra denne beskrivelsen at de fleste av steinhoggerne ikke akkurat var noen søndagsskolegutter! Men for en sosialist som Olof var det nok viktig å vise en verdighet selv om man hadde et røft yrke. Noe av det typiske i forestillingen om rallaren var at han var en halvnomadisk, omflakkende karakter som reiste fra anleggsplass til anleggsplass uten noen fast rot. Altså noe man ikke forbinder med det urbane lønnsarbeidet. Kristiania og Aker rommet likevel plass for rallaren. Ved utbygging av jernbane og sporveier ble rallaren en del av bybildet. Særlig blant steinhuggerne ute på Grorud var han et vanlig innslag. Det sies også at hele 70% av arbeiderne ved utbyggingen av forstadsbane i Kristiania skal ha vært svenske.26 Disse har nok også hatt med seg en del av rallar-mentaliteten, selv om dette er helt på tampen av deres tidsperiode. Bedehus og misjonærer Det var ikke bare rallare og vevkoner som kom over grensen. For karismatiske kristne var Norge upløyd mark. Svenske indremisjonærer hadde et godt grunnlag i Kristiania for å bygge opp egne menigheter, og spor etter disse kan man fortsatt finne rundt omkring i byen. Det aller største forsamlingshuset, i Calmeyersgate, omtrent der Politidirektoratet ligger, er dessverre borte, men bedehusene i Mariboesgate og i Ullevålsveien står fortsatt, som et minne om det gjennomslaget de frikirkelige miljøene hadde i hovedstaden. Mange av medlemmene i frimenighetene var svensker. Særlig blant kvinnelige svenske innvandrere var deltakelsen høy. Det sosiale aspektet disse miljøene representerte ble nok også viktig for innvandrede svensker. Svenske kvinner kunne her omgås andre svensker, og holde i hevd sitt eget språk. For svenske husmødre som ikke hadde et sosialt miljø på en arbeidsplass utenfor hjemmet kunne slike miljøer være verdifulle. Barn av svenske innvandrere kom også ofte i kontakt med disse religiøse miljøene. Julie Hellstrøm, som var aktiv innenfor Betlehemskirken, forteller at hun som ungdom var med i kor, og slik fikk reise til et stevne i Sverige.27 Dette må ha betydd mye i en tid der ferie var en luksus. Svenske entertainere – både høy- og lavkultur Før film og musikk kom inn i vår egen stue, måtte man gå ut for å oppleve disse kulturtilbudene. Kristiania hadde en rekke ulike teaterscener. Slutten av 1800-tallet var norsk dramas gullalder og perioden da Ibsen kunne høste sine største suksesser. Men folk flest var nok verken opptatt av Et Dukkehjem eller En Folkefiende. For byens arbeidende befolkning var lettere underholdning det viktigste når de skulle i teateret. Og i teaterbransjen på slutten av 1800-tallet, der dominerte svenskene. Ingen kom til å sette preg på slutten av 1800-tallets teaterliv som ekteparet Knut og Hanna Tivander. De gjorde stor suksess i Kristiania med sin forestilling «Jorden rundt på 80 dager», og satt igjen med et betydelig overskudd. Med overskuddet fra oppsetningen rustet de opp et teater- og forlystelsesområde i Vika, kalt Tivoli: «Men lykken ble kortvarig. Til tross for en todeling av stedet – et for det borgerlige, anstendige publikummet og et for de lavere klasser, fikk Christiania Tivoli etter hvert et vel frynsete rykte og Tivander matte oppgi driften etter drøyt et år.»28 Ved mange av byens varietéteatre var det leiescener, noe som førte til at mange svenske teatertropper kom til byen. Selv om de svenske varietetatrene var populære blant byens befolkning, fantes det også sterkt kritiske stemmer. En forarget Fernanda Nissen, skrev: «Kan der tænkes noget mer fordærvende for vort øre og vort sprog end at gaa aar ud og aar ind og høre svensk fra scenen.»29 Men det var ikke bare folkelig underholdning svenske teaterfolk sto for. Så tidlig som i 1873 ledet Ludvig Josephson Kristiania Teater. Kristiania Teater var det viktigste teateret i Norge på denne tiden. Ibsen hadde blant annet vært tilknyttet teateret, og Josephson var den første til å sette opp Peer Gynt i 1876. Ansettelsen av Josephson var lite populær. Byens lesende borgerskap var smertelig klar over at byens mest prestisjefylte scene var ledet av en svenske. Det blir fortalt at det ble holdt spontane 29 demonstrasjoner mot Josephson rett etter at han begynte som teaterleder.30 «Søta bror» og «svenskjævel» – det norske synet på de svenske innvandrerne Innvandringseksplosjonen på slutten av 1800-tallet utfordret nordmenns syn på innvandring og innvandrere. Den generelle linjen går fra toleranse og aksept, til skepsis og fremmedfrykt. Selv om svensker både språklig og kulturelt var og er svært nære nordmenn, kunne de også være offer for fremmedfrykt. Særlig på begynnelsen av 1900-tallet kunne svenske innvandrere oppleve fordommer rettet mot seg. Noe av problemet handlet om det norske ønsket om å løsrive seg fra unionen med Sverige. En annen faktor kan også gjenkjennes i dagens fremmedfrykt: arbeidsledighet. På slutten av 1800-tallet hadde man hatt et stort boligkrakk i Kristiania, noe som førte til stor arbeidsledighet i bygg- og anleggsbransjen hvor det var mange svensker. Dette førte til et mer skeptisk syn på svensker og andre innvandrere. Dette viste seg både i stat og forvaltning, men også i befolkningen. Muligheter og begrensninger – innvandringslovene Norge er i dag et av de vanskeligste landene i Europa å innvandre til, særlig om man kommer fra land utenfor Schengen. Men som ung nasjonalstat på midten av 1800-tallet hadde Norge et særdeles liberalt innvandringsre- 30 gime, om man ikke regner med jøder og jesuitter, fram til 1851. Fram til 1860 var det passtvang i Norge. Den ble opphevet 21. mars dette året. I lovverket definerte man ikke tydelig hva det ville si å være norsk statsborger før i 1888. Før statsborgerloven opererte man med botid i landet. Dette kaltes hjemstavnsrett. Det var også mulig å få hjemstavnsrett ved kjøp av norsk eiendom. Det betød at innvandrere med en viss inntekt eller eiendom også var valgbare som stortingsmenn. Man kunne i teorien altså ha hatt stortingspolitikere som ikke kunne norsk. I 1888 innførte man en ny statsborgerlov. Den opererte etter «jus sangui»-prinsippet som gikk ut ifra avstamning som kriterium for statsborgerskap. I dette lå det at en nordmann var en som var født i Norge av norske foreldre. Statsborgerloven av 1888 hadde særlig mye å si for de svenske innvandrerne. Mange svenske arbeidere hadde klart å oppnå stemmerett i sitt nye hjemland, ettersom de tjente nok til å få innvilget stemmerett. Denne mistet de da de ikke lenger hadde noe statsborgerskap. Enda verre var det at mange av svenskene i praksis ble statsløse. Dette hadde å gjøre med at den svenske staten fratok statsborgerskapet fra personer som hadde bodd utenfor landets grenser i mer enn 10 år. Resultatet av dette var at mange svenske menn søkte om norsk statsborgerskap etter lovendringen i 1888. En av disse var Olof F. Andresen, som først fikk avslag fordi han bare hadde tjent 795 kroner i foregående år. For å kunne søke om statsborgerskap, måtte man tjene 800 kroner i året hvis man bodde i byen. Heldigvis for Olof, hadde han bevis på at han hadde tjent over 800 det året, og la dette fram for kemneren. Da fikk han også statsborgerskap, men viktigere, også stemmerett.31 Det var særlig på grunn av stemmeretten at svenske menn søkte om statsborgerskap. For kvinner var ikke dette noen sak, så det var i det hele tatt få kvinner som søkte om statsborgerskap. I 1901 fikk Norge en ny innvandringslov. Denne ble hetende Fremmedloven. I denne het det at innvandrere hadde meldeplikt hos politiet et visst antall dager etter ankomst. Ved oppmøte hos politiet fikk innvandrerne en oppholdsbok, som ga dem rett til å søke arbeid. Tankene bak loven hadde forskjellige utgangspunkt. Man ønsket å innskrenke konkurransen i arbeidsmarkedet. I forlengelsen av dette ønsket man også å holde «uønskede elementer» utenfor riket. «Uønskede elementer» var gjerne de som kunne bli en byrde for fattigkassene rundt omkring i landet. Et tredje moment fulgte også: I debattene rundt den nye loven snakket man om nasjonens sikkerhet. Historikeren Knut Kjeldstadli hevder at loven primært kom til som et middel for å kaste ut fattige svensker fra landet. Dette gjaldt ikke minst rallarene, som levde en marginal tilværelse i ytterkantene av samfunnet, både økonomisk og politisk.32 På begynnelsen av 1900-tallet ble det offisielle Norge mer skeptisk til innvandrere, kanskje særlig svenske innvandrere. Fram til 1905 var det enkelt for svensker i Norge å få statsborgerskap. Med unionsoppløsningen forsvant disse fordelene, og svensker søkte i større grad på lik linje med andre nasjonaliteter. Populære oppfatninger av svensk innvandring Svenske innvandrere i Norge levde ikke på utsiden av samfunnet, og også i liten grad i parallelle samfunn. Mange svensker ble fort assimilert inn i et samfunn der både språk og kultur var tilnærmet likt. Noe av denne assimileringen kom gjennom kirkebokregistrering, der for eksempel navnet Andersson ble til Andersen. Plutselig hadde man norsk navn. Dette gjaldt særlig svenske arbeidere. For innvandrede svensker tilhørende borgerskapet, var kanskje navnet og ætten viktigere. Og de het i mindre grad Persson, Petterson, Olson, Andersson og andre svenske navn som lett kunne oversettes til Persen, Pettersen, Olsen eller Andersen. Svensker lærte seg i mange tilfeller også norsk språk, som for eksempel steinhuggeren Olof F. Andresen fra Bohuslän, som gikk på søndagskole for å tilegne seg språket. Hjemme snakket familien likevel svensk, fortalte sønnen.33 En annen som lærte seg norsk var Per Andersen. Da han skrev til Arbeiderminner-prosjektet for å fortelle sin egen historie, gjorde han dette på norsk. Det er en del ortografiske feil som kanskje kan skyldes hans innvandrerbakgrunn i gjenfortellingen hans, men også etnisk norske arbeidere behersket ikke nødvendigvis rettskrivingens subtiliteter. Men noen ganger trengte den svenske fortiden seg på. «Jeg husker så godt mor», forteller Julie Hellstrøm, «da hu hun lå på sykehuset den siste tiden. Jeg holdt henne i hånden, og så ba hun de svenske bønnene hun hadde lært som barn. Hun var helt klar, men var som et barn og derfor snakket hun mye svensk igjen.»34 At svensker ble fort assimilert var særlig vanlig i den tidligste fasen av innvandringsbølgen fra broderlandet. Det kan sies at det ofte er et mønster at innvandrere i første omgang tas imot med aksept, men i andre omgang med skepsis. Det gjelder i stor grad også den svenske innvandringen til Kristiania. Svensker ble til «svenskjævler». Barn fra ekteskap mellom svensker og nordmenn kunne bli kalt «bastarder».35 En fordom om svenskene som også gjelder dagens svenske innvandrere, var at de sto for mer fest og fyll enn nordmenn. Det var kanskje lite «party», men anklager om fyll var noe som særlig rammet svenske arbeidere. Det er liten tvil om at mange av de svenske arbeiderne i Kristiania var glade i «att supa», men det gjaldt jo den norske arbeiderbefolkningen òg. Svensker hadde ofte en egenskap som skilte dem fra norske arbeidere: De snakket svensk! Slik skilte de seg ut i byens uteliv, og ble mer hørbare enn nordmenn, særlig når alkoholinntaket var høyt. Svenskene ble i forlengelsen av denne fordommen ofte sett på som potensielle kriminelle og generelt dårlige elementer. Dette var en fordom uten belegg i kriminalstatistikken. I den norske offentligheten tenkte man at den beste norske ungdommen utvandret til Amerika, mens erstatningen man fikk var dårlige svensker over Svinesund.36 Holdningsendringene overfor de svenske innvandrerne kan ha påvirket i hvilken grad svensker ble assimilert inn i den øvrige befolkningen. For noen svensker ble det kanskje et større hastverk med å assimilere seg inn i befolkningen etter 1905. For andre lukket disse dørene seg, kanskje. Det ble nok vanskeligere å bli sett på som norsk, særlig om man fortsatt snakket svensk. Levde liv – tre svensker i Kristiania Den typiske svensken i Kristiania på slutten av 1800-tallet var som regel en arbeider, gjerne innen industri eller anlegg. Skomakere, spinnersker, veversker, snekkere og steinhoggere; alle var yrkesgrupper der svenske innvandrere gjorde seg gjeldende. 31 Men livet er mer enn bare arbeid. Svenskene som kom til byen tok med seg sine liv, eller kanskje de bygde nye liv her. Med over 13.000 svensker i byen på det meste, sier det seg selv at det er nok av kilder å ta av, og mange historier man kunne ha fortalt. Her skal det gis plass til tre fortellinger om tre vidt forskjellige Kristianiasvensker. Sosialisten- Axel Edvin Gundersen Mandag 2. oktober 1899 møtte det opp et hundretalls svensker i lokalene til Andersens Restauration. Formålet med møtet var å organisere et eget svensk partilag innenfor Arbeiderpartiet. Omtrent hundre medlemmer tegnet seg inn i den nye sosialistiske foreningen Manhem. Et av de første forslagene fra foreningen var å sende et rundskriv til svenske arbeideraviser om det tøffe arbeidsmarkedet i Oslo, for å forhindre at flere svensker kom hit (dette var etter krakket i 1899). Det er interessant at svensker valgte å organisere seg på bakgrunn av sin svenskhet innenfor Arbeiderpartiet. På denne tiden var organisasjonsformen slik at man som regel meldte seg inn i partiet gjennom sin lokale fagforening. Hvorfor valgte så en del svensker å organisere seg som en særegen gruppe innad i Arbeiderpartiet? Et åpenbart svar er at mange svenske arbeidere hadde blitt arbeidsledige som en følge av krakket. Det betød 32 at de ikke lenger hadde medlemskap i partiet gjennom sin lokale fagforening. En annen faktor var at svensker på slutten av 1800-tallet følte seg mer utsatt som innvandringsgruppe i samfunnet. Det ble ført en mye kraftigere retorikk overfor svensker i de siste årene av unionen med Sverige. En ny innvandringslov, som særlig kom til å ramme svenske arbeidere, var også på trappene. Kanskje var idéen bak Manhem å lage en plattform innenfor partiet som fremmet svenske innvandrere sin sak. En del tyder i hvert fall på at partiet var opptatt av disse spørsmålene. I den sosialistiske arbeiderbevegelsen så man med skepsis på de nye innvandringslovene som ble forberedt på tampen av 1800-tallet. Mange fryktet at de kunne ramme norske arbeidere om de kom i en posisjon der de måtte emigrere for å få jobb. Traff kanskje lovforslaget Axel Edvin Gundersen litt nærmere hjemme enn mange av de andre medlemmene? Selv om han hadde tilbrakt hele sitt voksne liv i Norge, var Axel svensk, og hadde kjent på kroppen hvordan det var å komme til et nytt land. Axel tilhørte den andre generasjonen av arbeiderbevegelsens foregangsmenn. Han ble født ved Svinesund i Bohuslän i 1871, og kom over grensen i 15-årsalderen da han begynte som skomakerlærling i Sarpsborg. Som skomakerlærling hadde han det nok tøft i perioder. Arbeidsdagen kunne vare fra 7 om morgenen til 9 om kvelden.37 Som lærling var han på reisefot rundt omkring på Østlandet, og han kom til Kristiania første gang som 18-åring i 1889. Da deltok han i sin første sosialistiske demonstrasjon. Den gikk ikke fredelig for seg. Politiet gikk til angrep på demonstrantene, selv etter at en annen innvandrer, den svært kjente Carl Jeppesen, Oslos første Arbeiderparti-ordfører, forsøkte å roe gemyttene. Opplevelsen av denne uretten, sammen med den røffe kampen for tilværelsen som skomakere hadde på slutten av 1800-tallet, førte Axel lengere inn i arbeiderbevegelsen.Ved stiftelsen i 1899, ble Axel foreslått til formannsvervet i AFL. Tenk, LO’s første formann kunne ha vært en svenske! Men Axel takket nei til nominasjonen. Det kan være forskjellige årsaker til dette. At han var relativt ung, og dermed følte at han ikke hadde erfaringen eller et organisatorisk fundament, kan ha vært en faktor. En annen faktor er hans status som innvandrer. Han hadde vært i Norge halve livet sitt på dette tidspunktet. Det betyr likevel ikke at han følte seg helt hjemme i sitt nye hjemland. En tredje grunn til at Axel ikke ville ta vervet var kanskje det at han i 1899 ikke var norsk statsborger. Det ble han først i 1906. Hva var så grunnen til at en politisk aktiv mann som Axel ikke hadde søkt Arbeidere ved Nydalens Compagnie fotografert i 1904. Fotograf Jens Bryde. om statsborgerskap før året etter unionsoppløsningen? Det viktigste med å få statsborgerskap var jo å få stemmerett. Før 1898 kan det tenkes at han ikke hadde god nok inntekt til å søke. De harde tidene for skomakerfaget preget nok også Axels privatøkonomi. Etter 1898 kunne han fått stemmerett etter at allmenn stem- merett for menn var innført. Kanskje var det slik at Axel ikke så det som nødvendig å ha stemmerett for å være politisk aktiv innenfor fagbevegelsen? Ellers kan det jo tenkes at han ikke oppfylte de økonomiske kravene for å få innvilget statsborgerskap. 1906 er året etter unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige. Selv om unionen ble fredelig oppløst, markerte den en endring i synet på svensker i Norge. Det er også mulig at Axel tenkte det var lurt å bytte statsborgerskap når han så hvordan svensker ble sett på i Norge. En annen grunn til at Axel ikke byttet statsborgerskap før i 1906 var kanskje at han hadde et litt annet syn på unionen og demokrati. Da 33 skotøyarbeiderne innkalte til massemøte i Casino om unionsspørsmålet i 1892, gjorde Axel seg bemerket: «En av talerene tar stort bifall, da han sier, at nå gjelder det å gjøre seg fri for kongedømmets påheng og unionen med Sverige. Siden kan Norge slutte seg til en demokratisk union med det samme land. Flere talere slutter seg til og får bifall. Salen koker. Da reiser en ung lyshåret kjempe seg nede i salen og får ordet. Han står med hatten på og bryter på det svenske språk. Salen lytter, og han taler. Sverige har ennå ikke uttalt seg om konflikten, sier han. Det er bare avisene som har uttalt seg. I Sverige lærte vi på skolen at Norge var et erobret land. (Hysjing, utrop. Bravo. Ta hatten av) Norge og Sverige bør stå i et forsvarsforbund. Det er ikke sikkert at Sverige med kongedømme vil inngå i noen union med Norge som republikk. (Nye protester.) Med alminnelig stemmerett kan arbeiderne her i landet ta standpunkt til unionen. (Neirop og latter. Du er på gale veier far.)»38 For Axel var det altså ikke så viktig med unionsspørsmålet, så lenge ikke spørsmålet om stemmerett var avklart. Lars’ drøm! Egen kirke! Margaretakyrkan ble reist på Hammersborg i 1925, menigheten var etablert i 1911. Fotograf Anders B Wilse. 34 Axel var en radikal mann i sin tid. Særlig i de tidlige årene, da bevegelsen sleit med å organisere medlemmer, og arbeidsgiverne var lite ettergivende for forbundets krav. Forbundet var ofte ute i streik, og Axel måtte reise over hele landet for å drive forhandlinger. Det var særlig en konflikt i Kristiania som skulle vise seg å bli langvarig. Ved Salomons skofabrikk ved Alexander Kiellandsplass ble det streiket flere ganger i løpet av det første tiåret av 1900-tallet, og eieren Salomon var beryktet for å ikke gi sine ansatte tariff. Konflikten mellom Axel og Salomon kan sies å ha vært en konflikt mellom to innvandrere. Salomon var nemlig jødisk innvandrer fra Øst-Europa. I Skotøyarbeideren skrev Axel om Salomon og bestyreren hans Malmros: «Disse skreg og gebærdede seg som kun rasende jøder kan gjøre og raabte, at vi maatte passe os for at lave i stand opløb».39 Her kan man se at Axel heller ikke nødvendigvis var fri for de fordommene som omhandlet jøder i denne perioden. Men i forbind-else med streikene ved Salomons skofabrikk, oppsto det en interessant situasjon, gitt Axels innvandringsbakgrunn. Bestyreren på fabrikken var nemlig også svensk. Under en av streikene sendte bestyreren sin svenske bror til Axel sitt kontor. Der introduserte broren seg som en eldre svensk skotøyarbeider. Målet var å lure ut informasjon om streiken fra Axel. Som så mange andre unge svenske menn som kom over grensen, giftet Axel seg med en norsk kvinne, Minda Sofie Gundersen (f.1868) fra Aker. De bosatte seg i St. Hallvardsgate 1C i Gamlebyen (da bydelen het Oslo), like ved en av Kristianias største skofabrikker (denne bygården står ennå). De fikk tre barn, Gunnar (f.1895), Gudrun (f.1904) og Ella (f.1910). Sønnen Gunnar fulgte faren inn i skomakeryrket. Det er jo ikke uvanlig at barn følger foreldrenes karrierer, men når man tenker på hvor vanskelig det var for faglærte skomakere å få arbeid, noe far Axel var svært klar over gitt hans posisjon i Skotøyarbeiderforbundet, kan det jo virke rart at sønnen gikk den veien. Kan det tenkes at det var et ungdomsopprør i det? Arbeidersken –Sofie Larsen Norge ble på tampen av 1800-tallet sett på som fattigmanns-Amerika. Mange av svenskene som kom, hadde sikkert en idé om at de skulle videre over havet til det forjettede land. Årsakene til at de ble værende kan ha vært forskjellige. Kanskje ble det for dyrt å reise videre. Det var også lett å knytte røtter til Norge, hvis man først hadde fått seg jobb. Ikke minst var Norge geografisk nært Sverige. Man slapp å bryte med sin svenske familie for godt, så lenge de fortsatt var bosatt på andre siden av grensen. Sofie Larsen ble født i Arvika og ble satt igjen hos besteforeldrene sine som svært liten da foreldrene hennes reiste til Oslo for å jobbe der. Hvorfor ble hun satt igjen? Kanskje hadde ikke foreldrene råd til å fø på en unge. Kanskje trodde de ikke at de skulle bli i Kristiania så lenge? Først åtte år gammel ble Sofie hentet til Kristiania av foreldrene. Faren jobbet da på Spikerverket, og moren var på Nydalens Compagnie. «Kan skjønne de måtte arbeide begge to ska’ dem greie seg på en ordentlig måte den gangen», fortalte Sofie.40 Foreldrene til Sofie hadde bare henne å forsørge, så hun slapp å måtte jobbe som barn. Hun tilegnet seg sannsynligvis norsk raskt da hun begynte på skolen som var tilknyttet Nydalens Compagnie, og etter konfirmasjonen begynte hun på Compagniet som spinnerske. Da hun ble intervjuet av Arbeiderminner-prosjektet på 1950-tallet var hun blitt en gammel kvinne, og tilknytningen til fødelandet hadde forsvunnet helt. Hun tenkte ikke på seg selv som svensk. Selv om hun ble født og til dels var oppvokst i Sverige, omtaler hun andre svensker som noe annet enn seg selv, selv om intervjueren aktivt forsøker å spørre om disse forholdene: «R.S.[Reidar Sevåg, intervjuer]: Men Deres mor da, hun måtte vel ha mer kontakt med Sverige og sin egen ungdom? S.L.[Sofie Larsen]:Nei.. R.S.: Dere blei nokså fort norske? 35 S.L.: Ja, dem gjorde det. Dissa som kom ifra Sverige blei norske med en gang, dem jussom ikke interesserte seg mer enn for norske den gangen dem kom alle dissa svenska. R.S.: Kan det kanskje i noen grad komme av at de var redd for å bli sett litt skjevt på av norske? S.L.: Nei, jeg tror ikke det. R.S: Det var vel mange svensker? S.L.: Å, det var så mange svensker. R.S.: Var det mange på Nydalen? S.L.: Ja, så mye svenske jenter, så, det var nesten de fleste veverskene som var fra Sverige, for det kom hit en del sånne ifra Sverige og dom ble sett tel å veve for dem var jussom.., dem kanskje var oppøvd i det, jeg vet ikke.»41 Hun vedkjenner at det ikke alltid var lett for svenskene i tida rundt unionsoppløsningen. Sofie forteller videre: «[…]i 1905, da veit De når Sverige og Norge, da hadde de tog, da veit De de var nå så gærne på svenska så bevare mig væl. Da hadde de tog. R.S.[Reidar Sevåg]: Ja, var De med på det, da? S.L.[Sofie Larsen]: Ja, da var jeg med på det, og veit jeg det at dom som hadde gult merke da blei dem gærne på, da skreik dem, og vi hadde jo rene flagg alle sammen nesten men det var jo mange sånne som hadde unionsflagget. R.S.: Heroppe i Nydalen? 36 S.L.: Jada, det var mange det. Og jeg husker det var noen som hadde hatt gule blomster på hattene sine i detta toget, og dem skreik te dom at dom skulle ta vekk sildesalaten, men da gikk det så masse i toget, det var så mye folk i toget at.»42 Av folketellinger kan man lære mye om Sofie som hun ikke forteller selv. I 1900 bodde hun sammen med sin mor og hennes nye ektemann i Sundbys hus i Aker. Videre får vi vite at hun fikk sitt første barn allerede som 18-åring. Noe forteller hun om sitt privatliv. Om ekteskapet forteller Sofie: «[…] ja, så giftet jeg meg så tidlig […] jeg var 19 år.»43 Om dette stemmer betyr det at hun må ha fått sitt første barn utenfor ekteskap, da hennes førstefødte datter Dagmar ble født i 1889. Hun fikk tre døtre til sammen. I tillegg til Dagmar fikk hun også Hilma (f.1891) og Emma (f.1893). Men i 1900-tellingen står hun oppført som separert fra ektemannen, som oppgis å bo i Aker. Hun sier selv at hun var gift fram til 1911, men i folketellingene for 1910 står hun oppført som ugift. Eksmannen skal ha utvandret til Amerika på grunn av dårlig tider i Norge, uten at utvandringen førte til noen velstand for ham. Sofie forteller at han døde av tyfus i 1921.44 Når man gjenfinner Sofie i 1910-tellingen så bor hun fortsatt sammen med moren og hennes nye ektemann. Der står hun oppført i Kongsberggata 8, og som separert fra ektemannen som bor i Aker. Ikke står hun oppført med noe yrke heller. I 1910 finner vi henne igjen i Aker, fortsatt uten ektemann, men tilbake i arbeid på Nydalens Compagnie. Da jobber også døtrene hennes ved fabrikken. Når mennesker forteller om sine egne liv redigerer de ofte seg selv etter hvordan de forstår sin livshistorie utfra hvor de er i livet når de forteller. At Sofie ikke ser på seg selv som svenske i 1957, betyr ikke at hun ikke har opplevd på kroppen hva det vil si å være innvandrer. Hun hevder selv at moren lærte seg norsk, men da moren giftet seg på nytt, var det med en svenske. Så selv om Sofie hevder at familien assimilerte seg, er det tegn som tyder på at man i noen grad beholdt sine svenske røtter. Sofie hadde en annen egenskap som kom godt med i møtet med livets mange utfordringer: Hun var tøff! Hun turte å snakke med sine overordnede på en måte som viste at hun ikke var redd eller underdanig. Dette gjorde at fagforeningen rekrutterte henne da de trengte noen til å forhandle med ledelsen. Da arbeiderskene på Nydalen trengte noen til å stå på krava, for at de skulle få lønnen sin utbetalt før påske, ble Sofie spurt: «Så sto jeg ikke i [fag]foreningen, så spurte dem mig om jeg ville gå, det kunne jeg gjerne gjøre, jeg bryr meg ikke om det, sa jeg. Og jeg gikk opp, det var den gamle bestyreren den gang. […] R.S.: Men var det ikke veldig rart at disse folkene som sto i foreningen[…] henvendte seg til Dem som ikke stod i foreningen, og bad Dem gå opp, hva kan det komme av? S.L.: Ja de fire kvinnene som kom til mig, ja, dem tørte ikke. R.S.: De turde ikke selv på vegne av foreningen? S.L.: Nei, men jeg brød mig ikke noe om det jeg, jeg var jussom sånn, jeg krøsser ikke noen, sånn har jeg vært, ikke granne heller, når jeg har gjort arbeidet mitt og sånn så. Så var det ikke alle som.., dem hadde ikke mot til det eller talegaver eller noen tingen skjønner De, blei helt stumme når dem.., nei, jeg har aldri vært sånn jeg».45 Sofie var ikke redd for å si ifra. Karrieren hennes innenfor fagbevegelsen tok henne videre. Hun begynte å jobbe som fabrikkinspektør sammen med blant annet Betzy Kjeldsberg. Forleggeren – Lars Swanstrøm Ikke alle svenskene som kom over grensen var vanlige arbeidsfolk. Det fantes også menn, med utdannelse eller penger som søkte lykken i Norge. Noen ble headhuntet til Norge fordi de hadde spesialkunnskaper innenfor sin bransje. Andre kom som gründere og gikk inn i industrien. Disse overklassemennene var kanskje noe mer opptatt enn sine arbeiderbrødre av å bevare sitt svenske språk og sin svenske kultur. De var i hvert fall svært aktive i å skape et svensk miljø i hovedstaden. I våre dager kaller man gjerne slike miljøer for expat(expatriate)miljøer. Det som er typisk for slike, er at de ofte består av mer bemidlede innvandrere som i liten grad ser på seg selv som innvandrere. Expats tenker i større grad på seg selv som langtidsbesøkende. Det svenske expat-miljøet i Kristiania forsøkte å etablere svenske foreninger som skulle ivareta deres interesser, og også styrke samholdet blant denne gruppen av svenske innvandrere. Mellom 1890 og 1925 eksisterte en rekke ulike svenske foreninger. Blant disse finner man: Svenska föreningen, Svenska klubben (for «glädje og trevnad»), Kvinnoföreningen Viljan, Svenska kolonin, Värmlänningen, Svenska föreningen Enighet («för hem och fosterland»), Svenskmannaklubben, Svenska föreläsningsföreningen, Svensk kristlig hjälpförening, Svenska Understödskomiteen og Föreningen Svea. Den Svenska Föreningen kastet seg også ut i debatten om utvisningene i tida rundt 1917, og gikk ut med et opprop i avisene med protester mot utvisningene.46 Mange av de svenske sammenslutningene ble ofte kortlivede. Som en svensk mann sa det om de tidligste svenske foreningene: «Alla svenska föreninger vid den tiden dansade ihjäl sig».47 Den mest varige av de svenske foreningene skulle bli Svenska Sällskapet. Ut fra denne foreningen sprang flere underorganisasjoner som blant annet drev med kor, ungdomstilbud og lignende. Svenska Sällskapet la også grunnlaget for den Svenska Kyrkoföreningen, som hadde som primærmål å få etablert en egen avdeling av den svenske statskirken i hovedstaden. Menigheten kom til i 1911, men hadde ikke noe eget kirkebygg før den 20. desember 1925, da den svenske Margaretakyrkan på Hammersborg ble innviet. At den ble lagt på Hammersborg var ingen tilfeldighet. Det var her mange av de svenske frikirke-miljøene hadde sine tilholdssteder. Mange av de mer privilegerte svenskene så nok på disse frikirkemiljøene med noe skepsis. Hammersborg Torg og området rundt var også et sted hvor det bodde mange svensker. Om plassen der Margaretakyrkan ble bygget, sa Axel Weebe: «På bygnadstomten befunno sig ett flertal mindre hus vilka måste rivas, över vilket stadens fäder och särskilt polismyndigheten säkerligen icke fällde några tårar.»48 Lars Swanström (f.1868) skilte seg ut fra sitt borgerlige svenske miljø ved at han i svært utstrakt grad deltok i norsk kulturliv. Han ble i sin tid en av de viktigste forleggerne i Norge. Han var opprinnelig handelsreisende i Norge, men fikk tilbudet om å kjøpe Alb. Cammermeyers Forlag på en av sine reiser. Han drev forlaget fra 1892, i en alder av 24 år, noe som er impone- 37 rende uansett, men enda mer imponerende gitt hans status som utlending.49 Cammermeyers ble det eneste norske forlaget som kunne konkurrere med det danske forlaget Gyldendal, som på den tiden var det største i Norge. Cammermeyers hadde da flere forfattere i sin stall enn Aschehoug og Norli til sammen. Han var en såpass stor konkurrent at Gyldendal i 1906 kjøpte opp forlaget og ansatte Lars som leder for den norske delen av bedriften. I perioden han var hos Gyldendal, var han ansvarlig for utgivelsene av De fire store (Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie), da dette begrepet ble oppfunnet av forlaget som en markedsføringsgimmick. Lars pleiet kontakt med mange berømte norske kulturpersonligheter, blant annet Ibsen og Munch. Samtidig var Lars opptatt av å bevare sin svenske identitet. Dette gjorde han blant annet ved å sitte i styret til Svenska Sällskapet. Så selv om Lars skilte seg ut fra mye av sitt svenske miljø, var han i stor grad også en del av det. Han deltok også i norsk foreningsliv, og var medlem av Foreningen for norsk bokkunst. Lars giftet seg med en norsk kvinne, Aagot Bjørnson (f.1872), fra Kristiania. Aagot var niesen til Bjørnstjerne Bjørnson, altså et godt gifte for en mann som ville opp og fram i forlagsbransjen. Sammen fikk de barna Ingrid (f.1897), Ruth (f.1899) og Swan (f.1901). Familien flyttet mye rundt i byen, men holdt seg hovedsakelig i området rundt Vika. Fra 38 folketellingene vet man at de bodde i Munkedamsveien 3b, Valkyrigaden 7 og Tordenskiolds plass 4III. Selv om Vika-området kunne være preget av fyll og forlystelse, lå det også nært opp til hovedstadens kulturelle sentrum. I Karl Johans gate fantes blant annet mange forlag og bokhandlere. Som mange andre svensker i Norge, ble også Lars preget av byggekrakket i Kristiania i 1899. Cammermeyers var dypt belånt i forbindelse med et byggeprosjekt, og med krakket var økonomien til forlaget dårlig. Hos Gyldendal kom han i samarbeidsproblemer og måtte trekke seg ut av forlaget. Men han fikk også muligheten til å kjøpe Cammermeyers forlag tilbake. Etter at han kjøpte ut Cammermeyers forlag fra Gyldendal i 1915, gikk det ikke like godt som det hadde gjort tidligere. Gyldendal satt på de største norske forfatterene. Cammermeyers forlag ble slått konkurs i 1921. Han og kona emigrerte til Amerika i 1920-årene, men det ser likevel ut til at Lars drev forlagsvirksomhet i Oslo fram til 1939. Svenskene som forsvant – og kom tilbake Svenskene som kom til Kristiania på slutten av 1800-tallet har satt spor i byen, både fysisk, for eksempel i form av byggverk, og gjennom beretninger og andre kilder. Det er likevel en historie som det er liten bevissthet rundt blant byens befolkning. De svenske innvandrerne «forsvant». De ble nor- ske. Kan man dra lærdom av fortidens svenskeinnvandring for å forstå dagens strøm av svensker til Oslo? Vil de også bli norske? Eller vil de returnere til Sverige? Det gjenstår å se. Daniel Bratteteig har skrevet en master i historie om arbeiderbevegelsen i Norge og har vært med på utstillingsprosjektet «Svenskene kommer» på Oslo Museum; Arbeidermuseet. Detaljert litteratur- og kildeliste: Aviskilder: Socialdemokraten (div info) Skotøiarbeideren (fagblad for industri med mange utenlandske arbeidere. AEG redaktør) Steinhuggeren (fagblad for industri med mange utenlandske arbeidere. Var tidligere felles norsk-svensk fagblad) Revolt (NSF-organ, mange svenske bidragsytere. Alle skriver norsk!) Direkte Aktion (Om utvisningen av svensker) Klassekampen (om snekker Ljungdal) Andre Kilder: Arbeiderminner, kopi av materiale tilgjengelig ved OM. Uvisst om arkivet er fullstendig i skrivende stund. Klipparkivet til Arbark, tilgjenglig ved lesesalen Statistisk Sentralbyrå Digitalarkivet Litteratur: Bull, Edvard (d.y.) (1947): Arbeiderklassen i norsk historie, Oslo, Tiden Bull, Edvard (d.y.) (1961): Renhårig Slusk, Oslo, Tiden Hammerborg, Morten (1998): «Forfulgt? : en undersøkelse av den påståtte masseutvisning av Norsk Syndikalistisk Federations svenske medlemmer 1917-1918», hovedfagsoppgave, UiB Hörman, Ernst (1904): Svenskarna i Kristiania. En historisk öfversikt i sammandrag Kristiania, Cammermeyers boghandel. Kjeldstali, Knut «En organisasjon som passer på dem den passer for. LO og innvandringen» i Inger Bjørnhaug et al (red.) (2000): I rettferdighetens navn. LO 100 år. Oslo, Akribe Kjeldstali, Knut (red.) (2003), Norsk Innvandringshistorie Bind 2. I nasjonalstatens tid 1814-1940, Oslo, Pax Røde, Gro (red.) (2013), Livet langs elva. Oslohistorie fra Sagene, Torshov, Bjølsen, Iladalen, Sandaker, Åsen, Det er en artikkel i boken som tar for seg svensk innvandring i området langs Akerselva. Sirevåg, Trond (1974): Historien om Romsåsfør OBOS-byen, Oslo, Oslo kommune v/ kulturutvalget. Har informasjon om svenske innvandrere til steinindustrien i Groruddalen Aarvik, Linda Beatrice (2005) «’Det store tivoli’- Da filmen kom til Kristiania» (ss912) i Fortid, nr 3, 2005 Noter 1 Gjerland, Leif (2010): Østkanten. Historien om en bærekraftig byutvikling, Oslo, Kom forlag 2 Svensk kyrka i Oslo 1911-2011. En jubileumsskrift. Skrifter från svenske Margare- takyrkan, nr. 3(2011):15 3Dagbladet 4 Svensk kyrka i Oslo 1911-2011(2011):15 5 Svensk kyrka i Oslo 1911-2011(2011):15 6 J.E. Myhre i i Knut Kjeldstadli (red.), (2003): Norsk innvandringshistorie 2. I Nasjonalstatens tid 1814-1940, Pax, Oslo: 395: 181 7 Gjerpe, Otto(1955): Arbeiderminner, aks 838: 4 8 Ousland, Gunnar(1965): Foregangsmennene, Oslo, Tiden: 56 9 Ousland, Gunnar(1965): Foregangsmennene, Oslo, Tiden: 60 10 Ousland, Gunnar(1965): Foregangsmennene, Oslo, Tiden: 58 11 Arbeiderminner, NFA, aks. 1283: 5 12 Arbeiderminner, NFA, aks. 1283: 5 13 Arbeiderminner, NFA, aks. 1283: 5 14 Arbeiderminner, NFA, aks. 352:2 15 Arbeiderminner, NFA, aks. 707: 10 16 Arbeiderminner, NFA, aks. 707: 11 17 Arbeiderminner, NFA, aks. 640:6 18 Bull, Edvard (d.y.) (1961): Renhårig Slusk, Oslo, Tiden: 112 19 Røde, Gro (red.) (2013), Livet langs elva. Oslohistorie fra Sagene, Torshov, Bjølsen, Iladalen, Sandaker, Åsen,: 139 20 Arbeiderminner, NFA, aks. 1732:3 21 Arbeiderminner, NFA, aks. 1732:4 22 Arbeiderminner, NFA, aks. 671:2 23 Axel Weebe (1938): Några drag ur Oslosvenskarnas historia, Oslo, Werner: 6 24 Bull, Edvard (d.y.) (1961): Renhårig Slusk, Oslo, Tiden: 111 25 Ousland, Gunnar(1965): Foregangsmennene, Oslo, Tiden: 56 26 Axel Weebe (1938): Några drag ur Oslosvenskarnas historia, Oslo, Werner 27 Arbeiderminner, NFA, aks. 666: 3 28 Aarvik, Linda Beatrice (2005) «’Det store 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 tivoli’- Da filmen kom til Kristiania» (ss 9-12) i Fortid, nr 3, 2005: 10 Social-demokraten, 24.1.1900 Hörman, Ernst (1904): Svenskarna i Kristiania. En historisk öfversikt i sammandrag Kristiania, Cammermeyers boghandel: 64-5 Ousland, Gunnar(1965): Foregangsmennene, Oslo, Tiden: 58 Kjeldstadli, Knut i Kjeldstadli, Knut (red.) (2003): Norsk Innvandringshistorie Bind 2. I nasjonalstatens tid 1814-1940, Oslo, Pax: 371 Ousland, Gunnar(1965): Foregangsmennene, Oslo, Tiden: 56 Arbeiderminner, NFA, aks. 666:3 Svensk kyrka i Oslo 1911-2011(2011):17 Knut Kjeldstadli i Knut Kjeldstadli (red.), (2003): Norsk innvandringshistorie 2. I Nasjonalstatens tid 1814-1940, Pax, Oslo: 332 Arbeiderbladet, 30.04.1951 Arbeiderbladet, 30.04.1957 Skotøyarbeideren, Nr 4,1905 Arbeiderminner, NFA, aks. 2014:9 Arbeiderminner(1957), NFA, aks. 2014:33 Arbeiderminner, NFA, aks. 2014: 32-3 Arbeiderminner, NFA, aks. 2014:18 Arbeiderminner, NFA, aks. 2014:19 Arbeiderminner, NFA, aks. 2014:31 Knut Kjeldstadli i Knut Kjeldstadli (red.), (2003): Norsk innvandringshistorie 2. I Nasjonalstatens tid 1814-1940, Pax, Oslo: 395 Axel Weebe (1938): Några drag ur Oslosvenskarnas historia:9 Axel Weebe (1938): Några drag ur Oslosvenskarnas historia: 34 Hörman, Ernst (1904): Svenskarna i Kristiania. En historisk öfversikt i sammandrag Kristiania, Cammermeyers boghandel: 81-2 39 Gro Røde Svenskene kommer! En vandrende utstilling om svensk innvandring til Norge fra ca 1860 – og fram til 2015. Med utstillingen «Svenskene kommer!» tar Arbeidermuseet tak i en dagsaktuell samfunnsdebatt. Aviser, tv, radio, nett og film, har våren 2015 flommet over av nyheter om de mange svenskene som jobber og bor i Norge. I årtier har Norge vært lillebror til Sverige! Nå ser historien ut til å være snudd på hodet! Hva skjer? Bryr norske 20-åringer seg om Sverige? Ser de på svensk tv? Synger de svenske sanger? I Norge i påvente av… Det lyder svensk «over alt» i Oslo. Det er unge svensker i alle kafeer, butikker og restauranter. De er utadvendte og hardtarbeidende, sies det, og de er bosatt i Norge fordi de må. Sverige er i en økonomisk krise, og det faktum at deres unge må forlate landet fordi arbeidsledigheten er så stor som ca 40 24 %, er noe som debatteres lite i Sverige. I dag – med alle aldre blant svenske arbeidsinnvandrere – regner man med at det kan være opp mot 100 000 svensker i arbeid i Norge, 1/3 i Oslo. Hvilket liv leves? Er de nederst på samfunnsstigen? Gjør de karriere? Skal de hjem? De unge; tjener de bare penger for å reise og leve livet før de etablerer seg, hemma i Sverige? Og, vet vi at dette fenomenet av mange svensker i arbeid i Oslo har sin parallell i norsk historie på slutten av 1800-tallet – fram mot 1. verdenskrig? Disse spørsmålene tar utstillingen opp, og ønsker å lede til refleksjon om arbeidsinnvandring generelt: Hvem kommer og hvorfor? Kan utstillingen nå den store gruppen av de Unge-Voksne; de som går minst på museum? Enten de nå snakker norsk - eller svensk! Fleksibel arbeidskraft I år 1900 var det 6% i Kristiania som var svenske – i 2015 er tallene usikre; fra ca 30 000, til 50 000 – alt etter hvordan registreringen er gjort – fram mot et tall som lyder på over 100 000. Tallene er usikre på grunn av fri arbeidsinnvandring over landegrensene i Norden. Men – det er mange svensker her i dag - som i fortida - og de utgjør en stor arbeidsskare av fleksibel arbeidskraft, en arbeidskraft det norske arbeidsmarked trenger. Da – som nå. Svenskene. De er populære, lik nordmenn, språket er nesten likt, de er kun en hørbar minoritet. Samtidig viser det seg at i fortiden som i dag – har det eksistert fordommer og mobbing også av svensker. I hardere økonomiske tider kan det se ut som at betegnelser av negativ art forekommer. I dag er begrepet «partysvenske» oppstått – og sier vel sitt om nordmenns syn på de unge svenske som lever et fritt og ungt uforpliktende liv i Oslo? I utstillingen møter vi menneskene bak tallene. Gjennom seks personer forteller vår utstilling en historie, eller flere, om det å være fremmed og likevel så lik! Vi har valgt ulike sosiale posisjoner. Tre av personene levde rundt år 1900 i Kristiania: En forlegger, ei i tekstilindustrien og en skomaker. Fra dagen i dag har vi valgt en medarbeider på Ikea, ei barrista på kaffebar – og en bartender. De tre fra år 1900 har vi funnet via ulike kilder, og de dras fram med foto og historier. De tre som er her i Oslo i 2015, er dokumentert med foto og intervju. Samtidig har vi hatt tilgang på historiker Edv. Bulls store samling av arbeiderminner fra 1950- og 1960-tallet, samlet inn av Norsk Folkemuseum. Prosjektet har hatt stor nytte av historieverket «Norges Innvandringshistorie» utgitt i 2003 ved redaktør Knut Kjeldstadli. En blodfersk dr.grad om svensker i Oslo i dag «Partysvensker; GO HARD!» (2015) av Ida Tolgensbakk, har vi fått lov å bruke fritt. Til sammen har dette gitt et godt fundament for å formidle, og ta opp tematikken om hvorfor så mange svensker er her nå, og den gang før for 100 år siden. Det er mye humor i dette feltet, og både svenske vitser og mytiske rallare får sin plass. Og; de unge svenskene får slippe til om det de savner og alt de synes er rart ved nordmenn. Utstillingens form er stringente flaggbanner som henger fritt og lekent ned fra taket. Vi og designer Sixsides, har hatt en underliggende tone om nasjonalflagget – og mennesker i bevegelse – på vandring over landegrensene. Menn og kvinner som bryter opp fra kjent og kjært land, – på jakt etter et bedre liv? Penger? Arbeid? Eller kjærlighet? Blir de i det nye landet, eller er målet alltid å reise hjem igjen? LO har gitt vesentlig økonomisk støtte til utstillingen – og LO-Oslo har vært samarbeidspartner i arbeidet med utstillingen. Utstillingen åpner 17. juni kl 18 – og vil stå åpen for publikum til juni 2016 Utstillingens design er utformet til å kunne settes opp som vandreutstilling, da i regi av LO-Oslo og AOF Prosjektleder, idé og manuskript: Gro Røde Prosjektmedarbeider: Miriam Røsler Formgiver: Sixsides Utstillingens historiske manuskript har vært utarbeidet av historiker Daniel Bratteteig. 41 Ida Tolgensbakk «Partysvensker; go home!» - veggslagordet som ble stående Byens vegger er fulle av ytringer, fra arkitekter og kunstneres egne ord til enkle informasjonsoppslag og til dels store, visuelt dominerende reklamer. Osloborgeres egne ytringer kommer også til uttrykk på veggene og på andre mer eller mindre offentlige flater. Fargesprakende graffiti, og småskribbel på hushjørner. De fleste av disse folkelige utsagnene forsvinner ganske fort – barnets blyanttegninger vaskes bort av regnet, og graffitiartistenes spraymalte budskaper males over av kommunens utsendte. Men enkelte ganger blir veggenes ytringer stående lenge, og denne teksten skal handle om noen slike. Hvilken skrift får bli stående på veggene? Hvorfor får noen ytringer lov å stå i fred, mens andre har forsvunnet for lengst? Det kan være mange grunner, og ofte rene tilfeldigheter. Mye har med beliggenhet å gjøre. Bortgjemte vegger som ingen bryr seg om – en veisperre i betong ved en stille blindvei, sokkelen til en skulptur 42 i den mørkeste kroken av parken. Slike steder kan skriften vare i årevis. For selv om denne typen ytring på offentlig vegg i utgangspunktet nærmest av natur er forgjengelig, finnes det nok selv nå i 2015 en og annen mur eller bakgård i Tigerstaden som roper ut at vi stemmer «Nei til EF» – eller vil ha «Norge ut av Golfstrømmen». Mange ganger er veggkunsten1 bare lokalt kjent, og av og til lokalt kjær. Som at det på brua over Blindern T-banestasjon i noen år nå har vært proklamert at «Min framtid lå på restetorget» – en morsomhet man nok må være student for virkelig å kunne sette pris på. Denne vesle artikkelen skal handle om slike ytringer fra byens vegger, eller egentlig én bestemt slik ytring, nemlig den som introduserte ordet «partysvenske» i norsk. Men før jeg skriver om svenske-ytringen, har jeg lyst til å peke på at selv om veggytringer i alminnelighet forsvinner raskt, finnes det noen interessante unntak. I Oslosammenheng vil jeg framheve tre eksempler på skrift på veggene som skiller seg ut på den måten at de har hatt ganske lang levetid, og på den måten at de har vært kjent ut over nærmiljøet. Ikke minst har alle blitt ønsket fredet. For det første må noen gatekunstverk fra den egentlige (storby/hiphopinspirerte) graffitiens spede barndom i Norge omtales. I alle gjennomganger av norsk graffitis historie nevnes en piece2 på Brynseng T-banestasjon3. Den kom opp i 1984, og var dermed en av de aller første norske piecene. Den var stor og mangefarget, med publikumsvennlige bilder – blant annet Onkel Skrue og en Pink Panter som forkynte at «Graffiti is art, and if art is a crime, let God forgive». På mange måter var de første årene av åttitallet glade dager for Oslos gatekunstnere, med en avslappet holdning til fenomenet både fra Oslo Sporveier og politiet – noe som raskt skulle endre seg. Nettopp fra denne perioden finnes det ikke mange bevarte eksemplarer av gatekunst bevart på byens vegger. Øyvind Holen foreslo i 2005 å verne to som fremdeles eksisterte: «True Art» av Trax og Tom1 i Crazy 3 i Lindebergveien, eller en piece malt av Jeez ved Vestli skole4. De er så vidt jeg har klart å finne ut av begge malt over nå – men til gjengjeld er de godt dokumentert fotografisk og på den måten bevart for ettertida av både malerne selv og seinere forskere, graffitinostalgikere og byhistorikere – for ikke å snakke om av politiet. Det andre eksempelet jeg skal nevne her, er det patriotiske slagordet fra andre verdenskrig som vi fremdeles kan beskue i Uranienborgveien. På berget på motsatt side av veien for nummer 17-23, har noen en gang under annen verdenskrigs nazistiske okkupasjon av Norge tatt med seg hvit maling og – sannsynligvis i ly av blendet nattemørke – skrevet «Vær tro mot H7». Teksten refererer til kong Haakon den sjuende, flyktning i London – oppfordringen var altså uttrykk for støtte til eksilregjeringen og motstand mot okkupasjonsmakten. Den eller de som skrev dette den gangen visste de gjorde noe ulovlig og farlig, og hadde nok ikke forestilt seg at ytringen deres seksti år seinere skulle rammes inn i beskyttende glass! Etter iherdig innsats fra flere instanser ble nemlig gatekunsten på Uranienborg funnet verdt å restaurere og beskytte i 2005. Byrådsleder Erling Lae var i sin tid som Oslopolitiker sterk motstander av all form for graffiti. Da Bergen fikk Norges første offentlige, lovlige graffitivegg i 2003 (på baksiden av Bergen kunsthall, etter dialog mellom kommunen og graffitimiljøet), gikk Lae ut og kalte bergenserne «naive»: Våre erfaringer tilsier at tillater man dette noen steder, så blir det også mer andre steder. Da er det bedre å avvise dette fullstendig, det er vår erfaring. Vi er kommet meget langt i Oslo med å bli kvitt ulovlig tagging, nettopp fordi vi konsekvent har praktisert en nulltoleranse-linje. Vi kommer til å fortsette den linjen og vi er helt sikre på at det er det beste.5 Flere har påpekt det paradoksale at det var nettopp Lae som var til stede ved den høytidelige avdukingen av den restaurerte Uranienborggraffitien to år seinere. Han uttalte i den forbindelse at Jeg har jo liten sans for tagging, men dette er et kulturminne. (…) Dette er et monument over en ukjent motstandsmann som utførte taggingen med fare for eget liv. Med andre ord: hvis hærverket er utført under vanskelige forhold, og er så heldig å bli stående i tilstrekkelig mange år, kan det hende den en gang i framtiden blir verneverdig. En tredje lengelevende Osloveggytring er mer av en lokal enn en nasjonal helt i den forstand at den nok er mest kjent i nedslagsfeltet til Nordstrands blad, altså i våre tre sørøstligste bydeler. I 1986 bestemte to unggutter seg for å skrive det styggeste ordet de kunne komme på under Bølerbrua. Siden den gang har man der kunnet lese «SÆDFUCK» i halvstore bokstaver på betongen6. Etter at blant andre «Bare» Egil Hegerberg tok til orde for å bevare graffitien i 20077 spredde engasjementet seg raskt. Sædfuck-graffitien fikk sin egen Facebookgruppe og ble gjengitt på alt fra ironiske T-skjorter til et korsstingsbroderi som ble gitt Bøler bibliotek i anledning nyåpningen i 2010. I en artikkel fra 2008 om sædfuck, dens opphavsmenn og tilhengere, spurte Nordstrands blad hva som var så spesielt med skriften under Bølerbrua, og lokalpolitiker Frode Jacobsen svarte: Kulturminner er jo så mangt i våre dager. Dette er et symbol for den generasjonen som var ung på Bøler på 80-tallet. Det er mange som ødelegger graffiti med tagging, og taggingen på T-banen er bare stygg.8 Logikken fra Jacobsen er ikke like tydelig som hos Lae, men ser ut til å være at veggytringer kan være verneverdige hvis de representerer en generasjonsånd, og dessuten ikke ødelegger offentlig materiell. Sædfuck-graffitien ble faktisk i avisartikkelen lansert som mulig kandidat til offisielt, lokalt kulturminne – skjønt den fagansvarlige for Byantikvaren ikke svarte entydig positivt på stående fot. Det mest interessante med 43 sædfuck-graffitien, bortsett fra lokalpatriotismen9 og 80-tallsnostalgien som har omgitt den de siste årene, er kanskje det faktum at selv om graffitien har blitt slitt bort og malt over flere ganger, kommer den hele tiden tilbake igjen i ny drakt. Med andre ord, folk i lokalmiljøet sørger selv, i hemmelighet, for å bevare sitt lokale, høyst folkelige, kulturminne. Alle de veggytringene som hittil er nevnt, har vært unntak. Graffitipiecer lever ikke lenge etter at Oslo kommune innførte sin nulltoleransepolitikk, samme hvor historisk interessante de måtte være. Det er heller ikke mange skriblerier fra krigens dager igjen i Oslo. Og det er høyst uvanlig at et lokalmiljø engasjerer seg i å ta vare på obskøniteter i det offentlige rommets betong. I det følgende skal jeg ta for meg enda et unntak – en gateytring som i løpet av de tre årene det levde skapte et helt nytt ord i det norske språket. Nyordet fra veggen I løpet av det første tiåret av 2000tallet ble antallet svensker som var folkeregistrert i Norge mer enn fordoblet. Svært mange av disse svenske innvandrerne var unge (over halvparten var under 40 år), og svært mange av dem havnet i hovedstaden. Selv om vi alltid har hatt en viss andel svensker i den norske befolkningen, ble denne utviklingen opplevd som, og omtalt som, noe nytt. Ikke på 44 rundt 100 år har det vært så mange svenskfødte i Norge som i dag. De unge svenskene preger Oslo på mange vis ved sin tilstedeværelse, og har også satt sitt merke på byens vegger – enten det er de som har vært forfatterne eller kunstnerne, eller om andre har skrevet om dem. En gang i mai 2008 dukket det opp noe helt nytt på en øde og forsøplet byggetomt i St. Olavs gate i sentrum av byen. Tross sin plassering langs denne mye trafikkerte og svært sentrale gata var tomta forholdsvis øde og bortgjemt – og dermed et attraktivt sted for gatekunst. På tomtas bakvegg hadde en anonym gatekunstner ført opp teksten PARTYSVENSKER; GO HOME! De tre megetsigende ordene ble malt med pensel og vanlig maling, i hvitt, og var dermed godt synlig mot den nesten svarte bakgrunnen. Ikke minst ble ytringen plassert høyt oppe på veggen, noe som ofte skåner denne typen ytringer fra å bli malt over av annen graffiti eller tagging. Gatekunstneren brukte ikke sprayboks, slik taggere og graffitiartister oftest bruker, og bokstavene var skrevet i versaler, slik det ofte brukes i reklame eller når en ytring skal «ropes ut» og understrekes som viktig i pålogget kommunikasjon. Alle disse elementene bidro til sammen til at slagordet var godt synlig for alle som passerte St. Olavs gate. Sist, men ikke minst ble slagordet stående på veggen, synlig for forbipasserende, uvanlig lenge. Slagordet skilte seg fra annen gatekunst i området – det var verken alminnelig skribling, en tagg10 eller en graffiti. Det faller dermed inn under det flere forskere på feltet har valgt å kalle slogans eller public graffiti (i motsetning til blant annet art graffiti og latrinalia)11. Jeg har valgt meg oversettelsen veggslagord, og vil altså understreke at veggslagordet som sjanger skiller seg fra andre typer gatekunst. Veggslagordet tilhører ikke er noen tydelig kunstnerisk tradisjon og trenger ikke forholde seg til særlig markerte konvensjoner. Det er for eksempel vanligvis ikke et kollektiv av graffitikunstnere som står bak eller er det tenkte publikummet for de enkelte ytringene. For slike slagord er dessuten oftest formen underordnet budskapet. Veggslagordet i St. Olavs gate lanserte nyordet partysvensker. Det er satt sammen av det det alminnelige ordet svensker, og det engelske ordet for fest, party, et ord som når vi bruker det på norsk gir litt andre assosiasjoner, blant annet til overdrivelser. Om noe omtales som et party oppfattes det gjerne som en villere eller mer utagerende fest, men ordet kan også brukes ironisk eller latterliggjørende. Det engelskspråklige go home på sin side gir i Norge gjerne assosiasjoner til 80- og 90-tallets nynazistiske slagord som proklamerte pakkis go home, og hevdet at Norge er for nordmenn12. I 1988 ble for eksempel en 24 år gam- mel mann fengslet, blant annet i følge rasismeparagrafen, for skadeverk som inkluderte spraying av teksten pakkis go home på en forretning i Brummunddal13. Vi kjenner begrepet fra det antiimperialistiske slagordet Yankee go home!, men også fra uttrykket go home, nigger blant annet kjent fra den motstanden mot borgerrettighetsbevegelsen i USA fra tidlig 1900tall. «Hjem» i den sammenhengen blir da forstått som «hjem til Afrika». Enten nynazistene hentet sitt slagord fra amerikansk rasisme eller fra global antiimperialisme kan det ikke være noen tvil om at det å be noen «go home» har en grunnleggende rasistisk tone, og en rasistisk historie i Norge. Ikke minst er veggslagordet formet som en kommando eller i det minste en sterk oppfordring. Ytringen roper noe, og ropet har en tydelig og sterk retning. Avsenderen bak veggslagordet setter seg med ytringen sin i en maktposisjon, som den som har rett til å be noen andre, definert som «partysvensker», om å komme seg «hjem». Det fascinerende med veggslagordet i St. Olavs gate var at trass de åpenbart rasistiske assosiasjonene, ble denne ytringen i liten grad tolket som støtende. Hadde en annen gruppe vært målgruppen, tror jeg definitivt ikke at veggslagordet hadde fått leve så lenge. «Partysvensker; go home» ble stående i over tre år, og det forsvant ikke fra gatebildet før på slutten av sommeren 2011, da et nytt hus reiste seg på tomta. I teorien finnes de tre ordene fremdeles bevart, et sted der bak stålet og betongen i den nye bygningen. Et annet interessant fenomen, er at det gikk ganske kort tid før selve nyordet i ytringen, «partysvenske», gikk inn i det norske språket. Et eksempel er at mobiltelefoniselskapet Tele2 i mai 2010 hadde en reklame for billige telefonabonnement – med en kopi av veggslagordet, bare omformulert til Partysvensker; call home. En så direkte referanse hadde neppe vært mulig i reklamesammenheng om ikke både begrepet og det opprinnelige visuelle uttrykket hadde vært forholdsvis godt alminnelig kjent i målgruppa. Likevel var det nok lenge først og fremst Osloungdom som kjente til begrepet og slagordet – før rapperne Jaa9 og OnklP lanserte låta Partysvenske. Fra denne låta, må man anta, det var at NRKs distriktsavdeling Hordaland ble inspirert til å bruke nyordet om en stork som hadde valgt å overvintre på Voss (i stedet for som sine artsfrender å dra sørover om høsten). Overskriften til den artikkelen, i november 2010, lød Enda ein partysvenske? 14. Uansett, det er nok ikke så ofte et veggslagord blir opprinnelsen til en språknyhet. Hva med publikum? I perioden 2011-2014 skrev jeg doktorgrad om unge svenske arbeidsmigranter i Oslo. Blant de unge jeg forsket på, og med, var inntrykket oftest at slagordet er malt av en norske. Mange mener at vedkommende må være noen som opplever de unge svenske mennene som en trussel på sjekkemarkedet. En av hovedinformantene mine, Åke, er ganske typisk for gruppa når han svarer slik på spørsmålet om hvem han trodde det var som hadde skrevet slagordet på veggen i St. Olavs gate: norska ungdomar i samma ålder som inte gillar konkurrens på stan jag tror det är en partynorsk som har gjort en tagg om partysvenskar dom gillar inte konkurrens helt enkelt dom vil ha dom svenska tjejerna för sig själva Kameratene som jeg har gitt navnene Måns og Andreas, og som jeg intervjuet sammen i Sverige en stund etter at de hadde dratt hjem fra Oslo, var skjønt enige med Åke i at det måtte være en norske som hadde laget veggslagordet. De var også helt samstemte i sin tolkning av at det måtte ha vært en ung norsk mann, for, som de uttrykte det – «killar är kanske mer territorriella än tjejer». Selv om de fleste av informantene mine beskriver at de ikke blir støtt eller krenket av ytringer av den typen slagordet kommer med, er det tydelig at de generelt oppfatter det som aggressivt ment. Dette er en forståelse som deles av norske Osloboere jeg har snakket med – noen har forestilt 45 seg en forsmådd norsk kjæreste utkonkurrert av en svenske, mens andre har tatt nabolaget til slagordet i betraktning, og forestilt seg at det er ungdommene i det alternative, ungdomsmiljøet rundt Blitzhuset i en av nabogatene som står bak. I materialet mitt ser det likevel ut til at norsker har oppfattet slagordet som en del mer uskyldig enn det svensker i Norge (eller for den saks skyld svensker i Sverige og svensk media) har gjort. Med andre ord: veggslagordet og humoren (eller mangelen på humor) i ytringen tolkes ulikt mellom norsker og svensker flest. Men at slagordet er humoristisk ment, eller i det minste lattervekkende, er tross alt gjennomgående for de aller fleste av tolkningene i materialet mitt, selv om det er ulike meninger om hvor hyggelig eller vellykket humoren er. Det siste som skal nevnes om veggslagordet som ble stående i denne omgang, er at slagordet både ble endret, og fikk avleggere. Gateuttrykk har en tendens til å få pendanter, kommentarer, rett og slett forandres på. Det gjelder særlig når de blir stående så lenge som det i St. Olavs gate. Det ble endret, eller i hvert fall pirket borti, flere ganger, og fikk på et tidspunkt en svenskspråklig kommentar som stilte spørsmålet Men Norge är ju svenskt?? Her ble det altså referert humoristisk til Norge-Sveriges lange felles historie og til unionstida, til Sveriges fortid som storebror og 46 Vegg i bakgården i Brugata 3b, sommeren 2012. Foto: Ida Tolgensbakk stormakt. På en naivt-humoristisk vis stilles det her spørsmålstegn ved om norsker egentlig er sine egne herrer, og det markeres at svenskene allerede er hjemme, siden de jo eier Norge. En annen måte veggslagordet fikk tillegg på, er at graffitien i slagordets nærmeste omgivelser forandret seg. På det tidligste bildet jeg har tilgang til av slagordet, et Flickr-bidrag fra juni 2008, ser man at graffiti-piecen under slagordet er en stor hvit tekst som staver «ALL». Det er merket til en kjent Oslograffitigruppe15. På det neste Flickr-bildet av samme sted, fra oktober samme år, har graffitien endret seg på den måten at ALL har fått følge av bokstavene FY, skrevet i samme type bokstaver med hensyn til farge og form. FY er et kjent svensk graffiticrew. For oss som står utenfor miljøet – det vil si det meste av byens befolkning – er disse samtalene på veggene umulige å lese, umulige å forstå. Den eneste grunnen til at jeg har fått vite disse tingene, er fordi jeg har vist fram bilder av veggslagordet i en mengde ulike sammenhenger, blant annet ved foredrag for Svenska Margaretakyrkan på Hammersborg. Og når man viser graffiti for unge mennesker, hender det man får for-tellinger, eller i det minste bruddstykker av fortellinger, om graffitien. FY kom opp på veggen etter ALL. Er det FY-kunstnere som har skrevet det, eller er det en slags kommentar fra Oslos graffitimiljø? Har et FYcrew-medlem (eller hele gruppa?!) innvandret til Norge? Historien om ALL og FY i St. Olavs gate kjenner jeg ikke mer til enn det jeg har skrevet ovenfor. Men med litt fantasi kan man forestille seg mange ulike scenarier. Kanskje er kvinnen eller mannen bak veggslagordet medlem av en av gruppene – skjønt, det eneste jeg har hørt er at det er flere som mener hun eller han må være medlem av MÖE, et crew kjent for sin mildt naivistiske strek16. Uansett kan det jo også godt hende at hun eller han slett ikke graffitikunstner. Da jeg snakket med vedkommende, gikk det ikke fram av den hemmelighetsfulle samtalen om kunstneren var medlem av en graffitigruppe eller ikke. Et crew kan jo likevel ha laget en kommentar til ytringen som svever der høyere oppe på veggen? Til slutt må det nevnes at veggslagordet fikk avleggere. I Brugata 3b, på den andre siden av sentrum, dukket det nemlig etter hvert opp en kommentar til St. Olavs gateteksten, i form av en stor, fargerik kopi av slagordet. Det var komplett med semikolon, men endret til PARTYSVENSKER; GO HARD! I dette tilfellet har man har altså snudd opp-ned på den opprinnelige ytringen. I stedet for et ønske (fra utenforstående) om at svenskene skal dra hjem, er dette veggslagordet en oppfordring til å stå på, ikke gi seg, go hard! Veggen som var valgt, var den mer eller mindre private veggen i en bakgård som brukes av utleiefirmaet Svenska Föreningen, og i følge folk i miljøet kom slagordet opp i form av en dugnad for beboerne en herlig sommerkveld. Det var altså en helt intern kommentar, ikke rettet mot det norske storsamfunnet eller mot Oslos befolkning generelt, men heller til de unge svenskene som bor i gårdene i nærheten. Svenska Föreningen solgte i en periode T-skjorter med teksten Partysvensker; go home!, og både slagordet og T-skjortene er klart et forsøk på å erobre partysvenskebegrepet. Taktikken med å ta til seg nedsettende kallenavn er kjent fra mange tidsperioder og steder, og har blant annet blitt brukt med suksess av homobevegelsen. Det ligger mye makt i å kunne navnsette egen gruppe. Ikke minst er det slik at om man blir latterliggjort, får man sjelden noe positivt ut av å forsøke å protestere – man blir oppfattet som selvhøytidelig eller enda mer latterlig. Å oppleves som humørløs er ekstremt negativt i mange deler av dagens samfunn17, kanskje særlig i populærkulturen og ungdomskulturen. Nettopp derfor, tror jeg, kom de første protestene mot partysvenskebegrepet og den etter hvert tilhørende stereotypien i form av humor. Man forsøkte å slå tilbake med samme mynt, og på en måte som gjorde at man ikke mistet ansikt. Med latter snur man maktforholdene midlertidig på hodet. Om veggslagordets transformasjoner skal leses på denne måten, står det i så fall i en lang tradisjon av gatekunsten som de underlegnes talerstol. Doktorgraden jeg har skrevet diskuterer blant annet hvordan den nye situasjonen, med en stor mengde unge svensker i arbeid i Norge, har endret hvordan norsker ser på svensker. På den ene siden har de unge svenskene blitt hyllet for sin arbeidsvilje og serviceinnstilling. Både fra offisielt politisk hold og i sosiale medier har det blitt uttrykt at det er heldig for Norge at svenskene har kunnet være norsk reservearbeidskraft. På den andre siden ble altså svenskene utsatt for ulike former for mer eller mindre aggressive humoristiske uttrykk. Jeg mener det er tydelig at det spøkefulle er en viktig del av i alle fall norskers forståelse av norsksvenske forhold. Norsker som nå opplever at svensker inntar hovedstaden deres i uvant store tall, har overført det tiår gamle humoristiske forholdet mellom to makt- og statusmessig ujevne «brødre» i Skandinavia på de «nye» svenskene, en 47 innvandret minoritetsgruppe. Det ser langt på vei ut som om norsker mener eller føler at dette er den rette måten å håndtere relasjonen på, altså gjennom humor. De unge svenskene selv er mer ambivalente. Selv om de har ledd av, og tullet med, veggslagordet som startet begrepet, er de ikke i like stor grad med på at slike uttrykk er bare gøy. Det at veggslagordet fikk bli stående i en sentral Oslogate så lenge som det gjorde, ble for meg en viktig inngang til å undersøke norsker og svenskers forhold til den humoristiske omgangsformen vi har utviklet oss i mellom. Skriften på veggen kan fortelle oss mye rart om vi leser den nøye. I de tilfellene jeg har diskutert her kan den fortelle oss henholdsvis om ungdomskultur, om krigshistorie, om lokalpatriotisme – og om norsksvenske relasjoner. Ikke alle gateytringer er verdt å verne bak glass eller i ramme. Men mange av dem kan være vel verdt å legge merke til, dokumentere – eller diskutere. Ida Tolgensbakk har nylig disputert over sin doktorgrad i kulturhistorie ved IKOS, Universitetet i Oslo. Hun har tidligere arbeidet med migrasjonshistorie og nasjonal identitet, og doktorgraden handlet om unge svenske arbeidsmigranter i Oslo. 48 Noter 1 Jeg omtaler veggenes språk som ‘kunst’ flere ganger i denne teksten. Med dette mener jeg ikke annet enn at det ofte er kunstnerisk utført. For en diskusjon av graffiti som folkekunst, eller folkespråk, og som potensielt verdt å verne, se etnologen Anna Asplunds artikkel fra 2005: ‘Graffiti – ett samtida kulturarv?’ i Formgivare: folket, Nordiska museet och Skansens årbok 2 En piece, egentlig ‘masterpiece’ er den «teknisk mest avanserte av graffitiformene. Den består av doble bokstaver, gjerne kitschy forseggjort, gjerne med effekter som skygge eller 3D, gjerne på en flott bakgrunn» side Brochmann, Jo T. 2014: Tagging. En bok om stygt som pent, Flamme forlag, side 217. 3 Se for eksempel Brochmann, Jo T. 2014, side 25, Holen, Øyvind 2005: Groruddalen en reiseskildring, Cappelen, side 182 eller Høigård, Cecile 2007: Gategallerier, Pax, side 100. 4 Holen, Øyvind 2005, i Groruddalen en reiseskildring, side 194. 5 Bergens Tidende, 1. august 2003 6 Rett ved siden av hadde noen allerede skrevet «Bowie», og guttene la til ordet «kniv» ved siden av. 7 Eik Espen 25. mai 2007: «Egil Hegerbergs politikk: Ikke spesielt opplyst enevelde», Aftenposten Aften, Oslopuls, side 24 8 Nordstrands blad 6. februar 2008: «600 vil bevare Sædfuck-taggen» 9 I følge Bare Egil har Bøler først og fremst ‘Kupper’n, Tove Nilsen og Sædfucktaggen’ å være stolte av. 10 En oftest ganske enkel, spraymalt eller tusjet signatur. 11 Se for eksempel Lynn og Lea 2005: ‘’Racist’ graffiti: text, context and social comment’, Visual Communication nr 4 (1), side 41 12 Brochman, Grete 2003: ‘Holdninger, diskriminering og rasisme’ i Norsk innvandringshistorie (red. Kjelstadli), Pax, Oslo 13 NTB 12. februar 1988: ’24-åring fengslet etter terroraksjon mot pakistaner i Brummunddal’ 14 Vaage, Eli Fossdal 2010: ‘Endå ein partysvenske?’ NRK Hordaland http:// www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7381168 15 Høigård 2007:108 16 Brochmann 2014:81 17 Se for eksempel Billig, Michael 2005: Laughter and ridicule. SAGE Publications
