Oppdeling av Oslebakke fra 1800 til 1950

Transcription

Oppdeling av Oslebakke fra 1800 til 1950
Jogeir Nicolai Stokland, mars 2015
Oslebakke har vært et økonomisk sentrum på Veierland gjennom store deler av seilskutetiden
som varte fram til slutten av 1800-tallet. Området ligger sentralt plassert ved skipsleiene inn
til Melsomvik, Tønsberg og gjennom Vrengensundet. Her har mange seilskuter benyttet den
beskyttede havna i påvente av bedre værforhold for videre seilas. Dette er det historiske
bakteppet for gjestgiveri-huset med den flotte gavlfasaden i hollandsk stil fra tidlig 1700-tall
og en rekke fortøyningsbolter som fremdeles er synlige kulturminner i området.
Mange seilskuter har også blitt bygd og reparert i Oslebakksundet, særlig i første del av 1800tallet1. Den omfattende seilskutefarten og skipsbyggingen har utvilsomt preget livet i
Oslebakke og området har fostret mange dyktige sjøfolk. Denne gjennomgangen fokuserer
imidlertid på utviklingen av eiendomsstrukturen under Oslebakke, eller Havnen, som gården
het på 1500- og 1600-tallet.
Figur 1. Oslebakke ligger lengst syd på
østsiden av Veierland.
1
Oppdelingen i 1800
Oslebakke var fram til år 1800 ett stort gårdsbruk som hadde bolighuset der Brekka
(Oslebakkveien 11) ligger i dag. Stokke bygdebok2 omtaler forskjellige eiere fram til Nils
Kristensen Weier hadde gården på siste del av 1700-tallet. Han var gift med Anne Katrine
Pedersdatter fra Sandefjord og de fikk fire barn, hvorav tre vokste opp. Nils Kristensen Weier
døde i 1779, men enka Anne Katrine fortsatte med gårdsdrift, gjestgiveri og sto også for
skutebygging. En viktig hendelse for gårdens videre utvikling var byggingen av skuta Eneste
søster i årene 1797-1798. Til å bygge denne hadde hun gjort avtale med skipsbyggmester
Halvor Thomesen fra det aktive skipsbyggermiljøet ved Grimstad som kanskje var Norges
fremste på denne tiden3. Han hadde med seg flere skipsbyggere derfra og to av dem ble gift
med døtrene på Oslebakke-gården.
I år 1800 bodde sønnen Kristen sammen med moren på hovedgården, eldste datter Inger
Maria hadde giftet seg året før med snekker og skipsbygger Anon Nicolaisen Schrøder, og
yngste datter Maren hadde giftet seg tidligere på året med skipsbygger Anders Andersen. Den
4. juli 1800 delte Anne Katrine gården og skjøtet en tredjedel til sønnen Kristen Nilsen, en
tredjedel til svigersønnen Anon Nicolaisen Schrøder og en tredjedel til yngste datter Maren
Nilsdatter4.
Figur 2. Oslebakke slik
eiendomsoppdelingen var omkring
1850. Eiendoms-numrene referer til
løpenummer under matrikkelgården
Oslebakke. De tre hovedfargene viser
hvordan gården ble delt opp i år 1800.
De to grønnfargene viser oppdelingen
etter Anon Nicolaisen Schrøder i 1841.
2
Det synes ikke å være tinglyst noen skylddeling som viser hvordan gården ble delt opp i 1800.
Men ved å følge senere utskilte eiendommer har det latt seg gjøre å rekonstruere de tre
eiendommene som ble resultatet av denne oppdelingen (figur 2).
Gårdsbruket til Kristen Nilsen Weier
Kristen Nilsen Weier var eneste mannlige arving til Anne Katrine og Nils Kristensen Weier.
Ved oppdelingen i 1800 overtok han eiendomsdelen med bolighuset fra den opprinnelige
gården og denne fikk løpenummer 120. I dag har huset adresse Oslebakkveien 11 og stedet
kalles for Brekka – et navn som gjenspeiler at gården ligger i en markant bakke. Den eldste
kjente bruken av dette navnet er fra 1817 da Anne Marie Nielsdatter fra Brekka var fadder i
dåpen til Magrethe Larsdatter fra Krika.
Kristen Nilsen Weier giftet seg i 1813 med Anne Marie Nilsdatter fra søndre Krika som bare
fikk en datter før Kristen døde i 1816. Anne Marie Nilsdatter giftet seg på nytt i 1817 med
Anders Nilsen fra nordre Krika og de fikk fire barn. Fra disse barnedåpene kan vi se at Anders
Nilsen da var sjømann. Anne Maries datter fra første ekteskap døde 14 år gammel og Anne
Marie døde selv i 1833. I skifte etter henne samme år overtok Anders Nilsen gården.
Anders Nilsen giftet seg på nytt i 1834 med Anne Marie Hansdatter fra Nordre Fen i Stokke
og de fikk fem barn. Anders Nilsen var i 1865-folketellingen oppført som gårdbruker og hans
to sønner hadde da blitt sjømenn. Ved denne folketellingen besto husdyrholdet av 1 hest, 4
kuer, 4 sauer og gården hadde åkermark til omtrent 2 ½ tønner såkorn og 3 tønner
settepoteter.
Anders Nilsen døde i 1867 og hans arvinger forlangte offentlig auksjon over gården. Denne
fant sted 29. mars 1867 og gården ble ropt opp for 800 speciedaler5. Tilslaget på 770
speciedaler gikk til matros, senere skipper og skipsreder, Anders Kristian Andersen som var
Anders Nilsens eldste sønn. Anders Kristian Andersen giftet seg med Hjertine Johannesdatter
fra Tjøme og de fikk tre barn. Ved folketellingen i 1891 var Anders Kristian Andersen og
Hjertine Johannesdatter oppført som midlertidig fraværende og bosatt på gården Viken i
Foden Sogn (dvs. Ramnes) der han var gårdbruker og landhandler. På Brekka bodde da den
aldrende Kristen Reiersen og hans søster Maren Reiersdatter hvor de holdt tilsyn med gården.
I 1895 inngikk Anders Kristian Andersen og hvalskytter Hans Edvard Hansen som var
oppvokst i Solstua på Vestgården en kjøpskontrakt6 hvorpå Hans Edvard Hansen flyttet inn på
gården med kona Kristiane Knudsen fra Oslebakke, fire sønner fra hans første ekteskap7 og
tre barn som Hans Edvard og Kristiane hadde sammen. Deres yngste datter Signe ble født på
Brekka. Med dette ble ringen på sett og vis sluttet for Hans Edvard Hansen som selv var født i
Rønningen under Brekka omtrent 50 år tidligere. Anders Kristian Andersen eide fortsatt
gården da tre eiendommer ble skilt ut i 18998, og først i 1907 ble gården solgt og skjøtet over
til Hans Edvard Hansen for 3100 kroner.
I 1926 skjøtet Hans Edvard Hansen gården over til sin svigersønn, hvalskytter Otto Olsen fra
Båsløkka på Veierland, som hadde den fram til 1970. Otto Olsen og kona Signe Hansen hadde
3
husdyr til like etter krigen, men husdyrholdet på gården ble avviklet på slutten av 1940-tallet
og besto da av 1 hest, 2 kuer, 2 griser og høns9.
Nordre Oslebakkholmen
I 1857 solgte10 Anders Nilsen halvparten av Nordre Oslebakkholmen (løpenummer 120b, i
skjøtet kalt den nordre holme) for 45 speciedaler til sin nevø, matros Nils Larsen fra nordre
Krika. Nils Larsen døde 37 år gammel i 1862, og i 1865 bodde enka Trine Amalie
Henriksdatter her med 4 barn på et lite småbruk med 1 ku og åkermark til en og en halv tønne
settepoteter. Ved folketellingen ti år senere bodde Trine Amalie Henriksdatter her med de to
ugifte døtrene Elen Marie og Lava Josefine. Sønnen Nils Thorvald bodde også her, men var til
sjøs på telletidspuntet. I 1877 overtok Nils Torvald Nilsen eierskapet til småbruket ved å
betale en gjeld på 600 kroner som hadde sikkerhet i eiendommen. Videre påtok Nils Torvald
seg å forsørge sin mor, Trine Amalie Henriksdatter «med Mad, Tilsyn og Klæder saalenge
hun lever»11.
Nils Thorvald var svært driftig allerede fra ungdommen og skal etter sigende ha dratt som 14åring på selfangst i nordisen. Han gjorde nok brukbar fortjeneste i løpet av flere
fangstsesonger og investerte midler i skipsfart. En eierpart ble til spesiell lykke for Nils
Thorvald, for denne skuta forliste og han fikk et forsikrings-oppgjør som gjorde ham til en
holden mann, hvorpå han skiftet navn til Nielsen-Alonso12.
Småbruket på Oslebakkholmen ble i minste laget for Nils Thorvald og i 1888 kjøpte han en
gård ved Sandefjord som han kalte Alonso13 og bosatte seg der. Dermed opphørte småbruket
på Oslebakkholmen. Nils Thorvald hadde imidlertid sterke røtter og beholdt
barndomshjemmet som han benyttet til feriested. På sine eldre dager ga han i 1925
eiendommen med en anslått verdi på 5000 kroner til sin husholderske Thora Spangeberg
gjennom et gavebrev.
Røyra og Vollen
Denne eiendommen omfatter et innmarkstykke mellom Brekka og sjøen (Vollen) samt enga
som går sydover fra en bukt omtrent 100 meter lenger øst (45/2 og 45/11 i figur 3). I 1859
bygslet og forpaktet Anders Nilsen til «min svigersønn Anders Nilsen på ham og hans sønns
levetid, samt deres børn efter dem» et lite jordstykke, hvor svigersønnen hadde oppført en
husbygning, mot en årlig avgift på 1 speciedaler14. Året før hadde Anders Nilsen fra
Bohuslenkysten i Sverige giftet seg med Marie Elisabeth Andersdatter15 og ved folketellingen
i 1865 var han matros og bodde her med kona Marie Elisabeth og tre små barn. I 1871 omkom
Anders Nilsen 38 år gammel under en reise med selfangstskuta Haabet like etter at familien
hadde flyttet til Nøtteøy16.
Våren 1873 inngikk Anders Kristian Andersen og hans svoger, skomaker Kristen Andersen
fra Husum i Stokke, en kjøpskontrakt17 på eiendommen Røyra (120ab, senere 45/2, se figur 3)
og i 1885 ble eiendommen solgt for 220 kroner. Folketellingen i 1875 viser at småbruket
4
hadde 1 ku samt åkermark til 1/8 tønne såkorn og 2 tønner settepoteter. Kristen Andersen var
gift med Anders Kristian Andersens eldre søster Nicoline Matea Andersdatter. Kristen og
Nicoline fikk ett barn, Anders Arent Kristensen, som ble sjømann og overtok småbruket i
1892 da faren døde. Anders Arent utvidet eiendommen i 1899 da han kjøpte jordstykket
Vollen (45/11) for 600 kroner fra sin onkel Anders Kristian Andersen. Anders Arent var gift
med Klara Iversen fra Vestgården som fikk to barn – Kristen og Konstanse Alvilde Finanda.
Datterens fulle navn ble forenklet til daglig for hun kalte seg alltid for Nanda.
Da Anders Arent døde i 1939 overtok Kristen og Nanda småbruket som de drev til Nanda
flyttet til Trondheim like etter 1945. Husdyrholdet de siste årene besto av 2 kuer, 1 gris, sauer
og høns18. Kristen avviklet husdyrholdet da han ble boende alene etter 1945.
Rønningen
Det har lenge bodd folk på plassen der husene i dag har adresse Rønningen 11 og 14 (eiendom
45/13 lengst nord i figur 3). Stedet tilhørte gårdsbruket Brekka fram til 1899 da eiendommen
ble solgt til Gjert Gjertsen. Sannsynligvis ble plassen ryddet tidlig på 1800-tallet. I et historisk
kart fra 1826 er det tegnet inn et hus i Rønningen, men ved folketellingen i 1801 var det ingen
beboere i Oslebakke som hadde tilhold i Rønningen19. Bakgrunnen for å etablere plassen var
trolig å gi bosted til arbeidere som var med på skutebyggingen i Oslebakke tidlig på 1800tallet. Plasseringen er dessuten strategisk ved å gi både overblikk over og nærhet til
fortøyningsplassen for skuter nede ved Røyrodden.
Husene i Rønningen har for det meste blitt stilt til rådighet for beboere eller leid ut basert på
muntlige avtaler, for det foreligger ikke tinglyste leiekontrakter som knytter beboerne til
konkrete hus og eiendommer. Det er imidlertid en rekke innførsler i kirkebøkene, særlig under
døpte barn, som omfatter folk fra Rønningen. Disse innførslene og holdepunkter fra
folketellingene i 1865 og 1875 har gjort det mulig å sette opp oversikten som følger20.
Hus nr. 1 (Rønningen 11)
Den første familien som hadde livslangt opphold i Rønningen var Isak Christensen og
Gunhild Nilsdatter som giftet seg i 1827. Isak Christensen var fra Undal prestegjeld som mer
eller mindre svarer til dagens Lindesnes kommune i Vest-Agder. Han kom til Oslebakke
omtrent samtidig med styrmann Tarald Olsen (omtalt lenger ned) som også var fra Undal og
de kan meget vel ha vært på samme skute. Gunhild Nilsdatter var fra Krika og søster til Anne
Marie Nilsdatter som da var gårdkone på Brekka. Isak Christensen oppga «arbeidsmann» som
yrke ved vielsen og som barnefar ved dåp samme år21. Han var også fadder i en annen
barnedåp i 1827 og oppga da Brekka som oppholdsted, noe som kan bety at de bodde i
Rønningen. I årene 1829-1834 var Isak Christensen og Gunhild Nilsdatter vekselsvis bosatt i
Oslebakke, Krika og Tangen22, men fra 1838 synes de å ha bodd sammenhengende i
Oslebakke, og da formodentlig i Rønningen.
5
Isak Christensen og Gunhild Nilsdatter fikk 5 barn, hvorav minst tre vokste opp - Elen
Andrea, Niels Christian og Rebekka Lovise. Elen Andrea fikk en sønn i 1850 med sjømannen
Hans Arent Jensen og giftet seg med ham mens hun bodde i Rønningen, men i 1853 flyttet de
til Løkka under Vestgården. Den yngste datteren giftet seg med en sjømann i 1876 og de
flyttet kort etter bort fra Veierland.
Sønnen i huset, matros og skipstømmermann Nils Christian Isaksen, giftet seg i 1865 med
Kristine Mathiasdatter fra Hvalø i Nøtterøy. Ved folketellingen senere dette året bodde de i
Rønningen og foreldrene til Nils Christian hadde da opphold hos dem. Kristine og Nils
Christian Isaksen fikk fem barn, men i 1878 ble Kristine enke. Hun arbeidet ved å vaske tøy
på gårdene i Oslebakke og ro posten fra Kjøpmannskjær til Veierland. Kristines yngste sønn,
matros Nils Nilsen, bygde seg bolighus nede ved sjøen (på eiendommen 45/12, se under) i
1900. Kristine flyttet ned til ham og var bosatt her ved folketellingen i 1900.
Gusta Gjertsen, som var datter til Gjert Gjertsen i nabohuset i Rønningen, giftet seg i 1910
med matros Karsten Eng Kittelsen fra Tjøme. De bosatte seg i huset etter Kristine, og Gusta
overtok også jobben til Kristine ved å ro posten fra Kjøpmannskjær til Veierland. Historiens
gjentagelse sluttet ikke med det, for Gusta ble enke i 1913 og ble boende her med to barn23.
I 1920 giftet Gusta seg på nytt med enkemannen Aslak Aslaksen Solberg24 som hadde flere
barn fra Solberg rett ved Løkka under Vestgården. Gusta og Aslak flyttet samme år til
Thorsegården i Krika som Aslak hadde kjøpt etter søstrene Thorsen. Etter dem bodde enka
Inger Johanne Gjertsen og hennes sønn Oskar i huset på 1920-tallet (se flere detaljer under
hus nr. 3). Klaus Eng Kittelsen, Gusta’s sønn fra første ekteskap, overtok omkring 1937 dette
huset25 som i dag er Rønningen 11 og han bodde her med kona Anna og deres fire barn.
Hus nr. 2 (eksisterer ikke i dag)
Gjert Hansen fra Gjennestad i Stokke giftet seg i 1835 med Maren Kirstine Hansdatter fra
Sundby i Sande. De kom til Veierland hvor de først bodde som husmannsfamilie under Alby
da sønnen Hans ble født i 1838. Da datteren Amalia ble født tre år senere var familien
leieboere (inderst) i Oslebakke, der Gjert Hansen arbeidet som skipstømmermann. Det er
rimelig å anta at familien da hadde bosatt seg i Rønningen26, noe som i så fall betyr at det var
to hus her på denne tiden. Gjert Hansen bygde ganske sikkert ytterligere et hus de neste årene,
for han var blitt huseier i Rønningen ved folketellingen i 1865.
I 1855 flyttet matros Kristen Reiersen fra Melsom ganske sikkert til Rønningen da han giftet
seg med Elen Kirstine Knudsdatter fra Oslebakke. Kristen Reiersens familie bodde i
Rønningen og hadde dyrka mark til 1 tønne settepoteter ved folketellingen i 1865. Familien
hans27 opplevde imidlertid den ulykken at kona døde like etter en fødsel høsten 1865. Ved
folketellingen i 1875 var Kristen Reiersen og hans fire sønner hjemmehørende i Rønningen.
De fleste av dem var sjømenn og de hadde Kristens ugifte søster Maren Reiersdatter som
husholderske. Etter dette flyttet sønnene bort fra Rønningen. Senere flyttet han selv og
søsteren til Brekka hvor de var bosatt midlertidig ved folketellingen i 1891.
6
Trolig ble dette huset revet og benyttet av Gjert Gjertsen da han etablerte et småbruk i
Rønningen og satte opp et uthus her (omtalt under hus nr. 3). Formodentlig sto dette huset inn
mot fjellveggen, for her var det fremdeles en grov grunnmur på 1920-tallet hvor det kunne se
ut som det hadde stått et hus28.
Hus nr. 3 (Rønningen 14)
Ved folketellingene i 1865 bodde det tre familier i Rønningen29 og Gjert Hansen var da blitt
eier av et hus han etter alt å dømme hadde bygde selv en del år tidligere. De to eldste barna
var flyttet hjemmefra, men Gjert og Maren Kirstine hadde også en sønn Gjert som da var 11
år gammel.
Gjert Gjertsen dro tidlig til sjøs som de fleste Veierlendinger og var blitt styrmann i 1878.
Ved folketellingen i 1891 er han titulert "Ishavsfarer, styrmand" så han var tydeligvis med på
selfangst i nordisen. Gjert giftet seg i 1874 med Inger Johanne Schrøder fra Oslebakke og han
overtok huset senest i 188730. Gjert og Inger Johanne fikk fire barn: Nils (1878-1916), Oscar
Magnus (1880-1936), Gusta Marie (1881-1949) og Gjertine Johanne (1886-1980).
I 1891 kjøpte Gjert Gjertsen et innmarkstykke kalt Rønningen (45/8)31 syd i Oslebakke fra sin
svoger Anun Schrøder Nilsen for 660 kroner. Med i kjøpet fulgte det også beiterett for en ku
og en kalv. Det var ganske sikkert Gjert Gjertsen som etablerte småbruket på plassen,
sannsynligvis sent på 1880-tallet, og i 1899 kjøpte han eiendommen 45/13 fra Anders Kristian
Andersen som eide Brekka. I skylddelingen fra 1899 ble eiendommen kalt Fjeldbakken, men
plassen fortsatte å hete Rønningen.
Ved folketellingen i 1910 var Gjert Gjertsens eldre søster Amalie blitt enke og hadde flyttet
tilbake til barndomshjemmet i Rønningen der hun bodde med hans familie. Gjert Gjertsen og
den eldste sønnen Nils døde tidlig i 1916. To år før hadde hans datter Johanne giftet seg med
Edmund Paulsen på Vestgården, og dermed ble hans søster, enka Inger Johanne og sønnen
Oscar igjen i huset.
Omkring 1919 skjedde det en serie av flyttinger mellom beboere i Rønningen, Oslebakke og
Krika32. Søstrene Thorsen solgte Thorsegården på Krika våren 1919 og flyttet til Sofie og
Olaf Hansen i Oslebakke (se lenger ned). Kjøperen av Thorsegården var enkemannen Aslak
Aslaksen Solberg som hadde slått seg sammen med enka Gusta Marie Gjertsen fra Rønningen
og de flyttet til Thorsegården. Deretter flyttet enka Inger Johanne Gjertsen og sønnen Oskar
over plassen til det ledige huset etter hennes datter Gusta Marie Gjertsen. Helt til slutt flyttet
så det nygifte ekteparet Sigrid og Olaf Clausen fra Krika inn i det ledige huset etter Inger
Johanne og Oskar. Dette skjedde sannsynligvis i 1920. Enka Amalie Reiersen (født
Gjertsdatter) ble boende i barndomshjemmet og fikk opphold hos familien Clausen. Gjennom
nesten hele 1920-tallet bodde familien Clausen i dette huset etter Gjert Gjertsen. De hadde
ikke husdyr på småbruket - bare høns33.
I 1928 kom det en ny flytterunde da familien Clausen flyttet tilbake til Olaf Clausens
barndomshjem på Krika. Deretter flyttet familien til Gusta og Aslak Aslaksen Solberg tilbake
7
til Rønningen og overtok Gustas barndomshjem34. De gjenopptok småbruksdriften og hadde
husdyrhold fram til slutten av 1940-tallet som besto av 1 ku, 1 gris og høns35.
Gårdsbruket til Anon Nicolaisen Schrøder
Den delen av Oslebakke som tilfalt Anon Nicolaisen Schrøder i 1800 fikk løpenummer 121
og besto av området som er vist med grønn farge i figur 2. Gårdsbruket lå på stedet som i dag
har adresse Oslebakkveien 22.
Anon Nicolaisen Schrøder var tømrer, snekker og båtbygger fra Liene i Landvik ved
Grimstad36. Han flyttet til Oslebakke i forbindelse med byggingen av skuta Eneste søster
1797-1798, og giftet seg i 1799 med Inger Maria Nilsdatter som var datter til Nils Kristensen
Weier. Han sto for noe skipsbygging i Oslebakke som det store skipet Grev H. Wedel
Jarlsberg i 18101. Ved barnedåpen til sønnen Nils Nicolai i 1816 er han titulert
skipsbyggmester. Anon Schrøder var meget skrivekyndig og det foreligger en egenhendig
invitasjon til hans bryllup i 179937. Stokke bygdebok angir at han hadde vært
omgangskolelærer i hjemtraktene, noe som stemmer med opplysninger om skolelivet i
Landvik på den tiden38.
Anon og Inger Maria fikk tre barn som vokste opp - Anne Elisabeth, Nicoline Mathea, og Nils
Nicolai. Nicoline giftet seg i 1830 med styrmann Tarald Olsen fra Egeland, Undal prestegjeld
i Vest-Agder. De ble boende på gården og fikk to døtre Cesilia og Inger Maria før Tarald
Olsen omkom i november 1835 på en hjemreise fra England39.
I 1834, da sønnen Nils Nicolai hadde blitt 18 år, skjøtet Anon Nicolaisen Schrøder gårdbruket
over til ham og svigersønnen Tarald Olsen med en halvpart til hver40. Videre inngikk Nils
Nicolai Schrøder og Tarald Olsen en kontrakt41 der sistnevnte på forskjellige vilkår overtok
bruken av eiendommen, blant annet at bruksretten til Nils Nicolai sin gårdspart skulle opphøre
i 1841 når Nils Nicolai ble 25 år som var datidens myndighetsalder. Samtidig ble det tinglyst
en oppholdskontrakt42 hvor Nils Nicolai Schrøder og Tarald Olsen ga Anon Nicolaisen
Schrøder og kona Inger Maria opphold på gården for resten av deres levetid. Inger Maria
Nilsdatter døde i 1835 og Anon Nicolaisen Schrøder døde i 1840.
Etter dette ble gården delt mellom Nils Nicolai Schrøder og enka Nicoline Mathea Schrøder i
184143. På denne tiden var det minst to bolighus på gården44, og de delte gårdsrommet slik at
Nicoline ble boende på den nordre delen der huset i dag har adresse Oslebakkveien 24 og fikk
eiendommen som er farget mørk grønn i figur 2. Nils Nicolai ble boende på den søndre delen
der huset i dag har adresse Oslebakkveien 22 og overtok den delen av eiendommen som er
farget lys grønn i figur 2.
Part a, løpenummer 121a
Enka Nicoline Mathea Schrøder giftet seg på nytt i 1842 med Hans Mikkelsen fra Brøholt i
Stokke og de fikk fem barn. Ved folketellingen i 1865 bodde gårdbruker og
8
skipstømmermann Hans Mikkelsen her med kone Nicoline Mathea Schrøder og fire barn.
Gårdsbruket hadde da 5 kuer, 4 sauer og åkermark til litt over 2 tønner såkorn og 3 tønner
settepoteter. Ved folketellingen 10 år senere bodde Hans og Nicoline Mathea Schrøder her
med tre ugifte barn. Da var husdyrholdet noe mindre med 3 kuer og 1 sau, og også den dyrka
marka var litt redusert og ga avlinger fra 1 ¾ tønner såkorn og 2 tønner settepoteter.
Nicoline Mathea Schrøder døde 81 år gammel i 1891 og arvingene solgte bruket til medarving
Hellene Marthea Hansdatter for 2500 kroner. Hellene hadde nok da stått for mye av
gårdsdriften de siste 10-20 årene, for hun var registrert som boende her i alle folketellinger
siden 1865. Videre bodde også hennes ugifte bror, skipper og etter hvert reder, Hans Nicolai
Hansen i huset og han bidro nok med gode inntekter til husholdet.
På sine eldre dager lot Nicoline Mathea datteren Inger Marie Taraldsdatter få bygge et eget
hus på eiendommen. Her bodde Inger Marie som huseier ved folketellingene i 1891-1910 og
trolig til hun døde i 1915. Etter alt å dømme sto dette huset der hvor søstrene Thorsen bygde
et nytt hus noen år senere45.
I 1920 solgte Hellene Hansdatter en huseiendom (45/15) til søstrene Thorsen, det vil si
Theodora, Maren og Sofie Thorsen. De var Hellenes nieser og døtre til Cesilia Taraldsdatter
som var Hellenes eldre halvsøster. Året før, i 1919, hadde søstrene Thorsen solgt
barndomshjemmet Thorsegården i Krika, og Sofie Thorsen hadde giftet seg med Olaf Hansen.
Dette betyr nok at søstrene hadde fått bygd et nytt hus på denne eiendommen som senere fikk
adresse Oslebakkveien 14. Olaf Hansen var oppvokst i Porsgrunn og var barnbarn etter
Nicoline Mathea Schrøder og Hans Mikkelsen. Hellene døde i 1922 og i 1923 kjøpte Olaf
Hansen gårdsbruket etter sin tante Hellene for 6500 kroner. Olaf Hansen og Sofie Thorsen
bodde da i det nye bolighuset på gården og drev gårdsbruket fram til slutten av 1950-tallet da
de hadde to kuer og høns46. Den videre historikken til eiendommen er beskrevet i boka Hus og
folk på Veierland under adressen Oslebakkveien 14.
Part b, Løpenummer 121b
Tidlig i 1841 giftet matros Nils Nicolai Schrøder seg med Aase Maria Hansdatter fra Nordre
Fen i Stokke. Hun var søster til Anne Marie Hansen som 7 år tidligere hadde giftet seg med
Anders Nilsen i Brekka. Ved folketellingen i 1865 bodde gårdbruker og matros Nils Nicolai
Schrøder og Aase Maria Hansdatter her med 3 barn. Gårdsbruket hadde da 2 kuer, 4 sauer og
åkermark til nesten 2 tønner såkorn og 3 tønner settepoteter. Ved folketellingen i 1875 var
både husdyrhold og åkermarka omtrent uforandret.
I 1875 inngikk Nils Nicolai Schrøder en kjøpskontrakt med sin eldste sønn, matros og
selskytter Anun Schrøder Nilsen, som skulle bygge om huset slik at det fikk plass til to
familier med felles kjøkken og kjeller47. Anun Schrøder hadde da nylig giftet seg med Mathea
Bolette Markusdatter fra Hui som også bodde i huset. Anun Schrøder Nilsen kjøpte det
ombygde bolighuset med frukt- og urtehage i 1877 og denne hustomten ble skilt ut med
løpenummer 121c. Han ga samtidig opphold til sine foreldre for resten av deres levetid, samt
9
for sin yngre bror så lenge foreldrene levde. Nils Nicolai Schrøder døde i 1878 og Aase Maria
Hansdatter døde i 1879, hvorpå gårdsbruket ble solgt på offentlig auksjon. Anun Schrøder
Nilsen kjøpte da eiendommen med løpenummer 121b for 2110 kroner48, og dermed ble
hustomten 121c slått sammen med gårdseiendommen bare ett år etter at den var skilt ut.
Anun Schrøder Nilsen og Mathea Bolette Markusdatter fikk tre barn i Oslebakke, men flyttet
omkring 1881 til Årø i Sandeherred49. Samtidig overtok styrmann Hans Hansen Tangen med
familie gårdsbruket, men det var først i 1891 han kjøpte det. Hans Hansen var gift med Harda
Laurine Nilsdatter fra Oslebakke. De hadde to barn da de flyttet hit omkring 1880 og fikk
ytterligere syv barn her. I 1925 døde Hans, men enka Harda drev småbruket til 1930-tallet50. I
1937 solgte hun hele eiendommen til jurist Nils Versvik for 6000 kroner. Året etter solgte
Nils Versvik jordbruksmarka til Olaf Hansen (innmarkstykket Beite, 45/31) og Marthinius
Hansen (innmarkstykket Vestmarka, 45/32). Med dette opphørte husdyrholdet og stedet gikk
over til å bli feriebolig.
Løkka
Eiendommen som i dag har adresse Oslebakkveien 35 ble på 1800-tallet kalt Løkka og var en
festetomt under gårdsbruket til Anon Nicolaisen Schrøder. Det kan se ut til at huset her ble
bygd på begynnelsen av 1800-tallet. Ved folketellingen i 1801 var det ingen beboere i
Oslebakke som tilsa at det da skulle bo folk i Løkka. I 1823 giftet matros, senere
skipstømmermann, Knut Sørensen fra Rakkevika i Stokke seg med Anne Kirstine Nilsdatter
fra Krika. De bosatte seg i Løkka hvor de hadde fire barn – Søren, Nils, Ingeborg Marie og
Elen Kirstine. I skiftet51 fire år etter at Anne Kirstine Nilsdatter døde i 1847 overtok Knut
Sørensen husbygningen som Anne Kirstine hadde eid. Året etter skiftet, i 1852, inngikk deres
sønn matros og skipstømmermann Søren Knudsen en kontrakt med grunneier Nils Nicolai
Schrøder på livslang leie av plassen mot en årlig avgift på 4 speciedaler.
Søren Knudsen hadde giftet seg i 1847 med Andrea Hansdatter fra Nordre Fen i Stokke og de
fikk tre barn – Andrine, Marie og Kristiane. Søren døde 42 år gammel i en skipsulykke
sommeren 1865. Ved folketellingen dette året bodde enka Andrea her med to døtre på 12 og 9
år. De hadde jord til en tønne settepoteter. Andrea fikk nok hjelp i denne vanskelige
situasjonen fra sin søster Aase Maria og svoger Nils Nicolai Schrøder i nabohuset.
Ved folketellingen i 1875 var Andrea dagarbeider på gårdsbrukene i Oslebakke og Kristiane
hadde arbeid som sypike. De hadde fremdeles jordstykket til poteter og en sau. På denne tiden
bodde også datteren Andrine og hennes mann, styrmann David Edvard Arntsen her, for ved
barnedåp i 1874, 1876 og 1878 har de Oslebakke som bosted52. Andrine ble nok tidlig enke
og fikk ikke flere barn.
Tidlig i 1887 overtok enka Andrine et småbruk på Nordre Fen i Stokke fra sin onkel Henrik
Mathias Hansen som fikk oppholdskontrakt og pleie her på sine eldre dager53. Andrine flyttet
hit med de tre barna, moren Andrea som kom tilbake til sitt barndomshjem, og morens
svigerfar Knut Sørensen som da var 90 år gammel.
10
Høsten 1887 giftet Kristiane seg med hvalskytter og enkemann Hans Edvard Hansen som
hadde fire sønner fra første ekteskap. Tre år senere kjøpte Hans Edvard Hansen Løkka for 225
kroner. Eiendommen ble da skilt ut fra 45/5 og fikk bruksnummer 45/9. Hans Edvard og
Kristiane fikk tre barn mens de bodde i Løkka. De flyttet til gårdsbruket på Brekka i 1895
etter at Hans Edvard hadde inngått en kjøpskontrakt på Brekka-gården (omtalt tidligere).
I 1897 solgte Hans Edvard Hansen Løkka til Peter Edvard Petersen fra Krika for 700 kroner.
Peter Edvard Petersen solgte eiendommen i 1911 til skomaker Anders Johannesen,
opprinnelig fra Sverige, for 600 kroner. Familien til Anders Johannesen hadde da bodd her i
mange år, i hvert fall siden 1905 da deres sønn Rudolf Anker ble hjemmedøpt i huset. De
fleste barna skiftet etternavn til Westdahl.
I 1933 solgte Anders Johannesen eiendommen til Sveinung Aslaksen Kaasa for 950 kroner.
Den videre historikken er beskrevet i boka Hus og folk på Veierland under adressen
Oslebakkveien 35.
Gårdsbruket til Anders Andersen
Da Anders Andersen og Maren Nilsdatter Weier giftet seg i 1800 overtok de gjestgiveriet, i
dag med adresse Oslebakkveien 31, og eiendommen med løpenummer 122 som er farget gul i
figur 2. Anders Andersen kom til Oslebakke fra gården Ugland i Fjære sogn ved Grimstad for
å være med på byggingen av skuta Eneste Søster i årene 1797-1798. Han ble boende her da
han giftet seg med yngste datter Maren på Oslebakke-gården. De neste årene hadde han hjelp
av sine brødre Hans og Rasmus, men disse flyttet senere bort fra Oslebakke54.
Anders Andersen var en dyktig skipsbygger og sto for nybygging og fullstendig ombygging
av minst 10 seilskuter i Oslebakke1. Denne virksomheten ga mye arbeid her i første del av
1800-tallet, noe yrkestittelen skipstømmermann i flere hushold vitner om. Anders Andersen
var også etterspurt andre steder for han var skipsbyggmester for flere skuter på Nøtterøy, slik
som på Tokenes og Bjerkø1. Ved siden av skutebyggingen drev Maren og Anders Andersen
også gjestgiveri og gårdsbruk. De fikk ni barn og hadde gårdsbruket fram til 1845. Anders
Andersen døde i 1854, fremdeles boende på gården i Oslebakke.
I 1845 skjøtet Anders Andersen gårdsbruket over til sin eldste sønn Nils Weier Andersen for
500 speciedaler. Men sønnen bosatte seg ikke i Oslebakke siden han var gift og bodde på
Tjøme-gården Ormelet. Nils hadde tidligere arbeidet som skipsbygger med faren, i hvert fall
fram til 183155, men valgte å bli sjømann. Nils Weier Andersen var styrmann i 1841 da han
giftet seg med skipperenka Maren Dorthea Torstensdatter fra Ormelet på Tjøme og i 1844 var
han skipper på Tjøme-skuta Fire søskende56. Nils og Maren Dorthea fikk minst tre barn. De
ble boende på Tjøme til 1854 da de solgte Ormelet-gården og flyttet til Oslebakke57.
Nils Weier Andersen døde i 1861 og ingen av hans tre barn med Maren Dorthea var da
myndige. Dermed skjøtet enka Maren Dorthea Torstensdatter Oslebakke-gården over til
svigersønnen, skipper Gabel Arnt Gulliksen fra gården Haug på Tjøme for 1000 speciedaler58.
Samtidig forbeholdt hun seg bruksretten til en tredjedel av eiendommen for resten av sin
11
levetid (se Sjølyst, under). Gabel A. Gulliksen var gift med Teodora som var eldste datter til
Maren Dorthea Torstensdatter fra hennes første ekteskap. Teodora og Gabel A. Gulliksen fikk
fem barn – tre mens de bodde på Tjøme og ytterligere to døtre etter at de flyttet til Oslebakke i
1865. Gårdsbruket til Gabel A. Gulliksen hadde i 1865 1 hest, 3 kuer samt åkermark til 2 ½
tønner såkorn og 3 ½ tønner settepoteter. Størrelsen var den samme i 1875 og forble trolig
uforandret fram til Gabel A. Gulliksen døde i 1900.
Ingen av arvingene ville overta gårdsbruket i Oslebakke, men i 1902 ble det skilt ut en
eiendom kalt Sjølyst (se under) og den søndre delen av nordre Oslebakkholmen som
arvingene etter Gabel A. Gulliksen ønsket å beholde. Det meste av gården ble så lagt ut til
offentlig salg og kjøpt av Jon Skar og Anne Olsdatter fra Vegårdshei for 6000 kroner59. Jon
Skar var gift med Anne Olsdatter da de kom til Veierland i 1902, men de skilte seg i 1905
etter krav fra Anne. Grunnen til skilsmissen var at Anne ble kjær i styrmann Hans Thorsen fra
Krika og giftet seg med ham.
Hans Thorsen sto for oppføring av en stor låvebygning i 1931 med plass til 2 hester, 4 kuer,
griser og høns. Gården forble likevel et småbruk med et par kuer og høns60. Noe senere ble
husdyrholdet avviklet da Anne og Hans Thorsen etablerte en revefarm for pelsproduksjon i
193561. Denne revefarmen ble trolig drevet bare noen få år og deretter opphørte gårdsdriften.
Den videre historikken til eiendommen er beskrevet i boka Hus og folk på Veierland under
adressen Oslebakkveien 31.
En festetomt med hus
I 1832, inngikk Anders Andersen en livslang festekontrakt med sin sønn, skipstømmermann
Anders Frivold Andersen om en hustomt med hus mot en årlig grunnleie på 1 speciedaler.
Anders Frivold Andersen ble boende en del år, men flyttet bort herfra – trolig i 1845 da han
som gift bosatte seg på en part av gården Grimestad på Tjøme som hans bror Kristoffer Weier
Andersen hadde skilt ut til ham62.
Hustomten etter Anders Frivold Andersen er formodentlig den samme som Nils Weier
Andersens enke Maren Dorthea Weier i 1861 leide ut til tre av hans søsken, nemlig Andreas
Mathias, Ingeborg Marthea og Berthe Christine Andersen «for deres levetid mot en årlig
avgift på 2 speciedaler». Andreas Mathias og Berthe Christine bodde her i 1865 med et
leiebarn63 og hadde da jord til 1 tønne settepoteter. Ved folketellingen i 1875 hadde de den
samme jorda og 2 sauer. I 1881 bodde alle tre søsken her, men de døde i løpet av tre uker i
november og desember i 1881.
Den nøyaktige beliggenheten til dette huset er usikker, men det må ha stått på Maren Dorthea
Weier sin del av Oslebakke, det vil si den delen som i 1902 ble skilt ut som eiendom 45/14, se
figur 3. Et sannsynlig sted er omtrent der hvor dagens hus i Oslebakkveien 23 står. Der sto det
et gammelt hus i 1930-årene. I så fall ble huset til fritidsbolig i 1939 da eiendommen ble solgt
under navnet Casa del Mare.
12
Sjølyst
Da Maren Dorthea Weier (f. Torstensdatter) ble enke etter Nils Weier Andersen i 1861 solgte
hun gårdsbruket til svigersønnen Gabel Arnt Gulliksen, men forbeholdt seg bruksretten til en
tredjedel av eiendommen. I 1865 bodde hun her med tre barn (matros Nocard Monrad, Karen
Kirstine og Harda Laurine) og søsteren Olea Torstensdatter. Dette husholdet hadde 2 kuer og
jord til 5/8 tønner såkorn og 1 ½ tønne settepoteter, og husbygningene sto der hvor
eiendommen Sjølyst (45/14) ble skilt ut i 1902.
Etter Gabel Gulliksens død i 1900 beholdt arvingene en del av eiendommen som ble kalt
Sjølyst, og døtrene Maren og Gusta Gulliksen ble boende her. Muligens bodde Maren Dorthea
Weier her ytterligere noen år, men da hun døde i 1906 var hun bosatt hos datteren Olava som
var gift med Gustav Davidsen på Vestgården.
I 1909 giftet Gusta Gulliksen seg med hvalskytter Marthinius Hansen fra Krika og de fortsatte
å drive småbruket på Sjølyst. Marthinius Hansen utvidet eiendommen i 1920 ved å kjøpe
Hans Thorsens del av Rønningen syd i Oslebakke (45/16) og parsellen Glova (45/17) som lå
mellom Sjølyst og gården til Anne og Hans Thorsen. Gusta og Tinus som han kalte seg til
daglig drev småbruket med kuer, griser og høns. Sommerstid leide de også ut rom og hus til
feriegjester64. I 1939 skilte de ut fritidseiendommen Casa del Mare (45/37) og solgte denne til
Oscar Treider for 10000 kroner.
Marthinius Hansen døde i 1950 og Gusta drev småbruket på Sjølyst fram til slutten av 1950tallet65. Da Gusta døde i 1959 opphørte husdyrholdet og eiendommen ble solgt til familien
Treider på naboeiendommen i henhold til en forkjøpsrett fra 1939.
Festetomter
Festetomter forekom flere steder på Oslebakke på 1800-tallet66. Dette systemet innebar at
beboeren fikk bygge (eller overta) hus på gårdeierens grunn og inngikk en langtids
leiekontrakt av hustomten, normalt for resten av sin levetid. Det årlige leiebeløpet var såpass
lavt at folk med beskjeden økonomi klarte å betale. For beboeren ga det både økt status og
større sikkerhet å være huseier.
For grunneieren var det ikke noe stort offer å feste bort en hustomt som hverken beslagla
dyrket mark eller verdifull skog, selv om festekontrakten båndla selve hustomten. Fordelen
var at grunneieren knyttet til seg stabil arbeidskraft på gården – for var man blitt huseier ville
man nødig flytte.
En annen grunn til å feste bort hustomt var å gi egne barn mulighet til å bli huseier uten å
redusere gårdens størrelse gjennom oppsplitting. Kombinert med en rimelig leie av jord kunne
dette gi tilstrekkelig grunnlag for et hushold. På lignende måte som man hjalp nære
slektninger med hustomt kunne dette også skje overfor folk man hadde en god relasjon til.
Flere av beboerne i Oslebakke var skipstømmermenn som var med på bygging og reparasjon
av skuter. Dette var nok dyktige arbeidere som hadde fått festetomt og anledning til å bygge
13
sitt eget hus eller forbedre et gammelt hus og bli eier av dette. I tillegg til arbeidet med skuter
var de muligens også jordarbeidere på gårdene i Oslebakke. Dette gjaldt Anders Frivold
Andersen som fikk festetomt og hus fra sin far i 1832, Knud Sørensen som var leietager
(inderst) i Løkka i 1827 og hans sønn Søren Knudsen som fikk festekontrakt samme sted i
1852, Gjert Hansen som kom til Rønningen omkring 1840 og Nils Kristian Isaksen i
Rønningen som giftet seg i 186567. Med i dette bildet hører også Søren Jacobsen som giftet
seg i 1820 og var bosatt i selvbygd hus på Stranda-eiendommen ved Krikakilen. Han arbeidet
som skipstømmermann i Oslebakke. Flere av skipstømmermennene var også sjømenn, da de
tidvis er oppgitt som matros i folketellinger eller ved kirkelige seremonier som bryllup og
dåp.
På slutten av 1800-tallet opphørte festetomtene i Oslebakke ved at grunnen ble solgt til
huseierne68. Dette skjedde for Løkka i 1891 og for husene i Rønningen i 1899. Festetomten
under gårdsbruket fra Anders Andersen gikk imidlertid tilbake til gården i 1902.
Bolighus og fritidseiendommer
Salget av festetomtene reflekterte en ny tidsepoke i Veierlands utvikling. Selfangsten i
Nordisen og hvalfangstens første fase i Nord-Atlanteren hadde gitt mange Veierlendinger
bedre økonomi. På denne tiden ble også den første boligtomten skilt ut da matros og senere
hvalskytter Nils Nilsen kjøpte eiendommen Bergly (45/12) for 100 kroner av Anders Kristian
Andersen i 1899. Han drev hvalfangst ved Færøyene og giftet seg der i 1902 med Jakobine
Jakobsen fra Torshavn. Hun flyttet til Oslebakke rett etter vielsen og ble boende på Bergly.
Den neste hustomten var Fjellstuen (45/24) som den samme Nils Nilsen kjøpte i 1925 da hans
svoger hadde bygd seg hus rett ved siden av.
På 1920-tallet ble det også skilt ut fritidseiendommer i Oslebakke. Den første var
eiendommen Ekeli (45/18) som Marie Knudsen kjøpte til sommerhus av sin svoger Hans
Edvard Hansen i 1920, og dernest Portofino (45/19) som Jørgen H. Gjerdrum kjøpte for 1000
kroner av Hans Edvard Hansen i 1920. Videre utover på 1920-tallet ble en rekke
fritidseiendommer skilt ut i Oslebakke og solgt til sommergjester (tabell 1). Ganske raskt ble
det også skilt ut fritidseiendommer til slektninger av beboere i Oslebakke (slik som 45/22, 23,
25, 26, 27, 30, 36).
Fritidseiendommene hadde delvis sin bakgrunn i at Gusta og Tinus Hansen på Sjølyst drev
utleie av rom og hus til sommergjester. Sommergjestene fikk nok båtturer i skjærgården og
gikk turer i Oslebakke og ellers på Veierland hvor de ble kjent med den idylliske naturen og
landskapet på øya. Hvalskytter Hans Edvard Hansen var ikke avhengig av jord og skog som
livsgrunnlag slik tidligere gårdeiere hadde vært. Han var villig til å selge tomter langs sjøen.
Tomtene hadde nok ikke så stor verdi sett fra en Veierlendings synspunkt, med øye for
dyrkbar jord og kjennskap til hvor bølgene slår mot land i høststormene og gir problematisk
båtplass.
14
Figur 3. Oslebakke slik
eiendomsoppdelingen var i 1940.
Eiendommer skilt ut som
landbrukseiendommer og
bolighus er markert med grønne
grenser. Typiske
fritidseiendommer er markert
med svarte grenser og farget noe
lysere enn den eiendommen de er
skilt ut fra.
Da Harda Hansen på sine eldre dager solgte småbruket nede ved sjøen syd i Oslebakke i 1937,
innebar dette et nytt utviklingstrekk – avvikling av husdyrholdet på gårdsbrukene. Like etter
krigsårene ble ytterligere tre husdyrhold avviklet (Rønningen, Vollen og Brekka), men her ble
eierne boende. De to siste småbrukene med husdyrhold (Sjølyst og småbruket til Olaf
Hansen) ble avviklet på slutten av 1950-tallet da disse ble solgt til sommergjester.
15
Eiendomsbetegnelser og grenser
Denne artikkelen har konsekvent benyttet betegnelser på eiendommene slik de var på sin tid. I
en tilsvarende artikkel om Krika er matrikkelsystemet med gårdsnummer og løpenummer
forklart. Tabellen under viser sammenhengen mellom eiendomsbetegnelser fra første del av
1800-tallet og de som gjaldt etter 1886. Gårdsnummer 45 ble da matrikkelnummer for hele
Oslebakke og dette gårdsnummeret er knyttet til Stokke sogn. Da Veierland skiftet tilhørighet
fra Stokke til Nøtterøy i 1964 fikk Oslebakke gårdsnummer 139, men alle bruksnumrene fra
Stokke-tiden ble beholdt uforandret. Som eksempel ble gårds/bruksnummer 45/1 fra Stokketiden til 139/1 under Nøtterøy.
De fleste eiendomsgrensene i figur 2 og 3 er i det alt vesentlige korrekte, men det er ikke
sikkert at alle er nøyaktige ned til minste detalj. Spesielt er grensene til 45/14, 45/16, 45/17 og
45/31,32 usikre (men ikke beliggenheten av eiendommene). Disse grenselinjene er til en viss
grad preget av gjetninger på grunn av upresis og manglende informasjon i skylddelingene.
Tabll 1. Utskilte eiendommer i Oslebakke fram til 1940. Sammenheng mellom løpenummer under
matrikkelgården Oslebakke før 1886-matrikkelen og nye gårds/bruks-nummer som ble innført i Stokke omkring
1887. Etterfølgende eiendommer er listet kronologisk etter tinglysningsdato.
Løpenr
G/br nr
før 1886
fra 1886 kommentar
120
Den parten av Oslebakke som tilfalt Kristen Nilsen Weier i 1800
120aa
45/1
Hoveddelen av løpenummer 120, se figur 2
120ab
45/2
Eiendommen Røyra inkludert tomten der husene sto, skilt ut fra løpenummer 120a i 1876
og solgt til Kristen Andersen
120b
45/3
Nordre del av Nordre Oslebakkholmen, solgte til Nils Torvald Nilsen i 1858
121
Den parten av Oslebakke som tilfalt Anon Nicolaisen Schrøder i 1800
121a
45/4
Den parten som tilfalt Nicoline Mathea Anondsdatter i delebrevet av 1841
121b
45/5
Den parten som tilfalt Nils Nicolai Schrøder i delebrevet av 1841
121c
45/6
Hustomten som Anun Schrøder Nilsen kjøpte av faren Nils Nicolai Schrøder i 1877
122
45/7
Den parten av Oslebakke som tilfalt Maren Nilsdatter og Anders Andersen i 1800
45/8
Innmarkstykket Rønningen som Gjert Gjertsen kjøpte av Anun Schrøder Nilsen i 1891
45/9
Plassen Løkka som Hans Edvard Hansen kjøpte fra Anun Schrøder Nilsen i 1890
45/10
Søndre Oslebakkholmen (nordlige halvdel) som Hans Mikkelsen kjøpte fra Hans Hansen i
1891. Hans Mikkelsen hadde tidligere (senest 1879) kjøpt den sydlige halvdelen av
holmen. I 1934 solgte Olaf Hansen hele Søndre Oslebakkholmen til Signe Minde.
45/11
Innmarkstykket Vollen som Anders Arnt Christensen kjøpte av Anders Kristian Andersen
i 1899
45/12
Hustomten Bergly som Nils Mathias Nilsen kjøpte av Anders K. Andersen i 1899
45/13
Eiendommen Fjellbakken (vanligvis kalt Rønningen) som Gjert Gjertsen kjøpte av Anders
K. Andersen i 1899.
45/14
Eiendommen Sjølyst som ble skilt ut fra 45/7 i 1902, før salget av 45/7 til Jon Skaar og
Anne Olsdatter
45/15
Gårdsplass med hus skilt ut fra eiendommen 45/4 i 1920 og kjøpt av søstrene Thorsen fra
Hellene Marthea Hansdatter.
45/16
Innmarkstykket Rønningen som Marthinius Hansen kjøpte av Hans Thorsen i 1920
45/17
Eiendommen Golva som Marthinius Hansen kjøpte av Hans Thorsen i 1920
45/18
Fritidseiendommen Ekeli som Marie Knudsen kjøpte av Hans Edvard Hansen i 1920
45/19
Fritidseiendommen Portofino som Jørgen Gjerdrum kjøpte av Hans Edvard Hansen i 1920
45/20
Fritidseiendommen Knattene som Karin Larsen kjøpte av Hans Edvard Hansen i 1923
16
45/21
45/22
45/23
45/24
45/25
45/26
45/27
45/28
45/29
45/30
45/31
45/32
45/33
45/34
45/35
45/36
45/37
45/38
45/39
Fritidseiendommen Norli som Einar Hansen kjøpte av Hans Edvard Hansen i 1924
Fritidseiendommen Pikeskjær som Arnt Hauen (svigersønn til Harda Laurine Hansen)
kjøpte av Hans Edvard Hansen i 1924
Fritidseiendommen Terneholmen som Arnt Hauen kjøpte av Hans Hansen i 1924
Hustomten Fjellstuen som Nils Nilsen kjøpte av Anders Kristensen i 1925
Fritidseiendommen Nordholmen som tilfalt Olaf Moe i 1928 (gift med Anne Helene
Gulliksen, arving etter G. A. Gulliksen)
Fritidseiendommen Midtholmen som tilfalt Marthinius Hansen i 1928 (gift med Gusta
Fritidseiendommen Liberty som tilfalt Viola Gulliksen i 1928 (datter til Georgius
En bryggetomt som Anders Christensen kjøpte fra Otto Olsen i 1933
Fritidseiendommen Furua som Nils From kjøpte fra Hans Thorsen i 1935
Fritidseiendommen Utsikten som A. Schrøder Hansen kjøpte fra Olaf Hansen i 1938
Innmarkstykket Beite som Olaf Hansen kjøpte fra Nils Versvik i 1938
Innmarkstykket Vestmarka som Marthinius Hansen kjøpte fra Nils Versvik i 1938
Fritidseiendommen Sunnet som apoteker Th. Wessel kjøpte fra Anne Thorsen i 1938
Den ubebodde Korsholmen som Otto Olsen solgte til Nils Nilsen i 1938
Hustomten Kikut som Olaf Hansen skilte ut i 1938 og solgte til Maggi Allie Bjelke i 1939
Fritidseiendommen Utsikten II som A. Schrøder Hansen kjøpte fra Olaf Hansen i 1939
Eiendommen Casa del Mare som Oscar Johannes Treider kjøpte av Marthinius Hansen i
1940 for 10 000 kroner, herunder også en forkjøpsrett for eiendommen Sjølyst etter
Marthinius Hansens død.
Fritidseiendommen Taraldkilen som Anne Thorsen solgte til sin sønn Harald Thorsen i
1940.
Fritidseiendommen Glovaberget som Anne Thorsen solgte til O. J. Treider i 1940.
1
Helge Paulsen. «Skutene fra Veierland» Njotarøy 2004, s. 66-75.
2
Stokke – en bygdebok, av Lorens Berg, Det Mallingske Bogtrykkeri, Oslo 1928. Hele boken er nedlastbar fra
http://www.vestfold-slekt.net/stokke/bygdebok/
3
Halvor Thomesen var en av Norges fremste skipsbyggere på slutten av 1700-tallet og hadde ansvar for
bygging av nesten 100 skuter på 30 år. I 1796 fikk han en fortjenestemedalje i gull med en inskripsjon
dedikert til ham personlig fra kongen av Danmark-Norge. Året etter tok han oppdrag i Oslebakke og hadde
med seg de ypperste skipsbyggere, noe som understrekes av at to av dem fikk personlige stipendier for å
reise til København for å videreutvikle sin kompetanse som skipsbyggere. Skipsbyggermiljøet ved Grimstad er
utførlig beskrevet i den meget interessante boken fra 2012 «Skipsbyggmesternes tid. Skipsbygging i Vikkilen
1750-1920» av Anne Tone Aanby.
4
Søndre Jarlsberg Pantebok I-7b 1798-1805, folio 578, no. 17, 18 og 19, permanent sidelenke:
http://www.arkivverket.no/URN:tl_read?idx_id=11119&uid=ny&idx_side=-122
5
Søndre Jarlsberg Pantebok I-23, folio 257 No 17, permanent sidelenke:
6
Denne kjøpekontrakten synes ikke å være tinglyst, men da eiendommen ble skjøtet over til Hans Edvard
Hansen i 1907 refereres det til denne kjøpekontrakten.
7
Søren Hansen, f. 1888 og sønn av Hans Edvard Hansen fra hans andre ekteskap, sier i boka Veierlandsminner
s. 52 at de fire eldste sønnene til Hans Edvard Hansen er fra hans første ekteskap (med Elen Marie Davidsen,
Alby; Stokke kirkebok angir at de ble gift 4.12.1877 og at Elen Marie døde av lungebetennelse 3.02.1885).
8
Tre eiendommer ble i 1899 skilt ut fra 46/1, nemlig 46/11, 46/12 og 46/13, permanent sidelenke:
http://www.arkivverket.no/URN:tl_read?idx_id=11151&uid=ny&idx_side=-66 I disse skylddelingene var
17
Anders K. Andersen selger, men var representert av Hans Edvard Hansen under besiktigelse av
eiendommene.
9
Marit Aarstad, som var datter til Otto Olsen og vokste opp på gården, fortalte i juli 2014at de under krigen
hadde 1 hest, 2 kuer og 2 griser, samt høns. Grisene ble kalt dressen og sniken, dressen fordi Otto Olsen
hadde byttet den til seg mot en dress, og sniken hadde de på en eller annen måte fått sneket til gården (det
var ulovlig å skaffe seg husdyr under krigen uten å rapportere om det). Husdyrholdet ble avviklet omtrent i
1947. Rundt århundreskiftet hadde Hans Edvard Hansen hatt en geitebukk på Korsholmen, den ble kalt
drøyfuss på djeveløya fordi den var sinna og hadde «djevelhorn».
10
Søndre Jarlsberg Pantebok I- 18, folio 27 No 9 og 10, permanent sidelenke:
11
Skjøte fra Nils Larsens enke, Trine Amalie Henriksdatter og arvinger (August Andersen gift med Maren
Henrikke Nielsen, Henrik Mathias Nielsen, Niels Thorvald Nilsen, Elen Marie Nielsen, Lava Josefine Elise
Nielsen) til Nils Thorvald Nilsen for 600 kr og opphold for enka Trine Amalie Henriksdatter med anslått årlig
verdi på 100 kr. Permanent sidelenke:
12
Forfatteren Karin Bang fortalte på senvinteren i 2014 at Nils Thorvald Nielsen fra Oslebakkholmen etter
sigende hadde blitt en holden mann etter et forsikringsoppgjør knyttet til forlis av skuta Alonso som han
hadde eierpart i. Denne lykken gjorde også at han skiftet navn til Nielsen-Alonso. Karin Bang hadde disse
opplysningene fra sjøfolk på Veierland som hun brukte som kilder i sitt forfatterskap.
13
Niels Thorvald Nielsen kjøpte 14.08.1888 en gårdspart ved Sandefjord for 2800 kr som ved kjøpet fikk navnet
Alonso, se http://www.arkivverket.no/URN:tl_read?idx_id=10689&uid=ny&idx_side=-179 og
http://www.arkivverket.no/URN:tl_read?idx_id=10689&uid=ny&idx_side=-181 Siden kjøpte han 22.01.1890
nok en part for 1000 kr: http://www.arkivverket.no/URN:tl_read?idx_id=10689&uid=ny&idx_side=-524
14
Denne grunnseddelen er datert 22.01.1859, men tinglyst 04.03.1867; i den tinglyste avskriften står det at
jordstykket var 21 favner langt, 9 favner bredt i den sydlige ende og 3 favner bredt i den nordre ende; Søndre
Jarlsberg Pantebok I- 20, folio 366 No 8, permanent sidelenke:
15
I kirkeboka er bruden skrevet inn som Maren Elisabeth Andersdatter 28 år i 1858 og datter av Anders Nilsen,
men hun kalte seg ellers Marie Elisabeth for slik er navnet skrevet i kirkebøkene ved forskjellige
dåpsanledninger (både til hennes egne barn og andres der hun var fadder). Dette må være Marie Elisabeth f.
07.05.1834, datter av Anders Nielsen og Anne Maria Hansdatter – men da var hun egentlig 24 år gammel ved
vielsen i 1858.
16
Stokke kirkebok (ministerialprotokoll 1872-1883, begravede og døde, s. 302).
17
Dette var 120ab (45/2). Skylddelingen fant sted 18.10.1876 og eiendommen ble skjøtet over til Kristen
Andersen i 1885 for 220 kroner, permanent sidelenke:
18
Fortalt av Alf Ranheim (f. 1945) som levde sine første år på gården. En av kuene het Franklin og grisen ble
under krigen kalt Adolf; de spøkte med hvem som skulle leve lengst av Adolf i Tyskland og grisen Adolf på
gården. Da familien Ranheim flyttet til Trondheim like etter 1945 opphørte husdyrholdet på småbruket.
19
Ved folketellingen i 1801var det kun tre hushold i Oslebakke og ingen av disse var i Rønningen. I et
historisk kart fra 1826 (kartserie Rektangelmålinger: kartblad 9D 2, Vestfold) er imidlertid Plassen Rønningen
tegnet inn med ett bolighus.
20
Vanligvis har beboere i Rønningen oppgitt Oslebakke som bosted ved dåp og vielser slik andre i området har
gjort og kun unntaksvis oppgitt Rønningen som bosted. Dette betyr at det er en liten usikkerhet knyttet til
18
beboerne omtalt fram til 1865 da folketellingen gir sikre holdepunkter. Også folketellingen i 1865 oppgir bare
Oslebakke som bosted for beboerne i Rønningen, men 1875-folketellingen anga Rønningen som bosted.
Ettersom husholdene i 1865 og 1875 var de samme betyr det at man knytte dem hit også for 1865. De
omtalte beboere før 1865 er knyttet til Rønningen basert på at de faktisk bodde her i 1865. Rent teoretisk kan
de ha bodd andre steder i Oslebakke og flyttet til Rønningen før 1865, men det er ikke kjent at det var andre
tilgjengelige hus i området, så det er lite sannsynlig at de bodde andre steder enn i Rønningen før 1865.
21
Etter 1827 oppga ikke Isak Christensen noe yrke, men var formodentlig gårdsarbeider på forskjellige gårder.
22
Isak Christensen og Gunhild Nilsdatter hadde tilsynelatende et nært forhold (indikert ved en rekke fadderrelasjoner) til Gunhilds bror Hans Nilsen som flyttet fra Krika til Tangen omkring 1834. Formodentlig var deres
alternative oppholdssted i hans hushold.
23
Gusta bodde her som enke med to barn omkring 1918 sier Sverre Solberg i boka Veierlandsminner s. 18-20.
24
Aslak Aslaksen ble født 13.03.1875 på husmannsplassen Kaasa under gården Rugtveit i Seljord, Telemark
(død 1951). Aslak kom til Veierland omkring 1895 og giftet seg 16.11.1898 med Elisabeth Hansdatter fra
Vestgården og de bodde i Solbergløkka under Vestgården. Aslak tok da navn etter bostedet og kalte seg Aslak
Solberg. Aslak ble enkemann med 6 barn i 1913. I 1920 giftet han seg med enka Gusta Gjertsdatter. Også tre
andre søsken av Aslak kom til Veierland, nemlig Ingrid Aslaksdatter (f. 11.08.1872), Gunhild Aslaksdatter (f.
1879, mor til Olav Hansen Solli og de to bosatte seg på Solli-gården, Krika) og Sveinung A. Kaasa (f. 1883) som
bosatte seg i Oslebakke. Se FT 1891 fra Seljord, permanet sidelenke
http://arkivverket.no/URN:db_read/ft/52848/275/, bla videre herfra.
25
Kåre Kittelsen, f. 1935 sønn av Anna og Klaus Kittelsen, som vokste opp i huset fortalte i september 2014 at
han ikke var født her, men på gården Anildrød på Nøtterøy og at familien flyttet til Rønningen da han var
omtrent 2 år gammel, dvs. omtrent i 1937. Videre fortalte han at huset i ble restaurert i hans tid og at det inni
veggene er bygningsmaterialer fra et eldre hus. Hans søster Emma fortalte på samme tid at dette eldre huset
var ca. 2/3 av størrelsen som det nåværende huset og at det trolig var blitt utvidet omkring 1920 ettersom de
under restaureringen fant et postkort fra 1918 i husveggen. Kåre Kittelsen fortalte også at det på nordsiden
av huset var et uthus med hønsehus, utedo og lagerplass.
26
Gjert Hansen og Maren Kirstine Hansdatter bosatte seg formodentlig i Rønningen omkring 1840. Da deres
datter Amalia ble døpt våren 1841 var husmoren på Brekka, Anne Maria Hansdatter, den første i rekken av
faddere i kirkeboka. De øvrige fadderne var også fra Oslebakke.
27
Kristen Reiersens familie: 1865 - Kristen Reiersen 44 år enkemann (gift med Elen Kirstine Knudsdatter
13.03.1855 – hun døde 25.10.1865), matros og husmann med jord, Reinart Christensen (sønn, f. 04.10.1856,
Oslebakke) 10 år, Lars Christensen (sønn) 4 år, Knut Sørensen 65 år enkemann (ble enkemann i 1847 - han var
far til Elen Kirstine), logerende skipstømmermann; 1875 - Kristen Rejersen f. 1825 sømand og
skipstømmermann (fraværende i Amerika), Maren Rejersdatter (Kristens søster) f. 1834 husholderske,
Rejnard Kristensen (sønn) f. 1856 matros, Karl Kristensen (sønn) f. 1865, Anders Kristensen (sønn) f. 1858
matros (fraværende i Amerika), Lars Kristensen (sønn) f. 1862 (fraværende i Sandeherred). 1891 - Kristen
Reiersen og søsteren Maren Reiersdatter bodde på Brekka og holdt oppsyn med gården i eierens fravær.
28
Gerd Clausen, f. 1919, som vokste opp i Rønningen på 1920-tallet fortalte i mars 2015 at hun som liten jente
lekte ved denne muren.
29
I følge folketellingen fra I 1865 og 1875 var det tre hushold i Rønningen – familiene til Gjert Hansen, Kristen
Reiersen og Kristian Isaksen. Ingen av familiene hadde husdyr, hverken i 1865 eller i 1875. Kristen Reiersen
hadde jord til 1 tønne settepoteter i 1865 (men ikke i 1875). Gjert Hansen og Kristian Isaksen hadde ikke jord
til settepoteter i 1865, men til henholdsvis ½ og ¼ tønne settepoteter i 1875.
30
Ved begravelsen 29.02.1884 til datteren Gunda Johanne Gjertsdatter som var født knapt 4 måneder tidligere
er Gjert Gjertsen inderst, dvs. at han var leieboer i farens hus. Ved morens begravelse 23.12.1887 er faren
Gjert Hansen betegnet oppholdsmann, dvs. at han da hadde overlatt huset til sønnen Gjert Gjertsen.
19
31
Marit Aarstad, f. 1931, som har bodd store deler av livet på gården Brekka fortalte i juli 2014 at de skilte
mellom de to stedene som ble kalt Rønningen ved å si «borti Rønningen» når de mente innmarka sør i
Oslebakke og «oppi Rønningen» når de mente stedet hvor husene Rønningen 11 og Rønningen 14 står.
32
Den beskrevne serien flyttinger i 1919 baserer seg blant annet på opplysninger fra Gerd Clausen, f. 1919, som
i mars 2015 fortalte at hun er født i huset i Rønningen 14 og vokste opp der på 1920-tallet fram til 1928, året
etter at hennes bestefar døde. I den tiden familien Clausen bodde i Rønningen var enka Inger Johanne og
hennes sønn Oskar naboer i huset som i dag har adresse Rønningen 11.
33
Gerd Clausen, f. 1919, som vokste opp i huset på 1920-tallet fortalte dette i mars 2015.
34
Det er tinglyst en erklæring fra Tønsberg sorenskriverembede at Aslak Solberg er hjemmelshaver til
eiendommen 45/13. Verdien er anslått til 3000 kr. Denne tinglysningen er fra 16.01.1941, men den reelle
overtagelsen av 45/13 skjedde trolig i 1936 da Oscar Gjertsen døde (og formodentlig var eier av 45/13).
35
Kåre Kittelsen, f. 1935, vokste opp i nabohuset til småbruket på 1940- og 1950-tallet og fortalte i juli 2014 at
Aslak og Gusta hadde 1 ku (av og til også kalv), 1 gris og høns, men husdyrholdet opphørte da Aslak døde.
36
Johannes Schrøder Havstad fra Gimstad som er etterkommer etter Anon Nicolaisen Schrøders far, Niels
Nicolai Johansen Schrøder (f. 12.07.1739 i København), har gjort grundige studier over Schrøder-slekten. I et
omfattende dokument fra hans hånd framgår det at Schrøder-navnet kommer fra Tyskland i det Niels Nicolai
Johansen Schrøder var født i København i en innvandrerfamilie fra Tyskland. Niels Nicolai Johansen Schrøder
flyttet til Lierne ved Grimstad hvor han giftet seg med Anne Aanonsdatter i 1765. Deres andre barn og eldste
sønn Anon Nicolaisen Schrøder ble født 9. januar 1768 og fikk navn etter som morfar Aanon Aanonsen fra
Lierne. Anon Nicolaisen Schrøders far var meget skrivedyktig (han skrev en kortfattet selvbiografi med omtale
av sin familie) og arbeidet som tømrer, snekker, småbåtbygger og hadde lensmannsbetjent som et
tilleggsyrke. Ved konfirmasjonen ble Anon rangert først på kirkegulvet og presten utpekte ham til å bli
skolelærer. Anon fulgte imidlertid farens yrkesvalg og ble tømrer, snekker og båtbygger som ham. Blant annet
arbeidet Anon sammen med faren på en større utbedring av presteboligen på Hommedal prestegård i 17921793. Sannsynligvis var Anon også med på å bygge nytt tårn på kirken i 1795.
37
Hus og folk på Veierland, side 80.
38
I boken 'Skoleliv i Landvik' (Olav Stuestøl 1991, s. 22) står det «Dei første lærarane blei 'kalla' av presten
blant konfirmantane. Han merkte seg dei gutane som hadde lettast for seg og talde dei til å bli 'skoleholdere'.
Fekk han guten med på det, gjekk han nokre dagar eller veker i 'lære' hos presten, og dermed fekk han prøve
seg i skolestua. Etter ei tid blei han så eksaminert av prosten, og eventuelt godkjent til vidare skolearbeid.»
Videre gjengir Stuestøl følgende fra en 'Efterretningsbog' om Anon Nicolaisen Schrøder: «Aanon Nicholaysen
Riisvig, f. 9. januar 1767 av ærlige og ekte foreldre Nicholay Johansen Schrøder og Anne Ånonsdatter på
gården Liene i Landvik. Var til konfirmasjon 1782. Utsøkt til å være skoleholder. Ved avlagt prøve funnen
duelig og konstituert i 4. skolesirkel i Landvik. Forestått denne sirkel i 4 år.»
39
I skjøte datert 30.12.1891 fra Nikoline Mathea Schrøder arvinger til Hellene Marthea Hansdatter står det at
«Tharald Olsen, Oslebakke angives bortkommen i november 1835 paa hjemreise fra England» permanent
sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:tl_read?idx_id=11147&uid=ny&idx_side=-292
40
Søndre Jarlsberg Pantebok I – 12, folio 558 No 57, permanent sidelenke:
41
Ibid - folio 558 No 58.
42
Ibid - folio 558 No 59.
43
Søndre Jarlsberg Pantebok I -14, folio 263 No 26, permanent sidelenke:
20
44
I et historisk kart fra 1826 (kartserie Rektangelmålinger: kartblad 9D 2, Vestfold) framgår det tydelig at det
var tre bygninger på gården, hvorav én nok var uthus for dyra. Det kan meget vel ha vært Anon Nicolaisen
Schrøder som bygde flere av disse husene.
45
I et historisk kart fra 1902 er det tegnet inn et hus ganske nøyaktig på det stedet som i dag har adresse
Oslebakkveien 14. I boken Veierlandsminner (s. 21) skrev Sverre Solberg følgende i et kapittel om Veierlands
beboere omkring 1918: «Hun som eide huset nord for skomakeren het visstnok Inga Maria Hansen».
Skomakeren det her siktes til bodde i Løkka, i dag Oslebakkveien 35. Grunnen til at etternavnet Hansen ble
benyttet er nok at dette var etternavnet til hennes halvsøsken som da bodde i huset i Oslebakkveien 24.
46
Merete Thorsen, født 1942, har hele livet tilbragte mye tid i Oslebakke og fortalte i juli 2014 at hennes fars
tante Sofie og onkel Olaf hadde to kuer og høns på småbruket i Oslebakkveien 14 til slutten av 1950-tallet.
47
48
49
Stokke kirkebok viser at de tre eldste barna til Anun Schrøder Nilsen og Mathea Bolette var født i Oslebakke
(Nokard f. 14.05.1876, Markus f. 05.04.1878, Berthe Lovise f. 05.05.1880), mens det fjerde (Anna Marie f.
07.11. 1882) og etterfølgende barn var født i Sandeherred hvor de bodde på Årø. Stokke kirkebok viser at
Hans Hansen og Harda Laurine Nilsen var bosatt på Tangen ved barnedåper i 1878 og 1879, men i Oslebakke i
1881 og senere.
50
I følge boka Veierlandsminner, s. 102, drev enkefru Harda Hansen småbruket på eiendommen til 1930-tallet.
51
52
Andrine og barnet Arnt Endre bodde midlertidig hos svigerforeldrene på Alby ved folketellingen i 1875 fordi
David Edvard Arntsen var til sjøs.
53
Henrik Mathias Hansen var bror til Andrea Hansdatter og hadde overtatt den parten av Nordre Fen som var
deres barndomshjem. Han skjøtet eiendommen over til sin niese Andrine, Søndre Jarlsberg Pantebok I -27,
folio 235 No 15, permanent sidelenke:
54
I følge folketellingen fra 1801 bodde broren Hans Andersen i samme hushold som Anders Andersen og er
fadder til Anders Andersens datter Marie Elisabeth samme år. Den yngste broren, Rasmus Andersen, ble
konfirmert 14 år gammel i 1802. I 1803 og 1806 er Rasmus Andersen fadder til de neste to barna til Anders
Andersen, og det er rimelig å anta at han kom til Oslebakke etter konfirmasjonen og ble værende her fram til
1819 da han fremdeles hadde bosted på Oslebakke. I 1819 giftet matros Rasmus Andersen seg med Oline
Olsdatter fra Buer og de bosatte seg på Nøtterøy i følge Anne Helvig Tveito som er tipp-oldebarn til Rasmus
Andersen. Anne Helvig Tveito er søster til arkivar og lokalhistoriker Helge Paulsen som har skrevet mye om
seilskuter i Tønsberg-distriktet, herunder også seilskuter fra Veierland, se fortnote 1.
55
I 1831 ble en slupp Letfod totaloverhalt i Oslebakke og fikk nytt bilbrev (byggebrev) somdokumenterte
arbeidet. Her fremgår det at arbeidet ble utført av Anders Andersen og Nils Weyer Andersen, se artikkelen
«Skutene fra Veierland» i sluttnote 1. Før dette hadde Nils Weier også arbeidet på sluppene Bruno i 1826 og
Aurora i 1830-1831, i følge samme kilde.
21
56
Lorens Berg, Tjøme - en bygdebok, 2. opplag, side 105. Her står Nils Weyer Andersen oppgitt som skipper på
skuta Fire Søskende i 1844.
57
Maren Dorthea Torstensdatter overtok i skifte 30.12.1841 etter Kristen Olsen gården Ormelet løpenummer
62b. Denne gården ble 15.02.1854 skjøtet fra Nils Weier til Kristen Poulsen for 950 spd, permanent sidelenke:
http://www.arkivverket.no/URN:tl_read?idx_id=11221&uid=ny&idx_side=-247. Barna til Maren Dorthea
Torstensdatter og Nils Weier ble døpt i Tjøme kirke fram til 1852 (Nocard Monrad i 1847, Karen Kirstine i
1852) og i Stokke Kirke fra 1854 (Harda Laurine i desember 1854).
58
Søndre Jarlsberg Pantebok I -19, folio 224b No 5; permanent sidelenke:
59
Skjøte datert 08.07.1902 fra Gabel A. Gulliksens eneste myndige arvinger til Jon Skar for kr 6000 og løsøre for
kr 450. permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:tl_read?idx_id=11153&uid=ny&idx_side=-68
60
I følge boka Veierlandsminner, s. 102, hadde Anne og Hans Thorsen småbruk på 1930-tallet.
61
I et brev datert 10.11.1935 fra Olaf Hansen til Charles de Brower i Alaska, skriver han at en av hans naboer,
dvs. Anne og Hans Thorsen, startet en revefarm for en uke siden. Brevet er i privat eie hos niesen Merete
Thorsen.
62
Lorens Berg, Tjøme - en bygdebok, 2. opplag, side 361. Her oppgis det at Anders Frivold Andersen var gift
med Helene Dortea Jonsdatter fra Røre i Borre.
63
I følge folketellingen fra 1865 bor Andreas Mathias og Berthe Christine Andersen her med leiebarnet Reinart
Reinartsen (f. 03.06.1856). Et leiebarn er fosterbarn som delvis understøttes av fattigvesenet. Reinart
Reinartsen var født utenom ekteskap av deres søster Maren Katrine Andersdatter med Reinart Gjertsen fra
Tjøme som far. Søsteren Ingeborg Marthea er husholdsbestyrer på Tangen søndre i 1865. I 1875 bodde disse
her: matros Andreas Mathias og søsteren Berthe Christine her samt deres fostersønn, matros Reinhard
Reinhardsen.
64
Bjørg-Aase Christensen, f 1927, fortalte i august 2014 at hennes familie var sommergjester hos Tinus og
Gusta hvor de bodde i 2. etasje hver sommer i 1934, 1935, 1937 og 1938. I tillegg til deres egen familie leide
tannlege Stosen og hans familie det røde annekshuset som lå rett på nordsiden av huset til Gusta og Tinus.
Familien Treider leide et lite hvitt hus, Treider-huset, litt lenger nord på nedsiden av bakketoppen (i dag med
adresse Oslebakkveien 23). Treider-huset virket som et gammelt hus på 1930-tallet.
65
Merete Thorsen, født 1942, har hele livet tilbragte mye tid i Oslebakke og fortalte i juli 2014 at Gusta hadde
husdyr på småbruket Sjølyst til slutten av 1950-tallet.
66
Den eldste festekontrakten er funnet fra 1799, da Anne Catrine, Niels Weyers enke, leide ut et jordstykke
under gården Oslebakke til bruk for Anders Ditmansen mot en årlig avgift på 7 riksdaler.
67
Det er ikke funnet tinglyst grunnseddel (leiekontrakt på grunnen der huset står) til husene i Rønningen, men
årstall for ekteskapsinngåelse kan brukes som indikasjon på når de bosatte seg i husene.
68
Den siste festekontrakten stammer fra 1893 (tinglyst 18.01.1894) og var en grunnseddel fra A. K. Andersen
«til Kristian Isaksens enke Kristine Mathiesen og børn, paa et jordstykke mod 4 kr årlig afgift» (4 kroner
tilsvarte tidligere festeavgift på 1 speciedaler). Bakgrunnen for grunnseddelen var at gården Brekka skulle
selges, og at det ikke hadde vært opprettet noen grunnseddel tidligere selv om det i lang tid hadde vært
betalt en årlig grunnleie på 1 speciedaler. Grunnseddelen av 1993 skulle sikre enka og hennes barn fortsatt
disponering av huset og grunnen det står på, samt et uthus som var oppført nordenfor på fjellet; permanent
sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:tl_read?idx_id=11148&uid=ny&idx_side=-277
22

Oppdeling av Oslebakke fra 1800 til 1950

Transcription

Similar documents

Les mer

Presentasjoner

Strålevett utg. 1 2012 - Medlemsblad for FELO (PDF

NO 2013 lowres-1

Jordmoren Anthonette EEg