Fortsetter

Nå vil Hein
hjelpe andre
Tretten år gamme begynte Hein Svingen (67) å drikke,
som syttenåring i utenriksfart var unggutten fra
Elverum allerede en erfaren alkoholiker.
Anne Mette Meidelsen
"
UKEMAGASINET
- Jeg legger ikke skylda på
barndommen, men fikk nok
ikke omsorgen jeg trengte
HEIN SVINGEN
TØFT LIV: I 25 år var Hein Svingen (67) fanget i rusens
ubarmhjertige klør. Allerede som trettenåring begynte
han å misbruke alkohol. Nå vil han bruke sine erfaringer
for å hjelpe andre. Foto: Anne Mette Meidelsen
20
Fortsetter...
21
UKEMAGASINET
"
VIL FORHINDRE: Om jeg kan forhindre
at noen havner i rushelvete, slik jeg
selv gjorde, er det lønn nok. Nå er
Hein Svingen (67) i gang som frivillig
ruskontakt i Meløy. Foto: Anne Mette
Meidelsen
I OSLO: På dette
bildet var Hein
atten år og hadde
fått jobb på Nylands mekaniske
verksted i Oslo.
- Det var neppe
bare kaffe i den
koppen, sier Hein
og viser meg bildet. Foto: Privat
- Det er viktig å ha et navn og et ansikt
å forholde seg til, dersom man skal
oppsøke hjelp. Nå har vi mannen her!
GEIR OVE MARTINUSSEN, LEDER MELØY FRIVILLIGSENTRAL
UNG SJØMANN:
Femten år gammel dro Hein (i
midten) til sjøs.
Og raskt ble han
innlemmet i en
hverdag med
stort alkoholkonsum. Foto:
Privat
BESTEFARFANG: Hein
fikk et nytt liv
sammen med
Anne Marie og
hennes 3 barn.
Dette bildet er
fra 1994. - Barna har gitt meg
stor glede,
sier Hein rørt.
Etter hvert har
det blitt åtte
barnebarn og
fire oldebarn.
Foto: Privat
TAKKNEMLIG: - Det betyr enormt mye for oss å ha fått en mann som Hein til denne oppgaven,
sier en fornøyd og takknemlig Geir Ove Martinussen ved Meløy Frivilligsentral. Foto: Anne
Mette Meidelsen
- Rusen tok 25 år av livet mitt. Nå vil jeg hjelpe
andre som strever, sier Hein, som nylig har tatt
fatt på den frivillige oppgaven som ruskontakt
for Meløy Frivilligsentral.
Mistet moren
Maidagen er mild og har duskregn i lufta. Våren har for alvor gjort sitt inntog, og inne på
Frivilligsentralen lukter det nytrukket kaffe.
Det er der vi møtes, jeg og Hein, Meløys nye
ruskontakt. Selv var han bare tretten da rusen
ble en del av hverdagen hans. Som yngst av
elleve søsken vokste Hein opp i Elverum. Da
han var tolv, døde moren. På mange måter ble
det starten på en ustabil tilværelse der guttungen i stor grad ble overlatt til seg selv. Fordi
faren arbeidet borte, måtte Hein i perioder bo
hos slekta rundt om.
- Jeg legger ikke skylda på barndommen, men
fikk nok ikke omsorgen jeg trengte. Alkohol
var akseptert og en naturlig del av oppvekstmiljøet vårt. Også far drakk tett i perioder. En
skulle tro at slike opplevelser gjorte at man selv
ville ta avstand. Hos meg ble det stikk motsatt,
sier Hein ettertenksomt.
Foran meg sitter en fresh og oppegående
mann. Sporty antrukket og med et klart, fokusert blikk. Det er rart å tenke på dette mennesket for 28 år siden var en tungt belastet
uteligger ved Drammenselva.
starten på et liv i helvete, for å si det mildt, sier
Hein og setter blikket sitt i mitt.
Historien jeg skal få høre, er sterk og usminket.
-Jeg drakk mye alene, alkoholen ble en flukt
og en trøst. Den viktigste grunnen var nok
likevel at jeg likte følelsen rusen ga.
Som femtenåring dro Hein til sjøs. I de utenlandske havnene fløt det av billig sprit, kasse
på kasse ble stablet ombord i båten før de kastet anker.
- Jeg kunne drikke ei hel flaske whisky om dagen. Som syttenåring var jeg fullbefaren alkoholiker, sier Hein og ser ned i bordflata.
-Selv følte jeg vel at jeg hadde kontroll. Jeg ville i hvert fall ikke tenke på at jeg hadde et problem. Men reaksjonene rundt meg var mange.
En gang holdt jeg på å sett livet til da jeg i sterk
rus skulle gå ombord i båten. Vi lå i tørrdokk
ved et verksted i Japan. Hadde ikke karen bak
"
Drakk alene
- Tilgjengeligheten på heimbrent var enkel,
lenge før jeg var gammel nok til å kjøpe alkohol selv. Vi så opp til de eldre gutta som drakk,
og ville gjerne være som dem. Som trettenåring hendte det gikk jeg på skolen i rus, tømmermennene kunne være heftige. Det ble aldri
sagt noe, selv om læreren min forsto hvordan
det var fatt. Pappa visste nok også hva jeg drev
med, men gjorde ikke noe med det. Og dét ble
UKEMAGASINET
22
nyttet ikke å stemple inn på onsdag, fremdeles
i bakrus, og tro at ingen ville ta affære…
Tjue år gammel havnet Hein på institusjon
til avrusing. Det skulle bli flere slike opphold,
men fordi ettervern ikke eksisterte, var veien
tilbake til rusmisbruket kort.
- Jeg hadde nok norgesrekord og klippekort på
Blå Kors, smiler Hein.
I dag er han i stand til å spøke med den håpløse livssituasjonen han var i.
- Hvordan var kontakten med familien i denne perioden?
Hein drar litt på det, innrømmer så at det
egentlig var lite hjelp å få fra den kanten.
- Jeg fikk bare beskjed om å roe meg ned. Ta
rev i seilene.
Årene framover bestod av rusing og sporadiske
jobber som kom og forsvant. Lange perioder
bodde Hein hjemme hos faren i Elverum.
- I uker og måneder var jeg i sterk rus kon-
- Jeg kunne drikke ei hel flaske whisky
om dagen. Som syttenåring var jeg
fullbefaren alkoholiker
røsket tak i meg og geleidet meg mot gangbrua, ville jeg tråkket rett uti lufta. Under meg
var det tretti meter fritt fall og betongdekke.
Klinikkopphold
Tilbake i Norge fikk Hein arbeid på Nylands
mekaniske verksted i Oslo. Men fordi helgefestinga gjerne kunne strekke seg til både mandag
og tirsdag, fikk han etter hvert avskjed. Det
HEIN SVINGEN
stant. Folk begynte å gå omveier så snart de
så meg.
- Hvordan finansierte du forbruket?
- Jeg var småkriminell, men drev aldri med
vold og ran. Det meste gikk ut på å lure sosialkontorene, og folk jeg ruset meg sammen
med, for penger. I den håpløse situasjonen
jeg var i, skyr man ingenting. Vennskap gjaldt
bare så lenge man hadde noe å tilby.
Sterkere stoffer
Etterhvert fikk alkoholen selskap av sterkere
stoffer.
- Jeg fikk tilsendt amfetaminkapsler i posten
fra en kompis i Spania. Det var et under at
forsendelsene ikke ble stoppa! Ellers var hasj
og sterke legemidler en følgesvenn. Heroin
forsøkte jeg ved et par anledninger, men bestemte meg raskt for at dét var nok. På grunn
av en ryggskade hadde jeg nærmest ubegrenset
tilgang på medikamenter som Rohypnol og
Sobril, jeg stappet i meg det jeg hadde for å få
rus og døyve smertene som gnog. Abstinensene kunne være voldsomme, jeg husker en gang
jeg var på tur over gata med to bæreposer fulle
av øl. Plutselig lystret ikke beina, jeg ble bare
stående midt mellom bilene og skjelve. Det
skranglet godt i flaskene og folk kikka dumt
på meg, minnes Hein, som etter hvert ble godt
kjent i bybildet.
- Der kommer Svingen, pleide de å si.
Og tok en omvei.
En periode bodde Hein i Evenskjer hvor han
fikk sjansen som assistentlærer på Soltun folkehøgskole. Han gjorde også forsøk på egen
skolegang. To ganger var han forlovet.
- Rusen ødela hele greia, det var ingen vits å
binde seg til noe slik jeg holdt på. Jeg var forresten glad jeg aldri fikk barn i den perioden,
sier han ettertenksomt.
Ville ikke mer
Heins ryggskade ble operert, men forverret
seg.
- Til slutt ble alt helsvart. Jeg ville ikke mer,
forteller Hein ærlig og fortsetter:
- En tidlig kveld nordpå dyttet jeg i meg 150
tabletter og skylte ned med ei halvflaske sprit.
Jeg våknet på Harstad sykehus etter ei uke i
koma.
- Du skulle egentlig ikke vært her du, sa legen. At du våkner etter dette, er et medisinsk
fenomen!
- Leverskadene lever jeg med den dag i dag.
Etter selvmordsforsøket flyttet Hein til Drammen og gikk inn i sin verste periode noen
sinne.
- Stoffmisbruket tiltok og jeg hadde ikke noe
fast tilholdssted. Jeg hatet meg selv til tider, ja
like mye som jeg hatet omgivelsene! Jeg eide
ikke annet enn det jeg stod og gikk i, og jeg
luktet deretter …
Sove gjorde han like gjerne på glattcelle som
på uteliggerbrakka. Der ble det så ille at han
forlot.
- Ei natt ble det skutt rett gjennom veggen og
mot senga der jeg lå. Sekundene før skuddet
gikk av, hadde jeg reist meg opp. Det berget
nok livet mitt, for kulehullet i veggen sa sitt..
Minnene som hentes fram, er vonde.
"
via en miljøarbeider i Blå Kors.
- Er du villig til å snakke med dem? spurte
han.
- Jeg innså at dersom livet mitt ikke fikk ei
ny retning, ville jeg stryke med. Jeg var dønn
sliten og så ødelagt av alle stoffene jeg hadde
pakket i meg, at jeg knapt klarte å stå oppreist.
På Evangeliesenteret opplevde jeg ei omsorg
jeg aldri før hadde kjent. Gjennom samtaler
og turer ut i naturen fikk jeg gradvis snudd
alt det vonde i livet mitt. En dag ble jeg bedt
med på et møte på Filadelfia. Under forbønnen gikk jeg fram og ble bedt for. Det var vendepunktet jeg trengte.
Hein blir med ett mild i blikket.
- Det er vanskelig å sette ord på det, men oppholdet på Evangeliesenteret endret livet mitt.
Ikke bare ble jeg kvitt rusen, det skjedde også
noe med min måte å tenke på.
- Fordi jeg har vært der selv, vet
jeg at det går an å komme seg
ut av rusmisbruket.
- For det meste hadde jeg tilhold under Drammensbrua. Nettene ble tilbragt på varmluftristene utenfor de store kjøpesentrene. Det holdt
på et vis kulda på avstand, selv om jeg sov med
ett øye åpent og ett lukka.
Vendepunktet
Vendepunktet kom da jeg en dag ble oppsøkt
av Evangeliesenteret. De hadde funnet meg
HEIN SVINGEN
Så forteller han historien om hvordan han
gjennom menigheten møtte kona Anne Marie. I juni 1987 fikk han permisjon og dro på
besøk til henne i Neverdal.
- Etter besøket i nord var det bare å hente
bagen, for nå ventet et nytt liv sammen med
henne. Jeg er så takknemlig for tilliten jeg ble
vist, både av senteret og Anne Marie. Og, ikke
minst, av de tre barna hennes.
Vil bidra
I dag lever Hein et godt og rusfritt liv. Barnebarn og oldebarn gjør livet rikt, friluftsopplevelser er med på å sette ekstra farge på tilværelsen. Men helseplagene etter et tøft liv har
vært mange.
- Jeg har gått gjennom flere operasjoner og har
to proteser i nakken. I perioder har jeg prøvd
meg i arbeidslivet, men innså raskt at jeg ble
for ustabil. Nå er jeg pensjonist, og bruker tiden på å stelle med hus og heim.
I tillegg har Hein nå tatt på seg en viktig oppgave som ruskontakt i kommunen. Initiativet
kom fra han selv, og ble mottatt med åpne armer fra leder for frivilligsentralen, Geir Ove
Martinussen:
- Vi er veldig glade for at Hein vil hjelpe oss.
Kommunen har stått uten ruskontakt ei tid,
og det er helt utrolig at noen på eget initiativ
tilbyr seg å hjelpe!
- Det er viktig å ha et navn og et ansikt å forholde seg til dersom man skal oppsøke hjelp.
Nå har vi mannen her! smiler Geir Ove.
Møtested
- Jeg har et hjerte for dem som har problemer
og strever med livet sitt. Fordi jeg har vært der
selv, vet jeg at det går an å komme seg ut. Nå
ønsker jeg å være tilgjengelig og stå til hjelp så
langt det er mulig, sier Hein.
Han er opptatt av forebygging og vil gjerne
være med på å forhindre at unge mennesker
havner på skråplanet, som han selv gjorde.
- Jeg kommer gjerne på besøk til skolene for
å fortelle min historie og svare på spørsmål.
Om det kan få noen bort fra et begynnende
forhold til rus, er det absolutt verdt det.
- Hva med de etablerte rusmisbrukerne?
- Jeg er bekymret for miljøet. I dag fins enda
flere utfordringer, særlig med tanke på de syntetiske stoffene. Nesten daglig hører vi at rusen
tar liv, det er derfor jeg ønsker å hjelpe. Jeg vet
alt om hvor vanskelig det er å komme seg vekk
fra et misbruk. Min erfaring er at man ofte må
helt til bunnen før en innser at livet med rusen
må ta slutt!
- Alkohol er ikke medisin!
Hein er forarget på legestanden som ofte anbefaler rødvin som medisin, en «resept» også
han fikk presentert da han fikk trøbbel med
hjertet.
- I noen kretser er alkohol nesten blitt et nasjonalt legemiddel. For en del blir veien kort til
avhengighet. Og for de som er tørrlagte, kan
det ene, lille rødvinsglasset ødelegge alt…
Det fins også mange med et «normalt» forbruk
som i realiteten er høyere enn hva godt er. De
innser det bare ikke.
Geir Ove nikker.
- I slike situasjoner er det godt å snakke med
noen som har vært i samme situasjon, tror
han.
Nå håper de to på et godt samarbeid framover.
- Jeg har lenge ønsket å bruke mine erfaringer,
men aldri funnet en arena å gjøre det på, sier
Hein og smiler.
Drømmen hans er å etablere et møtested der
mennesker med rusproblematikk kan treffes.
Å være i dialog med andre, kjenne at noen
bryr seg, er uvurderlig.
- Et rusproblem sitter i kroppen, men aller
mest i hodet, sier han. Man må ønske ei endring og være villig til å jobbe for den. Et klapp
på skuldra er ikke nok.
Nå skal Hein bruke sin livserfaring til å hjelpe
mennesker som strever. Han vet at omsorg og
felleskap nytter!
23
UKEMAGASINET