Last ned pdf-dokument
Transcription
Last ned pdf-dokument
SAMISK IDENTITET Er den ene mer samisk enn den andre? ISAC ELLIOT Superstjernen skapte rene Bieber-tilstander i Sápmi FELGEN ORKESTER Tar opp arven etter 80-tallsheltene og festbandet Sančuari INNHOLD 5 6 8 11 12 13 14 15 16 Hva skjer, Sápmi? Kult å være same Sjøsamen Reindriftssamen Lulesamen Nysamen Jukselappen Sørsamen Hvem er egentlig samisk? 18 Portrettet: Aslak Heika Hætta Bjørn 24 Det bortgjemte urfolket 27 Kronikk: Hjertespråket 28 Profil: Katarina Barruk 30 Samisk selvironi 32 Mote og stæsj 34 Backstage med Felgen 38 Ny samisk spillefilm 40 40 41 42 Konkurranse ¢SV Musikkanmeldelser Ung og samisk: Når gamlingen liker meg 43 Hvem er Juonalaª I∫gá? 44 – Jeg elsker dere! 44 15 34 28 18 Kult å være same! UNGDOMSMAGASINET ¥ Arbeidet med dette nummeret med samisk identitet som tema er en del av Niels Ovllá Oskal Dunfjells bachelorutdanning i medieproduksjon ved UiT Norges arktiske universitet. – Jeg ønsket kreative bilder til denne reportasjen, og valgte derfor å bruke masker. I skjul bak anonyme masker er vi alle like, mens med ansiktet synlig er vi unike, sier Niels Ovllá. ¥ sendes gratis til elever f.o.m. åttende årstrinn samt studenter i Norge som har samisk som fag i utdanningen sin. På forsiden: Ailo Kemi Foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell 2 PFU er et klageorgan opprettet av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål (trykt presse, nettpublikasjoner, radio og fjernsyn). Adresse: Norsk Presseforbund, Rådhusgata 17, Pb 46 Sentrum, 0101 Oslo, Tlf.: 22 40 50 40, Fax: 22 40 50 55, E-post: [email protected] Redaktør: Niels Ovllá Oskal Dunfjell Tlf. +47 948 73 614 [email protected] Utgiver: Iđut AS, Ikkaldas, NO-9710 Indre Billefjord Bestilling av Š: Iđut, Ikkaldas, NO-9710 Indre Billefjord Tlf. +47 78 46 47 49 Fax +47 78 46 47 67 [email protected] www.idut.no Sametinget finansierer utgivelsen av ¥ gjennom tilskuddsordningen «Samiske medier». Utgivelsen av den norske utgaven er finansiert av Iπut AS. ISSN 0804-5143 Grafisk arbeid: KIO Grafisk as 3 Tredjeplass Kult å være same! DET ER EN stund siden det var knyttet skam til det å være same. De seneste årene har en ny interesse for samisk identitet vokst frem, men aldri før har det vært like kult å være same som det er i dag! Vi ser ungdommer som er stolte av sine samiske forfedre og som med glede tar tilbake sin samiske identitet. I DEN ANLEDNING setter vi lys på samisk identitet og ungdommers tilhørighet. I dette nummeret prøver vi å finne ut av hvem som egentlig har rett til å kalle seg for same, den som har samisk blod i årene eller den som føler seg samisk uten genetisk sett å være det? Er språkkunnskaper grunnleggende? Kan hvem som helst bli samisk uten å fylle disse kriteriene? Jon Henrik Fjällgren for eksempel er reindriftsutøver, joiker og etter vår mening så samisk som det går an å bli, men han er adoptert fra Colombia og har ikke samisk blod i årene. Dette er derfor en aktuell og viktig problemstilling. HVIS DU LESER dette er det en stor mulighet for at det er første gangen du forstår det som står i dette bladet. Det er nemlig første gang ¥ også kommer ut på norsk. Når vi først skulle gi ut ¥ på norsk, passet det perfekt denne gangen. Det finnes mange samiske ungdommer og samer generelt som ikke snakker eller forstår samisk, men den samiske identiteten kan til tross for dette stå like sterkt! Denne utgaven er en del av bachelorutdanningen min i medieproduksjon ved UiT Norges arktiske universitet, og det er også bakgrunnen for at vi kunne utgi en norsk versjon som pdf-blad. Dette vil ikke bli en permanent ordning, men forhåpentligvis kan det motivere samiske ungdommer til å lære seg samisk og bli bedre kjent med sin samiske identitet! Foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell Aina Lisa Wilks (23) fra Snåsa kom på tredjeplass i klassen 160 cm bikini fitness under fitness- og bodybuildingkonkurransen Oslo Grand Prix i midten av april. Hun hadde ikke forventet å gjøre det så bra, blant annet fordi hun har født to barn de siste årene. – Jeg har fått sprenge grensene mine og prøvd mye jeg ikke har gjort før. Det ble en veldig spesiell og morsom opplevelse, sier Aina Lisa til ¥. – I tre år har jeg hatt bikini fitness som mål, men jeg har jo fått barn i mellomtiden. Jeg kommer helt klart til å stille igjen. Mest sannsynlig blir det til neste vår, hvis jeg da ikke finner ut at jeg skal kjøre på allerede til høsten. Jeg vil ikke sette noen mål om plasseringer, men ønsket mitt er å utvikle meg til å bli bedre til neste gang, uansett plassering, sier hun. Niels Ovllá Oskal Dunfjell Vant igjen MMA-fighteren (mixed martial arts) Ole Johnny Eriksen (27) slo i begynnelsen av mai den danske lettvektsmesteren Ömer Kavalaki i en såkalt Cage Fight Live-kamp i Herning i Danmark. Han har tidligere uttalt at denne sporten har hjulpet han frem i livet etter kraftig mobbing i barneog ungdomsårene. Foto: Bente Bjercke HVA SKJER, SÁPMI? Ny Youth Caucus-leder Ida Ristiinná Hætta Ophaug (24) ble under FNs årlige permante forum for urfolk valgt som leder i tre år for United Nations Global Indigenous Youth Caucus sammen med to andre, en plattform der ungdommer fra hele verden møtes, diskuterer og påvirker urfolksrelaterte saker. Tuomas Aslak Juuso fra Karesuando i Finland gikk av som en av de tre lederne. DE FLESTE av sakene denne gang handler om identitet. Vi har blant annet snakket med samiske ungdommer fra ulike områder og kategorisert dem som for eksempel «nysame», «caffè latte-same», reindriftssame osv. Ellers har vi også et urfolksperspektiv og har snakket med ainoer i Japan. Hvis du ønsker den samiske utgaven av bladet, kan den bestilles via forlagets nettside: www.idut.no Ungdom utenfor jobb og skole Niels Ovllá Oskal Dunfjell 4 Norge glimrer nederst på statistikken over ungdom som verken er i arbeid eller utdanning, viser en fersk undersøkelse fra EUs statistikkbyrå og Statistisk sentralbyrå. 7 % av alle i aldersgruppen 15–29 år i Norge var verken i utdanning, ar- beid eller opplæring i 2014. Dette tilsvarer likevel hele 71 000 ungdommer som står utenfor systemet av ulike årsaker. I Sverige og Finland er tallene henholdsvis 8 % og 11 %. Hellas troner statistikken med hele 29 %. 5 KULT å være same! Sjøsame. Reindriftssame. Bysame. Nysame. Er den ene «mer» samisk enn den andre? Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell 6 7 Sjøsamen Samisk veiviser Yvonne-Marie Miniggio (24) har zimbabwiske, italienske, franske, finske og norske aner. Midt oppi alt dette er det samisk hun er, men den tidligere fornorskingspolitikken har gjort det vanskelig for henne å bli akseptert som det av alle. Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell –A v mine samiske venner blir jeg akseptert som samisk og for den jeg er, mens andre mener at jeg ikke kan være så samisk, «du er jo så mye mer enn det», bruker de å si. Mange oppfatter meg nok heller som norsk, sier Yvonne-Marie Miniggio. Fornorskingen av samer som varte fra siste del av 1800-tallet til slutten av 1960-tallet gikk hardest utover de sjøsamiske områdene. Yvonne-Marie fra Kvænangen i Nord-Troms er et typisk eksempel på hva denne prosessen førte til. UNDER FORNORSKINGSTIDA følte mange, spesielt utenfor de samiske kjerneområdene, skam over det å være samisk. En ny nasjonalfølelse vokste frem i takt med at Norge ble en selvstendig stat, og norsk språk og kultur skulle dyrkes. Samisk og kvensk skulle utryddes. Denne systematiske fornorskingspolitikken var vellykket på mange måter. Titusener 8 av samer er blitt frarøvet språket og sin samiske identitet, og mange av disse har også opplevd undertrykkelse og diskriminering både under og etter denne perioden. Yvonne-Maries mor var i ungdomsårene da hun ble bevisst på sitt samiske opphav. Dette til tross for at det i hele hennes liv, og lenge før hun ble født, kom reindriftssamer på besøk om sommeren. Dette var reindriftssamer som hadde gode relasjoner til familien, og det skulle vise seg at noen av dem til og med var i slekt med familien. Mora syntes det var likheter mellom noen i hennes familie og noen av reindriftssamene, så hun spurte bestemora si om ikke de også var samiske. – MAMMA HUSKER IKKE nøyaktig svaret hun fikk, men det var såpass at hun aldri spurte om det igjen. Bestemora hennes var veldig nøye på det at de ikke var samisk. Hun lot ikke mannen sin lære bort samisk til bar- 9 Reindriftssamen ’’ Jeg tror ikke at jeg hadde følt meg som «mer» samisk den dagen jeg lærer meg språket. Yvonne-Marie Miniggio na deres, og da mistet de språket, forklarer Yvonne-Marie. – Det er nok mange som fortsatt ikke helt ser på mamma som samisk, men hun har alltid vært veldig klar på at vi er samisk og det er noe vi skal være stolt av. Jeg har ofte tenkt at hva om mamma ikke hadde tatt tilbake sin samiske identitet. Hvordan ville livet mitt vært da? Jeg hadde i hvert fall ikke vært samisk veiviser, smiler hun. – Enten er man noe eller så er man det ikke. Jeg synes ikke at man kan si at noen er mer eller mindre samisk enn andre, eller at man er litt ditt og litt datt. På et overfladisk nivå kan man kanskje det, jeg kan for eksempel si at jeg er litt fra Afrika på grunn av faren min og litt fransk fordi min farmors familie er fra Frankrike, men når jeg kjenner på min identitet og hvem jeg er, så er det jo ikke det jeg egentlig er. DETTE SKOLEÅRET har hun sammen med tre andre jobbet som samisk veiviser og reist Norge rundt for å holde foredrag om samer. De har informert og fortalt at samer er som alle andre. Helt forskjellige fra hverandre. Sist høst feiret tiltaket 10 år. Målet er fortsatt å øke ungdommers kunnskap om samer og få bukt med stereotypier og fordommer. – Jeg er blitt kalt for afrikasame på grunn av faren min, og det var ikke hyggelig ment. Han er fra Zimbabwe, og jeg er stolt over kulturen hans og den tilhørigheten, men det betyr likevel ikke at jeg ser på meg selv som zimbabwisk. Det er samisk jeg er, sier Yvonne-Marie. FOR HENNE har det ikke noe å si om kun en bestefar var same eller om alle i slektstreet var det, om man kan språket eller ikke, eller om man genetisk sett ikke er same. Det utgjør ingen forskjell. Den ene er like mye samisk som den andre. Etter hennes mening handler det om følelser. Hun vet likevel godt at språk er veldig viktig for identiteten. Hun forstår selv en del nordsamisk, men snakker det ikke. – Mamma prøver å få meg til å lære samisk. Det er litt vanskelig, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg har ikke gitt opp helt ennå, sier hun. 10 ’’ – Men jeg tror ikke at jeg hadde følt meg som «mer» samisk den dagen jeg lærer meg språket. Det hadde nok blitt enklere å kommunisere med andre, kanskje spesielt med den eldre generasjonen som har samisk som morsmål og ikke snakker så godt norsk. – NÅR SJØSAMISKE ungdommer som ikke kan samisk prater sammen, er det ingen problemer. Det er først i møte med samiskspråklige ungdommer det kan bli vanskelig. Som oftest går det greit, men det kan være noen som blir usikker når det prates samisk. Kanskje skjønner de ikke hva som blir sagt og begynner å tenke at det snakkes om dem, funderer hun. Yvonne-Marie selv tenker ikke sånn. Hun prøver å plukke opp nye ord hele tiden og prøver å lære. Hun synes språk er vakkert uansett om man forstår det eller ikke. – Folk skal kunne prate det språket som er nærmest hjertet sitt. Det har uansett ingenting å si for om man er same eller ikke, synes hun. Ailo Kemi (22) er fra Kautokeino, snakker nordsamisk og jobber i reindrifta. For mange er han den stereotypiske samen. Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell –R eindrift, kofte, språket. Det første jeg kommer på når du sier «samisk identitet» er nok mye av det samme som vanlige nordmenn også ville svart, sier Ailo. Han er enebarn i en familie på tre. I oppveksten var det egentlig ikke tvil om at Ailo skulle overta familiens reinflokk og driftsenhet. Men det skjedde tidligere enn planlagt. Som 16-åring overtok han ansvaret da faren ble syk, samtidig som han gikk reindriftslinja på Samisk videregående skole og reindriftsskole i Kautokeino. – Jeg fikk en del hjelp i starten av faren min og får fortsatt det. Men det kan bli tungt til tider. Veldig tungt, innrømmer Ailo. FOR HAN er faren den typiske samen. Han vokste opp i en tid da reindrifta fortsatt fulgte den tradisjonelle levemåten. For Ailo er også reindrifta det han knytter tettest opp mot det å være same. – Tenker du noen ganger at du er «mer» samisk enn andre? – Jeg vet ikke riktig. – Eller, jeg tenker nok sånn. Samtidig kan jeg ikke si at jeg er det likevel. For meg er reindrifta bare en jobb. Den måten å tenke på er veldig gammeldags og man kan jo ikke leve i fortida, sier han. – Man er egentlig ikke mindre samisk hvis man bare hadde en oldeforelder som var samisk og selv oppfatter seg som same, men jeg skjønner de som eventuelt måtte mene det motsatte. For meg kan det derimot bli litt fremmed hvis jeg må snakke norsk med andre samer. Jeg oppfatter ikke de som samiske med det samme, selv om jeg vet at de er det. REINDRIFTA er det som først og fremst definerer Ailos identitet. Han har vansker med å se for seg et liv utenfor den. Selv om det alltid ikke er like enkelt. – Jeg er ikke like stolt som før over å tilhøre reindrifta. Uansett hvor man går er det kritikk å få. «De helvetes reinsdyrene er her!» «De tråkker ned enga og ødelegger!» «Reinsdyrene er overalt og bare til bry hele tiden!» Men når reinen havner på matbordet er saken en helt annen, sier Ailo. Det er likevel ikke hovedårsaken til at han har mistet noe av motivasjonen. Moderniseringen av reindrifta har sine konsekvenser. Arbeidsmengden er stor og utgiftene er store, mens inntekten er liten for de fleste. – Drivstoff er veldig dyrt. I tillegg skal man ha kjøretøyer for ulike årstider. Det er mye som skal til for å holde hjulene i gang. Jeg var så heldig at jeg kunne overta en hel flokk, men det er beundringsverdig hvordan enkelte klarer å bygge opp en flokk med kun noen få rein i starten. Det krever pågangsmot. – Jeg vet ikke om jeg kommer til å være i reindrifta for alltid. Jeg tenker over det akkurat nå. Kanskje kunne jeg blitt mekaniker eller noe sånt? – Men jeg tror ikke jeg ville blitt «mindre» samisk av den grunn. Jeg vil alltid vite hvor jeg begynte og hvor jeg egentlig tilhører. 11 Lulesamen Tysfjerdingen og sametingspolitikeren Viktor Inge Paulsen (22) føler seg bare som same og ikke norsk. Det gjør han selv om han har vokst opp i Norge og har norsk som morsmål. Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell –J eg forstår om jeg provoserer noen med denne påstanden. På en fest en gang diskuterte jeg nettopp dette med lederen i FpU (Fremskrittspartiets Ungdom) i Tromsø. Vedkommende forsto ikke hvordan jeg kunne si noe sånt, og spurte også om hvorfor vi snakker samisk når vi likevel kan norsk i Norge. Jeg måtte stikke av for vi klarte ikke å komme overens, forteller Viktor Inge. DISSE ORDENE kommer fra en som flyttet til Halsnøy utenfor Bergen som seksåring og derfor mistet sitt lulesamiske språk, han som tidligere følte seg bare norsk. Han var over ti år da han kom tilbake til Tysfjord. Han har ikke tatt språket sitt tilbake ennå, men den samiske identiteten har han tatt tilbake. – Jeg har opplevd hvordan det er å føle seg mindre samisk enn andre. Det er en ubehagelig følelse. Språkkunnskap er viktig, men man kan ikke skape skiller mellom folk på grunn av det. Jeg snakker ikke lulesamisk lenger, men jeg forstår mye. – Nå har jeg skjønt og har selv begynt å tenke at jeg er 12 like mye same som andre. Noen ganger slipper til og med den tanken frem at jeg kanskje er mer same enn andre, spøker han. VIKTOR INGE synes at det viktigste er å føle seg som same. Det er det som først og fremst teller. Genetikk og riktig blod i årene er ikke nødvendig etter hans mening. – Jeg mener at alle som vil kan bli samer. – Så hvis en 29-årig kroat kommer til Sápmi og vil bli same, så er det i orden? – Ja! Selv om han i denne artikkelen skal representere lulesamene, så synes han ikke det er noen vits i å skille samene i kategorier. Samene er ett folk. – I Norge er man i politikken veldig opptatt av nord-, luleog sørsamisk. Noen ganger virker det som om vi har gitt opp de andre samiske språkene. – Det viktigste uansett er å huske på at ingen kan frarøve deg dine følelser og din identitet! Til slutt overrasker Viktor Inge oss. – Min drøm er å rappe på lulesamisk! Nysamen Ylva Soriano Lundby (21) fra Lambertseter i Oslo var så vidt kommet i tenårene da hun fikk vite at hun er samisk. I dokumentarfilmen «Joikefeber» tar hun tilbake sin samiske identitet og lærer seg å joike. Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell –J eg var fortsatt ganske ung da jeg fant ut om mitt samiske opphav. Derfor tror jeg ikke at jeg tenkte så mye over det den gangen, sier Ylva. Det var moren hennes som oppdaget dette da hun fant en samelue på loftet til Ylvas bestemor. Bestemoren var fra Lille Lerresfjord i Alta kommune. Hun hadde skjult sin samiske identitet for alle etter at hun flyttet fra Finnmark. Ylvas mor som er filmskaper lagde dokumentarfilmen «Min mors hemmelighet» om dette. Den ble vist på TV2 i 2009. – Det var ikke så mye jeg visste om samer i den alderen. Kanskje bare Mánáid-TV (samisk barne-TV) og den joiken fra Melodi Grand Prix, ler hun og sikter til vinnerlåta fra 1980, «Samiid Ædnan». DET VAR FØRST da hun besøkte urfolksfestivalen Riddu Riππu at hun begynte å lære mer om det samiske og få en sterkere samisk identitet. Der deltok hun i ungdomsprogrammet. – Jeg hadde ikke lært særlig mye om det samiske på skolen, så jeg kunne ikke alt det de andre kunne. Sånn sett følte jeg meg litt utenfor. Men folk var imøtekommende og bare glade for at jeg ønsket å lære meg mer. Det ble en veldig positiv opplevelse, sier Ylva. – Føler du deg om en slags «nysame»? – Ja, på en måte så gjør jeg det. Det samiske hoppet jo over en generasjon i min familie. Jeg mangler fortsatt en del kunnskaper om det samiske og kan ikke språket. – Likevel skjønner jeg hvis det er enkelte som mener at jeg ikke er like mye samisk som andre. Men jeg tenker at det ikke skader med nysamer. Det er bare positivt. I DOKUMENTARFILMEN «Joikefeber», som også er lagd av moren hennes, reiser Ylva nordover til Finnmark for å lære joiker både fra sjøsamiske områder og innlandet. Kunnskapen har hun tatt godt vare på. Som avsluttende eksamen på musikklinja ved Steinerskolen i Oslo joiket hun på en av opptredenene sine. – Å joike er noe jeg gjør til daglig. Det er min måte å holde på den samiske identiteten. I tillegg feirer jeg samefolkets dag og tar på meg kofta på 17. mai. Dette er ting som gjør at jeg ikke mister det samiske når jeg ikke ellers omgås samer så ofte, sier hun. Det kommende året vil det mest sannsynlig bli mindre av dette. Ylva studerer japansk ved Universitetet i Bergen og skal bo i Japan i ett år. Siden 14-årsalderen har hun nemlig hatt en fascinasjon for den japanske kulturen. I filmen «Joikefeber» var ikke moren hennes så begeistret for dette, og foreslo at hun heller kunne studere ved Samisk høgskole i Kautokeino. – Tror du at du vil føle deg japansk etter et år i Japan? – Nei, det tror jeg ikke! Jeg har jo ikke japanske gener, ler hun. Ylva ser det humoristiske i dette. Hun kan mye om den japanske kulturen og historien, hun snakker japansk og bor i Japan akkurat nå. Men når det kommer til det samiske, føler hun at hun fortsatt mangler en del kunnskaper om det samiske, hun kan ikke samisk og har aldri bodd i et samisk område. Det er følelsene som er avgjørende. – Jeg føler meg samisk og synes det er kult å være same! 13 Jukselappen Sørsamen Ingemund Skålnes (26) er oppvokst i Kautokeino, snakker samisk og går i kofte, men genetisk sett er han ikke same. Jeg er en sørsame som ikke kan sørsamisk og som aldri har bodd i et sørsamisk område. Gjør det meg «mindre» sørsamisk enn andre? Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell Niels Ovllá Oskal Dunfjell D et er få forskjeller mellom Ingemund og andre fra Kautokeino. Ingemund er oppvokst der, snakker samisk og går i kofte, men likevel er det to ting som skiller han fra resten. Det første er genetikken. Han har ikke samisk opphav eller samisk blod i årene. Gransker han slektstreet vil han ikke finne en oldefar som var samisk. Ikke en tipptippoldemor heller. Det samiske er noe han har fått i gave, som han selv sier. Det andre har med følelser å gjøre. – Det samiske er en del av identiteten min, men same er jeg ikke. – Mange bruker å spørre om jeg føler meg samisk, men jeg vet ikke hvordan det føles å være noe jeg aldri har vært, sier han. SOM ETTÅRING flyttet Ingemund sammen med familien til Kautokeino. Foreldrene er opprinnelig fra Vestlandet, nærmere bestemt Hordaland og Møre og Romsdal, men de var fast bestemt på at barna skulle lære seg samisk. Ingemund, storebror Anders og lillebror Aslak har alle hatt norsk som hjemmespråk. Alle tre snakker likevel samisk flytende og går i kofte i konfirmasjoner og bryllup – selv om det er på hjemplassene til foreldrene. – Hvis jeg treffer på samer jeg ikke kjenner 14 fra før og etter hvert forteller at jeg ikke er same, stusser de veldig over det. De bruker å si «hvordan er det mulig at du ikke er same, du snakker jo samisk!» – Mange vil nok synes at det er rart at jeg ikke ser på meg selv som same, men det har med bakgrunnen min å gjøre. Foreldrene mine er innflyttere i Kautokeino og jeg er derfor ikke av samisk opphav. – Vennene mine kaller meg for «jukselapp», ler han. I OPPVEKSTEN fikk han noen ganger høre fra de andre barna at han er en dá∏∏a (nordmann). Det er også det han føler at han er. – Det er det som er bakgrunnen min og en del av identiteten min. – Men er det egentlig så avgjørende å ha samisk blod i årene? – Vi har for eksempel de som er adoptert til samiske familier. Genetisk sett er de ikke samisk, men de fleste ser nok på dem som samer. – Jeg synes at samisk familiehistorie er viktig. Genetikk og samisk blod er ikke det, selv om jeg ser utfordringen knyttet til urfolksrettigheter. Men sammenlignet med meg blir det ikke det samme. Jeg har ikke samisk slekt, poengterer Ingemund. – Jon Henrik Fjällgren er med andre ord same og du er ikke det? – Ja. Den kjente sørsamiske joikeren og reindriftsutøveren Jon Henrik Fjällgren er opprinnelig adoptert fra Colombia og har hele tiden vært åpen om det. – Jeg forstår ikke de som eventuelt mener at han ikke er same, sier Ingemund. INGEMUND er politisk engasjert og følger med på hva som skjer i det samiske samfunnet, selv om han bor i Oslo nå. Likevel kan han ikke stemme ved sametingsvalget og være med på å bestemme. Til det må man ha foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som har eller hadde samisk som hjemmespråk. Det har ikke Ingemund. – Hadde jeg hatt muligheten, ville jeg ikke stemt. Jeg føler på en måte at jeg ikke kan trenge meg på. – Når du eventuelt får barn og lærer samisk til dem, vil de kunne stemme ved sametingsvalget. Du vil ikke få lov. Hva tenker du om det? – Det er veldig merkelig, smiler han. Han er jo tross alt ikke same. F ørst vil jeg bare si at å jobbe med denne reportasjen om samisk identitet virkelig har fått meg til å tenke annerledes om temaet. Jeg har innsett at situasjonen min på mange måter er den samme som mange andre er i. Noen ganger kan det virke som at språket er det som avgjør hvor samisk en er. Det finnes ikke-samisktalende samer som må forsvare identiteten sin og kjempe for å bli akseptert, samtidig som det finnes ikke-samer som kan språket og som derfor fremstår «mer» samisk. Men jeg har litt andre forutsetninger. HALVT OM HALVT er egentlig en passende beskrivelse av meg. Moren min er nordsamisk og fra Kautokeino, faren min sørsamisk og fra Namsskogan kommune i Nord-Trøndelag. Når jeg tenker meg om, er begge foreldrene mine og jeg også norske statsborgere. Det betyr vel at jeg også må være litt norsk? Etter en kjapp hoderegning kommer jeg frem til at jeg derfor må være 33,3 % sørsame, 33,3 % nordsame og 33,3 % norsk. Kanskje bør sørsamisk og nordsamisk gå under samme kategori, og at jeg i stedet er 50 % samisk og 50 % norsk? 66,6 % samisk og 33,3 % norsk høres jo bare idiotisk ut! ER DET ÉN TING jeg har lært av å jobbe med dette temaet, så er det at det blir for dumt å dele tilhørighet og følelser i prosenter. Mange har sikkert fått spørsmål om de er helsame, halvsame eller kvartsame, og må prøve å svare så godt de kan på et nokså unødvendig spørsmål. Poenget mitt er at regnestykket er helt bak mål. Føler jeg meg for eksempel som «mer» nordsame enn sørsame fordi jeg er oppvokst i Kautokeino og kan bare nordsamisk? Jeg er kanskje ingen typisk representant for det sørsamiske, men jeg er stolt av denne tilhørigheten og bærer også sørsamekofta med stolthet. Jeg kjenner til andre som også er både nord- og sørsame, men alle disse kan begge språkene. Har det noen ganger fått meg til å tenke at de er «mer» sørsamisk enn meg? Ja. Betyr det at de er det? Nei. Ikke nødvendigvis. Til syvende og sist handler det nemlig om følelser. Jeg føler meg som både sørsamisk og nordsamisk. Jeg er norsk statsborger, men jeg er ikke nordmann. Jeg føler meg samisk og det er det jeg er. Det betyr ikke at jeg ikke har en norsk identitet. Jeg jubler høyt når Petter Northug spurter inn til OL-gull for Norge og håper på det beste hver gang det norske fot- ballandslaget og Martin Ødegaard skal ut i kamp. JEG HAR OGSÅ både nordsamisk og norsk som morsmål, jeg er stolt av å være norsk statsborger og jeg er heldig og glad fordi jeg er født i Norge. I visse situasjoner kan jeg føle meg norsk, men i bunn og grunn er det samisk jeg er. Grunnen til dette er at jeg hver dag lever i to ulike verdener. En samisk og en norsk. Jeg følger med på hva Sametinget gjør, jeg hører på sameradioen, leser samiske nyheter, oppdaterer meg på samisk musikk og kultur, og er ofte i Kautokeino – et sted der nesten hele befolkningen snakker samisk. Plutselig entrer jeg den norske verdenen igjen hvor nesten samtlige har null peiling på hva som skjer i den jeg nettopp gikk ut av. For å svare på spørsmålet mitt i starten. Nei, jeg er ikke mindre sørsamisk enn andre selv om jeg ikke kan språket, til tross for at det noen ganger kan føles som det. Det samme gjelder andre ikke-samisktalende samer. Du trenger ikke å være enten eller. Men samtidig har du lov til det. Det er opp til deg selv å føle hvem du er. 15 Da Norge, Sverige, Finland og Russland trakk landegrensene på 1700- og 1800-tallet, dannet de stater på territorier til to eller flere folkeslag. Samene skilte seg ut med egne språk, levemåter og tradisjoner den gang, men hvem er egentlig samisk i dag? Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell Hvem er egentlig samisk? –S om kulturhistoriker er jeg lite opptatt av samisk blod og genetikk. For meg handler identitet om det sosiale og kulturelle, sier Elin Anita Sivertsen (32). Hun er pitesamisk og er fra Beiarn i Nordland fylke. Som 26-åring skrev hun masteroppgaven Samisk ungdom – mellom tradisjon og modernitet? Unge samers identitet ved Universitetet i Oslo, en oppgave som kort forklart tar for seg hvordan det er å være ung same i dag og hvilke utfordringer det medfører. HUN ER OPPVOKST i ei bygd der det samiske var lite synlig. Hennes samiske identitet var noe hun alltid hadde vært bevisst på og sett på som det naturligste som finnes. Enkelte ganger var det ikke like lett. I 8–10 årsalderen kunne hun komme fortvilet hjem og spørre foreldrene om de ikke var samiske likevel. – De andre barna hadde sett det stereotypiske bildet av samer i medier og fastslo overfor 16 meg og søsknene mine at vi ikke kunne være samer, forteller hun. Ved første øyekast er den samiske historien i bygda ikke tilstedeværende, men familien hennes drev med reindrift for noen generasjoner siden. Fornorskingspolitikken satte også sine spor. Besteforeldrene fikk ikke snakke samisk eller lære samisk på skolen, og det førte til at Elin Anita og resten av etterkommerne heller ikke snakker samisk i dag. – Å være uten språket var derfor aldri mitt valg, det var noen andre sitt. I tillegg hadde vi rett til samiskundervisning på skolen, men fra skolen fikk vi svar om at det hadde vi ikke. Vi kjente jo ikke godt nok til reglementet. Det var en kamp mot det norske offentlige systemet som mange andre også har måttet kjempe. MASTEROPPGAVEN hennes har dette som utgangspunkt. Hun ønsket å snakke med andre ungdommer som hadde opplevd det samme og finne ut hvilket forhold de hadde til sin samiske identitet. Hun snakket med ungdommer fra ulike samiske miljøer. Det var både reindriftssamer, fastboende samer, bysamer, innlandssamer, samer fra svensk og norsk side osv. – Felles for dem var at de alle oppfattet seg som samisk og var stolte over det. Men det kunne også være vanskelig. Ofte måtte de forklare og forsvare det samiske overfor andre, og mange kunne føle at de måtte stå til ansvar for ting de kjente lite eller ingenting til. DETTE KAN VÆRE en årsak til at samer i dag kan kjenne seg utenfor eller ikke føle seg «samisk nok», eller i verste fall se på seg selv som «mindre» samisk enn andre. – Det var noen som svarte at de ikke syntes at de passet inn eller kjente seg igjen i det stereotypiske bildet av samer. De kunne for eksempel få høre at «du har jo ikke rein og bor ikke – Jeg forstår hva du sikter til, men om dette gir meg ekstra identitetspoeng, det vet jeg ikke. Jeg føler meg for eksempel ikke som nordsame selv om jeg kan nordsamisk, sier han. Han har en sørsamisk mor og lulesamisk far og er oppvokst både i Tromsø, Snåsa og på Drag i Tysfjord. I tillegg har han bodd flere år i Karasjok. Det betyr at han har bodd i både nord-, lule- og sørsamiske områder og dermed også lært seg språkene. – Man er uansett like mye samisk som de som ikke kan språket, fastslår Jon Isak. på finnmarksvidda, hvordan kan du være same?» – Mange føler seg derfor usikre, og tenker at de mangler noe for å være «bra nok same». Det problematiske med definering av identitet skjer gjerne i det andre tilskriver deg en identitet du selv ikke kjenner deg igjen i, eller at den identiteten du har ikke anerkjennes av andre, forklarer Elin Anita. en del av identiteten sin og morsmålet sitt som var norsk eller svensk. IDENTITET OG SPRÅK er to ting som henger godt sammen. Språket var det som mange av ungdommene i undersøkelsen syntes var veldig viktig eller aller viktigst for identiteten. Likevel var det et sårt tema å snakke om. Mangelen på språkkunnskaper kunne også få en til å føle seg utenfor i selskap med samiskspråklige. – Men alle kjente på et stort ansvar og ville at fremtidige barn skulle få lære samisk, selv om det kunne bety at de selv må legge bort JON ISAK LYNGMAN GÆLOK, kjent fra Mánáid-TV (samisk barne-TV) på NRK og NuorajTV (lulesamisk nett-TV for ungdommer), er en av få som behersker både nord-, lule- og sørsamisk. Forskjellene mellom disse er som forskjellene mellom henholdsvis norsk, dansk og islandsk. Til tross for at han kan slå over fra ett samisk språk til et annet etter behov, gjør det ikke at han på noen måte føler seg «mer» samisk enn andre. Elin Anita Sivertsen Foto: Privat – DET KJENNES litt bittert nå i voksen alder at jeg ikke kan samisk. Jeg har et lite ordforråd og forstår litt pite- og umesamisk, men jeg skulle ønske at jeg kunne språket bedre, sier Elin Anita. Hun har selv en liten datter som nå snakker en blanding av samisk, norsk og svensk. Samboeren hennes er umesamisk og er fra svensk side, og de kjenner på det samme store ansvaret som ungdommene i spørreundersøkelsen. Å være uten språket betyr uansett ikke at en er «mindre» samisk enn andre. Tvert imot. Det å ha den felles tilhørigheten, kulturforståelsen og historien er det som gjør en samisk, kom hun frem til. – Uansett finnes det ingen fasit. Den som kjenner seg som same, er same, avslutter hun. 17 PORTRETTET Caffèsamen latteVokalist i hardcorebandet Ondt Blod og miljøvernforkjemperen i Natur og Ungdom, Aslak Heika Hætta Bjørn (22), synes at asfaltsame egentlig er et mye tøffere begrep. Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell 18 19 ’’ Jeg er ikke så praktisk av meg. Jeg tror ikke jeg for eksempel kunne vært en reindriftssame. ’’ Aslak Heika Hætta Bjørn Aslak Heika har ikke alltid vært like bevisst på sin samiske identitet som i dag. V i møter Aslak Heika utenfor «Blå», et konsertsted midt i Oslo. Dette er et gammelt industriområde som i dag er preget av hipsterkultur og gatekunst. Flere vegger og bakgårder er dekket av graffititegninger og farger. Selve konsertstedet tilbyr musikk fra sjangrer som jazz, rock, elektronika og hiphop. – Det gikk greit å finne frem? – Jeg har vært her før. SlinCraze hadde konsert her på samefolkets dag, forteller Aslak Heika. Han kjenner byen godt. Det til tross for at han bare har bodd i Oslo siden august i fjor. Aslak Heika er fra Svanvik i Øst-Finnmark og har bodd både i Kirkenes og Tromsø tidligere. Det ble egentlig for smått. Han trives i den nye og travle hverdagen i hovedstaden og på Grünerløkka der han bor med kjæresten. Naturen og nærmiljøene han kjemper så hardt for gjennom sitt engasjement i miljøvernorganisasjonen Natur og Ungdom, er liksom ikke der han ser for seg at han selv skal bo. Han kunne tenkt seg å flytte tilbake til Finnmark en gang, men ikke ennå. – Jeg er ikke så praktisk av meg. Jeg tror ikke jeg for eksempel kunne vært en reindriftssame. Men jeg er glad i turer i skog og mark. Jeg er nok heller den som nyter naturen og ikke en som drar nytte av den, sier han. Kanskje ikke så rart. Det er nettopp det Natur og Ungdom gjør. De tar vare på naturen og kjemper for en bærekraftig bruk av den. AKKURAT dette kombinert med hardcoremusikken i bandet hans, Ondt Blod, skaper en interessant kontrast. Når han entrer scenen glemmer han stort sett alt annet og blir nærmest en helt annen karakter. Den ellers så rolige, litt beskjedne og beherskede miljøverneren starter ropingen. Det er det han velger å kalle det for. De mørke og nærmest sinte tonene er det få som vil 20 kalle for synging. Han vet at stemmen vil bli hes morgenen etter, men det er verdt det. Etter det flekkes skjorta av og konserten fortsetter i bar overkropp. Til slutt tar det helt av. Det neste på lista er crowd surfing. Han føler stemningen og ser an om publikum er villig til å ta han imot. – Jeg er ikke en sånn type ellers, men det er deilig å få utløp. Man føler seg rett og slett dritfet når en masse fans driver og holder i deg og sender deg rundt omkring blant publikum, ler Aslak Heika. – Samtidig er det et uttrykk for at folk liker det de hører. Det er jo ingen som gidder å bære rundt på deg hvis musikken er drit! ASLAK HEIKA er fortsatt ukjent for mange i det samiske samfunnet, men i løpet av fjoråret har han og bandet virkelig markert seg på de norske musikkscenene. Det hele startet med at de ble Ukas Urørt med låten «Frykt og avsky» og ble listet på NRK P3. Etter det har det gått slag i slag. De har spilt på by:Larm i Oslo, Studentsamfunnet Driv i Tromsø i forbindelse med Buktafestivalen, Øyafestivalen, Slottsfjellfestivalen og Trænafestivalen. De har turnert med bandet Kvelertak og hatt EP-release. – Alt skjedde veldig fort og på kort tid. Vi hadde ikke forventet å bli Ukas Urørt på P3, men hadde selvfølgelig håpet det. Det var deilig å få den anerkjennelsen, sier han. Etter alle konsertene i fjor sommer har de prioritert å jobbe med det kommende albumet. I desember gikk de i studio, og til høsten satser de på å få den utgitt. – Vi gikk fra å spille et par konserter i måneden til ingen. Det var litt uvant. Men til sommeren blir det turné, forteller han. I EP-EN DERES Bunnen finner vi låta «Áhkku». Den handler om det å være bysame og hva 21 Foto: Ole-Tommy Pedersen Aslak Heika Hætta Bjørn GRUVEDRIFT VS. FJORD: Det er ingen tvil om hvilken side Aslak Heika er på. • Født 24.11.1992 • Er fra Svanvik i Sør-Varanger kommune i Finnmark, men har røtter i Lyngen og Kautokeino • Vokalist i hardcorebandet Ondt Blod, og miljøvernforkjemper i Natur og Ungdom • Vil aksjonere og ty til sivil ulydighet hvis regjeringen tillater utslipp av gruveavfall i Repparfjorden og Førdefjorden CROWD SURFING: Dette gjør Aslak Heika ofte på konserter. som gjør en samisk når man er mer opptatt av å drikke vin på bar enn å samle reinflokken sin. Og om det å føle seg litt tapt fra grunnlaget, slik han selv velger å beskrive det. Det siste er nettopp det Aslak Heika føler. – I Pasvik, der jeg vokste opp, finnes det reindrift og en lang skoltesamisk historie, men det er ingen samisk miljø der. Det var en veldig fin plass å vokse opp på, men det finnes lite kunnskap om det samiske der. Det var ikke alltid like artig å gå med kofta på 17. mai, for å si det sånn. Dette endret seg da han begynte på videregående skole i Kirkenes, men spesielt da han tok fatt på videre studier i Tromsø. Der hørte han folk snakke samisk i gangene. – Det var første gang jeg hørte samisk i daglig bruk uten å være i Kautokeino. Det var veldig gøy. SELV KAN HAN en del nordsamisk. Han hadde samisk på videregående og moren kan samisk, men han har aldri lært språket godt nok til å praktisere det til daglig. Det er i hvert fall slik han føler det. – Det er gøy å kjenne at jeg kan språket litt når det prates samisk. Men noen ganger snakkes det utrolig fort. Da gjelder det å henge med i svingene, ler han og fortsetter: – Snakker jeg ikke språket på en stund, blir det fort vanskelig igjen. Men det kommer raskt tilbake når jeg er med andre som snakker samisk. Aslak Heika synes at språk og identitet henger nøye sammen. Han hadde meldt seg på samiskkurs på Samisk Hus i Oslo, men fikk ikke tid til det. Men han ønsker å delta så snart muligheten byr seg igjen. – Jeg ønsker jo å lære og forstå mer. Komme inn i det gode selskapet, sier han for å sette det på spissen. 22 I TENÅRENE ble han mer bevisst på sin samiske identitet og hvem han egentlig er. Han forstår det hvis enkelte ser på han som mindre samisk enn andre, men synes samtidig at retningslinjene for Sametingets valgmanntall er greie å følge ved tvil. Kriteriene for å kunne stemme ved sametingsvalget er at man selv har samisk som hjemmespråk, eller har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk eller er barn av person som står eller har stått i manntallet. I tillegg må man oppfatte seg selv som same. Det står ingenting om gener eller blod. Språket er det avgjørende. – Samtidig er det kanskje litt sånn at man ikke føler seg fullstendig samisk uten språket. Det kan nok skapes skiller mellom samisktalende og ikke-samisktalende samer, og det vil det bli når man har problemer med å forstå hva som blir sagt. – Men det er viktig å føle seg samisk! Likevel mener jeg at det ikke er helt avgjørende. Det er mange i Nord-Norge som har samisk avstamning og har det i blodet, men som ikke anerkjenner det og ikke føler seg samisk. Man kan jo fortsatt si at det har med blod å gjøre. Folk kan være samiske selv om de ikke går i kofte, poengterer han. – JEG BRUKER IKKE å presentere meg som samisk. Det er ikke slik at jeg sier «hei, jeg er Aslak og er same» til nye bekjentskaper. Jeg tror nok at jeg føler meg mer samisk enn norsk, men samtidig føler jeg en sterkere tilknytning til det nordnorske. Det er nettopp Nord-Norge som interesserer han mest i engasjementet i Natur og Ungdom. Han har tidligere vært sentralstyremedlem i organisasjonen og kampanjesekretær for om- rådet Nord-Norge, men har for tiden ingen sentrale verv. Nussir-saken i Kvalsund kommune i Finnmark er nærmest blitt en hjertesak for han. Gruvedriften skal utvides og det er blitt søkt om tillatelse til sjødeponi i Repparfjorden som ligger like ved. Ifølge gruveselskapet Nussir ASA må kobberavfallet dumpes på havbunnen i stedet for på land hvis drifta skal være lønnsom. – Til nå har 558 skrevet under på at de vil aksjonere og ty til sivil ulydighet hvis regjeringen gir denne tillatelsen. Jeg har ikke noen problemer med å oppfordre ungdommer til å lenke seg fast så lenge de er klar over hva de er med på og er gamle nok til å kunne straffes for det, presiserer Aslak Heika. – Man vil nok kunne bli arrestert og få et forelegg, men det gruveselskapet vil kunne få lov til er mye verre. Det er kun fem land i verden som tillater sjødeponi. Papua Ny-Guinea, Chile, Indonesia, Tyrkia og Norge. Dette er ikke land vi ønsker å sammenligne oss med når det kommer til miljø og menneskerettigheter. I fjor sommer samlet 50 ungdommer seg i Kvalsund i regi av Natur og Ungdom og øvde på aksjonering og sivil ulydighet. Der lærte de hva de skal og ikke skal gjøre. – Det gjelder å slappe av og gjøre seg tyngst mulig. På den måten blir det hardere for politiet å fjerne oss, sier han. – Jeg har aksjonert før, men har aldri måttet ty til sivil ulydighet noen gang. Jeg kan love at det blir et helvete hvis regjeringen gir grønt lys for dette! Aslak Heika har nok rett. Caffè latte-same er kanskje ikke en tøff nok beskrivelse for han. Asfaltsame derimot ... 23 Megumi Usa, Teruyo Usa og Akemi Shimaga har alle hørt om samene. – Vi trenger å se hva andre urfolk har fått til. Men vi har en lang vei å gå, sier Akemi Shimaga. Det bortgjemte urfolket Ainofolket i Japan har i likhet med samer opplevd myndighetenes strenge assimileringspolitikk. – Jeg vet jeg kan bli hetset hvis jeg viser at jeg ikke er helt som alle andre, sier Teruyo Usa som er aino. Tekst og foto: Kenneth Hætta, Documentary Photography / HiV –H vem jeg er? Jeg er en aino. Jeg vet ikke om ordet identitet er et godt nok svar på det spørsmålet. Det er vanskelig å forklare med ord. Teruyo Usa i Tokyo stirrer opp mot skyskraperne bak den store jernbanestasjonen i sentrum i sitt fargerike antrekk. I gatene i Japans hovedstad nekter en gruppe å være som alle andre. De tilhører ainofolket. Teruyo snakker japansk. I Japan bor det 130 millioner mennesker. I dette samfunnet skal alle være like, enten det gjelder etnisitet eller språk. Få vet at landet har et urfolk – de som ikke er som alle andre. Det offisielle tallet på ainoer er 25 000, og bare ti av dem kan språket – blant dem noen språkforskere. FORELDRENE til Teruyo ble skilt og moren tok de fem barna med seg fra Hokkaido i nord til asfalten i hektiske Tokyo. Det var harde kår. Hun har måttet arbeide selv da hun gikk på grunnskolen, og er den eneste av søsknene med fullført videregående skole. – Er begge foreldrene dine aino? – Ja, aino med japansk slekt. Folk spør meg ofte når jeg forteller hvorfor jeg ser annerledes ut, er du hel-aino, 100 prosent? Mengden aino er ingen sak for oss. Vi har ikke konseptet med 24 å dele identitet i brøker. Men japanere stiller ofte det spørsmålet, og da pleier jeg å spørre tilbake: er du hel-japaner, 100 prosent? I 1997 KOM en lov som sikrer at ainokulturen i Japan skal fremmes, og det førte til at det ble opprettet en stiftelse og små velferdsordninger. Ainofolket ble først anerkjent som urfolk i Japan over ti år senere i kjølvannet av FNs erklæring om urfolks rettigheter. Mange ainoer mener dette skjedde etter press fordi det ble arrangert et møte mellom de ledende industrinasjoner i verden, G8-møtet, på Hokkaido, hvor de fleste ainoene tradisjonelt har vært bosatt. Regjeringen har oppnevnt et ekspertpanel som skal ta for seg aino-spørsmål. Panelet er nå i ferd med å utforme en politikk, men misnøyen er stor. – Planen virker å være å bygge et påkostet aino-senter i Hokkaido som kan åpnes parallelt med sommer-OL i Tokyo i 2020, slik at regjeringen kan si «vi behandler ainofolket godt». Det sier Goichi Terachi, pensjonert professor ved Keizai universitet i Tokyo og en av de mest respekterte figurene i aino-miljøet i Tokyo. Han mener i likhet med Teruyo at det er lett å glemme at det bor ainoer over hele Japan. – Det er langt flere enn 25 000 ainoer i Japan, men de vil ikke stå fram som aino. Ifølge noen tall er det 5 000–10 000 ainoer bare her i Tokyo, men de fleste holder tett om sin identitet. De få som står fram og deltar i kulturelle aktiviteter, under femti i tallet, er noen virkelig modige personer, sier Terachi. AINO-SENTERET i Tokyo består av noen kontorlokaler med utstilling av tradisjonelt håndverk og mange bokser med papirer. Her møtes Ainofolket • Et urfolk i Japan og Russland • Offisielt finnes det rundt 25 000 ainoer i Japan og opptil 1 000 i Russland • Tidligere et jeger-, sanker- og fiskerfolk som stort sett bodde spredt i det nordlige Japan • Aino er et isolert språk, er ikke beslektet med andre. Kun noen få behersker språket i dag 25 I denne kronikkspalten inviterer vi unge samiske politikere og engasjerte til å sette lys på viktige samfunns- og urfolkssaker. KRONIKK Hjerteene forsøkte å assimilere oss inn i det japanske samfunnet. Da gikk mye galt, sier Megumi. – Hva skiller deg fra en vanlig japaner? – Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har levd som en japaner. Assimileringspolitikken til japanske myndigheter fungerte, men ikke nå lenger. Jeg har begynt å få selvtillit. Det er mange ainoer som har skjult sin identitet. Nå er jeg glad for å være den jeg er. Jeg har på en måte funnet en mening i meg selv, i at jeg finnes, lever og er. Akemi Shimaga pekes av flere ut til å bli en ledestjerne for ainoene i Japan. – Til nå er det bare kulturelle rettigheter som er anerkjent her i landet, ingenting annet – som for eksempel retten til land og vann i Hokkaido. Det blir sett på som galskap. Mange er redd for at hvis vi krever for mye, vil vi kunne miste det lille vi har, sier Akemi oppgitt. STOLT: – Jeg aksepterer ikke lenger at aino skal være et skjellsord. Jeg vil stå opp for min kultur, sier Teruyo Usa. byens ainoer hver lørdag. Det meste i Teruyos liv går ut på å være aino. Hun er del av gruppa Yairenka og danser, synger og spiller mukkori, munnspill – et gammelt aino-instrument. Når hun ikke er på scenen, driver hun restauranten HaruKor og tilbereder tradisjonelle retter. Det er den eneste aino-restauranten i Tokyo. Mattradisjonene kommer fra Hokkaido, hvor ainoer flest har levd i generasjoner som jegere og fiskere, og tilbedt naturguder. – Tokyo er min hjemby. Men når jeg dør, vil jeg at mine ben skal bli begravd i Hokkaido, sier Teruyo. HUN FORKLARER at hun lever i et storsamfunn hvor ainoer fremdeles blir diskriminert og segregert. – Det er mange ainoer som ikke har mulighet til å si at de er aino. Nå står vi fram og får oppmerksomhet fra samfunnet. Men jo mer synlig vi blir, jo flere vender seg imot oss. Et fylkestingsmedlem i Hokkaido uttalte nylig 26 at ainofolket ikke eksisterer lenger. Ainofolket er forsvunnet, blitt vanlige japanere og tilhører fortiden, mente vedkommende. – Vi må venne oss til å bli hetset, men vi aksepterer det ikke. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor mennesker oppfører seg slik. Om noe er positivt ved det, er det at det kan bidra til at japanere som ikke har hørt om oss, åpner ører og øyne. Japans svar på NRK, NHK, viste nylig en sak om ainofolket i Japan. – Mennesker som hadde sett reportasjen på TV gikk ut mot oss og var stygge. Vi ser ikke aino ut, og aino-restauranten er egentlig ikke aino, kunne vi lese på Facebook og Twitter. VENNINNEN Megumi opptrer også i samme gruppe som Teruyo. – Problemet er at japanere ikke vet mye om ainofolket. De har ikke fått opplæring om oss på skolen, spesielt ikke i gamle dager. Kanskje fordi japanere ikke vil vite av oss? Myndighet- – JEG BESTEMTE MEG for at hvis jeg skal være aino, må jeg lage noe som jeg kan bære – hodebånd, nakkebånd, leggbånd og kimono. Jeg brukte ett år på å sy. Jeg tenkte det var en måte å komme nærmere mine forfedre. Mine plagg fikk meg til å føle meg bedre. Etterpå har Akemi vært på besøk i New Zealand og blitt overveldet av det maoriene har oppnådd. – Jeg følte at både unge og eldre sto stammen. Det er dette unge ainoer må se, tenkte jeg. Myndighetene i Japan har varslet at historiens første nasjonale undersøkelse om diskriminering av ainoer vil finne sted i år. HVA AKEMI ØNSKER for framtiden? Et synlig ainofolk. Kanskje en unnskyldning fra det offentlige Japan. At det sies i klartekst at ainoer ikke er mer skitne enn andre i øyriket ... – Jeg bestemte meg aldri for å bli aktivist. Og vi ainoer er egentlig ikke sterke nok til å være aktivister. Vi er blitt undertrykt så lenge, nesten utslettet. Jeg har lyst å få fram unge ainoer som har rak rygg og våger å stå i mot. Det skjer gradvis. Nå kan vi bevege oss framover med stolthet. Maoriene sa til meg, vær sterk. Hvis ikke jeg kan dø som aino, er ikke livet rettferdig. språket D jeg føler. Iblant er det vanskelig å kommunisere på norsk, du finner ikke de rette ordene til rett uttrykk. Jeg var selv en språkambassadør, og det har vært supergøy å få være med på å påvirke samiske ungdommers forhold til språk, og å få flere til å bruke spesielt det sørsamiske språket. agens samiske ungdom sitter med en større mulighet til å få lære sitt eget språk og vise sin samiske identitet enn det våre besteforeldre gjorde. På skolene i dag har vi krav på samiskundervisning. Alle skoler i hele landet skal holde seg til dette, men vi må selv kjempe for å få til det. Hvorfor må vi kjempe for retten til undervisning i vårt eget språk? DA VÅRE besteforeldre var unge var det fornorskning av samene, og de fikk ikke snakke sitt eget språk eller være den de var. Flere valgte å forlate det samiske miljøet og bli den vanlige nordmannen som ikke skilte seg ut. Hadde ikke de som virkelig kjente sin samiske identitet kjempet for å holde på språket og kulturen, hva hadde vi hatt i dag, da? SØRSAMER er det langt færre av enn nordsamer. Det sørsamiske språket har også lenge stått i faresonen for å dø ut, men takket være at det jobbes for at det samiske språket skal brukes og at det er kult, er det flere ungdommer som vil lære å skrive og snakke sørsamisk. De vil kunne gi den kunnskapen og erfaringen videre til sine etterkommere. Språk er viktig for den samiske identiteten. Språket er det vi kommuniserer med, det er kjennetegnet på hvem vi er. Sametingets språkkampanje, #Snakksamisktemæ, har handlet om å få flere til å skrive og snakke samisk, både lule-, nord- og sørsamisk. Kampanjen var en stor suksess og fikk flere samiske ungdommer til å skrive mer på samisk. Ellen-Sara Sparrok (18) En av språkambassadørene for språkkampanjen #Snakksamisktemæ SELV HAR JEG lært meg å snakke sørsamisk som barn, og jeg er veldig takknemlig for det. I dag er det mitt hjertespråk som får meg til å kunne kommunisere på den måten jeg ønsker. For meg personlig er samisk mitt hjertespråk og har veldig mye å si for den personen jeg er og den samiske identiteten VI SOM bor i sør er i stort mindretall i forhold til samene i nord. Det er ikke det samme samiske miljøet nede i sør som i nord. Vi er mer spredt rundt omkring. Jeg selv kommer fra en plass der det ikke er så mange som snakker og bruker det sørsamiske språket, og etter at jeg var på besøk i Kautokeino, skulle jeg ønske det samme samiske miljøet her nede. Det er flere som velger å legge bort den samiske kulturen og språket fordi de ikke har like mange rundt seg. Jeg har selv sittet og følt at jeg har vært helt alene med det å være same, at jeg ikke har hatt noen andre å snakke med enn mine foreldre og ingen å diskutere andre deler av kulturen med. Du føler deg også ekstra liten når du i tillegg må kjempe for faktisk å få rett til samiskundervisning på skolen. I DAG er det for mange kult å være samisk, bruke kofte, prate språket og leve med en samisk identitet. Det er kult å skrive på samisk på sosiale medier som Facebook, Twitter og Instagram. Det er kult å vise hvem man er, og ungdom får bære den samiske identiteten og være stolte av det. 27 PROFIL SPRÅKVEIVISEREN KATARINA Katarina Barruk (21) har på kort tid seilet frem som en av de mest lovende artistene innenfor samisk musikk. I løpet av året skal hun utgi debutalbumet sitt på et språk som står i fare for å dø ut. Tekst: Niels Ovllá Oskal Dunfjell · Foto: Evelina Rönnbäck H un er en av veldig få som snakker og bruker umesamisk aktivt til daglig. Det finnes flere varianter av det samiske språket, men umesamisk er blant de mest utrydningstruede. Elina Maria Katarina Barruk som er hennes fulle navn, har derfor ikke noe imot å jobbe deltid som samisklærer. Hun er nemlig ikke ennå helt der at hun kan leve kun av musikken. Selv om det er artist hun er og ønsker å være. – Hvor viktig vil du si at det umesamiske språket er for identiteten din? – Det er veldig viktig! Det umesamiske språket er en stor del av meg og har mye å si for den jeg er. Identitet og språk er knyttet tett sammen. – Som én av få som snakker umesamisk, føler du deg noen gang litt alene? – Jo, jeg kan nok føle meg ensom når jeg tenker meg om. Men språksituasjonen vår er sånn, det er en veldig liten krets. Samtidig vil jeg ikke si at jeg er alene. Det samiske miljøet er mye større. Jeg kan prate med samer fra andre områder. Det er ikke så store forskjeller mellom ume-, lule- og sørsamisk at vi ikke kan forstå hverandre. Bestevennen min for eksempel er sørsamisk og vi snakker samisk med hverandre. Det er litt sånn som forholdet mellom norsk og svensk. – Kan du med tre ord beskrive hvem Katarina Barruk er? – Den var vanskelig. Det må jeg tenke litt på. Men jeg vil si at jeg er bestemt. Jeg har ikke så mye erfaring som artist ennå, men jeg vet hva jeg vil. Folk kan si hva jeg bør gjøre og ikke gjø28 Elina Maria Katarina Barruk • Født 05.12.1994 • Fra Storuman i Sverige, bor i Umeå • Jobber som artist, men også deltid som samisklærer i Umeå og Storuman • Årets unge samiske kunstner i 2012 på festivalen Riddu Riđđu • Er forkjemper og aktiv bruker av umesamisk, et språk som snakkes av få og som er svært utrydningstruet • Utgir sitt debutalbum i løpet av året re, men det er viktig å vite selv hva man ønsker. Jeg er også filosofisk. Med musikken min vil jeg uttrykke det jeg har på innsiden. Til slutt er jeg en veldig glad person, rett og slett. – Det er annonsert at i løpet av 2015 utgir du ditt første album. Hva kan vi forvente? – Nyskapende samisk musikk. Sang får like stor plass som joiken. Låtene er skrevet av meg og blir selvfølgelig alle på umesamisk. Jeg samarbeider med Frode Fjellheim og musikken er derfor litt påvirket av det også. Det er vanskelig å plassere musikken i noen sjangrer, men jeg har elementer fra blant annet indiepop og jazz. – Både vi og andre medier har fokusert på at Sara Ajnnak var den første i verden til å utgi album på umesamisk. Er det surt å bli nummer to? – Hehe! Det har jeg faktisk ikke tenkt så mye på. Jeg fokuserer mest på det jeg selv gjør. Men jeg synes det bare er kult at det produseres umesamisk musikk. Det er bra med mangfold! – Er det mulig å synge på et døende språk og faktisk livnære seg av det? – Jeg ser ikke på umesamisk som et døende språk. For meg er det et levende språk som skal utvikle seg. Men det er en spesiell følelse å synge på et språk som de færreste forstår. Jeg har også fått tilbakemeldinger fra svensker som sa de ikke forsto hva jeg sang, men likevel forsto musikken. – Sammen med Niko Valkeapää og Simon Issát Marainen har du vært med i et samarbeidsprosjekt med musikere fra urfolket san i Botswana. Hvordan opplevde du det? – Det var spesielt! Miljøet deres er helt forskjellig fra vårt, og de lever også i en helt annen virkelighet. Jeg kjente at kjernen var den samme og at det var mange likheter mellom oss. Joiken og musikken deres fungerer på samme måte selv om alt ikke var likt. De sang ikke om giraffen. De sang giraffen og var giraffen! – Du har tidligere sagt at du allerede som barn ønsket å bli artist. Hva skal du gjøre videre for å kunne fortsette med det? – Jeg tenker at det bare er å fortsette i samme spor. Jeg vil spille og skrive mer musikk. Kanskje ta en utdanning innen musikk. Jeg vil gjøre det jeg føler for å gjøre, for å nå målet mitt som er å leve av musikken. 29 SAMISK SELVIRONI Niels Ovllá Oskal Dunfjell På sjekker´n sørpå? – Med en samisk identitet kan det følge store utfordringer ... 30 31 MOTE OG STÆSJ Sunna Kuoljok Lövgren Sliehppá D et er vakkert med sliehppá (barmklede), men iblant behøver man ikke være så oppkledd. En enkel skjorte eller bluse er også fin til den forseggjorte kofta. Dessuten er det en enkel måte å forandre koftas helhetsinntrykk på – bytt ut skjorta neste gang! Tross alt er det enklere å fylle klesskapet med skjorter enn med sliehppáer, og det blir kjempetøft når man finner den rette kragen. Hvit skjorte fungerer alltid og den er lett å matche med smykker. Kanskje andre smykker enn de vanlige i sølv? Eller kanskje man bare kan ta et bredt satengbånd og knyte en enkel rosett! 1. 2. 3. En rask og enkel måte å fornye en skjorte på er å endre kragen. En høy krage er litt uvanlig, og gir et gammeldags og litt romantisk inntrykk. 1. Sprett opp kragen på en gammel skjorte og sett på en blonde i stedet. Gamle blonder kan man finne på en bruktbutikk for en femmer. Det går også an å folde et satengbånd. 2. Tråkle blonden på der kragen satt. 3. Sy en rettsøm på symaskin og press sømmen – ferdig! En enkel hvit skjorte bryter fint med en mønstret kofte, og en mønstret skjorte blir tøff til en ensfarget kofte. Finest blir det om man lar mansjettene titte frem ut av ermene! 32 33 BACKSTAGE: – Hvordan går refrenget her? Nils Mikael står og spiller gitar. Tom Stian Tretnes Hansen og backstagegjest Lisa Marja Hansen sitter og hører på. FELGEN ORKESTER: Det er snart spilletid, men hvor er Rolf Morten Anti Amundsen? – Han kommer nok, sier guttene i Felgen Orkester bak scenen i Báktehárji idrettshall i Kautokeino og poserer i dusjen i sin garderobe. Fra venstre Johan Biti, Nils Mikael H. Hansen, Henning Anti, Tom Stian Tretnes Hansen, Petter Tretnes Hansen og Morten Ailu Hansen. Backstage med Felgen Sex, drugs og rock’n roll, heter det i klisjeen om stjernenes liv. For karasjokbandet Felgen Orkester er det i hvert fall hårgele, Coke Zero og samepop. Nå holder de på å ta opp arven etter de gamle ungdomsheltene San∏uari, Ivnniiguin og Intrigue. Tekst og foto: Kenneth Hætta 34 –M amma har spandert ny kofte til konsertene! Nils Mikael Hætta Hansen (26) henger opp sitt nye antrekk på rom 233. I senga ligger Petter Tretnes Hansen (30) og venter på å gå i dusjen. De to deler alltid rom når Felgen Orkester skal ha konsert. Begge spiller gitar og synger. – Vi sover bestandig ved siden av hverandre. Det har vi alltid gjort, sier Nils Mikael og retter på sveisen. – Vi er søskenbarn alle sammen. Vi er ikke så fin på det, sier han. Scenetekniker Magne Biti (30) entrer rommet. Felgen er ofte ti mann på tur, seks av dem fettere, men manager Johan Samuel Nedrejord er ikke med denne gang. DET ER TO TIMER før konsert langfredag i Kautokeino, som siste band ut, kl. 01.45. Lydsjekken har de unnagjort noen timer tidligere. I morgen er det konsert i Karasjok med rOlfFa hvor tre fra Felgen skal være med og spille. – Det blir bra i Karasjok, men ikke slik stemning som her, sier de to. – Det er påskelørdag som er utedagen i Kautokeino. Men jeg tror nok de unge kommer i dag, sier Nils Mikael. 35 SNART KLAR: Nils Mikael sjekker at alt er på stell før konserten. Det rasler i søljer og lukter after shave. Trioen bestiller bandtransport som kan kjøre dem de tre hundre meterne til konsertstedet i Báktehárji idrettshall. Bandet har bak seg EP-en «Soaját», singlene «Ále guoπe mu», «Rosvu» og «BeaivelottáΩat», og et utall spillejobber. Låtene er muntre og har et folkelig preg. – Utfordrer Felgen Orkester de gamle ungdomsheltene San∏uari, Ivnniiguin og Intrigue som kongen av samefesten? – De guttan er overgått for lenge siden, flirer bassist Morten Ailu Hansen og setter seg ned i den blå sofaen backstage. Her inne er det stille, selv om festen pågår for fullt der oppe. ROMMET er godt bevoktet av vakter som er klare til å kaste ut uvedkommende, og det er satt fram potetgull, frukt, honning, håndklær og ymse drikker. Men Felgen Orkester forsyner seg bare litt. Det ville livet er de ferdig med, hvis de noen gang har levd det. – Det å stå på scenen er litt forbudt. Det er litt fokus på deg, sier Nils Mikael. Da kommer damene. Men damehistoriene er blitt færre med tiden. – I begynnelsen var det mange fester. Nå for tiden har vi mer fokus på gjennomføring. Tre av medlemmene i bandet spiller også i rOlfFa og har enda mer erfaring med å være i det samiske rampelyset. – DET ENESTE som er ulempen med å spille i kofte er at beltet riper opp gitaren! sier Nils Mikael mens han retter på holbien. Jan Robert Fosen entrer garderoben. Hans ansvar er pyroet, å sende opp fyrverkeri og kon- fetti fra scenen. Det har han tidligere gjort for storheter som Avicii og David Guetta, og nå bruker Felgen Orkester honoraret sitt på litt ekstra sweetening. Bandets liste over låter de skal spille i kveld, setlisten, tas fram. Når skal hva skytes opp? – Sølvfontenen må vi ha på «Joles Joke»! Guttene går gjennom sangene og planlegger nøye. Her skal ingenting overlates til tilfeldighetene. SlinCraze går snart av scenen. Først nå ankommer Rolf Morten, som også er vokalist i bandet rOlfFa, og bandet er fulltallig. Han kommer alltid i siste liten. Men kofta har han lagt igjen i Karasjok. – Kofte? Når tror du jeg fikk vite at vi alle skulle ha kofte på oss? sier han og gjør klar trekkspillet sitt. STEMNINGEN ER SPENT. Ambisjonen er å sette standard for en påskekonsert. – Det er aldri galt å være nervøs, sier Rolf Morten. – Folk forventer kvalitet. Det er faktisk også edru publikummere der ute og de må ikke fortelle videre at Felgen Orkester ikke var bra. Album venter på å bli spilt inn, med tilskudd fra Sametinget etter flere forsøk. Gruppa har ikke råd til ikke å levere. Inspisienten fra firmaet i Trondheim som både leverer lys og lyd til påskefestivalen kommer ned for å hente gutta. Det er klart for Felgen Orkester. – Da kan dere komme opp! I underkant av tusen koftekledde venter. – Nå blir det liv! Guttene plugger konsentrert i instrumentene mens det yrer av liv i salen. 1-2-3-4! Seks kvarter senere går guttene lettet av scenen. Hver spillejobb blir en utladning. MORTEN AILU HANSEN tror ikke det kunne gått så mye bedre, og er ganske fornøyd med å være medlem i Felgen Orkester. Han føler seg bra: – Helt sykt bra stemning. Lekestue. Superman! – Felgen Orkester er San∏uari nummer to, sier Inga Triumf (25) og spiser av restene av chipsen. – De kommer til å ta over begge festivalene. Klokken er over tre. Garderoben tømmes. Felgen har spilt opp til fest, og vil få med seg siste rest av stemningen. Det er på tide å oppdatere statusen på Facebook: «Takk, Kautokeino, for en helt rå opplevelse!» 36 37 REGISSØREN: Amanda Kernell er en sør- og umesame fra Umeå. Hun er bosatt i København. – Jeg lengter hjem noen ganger, sier hun. Ny samisk spillefilm Amanda Kernells «Stoerre Vaerie» ligger an til å bli den fjerde helsamiske spillefilmen noensinne. I hovedrollene vil vi finne nye unge samiske skuespillertalenter. SØSTRENE: Maj-Doris Rimpi (til høyre) spiller rollen som ElleMarja i kortfilmen, men hvem som skal spille henne og søstra Njenna som unge i spillefilmen er ikke offentliggjort ennå. Tekst: Niels Ovllá Oskal Dunfjell Foto: Petrus Sjövik K ortversjonen av «Stoerre Vaerie» (Norra Storfjället) har høstet mye god kritikk fra fagfolk og publikum siden premieren i vinter. Kortfilmen ble tidligere i år den første samiske filmen noen gang som er blitt vist på den prestisjetunge filmfestivalen Sundance i USA. I januar vant den også publikumsprisen for beste svenske kortfilm under Göteborg Film Festival. – Sundance filmfestival var en kjempestor opplevelse. Det var kult å nå ut i verden med filmen min og møte folk som ville prate om den. Mange sa til meg at de kunne kjenne seg igjen i filmen, sier den samiske filmregissøren Amanda Kernell (28), som er fra Umeå. «STOERRE VAERIE» handler om en eldre kvinne, Elle-Marja, som har tatt avstand fra sine samiske røtter. Hun har skiftet navn til Christina og fortrengt bakgrunnen sin. En dag vender hun hjem til sin søsters begravelse, men for henne blir det et vanskelig møte med fortiden. Nå skal dette bli en spillefilm. Kortfilmen vil bli brukt som prolog og epilog for spillefilmen, det vil si at filmens begynnelse og slutt skjer i nåtid. Resten handler om fortiden. I SPILLEFILMEN kommer vi til å følge søstrene som unge og forholdet deres på 30-tallet under assimileringen av samene. Vi får kanskje en forståelse for valget til Elle-Marja og hvorfor hun forlot det samiske. 38 – Jeg har selv familiemedlemmer som har vokst opp med sørsamisk som førstespråk, men som senere har tatt avstand fra språket og sin samiske bakgrunn. Alle filmene mine tar utgangspunkt i meg selv på en eller annen måte, sier Amanda, som selv er både sør- og umesamisk. – Filmen kommer også til å handle om språk, om hvordan det oppleves å begynne og snakke et språk igjen som en ikke har snakket på veldig lenge. JOBBEN MED å finne skuespillere er allerede godt i gang og snart i havn. Amanda og produksjonsteamet har etter et par runder med audition funnet de to jentene som skal spille søstrene som unge. Alt i alt er det 38 roller med replikker som skal fylles i tillegg til mindre roller. Det er også behov for statister. – Vi har møtt mange unge og dyktige skuespillertalenter, sier Amanda uten å kunne røpe noen navn. Innspillingen er ventet å starte i august, og de seks ukene filmingen skal vare er godt plan- lagt. Det eneste som mangler nå er svar på den siste søknaden om finansiering. Foreløpig ser det veldig lyst ut. AMANDA er utdannet regissør ved statens filmskole i Danmark og har lagd kortfilmer i ti år. Det å skulle regissere sin første spillefilm er ikke noe hun tenker så mye over, men hun vet at det vil kreve mye av henne. – Jeg føler selvfølgelig et stort ansvar. Dette blir en stor oppgave for meg, men jeg har lenge tenkt på å lage en samisk spillefilm. Det at hun lager en fiksjonsfilm basert på sin egen familiehistorie har heller ikke vært så enkelt. – Men som kunstner må man tørre å være modig, sier hun. Hittil er det kun «Veiviseren» (1987), «Bázo» (2003) og «Kautokeino-opprøret» (2008) som regnes som helsamiske spillefilmer. «Stoerre Vaerie» kommer til å ha dialoger på både sørsamisk og svensk. – Jeg synes det er en positiv utvikling i det samiske filmmiljøet nå. 7 sámi stories med de sju samiske kortfilmene er gode eksempler på det. – Hva tror du filmen din vil bety for samisk film? – Det er mange som sier at det blir en viktig film. Jeg synes også det er viktig å få en ny samisk spillefilm, men det er først og fremst ikke derfor jeg lager den. For henne er det langt viktigere å kunne fortelle sine egne historier. 39 MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK KONKURRANSE SlinCraze Mirku (EP) SlinCraze 2015 Niels Ovllá Oskal Dunfjell Hvem er dette? F ire år etter den første plata «Várjalan» kom SlinCrazes EP «Mirku». I løpet av denne perioden har han gitt ut singler og musikkvideoer, og har sånn sett forsvart plassen sin som samisk «rapkonge». Han er ikke snauere enn at han kårer seg selv som det i én av låtene, og han rapper også om at han endelig er tilbake igjen. Hvis du vet hvem dette er, send en e-post med svaret til: [email protected] DE FLESTE av tekstene har SlinCrazes, eller Nils Rune Utsis, egne opplevelser som grunnlag. Han rapper blant annet om at kunstnere ikke kan jobbe gratis og må derfor noen ganger skrive søppel for å kunne skrape sammen litt penger, siden folk etter hans mening ikke bryr seg om seriøse og ordentlige tekster. Jeg vet ikke om det faktisk er meninga å kritisere lyttere og fans, men det virker som at han gjør nettopp det. Dette er et spennende tema å rappe om, men jeg vet ikke hvor lurt det er å kritisere dem som skal kjøpe eller allerede har kjøpt musikken hans. Den som trekkes ut som vinner får 500 kroner! Svaret må sendes innen 28. august. Riktig svar og navnet på vinneren offentliggjøres i det neste nummeret. HVEM ER DETTE? Š-79: Riktig svar: Erlend Elias Bragstad. Maret Julianne Gaup ble trekt ut som vinner. Hun får 500 kr. Gratulerer! Jeg er menneske. Jeg bor hjemme. Jeg bor i Sápmi. Jeg er same. SLINCRAZE har en imponerende rapteknikk, noe som han lenge har bevist. I Norge er han uten tvil blant de beste, men det er vanskelig å nå ut med samisk rap, først og fremst fordi ord og tekstforståelse er viktigere i denne sjangeren enn andre. Denne gan- Jeg er medlem i NSR. Jeg har slekt. gen rapper han dog også på engelsk. Sammenlignet med tidligere utgivelser er heller ikke melodiene like fengende denne gangen. Ett av SlinCrazes varemerker har vært nettopp fengende og popinspirerte refrenger, men disse mangler nå. Alt i alt et godt album, men jeg hadde ærlig talt ventet meg litt mer. Irdon Jeg driver fangst, fisker og plukker bær. Jeg må av gårde på møte. ILO-konvensjonen sikrer urbefolkJeg må på do. ningene. Jeg lærer om gammel skikk hos bestefar. Máddariid lávlla (single) Tuupa Records OY 2015 Niels Ovllá Oskal Dunfjell © Sissel Horndal / ÅAP 2015 Jeg påberoper meg samiske rettigheter. 40 I rdon er en duo bestående av søskenparet Anni og Oula Guttorm. Oula kjenner vi fra tidligere, fra bandet SomBy, men han og et par av de andre medlemmene er også involvert i andre prosjekter. Irdon er ett av dem. «Máddariid lávlla» minner litt om Nightwish, først og fremst på grunn av mellomspillet og gitarsoloen. I til- legg har sangen elementer fra middelaldersk musikk tilpasset et moderne preg i metallmusikkens verden. Dette er en spennende kombinasjon som faktisk fenger veldig bra! MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK 41 UNG OG SAMISK Juonalaª I∫gá · Illustrasjon: Nils Áilu Utsi · Oversetting: ¥ Hvem er Juonalaª I∫gá? I snart to år og for tiende gang har vår spaltist med pseudonymet Juonalaª I∫gá skrevet om kjærlighet, kropp, seksualitet og flørting i spalten «Ung og samisk». Men hvem er hun egentlig? Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell NÅR GAMLINGEN LIKER MEG H an svinger om meg oftere enn de andre, berører meg på skulderen, legger armen omkring meg og roser arbeidet mitt. «Du er et godt forbilde for kollegene», «du er en solstråle for alle på jobben», og det verste, «du er som Guds reneste engel, hentet fra himmelen til denne jobben hos meg», sier han når han slentrer forbi. JO, PASSER BRA. Jeg er en ung jente som står her i oppvasken på hotellet og min 60-årige kollega er forelsket i meg. Eller så vil han bruke meg til sin gullgraving, til å grave frem sitt siste ungkarsbegjær som kanskje kvikner til om han hører en ung jente nynne hans «fine» joik. Jeg vet ikke om jeg er en del av hans merkelige ritual som han må gjennomføre, eller om han ser på meg som sin siste mulighet til å føle seg ung igjen og endelig få seg noe. Han er en av sjefene, og jeg er redd for å miste jobben om jeg sier noe eller melder fra om den ubehagelige oppførselen hans. EN MANDAG kom han smilende og tok omkring meg: «Hei, min skjønne! Hva skal du på 42 fredag?» Jeg smiler som vanlig og svarer høflig at jeg skal se på TV og slappe av hjemme, og spør han om det samme. «Jeg har fødselsdag på fredag og hadde tenkt å invitere deg til å feire med meg på byens beste restaurant.» Å, så gøy. Sjefen inviterer meg på fødselsdagsfest, det skal bli gøy å gå ut sammen med kollegene etter arbeidstid. Da får jeg bli kjent med kona og ungene hans også, og kanskje har han en sønn på min alder. Han forsvinner sammen med noen andre for å fylle brus i kjøleskapet. TORSDAGENS ARBEIDSØKT er snart slutt, han går forbi igjen, og sier med «James Bond/Badboy»-stemme: «Ta på deg det korte trange skjørtet, så jeg får se litt av hvert. Og den hvite kortermede silkeblusen med den tøffe utringningen, som du hadde på deg på det forrige profilbildet på Facebook. I morgen. Du og jeg. Rødvin. Skal jeg bestille hotellrom også?» Hva er dette for en fyr, tenker jeg og søker han opp på nettet. Han er ungkar, har ingen pen sønn eller snill kone og fredag har han 60-årsdag som han vil feire med meg i hotellets hvite sen- – Uten å røpe ditt virkelige navn, hvem er du? – Hvis jeg beskriver meg selv slik som jeg ønsker, blir jeg avslørt. Men jeg er en jente som kan sitte gjemt i en krok og få med seg alt som skjer, og en som alle kan dele sine hemmeligheter med. getøy. De andre kollegene er ikke invitert. I 60 år har han levd, og jeg er den nærmeste han har. Jeg kunne ikke spolere planene og ødelegge for hans store opplevelse bare fordi jeg ikke hadde avverget han fra å omfavne mine exklusive skuldre. – Hvorfor vil du være anonym? – Jeg er mye modigere som Juonalaª I∫gá. Leserne fortjener å lese om virkelige hendelser, og det hadde vært vanskelig hvis de hadde visst hvem jeg er og hvem jeg skriver om. Ellers hadde jeg ikke turt. FREDAG etter jobb tok jeg på meg min sexy silkebluse, klappet han på skulderen og ønsket han til lykke med dagen. Tok med meg min 15årige nabogutt som skulle spille kjæresten min hele natta, og han snakket lenge med sjefen min. Etter det har ikke 60-åringen tatt omkring meg eller strøket meg over kinnet, og jeg har fått stå i oppvasken med god samvittighet. Men sjefen min har ikke gitt seg, for han har begynt å ta på den nye 16-åringen. Da jeg advarte den nye jenta het det seg at jeg var misunnelig. Etter det har jeg oppført meg som om jeg selv nærmer meg min egen 60-årsdag. Ting er ikke alltid slik det ser ut som, og en ung jente kan være tøffere og lurere enn man skulle tro. – Har noen avslørt deg ennå? – Ja, det er noen som har gjort det. Bestevenninnen min for eksempel skjønte det med en gang på grunn av innholdet. I tillegg er det noen få andre som har skjønt det. En gang kom det også en dame og spurte med et glimt i øyet om jeg visste hvem Juonalaª I∫gá er. He-he! – Du skriver om jente- og guttegreier, kjærlighet, seksualitet, kropp, dating osv. Er dette tabu blant samer? – Jeg tror nok at disse temaene er tabu uansett hvor i verden man befinner seg. Men jeg håper jeg har hjulpet noen med mi- ? ne erfaringer og råd, og ikke minst underholdt mange! – Hvor mange av sakene er basert på egne opplevelser? – Det jeg har vært veldig flink til er å balansere mellom egne og andres erfaringer som jeg har fått høre. Bortsett fra eksemplene jeg har brukt, er alt virkelige hendelser. – Hvilke av sakene husker du best? – Det må være den gangen jeg skrev om date-appen Tinder og mine erfaringer med den. Tinder var nesten kjæresten min på et tidspunkt. Det var veldig skummelt å gå på date med en du hadde først møtt på Tinder, men jeg tenkte at noe godt kommer det ut av det uansett. Jeg fikk en ny erfaring og noe å skrive om og tjene penger på. – Får leserne noensinne vite hvem du egentlig er? – Det er ikke godt å si. Akkurat nå er det veldig morsomt å være anonym og skrive denne spalten. Juonalaª I∫gá er nemlig modig og litt crazy, og egentlig den jeg skulle ønske at jeg selv var. 43 – Jeg elsker dere! SELFIE: Silje Somby var en av de heldige som fikk komme nær Isac Elliot og ta en selfie med han. Den finske superstjernen Isac Elliot (14) skapte rene Justin Bieber-tilstander i Kautokeino i påska. Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell U tenfor Báktehárji idrettshall i Kautokeino venter mange hundre jenter og noen gutter på den største superstjernen noensinne som har kommet til den lille bygda for å opptre. Enkelte har stilt seg i kø allerede i sekstiden om morgenen for å sikre seg de beste ståplassene. Alva Hætta Schultz (12), Sara Elise Eira (10) og Elen Marianne Utsi (16) har ikke kommet fullt så tidlig, men er likevel blant de fremste i køen. Fortsatt er det to og en halv time til konserten starter. – Hittil har vi sikkert stått her i 2–3 timer. Vi var blant de første som kom hit, men litt har vi måttet presse for å få disse plassene, sier jentene. – Hva er det som er så bra med Isac Elliot? – Han er veldig flink til å synge, sier Alva, som tidligere på dagen sikret seg en selfie med superstjernen da han ankom hotellet. – I tillegg er han veldig kjekk, smiler Elen Marianne og Sara Elise. – Er det det viktigste? – Ja! Selvfølgelig, ler de. MENS DE ivrigste blant fansen venter utålmodig utenfor, holder Isac Elliot på med lydprøver inne på konsertarenaen. Samtidig står pressefolk og Sametingets språkambassadører inne i idrettshallen og venter litt mer tålmodig på presseseansen med stjernen som snart skal begynne. Isac Elliot er hentet til Kautokeino for å 44 45 markere slutten på Sametingets språkkampanje #Snakksamisktemæ, som har hatt som mål å motivere ungdom til bruk av de samiske språkene. Superstjernen er selv vokst opp som tospråklig med både finsk og svensk, og skal lære å si noen samiske setninger på scenen. – Vi har blant annet lært han å si Mun ráhkistan din (jeg elsker dere), forteller én av språkambassadørene og kveldens konferansier, Silje Somby (18). Også hun har sikret seg en selfie med Isac Elliot. – Du er kanskje litt for gammel til å bli starstrucked? 46 – Ja. Men jeg kjenner på atmosfæren at det er veldig spesielt å ha han her. Vi hadde fått veldig strenge instrukser om at vi hadde kun fem minutter med han og at vi kanskje ikke rakk å ta bilder under presseseansen. Jeg trodde han skulle være en diva, men han tok seg god tid til oss og viste at han er helt vanlig slik som oss andre, sier Silje. ÈN TIME før konsertstart åpnes dørene. Hundrevis av elliotere stormer mot scenen for å sikre seg de beste plassene. Til slutt er det nærmere 1000 publikummere inne på konsertarenaen. De lokale artistene Maiken Kemi (16), Inger Karoline Gaup (19) og Josef Per Buljo (20) er oppvarmingsartister og får en opplevelse de sent vil glemme. Det er likevel én de fleste har ventet på. Publikum er klare og blir etter hvert overivrige. De som står nærmest scenen blir presset mot gjerdet som skiller publikum fra scenen. Konferansier Silje må to ganger komme med instrukser til publikum. – Isac Elliot kommer ikke på scenen før dere har tatt et langt steg bakover, sier hun i mikrofonen. Publikum adlyder til slutt. En klokke begynner å telle ned og stemningen tar seg opp igjen når publikum vet at det kun er sekunder igjen før de får se pop-idolet sitt. Så skjer det. Isac Elliot entrer scenen og blir nærmest overdøvet av hylende jenter. Det blir en elektrisk atmosfære. Etter hvert kommer det som språkambassadørene har ventet mest på. – Jeg elsker dere! sier Isac Elliot og henvender seg til publikum: – Hvordan sier man det på samisk? – Mun ráhkistan din, hyler folkemengden. – Mun ráhkistan din, roper han igjen. Publikum svarer med et hyl som overdøver alt annet denne kvelden. HITENE kommer tett etter hverandre. «First Kiss», «Baby I» og «New Way Home» for å nevne noen. Noen få er til og med så heldige at de blir plukket opp på scenen for å få en klem av Isac Elliot. Selv etter to ekstranumre roper publikum etter mer. Men nå er det slutt. Bussene som skal ta de tilreisende hjem til Alta, Karasjok og Porsanger, venter utenfor. For Elen Marianne var det verdt å stå flere timer i kø tidligere på dagen. Dette ble nemlig en veldig spesiell opplevelse for henne. – Konserten var veldig bra. Han er ikke en overlegen kjendis som ikke bryr seg om fansen. Han var veldig flink med oss! Det ble litt Biebertilstander, sier hun og fortsetter: – Isac Elliot tok til og med et bilde med mobilen min og sendte det på Snapchat! – Det må være tidenes snap for din del? – Ja! Nå er jeg veldig lykkelig, ler hun. 47 BESTILL Bladet ¥ er for ungdom. Bladet inneholder stoff både på nord-, lule- og sørsamisk. ¥ utgis fem ganger i året. Ungdomsmagasinet ¥ selges i disse butikkene: Anár/Inari · Duodji Shop Even᪪i/Evenes · Várdobáiki Guovdageaidnu/Kautokeino · Coop Marked Guovdageaidnu/Kautokeino · Finnmark Kontorservice Káráªjohka/Karasjok · Abanti Káráªjohka/Karasjok · Autosenteret Karasjok Leavdnja/Lakselv · Finnmark Kontorservice Romsa/Tromsø · Akademika Tromsø Snåase/Snåsa · Saemien Sijte Neste ¥ utgis i september. Abonnement Norge: NOK 300,– Abonnement Sverige og Finland: NOK 325,– Bestill pr. e-post: [email protected] eller via vår hjemmeside: www.idut.no Iπut · Ikkaldas · NO-9710 Indre Billefjord +47 78464749 · [email protected] · www.idut.no