4. Skogen og samfunnet

Skogen og samfunnet
4. Skogen og samfunnet
H
avet, skogen og fjellet har vært livsgrunnlaget for menneskene i Norge
siden istiden. Vårt samfunn er uløselig knyttet til bruk av de samme naturressursene i dag. Skogen har spilt en sentral rolle i utviklingen av samfunnet og vår kulturelle egenart. Det kommer f eks til uttrykk i nordmenns sterke
tradisjoner for å bygge og bo i tre. Omlag 80 prosent av bolighusene i Norge er
bygget av tre. I den sammenheng inntar vi en helt spesiell plass i Europa.
Mennesket har satt spor i skogen opp gjennom historien. Dagens skoglandskap
er et produkt av geologi, klima, skogens innvandringshistorie og menneskets
langvarige bruk. Etter at jordbruksfolk slo seg ned i nord for 5 000-6 000 år siden, har mennesket med stadig mer effektive midler påvirket utformingen av
skoglandskapet. Bruken av skogen har ført til at det i vår tid neppe er skog i
Norge som ikke er kulturpåvirket direkte eller indirekte.
De første jordbrukerne startet med svedjebruk i den mest storvokste varmekrevende lauvskogen. Det er der de beste jordbruksarealene ligger i dag. Svedjebruk
som driftsform ble forbedret med finneinnvandringen til Østlandet på 1600-tallet.
Trolig har beitebruken formet skogbildet i Norge mer enn noen andre inngrep.
Beiting har pågått i tusener av år over nesten hele landet. De ytre kystbygdene
opp langs vestkysten av Norge ble tidlig avskoget som følge av klimaforverring,
vinterbeiting og svibruk. Også hogst av virke til husbrensel og bruksmateriale,
innkoking av salt fra sjøvann og utvinning av tretjære, bidro til denne avskogingen. Den norske kystlyngheia er tusenårig kulturlandskap og en forlengelse
av tilsvarende kulturlandskap lengre sør i Europa – den atlantiske lyngheien.
Den lange tradisjonen med seterbruk (stølsdrift) har tatt hardt på skogen. De
siste 150 årene er om lag 70 000 setrer nedlagt. Særlig etter siste verdenskrig har
setringen gått kraftig tilbake. I dag er det drift på ca 2 000 setrer. Nedgangen i
feholdet og bruken av utmarka til beite og fórhøsting, har gitt skog på gammel
kulturmark og økt foryngelse i skogen.
Opp gjennom historien har skogen utmerket seg som nøkkelen til utnyttelse
av andre naturressurser og dermed grunnlag for bosetting og utvikling av andre næringer. For eksempel er historien om skogen i Norge samtidig historien
om jordbruket, gruve- og smelteverkene, industrien, handelen og sjøfarten og
grunnleggelsen av mange byer og tettsteder.
Fra og med 1500-tallet og inn i vår tid fikk skogen nye hovedroller i utviklingen av samfunnet. Århundrene som fulgte var preget av vekst i folketallet, økt
interessekamp og press på skogen. På tross av advarsler mot overbeskatning,
ble det drevet en skånselløs hogst. Hogst av eik til skipsbygging gjorde slutt på
de norske eikeskogene.
Innføringen av vassaga og etterspørselen etter trevirke i Europa, sammen med
kort sjøvei til markedene, åpnet for eksport av store mengder trelast. TrelastekLÆRE MED SKOGEN
39
40
Kapittel 4
sporten vokste til å bli Norges betydeligste eksportnæring. Hogsten til eksport
tok ut det største og beste tømmeret fra skogen. Da skogene langs kysten var
uthogd, flyttet hogsten til innlandet og tømmeret ble fløtet ut til kysten.
Samtidig med trelasteksporten fikk skogen nye krevende roller som energikilde.
Framveksten av gruve- og smelteverkene og annen varmekrevende virksomhet
slukte store mengder ved og trekull. I høytliggende skogområder har verksdriften avskoget landskapet for all overskuelig framtid, f eks på Røros.
Gjennom innføring av treforedlingsindustri og overgang til industrisamfunn i
Norge på siste halvdel av 1800-tallet, ble skogen råstoffkilde for papirproduksjon. Mot slutten av 1800-tallet la uttak av virke til ved og trekull, trelast- og
treforedlingsindustrien, parallelt med husdyrbeiting, press på skogene. I 1873
var volumet av tømmerhogsten høyere enn dagens nivå, til tross for at folketallet
i Norge bare var ca 1,8 mill.
Ensidig vekt på høsting av trevirke, kunne ikke fortsette. Skulle den sterkt voksende befolkningen i industrisamfunnet sikres nødvendig forsyning av trevirke
i framtiden, måtte tilveksten i de uthogde skogene øke, og hogsten måtte være
i samsvar med tilveksten. Et skogbruk med bl a planting og pleie av bartrær,
først og fremst gran, var løsningen som ble valgt. I mellomkrigstiden la myndighetene det første banebrytende skogpolitiske grunnlag for et nytt skogbruk.
Den store omleggingen i skogbruket kom etter 1950. Først da nådde teknologi
og kunnskap ut i skogen for fullt. Industrisamfunnet stilte krav om skogkultur
med vekt på produksjon, mekanisering, effektivisering og transportomlegging.
Øks og sag ble erstattet med motorsag, hest og fløting av traktor og skogsveinett.
I dagens samfunn spiller skogen en mindre rolle som energikilde, men behovet
for råstoff til papir og trelast er ikke mindre enn tidligere.
Skogindustrien består av to ulike hovedgrupper; treforedlingsindustri og
treindustri. Treforedlingsindustrien adskiller fibrene i veden. Fibrene frigjøres
mekanisk eller kjemisk til henholdsvis tremasse eller cellulose som brukes til
produksjon av papir. Treindustrien bearbeider heltre i en eller annen form og
produktene er bygningsmaterialer, innredninger og møbler.
I årene fra 1950-1970 var treforedlingsindustrien karakterisert som en meget
forurensende industri, med store utslipp til vann og luft. Utslippene til vann
besto bl a av fiber, oppløst organisk materiale og organiske klorforbindelser.
Til luft var utslippene svoveldioksid, hydrogensulfid, aske og klorgass. En
kraftig strukturomlegging med nedleggelser av bedrifter, investering i prosessforandringer, renseanlegg og nye bedrifter, har gitt radikale miljøforbedringer.
Industrien har avløpsfrie fabrikker som et endelig mål.
Skognæringen (skogbruket og skogindustrien) er vareleverandør til bygningsindustrien, grafisk- og forlagsvirksomhet og kjemisk industri. Det er utviklet en
rekke forbedrete skogprodukter og produkter med nye bruksområder. Skogen
LÆRE MED SKOGEN
41
Skogen og samfunnet
spiller en sentral rolle for sysselsetting og økonomi i distriktene med ringvirkninger til tettsteder og byer. I tillegg har skogen, sammen med resten av naturen,
fått en utvidet oppgave som sted for opplevelse og rekreasjon. Allemannsretten
og store utmarksområder er grunnlaget for norske friluftstradisjoner og to av de
sterkeste kortene for turistnæringen. Mange mennesker driver jakt og fritidsfiske. Storviltet er en betydelig kjøttressurs og av økonomisk verdi for distriktene.
Skogen og kulturen
Kulturarven
På samme måte som norsk flora og fauna
har innvandret fra øst og sør, er norsk kultur
en del av et kulturfellesskap med folk langt
utenfor landets grenser. De store omveltningene, f eks jordbruk og bruk av jern, har
kommet med innvandring av nye folkegrupper.
De nordlige barskogene har gjennom tusener av år vært felles naturtype for folkene i
Nord­Europa – fra Norge i vest til Russland
i øst. I dette «fellesrommet» har folkene
utvekslet måter å bruke skogen på. Arkeologiske funn tyder f eks på at teknikken med å
bygge hus i laftet tømmer, stammer fra øst.
Med grunnlag i havet, skogen og fjellet har
menneskene i Norge skapt sin egenart. Både
bondekulturen og den samiske kulturen særpreges av et nært forhold til skogen og bruk
av trevirke. Skogen ga fiskerbonden bord til
å bygge båter og fjellbonden tømmer til seterhus. Samene kunne bygge lette og sterke
trekonstruksjoner som de trengte til
f eks sleder og teltstenger.
Under dannelsen av et selvstendig Norge på
1800-tallet og fram på 1900-tallet, ble bondekulturens nærhet til naturen satt i fokus.
Norsk treskjærerkunst, trehustradisjoner og
bruksgjenstander i tre ble sterkt framhevet.
Vikingskipene, stavkirkene og gårdstun med
gamle trehus er de sterkeste symbolene på
norsk treteknikk og dekorativ trekunst.
I folkediktningen og kunsten har skognaturen fått en sterk plass. I Asbjørnsen og Moes
Hamar Olympiahall Vikingskipet
eventyrsamling er skognaturen
skildret med tusser og troll og visualisert med Kittelsens tegninger.
Fra nasjonalromantikken kjenner
vi praktfulle malerier fra norsk
skog, f eks Cappelens «Døende urskog». Fra Wergeland, Caspari og
Hamsun til Fønhus, Skjæraasen og
Børli går skogen igjen som tema
og ramme for diktningen.
Stavkirke
Nordmenn er stolte av sin naturog friluftslivtradisjon. De har sterke røtter
tilbake til en nær fortid hvor folk måtte
bruke utmarka for å overleve. Det mest
særpregete norske i denne tradisjonen
– skiene – er kommet fra skogen. Fra
Fridtjof Nansen til De XVII Olympiske
Tømmerhus
Vinterleker Lillehammer 1994, har ski
vært et symbol til verden på norsk identitet og egenart.
Sammen med sjøen og fjellet er det skogen
nordmenn søker for rekreasjon og naturopplevelse. For mange er skogen den lettest
tilgjengelige naturtypen og derfor mest brukt
i hverdagen. Tilretteleggingen for utfart i
Oslomarka og andre bynære skoger viser
den sentrale rollen skogen har for natur- og
friluftslivet.
LÆRE MED SKOGEN
42
Kapittel 4
Allemannsretten
Allemannsretten er grunnlaget for den
norske friluftslivstradisjon. Allemannsretten
bygger på eldgamle rettigheter fra den tiden
høsting i utmarka var livsnødvendig for menigmann, og er bekreftet i de eldste skriftlige
lovene, lagtinglovene. Rettighetene har ikke
endret karakter oppgjennom tidene selv om
omfanget har blitt innskrenket gjennom lov
og forskrifter. Hovedprinsippene i allemannsretten som gjelder utmark, er uttrykt i
friluftsloven.
Utmark er udyrket mark. Den omfatter det
meste av vann, strand, myr, skog og fjell i
Norge. Det er båndtvang for hund i tiden 10.
april-20. august. I tiden 15. april-15. september er det ikke tillatt å tenne bål i eller i
nærheten av skogsmark uten særskilt tillatelse fra den lokale brannsjefen.
Innmark er all dyrket jord; åker, eng, kulturbeite og hage. I tillegg regnes yngre plantefelt, gardsplass, hustomt og industriareal
Næring/Turisme
Jakt/fiskerettigheter
Transport/overnatting
Tilrettelegging
Forskning/
Formidling
Naturstudier
Foto
Undervisning
Turorientering
Turlangrenn
Trening
Idrett
Høsting
Friluftslivet
I Norge fikk bruken av utmarka til rekreasjon en kraftig oppsving med innføringen av
ferieloven i 1947. Etter hvert som privatbilen ble mer vanlig utover i femti-sekstiårene
og folk fikk bedre økonomi og mer fritid,
økte utfarten til sjø, skog og fjell.
De siste tiårene har de mest populære utfartsområdene fått en høy grad av motorisert
ferdsel, utbygging og tilrettelegging. I norsk
friluftslivtradisjon har det enkle friluftslivet
stått sterkt. Stortinget ser det som viktig å
føre videre tradisjonene som setter naturopplevelsen og det enkle friluftslivet i sentrum.
Det er få land i Europa som har så stor
andel registrerte jegere som i Norge. Jaktåret 1994/95 betalte ca 174 000 jegeravgift
til Staten. Om lag 250 000 personer har de
siste årene betalte fiskeavgift for lakse- og
innlandsfiske. Barn under 16 år trenger ikke
betale fiskeavgift til Staten eller grunneier
for stangfiske etter innlandsfisk, unntatt laks,
sjøørret og sjørøye. For barn kan fisking
være et meget motiverende møte med naturen. Fiskearten og størrelsen på fisken spiller
liten rolle. Det viktigste er å få fisk.
Den eldste bruken av
skogen
De første menneskene
Våre forfedre, som var et jeger- og samlerfolk, antas å ha innvandret for ca 10 000 år
siden. De første gruppene kom sørfra over
Skagerak, sørøstfra gjennom Sverige til
Østlandet og gjennom Finland og Kolahalvøya til kysten av Finnmark og Troms. Fra
disse tre innvandringsrutene regner man med
at menneskene har spredd seg videre langs
kysten i vest.
Friluftsliv
«naturopplevelse»
Jakt/
Fiske
Bær/
sopp
som innmark. En bør søke nærmere informasjon om allemannsretten og lokale bestemmelser i kommunen
Rekreasjon
og
trivsel
Helsevern
Friluftslivet og tilgrensende virksomheter
Kilde: Omarbeidet etter Tellnes
Steinalderfolkene fant fram til områder hvor
naturen var gavmild. I perioder med kaldt
klima eller lite mat, må en regne med at enkelte grupper døde ut eller forlot landet. Det
LÆRE MED SKOGEN
Skogen og samfunnet
anslåes at Norge under steinalderen hadde
en befolkning som kunne svinge fra noen
hundre til noen tusen mennesker.
Noen grupper holdt til ved kysten og de
indre fjordstrøk. Havet ga sesonger for fisk,
fugl og andre sjødyr. Mellom sesongene var
fjæra et sikkert spiskammer. I tillegg var vinteren mildere ved kysten enn i innlandet. Andre grupper tilpasset seg innlandet og streifet
omkring i viltets trekkveier. Rein og elg var
krevende å jakte på, og innlandsfolket måtte
utnytte all mat naturen hadde å by på: bl a
fisk, småvilt, bær, sopp. Ved boplasser på
Hardangervidda er det funnet fem-sekstusen
år gamle ørretbein. Funnstedene tyder på at
fisken var utsatt. Menneskets lange praksis
med å spre fisk har spilt en grunnleggende
rolle for fiskeartenes utbredelse.
For å overleve må innvandrerne ha kjent
til bruk av ild. De første menneskene som
mestret ilden, trengte skogen. Trevirke er
energirikt og steinaldermenneskene laget ild
de kunne varme seg ved, steke og koke mat
på og holde ved like. Skogen ga ikke bare
brensel. Den ga ly for vær og vind, materialer til våpen og redskaper samt vilt og
spiselige planter og bær.
Jegerfolkets bruk av trevirke var ingen
merkbar belastning for skogen. Konsekvenser for skogen ble det først etter hvert som
menneskene for ca 6 000 år siden ble bofaste
og begynte å ta de beste voksestedene til
jordbruksland.
Den første kulturpåvirkning i skogen
Klimaet i Norge var som i Danmark og
Nord-Tyskland i dag. Det varme og fuktige
værlaget lokket nye folkegrupper til landet.
Innvandrerne lærte noen av jegergruppene å
dyrke jorda og holde det første tamme feet;
sau og storfe. Gradvis smeltet de to samfunnsformene sammen.
De første fangstanlegg for elg ble bygget
i denne tiden. Fangstanleggene lå på indre
Østlandet og i Trøndelag og besto av kilometerlange og to meter høye sperregjerder
(skigarder) på tvers av elgens trekkveier.
I sperregjerdet var det åpninger med dype
elggroper. Fangsten pågikk vår og høst når
elgen var på trekk mellom sommer- og vin-
terbeite. Fangstanleggene for elg ble brukt
helt opp på 1600-1700-tallet og vitner om
elgens betydning som viltressurs.
Jordbruket startet ved Oslofjorden og spredde seg langs kysten av Sør-Norge, oppover
flatbygdene og dalene og innover i fjordene.
Der vokste den varmekjære lauvskogen
som i flere tregenerasjoner hadde omdannet
Fangstgroper for elg, Hirkjølen i Ringebu.
jordsmonnet til næringsrik brunjord. Skogen ble brent for å gi plass til dyrking av de
første kornslagene; hvete og bygg. Å la ilden
rydde skogen sparte bonden for mye arbeid.
Samtidig ble jorda tilført næring. Siden jorda
ikke ble gjødslet, ble den utpint i løpet av få
år, og ny skog måtte brennes. Denne driftsformen kalles svedje-bruk eller svibruk.
Overgangen fra et rent jeger- og samlerliv til
en kombinasjon med jordbruk ga mer mat til
menneskene, og folketallet begynte å stige.
I skogen hentet bonden emner til jordbruksredskap, husgeråd og våpen. De få funn
av bronsegjenstander som er gjort i Norge,
tyder på at bronse ikke ble brukt til arbeidsredskaper. Flintøksa ble brukt til å felle trær
fram til jernøksa tok over. Med flintøksa var
hogst og bearbeiding av tømmeret tidkrevende, og bruken av bygningstømmer var
begrenset. I bronsealderen bygde folk store
langhus som ga husrom både til folk, fe og
avling. Veggene var av stein, jord og torv.
Tømmer ble først og fremst brukt i taket.
De dyrkede arealene var forbeholdt korndyrking. Bygningstømmer og mindre virke til
brensel og gjerding ble hogd i skogen rundt
gården. Dertil ga skogen beite og vinterfór i
form av gras, lauv og bark til buskapen. Utglisning av skogen var en fordel for husdy-
LÆRE MED SKOGEN
43
44
Kapittel 4
rene fordi gras- og urteveksten økte. Gradvis
ble det skogløse områder inntil gårdene.
Saltbrenning
Velstanden som jordbruket førte med seg,
stimulerte byttehandel og håndverk. Saltet
ble tidlig et livsnødvendig konserveringsmiddel for kjøtt og fisk. For folket ved
havet ble saltet et viktig eksportprodukt, og
nettopp saltkoking var antakelig vår første
industri. Markedet var det nære innland
og steder rundt den saltfattige Østersjøen.
I sagatiden var det “saltkarlar” som kjøpte
ved og solgte salt. Både Gulatingsloven og
Frostatingsloven regulerte retten til saltbrenning. Kirken tok tiende av saltbrenninga, og
landskyld (skatt til kongen) kunne betales
med salt.
Saltbrenningen tok hardt på furuskogen. Det
gikk med tre favner ved til å dampe inn sjøvann til ei tønne salt. I Fosnes i Nord-Trøndelag ble det omkring 1775 produsert
800-900 tønner med salt årlig. På Valløy
ved Tønsberg var saltverket i drift til etter
år 1800. Da ble torv brukt til brensel fordi
verkets skoger var uthogd.
Tjære og garvesyre
Ved siden av salt, ble tretjære tidlig handelsprodukt og betalingsmiddel. Gulatingsloven
regulerte retten til tjærebrenning og sier om
leilendingen: “Tjøre skal han ikkje brenna
meir enn det han treng til å breda skipi sine
med”. I 1643 la Kongen ned forbud om
hogst av furuskog til tjærebrenning. Bare
stubber, røtter og vindfall var tillatt å bruke
til virke i tjæremilene.
Bark inneholder garvesyrer som ble brukt
til garving av huder og skinn og barking
(impregnering) av seilduk og garn mot råte.
I 1442 fikk skomakerne i Oslo full frihet
til å kjøpe bark. Det ble brukt bark fra gran
og bjørk, og aller helst fra eik. Kongen av
Danmark-Norge så på bruk av bark som en
trussel mot framtidig tilgang på eiketømmer.
I perioder vekslet det mellom eksportforbud
og ekstratoll på eikebark. Eikebarken var
viktig for garveriene og en godt betalt vare.
Først da kjemiske garveekstrakter tok over i
1905 ble barken utkonkurrert.
Jernvinna
Klimaforverringen som startet ca år 500 f Kr
var så langsom at folk knapt nok merket den.
Jernet som kom i daglig bruk her i landet
omkring år 500 e. Kr., var med å sette fart på
samfunnsutviklingen. Fra vikingtiden og helt
fram til svartedauen økte folketallet som i år
1 300 er anslått til 400 000 mennesker.
Myrmalmen var råstoffet for framstilling
av jern. Ved og trekull i store mengder
var nødvendig i framstillingen. Igjen var
det skogen som gjorde framskrittet mulig.
Utvinningsmetoden ble kalt jernvinna.Ved
ble brukt til å røste malmen. Røstingen var
en bearbeidelse av myrmalmen ved brenning før metallet ble vunnet ut. Røstet malm
og trekull ble deretter lagt lagvis i en sjaktovn bygd av leire (jernvinne/blæstergrop).
Trekullet smeltet malmen og var nødvendig
i den kjemiske prosessen som omdannet
jernoksidet i malmen til metallisk jern.
Hovedtyngden av jernvinneanleggene finner
en i de indre dalene og lavfjellsområdene på
Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. Anleggene ble plassert i nærheten av malmholdige
myrer. Ved og trekull til jernvinnene ble
hogd og brent i skogen rundt anleggene.
I middelalderen var det utstrakt handel
Rekonstruert jernvinne fra Dokkfløy
med jern fra myrmalm produsert i Valdres,
Gudbrandsdalen, Østerdalen, Jemtland og
Herjedalen.
Omfattende jernvinneanlegg fra middelalderen ble avdekket i forbindelse med utbyggingen av Dokkfløymagasinet mellom Nordre
Land og Gausdal kommune i Oppland på
LÆRE MED SKOGEN
Skogen og samfunnet
slutten av 1980­-tallet. Gjennom utprøving
med rekonstruksjoner av jernvinna ved
Dokkfløy brukte arkeologene ca 0,17 m3
ved til trekull for å lage ett kilo jern. Ved til
røsting er ikke medregnet. Forsiktige anslag
tyder på at det kan være produsert 50 tonn
jern på anleggene over en periode på 450500 år.
Vinterbeite og skog lot seg vanskelig kombinere. Om vinteren visner det meste av undervegetasjonen i skogen ned. Dyrene gikk da
løs på buskvegetasjon og ungskog. Skogen
gikk ut og ble erstattet av gras- eller lynghei.
Forskning på Norhordlands lyngheiområder
viser en tilpasning av jordbruket til det skogløse landskapet. Kystfolket i Norge utnyttet
I de første periodene en brente jern på Dokkfløy, ble furu foretrukket. Grana innvandret
ikke til området før utpå 1400-tallet. Før den
tid besto skogen av furu og bjørk. I de siste
jernvinneperiodene gikk de over til å bruke
bjørk. Gjennom de mange hundreårene som
produksjonen pågikk, regner en med at furuskogen nær anleggene har blitt brukt opp.
Mangelen på furu tvang menneskene til å
bruke bjørk. Etter hvert som bjørka ble hogd
må landskapet rundt anleggene ha blitt åpne
hogstflater.
Med svartedauen døde jernvinnedriften ut
nesten over hele landet. Fra 1500-tallet kom
jernverkene med masovn og jernsteinmalm i
bruk i Norge. I noen få bygder ble jernvinna
(Evenstadovnen) brukt fram på 1800-tallet.
Klimaforverringen og beitebruken
Klimaforverringen sammen med kulturpåvirkningen var årsak til skogens tilbakegang
langs kysten og i fjellet. Framover i vikingtiden ble trolig områdene nær gårdene for
små til å gi nok fór og beite til en voksende
buskap. Setring ble vanlig. Fjellskogen ble
tatt i bruk. Det er sannsynlig at jernutvinning
og seterdrift gikk hånd i hånd. Allerede på
denne tiden kan bruk av skogen ha presset
skoggrensa nedover der setrene har ligget
nær skoggrensa.
Det var langs kysten at skogen ble utsatt for
sterkest press fra mennesket. Dannelsen av
den atlantiske lyngheien (heden) som strekker seg langs kysten fra Portugal til Troms,
har pågått både før og etter klimaforverringen. Kystlyngheiene på Vestlandet ble
til i romertiden (500 år f. Kr.). I strøk hvor
klimaet var egnet til å ha husdyrene på beite
hele året, gikk det hardt utover skogen. En
regner med at skogen forsvant i dette området som et resultat av klimaforverringen,
kombinert med vinterbeiting, lyngsviing,
lyngslått og torvstikking.
Kart over den atlantiske lyngheien.
Kilde: Etter Gimmingham 1972.
heiene på lignende måte som folkene lenger
sør og vest i Europa. Lyngheiene produserte mindre mat til buskapen enn skogen.
Men dette ble kompensert ved å nytte større
arealer og systematisk lyngsviing for å øke
næringsverdien i beitet. I mangel av skog,
måtte folk stikke myrtorv til brensel.
Hus- og båtbygging og trelasthandel
Jernøksa gjorde det mye lettere å felle trær.
Gradvis ble menneskene flinkere til å bygge
bærende konstuksjoner av tre. Rundt år 1000
ble lafteteknikken kjent. Behovet for tømmer
økte. Gården fikk etter hvert mange hus til
ulike formål – våningshus, stabbur, fjøs, løe,
stall, smie, kvern, naust, uteløer og seterhus.
Med jernøksa ble det lettere å hogge bord av
tømmeret. Bordene ble materialer for vikingskipene. Ingen andre folk på Atlanterhavskysten av Europa hadde båttyper som kunne
LÆRE MED SKOGEN
45
46
Kapittel 4
måle seg med vikingskipene i åpent hav. En
viktig forutsetning for Norges storhetstid i
vikingtiden og ut i middelalderen var lagt.
De små norske eikeskogene ble med tiden
uthogd og har siden ikke tatt seg opp.
Den første trelasteksporten kom igang på
1200-1300 tallet. Det var tømmer og huggenbord fra kystskogen. En stokk ga to
huggenbord. Stokken ble delt med kiler og
halvdelene ble flathogd på utsiden. Trelasten gikk til skogfattige områder rundt
Nordsjøen; Jylland, Flandern, Nederland og
Øst-England.
Økende bruk av skogen
Skogen blir ettertraktet og Kongen vil
styre
Fra 1500-tallet og fram mot vår tid skjedde det en sterk utvikling i Europa. Økende
folketall, nye kunnskaper og ny teknologi,
kriger og framveksten av stormakter, la et
sterkt press på Europas naturressurser. Norges naturressurser fikk økende betydning for
de folkerike landene lenger sør.
Europas byer trengte trematerialer til oppbygging etter kriger og branner. Stormaktene
hadde behov for eik til å bygge marine- og
handelsfartøyer. Norsk trelast ble en ettertraktet vare. Trevirke spilte også en nøkkelrolle i utnyttelse og videreforedling av
andre norske naturressurser, f eks til bryting
og videreforedling av malm. Den økende
etterspørselen etter trevirke førte til rovdrift
på skogen i enkelte områder i Norge.
Etter Reformasjonen i 1537 tok Kongen
eiendomsrett til kirkegodsene. Kongen fikk
betydelig større makt til å styre næringliv og
økonomi. Lover og reguleringer om hogst
og handel med skog og skogprodukter ble til
for å ivareta Kongens interesser. Av hensyn
til den dansk-norske marinen og utenrikspolitikken ble det restriksjoner på hogst og
eksport av eikelast og tømmer til master.
Eikeskogene på Sørlandet lå høvelig til for
utskiping. På kontinentet lå derimot eikeskogene i innlandet. Dette ga et fortrinn til
norsk eikelast. Eika er vanskelig å fløte og
tung å kjøre. Fraktkostnadene på kontinental eik ut til skipsverftene langs Europas
kyst, ble dyrere enn sjøfrakten på norsk eik.
Gammel arbeidstegning av emner til skipsvirke.
Kilde: «Skogen i Agder» av Andreas Vestad.
På 1500-tallet var det flere eksportforbud på
norsk trelast fordi Danmark skulle ha førsteretten til trelasten. Det allmenne eksportforbudet måtte Kongen snart gi opp. I siste
halvdel av 1500­-tallet var trelasteksporten
blitt så viktig for norsk næringsliv at den
ikke var til å stoppe. I tillegg ga den inntekter til Kongen og overskudd på handelsbalansen.
På 1600-tallet ble Kongens interesse for skogen sterkere. Eneveldet ble innført i 1660 og
Kongen overlot embetsverket å styre istedet
for adelen. Embetsverket prøver å dirigere
skognæringene. Av milepæler i denne tida
kan nevnes; byprivilegiene 1662, «Skovordinansen» 1683 og sagbruksprivilegiene 1688.
I « Skovordinansen til Skovens desbedre
Conservasjon udi Norge» uttrykkes det uro
for skogressursene; Skogene «have meget
aftaget» – « paa adskillige Steder utilbørligen bleven udhugne»
Den første opptakten til planmessig skogstell
kom et stykke ut på 1700-tallet. Tyske forstfolk med fagkunnskaper om foryngelse og
LÆRE MED SKOGEN
Skogen og samfunnet
stell av skog ble sendt til Norge. En offentlig
skogadministrasjon, Generalforstamtet, med
sete på Kongsberg, ble nedsatt. Embetsverket var imot skogadmini-strasjonen, og
det faglige skogsynet måtte vike for sosiale
særinteresser. Generalforstamtet ble nedlagt.
Vassaga – en revolusjon
Vassaga kom i bruk i Norge på begynnelsen
av 1500-tallet. Oppgangssaga, hadde et om
lag to meter langt sagblad festet i ei solid
treramme. Ramma med bladet ble med stor
kraft presset opp og ned ved hjelp av et vasshjul. Tømmerstokken ble ført mot sagbladet
på en benkeplate som gikk på ruller.
«Kraftsaga» revolusjonerte produksjonen
av bord. Tidligere var dagsprestasjonen for
mann med dreng ei tylft (tolv tømmerstokker) om dagen. Hver stokk ga to huggenbord. Med vassaga klarte samme mannskapet tre tylfter, og syv til åtte bord fra hver
stokk.
De fleste sagbrukene var ikke store. Vestlandet var dominert av små bondesager som
utnyttet mindre elver og flombekker. I Skien,
Larvik, Moss, Eiker og Modum var det tidlig
konsentrasjoner av sagbruk. I Mosse-elva lå
Oppgangssag med sju blad. Saga står på Norsk
Skogbruksmuseum på Elverum.
det i en rad over 50 vassager etter hverandre.
De fleste store sagbrukene i Norge var eid
av Kongen. Rundt 1650 var det ca 1 750
sagbruk i landet.
Trelasteksporten «tar av»
Trelasten seilte bokstavelig talt opp
som Norges viktigste eksportprodukt på
1500-1600-tallet. Markedene lå i første
rekke rundt Nordsjøen, men norsk trelast
gikk også til Portugal, Spania og Italia. Den
internasjonale trelasthandelen i Europa var
dominert av norske massevarer til husbygging, grunnarbeid, gruver og diker. Trelast
fra de skogrike landene rundt Østersjøen
kunne ikke konkurrere med den norske på
grunn av lange frakter og Øresundstollen.
Trelasten ble hentet av hollendere og hanseater. Norsk sjøfart var kommet i skyggen av
utlendingene. Da hansatiden var over og den
hollandske sjøfarten gikk tilbake mot slutten
av 1600-tallet, tok norske og engelske skuter
over en større andel av trelastfrakten. De
britiske øyene ble et økende marked.
Bøndene var trelasteksportørene omkring
1500. De sto for drifta fram til utskipningshavna og enkelte seilte selv med trelasten til
utlandet. Etter hvert som skogen ble uthogd
i kystbygdene, ble det nødvendig å hente
tømmer fra innlandet. Den lange tømmerdriften ned til kysten krevde samordning
og kapital. Trelasthandelen kom over på
hendene til kjøpmenn og rikfolk. De skogrike vassdragene ble bygd ut for fløting, store
sagbruk ble bygd i nedre del av elvene og
utskipingen ble samlet til elvemunningene.
Mange av byene langs kysten er grunnlagt
på trelasteksport, f eks Drammen, Halden,
Skien, Arendal, Molde, Namsos og Mosjøen.
Det ble interessekamp om den lukrative
trelasteksporten. Byprivilegiene ga hver
by et omland (sirkumferens) hvor byens
handelsmenn hadde enerett til handel. Etter
hvert som nye steder fikk kjøpstad- eller
ladestedrettigheter oppsto det drakamp om
grensene for handelsomlandet. Innføringen
av sagbruksprivilegiene ga enerett til å skjære tømmer til eksport.Ved hjelp av privilegiene begrenset Kongen skurden i 1688 fra ca
6,8 mill til ca 3,4 mill bord i området fra Sira
til Svenskegrensen. På Vestlandet og i Trøndelag fikk de skjære fritt, til tross for at her
kunne faren for uthogging av skogen være
størst. Det avgjørende motivet for restriksjonene var økonomiske. Eksporten kom på
færre hender og prisene kunne drives opp
ved salg til utlendingene. Trelastaristokra-
LÆRE MED SKOGEN
47
48
Kapittel 4
tiet er de familiene blitt kalt som i løpet av
1700-tallet og et stykke ut på 1800-tallet
tjente seg rike på trelasthandelen.
fløtingen. Egne mannskaper, fløterlag, fløtet
tømmeret ned til hovedelva og videre til
sagbrukene.
Elvene åpnet skogene
Nøkkelen til utnyttelse av skogen ligger i
mulighetene til å få tømmeret ut. Gradvise utbygginger og jevnlig vedlikehold av
fløtingsveiene opp gjennom århundrene,
gjorde elvene til et effektivt transportnett for
tømmer. På begynnelsen av 1900-tallet var
så godt som alle fløtbare side-elver (tverrelver) i skogdistriktene tatt i bruk til fløting.
Fløtingsdammer, tømmerrenner, kanaler og
utbedringer i elveløpene var arbeider som
lettet fløtingen. Noen steder i landet ble
omfattende anlegninger bygget, f eks kjerraten i Åsa like etter år 1800. En kjerrat er et
kjettingspill for transport av tømmer. Kjerraten i Åsa var drevet av mange vasshjul. Den
trakk tømmer fra Steinsfjorden (64 moh) i
Tyrifjorden opp til Storflåtan (454 moh) i
Bogstadvassdraget i Nordmarka. Kjerraten
ble bygd av Peder Anker på Bogstad fordi
han trengte mer tømmer til sine nye sager i
Lysakerelva. Sørkedalen og traktene nordover var nærmest uthogde. Derfor kjøpte
Anker skoger i Land og Valdres. Tømmeret
fra skogene ble fløtet nedover vassdragene
til Tyrifjorden og løftet over i Bogstadvassdraget ved hjelp av kjerraten i Åsa.
Fløtingstømmeret ble barket i skogen. Barket tømmer flyter lettere enn ubarket. Om
vinteren ble hogsten utført og tømmeret kjørt
med hest fram til velteplass ved nærmeste
fløtbare elv. På velteplassen ble tømmeret
målt og skogeierens og tømmerkjøperens
merker ble slått i endene på tømmeret. For
å øke elvas evne til å bære tømmer, ble det
bygd fløtingsdammer ovenfor velteplassene. Det ga ekstra vann til tverrelvene under
N
Fløtningsdammer
Fløtningsinnretninger
Katnosa
Kjerraten
i Åsa
Maridals
vassdraget
Storflåtan
Til Steinsfjorden
Hakkloa
Kikutstua
Søndre
Hegglivatn
Kobberhaughytta
Bogstadvassdraget
Bogstadvannet
Skjærsjøen
Maridalsvannet
OSLO
Registrerte dammer og andre fløtningsinnretninger i Nordmarka 1973 - 76.
Kilde: T.M. Holmen
Dimensjonshogst i veiløse skoger
Utover på 1700-tallet kjøpte byborgerne
skog i de indre og øvre skogsbygdene.
Dimensjonshogst i kombinasjon med stor
etterspørsel krevde stadig nye skogarealer.
Ved dimensjonshogst hogg en bare de største
og beste trærne. Resten lot en stå igjen.
Denne form for hogst utglisnet skogen, og
den naturlige gjenveksten gikk meget sent.
For å gi en bestemt mengde tømmer, krevde
dimensjonshogsten bruk av størrre skogarealer enn dagens skogbruk.
Hogst og kjøring ble utført om vinteren, og
hoggere og kjørere kunne ligge ukesvis i
tømmerskogen. Øksa ble brukt til felling,
kvisting og barking. Den første saga, stokksaga eller tomannssaga, kom ikke i bruk før
mot midten av av 1800-tallet. Skogsarbeiderne måtte ta til takke med overnatting i enkle koier og noen ganger under en gapahuk
med en nying til varme gjennom vinternatta.
Fløtingen og hesten gjorde skogsdriften
uavhengig av vei. Det var lettest å ta seg
fram med hest og tømmerlass om vinteren.
Hesten kunne ta seg fram i relativt ulendt
skogsmark dersom trasévalget var gjennomtenkt og lasset var lite. Transporten og
nattekulda lagde hardpakkede snøveier. De
gamle hesteveiene som ikke er bygd om til
LÆRE MED SKOGEN
49
Skogen og samfunnet
4,5
3,5
Folketallet i Norge
2,5
1,5
1994
1970
1950
1930
1900
1845
1801
1875
Folketallet utenfor byer og
tettbygde strøk
0,5
Rundt 1850 var folketallet på landsbygda likt med hva det er idag.
Kilde:
2,2
Husdyr i mill
Småfe
1,8
1,4
Storfe
1,0
0,6
Geit
0,2
Utviklingen av husdyrtallet, storfe, sau og geit, fra 1600-tallet
og fram til idag. Kilde: SSB
snauhogd, og en måtte søke lengre ut fra
setra etter ved.
Gjenveksten av skogen i de nære hogstområdene ble holdt nede av beiting og husdyrtråkk. Også skog langt borte fra setra, ble
merket av beiting og tråkk. Gradvis ble det
skapt et kulturlandskap som strakte seg fra
setervollen og langt ut i skogen.
I fjellbygder der setrene var samlet i seter-
LÆRE MED SKOGEN
1995
1960
1975
1930
1900
1875
1845
År
1723
Klimaforverring og seterbruk presset
skogen tilbake
I perioden 1650-1850 var det store uår i
jordbruket. Klimatisk kalles tiden fra ca
1600 til ca 1900 «den lille istiden» fordi
isbreene vokste. Til tross for mange dårlige
somrer og mye ufred, vokste jordbruksproduksjonen sterkt i denne perioden. Særlig
ble det satset stort på husdyr. Den voksende
befolkningen fant det gunstig å vektlegge
feholdet mer enn åkerbruket. Feholdet hadde
størst betydning i fjellbygdene, på Vestlandet
og i Nord-Norge fordi folk var avhengig av
å importere korn. Fór til dyrene hentet en
fra store utmarksarealer, og seterbruket var
letteste vei til vekst i jordbruket.
Seterbruk er et kompromiss mellom det bofaste åkerbruket og den nomadiske fedriften
flere steder i verden. I Norge har seterbruk
vært drevet siden før vikingtiden. Fra 1650
ble det bygd mange nye setrer, og setermarka gikk lengre inn i utmarka enn tidligere.
I mange bygder var det vanlig med både en
heimestøl og en langstøl. Setermarka ble
brukt på tradisjonell måte; buskapen beitet
fritt, slåttemark på setervollen ble gjerdet inn, gras og lauv ble høstet i utmarka,
gjerdemateriale og ved ble hogd i skogen
rundt setra. Forbruket av ved til ysting og
Folketall i mill
1701
Folketallet vokste på landsbygda
I 1665 bodde om lag 93 prosent av folket
på landsbygda og levde mer eller mindre av
naturalhusholdning med basis i gårdsdriften
– fiskerbønder langs kysten og skogbønder
i innlandet. Ved folketellingen i 1801 bodde
fremdeles 90 prosent av folket på landsbygda. Det var blitt 40 prosent flere gårdsbruk.
En økning som hovedsakelig skyldtes gårddeling. Staten prøvde å skaffe tilveie mer
dyrkingsjord ved å organisere nyryd-ding.
Men den beste jorda var allerede tatt i bruk.
De som ville rydde jord måtte enten flytte til
statsgrunn langt inne i utmarka eller tegne
husmannskontrakter med bønder. De fleste
gjorde det siste og ble tildelt mark i bondens
heimeskog.
innkoking av myse var stort. Det ble regnet
en halv favn ved (1,2 m3) per ku i løpet av
sommeren. Med årene ble skogen nær setra
1665
moderne skogsveier, er knapt nok synlige i
terrenget idag. Det trengs et øvet øye for å
se spor etter gammel skogsdrift. Det mest
synlige bevis på at det har vært skogsdrift i
de innerste veiløse skogene, er fløtingsdammene og andre fløtingsinnretninger.
50
Kapittel 4
grender, forsvant skogen på 1700-1800-tallet. Den gangen setrene ble anlagt, lå de i
fjellskogen. På grunn av klimaforverring ble
samtidig den generelle skoggrensa i fjellet
presset nedover i hele landet. I lavlandet ble
ikke følgene for skogen så dramatiske. Avskogingen av de ytre kystområdene mot vest
hadde skjedd tidligere og er allerede omtalt.
I skogrike distrikter ble nærmeste delen av
heimeskogen og skogen rundt setrene forringet. Beitebruken, sammen med dimensjonshogsten, skapte en glissen og småvokst skog
hvor foryngelsen gikk seint.
Berg- og smelteverkene var avhengig av
skogen
På 1500-tallet fikk en de første berg- og
smelteverk i Norge. Men driften kom for
alvor i gang på 1600-tallet, f eks Kongsberg
Sølvverk (1624), Røros Kobberverk (1644)
og flere jernverk. Verkene førte til stor etterspørsel av trevirke.
I gruvene ble berget brutt med fyrsetting.
Ved ble stablet mot fjellet og tent på. Etterpå
ble vann slått på det varme fjellet, slik at
det sprakk og kunne brytes løs. Fra midten
av 1700-tallet ble største delen av malmen
sprengt ut med krutt og bruken av setteved
gikk kraftig tilbake. Trekull ble brukt til å
smelte malmen og vinne ut metallene.
For å sikre metallproduksjonen ga Kongen
alle verkene priviligerte retter til skog innenfor sitt område (sirkumferens). Verkene var
likevel i konstant energikrise. Umettelige behov for ved og trekull gjorde store innhogg
i skogen. Der verkene lå nær den naturgitte
skoggrensen ble skogen presset nedover og
har ikke vendt tilbake.
«Fra fjeldskogen. Her var tæt skog i mands
minde. Nu er her for altid nakent fjeld»
Kilde: Agnar Barth 1916
I 1914 fortalte en skogeier fra Agder hva
fravær av beitedyr, særlig geit, kan bety for
skogen:
«Skogen dreg seg no tett innåt innmarksgjerda og hoppar jamvel over gjerda, og set
seg på udyrka innmark. For skogane har
vorte fri det verste skadedyret, geita. Geita
held godt snau den beste skogmarka i vide
strekke ikring i kvar bygd. Nå gror skogen
til som åker på slike stader, for det er om lag
20 år sida geitekjeften fekk gnage vekk furuog granplantene.»
Tilbakegangen i seterbruken og utmarksbeiting, særlig etter 1950, er årsaken til at
setermark og annen beitemark nå gror til
med skog. Redusert beitebruk og en mulig
klimabedring har hevet skoggrensen i fjellet
noen titalls meter.
De norske jernverkene hadde sin blomstringstid på slutten av 1700-tallet. I alt var
det 17 jernverk med til sammen 22 masovner i drift. Masovnene var store tårnlignende
sjaktovner som ble fylt med røstet jernsteinmalm og trekull. Jernverkene lå på Østlandet
og Sørlandet. På grunn av konkurranse fra
billig utenlandsk jern som ble smeltet med
koks fra steinkull i stedet for trekull, var de
fleste masovnene nedlagt innen 1870.
Fram til 1900 var om lag 3,5 mill tonn
jernmalm drevet ut. Et flertall av verkene
lå i områder med stor trelasthandel, og det
ble konkurranse med sagbrukene om skogen. Sannsynligvis tok sagbrukene et større
volum trevirke enn jernverkene.
I tillegg til jernverkene var det teglverk,
glassverk, kalk- og brennevinsbrennerier som også brukte store mengder ved og
trekull. De fleste verkene og brenneriene lå i
områder med relativt god gjenvekst av skog.
I disse områdene ligger et utall av kullmiler skjult under mose og torv og vitner om
omfanget av trekulldriften.
LÆRE MED SKOGEN
51
Skogen og samfunnet
Det var i skogene til Røros Kobberverk den
mest varige skaden ble gjort. Sirkum-ferensen rundt Røros hadde en radius på fire
gamle norske mil (ca 45 km). Allerede etter
26 år med drift var det snauhogd 25 km ut
fra Røros. Bøndene fikk forbud mot å holde
geiter. De kunne heller ikke ta lauv til husdyrfór. Ung bjørk og furu skulle spares og
andre treslag måtte brukes til ved og skigard. For å stanse ulovlig hogst ble det slått
ned merkepåler langs sirkumferensen, men
avskogingen bare fortsatte.
På grunnlag av verksarkivet er det forholdsvis sikre tall for hva som gikk med av skog
fra år til år. I perioden 1646 til 1655 brukte
Røros Kobberverk totalt om lag 250 000 m3
trevirke. Det tilsvarer snauhogst av mellom
30 og 50 km2 god furu- og
bjørkeskog.
Trondheim
Selv om hogsten av setteved
gikk tilbake etter hvert som
det ble brukt mer krutt i gruvene, lettet ikke trykket på
skogen. Malmen kunne brytes hurtigere med krutt enn
setteved. Settevedhogsten
ble erstattet av økt hogst av
trekullvirke for å smelte de
økte malmmengdene. Dette
viser at hensynet til kopperproduksjonen veide tyngre
enn hensynet til skogressursene.
Allerede i begynnelsen av
1700-tallet var skogen rundt
Røros så uthogd at de måtte
ta mesteparten av virket
utenfor sirkum-ferensen.
Til tider kom Rørosverket i
konflikt med andre bergverk
om retten til skog, f eks
Tydalsverket og Foldalsverket. Stadig var det strid med
bønder som ble anklaget for
ulovlig hogst til eget forbruk. Samene ble beskyldt
for at reinsflokkene gjorde
skade på ungskogen.
Skogfinnene – svedjing som etnisk kjennetegn
På 1600-tallet slo finske innvandrere seg ned
i øde skogstrekninger (Kongens allmenning)
på indre Østlandet. Særlig i grensetraktene
til Sverige, men også i andre lite befolkede
skogområder på Østlandet. Fra gammelt av
ble disse fjerne skogene utnyttet av bygdefolket til jakt og fiske og til setermark i
dårlige år.
Finnene brakte med seg et høyt utviklet
svedjebruk (bråtebruk) tilpasset granskogmark. De ble kalt skogfinner eller rugfinner
og var spesialister på å dyrke en flerårig
rugsort kalt skogsrug. Kombinasjonen av
svedjing (bråtebrenning) og skogsrug kunne
N
Selbu
Tydal
Støren
Ålen
Aursunden
Røros
Tolga
Feragen
Os
Tynset
Femunden
Isteren
0
1
2
3 mil
Solensjøen
Drevsjø
Rendal
Idre
Särna
Trysil
Skogtraktene som Verket på Røros hentet skog fra, er skravert. Sirkellinja er sirkumferensen.
Kilde: S. A.
LÆRE MED SKOGEN
52
Kapittel 4
gi en overraskende god førsteavling i den
sure humusrike og utvaskede podsoljorda.
Frodig sør- og vestvendt granskog var den
beste svedjemarka. Åtte til 15 år før svedjing
i storvokst barskog, ble trærne ringbarket.
Større furuer fikk derimot stå urørt. Ringbarkingen førte til at trærne tørket ut og døde.
Ett til to år før svedjing, ble skogen felt og
kvistet. Alt ble spredd utover marka for å
Lillehammer
ma
Mjøsa
m
Glo
Hamar
Grue
sure humusen. Det konserverte organiske
materialet i humusen ble nå tilgjengelig for
mikro-organismene som omdannet humusen
til plantenæring. Næringsstoffene fra asken
og den omdannede humusen ble gjødsel for
rugen. Utover sommeren og høsten vokste
rugkornene til brede grastuer. Neste sommer
utviklet rugtuene strå med aks. Hver tue
kunne ha 40-80 aks. Beretninger kan fortelle
at bråterugen kunne gi opptil 120 fold.
Etter å ha utnyttet svedjen i 6-8 år var jorda
utpint, og bråtebrukeren måtte se seg om
etter nytt land. Derfor hadde en finnefamilie
flere rugbråter (svedjefall) på gang i skogen.
Driftsformen krevde store arealer, og det var
mange kilometer mellom boplassene. Etter
noen tiår var den beste skogen svedjet, og
familien måtte bryte opp og søke nye skogområder. Denne halvt nomadiske tilværelsen
førte til territorielle konflikter med både
bygdefolk og andre finnefamilier. Det hendte
at finner som prøvde å etablere seg, fikk
boplassen revet og brent.
Myndighetene og bygdefolket var preget
Kongsvinger av mistro og til tider uvilje mot finnene. De
Krødsherad
norske bøndene hadde før finneinnvand-ringen hatt skogene for seg selv. Nå kom de i
en interessekonflikt med finnene som drev
jakt og fiske og brente skogen. Bøndene
klaget til Kongen og bad om restriksjoner på
finnenes bruk av skog.
Oslo
100 km
Finnebosetningen på Østlandet i følg finnemantallet av 1686. Kilde: P. M. Tvengsberg, 1985
tørke og for å få ilden godt ned til bakken.
For å få best mulig vekstforhold for rugen,
fulgte finnene gamle værmerker og brant
bråten midtsommers rett før regnvær. Rugen
ble sådd i den løse asken innen regnet kom.
Aske og regn ga lut som nøytraliserte den
I følge skogforordningen av 1683 skulle
skogfinner og løsgjengere som brant bråte
miste livet. Men på denne tiden var armeen
avhengig av rugen og myndighetene hadde
interesse av at svedjingen forsatte. Futen på
Grue i Finnskog hadde ingen interesse av
å straffe finner som betalte landskatt. Skattelistene viser at finnene hadde meget god
økonomi i forhold til bygdefolket som slet
med krig og uår. Etter hvert begynte bygdefolket å ta etter finnenes svedjeteknikk.
Da trelastaristokratiet på 1700-tallet nådde
inn i de «øde» skogene ved hjelp av fløting,
ble kampen om skogen skjerpet. Mange
steder ble svedjingen effektivt hindret, og
mange finner tok seg arbeid som tømmerhoggere og fløtere. Da mange finnefamilier
ble selveiere utover 1800­-tallet, tok svedje-bruket seg noe opp. Den siste svedjinga
LÆRE MED SKOGEN
Skogen og samfunnet
Finnefamilie i arbeid med bråtebrenning.
ble gjennomført på Grue i Finnskog på
begynnelsen av 1900-tallet.
Skogen – en grunnleggende ressurs i industrisamfunnet
Fra vassag til treforedlingsindustri
På 1800-tallet var det store endringer på
gang i Norge. Arbeidet for en politisk uavhengig nasjon begynte, folketallet vokste
raskere enn tidligere og industrisamfunnet kom i støpeskjeen. I siste halvdel av
1800-tallet blir veksten i byene og tettstedene mer merkbar (se diagram s 49).
Jordbruket la mer om til salg av produkter.
Handel og transport økte og pengehusholdningen tok over. Veksten i folketallet og
forbruket per innbygger la et sterkere press
på naturressursene. Igjen spilte skogen en
nøkkelrolle i samfunnsutviklingen; trelastog treforedlingsindustri ble landets første
store moderne industrier.
Under Napoleonskrigene og etter ad-skillelsen fra Danmark var det nødsår i Norge.
Det var krise i landets utenrikshandel og
økonomi. Danmark og England innførte høy
toll på norsk trelast. England begynte med
trelastimport fra Canada. Konkurser rammet
norske trelasteksportører. I denne perioden
var Frankrike største eksportmarked for
norsk trelast. Fra 1840-årene ble det internasjonale markedet liberalisert. Både norsk
sjøfart og trelasteksport fikk igjen vind i
seilene. England opphevet den høye trelasttollen og ble på nytt det viktigste markedet
for norsk trelast.
Fra 1860 ble sagbruksprivilegiene avskaffet.
De gamle vassagene ble avløst av moderne trelastindustri hvor dampmaskiner drev
sirkelsagblad og høvelmaskiner. Trelastindustrien var uten sammenligning landets
største industri i perioden 1860 til 1870.
Ansatte i trelastindustrien utgjorde fra 33 til
28 prosent av sysselsatte i industri i denne
perioden. Den største trelasteksporten var
i 1870-årene. Da eksporterte Norge 2 mill
kubikkmeter per år – tre ganger mer enn i
1990.
Det var en sterk sammenheng mellom trelasthandelen i siste halvdel av 1800-tallet og
utviklingen av norsk skipsfart. Mange rederier ble startet på grunnlag av trelasthandelen. Det er vanskelig å tenke seg utviklingen
av den norske handelsflåten uten en omfat-
LÆRE MED SKOGEN
53
54
Kapittel 4
tende trelasteksport. Ordet last i ordsammensetningene trelast, skurlast og høvellast
stammer fra trevirkets rolle som skipslast.
Fra 1870-tallet og fram til 1900 var det en
trinnvis industrivekst i Norge. Særlig kraftig
var den innen den nyskapte treforedlingsindustrien. I 1866 fikk Norge sitt første tresliperi, Bentse Brug i Christiania. I 1874 ble
landets første sulfatcellulosefabrikk anlagt
på Hafslund ved Sarpsborg. I 1881 fulgte
den første sulfittcellulosefabrikken i Skien.
Fra 1890 - 1910 vokste papireksporten fra
beskjedne 4 558 tonn til 138 525 tonn. Treforedlingsindustrien gikk forbi trelastindustrien i eksportverdi og har siden holdt denne
stillingen.
Et nytt skogbruk i emning
I arbeidet for nasjonal selvstendighet på
1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet
var ledende kretser opptatt av å bygge opp
nasjonens framtidige økonomi og næringsliv og sikre ressursgrunnlaget. Enkelte var
alvorlig bekymret for tilstanden i norske
skoger. Etter det mislykkede forsøket med
offentlig skogadministrasjon på 1700-tallet,
Generalforstamtet, ble det på nytt i 1860
nedsatt en offentlig skogadministrasjon.
Den besto av ansatte med forstutdanning.
De hadde i begynnelsen bare i oppgave å
forvalte offentlig skogeiendom. Senere har
den utviklet seg til dagens offentlige skogbruksetat.
Agnar Barth skrev følgende under dette bildet
i 1916: «Privatskog, hugget til vedtægtsmål
(dimensjonshogst). Før sto skogen trætæt og
svart her.» Barth hevdet at skog som var sterkt
utglisset etter hogst, var dårlig utnyttelse av
skogens produksjonsevne.
Kilde: Norsk Skogtidsskrift
I 1863 kom den første skogloven. En lang
prosess med å forme en nasjonal skogbrukspolitikk og lovgivning ble startet. De få
forstutdannede personene i landet hadde lært
i Tyskland og Sverige hvordan skogen kunne
drives for å sikre framtidige tømmerressurser. Deres ønske var skogkultivering og samsvar mellom tilvekst og hogst. Den første
loven om vernskog som kom i 1893, var et
lite skritt framover.
Forfatteren Jacob B Bull skrev 1914:
«Dimensjoner paa norsk tømmer avtar
regelmessig, like saa regelmessig, som
tylftetallet øker, og indtrær der ikke snart
gjennom rationell skogkultur en forandring
i dette forhold, vil det ikke vare længe, før
de norske storskoger med sitt vern for vort
klima, sin eventyrlige skjønhet og eiendommelige oprindlighet vil være en saga blot»
I Tidsskrift for Skogbruk 1916 skrev forstkandidat Angar Barth artikkelen «Norges
skoger med stormskridt mot undergangen».
I et møte i Forstmannsforeningen hevdet
Barth at det arbeidet to retninger i skogbruket; en oppbyggende og en nedbrytende.
Den ene bygde på et sosialøkonomisk grunnlag hvor skogen kunne sammenlignes med
en kapital. Mennesket kunne godtgjøre seg
renten, men ikke mer. Den andre retningen
satte de privatøkonomiske interesser i forgrunnen – uten forpliktelser overfor samfunn
og etterslekt. Skogen var en kilde en kunne
øse ubegrenset av, uten å yte noe igjen.
Barths artikkel ga støtet som startet landsskogstakseringen i 1919. Myndighetene ville
ha en grundig tilstandsrapport for landets
skogressurser. Lands-skogstakseringen bidro
sterkt til å få skogsaken, dvs bevaring og
vekst av skogressursene, på myndighetenes
dagsorden. I 1932 kom en ny lov om skogvern som ble epokegjørende for skogpolitikken. Loven inneholdt bestemmelser om
vern, skogkultur, kulturavgift og etablering
av et skogoppsyn.
Skogbruket tilpasses industrisamfunnet
Allerede på midten av 1800-tallet ble skogreisningsforsøk satt i gang i skogløse områder langs kysten. Det var de første forstkandidatene og dynamiske personer med
LÆRE MED SKOGEN
55
Skogen og samfunnet
entusiasme for skogsaken som gikk i spissen
for dette arbeidet. Rundt om i fylkene ble det
dannet treplantingsselskaper som i 1898 førte til dannelsen av Det norske Skogselskap.
Skogselskapenes fremste arbeidsfelt ble
skogreising og opprettelse av planteskoler.
Staten hadde allerede i siste halvdel av
1800-tallet begynt med bidragsordninger
til skogreising i skogfattige strøk og til
skoggrøfting for å øke skogarealene og
tilveksten. Fra og med skogvernloven av
1932 og i tiårene som fulgte, innførte Staten
avgifts- og tilskuddsordninger for å styrke
skogbruket. I dag er skogbruket pålagt å
betale en avigift på hogst av alt salgsvirke.
Skogavgiften følger skogeiendommen og
brukes til kulturarbeid og andre investeringsbehov.
Det var utviklingen av industrisamfunnet
som gradvis førte til omlegginger i skogbruket. Den nye treforedlingsindustrien kunne
bruke hele stokken. I tillegg tok den skrapvirke og tømmer med små dimensjoner. Dette åpnet for overgang fra dimensjonshogst til
andre hogstformer. Landsskogstakseringen
viste at den årlige tilveksten i skogen var
liten på grunn av alt for mye gammel og
glissen skog. Gjennom flatehogst og planting
kunne en få tette skogbestand med større
årlig tilvekst. Bestandsskogbruk med vekt
på høy skogproduksjon ble en konsekvens
av ny kunnskap, industriens endrede krav og
samfunnets økende forbruk.
Bestandsskogbruk har vært den dominerende driftsmåten etter siste verdens-krig. På
femti- og sekstitallet nådde mekaniseringen
ut i skogen. De store kuperte og veiløse
skogene, det barske klimaet og de mektige
trærne har alltid stilt store krav til utstyr og
arbeidsmåter. Utstyret må være både kraftig,
lett, pålitelig og effektivt i bruk.
Øksa var hogstredskapen i skogen de fleste
steder i landet fram til århundreskiftet. I
første halvdel av 1900-tallet kom svansen
(håndsaga) og barkespaden i bruk. Før motorsaga kom til full anvendelse på femtitallet,
måtte den forbedres teknisk. Ut på sekstitallet var motorsaga blitt så lett, pålitelig og
billig at skogsarbeiderne fant det lønnsomt
Det er rundt byene en finner de eldste arealene med plantet skog.
Bildet viser Ilaberga i byallmenningen i Trondheim fotografert
ca 1865. Kilde: Jon Suuls
Bildet viser Ilaberga i 1992. å bruke den både til felling, kvisting og
kapping.
Traktorene kom for fullt inn i norsk landbruk utover på 1950-tallet. En Ferguson
(«Gråtass») eller Fordson ble snart å finne på
nesten alle gardsbruk, og de kom til anvendelse både på åkeren og i skogen. Hesten ble
fortsatt brukt til terrengtransport (lunning).
Traktorer med belter og slede utførte framkjøringen på opparbeidede traktorveier og
snøpakkede vinterveier til fløtingsvassdrag
og bilvei. Utviklingen og utbredelsen av
landbrukstraktoren med tilleggsutstyr (bel-
LÆRE MED SKOGEN
Foto
56
Kapittel 4
Loun en av verdenshistoriens store oppfinnelser. Han overførte en oppmalt, vannfortynnet «fibergrøt» til en ramme med silduk.
Fibrene tok han visstnok fra bast eller silke.
I silduken rant det overflødige vannet gjennom, og et fuktig belegg av fibermasse ble
liggende igjen på duken. Etter tørking var
fibrene festet til hverandre til en lys, sterk og
lett bøyelig folie; et papirark.
Det tok ca 1 600 år før Tsa’ai Louns oppfinnelse nådde Bentse Bruk i Christiania. Den
ble anlagt i 1698, og Norges første fabrikk
for håndlaget papir. Fibrene kom fra tekstilfiller (klutemasse), vesentlig lin, hamp og
bomull.
Tømmerskogen i gamle dager
ter, vinsj og firehjulstrekk) førte til at en fikk
en brukbar maskin også til terrengtransport.
Hesten var i ferd med å bli utkonkurrert.
Utbyggingen av skogsbilveinettet skjøt fart i
1960-årene, og fløtingen ble gradvis nedlagt. Fløtingen, særlig i sidevassdragene, var
arbeidskrevende og kraftutbyggingen gjorde
mange vassdrag lite egnet til transport av
tømmer. Med nedleggelsen av fløtingen, ble
det slutt med barking av tømmeret i skogen.
Barking blir idag utført på industritomta.
Gutenbergs boktrykkerkunst fra 1445 startet
etterspørselen etter papir. Utviklingen av
trykkemetoder og metoder for papirfremstilling drev hverandre framover. Den store
etterspørselen etter papir førte til at papirprodusentene måtte se seg om etter større
fiberkilder enn tekstilfiller.
De store fiberressursene i skogen ble løsningen. I 1840 ble kjemisk utvinning av cellulosefiber fra trevirke mulig. I 1844 lyktes
det å frigjøre trefiber på mekanisk måte.
Treforedlings­industrien var skapt. Skogen
ga nøkkelen til videreutvikling av industrisamfunnet – en massespredning av kunnskap
og informasjon på det trykte papiret til alle
lag av folket. Samtidig ga skogen emballasje; papir, papp og kartong til den voksende
Da fløtingen var den rådende transportmåten, bygde industrien sommerstid tømmerlagre som skulle vare til neste sommer. Skogsbilveiene gjorde det mulig med en løpende
virkesforsyning til industrien. Følgen er blitt
helårsdrift i skogen. På den måten får industrien både ferskere virke og slipper å binde
opp kapital til langsiktige tømmerlager.
Samfunnet trenger papir
Siden de fleste tingene vi omgir oss med og
forbruker er høyt videreforedlet, kan vi ikke
umiddelbart forstå hva de er laget av. Så kan
være tilfelle med et produkt som stammer
fra skogen – papiret – som vi ikke vil være
foruten.
Hundre år e. Kr. gjorde kineseren Tsa’ai
Gammel kinesisk tusjtegning: Kineser som lager
papirark i en ramme med silduk. Kilde: fra PFI,
«Papir i evighetens perspektiv», Einar Bøhmer.
LÆRE MED SKOGEN
Skogen og samfunnet
varedistribusjonen i samfunnet.
Nasjonenes papirforbruk forteller om materiell velstand og teknologiske nivå. Den rike
verden er avhengig av skog som fiberkilde
og et skogbruk som kan produsere nok fibervirke. Elektronisk informasjon fungerer som
et supplement til det som er trykt og skrevet
på papir. Bruken av data, faks og kopimaskiner har bare økt forbruket av papir.
Papir til emballasje har blitt erstattet av plast
på enkelte områder. Men på mange områder
foretrekkes papir, papp og kartong på grunn
av deres egenskaper og lave kostnader.
Dessuten produserer skogen hele tiden nye
fibrer ved fotosyntese. I tillegg kan fibrene
brukes flere ganger dersom papiret fanges
opp av et gjenbrukssystem.
Cellulose- og trefiberprodukter har også erstattet andre materialer, f eks har fiberplater
erstattet hel ved og andre byggematerialer.
Papirbleier og papirhåndklær/servietter har
erstattet tekstiler.
Hva er treforedling?
Det som særmerker treforedlingsindustrien
Papirforbruk i kg/innbygger
i 1992-´93:
USA Finland Japan Sverige Norge Brasil Kina Kongo N-Amerika Vest-Europa Australasia Latin Amerika Asia Ø-Europa Afrika Verden 332,6
266,1
230,7
195,0
185,7
27,4
20,2
0,4
326,1
172,8
137,5
28,9
23,6
21,9
5,2
47,7
Kilde: Pulp and paper international
annual review, july 1995.
er at trevirket rives eller løses opp, slik at en
adskiller de enkelte fibrene i veden. Deretter
blir fibrene føyet sammen igjen til produkter
med en helt annen materialstruktur enn treet
hadde, f eks papir. Både lauv- og bartrevirke
brukes som råstoff. Bartrærne, særlig gran,
har lengre fibrer enn lauvtrærne. Derfor kan
bartrefibrene gi større styrke til det ferdige
produktet enn lauvtrefibrer. Det er to hovedmetoder for å frigjøre fibrene i trevirket:
• kjemisk frigjøring av cellulosefibrene i
veden. Fibrene mister sin trestruktur, fordi
ligninet er fjernet. Cellulosemassen kalles
kjemisk masse eller cellulose.
• mekanisk bearbeiding av trevirket slik at
vedfibrene slites fra hverandre. Fibrene beholder i varierende grad sin vedstruktur, dvs
lignin er ikke fjernet, eller i liten grad fjernet
fra cellulose­fibrene. Denne fibermassen kalles mekanisk masse eller tremasse.
Treforedlingsindustrien kan deles inn i tre
grupper etter bearbeidingsgrad:
• Primære foredlingsbedrifter: tremasseprodusenter og celluloseprodusenter som
selger hele produksjonen uten å videreforedle – vesentlig for eksport. Salgsproduktet er
fiberballer. Fiberplatefabrikkene (wallboardfabrikkene) regnes også til denne gruppen.
• Videreforedlingsbedrifter: papir- og kartongfabrikker som baserer produksjonen på
innkjøpt cellulose og tremasse.
• Intergrerte bedrifter der råstoffet i en kontinuerlig prosess bearbeides først til cellulose eller tremasse og deretter til papir eller
kartong.
Cellulose
En kjemisk massefabrikk, cellulosefabrikk,
består av to prosesslinjer:
• en fiberlinje hvor trevirket blir til ferdig
cellulose
• en linje for gjenvinning av kjemikalier og
utskilling av reststoffer fra veden
LÆRE MED SKOGEN
57
58
Kapittel 4
Det er to prosesser for fremstilling av
cellulose; sulfatmetoden og sulfittmetoden.
Sulfatprosessen er den vanligste i Norge og
gir en kraftig og brunfarget cellulose. Massen kan blekes for å brukes til forskjellige
papirkvaliteter eller gå ubleket til papp og
kartong. Sulfatprosessen gir en ubehagelig
lukt i miljøet. Det som lukter er hydrogensulfid (H2S) og enkelte andre illeluktende
svovelforbindelser.
Sulfittmetoden gir en lysere grågul cellulose
som ubleket kan brukes til mange papirsorter. Bleket blir den brukt til finere trykkeeller skrivepapir. Utnyttelsen av kokvæsken fra sulfittprosessen var lenge et stort
problem. Kjemikaliene kan med moderne
metoder gjenvinnes ved brenning, men ikke
med så høy gjenvinningsgrad og så kostnadseffektivt som i sulfatfabrikkene.
Tømmeret
barkes og
hogges til
flis
Massen
kokes med
kjemikalier
Cellulosen
blekes
Cellulosen
presses og
tørkes
Bleket
cellulose
Kokkjemikalier+
restved (lignin mm)
Videre
behandling av
kok-væsken
Fiberlinjen i en cellulosefabrikk
Etter at tømmeret er barket og hogget til flis,
kokes råstoffet under trykk i kjemikalievann.
Under kokingen frigjøres cellulosefibrene
fra de øvrige stoffene i veden. Restveden
er oppløst i kokvæsken og består av lignin
og mindre deler av en rekke andre stoffer.
Av miljømessige og økonomiske grunner
pumpes kokevæsken over i prosesslinjen for
gjenvinning av kjemikalier og utskilling av
de oppløste reststoffene.
De siste femti årene er det utviklet industri
som anvender både restveden i kokvæsken
og cellulosen til råstoff for en rekke kjemiske produkter. Lignin fra kokevæsken utnyttes til fremstilling av smakstoffet vanilin
(vanilje) og til å lage tilsetningsstoffer til
bruk i f eks dyrefór, sement og boreslam.
Sukker, fett, voks, terpentiner og oljer fra
kokvæsken brukes til produksjon av bl a
etanol (sprit), såper, maling, farger og parfymer.
Av cellulosen fremstilles viskosefibrer, f
eks rayon, og ulike cellulosederivater, f eks
tilsetningstoffet CMC (CarboksylMetyl-Cellulose) til vaskemidler og nitrocellulose til
lakk og sprengstoff. Cellulosen brukes også
til framstilling av plast.
Tremasse
De første produsentene av mekanisk masse
var tresliperier hvor møllesteiner drevet
av vasshjul slipte ned trevirket. Idag er det
utviklet prosesser som gir en høyere kvalitet
på tremassen, f eks termomekanisk masse
(TMP) og kjemisk termomekanisk masse
(CTMP). (TMP = termomecanical pulp og
pulp kan oversettes til masse – i betydningen
fibermasse.)
Papirmaskinen – et hurtigtog
Papir lages av cellulose
eller tremasse eller en
blanding av begge deler.
Papirmaskinen bruker store
mengder ferskvann. I moderne fabrikker gjenvinnes
avløpsvannet fra maskinen.
Men en bestemt mengde
ferskvann må tas inn for
å sikre kvaliteten på papiret.
Forbruket av ferskvann ligger
på 10-50 m3/tonn papir.
Verdens raskeste papirmaskin i 1995 for
magasin- og avispapir var en maskin ved
papirfabrikken til Saugbruksforeningen AS
i Halden. Papirbanen ble målt til en gjennomsnittshastighet på 1 625 m/min (97,5
km/t) over 24 timer. Tambouren til maskinen
har en bredde på 9,75 m og kan veie opp
til ca 60 tonn, derav ca 49 tonn papir. Denne mengden papir brukte maskinen ca 50
minutter på å produsere. Det blir et papirark
som er 9,75 m bredt og 100 km langt.
Enda raskere er maskiner for hygienepapir.
De kan ha en hastighet opp til 2 000 m/min
LÆRE MED SKOGEN
59
Skogen og samfunnet
Damp
Flis
Lager
Maleskiver
Masse til viderebehandlin
g
Skiveraffinør for produksjon av tremasse.
Kilde: MiljöInfo från skogsindustrierna
(120 km/t), Men papirbanen er bare 2,5 - 3,5
meter bred.
Hva er treindustri?
Treindustrien bearbeider heltre i en eller
annen form. Produktutvalget spenner fra
uhøvlet trelast (skurlast) til ferdige bygningsartikler og møbler av tre (se oversikt
side 60).
Av den årlige tømmeravvirkningen i Norge
idag går om lag halvparten til treindustrien
og resten til treforedlingsindustrien. Treindustrien har mange kvalitetskrav til trevirket
– alt etter hva det skal brukes til. Sag-tømmer (skurtømmer) skal være rettvokst, ha
bestemte ytre mål og bør ikke ha indre eller
ytre skader. Under produksjonen i treindus-
A
B
trien sorteres virket etter forskjellige kvaliteter i veden.
Fra dampsag til moderne trelastindustri
Med opprettelse av dampsager og høvlerier
fra siste halvdel av 1800-tallet, ble det industriell masseproduksjon av bjelker, plank,
høvlet pløyd panel og profilert listverk. Etter
hvert ble det opprettet trevarefabrikker som
masseproduserte dører og vinduer. Husbygging ble enklere, raskere og billigere.
Da sag- og høvelindustrien sluttet med
damp og gikk over til elektrisitet etter andre
verdenskrig, ble det et stort overskudd av
flis. Den brukes av bl a sponplate- og treforedlingsindustrien. Sponplater er spon og flis
tilsatt lim og presset til plater.
Det er trelastindustri i alle landsdeler. Etter
1970 har bransjen hatt en sterk rasjonalisering og strukturutvikling. Fra 1980 - 1990
ble antall bedrifter nesten halvert, til tross
for at produksjonskapasiteten har økt.
Større moderne trelastbruk er årsak til økt
produksjons­kapasitet.
I moderne trelastbruk har ny teknologi
helmekanisert all håndtering av virke i
produksjonen. I produksjonlinjen for skurlast går virket på samlebånd fra tømme-
C
D
E
F
A. Innløpskassa fordeler massen som inneholder 99 % vann, i et jevnt
tykt lag på duken.
B. På wirepartiet blir store vannmengder fjernet ved hjelp av sugekasser.
C. På presspartiet blir mer vann fjernet fra massen ved hjelp av pressing og suging. Papiret inneholder nå ca 60 % vann.
D. I tørkepartiet tørker til sist papiret ved passering over flere dampoppvarma sylindre.
E. I glitten blir papiret valset mellom glattslipte stålvalser med 50 tonns
trykk for å få det glatt. Tykkelsen skal være 0,8 mm.
F. Det ferdige avispapiret blir rullet opp på en tamburaksling. Til slutt
LÆRE MED SKOGEN
60
Kapittel 4
rinntaket til ferdig sorterte stabler med bord
og plank. Produksjonen styres og overvå-
Produkter fra
treindustrien
Produkter fra
treforedlingsindustrien
Primær foredlingsindustri
Skurlast
Finerplater
Sponplater
Tremasse
Cellulose
Fiberplater
(wallboard)
Videre foredlingsindustri
Høvellast
Limtre
Parkett
Impregnert trelast
Bygningsartikler
(dører, vinduer)
Møbler og innredninger av tre
Papir og papp
Papir varer
Emballasje
Oversikt over produkter fra ulike typer skogindustri. Kilde: NLH, Institutt for
kes av operatører som sitter i skjermede
kontrollrom. Stokkene måles med laser og
kløyves med båndsager. De ferdige stablene
med trematerialer kjøres i spesialtørker. Der
Sortering
Skur
Tørking
Barking
Høvling
Ferdigvarer
tørkes rå materialer i løpet av noen få døgn.
Spesialtørkene får varme fra flis og barkfyrte
forbrenningsanlegg.
Materialvalget i privatboligene i Norge
viser at nordmenn foretrekker tre både til
konstruksjon og interiør. De siste årene har
bærende konstruksjoner av limtre gjort det
mulig å bygge større bygninger i tre enn
noen gang tidligere i historien, f eks Hamar
Olympiahall Vikingskipet. Terminalbygget
på Gardermoen hovedflyplass vil bli den
neste store monumentale bygningen hvor
norsk limtre benyttes i bærende konstruksjoner.
Miljøhensyn i treforedlingsindustrien
I skogindustrien er det treforedling som har
hatt de store utslippene av forurensning.
Treindustrien har, med unntak av treimpregneringen, alltid vært en industri uten kjemikalier og store utslipp til luft og vann.
Rundt århundreskiftet fantes over 100 treforedlingsbedrifter. Treforedlingsindustrien
var til tider Norges største eksportindustri.
I industriens barndom var ord som miljø og
miljøvern knapt nok kjent. Fabrikkene var i
første rekke knyttet til positive forhold som
arbeidsplasser, velstand og framskritt.
Treforedlingsbedriftene ble etter hvert store
forurensningskilder. Spesielt ille var utslippet til vann. Kokvæsker og avløpsvann med
fiber og tilsetningsstoffer kunne gå mer eller
mindre urenset i vassdragene. Bunnen i flere
av landets vassdrag og fjorder ble dekket av
store mengder fiber som la seg i banker og
kvelte alt liv. I tillegg inneholdt utslippene
store mengder oppløst organisk stoff, bl a
lignin. Nedbrytning av de oppløste organiske
stoffene forbrukte alt oksygenet i vannmassene og gjorde det ulevelig for fisk og andre
organismer. Idag kan en enkelte steder fremdeles finne fiberbanker som skriver seg fra
utslipp som skjedde for mange tiår siden.
Fra klorblekingen var det store utslipp til
vann. Den gangen var det ingen som snakket om klorerte organiske forbindelser. På
1980-tallet ble det påvist små mengder giftige dioksiner i slam og avløp fra fabrikker
Produksjonskjeden fra skogen til byggeplassen
LÆRE MED SKOGEN
61
Skogen og samfunnet
som produserte klorbleket cellulose. Avfall
etter enkelte bedrifter inneholdt også konsentrasjoner av tungmetaller, f eks kvikksølv.
Til luft slapp treforedlingsindustrien mer eller mindre urenset; forbrenningsgasser, støv
og illeluktende gasser. Utslippene stammet
for det meste fra kjemikaliegjenvinningen
ved cellulosefabrikkene. Brenning av kokvæskene danner store mengder svoveldioksid (SO2), hydrogensulfid (H2S) og askestøv.
Klorgass (Cl2) unnslapp fra blekeriene.
I 1960- og 1970-årene ble alle bedrifter
pålagt å redusere sine utslipp. Dette betydde
høye investeringer i gjenvinnings- og renseutstyr og omlegging av produksjonsprosessene. En fikk strukturomlegging som førte til
større og færre fabrikker. Antallet bedrifter
ble redusert til det halve over en periode på
10 - 15 år. I 1993 var det 23 bedrifter som
produserte masse- og/eller papir i Norge.
Kildesortering av avfallet i samfunnet tilfører treforedlingsindustrien betydelige mengder fiber i form av returpapir. Returmassen
bløtes først, kuttes opp og grovrenses mekanisk for plast og metall. Aviser, magasiner
og annet papir avfarges med kjemikalier.
Etter eventuell bleking kan massen brukes til
hygienepapir og skrive- og trykkepapir. Returpapp og returkartong kan etter en enklere
prosess brukes i produksjonen av ny papp og
kartong.
Gjenbruksraten for papir i Norge var i 1995
ca 40 prosent. Bruken av returpapir som
råvare for nytt papir er antatt å nå et tak på
50-60 prosent. Det er for det første praktiske og økonomiske grenser for hvor mye
papir som kan samles inn, bl a av hensyn til
transportutgifter. Enkelte ganger vil det være
lønnsomt å brenne papiret og nytte energien
framfor å returnere papiret. Den andre grunnen er at gjenbruk «sliter» på fibrene, og de
må skiftes ut med nye. Ti til tjue prosent av
fibermassen i gjenvinningsprosessen vrakes
Omleggingen ga kraftige reduksjoner i
utslippene både til vann og luft. Komplekse
prosessforandringer ved brenning av kokProduksjon
væskene på cellulosefabrikkene og omfattonn/år
tende renseanlegg for røyk, er tiltakene for
3 mill
å redusere utslippet i luft. I dag er redusert
utslipp av illeluktende gasser, den lettest
2,5
merkbare forandringen. 99 prosent av askestøvet fra forbrenningene fjernes med de nye
2
renseanleggene for røyk.
Fra begynnelsen av 1970-1990 var de to
mest fokuserte utslipp til vann, fiber og
oppløst organisk stoff, redusert med ca
80 prosent. Dette til tross for at masse- og
papirproduksjonen ble fordoblet. Store renseanlegg med bassenger for sedimentering,
biologisk og kjemisk rensing av stoffer i
avløpsvannet er bygget ved fabrikkene. Utslippene av fiber og oppløst organisk stoff er
redusert med henholdsvis 86 og 90 prosent
i perioden 1975 - 1994. Dette har ført til at
fisk har kommet tilbake i vassdrag og fjorder
som tidligere var mer eller mindre «døde», f
eks Iddefjorden ved Halden.
Fra 1988 - 1994 ble de årlige utslippene av
klorert organisk stoff , redusert med 93 %.
Ren klorgass (Cl2) til bleking brukes ikke
mer. Ved bleking av tremasse brukes bare
totalt klorfrie blekemidler.
Papirproduksjon
Utslipp i
tusen tonn/år
Masseproduksjon
Utslipp av oppløst organisk stoff
300
250
Utslipp av fiber
200
1,5
150
1
100
0,5
50
0
1975
1980
1985
1990
1995
Produksjon og utslipp til vann i norsk treforedlingsindustri 1975 - 1994
Kilde: Etter Norske
til deponiet for fiberslam og brennes.
Miljøtiltakene i industrien er stort sett lønnsomme tiltak på lang sikt for bedriftene idet
de gir forbedret ressursutnyttelse. Bruk av
flis fra trelastindustrien og returpapir øker
utnyttelsen av den totale tømmermengden
skogbruket leverer. Samtidig med bedre
lukking av prosessene for oppfanging og
utnyttelse av spilt råstoff, har bedriftene ut-
LÆRE MED SKOGEN
62
Kapittel 4
viklet nye systemer for bruk av restvarme. I
tillegg tilføres energi fra forbrenning av bark
og fiberslam. Forbrenningen av kokvæsken
har gjort moderne sulfatcellulosefabrikker
nesten 100 prosent selvforsynt med energi.
Energiøkonomisering og biobrensel har
redusert bruken av fossilt brensel i treforedlingsindustrien.
For den enkelte fabrikk finnes det et punkt
hvor miljøtiltak går over fra å være økonomisk lønnsomme, til å bli utgiftsposter.
Utslippene i dag er så små at miljøbelastningene er akseptable. Til tross for dette regner
en med at nye internasjonale krav fra f eks
EU, kunder og investorer, vil kreve fortsatt
satsing på miljøtiltak. Miljøet har på denne
måten blitt et salgsargument og en konkurransefaktor. Derfor har industrien som uttalt
målsetting fortsatt reduksjon av utslippene
til luft og vann og avløpsfrie fabrikker som
et endelig mål.
800
Vannkraft
Olje
Bioenergi
700
600
I følge Statistisk Sentralbyrå var skogsvirke og treprodukter den femte største
varegruppen som ble eksportert fra Norge i
1993, dersom en ikke regner med olje, gass
og elektrisitet. Skogsvirke og treprodukter
utgjorde 9,5 prosent av Norges eksport. Møbler og innredninger er ikke medregnet.
Privatpersoner eier over 85 prosent av
skogarealet som er fordelt på 120 000 eiere.
Mange eiendommer er små og eieren må
hente deler av inntekten utenfor skogen –
ofte i kombinasjon med jordbruk.
Skogbruket er av avgjørende betydning for
bosettingen i distriktene. I mange tettsteder
og enkelte byer er skogindustrien en stor
arbeidsplass. Handel med skogprodukter,
transport, offentlig administrasjon, forskning
og utdanning med basis i skognæringen, gir
sysselsetting både i by og bygd. Verdiskapning med basis i råvarer fra skogen er aktiv
bruk av fornybare ressurser. For samfunnet
er det et viktig mål å basere framtidig utvikling på økt bruk av fornybare råstoffkilder,
slik som skog, som grunnlag for næringsutvikling og arbeidsplasser.
Skogens fisk- og viltressurser gir inntekter
og sysselsetting til samfunnet, selv om naturopplevelse og rekreasjon er hovedmotivet
for jegerne og fiskerne. På landsbasis er jaktrettens økonomiske verdi ca 250 mill kroner
i året. Viltkjøttet regnes årlig å dekke kjøttbehovet for ca 100 000 nordmenn. Skog,
fjell og sjø gir grunnlag for produksjon og
salg av utstyr til jakt, fiske og friluftsliv.
500
400
300
200
100
0
1980
1985
1989
Treforedlingsindustriens energiforbruk målt i
1000 tonn olje-ekvivalenter. Kilde: Treforedlingsindustriens Bransjeforening
1993
Skogens betydning for økonomi og sysselsetting
Bruttoverdiskaping i skogbruket er årlig 3-4
milliarder kroner. Ser en verdiskapingen i
skognæringen samlet, er bruttoverdien 30-35
milliarder. Sysselsettingen i skognæringen er
ca 30 000 årsverk.
Mange mennesker drar på hytta i ferie og fritid. De fleste hyttene ligger i eller ved skog,
selv om de ligger ved sjøen eller på fjellet.
Hyttebyggingen gir inntekter og arbeidsplasser til byggebransjen og grunneierne, og
ringvirkninger til lokalsamfunnene. Svært
mange norske turistbedrifter bruker naturen
som grunnleggende attraksjon. Betydningen
av det mangfoldige norske skoglandskapet
lar seg vanskelig måle i arbeidsplasser og
kroner for turister og reiselivsnæring.
LÆRE MED SKOGEN
63
Skogen og samfunnet
Fiberplater164 mill kr
Skurlast og justert last 988 mill kr
Høvellast 234 mill kr
Sponplater 214 mill kr
Tremasse 410 mill kr
Cellulose 1431 mill kr
Eksport av skogindustriprodukter 1994
Kilde: Skogen i tall 1995-1996, DnS
Papir og kartong 6668 mill kr
Stat 8,9 %
Bygde
allmenninger 2,8 %
Kommuner 2,9 %
Privatpersoner 85,4 %
Skogareal fordelt på eierkategorier
Kilde: Skogen i tall 1995-1996, DnS
LÆRE MED SKOGEN