Tilrådning om forskrift om fremmede organismer

Transcription

RAPPORT
M-313 | 2015
Tilrådning om forskrift om
fremmede organismer
Tilrådning om forskrift om
fremmede organismer
Utførende institusjon:
Miljødirektoratet
M-nummer:
M-3013 | 2015
År:
2015
Sidetall:
165
Utgiver:
Miljødirektoratet
Forfatter(e):
Miljødirektoratet
Tittel - norsk og engelsk:
Tilrådning om forskrift om fremmede organismer
4 emneord:
naturmangfoldloven, fremmede organismer, biologisk
mangfold, naturmangfold
Forside:
Kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum)
Foto: Kim Abel, naturarkivet.no
Layout:
Guri Jermstad
Sammendrag:
Denne tilrådingen omhandler Miljødirektoratets
forslag til forskrift om fremmede organismer,
hjemlet i naturmangfoldloven kapittel IV. På vegne
av Klima- og miljødepartementet (KLD) ble et
forslag til forskrift sendt på offentlig høring den
15. juli 2014, med høringsfrist 20. oktober 2014.
Det kom inn 90 høringsuttalelser til forskriften.
Forskrift om fremmede organismer har til
formål å forebygge introduksjoner av fremmede
organismer som kan medføre uheldige følger for
naturmangfoldet i Norge. Gjennom forskriften vil
Norge få på plass et helhetlig regelverk for innførsel
og utsetting av de fleste organismegrupper. I tillegg
til å være et sentralt virkemiddel for å hindre at
fremmede organismer gjør skade på norsk natur, er
forskriften et viktig ledd i oppfølgingen av Norges
forpliktelser under konvensjonen om biologisk
mangfold.
Hovedgrepene i forskriften er et generelt krav
om tillatelse ved innførsel av organismer og ved
utsetting av en rekke fremmede organismer,
forbud mot innførsel, utsetting og omsetning av
visse listeførte fremmede organismer, et generelt
krav til aktsomhet ved aktivitet som ikke krever
tillatelse, samt meldeplikt for innførsel av visse
fremmede organismer som ikke krever tillatelse.
Forskriften er til dels en videreføring av gjeldende
rett under viltloven og lakseog innlandsfiskloven,
men innfører også krav om tillatelse eller forbud for
organismegrupper som hittil har vært svakt regulert
mht. biologisk mangfold, herunder landlevende
planter, marine organismer og virvelløse dyr.
Tilrådning om forskrift om fremmede organismer | M-313 | 2015
Innhold
1
Om tilrådning om forskrift om fremmede organismer.................................................................6
1.1Bakgrunn................................................................................................................................6
1.2
Forskriftens formål...............................................................................................................6
2
Forskriftens hovedgrep.....................................................................................................................7
3
Sammendrag av høringsinnspill og viktige endringer etter høring.............................................8
3.1Høringsinstanser....................................................................................................................8
3.2
Sammendrag av høringsinnspillene....................................................................................9
3.3
Viktige endringer etter høringen........................................................................................9
4
Overordnede merknader til forskriften..........................................................................................10
5
Forskriftens oppbygging, innretning og begrepsbruk..................................................................16
5.1
Generelle høringsinnspill......................................................................................................16
5.2
Forskriften kapittel II og III– oppbygging og begrepsbruk.............................................17
6
Formål, virkeområde og definisjoner – kapittel I..........................................................................20
6.1Formål.....................................................................................................................................20
6.2
Stedlig virkeområde..............................................................................................................22
6.3
Saklig virkeområde og forholdet til annet regelverk........................................................22
6.4Definisjoner............................................................................................................................26
7
Innførsel og utsetting av landlevende planter...............................................................................30
7.1Generelt..................................................................................................................................30
7.2
Forbud mot innførsel av landlevende planter....................................................................32
7.3
Unntak fra krav om tillatelse ved innførsel av landlevende planter...............................32
7.4
Forbud mot utsetting og omsetning av landlevende planter..........................................34
7.5
Krav om tillatelse ved utsetting av landlevende planter..................................................52
7.6
Unntak fra krav om utsettingstillatelse for landlevende planter i private
hager, parkanlegg mv...........................................................................................................54
7.7
Unntak fra krav om utsettingstillatelse for visse arter....................................................65
7.8
Krav om utsettingstillatelse for visse arter.......................................................................66
8
Innførsel og utsetting av ferskvannsorganismer...........................................................................66
8.1
Forbud mot innførsel av ferskvannsorganismer...............................................................66
8.2
Krav om tillatelse ved innførsel av ferskvannsorganismer..............................................67
8.3
Unntak fra krav om innførselstillatelse (akvarieorganismer)..........................................68
8.4
Krav om tillatelse ved innførsel av akvarieorganismer....................................................69
8.5
Krav om tillatelse ved utsetting i sjø og vassdrag.............................................................73
8.6
Unntak fra krav om tillatelse ved utsetting i hagedam....................................................77
8.7
Krav om melding ved utsetting i hagedam og overgangsbestemmelser......................78
3
9
Innførsel og utsetting av marine organismer.................................................................................80
9.1
Forbud mot innførsel av marine organismer.....................................................................80
9.2
Krav om tillatelse ved innførsel av marine organismer....................................................81
9.3
Unntak fra krav om tillatelse ved innførsel av marine organismer.................................82
9.4
Krav om tillatelse ved utsetting i sjø...................................................................................82
9.5
Unntak fra krav om tillatelse ved utsetting i sjø (akvakultur)........................................83
10 Innførsel og utsetting av landlevende pattedyr, krypdyr, fugler og amfibier...........................84
10.1 Unntak fra krav om tillatelse ved innførsel av listeførte arter........................................84
10.2 Innførsel og hold av pelsdyr, samt hold av andre arter....................................................86
10.3 Utsetting av vilt.....................................................................................................................89
11 Innførsel og utsetting av landlevende virvelløse dyr....................................................................89
11.1 Innførsel og utsetting av mørk jordhumle til pollinering i drivhus..................................89
11.2 Innførsel og utsetting av europeisk honningbie................................................................92
11.3 Innførsel og utsetting av hobbydyr og arter til bruk som agn........................................93
11.4 Innførsel og utsetting av biologiske plantevernmidler.....................................................95
12 Innførsel og utsetting av øvrige organismegrupper (mikroorganismer, alger, sopp)..............96
13 Søknad, søknadsbehandling og melding – kapittel IV..................................................................98
13.1 Krav til søknaden...................................................................................................................98
13.2Søknadsbehandlingen...........................................................................................................102
13.3 Melding ved innførsel...........................................................................................................104
13.4 Endring og omgjøring av tillatelser.....................................................................................106
14 Krav til aktsomhet og til virksomheter og tiltak som kan medføre spredning – kap. V..........107
14.1 Alminnelige krav til aktsomhet............................................................................................107
14.2 Tiltaks- og varslingsplikt......................................................................................................114
14.3 Krav om å informere ansatte og mottakere av fremmede organismer.........................115
14.4 Krav til oppbevaring og emballering under transport......................................................118
14.5 Krav om tiltak ved hold av vannlevende fremmede organismer....................................119
14.6 Krav om skriftlig miljørisikovurdering ved etablering og utvidelse av parkanlegg mv. 120
14.7 Krav om tiltak rettet mot mulige vektorer og spredningsveier for
fremmede organismer..........................................................................................................125
15 Merking og internkontroll – kapittel VI..........................................................................................134
15.1 Merking av forsendelser......................................................................................................134
15.2 Plikt til å utføre internkontroll.............................................................................................135
16 Kontroll med innførsel – kapittel VII...............................................................................................139
16.1 Kontroll med innførsel..........................................................................................................139
16.2 Innførsel i strid med forskriften..........................................................................................140
16.3Kostnader...............................................................................................................................140
4
17 Avsluttende bestemmelser – kapittel VIII......................................................................................140
17.1 Vedtaksmyndighet og delegering.......................................................................................140
17.2 Klageadgang og klageinstans...............................................................................................141
17.3Dispensasjon..........................................................................................................................142
17.4Tilsyn.......................................................................................................................................143
17.5 Håndheving og sanksjoner...................................................................................................144
17.6 Endringer i forskriften..........................................................................................................146
17.7 Forskriftens ikrafttreden......................................................................................................147
18 Økonomiske og administrative konsekvenser...............................................................................147
18.1 Samfunnsnytten av forskriften...........................................................................................147
18.2 Konsekvenser for planteskoler, gartnerier og grøntanleggssektoren...........................148
18.3 Konsekvenser av en vridning mot bruk av arter i lavere risikokategorier....................150
18.4 Vurdering av om forskriften medfører en vridning mot økt import..............................151
18.5 Tiltak for å bedre norsk produksjon....................................................................................154
18.6 Konsekvenser av kompetansekravet..................................................................................154
18.7 Konsekvenser for andre næringer......................................................................................156
18.8 Konsekvenser for forbrukere..............................................................................................158
18.9 Økonomiske og administrative konsekvenser for forvaltningen....................................159
18.10Samlet vurdering av samfunnsøkonomiske konsekvenser av forskriften.....................163
19 Handelsmessige konsekvenser........................................................................................................163
5
1 Om tilrådning
om forskrift
om fremmede
organismer
1.2 Forskriftens formål
Globalt er fremmede organismer regnet som en
av de store truslene mot naturmangfoldet. Ifølge
Artsdatabanken er det registret ca. 1180 fremmede
arter i norsk natur som kan formere seg under norske
forhold. Nærmere 65 % av disse utgjør ingen eller liten
miljørisiko. Noe under 20 % av alle fremmede artene
som finnes i landet, er derimot vurdert til å utgjøre høy
eller svært høy risiko for landets naturmangfold. Disse
fremmede skadelige artene truer naturmangfoldet
ved at de for eksempel fortrenger leveområder eller
konkurrerer om næringen til arter som finnes naturlig i
landet, eller krysser seg med arter som finnes naturlig i
landet og utvanner egenarten til disse. Noen fremmede
skadelige arter utgjør en trussel mot naturmangfoldet
ved at de er bærere av sykdomsorganismer eller
parasitter.
Miljødirektoratet legger med dette fram forslag til
forskrift om fremmede organismer hjemlet i lov 19. juni
2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold
(naturmangfoldloven) § 2 og kapittel IV (§§ 28-31),
lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt
(viltloven) § 7 andre ledd og lov 27. februar 1930 nr.
2 om Jan Mayen § 2. Forslaget til forskrift med vedlegg
er vedlagt denne tilrådingen.
1.1 Bakgrunn
Klimaet i Norge er en begrensende faktor for en del
fremmede organismer, men arter som signalkreps
m/krepsepest, lakseparasitten Gyrodactylus salaris,
mink, brunskogsnegl, rynkerose og sitkagran har
vist seg å kunne medføre store konsekvenser for
naturmangfoldet også her. Fremmede organismer
kan også medføre betydelige samfunnsøkonomiske
kostnader. I Norge fører eksempelvis Gyrodactylus
salaris til årlige samfunnsøkonomiske tap i størrelses
orden 200-250 millioner kroner, bl.a. på grunn av
tapt laksefiske. I tillegg kommer kostnader forbundet
med bekjempelse av parasitten. I EU er de årlige
samfunnskostnadene knyttet til fremmede organismer
beregnet til minst 12,5 milliarder euro. Mange
fremmede organismer har også betydelig negativ
påvirkning på økosystemtjenester som er viktige for
menneskers liv og helse, slik som rent drikkevann og
friluftslivmuligheter.
Et tidligere utkast av forskriften var på høring
sommeren 2010. På bakgrunn av de mange
innspillene til forslaget, og sett i lys av at forskriftens
kompleksitet og grenseflater mot annet regelverk,
ble det besluttet å gjennomføre en grundig prosess
for å følge opp innspillene i høringen. Det ble avholdt
flere møter med Mattilsynet, Fiskeridirektoratet og
Toll- og avgiftsdirektoratet, for å diskutere berørings
punkter mellom de ulike regelverkene. I 2012 kom
Artsdatabankens risikovurdering Fremmede arter
i Norge- med norsk svarteliste 2012. I 2014 ble
naturmangfoldloven dessuten endret, bl.a. for å gi
adgang til å innføre forbud mot utsetting og omsetning
av fremmede organismer for å unngå vesentlige
uheldige følger for det biologiske mangfold, og for å
unnta utsetting av landlevende planter i private hager
fra søknadskrav. Resultatet av dette var at forslaget til
forskrift ble såpass endret at det ble besluttet å sende
det på ny høring.
Forskrift om fremmede organismer har til formål å
forebygge introduksjoner av fremmede organismer
som kan medføre slike uheldige følger for natur
mangfoldet i Norge. Gjennom forskriften vil Norge
få på plass et helhetlig regelverk for innførsel og
utsetting av de fleste organismegrupper. I tillegg
til å være et sentralt virkemiddel for å hindre at
fremmede organismer gjør skade på norsk natur, er
forskriften et viktig ledd i oppfølgingen av Norges
forpliktelser under konvensjonen om biologisk
På vegne av Klima- og miljødepartementet (KLD),
sendte Miljødirektoratet forslag til forskrift om
fremmede organismer på offentlig høring den 15. juli
2014, med høringsfrist 20. oktober 2014.
6
• Krav om tillatelse ved innførsel av marine organismer
(unntak: innførsel til akvarier/mat).
• Krav om tillatelse ved utsetting av marine
organismer som ikke har tillatelse under akvakulturloven, herunder bruk av rensefisk i oppdrett.
• Forbud mot innførsel av levende amerikahummer.
• Krav om tillatelse ved innførsel av «kuldetolerante»
ferskvannsakvarieorganismer.
• Meldeplikt ved innførsel av «varmekjære» ferskvannsakvarieorganismer og marine organismer til
akvarier/mat.
• Forskriftsfesting av unntak fra krav om tillatelse ved
utsetting av gullfisk og koikarpe i hagedam.
mangfold1. Naturmangfoldloven kapittel IV, som også
er hjemmelsgrunnlag for forskrift om utsetting av
utenlandske treslag til skogbruksformål, vil tre i kraft
i sin helhet når forskrift om fremmede organismer blir
vedtatt.
2 Forskriftens
hovedgrep
Hovedgrepene i forskriften er et generelt krav om
tillatelse ved innførsel av organismer og ved utsetting
av en rekke fremmede organismer, forbud mot
innførsel, utsetting og omsetning av visse listeførte
fremmede organismer, et generelt krav til aktsomhet
ved aktivitet som ikke krever tillatelse, samt meldeplikt
for innførsel av visse fremmede organismer som ikke
krever tillatelse. Forskriften er til dels en videreføring
av gjeldende rett under viltloven og lakseog
innlandsfiskloven, men innfører også krav om tillatelse
eller forbud for organismegrupper som hittil har vært
svakt regulert mht. biologisk mangfold, for eksempel
landlevende planter.
Det er foreslått utsatt ikrafttreden for flere av disse
punktene.
De viktigste endringene forslaget til forskrift om
fremmede organismer vil medføre i forhold til
gjeldende rett er:
• Nasjonale forbud mot innførsel, utsetting og
omsetning av 31 landlevende planter i kategorien
svært høy økologisk risiko i Fremmede arter i Norgemed norsk svarteliste 2012.
• Krav om tillatelse ved utsetting av landlevende
planter, med en rekke unntak (utsetting av norske
treslag, utsetting i private hager, utsetting av
øvrige landlevende planter fra norske bestander i
parkanlegg, andre dyrkete områder, transportog
næringsutbyggingsområder, utsetting i parkanlegg
mv. hvis plantene i liten grad kan påregnes å spre
seg og utsettingen i liten grad medfører miljørisiko).
• Krav om tillatelse ved innførsel og utsetting av
virvelløse dyr, herunder innførsel og bruk av
utenlandsk mørk jordhumle til pollinering i drivhus,
og innførsel av hobbydyr (unntak: listeførte
taranteller, pinnedyr m.m.).
1
Jf. CBD art. 8 h, som forplikter Norge til «så langt det er rimelig og hensiktsmessig, å hindre innføring av, kontrollere eller utrydde
fremmede arter som truer økosystemer, leveområder eller andre arter».
7
Universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner:
Institutt for landskapsplanlegging ved Norges miljø- og
biovitenskapelige universitet (ILP, NMBU), Institutt for
plantevitenskap ved Norges miljø- og biovitenskapelige
universitet (IPV, NMBU), Avdeling for ingeniør- og
naturfag ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, Norsk
genressurssenter ved Norsk institutt for skog og
landskap, Naturhistorisk museum ved Universitetet
i Oslo (på vegne av nasjonalt nettverk for botaniske
hager), Bioforsk Midt-Norge, Veterinærinstituttet,
Stiftelsen Det norske arboret – arboretet på Milde.
3 Sammendrag av
høringsinnspill og
viktige endringer
etter høring
3.1 Høringsinstanser
Til forslaget til forskrift om fremmede organismer
er det kommet inn 90 høringsuttalelser2: 19 fra
statlige forvaltningsorgan eller -selskap, 11 fra
fylkesmannsembeter, 12 fra kommuner, 8 fra
universiteter/høgskoler/forskningsinstitusjoner, 30
interesseorganisasjoner/foreninger/bransjeforbund, 7
fra bedrifter/næringsdrivende og 3 fra privatpersoner.
Interesseorganisasjoner/foreninger/bransjeforbund:
Det norske hageselskap, NHO Mat og Landbruk,
Faglig utviklingssenter for grøntanleggssektoren
(FAGUS), Norsk Gartnerforbund, Nord-Norges
gartnerforening, Hedmark og Oppland gartnerforening,
Bad park og idrett, Norsk landbruksrådgivning, Norske
anleggsgartnere - miljø- og landskapsentreprenører,
Norske landskapsarkitekters forening, Norske
landskapsarkitekters forening avdeling Rogaland,
Norsk forening for grønne tak, Norske torv- og
jordprodusenters bransjeforbund, Norwegian
Greenkeepers Association, Avfall Norge, Norges
Zoohandleres Bransjeforening, Norsk akvarieforbund,
Norsk hagedamforening, Norges pelsdyralslag,
Byggenæringens landsforening, Norges jeger- og
fiskerforbund, Norges skogeierforbund, Standard
Norge, WWF-Norge, Samarbeidsrådet for biologisk
mangfold (SABIMA), Norges miljøvernforbund,
Naturvernforbundet, Landsorganisasjonen i
Norge, Norges bondelag, Kjøtt- og fjørfebransjens
landsforbund, Fiskeri- og havbruksnæringens
landsforening.
Følgende høringsinstanser har kommet med
merknader til forslaget:
Statlige forvaltningsorgan og -selskap: Landbruksog matdepartementet, Samferdselsdepartementet,
Justis- og beredskapsdepartementet, Mattilsynet,
Toll- og avgiftsdirektoratet, Statens vegvesen Vegdirektoratet, Fiskeridirektoratet, Jernbaneverket,
Landbruksdirektoratet, Riksantikvaren, Norges
vassdrags- og energidirektorat, Forsvarsbygg, AVINOR.
Fylkesmannsembeter: Rogaland, Sør-Trøndelag,
Hedmark, Oslo og Akershus, Oppland, Hordaland,
Vest-Agder, Telemark, Møre og Romsdal, Aust-Agder,
Nord-Trøndelag.
Kommuner: Bergen, Steinkjer, Time, Birkenes,
Vestnes, Sandnes, Skedsmo, Røyken, Orkla landbruk
(landbrukskontor for Orkdal og Meldal), Grimstad,
Oslo.
Bedrifter/næringsdrivende: Interflora Norge SA,
Hagelandsgruppen AS, E-plant Norge SA, Sagaplant AS,
Bergknapp AS, Multiconsult, Rambøll Norge AS.
Privatpersoner: Professor emeritus Magne Bruun,
professor emeritus Gunnar Jarle Sorte, professor
emeritus Atle Håbjørg.
Innspillene fra FAGUS støttes av Bad, park og idrett, Byggenæringens landsforbund, Norske anleggsgartnere miljø og landskapsentreprenører, Norsk forening for grønne tak, Norske landskapsarkitekters forening avdeling Rogaland, Norske landskapsarkitekters forening
Norge, Det norske hageselskap og Rambøll. Innspillene fra E-plant Norge SA støttes av Hedmark og Oppland Gartnerforening. Innspillene
fra Norges Gartnerforbund støttes av Hedmark og Oppland Gartnerforening, Norges bondelag og NHO Mat og Landbruk. Innspillene fra
Standard Norge støttes av Byggenæringens landsforbund og Norske anleggsgartnere miljø og landskapsentreprenører. Innspillene fra
Stiftelsen Det norske arboret er støttet av Norges Gartnerforbund og E-plant Norge SA. Innspillene fra Fylkesmannen i Rogaland støttes av
Fylkesmannen i Hordaland. Innspillene fra SABIMA støttes av Naturvernforbundet og WWF - Norge.
2
8
Følgende høringsinstanser hadde ingen merknader
til saken:
Statlige forvaltningsorgan: Kunnskapsdepartementet,
Utenriksdepartementet, Arbeids- og
sosialdepartementet, Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet, Sjøfartsdirektoratet,
Helse- og omsorgsdepartementet.
• effekten og gjennomførbarheten av meldingskrav
ved innførsel av akvarieorganismer og utsetting av
organismer i hagedam betviles.
• krav til kompetanse for å kunne etterleve aktsomhetsplikten, vurdere søknadskrav, fremme søknad
mv. anses å være for omfattende.
Fiskeridirektoratet ber dessuten om en klargjøring av at
forskrift om fremmede organismer ikke utløser krav om
tillatelse ved utsetting av rensefisk til bruk i akvakultur.
Interesseorganisasjoner/foreninger/bedrifter: Norges
fiskarlag.
Mange høringsinstanser, inkl. fylkesmenn og
kommuner, ønsker et strengere regelverk, og ønsker
bl.a.:
3.2 Sammendrag av
høringsinnspillene
• forbud mot innførsel, utsetting og omsetning av
flere arter som utgjør svært høy eller høy økologisk
risiko.
• krav om tillatelse ved innførsel av landlevende
planter.
• skjerpet aktsomhetsplikt, bl.a. for å forebygge
introduksjon av følgeorganismer gjennom planteimport og ved håndtering av løsmasser og andre
vektorer for fremmede organismer.
De aller fleste høringsinstansene er positive til at det
kommer på plass et tydelig regelverk for å hindre
innførsel og utsetting av fremmede organismer
som kan medføre uheldige følger for det biologiske
mangfold. Mange peker på at forskriftsutkastet er mer
gjennomarbeidet enn tidligere, men at regelverket
fortsatt framstår som omfattende og komplisert, og
at det er viktig at det blir utarbeidet veilednings- og
informasjonsmateriell til forskriften.
3.3 Viktige endringer
etter høringen
De største innvendingene kommer fra LMD,
grøntbransjen (planteskoler, grøntanleggssektoren
og bransjeforbund), forskningsmiljøer innenfor
plantevitenskap og landskapsplanlegging,
botaniske hager, zoobransjen samt akvarie- og
hagedamforeninger. Kritikken dreier seg bl.a. om:
På bakgrunn av høringsinnspillene, og en
etterfølgende vurdering av miljørisiko sett i forhold
til samfunnsøkonomiske vurderinger, foreslår
Miljødirektoratet flere endringer i forslaget til forskrift
med vedlegg. De viktigste endringene er:
• nasjonale forbud mot enkelte arter av landlevende
planter. Kritikken retter seg særlig mot kunnskapsgrunnlaget (Artsdatabankens «svarteliste»), som
flere anser at ikke er egnet som grunnlag for å forby
plantene, og dels mot at det foreslås nasjonale
forbud i tilfeller der miljørisikoen anses å være
begrenset til deler av landet.
• mangelfull utredning av hvilke konsekvenser kravet
om utsettingstillatelse og aktsomhetsplikten har
for grøntbransjen. Det pekes på at sammen med
de foreslåtte forbudene, vil dette medføre nedleggelser av planteskoler og vridning mot import, noe
som bl.a. øker risikoen for introduksjon av skade
gjørere. Noen betviler effekten av utsatt ikrafttreden
av forbudene, mens andre ber om at dette gis for
ytterligere arter/år.
• Reduksjon i antallet landlevende planter som det
foreslås forbud mot utsetting og omsetning av
(vedlegg IV) fra 36 til 31 (fjernet enkelte planter
som utgjør miljørisiko i begrensede deler av landet).
Disse artene foreslås det dessuten å forby innførsel
av (vedlegg I).
• Utsatt ikrafttreden for kravet om tillatelse ved
utsetting av risikovurderte planter i parkanlegg,
dyrkete områder og transportog nærings
utbyggingsområder. I tilrådingen anbefales det at
Miljødirektoratet foretar en nærmere avklaring av
når søknadskravet utløses og en vurdering av de
økonomiske konsekvensene av søknadskravet.
9
Beskrivelsen i høringsnotatet av forholdet mellom
naturmangfoldloven og forskriftsforslaget på den ene
siden, og matloven og dyrevelferdsloven på den andre,
framstår som mer ryddig, uttaler Mattilsynet.
• Unntak fra søknadskravet for utsetting i park
anlegg, dyrkete områder og transportog nærings
utbyggingsområder for planter av norske bestander.
• Noe forenklede krav til søknadens innhold.
• Utsatt ikrafttreden for meldingskrav ved innførsel
av vannlevende organismer til innesluttet bruk.
Foreslått meldingskrav ved utsetting i hagedam
utgår.
• Utsatt ikrafttreden for kravet om tillatelse til
utsetting av rensefisk til bruk i akvakultur.
Statens vegvesen peker på at de er ansvarlig for en
omfattende aktivitet over hele landet hvor konflikter
mellom naturmangfold og fremmede organismer
kan oppstå, og at de derfor er positive til et tydelig
regelverk som vil regulere dette. De er generelt
positive til høringsforslaget, men har flere innspill og
kommentarer.
4 Overordnede
merknader til
forskriften
Jernbaneverket er enig i at det er behov for et
tydelig regelverk for å hindre spredning av fremmede
organismer som utgjør en risiko for naturmangfoldet.
De mener at utkastet til forskrift er et bidrag til å
stanse tap av naturmangfold, og at forskriftsforslaget
er forbedret på en rekke områder sammenlignet med
utkast til forskrift som var på høring i 2010. Videre
peker de på behov for et tydelig regelverk om ansvar,
tiltak og metoder for bekjemping av det som allerede
har spredd seg, i tillegg til koordinert innsats for
bekjemping på tvers av etater, kommuner og private.
Jernbaneverket uttaler at jernbanen dels fungerer som
en spredningskorridor for fremmede skadelige arter, og
anslår at de brukte ca. 1 million kroner til bekjemping
av fremmede skadelige planter i 2013.
4.1.1 Høringsinnspill
Landbruks- og matdepartementet (LMD) uttaler at
forskriftsutkastet framstår som mer gjennomarbeidet
enn tidligere, og at det er foretatt flere viktige
avklaringer og avgrensninger mot annet regelverk. De
mener imidlertid at forskriften fortsatt framstår som
svært omfattende og komplisert, og at det er spesielt
behov for ytterligere gjennomarbeiding hva gjelder
praktiske, administrative og økonomiske konsekvenser.
LMD peker på at dette er et område som tidligere
ikke har vært tilsvarende regulert, og at det derfor er
spesielt viktig at det nye regelverket ivaretar hensynet
til brukerne. Regelverket bør være enkelt, forutsigbart
og forståelig, og ivareta regjeringens mål om
forenkling. Regelverket skal ivareta viktige hensyn, men
det må være både proporsjonalt og hensiktsmessig,
og det er viktig å foreta grundige avveininger mot
andre samfunnsinteresser. Det er også viktig at det
nye regelverket samordnes med annet tilgrensende
regelverk slik at man unngår dobbeltregulering og
byråkratisering, uttaler LMD.
Riksantikvaren mener at forslaget til forskrift om
fremmede organismer er krevende å sette seg inn i,
noe som bl.a. kan skyldes at forskriften omfatter ulike
virkeområder, fagfelt og interesser, med påfølgende
unntaksbestemmelser, samt unntak av unntak, som
konsekvens av dette. Riksantikvaren påpeker at det
generelt åpnes for omfattende skjønnsutøvelse i
forvaltningen av forskriften, og at dette både kan være
positivt og negativt. Faren for ulik behandling blir,
ifølge Riksantikvaren, stor. Riksantikvaren oppfordrer
miljømyndighetene til å gå ut med bred informasjon,
både til private og profesjonelle, om at forskriften
om fremmede organismer ikke har tilbakevirkende
kraft. Riksantikvaren mener det også er nødvendig at
miljømyndighetene er tydelige på at ikke alle fremmede
arter utgjør en risiko for naturmangfoldet.
Mattilsynet mener at forskriftsforslaget og tilhørende
høringsdokumenter er ryddigere og tydeligere enn
tidligere utkast som de har gitt innspill på, selv om
det hele fremdeles framstår som ganske komplekst
og omstendelig. God veiledning vil være viktig for at
virksomheter og andre brukere skal forstå og kunne
etterleve reglene i praksis. Mattilsynet uttaler videre
at det er tatt hensyn til de viktigste innvendingene
de tidligere har hatt mht. akvatiske dyr og landdyr,
og at åpenbare dobbeltreguleringer er fjernet.
Forsvarsbygg uttaler at de forvalter store arealer
fordelt over store deler av landet, og at konflikter
mellom naturmangfold og fremmede arter kan
oppstå. De er derfor positive til et regelverk som
10
rettledningsmateriell knyttet til forskriften og relatert
regelverk.
gir klare retningslinjer. De er generelt positive
til høringsforslaget, men har flere innspill og
kommentarer.
Fylkesmannen i Rogaland peker på at svært mange
arter har et stort trusselpotensiale mot vårt naturlige
biologiske mangfold, og at det er viktig å ha et
godt regelverk som kan legge til rette for en så god
beskyttelse som mulig mot disse. Fylkesmannen
mener at Miljødirektoratet har lagt ned et stort og
omfattende arbeid med forslag til forskriftstekst,
vedlegg og begrunnelser. Forholdet til annet lovverk
har komplisert arbeidet, og konsekvensavveiinger
mot andre samfunnsinteresser og sektorer har nok
vært krevende, uttaler Fylkesmannen. Fylkesmannen
mener at det generelt er krevende å sette seg inn
i hva som gjelder for de ulike organismene mht.
innførsel, omsetning og utsetting. Et minstekrav til
oppfølging av forskriften bør, etter Fylkesmannens
syn, være at det utarbeides en pedagogisk veileder for
reglene som gjelder import, omsetning, utsetting og
eksport av arter, med hovedvekt på Miljødirektoratets
myndighetsområde, men som bl.a. også omtaler andre
relaterte lover.
Landbruksdirektoratet er positive til at det kommer
på plass utdypende regler om fremmede organismer,
men ser behov for at landbruksinteressene ivaretas i
denne prosessen.
Avinor mener det er positivt med konkretiseringer
av dagens krav til fremmede organismer i natur
mangfoldloven, og registrerer at forskriften er relevant
for deres drift, særlig ved massehåndtering og tilsåing
etter anleggsarbeider osv.
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag mener at forslaget til
forskrift om fremmede organismer generelt er godt,
og støtter store deler av forslaget. På en del punkter
mener de imidlertid at forskriften bør være strengere
enn det som ligger i forslaget. Fylkesmannen mener
at det er bra at forskriften innfører forbud mot både
omsetting og utsetting av flere problematiske arter
(vedlegg IV). Å redusere forekomst av fremmede arter
er et viktig ledd i arbeidet for å ta vare på naturen og
de dyr og planter som lever der, uttaler Fylkesmannen.
Det er bra at fokuset i forskriften er organismer som
ikke naturlig forekommer på stedet, og ikke bare de
som er i fremmed i Norge. Dette er viktig for å ta vare
på naturmangfoldet i Norge, uttaler Fylkesmannen.
Fylkesmannen i Vest-Agder peker på at skadelige
effekter av fremmede arter er en av de største truslene
mot det biologiske mangfoldet både internasjonalt
og nasjonalt, og at det derfor er svært viktig å få på
plass og ta i bruk et tilstrekkelig regelverk for å hindre,
begrense og kontrollere spredning av fremmede arter.
Dersom reglene skal gi den nødvendige effekt, må
de være tilpasset de utfordringene vi står overfor og
gi mulighet for å forvalte de fremmede artene slik
at de ikke påfører naturen skade. Dette gjelder selv
om reglene kan vanskeliggjøre bruken av fremmede
arter eller gjøre det økonomisk mindre lønnsomt,
uttaler Fylkesmannen i Vest-Agder. Fylkesmannen i
Vest-Agder mener at regelverket må være oversiktlig
og lettfattelig for folk flest. Fylkesmannen mener at
reglene i størst mulig grad må sikre mot skadelige
effekter ved at barrierene bygges inn i systemet,
uavhengig av den enkeltes oppfølging av vilkår for bruk
av de fremmede artene i ulike sammenhenger. Det
innebærer at det bør være færrest mulig alternativer
og at hovedregelen bør være at innførsel, utsetting
og omsetning av fremmede arter krever tillatelse. Det
bør være tydelige forbud mot skadelige organismer.
Unntakene fra kravet om tillatelse bør være få, og de
organismene unntakene gjelder, må enkeltvis være
vurdert til å ha lav risiko for det naturlige biologiske
Fylkesmannen i Møre og Romsdal mener at forskrift
om fremmede organismer er et etterlengtet verktøy
i kampen mot en stor trussel mot det biologiske
mangfoldet i Norge, og at forskriften vil kunne bli svært
viktig for å hindre fremmede arter i å spre seg i naturen
vår. En forutsetning for dette er at den er tydelig og
har et sterkt fokus på å være føre var. Fylkesmannen
uttaler at det er behov for strenge reguleringer for å
hindre tap av stedegent biologisk mangfold som følge
av invaderende fremmede organismer. Et forbud mot
innførsel og utsetting av arter med svært høy økologisk
risiko for biologisk mangfold i Norge er et nødvendig
verktøy som vi har manglet fram til nå. Fylkesmannen
synes lovverket som regulerer fremmede organismer
er uoversiktlig og krevende å sette seg inn i, og at det
er komplekst fordi ulike lover og forskrifter regulerer
ulike organismer. Fylkesmannen peker på at forskrift
om fremmede organismer er omfattende, og at det tar
tid å få oversikt over hvilke regler som gjelder for ulike
arter. Det er behov for et omfattende informasjons- og
11
Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener
Miljødirektoratet har lagt ned et solid arbeid med
forskriften om fremmede organismer og at en slik
forskrift vil ha stor betydning for arbeidet med å
ivareta naturmangfoldet i fylkene. På noen områder
mener de forskriften bør være noe strengere og
tydeligere enn dagens utkast. Forskriften er krevende
å sette seg inn i, særlig hvilke regler som gjelder
for de ulike organismene, uttaler Fylkesmannen. De
mener derfor det er behov for å se på om forskriften/
forskriftsteksten kan forenkles. I tillegg ser de behov
for en godt gjennomarbeidet veileder, som må være
tilgjengelig fra forskriften trer i kraft.
mangfoldet, skriver Fylkesmannen. Fylkesmannen
understreker også betydningen av forebyggende og
holdningsskapende informasjonsarbeid rettet mot
allmennheten, næringslivet og forvaltningen. Kunnskap
om fremmede organismer, skadevirkningene av disse
og retningslinjer for forvaltning av slike organismer
er viktig for å sikre oppslutning om og etterlevelse av
reglene og derigjennom få den tilsiktede effekt av dem.
Fylkesmannen i Aust-Agder mener at forskriften
er omfattende og til dels krevende å forstå, samtidig
som budskapet er svært viktig å få formidlet til
befolkningen. De mener det må legges ned betydelig
innsats i å formidle budskapet, f.eks. gjennom
informasjonsmateriell tilpasset de ulike aktørene.
Planteskoler, importører av planter og fisk, fiskere,
reisende og hageeiere vil ha behov for tilpasset
informasjon. Fylkesmennene kan bidra i utarbeidelsen
av informasjonskampanjer tilpasset de regionale
utfordringene, uttaler Fylkesmannen.
Bergen kommune uttaler at kunnskapsgrunnlaget
som ligger til grunn for forskriften er betydelig bedre
enn ved forslaget i 2010. Dette skyldes i stor grad
revidering av norsk svarteliste i form av Fremmede
arter i Norge- med norsk svarteliste 2012. Bergen
kommune mener foreliggende forslag til forskrift
utgjør en fagligere sterkere vurdering av fremmede
organismer som tema, slik at forskriften nå fremstår
som mer gjennomarbeidet og helhetlig.
Fylkesmannen i Telemark støtter forslaget til
forskrift, da de mener at forskriften vil bidra til å ivareta
stedegent naturmangfold, og spesielt rødlistede arter
og truede naturtyper. De peker på at forskriften er
komplisert å sette seg inn i, og at det bør vurderes
om det kan utarbeides informasjonsmateriell, gjerne
rettet mot spesifikke brukergrupper, som kan gjøre
bestemmelsene i forskriften mer intuitivt forståelige.
Vestnes kommune, som mener at Miljødirektoratet
har laget et omfattende og godt høringsdokument,
støtter forslaget til forskrift, og mener at det er på
tide at det iverksettes tiltak overfor fremmede arter.
Kommunen finner likevel grunn til å komme med
enkelte merknader da forskriften, etter deres syn,
ikke er tilstrekkelig mht. ivaretagelse av det biologiske
mangfold.
Fylkesmannen i Oppland uttaler at det er et klart
behov for bedre styring av både innførsel og utsetting
av fremmende organismer til og i norsk natur, og gir sin
støtte til en egen forskrift om fremmede organismer.
Fylkesmannen uttaler at trusselen disse artene
innebærer for naturmangfoldet sannsynligvis ikke vil
bli mindre i årene som kommer, særlig med tanke på
mulige klimaendringer. Fylkesmannen støtter derfor
både formål og mye av innholdet i den foreslåtte
forskriften, og gir ros til Miljødirektoratet for arbeidet
med forslaget. Området er komplisert både faglig
og juridisk, uttaler Fylkesmannen, som har forståelse
for at avveininger og hensyn til andre interesser enn
naturmangfold nødvendigvis må gjenspeile seg i
forslaget. Fylkesmannen mener imidlertid at forskriften
viser for dårlig ivaretakelse av føre-var-prinsippet for å
hindre framtidig skade på stedegen natur.
Sandnes kommune er positive til forskriftens
formål og anser forskriften som et viktig tiltak for
å sikre naturvern og biologiske mangfold i Norge.
Forskriftens tiltak vedrørende restriksjoner og kontroll
vil være gunstige virkemidler for å sikre at natur
mangfoldloven følges. Kommunen peker på at det er
viktig at kunnskapen om fremmede arter blir formidlet.
Grunnet tverrfagligheten som kreves for å sette seg
inn i forskriftens kompleksitet, innen plantevitenskap,
plantefysiologi, biologi, zoologi og økologi, mener
kommunen at det bør vurderes om det bør innføres
en statlig informasjonsplikt, da myndighetene har en
viktig rolle som informasjongiver om miljørisiko og
spredningsfare. Kommunen peker på at forskriftens
kompleksitet gjør det utfordrende å se hvilke
konsekvenser forskriften vil ha for grøntanleggs
bransjen. Det bør klargjøres om det innføres statlige
12
gledelig at det nå kommer en forskrift som kan bidra til
å forebygge utsetting og spredning av svartelistearter,
noe som vil være et viktig bidrag i dette miljøarbeidet.
Oslo kommune er gjennomgående fornøyd med de
grep som gjøres i utkast til forskrift, men mener likevel
at forskriften har svakheter som bør forbedres slik at
den i større grad bidrar til å begrense spredning av
skadelige arter og blir enklere å praktisere.
søkbare midler for utvikling av nytt plantemateriale,
fjerning av fremmede spredende arter og utarbeidelse
av påkrevd dokumentasjon.
Birkenes kommune peker på at forskriften er
omfattende, og at det vil være vanskelig å holde
oversikt for privatpersoner, næringsdrivende
og forvaltningsorgan som ikke arbeider med
problemstillingene jevnlig.
(FAGUS) uttaler at for grøntanleggsektoren vil
forskriften være et verktøy i kontroll, håndtering og
valg av planter, og at det derfor er viktig med en
tydelig forskrift som er enkel å etterkomme. Forslaget
til forskrift synliggjør plantenes betydning for våre
omgivelser, og den skaper bevisstgjøring rundt det
biologiske mangfold inn i grøntanleggssektoren. I de
vurderinger som må foretas i forbindelse med utsetting
og omsetting av planter ligger også et potensial til
utvikling av ny kunnskap. Hovedregelen til krav om
tillatelse, aktsomhetsplikten og føre-var-prinsippet
er gode fundament som lager en ryddig ramme rundt
forskriften. FAGUS ser at det er lagt ned omfattende
arbeid i forslaget, og har forståelse for utfordringene
som ligger bak utarbeidelsen, der mange interesser og
sektorer skal ivaretas.
Grimstad kommune ser behovet for tiltak som kan
hindre at fremmede arter som kan forringe natur
mangfoldet etablerer seg i Norge, og mener at
forskriften kan være et virkemiddel i denne sammen
heng. De peker på at forskriften er omfattende og at
det er vanskelig å se de ulike konsekvensene av den.
Kommunen uttaler at det er viktig å øke forståelsen
for at fremmede organismer er et reelt problem, blant
bl.a. hageeiere, de som omsetter planter, de som
planlegger, opparbeider og drifter grøntanlegg, og blant
turister og arbeidsinnvandrere, særlig mht. spredning
av fremmede fiskearter, som er blitt et betydelig
problem i deres distrikt. Kommunen uttaler at de har
svært begrensede ressurser til å ta del i arbeidet med
å bekjempe skadelige arter som allerede er spredt i
naturen, selv om dette bør være et prioritert område.
Skedsmo kommune ser to viktige problemstillinger
knyttet til forskriften som kan bli utfordrende i tida som
kommer, nemlig spredning av fremmede organismer
fra hager/hageavfall og flytting av masser som kan
inneholde spor av fremmede organismer. I praksis ser
de at det vil være vanskelig å ha kontroll på spredning
fra private hageeiere ol. Kommunen peker på at
opprydning og restaurering av påvirkede lokaliteter
ikke er omtalt i forskriften, noe som oppleves som
mangelfullt.
Seks vedlegg som vil være under regelmessig
forandring, de mange berøringspunktene til annet
regelverk, samt krav og plikter med unntak - hvor
unntakene igjen er gjenstand for unntak - vitner
om sakens kompleksitet. Denne kompleksitet gjør
at forskriften blir noe krevende å sette seg inn i, og
det blir vanskelig å forutsi hva som vil bli utfallet
av forskriften når den trer i kraft. Informasjons- og
veiledningsbehovet vil bli meget stort, uttaler FAGUS.
Norske landskapsarkitekters forening (NLA)
uttaler at bekjempelse av ekspansive og økologisk
truende fremmede arter er både tidskrevende og
kostbart, og at det er i vår felles interesse å begrense
og forhindre spredning av uønskede arter. En forskrift
om fremmede organismer er et stort skritt i riktig
retning, uttaler NLA, som mener at forskriften på et
overordnet plan er et gjennomtenkt verktøy for å
bevare det biologiske mangfold med bl.a. føre-varprinsippet som et viktig fundament. NLA peker på at
forskriftens kompliserte struktur gjør at det til dels kan
være vanskelig å tolke og å forutsi gjennomføringen
av den og hvilke konsekvenser den vil få i praksis,
Røyken kommune slutter seg til Miljødirektoratets
forslag til forskrift om fremmede organismer.
Oslo kommune peker på at spredning av fremmede
organismer som truer biologisk mangfold er i ferd
med å bli en av våre store miljøutfordringer. Dette er
særlig utfordrende i Oslo, som er har flere registrerte
rødlistearter og flere registrerte svartelistearter enn
noen andre kommuner i landet, og det må forventes
at disse problemene vil øke i omfang som følge
av forventet varmere klima, mer handel og mer
byggevirksomhet. Kommunene uttaler at det derfor er
13
vil sikre økonomiske verdier og rettigheter knyttet til
høsting av norske utmarksressurser og arealressurser
i norsk matproduksjon. Samtidig må regelverket gi
rom for drift og videreutvikling for primærprodusenter
innen foredling og salg av biologiske produkter.
Norges Bondelag mener forskriften gjennomgående er
uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig for næringsaktører
som skal søke sette seg inn i regelverket og få svar
på om de er pliktige til å søke om tillatelser. De mener
høringsforslaget er i strid med regjeringserklæringens
mål om at samfunnet skal bli mindre byråkratisk.
Høringsforslaget vil føre til en betydelig økning i
kostnader for næringen og påfølgende økt byråkrati
ved behandling av søknader og kontroll, uttaler Norges
Bondelag.
og mener forskriften bør forenkles. NLA mener at
forslaget til forskrift innebærer en sterk byråkratisering
i forhold til dagens situasjon, herunder økte krav til
vurderinger, informasjonsplikt og skriftlighet for alle
ledd i grøntanleggsbransjen. For at krav og pålegg skal
fungere etter sin hensikt er det viktig at de oppleves
som målrettede og meningsfylte, og at det finnes en
bred tiltro til regelverket. Forskriften og vedleggene
til forskriften vil også svært sannsynlig forandres
etter hvert som man får ny kunnskap om spredning
av virkninger av fremmede arter. Det er viktig at det
etableres en forutsigbarhet og et tillitsforhold mellom
de som utarbeider og de som skal etterleve forskriften.
Dette er kanskje spesielt viktig i en forskrift som
angår et så vidt samfunnsperspektiv med så mange
særinteresser som her.
Rambøll ser det som positivt at det jobbes for å
få på plass systemer for å motvirke spredning av
fremmede arter der hvor slike er reelt truende for
norske naturtyper. For deres bransje kan en forskrift
med gode, og dynamiske vedlegg være et godt
arbeidsverktøy for å foreta vurderinger av beplantning
i et anlegg i forhold til fare for uønsket spredning til
omliggende arealer. Forskriften vil kunne gi tydelige
rammer for aktsomhets- og, føre-var-prinsippet.
Imidlertid ser de at det er mange konsekvenser
og virkninger av forskriftsforslaget som ikke er
beskrevet, ei heller synes konsekvensutredet. De
mener at forskriften er komplisert og det er vanskelig
å se alle konsekvenser av denne for kunder og for
bransjen. De mener dette underbygger et behov for
bedre utredninger og beskrivelse av konsekvenser av
forskriften, justering av innholdet i paragrafer samt en
utsetting av forskriftens ikrafttredelse.
Norsk Gartnerforbund (NGF) har forståelse for
at arbeidet med en forskrift som skal regulere alle
fremmede arter er komplisert og tidkrevende.
NGF har en rekke innvendinger mot forskriften,
og mener den ikke kan tre i kraft med bakgrunn
i manglende og ufullstendig konsekvensanalyse
for norske planteprodusenter og andre deler av
grøntanleggsektoren. NGF mener at deler av
forskriftsforslaget kan oppfattes å være unødvendig
komplisert og vanskelig tilgjengelig, og uttaler, under
henvisning til Justisdepartementets veiledning om lovog forskriftsarbeid, at det er en generell målsetning at
regelverk skal være lett tilgjengelig.
Standard Norge uttaler at dette er et viktig område,
at noe regulering for å ivareta sunne økosystemer er
viktig, og at de derfor er positive til dette. Standard
Norge viser til at de arbeider med flere planterelaterte
standardiseringsprosjekter: ny standard for grønne tak,
revisjon av NS 3420 ZK Skjøtsel og drift av park og
landskapsanlegg, samt at det arbeides med å starte
revisjon av NS 4400- NS 4413 Planteskolevarer.
Standard Norge uttaler at dette er en omfattende
forskrift som griper sterkt inn i anleggsgartner- og
planteskolebransjen, og spør om det er gjort en god
nok vurdering av konsekvensen for etablerte bransjer
av de krav til søknadsplikt. Forskriften fremstår som lite
oversiktlig. Forskriftene må omarbeides og gjøres langt
mer brukervennlig og forståelig.
Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA)
uttaler at dette er en svært viktig forskrift for å stanse
tapet av biomangfold, som vi er forpliktet til gjennom
blant annet biomangfoldkonvensjonens Aichimål. Det
haster med å få forskriften på plass, og SABIMA minner
om Stortingets pålegg om å ferdigstille forskriften
innen 1. januar 2015. SABIMA er spesielt positive
til at hovedaktørene involvert i import og bruk av
fremmede arter nå får et regelverk å forholde seg til,
og at det kommer krav til behandling og emballering
av importerte organismer. Strengere regler knyttet
til behandling og flytting av vannlevende organismer
er også velkommen. Det er mange gode paragrafer
i forskriftsutkastet ifølge SABIMA, men de har også
en del å utsette på innholdet. Et skarpere fokus
Norges Bondelag ser behovet for å regulere innførsel
og utsetting av fremmede organismer for å beskytte
og bevare naturmangfold i Norge. Et strengt regelverk
14
Norges Zoohandleres Bransjeforbund (NZB) uttaler
at risikoen for forvilling av arter reduseres langt
mer effektivt ved informasjon enn ved restriksjoner
og forbud. De viser til erfaring med at forbud ofte
øker omfanget av utsetting i naturen. NZB uttaler
at når man likevel velger å detaljregulere bl.a.
innførsel og omsetning av fremmede arter, vil de
gi Miljødirektoratet anerkjennelse for at de i stort
omfang har tatt til seg merknader og innspill fra forrige
høringsrunde. NZB er positiv til egne løsninger for store
grupper som utgjør svært liten eller ingen trussel mot
naturmangfoldet, slik som tropiske og subtropiske
akvarieorganismer som er tiltenkt hold i innendørs,
lukkede akvarier. NZB uttaler at den kanskje største
svakheten ved forskriften er hvor detaljrik den er, med
seks lister (vedlegg I til VI) og med ulik regulering av
hundrevis av arter. Dette gjør den uoversiktlig og
komplisert, ikke bare for profesjonelle, men også for
lekmann. NZB mener at en klar fokusering på hva som
er forbudt er langt mer forståelig for folk flest enn
uendelige lister. NZB mener også at det er en betydelig
svakhet at det ikke sies noe om hva slags prosesser
som skal benyttes for revisjon av vedleggene. Det
vil ifølge NZB være av betydelig interesse å vite hvor
omfattende og tidkrevende slike endringer vil være,
og hvilke parter som vil få anledning til å gi innspill
i prosessen. NZB påpeker at for zoobransjen, og
sannsynligvis også for de fleste andre berørte sektorer,
er det konkrete innholdet på de enkelte listene vel så
viktig som selve ordlyden i forskriften.
på problematikken knyttet til blindpassasjerer er
nødvendig, og det er flere høyst problematiske arter
som ikke dekkes av nåværende utkast til forskrift.
SABIMA mener også at problematikken knyttet til
import av arter og dørstokkarter er for svakt behandlet
i forskriften. SABIMA presiserer viktigheten av å utvikle
gode veiledere og informasjonsmateriell til de ulike
aktørene og ansvarshavende som blir påvirket når
regelverket trer i kraft.
Naturvernforbundet støtter forslaget om forskrift for
fremmede organismer, og mener det er svært viktig
å få på plass gode bestemmelser som kan regulere
innføring av fremmede organismer i norsk natur. På
verdensbasis regnes fremmede arter som en av de fem
største truslene mot naturmangfoldet, både globalt
og nasjonalt. Det absolutt mest effektive tiltaket for
å forhindre spredning av skadelige fremmede arter er
å ikke innføre disse artene inn til landet. Det er derfor
etter deres syn veldig viktig at forskriften setter
strenge rammer og klare forbud for hvilke arter som
ikke kan innføres, plantes ut/slippes ut i naturen.
Norges miljøvernforbund ser det som svært viktig
at man gjennom forskriften pålegger kommunale,
regionale og nasjonale myndigheter en plikt til å arbeide
for å redusere bestandene av fremmede arter som kan
gjøre skade på norsk fauna.
WWF – Norge stiller seg positiv til at arbeidet med
forskriften om fremmede organismer fortsetter, og
at en snart kan se fram til en ferdigstilt forskrift. Det
er meget viktig å få på plass en sterk forskrift som
kan regulere utfordringene knyttet til fremmede
organismer på en tilfredsstillende måte. De peker på
at det ofte er svært vanskelig å forutse hvilke arter
som vil gjøre skade i naturen og hvilke som er relativt
harmløse. Noen ganger kan det også ta lang tid fra en
art settes ut til den begynner å forårsake betydelige
problemer for naturmangfoldet. Av den grunn bør
naturmangfoldlovens føre-var-prinsippet komme
tydelig til uttrykk i forskriften, uttaler WWF - Norge.
WWF - Norge viser til Norges forpliktelser gjennom
konvensjonen om biologisk mangfold (CBD), og
uttaler at det er viktig at norsk regelverk har strenge
begrensninger på innførsel og utsetting av visse typer
fremmede skadelige arter for å oppfylle disse.
Norges jeger og fiskerforbund (NJFF) ser det som
positivt at det er framgang i arbeidet med å få på
plass en forskrift om fremmede organismer, og at
forvaltningen har vektlagt innspill som kom inn i forrige
høringsrunde. Det er viktig med klare og tydelige
regler rundt håndtering av utfordringer knyttet til
innførsel, omsetting, utsetting og flytting av fremmede
arter. Samtidig er det også viktig at forskriften får en
utforming som gjør at den kan forstås og praktiseres
etter intensjonene og uten for mye uklarheter og
gråsoner. Inntrykket av forslaget som er framlagt, er
at dette er svært komplisert og vanskelig tilgjengelig.
NJFF mener det er grunn til å stille spørsmål ved
hvorvidt det er realistisk å fastsette en felles forskrift
for fremmede organismer slik direktoratet legger opp
til. NJFF er bekymret for at dette blir en forskrift som
både blir vanskelig å etterleve for den enkelte bruker
og ikke minst krevende å kontrollere og følge opp for
forvaltningen.
15
5 Forskriftens
oppbygging,
innretning og
begrepsbruk
Kjøtt- og fjørfebransjens landsforbund ser
behovet for å regulere innførsel og utsetting av
fremmede organismer for å beskytte og bevare
Norges naturmangfold, og er positive til forslaget slik
det foreligger. For å gjøre bedrifter og befolkningen
generelt oppmerksomme på regelverket, peker de på
at det er viktig med god informasjon både forut for
ikrafttredelse og ved ikrafttredelse.
5.1 Generelle
høringsinnspill
Landsorganisasjonen i Norge (LO) viser til
høringssvaret fra 2010, og uttaler at de hensynene LO
tok opp da synes å være ivaretatt i det nye forslaget
til forskrift. LO vil nok en gang påpeke viktigheten av
at det planlagte nettbaserte veiledningsmaterialet,
samt andre informasjonstiltak, er klart når forskriften
trår i kraft. LO støtter Miljødirektoratets forslag til ny
forskrift om fremmede organismer.
Flere høringsinstanser peker på at forskriften med
vedlegg og høringsnotat er bedre gjennomarbeidet,
ryddigere og tydeligere enn utkastet som var på høring
i 2010. Mange høringsinstanser mener imidlertid at
det fortsatt er krevende å sette seg inn i forskriftens
systematikk og struktur. Mange peker på at forskriften
med vedlegg er vanskelig tilgjengelig og krevende å
sette seg inn i, og viser bl.a. til forskriftens omfattende
virkeområde, bruk av kryssreferanser og henvisninger,
bruk av unntak og unntak fra unntak i forskriften, og
at det er benyttet et vanskelig språk. Det pekes på
at vedleggene framstår som lite oversiktlige og lett å
misforstå, for eksempel mht. artssystematikk. Disse
høringsinstansene ber om at det gjøres forenklinger,
og mange har konkrete forslag til hvordan dette kan
gjøres. De fleste høringsinstansene understreker
viktigheten av at det utarbeides lettfattelig og lett
tilgjengelig veiledningsmateriell, og at dette er svært
viktig for at reglene skal bli etterlevd i praksis. Flere
høringsinstanser understreker at dette bør være ferdig
utarbeidet før forskriften trer i kraft.
4.1.2 Miljødirektoratets vurdering
Miljødirektoratet noterer at de aller fleste
høringsinstansene er positive til at det kommer på
plass et tydelig regelverk for å hindre innførsel og
utsetting av fremmede organismer som kan medføre
uheldige følger for det biologiske mangfold. Mange
høringsinstanser peker på at forskriftsutkastet er mer
gjennomarbeidet enn tidligere, men at regelverket
fortsatt framstår som omfattende og komplisert, og
at det er viktig at det blir utarbeidet veilednings- og
informasjonsmateriell om forskriften. Miljødirektoratet
vil peke på at forskriften omfatter regulering av mange
organismegrupper og mange aktiviteter, noe som gjør
at forskriften kan framstå som komplisert. Det vil bli
utviklet grundig veiledningsmateriell til forskriften
rettet mot ulike brukergrupper, noe som vil klargjøre
hvilke bestemmelser og vedlegg til forskriften man må
forholde seg til.
Enkelte høringsinstanser, slik som Riksantikvaren,
Steinkjer kommune og Orkla landbruk, mener
at forskriften er oversiktlig og lettforståelig.
Fylkesmannen i Nord-Trøndelag oppfatter disposisjon
og oppbygging av forskriften med vedlegg som god og
tilfredsstillende, selv om innholdet i enkelte paragrafer
kan oppleves som utfordrende og noe komplisert å
forstå fullt ut. Fylkesmannen tror praktiseringen av
forskriften vil tydeliggjøre hvilke deler av forskriften
som eventuelt vil kreve justeringer.
Når det gjelder oppdateringer av vedleggene til
forskriften, vil direktoratet, så langt det er hensikts
messig, involvere bransje- og interesseorganisasjoner i
forbindelse med utvelgelse av organismer som ønskes
risikovurdert med tanke på fritak fra krav om tillatelse
ved innførsel eller utsetting. Vedleggene er en del av
forskriften, og forslag til endringer i disse vil bli sendt
på offentlig høring.
Norges Zoohandleres Bransjeforbund (NZB) tror
et klart fokus på hva som er forbudt er langt mer
forståelig for folk flest enn uendelige lister som
dels sier hva som er tillatt, dels hva som er helt
De økonomiske og administrative konsekvensene av
forslaget til forskrift er nærmere drøftet i kapittel 18.
16
Flere høringsinstanser mener at det bør vises til
vedlegg III i § 6, i stedet for i § 7, og at det bør vises
til vedlegg VI i § 11, i stedet for i § 12. Det pekes på
at dette er mer logisk siden § 6 og § 11 regulerer krav
om tillatelse.
forbudt og ytterligere andre lister over noe som
bare er delvis forbudt og hvor man likevel kan søke
innførselstillatelse.
5.2 Forskriften kapittel
II og III– oppbygging og
begrepsbruk
Mattilsynet oppfatter vedlegg III som unntak fra
unntakene i vedlegg II. De spør om oppføringene i
vedlegg II kan formuleres slik at den ikke tar med
organismer som likevel må ha innførselstillatelse. Videre
spør de om vedlegg III gir en uttømmende oversikt
over organismer som må ha innførselstillatelse.
Flere høringsinstanser har konkrete forslag til endringer
både i struktur og oppbygging, samt i ordlyden i
enkelte bestemmelser.
Fylkesmannen i Hedmark mener at det ville vært
lettere å forstå hvilke arter som krever tillatelse ved
innførsel dersom disse artene var listet i ett vedlegg,
uten at det i tillegg er et vedlegg med de arter som
ikke krever tillatelse (jf. vedlegg II). Fylkesmannen i
Hedmark mener at det i høringsutkastet § 12 første
ledd bokstav b i bør henvises til forbudsartene i
vedlegg IV, slik at det tydelig framgår hvilke arter det
ikke er lov å sette ut.
5.2.1.1 Til § 7 (unntak fra krav om tillatelse ved
innførsel) og § 12 (unntak fra krav om tillatelse
ved utsetting)
Flere høringsinstanser mener at oppbygging av og
begrepsbruken i § 7 og tilhørende vedlegg III og er
kompleks og vanskelig tilgjengelig. Tilsvarende gjelder
for § 12 med tilhørende vedlegg VI. Det pekes bl.a.
på at det er vanskelig å forstå § 7 andre ledd og § 12
andre ledd på grunn av konstruksjonen med «unntak fra
unntak», og bestemmelsenes ordlyd.
5.2.1.2 Til § 9 (forbud mot utsetting) og § 10
(forbud mot omsetning)
Fylkesmannen i Møre og Romsdal uttaler at dersom
forbudet mot omsetning og utsetting alltid vil gjelde
de samme artene, kan § 9 og § 10 med fordel slås
sammen til en paragraf kalt «Forbud mot omsetning og
utsetting». Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF)
mener også at § 9 og § 10 bør slås sammen så lenge
de begge henviser til vedlegg IV.
Oslo kommune mener at § 7 andre ledd og vedlegg
III kan bli mer forståelig hvis man endrer ordlyden i § 7
andre ledd som følger: «Det kreves fortsatt tillatelse ...
for organismer som er oppført i vedlegg III».
Forsvarsbygg foreslår å endre titlene på § 7 og § 12
til hhv. «Organismer som kan innføres uten tillatelse»
og «Organismer som kan settes ut uten tillatelse», og
at § 7 første ledd endres til: «(1) Med unntak av arter
som omfattes av § 5 og § 6, kreves det ikke tillatelse
ved innførsel/utsetting av (…)».
5.2.1.3 Til § 11 (krav om tillatelse ved utsetting)
Landbruks- og matdepartementet (LMD) mener at
det er uklart hva som er hensikten med bruken av de
ulike begrepene «finnes naturlig på stedet», «stedegen
stamme» og «forekommer naturlig på stedet», eller
hva som er innholdet i og ulikheten mellom begrepene,
jf. spesielt § 11. LMD spør når en art skal anses som
naturlig forekommende, og om den er stedegen når
den finnes naturlig på stedet.
En rekke høringsinstanser mener at titlene på
vedlegg III og vedlegg VI er for vanskelige (vedlegg
III: «organismer som ikke er omfattet av unntak fra
kravet om innførselstillatelse i § 7 første ledd, jf. § 7
andre ledd» og vedlegg VI: «organismer som ikke er
omfattet av unntak fra kravet om utsettingstillatelse i
§ 12 første ledd, jf. § 12 andre ledd»). Fylkesmannen
i Telemark foreslår at tittelen på hhv. vedlegg III og VI
endres til «Organismer som krever innførselstillatelse»,
og «Organismer som krever utsettingstillatelse», med
henvisning til aktuelle bestemmelser i forskriften.
5.2.1.4 Til systematikk og terminologi i vedleggene
Flere høringsinstanser, deriblant Fylkesmannen
i Rogaland, Fylkesmannen i Hordaland og
Fylkesmannen i Oslo og Akershus, mener at
spesifiseringen av arter bør forenkles og organiseres
på en måte som gjør det tydelig hvilke arter som er
omfattet av oppføringene i vedleggene. Det trekkes
17
Fylkesmannen i Vest-Agder er skeptiske til at
unntakene for organismer i vedlegg II er betinget av
at vilkår som følger av vedlegget etterleves. De peker
på at kontrollmulighetene i mange tilfeller vil være
fraværende. Det vil også alltid være muligheter for
brudd på vilkårene eller uhell. Hver enkelt art som skal
oppføres i vedlegg II, bør derfor være risikovurdert
til lav risiko for skade på naturmangfoldet, i tillegg til
eventuelle vilkår.
bl.a. fram at vedlegg I kun inneholder tre arter, men
at det er lett for ikke-fagpersoner å gå seg vill i den
lange klassifiseringen, og at det bør vurderes hvilket
systematiske nivå man trenger å ha med. Fylkesmannen
i Hordaland foreslår at familienavn utelates for
pattedyr, fugler og planter, noe som også kan vurderes
for andre grupper. Autor på artsnavn kan også utelates.
E-plant Norge SA påpeker at artsnavnene som
benyttes i forskriftens vedlegg som er hentet fra
Artsdatabankens database ofte ikke samsvarer med
de artsnavnene som benyttes av grøntbransjen selv.
Dette gjør at budskapet i forskriften er vanskelig å
formidle ut til grøntbransjen. E-plant Norge SA mener
at Artsdatabanken bør oppdatere sine artsnavn slik
at de samsvarer med de navn som grøntbransjen selv
benytter.
Fylkesmannen i Møre og Romsdal mener at vedlegg
IV (forbud mot utsetting og omsetning) bør inneholde
langt flere arter, og at de fleste med svært høy risiko
og høy risiko bør være forbudt. De mener at det at
arter med svært høy økologisk risiko ikke er forbudt å
innføre, vil være strid med formålet i § 1.
Riksantikvaren peker på at det i merknadene
til forslaget til forskrift står at arter i vedlegg
VI er organismer der det mangler tilstrekkelig
dokumentasjon for oppføring i vedlegg IV.
Riksantikvaren mener at dokumentasjon basert på
vitenskapelig grunnlag er helt nødvendig for en god
forvaltning av forskrift om fremmede organismer, og at
mangelfull dokumentasjon ikke bør bidra til ytterligere
belastning på aktører som berøres av forskriften. I
og med at alminnelige krav til aktsomhet gjelder, bør
vedlegg VI tas ut av forskriften.
5.2.1.5 Til oppføringer i vedleggene
Fylkesmannen i Rogaland antar at forslagene til
innhold i vedleggene dels er grunngitt i reell trussel
mot det biologiske mangfoldet, dels i hensynet til andre
samfunnsinteresser som følge av diskusjoner med
andre sektorer. De mener at forslaget i utgangspunktet
kunne vært mer konservativt i retning av å sikre for
målet med naturmangfoldloven kapittel IV, slik at even
tuelle motsetninger ble tydeligere gjennom hørings
prosessen. Hvor lista skal legges er i siste instans en
politisk avveiing etter at høringsinnspillene er evaluert.
Stiftelsen Det norske arboret peker på at Cotoneaster
monopyrenus og Cotoneaster multiflorus, er to ulike
arter i Kina, hvor de lever naturlig, og setter derfor
spørsmålstegn ved at de er oppført som synonym av
samme av samme art (blomstermispel) i vedlegg IV
(organismer som er forbudt å omsette og sette ut).
Fylkesmannen i Hedmark mener at flere arter som
er vurdert til å ha en svært høy økologisk risiko ved
spredning i hele landet kan føres opp i vedlegg I.
Fylkesmannen i Vest-Agder uttaler at i henhold til
tverrsektoriell nasjonal strategi, skal første forsvarslinje
basere seg på å forebygge introduksjoner av fremmede
skadelige arter. Det må etter Fylkesmannens vurdering
bety at flest mulig risikoarter bør omfattes av
innførselsforbudet og tas inn i vedlegg I.
En rekke høringsinstanser peker på at vedlegg VI
ikke inneholder noen arter, og derfor bør fjernes fra
forskriften.
Naturvernforbundet mener at «speilvendings
prinsippet» burde ha vært anvendt i forskriften her,
dvs. at arter er forbudt å innføre og sette ut med
mindre de er spesifikt listet. De mener at dette ville
vært praktisk gjennomførbart dersom alle aktuelle
aktører ble invitert til å sende inn forslag over hvilke
arter de vil importere, som så kunne ha blitt vurdert
på en faglig solid måte før de kunne bli satt ut. Da ville
også føre-var-prinsippet virket slik det opprinnelig var
ment, uttaler Naturvernforbundet.
Oslo kommune mener at alle arter med høy og svært
høy økologisk risiko bør som hovedregel forbys innført,
dvs. oppføres i vedlegg I. Naturvernforbundet mener
at de fleste arter som er vurdert til å utgjøre høy og
svært høy økologisk risiko, med unntak av viktige
matplanter, bør føres på vedlegg I. Samarbeidsrådet
for biologisk mangfold (SABIMA) mener det er helt
nødvendig at flere arter med høy risiko for spredning og
fortrenging av stedegne arter føres opp på vedlegg I.
18
5.2.2 Miljødirektoratets vurdering og
tilråding
imidlertid at det kommer klart nok fram at
«forbudslista» også gjelder i private hager, og frykter
at flere krysshenvisninger kan bidra til å komplisere
forskriften. Direktoratet understreker imidlertid at det i
veiledningsmaterialet til forskriften vil bli lagt stor vekt
på å forklare sammenhengen i regelverket.
5.2.2.1 Til §§ 7 og 12
Miljødirektoratet er enig med de høringsinstansene
som mener at begrepene i høringsutkastet § 7
andre ledd og § 12 andre ledd, og navnene på
tilhørende vedlegg III og VI, var vanskelig tilgjengelige
slik de ble sendt på høring. På denne bakgrunn
foreslår direktoratet enkelte endringer som vil gjøre
bestemmelsene og navnene på vedleggene lettere
tilgjengelige.
5.2.2.2 Til §§ 9 og 10
Noen høringsinstanser har foreslått å slå sammen §§
9 og 10 siden de henviser til samme vedlegg (vedlegg
IV). Miljødirektoratet forstår argumentasjonen, men
mener at det er mest hensiktsmessig at forbud mot
omsetning og forbud mot utsetting legges til ulike
bestemmelser. Dette fordi det ikke nødvendigvis vil
være fullstendig overlapp mellom omsetningsforbud og
utsettingsforbud ved en senere oppdatering av artene
i vedlegget.
Paragrafene 7 andre ledd og 12 andre ledd foreslås
endret til hhv.: «Det kreves likevel tillatelse ved innførsel
av organismer som er oppført i vedlegg III» og «Det
kreves likevel tillatelse ved utsetting av organismer som
er oppført i vedlegg VI».
5.2.2.3 Til § 11
LMD spør hva som er hensikten med bruken av de
ulike begrepene «finnes naturlig på stedet», «stedegen
stamme» og «forekommer naturlig på stedet», og hva
som er innholdet i og ulikheten mellom begrepene.
Miljødirektoratet ser at det brukes en del begreper i
forskriften som er tilnærmet synonymer for «fremmed
organisme». Dette gjelder særlig høringsutkastet §
11, som bruker forskjellige begreper for å avklare
når søknadskravet utløses, avhengig av om det er
snakk om utsetting av vilt, utsetting i sjø og vassdrag,
eller utsetting av øvrige fremmede organismer.
Når det gjelder utsetting av vilt og utsetting i sjø
og vassdrag, har dette sin bakgrunn i at forskriften
gjengir naturmangfoldloven § 30 første ledd
bokstav b og c på dette punkt. Dette resulterer i at
forskriften inneholder uttrykk som «som ikke fra før
finnes naturlig i distriktet» og «stedegen stamme»,
noe som kan virke kompliserende for publikum, men
som er kjente begreper innen vilt- og lakseog
innlandsfiskforvaltningen. I denne sammenheng må
det påpekes at naturmangoldloven § 30 første ledd
bokstav b og c erstatter lignende bestemmelser i
viltloven og lakseog innlandsfiskloven.
Når det gjelder vedleggene, foreslås det at navnene
blir endret til «vedlegg III: organismer som krever
innførselstillatelse etter § 7 andre ledd» og «vedlegg VI:
organismer som krever utsettingstillatelse etter § 12
andre ledd».
Mattilsynet oppfatter vedlegg III som unntak fra
unntakene i vedlegg II. Videre spør de om vedlegg III
gir en uttømmende oversikt over organismer som må
ha innførselstillatelse. Direktoratet understreker at
vedlegg III er unntak fra alle de opplistede unntakene i
§ 7 første ledd bokstav a til g. Hovedregelen om hvilke
organismer som må ha innførselstillatelse følger av §
6; vedlegg III angir bl.a. enkelte ferskvannsarter som
kan medføre risiko, og som det er grunn til å anta kan
komme til å innføres under unntaket i § 7 første ledd
bokstav c (akvarieorganismer).
Fylkesmannen i Hedmark mener at det ville vært
lettere å forstå hvilke arter som krever tillatelse ved
innførsel dersom disse artene var listet i ett vedlegg,
uten at det i tillegg er et vedlegg med de arter som
ikke krever tillatelse (jf. vedlegg II). Direktoratet vil
peke på at dette ikke lar seg gjøre da utgangspunktet
er at det er krav om tillatelse ved innførsel av alle
organismer, jf. § 6.
Når det gjelder høringsutkastet § 11 første ledd
bokstav c, ser Miljødirektoratet at det kan være
hensiktsmessig med en forenkling i forskriften, og
foreslår at passusen «øvrige organismer som ikke hører
til noen art, stamme eller bestand som forekommer
naturlig på stedet» erstattes med «øvrige fremmede
organismer». Det vises til at begrepet «fremmede
For øvrig foreslår flere høringsinstanser at det settes
inn krysshenvisninger i forskjellige bestemmelser, bl.a.
at det i § 12 henvises til vedlegg IV i bestemmelsen
om utsetting i private hager. Direktoratet mener
19
6 Formål,
virkeområde og
definisjoner –
kapittel I
organismer» er definert i forskriften § 4, og at denne
definisjonen dekker både arts- og bestandsnivået.
Etter direktoratets syn vil ikke dette medføre noen
realitetsendring, men vil være en språklig forenkling og
forbedring.
5.2.2.4 Om systematikk/terminologi i vedleggene
En del høringsparter peker på at forskriftens vedlegg
bør forenkles slik at innholdet blir lettere tilgjenglig.
Direktoratet vil i veiledningsmaterialet fokusere på å
gi lettfattelige oversikter over innholdet i vedleggene.
Innspillene knyttet til forenkling mv. vil bli til stor hjelp i
dette arbeidet.
6.1 Formål
6.1.1Høringsforslag
§ 1. Formål
Formålet med forskriften er å hindre innførsel, utsetting
og spredning av fremmede organismer som medfører,
eller kan medføre, uheldige følger for naturmangfoldet.
5.2.2.5 Om oppføringer i vedleggene
En rekke høringsinstanser har generelle innspill om at
flere arter bør føres på de ulike vedleggene, herunder
at de fleste arter som utgjør miljørisiko bør omfattes
at innførselsforbud, og at flesteparten av artene i
Artsdatabankens «svarteliste» bør føres på vedlegg
IV. Det anføres også at vedlegg VI bør fjernes fra
forskriften, da ingen arter er oppført i dette.
Jernbaneverket og Fylkesmannen i Hedmark peker
på at å «hindre spredning» er omfattet av formålet
i forskriften, men savner konkrete tiltak mot dette
i forskriften. De spør hvem som er ansvarlig for
fremmede arter som allerede finnes i Norge.
Miljødirektoratet mener det er hensiktsmessig
å beholde vedlegg VI (organismer som krever
utsettingstillatelse), jf. vurderingene gjort i kap. 7.8.
Når det gjelder oppføringer i de ulike vedlegg viser
direktoratet til vurderinger i kapitlene i tilrådningen
som omhandler de ulike organismegrupper.
Stiftelsen Det norske arboret viser til at forskriftens
formål er å hindre uheldige følger for naturmangfoldet,
men at definisjonen av naturmangfold gjør at bl.a.
kulturmarkstyper som lyngheier og slåttemarker
ikke kan være omfattet av formålet, da disse i all
hovedsak er blitt til ved menneskelig aktivitet, jf.
definisjonen av naturmangfold § 4 bokstav g (biologisk,
landskapsmessig og geologisk mangfold, «som ikke
i det alt vesentlige er et resultat av menneskelig
påvirkning»). I slike menneskeskapte landskap kan
forskriften derfor ikke gjelde, uttaler Stiftelsen. På
denne bakgrunn stiller de spørsmål ved om det
under forskriften kan iverksettes tiltak for å forhindre
uheldige følger for kulturmarkstyper.
Institutt for landskapsplanlegging ved Norges
miljø- og biovitenskapelige universitet (ILP,
NMBU) spør hva som menes med «uheldige følger for
naturmangfoldet». De mener at dette målet må bygge
på klare og vitenskapelig drøftede scenarier.
Norsk Gartnerforbund (NGF) og E-plant
Norge SA peker på at formålsbestemmelsen i
naturmangfoldloven § 1 også omfatter hensyn til
menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, men
at det ikke er tatt hensyn til dette i forskriften.
20
Samarbeidsrådet for bioloigisk mangfold (SABIMA)
mener at uttrykket «omsetning» bør inn i § 1, da dette
er regulert i forskriften.
naturtyper under naturmangfoldloven, som ledd i
arbeidet med å stanse tapet av naturmangfold. Tiltak
som iverksettes for å hindre at fremmede organismer
medfører uheldige følger på kulturmarkstyper vil
derfor, etter direktoratets syn, fremme forskriftens
formål.
Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) ønsker at
forskriften skal være et egnet virkemiddel til å håndtere
fremmede organismer som gir uheldige konsekvenser
for naturmangfoldet, men mener at ordlyden i
formålsbestemmelsen nærmest kan trekkes så langt
forvaltningen til enhver tid ønsker det. Forskriften bør
bli praktisert slik at man håndterer de alvorlige truslene
som spredning av fremmede organismer representerer,
uten at dette blir for rigid.
NGF og E-plant Norge SA mener at det ikke er tatt
hensyn til menneskers virksomhet, kultur, helse og
trivsel i forskriften, og viser til formålsbestemmelsen
i naturmangfoldloven § 1. Miljødirektoratet vil peke
på at det sentrale i lovens formålsbestemmelse er at
naturmangfoldet tas vare på, ved bærekraftig bruk
og vern. Henvisningen til nytteverdien for mennesker
er gjort for å understreke at formålet ikke bare
er begrunnet i naturens egenverdi, men også i at
naturen har verdi som grunnlag for menneskers liv.
Nytteverdien for mennesker er imidlertid ikke et mål i
seg selv, men følger av en ivaretakelse av naturen som
sådan, jf. Ot. Prp. nr. 52 (2008- 2009), side 60-61.
Hensynet til andre viktige samfunnsinteresser har
imidlertid blitt vektlagt ved utarbeidelsen av forskrift
om fremmede organismer, noe som bl.a. har resultert
i forslaget om utsatt ikrafttreden for forbudet mot
utsetting og omsetning av en rekke listeførte planter,
som primært er begrunnet i at grøntbransjen skal få
bedre tid til omstilling.
og tilråding
Forskrift om fremmede organismer har en rekke
virkemidler for å hindre spredning av fremmede
organismer. Krav om tillatelse ved utsetting av
fremmede organismer, forbud mot utsetting og
omsetning av visse listeførte fremmede organismer,
og krav til aktsomhet ved aktivitet som ikke krever
tillatelse, er eksempler på dette. Miljødirektoratet
synes derfor det er belegg for at det å hindre spredning
av fremmede organismer er omfattet av forskriftens
formål.
Stiftelsen Det norske arboret mener at kulturmarks
typer ikke kan være omfattet av forskriftens formål
fordi kulturmarkstyper, etter stiftelsens syn, ikke er
omfattet av definisjonen av naturmangfold. På denne
bakgrunn stiller de også spørsmål ved om det under
forskriften kan iverksettes tiltak for å forhindre uheldige
følger for kulturmarkstyper. Miljødirektoratet er ikke
enig i denne forståelsen, og viser til forarbeidene, hvor
det uttales at rent domestisert biologisk mangfold,
for eksempel husdyrraser eller kultiverte plantesorter
faller utenfor definisjonen av naturmangfold, jf. Ot.
prp. nr. 52 (2008-2009), side 373. Eksemplet viser
at graden av menneskelig påvirkning skal være sterk
for at det ikke skal være tale om naturmangfold.
Samtidig sies det mht. «landskapsmessig mangfold»,
at ved å betegne dette som en del av naturen i lovens
formålsbestemmelse (§ 1), avgrenses lovens formål
mot rent menneskeskapte landskap: «naturen må
imidlertid ikke oppfattes så snevert at kulturpåvirket
eller kulturbetinget biologisk mangfold ikke omfattes»,
jf. Ot. prp. nr. 52 (2008-2009) side 63. Direktoratet
vil for øvrig peke på at de kulturbetingede naturtypene
slåttemark og slåttemark har blitt utpekt som utvalgte
Miljødirektoratet forstår tanken bak SABIMAs forslag
om å ta «omsetning» inn i formålsbestemmelsen. I
og med at forslaget til forskrift i liten grad begrenser
adgangen til å omsette skadelige fremmede
organismer, det dreier seg om et relativt lite utvalg
med plantearter, mener imidlertid direktoratet at det
blir upresist om forskriften også skal ha som generelt
formål å hindre omsetning av fremmede organismer
som medfører, eller kan medføre, uheldige følger for
naturmangfoldet. På denne bakgrunn tas forslaget ikke
til følge.
Når det gjelder NJFFs innspill om at formåls
bestemmelsen er skjønnsmessig, vil vi peke på at denne
bestemmelsen først og fremst vil ha betydning ved
tolkningen av forskriftens øvrige bestemmelser samt
at den vil være veiledende for skjønnsutøvelsen når det
fattes vedtak etter forskriften. Hva som konkret ligger
i «uheldige følger for naturmangfoldet», jf. innspillet fra
ILP ved NMBU, og tilsvarende skjønnsmessige begreper
i forskriftens materielle bestemmelser, er i mange
tilfeller utdypet i lovens forarbeider.
21
På denne bakgrunn tilrår Miljødirektoratet at § 1
vedtas slik den ble sendt på høring.
6.3 Saklig virkeområde
og forholdet til annet
regelverk
6.2 Stedlig virkeområde
6.2.1 Høringsforslag
§ 2. Stedlig virkeområde
Forskriften gjelder på norsk landterritorium, herunder
vassdrag, i Norges territorialfarvann og på Jan Mayen.
Forskriften gjelder ikke for Svalbard.
§ 3. Saklig virkeområde
(1) Forskriften gjelder tilsiktet innførsel av levende
eller levedyktige organismer, heretter kalt organismer, omsetning og tilsiktet utsetting av fremmede
organismer, utilsiktet innførsel og spredning av
fremmede organismer, samt hold av vilt som angitt
i § 30.
(2) Forskriften gjelder ikke ved
a) utsetting som reguleres av forskrift 25. mai
2012 nr. 460 om utsetting av utenlandske
treslag til skogbruksformål,
b) håndtering av ballastvann som reguleres av
forskrift 7. juli 2009 nr. 992 om hindring
av spredning av fremmede organismer via
ballastvann og sedimenter fra skip,
c) hold av vilt i fangenskap og utsetting av vilt
i innhegnet område som reguleres av forskrift 15. februar 1999 nr. 357 om hold av
vilt i fangenskap, oppdrett av vilt i innhegnet
område, og om jakt på oppdrettet utsatt vilt,
d) gjenutsetting av viltlevende marine organismer
som er unntatt fra ilandføringsplikten i forskrift
gitt i medhold av havressurslova § 15,
e) innførsel av viltlevende marine organismer
når det skjer som ledd i en landing av fangst
som er underlagt oppgaveplikt i medhold av
havressurslova § 39,
f) framstilling og bruk av genmodifiserte
organismer som reguleres av
genteknologiloven,
g) innførsel av sau (Ovis aries), geit (Capra
hircus), storfe (Bos primigenius taurus),
sebu (Bos primigenius indicus), hund (Canis
lupus familiaris), tamrein (Rangifer tarandus
tarandus), esel (Equus asinus), hest (Equus
caballus), muldyr, mulesel, huskatt (Felis
catus), svin (Sus domesticus), tamhøns
(Gallus gallus domesticus), kalkun (Meleagris
gallopavo), struts (Struthio camelus), stokk
and (Anas platyrhyncho), moskusand (Cairina
moschata), grågås (Anser anser), svanegås
Justis- og beredskapsdepartementet peker på at
viltloven ikke gjelder for Jan Mayen, og at forskriften
derfor ikke kan gis det stedlige virkeområde som
foreslått.
Veterinærinstituttet uttaler at Svalbard trenger et
tilsvarende regelverk, men antar at dette er hjemlet i
eget lovverk.
tilråding
Svalbard har egne regler om bl.a. innførsel og utsetting
av fremmed flora og fauna, jf. lov 15. juni 2001 nr. 79
om miljøvern på Svalbard. Det er etter direktoratets
syn dermed ikke behov for å gjøre forskrift om
fremmede organismer gjeldende for Svalbard. Derimot
er forskriften, i medhold av naturmangfoldloven § 2
andre ledd, gjort gjeldende på Jan Mayen, som ikke har
et tilsvarende regelverk. Som Justis- og beredskaps
departementet er inne på, gjelder ikke viltloven på Jan
Mayen. For å sikre at også de bestemmelser i forskrift
om fremmede organismer som er hjemlet i viltloven får
anvendelse på Jan Mayen, bør forskriften også hjemles
i lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen. Etter denne
lovens § 2 tredje ledd, kan Kongen gi forskrift om
miljøvern på Jan Mayen.
På denne bakgrunn tilrår Miljødirektoratet at § 2 blir
vedtatt slik den ble sendt på høring. Lov 27. februar
1930 nr. 2 om Jan Mayen § 2 føyes dessuten til
forskriftens hjemmelsrekke.
22
i § 3. Norges pelsdyrsalslag uttaler at domestiserte
former av mink og rev ikke er vilt, men må betraktes
som husdyr. De viser til at i viltloven regnes mink som
vilt først når rømte dyr etablerer seg i naturen, jf. NOU
2004:28 s. 233.
(Anser cygnoides), tamdue (Columba livia
domestica) og latterdue (Streptopelia risoria).
Ved utsetting av disse artene gjelder kun
de alminnelige krav til aktsomhet i §§ 18
og 19. For de av artene som forekommer
både i viltlevende og domestiserte former,
gjelder begrensningene i forskriftens virkeområde i første og andre punktum kun for de
domestiserte formene. For tamrein gjelder
disse begrensningene kun for innførsel og
utsetting som utøves i samsvar med reindriftslovens bestemmelser. Begrensningene i
forskriftens virkeområde gjelder ikke for hund,
huskatt og svin som stammer fra innkrysninger
med viltlevende arter.
(3) Vurderinger etter denne forskriften skal ikke
omfatte hensyn til planters, dyrs og menneskers
liv og helse som ivaretas av smittevernloven og
matloven.
Mattilsynet støtter unntaket som gjøres i § 3 bokstav
g for innførsel og utsetting av vanlig forekommende
husdyr, men mener tilsvarende bør gjelde for akvatiske
dyr som er vanlig i norsk oppdrett.
Fiskeridirektoratet viser til at det å drive kommersielt
fiske etter arter som er nye i vår fauna, for eksempel
kongekrabbe og snøkrabbe, er et viktig virkemiddel for
å begrense spredning og negative effekter. Unntakene
i § 3 andre ledd bokstav d og e er viktige for å
kunne gjennomføre kommersielt fiske, og må derfor
opprettholdes.
Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening
(FHL) mener at forskriften ikke bør legge opp til
dobbeltreguleringer, og ønsker at akvakulturvirksomhet
som drives i medhold av akvakulturlovgivningen unntas
fra forskriftens saklige virkeområde i § 3.
miljø- og biovitenskapelige universitet (ILP, NMBU)
mener forskriftens virkeområde er svært vidt i og
med at den også gjelder for utilsiktet innførsel og
utsetting av organismer. Norsk Gartnerforbund
(NGF) og E-plant Norge SA mener at § 3 første
ledd er vanskelig å forstå, og derfor bør forenkles.
Samarbeidsutvalget for biologisk mangfold
(SABIMA) mener at begrepsbruken i bestemmelsen
kan bidra til å skape forvirring mht. meningsinnhold og
virkeområde, og at det bl.a. er uklart hva som ligger i
begrepene tilsiktet og utilsiktet utsetting og spredning.
Norges Zoohandleres Bransjeforbund (NZB) støtter
unntaket for vanlige husdyr i bokstav g, men påpeker
at mange arter, herunder en lang rekke akvatiske
planter, som beviselig utgjør liten eller ingen risiko for
naturmangfoldet, likevel har blitt plassert på vedlegg
III.
Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF) uttaler at
det er gjort unntak fra forskriftens virkeområde under
henvisning til at fremmede organismer er håndtert
i sektorregelverket, slik som akvakulturloven og
havressursloven. De mener det er en betydelig svakhet
dersom det gjøres unntak av hensyn til å ivareta
ulike økonomiske interesser, mens andre områder må
forholde seg til et strengt og komplisert regelverk.
Det bidrar til å svekke intensjonen bak forskrift om
fremmede organismer, uttaler NJFF, som viser til
håndteringen av spredning av kongekrabbe som et
eksempel på at kommersielle interesser i alt for stor
grad har lagt premissene for forvaltningen av arten.
Landbruks- og matdepartementet (LMD) og
Landbruksdirektoratet uttaler at kanin, alpakka og
lama i dag er å anse som vanlig forekommende husdyr
i norsk landbruk, og derfor bør være omfattet av
unntaket i § 3 andre ledd bokstav g. LMD uttaler at de
bør være unntak fra kravet om innførselstillatelse i § 3.
Landbruksdirektoratet viser til at kanin står opplistet
som et «nærmere bestemt husdyr» i Ot.prp. nr. 52
(2009-2008), side 178 og 401.
LMD, Norges pelsdyrsalslag og Norges bondelag
mener at pelsdyr (mink, sølvrev, blårev), må
likebehandles med andre husdyr, og unntas fra
forskriftens saklige virkeområde. LMD ønsker at disse
artene unntas fra kravet om tillatelse ved innførsel
anbefaler at Miljødirektoratet undersøker om det
er noen hull i ballastvannforskriften som kan tettes
gjennom forskrift om fremmede organismer.
23
WWF - Norge uttaler at det mangler en «s» i det
latinske navnet for stokkand i bokstav g.
i vedlegg V. Utsetting i form av hold av kanin i lukket
bur eller innhegning foreslås tillatt etter ny § 13 første
ledd bokstav b. Verken lama eller alpakka er nevnt blant
dyrene som departementet i Ot.prp. nr. 52 (20092008) sier at bør unntas fra søknadskravet i forskrift
om fremmede organismer. Forskriften går dermed
lenger i å unnta husdyr fra søknadskravet enn det som
følger av forarbeidene.
Riksantikvaren ser henvisningen i § 3 tredje ledd,
men frykter at forskrift om fremmede organismer
kan føre til en reduksjon i norsk produksjon av
grøntanleggplanter, og dermed økt import, noe som
igjen vil gi en større risiko for utilsiktet innførsel
av skadegjørere på grøntanleggsplanter. Sett fra
et kulturminnefaglig ståsted er det viktig å hindre
utilsiktet innførsel og spredning av nye skadegjørere
på historisk viktige grøntanleggsplanter, uttaler
Riksantikvaren.
Mattilsynets foreslår å unnta innførsel og utsetting
av akvatiske dyr som er vanlig i norsk oppdrett fra
forskriftens virkeområde, mens FHL ønsker å unnta
akvakulturvirksomhet som drives i medhold av
akvakulturlovgivningen fra forskriftens virkeområde.
Miljødirektoratet viser til at unntakene for husdyr
som er gjort i forskriften § 3 bokstav g og gjennom
oppføring i vedlegg II, er forankret i det eksplisitte
unntaket for «nærmere bestemte husdyr» som framgår
av naturmangfoldloven § 29 femte ledd og føringene
i Ot.prp. nr. 52 (2009-2008), side 401. Innførsel av
organismer som benyttes i fiskeoppdrett, skal skje i
samsvar med hovedregelen i naturmangoldloven §
29 første ledd, som er at innførsel krever tillatelse.
Utsetting av organismer som skjer i medhold av
en tillatelse etter akvakulturloven, er unntatt fra
kravet om utsettingstillatelse i forskriften, jf. natur
mangfoldloven § 30 første ledd bokstav c. På denne
bakgrunn finner direktoratet ikke å kunne etterkomme
Mattilsynet eller FHL anmodning. De samme
synspunkter begrunner at det heller ikke er aktuelt å
unnta akvatiske planter i § 3.
Veterinærinstituttet påpeker at norske dyr i dag har
en gunstig dyrehelsestatus, og at de er bekymret for
de smittehygieniske aspektene ved innførsel, utsetting
og spredning av fremmede arter i norsk natur. De
uttaler at disse aspektene er tatt hensyn til i § 3 tredje
ledd i forskriften, men ønsker at det tydeliggjøres at
smittehygieniske aspekter er regulert i annet lovverk.
Norges Zoohandleres Bransjeforbund (NZB) mener
at det bør presiseres at forskriften ikke omfatter
hensyn til handelsreguleringer nedfelt i CITESkonvensjonen, som ivaretas av CITES forskriften, og
at arter som er lovlige å innføre uten tillatelse etter
forskrift om fremmede organismer likevel kan behøve
tillatelse under CITES.
og tilråding
LMD, Norsk Pelsdyrlag og Norges Bondelag mener at
pelsdyr (mink, sølvrev, blårev) må likebehandles med
vanlige husdyr og unntas fra forskriftens virkeområde.
Miljødirektoratet viser til at mink, sølvrev og blårev
til bruk i pelsdyroppdrett foreslås unntatt fra krav
om innførselstillatelse gjennom oppføring i vedlegg
II, da selve innførselen av disse artene ikke forventes
å medføre negative effekter for naturmangfoldet.
Videre foreslås det å tillate hold av pelsdyr som
utøves i samsvar med pelsdyrforskriften, jf. forslag
til ny § 13 første ledd. Miljødirektoratet vil også
tilbakevise påstanden om at domestiserte former
av nevnte pelsdyr er husdyr, og ikke vilt. Artene
må etter direktoratets syn betraktes som vilt i
naturmangfoldlovens forstand, jf. definisjonen av vilt
i § 3 bokstav p, som omfatter «naturlig viltlevende
landpattedyr». Dette omfatter arter som opprinnelig
har vært viltlevende, men som nå holdes i fangenskap,
som mener at høringsutkastet § 3 første ledd kan være
noe tung og vanskelig tilgjengelig. Vi foreslår på denne
bakgrunn en ren språklig forenkling av første ledd, som
ikke er ment å endre meningsinnholdet i bestemmelsen.
Bestemmelsen skal oppsummere det som er
forskriftens saklige virkeområde, hvor tiltak for å
forhindre utilsiktet spredning av fremmede organismer
gjennom oppfølgingen av aktsomhetsplikten er en
viktig del.
Til forslaget fra LMD og Landbruksdirektoratet
om å unnta lama, alpakka og kanin fra forskriftens
virkeområde i § 3 bokstav g, viser Miljødirektoratet til
at alle tre artene er unntatt fra kravet om innførsels
tillatelse gjennom oppføring i vedlegg II, og at både
lama og alpakka er unntatt fra kravet om tillatelse
ved utsetting til landbruksformål gjennom oppføring
24
vedtas som følger (endringer i kursiv):
jf. Ot.prp. nr. 52 (2009-2008), side 373. Det vises
også til Ot.prp.nr.54 (1992-1993) pkt.7.4, ledd,
hvor lovgiver uttaler at mink og rev i oppdrett er vilt i
viltlovens forstand.
§ 3. Saklig virkeområde – forholdet til annet
regelverk
(1) Forskriften regulerer innførsel av organismer,
omsetning og utsetting av fremmede organismer,
samt utilsiktet spredning av fremmede organismer.
(2) Forskriften gjelder ikke ved
a) utsetting som reguleres av forskrift 25. mai
2012 nr. 460 om utsetting av utenlandske
treslag til skogbruksformål,
b) håndtering av ballastvann som reguleres av
forskrift 7. juli 2009 nr. 992 om hindring
av spredning av fremmede organismer via
ballastvann og sedimenter fra skip,
c) hold av vilt, jf. viltloven § 7, med unntak av
hold som angitt i forskriften § 13,
d) gjenutsetting av viltlevende marine organismer
som er unntatt fra ilandføringsplikten i forskrift
gitt i medhold av havressurslova § 15,
e) innførsel av viltlevende marine organismer
når det skjer som ledd i en landing av fangst
som er underlagt oppgaveplikt i medhold av
havressurslova § 39,
f) framstilling og bruk av genmodifiserte orga
nismer som reguleres av genteknologiloven,
g) innførsel av sau (Ovis aries), geit (Capra
hircus), storfe (Bos primigenius taurus),
sebu (Bos primigenius indicus), hund (Canis
lupus familiaris), tamrein (Rangifer tarandus
tarandus), esel (Equus asinus), hest (Equus
caballus), muldyr, mulesel, huskatt (Felis
catus), svin (Sus domesticus), tamhøns
(Gallus gallus domesticus), kalkun (Meleagris
gallopavo), struts (Struthio camelus), stokkand
(Anas platyrhynchos), moskusand (Cairina
moschata), grågås (Anser anser), svanegås
(Anser cygnoides), tamdue (Columba livia
domestica) og latterdue (Streptopelia risoria).
Ved utsetting av disse artene gjelder kun de
alminnelige krav til aktsomhet i §§ 17 og
18. For de av artene som forekommer både
i viltlevende og domestiserte former, gjelder
begrensningene i forskriftens virkeområde i
første og andre punktum kun for de dome
stiserte formene. For tamrein gjelder disse
begrensningene kun for innførsel og utsetting
som utøves i samsvar med reindriftslovens
bestemmelser. Begrensingene i forskriftens
Miljødirektoratet har, etter et nærmere vurdering,
kommet til at avgrensningen mot hold av vilt under
viltloven, jf. høringsutkastet § 3 andre ledd bokstav
c, bør gjøres mer generell. I stedet for kun å avgrense
mot hold som reguleres under gjeldende holdforskrift
under viltloven, foreslår direktoratet at det gjøres en
generell avgrensning mot hold av vilt under viltloven,
dog med unntak av hold av vilt som reguleres under ny
§ 13 i forskriften (hold av fremmede organismer).
Til SABIMAs kommentar knyttet til ballastvann
forskriften, viser direktoratet til at også denne
forskriften er hjemlet i naturmangfoldloven § 28, og
at lovens generelle aktsomhetskrav dermed vil gjelde
for håndtering av ballastvann som reguleres under
ballastvannforskriften.
Miljødirektoratet noterer seg NJFFs innspill om at det
er gjort unntak i forskrift om fremmede organismer
av hensyn til kommersielle interesser. De unntak
som gjøres i forskriften knyttet til akvakulturloven
og havressursloven følger av lovfestede unntak og
føringer som er gitt i forarbeidene. Dette er rammer for
forskriftsarbeidet som direktoratet har gjennomført i
forslaget til forskrift.
Innspillene om forholdet til matloven og smittevern
loven, understreker behovet for at naturmangfoldloven
§ 32 tredje ledd er gjengitt i høringsutkastet § 3 tredje
ledd. Uttalelser fra enkelte høringsinstanser knyttet til
spørsmålet om dobbeltregulering, gjør at direktoratet
mener at det kan være klargjørende at forskriften også
gjengir naturmangfoldlovens § 32 første ledd første
punktum, som sier at krav om tillatelse etter denne
loven, dvs.etter forskrift om fremmede organismer,
ikke fritar for tillatelse etter annet regelverk. På
denne bakgrunn foreslår direktoratet at § 3 tilføyes
et nytt fjerde ledd, som gjengir naturmangfoldloven
§ 32 tredje ledd. Av denne grunn foreslår direktoratet
også at tittelen i § 3 endres til «Saklig virkeområde –
forholdet til annet regelverk».
Miljødirektoratet gjør også en korrigering i det latinske
navnet for stokkand.
25
k) vassdrag: innsjø, vann, tjern, elv, elvearm, bekk,
kanal og kunstige dammer,
l) vektor: organisme, gjenstand, transportmiddel,
løsmasser mv. som kan bære med seg organismer
til steder der de ikke forekommer naturlig,
m) vilt: naturlig viltlevende landpattedyr, fugler,
krypdyr og amfibier.
virkeområde gjelder ikke for hund, huskatt
og svin som stammer fra innkrysninger med
viltlevende arter.
(3) Vurderinger etter denne forskriften skal ikke
omfatte hensyn til planters, dyrs og menneskers
liv og helse som ivaretas av smittevernloven og
matloven.
(4) Krav om tillatelse etter denne forskriften fritar ikke
for tillatelse til innførsel eller utsetting etter annet
regelverk.
6.4.2 Høringsinnspill til definisjoner
hentet fra naturmangfoldloven
En rekke høringsinstanser har innspill til, eller forslag
til endringer av, definisjoner i høringsutkastet § 4 som
er tatt direkte fra definisjonene i naturmangfoldloven
§ 3. Dette gjelder særlig definisjonene av «fremmed
organisme», «innførsel», «naturmangfold» og
«utsetting».
6.4Definisjoner
§ 4. Definisjoner
I denne forskriften forstås med
a) bestand: en gruppe individer av samme art som
lever innenfor et avgrenset område til samme tid,
b) biologisk mangfold: mangfoldet av økosystemer,
arter og genetiske variasjoner innenfor artene,
og de økologiske sammenhengene mellom disse
komponentene,
c) fremmed organisme: en organisme som ikke hører
til noen art eller bestand som forekommer naturlig
på stedet,
d) hagedam: kunstig dam hvor organismer holdes
utelukkende for prydformål, som er fysisk adskilt
fra, og uten avløp til, andre vassdrag, og som er
innrettet og plassert slik at vann og organismer
ikke kan slippe ut i andre vassdrag,
e) innførsel: kryssing av grense på land mot nabostat
eller ilandføring fra områder utenfor forskriftens
virkeområde,
f) mikroorganismer: encellede organismer og virus,
g) naturmangfold: biologisk mangfold, landskaps
messig mangfold og geologisk mangfold, som ikke
i det alt vesentlige er et resultat av menneskers
påvirkning,
h) organisme: enkeltindivid av planter, dyr, sopp og
mikroorganismer, inkludert alle deler som er i stand
til å formere seg eller overføre genetisk materiale,
i) organisme av stedegen stamme: organisme
som har sitt opphav fra den opprinnelige, lokale
bestanden på stedet,
j) utsetting: utsetting, bevisst utslipp eller
deponering som avfall av organismer i miljøet,
eller i et innesluttet system der rømming ikke er
utelukket,
Riksantikvaren mener at definisjonen av «fremmed
organisme» vanskeliggjør og delvis hindrer utplanting/
flytting av historisk viktig plantemateriale innen landet,
innen regionen og også innen en kommune. Forslaget
til forskrift kan ifølge Riksantikvaren tolkes slik at en
grøntanleggsplante definert som fremmed art, men som
ikke innebærer vesentlig risiko for naturmangfold, f. eks
ikke kan flyttes fra Hovedøya i Oslo til Holmenkollen
fordi den ikke tilhører en naturlig bestand i Holmen
kollen. Dette forsterkes ifølge Riksantikvaren av tids
avgrensning bakover i tid for arter som vurderes som
fremmede så langt tilbake som år 1800. Riksantikvaren
påpeker også at det ikke går klart frem når en bestand
av en ikke fremmed organisme kan betraktes som
«naturlig» på et nytt sted innenfor landets grenser.
Stiftelsen Det norske arboret mener at definisjonen
av «fremmed organisme» er en svært snever definisjon
fordi den i praksis vil inkludere all flytting av norske
organismer innen landet. Stiftelsen spør dessuten
hva som er forskjellen på «stedet» og distriktet», jf.
høringsutkastet § 11 første ledd bokstav c.
Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD) påpeker at
definisjonen av «innførsel» kan tolkes til å omfatte
innførsel fra nabostat på land og ilandføring fra fartøy,
men ikke flyfrakt. TAD påpeker at det ikke er selve
«krysningen» av grensen som er avgjørende, det er det
man har med seg. Innførsel betyr, ifølge TAD, normalt
at man medbringer en vare/noe over en grense. TAD
mener også at det kan være tvil om definisjonen av
innførsel dekker territorialfarvannet, og dermed om
«innførsel» dekker dyr som utgjør en trussel mot livet
i sjøen. TAD foreslår følgende definisjon: «Innførsel:
26
begrep innenfor botanikken, men at de oppfatter at
utplanting i botaniske hager er omfattet av denne
definisjonen. Stiftelsen Det norske arboret mener
at å plante og dyrke planter i en hage her implisitt
sammenlignes med «bevisst utslipp eller deponering
som avfall av organismer i miljøet eller i et innesluttet
system der rømming ikke er utelukket». Dette gir,
ifølge stiftelsen, assosiasjoner som er helt fremmed
for alle som arbeider med hage- eller skogbruk og for
private hagedyrkere. Stiftelsen mener at dersom den
aktiviteten mennesket har bedrevet med dyrking av
jord og flytting av planter gjennom de siste 12.000 år
er å betrakte som en gedigen forsøplingsprosess, betyr
det i stor grad å benekte menneskehetens historie og
sivilisasjon.
Enhver medbringelse av organismer inn på forskriftens
stedlige virkeområde.» eller «Enhver medbringelse av
organismer inn på Norges hav- eller landterritorium
inklusive Jan Mayen og farvannene rundt.»
Riksantikvaren mener at definisjonen av
«naturmangfold» er problematisk fordi de fleste
områdene i landet kan karakteriseres som påvirket
av mennesker og fordi den dermed utelukker alt
mangfold fremmede arter bidrar til, og som kan gjøre
naturmiljøet både rikere og mer variert. Som eksempel
nevnes historiske parker og hager med rik vegetasjon
som bl.a. utgjør viktige leveområder for insekter og
fugl. En slik definisjon bidrar, ifølge Riksantikvaren, til en
rigid oppfatning av hva som er naturlig og hva som kan
karakteriseres som fremmed, og også til et statisk bilde
av dynamiske økosystemer. Fylkesmannen i NordTrøndelag synes definisjonen av «naturmangfold» kan
være vanskelig å forstå, og foreslår følgende forenkling:
«Naturmangfold: Biologisk mangfold, landskapsmessig
mangfold og geologisk mangfold som ikke i særlig grad
er et resultat av menneskers påvirkning».
En rekke høringsinstanser har innspill til, eller
forslag til endringer av, definisjoner som er tatt
direkte fra definisjonene i naturmangfoldloven § 3.
Miljødirektoratet mener at det er hensiktsmessig
at definisjoner i forskriften som er hentet fra lovens
definisjoner ikke avviker fra disse, og vil derfor
ikke tilråde noen endringer av disse. Dette gjelder
definisjonene i høringsutkastet § 4 bokstav a, b, c, e, g,
h, j og m. Innholdet i disse begrepene må tolkes i lys av
bl.a. lovens forarbeider og andre rettskilder. Nedenfor
vil vi imidlertid gi noen kommentere til innspillene til
disse definisjonene som har kommet i høringen.
TAD mener at begrepet «innesluttet system der
rømming ikke er utelukket», jf. definisjonen av
«utsetting», kan virke noe selvmotsigende og
kasuistisk, og foreslår å erstatte siste ledd med «…
eller andre steder der rømming ikke er utelukket».
Fylkesmannen i Hedmark mener at ordet
«innesluttet» burde bli definert i § 4, eller byttet ut
med «innesteng» eller «innhegnet». Fylkesmannen
i Hordaland spør om håndtering av masser som
inneholder frø og spiredyktige plantedeler av
problemarter faller inn under definisjonen av
«utsetting». Flytting av jordmasser er spredningsvei
for parkslirekne og boersvineblom, og gjør arbeidet
med bekjemping av arten vanskeligere, uttaler
Fylkesmannen. Fylkesmannen i Vest-Agder oppfatter
at deponering av fremmede organismer eller rester
av slike organismer, både levende og døde, for
eksempel at deponering av hageavfall i naturen,
omfattes av definisjonen «utsetting». Multiconsult
spør om definisjonen av «utsetting» også inkluderer
deponering av masser («deponering som avfall»).
Multiconsult spør om man kan fjerne «som avfall» fra
definisjonen, da dette vil tydeliggjøre all deponering
som utsetting, ikke bare som avfall, men også i varige
deponi samt som ressurs til gjenbruk i midlertidige
deponi. Naturhistorisk museum ved Universitetet
i Oslo (UiO) påpeker at «utsetting» er et litt uvant
Definisjonen av «fremmed organisme» innebærer at
begrepet i tillegg til utenlandske organismer, omfatter
norske organismer utenfor artens eller bestandens
naturlige utbredelsesområde. Det er lovens definisjon
som er avgjørende for om en art regnes som fremmed
i forskriftens forstand, ikke Artsdatabankens grense
(år 1800). Hvilke arter som anses som fremmede, må
vurderes konkret basert på tilgjengelig informasjon
om artens utbredelseshistorikk. Som det blir påpekt
i lovens forarbeider, vil en art eller bestand ikke
være «naturlig på stedet» dersom den har krysset
landegrensen eller kommet fra et annet sted innen
samme land. En forutsetning for at organismen regnes
som fremmed, er at den er blitt introdusert gjennom
menneskelig aktivitet, jf. Ot. Prp. nr. 52 (2008-2009),
side 372.
Det er imidlertid ikke først og fremst definisjonen
av fremmed organisme, men forskriftens regler
knyttet til innførsel og utsetting av organismer, som
27
avgjør om en innførsel eller utsetting krever tillatelse
etter forskriften. For eksempel vil planter med lav
spredningsevne og miljørisiko kunne settes ut uten
tillatelse i parkanlegg mv., inkludert i botaniske
hager. Regelverket knyttet til innførsel og utsetting
av organismer er nærmere behandlet for hver
organismegruppe senere i denne tilrådingen.
for om man kan bli unntatt fra søknadskravet i
forskriften § 12.
Landbruksdirektoratet mener at «andre
dyrkete områder» bør defineres i forskriften § 4.
Landbruksdirektoratet påpeker at begrepet blir
omtalt i merknader til forskriften og i Ot.prp. nr. 52
(2008-2009) som «dyrket mark i innmark». I Skog
og landskap sitt system for vegetasjonskartlegging
omfatter «dyrka mark» alt jordbruksareal som er
fulldyrket ned til vanlig pløyedybde, eller overflate
dyrket. Landbruksdepartementet uttaler at dyrkbart
areal bør innlemmes i begrepet «andre dyrkede
områder», da dette ifølge Skog og landskap sitt system
for vegetasjonskartlegging er overflatedyrkede arealer,
innmarksbeite mm. Overflatedyrket areal er ifølge
Landbruksdirektoratet jordbruksareal som for det
meste er ryddet og jevnet i overflaten, slik at maskinell
høsting er mulig. Slike dyrkbare arealer er en viktig
ressurs for landbruket, og bør dermed innlemmes i
begrepet «andre dyrkede områder».
Når det gjelder definisjonen av «innførsel», ser
direktoratet, som TAD påpeker, at den kan forstås
slik at innførsel med flyfrakt ikke omfattes.
Miljødirektoratet mener imidlertid at ordlyden må
tolkes slik at den også omfatter innførsel med flyfrakt,
og viser til lovforarbeidene, der det presiserer at
definisjonen medfører at det foreligger innførsel
når grensen for lovens virkeområde krysses.
Direktoratet mener videre at begrepet «innførsel»,
sett i sammenheng med forskriftens materielle
bestemmelser, avklarer hva som er gjenstand for
innførsel, nemlig «organisme».
Hva som anses som mangfold som «ikke i det alt
vesentlige er et resultat av menneskers påvirkning»,
jf. definisjonen av «naturmangfold», må vurderes
på bakgrunn av bl.a. lovforarbeidene, hvor det bl.a.
pekes på at rent domestisert biologisk mangfold, som
husdyrraser eller kultiverte plantesorter, er eksempler
på mangfold som i det vesentlige er et resultat av
menneskelig påvirkning. For mer om dette, se kap.
6.1.3.
Flere høringsinstanser mener at begrepet «transportog næringsutbyggingsområder» bør defineres.
Statens vegvesen peker på at i merknadene til
«transportutbyggingsområde» er uttrykket «vegkant»
inkludert. Vegvesenet mener at «vegens sideområde»
er en mer dekkende betegnelse for alt areal som
omfattes ved vegbygging. Vegvesenet foreslår
også at «næringsutbyggingsområde» endres til
«utbyggingsområde» slik at § 4 inkluderer alle prosjekt
utført av profesjonelle utbyggere. Vegvesenet mener
at det er viktig at alle typer utbyggingsprosjekt/
byggherrer er underlagt samme regelverk for å hindre
utilsiktet utsetting av fremmede organismer.
Definisjonen av «utsetting» omfatter bl.a. både
utplanting og tilsåing med frø. Direktoratet vil peke
på at deponering av hageavfall er omfattet av
definisjonen av «utsetting». Annerledes stiller det seg
med håndtering av jordmasser som kan inneholde
skadelige organismer. Dette er nærmere beskrevet
i kap. 14.7.10. Videre vurderer direktoratet at «som
avfall» kun er et eksempel på deponering, og at det
framkommer tilstrekkelig tydelig at all slik deponering
er inkludert.
Multiconsult mener at «omsetning» og «formidling»
bør defineres. De antar at det med «omsetting» menes
kun salg, mens med «formidling» menes overlevering
uten fortjeneste, for eksempel levering av masser til
gjenbruk, både i privat og profesjonelt henseende.
6.4.4 Høringsinnspill til øvrige
definisjoner og begreper
Institutt for plantevitenskap ved Norges miljø- og
biovitenskapelige universitet (IPV, NMBU) mener at
det burde vært presisert i definisjonen av «vassdrag» at
det må være forbindelse til andre vannsystemer.
En rekke høringsinstanser ønsker en definisjon av
begrepene «privat hage» siden det ikke er søknadsplikt
for utsetting i slike områder. Det pekes på at begrepet
er uklart, og at innholdet vil ha stor betydning for
planting i borettslag og sameier. Noen etterlyser også
en definisjon av «parkanlegg», som også er avgjørende
begrepet «stedegen» er for upresist og ikke tilstrekkelig
avgrenset, noe som gjør at det vil være vanskelig for
28
og mener også at ordet «kunstig» kan fjernes, fordi
definisjonen også bør omfatte naturlig dammer uten
tilknytning til annet vassdrag.
de ulike brukerne å vite hvordan de skal forholde seg
til bruk av enkelte plante- og dyreslag. Som eksempel,
nevner LMD bruk av stedegne humler og andre
insekter i norske gartnerier. Jernbaneverket viser
til definisjonen av «organisme av stedegen stamme»,
og mener at det er behov for nærmere definisjon av
«opprinnelig, lokal bestand på stedet». Jernbaneverket
viser til kunnskap om frøoverføringssoner som
kommer frem i prosjektet «Ecologically sustainable
implementation of the Nature Diversity Act for
restoration of disturbed landscapes in Norway»
(ECONADA). Stiftelsen Det norske arboret mener
at formuleringene «stedegen» og «lokal» medfører
problemer, og spør hvor strengt en tenker å håndheve
dette. De bemerker at definisjonen vil kunne virke
sterkt begrensende på utvikling av norsk materiale
til hager og revegetering fordi det er uklart hvor
strengt kravet til stedegent skal være. Sandnes
kommune bemerker at «stedet» er et begrep med
stort tolkningsrom. For å sikre at man får en geografisk
avgrensning som baseres på lokale økosystem,
mener kommunen at dette begrepet bør innlemmes
i definisjonene, slik det er definert i de vedlagte
merknadene til forskriften. IPV ved NMBU mener at
begrepene «sted», «stedegen» og «lokal bestand» må
defineres. E-plant Norge SA mener at «stamme» må
føres opp under definisjoner. Flere høringsinstanser
etterlyser definisjoner av «landlevende planter» og
«norske treslag».
Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD) uttaler at de
skjønner at «vektor» er et faguttrykk, men påpeker
at «bærer» vil kunne være et mer allment synonym.
Statens vegvesen mener at ettersom det ikke er
intuitivt at løsmasser er en «vektor», bør «løsmasser»
skilles ut fra dette begrepet og heller bli brukt i tillegg
til andre vektorer.
og Multiconsult mener at uttrykket «spredning» bør
defineres.
Flere høringsinstanser ønsker definisjoner av begrepene
«privat hage», «parkanlegg», «andre dyrkete områder»
og «norske treslag». Når det gjelder «norske treslag»
omtales dette begrepet i kap 7.6.3.2. De øvrige
begrepene er nærmere forklart i lovforarbeidene, og
Miljødirektoratet vil ikke foreslå at det inntas noen
definisjoner av disse i forskriften. Tilsvarende gjelder
begrepet «omsetning». Med hensyn til «formidling»,
vises det til at dette er nærmere forklart i merknadene
til forskriften.
Flere høringsinstanser ønsker en definisjon av
begrepet «transportog næringsutbyggingsområder».
Begrepet er avgjørende for om man kan bli unntatt fra
søknadskravet i forskriften § 12. Begrepet er hentet
fra kategoriseringen i Naturtyper i Norge (NiN), og det
er redegjort nærmere for betydningen i merknadene
til forskriften. Miljødirektoratet ønsker ikke å endre
hvordan disse kategoriene har blitt navngitt og
inndelt. Når det gjelder Statens vegvesens forslag om
å erstatte «vegkant» med «vegens sideområde», tror
vi ikke forskjellen mellom begrepene vil by på store
problemer i praktisk forvaltning.
Statens vegvesen foreslår å endre begrepet «hagedam»
til «kunstig dam» da det stadig anlegges dammer
i både transportog næringsområder som ikke
utelukkende er til pryd, men en blanding av f.eks. pryd
og renseløsning. IPV ved NMBU mener at definisjonen
av hagedam er merkelig, da det blir delvis opp til eieren
om han mener at «organismene holdes utelukkende
for prydformål» eller ikke. Grensen mot «kunstig dam»
er uklar. Stiftelsen Det norske arboret bemerker at
formuleringen om prydformål utelukker dyrking for
medisinske formål, undervisning, folkeopplysning
o.l. Stiftelsen mener at dette gjør det vanskeligere
å bygge opp samlinger av vann- og sumpplanter.
Norsk hagedamforening og Norges Zoohandleres
Bransjeforening (NZB) støtter forskriftens definisjon
av «hagedam». NZB mener at det vil være nødvendig
å utarbeide nærmere retningslinjer for hvilke fysiske
minimumskrav som konkret må være oppfylt for at
en dam skal anses å falle inn under definisjonen. NZB
ønsker ikke et konkret krav om avstand fra vassdrag,
Definisjonen av «vassdrag» er hentet fra lakseog
innlandsfiskloven § 5, og er tatt med for å presisere
rekkevidden av unntaket i forskriften § 11 første ledd
bokstav b, som gjelder utsetting i sjø og vassdrag.
Direktoratet vurderer at det er hensiktsmessig at
definisjonen av vassdrag i forskriften ikke avviker fra
tilsvarende definisjon i lakseog innlandsfiskloven.
29
Definisjonen av «organisme av stedegen stamme»
er også tatt med for å presisere rekkevidden av
unntaket i forskriften § 11 første ledd bokstav b.
Dette begrepet har dermed ikke direkte relevans
for hvordan stedegenhet skal defineres for andre
organismegrupper, herunder landlevende planter. Når
det gjelder reguleringen av utsetting av planter fra
norske bestander, vises det for øvrig til kapittel 7.6.3.2.
For øvrige organismegrupper, unntatt vilt, vil det være
en nærmere tolkning av definisjonen av «fremmed
organisme» som avgjør om en den aktuelle organismen
er stedegen eller ei, og om en utsetting krever tillatelse
etter forskriften. I og med at forskriften omfatter
mange forskjellige organismegrupper, er det lite
hensiktsmessig å definerer begreper som «forekommer
naturlig på stedet», da dette vil kunne variere mellom
de forskjellige organismegruppene.
kunnskap på felt som er mangelfulle i dag. Høyskolen
poengterer videre viktigheten av å sikre kvaliteten på
oppdateringsarbeidet for å sikre produktets tillit hos
relevante aktører.
Når det gjelder forslaget om å definere «spredning», så
mener direktoratet at dette ikke er hensiktsmessig all
den tid forståelsen av hva som ligger i dette kan variere
mellom forskjellige organismegrupper.
biovitenskapelige universitet (IPV, NMBU) mener
det kan stilles spørsmål til om den matematiske
modellen som har blitt benyttet for å plassere artene
i ulike risikokategorier gir en riktig gradering av
planteartene. IPV ved NMBU mener modellen kan
betraktes som eksempel på hvordan økologisk risiko
kan beregnes, uten at modellen nødvendigvis er
riktig. De hevder videre at selv om beregningen av
en fremmed arts spredningspotensiale er basert på
faktiske observasjoner, er det betydelig usikkerhet
knyttet til denne parameteren, samt at det er
varierende grad av dokumentasjon på spredning i ulike
landsdeler. IPV ved NMBU mener at det, sammenlignet
med beregning av spredningspotensialet, hersker langt
større usikkerhet knyttet til de økologiske effektene,
ettersom disse for de fleste plantearter ikke er godt
dokumentert.
NMBU) viser til at Artsdatabanken selv sier at deres
vurderinger er basert på mangelfulle data. ILP ved
NMBU mener at forbeholdene som tas og de nyanserte
diskusjonene som føres i Fremmede arter i Norge- med
svarteliste 2012 ikke gjenspeiles i forskriften. ILP ved
NMBU etterlyser, og ser frem til, en mer helhetlig og
skjønnsmessig drøfting av hvilke planter som skal være
oppført i vedleggene til forskriften. ILP ved NMBU
mener at en slik drøfting vil være viktig for å kunne gi
forskriften autoritet.
«Vektor» er definert for å klargjøre fagbegrep som
ellers kan være vanskelig tilgjengelig. Begrepet «bærer»
kan være mer intuitivt, men direktoratet tror likevel at
betydningen er tydelig nok gjennom definisjonen som
ble sendt på høring.
6.4.6 Miljødirektoratets tilråding
På denne bakgrunn tilrår Miljødirektoratet at forskriften
§ 4 vedtas slik den ble sendt på høring.
7 Innførsel og
utsetting av
landlevende planter
Noen høringsinstanser, deriblant Landbruks- og
matdepartementet (LMD), forskningssituasjoner og
grøntbransjens interesseorganisasjoner peker på at
det ikke er hensiktsmessig å bruke Artsdatabankens
kriterium for når en art kan regnes som fremmed i
forbindelse med en forskriftsutforming. Artsdatabanken
har i Fremmede arter i Norge- med norsk svarteliste
2012 avgrenset fremmede arter til å være arter som
ble introdusert til landet etter år 1800. Artsdatabanken
begrunner tidsgrensen blant annet med at man har
liten kunnskap om artsmangfoldet i Norge før år 1800.
Flere høringsinstanser mener at forskriften i større grad
bør ta hensyn til en arts langvarige tilstedeværelse i
7.1 Generelt
7.1.1 Generelle høringsinnspill
Høgskulen i Sogn og Fjordane – avdeling for
ingeniør- og naturfag peker på at det er positivt
at Artsdatabankens Fremmede arter i Norge- med
norsk svarteliste 2012 benyttes i praktisk forvaltning
og oppfordrer myndighetene til å sikre ressurser til
oppdateringen av publikasjonen samt til å innhente
30
Norge ved at grensen for når en art skal regnes som
fremmed skyves frem i tid. Norsk genressurssenter
mener at det ikke foreligger faglige begrunnelser for
å hevde at floraen i Norge før 1800 var «bedre» eller
mer gunstig for det biologisk mangfoldet, enn den
som har utviklet seg siden. Mange av de plantene som
i forskriften omtales som fremmede har vært svært
viktige og verdifulle for utviklingen av landbruk og
grøntanlegg i Norge, uttaler Norsk genressurssenter.
Miljødirektoratet understreker at selv om Artsdata
banken har satt en praktisk grense for deres definisjon
av en fremmed art, betyr ikke det at arter som ble
introdusert før år 1800 regnes som stedegne.
Miljødirektoratet viser til forskriftens § 4 bokstav
c, hvor «fremmed organisme» er definert som «en
organisme som ikke tilhører noen art eller bestand som
forekommer naturlig på stedet», jf. naturmangfoldloven
§ 3 bokstav n. I følge forarbeidene, er en organisme
fremmede når den har krysset landegrensene eller
kommet fra et annet sted innenfor samme land. At
en art eller bestand forekommer naturlig på stedet
innebærer at arten eller bestanden har spredd seg
til stedet uten hjelp av mennesker, jf. Ot. Prp. nr. 52
(2008-2009) side 372. På side 162 i Ot. Prp. nr. 52
(2008-2009) peker departementet på at hensikten
med regelverket er å hindre at biologisk mangfold som
finnes naturlig i Norge svekkes, eller går tapt, som følge
av innførsel og utsetting av fremmede organismer.
De vurderer det som lite hensiktsmessig å etablere
et klart skille mellom «fremmede» og «naturlige»
organismer basert på antallet år siden introduksjonen.
I grensetilfeller må det gjøres en samlet vurdering,
der det blant annet legges vekt på om arten medfører
skadevirkninger på det biologiske mangfoldet, hvor
lenge det er siden innførselen skjedde, og i hvilken grad
arten eller bestanden er tilpasset norsk natur. Arter
som ble innført av munker i middelalderen bør regnes
som norske arter, mens arter som har kommet til
landet i nyere tid bør regnes som fremmede, jf. Ot. prp.
nr. 52 (2008-2009) side162.
E-plant Norge SA mener at bruken av Fremmede
arter i Norge- med norsk svarteliste 2012 som
kunnskapsgrunnlag for regulering av landlevende
planter ikke er tilstrekkelig med bakgrunn i
usikkerhetene i datamaterialet som Artsdatabanken
har benyttet som grunnlag i sine vurderinger. E-plant
Norge SA foreslår følgelig en flytting av grensen fram
i tid for når en fremmed organisme kan regnes som
fremmed for å kompensere for usikkerheten ved
metode og innsamling.
Stiftelsen Det norske arboret uttaler at plantearter
som er ført på vedlegg III, IV og V tilhører grupper som
er vanskelige å skille fra hverandre og sine nærmeste
slektninger. Stiftelsen mener det kreves avansert
botanisk kompetanse for å skille slike grupper, og de
er bekymret for hvordan myndighetene skal kunne
håndheve bestemmelser som omhandler slike vanskelig
identifiserbare arter.
Riksantikvaren påpeker viktigheten av å ha tilgjengelig
plantemateriale i forvaltningen av historiske og fredede
grøntanlegg. Riksantikvaren informerer om at enkelte
arter og sorter av historisk plantemateriale er tatt
vare på og oppformert nasjonalt, jamfør aktivitetene
knyttet til bl.a. Norsk genressurssenter.
Det er lovens definisjonen som er avgjørende for om
en art regnes som fremmed i forskriftens forstand, ikke
Artsdatabankens grense. Arter som har hatt etablerte
bestander i Norge før 1800 er for eksempel behandlet
som stedegne av Artsdatabanken, men disse vil likevel
være fremmede i forskriftens forstand hvis de flyttes
utenfor sitt naturlige utbredelsesområde i Norge.
Artsdatabankens grense har imidlertid hatt betydning
for hvilke arter de har risikovurdert, og er dermed
et sentralt kunnskapsgrunnlag for bl.a. oppføringer i
forskriftens vedlegg.
Miljødirektoratet mener at Artsdatabankens
risikovurdering Fremmede arter i Norge- med norsk
svarteliste 2012 er et godt kunnskapsgrunnlag for
å kunne regulere bruken av fremmede plantearter i
Norge. Direktoratet er likevel enig i Høgskulen i Sogn
og Fjordanes uttalelse om at det er viktig at kvaliteten
også på reviderte utgaver av risikovurderingen
opprettholdes, for å sikre produktets tillit hos relevante
aktører. Oppdaterte grunnlagsdata er i så måte viktig.
31
7.2 Forbud mot innførsel
av landlevende planter
Miljødirektoratet tilrår at artene som er foreslått
forbudt å omsette og sette ut også blir forbudt å
innføre. 31 plantearter føres opp i forskriftens vedlegg
I, jf. forskriften § 5.
I høringsutkastet var det ikke foreslått å forby
innførsel av noen arter av landlevende planter gjennom
oppføring i vedlegg I (organismer som det er forbudt å
innføre), jf. forskriften § 5.
7.3 Unntak fra krav om
tillatelse ved innførsel av
landlevende planter
Mange høringsinstanser herunder Mattilsynet,
fylkesmenn, frivillige organisasjoner og E-plant
Norge SA mener at det ikke er hensiktsmessig at
organismer som er ført på vedlegg IV (organismer
som er forbudt å sette ut og omsette) skal være
tillatt å innføre. Mattilsynet påpeker at ved å innføre
innførselsforbud har man mulighet til å stoppe
sendinger med arter som er forbudt å omsette og sette
ut allerede på innførselstidspunktet.
Høringsutkastet § 7 første ledd bokstav b inneholdt
et generelt unntak fra kravet om innførselstillatelse for
landlevende planter.
7.3.2 Høringsuttalelser
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Oslo kommune,
WWF - Norge og Samarbeidsrådet for
biologisk mangfold (SABIMA) poengterer i sine
høringsuttalelser at det er prinsipielt uheldig at det
i forskriften gjøres unntak for krav om tillatelse ved
import av landlevende planter, og mener unntaket er
faglig svakt begrunnet. Nevnte høringsinstanser mener
at import av planter medfører et stort introduksjons
press av følgeorganismer som kan medføre risiko for
skade på naturmangfoldet ved at de etablerer seg i
naturen.
Miljødirektoratet mener at det i høringen har
framkommet gode argumenter for at plantene som
det foreslås forbud mot å sette ut og omsette også
bør bli forbudt å innføre. Selv om det er sannsynlig
at et forbud mot utsetting og omsetning i praksis
ville ha medført en tilnærmet stans av innførsel av
disse artene, vil oppføring i vedlegg I (organismer
som det er forbudt å innføre) bidra til en mer effektiv
utfasing av de aktuelle artene. Som Mattilsynet
påpeker, vil et innførselsforbud gi myndighetene
muligheten til å stanse aktuelle planter allerede på
innførselstidspunktet, før de kommer i omsetning,
jf. forskriften § 27 første ledd, som fastsetter at
tollmyndighetene kan holde tilbake organismer som
er forbudt etter § 5. Et forbud mot innførsel av de
aktuelle plantene er hjemlet i naturmangfoldloven §
29 fjerde ledd tredje punktum, som fastsetter at det
kan gis forbud mot innførsel av bestemte organismer
«hvis det anses nødvendig for å unngå vesentlige
uheldigefølger for det biologiske mangfold». For
direktoratets vurdering av dette vilkåret, vises det
til kapittel 7.4.4. Ettersom det i høringsforslaget
ble foreslått et forbud mot all omsetning av artene
uavhengig av om artene skal settes ut eller ei, vil et
innførselsforbud for disse artene etter direktoratets
vurdering i praksis ikke medføre en skjerping av
betydning.
WFF - Norge mener at det er prinsipielt uheldig at
det gjøres unntak for noe som utgjør et av de største
problemene knyttet til fremmede arter, nemlig
landlevende planter. WWF-Norge mener at i utgangs
punktet burde innførsel og utsetting av fremmede
skadelige arter på generell basis være totalt forbudt
da det ikke finnes faglige argumenter for at det skal
utøves en ulik praksis for ulike organismegrupper.
Oslo kommune mener at alle arter med høy og svært
høy økologisk risiko som hovedregel bør forbys innført,
ettersom det ikke finnes faglige begrunnelser for at
landlevende planter skal behandles mindre strengt enn
andre organismer.
En rekke høringsinstanser bemerker at forskrifts
forslaget er liberalt med hensyn på restriksjoner på
import av fremmede plantearter. Bioforsk MidtNorge mener at forskriftsforslaget i liten grad
32
tilråding
ivaretar problemene med introduksjon av patogener
og skadeorganismer til landet som følger av import
av landlevende planter. Mange høringsinstanser
herunder Bioforsk Midt-Norge og E-plant Norge
SA mener at ettersom import av plantearter ikke er
tilstrekkelig regulert, mens utsetting av fremmede
plantearter er underlagt nye restriksjoner, vil
markedet sannsynligvis vris mot økt import, noe
som vil øke risikoen for tilførsel av følgeorganismer
til landet. Rambøll, Norsk genressurssenter,
NMBU) og Sagaplant AS setter i sine høringsinnspill
spørsmålstegn ved miljøgevinsten ved å regulere
bruken av høyrisiko planter i landet, mens det legges få
restriksjoner på importen av landlevende planter, der
det ofte følger med følgeorganismer.
Når det gjelder det generelle unntaket fra krav om
tillatelse for innførsel av landlevende planter, viser
direktoratet til at dette er nedfelt i naturmangfoldloven
§ 29 femte ledd. Miljødirektoratet opprettholder
derfor unntaket fra kravet om tillatelse ved innførsel av
landlevende planter i forskriften.
Som flere høringsinstanser imidlertid peker på, er
det påvist at innførsel av landlevende planter kan
medføre negative miljøeffekter, for eksempel ved at
skadeorganismer som følger med plantens jordklump
sprer seg i norsk natur. Forskriften inneholder derfor
flere bestemmelser som regulerer innførsel av
planter. For det første kan planter som er spesielt
problematiske føres på vedlegg I (organismer som
det er forbudt å innføre). I revidert forslag til forskrift
foreslås det dessuten forbud mot innførsel av de 31
artene som det foreslås forbud mot omsetning og
utsetting av. I tillegg vil aktsomhetskravet i forskriften
kapittel V også gjelde for de som innfører planter,
herunder informasjonsplikten i § 19 og kravet om å
hindre innførsel og spredning av følgeorganismer i §
23. Andre krav til tiltak for å forhindre negative effekter
på biologisk mangfold som følge av planteimport kan
også være aktuelle. Slike krav kan imidlertid være
kostnadskrevende, og Miljødirektoratet ønsker ikke å
fremme denne typen tiltak før det er foretatt nærmere
vurderinger av bl.a. nytteverdi og økonomiske og
administrative konsekvenser.
En del høringsinstanser har kommet med forslag til
tiltak som kan minimere risikoen for følgeorganismer
ved import av planter. Rambøll foreslår at det
bør stilles krav til dokumentasjon om plantens
spredningspotensiale. Faglig utviklingssenter
for grøntanleggssektoren (FAGUS) foreslår at
det bør settes krav om melding ved import av
planter som ikke er risikovurdert. E-plant Norge SA
mener det er hensiktsmessig å etablere en ordning
for forhåndstesting og forhåndsgodkjenning av
plantemateriale før det importeres, samt at det må
innføres regulering av import av frø for privatpersoner.
Rambøll, Norsk Gartnerforbund (NGF) og E-plant
Norge SA foreslår forbud mot rotklump. Å sette et krav
til vasking av røtter før plantene ankommer Norge er
effektivt tiltak for å hindre at skadeorganismer kommer
til landet, mener NGF.
Bioforsk Midt-Norge uttaler at forskriftsforslaget i
liten grad ivaretar problemene med introduksjon av
patogener. Det framgår av naturmangfoldlovens §
32 tredje ledd at vurderinger etter kapittel IV, som
forskrift om fremmede organismer er hjemlet i, ikke
skal omfatte hensyn til planters, dyrs og menneskers liv
og helse som ivaretas av smittevernloven og matloven.
Forskriften inneholder derfor ikke spesifikke krav
knyttet til sykdomsbærende eller sykdomsfremkallende
organismer.
SABIMA peker på viktigheten av å rette fokus
på problematikken omkring følgeorganismer når
forskriften iverksettes, herunder klargjøre ansvars
forhold mellom sektormyndigheter, klargjøre
relevante virkemiddel i andre sektorregelverk (spesielt
forskriftene som Mattilsynet har myndighet over),
samt innføre krav om strengere kontrollrutiner fra
myndigheter og relevante aktører. Forslaget om bedre
kontroll av importerte planter for å redusere antall
følgeorganismer som introduseres til landet støttes av
Oslo kommune.
33
Kriterium 4: Spredningen av plantearten fra private
hager må forekomme hyppig, eller arten regnes som en
dørstokkart, i henhold til Artsdatabankens definisjon,
eller planten er registrert forvillet og etablert i landet,
med varig effekt, i løpet av de siste 50 år.
7.4 Forbud mot utsetting
og omsetning av
landlevende planter
Kriterium 5: Konsekvensene av et forbud må ikke
være så store at det ut fra en helhetsvurdering må
anses som urimelig.
I høringsutkastet ble det foreslått å innføre et nasjonalt
forbud mot omsetning og utsetting av 36 arter
landlevende planter gjennom oppføring i vedlegg IV,
jf. §§ 9 og 10. Videre ble det foreslått fem års utsatt
ikrafttreden for planter innen visse slekter i forskriften
§ 34 tredje ledd:
Kriterium 6: Plantearten må ikke være forbudt etter
annet regelverk.
§ 34. Forskriftens ikrafttreden
(…)
(3) For planter innen slektene Amelanchier, Berberis,
Cotoneaster, Laburnum, Lonicera, Populus, Salix,
Sorbus og Swida som er oppført i vedlegg IV, trer
forbudet mot utsetting og omsetting etter §§ 9 og
10 i kraft fem år etter forskriftens ikrafttreden. Det
kreves ikke tillatelse for utsetting av disse plantene i
områder som angitt i § 12 første ledd bokstav b ii og iii
i overgangsperioden.
7.4.2.1 Generelle høringsinnspill
En rekke fylkesmenn, Steinkjer kommune, Orkla
landbruk, naturvernorganisasjoner, og Avfall Norge
synes det er positivt at det i forskrift om fremmede
organismer foreslås forbud mot utsetting og omsetning
av en del arter. En rekke høringsinstanser peker på hvor
mye ressurser som benyttes i å bekjempe mange av de
artene som er ført på vedlegg IV.
Avinor anser det som uproblematisk å unngå utplanting
av artene i vedlegg IV, og uttaler at de aktivt
bekjemper flere av disse artene på flere flyplasser.
Følgende kriterier ble benyttet for å velge ut planter
til et nasjonalt forbud mot utsetting og omsetning
(kriteriene er nærmere beskrevet og begrunnet i
vedlegg til høringsnotatet):
Mange høringsinstanser, herunder Fylkesmannen i
Møre og Romsdal, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag,
Fylkesmannen i Oppland, Vestnes kommune, Avfall
Norge, Naturvernforbundet, Oslo kommune,
og WWF - Norge mener at vedlegg IV burde ha
inneholdt langt flere arter enn det som er foreslått.
Naturvernforbundet mener at svartelistede
plantearter som er til salgs i norske hagesenter som et
minimum må føres på vedlegg IV.
Kriterium 1: Plantearten må utgjøre svært høy
økologisk risiko i henhold til Artsdatabankens
svarteliste 2012 eller plantearten må være vurdert
til å utgjøre like høy risiko i tilsvarende økologiske
risikovurderinger.
Kriterium 2: Plantearten må ha en pågående utilsiktet
spredning fra private hager.
WWF - Norge mener at det burde ha blitt anvendt
føre-var-prinsipp i utvelgelsen av arter til vedlegg IV,
der fremmede arter antas å ha negative konsekvenser,
dersom ikke det motsatte kan dokumenteres eller
sannsynliggjøres. WWF - Norge mener at fremtidige
endringer i klimaet ikke er tilstrekkelig hensyntatt i
utarbeidelsen av kriteriesettet, og mener at det er en
risiko for at arter, herunder dørstokkarter, som i dag
utgjør svært høy økologisk risiko i få fylker vil kunne
endres i takt med klimatiske endringer.
Kriterium 3: Det må kunne antas, eller foreligge
informasjon om, at planten utgjør risiko for skade på
biologisk mangfold ved utsetting i en betydelig del
av det geografiske området der planten kan plantes
og overleve, eller det må kunne antas, eller foreligge
informasjon om, at en betydelig andel av utsettingene
av planten utgjør risiko for skade på biologisk mangfold.
34
Landbruks- og matdepartementet (LMD), NGF og
Hagelandgruppen peker på at det er mange arter som
er ført i vedlegg IV som har vært etablert i Norge i
lang tid, er tilpasset norsk klima, samt er i alminnelig
og utstrakt bruk i hele eller deler av landet. Med
bakgrunn i dette mener LMD og NGF at vedlegg IV bør
gjennomgås kritisk i samråd med berørte fagmiljøer og
fagetater før ikrafttredelse.
Fylkesmannen i Vest-Agder peker på at det er
hensiktsmessig å innføre omsetningsforbud for arter
som foreslås forbudt for å gjøre reguleringen lettere å
forholde seg til både for allmennheten og næringslivet.
minner om viktigheten av at det utarbeides gode
veiledere for grøntbransjen og fagmiljøer innen
landskapsarkitektur, for at forskriften skal oppfylle sin
intensjon.
NGF og NLA mener at en regulering i form av krav om
utsettingstillatelse er mer hensiktsmessig for mange av
artene som er ført på vedlegg IV. NGF mener at dette
vil åpne for sak-til-sak-vurderinger, der variasjoner i
spredningsrisiko og trussel mot biologisk mangfold i
større grad kan tas hensyn til. I tillegg mener NGF at
en slik regulering i større grad vil ivareta interesser hos
grøntnæringen. NGF påpeker imidlertid at forslaget om
krav om tillatelse ved utsetting bør vurderes nærmere,
da også dette forslaget antas å innebære en betydelig
økonomisk belastning.
Riksantikvaren mener det er helt nødvendig at
terskelen for forbud mot utsetting og omsetning
av fremmede organismer er høy og bl.a. bygger på
solid vitenskapelig kunnskap fremkommet gjennom
etterprøvbare metoder.
Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo
(UiO) peker også på at mange av plantene som
er ført i vedlegg IV (organismer som er forbudt å
omsette og sette ut) finnes i de botaniske hagenes
samlinger og benyttes blant annet i formidling om
trusler mot det biologiske mangfoldet. Naturhistorisk
museum ved UiO mener at dersom allmennheten skal
kunne få informasjon om svartelistete planter, så må
det være noen steder der disse plantene kan vises
frem. Naturhistorisk museum (UiO) anfører videre at
forholdsregler knyttet til dyrkningen av svartelistede
planter, samt bekjempelse av disse praktiseres og
formidles til publikum. For at de botaniske hagene
skal kunne følge opp sitt formidlingsansvar på
området, vil det være behov for å supplere med
nytt materiale av disse artene dersom de skulle
gå ut, skriver Naturhistorisk museum (UiO) i sitt
høringsinnspill. Naturhistorisk museum (UiO) ønsker
derfor at botaniske hager unntas fra bestemmelsen.
Naturhistorisk museum (UiO) ønsker at det holdes en
aktiv dialog om innholdet i vedleggene framover der de
norske botaniske hagene involveres.
SABIMA og WWF-Norge påpeker at forslaget til
forskrift fastsetter forbud mot omsetning, mens
distribusjon uten vederlag ikke er nevnt. Hvis
distribusjon uten vederlag ikke er omfattet av begrepet
«omsette», foreslår WWF - Norge at man heller
benytter begrepet «distribuere», for å også inkludere
også dette.
biovitenskapelige universitet (IPV, NMBU) påpeker
at for enkelte av artene som er ført på vedlegg IV,
finnes det betydelig mindre aggressive varieteter
eller kultivarer i markedet, for eksempel liten filtarve
(Cerastium tomentosum var. columnae). IPV ved
NMBU mener at man burde vurdere å unnta disse fra
forbudet mot utsetting og omsetning. Naturhistorisk
museum ved Universitetet i Oslo (UiO) uttaler at det
er uklart om forbudet av arter som nevnt i vedlegg IV
også omfatter sterile hybrider og kultivarer av artene.
NGF mener at gravbergknapps sterile navnesorter må
unntas fra omsetnings- og utsettingsforbud.
Norsk Gartnerforbund (NGF), Sagaplant AS,
Hagelandsgruppen, Norske landskapsarkitekters
forening (NLA) og Institutt for landskaps
planlegging ved Norges miljø- og biovitenskapelige
universitet (ILP, NMBU), mener at det er behov for
et omsetningsforbud og utsettingsforbud for en del
plantearter, men at antallet arter som er foreslått
forbudt omsatt og satt ut er for omfattende. De mener
at mange arter som er ført opp på vedlegg IV har en så
stor samfunnsmessig verdi at et forbud framstår som
urimelig.
7.4.2.2 Høringsinnspill til kunnskapsgrunnlaget for
forbudene
og Institutt for plantevitenskap ved Norges miljøog biovitenskapelige universitet (IPV, NMBU)
hevder i sine høringsinnspill at det ikke finnes et
35
7.4.2.3 Høringsinnspill om nasjonale versus
regionale forbud
En rekke høringsinstanser, herunder bl.a. Landbruksog matdepartementet (LMD), Fylkesmannen i Møre
og Romsdal, kommuner, naturvernorganisasjoner,
grøntbransjens interesseorganisasjoner,
forskningsinstitusjoner og konsulentfirmaer påpeker
i sine høringsinnspill at det er behov for regionale
forbudslister.
tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å føre enkelte
arter opp i vedlegg IV (organismer som er forbudt å
sette ut og omsette). ILP ved NMBU mener at for en
del av artene i vedlegg IV kan det ikke dokumenteres
at artene er til skade i enkelte områder. IPV ved
NMBU viser spesielt til Artsdatabankens faktaark om
platanlønn som sår tvil om plantalønns skadevirkning.
ILP ved NMBU peker også på at det er et klart uttrykt
ønske i forskriftsforslaget om å bevare naturen i en
bestemt tilstand (eksempelvis å bevare en bestemt
naturtype).
LMD mener at ulike naturtyper samt ulike geografiske,
topografiske og klimatiske forhold rundt i landet gjør
at enkelte arter ikke utgjør en generell miljørisiko, men
kun er en risiko i enkelte områder. Departementet
mener videre at dersom noen arter kun utgjør et
problem i visse deler av landet, bør reguleringene
begrenses til å gjelde disse områdene gjennom f.eks.
lokale forbud mot utsetting.
IPV ved NMBU mener at det burde utarbeides faktaark
for alle plantene som foreslås forbudt.
Stiftelsen Det norske arboret setter spørsmålstegn
ved vurderingene som er blitt gjort for de arter på
vedlegg IV som truer kulturmarkstyper, eksempelvis
platanlønn (Acer pseudoplatanus), spansk kjørvel
(Myrrhis odorata), tromsøpalme (Heracleum persicum)
og kanadagullris (Solidago canadensis). Stiftelsen
mener at ettersom dette er naturtyper som er en
avhengig av skjøtsel, er det naturlig at naturtypen gror
igjen når tradisjonell bruk opphører, og at det derfor er
mer eller mindre tilfeldig hvor vidt det er en stedegen
art eller en fremmed art som står for gjengroingen.
Stiftelsen mener videre at å forby arter fordi de truer
naturtyper som har oppstått på grunn av menneskelig
påvirkning, som for eksempel slåtteeng og lynghei, er
tvilsomt i lys av forskriftens formål og definisjonen av
naturmangfold.
Bergen kommune mener det bør vurderes å innføre
en regionvis regulering av flere av artene i vedlegg
IV når ny kunnskap om artene er tilgjengelig. Bergen
kommune mener dette er viktig for ikke å vesentlig
redusere utvalget av planter tilgjengelig for planlegging
av parkanlegg. Kommunen viser til at de ikke har
kjennskap til at artene taggblåhegg (Amelanchier
alnifolia), kanadablåhegg (Amelanchier lamarckii),
blåhegg (Amelanchier spicata), marsfiol (Viola odorata),
gravbergknapp (Phedimus spurius), sibirbergknapp
(Phedimus hybridus), filtarve (Cerastium tomentosum),
sølvarve (Cerastium biebersteinii) og gravmyrt (Vinca
minor) spres i særlig grad fra hager og anlegg, ei heller
at de utgjør risiko for stedegent naturmangfold i
Bergen. Bergen kommune mener likevel at innholdet i
vedlegg IV med sine 36 arter som er foreslått forbudt
å omsette og sette ut er akseptabelt.
IPV ved NMBU mener at det er helt andre årsaker enn
spredning av gravbergknapp (Phedimus spurius) som
fører til tilstandsendringer i naturtypen slåtteeng,
slik som endringer i landbruket, med omfattende
gjengroing som resultat.
Sandnes kommune skriver i sin høringsuttalelse at det
bør vurderes å innføre unntak for planter som benyttes
i anlegg hvor det kan forelegges dokumentasjon
på at plantene ikke har spredende egenskaper i sin
klimasone/tiltenkte økosystem, for å bidra til økt
mangfold i parkanlegg.
Stiftelsen Det norske arboret mener at den viktigeste
årsaken til at så mange busker med saftige frukter
spres med fugl og danner nytt busksjikt i utmark er
at den tradisjonelle bruken har blitt endret. Skjøtsel
av åpne areal i form av beiting og slått er opphørt, og
det er lettere for at busksjikt dannes på åpne arealer.
Stiftelsen mener at et forbud mot disse artene vil ha en
begrenset effekt, og hevder at målrettet informasjon
og skjøtsel vil ha en større effekt på lengre sikt.
WWF - Norge og Samarbeidsrådet for biologisk
mangfold (SABIMA) påpeker i sin høringsuttalelse at
det er en del praktiske forhold som taler for en nasjonal
forbudsliste, ettersom arter som er ført på vedlegg IV
både foreslås forbudt å sette ut og å omsette i hele
landet. WWF – Norge mener at en regional forbudsliste
36
kommune og NLA Rogaland foreslår at klimasoner og
landsdeler kan avgjøre de ulike forbudssoner samt at
det bør også angis soner for landskapsvernområder i et
slikt kart.
bør vurderes i tillegg til den nasjonale forbudslisten som
er foreslått, men at denne bør ha så få regioner som
mulig for å lette håndteringen av den.
Standard Norge, Multiconsult, Norske
landskapsarkitekters forening Rogaland (NLA
Rogaland) og Rambøll påpeker at et forbud mot
utsetting og omsetning av arter i mye større grad bør
differensieres til å gjelde områder der sprednings
risikoen er stor. Standard Norge mener at vedlegg IV
bør differensieres til å gjelde type områder, som urbane
områder, tettbebygde områder, landbruksområder,
naturvernområder etc. samt geografiske områder. Med
en slik inndeling mener Standard Norge at intensjonen
til vedlegg IV bedre vises, slik at man lettere kan skape
forståelse og aksept for reguleringen.
Norske landskapsarkitekters forening (NLA) mener
at flesteparten av plantene i vedlegg IV bør flyttes til
vedlegg VI (organismer som krever utsettingstillatelse)
med regionale unntak fra kravet om tillatelse. NLA
mener ordningen vil føre til at man unngår unødvendige
søknadsprosesser og byråkrati i områder hvor plantene
ikke utgjør en trussel mot biologisk mangfold.
biovitenskapelige universitet (IPV, NMBU) påpeker
at det i høringsbrevet åpnes for at det i fremtiden kan
bli aktuelt å åpne for regionbaserte forbud mot enkelte
arter. Institutt for plantevitenskap ved NMBU mener
det vil være mer naturlig, ikke minst av hensyn til
produsentene, å gjøre dette i motsatt rekkefølge.
Bioforsk Midt-Norge og NLA Rogaland mener det er
bekymringsverdig at det foreslås forbud mot robuste
gatetrær som trives i bymiljø, som eksempelvis
platanlønn (Acer pseudoplatanus). Bioforsk Midt-Norge
poengterer at det i slike miljø kan være vanskelig å få
stedegne arter til å trives. Bioforsk Midt-Norge og NLA
Rogaland spør om det for enkelte arter på vedlegg IV
kan differensieres mellom regioner og kanskje også
urbane versus ikke-urbane miljø. Bioforsk Midt-Norge
nevner videre at dersom man forbyr utsetting av slike
arter som er veltilpasset urbane miljø og veistrekninger,
der det ofte kan være vanskelig å finne stedegne
alternativ, kan forbudet øke importen og utsettingen
av plantearter med dårlig kartlagt risiko. NLA Rogaland
peker på at et forbud mot slike arter i en periode
kan føre til at det blir et mindre utvalg av planter i
omløp i grøntanleggsbransjen som er godt egnet for
masseplantninger.
mener at regionale forbudslister må være basert på
dokumentert kunnskap om hvor i landet eller i hvilke
områder de ulike planter spres fra private hager. ILP,
NMBU mener derfor det er positivt at det varsles en
ny gjennomgang og nyansering av forskriftens vedlegg
med hensyn på plantenes spredningsrisiko i de ulike
områdetyper og geografiske områder. Multiconsult
mener at arbeidet med regionale lister bør prioriteres
slik at disse foreligger så snart som mulig.
Norsk Gartnerforbund (NGF) uttaler at svært mange
av plantene som er ført på vedlegg IV utgjør en risiko
i og rundt spesielle naturtyper, som for eksempel
naturtypen åpen grunnlendt kalkmark. NGF mener at
å forby planter fordi de utgjør en risiko i begrensede
områder i nærheten av f.eks. Oslofjorden er urimelig.
ILP ved NMBU hevder at mange planter som er ført
på vedlegg IV blant annet på grunn av at de truer
naturtypen åpen grunnlendt kalkmark neppe ville
har utgjort noen vesentlig risiko dersom de ikke var
påvist i naturtypen som har en avgrenset utbredelse i
Oslo-området. For slike planter mener ILP ved NMBU
og NGF at det ville være naturlig å foreta geografisk
differensiering eller på annen måte ta hensyn til dette
ved utforming av forbudslister. NGF mener regionale
forbudslister ville ha bidratt til å dempe presset på
planteskolene. NGF mener at regionale forbudslister
Sandnes kommune påpeker at arbeidet med å hindre
utsetting av spredende arter ved å forby utsetting og
omsetning er positivt for det biologiske mangfoldet.
Sandnes kommune, Bad, park og idrett og NLA
Rogaland mener imidlertid at lokale forhold og lokal
spredningsfare bør vektlegges. Sandnes kommune,
Multiconsult og NLA Rogaland peker på at planter
som utgjør risiko i Sør-Norge ikke trenger å utgjøre en
risiko i Nord-Norge grunnet andre klimatiske forhold.
Sandnes kommune mener følgelig at en regional
forbudsliste bør vurderes. For å lette formidlingen av
et regionalt forbud foreslår Sandnes kommune, NLA
Rogaland og Bad, park og idrett at det utarbeides
sonekart med forbud som følger forskriften. Sandnes
37
bør suppleres med en nasjonal forbudsliste som
inneholder arter som anses å utgjøre en risiko i
store deler av landet, eksempelvis tromsøplame
(Heracleum pesicum), kjempebjørkekjeks (Heracleum
mantegazzianum), kanadagullris (Solidago canadensis),
kjempespringfrø (Impatiens glandulifera), parkslirekne
(Reynoutria japonica), hybridslirekne (Reynoutria
xbohemica) og kjempeslirekne (Reynoutrua
sachalinensis).
er etablert i norsk natur ikke har betydning. SABIMA
mener at forskriften ikke kan rettes inn mot en slik
fallitterklæring. SABIMA påpeker at det er et mål å
bekjempe de aller fleste slike arter, og i mange tilfeller
er det en pågående bekjempningsaktiviteter mot
artene, og det ville være meningsløst å samtidig tillate
bruk av de samme artene. Fortsatt bruk vil utvilsomt
også bidra til ytterligere og raskere spredning, samt
spredning til nye områder, poengterer SABIMA.
Fylkesmannen i Hedmark påpeker at en nasjonal
forbudsliste bør inneholde arter som utgjør en risiko
i hele landet. Fylkesmannen i Hedmark mener at
forslaget til vedlegg IV inkluderer planter som utgjør
risiko i deler av landet, samt arter som ikke fortrenger
stedegne arter, som eksempelvis arter i slektene
Amelanchier og Cotoneaster.
NMBU) hevder at et konstruktivt samarbeid med
næringen for å oppnå større bevissthet omkring bruk
av planter hadde antagelig gitt et bedre faglig resultat
enn det kompliserte regelverk som er foreslått i
høringsforslaget.
7.4.2.4 Høringsinnspill om alternative tiltak for å
forhindre miljørisiko
Landbruks- og matdepartementet (LMD) og
Mattilsynet påpeker at flere av plantene i vedlegg
IV er arter som i dag er svært vanlige planter i hager
og grøntanlegg i Norge, og at det er en betydelig
omsetning av disse plantene i dag. LMD og Mattilsynet
mener det kan stilles spørsmål til hvor stor effekt et
forbud mot omsetning og utsetning vil ha mot videre
spredning, da de eksisterende beplantningene trolig vil
bestå i lang tid framover. LMD og Mattilsynet mener
at dersom et slikt forbud skal ha varig effekt, må det
samtidig etableres et effektivt tilsyn med etterlevelse
av forskriften på dette punkt, noe som kan synes
krevende tatt i betraktning den allerede utstrakte
bruken.
7.4.2.5 Høringsinnspill til kriteriesettet og
vurderingene
Landbruks- og matdepartementet (LMD) mener
at det grunn til å tro at mange ikke vil forstå hvorfor
enkelte arter nå skal forbys da de er alminnelige og i
utstrakt bruk, samt at de i mange områder ikke har
noen synlig miljørisiko i form av spredning. Arter som
bergknapp (Phedimus spp.), gravmyrt (Vinca minor),
sølvarve (Cerastium biebersteinii), arter av hegg
(Amelanchier spp.) og berberis (Berberis spp.) er
vanlige planter i norske hager i dag.
Fylkesmannen i Telemark mener det bør vurderes å
innføre økonomiske støtteordninger for å stimulere
til fjerning av både arter som truer naturtypen åpen
grunnlendt kalkmark og eventuelt andre prioriterte
arter både i privat og offentlig regi.
Landbruksdirektoratet, Fylkesmannen i Rogaland,
Vestnes kommune og Samarbeidsrådet for biologisk
mangfold (SABIMA) setter spørsmålstegn ved at
Miljødirektoratet har utarbeidet egne kriterier for å
velge ut arter til en forbudsliste, ettersom dette kan
gi inntrykk av faglig overprøving av Artsdatabanken.
Fylkesmannen i Oppland mener at bruk av kriterier
for føring av arter på vedlegg IV fører til en dårlig
ivaretakelse av føre-var-prinsippet. Fylkesmannen
påpeker at 135 fremmede karplanter som reproduserer
i Norge er vurdert til å ha høy eller svært høy risiko for
skade på naturmangfoldet, mens det på vedlegg IV kun
er oppført 36 arter. Selv om de er kritiske til bruk av
kriteriesettet, mener SABIMA at det i visse tilfeller kan
være hensiktsmessig med noen forvaltningsmessige
prioriteringer.
skriver i sin høringsuttalelse at de har bemerket seg
argumentet om at et forbud mot arter som allerede
Landbruksdirektoratet stiller spørsmål til den
faglige begrunnelsen for de ulike kriteriene. Institutt
for plantevitenskap ved Norges miljø- og
Faglig utviklingsorgan for grøntanleggssektoren
(FAGUS) og Sagaplant AS mener at dersom forbudet
mot utsetting og omsetning skal ha effekt bør det
innføres tiltak mot allerede utsatte planter av disse
artene for å unngå at disse fortsatt vil spres til naturen.
38
kriteriene som er satt for å kunne føre arter på vedlegg
IV, resulterer i at utvalget av arter på vedlegget synes
nokså tilfeldig. IPV ved NMBU mener at noe av årsaken
til dette er at kriteriene gir urimelige utslag, som
eksempelvis at åpenbare risikoarter som legepestrot
(Petasites hybridus) ikke er inkludert i vedlegg IV.
regionen. Videre mener de at det er sannsynlig at
frøformerte planter også spirer utenfor hagen, men
betviler plantenes evne til å fortrenge stedegen natur
i regionen, og at det derfor er urimelig å forby planter
nasjonalt med bakgrunn i at de har spredd seg til natur
i deler av Norge med et annet klima. Nord-Norges
gartnerforening hevder at gjengroing pga. spredning
av stedegne arter som bjørk og selje er den virkelige
trusselen mot landets naturmangfold.
Sagaplant AS mener at arbeidet med forbudslisten
og utvalgskriteriene i alt for stor grad inneholder
elementer av mer eller mindre kvalifisert skjønn. Det
går ikke fram av vedlegget til høringsnotatet eller
vurderingen av forbudsarter hvilke arter som er tatt ut
av forbudslista på de forskjellige kriterietrinn.
Hagelandgruppen hevder i sin høringsuttalelse at
mange av de plantene som er ført på vedlegg IV umulig
kan utgjøre en økologisk trussel. Hagelandgruppen
påpeker at disse plantene har vært brukt i norske hager
i mange titalls år. Hagelandgruppen mener at
taggblåhegg (Amelanchier alnifolia), blåhegg
(Amelanchier spicata), alperanke (Clematis alpina),
mispelarter (Cotoneaster spp.), gravmyrt (Vinca minor)
er eksempler på arter som har oppfylt kriterium 1-6,
men som etter Hagelandgruppens vurdering ikke truer
landets naturmangfold.
Multiconsult mener at utvelgelsen av arter til
vedlegg VI er gjort på vurderingskriterier som
virker fornuftige. Naturhistorisk museum ved
Universitetet i Oslo (UiO) mener det er gjort et
grundig arbeid med utarbeidelsen med kriteriesettet og
vurderingen av de ulike plantene, men savner vekting
av kulturhistoriske hensyn. Faglig utviklingssenter
for grøntanleggssektoren (FAGUS) støtter bruk av
kriteriesett for å føre arter på vedlegg IV og mener det
er lagt ned mye arbeid med å finne hensiktsmessige
kriterier. FAGUS savner imidlertid en vekting av
norsk hagetradisjon og kulturhistoriske hensyn i
kriteriesettet.
Hagelandgruppen mener at disse artene er svært
innarbeidet i norske hager og miljøer, og uten
utryddelse og destruksjon vil det være meningsløst
å fjerne disse fra handelen. Selv om det kanskje ikke
utgjør så stor del av den totale handelen, men de
er ifølge Hagelandgruppen svært viktige planter for
mangfoldet i norske hager. Hagelandgruppen peker på
at svært mange av plantene som står på forskriftens
vedlegg, er hardføre og klimatilpassede planter som
skaper et godt mikroklima i hagene.
Fylkesmannen i Rogaland stiller spørsmål til at det i
forskriftsforslaget stilles krav om at risikoen må være
av et visst omfang (kriterium 3) og at plantene må
spres fra hager med en viss hyppighet, med unntak
for arter i en tidlig spredningsfase (kriterium 2 og
4), for at artene skal kunne føres på vedlegg IV.
Fylkesmannen i Rogaland mener unntak fra forbud mot
arter i kategorien svært høy økologisk risiko kun bør
forekomme i de tilfeller forskriften ikke er egnet som
virkemiddel, og der det er gjort en bevisst avveiing i
forhold til andre samfunnsinteresser. Fylkesmannen i
Rogaland foreslår at kriteriene justeres og vedlegg IV
oppdateres tilsvarende.
7.4.2.5.1 Høringsinnspill til kriterium 1
Kriterium 1: «Plantearten må utgjøre svært høy
økologisk risiko i henhold til Artsdatabankens
svarteliste 2012, eller plantearten må være vurdert
til å utgjøre like høy risiko i tilsvarende økologiske
risikovurderinger.»
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Fylkesmannen
i Oppland, Orkla landbruk, Vestnes kommune,
Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA),
WWF - Norge og Naturvernforbundet mener at
de fleste eller alle arter med svært høy og høy risiko
bør forbys. WWF - Norge viser til føre-var-prinsippet
og mener man i første omgang må forby alle arter i
kategorien svært høy økologisk risiko. SABIMA viser
også til at det er viktig å være føre-var med hensyn til
Nord-Norges gartnerforening hevder at taggblåhegg
(Amelanchier alnifolia), blåhegg (Amelanchier spicata),
blankmispel (Cotoneaster lucidus), blåleddved (Lonicera
caerulea) og alpeasal (Sorbus mougeotii) ikke utgjør
noen trussel mot naturmangfoldet. De mener at
eventuelle forvillinger av disse artene i Nord-Norge
skyldes at det er de mest brukte hageplantene i
39
SABIMA etterlyser parklind (Tilia x europea) på vedlegg
IV. Parklind er ikke risikovurdert av Artsdatabanken.
SABIMA peker på muligheten for at nektaren til
parklindblomstene kan være årsak til humledød,
spesielt ved tørre og varme somre, men at dette ikke
er vitenskapelig dokumentert. I tillegg følger den
svartelistede tegearten Deraeocoris lutescens (svært
høy risiko) med importerte parklind, påpeker SABIMA i
sin høringsuttalelse.
naturmangfoldet, og at flere arter med både høy og
svært høy økologisk risiko derfor bør inn på vedlegg IV.
Fylkesmannen i Vest-Agder mener at de vurderingene
som Miljødirektoratet har lagt til grunn for å foreslå
forbud mot utsetting og omsetting, jf. vedlegg IV,
bryter med føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven
§ 9. Fylkesmannen mener at en fremmed art kun skal
tillates utsatt dersom den på et godt vitenskapelig
grunnlag vurderes til å ha lav risiko for å skade det
naturlige biologiske mangfoldet.
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag peker på at legepestrot,
skogskjegg og dagfiol er eksempler på at planter kan
være i landet i en del år uten at de sprer seg noe særlig,
men så plutselig øker spredningen betraktelig. Blant
annet på grunn av for lite systematisk kartlegging
av fremmede organismer er ikke alle problemer med
fremmede arter fanget opp av vurderingen i Fremmede
arter i Norge- med norsk svarteliste 2012.
Fylkesmannen i Sør- Trøndelag, Orkla landbruk og
Naturvernforbundet mener flere arter som er i ferd
med å bli et stort problem, og som har en lavere
risikovurdering i svartlista, også bør forbys.
SABIMA mener at arter som lett kan forveksles
med arter som foreslås forbudt også bør inkluderes
i vedlegg IV, selv om de ikke er vurdert til
risikokategorien svært høy økologisk risiko eller om de
ikke er risikovurdert. Oslo kommune og SABIMA mener
at kjempegullris (høstris), i kategorien høy økologisk
risiko, som er vanskelig å skille fra kanadagullris
(Solidago canadensis), bør inkluderes i forbudslisten
etter føre-var- prinsippet og potensial for fremtidig
spredning. SABIMA mener at ettersom disse artene
er svært like, vil ulik regulering av artene medføre at
tollmyndighetenes jobb blir unødvendig komplisert.
Kriterium 2: «Plantearten må ha en pågående utilsiktet
spredning fra private hager.»
mener at føre-var-prinsippet er dårlig ivaretatt i
formuleringen av kriteriet. SABIMA påpeker at 15
arter utelates fra vedlegg IV fordi de ikke kan regnes å
ha en utilsiktet pågående spredning fra private hager.
SABIMA poengterer at potensielle konsekvenser av
tilsiktet eller utilsiktet såing og utplanting raskt kan
bli en utilsiktet spredning, dersom disse artene ikke
inkluderes på forbudslista. SABIMA mener at arter som
tidligere har vært benyttet i hager bør inkluderes i
vedlegg IV, eksempelvis russekål (Bunias orientalis).
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Oslo kommune og
Orkla landbruk trekker spesielt frem artene skogskjegg
(Aruncus dioicus) og legepestrot (Petasites hybridus)
i høy økologisk risiko, som kandidater til å føres
på vedlegg IV. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag,
Institutt for plantevitenskap ved Norges miljøog biovitenskapelige universitet (IPV, NMBU) og
WWF - Norge etterlyser også legepestrot i vedlegg
IV. Videre trekker Oslo kommune frem følgende
arter i høy økologisk risiko som bør forbys: kuletistel
(Echinops sphaerocephalus), alpeturt (Cicerbita
plumieri) og fagerfredløs (Lysimachia punctata). WWF
- Norge mener man bør vurdere å føre gulltorn (Ulex
europaeus) og valurt (Symphtum officinale) på vedlegg
IV, som begge er vurdert til utgjøre høy økologisk
risiko. Oslo kommune mener også at brunstorkenebb
(Geranium phaeum) vurdert til å utgjøre lav økologisk
risiko bør føres på vedlegg IV. Fylkesmannen i SørTrøndelag mener at dagfiol (Hesperis matronalis),
vurdert til å utgjøre lav økologisk risiko, også bør
inkluderes i vedlegg IV.
Multiconsult mener at det er uheldig at vinterkarse
(Barbarea vulgaris) og hvitsteinskløver (Melilotus
albus), begge med svært høy økologisk risiko, ikke kan
inkluderes i vedlegg IV. Multiconsult peker på at disse
artene spres primært gjennom frø og forekommer
tallrike på fyllinger og deponier som følge av
masseforflytning.
Oslo kommune mener det er uheldig at artene
sandlupin (Lupinus nootkatensis) og jærlupin
(Lupinus perennis), begge i svært høy økologisk
risiko kategorien, ikke er inkludert i vedlegg IV. Oslo
kommune mener at når det innføres et forbud mot
hagelupin (Lupinus polyphylus) er det en risiko for at
det plantes sandlupin og jærlupin som et alternativ til
40
på enkelte lokaliteter og kan krysses. Ut over disse
lokalitetene mener stiftelsen at muligheten for
hybridisering er minimal, og følgelig at trusselen neppe
er så alvorlig at den kan begrunne et forbud.
hagelupin. Oslo kommune anbefaler at det innføres
både utsettingsforbud og innførselsforbud mot disse
artene.
Norwegian Greenkeepers Association (NGA)
støtter forslaget om at veirødsvingel (Festuca rubra
commutata) ikke inkluderes i vedlegg IV. NGA peker
på at den gir en tett gressmatte på de viktigste
spilleflatene, har lavt gjødselkrav og er resistent
mot mange sykdommer. Ettersom disse områdene
på golfbanen klippes regelmessig slik at frøsetting
hindres, mener NGA at denne anvendelsen heller ikke
vil kreve tillatelse etter forskriften § 11 eller § 12.
NGA peker på at dersom arten anvendes i områder
som enten klippes ukentlig eller sjeldnere («rough»), vil
det imidlertid være fare for frøsetting og spredning til
naturområder, men at golfbaner normalt kan klare seg
godt uten veirødsvingel i disse områdene.
Stiftelsen mener videre at enkelte av artene som
står oppført i vedlegg IV ikke er særlig problematiske
på Vestlandet, eksempelvis arter i blåheggslekta og
mispelslekta. Stiftelsen mener at noen av artene i
slektene Amelanchier, Cotoneaster, Laburnum og
Phedimus bør være tillatt å sette ut og omsette, med
bakgrunn i at de utgjør liten risiko i deler av Norge,
samt at det ikke finnes gode erstatningsarter for
plantene.
Rambøll mener at flere av plantene ikke kan betraktes
som planter med høy eller svært høy risiko for
spredning for annet enn til noen naturtyper. Rambøll
foreslår derfor at vedlegg IV revideres, slik at kun
planter som innebærer overveiende høy eller svært høy
risiko for spredning i store deler av landet oppføres her.
Rambøll mener videre at øvrige planter bør vurderes
på nytt med hensyn på kategorisering og flytting til
vedlegg VI (organismer som krever utsettingstillatelse)
eller vurderes tatt ut av vedleggene.
Kriterium 3: «Det må kunne antas, eller foreligge
informasjon om, at planten utgjør risiko for skade på
biologisk mangfold ved utsetting i en betydelig del
av det geografiske området der planten kan plantes
og overleve, eller det må kunne antas, eller foreligge
informasjon om, at en betydelig andel av utsettingene
av planten utgjør risiko for skade på biologisk
mangfold.»
Oslo kommune og WWF - Norge mener at svensk
asal (Sorbus intermedia) bør inkluderes i vedlegg IV.
Stiftelsen Det norske arboret mener derimot det er
klokt å utelate svensk asal fra vedlegg IV, ettersom
det er uklart hvor vidt arten kan regnes som stedegen
i enkelte deler av landet eller ikke. Stiftelsen mener
videre at man bør vurdere å ta ut blåleddved (Lonicera
caerulea) og platanlønn (Acer pseudoplatanus) fra
vedlegg IV, ettersom det er tvil om artene kan vurderes
som stedegen i Norge eller ikke.
Fylkesmannen i Møre og Romsdal og
mener at det er nødvendig å innføre nasjonalt
utsettingsforbud av arter som utgjør en stor risiko i
deler av landet.
Fylkesmannen i Hedmark mener at vedlegg IV
burde inneholde de fremmede artene som er mest
problematiske og forårsaker mest skade på det
biologiske mangfoldet i landet, og peker på at det
inneholder arter som ikke er problematiske for hele
landet, i tillegg til arter som ikke fortrenger andre
arter, for eksempel arter i slektene Alemanchier og
Cotoneaster.
Fylkesmannen i Telemark ønsker et forbud mot arter
som er en trussel mot naturtypen åpen grunnlendt
kalkmark velkommen. En rekke lokaliteter i Telemark er
sterkt påvirket av forekomster av flere av artene som
er ført på vedlegg IV, eksempelvis filtarve (Cerastium
tomenotosum) eller sølvarve (Cerastiuem biebersteinii),
sibirbergknapp (Phedimus hybridus), gravbergknapp
(Phedimus spurius), gravmyrt (Vinca minor) og en
rekke mispelarter (Cotoneaster spp.).
Stiftelsen Det norske arboret stiller spørsmål til om
det geografiske omfanget av risiko (kriterium 3) er
oppfylt for marsfiol (Viola odorata). Stiftelsen mener
at bakkefiol (Viola collina) og lodnefiol (Viola hirta)
har overlappende utbredelse i Oslofjordsområdet,
der bakkefiol og lodnefiol er i kontakt med marsfiol
(FAGUS) og Norske landskapsarkitekters forening
(NLA) påpeker at delkriterium 3 er svært viktig. NLA,
41
Kriterium 4: «Spredningen av plantearten fra private
hager må forekomme hyppig, eller arten regnes som en
dørstokkart3, i henhold til Artsdatabankens definisjon,
eller planten er registrert forvillet og etablert i landet,
med varig effekt, i løpet av de siste 50 år.»
i likhet med Institutt for landskapsplanlegging ved
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (ILP,
NMBU), mener imidlertid at bruk av befolkningstall
som indikator for antall utsettinger er en antakelse som
ikke nødvendigvis stemmer for de tettest befolkede
områdene, ettersom privathager ikke er utbredt i
bykjernene. Norsk Gartnerforbund (NGF) og FAGUS
mener at antagelsen om at antallet utsettinger økes i
takt med innbyggertall er problematisk ettersom det
ikke finnes informasjon som tilsier at det faktisk er slik.
FAGUS har ikke kjennskap til generelle sammenhenger
mellom høyt innbyggerantall og sårbar natur, og
påpeker at høyt innbyggerantall indikerer urbane
miljøer og ikke nærhet til sårbar natur. FAGUS påpeker
at det til dags dato foreligger liten kunnskap om
antall utsettinger av planter. FAGUS påpeker videre
at antakelsen må også ta høyde for at befolkningen
ikke har de samme preferansene for de samme
plantene. FAGUS mener at inntil det foreligger et
bedre kunnskapsgrunnlag vedrørende faktisk antall
utsettinger av arter bør delkriteriet fjernes, og at det
kun legges vekt på at planten har et stort overlevelsesog spredningspotensial i store deler av landets fylker/
naturtyper.
Naturvernforbundet, WWF- Norge og Samarbeids
rådet for biologisk mangfold (SABIMA) påpeker
at forskriften omfatter utsetting av utenlandske
treslag til andre formål enn skogbruksformål, slik som
leplantinger, parkanlegg og hager. Av denne grunn
bør det vurderes å inkludere i vedlegg IV utenlandske
treslag med svært høy eller høy risiko for spredning
i norsk natur. WWF-Norge nevner som eksempler
edelgran, europalerk (Larix decidua), sitkagran (Picea
sitchensis), buskfuru (Pinus mugo), vestamerikansk
hemlokk (Tsuga heterophylla) og svensk asal (Sorbus
intermedia). Institutt for plantevitenskap ved
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
(IPV, NMBU) stiller spørsmål ved hvorfor ikke
vestamerikansk hemlokk (Tsuga heterophylla) er
inkludert på vedlegg IV.
Kriterium 5: «Konsekvensene av et forbud må ikke
være så store at det ut fra en helhetsvurdering må
anses som urimelig.»
NLA, NGF, E-plant Norge SA, FAGUS og Institutt
biovitenskapelige universitet (IPV, NMBU)
påpeker at bergknappartene kommer spesielt dårlig
ut med delkriteriet der befolkningstall benyttes som
indikator for antall utsettinger. FAGUS erkjenner at
bergknappartene truer naturmangfoldet på naturtypen
åpen grunnlendt kalkmark, men mener at risikoen for
skade på naturmangfoldet er for lokal til at artene bør
forbys nasjonalt, slik at områdevern av naturtypen er
mer hensiktsmessig. FAGUS påpeker at uten en slik
lemping, risikerer man fort å komme i en situasjon
hvor forbudslisten mister troverdighet i andre deler av
landet.
Norsk Gartnerforbund (NGF), Norges bondelag
og Institutt for landskapsplanlegging ved Norges
NMBU) m.fl. har pekt på at norsk hagebrukstradisjon,
kulturhistoriske hensyn og hensyn til samfunnsøkonomi
ikke er blitt tilstrekkelig vektlagt når de
samfunnsmessige konsekvenser har blitt vurdert.
NGF viser til at dette er blitt gjort mht. eple (Malus x
domestica), hagerips (Ribes rubrum) og matgrasløk
(Allium schoenoprasum schoenoprasum).
SABIMA mener at alperanke (Clematis alpina) bør
inkluderes i vedlegg IV selv om den ikke oppfyller
kriterium 3, og viser til føre-var-prinsippet og
fremtidig spredningsfare.
NGF mener at platanlønn (Acer pseudoplantanus),
blåhegg (Amelanchier spicata), taggblåhegg
(Amelanchier alnifolia), blankmispel (Cotoneaster
3
Artsdatabanken definerer ulike grupper dørstokkarter. 1) Arter som er fremmede i våre naboland og som kan etablere seg i Norge via
sekundær introduksjon. 2) Arter som det er sannsynlig at vil kunne spres til Norge via menneskeskapte vektorer med evne til etablering
i naturmiljø ila. et 50 års perspektiv, men som (foreløpig) ikke er etablert i naturmiljø. Les ev. mer om dørstokkarter i Fremmede arter i
Norge- med norsk svarteliste 2012.
42
lucidus), blåleddved (Lonicera caerulea), sibirbergknapp
(Phedimus hybridus), gravbergknapp (Phedimus
spurius), gravmyrt (Vinca minor), grønnpil (Salis x
fragilis) og skjørpil (Salix euxina) bør tas ut av vedlegg
IV, under henvisning til plantens samfunnsnytte,
hagebransjens tapte omsetning og kulturhistorie. NGF
mener dessuten at blåhegg (Amelanchier spicata)
kan tas ut med bakgrunn i at planten trolig ble
introdusert til landet i siste halvdel av 1800-tallet
og er en populær hekkplante. Videre at taggblåhegg
(Amelanchier alnifolia) bør tas ut med bakgrunn
i at planten har vært i handelen siden midten av
1900-tallet, og også er en populær hageplante. Videre
hevder NGF at blankmispel kan tas ut ettersom planten
har vært i handel fra slutten av 1800- tallet, mens
blåleddved (Lonicera caerulea) kan tas ut grunnet at
planten regnes som stedegen i Sverige.
tas hensyn til at norsk planteskolenæring produserer
arter av bl.a. blåheggslekten (Amelanchier spp.) og
mispelslekten (Cotoneaster spp.). Disse slektene er
ifølge stiftelsen ikke dominerende i vegetasjonen når de
etablerer seg i naturen.
Gravmyrt (Vinca minor) bør, i følge NGF, tas ut fra
vedlegg IV ettersom planten ikke setter frø i Norge.
Risikoen for spredning til natur er knyttet til utkast av
hageavfall, i følge NGF. NGF mener at utkonkurreringen
av hvitmure ikke kan tilskrives gravmyrt alene, og
peker bl.a. på klima/vekstforhold. NGF peker på at
det er områder utenfor det sentrale Østlandsområder
der gravmyrt er vanskelig å få etablert. NGF mener
videre at dersom gravmyrt har vært benyttet som
prydplante siden middelalderen, har ikke gravmyrt så
stor utbredelse til at den bør føres på vedlegg IV.
Landbruks- og matdepartementet (LMD)
poengterer at platanlønn (Acer pseudoplatanus) har
eksistert i landet i over 200 år. Arten har tilpasset
seg norske forhold og LMD mener derfor at arten
bør regnes som norsk. Det samme mener NGF, som
hevder at også stedegne organismer har tilpasset seg
platanlønnen. Time kommune hevder at platanlønn
nærmest er blitt en stedegen art i kommunen, og spør
hvorfor platanlønn ikke anses som et norsk treslag.
Etter Time kommunes vurdering er det bruksendring og
gjengroing av mange ulike busker og treslag, og neppe
platanlønn alene, som truer sårbare kulturmarksenger.
Nord-Norges gartnerforening peker at man i
Nord-Norge av klimatiske årsaker har et begrenset
planteutvalg, og at taggblåhegg (Amelanchier
alnifolia), blåhegg (Amelanchier spicata), blankmispel
(Cotoneaster lucidus), blåleddved (Lonicera caerulea),
alpeasal (Sorbus mougeotii) og alaskakornell (Swida
sericea) er viktige for landsdelen. De peker spesielt på
at fire av de viktigste hekkplantene i Nord- Norge er
ført på vedlegg IV, og viser til at hekkplantene gir le
og skaper mikroklima i hagen, noe som er viktig for at
andre planter skal kunne trives i nordnorske hager.
Nord-Norges gartnerforening mener at viktige
kulturplanter må tas ut av vedlegget, og nevner
spesielt taggblåhegg (Amelanchier alnifolia), blåhegg
(Amelanchier spicata), blankmispel (Cotoneaster
lucidus), blåleddved (Lonicera caerulea) og alpeasal
(Sorbus mougeotii). Sagaplant AS vurderer at
taggblåhegg (Amelanchier alnifolia), blåhegg
(Amelanchier spicata), blankmispel (Cotoneaster
lucidus) og blåleddved (Lonicera caerulea) bør tas
ut fra vedlegg IV, under henvisning til plantenes
samfunnsnytte. Etter Sagaplant ASs vurdering og
erfaring har de heller ikke større spredningspotensiale
og risiko for skade på biologisk mangfold enn eple
og rips. ILP ved NMBU mener at kun kanadagullris
(Solidago canadensis), kjempebjørnekjeks (Heracleum
mantegazzianum), tromsøpalme (Heracleum persicum)
og arter i slikreknefamilien bør være forbudt. Det er
uvisst hvorvidt mange av de øvrige artene vil gjøre
skade mange steder i landet, uttaler ILP ved NMBU.
Stiftelsen Det norske arboret mener at det bør
NGF mener at sibirbergknapp (Phedimus hybridus)
og gravbergknapp (Phedimus spurius) kan tas ut av
vedlegg IV på grunn av at artene primært utgjør en
økologisk risiko i Oslofeltet, samt at bergknappartene
er sentrale i grønne tak. Norsk forening for grønne
tak (NFGT) og Institutt for plantevitenskap ved
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (IPV,
NMBU) påpeker at et forbud mot gravbergknapp og
sibirbergknapp som benyttes i grønne tak vil svekke en
voksende industri som spiller en sentral rolle i landets
arbeid med klimatilpassing. Standard Norge påpeker
behovet for sukkulente planter i grønne tak som en
klimatilpassing, samt behovet for sukkulente planter
til prydformål i urbane områder som tilfredsstiller krav
til brannvern som krever lite skjøtsel. Standard Norge
mener at disse samfunnshensynene ikke er ivaretatt i
kriterium 5 og mener at disse aspektene bør vurderes
på nytt.
43
NFGT peker på at artene i all hovedsak spres
vegetativt, og hevder således at spredningsfaren fra
et grønt tak i en by vil være liten. NGF menet at det er
rimelig at disse artene kan unntas forbudet ved bruk i
grønne tak, og bruken til andre formål heller bør være
strengere regulert. NFGT mener at vurderingen om
at gravbergknapp og sibirbergknapp spres fra hager
til naturområder i liten grad er anvendbar for bruk av
bergknappartene i grønne tak i urbane områder. NFGT
mener at man bør innføre mildere former for regulering
i de områder der artene utgjør risiko, som for eksempel
risikovurdering og aktsomhet. Slik blir både hensynet
til sårbare naturtyper og samfunnets behov for
klimatilpassing ivaretatt.
plantebrukere, eller ved at plantene gjennom en
langvarig tilstedeværelse i Norge har tilpasset seg våre
vokseforhold. LMD påpeker at en viktig målsetting
for dette arbeidet er å sikre eget og godt tilpasset
plantemateriale i Norge, som etter LMDs vurdering er
sammenfallende med forskriftens målsetting.
Bergknapp AS påpeker at de produserer bergknapp
matter til grønne tak der både gravbergknapp og
sibirbergknapp inngår i mattene. Bergknapp AS kan
erstatte de svartelistede artene med norske arter av
bergknapp, som kystbergknapp (Sedum anglicum),
bitterbergknapp (Sedum acre) og kvitbergknapp
(Sedum album), ved forespørsel. Bergknapp AS skriver
at alle disse virker i vill tilstand å trives på tak, og at
de ikke ser noe større problemer med å ikke bruke de
svartelistede artene.
Kriterium 6: «Plantearten må ikke være forbudt etter
annet regelverk.»
Stiftelsen Det norske arboret påpeker at det faktum
at Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare
på unike forekomster av hageplanter som enten
har forsvunnet fra andre land, eller som gjennom
naturaliseringsprosessen har utviklet en annen genetisk
sammensetning enn de som finnes i andre land, ikke er
tatt hensyn til i utarbeidelsen av kriteriene.
Fylkesmannen i Møre og Romsdal og
mener at selv om arter er forbudt etter annet
regelverk bør de ikke utelukkes fra oppføring i
vedlegg I (organismer som er forbudt å innføre) og IV
(organismer som er forbudt å omsette og sette ut).
Fylkesmannen i Møre og Romsdal mener bulkemispel
av informasjonshensyn bør stå oppført i vedlegg IV selv
om den er forbudt etter matloven.
NFGT mener at krav om melding ved innførsel er en
mer hensiktsmessig regulering av bergknappmatter
med gravbergknapp og sibirbergknapp, da dette vil gi
en oversikt over omfang og bruken av artene, samt en
mulighet til å sjekke lokalisering i forhold til vernede og
sårbare naturområder. Krav om tillatelse ved utsetting,
er etter NFGTs syn unødvendig byråkratiserende.
7.4.3 Høringsinnspill til forslag om utsatt
ikrafttredelse av forbudet
Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Møreog Romsdal, Fylkesmannen i Vest-Agder, Oslo
kommune, Vestnes kommune, Samarbeidsrådet
for biologisk mangfold (SABIMA) og WWF - Norge
mener at det gis for lang utsatt ikrafttredelse for de
foreslåtte arter, og påpeker forslaget vil gi uheldige
miljøkonsekvenser. SABIMA mener at to års utsatt
ikrafttredelse er mer hensiktsmessig. Fylkesmannen
Møre og Romsdal foreslår at det ikke blir gitt så lang
utsatt ikrafttredelse, og at disse plantene i stedet blir
destruert.
E-plant Norge SA mener det bør gjøres en bredere
undersøkelse av kulturhistoriske planter, hvor det tas
hensyn til hvorvidt en art har vært lenge i Norge og er
tilpasset norske forhold, og at dette bør inngå som en
del av faktagrunnlaget til forskriften, også slik at dette
blir tatt hensyn til ved revisjon av Artsdatabankens
lister. E-plant Norge SA påpeker at planter som har blitt
brukt i Norge gjennom mer enn 200 år har vi relativt
god oversikt over konsekvensene av.
Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen i
Vest Agder og WWF - Norge mener det heller bør gis
erstatning til de aktuelle produsentene. Oslo kommune
mener at det i stedet for utsatt ikrafttredelse bør
iverksettes stimulerende tiltak, som kan gjøre det
enklere for planteskoler og andre å legge om til norsk
produksjon. Forsvarsbygg mener at å gi produsenter
LMD mener at vedlegg IV må vurderes i forhold
til innsatsen som gjøres med å sikre nasjonale
genressurser i landbruket. Nasjonale genressurser
omfatter sorter og genotyper av nytteplanter som
er utviklet i Norge for norske forhold, enten ved
aktiv medvirkning fra planteforedlere eller andre
44
FAGUS og Sagaplant peker også på at utsatt ikraft
tredelse har liten effekt da søknadsplikten etter § 11
gjør at man må søke om utsettingstillatelse hvis man
er i tvil om de oppfyller betingelsene i § 12. FAGUS
påpeker at ettersom plantene er ført på vedlegg
IV, er det rimelig å anta at bruk av disse planter vil
utløse krav om søknad i flertallet tilfeller. FAGUS
påpeker at det er videre lite sannsynlig at aktørene
innenfor plantebestilling velger å bestille planter som i
forlengelsen har stor risiko for å utløse krav etter § 19
bokstav c.
tilskudd for å sette i gang produksjon av lavrisikoarter
for å sikre at norske produsenter ikke legger ned
produksjonen og plantene i stedet blir importert, kan
være en mulig løsning for å etterkomme produsentene.
Sagaplant mener også at norske planteskoler må
få økonomisk kompensasjon for tapte inntekter av
forbudet.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus informerer om at
mispelarter som det gis utsatt ikrafttredelse for er et
stort problem i Oslo og Akershus og at de har spredd
seg (utilsiktet, trolig via fugl) til svært mange av våre
verneområder, i tillegg til sårbare naturtyper som ikke
er vernet. Fylkesmannen i Oslo og Akershus bruker
store summer hvert år på fjerning av hageplanter
i verneområder. Fylkesmannen i Oslo og Akershus
mener at det er unødvendig å utsette ikrafttredelse
av forbudet mot mispelartene. Forsvarsbygg peker på
at utplanting av de uønskede artene produsentene i
dag har på lager i fem år etter forskriftens ikrafttreden
antagelig vil medføre store kostnader i forbindelse med
bekjempelse.
Forsvarsbygg og Norske landskapsarkitekters
forening avdeling Rogaland (NLA Rogaland)
mener at å innføre en overgangsperiode på fem år
for plantene nevnt i § 34 har svært liten hensikt, da
ingen større foretak vil plante ut disse artene når man
vet at de er vurdert til å ha en svært høy risiko for
spredning. SABIMA, NGF, E-plant Norge SA og ILP ved
NMBU mener at etterspørselen i markedet generelt vil
avta kraftig fra forskriftens ikrafttreden, slik at utsatt
ikrafttredelse av forbudet mot de aktuelle artene har
liten effekt for norske planteskoler.
og Faglig utviklingssenter for grøntanleggssektoren
(FAGUS) mener at fem års utsatt ikrafttredelse er for
kort tid til å kunne fremskaffe eller utvikle alternativt
plantemateriale som vil være tilfredsstillende. ILP ved
NMBU mener det heller ikke vil kunne oppformeres i
tilstrekkelige mengder i forhold til etterspørsel. FAGUS
og Sagaplant påpeker at utvalgsarbeid for å erstatte
de arter som er foreslått forbudt er tidskrevende og
krever store ressurser. Videre mener FAGUS at dersom
norske produsenter skal legge om produksjonen,
må de ha en inntekt i omleggingsperioden og utsatt
ikrafttredelse for noen arter på vedlegg IV er dermed
ikke tilstrekkelig.
7.4.4.1 Miljødirektoratets vurdering av generelle
innspill til forbudet
Flere høringsparter har pekt på at flere av artene
foreslått oppført i vedlegg IV er tilpasset norsk klima
og er i utstrakt bruk, og at vedlegget derfor bør
gjennomgås på ny i samråd med berørte fagmiljøer
og fagetater. At planter i risikokategorien svært høy
økologisk risiko er tilpasset klimaet i landet og er i
alminnelig bruk i deler eller store deler av landet, er
etter Miljødirektoratets vurdering ikke nødvendigvis en
grunn til å unnlate å forby disse. Se for øvrig kapittel 18
om samfunnsøkonomiske konsekvenser av forskriften.
E-plant Norge SA og Norsk Gartnerforbund
(NGF) mener at § 34 tredje ledd om fem års utsatt
ikrafttreden for forbud mot utsetting ikke vil ha
noen effekt ettersom søknadsplikten etter § 11) og
aktsomhetsplikten uansett vil gjelde. E-plant Norge
SA mener at aktsomhetsplikten i praksis vil medføre et
forbud mot disse artene. NGF mener at etterspørselen
etter disse plantene vil avta kraftig fra forskriftens
ikrafttrededen, og at plantene må være unntatt
alle krav under forskriften i fem år dersom utsatt
ikrafttreden skal ha noen effekt.
SABIMA påpeker i sitt høringsinnspill viktigheten av
gode veiledere spesielt rettet mot grøntbransjen
for at forskriften skal kunne oppfylle sin intensjon.
Miljødirektoratet vil utarbeide veiledningsmateriale
rettet mot planteskoler, anleggsgartnere og hagesenter
og andre grupper som vil bli berørt av forskriften.
Noen høringsparter mener at det bør gjøres unntak fra
forbudet mot omsetning og utsetting for varianter av
arter som utgjør lavere økologisk risiko enn arten selv,
herunder varieteter med dårligere spredningsevne,
45
sterile hybrider eller sterile kultivarer. Miljødirektoratet
anser at det vil være aktuelt å gjøre unntak fra
forbudet mot utsetting og omsetning av for eksempel
kultivarer og varieteter av en art, dersom tilgjengelig
kunnskap viser at disse utgjør en tilstrekkelig lavere
økologisk risiko enn arten har blitt vurdert til å utgjøre.
Stiftelsen Det norske arboret mener at å forby arter
fordi de truer kulturmarkstyper som slåttemark og
lynghei, er tvilsomt i lys av forskriftens formål og
definisjonen av naturmangfold. Miljødirektoratet
viser til at kulturmarkstyper er omfattet av lovens
definisjon av naturmangfold, jf. vurderingene i
kapittel 6.1.3. Å iverksette tiltak under forskrift om
fremmede organismer for å motvirke uheldige følger
for kulturmarkstyper er dermed innenfor forskriftens
formål. Lovens vilkår for å innføre forbud mot utsetting
av arter er imidlertid at det «anses nødvendig for å
unngå vesentlige uheldige følger for det biologiske
mangfold», jf. naturmangfoldloven § 30 andre ledd.
Biologisk mangfold er mangfoldet av økosystemer,
arter og genetiske variasjoner mellom artene,
og de økologiske sammenhengene mellom disse.
Kulturmarkstyper som slåttemark og naturbeitemark
har et stort mangfold av arter, og negativ påvirkning
fra fremmede arter på det biologiske mangfoldet i slike
områder, inngår i Artsdatabankens vurderinger. Hvis
slike påvirkninger medfører vesentlige uheldige følger
for det biologiske mangfoldet der, vil dette kunne
begrunne et forbud.
Enkelte høringsparter mener at man burde innføre
krav om utsettingstillatelse i stedet for forbud mot
utsetting og omsetning. Miljødirektoratet mener at
dette ikke er hensiktsmessig. Det er ikke hjemmel i
naturmangfoldloven til å kreve at private hageeiere
må søke om tillatelse til å sette ut planter i egen
hage. Å kreve utsettingstillatelse i stedet for å forby
utsettingen for disse artene vil, etter Miljødirektoratets
vurdering, være svært uheldig, siden det er stor
spredning av disse artene fra private hager til natur (jf.
kriterium 4).
To av høringsinstansene etterlyser forbud mot
distribusjon uten vederlag. Vedlegg IV er hjemlet i
naturmangfoldloven §§ 9 og 10 som omhandler
omsetning og utsetting, og det er ikke hjemmel i loven
til å forby distribusjon uten vederlag. Miljødirektoratet
antar imidlertid at et forbud mot innførsel, utsetting og
omsetning av de foreslåtte planteartene vil innebære
at det blir en kraftig nedgang også i distribusjon uten
vederlag for disse artene.
Stiftelsen Det norske arboret mener at norsk natur
generelt har liten artsdiversitet sammenlignet med
mange andre land, og at det dermed finnes en rekke
åpne nisjer som fremmede organismer kan innta.
Miljødirektoratet mener at hvorvidt Norge generelt er
artsfattig eller ei ikke kan vektlegges med hensyn til
spørsmålet om et forbud er hensiktsmessig. At Norge
er artsfattig grunnet at flesteparten av de stedegne
artene har spredd seg til Norge etter siste istid er ikke
noe Miljødirektoratet vurderer som uheldig, men heller
noe som karakteriserer det biologiske mangfoldet
i landet. Det er ikke ønskelig at for eksempel
hageplanter spres til naturområder og naturaliseres for
å øke artsdiversiteten.
7.4.4.2 Miljødirektoratets vurdering av innspill om
kunnskapsgrunnlaget for forbudene
Kunnskapsgrunnlaget for forbudene i forskriften
§§ 9 og 10 bygger i stor grad på Artsdatabankens
svarteliste 2012.
Noen høringsinstanser hevder at det ikke er godt
nok dokumentert at enkelte av artene som foreslås
forbudt har en påvirkning på biologisk mangfold.
Miljødirektoratet viser til at Artsdatabankens
metode og kriteriesett for miljørisikovurderingene
er utviklet over lang tids i samarbeid med Senter for
bevaringsbiologi ved NTNU, som er utførlig beskrevet i
Fremmede arter i Norge- med norsk svarteliste 2012.
Selve vurderingene er gjennomført av eksperter på de
ulike artsgruppene, og både vurderingen og resultatet
for den enkelte art er beskrevet og dokumentert slik
at det er etterprøvbart. Miljødirektoratet anser på
denne bakgrunn at kunnskapsgrunnlaget for å forby
de utvalgte fremmede landlevende plantene, som er
vurdert til å utgjøre svært høy miljørisiko, som godt.
nasjonale versus regionale forbud
Miljødirektoratet holder fast ved at det for de arter
som foreslås oppført i vedlegg IV (organismer som
det er forbudt å omsette og sette ut), er mest
hensiktsmessig med et nasjonalt forbud. Direktoratet
mener at disse artene utgjør en så stor økologisk risiko
i en betydelig del av landet, at forbudet mot utsetting
bør være nasjonalt, og at det heller ikke bør være tillatt
å omsette eller innføre de samme artene. Direktoratet
utelukker imidlertid ikke at det i framtida kan bli aktuelt
46
med regionale forbud. De regionale forbudene vil da
sannsynligvis bli foreslått som et supplement til de
artene som er foreslått forbudt på nasjonalt nivå.
vil ha god effekt, ettersom en stans i nye utsettinger
også vil redusere spredningen av de aktuelle artene
til naturområder. Det foregår en aktiv bekjempelse
i mange områder med forekomster av de artene
som foreslås forbudt, og forbudet vil sikre at denne
innsatsen ikke motvirkes av stadig nye utsettinger
av de samme artene som er fjernet. Miljødirektoratet
anser for øvrig at det er et stort behov for en betydelig
økning i målrettet bekjempelse av de artene som
foreslås forbudt, og ønsker å videreutvikle samarbeidet
med andre sektormyndigheter om dette. Forbud mot
utsetting av artene vil etter Miljødirektoratets syn
være en forutsetning for å lykkes.
Sandnes kommune og Nord-Norges gartnerforening
påpeker at blant annet Nord-Norge blir spesielt
hardt rammet av det nasjonale forbudet. I og med
at direktoratet foreslår å utelate delkriteriet om at
en betydelig andel av utsettingene utgjør risiko for
skade på biologisk mangfold under kriterium 3, vil to
av de fem spesielt viktige plantene for Nord-Norge
(taggblåhegg (Amelanchier alnifolia) og blåleddved
(Lonicera caerulea)), være tillatt å sette ut i private
hager, jf. kapittel 7.4.4.8.
Miljødirektoratet tror at et forbud mot innførsel,
utsetting og omsetning av enkelte planter vil være
et effektivt virkemiddel for å avvikle bruken av
de foreslåtte plantene. Gjennom tilsyn med bl.a.
profesjonelle aktører som hagesentra, vil eventuelle
regelbrudd kunne bli avdekket og håndhevet. Oversikt
over hvorvidt forbudet mot innførsel etterleves, vil
man bl.a. kunne få gjennom importstatisktikk. Det
kan være en utfordring å få full oversikt over om
plantene likevel plantes ut, men direktoratet mener at
et samarbeid med bransjeorganisasjoner og frivillige
organisasjoner om informasjon om hva som er forbudt
å innføre, omsette og sette ut, vil bidra til at innførsel,
omsetning og utsetting av de forbudte plantene holdes
på et svært lavt nivå.
En høringspart mener at det bør gjøres unntak
fra forbudet mot omsetning og utsetting for
anleggsplanter der det er dokumentert at plantene
ikke har spredende egenskaper i sin klimasone.
Miljødirektoratet mener at de planter som er ført
på vedlegg IV har så stor negativ effekt på landets
biologiske mangfold at all innførsel, omsetning og
utsetting av disse artene bør opphøre. Hva gjelder de
plantene i risikokategoriene svært høy og høy økologisk
risiko som ikke foreslås forbudt, vil utsettinger også i
parkanlegg mv. i mange tilfelle utløse søknadskrav, jf.
forskriften § 12. Det er imidlertid Miljødirektoratets
vurdering at det enten kan gjøres unntak for kravet
om tillatelse i bestemte områder/klimasoner, eller
man kan ta hensyn til lavere risiko ved bruk i slike
klimasoner i søknadsbehandlingen. Miljødirektoratet
gjør oppmerksom på at det ved utsetting i
parkanlegg, andre dyrkete områder og transportog
næringsutbyggingsområder ikke kreves tillatelse så
framt plantene i liten grad kan påregnes å spre seg og
utsettingen ikke medfører fare for uheldige følger for
det biologiske mangfoldet. Se også kapittel 7.6.
innspill om kriteriesettet og vurderingene
Miljødirektoratet er kjent med at noen av de artene
som er foreslått forbudt fortsatt plantes i dag. Dette
kan til en viss grad skyldes at mange ikke er kjent med
risikoen plantene representerer. Informasjon om hvilken
risiko de arter som ikke var en del av Artdatabankens
risikovurdering Norsk svarteliste 2007, ble først gjort
allment tilgjengelig gjennom Fremmede arter i Norgemed norsk svarteliste 2012. Miljøforvaltningen og
andre relevante aktører har en viktig oppgave med å
informere befolkningen om risikoen som de fremmede
planteartene representerer.
alternative tiltak for å forhindre miljørisiko
Enkelte høringsparter har påpekt at mange av
artene som er foreslått forbudt finnes i en rekke
beplantninger i dag, og at et forbud mot utsetting ikke
vil ha så stor effekt, ettersom tidligere beplantninger
likevel sprer seg til naturområder. Miljødirektoratet
ser at et forbud ikke vil kunne stanse spredning fra
eksisterende beplantinger. Hvordan spredning fra
tidligere beplantninger skal håndteres, er bl.a. et
spørsmål om etterlevelse av aktsomhetsplikten, jf. kap.
14.1.3. Miljødirektoratet mener likevel at et forbud
Selv om en art som er vurdert til å utgjøre svært høy
økologisk risiko ikke utgjør en synlig risiko, kan den like
fullt utgjøre en økologisk risiko. Naturmangfoldloven
setter blant annet krav om at man skal ivareta det
genetiske mangfoldet hos arter. Hageplanter med
nære stedegne slektninger vil kunne utveksle gener
47
ble nedstemt av energi- og miljøkomiteens flertall. Som
det ble pekt på i kapittel 7.4.4.2, vurderer direktoratet
at oppføringene i vedlegg IV bygger på god kunnskap
om hvilke virkninger utsetting av disse plantene vil ha
for naturmangfold, jf. naturmangfoldloven § 8.
med disse, slik at særegenheten til den stedegne
varianten kan utvannes. Tankegangen om at kultiverte
varianter av stedegne arter kan påvirke den genetiske
sammensetningen hos den stedegne arten dersom de
kommer i nærkontakt, er godt kjent innen eksempelvis
lakseforvaltningen, mens den nok er mindre omtalt
med hensyn på planter.
Med hensyn til antallet arter som er foreslått forbudt,
vises det til at departementet, i forbindelse med
at forslaget om å innføre en hjemmel til å forby
utsetting og omsetning ble sendt på høring, uttalte
at «forbudslista» ble antatt å ville omfatte omkring
20 til 30 plantearter. Videre ble det uttalt at det
på grunn av regionale forskjeller, ikke ville være
hensiktsmessig å innføre nasjonalt forbud mot alle
plantene som er oppført med svært høy økologisk
risiko. Tilsvarende vurderinger ville gjøre seg gjeldende
der samfunnsøkonomiske hensyn ble tillagt større vekt
enn økologisk risiko, jf. Klima- og miljødepartementets
høringsbrev 25.11.2013 (Høring – forslag til endringer
i naturmangfoldloven kapittel IV om fremmede
organismer).
Noen setter spørsmålstegn ved om enkelte arter
som foreslås forbudt faktisk spres fra hager til
naturområder. I mange tilfeller vil utplantninger ikke
medføre spredning til naturområder, men trenden for
de artene som er oppført i vedlegg IV, er at de spres
til naturmiljø i så stor grad at de medfører risiko for
vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.
Miljødirektoratet minner om at spredning kan skje uten
at hageeieren er klar over dette, eksempelvis dersom
planten spres via fugl eller utveksler gener gjennom
hybridisering med nære stedegne slektninger.
Miljødirektoratet mener at kriteriesettet for utvelgelse
av arter som foreslås forbudt, ikke innebærer en faglig
overprøving av Artsdatabankens miljørisikovurderinger.
Det kan etter Miljødirektoratets syn heller ikke være
en automatikk i at planter i en bestemt risikokategori
forbys i hele landet. Artsdatabanken har selv framholdt
at Fremmede arter i Norge- med norsk svarteliste
2012 er en kunnskapssamling om fremmede arter,
der forvaltningshensyn ikke er tatt med i vurderingen.
Kriteriesettet er utarbeidet av Miljødirektoratet
nettopp for at både hensynet til risikoen de ulike
plantene utgjør og forvaltningshensyn skal bli ivaretatt
ved utvelgelsen av arter.
Direktoratet tilbakeviser videre Nord-Norges
gartnerforening og Hagelandgruppens påstand
at taggblåhegg (Amelanchier alnifolia), blåhegg
(Amelanchier spicata), blåleddved (Lonicera caerulea)
og alpeasal (Sorbus mougeotii) ikke utgjør en trussel
mot naturmangfoldet, og viser til Artsdatabankens
risikovurderinger der alle artene er vurdert til å utgjøre
svært høy økologisk risiko.
innspill til kriterium 1
Direktoratet viser til omtale om utvalget av arter i
vedlegg IV og føre-var-hensyn ovenfor. Direktoratet
har notert seg at noen høringsinstanser foreslår å forby
omsetning og utsetting av blant annet skogskjegg,
legepestrot, kuletistel, alpeturt, fagerfredløs, gulltorn,
valurt, brunstorkenebb, dagfiol og lind, grunnet
potensiell trussel mot det biologiske mangfoldet.
Direktoratet mener imidlertid at det er usikkert om
disse utgjør en trussel som tilsier at all innførsel,
omsetning og utsetting bør forbys. Dersom nytt
kunnskapsgrunnlag viser at disse artene utgjør en risiko
som tilsier at utsetting og omsetning bør forbys, vil
de imidlertid bli vurdert ved en framtidig revisjon av
vedlegg IV.
Mange høringsinstanser mener at alle eller langt
flere arter som utgjør svært høy eller høy økologisk
risiko burde forbys. Dette begrunnes i den høye
økologiske risikoen disse utgjør, og noen viser også
til føre var-prinsippet. Miljødirektoratet vil peke på
at vilkåret for å forby omsetning og utsetting av
arter er at forbudet «anses nødvendig for å unngå
vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold»,
jf. naturmangfoldloven § 30 andre ledd andre ledd.
I forarbeidene uttales det at terskelen for å forby
utsetting og omsetning vil være høy, og at forbud skal
bygge på et godt vitenskapelig kunnskapsgrunnlag som
knyttes til relevante kriterier, jf. Prop. 62 L (20132014), side 12. Det vises i denne sammenheng til
Innst. 205 L (2013-2014), side 3, hvor et forslag om
å innføre en lavere terskel for å kunne forby organismer,
48
Kriterium 2 utelukker planter som ikke spres utilsiktet
fra private hager. I stor grad utelukker dette arter som
er spredt til naturområder med bl.a. ballastjord, korn
og transportmidler som «blindpassasjerer». Ettersom
slike planter ikke er bevisst plantet, er et forbud mot
utsetting etter direktoratets syn lite hensiktsmessig.
bør utgå. Dette innebærer at det i revidert utkast til
forskrift ikke foreslås forbud mot artene taggblåhegg
(Amelanchier alnifolia), krypsmispel (Cotoneaster
horizontalis), blåleddved (Lonicera caerulea),
sibirbergknapp (Phedimus hybridus) og gravmyrt
(Vinca minor), som var oppført i vedlegg IV i forslaget
som var på høring.
En høringspart har pekt på at det geografiske
omfanget av risiko neppe kan være oppfylt for marsfiol.
Miljødirektoratet mener at kravet til omfang av risiko
i kriterium 3 er oppfylt også for marsfiol (Violoa
odorata). For arter som kan overføre gener til stedegne
arter (hybridiserer) vil også planter som plantes i hager
kunne overføre genetisk materiale. Ettersom marsfiol
er en hardfør art, kan den plantes og overleve i store
deler av landet. Utplantinger i parker, hager og lignende
i fylker hvor bakkefiol (V. collina) og/eller lodnefiol (V.
hirta) lever naturlig, vil være forbundet med en risiko
for overføring av gener fra marsfiol til de naturlig
forekommende bestandene. Overlappet i antall fylker
mellom potensielt utplantningsområde og naturlig
utbredelse av bakkefiol og lodnefiol er stort nok til at
kriterium 3 er oppfylt. Risikoen for at marsfiol skal
hybridisere med lodnefiol og bakkefiol, har medført at
arten er vurdert til å utgjøre svært høy risiko.
I tillegg medfører kriterium 2 at arter som primært
plantes eller sås utenfor hager utelukkes. Dette
gjelder bl.a. veirødsvingel (Festuca rubra commutata),
sandlupin (Lupinus nootkatensis) og jærlupin (Lupinus
perennis). Miljødirektoratet erfarer at bruken av disse
plantene i stor grad er i ferd med å opphøre uten
et nasjonalt forbud, som derfor må anses å være
overflødig. Selv om det er en viss risiko for at det i
framtida vil bli plantet sandlupin (Lupinus nootkatensis)
og jærlupin (Lupinus perennis) i privathager som en
erstatning for hagelupin som foreslås forbudt, mener
vi at det basert på dagens kunnskap om bruken av
disse plantene, ikke foreligger grunnlag for et nasjonalt
forbud. En eventuell økning i bruken av disse plantene
i private hager kan være en grunn til å vurdere dem i
forbindelse med senere revisjoner av vedlegg I og IV.
En rekke høringsparter har pekt på at sammenhengen
mellom antall utsettinger og antall personer i et fylke
ikke er godt nok dokumentert. Noen høringsparter
peker på at det er færre hager i tettbebygde områder
enn i mer landlige strøk. Mange har også pekt på
at arter som tilfredsstiller delkriteriet om antall
utsettinger, i all hovedsak utgjør risiko for skade på
naturmangfoldet i Oslofeltet, og at et nasjonalt forbud
er urimelig.
Noen høringsparter peker på at det er uheldig
at utenlandske treslag som utgjør svært høy
økologisk risiko, som plantes ut til andre formål
enn skogbruksformål, ikke er ført på vedlegg IV.
Miljødirektoratet viser til at de fleste av de utenlandske
treslagene som benyttes til skogbruksformål ikke
oppfyller kriterium 4 grunnet lav hyppighet av
spredning fra private hager. Miljødirektoratet mener
at for disse artene er utsetting i private hager mindre
problematisk med hensyn til spredning til naturområder,
da det er utsetting til skogbruksformål som ofte er
årsaken til at treslagene sprer seg og utgjør svært
høy økologisk risiko. Dersom utsetting av utenlandske
treslag til andre formål enn skogbruksformål medfører
risiko for biologisk mangfold, vil utsettingen likevel
kunne utløse krav om tillatelse såframt utsettingen er
planlagt utenfor private hager.
Selv om det er vanskelig å dokumentere en direkte
sammenheng mellom befolkningstall og antall
utsettinger, mener direktoratet at det er grunn til å
anta at det er flere utsettinger av landlevende planter
i et fylke med et høyt innbyggertall, enn i et fylke med
et lavere innbyggertall.
På bakgrunn av innspillene i høringen, har
Miljødirektoratet likevel kommet fram til at delkriteriet
som omhandler «at det må kunne antas eller foreligge
informasjon om at en betydelig del av utsettingene av
planten utgjør risiko for skade på biologisk mangfold»
Miljødirektoratet mener på denne bakgrunn at risiko
knyttet til utplanting av utenlandske treslag i stor grad er
ivaretatt, selv om treslagene ikke er ført på vedlegg IV.
49
Ulike høringsparter mener, med forskjellige
begrunnelser, at det er urimelig å forby omsetning
og utsetting av flere av de artene som er oppført i
vedlegg IV, og at disse derfor bør tas ut av vedlegget.
Til sammen har det kommet innvendinger mot 18
av de 36 artene som var foreslått. Noen begrunner
dette med blant annet hensyn til hagebrukstradisjon,
kulturhistorie, eller at samfunnsøkonomiske hensyn
ikke er tilstrekkelig vektlagt. Andre høringsparter
mener at mangel på erstatningsarter, spesielt i
nordlige deler av landet, eller usikkerhet knyttet til
hvorvidt plantene kan regnes som fremmede, ikke
er tilstrekkelig tatt hensyn til i vurderingen av om et
forbud er urimelig ut fra samfunnshensyn.
gode alternativ som kan overleve i Nord-Norge.
Miljødirektoratet gjør oppmerksom på at en del
av de artene som er ført på vedlegg IV er hardføre
arter, og at plantenes hardførhet ofte er koblet til
plantenes evne til å spre seg fra hager og etablere
seg i naturområder. Miljødirektoratet peker på at
ved å foreslå at delkriteriet om at en betydelig andel
av totalt antall utsettinger av planten må utgjøre en
økologisk risiko bør utgå, vil to av fem arter som ifølge
gartnerforeningen selv er spesielt viktige for NordNorge bli tatt ut av vedlegg IV. Dette gjelder artene
taggblåhegg (Amelanchier alnifolia) og blåleddved
(Lonicera caerulea).
Mange høringsparter mener det er urimelig å forby
omsetning og utsetting av bergknappartene. De peker
bl.a. på at disse artene er viktige for grønne tak, på
at samfunnsøkonomiske hensyn tilsier at disse ikke
bør forbys, samt på at den økologiske risikoen som er
forbundet med sibirbergknapp (Phedimus hybridus) er
av regional karakter.
At Miljødirektoratet foreslår forbud mot utsetting og
omsetning av plantene som er oppført i vedlegg IV, er
begrunnet i at vi vurderer et forbud som nødvendig for
å unngå vesentlige uheldige følger for det biologiske
mangfold. Oppføringene er gjort på bakgrunn av at
artene utgjør svært høy økologisk risiko samt at de
oppfyller de øvrige utvelgelseskriteriene. I forbindelse
med denne utvelgelsen, er det gjort avveininger
mellom hensynet til biologisk mangfold og andre
samfunnsinteresser, jf. naturmangfoldloven § 14.
For artene som er foreslått oppført i vedlegg IV, har
man vurdert at nytten ved forbudene er større en
eventuelle ulemper for andre samfunnsinteresser.
Miljødirektoratet erkjenner at grønne tak kan være
et viktig tiltak for å håndtere endringer i nedbøren
som følge av klimaendringer, men, som Bergknapp
AS uttaler, kan grønne tak produseres uten arter i
risikokategorien svært høy økologisk risiko. I og med
at det er mulig å erstatte gravbergknapp (Phedimus
spurius) med andre arter i grønne tak, mener
direktoratet at hensynet til å ivareta produksjonen
av en art som utgjør svært høy økologisk risiko, ikke
kan vektes tyngre enn hensynet til å unngå vesentlige
uheldige følger for det biologiske mangfold.
Miljødirektoratet mener at hensynet til
hagebrukshistorie og kulturhistorie, og at noen planter
er populære hos hageeiere, har blitt benyttet som
prydplanter i mange år og er godt tilpasset norske
forhold, ikke kan veie tyngre enn nytten av et forbud,
som er at man får avviklet utsetting og omsetning av
noen av de artene som i størst grad truer det biologiske
mangfoldet. At hageplanter er så tilpasset det norske
klimaet at de spres fra hager til naturområder og truer
landets naturmangfold, er, etter Miljødirektoratets syn,
et argument for at utplantingene bør stanses. Hensynet
til ivaretagelsen av for eksempel kulturhistorisk viktige
grøntanlegg, kan imidlertid begrunne dispensasjon fra
forbudet, dersom utsetting i det konkrete tilfelle ikke
medfører uheldige følger for naturmangfoldet.
Noen høringsparter mener at spredningsfaren fra
grønne tak er liten. Miljødirektoratet peker på at
eksempelvis gravbergknapp kan formere seg ved
løsrevne skuddbiter som kan fraktes med dyr og
havstrømmer. Det er dermed grunn til å anta at arten
utgjør en økologisk risiko selv om den benyttes i
grønne tak.
Direktoratet opprettholder på denne bakgrunn
forslaget om å innføre et nasjonalt forbud mot
gravbergknapp. Hva gjelder sibirbergknapp, foreslås det
å fjerne denne fra vedlegg IV siden ett av delkriteriene i
kriterium 3 utgår.
Nord-Norges gartnerforening mener Nord-Norge
blir spesielt hardt rammet av forbudet, ettersom det
for mange av artene som foreslås forbudt ikke finnes
Ettersom det sannsynligvis vil være grønne tak
der gravbergknapp inngår på lager ved forskriftens
50
ikrafttreden, foreslår Miljødirektoratet at forbudet mot
innførsel, utsetting og omsetning av arten gis fem års
utsatt ikrafttreden, slik at produsentene har mulighet
til selge ut lageret av grønne tak som inneholder
gravbergknapp, jf. ny § 34 tredje ledd.
Direktoratet mener det vil være mer hensiktsmessig
at Mattilsynet og Miljødirektoratet samarbeider om å
informere om hvilke planter som er forbudt etter de
ulike regelverkene.
7.4.4.12 Miljødirektoratets vurdering av innspill
om utsatt ikrafttreden av forbud
Miljødirektoratet holder fast ved at det bør gis fem
års utsatt ikrafttreden for forbudet mot utsetting
og omsetning av arter oppført i vedlegg IV innen
slektene Amelanchier, Berberis, Cotoneaster, Laburnum,
Populus, Salix, Sorbus og Swida, jf. høringsutkastet §
34 tredje ledd. I tillegg foreslås det at det gis fem års
utsatt ikrafttreden for forbudet for arter innen slekta
Phedimus, dvs. gravbergknapp (Phedimus spurius), jf.
kapittel 7.4.4.10. Miljødirektoratet fjerner dessuten
slekta Lonicera fra § 34, da blåleddved (Lonicera
caerulea) er foreslått å utgå fra vedlegg IV, jf. kapittel
7.4.4.8.
LMD peker på at vedlegg IV bør sjekkes ut slik at
forbudet ikke strider mot arbeidet for å sikre nasjonale
genressurser i landbruket. Miljødirektoratet viser til
at hensynet til nytteverdien for matproduksjon og at
det ikke finnes gode erstatningsarter er hensyntatt
under kriterium 5, og at nytteplantene eple, rips og
matgrasløk ikke er inkludert i vedlegg IV. De øvrige
arter i vedlegg IV er i all hovedsak prydplanter.
Stiftelsen Det norske arboret peker på viktigheten
av å ivareta kultiverte planter som enten ikke finnes
internasjonalt eller som innehar en annen genetisk
sammensetning enn den man finner i andre land. Selv
om man i Norge kan ha spesielle varianter av planter
oppført i vedlegg IV som ikke finnes i andre land,
og som derfor kan regnes som bevaringsverdig i et
internasjonalt perspektiv, mener Miljødirektoratet
likevel at det er hensiktsmessig å forby utsetting og
omsetning av artene. Det vises for øvrig til at Stiftelsen
har mulighet til å søke om dispensasjon fra forbudet
mot utsetting.
En del høringsparter hevder at utsatt ikrafttreden
av forbudet for planter innen slektene nevnt i
høringsutkastet § 34 tredje ledd ikke vil ha noen
særlig virkning ettersom utsetting av de aktuelle
artene uansett vil kreve utsettingstillatelse.
Miljødirektoratet viser for det første til at det ikke
vil kreves tillatelse ved utsetting i private hager, jf.
forskriften § 12. I høringsutkastet § 34 tredje ledd
andre punktum var det dessuten gitt usatt ikrafttreden
for kravet om utsettingstillatelse i parkanlegg mv. i
overgangsperioden. Dette blir videreført i det endelige
forslaget til forskrift, noe som betyr at plantene
kan settes ut uten tillatelse i private hager samt i
parkanlegg og andre dyrkete områder, og transportog næringsutbyggingsområder, uavhengig av eventuell
miljørisiko, i femårsperioden. Utsetting i øvrige
områder, herunder utsetting i naturen, vil derimot
kreve tillatelse også i femårsperioden.
Miljødirektoratet er klar over at gravmyrt ikke alene er
årsaken til at hvitmure (Drymocallis rupestris) er kritisk
truet, jf. høringsinnspill fra NGF, men viser til at den
negative effekten på hvitmure er bare en av grunnene
til at arten er vurdert til å utgjøre svært høy økologisk
risiko.
For videre vurderinger om samfunnsøkonomiske
konsekvenser av forskriften henvises til kapittel 18.
En del høringsparter peker på at arter som oppfyller
kriterium 1-5, men som er forbudt etter andre
regelverk, også bør føres på vedlegg IV, bl.a. fordi dette
skaper bedre oversikt for publikum. Miljødirektoratet
anser ikke et forbud som nødvendig der utsetting er
forbudt etter annet regelverk, og mener kriterium 6
derfor bør beholdes. Selv om bulkemispel skulle bli
oppført i vedlegg IV, ville vedlegget uansett ikke kunne
gi en uttømmende oversikt over hvilke plantearter
som er forbudt å sette ut etter annet regelverk.
Aktsomhetskravene i forskriftens kapittel V vil
imidlertid gjelde ved utsetting av disse plantene i
overgangsperioden, men vil i de fleste tilfeller ikke
utløse noen plikt til å avstå fra utsetting, jf. nærmere
vurdering i kapittel 14. Selv om forbudet mot innførsel,
omsetning og utsetting først trer i kraft fem år etter
forskriftens ikrafttreden for planter innen slekter
nevnt i forskriften § 34 tredje ledd, vil man ved
etablering eller utvidelse av parkanlegg, transportog næringsutbyggingsområder måtte gjøre en
miljørisikovurdering, jf. forskriften § 22.
51
7.5 Krav om tillatelse ved
utsetting av landlevende
planter
som mener at tilskudd til å drive utvalgsarbeid for
å erstatte planter som er oppført i vedlegg IV kan
være et viktig insitament for at norske planteskoler i
framtida skal kunne produserer og tilby planter med
liten eller ingen risiko. Hvorvidt slike tilskudd kan bli
gitt, avhenger imidlertid av at bevilgende myndigheter
stiller slike midler blir til rådighet.
§ 11. Krav om tillatelse ved utsetting
(1) Med mindre utsetting er forbudt etter § 9, eller
unntatt fra kravet om tillatelse etter § 12, kreves
det tillatelse for utsetting av
(…)
c) øvrige organismer som ikke hører til noen
art, stamme eller bestand som forekommer
naturlig på stedet.
(…)
På denne bakgrunn tilrår Miljødirektoratet at
taggblåhegg (Amelanchier alnifolia), blåleddved
(Lonicera caerulea), krypmispel (Cotoneaster
horizontalis), gravmyrt (Vinca minor) og sibirbergknapp
(Phedimus hybridus) tas ut av vedlegg IV (organismer
som det er forbudt å sette ut og omsette).
Direktoratet tilrår at det gis fem års utsatt ikrafttreden
for forbudet mot utsetting og omsetning av planter
innen slektene Amelanchier, Berberis, Cotoneaster,
Laburnum, Phedimus, Populus, Salix, Sorbus og Swida.
Videre tilrår direktoratet at det også gis fem års utsatt
ikrafttreden for forbudet mot innførsel for planter innen
disse slektene, jf. kapittel 7.2.
E-plant Norge SA mener at det ikke kommer tydelig
nok frem i høringsforslaget at forskriften setter
krav om tillatelse ved utsetting av norske arter
dersom de ikke finnes naturlig på stedet. E-plant
Norge SA poengterer at kravet om tillatelse ved
utsetting av norske arter dersom de ikke finnes
naturlig på stedet strider mot oppfatningen hos norsk
grøntanleggssektor, hvor norsk materiale regnes
som det «tryggeste» alternativet for å ta vare på
naturmangfoldet.
På denne bakgrunn tilrår direktoratet at § 34
tredje ledd vedtas som følger (endringer i kursiv og
understreket):
(…)
Cotoneaster, Laburnum, Phedimus, Populus, Salix,
Sorbus og Swida som er oppført i vedlegg I og
vedlegg IV, trer forbudet mot innførsel, utsetting
og omsetning etter §§ 5, 9 og 10 i kraft fem
år etter forskriftens ikrafttreden. Det kreves
ikke tillatelse ved utsetting av disse plantene i
områder som angitt i § 12 første ledd bokstav c i
overgangsperioden.
(…)
Norsk Gartnerforbund (NGF) mener at
bestemmelsen er for strengt formulert. NGF og E-plant
Norge SA peker på at det ikke er mulig for planteskoler
og ferdigplenprodusenter å ha et sortiment på
bestandsnivå, og mener at det ikke er hensiktsmessig
at forskriften stiller krav om søknad ved bruk av norske
planter utenfor sitt bestandsområde. E-plant Norge
SA peker på at dersom kravet skal etterfølges, vil man
måtte gjøre genetiske analyser for bestandsgrenser, og
ha ett produkt per "bestandsområde". Videre poengter
E-plant Norge SA at det er per i dag er vanskelig nok
å tilby et plantesortiment av norske naturplanter
generelt. NGF mener at plantearter som finnes naturlig
i landet bør unntas fra kravet om tillatelse.
Norsk genressurssenter poengterer viktigheten av at
norsk stedegent materiale benyttes ved revegetering
i utmark, f.eks. etter inngrep og anleggsvirksomhet.
Dette gjelder særlig gras og andre fôrplanter og
deres viltvoksende slektninger, som har stor verdi for
52
gi tapte inntekter i form av omsetningssvikt, da de
gressmattene som er produsert vil få et begrenset
bruksområde.
norsk landbruk. Norsk genressurssenter mener det
er viktig at populasjonene av disse artene, og den
genetiske tilpasningen disse representerer, ikke blir
forurenset eller ødelagt, f.eks. ved bruk av importerte
frøblandinger. Norsk genressurssenter mener imidlertid
at forskriften er uklar med hensyn til bruk av stedegent
materiale, siden det i § 12 åpnes for unntak fra
hovedregelen i § 11. Norsk genressurssenter og
Bioforsk Midt-Norge mener at forskningsprosjektet
ECONADAs anbefalinger om frøoverføringssoner kan
være et utgangspunkt for å forvalte regler om dette.
E-plant Norge SA spør hvordan utsetting og flytting
mellom bestander av norske arter som er etablerte
planteskolevarer, som røsslyng (Calluna vulgaris), einer
(Juniperus communis), krekling (Empetrum nigrum)
og mjølbær (Arctostaphylos uva-ursi), påvirkes av
forskriftsforslaget.
Avinor uttaler at de tilstreber å benytte stedegne
frøblandinger, men at det kan være krevende og ofte
umulig å finne dette. De påpeker at kommersielle
frøblandinger ofte inneholder fremmede organismer,
herunder svartelistede organismer. Avinor påpeker
viktigheten av å opplæring av forhandlere og
spesielt tilrettelegging for produksjon av stedegne
frøblandinger.
Standard Norge mener at søknadsplikt for utsetting
av planter som har vært vanlig brukt i grøntanlegg i
Norge i mange år, eller utviklet brukt for Norge, men
som ikke er naturlig forekommende, virker urealistisk
og vil skape unødvendig mye byråkrati.
Rambøll mener at bestemmelsen vil medføre at man
må dokumentere at plantene er naturlig forekommende
for å ikke måtte søke om utsettingstillatelse, noe
som vil være ressurskrevende. Rambøll hevder
at en slik bestemmelse sannsynligvis vil føre at til
det vil bli benyttet planter som det ikke kreves
utsettingstillatelse for. Rambøll mener at bestemmelsen
vil resultere i økt import og dermed også økt tilførsler
av skadeorganismer til landet. Et større utvalgs- og
utprøvingsarbeid blir også nødvendig, noe som vil gi
store omkostninger. Stiftelsen Det norske arboret
mener at bestemmelsen vil kunne virke sterkt
begrensende på utvikling av norsk materiale til hager
og revegetering fordi det er uklart hvor strengt kravet
til stedegenhet skal være. Stiftelsen spør hvordan man
skal agere dersom det ikke er endelig fastslått om en
organisme har sitt opphav i den opprinnelige lokale
bestand på stedet.
tilråding
I høringsutkastet § 11 første ledd bokstav c er
det fastsatt krav om tillatelse ved all utsetting av
organismer, herunder landlevende planter, som
ikke tilhører noen art, stamme eller bestand som
forekommer naturlig på stedet. I høringsutkastet §
12 var det gitt unntak fra kravet om tillatelse ved
utsetting av norske treslag, landlevende planter i
private hager, og landlevende planter, under visse
forutsetninger, i parkanlegg, andre dyrkete områder og
transportog næringsutbyggingsområder. Unntakene
fra krav om utsettingstillatelse etter § 12 drøftes i kap.
7.6.
Paragraf 11 første ledd bokstav c kommer blant
annet til anvendelse når man ønsker å revegetere
naturområder etter inngrep i naturen, for eksempel
ved restaurering av skytefelt, eller i forbindelse med
kraftutbygging og lignende.
NGF peker på at fremmede gressarter ofte inngår
i frøblandingene til ferdigplen, og at veirødsvingel
(Festuca rubra commutata), som utgjør svært
høy økologisk risiko, er viktig og mye brukt i slike
frøblandinger, og dessuten veltilpasset landets
vinterklima. NGF peker på at dersom arten ikke lenger
kan benyttes, vil det være vanskelig for næringen å
finne en erstatter. NGF mener at dersom man heller
ikke kan så norske gressarter som ikke finnes naturlig
på stedet, vil produsenter av ferdigplen måtte gjøre
store endringer i produksjonsopplegget, der et større
utvalgs- og utprøvingsarbeid vil bli nødvendig. NGF
påpeker at bestemmelsens krav til stedegenhet vil
I mange tilfeller vil naturlig revegetering være det beste
alternativet ved restaurering etter terrenginngrep.
Med naturlig revegetering menes gjenopprettelse
av vegetasjonsdekket gjennom spiring av frø som er
lagret i jordsmonnet og/eller ved tilførsel av frø fra
planter i nærheten. I andre tilfeller kan det å hente
plantene/frøene fra nærliggende områder være den
mest hensiktsmessige måten å restaurere et område
etter et terrenginngrep. Ingen av disse metodene for
53
utsetting etter § 11 første ledd bokstav c vil være
aktuelt i relativt få saker, og at det da ofte vil dreie
seg om offentlige eller andre profesjonelle aktører
som ønsker å så til områder etter tekniske inngrep i
naturområder. For å unngå uønskede miljøeffekter,
mener direktoratet at slike utsettinger bør vurderes
av myndighetene i det enkelte tilfelle før en eventuell
tillatelse gis.
restaurering etter naturinngrep krever tillatelse etter §
11 første ledd bokstav c.
Imidlertid vil det i noen tilfeller være ønske om å
benytte kommersielt tilgjengelige frø som ikke
kan anses å «forekomme naturlig på stedet» for å
revegetere et område. Frøene kan for eksempel komme
fra fjerntliggende og genetisk forskjellige bestander av
en art som finnes i området fra før, eller man ønsker
å revegetere området med en art eller underart som
ikke finnes naturlig på stedet. I begge tilfellene vil
utsettingen kreve tillatelse etter § 11 første ledd
bokstav c.
Direktoratet vurderer at det kan være hensiktsmessig
med en forenkling i ordlyden av § 11 første ledd
bokstav c, og foreslår at passusen «øvrige organismer
som ikke hører til noen art, stamme eller bestand
som forekommer naturlig på stedet» erstattes med
«øvrige fremmede organismer». Det vises til at
begrepet «fremmed organisme» er definert i forskriften
§ 4, og at denne definisjonen dekker både arts- og
bestandsnivået. Etter direktoratets syn vil ikke dette
medføre noen realitetsendring, men vil være en språklig
forenkling og forbedring.
En del høringsparter har uttrykt sin bekymring over at
§ 11 første ledd bokstav c er så strengt formulert at
den vil medføre store økonomiske konsekvenser for
norske produsenter av ferdigplen, norske treslag (einer)
og urter av norske arter. Når det gjelder utsetting i
naturen er dette, etter Miljødirektoratets vurdering,
mindre relevante innvendinger ettersom omfanget
av revegeteringsprosjekter er lav og ferdigplen i liten
grad blir benyttet i slike prosjekter. Utsetting av norske
treslag er unntatt fra kravet om tillatelse i alle områder.
første ledd bokstav c vedtas som følger (endring i
kursiv):
det tillatelse ved utsetting av
(…)
c) øvrige fremmede organismer.
(…)
Det kan være vanskelig å fastslå om de plantene man
ønsker å benytte er genetisk like de som forekommer
naturlig på stedet. Forskningsprosjektet «ECONADA»,
som Bioforsk Midt-Norge og Norsk Genressurssenter
viser til, kan bidra til å utvikle frøoverføringssoner,
hvor man fritt kan sette ut frø som stammer fra
samme sone som utsettingsstedet befinner seg i.
For mange arter er kunnskapen imidlertid mangelfull,
og en vurdering av om planter eller frø kan anses å
være naturlig hjemmehørende der revegeteringen
er planlagt, må baseres på beste skjønn ut i fra den
kunnskapen man har. Miljødirektoratet vil utarbeide
veiledningsmateriell om hvordan slike vurderinger skal
foretas, og vil bistå med å avklare om et tiltak utløser
krav om tillatelse.
utsettingstillatelse for land
levende planter i private
hager, parkanlegg mv.
På denne bakgrunn tilrår Miljødirektoratet at kravet
om tillatelse ved utsetting av landlevende planter som
ikke forekommer naturlig på stedet i høringsutkastet
§ 11 opprettholdes. Det vises i denne sammenheng til
at det i § 12 er gitt unntak fra kravet om tillatelse ved
utsetting i private hager og ved utsetting av norske
treslag, samt ved utsettinger med liten miljørisiko i
parkanlegg, andre dyrkede områder samt transportog næringsutbyggingsområder. Direktoratet tror at
§ 12. Unntak fra krav om tillatelse ved utsetting
(1) Det kreves ikke tillatelse ved utsetting av
(…)
b) landlevende planter i
i.
private hager,
ii. parkanlegg og andre dyrkete områder, hvis
54
plantene i liten grad kan påregnes å spre
seg utenfor området, og spredningen ikke
kan påregnes å medføre fare for uheldige
følger for det biologiske mangfold,
iii. transportog næringsutbyggingsområder,
hvis plantene kun kan påregnes å spre seg
innenfor slike områder eller områder som
nevnt i romertall i og ii, og utsettingen ikke
kan påregnes å medføre fare for uheldige
følger for det biologiske mangfold,
c) norske treslag, (…)
defineres nærmere.
Bioforsk Midt-Norge støtter at det gjøres unntak for
planting/såing av fremmede organismer i eksempelvis
private hager og parkanlegg, f.eks. golfbaner. Bioforsk
Midt-Norge trekker spesielt fram veirødsvingel
(Festuca rubra commutata), som en viktig art i slike
områder, blant annet på grunn av at arten krever
mindre gjødsel, vanning og plantevernmidler enn de
fleste andre grasarter.
Norsk genressurssenter påpeker at slik forskrifts
forslaget foreligger er det uklart hvordan man skal
forholde seg til planter med spredningsrisiko som ikke
er ført opp på vedlegg IV.
(…)
kreves ikke tillatelse for utsetting av disse plantene
i områder som angitt i § 12 første ledd bokstav b ii
og iii i overgangsperioden.
7.6.2.2 Høringsinnspill om unntak ved utsetting i
private hager
Oslo kommune, Rambøll, Standard Norge,
og E-plant Norge SA mener det er uheldig at private
hager, som utgjør en av de største risikofaktorene for
uønsket spredning av fremmede arter, unntas fra krav
om utsettingstillatelse.
7.6.2.1 Høringsinnspill om unntakene i § 12
Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen
i Rogaland, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag,
Orkla landbruk og Avfall Norge mener at det
er svært uheldig at det gis unntak fra krav om
tillatelse ved utsetting av fremmede organismer
i private hager, parkanlegg og transportog
næringsutbyggingsområder, siden fremmede planter
blir plantet ut i stor skala i disse områdene.
E-plant Norge SA viser til at norske hager er den
største spredningskilden til norsk natur, og at
hagesentrene, for å oppfylle forskriftens målsetting,
derfor kun må omsette trygge lavrisikoplanter. De
mener hagesentrene må få omsetningsforbud for
planter som medfører risiko for private hageeiere.
Statens vegvesen påpeker at et forenklet regelverk
for private hager kan påføre problemer for bl.a. Statens
vegvesen, hvis planter sprer ut i vegen.
Fylkesmannen i Vest-Agder mener at landlevende
planter som formerer seg med frø eller plantedeler som
spres lett med vind, vann, dyr eller på annen måte som
ikke kan kontrolleres, ikke bør være unntatt fra kravet
om utsettingstillatelse, uavhengig av hvor plantene
skal settes ut eller hva de skal brukes til. Fylkesmannen
i Vest Agder foreslår at planter av denne typen enten
bør føres opp i vedlegg IV (organismer som forbudt å
omsette og sette ut), eller være omfattet av krav om
tillatelse etter § 11.
Standard Norge mener at dersom man skal oppnå
formålet med forskriften, må utsettinger i private
hager reguleres. Rambøll mener at dersom man ikke
kan regulere/fjerne spredning fra de typer anlegg
som bidrar til mest spredning, vil øvrig håndheving
av forskriften ikke gi den virkning som er intensjonen.
E-plant Norge SA mener at ettersom utsetting i private
hager er unntatt krav om tiltalelse, må hagesentrene
for å oppnå intensjonen med forskriften, kun omsette
planter som ikke utgjør risiko.
Oslo kommune foreslår at unntaket i § 12 første ledd
bokstav b også skal omfatte kulturhistoriske anlegg
som kjennetegnes av ikke-stedegne arter, på linje med
parkanlegg. Kommunen poengterer at slike anlegg bør
Norsk forening for grønne tak (NFGT) mener det
bør innføres strengere heller enn svakere regulering
av planter som omsettes til og settes ut i private
55
WWF - Norge mener at man burde vurdere å tilføye
samme vilkår som ved utsettinger i parkanlegg mv.
for utsettinger på eiendommer som disponeres av
privatpersoner, der eiendommene grenser inntil
verneområder eller andre områder av høy verdi for
biologisk mangfold eller friluftsliv.
7.6.2.3 Høringsinnspill om unntak ved utsetting i
parkanlegg, andre dyrkede områder og transportog næringsutbyggingsområder
mener at formuleringene i §12 bokstav b ii) og iii)
er for skjønnsmessige. SABIMA påpeker at de er klar
over at formuleringen er hentet direkte fra lovteksten,
men mener likevel man bør ha klarere formuleringer
for å redusere faren for uheldige episoder og høye
oppryddingskostnader.
E-plant Norge SA etterlyser en tydeliggjøring i
forskriften av at private hager ikke er unntatt krav
om tillatelse dersom arbeidet utføres av profesjonelle
aktører. Institutt for landskapsplanlegging ved
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
(ILP, NMBU) uttaler at det er uforståelig at det er
aktøren som utfører utplantingen, og ikke arealet der
utplantingen skjer, som avgjør om søknadskravet for
private hager blir utløst.
Norsk Gartnerforbund (NGF) og Norske anleggs
gartnere – miljø og landskapsentreprenører
(NAML) mener at § 12 første ledd bokstav b ii) og
iii) i høringsforslaget stiller store krav til tilgang til god
informasjon om plantenes risiko, samt krav til økologisk
kompetanse hos de som skal vurdere hvilke planter
som kan benyttes i parker, anlegg og lignende. NGF
påpeker at en slik kunnskap per i dag er lite utbredt i
grøntanleggssektoren.
Landbruks- og matdepartementet (LMD) legger til
grunn at flytting av eksisterende planter i egen hage
faller inn under dette unntaket.
E-plant Norge SA og NGF mener at søknadsplikten
bør begrenses, og i stor grad erstattes av vern av
sårbare områder og enkeltarter fra problemarter
generelt og uavhengig av om de er fremmede eller
ikke.
hager. NFGT påpeker at det er fra private hager at det
altfor ofte dumpes hageavfall i tilliggende natur og
skogsområder.
ILP ved NMBU spør om utsetting i hytteområder
er likestilt med utsetting i private hager, ettersom
hytter ofte ligger i mindre urbaniserte områder,
eller i og nærheten av naturområder. Samme
grad av strenghet som gjelder for transportog
næringsutbyggingsområder burde også gjelde for
hytteområder i og i tilgrensning til utmark, mener ILP
ved NMBU.
Byggenæringens landsforbund mener at
søknadsplikten for bruk av arter med en viss risiko
vil medføre merarbeid og økt tidsbruk, og ukjente
økonomiske konsekvenser for grøntanleggsbransjen.
De uttaler at dette vil medføre at aktører i
grøntanleggsbransjen velger planter fra et smalt og
sikkert sortiment, noe som vil gi uheldige konsekvenser
for planteskolene i Norge.
ILP ved NMBU mener det er uheldig at det stilles
strenge krav til utsetting av fremmede organismer i
parker og næringsarealer, enn i private hager som er
ofte plassert i direkte kontakt med natur og i de fleste
naturtyper.
vilkårene som er gitt i § 12 første ledd bokstav b ii) og
iii) er urimelige, da det for mange arter må forventes
en viss risiko for spredning. IPV ved NMBU mener at
vilkårene vil kunne skape betydelige komplikasjoner
for plantebruk i veianlegg, skoler og næringsområder
i overgangssoner mellom boligområder og natur,
hvor en uansett må forvente en viss påvirkning
av naturområdene gjennom slitasje ved ferdsel og
spredning av fremmede arter fra hager. IPV ved
NMBU mener det burde være tilstrekkelig å kreve
at utsettingen ikke kan påregnes å medføre fare for
Fylkesmannen i Hedmark uttaler at det i § 12 første
ledd bokstav b bør henvises til vedlegg IV, slik at det
tydelig går frem at arter som er ført opp i vedlegg IV er
forbudt å sette ut også i private hager.
Norske landskapsarkitekters forening (NLA) og
Rambøll påpeker at § 12 andre ledd ikke henviser
til utsettinger i private hager, og at man dermed kan
utlede at planter som er forbudt fremdeles kan plantes
i privathager.
56
Nord-Norges gartnerforening foreslår at
søknadskravet for planter skal gjelde ved utplanting i
grøntanlegg med over 1000 planter i risikokategoriene
potensielt høy risiko, høy risiko, og svært høy risiko
som ikke allerede er foreslått forbudt, samt ved
utsetting av alle arter som kan medføre risiko for skade
på naturmangfoldet i en vernesone rundt sårbare
områder i Norge.
peker på at det kreves bred kompetanse for å vurdere
hva som er opparbeidet og naturlig vegetasjon innen
et parkområde. Riksantikvaren poengterer at et
parkanlegg som ikke har blitt holdt i hevd kan se ut
som et område med naturlig vegetasjon, selv om det
har vært påvirket og omformet av mennesker i lengre
perioder.
Oslo kommune mener at å definere parkanlegg som
parker, kirkegårder mv. der en stor andel av arealet
består av vedlikeholdte beplantninger, blir for snevert,
jf. merknadene til forskriften. Oslo kommune mener at
en slik definisjon vil medføre at de fleste nyplantinger
i parkområder i Oslo vil bli omfattet av søknadskrav,
fordi bare en begrenset del av arealet omfattes av
opparbeidede beplantinger. Oslo kommune mener
dette vil medføre unødvendig offentlig ressursbruk,
og foreslår følgende justerte definisjon av parkanlegg:
parker, kirkegårder og andre opparbeidete grøntarealer,
der en del av arealet består av vedlikeholdte
beplantninger. Det er i tillegg behov for at det i
veiledningsmateriell konkretiseres nærmere hva som
menes med parkanlegg, uttaler kommunen.
E-plant Norge SA mener at slik § 12 første ledd
bokstav b ii) er formulert, vil den gi uheldige
konsekvenser for grøntbransjen. E-plant Norge SA og
NGF mener bestemmelsen må forstås slik at krav om
tillatelse utløses dersom man ønsker å sette ut planter
som er vurdert til høy eller svært høy økologisk risiko.
NGF og Rambøll mener det også vil kunne gjelde
planter som er vurdert til potensielt høy risiko. E-plant
Norge SAs og NGFs tror dette vil medføre at slike
planter ikke vil bli brukt av grøntanleggssektoren. NGF
påpeker at ca. 50-100 arter i disse risikokategoriene
er viktige planter for flere typer grøntanlegg. NGF
mener også at mange av disse plantene ikke utgjør en
risiko i deler av landet.
Stiftelsen Det norske arboret peker på at det kan
være vanskelig å vurdere for aktører i bransjen hvorvidt
utsettingen kan medføre spredning og uheldige følger,
og spesielt vanskelig vil dette være dersom man
benytter en plante som ikke er blitt testet under norske
forhold før. Stiftelsen mener de og andre institusjoner
som driver med prøvedyrking av nye plantesorter
for bl.a. å vurdere plantens spredningsevne, evne til
klimatilpassing og hardførhet osv. må gis unntak fra
regelverkets bestemmelser.
at man bør endre ordlyden i § 12 bokstav b ii) i
høringsforslaget fra "påregnes" til "antas". LMD påpeker
at begrepet "antas" benyttes flere steder i forskriften,
som vil i tilstrekkelig grad være egnet til å beskytte det
biologiske mangfoldet i området.
Standard Norge uttaler at § 12 første ledd bokstav
b ii) er for vag, og at grøntanleggsbransjen trenger
forutsigbarhet med hensyn til hvilke planter som kan
inngå i plantinger av parker mv., hva som må omsøkes,
i hvilke områder man må søke samt avklaringer av
ansvarsforhold og konsekvensen av reguleringen.
(UiO) tolker det slik at botaniske hager er omfattet
av unntaket, slik at utplanting ikke krever tillatelse så
framt aktsomhetsprinsippet er ivaretatt.
Sandnes kommune mener at det bør klargjøres hva
som menes med «andre dyrkede områder» i § 12
bokstav b ii). Sandnes kommune spør om det omfatter
jordbruksareal, private felles uteoppholdsarealer,
offentlige felles uteoppholdsarealer, lekeplasser,
aktivitetsanlegg, skoletomter, barnehagers uteareal,
friområder og friluftsområder.
Statens vegvesen, Forsvarsbygg og Jernbaneverket
foreslår at vilkåret for når utsetting kan skje
uten tillatelse etter § 12 første ledd bokstav b
iii) forenkles til: «Det kreves ikke tillatelse ved
utsetting av landlevende planter i (…) transportog
næringsutbyggingsområder, hvis utsettingen ikke kan
påregnes å medføre fare for uheldige følger for det
biologiske mangfold».
Riksantikvaren påpeker at unntaket i § 12 bokstav
b ii) beskrives i merknadene til forskriften til kun å
gjelde opparbeidede deler av parkanlegg, og ikke
områder med naturlig vegetasjon. Riksantikvaren
57
7.6.2.4 Høringsinnspill om unntak ved utsetting av
norske treslag
Landbruk- og matdepartementet (LMD)
påpeker at norske treslag reguleres gjennom
skogbrukslovgivningen og er unntatt fra kravene i
naturmangfoldloven hva gjelder utsetting og nærmere
regulering gjennom forskrifter til denne loven.
Statens vegvesen viser til at samtlige planter med
pollen og frø kan spre seg utenfor transportområdet,
og at det burde være uproblematisk så lenge de velger
organismer som ikke utgjør noen fare for uheldige
følger for det biologiske mangfold. Statens vegvesen
peker på at alternativet til å så frø av ikke-stedlig
genetisk opphav der naturlig revegetering fra stedlige
toppmasser ikke fungerer, og tilgangen på stedlige
frø er begrenset, kan være erosjon eller at uønskede
arter spres inn. Statens vegvesen spør videre om når
vilkåret vil være oppfylt og når føre-var-prinsippet trer
inn. Statens vegvesen anbefaler at det skilles mellom
naturområder og tettbebygde områder/kulturlandskap,
med mindre strenge regler i tettbebygde områder og
kulturlandskap.
En rekke høringsinstanser, herunder Sandnes
kommune, Rambøll, Norsk Gartnerforbund (NGF),
Sagaplant, E-plant Norge SA og Naturhistorisk
museum ved Universitetet i Oslo (UiO), har pekt
på at det i høringsforslaget er uklart hva som menes
med norske treslag. Rambøll stiller spørsmålet om
hvor lenge et treslag må ha eksistert innenfor norske
grenser for å kunne defineres som norsk. Rambøll,
E-plant Norge SA og Norske landskapsarkitekters
forening (NLA) stiller spørsmål ved om både trær og
busker inngår i begrepet «treslag».
Forsvarsbygg, Norges vassdrags- og
energidirektorat (NVE) og Bioforsk Midt-Norge
peker på at ekstensive arealer med gras og andre
planter i transportog næringsutbyggingsområder
sjelden vil bli klippet så regelmessig at blomstring
unngås, og at faren for hybridisering og frøspredning
til omgivelse fra disse områdene derfor er større enn
fra private hager og parkanlegg. Forsvarsbygg mener
derfor det er unødvendig å ha med begrensningen om
spredning til parkanlegg og private hager, da pollen
og frø like gjerne kan spres til andre områder. NVE og
Bioforsk Midt-Norge mener at vurderingen knyttet
til hva som «kan påregnes å medføre fare for uheldige
følger for det biologiske mangfold» i stor grad vil være
basert på skjønn, og at § 12 første ledd bokstav b iii)
derfor bør utgå fra forskriften.
NGF tolker forskriftsforslaget dithen at selv om norske
treslag er unntatt fra kravet om tillatelse, vil et norsk
treslag kunne regnes som fremmed når det plantes
utenfor sitt naturlige utbredelsesområde.
E-plant Norge SA spør om musøre (Salix herbacea)
kan regnes som et norsk treslag, eller om man må
søke om en tillatelse for utsetting av utenfor artens
naturlige utbredelsesområde. Sagaplant spør om
oniesbjørk (Betula pendula 'Dalecalica') kan regnes som
et norsk treslag.
Oslo kommune peker på at enkelte treslag som hører
naturlig hjemme i Norge, som gran (Picea abies) og bøk
(Fagus sylvatica), kan gi svært negative konsekvenser
for opprinnelig skogmiljø hvis de plantes utenfor sitt
naturlige utbredelsesområde. Samarbeidsrådet for
biologisk mangfold (SABIMA) påpeker at flere trær
som regnes som norske treslag er regionalt fremmede
arter som har grundig dokumenterte negative effekter
på lokalt naturmangfold. SABIMA mener at unntaket fra
kravet om tillatelse bør gjelde norske treslag innenfor
sitt naturlige utbredelsesområde.
Jernbaneverket peker på at jernbane er omfattet av
begrepet transportutbyggingsområde, men spør om
tilsåing av sideterreng, stasjonsområder, holdeplasser,
samt jernbanens anleggsområder og eiendom, er
omfattet av unntaket. Jernbaneverket at begrepet
eventuelt kan defineres og tas inn i forskriften § 4.
Jernbaneverket mener at jernbane og veg bør ha like
krav. Videre spør de om § 12 første ledd bokstav b iii)
er et reelt unntak ettersom det tas så mange forbehold
i høringsnotat og merknadene til forskriften.
Landbruksdirektoratet viser til merknadene til
forskriften, der det står at det etter § 12 bokstav
b iii ikke åpnes for beplantning uten tillatelse i
«utmark», og uttaler at det er uklart hva som menes
med dette, ettersom det ikke er videre forklart i
høringsdokumentene.
unntak ved utsetting i private hager
Naturmangfoldloven § 31 første ledd bokstav c
gjør unntak fra kravet om tillatelse ved utsetting av
58
menes med private hager i veiledningsmaterialet til
forskriften.
landlevende planter i private hager. Dette unntaket er
gjengitt i forskriften § 12. Miljødirektoratet viser til at
utsetting av landlevende planter i private hager helt
ble unntatt fra kravet om tillatelse etter en lovendring
i 2014, og at dette ble begrunnet med at det ikke
var ønskelig at private hageeiere skulle være nødt til
å vurdere planters spredningspotensial og eventuelt
søke om tillatelse, jf. Prop. 62 L (2013-2014), side
18. Utsettinger i private hager kan etter lovendringen
heller ikke omfattes av krav om tillatelse, jf. natur
mangfoldloven § 30 andre ledd første punktum.
Dette betyr at hageeiere kan sette ut landlevende
planter med mindre planten er oppført i vedlegg IV
(organismer som det er forbudt å sette ut og omsette).
Aktsomhetskravet vil imidlertid gjelde, jf. kapittel 14.
Noen høringsparter peker på at private hager ikke
er nevnt i høringsutkastet § 12 andre ledd, og
tolker dette dithen at det er tillatt å plante arter
som er oppført i vedlegg IV (organismer som er
forbudt å omsette og sette ut) i private hager.
Miljødirektoratet gjør oppmerksom på at § 12 andre
ledd viser til vedlegg VI (organismer som krever
utsettingstillatelse). Grunnen til at private hager ikke er
nevnt i høringsforslagets § 12 andre ledd, er at private
hageeiere er unntatt fra krav om utsettingstillatelse
ved utsetting i private hager, også arter oppført i
vedlegg VI, jf. naturmangfoldloven § 30 andre ledd
første punktum.
Direktoratet minner imidlertid om at kriteriene for
oppføring i vedlegg IV (organismer som det er forbudt
å omsette og sette ut), i stor grad er utviklet for å
motvirke risikoen ved at planter spres fra private
hager. Dette ivaretar også noe av E-plant Norge SAs
bekymring mht. omsetning av høyrisikoplanter som
benyttes i private hager. Som vi har pekt på i kapittel
7.4.4.5, har departementet uttalt at man antok at
omkring 20 til 30 plantearter ville bli oppført i vedlegg
IV. Miljødirektoratet vil dessuten peke på at vi tilrår
at arter som er oppført i vedlegg IV, også oppføres i
vedlegg I (organismer som det er forbudt å innføre).
Noe av risikoen knyttet til utsettinger i private hager
ivaretas derfor gjennom forskriften §§ 5, 9 og 10.
Fylkesmannen i Hedmark mener at det i hørings
utkastet § 12 første ledd bokstav b i bør henvises
til vedlegg IV, slik at det går tydelig fram at det
ikke er tillatt å sette ut planter oppført i vedlegg IV
i private hager. Miljødirektoratet mener at det av
sammenhengen framgår at §§ 9 og 10 om forbud mot
utsetting og omsetning, også gjelder for private hager.
7.6.3.2 Miljødirektoratets vurdering av
innspill om unntak ved utsetting i parkanlegg,
andre dyrkete områder og transportog
næringsutbyggingsområder
Miljødirektoratet viser til at naturmangfoldloven
§ 31 første ledd bokstav d gjør unntak fra kravet
om tillatelse ved utsetting av landlevende planter i
«parkanlegg og andre dyrkete områder, hvis plantene
i liten grad kan påregnes å spre seg utenfor området
og spredningen ikke kan påregnes å medføre fare
for uheldige følger for det biologiske mangfold».
Høringsutkastet § 12 første ledd bokstav b ii gjengir
dette unntaket.
Begrepet «private hager» omfatter en opparbeidet
hage av begrenset størrelse i tilknytning til private
boliger og fritidshus, jf. Prop. 62 L (2013-2014), side
22. Opparbeidede hyttetomter og hyttetak regnes
dermed som private hager og vil være unntatt kravet
om utsettingstillatelse.
Høringsparter har pekt på at det bør tydeliggjøres
i forskriften at unntaket fra kravet om tillatelse ved
utsetting i private hager kun omfatter utsettinger
som gjøres av privatpersoner, og ikke av profesjonelle
aktører innen grøntanleggssektoren, som landskaps
arkitekter, gartnere og andre som i kraft av sitt yrke har
særlig kompetanse innen området. Miljødirektoratet
vil peke på at det i forarbeidene blir sagt at dersom
profesjonelle står for utsetting, skal hagen i sammen
heng med den konkrete utsettingen regnes som et
parkanlegg, jf. Prop. 62 L (2013-2014), side 22.
Miljødirektoratet vil ytterligere klargjøre hva som
Unntaket for utsettinger i transportog nærings
utbyggingsområder, jf. høringsutkastet § 12 første
ledd bokstav b iii, er hjemlet i naturmangfoldloven
§ 31 andre ledd, som åpner for at det i forskrift kan
gjøres unntak fra kravet om tillatelse ved utsetting av
grupper av organismer i nærmere bestemte områder,
«hvis utsettingen ikke kan påregnes å medføre fare
for uheldige følger for det biologiske mangfold».
Miljødirektoratet mener at det er hensiktsmessig
at utsettinger i disse områdene blir behandlet på
en tilnærmet lik måte som utsettinger i parkanlegg
59
en noe strengere regulering ved utplanting i
transportog næringsutbyggingsområder enn ved
utplanting i parkanlegg og andre dyrkete områder.
Miljødirektoratet ser imidlertid at dette kan bidra til å
gjøre bestemmelsen vanskelig tilgjengelig, og foreslår
derfor at de to bestemmelsene slås sammen til én
bestemmelse, ny § 12 første ledd bokstav c ii, hvor
vilkåret for om utsetting kan skje uten tillatelse er at
«plantene i liten grad kan påregnes å spre seg utenfor
områder som nevnt i bokstav b og c, og utsettingen
ikke kan påregnes å medføre fare for uheldige følger for
det biologiske mangfold».
og andre dyrkete områder, selv om det på grunn av
bl.a. annen form for skjøtsel, kan være forskjeller i
risikoen utsettingene utgjør. Risikoen for spredning og
uheldige følger for biologisk mangfold skal vurderes
av den som er ansvarlig for utsettingen, og forskjeller
mellom områder plantene skal settes ut i vil være en
del av denne vurderingen. Miljødirektoratet mener
derfor at unntakene for transportog nærings
utbyggingsområder er forsvarlig og bør opprettholdes,
både for å lette byrden for utbyggere og for å minske
omfanget av søknadsbehandling for myndighetene.
Mange høringsinstanser peker på at unntakene for
utsettinger i parkanlegg og andre dyrkete områder,
og i transportog næringsutbyggingsområder,
inneholder skjønnsmessige begreper og reiser flere
tolkningsspørsmål. Andre peker på at det trengs
veiledning for å kunne foreta en vurdering av om
en konkret utsetting kan påregnes å spre seg og
medføre miljørisiko og dermed utløser søknadskrav.
Miljødirektoratet er klar over at for at bestemmelsen
skal kunne etterleves i tråd med intensjonen, må
publikum få grundig veiledning. Innspillene fra
høringsinstansene vil komme godt med i direktoratets
videre arbeid med å utvikle veiledningsmateriale.
Forslaget innebærer noen nyanseforskjeller sammen
lignet med høringsutkastet § 12 første ledd bokstav b
ii og iii. Mht. spredningskriteriet, vil det ved utsetting
i transportog næringsutbyggingsområder bli stilt
krav om at plantene «i liten grad kan påregnes» å spre
seg utenfor private hager, parkanlegg, andre dyrkete
områder, og transportog næringsutbyggingsområder,
for at det ikke skal kreves tillatelse. I høringsutkastet
var bestemmelsen formulert slik at enhver påregnelig
spredning utenfor slike områder ville ha utløst krav om
tillatelse. Miljødirektoratet mener at denne endringen
er forsvarlig, fordi det i tillegg stilles krav om at
utsettingen ikke kan påregnes å medføre fare for
uheldige følger for biologisk mangfold.
En rekke skjønnsmessige begreper, som «dyrkete
områder» og «parkanlegg», er nærmere forklart
i lovforarbeidene og i merknadene til forskriften.
Merknadene til forskriften har blitt oppdatert
etter høringsrunden, bl.a. med en presisering av at
begrepet «parkanlegg» også omfatter botaniske
hager og kulturhistoriske grøntanlegg. Flere av
avgrensningsspørsmålene høringsinstansene peker
på, vil direktoratet komme nærmere tilbake til i
veiledningsmaterialet til forskriften. Om innholdet i
vurderingen av miljørisiko, viser vi til avsnitt lenger ned
i dette kapitlet.
Ved utsetting i tett befolkede områder, eller i
områder der det drives intensivt landbruk, vil det i
mange tilfeller kunne antas at plantene i liten grad
kan påregnes å spre seg utenfor private hager,
parkanlegg mv. Dersom det i tillegg ikke kan påregnes
at utsettingen medfører fare for uheldige følger for
biologisk mangfold, kan utplantingen gjennomføres
uten at det kreves tillatelse. Unntakene fra krav om
tillatelse i transportog næringsutbyggingsområder
er basert på at dette ofte vil være områder med lite
biologisk mangfold, og som derfor er mindre viktige
å ivareta. Det er imidlertid noen unntak fra dette.
For eksempel utgjør mange veikanter siste rest av
tidligere slåttemarker, som er en av de mest artsrike
naturtypene vi har. Disse veikantene kan derfor
være siste levested for en rekke arter av planter og
insekter som har mistet sine tidligere leveområder i
slåttemarkene; utsetting av fremmede organismer her
kan gi uheldige følger for biologisk mangfold, og vil
dermed utløse krav om tillatelse.
Noen høringsparter har pekt på at det er unødvendig
kompliserende at unntakene for utsetting i parkanlegg
og andre dyrkete områder på den ene siden, og
utsetting i transportog næringsutbyggingsområder
på den andre, er lagt til to ulike bestemmelser. Det
pekes på at disse med fordel kan slås sammen.
Bakgrunnen for denne konstruksjonen er, som det
er pekt på ovenfor, at lovens vilkår for når utsetting
kan skje uten tillatelse i parkanlegg og andre dyrkete
områder på den ene siden, og øvrige områder på
den andre, er noe forskjellig. Forskjellen innebærer
60
Ved utplanting langs veier som passerer gjennom
naturområder, vil det som hovedregel være større
risiko for at planter sprer seg utenfor områder som
er omfattet av unntak fra krav om tillatelse, og
spredningen vil i flere tilfeller medføre fare for uheldige
følger for det biologiske mangfold. Dette medfører at
det oftere vil utløses krav om tillatelse ved utsetting i
slike områder.
Det kan være noe overlapp mellom områder som
omfattes av «parkanlegg og andre dyrkete områder»
som omtales i loven § 31 første ledd bokstav d,
og «transportog næringsutbyggingsområder»
som er områder der det foreslås unntak fra krav
om tillatelse i tillegg til områdene som omtales i
loven. Miljødirektoratet vil understreke at utsetting
i alle områder som må forstås som «parkanlegg
og andre dyrkete områder» skal reguleres med
utgangspunkt i lovens ordlyd, selv om det kan hevdes
at områdene også kan forstås som «transportog
næringsutbyggingsområder». Dette vil også framgå av
veiledningsmaterialet til forskriften.
Ved utsetting i parkanlegg og andre dyrkete
områder medfører endringen i ordlyd fra «spre seg
utenfor området» til «spre seg utenfor områder som
nevnt i bokstav b og c» at det aksepteres en viss
spredning ikke bare utenfor utsettingsstedet (for
eksempel en park), men spredning innenfor de øvrige
områdene (andre dyrkete områder, transportog
næringsutbyggingsområder). Selv om dette medfører
en liberalisering i forhold til lovens ordlyd, anser
Miljødirektoratet at endringen er hensiktsmessig fordi
den forenkler en komplisert bestemmelse, og også
forsvarlig all den tid unntak fra krav om tillatelse i tillegg
forutsetter at utsettingen ikke kan påregnes å medføre
fare for uheldige følger for det biologiske mangfold.
Når det gjelder LMDs forslag om å endre «påregnes»
til «antas», viser direktoratet til at «påregnes» er
begrepet som brukes i loven.
Statens vegvesen, Jernbaneverket og Forsvarsbygg
foreslår å forenkle bestemmelsen om utsetting i
transportog næringsutbyggingsområder, slik at
det eneste vurderingstema blir om utsettingen «kan
biologiske mangfold». Miljødirektoratet mener at
det er mye som taler for å stille krav om tillatelse
for planter som det er grunn til å anta kan spre seg,
dersom det ikke foreligger risikovurderinger som
tilsier at en slik spredning ikke vil medføre uheldige
følger for det biologiske mangfold. Når det gjelder
planter som er vurdert av Artsdatabanken, inkludert
de plantene som ikke reproduserer i Norge og derfor
ikke har gjennomgått en full risikovurdering, anser
Miljødirektoratet imidlertid at det bør klargjøres
nærmere når tillatelse kreves, se drøftelsen nedenfor.
Høringsutkastet § 12 første ledd bokstav b ii la videre
opp til at man ved vurdering av spredning og miljørisiko
før en eventuell utsetting i parkanlegg og andre
dyrkete områder, ikke skulle ta hensyn til eventuell
spredning og miljørisiko innenfor utsettingsområdet,
men at miljørisikoen kun skulle vurderes ved eventuell
spredning utenfor parkanlegget eller det dyrkete
området. Ordlyden i høringsforslaget «spredningen ikke
kan påregnes å medføre fare» (vår understrekning),
tilsvarte ordlyden i naturmangfoldloven § 31 første
ledd bokstav d: «hvis plantene i liten grad kan påregnes
å spre seg utenfor området og spredningen ikke kan
biologiske mangfold». Miljødirektoratet har ikke hatt
til hensikt å endre denne tilnærmingen med den
nye bestemmelsen, og vil legge lovens formulering
til grunn ved praktiseringen av bestemmelsen mht.
utsetting i parkanlegg og andre dyrkete områder.
Dette vil bli tydelig formidlet i veiledningsmaterialet til
forskriften. Miljødirektoratet mener at fordelen med
en enklere bestemmelse, oppveier den eventuelle
formidlingsmessige ulempen dette kan medføre.
Noen høringsparter mener at bestemmelsene skaper
usikkerhet hos forbrukere og produsenter da det ikke
er klart hvilke arter som vil kreve utsettingstillatelse,
eller i hvilke områder man må ha tillatelse for å
sette ut artene. Andre høringsparter har pekt på at
bestemmelsene setter for store krav til kunnskap hos
den ansvarlige for tiltaket, da den ansvarlige selv må
være i stand til å vurdere plantenes spredningsevne
og eventuelt om de utgjør fare for uheldige følger for
det biologiske mangfold. Enkelte høringsparter peker
på at landskapsarkitekter vil velge importerte planter
som ikke er risikovurdert, framfor å måtte foreta slike
vurderinger og deretter eventuelt søke om tillatelse.
Ved vurdering av spredning og miljørisiko før en
eventuell utsetting i transportog næringsutbyggings
områder, skal man ta hensyn til eventuell miljørisiko
både innenfor og utenfor utsettingsområdet.
61
Når det gjelder landlevende planter i kategoriene
svært høy risiko (SE) og høy risiko (HI), totalt 217
karplanter4, vil det i svært mange tilfeller kunne
forventes at ny § 12 første ledd bokstav c ii utløser
krav om tillatelse ved utsetting. Selv om mange
av disse plantene i dag plantes i liten grad, har
høringen vist at kravet om utsettingstillatelse for
plantene i disse to risikokategoriene skaper stor
usikkerhet rundt forventet avsetning på produktene
for de produsentene som i dag i stor grad baserer
produksjonen sin på slike planter. Usikkerheten rundt
omfanget av søknader om tillatelse for utsetting av
planter i disse to risikokategoriene medfører også at de
administrative konsekvensene for myndighetene som
skal behandle søknader er usikre.
Miljødirektoratet viser til at en betydelig andel av
utsettinger av planter skjer i private hager som er
unntatt fra krav om tillatelse, noe som innebærer
at konsekvensene av høringsutkastet § 12 første
ledd bokstav b ii og iii for produsenter av planter blir
begrenset. Direktoratet anser likevel at høringen av
forslaget til forskrift har avdekket at konsekvensene
av søknadskravet i høringsutkastet § 12 første ledd
bokstav b ii og iii kan være større enn antatt, og at
disse bestemmelsene medfører en viss usikkerhet for
produsenter av planter med hensyn til hvor omfattende
restriksjonene knyttet til utsetting vil bli, og hvilke
ringvirkninger dette vil gi for etterspørselen av de
aktuelle plantene. Miljødirektoratet mener derfor, i
likhet med flere høringsparter, at det er behov for en
klargjøring av hvordan bestemmelsene skal praktiseres.
Miljødirektoratet mener det er behov for nærmere
utredning av hvilke økonomiske og administrative
konsekvenser kravet om tillatelse ved utsetting av
landlevende planter i kategoriene høy og svært høy
risiko vil medføre, se nærmere vurderingene av dette
i kap. 18. Parallelt med en slik utredning, bør det
for de av plantene i disse to risikokategoriene som
plantes ut i dag, utredes om det er områder i Norge
der de ulike plantene kan settes ut uten uheldige
følger for det biologiske mangfold. Utredningen bør
også omfatte hagerips, matgrasløk og eple, som var
oppført i vedlegg V i forslaget som var på høring, og
disse forslås derfor tatt ut av vedlegg V i forlaget til
forskrift. Basert på resultatene av slike utredninger, bør
det foretas presiseringer og eventuelle begrensninger
av søknadskravet, hvor også hensynet til andre viktige
samfunnsinteresser vektlegges, jf. naturmangfoldloven
§ 14. Det bør også foretas presiseringer og eventuelle
begrensinger av søknadskravet for øvrige planter som
er vurdert av Artsdatabanken.
Direktoratet vurderer det slik at landlevende planter
som i Fremmede arter i Norge- med norsk svarteliste
2012 er vurdert av Artsdatabanken til å tilhøre
risikokategoriene ingen kjent risiko (NK), lav risiko
(LO) eller potensielt høy risiko (PH), eller som er
vurdert til å være en ikke-reproduserende fremmed
art, i svært mange tilfeller ikke bør kreve tillatelse ved
utsetting i «parkanlegg og andre dyrkete områder»
samt i «transportog næringsutbyggingsområder».
Imidlertid kan det være tilfeller da det bør være
begrensinger også for planter i disse risikokategoriene.
For eksempel kan utplanting av en fremmed planteart
som utgjør lav risiko eller potensielt høy risiko være
uheldig i en vegkant med viktig biologisk mangfold.
Stor spredning av en art i disse risikokategoriene til
for eksempel et vernet naturområde, der man ønsker
å ivareta en spesiell naturtype, vil også være uheldig.
Risikoen for slike følger taler imot å helt unnta planter i
disse risikokategoriene fra krav om tillatelse. Samtidig
er det en utfordring at kravet om tillatelse inntrer
ved antagelse om at plantene kan spre seg mer enn
«i liten grad», uavhengig av miljørisikoen spredningen
medfører. Mange av plantene i lav risiko og potensielt
høy risiko har stor evne til spredning, selv om
miljørisikoen er vurdert til ikke å være høy, og det er
derfor en viss sannsynlighet for at bestemmelsen slik
den er utformet vil føre til at det må leveres søknader
i et omfang som ikke kan forsvares ut ifra hensynet til
biologisk mangfold.
4
Slike presiseringer vil medføre at usikkerheten knyttet
til praktiseringen av høringsforslaget § 12 første ledd
bokstav b ii og iii minskes vesentlig, både for forbrukere
og produsenter av plantene.
Utredninger av forholdene nevnt over vil kreve at det
innhentes informasjon som Miljødirektoratet ikke har
tilgjengelig i dag, bl.a. må informasjon om omfanget av
produksjon og utsetting innhentes fra grøntbransjen.
Det vil også måtte benyttes flere ulike kilder for
I høringsforslaget var det foreslått utsettingsforbud for 36 planter i kategorien Svært høy risiko.
62
Mindre aktører kan ha begrensede ressurser til å foreta
slike vurderinger. Selv om miljørisikoen en plante utgjør
vil variere avhengig av hvor den plantes ut, vil det etter
Miljødirektorats syn være hensiktsmessig å utarbeide
felles vurderinger for de mest benyttede plantene som
ikke er vurdert av Artsdatabanken. Slike vurderinger
kan benyttes som utgangspunkt for vurderinger av
spredningsevne og risiko som skal foretas av de som
er ansvarlige for utplantingen. Statens vegvesens
rapport, som nevnt tidligere, kan være et godt
utgangspunkt for hvordan slike vurderinger kan
gjennomføres. Miljødirektoratet mener at det er
naturlig at grøntbransjen, for eksempel gjennom sine
organisasjoner, tar ansvar for å gjennomføre felles
risikovurderinger. Miljødirektoratet stiller seg positivt til
å bistå til at slike prosjekter kan gjennomføres.
å identifisere områder der plantene kan settes ut
uten å utgjøre miljørisiko. En vurdering av eventuelle
geografiske områder og/eller arter som bør unntas
fra krav om utsettingstillatelse, basert på resultatene
fra disse utredningene, vil kreve noe tid. Dersom det
etter at utredningene er gjennomført, vurderes at
de foreslåtte endringene i forskriften eller omtalen
av økonomiske og administrative konsekvensene er
vesentlige, må endringene sendes de mest berørte
instansene på ny høring.
Siden det er ønskelig at disse utredningene ikke
forsinker vedtagelsen av forskriften som sådan, foreslår
direktoratet utsatt ikrafttreden for krav om tillatelse
ved utsetting av landlevende planter som er vurdert i
Fremmede arter i Norge- med norsk svarteliste 2012
i parkanlegg, andre dyrkete områder og transportog næringsutbyggingsområder, jf. ny § 34 fjerde
ledd. Bestemmelsen foreslås å tre i kraft fra den tid
Kongen bestemmer. Aktsomhetsplikten, herunder
kravet om skriftlig miljørisikovurdering, vil likevel
gjelde ved slike utsettinger. På grunn av forslaget om
utsatt ikrafttreden for søknadskravet, vil imidlertid
direktoratet legge til grunn at det i de fleste tilfeller
ikke vil være i strid med aktsomhetsplikten å sette
ut disse landlevende plantene i parkanlegg, dyrkete
områder og transportog næringsutbyggingsområder
i den perioden det er gitt utsatt ikrafttreden. I visse
tilfeller kan det, etter Miljødirektoratets syn, også i
denne perioden være rimelig at tiltakshaver avstår fra
utplanting av bl.a. svartelistede planter. Dette kan for
eksempel være tilfelle hvis det er grunn til å anta at
utsettingen truer verneformålet til et verneområde
eller en forekomst av en truet art.
En del høringsparter har kommentert at forskrifts
forslaget ikke tar tilstrekkelig hensyn til norske
produsenter som produserer landlevende planter
av norske arter. Ettersom bruk av planter basert på
materiale hentet fra norske bestander i de aller fleste
tilfeller ikke vil medføre miljørisiko, foreslås det en ny
bestemmelse som fastslår at utsetting av landlevende
planter fra norske bestander ikke krever tillatelse, jf.
ny § 12 første ledd bokstav c i. Unntaket gjelder ved
utsetting i parkanlegg, andre dyrkede områder og i
transportog næringsutbyggingsområder. Dersom
det viser seg at det er planter som eksempelvis er
hentet fra et sted i Norge som kan medføre uheldige
følger ved utsetting i andre deler av landet, kan det ved
senere revisjoner av forskriften med vedlegg foreslås
begrensninger for den aktuelle arten. Selv om det
gjøres unntak fra kravet om tillatelse for planter fra
norske bestander, vil Miljødirektoratet anbefale at man
ved utplanting av slike planter tar hensyn til eventuelle
forskjeller mellom det plantematerialet som ønskes satt
ut og det som finnes på stedet fra før, og så langt det
er mulig benytter plantemateriale som ikke avviker fra
det som forekommer naturlig på stedet.
Miljødirektoratet anbefaler imidlertid at søknadskravet
bør tre i kraft umiddelbart for landlevende planter som
ikke er vurdert av Artsdatabanken. Det anses ikke som
urimelig at profesjonelle aktører må foreta en vurdering
av om slike planter kan påregnes å spre seg og medføre
fare for uheldige følger for det biologiske mangfold og
eventuelt søke om tillatelse. Slike vurderinger trenger
ikke å være omfattende. Miljødirektoratet anser at
vurderinger tilsvarende de som Statens Vegvesen har
gjennomført i rapporten Kontraktsdyrkede planter
2011-2016 - Vurdering av spredningsfare og mulig
trussel mot biologisk mangfold, er av et omfang som vil
tilfredsstille den plikten en tiltakshaver har til å vurdere
om en plante kan påregnes å spre seg og medføre
risiko.
En del høringsparter har pekt på at kravet om at en
plante skal finnes naturlig på stedet, jf. høringsutkastet
§ 11 første ledd bokstav c, gjør det vanskelig for
produsenter av norske arter å opprettholde produk
sjonen, ettersom det er ressurskrevende å framdyrke
et sortiment per «bestandsområde». Forslaget til ny
§ 12 første ledd bokstav c i og den lempingen denne
innebærer mht. utsetting av landlevende planter av
norske bestander vil, etter Miljødirektoratets vurdering,
63
eller historiske naturlige utbredelsesområde i Norge,
som kan regnes som norske arter eller underarter.
Eksempler på arter av trær som regnes som norske
er furu (Pinus sylvestris), gran (Picea abies), svartor
(Alnus glutinosa), ask (Fraxinus excelsior) og alm
(Ulmus glabra).
gjøre det mulig for norske planteskoler å opprettholde
et sortiment av norske arter uten at planteskolene
behøver å ha et sortiment på bestandsnivå for disse
artene.
unntak ved utsetting av norske treslag
Unntaket fra kravet om tillatelse ved utsetting av
norske treslag er nedfelt i naturmangfoldloven § 31
første ledd bokstav b. Dette unntaket er gjengitt
i forskriften § 12. Selv om utsetting av norske
treslag i områder hvor de regnes som regionalt
fremmede arter kan gi negative effekter på lokalt
naturmangfold, er det ikke hjemmel til å fastsette krav
om utsettingstillatelse under forskrift om fremmede
organismer, jf. naturmangfoldloven § 31 tredje ledd.
Aktsomhetsplikten vil imidlertid gjelde også ved slik
utsetting, jf. kap. 14.1.3.
Selv om treslaget man ønsker å plante ut er av en
norsk art eller underart, kan det oppstå tilfeller der
genotypen avviker såpass mye fra de genotypene som
finnes i Norge at treslaget likevel ikke kan regnes som
norsk. Dette vil være aktuelt hvis treslaget er hentet
fra bestander som avviker genetisk fra bestandene
som finnes naturlig i Norge, ev. i kombinasjon med at
treslaget er modifisert gjennom metoder som benyttes
i planteforedling, herunder kombinasjonskrysning
og kjemiske og fysiske metoder for å fremkalle
mutasjoner5.
Flere høringsparter peker på at det er uklart hva som
ligger i begrepet norsk treslag, og dermed hvilke
planter som faller innenfor unntaket fra krav om
tillatelse.
Etter Miljødirektoratets vurdering kan det også være
tilfeller der et treslag som har sitt utgangspunkt
fra norske bestander, er så modifisert gjennom
planteforedling, at det ikke kan regnes som et norsk
treslag. Direktoratet mener imidlertid at alle treslag
som er basert utelukkende på naturlig forekommende
norske bestander, i likhet med andre planter
basert på norske bestander, bør kunne plantes ut i
parkanlegg, andre dyrkede områder og transportog
næringsutbyggingsområder, uten krav om tillatelse.
Dette vil gjelde også for foredlede former basert på
norske bestander. Et unntak fra kravet om tillatelse for
treslag og andre planter basert på norske bestander er
derfor foreslått i ny § 12 første ledd bokstav c i.
En av uklarhetene som påpekes er at grenseoppgangen
mellom trær og busker ikke er klargjort.
Miljødirektoratets vurdering er at for at en plante
skal kunne regnes som et treslag, må planten ha en
vekstform som faller inn under definisjonen av et
tre. Trær forstås som forvedede planter som oftest
er én- eller fåstammet med tydelige hovedstammer
som ofte blir mer enn 3-4 meter høy som utvokst,
jf. definisjonen av tre i Lid og Lids Norsk flora (2007).
I de tilfellene der planten kan ha en vekstform både
som tre og som busk, mener Miljødirektoratet at arten
må regnes som et treslag. Eksempler på slike arter er
einer (Juniperus communis), hassel (Corylus avellana),
rogn (Sorbus aucuparia) og barlind (Taxus baccata).
Arter som kun forekommer som busk kan etter
Miljødirektoratets vurdering imidlertid ikke regnes som
et treslag. Musøre (Salix herbacea) er en dvergbusk
som blir 1-5 cm, jf. Norsk flora, og regnes derfor ikke
som et treslag.
I en del tilfeller kan det være vanskelig å fastslå
om det man ønsker å plante ut kan regnes som
et norsk treslag. Miljødirektoratet vil derfor i
veiledningsmaterialet til forskriften gi retningslinjer,
med utgangspunkt i det som står ovenfor, for hvordan
slike vurderinger bør foretas. Direktoratet vil også
peke på at selv om det treslaget man ønsker å plante
ut ikke faller inn under unntaket for norske treslag, jf.
ny § 12 første ledd bokstav d, eller for planter hentet
fra norske bestander, jf. ny § 12 første ledd bokstav
c i, vil det alltid være unntak fra krav om tillatelse
for treslaget ved utsetting i private hager, og ved
utsetting i områder som er omfattet av unntakene i ny
I tillegg til plantens vekstform kreves det at treslaget
er norsk. Det er etter Miljødirektoratets syn kun
arter eller underarter av trær som har sitt nåværende
5
Merk at treslag som defineres som genmodifiserte organismer faller utenfor denne forskriftens virkeområde.
64
§ 12 første ledd bokstav c ii, når utsettingen ikke kan
påregnes å medføre spredning eller uheldige følger for
det biologiske mangfold.
angitt i § 12 første ledd bokstav c i kraft fra den
tid Kongen bestemmer.
(…)
Miljødirektoratets vurdering er derfor at eventuell
usikkerhet om hvorvidt et treslag er omfattet
av unntaket i ny § 12 første ledd bokstav d i de
fleste tilfeller vil avklares ved å benytte forskriftens
veiledende materiale, og at utsettingen i mange
tilfeller vil være unntatt fra krav om tillatelse etter
andre bestemmelser i forskriften når det er uklart om
unntaket for norske treslag i § 12 første ledd bokstav d
kan benyttes.
utsettingstillatelse for
visse arter
I høringsutkastet var det foreslått at eple (Malus x
domestica), hagerips (Ribes rubrum) og matgrasløk
(Allium schoenoprasum schoenoprasum), gjennom
oppføring i vedlegg V, skulle være unntatt fra kravet
om utsettingstillatelse, jf. § 12 første ledd bokstav a.
første ledd bokstav b-d og § 34 tredje og fjerde
ledd vedtas som følger (endringer i kursiv eller
understreket).
Fylkesmannen i Oslo og Akershus peker på at
matgrasløk, som er ført på vedlegg V er et stort
problem på de kalkrike øyene i Oslofjorden. De er enig
i at det ikke er hensiktsmessig å forby omsetning og
utsetting av arten, men mener det bør vurderes om det
kan gis lokale restriksjoner for enkelte arter.
(…)
b) landlevende planter i private hager,
c) landlevende planter i parkanlegg og andre
dyrkete områder samt transportog
næringsutbyggingsområder, hvis
a. plantene er fra norske bestander,
b. plantene i liten grad kan påregnes å spre
seg utenfor områder som nevnt i bokstav
b og c, og utsettingen ikke kan påregnes
å medføre fare for uheldige følger for det
biologiske mangfold,
d) norske treslag,
(…)
Stiftelsen Det norske arboret mener at det i vedlegg
V bør vurderes å føres opp flere arter som er viktige
i bruk og har kulturhistorisk interesse, samt arter i
kategoriene høy risiko, potensielt høy risiko, lav risiko
og ukjent risiko.
tilråding
Matgrasløk er en av plantene direktoratet foreslår
skal være gjenstand for en fornyet vurdering før
søknadskravet trer i kraft, jf. vurderingene i kapittel
7.6.3.2. Miljødirektoratet foreslår derfor at matgrasløk,
sammen med eple og hagerips, tas ut av vedlegg V i
revidert forslag til forskrift.
(…)
Cotoneaster, Laburnum, Phedimus, Populus, Salix,
Sorbus og Swida som er oppført i vedlegg I og
vedlegg IV, trer forbudet mot innførsel, utsetting
og omsetning etter §§ 5, 9 og 10 i kraft fem
år etter forskriftens ikrafttreden. Det kreves
ikke tillatelse ved utsetting av disse plantene i
områder som angitt i § 12 første ledd bokstav c i
overgangsperioden.
(4) For landlevende planter som er vurdert i Fremmede
arter i Norge- med norsk svarteliste 2012, trer
kravet om tillatelse ved utsetting i områder som
Direktoratet viser til at utsettinger i kulturhistorisk
viktige beplantninger i mange tilfeller vil være unntatt
fra krav om tillatelse, jf. unntak for områder i § 12. Når
det gjelder planter som er vurdert av Artsdatabanken,
foreslår Miljødirektoratet, som det framgår i kapitlet
ovenfor, at krav om tillatelse gis utsatt ikrafttreden,
bl.a. for utsetting i parkanlegg, som også kan
omfatte områder der det er kulturhistorisk viktige
beplantninger.
65
På denne bakgrunn tilrår direktoratet at eple (Malus
x domestica), hagerips (Ribes rubrum) og matgrasløk
(Allium schoenoprasum schoenoprasum) tas ut
av vedlegg V (organismer som kan settes ut uten
tillatelse).
8 Innførsel og
utsetting av
ferskvannsorganismer
7.8 Krav om utsettings
tillatelse for visse arter
av ferskvannsorganismer
I høringsutkastet var ingen arter, heller ikke av
landlevende planter, oppført i vedlegg VI.
I høringsutkastet var det foreslått å forby innførsel av
vasspest og smal vasspest gjennom oppføring i vedlegg
I (organismer som det er forbud å innføre), jf. § 5.
mener at det ved neste revisjon av Fremmede arter i
Norge- med norsk svarteliste 2012 vil kunne bli ført på
arter på vedlegg VI. Aktuelle kandidater for listeføring
er artene i høy økologisk risiko (HI) og potensielt høy
risiko (PH).
Veterinærinsituttet mener at signalkreps bør
oppføres i vedlegg I. De viser til at eggsporesoppen
Aphanomyces astaci, som forårsaker krepsepest hos
den norske edelkrepsen (Astacus astacus), lever i
skallet på signalkrepsen og fungerer som smittekilde og
smittespreder til edelkrepsen. De viser til eksempelet
Haldenvassdraget, hvor det har blitt påvist spredning
av krepsepest til edelkreps fra signalkreps de seinere
åra. Dette ble igjen påvist for få uker siden, og det
er sterke mistanker om at den er utsatt ulovlig i
vassdraget, skriver Veterinærinstituttet.
tilråding
Det var ikke ført opp arter i vedlegg VI i forslaget
som ble sendt på høring. Direktoratet mener likevel
det er grunn til å beholde vedlegget ettersom det
ved senere revisjon av forskriften kan være aktuelt å
kreve utsettingstillatelse, for eksempel for nærmere
bestemte planter eller mikroorganismer. Krav om
tillatelse kan ikke gjelde ved utsetting av landlevende
planter i private hager og ved utsetting av norske
treslag. Oppføring av arter i vedlegg VI vil kreve høring.
Fylkesmannen i Telemark etterlyser sterkere
virkemidler knyttet til innførsel, omsetning og utsetting
av signalkreps. Fylkesmannen oppfatter forslaget til
forskrift slik at det ikke legges til noen reguleringer
knyttet til denne arten. Fylkesmannen peker på at
signalkreps har store, negative konsekvenser for
den stedegne arten edelkreps, og mener på denne
bakgrunn at det bør være innførselsforbud for signal
kreps, dvs. at det oppføres i vedlegg I.
Fylkesmannen i Rogaland foreslår at de tre
nærstående slektene Egeria, Hydrilla og Lagarosiphon
tas inn i vedlegg I på lik linje med vasspest og smal
vasspest. Fylkesmannen begrunner dette med at disse
slektene, så langt de kjenner til, er dørstokkarter som i
framtida kan bli et problem i norsk natur.
Norges Zoohandleres Bransjeforbund (NZB) mener
at det burde være flere arter, også fra deres sektor, på
vedlegg I (organismer som er forbudt å innføre), og tar
gjerne en dialog med direktoratet om dette. De viser til
66
Norsk hagedamforening stiller spørsmål ved at
froskebitt (Hydrocharis morsus-ranaea) er forbudt å
innføre. Direktoratet påpeker at det er artene vasspest
(Elodea canadensis) og smal vasspest (Elodea nuttallii),
som er i froskebittfamilien, som er oppført i vedlegg I,
mens arten froskebitt ikke er forbudt å innføre.
at det ikke er i bransjens interesse at det innføres arter
med høyt potensiale for å skade naturmangfoldet. De
skriver at siden det er ukjent hvordan prosessene for
revidering av vedleggene vil bli, er de usikre på hvordan
dette best angripes.
Norsk hagedamforening stiller spørsmål ved at
froskebitt (Hydrocharis morsus-ranaea) er oppført i
vedlegg I, og viser til at dette er en art som finnes i
Norge og sjelden er å finne i naturen.
På denne bakgrunn opprettholder Miljødirektoratet
forslaget om å forby innførsel av vasspest og smal
vasspest gjennom oppføring i vedlegg I.
tilråding
8.2 Krav om tillatelse
ved innførsel av
ferskvannsorganismer
Av ferskvannsorganismer er vasspest og smal
vasspest oppført i vedlegg I (organismer som det er
forbudt å innføre) i forslaget til forskrift som var på
høring. Dette er arter som i dag er forbudt å innføre
under lakseog innlandsfiskloven, og forbudet vil
dermed være en videreføring av gjeldende rett.
Direktoratet ser per i dag ikke behov for å føre opp
flere ferskvannsorganismer på dette vedlegget, da
slike organismer i utgangspunktet krever tillatelse ved
innførsel.
Høringsutkastet § 6 inneholdt et generelt krav om
tillatelse ved innførsel av organismer, herunder
ferskvannsorganismer, som ikke var omfattet av
forbudet i § 5 eller unntakene i § 7.
«Varmekjære» ferskvannsakvarieorganismer til bruk
i akvarier er i forslaget unntatt fra det generelle
kravet om innførselstillatelse, jf. forskriften § 7
første ledd bokstav c. Ferskvannsorganismer som
tas inn under dette unntaket, og vurderes til å kunne
utgjøre miljørisiko, kan imidlertid føres på vedlegg
III (organismer som krever innførselstillatelse). For
organismer som er ført på vedlegg III vil det alltid stilles
krav om tillatelse ved innførsel. Dette gjelder også arter
innen slektene Egeria, Hydrilla og Lagarosiphon, som
kan medføre miljørisiko. Direktoratet ser ikke bort ifra
at det ved en senere oppdatering av vedleggene kan
være aktuelt å overføre noen av artene som er oppført
i vedlegg III (organismer som krever innførselstillatelse)
til vedlegg I (organismer som er forbudt å innføre).
Per i dag har imidlertid ikke direktoratet gjennomført
risikovurderinger som er egnet som grunnlag for slike
totalforbud.
Mattilsynet setter spørsmålstegn ved nødvendigheten
og hensiktsmessigheten av et krav om tillatelse til
innførsel av akvatiske organismer som skal benyttes
i oppdrettsvirksomhet. Et eksempel fra Mattilsynets
område, er oppdrett av regnbueørret, hvor rognen
innføres blant annet fra Danmark. Mattilsynet anser
forslaget (som viderefører gjeldende rett) som en
dobbelregulering, ettersom en lokalitet ikke vil klareres for
oppdrett av regnbueørret dersom det ikke er miljømessig
forsvarlig, jf. forskrift om tillatelse til akvakultur for
laks, ørret og regnbueørret § 30 bokstav a. Mattilsynet
spør i hvilke situasjoner, og på hvilket grunnlag, det vil
være aktuelt å nekte innførsel av akvatiske organismer
som er tillatt utsatt etter akvakulturregelverket.
Dobbelregulering kan, etter Mattilsynets vurdering,
unngås ved at det enten oppstilles unntak fra kravet om
tillatelse til innførsel (i forskriften § 7), eller at organismer
som skal brukes i akvakultur unntas fra forskriftens
virkeområde (i forslagets § 3 andre ledd).
Når det gjelder forslaget om å føre opp signalkreps på
vedlegg I (organismer som det er forbudt å innføre),
vil direktoratet peke på at også denne arten krever
tillatelse ved innførsel, og at det ikke vil bli gitt tillatelse
dersom innførselen kan medføre uheldige følger for det
biologisk mangfold.
tilråding
Kravet om tillatelse etter § 6 i forskrift om fremmede
organismer er en videreføring av dagens regelverk, jf.
§ 8 i lakseog innlandsfiskloven: «Uten tillatelse fra
67
§ 7. Unntak fra krav om tillatelse ved innførsel
(1) Det kreves ikke tillatelse ved innførsel av
(…)
c) ferskvannsorganismer som kun kan leve ved
temperaturer over 5 °C, og som utelukkende
skal holdes for prydformål i innendørs akvarier
som er innrettet slik at organismer ikke kan
slippe ut, (…)
departementet må ingen importere levende anadrome
laksefisk, innlandsfisk, rogn eller unger av slik fisk eller
næringsdyr for fisk.» Det er Miljødirektoratet som
har myndighet etter denne bestemmelsen. Lakseog innlandsfisklovens formål er å sikre at naturlige
bestander av anadrome laksefisk, innlandsfisk og
deres leveområder samt andre ferskvannsorganismer
forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at
naturmangfoldet og produktivitet bevares. Innenfor
disse rammer skal loven gi grunnlag for utvikling av
bestandene med sikte på økt avkastning, til beste for
rettighetshavere og fritidsfiskere.
Veterinærinstituttet peker på at
ferskvannsorganismer som kan leve ved temperaturer
over 5 grader også kan bære og derved introdusere
sykdomsfremkallende organismer.
Miljødirektoratet vurderer konsekvensene på natur
mangfoldet ved introduksjoner etter eventuelle
rømninger fra akvakulturanlegg. De aller fleste import
søknader har fått tillatelse etter § 8 i lakseog innlands
fiskloven. Enkelte søknader har imidlertid fått avslag.
Avslag har blitt gitt når Miljødirektoratet har vurdert
materialet som ønskes importert som potensielt skadelig
på lokale økosystem dersom en rømning skulle skje,
eller når kunnskapsgrunnlaget om hvilke konsekvenser
introduksjoner i naturen av rømt fisk har, er for dårlig.
Fylkesmannen i Vest-Agder mener det er svært
uheldig at unntaket gjelder store udefinerte
organismegrupper som akvarieorganismer. De mener
at ingen fisk bør være unntatt fra kravet om tillatelse.
Skedsmo kommune stiller spørsmål ved om ikke
temperaturgrensen på 5°C er satt for lavt. Det finnes
mange eksempler på ulovlig utsetting av akvariefisk og
planter, og sett i sammenheng med klimaendringer og
økende gjennomsnittstemperatur, er deres vurdering at
konsekvensene vil kunne bli større enn det vi ser i dag.
Når det gjelder spørsmålet om å unnta akvakultur fra
forskriftens virkeområde, vises det til diskusjonen i
kapitlet om § 3 (forskriftens virkeområde).
Norges Zoohandleres bransjeforening (NZB)
og Norsk akvarieforbund er svært fornøyd med
unntakene for varmekrevende ferskvannsorganismer
for akvariehold. Norsk akvarieforbund påpeker
at med en såpass generell bestemmelse unngår
man å gå igjennom og vurdere flere tusen arter og
skape masse byråkrati og utredninger. NZB mener
dette er den eneste fornuftige håndteringen av så
artsrike grupper, med tusenvis av aktuelle arter,
hvorav de fleste allerede har blitt innført til Norge
i mange år uten påviste problemer for norsk natur.
Når det gjelder temperaturgrensen på 5 °C for
ferskvannsakvarieorganismer, uttaler de at de aller
fleste organismer som innføres for akvariehold er
strengt varmekrevende og vil ha store problemer
allerede ved 14-15 °C. NZB uttaler videre at
temperaturgrensen på 5 °C er fornuftig fordi den
åpner for skjønn uten millimeternøyaktighet, samtidig
som risikoen for naturmangfoldet fortsatt vil være
minimal når åpenbare risikoarter som har toleranse
for lave temperaturer, og dermed kan tenkes å ha et
forvillingspotensiale i Norge, unntas gjennom vedlegg
III (organismer som krever innførselstillatelse). NZB
På denne bakgrunn tilrår Miljødirektoratet at det ikke
gjøres noen unntak fra kravet om innførselstillatelse
for organismer til akvakultur, og at det generelle kravet
om tillatelse ved innførsel av ferskvannsorganismer
opprettholdes slik det ble sendt på høring.
8.3 Unntak fra krav
om innførselstillatelse
(akvarieorganismer)
I høringsutkastet § 7 var det foreslått å unnta
«varmekjære» ferskvannsorganismer til bruk i akvarier
fra kravet om innførselstillatelse. Innførsel av slike
organismer skulle imidlertid meldes, jf. høringsutkastet
§ 8. Krav om melding skulle tre i kraft ett år etter
forskriftens ikrafttreden, jf. høringsutkastet § 34. For
høringsinnspill og vurderinger knyttet til meldeplikten,
vises det til kap. 13.3.
68
opplyser om at de til enhver tid vil være behjelpelige
med å varsle om potensielt uønskede arter når nye slike
måtte dukke opp i internasjonal handel.
På bakgrunn av disse vurderingene, anbefaler
Miljødirektoratet at § 7 første ledd bokstav c beholdes
uendret.
er skeptisk til forestillingen om at organismer ikke kan
slippe ut fra akvarier. De peker på at det neppe er
uvanlig at ukyndige akvarister tømmer akvarieavfall i
avløp eller vann og vassdrag. Selv om dette er forbudt,
er det uheldig å skape et bilde av at det ikke skjer. De
foreslår på denne bakgrunn en endret formulering, for
eksempel «akvarier som utgjør lukkede systemer».
ved innførsel av
akvarieorganismer
I høringsutkastet var det foreslått at unntaket fra
kravet om innførselstillatelse for ferskvannsorganismer
til bruk i akvarier (§ 7 første ledd bokstav c), ikke
skulle gjelde for arter som var oppført i vedlegg III
(organismer som krever innførselstillatelse).
og tilråding
Miljødirektoratet anser at det er forsvarlig å unnta
varmekrevende ferskvannsorganismer til bruk
i akvarier fra krav om tillatelse. Både kravet til
overlevelsestemperatur og holdet i innendørs akvarier
vil bidra til at risikoen for spredning og etablering i
norske vassdrag er lav. Per i dag anser direktoratet at 5
grader er en forsvarlig temperaturgrense.
Norsk Hagedamforening forstår ikke hvorfor gullfisk
(Carassius auratus) og koikarpe (Cyprinus carpio) skal
være tillatt i hagedammer, samtidig som disse ikke er
omfattet av unntak fra kravet om innførselstillatelse.
Norsk Hagedamforening påpeker at det er populært å
holde tropiske akvariefisk i smådammer om sommeren
i våre naboland. Norsk Hagedamforening ber om en
faglig grunn for at artene er oppført i vedlegg III, og
uttaler at disse fiskene kun klarer seg ute i de varmeste
månedene og må tas inn i god tid før vinteren for å
overleve.
Temperaturgrensen er en innskjerping i forhold til
forskrift 18. desember 1992 nr. 1174 om import
av akvarieorganismer, vedtatt under lakseog
innlandsfiskloven. Etter denne forskriften kan det fritt
importeres ferskvannsorganismer som utelukkende skal
holdes i lukkede akvarier. Framtidige klimaendringer
vil imidlertid kunne være grunnlag for å endre den
foreslåtte temperaturgrensen. Direktoratet viser for
øvrig til NZB, som uttaler at de aller fleste organismer
som innføres for akvariehold er strengt varmekrevende
og vil ha store problemer allerede ved 14-15 °C.
Kjente akvariearter som har toleranse for lave
temperaturer, og dermed kan tenkes å ha en mulighet
til å etablere seg i Norge, er oppført i vedlegg III og
krever dermed tillatelse ved innførsel.
Norsk Hagedamforening spør også hvorfor gresskarpe
(Ctenopharyngodon idella) er oppført i vedlegg III.
Ifølge Norsk Hagedamforening kan den ikke formere
seg i Norge, og uttaler at den gyter i store elver om
våren, med vanntemperaturer på over 20°C.
Norsk Hagedamforening mener at det ikke er hage
dameiere eller akvarister som setter ut fisk i vassdrag
ved uhell, men at dette er bevisste handlinger som
gjøres under viten om at dette ikke er lov. Dette vil
ifølge hagedamforeningen ikke hindres av ytterligere
restriksjoner. Foreningen opplyser videre om at de når
ut til tusenvis av hagedameiere med informasjon, og at
det er stor enighet om at disse reglene skal følges.
Når det gjelder risiko for medfølgende sykdoms
framkallende organismer, vil direktoratet peke på
at dette er forhold som også reguleres under annet
regelverk. Dersom det påvises sykdommer på akvarie
organismer som kan medføre risiko for biologisk
mangfold, vil direktoratet i samarbeid med andre
myndigheter iverksette nødvendige tiltak for å
motvirke en slik risiko. Forbud mot innførsel av slike
akvarieorganismer kan være et slikt tiltak.
Erfaringer fra reptilhold i Norge viser ifølge hagedam
foreningen at forbud ikke gjør annet enn å jage
hobbyen under jorda. Foreninger og åpne forumer vil
forsvinne hvis det settes ytterligere begrensninger
69
for denne typen hobby. En lemping på regelverket
angående arter som er tillatt vil ifølge Norsk Hagedam
forening være det eneste deres medlemmer vil forstå.
Hvis Miljødirektoratet mener noe annet har de en stor
oppgave med å informere om nødvendigheten av enda
strengere regler.
NZB mener at det er vanskelig å ta stilling til
Miljødirektoratets begrunnelse for at gullfisk og koi
er oppført i vedlegg III pga. begrenset informasjon og
mangel på kilder. NZB antar at det siktes til ferskvanns
muslingen Anadonta woodiana (Lea, 1834), som har
blitt påvist i flere europeiske land, også i Sverige. NZB
mener at det ikke foreligger bevis for at gullfisk og koi
har bidratt til spredningen. NZB påpeker at svært mange
fiskearter øyensynlig kan være temporære bærere av
disse muslingenes larver, men verken gullfisk eller koi
utpeker seg som spesielt aktuelle. NZB finner ingen
referanser til at det skal være påvist Anadonta woodiana
larver på gullfisk i handelen, og det er da også svært
usannsynlig at denne blir holdt i de lukkede anleggene
som gullfisk oppdrettes i kommersielt. Dessuten sitter
larvene ifølge NZB kun 2-4 uker på fisken før de slipper
taket i gjellene, hvilket reduserer faren ytterligere for
at gullfisk importert for akvariehold skulle introdusere
muslingen til naturen. NZB foreslår at man fjernes
domestiserte gullfisk fra vedlegg III.
Norsk akvarieforbund mener at det er unaturlig og
unødvendig at gullfisk og koikarpe er oppført på denne
listen, da de er godkjent for utsetting i hagedam,
og at gullfisk også i stor grad holdes innendørs og
importeres i store mengder. Akvarieforbundet viser til
at den kinesiske paradisfisken (Macropodus ocellatus)
er oppført i vedlegg III. De stiller seg undrende til at
den kan overleve norsk vinter utendørs, og om det kan
være noen reell spredningsfare dersom den ble satt ut.
Norsk Zoohandleres Bransjeforening (NZB) viser
til at de tidligere har anbefalt at en del av artene som
er listet i vedlegget, blant annet de fleste fiskeartene,
ikke tillates for alminnelig innførsel. NZB finner
det riktig at mange plantearter som ikke oppfyller
det spesifikke temperaturkravet for unntaket for
ferskvannsakvarieorganismer (§ 7) havner i dette
vedlegget. På den annen side mener NZB at det finnes
noen arter som helt klart er plassert i vedlegget på feil
grunnlag og andre som man likevel bør vurdere å føre i
vedlegg II, for arter som kan innføres uten tillatelse.
Om koikarpe viser NZB også til notatet fra NINA,
hvor risikoen med domestiserte koikarper vurderes
som svært liten. NZB uttaler at de gjerne bidrar til å
finne en lettforståelig definisjon av hva som utgjør en
domestisert koikarpe. Samtidig gir NZB sin støtte til at
viltformen av karpe beholdes på vedlegg III (organismer
som krever innførselstillatelse).
Om gullfisk opplyser NZB at denne har vært brukt i
Norge siden slutten av 1700-tallet, både innendørs
og utendørs. I mange årtier har den vært en av de
økonomisk aller viktigste artene for norsk zoobransje.
NZB viser til notat fra NINA, og uttaler at de fleste
gullfisker som selges i Norge er sterkt domestiserte
slørhaleformer som i meget liten grad har potensiale for
å overleve utendørs. NZB beregner at det sannsynligvis
selges 70.000 til 100.000 eksemplarer av slørformer
av gullfisk i Norge pr. år, noe som ifølge NZB tilsvarer en
omsetningsverdi i størrelsesorden 5-6 millioner kroner.
I tillegg kommer gullfisk for hagedamsbruk. Utsetting
i naturen har ifølge NZB skjedd i svært lite omfang, og
uten påviselig skadevirkning. NZB mener at selv om
den er kategorisert som høy risiko i Fremmede arter
i Norge- med norsk svarteliste 2012, bør ikke tenkte
tilfeller av skade som dette telle med, når praktisk
erfaring gjennom de siste 250 år viser at det ikke
foreligger noe problem.
NZB gleder seg over at direktoratet har tatt til følge
deres tidligere anbefaling om ikke å tillate innførsel av
den delvis europeiske slekten Theodoxus (snegler av
familien Neritidae). De antar at det er en feilskriving
som gjør at oppføringen nå omfatter hele familien
Neritidae, som ellers består av tropiske arter. Minst fire
ferskvannsslekter i familien (Clithon, Neritina, Septaria
og Vittina) pluss flere saltvannsslekter er viktige i
akvariehandelen, og de kan ikke se noen grunn til å
frykte at disse skal kunne etablere seg i Norge.»
Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) viser til at
vederbuk (Leuciscus idus) dukker opp sammen med
eksotiske arter. Suter (Tinca tinca) får merknaden «alle
former, inkl. gullsuter», mens Cyprinus carpio har fått
trivialnavnet «Koikarpe; Common Carp» uten merknad.
Artsdatabanken sier at Cyprinus carpio forekommer
i fire hovedvarianter. NJFF uttaler at om disse små
eksemplene er representative på nøyaktighetsnivået
innen andre grupper, er det grunn til å spørre om
forslaget har et tilstrekkelig presisjonsnivå.
70
Fylkesmannen i Hedmark stiller spørsmål ved
artsutvalget i vedlegg III (organismer som krever
tillatelse ved innførsel). Fylkesmannen i Hedmark
peker på at det i vedlegg III står oppført arter som
ikke av Artsdatabanken regnes som fremmede arter
i landet, eksempelvis kalmusrot (Acorus calamus),
myrkongle (Calla palustris) og muslingblom (Pistia
stratiotes). Videre påpeker Fylkesmannen at skjoldblad
(Hydrocotyle vulgaris), som står oppført på Norsk
rødliste for arter 2010 i kategori nær truet (NT), står
oppført i vedlegg III. Fylkesmannen mener at arter med
rødlistestatus ikke bør plasseres sammen med arter
som kan utgjøre risiko for skade på biologisk mangfold.
Fylkesmannen uttaler videre at noen av artsnavnene
som brukes i forskriften ikke er i samsvar med
Artsdatabankens bruk av navn, noe som bør korrigeres.
Et eksempel på dette er vannsalat (Pistia stratiotes),
oppført i vedlegg III, som ifølge Artsdatabanken heter
muslingblom på norsk.
kjent. NZB skriver videre at det samme kan gjelde for
flere av planteartene som er oppført i vedlegg III.
Norsk Hagedamforening skriver at muslingblom
(Pistia stratiotes) og vannhyasint (Eichhornia crassipes)
knapt tåler en eneste frostnatt før de dør, og at selv en
god sommer er i kaldeste laget for disse plantene. Når
det gjelder arter i nøkkeroseslekten (Nymphaea spp.),
uttaler de at de vannliljesortene som tilbys i handelen
er sterile former som ikke frøformerer seg. Selv om
man ønsker å forby villformen av Nymphaea, må disse
sterile kryssningsformene kunne tillates. Det er sikkert
flere av plantene i dette vedlegget som havner i samme
kategori som de over.
Norsk akvarieforbund uttaler at en del av de plantene
som er oppført i vedlegg III har vært brukt i akvarier
i over 100 år, og lenge før renseanlegg etc. var
vanlige. De mener spredningsfaren var langt større
tidligere, og at eksempler på organismer som er spredt
til norsk natur kan stamme fra tidligere tider uten
kloakkrensing. Forbundet mener at få av de oppførte
gamle akvarieplantene er kjent spredd til norsk natur,
og at det bare er vasspest som har skapt virkelige
problemer. De uttaler at Vallisneria spiralis er påvist
i Norge, men er tvilende til om denne kan fortrenge
norske arter eller bidra til gjengroing av vann. Den har
vært akvarieplante i over 100 år her i landet. For 100
år siden var det vanlig med uoppvarmede akvarier og
lavere innetemperaturer. Den tidens akvarieplanter var
tilpasset lavere temperaturer, men siden det etter over
100 år ikke blitt noe virkelig spredningsproblem med
de fleste av dem, sier dette ifølge Norsk akvarieforbund
mye om risikoen for spredning av akvarieplanter. De
peker på at det neppe er aktuelt å innføre flyteplanter i
andematslekten (Lemna spp.). Andemat (Lemna minor)
er naturlig forekommende i Norge, men er ifølge Norsk
akvarieforbund en invaderende uønsket art i de fleste
akvarier.
Stiftelsen Det norske arboret uttaler at det i
vedlegg III er listet opp svært mange planter som er
interessante for botaniske hager og mange som er helt
nødvendige å kunne vise i en systematisk hage. Dette
gjelder en lang rekke vannlevende planter.
mener det ikke er hensiktsmessig at planten
krypfredløs står oppført i vedlegg III, uten at det er
foreslått reguleringer av bruken av planten i hager,
parker og lignende. SABIMA finner ingen grunn til at
arter med høy eller svært høy risiko som allerede finnes
i landet, og kan oppformeres, skal være unntatt kravet
om tillatelse.
(UiO) og NZB hevder at vannhyasint (Eichhornia
crassipes) og arter i nøkkeroseslekten (Nymphaea spp.)
kun kan leve ved temperaturer over 5 grader, og mener
at disse derfor burde være omfattet av det generelle
unntaket for akvariearter som ikke tåler temperaturer
under 5 °C. NZB trekker også frem muslingblom
(Pistia stratiotes) og hydridilla (Hydrilla verticillata)
i denne sammenhengen. NZB uttaler at hornblad
(Ceratophyllum demersum), arter i tusenbladslekten
(Myriophyllum spp.) og Vallisneria spiralis har blitt
innført til Norge i en årrekke, og er svært vanlige i
norske akvarier. De setter spørsmålstegn ved at man
skal legge hindringer på importen av disse, uten at
skadevirkninger ved den eksisterende innførselen er
Norsk akvarieforbund påpeker at muslingblom (Pistia
stratiotes) også er oppført i vedlegget, til tross for
at den i praksis ikke tåler regn, og garantert ikke
vinter. Forbundet setter spørsmålstegn ved om
noen av de oppførte planteartene vil kunne overleve
utendørs vinterstid. Videre peker de på at de oppførte
akvarieplantene er vanlige, populære og lette å formere
innendørs, og at et ev. forbud mot og vanskeliggjøring
av innførsel vil kunne føre til økt privat produksjon
og omsetning. De mener ingen vil avstå fra å ha
71
Når det gjelder de domestiserte former av gullfisk
og karpe har direktoratet, med bakgrunn i hørings
uttalelser og informasjon innhentet etter høringen
bl.a. fra NZB, valgt å gå bort fra krav om tillatelse ved
innførsel. Begrunnelsen er at det vil være vanskelig
å avsløre om det kan følge med skadelige parasitter
etc. basert på en søknad, og at det vil være mer
hensiktsmessig å føre tilsyn med hagedammer
eller kontrollere forsendelser med disse artene,
for å avdekke eventuelle medfølgende organismer.
Direktoratet anser på bakgrunn av den informasjonen
som NZB har kommet med at god informasjon i
samarbeid med bransje- og interesseorganisasjoner,
samt innførselskontroll, vil være tilstrekkelig for
å hindre at villformer av gullfisk og karpe tas inn
som følge av et unntak fra krav om tillatelse for de
domestiserte formene.
plantene i akvarier, da det ikke innebærer noen reell
spredningsfare. De peker på at selv om en rekke vanlige
vannplanter blir oppført i vedlegg III, og importen blir
stanset, vil de fortsatt komme til å være i bruk.
Generelt stiller de spørsmål ved hva direktoratet
ønsker å oppnå med å ha søknadsplikt for artene som
er oppført i vedlegg III, og hvilke kriterier som ligger
bak oppføringen av de forskjellige artene. De peker
på at en rekke nye planter som er blitt populære de
seinere årene ikke er oppført i vedlegget. De peker
på at forretninger i dag registrerer innførsler gjennom
Altinn. Forbundet ber om at søknader kan gjøres på
en enkel måte, slik at zoohandelen ikke blir belastet
med unødvendig papirarbeid. Norsk akvarieforbund
mener dessuten at i og med at akvarier og hagedam er
lukkede systemer, vil det pr. definisjon ikke være noen
spredningsfare til norsk natur, og at akvarieorganismer
og akvarieplanter derfor bør tas ut av vedlegg III.
Det er kun gjort mindre endringer i vedlegg III når
det gjelder virvelløse dyr. Oppføring av hele familien
Neritidae i vedlegg III skyldtes en feil. Det er kun
for slekta Theodoxus spp. at kravet om tillatelse for
innførsel skal gjelde. Endring er tatt inn i vedlegget.
NTNU Vitenskapsmuseet har vurdert at arter i slekten
Palaemonetes spp. har potensiale til å overleve i
norsk natur. Unntaket er arten Palaemon concinnus.
Denne arten er nå unntatt fra krav om tillatelse ved
innførsel. Ellers kan nevnes at for eksempel rekeslekta
Macrobrachium spp. ikke oppfattes som problematisk.
Norsk akvarieforbund peker også på at samtlige
arter kloreker (Palaemonetes spp.) er oppført. De
spør hva som er bakgrunnen for at alle arter er tatt
med, i og med at mange av disse artene er såpass
varmekrevende at en spredningsfare er utelukket.
og tilråding
Miljødirektoratet påpeker at vedlegg III inneholder
arter som krever tillatelse ved innførsel. Dersom
en søknad klargjør at innførselen ikke vil medføre
uheldige følger for biologisk mangfold, vil den bli
innvilget. Oppføring av arter i vedlegg III som vil kunne
medføre miljørisiko har vært en viktig forutsetning
for at direktoratet har valgt å foreslå å unnta
«varmekjære» akvarieorganismer som gruppe fra
kravet om innførselstillatelse, selv om det mangler
miljørisikovurderinger for alle akvarieorganismer som
omfattes av dette unntaket.
Flere av høringsinstansene har satt spørsmålstegn ved
kriteriene for utvelgelsen av plantene som står oppført
i vedlegg III. Oppføringen baserer seg på en vurdering
gjort delvis på grunnlag av en rapport utarbeidet av
NZB, men med en videre kvalitetssikring og anbefaling
gjennomført av botanikere ved NIVA og NTNU. Selv
om det nok finnes argumenter for at enkelte av
oppføringene i vedlegget kan virke unødvendig, velger
Miljødirektoratet å støtte seg til de anbefalingene
som har kommet fram gjennom dette arbeidet. Det
innebærer at de fleste taxa som ble forslått oppført i
vedlegget opprettholdes.
Flere høringsinstanser har kommentert utvalget av
fiskearter oppført i vedlegg III. NJFF stiller spørsmåls
tegn ved at tempererte arter som vederbuk og
suter står sammen med tropiske arter i vedlegg III.
Miljødirektoratet vil påpeke at vedlegg III ikke er
forbeholdt «varmekjære» arter, men inneholder arter
som det er grunn til å anta kan komme til å bli innført
som akvarieorganismer, og som potensielt kan medføre
miljørisiko.
Artene krypfredløs og skjoldblad tas imidlertid ut av
vedlegg III da disse i stor grad vokser i terrestriske
miljø, i tillegg til at de benyttes som vannplanter. Slik
forskriften er utformet, kan krypfredløs og skjoldblad
innføres til bruk som landlevende planter i private hager
uten restriksjoner.
72
Sorter av de artene som er oppført i vedlegg som har
egenskaper som medfører lav miljørisiko, for eksempel
sterile krysninger, vil kunne få en rask og forenklet
søknadsbehandling. Det vil i mange tilfeller være
hensiktsmessig at slike sorter, etter en miljørisiko
vurdering, unntas fra søknadsplikten ved innførsel.
§ 37. Oppheving av og endringer i andre forskrifter
(…)
(2) Fra tidspunktet for ikrafttreden av denne
forskriften gjøres følgende endringer i forskrift 11.
november 1993 nr. 1020 om utsetting av fisk og
andre ferskvannsorganismer (endringer i kursiv):
På denne bakgrunn tilrår Miljødirektoratet at vedlegg
III vedtas med de nevnte endringer for ferskvanns
organismer. Nytt forslag til vedlegg III er vedlagt denne
tilrådingen.
Ny tittel skal lyde:
Forskrift 11. november 1993 nr. 1020 om utsetting
av fisk og andre ferskvannsorganismer av stedegen
stamme for kultiveringsformål
utsetting i sjø og vassdrag
Ny § 1 skal lyde:
Virkeområde
Forskriften gjelder utsetting i vassdrag av anadrome
laksefisk, innlandsfisk og andre ferskvannsorganismer
av stedegen stamme, herunder levende rogn eller
unger, for kultiveringsformål. Stedegen stamme er fisk
eller andre ferskvannsorganismer som har sitt opphav
fra den opprinnelige, lokale bestanden.
Høringsutkastet § 11 første ledd bokstav b innholdt
et generelt krav om tillatelse ved utsetting i sjø og
vassdrag, med unntak av ved utsetting av stedegen
stamme. I andre ledd ble det presisert at utsetting i sjø
og vassdrag av stedegen stamme til kultiveringsformål
krever tillatelse etter lakseog innlandsfiskloven.
Ny § 2 skal lyde:
(…)
b) organismer, unntatt av stedegen stamme, i sjø
og vassdrag, og
(…)
(2) Utsetting i sjø og vassdrag av stedegen stamme til
kultiveringsformål krever tillatelse etter lakseog
innlandsfiskloven.
Tillatelse til utsetting i vassdrag for kultiveringsformål
Uten særskilt tillatelse er det forbudt å sette ut fisk
eller andre ferskvannsorganismer av stedegen stamme
for kultiveringsformål. Forbudet gjelder ikke utsetting
i kultiveringsanlegg med gyldig tillatelse etter forskrift
30. desember 1992 nr. 1232 om etablering og drift av
kultiveringsanlegg for fisk og kreps.
Fylkesmannen kan gi tillatelse til utsetting av anadrome
laksefisk i ferskvann, og av innlandsfisk og andre
ferskvannsorganismer som ikke blir forvaltet av
fylkeskommunen.
Det ble også foreslått endringer i tre forskrifter hjemlet
i lakseog innlandsfiskloven § 9 (utsetting av fisk) som
følge av at opphevelsen av denne lovbestemmelsen
trer i kraft når forskrift om fremmede organismer
trer i kraft, jf. høringsutkastet § 37. Endringene
gjelder bestemmelser som regulerer utsetting av
fremmede organismer. Endringen foreslått i forskrift
11. november 1993 nr. 1020 om utsetting av fisk
og andre ferskvannsorganismer medførte at denne
forskriften kun skulle regulere utsetting av fisk og
ferskvannsorganismer av stedegen stamme for
kultiveringsformål.
Fylkeskommunen kan gi tillatelse til utsetting av
innlandsfisk og andre ferskvannsorganismer som blir
forvaltet av fylkeskommunen.
§ 3 oppheves.
§ 4 oppheves.
§ 5 oppheves.
§ 6 blir til § 3.
§ 7 blir til § 4.
§ 8 blir til § 5.
73
Norges Jeger- og Fiskeforbund (NJFF) vurderer det
som greit at man skal søke om tillatelse for utsetting
etter § 11 første ledd bokstav b. NJFF viser til
utfordringer knyttet til vassdrag der den opprinnelige,
lokale bestanden ikke eksisterer fordi den er slått ut av
eksempelvis sur nedbør, sykdom, akutt forurensning
eller menneskeskapte vandringshindre. NJFF trekker
fram som eksempel at den opprinnelige, lokale
bestanden av ørret på Romeriksåsen er en blanding
av kultiverte stammer fra Reinsvoll og Bjørkelangen.
Et annet eksempel som trekkes fram av NJFF er
reetablering av edelkreps i vassdrag som har vært
ødelagt av forurensning eller krepsepest. NJFF tolker
det framlagte forslaget slik at det her åpnes for å
søke om utsetting av stedegnet stamme der stedegen
stamme ikke finnes. Med stedegnet stamme mener
NJFF en stamme som har sitt opphav fra nærliggende
bestander av samme art. For NJFF er dette et viktig
punkt som de anmoder om at blir ivaretatt.
forskriften gjøres følgende endringer i forskrift
30. desember 1992 nr. 1232 om etablering og drift
av kultiveringsanlegg for fisk og kreps (endringer i
kursiv):
§ 1 nytt fjerde ledd skal lyde:
Tiltak etter første ledd som kan medføre spredning av
organismer som ikke er av stedegen stamme, krever
tillatelse etter forskrift [xx.xx.201x] om fremmede
organismer.
forskriften gjøres følgende endringer i forskrift
15. november 2004 nr. 1468 om fysiske tiltak i
vassdrag (endringer i kursiv):
§ 1 nytt femte ledd skal lyde:
Med henvisning til retningslinjene for kultiverings
virksomhet, uttaler NJFF at regelverket ved fiske
utsetting i kultiveringssammenheng har vært praktisert
slik at det som hovedregel har vært et krav om bruk
av stedegen fisk ved utsetting av anadrome laksefisk,
mens det har vært et krav om bruk av stedegnet fisk
ved utsetting av innlandsfisk, med unntak av verdifulle
bestander, som eksempelvis storørretbestander
og bestander av finprikkørret. Med stedegnet fisk
forstås fisk som har sitt opphav fra den opprinnelige,
lokale bestanden eller fra nærliggende bestander av
samme art/regionale bestander. NJFF mener at for
bredden i innlandsfiskeutsettingene, vil stedegnet fisk
vil være mer enn godt nok, og i praksis det eneste
gjennomførbare. Den foreslåtte endringen vil ifølge
NJFF medføre at klekkeriene må holde en rekke lokale
bestander adskilt basert på stamfiske av «lokale»
bestander. Dette vil øke kostnadsnivået enormt,
ved at det i praksis vil pålegge store og reelt sett
unødvendige investeringer både i anlegg, behov for
DNA-testing, mer omfattende veterinærkontroller, økt
behov for arbeidsinnsats mm. NJFF forutsetter derfor
at gjeldende praktisering av utsettinger for innlandsfisk
vil kunne videreføres som i dag med en ny forskrift om
fremmede organismer.
Fysiske tiltak etter første ledd som kan medføre
spredning av organismer som ikke er av stedegen
stamme, krever tillatelse etter forskrift [xx.xx.201x] om
Fylkesmannen i Oppland forstår definisjonen av
«organisme av stedegen stamme» i høringsutkastet
§ 4 bokstav i) slik at det vesentligste av kultiverings
utsettingene ikke er utsetting av fisk av stedegen
stamme, og at det heller ikke vil være praktisk mulig
å legge om til stedegen stamme. De peker på at
de aller fleste utsettinger da vil komme inn under
forskrift om fremmede arter, og myndigheten for de
aller fleste kultiveringsutsettinger i innlandet vil da bli
overført fra fylkeskommunen til Miljødirektoratet. I
Oppland vil dette dreie seg om rundt 1000 lokaliteter.
Fylkesmannen påpeker at også kompensasjons
utsettinger pålagt av Fylkesmannen i regulerte
vassdrag vil kreve tillatelse fra Miljødirektoratet etter
forskrift om fremmede organismer. Fylkesmannen
i Oppland mener dette er hensiktsmessig og for
komplisert for utøverne, og foreslår at regelverket om
utsetting av innlandsfisk samles i én forskrift (forskrift
om utsetting av ferskvannsfisk), og at myndigheten
for all utsetting av fiskearter som har forekommet i
utsettingslokaliteten før, samles hos én myndighet.
Norges skogeierforbund uttaler at utsetting av fisk
som ledd i fiskekultur vil kreve tillatelse etter både
naturmangfoldloven og lakseog innlandsfiskloven.
74
biovitenskapelige universitet (IPV, NMBU) uttaler
at bruk av planter i vannanlegg (både hagedam og
anlegg som defineres som vassdrag) er en type
anlegg og plantebruk som er aktualisert i forbindelse
med klimaendringene og økt behov for overvanns
håndtering i urbane områder. IPV ved NMBU uttaler
at det er knyttet stor usikkerhet til hvor strengt
Miljødirektoratet vil tolke begrepet «stedegen».
Dermed er ifølge IPV ved NMBU også usikkert i hvilken
grad det materialet som i dag produseres av arter som
finnes ville i Norge vil kunne aksepteres for utsetting i
vannanlegg som kan defineres som vassdrag, og det er
uklart hva slags materiale (hvor mange populasjoner
og geografisk fordeling) en skal satse på ved framtidig
produksjon. IPV ved NMBU mener at det i denne
sammenhengen også er uklart hva som regnes som
ikke landlevende planter. For hagedammer oppfatter
IPV ved NMBU det slik at hageeiere må søke om
tillatelse hvis de eksempelvis ønsker å plante en kultivar
(sort) av hvit nøkkerose i sin dam, som ikke står i
forbindelse med noe vassdrag. Dette virker ifølge IPV
ved NMBU urimelig, og det er vanskelig å se nytten av
denne tilstrammingen.
nødvendig med tillatelse etter forskrift om fremmede
organismer, jf. høringsutkastet § 11 første ledd
bokstav b og § 37 andre ledd. Miljødirektoratet mener
at nåværende praksis, der det åpnes for å gi tillatelse
til utsetting for kultiveringsformål av innlandsfisk
fra samme kultiveringssone, selv om den ikke kan
regnes som stedegen stamme der den settes ut, kan
videreføres uten at det medfører uheldige følger for
det biologiske mangfold. Direktoratet mener dessuten
at det er hensiktsmessig at vedtak om dette fattes på
regionalt nivå. Det foreslås derfor justeringer i forskrift
om utsetting av fisk og andre ferskvannsorganismer,
slik at utsetting for kultiveringsformål av innlandsfisk
fra samme kultiveringssone fortsatt skal reguleres
under denne forskriften. Det foreslås også tilføyelser
i forskrift om etablering og drift av kultiveringsanlegg
for fisk og kreps og forskrift om fysiske tiltak i
vassdrag, om at det ikke kreves tillatelse etter
forskrift om fremmede organismer dersom tiltaket
kan medføre spredning av innlandsfisk innen samme
kultiveringssone.
I og med at virkeområdet for forskrift om utsetting av
fisk og andre ferskvannsorganismer blir videre enn det
som ble foreslått i høringsutkastet, foreslås det også
å utelate begrepet «stedegen stamme» i forskrift om
fremmede organismer § 11 andre ledd. I forskriften §
12 første ledd, foreslås det dessuten at det blir føyd
til en ny bokstav h, som presiserer at det er unntak
fra kravet om utsettingstillatelse når det er gitt
tillatelse etter lakseog innlandsfiskloven §§ 7 og 10
(utbygging av fysiske tiltak og kultiveringstiltak).
Norsk hagedamforening stiller seg uforstående til at
vannplanter skal være underlagt et strengere regelverk
enn landplanter. De peker på at det er mye enklere å
hindre spredning fra en hagedam enn en hage, særlig
når hagedam blir definert slik at den skal være fysisk
adskilt fra annet vassdrag. Norsk hagedamforening
påpeker videre at de fleste planter som de bruker i
hagedammer lever både på land og i vann. WWFNorge peker på at uttrykket «landlevende planter»
er uklart og viser til takrør (Phragmites australis) som
eksempel på art hvor det kan være vanskelig å avgjøre
om arten er å betrakte som landlevende eller ei. IPV
ved NMBU og spør hvor grensen mellom vanlig planting
og utsetting i sjø og vassdrag går.
Miljødirektoratet ser at skillet mellom vannplanter og
landlevende planter i visse tilfeller kan være vanskelig
å trekke, og at det kan oppstå tvil om hvordan slike
planter reguleres i forskriften. Departementet uttaler
følgende i Ot.prp.nr 52 (2008-2009):
«Departementet er kjent med at det ikke eksisterer
et entydig skille mellom landlevende og vannlevende
planter. Enkelte plantearter kan leve både på land og i
ferskvann, f.eks. mange sumpplanter. Departementet
viser til at innførsel av vannlevende planter i dag
krever tillatelse etter lakseog innlandsfiskloven,
og at lovforslaget derfor innebærer en videreføring
av gjeldende rett. Departementet støtter dette og
mener grensetilfeller best løses gjennom etablering av
retningslinjer eller forskrift hjemlet i § 29 fjerde ledd.»
og tilråding
Fylkesmannen i Oppland og NJFF har pekt på at det i
enkelte tilfeller kan være behov for å sette ut fisk eller
andre arter av ferskvannsorganismer i vassdrag der
den stedegne stammen ikke lenger eksisterer. Med
forslaget til forskrift som ble sendt på høring, herunder
endringene i forskrift om utsetting av fisk og andre
ferskvannsorganismer, ville det ved kultiveringstiltak
der det ikke kan benyttes stedegen stamme, være
75
§ 37. Oppheving av og endringer i andre forskrifter
(…)
forskriften, gjøres følgende endringer i forskrift 11.
november 1993 nr. 1020 om utsetting av fisk og
andre ferskvannsorganismer (endringer i kursiv):
Direktoratets vurdering er at, med mindre annet
framgår av forskriften med vedlegg, skal planter som
kan benyttes både på land og i vann, ved innførsel
betraktes som landlevende planter med mindre det er
sannsynlig at plantene skal benyttes som vannplanter
for eksempel i akvarier eller hagedam. Ved utsetting
av slike planter vil stedet plantene settes ut være
avgjørende for om de reguleres som vannplanter eller
som landlevende planter. Direktoratet vil gi nærmere
retningslinjer om reguleringen av planter som benyttes
både som landlevende planter og vannplanter i
veiledende materiale til forskriften, og vil, basert på
erfaringer med hvordan regelverket blir praktisert,
på et senere tidspunkt vurdere om det er behov for
endringer i forskriften med vedlegg.
Ny tittel skal lyde:
Forskrift 11. november 1993 nr. 1020 om
utsetting av fisk og andre ferskvannsorganismer for
kultiveringsformål
Ny § 1 skal lyde:
Virkeområde
Miljødirektoratet har valgt å ta ut to plantearter,
krypfredløs (Lysimachia nummularia) og skjoldblad
(Hydrocotyle vulgaris) fra vedlegg III (organismer
som krever innførselstillatelse), fordi det er usikkerhet
knyttet til om de bør vurderes som vannplanter eller
landlevende planter, som er unntatt fra kravet om
innførselstillatelse, jf. § 7 første ledd bokstav b.
Forskriften gjelder utsetting i vassdrag av anadrome
laksefisk, innlandsfisk og andre ferskvannsorganismer,
herunder levende rogn eller unger, for
kultiveringsformål.
Ny § 2 skal lyde:
første ledd bokstav c, § 11 andre ledd, § 12 første
ledd bokstav h og § 37 andre til fjerde ledd, vedtas
som følger (endringer i kursiv):
Tillatelse til utsetting i vassdrag for kultiveringsformål
Uten særskilt tillatelse er det forbudt å sette ut fisk eller
andre ferskvannsorganismer for kultiveringsformål.
Forbudet gjelder ikke utsetting i kultiveringsanlegg med
gyldig tillatelse etter forskrift 30. desember 1992 nr.
1232 om etablering og drift av kultiveringsanlegg for
fisk og kreps.
(…)
og vassdrag, og
(…)
(2) Utsetting i sjø og vassdrag til kultiveringsformål
krever tillatelse etter lakseog innlandsfiskloven.
Det kan gis tillatelse til utsetting av stedegen stamme
for kultiveringsformål. Som stedegen stamme regnes
fisk eller andre ferskvannsorganismer som har sitt
opphav fra den opprinnelige, lokale bestanden. Det kan
også gis tillatelse til utsetting av innlandsfisk fra samme
kultiveringssone.
Fylkesmannen kan gi tillatelse til utsetting av anadrome
laksefisk i ferskvann, og av innlandsfisk og andre
ferskvannsorganismer som ikke blir forvaltet av
fylkeskommunen.
(…)
h) organismer som det er gitt tillatelse
til utsetting av i medhold av lakseog
innlandsfiskloven §§ 7 og 10.
(…)
Fylkeskommunen kan gi tillatelse til utsetting av
innlandsfisk og andre ferskvannsorganismer som blir
forvaltet av fylkeskommunen.
§ 3 oppheves.
§ 4 oppheves.
76
§ 5 oppheves.
§ 6 blir til § 3.
§ 7 blir til § 4.
§ 8 blir til § 5.
Fylkesmannen i Telemark påpeker at for mange
hagedammer mangler det utfyllende kunnskap
om forekomst av truede amfibiearter. Videre kan
hagedammer ifølge Fylkesmannen også være levested
for en rekke andre truede arter (særlig virvelløse dyr),
som også kan bli negativt påvirket av utsetting av
prydfisk, men som trolig er undersøkt og kjent i enda
mindre grad enn når det gjelder forekomst av amfibier.
Etter Fylkesmannens vurdering, bør utsetting av
prydfisk reguleres sterkere enn forslaget legger opp til
(krav om melding etter § 13). Fylkesmannen foreslår
at disse artene fjernes fra vedlegg V, slik at det blir krav
om tillatelse for utsetting etter forskriftens § 11 også
vil gjelde for disse.
forskriften, gjøres følgende endringer i forskrift
30. desember 1992 nr. 1232 om etablering
og drift av kultiveringsanlegg for fisk og kreps
(endringer i kursiv):
§ 1 nytt fjerde ledd skal lyde:
Tiltak etter første ledd som kan medføre spredning av
organismer som ikke er av stedegen stamme, krever
tillatelse etter forskrift [xx.xx.201x] om fremmede
organismer. Tillatelse etter forskrift om fremmede
organismer kreves likevel ikke hvis tiltaket kun kan
medføre spredning av innlandsfisk innen samme
kultiveringssone.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus viser til vedlegg
V, hvor det som vilkår for at gullfisk og koikarpe
skal kunne settes ut i hagedam uten tillatelse står
«gjelder ikke i hagedam med forekomster av truede
amfibiearter». Fylkesmannen forstår dette som et
forbud mot å sette ut karpe i hagedam med truede
amfibiearter. Fylkesmannen uttaler at dette er svært
positivt, da fiskeutsetting er en av de største truslene
mot amfibiearter. Fylkesmannen mener at dette vilkåret
må synliggjøres i selve lovteksten og ikke gjemmes
bort i vedlegget.
forskriften, gjøres følgende endringer i forskrift
15. november 2004 nr. 1468 om fysiske tiltak i
vassdrag (endringer i kursiv):
§ 1 nytt femte ledd skal lyde:
Oslo kommune har de senere årene oppdaget
tilfeller av ulovlig utsetting av koikarpe i andre
vannforekomster enn hagedammer. Kommunen mener
at det vil innebære en forhøyet risiko for at koikarpe
og gullfisk settes ut ulovlig i andre vannforekomster,
hvis disse unntas fra krav om tillatelse ved utsetting
i hagedammer. Det bør være krav om tillatelse
ved utsetting av alle fremmede fiskearter, også i
hagedammer, mener kommunen. Oslo kommune
foreslår følgende ordlyd i § 11 første ledd bokstav b:
«organismer, unntatt stedegen stamme, i sjø, vassdrag
og hagedammer». En streng regulering av utsetting
av disse artene vil etter kommunens vurdering gi økt
kontroll med omsetningen til bruk i hagedammer, gjøre
tilgangen vanskeligere, og dermed redusere risikoen for
ulovlig utsetting.
Fysiske tiltak etter første ledd som kan medføre
spredning av organismer som ikke er av stedegen
stamme, krever tillatelse etter forskrift [xx.xx.201x]
om fremmede organismer. Tillatelse etter forskrift om
fremmede organismer kreves likevel ikke hvis tiltaket
kun kan medføre spredning av innlandsfisk innen
samme kultiveringssone.
(…)
tillatelse ved utsetting i
hagedam
Norsk Zoohandleres Bransjeforening (NZB) mener
at det virker uforståelig hvorfor gullfisk og koikarpe
er utpekt som de to eneste artene som er lovlige å
sette ut iht. vedlegg V, selv om utsettingen gjøres i en
rømningssikker lukket hagedam iht. definisjonen i § 4
I høringsutkastet var det foreslått at gullfisk og
koikarpe, gjennom oppføring i vedlegg V, jf. § 12 første
ledd bokstav a, skulle være unntatt fra kravet om
utsettingstillatelse i § 11 første ledd bokstav b.
77
bokstav d). Gullfisk har ifølge NZB vært holdt i Norge
siden 1700-tallet, og koikarper har vært vanlig i norsk
handel og hold i alle fall i de siste 40 årene. NZB mener
at de få funn av disse artene i forvillet tilstand i Norge
neppe skyldes rømning fra lukkede hagedammer, men
derimot bevisst utsetting.
hold av disse artene medfører miljørisiko. Basert på
en helhetsvurdering anser derfor direktoratet at det
alternativet som innebærer lavest miljørisiko er å
tillate fortsatt bruk av domestisert koikarpe og gullfisk
i hagedammer, kombinert med et samarbeid med
bransjen om tiltak for å hindre spredning. Dersom
spredning av disse artene påvises i framtiden, kan
det bli aktuelt å foreslå restriksjoner på innførsel og
utsetting av koikarpe og gullfisk.
Norsk hagedamforening synes det virker litt tilfeldig
og ikke helt gjennomarbeidet hvilke arter som skal
være lov i en hagedam og ikke. De ønsker at følgende
arter skal være tillatt i hagedammer: Alle tropiske arter
som er tillatt i akvarier, gullfisk (Carassius auratus),
koi (Cyprinus carpio), sterlett (Acipenser ruthenus),
diamantstør (Acipenser gueldenstaedtii); gullfarget
suter (Tinca tinca), gresskarpe (Ctenopharyngodon
idella) og gullvederbuk (Leuciscus idus). Hagedam
forening uttaler at det ikke er i foreningens interesse at
arter som kan utgjøre en reell trussel mot våre lokale
fiskeslag innføres og utsettes i hagedammer, men at
ingen av disse artene utgjør noen reell trussel mot våre
arter, selv om noen av dem har en teoretisk mulighet
for å klare seg i noen få vann på Sørlandet.
Når det gjelder andre arter som høringsinstansene
ønsker at skal være godkjent for bruk i hagedam,
foreslår direktoratet å videreføre dagens regulering
som innebærer krav om tillatelse.
8.7 Krav om melding ved
utsetting i hagedam og
overgangsbestemmelser
og tilråding
Høringsutkastet § 13 inneholdt en bestemmelse
om krav til melding ved utsetting av gullfisk og
koikarpe i hagedam. Dette skulle erstatte et krav om
utsettingstillatelse, som er forskriftens hovedregel.
Melding skulle gis i samsvar med krav fastsatt i
høringsutkastet § 16. I høringsutkastet § 34 var det
foreslått at kravet til melding først skulle tre i kraft ett
år etter forskriftens ikrafttreden. Høringsutkastet §
35 første ledd inneholdt en overgangsbestemmelse
som påla den som hadde satt ut gullfisk og koikarpe
i hagedam før forskriften trådte i kraft, å melde
holdet innen to år etter forskriftens ikrafttreden.
Høringsutkastet § 35 andre ledd inneholdt en
bestemmelse som tillot hold i hagedam av øvrige
fremmede organismer i en overgangsperiode på fem
år, dersom disse var satt ut før forskriften trådte i
kraft, og holdet ikke kunne påregnes å medføre risiko
for uheldige følger for det biologiske mangfold i
overgangsperioden.
Bakgrunnen for at direktoratet har åpnet opp for
hold av koikarpe og gullfisk i hagedam er anbefalinger
fra zoobransjen og i NINAs rapport av 13/5-11
Risikovurdering for koi-karpe og gullfisk i hagedammer
i Norge. Vi har liten kunnskap om gullfisk og koikarpe
har spredt seg fra hagedammer til norske vassdrag.
Hagedammene er ikke et lukket system, så sjansene
for at fisker i hagedammer kommer seg ut i norske
vassdrag er tilstede, enten ved for eksempel flom
eller ved at fisken blir flyttet fra hagedammen og ut
i naturen. I NINAs kvalitetssikring og risikovurdering
kommer det ikke noe entydig svar på om det er
forsvarlig å ha gullfisk og koi-karpe i hagedam, men
hvis det skal tillates, anbefales domestiserte former av
disse to artene.
Med bakgrunn i dette ser Miljødirektoratet at
et effektivt forbud mot koikarpe og gullfisk i
hagedam hadde vært det beste for å forhindre
en ev. spredning til norske vassdrag. På den andre
siden anser direktoratet at det vil bli vanskelig å
håndheve et slikt forbud mot de mest benyttede
fiskeartene i norske hagedammer, og at et forbud
vil vanskeliggjøre et konstruktivt samarbeid med
bransje- og interesseorganisasjoner for å hindre at
§ 13. Krav om melding ved utsetting i hagedam
Den som setter ut vannlevende fremmede organismer
i hagedam, som etter § 12 første ledd bokstav a er
unntatt fra kravet om tillatelse, jf. vedlegg V, skal gi
melding til Miljødirektoratet i samsvar med § 16.
78
(…)
(2) Krav om melding etter §§ 8 og 13 trer i kraft ett år
etter forskriftens ikrafttreden.
havne i vedlegg V. De mener at kravet i § 16 tredje
ledd vil gjøre vedlikehold av hagedammer tyngre og
vanskeligere, siden det etter tre år kreves ny melding
når en plante går ut og må erstattes. Arboret mener at
det er et åpent spørsmål om noen har de ressurser som
vil kreves for å følge opp med merking og kartfesting
av individer. Stiftelsen uttaler videre at § 35 første ledd
vil kunne gjelde for Mørkevatnet i Arboretet, der det
på 1970-tallet ble satt ut en rødblomstret nøkkerose
(Nymphaea alba 'Escarboucle') og bredt dunkjevle
(Typha latifolia). De peker på at opprettholdelse
av beplantningene kan bli beheftet med så strenge
krav og påfølgende byråkratiske forordninger, at
de blir vanskelige å holde artene etter forskriftens
ikrafttreden.
§ 35. Overgangsbestemmelser for hold av
fremmede organismer i hagedam
(1) Den som er ansvarlig for hold av vannlevende
fremmede organismer i hagedam som ble satt ut
før denne forskriften trådte i kraft, og som etter
§ 12 første ledd bokstav a er unntatt fra kravet
om tillatelse, skal gi melding til Miljødirektoratet
i samsvar med § 16 innen to år etter forskriftens
ikrafttreden.
(2) Hold i hagedam av vannlevende fremmede
organismer som ikke er omfattet av unntaket fra
kravet om tillatelse i § 12 første ledd bokstav a, og
som ble satt ut i hagedammen før denne forskriften
trådte i kraft, er tillatt i en overgangsperiode
på fem år fra forskriftens ikrafttreden, såframt
utsettingen ble gjennomført i henhold til de regler
som gjaldt på utsettingstidspunktet, og holdet ikke
kan påregnes å medføre risiko for uheldige følger
for det biologiske mangfold i overgangsperioden.
Norsk akvarieforbund bemerker at krav om melding
er forslag som stadig vekk blir lagt frem i tilsvarende
høringer, og hver gang blir lagt bort. Forbundet mener
at registreringsplikt i praksis ikke vil gi oversikt over
noe som helst, fordi svært få vil ta seg bryet med å
registrere sine fisk. Forbundet mener at det er svært
mange som har hagedammer i Norge, men at nesten
ingen setter seg inn i forskrifter og regler, bortsett
fra brønnlov, inngjerdingsplikt etc. Å avdekke alle
uregistrerte damfisk vil kreve store ressurser og vil
ifølge forbundet i praksis ikke bli gjort. Forbundet
påpeker at en registrering ikke endrer spredningsrisiko i
seg selv, og at forslaget virker lite gjennomtenkt.
Mattilsynet mener at det framstår som svært
vanskelig å kommunisere den ettertidige meldeplikten
for gullfisk og koikarpe til alle Norges hagedameiere.
Mattilsynet spør hva man vil oppnå med meldeplikten
og plikten til å oppbevare meldingen, og uttaler at
byrden fremstår som uforholdsmessig.
Norges Zoohandleres Bransjeforening (NZB) uttaler
at de få funn som er gjort av gullfisk og koikarpe i
forvillet tilstand i Norge, neppe skyldes rømning fra
lukkede hagedammer, men derimot bevisst utsetting.
NZB innser at bevisst utsetting av fremmede arter
er et problem, men kan ikke se at meldeplikt for
hagedamhold av gullfisk og koikarpe vil ha noen som
helst innvirkning på dette.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus foreslår å enten ta
meldeplikten inn i § 12 og stryke § 13, eller å overføre
bokstav § 12 a til § 13.
Stiftelsen Det norske arboret mener at brønnloven
stiller strenge krav til anlegg av dammer med åpent
vann. Stiftelsen hevder at de omstendelige rutiner
og krav om melding og rapportering med eventuelle
påfølgende inspeksjoner, som det legges opp til i denne
bestemmelsen, temmelig sikkert vil bidra ytterligere
til å få slutt på damanlegg i norske hager og parker.
Stiftelsen anser det som uvisst hvordan arboreter og
botaniske hager skal kunne fortsette å vise viktige
planteslag i undervisningen knyttet til vann.
NZB peker på at overgangsperioden på fem år i § 35
andre ledd kun gjelder der «holdet ikke kan påregnes
å medføre risiko for uheldige følger for det biologiske
mangfold i overgangsperioden». De spør om man
ikke skal kunne forutsette at dersom et spesifikt hold
av en art er uproblematisk i en femårsperiode, så er
det også liten fare for at det vil ha «uheldige følger
for naturmangfoldet» (jf. forskriftens formål, § 1) på
lengre sikt. En naturlig konsekvens burde da være at
man, etter søknad, også kunne gi forlenget tillatelse
utover de fem årene.
Stiftelsen uttaler mht. § 16 at kravene om melding vil
gjelde vannplanter som holdes i hagedam eller måtte
79
NZB peker på at hagedammer, med en utforming
som skissert i definisjonen i § 4 bokstav d, vil være
langt mer rømningssikker/spredningssikker for fisk
enn hva hagen den befinner seg i vil være for de fleste
landplanter.
om meldeplikt for vannlevende fremmede organismer
som ble satt ut før forskriften trådte i kraft, var
begrunnelsen at det var viktig med en oversikt over
hvor arter som krever tillatelse ved utsetting var satt
ut før forskriften trådte i kraft for å kunne føre tilsyn
med hagedammer. Basert på høringsinnspillene, og en
nærmere vurdering av utfordringene med å håndheve
en slik meldeplikt, og av den arbeidsinnsatsen et
slik meldesystem vil medføre for hagedameiere og
myndighetene som skal etablere og følge opp et
register over hagedammer, har direktoratet konkludert
med at kravene om melding ved utsetting i hagedam
bør utgå.
NZB uttaler at en treårsregel for melding om utsetting
i hagedammer i § 16 tredje ledd synes uforståelig,
ettersom hensikten med en slik melding primært
må være å få oversikt over hvor man holder fisk i
hagedammer, og ikke hvor ofte ny fisk settes ut i
dammen.
Norsk Hagedamforening uttaler at de i
utgangspunktet ikke er negativ til myndighetenes
ønske om å registrere hagedammer i Norge, men at de
stiller seg litt undrende til nytten i forhold til innsatsen.
Foreningen bemerker at det er hevdet at hagedammer
kan utgjøre en trussel for amfibier fordi gullfisk og
koikarpe kan spise salamanderlarver og rumpetroll fra
frosk. Hagedamforeningen uttaler at det selvfølgelig
ikke kan utelukkes at fisk spiser en og annen larve fra
amfibier, men det at det lages dammer gjør det mulig
for amfibier å formere seg der hvor gårdsdammer er
fylt igjen og våtmarker er drenert slik at amfibienes
naturlige tilholdssted blir borte. Foreningen tror ikke
det vil være noen forståelse for et krav om registrering,
og uttaler at de tror dette blir et veldig dyrt og
arbeidskrevende registere.
På denne bakgrunn tilrår direktoratet at meldeplikten
for utsetting i hagedam i høringsutkastet § 13 og
overgangsbestemmelsen i § 35 første ledd utgår. Som
følge av forslaget om å utelate meldeplikten, vil også
henvisningen til § 13 i § 34 andre ledd utgå. Forskriften
§ 35 vil etter dette lyde som følger:
§ 35. Overgangsbestemmelse for hold av
fremmede organismer i hagedam
Hold i hagedam av vannlevende fremmede organismer
som ikke er omfattet av unntaket fra kravet om
tillatelse i § 12 første ledd bokstav a, og som ble
satt ut i hagedammen før denne forskriften trådte i
kraft, er tillatt i en overgangsperiode på fem år fra
forskriftens ikrafttreden, såframt utsettingen ble
gjennomført i henhold til de regler som gjaldt på
utsettingstidspunktet, og holdet ikke kan påregnes å
medføre risiko for uheldige følger for det biologiske
mangfold i overgangsperioden.
biovitenskapelige universitet (IPV, NMBU) oppfatter
at § 35 også gjelder vannlevende planter, og mener at
et generelt krav om enten å fjerne alt ikke stedegent
plantemateriale eller å søke om tillatelse til å beholde
det innen fem år, synes urimelig. De peker på at det
ikke står noe i paragrafen om at det er mulig å søke, og
mener at det er vanskelig å forstå hvorfor forskriften
har tilbakevirkende kraft her, men ikke for dammer som
står i forbindelse med vassdrag.
9 Innførsel og
utsetting av marine
organismer
og tilråding
av marine organismer
Hensikten med den foreslåtte meldeplikten ved
utsetting av koikarpe og gullfisk, var at myndigheten
skulle ha en oversikt over hvor gullfisk og koikarpe ble
satt ut med tanke på å kunne vurdere om unntaket fra
krav om tillatelse ved utsetting medfører spredning
og etablering av disse to artene i vassdrag i nærheten
av de aktuelle hagedamene. Når det gjelder forslaget
I høringsutkastet var det foreslått å forby innførsel
av amerikahummer gjennom oppføring i vedlegg I
(organismer som det er forbudt å innføre), jf. § 5.
80
ved innførsel av marine
organismer
Fylkesmannen i Aust-Agder peker på at cruisefartøy
kan ha med seg levende amerikansk hummer som skal
serveres om bord, og opplyser at de har blitt informert
om tilfeller der levende amerikansk hummer skal ha
blitt dumpet fra fartøyene fordi den ble ansett som
uegnet for servering. I hvor stor utstrekning dette
foregår, har Fylkesmannen ikke kjennskap til.
I høringsutkastet § 6 var det foreslått et generelt krav
om tillatelse ved innførsel av marine organismer.
mener at arter som krever rømningssikkerhet
burde være forbudt å innføre, slik som amerikansk
hummer. De peker på at stillehavsøsters har kommet
til Europa gjennom rømming fra oppdrettsanlegg.
Importen av denne arten har også ført med seg
flere andre uønskede arter, blant annet tøffelsnegl
og japansk drivtang. Det synes hensiktsmessig at
denne høyrisikoarten, som også er vektor for andre
høyrisikoarter blir forbudt å importere, omsette og
sette ut.
Fiskeridirektoratet peker på at havressursloven ikke
regulerer innførsel av arter som kan overleve i det
marine miljøet, og at bestemmelser som regulerer
innførsel av organismer dermed er nødvendig.
Mattilsynet setter spørsmålstegn ved nødvendigheten
og hensiktsmessigheten av et krav om tillatelse til
innførsel av akvatiske organismer som skal benyttes
i oppdrettsvirksomhet. Mattilsynet spør i hvilke
situasjoner og på hvilket grunnlag det vil være aktuelt
å nekte innførsel av akvatiske organismer som er tillatt
utsatt etter akvakulturregelverket.
og tilråding
Miljødirektoratet registrerer at det ikke har kommet
noen innvendinger mot forslaget om å forby innførsel
av amerikahummer. Forslaget opprettholdes som
foreslått.
og tilråding
Innførsel av marine organismer utløser per i dag
ikke krav om tillatelse, verken etter havressursloven
eller annet regelverk. Et slik krav er nedfelt i
naturmangfoldloven kapittel IV og blir gjennomført
i forskrift om fremmede organismer. I likhet med
Fiskeridirektoratet, mener Miljødirektoratet at
et slikt krav er nødvendig, ikke minst i lys av
formålet med naturmangfoldloven kapittel IV,
som er å få på plass et heldekkende regelverk som
regulerer alle introduksjoner. På denne bakgrunn
opprettholder Miljødirektoratet forslaget om et
generelt krav om tillatelse ved innførsel av marine
organismer. Som det ble pekt på i høringsnotatet, vil
Miljødirektoratet og Fiskeridirektoratet samarbeide
om saksbehandlingsrutiner knyttet til søknader om
innførsel etter naturmangfoldloven og utsetting etter
akvakulturloven.
Som det ble redegjort for i høringsnotatet, taler
kunnskapen om spredningsveier for stillehavsøsters for
at denne arten ikke føres opp i vedlegg I (organismer
som det er forbudt å innføre), til tross for at den
er vurdert til å utgjøre svært høy økologisk risiko i
I Fremmede arter i Norge- med norsk svarteliste 2012
framgår det bl.a. at videre spredning i Norge trolig vil
skje gjennom larvedrift med havstrømmer. Forslaget
om at stillehavsøsters kan innføres til innesluttet
bruk uten tillatelse etter forskriften, er begrunnet
i at risikoen ved innførsel til det aktuelle formålet
anses som lav. På denne bakgrunn opprettholder
Miljødirektoratet forslaget om å ikke føre opp
stillehavsøsters i vedlegg I.
81
marine organismer
§ 8 – dette behandles i kapittel 13). Etterleves dette
kravet, anser Miljødirektoratet at hensynet til det
biologiske mangfold er ivaretatt på en god måte.
For ordens skyld vil Miljødirektoratet understreke at
unntaket kun omfatter organismer som utelukkende
skal holdes i beholdere på land. Dette betyr at unntaket
ikke omfatter for eksempel innførsel av marine
organismer i bulk til senere utsetting. Unntaket er
dessuten kun ment å gjelde for hold i lukkede beholdere
på land, dvs. beholdere uten avløp og som renses slik at
ikke sykdomsagens eller kjønnsprodukter slippes ut. For
å synliggjøre dette, foreslår Miljødirektoratet å føye til
adjektivet «lukkede» foran «beholdere».
I høringsutkastet § 7 første ledd bokstav d, var det
foreslått et unntak fra kravet om tillatelse ved innførsel
av marine planter, virvelløse dyr og fisk, til «innesluttet
bruk»:
(…)
d) marine planter, virvelløse dyr og fisk, som
utelukkende skal holdes i beholdere på land,
herunder akvarier, som er innrettet slik at
organismer ikke kan slippe ut.
(…)
På denne bakgrunn tilrår Miljødirektoratet at forskriften
§ 7 første ledd bokstav d vedtas som følger
(endring i kursiv):
(…)
d) marine planter, virvelløse dyr og fisk, som
utelukkende skal holdes i lukkede beholdere på
land, herunder akvarier, som er innrettet slik at
organismer ikke kan slippe ut,
(…)
Innførsel av slike organismer skulle imidlertid meldes, jf.
høringsutkastet § 8. Krav om melding skulle tre i kraft
ett år etter forskriftens ikrafttreden, jf. høringsutkastet
§ 34. For høringsinnspill og vurderinger knyttet til
meldeplikten, vises det til kapittel 13.
utsetting i sjø
Fylkesmannen i Vest-Agder uttaler at det er
svært uheldig at unntaket gjelder store udefinerte
organismegrupper som akvarieorganismer. De mener
at ingen fisk bør være unntatt fra kravet om tillatelse.
Norges Zoohandleres Bransjeforening (NZB) er
svært fornøyd med unntakene for marine organismer
til bruk i beholdere på land.
Høringsutkastet § 11 første ledd bokstav b inneholdt
et generelt krav om tillatelse ved utsetting av
organismer, unntatt av stedegen stamme, i sjø og
vassdrag:
og tilråding
(…)
og vassdrag, og
(…)
Forslaget til forskrift åpner for at marine planter,
virvelløse dyr og fisk som utelukkende skal holdes
i beholdere på land, kan innføres uten tillatelse. Slik
innførsel forutsetter imidlertid at aktører som driver
med slik hold påser at vann fra disse innretningene ikke
tømmes i sjø eller vassdrag eller i avløp uten rensing, jf.
forskriften § 22. Det vises i denne sammenheng til at
forutsetningen for unntaket fra krav om tillatelse er at
organismene «ikke kan slippe ut». (I tillegg er det krav
om melding ved første gangs innførsel, jf. forskriften
82
Fiskeridirektoratet peker på at det vil oppstå
dobbeltregulering mellom havressursloven § 19 a
og naturmangfoldloven når det gjelder utsett i sjø,
og foreslår at det tas inn et nytt ledd i § 11 som
lyder: «Utsetting av organismer i sjø med unntak av
anadrome laksefisker krever tillatelse i henhold til
lov om forvaltning av viltlevende marine ressursar
(havressurslova) § 19 a».
Fiskeridirektoratet uttaler at bruk av leppefiskarter og
rognkjeks er svært viktig i bekjempelsen av lakselus. En
stor andel av de fiskene som benyttes er fisket i andre
områder enn der akvakulturanlegget ligger, og disse
kan dermed ikke uten videre regnes som stedegne.
Fiskerimyndighetene legger til grunn at det er tillatt
å sette ut leppefisk og rognkjeks i akvakulturanlegg
med laks og regnbueørret for avlusningsformål uten at
det er gitt egne tillatelser til dette der disse artene er
spesifisert. De regler i akvakulturregelverket som skal
bidra til å hindre rømming vil imidlertid også omfatte
disse artene når de benyttes i et anlegg.
og tilråding
Miljødirektoratet har forståelse for at Fiskedirektoratet
ønsker å synliggjøre at utsetting av marine organismer
også krever tillatelse etter havressurslova. At krav om
tillatelse etter naturmangfoldloven og forskrift om
fremmede organismer ikke fritar fra krav om tillatelse
etter annet regelverk, framgår allerede av natur
mangfoldloven § 32 første ledd. Miljødirektoratet ser
at det av pedagogiske grunner kan være behov for å ha
med en slik presisering i selve forskriften. En generell
formulering vil etter vårt syn være å foretrekke, da det
kan tenkes dobbelregulering også på andre områder
enn det som er virkeområdet for havressurslova.
Miljødirektoratet foreslår på denne bakgrunn en
tilføyelse i § 3 (saklig virkeområde) som klargjør at
krav om tillatelse etter naturmangfoldloven og forskrift
om fremmede organismer ikke fritar for tillatelse etter
annet regelverk, jf. vurderingene under § 3.
Fiskeridirektoratet peker på at det ikke er sagt
noe nærmere i høringsnotatet eller merknadene
som klargjør hva som ligger i begrepet «tillatelse»
slik det er benyttet i forslaget til forskrift.
Fiskeridirektoratet er opptatt av at leppefisk og
rognkjeks skal kunne benyttes til avlusning, uten
at det må utstedes egne tillatelser til utsett i
akvakultur fra tildelingsmyndighetens side, eller
drives saksbehandling under den foreslåtte forskriften
for hvert enkelt utsett. Begge alternativer er
kostnadsdrivende både for forvaltningen og næringen,
og spesielt enkeltsaksbehandling vil ta mye tid for
næringsaktørene, uttaler Fiskeridirektoratet.
For å gjøre det klart at forskriften ikke innebærer
et krav om at det må utstedes tillatelse til utsett
av leppefisk og rognkjeks til avlusningsformål, ber
Fiskeridirektoratet om at det settes inn en ny setning
til slutt i omtalen av § 12, første ledd bokstav f,
på side 7 i merknadene til forskrift om fremmede
organismer som lyder: «Arter som benyttes som
rensefisk i akvakulturanlegg med laks og regnbueørret
inngår i tillatelsene som er gitt til akvakultur med
laks og regnbueørret». Forslaget er basert på at disse
merknadene vil bli publisert for informasjonsformål når
forskriften er vedtatt.
tillatelse ved utsetting i sjø
(akvakultur)
Høringsutkastet § 12 første ledd bokstav f inneholdt
et unntak fra kravet om tillatelse for utsetting av
akvatiske organismer som det er gitt tillatelse til
utsetting av i eller i medhold av akvakulturloven:
Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening
(FHL) mener at forskriften ikke bør legge opp
til dobbeltreguleringer, og ønsker primært at
akvakulturvirksomhet som drives i medhold av
akvakulturlovgivningen skal unntas fra forskriftens
saklige virkeområde i § 3. FHL peker på at matloven og
akvakulturloven inneholder både aktsomhetsprinsipp
og miljøreguleringer, samt reaksjonshjemler. FHL peker
på at det i høringsnotatet sies at forslaget til forskrift
(…)
f) akvatiske organismer som det er gitt tillatelse
til utsetting av i medhold av akvakulturloven.
(…)
83
Bruk av stedegen bestand som rensefisk utløser
ikke krav om tillatelse etter forskrift om fremmede
organismer. Dette vil være ressursbesparende for både
næring og forvaltning.
ikke overfører myndighet til Miljødirektoratet. De
mener imidlertid at forskriftens ordlyd kan oppfattes
som uklar når det gjelder bruk av rensefisk i akvakultur.
Sekundært anbefaler de derfor følgende endring i
unntaksbestemmelsen i § 12 første ledd bokstav
f: «akvatiske organismer som er regulert eller som
det er gitt tillatelse til utsetting av i medhold av
akvakulturlovgivningen».
Miljødirektoratet tilrår at det gis utsatt ikrafttredelse
for kravet om tillatelse ved utsetting av ikke-stedegen
leppefisk. Årsaken er at det er behov for å utrede
nærmere hvordan kravet bør praktiseres, herunder
hvordan man kan fastsette soner som leppefisken kan
flyttes innenfor uten at utsettingen krever tillatelse.
og tilråding
Det følger av naturmangfoldloven § 30 første
ledd bokstav c at det kreves tillatelse etter natur
mangfoldloven for å sette ut organismer, unntatt
av stedegen stamme, i sjø eller vassdrag, «med
mindre det foreligger tillatelse etter lov 17. juni
2005 nr. 79 om akvakultur». jf. også forskrift om
fremmede organismer § 12 første ledd bokstav f. I
forarbeidene til naturmangfoldloven framgår det at
bakgrunnen for unntaket var at krav om tillatelse etter
naturmangfoldloven ble vurdert som overflødig ved
utsetting til akvakulturformål da akvakulturloven både
stiller krav om at den omsøkte produksjonen skal være
miljømessig forsvarlig (§ 6 første ledd bokstav a) og at
akvakultur skal drives på en miljømessig forsvarlig måte
(§ 10). I tillegg ble det vist til at bl.a. de miljørettslige
prinsippene i naturmangfoldloven kapittel II kommer
til anvendelse når akvakulturlovens miljønorm skal
forvaltes, jf. Ot. Prp. nr. 52 (2008-2009) om
naturmangfoldloven.
På denne bakgrunn opprettholder Miljødirektoratet
forslaget til ordlyd i forskriften § 12 første ledd
bokstav f. Direktoratet tilrår at kravet om tillatelse gis
utsatt ikrafttredelse og foreslår ett nytt femte ledd i §
34 som lyder som følger:
(…)
(5) Kravet om tillatelse til utsetting av rensefisk til bruk
i akvakultur etter § 11 første ledd bokstav b, trer i
kraft fra den tid Kongen bestemmer.
10 Innførsel
og utsetting av
landlevende pattedyr,
krypdyr, fugler og
amfibier
Fiskerimyndighetene utsteder i dag ikke egne tillatelser
til utsett av leppefisk og rognkjeks i akvakultur
anlegg for avlusningsformål. Det blir dermed ikke
foretatt noen vurdering av de miljømessige konse
kvensene ved bruk av rensefisk i det enkelte
oppdrettsanlegg, eller satt vilkår om miljømessig
forsvarlig bruk av dette. De hensyn som begrunner
unntaket i naturmangfoldloven § 30, blir dermed
ikke ivaretatt i dagens forvaltning av leppefisk under
akvakulturloven. Etter Miljødirektoratets syn, vil
utsetting i oppdrettsanlegg av rensefisk som ikke er
av stedegen bestand derfor være omfattet av kravet
om tillatelse etter naturmangfoldloven og forskrift
om fremmede organismer. Det at generelle regler om
rømningssikkerhet også gjelder rensefisken, endrer ikke
på det forhold at de miljømessige konsekvensene ved
bruken i utgangspunktet ikke er vurdert.
listeførte arter
I høringsutkastet § 7 første ledd bokstav a ble det
foreslått å unnta enkelte arter fra kravet om innførsels
tillatelse gjennom oppføring i vedlegg II (organismer
som kan innføres uten tillatelse), bl.a. papegøyefugler
og enkelte andre eksotiske fugler, hamster, kanin og
marsvin, samt ilder, mink, sølvrev og blårev.
84
naturmangfoldet. NZB viser til at de i 2001 overleverte
daværende Direktoratet for naturforvaltning ei liste
over 260 tropiske fuglearter (utover papegøyefugler)
som var antatt holdt i Norge på det tidspunkt. NZB
mener at det er flere av disse som bør kunne føyes til
vedlegg II, noe som de mener vil redusere kostnader
både for næring og myndigheter.
Mattilsynet viser til at hamster og ilder er blant
«viltartene» som er oppført i vedlegg II, og antar at
det er snakk om vilt fordi de domestiserte artene også
finnes i vill tilstand, eller kan formere seg med ville
artsfrender/underarter. Mattilsynet forstår det slik at
hamster ikke vurderes som vilt mer enn f.eks. degus
eller marsvin, men at hamster bare er et eksempel på
en smågnagerart som står på lista. Mattilsynet foreslår
at «hamster» endres til «enkelte arter smågnagere»
for å unngå at folk tror hamster er noe spesielt i denne
sammenheng.
og tilråding
Gulhamster og kinesisk hamster er oppført i vedlegg
II (organismer som kan innføres uten tillatelse) på
bakgrunn av at disse er eksplisitt nevnt blant de
artene som skulle unntas fra kravet om tillatelse under
forskriften, jf. Ot. Prp. nr. 52 (2008-2009), side 401.
Miljødirektoratet ønsker ikke å unnta uspesifiserte
grupper med arter («enkelte arter smågnagere») slik
Mattilsynet foreslår, da dette vil åpne for fri innførsel
av arter som ikke er nærmere risikovurdert.
Fylkesmannen i Vest-Agder uttaler at artene som
oppføres i vedlegg II bør være risikovurdert til lav risiko
for skade på naturmangfoldet. De mener at ingen
pattedyr og fugler bør være omfattet av unntaket fra
kravet om tillatelse til innførsel.
Veterinærinstituttet peker på at innførsel og
utsetting av kamelider (lama og alpakka) utgjør
en risiko for introduksjon av alvorlige smittestoff,
siden dyr som importeres stammer fra land med en
annen dyrehelsestatus enn den vi har i Norge. De
uttaler at mange av infeksjonene og parasittene som
rammer kamelider, også kan ramme storfe og småfe.
Kamelider bør derfor fjernes fra vedlegg II (organismer
som kan innføres uten tillatelse) og innførsel gjøres
søknadspliktig, uttaler Veterinærinstituttet.
Oppføringen i vedlegg II av papegøyer og andre
arter av eksotiske fugler, samt av gjess, ender,
kalkun, tamdue og struts, bygger på føringer gitt i
forarbeidene, jf. Ot. Prp. nr. 52 (2008-2009), side
401, og på risikovurderinger direktoratet har fått
gjennomført6 7 . Det kan være aktuelt å unnta flere
fuglearter fra kravet om tillatelse etter hvert, men
dette fordrer et bedre kunnskapsgrunnlag om hvilken
risiko for biologisk mangfold disse artene utgjør enn
det vi har i dag.
Oslo kommune og Norges Zoohandleres
Bransjeforening (NZB) peker på at vedlegg II
inneholder internasjonalt truede arter, inkl. arter som er
omfattet av CITES (bl.a. en rekke papegøyearter). Oslo
kommune mener at disse av denne grunn bør fjernes
fra lista. NZB mener at det må presiseres at arter som
er lovlige å innføre uten tillatelse etter forskrift om
fremmede organismer likevel kan behøve tillatelse
under CITES.
Miljødirektoratet har forståelse for innvendingene
Veterinærtilsynet har mht. innførsel av kamelider (lama
og alpakka). Til grunn for arbeidet med forskrift om
fremmede organismer ligger imidlertid at vurderinger
etter naturmangfoldloven kapittel IV ikke skal omfatte
hensyn til dyrs liv og helse som ivaretas av matloven, jf.
forskriften § 3 tredje ledd. Listeføringen av kamelider
er tatt etter en vurdering av at dette er forsvarlig ut i
fra hensynet til biologisk mangfold, og tar ikke høyde
for den dyrehelsemessige risiko disse artene måtte
utgjøre.
NZB mener at antallet fuglearter i vedlegg II, utover
papegøyefugler, er svært lavt og at det bør kunne
utvides betydelig uten negative konsekvenser for
6
Gjershaug, J. O. 2012. Vurdering av risiko for biologisk mangfold ved innførsel av papegøyer og andre eksotiske fugler for innesluttet hold
i bur - NINA Rapport 817. 42 s.
7
Gjershaug, J. O. 2012. Vurdering av risiko for biologiske mangfold ved innførsel og utsetting av gjess, ender, kalkun, tamdue og struts NINA Rapport 787. 81 s.
85
Som NZB uttaler, vil ikke et unntak fra kravet om
tillatelse etter forskrift om fremmede organismer frita
fra et eventuelt krav om tillatelse etter CITES. For å
tydeliggjøre dette, foreslår Miljødirektoratet følgende
tilføyelse i vedlegg II (organismer som kan innføres
uten tillatelse): «Generelt vilkår: Det forutsettes
at innførselen utføres i samsvar med kravene til
aktsomhetsplikt mv. i kapittel V og forskriftens øvrige
bestemmelser, samt med øvrig gjeldende regelverk,
herunder forskrift 15. november 2002 nr. 1276
til gjennomføring av konvensjon 3. mars 1973 om
internasjonal handel med truede arter av vill flora og
fauna (CITES).» Miljødirektoratet vil presisere at dette
kun gjøres av pedagogiske grunner, og at dette ikke er
nødvendig rent juridisk. Vi viser for øvrig til tilføyelsen
som er gjort i forskriften § 3 om at kravet om tillatelse
etter forskrift om fremmede organismer ikke fritar fra
tillatelse etter annet regelverk.
Følgende forslag til bestemmelse om hold av vilt ble
sendt på høring:
§ 30. Innesluttet hold av vilt
Innesluttet hold av vilt som kan innføres i medhold
av § 7 første ledd bokstav a, jf. vedlegg II, er tillatt
såframt holdet utøves i samsvar med kravene i kapittel
V og kravene til internkontroll i § 26, og viltet ikke er
innført i strid med forskrift 15. november 2002 nr.
1276 til gjennomføring av konvensjon 3. mars 1973
om internasjonal handel med truede arter av vill flora
og fauna (CITES). For ilder (Mustela putorius) gjelder
adgangen til innesluttet hold etter første punktum kun
for dyr som er sterilisert.
Fylkesmannen i Nord-Trøndelag mener at det bør
kreves tillatelse ved innførsel av mink til Norge og
foreslår at arten strykes fra vedlegg II (organismer
som kan innføres uten tillatelse). Fylkesmannen
peker på at mink, på grunn av tidligere rømninger
fra pelsdyrfarmer, i dag er etablert i hele Norge,
med unntak av noen få øyer i god avstand fra land.
Fylkesmannen peker på at minken kan opptre i høye
tettheter da den kan utnytte et bredt spekter av
føderessurser, samtidig med at den har evne til å
hamstre mat. Selv ved moderate tettheter vil derfor
minken kunne gjøre uforholdsmessig store innhogg
i sårbare bestander. Videre uttaler Fylkesmannen at
mink er en av hovedårsakene til tilbakegangen i mange
hekkebestander av ulike arter, særlig bakkehekkende
sjøfugl som alke, teist, ærfugl og terner, samt
horndykker. Videre pekes det på at mink er en effektiv
predator på edelkreps og anadrom laksefisk, og at
rødlistearten hubro indirekte blir negativt påvirket av
mink. Fylkesmannen peker også på at mink utgjør en
svært høy økologisk risiko i henhold til Artsdatabanken
svarteliste 2012. For å redusere forekomsten av mink i
naturmiljøet, er det særlig viktig å sette i gang snarlige
tiltak for å få samtlige minkfarmer og pelsdyrfarmer
rømningssikre, uttaler Fylkesmannen.
10.2 Innførsel og hold
av pelsdyr, samt hold av
andre arter
I høringsutkastet § 7 første ledd bokstav a ble det
foreslått å unnta mink, blårev og sølvrev (pelsdyr)
fra kravet om innførselstillatelse gjennom oppføring i
vedlegg II (organismer som kan innføres uten tillatelse).
Vilkåret nedfelt i vedlegg II var at individene var fra
oppdrett, og at innførselen var til «pelsdyroppdrett i
rømmingssikre anlegg».
Hold av vilt i fangenskap er i utgangspunktet forbudt,
jf. viltloven § 7 første ledd. Med hjemmel i viltloven § 7
andre ledd, ble det derfor foreslått i høringsutkastet §
30 at innesluttet hold av nevnte pelsdyr, og de øvrige
viltartene oppført i vedlegg II, skulle være tillatt uten
særskilt tillatelse, på visse vilkår.
Ilder var også foreslått unntatt fra kravet om
innførselstillatelse under betingelse av at denne var
«fra oppdrett», jf. vilkåret nedfelt i vedlegg II. For ilder
ble det presisert at tillatelsen til innesluttet hold kun
gjaldt dyr som var sterilisert, og at hold av avlsdyr
krevde særskilt tillatelse etter viltloven.
Norges pelsdyralslag uttaler at det er svært uklart
for dem hvilke bestemmelser i forskriften som
regulerer pelsdyrhold, og om forskriften i det hele tatt
skal komme til praktisk anvendelse for pelsdyrhold.
De mener at forskriften er svært lite tilpasset en
landproduksjon som pelsdyrhold. De peker på at
pelsdyrhold ikke er fullstendig innesluttet og at dette
86
krav til sikring av anlegg, da empirien klart viser at
nåværende regelverk gjennom naturmangfoldloven og
næringsspesifikke forskrifter ikke er gode nok. Samtidig
mener de forskriften i begrepsbruk og definisjoner må
ha et realistisk forhold til rømming.
kan forstås som «utsetting» ettersom rømming ikke er
fullstendig utelukket. De forutsetter at pelsdyrhold ikke
regnes som utsetting som utløser krav om tillatelse
etter forskriften § 11.
Norges pelsdyrsalslag foreslår at vilkårene i vedlegg II
(organismer som kan innføres uten tillatelse) knyttet til
sølvrev, blårev og mink, endres fra «til pelsdyroppdrett
i rømningssikre anlegg», til «til pelsdyroppdrett
sikret mot rømning i henhold til forskrift om hold av
pelsdyr». De viser til at et anlegg ikke vil være 100
% rømningssikre, og at bestemmelser om sikring
av pelsdyrgårdene mot rømning i dag er fastsatt i
pelsdyrforskriften.
Fylkesmannen i Hedmark mener at ordet
«innesluttet» i § 30 burde bli definert i § 4 eller byttet
ut med «innestengt» eller «innhegnet».
Norges Zoohandleres Bransjeforening (NZB)
forutsetter at det obligatoriske kravet om sterilisering
av ilder har blitt vurdert opp mot dyrevelferdslovens §
9 andre ledd.
og tilråding
Norges pelsdyravlslag viser til at det i merknadsnotatet
framgår at hold av pelsdyr ikke er tillatt etter viltloven,
men at forskriften § 30 åpner for dette. De mener at
det er åpenbart at viltloven ikke legger begrensninger
på hold av pelsdyr som husdyr. Videre viser de til at
det heter at hold av avlsdyr ikke er tillatt etter denne
bestemmelsen, noe de mener betyr at det ikke vil være
anledning til å drive avl av pelsdyr, dersom pelsdyr skal
regnes som vilt.
Som det ble gjort rede for i høringsnotatet, kan
bruk av vilt i pelsdyroppdrett medføre uheldige
følger for naturmangfoldet. Minken påvirker norsk
naturmangfold hovedsakelig gjennom predasjon,
bl.a. på kolonihekkende sjøfugler, mens rømt farmrev
representerer en spesiell trussel mot fjellrev og rødrev.
Til tross for dette, er det Miljødirektoratets vurdering
at innførselen av mink, sølvrev og blårev til bruk i
pelsdyroppdrett bør være unntatt krav om tillatelse,
da selve innførselen av disse artene ikke forventes
å medføre negative effekter for naturmangfoldet.
Miljødirektoratet opprettholder derfor forslaget om
at disse tre pelsdyrartene skal være oppført i vedlegg
II (organismer som kan innføres uten tillatelse).
Miljødirektoratet støtter imidlertid innspillene til de
høringsinstansene som mener at vilkårene i vedlegg
II knyttet til sølvrev, blårev og mink, bør endres, da
det kan oppfattes som noe uklart hva som ligger i
vilkåret «til pelsdyroppdrett i rømningssikre anlegg».
For å klargjøre at innførsel kan skje hvis pelsdyrene
skal brukes i pelsdyroppdrett som skjer i henhold til
gjeldende regelverk under dyrevelferdsloven, foreslår
Miljødirektoratet å endre vilkåret i vedlegg II til «til
pelsdyroppdrett som utøves i samsvar med forskrift 17.
mars 2011 nr. 296 om hold av pelsdyr».
mener at uttrykket «rømningssikre anlegg», som er
satt som vilkår for innførsel av pelsdyr i vedlegg II, er
et høyst tvilsomt og villedende begrep, og peker på
at anlegg som angivelig skal være «rømningssikre»
likevel er utsatt for rømming, for eksempel som
følge av menneskelig svikt, ekstreme værforhold,
sabotasje med videre. De peker på at heller ikke
pelsdyrforskriften bruker dette begrepet, og
etterlyser en forklaring av begrepet. Primært mener
SABIMA at arter som krever «rømningssikkerhet»
burde vært forbudt å innføre, slik det er gjort med
amerikansk hummer. Sekundært mener de at et
annet og mer dekkende og troverdig/realistisk
begrep bør benyttes, f.eks. «anlegg som er godkjent
etter pelsdyrforskriften». I tillegg bør det erkjennes i
forskriften eller i merknadene at rømmingssikkerhet
vanskelig kan oppnås.
Viltloven § 7 fastsetter at ingen skal holde vilt i
fangenskap med mindre annet følger av lov eller
vedtak med hjemmel i lov. Etter viltloven § 7 andre
ledd kan Kongen gi forskrift om bl.a. adgang til å holde
vilt i fangenskap. Med vilt menes «alle viltlevende
landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr», jf.
viltloven § 2. I Ot. Prp. nr. 54 (1992-1993) om lov
SABIMA mener videre at «innesluttet hold av vilt», jf.
forskriften § 30 er et problematisk begrep. De uttaler
at det knapt finnes noen rømningssikre anlegg, og
viser til erfaring med oppdrettslaks og mink og rev
som rømmer til tross for at begge næringene bruker
«rømningssikre» anlegg. SABIMA etterlyser strengere
87
om endringer i viltloven, gir Miljøverndepartementet
følgende uttalelse knyttet til forslaget om å innta et
generelt forbud mot å hold vilt i fangenskap i viltloven
§ 3 (nåværende viltloven § 7):
Når det gjelder hold av øvrige arter av bl.a. fugl som
er oppført i vedlegg II, bl.a. flere tropiske fuglearter,
så videreføres adgangen til hold av disse når holdet
skjer «innendørs eller i lukkede bur eller i innhegning»,
jf. ny § 13 andre ledd. Begrepet «innesluttet hold»
utelates fra bestemmelsen, et begrep som flere
høringsinstanser har pekt på er uklart. Bestemmelsen
om hold flyttes til kapittel III (utsetting og omsetning
av organismer), da hold av organismer som ikke er vilt,
og som dermed ikke krever tillatelse under viltloven,
kan være «utsetting» i naturmangfoldlovens forstand
(se kapittel 11 om virvelløse dyr). Da Miljødirektoratet
foreslår en tilføyelse i vedlegg II om at innførselen må
utføres i samsvar med gjeldende regelverk, bl.a. CITESforskriften, ser vi det ikke lenger som nødvendig å
eksplisitt nevne dette i ny § 13.
«Miljøverndepartementet har vurdert om reguleringen
også skal gjelde for tradisjonell pelsdyroppdrett av
f.eks. mink og rev. Dette er arter som kan defineres
som vilt i viltlovens forstand, men denne virksomheten
har lang tradisjon. Departementets forslag tar derfor
ikke sikte på å regulere tradisjonell pelsdyroppdrett av
f.eks. mink og rev, men vil fremheve at de hensynene
som viltloven bygger på også kan være relevante ved
reguleringen av denne virksomheten. Utarbeiding
av forskrifter til § 26 nr. 8 vil skje i samråd med
Landbruksdepartementet.»
Uttalelsen klargjør at mink og rev til pelsdyroppdrett
er å anse som «vilt». Miljødepartement tilkjennegir
samtidig at de med bestemmelsen om hold under
viltloven, ikke tok sikte på å regulere tradisjonell
pelsdyroppdrett av mink og rev. All den tid viltloven
§ 7 ikke unntar hold av vilt til pelsdyroppdrett fra det
generelle forbudet mot hold av vilt, legger imidlertid
Miljødirektoratet til grunn at slikt hold – ut i fra en
ordlydstolkning - likevel faller inn under forbudet i § 7.
Ønsker man å unnta slikt hold fra krav om tillatelse og
annen nærmere regulering etter viltloven, kreves det at
Kongen gjennom forskrift gir adgang til slikt hold. Det
er på denne bakgrunn Miljødirektoratet har foreslått å
gi adgang til slikt hold uten tillatelse i høringsukastet
§ 30. Dette betyr at vi legger til grunn at hold av
vilt ikke regnes som utsetting som utløser krav om
utsettingstillatelse etter forskriften.
Forslaget til forskrift som ble sendt på høring, la opp
til at kun steriliserte individer av ilder var unntatt
fra krav om tillatelse til hold etter viltloven. Dette
var begrunnet med at viltlevende ilder er vurdert til
kategorien sårbar i Norsk rødliste for arter 2010, og
at rømming av ikke-steriliserte domestiserte former
av ilder antas å kunne true den norske bestanden
ved innkrysning. Som NZB påpeker, er hensynet til
uheldige følger for biologisk mangfold ikke grunnlag
for kastrering av dyr etter dyrevelferdsloven. Det
kan derfor forventes et betydelig antall søknader om
hold av ilder, og så lenge det ikke kan stilles krav om
sterilisering, vil det være vanskelig å stille egnede krav
som kan forhindre slik innkrysning. Det vil videre være
urimelig å avslå alle søknader om hold av ilder, som
har vært benyttet som kjæledyr i Norge i mange år.
Miljødirektoratet foreslår derfor å fjerne kravet om
tillatelse for hold av ilder som ikke er sterilisert, men
ønsker å komme tilbake til det opprinnelige forslaget
om krav til sterilisering dersom dyrevelferdsloven blir
endret med hensyn til hvilke forhold som kan forsvare
kastrering av dyr.
Hensikten med bestemmelsen om hold av vilt (hørings
utkastet § 30) har vært å gi adgang til hold av mink og
rev som utøves i samsvar med forskrift 17. mars 2011
nr. 296 om hold av pelsdyr (pelsdyrforskriften). Det
har ikke vært hensikten å tillate hold av mink og rev
som «kjæledyr» i private hjem. For å tydeliggjøre dette,
foreslår Miljødirektoratet å omstrukturer bestemmelsen
noe, slik at det framgår tydelig at hold av mink, sølvrev
og blårev kun kan skje uten tillatelse når holdet utøves
i samsvar med pelsdyrforskriften. Dette framgår nå i
ny § 13 første ledd. Som det fremgår av høringsbrevet
vil Klima- og miljødepartementet vurdere å foreslå mer
spesifiserte bestemmelser om hold av pelsdyr, basert
på innstillingen til det regjeringsnedsatte utvalget om
pelsdyrnæringen.
Miljødirektoratet foreslår følgende nye bestemmelse
om hold av fremmede organismer:
§ 13. Hold av fremmede organismer
(1) Det kreves ikke tillatelse ved hold av
a) mink (Neovison vison), sølvrev (Vulpes vulpes),
blårev (Vulpes lagopus) og krysninger mellom
revetypene, når holdet utøves i samsvar med
forskrift 17. mars 2011 nr. 296 om hold av
pelsdyr,
88
b) øvrige fremmede organismer som kan innføres
i medhold av § 7 første ledd bokstav a, jf.
vedlegg II, innendørs, eller i lukket bur eller
innhengning
(2) Holdet må utøves i samsvar med kravene til
aktsomhet i kapittel V.
Utsetting vil kun kreve tillatelse etter naturmangfold
loven da viltlovens utsettingsbestemmelse vil bli
opphevet som følge av vedtagelse av forskrift om
Miljødirektoratets opprettholder forslaget til regulering
av utsetting av vilt i forskriften § 11.
10.3 Utsetting av vilt
11 Innførsel og
utsetting av
landlevende
virvelløse dyr
Høringsutkastet § 11 første ledd bokstav a inneholdt
krav om tillatelse ved utsetting av vilt:
a) vilt av arter, underarter eller bestander som
ikke fra før finnes naturlig i distriktet,
(…)
11.1 Innførsel og utsetting
av mørk jordhumle til
pollinering i drivhus
Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF) mener at
søknader om utsetting bør håndteres av Fylkesmannen
eller fylkeskommunen, eventuelt kommunen. Videre
mener de at det bør være mulig å få tillatelse til
utsetting av rapphøns og fasan, arter som etter
forbundets syn naturlig har forekommet i små
bestander i deler av landet. Utsetting av disse utgjør
ikke noen trussel mot naturmangfoldet og de har ikke
potensial for spredning over store områder, mener
NJFF.
Høringsutkastet § 6 inneholdt et generelt krav om
tillatelse for innførsel av virvelløse dyr, herunder mørk
jordhumle. Høringsutkastet § 11 første ledd bokstav c
inneholdt et krav om tillatelse for utsetting av «øvrige
organismer som ikke hører til noen art, stamme eller
bestand som forekommer naturlig på stedet», herunder
mørk jordhumle.
Norges skogeierforbund uttaler at utsetting av
fasaner og rapphøns for fuglehundtrening vil kreve
tillatelse etter både naturmangfoldloven og viltloven.
Landbruks- og matdepartementet (LMD) hevder
at forslaget om bruk av mørk jordhumle slik det
foreligger ikke synes å være tilstrekkelig vurdert opp
mot andre relevante hensyn, blant annet nærings-,
forbruker og andre samfunnsinteresser. LMD anfører
at det i regelverket må åpnes for at man kan importere
og bruke jordhumler. LMD er enig i at det bør stilles
krav til rømningssikring, men at kravene ikke må være
så absolutte og kostnadskrevende at dette i praksis
stenger for import og bruk av jordhumler. Kravene må
utformes slik at man hindrer rømning i størst mulig
grad, noe også produsentene ønsker og er tjent med.
og tilråding
Etter søknad vil det være mulig å få tillatelse til
utsetting av rapphøns og fasan til for eksempel jakt
hundtrening. Hvorvidt tillatelse blir gitt, vil avhenge
av en konkret vurdering, hvor bl.a. den eventuelle
økologiske risikoen forbundet med utsettingen vil
bli vektlagt. Når det gjelder hvem som bør være
vedtaksmyndighet, er dette nærmere omtalt i
kapittel 17.
LMD ber om at reglene knyttet til bruk av mørk
jordhumle til pollinering gjennomgås på nytt og at
eventuelle krav utarbeides i samarbeid med næringen
89
avlede humler bringer med seg parasitter/sykdommer.
Det hevdes videre at import av humler, dersom dette
går ut over ville bestander av humler, vil utgjøre risiko
for store økonomiske tap for det norske landbruket.
Humler er særlig viktige for produksjon av kløverfrø
tilpasset norsk jordbruk, men også andre produksjoner
som er avhengig av insektpollinering, vil risikere store
tap. Norsk Landbruksrådgivning mener at det må
satses på norsk produksjon av humler til pollinering,
slik at man finner en løsning som er til beste både for
produksjon i veksthus og på friland samt norsk natur.
og relevante fagmiljøer. Dette for å ivareta hensynet til
forenkling og brukervennlighet, samt bidra til at reglene
i praksis vil være egnet til både å hindre uønsket
rømming og samtidig ivareta hensynet til at norsk
drivhusproduksjon kan utvikle seg videre i tråd med
målsetningene.
Landbruksdirektoratet mener at Miljødirektoratet må
ta høyde for at det tidvis kan være vanskelig å få tak
i stedegne humler til bruk til pollinering i drivhus ved
behandling av søknader om innførsel og bruk av slike
organismer.
NGF ber om at det gjennomføres en uhildet
undersøkelse av genetikk og helsetilstand på aktuell
importert mørk jordhumle i Norge. NGF mener også at
det bør gjennomføres en samfunnsøkonomisk analyse
av konsekvensene ved forskriften. NGF uttaler at
tomater dyrkes på et areal på 363 daa høyteknologiske
veksthus. I en normal produksjonssesong i Norge
plantes blomstrende planter i februar, med høstestart
tidlig i mai, og avslutning og fjerning av plantene i
oktober. Blomstring, og dermed pollinering, skjer fra
innplanting til 6-8 uker før utrivning. Helårsproduksjon
har vært mulig de siste 3-4 årene grunnet tilgang på
kunstig lys.
LMD, Norges Gartnerforbund (NGF) og Norges
Bondelag hevder at prognosene for samlet norsk
tomatproduksjon i 2014 er 13 000 tonn med en
førstehåndsverdi på 185 millioner kroner.
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Fylkesmannen i Oslo
og Akershus og Fylkesmannen i Rogaland (støttet
av Skedsmo kommune og Orkla landbruk) mener
at regelverket for import, omsetning og utsetting av
humler bør være strengt eller strammes inn.
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag uttaler at humler er
på sterk tilbakegang i Norge og at tambier kan være en
mulig negativ påvirkningsfaktor på villbier og humler.
NGF mener at norsk produksjon til en viss grad kan
dekke behovet for humler til pollinering, men at de
norske humlene ikke klarer pollineringsoppgaven om
vinteren. Det hevdes at helsetilstand for importert
mørk jordhumle (og dermed også pollineringsevnen) er
vesentlig bedre og jevnere enn for de norskproduserte
humlene.
Fylkesmannen i Rogaland peker på at artsgruppa
har hatt en nedgang globalt sett, og at det er et
stort behov for en føre var-tilnærming til hvilke
effekter fremmede bestander kan gi. I tillegg til å være
vektorer for smittestoff, uttaler Fylkesmannen at det
er genetiske forskjeller mellom bestander av mørk
jordhumle, og at det er derfor fremmede bestander
importeres til veksthus i Rogaland. Fylkesmannen
mener at det ikke vil være mulig å etablere isolerte
forhold i veksthus, og at rømming vil være en sikker
konsekvens av bruken av importerte humler.
NGF uttaler at de står ved et veiskille, der de må velge
mellom å satse på videreføring og utvikling av norsk
humleproduksjon, eller om de skal satse på import.
For norskproduksjon påpekes at man må få inn nye
humleprodusenter som må ha klare rammer, økonomisk
og markedsmessige, og mht. hvilke krav som gjelder
etter naturmangfoldloven og mht. humlehelse. For
satsing på import stiller NGF spørsmål til om slik import
vil gjøre skade om humlene kommer ut i norsk natur.
NGF mener det ikke er åpenbart at Norge har en
annerledes situasjon enn våre naboland, der det ifølge
Norsk Gartnerforbund anses som trygt å bruke de
samme importerte humlene.
Oslo kommune uttaler at det bør være forbud mot
innførsel av fremmede humler til landbruksproduksjon,
da slike kan gjøre stor skade på hjemmehørende
humler.
Norsk Landbruksrådgivning støtter krav om tillatelse
ved innførsel og en streng oppfølging av kravene for
å innvilge innførsel, og at forskriften må hindre at det
importeres humler som kan komme ut i norsk natur.
De peker på at det er dokumentert at kommersielt
Hva gjelder saksbehandlingstid, uttaler NGF at det er
viktig at denne er kort, og at det ønskes mulighet for
90
at søknadsprosedyren kun skjer én gang i året, i god
tid før gartneriene har behov for humlene. NGF mener
også at kravene som stilles til søknad er urimelig høye.
i drivhus, og sesongen for tomatproduksjon varte
fra februar til november hvert år. Med bruk av
vekstlys i enkelte gartnerier, har det de siste årene
vært mulig med helårsproduksjon av tomater. Flere
høringsinstanser har uttalt at mange tomatprodusenter
har behov for å bruke innført mørk jordhumle Bombus
terrestris til pollinering i veksthus fordi det tidvis kan
være vanskelig å få tak i humler fra norske bestander.
Særlig gjelder dette i vintermånedene, når de
norskproduserte jordhumlene ikke er ansett som et
reelt alternativ. Flere høringsinstanser hevder også at
de norskproduserte jordhumlene ikke er like effektive i
bruk som humlene importert fra Belgia/Nederland.
For å oppfylle aktsomhetsplikten i § 18 mener NGF at
det vil være tilstrekkelig å gjennomføre enkelte tiltak,
som oppramses i høringsbrevet. Dersom det i tillegg
vil kreves rømningssikring med nett, påpeker NGF at
det må tas hensyn til at slike innretninger må ivareta
brannsikkerhet, luftsirkulasjon, naturlig lysstråling,
renhold, tilpasninger til veksthuskonsentrasjoner
og elektrisk styrte lukke-/åpne-mekanismer i
lufteluker. Basert på sonderinger hevder NGF at
investerings- og driftskostnader kan beløpe seg til
350 000 kr pr. daa veksthusareal. NGF hevder at
den samlede investeringskostnaden kan beløpe seg
til mer enn 200 millioner kroner for hele den norske
tomatproduksjonen. NGF ber om at det gjøres en
samfunnsøkonomisk analyse før det stilles krav om å
rømningssikre veksthus, og påpeker at det uansett aldri
vil være mulig å rømningssikre veksthus 100%.
Direktoratet har innhentet kunnskap om risiko ved
innførsel og bruk av mørk jordhumle produsert i
utlandet til bruk ved pollinering. Kunnskapsgrunnlaget
avdekker at importert utenlandsk mørk jordhumle
utgjør en svært høy risiko for norske arter gjennom
et dokumentert stort potensiale for overføring av
genetisk materiale til stedegne humler av samme art,
og en sterk indikasjon på at de konkurrerer med andre
humlearter slik at de påvirker bestandsstørrelsen av
disse negativt. I tillegg er det dokumentert risiko for
overføring av smittsomme parasitter og sykdommer til
stedegne humler eller planter. Selv om disse effektene
til dels også gjelder de norske humlene, antakeligvis
med unntak av overføring av genetisk materiale,
er risikoen ved bruk av mørk jordhumle fra norske
bestander i veksthus lavere.
mener at et forbud mot innførsel er et mer relevant
virkemiddel for regulering av utenlandsk mørk
jordhumle enn krav om tillatelse. SABIMA viser til at
innførsel og bruk av mørk jordhumle fra Belgia som
pollinatorer i norske drivhus er en veldokumentert
trussel for den nært beslektede, stedegne Bombus
terrestris. SABIMA hevder at det synes umulig å
etablere veksthus som er rømningssikre, og der
menneskelige feil kan elimineres. SABIMA hevder at
kun et lite antall humler som slipper ut vil kunne gjøre
stor skade. SABIMA hevder at å forby import av humler
gjennom forskriften om fremmede organismer vil være
et viktig verktøy for å sikre humlebestandene i Norge.
Det vises til at norsk produksjon fungerer utmerket til
formålet, og at ønsket om import i hovedsak skyldes
ønsket om tilgang på billigere og marginalt mer
effektive pollinatorer.
Flere høringsinstanser har uttalt at reguleringen av
innførsel og bruk av fremmed mørk jordhumle bør
være streng. Samtidig er det flere instanser som
påpeker viktigheten av at man har tilgang på humler til
pollinering. Avgjørelsen av om det blir gitt tillatelser til
innførsel og utsetting av utenlandsk mørk jordhumle vil
bygge på en konkret vurdering av den enkelte søknad,
hvor vurderinger knyttet til bl.a. økologisk risiko og
handlingsalternativer (bl.a. muligheten for bruk av
humler fra norske bestander), vil stå sentralt.
og tilråding
I utgangspunktet vurderer direktoratet at bruk av
humler av utenlandsk opprinnelse i drivhus vil være i
strid med formålet med forskriften. Selv rømming av
få individer kan medføre negative effekter på biologisk
mangfold. Noen tiltak kan gjennomføres for å redusere
risikoen for rømming, men direktoratet anser det som
urealistisk med tilstrekkelig rømningssikre drivhus,
noe også enkelte høringsinstanser har påpekt. Bruk
Forslaget legger opp til at det vil være krav om
tillatelse ved innførsel og utsetting (herunder bl.a.
bruk i veksthus) av insekter til pollinering. Innførsel
og bruk av utenlandsk mørk jordhumle til pollinering
av tomatplanter i drivhus har pågått siden våren/
sommeren 2012. Før importen av humler ble igangsatt
ble det benyttet norskprodusert mørk jordhumle
91
av nett er et alternativ som vil redusere risikoen for
rømming, men bransjen hevder at dette innebærer
uforholdsmessige kostnader, i tillegg til at direktoratet
vurderer at heller ikke nett vil være en garanti mot
rømming. Samtidig vil humler basert på norsk stamme
være tilgjengelig store deler av året.
av europeisk honningbie
I forslaget til forskrift ble det foreslått å unnta
honningbier fra kravet om tillatelse for innførsel og
utsetting gjennom oppføring i vedlegg II og V, jf.
forskriften §§ 7 første ledd bokstav a og § 12 første
ledd bokstav a.
Basert på en samlet vurdering av risiko ved bruk av
importert mørk jordhumle og at det som et alternativ
kan benyttes Bombus terrestris basert på norske
populasjoner til pollinering, anser direktoratet at det
er mye som taler for at det ikke bør gis tillatelser til
bruk av utenlandske humler i drivhus. På bakgrunn av
høringen og samtaler med norske produsenter av mørk
jordhumle, er imidlertid direktoratet innforstått med at
produksjonen av norsk mørk jordhumle per i dag ikke
dekker behovet for pollinerende insekter for produksjon
av tomater i perioden fra om lag 15. november til om
lag 15. februar. Gjeldende kunnskapsgrunnlag tilsier
i tillegg at bruk av humler av utenlandsk opprinnelse
om vinteren innebærer en noe lavere risiko enn om
sommeren. På denne bakgrunn vurderer direktoratet at
det vil være aktuelt å gi tillatelser til innførsel og bruk i
veksthus av utenlandsk jordhumle i perioden fra om lag
15. november til 15. februar dersom humler av norsk
opprinnelse ikke dekker etterspørselen. Slike tillatelser
vil i så fall gis med vilkår som vil redusere risikoen,
herunder krav om dronninglås, destruering av bol, sikker
avfallshåndtering, samt krav om rutiner som skal sikre at
vilkårene følges. I utgangspunktet anser Miljødirektoratet
at det ikke er behov for å kreve bruk av nett i drivhusene
i de delene av landet der bruk av utenlandske humler til
vinterproduksjon av tomater hittil har vært aktuelt.
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Fylkesmannen i Oslo
og Akershus og Fylkesmannen i Rogaland mener
at regelverket for import, omsetning og utsetting av
tambier bør være strengt eller strammes inn.
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag viser til at oppføring
av europeisk honningbie i vedlegg II er begrunnet
i at det ikke foreligger kunnskap om risiko for
naturmangfoldet som tilsier at det bør være krav om
tillatelse for utsetting. Fylkesmannen uttaler at villbier
er på sterk tilbakegang i Norge og at tambier kan
være en mulig negativ påvirkningsfaktor på villbier.
Fylkesmannen mener at dette bør undersøkes nærmere
før en unntar europeisk honningbie fra krav om
tillatelse.
Fylkesmannen i Rogaland peker på at artsgruppa
har hatt en nedgang globalt sett, og at det er et stort
behov for en føre-var-tilnærming mht. hvilke effekter
fremmede bestander kan gi.
stusser over at europeisk honningbie skal kunne
importeres uten forbehold. Samarbeidsrådet for
biologisk mangfold påpeker at Norge i Nord-Europa
tilhører de få land som fortsatt har igjen den
opprinnelige brune bia Apis melifera. I tillegg kommer
det som kan bringes inn av patogener, uttaler SABIMA.
For at bruk av mørk jordhumle basert på norske
bestander skal være et alternativ, er det avgjørende
at produksjonen blir opprettholdt. Som følge av
konkurranse med importert jordhumle har denne
produksjonen blitt noe redusert i den senere tid. I
høringen kom det også fram at det kan være noen
utfordringer i forbindelse med at det per i dag er få
aktører som på lang sikt vil kunne drive med produksjon
av jordhumle i Norge. Direktoratet tar dette innspillet
til etterretning, og ser behovet for at det må legges
til rette for å øke den produksjonen av humler til
pollinering basert på norske bestander.
og tilråding
Europeisk honningbie til honningproduksjon ble i
forslaget som var på høring foreslått oppført i vedlegg
II og V til forskriften, og dermed unntatt fra krav om
tillatelse både ved innførsel og utsetting.
Miljødirektoratet tilrår at kravet om tillatelse ved
innførsel og utsetting (bruk) av mørk jordhumle
opprettholdes.
92
europeisk honningbie opprettholdes, men anbefaler
en spesifisering i vedlegg II og V om at unntakene
kun gjelder når formålet med innførselen og holdet er
birøkt.
Det er dokumentert at det har blitt drevet birøkt i
Norge siden 1700-tallet, og enkelte funn kan tyde
på at birøkt har funnet sted i Norge helt tilbake til
middelalderen. Det var i 2013 ca. 40 000 bisamfunn
i Norge, og noe over 11 000 birøktere søkte i 2014
om tilskudd til driften. Det finnes indikasjoner på at
birøkting i visse områder kan medføre risiko for kritisk
truede arter som rødknappsandbie, og innførsel og
bruk av honningbier kan også medføre risiko for
spredning av sykdommer. På bakgrunn av denne
risikoen har Miljødirektoratet forståelse for at det
stilles spørsmål ved hvorfor innførsel og bruk av
honningbie er unntatt fra krav om tillatelse.
av hobbydyr og arter til
bruk som agn
I forslaget til forskrift ble det foreslått å unnta en rekke
virvelløse dyr som benyttes i hobbyøyemed (flere
arter taranteller, pinnedyr, biller, knelere, sirisser og
kakerlakker) fra kravet om innførselstillatelse gjennom
oppføring i vedlegg II. jf. forskriften § 7 første ledd
bokstav a.
Miljødirektoratet legger avgjørende vekt på at
risikoen som honningbier kan utgjøre for biologisk
mangfold ikke er av ny dato, siden det har blitt drevet
med birøkt i flere hundre år. Dette til forskjell fra bla
bruk av utenlandske humler til pollinering som til
sammenligning er en ny aktivitet der man fortsatt i
stor grad kan forhindre negative effekter for biologisk
mangfold gjennom en streng regulering. Både innførsel
og hold av bier til birøkt er i dag strengt regulert
under birøktforskriften. Selv om denne forskriften ikke
har som formål å hindre uheldige følger for biologisk
mangfold, bidrar forskriften til å motvirke slike følger
bl.a. ved å hindre spredning av parasitter m.m. som kan
påvirke viltlevende arter. Miljødirektoratet ser at det
kan være behov for å gå igjennom denne forskriften for
å vurdere om den i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet
til biologisk mangfold, og vil ta opp dette spørsmålet
med Mattilsynet. Dersom nytt kunnskapsgrunnlag
tilsier at det er behov for bedre kontroll med innførsel
og hold av honningbier enn det er mulig å oppnå
gjennom revisjon av birøktforskriften, kan det også det
være aktuelt å foreslå nye krav i forskrift om fremmede
organismer.
Videre ble det foreslått å oppføre alle norske
meitemarkarter, én spyflueart, én gullflueart, og
to arter av fjærmygg på vedlegg II og V, slik at de
kan innføres og benyttes til fiske uten tillatelse, jf.
forskriften § 7 første ledd bokstav a og § 12 første
ledd bokstav a.
Fylkesmannen i Nord-Trøndelag frykter at de 18
artene meitemark som er oppført i vedlegg II kan være
potensielle «spredningsarter» for andre uønskede
skadelige fremmede organismer. Disse vil i neste
omgang kunne bli skadelige for våre naturlige og
stedegne fiskearter og vårt øvrige naturmiljø. Sett i
et «føre-var-perspektiv» foreslår Fylkesmannen at
samtlige av disse 18 arter av meitemark strykes fra
vedlegg II. Fylkesmannen mener at det bør kreves
tillatelse ved innførsel av disse artene til Norge, og at
de bør legges inn på listen i vedlegg III – Organismer
som ikke er omfattet av unntak fra kravet om
innførselstillatelse.
Selv om det foreslås unntak fra krav om tillatelse,
vil innførsel og bruk av innført honningbie likevel
omfattes av aktsomhetskravene i forskriftens kapittel
II. Aktsomhetskravene kan bl.a. innebære at det ved
utsetting av honningbier i visse områder, eksempelvis i
nærheten av bestander av rødknappsandbie, inntreffer
plikt til eksempelvis å innføre tiltak for å unngå at
honningbiene konkurrerer med rødknappsandbier, eller
til å avstå fra honningproduksjon.
Norske torv- og jordprodusenters bransjeforbund
peker på at meitemarkarten Eisenia veneta, som er
en slektning av Eisenia fetida og EIsenia andrei, ikke
er oppført i vedlegg II. Denne importeres hyppig
som fiskeagn. Om arten uttales at denne ikke hører
naturlig til i norsk fauna, men at den opptrer i
meitemarkoppdrett sammen med de øvrige Eiseniaartene. Arten er større enn E. fetida, og har mange
Miljødirektoratet tilrår på denne bakgrunn at unntaket
fra krav om tillatelse ved innførsel og utsetting av
93
CITES som begrunnelse for at arten ikke bør oppføres
på positivliste. Fordi det ikke finnes noen biologiske
grunner for ikke å inkludere slekten Brachypelma, bør
disse legges til i vedlegg II. Det samme gjelder for
Aphanopelma albiceps og A. pallidum, uttaler NZB.
likhetstrekk. E. veneta er mer følsom for kald vinter
enn de norske Eisenia artene, men risikoen for at arten
etablerer seg i Norge vil øke dersom milde vintre uten
tele blir mer vanlig.
Fylkesmannen i Rogaland ser ingen grunn til å være
artsspesifikk når det gjelder taranteller og muligens
meitemark i vedlegg II.
NZB uttaler videre at skorpioner i liten grad er
kommersielt interessante for zoobransjen i Norge, med
unntak for slektene Pandinus og Heterometrus. Da
slekten Pandinus er oppført på CITES, mistenker NZB
at de tre artene kan være utelatt av samme grunn som
for edderkoppene, men NZB har vanskelig for å forstå
hvorfor Heterometrus er utelatt.
Fylkesmannen i Vest-Agder uttaler at artene som
oppføres i vedlegg II bør være risikovurdert til lav risiko
for skade på naturmangfoldet, og at ingen kakerlakker
bør være omfattet av unntaket fra kravet om tillatelse
til innførsel.
NZB stiller seg undrende til hvilke egenskaper det er
ved f.eks tusenbein, svepeedderkopper og solifuger
som gjør dem uegnet til å oppføres på vedlegg II.
Skedsmo kommune stiller seg undrende til at tre arter
kakerlakker tillates uten spesielle forbehold, med tanke
på skadeomfanget denne dyre- ordenen er forbundet
med ved rømming, og deres evne til tilpasning til nye
miljø.
NZB uttaler at de ikke har fått fullstendig vurdert
listingen av insekter, og tror det er vanskelig å ta
stilling til mange av disse før man ser om det eventuelt
kommer inn søknader om innførsel.
er skeptisk til det store antall arter av virvelløse dyr
som kan innføres uten tillatelse i henhold til vedlegg
II. SABIMA mener at selv om faren for spredning til
naturen er liten, bør det gjøres risikovurdering av
alle enkeltarter. Ikke minst er det bekymringsfullt
hva disse artene kan ha med seg av sykdommer og
andre følgeorganismer. Selv med svært liten risiko av
enkeltarter, vil den samlede risiko av slik import være
betenkelig. Alt i alt anbefaler SABIMA å følge nøye med
på effektene av importen av virvelløse dyr, og vurdere
innstramminger fortløpende.
og tilråding
Oppføringen i vedlegg II og V av arter som benyttes
som agn ved fiske, er basert på risikovurderinger
som konkluderer med at disse artene ikke utgjør
risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold
som tilsier at det er behov for å behandle søknader
om innførsel og utsetting. Øvrige arter vil kreve
tillatelse ved innførsel, noe som ikke er tilfellet i dag.
Miljødirektoratet er enig i at det kan være risiko for
at det medfølger andre organismer ved innførsel av
meitemark, men ser ikke at dette er en god nok grunn
til å forby all innførsel av meitemark, og anser heller
ikke at søknadsbehandling er en hensiktsmessig måte å
forhindre at «blindpassasjerer» følger med. Direktoratet
viser for øvrig til at innførsel av meitemark er underlagt
aktsomhetskrav etter kap. V i forskriften, noe som
bl.a. medfører et ansvar for å forhindre at det følger
med andre skadelige organismer ved innførselen. Det
kan likevel være aktuelt på sikt å fastsette spesifikke
krav til transportmedium, helsesertifikater o.a., men
per i dag har ikke Miljødirektoratet vurdert dette som
nødvendig.
Norges Zoohandleres Bransjeforening (NZB) spør
hva man forventer å oppnå, innenfor forskriftens
formål, med å føre opp 73 arter av edderkopper av
den overveiende tropiske familien Theraphosidae
(taranteller) i vedlegg II, framfor å føre opp hele
familien, med unntak for de få utvalgte arter og
slekter som man av ulike grunner eventuelt skulle
måtte ønske ikke å åpne for innførsel av. NZB uttaler
likevel at de er svært fornøyd med at det er funnet
plass til hele 73 arter av taranteller på vedlegg II, men
stiller seg uforstående til at hele den «handelsmessig
viktige» slekten Brachypelma, med anslagsvis 20
arter, er utelatt. NZB påpeker at av de rapportene
som direktoratet oppgir at avgjørelsene er bygget på,
er det kun én som stiller seg negativ til å inkludere
denne slekten på en «positivliste», og at denne viser til
Tilsvarende som for meitemark etc., bygger utvalget av
virvelløse hobbydyr som unntas fra krav om tillatelse
på risikovurderinger av vanlig forekommende arter i
94
11.4 Innførsel og
utsetting av biologiske
plantevernmidler
zoohandelen. Miljødirektoratet er enig med NZB i at det
nok er en del flere arter som kan innføres uten risiko,
og det vil være hensiktsmessig både for zoobransjen
og myndighetene at slike organismer unntas fra krav
om tillatelse. Direktoratet ønsker derfor å samarbeide
med zoobransjen om å velge ut flere virvelløse dyr for
risikovurdering med tanke på å unnta dem fra kravet
om tillatelse.
I høringsutkastet ble det foreslått å unnta innførsel
og utsetting av biologiske plantevernmidler som det
er gitt tillatelse til innførsel eller utsetting av i eller i
medhold av annet lovverk fra kravet om tillatelse, jf.
forskriften § 7 første ledd bokstav f og § 12 første
ledd bokstav d.
På denne bakgrunn opprettholde direktoratet forslaget
til oppføringer av hobbydyr i vedlegg II, og arter som
brukes til agn i vedlegg II og V.
Innendørs hold av virvelløse hobbydyr må i mange
tilfeller betraktes som «utsetting» i naturmangfold
lovens forstand, da holdet skjer «i et innesluttet system
der rømming ikke er utelukket», jf. forskriften § 4
bokstav j, jf. naturmangfoldloven § 3 bokstav n. Denne
problemstillingen er ikke aktuell ved hold av viltarter
som kjæledyr, for eksempel ilder og eksotiske fugler,
da dette betraktes som hold som reguleres under
viltloven. For viltarter som er unntatt fra kravet om
innførselstillatelse (oppført i vedlegg II), foreslås holdet
av disse artene tillatt gjennom § 13 i det reviderte
forslaget til forskrift. For å gjøre det tillatt å holde
virvelløse hobbydyr som er oppført i vedlegg II uten
tillatelse til «utsetting», tilrår direktoratet at ny § 13
også gjøres gjeldende for denne typen hold, jf. § 13
første ledd bokstav b. Forslaget til ny bestemmelse
som regulerer slikt hold lyder som følger:
i Rogaland og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag
mener at biologiske plantevernmidler må vurderes
ut fra hvilke virkninger de har på økosystemer
og naturmangfold etter naturmangfoldloven.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler at det bør
gjøres grundige konsekvensutredninger for biologiske
bekjempelsesmidler slik at det ikke risikeres uheldige
konsekvenser på stedegen natur.
Fylkesmannen i Rogaland påpeker at det at et
plantevernmiddel har blitt godkjent av for eksempel
Mattilsynet ut fra plantehelsekriterier, ikke utelukker
at det kan gi uheldige følger for naturmangfoldet.
Fylkesmannen Rogaland og Fylkesmannen i
Sør-Trøndelag viser til Nemaslug, et preparat for
å bekjempe brunskogsnegl, som eksempel på et
middel som bør vurderes i denne sammenhengen.
De tre høringsinstansene ønsker også at «biologiske
plantevernmidler» defineres entydig i § 4.
§ 13. Hold av fremmede organismer
Det kreves ikke tillatelse ved hold av
a) mink (Neovison vison), sølvrev (Vulpes vulpes),
blårev (Vulpes lagopus) og krysninger mellom
revetypene, når holdet utøves i samsvar med
forskrift 17. mars 2011 nr. 296 om hold av
pelsdyr,
b) øvrige fremmede organismer som kan innføres
i medhold av § 7 første ledd bokstav a, jf.
vedlegg II, innendørs, eller i lukket bur eller
innhengning.
(3) Holdet må utøves i samsvar med kravene til
aktsomhet i kapittel V.
Oslo kommune uttaler at det ikke bør gis unntak
for krav om tillatelse til utsetting av biologiske
plantevernmidler i tilfeller der det dreier seg om
levende organismer som potensielt kan bli et økologisk
problem.
og tilråding
Miljødirektoratet viser til at unntaket fra kravet om
tillatelse for biologiske plantevernmidler er nedfelt i
naturmangfoldloven § 29 femte ledd og § 31 første
ledd bokstav e. Er det gitt tillatelse til innførsel eller
bruk (utsetting) etter annet lovverk, er man fritatt fra
95
tillatelse etter naturmangfoldloven. På denne bakgrunn
opprettholder direktoratet bestemmelsen om unntak
fra kravet om tillatelse for innførsel og utsetting av
biologiske plantevernmidler som det er gitt tillatelse
til innførsel eller utsetting av i eller i medhold av annet
lovverk. Det må likevel understrekes at innførsel og
bruk av biologiske plantevernmidler er underlagt
aktsomhetskravet i forskrift om fremmede organismer.
(…)
c) øvrige organismer som ikke hører til noen
art, stamme eller bestand som forekommer
naturlig på stedet.
(…)
(…)
e) mikroorganismer,
(…)
(2) Unntak fra kravet om tillatelse i første ledd bokstav
b ii og iii, og bokstav e, gjelder ikke for organismer
som er oppført i vedlegg VI.
(…)
12 Innførsel og
utsetting av øvrige
organismegrupper
(mikroorganismer,
alger, sopp)
Landbruks- og matdepartementet (LMD) synes det
er vanskelig å ta stilling til konsekvensene av forslaget
til regulering av mikroorganismer, da vedlegg VI ikke
er tilstrekkelig klart. LMD mener at mikroorganismer
som er regulert under annet regelverk generelt bør
unntas fra forskriften for å unngå motstrid eller uheldig
dobbeltregulering. LMD viser til fôrvareregelverket
som inneholder bestemmelser vedrørende bruk av
mikroorganismer, og uttaler at det må foretas en
nærmere avgrensning mot dette regelverket før det
nye regelverket trer i kraft.
Høringsutkastet § 7 første ledd bokstav e og g
inneholdt et unntak fra kravet om tillatelse for innførsel
av mikroorganismer og sopp og alger til bruk som
mat. Høringsutkastet § 11 første ledd bokstav c
inneholdt et generelt krav om tillatelse for utsetting
av «øvrige organismer som ikke hører til noen art,
stamme eller bestand som forekommer naturlig på
stedet», som også gjelder for sopp og alger, mens
§ 12 første ledd bokstav e inneholdt et unntak fra
kravet om utsettingstillatelse for mikroorganismer. I
§ 12 andre ledd ble det åpnet for at organismer som i
utgangspunktet var unntatt fra søknadskravet i § 12
første ledd, kunne bli oppført i vedlegg VI, med det
resultat at utsetting ville kreve tillatelse. I forslaget
som ble sendt på høring, var det ikke oppført noen
mikroorganismer i vedlegg VI.
Mattilsynet forstår forskriftsutkastet slik at det
ved innførsel eller utsetting av gjødselprodukter
som markedsføres med innhold av bestemte
makroorganismer, gjelder det krav om tillatelse
etter forskriften § 6, med mindre organismen er
omfattet av unntakene etter § 7. For andre tilfeller
av innførsel av organismer i gjødselsprodukter, slik
som all innførsel av mikroorganismer og ved utilsiktet
innhold av makroorganismer, gjelder kun den generelle
aktsomhetsplikten. Det er på bakgrunn av denne
forståelsen av Mattilsynet slutter seg til forslaget.
De påpeker imidlertid at omtalen i høringsbrevet av
forholdet til annet regelverk under pkt. 4.2.5, skaper
usikkerhet om hvordan §§ 6 og 7 i forskriftsutkastet
er å forstå, ettersom ordlyden i høringsbrevet kan
tyde på at gjødselprodukter i utgangspunktet ikke er
omfattet av tillatelsesordningen etter § 6. De viser her
til omtalen av produkter omfattet av forskrift 4. juli
2003 nr. 951 om gjødselvarer mv. av organisk opphav
(gjødselvareforskriften).
(…)
e)mikroorganismer,
(…)
g) sopp og alger til bruk som mat.
(…)
96
Fylkesmannen i Hedmark mener det i § 7 første
ledd bokstav e bør tilføyes at mikroorganismer som
det er gitt tillatelse til innførsel av i, eller i medhold
av annet lovverk, kan innføres uten tillatelse, jf.
genteknologiloven og forskrift om merking mv. av
GMO. Tilsvarende bør det tilføyes i § 12 første ledd
bokstav e at mikroorganismer som det er gitt tillatelse
til utsetting av i, eller i medhold av annet lovverk, kan
settes ut uten tillatelse.
Miljødirektoratet er imidlertid enig med Veterinær
instituttet i at både mikroorganismer, sopp og alger kan
medføre risiko for det biologiske mangfold. Det åpnes
derfor for å kreve tillatelse for, eller forby, innførsel
eller utsetting av mikroorganismer etter forskrift om
fremmede organismer dersom ny kunnskap tilsier at
innførsel eller utsetting kan medføre slik risiko.
Aktsomhetskravene i forskrift om fremmede
organismer vil dessuten gjelde ved innførsel og
utsetting av mikroorganismer, sopp og alger
som er unntatt fra kravet om innførsel- eller
utsettingstillatelse
Veterinærinstituttet anbefaler, under henvisning til
føre var-prinsippet, at det ikke bør tillates utsetting
av mikroorganismer (encellede organismer og virus) i
norsk natur, da slik utsetting i ytterste konsekvens kan
få alvorlige følger for artsmangfoldet og helsetilstanden
til planter og dyr. Videre påpeker de at sopp og alger er
en potensiell trussel mot matsikkerheten, og at disse
ikke bør unntas fra krav om tillatelse ved innførsel.
Etter en nærmere vurdering mener direktoratet at
unntaket i § 7 for «sopp og alger til bruk som mat» kan
tolkes videre enn det som var intensjonen, og foreslår
at det presiseres at unntaket endres til «sopp og alger
til bruk som menneskemat».
Orkla landbruk viser til at det er gjort unntak for
mikroorganismer, og mener at det trengs gode
definisjoner av dette.
På denne bakgrunn tilrår Miljødirektoratet at
reguleringen for mikroorganismer, sopp og alger vedtas
som følger (deler som er endret i kursiv):
mener at det bør klargjøres om fritaket for sopp og
alger til mat også gjelder innenlands dyrking.
(…)
e)mikroorganismer,
(…)
f) sopp og alger til bruk som menneskemat.
(…)
og tilråding
I forslaget til forskrift foreslås det at innførsel
og utsetting av mikroorganismer unntas fra det
generelle kravet om tillatelse. Som det framgår av
høringsnotatet, vurderes dette som tilrådelig på
bakgrunn av at mikroorganismer innenfor en rekke
bruksområder er omfattet av eksisterende regulering.
Blant annet er innførsel og utsetting av mikrobiologiske
produkter, utslipp av mikroorganismer, og innførsel og
omsetning av fôrvarer tilsatt mikroorganismer, regulert
under produktkontrolloven, forurensningsloven og
matloven. Under produktkontrolloven er det krav om
at det foretas vurderinger av miljørisiko ved deklarering
av mikrobiologiske produkter, og loven hjemler
dessuten at det bl.a. fastsettes krav til godkjenning av,
eventuelt også forbud mot, innførsel og utsetting av
mikrobiologiske produkter av hensyn til å forebygge
miljøforstyrrelser. I tillegg vil utslipp av bakterier og
virus kunne være forurensning som krever tillatelse
etter forurensningsloven. Forskrift om fôrvarer under
matloven stiller bl.a. krav om at fôrvarer ikke skal
medføre risiko for skade på miljøet.
(…)
c) øvrige fremmede organismer.
(…)
(…)
e) mikroorganismer,
(…)
(3) Det kreves likevel tillatelse ved utsetting av
organismer som er oppført i vedlegg VI.
(…)
97
13 Søknad, søknads
behandling og
melding – kapittel IV
Landbruksdirektoratet mener at opplysningene
som søker må oppgi etter § 14 andre ledd bokstav
f, om tiltakets virkning på biologisk mangfold,
kan bli utfordrende å fremskaffe for søker.
Landbruksdirektoratet påpeker at slik informasjon for
mange arter ennå ikke er kjent, og ikke kan bygges på
lett tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon.
13.1 Krav til søknaden
Riksantikvaren, Faglig utviklingssenter for
grøntanleggssektoren (FAGUS), Norges
Zoohandleres Bransjeforening (NZB), Norsk
Gartnerforbund (NGF) og Rambøll mener at
kravene i § 14 andre ledd bokstav e, f og g vil
være utfordrende, kreve spesialkompetanse og gi
betydelig merarbeid for dem det gjelder. Institutt
biovitenskapelige universitet (IPV, NMBU), FAGUS,
NZB, NGF og Rambøll påpeker at ikke alle berørte
profesjoner nødvendigvis har slik spesialkompetanse.
IPV ved NMBU mener at kravene i bokstav e og f, i
tillegg til kravene i § 15 (om søknadsbehandlingen),
innebærer at søknadsprosessen kan bli meget krevende
for både søker og saksbehandler.
§ 14. Krav til søknaden
(1) Søknad om tillatelse til innførsel eller utsetting
av organismer skal rettes til Miljødirektoratet på
fastsatt skjema.
(2) Søknaden skal inneholde følgende opplysninger:
a) søkers og eventuell eksportørs navn, adresse,
e-postadresse og telefonnummer samt
organisasjonsnummer dersom søker er en
virksomhet,
b) organismens vitenskapelige og eventuelle
norske eller engelske navn, naturlig
utbredelsesområde samt informasjon om hvor
organismen er hentet fra,
c) formålet med innførselen eller utsettingen,
d) antall eller annen angivelse av mengde
organismer det søkes tillatelse til innførsel eller
utsetting av,
e) ved søknad om utsetting; kartfesting eller
annen angivelse av stedet der utsettingen er
planlagt, grunneiers navn og adresse, planlagt
tidsrom for utsettingen, angivelse av arter
og naturtyper som finnes i og rundt området
der utsettingen er planlagt, samt en angivelse
av eksisterende og framtidige påvirkninger
på arter, naturtyper og økosystemer der
utsettingen er planlagt,
f) en klargjøring av de virkninger innførselen
eller utsettingen kan ha for det biologiske
mangfold, herunder vurdering av organismens
og eventuelle kjente følgeorganismers evne til
overlevelse, reproduksjon og spredning under
norske forhold, samt risiko for uheldige følger
for arter, naturtyper og økosystemer, og
g) en beskrivelse av planlagte tiltak for å
forebygge eventuell risiko for uheldige følger
for det biologiske mangfold.
(3) Opplysningene som nevnt i andre ledd bokstav
f skal, så langt det er rimelig, underbygges med
dokumentasjon.
Fylkesmannen i Hedmark mener at kravene i § 14
andre ledd bokstav f og g kan være rimelig å stille
til en etablert bedrift, men ikke for privatpersoner.
Kravene bør ifølge Fylkesmannen revideres til et nivå
som er rimelig for privatpersoner. E-plant Norge SA
mener at § 14 andre ledd bokstav c, d og f krever
urimelig dokumentasjon til søknaden som er vanskelig
tilgjengelig eller utilgjengelig, og krever en svært høy
faglig kompetanse som ikke finnes i bransjen i dag.
De uttaler at kravene vil medføre store kostnader for
bransjen, som ikke er utredet i høringsnotatet.
Institutt for landskapsanlegging ved Norges miljøog biovitenskapelige universitet (ILP, NMBU) uttaler
at kravene til søknaden i § 14 ikke er urimelige hvis
hensikten er å helt unngå innførsel og utsetting av
uønskede organismer. Kravene er svært omfattende
og vil representere en betydelig kostnad og tidsbruk
for aktører i grøntanleggssektoren. Videre mener de at
forskjellen på opplysningene som skal inngå etter andre
ledd bokstav e og f er uklar.
Naturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo
(UiO) er bekymret for at kravene medfører at arbeidet
med deres plantesamlinger blir for omstendelig og
krever ressurser som de ikke rår over.
98
NZB har forståelse for at en søknadsprosess må holde
en viss standard om den skal være hensiktsmessig, men
at søknadsprosessens kompleksitet vil være en barriere
for søker. NZB, E-plant Norge og Rambøll påpeker at
en konsekvens av kompliserte søknadskrav vil være at
færre søker om tillatelse. NZB mener at konsekvensen
av at zoobransjen ikke søker om importtillatelser kan bli
at privatpersoner bestiller artene over internett.
e kun omfatter krav til opplysninger om sted, grunneier,
tid, samt «angivelse av naturtyper (men ikke arter) som
finnes i og rundt området der utsettingen er planlagt».
Rambøll mener at søknadskravene bør forenkles,
og viser til kravene til skriftlig miljørisikovurdering
i høringsutkastets § 23. Alternativt at krav om
dokumentasjon på detaljnivå utelates for arealer som
ikke er spesielt følsomme for påvirkninger fra nye
beplantninger. Rambøll mener at «rundt området»
må defineres eller angis som en maksimumsgrense/
avstand. Videre spør de hva som ligger i begrepet «så
langt det er rimelig» i tredje ledd, og uttaler at det må
gis tydelige føringer for dette.
NGF, FAGUS og E-plant Norge SA foreslår at krav
i søknaden harmoneres med de krav som stilles
i forskrift om utsetting av utenlandske treslag til
skogbruksformål.
Fylkesmannen i Vest-Agder mener at det i
bestemmelsens andre ledd bokstav e bør tas med at
opplysningene om stedfesting også skal inneholde
kommunenummer, gårds- og bruksnummer. Dette
er ifølge Fylkesmannen nødvendig og svært nyttig
informasjon for å kunne knytte stedfestingen blant
annet til matrikkelopplysninger.
Flere høringsinstanser peker på behovet for
informasjon og veiledning om bestemmelsen, bl.a.
hvilke krav som stilles til søknadens innhold. Sandnes
kommune og Norske landskapsarkitekters forening,
avdeling Rogaland (NLA Rogaland) mener at
det bør utarbeides standardiserte sjekklister bl.a.
for å forenkle prosessen for søkere. NLA Rogaland
mener at dokumentasjon på risikovurderte arter
bør offentliggjøres på nettet. Videre uttales at
myndighetene bør ha en sterk informasjonsgivende
rolle ved endringene i bransjens rutiner.
Sandnes kommune mener at søknadsprosessen
bør differensiere mellom innførsel og utsetting,
og at det bør fastsettes hvem som er ansvarlig
søker og hvor saksbehandlingen skal finne sted. For
anleggsplanter bør det presiseres at søknadsprosessen
omfatter importører og virksomheter som omsetter
organismene. Videre mener kommunen at det bør
differensieres mellom anleggstypene ved utsetting i
områder som er omfattet av forskriften § 12, og at
kravene bør være strengere for friluftsområder, som
ofte knyttes til eksisterende naturområder, enn til
parker i urbane omgivelser.
Norges Skogeierforbund støtter direktoratets
merknad til § 14 om at vurderingene etter § 14 kan
gjøres kort dersom forhold tilsier svært lav risiko for
uheldige følger for biologiske mangfold.
er tilfreds med de foreslåtte reglene om søknad og
søknadsbehandling.
at kravene til søknaden i § 14 andre ledd bokstav a til
og med «kartfesting eller annen angivelse av steder der
utsettingen er planlagt, grunneiers navn og adresse,
planlagt tidsrom for utsettingen» i bokstav e vil være
uproblematiske å oppfylle for en prosjekterende
landskapsarkitekt. De øvrige kravene dreier seg om
informasjon som for en stor del ligger utenfor en
landskapsarkitekts kunnskapsområde, uttaler NLA.
NLA mener at søknader vil bli sendt til myndighetene
der den ansvarlige ikke føler seg kompetent til å ta
en vurdering. NLA mener at kravene er urimelige og
uhensiktsmessige, og at vurderingen uansett blir gjort
av myndighetene. NLA foreslår at krav til søknaden kun
omfatter § 14 andre ledd bokstav a til e, hvor bokstav
Rambøll spør hva som ligger i «så langt det er rimelig» i
§ 14 tredje ledd.
og tilråding
En rekke høringsinstanser, ikke minst fra grøntbransjen,
har påpekt at det stilles for store krav til innholdet i
søknaden i § 14. Spesielt pekes det på at kravene i
høringsutkastet § 14 andre ledd bokstav e, f og g er
omfattende.
Miljødirektoratet har forståelse for at mange
høringsinstanser mener at kravene i § 14 andre ledd
bokstav e, f og g er omfattende. Miljødirektoratet
99
Miljødirektoratet mener at kravene i høringsforslagets
§ 14 andre ledd bokstav f (ny bokstav g) må
opprettholdes. Det vises til at bestemmelsen bygger på
naturmangfoldloven § 30 tredje ledd første punktum,
som sier at en søknad om tillatelse til utsetting «skal
klarlegge de virkninger som utsettingen kan ha for
det biologiske mangfold». Kravet er gjort gjeldende
også for innførsel med hjemmel i naturmangfoldloven
§ 29 fjerde ledd. Forskriften operasjonaliserer
naturmangfoldlovens krav på dette punkt, ved å
tydeliggjøre hvilke momenter søker bør vektlegge
og vurdere for å kunne klarlegge det omsøkte
tiltakets effekter på biologisk mangfold. Direktoratet
understreker at selv om ordlyden er generell, må kravet
til omfang av vurdering av virkninger på det biologiske
mangfold vektes opp mot risikoen som er forbundet
med innførselen eller utsettingen. Det samme
gjelder omfanget av tiltak for å forebygge eventuell
risiko for uheldige følger. Det vil normalt forventes
grundigere vurderinger og ev. mer omfattende tiltak
fra profesjonelle aktører som planlegger å utføre et
større tiltak hvor man ikke kan utelukke en negativ
påvirkning på det biologiske mangfoldet, enn for
mindre aktører som planlegger å utføre et tiltak med
liten sannsynlighet for negativ påvirkning på biologisk
mangfold. For eksempel vil det ved en søknad om
innførsel av tropiske insekter, i mange tilfeller være
tilstrekkelig at søknaden klargjør artens muligheter for
overlevelse under norske forhold.
gjør imidlertid oppmerksom på at utsettinger av
planter med liten spredningsevne og lav miljørisiko
i parkanlegg, dyrkede områder og transportog
næringsutbyggingsområder vil være unntatt fra kravet
om tillatelse i § 12. Dette vil i sum omfatte mange
utsettinger av planter. De forenklingene som fremgår
av ny § 12 første ledd bokstav c, samt forslaget om
utsatt ikrafttreden for søknadskravet etter denne
bestemmelsen for planter som har blitt risikovurdert
av Artsdatabanken, vil også bidra til å lette situasjonen
for grøntbransjen. På bakgrunn av høringsinnspillene
og hensynet til å forenkle regelverket, vil direktoratet
likevel forslå enkelte endringer i bestemmelsen.
For det første foreslås en forenkling som innebærer
at det i høringsutkastets bokstav e (ny bokstav f)
ikke lenger presiseres at søknaden må inneholde
opplysninger om «arter og naturtyper som finnes
i og rundt området der utsettingen var planlagt».
Miljødirektoratet vurderer at slike opplysninger uansett
må innhentes av søker på bakgrunn av høringsutkastet
§ 14 andre ledd bokstav f (ny bokstav g), som stiller
krav om at søknaden skal klargjøre de virkninger
innførselen eller utsettingen kan ha for det biologiske
mangfold, herunder risiko for uheldige følger for arter,
naturtyper og økosystemer.
Miljødirektoratet foreslår videre at det i høringsut
kastets bokstav e (ny bokstav f) ikke lenger
presiseres at søknaden må inneholde opplysninger
om «eksisterende og framtidige påvirkninger på
arter, naturtyper og økosystemer der utsettingen
er planlagt». Direktoratet mener, etter en nærmere
vurdering, at høringsutkastets bokstav e går for
langt når det kreves at søknaden ikke bare inneholder
opplysninger om effekten av det omsøkte tiltaket,
men opplysninger om alle eksisterende og framtidige
påvirkninger der utsettingen er planlagt. Vedtaks
myndigheten har ansvar for at det blir gjort en
vurdering av samlet belastning i forbindelse med
søknadsbehandlingen, jf. naturmangfoldloven § 10.
Det søker skal bidra med, er opplysninger vedtaks
myndigheten trenger for å kunne gjøre en vurdering
av effekten av det omsøkte tiltaket. Opplysninger om
øvrige påvirkninger der utsettingen er planlagt, må
vedtaksmyndigheten som utgangspunkt selv være
ansvarlig for å innhente. Opplysninger om effekten av
det omsøkte tiltaket vil være omfattet av de krav til
opplysninger som følger av høringsutkastet § 14 andre
ledd bokstav f (ny bokstav g).
Rambøll spør hva som ligger i «så langt det er rimelig»
i dokumentasjonskravet i høringsforslaget § 14
tredje ledd. I rimelighetsbegrensningen ligger at
dokumentasjonskravet må ses i forhold til tiltakets
karakter og mulige skadeomfang. Kravet vil generelt
være høyere dersom det er lite kunnskap om
miljøeffektene av en utsetting.
Miljødirektoratet vil utarbeide utdypende veilednings
materiell om kravene til søknadens innhold.
Miljødirektoratet foreslår en ny bokstav e som kun
gjelder for søknader om innførselstillatelse. Dette
er endringer som delvis er av redaksjonell karakter. I
tillegg til opplysninger om eksportørs eller importørs
kontaktinformasjon, som er flyttet fra hørings
utkastet bokstav a, foreslås det at det i tillegg bes
om opplysninger om planlagt tidspunkt/tidsrom for
innførselen og om endelig bestemmelsessted for
organismen(e). Opplysninger om tidspunkt/tidsrom for
100
biologiske mangfold. Det er derfor Miljødirektoratets
oppfatning at § 14 i liten grad vil kreve ressurser hos
botaniske hager.
innførsel er nødvendig hvis det skal kunne gis tillatelser
som gjelder for en viss tidsperiode, jf. ny § 15 femte
ledd. Opplysninger om endelig bestemmelsessted
kan være relevant informasjon der den ansvarlige for
importen er en annen enn den endelige mottakeren
av organismene (kunder osv.). Ettersom denne
opplysningen må oppgis i rapporteringssystemet
TRACES, vil dette ikke kreve ekstra innhenting av
informasjon hos søker. Direktoratet anser ikke at disse
endringene vil medføre byrder av betydning for søker.
Miljødirektoratet foreslår også en forenkling i §
14 første ledd bokstav a, slik at det kun er «søkers
kontaktinformasjon» som etterspørres. Henvisningen til
bokstav f i tredje ledd endres dessuten til bokstav g.
På denne bakgrunn tilrår direktoratet at § 14 vedtas
Når det gjelder NZBs uttalelse om at zoobransjen vil
avstå fra å søke om importtillatelser, med det resultat
at privatpersoner bestiller artene over internett, viser
Miljødirektoratet til at også privatpersoner vil være
omfattet av søknadskravet.
§ 14. Krav til søknaden
(1) Søknad om tillatelse til innførsel eller utsetting
av organismer skal rettes til Miljødirektoratet på
fastsatt skjema.
(2) Søknaden skal inneholde følgende opplysninger:
a) søkers kontaktinformasjon,
norske eller engelske navn, naturlig
utbredelsesområde samt informasjon om hvor
organismen er hentet fra,
d) antall, eller annen angivelse av mengde
organismer det søkes tillatelse til innførsel eller
utsetting av,
e) ved søknad om innførsel; planlagt tidspunkt
eller tidsrom for innførselen, angivelse av
endelig bestemmelsessted for organismen(e),
samt eventuell eksportørs eller importørs
kontaktinformasjon,
f) ved søknad om utsetting; kartfesting eller
annen angivelse av stedet der utsettingen er
planlagt, grunneiers kontaktinformasjon og
planlagt tidsrom for utsettingen,
g) en klargjøring av de virkninger innførselen
eller utsettingen kan ha for det biologiske
mangfold, herunder vurdering av organismens
og eventuelle kjente følgeorganismers evne til
overlevelse, reproduksjon og spredning under
norske forhold, samt risiko for uheldige følger
for arter, naturtyper og økosystemer, og
h) en beskrivelse av planlagte tiltak for å
forebygge eventuell risiko for uheldige følger
(3) Opplysningene som nevnt i andre ledd bokstav
g skal, så langt det er rimelig, underbygges med
dokumentasjon.
Når det gjelder innspillene om at krav etter § 14
bør harmoneres med krav til søknaden i forskrift om
utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål,
viser Miljødirektoratet til at sistnevnte forskrift kun
gjelder krav til søknader om utsetting av trær til
skogbruksformål. Forskrift om fremmede organismer
skal derimot dekke mange typer aktiviteter og
en rekke organismegrupper. En full harmonisering
mellom søknadskravene i disse forskriftene er dermed
ikke tilrådelig. Etter de endringene som er foreslått
i forslaget til ny § 14, har likevel forskjellene i
søknadskrave mellom de to forskriftene blitt mindre.
Det at forskrift om fremmede organismer skal dekke
mange typer aktiviteter og en rekke organismegrupper,
gjør at det heller ikke vil være hensiktsmessig å
fullstendig harmonisere kravene i § 14 med kravene til
skriftlig miljørisikovurdering ved etablering og utvidelse
av parkanlegg mv.
Fylkesmannen i Vest-Agder påpeker at stedfestingen
bør inneholde matrikkelopplysninger. Miljødirektoratet
viser til at matrikkelopplysninger faller inn under kravet
om opplysninger om «kartfesting eller annen angivelse
av stedet der utsettingen er planlagt».
Naturhistorisk Museum ved UiO uttaler at de er
bekymret for at de anførte kravene medfører
at arbeidet med deres plantesamlinger blir for
omstendelig og ressurskrevende. Miljødirektoratet
gjør oppmerksom på at utsettinger i botaniske hager
faller inn under unntaket fra krav om tillatelse i ny §
12 første ledd bokstav c, så framt utsettingen ikke
kan påregnes å medføre fare for uheldige følger for det
101
urimelig» jf. § 15 andre ledd, og spør hva som anses
urimelig. Institutt for landskapsplanlegging ved
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (ILP,
NMBU) mener at det fort kan bli urimelig at kostnader
skal dekkes av søker. E-plant Norge SA mener det
vil være urimelig for den enkelte søker å betale for
kunnskap som senere vil bli gjort tilgjengelig for resten
av bransjen.
13.2 Søknadsbehandlingen
§ 15. Søknadsbehandlingen
(1) Miljødirektoratet skal vurdere om søknaden
oppfyller de krav som stilles i § 14. Hvis
opplysningene i søknaden ikke i tilstrekkelig
grad klarlegger de virkninger innførselen eller
utsettingen kan ha for det biologiske mangfold, kan
Miljødirektoratet kreve ytterligere opplysninger og
dokumentasjon fra søker, og ved behov igangsette
nødvendige tilleggsutredninger.
(2) Kostnader som måtte oppstå i forbindelse med
frambringelse av opplysninger, dokumentasjon og
tilleggsutredninger etter første ledd, skal dekkes av
søker, så langt det ikke er urimelig.
(3) Ved vurderingen av søknaden, skal det særlig
legges vekt på om den omsøkte organismen og
eventuelle følgeorganismer kan medføre risiko for
uheldige følger for det biologiske mangfold. Det
kan ikke gis tillatelse hvis det er grunn til å anta at
innførselen eller utsettingen vil medføre vesentlige
(4) Miljødirektoratet skal vurdere og fastsette de vilkår
som anses nødvendige for å hindre uheldige følger
Norske landskapsarkitekters forening (NLA), Faglig
utviklingssenter for grøntanleggssektoren (FAGUS)
og Rambøll mener at det bør framgå av bestemmelsen
hvorvidt en eventuell kostnadsbelastende
tilleggsutredning fra Miljødirektoratets side vil bli
varslet før den igangsettes. NLA og Rambøll viser til at
søker bør gis muligheten til å trekke tilbake søknaden
hvis ønskelig.
ILP ved NMBU viser til § 15 andre ledd, og spør hvem
«søker» er i forhold til «ansvarlig». Oslo kommune og
FAGUS mener det blir noe uklart når man definerer et
kostnadsansvar til den som søker, fordi utarbeidelse
av søknader gjerne utføres som konsulentoppdrag på
vegne av en byggherre, mens det er byggherren som
sitter med det overordnede ansvaret for prosjekter.
Oslo kommune foreslår at ordet «søker» i §§ 15 og
14 andre ledd erstattes med «ansvarlig for innførsel
eller utsetting». Dette vil ifølge kommunen og FAGUS
også gi en konsekvent språkbruk, fordi «ansvarlig for»
gjennomgående er brukt i forskriften.
Riksantikvaren mener at § 15 ser ut til å bidra til et
større byråkrati.
Sandnes kommune uttaler at det bør framkomme at
saksbehandlingen følger reglene i forvaltningsloven og
forvaltningsforskriften, bl.a. for å sikre forutsigbarhet
i prosessen for søkerne. Norske landskapsarkitekters
forening, avdeling Rogaland (NLA Rogaland)
mener at saksbehandlingsreglene bør knyttes
opp mot eksisterende saksbehandlingsrutiner i
forvaltningsloven).
Landbruksdirektoratet uttaler at det er svært viktig
at kostnader i forbindelse med frambringelse av
opplysninger, dokumentasjon og tilleggsutredninger
ikke skal være urimelig ut i fra tiltakets karakter
og skadeomfang. De finner det betenkelig at
Miljødirektoratet slår fast i høringsnotatet at slik
framskaffelse ikke er urimelig.
Sandnes kommune, FAGUS og NLA Rogaland mener
at saksbehandlingsreglene bør knyttes opp mot
eksisterende saksbehandlingsrutiner i plan- og
bygningsloven (pbl.). Sandnes kommune peker
på at det er viktig å fastsette når i eksisterende
søknadsprosesser søknader etter forskriften skal
behandles. Dette er viktig for at virksomhetene skal
kunne få til gode, hensiktsmessige og velfungerende
rutiner, uttaler FAGUS.
Sandnes kommune mener det er sannsynlig at
innhenting av tverrfaglig kunnskap innen zoologi,
økologi, plantevitenskap, biologi og plantefysiologi
vil være en urimelig kostnad for den ansvarlige, og at
det bør sees på statlige finansieringsmuligheter for å
gjennomføre kunnskapsinnhentingen.
Rambøll viser til at søker skal bære kostnader som
måtte oppstå ved søknaden «så langt det ikke er
102
ILP ved NMBU, Samarbeidsrådet for biologisk
mangfold (SABIMA), E-plant Norge SA og NGF
mener at det er viktig av saksbehandlingen gjøres på
kortest mulig tid. NGF mener at det kun bør brukes
noen få dager på søknadsbehandlingen, og at det bør
gis en makstid for søknadsbehandlingen. For søknader
om innførsel og utsetting av humler, ønsker NGF en
mulighet for at søknadsprosedyren kun skjer én gang i
året, i god tid før gartneriene har behov for humlene.
side 382. Behovet for å innhente tilleggsutredninger
etc. har sammenheng med kravet om at søknaden skal
klarlegge miljøeffektene av tiltaket, jf. høringsutkastet
§ 14 bokstav f, og kan oppstå der søknaden ikke i
tilstrekkelig grad klargjør dette. Miljødirektoratet vil
understreke at det ikke er aktuelt å igangsette arbeid
med tilleggsutredninger etc. for søkers regning,
uten at dette er avklart med søker på forhånd. For å
tydeliggjøre dette, foreslår direktoratet en tilføyelse
i § 15 andre ledd som gjør dette helt klart. Ønsker
ikke søker å bekoste dette, vil dette kunne resultere i
at søknaden blir avslått under henvisning til føre-varprinsippet.
Flere høringsinstanser mener at vedtaksmyndigheten,
særlig når det gjelder landlevende planter, bør
delegeres til Fylkesmannen, og viser bl.a. til at disse
besitter kunnskap om lokale/regionale forhold og
forskjeller.
Samtidig må det understrekes at miljøforvaltningen
har et stort fokus på at kunnskapsgrunnlaget om
fremmede organismer stadig oppdateres og forbedres,
og at ny kunnskapsinnhenting i stor grad gjøres
ved hjelp av finansiering over offentlige budsjetter.
Eksempler på utredninger som det ikke vil være
urimelig å be søker bekoste, vil kunne dreie seg
om det omsøkte tiltakets miljøpåvirkning lokalt, og
miljørisikoen forbundet med arter som ikke har vært
risikovurdert i Norge.
ILP ved NMBU spør om Miljødirektoratet har kapasitet
til å behandle søknadene på en god måte, og peker på
at det krever inngående kunnskaper om enkeltplanter
og deres økologiske egenskaper, på ulike steder i
landet og under ulike forhold. Avgjørelser må fattes på
bakgrunn av kunnskaper og erfaringer som til dels ikke
finnes, og forhastede og uriktige avgjørelser, vil svekke
forskriftens autoritet, uttaler ILP ved NMBU.
Noen høringsinstanser mener at begrepet «søker» i
høringsutkastet § 15 andre ledd bør erstattes med
«den ansvarlige for innførselen eller utsettingen», bl.a.
fordi det blir feil å knytte kostnadsansvaret til søker,
når søker og den ansvarlige for tiltaket ikke er samme
person. Miljødirektoratet forstår problemstillingen, men
vil peke på at det er viktig for Miljødirektoratet å kunne
forholde seg til en part i søknadsprosessen. Dersom
for eksempel et konsulentfirma har fått fullmakt til å
søke på vegne av den ansvarlige, må Miljødirektoratet
kunne forutsette at konsulentfirmaet også har fullmakt
til å gi samtykke til at det blir igangsatt nødvendige
tilleggsutredninger for den ansvarliges regning.
Rambøll peker på at informasjon og tydelighet må ligge
til grunn for søknadsbehandlingen, slik at tiltakshaver
kan forutsi omfang og kostnadene ved søknad.
NGF mener at det før forskriftens ikrafttredelse bør
utarbeides et dataverktøy for grøntanleggssektoren,
som kan estimere sannsynligheten av søknadens utfall.
E-plant Norge SA påpeker at endelig plantevalg ofte
avhenger av plantested og tilgjengelig plantemateriale,
og at søknadsprosessen gjør det vanskelig å
gjennomføre endringer.
og tilråding
Miljødirektoratet vil understreke at forvaltningsloven
vil gjelde ved behandling av søknader etter forskriften,
noe som følger direkte av forvaltningsloven. Vedtakene
som fattes i medhold av forskriften, vil være
enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, og det vil bli
opplyst om retten til å påklage vedtak i selve vedtaket.
Reglene om saksbehandlingstid som er fastsatt i
forvaltningsloven vil også gjelde for saksbehandling
etter forskriften, og Miljødirektoratet finner det ikke
hensiktsmessig å ha egne bestemmelser om dette i
forskriften. Miljødirektoratet forutsetter at bevilgende
En rekke høringsinstanser har kommentarer knyttet
til bestemmelsen i høringsutkastet § 15 andre ledd,
om at kostnader som måtte oppstå i forbindelse
med frambringelse av opplysninger, dokumentasjon
og tilleggsutredninger skal dekkes av søker så langt
det ikke er urimelig. Bestemmelsen er et utslag av
prinsippet i naturmangfoldloven § 11, om at kostnader
ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver. Ikke
bare kostnader ved utføringen, men også kostnader
ved å frambringe kunnskap med tanke på tiltaket,
dekkes av prinsippet, jf. Ot. Prp. nr. 52 (2008-2009),
103
(4) Miljødirektoratet skal vurdere og fastsette de vilkår
som anses nødvendige for å hindre uheldige følger
(5) En tillatelse til innførsel eller utsetting kan gjelde
for et visst tidsrom og omfatte flere utsettinger på
samme sted.
myndigheter bevilger de midler som er nødvendige for
å sikre en forsvarlig saksbehandling.
Spørsmål om delegering av vedtaksmyndighet er
behandlet i 17.1.
Noen høringsinstanser peker på at søknadsprosessen
bør koples opp mot eksisterende saksbehandlings
rutiner i plan- og bygningsloven (pbl). Miljødirektoratet
viser til at vedtaksmyndigheten etter pbl. som
hovedregel vil være kommunen, mens Miljødirektoratet
vil være vedtaksmyndighet etter forskrift om
fremmede organismer. Per i dag foreligger det
ingen kopling mellom saksbehandlingen under disse
regelverkene.
13.3 Melding ved innførsel
Høringsutkastet § 8 inneholdt en bestemmelse om
krav om melding ved innførsel av organismer som
kunne innføres uten tillatelse etter § 7 første ledd
bokstav c og d («varmekjære» ferskvannsorganismer
til bruk i akvarier og marine organismer som holdes i
lukkede beholdere). Høringsutkastet § 16 inneholdt
de nærmere reglene for hvordan meldeplikten skulle
gjennomføres. I høringsutkastet § 34 var det foreslått
at kravet til melding først skulle tre i kraft ett år etter
forskriftens ikrafttreden.
NGF ønsker en mulighet for å kunne søke en gang i
året og at tillatelsen gjelder for utsettinger av humler
i en sesong. Miljødirektoratet mener at det kan være
hensiktsmessig at det kan gis tillatelser til innførsel
eller utsetting som gjelder for et visst tidsrom og som
omfatter flere utsettinger på samme sted, og foreslår
en tilføyelse i femte ledd som klargjør dette.
§ 8. Krav om melding ved innførsel
Den som innfører organismer som etter § 7 første ledd
bokstav c eller d er unntatt fra kravet om tillatelse, skal
gi melding til Miljødirektoratet i samsvar med § 16.
§ 15. Søknadsbehandlingen
(1) Miljødirektoratet skal vurdere om søknaden
oppfyller de krav som stilles i § 14. Hvis
opplysningene i søknaden ikke i tilstrekkelig
grad klarlegger de virkninger innførselen eller
utsettingen kan ha for det biologiske mangfold, kan
Miljødirektoratet kreve ytterligere opplysninger og
dokumentasjon fra søker, og ved behov igangsette
nødvendige tilleggsutredninger.
(2) Kostnader som måtte oppstå i forbindelse med
frambringelse av opplysninger, dokumentasjon og
tilleggsutredninger etter første ledd, skal dekkes av
søker, så langt det ikke er urimelig. Slike kostnader
vil ikke bli belastet søker uten at søker har gitt sitt
samtykke.
(3) Ved vurderingen av søknaden, skal det særlig
legges vekt på om den omsøkte organismen og
eventuelle følgeorganismer kan medføre risiko for
uheldige følger for det biologiske mangfold. Det
kan ikke gis tillatelse hvis det er grunn til å anta at
innførselen eller utsettingen vil medføre vesentlige
§ 16. Krav til melding om innførsel og utsetting
(1) Melding etter §§ 8, 13 og 35 første ledd skal gis
til Miljødirektoratet på fastsatt skjema og skal
inneholde følgende opplysninger:
a) meldepliktiges navn, adresse, e-postadresse
og telefonnummer samt organisasjonsnummer
dersom den meldepliktige er en virksomhet,
norske eller engelske navn,
d) ved utsetting, angivelse av hvor utsettingen
skal finne sted.
(2) Melding etter §§ 8 og 13 skal gis før første gangs
innførsel eller utsetting.
(3) Melding etter første ledd gjelder for ytterligere
innførsler eller utsettinger på samme sted, av
individer av meldte organisme, til samme formål,
for en periode på tre år, med mindre betingelsene
for innførsel eller utsetting endres i medhold av §
33.
(4) Kvittering for meldingen skal oppbevares hos den
meldepliktige og kunne framvises ved kontroll.
104
(…)
(…)
NZB peker også på at innførsel av akvarieorganismer
må registreres i det EU-pålagte TRACES-systemet
for dyrehelse, og at dette allerede er tilrettelagt for
registrering av artsnavn. NZB uttaler at Mattilsynet
ikke utnytter disse mulighetene fullt ut, men at det
er uforståelig og overflødig at en bransje skal måtte
pålegges dobbeltregistrering fordi myndighetene ikke
benytter de mulighetene som ligger i eksisterende
systemer.
Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD) har følgende
forslag til ny ordlyd i § 8: «Den som innfører organismer
som nevnt i § 7 første ledd bokstav c eller d, skal gi
melding til Miljødirektoratet i samsvar med § 16.» For
tillatelser og meldinger som gis en varighet utover
én innførsel, bør man vurdere om det skal opprettes
en ordning i systemene for automatisk avskriving
eller med automatisk tidsfrist, slik at man unngår at
tillatelser som f.eks. er gått ut på tid kan benyttes,
uttaler TAD.
Dersom meldeplikten beholdes, foreslår NZB at
det i § 16 første ledd bokstav b bør tilføyes «eller
handelsnavn», ettersom dette kan være noe annet enn
norsk eller engelsk navn. NZB stiller seg uforstående til
at det må gis ny melding hvert tredje år, jf. § 16 tredje
ledd. De viser til at en zooforhandler kan innføre 40-50
ulike arter hver uke, totalt kanskje 500-600 arter av
virvelløse dyr, fisker og planter, og at det dermed vil
være vanskelig å føre nøyaktig oversikt over hva som
er meldt, og til hvilket tidspunkt. Dette kompliseres
ytterligere av at hver sending etter § 25 skal merkes
med referansenummer.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus foreslår å enten
stryke § 8 og skrive i § 7 at det i disse tilfellene kreves
melding, eller å overføre § 7 første ledd bokstav b
og c til § 8. Fylkesmannen mener dessuten at det
bør settes en frist for hvor lenge i forkant av tiltaket
melding skal sendes fordi dette gir større forpliktelse
for tiltakshaver. Fylkesmannen spør om direktoratet
skal gi en tilbakemelding før tiltaket kan utføres. Med
henvisning til § 16 fjerde ledd, uttaler Fylkesmannen at
det bør synliggjøres hvem som skal foreta kontroll.
er tilfreds med de foreslåtte reglene om melding.
og tilråding
Flere høringsinstanser har forslag til omskriving av
forskriftsteksten som er ment å lette forståelsen
av bestemmelsene knyttet til melding. I og med at
Miljødirektoratet foreslår å fjerne meldingskravet ved
utsetting i hagedam etter høringsutkastet §§ 13 og
35 første ledd, er høringsutkastet § 16 kun relevant
for melding ved innførsel (§ 8). Miljødirektoratet
foreslår derfor å slå sammen høringsutkastet §§ 8 og
16, slik at kravet om melding og kravet til meldingens
innhold, framgår av samme bestemmelse. Dette er
en redaksjonell endring som vil forenkle forskriften.
I tillegg foreslås det enkelte språklige forenklinger i
bestemmelsen.
Fylkesmannen i Rogaland foreslår at krav om
meldeplikt blir tydeliggjort ved at § 7 første ledd
bokstav c og d blir overført til § 8 med en tekst
som gjør det tydelig at i disse tilfellene gjelder det
meldeplikt i stedet for krav om tillatelse.
(UiO) uttaler at de er bekymret for at de anførte
kravene medfører at arbeidet med deres plante
samlinger blir for omstendelig og krever ressurser som
de ikke rår over.
Norges Zoohandleres Bransjeforening (NZB) forstår
ønsket om å ha en oversikt over artene som blir
innført, men ser ikke at bevisst misbruk av unntaket
vil kunne avdekkes ved meldeplikt, ettersom det ikke
vil være vanskelig å innføre arter under falsk navn.
Dersom dette er eneste begrunnelse for meldeplikten,
virker kravet bortkastet og uten nytteverdi. Det eneste
som vil kunne avdekke misbruk, er inspeksjoner av
importører/forhandlere og ev. stikkprøver av importer,
mener NZB.
TAD peker på ev. behov for system for automatisk
avskriving eller automatisk tidsfrist for tillatelser.
Miljødirektoratet vil i den videre dialogen med TAD, jf.
samarbeidsavtalen mellom TAD og Miljødirektoratet,
ta opp hvordan grensekontrollen med forskriften kan
gjennomføres på en mest mulig rasjonell og effektiv
måte.
105
Miljødirektoratet ser ikke behov for at det settes
noen frist for hvor lenge i forkant av innførselen
meldingen skal sendes. Så lenge meldingen er sendt før
innførselen skal finne sted, er dette tilstrekkelig mht.
innførselskontroll. Miljødirektoratet skal ikke gi noen
tilbakemelding før innførselen kan finne sted, men kun
sende en automatisk generert bekreftelse på mottatt
melding.
e) meldepliktiges kontaktinformasjon,
f) organismens vitenskapelige og eventuelle
norske eller engelske navn,
g) formålet med innførselen.
(2) Melding etter første ledd gjelder for ytterligere
innførsler av individer av meldte organisme, til
samme formål, for en periode på tre år, med mindre
betingelsene for innførsel eller utsetting endres i
medhold av § 33.
(3) Kvittering for meldingen skal oppbevares hos den
meldepliktige og kunne framvises ved kontroll.
Meldeplikten vil kun gjelde ved innførsel av
«varmekjære» ferskvannsorganismer til bruk i akvarier
og marine organismer som skal holdes i lukkede
beholdere. Plantesamlingene ved Naturhistorisk
museum (UiO) vil følgelig ikke bli berørt av kravet.
(…)
(2) Krav om melding etter § 8 trer i kraft fra den tid
Kongen bestemmer.
(…)
TRACES er en felles EU-database hvor bl.a. samhandel
innen EU/EØS med levende dyr og animalske
produkter, og import av slike fra tredjeland, blir
registrert. Denne innrapportering inngår som
ledd i Mattilsynets kontroll med at krav etter
matloven blir etterlevd. Som NZB peker på, vil ikke
registreringen i TRACES omfatte alle opplysninger
som er nødvendige for føre kontroll med forskrift om
fremmede organismer. Så lenge Miljødirektoratet ikke
får nøyaktige opplysninger om artsnavn gjennom
TRACES, vil ikke denne registreringen kunne erstatte
meldingskravet. Miljødirektoratet vil peke på at
meldingskravet erstatter lovens hovedregel som er
krav om søknad, som er et langt mer byrdefullt krav for
bransjen.
13.4 Endring og omgjøring
av tillatelser
§ 17. Endring og omgjøring av tillatelser
Miljødirektoratet kan, i samsvar med naturmangfold
loven § 67, oppheve, endre eller sette nye vilkår i en
tillatelse gitt i medhold av forskriften, og om nødvendig
kalle tillatelsen tilbake.
Miljødirektoratet ønsker imidlertid å se noe nærmere
på innretningen av meldingskravet. Blant annet vil
det være aktuelt å se på om det er behov for å kreve
melding ved innførsel av arter som importeres til
Norge allerede i dag. På bakgrunn av dette, vurderer
Miljødirektoratet at det er hensiktsmessig at
bestemmelsen om utsatt ikrafttreden for meldings
kravet endres fra tre år til «fra den tid Kongen
bestemmer».
Riksantikvaren mener at bestemmelsen bidrar til
en uforutsigbar situasjon for alle som berøres av
bestemmelsen, og kan føre til økonomisk tap for
aktører ansvarlig for innføring, omsetning og utsetting
av aktuelle organismer.
Sandnes kommune mener at det bør presiseres
hvilke forhold som kan føre til oppheving av tillatelser.
Kommunen mener også at det bør defineres hva som
skjer ved oppheving av tillatelser og om det vil tillates
erstatningsarter.
På denne bakgrunn tilrår Miljødirektoratet at § 8 og §
34 andre ledd vedtas som følger (endringer i kursiv):
og tilråding
§ 8. Krav om melding ved innførsel
(1) Den som innfører organismer uten tillatelse etter
§ 7 første ledd bokstav c og d, skal gi melding til
Miljødirektoratet på fastsatt skjema før første
gangs innførsel. Meldingen skal inneholde følgende
opplysninger:
Høringsutkastet § 17 viser til adgangen til å oppheve,
endre eller sette nye vilkår i en tillatelse, eventuelt kalle
en tillatelse tilbake, som følger av naturmangfoldloven
§ 67. De nærmere vilkårene for dette følger av
106
naturmangfoldloven § 67, derav passusen om at dette
gjøres «i samsvar med naturmangfoldloven § 67». For
det nærmere innholdet i bestemmelsen vises det også
til lovens forarbeider. Miljødirektoratet mener at det er
nyttig med en henvisning til denne bestemmelsen, og
opprettholder denne. Nummereringen endres imidlertid
til § 16.
Landbruks- og matdepartementet (LMD) peker bl.a.
på at aktsomhetsplikten vil gjelde for arter som ikke er
risikovurdert i Norge, og mener at aktsomhetsplikten
innebærer omfattende krav og vil gi stor usikkerhet
hos mange aktører om hvordan de skal forholde seg
til utsetting av arter som ikke er oppført i vedleggene
til forskriften. For private dyre- og hageeiere bør
det vurderes å lempe på disse kravene, samt at
det bør tydeliggjøres hva som kreves rent konkret,
noe som vil øke brukervennligheten og bidra til å
redusere usikkerheten. LMD viser til at det stilles
krav til forebyggende tiltak, men at det for mange,
særlig private hageeiere, ikke vil være mulig å vurdere
eventuell risiko for følgeorganismer og konsekvenser
knyttet til utplanting/utsetting.
14 Krav til aktsomhet
og til virksomheter
og tiltak som kan
medføre spredning –
kap. V
LMD og Norsk Gartnerforbund (NGF) uttaler at
forskriften setter høye krav til kompetanse, og at det i
mange tilfeller vil være vanskelig å bedømme når man
har vært aktsom nok til at forskriften etterleves.
14.1 Alminnelige krav til
aktsomhet
LMD peker på at overtredelse av aktsomhetskravene
i § 18 kan gi straffesanksjoner, og at regelverket
primært bør unnta private hageeiere/privatpersoner
på dette punkt. Alternativt må alminnelig tilgjengelig
kunnskap og god tro være tilstrekkelig til å oppfylle
aktsomhetskravene. Dette må komme klart fram både
i forskriften og i merknader og veiledning til denne.
For næringsdrivende kan det stilles strengere krav til
aktsomhet enn for private, da disse normalt har større
forutsetninger for vurdering av risiko ved utplanting og
utsetting av organismer, uttaler LMD. De legger til at
det bør stilles helt konkrete krav, slik at regelverket blir
forutsigbart.
§ 18. Alminnelige krav til aktsomhet
(1) Den som er ansvarlig for innførsel, utsetting eller
omsetning av organismer, eller som iverksetter
tiltak som kan medføre utilsiktet spredning av
fremmede organismer i miljøet, skal opptre
aktsomt for å hindre at aktiviteten medfører
uheldige følger for det biologiske mangfold,
herunder
a) ha kunnskap om den risiko for uheldige følger
for det biologiske mangfold som aktiviteten og
de aktuelle organismene kan medføre, og om
hvilke tiltak som er påkrevd for å forebygge
slike følger, og
b) treffe forebyggende tiltak for å hindre at
aktiviteten medfører uheldige følger for det
biologiske mangfold, og for raskt å avdekke
utilsiktet spredning av fremmede organismer.
(2) Utføres en innførsel eller utsetting i henhold til en
tillatelse gitt i medhold av denne forskriften eller
annet regelverk, anses aktsomhetsplikten som
oppfylt dersom forutsetningene for tillatelsen
fremdeles er til stede.
LMD og Landbruksdirektoratet viser til at
Miljødirektoratet i høringsnotatet skriver at aktsom
hetsplikten i naturmangfoldloven gjelder ved utsetting
av norske treslag i områder hvor de anses som en
fremmed organisme. LMD uttaler at aktsomhetsplikten
i naturmangfoldloven vil kunne gjelde også norske
treslag, men at forskriftens aktsomhetskrav ikke vil
gjelde ved utsetting av norske treslag fordi norske
treslag verken kan eller skal forskriftsreguleres med
hjemmel i naturmangfoldloven. LMD ber om at
pkt. 4.5.2 i høringsnotatet endres i tråd med dette.
Landbruksdirektoratet viser til at norske treslag som
utsettes i Norge er regulert av skogbruksloven med
forskrifter, og unntatt regler om utsetting og regulering
107
Riksantikvaren peker på at kravet til kunnskap
knytter seg til kunnskap som allerede er allment
og lett tilgjengelig, f.eks. gjennom nettsiden til
Artsdatabanken og informasjon fra Miljødirektoratet.
Dette stiller store krav til den informasjonen som
gjøres tilgjengelig, og at denne informasjonen baseres
på vitenskapelige undersøkelser med etterprøvbare
resultater. Etaten bemerker at selv om informasjon kan
ligge tilgjengelig på nettsider, er det ikke nødvendigvis
slik at kunnskapen er lett tilgjengelig. Dette vil bl.a.
avhenge av personlig kompetanse hos den enkelte.
etter andre forskrifter etter naturmangfoldloven, jf.
nml. § 31. Slik Landbruksdirektoratet ser det, kan ikke
utsetting av norske treslag til skogbruksformål i Norge
anses som utsetting av fremmede organismer.
E-plant Norge SA peker på at selv om norske
treslag er unntatt fra kravet om tillatelse unntas ikke
aktiviteten fra kravet om å opptre med aktsomhet.
E-plant Norge SA tolker det dithen at man ikke
kan plante norske treslag utenfor sitt naturlige
utbredelsesområde og samtidig opptre med
aktsomhet.
Statens vegvesen er usikre på hvor langt
aktsomhetsplikten strekker seg, og spør hva som
menes med «skade på det biologiske mangfoldet»,
og hvor omfattende tiltak man kan bli pålagt å
iverksette. Etaten tolker § 18 dithen at de slipper å
fjerne alle frøstander på fremmede planter i et etablert
grøntanlegg for å hindre videre spredning, og at de ikke
trenger å bekjempe alle rynkeroser langs vegnettet.
Hvis dette kreves for å etterleve aktsomhetsplikten,
mener Statens vegvesen at ansvaret er strukket for
langt. Statens vegvesen tolker § 18 dithen at de
ved anlegg av nye grøntanlegg skal risikovurdere,
gjøre forebyggende tiltak og velge trygge planter.
Videre mener de at det er nødvendig å tydeliggjøre
aktsomhetsplikten i forbindelse med vektorer, særlig
masseflytting.
Landbruksdirektoratet stiller spørsmål ved om det er
hjemmel i loven for å la aktsomhetskravet i forskriften
gjelde også ved innførsel og omsetting av organismer.
De viser til at aktsomhetskravet i naturmangfoldloven
§ 28 gjelder den som er «ansvarlig for utsetting av
levende eller levedyktige organismer».
Jernbaneverket, Riksantikvaren, Mattilsynet,
Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Oslo og
Akershus, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Sandnes
kommune, Stiftelsen Det norske arboret og WWF Norge uttrykker en generell støtte til at det stilles krav
til aktsomhet for å forhindre spredning av fremmede
organismer, og til at forskriften inneholder nærmere
bestemmelser om dette.
Statens vegvesen mener videre at det kan være
relevant å samkjøre forståelsen av hvem som er
ansvarlig i kapittel V i forskriften med den som har
ansvarsrett etter plan- og bygningsloven (pbl.).
Etter pbl. må tiltakshaver (byggherren) sørge for
at bestemte fagfolk står ansvarlig for bygge- og
anleggsarbeider av en viss størrelse. Man opererer
med ulike typer ansvarlige: Ansvarlig prosjekterende,
ansvarlig utførende og ansvarlig kontrollerende.
Under planlegging etter PBL, og under utarbeidelse
av konkurransegrunnlag, er Statens vegvesen som
byggherre ansvarlig for å treffe forebyggende tiltak
for å hindre spredning. I gjennomføringsfasen er de
avhengig av en kompetent motpart som tar sitt ansvar
like alvorlig. Forskriften må være så tydelig at det ikke
er tvil om ansvaret for aktsomhet og tiltak, slik at
rutinene innad hos entreprenøren skjerpes. Statens
vegvesen foreslår følgende endring i § 18 første ledd
slik at bl.a. planlegging av risikofylt aktivitet blir tydelig
inkludert: «Den som er ansvarlig for planlegging,
innførsel, utsetting, utlegging eller omsetting av
Jernbaneverket uttaler at bestemmelsene vil være
helt sentrale for de utfordringer etaten har når det
gjelder fremmede organismer. Fylkesmannen i Oslo og
Akershus uttaler at bestemmelsene vil være viktig i
arbeidet med å hindre utilsiktet spredning av fremmede
organismer. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag mener at
tempoet i spredningen av fremmede skadelige arter bli
vesentlig redusert dersom disse bestemmelsene blir
skikkelig fulgt opp.
Selv om Riksantikvaren er positiv til krav om aktsomhet
ved håndtering av fremmede organismer, mener de
aktsomhetsplikten beskrevet i § 18 stiller urimelig
store krav til kompetanse og kunnskap, og at det
ikke kan forventes at aktører innenfor privat og
offentlig sektor har tilstrekkelig kunnskap til å kunne
vurdere hvilke risiko en grøntanleggsplante kan ha for
naturmangfoldet, eller hva som er hensiktsmessige
tiltak for å hindre spredning.
108
effektivt virkemiddel for å kunne håndtere tilfeller der
byggeprosjekter i kommunen medfører spredning av
fremmede skadelige planter. Bergen kommune mener
det bør foreligge et varslingssystem der privatpersoner
eller lokale myndigheter kan varsle Miljødirektoratet
om tilfeller der aktsomhetskravet er brutt, slik at krav
om oppfølgende tiltak kan pålegges den ansvarlige.
Kommunen uttrykker støtte til utvikling av et
nettbasert veiledningsmateriale.
fremmed organisme eller vektor, eller iverksetter tiltak
som kan medføre utilsiktet spredning osv.».
Fiskeridirektoratet spør i hvilken grad §§ 20 og 22
pålegger aktører innen akvakulturnæringen plikter
utover de som allerede gjelder under akvakulturloven.
De peker på at det ikke sies noe om forholdet til annet
regelverk i disse bestemmelsene, slik det er gjort i
forslaget til § 18 andre ledd og § 19, og ber om at det
gjøres tilsvarende unntak i §§ 20 og 22 for akvakultur.
Sandnes kommune uttaler at det er vanskelig å
forutsi virkninger av spredning av landlevende planter,
herunder planter som er ukjente i norske økosystem.
Fra forvaltningens side er det et reelt behov for at
aktsomhetsplikten også innbefatter en oppfølging av
anleggene i etterkant av utplanting i grøntanlegg (i
garantitida), uttaler kommunen. Det bør åpnes for at
det gjennomføres årlig visuell kontroll for spredning av
nye arter i anlegget, og at det kan kreves at utbygger
påkoster at planter fjernes og bekjempes i etterkant
av utplanting, dersom det påvises spredningsfare i
garantitiden.
Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD) peker på at
uttrykket «utføres en innførsel» i § 18 andre ledd i
tollsammenheng er uheldig, da «utføre» etter tolloven
betyr å eksportere. De forslår eventuelt å erstatte det
med «Ved», eventuelt omformulere setningen som
følger: «(2) Unntak fra aktsomhetsplikten kan gis i
tillatelse til innførsel eller utsetting gitt etter denne
forskriften eller annet regelverk.»
i Sør-Trøndelag og Orkla landbruk mener at det
bør vurderes å innføres en plikt for alle til å hindre at
fremmede arter spres utenfor egen hage og eiendom.
Det norske hageselskap peker på at det er behov
for økt kunnskap om spredning av fremmede
organismer og påvirkning på miljøet hos de som
skal utøve aktsomhetsplikten. De mener at ikke alle
svartelisteplanter er et like stort problem alle steder,
og at det er behov for nyansering med hensyn til klima,
geografi, miljø og bruksområde.
Orkla landbruk og Skedsmo kommune spør hvordan
aktsomhetsplikten skal håndheves, og om det kun er
Statens naturoppsyn (SNO) som har ansvar for tilsyn i
denne sammenheng.
En rekke høringsinstanser, bl.a. Fylkesmannen i Oslo
og Akershus og Samarbeidsrådet for biologisk
mangfold (SABIMA), påpeker viktigheten av at det
blir gitt opplæring og utarbeidet informasjons- og
veiledningsmateriell om aktsomhetsplikten rettet mot
ansvarlige aktører. Veiledningsmaterialet bør være
tilpasset relevante virksomheter. Det pekes på at
informasjonsmateriellet bør utarbeides i samarbeid
med andre relevante myndigheter, og inneholde
retningslinjer og oversikt over hvilke tiltak som bør
iverksettes for å innfri aktsomhets-, tiltaksog
varslingsplikten.
Norske landskapsarkitekter (NLA) mener at
spredningsfaren for de viktigste grøntanleggsplantene
bør utredes sentralt, slik at det blir så enkelt som
mulig å gjennomføre en aktsomhetsvurdering for
det enkelte anlegg. De uttaler at spredningsfaren
vil variere, avhengig av om man er i by eller i natur/
kulturlandskap, og fra landsdel til landsdel. NLA peker
på at gode, robuste grøntanlegg i byer er svært
viktig, da fortetting og urbanisering er framtidas
bosettingsmønster, og at derfor er særlig behov for
å se på spredningsfare i urbane strøk. Statsapparatet
må ta ansvar for nødvendig kompetanseheving blant
offentlige og private aktører, og for å fremskaffe, samle
og tilgjengeliggjøre nødvendig informasjon, uttaler
NLA.
Bergen kommune understreker viktigheten av at
myndighetene formidler kunnskap om miljørisiko
ved fremmede organismer på en lettfattelig måte.
Kommunen har erfaring med at mange utførende
entreprenører og byggherrer ikke har kunnskap
om fremmede arter, og risiko for spredning ved for
eksempel flytting av jordmasser. Kommunen savner et
NLA uttaler at forskriften ikke sier noe om ansvaret
til den som passivt bidrar til spredning av fremmede
organismer bl.a. gjennom mangel på vedlikehold av
109
arealer, for eksempel sidearealer til vei, som er en
opplagt spredningskorridor for mange svartelistede
plantearter. Brakkmark kan fylles med pionerarter
fra vedlegg IV (organismer som er forbudt å omsette
og sette ut), uten at noen gjør noe med det, eller får
konsekvenser for de ansvarlige. NLA mener at eiere
av arealer der svartelistede arter finnes og utgjør en
trussel for det biologiske mangfoldet, må pålegges et
ansvar.
at det er urealistisk at § 18 første ledd skal gjelde for
vanlige hageeiere. Aktsomhetsplikten vil neppe ha stor
betydning for hageeiere direkte, men vil i større grad
hvile på de som planlegger anleggene og på de som
importerer, produserer eller omsetter plantene videre.
Det vil være helt urimelig å forvente at hageeiere skal
sortere planter på hagesenteret ut fra informasjon som
foreligge på Artsdatabankens nettsider, uttaler IPV ved
NMBU.
miljø- og biovitenskapelige universitet (ILP NMBU)
uttaler at intensjonene i kapittel V er gode, men
at kravene som forskriften stiller til utbyggere og
utførere av anleggsarbeid og planting vil fordyre og
forsinke denne type virksomhet i betydelig grad. ILP
ved NMBU uttaler at det må kunne dokumenteres at
alle krav som følger av aktsomhetsplikten i §§ 18-24
er oppfylt, og at dette vil medføre en stor utfordring
og til dels en uoverkommelig belastning for blant
andre landskapsarkitekter, kommuner, entreprenører,
planteskoler, borettslag, sameier mm. ILP ved NMBU
stiller spørsmål ved om disse belastningene og
byråkratiet de medfører står i forhold til hva som
oppnås. ILP ved NMBU mener at en grundig og
målrettet bevisstgjøringskampanje ville være mer
hensiktsmessig. Myndighetene vil uansett måtte
regne med å utvikle veiledningsmateriell og kurs i stort
omfang for de ulike aktørene før forskriften kan tre i
kraft.
Standard Norge mener det er urimelig å pålegge
aktsomhetskravet i privathager.
Avfall Norge støtter et prinsipp om at hovedansvaret
for etterlevelse av aktsomhetsplikten blir lagt på den
som produserer, importerer og selger fremmede arter,
mens privatpersoner «kun» er forpliktet til generell
aktsomhet. Kompetansen og dermed ansvaret må
ligge hos tiltakshaver/den som selger produkter med
skadelig potensiale, uttaler Avfall Norge.
Flere høringsinstanser, bl.a. Oslo kommune, Faglig
utviklingssenter for grøntanleggssektoren
(FAGUS), NLA, Rambøll og E-plant Norge SA,
peker på at aktsomhetsplikten ansvarliggjør alle
ledd i et prosjekt, fra byggherre via prosjekterende
og bestillende, til utførende, men at forskriften ikke
konkretiserer ansvarsfordelingen i prosjekter med
mange aktører. En tydelig ansvarsfordeling vil være
av avgjørende betydning for å kunne utarbeide
hensiktsmessige rutiner i og mellom virksomheter,
herunder hvem som er hovedansvarlig, hvilken
kompetanse som er nødvendig, hvem som har
meldeplikt med mer. Det pekes på behov for
avklaring i forskrift og/eller utdyping av dette i
veiledningsmateriell.
Stiftelsen Det norske arboret uttaler at de vil bestrebe
seg på å hindre spredning av uønskede, invasive
arter, men at de rutiner det legges opp til vil bli
svært krevende å etterleve. De uttaler videre at
begrepet «alvorlig skade på det biologiske mangfold»
må presiseres om en skal kunne opptre aktsomt og
iverksette tiltak. Stiftelsen mener det er urimelig at
man skal ha kunnskap om arter som ikke tidligere er
utprøvd, og mener at de må unntas fra denne regel.
E-plant Norge SA mener at det er uklart om
aktsomhetsplikten gjelder når man er unntatt
søknadsplikten.
SABIMA mener at aktsomhetsparagrafen bør
differensieres slik at det blir ansett som særlig
skjerpende dersom aktsomhetsplikten brytes i
nærheten av verneområder. SABIMA savner en
nærmere beskrivelse av hva som menes med uttrykket
«egnede tiltak».
14.1.3.1 Krav til kunnskap og forebyggende tiltak
– rimelighetsvurderingen
En rekke høringsinstanser har pekt på at
aktsomhetskravet stiller høye krav til kompetanse
hos de som driver med utsetting av fremmede
organismer og aktivitet som kan medføre utilsiktet
spredning av fremmede organismer. Det innvendes at
biovitenskapelige universitet (IPV, NMBU) mener
110
særlig privatpersoner, men også profesjonelle aktører
uten biologifaglig kompetanse, har liten kunnskap
om fremmede organismer generelt, og at det vil bli
krevende for den enkelte å vurdere hvilken miljørisiko
som er forbundet med utsettingen eller aktiviteten, og
å iverksette adekvate forebyggende tiltak. Det vises
dessuten til at det mangler kunnskap om miljørisiko for
en rekke arter, bl.a. en rekke dørstokkarter.
bl.a. om hva som ligger i rimelighetsvurderingen,
hvilke tiltak det forventes at man iverksetter, og
hva som betraktes som «uheldige følger for det
biologiske mangfoldet». Miljødirektoratet ser det som
helt avgjørende at veiledningsmateriale om dette
er på plass når forskriften trer i kraft, ikke minst for
å redusere usikkerhet om hva aktsomhetsplikten vil
kreve av berørte aktører.
Miljødirektoratet har forståelse for at aktsomhets
plikten oppfattes som krevende både å forstå
og å skulle etterleve. Naturmangfoldloven § 6
inneholder en generell aktsomhetsplikt, men i
lovens forarbeider framgår det at lovgiver ønsket
en styrket aktsomhetsplikt knyttet til fremmede
organismer. Det ble uttalt at det på bakgrunn av de
alvorlige konsekvensene fremmede organismer kan
ha for det biologiske mangfold, var behov for en
særskilt aktsomhetsplikt som ble utløst også ved
mer lokale og mindre påvirkninger på det biologiske
mangfoldet (og ikke først ved muligheten for skade
i strid med forvaltningsmålene for naturtyper og
arter, jf. naturmangfoldloven § 6). Behovet for en
særskilt aktsomhetsplikt ble også begrunnet med
at lovforslaget la opp til flere unntak fra kravet om
tillatelse for utsetting, jf. Ot. Prp. nr. 52 (2008-2009)
side 172-73. Utsetting av landlevende planter i
private hager og utsetting i parkanlegg mv. under visse
forutsetninger er eksempler på dette.
Noen høringsinstanser spør om aktsomhetsplikten
innebærer krav om å iverksette tiltak for å hindre
uheldige følger på biologisk mangfold som følge av
utplantinger som ble gjort på lovlig vis før forskriften
trådte i kraft. Aktsomhetsplikten vil i utgangspunktet
gjelde uavhengig av når utsettingen skjedde. For
eksempel vil en eier av et parkanlegg ha ansvar
for å hindre at planter som er oppført i vedlegg IV
(organismer som det er forbudt å sette ut og omsette)
etablerer seg utenfor parkanlegget, selv om disse ble
satt ut før forskriften trådte i kraft. Aktuelle tiltak kan
bl.a. være hyppig kontroll av vegetasjon i anleggets
nærområde for å oppdage og fjerne organismer på et
tidlig stadium av etablering.
Statens vegvesen tolker høringsutkastet § 18 dithen at
de slipper å fjerne alle frøstander på fremmede planter
i et etablert grøntanlegg for å hindre videre spredning,
og at de ikke trenger å bekjempe alle rynkeroser langs
vegnettet. Videre at de ved anlegg av nye grøntanlegg
skal risikovurdere, gjøre forebyggende tiltak og
velge trygge planter. Miljødirektoratet vil peke på at
rimelighetsbegrensningen i aktsomhetsplikten setter
visse rammer for hva som kan kreves av tiltak; det
må bl.a. være en forholdsmessighet mellom omfanget
av tiltak og miljøeffekt. Det som uansett forventes
er at eiere og andre som har ansvar for arealer som
det kan spres fremmede organismer fra, holder
områdene under oppsikt, og iverksette rimelige tiltak
hvis spredning blir påvist. Det vil normalt ikke kreves
at alle frøstander på fremmede planter i et etablert
grøntanlegg fjernes, og det vil heller ikke være krav
om å bekjempe alle forekomster av rynkerose langs
vegnettet.
Som det blir pekt på i forarbeidene, er kjernen i
aktsomhetskravet en plikt for tiltakshaver til å
gjøre seg kjent med miljørisikoen forbundet med
virksomheten/aktiviteten, samt å iverksette tiltak for
å hindre uheldige følger for det biologiske mangfold.
Denne kunnskaps- og tiltaksplikten er foreslått nedfelt
i forskriften, jf. høringsutkastet § 18. Miljødirektoratet
understreker at kravet til innhenting av kunnskap
gjelder kunnskap som er allment tilgjengelig, jf. Ot. Prp.
nr. 52 (2008-2009) side 377 og 398-399.
Som det er redegjort for i høringsnotatet, vil omfanget
av aktsomhetsplikten bero på en rimelighetsvurdering,
hvor kravet til sikringstiltak skal stå i forhold til
trusselbildet. Generelt stilles det større krav til
profesjonelle aktører enn til privatpersoner, og ved
bevisst innførsel/utsetting, enn ved tiltak som kan
medføre utilsiktet spredning av fremmede organismer.
Som mange høringsinstanser peker på, vil det være
et stort behov for veiledning om aktsomhetsplikten;
Det følger ikke noen generell plikt til å dokumentere
etterlevelse av aktsomhetsplikten. En slik plikt følger
kun av forskriften § 22 (skriftlig miljørisikovurdering)
og som ledd i etterlevelsen av internkontrollen etter §
25.
111
14.1.3.2 Private hageeiere
Landbruks- og matdepartementet (LMD) er bekymret
for hvilke krav aktsomhetsplikten vil stille til private
hageeiere. Etter en lovendring i naturmangfoldloven
kapittel IV sommeren 2014, ble utsetting av land
planter i private hager helt unntatt fra kravet om
tillatelse. Dette var begrunnet i at private hage
eiere ikke skulle være nødt til å vurdere planters
spredningspotensial i forbindelse med utsettinger i
private hager. I denne sammenheng ble det uttalt at
private hageeiere skulle kunne forutsette at lovlig
kjøpte planter skal kunne settes ut i egen hage, jf.
Prop. 62 L (2013-2014) side 2. Det ble pekt på at
omsetningsleddet skulle få et hovedansvar for å unngå
spredning av fremmede organismer.
anleggsgartner, og virksomheten som forestår
utsettingen, for eksempel eieren av parkanlegget
som blir beplantet. Etter omstendighetene kan også
andre som legger til rette for at utsettingen kan skje,
være å regne som ansvarlige. Det avgjørende må
være hvem som er nærmest til å bære ansvaret for
at organismene settes ut og til å treffe aktuelle tiltak.
Et viktig moment i denne sammenhengen vil være
hvem som har de beste mulighetene til å kontrollere
organismene og hindre at skade skjer, jf. Ot. Prp. nr.
52 (2008-2009) side 398. Tilsvarende må gjelde ved
innførsel og omsetning av fremmede organismer, og
ved iverksetting av tiltak som kan medføre utilsiktet
spredning av fremmede organismer.
Miljødirektoratet ser at det kan oppstå usikkerhet om
hvem som har ansvaret for å etterleve aktsomhets
plikten i prosjekter med mange aktører, for eksempel
anleggs- og byggeprosjekter. Utgangspunktet er
imidlertid at alle ledd i et prosjekt, inkl. byggherre,
entreprenører og underentreprenører, har et selv
stendig ansvar for å overholde aktsomhetsplikten. De
ulike aktørene utfører imidlertid forskjellige roller og
oppgaver i et prosjekts livsløp, noe som gjør at graden
og omfanget av ansvar vil variere mellom disse. En
byggherre vil som utgangspunkt ha det overordnede
ansvaret for hele prosjektet, og vil dermed kunne
stilles til ansvar også for uaktsomme handlinger
begått av for eksempel entreprenør. Av denne grunn
vil en byggherre, som Statens vegvesen peker på, i
gjennomføringsfasen være avhengig av kompetente
entreprenører som er seg sitt ansvar bevisst.
Kontrakten med entreprenøren kan, for eksempel,
spesifisere hvilke tiltak det forventes at entreprenør
gjør for unngå utilsiktet spredning av fremmede
organismer, bl.a. i forbindelse med masseforflytning.
Selv om aktsomhetsplikten fortsatt skal gjelde for
private hageeiere, vil kravet til hva som forventes av
disse være relativt beskjedent. I og med at en rekke
arter som er vurdert til å utgjøre svært høy og høy
økologisk risiko på Artsdatabankens «svarteliste» ikke
vil bli forbudt, og utilsiktet spredning fra hager er en
viktig spredningsvei for fremmede organismer, er det
imidlertid viktig å understreke at private hageeiere har
en viktig rolle i innsatsen for å begrense den videre
spredningen av disse artene til norsk natur. Selv om
en organisme er lovlig kjøpt, og en privat hageeier vil
kunne sette denne ut i hagen sin uten tillatelse, vil det
bl.a. forventes at hageeiere håndterer hageavfall på en
forsvarlig måte, for eksempel ved å unnlate å dumpe
hageavfall som inneholder fremmede organismer
i naturen, noe som allerede er forbudt gjennom
forurensningslovens forbud mot forsøpling. Det vil også
forventes at private hageeiere forhindrer spredning
utenfor hagen av svartelistede planter, selv om disse er
lovlig kjøpt.
I visse tilfeller kan det etter Miljødirektoratets syn
være rimelig at aktsomhetsplikten medfører at private
hageeiere bør avstå fra utplanting av landlevende
planter som ikke er forbudt. Har man for eksempel
en fritidsbolig med en hage som grenser til et
verneområde, kan det være rimelig at hageeieren
avstår fra å plante svartelistede planter når det er
åpenbart at utsettingen kan påvirke verneverdiene
negativt.
Den generelle aktsomhetsplikten gjelder også den som
«iverksetter tiltak som kan medføre utilsiktet spredning
av fremmede organismer», noe som omfatter
håndtering/utlegging av masser og andre vektorer.
Hvilke aktsomhetskrav som stilles til håndtering
av masser og andre vektorer, er nærmere utdypet
i forskriften § 23 (høringsutkastet § 24). Statens
vegvesens forslag til endringer i høringsutkastet §
18 på dette punktet er dermed overflødige. Det er
heller ikke noe behov for at forskriften spesifiserer at
«den som er ansvarlig for planleggingen», er omfattet
av aktsomhetskravet, jf. redegjørelsen ovenfor, hvor
det framgår at den som planlegger et prosjekt også
14.1.3.3 Hvem som er ansvarlig
Uttrykket «den som er ansvarlig» dekker både den
som faktisk utfører en utsetting, for eksempel en
112
er ansvarlig for den faktiske utsettingen mv. I og med
at forskriften regulerer innførsel av alle organismer,
ikke bare «fremmede», blir det dessuten ikke korrekt
å begrense aktsomhetsplikten til den som er ansvarlig
for innførsel, utsetting eller omsetning av fremmede
organismer.
relaterer seg til hele kapittel V, og ikke bare til § 17,
foreslår Miljødirektoratet en tilføyelse som tydeliggjør
at den som utfører en innførsel eller utsetting av
organismer i henhold til en tillatelse etter annet
regelverk, anses å ha oppfylt aktsomhetsplikten nedfelt
i § 17 og §§ 19 til 23, dersom forutsetingene for
tillatelsen fremdeles er til stede. Det gjøres ikke et
generelt unntak fra forskriften § 18, da denne gjelder
«med mindre tilsvarende tiltaksog varslingsplikt
følger av annet regelverk».
14.1.3.4 Hjemmelsgrunnlag
Til Landbruksdirektoratets innspill knyttet til
hjemmelsgrunnlag, viser vi til naturmangfoldloven
§ 28 andre ledd, som fastsetter en aktsomhetsplikt
for den som setter i verk virksomhet eller tiltak som
kan medføre spredning eller utslipp av fremmede
organismer. Naturmangfoldloven § 28 fjerde ledd
gir dessuten hjemmel til å vedta forskrift om bl.a.
virksomheter eller tiltak som kan medføre fare
for spredning eller utilsiktet utslipp av fremmede
organismer. Det er på dette grunnlag Miljødirektoratet
i forskrift har presisert at aktsomhetsplikten også
gjelder den som er ansvarlig for innførsel og omsetning
av fremmede organismer.
Etter naturmangfoldloven § 31 er utsetting av
norske treslag unntatt fra krav om tillatelse, men ikke
fra aktsomhetsplikten: «Utsetting kan skje dersom
aktsomhetsplikten etter § 28 blir overholdt, av (…) b)
norske treslag, (…)».
E-plant Norge SA uttaler at de tolker aktsomhetskravet
dithen at man ikke kan plante norske treslag utenfor
sitt naturlige utbredelsesområde og samtidig opptre
med aktsomhet. Direktoratet mener at det i enkelte
tilfeller kan være rimelig at tiltakshaver avstår fra
utsetting av et norsk treslag utenfor dets naturlige
utbredelsesområde, dersom utsettingen medfører
14.1.3.5 Tilsyn, håndheving og sanksjoner
Miljødirektoratet vil peke på at brudd på
naturmangfoldloven § 28 første ledd (krav til
aktsomhet ved utsetting), og dermed brudd på
forskriftens aktsomhetskrav knyttet til utsetting, ikke
kan straffesanksjoneres, jf. naturmangfoldloven § 75.
Dette gjelder naturligvis også for private hageeiere.
Naturmangfoldloven åpner imidlertid for at brudd på
aktsomhetsplikten knyttet til utsetting kan medføre
andre administrative sanksjoner, bl.a. pålegg om
retting og miljøerstatning. Miljødirektoratet, herunder
Statens naturoppsyn (SNO), vil være ansvarlig for
å gjennomføre tilsyn med at aktsomhetsplikten
blir etterlevd, samt håndheve brudd på denne.
Privatpersoner og lokale myndigheter kan spille en
viktig rolle ved å varsle Miljødirektoratet om tilfeller der
aktsomhetskravet er brutt, slik at dette kan følges opp,
for eksempel gjennom pålegg om retting.
Miljødirektoratet har forståelse for Toll- og
avgiftsdirektoratets innspill knyttet til bruken av verbet
«utføre» i forskriften § 17 andre ledd (høringsutkastet
§ 18 andre ledd), men viser til at samme begrep er
brukt i naturmangfoldloven § 28 førte ledd andre
punktum. Miljødirektoratet mener at det framgår av
sammenhengen hva som menes, og foreslår ingen
endring her.
På denne bakgrunn tilrår Miljødirektoratet ny § 17
§ 17. Alminnelige krav til aktsomhet
(1) Den som er ansvarlig for innførsel, utsetting eller
omsetning av organismer, eller som iverksetter
tiltak som kan medføre utilsiktet spredning av
fremmede organismer i miljøet, skal opptre
aktsomt for å hindre at aktiviteten medfører
uheldige følger for det biologiske mangfold,
herunder
a) ha kunnskap om den risiko for uheldige følger
for det biologiske mangfold som aktiviteten og
de aktuelle organismene kan medføre, og om
14.1.3.6 Øvrige merknader
Høringsutkastet § 18 andre ledd fastslår at
aktsomhetsplikten i utgangspunktet anses som oppfylt
dersom tiltaket utføres i henhold til en tillatelse.
Fiskeridirektoratet uttaler at det er uklart hvorvidt
forskriften kapittel V pålegger oppdrettsnæringa
nye plikter utover det som allerede gjelder etter
akvakulturregelverket. For å klargjøre at forskriften
§ 17 andre ledd (høringsutkastet § 18 andre ledd)
113
spør om forskriften vil gjelde utsettinger som ble utført
før ikrafttreden av forskriften. De mener at det bli
vanskelig å identifisere den ansvarlige hvis en alvorlig
skade på den biologiske mangfoldet er utilsiktet.
hvilke tiltak som er påkrevd for å forebygge
slike følger, og
b) treffe forebyggende tiltak for å hindre at
aktiviteten medfører uheldige følger for det
biologiske mangfold, og for raskt å avdekke
utilsiktet spredning av fremmede organismer.
(2) Utføres en innførsel eller utsetting i henhold til en
tillatelse gitt i medhold av denne forskriften eller
annet regelverk, anses aktsomhetsplikten i § 17 og
§§ 19 til 23 som oppfylt dersom forutsetningene
for tillatelsen fremdeles er til stede.
Stiftelsen Det norske arboret uttaler at hvis negativ
virkning starter ved at enhver organisme opptar et
areal, et volum, og ressurser, og dermed fortrenger
stedegne arter, vil all deres virksomhet være å definere
som negativ. Deres erfaring fra mange års virke er at
virkningen på det biologiske mangfold i all hovedsak
er sterkt positiv som følge av at de har et stort antall
fremmede arter i kultur som gir føde, reirmateriale,
skjul osv., for stedegen fauna og flora. Dersom man
med «alvorlig skade» sikter til spredning av sykdom
eller skadegjørere, peker stiftelsen på at de i alle år
har hatt et svært fruktbart samarbeid med det lokale
Mattilsynet og ekspertise ved Bioforsk og Universitetet
på Ås knyttet til planteskadegjørere og patogener, og
at dette har gitt nyttige erfaringer. De ønsker å styrke
og videreutvikle slike relasjoner, bl.a. som ledd i sitt
program for å finne fram til velegnete planter for bruk i
Norge. Stiftelsen forutsetter at direktoratet vil spille en
positiv rolle i et slikt samarbeid, og være mer opptatt
av dialog om realiteter enn administrative forordninger
og formaliserte forskrifter.
14.2 Tiltaks- og
varslingsplikt
§ 19. Tiltaks- og varslingsplikt
Dersom det oppstår skade eller fare for alvorlig skade
på det biologiske mangfold som følge av innførsel,
utsetting eller utilsiktet spredning av fremmede
organismer, skal den ansvarlige, med mindre tilsvarende
tiltaksog varslingsplikt følger av annet regelverk,
umiddelbart
a) iverksette egnede tiltak for å avverge eller
begrense skade,
b) varsle Miljødirektoratet om det inntrufne, og
c) så langt det er mulig, gjenopprette den tidligere
tilstanden for det biologiske mangfold ved
fjerning av de fremmede organismene eller
andre egnede tiltak.
og tilråding
Det ligger en viss kvalifisering i begrepet «skade eller
fare for alvorlig skade på det biologiske mangfold»,
noe som innebærer at ikke enhver uheldig følge
for det biologiske mangfoldet vil utløse tiltaksog
varslingsplikten i forskriften § 18 (høringsutkastet
§ 19). I lovforarbeidene nevnes som eksempler
hageeieren som oppdager en plante som har spredt seg
og etablert bestander i tilliggende områder, rømming
av organismer fra bur eller innhegning, og uhellsutslipp
av vann- og jordmasser som kan forventes å inneholde
potensielt skadelige organismer, jf. Ot. prp. nr. 52
(2008-2009), side 399. Skade vil for eksempel kunne
konstateres dersom planter som er oppført i vedlegg IV
(organismer som det er forbudt å sette ut og omsette),
har spredd seg fra en hage, og etablert bestander
utenfor hagens grenser.
Statens vegvesen og Stiftelsen Det norske arboret
spør hva som ligger i begrepet «skade eller fare for
alvorlig skade på det biologiske mangfold». Statens
vegvesen lurer også på hvor omfattende tiltak man kan
bli pålagt å iverksette.
Fylkesmannen i Hedmark mener at § 19 burde
inneholde en bestemmelse om at kostnadene ved
bekjempelsen skal dekkes av den ansvarlige, og spør
hva som skjer i de tilfeller da det ikke er mulig å avgjøre
hvem den ansvarlige er.
Sandnes kommune mener at det bør fastsettes hvem
som har ansvaret for kostnadene ved egnede tiltak for
å avverge eller begrense skade.
Det vil bli utarbeidet veiledningsmateriale som går mer
i detalj mht. hva som kreves for å overholde tiltaksog
varslingsplikten.
114
Mattilsynet støtter bestemmelsen.
Som Fylkesmannen i Hedmark er inne på, er det
den ansvarlige for tiltaket som må dekke eventuelle
kostnader forbundet med tiltaksog varslingsplikten.
At tiltakshaver selv skal dekke kostnadene ved å hindre
eller begrense skade på naturmangfoldet, følger av det
generelle prinsippet i naturmangfoldloven § 11, og det
er etter Miljødirektoratets syn ikke nødvendig å nevne
dette uttrykkelig i bestemmelsen.
Riksantikvaren mener kravet om å informere ansatte
og mottakere av fremmede organismer kan bli
tyngende og byråkratiserende. Disse kravene kommer
i tillegg til den generelle aktsomhetsplikten. For mindre
og spesialiserte hagesentre og planteskoler som bl.a.
innfører og/eller omsetter plantemateriale av stor
betydning for forvaltningen av historiske grøntanlegg,
kan dette få en direkte negativ effekt gjennom økt
belastning på virksomheten. Dette kan igjen bidra til at
historisk plantemateriale blir enda mindre tilgjengelig
på markedet.
slik den ble sendt på høring (ny § 18).
14.3 Krav om å informere
ansatte og mottakere av
fremmede organismer
Jernbaneverket peker på at det i merknadene til
forskriften står at § 20 kun retter seg mot aktører
som ikke driver med nevnte aktiviteter som ledd i
næringsvirksomhet. I merknadene opplyses det at §
26 gjelder for næringsvirksomhet. De mener at det bør
komme tydeligere fram i forskriften hvem § 20 retter
seg mot.
§ 20. Krav om å informere ansatte og mottakere av
fremmede organismer
(1) Den som er ansvarlig for aktivitet som innebærer
innførsel, omsetning, formidling, hold eller
utsetting av fremmede organismer, skal sørge for
at ansatte og andre som er involvert i aktiviteten,
har kunnskap om risiko for uheldige følger og
forebyggende tiltak i samsvar med § 18 første
ledd, tiltaksog varslingsplikten etter § 19, og de
øvrige bestemmelser i forskriften som gjelder for
aktiviteten.
(2) Den som er ansvarlig for omsetning eller
formidling av fremmede organismer, skal gjøre
kunder og andre mottakere av organismene kjent
med risiko for uheldige følger og forebyggende
tiltak i samsvar med § 18 første ledd, tiltaksog varslingsplikten etter § 19, og de øvrige
bestemmelser i forskriften som gjelder for de
aktuelle organismene.
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag støtter bestemmelsen,
og uttaler at forskriften også bør ha krav om merking
av frø og andre produkter som er, eller inneholder
fremmede organismer. Produktinformasjonene bør
inneholde hvor produktet er produsert, hvor avlsfrø
kommer fra, hva spredningsfaren er, hvor de kan
regnes som stedegne arter, hvor de regnes de som
fremmede arter osv.
Fylkesmannen i Hedmark peker på at kravet i §
20 andre ledd vil være aktuelt for alle fremmede
arter som er lov å formidle. For et hagesenter som
selger ikke-norske planter, vil dette innebære at
informasjon om risiko og forebyggende tiltak må
framgå for mesteparten av plantene. Fylkesmannen
mener at dersom det er fremmede organismer som
kan gi vesentlige uheldige følger for det biologiske
mangfoldet, bør det ikke være lov å selge disse artene.
Derved bortfaller kravet om informasjon om risiko og
forebyggende tiltak automatisk.
Avinor mener det er positivt at de som omsetter
fremmede organismer også får et selvstendig ansvar
for å tydelig informere om hvilke arter som faktisk er
i frøblandinger og eventuell risiko for uheldige følger.
De håper at det også blir fokusert på opplæring av
forhandlere og spesielt tilrettelegging for produksjon av
stedegne frøblandinger.
Høgskulen i Sogn og Fjordane – avdeling for
ingeniør- og naturfag, skriver at hvis den relativt
korte forbudslista for innførsel ikke gjøres lenger,
må omsetningsleddet (hagesenter og planteskoler)
pålegges å merke svartelistearter med deres risikoprofil
slik at kundene vet hva de får når de handler planter.
115
og lære opp zoobransjen om farene ved utsetting av
fremmede arter fra handel og hobby. Dette kommer
vi til å fortsette med i framtida i form av både artikler,
kampanjer, kurs/konferanser og informasjon over
internett, både nasjonalt og internasjonalt.
(FAGUS) mener på bakgrunn av den generelle
aktsomhetsplikten (§ 18) og plikten til å føre
internkontroll, at § 20 kan utgå. Eventuelt at det
kan spesifiseres i § 18 at den også innbefatter et
informasjonskrav.
Norwegian Greenkeepers Association (NGA)
støtter informasjonsplikten som leverandører av
gressfrøblandinger får etter § 20 (2), og vil se det
som positivt om gressfrøblandinger som inneholder
veirødsvingel (Festuca rubra commutata) får en
påskrift, for eksempel: «Må bare sås på områder
som skal klippes regelmessig». Organisasjonen mener
at dette kan være et effektivt tiltak som med små
kostnader gjør brukere oppmerksom på regelverket,
og sier at det er deres erfaring at mange profesjonelle
fagfolk (anleggsgartnere) ikke er bevisst på de ulike
underartene av rødsvingel, men at de forholder
seg til sortsnavn. Det er derfor risiko for lovbrudd
ved uaktsomhet. Det er også nærliggende å tenke
at privatpersoner vil bruke plenfrø som inneholder
veirødsvingel på hyttetak eller naturtomter.
E-plant Norge SA mener at forskriften er svært
komplisert, og at det vil være nærmest umulig å
informere alle ansatte og kunder/mottakere om alle
bestemmelsene i forskriften som gjelder plantene.
De mener det vil være umulig å forstå omfanget av
informasjonen som kreves, at ressurser og kostnader til
dette blir betydelig, og at forskriften må forenkles og
tilpasses praktisk gjennomførbarhet.
Videre uttaler E-plant Norge SA: «Privathager er
den største spredningskilden til norsk natur. Private
hager, dersom det er privatpersoner som setter ut
planten, er unntatt søknadsplikten. I endringen av
naturmangfoldloven i 2013 ble privatpersoner unntatt
krav om tillatelse ved utsettelse med hensyn til
samfunnsinteresser. I forarbeidet til lovendringen, Innst.
205 L (2013‐2014) står på side 2: «(…). Dermed kan
private hageeiere forutsette at lovlig kjøpte planter kan
settes ut i egen hage.» Dersom dette skal oppfylles i
henhold til aktsomhetsplikten, som både hagesentrene
og privatpersoner er underlagt, må hagesentrene kun
tilby planter som er trygge for privatpersoner å plante.
Dersom dette ikke tas hensyn til, vil private hager bli
en betydelig spredningsvektor av fremmede arter og
hageeiere blir ufrivillig uaktsomme.
uttaler at det må forventes at grøntbransjen og andre
ansvarlige pålegges å sette seg grundig inn i lovverk,
merke planter og varer, samt skolere og informere sine
bedrifter, ansatte og kunder. Dette bør følges nøye opp
av Miljødirektoratet, og et eget informasjonsmateriell
bør utvikles for at paragrafen skal ha ønsket effekt.
WWF – Norge mener at § 20 må innebære at
utsalgssteder for planter i Norge kan pålegges å merke
planter som er på svartelista med svartelistekategori,
grunn til at arten er listet, og i hvilke naturtyper eller
overfor hvilke artsgrupper den kan være en trussel.
Det er vanskelig for hagesentrene å bestemme hvilke
planter som skal selges, siden de ikke har kontroll over
utsettingsstedet. Planter i kategoriene svært høy risiko
eller høy risiko og kanskje potensielt høy risiko vil kunne
være uaktsomt å plante for private hageeiere. Plantene
har dessuten ikke lik risiko over hele landet. Det er
vanskelig å se hvordan hagesentrene skal forholde seg
til dette. Konsekvensene for hagesenter er kun belyst
for de 36 plantene på forbudslisten, men må omfatte
flere planter for at dette skal oppfylle forskriftens
formål.
Hagelandsgruppen peker på at hagesentrene må
vurdere alle innkjøp ut fra aktsomhetskravet. Dette
vil medføre behov for en voldsom kompetanseheving
for at sluttbrukeren, altså kunden, skal kunne kjenne
seg trygg på at de ikke blir miljøsyndere. Dette er et
kompetansekrav som vil koste store summer for å få
gjennomført, noe en allerede konkurranseutsatt næring
sliter med å ha økonomi til.
uttaler at paragrafen inneholder bestemmelser som
de anser som svært viktige. De peker på at NZB
har, i likhet med de fleste av deres internasjonale
samarbeidspartnere, i flere år hatt fokus på å informere
at opplysningsplikten knyttet til uheldige følger for
det biologiske mangfold, forebyggende tiltak, og tiltak
for å redusere skade i forskriften § 20, er ivaretatt av
116
Etter direktoratets syn, medfører ikke høringsutkastet
§ 20 flere byrder for virksomheter og andre som driver
med omsetning og formidling av fremmede organismer,
enn det som allerede kan utledes av aktsomhetsplikten
i naturmangfoldloven § 28 andre ledd, sett i lys
av forarbeidene. Det er snarere en presisering av
innholdet i aktsomhetsplikten på dette feltet, noe
som må være en fordel for berørte aktører. En plikt
for virksomheter til å ha kunnskap om miljømessige
forhold ved virksomheten, følger dessuten allerede
av miljøinformasjonsloven. Miljødirektoratet er ikke
enig med NLA i at høringsutkastet § 20 er ivaretatt av
miljøinformasjonsloven §§ 10, 12 og 16. De nevnte
bestemmelsene dreier seg om allmenhetens rett til
miljøinformasjon hos offentlig organ/virksomheter etter
forespørsel, mens plikten til å informere bl.a. kunder
etter høringsutkastet § 20 andre ledd er en plikt til å
gjøre slik informasjon tilgjengelig i bl.a. utsalgssteder
uten forutgående forespørsel.
miljøinformasjonsloven §§ 10, 12 og 16. De mener
at med unntak av varslingsplikten, regulerer § 20(2)
allerede regulerte forhold. Videre mener de at uheldige
følger for det biologiske mangfold vil være å regne som
forurensing da man betrakter fremmede organismer
som en miljørisiko.
Multiconsult foreslår å endre ordlyden i første og
andre ledd fra «fremmede organismer» til «fremmede
organismer, inkludert medium som vektor for
fremmede organismer», slik at paragrafen også
inkluderer medium hvor det vanskelig lar seg gjøre å
skille de fremmede organismene fra vektoren, som for
eksempel ballastvann og jordmasser. Dette vil bidra til
en tydeligere ansvarsfordeling også i byggeprosjekter
med massehåndtering.
og tilråding
Lovforarbeidene påpeker at virksomheter som
omsetter eller formidler fremmede organismer, for
eksempel zoologiske forretninger, gartnerier og
planteskoler, er omfattet av kravet til aktsomhet i
naturmangfoldloven § 28 andre ledd. I tillegg til en
plikt til å treffe tiltak for å hindre spredning/utslipp
av fremmede organismer direkte fra virksomheten,
blir det understreket at slike virksomheter har
«ansvar for å bidra til at virksomheten ikke indirekte
bidrar til slik spredning eller utslipp ved at kunder
setter ut organismene i miljøet i strid med gjeldende
regelverk. Eksempelvis bør zoologiske forretninger
gjøre sine kunder kjent med at det er forbudt å sette
ut fremmede kjæledyr og akvariefisk og –planter i
naturen», jf. Ot. Prp. nr. 52 (2008-2009), side 399.
Videre uttales det at «avhengig av risiko for spredning
og skadepotensialet [vil det] ligge en plikt om at
virksomheter aktivt tilgjengeliggjør informasjon om
gjeldende regelverk for utsetting av organismer, f.eks.
gjennom merking av varen, oppslag eller trykksaker
i forretninger. For planter innebærer dette også å
informere kunder om en eventuell risiko for at planten
«kan påregnes å spre seg utenfor området»». Det
pekes videre på at naturmangfoldloven § 28 andre
ledd anses å supplere den plikten virksomheter har
etter miljøinformasjonsloven § 9 til «å ha kunnskap
om forhold ved virksomheten, herunder dens
innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre
en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet». Etter
miljøinformasjonsloven § 12 skal slik informasjon alltid
utleveres til allmennheten etter forespørsel.
Miljødirektoratet oppfatter at det allerede er høy
bevissthet om problematikken rundt bl.a. svartelistede
arter hos ulike bransjer som driver med omsetning av
fremmede organismer. Organisasjoner som NZB og
FAGUS har i flere år arbeidet med informasjonstiltak
rettet mot egne bransjer, kunder osv., om bl.a. risiko
og risikoreduserende tiltak knyttet til fremmede
organismer. I mange tilfeller vil nok kravet etter
høringsutkastet § 20 langt på vei være oppfylt med de
informasjonstiltakene som blir gjort i dag.
Flere høringsinstanser er opptatt av hvilket ansvar
leverandører/utsalgssteder har for å informere
om svartelistede planter som ikke er forbudt.
Aktsomhetskravet vil innebære at omsetningsleddet
må informere kunder om sprednings- og miljørisikoen
forbundet med utsetting av plantene. Denne
informasjonen skal være lett tilgjengelig, uten at
kunden etterspør denne særskilt, slik at kunden
kan gjøre et informert valg før kjøpet skjer. Et
minimum må være at det blir orientert om eventuell
svartelistekategori, hvorfor arten eventuelt er
oppført i «svartelista», samt om eksistensen av
aktsomhetskravet. Etter direktoratets syn vil ikke
aktsomhetsplikten innebære at omsetningsleddet,
i gitte situasjoner, vil måtte avstå fra å selge
svartelistede arter som ikke er forbudt; plikten handler
om å orientere kunder om risiko, regelverk osv., slik at
disse kan gjøre et informert valg.
117
En forutsetning for å kunne opptre aktsomt, er
at kunder og andre vet hva de kjøper/mottar av
organismer. Miljødirektoratet legger til grunn
at leverandører av grasfrøblandinger ol., som
ledd i etterlevelsen av høringsutkastet § 20, jf.
miljøinformasjonsloven § 9, merker produktet med
artsnavn og eventuell svartelistekategori, slik at kunder
vet hvilke arter som finnes i blandingen.
14.4 Krav til oppbevaring
og emballering under
transport
Miljødirektoratet understreker at myndighetene, i
samarbeid med bl.a. Artsdatabanken, vil bidra til å
innhente og utvikle kunnskap og veiledningsmateriell
om regelverk, risiko og risikoreduserende tiltak knyttet
til fremmede organismer.
§ 21. Krav til oppbevaring og emballering under
transport
Den som er ansvarlig for innførsel eller transport av
organismer som kan medføre risiko for uheldige følger
for det biologiske mangfold dersom de spres, skal sørge
for at organismene oppbevares eller emballeres slik at
de ikke kan slippe ut i miljøet under transporten.
Multiconsult foreslår å innlemme «vektorer» i ordlyden
i høringsutkastet § 20, slik at også den som omsetter
og formidler medium hvor det er vanskelig å skille de
fremmede organismene fra vektoren, for eksempel
ballastvann og jordmasser, er ansvarlig for å informere
om miljørisiko. Miljødirektoratet vil peke på at det i
de utdypende aktsomhetsbestemmelsene i kapittel
V, herunder høringsutkastet § 20, har blitt satt fokus
på noen områder som vi mener er spesielt viktige å ta
tak i, bl.a. på bakgrunn av føringene i lovforarbeidene.
Det generelle aktsomhetskravet i høringsutkastet §
18, vil imidlertid komme til anvendelse ved aktivitet
som ikke er nærmere regulert. Vi viser dessuten til at
aktsomhetskravet ved flytting av løsmasser og andre
masser som kan inneholde fremmede organismer er
nærmere behandlet i høringsutkastet § 24 fjerde ledd.
Landbruks- og matdepartementet (LMD) peker på
bl.a. kravet til emballering i § 21 og viser til at dagens
plantehelseregelverk inneholder bestemmelser for
å hindre enhver introduksjon av skadegjørere som
vil kunne gi sykdom på planter og dyr. LMD mener
at forskriften bør samordnes med dette regelverket
slik at regelverket samlet sett er egnet til å ivareta
både hensynet til naturmiljøet og til plantehelse, og
at Mattilsynet bør trekkes inn i dette arbeidet for å
oppnå et mest mulig hensiktsmessig og forutsigbart
regelverk.
Forsvarsbygg anbefaler følgende tillegg i § 21 slik
at frø, røtter og stengelfragmenter i løsmasser blir
inkludert: «Den som er ansvarlig for innførsel eller
transport av organismer eller løsmasser som kan
mangfold dersom de spres, skal sørge for at lasten
oppbevares eller emballeres slik at de ikke kan slippe ut
i miljøet under transporten.»
Når det gjelder Jernbaneverkets kommentar til
Miljødirektoratets beskrivelse av forholdet mellom
høringsutkastet §§ 20 og 26 (internkontroll) i
merknadene til forskriften, vil direktoratet understreke
at beskrivelsen var noe uheldig formulert. Poenget
skulle være å få fram at virksomheter som driver
med innførsel, omsetning, hold og/eller utsetting av
fremmede organismer, i tillegg til å skulle etterleve
kravene i § 20, pliktet å etterleve kravene i § 26. Dette
har blitt rettet opp i de oppdaterte merknadene til
forskriften som følger med tilrådingen.
Statens vegvesen foreslår følgende endring i § 21
for å inkludere løsmasser: «Den som er ansvarlig for
innførsel eller transport av organismer og vektorer som
kan medføre risiko for uheldige følger for det biologiske
mangfold dersom de spres (…).»
På denne bakgrunn tilrår direktoratet at bestemmelsen
vedtas slik den ble sendt på høring som ny § 19.
Henvisningene til §§ 18 og 19 i høringsutkastet endres
imidlertid til §§ 17 og 18.
SABIMA mener at § 21 er en viktig og god paragraf,
men ber om at den endres slik at det går tydelig
fram at innførsel og transport av frø, røtter og
stengelfragmenter i løsmasser dekkes av regelverket.
118
og tilråding
spesifikke krav til hva slags rensing som er tilstrekkelig
for å hindre at egg, sporer og andre organismer slipper
ut i miljøet.
Miljødirektoratet er enig med LMD om at det er
viktig å samordne regelverk så langt det lar seg gjøre.
Bestemmelser for å hindre introduksjon av skadegjørere
under plantehelseregelverk har imidlertid en langt
snevrere rekkevidde enn den generelle bestemmelsen
i høringsutkastet § 21, som skal gjelde ved innførsel
og transport av alle typer organismer, ikke bare de
organismer som er omfattet av plantehelseregelverket.
Norsk hagedamforening støtter i utgangspunktet
paragrafen, men peker på at en del medlemmer
bor i områder hvor det ikke er offentlig eller privat
renseanlegg. Foreningen har rådført seg med fagfolk
i Mattilsynet og ved Norges veterinærhøgskole, som
har anbefalt at vann fra hagedam eller akvarier føres ut
på plen eller jord. Dette gir ingen fare for at fremmede
organismer kommer ut i andre vassdrag, hvis det er en
god avstand til åpne vassdrag.
Krav til aktsomhet ved flytting av løsmasser og andre
masser som kan inneholde fremmede organismer er
nærmere behandlet i høringsutkastet § 24 fjerde ledd.
Høringsutkastet § 24 andre ledd inneholder dessuten
krav til aktsomhet ved innførsel av mulige vektorer
for utilsiktet spredning av fremmede organismer.
Etter direktoratets syn er det dermed ikke behov for å
endre høringsutkastet § 21 slik at den også omfatter
transport av løsmasser og andre vektorer for spredning
av fremmede organismer.
Norsk akvarieforbund støtter bestemmelsen. I og
med at akvarievann kun skal tømmes i utløp med
rensing som forhindrer at organismer slipper ut i
miljøet, blir dette en ytterligere barriere mot spredning
til norsk natur.
Norges Zoohandleres Bransjeforbund (NZB)
mener at henvisningen til «avløp uten rensing» bør
presiseres i forskriften eller i følgetekst med henvisning
til forskrift om utvidelse av akvakulturanlegg mv.
§ 2, slik det følger av Rådsdirektiv 2006/88/EF
(fiskehelsedirektivet).
Miljødirektoratet tilrår at bestemmelsen vedtas slik den
ble sendt på høring (ny § 20).
14.5 Krav om tiltak ved
hold av vannlevende
fremmede organismer
Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL)
spør hva som menes med «lukkede beholdere» i § 22.
Innen oppdrett drives det med lukkede installasjoner
både på land og i sjø, og tillatelse og drift av disse er
regulert med hjemmel i akvakulturloven.
mener at for at denne paragrafen skal ha effekt og
kunne overholdes av målgruppa, bør det utarbeides
informasjonsmateriell som kan spres ved utsalgspunkt
for akvarier, fiskekort og lignende.
§ 22. Krav om tiltak ved hold av vannlevende
fremmede organismer
Den som er ansvarlig for hold av vannlevende
fremmede organismer i hagedam, eller i akvarier og
andre lukkede beholdere, skal påse at vann fra slike
innretninger ikke tømmes i sjø eller vassdrag, eller i
avløp uten rensing som forhindrer at organismer slipper
ut i miljøet.
og tilråding
Høringsutkastet § 22 er rettet mot hold av
vannlevende fremmede organismer i hagedam og i
akvarier og andre lukkede beholdere. Hold i hagedam
er utsetting i forskriftens forstand og krever i
utgangspunktet utsettingstillatelse. Hold i «akvarier og
andre lukkede beholdere» er ikke utsetting i forskriftens
forstand, og krever dermed ikke utsettingstillatelse.
Bestemmelsen må ses i sammenheng med at det er
gjort enkelte lettelser i forhold til lovens utgangspunkt:
Fylkesmannen i Vest-Agder mener at bestemmelsen
er en forutsetning for at utsetting av fremmede
ferskvannsorganismer i hagedam og bruk av fremmede
organismer i akvarier skal kunne unntas kravet om
tillatelse. Da mange ikke vil ha tilstrekkelig kompetanse,
anbefaler Fylkesmannen at det formuleres mer
119
for det første ved at det er gjort unntak fra kravet
om tillatelse ved utsetting av gullfisk og koikarpe i
hagedam, jf. høringsutkastet § 12 første ledd bokstav
a. For det andre, ved det er gjort unntak fra kravet om
innførselstillatelse for ferskvannsorganismer og marine
organismer «til innesluttet bruk» etter høringsutkastet
§ 7 første ledd bokstav c og d.
14.6 Krav om skriftlig
miljørisikovurdering ved
etablering og utvidelse av
parkanlegg mv.
FHL spør hva som menes med «lukkede beholdere».
Med dette menes andre beholdere (enn akvarier)
for vannlevende organismer hvor rømming er
utelukket, for eksempel beholdere hvor for eksempel
levende østers oppbevares før de brukes til mat.
Aktsomhetsplikten i forskrift om fremmede organismer
gjelder i utgangspunktet ikke ved utsetting som
utføres i henhold til en tillatelse etter annet regelverk,
herunder akvakulturloven, jf. høringsutkastet § 18
andre ledd. Aktsomhetsbestemmelsen om fremmede
vannlevende organismer er imidlertid uansett ikke
relevant for akvakulturvirksomhet, da bestemmelsen
gjelder utsetting i hagedam, og ikke annen utsetting.
§ 23. Krav om skriftlig miljørisikovurdering ved
etablering og utvidelse av parkanlegg og transportog næringsutbyggingsområder
Før utsetting av fremmede landlevende planter
som skjer i forbindelse med etablering eller
utvidelse av parkanlegg eller transportog næring
sutbyggingsområder, skal den ansvarlige utarbeide en
skriftlig vurdering, av rimelig omfang, av de aktuelle
plantenes spredningsevne og den risiko for uheldige
følger for det biologiske mangfold utsettingen
medfører, der eventuelle forebyggende tiltak etter
§ 18 inngår. Vurderingen skal ved forespørsel gjøres
tilgjengelig for Miljødirektoratet.
NZB mener at «avløp uten rensing» bør presiseres i
forskriften eller i følgetekst med henvisning til forskrift
om utvidelse av akvakulturanlegg mv. § 2. Forskrift
om utvidelse av akvakulturanlegg mv. § 2 angir
forskriftens virkeområde, som bl.a. er helsemessige
krav for akvakulturanlegg, herunder hagedammer,
kommersielle akvarier og grossister med akvariedyr
«hvor det er direkte avløp til naturlige vannmasser uten
behandling av avløpsvannet». Miljødirektoratet kan
ikke se at det er hensiktsmessig med en henvisning til
denne bestemmelsen i aktsomhetsbestemmelsen om
fremmede vannlevende organismer. Det kan imidlertid
være aktuelt å vurdere å innføre mer spesifikke krav til
rensing av vann, slik Fylkesmannen i Vest-Agder er inne
på. Dette krever imidlertid en nærmere utredning og
vurdering fra Miljødirektoratets side.
Landbruks og matdepartementet (LMD) uttaler
at det knytter seg stor usikkerhet til arter som
ikke står på forbudslistene, men som likevel kan
utgjøre en miljørisiko. Det krever kunnskap om både
planter og biologisk påvirkning, for å kunne foreta en
egnet vurdering. Mange aktører i og i tilknytning til
grøntnæringen berøres av kravet, ikke bare anleggs
gartnere mv., men også kommuner, offentlige
virksomheter og andre som benytter planter i ulike
hage-, park- og grøntanleggsområder. LMD mener at
tilgjengelig kunnskap om arter og spredningsmuligheter
bør være tilstrekkelig til å oppfylle kravet, samt at
kravene til vurderingen må tilpasses gjennomførende
instans sine forutsetninger for å foreta en egnet
vurdering. Det bør også vurderes å utarbeide en mal
eller veileder for denne type risikovurderinger.
Med hensyn til SABIMAs innspill, vises det til at det
vil bli utarbeidet veiledningsmateriell til forskriften.
Miljødirektoratet imøteser et videre samarbeid med
organisasjoner og andre aktører om å spre informasjon
om naturmangfoldloven og fremmede organismer.
Statens vegvesen ser på det som positivt at
risikovurderinger blir forskriftsfestet. De peker på at
risikovurderinger bør utføres tidlig i planfasen, helst på
reguleringsnivå, for å sikre at risikovurderingene blir
tatt hensyn til. Etaten foreslår følgende endringer i §
23:
vedtas slik den ble sendt på høring (ny § 21).
120
krav om skriftlig miljørisikovurdering. Kulturhistoriske
grøntanlegg ser dermed ikke ut til å bli berørt av dette
kravet. Generelt sett synes denne bestemmelsen
å bidra til omfattende merarbeid og byråkrati for
involverte aktører.
Krav om skriftlig miljørisikovurdering ved planlegging av
etablering og utvidelse av parkanlegg og transportog
utbyggingsområder.
Den ansvarlige skal utarbeide en skriftlig vurdering av
risiko før utsetting av fremmede landlevende planter
eller utlegging av vektor i forbindelse med etablering
eller utvidelse av parkanlegg eller transportog
utbyggingsområder. Vurderingen skal være skriftlig,
av rimelig omfang, og ta for seg vektor eller aktuelle
planters spredningsevne, den risiko for uheldige
følger for det biologiske mangfoldet utsetting eller
utlegging medfører og planlagte forebyggende tiltak
i hht. § 18. Vurderingen skal utføres i samband
med detaljreguleringsplanarbeidet slik at aktuelle
forebyggende tiltak kan innarbeides i entreprisen.
Vurderingen skal ved forespørsel gjøres tilgjengelig for
Miljødirektoratet.
(UiO) uttaler at det i botaniske hager eksperimenteres
fortløpende med nye fremmede landlevende planter,
og at dette er en viktig del av deres formidlings-,
forsknings- og bevaringsvirksomhet. Å utarbeide
en skriftlig vurdering av spredningsevnene og risiko
for uheldige følger for hver plante som blir etablert
i botaniske hager er i mange tilfeller umulig, siden
kunnskap om artenes spredningsevner mangler. Data
om dette kan først samles inn etter at plantene har
blitt etablert i en botanisk hage. Botaniske hager kan
være viktige bidragsytere til å fremskaffe kunnskap
om nye arters vekst- og spredningsevne under
norske klimaforhold. De foreslår derfor at dette kravet
forenkles og/eller at det gjøres et unntak for botaniske
hager.
Jernbaneverket støtter at miljørisikovurdering skal
gjøres av den ansvarlige for tiltak, men at dette
er en krevende oppgave, og at det vil være behov
for en rekke avklaringer angående akseptkriterier,
ambisjonsnivå osv.
Stiftelsen Det norske arboret forutsetter at kravet
kun vil gjelde ved utvidelse av arealet stiftelsen
disponerer.
Forsvarsbygg forstår bestemmelsen slik at man skal
lage skriftlige miljørisikovurderinger av alle fremmede
arter som skal plantes ut, uavhengig av om det kreves
tillatelse. Dette mener de vil være for omfattende.
De mener det må være mulig å bruke planter som av
Artsdatabanken er risikovurdert til kategoriene ingen
kjent risiko (NK) eller lav risiko (LO) uten å måtte lage
miljørisikovurderinger, og at det må være tilstrekkelig
å kreve skriftlig miljørisikovurdering av alle arter som
er vurdert potensielt høy risiko (PH), høy risiko (HI)
eller svært høy risiko (SE). Dette setter krav til at
Artsdatabankens fremmedartebase på nett til enhver
tid er oppdatert og at alle relevante dørstokkarter er
inkludert. De mener videre at det bør presiseres at §
23 også omfatter utsåing av frø. Veirødsvingel (Festuca
rubra ssp. commutata) og grannsvingel (Festuca
ovina ssp. capillata) er oppført med henholdsvis svært
høy risiko (SE) og høy risiko (HI) i Artsdatabankens
svarteliste. Dette er arter som ikke bør tillates å sås
ut langs transportveier f.eks., da disse lett vil kunne
hybridisere eller frø seg ut i naturområder.
Fylkesmannen i Hedmark spør om kravet til en
skriftlig miljørisikovurdering i § 23 er nødvendig, da det
bare kan settes ut planter som i liten grad kan påregnes
å spre seg utenfor området, og spredningen ikke kan
biologiske mangfoldet, jf. § 12 andre ledd bokstav b ii).
Fylkesmannen i Vest-Agder foreslår at det tas
inn en formulering om at den som skal foreta
miljørisikovurderingen har tilstrekkelig biologisk
kompetanse. Videre foreslår de at siste setning endres
til: «Vurderingen skal være offentlig tilgjengelig og skal
ved forespørsel oversendes Miljødirektoratet».
Bergen kommune mener at skriftlig
miljørisikovurdering kan være et positivt tiltak, men
peker på at det kan være vanskelig å vurdere risiko
for spredning og mulig fare for biologisk mangfold
dersom man mangler erfaring med dette fra
kommunen eller regionen. De peker på at det er stor
usikkerhet om hvorvidt planter som i dag ikke viser
stor grad av spredning eller trussel overfor stedegent
naturmangfold, vil endre seg med endrede klimatiske
Riksantikvaren forstår § 23 slik at det ved enhver
nyetablering av grøntanlegg, både i offentlig og private
regi, bortsett fra nyetablering av private hager, vil være
121
forhold. De mener er skriftlig vurdering vil medføre
økt grad av byråkratisering, og at dette heller bør
innarbeides i internkontrollrutinene for virksomheter
(forskriften § 26).
det er vanskelige å vite hva som er et rimelig omfang
av en slik vurdering. Etablering av en park kan omfatte
mange arter, og selv en begrenset vurdering av hver
art kan samlet sett bli omfattende.
Sandnes kommune mener at § 23 vil øke fokus
på fremmede arter ved planlegging og etablering
av parkanlegg. De mener at det bør fremkomme
hvem som har ansvaret for dokumentasjonen, og at
dette ansvaret bør knyttes til den som er ansvarlig
for innførsel eller omsetting av organismene.
Den ansvarlige for utsettingen bør etterspørre
dokumentasjon for risikovurdering fra leverandør,
eller utforme slik dokumentasjon dersom den ikke
foreligger. Dokumentasjonen bør standardiseres,
for eksempel i form av produktblad for plantene fra
leverandør/importør med en kortfattet vurdering
av spredningsfare og økologiske konsekvenser.
Miljørisikovurderingen bør følges opp som del av
internkontrollen på anlegget (§ 26). Videre mener de
at det bør vurderes om krav til miljørisikovurderinger
skal knyttes opp mot reguleringsplaners bestemmelser
om rekkefølgekrav.
foreslår at kravet til skriftlighet i forkant av utsettelse
utgår, og at man innarbeider § 23 som en del
av internkontrollen (§ 26). I stedet for skriftlige
utredninger i forkant av hver utsettelse, bør det
utarbeides rutiner som muliggjør en eventuell skriftlig
redegjørelse av vurderingene i etterkant, dersom
dette kreves. Dette for å begrense byråkratiet for
myndigheter og virksomheter til et minimum. De peker
videre på at en skriftlig miljørisikovurdering, før hver
utsettelse, vil bli av mindre nytteverdi etterhvert som
kunnskapsgrunnlaget øker.
NLA uttaler at hensikten med miljørisikovurderingen
er todelt. For myndighetene er den tenkt å fungere
som et verktøy for etterkontroll. For virksomhetene er
den tenkt å fungere som redskap for å opparbeide et
kunnskapsgrunnlag for å sikre at de riktige vurderinger
tas i planprosessen. NLA spør hvordan myndighetene
skal føre tilsyn med at § 23 blir etterlevd, og viser til at
det ikke foreligger krav om melding til myndighetene
ved utvidelser av anlegg eller etablering av nye anlegg.
Hvis vurderingene under § 23 inngår i § 26, vil det
bli enklere for myndighetene å føre kontroll med
bestemmelsen, da det er lettere å få oversikt over
antallet virksomheter enn antallet anlegg.
Oslo kommune mener at som hovedregel bør
miljørisikovurderingen gjennomføres i forbindelse med
innførsel av fremmede planter, noe som vil forenkle den
kommunale saksbehandlingen. Kommunen peker på
at enkelte treslag som hører naturlig hjemme i Norge,
som gran og bøk, kan gi svært negative konsekvenser
for opprinnelig skogmiljø hvis de plantes utenfor sitt
naturlige utbredelsesområde. Dersom unntaket fra
kravet om tillatelse ved utsetting av norske treslag
ikke endres, anbefaler de at det settes krav om skriftlig
miljørisikovurdering av treslag som plantes utenfor
sitt naturlige distrikt. Videre uttaler kommunen at
det bør framgå av merknader til forskrift eller av
veiledningsmateriell, at man som hovedregel bør
unngå bruk av ikke-risikovurderte planter, siden det
normalt ikke finnes et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag
for å vurdere effekten av påvirkninger (jf.
naturmangfoldloven § 8).
Norges Gartnerforbund (NGF) og E-plant Norge
SA mener at skriftlig miljørisikovurdering er urimelig
å kreve for alle utsettinger, og at vurdering av
søknadsplikt burde være tilstrekkelig. De spør hva som
ligger i at en miljørisikovurdering skal være av «rimelig
omfang», og at det må utarbeides veiledning, herunder
en mal, for dette. NGF uttaler at paragrafen vil føre
til betydelig merarbeid for den som er ansvarlig for
anlegget. Alternativt må kravet til innhold forenkles.
NGF peker på at i og med at risikovurderingene må
ses i sammenheng med naturtyper og biologisk
mangfold rundt anleggene, vil det måtte lages egne
miljørisikovurderinger til hvert av anleggene. NGF spør
hvem som er ansvarlig for risikovurderingen, spesielt
med tanke på tilfeller hvor det er mange aktører
involvert (f.eks. prosjektansvarlig byggherre, innleide
arkitekter som tegner inn planter, anleggsgartnere som
setter dem ut m.a.).
spør hvor stor utvidelsen må være for at kravet om
miljørisikovurdering utløses.
122
E-plant Norge SA forstår kravet dithen at det skal
det utarbeides en vurdering nært opptil kravet til
søknadskravet for alle planter som utsettes. De
mener at § 23 omfattes av § 26 – plikt til å føre
internkontroll.
standardutvalg av planteslag, mener Bruun, som mener
at behovet for miljørisikovurdering kan dekkes gjennom
§ 12, reglene for alminnelig aktsomhet (§ 18) og
internkontroll (§ 26).
og tilråding
avdeling Rogaland peker på at kravet om skriftlig
miljørisikovurdering vil kreve omfattende
kunnskapsinnhenting, både innen plantevitenskap,
økologi, biologi og zoologi, og at planleggere ikke sitter
inne med tilstrekkelig tverrfaglig kompetanse.
Miljødirektoratet noterer at en rekke høringsinstanser
er positive til kravet i høringsutkastet § 23 om å
utarbeide en skriftlig miljørisikovurdering i forbindelse
med etablering og utvidelse av parkanlegg og
transportog næringsutbyggingsområder. Direktoratet
registrerer imidlertid at flere høringsinstanser mener
at bestemmelsen stiller store krav til kompetanse
hos aktørene, og at det vil være krevende å lage en
vurdering, bl.a. på grunn av mangelfull kunnskap om
spredningsevne og miljørisiko.
Avfall Norge støtter forslaget til bestemmelse, men
foreslår at det konkretiseres at egnete tiltak kan være
å benytte jordblandinger som er garantert frie for
ugrasfrø og plantedeler. Produkter basert på kompost
og hygienisert avløpsslam vil kunne dokumentere
dette.
Miljødirektoratet vil innledningsvis peke på at utsetting
av landlevende planter i parkanlegg og transportog
næringsutbyggingsområder i mange tilfeller vil være
unntatt fra kravet om tillatelse, jf. høringsutkastet § 12
første ledd bokstav b ii) og iii). Nevnte bestemmelse
legger opp til at den som planlegger å tilplante slike
områder, selv skal vurdere om utsettingen kan medføre
spredning og utgjøre en miljørisiko, og eventuelt søke
om tillatelse til utsetting. Som NLA peker på, er et
viktig formål med bestemmelsen at aktører som driver
med store beplantninger opparbeider seg kunnskap
om miljørisiko slik at man unngår utplantinger som får
uheldige følger på sikt.
peker på at et stort antall ønskede arter kan følge med
vekstmedier og skape problemer selv om en ikke har
hatt til hensikt å etablere disse artene.
Multiconsult foreslår å endre ordlyden i første setning
til «Før utsetting av fremmede landlevende planter eller
masser med spredningsenheter av slike, som skjer ved
etablering eller utvidelse av (…)»
Rambøll mener at kravet til dokumentasjon er
omfattende. De peker på at det ikke er angitt at
dokumentasjonen skal meldes eller kontrolleres. De
foreslår derfor en samordning av § 23 med § 26,
som setter krav til internkontroll, med en tilføyelse i
§ 26 (3) hvor miljørisikovurdering innarbeides. En slik
samordning vil gi et mindre tungvint byråkrati og kan
også gi lavere kostnader forbundet med oppfølgingen
av forskriften.
Omfanget av den skriftlige miljørisikovurderingen må
tilpasses det aktuelle anleggets størrelse og beliggen
het samt hvilke planter som benyttes. Dersom både
anleggets beliggenhet og plantene som skal benyttes
tilsier at det er forbundet liten grad av spredning og lav
miljørisiko med tiltaket, kan utredningen gjøres svært
kort med henvisning til aktuell dokumentasjon (for
eksempel risikovurdering i Fremmede arter i Norgemed norsk svarteliste 2012), og det vil i mange tilfeller
ikke være behov for å iverksette og dokumentere
spesielle forebyggende tiltak. Det samme gjelder ved
utsetting av planter i høyere risikokategorier, dersom
det godtgjøres at anleggets beliggenhet tilsier at
utsettingen ikke kan påregnes å medføre spredning og
miljørisiko. Dersom vurderingen viser at utsettingen
kan påregnes å medføre slik spredning og miljørisiko,
må tiltakshaver søke om tillatelse til utsetting dersom
vedkommende fortsatt ønsker å bruke slik arter.
Professor emeritus Magnus Bruun mener at § 23
vil føre til store konsekvenser i en rekke plan- og
byggesaker. Den samlede plantebruken vil svært ofte
omfatte et stort antall arter, som det må utarbeides
særskilte vurderinger for. At vurderingene skal kunne
inspiseres av Miljødirektoratet, gjør at det må stilles
krav til grundighet. Kompleksiteten, tidsforbruket
og ikke minst kostnadene med planarbeidet, vil øke
i betydelig grad om kravet blir gjennomført. Utfallet
kan bli sterkt forenklede planteplaner med et snevert
123
omfattet av en egen bestemmelse, jf. høringsutkastet
§ 24. Det er ikke noe alminnelig krav om søknad
ved flytting av masser (dette betraktes ikke som
«utsetting»). Kravet om skriftlig miljørisikovurdering
ved etablering/utvidelse av parkanlegg mv. kommer
imidlertid i stedet for søknadskrav, noe som forklarer
hvorfor disse aktivitetene behandles forskjellig i denne
sammenheng.
LMD uttaler at tilgjengelig kunnskap om arter og
spredningsmuligheter bør være tilstrekkelig for å
oppfylle kravet til vurdering. Miljødirektoratet er enig
i dette, men vil understreke at selv om en art ikke har
blitt risikovurdert av Artsdatabanken eller av andre
fagmiljøer i Norge, vil det ofte finnes risikovurderinger
eller annen relevant informasjon om miljørisiko fra
andre land som kan ha overføringsverdi til norske
forhold.
NLA spør hvordan det skal føres tilsyn med at
bestemmelsen blir etterlevd, og viser til at det ikke
foreligger krav om melding i tilknytning til etablering/
utvidelse av parkanlegg mv. En rekke aktiviteter
under forskriften, bl.a. innførsel og utsetting av flere
organismer og organismegrupper uten tillatelse, vil
foregå uten at miljømyndighetens får melding fra
tiltakshaver. Dette hindrer ikke at det kan bli ført
tilsyn med slike aktiviteter. Som for tilsyn for øvrig,
vil valg av tilsynsobjekter og -områder bygge på
risikovurderinger, tips fra andre etater og publikum
osv. Den skriftlige miljørisikovurderingen vil være
tiltakshavers dokumentasjon på at vurderingen er
gjort, og denne skal framvises Miljødirektoratet ved
kontroll.
Bestemmelsen om skriftlig miljørisikovurdering vil
også gjelde ved utsettinger som ellers ville ha utløst
søknadskrav etter forskriften § 12 i den foreslåtte
overgangsperioden, jf. kapittel 7.6.4. Dette betyr
at den ansvarlige må dokumentere at man bl.a.
har vurdert eventuelle forebyggende tiltak for
hindre uheldige følger for det biologiske mangfold.
Miljødirektoratet mener dette er rimelig, tatt i
betraktning at planter i kategorien svært høy og høy
økologisk risiko vil kunne settes ut uten tillatelse i
overgangsperioden.
Kravet om skriftlig miljørisikovurdering gjelder ikke
ved utsetting av planter som er oppført i vedlegg V og
ved utsetting av norske treslag, og Miljødirektoratet
foreslår en endring som klargjør dette.
Flere høringsinstanser peker på sammenhengen
mellom kravet til skriftlig miljørisikovurdering og krav
til internkontroll (høringsutkastet § 26.). Rambøll
foreslår at krav til skriftlig miljørisikovurdering inngår
som et nytt ledd i § 26. NLA foreslår at kravet til
skriftlighet utgår, og at det heller innarbeides rutiner i
internkontrollen som muliggjør en skriftlig redegjørelse
i etterkant.
Som NGF er inne på, vil man i miljørisikovurderingen
måtte se hen til hvilken effekt utsettingen vil kunne
ha for det biologiske mangfoldet i og rundt anleggene
som ønskes etablert eller utvidet. Kunnskap om
hvilke miljøverdier som finnes i eller i nærheten av det
aktuelle utsettingsstedet, vil kunne innhentes bl.a. i
Naturbase, Artskart og hos Fylkesmannen.
Formålet med bestemmelsen om internkontroll er
å sikre at virksomheter har rutiner for å sikre at
krav i eller i medhold av forskriften blir overholdt.
Dette omfatter rutiner for å sørge for at det blir
utarbeidet skriftlige miljørisikovurderinger. Kravet
til skriftlig miljørisikovurdering går lenger enn
kravet til dokumentasjon på utført internkontroll
i høringsutkastet § 26 fjerde ledd, hvor det heter
at «virksomheten skal gjøre dokumentasjonen av
internkontrollen tilgjengelig ved kontroll». Etter § 26
er det nok å dokumentere at virksomheten har rutiner
for at det blir foretatt vurderinger av om, for eksempel,
en utsetting krever tillatelse. Etter høringsutkastet
§ 23 skal man imidlertid dokumentere at selve
miljørisikovurderingen er gjort. Av denne grunn er det
viktig å ha en egen bestemmelse om dette.
Det vil også være krav om å utarbeide en skriftlig
miljørisikovurdering ved etablering eller utvidelse
av botaniske hager eller kulturhistorisk grøntanlegg,
da dette er å betrakte som parkanlegg. Er det snakk
om tilplanting innenfor eksisterende areal, kommer
ikke høringsutkastet § 23 til anvendelse, men det
må likevel foretas en vurdering av om utsettingen er
søknadspliktig etter § 12.
Flere høringsinstanser peker på problematikken
knyttet til flytting av jordmasser og andre vektorer
for fremmede organismer. Et par av høringsinstansene
mener at kravet om skriftlig miljørisikovurdering også
bør gjelde ved slik aktivitet. Miljødirektoratet viser
til at håndtering av jordmasser og andre vektorer er
124
Virkeområdet for disse to bestemmelsene er
dessuten forskjellig. Kravet til internkontroll gjelder
kun for «virksomheter», mens kravet til skriftlig
miljørisikovurdering gjelder for alle som etablerer eller
utvider parkanlegg mv.
14.7 Krav om tiltak rettet
mot mulige vektorer
og spredningsveier for
fremmede organismer
Bestemmelsen gjelder både ved utplanting av planter
og utsåing av frø, jf. definisjonen av «utsetting».
I forbindelse med utarbeidelsen av veilederen til
forskriften, vil det bli utarbeidet nærmere veiledning
om hvordan miljørisikovurderingene skal gjøres. Da vil
man også gå nærmere inn på hva som ligger i begreper
som «utvidelse» og «rimelig omfang».
§ 24. Krav om tiltak rettet mot mulige vektorer og
spredningsveier for fremmede organismer
(1) Den som er ansvarlig for innførsel, omsetning,
formidling eller utsetting av organismer, skal, så
langt det er rimelig, iverksette undersøkelser
for å oppdage, og treffe forebyggende tiltak for
å hindre spredning av følgeorganismer som kan
mangfold.
(2) Den som er ansvarlig for innførsel av mulige
vektorer for utilsiktet spredning av fremmede
organismer til miljøet, skal vurdere risikoen for slik
spredning, og i rimelig utstrekning, treffe tiltak for
å forhindre dette, slik som rengjøring, avbarking
eller annen behandling.
(3) Før iverksetting av tiltak som medfører tilførsel
av vann fra ett vassdrag til et annet eller til andre
deler av samme vassdrag, slik som spyling av
bruer mv., skal den ansvarlige gjøre seg kjent
med tilgjengelig kunnskap om risiko for spredning
av fremmede organismer som følge av tiltaket.
Foreligger slik risiko, skal den ansvarlige, i rimelig
utstrekning, treffe egnede tiltak for å forhindre
spredning.
(4) Før flytting av løsmasser eller andre masser som
kan inneholde organismer, skal den ansvarlige, i
rimelig utstrekning, undersøke om massene kan
inneholde organismer som kan medføre risiko for
uheldige følger for det biologiske mangfold dersom
de spres, og treffe egnede tiltak for å forhindre slik
risiko, slik som bruk av masser fra andre områder,
tildekking, nedgraving, varmebehandling, eller
levering til lovlig avfallsanlegg.
(5) Fiskeredskaper, båter eller annet utstyr til bruk i
vassdrag, skal rengjøres og tørkes før innførsel.
(6) Dersom det foreligger risiko for uheldige følger
for det biologiske mangfold, kan Miljødirektoratet
gi forskrift om krav til rengjøring eller annen
behandling av mulige vektorer for utilsiktet
Miljødirektoratet har forståelse for Statens
vegvesens forslag om å kople kravet om skriftlig
miljørisikovurdering til planarbeidet under plan- og
bygningsloven (pbl.). Statens vegvesen peker på at
vurderinger etter høringsutkastet § 23 bør utføres
tidlig i planfasen, slik at vurderingen blir tatt hensyn til,
og slik at aktuelle forebyggende tiltak kan innarbeides
i entreprisen. Hvis det er hensiktsmessig for Statens
vegvesen og andre aktører, kan dette innarbeides som
en rutine i internkontrollen.
vedtas som følger (ny § 22) (endringer i kursiv):
§ 22. Krav om skriftlig miljørisikovurdering ved
etablering og utvidelse av parkanlegg og transportog næringsutbyggingsområder
Før utsetting av fremmede landlevende planter
som skjer i forbindelse med etablering eller
utvidelse av parkanlegg eller transportog
næringsutbyggingsområder, skal den ansvarlige
utarbeide en skriftlig vurdering, av rimelig omfang, av
de aktuelle plantenes spredningsevne og den risiko for
uheldige følger for det biologiske mangfold utsettingen
medfører, der eventuelle forebyggende tiltak etter
§ 17 inngår. Vurderingen skal ved forespørsel gjøres
tilgjengelig for Miljødirektoratet. Kravet gjelder ikke
ved utsetting av organismer som er oppført i vedlegg V
og norske treslag.
125
Vestnes kommune mener det bør lages rutiner for
hvordan fjerning av hageavfall fra private hager o.l.
skal håndteres. Kommunen tror det kan være en risiko
at hageavfall dumpes i områder hvor de vil utgjøre en
trussel mot naturmangfoldet, og at det bør vurderes
en slags «returordning» for fremmede arter/hageavfall
slik at de håndteres uten fare for ytterligere spredning.
Det bør settes krav til både fjerning, transport og
slutthåndtering. Videre bør det innføres krav om at
avfallsmottakene skal ta imot hageavfall og håndtere
masser med fremmede arter slik at spredning ikke
skjer.
spredning av fremmede organismer, om krav
til dokumentasjon for at slik behandling er
gjennomført, og om forbud mot flytting av
fiskeredskaper, båter eller annet utstyr til bruk i
vassdrag.
14.7.2 Generelle høringsinnspill
Mattilsynet støtter krav etter § 24 om at den
ansvarlige skal treffe tiltak rettet mot mulige vektorer
og spredningsveier. Mattilsynet tror dette kan bidra til
å forebygge spredning av fremmede organismer som er
planteskadegjørere regulert etter matloven.
Samarbeidsrådet for biologisk mangfold
(SABIMA) anser tredje, fjerde og femte ledd i §
24 som gode bestemmelser, men at det krever at
det blir utarbeidet egnet informasjonsmateriell til
målgruppene (både privatpersoner, bedrifter og lokale
forvaltningsmyndigheter).
Statens vegvesen mener at overskriften til § 24
gir uttrykk for at den regulerer alle krav om tiltak
rettet mot mulige vektorer og spredningsveier for
fremmede organismer, og foreslår følgende endring i
overskriften for å unngå misforståelser om at man kun
trenger å forholde seg til § 24 hvis fokus er en vektor:
«Utdypende krav om tiltak rettet mot noen vektorer og
spredningsveger for fremmede organismer.»
14.7.3 Høringsinnspill til første ledd
(tiltak for å hindre spredning av
følgeorganismer)
Riksantikvaren mener at § 24 gjenspeiler
naturmangfoldlovens og forskriftens gode intensjoner,
men at det i praksis vil bli svært krevende å oppfylle
kravene om tiltak rettet mot mulige vektorer og
spredningsveier for fremmede organismer, særlig
knyttet til første ledd om forebyggende tiltak og fjerde
ledd om flytting av løsmasser.
Mattilsynet støtter bestemmelsen, og peker på
at den store importen av landlevende planter (som
planter, frø eller vegetativt formeringsmateriale) er en
viktig potensiell introduksjonsvei for nye fremmede
plantearter, som ennå ikke er risikovurdert av
Artsdatabanken, men som kan true biologisk mangfold.
I tillegg representer dette en potensiell spredningsvei
for skadelige følgeorganismer på plantene selv eller
i dyrkingsmediet. God veiledning er derfor viktig for
at aktørene skal kunne følge opp forskriftens krav om
aktsomhet i praksis, uttaler Mattilsynet.
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag mener at § 24 også
bør nevne spredning via landbruksaktivitet og kantslått
som mulige vektorer og spredningsveier. Fylkesmannen
mener at forskriften i liten grad tar opp problemet
med spredning av fremmede arter via korntreskere
og slåmaskiner i landbruket og via kantslått langs vei,
men at dette bør ha et større fokus. Erfaringer fra
Sør-Trøndelag indikerer at kjempespringfrø spres via
landbruksmaskiner. Vannoverføringer i forbindelse med
kraftreguleringer bør også nevnes da dette kan være
en spredningskilde for eksempelvis ørekyte (Phoxinus
phoxinus), pungreke (Mysis relicta) og vasspest (Elodea
canadensis). De mener dessuten at forskriften bør
utdype hva som legges i «den ansvarlige».
Oslo kommune peker på at det er en meget
krevende oppgave å oppdage følgeorganismer. De
sunnhetssertifikater som følger med importplanter, har
hittil ikke vært et tilstrekkelig virkemiddel for å stanse
import av meget problematiske følgeorganismer. Hvis
rimelighet skal legges til grunn, er det derfor stor
sannsynlighet for at følgeorganismer fremdeles ikke
blir oppdaget ved import. Kommunen foreslår derfor
at bestemmelsen gjøres strengere, f.eks. ved at det
ikke tas rimelighetshensyn ved import. Overlappende
regelverk underlagt Mattilsynet bør også gjennomgås,
og eventuelle mangler i lovverket justeres.
Fylkesmannen i Oppland ser et spesielt behov for
veiledning om bruk og flytting av jord og masser,
håndtering av avfall og rengjøring av vektorer, som
f eks. slåttemaskiner i jordbruket og langs veier som
bidrar til spredning av planter.
E-plant Norge SA uttaler at matlovens
mottakskontroll er utformet på tilsvarende måte. De
126
SABIMA viser til at det hvert år kommer store
mengder småkryp til landet som blindpassasjerer på
planter og jord som importeres. De viser til at det
er for lite kunnskap om dette i dag, men viser til en
NINA- rapport fra 2012, som har dokumentert funn
av tusenvis av arter som kom med containerlaster
med planter fra utlandet, og som spres rundt i landet
på kort tid. Flere av disse artene vil sannsynligvis
kunne etablere seg i norsk natur. Eksempler på arter
som kan etablere seg og fortrenge stedegne arter er
argentinamaur, harlekinmarihøne og brunskogsnegl,
som har kommet til landet gjennom planteimport,
og tegen Deraeocoris lutesens, som har kommet
med innførsel av parklind og som har spredt seg på
Østlandet.
mener at denne ikke fungerer etter hensikten, og at
det i praksis er umulig for mottaker av planter å foreta
en fullgod kontroll. E-plant Norge SA peker på at det
er mulig å begrense spredning av blindpassasjerer ved
kun å tillate innførsel av planter med barrot (planter
uten jord/torv). De uttaler at § 24 må utformes slik at
den er praktisk gjennomførbar, og at man bør regulere
innførsel strengere.
Norsk Gartnerforbund (NGF) uttaler at følge
organismer på importerte planteskoleplanter
er omfattende, og risikoen for uheldige følger
på det biologiske mangfoldet er høy. Busker og
trær importeres i stor grad med jord (i potter og
jordklump), og det er vanskelig å avdekke eventuelle
organismer som befinner seg i jorda og/eller på øvrige
plantedeler. Slik dagens importsystem fungerer, er
det vanskelig å etterleve kravene om måloppnåelse
i naturmangfoldloven på en tilfredsstillende måte. Et
langt mer effektivt tiltak ville være å forby import av
planteskolevarer med jord og jordklump, og sette et
krav til vasking av røtter før plantene ankommer Norge.
Det svært viktig at det blir satt fokus på
problematikken knyttet til blindpassasjerer i forskrift
om fremmede organismer, ved å klargjøre ansvars
forhold og regelverk, samt innføre krav om strengere
og bedre kontrollrutiner fra myndigheter og relevante
aktører. Overlappende regelverk med forskrifter
underlagt Mattilsynet bør gjennomgås, og eventuelle
«hull» i lovgivningen bør tettes med oppføringer i
forskrift om fremmede organismer, uttaler SABIMA.
Stiftelsen Det norske arboret uttaler at har gode
rutiner på dette feltet og en god dialog med lokal
tilsynsmyndighet. De sier at det springende punkt
er hvordan man i praksis vil definere «så langt det er
rimelig», og ser for seg at praktiseringen av regelverket
vil kunne avstedkomme unødig arbeidskrevende
rutiner. De bemerker at dette ikke bare gjelder
fremmede eller utenlandske planter, men alle
organismer som kan følge med plantematerialet og
dets kultur.
biovitenskapelige universitet (IPV, NMBU) spør hva som
ligger i «formidling» i første ledd.
Flere høringsinstanser peker på at forskriften bør
inneholde strengere krav for å begrense spredningen
av følgeorganismer med importerte planter. Krav til
fjerning av jord/jordklump/torv og vasking av røtter
før import, nevnes som tiltak. I forslaget til forskrift
som ble sendt på høring, ligger det ikke noe generelt
krav om at den som importerer planter, eller andre
organismer, systematisk skal iverksette denne typen
tiltak. Miljødirektoratet ser imidlertid at det er grunn til
å vurdere om det bør innføres ytterligere krav til tiltak.
Dette må i så fall utredes nærmere, bl.a. ut fra et kostnytte-perspektiv. I den sammenheng er det naturlig
at man også innhenter nærmere erfaringer, fra bl.a.
Mattilsynet om hvilken effekt deres regelverk har hatt
mht. å stanse innførsel av planteskadegjørere.
Samarbeidsrådet for biologisk mangfold
(SABIMA) spør hvordan grøntbransjen skal etterleve
bestemmelsen, jf. «så langt det er rimelig». Blant
sine importplanter følger utallige små organismer
med på lasset, og plantene spres fra containere ut
til butikker i hele Norge på kort tid. Det bør derfor
innføres strengere krav til hvordan planter med høy
risiko for uønskede blindpassasjerer behandles. SABIMA
peker på at det for eksempel er stor forskjell på
«blindpassasjerrisikoen» til en varmekjær plante, og
en som trives i mer tempererte strøk. Første ledd bør
derfor konkretiseres, eksempelvis med formuleringer
som «jevnlige stikkprøver som sendes til analyse»,
«importere planter uten jord», «be sine leverandører
sørge for bedre rutiner før forsendelser».
Selv om forskriften ikke pålegger for eksempel
importører av planter å systematisk fjerne
jordklump, kan det være konkrete situasjoner hvor
127
peker på at vekstmedier, flis og barkprodukter (for
eksempel pinjebark til jorddekke og skogsflis til
jorddekke eller biobrensel) som importeres, registreres
hos Mattilsynet. Disse produktene kan inneholde
organismer som ikke hører til i norsk natur, og som
vil kunne medføre store skader på norske trær hvis
de sprer seg som følge av bruk i Norge. Dette er
for det meste organismer som ikke fremkommer
i deklarasjonen av produktene, men som følger
materialene som importeres. I slike tilfeller er det snakk
om produkter som det bare kan påvises skadelige
organismer i ved spesifikke undersøkelser, og som ikke
kan avklares ved innførsel av tollmyndighetene.
aktsomhetskravet utløser en plikt til å gjøre denne
typen tiltak. Et eksempel på dette kan være hvis det
blir oppdaget at jordklumpene i et importert lass med
planter inneholder skadelige insekter.
Høringsutkastet § 24 første ledd dekker mange
situasjoner og aktiviteter, og det er et stort behov
for veiledning både om risikobildet og om hva som
forventes at forskjellige aktører. Slik veiledning vil bli
utarbeidet av Miljødirektoratet. Her kan det nevnes
at det minimum som kreves, er at den ansvarlige
for importen, utsettingen mv., setter seg inn i
risikobildet forbundet med virksomheten, og, ved
behov, iverksetter undersøkelser for å avdekke kilder
til utilsiktet introduksjon eller spredning av skadelige
følgeorganismer. For virksomheter som driver
systematisk med aktiviteten, innebærer kravet til
internkontroll i høringsutkastet § 26 av det etableres
rutiner for dette.
peker på at det kommer et stort antall arter med
på lasset når trevarer importeres til Norge. Særlig
problematisk er insekter og frø, hvorav flere står
oppført på svartelista, og flere ikke er risikovurdert.
Eksempler på høyrisikoarter som er påvist gjennom
tømmerimport er barkbillen Ips mitinus, kortvingen
Lithocharis nigriceps og ugrasmjølke (Epilobium
ciliatum). NINA pekte i 2013 på denne problematikken
i sin rapport 980: Kartlegging og overvåking av
spredningsvei – import av tømmer og anbefalte
målrettede tiltak for å få bukt med problemet. En
bedre kontroll med tømmerimporten er nødvendig for
å nå målene om å redusere skade fra fremmede arter.
SABIMA nevner fjerning av bark på tømmer før import,
krav til lagring av tømmer etter lossing (langt unna
naturområder), og destruksjon av restmaterialer, som
tiltak som bør pålegges tømmerimportører.
Flere høringsinstanser spør hva som ligger i
begrensningen «så langt det er rimelig», og Oslo
kommune ber om at denne begrensningen fjernes
når det gjelder innførsel. I denne omgang vil ikke
direktoratet foreslå strengere tiltak enn det som ble
sendt på høring. På sikt kan det imidlertid være aktuelt
å vurdere strenger tiltak, hjemlet i naturmangfoldloven
§ 28 fjerde ledd. Denne hjemmelen gir adgang til
å vedta mer absolutte krav, som ikke inneholder
rimelighetsbegrensninger.
Hva som ligger i selve rimelighetsvurderingen, er
utdypet i kapittel 14.1.3.
Begrepet «formidling» er tatt med for å la
bestemmelsen også omfatte den som er mellommann
for en transaksjon, med eller uten vederlag, eller som
tilbyr organismer uten vederlag.
Også når det gjelder problematikken rundt vektorer, vil
det være aktuelt å vurdere å forskriftsfeste ytterligere
krav til tiltak for å forhindre at fremmede organismer
blir utilsiktet innført med vektorer. Miljødirektoratet
vil imidlertid understreke at selv om forskriften
ikke pålegger for eksempel importører av tømmer
å systematisk avbarke alt tømmer, kan det være
konkrete situasjoner hvor aktsomhetskravet utløser
en plikt til å gjøre denne typen tiltak. Se for øvrig
Miljødirektoratets vurderinger i kapittel 14.7.4.
14.7.5 Høringsinnspill til andre ledd
(tiltak rettet mot vektorer for spredning)
Jernbaneverket og Multiconsult foreslår å la andre
ledd omfatte også den som er ansvarlig for omsetning
av mulige vektorer. Multiconsult foreslår i tillegg å
la bestemmelsen omfatte den som er ansvarlig for
formidling og utsetting av mulige vektorer. Disse
høringsinstansene mener at det er viktig at også disse
aktørene vurderer risiko og iverksetter tiltak for hindre
spredning av fremmede organismer med vektorer, slik
som jord og andre masser.
Miljødirektoratet fastholder at bestemmelsen kun bør
gjelde ved innførsel av mulige vektorer. Vi viser til at
høringsutkastet § 24 tredje og fjerde ledd omfatter
flytting av viktige vektorer for fremmede organismer,
128
nemlig vann og løsmasser og andre masser som kan
inneholde fremmede organismer, bl.a. jord. For øvrig
gjelder forskriften § 17 for all aktivitet som kan
medfører utilsiktet spredning av fremmede organismer,
for eksempel salg av tømmer.
tiltakshavere. Det må redegjøres for slike kostnader
samt hvordan dette skal håndteres på en mest mulig
kostnadseffektiv måte, uttaler LMD.
En rekke høringsinstanser, bl.a. Statens vegvesen,
Forsvarsbygg, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag,
Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen
i Vest-Agder, Fylkesmannen i Oslo og Akershus,
Orkla landbruk, Bioforsk Midt-Norge,
og Multiconsult peker på at massehåndtering er en
betydelig kilde til spredning at fremmede organismer,
og flere av disse uttrykker eksplisitt støtte til
bestemmelsen.
14.7.7 Høringsinnspill til tredje ledd
(tiltak ved flytting av vann)
Statens vegvesen uttaler at paragrafen oppfattes
som viktig for etaten, men at «spyling av bruer» blir
begrensende. De foreslår å endre bestemmelsen til
«spyling av veganlegg og tekniske installasjoner».
Multiconsult peker på at det ved anleggsarbeid
kan oppstå samlinger av vann fra for eksempel
rengjøring av maskiner og/eller overflatevann, som
ikke er kjemisk forurenset og således kan slippes ut i
miljøet, men som inneholder fremmede organismer,
eller spredningsenheter fra disse. De foreslår å endre
ordlyden til «spyling av bruer, rengjøring av maskiner
mv.»
Statens vegvesen uttaler at for store utbyggere
som dem selv, er håndtering av løsmasser den
aktiviteten som har høyest risiko for å spre fremmede
organismer, men at farene ved denne aktiviteten er
underkommunisert i høringsnotatet. De mener at
§ 24 fjerde ledd er vanskelig å lese, og foreslår at
bestemmelsen endres som følger:
«For flytting og utlegging av løsmasser eller andre
masser som kan inneholde organismer, skal den
ansvarlige, i rimelig utstrekning, undersøke om
massene kan inneholde organismer som kan medføre
risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold
dersom de spres. Deretter skal den ansvarlige treffe
egnede tiltak for å forhindre slik risiko, slik som bruk
av masser fra andre områder, tildekking, nedgraving,
varmebehandling, bekjempelse eller levering til lovlig,
godkjent avfallsanlegg.»
Miljødirektoratet synes Statens vegvesen og
Multiconsult har gode forslag til eksempler på hvilken
type aktivitet som omfattes av bestemmelsen, og
innarbeider forslagene i den reviderte forskriften.
Miljødirektoratet tilrår på denne bakgrunn at
bestemmelsen blir endret i samsvar med disse
forslagene.
14.7.9 Høringsinnspill til fjerde ledd
(håndtering av løsmasser)
kravet i fjerde ledd virker svært vidtrekkende, og at det
må konkretiseres nærmere hvilke tiltak som skal kunne
kreves, ikke minst dersom også private hageeiere er
omfattet. LMD uttaler at det ikke er rimelig at private
skal pålegges de samme kravene til undersøkelser,
vurderinger og tiltak som næringsaktører. De legger
til grunn at disse ikke vil bli pålagt tilsvarende krav, og
mener at dette må komme klart fram i forskriften og
merknadene.
Jernbaneverket ber om en avklaring av om spredning
av fremmede organismer er forurensing eller ikke. De
viser til høringsnotatet s. 15, hvor det står at «tilførsel
av løsmasser med organisk innhold, for eksempel
jord som inneholder frø, plantedeler eller egg av
fremmede skadelige organismer, må også betraktes
som forurensing». I høringsnotatet s.16 står det at
kapittel 9 i avfallsforskriften «ikke får anvendelse
ved deponering av jord eller andre løsmasser som
inneholder fremmede organismer, da sistnevnte ikke
anses som forurenset jord, men får anvendelse ved
deponering av biologisk nedbrytbart avfall, bl.a.
hageavfall».
LMD viser til at det i annet regelverk, herunder
plantehelseregelverket, stilles krav til flytting og
undersøkelser av løsmasser og jord, og at regelverkene
må koordineres for å unngå unødige krav. I tillegg
kommer at det må etableres rutiner for prøvetaking
og kontroll, noe som er kostnadskrevende for
Jernbaneverket, Statens vegvesen, Oslo kommune
og Multiconsult spør hva som menes med begrepet
129
paragrafen er særskilt viktig. Veiledningsmaterialet
bør være detaljert, og gå inn på hvordan massene skal
fraktes, hvilke deler av planten eller type masser som
kan etterlates på stedet, og om avfallet skal sendes til
forbrenning eller bli kompost.
«lovlig avfallsanlegg». På bakgrunn av dårlige erfaringer
fra tidligere prosjekter, foreslår Statens vegvesen
å endre «lovlig avfallsanlegg» til «lovlig, godkjent
avfallsanlegg». Jernbaneverket spør om dette er
samme mottak som tar imot forurensede masser, og
at formuleringen eventuelt bør endres til «mottak med
tillatelse». De peker på at mottakskapasitet kan være
en utfordring, og bør omtales mht. konsekvenser.
Fylkesmannen i Vest-Agder uttaler at boersvineblom,
som er registrert på flere lokaliteter i Farsund og
Kristiansand, etter all sannsynlighet er spredd ved
flytting av masser som inneholdt frø av planten. Det
samme gjelder blant annet hagelupin og kjempe
bjørnekjeks. Fylkesmannen oppfatter at deponering av
fremmede organismer eller rester av slike organismer,
både levende og døde, omfattes av definisjonen av
utsetting. Dette innebærer for eksempel at deponering
av hageavfall i naturen er å anse som utsetting. Hvis
ikke dette er riktig, må § 24 utvides til også å omfatte
dette.
Multiconsult spør om det omfatter avfallsanlegg som
har konsesjon el. for mottak av biologisk infiserte
masser. De peker på at flere avfallsanlegg har
begrensninger på andel organisk materiale i masser de
tar imot. Videre spør de hvordan man skal håndtere
masser som er både kjemisk og biologisk forurenset, og
om massetipper og massedeponi som er midlertidige
eller permanente omfattes av begrepet.
Mattilsynet støtter bestemmelsen.
Fylkesmannen i Hedmark uttaler at nesten alle
masser vil inneholde organismer. Dersom det er tenkt
at masser som inneholder fremmede organismer bør
undersøkes, bør ordet «fremmede organismer» settes
inn i stedet.
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag mener det er en svakhet
at forskriften ikke har klare nok regler for masse- og
avfallshåndtering, og nevner at forskriften bør ha
regler om deponering, forbrenning, kompostering og
transport av masser med fremmede arter. I tillegg bør
den ha regler for hvordan hageavfall skal håndteres i
kommunene, bl.a. om frakt, oppbevaring, håndtering
(forbrenning, kompostering, deponering, tildekking).
Vestnes kommune mener at tiltakshaver bør pålegges
en større undersøkelsesplikt ved flytting av masser enn
det det er lagt opp til i § 24 fjerde ledd. De peker på
at nettopp flytting av masser og kantslått er en av de
viktigste grunnene til at fremmede planter spres langs
veinettet, og peker på at tromsøpalme, hagelupin,
parkslirekne og kjempebjørnekjeks er på frammarsj
grunnet feil håndtering av masser. Kommunen mener
at forskriften må legge strengere føringer både på
mellomlagring, transportmetode og eventuell bruk av
slike masser når de inneholder fremmede organismer.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus peker på at masser
håndteres ulikt i forskjellige deler av landet og at
det ikke finnes generelle regler for hvordan man bør
håndtere hageavfall. Hageavfall som tømmes i naturen
er en kilde til spredning av mange hagerømlinger.
Mange kommuner har utfordringer knyttet til at
hageavfall fra private hager tømmes i naturområder
i nærheten av boligområder. Mange kommuner
opplever i dag usikkerhet ved om man kan benytte
forurensingslovens §§ 28 og 37 til å følge opp/
sanksjonere hageeiere som på denne måten bidrar til
å spre fremmede arter. Forskriften bør avklare eller
ha egne regler for dette, for eksempel ved å nevne
hageavfall eksplisitt under § 24, fjerde ledd og ved
å supplere § 32 med et punkt som gir kommunen
myndighet til å følge opp/sanksjonere hageeiere som
tømmer hageavfall utenfor egen eiendom.
Kommunen mener at det bør lages rutiner for
hvordan fjerning av hageavfall fra private hager skal
håndteres. De tror det er en risiko for at hageavfall
dumpes i områder hvor det vil utgjøre en trussel mot
naturmangfoldet. De mener at det bør vurderes en
returordning for fremmede arter/hageavfall slik at
de håndteres uten fare for ytterligere spredning, og
at det bør settes krav både til fjerning, transport og
slutthåndtering. De mener at det bør innføres krav
om avfallsmottakene tar imot hageavfall og håndterer
masser med fremmede arter slik at spredning ikke
skjer.
Fylkesmannen i Møre og Romsdal peker på at det er
behov for et bedre kunnskapsgrunnlag om masse
forflytning, og at veiledningsmateriale knyttet til denne
130
enkel bekjemping i og ved avfallsanlegg har medført
at bestandene med kjempespringfrø (Impatiens
glandulifera) og kanadagullris (Solidago canadensis)
raskt har blitt desimert. De peker også på at forskrift
om gjødselvarer mv. av organisk opphav, er et
virkemiddel som kan benyttes for å hindre spredning av
fremmede organismer, men krav bl.a. til hygienisering
og innhold av spiredyktige floghavre (Avena fatua). De
peker på at det er uheldig at kompost fra hageavfall er
unntatt forskriftens registreringskrav.
Oslo kommune mener at bestemmelsen vil bli
svært utfordrende følge opp i en storby som Oslo.
De peker på at organismer med høy og svært høy
økologisk risiko er meget utbredt, og dekker en stor
del av arealene langs veinettet. For å kunne følge opp
bestemmelsen, er det nødvendig med kartlegging
av arealer der slike organismer forekommer eller kan
forekomme. Kommunen uttaler at det ikke finnes
tilstrekkelig spesialmottak i Oslo-området til å ta imot
vesentlig mer masser med fremmede organismer
enn i dag. På grunn av manglende kartlegging og
utilstrekkelig mottaksapparat, ber Oslo kommune om
tre års utsatt ikrafttreden av denne bestemmelsen.
I løpet av denne perioden bør det settes i verk
stimulerende tiltak rettet mot avfallsbransjen.
Multiconsult mener at det er behov for å tydeliggjøre
regelverket mht. ansvaret for å forebygge/begrense/
unngå spredning av fremmede plantearter ved
massehåndtering, samt hvem som har ansvaret for
opprydding og erstatning dersom et tiltak medfører
utilsiktet spredning av fremmede arter. Multiconsult
ønsker en egen paragraf for massehåndtering. De
synes det er uklart om også andre bestemmelser
omhandler massehåndtering, og foreslår følgende krav i
en egen paragraf:
Flere høringsinstanser peker på at det er behov
for veiledningsmateriell som avklarer hvordan
bestemmelsen skal følges opp i praksis, og som bl.a.
avklarer hvordan skjønnsmessige begrep som «i rimelig
utstrekning» skal forstås.
Bergen kommune peker på at det vil være behov for
håndheving av undersøkelsesplikten i § 24 fjerde ledd.
• Krav til undersøkelser/kartlegging i forkant av
gravearbeider
• Generelle krav til tiltak som skal hindre spredning
• Rengjøring av maskiner og utstyr
• Krav i forbindelse med transport og tildekking
• Krav ved gjenbruk av masser
• Krav ved deponering av masser utenfor eiendom
eller til deponi
• Krav til loggføring ved masseforflytning
Orkla landbruk og Skedsmo kommune mener det er
en svakhet med forskriften at den ikke har klare nok
regler for masse- og avfallshåndtering.
Stiftelsen Det norske arboret mener at en streng
praktisering av reglene vil kunne vanskeliggjøre vanlig
arbeid med jord, naturgjødsel og planter mm.
De uttaler at høringsutkastet § 24 fjerde ledd nevner
mange gode tiltak for håndtering av masser, men deres
erfaring er at tiltak som varmebehandling og levering
til lovlig avfallsanlegg, er vanskelig gjennomførbare
i praksis, særlig ved håndtering av store mengder
masser.
Bioforsk Midt-Norge mener at det bør vurderes
restriksjoner på flytting av jord mellom administrative
enheter. Formålet med slike restriksjoner må være
å redusere avstanden løsmasser blir transportert,
og det vil eventuelt være viktig å legge til rette for
at restriksjonene ikke blir et hinder for gode lokale
løsninger.
uttaler at det er svært vanskelig å overskue konse
kvenser av flytting av jordmasser der det viser
seg at det finnes uønskede organismer. Alle typer
gravearbeider i hager vil kunne representere risiko,
og det vil kreve uforholdsmessig store undersøkelser
å klarlegge hvilke organismer som kan finnes. De
peker på at det bare er i deler av året at det er mulig
å undersøke lokalitetene på forhånd og få et bilde av
hva slags arter som finnes der. I store deler av året er
plantematerialet nedvisnet og til dels dekket av snø,
Avfall Norge støtter bestemmelsen. De peker på at
svartelistede arter kan komme inn i avfallsanleggene
som hageavfall sammen med forurensede masser til
deponier, eller etter planlagt fjerning av svartelistede
arter i et område. For å hindre at fremmede arter
sprer seg rundt avfallsanlegg, kan det stilles krav til
avfallsmottak og -behandlingsanlegg om overvåkning
og tiltak mot svartelistede arter, uttaler Avfall Norge,
som bl.a. peker på at erfaring viser at kontroller og
131
i begrenset grad blitt brukt til å forhindre uønsket
spredning av fremmede organismer. Direktoratet vil se
nærmere på hvordan virkemidlene i forurensingsloven
i større grad kan brukes for å forhindre spredning av
fremmede organismer, og dermed utfylle/supplere
naturmangfoldlovens bestemmelser på området. Det
er aktuelt å se nærmere på bl.a. gjødselvareforskriftens
krav til produktkvalitet/hygienisering og vilkår i
tillatelser for drift av komposteringsanlegg (mottak,
lagring, bearbeiding, salg/utlevering av kompost).
I den sammenheng er det også naturlig å vurdere
mottakskapasiteten hos avfallsanleggene.
noe som gjør det umulig å foreta observasjoner. Det
vil i mange tilfeller ikke hjelpe å legge slike masser i
et midlertidig deponi fordi organismene lett sprer seg
fra slike områder. Det er heller ikke hensiktsmessige
metoder tilgjengelig for å sikre tilstrekkelig sanering
av slike masser. Verken nedgraving eller tildekking
vil hindre organismer, som selv kan bevege seg, å
unnslippe. Varmebehandling av store kvanta jordmasser
er ikke realistisk, og levering til lovlig avfallsmottak
sikrer heller ikke at organismer ikke sprer seg
ukontrollert.
Flere høringsinstanser etterlyser dessuten tydeligere
eller strengere regler for håndtering av hageavfall,
både mht. private hageeieres ansvar og kommunens
og avfallsselskapenes ansvar. Hageavfall som primært
består av kvist og andre planterester, er ikke omfattet
av begrepet «løsmasser og andre masser» i § 24 fjerde
ledd, og håndtering av dette er dermed ikke omfattet
av bestemmelsen.
Høringsutkastet 24 fjerde ledd gjelder generelt for
alle som flytter løsmasser og andre masser, fra profe
sjonelle aktører til private hageeiere. Aktsomhets
pliktens rimelighetsbegrensning innebærer imidlertid
at det stilles lempeligere krav til privatpersoner enn
profesjonelle aktører, jf. vurderingen i kapittel 14.1.3.
Direktoratet vil imidlertid understreke at flytting av
jordmasser og andre masser innenfor grensene av en
privat hage ikke vil utløse noen aktsomhetsplikt, da
dette ikke vurderes som en aktivitet som utgjør noen
risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold.
Innholdet i kravet til aktsomhet, bl.a. om håndtering av
masser, vil bli nærmere utdypet i veiledningsmateriale
som vil bli utarbeidet av Miljødirektoratet.
Som Fylkesmannen i Vest-Agder er inne på, er
bevisst deponering av hageavfall i miljøet omfattet
av definisjonen av «utsetting» i naturmangfoldloven
§ 3 bokstav n («utsetting: (…) deponering som
avfall av organismer i miljøet»). Dumping av hage
avfall som medfører fare for uønsket spredning
av fremmede organismer er også omfattet av
forbudet mot forsøpling i forurensningsloven § 28.
Forurensningsloven inneholder dessuten bestemmelser
om kommunens og avfallsselskapenes håndtering av
hageavfall. Miljødirektoratet ønsker å styrke bruken av
forurensningsloven som virkemiddel for å bekjempe
spredning av fremmede organismer i forbindelse med
håndtering av hageavfall. For å oppnå dette, er det,
som Fylkesmannen i Oslo og Akershus er inne på, viktig
at kommunene får god veiledning, bl.a. om bruk av
forurensningslovens bestemmelser om håndheving
og sanksjoner, herunder påleggshjemmelen i § 37,
i forbindelse med ulovlig dumping av hageavfall.
Miljødirektoratet vil gjennomgå direktoratets veileder
om ulovlige avfallsplasser med tanke på en revisjon
av denne. I tillegg vil direktoratet vurdere hvordan
forurensningslovens bestemmelser om bl.a. krav
til avfallsanlegg i større grad kan benyttes som
virkemiddel for å bekjempe spredning av fremmede
organismer.
LMD viser til at det stilles krav til flytting og under
søkelse av løsmasser og jord under plantehelseregel
verket, og at det er viktig å samordne regelverk slik
at tiltakshaver ikke pålegges unødige krav. Også
andre regelverk, slik som forurensningsloven, har krav
knyttet til dette. Miljødirektoratet er enig i at det er
viktig med samordning med annet regelverk, men
understreker at forskrift om fremmede organismer
har et annet formål og virkeområde enn for eksempel
plantehelseregelverket.
Flere høringsinstanser etterlyser mer konkrete eller
strengere regler for håndtering av løsmasser og
andre masser, og bl.a. Multiconsult har flere gode
innspill til hvordan bestemmelsen kan konkretiseres.
Miljødirektoratet ser at det er grunn til å vurdere
om det bør innføres ytterligere krav til tiltak, men
dette må i så fall utredes nærmere. Som det ble gjort
nærmere rede for i høringsnotatet, inneholder dessuten
forurensingsloven med forskrifter bestemmelser som
gjelder flytting av masser som inneholder fremmede
skadelige organismer. Forurensningsloven har imidlertid
132
Oppfølging av denne bestemmelsen krever god
veiledning om hva som forventes av den enkelte
tiltakshaver, om risikobilde og risikofaktorer etc.
Direktoratet er enig med Oslo kommune i at det
også er behov for mer kartlegging av arealer med
fremmede organismer. Etterlevelse av aktsomhets
plikten krever at tiltakshaver forholder seg til
tilgjengelig kunnskap, fra Artskart og andre kilder.
Etter hvert som kunnskapsgrunnlaget blir bedre,
vil også muligheten og plikten tiltakshaver har til å
iverksette tiltak øke. Etter direktoratets syn kan man
ikke sette aktsomhetsplikten på vent fram til man
har et optimalt kunnskapsgrunnlag. Aktørene må
bruke den kunnskapen som finnes i dag, samtidig som
myndighetene arbeider for å forbedre kunnskaps
grunnlaget om bl.a. forekomst av fremmede
organismer.
Begrepet «lovlig avfallsanlegg» omfatter anlegg som
drives i henhold til forurensningslovens bestemmelser.
En rekke avfallsanlegg, for eksempel kommunale
hageavfallsmottak, drives uten tillatelse, men er tillatt
etter forurensningsloven. Det bør derfor ikke være en
begrensning i forskrift om fremmede organismer om
at avfallsanlegget må være «godkjent» for at levering
dit skal ha frigjørende virkning mht. aktsomhetsplikten.
Denne formuleringen har imidlertid ingen innvirkning på
de krav som stilles etter forurensingslovens regelverk
om bl.a. behandling av avfall, herunder tiltakshavers
eventuelle plikter etter forurensingsloven.
Jord eller andre løsmasser som inneholder fremmede
organismer, anses ikke som forurenset jord som skal
deponeres iht. avfallsforskriften kapittel 9 under
forurensningsloven, jf. avfallsforskriften § 9-2 tredje
ledd bokstav b, jf. forurensningsforskriften § 2-2 første
ledd og § 2-3 bokstav a.
I likhet med forskriftens øvrige bestemmelser, vil
aktsomhetsbestemmelsene bli ført tilsyn med
og håndhevet/sanksjonert i medhold av natur
mangfoldloven bestemmelser.
Fylkesmannen i Hedmark foreslår å tilføye «fremmed»
foran organisme, dersom det er tenkt at kun masser
som inneholder fremmede organismer skal undersøkes.
Grunnen til at høringsutkastet § 24 fjerde ledd var
rettet inn mot organismer som sådan, ikke fremmede
organismer, er at masser kan inneholde organismer som
er stedegne på stedet de blir flyttet fra, men fremmede
på stedet de blir flyttet til. I lys av den foreslåtte
oppmykingen mht. utsetting av planter fra norske
bestander, jf. ny § 12 første ledd bokstav c i, mener
direktoratet at bestemmelsen om masseforflytning
bør omformuleres, slik at den gjelder ved flytting
av løsmasser og andre masser som kan inneholde
«fremmede organismer».
14.7.11 Høringsinnspill til femte
ledd (rengjøring og tørking av
fiskeredskaper mv.)
Fylkesmannen i Vest-Agder mener at det bør
vurderes å ta inn i bestemmelsen at dokumentert
desinfisering av fiskeredskaper, båter og annet utstyr
kan erstatte tørking.
Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF) ser det
som positivt at forslaget som nå er framlagt har tatt
hensynet til tidligere innspill til bestemmelsen om
desinfisering, rensing og tørking. Forslaget til § 24 er
dekkende og tydelig, noe NJFF mener er bra.
Til Statens vegvesens forslag om å føye til begrepet
«utlegging» (av løsmasser), vil vi peke på at
bestemmelsen kun er ment å omfatte situasjoner hvor
masser flyttes fra et sted til et annet, ikke gjenbruk
av oppgravde masser på samme sted. Å føye til
«utlegging» innebærer at bestemmelsen får en videre
rekkevidde enn tiltenkt. Begrepet «bekjempelse» bør
heller ikke føyes til i bestemmelsen slik som vegvesenet
foreslår. Bestemmelsen fastsetter tiltak som skal
iverksettes for å forhindre spredning av skadelige
fremmede organismer. «Bekjempelse» er aktuelt ved
konstatert spredning, og da kommer høringsutkastet §
19 til anvendelse.
Miljødirektoratet er enig med vurderingen til
Fylkesmannen i Vest-Agder om at dokumentert
desinfisering bør kunne erstatte tørking, men mener at
dette kan ivaretas gjennom en fornuftig praktisering av
bestemmelsen.
14.7.13 Høringsinnspill til sjette ledd
(forskriftshjemmel om rengjøring mv.)
Stiftelsen Det norske arboret mener at det må
presiseres dersom bestemmelsen kun skal være
rettet mot vannlevende organismer. Dersom den skal
gjøres gjeldende generelt, vil det kunne medføre store
133
biologiske mangfold dersom de spres, og treffe
egnede tiltak for å forhindre slik risiko, slik som
bruk av masser fra andre områder, tildekking,
nedgraving, varmebehandling, eller levering til
lovlig avfallsanlegg.
(5) Fiskeredskaper, båter eller annet utstyr til bruk i
vassdrag, skal rengjøres og tørkes før innførsel.
(6) Dersom det foreligger risiko for uheldige følger
for det biologiske mangfold, kan Miljødirektoratet
gi forskrift om krav til rengjøring eller annen
behandling av mulige vektorer for utilsiktet
spredning av fremmede organismer, om krav
til dokumentasjon for at slik behandling er
gjennomført, og om forbud mot flytting av
fiskeredskaper, båter eller annet utstyr til bruk i
vassdrag.
problemer for ordinær jordbruksdrift, uttaler Stiftelsen
Det norske arboret.
Siktemålet med høringsutkastet § 24 sjette ledd er
å gi adgang til å fastsette regionale forskrifter om
krav til behandling av mulige vektorer for utilsiktet
spredning av fremmede organismer. Som eksempel
kan nevnes tiltak for å forhindre spredning av vasspest.
Bestemmelsen har et fokus på vektorer for fremmede
organismer i vann, men er likevel generelt utformet slik
at man har en åpning for å lage forskrifter rettet mot
andre vektorer. Det er imidlertid ikke aktuelt å legge
begrensninger på vanlig jordbruksdrift gjennom denne
bestemmelsen.
På denne bakgrunn tilrår Miljødirektoratet at ny § 23
15 Merking og
internkontroll –
kapittel VI
§ 23. Krav om tiltak rettet mot mulige vektorer og
spredningsveier for fremmede organismer
(1) Den som er ansvarlig for innførsel, omsetning,
formidling eller utsetting av organismer, skal, så
langt det er rimelig, iverksette undersøkelser
for å oppdage, og treffe forebyggende tiltak for
å hindre spredning av følgeorganismer som kan
mangfold.
(2) Den som er ansvarlig for innførsel av mulige
vektorer for utilsiktet spredning av fremmede
organismer til miljøet, skal vurdere risikoen for slik
spredning, og i rimelig utstrekning, treffe tiltak for
å forhindre dette, slik som rengjøring, avbarking
eller annen behandling.
(3) Før iverksetting av tiltak som medfører tilførsel
av vann fra ett vassdrag til et annet eller til
andre deler av samme vassdrag, slik som spyling
av veganlegg og andre tekniske installasjoner,
rengjøring av maskiner mv., skal den ansvarlige
gjøre seg kjent med tilgjengelig kunnskap om risiko
for spredning av fremmede organismer som følge
av tiltaket. Foreligger slik risiko, skal den ansvarlige,
i rimelig utstrekning, treffe egnede tiltak for å
forhindre spredning.
(4) Før flytting av løsmasser eller andre masser
som kan inneholde fremmede organismer, skal
den ansvarlige, i rimelig utstrekning, undersøke
om massene kan inneholde organismer som
kan medføre risiko for uheldige følger for det
15.1 Merking av
forsendelser
§ 25. Merking av forsendelser
(1) Ved innførsel skal forsendelser med organismer
være merket med organismenes vitenskapelige
navn og eventuelle norske eller engelske navn, og
antall eller annen angivelse av mengde organismer.
(2) Ved innførsel som krever tillatelse eller melding,
skal forsendelsen merkes med referansen oppgitt
i tillatelsen eller i kvitteringen for mottatt melding.
Tilsvarende gjelder når det er gitt dispensasjon i
medhold av § 31.
(3) Krav om merking etter denne bestemmelsen
gjelder ikke for forsendelser med fôrvarer,
såvarer, samt andre planter og plantedeler som er
underlagt krav om merking i forskrift gitt i medhold
av matloven.
(UiO) og Stiftelsen Det norske arboret påpeker at
134
i det internasjonale frøbyttet mellom botaniske hager
er forsendelsene ikke alltid merket med vitenskapelige
navn, norsk navn eller engelsk navn og antall
organismer. Derimot er forsendelsene alltid knyttet til
en grundig sjekket frøkatalog med de vitenskapelige
navnene og informasjon om frømaterialets opprinnelse.
Naturhistorisk museum ved UiO foreslår at dette kravet
omformuleres til: «Ved innførsel skal organismenes
vitenskapelige navn og eventuelle norske eller engelske
navn, og antall eller annen angivelse av mengde
organismer enkelt kunne spores».
Miljødirektoratet er enig med NZB i at det sentrale er at
forsendelse er merket med vitenskapelige navn. Dette
er et minimumskrav i forskriften; norske eller engelsk
navn skal føyes til i den grad det finnes, jf. bruken av
begrepet eventuell i bestemmelsen. Vi mener at dette
er tilstrekkelig, og at det ikke er hensiktsmessig å føye
til kategorien «handelsnavn».
Hensikten med merkekravet i § 25 er først og
fremst å lette grensekontrollen med innførsel, slik
at tollmyndigheten bl.a. kan føre kontroll med at
organismer som ønskes innført har tillatelse eller
er meldt i tråd med forskriften. TRACES er en felles
EU-database hvor bl.a. samhandel innen EU/EØS med
levende dyr og animalske produkter, og import av slike
fra tredjeland, blir registrert. Denne innrapportering
inngår som ledd i Mattilsynets kontroll med at
krav etter matloven blir etterlevd. Registreringen i
TRACES vil imidlertid ikke omfatte de opplysninger
som er nødvendige for føre kontroll med forskrift
om fremmede organismer, og vil dermed ikke kunne
erstatte merkekravene angitt i § 25.
Stiftelsen Det norske arboret uttaler at det
internasjonalt frøbytte er en viktig kilde til å skaffe
plantemateriale som ellers er vanskelig tilgjengelig, og
forutsetter at dette kan fortsette som nå.
foreslår at «handelsnavn» bør tas med som et jevngodt
alternativ til norske eller engelske navn, da aktuelle
leverandører ikke nødvendigvis er kjent med eller
bruker norsk eller engelsk. Det vesentlige er, ifølge
NZB, at vitenskapelige navn følger sendingen. NZB
mener at det er uhensiktsmessig at akvarieorganismer
som er meldt skal merkes med referansenummer, og at
dette kan bli en svært lang liste med referansenummer.
Man kan ikke regne med at utenlandske leverandører
vil kunne etterkomme et slikt særnorsk ønske i tillegg
til de krav som allerede ligger under TRACES for hele
EU/EØS. I verste fall kan kravet om merking med
meldingsnummer bli en total handelshindring for
næringen, uttaler NZB.
Informasjon om at organismer kan være vektor for
blindpassasjerer, skal formidles til kunder og andre
mottakere av organismer i tråd med aktsomhetsplikten,
jf. forskriften §§ 20 og 24(1).
15.2 Plikt til å utføre
internkontroll
mener følgende setning må føyes til i § 25 første ledd:
«Når det er sannsynlig at organismen er en vektor for
blindpassasjerer skal dette også merkes».
og tilråding
§ 26. Plikt til å føre internkontroll
(1) Virksomheter som driver med innførsel, omsetning,
hold eller utsetting av fremmede organismer
skal etablere og dokumentere internkontroll.
Internkontrollen, og dokumentasjonen av denne,
skal tilpasses virksomhetens art, aktiviteter og
størrelse, og skal utføres i det omfang som er
nødvendig for å etterleve bestemmelsene i eller i
medhold av forskriften.
Miljødirektoratet vil peke på at kravet om merking etter
§ 25 ikke gjelder for forsendelser med fôrvarer, såvarer
samt andre planter og plantedeler som er underlagt
krav om merking i forskrifter under matloven, jf. tredje
ledd. Til Naturhistorisk museums endringsforslag,
vil vi peke på at § 25 skal gjelde generelt, og at den
enkleste måten å føre innførselskontroll på tvers av
organismegrupper vil være at avsendere av organismer
etterlever de relativt beskjedne merkekravene som
stilles i § 25.
135
Riksantikvaren mener at plikten til å føre intern
kontroll kan bli tyngende og byråkratiserende, og
viser til at kravene kommer i tillegg til den generelle
aktsomhetsplikten. For mindre og spesialiserte
hagesentre og planteskoler som bl.a. innfører og/
eller omsetter plantemateriale av stor betydning for
forvaltningen av historiske grøntanlegg, kan dette
ifølge Riksantikvaren få en direkte negativ effekt
gjennom økt belastning på virksomheten. Dette kan
igjen bidra til at historisk plantemateriale blir enda
mindre tilgjengelig på markedet.
(2) Internkontrollen skal sikre at virksomhetens
ansatte har kunnskap om reglene i forskriften,
herunder kravene i kapittel V, om vilkårene for
tillatelser til innførsel eller utsetting, og om
rutinene for etterlevelse av reglene.
(3) Internkontrollen skal som et minimum inneholde:
a) rutiner for å sikre at kravene i eller i medhold
av forskriften blir overholdt,
b) rutiner virksomheten følger dersom avvik
oppstår og for å hindre gjentakelse av avvik,
c) rutiner for å sikre at ansatte, eller andre som er
involvert i virksomheten, overholder vilkår gitt
i tillatelser, og
d) opplysninger om hvem som er ansvarlig for at
rutinene blir overholdt.
(4) Virksomheten skal gjøre dokumentasjon av
internkontrollen tilgjengelig ved kontroll.
Fylkesmannen i Vest-Agder mener at virksomheter
som håndterer mulige vektorer og spredningsveier
for fremmede organismer også må ha plikt til
internkontroll. For eksempel gjelder dette alle som
håndterer forurensende masser, avfall, maskiner og
kjøretøyer eller andre innretninger som kan være
vektorer.
Statens vegvesen mener at § 26 er en viktig paragraf
for sektorenes arbeid med ytre miljøplan.
Oslo kommune mener at det vil være en mer logisk
oppbygning av forskriften å plassere bestemmelsen
om internkontroll tidligere i forskriften, fordi
internkontrollen skal sikre at krav i eller i medhold av
forskriften, kommer påfølgende paragrafer. Merking av
forsendelser (kap. VI § 25) og kontroll med innførsel
(kap. VII) oppfattes å tilhøre samme tema, og bør inngå
i samme kapittel.
Jernbaneverket spør hvem § 26 gjelder for.
Videre savner de en omtale av hvordan kravene i §
26 henger sammen med forskrift om systematisk
helse- miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter
(internkontrollforskriften), og hvordan kravene i de to
forskriftene eventuelt kan koples sammen. De viser til
at naturmangfoldloven ikke er omfattet av virkeområde
i internkontrollforskriften § 2, noe den burde dersom
§ 26 innebærer at det innfører plikt til internkontroll
etter naturmangfoldloven § 66.
Sandnes kommune uttaler at kontroll også skal
omfattes av plan- og bygningsloven kapittel 24
(Kvalitetssikring og kontroll med prosjektering og
utførelse av tiltak). Dette vil ifølge kommunen åpne for
at kommunene kan innlemme dette i sin saksbehandling
ved sitt gjennomsyn av tekniske planer for friområder,
uteoppholdsarealer og lekeplasser, og slik kontrollere
lokalt at denne dokumentasjonen foreligger.
Landbruksdirektoratet finner det uklart om plikten til
å føre internkontroll gjelder landbruksforetak. Ettersom
det ikke kreves tillatelse for utsetting av landlevende
planter i dyrkede områder eller innførsel av dyr etter
§ 3 andre ledd bokstav g, ber Landbruksdirektoratet
om en presisering av at plikten ikke gjelder for
landbruksforetak.
(UiO) uttaler at de norske botaniske hagene i samråd
med Mattilsynet har utarbeidet internkontroll. For
ytterlig å leve opp til forskriftsforslaget, kan det
innføres ajourføring av økologisk risikoliste (fremmede
arter) i hagedatabasen, og tiltak på høyrisikoarter kan
utføres i samråd med Miljødirektoratet.
Fiskeridirektoratet spør i hvilken grad § 26 pålegger
aktører innen akvakulturnæringen plikter utover de
som allerede gjelder under akvakulturloven. Uklarheten
oppstår ifølge Fiskeridirektoratet fordi det ikke finnes
noen regler i disse bestemmelsene av samme type som
i forslaget til § 18 andre ledd og § 19 om tiltaksog
varslingsplikt.
Stiftelsen Det norske arboret uttaler at kravene vil
gjelde dem, og forutsettes tatt hånd om i samarbeid
med Universitetet. De uttaler at dersom kravet i andre
ledd gjøres gjeldende for sesonghjelpere, vil kravet til
136
opplæring kreve relativt omfattende kursing. Arboret
spør hva som menes med «avvik» i tredje ledd; er
frøspiring og etablering av avkom fra en fremmed
art utenom pottene i formeringsveksthuset avvik,
eller oppstår avvik først dersom en art observeres i
spredning utenfor område definert som «park eller
andre dyrket områder». Arboret frykter en unødig
snever definisjon, og at rutinene for internkontroll blir
uhensiktsmessig omfattende.
utsetting av fremmede organismer, gjennomfører
tiltak som sikrer etterlevelse av kravene fastsatt i
og i medhold av forskrift om fremmede organismer.
Noen høringsinstanser mener at det er positivt at
det innføres krav om internkontroll, mens andre
mener at kravet er omfattende eller tyngende. Som
flere høringsinstanser har pekt på, er det fastsatt
krav om internkontroll under flere lovverk, bl.a.
akvakulturloven og matloven. Bestemmelsen om
internkontroll i forskrift om fremmede organismer har
mange likhetspunkter med eksisterende bestemmelser
om internkontroll. Mange virksomheter vil allerede
være kjent med internkontroll fra andre områder, noe
Miljødirektoratet tror vil lette gjennomføringen av
kravet om internkontroll under forskrift om fremmede
organismer.
mener at intensjonene i kravet om internkontroll
er gode, men at kravene som forskriften stiller til
virksomheter som driver med innførsel, hold eller
utsetting av fremmede organismer vil fordyre og
forsinke denne type virksomhet i betydelig grad.
Som Jernbaneverket er inne på, gjelder ikke forskrift
om systematisk helse- miljø- og sikkerhetsarbeid
i virksomheter (internkontrollforskriften) for
virksomheter som omfattes av naturmangfoldloven,
jf. § 2. Forarbeidene uttaler at det kan være
naturlig å føye naturmangfoldloven til rekken av
lover som er omfattet av internkontrollforskriften,
dersom det innføres en plikt til internkontroll etter
naturmangfoldloven, jf. Ot. Prp. nr. 52 (20082009) side 449-450. Miljødirektoratet ser at det
kan være fordeler med dette, men i og med at en
slik tilføyelse ikke bare vil berøre virksomheter som
skal etterleve forskrift om fremmede organismer,
vil dette måtte utredes og vurderes med tanke på
konsekvenser for øvrige saksfelt som reguleres under
naturmangfoldloven. Fram til en eventuell tilføyelse i
internkontrollforskriften er gjort, vil det være behov for
en egen bestemmelse om internkontroll i forskrift om
Norges Gartnerforbund (NGF) påpeker at intern
kontrollplikten er på linje med internkontrollplikten
som er påkrevd etter forskrift om planter og tiltak
mot planteskadegjørere. Pragagrafen stiller ifølge
NGF relativt omfattende krav til at alle ansatte og
andre som er involverte i virksomheten (eksempelvis
familiemedlemmer, praktikanter, innleide sjåfører osv.)
skal ha kunnskaper om reglene i forskriften.
Interflora har sammen med hagesenterkjedene
Plantasjen, Hageland, og Bogrønt utviklet et
internkontrollsystem for kontroll med mottak av
planter, for å hindre spredning av skadegjørere.
Interflora uttaler at de ønsker én felles, sentral, nasjonal
base både for sorter og kulturer som er forbudt/krever
oppmerksomhet pga. skadegjørere, og for de uønskede
sortene/kulturene. Interflora antar at kompetansen og
evnen til å håndheve regler på dette fagfeltet finnes i
Mattilsynet.
Når det gjelder innholdet i begrepet «virksomhet»,
mener Miljødirektoratet at det vil være hensiktsmessig
å legge samme forståelse til grunn som den som
gjelder under internkontrollforskriften. Dette vil
skape forutsigbarhet for berørte virksomheter
med tanke på en eventuell framtidig innlemming av
naturmangfoldloven i internkontrollforskriften. Dette
betyr at offentlig og privat virksomhet av alle slag, alle
former for næringsvirksomhet (foretak/bedrift), og
offentlig forvaltning og offentlig tjenesteyting vil være
omfattet. Privatpersoner/forbrukere er derimot ikke
omfattet.
E-plant Norge SA mener at bestemmelsen medfører
ekstra kostnader, men at dette er viktig å gjennomføre.
E-plant Norge SA mener at miljørisikovurderingene av
plantene blir ivaretatt av aktsomhetsplikten.
Norges skogeierforbund er tilfreds med at plikten til å
føre internkontroll kun retter seg mot næringsdrivende.
og tilråding
Formålet med internkontroll er å sikre at virksomheter
som driver med innførsel, omsetning, hold eller
137
Når det gjelder Sandes kommunes forslag om kopling
mellom internkontrollen og plan- og bygningslovens
(pbl.) kapittel 24, vil vi vise til at pbl. kapittel 24 skal
sikre at kravene i pbl. blir oppfylt. Krav til internkontroll
med at krav i annet lovverk blir fulgt opp, må derfor ha
et annet hjemmelsgrunnlag. Hvis det er hensiktsmessig,
kan imidlertid Sandnes kommune og andre aktører
etablere rutiner for gjennomsyn av tekniske planer for
friområder osv., som en del av internkontrollen etter
forskrift om fremmede organismer.
Plikten til å føre internkontroll gjelder for virksomheter
«som driver med innførsel, omsetning, hold eller
utsetting av fremmede organismer». Dette omfatter,
for det første, virksomheter som driver med
aktivitet som er unntatt fra kravet om tillatelse, for
eksempel utsetting av organismer som det er gitt
tillatelse til under akvakulturloven. Aktører innen
akvakulturnæringa er dermed omfattet.
Plikten gjelder også virksomheter som driver med
utsetting som kan utløse krav om tillatelse avhengig
av miljørisiko, for eksempel utsetting av landlevende
planter i parkanlegg, andre dyrkete områder og
transportog næringsutbyggingsområder. Landbruks
foretak som driver med utsetting av planter er dermed
omfattet. Plikten gjelder imidlertid ikke for virksom
heter som driver med aktivitet som er unntatt fra
forskriftens virkeområde, for eksempel innførsel og
utendørs hold av husdyr etter § 3 andre ledd
bokstav g.
For å bringe ordlyden i bestemmelsen om intern
kontroll i forskriften enda nærmere ordlyden i intern
kontrollforskriften, foreslår Miljødirektoratet å føye til
«risikoforhold» i første ledd, jf. internkontrollforskriften
§ 5. Internkontrollen skal være tilpasset den enkelte
virksomhet, og da er det viktig at man også ser
hen til virksomhetens risikoforhold. Begrepet «føre
internkontroll» i overskriften erstattes dessuten med
«utføre internkontroll», som direktoratet vurderer er et
bedre begrep rent språklig.
Også virksomheter som har fått tillatelse til
innførsel eller utsetting under forskriften omfattes.
Virksomheter som driver virksomhet som er berørt
av forskriften, men som ikke er omfattet av krav om
tillatelse, for eksempel omsetning av landlevende
planter, er også omfattet av kravet til internkontroll.
På denne bakgrunn tilrår direktoratet at ny § 25 vedtas
§ 25. Plikt til å utføre internkontroll
(1) Virksomheter som driver med innførsel, omsetning,
hold eller utsetting av fremmede organismer
skal etablere og dokumentere internkontroll.
Internkontrollen, og dokumentasjonen av denne,
skal tilpasses virksomhetens art, aktiviteter,
risikoforhold og størrelse, og skal utføres i
det omfang som er nødvendig for å etterleve
bestemmelsene i eller i medhold av forskriften.
(2) Internkontrollen skal sikre at virksomhetens
ansatte har kunnskap om reglene i forskriften,
herunder kravene i kapittel V, om vilkårene for
tillatelser til innførsel eller utsetting, og om
rutinene for etterlevelse av reglene.
(3) Internkontrollen skal som et minimum inneholde:
e) rutiner for å sikre at kravene i eller i medhold
av forskriften blir overholdt,
f) rutiner virksomheten følger dersom avvik
oppstår og for å hindre gjentakelse av avvik,
g) rutiner for å sikre at ansatte, eller andre som er
involvert i virksomheten, overholder vilkår gitt
i tillatelser, og
h) opplysninger om hvem som er ansvarlig for at
rutinene blir overholdt.
(4) Virksomheten skal gjøre dokumentasjon av
internkontrollen tilgjengelig ved kontroll.
Med avvik menes manglende etterlevelse av krav
fastsatt i eller i medhold av forskrift om fremmede
organismer. Når det gjelder eksempelet fra Stiftelsen
det norske arboret, vil vi peke på at spredning innenfor
«parkanlegg og andre dyrkete områder» ikke regnes
som brudd på forskriften og dermed heller ikke
som avvik. Avvik oppstår for eksempel når det er
konstatert spredning utenfor disse områdene, og denne
spredningen kan påregnes å medføre fare for uheldige
følger for biologisk mangfold, jf. forskriften § 12 første
ledd bokstav c ii, jf. naturmangfoldloven § 31 første led
bokstav d.
Vi har forståelse for Fylkesmannen i Vest-Agders
forslag om å la bestemmelsen om internkontroll også
gjelde for virksomheter som håndterer vektorer og
spredningsveier for fremmede organismer. Et slikt krav
bør imidlertid utredes og være gjenstand for høring,
før det eventuelt innføres. Aktsomhetsplikten, og ikke
minst de særskilte bestemmelsene rettet mot vektorer
og spredningsveier for fremmede organismer, vil gjelde
for denne typen aktivitet.
138
Norges Zoohandleres Bransjeforening (NZB) mener, i
lys av søknadskravet for bl.a. en del akvarieorganismer,
at konsekvensen av at zoobransjen avstår fra å søke og
dermed ikke kan tilby artene for salg, vil kunne være
økt grensehandel fra naboland som ikke har tilsvarende
streng regulering og mer handel over internett.
NZB påpeker at internasjonal internetthandel med
akvarieplanter er i hurtig vekst, og spør om det kan
forventes at det settes inn økte ressurser for kontroll
av slike sendinger ved grensen, eller om zoobransjen
må bære byrden også av dette.
16 Kontroll med inn
førsel – kapittel VII
16.1 Kontroll med innførsel
§ 27. Kontroll med innførsel
(1) Tollmyndighetene fører kontroll med at organismer
ikke innføres i strid med forskriften.
(2) Tollmyndighetene kan kreve at tillatelse til
innførsel, eller kvittering for mottatt melding
om innførsel, framvises på tollstedet, og kan
foreta ytterligere kontroll for å avklare om øvrige
krav etter forskriften er oppfylt. Ved tvil om
hvorvidt kravene etter forskriften er oppfylt, kan
tollmyndighetene holde tilbake organismene inntil
Miljødirektoratet har avklart dette.
og tilråding
Miljødirektoratet mener at TAD har gode forslag til
endringer i ordlyden, og foreslår flere endringer i
tråd med TADs anbefalinger. Miljødirektoratet synes
det er fornuftig at det gis en frist for hvor lenge
tollmyndighetene kan holde tilbake en organisme i
påvente av at Miljødirektoratet avklarer om kravene
etter forskriften er oppfylt. I og med at det kan
være forhold hos den ansvarlige for innførselen som
gjør at det kan ta noe tid å få til en avklaring, mener
direktoratet at fem virkedager er en passende frist.
Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD) uttaler at det er
positivt at tollvesenet har fått definert sin rolle som
grensemyndighet. TAD har flere forslag til forbedringer
av ordlyden i § 27 andre ledd. For det første foreslår
de at begrepet «framvises på tollstedet» erstattes
med «framvises for tollmyndighetene», da kontroll
av dokumenter og selve varen kan foregå forskjellige
steder. Videre foreslår de at begrepet «tvil» erstattes
av «mistanke». Av hensyn til vareførselen, mener de
dessuten at det bør vurderes å sette en tidsfrist for
når Miljødirektoratet må gi Tollvesenet beskjed om et
tilbakehold skal opprettholdes etter § 28, eller frigis.
Tre til fem virkedager kan være en passende frist,
uttaler TAD, som viser til EØS-varelovens frist på tre
virkedager.
Tollmyndighetene vil spille en sentral rolle i arbeidet
med å gjennomføre forskrift om fremmede organismer
gjennom sin grensekontroll. TAD og Miljødirektoratets
samarbeidsavtale vil være et viktig rammeverk for det
videre samarbeidet om den praktiske gjennomføringen
av bl.a. grensekontrollen. Miljødirektoratet vil i den
videre dialogen med TAD ta opp hvordan grense
kontrollen med forskriften kan gjennomføres på en
mest mulig rasjonell og effektiv måte.
På denne bakgrunn foreslår direktoratet at ny § 26
§ 26. Kontroll med innførsel
(1) Tollmyndighetene fører kontroll med at organismer
ikke innføres i strid med forskriften.
(2) Tollmyndighetene kan kreve at tillatelse til
innførsel, eller kvittering for mottatt melding om
innførsel, framvises for tollmyndigheten, og kan
foreta ytterligere kontroll for å avklare om øvrige
krav etter forskriften er oppfylt. Ved mistanke
om at kravene etter forskriften ikke er oppfylt,
kan tollmyndighetene holde organismene tilbake i
inntil fem virkedager, fram til Miljødirektoratet har
avklart dette.
påpeker at tollmyndighetene får en stor og viktig
jobb som krever opplæring og kunnskap dersom
forskriften skal oppnå ønsket effekt. Viktigheten av at
Miljødirektoratet tilrettelegger for at tollmyndigheten
kan utføre arbeidet, ved hjelp av tiltak som egnet
informasjonsmateriell, veiledning og opplæring,
påpekes. SABIMA forventer at tollmyndighetene
pålegges å prioritere kontroll av fremmede organismer
høyere etter forskriftens ikrafttreden.
139
Miljødirektoratet tilrår at bestemmelsen vedtas slik den
ble sendt på høring, som ny § 27. Henvisningen til §
21 i andre ledd endres imidlertid til § 20.
16.2 Innførsel i strid med
forskriften
16.3 Kostnader
§ 28. Innførsel i strid med forskriften
(1) Dersom innførselen ikke tilfredsstiller forskriftens
krav til tillatelse eller melding, eller består av
organismer som er forbudt, jf. § 5, og det
ikke er gitt dispensasjon til innførselen, kan
tollmyndighetene holde organismene tilbake inntil
Miljødirektoratet har truffet en beslutning om den
videre behandling av innførselen, jf. § 32 første
ledd.
(2) Ved fare for rømming eller spredning av
organismer, jf. § 21, kan tollmyndigheten holde
organismene tilbake inntil faren for rømming
eller spredning er over, eller Miljødirektoratet har
truffet en beslutning om den videre behandling
av innførselen, jf. § 32 første ledd. Dette gjelder
selv om innførselen for øvrig oppfyller kravene for
innførsel etter forskriften.
§ 29. Kostnader
Kostnader forbundet med tilbakeholdte organismer og
videre behandling av disse, kan kreves dekket av den
som er ansvarlig for innførselen av organismene, jf.
naturmangfoldloven § 71 andre ledd.
Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD) viser til at i de
tilfeller importør unndrar seg kostnader som er påløpt
tollmyndighetene, vil tollmyndighetene søke dette
erstattet hos Miljødirektoratet, jf. samarbeidsavtalen
mellom Miljødirektoratet og TAD.
og tilråding
I de tilfeller importør unndrar seg kostnader som
er påløpt tollmyndighetene, vil dette bli erstattet
i samsvar med samarbeidsavtalen mellom
Miljødirektoratet og TAD. Miljødirektoratet tilrår at
bestemmelsen vedtas slik den ble sendt på høring (ny
§ 28).
Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD) gjør oppmerksom
på at i de tilfeller de skal holde en vare tilbake, vil
dyret eller organismen ofte komme i transportenheter
som ikke er egnet for langvarig oppbevaring eller
oppstalling. Tollmyndighetene har normalt ingen
fasiliteter for oppbevaring av levende dyr eller
organismer, og Miljødirektoratet må derfor sørge
for egnet oppstalling eller oppbevaring der det er
nødvendig.
17 Avsluttende
bestemmelser –
kapittel VIII
og tilråding
Som TAD peker på, vil det være behov for oppstalling
eller oppbevaring av organismer i forbindelse med
tilbakeholdelse av organismer. Miljødirektoratet vil
bygge på rutiner og samarbeid med andre etater som
er etablert om dette som ledd i gjennomføringen
av CITES-forskriften. Miljødirektoratet vil vurdere
å utarbeide en prosessbeskrivelse for mottak av
fremmede organismer ved grensekryssing, jf.
Mattilsynets prosessbeskrivelse for grensekryssing av
kjæledyr.
17.1 Vedtaksmyndighet og
delegering
Forskriften legger opp til at Miljødirektoratet er
forvaltningsmyndighet etter forskriften. Dette omfatter
myndighet til å fatte vedtak, føre tilsyn med, håndheve
og ilegge administrative sanksjoner iht. forskriften.
Forskriften inneholder ingen generell bestemmelse om
at Miljødirektoratet er forvaltningsmyndighet, men
140
det framgår av de forskjellige kompetansehjemlene
i forskriften. Forskriften inneholder heller ingen
bestemmelse om delegering.
utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål
under kapittel IV i naturmangfoldloven. Delegering av
myndighet fra Miljødirektoratet til Fylkesmannen kan
skje gjennom et delegeringsbrev.
Riksantikvaren påpeker at det generelt åpnes
for omfattende skjønnsutøvelse i forvaltningen
av forskriften, og at dette både kan være positivt
og negativt. Faren for ulik behandling blir ifølge
Riksantikvaren stor. At forskriften skal følges opp av
Miljødirektoratet er positivt fordi det kan bidra til en
mer enhetlig forvaltning av forskriften enn dersom
oppfølging hadde blitt lagt til ytre etater.
17.2 Klageadgang og
klageinstans
Forslaget til forskrift som ble sendt på høring inneholdt
ingen bestemmelse om adgangen til å klage over
vedtak fattet etter forskriften, og om hvilken etat som
er klageinstans.
Fylkesmannen i Hedmark mener at det bør gis en
hjemmel for delegasjon i forskriften.
Oslo kommune, Sandnes kommune, Faglig
utviklingssenter for grøntanleggssektoren
(FAGUS), Norges Gartnerforbund (NGF), NordNorges gartnerforening og E-plant Norge SA
foreslår at søknadsbehandling i forbindelse med
landlevende planter delegeres til regionalt nivå. Oslo
kommune mener at dette vil kunne medføre kortere
saksbehandlingstid, da søknadene spres på flere
enheter. Oslo kommune, Sandnes kommune og FAGUS
viser også til behovet for kunnskap om plantenes
virkning lokalt og regionalt i søknadsbehandlingen.
Landbruksdirektoratet mener at det hadde vært
klargjørende om klageadgang og klageinstans var
regulert i forskriften, dette spesielt ettersom det
er mange andre regelverk som grenser opp mot
forskriften. Norges Gartnerforbund (NGF) og
E-plant Norge SA foreslår at det lages en egen
bestemmelse med klagerett etter forvaltningsloven.
E-plant Norge SA viser i denne sammenheng til at det
finnes en slik bestemmelse i forskrift om utsetting av
utenlandske treslag til skogbruksformål. Stiftelsen Det
norske arboret påpeker at det ikke synes som det i
forskriften finnes noen ankemulighet.
Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF) finner
det lite hensiktsmessig at Miljødirektoratet skal
behandle søknader om utsetting av vilt, og mener
at dette bør kunne håndteres av Fylkesmannen eller
fylkeskommunen. I noen tilfeller burde det ifølge
NJFF også være mulig for kommunene å håndtere
søknader om utsetting av ferskvannsorganismer etter
høringsforslaget § 11 første ledd bokstav b.
og tilråding
Bakgrunnen for at forslaget til forskrift ble sendt
på høring uten bestemmelse om klageadgang var
at forvaltningslovens hovedregel om klage og
klageinstans vil gjelde ved vedtak etter forskriften,
jf. forvaltningsloven § 28. Det ble dermed vurdert
som unødvendig å forskriftsfeste en egen klage
bestemmelse. I enkeltvedtak som blir fastsatt med
hjemmel i forskriften, vil det dessuten bli opplyst om
klageretten og klageinstans.
At Miljødirektoratet er vedtaksmyndighet etter
forskriften, vil sikre en enhetlig praksis på tvers av
regioner, slik Riksantikvaren peker på. Miljødirektoratet
ser likevel at det kan være hensiktsmessig at Fylkes
mannen får delegert myndighet til å behandle enkelte
søknader. Dette kan for eksempel gjelde søknader
om utsetting av landlevende planter og utsetting av
rapphøns og fasan til jakthundtrening. Fylkesmannen
har god kjennskap til de regionale forholdene som
bør vektlegges ved behandling av slike søknader, og
har også god erfaring med å behandle søknader om
Flere høringsinstanser uttrykker et ønske om
klargjøring mht. klageadgangen. En eventuell tvil
om klageadgangen taler etter direktoratets syn for
å forskriftsfeste adgangen. Dette vil bidra til større
forutsigbarhet for de som berøres av forskriften. Å
skape tvil om en sentral rett –klageretten - for berørte
aktører, harmoniserer dårlig med forvaltningspolitiske
mål om at regelverket skal bli enklere og mer forståelig.
141
Skedsmo kommune savner en utfyllende beskrivelse
i høringsnotatet med eksempler på hva som kan
være «viktige samfunnsmessige hensyn» og der
Miljødirektoratet kan gjøre unntak fra bestemmelsene i
forskriften.
Miljødirektoratet foreslår på denne bakgrunn at
klageretten forskriftsfestes.
Som nærmeste overordnede forvaltningsorgan, vil
Klima- og miljødepartementet være klageinstans over
vedtak fattet av Miljødirektoratet.
mener at § 31 inneholder en selvmotsigelse. De spør
om det vil være umulig å gjøre unntak dersom et tiltak
strider mot forskriftens formål, og om det ikke vil være
unødvendig å gjøre unntak der tiltaket er i tråd med
forskriftens formål. Ifølge ILP ved NMBU ser det ut til
at det aldri kan gis dispensasjon. ILP ved NMBU mener
at det må gis åpning for dispensasjon etter et skjønn
for historiske anlegg, eller i andre tilfeller der en plante
fyller en bestemt og uerstattelig funksjon, estetisk eller
på annen måte.
Direktoratet tilrår på denne bakgrunn at følgende nye
bestemmelse innlemmes i forskriften:
§ 31. Klage
Enkeltvedtak truffet med hjemmel i denne forskriften
kan påklages til nærmeste overordnede myndighet i
henhold til forvaltningsloven.
17.3 Dispensasjon
Stiftelsen Det norske arboret anser at de er
kvalifisert til å få dispensjoner etter § 31 i den grad
forskriftens øvrige bestemmelser ikke er tilstrekkelig
for å sikre stiftelsens fortsatte virke og eventuelt
arbeider med arter som er belagt med restriksjoner.
§ 31. Dispensasjon
Når viktige samfunnsmessige hensyn tilsier det, kan
Miljødirektoratet gjøre unntak fra bestemmelsene i
forskriften, dersom dette ikke er i strid med forskriftens
formål.
Stiftelsen peker på at de er en offentlig virksomhet
som arbeider med samfunnsoppgaver innen forskning,
undervisning og folkeopplysning. Stiftelsen uttaler
videre at bestemmelsen kan synes å inneholde en
selvmotsigelse. Dersom en aktivitet strider mot
forskriftens formål, er det vel umulig å gjøre unntak,
og er aktiviteten i tråd med forskriftens formål, skulle
det være unødvendig å gjøre unntak. Dispensasjoner
gis vel helst når en aktivitet som isolert sett strider
mot forskriften, likevel bør tillatelse ut fra en helhets
vurdering, der samfunnsmessige hensyn tilsier det,
uttaler de.
Riksantikvaren mener at det er svært viktig for
kulturminneforvaltningen at det fortsatt vil være mulig
å opprettholde kulturhistorisk viktige grøntanlegg med
opprinnelig artssammensetning, inkludert innførte
arter av grøntanleggsplanter. Riksantikvaren ser derfor
positivt på dispensasjonsadgangen, og forutsetter at
det vil være vid dispensasjonsadgang i slike tilfeller.
Fylkesmannen i Hedmark mener at dersom vedlegg
IV skal være like omfattende som foreslått, bør det
åpnes for å gi dispensasjon til å sette ut, eller omsette
fremmede arter som ikke er problematiske i det
aktuelle området. Fylkesmannen foreslår at § 31
endres til: «når fremmede organismer i liten grad kan
påregnes å spre seg utenfor det aktuelle området,
og spredningen ikke kan påregnes å medføre fare
for uheldige følger for det biologiske mangfoldet,
eller når samfunnsmessige hensyn tilsier det, kan
Miljødirektoratet gjøre unntak fra bestemmelsene i
forskriften, dersom dette ikke er i strid med forskriftens
formål».
og tilråding
Utsetting av landlevende planter i parkanlegg, herunder
kulturhistoriske grøntanlegg, vil på visse vilkår være
unntatt fra kravet om tillatelse etter forskriften § 12.
Utplantinger i kulturhistoriske grøntanlegg som ikke kan
påregnes å medføre noen spredning eller miljørisiko, vil
kunne gjennomføres uten tillatelse etter forskriften. I
den grad en utsetting ikke er unntatt søknadskravet, vil
det kunne søkes om tillatelse.
142
Det er først og fremst forbudet mot innførsel, utsetting
og omsetning av organismer (§§ 5, 9 og 10), det kan
være aktuelt å søke om dispensasjon fra. Terskelen
for å gi dispensasjon skal være høy, og to vilkår må
være oppfylt for at det skal kunne gis dispensasjon.
For det første må «viktige samfunnsmessige hensyn»
tilsi at det kan gis dispensasjon. Som det ble pekt på i
høringsnotatet, side 27, og i merknadene til forskriften,
er eksempler på dette forskningsvirksomhet og
kulturhistorisk viktige beplantninger. Aktivitet som
kulturhistoriske grøntanlegg som bl.a. Stiftelsen
Det norske arboret driver, vil kunne oppfylle dette
vilkåret. Det andre vilkåret er at tiltaket «ikke er i strid
med forskriftens formål», som er «å hindre innførsel,
utsetting og spredning av fremmede organismer
som medfører, eller kan medføre, uheldige følger for
naturmangfoldet», jf. forskriften § 1.
17.4 Tilsyn
Det ble ikke foreslått å innta en egen bestemmelse om
tilsyn i forslaget til forskrift som ble sendt på høring.
Fiskeridirektoratet viser til unntaket for søknads
plikten i forskriften § 12 første ledd bokstav f for
akvakultur, og forskriften § 18 andre ledd, som
fastslår at aktsomhetsplikten anses som oppfylt
«dersom forutsetningene for tillatelsen fremdeles er
til stede». Etaten viser til at miljømyndighetene skal
føre tilsyn med forskriften, og spør om de også skal
foreta vurdering av om forutsetningene for en tillatelse
fremdeles er tilstede. For å unngå overlapp med
Fiskeridirektoratets tilsynsvirksomhet med rømming
fra oppdrettsanlegg, mener etaten at det er behov for
en avklaring. De foreslår å ta inn følgende generelle
tekst i tilknytning til omtalen av reglene om håndheving
i merknadene til forskriften og veilederen: «Flere
regler i forskriften, spesielt §§ 18, 19, 20, 22 og 26,
spesifiserer at reglene er oppfylt dersom de pliktene
som vedkommende aktør er pålagt i medhold av annet
regelverk, for eksempel akvakulturloven eller regler og
tillatelser gitt i medhold av denne er overholdt. Tilsynet
etter denne forskriften skal for disse bestemmelsens
del baseres på det tilsynet som den relevante
sektormyndigheten til enhver tid gjennomfører og de
avvik som eventuelt er avdekket gjennom slikt tilsyn.»
To høringsinstanser mener at dispensasjons
bestemmelsen inneholder en selvmotsigelse. De
peker på at det skulle være unødvendig å søke om
dispensasjon hvis et tiltak uansett ikke strider med
formålet med forskriften. Vi vil gi et eksempel på
hvordan et tiltak som i utgangspunktet er forbudt,
likevel kan være i tråd med forskriftens formål:
utsetting av landlevende planter som er oppført i
vedlegg IV, vil være forbudt når forskriften trer i kraft.
Som ledd i opprettholdelsen av et kulturhistorisk
viktige grøntanlegg, kan det være ønskelig med
nyplanting av planter som er oppført i vedlegg IV. Å gi
dispensasjon til slik utsetting, vil ofte ikke være i strid
med forskriftens formål, dersom anlegget godtgjør at
det har betryggende rutiner for å hindre spredning av
de aktuelle plantene. At denne konkrete utsettingen blir
vurdert til ikke å være i strid med forskriftens formål,
er ikke i motstrid til direktoratets vurdering om at et
generelt forbud mot utsetting er nødvendig for å unngå
vesentlige uheldige følger for biologisk mangfold;
dette fordi fravær av et forbud bl.a. ville bety at disse
plantene fritt kunne bli satt ut i private hager og spre
seg videre derfra.
Fiskeridirektoratet er i tvil om denne løsningen er
den beste i et litt lengre tidsperspektiv. De mener at
spørsmålene er en følge av lovbestemmelser som er
utformet slik at uklarheter oppstår og de burde ideelt
sett vært løst på det nivået før det lages detaljerte
forskrifter.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener at det bør
synliggjøres hvem som skal foreta kontroll § 16 fjerde
ledd. De kan ikke se at verken Statens naturoppsyn
eller Fylkesmannen har ressurser til dette, og at det i så
fall må settes av egne midler til oppfølging.
Når det gjelder forslaget fra Fylkesmannen i Hedmark,
viser vi til det reviderte vedlegg IV, hvor enkelte planter
i kategorien svært høy økologisk risiko er tatt ut. Dette
betyr at en del planter som først og fremst er en risiko i
en begrenset del av landet ikke lenger vil være forbudt
å sette ut i hele landet. Vi tror dette grepet langt på vei
imøtekommer den bekymring som var bakgrunnen for
Fylkesmannens forslag.
Fylkesmannen i Rogaland uttaler at mangel på
tilsynsmuligheter knyttet til aktsomhetsplikten og
143
Øvrige høringsinnspill om tilsyn kan tyde på at det
framstår som uklart om miljømyndigheten har hjemmel
til å føre tilsyn med forskriftens bestemmelser. For å
klargjøre dette, foreslår Miljødirektoratet at det av
pedagogiske grunner føyes til en ny bestemmelse i
forskriften som henviser til naturmangfoldlovens §§
63–65. I denne sammenheng vises det at til forskrift
om utenlandske treslag til skogbruksformål har en
tilsvarende bestemmelse.
meldeplikten gjør at dette virkemidlet har en begrenset
mulighet til å fremme formålet med forskriften og
kapittel IV i naturmangfoldloven.
Avfall Norge mener at det uklart hvor store muligheter
myndighetene får til å føre tilsyn etter denne
forskriften.
og tilråding
Direktoratet foreslår følgende nye bestemmelse i
forskriften:
Naturmangfoldlovens § 63 fastsetter at departement
fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i og i
medhold av naturmangfoldloven blir overholdt.
Tilsynsmyndigheten ble delegert til Miljødirektoratet
(den gang Direktoratet for naturforvaltning) fra Klimaog miljødepartementet (den gang Miljødepartementet)
i brev datert 1. juli 2009. Etter § 63 avgjør tilsyns
myndigheten på hvilke områder det skal føres
tilsyn, og det skal utøves kontroll i et slikt omfang
at det kan avdekke regelbrudd. Miljødirektoratet,
herunder Statens naturoppsyn, vil føre tilsyn med at
forskriftens bestemmelser blir etterlevd, herunder
aktsomhetsplikten og meldeplikten.
§ 29. Tilsyn
Miljødirektoratet fører tilsyn med at bestemmelsene
gitt i og i medhold av denne forskriften blir overholdt,
jf. naturmangfoldloven §§ 63-65.
17.5 Håndheving og
sanksjoner
Aktsomhetsplikten i naturmangfoldloven anses som
oppfylt dersom utsetting utføres i henhold til en
tillatelse av offentlig myndighet, og forutsetningene for
tillatelsen fremdeles er til stede, jf. naturmangfoldloven
§ 28 første ledd andre punktum, jf. forskriften §
18 andre ledd. I dette ligger, for det første, at den
ansvarlige for en utsetting må kunne legge til grunn
at aktsomhetsplikten er oppfylt dersom vilkårene
i tillatelsen blir etterlevd. For det andre, at de
forutsetningene som lå til grunn for tillatelsen, for
eksempel om hvilke skadevirkninger utsettelsen antas
å kunne få, fremdeles er til stede, jf. Ot. Prp. nr. 52
(2008-2009) side 398.
§ 32. Håndheving og sanksjoner
(1) Miljødirektoratet håndhever bestemmelsene i
forskriften etter naturmangfoldloven §§ 69 til 73.
Håndheving av bestemmelser vedtatt i medhold
av viltloven § 7 andre ledd, skjer med hjemmel
i naturmangfoldloven §§ 69, 71, 72 og 73, jf.
viltloven § 7 andre ledd.
(2) Overtredelse av forskriften eller vedtak
fattet i medhold av forskriften, kan
medføre miljøerstatning eller straff etter
naturmangfoldloven §§ 74 og 75. Overtredelse
av § 30, som er vedtatt i medhold av viltloven § 7
andre ledd, kan medføre straff etter viltloven § 56.
Dette betyr at når akvakultur utøves i henhold
til en akvakulturtillatelse, vil, som utgangspunkt,
bestemmelsene om aktsomhetsplikten i forskrift om
fremmede organismer ikke få selvstendig betydning.
Det vil følgelig ikke være aktuelt for miljømyndighetene
å føre tilsyn med at slik aktivitet utøves i tråd med
aktsomhetsplikten. Miljødirektoratet mener at
tilføyelsen i høringsutkastet § 18 andre ledd, som
klargjør at bestemmelsen gjelder generelt for alle
bestemmelser om aktsomhetsplikten, skulle være
tilstrekkelig for å klargjøre dette.
Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD) viser til den store
økningen av import og import ved bruk av post- eller
kurerforsendelser, der selve transporten ikke utgjør
store kostnader. De oppfordrer miljømyndighetene til
å finne raske og effektive sanksjonsformer som hindrer
retur av organismer eller dyr i de tilfeller der faren for
gjeninnføring på nytt er en umiddelbar fare.
Mattilsynet mener den foreslåtte bestemmelsen
har en ordlyd som tilsier at overtredelse av enhver
144
hager og anlegg. De mener at holdningsendrings
kampanjer sannsynligvis vil gi bedre og mer varige
resultater enn en forskrift som er vanskelig å håndheve
og bare kommer til anvendelse overfor de som blir
tilfeldig oppdaget/angitt.
bestemmelse i forskriften kan medføre straff eller
miljøerstatning. Selv om det vises til hjemlene i
naturmangfoldloven, hvor det framgår at dette ikke
er tilfelle, er dette egnet til å villede. De foreslår at
det presiseres hvilke forskriftsbestemmelser kan
møtes med straff eller miljøerstatning ved brudd.
Mattilsynet uttaler videre at miljøerstatning i realiteten
er et overtredelsesgebyr uten øvre grense, og uten
klare retningslinjer for hva som skal vektlegges
ved utmålingen. Dette er ikke heldig for borgernes
forutberegnelighet, og det bør derfor revurderes
om overtredelser av forskriften bør kunne medføre
miljøerstatning. Det at naturmangfoldloven § 74 er lite
konkret mht. hva som kan møtes med miljøerstatning
styrker behovet for at forskriftsgiver tar stilling til
hvilke bestemmelser som kan sanksjoneres med
miljøerstatning.
Avfall Norge mener at det er uklart hvilke
administrative eller andre konsekvenser en eventuell
overtredelse av forskriften vil få.
Steinkjer kommune og Orkla landbruk savner
at forskriften har virkemidler for å kunne gi pålegg
om fjerning av arter som omfattes av vedlegg IV
(organismer som er forbudt og sette ut og omsette) og
som allerede er utsatt.
peker på at forskriften også gjelder for utilsiktet
innførsel og utsetting av organismer, og spør om dette
kan håndheves på noen god måte.
Fylkesmannen i Hedmark tolker § 32 andre ledd
slik at brudd på aktsomhetsplikten i forbindelse
med innførsel, omsetning og utsetting av fremmede
organismer, eller tiltak som fører til utilsiktet spredning
av fremmede organismer, medfører straffeansvar.
Dette til forskjell fra brudd på aktsomhetsplikten i nml.
§ 6. De bemerker at aktsomhetsplikten ikke er veldig
konkretisert, og at beviskravet for uaktsomhet/forsett
vil være krevende.
og tilråding
Miljødirektoratet er enige med TAD i viktigheten
av raske og effektive sanksjonsmuligheter. I
den sammenheng vises det til at Klima- og
miljødepartementet nylig har hatt et lovforslag
vedrørende administrativt beslag og inndragning i
naturmangfoldloven på høring. Det foreslås å innta
en bestemmelse som gir adgang for myndigheter til å
foreta administrative beslag, og en bestemmelse som
gir adgang for myndigheter til å foreta administrativ
inndragning og til å pålegge eier å dekke utgifter i
forbindelse med inndragning. Fremmede organismer
nevnes som ett av områdene hvor disse virkemidlene
kan være aktuelle å bruke.
Fylkesmannen i Oppland viser til merknadene
til forskriften (kommentarene til § 32), hvor det
står beskrevet hva som gjelder ved brudd på
aktsomhetsplikten i naturmangfoldloven § 28. De
mener at beskrivelsen av hva som kan medføre straff
gjeldende tilsiktet og utilsiktet spredning av fremmede
organismer er uklar.
Fylkesmannen i Rogaland uttaler at mangel på
sanksjonsmuligheter knyttet til aktsomhetsplikten
gjør at dette virkemidlet har en begrenset mulighet
til å fremme formålet med forskriften og kapittel IV i
naturmangfoldloven.
Naturmangfoldloven § 74 åpner for at miljøerstatning
kan benyttes overfor «den som overtrer bestemmelser
i eller i medhold av denne loven». Dette betyr at brudd
på samtlige bestemmelser i forskriften kan møtes med
miljøerstatning. § 74 andre ledd første punktum gir
nærmere retningslinjer om bruken av miljøerstatning,
og fastslår at «avgjørelse av om pålegg skal gis og
fastsetting av miljøerstatningens størrelse, skjer etter
en samlet vurdering av de aktuelle miljøverdienes
betydning, miljøskadens eventuelle omfang og varighet,
sanksjoner pålagt overtrederen og omstendighetene
for øvrig. Kongen kan gi forskrift om forenklet pålegg
Sandnes kommune mener at kontroll og oppfølging
av brudd på forskriften bør knyttes opp til behandling
etter plan og bygningsloven.
Birkenes kommune mener at håndheving av
bestemmelsene er vagt beskrevet, og at det er
tvilsomt om Statens naturoppsyn eller andre har
kapasitet til å følge med på hva som skjer i private
145
etter naturmangfoldloven § 69, dersom de sprer
seg til naturen, selv om de ble satt ut før forskriften
trådte i kraft. Dette fordi tiltakshaver har ansvar for
å forhindre spredning også av planter som ble satt ut
før forskriften trådte i kraft. Det vil selvsagt ikke være
aktuelt å gi pålegg til private hageeiere om å fjerne slike
planter fra egen hage. Det er kun hvis plantene sprer
seg utenfor hagen at dette kan være aktuelt.
etter fastsatte satser for bestemte overtredelser.» Det
er foreløpig begrenset med erfaring med bruken av
miljøerstatning som administrativ sanksjonsmiddel.
Flere høringsinstanser synes det er uklart hvilke
konsekvenser brudd på forskriftens bestemmelser
kan få, særlig brudd på aktsomhetsplikten. Natur
mangfoldloven § 75 første ledd fastsetter at brudd på
naturmangfoldloven § 28 andre til fjerde ledd og §§
29 til 31 kan medføre straff. Brudd på § 28 første ledd,
derimot, kan ikke medføre straff. Dette betyr, etter det
direktoratet kan forstå, at brudd på aktsomhetsplikten
ved utsettinger som lovlig kan utføres uten tillatelse,
bl.a. utsettinger som faller inn under forskriften § 12
(unntak fra krav om tillatelse), ikke vil kunne straffes.
I og med at bestemmelsen om hold av vilt i
høringsutkastet § 30 er foreslått innbakt i en ny
§ 13 i forskriften, endres henvisningen til denne
bestemmelsen i andre ledd.
Direktoratet ser at det er argumenter som taler
for at forskriftens bestemmelse om håndheving og
sanksjoner uttrykkelig angir hvilke bestemmelser
i forskriften som kan medføre straff hvis de blir
overtrådt. I og med at brudd på svært mange av
forskriftens bestemmelser kan medføre straff, er
det etter direktoratets syn mer hensiktsmessig å
angi hvilke bestemmelser som ikke er staffebelagt.
Forskriften §§ 17, 19, 21, 22 og 23 inneholder
bestemmelser som presiserer aktsomhetsplikten
knyttet til utsetting nedfelt i naturmangfoldloven §
28 første ledd. I tillegg inneholder §§ 17, 19, 21 og
23 bestemmelser som presiserer aktsomhetsplikten
nedfelt i naturmangfoldloven § 28 andre ledd. Hvorvidt
brudd på bestemmelsene kan straffesanksjoneres,
avhenger dermed av om det dreier seg om brudd på
aktsomhetsplikten nedfelt i naturmangfoldloven § 28
første eller andre ledd. For å klargjøre rettstilstanden
mht. straff, foreslår direktoratet at det gjøres en
tilføyelse i § 32 andre ledd om at overtredelse av
forskriften §§ 17, 19, 21, 22 og 23 ved utsetting, dvs.
som innebærer et brudd på naturmangfoldloven § 28
første ledd, ikke kan straffes.
§ 32. Håndheving og sanksjoner
(1) Miljødirektoratet håndhever bestemmelsene i
forskriften etter naturmangfoldloven §§ 69 til 73.
Håndheving av bestemmelser vedtatt i medhold av
viltloven § 7 andre ledd, jf. forskriften § 13, skjer
med hjemmel i naturmangfoldloven §§ 69, 71, 72
og 73, jf. viltloven § 7 andre ledd.
(2) Overtredelse av forskriften eller vedtak fattet
i medhold av forskriften, kan medføre miljø
erstatning eller straff etter naturmangfoldloven §§
74 og 75. Overtredelse av forskriften §§ 17, 19,
21, 22 og 23 kan ikke straffes hvis overtredelsen
gjelder brudd på aktsomhetsplikten ved utsetting
av fremmede organismer, jf. naturmangfoldloven
§ 75 første ledd. Overtredelse av bestemmelser
vedtatt i medhold av viltloven § 7 andre ledd, jf.
forskriften § 13, kan medføre straff etter viltloven
§ 56.
17.6 Endringer i forskriften
Når det gjelder landlevende planter oppført i vedlegg
IV som er satt ut før forskriften trår i kraft, så er
det allerede i dag adgang for miljømyndighetene til
å fjerne fremmede organismer på andres eiendom
for å beskytte naturlig forekommende arter og
økosystemer, jf. naturmangfoldloven § 21 andre
ledd. Orkla landbruk og Steinkjer kommune spør om
muligheten til å kunne gi tiltakshaver pålegg om å
fjerne slike planter. Direktoratet vurderer at det kan
være aktuelt å gi pålegg om fjerning av slike planter
§ 33. Endringer i forskriften
Klima- og miljødepartementet kan gjøre endringer i
forskriften med vedlegg.
Fylkesmannen i Hedmark tolker muligheten for å
gjøre endringer i forskriften med vedlegg i § 33 slik at
enhver endring i artslistene i vedleggene vil være en
forskriftsendring og dermed kreve en høringsrunde.
146
Riksantikvaren ber om å bli varslet spesielt når
dokumenter legges ut til høring.
Spørsmålet om utsatt ikrafttreden knyttet til planter og
for meldeplikten, er behandlet i kapittel 7.4 og 13.3
og tilråding
18 Økonomiske
og administrative
konsekvenser
Vedleggene utgjør en del av forskriften, og endringer
i disse vil dermed medføre krav om offentlig høring.
Riksantikvaren er oppført på direktoratets liste over
høringsinstanser, og vil få varsel i forbindelse med
fremtidige høringer.
18.1 Samfunnsnytten av
forskriften
Bestemmelsen tilrås vedtatt slik den ble sendt på
høring.
17.7 Forskriftens
ikrafttreden
Biologisk mangfold er et fellesgode som danner
grunnlaget for at naturen kan bidra til å forsyne
samfunnet med et stort antall verdifulle økosystem
tjenester. En bærekraftig forvaltning av det biologiske
mangfoldet har derfor direkte betydning for
velferden til innbyggerne i det norske samfunnet,
både på kort og lang sikt. En gjennomgående
problemstilling i forvaltningen av fellesgoder og de
fleste økosystemtjenester er at det ikke finnes noe
marked hvor verdien av disse godene og tjenestene
reflekteres eller fanges opp. Verdiene som det
biologiske mangfold representerer for samfunnet er
derfor eksterne for private aktører. Dette innebærer at
kostnader ved skade på eller tap av biologisk mangfold
ikke inngår i grunnlaget for beslutninger om konsum
eller produksjon i husholdninger og bedrifter. Uten
reguleringer som sikrer at disse godene tillegges vekt
i samfunnsplanleggingen vil samfunnet påføres store
kostnader som følge av tap av biologisk mangfold og
overforbruk av økosystemtjenester.
(1) Denne forskriften trer i kraft […].
kreves ikke tillatelse for utsetting av disse plantene
i områder som angitt i § 12 første ledd bokstav b ii
og iii i overgangsperioden.
Flere høringsinstanser har innspill knyttet til
tidspunktet for forskriftens ikrafttreden, og advarer
mot at forskriften trer i kraft for raskt. Flere tar
opp spørsmålet om utsatt ikrafttreden på grunn av
konsekvensene for grøntbransjen. En privat høringspart
mener at iverksettingen bør gjelde for en begrenset
periode, f.eks. fem år, etterfulgt av en justering/
korrigering av utilsiktede, negative virkninger for
saksbehandling og økonomi, samt revidering av
vedlegget over forbudte arter.
Det finnes gode holdepunkter for at introduksjon og
spredning av fremmede arter kan påføre samfunnet
betydelige kostnader. Disse kostnadene påløper i form
av miljøskade eller som kostnader forbundet med å
forebygge eller unngå slike skader (tiltakskostnader).
Mens det er mulig å kvantifisere tiltakskostnader/
bekjempelseskostnader, er det langt mer komplisert
å verdsette skaden på biologisk mangfold som følger
av at artene spres og etablerer seg i naturen. En rekke
studier fra utlandet dokumenterer høye kostnader
forbundet med bekjempelse av fremmede organismer.
I Norge er det ikke gjennomført analyser som gir en
fullgod oversikt over hvor store kostnader som påløper
til bekjempelse av fremmede arter. En ufullstendig
og tilråding
Direktoratet opprettholder den generelle bestemmelse
om forskriftens ikrafttreden i § 34 første ledd.
147
med kunnskap om kostnader ved tiltak for bekjempelse
av enkeltarter i Norge, og det forhold at forskriften
regulerer organismer som har et stort potensial for
å skade det biologiske mangfoldet, gir dette sterke
holdepunkter for at forskriften vil representere
betydelige nytteverdier for det norske samfunnet.
sammenstilling viser at totale tiltakskostnader hos
et utvalg på 12 virksomheter er i størrelsesorden 80
millioner kroner per år. Miljødirektoratet er kjent med
at fylkesmenn, kommuner og frivillige organisasjoner
hvert år bruker betydelige ressurser i form av penger
og tid på bekjempelse av fremmede organismer. Blant
kommuner, fylkesmenn og frivillige organisasjoner er
det dessuten en utbredt oppfatning at bevilgningene
til bekjempelse av skadelige arter i dag er langt mindre
enn hva som er nødvendig for å begrense problemene
til et akseptabelt omfang.
18.2 Konsekvenser for
planteskoler, gartnerier og
grøntanleggssektoren
Etter Miljødirektoratets skjønn er det god grunn til
å anta at kostnadene ved fremmede arter i Norge
er betydelig høyere enn 80 millioner kroner per år.
Studier fra andre land som har sett på kostnader ved
et større utvalg arter indikerer at fremmede arter
hvert år påfører samfunnet betydelige kostnader. For
eksempel viser en studie at summen av kontroll- og
skadekostnader forbundet med 13 vanlige fremmede
arter i Sverige kan beløpe seg til så mye som 1,54,3 milliarder kroner per år (se Green et al. 2009).
Kettunen et al. (2009) anslår årlige nettokostnader
forbundet med 100 svartelistede fremmede arter i
Europa til 116,5 milliarder kroner. Fra Norge har vi
eksempler på at bekjempelse av enkeltarter kan være
kostbart, jamfør utgiftene til tiltak mot Gyrodactylus
salaris (i snitt 25 millioner kr/år), vasspest (2,4
millioner kr/år), lupin (1,8 mill. kr/år), mink (1,3 mill. kr/
år), kjempebjørnekjeks (0,6 mill. kr/år) og rynkerose
(0,5 mill. kr/år). Miljødirektoratet understreker at disse
tallene reflekterer hvor store ressurser som brukes i
dag, og ikke sier noe om hvor store ressurser som må
til for å begrense problemene til akseptabelt omfang.
Oslo kommune, Institutt for landskapsplanlegging
ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
(ILP, NMBU), Norske Landskapsarkitekters forening
(NLA), Norsk Gartnerforbund (NGF) og Stiftelsen
Det norske arboret, peker på at de foreslåtte
reguleringer av utsetting av landlevende planter vil
ramme en allerede presset norsk planteskolenæring
negativt. Dette begrunnes primært ved
(i) de foreslåtte forbud mot omsetning og utsetting
av bestemte landlevende planter (høringsutkastet
§9 og § 10, samt vedlegg IV),
(ii) kravet om miljørisikovurdering ved etablering og
utvidelse av grøntanlegg (høringsutkastet § 23)
(iii) kravet om tillatelse ved utsetting av planter
i parkanlegg og andre dyrkede områder og
transportog næringsutbyggingsområder ved
miljørisiko, vil føre til tapte inntekter hos norske
planteskoler (høringsutkastet § 12 første ledd
bokstav b ii og iii).
Forskrift om fremmede organismer er innrettet
for å hindre innførsel, omsetning og utsetting av
fremmede organismer som representerer store
trusler mot biologisk mangfold i Norge. Stans i
tilførselen av slike arter til naturen er et viktig tiltak
for å redusere og begrense potensialet for store økte
samfunnsøkonomiske kostnader som følge av skade
på og tap av biologisk mangfold i Norge. I arbeidet
med forskriften har Miljødirektoratet gjort rede for at
kostnadene som følger av forslagene til regulering vil
være moderate. Som allerede omtalt har vi ikke gode
estimater på hvilken samlet nytteverdi reguleringene
i forskriften representerer. Estimater fra utlandet
indikerer imidlertid at nytten av å unngå spredning av
fremmede arter kan være svært stor. Sammenholdt
Kravet om tillatelse ved utsetting i parkanlegg mv.
etter § 12 første ledd bokstav b ii og iii, vil i følge en
del høringsinstanser sannsynligvis resultere i at mange
vil velge å ikke benytte høyrisikoplanter, hvorav mange
utgjør en viktig del av norsk planteskolenærings
sortiment, i sine prosjekt. Mange av de arter som er
foreslått forbudt å sette ut og omsette fyller nisjer
som vanskelig lar seg erstatte av andre lavrisikoplanter
som finnes i det norske markedet i dag. Å drive
utvalgsarbeid for å dyrke frem planter som skal
erstatte de arter som er ført på vedlegg IV er både
tid- og kostnadskrevende. Resultatet vil i følge en
del høringsinstanser være at norsk produksjon taper
inntekter, mens markedet vris mot mer import av
148
planter. Import av landlevende planter krever ikke
tillatelse etter forskriften, og det utenlandske markedet
vil kunne tilby planter som er langt billigere enn det
norske produsenter klarer.
Miljødirektoratet har i høringsbrevet gjort rede
for økonomiske konsekvenser for planteskoler,
gartnerier og hagesenter knyttet til de 36 artene
som var foreslått omfattet av forbud mot utsetting
og omsetning, jf. §§ 9 og 10 og vedlegg IV. Basert
på innspill i høringen foreslår Miljødirektoratet å ta
artene taggblåhegg (Amelanchier alnifolia), blåleddved
(Lonicera caerulea), krypmispel (Cotoneaster
horizontalis), gravmyrt (Vinca minor) og sibirbergknapp
(Phedimus hybridus) ut av forbudslisten. En under
søkelse KLD gjennomførte blant næringsaktørene
viser at omsetningen av disse artene utgjør ca. 8,4
millioner kroner per år i planteskoler og gartnerier, og
ca. 2,9 millioner kroner i hagesenter. Samlet omsetning
for arter omfattet av den reviderte forbudslisten
utgjør til sammen om lag 38,7 millioner kroner per år i
planteskoler, gartnerier og hagesenter. Om lag
62 % (24,1 millioner kroner) av omsetningen av arter
på forbudslisten har opphav fra salg i planteskoler
og gartnerier, mens de øvrige 38 % (14,6 millioner
kroner) stammer fra salg i hagesenter. I følge statistikk
fra Norsk Gartnerforbund var den totale produksjons
verdien i planteskoler i 2012 på 216 millioner kroner.
Omsetning av artene på forbudslisten utgjør dermed
om lag 11,1 % av den samlede produksjonsverdien i
planteskoler.
(FAGUS) og Stiftelsen Det norske arboret mener
at forskriftens reguleringer fører til en uheldig
uforutsigbarhet for grøntbransjen. FAGUS forstår det
slik at når ny kunnskap tilsier det, vil det bli aktuelt for
ansvarlig myndighet å revidere forskriftens vedlegg.
FAGUS peker blant annet på at dersom arter tas ut
av vedlegg I (forbud mot innførsel) og vedlegg IV
(forbud mot omsetning og utsetting) vil det ikke
bli aktuelt for grøntbransjen å starte produksjon av
plantene igjen. FAGUS ettlyser videre en avklaring
av hvor ofte vedleggene til forskriften planlegges å
oppdateres. NMBU poengterer at usikkerheten i hvor
ofte, og i hvilken grad, forskriftens vedlegg planlegges
å revideres gjør arbeidet med utvalgsarbeid samt å
planlegge og investere i norsk produksjon vanskelig.
Norsk forening for grønne tak (NFGT) påpeker at
tapt omsetning i planteskoler, gartnerier og hagesenter
som følge av oppføring av artene sibirbergknapp
(Phedimus hybridus) og gravbergknapp (Phedimus
spurius) på «forbudslisten» i høringsbrevet er anslått
til mindre enn 100 000 kr (eks. mva.) for hver av
artene. NFGT anslår at omsetningen av grønne tak som
inkluderer de to artene er ca. 30 millioner kroner, blant
sine medlemmer.
Dette er en ikke ubetydelig andel, og konsekvensene vil
trolig fordeles ulikt mellom planteskolene. Planteskoler
som har spesialisert seg på produksjon av artene som
blir forbudt vil bli sterkere berørt av forskriften, enn
planteskoler som har et bredere sortiment av planter
som grunnlag for sin produksjon. Likevel mener vi at
høringen ikke har avdekket at noen planteskoler eller
gartnerier vil måtte legge ned driften som en følge av
de foreslåtte forbudene.
NLA mener at den endelige utformingen av forskriften
og innføringen av denne må skje slik at en sikrer en
sterk norsk produksjon av grøntanleggsplanter for
framtida. Standard Norge mener forskriften vil gripe
sterkt inn i anleggsgartner- og planteskolenæringen,
og stiller spørsmål ved om konsekvensene av
søknadskrav for etablerte bransjer er tilstrekkelig
utredet.
For hagesenter har vi ikke tall på hvor stor del av den
samlede omsetningen som blir berørt av artene på
forbudslisten. Miljødirektoratet har likevel holdepunkter
for å anta at andelen er langt lavere enn for plante
skoler og gartnerier. Høringen har ikke avdekket at
forbudslisten vil medføre store negative økonomiske
konsekvenser for hagesenter. Av innspillene i høringen
fremkommer det også at planteskoler, gartnerier og
hagesenter kan motvirke en nedgang i omsetningen
ved å øke salget av andre sorter planter. Muligheten
for en slik tilpasning vil bidra til å redusere den reelle
økonomiske konsekvensen for planteskoler, gartnerier
mener det er uheldig at forskriften vil medføre mer
krevende restriksjoner for norsk produksjon av planter
enn for importører. De påpeker at importbransjen raskt
kan endre hvilke arter de importerer, mens omstilling i
norsk planteproduksjon tar lengre tid.
149
og hagesenter. Utsatt ikrafttreden av forbud mot
omsetning og utsetting for 16 av artene oppført i
vedlegg IV, vil dessuten forhindre store kostnader
forbundet med tap av lagerbeholdninger. Disse artene
utgjør 95 % av omsetningen av «forbudsarter» hos
planteskolene og 60 % hos hagesentrene.
nærmere rede for. Miljødirektoratet foreslår derfor
utsatt ikrafttreden for kravet om tillatelse ved utsetting
i parkanlegg mv. av landlevende planter som er vurdert
av Artsdatabanken. Miljødirektoratet foreslår at det
foretas en nærmere vurdering av reguleringen på dette
området, samt av hvilke konsekvenser denne vil få. Les
mer om dette i kapittel 7.6.
Høringen har belyst at artene gravbergknapp (Phedimus
spurius) og sibirbergknapp (Phedimus hybridus), som i
høringsforslaget var oppført i vedlegg IV (forbud mot
omsetning og utsetting), inngår som innsatsfaktorer
i produksjonen av grønne tak. Omsetningstall hos
produsenter av grønne tak er ikke inkludert i grunnlaget
for avveiningen av hvilke arter som skal inngå i forbuds
listen. Norsk forening for grønne tak skriver i sin hørings
uttalelse at omsetningen av grønne tak som inkluderer
disse to artene er i størrelsesorden 30 millioner kroner
per år. Den samfunnsøkonomiske kostnaden ved å forby
de nevnte artene vil derfor være noe større enn hva
Miljødirektoratet la til grunn i forslaget som ble sendt
på høring. Dersom norske produsenter av grønne tak
sitter inne med lager som inneholder de nevnte artene
og denne lagerbeholdningen ikke vil kunne selges etter
at forskriften har trådt i kraft, vil også dette påvirke
de samfunnsøkonomiske kostnadene av forbudslisten
oppover. Som omtalt ovenfor foreslår Miljødirektoratet
at sibirbergknapp (Phedimus hybridus) tas ut av
forbudslisten. For at produsentene skal kunne selge ut
sitt lager av grønne tak som inneholder gravbergknapp,
foreslås det dessuten at forbudet mot innførsel,
omsetning og utsetting av gravbergknapp (Phedimus
spurius) gis fem års utsatt ikrafttreden. Se også kapittel
7 om utsatt ikrafttreden av forbudet etter §§ 5,9
og 10. Disse justeringene vil bidra til å begrense de
økonomiske konsekvensene for produsenter av grønne
tak.
18.3 Konsekvenser av en
vridning mot bruk av arter
i lavere risikokategorier
E-plant Norge SA forventer at planter som finnes
i de laveste risikokategoriene, og som egner seg i
norske anlegg, med tid vil få høyere risikovurdering av
Artsdatabanken. E-plant Norge SA skriver at forskriften
vil dreie plantebruken fra planter med kjent over til
ukjent risiko, og fra planter produsert i Norge over til
importerte planter. E-plant Norge SA mener at disse
vridningseffektene vil kunne ha en negativ effekt på
naturmangfoldet. Norsk Gartnerforbund (NGF) er
også bekymret for den potensielle «dynamikken» i
Artsdatabanken lister og mener at planter som befinner
seg i kategoriene lav risiko og potensielt høy risiko
kan rykke opp, henholdsvis i kategoriene potensielt
høy risiko og høy risiko når listene skal revideres.
Dette skyldes at planter som i dag befinner seg i
lav risiko med endret bruksmønster og tiden kan bli
høyrisikoplanter. Uforutsigbarhet rundt dynamikken
i listene medfører ifølge NGF at planteskolene vegrer
seg for å starte produksjon av planter som finnes i
Artsdatabankens lister.
Når det gjelder høringsutkastet § 11 (krav om
tillatelse ved utsetting) og § 12 første ledd bokstav
b ii og iii (unntak fra krav om tillatelse ved utsetting
i parkanlegg mv.), så ser Miljødirektoratet at
også disse reguleringene vil medføre økonomiske
konsekvenser for hagesenter, planteskoler, gartnerier
og grøntanleggsbransje. Særlig når det gjelder
landlevende planter i kategoriene høy og svært høy
risiko, vil det i mange tilfeller være krav om tillatelse
ved utsetting i parkanlegg mv., jf. høringsutkastet §
12 første ledd bokstav b ii og iii. Kravet om tillatelse
ved utsetting av planter i disse to risikokategorien vil gi
konsekvenser som direktoratet per i dag ikke har gjort
Det foreslåtte forbudet vil medføre at salg og bruk av
31 plantearter i kategorien svært høy økologisk risiko
blir faset ut av markedet. Bortfallet av salget av disse
plantene vil trolig kompenseres ved økt salg av planter i
lavere risikokategorier. Alternativt vil forbudet medføre
at det samlede salget av planter blir lavere. Noen
høringsparter antyder i sine uttalelser at substitusjon
mot økt bruk av planter i lavere risikokategorier vil
kunne medføre at disse artene i fremtiden vil bli
betraktet som mer problematiske (pga. større omfang
av utsetting) og derfor havne i høyere risikokategorier
når Artsdatabankens risikovurderinger skal oppdateres.
150
Miljødirektoratet viser til at Artsdatabankens
metode og kriteriesett for miljørisikovurderingene
er utviklet over lang tids i samarbeid med Senter for
bevaringsbiologi ved NTNU, og er utførlig beskrevet i
Selve vurderingene er gjennomført av eksperter på de
ulike artsgruppene, og både vurderingen og resultatet
for den enkelte art er beskrevet og dokumentert
slik at det er etterprøvbart. Vurderingene har tatt
utgangspunkt i en tidshorisont på minimum 50 år. Til
tross for dette kan man ikke se bort fra at vurderingene
av risikoen som de ulike plantene utgjør vil endres noe
over tid, men Miljødirektoratet anser det ikke som
sannsynlig at slike eventuelle endringer i særlig grad
vil skyldes at enkelte arter med lav miljørisiko blir mer
hyppig benyttet til erstatning for plater som foreslås
forbudt.
kan vise seg å utgjøre et økologisk problem. Oslo
kommune mener at stimulerende tiltak for bruk av
norsk plantemateriale, istedenfor utsatt ikrafttreden
av forbud mot utsetting av organismer med svært
høy økologisk risiko, vil være en effektiv måte å
motvirke dette problemet på. Oslo kommune og Faglig
utviklingssenter for grøntanleggssektoren (FAGUS)
mener at ikke-risikovurderte planter kan representere
et «smutthull» i regelverket, ettersom disse kan
innføres, omsettes eller utsettes uten tillatelse. De
mener konsekvensen av dette kan bli økt bruk av ikkerisikovurderte planter. FAGUS er dessuten bekymret
for at forskriften kan medføre nedbygging av norsk
planteskoleproduksjon og at følgene av dette vil være
økt import.
Bekymringer for at forskriften vil medføre dreining mot
økt import og konsekvensene dette kan ha for miljøet
påpekes også av Institutt for landskapsplanlegging
ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet
(ILP, NMBU). I sin uttalelse skriver de at forskriften vil
medføre vanskeligere forhold for planteskolenæringen
og at dette vil medføre økt import på bekostning av
produksjon i Norge. Høgskulen i Sogn og Fjordane
skriver i sin uttalelse at forskriftens forbud mot
omsetning og utsetting av enkeltarter kan føre til
økt import av nye arter som ikke er risikovurderte og
blindpassasjerer, noe som kan gi like store utfordringer
for biologisk mangfold. Bioforsk skriver i sin uttalelse
at forbud mot planter som i dag er mye brukt langs
veier og i urbane miljø kan bidra til å øke import og
utsetting av andre plantearter som har en dårlig
kartlagt risiko. Norsk genressurssenter mener at
forskriften vil vri plantebruken i grøntanlegg i Norge
mot økt import av plantemateriale som er ukjent
og uprøvd i Norge. Norsk genressurssenter mener
at problemet med innførsel av blindpassasjerer i
forbindelse med import ikke er tilstrekkelig vektlagt i
konsekvensvurderingen.
18.4 Vurdering av om
forskriften medfører en
vridning mot økt import
aktsomhetskravene i forskriften innebærer at mange
andre arter enn dem som står på selve forbudslisten
(vedlegg IV), vil måtte konsekvensvurderes før
utsetting. LMD mener at dette betyr at aktørene i
markedet vil måtte forholde seg til alle risikoartene
på svartelisten til Artsdatabanken. I følge LMD vil
dette medføre at mange produsenter, ikke minst
planteskoler og hagesentre, vil importere utenlandske
planter/arter som ikke står på listene eller som ikke er
risikovurdert i Norge. Med bakgrunn i risikoen dette
medfører for introduksjon av nye skadegjørere som kan
gi sykdom hos både planter og dyr, og mulige negative
miljøkonsekvenser som følge av introduksjon av nye
fremmede arter, ser departementet med bekymring
på en slik utvikling. Riksantikvaren uttrykker i sin
uttalelse bekymring for at en utilsiktet konsekvens av
forskriften på noe sikt kan være at norsk produksjon
av grøntanleggsplanter reduseres og at dette vil
erstattes av økt import. Riksantikvaren mener at økt
import vil gi økt risiko for innførsel av skadegjørere
på grøntanleggsplanter. Oslo kommune skriver i
sin uttalelse at forskriften kan medføre økt import
av fremmede organismer og følgeorganismer, som
Rambøll mener at forskriften vil kunne medføre en
sterk økning i importen og derigjennom føre til innførsel
av nye uønskede planter og følgeorganismer. Rambøll
etterlyser en nærmere vurdering av konsekvenser
av dette før forskriften innføres. E-plant Norge SA
skriver i sin uttalelse at dersom det som konsekvens av
utsettingsforbudet ikke plantes færre planter i landet,
vil forskriften dreie plantevalget mot planter med lav
eller ikke kjent risiko, og disse vil på grunn av redusert
norsk produksjon i økende grad importeres.
151
Disse synspunktene deles også av Norges
Gartnerforbund (NGF) som påpeker at forbudslisten
og kravet om tillatelse medfører begrensinger i bruken
av et stort antall planter som vil føre til endringer i
plantebruk og –etterspørsel. I følge NGF vil det etter
forskriftens ikrafttreden oppstå et umiddelbart behov
for å finne erstattere for de regulerte plantene. I følge
NGF er det nærliggende å tro at det vil letes etter
erstatningsplanter med lav risiko og planter som
ikke er å finne i Artsdatabankens lister, altså de som
ikke er risikovurderte og at dette vil resultere i økt
import. NGF påpeker at med planteimport følger det
store mengder utilsiktede organismer hvorav flere er
uønsket i norsk natur. Nord-Norges gartnerforening
uttrykker bekymring for at forskriften vil medføre
at norske planteprodusenter må legge ned og at
dette produksjonsbortfallet vil erstattes av økt
import med tilhørende innførsel av følgeorganismer.
skriver i sin høringsuttalelse at hovedregelen om
unntak fra krav om tillatelse ved innførsel av planter
vil gjøre arbeidet med forskriften vanskeligere og
de naturforvaltningsmessige resultatene dårligere.
SABIMA skriver at norsk produksjon av planter er å
foretrekke og mener at det er uheldig at forskriften
vil kunne medføre mer krevende restriksjoner for
norsk produksjon av planter enn for importører.
SABIMA ber Miljødirektoratet vurdere problematikken
med blindpassasjerer og dørstokkarter som ikke er
risikovurdert og innføre egnede tiltak i forskriften.
WWF – Norge stiller seg bak høringsuttalelsen fra
SABIMA. Norske landskapsarkitekters forening
(NLA) skriver i sin uttalelse at en konsekvens av
forskriften kan være nedbygging av planteskoler og
sannsynlig økt import av planter. NLA mener at dette
er aspekter som bør drøftes mer inngående ved valg av
virkemidler i forskriften.
Som redegjort for foran vil forbudet mot omsetning
og utsetting i første omgang kunne medføre tap av
omsetning for grøntbransjen. Det er rimelig å anta at
næringen vil søke å kompensere for tapt omsetning
ved å øke salget av andre planter. Hvilke planter som
vil komme til erstatning for artene på forbudslisten,
og hvorvidt disse plantene vil ha opphav i norsk
produksjon eller i import, vil avhenge av hvordan
næringen finner det mest lønnsomt å tilpasse seg.
Et generelt utviklingstrekk i markedet for planter er
at andelen importerte planter øker. Det kan derfor
ikke utelukkes at næringen vil søke å kompensere
for tapt omsetning ved å øke importen av planter
fra utlandet. Generelt er Miljødirektoratet bekymret
for at sterkt økende import av planter kan medføre
at følgeorganismer (insekter, sopp, virus) etablerer
seg i Norge og gjør skade på naturmangfoldet. I følge
NINA rapport 915 Fremmede arter - kartlegging
og overvåkning av spredningsveien import av
planteprodukter, ble volumet av importerte planter
til Norge tredoblet fra ca. 5200 tonn (ca. 1000
containere) i 1997 til om lag 15 800 (ca. 3000
containere) tonn i 2011.
Landbruksdirektoratet anslår at verdien av import av
planter til Norge var på hele 1,87 milliarder kroner i
2014. Dette representerer en økning i importverdi
på 187 millioner kroner, eller 10 %, målt mot året
før. Til sammenlikning var den samlede omsetningen
i planteskolene i 2012 på 216 millioner kroner. Bare
årsveksten i den samlede verdien av importen er
derfor i samme størrelsesorden som samlet norsk
planteskoleproduksjon. Omsetningen av plantene
som er foreslått oppført på forbudslisten er anslått
til om lag 38,7 millioner kroner i 2012. Tallene vi
besitter tyder på at bortimot halvparten av salget av
artene foreslått på forbudslisten i dag har opphav i
import. Dersom vi legger til grunn at alle planter på
forbudslista, både de som i dag produseres i Norge og
de som i dag importeres, vil erstattes med import av
andre planter, vil veksten i verdien av importen som
følge av forbudet tilsvare om lag 1 % av den totale
importverdien i 2014.
Professor emeritus Atle Håbjørg skriver i sin
høringsuttalelse at handel med planter, både innenlands
og internasjonalt, har ført til en økt tilførsel av skade
organismer. Nye skadeorganismer har på grunn av
norske stedegne arters manglende resistens mot
skadeorganismene ført til store skader som reduserer
plantenes prydverdi. Håbjørg viser til de siste års sterke
angrep av plantesykdommen mjøldogg på stedegen eik
og lønn, mens de fremmede plantene rødeik, rødlønn
og sukkerlønn ikke blir angrepet selv om de ble dyrket
på samme sted.
Tar vi i betraktning at noe av den tapte omsetningen
sannsynligvis vil kunne kompenseres gjennom økt salg
av planter som produseres i Norge, vil den potensielle
økningen i importverdien kunne bli lavere enn 1 %.
Målt mot den kraftige årlige veksten i importen som
152
økt import samt regionale forskjeller i miljørisiko bør
etter Miljødirektoratets syn utredes nærmere, og det
bør vurderes om utfallet av slike utredninger tilsier
begrensninger i kravet om tillatelse for utsetting av
planter i risikokategoriene høy og svært høy risiko, før
dette trer i kraft.
skyldes forholdene i markedet for øvrig, fremstår
den potensielle økningen i importen som følger av
forbudet som svært beskjeden. Miljødirektoratet er
innforstått med at sammenlikninger av verdi ikke gir
et fullgodt bilde av hvordan volumene av importerte
planter vil kunne påvirkes. Vår vurdering er likevel at
sammenstillingen av disse tallene gir sterke indikasjoner
på at økt import som følge av forbudet ikke kan ventes
å bli av et omfang som medfører særlig økt risiko for
innførsel av skadegjørere til Norge. Samfunnsnytten
forbundet med å stanse videre spredning av
høyrisikoartene oppført på forbudslisten er etter
Miljødirektoratets syn langt større enn kostnadene og
eventuelle ulemper som følger av en potensiell marginal
økning i importen.
Dersom det foreligger fare for spredning og uheldige
følger for biologisk mangfold, kan kravet om tillatelse
også inntre ved utsetting av planter som overhodet
ikke er risikovurdert av Artsdatabanken. Sett i lys av
det store antallet planter/sorter som i dag omsettes
i Europa er det sannsynlig at mange planter som ikke
er behandlet av Artsdatabanken kan medføre risiko
i Norge. Miljødirektoratet anser at denne risikoen
tilsier at søknadskravet bør tre i kraft samtidig med
forskriften for øvrig for planter som ikke er behandlet
av Artsdatabanken.
Som nevnt ovenfor har Miljødirektoratet ikke innhentet
oversikt over økonomiske konsekvenser som følge
av krav om tillatelse ved utsetting av landlevende
planter i kategoriene høy og svært høy risiko.
Økonomiske konsekvenser og mulig vridning mot
Tabell 1 oppsummerer konsekvenser av revidert forslag
til forskrift.
Tabell 1. Forenklet framstilling av konsekvenser for planteskoler, gartnerier og hagesenter av reguleringer av landlevende planter i revidert
forslag til forskrift. SE står for svært høy økologisk risiko og HI står for høy økologisk risiko.
Regulering
Konsekvens revidert forslag til forskrift
Næringsaktør
Forbudsliste
(vedlegg I
og IV)
Antall arter berørt
(risiko)
Påvirkning på
import
24,1 mill. kr
(11,1 %).
Planteskoler og
gartnerier.
Hagesenter.
Omsetning
(% av total
omsetning)
31 arter (SE).
14,6 mill. kr
(andel av
totalomsetning
ukjent).
Mulig liten
økning,
konsekvens lav.
Krav om
tillatelse ved
utsetting
Planteskoler,
gartnerier og
hagesenter.
Alle arter som ikke
foreslås forbudt dersom
utsettingen kan medføre
miljørisiko eller noe
spredning til natur.
Gjelder ikke norske treslag, utsetting i private
hager og ved utsetting
av norske bestander.
Omsetning
av planter i HI
og SE kate
goriene utredes
nærmere.
Utredes
nærmere.
Aktsomhets
krav
Planteskoler,
gartnerier og
hagesenter.
I utgangspunktet alle
arter som kan medføre
spredning og miljørisiko.
Ikke spesifisert
kostnad.
Usikkert.
Kanskje
noe negativ
påvirkning på
import.
153
Merknad
Tapt omsetning kan delvis
kompenseres ved økt salg
av andre planter. Arter med
forslag om utsatt ikrafttreden
omfatter 95 % av omsetning
av forbudsarter.
Tapt omsetning kan delvis
kompenseres ved økt salg
av andre planter. Arter med
forslag om utsatt ikrafttreden
omfatter 60 % av omsetning
av forbudsarter.
Direktoratet foreslår utsatt
ikrafttreden for krav om
tillatelse for planter som er
vurdert i Fremmede arter i
Norge med norsk svarteliste
2012.
18.5 Tiltak for å bedre
norsk produksjon
Miljødirektoratet støtter innspillene om at tiltak for å
bedre norsk produksjon av norske arter og fremmede
plantearter med liten miljørisiko vil kunne gi en
miljøgevinst. Hvorvidt økonomiske støtteordningene
kan opprettes, avhenger imidlertid av at bevilgende
myndigheter stiller slike midler til rådighet. For øvrig
kan det forventes at fritaket fra søknadskrav for
planter fra norske bestander vil ha en positiv effekt på
norsk produksjon av norske planter.
Statens vegvesen, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag,
Oslo kommune, Høgskulen i Sogn og Fjordane
og Norsk genressurssenter fremhever i sine
høringsuttalelser at forskriften bør følges av en
satsing på utvikling og kommersialisering av norske
plantearter. En satsing på norske plantearter vil være
positivt mhp. forskriftens formål, så vel som å styrke
næringsgrunnlaget for norske planteskoler og være
positivt for lokalt næringsliv. Høgskulen i Sogn og
Fjordane peker spesielt på at det er et uutnyttet
potensiale for grøntanlegg i den stedegne floraen,
siden en lang rekke ville trær, busker og urter har
stor prydverdi og er problemfrie sammenlignet med
innførte svartelistearter. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag
påpeker at det i dag er liten tilgang på norske frø
herunder også stedegne frøblandinger. Statens
vegvesen fremlegger videre etatens behov for norske
planter og frø til bruk i transportarealet i hele landet.
18.6 Konsekvenser av
kompetansekravet
Landbruks- og matdepartementet (LMD) skriver
i sin uttalelse at forskriften generelt setter høye krav
til kompetanse, og at det i mange tilfeller vil være
vanskelig å bedømme når man har vært aktsom nok
til at forskriften etterleves. Landbruksdirektoratet
mener at høringsdokumentene ikke er klare på omfang
og kostnader knyttet til kravet om internkontroll, samt
kostnader vedrørende fremskaffelse av opplysninger,
dokumentasjon og tilleggsutredninger i forbindelse
med søknader. Dette kan potensielt få konsekvenser
for landbruket, og Landbruksdirektoratet ber om at
dette klargjøres ytterligere.
Norsk genressurssenter legger vekt på at forskriften
legger grunnlag for et arbeid der man kan arbeide
for å drive frem sorter eller genotyper av fremmede
plantearter som medfører liten fare for spredning i
regioner der fare for skadelig spredning er stor. Norsk
genressurssenter viser til eget arbeid med å utvikle
en type syrin som ser ut til å spre seg lite. Norsk
genressurssenter mener at genetiske forskjeller i
spredningspotensiale bør undersøkes for flere arter.
at kunnskapsgrunnlaget vil være en stor utfordring
med forskriften. NLA peker på at selv om mye av
kunnskapen er lett tilgjengelig hos bl.a. Artsdatabanken,
vil det å kunne gjøre helhetligvurderinger basert på
denne kunnskapen bl.a. i forbindelse med søknader,
stille store krav til kompetanse. Det finnes også
mange kunnskapshull som ikke kan dekkes av
allerede tilgjengelig kunnskap, og også områder hvor
kompetansen generelt er så lav at det vil ta lang tid
å få den opparbeidet på et fungerende nivå, uttaler
NLA. Dersom de tyngre utredningsoppgavene i § 14
andre ledd bokstav e‐g skal pålegges den enkelte
virksomhet, vil det kreve at det leies inn kompetanse
utenfra eller at man må ansette spesialister innenfor
disse feltene. Opplæring og kunnskapsinnhenting vil
således bli både tidskrevende, omfattende og kostbar.
Statens vegvesen poengterer i tillegg at miljø
myndighetens retningslinjer for bruk av norsk
plantemateriale må være forutsigbare både for kunder
og produsenter.
Oslo kommune og Norske landskapsarkitekters
forening (NLA) mener at det opprettes økonomisk
støtteordning og ev. andre stimulerende tiltak, som kan
gjøre det enklere for planteskoler og andre å legge om
til norsk produksjon. NLA påpeker ar støtteordninger vil
kunne fungere både som avbøtende tiltak for bransjen
samtidig som det vil kunne fremme formålet med
forskriften.
Rambøll skriver i sin høringsuttalelse at kravene
i forskriften vil medføre et stort behov for
154
kompetanseheving. Rambøll mener at kravene til
dokumentasjon rundt søknad om bruk av planter som
er vurdert til å utgjøre fra potensielt høy til svært
høy risiko er svært omfattende, og vil innebære stor
ressursbruk fra flere faggrupper og at spesialisering vil
være nødvendig. Rambøll mener at det er vanskelig å
se hvor det finnes en slik spesialistkompetanse i dag,
noe som innebærer et stort behov for opplæring for å
kunne oppfylle kravene i forskriften.
Forskriften stiller krav til økt kompetanse hos bl.a.
gartnerier, planteskoler, hagesentre, anleggsgartnere,
zoo-forretninger og entreprenører. Å vurdere
omfanget og kostnadene ved krav til økt kompetanse
og aktsomhet blant det store antall aktører er
krevende. Generelt er det derfor ikke mulig å gi et
presist anslag på disse kostnadene, og vurderingene
av byrden som følger av de ulike kravene vil måtte
bero på kvalitative vurderinger og erfaringer fra
oppfølging av tilsvarende eller liknende regelverk.
Kunnskapsplikten i forskrift om fremmede organismer
supplerer den selvstendige plikten virksomheter
allerede har etter miljøinformasjonsloven § 9 til å «ha
kunnskap om forhold ved virksomheten, herunder
dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre
en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet». Av dette
følger bl.a. at virksomheter som driver produksjon
og/eller omsetning av fremmede organismer, for
eksempel hagesenter, gartnerier, planteskoler og
zoo-forretninger, plikter å ha kunnskap om disse
organismenes mulige skadevirkninger på det biologiske
mangfoldet, å informere kunder om slike mulige
skadevirkninger og om regelverket for fremmede
organismer, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008-2009), side
173-74.
E-plant Norge SA skriver i sin uttalelse at forskriften
er svært komplisert og at det vil påløpe betydelige
kostnader i bedriftene, både med hensyn på antall
årsverk og kompetanseheving for å oppfylle
forskriftens krav. E-plant Norge SA mener at kravene
medfører at utdanningsinstitusjoner må tilpasse
undervisningen til forskriften noe som innebærer at
også disse må tilegne seg ny kompetanse. E-plant
Norge SA anser kompetansekravet i forskriften
som urimelig i forhold til hva utdanningskravet for
bransjen er på området og mener at de økonomiske
konsekvensene for bransjen vil være betydelige og
omfanget er uoverskuelig. E-plant Norge SA påpeker
at forskriften pålegger hagesentrene å informere og
veilede kundene om risiko etter § 20 og etterspør
vurdering av hva det vil kreve av kompetanseheving
hos hagesentrene for å oppfylle dette kravet.
Miljødirektoratets vurdering er at merkostnaden
ved å bygge opp nødvendig kompetanse for å kunne
etterleve forskrift om fremmede organismer vil være
relativt moderate. Innføring av regelverket vil kreve
noe omstilling, og Miljødirektoratet ser at dette kan
fremstå som byrdefullt for de som blir berørt. Særlig
like etter forskriftens ikrafttreden må det påregnes
noe ekstra ressursbruk forbundet med å sette seg inn
i regelverket, samt til investeringer i økt kompetanse
i bedriftene. Miljødirektoratet mener imidlertid at
det er grunn til å anta at denne byrden gradvis vil
avta etter hvert som virksomhetene blir godt kjent
med kravene i regelverket og de lærer hvordan
kravene kan imøtekommes. På bakgrunn av dette er
Miljødirektoratets vurdering at kostnadene knyttet
til kompetansekravet ikke vil bli urimelig store på lang
sikt. En nærmere presisering fra Miljødirektoratet om
hva aktsomhetsplikten vil innebære for ulike aktører,
samt utarbeidelse av veiledningsmateriell, vil bidra til å
begrense de administrative kostnadene forbundet med
krav til kompetanse til et minimum.
Faglig utviklingssenter for grøntanleggsbransjen
(FAGUS) skriver i sin uttalelse at krav til opplysninger
i søknad om utsetting av landlevende planter er
for kompliserte. For å gi korrekte opplysninger
innenfor søknadens krav kreves det etter FAGUS syn
spesialkompetanse innenfor en rekke fagdisipliner.
FAGUS mener at berørte fagprofesjoner i dag ikke
nødvendigvis besitter slik spesialkompetanse.
FAGUS mener videre at det nærmest vil kreve
forskningsfaglig kjennskap til spredningsmodeller for
å svare opp til forskriftens krav. På denne bakgrunn
mener FAGUS at søknaden bør forenkles og foreslår
at krav i søknaden harmoneres med de krav som
stilles i forskrift om utsetting av utenlandske treslag
til skogbruksformål. Norsk Gartnerforbund (NGF)
mener forskriften setter generelt sett høye krav til
kompetanse, og mener at det i mange tilfeller vil være
vanskelig å bedømme når man har vært aktsom nok
til at forskriften etterleves. NGF mener at deler av
forskriften som omhandler krav om tillatelse stiller
urimelig høye kompetansekrav til søker.
155
andre næringer
I utgangspunktet vil mange av de artsgruppene som
zoo-bransjen omsetter være omfattet av krav om
tillatelse ved innførsel. Kravet om tillatelse ved innførsel
omfatter også levende innsekter m.m. som omsettes
som fôr. En rekke arter som omsettes i zoo-næringen
er imidlertid unntatt krav om tillatelse ved at de er
oppført på vedlegg II. Unntaket omfatter mange fugler,
og en mengde arter av vandrende pinner, taranteller,
gresshopper, sirisser og biller.
18.7.1 Høringsinnspill om konsekvenser
for zoobransjen
og Norsk akvarieforbund mener at de ulike
meldeog søknadskravene i forskriftsforslaget vil
medføre økte kostnader for zoobransjen, og føre
til konkurranseforskyvning mot internetthandel og
grensehandel. De setter samtidig spørsmålstegn ved
hvilken miljønytte som oppnås ved de ulike meldeog
søknadskravene som foreslås innført, og om denne står
i forhold til økonomiske og administrative kostnader for
næringen og forvaltningen. Norsk akvarieforbund er
bekymret for at forbud mot enkelte arter, og meldeog søknadsplikt for andre, vil føre til utviklingen av et
illegalt privat plantemarked. Alle de opplistede artene
finnes i privat eie i Norge og utveksles ofte privat
mellom akvarister. Dersom zoohandlerne ikke tilbyr
de mest populære artene på grunn av forbud eller
merarbeid med søknad og melding, mener forbundet at
det er fare for at ukontrollert privat marked vokser fram.
Bransjen frykter at reguleringen i forskriften vil gi økte
kostnader som vil kunne bidra til å vri markedet for
zoo-produkter mot internett- og grensehandel og
derigjennom påføre norsk zoo-bransje økonomiske
tap. Bekymringen for økonomiske tap som følge av økt
internetthandel deles også av Norsk Akvarieforbund.
Norsk akvarieforbund hevder videre at dersom
populære arter blir forbudt eller av praktiske
(kostnadsmessige) årsaker ikke blir importert så vil
zoo-bransjen tape omsetning og det kan vokse fram et
privat/illegalt marked som ingen har kontroll over.
Norsk akvarieforbund opplyser om at innkjøp av planter
til akvariebruk oftest skjer i form av kjøp av ferdige
felleskasser med assortert utvalg av planter. Deres
kjennskap tilsier at omtrent halvparten av innholdet i
slike kasser er arter som er oppført på vedlegg III, og
dermed vil kreve søknad om tillatelse for å innføre.
Merarbeidet med søknadene vil derfor påvirke også
kostnadene ved å innføre andre planter, ved at man
istedenfor ferdige assorterte utvalg må sette opp
detaljerte bestillingslister. Norsk akvarieforbund stiller
spørsmål ved om registreringssystem for gullfisk og
koi i hagedam er hensiktsmessig. De påpeker at mye
av omsetting av fisk skjer utenom zoobutikkene og at
det derfor vil kreve opplysningskampanjer for å sikre at
privatpersoner registrerer fiskene sine.
Miljødirektoratet understreker at innførsel via internett
og grensehandel også vil være omfattet av krav om
tillatelse. Dette taler for at reguleringene i forskriften
ikke vil favorisere denne typen handel. Miljødirektoratet
åpner dessuten for at en innførselstillatelse kan gis
for et bestemt tidsrom. Når slik tillatelse blir gitt,
slipper importører å søke ved hver enkelt innførsel.
Miljødirektoratet mener at dette er et effektivt tiltak
som gjør det relativt mer attraktivt for forbruker
å handle i zoo-butikker fremfor på internett eller
grensehandel. Miljødirektoratet understreker også at
enhver fremvekst av illegale markeder vil være i strid
med lovverket. Slik virksomhet er derfor ulovlig og
muligheten for sanksjoner og straff vil virke preventivt.
Miljødirektoratets vurdering er at potensialet for
fremvekst av illegale markeder er beskjedent, og at
bestemmelsen om krav om tillatelse vil virke etter
hensikten.
Norsk hagedamforening mener hagedammene
tilfører miljø som er under sterk tilbakegang i naturen,
og at deres verdi som yngleplass og klekkested gjør
at de er med på å opprettholde artsmangfoldet. De
mener derfor det er uheldig at mange ulike meldeog
søknadskrav vil fordyre virksomheten i zoobransjen,
med fare for at bransjen ikke lengre finner det
økonomisk forsvarlig å tilby utstyr til hagedammer.
Basert på innspill i høringen har Miljødirektoratet
besluttet at artene gullfisk og koikarpe unntas fra krav
om tillatelse ved innførsel. Videre foreslår direktoratet
at forslagene om meldeplikt ved utsetting av ulike
organismer i hagedam utgår. Dette medfører at
forskriften i hovedsak viderefører dagens praksis under
lakseog innlandsfiskloven. Miljødirektoratet deler
derfor ikke bekymringen til Norsk hagedamforening
156
for at forskriften vil medføre begrensinger i tilbudet av
utstyr til hagedammer.
reviderte forslaget til forskrift er det foreslått at det
gis utsatt ikrafttreden for kravet om melding ved
innførsel av slike organismer. Hvis man ser bort fra
amerikahummer (Homarus americanus), vil forskriften
derfor etter Miljødirektoratets vurdering ikke medføre
konsekvenser av betydning for sjømatnæringen.
Når det gjelder akvarieorganismer var det i hørings
forslaget foreslått unntak fra krav om tillatelse for
«varmekjære» ferskvanns-akvarieorganismer samt
saltvanns-akvarieorganismer. Miljødirektoratet tilrår
at disse unntakene opprettholdes i forskriften. Når
det gjelder kravet om melding ved innførsel av slike
organismer foreslår direktoratet bl.a. på bakgrunn av
innspillene fra zoo-bransjen, at dette ikke trer i kraft
med forskriften for øvrig, men utsettes slik at det kan
vurderes å begrense meldekravet til å gjelde arter som
er nye i Norge.
Det foreslåtte forbudet mot innførsel av levende
amerikahummer kan gi konsekvenser for sjømat
næringen. Norge importerer både fryst og levende
amerikahummer (henholdsvis 194 tonn og 235,5
tonn i 2014) fra USA og Canada. Undersøkelser viser
at de levende individene av og til blir sluppet fri eller
rømmer fra teiner satt i sjøen. Miljørisikoen er derfor
knyttet til bruk av levende amerikahummer. Et forbud
mot import av levende amerikahummer vil utgjøre et
verditap i størrelsesorden 23,5 -35,3 millioner kroner
med utgangspunkt i SSBs import tall for 2014 (Antatt
pris 100 – 150 kr per kg, kilde MA 14-02). I perioden
2010-2014 økt importen av levende amerikahummer
med 360 %. Noe av dette markedet kan erstattes av
importert fryst hummer.
Også når det gjelder fugler og pattedyr videreføres
praksisen under viltloven ved at de artene som i dag
tillates innført er ført opp i vedlegg II som unntar fra
krav om tillatelse.
Virvelløse dyr omsettes også av zoobransjen.
Miljødirektoratet vil peke på at et stort antall virvelløse
dyr som anses som viktige for zoo-bransjen er risiko
vurdert og ført opp i vedlegg II. Som nevnt i kapittel
11.3.3 ønsker direktoratet å samarbeide med
zoo-bransjen om å velge ut flere virvelløse dyr for
risikovurdering med tanke på å unnta dem fra kravet
om tillatelse.
Amerikahummer (Homarus americanus) er vurdert til å
utgjøre svært høy økologisk risiko blant annet fordi den
truer den europeiske hummeren (Homarus gammarus),
gjennom bl.a. konkurranse og hybridisering, og det er
nødvendig å forby selve innførselen for å forhindre
store konsekvenser for vår egen hummerart.
Forbudet mot innførsel av denne arten foreslås derfor
opprettholdt i det reviderte forslaget til forskrift,
selv om dette vil kreve omstilling for en del aktører i
sjømatbransjen.
Som gjennomgangen ovenfor viser, har
Miljødirektoratet imøtekommet en rekke av hørings
innspillene fra zoo-bransjen. Miljødirektoratet har
imidlertid ikke hatt tilgang på tall for omsetning
av arter som vil bli omfattet av krav om tillatelse
ved innførsel, og har derfor ikke grunnlag for å
gjøre en fullstendig vurdering av hvilke økonomiske
konsekvenser forskriften kan medføre for zoo-bransjen.
18.7.5 Høringsinnspill om bruk av
rensefisk i oppdrett
Fiskeridirektoratet ønsker at leppefisk og
rognkjeks skal kunne benyttes til avlusning uten
at det må utstedes egne tillatelser til utsett under
akvakulturloven eller forskrift om fremmede
organismer. Begge alternativer er kostnadsdrivende
både for forvaltningen og næringen, og spesielt
enkeltsaksbehandling vil ta mye tid for nærings
aktørene, uttaler Fiskeridirektoratet. Fiskeridirektoratet
ber derfor om en klargjøring av at forskrift om
fremmede organismer ikke utløser krav om tillatelse
ved utsetting av rensefisk til bruk i akvakultur. Fiskeriog havbruksnæringens landsforening (FHL) mener
at forskriften ikke bør legge opp til dobbeltreguleringer,
og ønsker at akvakulturvirksomhet som drives
18.7.3 Høringsinnspill om import av
amerikahummer
Miljødirektoratet har ikke mottatt høringsinnspill som
omhandler forbudet mot innførsel av amerikahummer.
For å synliggjøre konsekvensen av dette regulerings
forslaget omtaler vi likevel dette kort her.
Forskriften regulerer innførsel av levende sjømat.
Det er foreslått unntak fra krav om tillatelse ved
innførsel av marine organismer til hold i lukkede
beholdere, men krav om melding ved innførsel. I det
157
i medhold av akvakulturlovgivningen unntas fra
forskriftens saklige virkeområde i § 3.
og hagekultur og til grøntanleggsforvaltning som
fremtidsrettet kulturuttrykk. Norske anleggsgartnere
– miljø og landskapsentreprenører (NAML)
skriver at de ønsker seg robuste planter med stor
voksekraft og at disse ofte er planter som også
medfører spredningsrisiko. NAML skriver i sin uttalelse
at forslag til forskrift om fremmede organismer
slik det nå foreligger vil gi en kraftig reduksjon
av bransjens sortiment og at forskriftsforslagets
restriksjoner på plantebruk derfor vil kunne føre til
tap av opplevelsesverdi for landets befolkning. NAML
mener det er nødvendig å foreta en grundig vurdering
av plantenes samfunnsnyttige betydning. Professor
emeritus Atle Håbjørg påpeker i sin høringsuttalelse
viktigheten av å ivareta behovet for herdige busker og
trær til prydformål.
Innførsel av rensefisk vil kreve tillatelse etter forslaget
til forskrift. Selv om en stor andel av behovet for
rensefisk i oppdrettsnæringen dekkes gjennom bruk av
fisk fanget i Norge, vil kravet om tillatelse ved innførsel
medføre noe merarbeid for næringen.
Når det gjelder kravet om tillatelse ved bruk/utsetting
av leppefisk som ikke er av stedegen stamme, foreslår
direktoratet utsatt ikrafttreden slik at det kan utredes
nærmere hvordan bestemmelsen bør praktiseres, jf. ny
§ 34 femte ledd. Se for øvrig direktoratets vurderinger
knyttet til søknadskravet i kapittel 9.5.
Samlet sett anser Miljødirektoratet at krav om tillatelse
for innførsel av rensefisk vil medføre moderate
konsekvenser for oppdrettsnæringen. De økonomiske
konsekvensene av kravet om tillatelse ved bruk/
utsetting av leppefisk som ikke er av stedegen stamme,
vil utredes nærmere før bestemmelsen trer i kraft for
slik utsetting.
I tillegg til konsekvenser for næringsaktører og
forvaltning, vil forskriften også ha konsekvenser for
forbrukere av de ulike artene som reguleres.
Den foreslåtte reguleringen av landlevende planter vil
medføre konsekvenser for hageeiere og planteholdere.
Folk kjøper planter fordi disse plantene har egenskaper
som kjøperne setter pris på og som derfor har
betydning for deres velferd. Egenskaper som kjøperne
verdsetter kan blant annet omfatte plantens utseende
(prydformål), lukt eller det kan være at plantene
oppleves å representere verdi i form av å være bærere
av bestemte tradisjoner eller kultur. Forskriften vil også
ha en mer indirekte konsekvens for forbrukere ved
at restriksjoner på hvilke planteslag som blir tillatt å
benytte i parker og grøntanlegg kan ha betydning for
folks opplevelse av slike steder.
forbrukere
Landbruks- og matdepartementet (LMD)
og Norges Gartnerforbund (NGF) skriver i
sine høringsuttalelser at Miljødirektoratet ikke i
tilstrekkelig grad har gjort rede for samfunnsnytte,
norsk hagebrukstradisjon og planters kulturhistorie
i utforming av regelverket. Riksantikvaren påpeker
at flere av plantene på forbudslisten er av stor
betydning i norsk hagehistorie og fortsatt er viktige
for opplevelsen av historiske grøntanlegg. For å kunne
bevare de kulturhistoriske verdiene i fredede og
verneverdige grøntanlegg mener Riksantikvaren at
det er av stor betydning at vegetasjonen i anleggene
opprettholdes, at planter kan byttes ut når de dør,
og at det vil være mulig å tilbakeføre anlegg ved
bruk av historisk korrekt plantemateriale. Institutt
for landskapsplanlegging ved Norges miljø- og
biovitenskapelige universitet (ILP, NMBU) skriver
i sin uttalelse at forskriften kan ha uheldige følger
for holdninger i norsk naturforvalting, til hagebruk
Når det innføres restriksjoner på omsetning og
utsetting av populære planteslag vil dette kunne
medføre et nyttetap, i form av redusert velferd, for
de menneskene som blir berørt. Dette nyttetapet
representerer en samfunnsøkonomisk kostnad som
ikke reflekteres i noe marked. Miljødirektoratets er
klar over at flere av plantene på forbudslisten er
populære arter som benyttes både i private hager og
i parkanlegg. Fordi forbudet kun omfatter de plantene
som har høyest økologisk risiko og forbrukere og
grøntanleggsbransjen fortsatt vil ha svært mange
andre planteslag å velge blant i handelen, legger
Miljødirektoratet til grunn at konsekvenser for
forbruker ikke vil være av et omfang som rokker ved
158
vurderingen av hvilke arter som skal inkluderes på
forbudslisten.
av ressurser til å besvare spørsmål fra tollvesenet og
publikum angående innførsel.
Miljødirektoratet presiserer samtidig at det i spesielle
tilfeller kan gis unntak (dispensasjon) fra forbudet
mot innførsel, omsetning og utsetting. Dette gjelder
for eksempel dersom formålet er forskning eller
ivaretakelse av kulturhistoriske viktige beplantninger.
Fylkesmannen i Nord-Trøndelag mener forslaget
til forskrift ikke vil medføre urimelige økonomiske og
administrative konsekvenser, men at det likevel må
medregnes et større behov for økonomiske ressurser
i de første årene etter forskriftens ikrafttredelse.
Dette for å sørge for at publikum, næringsliv og
forvaltning blir gjort kjent med de nye reguleringene.
Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen i
Vest-Agder og Fylkesmannen i Oppland påpeker at i
og med at Statens naturoppsyn (SNO) skal ha en rolle i
å følge opp forskriften er det viktig at det tilføres friske
midler slik at dette ikke går ut over kapasitet til oppsyn
og arbeid i verneområdene. I tillegg må kommuner og
politi trekkes inn i tilsynsarbeidet, og det må settes av
midler til gode informasjonstiltak ovenfor publikum,
næringsliv, forvaltningen og tilreisende.
Også regulering av andre arter enn de landlevende
plantene vil ha konsekvenser for forbrukere.
Fritidsfiskere vil ikke lengre kunne bruke alle
typer importert meitemark som agn, jegere og
jegerforeninger vil måtte søke om bruk av rapphøns
til jakthundtrening, insektholdere vil påvirkes av
at enkelte hobbyinsekter krever søknad. I tillegg
vil forbud mot import av levende amerikahummer
medføre at restaurantgjester og hobbykokker må
bruke andre hummerarter, eventuelt bruke nedfryst
amerikahummer. Miljødirektoratets vurdering er
at tilgangen på alternativer til de regulerte artene
er relativt god og at konsekvensene for de nevnte
forbrukergruppene bare vil være av beskjedent omfang.
Riksantikvaren mener forslaget til forskrift vil få
overveiende negative konsekvenser for forvaltningen
av viktige historiske grøntanlegg, og at det kan
bli vanskelig å ivareta nasjonale interesser knyttet
til grøntanlegg med stor kulturhistorisk verdi.
Riksantikvaren ber om at kulturhistorisk viktige
grøntanlegg som er fredet etter kulturminneloven
unntas fra forskriften.
18.9 Økonomiske
og administrative
konsekvenser for
forvaltningen
Oslo kommune, Bergen kommune, Sandnes kommune
og Skedsmo kommune har til dels ulike vurderinger av
hvor store konsekvensene vil være for kommunene.
Felles for dem er at det trengs en avklaring av hvor vidt
kommunene har en rolle i oppfølging og ettersyn av det
nye regelverket.
økonomiske og administrative konsekvenser for miljø
forvaltningen og tilstøtende myndigheter bør klargjøres
og utredes ytterligere før endelig fastsettelse.
understreker at det kreves ressurser for oppfølging,
tilsyn og kontroll dersom forskriften skal få ønsket
effekt. Spesielt i oppstartsfasen mener SABIMA det
trengs ekstra ressurser for å sikre oppslutning om og
forståelse for forskriften, og for å unngå konflikter som
kan skape uheldig omdømme.
Landbruksdirektoratet og Toll- og
avgiftsdirektoratet (TAD) påpeker at gjennomføring
av forskriften vil kreve store ressurser, og forutsetter
derfor at ansvarlig(e) myndighet(er) vil ha tilstrekkelig
kapasitet til å kunne tilby kort behandlingstid for ulike
søknader. TAD viser til tidligere forslag om opplæring
av tolltjenestemenn i forbindelse med gjennomføring
av forskriften, og bevilging av midler til dette.
TAD peker samtidig på behovet for en dialog med
Miljødirektoratet om forventninger til kontrollsatsning
på området, og til at også Miljødirektoratet må sette
Flere av bestemmelsene i forskriften krever oppfølging
fra myndighetene og vil dermed medføre økte
kostnader for forvaltningen. Flere høringsparter
uttrykker bekymring for at kostnadene for
forvaltningen kan bli uforholdsmessig store.
159
økning av innsatsen for utvikling av veiledere og
informasjonsmateriell om regelverket. For å øke
kunnskapene om risiko for naturmangfoldet knyttet til
ulike organismegrupper som reguleres, vil det fortsatt
være behov for å finansiere utredninger utført av
vitenskapelige institusjoner.
Med bakgrunn i innspill som har kommet i høringen
har Miljødirektoratet gjort flere lempinger/endringer i
forskriften som vil bidra til å redusere de administrative
kostnadene for forvaltningen. Bestemmelsene
som omhandler krav om melding ved utsetting
i hagedam og krav om melding ved innførsel av
ferskvannsakvarieorganismer og marine organismer til
bl.a. mat er foreslått tatt ut. Som omtalt foran foreslår
Miljødirektoratet dessuten at kravet om tillatelse ved
utsetting av planter som er vurdert av Artsdatabanken
skal utredes nærmere, før bestemmelsen trer i kraft.
En slik utredning er ment å konkretisere hvilke planter
som omfattes av krav om tillatelse og vil således legge
forholdene til rette for at omfanget av søknader, og
dermed de administrative kostnadene for forvaltning
og næringsdrivende, blir så små som mulig. I det videre
arbeidet med forskriften vil Miljødirektoratet også
se på om noen av meldeog søknadspliktene som
det foreslås utsatt ikrafttreden for, kan forenkles, ev.
at det åpnes for mer generelle søknader eller andre
avbøtende tiltak.
Som det fremgår av tabell 2 over, vil utsetting av
vilt av arter, underarter eller bestander som ikke
fra før finnes naturlig i distriktet, herunder bruk av
for eksempel rapphøns til jakthundtrening, kreve
tillatelse. Dette vil medføre behov for en viss økning i
sakbehandlingskapasitet.
Kuldetolerante ferskvanns-akvarieorganismer vil kreve
tillatelse etter forskriften. Det forventes imidlertid
ikke en stor søknadsmengde, da det primært er
«varmekjære» akvarieorganismer som innføres. Disse
vil fortsatt være unntatt fra krav om tillatelse.
Innførsel av marine organismer vil kreve tillatelse etter
forskriften. Dette vil bl.a. omfatte marine organismer til
akvakultur, herunder rensefisk/leppefisk som benyttes
til avlusing. Innførsel av levende sjømat er imidlertid
unntatt. Omfanget av søknader er vanskelig å anslå,
men det må påregnes noe saksbehandling knyttet til
dette søknadskravet. Også utsetting i oppdrettsanlegg
av marine fremmede organismer som ikke har tillatelse
under akvakulturloven vil kreve tillatelse. Det forventes
ikke mange søknader om utsetting ut over ikkestedegen rensefisk til bruk i merd. Kravet om tillatelse
for slik rensefisk til akvakulturformål foreslås imidlertid
utsatt, se nærmere omtale i kapittel 9.5.
Tabell 2 sammenstiller hvilke søknadskrav som er
gjeldende i eksisterende regelverk med de søknadskrav
som vil bli gjeldende ved ikrafttreden av forskrift for
fremmede organismer. Tabell 3 sammenstiller hvilke
krav til melding som er gjeldende i eksisterende
regelverk med de krav til melding som vil bli gjeldende
ved ikrafttreden av forskrift for fremmede organismer.
I tabellene er innskjerpinger i forhold til eksisterende
regelverk markert med grå skyggelegging.
18.9.3 Konsekvenser for
Miljødirektoratet
Meitemark og andre virvelløse dyr som benyttes
som agn og til kompostering krever tillatelse ved
innførsel. Det er imidlertid gjort unntak for alle norske
meitemarkarter og flere andre agn-organismer. Det
kan forventes henvendelser om innførsel, og også noen
søknader, i de tilfellene man ikke ønsker å benytte
de norske artene. Når det gjelder virvelløse dyr som
benyttes til hobbyformål, herunder som fôr til andre
hobbydyr, kan det forventes noen søknader. Mange
arter er imidlertid unntatt fra krav om tillatelse,
og basert på de søknadene som innvilges vil det
foreslås å unnta flere arter for å unngå unødvendig
saksbehandling. Det kan også forventes noen søknader
om bruk av virvelløse dyr til biologisk kontroll som ikke
reguleres under forskrift om plantevernmiddel. For
Myndigheten til å gjøre endringer i forskriften med
vedlegg legges til Klima- og miljødepartementet, jf.
forskriften § 33, mens Miljødirektoratet får ansvar for
bl.a. søknadsbehandling, tilsyn og håndheving.
Forskriften vil medføre konsekvenser for
Miljødirektoratet i form av økt arbeidsmengde
bl.a. i forbindelse med søknadsbehandling, tilsyn
og håndheving knyttet til organismegrupper som
marine organismer, virvelløse dyr og planter. Fra
Miljødirektoratets side vil det også måtte legges ned
innsats i samarbeid med ulike myndigheter for å sikre
smidig og effektiv saksbehandling og tilsynsaktivitet
i de tilfellene en innførsel eller utsetting reguleres
av flere lovverk. Det vil også være behov for en
160
Tabell 2. Forenklet framstilling av søknadskrav etter eksisterende regelverk og etter forskrift om fremmede organismer. Innskjerpinger er m
arkert
med skyggelegging.
Søknadskrav
Gjeldende regelverk (under KLD)
Forskrift om fremmede organismer
Innførsel
Utsetting, inkl. hold
Innførsel
Utsetting, inkl. hold
Vilt: hovedregel
Ja.
Ja.
Ja.
Ja.
Vilt: pelsdyr
Ja. De facto
unntak ved
innførsel til
oppdrett.
Hold av pelsdyr til
oppdrett er de facto
tillatt.
Nei (gjelder til
oppdrett).
Hold av pelsdyr til
oppdrett er tillatt.
Vilt: fugl til hold
i bur (hobby)
Ja. De facto
unntak for
papegøyearter
og fire andre
eksotiske arter.
Ja. De facto unntak
for papegøyearter og
fire andre eksotiske
arter.
Ja (unntak papegøye
arter og fire andre
eksotiske arter).
Hold av papegøyearter
og fire andre eksotiske
arter er tillatt.
Vilt: utsetting
av bl.a. fugl til
jakthundtrening
Ja.
Oppdrettet vilt av
nærmere spesifiserte
arter kan settes ut
i naturen der arten
finnes i viltlevende
bestander.
Ja.
Utsetting av vilt av
arter, underarter eller
bestander som ikke
fra før finnes naturlig i
distriktet krever tillatelse.
Nærmere
bestemte
(vanlige) husdyr:
pattedyr og fugl
Nei.
Nei.
Nei.
Nei.
Ferskvannsorganismer og
laksefisk
Ja (unntak for
alle akvarie
organismer)
Forbud vass
pest.
Ja (de facto unntak
gullfisk/koi i
hagedam).
Ja (unntak for
«varmekjære»
akvarieorganismer
men søknadskrav for
akvarieorganismer
som kan overleve i
Norge).
Ja (unntak gullfisk/koi i
hagedam).
Forbud vasspest.
Merknad
Forbud vasspest.
Marine
organismer
Landlevende
planter
Nei.
Nei.
Nei (men tillatelse
kreves i de fleste
tilfeller under
havressursloven og
akvakulturloven).
Ja (unntak organismer
i lukkede beholdere).
Nei.
Nei.
Ja.
Utsatt ikraft
treden for
søknadskrav
ved utsetting av
rensefisk.
Ja (unntak i private
hager, i parkanlegg mv.
ved lav miljørisiko/liten
spredningsrisiko og ved
bruk av norske bestander
og for norske treslag).
Utsatt ikraft
treden for
søknadskrav
ved utsetting av
mange land
levende planter.
Utsatt ikrafttreden for flere
«forbudsarter».
Forbud levende
amerikahummer.
Forbud mot enkelte
svartelistede arter.
Forbud mot enkelte
svartelistede arter.
Landlevende
virvelløse dyr:
hovedregel
Nei.
Nei.
Ja.
Ja.
Landlevende
virvelløse dyr:
meitemark
Nei.
Nei.
Ja (utenlandske
arter).
Nei (norske arter).
Ja (utenlandske arter).
Nei (norske arter).
Landlevende
virvelløse dyr:
«hobbydyr»
Nei.
Nei.
Ja (men mange er
fritatt ved oppføring i
vedlegg).
Ja (men mange er fritatt
ved oppføring i vedlegg).
Mikroorganismer
Nei.
Nei.
Nei.
Nei.
Sopp og alger
Nei.
Nei.
Ja (unntak til mat).
Ja.
161
Tabell 3: Meldeplikt eksisterende regelverk og etter forslag til nytt regelverk. Innskjerpinger er markert med skyggelegging.
Meldeplikt
Gjeldende regelverk (under KLD)
Forskrift om fremmede organismer
Merknad
Innførsel
Utsetting
Innførsel
Utsetting
Akvarieorganismer
Nei.
Nei.
Ja.
Nei.
Utsatt ikrafttreden
for meldeplikt ved
innførsel.
Marine organismer til
innesluttet bruk
Nei.
Nei.
Ja.
Nei.
Utsatt ikrafttreden
for meldeplikt ved
innførsel.
tillatelse. Godt veiledningsmateriale vil være viktig for å
dempe behovet for slik rettledning.
eksempel benyttes det ulike arter snylteveps i grisefjøs
for å bekjempe fluer, og slik bruk vil kreve tillatelse
under forskriften.
Tilsynet med etterlevelse av forskriftens regler om
utsetting vil for en stor del bli gjennomført av Statens
naturoppsyn (SNO) og Tilsyn- og miljødataavdelingen
ved Miljødirektoratet. For at forskriften skal få ønsket
effekt, må det påregnes å øke innsatsen innen tilsyn
med aktiviteter som kan medføre fare for spredning av
skadelige fremmede organismer.
Utsetting av planter vil i endel tilfeller kreve tillatelse.
Ved utsetting i naturen kreves det alltid tillatelse
dersom man ikke benytter planter som finnes naturlig
på stedet. Det er, så langt direktoratet kjenner til,
imidlertid ikke stort omfang av slike utsettinger
der man ikke benytter stedegent materiale, og det
forventes derfor ikke mange søknader.
Oppfølging av henvendelser fra Tollvesenet, for
eksempel i forbindelse med beslag av organismer som
er ulovlig innført, vil også måtte påregnes å kreve noe
mer innsats fra Miljødirektoratet enn tilfellet er i dag.
Utsetting av planter i parkanlegg, i andre
dyrkede områder, samt i transportog
næringsutbyggingsområder, er unntatt fra
søknadskravet forutsatt at plantene i liten grad sprer
seg og utsettingen ikke kan påregnes å medføre fare
for uheldige følger for biologisk mangfold. Det foreslås
også å gi et generelt unntak for utsetting av planter
basert på norske bestander i slike områder. Det foreslås
utsatt ikrafttredelse for krav om tillatelse ved utsetting
av alle landlevende planter som er vurdert i Fremmede
arter i Norge – med norsk svarteliste i slike områder.
Samlet sett anslår direktoratet at forskriften vil
medføre behov for 2-4 årsverk ut over det som i dag
benyttes på de områdene forskriften regulerer.
18.9.4 Konsekvenser for andre etater
Tollmyndighetene vil føre kontroll med at innførsler
av organismer er i samsvar med forskriften.
Det må påregnes noe økte kostnader bl.a. til
kompetanseutvikling og kontrollvirksomhet. Det
vil være behov for opplæring av tollmyndighetenes
tjenestemenn i det nye regelverket, og i rutiner
for å kunne gjennomføre treffsikre kontrolltiltak
og varslingsrutiner. Grensekontrollen med
innførsel av organismer vil kreve noe økt innsats
fra tollmyndighetene til gjennomføring av bl.a.
dokumentkontroll, fysisk kontroll og identitetskontroll
av organismer.
Videre er all utsetting av landplanter i private hager
unntatt fra søknadskravet, og utsetting av norske
treslag krever heller ikke tillatelse. Direktoratet tror
derfor ikke at det vil komme svært mange søknader
om utsettinger av landplanter.
Det kan imidlertid forventes noen søknader fra
ansvarlige for historiske beplantninger, botaniske
hager etc. om dispensasjon fra forbud mot innførsel
og utsetting (31 arter foreslås forbudt). I tillegg må
det forventes økning i behovet for rettledning overfor
aktører som er usikre på om en utplanting krever
Miljødirektoratet vil utarbeide en veileder med
oversikt over hvilke krav som stilles til de ulike
162
Kommunene er ikke tiltenkt en myndighetsrolle i
gjennomføring og oppfølging av forskriften. Som
næringsaktører med ansvar for grøntanlegg, vil
de imidlertid oppleve konsekvenser på linje med
andre profesjonelle aktører, og må tilpasse seg nye
reguleringer i forbindelse med opprettelse av parker og
grøntområder.
organismegruppene som kan benyttes ved kontroll av
forsendelser med organismer. I forbindelse med kontroll
av forsendelser, vil det også kreves noe økt innsats fra
Miljødirektoratet i forbindelse med artsbestemmelse,
for å avklare om innførte organismer er de samme som
er oppgitt i merking og følgedokumentasjon. Videre
samarbeid mellom Miljødirektoratet og tollmyndigheten
blir viktig på dette punktet.
I og med at regelverket vil bidra til å hindre ytterligere
spredning av fremmede skadelige arter, forventes
det at forskriften vil medføre besparelser i framtidige
utgifter til bekjempingstiltak.
Når det gjelder organismegrupper og aktiviteter
som også faller inn under Mattilsynets regelverk,
vil Miljødirektoratet legge vekt på å utvikle gode
samarbeidsrutiner, slik at berørte aktører møter en
mest mulig samordnet og effektiv forvaltning. Der
det er overlapp i regelverket, legges det opp til et
tett samarbeid. Informasjonsutveksling om forhold
som blir avdekket gjennom tilsyn er et eksempel
på et slikt samarbeidsområde. Miljødirektoratet
mener at gjensidig informasjonsutveksling og annet
samarbeid etatene imellom kan bidra til styrket
tilsyn og etterlevelse av regelverk i både Mattilsynet
og Miljødirektoratet. Det kan forventes noe økt
ressursbruk fra Mattilsynet i forbindelse med å etablere
rutiner for samarbeid om søknadsbehandling og tilsyn,
men ettersom det også i dag er et utstakt samarbeid
mellom Mattilsynet og Miljødirektoratet, forventes
det ikke behov for økt innsats fra Mattilsynet etter en
overgangsperiode.
18.10 Samlet vurdering
av samfunnsøkonomiske
konsekvenser av
forskriften
Fremmede organismer påfører samfunnet
kostnader i form av miljøskade eller som kostnader
forbundet med å forebygge eller unngå slike skader
(tiltakskostnader). Forskrift om fremmede organismer
representerer nytteverdi for samfunnet ved at den
vil bidra til å begrense potensialet for skader på
naturmangfoldet samt redusere behovet for kostbare
bekjempelsestiltak. Som redegjort for i kapittel
18.1 har Miljødirektoratet gode holdepunkter for
at det reviderte forslaget til forskrift vil medføre
betydelige nytteverdier for samfunnet. Samtidig
underbygger konsekvensvurderingen Miljødirektoratet
har gjennomført, samt innspillene som har
kommet i høringen, at de totale kostnadene ved
forskriftsforslaget vil være moderate.
Både forbudslistene, krav om tillatelse før
utsetting i visse tilfeller og kravet om skriftlig
risikovurdering før nyetableringer og utvidelse av bl.a.
transportutbyggingsområder med fremmed planter,
og skjerpede krav til massehåndtering, vil medføre
økte krav til Statens vegvesen. Statens vegvesen har i
imidlertid allerede i dag handlingsplaner mot fremmede
arter i sine regioner, der de har valgt å ikke bruke
høyrisikoplanter etter Norsk svarteliste 2007. De har
dessuten betydelige kostnader til både kartlegging,
forebygging og bekjempelse av flere plantearter som
sprer seg langs veier.
19 Handelsmessige
konsekvenser
Miljødirektoratet og Fiskeridirektoratet vil samarbeide
om saksbehandlingsrutiner knyttet til søknader
om utsetting i sjø, og søknader om innførsel etter
naturmangfoldloven og utsetting etter akvakulturloven.
Miljødirektoratet antar at dette samarbeidet vil kreve
relativt beskjedne ressurser fra etatene. Det kan
forventes at samarbeidet vil munne ut i forenklede
søknadsprosedyrer for berørte aktører.
Europakommisjonen (Kommisjonen) viser til sitt
arbeid med regelverk om fremmede arter (forordning
1143/2014/EU), og at medlemsstatene vil bli gitt
adgang til å etablere regler på nasjonalt nivå for
fremmede arter som må anses å være et nasjonalt
anliggende. Kommisjonens uttaler at siden Norge er
163
en del av det indre marked iht. EØS-avtalen, vil dette
også være relevant for Norge. Kommisjonen uttaler
at forslaget til forskrift om fremmede organismer ikke
synes å være i konflikt med EUs miljølovgivning. Det
påpekes imidlertid at det ikke er gitt en begrunnelse
for listingen av de enkelte arter. Kommisjonen imøteser
en slik begrunnelse med henblikk på den påfølgende
integreringen i EØS-avtalen samt med tanke på
internasjonale SPS-handelspartnere.
uttaler at forslaget til forskriften ikke synes å være i
konflikt med EUs miljølovgivning.
LMD påpeker at tiltakene i forskriften, i tillegg til å
være legitime, også må være proporsjonale og egnet
til å ivareta formålet, samt at tiltakene skal være
berettiget og bero på et tilstrekkelig faglig grunnlag.
Dvs. at dersom formålet kan oppnås med mindre
inngripende måte vil tiltaket ikke kunne anses som
forholdsmessig. Det er i forbindelse med utarbeidelsen
av forslaget til forskrift lagt særlig vekt på at tiltak
som kan være handelshindrede, og som innskjerper
naturmangfoldlovens hovedregel om krav om tillatelse
ved innførsel, skal være begrunnet i at det foreligger
god dokumentasjon på at tiltaket er egnet til å hindre
uheldige følger for naturmangfoldet. Amerikahummer,
vasspest og smal vasspest er blant artene som er
oppført i vedlegg I (organismer som det er forbudt å
innføre), da dette er arter som erfaring viser at kan
bli satt ut hvis de innføres, og som vil medføre en
uakseptabelt høy risiko ved utsetting. Videre foreslås
det å forby innførsel av 31 arter landlevende planter,
på bakgrunn av at artene utgjør svært høy økologisk
risiko i Fremmede arter i Norge- med norsk svarteliste
2012 samt oppfyller øvrige kriterier som er nærmere
gjort rede for i kapittel 7.4. Forbudene er vurdert til
å være i tråd med våre internasjonale forpliktelser,
herunder på handelsområdet.
EFTAs overvåkningsorgan (ESA) opprettholder
sine bekymringer med hensyn til forholdet til
avfallsregelverket, og ber norske myndigheter sørge
for at en eventuell duplisering av administrative
prosedyrer eller ileggelse av tilleggskrav til import
som allerede foreligger iht. annen sekundærlovgivning
unngås.
Landbruks- og matdepartementet (LMD) uttrykker
bekymring for at forskrift om fremmede organismer vil
kunne være i strid med EØS-avtalen og internasjonale
handelsavtaler, herunder WTO. Selv om miljøhensyn
er legitime, må tiltakene være både proporsjonale og
egnet til å ivareta formålet. Samtidig må regler som
hindrer samhandel med arter, være berettiget og
bero på et tilstrekkelig faglig grunnlag. I følge LMD
vil regelverket på mange områder overlappe med
gjeldende EØS-regelverk og berøre eksisterende og
framtidig samhandel med arter og organismer mellom
EU og Norge. Som koordinerende departement for
SPS-området, ber LMD om å bli holdt orientert om
SPS-høringen og eventuelle høringsinnspill.
Europakommisjonen påpeker som nevnt at forskrift
forslaget ikke synes å være i konflikt med EUs
miljølovgivning, men viser til manglende begrunnelse
for listingen av de enkelte arter. I henhold til EØSnotatbasen8 har Norges standpunkt til nå vært at
forordning 1143/2014/EU ikke er EØS-relevant.
Forskriften vil kunne påvirke handel over lande
grensene, bl.a. ved at det blir stilt krav om tillatelse
før innførsel av en rekke organismer, og ved at visse
organismer blir forbudt innført.
LMD uttrykker bekymring for at forskrift om
fremmede organismer kan være i strid med EØSavtalen og internasjonale handelsavtaler, herunder
avtaleverk under Verdens handelsorganisasjon (WTO).
Miljødirektoratet viser til at det ikke har kommet inn
noen innsigelser eller innspill fra stater i forbindelse
med SPS-høringen. Europakommisjonen på sin side,
8
https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/forslag-til-forordning-om-fremmede-skade/id744519/
164
Miljødirektoratet
Telefon: 03400/73 58 05 00 | Faks: 73 58 05 01
E-post: [email protected]
Nett: www.miljødirektoratet.no
Post: Postboks 5672 Sluppen, 7485 Trondheim
Besøksadresse Trondheim: Brattørkaia 15, 7010 Trondheim
Besøksadresse Oslo: Grensesvingen 7, 0661 Oslo
Miljødirektoratet jobber for et rent og rikt miljø.
Våre hovedoppgaver er å redusere klimagassutslipp,
forvalte norsk natur og hindre forurensning.
Vi er et statlig forvaltningsorgan underlagt
Klima- og miljødepartementet og har mer enn
700 ansatte ved våre to kontorer i Trondheim og
Oslo, og ved Statens naturoppsyn (SNO) sine mer
enn 60 lokalkontor.
Vi gjennomfører og gir råd om utvikling av klimaog
miljøpolitikken. Vi er faglig uavhengig. Det innebærer
at vi opptrer selvstendig i enkeltsaker vi avgjør, når
vi formidler kunnskap eller gir råd. Samtidig er vi
underlagt politisk styring. Våre viktigste funksjoner er
at vi skaffer og formidler miljøinformasjon, utøver og
iverksetter forvaltningsmyndighet, styrer og veileder
regionalt og kommunalt nivå, gir faglige råd og deltar
i internasjonalt miljøarbeid.

Tilrådning om forskrift om fremmede organismer

Transcription

Similar documents

REACH-seminar 21. september Har du oversikt over kjemikaliene?

Forbud mot visse farlige kjemikalier til privat bruk

Langebergheia-Mannfallnuten i

Handlingsplan mot fremmede skadelige arter i

Brev fra Miljødirektoratet som stadfester avviklingen av leieavtalen

Tillatelse til brønnoperasjoner i sju brønner på