norges verste nazister

PRESSEEKSEMPLAR
Bernt Rougthvedt
norges verste
nazister
nordmenn og tyskere
i hitlers tjeneste 1940–45
PRESSEEKSEMPLAR
Norges verste nazister.
Nordmenn og tyskere i Hitlers tjeneste 1940–45
© Spartacus Forlag AS, 2015
Omslag: Øystein Vidnes
Omslagsfoto: Riksarkivet
Sats: Punktum forlagstjenester
Trykk: Bookwell
Printed in Finland
ISBN 978-82-430-0979-0
Det må ikke kopieres fra denne bok, i strid med
åndsverksloven eller i strid med avtaler inngått
med KOPINOR .
Spartacus Forlag AS
Postboks 6673 St. Olavs plass
0129 Oslo
www.spartacus.no
PRESSEEKSEMPLAR
Innhold
Foror d
I ngolf A. A ndr esen
Ber nh ar d Ask v ig
Olav Asphei m
H a ns Aum eier
Olga Bjoner
W er ner Br au ne
Emil Clem ens
Astr id Døv le Dollis
Einar Døn n um
H a ns Eng
Nikolaus von Fa lk enhorst
Heinr ich Fehlis
Siegfr ied Feh m er
Olaf W illy Fer m a n n
Ger h ar d Flesch
Rolf Jørgen Fuglesa ng
I var og K itt y Gr a nde
A lbert V ilja m H agelin
K n ut H a msu n
K laus H a nsen
Car l Frølich H a nssen
Feli x H artm a n n
A dolf Hoel
Egil Holst Tor k ildsen
Gar d Holtskog
R eidar H a a la nd
Per I m erslu nd
H a ns Solga ar d Jacobsen
7
15
17
20
23
26
28
31
35
38
41
44
47
50
52
55
58
62
65
68
71
73
77
79
81
83
86
89
92
PRESSEEKSEMPLAR
Fin n K n utinge K a as
Gertru d Thielick e K ar lsen
Jonas Lie
Gu n nar Li ndv ig
Olaf T. Li ndv ig
Gulbr a nd Lu nde
K ar l A. M arthinsen
Oli v er Cappelen Møysta d
H a ns Hendr ik Neum a n n
Her bert Noot
Egil Olbjør n
V idku n Quisling
Arthur Quist
W ilhelm R ediess
Egil R eichbor n-Kjen nerud
Sv er r e R iisnæs
Henry Oli v er R in na n
Henr ik Rogsta d
K n ut Rød
H a ns Jakob Sk a ar Pedersen
Per Pedersen
R agnar Sk a nck e
Wa lther Sta hleck er
Josef Ter bov en
Holger Tou
Thorva ld Thronsen
W ilhelm Wagner
Paul W egener
Ole W eh us
Er nst W einer
Georg Wolff
H a lldis Neega ar d Østby e
95
97
99
102
104
106
110
113
116
118
120
123
128
132
135
138
141
144
146
149
151
153
156
159
162
164
166
168
170
173
175
177
Litter atur
Noter
Billedliste
181
183
186
PRESSEEKSEMPLAR
Forord
En boktittel som Norges verste nazister kan aldri bli helt dekkende.
For det første må en del personer utelates fordi vi har for lite informasjon om dem. Dette gjelder for eksempel de 300 norske frivillige som
deltok i Divisjon Wikings grusomheter mot sivilbefolkningen i de
første månedene av krigen mot Sovjetunionen. Noen av dem sendte
øyenvitneskildinger av Waffen SS-soldatenes mishandling og likvidasjoner av den jødiske befolkningen til NS-avisen Hirdmannen eller
lokalpressen, men siden de kun var fotsoldater i den barbariske storkrigen i øst, har de etterlatt seg få biografiske opplysninger utover
fornavn eller initialer. De Wiking-frivillige som er med i denne boken,
er valgt ut fordi de gjorde seg bemerket hjemme i Norge etter endt
tjenestetid, om det nå var som beryktet torturist i Statspolitiet eller
det tyske Sipo-SD, eller som organisator av et kupp mot Quisling og
Terboven for å kunne innføre et mer genuint nazistisk styre. Vi vet
lite om hva de opplevde av grusomhetene i øst, vi vet bare at de var
tilknyttet den mest beryktede av alle hæravdelinger tyskerne satte
inn mot sovjetbefolkningen. Historien om Division Wikings fremrykning er full av forbrytelser mot sivile, summariske henrettelser av
krigsfanger, nedbrenning av landsbyer med mer.
7
PRESSEEKSEMPLAR
Boken omhandler ikke bare krigsforbrytere og torturister, for et
slikt utvalg ville ha utelatt både Vidkun Quisling og Josef Terboven,
og få ville nøle med å gi dem «versting-stempelet». Flere sentrale
personer i Nasjonal Samling, Reichskommissariat, det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo u. SD), Statspolitiet og det ordinære politiet er med
fordi dette var viktige ledd i terrorregimet som den tyske okkupasjonen skapte her i Norge 1940–41.
Denne boken er skrevet for lesere som har mye kunnskap om
okkupasjonsårene, og for lesere som vil ha en kort innføring i emnet.
Mest av hensyn til sistnevnte gruppe har jeg valgt å gi en kort oversikt
over institusjoner og organisasjoner som spilte en sentral rolle her i
landet under krigen, for dem av leserne som behøver et slikt draft for
å kunne navigere gjennom et så kaotisk og konfliktfylt farvann som
nazistyret i Norge 1940–45 var:
Wehrmacht (den tyske hær, marine og flyvåpen) hadde ansvar for de
militære områder under okkupasjonen og var ledet av Wehrmachtsbefehlhaber i Norge, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst (april
1940–november 1944), Lothar Rendulic (november 1944–januar
1945) og Friedrich Böhme (januar–april 1945).
Abwehr var den tyske militære kontraspionasje- og etterretningsorganisasjon og ble etablert i Norge like etter okkupasjonen som Abwehrstelle Norwegen.
Rikskommissariatet (Reichskommissariat für die besetzten norwegischen Gebiete, RK) hadde ansvar for de sivile områder i det okkuperte Norge. RK skulle holde oppsikt med forvaltningen i Norge, og
de forskjellige avdelinger kontrollerte hver sin gren av norsk sentraladministrasjon gjennom Terbovens forordninger. Josef Terboven var
rikskommissær i Norge april 1940–mai 1945.
Einsatz-stab Wegener (Einsatz-stab der NSDAP) var en hovedavdeling innen rikskommissariatet, ledet av Paul Wegener (september
8
PRESSEEKSEMPLAR
1940–mai 1942), Hans Hendrik Neumann (mai 1942–senhøsten
1944) og Heinrich Schnurbusch (frem til kapitulasjonen). Einsatz-stab hadde opprinnelig til oppgave å omdanne Nasjonal Samling etter forbilde av det tyske nazipartiet (NSDAP), men Heinrich
Himmler anså avdelingen som utgangspunkt for sine forsøk på å la SS
trenge inn på NSDAPs arbeidsområde. Både Wegener og Neumann
var høyt rangerte medlemmer innen SS.
SS (Schutzstaffel) ble ledet av Reichsführer-SS (RFSS) Heinrich
Himmler. Organisasjonen var på grunn av Gestapo, Waffen SS
og Totenkopf-avdelingene det tredje rikes mest fryktede terrorinstrument. SS hadde tre hovedavdelinger: Allgemeine SS, Waffen SS
og Sipo-SD. Gottlob Berger, som var sjef for SS-Hauptamt, det veldige
SS-byråkratiets sentral-administrasjon, besøkte Norge en rekke ganger. Himmler var også Chef der Deutschen Polizei og etablerte i 1936
et Hauptamt for ordenspolitiet (Orpo) med Kurt Daluege som sjef,
og et tilsvarende Reichssicherheitshauptamt (RSHA) for Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst (Sipo-SD), ledet av Reinhard Heydrich.
SS i Norge (Orpo, Sipo-SD, Waffen SS og norsk politi) fungerte som
rikskommissær Terbovens eksekutivmakt under okkupasjonen. Den
øverste leder for SS her i landet var HSSPF (Höherer SS- und Polizeiführer) Nord Fritz Weitzel (april–juni 1940) og Wilhelm Rediess
(juni 1940–april 1945). HSSPF Nord hadde kommando over alle
SS-organisasjoner i Norge. Hans viktigste oppgave var å etablere et
statsbeskyttelse-korps (Staatsschutzkorps) her i landet ved å integrere den norske politietaten i SS. HSSPF hørte polititjenestelig under
Reichsführer-SS Heinrich Himmler, samtidig som han personlig var
underlagt rikskommissær Terboven.
BdO (Befehlshaber des Ordnungspolizei) hadde ansvaret for seks
tyske ordenspoliti-bataljoner (Orpo-bataljoner), til sammen omkring
3500 menn, som var stasjonert i Norge under okkupasjonen. Fra april
1940 til mai 1945 var seks forskjellige personer BdO i Norge.
9
PRESSEEKSEMPLAR
BdS (Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD), Franz Walther Stahlecker (april–november 1940) og Heinrich Fehlis (november
1940–mai 1945), var ansvarlig for det tyske sikkerhetspolitiet (SipoSD) i Norge. Den mest kjente avdeling var IV Gestapo (Geheime
Staatspolizei) som var den eksekutive del av organisasjonen og ansvarlig for arrestasjoner, avhør, tortur, fengsel og likvidasjoner.
BdWSS (Befehlshaber der Waffen SS) i Norge ble opprettet av Heinrich Himmler i juni 1940. Stillingen tilsvarte den BdO hadde overfor
ordenspolitiet og BdS overfor sikkerhetspolitiet. Norge var det første
land som fikk en BdWSS.
Waffen SS var den militære delen av SS og skulle bestå av en rasemessig og ideologisk elite. Mellom 4000 og 4500 norske frivillige ble
rekruttert til tjeneste i Waffen SS i løpet av okkupasjonsårene.
Regiment Nordland ble sagt å skulle bestå av norske Waffen SSfrivillige som ble rekruttert våren 1941. Nordmennene ble i stedet
fordelt på de tre regimentene i SS-Panzerdivision Wiking, og flere av
dem deltok i angrepet på Sovjetunionen 22.06.1941. Norske frivillige
tjenestegjorde også i SS-Panserregiment Norge og SS-Skijegerbataljon
Norge under okkupasjonen.
Den norske legion (DNL) var en formasjon av norske frivillige som
ble tildelt det tyske 50. Armékorps ved Leningrad-fronten. 1. Politikompani under Jonas Lies ledelse var tilsluttet DNL i perioden oktober 1942–februar 1943. Senere ble 2. Politikompani, 3. Politikompani
og 4. Politikompani opprettet. Jonas Lies ambisjon var at samtlige
norske politimenn skulle ha tjenestegjort på østfronten.
NS (Nasjonal Samling): Politisk parti ledet av Vidkun Quisling.
Nasjonal Samling ble Norges eneste lovlige parti 25.09.1940, og en
norsk regjering av kommissariske statsråder (statsråder som styrte
hvert sitt departement på vegne av Rikskommissariatet) ble utnevnt.
10
PRESSEEKSEMPLAR
01.02.1942 ble Quisling innsatt som ministerpresident og leder for en
nasjonal regjering bestående av NS-medlemmer. Jonas Lie var politiminister i både den kommissariske og den nasjonale NS-regjering.
Nasjonal Samlings viktigste underorganisasjon var Hirden, partiets
uniformerte, men ubevæpnede stormtropper.
AT (Arbeidstjenesten) var en samfunnstjeneste hvor unge menn
ble satt til å bygge veier, demninger og så videre. AT ble opprettet
av Administrasjonsrådet og kom 25.09.1940 under kommissarisk
statsråd for arbeidstjeneste og idrett, Axel Stang, som innførte fire til
åtte ukers obligatorisk tjeneste for alle. Under okkupasjonen ble AT
oppfattet som politisk nøytral, til tross for at den ble nøye kontrollert
av sin tyske søsterorganisasjon Reichsarbeitsdienst (RAD). Gottlob
Berger betraktet Arbeidstjenesten som en oppdragelse og forberedelse
til fremtidig medlemskap i GSSN eller Waffen SS.
GSSN (Germanske SS Norge) var en norsk avdeling av Allgemeine
SS opprettet 21.07.1942, etter at Norges SS, opprettet 21.05.1941, i
praksis var gått i oppløsning. GSSN fikk 1285 medlemmer og 4000
støttemedlemmer under krigen.
Norsk politi var fra 25.09.1940 ledet av et eget Politidepartement,
med Jonas Lie som minister. 25.10.1940 ble departementet underlagt
HSSPF Nord Wilhelm Rediess på vegne av Rikskommissariatet. Året
etter ble norsk politi omorganisert etter tysk modell. Det ble innført
politipresidier, og etaten ble delt i to avdelinger: Ordenspolitiet og
Sikkerhetspolitiet.
Ordenspolitiet ble ledet av Egil Olbjørn. For å utdanne aspiranter
ble det fra 01.07.1941 etablert et skolekorps med to trinn: Ordenspolitiets Skoleavdeling (senere «Øvelsesbataljonen») på Kongsvinger
og Oslo politibataljon (senere «Ordenspolitiets beredskapsavdeling»)
ved gardekasernen på Majorstuen. Dette var et ledd i planene om å
danne et statsbeskyttelseskorps i Norge: Aspirantene fikk militær
11
PRESSEEKSEMPLAR
opplæring og ble undervist i «verdensanskuelseslære», det vil si SSorganisasjonens raseideologi ved siden av vanlig politiutdannelse.
Sipo (Sikkerhetspolitiet) ble ledet av Oliver Møystad (november 1941–
juli 1943) og Karl A. Marthinsen (juli 1943–februar 1944). Sipo besto
av Kriminalpolitiet (Kripo) og Statspolitiet (Stapo) med Marthinsen
som sjef. Statspolitiet hadde blant annet ansvaret for Politiets særdomstol. Høsten 1941 ble det også opprettet et Grensepoliti (Grepo)
underlagt Statspolitiet, med Erling Søvik som sjef.
Offisersgrader innen SS
Reichsführer-SS (riksfører) – en grad forbeholdt Heinrich Himmler som øverste leder i SS
SS-Oberstgruppenführer (gruppefører)
SS-Obergruppenführer (overgruppefører)
SS-Gruppenführer (gruppefører)
SS-Brigadeführer (brigadefører)
SS-Oberführer (overfører)
SS-Standartenführer (regimentsfører)
SS-Obersturmbannführer (overstormenhetsfører)
SS-Sturmbannführer (stormenhetsfører)
SS-Hauptsturmführer (hovedstormfører)
SS-Obersturmführer (overstormfører)
SS-Untersturmführer (understormfører)
SS-Sturmscharführer (stormtroppfører)
SS-Hauptscharführer (hovedtroppfører)
SS-Oberscharführer (overtroppfører)
SS-Scharführer (troppfører)
SS-Unterscharführer (undertroppfører)
12
PRESSEEKSEMPLAR
PRESSEEKSEMPLAR
PRESSEEKSEMPLAR
Ingolf A. Andresen
Ingolf A. Andresen var født i 1909. Han hadde et avbrutt medisinerstudium bak seg, men ble senere tatt inn i studiet igjen og avla legeeksamen i 1941. Trolig skjedde dette ved hjelp av Gestapo. Som takk for
hjelpen skaffet han Gestapo et nettverk av ca. 40 «negative agenter».
Negativ e agenter var betegnelsen Gestapo brukte på personer som
selv ikke var klar over at de ga informasjon til en ansatt i det tyske
sikkerhetspolitiet.
Ingolf A. Andresen var vikarierende distriktstlege på Bjørkelangen utenfor Oslo. Dette ga ham anledning til å infiltrere kurer- og
flyktningetrafikken til Sverige. For å bygge opp tillit hjalp Andersen
flyktninger over grensen. Han lyktes også med å skaffe seg kontakter i
den svenske e-tjenesten gjennom godseier Nils Nilsson i Skillingsmark.
I 1942 ga Ingolf A. Andresen en rekke opplysninger til Grensepolitiet, noe som førte til avsløringen av et illegalt apparat med forbindelse til overrettssakfører Otto L. Johnsen i Oslo. Etter dette ble
Ingolf A. Andresen kontaktet av Siegfried Fehmer, sjef for Referat
IV E 2, en underavdeling av Gestapo (Geheime Staatspolizei) som
skulle etterforske spionasjesaker og koordinere dette arbeidet for hele
landet, som tilbød ham jobben som Gestapo-agent. Andersen fikk
dekknavnet dr. Harry.
15
PRESSEEKSEMPLAR
Ingolf A. Andresen åpnet legepraksis i Torggata 20 i Oslo for å
forsøke å infiltrere den norske etterretningsorganisasjonen XU. XU
var den største og viktigste etterretningsorganisasjonen i det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Antagelig var det Andresen
som muliggjorde fellen som førte til at XU-nettsjefen Bjørn Reinertsen ble drept i desember 1943. Andresen hadde også en finger med
i andre opprullinger av andre motstandsgrupper i 1944. Dette var
bakgrunnen for at Milorg bestemte seg for å likvidere ham.
En motstandsgruppe rundt sekretær i Norsk Hydro, Svend
Hovind, med dekknavnet Mørkemannen, planla aksjonen. Ifølge
motstandsmannen og advokaten P. Munthe Kaas var det Gregers
Gram som skulle utføre oppdraget.
Sammen med to andre Milorg-folk slo Gram til 20. april 1944.
Andresen skulle til Danmark og hadde nettopp satt seg inn i en drosje
utenfor sitt kontor i Torggata 20, da tre syklister plutselig dukket opp.
Gram var en av dem, og da han kom frem til drosjen, steg han av sykkelen og fyrte av fire skudd med en 7,65 mm Walther pistol gjennom
sidevinduet på bilen. På tross av den korte avstanden var likvidasjonsforsøket mislykket. Foruten Andresen satt to andre passasjerer, samt
drosjesjåføren i bilen, og Gram ble nødt til å rette skuddene slik at han
ikke traff uskyldige. Det reddet livet til dr. Harry. Han fikk to skudd
i høyre arm og to i ryggen, men ble ikke livstruende skadet.
Likevel var han satt ut av spill. I juli 1944 reiste Andresen til
Sverige, hvor det norske Rettskontoret sørget for at han ble arrestert.
Han satt i fengsel i Gävle til august 1945 – da ble han overført til
varetekstfengsel i Norge. I 1948 fikk Ingolf A. Andresen en dom på
tre år og seks måneder, som senere ble opphevet av Høyesterett.
16