Ramnesiana 2002 - Ramnes Historielag

2002
1
INNHOLD
Forord......................................................................... . Side
De fire griindeme Gran på Revetal........................................”
Den første lutherske og siste "Wedelske” prest.................... ”
Basar............................................................................ ..........”
Barndomsminner fra Søndre Lian.......................................... ”
Veien over Vivestadåsen........................................................ ”
Tølle Tusenjugær...................................................................”
En møysommelig gravferd..................................................... ”
Utedassen hime......................................................................”
Lidt om yngdommens adspredelser............................ .......... ”
Stuer i Ramnes i 1860 - 70- årene.............................. ........... ”
Markeringsstevne 15. juni...................................................... ”
Registrering av kulturminner.................................................”
Åpen gård...............................................................................”
Virksomheten i Ramnes historielag............................ .......... ”
Oversikt over Ramnesiana 1977 - 2002...................... ..........”
2
2
3
5
11
17
21
35
42
45
47
51
53
55
57
59
64
68
RAMNESIANA 2002
ÅRSSKRIFT FOR RAMNES HISTORIELAG
Ansvarlig redaktør: Per Bjerkø
ISSN: 0803- 1029
Forord
Her er nummer 24 av Ramnesiana, og den første utgivelsen i den nye Re
kommune.
Når kommunegrensen mot øst nå er borte, gjør vi noe vi har hatt lyst til
lenge, å bringe stoff fra grenseområdene i Våle. Vi håper mange er
interessert i det Trygve Gran har å fortelle om de fire brødrene Gran som
hadde så stor betydning for utviklingen av Revetalområdet.
Dette må ikke oppfattes dit hen at Ramnesiana tar mål av seg å være
årsskrift for hele Re. Men det bør nevnes at det er samtaler i gang mellom
de to historielagene om et eventuelt samarbeid når det gjelder årsskrift.
Kaare Frøland har denne gang tatt for seg stoff om prester i Ramnes, fra
den siste katolske før reformasjonen til den første av de prestene som ble
innsatt av grevskapet. Han har også en ny fortelling fra sin barndoms
Ramnes.
Hovedtemaet ellers er historie og historier fra området mellom Fon og
Vivestad ved Alf Risberg, som har mye å fortelle fra sin barndom på
småbruket Søndre Lian.
Vi har også med to innlegg av tidligere sentrale personer fra bygda. Hans
Flåtten med et elevforedrag ved landbruksskolen på Fossnes i 1899 om
ungdomsadspredelser, og Erling Sætre med oversikt over stuer i Ramnes.
Som ellers er det stoff om aktuelle saker i sammenheng med historielagets
virksomhet.
Også denne gangen stor takk til annonsørene og de som kjører rundt til
postkassene.
3
3
Nyanlegg
Modernisering
Sanitær- og
sentralvarmeanlegg
Kloakk-anlegg
FAGMESSIG UTFØRELSE
SERVICETELEFON
Mobiltelf. 917 64658
Konsultativ bistand i vannforsyning og kloakkprobiemer.
3174 Revetal - Telefon: 33 06 18 50
46
Trygve Gran
De fire grunderne Gran på Revetal
”Gran på Revetal” er et kjent begrep, og det har det vært lenge. De som bærer
navnet og er aktive i næringslivet på Revetal i dag, er etterkommere av de fire
brødrene Gran, - Ole, Magnus, Adolf og Georg, som alle etablerte seg på
Revetal tidlig på nittenhundretallet. Foreldrene var Antonette Marie, f.
Aakerholdt og Olav Martin Gran, begge fra Vassås. De kjøpte gården Vika i
Fon i 1884 der alle deres tolv barn vokste opp.
Adolf Gran, f. 1887,var den første av
brødrene som etablerte seg på
Revetal. Han kjøpte i 1910
Borgestad (eiendommen sør for
Strange), og overtok samtidig
landhandleriet som ble drevet der.
Revetal poståpneri og ekspederingen
ved Revetal Stasjon fulgte også med.
Arbeidet ved stasjonen ga en
årsinntekt på kr, 360,Varebeholdningen i butikken ble ved
overtakelsen betalt med kr. 1.340,57.
Adolf Gran giftet seg i 1913 med
Anna Sperre, og de fikk fem barn.
Året etter flyttet de med
landhandleriet og poståpneriet til
deres nye bolig- og forretningsgård,
Adolf Gran
”Østgård” i Revetal sentrum, hvor bl
a Revetal Elektriske og Persbu holder
til nå. Adolf drev landhandleriet her til 1941 da sønnen Arve overtok. Anna
Gran var aktivt med i butikken og på poståpneriet. Allerede i 1919 tok hun
førerkort for bil, og året etter løste hun handelsbrev for drift av Revetal Lær- og
Sko A/S. Dette var en skotøyforretning med skomakerverksted der det var to
skomakere i arbeid. Firmaet opphørte under krigen.
Eidsfossbanen ble nedlagt i 1938. Adolf Gran kjøpte Revetal Stasjon og
bygget den om til bolig, og seinere også til forretningslokaler. Revetal
poståpneri flyttet også hit.
5
5
Prospektkort som viser Revetalområdet i 1910, kort tid før Granbrødrene etablerte seg. Det
starten med at Adolf kjøpte eiendommen Borgestad, der flagget er oppe da bildet ble tatt.
I 1948 startet Adolf Gran sammen med svigersønnen Erik Rustan handel med
bygnings- og landbruksartikler (bl. a. Steyr traktorer) i stasjonsbygningen under
firmanavnet Gran og Rustan A/S.
Det går mange historier om
Adolf. Han var en smule distré.
En gang han over telefon skulle
bestille en kasse tomater hos
grossisten Mandel og Sønn ble
det. foranlediget av navnet, til en
kasse mandler. Grossisten
forklarte at mandler førte de
ikke, men Adolf framholdt at
mandler hadde han kjøpt av dem
i alle år, så det ville han ikke gi
seg på. Misforståelsen ble
oppklart ved at familien, som til
sin store fornøyelse hadde
overhørt samtalen, grep inn.
En annen gang ble han spurt om
hva barna hans drev med. Adolf
ramset opp alle i tur og orden Kart fra 1907. Den nye Eidsfossbanen er
"og Bjarne han går på
på plass
Landbrukshøyskolen", "Nei, nei,
Bjarne det er jo sønn til Ola."
6
6
Magnus Gran, f 1889, kjøpte Nordre
Revetal i 1914. Gården strakte seg helt
til Storelva i vest og omfattet den
gangen det meste av de arealene som
nå er bebygd på Revetal og store deler
av boligområdene omkring. Magnus
solgte imidlertid Nordre Revetal
allerede etter to år, men han beholdt
Rørås, som var en del av gården. Her
bygde han framhus og uthus med
slakteri i 1916 - 17. Magnus giftet seg
i 1916 med Agnes Gulli. De fikk 7
barn sammen.
Magnus kjøpte slaktedyr i bygdene
rundt. Disse ble slaktet på Rørås. Noe
av slaktet ble solgt i distriktet (med
salgsrute hver fredag), men det meste
ble solgt på torvet i Tønsberg på
torvdagene tre ganger i uka. Hver
tirsdag skulle det være hestekjøtt på disken. I 1936 etablerte Magnus
kjøttforretning i Tønsberg under navnet M. Gran A/S, men han fortsatte med
torvhandelen. Sønnene Martin og Ottar bestyrte forretningen. Martin overtok
seinere forretningen.
Ikke alle "slaktedyr" ble slaktet. En gang kom en mann med en fole som hadde
en skade i det ene beinet. Eieren var villig til å la folen gå til slakt for 25
kroner. Slakteren og særlig familien syntes dette var for galt. Med kyndig stell
og omsorg kom folen seg og ble en dugelig arbeidshest. Den fikk navnet
Sølvara, og deltok også i travløp.
En gang var Magnus uheldig med kniven under slakting og fikk skåret seg
stygt i ansiktet. Da fikk han tak i nål og tråd, og foran speilet sydde han selv
såret sammen. Deretter fullførte han slaktinga før han kom seg til lege.
Magnus var en dyktig handelsmann, og drev med kjøp og salg også utenom
slakterivirksomheten. I en periode eide han fabrikken på Revetal (nå Prior).
Denne solgte han etter noen år til broren Adolf. Sønnen Nils overtok
slakterivirksomheten etter krigen. Da bygget han slakteri i ”Heiangården" (Nå
Reveny og TK auto), som han kjøpte av Adolf Gran. En annen av sønnene,
Rolf, overtok Rørås.
7
7
Georg Gran f. 1893 kom også til
Revetal i 1914.1 1918 giftet han seg
med Nora Gulli. Her ble det også fem
barn.
Georg var smed og bygde etter hvert
smie, snekkerverksted og bolig på
Smested (nå Gran VVS) Her var det
også plass til hønsehold. en ekstra
leilighet og butikklokaler. Videre ble det
produsert vogner til landbruket, og etter
hvert ble planer til lastebiler et viktig
produkt. Sveisearbeid ble også et stort
arbeidsområde. Georg syslet også litt
som oppfinner, bl a laget han et redskap
for radsåing av rotvekster på drill. Det
står et eksemplar i redskapssamlingen på
Våle Prestegård. På Brår er det et
Georg Gran
eksemplar av bare selve såapparatet.
Ved siden av det1,e drev han som
rørlegger, drev transportforretning med lastebiler og hadde bensinutsalg!.
En tid drev han med salg av elektriske artikler og ukeblader på Smestad, og da
var han virksom også som elektriker. I en seinere periode var det
sykkelreparasjonsverksted i disse
lokalene.
Georg Gran døde i 1959. Fra 1960
overtok sønnene bedriften under
firmanavnet Olav M Gran - Smie og
Sveiseverksted. Etter hvert ble det
slik at Olav drev smia og
sveiseverkstedet. Hans
rørleggervirksomheten og Odd
snekkerverkstedet.
Ole Gran f. 1884 var den fjerde av
brødrene Gran som hadde tilknytning
til Revetal. Han giftet seg i 1909
med Julie Olette Løn.
De fikk ni barn sammen , hvorav 7
vokste opp. Ole kjøpte gården Berg i
Ramnes (eier nå: Fredrik Bogstad) i
0le Gran
8
1911 og drev den til 1949. Han var ordfører i Ramnes før og etter siste
verdenskrig. (Se Ramnesiana 2001.)
Brødrene Ole, Magnus og Adolf bygde sag på Revetal i 1914 og startet
sagbruksdrift og trelastforretning under firmanavnet ”Brødrene Gran A/S”.
Etter hvert fikk de sagbruk også på Svinevoll og Bagstevoll. Saga på
Bagstevoll ble seinere flyttet til Barkost og derfra til Hegna ved Holtung.
Til alle sagene kjøpte de tømmer fra bønder og skogeiere i distriktet. Tømmeret
ble så skåret på de tre sagene i tur og orden i vinterhalvåret med det samme
sagmannskapet. Planken ble i det vesentlige solgt til Fredrikstad. Så lenge
Eidsfossbanen gikk, ble planken fraktet på banen til Tønsberg og med båt
derfra.
Brødrene Gran var således gode kunder for Eidsfossbanen. Om det var dette
som var årsaken, eller om det var vanlig service vites ikke, men Ole ble en
gang han skulle se på et tømmerparti i Hillestad sluppet av i ”ville skauen” med
løfte om skyss tilbake med et godstog. Da Ole møtte opp til avtalt tid, kom
riktignok toget, men det strøk forbi. Ole tok da bena fatt nedover
skinnegangen. Etter en stund kom imidlertid godstoget ryggende mot han.
Togføreren hadde kommet på avtalen om å ta med Ole, og kom nå for å hente
ham !
Leieskur var også en naturlig del av sagbruksdrifta. En annen variant var at
tømmerlass, som levert på saga, kunne gjøres opp i form av varer hos Adolf
Gran. En gang kom det en mann i samme ærend, men han måtte ha kontanter,
for dattera skulle ta permanent!
På Svinevoll sag skjedde det en gang ei ulykke som kunne fått alvorlige følger.
Sagbladet fikk tak i et bord, som for som et prosjektil gjennom saga. På sin
ferd traff det Ole som ble slått bevisstløs. Han ble båret inn til søster og svoger,
Sigrid og Harald Hansen, som var nærmeste nabo til saga. Lege ble budsendt,
og Ole fikk beskjed om å ”holde sengen”. Legen skulle så komme tilbake om
tre dager. Da legen kom til avtalt tid, fant han ikke Ole i senga, men på toppen
av en plankestabel i fullt arbeid !
I kriseårene etter "jobbetida” ble det store avsetningsvanskeligheter og fallende
priser. I et slikt vanskelig år reiste Ole og Adolf sammen med en annen
trelasthandler til Fredrikstad for å selge årets plank. De ble tilbudt en meget lav
pris som brødrene fant at de måtte akseptere. Den andre trelasthandleren, som
hadde skjenket seg godt, skulle ikke ”gi bort planken”, så han avslo tilbudet.
Da han dagen etter edru og angrende oppsøkte kjøperen på nytt, ble han avvist.
Dette resulterte i at han mistet både sag og plank og mere til.
99
Ole var i alle år daglig leder av bedriften, men de to øvrige medeiere fulgte
aktivt med, og det ble av og til holdt noen høylydte styremøter. Det var Adolf
som var regnskapsfører.
Brødrene Gran overdro i 1960 sagbruket på Revetal til Arve Gran og Erik
Rustan. De andre sagene var da for lengst nedlagt.
De fortsatte drifta i enda noen år, bl a med palleproduksjon. Firmanavnet var
nå ”Revetal Sag A/S”.
De fire brødrene Gran drev hver for seg og sammen en allsidig virksomhet på
Revetal. De hadde pågangsmot, oppfinnsomhet og kreativitet. Arbeidsviljen og
arbeidsinnsatsen var meget stor. Det ga utkomme og sysselsetting for de store
familiene de alle hadde, og det ga arbeid og inntekter til alle som de hadde i sin
tjeneste.
Deres virke har på mange måter lagt grunnlaget for den store og allsidige
virksomheten på Revetal i dag.
Åpningstid:
9 - 1 6 tirsdag - fredag
Tlf/Fax: 33 39 50 03 Tlf priv: 33 39 51 37
10
Kaare Frøland
Den første lutherske og
den siste ”Wedelske” prest i Ramnes
I katolsk tid
er vår kunnskap om prestene ufullstendige. Vi kjenner navnene på
seks av dem. Den første het Sira Torsteinr i 1340-årene, den siste het
Sira Jon Steinarsson som er nevnt i 1440-50 åra.
Etter reformasjonen
har vi hittil hatt 28 sokneprester. Vi kjenner til navnene på dem alle,
og med unntak av den første soknepresten kjenner vi tjenestetiden for
hver enkelt prest. (Dessuten har vi hatt 14 kapellaner, den første Hans
Blichfeldt Mouw, 1767 - 77 og den siste Halvor Ellingsen
Riddervold, 1913 - 20).
Av de ti første prestene i de første 200 år, fra 1538 til midten av 1700tallet, hadde sju av dem særs lang tjenestetid, fra 22 til 47 år. De fleste
av de 18 prestene i de siste 250 år har hatt en vesentlig kortere
tjenestetid i Ramnes, mellom 6-7 og 14-15 år. Bare tre av prestene har
hatt en lengre tid i Ramnes enn det vanlige: Rudolph Philip Jacobi, 40
år, (1774- 1815), Hans Morten Thrane Esmark, 20 år (1850 - 1870)
og Gabriel Are Sandnes som kom til Ramnes i 1985 og som fremdeles
innehar embetet. Han ble utnevnt i statsråd 8. februar 1985. Han vil,
når han går av, bli den siste embetsmann på prestestolen i Ramnes, da
Bispedømmerådet fra 1. januar 1989 foretar utnevnelsen av
sokneprestene i Norge.
Den første lutherske sokneprest i Ramnes het
Augustinus Pederssøn
I Ramnes fikk vi tydelig bekreftet det særegne ved reformasjonen i
Norge. Hit kom reformasjonen i 1537 som et påbud fra fra den danske
kong Christian 3. uten at verken byborgere eller bønder flest i Norge
hadde forlangt noen endring i måten å tjene Vårherre på. Og presten i
Ramnes, herr Augustinus Pederssøn, måtte fra den ene dag til den
11
neste gå fra sitt katolske kall og over til å bli kongelig undersått i sitt
lutherske embete i Ramnes. Som en ytterligere bekreftelse på vår
nasjonale avmakt ble det samtidig demonstrert at Norge var blitt en
provins under den danske kronen. Erkebiskopen, Olav Engebrektsson,
ble jaget fra landet og Olavsskrinet i Nidaros ble tjernet. Francis Bull
har sagt det slik:
Ved inngangen til det 16. århundre gled vårt land ned i
den dypeste bølgedal som tusen års historie vet å
melde om. Både politisk og nasjonalt, både økonomisk
og litterært synes elendigheten uhjelpelig; som stat og
som nasjon synes Norge å være utslettelsen nær.
Sønke Posthumus Sønnichsen var en spesielt historisk interessert prest
(1884 -94). Han satt på prestegården på Re og skrev ned verdifulle
opplysninger i Kallsboka for Ramnes om de prestene vi har hatt, og
ellers kommenterte han forholdene i bygda. Hva kan han si om den
første lutherske presten i Ramnes?
Han skriver at Augustinus i et brev fra 1538 nevnes som ”prest paa
Ramnes” og at han antakelig døde i 1566 da Lauritz Lauritzsøn
overtok embetet. Han var gift, og hustruen het Ursula. Det var visst
ikke så nøye med sølibatet den gang! Augustinus var den vanlige
latinske omskrivning av det norske Øistein. Videre forteller
Sønnichsen at Augustinus sannsynligvis har vært en av de munkene,
som da klostrene ble nedlagt, gikk over til den lutherske lære og fikk
ansettelse som menighetsprester omkring i landet. ”Man tør i det hele
antage, at de dygtigste Munke har valgt denne Levevei, som paa grund
af den store Mangel paa Prester som ved Kirkeforbedringen
(Kirkeordinansen) opstod, neppe var vanskelig aa komme ind i”.
Etter det vi vet om de katolske prestene i Ramnes i middelalderen,
synes det som om prestekallet her har vært et ”søgt” kall, ”maaske et
kannikgjæld” som Sønnichsen sier. Og videre: ”Som Ramnes i
Middelalderen var et Kald, som besattes med fremragende geistlige
(Kanniker fra Oslo), var det visstnok endnu et Kald som havde mer
fremragende Præster; Jørgen Sthen, som fik det i 1614, var baade en
mer end almindelig lærd Mand. Forfatter af Solens Cirkel, forhen
12
Kapelan hos den lærde Peder V.........(uleselig), og havde store
Forbindelser, selv Søn af en Raadmand i Oslo; det er da ikke urimeligt
at antage at Hr. Augustinus og hans Hustru Ursula har havt lignede
Fortrin. Størstparten ellers af Præsteme efiter 1537 var jo udannede (!)
Personer af lav Herkomst”.
John Rønningen har i bygdehistorien regnet ut at det ved
reformasjonen bodde omkring 600 personer i Ramnes. Og folk merket
knapt noen forandring når det gjaldt forholdet til statsmaktene. De
forpliktelsene av økonomisk og rettslig art som folk var stilt over for
tidligere, kom fortsatt til å gjelde. Derimot møtte den enkelte etter
hvert kravet om overgang til den lutherske lære. ”Deri besto
reformasjonen”.
*
Vi hopper over de 11 neste i presterekken, og kommer over til
eneveldets og grevskapets tid.
Den siste ”wedelske” presten het
Rudolph Philip Jacobi.
Jarlsberg grevskap ble opprettet som bl.a. en følge av eneveldet som
ble innført i 1661. Den seinere konge Christian 5. som overtok tronen
i 1670, overlot til grevskapet både eiendomsretten og kallsretten til
kirkene. Selv om det kan sies, som en historiker'gjør, at han var
”doven, hadde få kunnskaper og var uselvstendig av natur”, var han
freidig nok til å la sitt monogram fa hedersplassen, øverst i midten, på
altertavlen i Ramnes kirke. Der troner han den dag i dag som det
historiske bevis på eneveldets enfoldighet og servilitet.
Fra 1690 måtte kallsretten til greven bekreftes av kongen, og i 1809
gikk den over til forslagsrett og ved adelsloven av 1821 falt den helt
bort. (I alle fall kan man ikke finne spor etter grevens virke ved
ansettelsen av den neste soknepresten, Momme Mauritz Reinhardt
(1815-26). Etter noen vanskelige år søkte han seg til Sem og Slagen,
og grunnen var visst at han var misfornøyd med at man ville "påtvinge
ham” en ny kapellan etter den særdeles virksomme Teilmann (Se
Ramnesiana 1984) Dermed ville inntektene ikke strekke til for en
prest med familie og 8 barn. (Ny kapellan ble ikke ansatt før i 1835).
13
Den 8. juni 1773 kaldtes Jacobi av grev Wedel til sogneprest i
Ramnes, hvilket kald erholdt Kgl. Stadfestelse 1. september samme år,
hvorefter han ble ordinert av prost J. Leganger. ”Han blev indsat i
Ramnes 2den Søndag efter Trinitatis af Prost Faye 1774, og døde 20.
Februar 1815 i Ramnes plutselig af Apoplexi, 70 år gammel”. Jacobi
ble også den siste danske prest i Ramnes, og Sønnichsen noterer at
han fikk opplevde Norges frigjøring i 1814 før han døde. Jacobi var
gift tre ganger og hadde ni barn. Noen av dem giftet seg og slo seg ned
i Ramnes.
Av det som er skrevet i kallsboka om Jacobi er det ikke godt å finne ut
hvordan han var ansett som prest. Sønnichsen skriver nær tre og en
halv side om Jacobi i kallsboka, men der er lite å hente om hans virke
som prest. Antakelig ble det etter hvert delte meninger i bygda om
hans prekener. Vi vet at han ikke delte det synet som Hans Nielsen
Hauge forkynte omkring i bygdene ved århundreskiftet, men vi kan
ikke se at han var like nidkjær som man var i Andebu med hensyn til å
etterleve konventikkelplakatens bestemmelser. Særlig i øvre Ramnes
og i Fon og Vivestad fikk Hauges tanker større og større grobunn, vet
vi. Men som nevnt var det kapellanen hans som tok til offentlig
motmæle mot Hauges tilhengere. Vi kan nok gå ut fra at han var en
typisk representant for den opplysningstiden som rådde i hans
embetstid i Ramnes, men som snart var på hell. Kan vi bygge på det
som nevnes om Jacobis forhold til de franske filosofer i det siterte
utsnitt av Lange-Nielsens bok nedenfor, bekreftes dette. Vi vet også at
folk hadde noe vanskelig få å forstå hva han sa, også fordi kan fikk
vanskeligheter med tennene.
Jacobi fikk en vanskelig avslutning på sin virksomhet i Ramnes.
Kapellanen fra 1801, C. F. Teilmann, som bodde på Krakken i Fon,
var kanskje en vanskelig medarbeider for den etter hvert eldre
prestemann på Re. De var nok begge enige om å fordømme Hans
Nilsen Hauges virksomhet i bygdene omkring fordi de mente den var
til skade for bygdefolket. De var visst litt i slekt med hverandre, men
det forhindret ikke at sterke motsetninger kom til overflaten. Det ble
diskusjon dem i mellom om både om veiers farbarhet og om hvem
som skulle preke hvor. John Rønningen har omtalt disse forhold
14
nærmere i bygdehistorien. Men Jacobi holdt altså ut i Ramnes til det
siste, mens Teilmann dro over til Lardal og ble sokneprest der.
P.S.
Jacobi var født i Holstein. Hans far var også prest. Hans mor het
Gertrud Lucia Rode. Hun hadde en bror som het Hans Henrik
Rode, oberst og generalkrigskommisær i Kristiania. (Oberst
Rodes vei i Oslo oppkalt etter ham).
For ca ti år siden kom forfatteren Sissel Lange-Nielsen hit til
Ramnes. Hun søkte etter opplysninger om sin tippoldefar,
oberst Rodes fetter, Rudolph Philip Jacobi, soknesprest til
Ramnes. Hun fikk de opplysninger hun ba om.
I 1994 kom boken ut. Den het Enhjørningen og rosen. Vi skal
ikke her omtale denne boka nærmere, men gjengi et møte på
prestegården - det må ha vært like etter Jacobi flyttet til
Ramnes:
De kom til prestegården, Re, utpå kveldssiden. Da hadde de
vært innom Jarlsberg gods og fatt den mektige grev Wedels
velsignelse, for det var han som sto for Allmakten her i
Ramnes, som bøndene kalte stedet, og derfor kunne en mann
som kritiserte adelen så alvorlig som herr Jacobi, likevel få et
levebrød i Herrens tjeneste, dersom hans onkel var en venn av
grev Wedel Jarlsberg.
Nå likte greven den nye presten godt, slik han likte de fleste
sjeldenheter. Det var det banale Wedel ikke kunne tåle,
pudderparykken hans hadde alltid en egen schwung. Også hans
slekt var fra Holsten og søkte seg til Norge fordi det lød
eksotisk med sine mange bjørner. Men selv i dette landet, så vilt
og så armt og bittert, møtte han kjedsomheten i menneskenes
krets. De bent fram plaget en med sine sære minner, lengselen
mot syd og misunnelsen mot sin neste. Bare de færreste drev
med å felle bjørner, men så hadde jo også greven retten til
bjømejakten.
Herr Jacobi som lik enhver Herrens tjener måtte leve på nåde
hos jorderiks eiere, hadde, visste Wedel, allikevel våget å
erklære seg for Voltaire, Rousseau og Diderot...........
15
Kaare Frøland
Basar
Merfølger det fjerde av Kaare Frølands erindringsbilder fra barndomsog ungdomsårene i Ramnes. Redaktøren har bedt om å få bruke noen av
disse bildene i Ramnesiana.
Barneforeningen "Ivrig" hadde basar på skolen. Det var Hella Apenes som
hadde barneforeningen. Hun og ungene hadde hengt opp gevinstene rundt
om på veggene i småklasserommet. Det var mye spennende der. Tre
kleshengere med strikket trekk omkring. Der var det duker og brikker som
ungene hadde laget siden forrige basar. Der var det to fine papp-plater. På
den ene sto det "En kvart favn honved, kan hentes" på og på den andre "En
sekk poteter". Der var også et par ski som så fine ut, kanskje var det
hikory? Det var ikke hicory. Vi så tydelig at det var bare askeski, men de
var pene å se på. Hovedgevinsten var nok fruktkorga. Vi kunne se både
epler, appelsiner og bananer der, men også noe sjokolade, i hvert fall en
firkløver og noen karameller. Over den var det spent noe blåaktig blankt
papir som gjorde det mer spennende.
De fleste av guttene i 7. klasse holdt til bak kartene i storskolestua. Det var
der det bråkte mest. De største jentene satt ved loddbøkene. Noen av dem
holdt hverandre i hendene og dannet en lang rekke når de sprang knisende
mot doen. En av de guttene som hadde gått ut av skolen for to år siden sto
ute på gangen og brekte ned de greiene som vi hengte luene på. Han sa noe
jeg ikke skjønte før jeg hadde lært mer grammatikk. Det han gjorde var
"gradbøyning eller komparasjon", sa han. De litt mer voksne satt på
gelenderet på trappa ute selv om det var veldig kaldt. De ville ikke gå inn
selv om de voksne ba dem om det. Ikke en gang læreren hadde noe å si
over dem når de var konfirmert. En av dem het Herman.
Inne var det morro. Selv om vi ikke kunne komme bak kartene, kunne vi
finne på mye som var morro. Og så tok vi lodd. Men det ble ikke så
mange. Vi hadde med oss en krone og det ble ti lodder. Rolf og jeg tok
lodd sammen på skiene. Ellers var det Magnhild Smidsrød som var
gårdsgutt hos læreren, og Hella, som tok flest lodd.
17
Det var også underholdning. Barneforeningen sang og Hella dirigerte. Hun
løftet pekefingeren opp og ned ettersom tonene var høye eller lave. Det var
særlig to sanger som vi fikk høre:
Et ord er en pil
som farer avsted
med ustanselig ild.
og
Vær forsiktig lille hånd
hvad du gjør
Det er en Fader over der
som ser ned på jorden her
Og så satt Johnsen der. Johnsen kom igjen hvert år Johnsen var misjonær
på Madagaskar. Han fortalte om hvor fælt det var å være hedning på
Madagaskar, så vi alle syntes det var bedre å bo i Ramnes. Og så sang han
med en veldig stemme. I en sang han brukte endte hvert vers med "Fri meg
fra bøddelens øks",' så det var nok ikke så greit der nede. Johnsen hadde fin
mørk dress med vest og med klokkekjede over magen. I det hang det en
firkant som antagelig var gull. Han fingret bestandig med klokkekjedet. Vi
syntes alle at Johnsen var det morsomste på hele basaren. Hver gang noen
vant så sa han: "Ja, du kan være glad", og så lo vi alle sammen.
Hvis vi gikk ut på trappa kunne vi høre på de store guttene som satt på
gelenderet. Da hørte vi også om ting vi ikke hadde hørt før. Han som
hadde gjort gradbøyningen, var der ikke lenger. Alle luene lå nå på golvet.
Det var trekningen som var mest spennende. Først trakk vi på de tre
kleshengerne som det var strikket omkring. Jeg husker ikke hvem som
vant dem. Akkurat det var vel ikke så spennende heller, men det var vel
Hella, eller kanskje var det Magnhild for de vant nesten hver gang. Og da
trakk vi flere ganger for Hella og Magnhild hadde vel nok av slike
kleshengere, tenker jeg.
Julie Flåtten ropte opp: "Nå trekker vi på en liten brikke med idiotsøm"!
Stor spenning. "Magnhild Smidsrød", ropte hun med basarboka. "Ja, du
kan være glad"!, sa Johnsen. Og så lo vi alle. "Nå trekker vi på en kvart
favn honved, den kan hentes på saga". Igjen stor spenning. "Hella
18
Apenes", ropte hun med den rette basarboka etter at hun hadde sett etter at
Hella hadde kjøpt akkurat det nummeret. "Ja, du kan være glad", sa
Johnsen. "Nei, nei", sa Hella. Hun var myndig i røsten. "Jeg har ikke bruk
for veden". Og vi trakk igjen, og Johnsen sa det han skulle si. Vi synes det
var veldig morro
Spenningen ble større og større etter hvert som gevinstene ble gjevere og
gjevere. Mot slutten kikket også de som var ute på trappegelenderet inn fra
gangen. De ville ha med seg det beste.
Rolf og jeg vant de to askeskiene. Da korgen med det blå-aktige blanke
papiret skulle trekkes var spenningen på topp. Det lå også 25-øres
firkløvere inni den korga. Alles øyne var rettet mot jenta med basarboka.
"Magnhild Smidsrød" kunngjorde Julie Flåtten og alle jublet for alle visste
at Magnhild brukte alle pengene hun tjente hos Gåsholt på basar. "Ja, du
kan være glad", sa Johnsen. Det ble sagt at han var fra Bergen.
En vellykket basar. Tenk på alt jeg hadde opplevd. Og så et par ski på
deling!
19
BLOMSTER - LYS - GAVER
GRUPPER - OPPSATSER - KRANSER
Du ringer vi brinaer !
3174 REVETAL
Tlf. 330 62822
-
DIN JERNVARELEVERANDØR
Alt i jernvare
Kjøkkenutstyr
Landbruksrekvisita
Arbeidstøy
Verktøy - redskap
Hus - hage
Nøkkelfiling - låsomlegging
ALT PÅ ET STED
REVETAL JERNVARE A/S
3174 REVETAL
Tlf. 33 06 28 70 Fax 33 06 28 77
56
56
Alf Risberg
Barndomsminner fra Søndre Lian
Det går et lite dalføre nordover fra Vestre Skotvedt, med et lite bekkefar med
smale jordteiger på begge sider innover mot Grindaløkka. Lengst sør ligger
Nordjordet som tilhører Vestre Skotvedt.
Så kommer Søndre- og Nordre Lian. Det er et vannskille her med lite fall, og
særlig jorda på nordre Lian har vært vannsjuk og lei å drenere.
På østsida ligger Skotvedtåsen med blandingsskog av gran og bok, og mot vest
er det en smal skogteig med granskog innunder Lianhøgås's bratte stup.
Nordre Lian
Vi tar først for oss nabogården i nord.
Matias og Sigrid og datteren Solveig
bodde i Nordre Lian i 1930-åra.
Matias hadde mange lange dager med
grøfting og legging av steingrøfter.
Han var også en mester i bygging av
steingjerder. De står enda som
minnesmerker om et utrolig slit.
Framhuset lå helt oppunder lia, og for
å få større gårdsplass gravde Matias
vekk en del av grusbakken. Massen
trillet han i trillebår og lagde ny vei
østover. Planen var å fylle opp over
myra som var bløt og lei å dyrke,
men så langt kom han aldri.
Uthuset var gammelt og dårlig. Fjøset
var for kaldt for dyra om vinteren og
kuene blei derfor flyttet opp i
over området rundt Søndre Lian
kjelleren under framhuset. Da var det Kart
der
Alf
Risberg bodde i barneårene
ikke til å unngå at det blei fjøslukt i
stua.
Framhuset var forholdsvis stort. I et rom mot vest, som hadde egen utgang,
bodde Alfred og Mina Karlsen. De flyttet til Skalberg i Ramnes mot slutten av
krigen.
Nå er husa for lengst revet og innmarka plantet til. Der det var dyrket mark
for 40 år siden, er det nå tett og fm granskog.
21
Søndre Lian
På Søndre Lian, der vi bodde, er det fortsatt åpne jorder med beitedrift. Men
skogen er på vei inn. Uthuset er for lengst revet, men framhuset står igjen
innunder lia. Mitt barndomshjem.
Jeg blei født her en tidlig vårdag i 1928. Det var ikke vanlig å reise til sykehus
den gangen. De fleste
ble født hjemme ved
hjelp av jordmor. Her i
Fon var veien lang for
jordmor Gro Imenes fra
Valle sør for Revetal, og
framkomstmiddelet var
som regel hest med
vogn eller slede. Dette
resulterte i at tida blei
for knapp, og Sigrid på
nabogården måtte yte
den nødvendige
bistanden da jeg kom til
verden.
Søndre Lian mens uthuset ennå sto.
Far og mor var nygifte
da de kjøpte dette småbruket i 1927. Arealene var . 20 daa jord og 80 daa skog.
Vi hadde ca 3 - 4 daa poteter og 3 - 4 daa til kom. Resten var høy til
vinterforing av et par kuer, et ungdyr og en kalv. Det var viktig å ha melk nok
til husbruk. Resten ble separert og behandlet videre til smør, ost og
prim. Smøret og egga byttet vi bort i butikken på Holtung med margarin og
andre varer. Et ungdyr og en kalv ble slaktet og enten saltet ned eller solgt.
Lite sol
Det var lite med sol her i Liandalen. Midt på vinteren så vi sola bare en halv
times tid, og om sommeren gikk den tidlig ned bak Lianhøgås.
Men det var ingen som lå og solte seg heller. Det hadde ingen tid til. For det
var utrolig mye slit og lange arbeidsdager her i Lian.
Det var ikke så lett i denne tida for vanlige arbeidsfolk å kunne tjene nok for og
skaffe det nødvendige av mat og klær til en familie. Far hadde lært seg
maleryrket og han for det meste ute på jobb. Det var både i Fon og Vivestad,
også noe i Høyjord. Noen sommerferie ble det ikke tid til, for da skulle
skolene vedlikeholdes innvendig. Han tok seg som regel fri de 5 dagene i
elgjakta om høsten. Og det hendte at han tok seg fri en lørdags ettermiddag om
22
22
sommeren og tok meg med på tur til Korssjø. Ellers var det arbeid sent og
tidlig, også på søndagene for å få unna det som skulle gjøres her hjemme.
Mor stelte fjøs og dyr og var med ute i onnene. Ellers var det matstell, vask og
vedlikehold av klær, og mye mer.
Radio hadde vi ikke og TV kom ikke før 30 år senere. Men jeg kan ikke huske
at vi kjedet oss om kvelden.
Kaldt og lite framhus
Framhuset i Lian var lite og kaldt. Det var tømmervegger kledd utvending med
raftekledning. Golv og tak var isolert med tørr leire. Varevinduer var det ikke.
Det vesle kjøkkenet hadde vindu mot lia i vest, og kjøkkenbordet sto foran
vinduet. Ellers var det plass til en benk, noen skap av høvlede bord og en
vedkomfyr med ringer og lokk. I den blei det fyrt både seint og tidlig hele
året. Det var den eneste muligheten når det skulle kokes, stekes eller bakes.
Kammerset i nordøst var også lite, ca. 12 m2. Det var plass til ei smal
dobbeltseng, et par barnesenger og en liten etasjeovn. Det var bare disse to
rommene som ble brukt vinterstid.
Stua var forholdsvis romslig, ca 20 m2 med to vinduer på sørveggen. Her
hadde vi en høy etasjeovn med 3 dører foran åpningene i hver etasje. En dag
fant jeg ut at disse var fine å klatre i. Det endte med at hele overdelen veltet
ut på golvet med et veldig brak og en tykk sky av sot og støv. Merkelig nok
kom jeg fra det uten en skramme. Far kjøpte ildfast leire og satte sammen
ovnen igjen, men den blei en etasje lavere.
Her var det også kjellerlem med hengsler og en nedfelt ring til å løfte i når
lemmen skulle åpnes. Kjelleren var liten og lav, med takhøyde ca 1,70 m , så
her var det lett å skalle i bjelkene. Her hadde vi poteter og litt grønnsaker. I
noen hyller i østveggen var det plass til saft og syltetøy.
Farlig brønn
Inngangsdøra var mot vest. Utafor lå ei steinhelle som vi kalte trammen. Så
var det lødd opp et steingjerde mot løa for å få litt plass til gangveien til
uthuset og brønnen. Herfra gikk utveien opp en bratt og steinet bakke og
videre gjennom Lianskauen og fram til Vatningshøgda. Brønnen var åpen og
djup og jeg var nær ved å drukne her da jeg var 3 år. Tross advarsler om at
brønnen var farlig. Mor, som satt og lappet klær, blei plutselig så urolig, og
begynte å leite etter meg. Hun fant meg å på bunnen av brønnen. Da var jeg
bevisstløs. Hun fikk meg opp og ropte på far som var sørpå jordet. Etter en del
rulling og endevending fikk de liv i meg.
Men da blei det solid nettinggjerde rundt brønnen.
23
Hagen var viktig
Det sto et gammelt plommetre her i likanten. Det hadde små gule plommer som
var utrolig søte og gode. Et par gamle morelltrær med svarte moreller bar lite
og trosten tok som regel det som var. I mellom husene hadde vi
kjøkkenhagen, og her plantet vi også jordbær. Rips var det en mengde av
østafor framhuset. Det står noen busker igjen enda. På sørsida var det en liten
blomsterhage. En rød pion med tusenfryd omkring, et sølvhjerte og en rad
langs veggen med liljer og blåhatt.
Under sørintreet sto det en benk uten ryggestø.
Uthuset
På nordsida av framhuset lå det gamle og grå uthuset. Det var omtrent 6x12
meter og hadde et lite tømret fjøs i sørenden og en skåle mot vest.
I fjøset var det 3 båsrom og et par kalvebinger. Det var viktig å ha så mange
dyr som mulig for å holde temperaturen over frøsepunktet på kalde vinterdager.
På nordsida av fjøset var det en
Skisse over uthuset pi Søndre Lian.
smal gang tversover til utedoen.
Så kom høylaet og låven lengst
nord. I underlåven hadde vi
vedskjulet. Dit kom vi gjennom
en smal gang langs vestveggen.
Det var bestandig for liten plass
til høy og kom i de gamle
uthusene. Laet blei fullt av høy,
og komet (kornband før tresking)
måtte legges oppå hjellen og
stappes helt opp i røstet.
Hønene
Hønsehuset sto oppe på haugen vestafor uthuset. Der hadde vi 20 - 30 høner
og en toppe. Om sommeren gikk de løse til å begynne med, men reven og
hauken kom av og til og forsynte seg av den vesle flokken.
Vi var derfor vant med at høner blei borte. Men en gang skjedde det gledelige
at høna etter en måneds tid kom fram med en flokk kyllinger. Den hadde ligget
på egg under uthuset.
Da blei de satt i et møneformet bur av netting og med ei kasse i enden som
oppholdssted om natta med ly for vær og vind. Buret flytta vi rundt til der det
fineste smågraset grodde. Hønemor og snart også kyllingene, forsynte seg av
det som stakk opp gjennom nettingbunnen.
24
Nøkternt strømforbruk
Da elektrisiteten kom i midten av 20-tallet, blei det lagt inn strøm på
Liangårdene og hos naboene lengere nord, Plassen og Kakebakken.
Transformatoren sto på Østre Skotvedt. Herfra blei det lagt motorstrøm (3-fas)
til Vestre Skotvedt. Videre nordover var det bare to tråder. Det sto ei rekke
med svarte stolper langs bekken, nordover myrene og gjennom skogen til
gårdene. Når det var vanskelige snø- og temperaturforhold, var det ofte vi
måtte renske trådene. Et par tørre lekter blei skjøtet sammen og så blei trådene
banket og skrapet reine.
Spenningen blei dårlig her oppe på grunn av store avstander og lite kvadrat på
ledningene. Når de skar tømmer på den enkle saga på Vestre Skotvedt, var
det så vidt det glødet i lyspærene når sagbladet gikk inn i stokken.
I førkrigsåra brukte vi strømmen bare til lys. Ingen elektriske ovner eller
kokeplater, ikke radio eller TV, ikke kjøleskap eller fryseboks, ingen
varmtvannsbereder eller vaskemaskin. Og ikke strykejern.
Når mor skulle stryke klær, hadde hun et hult strykejern. Til dette hørte det to
jembolter som hver passet inn i strykejernet. Disse ble varmet på glørne i
komfyren. Ved hjelp av en passende tang la hun så en varm bolt inn i
strykejernet og sette i gang med strykingen. Siden var det bare å bytte bolt når
jernet ble for kaldt.
Vi hadde 2 lyspærer i uthuset og 3 eller 4 i framhuset. Jeg mener å huske at vi
hadde abbonnement på 200 watt. Dette blei styrt av ei ”vippe”. Hvis vi brukte
mer enn de 200 wattene, sto lyset og blunket hele tida, så det var bare å slukke
den pæra som var for mye.
Litt å tenke på! Nå er vi helt hjelpeløse når strømmen blir borte !
Tungvint drift uten hest
Det var tungvint å drive jorda uten å ha hest. I våronna leide vi hestehjelp fra
Skotvedt eller Ørevika. Og i høyonna kom Johan Haugen fra Hvam med hest
og slåmaskin. Men ljåen måtte også til, på myra mot Nordre Lian og langs
bekker og skogkanter der slåmaskinen ikke passet. Det var viktig å få med
hvert strå ! Alt ble raket av mor med handrive. Høyet blei hesjet eller såtet.
Når det var tørt, bar far det inn på ryggen.
Skogen var inngjerdet, og her gikk dyra på beite om sommeren. Det blei som
regel for lite for, så vi hogg ned en del rogn og silju som tilleggsfor, samtidig
som det blei ved av stammer og kvist.
På ettersommeren slapp vi dyra på jordene for å beite av det som grodde etter
høyonna. Da var det min jobb som 4-5 åring å passe på at de gikk der de
skulle.
25
Arbeidskrevende skuronn
Komet meiet far med ljå og mor bandt. Så blei banda hengt på staur, og når det
var tørt ble staur og kom båret inn og lagt i stae over høyet, hvis det var plass,
og på hjellen. Seinhøstes, når alt utearbeidet var unnagjort, startet treskingen.
Kornbanda blei lagt på låvegolvet og fikk noen omganger med treskestaven.
Jeg kan huske jeg hørte dunkingen utover kveldene før jeg sovnet.
Så blei halmen ristet med gaffel og lagt på fjøs tre vet som isolasjon, og brukt
som tilleggsfor utover vinteren.
Komrensingen foregikk med kasting med skovle, av og til også
med en komrense som vi fikk lånt.
En gang hadde vi fått låne en treskemaskin med ei sveiv på hver side. Mine
besteforeldre stilte opp som drakraft, men det kostet mye slit og svette før de
var ferdige.
Nyttige stier
Det gikk så mange stier her i min barndoms verden. En langs jordekanten til
Vestre Skotvedt, som vi brukte om sommeren når vi skulle ned til Holtung. En
nordover jordet til Nordre Lian og videre til Grindaløkka. En østover
Skotvedtåsen hvor den krysset kjøreveien og gikk ned Lia. Der gikk ei fegate
opp til Nordre Skotvedt. Så var det noen stier jeg ikke viste hvor gikk hen,
med det fant jeg ut da jeg ble større.
Om vinteren var skiene gode å ha, da det sjelden var brøytet vei hit. Men når
det blei hogd ved og tømmer i skogene nordafor gikk tømmerveien her på
jordene. Det var den letteste veien uten motbakker og det betydde at det kunne
lesses store lass.
En måtte tidlig gjøre nytte
Jeg fikk en søster da jeg var fire og et halvt år. Henne måtte jeg passe mens
mor var i fjøset. Ellers var det vedbæring og henting av egga i hønsehuset.
Om sommeren hentet jeg tørre kongler og tørrkvist oppe fra skauen. Det var
fint å brenne i komfyren. Fra seksårsalderen gikk jeg også til butikken på
Holtung med litt egg og smør i ei kørj, og fikk litt nødvendige varer tilbake.
Det kunne være litt kaffe, sukkerbiter, et såpestykke og et kremmerhus med
gjær til brødbakingen. Selv hadde jeg sjelden penger. Men jeg fikk av og til en
tiøring av mor, og litt kunne det bli for åpning av grinder. Slike penger brukte
jeg til å kjøpe et kremmerhus med blandingsdrops eller annet godt.
Et par kilo var nok i kørja oppover bakkene.
Jeg fikk problemer med mandlene, og om høsten 1933 måtte jeg opereres. Da
gikk mor og jeg til Bakstevold stasjon, løste billetter og tok toget til Tønsberg.
26
Jeg lå på det katolske sykehuset et par dager før far kom og henta meg. Så var
det toget hjem igjen.
Om våren 1935 begynte jeg på skolen. Vi gikk annen hver dag den gangen.
Frøken Olga Rørvik var en dyktig og bestemt lærerinne. Fra Lian var det
bortimot 3 kilometer til skolen, og det kunne være i meste laget når nysnøen lå
halvmeterhøyt. Men når vi kom fram til Skotvedt hadde melkekjøreren kjørt
opp veien videre.
Når vi skulle på hjemveien var det oftest brøytet. Ski og sparkstøtting var
framkomstmidler om vinteren.
Jakt og fiske
Far var en ivrig jeger, og i 30-åra var han sammen med Gabriel Holtung og
Gunnar Moen på elgjakt. De hadde det meste av terrenget mellom Fon og
Vivestad, og sammen med Halvor Stokke jaktet de også på vestsida av
Vivestad.
Jakta gikk bare i 5 dager den gangen. Elgbestanden var svært liten. Da var det
godt å ha en svært god løshund, som sto hos Gabriel Holtung. De felte som
regel en elg hvert år, og av og til to, men det hendte også at de ikke fikk noen.
Det beste jaktterrenget var ved Gjøtterød og Vallumrød.
En gang i midten av trettiåra fikk de en gild okse i Skotvedtskogen. Den blei
kjørt fram til Vestre Skotvedt, og slaktet og hengt opp på låven der. Da møtte
mange interesserte bygdefolk opp for å se dyret. Det var jo svært sjelden det
blei skutt elg på denne siden av Avhogget. Far fikk ca. 40 kg kjøtt av denne
oksen som han bar hjem og la på et bord i den kalde stua. Jeg han ennå huske
den sursøte lukten av kjøttet.
Siden blei det delt opp og saltet ned i holk av tre. Det var ingen annen måte å
oppbevare kjøtt på den gangen. Annen jakt blei det sjelden tid til men det
hendte at far kom hjem med orrhaner og tiur.
Når det gjelder fiske i vanna her var det nok mest som hygge og avkobling.
Noen middager med gjedde eller tryte fra Korssjø blei det likevel.
Ellers måtte vi prøve å greie oss lengst mulig på det småbruket kunne gi. Det
var flesk og litt kjøtt, melk og ost, poteter og grønnsaker. I skogen var det bær
til saft og syltetøy.
Skogsarbeid om vinteren
Skogsarbeidet foregikk for det meste på barfrosten utover høsten. Vedhogst var
det hvert år og av og til litt tømmer og slip. Vi leide hjelp til å kjøre det fram,
tømmeret til Vatningshøgda og veden hjem til sletta ovenfor husene. Her hogg
vi den opp tidlig på våren og trillet den ned i underlåven når den var tørr.
27
27
Jeg fikk ei lita øks som far lærte meg å bruke trygt. Da kunne jeg være med å
kviste når kvisten ikke var for grov. En vinter med stor snø hogg vi ved i
Trettelia ved Gregershullet. Lia var ulendt og bratt, og vi måtte slepe og renne
veden ned med handmakt. Mens jeg gikk der og kvistet, ga snøen plutselig
etter og jeg datt ned i et dypt hull mellom noen store steiner.
Jeg så at det lyste gjennom hullet der oppe, men kunne ikke komme opp med
egen hjelp.
Far skjønte ingenting av at jeg plutselig var borte, men hørte snart at jeg ropte
og hjalp meg opp igjen.
Grisen
De aller fleste gårdene hadde gris. Så også hos oss. Grisungen ble kjøpt i mars
måned, og far kom med den i en sekk på ryggen. Den fikk sin første velkomst
inne på kjøkkengulvet, og det blei nok en våt flekk eller to før den måtte ut i
grisehuset i uthushjømet. Der blei den foret med separert melk, småpoteter og
litt mel og maisgrøpp. Om sommeren gikk den i ”Grisegar'n” en liten
innhegning utafor veggen, der den rota og gravde så det blei bare søle når
regnet kom. Solbrent blei den også, for grisegar'n lå i sørveggen. Da hogg vi
noen bjørker og ordnet med skygge til den.
Utpå ettersommeren blei det mye regn og for bløtt i ”tronka” der grisen gikk.
Vi måtte stenge grisen inne igjen. Da det tørket opp igjen, åpnet vi luka, men
da hadde grisen vokst så mye at den bare kom halvveis igjennom åpningen.
Mor måtte bryte løs et bord for å få den løs.
I midten av november var det som regel slaktetid. Torvald Fon på Hvitstein var
bygdeslakter som dro rundt på gårdene og slaktet julegrisene. Han hadde med
seg en av sønnene, Einar eller Harald, som etter hvert tok over slaktingen da
faren sluttet.
I en gulbrun meis hadde han redskapen, en dor, ei stor treklubbe, noen
slaktekniver og et par busteskrapere med krok til å trekke av klauvene med.
Og så var det slipestål og bryne og et trynetau.
Han startet med trynetrauet som han satte rundt trynet på grisen. Så blei grisen
lurt ut utafor låvedøra med ei bøtte med noen godsaker i. Der blei trynetauet
strammet og doren plassert i panna på grisen. Så hadde hjelpegutten sin store
oppgave, å gi et kraftig slag på doren med den store treklubba. Så fulgte høye
skrik og kraftige spark fra den liggende og dødende grisen.
Mor sto klar med bøtte og tvare . Slakteren Torvald stakk grisen i brystet og
samlet opp blodet i et fat, som ble tømt noen ganger over i ei bøtte, mor rørte
kraftig for å hindre levring. Så blei grisen veltet opp på en kort stige og løftet
opp på 2 holker. (Avskjæringer av tønner). Med en stor kaffekjele skjenkte vi
varmt vann på grisen til busta løsnet og blei skrapt vekk med bustskraper. Til
2828
slutt finbarberte slakteren med en skarp kniv og da fantes det sjelden en bust
igjen, ikke engang på hodet eller labbene. Grisen blei så båret inn på låven og
hengt opp i en bjelke med hodet ned.
Innvoller, lunger, lever og hjertet blei tatt ut og lagt i holker og trau for videre
bearbeiding. Så var det å sette ei flis mellom det kløyvde brystbeinet. Slaktinga
var ferdig. Torvald løftet hatten til et siste farvel til grisen før låvedørene ble
lukket.
Torvald og sønnen blei bedt inn på kjøkkenet til en kaffekopp og oppgjør. Et
lite glass konjakk eller akevitt hørte også med.
Så dro slakterne til neste gård hvis det var noe igjen av dagen.
Når grisen hadde hengt en dag eller to, blei den kløvet og veid. Vi var ikke helt
fornøyd hvis den veide mindre enn 120 kilo.
Vi flyttet til Sameieplassen i 1938
Da Sameieplassen, en snau kilometer lengre nord, blei til salgs i 1938, flyttet vi
dit. Her var det større forhold både når det gjelder jord og skog, og det var fint
å få grunnlag til å ha egen hest.
SELSKAPSLOKALER I LANDLIGE OMGIVELSER
Bryllup
Jubileer
Møter og konferanser
Barnedåp
Minnesamvær
Konfirmasjoner
Skjenkebevilling med alle rettigheter
Overnattingsmuligheter. Koselig kafe
Tlf. 33 39 64 05
Stange - 3175 Ramnes
29
HAR DU OPPDAGET AT DET HAR KOMMET EN
GOLFBANE IRE?
RE Golfbane og Re Golfklubb ønsker alle velkommen til
golfbanen på Reine.
Vi åpner i månedsskifte april/mai og tar i mot gol/interesserte og andre
som bare vil besøke oss.
Det gamle samlingspunktet, melkebukken, har blitt borte. Det har også
butikken og posthuset Men i klubbhuset på Reine har vi en stor veranda
mot vest Der treffer du mange. Du kan slå av en prat, eventuelt kjøpe en
kopp kaffe m.v. og du trenger ikke å spille golf. Men hvis du vil det,
hjelper vi deg i gang.
Vi har spesielt tilbud til bedrifter. Dere får innføring i golf, kan leie køller
og kan gå på banen etter nærmere avtale. / tillegg serverer vi lunsj eller
middag etter avtale. Det er mest ledig tid på formiddagen.
Vi har flere treningsfelt og en flott 9 hulls bane. Det er tillatt å spille på
banen uten ngrønt kort", men ha helst med en erfaren golfspiller.
Vi ønsker nye medlemmer velkommen!
Henvendelse:
Re Golfbane, Holm, Reine, 3175 Ramnes
Telefon: 33 39 63 24 - Mobil: 91 37 15 35
E-post: [email protected]
E-Dost: [email protected]
E-post: Sverre [email protected] (Leder)
www.regolf.no
30
GOLFAKTIVITET
RE GOLFBANE PÅ REINE
v
V. * *
^ * ^5
Foto: Per Gilding, Tønsbergs Blad magasin, fredag 26 juli 2002
Truls Bøhle har spilt golf en stund, men storesøster Cathrine er skikkelig
fersking.
Det er kjempegøy, jeg blir skikkelig gira, sier Cathrine (sitat).
Det er mange som prøver golf for første gang på RE Golfbane på Reine.
Det er like mange av den eldre garde som den yngre. Aktiviteten gir en
helsegevinst fordi turen på banen tar ca IV2 time, du går på mykt
underlag, opplever fargenyanser og treffer mange hyggelige mennesker.
Ingen annen idrett gir mulighet for å konkurrere mellom flere
generasjoner.
31
• Det er enkelt og gøy å trene.
Dagens treningssenter minner ikke mye om åttiårenes helsestudio.
Treningsapparatene er designet, utviklet og produsert av spesialister.
Spesialister på anatomi, fysiologi. Det som før var oppskriften: tunge
baseøvelser med frie vekter er i dag blitt til spesialapparater som lar
kroppen din jobbe i sin optimale bane (kurve) og i sin mest naturlige
utførelse. De frie vektene er fremdeles tilstede, men hovedbruken
ligger i apparatene som lar deg isolere den enkelte muskelgruppe.
Dette gjør det mulig å trene med liten risiko for skader, og det beste
av alt; det er enkelt og gøy!
•Variasjon i treningen er viktig for kroppen.
Cardio fitness (kondisjonsapparater): Stepmaskiner, tredemøller,
spesialsykler, gir gode muligheter for kondisjonstrening, man
bestemmer selv tempoet og lengde på økten.
•Treningssenteret er et sosialt samlingssted med et
bredt gruppetreningstilbud: Aerobic, step, MRL, oppstrammeren'n.
ATF (aldri trent før), guttas time, sykkel i sal. Stikkord for salaktiviteter
hos Spenst er: Lek deg sprek. Variasjon fra det enkle lette til hardere
og mer avansert trening.
• Spenst treningssenter tilbyr mangfoldig trening
både når det gjelder styrke og kondisjon. Kyndige instruktører
tilrettelegger treningen for deg, og følger opp din utvikling. Du velger
selv start nivået. Treningsprogrammet kan oppdateres når du selv
ønsker det.
32
Fri innmelding (ordinær kr 700,-)
ved tegning av medlemskap i januar*
Betal for 12 måneder kontant,
få 15 måneders trening.
Spenst Revetal
Tlf: 33062410
www.spenst-revetal.no
* Gjelder kun ved tegning av 12 måneders medlemskap.
33
39
Din totalleverandør innen
økonomi- og regnskapstjenester
RE-CONSULT A/S
3174 REVETAL
Tlf 330 64640
Fax 330 64650
Når det gjelder
Markiser * persienner - rullgardiner
presenninger - grove tekstiler.
ALU PLAST A/S
Eget verksted og systue
Alt i tekstllsveis og søm
Terje Rasmussen
3175 Ramnes. Tlf. 333 96800
57
34
57
Alf Risberg
Veien over Vivestadåsen
Veien fra Holtung i Fon til Kjær i Vivestad følger stort sett den samme traseen
i dag som for 100 år siden. Litt bredere har den vel blitt etter hvert, og i det
siste asfaltert. Men bakker og svinger er det liten forskjell på.
For oss som brukte den fra midten av 30-åra er det lett å kjenne seg igjen.
Vi starter fra Fon
Hvis vi starter fra Holtung har den første bakken ned mot Hvamsbrua blitt noe
slakkere enn den var. Det blei sprengt bort øverst og fylt på nederst.
Også ved brua er blitt forandringer. Den gamle trebrua er borte og veien er
blitt brei og fm. Her la vi ofte fra oss skoleranslene på hjemveien, og tok en tur
oppover langs bekken for å fange ørret med hendene. Da gikk det fort en time
eller to, - og mor ventet nok mange ganger med maten.
Videre går veien forbi Hvamsgårdene og opp Hvamsbrekka. Brekka er både
lang og bratt, og det var litt av et karstykke å trå opp her med de gamle
syklene uten gir. Vigulf Skrikestad, som bodde på Hvam, og som hadde mange
historier fra jakt og dagligliv, fortalte en gang at han en varm sommerdag og
med mye løsgrus hadde klart å trå helt opp. Da det ble ytret tvil om dette,
svarte Vigulf: ”Dere kan spørre Johan Haugen (en litt tykkfallen og tung mann
som bodde på Nordre Hvam) for han satt bakpå !”
På toppen av bakken sto den første grinda, Brekkegrinda.
Det skal ha vært 10.12 grinder på veien over åsen. Bøndene måtte utnytte
beitet i skog og utmark og hadde gjerder rundt skogene sine. Alle steder der
veien krysset et slikt grensegjerde, var det derfor grind.
Vi rusler videre vestover, opp den vesle kneiken som de kalte ”Knipa” og fram
til Østre Skotvedt. Her sto Østre Skotvedtgrinda, ei solid grind festet til to
høye steiner. Gården har lang historie som gjestgiveri og skysstasjon, som var i
gang fram til 1892.
Utveiene fra Øyijell, Plassen, Kakebakken og de to andre Skotvedtgårdene
kom også hit.
Her møttes melkekjøreme om morgenen, og spanna blei lastet på ei vogn for
videre transport til Holtung. Kjøringa til Holtung gikk på omgang med ei uke
på hver. Det var alltid tid til en prat om været, - årets avlinger og, i krigsåra,
nytt fra krigen.
En oppsitter på Nordre Skotvedt, som var fra Hallingdal, avsluttet som regel
med følgende kommentar: ” Hu - u - u stigge tiskeren”
35
Kartskisse over området
mellom Holtung og Vivestad
I = Tidligere grind
37
Videre vestover går veien over et lite dalføre til Vestre Skotvedt. Bakken opp
mot tunet der heter Kvennhusbakken. Ca 100 m sør for bakken er det en liten
foss som i gamle dager blei brukt kvenn og sag. Vannfalla var viktige før
elektrisiteten kom i 1920-åra. Ovenfor fossen var det en ganske høy
steindemning. Når den blei stengt blei store deler av innmarka satt under vann,
så det var nok senhøstes eller vinterstid at sag eller kvern blei brukt. På
Skotvedthaugen var det også ei grind. Hit kom også utveien fra Nordre Lian.
Vestafor gården går veien over et lite dalføre som strekker seg nordover til
Liangården og videre mot Grindaløkka og Plassen.
Stedet der veien går over den vesle bekken fra Lian heter Vatninga,
sannsynligvis fordi hestekjøreme lot hestene drikke her. Bakken videre heter
Vatningsbakken. Oppe på høgda kommer utveien fra Søndre Lian, som blir
brukt av turgåere til Fjellstua og Lianhøgås. Til venstre gikk det en beinsti
vestover, forbi hustuftene Marenstua og Malineløkka og fram til Sameia.
Videre nordvestover svinger veien innunder Lianhøgås. Vi passerer jordet
Tøllerønningen og her lå Tøllestua oppe i bakken. Navnet skriver seg fra Tollef
Tollefsen som bodde her først på attenhundretallet. Han fikk , på gammel god
fonsdialekt kallenavnet navnet Tølle Tusenjugær på grunn av frodig fantasi og
mange historier. Se egen artikkel i dette nummeret. Så kommer vi til
Gregershullet (hølet) der det også var grind.
Her er veien lagt om. Den nedre bakken var mye bratter før, med en brå sving
nederst.
Det var ei lita slette innunder lia her. Innerst, omtrent der krysset er nå, sto det
et lite hus, som ble holdt ved like helt ut i 30-åra.
Tatere
Det var en god del trafikk av tatere på denne veien sommerstid. De hadde
hester og 4-hjulsvogner, og slo seg ofte til her natta over, eller en dag eller to.
Huset som sto her, var ulåst og fint å søke ly i hvis været blei dårlig.
Noe hadde de fleste å selge, mens andre tagg en matbit til ungene eller naska
med seg noe.
Noen taterne kom ofte til oss i Lian og var der noen dager om sommeren.
Sønnafor skjulet var det en fin plass, og her satt mannen, som vi kalte Fredrik,
og lagde kobberkjeler og blikktøy som de solgte rundt omkring i bygda. Det
gikk jo så mange rykter om taterne. At de ikke var til å stole på, og at en måtte
passe på penger og verdisaker. Men jeg kan ikke huske at vi savnet noe etter
taterbesøkene i Lian.
Likevel var jeg ikke trygg å gå langs veien når det lå taterfølger i
Gregershullet. Da hendte det at jeg snudde og gikk beinstien over Marenstua
og Maleneløkka når jeg skulle til besteforeldrene mine i Sameia.
Her i Gregershullet gikk det også en gammel kjørevei nordover, forbi
setertuftene til Kranstad- og Holtunggårdene. Det har også vært to boplasser
her nord; Spillemannsløkka og Kjellegrind. Den gamle veien nordover deler
seg ved Søndre Langeli. En går fram til gården og den andre nordvestover til
Vassås. Visstnok en gammel bygdevei.
I 1950-årene ble det gamle veisystemet avløst av ny vei fra Gregershullet
nordover til Langeli i Holmestrand.
Så tilbake til Gregershullet, der veien videre mot vest svinger sørvestover og
opp bakkene mot Sameia. Telefonstolpene sto i rekke og rad på venstre sia
oppover. Trestolper med 2 tverrstag av vinkeljem påskrudd 10-15 hvite
glasskopper.
Et usedvanlig kraftig tordenvær i midten av 30 åra herjet voldsomt her.
Mange av stolpene blei splintret og svartbrente. Sameiegrinda i delet mellom
Kranstadskauen og Sameia hadde også fått en hard medfart. Grindstolpen på
østsida og ei stor gran var svartbrente og sundslått.
Så kommer vi opp til Sameia der besteforeldrene mine bodde fra 1890. De
hadde 8 barn, 6 gutter og 2 jenter. Fortjenesten var dårlig for dem som hadde
sitt arbeide i skogen eller på gårdene, og flere av guttene blei satt bort når de
var 12 - 14 år. De to eldste, som var tvillinger, reiste til Amerika da de var 16
år. Der hadde de en onkel som tok seg av dem.
Raukleivgrinda var skillet mellom Fon og Vivestad
Like ovenfor Sameia går delet mellom Fon og Vivestad. Her var det også ei
grind, Raukleivgrinda, som i 1960-åra blei erstattet av ei ferist. Her sto ei lita
stue, Raukleivstua. Min farfar
leide denne stua av Anders
Teien på søndre Vivestad i
1896, og årsleia var 1 krone
og 75 øre.
Veien gjør en brå sving her,
opp en bratt kneik og ned
igjen. Kulen var så høy at en
dansk buss med turistår blei
hengende på midten, og kom
verken fram eller tilbake. Litt
solid traktorhjelp løste
problemet. For ca 30 år sia
ble veien her bygd om.
Bilde fra Raukleivstua fra ca 1910. Adolf og Emma Risberg
sammen med sønnen Aksel (far til artikkelforfattere) og
Fra Raukleiv går det en
datteren Marie Marie ble senere ble gift med Einar
gammel vei sydover til
Hermansen og bodde i Lukasstua da den sto ved Fon kirke.
39
boplassene Vallestykket og Setra. Herfra går den over bekken til de gamle
tuftene etter Vallumrødsetra og videre vestover til Vallumrød i Vivestad. Vest
for Vallestykket er det rester etter en gammel dam i Svartebekken. Den blei
kalt Sagdammen og blei nok brukt i sammenheng med sag.
Vanskelig å finne skolebøkene med 13 barn og ingen strøm
Så kommer vi til Svartebekk. Her bodde Anton og Astrid Jonassen. De fikk 13
barn, og i et par små rom var det ikke alltid så lett å finne klær og skolebøker
om morgenen. Elektrisiteten kom aldri fram til Sameia og Svartebekk. Likevel
var huset i Svartebekk bebodd helt til midten av 1990-årene. Da ble det brent
ned av kommunen som var eier.
Også forbi Svartebekk er veien omlagt i det siste, men den gamle veien har
enda ikke grodd igjen. Over Svartebekken, som kommer fra skogtjemet
Svartangen, var det trebru. Her er det nå lagt rør og fylt opp ganske mye.
Så går veien opp Furugrindbakken til høydedraget Furugrind. Navnet
har det nok fatt etter ei grind som sto her på bakketoppen, men som ble borte
før min tid.
Teienplogen
Lenger inn på høgda lå brøyteplogen. En "Teienplog” av tre med en hengslet
ving. Den ble trukket av hester, som regel 4 ellet 6 stk. Teienplogene ble laget
på Teien i Sande der de produserte snøploger for salg til hele landet og også
hadde eksport til Sverige. Bakkene ned til Vivestad var så bratte at det var for
tungt å brøyte oppover ved større snøfall. Derfor var det lurt å ha plogen
stasjonert øverst i bakken.
Her ved brøyteplogen var det rasteplass for ungdommen når de skulle til
Sagatun (Vivestad) eller Vonheim (Fon) på fest, og da blei det ofte tatt et-par
styrkedrikker for å få mot og kraft til å fortsette videre.
Herfra er veien lett nedover mot bygda. Dalebakken er lang med en brå sving
øverst. Den har fatt navnet ”Håkenstuesvingen. Før var det merker etter
hustufter her, men de er fylt over da det ble anlagt leggeplass for tømmer. En
gammel vei gikk herfra nordover over mot Svartangen og Kjærsetra. Nå er det
blitt en fin skogsbilvei.
Forbi småbruket Dalen nede i bekkedalen har det også vært utretting og
forbedring av veien i senere tid. På bakketoppen vest for Dalen, Løkkeåsen,
var det grind, før den siste bratte bakken nedover mot bygda, Vivestadbakken.
Så var det ei grind til, på Vivestadhaugen. Her har det vært sag. På haugen
nordenfor veien har det stått stue og sommerfjøs ved Nilsehagen.
Fra Vivestadhaugen gikk det snarvei om Nedre Vivestad, og over jordene til
Kirke-Vivestad. Den brukte vi når vi gikk for presten i Vivestadkirken.
40
Fra Vivestad mot Kjærsveiskillet går veien forbi et par gamle boplasser,
Bredinehagen og Majastua. Herfra går det vei nordover mot Enga.
Så går vi forbi Halvorstua og passerer brua over Kjærsløken.
På Kjærshavna mellom Kjærsløken og Vivestadlinna sto skogen tett på
nordsida av veien. Nå er det dyrket mark her.
Dette var en tur i minnenes tegn på den gamle vei.
SPORT - FRITID - MALING
3174 Revetal Tlf 330 62600
Konstruksjoner og reparasjoner i stål
41
41
Tølle Tusenjugær
Tollef Tollefsen bodde
med kona Gunhild
Olsdatter og etterhvert 5
unger i Tøllestua like øst
for Gregershullet. Det går
ennå mange historier med
opphav i Tollefs frodige
fantasi. Historiene var så
mange og utrolige at
Tollef fikk kallenavnet
Tølle Tusenjugær på god
fonsdialekt. Også vi
velger å bruke dette
navnet.
Vestfold Arbeiderblad
brukte historier fra Tølle som
julestoff for leserne sine både i
1948 og 1960. Vi klipper fra det
som sto i 1960.
Skribenten hadde psydonymet "krus "
Alf Risberg
viser oss restene av Tøllestua
8 ender i et skudd
Tølle var ofte ved Korssjø der han både fisket og jaktet ender. En gang lå
han og lurte på endene i kanten av vannet med sitt munnladningsgevær. Han
hadde stukket ladestokken i geværløpet for å bruke den som prosjektil.
Plutselig fikk han se en flokk ender komme innenfor skuddvidde. og trakk
av. Da han vasset uti for å få byttet på land, viste det seg at ladestokken
hadde gått gjennom 8 ender og satt fast i den niende. Vel kommet i land
med fangsten, måtte han tømme støvlene for vann. Det viste seg da at han
hadde fått seks store åler i dem.
Skjultak og to favner ved fra ei tryte
En annen gang han var ved Korssjø og fisket fikk han både mye og stor fisk.
Ja, hvor stor en av dem var, kunne han ikke si, men det var i alle fall ei tryte
som var så stor at han kunne tekke hele skjultaket med skjellene. Og på
ryggen vokste det et stort vierkjerr som han hogg opp og fikk to favner ved
av.
42
42
Rask hjemtur
Holmestrand var nærmeste byen for Tølle og dit vandret han av og til på
sine ben for å handle litt småtteri, bl. annet krutt til børsa si. En gang han var
på hjemveien fra en slik Holmestrandtur, tok han seg en røyk ved Ryggsåsen
i Våle. Han sanset seg ikke og la den varme pipa i den samme lomma som
han hadde kruttpakka. Det skulle han ikke gjort, for kruttet eksploderte og
han sjøl for som et prosjektil gjennom lufta. Han landet i ei gran like ovenfor
husa sine i Tøllerønningen.
Da reven mistet pelsen
Samme høsten var han på revejakt innpå Seterskogen. Det var ikke så fritt
for at det også ruslet bjønn innpå skogen den gang. Barbro Fon som var
seterjente på Ødegården under Store Fon., ble jaget av bjørner og måtte
rømme fra setra og hjem til Fon. Det var bare med nød og neppe hun kom
seg over skigardene som var både tette og høge. I den siste skigarden før
gården revnet skjørtet og ble hengende igjen på garden, men Barbro fikk
reddet seg i hus og berget livet.
Tølle, som var på revejakt, hadde også nå ladet med ladestokken og han fikk
ram på en temmelig stor rev. Imidlertid gikk ladestokken tvers gjennom
halen på reven og ble stående fast i ei gran. Der sto Mikkel spiddet fast og
kom ikke av flekken, men Tølle han skyndte seg fram og treiv kniven sin litt
i hodet og derved fløy reven ut av skinnet. At det var sant bedyret Tølle for
han hadde sett reven høsten etter og da hadde han alt hyet seg (fatt hud)
igjen.
Det var sikkert smått for Tølle mang en gang, og når det lakket mot jul tok
han seg en tur på bygda og var innom gårdene og fikk en pose mjøl her og en
liten fleskebit der. Så vanket det en dram, men han drakk ikke mer enn en på
hvert stad. Når han ble budt to så sa han nei takk. Men tøm den heller på
flaska her, sa han og trakk fram ei flaske som han hadde på innerlomma. På
den måten fikk Tølle både mat og dram til jul. Til gjengjeld fortalte han
sikkert ei god historie.
43
VELKOMMEN TIL
3170 SEM. Tlf. 333 32003
53
44
Alf Risberg
En møysommelig gravferd
Vinteren 1938 døde Hans Mathisen i Sameieplassen etter noen tids sykdom.
Det var en vinter med mye snø, og datteren Mathilde , som hadde vært alene
om å stelle for han, kunne ikke greie å holde utveien oppe.
I denne vanskelige situasjonen gikk naboene sammen om å måke vei da snøen
var for stor og hard til at en kunne brøyte.
Folk stilte opp fra Kakebakken, Ørvika, Liangårdene, og Skotvedtgårdene.
Veien blei måkt med spader over Skotvedtåsen fram til Vestre Skotvedt, i alt
ca. 1,5 kilometer. Det ble en tung jobb med 2 gode spadetak med tung snø.
Etter et par dager var veien åpen. "Så blei det kjørt noen vendinger med hest
med bukk med en slepelem etter for å få veien til å sette seg.
Så blei kista kjørt bort til Plassen og båren plassert på låven.
Begravelses dagen pyntet vi en langslede med granbar. Kista ble satt oppå og
den siste turen for Hans til Fon kirke gikk greit.
Blomster var det ikke mye av på denne tida av året. Det var heller ikke vanlig
å kjøpe kranser eller bårebuketter den gangen. Men folk lagde kranser av
barlind som blei istukket noen blomster av stueplanter, eller papirroser av
kreppapir og kransetråd.
Men girlandere og granbar pyntet opp, både ved kirken og i hjemmet.
Gravstøtter var ikke vanlig blant fattigfolk. En jordseng med en blomst og
steinsetting rundt var greit nok
45
Revetal
bare lave priser
Åpningstiden:
Hverdagen
Løndag
09:00 - 20:00
09:00 - 18:00
Spesialisten i transport
for jord- og skogbruk
BR. MØRKEN
Transportforretning - Revetal
Tlf. 333 96445 / 333 96668 Mobfltlf 908 47068 / 491 50643 / 491 50817 / 901558830
46
Alf Risberg
Utedassen hime
Han var malt rød engang, med gul dør.
Kroken var på, så det var ingen inne.
Et lågt trinn opp på steinhella og så et høgt inn på golvet.
Det var itte blankpussa speil og messing. Itte lys heller.
Det var bare tre og rusten spiker. Høvla materialer på setet og golvet. Ellers
rubord med store sprekker imellom, - så vi kunne se hvis det kom noen.
Men det kom nesten aldri noen.
Det var bare oss.
Men det var noe dær læl, som er borte.
Tresetet var så godt å sittæ på.
Hølet var akkurat passe stort.
Vi kunne høre dunk av klauver mot tregolvet og en kalv som sutet i fjøset ved
sia.
Ei due som kurra dovent i førimæddassola,
Ei humle som surra i graset ved fjøsmuren, og svalene som hadde reir på taket.
Det var itte no dorull eller servant på utedassen hime. Bare gamle aviser som
vi gnussa i hendene for å mjuke opp litt, og som vi bretta sammen og gjømte i
sprekker og bak stolper i tilfelle det itte skulle værræ noe aent.
Døra var gammel og skreik litt på i hengslene.
Et høgt trinn ned på steinhella, på med kroken, og et lågere trinn ned på
bakken.
Sola var varm alt i sørveggen.
Halmstrå stakk ut gjennom sprekkene her og der.
Han blei skakk og skeiv teslutt, utedassen, - og grå.
Nå er'n vekk for alltid, men sånn var'n —
47
MØLLE og KORNSILO
Kraftfor, tilskuddsfor,
såkorn, gjødsel, plantevern o.l.
hundefor
Alt i landbruksreparasjoner
Salg av deler og dekk
Pressing av hydrauliske slanger
Pigging av landbruk- og industridekk
48
48
tilbyr først og fremst revisjonstjenester til de som er revisjonspliktige, men
tilbyr også tjenester vedrørende:
-skatte- og avgiftsrådgivmng
-bedriftsøkonomisk rådgivning
-budsjettering og kontrollrutiner
-valg av selskapsform
-stiftelse av selskaper
-kjøp/salg av virksomheter
-fusjon/fisjon etc.
Næringsbygget, 3174 Revetal, tlf. 33 06 49 10, fax 33 06 49 11
MØBELSERVICE
SKJEGGESTAD - 3174 REVETAL
Omtrekking - Restaurering
Salg av møbelstoffer, hud og skai
Campingbil- og båtinnredning, også treverk
RING FOR AVTALE !
Tlf. 333 96440 - Privat: 333 96510
49
STATOIL SERVICE REVETAL
REVETAL AUTOSERVICE A/S
Åpen stasjon
Dagligvarer
Kiosk
Mandag - fredag 6.30 - 23.00
Lørdag
8.00 - 23.00
Søndag
9.00 - 23.00
Servicehall for service og
reparasjoner er åpen:
Mandag - fredag:
9.00 - 16.00
Lørdag: Timebestilling
Tlf. 330 62674
PRØV VÅRT NYE
FRANK
SELVVASKE ANLEGG
Byggeplaner ?
Kontakt oss l
• Trelast
• Leieskur
• Spiker
• Isolasjon
• Impregnert trelast
• Takstoler
BØHLE BRUK A/S
3175 Ramnes Tlf. 333 96201
50
45
Hans Flåtten
Lidt om ungdommens adspredelse paa
landet
Foredrag i elevforeningen ved Fossnes Landbrugsskole 1899
På Fossnes Landbruksskole var det i gamle dager vanlig at elevene selv
holdt fordrag om aktuelle emner på møtene i elevforeningn. Her har vi
referatet fra et foredrag av Hans Flåtten fra Ramnes
*
Det er jo igrund saa at mennesket ved siden af arbeide maa have
adspredelse og moro for at kunne vokse og trives. Og det er jo ingen uting.
Men faren for at disse adspredelser skal udarte stort. Ofte blir mange af
disse adspredelser falgruber for ungdommen, idet de ofte søge sine
adspredelser i laster, og ofte udarter de i virkeligheden bra til laster.
Ungdommen bør oppdrages med maal for øiet, saa de kan komme til at
løse den store opgave de i verden er sadt til, og for at de kan komme til at
gjøre det maa de nyde en god opdragelse som kan ha en heldig indflydelse
paa dem, og hjelpe til at lede dem mod maalet. Blandt disse bør først og
fremst nevnes forskjellige slags foreninger, hvis disse er ledet paa rette
maade, vil de løfte ungdommen i kultur, og deres skjønnhedssans vil i
mange tilfelde blive vagt. Disse foreninger kan være forskjellige; men de
første jeg vil nevne er ungdomsforeningene. Disse er ubetinget en
løftestang for ungdommens dannelse i mange tilfælder. Verste knuden ved
disse er, at de i lengden mangler levende krefter.
I byen er der en anden sag, der er der bedre anledning til at skaffe
faaredragsholdere og underholdning. Ude paa landet er det en anden sag;
thi formand i en saadan forening er her omtrent alene om at holde foredrag
og at sørge for underholdning i det heletaget. Kan man imidlertid faa en
saadan forening til at blomstre er det bra, og underholdningen maa da i
disse først og fremst være belærende foredrag, hvis det er mulig til at
tilveiebringe disse, naturligvis under diskusjon. Derved vil de øves i at
tenke og tale, vilket kan komme til stor nytte i framtiden.
Forskjellige av de skjønne kunster bør dyrkes, og her vil jeg nævne musikk
og sang. Der altsaa inden foreningen danner sangkor og musikkor. Herved
vil sansen ved de skjønne blive valgt, og sind og tanker bliver løftet over
verdagslivet og den daglige kamp for tilverelsen. Oppførelse af skuespil
51
bør forsøges og gir som oftest udmerket resultater. Disse er for det første
meget morsomme, og for det andet lærer de at bevege sig og optræde paa
en sveisen maade.
Oplesning bør brukes, heraf lærer de ogsaa at optræde uskjeneret ovenfor
en forsamling, og det ogsaa være morsomme. Sport og idret bør dyrkes saa
udstragt som mulig.
Disse foreninger bør til forskjellige tider arrangere fester, vor de kan
presentere sine kunster saa som skuespil, musikk og sang m.m..En
slengom maa der naturligvis være anledning til at faa for dem som ønsker
det. End videre bør disse foreninger være tilknyttet Norsk Ungdomslag,
og kan da også deltage i større ungdomstevner. Politikken bør i disse
holdes ude, for den volder kun splittelse, ikke andet.
Afholdsforeninger findes som oftest i ver bygd, og disse kunde vistnok
have en gavnlig indflydelse paa ungdommens udvikling, hvis de var ordnet
og ledet paa rette maade; men som det nu er, tror jeg de bare gjør modsatte
tilfelde. Aafholdsforeninger virker for en stor sag og de burde derfor
trenge støtte, men jeg tror, at de bruger for radikale midler til at naa
maalet.
Skytterlagene er en indretning som er meget afholdt af de unge herrer,
disse kan vere morsomme, men nytten ved dem er tvilsom. Staten bevilger
som bekjent aarligaars mange penge til disse; men de er et stort spørsmaal
om de i tilfelde faar noget igjen, for de tusinder som til skytterlagene er
brugt.
Dans er en fomøielse, som er høit skattet af ungdommen, det er en sund og
morsom leg hvis den ikke bliver overdrevet. Dans er for øvrig en leg, som
hører hjemme mit i det kultiverede Europa, men ogsaa blant de vildeste i
de Indre Afrika, men naturligvis paa lidt forskjellig vis.
Kortspil og andre derved beslegtede spil er morsomme. Kortspil om penge
vil jeg slet ikke sige er nogen udartning af kortspil. De gjør spillet mer
interesant, men det har har lettere for et snike sig unoder ind vor der spilles
om penge for eks. bande og stygge talemaader, som ikke skulde høre den
dannede ungdom til. Det kunde være mange andre ting at komme ind paa
for eks. natløberi. Jeg ved ikke vad jeg skal sige om denne trafikk, det er
paa den ene side morsomt, men det er vel en trafikk, som ikke skulde høre
hjemme blant den kultiverede ungdom.
52
Erling Sætre
Stuer i Ramnes i 1860 - 70- årene
Liv Sætre har overlatt oss en artikkel hennes far Erling Sætre for mange år
siden skrev om stuer i Ramnes. Grunnlaget er opplysninger i gamle
kommunale protokoller. Temaet er særlig interessant. i sammenheng med
arbeidet som er i gang når det gjelder kulturminner.
Det er ikke så mye en får vite av fattigvesenets bøker om bosettingen. Men
iallfall går det tydelig fram at det på de fleste gårder var ei eller flere stuer, som
regel uten dyrkingsmark. Stuene var vel som regel oppført av en gårdsarbeider,
helst når denne hadde stiftet familie. Så lenge ”stuesidderen” hadde helsa og
fikk arbeid, så slet han og familien hans seg gjennom livet. Men slo det ene
eller det andre feil, så ble det å ty til fattigvesenet, som enten fikk eller tok stua
som sikkerhet for sine utlegg for vedkommende. Ofte ble fattigvesenets
besiddelse av kort varighet, idet hovedbølets eier enten skriftlig eller muntlig
hadde sikret seg at stuen, eller i hvert fall grunnen ”ved den nuværende
besidders død” skulle være hjemfallen til hovedbølet. Ofte fikk dog
fattigvesenet grunneierens tillatelse til å benytte huset ”inntil videre” mot en
årlig grunnleige eller avgift. Etter som årene gikk, skiftet kanskje de styrendes
oppfatning med hensyn til det fordelaktige ved eiendomsretten til stuene, eller
grunneieren og andre var misnøyde med naboskapet. Dette førte da som regel
til at vedkommende hus ble solgt, gjeme til nedriving. På den måte er en hel
del av disse stuene ”en saga lett”. Den slekt som lever har kanskje ikke engang
rede på at der har vært noe bosted.
Stuene hadde som oftest navn etter hovedbølet eller et mer kjent sted i
omgivelsene. En og annen gang hadde den navn etter den som bodde der først.
Ofte nyttet en ” -eiet” i stedet for stua. I 1882 vedtok fattigkommisjonen som
et alminnelig pålegg til tilsynsmannen ”at passe stuene i forsvarlig stand”
Dette tilsynet kunne nok være påkrevet. Et par år tidligere hadde nemlig
fattigkommisjonen vært ute for at ei stue på Bjømdalseiet var blitt nedrevet av
gårdens eier Ole Gislesen. Fattigkommisjonen hadde imidlertid ”af sine
forhandlingsprotokoller erholdt oplysninger og vished for” sin eiendomsrett til
vedkommende stue. Fattigkommisjonens medlemmer Ole Augrimsen Ektvedt
og Ole Pedersen Stokke fikk bemyndigelse til å forhandle med Ole Gislesen
om han ville ”opføre stuen som den var forinden dens nedrivelse eller paa
anden maade holde fattigkassen skadesløs. Om resultatet av forhandlingene
finnes ingen frasegn.
53
Fra fattigkommisjonens protokoll
Her gjengis etter fattigkommisjonenes protokollet fra årene 1855 til 1870
navnene på de fleste av de eksisterende stuer. Det kan nok hende at enkelte av
bostedene kommer to ganger, idet de blir benevnt både som -stue og som eie. I de fleste tilfeller gir navnet beskjed om i hvilket sogn husene er
beliggende. Navnene er som regel gjengitt i original:
Kaabestuen. Thinghaugstuen. Kihleeiet. Tuftenstuen. Tufteneiet. Venaaseiet.
Homstuen. Fodeneiet. Himberghaugen. Himbergeiet. Holeeiet. Sjuvestuen.
Vivestaddalen. Kjøyta. Aarevoldseiet. Egtvedtbakken. Svenskestuen. Ole
Olsens Hytte. Grinebakken (under Kirkevoll) og do under Haug. Haugteig.
Kranstadeiet. Thomesstuen. Reinestuen. Gunnerødeiet. Lukasstuen. Røssefjeld.
Laaneeiet. Berganstuen. Svinningstuen. Homtvedeiet. Holtstuen. Egtvedteiet.
Bakkestuen. Bjømdalseiet. Eikebergstuen. Mørkeneiet. Hellikstuen. Nyhuseiet.
Nyhusstuen. Solbergeiet. Homtvedtstuen. Olufstuen. Homseiet. Mørkenstuen.
(Denne stue blev etter vedtak i 1863 sammen med Svenskestuen flyttet til
Aarvoldeiet). Bergstuen. Vivestadeiet, Langelieiet. Jerpekjøneiet, Dalstuen.
Hvidsteneiet. Orerødeiet, Lundeeiet, Revaaeiet. Holtungeiet. Oeiet. Krøglistua.
Rødkleiv. Crøgerstuen. Bjunestuen. Malerstuen. Endeåsen. Aasstuen.
Firinghaugen. Vallumstadeiet. Lerstangeiet, Flåteteineiet.
Hadde bostedet noe jord til bruk, nevnes det gjeme ”-plads”, selv om beboeren
ikke var hovedbrukets husmann i lovens forstand: Jahrepladsen.
Jerpetjønpladsen. Skjeggestadpladsen. Laanepladsen. Fossanhagen.
”Stuer” var vel også sådanne som: Svingen, Dulpen. Susen. Løkka. Traene m fl
RADIO - TV - VIDEO
HVITEVARER - FOTO
Expert Revetal A/S
Postboks 46, 3174 Revetal
Telefon 330 62655
Fax 330 62545
54
54
150 år siden 6 flintdolker ble funnet på Klopp
Markeringsstevne søndag 15. juni 2003
I 2003 er det 150 år siden Mathias Klopp fant 6 flintdolker på Klopp. De ble
funnet ved uttak av grus, og kom glidene ut av en eller flere hellekister bygd
av flate steiner.
I fagkretsene var dette en stor sensasjon, som det første gravfunnet fra
steinalderen i Norge.
Ramnes Historielag vil markere dette med et stevne søndag 15. juni 2003.
Hovedpersonen i arrangementet blir professor Einar Østmo fra Universitetets
Kulturhistoriske Museer.
Programmet for dagen er ennå ikke fastsatt. Vi håper på en fin dag, og
oppfordrer alle til å krysse av dagen i kalenderen!
Bildet er hentet fra ''Fortiden forteller".
Universitetets Oldsakssamling 1829 - 1979.
55
56
Registreringen av kulturminner er kommet i gang
Som nevnt i fjorårets Ramnesiana, er arbeidet i gang med å registrere
kulturminner.
Status så langt er at vi er kommet godt i gang i Fon, mens det i resten av gamle
Ramnes ikke er gjort så mye. Erfaringen er at det må arbeides om våren og
høsten. Sommerstid er det ikke så lett å finne noe i frodigheten i utmarka.
Den tidlige snøen i år passet svært dårlig for registreringsarbeidet vårt.
Vi har stor nytte av Tor Bjørvik som er ansatt i et prosjekt ved Vestfold
Fylkeskommune for å stimulere dette registreringsarbeidet, som er i gang og
delvis er fullført i ca halve Vestfold. I sammenheng med dette synes det riktig
at også hele Våledelen i kommunen kommer med.
Forutsatt at Re kommune og de aktuelle organisasjonene i Re er villig til å
samarbeide om registreringen, bør det være mulig å komme over hele Re
kommune i 2003.
Kulturminner i denne sammenheng er mye, som boplasser, smier, kjoner, veier,
bruer, rydningsrøyser. brønner, vaskesteder, sager, kverner, tidligere dyrka
mark. kullmiler. jaktplasser, hoppbakker og mye. mye mer. Selvsagt bør vi
også få med navnene.
De som har vært i gang, melder om trivelige og spennende dager.
Erling Klausen og Kjell Bleika registrerer ryttersteinen i det gamle
gårdstunet på Nilsebakke ved Øvre Bakke. Legg merke til
trappetrinnene på steinen.
57
LAFTEDE SMÅHUS,
HYTTER OG
POSTKASSESTA TIV
Ragnar Skjeggstad
Nils Riis
Privattlf.
333 96681
333 96756
KJELL FOSS a/s
SPREGNINGSFIRMA
Tlf. 333 96266
58
Regnet truet ”Åpen gård” også i år
I likhet med i fjor var regnværet den store trusselen for Åpen gårdarrangementet 7. og 8. september. Det var verst på lørdag, da våre ekstra tiltak
med telt for publikum kom godt til nytte. Heldigvis ble søndagsværet bra med
svært stor tilstrømming av folk. Vi kan derfor, sammen med medarrangørene
Ramnes Bygdekvinnelag og Ramnes Bondelag, se tilbake på vellykkede dager,
også økonomisk. I tillegg til stor innsats og velvillig innstilling fra kunstnere,
håndverkere, lokale produsenter og alle i serveringsavdelingen er det grunn til
å trekke fram noen av hovedsakene:
Fon Bygdekultur stilte opp et par lastebillass med gamle maskiner, som
treskeverk, mølle, klyvemaskin for ved og hakkelsmaskin, alt med motordrift
fra tiden før strømmen kom. Arild Tohn var igjen på plass med hest i
hestevandringen som dro treskemaskin. På plass var også i år Østre Ramnes
tjærelag som er i stadig utvikling når det gjelder utstyr og produksjons­
prosess. For første gang
fikk vi demonstrert
mønstring av kalv ved
Hinke ungjenter og
veloppdradde og lydige
kalver.
Men det som satte ekstra
spiss på søndagen var nok
en flott opptreden av
BarnekoREt som hadde
med seg en stor skare av
supportere som foreldre,
søsken, tanter, onkler og
besteforeldre.
Som før om åra. det
viktigste for de fleste er å
treffe hverandre og ha det
hyggelig med litt mat.
Ekstra fint var det når
toraderfolkene var på plass
Øyvind Skjeggerød og Åse Burås med velfortjente
blomster søndag ettermiddag
59
Tlf. 33 06 49 25 - 3164 REVETAL
Fax 33 06 49 26 - www.ktauto.no
60
SangkoREt synger på Brår for første gang. Vi ønsker dem velkommen igjen.
61
REPARASJON AV
VASK - KJØL - FRYS
333 94000
922 21520
980 27234
HVITEVAREOMSETNING
TUFTE, RAMNES
Ramnes Miljøsenter
På skattejakt ?
Loftsrydding ?
Ikke kast - lever heller til oss !
Åpningstider:
Mandag, tirsdag, onsdag, fredag:
Torsdag:
Første lørdag i måneden
fra april til oktover:
62
Ungene liker seg i halmen
Ole Apenes viser gamle kunster når det gjelder å mate treskeverket
63
Årsmøtet 2002 ble holdt 12.mars kl 19.00 på Brår.
Før selve årsmøtet holdt Axel Haugan foredrag om gamle stedsnavn.
Formannen Frederik Wedel Jarlsberg ønsket velkommen.
Vi sang Ramnessangen
Valg for møtet: Møteleder: Frederik Wedel Jarlsberg. Sekretær: Jorunn Fon
Årsmelding ble lest og godkjent.
Regnskap ble opplest og godkjent.
Medlemskontingenten er uendret kr. 100,-.
Valg:
Frederik Wedel Jarlsberg
Gjenvalg
Leder:
Gjenvalgt
Styremedlemmer: Alf Risberg
Gjenvalgt
Steinar Langeland
Ikke på valg
Roar Mørken
Ikke på valg
Jorunn Fon
Gjenvalg
V aramedlemmer: Synnøve Kleppan
Gjenvalg
Ame Burås
Ut i 2003
Annie Skaug
Valgkomite:
Ut i 2004
Hildur Ektvedt
Ut i 2005
Amt Hvidsten
Othar Hansen Hoie
Revisor:
Styret har siden gjort disse oppnevningene:
Husstyret:
Anton Saurdal, leder.
Kjell Bleika
Rolf Svendsen
Åse Burås
Varamenn
Kristen Aas
Ame Burås
Samlingsstyret:01av Bogstad, leder.
Rolf Svendsen.
Kaare Frøland.
Sekretær og kasserer:
Redaktør, Ramnesiana :
Åse Burås
Per Bjerkø
64
Fin sommertur i Kodal
Søndag 30. juni gikk turen til Kodal. Målet var rusletur langs Svartåa Kultursti
fra Heia til Gåsholt bru.
Turen var et samarbeid med Andebu Fortidslag, og Oddvar Myhre var
rusleturleder. Han fortalte om steder og hendelser etter hvert som vi gikk
nedover langs elva, og Stener Speilberg var oppleser av det som sto på
oppslagstavene vi passerte.
Der er mye interessant langs Svartåvassdraget som ble benyttet til
tømmerfløting. Det var ikke nok vannføring til dette uten menneskets
inngripen. Det ble derfor bygd flere attholdsdammer (demningsmurer) som
holdt vannet tilbake, så det kunne slippes ut nok vann når det skulle fløtes.
Sliradammen er slik demning, bygd i ca. 1900. Et sted var det også nødvendig
med en 275 meter lang tømmerrenne.
Ved Nummedammen druknet det 10 ungdommer en søndag i 1781. De hadde
laget en flåte av tømmerstokker bundet sammen med bast. Dette var ikke godt
nok, så flåten gikk i oppløsning, og 10 av de 11 som var på flåten, druknet.
Halldis Myhre leste opp et dikt som er skrevet om denne hendelsen.
Vi takker våre verter i Andebu for en fin tur.
Vi rusler over den solide Sliradammen
65
SIBA TAKRENNESTYSTEM med stålets styrke og plastens
korrisjonsbestandighet. LEVERES i sort, hvit, rødt og brunt.
FORHANDLER:
NYBYGG - TILBYGG
REPARASJONER - VEDLIKEHOLD
HIMBERG. 3175 RAMNES - Tlf. 333 9655 7 - Mobil 94 28 13 75
58
66
58
Slipp
formuesskatt med
Livrentesparing
- og få god avkastning på pengene dine
Med Livrentesparing setter du inn et beløp
for en avtalt periode, og dermed unngår du
formuesskatt. Du betaler heller ikke skatt på
avkastningen før utbetalingen starter.
Vi tilbyr Livrente med Avkastningsgaranti
og Livrente med Fondsvalg.
Kontakt en kundebehandler
333 77100 for mer informasjon
6767
på
telefon
68
69
70
AGROMET
tilhengeren
A G R O M ET T-042
S T O R kapasitet til best pris. Kraftig «allround»henger som har bevist sin kvalitet i flere år.
TRYGVE BØHLE A/S
Maskinforretning
3175 Ramnes - Tlf.: 33 30 66 00 - Fax: 33 30 66 10
Mobil: 91 17 68 54
71
46
72