Brev fra Okhaldhunga februar 2014

Okhaldhunga Times
Februar 2014
Kjære venner
Det er hyggelig med besøk, spesielt av familie. I et par uker rundt nyttår var Eriks bror og
niese hos oss i Okhaldhunga. Det ble gode og spennende dager.
Niese Tone er sykepleier-student på
Diakonova, så hun fikk faglig utbytte av
besøket her. Men det fikk vi òg!
Hun hadde spleiset med skolen sin på noe
vi hadde ønsket oss: Et håndholdt pulsoksymeter. Det måler oksygen-metningen i
blodet uten noe stikk, og er særlig nyttig
under operasjoner.
Her overrekker hun gaven til våre to
Anestesi Assistenter, Nirwan og Bishnu.
Takk til Tone, og til Diakonova!
Vi bygger
Inntil for få dager siden var det ingen kjørbar bro over Duth Koshi, storelva som skiller
Okhaldhunga fylke fra resten av verden. For en måned siden sto en bro nesten ferdig, men den
kollapset og falt i elva før den første bilen hadde kjørt over. Onde tunger spekulerer om
sabotasje fra lokale forretningsmenn og hotelleiere som tjener penger på at broa mangler.
Ingen vet noe, og i et slikt klima vokser og gror det rykter. Men sykehuset vokser også:
Det er utfordrende å bygge sykehus «på den andre siden av elva». En solid, tre-etasjes
jordskjelv-sikker sykehusbygning på et slikt sted krever innsats. Her støpes gulvet i den
etasjen som skal romme både Fødeavdeling og Barneavdeling. Da jobbes det fra dagslyset
kommer og til det går.
Foto til venstre: Trond Bøhler
På hellig grunn.
Jeg har vært i Thailand på tur. Det ble en tur til en helligdom. Det var ingen templer, men det
ble et møtested for kristne fra hele Himalaya, platået i nord og fra rundt om i Kina og landene
i sør. Det var folk fra alle nasjoner som tjenestegjør i disse områdene. Det var mange kristne
tibetanere fra inne i og utenfor Tibet, det var mange kristne kinesere fra alle områder i Kina,
men som tjenestegjorde sammen med tibetanere.
Vi hørte historier om flukt og lidelser og om hat og hevn, men som senere hadde møtt en
forsonende Gud. En tidligere munk ga uttrykk for det hatet som hadde fylt ham. Han hadde
miste flere av sine før han rømte, men han opplevde en forvandling i seg selv da han ble
forsonet med Gud. Kinesere kom opp, de erkjente sin nasjons overgrep og ba på sin nasjons
vegne om tilgivelse. Mikrofonen gikk raskt mellom tibetanere og kinesere som møttes der
synd kunne bekjennes og tilgis og hat kunne forvandles til sterke karer som omfavnet
hverandre og gråt. Det hele endte med en bekjentgjørelse av en forlovelse mellom en tibetaner
og en kineser. De ble med ett bærere av en forsoning som vi håper de kristne i og utenfor
Kina kan bære med seg videre. Vi kjente at vi var på Guds hellige grunn.
Tvillinger i liv og død
Vi har stadig flere fødsler her. For en måneds tid siden kom Rama hit. Hun var gravid for
første gang, og i full fødsel selv om det var sju uker igjen til termin. Hun hadde ikke vært til
svangerskapskontroll, så de visste ikke at det var tvillinger. Men det var det! De ble født i full
fart rett etter ankomst.
De var bittesmå, en gutt og en jente på bare 1,6 og 1,7 kg. Begge viste tegn på neonatal sepsis,
en medfødt infeksjon, og fikk antibiotika. Gutten virket sterk, men jenta var veldig syk. Hun
trengte gjenoppliving fra starten, og som følge av infeksjonen hadde hun så høyt blodsukker
at hun trengte å få insulin de første døgnene. Det er skummelt, og krever nøye overvåkning.
Etter en tid stabiliserte situasjonen seg, og barna kunne mates med sonde. Gutten vokste fort
og virket sterk, så han fikk etter hvert sove ute hos mor. En ukes tid senere skjedde det: En
natt kom faren løpende til sykepleierne med en livløs gutt i armene. Gjenoppliving ble
forsøkt, også av oss leger som kom til. En liten kropp på et par kg, som vi har blitt kjent med
gjennom flere uker. Nå som en filledukke i hendene våre. Hjertemassasje og medisiner for å
få i gang hjertet, vi pumper luft i et rør til lungene. Ikke tegn til liv. Da er det min jobb å velge
tidspunkt for å si: «Vi har prøvd alt vi kan. Det nytter ikke. Nå gir vi opp.» Jeg har sagt det
over hundre ganger før. Det er likevel det verste jeg gjør. Sitter i lenge etterpå. Vi hadde trodd
han skulle leve. På en måte er det jo derfor vi er her. Så hvor er Han som sendte oss hit da?
Vi tror gutten må ha kastet opp, og så aspirert til lungene, og dødd av det. Det er leit, og
uforståelig. Dette var foreldre som virkelig hadde vist at de kunne og ville ta seg av barn.
Det er tøft å være foreldre med syke
spebarn hos oss. Begge foreldrene
gjorde en fantastisk innsats døgnet
gjennom i flere uker. Mens begge
tvillingene levde var det nesten
kontinuerlig arbeid. Barna bodde i
kuvøsene, men etter hvert kunne de ta
til seg morsmelk. Her er det pappa
som mater den lille med morsmelk
som mor har pumpet ut.
Jenta hadde mye problemer de første ukene. Ikke tålte hun medisinene, og ikke tålte hun
melken. Utspilt mage, oppkast og gråtende foreldre. Men så begynte det å gå rette veien, og
hun kom seg. Da hun veide 2,5 kg og spiste godt, tok de henne med seg hjem. Sorg og glede,
liv og død om hverandre, og ofte der vi ikke venter det. Slik er livet her.
Evalueringen
Vi skrev i forrige nummer at landsbyhelsarbeidet vårt («PHU») skulle evalueres. Det har gått
fem år siden sist, og var på tide med en full vurdering av om kvaliteten på arbeidet holder mål
til fem nye år med NORAD-støtte. Teamet fra Katmandu gjorde solid arbeid, og til vår store
lettelse konkluderer de med at “both patients, stakeholders and community have praised
Okhaldhunga Community Hospital and its PHU for service quality and management, and it is
therefore suggested to continue and extend the project activities to cover whole district.” Det
gir inspirasjon til å starte planleggingen av den tredje 5-års perioden med landsbyhelsearbeid.
Kvinnegrupper og frivillige, kvinnelige landsbyhelsearbeidere står sentralt i dette arbeidet. De
er involvert i alt fra familieplanlegging og svangerskapskontroll til latrinebygging og arbeid
mot familievold, i tillegg til at mange av gruppene driver sitt eget mikrokreditt-system.
Her har Mr. Khyam,
vår lokale
representant i
Harkapur, møte med
lederne for alle
kvinnegruppene i
denne kommunen, som
vi har støttet i fem år.
Blomsterkransene og
det røde merket i
panna representerer
takk og velsignelse fra
dem han har jobbet
med.
Foto: Trond Bøhler
Minneord for Lhakpa Sherpa
For to måneder siden skrev vi i OT om Lhakpa. Han kom med bussen hjem fra Kathmandu,
men kastet opp så mye blod at han måtte gå av bussen ved sykehuset, før han nådde sitt eget
hjemsted høyt oppe i fjellene. På ultralyd fant vi en leversvulst på 13 x 17 cm. Han ble hos oss
på sykehus og i kirke i to måneder, og flyttet inn i våre liv.
Han var 27 år gammel, og hadde jobbet i flere år som porter i et trekkingfirma, inntil han
kastet opp blod en dag han kom hjem fra tur. Han jobbet hele tiden for å betale ned farens
begravelsesgjeld etter at han døde for ti år siden. Det var ennå langt igjen, men det var hans
mål. Noen måneder før han ble syk fant han en ny tro, troen på Den Oppstandne. Den ble
viktig nå som han ble syk. Uten inntekt kunne han ikke betale husleia, og mer behandling
hadde han ikke penger til. Han satt seg på bussen hjem, med den sorg at han ikke hadde fått
anledning til å bli døpt i Kathmandu.
Men så kastet han opp blod igjen da bussen kom til Okhaldhunga. Han kom seg av og ned til
sykehuset, og ble glad for å få vite at det fantes en kirke i Okhaldhunga. Hans store ønske var
å bli døpt.
Han ble snart mye bedre, og var alltid i kirken. Han var mest alene på sykehuset. Broren kom,
men han var avhengig av å drikke hver kveld, så han dro snart hjem. Lhakpa greide seg selv,
vasket sine klær, hentet ved og plukket brennesle som han kokte som sin helsekost. Han hjalp
andre pasienter, men snart var det han som trengte hjelp. Alle medpasientene og deres
pårørende ble glade i ham, og hjalp ham den siste tiden. Han viste dem en respekt og
takknemlighet som var uvanlig. Da han ble dårligere ba han presten om hjelp så han kunne
bli døpt. Men til elven klarte han ikke å gå. En søndag, hjemme hos noen venner, - i en stor
badestamp, ble han døpt med masse varmt vann skyllende over seg. Søndagen etter ble han
veldig dårlig. Vi kalt på presten, og alle nye venner var rundt sengen hans og sang da han
trakk sitt siste pust.
Først da vi fortalte familien at han var død, kom de i stort følge for ta ham hjem til sherpaland.
Dåp i kunstferdige døpefonter eller i en
vaskebalje, gir det samme evige liv.
Kanskje vår Herre har en bias for dem i
vaskebalje?
Gompa Sherpa sang troens sanger med
sherpa-språk og –toner, og leste fra den
bibelen som i april for første gang blir
trykket og utgitt for sherpafolket på
deres eget språk.
Månedens julestjerne til Gopal!
Gopal var innlagt flere ganger før han ble en “Julestjerne”. Stadig blødende magesår var
dramatisk og motiverende for å komme ut av et langvarig alkoholmisbruk.
Men han hadde også en annen
motivasjon. Han ville så gjerne
gifte seg. Men hvem ville vel ha
en slik som han? Ikke ville han
noen så vondt heller, at han ville
gifte seg før han var helt tørrlagt.
Etter to avrusinger og hjelp av
gode venner i“Julestjerneklubben”, ble han tørrlagt og har
arbeidet som en fri mann i tre år
nå. Ikke bare det, han har fått en
ung, vakker og snill kone og en
liten datter!
Julestjerne klubben for avrusede alkoholikere har nettopp registrert seg som en egen organisasjon i
Okhaldhunga. Gratulerer! De har to formål
- Hjelpe hverandre å holde seg edru
- Hjelpe andre ut av alkoholisme
«Vi rekker ikke hjem i dag»
Vi har ofte, faktisk nesten alltid, noen norske medisinerstudenter på besøk her i Okhaldhunga.
De er gjerne her i en måned eller to, enkelte lengre. Alle er her først og fremst for å lære om
liv og arbeid i og rundt et enkelt misjonssykehus. Mange har også fått i oppgave å gjøre et
selvstendig, lite «forskningsprosjekt» mens de er her. Det har blitt gjort mange små, men
interessante funn opp gjennom tidene.
Lina og Tore undersøkte hvordan pasientene selv opplevde et besøk på poliklinikken vår. De
fant blant annet at:
- Gjennomsnittlig hadde pasientene brukt nesten fire timer på å nå fram til sykehuset.
- Gjennomsnittlig varighet av et besøk på poliklinikken var også nesten fire timer. Det
inkluderte mye venting. Mange syntes det var OK å vente (f.eks. finnes det historier
om noen som har kjøpt og solgt husdyr mens de sto i køen. Og en gang ble to familier
enige om ekteskapsinngåelse i køen hos oss, men det er lenge siden!) For andre er det
trasig å måtte vente, særlig:
- Halvparten av pasientene sa at de ikke regnet med å nå hjem samme dag! De hadde
langt å gå, og var ikke glade for ventetiden.
Denne studien har hjulpet oss til å identifisere hva det er som bidrar mest til å forlenge
ventetiden for folk. Vi vil prøve å gjøre noe med det, så flere kan slippe å overnatte borte for
et besøk på poliklinikken. Takk til Lina og Tore, for hjelp til å identifisere flaskehalser.
Cat Walk på barsel
Gir alt for barselkvinnen!
Sammen med nepali myndigheter har vi lenge
satset stort på at alle kvinner skal føde på sykehus
eller “Birthing Centers”, som de nå har bygget ut
i distriktet.
Det er gratis å føde på sykehuset, og alle barn har
lenge fått et deilig stort ullteppe og lue fra Norge.
Siste nytt er at nå kommer Nepals egne
myndigheter med en barselpakke til alle kvinner
som har født på institusjon;
Kjole til mor, lue og trøye til barnet!
Og hjelper det?
Myndighetene sier i sin statistikk for
Okhaldhunga, - at 43 % føder på institusjon i
dag?! Vi tror ikke på at tallet er så høyt. Men dette
går i alle fall i riktig retning.
Studenter i livets vugge
To medisinerstudenter fra Oslo, Maria og Fredrik, har holdt til på fødestuen i Okhaldhunga i
en måned. Med data fra afrikanske sykehus, gjorde de en tilsvarende undersøkelse her. De
fulgte nøye 30 fødsler der de noterte alle detaljer i jordmødrenes rutiner. De summerte
foreløpig opp før de reiste og kunne fortelle at vi skåret bedre på hygiene! De så på mange
aspekter, også relasjonsbygging til den fødende. Det ble en veldig nyttig gjennomgang og
samtale. Well done!
Studenter for nytt innsyn i livets virkelighet. Medisinerstudent Marie og sykepleier student
Tone følger med i et forrykende liv på fødeavdelingen.
Studenter får nytt utsyn!
Det har i årenes løp blitt mange studenter som har hatt en tid i Okhaldhunga. De har blitt tatt
inn i livet til våre naboer her. Hva har de sett, hva sitter igjen? Et øyeblikk har de fått leve
side om side med dem, slik Gud ser våre liv. Kan disse erfaringene gjøre noe med våre liv i
Norge, så verden kan bli litt mer hel?
Studenter som har vært her på besøk er velkommen inn i Okhaldhunga Times for å dele noe
som sitter igjen, noe som de bærer med seg videre som en byggestein i livet. Vil dere det?
Hilsen Kristin og Erik
Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus.
Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537
Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354”
Følg også med arbeidet i Normisjon på: normisjon.no